Forhandlinger i Stortinget nr. 224
25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai
S 1998­99
1999 3351
Møte tirsdag den 25. mai kl. 12
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n (nr. 93):
1. Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 10. mai 1999)
2. Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stortings­
representantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik
om justering av normaltariffen som vil gjøre det mulig
for praktiserende avtalespesialister å utføre dagkirur­
giske inngrep innenfor avtaleverket og dermed reduse­
re/fjerne ventelistene
(Innst. S. nr. 179 (1998­99), jf. Dokument nr. 8:32
(1998­99))
3. Innstilling fra samferdselskomiteen om endring av be­
vilgninger m.v. for 1999 på Samferdselsdepartemen­
tets område
(Innst. S. nr. 180 (1998­99), jf. St.prp. nr. 45 (1998­99))
4. Interpellasjon fra representanten Svein Ludvigsen til
justisministeren:
«Prostitusjon er blitt et svært alvorlig problem i de­
ler av Finnmark. Den organiserte prostitusjonen er i
ferd med å ødelegge flere lokalsamfunn. Økt krimina­
litet forsterker oppløsningstendensene. Folk i Tana og
Alta ber om hjelp til å forhindre de store skadevirknin­
gene de påføres av horekunder. Voksne menn og sta­
dig yngre gutter kjøper sex av russiske kvinner. Dette
representerer et uverdig menneskesyn, og voksne
menn fremstår som holdningsløse eksempler for ung­
dommen. Fortvilte innbyggere føler avmakt og skam
over at denne trafikken får fortsette, og de føler seg
som hjelpeløse tilskuere til et moralsk forfall. Dette er
et nasjonalt samfunnsproblem.
Vil Regjeringen ta initiativ til en strategi mot denne
prostitusjonen, både hva angår holdningsskapende ar­
beid så vel som hvordan kommunale, helse­ og politi­
myndigheter sammen bedre kan møte problemene?»
5. Utenriksministerens redegjørelse om de kommende
WTO­forhandlinger
6. Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til: 1)
ratifikasjon av overenskomst av 23. oktober 1998 om
Den nordiske investeringsbanken, 2) ratifikasjon av
overenskomst av 6. november 1998 om Det nordiske
miljøfinansieringsselskapet og 3) godkjennelse av
overenskomst av 9. november 1998 om Nordisk
Utviklingsfond
(Innst. S. nr. 183 (1998­99), jf. St.prp. nr. 57 (1998­99))
7. Innstilling frå utanrikskomiteen om Noregs deltaking i
den 53. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte
nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av FNs 52. ge­
neralforsamling
(Innst. S. nr. 190 (1998­99), jf. St.meld. nr. 35 (1998­99))
8. Referat
Presidenten: Representanten Inger Stolt­Nielsen, som
har vært permittert, har igjen tatt sete.
Følgende innkalte vararepresentanter har tatt sete:
For Akershus fylke: André Kvakkestad
For Buskerud fylke: Frank Willy Larsen
For Oslo: Hallvard Aamlid
For Troms fylke: Arne Bergland
For Sør­Trøndelag fylke: Michael Momyr
For Østfold fylke: Inger Lise Brække
Det foreligger tre permisjonssøknader:
-- fra representanten May Britt Vihovde om sykepermi­
sjon fra og med 25. mai og inntil videre
-- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om sykepermi­
sjon for representanten Jørgen Kosmo fra og med
25. mai og inntil videre
-- fra representanten Sigvald Oppebøen Hansen om per­
misjon i tiden fra og med 27. mai til og med 31. mai for
å delta som valgobservatør for Organisasjonen for sik­
kerhet og samarbeid i Europa under parlamentsvalget
i Armenia.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknadene behandles straks og innvilges.
2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i per­
misjonstiden:
For Hordaland fylke: Thorbjørn Merkesdal
For Telemark fylke: Marthe Scharning Lund
For Vestfold fylke: Karin Lian
3. Thorbjørn Merkesdal innvelges i Lagtinget for den tid
han møter for representanten May Britt Vihovde.
Presidenten: Thorbjørn Merkesdal og Karin Lian er
til stede og vil ta sete.
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møter i inneværende uke --
og anser det som vedtatt.
Presidenten ber om forslag på settepresidenter.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg tillater meg å foreslå Ursula
Evje og Øyvind Korsberg.
Presidenten: Ursula Evje og Øyvind Korsberg er fore­
slått som settepresidenter. -- Andre forslag foreligger ikke,
og Ursula Evje og Øyvind Korsberg anses enstemmig
valgt som settepresidenter for inneværende ukes møter.
S t a t s r å d D a g f i n n H ø y b r å t e n over­
brakte 7 kgl. proposisjoner (se under Referat).
S a k n r . 1
Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 10. mai 1999)
Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5
224

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai 1999
3352
minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalg­
te 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt an­
ledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de
som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
-- Dette anses vedtatt.
John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Verdien av
denne debatten kan etter mitt skjønn ikke bli slik den
burde ha vært. Grunnen til det er at behandlingen av en
så omfattende sak som folkehelsen i Norge på grunnlag
av helseministerens redegjørelse kommer midt inne i en
hektisk vårsesjon. Det har ikke vært mulig -- i hvert fall
ikke for meg -- å kunne gå i dybden når det gjelder hele
dette store saksfeltet. Også for stortingsrepresentanter
har døgnet kun 24 timer, og noen av disse timene er også
vi nødt til å holde oss i sengen.
I et land som Norge har vi mye positivt å vise til når det
gjelder folkehelsen. Vi har et kvalitetsmessig og faglig
godt helsevesen og en inkluderende innstilling til dem som
blir rammet av helseproblemer både fysisk og psykisk.
Manglende kapasitet, særlig innenfor spesialisthelse­
tjenesten, har imidlertid ført til lange helsekøer. Spørsmå­
let er derfor om vi er villig til å prioritere helse­ og om­
sorgsoppgavene som vårt samfunn har behov for, høyt nok
i forhold til andre samfunnsoppgaver.
Fremskrittspartiet har alltid ment at helse­ og omsorg
skal forlodds prioriteres.
Helseministeren understreket flere ganger i sin redegjø­
relse den 10. mai den sterke vekt Regjeringen legger på det
forebyggende helsearbeidet, og det er ingen tvil om at dette
er grunnleggende viktig. Forebyggende arbeid blir imidler­
tid lett en luksus vi ikke har anledning til å bevilge oss når
ikke tilstanden i vårt øvrige helsevesen gir rom for dette. Så
lenge vi har lange køer i helsevesenet, er det vanskelig å
prioritere det forebyggende arbeidet. Det må være riktig
først å ta seg av dem som venter i køene. Derfor er det
maktpåliggende å sørge for at vårt helsevesen har en finan­
siering og en organisering som gjør køer til et ukjent feno­
men, slik at ressurssene kan benyttes til å styrke det fore­
byggende arbeidet for dermed å kunne redusere det akutte
kurative behov. Innføringen av det innsatsbaserte finansier­
ingssystemet gjør det mulig å nå dette målet, men da må vi
ikke undergrave systemets legitimitet gjennom et uklart re­
gelverk og uklare retningslinjer for økonomisk kompensa­
sjon. Sykehusene må få betaling for det de gjør, fullt ut.
Samfunnsutviklingen styrer på mange måter også
helsetilstanden i befolkningen. Derfor er det viktig at det
politiske system bidrar til en positiv utvikling, men den
politiske styringen må ikke i unødvendig grad berøre be­
folkningens valgmulighet og ­frihet. Det er viktig at det
blir gitt informasjon og opplæring som gir individene
mulighet til å fatte egne avgjørelser og gjøre egne valg.
Holdningsskapende arbeid bør prioriteres. Informasjon
om riktig kosthold er en grunnleggende faktor i arbeidet
med å utvikle god helse, men dersom den enkelte velger
bort muligheten til sunn livsførsel, må dette være hans
privilegium, selv om det fører til et kortere liv.
Statens Helsetilsyn er en viktig brikke i det forebyg­
gende arbeidet, men dessverre blir det ikke gitt de nød­
vendige reaksjonsmuligheter som kunne ha styrket det
forebyggende arbeidet. Når pasienter i sykehus og institu­
sjoner f.eks. blir utsatt for mangelfullt og feilaktig næ­
ringsinntak, fører dette til forverring av helsetilstanden el­
ler til at nye symptomer og lidelser utvikles. I sykehjem
har vi sett eksempler på alvorlige elektrolyttforstyrrelser
som følge av utilstrekkelig væskeinntak. Slike forhold i
våre institusjoner må det reageres mot skal vi unngå en
forverring av helsetilstanden for våre institusjonsbeboere.
Med årene er forventningene til hvilke tilstander som
kan kureres, blitt stadig større, og nye lidelser har blitt
fremtredende. Utviklingen av psykiske lidelser og mus­
kel­ og skjelettlidelser har eksplodert de siste årene. Det
er naturlig å tro at denne utviklingen henger nøye
sammen med utviklingen i samfunnet for øvrig. Flere er
enslige, de sosiale nettverk er svekket, snart alle kvinner
er dobbeltarbeidende. Dette har ført til økt belastning
også på helsevesenet. Mange av de lidelsene dette har ført
med seg, lar seg ikke enkelt kurere i dag, og svært mange
går over på uførepensjon og en passiv tilværelse, som
ikke bidrar til en bedre helse verken fysisk eller psykisk.
Derfor er det viktig at rehabilitering og omskolering til­
legges større vekt slik at flere kan delta aktivt i yrkesliv
og sosiale aktiviteter. Dette er også ønskelig når det gjel­
der å begrense utgiftene til uførepensjonering, og man bør
heller benytte midlene til aktiviserende innsats, f.eks. av­
taler med arbeidsgiver om arbeidstrening og opplæring.
Utviklingen i befolkningens alderssammensetning vil i
neste århundre føre til nye utfordringer for helse­ og om­
sorgsvesenet. Ensomhet er blitt en alvorlig folkesykdom i
de eldre årsklasser. En for sterk satsing på omsorgsboliger
i eldreomsorgen kan forsterke denne folkesykdommen.
Det er en vanlig oppfatning at utgiftene til helsevese­
net bare vil fortsette å øke, og med den forutsatte demo­
grafiske utvikling vil dette føre til økende problemer. Det
er imidlertid en sterk utvikling både faglig og teknisk
innenfor helsefagene som fører til mindre omfattende
inngrep, enklere metoder og mindre kostnadskrevende
behandlinger. I kombinasjon med sterkere satsing på
forebyggende arbeid bør det være mulig å utvikle vårt
helsevesen i ønsket retning, med fjerning av køene og en
opplyst befolkning som tar vare på egen helse.
Fremskrittspartiet ser på den nye utviklingen innenfor
bioteknologien som et pre i den forebyggende helsetjenes­
ten. Det er derfor viktig at det blir gjort en endring i biotek­
nologiloven som åpner for oppsøkende genetisk veiledning.
Gunhild Øyangen (A): Jeg vil takke helseministeren
for en nyttig og omfattende redegjørelse om folkehelsa. I
Arbeiderpartiet er vi spesielt fornøyd med at helseministe­
ren understreker hvor viktig det forebyggende og helse­
fremmende arbeidet er. Både for hver enkelt av oss og sam­
funnet som helhet er det bedre å forebygge enn å reparere.
De årlige redegjørelser minner oss om at levealderen i
landet generelt er høy, og at de aller fleste opplever sin
egen helsetilstand som god. Før en går løs på mangler og
utfordringer, er dette viktige kjensgjerninger å ta med seg.

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai
1999 3353
Grunnpilaren i helsevesenet er primærhelsetjenesten,
og jeg vil fremheve det gode arbeid som blir gjort ved
helsestasjonene, hvor en har enestående muligheter både
for å forebygge sykdom og for å oppdage sykdom tidlig.
Dyktige primærleger spiller en avgjørende rolle for be­
folkningens trygghet og helse, og som døråpnere og port­
vakter til spesialisthelsetjenestene.
Fra Arbeiderpartiets side legger vi stor vekt på at alle
mennesker i dette landet skal få tilgang til en fast lege. Vi
vet dette er særlig betydningsfullt for eldre, for barnefa­
miliene og for mennesker med sammensatte lidelser. Ved
fastlegeordningen vil pasientene kunne velge lege, og
ikke omvendt. På denne måten er fastlegeordningen en
viktig del av et pasientfokusert helsevesen.
Spesiell oppmerksomhet må vies legedekningen i dis­
triktene. Her tror jeg en gjør lurt i å lytte til noen av Læge­
foreningens forslag, bl.a. annet ved å bygge opp sterkere
kompetansesentra. Ellers kan et stort antall legeårsverk fri­
stilles ved sykehusene ved at legene frigjøres fra kontorar­
beid. Jeg forutsetter nå at Lægeforeningen samarbeider
konstruktivt for å finne gode løsninger, slik at Stortingets
vedtak om fastlegeordningen omsider kan iverksettes.
Stortinget har enstemmig vedtatt øremerkede opptrap­
pingsplaner som skal gi en verdigere omsorg for forsømte
og sårbare pasientgrupper. Det gjelder bl.a. kreftomsorgen,
og det gjelder det psykiske helsevern. Jeg har registrert at
dette har utløst en debatt om lokalt selvstyre og frihet. Det
kan jeg ha forståelse for, men jeg vil minne om at både den
nåværende regjering som har fremmet disse planene, og
Stortinget grundig har vurdert og avveid kommunenes be­
hov for frihet og disse sårbare gruppers behov for en verdig
omsorg. Jeg vil derfor be helseministeren bidra til å slå ring
om de forpliktende handlingsplanene Stortinget har vedtatt,
på områder det i praksis har vist seg at det er behov for na­
sjonal oppfølging og standarder.
Verdens Helseorganisasjon, med sin nåværende sjef og
vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen,
har satt kampen mot tobakksrøyking høyt på dagsordenen.
Det er ikke uten grunn. Tobakkens skadevirkninger er meget
grundig dokumentert, og er en av de viktigste risiko­ og år­
saksfaktorer til en rekke alvorlige sykdommer og tidlig død.
Til tross for høye avgifter og strenge reguleringer har vi
ikke lyktes særlig godt med å redusere tobakksbruken her
til lands. Vårt naboland Sverige har lyktes langt bedre, og
jeg mener det er god grunn til å vurdere deres tiltak med
tung satsing på regionalt baserte røykeavvenningstilbud. I
det holdningsskapende arbeid vet vi at det er viktigere hva
vi gjør, enn hva vi sier. Jeg synes det er betenkelig at lan­
dets statsminister jevnlig er å se sigarrøykende på avisenes
førstesider. Signalet er jo at det er kult å røyke.
Folkehelserapporten 1999 viser at det særlig er to syk­
domsgrupper som peker seg ut når det gjelder vekst i syke­
fravær og uføretrygding. Det er muskel­ og skjelettlidelser
og psykiske lidelser. Her synes fakta­ og kunnskapsgrunn­
laget svakt når en leser Folkehelserapporten 1999.
Kvinner synes å være i flertall blant dem som blir
rammet av disse lidelsene, og som det går fram av rap­
porten om kvinners helse, opplever mange kvinner at de
ikke blir tatt på alvor i helsevesenet.
Dessverre bidrar ikke Folkehelserapporten 1999 til å
oppgradere statusen til disse lidelsene. På side 77 blir
psykiske lidelser omtalt som «en betydelig og kostbar of­
fentlig helsemessig byrde». Her kan en virkelig snakke
om å bære sten til byrden, og jeg vil be om at en slik om­
tale av psykiske lidelser blir tatt ut i senere rapporter.
Om muskel­ og skjelettlidelser heter det bl.a.:
«Helsevesenet er i villrede om hvordan man på best mulig
måte skal kunne forebygge og behandle disse plagene.»
Det blir antydet at endret rapporteringskultur kan ligge
til grunn for veksten i disse lidelsene. Dette synes jeg er
forsøk på bagatellisering, som i hvert fall jeg vil ta av­
stand fra. Jeg tror kravene både til vellykkethet og effekti­
vitet fører til betydelige fysiske og psykiske belastninger
på mennesker i vår tid. Som naturen har også mennesker
en tålegrense. Det blir ofte sagt at folk blir «utbrente».
Personlig liker jeg bedre Hans Olav Tungesviks uttrykk
«uttappet» bedre. Det innebærer nemlig at mennesker kan
fylle opp karet igjen og bygge opp nye krefter.
Jeg mener det er helt vesentlig å forstå at hvert enkelt
individ har en tålegrense som ikke må overskrides, og at
arbeidsliv og samfunnsliv blir slik lagt til rette at alle kan
delta, og at alle kan ha mulighet til å komme tilbake også
etter sykdom.
I kjølvannet av den generelle samfunnsutviklingen og
måten vi lever på, følger det store helsepolitiske utfordrin­
ger som krever betydelig oppmerksomhet i tiden framover.
For Arbeiderpartiet er god folkehelse ikke bare noe
som oppnås gjennom helsepolitikken isolert. Befolknin­
gens allmenne helsesituasjon er også i stor grad en gjen­
speiling av den totale samfunnspolitikken, av hvordan
samfunnet er organisert, og hvilke verdier og holdninger
som preger vårt samfunn.
I et slikt helhetlig samfunnsperspektiv kan man si:
-- Nedprioritering av typiske kvinnesykdommer er et bil­
de på fortsatt manglende likestilling mellom kjønnene.
-- Manglende oppmerksomhet om helsesituasjonen til
innvandrerbefolkningen er i beste fall et tegn på mang­
lende integrering.
-- Økende sykefravær og uførepensjonering sier oss noe
om arbeidsmiljø og om arbeidsforhold.
-- Sterk sammenheng mellom helse, utdanningsnivå og
inntektsnivå, slik vi ser det i Norge, er et vitnesbyrd
om behov for utjevning av levekår.
-- Mange sykdomskasus innen psykisk helsevern kan til­
bakeføres til et konkurranse­ og stresspreget samfunn.
-- Alvorlige spiseforstyrrelser hos jenter helt nede i 12­
13­årsalderen forteller om kvinnesynet i samfunnet.
-- Det store antallet trafikkdrepte og trafikkskadde fortel­
ler oss om bilens plass i dagens samfunn.
-- En del problemer med rusmisbruk og kriminalitet
skyldes at ikke alle klarer å henge med i skole og i ar­
beidsliv.
Viktig innsats for befolkningens helsetilstand kan og
må derfor utføres også utenfor helsepolitikken. Det hand­
ler om å bygge et samfunn med bedre muligheter for alle,
hvor likeverdet og menneskeverdet settes i høysetet, og
hvor den enkelte gis mulighet til å ta større ansvar for seg
selv og for sine medmennesker.

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai 1999
3354
Are Næss (KrF): De to viktigste truslene mot folke­
helsen i Norge i dag er tobakk og alkohol. De største
helsefarene for det norske samfunn er altså selvpåførte.
Det var derfor riktig av helseministeren å legge vekt på
forebyggingsaspektene i sin redegjørelse om folkehelsen.
Å forebygge sykdom og helseskade vil lett komme på
annen plass i prioriteringen, fordi det kreves så store res­
surser for å behandle dagens pasienter. Dessuten vil noen
hevde at det økte antall leveår en kan vinne, bare vil føre
til større belastning på helsevesenet, fordi dette vil bety
at folk vil være syke i flere år før de dør. Men nye under­
søkelser viser at et sunt liv med hensyn til røyking, over­
vekt og mosjon ikke bare fører til at folk lever lenger,
men også lever bedre, at de er mindre syke, og syke i
kortere tid mot slutten av livet. Det er altså en personlig,
samfunnsmessig, økonomisk og helsemessig gevinst i å
forebygge usunne helsevaner.
Røyking tar livet av mer enn 3,5 millioner mennesker
hvert år, og bare i Norge dør det ett menneske hver time i
døgnet på grunn av tobakk. I løpet av tre år vil antallet
røykedødsfall på verdensbasis tredobles til 10 millioner,
og om 20 år vil hvert tredje dødsfall blant voksne skyldes
røyking. Siden ikke alle mennesker røyker, betyr dette at
ca. hver annen røyker vil dø som følge av røyking. Det er
altså ikke uten grunn at også Verdens Helseorganisasjon
har erklært krig mot tobakken. Jeg er glad for helseminis­
terens økte satsing på dette området, også økonomisk,
men her er behov for innsats også utenfor det tradisjonelt
helsepolitiske.
Tidsskrift for Den norske lægeforening skriver på
lederplass, under overskriften «Tobakksindustrien -- hel­
sevesenets hovedfiende», følgende:
«Mens et helsevesen med ressursproblemer arbei­
der hardt for å forebygge og behandle sykdom, tjener
tobakksindustrien store penger på å selge vanedannen­
de stoffer som sprer lidelse og død.»
Denne situasjonen er egentlig absurd. Både når det
gjelder tobakk og alkohol, er det slik at brukerne betaler
med penger, liv og helse. Tobakks­ og rusgiftindustrien
tar livet av mange av sine beste kunder. Den er avhengig
av nyrekruttering, og den må vi stoppe, bl.a. med tiltak
rettet mot barn og ungdom. Men tobakks­ og rusgiftin­
dustrien er også avhengig av fortjeneste. Jeg har vanske­
lig for å tro at noen vil produsere, selge eller markedsføre
helseskade av idealistiske motiver. Dødens kremmere
krever profitt.
Alkoholen er etter mitt skjønn ufortjent kommet i
skyggen av tobakken som folkehelseproblem. Verdens
Helseorganisasjon har alkoholmisbruk på fjerde plass
som årsak til forkortede og byrdefulle liv. På de tre første
plassene kommer depresjoner, tuberkulose og trafikk­
ulykker -- tilstander som også alle har sterke tilknytninger
til alkoholmisbruk. Det samme gjelder for øvrig selvfor­
skyldte skader, som kommer på neste plass i opplistingen.
Alkoholforbruket i Norge steg i fjor for sjette året på
rad. Alkoholens skadevirkninger er nå så iøynefallende
at til og med Frankrikes visstnok mest seriøse avis, Le
Monde, utroper alkoholen til folkefiende nummer en.
Her er behov for en kraftig folkeopplysningsinnsats, spe­
sielt sett i lys av at markedsinteressene gjør sterke forsøk
på å presentere alkoholen som et produkt med angivelig
positiv helseeffekt.
Det gjelder det samme for alkohol som for tobakk: Får
vi fortjenesten bort, er mye vunnet. Rusgiftindustriens
tap er folkehelsens vinning.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil takke helseministeren
for en grundig og god redegjørelse om folkehelsen. Dette
er jo et stort og viktig tema, som det ikke er mulig å si
veldig mye om på noen minutter.
Helsepolitikken de siste årene har stort sett ikke dreid
seg om helse, men om sykdom, sykehus, ventelister og
helsetjenester. Det er vedtatt og igangsatt en rekke nød­
vendige reformer, og i tillegg har de økonomiske ressur­
sene økt betraktelig. Dette vil gi flere behandling, men
det står fremdeles mye igjen før alle som trenger det, får
nødvendig helsehjelp.
Det er viktig med en god politikk for helsetjenesten,
men det er ikke minst viktig med en god politikk for hel­
sen. Målet er jo å ha så få pasienter som mulig, og at folk
opplever at de har et godt liv. En av forutsetningene for
god helse er at den enkelte av oss føler at vi er til nytte og
at det er noen som etterspør vår innsats. Det innebærer å
bruke politiske virkemidler til å utjevne forskjellene når
det gjelder livskvalitet, sykdom og tidlig død mellom uli­
ke grupper av befolkningen i ulike deler av landet. Det
innebærer å fremme livskvalitet, deltakelse og mestring
for den enkelte.
Jeg er glad for at helseministeren så sterkt vektlegger
forebyggende og helsefremmende arbeid i sin redegjørel­
se. Det er også i tråd med Stortingets vilje når det gjelder
forebyggende helsearbeid. Jeg er enig med helseministe­
ren i at det nå er nødvendig å rette et sterkere søkelys på
viktige verdivalg og dilemmaer når det gjelder helsefel­
tet. Helseministeren varslet i sin redegjørelse en egen
melding om helsepolitikken ved tusenårsskiftet, hvor fa­
ren for et sorteringssamfunn, teknologienes muligheter
og helsetjenestens grenser vil bli drøftet. Det er bra og
nødvendig. Det er jo gjennom brytninger og debatt om
verdier og prioriteringer at perspektivet på folkehelsen
for alvor kan bli satt på den politiske dagsorden.
Utviklingen av den medisinske teknologi, og spesielt
genteknologien, er og vil bli en av de store utfordringer
som vil kreve etisk refleksjon og klokskap. Det har gitt
oss mange og nye muligheter til å forebygge og behandle
sykdom. Utfordringen blir hvordan vi skal forvalte denne
kunnskapen til beste for den enkelte og for samfunnet.
Målet må være at alle skal føle seg trygge på at kunnska­
pen brukes positivt, og at den enkeltes og samfunnets
normer og verdier ikke blir krenket. De nye mulighetene
stiller oss overfor vanskelige valg mellom det teknisk
mulige og det etisk forsvarlige.
Høyre mener at det må være etikken som skal sette
grenser for teknologien, og ikke omvendt. Når gentester
kan påvise anlegg for arvelige sykdommer det ikke fin­
nes behandling for, når en gjennom fostervannsdiagnos­
tikk kan påvise genetiske feil, og når folk som er friske,
får beskjed om at de er disponert for alvorlige sykdom­

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai
1999 3355
mer, hvilke valg gjør vi da som enkeltpersoner og sam­
funn? Hvordan påvirker de stadig økende muligheter for
å få kunnskap om sykdomsdisposisjon den opplevelsen
vi har av egen helse? Er det sikkert at mer informasjon
vil gi oss bedre helse og livskvalitet? Det kan spre angst
og usikkerhet til en stor gruppe mennesker. For eksempel
kan oppsøkende genetisk virksomhet bli en trussel mot
helsen. Det kan føre til at folk blir mindre i stand til å
mestre sine egne liv, fordi de blir avhengig av helsevese­
net, ikke bare når de er syke, men også for å få stadige
forsikringer om at de er friske. Å fokusere på risiko kan
bli en risiko i seg selv hvis det fører til angst og opplevel­
se av «uhelse». Tiltak for å redusere usikkerhet kan være
med og undergrave vår evne til å leve med den usikker­
het som er og alltid vil være knyttet til det å være men­
neske. Oppsøkende genetisk virksomhet og kartlegging
av våre gener er med på å viske ut skillet mellom fore­
bygging og behandling. Grensen mellom hva som er
friskt eller sykt eller behandlingstrengende, vil bli skjø­
vet langt inn i den delen av befolkningen som oppfatter
seg som frisk. Dette er et alvorlig varselsignal, og jeg hå­
per dette er et spørsmål helseministeren vil ta opp i sin
bebudede melding om helsepolitikken i det neste årtusen.
Skal vi ha muligheter til å forbedre helsetilstanden hos
befolkningen og nå målet om å fremme psykisk og fysisk
helse og forebygge og beskytte mot sykdom, krever det
handling og innsats fra mange hold, fra helsetjenesten,
fra pasienter og pasientorganisasjoner, fra frivillige orga­
nisasjoner, fra politikere og andre samfunnssektorer og
ikke minst fra den enkelte av oss. Uten å tenke helhet når
det gjelder samfunnsutviklingen, vil vi aldri nå målet om
helse for alle. I helsepolitikken som i andre veivalg har vi
lett for å velge kortsiktige løsninger på livsvarige proble­
mer og utfordringer.
Helsetjenesten har ekspandert på en utrolig måte de
siste ti årene. En av forklaringene er at kunnskapene og
mulighetene har økt, og at utviklingen i den medisinske
teknologi har ført til at vi i dag kan behandle og helbrede
sykdommer vi ikke kunne for noen få år siden. Men den
viktigste forklaringen ligger utenfor medisinens område
-- i samfunnet og hos den enkelte av oss. Totalt sett er be­
folkningen friskere, men mange har problemer med å
makte sine liv, sin familie og sitt arbeid. Vi har det altså
bedre, men vi tar det dårligere. Sykdommer som har med
samliv, samarbeid og samfunn å gjøre, øker. Vi ser en
økende tendens til medikalisering av livs­ og hverdags­
problemer. Manglende stabilitet og trygghet hos den en­
kelte og i befolkningen øker også. Det gjelder forhold
som samlivsbrudd, vold, kriminalitet, rusproblemer,
spiseforstyrrelser, ensomhet, psykiske lidelser, fremmed­
frykt og intoleranse. Dette er store utfordringer.
For noen tiår siden hadde vi et enklere syn på helsebe­
grepet. Den som ikke var syk, var frisk. Men så kom Ver­
dens helseorganisasjon med en utvidet definisjon på
helse:
«Helse er ikke bare fravær av sykdom, men et full­
stendig legemlig, psykisk og sosialt velvære.»
Etter denne definisjon er det sannelig ikke mange av
oss som har helsen i behold!
FNs generalsekretær har tatt til orde for at også den
åndelige dimensjon skal inngå i definisjonen. Det blir i
alle fall ikke lettere, verken for den enkelte eller for sam­
funnet, å oppnå den målsetting Norge gjennom WHO har
sluttet seg til om helse for alle innen 2000. Der er vi ikke
i dag, og vi kan vel konstatere at det er langt frem, hvis vi
i det hele tatt kommer dit. Noe småplunder med helsen
og tilværelsen vil nok de fleste av oss måtte leve med --
også det faktum at vi bare er mennesker på godt og
vondt, som ikke alltid gjør de fornuftige valgene.
Den amerikanske samfunnsforsker Aaron Wildavsky
lanserte i 1977 den såkalte 10­90­regelen, dvs. at helse­
tjenesten bare bestemmer 10 pst. av befolkningens helse,
mens resten ligger utenfor helsetjenesten, i samfunnsfor­
hold generelt, i levekår og i livsstil, som vi har vært inne
på. Det er nå en allment akseptert vurdering av helsetje­
nestens og medisinens begrensning. Derfor må det legges
større vekt på nettopp de helsefremmende og forebyg­
gende perspektivene. De viktigste områdene som helse­
ministeren nevner i sin redegjørelse, er det også bred
enighet om i Stortinget.
Men det perfekte eksempel på forebyggende og helse­
fremmende arbeid er å få omsorg og bli vist omtanke før
en blir født. Derfor er den forebyggende innsats overfor
gravide viktig og må styrkes ytterligere. Utfallet av svan­
gerskapet har ikke bare betydning for barnet. Det har
også stor betydning for kvinnen og familien. En sunn
livsstil, bevisstgjøring av egne ressurser og mestring vil
også styrke parforholdet og foreldrerollen og være helse­
fremmende og sykdomsforebyggende.
Brystkreft er den klart hyppigste kreftformen blant
kvinner i den vestlige verden, og i Norge rammes over
2 000 kvinner hvert år. Stortingets vedtak om et utvidet
tilbud om mammografiscreening er et svært viktig fore­
byggende tiltak, og mange kvinneliv kan reddes på denne
måten. Målet er derfor å gi alle kvinner i hele landet dette
tilbudet.
Satsing på forskning og utviklingsarbeid knyttet til
forebygging av benskjørhet må prioriteres. Dette er et al­
vorlig helseproblem som først og fremst rammer kvinner,
og som reduserer livskvaliteten og øker dødeligheten.
Hvordan vi lever, påvirker helsen vår, som flere har
vært inne på. Uheldig kosthold, fysisk inaktivitet, bruk
av alkohol og tobakk og andre rusmidler er viktige årsa­
ker til sykelighet og dødelighet. Jeg har merket meg det
store engasjementet helseministeren har på disse områ­
dene, spesielt når det gjelder alkohol og tobakk. Det er
ikke tvil om at skadevirkningene av misbruk er alvorlige,
og at samfunnet gjennom holdningsskapende arbeid og
mobilisering kan få ned misbruket både av alkohol og av
tobakk. Det skal være samfunnets oppgave, men til sju­
ende og sist er hvordan vi vil leve, den enkeltes valg.
Helseministeren sier i sin redegjørelse at han ytterli­
gere vil dokumentere sammenhengen mellom alkohol og
helse, og hva slags konsekvenser det har for ressursbru­
ken i helsevesenet. Det vil jeg gjerne be helseministeren
utdype nærmere, for det ligger vel ikke i dette at helsemi­
nisteren vil vurdere om folk som har alkoholrelaterte
helseskader, skal betale for det selv?

