Forhandlinger i Stortinget nr. 199
4. mai -- Dagsorden
S 1998­99
1999 2975
Møte tirsdag den 4. mai kl. 10
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n (nr. 83):
1. Innstilling fra utenrikskomiteen om Norges deltakelse
i Europarådet i 1998
(Innst. S. nr. 159 (1998­99), jf. St.meld. nr. 34 (1998­
99))
2. Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra den
norske delegasjon til Europarådets parlamentariske
forsamling for 1998
(Innst. S. nr. 160 (1998­99), jf. Dokument nr. 13
(1998­99))
3. Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av
en ressursavgift (grunnrente) og ber videre om at egn­
ete virkemidler for en slik avgift blir utredet, deretter
sendes vurderingen Stortinget.»
4. Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringen foreta tilpasninger slik
at enhetskvoteordningen utvides til å omfatte fartøy
helt ned til 15 meter.»
5. Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for fritt
omsettelige kvoter og at dette tillates på tvers av far­
tøygrupper.»
6. Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringen endre grensen mellom
hav­ og kystfiskeflåten til 21,3 meter.»
7. Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringen utvide tidsavgrensnin­
gen for enhetskvoteordningen til å gjelde i 15 år. Dette
gjøres også gjeldende for reketrålere.»
8. Forslag fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen på
vegne av Høyre oversendt fra Odelstingets møte
25. mars 1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringen utrede en avvikling av
tidsavgrensningen for tildeling av enhetskvoter. Av­
viklingen bør skje parallelt med innføringen av en
grunnrenteavgift i fiskerinæringen. Formen på en slik
avgift bl.a. beregningsgrunnlaget, hvem som skal om­
fattes, og bruken av den må utredes nærmere.»
9. Forslag fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen på
vegne av Høyre oversendt fra Odelstingets møte
25. mars 1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag om å
innføre enhetskvoteordning for alle fiskerier der for­
valtningshensyn tilsier at det må legges begrensninger
på fisket. Det opprettes separate enhetskvoteordninger
for fartøyer over og under 21,3 meter.»
10. Forslag oversendt fra Odelstingets møte 25. mars
1999:
(Jf. Innst. O. nr. 55)
«Stortinget ber Regjeringa greie ut om einingskvo­
teordninga kan gjerast gjeldande for fartøy under 28 m.
Stortinget føreset at Regjeringa kjem tilbake med den­
ne vurderinga i budsjettet for år 2000, slik at dette
eventuelt kan gjennomførast frå 1. januar 2000.»
11. Kirke­, utdannings­ og forskningsministerens rede­
gjørelse om utdanningspolitikk
12. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om innføring av fastrente i Statens lånekasse for
utdanning
(Innst. S. nr. 152 (1998­99), jf. St.meld. nr. 27 (1998­
99))
13. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om forslag fra stortingsrepresentant Ursula Evje
om endring av reglene for godkjenning av høyere ut­
danning fra land utenfor EØS­området
(Innst. S. nr. 157 (1998­99), jf. Dokument nr. 8:35
(1998­99))
14. Debatt om nærings­ og handelsministerens andre re­
degjørelse om håndtering av år 2000­problemet
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 26. april 1999)
15. Innstilling fra justiskomiteen om årsmelding for Data­
tilsynet 1997
(Innst. S. nr. 153 (1998­99), jf. St.meld. nr. 15 (1998­
99))
16. Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortings­
representantene Jan Simonsen, Jørn L. Stang, Vidar
Kleppe og Terje Knudsen om en handlingsplan for å
øke sikkerheten for polititjenestemenn
(Innst. S. nr. 154 (1998­99), jf. Dokument nr. 8:8
(1998­99))
17. Forslag oversendt fra Odelstingets møte 13. april
1999:
(Jf. Innst. O. nr. 51)
«Regjeringa vert oppmoda om innan rimeleg tid å
inkorporere i lovs form FNs barne­ og kvinnediskrimi­
neringskonvensjonar.»
18. Forslag oversendt fra Odelstingets møte 13. april
1999:
(Jf. Innst. O. nr. 51)
«Regjeringa vert oppmoda om å utarbeide ein over­
ordna handlingsplan for informasjon, undervisning og
utdanning for å verne og fremje menneskerettane i No­
reg.»
19. Referat
199

4. mai -- 1) Norges deltakelse i Europarådet i 1998 2) Årsrapport fra den norske
delegasjon til Europarådets parlam. forsaml. for 1998
1999
2976
Presidenten: Representantene Aud Blattmann, Eirin
Faldet, Bjørn Hernæs, Olav Akselsen, Anita Apelthun
Sæle, Inge Myrvoll, Steinar Bastesen, Lars Rise, Annelise
Høegh, Jan Simonsen, Jorunn Ringstad og Tom Thoresen,
som har vært permittert, har igjen tatt sete.
De innkalte vararepresentanter, for Oslo Heikki Holm­
ås og for Nord­Trøndelag fylke Astri Wessel, har tatt sete.
Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe foreligger søk­
nad om sykepermisjon for representanten Ane Sofie
Tømmerås fra og med tirsdag 4. mai og inntil videre.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Morten Olsen, innkalles for å
møte i permisjonstiden.
Presidenten: Morten Olsen er til stede og vil ta sete.
Valg av settepresidenter
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møter i inneværende uke --
og anser det som vedtatt.
Presidenten ber om forslag på settepresidenter.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg tillater meg å foreslå Per
Ove Width og Ursula Evje.
Presidenten: Per Ove Width og Ursula Evje er fore­
slått som settepresidenter. -- Andre forslag foreligger
ikke, og Ursula Evje og Per Ove Width anses enstemmig
valgt som settepresidenter for inneværende ukes møter.
S t a t s r å d P e t e r A n g e l s e n overbrakte
2 kgl. proposisjoner (se under Referat).
Presidenten: Representanten Sylvia Brustad vil frem­
sette et privat forslag.
Sylvia Brustad (A): På vegne av Kjell Opseth og
meg sjøl vil jeg fremme forslag om endring i inntektssys­
temet for kommuner og fylkeskommuner slik at frivillige
kommunesammenslåinger ikke medfører reduserte over­
føringer fra staten for de sammenslåtte kommunene.
Presidenten: Representanten Karin Andersen vil
fremsette et privat forslag.
Karin Andersen (SV): På vegne av Ågot Valle, Olav
Gunnar Ballo og meg sjøl vil jeg sette fram forslag om
endring i minstegrunnlaget for rett til sjukepenger.
Presidenten: De fremsatte forslag vil bli behandlet på
reglementsmessig måte.
Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten fore­
slå at sak nr. 1 og sak nr. 2 behandles under ett -- og anser
det vedtatt.
S a k n r . 1
Innstilling fra utenrikskomiteen om Norges deltakelse
i Europarådet i 1998 (Innst. S. nr. 159 (1998­99), jf.
St.meld. nr. 34 (1998­99))
S a k n r . 2
Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra den
norske delegasjon til Europarådets parlamentariske for­
samling for 1998 (Innst. S. nr. 160 (1998­99), jf. Doku­
ment nr. 13 (1998­99))
Elsa Skarbøvik (KrF) (ordfører for sakene):Når vi i
dag behandler stortingsmeldingen om Norges deltakelse i
Europarådet i 1998, vil jeg først benytte anledningen til å
gratulere Europarådet med de 50 år ,som skal feires nå i mai.
Europarådets rolle har utviklet seg gjennom en konti­
nuerlig prosess fra starten av og fram til i dag. Etter den
annen verdenskrig var det behovet for å bygge opp igjen
Europa som var drivkraften bak opprettelsen av mange
internasjonale organisasjoner. Flere ble dannet, men Eu­
roparådet var av de første. Målsettingen den gang var å
oppnå større enhet mellom medlemslandene for å ivareta
og realisere de idealer og prinsipper som hadde sitt ut­
spring i en felles arv, og dermed bidra til at de økonomis­
ke og sosiale fremskrittene hadde en raskere progresjon.
Disse overordnede målsettinger skulle følges opp gjen­
nom Europarådets ulike organer -- gjennom diskusjon,
avtaler og handling i forhold til økonomi, sosiale forhold,
kultur og forskning samt lovmessige og administrative
forhold.
De første 40 årene var Europarådet en vesteuropeisk
institusjon. Mot slutten av denne perioden fikk Europarå­
det mange nye medlemmer fra tidligere mer autoritære
regimer, som så på rådet som en vokter av menneskeret­
tighetene. Europarådet ble nærmest å betrakte som et vir­
kemiddel i overgangen fra diktatorledede regimer til mer
moderne demokratier. De siste ti år har utviklingen i Eu­
ropa relativt sett vært mindre stabil enn de 40 foregåen­
de. Europarådets rolle har ikke blitt mindre viktig av den­
ne grunn. Dets politiske rolle er faktisk av stor betydning
for oss som lever i Europa i dag.
Den politiske stabiliteten i Europa har endret seg, og
målsettingen for Europarådet er nå å styrke dets bidrag til
hovedinnsatsområdene -- menneskerettigheter, demokrati
og rettsstatens prinsipper, spesielt overfor landene i Sen­
tral­ og Øst­Europa og Russland. Spesielt skal man legge
vekt på tiltak rettet mot nye medlemsland. Herunder føl­
ger også viktig arbeid på det mellomstatlige plan, som
spenner fra likestilling, sosiale forhold, arbeids­ og inn­
vandringsspørsmål, utdanning, kultur, medier, idrett og
ungdom til kulturminnevern og naturforvaltning.
Den første konvensjonen som Europarådet trakk opp,
var Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i
1950. Konvensjonen er viktig fordi den beskytter enkelt­
personers grunnleggende sivile og politiske rettigheter.
Enkeltpersoner, ikke­statlige organisasjoner og grupper
av personer kan alle fremme klage mot den aktuelle kon­

4. mai -- 1) Norges deltakelse i Europarådet i 1998 2) Årsrapport fra den norske
delegasjon til Europarådets parlam. forsaml. for 1998
1999 2977
vensjonsstaten dersom de mener seg utsatt for brudd på
rettighetene fremsatt i konvensjonen. På denne måten er
konvensjonen et redskap i forbindelse med menneskeret­
tigheter og demokratiutvikling. Regjeringen fremmet i
1998 en odelstingsproposisjon med forslag om at Stortin­
get inkorporerer bl.a. Den europeiske menneskerettig­
hetskonvensjonen i norsk lov. Dette forslaget er ledd i et
viktig arbeid med å styrke vernet av menneskerettigheter
også i Norge.
Norge jobber aktivt i Europarådets ulike organer og
komiteer og har vært pådriver til å få satt flere saker og
forhold på agendaen. Dette er et arbeid vi tror på og som
er viktig for den videre utviklingen av Europa. Demokra­
tiseringsprosessen i de nye medlemslandene er godt i
gang, men er en vanskelig prosess. Det er viktig at de av­
gjørelsene som blir tatt i Den europeiske menneskerettig­
hetsdomstolen, respekteres, og at man ikke svekker tro­
verdigheten i det arbeidet denne nedlegger. Dette er sær­
deles viktig å minne om i disse dager, med krig og uro­
ligheter i sentrale områder av Europa.
Den 3. november 1998 ble den nye Menneskerettig­
hetsdomstolen i Strasbourg etablert. Det gjør at kapasite­
ten til å behandle individuelle klagesaker er styrket. Det­
te vil nå kunne gjelde nesten 800 millioner europeere. 49
norske klager ble fremmet det siste året.
Det arbeides videre med at dødsstraff avvikles i de
fem medlemslandene som fremdeles har denne straffe­
formen. Men ingen dødsdommer ble fullbyrdet i disse
landene i 1998.
Samarbeid mellom Europarådet og EU er formalisert,
og EU­kommisjonen deltar på møter i komiteen av faste
representanter og på arbeids­ og rapportørgruppemøter.
Tilsvarende deltar Europarådets sekretariat på en rekke
møter på ekspertplan i kommisjonen. Samarbeidet mel­
lom EU og Europarådet er godt utviklet også i Baltikum
og i Albania, og dette er vesentlig for hvor fort demokra­
tiseringsprosessen kan gå.
Når Norge nå i 1999 har formannskapet i OSSE, vil
det være en særlig mulighet til å styrke samarbeidet mel­
lom Europarådet og OSSE -- konsentrert om demokrati,
menneskerettigheter, inkludert minoritetsrettigheter, og
styrking av rettsstatens prinsipper. Sammen utfyller de to
organisasjonene hverandre i dette arbeidet.
Flere land har søkt om medlemskap i Europarådet.
Blant annet søkte Den føderale republikken Jugoslavia
om medlemskap i mars 1998. Men det er ikke gitt tilrå­
ding om medlemskap. Ved flere anledninger har utvik­
lingen i Jugoslavia vært tatt opp. Det har vært en entydig
fordømmelse av den økende volden i Kosovo, og det har
blitt understreket at menneskerettigheter må respekteres.
Det har vært fremholdt at sikkerhetsgarantier for befolk­
ningen og stor grad av autonomi for Kosovo ville være
viktig for en fredsløsning.
Det er planlagt en norsk markering for å synliggjøre
Europarådets verdier og menneskerettighetsarbeid, der
en særlig vil fokusere på innsatsen for å bekjempe rasis­
me og intoleranse.
Vi gratulerer med jubileet og ønsker lykke til i det vi­
dere arbeid i Europarådet.
Tom Thoresen (A): Det er på én dag nær 50 år siden
Europarådet ble stiftet i London, den 5. mai 1949. Norge
har vært med fra starten av, og Norge har hele tiden vært
blant de privilegerte land i Europa som har kunnet både
dele og stå for de idealer som er organisasjonens viktig­
ste kjennemerke -- menneskerettigheter og demokratiut­
vikling.
Som saksordføreren nylig pekte på, har Europarådet
gjennom de senere år fått en rekke nye medlemsland. Det
er den gledelige funksjon som konsekvens av at største­
delen av Europa nå kan dele de samme idealene og men­
neskerettigheter og demokratiutvikling, og slik sett er
Europarådet den første organisasjonen som med tyngde
fikk merke at jernteppet falt i Europa. Det gleder vi oss
selvfølgelig alle over, men vi må samtidig erkjenne at
den organisasjonen som med sine ressurser er bygd for
vesentlig færre medlemsland enn det er i dag, får nå så
store, formidable nye oppgaver at man også må se på
hvordan ressursene skal økes for å møte de utfordringe­
ne.
For eksempel er det slik at selv om det er gjort det
grep at Menneskerettighetskommisjonen og Menneske­
rettighetsdomstolen nå er slått sammen til en enhet, skal
denne ene enheten betjene ganske mange hundre millio­
ner mennesker i tillegg som nå har de fulle rettigheter til
å kunne anke sine saker inn for Menneskerettighetsdom­
stolen i Strasbourg. Jeg vet at dette bekymrer en del, og
at dette bekymrer domstolen selv. Det må være slik at
den rettighet innbyggerne i Europarådets nye medlems­
land nå har fått, må bli en reell rettighet. Det kan vel også
være grunn til å frykte at det ikke bare av tradisjonelle
grunner, men også på grunn av stadiet i demokratiutvik­
ling kan bli ekstra mange klagesaker til Europarådets
menneskerettighetsdomstol.
Jeg nevner disse ting fordi vi under et 50­års jubileum
må ha klart for oss at skal Europarådet, som den viktige or­
ganisasjon det er, kunne fylle sine oppgaver med et betyde­
lig utvidet antall medlemsland, må vi også se på organisato­
riske og ressursmessige forhold for at dette skal bli mulig.
Det er vel ved en anledning som denne kanskje et an­
net forhold som kan være nyttig å ta opp også fra Stortin­
gets talerstol. Det er at Europarådet neppe er blant de
mest kjente av de internasjonale organisasjonene vi er
medlem av. Veldig ofte forekommer det forvekslinger
med andre europeiske organisasjoner, som har symboler
som er til forveksling like dem Europarådet har, og som
det som kjent har vært to folkeavstemninger i Norge om
hvorvidt Norge skal være medlem av. Jeg tror at Europa­
rådet selv, men også de politiske myndighetene i Norge
har en viktig oppgave i å gjøre Europarådet kjent, ikke
som en form for reklamebyrå, men simpelthen fordi det
er der en så viktig del av vår menneskerettighetspolitikk
faktisk utøves, og det er der hvor innbyggerne i med­
lemslandene, også i Norge, har mulighet til å klage i for­
hold til menneskerettigheter. Derfor, helt avslutningsvis,
er jeg glad for at vi får denne markeringen med denne de­
batten i Stortinget i dag i forbindelse med 50­års jubileet,
og jeg er glad for at det er en debatt hvor også statsminis­
teren deltar.

4. mai -- 1) Norges deltakelse i Europarådet i 1998 2) Årsrapport fra den norske
delegasjon til Europarådets parlam. forsaml. for 1998
1999
2978
Annelise Høegh (H): Som de to foregående talere har
vært inne på, runder Europarådet 50 år i morgen, og en
som selv nettopp har rundet 50, vet jo at vi gjerne bruker
et slikt jubileum ikke bare til festivitas, men også til en
forsøksvis moden refleksjon over fortiden og til å skue
fremover. Det synes jeg også vi bør gjøre når det gjelder
Europarådet, og det har også de to foregående talere
gjort.
Debatten i dag gir anledning til å rette søkelyset mot
en institusjon som i løpet av sin funksjonstid har hatt
større betydning for Europas utvikling enn kanskje de
fleste er klar over. Resultatene har ikke først og fremst
dreiet seg om økonomisk utvikling og de ytre endringer
Europa har gjennomgått det siste halve hundreåret med
hensyn til teknologi og effektivitet. Europarådets virk­
somhet har ført til en bevisstgjøring av betydningen av
individuelle rettigheter, politisk medbestemmelse, bred
deltakelse i beslutningsprosesser og kulturell fellesfor­
ståelse på tvers av landegrenser.
For å ta konklusjonen på forhånd: Selv om mye er
oppnådd på disse områdene, viser dessverre den aktuelle
konflikten i det sørøstlige hjørnet av vårt kontinent at be­
hovet for slik bevisstgjøring fortsatt er stort.
La meg likevel skue litt bakover på historien. I likhet
med en rekke av de andre organisasjonene som i dag ut­
gjør det institusjonelle rammeverket for internasjonalt
samarbeid, ble ideen til Europarådet unnfanget som en
følge av den annen verdenskrig, på ruinene etter annen
verdenskrig. Winston Churchill snakket i en tale i Zürich
i 1946 om Europas forente stater og foreslo som et første
skritt å opprette et europeisk råd. Han målbar de euro­
peiske folks ønsker om å forebygge fremtidige konflik­
ter.
Det tok imidlertid ytterligere tre år før Europarådet
ble etablert. Ti stater, deriblant Norge, var blant de opp­
rinnelige medlemslandene. I løpet av denne tiden var li­
kevel det politiske landskapet i Europa betydelig endret.
Den kalde krigen var et faktum. Jernteppet hadde delt
Europa i to. Europarådets bærende ideer om demokrati,
menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper falt derfor i
stor grad på stengrunn i deler av det området man hadde
håpet å forene.
Likevel fikk Europarådet i årene som fulgte, stor be­
tydning for den demokratiske siden av gjenoppbyggin­
gen i Vest­Europa. Virkemidlene har ikke vært prangen­
de slagord eller politiske prinsipperklæringer. I stedet har
man gjennom konkrete konvensjoner langsomt bygd opp
et sett av retningslinjer som til sammen kan sies å utgjøre
selve definisjonen på ethvert sivilisert samfunn. Europa­
rådet har forhåpentligvis utviklet seg til å bli Europas de­
mokratiske samvittighet.
Bærebjelken i dette byggverket er vel Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen, som trådte i kraft i
1953, og etableringen av en europeisk menneskerettig­
hetsdomstol. Men også Det europeiske sosiale charter,
som sikrer grunnleggende sosiale og økonomiske rettig­
heter for enkeltpersoner, og Det europeiske charter for
lokalt selvstyre er viktige bestanddeler i dagens europeis­
ke deltagerdemokrati. Til sammen har Europarådet utar­
beidet over 160 konvensjoner, som er bindende for med­
lemslandene som har ratifisert dem, og de byr også på
gjennomtenkte modeller for nasjonal lovgivning innen­
for disse områdene. Resultatet er at Europarådets med­
lemsland i stor grad har kunnet harmonisere sine lovverk
og etablere felles normer og tilnærmet lik praksis.
Etter murens fall og avslutningen av den kalde krigen
har Europarådet fått en ny vår, nærmest som fødselshjel­
per for de nye demokratiene i øst. Antallet medlemsland
har, som tidligere nevnt, økt raskt, og i forrige uke ble
Georgia opptatt som medlem nr. 41. Dermed står bare
Hviterussland og Jugoslavia utenfor. Medlemskap for­
drer at landene bekjenner seg til Europarådets verdi­
grunnlag og forplikter seg til å etterleve disse sentrale be­
stemmelsene. Det gjør landene, men det er likevel klart
at oppfyllelsen av alle bestemmelsene, ikke minst retts­
sikkerhetsgarantien for enkeltmennesket, ikke er perfekt
alle steder. Landenes borgere har ikke desto mindre an­
ledning til å få sine saker prøvd for Menneskerettighets­
domstolen, som Tom Thoresen også var inne på. En kon­
kret konsekvens av denne massive oppslutningen er også
at dødsstraff ikke lenger praktiseres på det europeiske
kontinent, selv om enkelte land ennå ikke har lovfestet et
forbud.
Europarådet er blitt en sentral møteplass ikke bare for
parlamentarikere, men også for myndighetsrepresentan­
ter fra hele Europa -- et forum hvor man lærer både om
hverandre og av hverandre. Ikke minst gjelder dette for
oss folkevalgte, som møtes i parlamentarikerforsamlin­
gen fire ganger i året. Dette er en verdifull anledning til å
utveksle synspunkter og gi konkrete fellesanbefalinger til
medlemslandenes respektive regjeringer.
Samtidig med at stadig flere land har sluttet opp om
Europarådet, har rådet så å si utvidet sitt dekningsområ­
de. Nye utfordringer krever samarbeid på tvers av lande­
grensene. Det gjelder kampen mot rasisme og fremmed­
frykt, intoleranse, forfølgelse av minoriteter, miljøtrus­
ler, narkotikamisbruk, sosial utestenging, organisert kri­
minalitet og korrupsjon. Dette er alle nye temaer i
Europaråd­sammenheng.
Når jeg mener det har vært riktig for rådet å engasjere
seg på disse områdene, er det ikke fordi jeg tror at slike
problemer på denne måten kan løses en gang for alle. Så
enkelt er det dessverre ikke. Men det er viktig å sette sa­
kene på Europarådets dagsorden av to grunner. For det
første fordi Europarådet gjennom disse konvensjonene
øver direkte innflytelse på medlemslandenes nasjonale
lovgivning. For det andre fordi intet annet forum samler
så mange land til innsats for felles ideer. Europarådet har
derfor en viktig rolle i å fremme enkeltmenneskers retts­
sikkerhet, sosiale og økonomiske utvikling.
Nedbyggingen av gamle skillelinjer i Europa har ført
til at vi har fått flere aktører i dag som er aktive i arbeidet
for å hjelpe til med å bygge opp og sementere demokrati­
ene. Ikke minst EU og Organisasjonen for sikkerhet og
samarbeid i Europa er blant disse. Sentrale virkemidler er
valgovervåkning, rådgivning i forbindelse med institu­
sjonsbygging samt opplærings­ og utvekslingsprogram­
mer. Europarådet gir her viktige bidrag og bør fortsette

4. mai -- 1) Norges deltakelse i Europarådet i 1998 2) Årsrapport fra den norske
delegasjon til Europarådets parlam. forsaml. for 1998
1999 2979
med det. Likevel er det viktig at Europarådet konsentre­
rer seg om det som er dets styrke, nemlig den normative
funksjonen. Konvensjonene tjener, som jeg allerede har
nevnt, i stor grad som maler for nasjonal lovgivning.
Medlemmene kan hente inn ferdige formuleringer til
nødvendige revisjoner av lovverket. De kan også være
trygge på at de ved å bruke disse normene sikrer sin for­
ankring i det vi ellers kaller siviliserte, demokratiske
rettssamfunn. Europarådet bør derfor ikke frykte konkur­
ranse fra andre institusjoner, men fortsette å levere det
produkt, om vi kan kalle det det, som det nødvendigvis
vil være behov for og etterspørsel etter.
Når det gjelder den aktuelle og tragiske situasjonen i
Kosovo, viser engasjementet i Europarådet at menneske­
rettighetsaspektet fortsatt står i sentrum. Under debatten i
parlamentarikerforsamlingen i forrige uke stod nettopp
menneskerettighetsperspektivet, flyktningsituasjonen og
de grove overgrepene mot enkeltmennesker i sentrum for
debatten. Nå skal ikke jeg innlede eller fortsette noen de­
batt om Kosovo her i dag, men bare understreke at det jo
nettopp er fordi menneskerettigheter er viktigere enn lan­
degrenser at NATO og vi alle ikke har kunnet se på at
Slobodan Milosevic fortsatte den etniske rensningen. En­
keltmennesker er faktisk viktigere enn stater og lande­
grenser. Så når forhandlinger og trusler ikke førte frem,
var det ikke noe annet alternativ. Ingen ønsker bombing,
men hva er alternativet så langt? En politisk løsning på
konflikten i Kosovo må likevel finnes, jo før jo heller,
men spørsmålet er hvor mange bomber som må til før
Milosevic aksepterer nærvær av en internasjonal freds­
styrke med NATO­deltagelse i Kosovo.
Samtidig som jeg er sikker på at Europarådet ikke vil
være det forum hvor man løser disse problemene, vil jeg
fremheve Europarådets betydning som et bolverk mot
den type barbari vi ser i Kosovo i dag. Europarådet bør
fortsette å spille en rolle som normsetter og pådriver for
demokrati, for menneskerettigheter og rettssamfunn i Eu­
ropa. Det er dessverre langt igjen før alle disse oppgave­
ne er løst, så Europarådet må nok belage seg på ytterlige­
re 50 år. Så får vi se hva fremtiden for øvrig kan bringe.
Men at det fortsatt vil være et viktig instrument som mø­
teplass mellom gamle og nye demokratier, føler jeg meg
overbevist om.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Europarådet
har gjennom 50 år bidratt til å fremme idealene og prin­
sippene som utgjør vår europeiske verdiarv. I dag marke­
rer vi og gir honnør til Europarådets viktige arbeid for
menneskerettighetene, demokratiet og rettsstatprinsippe­
ne. Vi må aldri tro at kampen for disse verdiene er vunnet
én gang for alle.
Jeg deltar i denne debatten også for å markere at Re­
gjeringen vil være med i denne markeringen og i hylles­
ten til Europarådets arbeid, og vi bidrar ytterligere til en
slik markering ved at jeg skal delta ved navnsettingen av
det som nå blir Europarådets plass i Oslo fra i dag av.
Som også tidligere medlem av parlamentarikerforsamlin­
gen i Europarådet har jeg selv lært på nært hold betyd­
ningen av denne alleuropeiske organisasjonen.
Tragedien på Balkan setter i klart relieff at Europarå­
dets grunnideer ennå ikke har slått rot over hele Europa.
Krigen viser at vi trenger Europarådet i dagens og fremti­
dens Europa -- som pådriver for demokrati, tuftet på tole­
ranse, respekt for menneskerettighetene og rettsstatens
prinsipper. I kjølvannet av en politisk løsning på krigen i
Kosovo vil Europarådet kunne spille en sentral rolle.
Men allerede i den pågående krisehåndteringen hjelper
Europarådet til for å kartlegge brudd på menneskerettig­
hetene og å registrere flyktningenes identitet.
Europarådets arbeid nå, som gjennom 50 år, er knyttet
til overvåking av medlemslandenes respekt for menneske­
rettighetene og til praktisk bistand til demokratibygging.
Samtidig drar vi her hjemme nytte av Europarådets kor­
rektiver vedrørende egne lover og institusjoner som skal
verne om menneskerettighetene til den enkelte borger i
Norge.
Regjeringen vil gjennom 50­årsjubileet gi Europarå­
det økt oppmerksomhet. Derfor er det utarbeidet en
handlingsplan for økt kunnskap om Europarådets arbeid
for å styrke menneskerettighetene her i landet.
I forbindelse med 50­årsmarkeringen har Regjeringen
lagt særlig vekt på å følge opp organisasjonens innsats
for å bekjempe rasisme og intoleranse. For eksempel er
etableringen av Senter mot etnisk diskriminering, som
ble åpnet i februar, i tråd med Europarådets anbefalinger
om nasjonale tiltak på dette området.
Regjeringen har gjennom formannskapet i Organisa­
sjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa styrket sam­
arbeidet mellom OSSE og Europarådet. Målet for samar­
beidet er å sikre en mest mulig effektiv utnyttelse av or­
ganisasjonene. Europarådets fortrinn ligger i den unike
juridiske kompetansen, påvirkning av landenes lovgiv­
ning og overvåking av at medlemslandene overholder
sine forpliktelser. OSSE finner primært sin styrke i fore­
byggende diplomati og evnen til å handle hurtig i felten.
Regjeringen mener samarbeidet bør være praktisk og
fleksibelt, og legger vekt på at Europarådet skal bidra
med sin erfaring også i OSSEs feltarbeid.
Europarådets samarbeid med Den europeiske union er
kommet inn i et godt spor, og EU har utvist vilje til i ster­
kere grad å trekke på Europarådets kompetanse og erfa­
ring. Særlig har samarbeidet om bistand til demokrati­
byggingen i Sentral­ og Øst­Europa vært fruktbart. Etter­
levelse av Europarådets standarder er viktig i EUs vurde­
ring av søkerland fra Sentral­ og Øst­Europa.
Den viktigste begivenheten i Europarådet i 1998 var
etableringen av den nye Menneskerettighetsdomstolen i
Strasbourg -- som også er omtalt tidligere i dette ordskif­
tet. Den omorganiserte domstolen gir en betydelig styr­
king av et kjerneområde i Europarådet, nemlig medlems­
landenes overholdelse av grunnleggende menneskeret­
tigheter. Utvidelsen av antallet medlemsland i Europarå­
det de siste ti årene har gitt 320 millioner nye innbyggere
fra Sentral­ og Øst­Europa rett til å klage sine saker inn
for Menneskerettighetsdomstolen. Den fungerer som en­
delig rettslig klageinstans for nesten 800 millioner euro­
peiske borgere. Det har derfor vært maktpåliggende å ef­
fektivisere domstolsapparatet. Norge vil arbeide for at

