Forhandlinger i Stortinget nr. 209 10. mai -- Helseministerens redegjørelse om folkehelsen S 1998­99 1999 3121 Møte mandag den 10. mai kl. 12 President: H a n s J . R ø s j o r d e D a g s o r d e n (nr. 87): 1. Helseministerens redegjørelse om folkehelsen 2. Forslag oversendt fra Odelstingets møte 22. april 1999: (Jf. Innst. O. nr. 58) «Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stortinget der en vurderer hvor langt forsikringsselska­ per skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushets­ belagte helseopplysninger og opplysninger om person­ lig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.» 3. Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 26. april 1999) 4. Interpellasjon fra representanten Inge Lønning til kul­ turministeren: «I de senere år er det kommet stadig flere signaler om misnøye med forskjellige sider av statsstipendiat­ ordningen. Misnøyen er dels knyttet til stipendiatenes lønns­ og arbeidsforhold, men også til det mange opp­ fatter som departementets manglende interesse for ordningen og mangelen på et regelverk som kan gi klarhet om rammene for ordningen og forutsigbare ar­ beidsforhold for stipendiatene. Vil statsråden, i forbindelse med den gjennomgang av prinsipper og rutiner for forvaltning av statsstipen­ diatordningen som er varslet i budsjettproposisjonen for 1999, sørge for at også spørsmålet om en tilbakefø­ ring av ordningen til Kirke­, utdannings­ og fors­ kningsdepartementet og om utarbeidelse av et fast re­ gelverk blir vurdert?» 5. Referat Presidenten: Følgende innkalte vararepresentanter har tatt sete: For Hordaland fylke: Gard Folkvord og Thorbjørn Merkesdal. For Telemark fylke: Kari Lise Holmberg. Det foreligger tre permisjonssøknader: -- fra representanten Fridtjof Frank Gundersen om per­ misjon i dagene 10. og 11. mai, og fra representanten Jørgen Kosmo om permisjon i tiden fra og med 10. mai til og med 12. mai -- begge for å delta i Den vesteuro­ peiske unions parlamentariske forsamlings møte i Bremen. -- fra representanten Annelise Høegh om permisjon i ti­ den fra og med 10. mai til og med 12. mai for å delta i Europarådets parlamentariske forsamlings møte på Malta Disse søknadene foreslås behandlet straks og innvil­ get. -- Det anses vedtatt. Henholdsvis første og andre vararepresentant for Oslo, Anders C. Sjaastad og Merete Agerbak­Jensen er for tiden utenlands, og kan av den grunn ikke møte under representanten Annelise Høeghs permisjon. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden: For Akershus fylke: André Kvakkestad. For Oslo: Frode Helgerud. For Vestfold fylke: Karin Lian. Presidenten: André Kvakkestad, Frode Helgerud og Karin Lian er til stede og vil ta sete. S a k n r . 1 Helseministerens redegjørelse om folkehelsen Statsråd Dagfinn Høybråten: En rekke strukturelle reformer innenfor helsesektoren går nå etter hvert inn i en gjennomførings­ og konsolideringsfase. I denne situa­ sjonen er tiden inne til å rette et sterkere søkelys på vikti­ ge verdivalg og dilemmaer på helsefeltet. Disse angår så vel helsepersonellets hverdagsmøter med pasientene, som utformingen av politikken mer i stort. En rekke av­ veininger og prioriteringer bør forankres bedre i overord­ nede verdi­ og strategivalg. Det kan gjelde faren for et sorteringssamfunn, teknologiens muligheter og helsetje­ nestens grenser, og et sterkere innslag av markedskrefter. Det gjelder også forebygging, som fra dag én har stått høyt på dagsordenen for denne regjeringen. Disse viktige verdispørsmålene vil stå sentralt i en egen melding om helsepolitikken ved tusenårsskiftet, som Regjeringen leg­ ger fram til høsten. I denne folkehelseredegjørelsen er det den generelle helsetilstanden i befolkningen mer enn tjenestetilbudet, og forebygging mer enn kurativt arbeid, som vil stå i fo­ kus. Det faglige grunnlag for redegjørelsen finnes i ho­ vedsak i Folkehelserapporten 1999, som Statens institutt for folkehelse har utarbeidet på oppdrag for Sosial­ og helsedepartementet. Befolkningens generelle helsetilstand og levealder hen­ ger sammen med langt flere forhold enn ressursbruken i helsetjenestene. Den politiske oppmerksomheten fanges imidlertid lett av det akutte. Det er krevende å gi prioritet til det som kan skje, muligens langt fram i tid. Forebyggende og helsefremmende arbeid er i denne forstand mer «usyn­ lig». Det gjør det ikke mindre viktig å prioritere dette. Verdens Helseorganisasjon definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, sosialt og mentalt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lyte». Denne definisjonen blir hyppig kritisert, den er ansett som urealistisk og som et bidrag til en økende «medikali­ sering» av hele samfunnet. Den peker imidlertid i retning av noe vesentlig. Mens det vi kaller helsevesenet, er et system som i det vesentlige forholder seg til sykdom, kan helse betraktes som noe mer enn bare fravær enn syk­ dom. Helse dreier seg ikke bare om risikofaktorer og li­ delser, men også om den enkeltes ressurser i dagliglivet og om motstandskraft mot fysiske og psykiske påkjen­ ninger. Vår evne til mestring henger bl.a. sammen med vårt forhold til våre nærmeste, og i hvilken grad livet oppleves å ha mening og være håndterlig. 209 10. mai -- Helseministerens redegjørelse om folkehelsen 1999 3122 Slike forhold henger i sin tur sammen med hvordan vi velger å innrette samfunnet. Dette handler om forhold utenfor det som storparten av vårt helsevesen har som sitt daglige ansvar. Det gjelder det personlige ansvar, og det dreier seg om et politisk helhetsansvar. Selv om helse­ sektoren vil ha en viktig pådriverrolle i det sykdomsfore­ byggende arbeidet, er det nå på sin plass å si klart fra om at denne ikke alene har ansvar for det jeg vil kalle «den store helsepolitikken». Dette er et samfunnsansvar som krever samarbeid og samhandling mellom mange ulike offentlige instanser, privat og frivillig sektor, og ikke minst innsats fra det enkelte mennesket. Påvirkning av helsetilstanden skjer i noen grad gjen­ nom virkemidler som ligger under politisk kontroll. Ek­ sempler er avgifter som påvirker kosthold og rusvaner. På lokalt nivå kan og bør plan­ og bygningsloven brukes som et verktøy for å bedre helsetilstanden og redusere sannsynligheten for utvikling av sykdom. Det er viktig at folkevalgte organer og administrative myndigheter på alle forvaltningsnivåer mer aktivt benytter de muligheter som finnes til å etterspørre helsemessige konsekvenser av vedtak som fattes. Mulighetene som ligger i dagens lovgivning, vil bli nærmere drøftet i den stortingsmeldin­ gen jeg nettopp har varslet. La oss så se på helsebildet ved tusenårsskiftet. I løpet av dette århundret har forventet levealder ved fødsel steget kraftig, med over 24 år for kvinner og 21 år for menn. Mens det for kvinner har vært en positiv utvik­ ling for alle alderstrinn over hele hundreåret, hadde vi i perioden 1950­1975 en negativ utvikling for voksne menn, særlig knyttet til økning i død som følge av hjerte­ karlidelser. Vi registrerer samtidig at menn har nærmet seg kvinnenes levealder de siste 10­15 årene. Vel en fjerdedel av samlet økning i forventet levealder på 1900­tallet kan forklares ved nedgang i spedbarnsdø­ deligheten. Vi kan her i landet også registrere en markant nedgang i spedbarnsdødeligheten de siste ti årene, en halvering sammenlignet med 1980­tallet. Dette er særlig knyttet til reduksjon av krybbedød. Dette er selvsagt gledelig. Samtidig må vi se i øynene at vi ikke lenger ligger helt på verdenstoppen når det gjelder levealder i Norge. Mens vi i 1970 lå øverst blant kvinner og på tredjeplass blant menn, er vi siden passert av flere land. Levealderen er nå lavere i Norge enn i land som Japan, Frankrike og Sverige. Flere av middelhavs­ landene er i ferd med å ta oss igjen eller har allerede pas­ sert oss. Blant helseproblemene som oftest forårsaker død, er utviklingen sammensatt. Dødeligheten av ulykker og hjerte­karsykdommer er klart redusert de siste ti år. Dette står for noe under halvparten av dødsfallene. Leve­ kårsundersøkelsene viser i tillegg en reduksjon i andelen som oppgir hjerte­karsykdommer, både blant menn og kvinner. Imidlertid øker antallet nye krefttilfeller, også når en justerer for endringer i befolkningens alderssam­ mensetning. Ser vi på de lidelser vi i større grad må leve med, er det særlig to store grupper som dominerer. Nær femte­ parten oppgir en muskel­ og skjelettlidelse, mens fore­ komsten av psykiske lidelser anslås å ligge på 15­20 pst. i en normalbefolkning. Dette vil innebære at om lag 800 000 mennesker har en psykisk lidelse i mildere eller alvorligere grad her i landet. Det er usikkert om det har vært en økning i forekomsten av disse lidelsene de siste 10­20 årene. De dominerer imidlertid innen de sykdoms­ baserte trygdeytelsene. Mennesker med muskel­ og skje­ lettlidelser omfattet i 1997 hver tredje uførepensjonist, og stod for over halvparten av erstattede sykepengedager utover arbeidsgiverperioden. Mellom hver fjerde og fem­ te uførepensjonerte hadde ved inngangen til 1998 en psy­ kisk lidelse som hoveddiagnose. Det har vært en urovek­ kende stigning i nye uførepensjonerte med muskel­ og skjelettlidelser de siste år, og spesielt blant middelaldren­ de kvinner. Også andelen nye uføretilfeller med psykiske lidelser har steget, og det har vært en spesielt stor økning i de aller yngste aldersgruppene. La meg også nevne et særskilt fenomen, nemlig ben­ skjørhet. Norge er faktisk blant de land som har størst hyppighet av lårhals­, håndledds­ og ryggvirvelbrudd, og antallet etter 50­årsalder har vært jevnt stigende de siste tiårene. Konsekvensene er store: stor overdødelighet, re­ dusert funksjonsevne og avhengighet. Det dreier seg om en av de mest ressurskrevende lidelsene i helsevesenet. Vi har imidlertid fortsatt mangelfull kunnskap om år­ saksforhold og aktuelle virkemidler. Regjeringen satser derfor nå på forskning og utviking på området. Det utar­ beides en fakta­ og statusrapport som skal gi grunnlag for helsemyndighetenes videre arbeid og forslag til en sam­ let strategiplan for forebygging og behandling. I helseundersøkelsen fra 1995 svarte sju av ti at de hadde sykdommer eller lidelser av mer varig natur. Men om vi generelt rapporterer om svært mange sykdommer eller lidelser, betyr ikke det at vi er et lidende folk. Åtte av ti vurderer faktisk egen helse som god eller meget god. Dette kan dels avspeile at en del sykdoms­ eller funksjonsplager ikke betraktes som helseplager, og at folks oppfatning av helse dreier seg om noe langt mer enn fravær av sykdom. Bare hver femte nordmann, også om vi regner med de eldste, melder om nedsatt funk­ sjonsevne. Jeg mener det er viktig å merke seg dette i en tid der media i tiltagende grad retter søkelyset mot fare­ signaler, risikofaktorer og «uhelse». Det store flertallet her i landet opplever faktisk at de har god helse. La meg si litt om sosiale forskjeller i helse. En lang rekke undersøkelser har vist at helsetilstanden følger et sosialt trappetrinnsmønster. Jo høyere sosial po­ sisjon, jo lavere dødelighet, selvrapportert sykdom og konsekvenser av sykdom. Tall fra de norske helse­ og le­ vekårsundersøkelsene viser også flere ganger større hyp­ pighet av f.eks. oppgitt hjerte­karsykdommer og psykis­ ke problemer i gruppen med aller lavest inntekt sett i for­ hold til dem med høyest inntekt. Det er lite som tyder på at de sosiale helseforskjellene har blitt mindre de siste tiårene. Forskjellene synes med andre ord å holde seg, selv om både sykdomsbildet og år­ saksforholdene er endret. Mens dårlig helse tidligere hadde en åpenbar sammenheng med sosial nød, er det i dag vanskeligere å forklare de samme ulikhetene. Men vi 10. mai -- Helseministerens redegjørelse om folkehelsen 1999 3123 vet bl.a. at det er sosiale forskjeller i hvor stor grad vi ut­ settes for fysiske, psykososiale og materielle forhold som kan påvirke helsen i negativ retning. Vi vet også at sosia­ le forskjeller i levevaner spiller en rolle, dvs. forholdet til kosthold, alkohol, tobakk og mosjon. Det siste er forhold som særlig angår risikoen for hjerte­karlidelser. Forsk­ ning tyder på at sosiale helseforskjeller i Norge og Sveri­ ge i større grad enn i andre europeiske land kan tilskrives sosiale forskjeller i hjerte­kardødeligheten. Det er nødvendig å bedre kunnskapsgrunnlaget på dette området, både om årsaker og om utvikling over tid. Jeg vil parallelt vurdere mer målrettede forebyggende til­ tak som kan bidra til å utjevne helseforskjeller. Samtidig vil utjevnende tiltak på andre levekårsområder, og spesi­ elt tiltak rettet mot særlig utsatte grupper, kunne ha en positiv effekt også når det gjelder helsen. Det siste vil Regjeringen komme tilbake til i den kommende stor­ tingsmeldingen om utjevning av levekår. Så litt om kjønn og helse. Som nevnt lever kvinner lengst, men de rapporterer samtidig om flere helseproble­ mer. Flere kvinner enn menn oppgir varige sykdommer og sykdommer som i betydelig grad virker inn på deres hverdag. Kvinner har i tillegg høyere medisinforbruk og flere kontakter med leger og andre behandlere i primær­ helsetjenesten. De er i flertall innen de sykdomsbaserte trygdestatistikkene. Kombinasjonen av høyere levealder og høyere regis­ trert sykelighet blant kvinner er ikke enkel å fortolke. De egenrapporterte helseforskjellene kan ha sammenheng med biologiske ulikheter, forskjeller i levemåte og andre levekårskomponenter, som yrke, inntekt og utdanning. En nylig avgitt offentlig utredning om kvinners helse i Norge dokumenterer at sykdommer og plager har ulik betydning og ulike konsekvenser for kvinner og menn, og de må møtes og behandles forskjellig. Det hevdes med styrke at det er et misforhold mellom de helsepro­ blemene kvinner ofte rapporterer om, og holdninger og forståelsesmåter i det helsevesenet som skal bistå dem. Utredningen er nå på bred høring. Det er imidlertid alt igangsatt et oppfølgingsarbeid for å sikre at ulike konse­ kvenser for kvinner og menn skal vurderes rutinemessig i prioriterings­ og beslutningsprosesser. Det er også nød­ vendig med bedre datagrunnlag og analyser for å forstå sammenhengene mellom kvinners og menns levekår og helse. Jeg vil derfor ta initiativ til en gjennomgang av sta­ tistikk­ og beslutningssystemer for å vurdere om kjønns­ perspektivet er tilstrekkelig ivaretatt. En enkelt lidelse kan ofte forårsakes av en lang rekke såkalte risikofaktorer, og en enkelt risikofaktor kan på­ virke flere forskjellige lidelser eller sykdommer. Risiko­ faktorene kan, som jeg har vært inne på, være knyttet til samfunnsutvikling og samfunnsforhold. I det følgende vil jeg imidlertid rette et søkelys mot folks levevaner og atferd mer spesielt. De såkalte livsstilssykdommene på­ virker nemlig helsebildet i meget sterk grad. Og det er særlig fire områder som kan bidra til sykdom og lidelser, eller til flere gode leveår for mange av oss, avhengig av hvordan vi innretter våre liv: Det er vårt forhold til to­ bakk, kosthold, alkohol og fysisk aktivitet. Dette utgjør også helt sentrale innsatsområder i Regjeringens folke­ helsepolitikk. Ifølge Verdens Helseorganisasjon vil hvert tredje dødsfall i verden om 20 år skyldes røyking. 500 millioner av oss vil dø av røyking. Tobakk vil drepe flere enn bil­ ulykker, aids, tuberkulose, mord og selvmord til sammen. Tobakksbruk er en av de viktigste risiko­ og år­ saksfaktorer til hjerte­karsykdommer og til lunge­ og luftveissykdommer. Tobakk forårsaker om lag 30 pst. av krefttilfellene her i landet. I Norge røyker fortsatt tredjeparten av den voksne be­ folkningen daglig. Vi ble lenge betraktet som et fore­ gangsland når det gjelder tobakkskadeforebyggende ar­ beid, både med tanke på lovgivning og informasjon. Si­ den 1980 har imidlertid mange vesteuropeiske land sett reduksjoner i andelen dagligrøykere, mens det har vært mindre endringer i Norge. Dette vil Regjeringen gjøre noe med. Vi vil satse offensivt i tiden fremover for å få ned andelen dagligrøykere og av­og­til­røykere, bidra til å gjøre barn og unge røykfrie og utvikle tiltak som bedre kan verne oss mot passiv røyking. Internasjonalt vil vi være aktive i oppfølgingen av «Tobakksfri­initiativet» til Verdens Helseorganisasjon. Regjeringen vil følge opp initiativet på ulike fronter og med ulike virkemidler i Norge. Bevilgningene til tobakk­ skadeforebygging er doblet med henblikk på et mer mål­ rettet og effektivt arbeid. Barn og unge er en sentral mål­ gruppe, skolen -- og røykfrie skolemiljøer -- en viktig are­ na. Vi må nå den voksne befolkningen, bevisstgjøre på funksjonen som forbilder og motivere og gi dem hjelp til å slutte å røyke. Det å ikke røyke skal bli normen for barn og unge. Nyere undersøkelser viser at ca. én million arbeidsta­ kere røyker daglig eller av og til her i landet. Derfor øn­ sker jeg en særlig satsing på denne gruppen i arbeidslivet ved tilbud om røykeavvenning på arbeidsplasser, og ved at det arbeides for flere helt røykfrie arbeidsplasser. Så til kosthold og fysisk aktivitet. Forandringer i kos­ tens sammensetning kan forklare en stor del av den gle­ delige nedgangen i dødelighet av hjerteinfarkt de siste 20 år her i landet. Samtidig medvirker en fortsatt uheldig sammensetning av kostholdet til utvikling av bl.a. kreft, benskjørhet og diabetes type II. De viktigste ernærings­ politiske utfordringene fremover er å redusere inntaket av hardt fett med en tredjedel, doble inntaket av frukt og grønnsaker, øke forbruket av fisk samt halvere inntaket av salt. Kostholdets sammensetning avhenger av den enkeltes valg. Som forbrukere må vi ha kunnskap for å kunne foreta informerte valg. Informasjon er derfor en viktig strategi for å endre holdninger. Samtidig vil det gjen­ nomføres mer fokuserte satsinger, bl.a. i skolen, som er den viktigste arenaen for å nå ut til barn og unge. Det tredje prioriterte området er bedre data om utviklingen i norsk kosthold. Norge er i en gunstig situasjon når det gjelder fore­ komst av de fleste næringsmiddelbårne sykdommer. Det er imidlertid fokusert mye på bruk av f.eks. tilsetnings­ stoffer, genmodifisert mat og bestråling av matvarer. 