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai 1999
3356
Helsevesenet kan ikke skape helse for alle og kan ikke
løse alle våre problemer. Men vi må vite hva som skjer,
og hva vi kan gjøre, i samspill med hverandre og våre
felles omgivelser, for å kunne handle med fornuft og hu­
manitet. Kunnskap er avgjørende. Forebyggende helsear­
beid er et uttrykk for medmenneskelighet og interesse for
å få et godt og langt liv.
Vi står foran store utfordringer når det gjelder å bedre
folkehelsen. Den grunnleggende filosofien for det fore­
byggende og helsefremmende arbeid må dreie seg om ak­
tiv deltakelse, om mestring og kontroll over egen situa­
sjon og om å ta ansvar for egen helse. Den enkelte må set­
tes i stand til å definere sine egne problemer og finne løs­
ninger. Folks egne ressurser må bringes i fokus, ikke først
og fremst deres problemer. Det å ta vare på egen helse er
en solidarisk handling for at helsevesenets ressurser kan
brukes på dem som virkelig trenger det.
Ola D. Gløtvold (Sp): Helseministerens redegjørelse
om folkehelsen gav et godt grunnlag for en helsepolitisk
debatt her i Stortinget.
Helsesituasjonen ved tusenårsskiftet må grovt sett sies
å være bra. I løpet av det siste århundret har forventet
levealder ved fødsel steget kraftig, med en økning for
kvinner på over 24 år og på 21 år for menn. En fjerdedel
av denne økningen kan forklares med nedgang i sped­
barnsdødeligheten. Denne utviklingen har også en posi­
tiv trend nå på 1990­tallet, der vi har en videre sterk re­
duksjon når det gjelder krybbedød.
I helseundersøkelsen som ble gjort midt på 1990­tal­
let, vurderte åtte av ti sin egen helse som god eller meget
god. Samtidig svarte sju av ti at de hadde sykdommer el­
ler lidelser av mer varig natur. En slik registrering kan
synes motstridende, men avspeiler nok mer -- som også
helseministeren var inne på -- det faktum at en del syk­
doms­ og funksjonsplager ikke betraktes som helsepro­
blemer, og at folks oppfatning av helse dreier seg om
langt mer enn fravær av sykdom.
Det betyr ikke at Norge er uten store utfordringer og
problemer innenfor det helsepolitiske området. Helsepo­
litikk er et vidt område, og statsråd Høybråten skal ha ros
for at han har evne og vilje til å se helhet.
Jeg har tidligere ved en slik anledning og i en slik de­
batt som dette tatt til orde for at vi i Stortinget burde hatt
en generaldebatt der vi satte mennesket i sentrum og de­
batterte helhet og sammenheng når det gjelder samfunns­
utvikling, særlig med hensyn til trivsel, helse og miljø.
Jeg tror samtlige av Stortingets fagkomiteer og deres
medlemmer kunne hatt stor nytte av en slik generalde­
batt, og kanskje kunne det -- i hvert fall for en tid -- ha gitt
flere helhetsløsninger og mindre sektortenkning.
Helseministeren tok selv til orde for en overordnet de­
batt om verdi­ og strategivalg der en kan få rettet søkely­
set på viktige dilemmaer og verdivalg innen helsefeltet.
Her står utfordringene i rekke og rad: teknologiens mu­
ligheter og helsetjenestens begrensninger, faren for et
sorteringssamfunn, økonomiske beregningshensyn fram­
for trivselsmessige prioriteringer og næringslivskreftenes
sterke påvirkning.
Det er derfor gledelig at Regjeringen vil legge fram en
stortingsmelding om sentrale verdispørsmål i helsetje­
nesten. En slik melding kan skape den debatt -- og den
bredde i debatten -- vi trenger for å være rustet til en enda
bedre helseutvikling i det kommende århundret.
Det er som kjent slik at en aldri skal si aldri, eller være
for skråsikker om framtiden. Innenfor helsesektoren går
utviklingen nå så raskt at det er grunn til forsiktighet ikke
bare med å spå, men også i forhold til å slippe løs for alt
det nye som kommer, uten den kritiske vurdering som
nettopp ligger i en etisk og verdimessig vurdering.
Forskere hevder nå overfor den seriøse britiske avisen
The Sunday Times at man på midten av det neste århun­
dret vil kunne forlenge livet med gjennomsnittlig 50 år.
Dette skal kunne gjøres ved hjelp av genteknikk, kloning
av organer og manipulering med hormoner. Konsekven­
sene av en slik utvikling må jeg la ligge nå, på grunn av
den tilmålte tiden jeg har, men jeg må virkelig si at det
påkaller en debatt om etikk og verdier.
Dagens helsepolitiske utfordringer slik de oppleves
for den enkelte, er preget av kapasitetssituasjonen i for­
hold til behov og etterspørsel. Dette er et viktig og alvor­
lig område innen helsepolitikken, men må ikke bli over­
skyggende for spørsmål som etikk, kvalitet og en bedret
helsetilstand gjennom samfunnsutforming og livsførsel.
De sosiale og økonomiske forskjellene vi har i vårt
samfunn, er fortsatt grunnleggende årsaker til ulike helse­
tilstander. Fysiske, psykososiale og materielle forhold på­
virker vår helse. Derfor er det viktig og nødvendig å sette
helse­ og trivselsaspektet høyere opp på dagsordenen i
hele samfunnsdebatten. Et viktig steg i den retning blir
Regjeringens melding om utjevning av levekår. Positivt
er det også at Regjeringen vil se nærmere på den helsefor­
skjellen som er mellom kjønnene i Norge, og at en foku­
serer på dette gjennom bedre datagrunnlag og analyser,
for å få bedre kunnskap og forståelse når det gjelder sam­
menhengen mellom kvinners og menns levekår og helse.
Helseministeren var svært opptatt av forebygging, og
både samfunnets og den enkeltes muligheter og ansvar i
den forbindelse. Reduksjon av røyking og rusbruk er vik­
tige områder i en slik sammenheng, og igjen må vi foku­
sere nærmere på årsaken til den utviklingen vi ser i dag.
Vi må i sterkere grad enn det vi til nå har klart, gi ikke
minst barn og ungdom en livssituasjon og en holdning til
sitt eget liv og sin egen livsfunksjon som ikke inkluderer
virkelighetsflukt gjennom rusbruk på en slik måte at det
er helseskadende og livsfarlig.
Kosthold og fysisk aktivitet er også viktige forhold for
en god helse. Et bedre tilrettelagt samfunn hvor det er tid
og muligheter for fysisk aktivitet, er det derfor viktig at
vi tar hensyn til i vår samfunnsplanlegging.
Kostholdet preges mer og mer av mat som er tilsatt stof­
fer vi vet er skadelige, men vi kjenner ennå ikke de langsik­
tige virkningene fullt ut. Det er derfor viktig at vi har og
fortsatt utvikler en restriktiv og streng holdning til ulike til­
settingsstoffer, genmodifisert mat og bestråling av matvarer.
Helseministeren påpekte utfordringen ved å se helse
og helsepolitikk i en større helhet. Jeg vil støtte dette og
understreke at bl.a. psykisk helse og psykososiale proble­

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai
1999 3357
mer må få sterkere oppmerksomhet i framtiden. Viktig er
det også at det samhandles helt fra det globale nivå og til
det lokale. Internasjonale avtaler og fellesprogram er vik­
tig, samtidig som kunnskap og bevisstgjøring lokalt kan
bidra til bedre tjenester og føre var­tiltak.
Det gleder meg, til slutt, å si at helseministeren pekte
på et område som jeg har snakket varmt for, nemlig
helsestasjoners plass og rolle i forebyggende og helse­
fremmende arbeid.
Olav Gunnar Ballo (SV): Helseministerens redegjø­
relse inneholder etter mitt syn en rekke både interessante og
gode betraktninger. Det vil være helt umulig i løpet av fem
minutter å komme inn på alle aspektene ved helseminister­
ens tidligere tale; jeg må derfor bare trekke fram noen.
Jeg er helt enig i de betraktningene på det forebyggen­
de plan som allerede er trukket fram av en rekke talere.
Det gjelder både røyking og alkohol. I tillegg synes jeg
det er en sterk betoning av betydningen av det generelle
forebyggende helsearbeidet -- som er viktig, og som det
er viktig å videreføre. Helseministeren understreket at
Regjeringen gjør det. På en del områder ser vi vel at den
praktiske politikken trekker i en annen retning. Jeg vil
spesielt her trekke fram det hivforebyggende arbeidet,
der vi har sett nedskjæringer gjennom de siste årene, og
der risikoen for at man skal få en smittespredning i be­
folkningen, fortsatt er til stede. Det er viktig at man ikke
bygger ned det forebyggende arbeidet på det området.
En ting til som helseministeren trakk fram, er sorte­
ringssamfunnet. Vi ser hvordan økt spesialisering innen­
for helsevesenet gjør at mange i befolkningen har proble­
mer med å orientere seg, trenger veilederfunksjoner og
råd for hvordan de skal ivareta folkehelsen, og hvilke in­
stanser det vil være riktig å kontakte når de blir syke. SV
tror at fastlegeordningen vil være et godt steg i riktig ret­
ning, både som en rådgiver og døråpner til øvrige tjenes­
ter. Vi ser fram til at den ordningen kommer på plass, og
håper at vi ikke vil få ytterligere utsettelse av den. Det
man også ser når det gjelder sorteringssamfunnet, er
hvordan private forsikringsselskap stadig sterkere kom­
mer på banen, og hvordan forsikringsselskapene gjen­
nom sine kriterier sorterer ut de kundene de ønsker å ha,
og dem de ikke ønsker å ha. De gruppene som blir eks­
kludert, er gjerne de som fra før har en redusert helse, el­
ler etter hvert de som risikerer å få det, bl.a. i form av
gentester og andre muligheter for å forutsi sykdom. Det
er en svært uheldig utvikling, spesielt dersom det paral­
lelt skjer en nedbygging av det offentlige helsetjenestetil­
budet slik at man virkelig øker sorteringen og øker til­
budsforskjellene i befolkningen. Dette gjelder også i for­
hold til en stadig økende privatisering av helsetjenestene
der markedet skal rå grunnen. Det er åpenbart at det vil
virke på en slik måte at de geografiske forskjellene øker,
og at det vil være lommeboka som bestemmer hvilket til­
bud man vil få. Det er en utvikling SV vil gå sterkt imot.
Flere har nevnt -- og det er jeg glad for -- gentesting.
Det var en artikkel i Der Spiegel 17. mai d.å. som om­
handler gentesting og de erfaringene man har gjort i
Tyskland. Overskriften var: «Fragwürdiger Siegezug der
Gentests», altså: tvilsom seiersgang for gentestene. Der
trekkes det spesielt fram at viten om defekter i arvemate­
riale kan bety døden bit for bit for den som berøres. Man
har nå erfaringer knyttet til Huntingtons chorea, og hvor­
dan det å få sikker kjennskap til at man vil utvikle syk­
dommen, reduserer livskvaliteten for den enkelte uten at
man kan behandle den. Likeledes har man sett hos kvin­
ner som har tatt gentester knyttet til brystkreft, at positive
svar på den type tester kan skape betydelig usikkerhet og
utrygghet. Enkelte kvinner har bedt om å få friske bryst
fjernet av frykt for at de skal utvikle brystkreft senere. Et­
ter mitt og SVs syn har flertallet i Stortinget tatt altfor lett
på faren som ligger der knyttet til gentesting. Jeg er glad
for den holdningen Regjeringen har inntatt, men det blir
særdeles viktig at man ikke får en utglidning knyttet til
gentester i Norge som gjør at man kan få den samme type
negative erfaringer som det som beskrives fra Tyskland.
De nye helselovene skaper betydelige nye forventnin­
ger. Det er viktig at politikere ikke skaper forventninger
som man ikke er i stand til å innfri. Dessverre kan man se
eksempler på det, bl.a. fra denne talerstolen, når man re­
lativt massivt går ut med kritikk av omsorgstilbudet i
kommunene knyttet til eldreomsorg. Det er åpenbart at
enkelte av tjenestene trenger betydelig forbedring, og
som politikere har vi et felles ansvar for å gjøre forbe­
dringer. Mye av helsepersonellet vil oppleve den kritik­
ken som kommer fra Stortingets talerstol, som personkri­
tikk rettet mot helsepersonell, som kanskje innenfor tran­
ge økonomiske rammer gjør det de kan for å bedre tilbu­
det, og som sier ifra om at det må forbedres. Det er viktig
at kritikken på det området er nyansert.
Til slutt vil jeg si at de overordnede målsettinger må
være de viktigste å betone for politikerne, og at man ikke
går inn i en utidig detaljstyring der man også blir represen­
tanter for lobbyister, eksempelvis knyttet til legemiddelin­
dustrien, slik man har sett tendenser til her i Stortinget.
Thorbjørn Merkesdal (V): Jeg vil starte med å be­
rømme helseministeren for den gode redegjørelsen rundt
temaet folkehelse, og er enig med ham i at når man skal se
på status for folkehelsen, må man se på mange faktorer og
se mye videre enn helsevesenet. Faktarapporten fra Sta­
tens institutt for folkehelse viser også dette. Det viser også
at vi har mye ugjort når det gjelder å identifisere faktorer
som virker helsefremmende eller sykdomsfremkallende.
Som politikere er vi opptatt av å legge til rette for gode
levevilkår i landet. Mange, kanskje de fleste, av de beslut­
ningene vi fatter, har innvirkning på folks levekår. Selv om
vi kan fastslå at vi har det trygt og godt her i landet, kan
man få inntrykk av at helsetilstanden ikke er så god som
man kunne forvente, og at man stadig får rapportert økte
sykdomsforekomster. Dette skulle kanskje vise at enkelte
av våre beslutninger også har utilsiktede konsekvenser. Det
er derfor viktig at vi identifiserer disse konsekvensene.
Sykdom er en naturlig følge av at vi lever, sykdom kan ikke
avskaffes. Likevel må en spørre hvor mye sykdom som må
finnes, og hvordan vi skal holde oss friske lengst mulig.
Mange forskere hevder at vårt helsevesen i seg selv er
sykdomsfremkallende. Dette har det til nå vært lite be­

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai 1999
3358
vissthet om. Det er viktig at vi i større grad evaluerer og
setter dette i fokus. Det sies i folkehelserapporten at for å
ha god mental helse er det viktig å ha adekvat selvfølelse,
godt sosialt nettverk og opplevelse av å kunne påvirke
egen livssituasjon. Siden vi i dag vet at det er en tett sam­
menheng mellom kropp og sjel, kan man anta at disse fak­
torene kan virke helsefremmende generelt. Mye av det
forebyggende helsearbeidet må da gå på å bygge opp ade­
kvat selvfølelse, lære folk å omgås hverandre og legge til
rette for skole­ og arbeidsmiljø der folk føler at de har kon­
troll over sin livssituasjon så langt dette er mulig. Rappor­
ten peker på at sjefer har bedre helse enn arbeidere. Det er
selvsagt flere grunner til dette, men bedre muligheter for
egenkontroll i arbeidssituasjonen kan godt være én.
Vi vet også at kvinner oftere klager over dårlig helse
enn menn, og at det blant kvinner er flere arbeidere enn
sjefer. Kan dette være forklaringen på at kvinner opple­
ver dårligere helse? Da blir forebyggende helsearbeid en
likestillingssak.
At helse og sykdom fremdeles er så ulikt sosialt for­
delt, er overraskende og til dels uforståelig, spesielt det at
denne forskjellen faktisk er størst i Norge og Sverige. Vi
ser også at ulikhetene gjelder fra før fødsel og livet ut, og
henger nøye sammen med utdannelse. Å gi barn og unge
best mulig oppvekstvilkår og utdanning er derfor svært
viktig i det forebyggende helsearbeidet. Det må være rik­
tig og viktig å sette inn tiltak overfor de dårligst stilte
gruppene for å rette opp forskjellene i levekår, og dermed
helsetilstand. Dette er vi prinsipielt enige om i Norge, li­
kevel er det uenighet når det kommer til hvilke tiltak en
skal sette inn, eller hvor langt man er villige til å gå for å
rette opp forskjellene. En må i alle fall ta med målgrup­
penes egne prioriteringer i dette arbeidet.
Folkehelserapporten slår fast at vi ikke vil nå målet
med å redusere de sosiale forskjellene med minst 20 pst.
mot 2000. Man vet ikke engang med sikkerhet hvilken
retning utviklingen har tatt på 1990­tallet, da det er spar­
somt med forskning på området. Venstre mener dette er
et område som må prioriteres i årene framover. Det blir
pekt på viktigheten av å ha et overvåkingssystem som
gjør det mulig å følge utviklingen av sosiale forskjeller i
helse og kjente risikofaktorer for sykdom over tid. Dette
er i tråd med arbeidet med nasjonale helseindikatorer, og
vil være svært nyttig.
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­
dentplassen.
Asmund Kristoffersen (A): Ingen annen sektor bru­
ker så store midler og har så mange tjenestebrukere som
helsesektoren.
Tallene forteller oss at vi bruker opp mot
60 milliarder kr til helseformål, eksempelvis ved å be­
handle til sammen ca. 3,7 millioner mennesker i sykehus
ved innleggelser og poliklinisk behandling og ved ca. 16
millioner besøk hos primærhelsetjenesten.
I et slikt perspektiv er det viktig for Arbeiderpartiet å
understreke at de mål og virkemidler en velger for våre
fremtidige helsetjenester, må føre til at hele befolkningen
får lik og rettferdig tilgjengelighet til kvalitetsmessig
gode og likeverdige tjenester, uavhengig av bosted og
personlig økonomi.
Vi mener at vi må legge til rette for at pasientene sikres
bedre innsyn og mer innflytelse over egen situasjon. En
analyse av framtidens utfordringer viser at behov for og et­
terspørsel etter helsetjenester vil øke, bl.a. fordi sykdoms­
bildet og befolkningens alderssammensetning vil endres.
Nye og forbedrede medisinske og medisinsk­tekniske
metoder vil gi økte muligheter for tidlig og forbedret
diagnose, behandling og helbredelse.
Sykdomsbildet er også sterkt avhengig av det vi kaller
livsstilssykdommer. En god folkehelse er derfor avhen­
gig av at vi lykkes i et samspill der den enkelte gjennom
kunnskaper og holdninger gjør noe med egen livsstil, og
der det offentlige helsevesen gjør sin innsats.
I bunnen for tiltak og virkemidler må fortsatt ligge
krav til rettferdighet, kvalitet og likeverdighet i tjeneste­
tilbudene. Derfor signaliserer Arbeiderpartiet, og legger
til grunn, tre strategier for framtidige tiltak:
1. Nye utfordringer krever økte ressurser
2. Klarere og sterkere styring av helsetjenester
3. Bedre samarbeid og samordning av alle ledd og nivåer
i helsetjenesten
I en bedret folkehelse vil forebyggingsarbeidet stå
sentralt, og dette er krevende bl.a. fordi kampen om av­
grensede ressurser gjerne vinnes av de mer akutte og re­
parerende helsetilbudene.
Mange av folks lidelser og sykdommer har ofte en noe
uklar årsakssammenheng basert på påvirkning og utvik­
ling over lengre tid. Jeg nevner her som eksempler mus­
kel­ og skjelettsykdommer og psykiske plager. Dette be­
tyr at en må ha sterk oppmerksomhet rettet mot bl.a. ar­
beidsmiljøet i vid forstand.
Sosiale og økonomiske forskjeller gir ulik helse. Fore­
byggende og helsefremmende tiltak er avhengig av at vi
kan beskrive ulikheter i forskjellige gruppers helsetil­
stand. Det er liten grunn til å tro at genetiske forskjeller
skulle kunne forklare de forskjeller en ser mellom bydel­
er i f.eks. Oslo. Grovt skissert står en heller overfor til­
stander som hovedsakelig er begrenset til miljømessige
forhold, deriblant livsstil og levevaner.
Dette skulle tilsi at en må målrette tiltakene mer, og
en må la forebyggingstiltakene få en langt mer lokal for­
ankring enn det som hittil har vært tilfellet. Det betyr helt
klart at langt flere ressurser må disponeres lokalt.
Når dette er sagt, er det for meg åpenbart at mye av
tiltakene må ha en nasjonal forankring og inngå i en na­
sjonal strategi.
Kosthold og mosjon synes å være avgjørende for folke­
helsen. Jeg viser her til Norsk kreftplan, hvor det antas at
ca. 35 pst. av krefttilfellene skyldes uheldig kosthold.
Ingen bestrider lenger at tobakksbruk er den enkelt­
faktor som mest av alt ødelegger folks helse. Vi har over­
bevisende dokumentasjon. Nå er det mest påtrengende å
hindre at barn og unge begynner å røyke. Derfor må det
til et krafttak for disse gruppene i et samspill mellom for­
eldre, skole, kommunale helsemyndigheter og det nasjo­
nale nivå. Bildet er egentlig nedslående:

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai
1999 3359
-- Flere unge begynner å røyke.
-- Det er så godt som ingen nedgang når det gjelder den
voksne befolknings røykevaner, unntatt hos gravide.
Gledelig er det imidlertid at vi nå både i Norge og bl.a.
i USA begynner å få rettssaker som ansvarliggjør tobakks­
industrien for de helseskader tobakksbruk medfører.
Misbruk av alkohol er et svært alvorlig helse­ og sam­
funnsproblem, der eventuelle påståtte positive effekter
ikke står i noe forhold til skadevirkningene. Den strategi­
en vi har fulgt i Norge gjennom lang tid med forsøk på å
holde gjennomsnittsforbruket i befolkningen lavest mu­
lig, må videreføres.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Helse er evne til å
mestre hverdagens krav, har professor Peter F. Hjort sagt,
og jeg synes for min del at det er en bedre definisjon på
helse enn Verdens Helseorganisasjons altomfattende filo­
sofi. Det uttrykker et personlig ansvar for egen helse, som
må ligge i bunnen for alt forebyggende folkehelsearbeid.
Men vi har også et ansvar for hverandre i det nettverket
og det fellesskapet som vi er en del av. Det er også folke­
helsepolitikk. Og sist, men ikke minst er det et samfunns­
ansvar å sette forebygging av uhelse på dagsordenen i alle
de sammenhenger hvor en påvirker folkehelsen, og som
representanten Sjøli var inne på, er det i hovedsak på an­
dre områder enn det helsetjenesten selv forvalter.
Prioritering av forebygging kommer ikke av seg selv.
Det krever tydelige politiske valg over lang tid. Det er
tungt å prioritere forebygging i helsepolitikken, fordi det
er få som takker oss som politikere for at sykdom i deres
tilfelle ble forebygd. Det er jo slik at veldig mye av det vi
skal oppnå gjennom folkehelsepolitikken, er fravær av
sykdom og fravær av skade -- og det er ikke alltid like lett
å dokumentere. Nettopp derfor er det viktig at vi setter
dette fram som en viktig prioritering i alt helsearbeid. Jeg
tror derfor at skal forebygging stå på venteliste til alle
ventelister er borte, blir det knapt noe særlig av det. Fore­
bygging vil nemlig føre til færre sykedager, forebygging
vil føre til kortere ventelister, og forebygging vil framfor
alt føre til at flere får hjelp tidligere og til færre lidelser
for den enkelte. Derfor går forebygging som er rød tråd
gjennom de helseplanene Regjeringen har lagt fram for
Stortinget, og som jeg med glede kvitterer for i forhold
til representanten Øyangen med å si at vi slår allerede
ring om disse helseplanene, og jeg er glad for at Stortin­
get også gjør det.
Hovedsatsingene for Regjeringen er fysisk aktivitet
og kosthold. Jeg nevner som et praktisk eksempel på hva
som nå skjer, at det i den jordbruksavtalen som i dag ble
overlevert Stortinget, er avsatt 7 mill. kr innenfor jord­
bruksavtalen til å fremme frukt og grønt i skolen. Tilsva­
rende driver Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet
et målrettet arbeid inn mot arbeidslivet, både når det gjel­
der fysisk aktivitet og når det gjelder frukt og grønt. Og
det er mange gode eksempler på arbeidsgivere som tar
dette på alvor, fordi de ser at det er en god investering i
egne arbeidstakere.
Når det gjelder tobakk, vil jeg varsle at jeg om kort tid
vil sende på høring en fornyet og skjerpet strategi for å
møte den utfordring vi har på dette området, som ikke er
blitt mindre de senere årene. Det vil gå på å følge opp bedre
de lover og regler som vi allerede har. Det kan være tale
om å vurdere sanksjoner i forhold til omsetning av tobakks­
varer, og det kan være aktuelt å vurdere sanksjoner for å ef­
fektivisere overholdelse av forbudet mot tobakksreklame i
tobakkskadeloven f.eks. Samtidig må det settes inn tiltak
på bred front i forhold til det holdningsskapende arbeid.
Jeg kan forsikre representanten Sjøli om at jeg ikke
har planer om at selvforskyldte helseskader skal føre til
økte egenbetalinger. Men jeg tror det er viktig å doku­
mentere sammenhengene mellom alkohol og helse bedre,
nettopp som grunnlag for politiske beslutninger. I alle
fall synes jeg at de siste måneders alkoholpolitiske debat­
ter i denne sal tilsier at det kan være sunt å få på bordet
mer kunnskap om akkurat dette.
La meg til slutt si at jeg er enig i den advarsel som
både representanten Ballo og representanten Sjøli retter
når det gjelder bruken av gentester -- ikke minst i arbeids­
livs­ og i forsikringssammenheng, hvor vi klart er imot
det. Vi kommer om kort tid til å sette ned et utvalg som
skal se på biologisk prøvetaking i arbeidslivet generelt,
nettopp for å demme opp for en slik utvikling.
Einar Olav Skogholt (A): Selv om helsetilstanden i
den norske befolkningen er radikalt bedret, har vi fortsatt
store utfordringer å gripe fatt i. Ikke minst innenfor det
forebyggende helsearbeidet har vi mye ugjort.
Jeg tror i likhet med helseministeren at de såkalte livs­
stilssykdommene påvirker helsebildet i meget sterk grad.
Vi er vel alle enige om at røyking bidrar til hjerte­ og
karsykdommer, lunge­ og luftveissykdommer, og at to­
bakk forårsaker om lag 30 pst. av krefttilfellene her i lan­
det. Ifølge Verdens Helseorganisasjon vil ufattelige 500
millioner av verdens innbyggere dø av røyking. I flere år
har jeg hørt at vi må øke avgiftene på sigaretter, tobakk,
sigarer, snus mv. for å få flere til å slutte å røyke. Jeg tror
ikke dette vil bidra til at vi får færre røykere i Norge.
Sverige, som har langt lavere avgifter på tobakksvarer
enn Norge, er det eneste landet som har nådd målsettin­
gen til Verdens Helseorganisasjon, nemlig at bare 20 pst.
av den voksne befolkningen røyker daglig. Selv med
høye avgifter på tobakksvarer røyker ca. en tredjedel av
den voksne befolkningen i Norge daglig.
Sverige er langt flinkere enn oss til å drive forebyg­
gende arbeid. Jeg tror de pålegger kommunene og regio­
nene et større ansvar, og gir dem økonomiske muligheter
til å drive dette viktige arbeidet. Jeg håper statsråden vil
ta kontakt med sin svenske kollega for å få nærmere
kjennskap til svenskenes strategi på dette området.
Jeg tror det vil være viktig å satse maksimalt på de
helt unge, slik at de ikke begynner å røyke.
Jeg er glad for at Regjeringen satser på et sunnere
kosthold, og at vi skal bli flinkere til å mosjonere. Jeg har
også med stor interesse registrert at statsråden har gitt
Statens ernæringsråd hovedansvaret for å følge opp den­
ne viktige satsingen.
På ett område ser det ut til at vi har kommet på defen­
siven. Jeg tenker da på skoleelevene. Færre skoleelever