4. mai -- 1) Norges deltakelse i Europarådet i 1998 2) Årsrapport fra den norske
delegasjon til Europarådets parlam. forsaml. for 1998
1999
2980
tilstrekkelige ressurser bevilges til rettsapparatet i Stras­
bourg. Slik skal domstolen kunne utføre sitt arbeid for
enkeltmenneskets rettigheter best mulig.
Regjeringen fremmet i 1998 en odelstingsproposisjon
med forslag om at Stortinget inkorporerer bl.a. Den euro­
peiske menneskerettighetskonvensjonen i norsk lov.
Konvensjonen utgjør selve grunnvollen i Europarådets
arbeid for å verne om enkeltmenneskets rettigheter. In­
korporeringen vil innebære at de rettighetene som kon­
vensjonen garanterer, vil få forrang i en konflikt med an­
nen norsk lovgivning. Forslaget er et ledd i Regjeringens
arbeid for å styrke vernet av menneskerettighetene i
Norge.
Jeg er glad for Stortingets oppslutning om Norges del­
takelse i Europarådets arbeid, slik det kommer til uttrykk
i dagens innstilling. Ved 50­årsjubileet kan vi slå fast at
Europarådets grunnideer står stadig sterkere i stadig flere
land i Europa. Samtidig ønsker vi å trekke nye land med i
et samarbeid som vil påvirke dem i positiv retning. Sik­
ring av rettsstatens prinsipper er et kontinuerlig arbeid.
Derfor vil Regjeringen fortsette å legge stor vekt på
Europarådets viktige arbeid.
Lars Rise (KrF): Som flere har vært inne på, marke­
rer dagens debatt at det i morgen er 50 år siden Europarå­
det ble opprettet i London av Norge og ni andre europeis­
ke land.
Da Europa våknet opp etter fem år med krig, var det
ikke bare sorg og fortvilelse, men også sterke innslag av
hat og fiendskap som preget kontinentet. Europa var re­
vet i stykker, oppdelt og fullt av potensielle nye konflik­
ter. Den grusomme sannhet om et folkemord ble etter
hvert kjent for alle. Men besluttsomheten når det gjaldt
gjenoppbygging var også sterk, og fremfor alt når det
gjaldt det å sikre at en slik tragedie aldri skulle få gjenta
seg. Det forklarer vel også noe av besluttsomheten vi ser
i dag, når det gjelder å stanse den etniske rensingen i
Kosovo.
Det var Winston Churchill som først pekte på løsnin­
gen i en tale han holdt den 19. september 1946 i Zürich.
Ifølge ham var det nå behov for et redskap som gjennom
et mirakel ville omforme hele scenen og innen få år gjøre
hele Europa like fritt og lykkelig som Sveits er i dag,
som han sa. «We must build a kind of United States of
Europe», sa Churchill. For mange var dette visjonen da
Europarådet ble etablert.
Fra den beskjedne starten i 1949 med ti stater, ser vi at
Europarådet har utviklet seg til å bli en bred samling av
stater. I forrige uke hilste vi Georgia velkommen som det
41. medlemsland. Flere land står på venteliste, f.eks.
Armenia og Aserbajdsjan. Bare det å ha strenge regler
for medlemskap når det gjelder oppfyllelse av en del
minstestandarder for menneskeretter og demokrati, har
bidratt sterkt til å utbre idealene om ytringsfrihet, organi­
sasjonsfrihet, rettssikkerhet og bygging av demokratiske
institusjoner. Vi ser også at interessen for å bli medlem er
meget stor, og dermed sitter Europarådet med gode for­
handlingskort når det gjelder å fremme idealene om men­
neskeretter og demokrati. Saksordfører viste til at den fø­
derale republikken Jugoslavia søkte om medlemskap i
Europarådet i 1998. Denne staten fylte ikke kravene,
men det er det flere stater som ikke gjør av dem som nå
står på venteliste, og man kan selvsagt spørre om det
hadde vært bedre å sette Jugoslavia på venteliste, slik
man har gjort bl.a. med Armenia og Aserbajdsjan. Da
kunne man få satt i gang en prosess og kunne sette opp
spesifikke krav og tidsfrister for innfrielse av kravene.
Men det er vel lite trolig at regjeringen i Beograd ville
lyttet mer til Europarådet enn til NATO.
Omorganiseringen av Menneskerettighetsdomstolen i
Strasbourg innebærer en betydelig styrking av medlems­
landenes respekt for grunnleggende menneskerettigheter.
Utvidelsen av antall medlemsland i Europarådet har gitt
ikke mindre enn 320 millioner nye innbyggere fra Sen­
tral­ og Øst­Europa rett til å klage sine saker inn for
Menneskerettighetsdomstolen. Det har skjedd en revolu­
sjon når domstolen nå fungerer som endelig rettslig kla­
geinstans for nesten 800 millioner europeiske borgere.
Når vi nå legger bak oss de første 50 år og er på vei
inn i et nytt århundre, er det imidlertid viktig å tenke
grundig gjennom hvilke oppgaver Europarådet skal påta
seg i fremtiden. Skal eksempelvis domstolens virkeområ­
de utvides ytterligere?
Av de hovedområdene i Europarådets virksomhet som
beskrives, er det hovedsakelig menneskeretter, demokra­
ti, rettsstatens prinsipper og sosialpakten som nevnes.
Jeg skulle ønske at også miljøvern og kampen for et rent
miljø kunne komme høyt opp på agendaen og nevnes
blant hovedområdene som Europarådet befatter seg med.
Forurensning kjenner som kjent ingen landegrenser. Selv
sitter jeg i miljøkomiteen i Den parlamentariske forsam­
ling og ser hvor viktig dette området er, ikke minst jo
lenger øst man kommer. Hvis man tenker på situasjonen i
vårt eget land når det gjelder forurensning, ser vi at vi får
en god del forurensning fra andre land, f.eks. sur nedbør,
som vi nå i flere tiår har sittet her i Stortinget og bevilget
rundt 100 mill. kr til hvert år for å kalke innsjøer og vass­
drag i Sør­Norge.
Vi ser også at vi får betydelig radioaktiv forurensning
langs norskekysten. Norsk Polarinstitutt og Statens
Strålevern målte i 1996 betydelige mengder av techneti­
um 99 langs hele norskekysten. Det spores tilbake til La
Hague i Frankrike og Sellafield i Storbritannia. Det viser
seg at dette radioaktive avfallet tar to og et halvt år på
reisen fra disse landene og opp til norskekysten gjennom
havet. Da rapporten kom, viste den at vi fremdeles befant
oss på ca. 1/30 av farenivået, men tidligere i år kom det
en ny rapport som viste at det nå var en urovekkende øk­
ning. Dette viser behovet for samarbeid over landegren­
sene, og jeg tror at Europarådet kan spille en viktig rolle
her. Dersom det kommer ut et rykte på fiskemarkedene i
Paris om at norsk sjømat er forurenset av radioaktivt av­
fall, tror jeg ikke det ville hjelpe om en norsk politiker
f.eks. stod fram på fransk TV for å berolige befolknin­
gen. Et slikt rykte ville kunne få alvorlige økonomiske
konsekvenser for norsk eksport. Og da kommer vi tilbake
til prinsippet i Brundtland­kommisjonens rapport om at
forurenser skal betale. Vi har gjort det gjeldende nå for

4. mai -- Forslag fra repr. Terje Knudsen, oversendt fra Odelstinget, om å legge til rette for fritt omsettelige kvoter mv.
1999 2981
enkeltindivider og for selskaper/bedrifter, men stater går
fri. Her kan vi bare komme med henstillinger og resolu­
sjoner og forsøke i bilaterale samtaler å overbevise f.eks.
Storbritannia om at man skal innføre strengere utslipps­
grenser.
Vi har kun to bindende konvensjoner for miljø forelø­
pig som er internasjonale -- Konvensjonen om biologisk
mangfold og Klimakonvensjonen. Mitt håp er at vi kan få
til en europeisk konvensjon for miljø som er bindende,
og at vi kan ha en mulighet ved den europeiske domsto­
len for menneskeretter også til å reise miljøsaker. Retten
til å leve i et rent miljø er også en viktig menneskerettig­
het. Så en mulighet er å utvide den europeiske konven­
sjonen for menneskeretter til også å omfatte miljø. Jeg
ser at det er en lang vei fram mot å få vedtatt en forplik­
tende konvensjon samt til å få åpnet opp for å bringe en
forurensende stat inn for en internasjonal domstol. Men
jeg tror det er veldig viktig at vi begynner på en slik pro­
sess, og jeg tror at bare det å ha et ris bak speilet vil kun­
ne bidra veldig positivt i forhandlinger mellom land.
Til slutt vil jeg gjerne få peke på den betydning Den
parlamentariske forsamling har i den aktuelle situasjo­
nen i Kosovo. Vi så i forrige uke at Den parlamentariske
forsamling kanskje er det eneste forum hvor parlamenta­
rikere fra de fleste involverte land møtes for samtale og
utveksling av synspunkter. Jeg tror det har stor betyd­
ning at både den nasjonalistiske Sjirinovskij og kommu­
nistlederen Sjuganov kan sitte i timevis og lytte til de­
batter i Den parlamentariske forsamling, lytte til parla­
mentarikere fra Makedonia og til presidenten i Albania
som redegjør inngående for flyktningsituasjonen. Jeg
tror at dette vil bidra til at russerne aksepterer en del av
de viktigste prinsippene, som vi bl.a. så i forrige uke, da
russerne aksepterte prinsippet om at flyktningene skal
vende tilbake.
Jan Simonsen (Frp): Jeg tror lederen for Stortingets
delegasjon til Den parlamentariske forsamling, Tom
Thoresen, hadde et interessant poeng da han snakket om
ressursproblemene.
Vi må erkjenne at Menneskerettighetsdomstolen har
et problem som er ganske interessant. Det består i at den
dagen domstolen for alvor blir oppdaget, vil den også bli
ødelagt. Polen har de siste årene sendt en rekke saker
over til domstolen. Den dagen befolkningen i Russland
og i de øvrige østeuropeiske og nye statene oppdager hva
denne domstolen kan brukes til, vil kapasiteten bli
sprengt. Det var mitt inntrykk da justiskomiteen besøkte
Menneskerettighetsdomstolen i fjor, at man hadde en
viss erkjennelse av dette problemet, men ingen løsning.
De siste ti årene har Europarådet fått en revitalisering.
Før Berlinmurens fall tror jeg nok mange var av den opp­
fatning at Europarådets parlamentarikerforsamling var
blitt en unødvendig byråkratisk koloss, en talemaskin og
en resolusjonskvern uten større verdi, som raskt ville risi­
kere å komme i skyggen av Europaparlamentet. Fremde­
les må vi vel innrømme at innholdet i resolusjonene ofte
kan ha en mindre praktisk verdi enn det parlamentariker­
ne i Europarådet ønsker å tro.
Men Europarådet har i dag en enorm betydning for
demokratiutviklingen i Øst­Europa. Det ser vi på hvor iv­
rige de nye statene, de nye demokratiene i Øst­Europa, er
etter å bli medlemmer. De ser på Europarådet som et
nødvendig tilknytningspunkt til Vesten. Kan de ikke
komme inn i EU eller NATO, så er i alle fall europaråds­
medlemskap et første skritt i en riktig retning. Derfor vil
stater som søker om medlemskap, strekke seg langt for å
oppfylle de kravene som stilles. De landene som blir
medlemmer, vil strekke seg langt for å få lov til å fortset­
te å være medlemmer, og den kontrollfunksjon som
Europarådets parlamentariske forsamling har i forhold til
disse medlemslandene, er svært viktig. Dessuten er pro­
sessen i parlamentarikerforsamlingen og i komitearbei­
det god demokratitrening for østeuropeiske politikere,
som treffer politikere og parlamentarikere fra Vest­Euro­
pa, som er mer grunnfestet i sin demokratiske tenkning,
og man blir positivt påvirket.
Min konklusjon er at i dag er Europarådet med på å
sikre demokratiet i deler av Europa som før var kommu­
nistiske, og man er på denne måten med på å stabilisere
situasjonen i Øst­Europa. Og det skal vi ikke minst være
glade for i dag, når det brenner på Balkan.
Presidenten: Dermed er debatten under sakene nr. 1
og 2 omme.
(Votering, se side 3015)
S a k n r . 3
Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):
«Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av en
ressursavgift (grunnrente) og ber videre om at egnete
virkemidler for en slik avgift blir utredet, deretter sendes
vurderingen Stortinget.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3015)
S a k n r . 4
Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):
«Stortinget ber Regjeringen foreta tilpasninger slik at
enhetskvoteordningen utvides til å omfatte fartøy helt ned
til 15 meter.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3015)
S a k n r . 5
Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):

4. mai -- Kirke­, utdannings­ og forskningsministerens redegjørelse om utdanningspolitikk 1999
2982
«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for fritt omset­
telige kvoter og at dette tillates på tvers av fartøygrupper.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3015)
S a k n r . 6
Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):
«Stortinget ber Regjeringen endre grensen mellom
hav­ og kystfiskeflåten til 21,3 meter.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3016)
S a k n r . 7
Forslag fra stortingsrepresentant Terje Knudsen på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 25. mars 1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):
«Stortinget ber Regjeringen utvide tidsavgrensningen
for enhetskvoteordningen til å gjelde i 15 år. Dette gjøres
også gjeldende for reketrålere.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3016)
S a k n r . 8
Forslag fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen på
vegne av Høyre oversendt fra Odelstingets møte 25. mars
1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):
«Stortinget ber Regjeringen utrede en avvikling av
tidsavgrensningen for tildeling av enhetskvoter. Avviklin­
gen bør skje parallelt med innføringen av en grunnrente­
avgift i fiskerinæringen. Formen på en slik avgift bl.a. be­
regningsgrunnlaget, hvem som skal omfattes, og bruken
av den må utredes nærmere.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3016)
S a k n r . 9
Forslag fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen på
vegne av Høyre oversendt fra Odelstingets møte 25. mars
1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag om å
innføre enhetskvoteordning for alle fiskerier der forvalt­
ningshensyn tilsier at det må legges begrensninger på fis­
ket. Det opprettes separate enhetskvoteordninger for far­
tøyer over og under 21,3 meter.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3016)
S a k n r . 1 0
Forslag oversendt fra Odelstingets møte 25. mars
1999 (Jf. Innst. O. nr. 55):
«Stortinget ber Regjeringa greie ut om einingskvote­
ordninga kan gjerast gjeldande for fartøy under 28 m.
Stortinget føreset at Regjeringa kjem tilbake med denne
vurderinga i budsjettet for år 2000, slik at dette eventuelt
kan gjennomførast frå 1. januar 2000.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3016)
S a k n r . 1 1
Kirke­, utdannings­ og forskningsministerens rede­
gjørelse om utdanningspolitikk
Statsråd Jon Lilletun: Eg startar den siste utdan­
ningspolitiske utgreiinga til Stortinget i dette tusenåret
positivt og optimistisk: Vi har mykje å vere glade for i
norsk utdanning!
Alle born og unge, same kva bakgrunn dei har, har lik
rett til tilpassa opplæring gjennom 13 år i grunnskule og
vidaregåande opplæring. Vi har eit desentralisert nett­
verk av grunnskular, vidaregåande skular, læreverksem­
der, høgskular, universitet, folkehøgskular, studiefor­
bund, fjernundervisnings­ og forskingsinstitusjonar osv.
med solid kompetanse. Det generelle utdanningsnivået
plasserer Noreg i fremste linje internasjonalt. Vi er i ferd
med å få på plass ein solid grunnmur for eit skikkeleg
kompetanselyft for vaksne.
Det er brei politisk semje om at Noreg skal ha am­
bisjonar om ein plass i den internasjonale elitedivisjonen
når det gjeld kunnskap og kompetanse. Utdanningspoli­
tikken kan derfor ikkje vere statisk, men må pregast av
dynamisk utvikling.
I talen sin til Stortinget 11. februar i år lyfta statsmi­
nisteren fram tre overordna kvalitetskrav til framtidssam­
funnet: eit nyskapande, eit solidarisk og eit tryggare
Noreg. Regjeringa vil arbeide for å medverke til at det
norske samfunnet i eit nytt årtusen skal utvikle seg i ei
slik lei.
Utdanningspolitikken er sentral for å sikre kompetan­
sen hos arbeidstakarane og skaffe arbeid til alle. Kvalite­
ten på opplæringa i skule og arbeidsliv betyr mykje for
kva slags kvalitetar vi utviklar i samfunnet. I arbeidet for
eit nyskapande, solidarisk og tryggare Noreg legg Regje­
ringa derfor stor vekt på kunnskaps­ og kompetanseut­
vikling i eit livslangt læringsløp.
Tilstandsrapportane frå utdanningsdirektørane for
1998, som vert lagde fram i dag, viser at vi framleis har
utfordringar i utdanningspolitikken både på lokalt og na­
sjonalt nivå. Eg kommenterer nokre hovudpunkt i rap­
portane i denne utgreiinga, men gjev ikkje ei utfyllande
vurdering av tilstanden frå vegg til vegg. Eg nemner òg
at eg i vår legg fram fem stortingsmeldingar som femner
over heile utdanningsområdet frå grunnskule til forsking.

4. mai -- Kirke­, utdannings­ og forskningsministerens redegjørelse om utdanningspolitikk
1999 2983
Her tek Regjeringa opp og vurderer ei rekkje viktige
spørsmål og inviterer Stortinget til å drøfte og ta stilling
til konkrete forslag og stake ut kursen vidare på relativt
brei front.
På denne bakgrunnen vil eg bruke mesteparten av den
tilmålte tida mi i dag til å utdjupe nærmare fylgjande
overordna utdanningspolitiske prioriteringar frå Regje­
ringa si side:
-- å styrkje kvaliteten i og mellom alle ledd i utdannings­
systemet
-- å fremje nyskapings­ og utviklingsarbeid, mangfald og
fleksibilitet
-- å flytte meir av fokus frå sentrale styringsnivå til lokale
handlingsrom
-- å styrkje og konkretisere verdiperspektivet i opplærin­
ga
Vi er i ferd med å avslutte eit tiår som har reformert
norsk utdanningssystem frå kjellar til loft: grunnskulere­
forma, Reform 94, høgskulereforma -- og no står vi fram­
for kompetansereforma. Vi møter eit nytt årtusen med eit
modernisert utdanningspolitisk struktur­ og rammeverk.
Endringar i samfunnet krev utdanningspolitiske refor­
mer. Men sentralstyrt modernisering av strukturar og
rammeverk fører ikkje automatisk til fornying av praksis.
Hovudutfordringa no er å fylle det nye reformrammever­
ket med innhald og arbeidsformer som er tilpassa behova
i eit samfunn i rask endring, og som kan gje svar på vikti­
ge spørsmål frå born, ungdom og vaksne som skal orien­
tere seg i framtidslandskapet.
Eit samfunn i endring krev evne til nytenking og om­
stilling. Eit fleirtal av arbeidsplassane i framtida finst tru­
leg ikkje i dag. Dei må skapast. Dette krev eit utdan­
ningssystem som legg vekt på nyskaping og forskings­
aktivitet på internasjonalt høgt nivå.
Regjeringa har gjennom oppretting av Mjøs­utvalet
teke initiativ til ein generalgjennomgang av universitets­
og høgskulesektoren -- i lys av samfunnsutviklinga nasjo­
nalt og internasjonalt. Internasjonalt ser ein konturane av
ein kompetansemarknad der grensene mellom land vert
mindre viktige. Ein ser òg tendensar til sterkare fokuse­
ring på standardisering av utdanningsløp og kvalitet. Eg
forskotterer ikkje konkrete konklusjonar mens utvalet ar­
beider og prosessane er i gang, men varslar likevel end­
ringar når det gjeld t.d. gradssystem, utdanningslengd,
kvalitetsutvikling osv.
Ved inngangen til dette hundreåret kom den svenske
psykologen Ellen Key i boka «Barnets århundrade» med
særs krasse åtak på det ho kalla «själamorden i skolor­
na».
Praksis i skulen har endra seg sidan Ellen Keys bann­
bulle. Hundre år etter utfordrar eg likevel til fornying av
læringsmetodar og organisering av opplæringa på alle
nivå i utdanningssystemet. Vi treng meir «learning by
doing», erfaringslæring som aktiviserer elevar og studen­
tar meir direkte i læringsprosessane. Elevane etterlyste
dette på ungdomsskulehøyringa til Barneombodet sist
torsdag. Ein OECD­rapport frå 1997 konkluderte m.a.
med at universitet og høgskular i Noreg er prega av tradi­
sjonell undervisning og eksamensførebuing og legg for
lite vekt på problembasert læring og andre arbeidsformer
som har dokumentert stort læringsutbyte.
Gjennom «Entreprenørskap på timeplanen» satsar no
fleire skular på meir nyskapande læringsmetodar. Sentra­
le mål er å gje dei unge tru på eigne krefter og evner til å
ta i bruk lokale ressursar for å skape arbeidsplassar, m.a.
gjennom prosjektarbeid eller etablering av elevverk­
semd. Entreprenørskap gjev positive regionalpolitiske og
næringspolitiske gevinstar, fremjar ressursforståing og
gjev rom for jenter i leiarrolla. Det handlar like mykje
om ein tenkjemåte som eit tiltak eller ein metode, om å
flytte tyngdepunktet
-- frå lydnad til sjølvstende
-- frå passivitet til aktivitet
-- frå ein faginndelt skulekvardag til heilskap
-- frå reproduksjon til nyskaping
-- frå innlæring av einskildfakta til forståing for saman­
heng og problemløysing
-- frå «å verte ferdig utdanna» til å ha endringsvilje og
motivasjon for livslang læring
Regjeringa vil styrkje samvirket mellom utdannings­
system, arbeidsliv og samfunnet elles, som ledd i innsat­
sen for å skape livskraftige lokalsamfunn som tilpassar
seg framtidige krav til arbeidsplassar og verdiskaping.
Eg ser det m.a. som viktig å
-- vidareutvikle dei vidaregåande skulane som lokale res­
surssenter
-- oppmuntre til samarbeidsavtalar mellom næringsliv og
utdanning på ulike nivå
-- gje tilbod om arbeidslivskunnskap ved høgskulane, ut­
forma i samarbeid med nærmiljø og næringsliv.
Eg vil her gje ros med omsyn til det arbeidet som vert
gjort i fylkeskommunane for å skaffe fram lærlingplas­
sar.
Tøff prioritering i kommunebudsjetta trugar ofte
skulestrukturen. Gjennom prosjektet Nyskapande skular,
der informasjons­ og kommunikasjonsteknologi spelar ei
viktig rolle, satsar Regjeringa på å motverke nedlegging
av grunnskular i distrikta.
I budsjettvedtaket for 1999 vart det øyremerkte tilsko­
tet til skulefritidsordninga redusert. Førebelse rapportar
over talet på born i SFO våren 1999 frå 14 fylke inklu­
dert Oslo, viser ein nedgang på 6,3 pst., men det er store
forskjellar mellom fylka. Frå hausten 1997 til våren 1998
var nedgangen for dei same 14 fylka 4,9 pst. Nedgangen
denne våren er ikkje dramatisk, og det kan vere fleire
grunnar til nedgangen. Eg vil fylgje denne utviklinga
vidare.
Større forskjellar i elev­ og studentgrunnlaget er ei au­
kande utfordring på alle nivå i utdanningssystemet. Like­
verdig opplæring inneber individuell tilpassing og mang­
fald, ikkje lik opplæring. Hausten 1999 går startskotet for
det planlagde treårige kompetanseutviklingsprogrammet
for å oppkvalifisere skuleleiarar og tilsette i PP­tenesta
for stadig meir krevjande differensieringsoppgåver. Indi­
viduell tilpassing og yrkesretting av opplæringa er ho­
vudtema i eit breitt forsøks­ og utviklingsprogram innan­
for vidaregåande opplæring. Regjeringa satsar på ei betre
tilrettelegging av studiesituasjonen for funksjonshemma

4. mai -- Kirke­, utdannings­ og forskningsministerens redegjørelse om utdanningspolitikk 1999
2984
studentar og gjev m.a. økonomisk støtte til eit pilotpro­
sjekt på dette området ved NTNU i Trondheim.
Regjeringa er òg oppteken av dei utfordringane som
fylgjer av forskjellar i kultur, religion og etnisk bak­
grunn. Skulen skal utvikle fellesskapskjensle på tvers
av aukande fleirkulturelt mangfald, men skal samstun­
des gje alle elevar hjelp til å byggje opp personleg
identitet og utvikle positiv tilknyting til eigen kultur.
Eg viser til den framlagde morsmålsmeldinga som
Stortinget alt har handsama. Ei eiga arbeidsgruppe er i
ferd med å planleggje overføring av oppgåver som
Samisk utdanningsråd utfører i dag, til Sametinget frå
neste år.
IKT representerer ei enorm pedagogisk utfordring når
det gjeld innhald, organisering og læringsmåtar. Interna­
sjonale røynsler viser at målretta bruk av IKT som ar­
beids­ og læringsreiskap aukar motivasjon for og kon­
sentrasjon om læringa og betrar skuleprestasjonane for
mange elevar. Her er lærarane sin kompetanse avgjeran­
de. IKT i opplæringa er ei viktig utviklingsoppgåve på
alle nivå i utdanningssystemet, og Regjeringa vil seinare
i år leggje fram ein revidert handlingsplan på dette områ­
det.
«Det hjelper korkje timeplanar elder instruksar elder
nokon ting; det som gjer skulen til det han er, det er læra­
ren», skreiv Arne Garborg i «Tankar og utsyn» i 1878.
Lasse Trædal gjev i ein kronikk i Aftenposten 7. april i år
eit interessant innspel frå norsk skule, der han er tilbake
som lærar etter ti år i anna verksemd. Endringar i språk,
terminologi og praksis dei siste åra «verkar framandgje­
rande på dei fleste av oss», seier han, og skriv at lærarane
i aukande grad ser på seg sjølve som «styringsteknokra­
tar» eller «produksjonsfaktorar i den store bedrifta AS
Norsk Skole». Trædals «sjukdomsdiagnose» kan saman­
fattast i fylgjande sitat frå kronikken:
«Vi gløymer -- eller vågar ikkje tru på -- våre eigne er­
faringar. ...All tale om eigne erfaringar og daning­
sprosjekt kan lett verke puslete i denne samanhen­
gen.»
Tru om vi ikkje har undervurdert dialogen med kvar­
dagslæraren i reformiveren tidlegare på 1990­talet? Vi
treng òg i eit nytt tusenår lærarane som myndige og kyn­
dige kunnskapsformidlarar og kulturberarar. Regjeringa
legg med det aller fyrste fram ei stortingsmelding med ei
relativt brei drøfting av spørsmål som gjeld rekruttering
til læraryrket, kompetansesituasjonen, arbeidsvilkår og
status for lærarar og skuleleiarar. Eg vil m.a. sjå nærare
på forholdet mellom sentralt avtaleverk og det lokale
handlingsrommet. Eg helsar velkommen spennande
initiativ til å prøve ut nye måtar å organisere og drive
skule på. Lokalt nyskapingsarbeid må ikkje bremsast av
avtalar og reglar som ikkje er tilpassa ein ny situasjon.
Den nye opplæringslova vil frå 1. august i år gje skule­
eigar større fridom til å definere innhald i funksjonar og
stillingar i skuleverket. Regjeringa vil i god tid før ho­
vudtariffoppgjeret neste vår vurdere om ansvaret for for­
handlingar om lønn for lærarane bør flyttast frå staten til
kommunesektoren.
God læringskvalitet krev engasjement, motivasjon og
konstruktiv samhandling mellom mange aktørar, lokalt
og sentralt. Sosiologen Andy Hargreaves understrekar i
ei bok i 1996 om lærararbeid og skulekultur kor viktig
det er «å støtte og myndiggjøre skolekulturene og delta­
kerne der, slik at de selv kan drive fram endringer i en
kontinuerlig utvikling».
I tråd med dette vil Regjeringa i arbeidet med å fornye
og kvalitetsutvikle utdanninga samspele tettare med lo­
kale aktørar og stimulere til nyskaping og utviklingsar­
beid på skulenivå, i kommunar og fylkeskommunar og i
høgre utdanningsinstitusjonar. Eg har på denne bakgrun­
nen m.a. teke initiativ til forpliktande samarbeid med
Kommunenes Sentralforbund, lærar­, foreldre­ og elev­
organisasjonar og partane i arbeidslivet om forsøks­ og
utviklingsprosjekt i grunnskule og vidaregåande opplæ­
ring. Eg trur røynsler frå lokale forsøk i større grad bør
brukast som grunnlag for å vurdere nye nasjonale initia­
tiv og tiltak i åra frametter.
Utdanningspolitikken skal framleis ha felles rammer
og mål, med regjering og storting som nasjonalt ansvar­
lege for kvalitet og likeverd i opplæringa. Men Regjerin­
ga ynskjer vide rammer, enkle sentrale reglar, meir flek­
sibilitet og utvida handlingsrom for lokalt mangfald.
Som ein del av arbeidet med å utvikle «eit enklare
Noreg» vurderer eit eige statssekretærutval gjeldande re­
gel­ og forskriftsverk på utdanningsområdet. Eg ynskjer
dialog med skuleeigarar og tilsette om spørsmål om sen­
tral regulering kontra lokal styringsrett. Det lokale hand­
lingsrommet kan truleg utnyttast meir enn i dag, men eg
er likevel open for å mjuke opp det nasjonale regelverket
der det er gode grunnar for å gjere det.
Dei ferske tilstandsrapportane frå utdanningsdirektør­
ane viser at reformprosessane i grunnskulen er komne
lengst på dei lågaste klassestega, der læring gjennom leik
har fått ein meir sentral plass. Eg vil no ta initiativ til ein
grundig gjennomgang av praksis på ungdomssteget for å
vurdere kva som bør gjerast, og kor mykje som bør end­
rast. Eg tek sikte på å kome tilbake til Stortinget med ei
sak om dette neste år, truleg i den utdanningspolitiske ut­
viklingsmeldinga som eg foreslår i St. meld. nr. 28 for
1998­99. Eg utfordrar alt no til intensivert utviklingsar­
beid, utvida forsøk med grunnlag i ny forsøksheimel og
særskild satsing på etterutdanning retta mot ungdomsste­
get. Eg ynskjer ikkje minst prosjekt med større vekt på
praktiske arbeidsmåtar og meir elevmedverknad. Det er
nemleg all grunn til å ta på alvor forsking som viser at
større elevmedverknad gjev auka trivsel og motivasjon.
Eg viser òg til at Regjeringa har foreslått avgrensa lokale
forsøk med alternative og meir fleksible modellar for til­
deling av ressursar på ungdomssteget.
Innanfor høgre utdanning har eg sett i verk konkrete
prosessar for å styrkje handlefridomen på institusjons­
nivå, m.a. når det gjeld etablering av fagtilbod. Eg vil òg
invitere til ein gjennomgang av bruken av nasjonale ram­
meplanar, fyrst og fremst i lærarutdanninga og i helse­ og
sosialfaglege profesjonsutdanningar. Institusjonane treng
fleksibilitet og handlingsrom for å drive omstillings­ og
nyskapingsarbeid. Detaljerte, forpliktande rammeplanar