10. mai -- Helseministerens redegjørelse om folkehelsen 1999 3124 Ofte presenteres dette som de farlige elementene i kost­ holdet. Det er derfor grunn til å understreke at den gene­ relle sammensetningen av kostholdet har langt større be­ tydning for den norske folkehelsen. Samtidig må vi møte de nye utfordringene. Med en økende internasjonalise­ ring av matvarehandelen har beredskapen blitt styrket. Regelverket på næringsmiddelområdet er for tiden gjen­ stand for gjennomgang med tanke på forenkling og ef­ fektivisering. Levekårsundersøkelsen fra 1997 viser at vel halvpar­ ten av den norske befolkningen mosjonerer regelmessig. Men om vi er «født med ski på beina» og oppfatter oss som en mosjonerende nasjon, er det også en betydelig andel passive. En av fire oppgir at de aldri trener eller mosjonerer. Halvparten utfører mindre enn tre timer lett fysisk aktivitet i uken. Vi vet lite om den generelle utvik­ lingen over tid, men vi har alarmerende informasjon om barns og unges fysiske aktivitetsnivå. Barn i Norge er mindre fysisk aktive enn før. Når vi samtidig vet at fysisk aktivitet reduserer døde­ lighet og sykdomsrisiko, er det viktig å påvirke mosjons­ vaner. Det antas at 30­40 pst. av alle krefttilfeller kan unngås med bedre kost og mer mosjon. Ernæring og fy­ sisk aktivitet er områder som har mye felles. For å øke innsatsen for fysisk aktivitet har Regjeringen derfor nylig opprettet et eget Statens råd for ernæring og fysisk akti­ vitet. I Nasjonal kreftplan, 1998­2003, er det avsatt 100 mill. kr til styrking av lokalt engasjement på fore­ byggingsområdet. Statens tobakksskaderåd og Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet er betydelig styrket med midler til økt innsats for sunt kosthold, røykfrihet og mosjon. Det er her vesentlig at planer avspeiles i hand­ ling på lokalplan, og samspill med frivillige organisasjo­ ner blir viktig framover. Så til alkoholbruk. I en tid med mange medieoppslag om alkoholens angivelige helsemessige velsignelser er det nødvendig å slå fast følgende: -- Ca. 1 500 årlige dødsfall kan relateres til alkoholbruk her i landet. Dødeligheten blant misbrukere er forhøyet på grunn av leversykdommer, brå dødsfall, ulykker, selvmord og drap. -- Svært mange som legges inn på sykehus, ca. 15­20 pst., har alkoholrelaterte diagnoser. -- Akutt beruselse øker utsattheten for ulykker, selvpå­ førte skader og smitteoverføring. -- Vi vet at alkoholbruk er risikabelt i mange situasjoner, som ved graviditet og ved bruk av medikamenter. -- Vi vet at det er en sammenheng mellom alkoholbruk og enkelte hjertesykdommer, leversykdommer, syk­ dom i nervesystemet, infeksjonssykdommer, overfø­ ring av smittsomme kjønnssykdommer, enkelte blod­ sykdommer og ulykker. Nyere alkoholforskning foku­ serer også på sammenhengen mellom alkoholbruk og økt risiko for enkelte kreftformer, bl.a. brystkreft hos kvinner. Alkohol representerer med andre ord et meget alvorlig helseproblem og en stor utfordring for helsevesenet. Det er riktig at en del undersøkelser tyder på at et moderat al­ koholinntak kan ha en mulig beskyttende virkning mot hjerte­karsykdommer, hjerteinfarkt, særlig hos middel­ aldrende og eldre menn. Slike undersøkelser må imidler­ tid settes i sammenheng med det vi vet fra før. Om små mengder alkohol for enkelte grupper under visse forut­ setninger kan være infarktforebyggende, kan ikke alko­ holbruk anses som en form for helsefremmende kost­ holdsfaktor. Det er ikke et slags «vitamin» som bidrar til redusert sykelighet og en bedre helse blant folk flest. Vi har langt mer effektive forebyggende tiltak mot hjerte­ karlidelser. Svært mange forskningsresultater har vist at de samle­ de helsemessige skader avhenger av totalforbruket i be­ folkningen. Det er en nøye sammenheng mellom antallet som får alkoholproblemer, og hvor vanlig det er å drikke ellers i samfunnet. I et forebyggende helsepolitisk per­ spektiv er det derfor vesentlig å holde gjennomsnittsfor­ bruket på et lavest mulig nivå. Fordi gjennomsnittsforbruket er lavere, er det også færre kroniske alkoholmisbrukere i Norge enn i mange andre europeiske land. Regjeringen vil nytte alkoholpoli­ tiske tiltak som på en effektiv måte bidrar til å holde gjennomsnittsforbruket av alkohol på et lavest mulig ni­ vå. Vi trenger også en bred mobilisering mot bruk av rus­ midler i mange sammenhenger, og det er viktig for meg som helseminister å bidra til en samfunnsdebatt om alko­ holbruk og helsemessige konsekvenser. Selv om vi vet mye, er det også behov for mer kunnskap. Jeg vil derfor ta initiativ til ytterligere å dokumentere sammenhengene mellom alkoholbruk og helse, og hva slags konsekvenser det har for ressursbruken i helsevesenet. Tidlig på 1990­tallet rettet sentrale myndigheter søke­ lyset mot en del helseproblemer som vi sjelden dør av, men som rammer mange og medfører omfattende funk­ sjonshemming og lidelse. Fire forebyggingsområder ble spesielt pekt ut. Felles for disse er sammensatte årsaks­ forhold, behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget og nød­ vendigheten av samtidig forebyggingsinnsats på mange sektorer og forvaltningsnivåer. Et sentralt virkemiddel har vært tverrdepartementale handlingsplaner som staker ut kursen og synliggjør ansvar. Barn og unge er de vik­ tigste målgruppene, fordi levevaner og mestringsstrategi­ er formes i oppveksten. Jeg nevner summarisk: -- handlingsplanen for forebygging av belastningslidel­ ser 1994­98 -- handlingsplanen for forebygging av ulykker 1997­ 2002 -- handlingsplanen for forebygging av astma, allergi og inneklimasykdommer 1998­2002 -- Regjeringens handlingsplan for redusert bruk av rus­ midler 1998­2000 -- innsatsen for å forebygge psykososiale problemer og psykiske lidelser, særlig styrket gjennom Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse. La meg legge til at psykososiale problemer omhandler samspillet mellom mennesker og derfor også verdier og menneskesyn. Ensomhet og mangel på nærhet og omsorg er trolig et større helseproblem enn både helsetjenestene 10. mai -- Helseministerens redegjørelse om folkehelsen 1999 3125 og samfunnet har erkjent. Dette er samtidig noe vi alle kan gjøre noe med, og det må aldri reduseres til kun en offentlig oppgave. Menneskers grunnleggende behov for å bli sett, for å bli elsket, kan aldri møtes med politiske vedtak. Det må springe ut av menneskehjerter som tar ansvar for seg selv og andre. I tillegg til de tidligere utpekte satsingsområdene, som ikke blir mindre viktige inn i et nytt årtusen, vil jeg nev­ ne noen andre sentrale områder innen Regjeringens fore­ byggende og helsefremmende politikk. For det første arbeider vi nå med en Nasjonal hand­ lingsplan om miljø og helse, med utgangspunkt i en de­ klarasjon som alle medlemslandene i Europa­regionen til Verdens Helseorganisasjon undertegnet i Helsinki i 1994. Den norske handlingsplanen er et viktig skritt for økt samarbeid mellom de berørte departementer og un­ derliggende etater, og skal presenteres på en minister­ konferanse om helse og miljø i juni. For det andre arbeides det med satsinger knyttet opp mot helsestasjoner og skolehelsetjenesten, som gir unike muligheter til å drive helsefremmende og ­forebyggende arbeid overfor hele barne­ og ungdomsbefolkningen og deres familier. Høy oppslutning må her sikres gjennom å opprettholde et tilbud som møter alle. Ved siden av den ressurstilførselen som skjer gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse, vil vi her legge vekt på å formidle gode metoder og arbeidsmåter og å styrke kunnskapsgrunnla­ get. Et tredje område som Regjeringen prioriterer høyt, er forebygging av uønsket svangerskap og abort, hvor det i mars i år ble lagt fram en egen handlingsplan. I 1999 er det bevilget totalt 20 mill. kr til dette -- den største be­ vilgningen til dette formål noen gang. Hovedmålet er en fortsatt reduksjon i antall aborter og i abortraten. Innsat­ sen rettes spesielt mot å forebygge uønskede svanger­ skap, men det blir også lagt vekt på å forebygge abort gjennom å sikre gode rutiner for informasjon og ved å si­ kre et godt tilbud om veileding til gravide. Et fjerde område angår antibiotika, som innebar en re­ volusjon i kampen mot sykdom og død forårsaket av smittestoffene: den reduserte forekomst, følgetilstander, dødelighet og smittespredning. Denne situasjonen kan nå være truet. Mikrober er blitt resistente på grunn av økt forbruk av antibiotika, og internasjonalt ser man en akse­ lererende økning av forekomsten. Selv om antibiotika­ forbruket i Norge har gått ned de siste årene og vi er i en gunstigere situasjon enn mange andre land, bl.a. på grunn av gode tiltak som er satt inn, er det fortsatt et unødig høyt forbruk. En arbeidsgruppe har nylig lagt fram en handlingsplan for å oppnå bedre kunnskaper om bruk, forekomst og årsaker, et bedre system for overvåking og statistikk, og informasjons­ og vaksinasjonstiltak. Regje­ ringen satser i år 5 mill. kr til iverksetting av tiltak under denne planen. Et femte og siste område jeg vil nevne, er hiv/aids­ forebygging. Situasjonen i Norge er stabil, og antall smittede er lavt i forhold til hva det tidligere var grunn til å frykte. Politikken har også på dette feltet vært gjen­ nomført ved hjelp av nasjonale handlingsplaner, og den tredje avsluttes ved utgangen av år 2000. For å få et be­ dre grunnlag for framtidig politikkutforming har jeg tatt initiativ til en omfattende uavhengig evaluering av strate­ giene for den hiv/aids­forebyggende innsatsen. Et fellestrekk ved de fleste forebyggende innsatsom­ rådene som er nevnt, er at lokalmiljøer og kommuner vil ha en nøkkelrolle. Selv om det er mye positiv lokal akti­ vitet, prioriteres det helsefremmende og sykdomsfore­ byggende arbeidet ikke høyt nok. Et offentlig nedsatt ut­ valg har levert en utredning om folkehelsearbeidet i kommunene, som nå er på høring. I tillegg til sykdoms­ forebygging legger utvalget særlig vekt på den helse­ fremmende dimensjonen, dvs. bestrebelsene på å øke de helsemessige og sosiale ressursene i befolkningen. Ut­ redningen vil bli fulgt opp i stortingsmeldingen om ver­ divalg i helsepolitikken, som jeg vil fremme før årsskif­ tet. La meg avslutningsvis peke på at det lett oppstår prio­ riteringsproblemer mellom det å forebygge og det å be­ handle og gi omsorg. Noen vil si at vi bare kan drive forebygging når vi har løst presserende problemer, som kapasitet og tilgjengelighet i sykehusene. Prioritering av forebygging kan også være vanskelig fordi det handler om statistisk risiko og framtidige lidelser. Som samfunn bør vi imidlertid føre en politikk som også tar ansvar for framtidige behov, og som forsøker å redusere framtidige lidelser. Derfor går det forebyggende arbeidet som en rød tråd gjennom de helseplaner Regjeringen har lagt fram det siste året. Det er et ideal at sikker kunnskap skal ligge til grunn for de tiltak som vedtas og gjennomføres også innen det forebyggende og helsefremmende arbeid. Vi bør vite og kunne mest mulig for å gjøre de riktige tingene og for å gjøre tingene på en riktig måte. På en rekke områder, f.eks. når det gjelder effekt av vaksinasjon, har man store mengder sikker kunnskap, som blir brukt ved planleg­ ging av tiltak. Kunnskapskravet er imidlertid lettest å til­ fredsstille der årsakssammenhengene er klare. Når det gjelder noen av de viktigste folkehelseproblemene, som f.eks. muskel­skjelettlidelser, psykiske problemer og ast­ ma/allergier, er årsaksforholdene komplekse og til dels ukjente. Samtidig er det viktig at vi ikke blir handlings­ lammet av mangel på kunnskap på så vidt viktige områ­ der. Vi må iverksette tiltak så snart kunnskapsgrunnlaget er solid nok til å kunne gå ut med anbefalinger og råd. For å heve kunnskapsnivået må det satses på flere fronter. Det er for det første nødvendig med egen forsk­ ning her i landet som kan frembringe ny kunnskap om bl.a. effekter av ulike forebyggende virkemidler innenfor en norsk virkelighet. Egen forskning vil også gjøre inter­ nasjonale forskningsresultater lettere tilgjengelige her hjemme. For det andre kan det være nødvendig med en strammere utforming og mer systematisk evaluering av handlings­ og tiltaksplaner som igangsettes på dette fel­ tet. For det tredje må kunnskapen om helsesituasjonen og utviklingen nå ut til allmennheten. De nye levekårsun­ dersøkelsene, som hyppigere vil fokusere på helsefor­ hold, kan bidra til dette. I tillegg arbeider Statens institutt for folkehelse på oppdrag fra departementet med utvik­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3126 ling at et norsk helseindikatorsystem, som skal gi en lø­ pende og helhetlig oversikt over helseforhold, sykdom­ mer og forhold som påvirker helsen. Målet er at systemet skal være virksomt fra år 2000. Dette er en del at et større europeisk arbeid, hvor Norge ligger helt i front. Kunnskapsformidling og holdningspåvirkning må suppleres med andre påvirkningstiltak. Det er imidlertid forbundet med store etiske utfordringer å forsøke å påvir­ ke andre mennesker, både enkeltpersoner og grupper. Det er et lederansvar å gå foran, men påvirkningsarbeidet må likevel ha en grunnleggende samfunnsmessig aksept. Derfor må helsefremmende og forebyggende arbeid all­ tid ha sin basis i de demokratiske institusjoner i samfun­ net, og bygge på kunnskap, etisk refleksjon og diskusjo­ ner som omfatter så store deler av befolkningen som mu­ lig. La meg til slutt peke på at et stadig økende press på forbruk av helsetjenester kan avspeile at vi definerer og håndterer sykdom og plager annerledes enn tidligere. Dels er det økende helsetjenesteforbruket satt i sammen­ heng med forvitring av folkelige og sosiale nettverk, og et påfølgende behov for profesjonell hjelp. Samtidig sy­ nes helse å innta en stadig mer sentral plass i folks be­ vissthet og en mer dominerende plass i massemedia. Handlingsmønstret overfor sykdom kan være i endring, og terskelen for å søke profesjonell hjelp senkes. Angst for sykdom kan være et tiltagende problem. Aldring og død anerkjennes i mindre grad som en naturlig del av selve livet. Jeg vil derfor advare mot at helsevesenet blir adressat for stadig flere av livets problemer. Det må heller ikke skapes urealistiske forventninger til hva helsetjenesten kan utrette. Det er etter min oppfatning grunn til å advare sterkt mot faren for en tiltagende «medikalisering», der det anlegges et sykdomsperspektiv på stadig flere av li­ vets små og store problemer. Å motvirke dette vil i seg selv være helsefremmende. En tiltagende opptatthet av sykdom, symptomer og det å unngå risiko vil i seg selv kunne innsnevre livsutfoldelsen og redusere livsgleden i befolkningen. Det er fortsatt slik som det heter i det gam­ le visdomsord fra Skriften: «Glede i hjertet gir god hel­ se.» Presidenten: Presidenten vil foreslå at helseministe­ rens redegjørelse om folkehelsen legges ut for behandling i et senere møte -- og anser det som vedtatt. S a k n r . 2 Forslag oversendt fra Odelstingets møte 22. april 1999 (Jf. Innst. O. nr. 58): «Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stor­ tinget der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.» Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 3148) S a k n r . 3 Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens re­ degjørelse om forvaltningspolitikk (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 26. april 1999) Presidenten: Etter ønske fra familie­, kultur­ og ad­ ministrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpoli­ tisk Folkevalgte 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Det anses vedtatt. May­Helen Molvær Grimstad (KrF): Statsråden sitt hovudperspektiv i den forvaltningspolitiske utgreiinga, er spørsmålet om demokrati. Den demokratiske idé byg­ ger på mennesket si grunnleggande interesse, deltaking og sjølvstyre med sikte på innverknad på eigne arbeids­ og livsvilkår. Denne vinklinga er eg glad for. Ei vel fun­ gerande forvaltning er ein viktig reiskap for å oppretthal­ de og vidareføre folkestyret. Kristeleg Folkeparti er grunnleggande oppteke av kva normer og kriterium som skal prege samfunnsutviklinga. Eit spørsmål som det då er viktig og naturleg å vere opp­ teken av, er: Korleis bør forholdet mellom individ, sivilt samfunn og staten vere? Sjølv om innhaldet i politikken er og blir det viktigaste, er det naudsynt å ta del i debat­ ten om korleis samfunnet skal organiserast for å sikre formålstenlege verkemiddel for å kome nærare målet: ein lokal, nasjonal og global solidaritet både økonomisk og politisk. Borgarane må oppleve at forvaltninga ivaretek deira interesser og står til deira teneste. Eg vil stoppe litt opp ved to tema som statsråden rører ved i si utgreiing: kunn­ skaps­ og informasjonssamfunnet og likestilling. Statsråden peika i utgreiinga si på at vi står ved eit tidsskilje. Vi er på full fart inn i kunnskaps­ og informa­ sjonssamfunnet. Ho peika på at forvaltninga er framtids­ retta og offensiv når det gjeld dei teknologiske utfordrin­ gane. Det er viktig og bra i og med at informasjons­ og kommunikasjonsteknologi ofte pregar kvardagen vår på ein meir gjennomgripande måte. Kristeleg Folkeparti er oppteke av at folk flest -- kvin­ ner og menn, unge og gamle -- må få ta del i den teknolo­ giske utviklinga, slik at informasjonssamfunnet ikkje blir eit hinder for eit levande demokrati. Statsråden peika på at vi i framtida sannsynlegvis vil møte ein langt meir res­ surssterk og krevjande borgar enn tidlegare. Vi vil ha langt fleire valmoglegheiter. Vi vil lettare kunne hente 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3127 inn informasjon om rettar og plikter. Og ikkje minst: Vi vil stille heilt nye krav til forvaltningservice, effektivitet og kvalitet. Eg trur òg at aktive og innsiktsfulle borgarar vil forvente at vi har ei forvaltning som er open og til­ gjengeleg, og som gir moglegheit til innsyn og deltaking i sluttprosessen. Men vi må òg sjå til at vi ikkje får eit gap mellom dei som meistrar teknologien, og dei som ikkje meistrar han. Vi må vere observante, slik at vi i framtida ikkje får eit samfunn der færre tek del i dei nødvendige sluttprosessa­ ne på den bakgrunn at forvaltninga er for komplisert å halde seg til. Vi vil òg få eit meir samansett samfunn, der ulike grupper bør syne god og brei deltaking i den poli­ tiske prosessen. Handlingsplanen som skal sikre auka rekruttering av innvandrarar til statsforvaltninga, er eit døme på at Re­ gjeringa tar denne utfordringa på alvor. Dersom vi ikkje lukkast i ein betre integrasjon av fleire grupper, vil de­ mokratiet kunne stå i fare. Forvaltninga si utfordring vil difor vere, som statsråden nemnde, å: «-- øke åpenheten og borgernes rett til insyn og informa­ sjon -- utvikle målbare kvalitetskrav på forvaltningens tjenes­ ter -- modernisere, forenkle og effektivisere offentlig sektor -- utvikle kompetanse, omstillingsevne og servicehold­ ninger hos medarbeidere i staten» Eg er difor glad for at statsråden er oppteken av at vi ikkje må møte problema i morgon med løysingar av i dag. Vi må foreta monalege endringar og fornying av of­ fentleg forvaltning. Det er også svært viktig i eit likestillingsperspektiv at ein er oppteken av IT. Det er avdekt store skilnader mel­ lom jenter og gutar når det gjeld IT­kunnskap. Det er særleg jentene si måtehaldne interesse for å velje IT som skolefag og utdanningsretning som blir uheldig, fordi ein trur IT­kompetansen vil bli stadig viktigare på arbeids­ marknaden i tida framover. Kristeleg Folkeparti ønskjer i langt større grad å få jenter på banen, slik at dei kan vere med og gjere seg nyt­ te av IT­verktøyet i arbeidet, og at kvinner skal vere med og styre utviklinga av fagfeltet. Dersom vi skal lukkast med dette, må vi ha tiltak som i første rekkje grunnar seg på motivasjon i ljos av jentene sine verdiar, interesser og føresetnader for å bruke IT. Fordi vi ser på datafaget som så aktuelt i den tydinga at det kjem til å få stor innverk­ nad på samfunnet i morgon, ser vi det som særs viktig at begge kjønn får innverknad over utviklinga av faget og prioriteringane. Sjølv om ein når Regjeringa si målsetting om 30 pst. kvinner i leiarstillingar innan 2001, er det nok mykje å gjere på dette området. Men vi er på rett veg, og statsrå­ den si utgreiing peikar ut nye vegar å gå for å halde fram med å bygge ei god offentleg forvaltning, med kompe­ tanse, omstillingsevne og likestilling. Gunnar Breimo (A): Jeg er enig med statsråden i at vi står ved et tidsskille, men da i form av en verdikamp for velferdssamfunnet, som nå blir utfordret fra flere hold. Utfordringene kommer bl.a. som press fra private initiativ på områder der det offentlige har vært alene om tilbudene. Dette presset har ikke bare negative sider, for­ di det offentlige må skjerpe seg. De private initiativene kjennetegnes imidlertid gjerne av at de ikke alltid ser sammenhengene. De er sektororienterte, og drivkraften bak er ofte å tjene penger. En markedstenkning ligger til grunn. Politikernes oppgave blir da å se sammenhengene og vurdere konsekvensene for helheten og den langsikti­ ge samfunnsutviklingen. Den største utfordringen for velferdssamfunnet kom­ mer imidlertid i dag fra politisk hold og paradoksalt nok fra en regjering utgått fra de partiene som i forrige perio­ de sterkest anklaget Arbeiderpartiet for ikke å holde fast nok på de etablerte ordningene. Sentrumsregjeringens bevisste valg av Fremskrittspartiet som støtteparti fører oss i dag i feil retning, og det skremmer meg at Kristelig Folkepartis leder har sagt at hun finner seg godt til rette med denne støtten. Også ved å satse på individuelle løsninger i form av pengeutbetalinger i stedet for fellesskapsløsninger bidrar Regjeringen til å svekke velferdssamfunnet. Da tenker jeg både på hvordan vi kunne styrket de offentlige vel­ ferdstilbudene ved alternativ ressursbruk, og på konse­ kvensene av det som gjennomføres. En ting er nemlig udiskutabel: Dersom målet er å ska­ pe rettferdighet og lik tilgang på velferdsgoder, finnes det ikke noe alternativ til dagens velferdssamfunn for­ ankret i en sterk og slagkraftig offentlig sektor. Alternati­ vet vil fungere godt for dem som har mye penger og kan kjøpe seg private tilbud. Jeg skulle ønske at statsråden på vegne av Regjeringen hadde slått dette ettertrykkelig fast. Arbeiderpartiet vil slåss for velferdssamfunnets fram­ tid. Det vil fortsatt skje i nært samarbeid med fagbeve­ gelsen, bl.a. gjennom nye solidaritetsalternativ. Også vi er villige til å prøve nye løsninger. Det har vi alltid vært. Men vi vil samtidig holde fast på velferdssamfunnet som modell og dets forankring i en sterk offentlig sektor, en sektor som må gis muligheter til å skape stadig bedre til­ bud som er tilgjengelig for absolutt alle. Vi vil sikre valgfrihet ved å gjøre fellesskapsløsningene mer tilpasset enkeltmenneskets behov, og vi vil slåss mot en individu­ alisering som fører oss mot et todelt samfunn. Den offentlige forvaltningen skal også bidra til en po­ sitiv utvikling når det gjelder verdiskapingen, også i pri­ vat sektor. Verdiskapingen er jo selve fundamentet i et­ hvert samfunn. For Arbeiderpartiet er det viktig at disse ideologiske holdningene ligger til grunn når vi drøfter forvaltningens framtidige rolle, for forvaltningen skal selvsagt være vårt redskap for å nå målene. «Offentlig sektor -- et spørsmål om tillit» er overskrif­ ten på statsrådens redegjørelse. Her har statsråden et svært viktig poeng. For alle oss som er tilhengere av å sik­ re velferdssamfunnets framtid, er denne tilliten en forut­ setning, for uten at vi klarer lå skape tillit mellom den of­ fentlige forvaltningen og det enkelte samfunnsmedlem, vil vi ikke lykkes. Dersom folk ikke har tillit til forvalt­ ningen, vil det tvinge seg fram andre tilbud enn de of­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3128 fentlige. Mangel på tillit vil bryte ned respekten for både forvaltningen, lover og regler samt offentlig planlegging, og vil til sist true vårt demokrati. I redegjørelsen kom statsråden tilbake til dette poenget da hun sa: «Tillit