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai 1999
3360
spiser frokost, færre skoler har opplegg for salg av melk
o.l. Det er ille at sunn mat og drikke erstattes av brus og
snacks. Jeg tror at svenskene også på dette området er
langt flinkere enn oss. Der blir det lagt til rette for at elev­
ene kan innta et måltid på skolen. Dette burde være en
stor utfordring for det offentlige, foreldre, frivillige orga­
nisasjoner og næringslivet. Jeg har med glede registret at
Synnøve Finden har grepet fatt i denne problematikken.
Jeg håper videre at Ernæringsrådet, idrettsbevegelsen
mfl. vil makte å få oss opp av godstolen. Vi kan selv bidra
til bedre helse ved å gå og sykle langt mer enn vi gjør i dag.
Helsestasjoner og skolehelsetjenesten gir unike mulig­
heter til å drive helsefremmende og forebyggende arbeid.
Jeg har registrert at flere kommuner nedprioriterer dette
viktige arbeidet. Ved enkelte videregående skoler har elev­
ene sågar samlet inn penger for å opprettholde et helse­
tjenestetilbud. Skolehelsetjenesten er også en viktig arena i
myndighetenes kamp for å redusere alkoholforbruket blant
de unge samt føre en offensiv kamp mot narkotika.
Jeg er glad for at det i Stortinget er bred enighet om at
det er viktig å redusere det totale alkoholforbruket samt
øke debutalderen før man eventuelt smaker alkohol. Nor­
ge har ikke greid å redusere alkoholforbruket med 20 pst.
fra 1980 til 2000, men vi vil kanskje nå en reduksjon på
ca. 10 pst. Det er også bra -- om vi sammenligner oss med
land for øvrig i verden. Og vi har hatt en gledelig utvik­
ling ved at det drikkes mer vin og mindre brennevin i
Norge.
Det er også viktig å satse på punktavhold på arbeids­
plassen, i trafikken, ved idretts­ og fritidsaktiviteter, ved
graviditet mv.
Vi reagerer -- og med rette -- på alle ulykkene i trafik­
ken, på sjøen osv. Men er vi klar over at de fleste ulykkene
skjer i hjemmet? Myndighetene sentralt og lokalt bør ta in­
itiativ til tiltak for å gjøre hjemmene sikrere. Jeg håper
statsråden vil gripe fatt i denne utfordringen. Resultatene
vil vise seg raskt, hvis vi vil prioritere denne oppgaven.
Mange tiltak kan bidra til å bedre livskvaliteten. Ved
høstens budsjettbehandling håper jeg helseministeren vil
bidra til å øke kulturministerens budsjett betraktelig. En
langt sterkere kultursatsing lokalt og sentralt vil uten tvil
bidra til en bedre og mer meningsfylt hverdag for oss al­
le, og derved bedre folkehelsen.
Britt Hildeng (A): Bildet som gis av det norske folks
allmenne helsetilstand, slik statsråden beskriver, er på
mange måter oppløftende. Det er gledelig å kunne konsta­
tere at vi har en så høy gjennomsnittlig levealder. Det er
godt å konstatere at en har kontroll med de store folkesyk­
dommene; det er gledelig å erfare at sykdommer som tidli­
gere ikke kunne behandles, kan det i dag gjøres noe med.
Det er imidlertid betenkelig at til tross for disse frem­
skrittene synes forskjellene i helsetilstanden mellom be­
folkningsgruppene å være fastfryst. En norsk undersøkel­
se av selvrapportert langvarig sykdom viser at klassefor­
skjellene er på samme nivå i 1995 som de var i 1983.
En europeisk undersøkelse viser at Sverige og Norge
har større sosiale forskjeller både i sykelighet og dødelig­
het enn de fleste andre europeiske land. Dette er foruroli­
gende, og det ligger langt fra de helsepolitiske mål som
ble trukket opp i 1987, der Norge ifølge strategien til
Verdens Helseorganisasjon forpliktet seg til å redusere
de sosiale helseforskjellene med minst 20 pst.
De store sosiale forskjeller i norske folks levekår erfa­
rer en særlig i Oslo. Her er det størst forskjell mellom
fattig og rik, og her er det vi finner landets største for­
skjeller i forventet levealder. Forskjellen i forventet leve­
alder for menn varierer med tolv år. Forventet levealder
for en mann på Sagene/Torshov er 67,6 år, mens den på
Vinderen er 79,7 år. For kvinner er forskjellen på 6,8 år.
Helse er et sammensatt problem, og sykelighet henger
sammen med levekår og livskvalitet. I så måte er ikke
kurativ behandling tilstrekkelig. Innsatsen må rettes mot
bakenforliggende levekårskomponenter som inntekt, ut­
danning, sysselsetting, bo­ og arbeidsmiljø, sosiale nett­
verk, transport og forurensning. Således forutsetter en
bedre helse for alle en aktiv sosial utjamningspolitikk.
Statsråden varsler at denne tenkningen er i samsvar
med planene som legges for det nasjonale helseindikator­
systemet i Norge, og at dette vil bli presentert i en nasjo­
nal helseplan til våren. Men jeg synes det er forstemmen­
de å høre om planer når kunnskapen en faktisk har, ikke
brukes i den politiske hverdag. Vi vet hvordan arbeids­
ledighet henger sammen med sykelighet -- dette til tross
har Regjeringen konsekvent nedprioritert bevilgninger til
arbeidsmarkedstiltak, vel vitende om at arbeidsledighe­
ten er stigende. Vel vitende om de store levekårsproble­
mene som Oslo sliter med, velger Regjeringen å redusere
det sosiale særtilskuddet til Oslo med 150 mill. kr i revi­
dert budsjett. Dette er for det forebyggende helsearbeid
«kjerringa mot strømmen»­politikk
Vi har fremdeles mangel på kunnskap om innvandrer­
nes helse. Men vi vet at flyktninger som nå kommer til
Norge, har gjennomlevd traumatiske situasjoner. Spesielt
for barn og ungdom må krigen gi traumatiske opplevel­
ser, opplevelser som kan skape avvikende atferd og store
vansker for den enkelte gjennom hele resten av livet der­
som de ikke bearbeides. En tidligere undersøkelse av ny­
ankomne flyktninger -- primært fra Bosnia -- viste at 48
pst. hadde behandlingstrengende depresjoner.
Vi har et humanitært ansvar for å ta imot flyktninger
fra krigen. Det ansvaret handler ikke bare om å huse
flyktningene, men det handler også om å tilrettelegge for
en hverdag med arbeid og sosiale utfoldelsesmuligheter.
Vi har også ansvar for å bygge ut en beredskap for det
psykiske helsevern, slik at en i hvert fall forsøksvis kan
bearbeide de krisene de som flyktninger har vært i, og er
i, slik at disse erfaringene ikke forblir ubearbeidet og
med flyktningene resten av livet.
Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei
taletid på inntil 3 minutt.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det er positivt
at åtte av ti vurderer egen helse som god eller meget god.
Samtidig er det et paradoks at etterspørselen etter helse­
tjenester bare øker. Det høye forbruket av helsetjenester
kan få en til å lure på om vi har fått lavere tålegrense for

25. mai -- Debatt om helseministerens redegjørelse om folkehelsen, holdt 10. mai
1999 3361
livets problemer, blitt mer kroppsfikserte enn tidligere el­
ler ikke aksepterer en naturlig aldringsprosess.
Jeg er glad for at helseministeren vil satse på forsk­
ning, slik at vi bedre ser sammenhenger og vet hvor vi
skal starte med å forebygge. Vi må være i forkant slik at
vi kan redde flest mulig liv.
Kristelig Folkeparti har hele tiden støttet den linjen
som nå presiseres i redegjørelsen om folkehelsen, nemlig
satsing på å forebygge. Det betyr at hver enkelt i større
grad må ta ansvar for egen helse. Det offentlige må bruke
mer tid på informasjon og veiledning. Her har vi kanskje
noe å lære av nabolandet Sverige. De har bevisst brukt
idoler og trendsettere som har reist rundt til skoleelever
og fortalt om helsefarene ved røyking. Alle kandidatene
til Miss Sweden har reist rundt under mottoet «Beauties
beating the Beast». En kan mislike slike konkurranser,
men faktum er at Sverige er det første land i verden som
har klart å få den røykende andelen av befolkning ned til
under 17 pst. på 20 år.
Norge har i dag 1,2 millioner dagligrøykere. Få slutter
selv om forskning viser at 90 pst. av alle dødsfall som
følge av lungekreft kunne vært unngått om en ikke røyk­
te. Kristelig Folkeparti støtter at Norge skal være en aktiv
støttespiller til Verdens Helseorganisasjon for å unngå at
vi får en situasjon hvor hvert tredje dødsfall i verden om
20 år skyldes røyking.
Den største gruppen med nye uførepensjonister er de
som har smerte i muskel­ og skjelettsystemet. Det er et
paradoks at disse lidelsene øker i en tid der krav til fysisk
styrke avtar i arbeidslivet. Det bekymrer meg at stadig
yngre personer har slike plager. Rapporter om dårlig
mestring i skolesituasjon og mobbing må tas på alvor, og
det må her være et samarbeid mellom hjem og skole.
Samarbeid mellom f.eks. Samferdselsdepartementet
og Helsedepartementet kan gi positive helsegevinster.
Blir forholdene lagt til rette for gang­ og sykkelstier, vil
flere bli aktive. Og det er nedslående at barn og unge er
mindre fysisk aktive enn tidligere, at de foretrekker data
framfor lek på løkka. Får en færre biler i tettsteder, gir
det gevinst i form av mindre allergi­ og luftveisplager.
Kristelig Folkeparti synes det er positivt at Regjeringen
har opprettet et eget Statens råd for ernæring og fysisk
aktivitet, og vi håper at det skal slå positivt ut, sett i et
folkehelseperspektiv.
Harald T. Nesvik (Frp): Det er viktig, slik helsemi­
nisteren har lagt vekt på i sin redegjørelse, å satse på
forebyggende tiltak innenfor helse. Men det er også vik­
tig å ha for øye at de som allerede er rammet av sykdom,
faktisk har lite nytte av den biten.
Det er viktig at helsevesenet fungerer slik at en lidelse
blir oppdaget på et tidligst mulig stadium. Dette for i før­
ste rekke å redde liv, men selvfølgelig også for å spare
mennesker for framtidige lidelser. Et eksempel her er
mammografiscreening.
Jeg synes det går for sent med å få gjennomført Frem­
skrittspartiets forslag, som et enstemmig storting har
sluttet seg til, om å gjøre ordningen med mammografi­
screening landsomfattende. Jeg både håper og forventer
at dette nå snarlig blir gjennomført. Og jeg vil minne om
at det er en rekke private institutter rundt omkring i Nor­
ge som har kapasitet, deriblant i mitt eget fylke Møre og
Romsdal, og som kan avhjelpe situasjonen, slik at flest
mulig kvinner i dette landet får det tilbudet som de virke­
lig fortjener.
Når man til slutt er så heldig å få et helsetilbud, er det
selvfølgelig viktig at det tilbudet som blir gitt av de en­
kelte sykehus og sykehuseierne, er et godt og forsvarlig
tilbud. Jeg vil sitere fra en rapport som er utarbeidet av et
hygieneutvalg ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal.
Dette har skjedd etter at jeg skrev et brev til Helsetilsynet
etter at jeg ved selvsyn fikk se hvordan forholdene var
ved dialyseavdelingen ved Sentralsjukehuset i Møre og
Romsdal. Jeg vil komme med et par sitater. Det ene gjel­
der korridoren utenfor denne dialyseavdelingen, og det
står:
«Risikoavfallskartonger og skittentøy blir ofte stablet
langs veggene i åpne traller.»
Nok et sitat:
«Kjølerom for risikoavfall er også plassert i denne
korridoren. Alt avfall fra hele sykehuset blir transpor­
tert forbi dialyseavdelingen.»
Og avslutningsvis vil jeg sitere følgende:
«Urene senger lagres i korridoren hvis sengesentralen
er overfylt og åpne sprinkelvogner med skittentøy og
risikoavfall står stablet inntil veggene på begge sider
av korridoren, dette fører til at senger med pasienter
som skal til/fra høyblokk vest etc. nærmest må presses
igjennom. Pasientseng/sengetøy kan lett komme i di­
rekte kontakt med skittentøysekkene, risikoavfallskas­
sene ...» osv.
Jeg håper at helseministeren vil se nærmere på denne
saken og gripe inn, slik at forholdene blir utbedret.
Are Næss (KrF): Jeg tror det er viktig at vi i denne
debatten ikke forbigår de internasjonale aspektene ved
folkehelsen. Infeksjonssykdommer er den viktigste årsak
til sykdom og død på verdensbasis, og smittsomme syk­
dommer respekterer ikke landegrensene. Derfor vil in­
feksjonssykdommer i våre naboland også være en trussel
mot folkehelsen i Norge.
I denne forbindelse er det spesielt den sterke økningen
i alvorlige infeksjonssykdommer i Baltikum og Russland
som er en trussel mot norsk folkehelse. I vår tid, med ut­
strakt reisevirksomhet og tilsvarende kort reisetid, er det­
te våre nærområder.
Det dreier seg her bl.a. om en skremmende økning i ut­
bredelsen av kjønnssykdommer i Russland. Sett i forbin­
delse med meldingene om noe nær en invasjon av russis­
ke prostituerte i Finnmark er dette meget bekymringsfullt.
Det er også svært alvorlig at det i økende grad dukker
opp resistent tuberkulose i Baltikum. Det er tragisk å se
unge mennesker dø av en slik sykdom. Når det gjelder
tuberkulose, er det en kjent sammenheng mellom ernæ­
ring, sosiale og hygieniske forhold og smitte. Det er også
slik at disse landenes helsebudsjetter vanskelig vil klare
en videre økning bl.a. av resistent tuberkulose, som er
svært kostbar å behandle.

25. mai -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om justering av normaltariffen som gjør
det mulig for spesialister å utføre dagkirurgiske inngrep innenfor avtaleverket mv.
1999
3362
Det er derfor viktig at Norge deltar i internasjonalt
samarbeid for å stoppe smitte og hindre resistensutvik­
ling også i våre nærområder. Det er her ikke bare spørs­
mål om pinefull sykdom og for tidlig død. Resistensut­
vikling medfører også, som nevnt, store økonomiske
konsekvenser. Jeg er derfor glad for de tiltak som helse­
ministeren har satt i verk for å overvåke resistensutvik­
lingen i Norge, og for det internasjonale samarbeid vi
deltar i sammen med våre naboland for å overvåke smit­
tesituasjonen og hindre resistensutvikling også i land
som de baltiske land og Russland, som i smittevernsam­
menheng, som nevnt, er å betrakte som våre nærområder.
Innsatsen her er også en innsats for norsk folkehelse.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Debatten viser bred
tilslutning til de hovedprioriteringer som er trukket opp i
redegjørelsen om folkehelsen, og det er jeg glad og takk­
nemlig for.
La meg avslutningsvis bare kommentere et par spørs­
mål som har vært reist i debattens løp.
Representanten Skogholt tok opp spørsmålet om av­
giftspolitikken i forhold til tobakk. Det er helt klart at av­
giftspolitikken har vært en veldig viktig del av den
norske strategien for å begrense tobakksskadene. Det bør
den fortsatt være.
Jeg var i verdens helseforsamling i Genève i forrige
uke, hvor det fra Verdensbanken ble lagt fram en rapport
om effektene av bruk av høye avgifter, som er meget in­
teressant lesning, og som jeg uten videre vil ta til inntekt
for at vi fortsatt må holde et høyt avgiftsnivå i Norge.
Det er nemlig ikke slik at Sveriges tall er så veldig mye
bedre enn de norske når en ser tallenes tale i sin hele
sammenheng. Sverige har riktignok et lavere forbruk av
røyketobakk enn det Norge har, og en lavere andel røy­
kere. Men hvis en ser på andelen som bruker snus i
Sverige, i tillegg til røykerne, blir ikke bildet så veldig
annerledes. Derimot vil jeg si at vi har en klar interesse
av å lære av svenskene når det gjelder strategien i det lo­
kale og regionale arbeidet, for vi har drevet et for sentra­
listisk opplegg i Norge. Det gjøres nå forsøk i flere fylker
hvor fylkeslegene går inn i samarbeid med kommunene
for et mer lokalt forankret arbeid mot tobakk, og det har
jeg tro på at vi skal fortsette. Vi bør lære av de svenske
erfaringene på dette området.
Når det gjelder den konkrete saken som representan­
ten Nesvik tok opp, kjenner jeg ikke til den, men jeg vil
forutsette at tilsynsmyndighetene, med fylkeslegen i
spissen, følger opp det tilsynsarbeidet som der er satt i
gang.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.
(Votering, sjå side 3385)
S a k n r . 2
Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stortings­
representantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om
justering av normaltariffen som vil gjøre det mulig for
praktiserende avtalespesialister å utføre dagkirurgiske
inngrep innenfor avtaleverket og dermed redusere/fjerne
ventelistene
(Innst. S. nr. 179 (1998­99), jf. Dokument nr. 8:32 (1998­
99))
Ola D. Gløtvold (Sp) (ordfører for saken): La meg som
saksordfører innledningsvis få si at jeg er glad for at vi
her har en enstemmig konklusjon i komiteen. Riktignok
har forslagsstillerne, representert ved Fremskrittspartiet,
sine egne merknader, og jeg regner med at de kommer
tilbake til dem i løpet av denne debatten.
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til
at etter innføring av ny avtaleordning for praktiserende
legespesialister har en rekke prioriterte operasjoner blitt
sterkt redusert hos praktiserende spesialister som har inn­
gått driftsavtale med fylkeskommunen. Det har sin årsak
i at avtalespesialistene ifølge avtaleverket må benytte
den fastsatte egenandel ved disse operasjonene i tillegg
til normaltarifftakstene, som kun dekker en mindre del av
utgiftene til slike operasjoner. Det er et faktum at det som
en utilsiktet følge av avtalepolitikken høsten 1998 opp­
stod en situasjon der enkelte leger som da var uten drifts­
avtale, og delvis drev kirurgisk virksomhet, ved å ta imot
tilbud om fylkeskommunal driftsavtale ikke lenger har
økonomisk grunnlag for å utføre visse typer operasjoner.
Leger med kommunal eller fylkeskommunal driftsavtale
har ikke anledning til å gå utover fastsatte takster. Disse
takstene refunderes via Rikstrygdeverket og fastsettes
gjennom forskrift av departementet.
Helseministeren har i brev av 17. mars i år uttrykt at
det er ønskelig å opprettholde, og gjerne øke, operasjons­
kapasiteten hos privatpraktiserende spesialister som et
supplement til den dagkirurgiske virksomheten som fore­
går ved sykehusene. En samlet komite mener at grunnla­
get for å opprettholde og øke operasjonskapasiteten hos
praktiserende spesialister vil være å justere takstene til et
regningssvarende nivå. Vi er kjent med at det har vært
sonderinger mellom partene i avtaleverket om mulighet
for å gjennomføre en foreløpig justering av enkelte høyt
prioriterte takster allerede i forbindelse med egenandels­
justeringen i januar i år, men partene ble i stedet enige
om å komme tilbake til spørsmålet i full bredde ved vå­
rens takstoppgjør på grunnlag av en konkret vurdering av
hver enkelt takst. En arbeidsgruppe mellom Rikstrygde­
verket og Lægeforeningen foretar nå en gjennomgang av
kostnadsforhold for de aktuelle operasjoner.
En enstemmig komite viser til stortingsvedtaket om å
øke operasjonskapasiteten ved å utnytte sykehusenes ut­
styr og lokaler bedre. Vi ser positivt på helseministerens
oppfølging av dette, bl.a. gjennom rundskriv til landets
fylkeskommuner og sykehus der det foreslås at avtale­
spesialister gis deltidsarbeid i sykehusregi eller at lokaler
og utstyr leies ut til praktiserende spesialister. En en­
stemmig komite er på bakgrunn av dette enig i at det på
grunnlag av enigheten mellom partene og det pågående
arbeidet med å framskaffe et faktagrunnlag for forhand­
lingene, ikke anbefales nå at staten skal gripe inn i pro­
sessen ved ensidig å gjennomføre en justering av de en­
kelte takster. Isteden ønsker komiteen å legge denne sa­

25. mai -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om justering av normaltariffen som gjør
det mulig for spesialister å utføre dagkirurgiske inngrep innenfor avtaleverket mv.
1999 3363
ken og dette forslaget ved protokollen i påvente av at en
får en avklaring på dette gjennom det avtaleverket som
det nå forhandles om.
Asmund Kristoffersen (A): Arbeiderpartiet mener at
vi må utnytte helsepersonellet slik at flest mulig pasien­
ter får behandling innenfor en tidsramme som er medi­
sinsk forsvarlig. Derfor har vi ikke noe imot at privat­
praktiserende spesialister med avtale med fylkeskommu­
nene får utføre f.eks. operasjoner innenfor de rammene
som avtalen gir.
Den nye avtalepolitikken som ble satt i verk 1. juli
1998, betød at bl.a. privatpraktiserende legespesialister
som skulle arbeide for det offentliges penger, måtte ha
avtale med fylkeskommunene. På denne måten ble legen
sikret offentlig driftstilskudd og kunne få noe av sin
godtgjørelse fra folketrygden, og det offentlige fikk sty­
ring med samfunnets helsemidler.
Dette har ført til at det allerede i 1998 ble inngått 270
slike driftsavtaler med legespesialister utenom psykiater­
ne, noe som bl.a. betyr at langt flere pasienter får behand­
ling med mye lavere egenandel enn tidligere.
En utilsiktet virkning av denne nye avtalepolitikken
synes å være at privatpraktiserende ikke kan utføre ope­
rasjoner og annen medisinsk behandling til regningssva­
rende pris innenfor den honorartariffen som gjelder.
Fastsetting av slike honorartakster skjer i forhandlin­
ger mellom Den norske lægeforening, Kommunenes
Sentralforbund og staten, og slik må det være. Jeg er me­
get overrasket over at ikke honorarene for privatpraktise­
rende spesialister med fylkeskommunal driftsavtale i for­
handlingene våren 1998 ble tilpasset behovene og virke­
ligheten. Det kan ikke være Stortingets oppgave å gå inn
i regulering av enkelttakster for legearbeid. Jeg ser det
derfor som en selvfølge at disse takstreguleringene finner
sted i en avtale mellom de forannevnte parter.
Selv om dette forholdet bør ordnes rimelig raskt av
hensyn til pasientene, regner jeg med at det er hensikts­
messig å følge de ordinære forhandlingsprosedyrene.
John I. Alvheim (Frp): Det er positivt at det nå er
etablert et betydelig antall avtalehjemler mellom fylkes­
kommunene og private spesialister, selv om Fremskritts­
partiet gjerne skulle sett at enda flere avtalehjemler ble
etablert. Et betydelig antall legespesialister står nemlig
fortsatt uten fylkeskommunal avtale, samtidig som det
offentlige helsevesen har betydelige helsekøer og mangel
på helsepersonell. En god del av de avtalehjemler som er
etablert, gjelder spesialister i ulike former for kirurgi, det
være seg generell kirurgi, ortopedi, øre­, nese­ og hals­
sykdommer og øyesykdommer. Det var jo så langt jeg
kunne forstå, en forutsetning for å etablere avtalehjemler
at man skulle utnytte den operative kapasiteten hos disse
private spesialistene på en bedre måte enn tidligere, og at
pasientene, for å få hjelp hos disse spesialistene med av­
tale, skulle slippe med vanlig egenbetaling.
Det er ikke mindre enn et paradoks at en nå registrerer
at den operative virksomheten og kapasiteten hos disse
private avtalespesialistene ikke kan utnyttes, fordi takste­
ne for ulike operasjoner i privat praksis er så lave at det
ikke er regningssvarende å foreta kirurgiske inngrep -- ja,
det er sågar et direkte tap hvis slike inngrep blir foretatt
ved spesialistenes egne kontorer.
Denne situasjonen var grunnen til at Fremskrittspartiet
fremmet det foreliggende Dokument nr. 8­forslaget. En
enstemmig komite uttaler i foreliggende innstilling at den
«mener at grunnlaget for å opprettholde og øke opera­
sjonskapasiteten hos praktiserende spesialister vil
være å justere takstene til et regningssvarende nivå».
Så langt er dette ikke gjort.
Jeg er klar over at det føres forhandlinger mellom par­
tene, dvs. staten og Den norske lægeforening, men så
langt har ikke opplysninger om disse forhandlingene ført
frem til at takstene er foreslått forhøyet.
Jeg finner det uforståelig at man skal ha to ulike takst­
systemer, ett for offentlige poliklinikker og ett med lave­
re takster for private operative inngrep. Dette er diskrimi­
nering av en yrkesgruppe, som Fremskrittspartiet er helt
uenig i.
Forslaget fra helseministeren til komiteen om at de
private spesialistene kan bruke sykehusenes utstyr og lo­
kaler til sin operative virksomhet, er etter mitt skjønn
mer eller mindre meningsløst og praktisk ugjennomfør­
bart. De aller fleste avtalespesialister som gjør kirurgiske
inngrep, har både utstyr og lokaliteter til dette i sine re­
spektive kontorer og også helsepersonell for assistanse til
ulike operasjoner. Spesielt gjelder dette øre­, nese­, hals­
operasjoner og øyeoperasjoner.
Jeg finner det derfor meningsløst at spesialistene skal
forflytte seg til et offentlig sykehus for å utføre disse inn­
grepene. Det er tidsspille og misbruk av ressurser da lo­
kaliteter og utstyr altså has ved disse kontorene.
Det kunne være fristende å spørre helseministeren di­
rekte her og nå hva grunnen er til denne diskrimineringen
av private spesialister i forhold til de legespesialister som
betjener de offentlige poliklinikkene.
Jeg trodde ærlig talt at det også var helseministerens
ønske og mål at flest mulig pasienter skulle kunne bli be­
handlet, og at man i de private spesialisthjemlene så en
ressurs som bedre skulle utnyttes for å redusere helsekø­
ene på flere fagfelt. Ventelistene for kataraktoperasjoner
har økt fra 5 000 i 1987 til hele 16 800 pasienter i 1998.
Det burde således være et sterkt behov for å øke antall
kataraktoperasjoner og at det blir lagt til rette for dette,
slik at disse operasjonene kunne utføres ved de private
øyelegespesialistenes kontor. Jeg kan også i denne sam­
menheng bemerke at effektiviteten i forhold til antall
operasjoner pr. årsverk generelt er langt større ved de pri­
vate klinikkene og de private legekontorene enn ved de
offentlige poliklinikkene. Det er altså god ressursutnyt­
telse ved de private spesialistenes kontortjeneste.
Det totale kronebeløp som det her snakkes om, og
som burde skytes inn som friske penger fra departemen­
tets side når det ikke kan løses på annen måte, dreier seg
tross alt bare om et sted mellom 12 mill. og 15 mill. kr,
og det skulle således ikke være det store problemet å få
dekket inn dette beløpet, eksempelvis ved behandling av
revidert nasjonalbudsjett.