4. mai -- Kirke­, utdannings­ og forskningsministerens redegjørelse om utdanningspolitikk
1999 2985
kan hemme lokal kreativitet og fagutvikling. Samstundes
har vi behov for samordning, samarbeid og kvalitetssik­
ring ut frå nasjonale mål og krav til kvalitet på dei nemn­
de yrkesretta studieområda. Det kan vere ein farbar veg å
erstatte noko av rammeplanstyringa med skjerpa kvali­
tetssikring.
Regjeringa vil i revidert nasjonalbudsjett for 1999
foreslå ei prøveordning med nettobudsjettering ved uni­
versiteta for å styrkje den interne økonomiske handlefri­
dommen og m.a. opne for å sjå drifts­ og investerings­
midlar og eksterne ressursar meir i samanheng.
I utgreiinga mi i 1998 varsla eg ei viss oppmjuking i
arbeidsdelinga mellom universitet og høgskular. Siste
året har høgskular fått rett til å tildele universitetsgrad
for hovudfag, i kvalitet likeverdige med tilsvarande uni­
versitetsfag. Nokre statlege høgskular har frå komande
haust fått høve til å drive forsøk med mastergradsstudi­
um. Departementet vil om kort tid, på grunnlag av tilrå­
ding frå nedsette fagkomitear, ta stilling til om tre stat­
lege høgskular skal få rett til sjølvstendig tildeling av
doktorgrad.
Dei ferske sluttrapportane frå evalueringa av
høgskulereforma gjev tankevekkjande innspel til disku­
sjonen om høgre utdanning. Evalueringsrapportane vil
vere ein del av grunnlagsmaterialet for Mjøs­utvalet, og
Stortinget vil få høve til å drøfte funna i samband med
meldinga som vil kome på grunnlag av innstillinga frå
utvalet. Eg vil likevel vurdere å omtale enkelte sider ved
evalueringa i budsjettproposisjonen til hausten.
Universiteta og høgskulane har etter kvart utvikla my­
kje eksternt finansiert forsking, undervisning eller anna
utviklings­ og utgreiingsarbeid. Mjøs­utvalet har nett le­
vert ei eiga delutgreiing om organisering av slik opp­
dragsverksemd. Utvalet tilrår organisering som aksjesel­
skap eller statsforetak. Eg trur eksternt oppdragssamar­
beid gjev grunnlag for positive utviklingsimpulsar til
sektoren, og eg vil fylgje opp saka etter ein rask høy­
ringsrunde.
Ny opplæringslov gjev skuleeigar høve til å gjere for­
søk som går ut over rammene i lov og forskrifter. Eg
ynskjer meg ein aktiv forsøksheimel som stimulerer til
lokale prosjektidear når det gjeld innhald, arbeidsformer,
organisering og administrasjon. Eg er særleg interessert i
forsøk med nye tilnærmingsmåtar og ny praksis for til­
passa opplæring.
Regjeringa kjem òg med framlegg om ein eigen for­
søksparagraf i lov om universitet og høgskular for å sti­
mulere til tidsavgrensa pedagogiske eller organisatoriske
forsøk. Eg vonar at ein slik forsøksheimel kan tre i kraft
alt frå komande haust. Eg forventar at dette skal føre til
spennande forsøk som ledd i lokalt nyskapings­ og kvali­
tetsutviklingsarbeid, t.d. i form av nye undervisnings­ og
evalueringsformer.
Vi er blitt meir medvitne om at dei ulike ledda i den
livslange utdanningskjeda heng saman. Grunnskule, vi­
daregåande opplæring og dels høgre utdanning legg ein
grunnmur for seinare læring livet gjennom, ikkje minst
gjennom å utvikle evner til å bruke kunnskapen i nye si­
tuasjonar og til å lære å lære. Samstundes blir grensene
mellom grunn­, etter­ og vidareutdanning meir og meir
flytande.
Eit regjeringsoppnemnt utval, Berg­utvalet, skal innan
1. mars år 2000 vurdere særskilde opplæringstilbod i
grenselandet mellom vidaregåande nivå og høgre utdan­
ning. Det gjeld m.a. teknisk fagskule, kunstutdanning,
sekretærutdanning og bibelskular. Når ca. 98 pst. av
kvart årskull fullfører vidaregåande opplæring, treng vi
òg å avklare kva plass opplæring på «mellomnivået» skal
ha i heilskapen, som meiningsfulle alternativ for unge
som vil lære meir, men ikkje vil studere vidare i universi­
tet eller høgskule.
Eg arbeider med full styrke for å fylgje opp kompe­
tansereforma, i tråd med Stortinget si handsaming av St.
meld. nr. 42 for 1997­98. For Regjeringa er eit breitt og
sterkt engasjement frå arbeidsgjevar­ og arbeidstakarsida
avgjerande i denne saka, som over tid kan bety mykje for
sysselsetting og verdiskaping, velferd og livskvalitet.
Kompetansereforma er ikkje og skal ikkje vere ei skulsk
utdanningsreform. Eg ser derfor fram til eit konstruktivt
samarbeid med mange aktørar i Forum for kompetanse­
utvikling, som skal ha si fyrste samling om kort tid.
Etter­ og vidareutdanning har stått sentralt i lønnsopp­
gjeret, gjennom arbeidet i Arntsen­utvalet og i forhand­
lingane. Statsministeren har i brev til partane i arbeidsli­
vet 10. april i år konkretisert nærare korleis Regjeringa
har tenkt å medverke til eit ynskjeleg kompetanselyft for
vaksne. Eg vil her spesielt peike på samarbeidet mellom
arbeidsliv og utdanningsinstitusjonar om eit breitt kom­
petanseutviklingsprogram med utviklingskontraktar og
utvikling av nye opplæringstilbod. Regjeringa forpliktar
seg til å delfinansiere eit slikt program med 400 mill. kr
over ein to­treårsperiode, med den fyrste løyvinga i stats­
budsjettet for år 2000. Eg trur at eit slikt samarbeid vil
fremme utviklinga av fleksible og brukartilpassa opplæ­
ringstilbod. Ved bruk av IKT og multimedia vil store de­
lar av opplæringa kunne gjennomførast i tilknyting til ar­
beidsplassen.
Ny teknologi opnar kompetansedører som har vore
stengde for mange. Dette gjev nye og lovnadsrike per­
spektiv, ikkje minst sett frå ein distriktspolitisk ståstad.
IKT­basert opplæring vert stadig viktigare for
kompetanseutviklinga over heile landet, og behov for
skreddarsydde tilbod til næringslivet aukar. Eg vil stimu­
lere utdanningsinstitusjonar til å gje desentraliserte tilbod
via fjernundervisning. Universitet og høgskular fortener
honnør for å ha møtt dei nye utfordringane offensivt,
m.a. gjennom utvikling av samarbeidsnettverk på tvers
av institusjonar, alliansar med internasjonale fagmiljø,
prosjektsamarbeid med arbeidslivet og nye nettbaserte
studietilbod.
Mykje interesse er knytt til spørsmålet om å gje vak­
sne høve til å dokumentere kva dei kan, og å få denne
realkompetansen verdsett. Dette er viktig for den einskil­
de vaksne, for fleksibiliteten på arbeidsplassane og for
arbeidet med å utvikle brukartilpassa vidareutdanning.
Innanfor vidaregåande opplæring samarbeider no utdan­
ningssystem og partane i arbeidslivet konkret om å eta­
blere funksjonelle dokumentasjonsordningar. Mjøs­utva­

4. mai -- Kirke­, utdannings­ og forskningsministerens redegjørelse om utdanningspolitikk 1999
2986
let la 19. april i år fram ei samrøystes delutgreiing, «Re­
alkompetanse i høgre utdanning». Eg vil etter ein høy­
ringsrunde kome raskt tilbake med konkrete forslag til
oppfylging av denne utgreiinga. Eg ynskjer å gje vaksne
utvida høve til å studere på høgre nivå, på grunnlag av
dokumentasjonsordningar med legitimitet både i arbeids­
livet og i utdanningssystemet.
Regjeringa er oppteken av at utdanningspolitikken
skal femne om alle, at ingen grupper skal falle utanom.
Eg nemner som eitt konkret eksempel innvandrar­ og
flyktningkvinner med så lite grunnutdanning og dårleg
språkgrunnlag at dei ikkje maktar å støtte borna sine i
skulearbeidet. Regjeringa vil, i samarbeid med lokale
styresmakter og innvandrarorganisasjonar, kartleggje ut­
danningsnivået til desse kvinnene og planleggje tilpassa
opplæringstiltak for kvinner med born. Tilstandsrapport­
ane viser at det er nødvendig for fylkeskommunane å ar­
beide meir med den vidaregåande opplæringa for minori­
tetar.
Dei sosiale og kulturelle endringane i samfunnet gjer
at mange opplever livet som ei reise i landskap utan kart
og oppgådde stiar. I ein slik situasjon treng ikkje minst
unge menneske hjelp til å orientere seg. Eg er samd med
professor Rune Slagstad når han skriv:
«Mer enn noe annet roper dagens situasjon på lærere
som kan oppdra til samfunnsånd, og som kan gi iden­
titet til en skole som et moraldannende fellesskap.»
Historia har vist at berekrafta i eit samfunn i stor grad
heng saman med verdiforankring og etiske kvalitetar i
folket.
Regjeringa ynskjer å stimulere til drøfting av verdiar i
dei kvardagsfellesskapa der folk lever og samhandlar.
For born og unge er skulen ein slik fellesskapsarena.
Skulen skal vere verkstad for arbeid med å møte og meis­
tre utfordringane i eit stadig meir fleirkulturelt samfunn.
Gjennom kontakten min med Skule­Noreg møter eg kon­
krete og spennande lokale verdiprosjekt i skuleklassar el­
ler på skular, drivne fram av entusiastiske elevar, lærarar,
skuleleiarar eller foreldre. Dette er positivt og lovnads­
rikt. Det arbeidet skulane gjer med verdispørsmål, vert
skikkeleg meiningsfullt når det vert knytt opp mot kon­
krete saker og spørsmål, som arbeid med menneskerettar
eller med lokal Agenda 21 i kommunane. Eg kjenner t.d.
til interessante prosjekt der elevar engasjerer seg aktivt i
praktiske energisparingstiltak på vidaregåande skular. Eg
er oppteken av at departementet kan vere med på å spreie
positive idear og røynsler på dette området.
Det nye faget kristendomskunnskap med religions­ og
livssynsorientering i grunnskulen skal vere ein møteplass
for samtale om og arbeid med verdiar og livssyn, på tvers
av det livssynsmangfaldet elevane representerer. Til­
standsrapportane frå utdanningskontora viser at talet på
klagesaker for å få fullt fritak frå undervisninga i faget
har gått ned sidan 1997, trass i at faget er innført på fleire
klassesteg. Det same gjeld talet på elevar som vert haldne
borte frå undervisninga. Eg minner om at staten ved dom
i Oslo Byrett 16. april er frikjend i fritakssaka mot Hu­
man­Etisk Forbund. Saka er varsla anka til lagmannsret­
ten.
Regjeringa vil vidareutvikle KRL­faget og praktisere
fritaksreglane i samsvar med tidlegare opptrekte hovud­
linjer og intensjonane frå Stortinget. Innsatsen for å gje
lærarar og skuleleiarar god etterutdanning vil verte vi­
dareført. I respekt for religiøs eller livssynsmessig inte­
gritet er det viktig for meg å vite kva elevar og foreldre
opplever som problematisk eller krenkjande. Praksis vi­
ser at spenningar omkring faget kan dempast gjennom
dialog og god informasjon. Eg oppfordrar skulane til å
satse på konstruktivt samarbeid med foreldra for å finne
fram til ei fleksibel praktisering av retten til delvis fritak.
Negativ åtferd, uro og vald i skulen svekkjer kvalite­
ten på læringsarbeidet. Men læringsmiljøarbeid har òg eit
verdiperspektiv. «Å lære å leve saman» er det fyrste av
dei fire overordna UNESCO­måla for livslang læring.
Evne til kommunikasjon og samarbeid er fundamentale
kvalitetar i eit vellukka familieliv, i næringsliv og i de­
mokratiutvikling.
Den tragiske hendinga i Sogndal som vi vart kjende
med sist veke, har mint oss om kor viktig det er at skulen
tar på alvor haldningsskapande arbeid. Her må vi som
vaksne kjenne ansvaret vårt, både i skulen og på andre
samfunnsarenaer. Røynsler viser at nettverk av tiltak og
samarbeid mellom ulike aktørar gjev mindre vald og ne­
gativ åtferd i skulen og i lokalmiljøet elles. Eg utfordrar
til brei mobilisering og dugnad, nasjonalt og lokalt, for
trygge og gode oppvekstmiljø. Regjeringa har på dette
området teke initiativ til eit prosjekt i ti utvalde kommu­
nar over heile landet. I prosjektkommunane Kristian­
sand, Lørenskog og Bøler bydel i Oslo vert det løyvt
øyremerkte ressursar til særskild satsing for å styrkje
skulen si rolle i oppvekstmiljøet.
Tilstandsrapportane frå utdanningskontora fortel at
Skule­Noreg engasjerer seg aktivt mot negativ åtferd,
mobbing, rusmisbruk og vald gjennom trivselsundersø­
kingar, handlingsplanar og program mot mobbing, skule­
meklingsprosjekt osv. Ansvarleggjering av elevane og
aktivt og forpliktande samarbeid mellom skule og heim
er særleg viktig. Vi treng ein open og utfordrande dialog
om desse spørsmåla. Foreldra har hovudansvaret for å
oppdra born og unge. Lærarar kan ikkje erstatte foreldre
eller ta over oppsedingsansvaret. På dette området treng
vi òg å ha tett kontakt med og involvere foreldre på dei
fyrste årsstega i vidaregåande opplæring.
Etikkspørsmål står på dagsordenen også innanfor
høgre utdanning. Sist onsdag helsa eg velkomen til No­
reg verdskonferansen for forsking og etikk i UNES­
CO­regi. Etter initiativ frå Stortinget vil eg ved hjelp av
Noregsnettrådet vurdere korleis etikkundervisninga kan
styrkjast på universitets­ og høgskulenivå, og kva tiltak
som kan vere med på å sikre ein høg etisk standard inn­
anfor nærings­ og finansmiljøa.
Eit samfunn i rask endring set store krav til fleksibili­
tet og omstillingsevne. Derfor treng vi ein dynamisk,
ikkje ein statisk utdanningspolitikk. Regjeringa vil sjå på
etablerte system med nye briller og korrigere kursen når
gode grunnar tilseier det. Konkret ser eg m.a. fram til
spennande diskusjonar og endringsprosessar når Mjøs­
utvalet og Berg­utvalet neste vår legg fram innstillingane

4. mai -- Innføring av fastrente i Statens lånekasse for utdanning
1999 2987
sine om vegen vidare innanfor høgre utdanning og på det
såkalla «mellomnivået».
Regjeringa har som visjon å skape større kvalitets­
medvit i og mellom alle ledd i utdanningskjeda. Eg er
oppteken av å styrkje skule, høgskule og universitet som
kultur­ og verdiberande nøkkelinstitusjonar inn i fram­
tidssamfunnet. Moderniseringa av norsk utdanning på
1990­talet har gjeve oss eit godt utgangspunkt for utvik­
linga vidare. Felles overordna mål for opplæringa på alle
nivå gjev kursen også inn i eit nytt årtusen. Samstundes
vil Regjeringa arbeide for forenkling, meir fleksibilitet
og redusert sentral detaljstyring gjennom rundskriv, for­
skrifter osv. Eg vil flytte meir av utviklingsfokus frå sen­
trale til lokale arenaer, skape meir elev­, student­ og for­
eldremedverknad, og styrkje samvirket mellom skule, ar­
beidsliv og samfunnet ellers.
Eg inviterer til dialog, samarbeid og brei og aktiv
medverknad i arbeidet med å vidareutvikle ein dynamisk
utdanningspolitikk etter slike hovudlinjer.
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­
dentplassen.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at kyrkje­, utdan­
nings­ og forskingsministeren si utgreiing om utdan­
ningspolitikk vert lagd ut for handsaming i eit seinare
møte -- og ser det som vedteke.
S a k n r . 1 2
Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om innføring av fastrente i Statens lånekasse for ut­
danning (Innst. S. nr. 152 (1998­99), jf. St.meld. nr. 27
(1998­99))
Presidenten: Etter ønske frå kyrkje­, utdannings­ og
forskingskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at
debatten blir avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at tale­
tida blir fordelt slik på gruppene:
Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 10 minutt,
Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senter­
partiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt,
Venstre 5 minutt, Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.
Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det ikkje
blir gitt høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at
dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte
taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
-- Dett blir sett som vedteke.
Synnøve Konglevoll (A) (ordfører for saken): Allerede
før helga fikk vi en henstilling lagt i hyllene våre om å
begrense oss av hensyn til resten av Stortinget. Jeg kom­
mer ikke til å bruke den tida jeg er tildelt, og håper slik
sett at jeg kan gå foran med et godt eksempel i denne de­
batten.
Egentlig er det heller ingen grunn til at vi skal bruke
så lang tid, for når det gjelder det som meldinga faktisk
handler om, utforming av en fastrenteordning i Statens
lånekasse for utdanning, er det en samstemmig komite
som gir sin tilslutning til det forslaget Regjeringa la fram.
Bakgrunnen for denne saken er at et stortingsflertall i
forbindelse med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett
våren 1997 vedtok omlegging til ei markedsbasert
studielånsrente. I det vedtaket lå det at tilbakebetalerne
skulle få muligheten til å velge fastrente. Markedsbasert
flytende rente ble innført 1. januar 1998, og det førte til
at renta gikk ned. Stortinget var for så vidt innforstått
med at det ville ta noe tid å få på plass en fastrenteord­
ning. I statsbudsjettet for 1998 la man opp til at ordninga
skulle komme på plass i løpet av 1998. Når det nå har tatt
over ett år før det kom et forslag, og over ett og et halvt
år før tilbakebetalerne faktisk får et tilbud om fastrente,
så finner et flertall det nødvendig å påpeke i innstillinga
at det har tatt uforholdsmessig lang tid for Regjeringa å
legge fram forslag om fastrente. Vi viser også til at vi
fant det nødvendig å fremme et nytt forslag, som ble ved­
tatt i forbindelse med behandlinga av statsbudsjettet for
1999.
I Regjeringas framlegg til statsbudsjett for 1999 het
det for øvrig at denne ordninga tidligst kunne gjennom­
føres fra år 2000. Så viste det seg likevel at det hjalp at
Stortinget fattet vedtaket, for med dagens behandling av
dette i Stortinget, er det allerede klart at de som har gjeld
i Lånekassen, og som holder på å betale tilbake, fra
1. juli vil få et tilbud om ei fastrente på 5,6 pst. Samtidig
gir utviklinga i rentemarkedet faktisk håp om at de som
tør velge å vente, kanskje kan oppnå et bedre tilbud.
Uansett: 5,6 pst. er et veldig bra tilbud, og som det står i
Dagbladet i dag, er det mye bedre enn det man kan håpe
på i en normal bank. I tillegg til det er det verdt å merke
seg at Lånekassens styre har foreslått en ytterligere rente­
reduksjon på et halvt prosentpoeng overfor departemen­
tet. Arbeiderpartiet kan sjølsagt ikke på samme måte som
f.eks. SV, binde opp 234 mill. kr foran neste års stats­
budsjett til et slikt tiltak, men det er klart at dersom Re­
gjeringa i budsjettet finner rom for en rentenedsettelse,
vil Arbeiderpartiet gi sin tilslutning til det.
Høyre støtter SV i denne merknaden om å sette ned
renta, men da er det verdt å merke seg at det er en rente­
nedsettelse som de vil finansiere gjennom å redusere ad­
ministrasjonskostnadene til Lånekassen. Hvordan man
kan få til noe merkbart ut av det når driftsutgiftene i dag
er på 190 mill. kr, skjønner ikke jeg. Vi kan jo ta litt
hardt i og anta at Høyre vil halvere administrasjonskost­
nadene, da kan de redusere renta med om lag 0,2 pst.
Men å halvere administrasjonskostnadene er også urea­
listisk, så den rentenedsettelsen Høyre tar til orde for her,
er toppen i størrelsesorden 0,1 pst. Så kommer i tillegg at
en ordning med fastrente, som jo Høyre er for, vil bety
økte utgifter til administrasjon. Da blir det fint lite igjen
av de gode ønskene om å redusere renta gjennom å kutte
i administrasjonen.
Når det gjelder utforminga av fastrenteordninga, er
det, som jeg sa i starten på innlegget, en enstemmig ko­
mite som gir sin tilslutning til forslaget fra Regjeringa.
Vi registrerer at det på den tida som har vært til rådighet,
ikke har vært mulig å få etablert en ordinær fastrenteord­

4. mai -- Innføring av fastrente i Statens lånekasse for utdanning 1999
2988
ning fordi man også har ivaretatt de sosiale ordningene
som Lånekassen i dag tilbyr sine kunder. Jeg synes det er
verdt å påpeke at det er en enstemmig komite som under­
streker viktigheten av de sosiale ordningene, der bl.a.
låntakere i kortere eller lengre perioder kan gis betalings­
utsettelse og/eller rentefritak på grunn av lav inntekt,
sjukdom osv.
Det er en enstemmig komite som påpeker at det er en
forutsetning at også de som velger å binde renta, omfat­
tes av de sosiale ordningene, og slutter seg til de begrens­
ningene i forhold til en ordinær fastrente som departe­
mentet foreslår. Det er f.eks. at man må binde hele lånet
dersom man velger fastrente, og at alle får tilbud om en
bindingstid på tre år. Samtidig er komiteen enig med de­
partementet i at ordninga bør utvikles videre, men at det i
tilfelle er viktig med god informasjon til kundene.
Med de begrensningene som nå ligger inne, er det en
god del av dem som betaler tilbake, som ikke kommer til
å få tilbud om fastrente. I Aftenposten i går kom det fram
at 90 000 av 440 000 låntakere ikke kommer til å få til­
bud. Det er ifølge meldinga og vår tilslutning til den tre
grupper det her dreier seg om. For det første gjelder det
dem som er under 18 år, men det er ifølge meldinga ei
svært lita gruppe. For det andre gjelder det dem som har
mindre enn tre år igjen å betale, altså kortere tid enn de
tre år som er valget de får når det gjelder bindingstid.
Den tredje gruppa er de som har misligholdt sine lån. Det
er en enstemmig komite som er innforstått med disse be­
grensningene.
Nå er 90 000 et overraskende stort tall. Derfor vil jeg
spørre statsråden om fordelinga innafor disse tre gruppe­
ne. Dersom en overveiende del av de 90 000 er folk som
har lav gjeld og kort tid igjen, er det helt greit, men der­
som det her er en stor andel som har kommet opp i et
uføre når det gjelder tilbakebetaling, er min oppfordring
til statsråden at han går nærmere inn i problemstillinga
og vurderer om det er tiltak som kan iverksettes, f.eks. at
disse tilbakebetalerne får mulighet til å møte en saksbe­
handler for at man kan bli enig om en ny tilbakebeta­
lingsplan. Dersom det er svært mange som har kommet i
en sånn situasjon, må det jo være et tegn på at Lånekas­
sen kan forbedre rutinene sine. En variant av dette spørs­
målet har jeg tatt opp i spørretimen tidligere i år, men jeg
vil likevel be statsråden kommentere det i dag.
Til slutt: Det er i denne stortingsmeldinga varslet at den
omlegginga som man nå legger fram, vil medføre at Låne­
kassen får nye oppgaver. Det er jo også en av grunnene til
at dette har tatt lang tid å få fram. Forrige uke var kommu­
nalminister Enoksen her i Stortinget og varslet at Regjerin­
ga vil gå inn for å legge nye oppgaver i statsforvaltninga ut
i distriktene. Det kan jo hende at statsråd Lilletun vil spare
på denne rosinen i pølsa til framlegginga av revidert, men
jeg tenkte -- siden det bare er en ukes tid igjen -- at statsrå­
den allerede i dag skal få muligheten til å fortelle oss hvor
i landet Regjeringen har tenkt å utplassere de nye oppga­
vene som Lånekassen får etter dagens behandling.
Ulf Erik Knudsen (Frp): Fremskrittspartiet forstår
meget godt den frustrasjon som mange av Lånekassens
kunder har følt fordi man ikke har fått det tilbudet om
fastrenteavtale som man har vært forespeilet.
Det har gått for lang tid for å få på plass denne ordnin­
gen. En stor del av kundene i Lånekassen er unge men­
nesker i etableringsfasen, ofte med betydelige boliglån i
tillegg til studielån. Som følge av dette har de en sårbar­
het når renten hopper kraftig oppover. Når man har en
stram økonomi, er behovet for forutsigbarhet betydelig.
Noe av denne forutsigbarheten kunne vært sikret gjen­
nom en fastrenteordning. Heldigvis kommer nå ordnin­
gen på plass -- sent, men forhåpentligvis godt.
Hvorfor så sent, kan man spørre seg. Det kan ikke skyl­
des mangel på klare signaler fra Stortinget. Signalene var
klare allerede fra Innst. S. nr. 285 for 1996­97, og ønsket
var at man skulle ha det på plass fra 1. januar 1998. Jeg an­
tar at det skyldes tekniske problemer og kanskje treghet i
det byråkratiske system. Lånekassen er jo ikke akkurat
kjent for fleksibilitet, kundevennlighet og hurtighet.
For øvrig kan man merke seg at enkelte partier i denne
sak har gitt en del kommentarer i innstillingen, med ge­
nerelle vurderinger rundt Lånekassen. Vi har også gitt
noen korte særmerknader fra Fremskrittspartiets side. Vi
har bl.a. pekt på at vi flere ganger i Stortinget har frem­
met forslag om å gi fradrag for renter og avdrag på
studielån på selvangivelsen. Dette ville vært et betydelig
løft for dem som sliter med store studielån.
Vi har også, sammen med Høyre, uttrykt bekymring
for administrasjonskostnadene, og at disse ikke må blå­
ses opp unødvendig og vedvarende som følge av fastren­
tetilbudet. Vi ønsker å se eventuelle kutt i prosentforsla­
get for administrasjon og tap i sammenheng med de reel­
le kostnader på dette feltet, og vi etterlyser en mer effek­
tiv og smidigere organisasjon i Lånekassen.
For øvrig: Når det gjelder forslagene fra SV, vil Frem­
skrittspartiet ikke stemme for disse.
Jeg vil følge saksordførerens eksempel og kutte ned
taletiden, og har ikke behov for å bruke mer av Stortin­
gets tid på denne saken.
Presidenten: Det set presidenten stor pris på.
Anne Brit Stråtveit (KrF): Kristelig Folkeparti er
glad for at Regjeringen nå kan legge fram et tilbud om
fastrente i Statens lånekasse for utdanning, samtidig som
de sosiale ordningene som Lånekassen tilbyr, er ivaretatt.
Sentrumspartiene stemte imot da Stortinget vedtok
omlegging til en markedsstyrt rente, fordi vi ønsket å
opprettholde systemet med politisk styrt rente. Den ster­
ke økningen i den flytende studielånsrenten basert på
markedsrente har gjort det vanskelig, med økte utgifter
for mange låntakere. Vi tror at denne situasjonen kunne
vært unngått, vi kunne hatt større forutsigbarhet og fått
mindre rentesvingninger hvis vi hadde hatt et system
med politisk styrt studielånsrente. Når vedtaket om mar­
kedsstyrt rente er fattet og systemet er innført, vil ordnin­
gen med fastrente være god for mange låntakere, fordi
den gir større forutsigbarhet.

4. mai -- Innføring av fastrente i Statens lånekasse for utdanning
1999 2989
Kristelig Folkeparti merker seg at flere studenter vel­
ger å kombinere utdanning med yrkesaktivitet, og at
mange ikke har tatt opp fullt studielån gjennom hele stu­
dietiden. For mange er gjeldsfrykt en grunn til at de ikke
har tatt opp fullt lån, og det knytter seg nok ofte til spørs­
målet om forventet og usikker rente på lånet. Vi merker
oss at dette oftere gjelder kvinner enn menn, og er redd
for den betydning det kan ha for kvinners valg med hen­
syn til å ta høyere utdanning. Vi tror at en fastrenteord­
ning kan være til hjelp for dem som føler at de er avhen­
gig av en stor grad av forutsigbarhet.
Kristelig Folkeparti ønsker å investere i ungdom og
utdanning, og da er rimelige studielån med gode tilbake­
betalingsvilkår en forutsetning. Vi vil understreke viktig­
heten av de sosiale ordningene i Lånekassen, og at også
de som velger å binde renten, må omfattes av disse ord­
ningene.
Regjeringen og Lånekassen mener av tidshensyn at
noen begrensninger er nødvendige for å få på plass en
fastrenteordning som lar seg kombinere med de sosiale
ordningene. Ordningen bør derfor utvikles videre.
Kristelig Folkeparti ser det videre som positivt at ord­
ningen åpner for at også kunder med fastrentekontrakt
skal ha anledning til å betale inn ekstra i forhold til den
fastsatte betalingsplanen.
Kristelig Folkeparti mener det er naturlig at samme
rentepåslag gjelder for kunder med flytende rente og
kunder med fastrente. Vi viser til forslaget fra styret i
Lånekassen om å redusere rentepåslaget slik at det blir
sammenlignbart med Husbankens.
Vi støtter departementets forslag med hensyn til hvor­
dan rentesatsen for fastrente skal fastsettes. Med de end­
ringer som nå gjøres, tror Kristelig Folkeparti at vi er
kommet studenter og låntakere bedre i møte.
Petter Løvik (H): Studiefinansieringa er viktig for å
gi tilgang til høgare utdanning for veldig mange grupper.
Den er viktig for studentane, og den er viktig for dei som
er ferdige med studia og er komne ut i arbeidslivet.
For studentane er det kostnadsnorma som er det vikti­
gaste. Og det vi diskuterer i dag, renta, er viktigast for
dei som er ferdige med studia og er komne inn i tilbake­
betalingsfasen.
Debatten om studiefinansieringa har i dei seinare åra i
stor grad blitt ein debatt om system. Det langsiktige
rentenivået i Statens lånekasse er ikkje avhengig av sys­
temet -- av politisk eller marknadsstyrt rente -- men det er
avhengig av det generelle rentenivået og dermed avhen­
gig av ein generell politikk som held renta nede.
Når det gjeld valet mellom politisk styrt rente og
marknadsstyrt rente, er det viktige spørsmålet korleis vi
best kan utjamne dei kortsiktige svingingane. Ved ein
rentenedgang er det positivt for kundane med ei rask til­
passing til marknaden. Ved renteoppgang er det positivt
med ei mindre rask tilpassing. Eg synest det er grunn til å
streke under, med bakgrunn i det som vart sagt frå den
førre talaren, at det også i den perioden vi hadde politisk
styrt rente, var mange tilfelle der det lønte seg å gå ut av
Lånekassa og over i private bankar, fordi det var for lite
fleksibilitet og tilpassing til marknaden i det systemet
som var då. Høgre meiner derfor framleis heilt klart at ei
marknadsstyrt rente reflekterer betre den renta som er i
samfunnet til kvar tid, og at vi dermed slepp den store
forskjellen, både positiv og negativ, som kan vere mel­
lom ei politisk styrt rente og ei marknadsrente. Men det
var heile tida ein klar føresetnad at når marknadsstyrt
rente vart innført, skulle det vere muleg å velje mellom ei
fastrente og ei flytande rente. Det har gått altfor lang tid
før dette med fastrente har blitt gjennomført, men når det
no endeleg kjem på plass -- om enn for seint -- vil Statens
lånekasse vere eit svært tenleg instrument og gi eit veldig
godt tilbod til studentane -- så godt som vi kan forvente.
Det er eitt lite unntak frå det siste eg sa, og det gjeld
eit moment som fleire av partia har vore inne på allereie,
og det er administrasjonskostnadene. I dag har vi den si­
tuasjonen at det blir lagt på 1 pst. på renta i Lånekassa til
delvis dekking av administrasjon og tap, som det heiter i
meldinga. Tilsvarande påslag i Husbanken er 0,5 pst. Det
har tidlegare, då dette vart gjennomført, fleire gonger frå
Høgre si side blitt peika på at den eine prosenten er eit
altfor stort påslag. Vi har merka oss at styret i Statens
lånekasse no har foreslått å redusere dette, og det helsar
vi med glede. Det er noko vi også vil støtte.
Representanten Konglevoll var inne på eit reknestyk­
ke som eg må innrømme at eg ikkje heilt forstod. Ho på­
stod at det vi nemner, vil gi ein marginal nedgang. Men
dersom vi kjem ned frå 1 pst. til 0,5 pst. påslag, vil det gi
0,5 pst. rentenedgang. Meir innvikla er det ikkje. Dette
har vi stått saman med Framstegspartiet om tidlegare. No
er det ein ny konstellasjon, av Høgre og SV, som konsta­
terer at dette er for høgt. Men SV går litt for langt i for­
slaget sitt. Dei vil fjerne heile administrasjonstillegget.
Det synest ikkje vi er seriøst, fordi det vil måtte gå ut
over andre viktige utdanningspolitiske saker som vi prio­
riterer høgare. Men vi står fast ved at påslaget på 1 pst.
må ned. Det er for høgt. Dette vil også vere med og hjel­
pe til at vi får ei lågare rente.
Marit Tingelstad (Sp): Selv om vi er oppfordret til å
begrense debatten, tillater jeg meg et kort innlegg. Vi er
tross alt tre selvstendige partier i regjeringsfraksjonen.
Senterpartiet har hele tiden ønsket at renten på lån til
folk som studerer, skal være politisk styrt, men må ta til
etterretning at stortingsflertallet vil noe annet. Jeg kon­
staterer imidlertid at stortingsflertallets vedtak om at
også Lånekassen skal ha flytende markedsrente, ikke er i
tråd med elev­ og studentorganisasjonenes ønsker. De
ønsker seg politisk styrt rente, også i dag, i likhet med
mange nyutdannede studiegjeldshavere, slik det har
kommet til uttrykk i ulike fagtidsskrifter i det siste.
Flertallet påpeker i innstillingen at det har tatt lang tid
å få fram denne saken for Stortinget. Jeg forstår at det er
viktig for flertallet å stresse dette momentet når vi ser
hvordan den markedsstyrte renten har slått ut for studen­
tene den siste tiden. Politisk styrt rente ville ikke ha på­
ført de studerende så store økonomiske belastninger som
tilfellet har vært nå. Det innrømmes også i flertallets
merknad i innstillingen.