bygges ved at forventninger avklares og deret­ ter innfris.» Ja, det er i sannhet ord i rett tid fra en regjering som uten tvil har satt norgesrekord i manglende innfrielse av forventninger den selv og dens partier skapte. Vi må ikke glemme at også vi politikere, enten vi er på Stortinget el­ ler i kommunestyret, oppfattes som representanter for for­ valtningen, noe vi vitterlig også er. Det er vi som legger premissene for forvaltningens arbeid. Det er vi som pri­ oriterer ressursbruken, og det er vi som til sjuende og sist står ansvarlig for at det blir samsvar mellom liv og lære. Tillit mellom velgerne og oss politikere er derfor også av vital betydning. Dersom vi svikter, skapes politiker­ forakt, og vi reduserer den deltakelsen vi alle ønsker skal være så bred som mulig, noe som også var en viktig in­ grediens i statsrådens redegjørelse. På denne bakgrunn støtter jeg sterkt opp om utsagnet fra vår nye administra­ sjonsminister, men tar det samtidig som en ny erkjennel­ se fra regjeringspartiene, for hun har så rett, så rett. Da jeg hørte redegjørelsen, kunne jeg ikke unnlate å tenke på hvilke angrep Arbeiderpartiet ville blitt utsatt for hvis den hadde kommet fra oss. Tidligere statsråd Totland ble f. eks. kritisert for å ha lagt altfor stor vekt på begrepet omstilling. De samme kritikerne går nå, i regje­ ringsposisjon, lenger enn noen tidligere har gjort. Dagens statsråd viste bl.a. til at utviklingen innenfor forvaltningen de siste 10­15 år har vært preget av over­ gang til nye tilknytningsformer for offentlig virksomhet, og at muligheten for direkte styring er blitt mindre. Med tanke på tidligere debatter her i salen er det forunderlig at Regjeringens eneste konklusjon er at denne utviklingen bare vil fortsette. Jeg går ut fra at også Senterpartiet nå er fornøyd med at Regjeringen ikke vil foreta seg noe på dette området. Når det gjelder omstilling, sa statsråden bl.a. følgende: «Om vi ikke foretar betydelige endringer i og fornyel­ se av offentlig forvaltning, står vi dermed i fare for å møte morgendagens problemer med dagens løsnin­ ger.» Også her kan vi fastslå at regjeringspartiene har kom­ met til en ny erkjennelse. Ja, jeg sitter faktisk med det inntrykket at ingenting ligger fast lenger. Alle må være forberedt på at det vil bli satt spørsmålstegn ved absolutt alt. Samtlige steiner skal løftes minst én gang. Statsråden peker på en rekke forhold som må under lupen -- og la meg understreke: viktige forhold. Ting må kanskje gjøres annerledes, og de må kanskje gjøres av andre. Jeg sier bevisst kanskje, fordi redegjørelsen var nærmest kjemisk fri for konklusjoner og svar. Alt henger på en måte i luf­ ten, og for forvaltningen må den fortone seg som en for­ midabel usikkerhetsfaktor. Ikke minst gjelder det formu­ leringene om og understrekingen av behovet for konkur­ ranseeksponering av offentlig sektor. Ja, en av overskrif­ tene i trykksaken heter faktisk: «Åpen for å omdefinere statens rolle». Redegjørelsen reiste for øvrig en serie interessante og viktige spørsmål og problemstillinger, men gav, som sagt, svært få svar utover det å sette ned utvalg. Statsråden er også opptatt av informasjonsteknologi­ en, at den skal komme alle til nytte, og at det ikke må oppstå nye informasjonskløfter mellom de som kan be­ nytte teknologien, og de som ikke kan. Hun understreket også flere ganger behovet for kompetanseheving, nok et svært viktig forhold som Arbeiderpartiet kan gi sin fulle støtte til. Men i motsetning til Regjeringen har vi fore­ slått at noe må gjøres. Vi har krevd at Regjeringen utar­ beider en plan for kvalitetsheving i skolen, bl.a. når det gjelder datamaskiner og etterutdanning av lærere. Vi har også bedt om at Regjeringen legger fram årlige tilstands­ rapporter for å måle om det blir forbedringer. Vi har bak oss en tiårsperiode med satsing på skolen i regi av Arbei­ derpartiet. Denne satsingen må fortsette. Når det gjelder påpeking av problemstillinger og ide­ elle forutsetninger, vil nok mange kunne si at redegjørel­ sen var god. Men som grunnlag for en meningsfull debatt om løsninger burde vi fått noe langt mer konkret å for­ holde oss til. Når Regjeringen f. eks. forventer at forvaltningen skal bidra aktivt til å fremme en demokratisk utvikling av samfunnet, burde statsråden også sagt konkret hvordan hun ser for seg at det skal oppnås. Det er ikke nok å peke på honnørord som åpenhet, medvirkning, service, likebe­ handling, tjenestekvalitet og respekt for enkeltmennes­ ket. Altfor ofte ser vi hvor vanskelig det er å leve opp til disse idealene. Når det gjelder begrepet åpenhet, demon­ strerer f. eks. Kommunaldepartementet at Regjeringen har en jobb å gjøre når det gjør sitt ytterste for å hemme­ ligholde generelle retningslinjer for fordeling av til­ skuddsmidler til distriktsformål. La meg presisere at jeg ikke hadde ventet meg fasit­ svar på alle spørsmålene, men når problemstillingene rei­ ses, burde vi fått noen refleksjoner fra statsråden om hvilke løsninger hun ser for seg som aktuelle. Her er et konkret eksempel. Hun sier: «Bedre og bredere deltakelse i den politiske prosessen er også nødvendig for å få til en bedre integrasjon av forskjellige grupper i et stadig mer variert og sam­ mensatt samfunn.» Da savner jeg tiltakene -- i hvert fall stikkordsmessig. Jeg er nemlig så enig med statsråden når det gjelder be­ hovet både for integrasjon og for å forhindre dannelsen av subkulturer og at grupper faller utenfor det øvrige samfunnet. Jeg er spesielt glad for at statsråden er opptatt av dette, fordi vi her vil stå overfor en av våre aller stør­ ste utfordringer. Men hvilke politiske og praktiske grep ser hun for seg at vi bør ta? For ikke å spørre: Hvilke grep vil Regjeringen ta? Svaret på dette og andre spørsmål vil være helt avgjø­ rende for hvilken samfunnsutvikling vi får, og avgjøren­ de for om vi skal vinne kampen for velferdssamfunnet og fellesskapsløsningene. Per Sandberg (Frp): Jeg må si redegjørelsen fra statsråden var meget interessant. Fremskrittspartiet fin­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3129 ner klare kjennetegn i det som ligger i redegjørelsen, på det vi har lagt vekt på i tidligere sammenhenger. Regjeringen ønsker et levende demokrati, hvor bor­ gerne skal kunne påvirke sin hverdag og framtid og ak­ tivt delta i beslutningsprosessen på alle plan i samfunnet. En slik målsetting skaper selvsagt store utfordringer med dagens forvaltning, som er uoversiktlig og forskjellig or­ ganisert. Man kan også si at dagens forvaltning er inef­ fektiv med en sammenblanding av roller som på en måte har ansvarspulverisering som kjennetegn. Og det er klart at Regjeringen gjennom denne redegjørelsen og alle de utvalg som den har satt ned, har laget store planer. Det er nok å nevne handlingsplan for å sikre økt rekruttering av innvandrere til statsforvaltningen, prosjektet «Norge 2030», fordelingsutvalg, arbeidsutvalg for å utrede kon­ kurranseeksponering, arbeidsgruppe for å utvikle et hel­ hetlig, brukervennlig og pålitelig system for offentlig plikt­ og rettighetsinformasjon og offentlige servicekon­ torer. Det er noe av det som er nevnt i redegjørelsen. Fremskrittspartiet har tidligere tatt til orde for en gjennomgripende forvaltningsreform som klargjør an­ svarsfordelingen mellom dem som fastsetter lovene, reg­ lene, forskriftene og instruksene på den ene siden, de som administrerer disse på den andre siden, de som pro­ duserer tjenestene på den tredje, og til slutt de som fører tilsyn med at lover, regler og forskrifter følges. Dette er av sentral betydning for en effektiv, moderne og rettfer­ dig forvaltning. Poenget er at dagens forvaltning er opp­ rettet uten en klar, overordnet, fastsatt modell. Forvalt­ ningen er bygd opp på de enkelte fagområdene og an­ svarsområdene basert på en selvstendig historisk adhoc­ vurdering, uavhengig av hva andre forvaltningsområder har gjort ved tilsvarende problemstillinger vedrørende ansvarsforhold. Institusjoner som en departementsavde­ ling, et direktorat, en etat eller et tilsyn kan derfor ha for­ skjellige ansvars­ og oppgaveforhold fra fagsektor til fagsektor. Finansieringen av arbeidet til de forskjellige departementsavdelinger, direktorater, etater og tilsyn va­ rierer også sterkt, fra helt selvfinansierende organisasjo­ ner til organisasjoner som i sin helhet er finansiert over statsbudsjettets utgiftsside, selv om det ikke eksisterer noen begrunnelse for forskjellene. Et eksempel på ulikheter er f.eks. at Arbeidsdirektora­ tet har klart definerte oppgaver med eget styre og stor uavhengighet av sitt departement, mens Statens forurens­ ningstilsyn opptrer både som uavhengig direktorat og som en slags politisk departementsavdeling. Kredittilsy­ net har direktoratsoppgaver ved at det lager forskrifter og retningslinjer som det selv utfører tilsynet med. Helsetil­ synet utfører også selvstendige direktorat/departements­ politiske avgjørelser og fører tilsyn, mens Konkurranse­ tilsynet er et rent tilsynsorgan. De rettslige bestemmelse­ ne varierer i stor grad fra fagområde til fagområde. Fremskrittspartiet mener at en felles modell, hvor det i selve benevnelsen på organet blir klart hvilke oppgaver det har, må være fornuftig. Like oppgaver og funksjoner for alle departement, direktorat, etater og tilsyn, med det ansvarsforhold disse har seg imellom og i forhold til f.eks. politiske myndigheter og domstoler, må være for­ målstjenlig og avgjørende for å skape oversiktlighet og forutsigbarhet. Videre mener Fremskrittspartiet det ville være en for­ del om det var et regelverk for hvilke tjenester et direkto­ rat og et tilsyn skal kjøpe inn fra et marked, og hvilke tje­ nester man kan produsere selv. I et fast forvaltningssys­ tem vil alle andre aktører og befolkningen i utgangs­ punktet være kjent med hvilken instans som utfører visse oppgaver, og hvilket organisasjonsledd som har ansvaret. Den uoversiktligheten som nå hersker, vil kunne bli av­ løst av et ordnet og oversiktlig system, noe som i seg selv vil styrke rettssikkerheten og folks muligheter til å orien­ tere seg i det offentlige maktapparatet og byråkratiet. Som jeg tidligere har sagt, er norsk forvaltning i dag uoversiktlig, forskjellig organisert og lite effektiv med delvis sammenblanding av roller og på en måte ansvars­ pulverisering. Fremskrittspartiet mener derfor at det må gjennomføres en overordnet forvaltningsreform i tråd med innstillingen fra Modalsli­utvalget av 15. mai 1970 og Fremskrittspartiets mindretallsinnstilling fra Innst. S. nr. 239 for 1975­76, som ble videreført av Fremskritts­ partiet i Innst. S. nr. 63 for 1992­93. Hovedinnholdet i en slik reform ville vært å gjennomføre en total omorganise­ ring etter følgende prinsipper: -- Et departement utformer lover, regler og forskrifter for et område som sekretariat og rådgiver for den ansvar­ lige statsråd, mens det å sette en vedtatt politikk ut i li­ vet, skal være en oppgave for direktorater utenfor de­ partementet. -- Et direktorat står for den daglige driftsgjennomføring, oppfølging og iverksetting av den vedtatte politikk og utformer nærmere detaljforskrifter og bestemmelser for dem som utfører en virksomhet eller produserer va­ rer og tjenester, og behandler konsesjons­ og autorisa­ sjonsordninger. -- En etat står for utførelsen av visse oppgaver i henhold til lover, regler og forskrifter fra direktoratet samt de spesielle oppgaver etaten er tildelt. -- Den kontrollerende virksomheten legges til et uavhen­ gig tilsyn som påser at alle aktører følger lover, regler og forskrifter. Slike statlige tilsyn gjøres selvfinansi­ erende ved avgifter pålagt den næring eller virksomhet tilsynet er satt til å kontrollere, og til dels bestemte sanksjonsmuligheter overfor de som bryter lover, tilla­ telser, konsesjoner og forskrifter m.m. Fremskrittspartiet mener en organisering etter disse prinsippene vil medføre at alle departementer får samme type oppgaver og ansvar. Alle direktorat får samme type oppgaver og ansvar, alle etater får samme type oppgaver og ansvar, og alle tilsyn får samme oppgaver, ansvar og sanksjonsmidler, enten fagområdet dreier seg om land­ bruk, finans, fiskeri, natur, miljø, olje, transport, handel, næringsmidler, servicenæring eller skoler m.m. Vi vet at det i andre land også er egne forvaltnings­ domstoler, forfatningsdomstoler og andre særdomstoler. Fremskrittspartiet mener at det burde undersøkes hvilke erfaringer andre land har med slike domstoler, og deret­ ter vurdere om det kan være fornuftig å innføre slike i det norske styrings­ og domstolssystemet. Det kan f.eks. 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3130 være at en egen forvaltningsdomstol uten ventelister og køer, med ekspertise på nettopp forvaltningslov og prak­ sis, kan fatte raske avgjørelser og dermed få forvaltnings­ saker raskt tilbake på rett kjøl uten at nyttig tid er blitt kastet bort. En slik domstol vil også virke forebyggende på en forvaltning med sterk indre lojalitet også mellom overordnet og underordnet ledd slik at ankesaker sjelden vinner frem. En kritisk og uavhengig forvaltningsdom­ stol som i utgangspunktet har forståelse for synspunktene til menigmann, vil kunne bedre kvaliteten i våre forvalt­ ningsorgan og etater. Til sist: Den politiske delen er viet lite oppmerksom­ het i redegjørelsen. Personlig hadde jeg gjerne sett at Re­ gjeringen og statsråden hadde kikket på dobbeltrollene som eksisterer i det politiske miljøet. Vi vet at mange av oss i huset her som overordnet politisk myndighet også deltar i underordnede politiske organer, slik som fylkes­ kommune, fylkesting og kommunestyre. Jeg skulle gjer­ ne sett at Regjeringen og statsråden hadde sett mer på den problematikken, for det er på en måte litt merkelig at vi skal ha et så stort omfang av politikere som har tredel­ te roller. Inger Stolt­Nielsen (H): I Høyre har vi sett frem til statsrådens forvaltningspolitiske redegjørelse med for­ ventning. Vi hadde håpet at denne redegjørelsen skulle peke ut i hvert fall noen områder der Regjeringen hadde funnet det mulig å rasjonalisere og forenkle forvaltnin­ gen, og noen konkrete tiltak for å fjerne dobbeltadmi­ nistrasjon der forvaltningsnivåene overlapper hverandre. Men vi ble dessverre skuffet. Visst er det så at statsrå­ dens redegjørelse inneholder programformuleringer som kunne vært hentet ut av vårt partiprogram, og dersom re­ degjørelsen hadde gitt oss en handlingsplan med tidsfris­ ter for gjennomføring av dette, ja, da skulle vi selvfølge­ lig hilst det velkommen med glede. Men så er ikke tilfel­ let. Redegjørelsen bærer mer preg av å være et valgpro­ gram enn en handlingsplan. Men fra dem som sitter i posisjon til å gjennomføre valgløfter, venter vi noe mer enn det vi har fått. Høyre er opptatt av at vi skal gjøre det viktigste først, og da må vi prioritere hvordan statens midler skal brukes. Ikke minst derfor har vi ønsket en fortgang i arbeidet med å modernisere og forenkle den offentlige forvalt­ ning. Statsråden henviser til at Oppgavefordelingsutvalget skal avgi sin innstilling om vel ett år. Og jeg undres da om dette er det samme oppgavefordelingsutvalget som statsråd Løwer henviste til da vi høsten 1997 etterlyste en grenseoppgang mellom fylkeskommunens og fylkes­ mannens oppgaver, nettopp for å forenkle og rasjonalise­ re den offentlige forvaltning. Eller er det det strukturut­ valget for modernisering av offentlig sektor som et fler­ tall i Stortinget vedtok sist høst, nettopp fordi dette arbei­ det synes å gå for tregt og behovet for rasjonalisering og modernisering er påtrengende? Men det er altså først om vel ett år vi kan vente en innstilling fra utvalget. Skal så denne ut på høring før det skjer noe mer, eller vil de be­ rørte parter være tilstrekkelig hørt under arbeidets gang? Legger en opp til at en mer rasjonell offentlig forvaltning kan realiseres i inneværende stortingsperiode, eller vil dette bli enda et eksempel på at den gang da Fanden fikk i sinn at intet skulle skje, da satte han i verden inn den første komite? I Høyre begynner vi nå å bli kraftig utålmodige. Of­ fentlig forvaltning eser ut over alle grenser, og effektivi­ tet er ikke akkurat vår første assosiasjon til begrepet «of­ fentlig forvaltning». Og det er synd for de ansatte, for det menigmann opplever som ineffektivitet i forvaltningen, skyldes i stor grad den overveldende mengde forskrifter som forvaltningen må forholde seg til, og som gjør selv den enkleste sak til en komplisert affære. I tillegg kom­ mer stadig nye, unødvendige lover og forskrifter som in­ gen har bedt om, men som øker forvaltningens arbeids­ byrde. Påtrengende oppgaver blir lagt til side til fordel for kontrolloppgaver, som denne regjeringen prioriterer. Eksempelvis var de store sakene i fjor å få vedtatt båt­ registerloven og Brustad­buloven, den siste forlanger en­ datil familieministeren skal gis prioritet på kontrollsiden. «Forvaltningen synes å fungere godt», sier statsråden. Ja, gjør den egentlig det? Møter vår forvaltning brukerne med den service og den respekt som skal kjennetegne et godt forvaltningsapparat? Er saksbehandlingstiden til­ fredsstillende? Har forvaltningen evnen til å prioritere? I VG 5. mai står det å lese at myndighetene siden 1993 har «forsømt tilsynet med mer enn tusen barnevernsbarn» i institusjon. Synes statsråden at dette er tilfredsstillende prioritering i fylkesmannsembetene? Da Ot.prp. nr. 61 for 1997­98 om barnevernet var til behandling i vår, tok Høyre opp den vilkårlighet som rå­ der i barnevernet, og som departementet selv pekte på i sin saksutredning. Vi ønsket å legge inn kvalitetskrav i forhold til dem som ble plassert i institusjon. Vi ønsket trygghet for at tiltak skulle bygge på tverrfaglig god kompetanse, og vi ønsket høyere kvalitet på evalueringen før tiltak ble endret. Dette ble avvist av Barne­ og fami­ lieministeren og regjeringspartiene. Statsråden peker på at det i praksis kan være konflikt mellom hensynene til åpenhet, rettssikkerhet og effekti­ vitet, og at denne regjeringen vil ha åpenhet som det overordnede mål. Med all respekt for det arbeidet som gjøres for et åpnere innsyn i forvaltningen, det må aldri gå på bekostning av rettssikkerheten -- aldri. Når det gjelder barnevernet, er dets arbeid i sin karak­ ter skjermet mot åpent innsyn, men departementet vet at det i forhold til våre svakeste går på rettssikkerheten løs. Men i dette departementet er det tilsynelatende viktigere å kontrollere søndagshandelen enn barnevernet. Barn kan plasseres hvor som helst -- bare ikke brødene får plass­ angst av for store lokaler. Og er det tilfredsstillende forvaltning når den vanlige borger får straffeskatt dersom selvangivelsen kommer én dag for sent, mens ligningskontorene kan oversitte klage­ fristbehandlingen så lenge det måtte passe dem? Igjen -- jeg etterlyser rettssikkerhet som prioritert område, og jeg savner en prioritering av offentlige oppgaver. Under fylkesmannsembetene var det 1. mars 1998 1 800 ansatte. Av disse var en drøy tredjedel, 639, knyt­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3131 tet til landbruksavdelingene og 375 til miljø. Hvor store ressurser finner statsråden det forsvarlig å bruke på å overprøve salgsavtaler mellom kjøper og selger av pri­ vateide små jordlapper, eller til konsesjonsbehandling ved arveovertagelse av små gårdsbruk? Når fylkesman­ nen melder fra om at lovpålagte kontrolloppgaver ikke utføres på grunn av ressursmangel, er det ikke da på tide å se om de ressurser som tildeles disse embetene, priori­ teres riktig? Er det virkelig behov for at drøye 56 pst. av fylkesmannens ressurser benyttes på landbruk og miljø? Er det viktigere å kontrollere hvor mange netter en eier overnatter på et konsesjonsbelagt småbruk, enn å kon­ trollere hvordan barn under offentlig omsorg lever? Denne regjeringen har ved flere anledninger pekt på behovet for å styrke lokaldemokratiet, at beslutninger fattes nærmest mulig dem det angår. Det er Høyre helt enig i. Men mener Regjeringen det? Statsråden sier at forvaltningen skal bidra til en demokratisk utvikling, og et av de viktige spørsmålene i den sammenheng er hvor­ dan en også ved forvaltningspolitiske virkemidler kan styrke politiske beslutningers legitimitet. Det høres flott ut, men Regjeringens handlinger undergraver tilliten til hensiktene. I Rogaland teller fylkesmannens avdeling for landbruk og miljø ca. 70 mann. Til tross for denne vel­ kvalifiserte, overdimensjonerte staben, underkjenner de­ partementet den faglige ekspertise som er lagt til grunn for et politisk lovlig fattet gjennomarbeidet regulerings­ vedtak i Stavanger kommune, og nekter å godkjenne re­ guleringsplanen. Er det ved å la sentralforvaltningen overprøve lokalforvaltningen at denne regjeringen vil styrke demokratiet? Høyre savner samsvar mellom ord og handling også på andre områder. På flere steder i redegjørelsen pekes det på sannsynligheten for at vi vil få en utvikling hvor enkelte grupper ansatte vil kunne ønske en løsere tilknyt­ ning til arbeidsgiver, for selv i større grad å kunne forme sin arbeidsdag. For å kunne