25. mai -- Endr. av bev. mv. for 1999 på Samferdselsdepartementets område 1999
3364
Jeg tror nok jeg tør si at det er viljen det står på, og be­
klageligvis synes jeg å registrere i ulike sammenhenger
at det også fra denne regjeringens side er en viss negativ
innstilling til private helsetilbud generelt. Etter mitt
skjønn burde det være like normaltakster for kirurgiske
inngrep, enten disse inngrepene blir utført ved private
kontorer eller ved offentlige poliklinikker.
Jeg håper at de pågående forhandlinger mellom Læge­
foreningen, departementet og Rikstrygdeverket vil føre
frem, slik at man kan bringe takstene opp på et forsvarlig
nivå, og slik at de private spesialistene først og fremst kan
behandle flere pasienter, men også skal kunne vedlikehol­
de sin faglige teknikk når det gjelder operative inngrep.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har ikke så mye å
føye til debatten og til det brevet jeg har skrevet til sosial­
komiteen, av 17. mars 1999, som det er vist til i innstil­
lingen.
Det problemet som er bakgrunnen for forslaget, opp­
stod i forbindelse med den nye avtalepolitikken for pri­
vatpraktiserende helsepersonell. I denne forbindelse har
en lang rekke legespesialister som tidligere hadde avtale­
løs praksis, fått driftsavtale med fylkeskommunene.
Driftsavtaleomfanget for legespesialister ble gjennom re­
formen om lag fordoblet. Enkelte av disse legene hadde i
tillegg til kontorpraksisen drevet kirurgisk virksomhet
som normalt utføres i sykehus. Fordi virksomheten kre­
ver egne operasjonslokaler, dyrt utstyr og medvirkning
av annet helsepersonell, er det ikke mange leger som har
hatt slik praksis. Normaltariffens takster har heller ikke
gitt tilstrekkelig kostnadsdekning, men virksomheten har
tidligere kunnet bli finansiert med høy egenbetaling fra
pasientene. I driftsavtalepraksis foreligger ikke denne
muligheten, og videreføring av virksomheten har derfor
vært problematisk det siste året. I en viss utstrekning har
det likevel skjedd ved at fylkeskommuner har kjøpt ope­
rasjoner hos disse legene.
Partene ved takstforhandlingene har ved årets takst­
oppgjør på denne bakgrunn en felles innstilling om å
søke å komme til enighet om en justering av takstene for
enkelte høyt prioriterte operasjoner. Målsettingen er at
takstene i normaltariffen skal komme opp på et nivå som
gjør det regningssvarende å gjennomføre disse operasjo­
nene også i driftsavtalepraksis. Dette vil være et viktig
supplement til den dagkirurgiske virksomheten som fore­
går ved sykehusene, og siktemålet er å bidra til å reduse­
re ventelistene og utnytte kapasiteten.
Et sentralt formål med den nye avtalepolitikken var
nettopp å legge til rette for at de tidligere privatpraktise­
rende spesialistene, ved at de fikk fylkeskommunal
driftsavtale, mer direkte kunne innrette arbeidet mot de
områdene som var særlig prioritert av fylkeskommunene.
Det er viktig at takstsystemer ikke motvirker at dette kan
oppnås.
Takstforhandlingene pågår i disse dager med sikte på
inngåelse av ny avtale om driftstilskudd og takster med
virkning fra 1. juli 1999. Jeg har derfor ikke mulighet til
å gi noen tilbakemelding om resultatet av forhandlinge­
ne, men jeg har godt håp om at vi skal komme i mål.
La meg avslutningsvis si at fra min side er ikke dette et
spørsmål om manglende vilje -- tvert imot. Det er et spørs­
mål om respekt for de spilleregler vi har i forhold til de
parter som er involvert i forhandlinger om takster. Det til­
sier at takstjusteringer tas i forbindelse med forhandlinger
partene imellom, og det er det vi nå har lagt opp til.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 3385)
S a k n r . 3
Innstilling fra samferdselskomiteen om endring av be­
vilgninger m.v. for 1999 på Samferdselsdepartementets
område
(Innst. S. nr. 180 (1998­99), jf. St.prp. nr. 45 (1998­99))
Presidenten: Etter ønske frå samferdselskomiteen vil
presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og
15 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:
Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 10 minutt,
Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senter­
partiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Ven­
stre 5 minutt, Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.
Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det ikkje
blir gitt høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at
dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte
taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
-- Dette blir sett som vedteke.
Oddvard Nilsen (H) (komiteens leder og ordfører for
saken): St.prp. nr. 45 og Innst. S. nr. 180 i samme sak
omfatter en lang rekke saker innen ulike programkatego­
rier i samferdselskomiteens budsjettområde. De fleste sa­
kene har komiteen oppfattet som helte kurante, og har av
den grunn få eller ingen kommentarer til dem.
Det er innen programområdet 21.3 Vegformål det er
en viss uenighet. Den første gjelder søknaden fra Bergen
kommune om dobling av satsene i bompengeringen i
Bergen og en forlengelse av innkrevingstiden med ett år.
Det er Høyre og Fremskrittspartiet som utgjør mindretal­
let, og som har signalisert at de ønsker å stemme mot
punktene 1 og 2 under II i forslag til vedtak, forslaget om
henholdsvis økning i satsene og forlengelse av avtalen.
Høyre og Fremskrittspartiet har ulike begrunnelser for å
stemme imot, og jeg regner med at representanter for
Fremskrittspartiet selv vil redegjøre for sitt syn i saken.
Jeg skal her konsentrere meg om Høyres syn.
Høyre har hele tiden oppfattet det slik at bompengeav­
talen i Bergen innebar et såkalt krone for krone­prinsipp
-- 1 kr fra forbrukerne skulle svares med 1 kr fra staten.
Høyre har oppfattet det slik at denne forståelsen også har
ligget til grunn for de ulike flertall i Bergen knyttet til
denne saken. Høyre er og har vært prinsipielt skeptisk til
å forlenge bompengeavtaler utover de fastsatte tidspunkt
fordi en slik utvidelse er et brudd på avtalen mellom det
politiske system og forbrukerne som ethvert bompenge­
prosjekt representerer. Det er selvsagt uheldig at det poli­
tiske system bryter slike avtaler, og det svekker over tid

25. mai -- Endr. av bev. mv. for 1999 på Samferdselsdepartementets område
1999 3365
tilliten til selve bompengesystemet som en mulig finansi­
eringskilde for veibygging i Norge. Når Høyre likevel
var villig til å gå inn for avtalen, både takstøkningen og
forlengelsen, var det begrunnet i den brede støtten saken
hadde bl.a. i næringslivet i Bergen. Men en forutsetning
for Høyre var, i overensstemmelse med hva vi har opp­
fattet har vært forutsetningene både i det politiske system
i Bergen og i næringslivet, en avtale som førte videre
prinsippet om krone for krone, i tillegg til at de 45 millio­
nene som var utlånt av bompengefondet til Vestre inn­
fartsåre, ble tilbakeført til bompengefondet.
Flertallet vil det ikke slik. De ønsker ikke å etterleve
krone for krone­avtalen, fordi flertallet tolker denne avta­
len annerledes enn Høyre. Høyre konstaterer at flertallet
generøst gir Bergen lov til å doble bompengesatsene, men
ikke vil videreføre avtalen om krone for krone­prinsippet.
Da oppfatter ikke Høyre dette som en forlengelse, men
som en helt ny avtale. Det er begrunnelsen for at Høyre vil
stemme imot punktene 1 og 2 i avtalen, og jeg ber om at
voteringen blir lagt opp slik at dette gjøres mulig for
Høyre. Så får det bli det politiske system i Bergen sin opp­
gave å se hvorvidt denne avtalen, som Stortinget sannsyn­
ligvis vedtar i dag, er tilfredsstillende og i samsvar med de
vedtak som er gjort i Bergen. Det gjenstår å se.
Den andre uenigheten er knyttet til saken rundt forskut­
tering av Trekantsambandet. Her mener Høyre at selskapet
bør gis full kompensasjon for rentebelastning ved forskut­
tering. Flertallet mener ikke det. Høyre og Fremskrittspar­
tiet mener at staten burde gjøre dette. Høyre er innstilt på å
komme tilbake til dette under behandlingen av budsjettet
for år 2000 med sikte på å tilføre selskapet kompensasjon
-- den kompensasjonen som Høyre mener er riktig.
I tilknytning til denne saken har jeg et spørsmål til
statsråden. Dette er en sak som dreier seg om et forskut­
teringsbeløp. I tillegg dreier den seg om en kompensa­
sjon for rentebelastninger. I innstillingen er det nevnt
konkrete summer, 118 mill. kr i forskuttering og også en
rentekompensasjon som er ganske konkret. Er det slik å
oppfatte at vi her i dag vedtar disse beløpene, og at even­
tuelle endringer av beløpene oppover i størrelse må tilba­
ke til Stortinget? Det er veldig viktig for Høyre å få av­
klart dette i dag.
Ola Røtvei (A): Etter saksordførerens redegjørelse
skal jeg kun knytte noen kommentarer til den samlepro­
posisjonen som vi behandler i dag. Og den første konkre­
te saken jeg vil gå inn på, er bompengeordningen i
Bergen.
I forbindelse med forseringen av utbygging av riks­
veinettet i Bergen, vedtok Stortinget i 1985 at Bergen
kommune kunne sette opp en bomring rundt Bergen sen­
trum for å delfinansiere utbyggingen av et tjenlig veinett
i Bergen. Dette veinettet omfatter videre utbygging av
nordre og søndre innfartsåre til Bergen og utbygging av
en ny vestre innfartsåre. I tillegg er det i bompengeavta­
len forutsatt bruk av midler til trafikksikkerhetstiltak,
bygging av gang­ og sykkelveier og opprusting av areal i
sentrum, som blir frigjort for trafikk når innfartsårene er
ferdig utbygd.
Bompengeavtalen innebærer et årlig bompengetil­
skudd på 50 mill. kr til utbygging av et tjenlig veinett i
Bergen. Avtalen forutsetter at staten bevilger et tilsvaren­
de årlig beløp som tillegg til ordinære riksveibevilgnin­
ger i Hordaland. Hvis en da ser på oppfølgingen i veipla­
nen, lå det til grunn i bompengeavtalen at det skulle inn
600 mill. kr i bompenger, 600 mill. kr i ekstra statlige
midler og 1 330 mill. kr i ordinære statlige midler. Hvis
en ser på den faktiske oppfølgingen i 1997­kroner, er det
tatt inn 600 mill. kr i bompenger. Det ekstra statlige til­
skuddet matcher de 600 millionene krone for krone. I til­
legg er det bevilget ordinære riksveimidler i størrelsesor­
denen 1 380 mill. kr og 480 mill. kr i forskutteringer. Det
betyr at de ordinære statlige midlene er økt med 50 mill. kr
i forhold til den opprinnelige bompengeavtalen.
Faktum er at selv om bompengetakstene ikke er en­
dret siden bompengeordningen ble innført i 1986, har
ordningen hvert år gått med overskudd. Det har hele ti­
den, jf. bompengeavtalen, vært forutsatt at overskuddet
av bompengeordningen skulle brukes til opprusting i
Bergen sentrum. Dette ble understreket i veiplanen for
1998­2007 -- noe Stortinget sluttet seg til. Og jeg føler at
det heller ikke har vært tvil om hvordan disse midlene
skulle disponeres. Min oppfatning er at staten har fulgt
opp sin del av avtalen gjennom de ekstraordinære til­
skuddene på 50 mill. kr årlig. Det er, som saksordføreren
var inne på, nettopp denne tolkningen rundt krone for
krone­prinsippet, som er stridens kjerne i innstillingen.
I forbindelse med økningen av takstene fra 1. novem­
ber 1999 og forlengelsen av bompengeperioden med ett
år vil dette gi økte inntekter til bompengeselskapet i åre­
ne 1999, 2000 og 2001. For 1999 og 2000 vil dette sam­
let kunne gi bompengeinntekter på ca. 170 mill. kr. Det
statlige ekstratilskuddet for disse to årene blir da på ca.
160 mill. kr, dvs. at her matcher man bortimot krone for
krone­prinsippet. For 2001 vil derimot bompengeinntek­
tene utgjøre 120 mill. kr. Ifølge den nye avtalen vil sta­
tens andel da være på 72 mill. kr, dvs. at differansen er
på 48 mill. kr i forhold til krone for krone­prinsippet. Det
er bl.a. her uenigheten kommer inn. Min oppfatning er at
det er snakk om en «ny avtale» som er inngått for 2001.
Dermed ligger det an til at man kan fravike krone for
krone­prinsippet, og jeg viser bare til det jeg har sagt tid­
ligere i forhold til at i perioden fram til 1997 var det også
bevilget 50 mill. kr utover de ordinære midlene. Isolert
sett får også Bergen tilbake de 45 mill. kr som er brukt på
denne forseringen, i år 2000, selv om det selvsagt går på
bekostning av Hordalands ordinære rammer.
I forbindelse med at det er oppstått uenighet i denne
saken, vil jeg understreke at for framtiden -- og det er
nettopp det flertallet understreker -- må det i aktuelle
bompengeavtaler for bompengesaker gå klart fram hvil­
ke bevilgningsmessige forpliktelser staten har når de årli­
ge bompengeinntektene endres i forhold til de forutset­
ningene som lå til grunn da Stortinget godkjente inten­
sjonene i avtalene.
Så noen kommentarer knyttet til forseringen og for­
skutteringen av Trekantsambandet. Som saksordfører var
inne på, er det et flertall, bestående av Arbeiderpartiet,

25. mai -- Endr. av bev. mv. for 1999 på Samferdselsdepartementets område
Trykt 4/6 1999
1999
3366
Fremskrittspartiet og Høyre, som er positiv til denne for­
skutteringen. Samtidig understreker dette flertallet vik­
tigheten av at staten etterlever inngåtte avtaler og tilbake­
fører forskutterte midler. Etableres det usikkerhet her,
har det selvsagt betydning for de vurderingene finans­
institusjonene skal gjøre for bompengeprosjekt når det er
spørsmål om lånefinansiering.
Dersom vi tar denne konkrete saken, står vi framfor
en situasjon i budsjettet for 2000, 2001 og delvis i 2002
med behov for betydelige statlige midler. Jeg har tatt
meg den frihet og summert hvordan kostnadene ligger an
for Trekantsambandet. For stamveiandelen utgjør det
1 230 mill. kr, arm til Bømlo er på 565 mill. kr -- altså en
totalsum, som også er omtalt i proposisjonen, på
1 795 mill. kr. Det betyr at når det gjelder stamveiande­
len, må staten i år 2000 inn med 210 mill. kr, og når det
gjelder arm til Bømlo, som er et riksveiprosjekt, må sta­
ten inn med 75 mill. kr -- sum 285 mill. kr. I 2001 skal
staten inn med 180 mill. kr i stamveiandelen og
100 mill. kr i riksveiandelen -- til sammen en tilsvarende
like stor sum på 280 mill. kr. Restsummen i 2002 er da
ca. 35 mill. kr til sammen på de to prosjektene.
Det store spørsmålet som jeg vil stille statsråden, blir:
Er Regjeringen budd på å gå inn med disse statlige for­
pliktelsene som det er forutsatt i bompengeavtalen, mid­
ler som det nå er behov for dersom man skal holde fram­
driften for prosjektet? Eller er det slik at Regjeringen
vurderer å foreta en ny gjennomgang av den bompenge­
avtalen som er inngått for Trekantsambandet?
Thore Aksel Nistad (Frp): Det er ikke mer enn et
par uker siden vi vedtok å skattlegge bilistene på Nord­
Jæren med ytterligere en ny innkrevingssentral i statlig
regi, og i dag vedtar man en ytterligere skjerping av bom­
pengeinnkrevingen i Bergen. Ja, det er faktisk ikke bare
en skjerping, men det er en dobling av de takster som er i
dag. Det vil si at bilistene i Bergen får en økt skatte­ og
avgiftsbyrde på hele 70 mill. kr. Hadde man lagt disse
70 mill. kr ut på skatteseddelen, hadde det vel blitt bråk,
men når det gjelder å ta bilistene, er nok alt mulig. Her
har man akkurat som på Nord­Jæren og en hel rekke an­
dre steder sperret av hele området, lukket det helt herme­
tisk så ingen slipper unna å betale.
I dag betaler faktisk bilistene i skatter og avgifter hele
38 milliarder kr, mens kun 9,6 milliarder kr brukes av
staten til drift, vedlikehold og investeringer på vei. Kun
9,6 milliarder kr av 38 milliarder kr av bilistenes penger
går altså tilbake til vei.
Det finnes ingen grenser for oppfinnsomhet fra statens
side når det gjelder å innkreve fra bilistene. Det nye nå er
bompenger, og antall bomveier er stadig stigende. Antal­
let er nå blitt faretruende høyt, og det legger et stort be­
slag på de frie midlene som bevilges til investeringer i
nye veier. Hvis det fortsetter slik, er det ingen frie midler
igjen, verken hos oss eller hos bilistene.
For å klargjøre lite grann her så er ikke vi i Frem­
skrittspartiet totalt imot bompengeinnkreving. Det kan
ofte høres slik ut når en del representanter i andre partier
uttaler seg om Fremskrittspartiets politikk. Det er mange
som forstår seg bedre på Fremskrittspartiets politikk enn
det vi selv gjør. Vi i Fremskrittspartiet kan gå inn for
bompengeinnkreving, men da bør det være en gratis, al­
ternativ omkjøringsvei. Vi kan også gå inn for bompen­
geinnkreving når en bru erstatter en ferje. Da er det i or­
den med bompengeinnkreving, men den innkrevingen
skal være i etterkant og ikke i forkant. Tilfellet som vi
behandler i dag, gjelder en dobling av takst i en total
bomring rundt Bergen. Det er noe som Fremskrittspartiet
har gått imot både lokalt og her sentralt.
Den innstillingen som vi behandler nå, dreier seg om
en hele rekke saker, og jeg vil til slutt bare få bemerke at
vi i Fremskrittspartiet er meget fornøyd med at Jernbane­
verkets nett blir leid ut, slik at Telenors nett får konkur­
ranse. De gamle monopoler brytes endelig opp, og det er
noe som vi i Fremskrittspartiet har kjempet for i 25 år.
Jan Sahl (KrF): St.prp. nr. 45 omtaler i all hovedsak
framdrift og gjennomføring av saker som følger av tidli­
gere vedtak, og komiteen har i de fleste sakene ingen
merknader. Jeg vil derfor nøye meg med å kommentere
noen få enkeltsaker, og starter med to som har skapt de­
batt. Det gjelder bompengeordningen i Bergen og fram­
skynding av Trekantsambandet.
Når det gjelder bompengeringen i Bergen, var den den
første i sitt slag i Norge og omfatter utbygging av veinet­
tet i Bergen sentrum. Bompengeinnkrevinga skulle gi et
tilskudd på ca. 50 mill. kr årlig, og staten skulle gi et like
stort ekstraordinært tilskudd på 50 mill. kr pr. år. Fram til
1998 har staten i tillegg bidratt med 1 587 mill. 1999­kr i
ordinære bevilgninger. Totalt utgjør bompengene ca. 24
pst. av samlede investeringer fram til og med 1998. Det
er derfor god grunn til å understreke at Bergen har en
bompengeavtale med en svært høy statlig finansiering.
Lokale myndigheter ønsker nå å fordoble takstene fra
1. november 1999 og forlenge bompengeperioden med et
år. Staten vil følge opp sine bidrag for 1999 og 2000, og i
2001 skal staten bidra med 72 mill. kr.
Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært
uenighet om størrelsen på de ekstraordinære statlige be­
vilgningene. Bergen kommune har derfor avsatt midler
på fond utover det staten til nå har gitt i ekstraordinære
midler. Fondet utgjør i dag 65 mill. kr. Kristelig Folke­
parti mener staten har oppfylt sine forpliktelser i henhold
til St.prp. nr.118 for 1984­85, og mener derfor at hele
fondet og avkastningen av det skal brukes til å bygge ut
veinettet i Bergen, som forutsatt i bompengeavtalen.
Kristelig Folkeparti har også merket seg at 45 mill. kr i
ikke disponerte midler fra bompengeselskapet, etter ønske
fra Statens vegvesen i Hordaland, er benyttet til Rv 555
Nygårdstangen­Gyldenpris. Kristelig Folkeparti forutset­
ter derfor at et tilsvarende beløp overføres fra Hordaland
fylkes ordinære riksveimidler i år 2000 og disponeres til
prioriterte tiltak innenfor bompengeavtalen.
Så konstaterer jeg med forundring at Høyre og Frem­
skrittspartiet vil stemme imot utvidelsen av bompenge­
ordningen i Bergen. Høyre holder på krone for krone­
prinsippet i ekstraordinære midler fra staten, på tross av
den lave bompengeandelen på 24 pst. i Bergen. Jeg bare

Forhandlinger i Stortinget nr. 225
25. mai -- Endr. av bev. mv. for 1999 på Samferdselsdepartementets område
S 1998­99
1999 3367
(Sahl)
minner om at bompengeavtalen i Oslo er på 55 pst. og i
Trondheim på 60 pst. bompengefinansiering. I rettferdig­
hetens navn kan ikke Kristelig Folkeparti være med på å
dele ut slike ekstraordinære gavepakker.
Fremskrittspartiet er imot bompenger, og skriver i til­
legg i merknaden sin at de er imot å sperre av hele områ­
der uten at bilistene har et gratis valgfritt alternativ. Jeg
har stor tro på ansvar kombinert med frie valgmuligheter,
men med en slik ordning tror jeg at selv medlemmer av
Fremskrittspartiet ville valgt gratiskorridoren framfor
bomveien, med det trafikkaos det ville medført.
Så over til Trekantsambandet og det gledelige at sta­
ten og bompengeselskapet har forhandlet fram en avtale
om forsert åpning, som vil kunne gi innsparinger. Forse­
ringa vil innebære at Stordabrua kan åpne i desember år
2000 og Bømlabrua tidlig i 2001 i stedet for i juli samme
år. Staten vil isolert sett kunne spare 24 mill. kr ved for­
seringa, men har sagt seg villig til å dekke 8 mill. kr av
ekstrautgiften. Bompengeselskapet dekker resten. Staten
vil dermed kunne spare 16 mill. kr på prosjektet.
Også her ønsker Fremskrittspartiet og Høyre å bruke
mer av statens penger på tross av at det allerede er inn­
gått en frivillig avtale om fordeling mellom staten og
bompengeselskapet. At dette vil få konsekvenser for an­
dre prosjekt som venter på finansiering, sier de samme
partier selvfølgelig ingenting om.
Til slutt vil jeg bare kort omtale to andre saker i
St.prp. nr. 45. Regjeringa varsler at den vil komme til­
bake med oppdaterte kostnader og et realistisk gjen­
nomføringstidspunkt for veipakke Drammen i statsbud­
sjettet for år 2000. Videre vil departementet legge opp
til at det blir gjennomført ei tilleggsutgreiing for en til
to varianter av tunnel gjennom Gamlebyen, og legger
dette fram for Stortinget senhøstes 1999. Det gjennom­
førte utredningsarbeidet viser at alle alternativer er
svært komplekse og kostnadskrevende, med et investe­
ringsbehov som varierer mellom 3,3 milliarder kr og
5,2 milliarder kr.
Kristelig Folkeparti har forventninger til at det fortsat­
te utredningsarbeid skal bringe kostnadene ned på et mer
realistisk og gjennomførbart nivå.
Inge Myrvoll (SV): Dette er en samleproposisjon, og
da blir det mye blanda drops av saker på litt forskjellige
områder. Jeg skal kommentere noen av dem.
Jeg vil først begynne med bompengeringen i Bergen,
som de fleste har brukt tida si på. Bergen var jo først ute
med bompengering. Ut fra det er det blitt mye veg, veg
og veg. Det som er positivt, er at når man nå forlenger
den og øker taksten, skal man med inntekter fra bilister i
2001 bruke en tredel til Ytrebygdsvegen og to tredeler til
miljøtiltak, gang­ og sykkelvegutbedring, trafikksikring,
tiltak for kollektivtrafikk og ressurser til planlegging --
med andre ord en litt annen profil enn det har vært tidli­
gere. Det vil jeg se på som en meget positiv vinkling på
framtidas bompengering i Bergen. Jeg forutsetter at dette
er noe som kommer til å gjelde også utover 2001, sjøl om
det er det vi behandler nå i dag.
Det er ett prosjekt som er integrert i dette, som jeg har
lyst til å komme med noen kritiske merknader til, for her
ligger det inne noen penger i år 2000, og det er prosjektet
Midttun­Hop. Jeg har vært veldig skeptisk til det, og had­
de en privat befaring i Bergen for en kort tid sia. Etter å
ha ruslet noen timer der og blitt orientert om det, må jeg
si at min skepsis har blitt mye sterkere. Jeg ser for det
første at det kan medføre en rekke kostnader som ikke
ligger inne i prosjektet, fordi at dette fører stor trafikk
ned til sjølinja, og jeg ser for meg at kravet om firefelts
veg vil komme sterkt. Den vil også ligge i konflikt med
en mulig framtidig bybanetrasé. Jeg syns det er uheldig
at man starter dette prosjektet ut fra såpass uklare forut­
setninger for framtida. Den andre biten ligger på miljø­
sia, altså at det burde vært miljømessig kvalitetssikret.
Da jeg stod der på Kloppedalsmyra, så jeg den inneluk­
kede dalen som lå nær sagt som et søkk i terrenget. Der
kommer det ikke til å bli bra å bo, ettersom Midttun --
Hop er bygd med åpen løsning. Jeg så en rekke andre si­
der ved Midttun -- Hop som gjorde at dette prosjektet
burde vært kvalitetssikret, gått igjennom og miljørevi­
dert. Derfor legger SV fram forslag om det i dag, som jeg
da fremmer med én gang.
Så er det Trekantsambandet. Det er jo et prosjekt som
vi ikke ønsker skal bli bygd. Men når det først er i gang --
og vel i gang og langt kommet -- ser vi ikke noen grunn
til at det ikke forseres, men jeg vil si at man hele tiden
bør være obs på hva som skjer i det prosjektet når det
gjelder miljøsidene, at man ikke, fordi det blir mye dyre­
re enn beregnet, foretar innsparinger som går ut over
miljøet.
Så et par andre ting. Nå gir Stortinget fullmakter til Sta­
tens vegvesen som er meget vide. Det betyr at Statens veg­
vesen kan få fullmakter opptil 650 mill. kr utover gitte
løyvinger hvor de kan lage bindinger i framtida. Det betyr
at det er mye penger som blir unntatt politisk behandling,
og jeg ser på det som særdeles uheldig at vi får så store
bindinger. Jeg vet jo at Stortinget har vært opptatt av bin­
dinger i andre sammenhenger her før, ved at prosjekter blir
startet uten at de blir sett i en helhetlig sammenheng. Men
her er det mange -- ikke særlig store, men små -- prosjekter
som blir startet opp, og bindinger som vi må dra med
framover. Jeg er litt overrasket over at det ikke er en mer
kritisk holdning til det fra flertallet i Stortinget.
Så til et område hvor vi også er uenige med komite­
flertallet, og det gjelder utleie av Jernbaneverkets fiberop­
tiske telenett. Grunnen til det er at vi har inne et forslag
som ennå ikke er behandlet, om utskilling av Telenors
nett og etablering av et selskap til forvaltning av statlige
telenett, deriblant Jernbaneverkets fibernett. Vi syns det
ville være galt å legge føringer på Jernbaneverkets nett
før dette med å etablere et statlig nettselskap, hvor også
Jernbaneverkets nett burde gått inn, er behandlet.
Det var mine kommentarer til diverse saker i en pro­
posisjon som er nokså mangfoldig, men som stort sett
dreier seg om mindre saker.
Presidenten: Representanten Myrvoll har teke opp det
forslaget han refererte til.
225