4. mai -- Innføring av fastrente i Statens lånekasse for utdanning
Trykt 18/5 1999
1999
2990
Jeg finner det riktig å nevne at departementet har vars­
let om de praktiske vanskene det ville innebære å få til
den nødvendige omleggingen, fordi Statens lånekasses
kapasitet er begrenset. Opplysninger om dette framgikk
bl.a. av proposisjonen om revidert nasjonalbudsjett i fjor.
Når det er sagt, er Senterpartiet, på låntakernes vegne,
glad for den enstemmige tilrådingen som komiteen frem­
mer i dag. Muligheten for binding av renten er tross alt
bedre enn den uforutsigbarhet som flytende markedsren­
te innebærer.
Gjeldsfrykten hos mange studenter er reell, og mange
tar seg av den grunn jobb ved siden av studiene. Foruten
at dette er anstrengende, fører det også til at gjennom­
strømningen forsinkes. Gjeldsfrykten slår sterkest ut for
kvinner, går det fram av innstillingen. Det er selvsagt
uheldig, da de får en enda tøffere hverdag enn mannlige
kolleger. Ut fra disse spesielle forhold og lånebelastnin­
gen generelt er det viktig å legge til rette for en bedre
studiefinansiering totalt.
Det er bra at opplegget som nå vedtas, ivaretar de so­
siale ordningene som Lånekassen allerede har. Senter­
partiet er også tilfreds med at komiteen samlet viser til at
styret i Lånekassen foreslår at rentepåslaget for adminis­
trasjonskostnader blir det samme som Husbanken har,
0,5 prosentpoeng. Jeg mener det er grunnleggende viktig
å verdsette investering i utdanning og bolig på samme
måte, ut fra et statlig lånetilbuds synspunkt. Jeg setter
min lit til at Regjeringen vil arbeide for dette i framtidige
budsjetter og arbeide for en bedret studiefinansiering ge­
nerelt, i tråd med Voksenåserklæringen.
Til SVs forslag vil jeg si: Når det gjelder forslag nr. 1,
støtter Senterpartiet innholdet, men velger å ikke ta om­
kampen med stortingsflertallet på nåværende tidspunkt,
da vi skjønner at vi nok taper den. Når det gjelder forslag
nr. 2, er vi også enig i intensjonen. Men som jeg allerede
har vært inne på, kan vi ikke støtte dette, da det datofes­
tes til allerede å skulle gjelde fra den 1. august 1999. Det
er det ikke budsjettmessig mulighet til å få gjennomført,
slik jeg ser det.
Rolf Reikvam (SV): Det er mange gode ord om våre
forslag, men det er åpenbart at representantene ikke vil
stemme for dem, til tross for at de stort sett er enige med
oss -- det er det mange som har sagt til nå.
I debatten om fastrente blir det ofte argumentert på en
måte som kan tyde på at det er misforståelser ute og går.
Det er derfor viktig å minne om at fastrente er en mar­
kedsstyrt rente, og at låntakerne føler behov for å ha en
viss sikkerhet i et visst antall år framover. Låntakere som
binder renten, får ikke være med på en eventuell
rentenedgang, derfor den flytende renten. Binding av
renten kan ha sine fordeler i perioder da det er grunn til å
regne med renteoppgang. På samme måte har mange lån­
takere opplevd at binding av renten i perioder da det kan
ventes en rentenedgang, har vært en sur fornøyelse. For­
delen er at en for bindingsperioden har sikkerhet for hva
lånet vil koste, og en kan planlegge sin økonomi på en
måte som en ikke kan med en flytende rente.
Vi i SV er derfor enig i at det også skal være tilbud fra
Lånekassen om fastrente. Vi innser at det vil skape pro­
blemer dersom en skal kunne velge ulik lengde på bin­
dingstiden. Vi mener derfor at tre års bindingstid er et ak­
septabelt tilbud for låntakerne. Vi aksepterer også at bin­
dingen må omfatte hele lånet.
Det er derimot urimelig at det oppå markedsrenten
skal legges et påslag på 1 pst. som skal gå til dekning av
administrasjonskostnader. I stedet for en rente på
4,6 pst., vil tilbudet bli en rente på 5,6 pst. Lånekassen
har, som sagt tidligere, foreslått å redusere dette påslaget.
Vi foreslår å fjerne hele påslaget.
Jeg merket meg at representanten Petter Løvik var
enig i at påslaget var for høyt, men tiden var tydeligvis
ikke inne til å gjøre noe med det. Han var enig med
Lånekassens styre, som har foreslått en reduksjon. Det
faktiske forholdet er jo at det er Stortinget som har ved­
tatt dette. Det er vi som har vedtatt at det skal være et
slikt påslag, og det er vi som må bestemme hvor høyt på­
slaget skal være. Derfor er det nesten en feighet å si at
dette vil ikke Høyre gjøre noe med, selv om de mener at
påslaget bør reduseres. I det minste burde de i alle fall
fremmet et forslag. Hvis de ikke kunne gå for vårt for­
slag, burde de ha fremmet et alternativt forslag.
Vi foreslår derfor at renten låntakerne skal betale, skal
være lik den renten staten betaler for pengene i markedet.
Så ønsker noen å kalle dette subsidiering, fordi Lånekas­
sens inntekter går ned. Dette er i beste fall en misforståel­
se. Begrepet subsidiering er ladet på en bestemt måte
som gjør at en får noen assosiasjoner.
Markedsrente forutsetter at det fins et marked. Mar­
kedssvikt er jo et begrep som markedsøkonomene er vel­
dig glad i. Og når det gjelder den type lån -- lån til finan­
siering av studier -- er jeg i stor tvil om det er mulig å eta­
blere noe godt marked som kan avdekke hva slags rente
låntakeren er villig til å gi -- så etter min oppfatning er det
et marked hvor det er en typisk markedssvikt. Og når vi
har markedssvikt, sier de som er ordentlige liberalister,
får vi en feil allokering av ressurser. Det er jo ett av po­
engene. Min og vår påstand der er at når vi bruker den
renten som er etablert i markedet for andre typer lån, får
vi en feil ressursallokering, fordi mange som ellers kunne
studere, eller velge å ta en utdanning, ikke gjør det. De
bruker eksempelvis for lang tid. Vi får dermed en dårlig
utnyttelse av de samfunnsmessige ressursene, så begre­
pet markedsstyrt rente passer ikke her, fordi vi ikke har et
marked. Derfor er det svaret som markedsøkonomene gir
i et slikt tilfelle, at politikerne må gripe inn og regulere
dette markedet hvor det er markedssvikt. Og det er det vi
foreslår. Vi foreslår at vi skal gripe inn og fastsette
studielånsrenten politisk. Det betyr ingenting i seg selv å
si at den skal fastsettes politisk, men det vi sier, er at ren­
ten bør være slik at realrenten er tilnærmet lik null. Da
har vi svart på spørsmålet.
Jeg tar opp våre forslag. Det er forslag nr. 1, som går på
at vi bør gå tilbake til en politisk styrt rente, og forslag nr.
2, som går på prinsippet om tilnærmet lik null i realrente.

Forhandlinger i Stortinget nr. 200
4. mai -- Innføring av fastrente i Statens lånekasse for utdanning
S 1998­99
1999 2991
Presidenten: Presidenten vil seie at han ikkje synest
at «feighet» som karakteristikk av ein annan politikk er eit
passande parlamentarisk uttrykk.
Representanten Rolf Reikvam har teke opp dei forsla­
ga som han refererte til.
Helene Falch Fladmark (V): I likhet med mange an­
dre låntakere i Statens lånekasse for utdanning, er jeg
glad for at Lånekassen nå vil kunne tilby en ordning med
fast rente. Ordningen vil gi større forutsigbarhet for dem
som har behov for det.
Når Venstre stemte mot å innføre en markedsstyrt
rente da Stortinget vedtok dette i 1997, var det nettopp
forutsigbarhet og stabilitet for låntakerne som var viktig.
De svingningene låntakerne har vært utsatt for de siste
årene, kunne vært unngått dersom vi hadde beholdt det
gamle systemet med politisk styrt rente. Men vedtaket
om markedsstyrt rente er fattet, og systemet er innført. I
motsetning til SV har ikke Venstre til hensikt å kjempe
for en for lengst tapt sak. Men som et flertall uttrykker
det -- og jeg vil her få lov til å understreke at Venstre er
med i dette flertallet, ved en feil er ikke dette uttrykt i
innstillingen -- fører gjeldsfrykt til at mange unge ikke
tør å ta opp fullt studielån. Med en markedsstyrt rente --
og det er viktig å understreke at også fastrentetilbudet er
avhengig av renten i markedet -- vil det viktigste virke­
middelet for å sikre lav rente for låntakerne i Lånekas­
sen være å føre en økonomisk politikk som sikrer et ge­
nerelt lavt rentenivå. For den såkalte etableringsgenera­
sjonen, som sliter med både høye boliglån og studielån,
vil dette være svært viktig.
Jeg regner med at Regjeringen får med seg et flertall i
Stortinget for å føre en slik politikk.
Anneliese Dørum (A): Jeg har merket meg at studen­
tene ønsker en politisk styrt rente, og det gjør også SV.
Men når vi ser på den erfaring vi har med politisk styrt
rente, er ikke den absolutt positiv, tvert imot. Som vi ser
av statistikkene, var renten i 1989 12,9 pst., den var 10,9
pst. i 1990, og den var 10,5 pst. i 1991. Renten var da po­
litisk styrt. Stortinget kunne når som helst gripe inn og
sette lavere rente. Det ble ikke gjort, fordi det ville føre
til utgifter som Stortinget så måtte dekke inn. Derfor var
jeg blant dem som gikk inn for at renten skulle følge
markedet etter et visst system, nettopp for at renten skul­
le bli lavere -- og det ble den jo. Det politiske systemet
var tregt, og vi politikere var faktisk ikke villige til å set­
te ned renten slik vi burde ha gjort den gangen vi hadde
en politisk styrt rente.
Vi har et stort ansvar for å gripe inn dersom renten blir
for høy. Jeg mener at Stortinget til enhver tid må følge
nøye med renteutviklingen og gripe inn slik at det blir
overkommelige renteutgifter for dem som kommer nyut­
dannet ut fra våre læresteder og skal etablere seg med bo­
lig, barn og barnehageutgifter. Den vanskeligste fasen i
livet er akkurat den fasen hvor man må betale boliglån,
studielån, barnehageutgifter, osv. osv. Det er også bred
enighet i Stortinget om at Statens lånekasse for utdan­
ning ikke skal fungere som en vanlig bank. Vi har det po­
litiske mål med Lånekassen at den skal gjøre det mulig
for alle, uavhengig av økonomi, å kunne ta en utdannel­
se. Dette målet må vi holde fast på.
Nå har vi endelig fått en mulighet for en fastrenteord­
ning, hvor renten er forholdsvis lav -- selv om man i det
private markedet kan få fastrenteordninger til ca. 6 pst.
Så mye lavere er ikke renten i Lånekassen, men den er
noe lavere, og det er positivt.
Rentepåslaget som Stortinget har vedtatt, på 1pst., er
det nå bred enighet i Stortinget om at er for høyt. Statsrå­
den vil få flertall dersom han nå fremmer forslag om at
rentepåslaget bare skal være 0,5 pst., som ville være mer
rimelig tatt i betraktning hva det koster å formidle disse
lånene. Husbanken klarer seg med det, og det burde også
Statens lånekasse kunne gjøre.
Vi må følge utviklingen nøye og sørge for at Statens
lånekasse blir det redskapet vi ønsker den skal være, slik
at alle trygt kan ta utdanning og være sikre på at de også
kan bære utgiftene.
Statsråd Jon Lilletun: La meg aller fyrst få seie at eg
er svært glad for at Lånekassa no frå 1. juli kan gje eit
fastrentetilbod. Dei som tek imot tilbodet, vil binde renta
for tre år, og vil i denne perioden ikkje vere utsette for
dei svingingane som ei marknadsstyrt rente vil ha. Tilbo­
det vil såleis vere meir føreseieleg. Eg veit at det er man­
ge, òg i denne salen, som meiner at tilbodet om fast rente
skulle ha vore på plass allereie frå 1. januar 1998, då sys­
temet med politisk fastsett rente vart erstatta med mark­
nadsrente. Grunnen til at dette ikkje lét seg gjere så fort
som ein kunne ynskje, var ikkje uvilje frå departementet
si side, men at innføringa av fastrente kravde store om­
leggingar i Lånekassas administrative system.
Dei raske endringane i renta som vi opplevde i fjor,
aktualiserte spørsmålet om binding av renta. Departe­
mentet og Lånekassa har samarbeidd om å finne fram til
ei ordning som ligg så nær opp til ei vanleg fastrenteord­
ning som mogleg, samstundes som det har vore viktig at
dei sosiale ordningane Lånekassa har, står fast. Dei kun­
dane som vel fastrente, skal sjølvsagt, som andre kundar,
få rentefritak og betalingsutsetjing når deira situasjon til­
seier det.
Sjølv om eg meiner at departementet og Lånekassa
har klart å få fram eit godt tilbod til kundane, ser eg at det
med betre tid hadde vore rom for å gjere det endå betre.
Den eine tingen eg vil peike på, er at ein vil sjå om det er
mogleg å gje tilbod om alternative bindingstider. Det er
også eit problem at Lånekassa i dag ikkje kan gje nye
kundar tilbod om fastrente frå den fyrste tilbodsdatoen
etter at dei har avslutta utdanninga. No i vår kan t.d. dei
som vert ferdige i vårsemestret, ikkje få tilbod om å bin­
de renta frå 1. juli, men må vente til 1. oktober. Over års­
skiftet vil Lånekassa prioritere arbeidet med å finne ei
løysing på dette problemet.
I St.meld. nr. 27, Om innføring av fastrente i Statens
lånekasse for utdanning, seier departementet at låntaka­
rar med oppsagde lån ikkje kan inngå fastrentekontrakt,
dette fordi låntakaren då ville få ulike rentevilkår på lå­
net, og dette kan ikkje systemet i dag handsama. I dag er
200

4. mai -- Innføring av fastrente i Statens lånekasse for utdanning 1999
2992
det om lag 50 000 låntakarar med oppsagde lån. Men det
er ikkje utan vidare slik at det er desse kundane i Låne­
kassa som har den dårlegaste økonomien. Lånekassa har,
som tidlegare nemnt, reglar som gjev rett til betalingsut­
setjing dersom ein av sosiale eller økonomiske årsaker
ikkje kan betale. Eit døme er inntektsavhengig nedsetjing
av terminbeløpet -- som gjer det enklare for dei med lå­
gast inntekt. Fordi Lånekassa har mange låntakarar med
oppsagde lån, har eg sett i gang eit arbeid i Lånekassa
som skal føre til ei meir individuell handsaming. Vi er no
i startfasen av dette arbeidet som inneheld m.a. friviljuge
gjeldsordningar og individuelle tilbakebetalingsplanar.
Det har vore viktig for Regjeringa at fastrentetilbodet
skulle gjevast til flest mogleg, også dei med vanskeleg
økonomi, og det var difor viktig at dei sosiale ordningane
var med i fastrenteordninga. Samstundes kan ikkje de­
partementet gå god for ei ordning som gjer at ein kjem
dårlegare ut om ein held betalingspliktene til Lånekassa,
enn om ein ikkje held dei. Men når det er sagt, vil eg leg­
gje til at det vil vere ei utfordring for departementet
framover å leggje til rette for betre oppfylging og tilpas­
sing i høve til fastrentesystemet også for dei kundane
som har fått sine lån oppsagde.
Eg lytta med interesse til innlegget til saksordføraren,
og synest det på ein god måte nyanserte mange av dei di­
lemma ein står overfor, men òg kor viktig det er at vi har
ein institusjon som Lånekassa.
Eg er svært glad for at det er så stor oppslutning om
Lånekassa som det er, det gjeld òg grunngjevingane for
korfor vi har ho. Og det er gledeleg at den siste brukar­
undersøkinga viser ei klar forbetring når det gjeld kunda­
ne si oppleving av servicen i Lånekassa. Derfor trur eg at
den styrkinga vi har gjort dei siste åra på administrativt
nivå, har vore rett.
Når det gjeld forslaget om å redusere rentepåslaget frå
1 til 0,5 prosentpoeng, har eg merka meg kva ein samla
komite seier. Eg vil minne om at det var den førre regje­
ringa som innførte det. Medan det då var 0,5 prosentpo­
eng i Husbanken, la ein på 1 prosentpoeng i Lånekassa.
Eg gav óg ei grunngjeving for det.
Eg har merka meg synspunkta. Eg har òg synleggjort i
brev til komiteen kva det vil koste å endre det, men sjølv­
sagt vil ei oppmoding frå eit samla storting verte tillagd
vekt, og så må vi ta det med oss inn i budsjettarbeidet.
P e r O v e W i d t h hadde her overtatt president­
plassen.
Tomas Norvoll (A): La meg først få beklage at debat­
ten om en såpass begrenset sak har blitt så lang som den
har blitt. Det skyldes det enkle faktum at regjeringsparti­
ene ikke var i stand til å stole på hverandre og ha én tals­
mann, og da blir matematikken slik at vi får en debatt på
noe over en time.
I de årene vi har behandlet Lånekassen hvor jeg har
sittet i komiteen, har det etter hvert blitt bred enighet om
at subsidieringen gjennom Lånekassen i all hovedsak
skal ligge innenfor studietiden. Grunnen til det er at det
er den mest målrettede måten å sikre lik rett til utdanning
på. Da treffer en rent fysisk dem som studerer og hjelper
dem til å få en mulighet til å kunne ta høyere utdanning,
uavhengig av økonomisk ståsted. Ved å subsidiere renten
og legge inn subsidiene i tilbakebetalingsfasen i stedet
blir det nærmest som å drive skarpskyting med hagle --
en treffer, men en treffer alt mulig. Og en bruker svært
store midler på mennesker som rent faktisk har de best
betalte jobbene i Norge, og som i alle henseender egent­
lig ikke har behov for den subsidieringen.
Derfor blir det litt rart for meg når representanten
Stråtveit sier at dersom vi hadde hatt en politisk styrt ren­
te, ville man ikke fått en høy renteøkning på den måten
som vi har sett nå. Nei, det er mulig at vi ikke ville ha fått
den da, men da ville vi nesten helt sikkert ha fått den se­
nere. For jeg skulle likt å se de budsjettforhandlingene til
Regjeringen og de gruppemøtene til Kristelig Folkeparti
der de skulle prøve å løfte inn subsidier for å holde ren­
ten lav i en tid hvor en skal få gjennomslag for sine hjer­
tesaker. Vi vet at ved budsjettbehandlingen i Stortinget
de siste to årene er det stort sett bare kontantstøtten en
har gitt midler til. Jeg er ikke overbevist om at Regjerin­
gen ville ha prioritert å holde renten lav selv om de hadde
hatt den muligheten.
Så er det en diskusjon i innstillingen om rentepåslaget
for å dekke administrasjonsutgiftene.
Det er selvfølgelig interessant hvis statsråden ønsker å
komme tilbake til Stortinget med et forslag om en end­
ring av det. Det er noe vi skal ta opp da.
Men la meg få lov å si til det representanten Petter Lø­
vik sa i sitt innlegg, og også til Høyres holdning i innstil­
lingen, der man går inn for at påslaget skal reduseres,
uten å anvise konkret dekning for det, at det er en måte å
drive politikk på som Arbeiderpartiet ikke vil være med
på. Vi kan ikke sitte midt i perioden og fremme forslag
som vi vet vil koste inntil 234 mill. kr i verste fall, uten
overhodet å anvise dekning. Høyre antyder dekning på
ett punkt her, og det går ut på at påslaget til dekning av
administrasjonsutgiftene kan settes ned. Men administra­
sjonsutgiftene -- de totale utgiftene i Lånekassen -- er
190 mill. kr, og trekker man 234 mill. kr fra 190 mill. kr,
får man minus 44 mill. kr. Skulle man ta alt dette, måtte
man rett og slett legge ned Lånekassen og la den betale
tilbake 44 mill. kr til staten årlig for å få dette til. Dette er
et regnestykke som helt umulig kan gå i hop, og jeg sy­
nes det er underlig at man ikke i alle fall kan vente med
det til revidert nasjonalbudsjett, og da vise at en faktisk
er villig til å gjøre det, i stedet for å komme med det midt
i perioden.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Petter Løvik (H): Til representanten Tomas Norvoll
vil eg seie -- og eg sa for så vidt det same til representan­
ten Konglevoll tidlegare: Vi har ikkje frå Høgre si side
kome med eit konkret forslag i dag, men vi har i merknad
gjenteke det vi har sagt tidlegare, at dei administrasjons­
kostnadene vi har i dag, er for høge. Vi viser til at styret i

4. mai -- Forslag fra repr. Evje om endr. av reglene for godkjenning av høyere utdanning fra land utenfor EØS­området
1999 2993
Statens lånekasse for utdanning har foreslått ein ned­
gang, og vi helsar den velkomen.
Vi har ikkje fremja eit forslag om lågare administra­
sjonstillegg, men vi vil kome tilbake til dette i budsjettet.
Det er ikkje sagt at dette berre skal gjelde billegare admi­
nistrasjon. Men frå Høgre si side vil vi -- som vi alltid har
gjort -- også i framtida arbeide for å få ei betre studiefi­
nansiering enn den vi har hatt tidlegare.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.
(Votering, se side 3016)
S a k n r . 1 3
Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om forslag fra stortingsrepresentant Ursula Evje om
endring av reglene for godkjenning av høyere utdanning
fra land utenfor EØS­området (Innst. S. nr. 157 (1998­
99), jf. Dokument nr. 8:35 (1998­99))
Presidenten: Etter ønske fra kirke­, utdannings­ og
forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten
blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir
fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5
minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalg­
te 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve
til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en
taletid på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Rolf Reikvam (SV) (ordfører for saken): Blant våre
nye landsmenn og nye landskvinner finnes det folk med
lang utdanning og høy kompetanse som de har problemer
med å få godkjent innenfor det norske godkjenningssys­
temet. I beste fall tar det iallfall veldig lang tid før de får
godkjent sin utdanning. I den grad de får arbeid, er det
ofte arbeid som ikke er tilpasset deres kompetanse.
Dette er samfunnsøkonomisk en dårlig utnyttelse av
ressurser. For dem som har en god og lang utdanning og
som er kvalifisert for et bestemt yrke, men med utdan­
ning fra sitt hjemland, er det frustrerende å måtte ta til
takke med arbeidsoppgaver som ikke er tilpasset den ut­
danningsbakgrunnen de har. Når vi i tillegg vet at mange
av disse har en kompetanse og en utdanning som det er
stort behov for i vårt samfunn, så blir dette galt -- det blir
riv ruskende galt!
Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite nå øn­
sker å få fortgang i arbeidet med disse sakene. En en­
stemmig komite ber om at det blir fremmet forslag for
Stortinget høsten 1999 om tilrettelegging for internasjo­
nalisering. Så sier vi i tillegg -- og det er viktig -- at an­
svaret for godkjenning av utdanning for å bli autorisert
for et yrke og godkjenning av nordmenns utdanning i ut­
landet legges til et nytt, eventuelt et allerede etablert, or­
gan. Vi har flere etablerte organer som kan ta den oppga­
ven, men poenget -- det som er viktig og som komiteen
gjerne vil understreke -- er at vi må få fortgang i dette ar­
beidet. Vi må sette inn ressurser, slik at vi får utnyttet
den kompetanse som finnes blant våre nye landsmenn og
landskvinner. Derfor er jeg glad for at en enstemmig ko­
mite står bak dette.
Når det gjelder den andre delen av innstillingen, som
går spesielt på lærerutdanning, allmennlærerutdanning
og førskoleutdanning, så er komiteen delt. Jeg regner
med at Fremskrittspartiet vil redegjøre for sine merkna­
der og sitt forslag. Jeg oppfatter vel at uenigheten, i den
grad det er uenighet, går på forståelsen av det departe­
mentet og statsråden så langt har gjort -- tolkningen av
brevene og tolkningen av svarene vi har fått fra statsrå­
den. Jeg oppfatter det i alle fall slik at uenigheten ligger
på det planet.
Flertallet i komiteen tar i sine merknader til etterret­
ning at statsråden har tatt initiativ i forhold til høgskole­
ne. De har nå fått anledning til å ikke kreve eksamen i si­
demål for dem som tilhører fremmedspråklige minorite­
ter, og det samme gjelder for dem som kommer og som
har en utenlandsk utdanning, de vil få den godkjent i for­
hold til norsk lærerutdanning, og de som skal ta utdan­
ning i norsk eller eksamen i norsk. Vi oppfatter det slik at
det er den riktige forståelsen av disse brevene. På denne
bakgrunn, med den forståelse og den tolkning av korre­
spondansen som har vært, mener vi at intensjonene i Do­
kument nr. 8­forslaget fra Fremskrittspartiet er oppfylt,
og regner med at statsråden i sitt innlegg vil kommentere
dette -- at vår oppfatning er riktig. Og hvis vår oppfat­
ning, flertallsoppfatningen, er riktig, som jeg er sikker på
den er, føler jeg at denne saken egentlig er opp­ og av­
klart i forhold til det som går på lærerutdanning generelt.
Jeg vil da bare vise til innstillingen og avslutte med et
ønske om at dette må vi få fortgang i, dette må vi få gjort
noe med: få ryddet opp i disse forholdene, som er uverdi­
ge både for den enkelte og også for oss som samfunn. Vi
har behov for den type arbeidskraft.
Ursula Evje (Frp): Det er helt riktig som represen­
tanten Reikvam sa, at det dreier seg om tolking og inten­
sjoner når det gjelder lærerutdanningen generelt, fordi
flertallet har bygd opp sin argumentasjon rundt et svar­
brev av 15. april i år, og viser til det når det gjelder all­
mennlærerutdanning. Men bak statsrådens brev ligger
det også et brev fra departementet til institusjoner som
tilbyr allmenn­ og førskolelærerutdanning og til Statens
utdanningskontorer. Begge disse brevene og flertallets
innstilling er etter Fremskrittspartiets mening uklare. Og
jeg skulle tro det var bedre å slippe å tolke og slippe å
forstå ved å ha klare, tydelige og skriftlige besvarelser
enn å komme opp i dette uføret vi nå er i.
I tillegg vil jeg påpeke at Dokument nr. 8­forslaget,
som er bakgrunnen for Innst. S. nr. 157, ikke kun gjelder
lærerutdanning, men høyere utdanning generelt mottatt i
land utenfor EØS­området. Lærerutdanningen er i forsla­
get brukt som et eksempel. Lærerutdanningen har vi me­