konkurrere om ettertraktet arbeidskraft må også staten kunne svare på slike utfor­ dringer. Det er vi i Høyre helt enig i, men vi undres på om dette fra statsrådens side bare er ord. Det offentlige har kjempeproblemer med å tiltrekke seg kvalifisert ar­ beidskraft i helsevesenet, og enkelte sykehus står i fare for å måtte stenge avdelinger. Samtidig vet vi at vi har 10 000 sykepleiere i reserve. De jobber ikke med det de er utdannet for, men det ville de muligens kunne tenke seg dersom de fikk en løsere tilknytning til arbeidsgiver. Men til tross for dette vil Regjeringen skille ut helseper­ sonell og ikke tillate privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft for disse. Her er det en motsetning mel­ lom den virkelighetsforståelse som beskrives i redegjø­ relsen, og Regjeringens faktiske handlinger. Men dette ser vi jo også på andre områder. Oppryd­ ding i skjemaveldet var en fanesak for Regjeringen, og også statsrådens redegjørelse peker på dette som et prio­ ritert område. Men under denne regjeringen har skjema­ veldet økt -- ikke avtatt. I statsråd Sponheims første år økte næringslivets skjemabelastning med 94 000 time­ verk, ifølge Næringslivets Ukeavis. I 1998 var næringsli­ vet pålagt å fylle ut 40 flere skjemaer enn året før, og jeg vil jo anta at den offentlige forvaltning får tilsvarende økt arbeidsbelastning med å kontrollere alle disse skjemaene. Nye forskrifter kommer på løpende bånd. Ifølge Norsk Lovtidend kom det i fjor 1 526 sentrale forskrifter, og pr. 9. april i år var det kommet 305 nye. Vi kan ikke møte morgendagen med å legge stadig nye områder un­ der offentlig kontroll og registreringsplikt. Skal vi få et enklere Norge, må det settes grenser for hva det offentli­ ge skal bry seg med, men det ser det ikke ut til å være noen ambisjoner om i denne regjeringen. Tvert imot, både Voksenåserklæringen og statsrådens redegjørelse slår fast at vi i Norge skal ha en stor offentlig sektor. Men er det ingen varselklokker som ringer når den ved­ lagte statistikk viser at andelen ansatte i offentlig sektor stiger jevnt og trutt, fra hver fjerde arbeidstaker i 1978 til hver tredje arbeidstaker i 1997? Når stadig flere arbeids­ takere blir offentlig ansatt, betyr det stadig færre til å ut­ føre det verdiskapende arbeid som vi alle tross alt er av­ hengig av. Det burde bekymre flere enn Høyre. Offentlig sektor var ment å trygge vår velferd, men i dag har of­ fentlig sektor fått et omfang som truer velferden. Helse­ vesen og skole -- statens kjerneområder -- blir stadig mer byråkratisert. Skjemaveldet truer tjenesteproduksjonen. Arbeidstiden går med til møter og papirarbeid istedenfor å produsere tiltrengte tjenester, og denne problematikken er ikke engang tema i den forvaltningspolitiske redegjø­ relse. Derfor er Høyre skuffet. Presidenten: Representanten Stolt­Nielsen berørte i innledningen av sitt innlegg temaet om retningslinjer for nedsetting av komiteer. Presidenten vil understreke at når man bruker sitater, vil det være en fordel om man også inntar hvor sitatet kommer fra. Inger Stolt­Nielsen (H): Tidsnød, president! Presidenten: Presidenten har merket seg at nøden er stor, men forhåpentligvis ikke tiltakende. Unn Aarrestad (Sp): Den norske forvaltninga har gjennom dei 200 åra ho har eksistert, gjennomgått store endringar. Nå går me inn i kunnskaps­ og informasjons­ samfunnet. Me er ved eit nytt tidsskilje. Aktive og inn­ siktsfulle borgarar vil forventa ei forvaltning som er open og tilgjengeleg, som gjer det mogleg med innsyn og del­ taking, og som møter enkeltmennesket med respekt. Senterpartiet meiner at nærleik er eit hovudprinsipp for å nå dette målet. Kjennskap, kunnskap, oversikt og tilhøyring gjer at ein lettare veit kva saka gjeld, og der­ med lettare kan fatta dei rette vedtaka. Dette vil i tillegg binda folket saman. Diskusjonen som nå har pågått i len­ gre tid om å slå saman kommunar og fylke til store einin­ gar, vil klart verka negativt inn på dette og skapa framand­ gjering. Dersom me meiner noko med demokrati og del­ taking, må me gå imot dei store endringane her. Senterpartiet ønskjer å ta heile landet i bruk. Som eit ledd i dette må staten gå føre for å desentralisera verk­ semda si. Utflytting av offentlege aktivitetar kan hjelpa til med å laga skapande miljø, samstundes med at lokal­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3132 samfunnet får tilført auka kunnskap. Dette kan vera både nye oppgåver og overføringar av nåverande funksjonar frå sentralt til lokalt nivå, altså så nær brukarane som mog­ leg. Her er det viktig å utvikla nye løysingar for sam­ handling og oppgåveløysing på tvers av geografiske grenser og forvaltningsnivå. Dette kan medføra ei positiv utvikling til næringsfattige strok av landet. Eg ser fram til vidare handsaming av dette etter at den nedsette embets­ mannsgruppa har kome med sitt forslag. Eg tykkjer det er positivt at Regjeringa nå går inn for å innføra offentlege sevicekontor. Slike kontor vil kunna berga mange lokalmiljø frå fråflytting, særleg av unge folk. Me veit at den dagen skulen, postkontoret, bensin­ stasjonen og butikken vert nedlagde, når ein mistar kvar­ dagsfunksjonane ein hadde i nærmiljøet, då er ofte vegen ikkje lang til at tanken om flytting melder seg. Men ser­ vicekontor må likevel ikkje verta eit vikarierande motiv for nettopp å leggja ned posten, likningskontoret osv., for då vil det ha motsett verknad -- då verkar det sentralise­ rande. Ei undersøking frå Møreforsking, synte at nærbutik­ ken var mest like viktig som grendeskulen for å hindra utflytting frå ei utkantbygd. Når ein i tillegg veit at talet på butikkar har vorte sterkt redusert dei siste åra, er det på høg tid med mottiltak. Elles finst det positive erfarin­ gar frå rundt om i landet der ein har prøvt seg på samar­ beid. Eg kjenner t.d. til at i Namsskogan har folkebiblio­ teket samlokalisert seg med trygde­ og sosialkontoret og kommunal informasjonsteneste. I tillegg har biblioteket, saman med lokal butikk og post, synleggjort sin eigen eksistens. Sidan desse bibliotekfilialane er plasserte i bu­ tikkane i bygda, har dei vore tilgjengelege i heile op­ ningstida til butikkane, altså ca. 70 timar i veka. Dette har igjen synt kva som kan vera mogleg å gjera i ein vid­ strakt kommune med svært spreidd busetjing. Dette er eit godt døme på noko ein har fått til. Derfor må det vera rett ikkje å setja detaljerte og snevre grenser for kva offentle­ ge servicekontor skal bestå i, og korleis dei skal drivast. Her er det vel berre fantasien som kan setja grensene for kva ein kan få til når berre viljen er til stades. Ei arbeidsgruppe som nå ser på dette, skal òg tilrå løy­ singar innan februar i år 2000. Dette ser eg fram til å få vera med og drøfta vidare. Elles vil eg gjerne få kommentera ein statistikk som følgde med statsråden si utgreiing. Når det gjeld totale offentlege utgifter i prosent av bruttonasjonalprodukt, som t.d. Inger Stolt­Nielsen frå Høgre i dag kritiserte, sy­ ner det seg at Noreg klart har dei lågaste utgiftene av alle dei nordiske landa, med 10­18 pst. under nivået i dei an­ dre landa. Dette gjeld òg i høve til andre europeiske land som vi kan samanlikne oss med, så nær som Storbritan­ nia, som ligg litt under oss. Dette kan gi oss verkeleg grunn til ettertanke. Ågot Valle (SV): Rammene for offentlig forvaltning og den offentlige forvaltninga utvikler seg ikke som føl­ ge av en naturlov, men som resultat av hvilke krefter som er på offensiven, og som følge av vedtak, både i storting og kommunestyrer, og særlig av gutta i de lukka rom i fi­ nansinstitusjoner og konsern. Utviklinga er altså mennes­ keskapt. Det går som en rød tråd gjennom hele den forvalt­ ningspolitiske redegjørelsen at vi skal tilpasse oss utvik­ lingstrekka. Fordi utviklinga er styrt av mektige kapital­ krefter som sprenger nasjonalstatens rammer og opptrer friere og friere på et uregulert verdensmarked, får vi altså et press på offentlig sektor i alle land. Resultatet er også press på kommuneøkonomien, som vi ser resultatene av nå. Fra NHO og høyrekreftene kjøres det systematiske og massive kampanjer for omgjøring til AS, fristilling av kommunale og statlige selskap, for privatisering av of­ fentlig sektor, for konkurranseutsetting, og nå altså det nye ordet, som vi lærte i redegjørelsen, konkurranse­ eksponering. Det er sterke privatøkonomiske interesser som ser of­ fentlig sektor som et viktig ekspansjonsområde -- nye markeder skal erobres, der det er mulig å oppnå stor av­ kastning. Resultatet er større forskjeller, men også at be­ driftsøkonomisk tankegang sniker seg inn i offentlig sek­ tor, der hver enhet skal lønne seg -- og det er slett ikke den beste ramme for helhetstenking -- og der det er krav om effektivitet i betydningen løp fortere, ta unna flere pasienter eller brukere, stapp flere unger inn i klassene og barnehagene. Dette fører til et enormt press på forvalt­ ningas viktigste ressurs, nemlig menneskene. Når statsrå­ den har som ambisjon å tilpasse seg utviklinga, ikke styre den så det er mulig å få mer ressurser til offentlig sektor, en offentlig sektor der folk har tid til å gjøre en bedre jobb, legges det altså til rette for ei høyredreining av for­ valtningspolitikken. Derfor er Fremskrittspartiet såre for­ nøyd. SV vil forsvare en sterk offentlig sektor, en sterk vel­ ferdsstat og sterke velferdskommuner, fordi dette er den beste måten å organisere samfunnet på. Vi vil ha lik rett til deltakelse i samfunnet, uavhengig av kjønn, alder, et­ nisk bakgrunn eller økonomiske og sosiale ressurser. Bare en sterk offentlig sektor kan sikre denne retten, og sikre alle lik tilgang til velferdstjenester ut fra behov. Den offentlige forvaltninga er det beste redskapet for rettferdig fordeling. Markedet er en elendig fordeler. Derfor vil SV sammen med fagbevegelsen, sammen med brukere som er borgere og ikke kunder, jobbe for en bed­ re offentlig sektor og mot privatisering. Vi er mot at de­ mokratisk, folkevalgt styring svekkes ved at avgjørelser i økende grad overføres til markedet, til de lukka styre­ rom, der offentlighet og åpenhet ikke står særlig høyt. Et forsvar for offentlig sektor betyr ikke at vi er såre for­ nøyd med tingenes tilstand. Tvert imot betyr det å forsva­ re offentlig sektor å se med kritiske øyne på tjenestene. Jeg er helt enig med statsråden i at serviceholdning og respekt for det enkelte menneske skal være forvaltningas kjennemerke. Alle skal kunne beholde verdigheta si i møte med forvaltninga. Vi vet at det ikke alltid er sånn. Altfor mange ganger er folk blitt møtt med en A4­hold­ ning og ekstrem regelstyring. Når vi hører om slike opp­ levelser, må vi spørre om hvorfor. Hvorfor skjer det? Sjølsagt har det noe med holdning å gjøre. Men kravet om effektivitet i betydningen gjør ting fortere, fremmer 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3133 ikke det gode møtet mellom enkeltmenneske og den som skal hjelpe. Når nå serviceerklæringen holdes opp som et middel for å nå målet om en bedre forvaltning -- og det kan kanskje være veldig bra -- må den ikke inneholde et standardkrav om behandlingstid. Mennesker skal ha hjelp ut fra forskjellige behov, og de har krav på indivi­ duell behandling med ulik bruk av tid. De har krav på helhetlige tilbud, at ulike etater virkelig samarbeider, for­ di det er hele mennesker som har behov for tjenester eller hjelp. Som leder i en kommune har jeg tenkt en del over hvordan vi skal få til dette samarbeidet over etats­ og for­ valtningsnivå som trengs for at den enkeltes møte med offentlig forvaltning skal bli bedre. Og jeg har bl.a. fun­ net ut at det overordna kravet om streng budsjettdisiplin i den enkelte etaten eller ved det enkelte kontoret, gjør at de som trenger mest hjelp, blir skjøvet mellom kontora -- svarteperspill. Vi må gi de ansatte rom og muligheter til å samarbeide og til de nødvendige omstillinger ved å satse på de ansattes kreativitet, erfaring, kompetanseutvikling og bedre organisasjons­ og ledelsesstrukturer. På denne måten kan vi fornye og forsvare offentlig sektor. Terje Johansen (V): Venstres grunnholdning er at forvaltningen er eid av borgeren, og den er et redskap for borgeren. Vårt slagord «Du er sjefen!» beskriver ganske presist hva partiets grunnholdning er. Jeg må si at mitt møte med forvaltningen etter at jeg kom på Stortinget gjør at jeg vil begynne med å gi en kompliment til den norske forvaltning. Jeg er imponert over den grundighet, uavhengighet og ansvarsfullhet den viser i sitt arbeid. Men «sjefen» begynner å få problemer fordi det systemet som forvaltes, etter hvert er blitt så komplisert at borgeren føler stadig større avmakt overfor systemet. Jeg tror SVs representant her sa at «alle skal kunne beholde verdigheta si i møte med forvaltninga». Det er en annen måte å si det på. Men skylda for dette ligger ikke hos forvaltningen, den ligger her i salen -- hos oss som er lovgivere. Det er vi som går ut fra at samfun­ net er så komplisert at vi derfor trenger kompliserte reg­ ler til å styre det. Det er en forkvaklet holdning. Reguleringene har vært begrunnet med hensyn til lik­ het og forutsigbarhet, men dessverre har det blitt stadig flere detaljreguleringer og forsøk på millimeterrettferdig­ het. Konsekvensene av dette er at vi bruker stadig mer av ressursene våre på å kontrollere om de reguleringene vi har fastlagt, blir fulgt, i stedet for å bruke ressurser på å løse oppgaver. Vi i Venstre ønsker en enklere og mer åpen forvalt­ ning. En enklere forvaltning handler om å gjøre forvalt­ ningen effektiv, slik at det offentlige kan produsere flest mulig tjenester for hver krone. Og i diskusjonene om vi skal ha en sterk offentlig sektor eller ikke, mener jeg at svaret fra Venstres side er helt selvfølgelig: Vi skal ha en sterk offentlig sektor, men det utelukker naturligvis ikke at vi kan be om produkter fra andre. Det er altså ikke der­ med sagt at den offentlige sektor skal stå for all produk­ sjon av tjenester. Det er opp til oss politikere å sørge for at kravspesifikasjonene blir så pass klare at de ikke re­ presenterer noen fare for verken det enkelte individ, de svakeste av oss eller noen andre dersom vi setter ut dette. Det som er problemet med den jungelen som etter hvert har utviklet seg som en konsekvens av de regler vi vedtar her, er at det er de mest ressurssvake som blir skadelidende. De ressurssterke svinger seg gjennom denne jungelen som om de var Tarzan, og de finner alltid utveier. Åpenhet og rettssikkerhet er viktige prinsipper om­ kring informasjon som angår den enkelte borger. Det er for Venstre en selvfølge at en borger som henvender seg til den offentlige forvaltningen, skal ha rett til å få innsyn i dokumenter som angår borgeren. Han skal også i størst mulig grad ha rett til å bestemme over gjenbruk av infor­ masjon om seg selv. Venstre ser det som meget positivt at Regjeringen har tatt initiativ til denne debatten. Og vi synes at den disku­ sjonen som nå foregår om prinsippene, bærer bud om at det kan bli noen endringer i kursen på den supertankeren som norsk forvaltning er, og «supertanker» er da ment i positiv betydning. Regjeringen har forenkling som ho­ vedmål, men dessverre tar det lang tid før dette synker ned gjennom alle lag i forvaltningen. Men dette er et ar­ beid som Regjeringen har påbegynt, og jeg er sikker på at vi skal få det til dersom vi får tiden på oss. L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­ dentplassen. Jon Olav Alstad (A): Statsråden understreket i rede­ gjørelsen at hun både skulle legge vekt på Regjeringens visjoner for forvaltningen og dens syn på rolle og oppga­ ver i årene framover. Nå skal jeg prøve å unngå å karak­ terisere denne, men det er grunn til å advare mot en for tendensiøs framskriving av utviklingen på enkelte områ­ der, og et ønske om at forvaltningen kan spille en sterke­ re rolle på andre områder. Statsråden la i redegjørelsen stor vekt på individuelle tilpasninger og en oppmykning av arbeidstaker­ og ar­ beidsgiverforholdet på bakgrunn av den teknologiske ut­ viklingen. Da er det kanskje på sin plass å peke på det kollektive rammeverket vi har i dag, som statsråden var oppsiktsvekkende lite inne på. Offentlig sektor og også forvaltningen er av en slik karakter at det selvsagt må legges vekt på IT, og det offentlige må ha en offensiv po­ litikk på dette området, men å tro at IT vil skape grunn­ leggende endringer i organiseringen av våre medarbeide­ re, tror jeg kan være uheldig. Riktignok ser vi fra andre land at dette blir brukt som en brekkstang for å redusere arbeidstakernes innflytelse og å få innført mer fleksible ordninger som svekker deres interesser. Det må ikke bli utgangspunktet for statens personalpolitikk. De offentlige arbeidsplassene er av en slik karakter at de i liten grad vil bli sterkt berørt av dette, selv om det også er nødvendig for en så pass stor arbeidsgiver som det offentlige å ha et vel utviklet tilbud for å gi arbeidsta­ kere muligheten til å ta IT i bruk for å organisere sin hverdag bedre. Dersom man tolker statsråden ordrett, får man derimot et inntrykk av at hun bruker dette til å angri­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3134 pe de kollektive rettighetene i det som kan karakteriseres som verste Høyre­tradisjon. Derfor vil jeg understreke at vår holdning er å bidra til at det offentlige er med på å finne løsninger som ivaretar arbeidstakernes interesser også ved slike arbeidsordninger, og jeg vil utfordre stats­ råden på nettopp dette punktet. Et beslektet tema som har vært viktig for Arbeiderpar­ tiet i forvaltningspolitikken, er likestilling. Det offentlige er en veldig viktig aktør for å få reell likestilling blant ar­ beidstakerne, og kanskje spesielt for at de skal oppnå likelønn. Her har staten de senere årene ført en politikk som har fungert rimelig bra, mens det motsatte kan sies om f.eks. kommunene. Arbeiderpartiet er opptatt av at dette er et punkt som det blir fokusert på av arbeids­ og administrasjonsministeren også i årene framover, og at hun fortsetter med den politikken som ble ført av Arbei­ derpartiets statsråder. Nettopp fordi statsråden ikke valg­ te å legge noen særlig vekt på dette i redegjørelsen, vil jeg bruke anledningen til å gi henne en sjanse til. Og jeg forutsetter at statsråden da benytter muligheten til å be­ krefte at dette også i hennes periode blir en sterkt vekt­ lagt problemstilling. I et land som Norge vil det offentlige spille en stor rol­ le både som kapitalbase, som kompetanseinnehaver og som tilrettelegger. På den bakgrunn blir det også litt ta­ fatt å gå inn i en debatt om statens styringsform med det utgangspunkt at staten ikke skal eie, og at privatisering blir det eneste saliggjørende. I et lite land som vårt, med den næringsstrukturen vi har, må nødvendigvis staten være en veldig viktig og moderne deltaker også i næ­ ringsutviklingen. Noe annet ville kunne bidra til å gjøre innslaget av utenlandsk eierskap sterkere, noe jeg har fått et bestemt inntrykk av at sentrumsregjeringen ikke har ansett som heldig. I et innlegg i Dagsavisen i forrige uke, ble det stilt en del betimelige spørsmål som det er nødvendig å få svar på før vi går inn i den privatiseringsdebatten som statsrå­ den inviterte til: «Hva vil bli bedre? Vil en privatisering gi selskapet en bedre ledelse? Kan en regne med raskere beslutnin­ ger og klokere disposisjoner i det øyeblikket selskapet blir notert på børsen? Vil børsnotering utløse intellek­ tuelle og faglige ressurser i selskapet som ellers ikke får anledning til å vokse fram?» Dersom svarene på dette mot formodning er at det er ønskelig å privatisere, er det vel absolutt nødvendig med et sterkere engasjement fra statsrådens side. Jeg håper at statsråden i dag ikke vil nøye seg med å ramse opp det som er statusen, men også gi signaler om om hun vil og om hun kan bidra til å styre denne utvik­ lingen. Passiv tilpasning har alltid vært høyresidens øn­ ske, og jeg håper at det ikke blir malen for sentrumsre­ gjeringens forvaltningspolitikk. Steinar Bastesen (TF): Vi behandler i dag redegjørel­ sen om forvaltningen. For mitt vedkommende gjelder det å se den ifra den menige manns side, hvordan hverdagen oppfattes for dem som skal produsere og skape noe i dette samfunnet, basert på arbeid og maskiner -- det være seg at en bruker båt eller gravemaskin, at en sprenger tunneler, bygger garasjer eller hus. Da fortoner bildet seg litt anner­ ledes enn det fortoner seg fra dette huset og fra denne salen. Min erfaring med forvaltningen er ikke akkurat så strømlinjeformet som den statsråden redegjorde for i sin redegjørelse. Jeg har opplevd trenering av søknader, trene­ ring av behandling. Jeg har en spesiell sak som jeg vil nev­ ne. Jeg har opplevd trenering til og med av Sivilombuds­ mannen. Ikke en gang han får svar på sine henvendelser til forvaltningen, nettopp med bakgrunn i at det ikke er noen hjemmel i forvaltningsloven for å pålegge saksbehand­ lingsfrister. Jeg viser til mitt forslag som jeg hadde for en tid siden. Til og med Sivilombudsmannen blir altså negli­ sjert. Han satte en ti