25. mai -- Endr. av bev. mv. for 1999 på Samferdselsdepartementets område 1999
3368
Christopher Stensaker (Frp): St.prp. nr. 45 for
1998­99 om endring av bevilgninger m.v. for 1999 på
Samferdselsdepartementets område er en samling av sa­
ker som burde ha blitt behandlet hver for seg. Dette gjel­
der særlig sakene om etablering av Havarikommisjonen
for sivil luftfart, investering i Luftfartsverket, bompenge­
ordningen i Bergen og E39/Rv 542 Trekantsambandets
fremskynding.
Jeg er klar over at denne måten å gjøre det på har vært
praksis i lang tid, men jeg er redd at dette kan føre til en
mer overflatisk behandling av sakene enn om de hadde
vært behandlet hver for seg.
I all saksbehandling er det viktig at de enkelte pro­
sjekter som blir vedtatt, gjennomføres i tråd med de ved­
tak som er fattet, slik at både tid og pris stemmer med re­
sultatet. Det har i den senere tid vært store overskridelser
på mange prosjekter, noe som har ført til at den politiske
styringen har blitt vanskeliggjort ved at tilleggsbevilg­
ninger har blitt nødvendig etter at prosjekter har startet
opp. Dette vitner om dårlig forarbeid og beregning og
bør tas mer alvorlig for fremtiden. Hadde dette blitt gjen­
nomført, ville nok mange prosjekter stått på venteliste i
dag, f.eks. Romeriksporten.
Når det gjelder investeringer i Luftfartsverket, mener
Fremskrittspartiet at de opprinnelige planer for Stavan­
ger lufthavn, Sola, gjennomføres i henhold til St.prp. nr.
1 for 1998­99, og ikke utsettes til år 2001 ved at man
bruker av disse pengene til andre flyplasser.
For Bergens vedkommende må det være slik at den
opprinnelige bompengeordningen som ble satt i gang fra
1. januar 1986 og skulle vare til utløpet av år 2000, fort­
satt skal gjelde, og at bommene fjernes når perioden er
utløpt. Lokale styresmakter ønsker nå å øke takstene og
forlenge avtaleperioden, for deretter å bruke pengene til
andre prosjekter som opprinnelig ikke var med i avtalen.
Dette ser Fremskrittspartiet på som en tilsnikelse og økt
skattlegging av dem som er avhengig av å bruke bilen
som fremkomstmiddel.
Dette med bompenger er det nå en tendens til at flere
og flere kommuner benytter seg av, og det må stoppes,
særlig sett på bakgrunn av den enorme forskjellen det er
mellom hva staten tar inn på bil og bilbruk, og hva som
kommer tilbake i form av bedre veier og trafikksikker­
hetstiltak. Derfor vil bompenger etter min mening være
en moderne form for skattlegging.
Representanten Jan Sahl mener at Fremskrittspartiets
syn om gratis omkjøringsmuligheter ved bomveier vil
skape kaos, og at alle vil benytte gratisveien. Erfaring fra
bomveien Trondheim -- Stjørdal viser at dette ikke er til­
fellet. Selv om det er mulighet for gratis å benytte den
gamle veien, viser det seg at bilister likevel benytter den
nye veien som har 90 km fartsgrense.
Vegdirektoratet får i denne proposisjonen fullmakt til
å bruke 650 mill. kr utover gitte bevilgninger, og det gjør
meg noe betenkt. Dette medfører bindinger i fremtidige
budsjetterminer, selv om jeg er klar over at anleggsperio­
der kan gå over flere år. I 1999 går om lag 40 pst. av in­
vesteringsrammen på veisiden til prosjekter og tiltak som
ikke er omtalt i St.prp. nr. 1 for 1998­99.
Så den siste saken: Å overføre Radiostøykontrollen
fra Telenor AS til Post­ og teletilsynet er en god løsning,
da de oppgavene er av forvaltningsmessig karakter og
ikke bør ligge under Telenor, som er en av flere kommer­
sielle aktører i telemarkedet.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: St.prp. nr. 45 og inn­
stillingen fra komiteen omfatter en rekke saker, som flere
talere allerede har nevnt. Jeg skal ikke komme inn på alle
disse, men vil kort kommentere komiteens merknader til
et par av sakene.
Først til bompengeringen i Bergen. Dette er den første
bompengeringen som etter planen skal avvikles. Innkrev­
ingen skulle egentlig opphøre ved utløpet av år 2000.
Inntektene, sammen med statlige midler, skulle gå til ut­
bygging av et tjenlig vegnett i Bergen. Fra lokalt hold har
det i flere år blitt arbeidet for å øke takstene og forlenge
bompengeperioden med ett år for å kunne gjennomføre
flere av de prosjektene man ikke har funnet rom for
innenfor gjeldende ordning.
Generelt kan vi si at Bergen har fått et klart bedre veg­
system som følge av bompengeringen. Det er imidlertid
også klart at det gjenstår mange utbyggingsbehov på
vegsiden. De foreslåtte tiltakene vil bedre situasjonen.
Den politiske prosessen i Bergen og mellom represen­
tanter fra Bergen og departementet rundt endringer i gjel­
dende avtale har vært omstendelig. I etterpåklokskapens
lys vil jeg si at det neppe blir aktuelt for departementet å
engasjere seg på denne måten i andre tilsvarende sam­
menhenger.
Flertallets merknad kan forstås slik at bompengeinn­
tekter i 2001 ikke skal brukes til Midttun -- Hop. Dette vil
i så fall kunne innebære at det ikke blir noen forsering av
prosjektet, slik bakgrunnen var for det lokalpolitiske fler­
tallet for å øke takstene i 1999 og 2000. Dersom forståel­
sen av flertallets merknad er riktig, må vi komme tilbake
til eventuelle konsekvenser av dette.
En annen sak som jeg vil knytte noen kommentarer
til, er forslaget om å overføre Radiostøykontrollen til
Post­ og teletilsynet. Komiteen støtter forslaget om å
overføre Radiostøykontrollen til Post­ og teletilsynet.
Komiteen bemerker at de oppgaver som tilligger Radio­
støykontrollen, er av forvaltningsmessig karakter, og at
denne type oppgave hører naturlig inn under forvalt­
ningsorganet Post­ og teletilsynet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høy­
re finner det kritikkverdig at forvaltningsoppgaver utfø­
res av Telenor som en av flere kommersielle aktører i te­
lemarkedet. Jeg vil i den sammenheng peke på at Radio­
støykontrollen undersøker årsaker til støy og forstyrrel­
ser, men har selv ikke myndighet til å treffe
forvaltningsvedtak. Når Radiostøykontrollen avdekker
årsak til støy, blir i så godt som alle tilfeller forholdet ut­
bedret av eier/bruker uten videre. Det er på denne bak­
grunn riktigere å karakterisere det arbeid som Radiostøy­
kontrollen i denne forbindelse utfører, som en offentlig
service­ og informasjonsoppgave.
Det er vanskelig å se at behandlingen av saker om ra­
diostøy skulle reise habilitetsspørsmål selv om oppgaven

25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark
1999 3369
utføres av en enhet i Telenor. Plassering av virksomheten
i Post­ og teletilsynet er naturlig fordi det er nært faglig
slektskap mellom denne typen oppgaver og de oppgaver
som utføres av tilsynets enhet for frekvenskontroll.
Jeg kan vel også si at departementet heller ikke er
kjent med at det noen gang har vært reist innsigelser, el­
ler slike innsigelser som er nevnt, når det gjelder at job­
ben hittil har vært utført av en enhet i Telenor.
En hovedgrunn til at Radiostøykontrollen ikke er fore­
slått ført ut av Telenor på et tidligere tidspunkt, er for øv­
rig at enheten inntil ganske nylig, i 1996, også har hatt et
vesentlig innslag av mer forretningsmessige oppgaver,
bl.a. måleoppdrag for Post­ og teletilsynet når det gjelder
kabel­TV, og for NEMKO. Disse oppgavene utføres nå
av disse organer selv.
Jeg skal i tillegg forsøke å svare kort på noen av kom­
mentarene og merknadene som er kommet både fra saks­
ordfører og andre talere hittil. La meg understreke at en
forskuttering er en forskuttering enten den gjøres av
kommuner, fylkeskommuner eller bompengeselskap, og
skal betales tilbake eller refunderes. Men jeg har videre
behov for å understreke at forutsetningen er at bompen­
ger som er krevd inn etter veglovens bestemmelser, skal
brukes til sitt formål. Det er derfor en forutsetning at
bompenger som er krevd inn etter veglovens bestemmel­
ser i bomringen i Bergen, skal brukes til utbygging av et
tjenlig vegnett. Overskudd fra bompengeringen, i tilfelle
det oppstår, skal brukes til å bygge ut tjenlig vegnett nett­
opp i Bergen.
Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei
taletid på inntil 3 minutt.
Oddvard Nilsen (H): Jeg hadde ikke trodd at dette
skulle bli noen stor debatt, men det var i grunnen repre­
sentanten Sahl som fikk meg til å ta ordet.
Jeg satt igjen med det inntrykk at han syntes Bergen
hadde fått en fantastisk god behandling gjennom de siste
årene når det gjelder bompengedelen. Det er godt mulig
at representanten Sahl har den oppfatningen, men da
gjelder det å friske opp historiekunnskapen. Det er nem­
lig slik at både Eidsvågtunnelen og Puddefjordbroen i
Bergen er hundre prosent bompengefinansiert av forbru­
kerne, fullt og helt -- ikke fem øre fra staten. Vegnettet i
Bergen var meget dårlig, staten hadde forsømt sin oppga­
ve i årtier. Det var faktisk under Høyre­ledelse i Bergen
at man fant ut at man var nødt til å gjøre noe, og laget
den bompengeringen som vi behandler her i dag. Det var
både det Bergen tidligere hadde betalt, knyttet til de to
prosjektene her, og at staten hadde forsømt sin oppgave,
som gjorde at Bergen fikk den avtalen. Så kan man dis­
kutere hvorvidt Bergen fikk en god avtale eller ikke. Men
man må heller ikke glemme at det kun er den indre bom­
pengeringen som gjelder Bergen. Rundt Bergen er det
altså ytterligere bompengeringer. Det er bompenger på
Askøybroen -- for 20 000 mennesker -- det er bompenger
på Salhusbroen, det er bompenger på Nordhordlandsbro­
en og Osterøybroen. Poenget er at det koster fryktelig
mye penger å komme frem og tilbake. Man må ikke
komme her i denne sal og si at de som drar gjennom Ber­
gen by, og de som bor omkring der, har en god avtale.
Hver enkelt forbruker betaler her høyere bompenger enn
i noen annen del av dette landet.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.
S a k n r . 4
Interpellasjon fra representanten Svein Ludvigsen til
justisministeren:
«Prostitusjon er blitt et svært alvorlig problem i deler
av Finnmark. Den organiserte prostitusjonen er i ferd
med å ødelegge flere lokalsamfunn. Økt kriminalitet for­
sterker oppløsningstendensene. Folk i Tana og Alta ber
om hjelp til å forhindre de store skadevirkningene de på­
føres av horekunder. Voksne menn og stadig yngre gutter
kjøper sex av russiske kvinner. Dette representerer et
uverdig menneskesyn, og voksne menn fremstår som
holdningsløse eksempler for ungdommen. Fortvilte inn­
byggere føler avmakt og skam over at denne trafikken får
fortsette, og de føler seg som hjelpeløse tilskuere til et mo­
ralsk forfall. Dette er et nasjonalt samfunnsproblem.
Vil Regjeringen ta initiativ til en strategi mot denne
prostitusjonen, både hva angår holdningsskapende ar­
beid så vel som hvordan kommunale, helse­ og politimyn­
digheter sammen bedre kan møte problemene?»
Svein Ludvigsen (H): Før jeg begynner å bruke av
taletiden min, vil jeg si -- om jeg får lov -- at vi er i den
forunderlige situasjon at i hvert fall ikke riktig statsråd er
til stede. Det går jeg ut fra har litt med omstendighetene å
gjøre. Jeg går ut fra at statsråden lytter til det jeg sier,
uten at han nødvendigvis er til stede. Regjeringen er i
hvert fall til stede.
Tanas 3 000 innbyggere har de siste fem -- seks årene
sett at prostitusjon er i ferd med å ødelegge bygda. Inn­
byggerne har protestert. De har bedt om hjelp og følt av­
makt mot et stadig voksende moralsk forfall. Den økte,
positive åpenheten overfor Russland har fått en negativ,
lokal avlegger. Et sterkt engasjement i befolkningen har
vist at folk flest ikke finner seg i at horetrafikk og krimi­
nalitet skal få grise til bygder og barns oppvekstmiljø. Det
handler om verdisyn, om verdighet og om kvinnesyn.
Det ser ut til at nasjonale myndigheter endelig trår til i
kampen mot uvesenet. Det er på sin plass, for nå sprer pro­
stitusjonen seg til stadig nye tettsteder og byer. Det som
ser ut som organisert hallikvirksomhet, økonomisk grisk­
het og moralsk forkastelig utleievirksomhet, kan ikke fort­
sette. De bygdene som rammes, betaler en for høy pris.
Lensmannen i Tana forteller om økt ulovlig innføring og
omsetning av alkohol og tobakk. 300 flasker russisk bren­
nevin ble nettopp beslaglagt. Narkotikaproblemet øker og­
så. Og dette er i kjølvannet av prostitusjonen.
Jeg synes derfor det er positivt at vi nå, like før pinse,
fikk rapporter om at Regjeringen endelig tar problemet på
alvor. Dette handler om verdier. Det kan virke som om
både Verdikommisjonen og Regjeringen altfor lenge har
hatt døve ører, kanskje fordi støyen fra horetrafikken i

25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark 1999
3370
Tana, Alta og Kirkenes er blitt oppfattet som et lokalt fe­
nomen, som løssalgsavisene kunne rapportere pikante og
eksotiske nyheter fra. Slikt selger, må vite, men det stig­
matiserer finnmarksbygdene på en urettferdig måte. Jeg
så nettopp en statistikk som viser at hvis det forholdsmes­
sig samme antall prostituerte som hver helg kommer til
Tana, hadde vært overført til Oslo, ville det bety at 4 000
prostituerte hver eneste helg rykket inn i Oslo.
Jeg etterlyste i interpellasjonen, i etterkant av Høyres
landsmøte en strategi for å komme russerprostitusjonen til
livs. En slik strategi må inneholde flere elementer. Man
må forhindre at russiske horer får krysse landegrensene,
ulike myndigheter må samarbeide om å uroe trafikken, og
det må settes i gang tiltak på det holdningsskapende områ­
det. Det siste -- og jeg understreker det -- handler særlig om
norske menn som kjøper sex. Det er egentlig de som ska­
per denne skampletten i Barentsregionen. Kjøp og salg av
sex er i seg selv forkastelig, men når det foregår åpenlyst,
midt i ei lita bygd, blir det utålelig. Derfor er det et nasjo­
nalt problem, som krever nasjonal innsats.
Prostitusjon sies -- om enn ganske feilaktig -- å være
verdens eldste yrke. Men for anstendige folk i Skippa­
gurra handler det om at fremmede ødelegger bygda de­
res. Folk føler seg som hjelpeløse tilskuere, barn og ung­
dom observerer voksnes kyniske utbytting av medmen­
nesker, forkastelige holdninger gjør seg gjeldende -- uten
blygsel -- midt i bomiljøene. Sametinget har protestert
mot det som foregår, og kommunestyrene i flere finn­
markskommuner sitter igjen med en følelse av avmakt.
Tana kommune og Nettverk i nord arrangerte i fjor
sommer en konferanse om prostitusjon og vold mot kvin­
ner. 100 deltakere fra landene i Barentsregionen slo i en
henvendelse til Europarådet og til regjeringene på nord­
kalotten fast at prostitusjon, ut fra et etisk synspunkt, er
helt uakseptabelt og i strid med det verdigrunnlag vårt
samfunn bygger på. Det er jeg helt enig i. De etterlyste
også en tiltaksplan for å motvirke og forebygge prostitu­
sjonen i landet. I tillegg tok de til orde for å gjøre kjøp av
seksuelle tjenester straffbart.
Jeg har imidlertid liten tro på at en kriminalisering av
prostitusjonen er veien å gå. En kriminalisering ville gan­
ske sikkert redusere omfanget av den åpne prostitusjonen,
og i så måte forhindre noe av horetrafikken i småbygder i
Finnmark. Men problemkomplekset er mer komplisert
enn som så. En generell kriminalisering vil utvilsomt også
få uønskede og utilsiktede sidevirkninger, bl.a. er det
grunn til å regne med at prostitusjonen vil foregå mer i det
skjulte. Konsekvensen vil bli at halliker og andre bak­
menn får enda større makt over kvinnene. I tillegg er jeg
redd for at kvinnene, som den svake part, vil bli mer til­
bakeholdne med å anmelde vold og voldtekt. Lovgivnin­
gen bør uansett ikke rettes mot de prostituerte, men mot
dem som står bak og utnytter andre mennesker.
I så måte registrerer jeg med interesse at politiet i forri­
ge uke slo til mot bakmenn i Kirkenes, og at Justisdeparte­
mentet skal sette inn mer politi mot prostitusjonen i Finn­
mark. Når statssekretær Bjørn Solbakken etter et møte
hvor flere statsråder drøftet saken med representanter fra
Tana kommune, forteller at departementet nå skal ta i bruk
flere virkemidler for å uroe miljøet, er det helt i tråd med
hva jeg etterlyste da jeg i april måned fremmet interpella­
sjonen. Men det haster. Det haster forferdelig, fordi byg­
demiljøet nå er i oppløsning. Vold og alkoholmisbruk øker
blant stadig flere grupper og stadig yngre mennesker, fa­
milier lider og ungdom blir forledet til et feil kvinnesyn.
Gjeldende lovverk, f.eks. bygningsloven, straffelo­
ven, utlendingsloven, helselovene osv., må brukes så
langt det er mulig for å uroe miljøene og forhindre at
denne virksomheten får utvikle seg videre. Registrering
ved visumbehandling så vel som økte ressurser til bl.a.
politiet er også positive tiltak. Da er jeg nok mer skeptisk
til at dette samfunnsproblemet skal bli en økonomisk
«melkeku» for hovedstadens mer jappede konsulentmil­
jø. Jeg forstår at man i fortvilelsen i enkelte kommuner i
Finnmark nå tyr til hjelp der de håper at det skal finnes
hjelp. Men jeg håper som sagt at dette ikke utvikler seg
til å bli et område hvor konsulenter tar ansvar, men
myndighetene.
Jeg er også overrasket over at man i revidert nasjonal­
budsjett ikke har prioritert Finnmark. Man foreslår der
275 nye stillinger uten at noen av disse kommer Tana el­
ler andre kommuner i Finnmark til gode. Det er ikke til­
strekkelig at man nå bevilger 100 000 kr ekstra til Vadsø
og Kirkenes. Det er vel og bra, men det trengs mer per­
manente aktiviteter.
Man kommer ikke utenom at det her også trengs hold­
ningsskapende påvirkning. Når eieren av en brakkeleir
på Kirkenes som benyttes til tvilsom forretning, sier til
avisen Nordlys at utleie av denne fra hans side kun er ba­
sert på ren forretning, fordi han som eier av brakkeleiren
mener han er avhengig av at noen betaler for utgiftene,
vitner det om at det er flere som nå trenger å få sine hold­
ninger endret når det gjelder kjøp av sex. Man kan ikke
som eier sitte passiv og si at dette ikke er mitt problem
når ting foregår så åpenlyst som de gjør i dette tilfellet.
Her trengs informasjon og holdningspåvirkning knyt­
tet til verdi­ og moralspørsmål. Seksualiteten som en po­
sitiv del av livet må stå i fokus. Forebyggende holdnings­
kampanjer spesielt rettet mot barn og unge, og voksnes
ansvar som forbilder for de unge må gjøre det sosialt og
moralsk forkastelig å kjøpe sex av et annet menneske.
Skolen, kommunene, helsemyndigheter og befolkningen
selv må trekkes inn i dette arbeidet.
Politiet sier det er vanskelig å bevise at det drives
sexhandel i et motell i Tana, men at flere straffesaker
med vold og annen kriminalitet involverer stedet. Sett i et
slikt perspektiv synes jeg at ungdommen i Tana viser et
ansvar og en holdning som det står respekt av. Men det
må oppfattes som et nødrop når ungdom i Tana sier at de
vil flytte fra stedet hvis ikke horetrafikken stanses. Det er
en sterk melding fra ansvarlige unge mennesker.
Når 16­åringer i Tana sier til Dagbladet at det er blitt
flaut å komme fra Tana, så må nasjonale myndigheter ta
affære. Ungdommen vil ikke bo i en bygd hvor det er
prostitusjonen som gjør bygda kjent, sa en ungdom på ra­
dioen forleden dag. Nettopp slike positive holdninger og
utsagn fra ungdommen i Finnmark gjorde at jeg tok opp
denne saken her i Stortinget.

25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark
1999 3371
Det overordnede målet er å fjerne prostitusjonen, men
jeg innser at det er et prosjekt nærmest med evighetens
tidsperspektiv. Folk i Skippagurra og andre bygder har
ikke tid til å vente så lenge, og derfor må lokale og nasjo­
nale myndigheter sammen renske finnmarksbygdene for
den prostitusjonen som russiske kvinner og menn fra
Norge og Finland bedriver. Det må skapes så mye uro og
utrygghet rundt horemiljøet at anstendige bygdefolk
igjen kan være stolte av bygda si.
Det er Regjeringen som sitter på ressursene og kan or­
ganisere tiltakene som er nødvendige. Derfor spør jeg
justisministeren og Regjeringen om Regjeringen i løpet
av den måneden som er gått siden jeg reiste interpellasjo­
nen, har lagt den strategien som jeg etterlyser, og plan­
lagt et sett av virkemidler mot horetrafikken i Finnmark.
Vi er i den situasjon at justisministeren ikke er til ste­
de for å svare på mitt spørsmål. Det vet jeg ikke hvordan
presidenten har tenkt å håndtere, men jeg oppfatter det i
hvert fall ikke slik at Regjeringen eller statsråden dermed
ikke tar saken på alvor. Jeg tror det er omstendighetene
som er skyld i det.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Presidenten: Situasjonen er slik at presidenten vil
foreslå at møtet midlertidig heves. Så snart den relevante
statsråd er på plass, blir møtet satt og fortsetter til kl.
15.00. -- Med salens billigelse er dette vedtatt.
Møtet avbrutt kl. 14.35.
­­­­­­­­­­­­­
Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 14.40.
President: H a n s J . R ø s j o r d e
Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sak
nr. 4 på dagens kart.
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er langt på veg
enig i representanten Ludvigsens problembeskrivelse,
som jeg har fått formidlet av min kollega samferdselsmi­
nisteren. Det er all grunn til å rette oppmerksomheten
mot prostitusjon, enten det gjelder gateprostitusjon, sex­
turisme, bordellvirksomhet eller annen form for organi­
sert prostitusjon.
Som følge av endringene i Øst­Europa, inkludert
Russland, det siste tiåret, har grensene blitt åpnere og
mulighetene for å reise blitt større. Det er grunn til å hilse
den russiske turismen velkommen, noe som styrker for­
ståelse og samarbeid på Nordkalotten.
Imidlertid har en slik åpenhet også flere negative sider
som må tas alvorlig, bl.a. den økende prostitusjonen man
har kunnet se utvikle seg i denne tiden, ved at mange rus­
siske kvinner foretar kortvarige reiser til flere steder i Finn­
mark. Det er ikke bare uheldig for befolkningen i Finn­
mark, det berører også resten av det norske samfunnet.
Prostitusjon i seg selv er ikke straffbart i Norge, men
det er straffbart å fremme eller utnytte andres prostitu­
sjon. Slik sett er politiet og andre myndigheter i en van­
skelig situasjon når det gjelder mulighetene for å gripe
inn og bekjempe prostitusjon. Prostitusjon følges ofte av
annen kriminalitet. Politiet og påtalemyndigheten må
knytte prostitusjonen til annen ulovlig virksomhet. Såkalt
hallikvirksomhet er straffbart, men bevismulighetene
vanskeliggjøres av at partene som oftest ikke ønsker å
fortelle politiet noe. Det er også ulovlig å leie ut rom, lei­
lighet, husvær e.l. for prostitusjonsformål. I tillegg kan
det også være tale om svarte penger, f.eks. unndragelse
av skattepliktige midler i forbindelse med prostitusjons­
virksomheten.
Denne russiske trafikken har utvilsomt skapt uro i
bygdesamfunnene i Finnmark. Det er en generell frykt
for spredning av kjønnssykdommer/hiv og andre syk­
dommer, som tuberkulose. Prostitusjonsvirksomheten
synes å være større enn det man kan anta har basis i et lo­
kalt «kundegrunnlag». Men tilstrømming fra andre om­
kringliggende lokalsamfunn, samt Finland, gjør at dette
også er et ordensproblem. Det har gjerne sammenheng
med at de russiske kvinnene innfører 1 liter sprit og gjer­
ne 5 flasker champagne -- som fortolles -- i tillegg til siga­
retter. Disse varene selges så til nordmenn. Innførsel av
alkohol har som forutsetning både etter alkoholloven og
tolloven at varene er til eget bruk. Om ikke det er tilfel­
let, kan innførselen være ulovlig. Det er observert bety­
delig alkoholbruk i tilknytning til prostitusjonstrafikken,
noe som også er en negativ effekt av denne virksomhe­
ten.
Med den økende prostitusjonen øker faren for at man
på norsk side utvikler negative holdninger, ikke bare til
russiske prostituerte, men også til andre russiske kvinner.
Vi ser gjerne at vi kan få til et godt samarbeid med rus­
siske myndigheter om tiltak mot disse negative konse­
kvensene av det åpne og gode samarbeidet mellom Russ­
land og Norge. Jeg vil fra norsk side legge stor vekt på at
vi fortsatt kan ha et slikt åpent og positivt samkvem, og
la meg slå helt fast at partnere som har funnet hverandre
over grensen, lever normalt og får barn sammen, ikke må
li og bli stigmatisert som følge av det oppgjøret vi nå tar
med prostitusjonen og det som følger i det kjølvannet.
Over Storskog grensekontrollstasjon innpasserer det
ukentlig anslagsvis ca. 100 russiske kvinner i aldersgrup­
pen 20 -- 50 år. Mange av kvinnene besøker Norge jevn­
lig. Etter innpassering fordeler personene seg over store
deler av Finnmark. Man antar at det kommer 35 -- 45 rus­
siske kvinner bare til Vadsø politidistrikt, de fleste til
Skippagurra, hver uke. Mens innpasseringene tidligere
var konsentrert til helgene -- torsdag til søndag -- med
busser, foregår trafikken nå nokså jevnt hele uken med
personbiler. Politiets tidligere aksjoner bekreftet at det
selges seksuelle tjenester, bl.a. i Skippagurra, av russiske
kvinner som kommer på turistvisum.
Politiet har mistanke om at både nordmenn og russere
opererer som halliker som styrer trafikken på norsk side,
og om at det drives en form for bordellvirksomhet. Det
forekommer også omsetning av narkotika, vold og trus­
ler. Enkelte russiske kvinner er bøtelagt for ulovlig salg
av alkohol, tyveri og naskeri. Russiske kvinner er også

25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark 1999
3372
blitt bortvist i noen tilfeller. Man har i den senere tid ob­
servert at det blir stadig yngre russiske jenter som kom­
mer til Finnmark. Det skjer også en mer aggressiv mar­
kedsføring av fenomenet i mindre bygder i distriktet.
Det kan være vanskelig for politiet å få tilstrekkelig
med opplysninger. Det er ønskelig at alle som har opplys­
ninger om denne virksomheten, tar ansvar ved å stå fram
som vitner. Innenfor de rammene som lovverket og ressur­
sene setter, har politiet i samarbeid med andre myndighe­
ter fulgt opp med ulike tiltak de senere årene for å bekjem­
pe prostitusjonen og kriminaliteten som følger med den.
Det ble våren 1997 opprettet en tverretatlig samarbeids­
gruppe der tollvesen, sosialmyndighet i Tana, fylkesskat­
temyndigheter, teknisk sjef i Tana og politiet deltok. Dette
tverrfaglige samarbeidet ble avsluttet høsten 1997.
Samarbeidet om bekjempelsen av prostitusjonen ble
reorganisert i 1998, da det ble opprettet en sakkyndig
gruppe, bestående av deltakere fra ledelsen ved hvert po­
litidistrikt i Finnmark samt statsadvokatembetet i Troms
og Finnmark. Gruppen ledes av politimesteren i Sør­Va­
ranger og skal i første rekke følge opp tiltak mot krimina­
litet som følge av den mer åpne grensen mot Russland.
Gruppen skal legge vekt på å søke informasjon og ut­
vikle kontakt med russiske kolleger fra Murmansk­områ­
det med sikte på å forebygge og hindre lovbrudd i til­
knytning til smugling av narkotika, våpen og sprengstoff,
ulovlig migrasjon og lovbrudd i forbindelse med prosti­
tusjonstrafikken. Det tas sikte på at begge lands retts­
håndhevende instanser skal samarbeide for å avdekke
bl.a. hvem som eventuelt organiserer prostitusjonen.
I tillegg kan det bli tale om kontroll etter fremmed­
loven dersom det er mistanke om at utenlandske kvinner
driver organisert prostitusjon, for å undersøke om de har
lovlig opphold i landet.
Politiet erfarer at prostitusjonsproblemet ikke vil kun­
ne løses ved bare at man konsentrerer seg om etterforsk­
ning av den organiserte delen, da dette er omfattende og
omstendelig etterforskning. Likeledes er det tungvint og
usikkert å legge hovedvekten på innsamling av beviser
på brudd på ulike lover.
Dette er arbeid som politiet fortsatt vil gjennomføre.
Imidlertid synes det å være mer påkrevd i større grad å ta i
bruk ulike forebyggende metoder. Politiet i Sør­Varanger
og Vadsø har nylig fått tildelt ytterligere midler til å bekjem­
pe prostitusjonen i Øst­Finnmark. 200 000 kr er øremerket
til ulike aksjoner overfor denne prostitusjonsvirksomheten.
I tillegg skal politiet bruke av de ordinært tildelte ressursene.
Grensekontrollen skal bli mer omfattende, bl.a. med hen­
blikk på beslag av antatte smuglervarer. Utlendingskontrol­
len på oppholdssted skal intensiveres. Generelt skal de an­
tatte prostitusjonsmiljøene uroes av politiet.
En mer målrettet bruk av visumreglene kan vurderes
som en vei å gå. Lovbrudd, utført av utlendinger, kan føl­
ges opp med bortvisning/avvisning etter utlendingsloven.
Man har oversikt over hvor ofte de enkelte russiske kvin­
nene reiser inn til Finnmark.
Det er også reist spørsmål omkring kriminalisering av
seksuelle tjenester. Kritiske røster til dette har vist til at
presset mot de prostituerte kvinnene vil øke, fordi mange
vil være interessert i «fortjenesten» fra slik virksomhet.
Men uansett er det grunn til å tro at allerede nå -- uten
noen slik kriminalisering -- vil presset og tvangen være
stor også fra bakmenn, halliker og utleiere av oppholds­
rom. Spørsmålet om å gjøre kjøp av seksuelle tjenester
straffbart har blitt aktualisert av det som har skjedd i Sve­
rige, men på det nåværende tidspunkt er det ikke aktuelt
å vedta noe tilsvarende i Norge. Det vil bli redegjort nær­
mere om dette i forbindelse med Seksuallovbruddsutval­
gets innstilling.
Holdningsskapende arbeid i nærmiljøet er viktig for å
kunne utvikle motstand mot prostitusjon. I denne sam­
menheng er frivillig innsats av vesentlig betydning. Fire
departementer, blant dem Justisdepartementet, bevilget
372 500 kr til organisasjonen Nettverk i nord mot prosti­
tusjon og vold. En internasjonal konferanse i Tana om
prostitusjon og lokalsamfunn ble gjennomført. Konferan­
sen hadde også som mål å utvikle samarbeidet over gren­
sene og skape nettverk for samarbeidet.
Jeg vil også nevne at det er holdt et møte mellom sosi­
alministeren, helseministeren og justisministeren om
samordning av tiltakene mot prostitusjon. Her ble pro­
blemstillinger i tilknytning til bekjempelsen av prostitu­
sjon drøftet med sikte på videreutvikling av innsatsen, og
dette skal et statssekretærutvalg arbeide videre med.
Jeg vil også generelt si at Regjeringen vil sette ned en
tverrdepartemental gruppe for å se på alle helhetlige til­
tak mot handel med kvinner. En plan for slike tiltak må
også rette søkelyset på forhold som opprettholder prosti­
tusjonen. Det er nødvendig å se på sosiale tiltak overfor
kvinnene, behovet for opprusting av politiet og helse­ og
sosialapparatet, særskilt i Finnmark, samt undersøke mu­
lighetene for prosjekter rettet mot horekundene.
Etter min oppfatning er det i gang en rekke tiltak både
lokalt og sentralt, og flere er på veg. Jeg vil avvente yt­
terligere opptrapping mot prostitusjonen, idet jeg synes
det er nødvendig å vurdere resultatet av den innsatsen
som nå pågår, og den som er under utvikling. Men jeg vil
følge denne saken tett og vil i nær framtid selv reise til
Øst­Finnmark.
La meg si det slik: Jeg er enig med representanten i at
i tillegg til at dette er en utfordring for lokalsamfunnene,
som krever lokal mobilisering på bred basis, er det også
en nasjonal utfordring, og jeg oppfatter at det er det som
er representantens hensikt. De som berøres av dette, skal
ikke føle seg latt i stikken, de skal føle at det norske stor­
samfunnet stiller opp sammen med dem når de vil skape
samfunnsbyggende allianser for å bekjempe prostitusjo­
nen og bakmennene bak den, og sørge for at det blir an­
dre og bedre forhold i lokalsamfunnene enn dem som re­
presentanten med dysterhet kunne beskrive i opptakten
til sin interpellasjon. I denne intensjon deler jeg hans
grunnholdning. Jeg deler også oppfatningen av at man
må samarbeide bredt og tverretatlig om dette, men som
en del av min jobb skal jeg også bidra til at politiet er til
stede og skaper uro i miljøene med de virkemidler som
står til rådighet.
For å understreke alvoret gjentar jeg: Jeg vil i nær fram­
tid dra til området for å ha kontakt med lokale politiske