4. mai -- Forslag fra repr. Evje om endr. av reglene for godkjenning av høyere utdanning fra land utenfor EØS­området 1999
2994
get godt fått redegjort for, men når det gjelder godkjen­
ning av alle andre høyere utdanninger, har vi ikke fått så
veldig mye av det.
Videre vil jeg si at saken i forbindelse med Innst. S.
nr. 173 for 1996­97, som blir brukt som en mal, gjelder
godkjenning, økonomi, likestilt økonomi og autorisasjon.
Det blir påpekt -- og det er også etter vår mening helt kor­
rekt -- at dette er et nasjonalt ansvar, og at det derfor må
forutsettes at godkjenningen er forutsigbar og enhetlig
uansett hvem som måtte foreta den -- om det er Lånekas­
sen eller et eget kontor ved universitetet. Nå blir det
imidlertid hevdet at godkjenningen etter delegerings­
myndighet fungerer tilfeldig. Da blir ikke dette hensynet
til helhetlighet og forutsigbarhet godt nok ivaretatt etter
Fremskrittspartiets mening. Dette har vi alle som leser
aviser, fra tid til annen når uheldige ting har forekommet,
blitt gjort oppmerksom på gjennom presseoppslag. Jeg
vil derfor igjen få lov å vise til flertallets merknad som
sier:
«Flertallet merker seg at studenter fra språklige mino­
riteter som er fritatt fra eksamen i sidemål i videregå­
ende opplæring, fra høsten 1998 får fritak fra kravet
om eksamen i norsk I i begge målformer i allmenn­
lærerutdanningen. Høgskolene er dessuten gitt anled­
ning til å gi dispensasjon for studenter som har avslut­
tet lærerutdanningen uten å ha bestått eksamen i norsk
på begge målformer. Departementet har delegert til
høgskolene å gi dispensasjon.»
Alt dette er vel og bra, men jeg er ut fra erfaring med
allmennlærerutdanningen meget engstelig for at vi igjen
kan komme i den situasjon at vi utdanner og godkjenner
f.eks. lærere som ikke har norsk på sin timeplan overho­
det. Det er et veldig stort skritt for Fremskrittspartiet å
slutte seg til det. Vi har jo ofte nok fra denne talerstolen
presisert at norsk språk er spesielt viktig, ikke bare for
norske statsborgere -- vi har jo minoritetsgrupper som sa­
mer og kvener i Norge med historiske rettigheter til lan­
det -- men også for innvandrere.
Jeg vil igjen peke på at det opprinnelige forslaget gjel­
der alle høyere utdanninger som er tatt utenfor EØS­om­
rådet, og ikke bare lærerutdanning.
Jeg vil ta opp mitt forslag, slik det er referert i Doku­
ment nr. 8:35, da jeg føler at den korrespondanse som har
vært ført, ikke gir tilstrekkelig klarhet i om man oppnår
det Fremskrittspartiet ønsket.
Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslaget
hun refererte til.
Statsråd Jon Lilletun: Representanten Ursula Evje
har i sitt opphavlege forslag teke opp korleis ein kan få til
ei endring i regelverket slik at bl.a. lærarutdanna med
norsk som andrespråk kan få si utdanning godkjend i No­
reg, utan skriftlege kunnskapar i sidemål.
Departementet har i brev av 3. mars delegert til
høgskulane å gje dispensasjon frå kravet om norsk på
begge målformer i lærerutdanninga for framandspråkle­
ge studentar som har fritak frå kravet om sidemål i vi­
daregåande opplæring og utanlandske studentar som
starta opp lærarutdanning før 1998. Tilsvarande fritak
frå krav om norskkunnskap i begge målformene er gje­
ve der forskrift krev tilleggsprøve for godkjenning av
lærarutdanning. I den mellombels godkjende ramme­
planen for allmennlærarutdanning kan studentar frå
språklege minoritetar som er fritekne frå eksamen i si­
demål i vidaregåande opplæring, frå hausten 1998 få
fritak frå kravet om eksamen i norsk i begge målformer
i allmennlærarutdanninga. I Ot.prp. nr. 77 for 1997­98
er det sagt at tilsvarande ordning skal gjelde for utan­
landske studentar. Det vil seie at departementet har
fastsett den endringa som vart foreslått i Dokument nr.
8:35 for 1998­99. Og eg stadfester òg den forståinga re­
presentanten Reikvam hadde i høve til korleis han had­
de oppfatta departementet.
I innstillinga rår komiteen Stortinget til å gjere fylg­
jande vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag, senest
høsten 1999, om tilrettelegging for internasjonalise­
ring. Ansvaret for godkjenning av utdanning for å bli
autorisert for et yrke og godkjenning av nordmenns
utdanning i utlandet, legges til et nytt, eventuelt et al­
lerede etablert, organ.»
Den akademiske godkjenninga av utanlandsk utdan­
ning og privat utdanning frå Noreg er etter universitets­
og høgskulelova § 48 lagd til institusjonane under lova,
dvs. til universiteta og høgskulane. Dette er eit system
som vi finn igjen i mange land. På dette området har vi
no eit godt verktøy med Europaråds­/UNESCO­konven­
sjonen om godkjenning av kvalifikasjonar for høgre ut­
danning. Noreg tiltredde denne såkalla Lisboa­konven­
sjonen torsdag 29. april 1999. Mellom anna set den krav
til at sakshandsaminga av søknader om godkjenning av
utanlandsk utdanning ikkje bør overskride fire månader
etter at alle relevante dokument i saka er sende godkjen­
ningsinstansen.
Når det gjeld tildeling av yrkestittel/autorisasjon, skal
den, etter norsk lov, gjevast av den myndigheita som
gjev autorisasjon. Dette gjeld både norske og utanland­
ske søkjarar.
Når det gjeld godkjenning av utanlandsk lærarutdan­
ning, har Kyrkje­, utdannings­ og forskingsdepartemen­
tet i St.meld. nr. 28 for 1998­99 Mot rikare mål, fore­
slått at det frå 1. august 2000 vert oppretta eit nasjonalt
utviklingssenter for vurdering og kvalitetsutvikling for
grunnskulen og vidaregåande opplæring, og at dette
senteret skal kunne godkjenne utanlandsk lærarkompe­
tanse.
Myndigheitsfordelinga i det gjeldande lovverket som
regulerer godkjenning av utanlandsk utdanning og yrkes­
autorisering, gjer at godkjenningsmyndigheit ikkje kan
leggjast til eit eige organ utan omfattande lovendringar,
som av t.d. lov om universitet og høgskular, lov om hel­
sepersonell, straffeprosesslova, revisorlova, veterinærlo­
va osb. Dette vil verte ein lang prosess. Eg har merka
meg at sosialkomiteen i si innstilling til forslag om lov
om helsepersonell ikkje foreslo å endre ordninga for au­
torisasjon av helsepersonell.

4. mai -- Debatt om nærings­ og handelsministerens andre redegjørelse om
håndteringen av år 2000­ problemet, holdt 26. april
1999 2995
Eg vil halde fram med å leggje til rette for betre prose­
dyrar for godkjenning av utanlandsk utdanning. Informa­
sjonssenter for internasjonal utdanning, NAIC, er no or­
ganisert som ein del av Noregsnettrådets sekretariat og
skal dekkje nasjonale funksjonar. Søknadsprosedyrane
for akademisk godkjenning er forenkla i høve til tidleg­
are, og sakshandsamingstida er forkorta.
NAIC/Noregsnettrådet gjev informasjon om godkjen­
ningsordninga og tilrettelegg søknadshandsaming. NAIC
kan også gje ei omfangsvurdering av den utanlandske ut­
danninga som kan brukast ved arbeidssøking. Kyrkje­,
utdannings­ og forskingsdepartementet bør vere med på
å gjere denne ordninga betre kjend, slik at arbeidsgjeva­
rar veit kva ho går ut på.
Gjennomgangen av NAIC og evalueringa av systemet
for godkjenning, vil kunne danne grunnlag for eventuelle
endringar. Stortinget vil verte halde informert om dette
arbeidet. Som det framgår av innlegget mitt, er vi allereie
komne langt med å iverksetje mange av Stortingets in­
tensjonar i vedtaket. Men sidan det her vil krevjast lov­
endringar, vil departementet trenge lengre tid enn det
som er foreslått. Samstundes er målet å betre godkjen­
ningssystemet for utanlandsk utdanning så fort som råd
og i tråd med Stortingets intensjonar.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Ursula Evje (Frp): Jeg synes ut fra alt som har blitt
sagt -- presiseringer og gjentakelser, og alt det gode ar­
beidet som statsråden har gjort fra 1. mars da mitt forslag
var offisielt og fram til i dag, både med tanke på ret­
ningslinjer til utdanningsinstitusjonene og med tanke på
andre fora -- at arbeidet er meget vel tatt hånd om, og jeg
vil da trekke tilbake mitt forslag.
Presidenten: Ursula Evje har dermed trukket tilbake
det forslaget hun selv fremsatte.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.
(Votering, se side 3017)
S a k n r . 1 4
Debatt om nærings­ og handelsministerens andre re­
degjørelse om håndtering av år 2000­problemet
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 26. april 1999)
Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil pre­
sidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter,
og at taletiden blir fordelt med 5 minutter til hver gruppe.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til
replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på
inntil 3 minutter. -- Det anses vedtatt.
Morten Lund (Sp): Jeg synes det er betryggende at
Regjeringen har satt år 2000­problemstillingen høyt på
dagsordenen. I sin andre redegjørelse om år 2000­proble­
met, som ble presentert for Stortinget, levner ikke næ­
ringsministeren noen som helst tvil om Regjeringens am­
bisjonsnivå på dette området.
Det såkalte år 2000­problemet virker i utgangspunktet
uskyldig, at datorelaterte systemer ikke takler overgan­
gen fra et århundre til et annet. Og noen av konsekvense­
ne av dette vil nok også framstå som forholdsvis
harmløse, som f.eks. at parkeringsautomatene ikke virker
normalt eller at digitale visere av klokkeslett og dato bry­
ter sammen. Langt mer alvorlig blir det når elektromedi­
sinsk utstyr på sykehusene ikke fungerer tilfredsstillende,
eller når elektroniske hjelpemidler i f.eks. offshorevirk­
somheten bryter sammen. Skulle slike ting gå galt, vil en
kunne få alvorlige konsekvenser som setter liv og helse i
fare, eller som kan utløse store miljøødeleggelser. Det er
også risikoen for slike og andre mulige alvorlige konse­
kvenser av et årtusenskifte som har presset fram større
aktivitet fra norske myndigheters side for å forebygge
problemene.
Så langt jeg kan se, er vi i rute i forhold til de utfor­
dringene som år 2000­problemene innebærer for statsfor­
valtningen. I statsforvaltningen er år 2000­problemene et
linjeansvar og må løses av de enkelte departementer og
etater, samtidig som Arbeids­ og administrasjonsdeparte­
mentet har ansvaret for oppfølgingen. Siden den første
redegjørelsen om dette i Stortinget er arbeidet trappet
opp. Statsråden la bl.a. vekt på den regelverksgjennom­
gangen som er foretatt i samarbeid med Aksjon 2000,
kartleggingen av departementets tilsynshåndtering og et
seminar for departement og statlige tilsynsmyndigheter i
februar i år. Statlige tilsyn representerer godt etablerte
kanaler for informasjon og bevisstgjøring, og jeg synes
derfor det er viktig, slik statsråden understreker, at dette
benyttes aktivt i år 2000­arbeidet. Dessuten har det blitt
gjennomført en kvalitetsgjennomgang, eller stikkprøve,
av år 2000­arbeidet i enkelte statlige etater i etterkant av
den tredje statuskartleggingen av år 2000­problemet i juli
i fjor. Her ble det oppdaget forhold som kunne forbedres.
En fjerde kartlegging er gjennomført i statsforvaltningen.
Resultatene viser at år 2000­arbeidet nå har høyere prio­
ritet i de fleste statlige virksomheter. Alt dette viser at
forebyggende tiltak i forhold til år 2000­problemet i stor
grad er ivaretatt på en egnet måte i statsforvaltningen.
Kommunal sektor har ansvaret for en rekke tjenester
som, hvis de blir rammet av år 2000­problemet, kan få
store kritiske konsekvenser for befolkningen. Jeg er der­
for tilfreds med at Regjeringen følger utviklingen her
nøye og kritisk, bl.a. gjennom etableringen av Aksjon
2000, hvor nettopp kommunesektoren er en av de primæ­
re målgruppene. Allikevel er det grunn til å understreke
at dette i første rekke er den enkelte kommunes ansvar,
og vi vet at enkelte kommuner fortsatt ikke har tatt
innover seg viktigheten av dette arbeidet. Det er derfor
vesentlig at Regjeringens fokusering på kommunesekto­
ren blir holdt på et høyt nivå, og at samarbeidet med
Kommunenes Sentralforbund intensiveres ytterligere.
Også i forhold til det private næringslivet, der be­
driftslederen selv er den ansvarlige i forhold til år 2000­

4. mai -- Debatt om nærings­ og handelsministerens andre redegjørelse om
håndteringen av år 2000­ problemet, holdt 26. april
1999
2996
problematikken, har Regjeringen gjennom informasjons­
kampanjer og Aksjon 2000 på beste måte forsøkt å tilret­
telegge for god håndtering av de forestående utfordringe­
ne. Jeg deler statsrådens bekymring over det relativt lave
antall små­ og mellomstore bedrifter som mener at pro­
blematikken ikke er relevant for dem. Det er derfor be­
hov for en fortsatt innsats, fremfor alt i forhold til infor­
masjon, slik at samtlige enheter i næringslivet som bru­
ker data eller elektronisk produksjonsutstyr, blir i stand
til å møte år 2000­problemet på en fornuftig og hensikts­
messig måte. Jeg deler også statsrådens vurdering av at
frivillighetslinjen er den best egnede overfor næringsli­
vet og også overfor kommunene. Samtidig må vi kanskje
erkjenne at det trengs et ris bak speilet for dem som ikke
innretter seg på en hensiktsmessig måte.
Jeg er beroliget av Regjeringens håndtering av de ut­
fordringene vi står overfor i forbindelse med overgangen
til et nytt årtusen. Samtidig finner jeg grunn til å under­
streke at Regjeringens viktigste jobb er å skape en enda
større forståelse for hvilke problemer som kan oppstå
hvis en ikke gjennomfører nødvendige tiltak i forkant.
Både i offentlig og i privat sektor vil en ha mye å vinne
på å forebygge problemene, i stedet for i etterkant å måt­
te finne avbøtende tiltak for dem.
Karl Eirik Schjøtt­Pedersen (A): I Arbeiderpartiet har
vi med interesse registrert den redegjørelsen som statsråden
har gitt om framdriften i arbeidet.
Jeg registrerer at det gjøres framskritt i forhold til de
rapportene som er gitt tidligere, at man har fått en noe
større oppmerksomhet både innenfor de ulike statlige
virksomhetene og innenfor de kommunale virksomhete­
ne -- og til en viss grad innenfor privat virksomhet, selv
om man der henger betydelig etter. Likevel er det grunn
til å understreke, som også statsråden gjør i sin redegjø­
relse, at det fortsatt er betydelig usikkerhet, og at det er
sene fullføringsdatoer for offentlig virksomhet -- helt
fram til november 1999. Da er det grunn til å minne om
at i motsetning til veldig mange andre prosjekter er dette
et prosjekt med en definitiv dato. 1. januar år 2000 er
tidsfristen der, enten man er ferdig eller ikke. Har man da
ikke fått det nødvendige systemet på plass, vil det være
for sent.
Jeg registrerer for øvrig at Regjeringen konkluderer
med at det i kommunesektoren fremdeles går for sakte
selv om det er iverksatt en rekke aktiviteter, og at bare
halvparten av lederne i små­ og mellomstore bedrifter
mener at år 2000­problemet er relevant for dem. Jeg er
enig med statsråden i at det er urovekkende lavt. Jeg har
for øvrig merket meg at statsråden har vist til at det
innenfor svært mange kritiske sektorer fremdeles forelig­
ger en betydelig usikkerhet -- det gjelder ikke minst om
prosjektene blir ferdige i tide. I analysene fokuseres det
mye på interne systemer som årsak til sårbarheten, men
det fokuseres lite på avhengigheten av ekstern infrastruk­
tur, og eksterne leveranser og grensetiltak. Her står vi
også overfor det dilemmaet at det nytter lite om egen
virksomhet er forberedt, dersom man er avhengig av le­
veranser fra andre som ikke har den samme grad av for­
beredelse. Jeg forutsetter derfor at Regjeringen vil vie
også dette stor oppmerksomhet når det gjelder den videre
gjennomføring.
Vi nærmer oss raskt den aktuelle dato -- jeg hadde nær
sagt i høyt tempo, men det er jo et nokså normalt tempo.
Jeg konstaterer, som sagt, at man er kommet noe fram­
over, men at det fortsatt er slik at det gjenstår betydelige
ting. Jeg forutsetter at Regjeringen vil ha dette sterkt i fo­
kus, ikke minst understrekningen av at det nå i aller høy­
este grad haster å få fram de løsninger som må være kla­
re.
Det er to forhold som ikke tas særskilt opp i redegjø­
relsen og som jeg vil be statsråden om også å sette i fo­
kus. Det er forhold knyttet til forbrukerspørsmål, hvor
det i enkelte land har vært aktuelt å ta inn i nye kontrak­
ter klausuler om at produkt skal være forberedt til
århundreskiftet. Det har også vært aktuelt i andre land å
vurdere systemer som sertifiserer en virksomhetsforbere­
delse til år 2000. I Sverige er det en nasjonal standard
som produsenten må klargjøre om et produkt tilfredsstil­
ler, og i USA er det utviklet tilrådde kontrakter, hvorav ti
klausuler. Disse temaene er det ikke fokusert på i rede­
gjørelsen, og jeg vil be statsråden om også å ha dem med
seg i det videre arbeidet.
Videre vil jeg avslutningsvis vise til at det også er be­
hov for å knytte oppmerksomhet til internasjonale for­
hold. Det er så langt jeg har oversikt over, ingen som har
tatt ansvar for en samlet global gjennomgang av utfor­
dringene. De industrialiserte land bør se et særskilt an­
svar for å bidra til økt oppmerksomhet og økt evne til
problemløsning også i utviklingsland, og her har f.eks.
den britiske regjering bidratt til et nytt fond i Verdens­
banken for å tilføre ekspertise og opplæring i utviklings­
landene.
Grenseoverskridende virkninger bør ha stor oppmerk­
somhet også hos oss, og etter min vurdering bør særlig
oppmerksomhet rettes mot styringssystemene for de rus­
siske atomkraftverkene nær grensen mot Norge. Det er
av vital norsk interesse at disse styringssystemene ikke
rammes av systemsvikt, og jeg vil be Regjeringen se til
at også disse anleggene får den nødvendige forberedelse
til tusenårsskiftet.
Vi står overfor en stor utfordring og en alvorlig tek­
nisk og økonomisk risiko. Jeg konstaterer at vi er kom­
met nærmere å være forberedt til det, men at mye fortsatt
gjenstår, og at tiden til å utføre forberedelsene blir stadig
mindre.
Ulf Erik Knudsen (Frp): Y2K er datafolkets beteg­
nelse på problemet vi i dag skal diskutere. Vi i Stortinget
er ikke alene om å være opptatt av år 2000­problemet.
Jeg foretok et Internett­søk på Y2K i Norge og fikk 3 733
treff. Jeg foretok et par tilsvarende søk på verdensbasis
og fikk mellom fire og seks millioner treff. Nå leste jeg
ikke alle dokumentene, men bladde litt i noen av dem.
Jeg må konkludere med at oppmerksomheten rundt år
2000­problemet er betydelig. Både enkeltpersoner, be­
drifter, organisasjoner og offentlige myndigheter er en­
gasjert. På Internett fant jeg offentlige myndigheters

4. mai -- Debatt om nærings­ og handelsministerens andre redegjørelse om
håndteringen av år 2000­ problemet, holdt 26. april
1999 2997
slagplaner for å løse år 2000­problemet på New Zealand,
i Malaysia og i USA, for å nevne noen. Jeg fant også den
norske Aksjon 2000. Jeg er ingen dataekspert, men jeg
synes det som ble presentert, virket veldig bra. Det var
gode sjekklister, utkast til prospekter og planer, og gode
lenker, som forhåpentligvis kan bidra til -- og er et meget
positivt bidrag til -- å løse de problemene man står over­
for, i alle fall for dem som har forstått at det er et pro­
blem.
I statsråd Sponheims redegjørelse er det mange positi­
ve og oppløftende tall og opplysninger, men det er også
en betydelig skyggeside. La meg nevne noen punkter:
-- Ekspertene mener at statsetatene nå burde være i en
test­ og idriftsettingsfase. Under 25 pst. er kommet dit.
-- Selv om mange har planer og er godt i gang, har man
ikke definert milepæler i arbeidet, og kan således ikke
kvalitetssikre at fremdriften er riktig.
-- Det mangler i stor utstrekning beredskapsplaner for
hva man gjør om dataen svikter. Kun 6­8 pst. hadde
dette i offentlig sektor.
-- 5 pst. av kommunene har ikke engang begynt arbeidet,
dvs. ca. 20 kommuner, hvilket er svært bekymrings­
fullt for innbyggerne i disse kommunene.
-- I kommuner og næringsliv har det vist seg at 25­33 pst.
av driftskritiske systemer klapper sammen ved testing.
Disse opplysningene bør vekke oppmerksomhet.
Man er sent ute, men man er i de fleste tilfeller godt i
gang. Dette gjør meg til forsiktig optimist når det gjelder
offentlig sektor.
Jeg er imidlertid mer bekymret for næringslivet, og
spesielt for de små og mellomstore bedriftene. At 50 pst.
av lederne for slike bedrifter ikke anser problemet som
relevant, er skremmende. Det er nok noen bedrifter som
ikke blir berørt av Y2K, men 50 pst. -- svært tvilsomt. Jeg
er bare redd for at det kanskje er for sent å komme i gang
for disse.
Fremskrittspartiet har for øvrig merket seg at Regje­
ringen på dette tidspunkt ikke finner at det er behov for
ytterligere lov­ og regelverk i forhold til saken, men at
man fortløpende vil vurdere dette.
Vi signaliserer at vi er rede til å vurdere de tiltak det
måtte være behov for, enten det er snakk om økonomi el­
ler regelverk.
Fremskrittspartiet fremmer ingen konkrete forslag i
denne saken i dag. Jeg vil likevel komme med et lite inn­
spill i debatten. Selv om vi skulle få gjort en god jobb i
offentlig sektor og i tillegg motivert og hjulpet næringsli­
vet til å få på plass det meste der, vil noe gå galt. Jeg tror
ikke at vi vil oppleve mørklagte sykehus og at passasjer­
fly går i bakken, osv., men vi vil oppleve store problemer
i deler av næringslivet. Om det bare skulle ramme 2­
3 pst. , vil det bli en merkbar effekt på BNP, valuta, rente
og sysselsetting osv.
Har vi godt nok kartlagt disse forhold? Er dette en
oppgave for Regjeringen, for departementene eller Sta­
tistisk sentralbyrå? Jeg har forstått det slik at OECD har
gjort en del generelle vurderinger rundt problematikken.
Hva kan vi lære av disse vurderingene?
Dette er noen spørsmål som bør være stilt -- og helst
besvart -- før høstens budsjettbehandling.
Ansgar Gabrielsen (H): Det som i hvert fall er helt
sikkert, er, som Schjøtt­Pedersen sa, at denne saken ikke
kan utsettes, for tusenårsskiftet kommer, åkkesom. År
2000­problematikken i sin alminnelighet var veldig i fo­
kus for en stund siden, men har vel vært mindre i fokus i
det siste. Det kan komme av en overfokusering innled­
ningsvis, eller det kan hende at man har greid å løse de
utfordringene man følte at man stod overfor. Det er imid­
lertid, som det ble hevdet av foregående taler, et stort en­
gasjement globalt i denne saken, det ser man på Internett.
Mitt hovedinntrykk av redegjørelsen er at den beroli­
ger i den forstand at jeg opplever at statsråden og Regje­
ringen tar det ansvaret de har på dette området. De har
avdekket en del ting som ikke er på plass både i statsfor­
valtningen, i kommunesektoren og innenfor næringsli­
vet.
Det at man er obs på selve problemet og det som ikke
er gjort, er for så vidt viktig. Men det er enkelte punkter
som jeg tror bør påkalle kanskje enda større grad av opp­
merksomhet enn hva som har vært vist til nå, og statsråden
sa for så vidt også i redegjørelsen at det ville skje. For at
man skal kunne sette inn tiltak, må man nødvendigvis ha
avdekket situasjonen, ikke bare i statsforvaltningen, men
også i kommunene og -- ikke minst -- i næringslivet.
Det er to punkter som det er grunn til å bekymre seg
over. Det ene er situasjonen i kommunesektoren. Jeg sy­
nes at når vi får neste redegjørelse, bør det foreligge en
fullstendig oversikt over situasjonen i samtlige norske
kommuner. Det skulle være relativt kurant ved å ta i bruk
det apparatet man har gjennom fylkesmannsembetet, å få
en slik kartlegging, selv om jeg ser at man skal ta en del
stikkprøver osv. Men en komplett oversikt bør forefinnes
et eller annet sted, jo før jo heller.
Det andre punktet gjelder næringslivet. Det er, som
foregående taler sa, 50 pst. av næringslivsledere i små og
mellomstore bedrifter som sier at dette er irrelevant i for­
hold til deres bransjer og i forhold til den enkeltes be­
drift. Det synes jeg er litt urovekkende.
Nå er det slik at det ikke er lett å sette inn konkrete
tiltak i forhold til enkeltbedrifter, men ett virkemiddel
har i hvert fall offentlig sektor totalt sett, og det er at det
er den største innkjøperen i dette landet. Offentlig sektor
gjør innkjøp i størrelsesorden 180 milliarder kr. Det at
offentlig sektor går bredt ut og forlanger dokumentasjon
i forhold til det som har med år 2000­problematikken å
gjøre, for å sikre levering av varer og tjenester også etter
nyttår, vil kunne være med på å øke bevisstheten også i
små bedrifter. Og jeg leser i det kapittelet som går på
næringsliv, at Regjeringen sier at de i utgangspunktet
ønsker å mobilisere til frivillig innsats «gjennom positi­
ve tiltak» overfor både kommuner og næringsliv, men er
innstilt på -- hvis det er nødvendig -- også å ta i bruk lov­
verk og forskriftsverk for å gjøre det som «gjerast» må.
For at man skal kunne sette inn slike tiltak, må man nød­
vendigvis ha skaffet seg en oversikt. Fra Høyres side er
vi definitivt beredt til å støtte opp om en slik linje hvis

4. mai -- Debatt om nærings­ og handelsministerens andre redegjørelse om
håndteringen av år 2000­ problemet, holdt 26. april
1999
2998
det viser seg at grunnleggende velferdsgoder står på
spill hva gjelder leveranser fra kommuner, fra staten el­
ler fra næringslivet. Men jeg tror kanskje det viktigste
bidraget i forhold til næringslivet vil være at vi får be­
vissthet inn i hele den offentlige forvaltningen på inn­
kjøpssiden.
For øvrig synes jeg det er viktig at Regjeringen og
statsråden tar ansvaret for hele samfunnet når det gjelder
år 2000­problematikken. Men det operative ligger selv­
følgelig hos kommunene, og som påpekt, også i nærings­
livet, og det er det bare å slutte seg til. Men, som sagt,
kanskje det aller viktigste når det gjelder næringslivet, er
at vi får inn bevissthet, og krever -- som mange andre na­
sjoner har gjort, og som tidligere talere har snakket om --
dette i kontraktsform.
Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen har siden den
forrige redegjørelsen om år 2000­problemet, som var i
samband med statsbudsjettet høsten 1998, intensivert ar­
beidet med å forebygge problemer som er knyttet til dette
årtusenskiftet. År 2000­arbeidet gis derfor meget høy pri­
oritet i Regjeringen, både i kollegiet som helhet og av
den enkelte fagstatsråd, som er ansvarlig for sine respek­
tive områder.
I arbeidet legger vi vekt på at år 2000­problemet er et
ledelsesansvar på alle nivåer. Eksisterende og ordinære
ansvarsforhold i forvaltningen blir derfor opprettholdt.
År 2000­problemet omfatter ulike deler av vårt mo­
derne informasjonssamfunn og illustrerer bl.a. en gjensi­
dig avhengighet og sårbarhet, selvsagt også internasjo­
nalt, slik representanten Schjøtt­Pedersen la avgjørende
vekt på. Det er bekymringsfulle rapporter å få fra mange
land. Jeg hadde senest i går anledning til å snakke med
Hong Kongs finansminister, som er ansvarlig for disse
spørsmålene, som fortalte at de var kommet langt der,
men han var meget bekymret over naboland rundt seg,
som de observerte var kommet meget kort i å takle disse
spørsmålene. Alt henger jo sammen med alt, som en stor
politiker har sagt. Det forteller litt om hvordan problemer
kan forplante seg over landegrenser.
År 2000­problemet omfatter ulike deler av vårt mo­
derne informasjonssamfunn, og derfor illustrerer denne
sårbarheten at håndtering av dette problemet ikke bare er
datateknisk, men også en ledelses­ og organisatorisk ut­
fordring. For mange vil år 2000­problemet også være en
mulighet til å rydde opp i og fornye IT­systemene i egen
virksomhet. Det paradoksale er at gjør man en god jobb
med å forberede seg, har man også et moderne, oppdatert
datasystem til å leve med etter at man forhåpentligvis har
kommet smertefritt gjennom denne årtusenpasseringen.
Det gjenstår nå kun åtte måneder til tusenårsskiftet.
Jeg har en klokke som teller ned på dager -- det er 242 da­
ger igjen -- slik at jeg hver dag skal minnes om at det er et
viktig tidspunkt. Regjeringen vil fortsatt først og fremst
la det forebyggende arbeid være i fokus. Men det er sam­
tidig nødvendig å forberede skadebøtende tiltak i fall det
oppstår år 2000­problemer. Det er viktig -- åtte måneder
før tiden -- at vi fortsatt er bevisste på at det ikke er for
sent. Det er mye å gjøre fortsatt. Det er veldig farlig nå å
gå ut og si at vi er gjennom problemene på noen områ­
der, for ingen vet størrelsen på dem og hvor de kan dukke
opp. Det er veldig viktig at vi nå fra ulike hold hele tiden
fokuserer på at oppgavene må løses.
Men så til det som måtte bli nødvendig å sette i gang
av skadebøtende tiltak. Det er nok slik at selv om vi har
gjort mye grundig forebyggende arbeid, vil det aldri kun­
ne gis garantier for at alt vil fungere som normalt ved tu­
senårsskiftet. Derfor tror jeg det er viktig at vi har en viss
grad av ydmykhet i forhold til å kunne si at vi nå på en
måte er ferdig med jobben. Det blir vi nok ikke helt, men
vi skal få gjort det viktigste, håper jeg.
Regjeringens siste redegjørelse avdekker at det frem­
deles er mangler i håndteringen av år 2000­problemet i
det norske samfunn. Det er derfor nødvendig med en
opptrapping av arbeidet, både i statlig og kommunal sek­
tor og i næringslivet. Det er i år 2000­arbeidet nødvendig
å foreta prioriteringer. De samfunnskritiske sektorene er
spesielt viktige, fordi svikt innenfor disse områdene vil
kunne ha vidtrekkende konsekvenser for andre sektorer.
Sannsynligheten for svikt innen telekommunikasjon og
kraftforsyning vurderes i dag som liten. Ut fra det fore­
liggende materialet mener Regjeringen at det pr. i dag
ikke er overhengende fare for kritisk svikt i statsforvalt­
ningens grunnleggende tjenesteyting. I min redegjørelse
pekte jeg samtidig på bl.a. vannforsyningssektoren og
sosial­ og helsesektoren, som følges spesielt nøye opp fra
Regjeringens side.
Regjeringen vil i det videre arbeidet benytte tilsyns­
myndighetene for å bidra til best mulig beredskap ved
overgangen til år 2000. I tillegg til å drive informasjon og
bevisstgjøring skal tilsynene også benyttes til å foreta
nødvendige direkte inngrep i tråd med aktuelt hjemmels­
grunnlag overfor angjeldende virksomheter, og om nød­
vendig innlede tilsynssaker, slik som det også ble etter­
lyst fra flere av debattantene før her at en måtte gjøre.
Det er det enkelte fagdepartement som har ansvaret for å
følge opp tilsynsorganene innenfor sin egen sektor. Det
er en risiko for at virksomheter og etater som ikke løser
sine år 2000­problemer, kan forårsake alvorlige proble­
mer og økonomiske tap for andre, og i tillegg bli erstat­
ningsansvarlige for slike tap. Dette bør i seg selv være en
sterk oppfordring til å ta år 2000­problemene på alvor.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Torstein Rudihagen (A): Det er i det heile underleg
at vi i denne teknologisk avanserte dataalderen har kome
ut for ein slik situasjon at teknologien ikkje taklar over­
gangen til år 2000. Det skulle ein kanskje tru hadde vore
mogleg å førebu seg på, slik at ein hadde unngått desse
problema på eit tidlegare tidspunkt. Men det er for seint,
så lat nå det ligge.
Utgreiinga er på mange måtar litt urovekkande. Det
blir sagt i avslutninga at det er til dels alvorlege manglar
både i offentleg og privat sektor. Framleis er det mykje
som kan gå gale nyttårsnatta. Vi skriv nå mai 1999, og
etter mitt syn burde vi for lengst ha lagt bak oss kartleg­
gings­ og analyseperiodar. Ein burde òg ha gjennomført