dagers frist for en måned siden til det aktuelle departementet, og har ennå ikke fått svar. Vi opplever at skal en starte på en tunnel eller bygge en vei, og det investeres for hundrevis av millioner kr, så dukker det opp en byråkrat som finner en pilspiss, eller noe som likner på en pilspiss, og anlegget blir stoppet. Det koster hundrevis av millioner kr dersom det blir stop­ pet. Men ved å omgå regelverk og lover kan en greie å få dette i gang igjen og få gjort den samfunnsnyttige innsat­ sen som det skulle investeres i. Vi opplever at skal en bygge en garasje eller flytte et lite hus, så må en gjennom en papirmølle som er helt enorm. En må ha en stabel med dokumenter og gjennom åtte­ni instanser for å få flyttet et lite naust eller ei lita bu. Det er det folk sliter med i dag. Hva er så svaret? Jo, det er en serviceerklæring -- en serviceerklæring kan en vise til! Da får en flytte bua, da får en sprenge fjellet, da får en grave i veien, da får en pløye marka. Serviceerklæring -- et nytt kontor, et service­ kontor, må vite! Der kan en gå inn og få løst alle sine problemer! Der sitter det nye byråkrater som skal sile ens initiativer og dele ut serviceerklæringer som en kan legge fram for gravemaskinen, og så er det bare å sette i gang. Jeg har også et annet felt jeg gjerne vil nevne. Det er fiskerinæringen. Der har vi et system som gjør at forvalt­ ningen er overlatt til forvaltningens frie skjønn. Der er det forvaltningens frie skjønn som får lov til å herje og si og mene akkurat det som den selv synes. Det er et system som vi ikke kan trekke inn for domstolene, fordi domsto­ lene er avskåret fra eller uvillige til å gripe inn i forvalt­ ningens frie skjønn. Nettopp der er problemet. Slik er hverdagen for folk som arbeider med hendene sine eller maskinene sine, eller er ute på havet for å prøve å gjøre noe produktivt til fordel for dette landet, og som ikke le­ ver av å produsere papir eller av å flytte på papir. Jeg lurer på når Regjeringen har tenkt å ta disse tinge­ ne alvorlig og prøve å gjøre saksbehandlingen enklere og lettere for folk, og la mindre og mindre blir overlatt til forvaltningens frie skjønn. Som vi har sett i en rekke sa­ ker, kan det være umulig for en menigmann å få behand­ let sin sak nettopp fordi, som jeg sa i stad, domstolene er avskåret fra eller uvillige til å behandle slike saker som er overlatt til forvaltningens frie skjønn, ut fra at de har fått fullmakt fra denne sal. Per Roar Bredvold (Frp): Man kan si mye om stats­ rådens redegjørelse om forvaltningspolitikk. At den skul­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3135 le inneholde noen revolusjonære forandringer, hadde Fremskrittspartiet ikke ventet, men noe mer konkret enn det vi fikk høre, hadde vi forventet. Redegjørelsen inneholdt mange selvfølgeligheter og forholdsvis lite om handling. Et eksempel kan være at menneskene skal være aktive deltakere i samfunnet og ikke bare være kunder og klienter. Fremskrittspartiet er fornøyd med dette utsagnet da dette er god fremskritts­ partipolitikk, men det mangler noe når man ikke konkre­ tiserer hvordan dette skal foregå, for det skulle ikke være noe parti, noen gruppering eller noen enkeltperson som ikke ønsker seg mer innflytelse over sitt eget liv. Man sier også at forvaltningen skal ivareta menneske­ nes interesser og stå til deres tjeneste Ja, det må og skal være slik at staten er til for menneskene, og ikke motsatt. Ellers registrerer Fremskrittspartiet at statsråden har svært stor tro på at Internett og informasjonsteknologi skal løse de fleste problemer vi har. Kanskje kan de det, men dette ligger nok en del år fram i tiden. Svært mange i Norge har ikke tilgang til dette, noe som kan skyldes mangel på utstyr, bl.a. av økonomiske grunner, samt mangel på opplæring. Dette er selvfølgelig under utarbei­ ding, spesielt i skolen, men vil vel ta noe tid. Fremskrittspartiet mener også at redegjørelsen mang­ ler noe om fylkeskommunen og dens rolle framover. Mener statsråden at den skal være som den er, eller er statsråden åpen for en vurdering av et såpass stor forvalt­ ningsorgan, som etter Fremskrittspartiets syn er modent for forandring og på sikt bør fjernes. Den største mangelen med den foreliggende redegjø­ relsen er etter Fremskrittspartiets oppfatning at man ikke tar de grunnleggende problemer med en stor og sterkt voksende offentlig sektor alvorlig. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at man istedenfor å drøfte mindre or­ ganisatoriske og forvaltningsmessige forbedringer, burde ha lagt opp til en mer grunnleggende debatt om offentlig sektor og framlagt en samlet strategi for en deregulering av denne. En slik strategi burde etter Fremskrittspartiets syn være inndelt i fire deler: Det bør være en realistisk, nøktern og kritisk gjennomgang av den offentlige sektor. Det bør være en klar definisjon av hva som skal være sta­ tens ansvar, rolle og arbeidsoppgaver. Det bør også være en fastsetting av klare og konkrete mål for denne virk­ somheten. Og til slutt: Det bør også være en handlings­ plan med virkemidler for hvorledes man skal nå målet. Fremskrittspartiet er, i motsetning til f.eks. SV, av den oppfatning at en rekke tjenester i offentlig sektor med stor fordel kan produseres av private bedrifter. Frem­ skrittspartiet mener derfor at det bør oppnevnes en priva­ tiseringskommisjon eller noe tilsvarende som skal vurde­ re hvilke tjenester i offentlig sektor som kan utføres mer effektivt av private bedrifter eller organisasjoner. Videre bør det oppnevnes en permanent ekspertgrup­ pe som skal vurdere kost­ og nytteverdien av slike tiltak i offentlig sektor. Fremskrittspartiet konstaterer at det er et klassisk pro­ blem i staten og i offentlig forvaltning i det hele at en er lite flink til å registrere hvilke resultater som virksomhe­ ten skaper. En er heller ikke god til å foreta forbedrende korreksjoner i tilfeller der de resultatene som kan oppnås, ikke står i forhold til de ressursene som anvendes. Jeg vil påpeke at Fremskrittspartiet tidligere har frem­ met en rekke forslag til forbedringer innen forvaltnings­ politikken. Dette gjelder bl.a. innføring av tidsbegrense­ de lover og strengere krav til tidsbruken ved behandling av søknader, konsesjoner mv. Dette er forslag som er oversendt Regjeringen tidligere. Allerede i 1992­93 foreslo Fremskrittspartiet flere til­ tak for å få en så god og så riktig offentlig sektor som mulig. Blant annet vurderte vi, som tidligere nevnt, å oppnevne en offentlig kommisjon som skal vurdere hvil­ ke tjenester i statsforvaltningen som med fordel kan pro­ duseres av private. Dette kan også gjelde organisasjoner, ved at man foretar en gjennomgang av den eksisterende departementsstruktur med sikte på en bedre samordning av reduserte interessemotsetninger og økt produktivitet. Fremskrittspartiet har også bedt om at man foretar en vurdering av om ikke departementene bør omorganiseres til rene politiske sekretariater. Fremskrittspartiet ønsker også å endre personalpolitikken, slik at man går bort fra ansiennitet som et kriterium for forfremmelse. Statsråd Laila Dåvøy: Først vil jeg prøve å svare på en del av spørsmålene som er reist. Gunnar Breimo spør om Regjeringen er kommet til en ny erkjennelse. Jeg skal ikke svare direkte på det, annet enn at jeg er helt overbevist om at det offentlige er nødt til å fornye seg for nettopp å unngå en ren privatisering. Vi må være villige til en god -- og en bedre -- ressursut­ nyttelse og mest mulig effektiv drift. Vårt overordnede mål har vært at dette skal skje i forhold til at vi også skal ivareta en god brukerorientering, der brukerne skal ha til­ lit til forvaltningen, og der brukerne skal få medvirkning. Når det så sies at det er lite av tiltak i denne redegjørel­ sen, er ikke jeg enig i det. Her er en god del tiltak. Noen er videreføring av det som andre har diskutert tidligere og til dels satt i gang, og noen av tiltakene er helt nye. Når det gjelder den etterlyste medvirkning, vil jeg spesielt nevne de offentlige servicekontorene, som et til­ tak til medvirkning. Vi har informasjonsteknologiske hø­ ringer, som er et nytt virkemiddel, vi har serviceerklæ­ ringer, og ikke minst vil samlingen av norge.no på Inter­ nett med én inngang gjøre det mulig å få en mye sterkere brukermedvirkning. Det er noen av sakene. Vi har sittet et og et halvt år i denne regjeringen, og vi har satt ned en del utvalg. De blir fortløpende ferdig i år og neste år, og vi vil selvsagt komme til å følge dette godt opp. Sandberg fra Fremskrittspartiet peker på en del vikti­ ge forhold når det gjelder rolleavklaringer. Vi har et vik­ tig prosjekt på gang gjennom Statskonsult som går ut på å se på staten som eier og regulator, se på og avklare rol­ ler og ansvarsdeling mellom departementene og under­ ordnede virksomheter. I tillegg kommer vi også til å se på tilsynsmyndighetenes rolle framover. Dette er viktige områder. Inger Stolt­Nielsen snakket om modernisering, at vi er for sent ute med å gjøre ting, og at det kanskje er for 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april Trykt 27/5 1999 1999 3136 mange utvalg. Ja, men vi må ha utvalg. Det må faktisk en del utredninger til. Når det gjelder mandatet for Oppgavefordelingsutval­ get, ble det først godkjent av Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet i 1998, og det er viktig. Men det er ikke slik at vi bare sitter og venter på dette utvalget. Vi har satt i gang en del andre tiltak. Vi har bl.a. «Et enklere Norge», der det vil komme prosjekter fortløpende. I kommunalministerens redegjørelse ble det snakket om frivillig kommunesammenslåing. Og så har vi de offent­ lige servicekontorene, som også er et svar på dette. Når det gjelder fylkesmannens oppgaver og ressurser, må disse ses i sammenheng. Oppgaver pålegges også i den­ ne sal, men det er helt klart at når det gjelder prioriteringen av fylkesmennenes oppgaver, har vi en løpende debatt med fylkesmennene om det. Dette vil for øvrig også bli debattert ganske inngående i Oppgavefordelingsutvalget. Unn Aarrestad var inne på ordningen med de offentlige servicekontorene, og hun pekte på en del lokale initiativ og ulike løsninger. Der er jeg helt enig. Vi må imidlertid også legge til rette for å få vekk en del lovhindringer. Fra depar­ tementets side har vi nylig bedt samtlige departement om å arbeide for lokale initiativ til samarbeid på tvers. Selv om staten er positiv, har vi sett at det er en del motstand også i de statlige etatene. Vi prøver å være på­ drivere her. Når det gjelder kommunene, må de også være aktive i å ønske å opprette et offentlig servicekon­ tor, og det er gledelig å se at svært mange kommuner er opptatt av dette. Til Ågot Valle: Ja, vi skal ha en sterk offentlig sektor. Det er ikke og vil heller ikke bli aktuelt for det offentlige, som jeg sa i redegjørelsen, å gi fra seg ansvaret når det gjelder sentrale velferdsgoder som helsetjeneste, pleie­ og omsorgstjenester eller undervisning. Terje Johansen var inne på at systemet er for kompli­ sert. Det er jeg også enig i. Nettopp derfor har vi gjen­ nom «Et enklere Norge» grepet fatt i dette, og det vil komme konkrete prosjekter utover våren. Det skal bli enk­ lere for enkeltmenneskene, det skal bli enklere for næ­ ringslivet, og det skal bli enklere for kommunene. Alstad i Arbeiderpartiet sa at IT vil skape endringer i personalpolitikken, at vi på en måte legger opp til det. Skal det skje, så skal det selvsagt skje i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene. Vi skal også følge opp ar­ beidet med likestilling -- det kan jeg bare si. Jeg merket meg at Bastesen er litt negativ til service­ erklæringer. Jeg har ikke det negative forholdet til service­ erklæringer som han har, og håper det skal gå bra. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Gunnar Breimo (A): Statsråden understreket flere ganger i sin redegjørelse behovet for kompetanseheving. At det er viktig og stadig blir viktigere, kan det ikke herske tvil om. Det gjelder ikke minst på et område som informa­ sjonsteknologi, hvor store grupper i dag faller utenfor. I mitt innlegg pekte jeg på mangelen på forslag fra Regjeringen om tiltak i skoleverket for å møte det mest grunnleggende behovet og sikre at alle får de samme startmulighetene. I redegjørelsen fikk vi ingen signaler om satsingsviljen. I stedet omtaler statsråden den nye kompetansereformen som Regjeringens kompetansere­ form, og vi får inntrykk av at det er Regjeringens innsats som har ført til at det blir lagt så stor vekt på arbeidslivs­ basert etter­ og videreutdanning. I rettferdighetens navn bør vi vel her innrømme at det er snakk om fagbevegel­ sens reform. For reformen er vitterlig unnfanget og fram­ kjempet av fagbevegelsen. At den nå følges opp med tverrpolitisk støtte, er en helt annen sak. Jeg vil gjerne at statsråden bekrefter at det er slik. Så snakket statsråden om de offentlige servicekonto­ rene. Men også her er det vel snakk om en ordning som ble initiert av en annen statsråd i en annen regjering. Un­ der statsråd Totland ble det igangsatt prøveprosjekter, som senere har blitt evaluert. Det naturlige nå er vel å ta utgangspunkt i de erfaringene vi i dag sitter inne med et­ ter prøveprosjektene, og videreføre de positive sidene. Mitt spørsmål til statsråden på dette punktet blir: Hvor­ dan vil hun gå fram for å få motvillige aktører til å delta i ordningen med servicekontor? Holdningene til disse er sannsynligvis varierende innenfor statsforvaltningen. Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder informasjons­ teknologi og kompetanseheving, er dette viktige områ­ der. Jeg vil vise til handlingsplanen som Regjeringen har laget om informasjonsteknologi. Ellers har jeg lyst til å opplyse om at det faktisk er 1,8 millioner mennesker i dette land som pr. dags dato har tilgang til Internett, og det er veldig gledelig. Vi vet også at man vil kunne hente ut en del informasjon via bibliotek, skoler, offentlige ser­ vicekontor osv. Jeg tror at informasjonsteknologi, selv om vi har blitt beskyldt for å ha sagt for mye om det, skal løse en del ting. Vi tror på den som et virkemiddel til å bedre informasjonen fra og dialogen med forvaltningen. Når det så gjelder kompetansereformen, og hvem som var opphavet til den, er det riktig at jeg brukte uttrykket «Regjeringens kompetansereform». Det var i glede over at også Regjeringen så helt og fullt gjennom lønnsoppgjøret og også de signaler som ble gitt i fjor, har integrert kompe­ tansereformen i sin politikk. Men det er helt riktig at det ikke var denne regjeringen som oppfant kompetanserefor­ men. Jeg skal ikke ta en debatt om hvem som var først ute. Når det så gjelder de offentlige servicekontorene, er det riktig at det var statsråd Totland som satte i gang for­ søket med disse i 1992. Forsøkene var ferdige i 1996, men så ble det ikke gjort noe mer. Denne regjeringen, som ble innsatt i 1997, syntes at dette var en veldig god idé, hentet fram igjen forsøkene som var gjort, og har faktisk gått aktivt inn og besluttet at den ønsker å oppret­ te servicekontor i alle kommuner. Det er i så fall nytt. Det har vært en del motstand mot servicekontorene, kan­ skje først og fremst i statlige etater. Det har jeg grepet fatt i, og jeg kommer fortsatt til å være en pådriver for å få de statlige etatene med. Men kommunene må være vil­ lige, og det er kommunene som også må dra dette i gang. Per Sandberg (Frp): La meg først igjen få lov til å berømme statsråden for at hun følger opp når det gjelder Forhandlinger i Stortinget nr. 210 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april S 1998­99 1999 3137 ( Sandberg) statsforvaltning, og tankene og vyene omkring det Regje­ ringen ønsker å gjøre på det området. Men allikevel: Av­ slutningsvis i mitt innlegg la jeg fram noen tanker om hvorvidt statsråden hadde gjort seg noen betraktninger rundt det politiske rollemønsteret gjennom å være øverste myndighet overfor fylkespolitikere og kommunepolitikere, og det som etter hvert begynner å bli en større og større gjenganger, at politikerne opptrer på alle tre forvaltningsni­ våer. Jeg kunne gjerne tenkt meg å høre om statsråden had­ de noen betraktninger og vyer omkring dette i framtida. Jeg kunne også gjerne ha tenkt meg å høre statsrådens syn på fylkeskommunen -- hvorvidt det er et styrkende forvaltningsledd eller et svekkende forvaltningsledd i framtida -- og om også statsråden er inne på regiontenk­ ning i forhold til kommunesammenslåing og fjerning av fylkeskommunen. Statsråd Laila Dåvøy: Representanten Sandberg stil­ ler spørsmål om det at vi har politikere som opptrer på tre forvaltningsnivåer. Jeg kan ikke si at jeg i min korte fartstid som statsråd har tenkt så forferdelig mye over det. Men jeg syns det er en interessant problemstilling, og tar den med meg tilbake igjen for å vurdere dette nær­ mere. Det har ikke vært en del av det vi har diskutert i re­ lasjon til denne forvaltningspolitiske redegjørelsen. Når det så gjelder fylkeskommunens eksistens eller ikke, har det vært og er denne regjeringens politikk at fylkeskommunen skal bestå som forvaltningsorgan. Men det er ikke til å komme forbi at fylkeskommunens rolle og oppgavefordelingen blir et viktig tema når vi får Opp­ gavefordelingsutvalgets ferdige rapport. Jeg kan ikke svare representanten på annen måte enn at dette blir en debatt som kommer senere. Trond Helleland (H): Høyre er glad for at Regjerin­ gen tar et oppgjør med Arbeiderpartiet og med seg selv og sin egen fortid i denne redegjørelsen. Regjeringen setter opp brukerorientering, modernise­ ring og effektivisering som tre hovedstikkord for sin for­ valtningspolitikk. Et av de områdene statsråden legger vekt på, er bestiller­/utførerrollen. Statsråden mener, i likhet med Høyre, at det offentlige har et ansvar for hel­ se, skole og omsorg, men det er «ikke nødvendigvis» det offentlige som trenger «å ha ansvaret for å produsere tje­ nesten», sier Regjeringen i sin redegjørelse. Dette høres bra ut, men harmonerer dårlig med uttalelser fra bl.a. statsråd Magnhild Meltveit Kleppa, som i spørretimen i februar etterlyste at «kommunane ... drøftar alternativ til privatisering/konkurranseutsetjing». Senterpartiet har generelt uttrykt stor skepsis til bruk av eksterne produsenter av offentlige tjenester. Hva er Regjeringens syn på dette viktige spørsmålet? Er det statsråd Dåvøys påpekning -- sitat fra redegjørelsen: «Pri­ vate aktører og frivillige organisasjoner kan her vise en­ treprenøransvar ved å konkurrere om produsentrollen»? Eller er det Senterpartiets inngrodde motstand mot det samme, konkurranseutsetting -- eller «konkurranseekspo­ nering», som Regjeringen sier? Hva er Regjeringens syn? Kan vi nå forvente at Regjeringen faktisk vil sende ut det klare signalet også i andre redegjørelser til Kommu­ ne­Norge at nå er det viktig å sørge for at tjenesten blir produsert til en riktig pris, og ikke så viktig hvem som produserer tjenesten? Statsråd Laila Dåvøy: Regjeringen har ønsket å ha en helhetlig tilnærming til disse spørsmålene, og ser at vi er nødt til å reise en helhetlig debatt om dette. Det er faktisk nå nedsatt en arbeidsgruppe som skal utrede betingelsene for når f.eks. konkurranseutsetting er formålstjenlig og ikke. Herunder kommer vi til å drøfte skillet mellom bestillerrollen og produsentrollen. Da vil det være slik at selv om det offentlige kan velge å overla­ te den faktiske produksjonen av en tjeneste til private, har det offentlige fortsatt økonomisk og politisk ansvar for kvaliteten på tjenesten. Vi vil se på muligheten til å stimulere lokale private aktører og frivillige organisasjoner til å vise entreprenør­ ansvar når det offentlige ikke alltid er produsent av tje­ nestene. Vi har jo eksempler også i dag -- det er ikke helt nytt, dette. Vi har både frivillige og andre mer formali­ serte organisasjoner som jobber mot det offentlige i dag. Vi vil også se på muligheten for å spre gode løsninger og ideer i forvaltningen. Vi vil at dette bl.a. skal gjøres gjennom målestokkonkurranser, der offentlige etater kan måle seg mot hverandre. Vi ønsker å se på dette i et helhetsperspektiv, og øn­ sker å reise en debatt i kjølvannet av utredningen når den kommer. Ågot Valle (SV): Først en åpenbar misforståelse. Hvem skal ta æren for kompetansereformen? Det var faktisk SV ved Øystein Djupedal som først reiste forsla­ get om kompetansereformen her i dette hus. Så til personalpolitikk og likestilling, som jeg er glad for at statsråden sier at hun skal videreføre. For det er slik at staten har et arbeidsgiveransvar for statlig virksomhet og kan gjennom det gi et klart signal om at likelønn bør prioriteres. Nå, etter inntektsoppgjørene for 1998, viser det seg at statsansatte, heltidsansatte kvinner i 1997 had­ de en gjennomsnittlig årslønn på 89,9 pst. av tilsvarende for menn. Undersøkelsene viser at det har gått forferdelig seint. Her er det altså ingen som kan slå seg på brystet og si at jobben er gjort. Tempoet må økes -- og det ganske kraftig -- dersom det skal oppnås likelønn innen 2015. SV har flere ganger foreslått at det skal