25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark
1999 3373
myndigheter, med politiet, og selvfølgelig også i denne
sammenheng med landsdelspolitiet, som har innledet et
generelt og utmerket samarbeid med politiet i Murmansk.
Svein Ludvigsen (H): Som jeg sa i mitt innlegg tidli­
gere i dag, er det slik at det antall russiske kvinner som
kommer til bygdene i Finnmark, tilsvarer 4 000 prostitu­
erte hver helg i Oslo. Det setter det i et perspektiv, og jeg
er glad for at statsråden så sterkt understreker at dette er
et nasjonalt problem og dermed også et nasjonalt ansvar,
og at det nå blir satt i gang nødvendige tiltak.
Jeg innser også at det vil ta tid før vi får ryddet opp i
disse forholdene. Men jeg er glad for at statsråden skal
dra opp til området og sette seg inn i problemet i detalj.
Da tror jeg at også statsråden vil se at det som hittil er
gjort i forhold til å styrke politiet med 200 000 kr for å
uroe miljøet, ikke er nok. Her må det større ressurser inn,
både økonomiske og andre, slik at man kan få ondet ryd­
det bort. Men jeg synes at statsråden hadde en positiv til­
nærming til det. Det regnet jeg også med, og det er bak­
grunnen for at jeg ikke har fremmet noe forslag. Dette
bør være en dugnad som hele storsamfunnet nå står
sammen om, og som jeg også sa i min innledning, er det
Regjeringen som sitter på ressursene.
La meg også understreke at det er viktig at vi holder fast
ved at prostitusjon er uakseptabelt, men at samarbeidet og
åpenheten over landegrensene må fortsette, og at dette
uvesenet ikke må overskygge det viktige at man har mel­
lommenneskelig kontakt og forbindelser over landegrense­
ne. Jeg synes ellers at det ville være en ulykke hvis dette
problemet nå skulle være med på å stigmatisere eller på an­
nen måte skape problemer for normale norsk­russiske ekte­
skap og kjærlighetsforhold, og hvis barn med foreldre fra
disse to landene skulle lide på grunn av det som skjer.
Jeg vil bare igjen understreke nødvendigheten av at
det nå ryddes opp på en skikkelig måte. Det skal ikke
herske tvil om at vi fra storsamfunnets side tar ansvaret
som følger med, og at det skal ryddes opp. Men det has­
ter forferdelig, for bygdene lider for hver dag som nå går
og dette får utvikle seg.
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kjenner selvfølgelig
størrelsesforholdet på denne utfordringen, slik som bl.a.
representanten Ludvigsen velger å illustrere det. Det er
også grunnen til at det har vært et engasjement før min tid,
men jeg føler et særlig ansvar for å gjøre noe med dette.
Jeg er veldig glad for det representanten Ludvigsen av­
sluttet med. Når saken er brakt fram til denne talerstol,
tror jeg det er viktig å si at det normale at mennesker tref­
fer hverandre, blir glade i hverandre, gifter seg med hver­
andre og får barn, er bra. Det er veldig viktig at oppgjøret
med prostitusjonsvirksomheten, bakmennene bak den,
ikke får et slikt trykk over seg at det rammer disse norma­
le forholdene, som også representanten understreket så
sterkt. Jeg vil gjerne, i likhet med ham, understreke det.
Når det er sagt, er det selvfølgelig slik at ingen er tjent
med virksomheten som skjer. Jeg gikk inn på en mengde
av de tiltakene som er aktuelle. Og når jeg vil dra opp til
Finnmark, er det for å være helt sikker på at jeg får best
mulig oversikt over de ulike sider ved denne saken, også
de ulike sider som berører mitt departementet, men selv­
følgelig også som statsråd i forhold til kolleger i Regjerin­
gen. Jeg tror alltid at det å ha slik nærkontakt, er nyttig, og
derfor vil jeg dra for å se, høre og lære, for å møte politis­
ke lokale organer og myndigheter, og selvfølgelig politi­
et. Jeg sa på lokalradioen i Finnmark da jeg ble spurt om
det, og jeg gjentar det gjerne på denne talerstol: Det vil
også kreve en bred lokal mobilisering dersom den nasjo­
nale innsatsen som vi skal stille opp med, skal lykkes.
Det kreves en samtidighet i dette. Og jeg tror repre­
sentanten Ludvigsen uttrykte det bra da han sa at det er
intet mindre enn en mobilisering av alle gode krefter som
trengs. Det vil si lokalt ved de som bor i de berørte lokal­
samfunn, lokale myndigheter og -- det som er bakgrun­
nen for debatten her i dag -- nasjonale myndigheter, deri­
blant det departementet jeg leder.
Vidar Bjørnstad (A): Denne saken beskriver en al­
vorlig, uønsket virksomhet og kriminell aktivitet i deler
av Finnmark. Nå er det prostitusjonen som har fått størst
oppmerksomhet, men en god del av dette har også blitt
koblet til ulovlig sprit­ og sigarettsalg. Alt tyder på at
dette er deler av mer organisert kriminalitet i nordområ­
dene, som har fått innpass gjennom den økte kontakten
over grensen til vårt naboland i øst.
Situasjonen er alvorlig for mange lokalsamfunn, men
jeg synes også jeg vil understreke at det skaper et nega­
tivt bilde av den økte kontakten østover, som alle bør øn­
ske, og det kan stigmatisere gruppen av russere, uansett
om de deltar i slik virksomhet eller ikke. Jeg er tilfreds
med at justisministeren nå har tatt tak i problemet og har
skissert en del mulige virkemidler.
Først er det viktig å få klargjort hvordan og om det
kan motarbeides mer aktivt med dagens lov­ og regel­
verk og med en mer offensiv holdning fra politi­ og kon­
trollmyndighetene ved grensen. Jeg tror det kan være en
god del å hente her. Det er viktig å få klarlagt om hallik­
paragrafen i loven gir muligheter for mer aktivt å motar­
beide denne utviklingen, og hvis ikke, at man eventuelt
kommer til Stortinget og ber om endringer. Jeg mener
også det er positivt at politiet har fått ekstra midler til å
følge opp kontrollvirksomheten. Jeg registrerer også at
politiet i Finnmark har sagt at nytt regelverk i forhold til
implementeringen av Schengen­avtalen kan gi økte kon­
trollmuligheter, og jeg synes at en bør tilstrebe samarbeid
med myndighetene på russisk side, nettopp for å ta tak i
bakmennene for en del av denne virksomheten. Vi er po­
sitive til å vurdere ytterligere tiltak der justisministeren
mener at Stortingets medvirkning trengs. Men når det
gjelder spørsmålet om kriminalisering av kjøp og salg av
seksuelle tjenester, mener jeg at vi bør ta en grundig dis­
kusjon om det knyttet til oppfølgingen av Seksuallov­
bruddsutvalgets arbeid, fordi det berører mange andre
vesentlige momenter.
Jeg vil til slutt påpeke holdningsskapende arbeid, eller
som det står i interpellasjonen: «...voksne menn fremstår
som holdningsløse eksempler for ungdommen.» Det er
heller ikke tvil om at en del leier ut lokaler til virksomhet

25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark 1999
3374
som beskrives som uønsket. Samtidig skal vi hindre at
innsatsen for å unngå den kriminelle aktivtiteten ikke
ødelegger den positive og ønskelige kontakten og samar­
beidet i Barentsregionen.
Jeg vil spørre justisministeren om han kunne tenke seg å
rapportere tilbake til Stortinget om situasjonen på dette om­
rådet, f.eks. i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.
Presidenten: Den reglementsmessige tid for formid­
dagens møte er straks omme. Normalt ville presidenten ha
foreslått at interpellasjonsdebatten skulle holde fram inn­
til debatten var ferdig, men det er av praktiske grunner
ikke mulig. Presidenten foreslår derfor at formiddagens
møte nå avbrytes, og at kveldsmøtet starter med videre
behandling av interpellasjonen. -- Det anses vedtatt.
Møtet hevet kl. 15.

Em. 25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark
1999 3375
Møte tirsdag den 25. mai kl. 18
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n : Sakene på dagens kart (nr. 93)
Man fortsatte behandlingen av
s a k n r . 4
Interpellasjon fra representanten Svein Ludvigsen til
justisministeren:
«Prostitusjon er blitt et svært alvorlig problem i deler
av Finnmark. Den organiserte prostitusjonen er i ferd
med å ødelegge flere lokalsamfunn. Økt kriminalitet for­
sterker oppløsningstendensene. Folk i Tana og Alta ber
om hjelp til å forhindre de store skadevirkningene de på­
føres av horekunder. Voksne menn og stadig yngre gutter
kjøper sex av russiske kvinner. Dette representerer et
uverdig menneskesyn, og voksne menn fremstår som
holdningsløse eksempler for ungdommen. Fortvilte inn­
byggere føler avmakt og skam over at denne trafikken får
fortsette, og de føler seg som hjelpeløse tilskuere til et mo­
ralsk forfall. Dette er et nasjonalt samfunnsproblem.
Vil Regjeringen ta initiativ til en strategi mot denne
prostitusjonen, både hva angår holdningsskapende ar­
beid så vel som hvordan kommunale, helse­ og politimyn­
digheter sammen bedre kan møte problemene?»
Åse Wisløff Nilssen (KrF): Teksten i interpellasjo­
nen fra representanten Svein Ludvigsen var klar tale,
med bl.a. hovedutfordringene menneskesyn og holdnin­
ger i fokus.
Interpellasjonen har utgangspunkt i det som skjer i Ta­
na. I et lite, gjennomsiktig samfunn blir problemene og
konsekvensene så tydelige. Det er satt ord på den fortvilel­
se, avmakt, skam og følelse av hjelpeløshet som innbygger­
ne opplever. I små miljøer møtes man i ulike fora og må
forholde seg til hverandre uansett hvis ikke lokalsamfunnet
skal gå helt i stå. Det må være ufattelig tøft! Men prostitu­
sjon er ikke et ensidig Tana­problem. Det har spredd seg til
hele Finnmark. Likevel er det så avgjort en nasjonal sak.
Interpellasjonsdebatten er nyttig, en debatt som trengs
både i og utenfor Finnmark og stortingssalen. Den er vik­
tig for hele samfunnet, og den er både en justisdebatt og
en verdi­ og moraldebatt.
Grenser blir flyttet litt etter litt, og vi mister lett den
nødvendige helhetstenkning -- deriblant konsekvensene.
For å nevne noen eksempler: Porno og prostitusjon har
blitt mer stuerent, sexindustrien har stadig flere kvinner
som bakmenn, kvinnelige redaktører i pornoblad og
strippere som frynsegode på jobben.
Hvilket menneskesyn ligger til grunn? Hvilken verdi
har kvinner når de skal kunne kjøpes, brukes -- og ferdig
med det? Og hva gjør det med kvinnen? De forteller at de
kan bli kyniske. Mange synes det er bortkastet å innlede
forhold til menn. De føler de har gjennomskuet menn, og
de liker ikke det de ser.
Sexindustrien vokser og tar nye veier. For hver selger
finnes kanskje ti kjøpere. Det er penger å tjene, mange og
raske penger, og for noen muligens en måte å tjene til li­
vets opphold på for seg og sin familie eller for å få litt ek­
stra til mer materielle goder.
Andre alternativer å tjene penger på kan være ett vik­
tig bidrag. Å samarbeide med de russiske myndighetene
blir viktig, også for å avdekke om prostitusjonen er orga­
nisert og med den hovedhensikt for kriminelle grupper å
få fotfeste i Norge.
Justissektoren må ta sin del av oppgaven, noe statsrå­
den har gjort rede for i denne saken. Ingen kan stille seg
likegyldig, for det kreves en bred mobilisering både sen­
tralt og lokalt for å sette tingene på plass. Seksuallov­
brudd får vi en sak om i Stortinget senere, da med en
bred gjennomgang også i forhold til straffeloven.
Debatten er viktig -- et oppgjør med holdninger -- for
den har en langsiktig og avgjørende betydning. Vi vet at
kvinner ofte får et avstumpet følelsesliv som følge av pro­
stitusjon. Det har ikke vært like lett å få kundene i tale.
Hvilke tanker og følelser bærer de på? Skal vi komme et­
terspørselen til livs, må menns holdninger og syn på kvin­
ner generelt, og prostituerte spesielt, også ses på. Derfor
er det viktig at så mange menn etter hvert tar opp dette
tema og gjør det til en likestilling med mannevinkling.
Sonja Irene Sjøli (H): Interpellanten og flere her har
beskrevet den alvorlige situasjonen som har utviklet seg i
flere lokalsamfunn i Finnmark på grunn av prostitusjon.
Det hele er ganske tragisk!
Finnmark og Russland har en lang tradisjon for sam­
kvem og har felles interesse av å ha gode naboforhold.
Derfor er det mer enn trist at forholdene mellom de to
folk ikke lenger er preget av samarbeid og respekt, men
av kjøp og salg av seksuelle tjenester.
På prostitusjonsområdet handler kjønn om makt.
Menn misbruker kvinner, og kvinner lar seg misbruke.
Vi har mye kunnskap om hva overgrep gjør med ofrene.
Vi vet hvorfor kvinnene er på kjønnsmarkedet. Vi vet
hva som leder til prostitusjon og hva som gjør at kvinner
holder fast ved det. Den diskusjon som stort sett foregår i
samfunnet, er en diskusjon om kvinner på kjønnsmarke­
det. Og jeg spør: Hvor er tiltakene og fagfolkene som
burde vært satt inn mot den langt større gruppen i kjønns­
handelen, nemlig kundene? Hva om vi like grundig som
vi beskriver forkomne prostituerte, kunne begynne å
kartlegge, beskrive og forklare kundene? Og jeg mener
forklare, ikke forstå og forsvare. Da ville vi ikke få en
diskusjon om kvinners avmakt, men en diskusjon om
menns makt og maktmisbruk. Har justisministeren noen
tanker om dette?
Kriminalisering av horekundene og de prostituerte tror
jeg ikke vil løse noe problem. Det vil først og fremst ram­
me kvinnene fordi de må operere i det skjulte. De vil der­
med bli mer avhengige av halliker og bakmenn, og det vil
bli vanskeligere å ta de virkelige forbryterne. Prostitusjon
er et samfunnsproblem som angår oss alle, og derfor er
det også et samfunnsansvar å gjøre noe med det. Ingen
kan leve upåvirket av at kvinner og barn er til salgs.
Det er betryggende at Regjeringen nå griper fatt i pro­
blemene. Etter å ha lyttet til justisministeren må jeg si at

Em. 25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark 1999
3376
jeg har tillit til at Regjeringen vil gjøre noe, og at de til­
tak og virkemidler som ble skissert, blir fulgt opp. Situa­
sjonen krever at det handles nå.
Tor Nymo (Sp): Prostitusjon er et sykdomstegn i fle­
re lokalsamfunn i Finnmark. Den stadig økende prostitu­
sjonen vil sprer seg som ild i tørt gress hvis det ikke blir
iverksatt mottiltak for å bekjempe den. Det er Tana som
har fått søkelyset rettet mot seg, men gjennom medieopp­
slag vet vi at flere steder i Finnmark er under sterkt press.
Mitt bestemte inntrykk er at en økende del av lokalbe­
folkningen, politikere og interesseorganisasjoner i Finn­
mark forsøker å bidra til å få bukt med problemene. Den­
ne store oppgaven klarer de ikke alene, og jeg er derfor
svært glad for at statsråden og Regjeringen nå tar tak i
problemet med det alvor og den tyngde det fortjener:
styrket politi med flere uroaksjoner i prostitusjonsmiljø­
et, strengere visumkontroll på grensen, nøye oppfølging
på helsesektoren og holdningsskapende arbeid, og dessu­
ten kan flere etablissementer som huser horetrafikk, bli
stengt. Det er Regjeringens oppskrift på å bekjempe pro­
stitusjonen i Finnmark.
Denne brede satsingen kan ikke representanten Lud­
vigsen ha fått med seg når han nærmest beskylder Regje­
ringen for å være passiv i forhold til å iverksette tiltak.
Da er det betryggende å konstatere at fylkesordføreren i
Finnmark, Evy­Ann Midttun, i et intervju i avisen Nord­
lys sier seg godt fornøyd med Regjeringens klare tilsagn
om prioriterte tiltak mot russerprostitusjonen i Finnmark.
Det er også en annen dimensjon i dette som jeg ønsker
å legge vekt på, og det er de gode relasjoner til vårt bro­
derfolk i øst som ikke minst har utviklet seg gjennom Ba­
rentssamarbeidet. Selv om problemene i Skippagurra,
Alta og Kirkenes er alvorlige og må behandles alvorlig,
kan vi ikke skylle ut vårt forhold til russerne med bade­
vannet. Etter at vi har fått trukket jernteppet til side, har
vi gjenopprettet et gammelt naboskap. Det har vi ikke råd
til å tape igjen, i alle fall ikke som et resultat av at noen
få kyniske nordmenn og russisk mafia skal sko seg på de
mest primitive av våre lyster. Det skal reageres kraftig
mot en kriminalitet og en samfunnsødeleggende virk­
somhet som er i ferd med å kvele enkelte lokalsamfunn i
Finnmark. Men det må ikke føre til så rigide regler for
visum at vi kan ende opp med å sette vår oppbygging av
tillit til den jevne russer i fare.
Tana er en perle med mange kvaliteter. Befolkningen
lever i et flerkulturelt miljø, med en fantastisk natur rett
utenfor stuedøren.
Imidlertid er mange i Tana etter hvert begynt å bli lei
prostitusjonen, og de andre tingene som følger med en
slik trafikk. Er det noen som må dra derfra, skal det ikke
være lovlydige tanaværinger, men de som kjøper kvin­
ner, og ikke minst de som legger forholdene til rette for
at prostitusjonstrafikken opprettholdes. Til halliker og
andre kyniske folk som tar seg betalt for andres ulykke,
bør budskapet være: Forsvinn fra Tana og Finnmark!
Olav Gunnar Ballo (SV): Det er gledelig med et så
bredt tverrpolitisk engasjement i denne saken. De fire
stortingsrepresentantene fra Finnmark har tatt et initiativ
overfor justisministeren, knyttet til den samme problem­
stillingen som interpellanten her tar opp. Jeg er veldig
glad for at det synes som om alle politiske partier i Stor­
tinget er opptatt av at noe må gjøres i denne saken.
Det er viktig å peke på spesielt fire forhold som dette
gir som ringvirkninger i Finnmark.
Prostitusjonsvirksomheten bidrar til oppløsning av so­
siale og familiære relasjoner i lokalmiljøene og preger
barn og unges oppvekstvilkår i disse samfunnene med
negative ringvirkninger. Dette er ikke et rent Tana­feno­
men, man ser det i alle fylkeskommuner, også i min egen
hjemkommune.
Virksomhetens organiserte karakter vil også kunne ha
ringvirkninger for kriminaliteten i fylket.
Forekomstene av smittefarlige sykdommer er høyere i
Russland enn i Norge, og prostitusjonen øker i betydelig
grad faren for smittespredning i befolkningen, spesielt
med relasjon til seksuelt overførbare sykdommer. Dette
vil ikke bare være et problem på norsk side, men et pro­
blem på russisk side også, f.eks. når det gjelder forekom­
sten av klamydia, som relativt sett er høyere i Norge enn
i Russland. Det er åpenbart i begge nasjonenes interesse
å bekjempe den utviklingen som her skjer.
Det må dessuten være et mål å oppnå mest mulig nor­
maliserte forbindelser mellom Russland og Norge som
ledd i å utvikle samarbeidet i Barentsregionen og som
ledd i å bidra til en positiv utvikling for befolkningen i
Russland. Men prostitusjonen bidrar til at det samarbeidet
vanskeliggjøres gjennom en generelt voksende skepsis i
Finnmarks befolkning til russiske besøkende, og da særlig
russiske kvinner. Det er derfor veldig bra at man retter sø­
kelyset mot det som nå skjer i Finnmark, og forhåpentlig­
vis også får virkemidler til å stanse prostitusjonen.
Jeg vil legge til at jeg synes det er bra at såpass mange
menn har engasjert seg i denne saken, at den ikke gjøres
til et rent kvinnespørsmål og at det er kvinner som spesi­
elt skal engasjere seg for å få slutt på prostitusjonen.
Jeg vil i den forbindelse også nevne at Barne­ og fa­
miliedepartementet opprinnelig hadde foreslått midler til
et forskningsprosjekt omkring prostitusjon i Finnmark,
men at midlene er holdt tilbake. Jeg håper at man i depar­
tementet på nytt ser på frigjøring av disse midlene, slik at
man kan komme i gang med et slikt forskningsprosjekt,
og at man kan se på de årsaksforhold som her ligger til
grunn, og hva som eventuelt kan gjøres med dem.
Arvid Falch (TF): Det er et interessant og omdisku­
tert emne representanten Ludvigsen her har tatt opp, men
jeg er redd for at han overspiller litt når det gjelder ord­
bruken. Det er blitt fokusert for det meste på prostitusjon,
mens smugling av sigaretter, alkohol og andre ting nær­
mest er kommet i annen rekke. Nå skal man ha klart for
seg at prostitusjon ikke er forbudt i Norge, og man kan
spørre om det er verre med prostitusjon i Finnmark enn
det er i Oslo, Bergen eller eventuelt Trondheim. Ønsker
man å gjøre noe med det, må det en lovendring til.
Jeg er enig i intensjonen i interpellasjonen, men jeg
tror at man på denne måten bidrar til å sverte store deler

Em. 25. mai -- Interp. fra repr. Ludvigsen om organisert prostitusjon i deler av Finnmark
1999 3377
av Finnmark, for moralen i Finnmark kan vel ikke være
dårligere enn i landet for øvrig? Det som gjør forholdet i
Finnmark litt spesielt, er at det er små samfunn hvor alle
kjenner alle, og alt er oversiktlig. Jeg tror også at man
gjør urett mot de russerne som kommer til Norge via
Storskog. De er allerede i starten kriminalisert.
Etter det jeg forstår, vil det bli satt i gang en strengere
grensepasseringsordning i Finnmark enn det som gjelder
for andre steder i Norge, og jeg må spørre om det er me­
ningen at man skal ha særtiltak for nettopp Finnmark.
Man må ikke gjøre denne saken til en parodi.
Jeg ser at Rune Gerhardsen er satt på denne saken for
å rydde opp. Jeg tror nok han skal få bryne seg før han er
ferdig med den. Skal han greie det, tror jeg han må stå
tidligere opp om morgenen enn det han gjorde i Oslo
kommune.
Svein Ludvigsen (H): Jeg synes det har vært en inter­
essant debatt i den forstand at man kan konstatere at et
bredt sammensatt storting støtter opp om de tiltak som
statsråden redegjorde for i sitt første innlegg, og at det er
et bredt ønske om at prostitusjonen i Finnmark, som har
fått et omfang som ikke har sin like uansett hvor man be­
veger seg i kongeriket, må bringes til opphør.
La meg si at det siste innlegget blir noe underlig når
man nærmest fremstiller det som denne saken er i ferd
med å bli en parodi, og at det å drøfte disse tingene og
sette inn tiltak skal være synonymt med at man stigmati­
serer og beskylder finnmarkinger generelt for å delta i
denne trafikken. Det er en misforståelse, og det er heldig­
vis bare ett medlem av Stortinget som har gitt utrykk for
et slikt syn.
La meg også, når jeg gjør visitt til enkeltrepresentan­
ter, si at den eneste som har gitt uttrykk for at denne in­
terpellasjonsdebatten nærmest var unødvendig, er repre­
sentanten Tor Nymo, som hadde fått det for seg at jeg
ikke hadde fulgt med når jeg kritiserte Regjeringen for
manglende tiltak. Jeg registrerer da at det var flere enn
statsråden som ikke var til stede, for i mitt innlegg under­
streket jeg faktisk at jeg roser Regjeringen for det som er
gjort den siste måneden. Jeg understreket sterkt at Regje­
ringen har gjort en del tiltak, og bakgrunnen for at jeg
ikke så det nødvendig å fremme forslag, var at dette er
godt i gang. Men det er viktig at man i det videre arbeidet
tar med seg at dette er et spørsmål som er et nasjonalt an­
liggende. Dette er et spørsmål som gjelder hele nasjonen
og derfor er jeg -- i likhet med representanten Ballo --
glad for at så mange menn har deltatt i denne debatten.
Dette handler om kvinnesyn, men dette er ikke kvinne­
sak. Dette handler om menneskeverd og menneskesyn,
og det synes jeg er kommet klart frem i de innleggene
som er holdt i dag.
La meg bare helt til slutt si følgende: Jeg synes i hvert
fall det er én positiv ting som er kommet frem i den de­
batten som har pågått den senere tid, og det er at ung­
dommen i Tana og finnmarksungdommen sterkt har gitt
uttrykk for at dette vil man ikke være med på, dette vil
man ha en slutt på. De reiser seg i kamp mot prostitusjon
og viser positive holdninger. Det synes jeg vi på Stortin­
get skal være glade for. Når statsråden nå drar til Finn­
mark, håper jeg og regner med at han kommer i god dia­
log med ungdommen i disse områdene som nå lider un­
der den aktiviteten som pågår der oppe. Jeg ønsker stats­
råden god tur til Finnmark, og jeg er sikker på at han
kommer tilbake med en større innlevelse i hva som fore­
går der, og at han på den måten kan få i gang enda bedre
tiltak.
Statsråd Odd Einar Dørum: Statsråden tilhører dem
som først i godt voksen alder ble klar over hvordan man i
Sør­Norge kunne skjevvinkle og skjevforstå utfordringe­
ne i Finnmark. Men når jeg først har fått den ballasten
jeg fikk gjennom Alta­saken og senere ved en rekke an­
dre spørsmål, ligger den der som et filter.
Det jeg er glad for, når vi først har hatt diskusjonen i
dag, er at den viser denne bredden og viljen til å se på
forskjellige årsakssammenhenger. Jeg synes bl.a. det
som er pekt på når det gjelder helsesituasjonen, er tanke­
vekkende. Det er i forlengelsen av representanten Ballos
innlegg rundt det å observere, så langt jeg kan konstatere,
en del norske menn som også besøker steder på Kola­
halvøya. Trafikken er ikke bare ensidig fra Russland inn i
Norge, men den går også fra Norge inn i Russland. Så på
mange måter får man gå inn i det. Og jeg tror at svaret på
representanten Sjølis spørsmål til meg antakelig ligger i
at jeg prøver å undersøke med min kollega, barne­ og fa­
milieministeren, hva vi kan gjøre for å gå bak og se på
årsaksforholdene. Jeg skal ikke forsøke å synse, det kan
lett bli galt å forsøke seg på det.
Jeg kan for øvrig si til Stortinget at jeg i grunnen opp­
fatter debatten som at vi har en norsk situasjon hvor folk
er villige til å mobilisere bredt uten å prøve å score noen
billige poenger på det, men tvert imot bygge en så sterk
allianse at man ikke ønsker at innsatsen fort skal gå over.
Man ønsker altså å holde et vedvarende trykk.
Jeg kan også si, som et konkret supplement til debat­
ten i dag, at jeg har mottatt de første politirapportene, og
de kan tyde på at godt, gammeldags politiarbeid har ef­
fekt. Det er ofte slik at når man konsentrerer ressursene,
har det effekt, og jeg tror at det er summen av godt, gam­
meldags politiarbeid og det lokale engasjementet blant
ungdom, som bl.a. representanten Ludvigsen pekte på,
som teller.
Jeg skal ikke gå inn på debatten om kriminalisering
annet enn å si at hvis man skal gå inn i enkeltstående
hjem og sjekke hva slags relasjoner som er etablert når
noen møtes i et hjem, da tror jeg man fort, uten at jeg skal
konkludere i saken, kan komme til å stå overfor utfor­
dringer som overskrider det man nå står overfor. Nå får
vi konsentrere oss om den brede samfunnsmessige mobi­
liseringen som det er enighet om, vi får bruke de tradisjo­
nelle politimetodene og for øvrig også prøve å bore i de
dypereliggende forhold som utløser dette.
Jeg legger også vekt på at Stortinget så sterkt har un­
derstreket at de ikke ønsker at prostitusjonstrafikken skal
virke negativt når det gjelder det samkvem som er utvi­
klet på tvers av grensen, og jeg registrerer også med gle­
de at man ikke ønsker å stigmatisere de relasjoner som er