4. mai -- Debatt om nærings­ og handelsministerens andre redegjørelse om
håndteringen av år 2000­ problemet, holdt 26. april
1999 2999
opprettingstiltaka, slik at det som nå kunne skjedd dei
siste månadene fram mot årsskiftet, var ei uttesting.
Med bakgrunn i nettopp den uroa som utgreiinga sjølv
gir uttrykk for, må eg spørje litt meir om moglegheitene
for påbod og tvangstiltak, som òg her er nemnt, kva for
heimlar det er for det, og kva slags beredskap og planar
som Regjeringa har for eventuelt å kunne sette i gang
med det. For det viser seg at den pådrivar­ og informa­
sjonsrolla som m.a. Aksjon 2000 har, så langt ikkje har
vore god nok.
Det andre, som utgreiinga seier veldig lite om, er for­
holdet til andre land, og kva samarbeid som Regjeringa i
dette opplegget har med andre land som står overfor
same problematikken.
Statsråd Lars Sponheim: Det var Regjeringens am­
bisjon i denne redegjørelsen å sette ord på det faktum at
vi har mye å gjøre ennå. Det er fremdeles grunnlag for
uro. Jeg ville ha følt ansvaret voldsomt tyngende hvis jeg
hadde gått på denne talerstolen åtte måneder før årsskif­
tet og begynt å friskmelde det norske samfunn på dette
området. Da hadde jeg virkelig tatt på meg et stort an­
svar. Det er viktig å si at mye bra arbeid er gjort, men
mye gjenstår. Den jobben må gjøres, og det må i det vi­
dere arbeid holdes et stort trykk på hver og en som har et
ansvar. Slik sett håper jeg det ikke er grunnlag for trygg­
hetssignaler før vi faktisk har passert denne dagen, for
det er ikke mulig å gi.
Det er klart at det har tatt tid å få fart på de områdene
hvor Regjeringen ikke har direkte kommandolinjer. Det
gjelder kommunal sektor og ikke minst bedriftene. Det
gjør at Aksjon 2000 har en løpende måling av hvordan
dette utvikler seg. Fjerde måling vil bli offentliggjort i
morgen. Tallene, slik som jeg i første omgang nå har fått
høre dem, viser at det er gjort betydelige framskritt, ikke
minst i kommunene. Kommunene har nå organisert seg
og har oversikt over problemet, men ikke alle har gjort
jobben ennå. Det betyr at det er gjort betydelige fram­
skritt når det gjelder kommunal sektor. Men igjen er det
avgjørende å understreke at det er ingen grunn til å hvile
for noen. Det er åtte måneder igjen -- jobben må gjøres.
For bedriftene er nok situasjonen verre, selv om det er
klart bedre tall enn det forrige måling kunne vise. Det er
en økende bevissthet. Fremdeles er ikke nok gjort. Det
vil nok være slik at for en del bedrifter er ikke dette rele­
vant. Slik vil det være. Men for mange som ikke har be­
gynt å gjøre noe ennå, er det relevant.
Når det gjelder behov for lov­ og regelverkstiltak, blir
det kontinuerlig vurdert. Nå ønsker vi å videreføre frivil­
lighetslinjen. Sakte, men sikkert vil vi vurdere tvangs­
midler hvis det er nødvendig, og da har vi masse lov­
hjemler på de ulike sektorer.
Ulf Erik Knudsen (Frp): Det er nok mange av oss
som imøteser de tall som etter planen skulle komme i lø­
pet av mai, og jeg skjønner at enkelte av dem er rett rundt
hjørnet. Det skal bli spennende å se hvordan utviklingen
har blitt, og hvis tallene er positive, skal vi selvfølgelig
være fornøyd med det.
Det presenteres veldig mye bra fra statsråden i den re­
degjørelsen som er gitt, og også i debatten her. At man nå
fokuserer mer på skadebøtende tiltak, er bra. At man
også vil ta for seg det internasjonale perspektivet, er bra.
Jeg prøvde imidlertid å komme med et lite innspill,
som jeg føler fortsatt står ubesvart, og som jeg kunne ten­
ke meg statsrådens syn på. Uansett om vi gjør en god
jobb, vil noe gå galt. Det vil ikke bare føre til problemer
med å få levert forskjellige varer og tjenester i samfun­
net, men vil også påvirke vår økonomi i det store og hele.
Om det så bare skulle være 2­3 pst., vil det ha en betyde­
lig effekt bl.a. på BNP, valuta, rente, sysselsetting osv.
Har man kartlagt disse mulighetene? Jeg nevnte også at
OECD har gjort en del generelle vurderinger. Er man
kjent med disse? Og har man eventuelt funnet noe man
kan lære av disse vurderingene?
Lars Sponheim (V): Jeg skal være så direkte og ærlig
å si at vi har brukt alle våre ressurser på å fokusere på de
fortløpende oppgaver som en trenger å løse i det norske
samfunn for å komme mest mulig smertefritt gjennom
dette problemet. Å gå inn i alle problemstillingene når
det gjelder et problem som er så vanskelig å ta tak i -- for
det er ganske umulig å vite størrelsen på problemet og få
en oversikt over hvilke konsekvenser det kan få i en glo­
bal sammenheng, på økonomi, når problemene forplanter
seg over landegrenser osv. -- er en nesten umulig oppga­
ve. Jeg må innrømme at vi har ikke brukt regjeringsappa­
ratet til å gå noe inn i disse problemstillingene. Men vi
har selvsagt latt oss orientere av hva som finnes av kvali­
fiserte undersøkelser og andre undersøkelser og menin­
ger om dette -- noen mener at dette vil ha til dels drama­
tiske konsekvenser for verdensøkonomien, som vi vet
noen selskap har gitt uttrykk for, mens andre ikke dimen­
sjonerer problemene så høyt.
Det er ingen tvil om at vi står overfor et problem -- vi
kommer til å merke dette. Størrelsen på dette er det som
er det vanskelige, fordi vi ikke kan vite. I en slik sam­
menheng, stilt overfor så mye usikkerhet -- og der tror jeg
vi skal være ærlige -- tror jeg det først og fremst er én ting
vi kan gjøre, ikke bli apatiske på grunn av de mulige
skrekkscenarier, men bruke krefter og ressurser på å mi­
nimere problemet så godt vi kan, og holde trykket på
hver og en som har et ledelsesansvar, som har et ansvar
for å gjøre noe med dette, og slik sørge for at vi i alle fall
klarer å bringe mest mulig gjennom dette.
Jeg skulle gjerne ha kunnet bruke atskillig større ord
med hensyn til hvordan verdenssamfunnet er i stand til å
ta tak i dette og garantere vår overgang i forbindelse med
år 2000­skiftet. Det er jeg dessverre ikke i stand til. Jeg
kan bare si at vi gjør så godt vi kan, og vi bruker i økende
grad mye ressurser og fokuserer på alle disse områdene
som jeg har nevnt, også på de områdene som er tatt opp i
denne debatten for øvrig.
Ansgar Gabrielsen (H): Statsråden sa at dette på
mange måter var litt vanskelig å ta tak i. Det er litt vagt,
så det er ikke så lett å huke fatt i, og en må nesten bruke
en del energi for å finne noe å ta replikk på overfor stats­

4. mai -- Debatt om nærings­ og handelsministerens andre redegjørelse om
håndteringen av år 2000­ problemet, holdt 26. april
1999
3000
råden. Men når det gjelder å bli apatisk, tror jeg ikke det
er fare for at det skal gå så langt, og at det er usikkerhet,
er for så vidt greit. Derfor skal vi få avklart hva som er
situasjonen. Ved forrige redegjørelse hadde en del av
fagdepartementene ikke utarbeidet sine beredskapsplaner
-- det var varierende i hvilken grad man hadde gjort det
man burde ha gjort. I den redegjørelsen statsråden nå
gav, er fagdepartementene bedt om å fremlegge en be­
redskapsplan innenfor de samfunnskritiske områdene
innen 1. mai -- altså for fire dager siden. Jeg kunne tenke
meg å spørre statsråden om sinkene i klassen har kommet
etter nå, og om alt nå er i sin skjønneste orden, i hvert fall
i fagdepartementene, slik at det er orden i eget hus i det
minste. Det er for så vidt ikke for mye forlangt.
Statsråden sa at han skulle ønske at han kunne bruke
større ord om hva som er gjort, og hva som gjøres. Det er
for så vidt ikke det avgjørende at en bruker store ord,
men jeg har den tilliten til Regjeringen at den gjør det
som er nødvendig. Jeg kan i hvert fall love at hvis det
ikke skulle være gjort etter nyttårsskiftet, trenger han
ikke å engste seg for at det er noen i denne sal som er
apatiske.
Statsråd Lars Sponheim: Det er selvsagt slik at
Stortinget og representanten Gabrielsen skal ha tillit til at
Regjeringen gjør det som skal gjøres. Det gjør vi også.
Nå arbeides det voldsomt mye på mange fronter, og det
er forankret også veldig tungt i Regjeringen, på de enkel­
te fagstatsråder. Det er i og for seg kanskje ikke noe po­
eng å fortelle fra denne talerstol om det indre liv i Regje­
ringen, men vi går ofte år 2000­runder hvor man stresser
nettopp ansvaret for de ulike områdene, for å holde tryk­
ket på det ansvaret.
Når det gjelder statlig sektor, vil arbeids­ og adminis­
trasjonsministeren ha innlegg etter meg og gå gjennom
de mer konkrete områdene der. Men, som jeg sa i min re­
degjørelse, er det områder vi har direkte kommandolinjer
på, og hvor arbeidet er kommet veldig bra i gang. Jeg hå­
per det skal være mulig for oss med veldig stor grad av
sikkerhet når vi nærmere oss det kritiske tidspunktet -- et
par måneder før år 2000­skiftet -- å kunne friskmelde den
del av statlig sektor som vil ha betydning for den infra­
struktur vi er opptatt av.
Jeg sa at vi må ha en rimelig ydmykhet overfor om­
fanget av dette problemet. Problemet er isolert sett meget
konkret, men det er et gigantisk volumproblem, og det å
få oversikt over størrelsen er vanskelig. Men når jeg sier
at vi kunne bli frustrert hvis vi begynner å se på alle de
skrekkscenarier som er tegnet inn i den globale økonomi­
en osv. når det gjelder dette problemet, må ikke det gi oss
en slik sinnsstemning at vi ikke er i stand til å gå løs på
de konkrete oppgavene. Det er hele mitt poeng, og Re­
gjeringen fokuserer nettopp på det uendelig store antall
konkrete problemstillinger som må løses. Det håper jeg
vi gjør på en god måte.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Statsråd Laila Dåvøy: År 2000­arbeidet gis i dag
høy oppmerksomhet og prioritet også i statlige etater,
som statsråd Sponheim også har vært inne på. Anbefalin­
gene om økt tempo og ressursinnsats i etterkant av sta­
tusrapporteringen høsten 1998 ser ut til å ha blitt fulgt
godt opp. Pr. i dag er det ikke overhengende fare for kri­
tisk svikt i statsforvaltningens tjenesteyting i forbindelse
med tusenårsskiftet.
Men viktige oppgaver gjenstår:
-- Mange etater har fortsatt igjen omfattende oppgaver
innen oppretting og testing før systemene deres er år
2000­sikre.
-- Det må gjøres et betydelig arbeid med risiko­ og sår­
barhetsanalyser og beredskapsplanlegging.
-- Vi må konstatere at departementenes kontroll med
framdriften i arbeidet er variabel, da anslagsvis halv­
parten av virksomhetene så langt ikke har definert mi­
lepæler i år 2000­arbeidet.
Det er de store statsetatene som har de tyngste oppga­
vene i forhold til år 2000­problemet, og ofte de største
innvirkningene på samfunnet for øvrig ved en eventuell
svikt. Disse ligger gjennomgående bedre an enn de min­
dre etatene, og det er betryggende.
Departementene skal innen neste ordinære statusrap­
portering i august 1999 sørge for at milepælsplaner og
beredskapsplaner foreligger for sine underliggende eta­
ter, og at systemer og utstyr av vesentlig betydning for
statens oppgaveløsning er rettet og testet med hensyn på
år 2000­feil. Målet er at statlige etaters IT­systemer skal
være år 2000­sikre innen 1. oktober 1999.
I statsforvaltningen er arbeidet med år 2000­proble­
met et linjeansvar. Det er den enkelte etat som må løse
problemer knyttet til egne systemer og eget utstyr. Fag­
departementene må på sin side ha en tett oppfølging av
arbeidet i sine underliggende etater.
I kraft av sin koordineringsrolle har arbeids­ og admi­
nistrasjonsministeren siden høsten 1996 arbeidet med be­
visstgjøring, statusrapportering og understøttende felles­
tiltak i forhold til statlig år 2000­arbeid.
Det er viktig å balansere prinsippet om at den enkelte
statlige etat skal løse problemer innen eget ansvarsområ­
de mot behovet for sentral oppfølging. Fagdepartemente­
nes ordinære styring av statsetatene skal være hovedka­
nalen for oppfølging av år 2000­arbeidet. Samtidig stiller
vi klare krav til framdrift og kvalitet på arbeidet som gjø­
res, og vi har i løpet av det siste året styrket understøtten­
de fellestiltak for å effektivisere og lette arbeidet.
Jeg vil nevne enkelte konkrete tiltak som vi har gjort i
vår oppfølging. Vi har intensivert oppfølgingen av arbei­
det med statlige fellessystemer. Vi har etablert eksempel­
prosjekt ved Høgskolen i Akershus, der arbeidet kvalitets­
sikres, tempoet i år 2000­arbeidet forseres, og dokumen­
tasjon fra prosjektet spres fortløpende til statsforvaltnin­
gen. Vi har tett samarbeid med samtlige fagdepartemen­
ter. Vi kjører stikkprøver i alle departementene når det
gjelder kvalitetsgjennomgang -- en type kvalitetssikring
som har vist seg å være svært nyttig. Vi prioriterer kritis­
ke områder i arbeidet, og vi har også tettere kontakt med
de statlige tilsynenes rolle når det gjelder dette arbeidet.

4. mai -- Årsmelding for Datatilsynet 1997
1999 3001
I redegjørelsen fra nærings­ og handelsministeren i
forrige uke ble det understreket at statlige tilsyn skal bru­
kes mer aktivt i år 2000­arbeidet, både som informa­
sjonskanaler og ved eventuelle behov for direkte inngrep
i tråd med aktuelt hjemmelsgrunnlag. I samarbeid med
fagdepartementene følger vi opp dette med å ferdigstille
en samlet oversikt over hjemmelsgrunnlaget innenfor de
ulike sektorer samt arrangerer arbeidsseminarer for rele­
vante departementer og tilsynsmyndigheter.
År 2000­problemet setter statsforvaltningens evne til
rask omstilling og problemhåndtering på en alvorlig prø­
ve, men erfaringene vil kunne styrke håndteringen av
sårbarheten knyttet til IT også på lang sikt.
Gjennomgangen av datasystemene og datautstyret fø­
rer også til en opprydding i mange virksomheter, slik at
datadriften blir mer effektiv på sikt. Derfor vil det mål­
rettede arbeidet som gjøres i statsforvaltningen i dag for
å håndtere dataproblemene ved tusenårsskiftet, også ha
mer langsiktige, positive effekter.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.
(Votering, se side 3017)
S a k n r . 1 5
Innstilling fra justiskomiteen om årsmelding for Data­
tilsynet 1997 (Innst. S. nr. 153 (1998­99), jf. St.meld. nr.
15 (1998­99))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter,
og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 5 minutter, Fremskrittspartiet 5 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 5 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5
minutter, Venstre 10 minutter, Tverrpolitisk Folkevalgte
5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve
til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en
taletid på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Finn Kristian Marthinsen (KrF) (sakens ordfører):
Justiskomiteen vurderer årsmeldingen fra Datatilsynet
som viktig informasjon. Den er en årlig oppdatering av
hva som blir gjort for at personopplysninger ikke urett­
messig blir gjort tilgjengelige for uvedkommende. For at
Stortinget skal være à jour og eventuelt kunne gå inn i
aktuelle problemstillinger, er det viktig at årsmeldingen
forelegges komiteen så raskt som mulig. En gammel års­
melding har historisk interesse, men mister mye av sin
aktualitet for Stortinget. Vi har understreket det tidligere
og gjentar det på nytt: Departementet må beflitte seg på å
komme med sine merknader så raskt at Stortinget kan be­
handle årsmeldingen det påfølgende året.
Datatilsynets årsmelding for 1998 er tilgjengelig, men
uten de kommentarer som følger med når den fremmes
som stortingsmelding. Av den grunn unnlater jeg å trek­
ke inn i dagens behandling noe av det som vi forventer
blir forelagt komiteen senere dette år, når 1998­årsmel­
dingen skal behandles.
Datatilsynets årsmelding for 1997 har ulike bidragsy­
tere når den presenteres for Stortinget som St. meld. nr.
15 for 1998­1999. Hovedkorpus er kapittel 3, som be­
skriver aktuelle saker og problemstillinger i 1997, og ka­
pittel 4, som beskriver administrasjon av virksomheten.
Disse to kapitlene ville man vel vanligvis kalle faktade­
len i årsmeldingen. Komiteen har i innstillingen knyttet
merknader til disse kapitlene. Jeg skal komme tilbake til
noen av disse.
Men forut for hoveddelen presenteres i kapittel 2 di­
rektørens beskrivelse av 1997. Kapittel 1 er styrets kom­
mentarer. Disse fire kapitlene er Vedlegg I i stortings­
meldingen. Departementet innleder med hva som var ho­
vedtanken bak personregisterloven og Datatilsynets virk­
somhet fra 1. januar 1980. Videre omtales Skauge­
utvalgets utredning, NOU 1997: 19, som foranledning til
proposisjon om ny lov om personopplysninger. Dernest
avslutter departementet med merknader til enkelte punk­
ter i Datatilsynets årsmelding før nevnte Vedlegg I føl­
ger.
I sine merknader viser komiteen til at spørsmålet om
kompetansefordelingen mellom styret og direktøren/ad­
ministrasjonen ble kommentert av justiskomiteen i Innst.
S. nr. 107 for 1997­98 i forbindelse med årsmeldingen
for 1996. Det betyr at komiteen som komite lar problem­
stillingen ligge inntil den eventuelt fremmes som sak.
Jeg tillater meg på vegne av Kristelig Folkeparti like­
vel å kommentere noe av det direktør, styre og departe­
ment sier om saken i sine framstillinger. Vi anser direk­
tørens beskrivelse som viktig, selv om den er såpass sub­
jektiv at den egger til debatt. Styret bruker ca. halve
framstillingen på innspill om status og struktur i forhol­
det mellom tilsynet og styret. Vi mener departementet
gjorde rett når det
«henstilte det nye styret om å videreføre etablert prak­
sis i forholdet mellom styre og direktør i påvente av at
Stortinget i en bredere sammenheng snart vil behandle
spørsmålet om organiseringen av Datatilsynet.»
Det er et sitat fra St. meld. nr. 15.
Kristelig Folkeparti mener dette er en ryddig fram­
gangsmåte. Men vi deler ikke følgende konstatering fra
direktøren: «Etter meldingsårets utløp har uenigheten
funnet sin løsning.» Her kan det synes som Datatilsynets
direktør forskutterer resultatet av Stortingets behandling
av Datatilsynets organisering.
Kristelig Folkeparti noterer seg også med interesse de
innspill både styret og direktøren kommer med til spørs­
målet om hvordan Datatilsynet er å forstå, som et tilsyn
eller et ombud. Vi tar dette med oss til bruk når Stortin­
get i en bredere sammenheng kommer tilbake til spørs­
målet om organiseringen av Datatilsynet.
Komiteen har sett det nødvendig i sine merknader å
understreke at det er Stortingets rett og plikt å vurdere be­
hovet for et sterkt datatilsyn. Som en konsekvens av den­
ne vurderingen foretar Stortinget sine bevilgninger til Da­

4. mai -- Årsmelding for Datatilsynet 1997 1999
3002
tatilsynet. De vurderinger departementet foretar om sam­
me sak, vil av Stortinget kun oppfattes som rådgivende.
Det høye tempoet i den teknologiske utviklingen og
de endringene i samfunnet som ny teknologi fører med
seg, synes å forsterke betydningen av Datatilsynet. Dette
framgår også av de aktuelle saker og problemstillinger
som årsmeldingen for 1997 beskriver. En enstemmig ko­
mite viser gjennom merknadene sin innstilling til enkelt­
sakene. Jeg anser det ikke nødvendig å repetere disse her,
men tre forhold vil jeg framheve.
Det første gjelder bonuskort og elektroniske spor i va­
rehandelen. Komiteen kan ikke se at det er et saklig be­
hov å samle inn opplysninger via bonuskort i den hensikt
å bruke opplysningene i markedsføring. I alle fall må
kortinnehaveren ha samtykket til at kortet, i tillegg til å
registrere bonuspoeng, også kan brukes av kortutsteder
til å samle konsumentinformasjoner. Vi synes det er in­
teressant når Datatilsynet reiser problemstillingen om
man kan se personopplysninger som et slags betalings­
middel. Kunden får bonuspoeng i bytte for opplysninger
om seg selv. Men vi støtter fullt ut tilsynets synspunkt
om at kunden bare kan foreta bevisste valg om hvordan
bonuskortet skal brukes, når kunden er godt nok infor­
mert.
En annen sak som også må forutsette kundens tillatel­
se før opplysningene blir brukt i markedsføring mot kun­
den selv, er f.eks. bankenes bruk av transaksjonsdata. In­
gen skal kunne forutsette at man fritt kan bruke informa­
sjon fra en avtale i sin kundebehandling for derigjennom
å danne seg et bilde av kunden, slik at banken eller be­
driften i neste markedsføringsframstøt kan presentere sitt
skreddersydde tilbud til kunden. Nei, det må foreligge
samtykke til slik bruk.
Det siste forholdet jeg vil peke på, gjelder undersøkel­
sen om holdninger til personvern. Ikke overraskende
oppleves det viktig for enkeltmennesket å ha regler til
beskyttelse av privatlivet og retten til personvern. Men
samtidig gir et solid flertall uttrykk for at økt kontroll og
overvåking kan gjennomføres på bekostning av person­
vernet når det handler om bekjempelse av kriminalitet el­
ler oppklaring av kriminelle handlinger.
For øvrig unnlater komiteen å gi merknader til Data­
tilsynets kritiske synspunkter til Metodeutvalgets delinn­
stilling II. Denne skal legges fram for Stortinget til be­
handling som egen sak, og vi vil på det tidspunktet kom­
mentere de enkelte synspunkter og problemstillinger. Det
samme gjelder forslag til ny lov om behandling av per­
sonopplysninger som er varslet oversendt Stortinget i ju­
ni.
Det foreligger en enstemmig innstilling fra justisko­
miteen som anbefaler at St. meld. nr. 15 for 1998­99 --
Årsmelding for Datatilsynet 1997 -- vedlegges protokol­
len.
Jørn L. Stang (Frp): Jeg vil kommentere noen punk­
ter i årsmeldingen fra Datatilsynet for 1997. Det ene var
saksordføreren inne på. Det er jo en årsmelding som er to
år gammel. Forrige gang vil behandlet tilsynets årsmel­
ding, var også den to år gammel før den kom til behand­
ling. Det er ikke til å legge skjul på at initiativet avtar når
gamle årsmeldinger skal behandles på denne måten. Det
er et paradoks at årsmeldingen omhandler nåtidens tek­
nologiske under -- data. Da skulle man i det minste for­
vente å få nyere versjoner til behandling. Det ville også
vært til stor fordel for Datatilsynet om så ble tilfelle.
En stadig mer utbredt bruk av edb, spesielt i arbeidsli­
vet, har ført til behov for nye retningslinjer for informa­
sjonssikkerhet. Datatilsynet vektlegger hvilken betyd­
ning retningslinjer og sikkerhetsforskrifter vil ha for be­
handling av personopplysninger. Man er bekymret for at
norske bedrifter foretar ulovlig registrering av ansattes
bruk av Internett, fordi ingen ennå har søkt om konsesjon
for en slik registrering. Fremskrittspartiet kan i utgangs­
punktet være enig i behovet for enkeltmenneskets be­
skyttelse i forhold til bedriftenes behov for kontroll. Hen­
synet til enkeltmennesket vil veie tungt. Det må selvføl­
gelig være en balansegang hva bedriftene kan bruke av
opplysninger om den enkeltes bruk av Internett. Argu­
mentet om at arbeidstakerne bruker arbeidstiden til å sur­
fe på nettet, er ikke alltid godt nok argument for registre­
ring.
Bedriftene vil nok ha et behov for statistikker og over­
sikter over hvordan Internett brukes på arbeidsplassene.
Slike oversikter vil nok enkelte bedrifter ha bruk for for å
kunne utarbeide generelle instrukser for nettbruken. Når
først sanksjoner skal settes inn mot medarbeidere som
bruker arbeidstiden til å besøke nettsider, og som ikke
kan relateres til arbeidsoppgavene, og som er av mer tvil­
som karakter, er det konsesjonspliktig. Det er et regel­
verk som Datatilsynet jobber etter, og det vil sikkert fun­
gere etter intensjonene. Dilemmaet må i så fall være at
dette ikke kan sies å fungere tilfredsstillende, siden ingen
har søkt om konsesjon for slik registrering. Hva som gjø­
res for å informere bedriftene og ansatte om personvernet
i denne forbindelse, er høyst svevende og kommer ikke
fram i meldingen.
Et annet tema er elektroniske spor i samferdselssekto­
ren. De opptar spesielt en bilist som ferdes på veiene. Det
blir mer og mer utbredt med overvåking av bilister, og en
må sette spørsmålstegn ved hvilke personverntrusler sli­
ke registreringer og opplysninger kan representere. Sett i
forhold til den virkelig harde, voldelige kriminaliteten
som vokser i dette landet, vil det være riktig av Datatilsy­
net å belyse hvilke trusler elektroniske spor kan repre­
sentere i samferdselssektoren og samtidig få en avklaring
av hvilke tiltak som kan eller bør iverksettes for å kunne
begrense bruken av denne utbredte registreringen.
Den videre overvåkingen av veinettet er kommentert i
årsmeldingen -- overvåking som gjelder bruk av fjern­
synskameraer og sensorer som registrerer trafikkflyt, tra­
fikktetthet for å ivareta trafikksikkerhetsmessige forhold,
som det heter. I dag blir det mer og mer vanlig med foto­
bokser langs våre riksveier for å kunne bøtelegge bilister
som kjører ti kilometer eller mer for fort på motorveiene.
På dette området vil det være systematisk registrering av
opplysninger som kan knyttes til identifiserbare gjen­
stander og også enkeltpersoner. På dette området må det
vel sies at personvernet ikke er tilstrekkelig ivaretatt i

4. mai -- Årsmelding for Datatilsynet 1997
1999 3003
forhold til annen registrering, som behørig er omtalt i
meldingen. Dette er et punkt jeg savner fra Datatilsynet,
og jeg håper at det vil bli belyst i neste årsmelding som
vil ligge på bordet.
Kristin Krohn Devold (H): I et samfunn som foran­
drer seg raskere og raskere, og der ny teknologi stadig
gjør det umulige mulig, er det større behov for Datatil­
synet enn noen gang før. Teknologiske muligheter må
ikke anvendes uten tanke for konsekvenser for de men­
neskene som berøres. Mange små inngrep i personver­
net, som hver for seg kan forsvares, kan fort bli uaksep­
table som helhet. Det blir derfor en hovedutfordring å
gjøre det viktigste først -- å veie hvert eneste forslag
nøye ut fra om det virkelig er nødvendig, eller om vi kan
klare oss uten.
Det vil være nok av organisasjoner og forvaltningsor­
ganer som argumenterer for å ta nye registreringsmulig­
heter i bruk. Da må vi ha en sterk motvekt, et aktivt og
operativt datatilsyn. Dette har Stortinget lagt vekt på i
sine årlige budsjettdrøftinger, og det forbeholder vi oss
retten til å legge vekt på. Dette er et ansvar som tilligger
Stortinget som landets øverste besluttende organ foran
alle andre. Det har også komiteen gjort helt klart i sin
innstilling.
I teknologiens tidsalder er det et stort paradoks at jus­
tiskomiteen behandler årsmeldinger for Datatilsynet for
1997 i 1999. Dette vitner verken om effektivitet eller
særlig oppdatert innsikt. Derfor er det bra at komiteen nå
ber departementet hente inn igjen et år, slik at vi neste
vår kan behandle 1999­meldingen.
Det begynner også å haste med å få fremlagt lov om
behandling av personopplysninger, og det er bra at denne
saken nå ligger inne på listen over saker som statsråd Dø­
rum har varslet fremmet i år. Meldingens hovedanliggen­
de er en styrking av personvernet og en styrking av de re­
gistrertes rettigheter. Vi har behov for begge deler.
Høyre er enig med Datatilsynet i den begrensningen
som er lagt på bompengeselskapenes adgang til å regis­
trere folks tidspunkt og sted for passering, og at bilde­
registeret skal brukes i forbindelse med innkreving av
avgift, og bare det.
Høyre er også enig i at når det gjelder transaksjons­
opplysninger vedrørende bankkonti som skal brukes i
markedsføringssammenheng, må kundene sikres en mu­
lighet til å reservere seg mot dette, slik Europaråds­
rekommandasjonen legger opp til.
Høyre støtter videre arbeidet med å sikre forhåndsvar­
sel til registrerte privatpersoner i forbindelse med en ny
registrering av opplysninger med betydning for ens kre­
dittvurdering. Det er viktig at den enkelte vet hva som er
lagret av informasjon om vedkommende, ikke minst for å
kunne rette opp uriktige opplysninger.
Jeg er glad for at Datatilsynet har et årvåkent øye på
overvåking av e­post, telefonsamtaler o.l. Det er ikke ak­
septabelt at virksomheter sjekker de ansattes e­postmel­
dinger, for disse har ofte en uformell karakter, og i man­
ge sammenhenger er de mer å betrakte som muntlige,
uformelle samtaler enn som formelle brev.
Det er også bra at Datatilsynet krever at opptak av te­
lefonsamtaler på lydbånd varsles på forhånd, og at det
innhentes samtykke.
På ett punkt vil jeg likevel varsle vilje fra Høyres side
til å akseptere nye metoder, selv om det har personvern­
messige konsekvenser. Det gjelder i Metodeutvalget og
bekjempelsen av alvorlig organisert og internasjonal kri­
minalitet. Jeg er meget glad for at statsråd Dørum så klart
varslet behovet for dette i sin landsmøtetale, og jeg deler
statsrådens syn.
Publikumsundersøkelsen til Datatilsynet i 1997 viser
også at akkurat når det gjelder kriminalitetsbekjempelse,
er folk villig til å sette dette hensynet foran andre. Dette
synet får også sterk støtte i dagens leder i VG, som av­
slutter slik:
«Det er ikke slik at hensynet til rettssikkerheten har
kommet i bakgrunnen. Det er slik at økende og farli­
gere kriminalitet truer rettssikkerheten. Og da må po­
litiets organisasjon og metoder være tilpasset de for­
mene kriminaliteten har tatt.»
Høyre er enig. Men dette er unntakstilfeller, og det
forplikter oss ekstra til å holde personvernhensynet høyt i
andre sammenhenger, som de jeg her har nevnt, for å si­
kre at personvernet som helhet ikke kommer dårligere ut
enn i dag, men at det tvert imot styrkes. Også på dette
området er det mulig å holde to tanker i hodet på én
gang.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Harald Hove (V): I tiden forut for behandlingen av
Datatilsynets årsmelding for ett år siden var det en bety­
delig uro omkring Datatilsynet. Det var strid mellom til­
synets direktør og tilsynets styre. På bakgrunn av det ar­
beidet som Regjeringen utførte i denne striden innad i
Datatilsynet, og som Regjeringen fikk -- jeg tillater meg å
bruke formuleringen -- Stortingets nølende støtte til, har
vi fått en konstruktiv ro om Datatilsynet det siste året.
Jeg tillater meg i den sammenheng å minne om at Ven­
stre hadde et betydelig engasjement i denne prosessen,
og vil på partiets vegne uttrykke glede over den situasjo­
nen man har hatt i Datatilsynet det siste året, og som jeg
tillater meg å oppfatte som et direkte resultat av Regje­
ringens innsats i forhold til Datatilsynet.
Den årsmeldingen fra Datatilsynet som vi i dag be­
handler, er en melding for 1997. Men selv om det hadde
vært meldingen for 1998, ville det sannsynligvis ha vært
en av de siste årsmeldinger fra Datatilsynet man behand­
let i sin nåværende form og på sitt nåværende lovgrunn­
lag. Vi er i den situasjonen at det lovgrunnlaget som Da­
tatilsynet fungerer på bakgrunn av, er gjenstand for revi­
sjon, og at vi i løpet av forholdsvis kort tid vil få forslag
til en ny lov til behandling i Stortinget. Det er da viktig at
lovforslaget overlever Stortingets behandling på en slik
måte at vi sikrer et enda mer uavhengig datatilsyn -- eller
hvilket navn man nå ville komme til å gi det organet som
etableres i kraft av den nye loven.