settes av en like­ lønnspott, og at disponering av likelønnspotten avgjøres i forhandlinger, altså at dette skal komme som en ekstra­ innsats. Hvordan ser statsråden på et slikt forslag? Hvis hun ikke ser positivt på det, hvilke tiltak vil hun sette i verk for å sørge for at vi får likelønn i statlig sektor? Statsråden sa: Ja, Regjeringen vil forsvare en sterk of­ fentlig sektor. Men ser ikke statsråden at presset på of­ fentlig sektor, presset på å slanke offentlig sektor og der­ med også skvise kommunene -- det faktum at kommune­ ne nå mangler 5 milliarder kr -- i seg sjøl blir et press for 210 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3138 å privatisere offentlige tjenester, til glede for dem som ønsker å tjene mer penger på det området? Statsråd Laila Dåvøy: Ja, likestilling er viktig, og jeg har et sterkt engasjement for likestilling og likelønn. Når det så gjelder de konkrete spørsmål representanten stiller i forhold til føringer og lokale forhandlinger, vil jeg be om forståelse for at jeg ikke kan si så mye om det her og nå. Vi er faktisk ikke ferdig med lønnsoppgjøret i år. De sentrale justeringene og de lokale forhandlingene kommer fortløpende, så vi får heller ta en slik debatt kan­ skje etter oppgjøret -- jeg kan ikke gå mer inn på det. Så til det å forsvare offentlig sektor: Jo, jeg ser de pro­ blemstillingene som representanten Valle her reiser med hensyn til presset på offentlig sektor. Men jeg tror også det er avgjørende viktig at vi som har ansvar for forvalt­ ningen, ser om det finnes muligheter for å gjøre tjenesten bedre. Ikke minst gjelder det å være mer og bedre bruker­ orientert, for jeg tror at veldig mye av det som skjer over­ for den enkelte bruker fra forvaltningens side, fra det of­ fentliges side, vil være med på å avgjøre om vi lykkes i å gi et godt nok tilbud. For hvis vi ikke lykkes i det -- og da går det ikke bare på økonomi, men det går også på hold­ ninger -- vil også de private tjenestene tvinge seg fram, og jeg er ikke tilhenger i det hele tatt, og heller ikke Regjeringen, av at vi skal privatisere offentlige tjenester. Gunnar Breimo (A): Et spørsmål av vital betydning for den videre utvikling av velferdssamfunnet er graden av privat engasjement, at man her finner den rette balan­ sen. For alle som er opptatt av rettferdighet og lik tilgang på tjenester, er svaret på dette spørsmålet helt avgjøren­ de. Personlig vil jeg si at en del av statsrådens uttalelser skremte meg, på tross av en formulering om at ansvaret for viktige deler fortsatt skal være offentlig. Statsråden sier det så sterkt at hun er åpen for å «omdefinere» sta­ tens rolle. Hun er villig til å gå langt når det gjelder kon­ kurranseutsetting av offentlig virksomhet. I tillegg vil hun bringe inn flere private eiere i offentlige bedrifter og virksomheter. Det må jo lyde som musikk i Fremskritts­ partiets ører, og jeg er ikke forundret over at representan­ ten Sandberg var godt fornøyd. Hvis jeg forstod ham rett, fant han visse formuleringer igjen fra sitt eget partipro­ gram. Jeg finner grunn til å be statsråden utdype sitt syn med hensyn til spørsmålet om private eiere. Som begrunnelse for å privatisere viser hun til at private eiere vil heve kva­ liteten på eierskapet. Hva tenker hun på når hun formule­ rer det slik? På hvilken måte holder ikke statlig eierskap i bedrifter med statlige forvaltningsoppgaver mål, og hvil­ ke virksomheter ønsker hun spesielt å privatisere? Statsråd Laila Dåvøy: For å presisere noe av det jeg svarte til Ågot Valle nettopp: Når det gjelder de tunge of­ fentlige oppgavene som jeg nevnte i sted, nemlig helsetje­ nester, pleie­ og omsorgstjenester og skole, er det ikke snakk om at vi ønsker å privatisere dette. Når det gjelder konkurranseutsetting, er vel svaret det samme til repre­ sentanten Breimo som til Helleland, at vi ønsker å se dette i et helhetsperspektiv. Vi tror at det er nødvendig å disku­ tere om det offentlige holder mål. Vi tror det er nødvendig å diskutere om man ser muligheter til å konkurranseutset­ te noen deler av offentlig virksomhet og i tilfelle hvilke, og det kan ikke jeg her og nå svare på. Vi må komme til­ bake til dette i en mer helhetlig debatt senere. Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme. Karita Bekkemellem Orheim (A): Offentlig sektor er selvfølgelig gjenstand for stor oppmerksomhet i vårt samfunn. Det som skjer i den offentlige forvaltning, har på en eller annen måte betydning for de fleste av oss. Deltakelse og demokrati, sa representanten Per Sand­ berg. Ja, det er det vel ingen her i salen som er uenig i. Det er en programerklæring som samtlige partier kan si seg helt enig i. Det er viktig at forvaltningen er preget av likhetsbe­ handling, åpenhet og mulighet til innsyn -- samtidig som rettssikkerheten til den enkelte bruker blir ivaretatt på en ordentlig måte. Offentlig forvaltning skal være der for å hjelpe og bi­ stå med å håndheve vårt lovverk og politiske signal på en god og rettferdig måte. Service og fleksibilitet -- og ikke negativitet og motarbeidelse -- må være riktige stikkord. Men da må også ressursene til å utføre oppgavene være til stede. Regjeringen tar i sin redegjørelse utgangspunkt i at vi mennesker skal være aktive deltakere i samfunnet og ikke bare kunder og klienter. Skal vi ha en sterk offentlig sektor i framtiden, vil det være helt avgjørende at vi som er kunder eller klienter av ulike etater, opplever en profe­ sjonell og rettferdig forvaltning. Vi er nødt til å våge å sette et kritisk søkelys på vår forvaltning. Å ha et lovverk som fungerer, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at brukerne av offentlige etater får den hjelp og den bistand som de har krav på etter loven. Private løsninger vil tvin­ ge seg fram hvis ikke den offentlige sektoren oppleves som god og brukervennlig. Viktige stikkord for service er etter min mening åpen­ het og tilgjengelighet. Et profesjonelt, oppdatert saksbe­ handlerapparat er selvfølgelig en forutsetning. Det bør være de mest erfarne og rutinerte medarbeiderne som fronter den såkalte førstelinjetjenesten, og som altså er der hvor brukeren møter etaten ved henvendelse. Videre mener jeg at offentlige servicekontorer er en god idé. Stortinget har diskutert og fattet vedtak om dette flere ganger. Likevel har det gått sent med etablering av slike kontorer. Jeg håper Regjeringens og statsrådens arbeid snart vil resultere i flere offentlige servicekontorer. Men igjen er en god service avhengig av gode og oppdaterte medarbeidere. Representanten Stolt­Nielsen sa i sitt innlegg at of­ fentlig forvaltning var preget av ineffektivitet og en sta­ dig større opphovning. Når en hører på representanten, skulle en nesten tro at offentlig sektor er mot folket og ikke for folket. Ja, representanten mente -- hvis jeg forsto henne riktig -- at det var vår offentlige forvaltning som truet velferden. Det er meget sterke beskyldninger. 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3139 Den offentlige forvaltningen står for fundamentale velferdsoppgaver i vårt samfunn. Jeg synes det i en slik debatt er grunn til å si at den også består av dyktige med­ arbeidere som står på for at vi skal få et best mulig tilbud. Det er nok å nevne det som skjer i helsesektoren i dag. Jeg har også lyst til å fokusere på kvinners stilling i forvaltningen. Når det gjelder kvinnelige ledere, går det smått om senn framover. Selv om kvinner har hatt en kraftigere lønnsvekst enn menn de siste 20 årene, er det fortsatt svært mye som gjenstår før vi har oppnådd full li­ kelønn. En viktig årsak til at kvinner tjener mindre enn menn, er at kvinneyrker er lavere betalt enn yrker domi­ nert av menn. Dette kalles verdsettingsdiskriminering. Mange av disse kvinnene har sine yrker i offentlig sektor. Jeg mener det er helt uakseptabelt at vi fortsatt har ulik lønn for likt arbeid her i landet. Dette skal ikke forekomme i det offentlige. Jeg vil spørre statsråden om hun kan garantere for at slikt ikke skjer i forvaltningen vår i dag. Det er viktig at det offentlige går foran i spørsmål som disse. Det er liten trøst at det private næringsliv ikke er noe særlig bedre. Jeg mener at vi må se konkret handling. Statsrådens fromme ønsker og mål er det ingen uenighet om. Men dette er problemstillinger vi har snakket om svært lenge. Hvilke virkemidler ønsker statsråden å bru­ ke på dette området for å komme videre? Trond Helleland (H): Jeg vil i innlegget mitt fokuse­ re på de positive signalene som ble gitt i redegjørelsen vedrørende konkurranseutsetting, bestillerrollen/utfører­ rollen og brukerorientering. Jeg var litt inne på det også i replikken, og jeg synes det er et framskritt at statsråden i det hele tatt bruker slike begreper. Så kan vi håpe at dette vil manifestere seg i Re­ gjeringens politikk framover. Det er imidlertid det jeg dessverre må trekke i tvil -- i hvert fall så langt. Jeg skal gjennom noen eksempler påvise Regjeringens dobbelt­ kommunikasjon i forhold til dette. I redegjørelsen sies det, under overskriften «La staten konkurrere med seg selv og andre»: «I offentlig tjenesteproduksjon kan det være hen­ siktsmessig å skille mellom bestillerrollen og produ­ sentrollen. Som bestiller har det offentlige først og fremst ansvaret for å definere innholdet og sette krav til kvalitet på tjenesten, og kontrollere at kravet etter­ leves.» Og videre: «Selv om bestilleransvaret for en tjeneste er offent­ lig, trenger ikke nødvendigvis stat og kommune å ha ansvaret for å produsere tjenesten.» Dette er veldig bra -- på papiret. Spørsmålet er om Re­ gjeringen vil følge opp i handling. På hvilke områder vil dette bli fulgt opp i praksis? Vil f.eks. Regjeringen legge til rette for at private eller organisasjoner kan eie og drive sykehus for det offentlige etter anbud? Statsråden sier klart i sin redegjørelse at det offentlige har et ansvar for sykehus, eller for helse, sosiale tjenester og undervis­ ning. Dette er vi skjønt enige om. Høyre har heller aldri vært uenig i det. Men spørsmålet er om dette vil manifes­ tere seg i at staten virkelig kan ta ansvaret, og la andre ut­ føre jobben. Mange kommuner har gått foran når det gjelder kon­ kurranseutsetting av pleie­ og omsorgstjenester. Det er nok å nevne Asker, Moss, Oslo og Trondheim -- dette fordi de ser at det gir mer kostnadseffektive tjenester, men også tjenester av bedre kvalitet. Så snart kommune­ ne har satt en tjeneste ut på anbud, begynner de å interes­ sere seg for hvordan beboerne eller brukerne har det. Om anbudsprosessen sier Lars Nygård ved Ressurssenter for Omsorgstjenester i Stjørdal: «I den prosessen kommer det ofte fram at kravet til institusjoner som kommunene driver selv nærmest er «gjør det beste ut av det». Når noe skal ut på anbud må kravene tydeligere på bordet. For kommunene hadde det vært mer fruktbart å stille mer spesifiserte krav også til egen organisasjon, uavhengig om den skal ut­ settes for konkurranse eller ikke.» FAFO, fagforeningens forskningsinstitutt, skriver om Moss kommune: «Kommunen har, i stor grad som resultat av utset­ tingen av pleie­ og omsorgsvirksomheter til en privat virksomhet, blitt mer opptatt av å dokumentere den kvaliteten som ytes på dette området, både i kommu­ nenes egne institusjoner og i den privat drevne.» Dette er jo åpenbart i tråd med de signaler ministeren gir i sin redegjørelse. Derfor er det da, som jeg nevnte i stad, beklagelig at sosialministeren har vært så skeptisk. På spørsmål fra Britt Hildeng, Arbeiderpartiet, svarte so­ sialministeren i spørretimen i februar: «Eg ynskjer at kommunane aktivt drøftar alternativ til privatisering/konkurranseutsetjing. I Voksenås­ erklæringa har vi lagt vekt på modernisering og forny­ ing av offentleg sektor. Den store satsinga på pleie­ og omsorgssektoren i samband med handlingsplanen for eldreomsorga vil gje eit godt grunnlag for eit offentleg tenestetilbod også i tida som kjem.» Videre varslet sosialministeren en redegjørelse om Regjeringens syn på konkurranseutsetting i kommune­ økonomiproposisjonen, som jeg fikk i dag, og som jeg ikke har hatt sjanse til å sjekke. Men hovedpoenget for sosialministeren har hele tiden vært å uttrykke skepsis overfor konkurranseutsetting, og å legge vekt på forvalt­ ningsprinsipp og at det er det offentlige som både skal produsere og bestille. Hvem er det som representerer Re­ gjeringens syn? Er det Dåvøy, eller er det Meltveit Klep­ pa? Eller er det slik at helse og omsorg skal være unntatt fra konkurranseutsetting, på samme måte som Dåvøy ikke vil la vikarbyrå formidle arbeidskraft til helsevese­ net? Nå ser jeg at administrasjonsministeren benytter be­ grepet konkurranseeksponering, men budskapet er klart nok. Jeg registrerer med tilfredshet signaler om at det of­ fentlige skal være brukerorientert, ta ansvaret for sentrale velferdsgoder som helse, omsorg og undervisning, og på­ pekingen av at stat og kommune tar bestilleransvaret, men ikke produksjonsansvaret. Dette er et område som stadig flere av våre naboland og mange av våre kommu­ ner har kommet godt i gang med. Jeg ber nå om at utred­ 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3140 ningsarbeidet ikke trekker ut i tid, at det blir gitt klare signaler fra hele Regjeringen om at dette er en ønsket ut­ vikling, og at regelverk, inkludert momsregler som for­ hindrer en slik utvikling, blir endret. Til slutt vil jeg uttrykke tilfredshet med Regjeringens retoriske taktskifte og linjevalg i denne redegjørelsen. Jeg er imidlertid i tvil om dette vil nedfelle seg i Regje­ ringens praktiske politikk, jf. tidligere uttalelser fra Sen­ terpartiet generelt og statsråd Meltveit Kleppa spesielt. Ola T. Lånke (KrF): Offentlig forvaltningspolitikk spenner vidt. Derfor blir dette gjerne de store linjers de­ batt, noe den til nå har vist i stor grad. Norge har hatt en formidabel vekst i offentlig sektor de siste 20 -- 30 år, i stor grad som følge av utbyggingen av de mange ulike velferdsordningene i kommunene. Av tabelloversikten som lå ved statsrådens redegjørelse, går det fram at de offentlige utgiftenes andel av bruttonasjo­ nalproduktet i Norge ligger svært høyt i internasjonal sammenheng, tatt i betraktning den betydelige veksten i BNP landet har hatt som følge av inntektene fra oljen. Veksten i offentlig sektor har i et langt historisk perspek­ tiv fulgt om lag samme vekstkurve som BNP. Statsråden har slått fast at det er Regjeringens mål å opprettholde en stor offentlig sektor. Dette har Norge be­ hov for for å sikre et likeverdig tjenestetilbud over hele landet. Og nettopp utbyggingen av velferdstilbudene har bidratt til å opprettholde sysselsetting, og derved bidratt til å bevare et spredt bosettingsmønster i vårt land. Det må fortsatt være en viktig målsetting. I sin redegjørelse pekte statsråden på de endringer samfunnet har gjennomgått de siste årene, ikke minst som følge av fremveksten av kunnskaps­ og informa­ sjonssamfunnet. Den teknologiske utviklingen og inter­ nasjonaliseringen har bidratt til skjerpet konkurranse i alle ledd i samfunnet. Dette har nok heller ikke offentlig sektor unngått å merke. Likevel er det grunn til å anta at offentlig sektor i mindre grad enn privat sektor har måttet ta følgene av denne konkurransen. Sett fra et makrosyns­ punkt er det ikke urett å si at offentlig sektor har ridd på en sammenhengende medgangsbølge de siste 30 årene på grunn av de store oljeinntektene. At det fortsatt er uløste oppgaver og områder som ligger etter, endrer ikke dette bildet. Hva denne medgangsbølgen har ført til, er det imidlertid ikke så lett å avlese. Kravet til effektivisering og rasjonalisering har vært stilt kontinuerlig, men man har manglet noe av den driv­ kraften som kjennetegner privat sektor i sterkere grad, nemlig nødvendigheten av å sørge for rentabilitet. Dette og andre forhold understreker det betimelige i at Regje­ ringen nå så sterkt understreker behovet for en forenkling, modernisering og fornying av offentlig sektor. Arbeidet med å utrede konkurranseeksponering -- forresten et vel­ dig vanskelig ord -- kan i denne sammenheng være et vik­ tig initiativ for å oppnå en mer dynamisk forvaltning. Bruk av informasjonsteknologi har vært fremholdt som et viktig og avgjørende redskap for å oppnå større effektivitet. I festtaler har det vært hevdet at investerin­ ger i IT vil kunne betale seg selv, altså tjenes inn igjen opptil flere ganger. Det har imidlertid vært vanskelig å se de konkrete resultatene av dette. Når det i redegjørelsen fra statsråden så pekes på faren for at IT­bruken kan ska­ pe nye informasjonskløfter i samfunnet, er nok det abso­ lutt riktig. Når det derimot samtidig sies at det er en poli­ tisk oppgave å påse at ressurser som frigjøres, settes inn på å forbedre tradisjonelle kanaler til dem som fortsatt vil benytte seg av disse, ringer det en bjelle hos meg. Det er lett å tenke at her finner man seg et nytt område å anven­ de effektiviseringsgevinsten på. Jeg vet ikke om dette er et typisk eksempel, men Parkinsons lover har en tendens til å dukke opp i bakrommet i ulike typer forvaltning og administrasjon. Selvoppholdelsesdriften kan være en nyttig egenskap. Men når det gjelder offentlig byråkrati, har vi et særlig ansvar for å være på vakt. I denne sammenheng er det prisverdig at Regjeringen tar til orde for utflytting av stat­ lige etater. Hittil er det ikke blitt mange resultatene, men den som kjenner til motkreftenes enorme styrke på dette området, vet at det ikke er noen lett oppgave å ta fatt i. Det samme gjelder målet om et enklere Norge, som statsministeren selv har gått i bresjen for. Det blir ikke lett, men det er ikke mindre viktig for det. Et enklere Norge -- vi skal ikke veksle mange ordene med vanlige brukere av offentlig tjenester før det kommer et «Eia, var vi der!» Vi har møtt mange bedriftsledere som har utøst sin frustrasjon over byråkratijungelen, med utilnærmeli­ ge internkontrollforskrifter, statistikkskjemaer og nå sist det nye regelverket til plan­ og bygningsloven. Et enklere Norge er en utfordring som bør få full poli­ tisk oppbakking. Det samme bør gjelde utflytting av stat­ lige virksomheter og etablering av lokale servicekonto­ rer. Dette er tiltak som klart peker i retning av en mer ef­ fektiv ressursutnyttelse og en tidsmessig offentlig for­ valtning, en mer bruker­ og serviceorientert forvaltning. Grethe G. Fossum (A): Statsråden har konsentrert forvaltningspolitisk redegjørelse om tre utviklingstrekk i årene som kommer. Det ene er den aktive borger med sine krav. Det andre er omstillingsdyktighet i forvaltnin­ gen. Og det tredje er bred kompetanse i den offentlige forvaltning. La meg få understreke at en forvaltningspolitisk rede­ gjørelse må ikke bare redegjøre for utviklingstrekkene, men også skissere løsninger og møte utfordringene vi får i framtiden, med visjoner og målsettinger. Vi kan vel alle være enige om at ord som åpenhet, inn­ syn, rettssikkerhet, personvern, serviceholdning og re­ spekt er viktige når vi snakker om den offentlige forvalt­ ning. Men like viktig som å bruke disse ordene, er det å finne virkemidler som gjør at dette kan oppnås, og her er det jeg synes at denne redegjørelsen har sin store svakhet. I en redegjørelse som skulle være bearbeidet i et og et halvt år, i den tiden Regjeringen har sittet ved makten, burde det være mye klarere fokusert på hva man vil, hvil­ ke tiltak man vil sette i gang, i stedet for å nedsette fem ulike arbeidsgrupper som skal se på problemene. Hvis vi ser 30 år fram i tid i Norge, er det etter min oppfatning nødvendig å ta hensyn til følgende: Vi ser at det vil være 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3141 en globalisering av økonomien. Vi ser at brukerne av of­ fentlige tjenester vil ha mer individrettede tjenester. Vi ser også at vi får en aldring av befolkningen, som må møtes med en bedre og mer altomfattende offentlig tje­ neste. Ingen av disse utviklingstrekkene har statsråden funnet det nødvendig å skissere løsninger for. Hvordan vil hun f.eks. stille seg til at brukerne i fram­ tiden blir kravstore, utålmodige og mindre ideologiske og får mindre respekt for autoriteter? Hvordan vil hun forandre de offentlige tjenesteytingene til nettopp å møte disse kravene? Hun kan ikke, som ingen av oss andre heller, oppdra det folket som skal få tjenestene. Svaret på individorientert forvaltning er ikke bare elektronikk og offentlige servicekontorer. De offentlige tjenestene blir båret fram av de offentlig ansatte, og der­ for er det viktig å ha en utviklingsstrategi for nettopp de offentlig ansatte. Det må aldri være slik at hovedoppga­ ven for statens arbeidsgiverpolitikk er å sette den i stand til å rekruttere, utvikle og beholde dyktige medarbeidere. Hva med dem som har noe redusert kapasitet, som ikke har muligheten til å ta etterutdanning, eller som har store omsorgsoppgaver i privatlivet? Er ikke staten også ar­ beidsgiver for disse? Og bør ikke staten gå foran med gode eksempler på hvordan vi skal løse nettopp proble­ mer med arbeidstakere som ikke kan gi alt? Med sin bak­ grunn fra ett spesielt yrke burde statsråden nettopp