Em. 25. mai -- Utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO­forhandlinger 1999
3378
skapt normalt, med ekteskap og med barn, slik at disse
barna skal risikere å lide for den debatten som er opp­
stått.
Jeg synes at nyansene i debatten har vært en inspira­
sjon for meg å ta med som statsråd, og til representanten
Ludvigsen vil jeg få si at overalt hvor jeg reiser i Norge,
lærer jeg noe nytt; det kommer jeg helt sikkert også til å
gjøre i møte med finnmarkspolitikerne. Jeg har gjort det
tidligere da vi diskuterte samferdsel, jeg kommer sikkert
til å gjøre det på dette området, og de praktiske bitene
ved det skal jeg bruke for å føre videre den grunnhold­
ningen representanten hadde i sin interpellasjon, og for
øvrig det som har kommet til uttrykk i debatten i dag.
Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 4 omme.
S a k n r . 5
Utenriksministerens redegjørelse om de kommende
WTO­forhandlinger
Utenriksminister Knut Vollebæk: Verdens handels­
organisasjon -- WTO -- står foran en ny forhandlingsrun­
de. Jeg ønsker med denne redegjørelsen å gi Stortinget en
oversikt over status for forberedelsene og Regjeringens
syn på hvordan vi best ivaretar norske interesser i for­
handlingene. Resultatene av forhandlingene vil få konse­
kvenser for rammevilkårene for vesentlige norske næ­
ringsinteresser. I tillegg til næringsinteressene vil ivare­
takelsen av de kvalitative aspektene ved handelen, som
helse­, miljø­, forbruker­ og distriktshensyn, bli vektlagt
fra norsk side. Vi vil også legge vekt på utviklingsland­
enes situasjon.
La meg innlede redegjørelsen med et kort historisk til­
bakeblikk. Generalavtalen om tolltariffer og handel --
GATT -- trådte i kraft 1. januar 1948. 23 land var med fra
begynnelsen, blant dem Norge. Gjennom åtte forhand­
lingsrunder er verdenshandelen blitt gradvis liberalisert,
og omfattende, bindende kjøreregler er utviklet for inter­
nasjonal handel. Avtaleverket foreskriver ikke frihandel,
men handel basert på et globalt regelverk som stiller alle
land, store som små, på like fot. Regelverket er basert på
prinsippene om ikke­diskriminering og innsyn.
Norge har deltatt aktivt i alle forhandlingsrundene. Det­
te viser den betydningen vi fra norske side har tillagt -- og
fortsatt tillegger -- det multilaterale handelssystemet som
et sentralt rammeverk for norsk utenrikshandel. For et land
som Norge, med en relativt liten og meget åpen økonomi,
er eksistensen av et bindende regelverk for internasjonal
handel av stor betydning. Det gir bl.a. trygghet for at nor­
ske produkter ikke blir diskriminert i utenlandske marke­
der, og at den «sterkestes rett» ikke blir rådende.
WTO ble opprettet 1. januar 1995 som et resultat av
den såkalte Uruguay­runden. Den forhandlingsrunden --
den åttende i rekken -- pågikk fra 1986 til 1993. Med
WTO som selvstendig organisasjon fikk det multilaterale
handelssystemet en ny og permanent struktur. Avtalever­
ket er rettslig bindende for medlemmene. WTO­avtalen
omfatter regler for handel med varer og tjenester og de
handelsmessige sidene ved immaterielle rettigheter samt
et mer effektivt system for løsning av handelstvister mel­
lom medlemmene. Regelverket for handel med land­
bruksvarer, tjenester og immaterielle rettigheter utgjorde
de viktigste nyvinningene i forhold til GATT­regelver­
ket. Stortinget sluttet seg til avtalen i november 1994.
Tvisteløsningssystemet har vist seg å være effektivt. I
løpet av de fire årene WTO har eksistert, har man be­
handlet 168 tvistesaker. Noen av dem har selvsagt fått
større oppmerksomhet enn andre. Dette gjelder f.eks. den
meget omtalte banansaken mellom EU og USA, som for
øvrig har vist at systemet tåler selv kraftige handelspoli­
tiske belastninger.
Tvisteløsningssystemet utgjør på mange måter garan­
tien for at verdenshandelen ikke åpner for ensidige tiltak
og vilkårlighet. Dette gjør at vi har en spesiell interesse
av å støtte opp under systemet. Utviklingen har vist at
stadig flere utviklingsland benytter seg av -- og ser seg
tjent med -- et sterkt tvisteløsningssystem. Flere avgjørel­
ser er gått i utviklingslandenes favør. For at utviklings­
landene skal kunne ivareta sine rettigheter best mulig,
har Norge og enkelte andre WTO­medlemmer gått
sammen om opprettelsen av et rådgivningssenter for tvis­
teløsning spesielt beregnet på utviklingslandenes behov.
I dag har WTO 134 medlemmer, mens 32 land fortsatt
forhandler om medlemskap. Dette gjelder bl.a. betydeli­
ge handelsnasjoner som Kina og Russland. Langt de fles­
te av WTOs medlemmer er utviklingsland. Mange av de
minst utviklede landene er medlemmer eller søker om
medlemskap. Når organisasjonen nå har utviklet seg fra
GATTs 23 opprinnelige kontraherende parter til WTOs
134 medlemmer og 32 søkerland, er organisasjonen i dag
tilnærmet global, på linje med FN­systemet og Bretton
Woods­institusjonene.
Regjeringen går inn for at bl.a. Kina og Russland bør
bli medlemmer av organisasjonen, og at tiltredelsesfor­
handlingene for søkerlandene sluttføres snarest mulig.
I Voksenåserklæringen heter det at Regjeringen vil
«arbeide for å videreutvikle og forbedre WTO­avtalen,
slik at den i større grad tar sosiale» ... «miljøpolitiske­
og helse­ og forbrukerhensyn». WTO må ta ansvar
innenfor sitt virkefelt for å bidra til bærekraftig utvikling.
Norge skal være en pådriver i denne sammenheng. Øko­
nomisk utvikling og sosial velferd må gå hånd i hånd
med beskyttelse av miljøet og en bærekraftig bruk av na­
turressursene.
Forholdet mellom det multilaterale handelssystemet
og miljøet har i lengre tid vært drøftet i en rekke fora, og
står nå på WTOs dagsorden. Det er viktig å presisere at
utformingen av den konkrete miljøpolitikken, dvs. mål
og virkemidler, gjøres i de respektive internasjonale mil­
jøavtalene og på nasjonalt plan. I forhold til WTO er man
opptatt av å sikre at handelens utvikling og hensynet til
miljøet trekker i samme retning. WTO har gjort et omfat­
tende analysearbeid om sammenhengen mellom handel
og miljø. I midten av mars ble det holdt et internasjonalt
symposium over temaet i regi av WTO. Temaet er imid­
lertid ikke ukontroversielt. Blant annet er de fleste ut­
viklingslandene, men også en del industriland, motstandere

Em. 25. mai -- Utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO­forhandlinger
1999 3379
av å endre WTO­reglene for bedre å ivareta miljøhensyn.
Dette skyldes frykt for at reglene skal brukes i proteksjo­
nistisk øyemed.
Det vil være av sentral betydning at miljøhensyn vur­
deres og integreres på alle områder som gjøres til gjen­
stand for forhandlinger i WTO, hva enten det gjelder li­
beralisering eller utvikling av nytt regelverk. Regjerin­
gen vil dessuten arbeide for at hensynet til sentrale miljø­
prinsipper som det såkalte føre var­prinsippet og
forurenser betaler­prinsippet legges til grunn i de kom­
mende forhandlingene. Regjeringen ønsker videre å sikre
at handelssystemet gir nødvendig fleksibilitet for beslut­
ningstakere på miljøsiden og forutsigbarhet for alle aktø­
rer når det gjelder bruk av handelstiltak i internasjonale
miljøavtaler. Det er dessuten viktig at man innenfor
WTO utvikler insentiver for produksjon og bruk av mil­
jøvennlige varer og tjenester. Fremforhandling av veile­
dende kjøreregler for frivillige miljømerkeordninger vil
være et viktig bidrag i så henseende.
Hensynet til helse og forbrukere ivaretas primært
gjennom utvikling av internasjonalt anerkjente standar­
der for produkter, produksjonsmetoder og tjenesteyting.
Det multilaterale handelssystemet baserer seg i stor grad
på at medlemmene benytter slike standarder, men står
ikke selv for utviklingen av disse. Landene kan også, på
visse vilkår, benytte et regelverk som gir et høyere be­
skyttelsesnivå enn det som oppnås gjennom tiltak basert
på internasjonale standarder. Regjeringen anser en aktiv
norsk deltakelse i de ulike internasjonale standardise­
ringsorganene som viktig for å ivareta hensynet til helse,
miljø og forbrukerbeskyttelse.
I Voksenåserklæringen har Regjeringen også slått fast
at det i en videreutvikling av WTO­avtalen vil være av
sentral betydning å tilgodese de fattige utviklingsland­
enes særlige behov. Selv om en rekke utviklingsland har
opplevd en sterk velstandsøkning i løpet av de siste 15
årene, er velstandsgapet mellom industrilandene og man­
ge utviklingsland, særlig da de minst utviklede, økende.
Hensynet til disse landenes behov innenfor handelssyste­
met vil være en viktig ledetråd ved valg av norske stand­
punkter. Mulige tiltak kunne være en bedret markeds­
adgang for eksportprodukter fra utviklingslandene, en
effektiv og koordinert faglig bistand rettet mot ressurs­
utvikling og kapasitetsbygging, bistand for å sikre utvi­
klingslandenes mulighet til å benytte seg av tvisteløs­
ningssystemet og en positiv forskjellsbehandling av ut­
viklingslandene, spesielt da de minst utviklede, i det
multilaterale handelssystemet. Fra norsk side tillegger vi
det vesentlig vekt at de fattigste landene settes i stand til
å delta i det arbeidet som foregår innenfor WTO.
Det multilaterale handelssystemet står også overfor
andre utfordringer. Globaliseringen kjennetegnes ved at
kapital, varer og tjenester krysser grenser i stadig større
omfang og med stadig større hastighet. Handel over elek­
troniske nett, som Internett, er ett synlig eksempel på dis­
se utviklingstrekkene. Det multilaterale handelssystemet
må møte de utfordringene denne utviklingen byr på.
Den nærhet globaliseringen innebærer, har også med­
ført økt sårbarhet. Finanskrisen i Asia fikk gjennom de
verdensomfattende kapital­ og valutamarkedene raskt
ringvirkninger i øvrige deler av verden.
Utviklingen av et omfattende nettverk av regionale
handelsavtaler er en annen vesentlig utfordring. Vi må si­
kre oss at utviklingen av de regionale handelsavtalene --
enten det dreier seg om tollunioner eller frihandelsavtaler
-- foregår på en måte som bygger opp om og ikke strider
mot det multilaterale handelssystemet.
For å drøfte hvordan vi kan få en bedre politisk sty­
ring av globaliseringsprosessen og hindre videre margi­
nalisering av utviklingslandene, har statsministeren tatt
initiativ til et høynivåmøte om globalisering. Dette finner
sted i Oslo i begynnelsen av juli i år og vil samle ledende
politikere fra utvalgte land, foruten ledere av internasjo­
nale organisasjoner og finansinstitusjoner og sentrale re­
presentanter for internasjonalt næringsliv.
Den nye forhandlingsrunden i WTO innledes ved års­
skiftet. Formell beslutning om mandatet for forhandlin­
gene vil bli fattet under WTOs tredje ministerkonferanse
i Seattle i dagene 30. november til 3. desember i år.
Forberedelsene til de forestående forhandlingene er
innledet i Genève. Ingen temaer er i utgangspunktet ute­
lukket. Marrakesh­avtalen om opprettelse av WTO for­
plikter oss til å videreføre forhandlinger om landbruk,
tjenester og visse aspekter ved handelsrelaterte immateri­
elle rettigheter. Dette er WTOs såkalte innebygde dags­
orden. I tillegg drøftes det i WTO hvilke ytterligere for­
handlingstemaer som bør inkluderes i forhandlingene.
De mest aktuelle forhandlingsområdene synes å være
markedsadgang for industrivarer, multilateralt regelverk
for åpenhet om offentlige anskaffelser, felles kjøreregler
for elektronisk handel, multilateral konkurransepolitisk
disiplin, handel og miljø, handel og investeringer, samt
diverse justeringer i det eksisterende regelverket.
Medlemmenes syn på hvilket omfang forhandlingene
skal anta og de ulike forhandlingstemaene, spriker. Man­
ge utviklingsland er skeptiske til en forhandlingsagenda
som går utover den innebygde dagsorden og en justering
av eksisterende regler. Særlig de minst utviklede landene
argumenterer med at de har problemer nok med å imple­
mentere resultatene etter Uruguay­runden. De viser til at
en justering av det eksisterende regelverket er nødvendig
for å gjenopprette balansen og gi utviklingslandene mu­
ligheten til fullt ut å dra fordel av det multilaterale han­
delssystemet. Utviklingslandene er imidlertid heller in­
gen ensartet gruppe, og interessene knyttet til de forestå­
ende forhandlingene spriker dermed også vesentlig blant
disse landene. OECD­landene går inn for en såkalt bred
dagsorden for de kommende forhandlingene, selv om
vektleggingen av de ulike sektorene varierer noe fra land
til land også der.
Regjeringen innledet i fjor en bredt anlagt kartlegging
av norske interesser i tilknytning til de kommende for­
handlingene. Kartleggingen, i form av en gjennomgang
av aktuelle enkeltområder, fant sted i interdepartement­
ale arbeidsgrupper med representanter fra berørte depar­
tementer, og ble ledet av en statssekretærgruppe. Resul­
tatet av kartleggingen er gjengitt i en rapport som er gjort
offentlig tilgjengelig og bl.a. er lagt ut på Internett.

Em. 25. mai -- Utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO­forhandlinger 1999
3380
I forbindelse med kartleggingsarbeidet har det vært
holdt kontakt med partene i arbeidslivet og andre berørte
organisasjoner. Innspill fra disse har utgjort viktige og
nyttige bidrag i prosessen.
La meg så si noen ord om de enkelte forhandlingsom­
rådene. Jeg innleder med de områdene vi er forpliktet til
å forhandle om:
Landbrukssektoren ble i Uruguay­runden integrert i
det internasjonale handelsregelverket i form av en egen
landbruksavtale. Artikkel 20 i denne avtalen viser på den
ene siden til den langsiktige målsettingen om å oppnå be­
tydelige, gradvise reduksjoner i støtte­ og vernetiltak. På
den annen side sier artikkelen at det i de videre forhand­
lingene også skal tas hensyn til bl.a. erfaringer som er
gjort med gjennomføringen av den eksisterende avtalen
og såkalte ikke­handelsmessige forhold. Dette omfatter
bl.a. matvaresikkerhet og behovet for å verne om miljøet.
Den langsiktige målsettingen kreves ikke nådd allere­
de ved den kommende forhandlingsrunden. Partene på­
legges heller ingen konkrete forpliktelser med hensyn til
resultatet av forhandlingene, eller når forhandlingene
skal være avsluttet. Partene må allikevel forventes å måt­
te gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene.
Norge har i forberedelsesprosessen i Genève spesielt
vist til at landbruket har funksjoner utover det å produse­
re mat. Gjennom aktiv deltakelse har vi lagt vekt på å be­
lyse landbrukets multifunksjonelle karakter, som leve­
randør av kollektive goder knyttet til distriktsbosetting,
matvareberedskap, levende bygder og miljøkvalitet som
biologisk mangfold, levende kulturlandskap og en god
helse for folk, dyr og planter. Japan, Korea, Sveits, Island
og EU legger også stor vekt på landbrukets multifunksjo­
nelle rolle.
Denne aktive linjen fra Regjeringen er en videreføring
av de prioriteringene som Harlem Brundtland­regjerin­
gen stod for i forrige forhandlingsrunde. Ved «Midtvegs­
evalueringen» av Uruguay­runden i 1989 uttalte Norge i
et forklarende innlegg:
«Når det gjelder den langsiktige delen, må vi fra norsk
side igjen understreke den betydningen vi tillegger de
ikke­handelsmessige eller ikke­økonomiske faktore­
ne. Dette er viktige elementer i vår jordbrukspolitikk
og omfatter ikke bare matvaresikkerhet, men også ele­
menter som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn.
I den videre sammenheng er de av vital betydning for
oss.»
USA og andre landbrukseksporterende land som
Australia, New Zealand, Brasil, Argentina, Canada og
Sør­Afrika har store forventninger til at denne runden
skal lede til betydelig liberalisering av landbrukshande­
len. I tillegg ønsker en rekke utviklingsland økt markeds­
adgang for sine jordbruksvarer. Dette vil gjøre land­
bruksforhandlingene vanskelige.
Regjeringen vil arbeide aktivt for at neste forhand­
lingsrunde munner ut i en landbruksavtale som sikrer
fortsatt nasjonalt handlingsrom for utforming av land­
brukspolitikken, med de virkemidlene som anses nød­
vendige for å nå målsettingene som er knyttet til en fort­
satt aktiv landbruksproduksjon.
Uruguay­runden ledet frem til en rammeavtale for
handel med og investeringer i tjenester, basert på prinsip­
pet om ikke­diskriminering. Avtalen innebar forpliktel­
ser innenfor enkeltområder knyttet til markedsadgang og
nasjonal behandling. Det viktigste reelle resultatet bestod
i at medlemmene forpliktet seg til ikke å gjøre sitt regel­
verk mer restriktivt. Senere er det gjennomført sektorfor­
handlinger om reell liberalisering, nemlig på bevegelse
av personer, handel med finansielle tjenester og handel
med grunnleggende teletjenester.
Det fant også sted sektorforhandlinger om handel med
skipsfartstjenester etter Uruguay­runden. Disse gav ikke
de ønskede resultater. Forpliktelsene på skipsfart under
tjenesteavtalen er derfor ganske beskjedne, til tross for at
alle land stort sett fører en liberal politikk for internasjo­
nal skipsfart. Motstand fra amerikansk side mot å for­
plikte seg er trolig den viktigste årsaken til dette utfallet.
Det vil derfor være en viktig målsetting i de nye forhand­
lingene at flest mulig medlemsland påtar seg forpliktel­
ser på en mest mulig omfattende måte.
Tjenesteavtalen forutsetter at forhandlinger gjenopp­
tas på bred basis fra kommende årsskifte. Kartleggings­
arbeidet har vist offensive norske interesser innenfor en
rekke tjenestesektorer, herunder spesielt skipsfartstjenes­
ter og relaterte offshoretjenester, teletjenester og IT­rela­
terte tjenester, samt miljøtjenester. Norge har også en
bredere interesse av at andre land gir like gode konkur­
ransevilkår for norske tjenesteleverandører som utlendin­
ger får i Norge.
Regjeringen anser at den har best mulighet til å nå nor­
ske målsettinger om en videre liberalisering innenfor tje­
nester dersom forhandlingene iverksettes på en bredest
mulig basis. Regjeringen går derfor inn for at ingen tjenes­
tesektor i utgangspunktet utelukkes fra forhandlingene.
Avtalen om immaterielle rettigheter -- TRIPS -- ble
fremforhandlet under Uruguay­runden og representerte
et nytt område i det multilaterale handelssystemet. Den
etablerer et globalt minstenivå av beskyttelse for de fles­
te typer immaterielle rettigheter, som f.eks. opphavsret­
tigheter, varemerker, geografiske varebetegnelser og pa­
tenter. Industrilandene har anvendt avtalen siden 1996.
Hittil har avtalen bare hatt begrenset virkning, idet en
rekke land, bl.a. land med overgangsøkonomier og ut­
viklingsland, har overgangsordninger frem til henholds­
vis 2000 og 2005/2006.
TRIPS­avtalen forutsetter at det ved årsskiftet innle­
des forhandlinger knyttet til geografiske varebetegnelser,
partenes adgang til å forby patent på bioteknologiske
oppfinnelser, samt utvidet adgang til tvisteløsning. I for­
beredelsene til de kommende forhandlingene vurderes
det også om ytterligere områder bør dekkes under
TRIPS­forhandlingene.
Regjeringen ser det som en prioritert målsetting å ar­
beide aktivt for en bredest mulig implementering av
WTO­avtaleverket på dette punktet. Patentering av bio­
teknologiske oppfinnelser er et kontroversielt område
hvor interessene spriker blant WTOs medlemmer. Fra
norsk side tilsier en samlet vurdering at vi går inn for å
opprettholde status quo, dvs. at vi opprettholder adgan­

Em. 25. mai -- Utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO­forhandlinger
1999 3381
gen til å unnta dyr, planter og fremgangsmåter for frem­
stilling av disse, fra patentering. Dette er også et viktig
krav fra utviklingslandenes side. Disse landene vektleg­
ger også behovet for fleksibilitet ved plantesortsbeskyt­
telse under TRIPS, noe Norge støtter.
Tollforhandlinger om liberalisering av handel med in­
dustrivarer har vært den viktigste bestanddelen i tidligere
GATT­runder. Til forskjell fra landbruks­, tjeneste­ og
TRIPS­området foreligger det ingen formell forpliktelse
til å inngå i markedsadgangsforhandlinger. Ingen WTO­
medlemmer har imidlertid hittil motsatt seg at slike for­
handlinger gjennomføres. Det synes derfor overveiende
sannsynlig at slike forhandlinger vil bli innledet fra års­
skiftet.
Norge har over tid bygd ned tollsatsene for handel
med varer unilateralt, eller som følge av bilaterale, regio­
nale eller multilaterale avtaler. En videre reduksjon av
tollsatsene vil derfor ha en relativt liten betydning for
norske bedrifters konkurransesituasjon på det norske
markedet. Tollnedtrapping i regi av det multilaterale han­
delssystemet vil derimot være av spesiell interesse hva
angår markeder utenfor Europa og i forhold til enkelte
varegrupper der norsk eksport møter tollbarrierer i de
fleste markeder. Fisk, fiskeprodukter og tekstiler inntar
en spesiell stilling i så henseende. Fisk og fiskeprodukter
er underlagt en rekke handelsrestriksjoner i svært mange
land. Denne næringen vil fra norsk side stå sentralt under
utformingen av posisjoner til WTO­forhandlingene.
En utvikling i retning av reduserte tollbarrierer vil
være viktig for å gi norsk næringsliv gode rammebetin­
gelser på internasjonale markeder. Dette vil igjen kunne
bidra til verdiskaping i Norge, sikre eksisterende norske
arbeidsplasser og skape nye. I tillegg til tollforhandlinge­
ne vil det imidlertid være viktig å se nærmere på de ikke­
tariffmessige handelshindringene som rammer handelen
med varer. I denne forbindelse vil også arbeidet med for­
enkling av grensekontroller og andre handelsrelaterte
prosedyrer være av betydning.
For å sikre et balansert utfall har Regjeringen i forbe­
redelsene av mandatet gått inn for at tollforhandlingene i
utgangspunktet skal omfatte alle typer industrivarer.
Handel over elektroniske nett har hatt en eksplosjons­
artet utvikling de seneste årene, og vil på mange måter
revolusjonere tradisjonell handel og forretningsdrift.
Denne utviklingen kan gi norske bedrifter store nye kon­
kurransemuligheter, ettersom bruken av elektroniske
nett, som Internett, er stor i norsk næringsliv.
Regjeringen legger til grunn at handel over elektronis­
ke nett må underlegges felles og ikke­diskriminerende
kjøreregler i WTO. Det pågår nå et omfattende kartleg­
gingsarbeid i WTO for å vurdere om handel over elektro­
niske nett dekkes av eksisterende regler, eller om det kre­
ves utvikling av nye bestemmelser. Fra norsk side deltar
vi aktivt i dette arbeidet.
En ytterligere utvikling av regelverket for offentlige
anskaffelser av varer og tjenester står på dagsordenen for
WTO. Den eksisterende WTO­avtalen for offentlige an­
skaffelser har kun en begrenset medlemskrets, og er ikke
bindende for alle WTO­medlemmene. Utviklingslandene
er generelt sett mer skeptiske enn øvrige medlemmer til å
utvikle et felles og bindende regelverk på dette området.
WTO kartlegger nå muligheten for en ny avtale om
åpenhet om offentlige anskaffelser som vil forplikte alle
WTOs medlemsland. Markedene internasjonalt for of­
fentlige anskaffelser er betydelige og utgjør ca. 15 pst. av
BNP på verdensbasis. Norsk næringsliv har vist seg kon­
kurransedyktig internasjonalt bl.a. når det gjelder konsu­
lenttjenester, teknisk planlegging, vannkraftutbygging og
informasjonsteknologi. Samtidig er de norske offentlige
innkjøpsregimene åpne som følge av EØS­avtalen. En
videre åpning av markedene for offentlige innkjøp innen­
for det multilaterale handelssystemet er til fordel for
norsk næringsliv. Større åpenhet om offentlige anskaffel­
ser vil dessuten kunne bidra til redusert korrupsjon og
økt effektivitet, noe som kan gi store samfunnsøkono­
miske besparelser.
Regjeringen går derfor inn for at de kommende for­
handlingene også må bidra til å styrke WTOs regelverk
på dette området gjennom bindende multilaterale løsnin­
ger. Samtidig må det i utformingen av et eventuelt multi­
lateralt regelverk legges vekt på miljøhensyn og at ut­
viklingslandenes særlige behov ivaretas.
Regjeringen ønsker at de kommende forhandlinger
skal omfatte utviklingen av multilaterale rammebetingel­
ser på det konkurransepolitiske området. Her har vi en
klar norsk interesse. Det er spesielt innenfor de bransjene
der Norge konkurrerer med industri i land uten et godt
utviklet konkurranseregime, f.eks. når det gjelder gjødsel
og kjemikalier, at det vil være i norsk interesse at disse
landene etablerer klarere nasjonale konkurranseregler for
å sikre godt fungerende markeder.
Et WTO­rammeverk på konkurranseområdet vil etter
hvert kunne føre til at næringslivet arbeider ut fra mer li­
keverdige forutsetninger i internasjonale markeder. Det
er vårt mål at dette kan bidra til å gjøre det mindre aktuelt
for andre land å benytte antidumpingtiltak for å beskytte
seg mot det de oppfatter som urimelig konkurranse.
Norge har lang tradisjon som aktiv forkjemper for
menneskerettigheter, inkludert grunnleggende arbeids­
standarder. Norge deltar aktivt i ILO og har ratifisert alle
sentrale konvensjoner om arbeidsstandarder. Arbeids­
standarder står også sentralt i bilateralt og multilateralt
bistandssamarbeid. WTO slo under ministerkonferansen
i Singapore i 1996 fast at ILO er det rette forum for å
fastsette og håndtere grunnleggende arbeidsstandarder.
Norge har i de senere år søkt å fremme en dialog i
WTO om grunnleggende arbeidsstandarder. Hensikten
har vært å oppnå forståelse for at WTO­medlemmenes
handelsregimer i større grad må baseres på hensynet til
nettopp slike grunnleggende rettigheter. Norge har her
meningsfeller i bl.a. USA, Danmark, Sverige, Belgia og
Frankrike.
Forsøket på å innlede en dialog i WTO om arbeids­
standarder er blitt møtt med betydelig motstand. Alle ut­
viklingslandene og langt de fleste industrialiserte land
motsetter seg utvikling av et regelverk for grunnleggende
arbeidsstandarder innen WTO. Det vises bl.a. til at WTO
er et regelbasert system med handelssanksjoner som så­