4. mai -- Årsmelding for Datatilsynet 1997 1999
3004
Datatilsynet har vært og er ei viktig vaktbikkje for
personvernet, og vi har ved en rekke anledninger sett kla­
re eksempler på at det er viktig å ha ei sterk og uavhengig
vaktbikkje på personvernets vegne. Det er av mange
grunner et sterkt press på personvernet, noe som nettopp
understreker den viktige rollen til Datatilsynet og den
viktige betydningen av tilsynets virksomhet. Det vil ikke
nødvendigvis være slik at selv et sterkt personvernorien­
tert parti som Venstre, alltid vil være enig med Datatilsy­
net. Men det er viktig at de perspektiver og den innfalls­
vinkel som Datatilsynet har til oppgave å representere,
blir viktige elementer i den offentlige debatten om de uli­
ke spørsmålene.
Vi har i den sammenheng også et behov for en over­
ordnet debatt om personvernet, en debatt hvor vi kanskje
går litt grundigere inn på hvilke verdier personvernet vir­
kelig representerer, og kanskje kommer litt dypere inn i
hva det er vi oppfatter som viktig ved personvernet. Det
blir ofte lett slik at det blir gode erklæringer om at per­
sonvern er viktig, så har man et mothensyn, og så sier
man gjerne: Ja, personvern er viktig, men det må allike­
vel vike for akkurat dette hensynet. Det er litt viktig å få
en grundig debatt om det nærmere innholdet her og hva
personvernet virkelig skal ivareta.
Det er gjerne slik at årsmeldingsdebatten om Datatil­
synet er personvernets høydepunkt i Stortinget. Det er da
man understreker personvernets betydning og kommer
med færre motforestillinger. Men det er det vi gjør imel­
lom årsmeldingsdebattene, som virkelig vil være det av­
gjørende for personvernets stilling. Det er gjerne slik at i
en del, ikke helt få, tilfeller er Venstre i den situasjonen
at vi synes at andre partier har for lett for å gå inn på ord­
ninger og tiltak som kommer i konflikt med personver­
net, og at man altså i den konkrete sammenheng ikke gir
personvernet den styrke som den etter vår oppfatning
nettopp skal ha.
Jeg vil gjerne nevne i hvert fall tre ting som vi oppfat­
ter som viktige. Det ene er spørsmålet om overvåking i
det offentlige rom -- videokamera på offentlige steder.
Det andre er spørsmålet om elektroniske spor i ulike
sammenhenger og kanskje særlig vil jeg framheve det
tredje, at det er viktig også å være opptatt av personvern
i forhold til større private organisasjoner og institusjo­
ner.
Statsråd Odd Einar Dørum: Personvernet møter
stadig nye utfordringer, ikke minst nå som den teknolo­
giske og økonomiske utviklingen går stadig raskere. Da­
tatilsynets årsmelding for 1997 gir oss et bilde av noen
av de faremomentene utviklingen kan representere for
den enkelte.
Jeg har merket meg at komiteen uttrykker tilfredshet i
forhold til Datatilsynet i en rekke saker. Dette er en til­
fredshet jeg deler. Som komiteen understreker, er det be­
hov for et godt fungerende og operativt datatilsyn.
I meldingsperioden var det en konflikt mellom Data­
tilsynets styre og administrasjon. Konflikten har som
kjent dreid seg om hvorvidt styret skal ha det totale an­
svaret for virksomheten, og dermed også behandle admi­
nistrative saker som budsjett, virksomhetsplan og regn­
skap. Konflikten endte som kjent med at styremedlem­
mene valgte å fratre sine verv. Departementet bad det
nye styret om å videreføre etablert praksis i påvente av at
Stortinget snart vil behandle spørsmålet om organiserin­
gen av Datatilsynet i forbindelse med ny personopplys­
ningslov. Jeg har fått tilbakemeldinger på at styre og ad­
ministrasjon nå samarbeider bra.
Justisdepartementet er snart ferdig med forslag til ny
lov om behandling av personopplysninger. Siktemålet er
å fremme proposisjonen for Stortinget i juni.
Jeg har merket meg at komiteen anmoder Justisdepar­
tementet om å være raskere med sine merknader til Data­
tilsynets årsmelding for 1998 og kommende år. Departe­
mentet sendte årsmeldingen ut på høring i begynnelsen
av mars. Høringsfristen var 9. april. Nå avventer departe­
mentet de siste høringsuttalelsene. Det videre arbeidet
med årsmeldingen vil bli prioritert og sannsynligvis
framlagt medio juni.
Justisdepartementet har også ansvaret for forskrift om
opprettelse av et sentralt reservasjonsregister. Registeret
var planlagt igangsatt i 1999. Dette framgår av St.prp. nr.
1 for 1998­99, kap. 462 pkt. 5.5.
Brønnøysundregistrenes budsjett for 1999 ble av Stor­
tinget kuttet med 6 mill. kr. Brønnøysundregistrene må
innenfor de gitte budsjettrammer prioritere de oppgavene
de allerede er pålagt. På bakgrunn av dette budsjettkuttet
for 1999 kan det bli vanskelig å få igangsatt et sentralt re­
servasjonsregister i år.
I likhet med komiteen kommenterer jeg ikke Metode­
utvalgets innstilling på det nåværende tidspunkt. Om kort
tid vil proposisjonen som bygger på Metodeutvalgets
innstilling bli fremmet for Stortinget. Jeg tar sikte på å
fremme proposisjonen i mai.
La meg også si noe kort om komiteens merknader om
rolleforståelse mellom storting og regjering. Det er selv­
sagt åpenbart hvordan det skal være. Regjeringen legger
fram sitt syn, men det er Stortinget som fatter vedtak om
hvordan rammene skal være. Det kan det ikke herske
noen som helst tvil om. Hvordan den tvilen kan ha opp­
stått, skal jeg ikke undre meg over. Jeg vil bare konstate­
re at regelen må være slik som jeg nå gir uttrykk for. Jeg
har derfor heller ikke noe problem med å skjønne hvorfor
komiteen gir uttrykk for et slikt syn.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Morten Olsen (A): En av hovedtankene bak person­
registerloven og Datatilsynets virksomhet er å ta vare på
det personvern enhver har krav på, når personopplysnin­
ger om vedkommende blir registrert eller benyttet på an­
nen måte.
Vi understreker at dette hensynet blir stadig viktigere
og mer sentralt etter som den teknologiske utviklingen
skyter fart. Vi gir også uttrykk for en viss utålmodighet i
forbindelse med ny personregisterlovgivning, og regis­
trerer at det fremdeles ikke foreligger noe utkast til en ny

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999 3005
oppdatert lovgivning, men at denne er varslet fremmet i
år.
Utålmodigheten gjør seg også gjeldene vedrørende
merknadene til Datatilsynets årsmelding for foregående
år. Slik det er i dag, mister årsmeldingen mye av sin ak­
tualitet. Vi ber derfor Regjeringen om å fremme årsmel­
dingen for 1998 så raskt som mulig, slik at den kan be­
handles i inneværende år.
Når det gjelder konflikten mellom styret og administra­
sjonen i Datatilsynet og kompetansefordelingen i den for­
bindelse, viser justiskomiteen til sine merknader i forbin­
delse med årsmeldingen for 1996. Fra Arbeiderpartiets
side er vi tilfreds med at departementet legger opp til å føl­
ge gjeldende lovgivning og etablert praksis fram til Stor­
tinget har behandlet spørsmålet i forbindelse med ny lov.
Vi er tilfreds med at Datatilsynet har utarbeidet nye
retningslinjer for informasjonssikkerhet, og hovedrege­
len der er at sensitive personopplysninger skal føres i et
dedikert edb­system. Dette er viktig.
Når det gjelder elektronisk overvåking, har Datatilsy­
net som en viktig oppgave å gjøre kjent hvilket overvå­
kingspotensial som ligger i teknologien. Vi vil ikke at ak­
tivitetsloggen i et edb­system skal brukes til å kontrollere
brukerne eller ansatte. Vi understreker at arbeidsgiver
ikke kan kontrollere de ansattes e­post, hvilke web­sider
man har vært inne på e.l., at slik overvåking verken er
lovlig eller akseptert i Norge.
Videre er det interessant å merke seg at kriminalitets­
bekjempelse og oppklaring av kriminelle handlinger
oppfattes som viktigere enn personvernet generelt sett,
og at økt kontroll og overvåking kan gjennomføres på
bekostning av andre verdier, som f.eks. personvernet.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.
(Votering, se side 3017)
S a k n r . 1 6
Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortings­
representantene Jan Simonsen, Jørn L. Stang, Vidar
Kleppe og Terje Knudsen om en handlingsplan for å øke
sikkerheten for polititjenestemenn (Innst. S. nr. 154
(1998­99), jf. Dokument nr. 8:8 (1998­99))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5
minutter, Venstre 15 minutter og Tverrpolitisk Folke­
valgte 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter
innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe, og etter
innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de talere som måtte tegne
seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter. -- Det anses vedtatt.
Åse Wisløff Nilssen (KrF) (ordfører for saken): Frem­
skrittspartiets representanter Simonsen, Stang, Kleppe og
Terje Knudsen har lagt fram et privat lovforslag om en
handlingsplan for å øke sikkerheten for polititjeneste­
menn.
Som saksordfører vil jeg foreta en gjennomgang av de
forslag -- og etter den nummerering -- som ligger i doku­
mentet, og på enkelte punkter henvise til de endringer
som står i mindretallets forslag.
Hele komiteen er enig om, og understreker i merk­
nadene, betydningen av at polititjenestemenns sikker­
het ivaretas på best mulig måte, og at de ikke skal ut­
settes for unødvendige farer. Hele komiteen var også
enig da vi i Budsjett­innst. S.nr. 4 i november 1998
vedtok å be Regjeringen foreta en gjennomgang av po­
litiets situasjon når det gjelder bekjempelse av volds­
kriminalitet, og vurdere tiltak som ytterligere kan styr­
ke politiets arbeidssituasjon og gi et bedre strafferetts­
lig vern for den enkelte polititjenestemann. Videre ble
det i samme vedtak bedt om en vurdering av om politi­
tjenestemenn under gitte forutsetninger kan avgi vitne­
prov uten å måtte oppgi sin fulle identitet, og -- i til­
legg, når det gjelder ytterligere rettslig vern -- en vur­
dering av å innføre høyere strafferammer og eventuelt
også minstestraffer.
Hele komiteen uttrykker tilfredshet med at departe­
mentet har satt i gang dette arbeidet. Men der slutter
enigheten, og de politiske veivalg kommer til syne, med
merknader og forslag fra Høyre alene, fra Fremskritts­
partiet alene, noen felles fra Høyre og Fremskrittspartiet,
flertallsmerknader der Arbeiderpartiet, Kristelig Folke­
parti og Senterpartiet står sammen, og der Høyre er med
på noen av dem.
Forslag 1 i Dokument nr. 8:8 gjelder anonyme vitner.
Flertallet foreslår at forslaget vedlegges protokollen. Be­
grunnelsen er at Stortinget allerede har fattet et vedtak
som gjelder anonyme vitner, som jeg refererte til under
de generelle merknader fra hele komiteen. Flertallet fin­
ner ingen grunn til å gjenta det, ikke minst fordi Justisde­
partementet i brev den 4. februar i år gav tilbakemelding
om at de allerede arbeider med forslag om anonyme vit­
ner.
Dokumentets forslag 2 og mindretallets forslag nr. 3
gjelder framskutt våpendepot. Flertallets innstilling er at
forslaget avvises. Begrunnelsen er at intensjonen i forsla­
get allerede er ivaretatt. I henhold til gjeldende retnings­
linjer kan den lokale politisjef gi tillatelse til framskutt
lagring av våpen i kjøretøy. Flertallet mener at det er rik­
tig at denne myndighet ligger hos den lokale politimes­
ter. Det er på lokalt nivå man har de beste forutsetninger
for å avgjøre behovet for fremskutt våpenlagring. Det er
heller ikke noe ønske fra komiteens flertall om å påtvin­
ge landets politimestre framskutt våpendepot. Vi har tillit
til at politimestre som øverste ansvarlige sikrer polititje­
nestemenns trygghet, og at de nødvendige avgjørelser tas
i nært samarbeid med politiets verneombud.
Dokumentets forslag 3 og mindretallets forslag nr. 2
gjelder utredning av våpensituasjonen og opplæring.
Flertallet avviser forslaget, da vi mener at intensjonen i

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
Trykt 18/5 1999
1999
3006
forslaget allerede er ivaretatt. Justisdepartementet sier i
sitt brev datert den 4. februar i år at de «har oversikt over
antall og fordeling av tjenestevåpen i politi­ og lens­
mannsetaten». De kan opplyse at det er «tilnærmet
100 % dekning mht at hver operativ tjenestemann har ut­
levert eget våpen».
Videre er det fordelt et tilfredsstillende antall to­
håndsvåpen til alle politidistrikt, og det blir tegnet en me­
get tilfredsstillende beredskap når de gjelder skarpskytte­
re. Departementet har god oversikt, og en utredning kan
komiteens flertall derfor ikke se behov for.
Nivået for opplæring er høyt, og det holdes flere typer
kurs. Politidistriktene har hittil fått tildelt særskilt øre­
merkede midler og ammunisjon til å gjennomføre årlig
politioperativ opplæring. I brevet fra Justisdepartementet
datert den 4. februar i år står det også at det er et «til­
fredsstillende antall to­håndsvåpen ... fordelt til alle
politidistrikt for å ha et forsvarlig beredskapsnivå av så­
kalte «forsterkningsvåpen»». Videre står det at det er
«ikke kjent at andre utenlandske politikorps dimensjone­
rer antall to­håndsvåpen iht antall operative polititjenes­
temenn». Vi kan ikke se at vi i Norge har slike tilstander
at det er nødvendig å starte en ny trend på det området.
Dokumentets forslag 4 og mindretallets forslag -- for­
slag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, og forslag 8, fra Høyre --
gjelder fengsel på livstid for drap på offentlige tjeneste­
menn. Komiteens flertall avviser forslag 4, da vi ikke øn­
sker å gjeninnføre regler om livstidsstraff. Forsettlig og
overlagt drap på offentlig tjenestemenn kan medføre lo­
vens strengeste straff på 21 år og eventuelt særreaksjo­
ner. Flertallet i komiteen mener det er riktig at straffer­
ammen for denne type forbrytelser er på inntil 21 år, da
slike ugjerninger bør straffes strengt.
Dokumentets forslag 5, 6 og 7 gjelder økte strafferam­
mer for vold og trusler. Her foreslår komiteens flertall at
de vedlegges protokollen, uten at det tas nærmere stilling
til realitetsinnholdet. Begrunnelsen er som tidligere
nevnt at Stortinget i forbindelse med behandlingen av
St.prp. nr. 1 for 1998­99 bad Regjeringen om å vurdere å
innføre høyere strafferammer, eventuelt også minste­
straffer, for å gi et bedret strafferettslig vern for den en­
kelte polititjenestemann. Flertallet finner det ikke riktig
av Stortinget å fatte et nytt vedtak om disse forhold eller
ta stilling til realitetene i forslaget så lenge departementet
opplyser at forslaget som gjelder strafferammer og min­
stestraffer, allerede er til behandling i departementet.
Som saksordfører merket jeg meg at Fremskrittsparti­
et har endret innholdet i forslag 5. I Dokumentets forslag
lå det an til en oppmykning av strafferammen for vold og
trusler mot polititjenestemenn, og det kan man si var litt
overraskende. Det var tydelig heller ikke det de mente å
gjøre. Men da Fremskrittspartiet endret forslag 5, fratok
de flertallet muligheten til å markere at vi ikke ønsket en
oppmykning og på det grunnlaget kunne avvise forslaget.
-- Slik er politikken.
Herved tar jeg opp komiteens tilråding til vedtak.
Presidenten: Representanten Åse Wisløff Nilssen har
tatt opp det forslaget hun refererte til.
Astrid Marie Nistad (A): Etter den gjennomgangen
som saksordføraren hadde, der ho òg viste til fleirtals­
merknadene som Arbeidarpartiet er med på, har eg ikkje
så mykje å føye til.
For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at vi får ein
handlings­ og tryggleiksplan for tenestemenn i politiet.
Det har vi i realiteten sagt i Budsjett­innst. S. nr. 4, II, for
1998­99, der vi var med på fleirtalsvedtaket, som det på
mange måtar kan vere grunn til å ta fram igjen her i dag.
Det fortel litt om kor unødvendig det Dokument nr. 8­
forslaget som vi handsamar i dag, i realiteten er. Det ly­
der slik:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang
av politiets situasjon når det gjelder bekjempelse av
voldskriminalitet og vurdere tiltak som ytterligere kan
styrke politiets arbeidssituasjon og gi et bedre straffe­
rettslig vern for den enkelte polititjenestemann.
-- Det vurderes i den forbindelse om polititjeneste­
menn under gitte forutsetninger kan avgi vitneprov for
retten uten å måtte oppgi sin fulle identitet.
-- Når det gjelder ytterligere rettslig vern vurderes å
innføre høyere strafferammer, eventuelt også minste­
straffer.»
Denne innstillinga kom frå komiteen før jul og vart då
behandla her i Stortinget. Ergo har ikkje Justisdeparte­
mentet hatt noko særleg lang tid på si behandling, og eg
forventar at eit forslag kjem om ikkje så lenge.
Eg vil kommentere polititenestemenn sine tryggings­
vilkår litt. For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at vi har
gode arbeidsvilkår for tenestemenn, anten dei er i politiet
eller andre stader, at dei skal kunne arbeide under trygge
forhold og ha eit godt arbeidsmiljø. Vi vil ikkje at retts­
tryggleiken skal svekkjast, og går inn for å vurdere ano­
nymisering i samband med vitneavhøyr av polititeneste­
menn. Med bakgrunn i at vi ser at kriminalitetsbiletet
endrar seg, at vi stadig vekk får eit tøffare miljø, og at ri­
sikoen for å verte trakassert eller forfølgt i ettertid, open­
bert er til stades, ønskjer vi å få vurdert anonym vitnefor­
klaring for polititenestemenn i enkelte spesielle tilfelle.
Vi ønskjer ikkje slike tilstandar som vi t.d. ser i andre
land, at ein må gå under jorda, eller at familiane vert tra­
kasserte. Ei slik utvikling vil ikkje vi ha. Vi ønskjer difor
som sagt å få vurdert anonym vitneforklaring, og at ein
berre skal måtte oppgi tenestenummer under vitneforkla­
ring. Det meiner vi er tilfredsstillande for å gje oss den
rettstryggleiken som vi skal ha når vi behandlar slike sa­
ker.
Vi har den tilliten til Justisdepartementet og den poli­
tiske leiinga at når vi har gjort eit vedtak i Stortinget i
den forma som det hadde i innstillinga, kjem dei tilbake
til Stortinget på ein slik måte at forslaget kan verte for­
svarleg behandla, og at vi gjennom behandlinga kan gå
inn på dei enkelte tiltaka. Vi kan peike på at Metodeut­
valet har lova å legge fram si innstilling i vår, og det vil
vere naturleg at dei fleste av desse spørsmåla er tekne
opp der og vil få si løysing gjennom behandling i Justis­
departementet og her i Stortinget før sommarferien.
Med andre ord: Det eg no har sagt, er at for Arbeidar­
partiet er det ikkje nødvendig å markere i Dokument nr.

Forhandlinger i Stortinget nr. 201
4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
S 1998­99
1999 3007
8­forslag at vi er opptekne av politi og rettstryggleik når
vi har eit fleirtalsvedtak i Stortinget som tek opp desse
viktige spørsmåla, som i realiteten krev noko tid for å
verte framlagde for Stortinget. At vi er opptekne av
tryggleiken til tenestemenn, er òg innbakt i dette, og av
den gode grunnen er vi vel nøgde med innstillinga frå
fleirtalet og viser til at departementet arbeider med sake­
ne -- i trygg forvissing om at dei kjem til Stortinget, og at
vi då får høve til å ta dei opp i den breidda som dei skal
ha.
Jan Simonsen (Frp): Den kriminaliteten som utføres
i Norge, er blitt langt hardere de siste årene. Den er blitt
langt bedre organisert, bruk av våpen er mer utbredt enn
før, og polititjenestemenn er oftere enn tidligere utsatt for
alvorlige trusler. Samtidig med at den organiserte krimi­
naliteten fra grupper med tilknytning til jugoslaviske
miljøer, etniske albanere og den vietnamesiske mafia blir
stadig mer brutal, ser vi også en utvikling i retning av
tøffere kriminelle ungdomsmiljøer, hvor ungdom ofte
opptrer sammen i grupper etter etnisk opprinnelse. Dette
er ungdom som allerede i en alder ned mot eller under
den kriminelle lavalder har utviklet en våpenkultur og
mangler respekt for øvrighetspersoner. Det er helt nød­
vendig at det nå treffes effektive tiltak for å gjenvinne re­
spekten for politiet, samtidig som politiet må få en bedre
beskyttelse. Det er bakgrunnen for Fremskrittspartiets
forslag, som alle har til hensikt å hjelpe politiet i det van­
skelige arbeidet med å sette grenser for uønsket atferd,
påvirke ungdommens holdninger i positiv retning og be­
kjempe grov vold, ran, narkotikakriminalitet og annen
type organisert kriminalitet. Det er oppsiktsvekkende at
Fremskrittspartiet ser ut til å stå alene om fem av forsla­
gene, mens bare Høyre støtter de to andre forslagene.
Det første forslaget pålegger departementet å gå vide­
re med det nødvendige lovendringsarbeidet som trengs
for å gjøre det tillatt for politifolk å vitne anonymt for
norske domstoler. Vi vet positivt at det finnes flere ek­
sempler på at politifolk har mottatt drapstrusler. I fjor
opplevde vi et tragisk dobbeltdrap på polititjenestemenn.
Med så hardkokte kriminelle miljøer som vi i dag har
fått, spesielt bestående av personer fra det tidligere Jugo­
slavia, frykter jeg at det bare er et tidsspørsmål før slike
trusler blir satt ut i livet. Norske politifolk tar frivillig på
seg en utsatt jobb for å sikre befolkningens liv og helse.
Det minste vi kan gi tilbake, er å gjøre alt som står i vår
makt for å sikre tjenestemennenes liv og helse. Forslaget
om anonyme politivitner burde det være en selvfølge å
støtte. Likevel vil det bli nedstemt. Argumentet er at Re­
gjeringen arbeider med et forslag om anonyme vitner i
forbindelse med oppfølgingen av Metodeutvalgets inn­
stilling, etter at Stortinget bad om en vurdering av et slikt
forslag. Vi vet imidlertid at en stortingsmelding som
oppfølging av Metodeutvalgets innstilling først kan bli
behandlet av Stortinget til høsten. Først etter at stortings­
meldingen er behandlet, kan departementet følge opp
med lovforslag. Et prinsippvedtak i dag vil fremskynde
det endelige vedtaket som sikrer politifolk bedre beskyt­
telse. Jeg håper norske politifolk vil legge merke til hvil­
ke partier som mener at det ikke haster med å få vedtatt
adgang til anonym vitneførsel, og hvilke partier som me­
ner at det faktisk haster.
Nettopp fordi politifolk har et yrke hvor de daglig ut­
setter seg selv for fare gjennom sin nærkontakt med kri­
minelle miljøer, er det både nødvendig og rimelig å gi
polititjenestemenn den ekstra beskyttelsen som ligger i at
vold og drap på polititjenestemenn straffes strengere enn
tilsvarende handlinger mot menigmann. Dersom vi gir
domstolene adgang til å fengsle politimordere for resten
av livet, og ikke bare for maksimalt 21 år avhengig av
om drapet er planlagt eller ikke, vil det være et håp om at
mafiaorganisasjonene tenker seg om en ekstra gang før
de går til et slikt skritt. Den ekstra beskyttelsen en slik
adgang vil gi, bør det være en selvfølge at vi gir vårt po­
litikorps. Jeg regner med at mange innenfor politietaten
vil merke seg at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Ar­
beiderpartiet er fornøyd med dagens lave maksimums­
straff på 21 år -- de samme partiene har for øvrig tidligere
stemt ned forslag om at en kriminell skal sone hele straf­
fen -- og at en kan slippe ut etter to tredjedels soning.
Justisministeren, fra Venstre, uttalte nylig at han vil
være hard mot de harde. Det burde vel kanskje også gjel­
de mafiaens leiemordere i forbindelse med politidrap.
Jeg er derfor spent på å se hvordan Venstres representan­
ter forholder seg til Fremskrittspartiets forslag.
Norske polititjenestemenn bør for øvrig også merke
seg at Høyres komitemedlemmer mener at det ikke har
noen hast å vedta tøffere tiltak mot politimordere og mot
personer som begår grov vold mot politifolk, og at de
stemmer mot forslagene fra Fremskrittspartiet med den
begrunnelsen at man bør vente til Regjeringen fremmer
forslag. Det kan ta lang tid. Motstanden fra Høyre og de
øvrige partiene mot å benytte denne anledningen til å
vedta minimumsstraffer og kraftigere reaksjoner mot den
pøbelen som forsøker å forhindre politiets arbeid, og som
kommer med trusler mot politifolk, samsvarer for øvrig
dårlig med de erfaringene komiteen høstet under komite­
reisen til New York. Ved å slå hardt ned på den type kri­
minalitet, som mange i Norge mener er mindre alvorlig,
har politiet der bidratt til en nødvendig grensesetting for
unge mennesker og forhindret mange ungdommer fra å
slå inn på en kriminell løpebane. Det er det samme vi
trenger i Norge. Ved å slå hardt ned på sjikane og trusler
mot polititjenestemenn, og ved å slå hardere ned på pø­
bler som forsøker å forhindre politiets arbeid, personer
som spytter politifolk i ansiktet, som kaster steiner mot
politiet, eller nekter å fjerne seg når de blir bedt om det,
kan vi få satt grenser og dermed øke respekten for øvrig­
hetspersoner. Men det vil altså ikke de øvrige partiene
være med på, heller ikke Høyre -- i alle fall ikke nå.
Politiets Fellesforbund har tatt opp politiets rolle i
samfunnet i et brev til Verdikommisjonen. I dette brevet
pekes det bl.a. på den økte bruken av våpen innenfor de
kriminelle miljøene, og at antall uttrykninger med våpen
er sterkt økende, noe som innebærer særdeles sterke psy­
kiske påkjenninger for politiansatte og deres familier. Til
tross for det ønsker ikke flertallet i komiteen å løfte så
mye som en lillefinger for å sikre polititjenestemenn be­
201