være opptatt av å inkludere disse i statsadministrasjonen. I redegjørelsen stiller statsråden en masse spørsmål. Jeg savner svarene. Når statsråden sier at 1,7 millioner mennesker i Norge har tilgang på Internett i hjemmet, på skolen eller på jobben, hvordan er da strategien for å få med alle de andre, som ikke benytter Internett? Når hun nevner at hovedmålet er at informasjonsteknologien skal komme alle til nytte, hvordan vil hun gjøre det? Hvordan vil hun sørge for at alle i Norge har tilgang på den nye teknologien? Hvor er virkemidlene for ikke å skape den informasjonskløften som vi alle er så redde for? Det er de som må komme nå, og ikke arbeidsgrupper. Når det gjelder eierskap i staten, påstår statsråden at der hvor staten opptrer som eier, er det viktig å påse at staten forvalter sitt eierskap effektivt og profesjonelt gjennom den statlige avkastnings­ og utbyttepolitikken. Er det viktigste for statsråden å få utbytte av de statlige selskapene? Er det ikke slik at også de statlige selskape­ ne tilligger det sterke forpliktelser til å virke over hele landet? Da er kanskje utbyttepolitikken mindre vesent­ lig? Dette er kanskje en ny omdreining på høyrevrid­ ningsspiralen fra Regjeringen? Presidenten: Dei talarane som no får ordet, har ei ta­ letid på inntil 3 minutt. Inger Stolt­Nielsen (H): Noen er redde for vridning til høyre, og andre for vridning til venstre. Det er vel litt avhengig av hvilket utgangspunkt vi har. Når jeg bad om ordet nå, var det fordi Karita Bekke­ mellem Orheim sa at jeg hadde sagt at offentlig sektor er preget av ineffektivitet. Hvis en skal referere til medde­ battanter som ikke har replikkrett, bør en iallfall være så­ pass etterrettelig at en refererer til hva som virkelig blir sagt, og ikke til det en tror blir sagt. Det som var mitt poeng, er nettopp at det er sørgelig at de ansatte i offentlig forvaltning som jobber og jobber og jobber, blir opplevd av menigmann som ineffektive, for­ di de fra denne sal eller fra departementet blir pålagt så forferdelig mye tull -- rett og slett -- som de ikke er nødt til å gjøre for å skape et bedre samfunn. De skal kontrol­ lere i øst og kontrollere i vest, og dette kommer ikke me­ nigmann til gode. Når de da er opptatt med å kontrollere butikkarealer istedenfor å gjøre andre ting f.eks., opple­ ver folk dette som ineffektivt. Det betyr ikke at de ansatte er ineffektive, men de bruker sin arbeidskraft på feil om­ råde, fordi de blir dirigert til feil område. Lånke tok litt fatt i dette med at vi herfra skal sørge for å flytte en del statlig virksomhet ut fra Oslo til distrik­ tene. Det kan så være. Det er meget mulig at vi må gjøre det. Men vi må jo ikke flytte ut offentlige tjenester fra Oslo med den hensikt å øke befolkningstilveksten til fra­ flyttingsområder. Hvis vi skal flytte en virksomhet fra ett sted til et annet, må det jo ha noe med kompetanse å gjø­ re. Hvis en f.eks. hadde lagt hovedkontoret for Kystver­ ket til Haugesund istedenfor til Oslo, ville det vært et veldig positivt tiltak. Man hadde flyttet et kontor dit hvor kompetansen finnes, istedenfor å flytte kompetansen inn til Oslo. En må jo se på slike virkemidler da, hvis en øn­ sker å flytte på virksomheter, og ikke bruke det som be­ folkningsvirkemiddel i fraflyttingsområder. Så litt sam­ menheng her mellom hva som er fornuftig, og hva som er ren ønsketenkning når det gjelder distriktspolitikk, bør en jo kunne vente ligger til grunn. En må heller ikke øke den offentlige sektor for å styr­ ke bosettingen i distriktene, som det her flere ganger er blitt tatt til orde for, etablere servicekontorer f.eks. for å øke bosettingen i distriktene. Det er jo ikke det som er hensikten med en bedre service. Det er at folk skal få be­ dre service der hvor de bor, og der hvor de ønsker å bo. Presidenten: Presidenten vil minne representanten om at ordet «tull» ikkje er eit parlamentarisk uttrykk. Gunnar Breimo (A): En sluttkommentar fra min si­ de: Jeg sa i mitt innlegg at velferdssamfunnet er avhen­ gig av en sterk offentlig sektor, og jeg vil hevde at kon­ kurranseutsetting gjennomført som prinsipp vil føre oss til et helt annet samfunn, et todelt samfunn, der de rike alltid får et tilbud. Det offentlige kan lett bli sittende igjen med det dårligste tilbudet på grunn av ressursman­ gel, det tilbudet som de svakest stilte er avhengig av. En slik utvikling ønsker ikke Arbeiderpartiet. Mange steder vil det heller ikke være grunnlag for konkurranse. Det blir snakk om å overføre offentlige monopol til privat monopol, og da er vi skikkelig ute og kjører. Jeg er glad for at statsråden i debatten i hvert fall har gitt uttrykk for visse tvilstilfeller. For øvrig er jeg ikke fornøyd med svaret på min replikk, om hvilke konkrete virksomheter statsråden vil privatisere. Når problemstillingen reises, burde hun ha hatt eksempler. Jeg er villig til å tilskrive det hennes korte fartstid. 10. mai -- Debatt om arbeids­ og administrasjonsministerens redegjørelse om forvaltningspolitikk, holdt 26. april 1999 3142 Det tas visse forbehold fra statsrådens side når det gjelder konkurranseutsetting. Man skal ikke fraskrive seg ansvar når det gjelder sentrale velferdsgoder som helse­ tjenester, pleie­ og omsorgstjenester eller undervisning. Alle skal ha lik tilgang uavhengig av økonomi. I budsjet­ tet for 1999 opplevde vi imidlertid at vi fikk økte egenan­ deler som spesielt rammer de svakeste. Privatisering vil skape store avstander mellom politikere og utøvende or­ gan. Avstand betyr ansvarsforskyvning og kanskje kran­ gel om hvor ansvaret ligger. For øvrig litt om informasjonsteknologien til slutt. Den elektroniske kanalen, snakker statsråden om, hvor folk kan bruke elektroniske skjemaer for innrapportering, mottak av søknader og behandling av søknader. Det hø­ res jo bra ut, men gjør vi ikke noe med utdanningsforhol­ dene, bl.a. slik at samtlige elever får tilgang til og opplæ­ ring i bruk av PC, blir dette en illusjon for veldig mange, kanskje de fleste -- selv om 1,8 millioner i dag kan knytte seg til Internett. I et avisinnlegg for noen dager siden gir lederen for Lærerforbundet, Anders Folkestad, uttrykk for noen synspunkter på IT­situasjonen i skoleverket. Han viser bl.a. til mangelen på vedlikehold av utstyret og nevner eksempler på hvordan undervisningen foregår, og sier: «Truleg er det eit fåtal av elevane som har tilfredsstill­ ande utbytte.» Dette understreker bare Arbeiderpartiets krav om en tilstandsrapport for skolen, ikke minst må det gjelde ung­ domsskolen. Dersom det ikke skjer, er jeg redd for at vi får en stor kløft mellom dem som kan bruke IT, og dem som ikke kan, selv om vi ønsker å unngå det. Vi kan også risikere at det skjer en overføring av ressurser i det of­ fentlige for å ivareta behovet til de sterkeste, og at de som er avhengig av den gammeldagse saksbehandlings­ måten, blir skadelidende. Da har vi også på det området fått et todelt samfunn. Derfor gjentar jeg fra mitt innlegg: Bare velferdssamfunnet sikrer rettferdighet og likhet. Statsråd Laila Dåvøy: Til foregående taler vil jeg si at det er mulig det må noen begrepsavklaringer til. Jeg snakker ikke om privatisering, men om konkurranseut­ setting. Altså: Konkurranseutsetting og privatisering er faktisk ikke synonymt. Så til Valle: Jeg ble bedt om å garantere for likelønn. Jeg har et ønske, for å si det slik, om at staten som ar­ beidsgiver skal være pådriver, slik at vi får lik lønn for likt arbeid overalt. I så måte har vel ikke staten så mye å skamme seg over. Når det så gjelder konkurranseutsetting, gjelder det flere områder enn helse­ og sosialsektoren. Vi snakker om hele forvaltningen når vi diskuterer i meldingen dette med at andre bl.a. skal kunne utføre en jobb. Sosialsekto­ ren, helsesektoren og utdanningssektoren er veldig tunge områder, og det er ikke sikkert at disse områdene er de som egner seg best for konkurranseutsetting. Men vi har et utvalg på gang, og vi har sagt at vi er villig til å gå inn og se på hva som her ligger av muligheter og begrensnin­ ger når det gjelder konkurranseutsettingsområdet. Men det er andre virkemidler som vi ikke har diskutert så mye her i dag, og som kanskje spesielt relaterer seg til helse­ sektoren i disse dager, og det går på fristilling. Her har vi allerede sett en type endring, nemlig en fristilling av de statlige sykehusene som går fra brutto­ til nettobudsjette­ ring. Det er én type fristilling. Og vi har sett at det i hel­ sesektoren i alle fall er et behov for å gi større fullmakter til den enkelte virksomhet. I det utvalget -- Sørensen­ut­ valget -- som nylig har avgitt sin innstilling, er det en dis­ kusjon om dette hva gjelder sykehus. Når det gjelder konkurranse mellom offentlige bedrifter, vil jeg vise til det som står i meldingen om målestokkonkurranse, dette at vi faktisk trenger en større konkurranse mellom de uli­ ke offentlige bedriftene. Ja, vi har tenkt 30 år frem i tid, Grethe G. Fossum, og kanskje enda lenger. Vi snakker om år 2030, «Norge 2030», det prosjektet som også står omtalt i redegjørel­ sen. Det er en prosess og en metodikk som vi har satt i gang for å gjøre forvaltningen mer omstillingsdyktig gjennom at man trekker opp fem ulike scenarier for hvor­ dan verden kan se ut så langt frem i tid. Og vi vil selvsagt prøve å lage en handlingsberedskap ut fra det. Men det er også like fullt en prosess og en metodikk for å gjøre for­ valtningen omstillingsdyktig. Det er kjempeviktig. Og når det gjelder brukerne, er det klart at de skal være med og legge betingelsene. Det er vår visjon at brukerne skal være med og legge betingelsene. Det er ikke slik at vi skal tre ting nedover hodet på brukerne. Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at ta­ len i salen skal gå via presidenten og ikkje direkte til re­ presentantane. Per Sandberg (Frp): Det er litt begrepsforvirring ute og går, sier statsråden, og det kan jeg for så vidt være enig i. Det dukket også opp et nytt begrep her for meg, og det var fra representanten fra Arbeiderpartiet Grethe G. Fossum -- «høyrevridningsspiral» var det nye. Ja, hvis det er startet en sånn høyrevridningsspiral, så ble den startet i 1992 av Arbeiderpartiet. Jeg skal referere fra Arbeiderpartiets merknader i Innst. S. nr. 63 for 1992­93, hvor de sier: «Disse medlemmer mener at en sterk offentlig sektor er et konkurransefortrinn for norsk næringsliv.» -- Men så kommer det: «På enkelte områder kan det være naturlig at det offentlige kjøper tjenester på det private marked. Selv om offentlig sektor har ansvaret for en oppgave, trenger det nødvendigvis ikke stå for utførelsen. Det må legges en hensiktsmessighetsvur­ dering til grunn i det enkelte tilfelle.» Det er akkurat det samme som står i redegjørelsen fra Regjeringen denne gangen, så det er bare en viderefø­ ring. Derfor blir en også litt skeptisk når det snakkes om 30 år. Fremskrittspartiet skulle gjerne sett at vi hadde snakket om ti år, for utviklingen må gå mye raskere enn som så, i takt med det som skjer rundt omkring oss, som også Arbeiderpartiet peker på i sine merknader i innstil­ lingen i 1992­93. Jeg viste tidligere til Fremskrittspartiets merknader i den samme innstillingen. Her peker vi på alle disse områ­ 10. mai -- Interp. fra repr. Lønning om de forskjellige sider av statsstipendiatordningen mv. 1999 3143 dene, ut fra de merknadene som Carl I. Hagen skrev i 1975, og fra 1975 og fram til i dag har det snart gått 30 år. Og nå skal vi altså legge opp til nye 30 år for å få den ønskede utviklingen. En annen ting jeg syns er meget interessant og posi­ tivt, er at statsråden i redegjørelsen bruker uttrykket «konkurranseeksponering», mens hun fra talerstolen bru­ ker uttrykket «konkurranseutsetting». Jeg har størst sans for det uttrykket statsråden bruker fra talerstolen. Det er også et annet område som ikke har vært om­ handlet her, og som vi kanskje kan kikke på. Det gjelder dette med at offentlig sektor, og særlig da i primærkom­ munene, når de ser realistisk på framtida, oppdager at dette med konkurranseutsetting utvikler seg mer og mer, og at vi går i den retningen. Men i en del tilfeller nå ser vi at forskjellige kommuner inngår avtaler med sine ansatte, avtaler som har en varighet fra to til fire år, om at de an­ satte ikke skal utsettes for konkurranseutsetting på noen slags måte. I Nord­Trøndelag er det nå tre kommuner som har gjort det i avtaler med sine ansatte. Det syns jeg er meget bekymringsfullt. Statsråd Laila Dåvøy: Til foregående taler: Det er klart at noe skal skje før år 2030, og mye er jo allerede i gang. Hvis man går nøye gjennom den forvaltningspoli­ tiske redegjørelsen, vil man finne at det er snakk om 18 helt konkrete tiltak. Det er ikke alle som er nye, initiert av denne regjeringen. Det er noen som har vært i gang, det er noen som vi har hentet fram igjen, det er en del nye tiltak, og det vil komme flere når prosjektene i «Et enkle­ re Norge» etter hvert blir presentert utover våren. Jeg har lyst til å si noe mer i forhold til kommentaren som gjaldt IT, fra Grethe G. Fossum, om hvordan vi skal klare å ivareta dem som ikke kan benytte seg av informa­ sjonsteknologi, og at vi ikke har tenkt på dem. Vi har tenkt på dem. Det er jo slik i dag at veldig mange, de al­ ler fleste av oss kan nå denne informasjonen selv om vi ikke har en personlig maskin. Vi har skoleverket som har informasjonsteknologiske systemer -- det er kanskje ikke godt nok -- vi har universiteter og biblioteker, og vi ser også på offentlige servicekontorer som et sted der folk kanskje kan få sette seg ned og betjene denne type mas­ kiner selv, det ville jo vært fint, eller i alle fall få tilgang til informasjonen via dem som jobber der. Så har vi også sagt, som det også står i redegjørelsen, at de ressursene som vi eventuelt kan frigjøre ved å bruke informasjonsteknologi, vil vi i stor grad kunne bruke på å legge til rette for en bedre betjening av dem som ikke vil komme til å benytte seg av dette, for det vil alltid være en del som ikke vil kunne benytte seg av dette. Så til sist: I denne regjeringen har vi understreket at folk ikke bare skal oppfattes som kunder og klienter av velferdsstaten, men også som aktive deltakere og sam­ funnsborgere. Det offentlige kan ikke bare være et super­ marked for tjenesteyting, vi må videreutvikle det offent­ lige som arena for demokratiske prosesser, det er noe av hovedpoenget vårt. Og i denne sammenhengen er det langt fra likegyldig hvordan vi innretter forvaltningen. Jeg tror at vi bare kan skape tillit nettopp gjennom med­ virkning og deltakelse. Så sammen med brukerne, med borgerne, og forvaltningen skal vi skape et bedre Norge framover -- tror jeg. Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 over. (Votering, sjå side 3148) S a k n r . 4 Interpellasjon fra representanten Inge Lønning til kul­ turministeren: «I de senere år er det kommet stadig flere signaler om misnøye med forskjellige sider av statsstipendiatordningen. Misnøyen er dels knyttet til stipendiatenes lønns­ og ar­ beidsforhold, men også til det mange oppfatter som depar­ tementets manglende interesse for ordningen og mangelen på et regelverk som kan gi klarhet om rammene for ordnin­ gen og forutsigbare arbeidsforhold for stipendiatene. Vil statsråden, i forbindelse med den gjennomgang av prinsipper og rutiner for forvaltning av statsstipendiatord­ ningen som er varslet i budsjettproposisjonen for 1999, sørge for at også spørsmålet om en tilbakeføring av ord­ ningen til Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet og om utarbeidelse av et fast regelverk blir vurdert?» Inge Lønning (H): Jeg har med enn viss uro fulgt ut­ viklingen av tidsrammen i dagens møte, fordi den på en måte symboliserer det som er problemet med statsstipen­ diatordningen, at den fører en noe bortgjemt og inne­ klemt tilværelse. Jeg håper imidlertid at tidsrammen ikke skal skape problemer når det gjelder å få belyst den sak som jeg har ønsket å reise. Statsstipendiatordningen har lange røtter tilbake i his­ torien, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å trekke opp de lange linjene bakover. Jeg skal nøye meg med å ta ut­ gangspunkt i kulturmeldingen, St.meld. nr. 61 for 1991­ 92, med tittelen «Kultur i tiden». Formålet med stats­ stipendiatordningen er, med bakgrunn i St.prp. nr. 1 for 1986­87, Kap. 332, formulert på følgende måte: «... å frigjere duglege kvinner og menn frå det dagle­ ge arbeidet for livsopphald slik at dei kan ofre seg for vitskaplege eller kulturelle virke.» Dette er en god formulering, men det er en meget upre­ sis formulering, og det illustrerer noe av det som er pro­ blemet med den nedarvede statsstipendiatordning. Den er på mange måter et oppsamlingsheat for å ivareta en hel rekke ulike formål. Ser man på dem som i dag er inne i statsstipendiatordningen, vil man se at det i hovedsak dreier seg om to kategorier: fortjente kulturarbeidere og forskere. På forskersiden er de fleste av dem som er inne i ordningen, tilgodesett med et lønnsstipend som er plassert inn i statens lønnsregulativ. Når det gjelder kulturarbei­ derne, er svært mange tilgodesett med et fastsumstipend, som er fastsatt etter skjønn av departementet. Hvis man ser på hvorledes ordningen har vært forval­ tet, vil man se at den også har vært rammet av de endrin­ ger som har vært gjort i departementsstrukturen fra 1980­ tallet og fremover. Jeg skal ikke gå i detalj på dette punkt, men bare oppsummere hvilke endringer som har 10. mai -- Interp. fra repr. Lønning om de forskjellige sider av statsstipendiatordningen mv. 1999 3144 skjedd. Frem til høsten 1981 var bevilgningen til statssti­ pendiatordningen plassert under Kap. 348, Tilskott til an­ dre vitskaplege formål, under det daværende Kirke­ og undervisningsdepartementet. I forbindelse med at Willoch­regjeringen splittet opp det tidligere departement ble ansvaret for høyere utdan­ nelse og forskning overført til det nyopprettede Kultur­ og vitenskapsdepartementet, og statsstipendiatordningen fulgte naturlig med over i dette departement, der bevilg­ ningen ble plassert under Tilskott til andre vitskaplege formål, nytt Kap. 368. Uten at jeg har verifisert nøyaktig tidspunktet, ble statsstipendiatordningen en gang i løpet av de siste årene av 1980­tallet overført fra området forskning til området høyere utdannelse, til Kap. 332, Fellesutgifter for univer­ sitet og høgskolar, og underposten satte dem sammen med forskningsstipendiater. I forbindelse med Syse­regjeringens endringer av de­ partementsstrukturen ble ansvaret for ordningen liggende i det nye Kirke­ og kulturdepartementet. Derfra har det fulgt med over i det nåværende Kulturdepartementet. Et av de spørsmål jeg gjerne vil uteske statsrådens syn på er, som nevnt, hvorvidt ordningen i fremtiden mer na­ turlig bør ligge under Kirke­, utdannings­ og forsknings­ departementet enn under det departementet som har an­ svar for idretts­ og kulturformål. Jeg vil antyde -- uten at jeg selv har noe sterkt stand­ punkt til hva som er den riktigste plasseringen -- at en mulighet naturligvis kan være å skille ad de to kategorie­ ne som i dag utgjør statsstipendiatordningen: den som gjelder generelle kulturarbeidere, og den som gjelder for­ skere og fortjente vitenskapspersoner. I så fall vil den sis­ te kategori helt naturlig sortere under forskningsavdelin­ gen i Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet, mens den andre kategori like naturlig vil sortere under det nåværende Kulturdepartementet. Det viktigste er imidlertid ikke den formelle tilknyt­ ning til forvaltningen. Det viktigste er at denne ordnin­ gen, fordi den er gammel og tradisjonsrik, og fordi den er relativt løst definert -- og er ment å være løst definert, nettopp for å kunne fange opp de individuelle behov -- har ført til at arbeidsforholdene for dem som blir statssti­ pendiater, er blitt hengende etter i forhold til den almin­ nelige utvikling. Det vil være naturlig at man vurderer å gi en overhead­bevilgning, som også sikrer at de som mottar et lønnsstipend, får arbeidsforhold som gjør at de kan utnytte sin kompetanse og sin arbeidskraft til beste for samfunnet. Videre er det viktig at det blir en større forutsigbarhet omkring ordningen, og at den blir fulgt opp når det gjel­ der de økonomiske vilkår, på samme måte når det gjelder statsstillinger i sin alminnelighet. Personlig kunne jeg tenke meg at det ville være nær­ liggende å foreta en evaluering av den nåværende stats­ stipendiatordningen, og at en slik evaluering, i hvert fall for den hoveddelen som gjelder forskere, ble overlatt til Norges forskningsråd, som ville være en egnet instans til å foreta en slik evaluering. En slik evaluering kunne gi grunnlag for forbedringer av ordningen. I Kulturdepartementets budsjettproposisjon for inne­ værende år heter det på side 49: «Statsstipendiatene må hvert år søke om fornyelse av stipendet og sende rapport til departementet om det arbeidet de har utført året før. Kulturdepartementet og Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet vil sammen vurdere enkelte prinsipper og rutiner i forbin­ delse med forvaltningen av