Em. 25. mai -- Utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO­forhandlinger
Trykt 4/6 1999
1999
3382
kalt ris bak speilet, og at handelssanksjoner ikke er måten
å fremme grunnleggende arbeidstakerrettigheter på. Ut­
viklingslandene er redde for at et regelverk for arbeids­
standarder vil utgjøre en skjult form for proteksjonisme
der en del WTO­medlemmer vil søke å komme til livs
det komparative fortrinnet mange utviklingsland har i
form av billig arbeidskraft.
Regjeringen vil -- i likhet med regjeringen Jagland --
videreføre arbeidet med å søke å få satt grunnleggende
arbeidsstandarder på dagsordenen i WTO. I denne sam­
menheng vil Regjeringen holde nær kontakt med partene
i arbeidslivet og andre likesinnede land. Regjeringen har
også stilt seg positiv til LOs arbeid for faglige rettigheter
i utviklingsland og støttet dette økonomisk.
Handel og investeringer henger sammen. I dag regule­
res de internasjonale investeringsstrømmene av ca. 1 800
bilaterale avtaler, og det finnes ikke noe multilateralt av­
taleverk på området. Det multilaterale handelssystemet
inneholder allerede bestemmelser som har betydning for
investeringer. WTO omfatter imidlertid ikke noe helhet­
lig regelverk for investeringer.
Det ble i 1996 innledet et omfattende analysearbeid i
regi av WTO for å klargjøre sammenhengen mellom in­
vesteringer og handel. Analysen vil danne utgangspunktet
for medlemmenes vurdering av behovet for et multilate­
ralt investeringsregime i WTO. Etter at forhandlingene i
OECD om en multilateral investeringsavtale, de såkalte
MAI­forhandlingene, ikke førte frem, er oppmerksomhe­
ten i større grad rettet mot WTO som et mulig forum for
forhandlinger om en slik avtale. WTO­medlemmene er
imidlertid splittet i synet på ønskeligheten av multilaterale
regler. Flere utviklingsland, i første rekke land som India,
Pakistan og Egypt, stiller seg skeptiske -- enkelte sågar
helt avvisende -- til utviklingen av slike regler. Andre ut­
viklingsland, som Mexico, Brasil, Costa Rica og Sør­Af­
rika, er positive til utviklingen av multilaterale investe­
ringsregler innen WTO. OECD­landene er splittet i synet
på hvilket forum slike forhandlinger eventuelt bør føres i.
Erfaringene fra MAI­forhandlingene og den betydeli­
ge skepsis en rekke utviklingsland har gitt uttrykk for,
samt kompleksiteten i å få til en høystandardavtale som
ivaretar næringspolitiske hensyn og samtidig tar tilstrek­
kelig hensyn til miljø, helse, arbeidsstandarder og de fat­
tige utviklingslandenes behov, vil måtte tillegges betyd­
ning. Regjeringen vil derfor i utgangspunktet ikke aktivt
gå inn for investeringer som eget forhandlingstema. Der­
som det skal være aktuelt med en multilateral investe­
ringsavtale i WTO, må ovennevnte hensyn ivaretas på en
adekvat måte.
Også andre områder kan oppstå som aktuelle forhand­
lingsspørsmål. Dette omfatter spørsmål som regler for for­
enkling av handelsprosedyrer, antidumping, tvisteløsning,
tekniske handelshindringer, subsidier, opprinnelsesregler
og forholdet mellom regionale handelsavtaler og det
multilaterale handelssystemet. Norske interesser innenfor
disse regelverksområdene vil bli vurdert løpende.
Ivaretakelsen av omfattende norske interesser og hen­
synet til å fremme kvalitative aspekter ved handelen er
grunnlaget for at Regjeringen på basis av kartleggingsar­
beidet nå går inn for at WTO innleder en bred forhand­
lingsrunde basert på vedtak av forhandlingsresultatet
som en samlet forhandlingspakke. Dette er en holdning
som er i tråd med den øvrige OECD­land, og en del sen­
trale utviklingsland, har inntatt. Det er også Regjeringens
vurdering at en bred runde vil utgjøre den beste garantien
for at handelssystemet holder tritt med utviklingen i ver­
denshandelen, samtidig som det gir en mulighet for å
oppnå et utfall der utviklings­ og industrilandenes inter­
esser balanseres.
Bredden og omfanget av norske interesser vil kunne
medføre vanskelige utfordringer og avveininger. Dette
gjelder bl.a. ønsket om å ivareta norske interesser på
landbruksområdet og ønsket om å legge forholdene best
mulig til rette for bedre markedsadgang for produkter fra
utviklingslandene.
Vi står også overfor vanskelige utfordringer knyttet til
ivaretakelsen av de kvalitative aspektene ved handelen
og drøftingen av arbeidsstandarder innenfor det multila­
terale handelssystemet. Dette er problemstillinger vi vil
komme til å stå overfor i forhandlingene, og som vil kun­
ne innebære viktige avveininger på et senere stadium i
prosessen.
Forberedelsene i Genève er nå inne i sin andre fase.
Denne går fra februar i år frem til slutten av juli. Under
denne fasen tas det sikte på at medlemmene fremsetter
konkrete forslag til elementer de mener bør inngå i man­
datet for forhandlingene som skal vedtas under minister­
konferansen i Seattle. Forslagene skal både omfatte sub­
stans med hensyn til hvilke temaer medlemmene mener
bør inngå i forhandlingene, og hvordan disse temaene
skal håndteres. Samtidig forutsettes det at medlemmene
fremsetter forslag om hvordan forhandlingene skal orga­
niseres.
En rekke forslag er hittil fremsatt knyttet til substan­
sen. Det ville gå for langt å gå inn på dem i denne rede­
gjørelsen, men det kan antydes at de fleste temaene jeg
har nevnt, ventelig vil bli omfattet av forhandlingene.
Regjeringen vurderer imidlertid løpende de innkomne
forslagene. Hittil er det fra norsk side lagt frem forslag
knyttet til handel og miljø og et papir på markedsadgang.
Regjeringen vurderer også å fremsette egne forslag knyt­
tet til bl.a. landbruk og tjenester. De konkrete forslagene
er offentlig tilgjengelige, bl.a. på Internett, og er i tråd
med de synspunktene jeg tilkjennegav ovenfor. Etter min
vurdering er vi fra norsk side i rute i denne forberedelses­
prosessen.
Spørsmålet om organisering av de forestående for­
handlingene har ikke vært formelt behandlet så langt,
men vil stå på dagsordenen i WTO i juni og juli. Regje­
ringen merker seg imidlertid at det synes å være en øken­
de oppslutning blant medlemmene om at den forestående
runden ikke bør vare stort lenger enn tre til fire år. Denne
holdningen støttes av Regjeringen.
Regjeringen legger i forberedelsesprosessen vesentlig
vekt på å holde nær kontakt med medlemsland vi har fel­
les interesser med. I denne sammenheng er aktiv delta­
kelse i relevante uformelle fora der premissene for be­
slutninger i WTO ofte legges, av sentral betydning.

Forhandlinger i Stortinget nr. 226
Em. 25. mai -- Noregs deltaking i den 53. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) mv.
S 1998­99
1999 3383
(Utenriksminister Knut Vollebæk)
Fase III i forberedelsene vil bli innledet i september
og gå frem til ministerkonferansen i slutten av november.
Under denne siste fasen av forberedelsene vil man forsø­
ke å komme frem til enighet om mandatet for forhandlin­
gene som en del av ministererklæringen fra Seattle. Det
kan imidlertid ikke utelukkes at WTO­medlemmene vil
søke å oppnå konkrete resultater på enkeltområder i peri­
oden som leder opp til ministerkonferansen. Kinas med­
lemsskap, produktutvidelse under informasjonsteknolo­
giavtalen og revisjon av tvisteløsningsavtalen er enkelte
mulige temaer. Det er også tatt initiativ fra den økono­
miske sammenslutningen av stillehavsland for å forsøke
å få nulltoll innført for noen produktkategorier. La meg
her nevne at det er Regjeringens håp at den pågående de­
batten omkring generaldirektørspørsmålet i WTO ikke
skal få noen innflytelse på forberedelsene til minister­
konferansen i Seattle.
Regjeringen vil for øvrig komme tilbake til Stortinget
når det gjelder utfallet av forhandlingene om mandatet
og opplegget for de fremtidige forhandlingene.
For Norge -- som et lite land med en relativt liten og
åpen økonomi -- er eksistensen av et bindende regelverk
for internasjonal handel av stor betydning.
Regjeringens mål ved de kommende forhandlinger er
både å søke å legge rammebetingelsene til rette for vekst
og verdiskaping i norsk næringsliv og å arbeide for å vi­
dereutvikle et handelssystem som tar hensyn til utvik­
lingslandenes situasjon samt kvalitative aspekter ved
handel knyttet til miljø­, helse­, forbruker­ og distrikts­
hensyn.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­
terens redegjørelse om de kommende WTO­forhandlin­
ger legges ut for behandling i et senere møte -- og anser
det som vedtatt.
S a k n r . 6
Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til: 1) ra­
tifikasjon av overenskomst av 23. oktober 1998 om Den
nordiske investeringsbanken, 2) ratifikasjon av overens­
komst av 6. november 1998 om Det nordiske miljøfinan­
sieringsselskapet og 3) godkjennelse av overenskomst av
9. november 1998 om Nordisk Utviklingsfond (Innst. S.
nr. 183 (1998­99), jf. St.prp. nr. 57 (1998­99))
Johan J. Jakobsen (Sp) (ordfører for saken): Den
foreliggende sak angår tre nordiske institusjoner som alle
tre også deltar i finansieringen av prosjekter utenfor Nor­
den.
Det er den økte internasjonale virksomheten til hen­
holdsvis Den nordiske investeringsbanken, Det nordiske
miljøfinansieringsselskapet og Nordisk utviklingsfond
som har skapt behov for tiltak som kan styrke institusjon­
enes internasjonale stilling.
De nye overenskomstene som er inngått med forbe­
hold om Stortingets tilslutning, vil gi de nordiske institu­
sjonene status, immunitet og privilegier på linje med an­
dre multinasjonale institusjoner, som f.eks. IMF, Ver­
densbanken og Den europeiske investeringsbanken, EIB,
og Den europeiske utviklingsbanken, EBRD. De nye
overenskomstene regulerer de nordiske bankers stilling i
forhold til långivere og låntakere og til de nordiske lands
myndigheter og nasjonale lovgivning. Det inngås også
vertslandsavtale mellom disse institusjonene og Finland,
hvor alle de tre institusjonene har sitt hovedsete.
Nordisk Råds presidium har på vegne av Nordisk Råd
sluttet seg til forslagene, og en enstemmig komite har
gjort det samme. Jeg vil anbefale den enstemmige inn­
stillingen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.
(Votering, se side 3386)
S a k n r . 7
Innstilling frå utanrikskomiteen om Noregs deltaking i
den 53. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte na­
sjonane (FN) og vidareførte sesjonar av FNs 52. general­
forsamling (Innst. S. nr. 190 (1998­99), jf. St.meld. nr. 35
(1998­99))
Marit Nybakk (A) (ordfører for saken): Stortinget be­
handler den årlige meldingen om FNs generalforsamling
mot et dystert bakteppe. Både krigen, den etniske rensin­
gen og flyktningkatastrofen i Jugoslavia setter verdens­
organisasjonen på prøve. Blodige regionale konflikter og
borgerkriger i flere verdensdeler er trolig i dag den stør­
ste utfordringen for FN i mange, mange år framover.
Ifølge utviklingsministerens redegjørelse om humanitær
bistand i januar i år har 96 av 101 voldelige konflikter de
siste seks årene funnet sted innenfor den enkelte stats ter­
ritorium eller innenfor regioner der konfliktlinjene ikke
nødvendigvis følger landegrensene.
FN­pakten ble i sin tid bygd på prinsippet om å hånd­
tere konflikter mellom stater. Men verken FN­pakten el­
ler FNs organisering må være til hinder for at det interna­
sjonale samfunnet griper inn ved interne konflikter, ved
krenking av menneskerettigheter, ved humanitære kata­
strofer eller ved store økonomiske og sosiale problemer.
FNs evne til å forebygge voldelige konflikter, reagere
raskt på krisesituasjoner og arbeide for økonomisk og so­
sial utvikling må styrkes. FN­paktens bestemmelser om
trusler mot eller brudd på internasjonal fred og sikkerhet
gir handlingsrom når det dreier seg om brudd på mennes­
kerettigheter, forbrytelser mot menneskeheten osv.
Den videre reformprosessen i FN vil måtte inkludere
en debatt om organisering, om beslutningsprosesser, om
mandat og om virkemidler -- og om FNs rolle i forhold til
humanitære intervensjoner og fredsbevarende styrker.
Komiteen bad både i fjor og i forfjor om å få en oppda­
tering av reformprosessen i meldingene om FNs general­
forsamling. Dette har Regjeringen fulgt opp på en infor­
mativ måte. Det som er bekymringsfullt i hele FN­syste­
met, er en økende forskjell i holdninger u­land imellom og
også mellom i­land og u­land, og u­landenes kanskje be­
rettigede frykt for at rasjonalisering og avbyråkratisering
226

Em. 25. mai -- Noregs deltaking i den 53. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) mv. 1999
3384
også fører til lavere overføringer til verdensorganisasjonen
og dermed også lavere overføringer fra nord til sør.
Det er viktig etter min oppfatning at Norge bidrar til å
opprettholde en konstruktiv dialog med u­landene for å si­
kre en videreføring av et helt nødvendig reformarbeid i FN.
Ikke uventet var finanskrisen i Asia, globaliserings­
problematikken og regionale konflikter blant de hyppig­
ste temaene i debattene under FNs 53. generalforsam­
ling, som naturligvis også var preget av 50­årsmarkerin­
gen av menneskerettighetserklæringen.
Likevel var det kanskje kjernevåpenspørsmål og
atomnedrustning som preget mye av arbeidet rundt gene­
ralforsamlingen i korridorer og i rommene rundt. Fra
norsk side var Norges Fredsråd med som observatører.
Mest blest var det rundt det såkalte New Agenda Coalition­
initiativet, som inneholdt en rekke forslag om atomned­
rustning, bl.a. fortgang i Start III­forhandlingene og det å
få startet opp en prosess for å fjerne alle atomvåpen og en
appell om at flere undertegner ikke­spredningsavtalen.
Norge avstod fra å stemme over resolusjonen, men støttet
de målsettinger som lå til grunn ifølge meldingen. Norge
stemte for -- tok sågar initiativet til -- flere andre resolu­
sjoner knyttet til spredning av atomvåpen og spaltbart
materiale.
Et par andre ting knyttet til FN­systemet: Hvis vi tar
systemet med såkalt UN resident coordinator, virker det
på meg som om dette systemet strever med å finne en
form, men likevel ser det ut til at det styrker UNDPs rolle
i verdensorganisasjonen.
Norge kanaliserer en del gode prosjekter gjennom Ut­
viklingsfondet via multibisystemet -- et system som for
øvrig godt kan styrkes som bistandsform. UNDP har
også et viktig ansvar for å styrke og videreføre globale
kvinnenettverk og kvinners deltakelse i demokratiske
prosesser, slik noen av oss fikk se det både i Laos og i
Vietnam i fjor høst.
For øvrig: Når det gjelder kvinners helse, menneske­
rettigheter for kvinner og tradisjoner som er skadelige el­
ler virker undertrykkende på kvinner, er det mye som
gjenstår, og det er mye arbeid som FN kan gripe fatt i på
dette feltet.
Så til slutt, for ordens skyld: Stortingsmeldingen gir
en god oppsummering av FNs generalforsamling, og ko­
miteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.
Elsa Skarbøvik (KrF): FN har en unik posisjon og
rolle gjennom sin målsetting og sine virkemidler. Når vi
leser FN­meldingen, ser vi at det ikke er noen enkel opp­
gave som FN ivaretar. Regionale og etniske konflikter
florerer, samtidig som økonomiske og sosiale forhold har
stor betydning for lands utvikling og borgernes rettighe­
ter. Menneskerettigheter og miljø er viktige spørsmål det
må satses videre på. For at FN skal møte utfordringene
slik det kreves innen disse områdene, må alle land er­
kjenne at FN er det verktøyet vi må støtte opp under,
ikke bare ved å dele våre erfaringer, men også ved finan­
siering av FNs ulike operasjoner og aktiviteter.
Menneskerettighetserklæringen var 50 år i fjor, og ju­
bileet var et høydepunkt i FNs generalforsamling siste år.
Kristelig Folkeparti ser fortsatt et sterkt behov for å ar­
beide videre med å fokusere på de problemstillingene
denne erklæringen reiser. Det er viktig at vi erkjenner at
menneskerettigheter ikke bare dreier seg om sivile og po­
litiske rettigheter. Det må også fokuseres på at økono­
miske, sosiale og kulturelle rettigheter i like stor grad
spiller en avgjørende rolle i forhold til menneskerettighe­
ter. Det vil bli gitt større prioritet til FNs arbeid for men­
neskerettigheter. En erklæring om menneskerettighets­
forsvarere ble vedtatt siste år. Det ble også gitt uttrykk
for norsk støtte til utviklingsland som vil utarbeide nasjo­
nale handlingsplaner for menneskerettighetene.
Gjennom det internasjonale samarbeid har det vist seg
at motsetningene mellom nord og sør gjør seg gjeldende i
drøftingene av globaliseringen og hvordan man institu­
sjonelt skal tilrettelegge og fordele. Rollefordelingen
mellom FN og Bretton Woods­institusjonene har ikke
vært enkel, og diskusjonen har også rettet seg mot hvor­
dan det er mulig å oppnå større fleksibilitet i ordningen
for fattige land med høy gjeldsbyrde, den såkalte HIPC­
ordningen, og for gjeldskonverteringstiltak for de fattig­
ste afrikanske land. Igjen viser det seg at overgangen til
et nytt millennium er med på å skape bevegelser på dette
området. Flere og flere land ser at det er behov for en ny
start for landene i sør, og flere og flere land jobber derfor
for å redusere gjeldsbyrden for disse. Vår regjering er
også aktiv i denne sammenheng. Det viser lanseringen av
gjeldsplanen. Samtidig jobber også Regjeringen med å
finne fram til en fleksibel HIPC­ordning.
Generalsekretær Kofi Annans Afrika­rapport vakte
også stor interesse. Den var gjenstand for åpen debatt i
Sikkerhetsrådet siste år. Jeg synes det er verdt å legge
merke til hans utfordringer når det gjelder konfliktfore­
byggende og fredsskapende virksomhet og ansvarlig­
gjøring av afrikanske ledere i retning av demokratisering,
menneskerettigheter og godt styresett. Han la vekt på at
forståelse av de aktuelle konflikter, nødvendige ressurser
og politisk vilje i og utenfor Afrika er avgjørende forut­
setninger for å lykkes, og videre at alle konflikter er re­
sultat av menneskelig handling, og at mobilisering av
den nødvendige vilje til å hindre konflikt utgjør et mo­
ralsk imperativ.
Rwanda er et av landene hvor situasjonen fremdeles
er spent. FN­nærværet er nå redusert til et politisk kon­
tor, men krigsforbrytertribunalet for Rwanda avsa i 1998
for første gang i rettshistorien en dom for folkemord. Ka­
pasiteten ved domstolen er nå utvidet, og bl.a. er en norsk
dommer valgt til domstolen. Motsetningsforholdet mel­
lom Etiopia og Eritrea har forsterket seg, og Sikkerhets­
rådet har vedtatt en resolusjon der en støtter OAUs rolle
for å finne en politisk løsning. Men dessverre pågår det
fremdeles omfattende kamphandlinger i området.
Den siste generalforsamling i FN viser at dette er et fo­
rum hvor viktige spørsmål blir satt på agendaen og behand­
let. Vi trenger retningslinjer å jobbe etter, samtidig som det
er behov for at solidaritet og sosiale rettigheter går utover
det enkelte lands landegrenser. Samtidig som det er viktig å
minske gapet mellom nord og sør, er det også viktig at vi
skaper forståelse for hvilken rolle og hvilket ansvar den en­

Em. 25. mai -- Voteringer
1999 3385
kelte aktør skal ha i denne sammenheng. I dette arbeid er
det viktig at vår regjering vektlegger sterkt og prioriterer
samarbeid med andre regjeringer, det sivile samfunn og fri­
villige organisasjoner. Og sist, men ikke minst, er det viktig
at FN er den multilaterale organisasjonen som helt naturlig
er gjenstand for vår multilaterale innsats.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.
(Votering, se side 3386)
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Stortinget går da til votering over sakene
på dagens kart.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Presidenten vil foreslå at helseminister­
ens redegjørelse om folkehelsen i Stortingets møte
10. mai 1999 vedlegges protokollen. -- Det anses vedtatt.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet:
Dokument nr. 8:32 (1998­99) -- forslag fra stortings­
representantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om
justering av normaltariffen som vil gjøre det mulig for
praktiserende avtalespesialister å utføre dagkirurgiske
inngrep innenfor avtaleverket og dermed redusere/fjerne
ventelistene -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten har Inge Myrvoll satt
fram et forslag på vegne av Sosialistisk Venstreparti. For­
slaget lyder:
«Prosjektet rv 580 Midttun -- Hop gjennomgås
økonomisk, samt miljørevideres.»
Det voteres først over forslaget fra Sosialistisk Ven­
streparti og deretter over innstillingen.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti ble mot 6 stem­
mer ikke bifalt.
Komiteen hadde innstillet:
I.
På statsbudsjettet for 1999 vert det gjort følgjande endringar:
Kap. Post Formål Kroner Kroner
U t g i f t e r :
1300 Samferdselsdepartementet (jf. kap. 4300)
01 Driftsutgifter, blir auka med ..................................................... 4 800 000
frå kr 102 700 000 til kr 107 500 000
1312 Oslo Lufthavn AS
90 Lån til Oslo Lufthavn AS, blir a u k a med .............................. 311 000 000
frå kr 490 000 000 til kr 801 000 000
1314 Havarikommisjonen for sivil luftfart
01 (ny) Driftsutgifter ............................................................................. 3 000 000
1380 Post­ og teletilsynet (jf. kap. 4380)
01 Driftsutgifter, blir a u k a med .................................................. 4 000 000
frå kr 126 800 000 til kr 130 800 000
45 Større utstyrskjøp og vedlikehald, kan overførast,
blir a u k a med ......................................................................... 2 000 000
70 Refusjon til Telenor AS, blir r e d u s e r t med ........................ 6 000 000
frå kr 10 000 000 til kr 4 000 000
2450 Luftfartsverket (jf. kap. 5450, 5491 og 5603)
24.1 Driftsinntekter ........................................................................... ­4 162 170 000
24.2 Inntekter regionale flyplassar ................................................... ­208 400 000
24.3 Frå reguleringsfondet ................................................................ ­198 450 000
24.4 Driftsutgifter, overslagsløyving ................................................ 1 377 500 000
24.5 Driftsutgifter regionale flyplassar, overslagsløyving ................ 187 100 000
24.6 Avskrivingar ............................................................................. 2 595 600 000

Em. 25. mai -- Voteringer 1999
3386
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Under II vil det bli votert punktvis.
Komiteen hadde innstillet:
II.
Stortinget samtykkjer i at:
1. Vegdirektoratet får fullmakt til å gjere endringar i gjel­
dande bompengeavtale for bomringen i Bergen, slik at
bompengeselskapet får rett til å auke takstane til 10
kroner for liten bil og 20 kroner for stor bil. Andre vil­
kår går fram av St.prp. nr. 45 (1998­99) og Innst. S. nr.
180 (1998­99).
2. Vegdirektoratet får fullmakt til å inngå avtale for 2001
med bompengeselskapet og fastsette nærare reglar for
finansieringsordninga. Vilkåra går fram av St.prp. nr.
45 (1998­99) og Innst. S. nr. 180 (1998­99).
Presidenten: Presidenten antar at Fremskrittspartiet
og Høyre her vil stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 73 mot 30 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 19.21.54)
Videre var innstillet under II:
3. Vegdirektoratet får i 1999 fullmakt til å forplikte seg
for framtidige budsjetterminar for opptil 650 mill. kro­
ner utover gitte løyvingar på kap. 1320, post 30 Riks­
veginvesteringar, for investeringsprosjekt som ikkje er
omtalt med kostnadsoverslag for Stortinget.
Presidenten: Presidenten antar at Sosialistisk Ven­
streparti her vil stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes mot 6 stemmer.
Videre var innstillet under II:
4. Jernbaneverket får i 1999 fullmakt til å forplikte seg
for framtidige budsjetterminar for opptil 50 mill. kro­
ner utover gitte løyvingar på kap. 1350, post 30 Inves­
teringar i lina, for investeringsprosjekt som ikkje er
omtalte med kostnadsoverslag for Stortinget.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet under II:
5. Jernbaneverket kan i 1999 inngå avtale om leige av
fiberkabelkapasitet mellom Stavanger og Bergen,
avgrensa til 6 mill. kroner det første året og deretter
avgrensa til 3 mill. kroner pr. år i dei neste 14 åra.
Presidenten: Presidenten antar at Sosialistisk Ven­
streparti også her vil stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes mot 6 stemmer.
Presidenten: Til sak nr. 4 og sak nr. 5 foreligger det
ikke noe voteringstema.
Votering i sak nr. 6
Komiteen hadde innstillet:
Stortinget gir samtykke til:
1. ratifikasjon av overenskomst av 23. oktober 1998 om
Den nordiske investeringsbanken,
2. ratifikasjon av overenskomst av 6. november 1998 om
Det nordiske miljøfinansieringsselskapet,
3. godkjennelse av overenskomst av 9. november 1998
om Nordisk Utviklingsfond, i samsvar med forslag
framlagt i St.prp. nr. 57 (1998­99).
24.7 Renter av statens kapital .......................................................... 41 100 000
24.8 Til investeringsformål .............................................................. 323 720 000
24 Driftsresultat ............................................................................ ­ 44 000 000
30 Flyplassanlegg, blir r e d u s e r t med ..................................... 30 000 000
frå kr 648 200 000 til kr 618 200 000
I n n t e k t e r :
5450 35 Luftfartsverket (jf. kap. 2450)
Til investeringsformål (overført frå kap. 2450, post
24 Driftsresultat) blir r e d u s e r t med ................................... 30 000 000
frå kr 353 720 000 til kr 323 720 000
Kap. Post Formål Kroner Kroner

Em. 25. mai -- Referat
1999 3387
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 7
Komiteen hadde innstillet:
St.meld. nr. 35 (1998­99) -- Om Noregs deltaking i
den 53. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte na­
sjonane (FN) og vidareførte sesjonar av FNs 52. general­
forsamling -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
S a k n r . 8
Referat
1. (217) Endringer av medlemskap i Statens pensjons­
kasse (St.prp. nr. 70 (1998­99))
Enst.: Sendes familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen.
2. (218) Samtykke til godkjenning av fusjonsplan for fu­
sjon mellom Den norske Bank ASA og Postbanken
AS (St.prp. nr. 76 (1998­99))
Enst.: Sendes finanskomiteen.
3. (219) Billighetserstatninger av statskassen (St.prp. nr.
72 (1998­99))
Enst.: Sendes justiskomiteen.
4. (220) Jordbruksoppgjøret 1999 -- endringer i statsbud­
sjettet for 1999 m.m (St.prp. nr. 75 (1998­99))
Enst.: Sendes næringskomiteen.
5. (221) Samtykke til ratifikasjon av ein mellombels fri­
handelsavtale av 30. november 1998 med tilhøyrande
vedlegg og protokollar mellom EFTA­statane og PLO
på vegne av Den palestinske sjølvstyresmakta (PA) og
erklæring i samsvar med protokoll E (St.prp. nr. 71
(1998­99))
6. (222) Samtykke til å inngå 1) en overenskomst mel­
lom Norge og Storbritannia om endring av Frigg­
overenskomsten av 10. mai 1976, 2) en rammeavtale
mellom Norge og Storbritannia om legging og drift av
samt jurisdiksjon over undersjøiske tilknytningsrør­
ledninger (St.prp. nr. 73 (1998­99))
Enst.: Nr. 5 og 6 sendes utenrikskomiteen.
7. (223) Samtykke til inngåelse av avtale av 15. mai
1999 mellom Norge, Island og Den russiske fødera­
sjon om visse samarbeidsforhold på fiskeriområdet,
(«Smutthull­avtalen») og tilhørende protokoll (St.prp.
nr. 74 (1998­99))
Enst.: Sendes utenrikskomiteen, som forelegger sitt
utkast til innstilling for næringskomiteen til uttalelse
før innstilling avgis.
Møtet hevet kl. 19.25.