ordningen.» Ønsket om en slik analyse har flere ganger vært frem­ met av komiteen i de årlige budsjettinnstillingene i Stor­ tinget, og det er godt at det i årets budsjettproposisjon er lovet at en slik analyse vil komme. Jeg er imidlertid spent på statsrådens svar når det gjelder spørsmålet om denne analyse også vil gå inn i spørsmålet om den frem­ tidige departementsplassering av ordningen og eventuell adskillelse av de ulike kategorier statsstipend. Det er vik­ tig å få satt lys på denne ordningen fordi, som jeg sa inn­ ledningsvis, det er en ordning med lange historiske røt­ ter, og som har gitt arbeidsvilkår til svært mange fortjen­ te vitenskapsmenn og kulturarbeidere i Norge gjennom mange tiår. Derfor er det også viktig på terskelen til et nytt årtusen at vi vurderer hvorvidt ordningen trenger å moderniseres, og hvorvidt det er mulig å legge føringer for den fremtidige bruk av statsstipend som gjør at sam­ funnet kan få mer igjen for sin investering, og ikke minst at de enkeltpersonene som alle sammen er høyt fortjente kulturarbeidere og forskere, kan få bedre arbeidsvilkår i fremtiden enn det de har i dag. Statsråd Anne Enger Lahnstein: I budsjettproposi­ sjonen for 1999 varslet Kulturdepartementet at det sammen med Kirke­, utdannings­ og forskningsdeparte­ mentet ville gjennomgå enkelte prinsipper og rutiner i forbindelse med forvaltningen av statsstipendiatordnin­ gen. I budsjettinnstillingen bad komiteen om at departe­ mentet også foretok en vurdering av størrelsen på stipen­ dene til de enkelte statsstipendiater. Statsstipendene tildeles individuelt av Stortinget i de årlige budsjettvedtakene. De tildeles for ett år, men sti­ pendiatene har i praksis fått fortsette i ordningen når de først er tatt inn i den. Statsstipendiatordningen har eksistert fra 1920­årene, og Stortinget har ikke hatt vesentlige merknader til utvik­ lingen av ordningen. I Budsjett­innst. S. nr. 12 for 1984­85 kom imidlertid komiteen med bemerkninger. Den sa at den så ordningen med statsstipend som en meget tjenlig og smidig ord­ ning, men mente at når det gjaldt enkelte prinsipper knyt­ tet til hvor lenge statsstipend bør løpe og på hvilke nivåer de bør bevilges, ville det være rimelig om Stortinget fikk anledning til å diskutere dette ved en høvelig anledning på grunnlag av materiale og synspunkter lagt fram av Re­ gjeringen. Proposisjonen for 1986 gav derfor en grundig omtale av ordningen, hvor departementet sa seg enig i komiteens synspunkt med hensyn til at ordningen var formålstjenlig og smidig, og at den ved ikke å være knyttet til faste re­ gler eller institusjoner gav rom for skjønn ved vurdering av den enkelte kandidat. Omtalen tok også for seg bl.a. 10. mai -- Interp. fra repr. Lønning om de forskjellige sider av statsstipendiatordningen mv. 1999 3145 lønns­ og pensjonsforhold og i hvilke tilfeller stipend skal opphøre. Det ble også sagt at departementet anså seg å ha et ansvar for dem som var inne i ordningen, selv om stipendene bevilges for kun ett år. Komiteen sa seg godt fornøyd med omtalen og var enig i de synspunktene som departementet la fram. De følgende proposisjonene inneholdt bare noen jus­ teringer med hensyn til pensjon osv., og komiteen har ikke hatt særskilte bemerkninger til dette. Kulturdepartementet har hatt ansvaret for ordningen siden departementets opprettelse i 1982, men har et nært samarbeid med Kirke­, utdannings­ og forskningsdepar­ tementet om ordningen. De senere årene har det også vært holdt årlige møter med representanter for statssti­ pendiatene og Forskerforbundet, der sider ved statssti­ pendiatordningen har vært diskutert. Ordningen var opprinnelig tiltenkt personer med høy akademisk, vitenskapelig bakgrunn. Statsstipendiatene var spesialister på felter som ikke naturlig falt inn under lærerstillinger ved våre universiteter, bibliotek og høg­ skoler. Fagfeltene og det arbeidet som stipendiatene ut­ førte, måtte likevel ha en viss historisk og samtidsmessig interesse for at statsstipend skulle kunne gis. Det har vært en viktig premiss at statsstipendiatord­ ningen skal være så åpen som mulig, slik at den også har mulighet til å fange opp personer som de etablerte syste­ mer ikke uten videre kan innplassere i det eksisterende institusjons­ og stillingssystem. Tildelingen skjer på fag­ lig grunnlag, etter forslag fra en eller flere kvalifiserte personer som kjenner vedkommende kandidats innsats. I andre land som har slike stipend, er ofte allmennkulturel­ le aspekter et tildelingskriterium. Fra og med slutten av 1980­tallet er dette også tillagt større vekt hos oss, og fle­ re kunstnere med en forskningspreget produksjon er blitt statsstipendiater. I særlig grad gjelder dette forfattere. Hensikten med ordningen er fortsatt å gi kvinner og menn med særskilte forutsetninger tid til vitenskapelig eller kulturelt virke uavhengig av de rammer ordinære arbeidsforhold innebærer. Dette gjelder f.eks. personer med et tverrfaglig eller uvanlig arbeidsfelt, noe som medfører at statsstipendiatmassen er svært uensartet både med hensyn til utdanning og virksomhet. Det er således stor bredde i den samlede kunnskap og erfaring som våre stipendiater representerer. I 1999 er det 54 personer i ordningen. Det gis to typer statsstipend. Det ene er stipend med lønn etter statens regulativ. I 1999 utgjør disse 22 sti­ pend, fordelt på lønnstrinn 33 og 38, dvs. med en avløn­ ning på henholdsvis 245 300 og 264 800 kr pr. år. Den andre kategorien er såkalte beløpsstipend. I 1999 utgjør disse i alt 32, varierende fra 66 600 til 130 000 kr pr. år. Et utgangspunkt for innplassering av statsstipendiater på lønnstrinn har vært lønn for høgskolelærer/amanuen­ sis, sammen med et visst skjønn med hensyn til f.eks. an­ siennitet. Beløpsstipendene er blitt fastsatt etter skjønn, bl.a. med hensyn til mulig kombinasjon med annet inn­ tektsgivende arbeid. Departementet har selvfølgelig også til enhver tid måttet forholde seg til de budsjettmidler som departementet har fått til disposisjon for formålet. I 1999 er den økonomiske rammen for ordningen 9,8 mill. kr. Stipendiater med stipend etter statens regulativ mel­ des inn i Statens Pensjonskasse og går ut av ordningen ved fylte 67 år. Stipendiater med beløpsstipend tildelt før 1992, kan fortsette som stipendiater livet ut. Stipendiater med beløpsstipend tildelt fra og med 1992, går ut av ord­ ningen ved fylte 67 år. I 1999 er det 18 pensjonister av de i alt 32 personene som får beløpsstipend. Formålet med ordningen gjør at den naturlig nok er noe uvanlig sammenlignet med andre statlige stipendord­ ninger under Kulturdepartementet, f.eks. statens stipend og garantiinntekter for kunstnere. I og med at statsstipen­ diatene representerer så mange forskjellige områder og ulike former for kompetanse, vil skjønn måtte få stor plass ved forslag om tildeling til nye aktuelle kandidater. Stipendiatene har hatt ønsker om en rekke endringer og har redegjort for sine synspunkter i møter med depar­ tementet, bl.a. har de tatt opp områder som lønnsforhold, pensjoner, driftsmidler og tilknytning til institusjoner. Som jeg nevnte innledningsvis, har Kulturdeparte­ mentet selv tatt initiativ til å gjennomgå statsstipendiat­ ordningen sammen med Kirke­, utdannings­ og fors­ kningsdepartementet. Denne gjennomgåelse vil også om­ fatte de spørsmål som representanten Lønning har tatt opp. De to departementene er nå i gang med dette. Kul­ turdepartementet har senest i april i år hatt et møte med statsstipendiatene og Forskerforbundet, hvor også Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet var til stede. Departementene er følgelig godt kjent med statsstipendi­ atenes synspunkter som vil inngå som en naturlig del av arbeidet med vurderingen av ordningen. Når vurderingen er foretatt -- her vil en selvsagt også ta opp de konkrete spørsmål som representanten Lønning stiller -- vil resultatet bli lagt fram for Stortinget. Presidenten: Tida for formiddagsmøtet er omme, og møtet blir no avbrote. Nytt møte blir sett kl. 18. Møtet slutt kl. 15.05 Em. 10. mai -- Interp. fra repr. Lønning om de forskjellige sider av statsstipendiatordningen mv. 1999 3146 Møte mandag den 10. mai kl. 18 President: H a n s J . R ø s j o r d e D a g s o r d e n : Sakene på dagens kart (nr. 87) Man fortsatte behandlingen av s a k n r . 4 Interpellasjon fra representanten Inge Lønning til kul­ turministeren: «I de senere år er det kommet stadig flere signaler om misnøye med forskjellige sider av statsstipendiatordningen. Misnøyen er dels knyttet til stipendiatenes lønns­ og ar­ beidsforhold, men også til det mange oppfatter som depar­ tementets manglende interesse for ordningen og mangelen på et regelverk som kan gi klarhet om rammene for ordnin­ gen og forutsigbare arbeidsforhold for stipendiatene. Vil statsråden, i forbindelse med den gjennomgang av prinsipper og rutiner for forvaltning av statsstipendiatord­ ningen som er varslet i budsjettproposisjonen for 1999, sørge for at også spørsmålet om en tilbakeføring av ord­ ningen til Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet og om utarbeidelse av et fast regelverk blir vurdert?» Inge Lønning (H): Jeg takker statsråden for svaret, som nå ligger et stykke tilbake i tid. Avbrutte samtaler er ikke de enkleste samtaler å føre i denne verden, men slik som omstendighetene ble med formiddagsmøte og etter­ middagsmøte i dag, må vi gjøre det beste ut av situasjonen. Statsrådens svar gav en grei fremstilling av hvorledes statsstipendiatordningen fungerer i dag. Derimot gav det ikke bud om noen sterk endringsvilje. Derfor vil jeg nok en gang peke på de viktigste forhold som jeg for min del tror trenger en revisjon dersom ordningen også i fremti­ den skal bli en tjenlig ordning. Det er nødvendig å vurdere det administrative, forvalt­ ningsmessige ansvar for ordningen. Som jeg viste til i mitt innledningsinnlegg, er det et resultat av tilfeldigheter at ordningen i dag administreres av det departementet som har ansvaret for kultur og idrett, og ikke av det depar­ tementet som har ansvaret for forskning. Jeg forventer at den gjennomgang de to departementene skal foreta, også vil innebære en grundig vurdering av dette spørsmål. Det annet og viktigere spørsmål er behovet for regel­ verk og retningslinjer. Det er riktig som statsråden sa, at ordningen er smidig. Men baksiden av den smidigheten er at de som mottar statsstipendium, ikke har arbeidsvil­ kår som er forutsigbare, og heller ikke har arbeidsvilkår som svarer til det som regnes som selvsagt for forskere i dagens norske samfunn. Det bør etter mitt skjønn vurde­ res å beregne en form for overhead, som gjør at den som mottar et statsstipendium, ikke bare mottar en sum til lønn og livsopphold, men også mottar en driftsstøtte som står i et rimelig forhold. Det bør også, som jeg sa, vurderes nærmere om ord­ ningen med statsstipendium er blitt for sammensatt, og om den rommer for ulike kategorier stipendiater til at ordningen lar seg forvalte på en fornuftig måte. Det vil være rimelig at man i gjennomgangen vurderer om den ene delen av stipendiene kan forvaltes av Kultur­ og idrettsdepartementet og den andre delen av stipendiene av Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet. Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg først gi ut­ trykk for det samme synspunkt som interpellanten, at så­ pass avbrutte samtaler fra Stortingets talerstol ikke er det mest hensiktsmessige, men at vi får prøve å gjøre det beste ut av det. Det er riktig at denne ordningen som interpellanten har tatt opp, har utviklet seg over tid, og at den er meget sammensatt. Som jeg redegjorde for, er det ulike ordnin­ ger hva angår om man får stipend i form av et fast årsbe­ løp, eller om man blir plassert på et lønnstrinn. Det er også slik at en del av dem som har et fast beløp pr. år, har denne ordningen på livstid. Så man kan vel si at mye av dette er basert på honorære forhold. De spørsmål som representanten Lønning tar opp, er det naturlig å vurdere i sammenheng med den gjennom­ gangen som jeg pekte på, som nå skjer, og som vi vil komme tilbake til i budsjettproposisjonen. Det er en pro­ sess i gang. Vi samarbeider med Kirke­ og undervis­ ningsdepartementet, og vi har også kontakt med Stipen­ diatforeningen og Forskerforbundet. Det var spesielt tre ting representanten Lønning gikk inn på. Det ene var at det var en tilfeldighet at ordningen ble administrert av det Lønning kalte Kultur­ og idretts­ departementet. Det er altså Kulturdepartementet som ad­ ministrerer ordningen. Det er riktig historisk sett at dette har vært et departement som har vært i ulike kombinasjo­ ner med det som nå er Kirke­, utdannings­ og forsknings­ departementet. Vi vil selvfølgelig også gjerne gå inn på og vurdere om det er mer hensiktsmessig å dele ordningen opp, men jeg for min del synes at det virker som om den er godt ivaretatt i Kulturdepartementet. Så var det dette med regelverk og retningslinjer. Det er klart at man kan ønske å ha mer forutsigbarhet når det gjelder hvem som skal få en slik mulighet, og også forut­ sigbarhet når det gjelder hvor stor støtten bør være. På den andre siden er det slik at det er sterkt begrensede midler som brukes til dette -- det er så vidt jeg husker, 9,8 mill. kr for inneværende år -- og det er også slik at hvis man skal gå inn på mer regelstyrte ordninger, vil den fleksibiliteten, den smidigheten og det skjønnet som det også er et poeng å ta vare på, ikke lenger kunne ivaretas. Jeg tar selvfølgelig med meg i det videre arbeidet de synspunktene som interpellanten her har lagt fram, og vil komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av ordningen og også med synspunkter og forslag til endrin­ ger dersom vi mener det er nødvendig. Jon Olav Alstad (A): Det var en samlet kulturkomite som i forbindelse med budsjettinnstillingen for 1999 bad departementet foreta en gjennomgang av prinsipper og rutiner for forvaltningen av statsstipendiatordningen og da også vurdere størrelsen på stipendiene. I den forbin­ Em. 10. mai -- Interp. fra repr. Lønning om de forskjellige sider av statsstipendiatordningen mv. 1999 3147 delse er det selvsagt helt naturlig også å drøfte det som interpellasjonen går på. Jeg vil fra vår side også under­ streke at en gjennomgang av utviklingen siden forrige omorganisering vil være naturlig, for det trenger selvsagt ikke være slik at det er departementstilknytningen som er det viktigste. Derfor er det heller ingen grunn til å gjøre samme feilen to ganger uten at det vil medføre sårt til­ trengte endringer for den enkelte stipendiat. Vi har fått veldig klare signaler fra dem som bruker ordningen, om hva som bør gjøres, og en debatt om hvem som skal ha ansvaret, kan da være en ytterligere mulighet til å trenere de endringene som vi vel ser er nødt til å komme. Nå regner jeg med at vi i forbindelse med høstens budsjettbehandling vil få mulighet til å se nærmere på statsstipendiatordningen, og det er også der problemene først og fremst kan løses. Jeg tror ikke det er noen løsning, som interpellanten peker på, å begynne å splitte opp ordningen i to for å ska­ pe to enda mindre ordninger, som bare risikerer å bli enda mer inneklemt og usynlige enn det interpellanten påpekte at dagens ordning er. Men jeg skal ikke avvise det før vi får en større gjennomgang. For øvrig vil vi komme tilbake til prinsipper og nivåer når det gjelder ordningen, i forbindelse med den saken som statsråden nå har varslet at hun vil komme tilbake til Stortinget med. Ola T. Lånke (KrF): Det er positivt at interpellanten retter søkelyset mot en liten, men viktig gruppe ressurs­ mennesker som nok har vært for lite verdsatt. Ordningen ble etter sigende satt i verk i sin tid for å skaffe arbeidsmuligheter for Ivar Aasen, ut fra den betrakt­ ning at det finnes en del personer som gjennom systematisk arbeid -- utenfor universiteter og høyskoler -- utvikler tan­ ker som påviselig er av stor samfunnsmessig betydning. Som statsråden også nevnte, snakker vi om godt og vel 50 personer som omfattes av denne ordningen. Disse personene har ikke en sterk fagforening som ivaretar de­ res interesser. Noen av dem har gitt uttrykk for at de føler seg skjøvet til side og nærmest glemt. Fordi statsstipendi­ atene er så få og arbeider utenfor institusjoner, er det kanskje ikke så rart at mange av de aktuelle personene sitter med en slik følelse. Jeg er derfor svært glad for at departementet har tatt initi­ ativ til og nå er i gang med en gjennomgang av ordningen. Stortinget og statsstipendiatene selv har etterlyst en slik gjennomgang ved en del anledninger over år. Det er også av betydning at denne gjennomgangen foretas i nært samar­ beid med Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet. Statsstipendiatene representerer stor bredde i den samlede kunnskap og erfaring. Det kan betraktes som en kvalitet ved vårt samfunn at vi har plass til kreative, ny­ tenkende mennesker i vår midte, og vi må være villige til å gi dem rimelig gode betingelser. Statsstipendiatordnin­ gen er en ordning vi bør kunne unne oss også i framtiden. Et demokratisk samfunn trenger fargeklatter som ikke lar seg plassere i bås. Statsråden redegjorde for at det har vært en viktig premiss at statsstipendiatordningen skal være så åpen som mulig, slik at den også har mulighet til å fange opp personer som de etablerte systemer ikke uten videre kan plassere i det eksisterende institusjons­ og stillingssystem. Hensikten med ordningen er jo også fort­ satt å gi kvinner og menn med særskilte forutsetninger tid til vitenskapelig eller kulturelt virke, uavhengig av de rammer ordinære arbeidsforhold innebærer. Nettopp på denne måten kan vi bidra til akseptable rammevilkår for personer med et tverrfaglig eller uvanlig arbeidsfelt. I St.prp. nr. 1 for 1998­99 redegjorde Kulturdeparte­ mentet for at «det nye økonomireglementet gjør det nødvendig med en endring i status for sekretariatet for Utvalget for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere. Se­ kretariatet ligger i dag i Norges Kunstnerråd, men bør fra og med år 2000 opprettes som statlig virksomhet. Departementet vil sammen med Norges Kunstnerråd forberede slik omlegging i løpet av 1999.» Så langt proposisjonen. Kristelig Folkeparti er glad for at den varslede gjen­ nomgangen av prinsipper og rutiner for forvaltning av statsstipendiatordningen er i god rute, og hvorvidt den bør høre hjemme i det ene eller andre departementet, ja, det får vi vente med å diskutere til etter at gjennomgan­ gen er foretatt. Inge Lønning (H): Temaet for denne interpellasjonen er ikke spesielt kontroversielt, og det er rimeligvis ikke par­ tipolitisk kontroversielt. Derfor er det kanskje også naturlig at det er begrenset deltagelse fra partiene i denne sal. Det er en enighet, konstaterer jeg, om at man vil se den tilbake­ melding som er lovet i budsjettproposisjonen for innevæ­ rende år, og at man regner med at den vil gi grunnlag for en noe grundigere vurdering av ordningens fremtid. La meg også understreke at hovedpoenget for meg ikke er hvor ordningen forvaltes, men at den forvaltes ak­ tivt, og at den forvaltes med den nødvendige kompetanse. I utredningen «Med viten og vilje», om det norske universitets­ og høyskolesystemet, skrev daværende statsråd Gudmund Hernes at utfordringen for kongeri­ ket Norge fremover ligger i det faktum at vi i dag ikke får det ut av befolkningens samlede talent og kompe­ tanse som vi kunne og burde få. Det tror jeg faktisk også kan appliseres på statsstipendiatordningen. Det mangler en del på at vi får det ut som vi kunne og burde få av disse mennesker som spenner over et vidt register faglig og når det gjelder allmenn kulturinnsats. Det mangler en del på at vi får det tilbake som vi kunne og burde få, og jeg tror det er relativt marginale størrelser som skal til for å bedre arbeidssituasjonen, og for å gi statsstipendiatene den inspirasjon som vi alle trenger i vår arbeidssituasjon. Det er derfor jeg håper at det vil komme retningslinjer fremover som sikrer at disse mar­ ginale ressursene også blir tilført ordningen, slik at statsstipendiatene virkelig kan få utfolde seg til beste for det norske samfunn. Presidenten: Dermed er debatten under sak nr. 4 av­ sluttet. Em. 10 mai. -- Voteringer -- Referat 1999 3148 Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte presidenten: Stortinget går da til votering. I sak nr. 1 foreligger det ikke noe voteringstema. Votering i sak nr. 2 Presidenten: Det voteres over forslag oversendt fra Odelstingets møte 22. april 1999: «Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stortinget der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.» V o t e r i n g : Forslaget bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 3 Presidenten: Presidenten vil foreslå at arbeids­ og ad­ ministrasjonsministerens redegjørelse om forvaltnings­ politikk i Stortingets møte 26. april 1999 vedlegges protokollen. -- Det anses vedtatt. Presidenten: Til sak nr. 4 foreligger det ikke noe vo­ teringstema. S a k n r . 5 Referat Presidenten: Det foreligger ikke noe referat. Møtet hevet kl. 18.25.