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999
3008
dre tilgang til effektive våpen som kan gi størst mulig
treffsikkerhet når man først havner i en skyteepisode.
Dagens situasjon er utilfredsstillende. Samtlige opera­
tive tjenestemenn har riktignok et personlig våpen, Smith
& Wesson, men på avstander over ti meter er det MP5
maskinpistol som har den beste treffsikkerhet. Dette vå­
penet finnes det bare et begrenset antall av ved hvert en­
kelt tjenestested. Det er særdeles uheldig, ettersom dette
våpenet har justerbart sikte som gjør det viktig at den tje­
nestemann som har finstilt siktet, også er den personen
som bruker våpenet. I motsatt fall kan skuddene treffe
feil. Det kan føre til unødvendige skader på den personen
det er nødvendig å skyte mot. Dessuten har bare et min­
dre antall av disse våpnene lasersikte som bidrar til økt
treffsikkerhet, og som gjør det mulig å løsne skuddene
raskere. Det gjenstår med andre ord mye før våpensitua­
sjonen er tilfredsstillende. Det samme gjelder våpentre­
ning, som i dag er begrenset til et operativt kurs på 40 ti­
mer årlig, hvorav bare ca. ti timer brukes til skytetrening.
Departementet mener imidlertid at alt er såre vel, og
da mener selvfølgelig Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Arbeiderpartiet det samme. Våre rundt 8 000 dyktige
polititjenestemenn bør merke seg at disse partiene, og
sannsynligvis også Venstre, ikke engang kan akseptere
en utredning av våpensituasjonen med sikte på at samtli­
ge tjenestemenn snarest mulig skal få sine egne personli­
ge håndvåpen av begge typer, og helst MP5 maskinpistol
med lasersikte.
Fremskrittspartiet har satt fram sju forslag som vil
gjøre livet tryggere for våre politifolk og deres familier.
Det er skremmende og urovekkende at Arbeiderpartiet
og regjeringspartiene ikke ønsker å støtte et eneste av
disse forslagene, samtidig som de ikke har benyttet den
anledning de nå kunne hatt til å komme med alternative
forslag. De lar alt flyte videre, som det alltid har gjort.
Hadde det stått om eget liv og egen helse, hadde de kan­
skje vist en noe større handlekraft.
Dette er ille. Det er også ille at Høyre ikke vil benytte
denne anledningen til å få vedtatt strengere straffereak­
sjoner.
P e r O v e W i d t h hadde her overtatt president­
plassen.
Presidenten: Vil representanten Simonsen fremsette
de forslagene han refererte til?
Jan Simonsen (Frp): Det vil representanten Simon­
sen gjøre med den største glede -- det inkluderer to for­
slag hvor Høyre står sammen med Fremskrittspartiet.
Presidenten: Jan Simonsen har tatt opp de forslag han
refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Harald Hove (V): Jeg slutter ikke å forundre meg
over Jan Simonsens ganske friske og frimodige uttalelser
både om verdiene av de forslag han selv fremsetter, og
om hva det betyr at andre ikke uten videre måtte støtte
dem. Det at man ikke uten videre støtter de forslag han
setter fram på vegne av Fremskrittspartiet, er ikke nød­
vendigvis det samme som at man mener at alt er såre vel.
Det kan faktisk bety at man mener at det allerede gjøres
et arbeid for å forhindre uønsket virksomhet, og at andre
forslag eller tiltak enn dem som Jan Simonsen går inn
for, kan være bedre egnet.
Og for det første: Hvor mange politidrap har vi hatt i
Norge som etter Simonsens oppfatning kunne vært for­
hindret ved en heving av fengselsstrafferammen fra 21 år
til livstidsstraff? Jeg har faktisk et ønske om å få vite,
sånn grovt sett, hvor mange det kunne gjelde.
For det andre: Når det gjelder bevæpning av politiet --
for det ene forslaget her går i alle fall nesten dit hen -- kan
Jan Simonsen tenke seg at det faktisk kunne være med på
å føre til økt våpenbruk blant kriminelle, og at vi sånn
sett rett og slett ville få en lavere våpenterskel i vårt sam­
funn og dermed større usikkerhet for politiet?
Og endelig: I en bit av innlegget refererte representan­
ten Simonsen til etnisk tilknytning for ulike personer
som begår kriminelle handlinger. Nå er det slik at bak­
grunnen kan være av betydning. Vi har ulik bagasje med
oss. Justisministeren har ved flere anledninger sagt at en
borger er en borger uansett hudfarge, og en kriminell er
en kriminell uansett hudfarge. Er det en uttalelse Jan Si­
monsen er enig i?
Jan Simonsen (Frp): Det siste er jeg selvfølgelig
hundre prosent enig i. Jeg refererte i mitt innlegg bare til
et faktisk forhold.
Når det gjelder bevæpning av politifolk, er det altså
slik at denne ordningen med fremskutt våpendepot som
blir foreslått, eksisterer allerede ved mange politikamre.
Ordningen innebærer at man har våpen nedlåst i bilene,
slik at man har en raskere tilgang til våpen dersom det
skulle skje noe. Ordningen brukes ved en del politikam­
re, og det er politimesteren som har avgjørelsesmyndig­
het. Det har vært et ønske fra Politiets Fellesforbund og
verneombudet at ordningen innføres ved flere andre poli­
tikamre hvor den i dag ikke brukes. Det er bakgrunnen
for mitt forslag. Men det er altså en ordning som allerede
eksisterer ved flere politikamre.
Jeg venter selvfølgelig ikke at resten av Stortinget
skal stemme for forslag de er uenig i. Men en del av disse
forslagene, iallfall ett, er alle i stortingssalen enig i, nem­
lig forslaget om å tillate anonyme politivitner for norske
domstoler -- for når justisministeren har gått ut og sagt at
han godtar anonyme vitner, må det selvfølgelig også
gjelde for politifolk. Den eneste konsekvensen av å stem­
me mot mitt forslag nå er å forsinke hele saksprosessen.
Hvis man hadde ønsket å få fortgang i noe man allerede
ønsker, kunne man benyttet denne anledningen og stemt
for forslaget.
Det har heldigvis ennå ikke forekommet drap av poli­
titjenestemenn ved norsk mafia eller kriminelle miljøer.
Men det er viktig å være i forkant av utviklingen, og når
man ser hvor mye tøffere den organiserte kriminaliteten
er blitt de siste årene, vet vi at dette er noe man kan risi­

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999 3009
kere kommer. Bakgrunnen for mitt forslag er nemlig å
forebygge.
Astrid Marie Nistad (A): Eg la merke til at represen­
tanten Simonsen i innlegget sitt peikte på at Arbeidarpar­
tiet i lag med sentrumspartia gjekk mot forslaga som han
har fremja i dette Dokument nr. 8­forslaget. Eg vil gjerne
få lov til å peike på at vi ikkje har gått mot forslaga, men
vi har peikt på at det er eit arbeid på gang i Justisdeparte­
mentet med bakgrunn i komiteens budsjettinnstilling når
det gjeld akkurat desse tinga. Derfor er det -- unnskyld,
president -- veldig naturleg å tru at når Framstegspartiet
framskundar saka med eit Dokument nr. 8­forslag på
denne måten, så er det berre eitt føremål med det, og det
er å skaffe ei viss merksemd om desse spørsmåla og sitt
parti på ein slik måte at det skal få det skinet at dei er
meir opptatt av dette enn andre. Eg vil gjerne ha Simon­
sen si stadfesting av at Arbeidarpartiet ikkje har tatt stil­
ling, men vil vente på framlegget frå departementet, som
er lovt skal kome i vår. Nokre få månader kan ikkje bety
stort når det gjeld tryggleiken til politiet.
Samtidig er eg òg litt opptatt av det same som Hove
tok opp når det gjeld dette med våpenbruk. Det at politiet
ber meir synleg våpen i samfunnet, er jo eit teikn til folk
om at det er legalt å ta våpen i bruk, som eit vern. Vi har
på mange måtar brukt oss sjølve som eksempel -- vi er
ikkje nokon politistat som nyttar vald og våpen. Eg trur
faktisk at eksempelet har større makt enn det at ein har
våpen tilgjengeleg, når ein ser i kor få tilfelle ein i realite­
ten har bruk for våpen i den norske politistyrken i dag.
Eg håper Simonsen kan reflektere litt over at det å
forebygge ikkje nødvendigvis er å gå fram med våpen i
hand.
Jan Simonsen (Frp): La meg gjenta at ordningen
med fremskutt våpendepot allerede eksisterer. Jeg vil
bare at den skal utvides til en del flere politidistrikt der
tjenestemennene måtte ønske det. Jeg håper virkelig at
Arbeiderpartiet ikke er imot denne ordningen med frem­
skutt våpendepot, slik det nå kunne høres ut som, for det
er ganske tungvint når det skjer en eller annen farlig epi­
sode, at politifolkene må kjøre både kilometer og mil inn
til nærmeste lensmannskontor eller politikammer for å
hente våpnene sine. Da er det faktisk ofte gått veldig lang
tid før man er tilbake på åstedet.
Når det gjelder forslaget om anonyme politivitner,
som altså Arbeiderpartiet i utgangspunktet er enig i, vil et
vedtak i dag faktisk fremskynde den endelige lovendrin­
gen med fra ett til to år. Vi vet at vi får Metodeutvalgets
innstilling i midten av mai. Det betyr at en stortingsmel­
ding ikke kan behandles i Stortinget før tidligst langt ut
på høsten, og så vil man jo måtte komme tilbake med
nødvendige forslag til lovendringer. Så den prosessen
kan ta lang tid før det endelig blir et vedtak i Stortinget.
Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet ikke er imot Frem­
skrittspartiets forslag. De vet ennå ikke om de er imot el­
ler for, men jeg konstaterer at de er imot å stemme for
forslagene.
President: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Kynis­
men i tunge og kriminelle miljøer er det ikke lenger mu­
lig bare å sitte og se på. Vi vet at politifolk må ha døgn­
vakt etter trusler fra mafiamiljøet, og vi vet at barn av po­
litifolk må ha politivakt til og fra skole og barnehage. Det
er i disse kriminelle miljøer blitt vanlig med trusler og
skytevåpen, og lovverket tvinger i dag polititjenestemenn
som driver spaning og etterretning, til å fremstå med fullt
navn og adresse i rettssaker, med tilhørerbenken full av
kriminelle som de senere skal jobbe mot. Det er ikke
holdbart. Derfor var det så viktig med den budsjettenig­
heten justiskomiteen fikk til i desember, der vi både bad
om et styrket strafferettslig vern for polititjenestemenn
og åpning for vitneprov under anonymitet på gitte, av­
grensede betingelser.
For å få en god justispolitikk må det være et samspill.
Komiteen samspilte i desember. Det var ingen partier
som stilte seg imot disse viktige forslagene. Nå har vi fått
en statsråd som også samspiller, og det er vi meget til­
freds med. Statsråd Dørum var krystallklar i sitt lands­
møteinnlegg, som er referert i Aftenposten søndag 2.
mai, der han varslet at Regjeringen vil gå inn for at poli­
tiet skal få adgang til å bruke mer telefonkontroll, infil­
trasjon, provokasjon samt anonyme vitner. Dette er også
omtalt på lederplass i VG i dag, der Dørum får honnør
for å ta opp disse tingene. Når vi i komiteen klarer å enes
i desember, og deretter får en handlekraftig statsråd som
er krystallklar på at han kommer til å følge opp det vi har
bedt om, ja da er det faktisk grunn til å glede seg, og da
er det ikke først og fremst tid for å late som om det er
større konflikter enn det er. Da er vi nemlig over på det
jeg vil kalle spill. Samspill er viktigere enn spill. Jeg me­
ner at forslagene fra Fremskrittspartiet i realiteten er
overflødige. Men jeg vil ta Fremskrittspartiet i forsvar på
ett punkt: Forslaget fra Fremskrittspartiet ble fremsatt 5.
november, og da var ikke enigheten i justiskomiteen opp­
nådd. Det skal vi også ha med oss i det totale bildet.
Men så har det altså skjedd noe i ettertid. Og da er det
grunn til å sette spørsmålstegn ved motivet for å opprett­
holde forslagene når vi i dag skriver 4. mai. Er det for å
oppnå resultat, eller er det for å demonstrere? Hva er vi
mest opptatt av? Er det det å fremme forslaget som vil
forsinke prosessen, eller er det det å ikke stemme for det
som vil forsinke prosessen? Det er helt avhengig av de
holdningene som gjør seg gjeldende i departementet.
Hvis det var slik at vi hadde en statsråd som var strengt
imot å åpne for avgrensede tilfeller av anonyme vitner,
ville det å fremsette et forslag i dag uten å vite at en har
flertall for det, gi en statsråd mulighet til å stoppe det ar­
beidet vi var enige om skulle igangsettes i desember. Det
er realitetene. Heldigvis har vi en statsråd som ikke rea­
gerer slik, og derfor vil heller ikke dette forslaget kunne
innebære noen skade. Men jeg synes det er grunn til å
presisere disse tingene. Er vi opptatt av resultat, eller er
vi opptatt av demonstrasjon? Og når det gjelder de politi­
folkene rundt omkring i Norge som er opptatt av sikker­

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999
3010
heten og tryggheten sin, er jeg brennsikker på at de først
og fremst vil ha et resultat.
Når det gjelder forslaget om å tillate anonyme vitner,
stemmer Høyre for det fordi vi er for det. Men det er
også grunn til å presisere at det selvfølgelig er i gitte,
spesielle tilfeller. Det er også grunn til å presisere at ano­
nyme vitner selvfølgelig ikke betyr at en forsvarsadvokat
eller en dommer ikke skal være til stede. Det betyr at vi
beskytter identiteten til vitnet fra den tiltalte, og det er en
viktig presisering. Men jeg deler for så vidt flertallets syn
om at det burde være overflødig å fremme forslaget i
dag.
Når det gjelder de andre forslagene, er det bl.a. et for­
slag om å få en oversikt over antall og fordeling av tje­
nestevåpen i politi­ og lensmannsetaten. Jeg ser et poeng
i å få en slik oversikt. Nettopp på grunn av departemen­
tets nokså fyllestgjørende svar, tror jeg ikke det vil koste
departementet særlig mye arbeid å legge fram en slik
oversikt, og det ville antakeligvis være en relativt kurant
sak å legge den frem f. eks. i forbindelse med statsbud­
sjettet. Derfor ser Høyre heller ikke noen problemer med
å støtte akkurat det.
Men når det gjelder de detaljerte forslagene som går
på strafferammer og eventuell minstestraff knyttet til
vold mot polititjenestemenn, er det altså nøyaktig det vi
har gitt departementet i oppdrag å se nærmere på. Opp­
draget ble gitt i desember, og når vi snakker om lovend­
ringer, er det ikke gått uakseptabel lang tid når vi nå skri­
ver begynnelsen av mai. Lovarbeid tar litt tid hvis det
skal være seriøst. Når vi nå har en statsråd som sier at ar­
beidet er i gang, og at det ikke skal gå lang tid før vi får
fremlegg knyttet til disse temaene, ja da er det nesten en
mistillit til statsråden å skulle opprettholde detaljforslag
knyttet til det som statsråden altså er i gang med å utrede.
Bakgrunnen for at Høyre verken sier ja eller nei til disse
detaljforslagene knyttet til minstestraff og strafferamme
er rett og slett at det ikke er passende å behandle det nå,
fordi det pågår et arbeid i departementet. Vi er opptatt av
å få samlende flertallsløsninger som gjør at den enkelte
polititjenestemann faktisk kommer ut med økt sikkerhet,
ikke en situasjon der vi får nedstemt forslag tidlig i pro­
sessen, med svekket sikkerhet for polititjenestemennene
som resultat.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jørn L. Stang (Frp): Jeg må si jeg ble forundret etter
å ha hørt representanten Krohn Devold, svært forundret
faktisk. Jeg har i tankene trontaledebatten i fjor, hvor jeg
påstod at Høyre ofte var på forbryternes parti. Det ble
sterkt imøtegått av lederen i Høyre, Jan Petersen. Her vil
jeg komme med en annen påstand, og det er at det det ty­
der på her, er at Høyre nå er på voldsmennenes parti.
Jeg stiller meg undrende til at Høyre når det her i dag
er snakk om vold overfor polititjenestemenn, ikke kan
være med på å innføre en minstestraff på fire års fengsel
og en maksimumsstraff på 21 års fengsel. Dette er ikke i
tråd med hvordan Høyre selv fremstår på sitt landsmøte,
Høyre som hele tiden sier at de går foran alle andre. Det
merker vi svært lite til. Jeg henviser til Petersens lands­
møtetale, hvor han er innom kriminaliteten, dog i en liten
fotnote. Han sier til sitt landsmøte:
«Vi kjempet frem en nødvendig ekstrasatsing på
politiet og rettsvesenet for å gi folk økt trygghet. Vi må
jobbe intenst for å gjøre landet vårt tryggere, og ikke
minst gjøre Oslo tryggere. Vi må vinne gata tilbake.»
Mitt spørsmål til representanten Krohn Devold blir:
Når hennes egen formann sier at han må gjøre landet
tryggere, innbefatter ikke det også at våre polititjeneste­
menn skal få en større trygghet når de utøver sine oppga­
ver, for igjen å sikre enkeltmennesket mot forbrytere og
overgrep?
Dette står i sterk kontrast til hva Høyres leder Jan Pe­
tersen tidligere har sagt, spesielt i sin landsmøtetale.
Kristin Krohn Devold (H): Høyre på voldsmenn­
enes parti -- jeg må si at i de siste dagene har det virkelig
vært underlig å se hvordan angrep går i hytt og pine, i
alle retninger og med stikk motsatte påstander.
Det som er viktig i denne saken, er at vi har en ar­
beidsdeling mellom storting og regjering. Den arbeidsde­
lingen er at Regjeringen med sine 500 ansatte i Justis­
departementet foretar grundige lovutredninger, Stortin­
get gir oppdrag, og Stortinget vedtar. Stortinget har gitt
et oppdrag, så sent som i desember, og Regjeringen job­
ber med det som på departementsmåte må kunne betrak­
tes som hurtigtogsfart, og er i ferd med å legge frem for­
slag. Da er det useriøst å skulle vedta detaljer i forhold til
en forslagspakke som ennå ikke er fremlagt.
Så vil jeg over på landsmøtet. Høyre trakk opp en
nokså viktig grenseoppgang til Fremskrittspartiet på
landsmøtet, og jeg benyttet anledningen på landsmøtet til
å trekke opp tre forskjeller. Det ene er at Høyre er opptatt
av resultat der Fremskrittspartiet er opptatt av demon­
strasjon. Det har denne saken vi har her, vist med all ty­
delighet. Det andre er at Høyre er opptatt av individuell
straffeutmåling, hvilket blir vanskeligere både med det
minstestraffsystemet og med det absolutte straffesyste­
met, som Fremskrittspartiet går inn for. Og så er Høyre
opptatt av både forebygging og reaksjon, og fokuserer
ikke bare på reaksjon. Men det relevante for denne saken
er punkt 1, at resultat er viktigere enn demonstrasjon. Og
med Fremskrittspartiets måte å drive justispolitikk på
kunne vi oppnådd at departementet faktisk stoppet et vik­
tig arbeid som Høyre er svært interessert i at de ikke skal
stoppe.
Presidenten: Presidenten forutsetter at representanten
Krohn Devold ønsker å ta opp Høyres forslag i innstillin­
gen.
Kristin Krohn Devold (H): Ja, jeg tar herved opp
forslaget.
Presidenten: Representanten Kristin Krohn Devold
har da tatt opp Høyres forslag.

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999 3011
Jan Simonsen (Frp): Det er ikke riktig at Frem­
skrittspartiets kritikk av Høyre går i alle retninger, den
går kun i én retning, nemlig i retning av at Høyre er altfor
slappe i kampen mot kriminalitet.
Jeg er helt enig med representanten Krohn Devold i at
norske polititjenestemenn ønsker resultat, men hvordan
kan man få et resultat hvis det ikke fremmes forslag som
blir vedtatt? Det er nettopp det Fremskrittspartiet har for­
søkt på her, ved å fremme forslag i håp om og tro på at de
ville bli vedtatt. At de dessverre da ikke blir vedtatt like­
vel, må flertallet i denne salen ta sitt fulle ansvar for.
Det er ikke riktig, slik representanten Krohn Devold
hele tiden hevder, at departementet er blitt pålagt av Stor­
tinget å fremme forslag om å innføre minstestraffer for
vold mot polititjenestemenn. Departementet er blitt på­
lagt å vurdere om det skal innføres minstestraffer, og det
er jo helt uforpliktende. Man sitter sikkert og vurderer
dette nå. For alt jeg vet, kan man etter sine vurderinger
komme til den konklusjon at dette er det ikke fornuftig å
gjøre. Departementet har sin fulle rett til å gjøre det, uten
å komme i konflikt med det Stortinget har vedtatt. Men
det er typisk for Høyre å komme med helt uforpliktende
forslag og dermed fremstille det som om de virkelig har
gjort noe og fått vedtatt noe. Nå får vi håpe at departe­
mentet vurderer det som positivt, men det har vi ikke -- i
alle fall ikke før justisministeren tar ordet i dag -- noen
garanti for. Så den eneste måten å komme noen vei og få
resultat på, er også på dette området å fremme konkrete
forslag. Så får de politikerne som ikke vil stemme for
forslagene, ta ansvar for det manglende resultatet.
Kristin Krohn Devold (H): Det er riktig at Frem­
skrittspartiets kritikk ikke går i alle retninger, men i én
nokså sær retning, må jeg få legge til. Men nå er det ikke
slik at det er forbeholdt Fremskrittspartiet å være den
eneste som kan rette kritikk mot Høyre, og takk og lov
for det.
Jeg vil returnere spørsmålet til Jan Simonsen på føl­
gende måte: Når representanten Simonsen sier at den
eneste måten å få til forbedringer på er å fremme forslag,
slik Jan Simonsen her har gjort i dag, og at forslaget som
faktisk fikk flertall i desember, nærmest er poengløst,
hvorfor i all verden var Fremskrittspartiet med på å frem­
me forslaget i desember, etter at man hadde levert inn et
Dokument nr. 8­forslag 5. november 1998? Det ville
være helt formålsløst. Så den samme beskyldningen som
Jan Simonsen retter mot Høyre og flertallet, har han i
høyeste grad gjort seg skyldig i selv. Poenget med forsla­
get i desember, som klarte å samle flertall, var at vi for
det første ønsket å gjøre noe, og for det andre at vi re­
spekterte det naturlige skillet som er mellom storting og
regjering, der Regjeringen sitter med et stort antall saks­
behandlere som kan foreta en grundig lovgjennomgang.
Det oppsiktsvekkende her er at Fremskrittspartiet opp­
rettholder sitt forslag av 5. november, etter at enighet er
oppnådd, og at man i dag fremstiller det som at det kun
finnes ett parti som er villig til å styrke sikkerheten for
polititjenestemenn. Riktig er det ikke, selv om påstanden
blir gjentatt.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Tor Nymo (Sp): Jeg vil gjerne begynne med å gi ut­
trykk for at vi i Senterpartiet er minst like opptatt av sik­
kerheten til våre polititjenestemenn som forslagsstillerne
og Fremskrittspartiet. Når dette Dokument nr. 8­forslaget
fremmes nå, betrakter jeg det som et forsøk på å slå inn
åpne dører. Forslagsstillerne er jo godt kjent med at dette
er forslag som Justisdepartementet og Regjeringen har
tatt tak i på en svært offensiv måte.
Dette går klart fram i svarbrev fra Justisdepartementet
datert 4. februar 1999, og ligger også inne i merknadene/
konklusjonen fra flertallet i komiteen. Når det gjelder
f.eks. forslag 1, viser alle medlemmene i komiteen, unn­
tatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, til at
Justisdepartementet allerede arbeider med forslag om å
åpne for anonym vitneførsel i nærmere angitte tilfeller.
Høyres begrunnelse for å støtte forslag 1 fra Fremskritts­
partiet er altså «å få fortgang i departementets arbeid»,
som det står i merknaden. Jeg noterte meg at komitelede­
ren nevnte en arbeidsdeling mellom storting og regjering,
og jeg kunne faktisk tenke meg å spørre om Høyres re­
presentanter ikke ser det prinsipielt uheldige i et slikt for­
søk på stortingsregjereri.
Når det gjelder forslag 2 om fremskutt våpendepot,
ønsker ikke flertallet å påtvinge landets politimestre
fremskutt våpendepot der de selv ikke ønsker det eller
finner det forsvarlig.
Senterpartiet føler seg på trygg grunn når vi sammen
med flertallet uttrykker tillit til at politimestrene som
øverste ansvarlige, tar oppgaven med å sikre polititjenes­
temennenes trygghet alvorlig. Det kan jo være grunn til å
spørre om forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet mener
de har bedre forutsetninger for å vurdere denne viktige
problemstillingen enn landets politimestre.
Når det gjelder forslag 3, som går på våpensituasjonen
og opplæringen i politiet, har departementet opplyst at
det er tilnærmet 100 pst. dekning ved at hver operativ tje­
nestemann har utlevert eget våpen, og at det er fordelt et
tilfredsstillende antall tohandsvåpen, altså maskinpisto­
ler, til alle politidistrikt. Departementet viser også til at
det er en meget tilfredsstillende beredskap når det gjelder
skarpskyttere, og at nivået for opplæringen er høyt. At
forslagsstillerne og Fremskrittspartiet er uenige i denne
konklusjonen, er ikke egnet til å forbause meg, men det
kan jo være grunn til å spørre Fremskrittspartiets justis­
politiske talsmenn hva som gjør dem spesielt skikket til å
si at det f.eks. er behov for en oppjustering av samtlige
maskinpistoler med lasersikte.
Når det gjelder forslagene 5­7 om økte strafferammer for
vold og trusler mot offentlige tjenestemenn og for å hindre
politiets arbeid, har altså komiteflertallet vist til at Stortinget
i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 for 1998­99
bad Regjeringen om å vurdere å innføre høyere strafferam­
mer, eventuelt også minstestraffer for å gi et bedre straffe­
rettslig vern for den enkelte polititjenestemann.
Flertallet sier at de ikke finner det riktig av Stortinget
å fatte et nytt vedtak om disse forhold, eller ta stilling til
realiteten i forslaget, så lenge departementet opplyser at

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999
3012
forslag som gjelder strafferammen og minstestraffen, al­
lerede er til behandling i Justisdepartementet. Dette ar­
beidet, som forslagsstillerne etterlyser, er altså i godt
gjenge, og jeg har den tillit til departementet at arbeidet
gjennomføres med det tempo og den kvalitet Stortinget
forventer. Så får heller forslagsstillerne og Fremskritts­
partiet finne seg i at deres forsøk på stortingsregjereri
ikke får tilslutning i Stortinget.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan Simonsen (Frp): Representanten Nymo var vel­
dig offensiv da han kom med påstand om at departemen­
tet har grepet tak i våre problemstillinger på «en svært
offensiv måte». Da må jeg få lov til å stille spørsmålet:
Hvor offensivt er det å sende brev til justiskomiteen og si
at alt er såre vel, og at politiet har de våpnene de trenger,
når vi vet at mange politifolk ikke har sin egen MP­5
maskinpistol, til tross for at den altså har justerbart sikte?
Det er viktig at tjenestemennene får bruke sitt eget per­
sonlige våpen. Så spør også Nymo om hvordan jeg kan
vite at det er en fordel med lasersikte på en maskinpistol.
Det er fordi jeg har snakket med polititjenestemenn som
bruker disse våpnene, og alle som bruker våpen, vil for­
stå at det er en fordel med lasersikte.
Så til våpendepot og om Fremskrittspartiet har bedre
forutsetninger enn politimestrene til å vite om det er be­
hov for et fremskutt våpendepot, altså å ha våpen tilgjen­
gelig i bilene. Nei, naturligvis ikke, men det kan vel kan­
skje tenkes at de ansatte tjenestemennene faktisk vet be­
dre enn politimesteren hvor stort behovet er. Det er jo tje­
nestemennene som vanligvis sendes ut i farlige situasjo­
ner, og ikke toppsjefene. Det er verneombudet til Politi­
ets Fellesforbund som har bedt om at tjenestemennene
må få innflytelse over bruken av fremskutt våpendepot.
Tor Nymo (Sp): Når det gjelder våpensituasjonen i
politiet, er det faktisk slik at det er politimestrene som er
ansvarlige for sine tjenestemenn, også når det gjelder vå­
penbruk. Det er også de som har ansvaret når det gis tilla­
telse til fremskutt våpendepot. Både hr. Simonsen og jeg
kjenner politiorganisasjonene godt, og vi vet også at det
der er delte meninger om hensiktsmessigheten ved et
fremskutt våpendepot.
Så er spørsmålet, som Simonsen vektlegger: Bør de
enkelte polititjenestemenn være oppsatt med en person­
lig MP? Når det gjelder Fremskrittspartiets behov for å
være tøffere i kriminalpolitikken enn alle andre, tror jeg
faktisk at vi kunne opplevd, hvis polititjenestemennene
hadde hatt maskinpistol som håndvåpen, at representan­
ten Simonsen hadde syntes det var forferdelig at de ikke
hadde maskingevær eller miter. Det høres flåsete ut, men
slik opplever jeg det.
Når det gjelder våpensituasjonen i politiet, føler jeg meg
trygg på at den er slik det går fram av fellesmerknadene og
også av den vurderingen som departementet har gjort, nem­
lig at den er tilfredsstillende, og det er nok for meg.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Harald Hove (V): Jeg vil innledningsvis bare si at
jeg i likhet med representanten Simonsen mener -- og her
er jeg avhengig av hukommelsen min -- at komiteens le­
der ikke siterte helt riktig fra komitemerknaden i tilknyt­
ning til budsjettet da hun tidligere gav uttrykk for hva
som skulle stå der. Men det vil man nok kunne få anled­
ning til å komme tilbake til på andre tidspunkter, hvis det
skulle vise seg å være et poeng.
Etter min og Venstres oppfatning er det forhold at det
norske politi som hovedregel er ubevæpnet, en viktig
verdi å ta vare på. Jeg mener det er med på å redusere vå­
penbruken i vårt samfunn. Det er i alle fall min påstand
at et væpnet politi lett ville kunne resultere i et mer væp­
net, kriminelt miljø. Men det forhold at vi har et ubevæp­
net politi, er i seg selv et sterkt argument for å ha en
streng lovgivning med hensyn til den adgang folk i sin
alminnelighet har til å bære våpen på offentlig sted. For
min del var det i alle fall et selvstendig argument i for­
hold til den skjerping man gjorde i våpenloven for ca. et
års tid siden, at nettopp en skjerping av våpenlovgivnin­
gen for folk flest ville være med på å redusere faren for at
polititjenestemenn skulle møte kriminelle som hadde vå­
pen. Jeg vil gjerne understreke at det her er en tosidighet,
og det ene er at det er viktig å opprettholde et ubevæpnet
politi.
Nå er det slik, som representanten Simonsen for så
vidt har understreket, at det forslaget som foreligger,
ikke går direkte på en væpning av politiet i sin alminne­
lighet. Men det har allikevel noe å gjøre med forholdet
og grensen mellom væpning og ikke væpning. Så vidt jeg
vet, fungerer de våpenregler vi har i dag, tilfredsstillende,
og det vil da være opp til politimestrene å vurdere om det
ville være riktig med ytterligere fremskutt depot. Det føl­
ger av dagens regler. Skulle en politimester gjøre den
vurdering at det var riktig, ville det trolig være en fornuf­
tig endring.
På ett punkt har jeg allikevel lyst til å understreke at
det er et poeng i et av de forslagene som foreligger, nem­
lig at det er viktig med god opplæring i våpenbruk for
polititjenestemenn, fordi den dagen man eventuelt -- uøn­
sket fra mitt ståsted -- skulle være nødt til å bruke våpen,
er det faktisk viktig at man kan håndtere det, for det er i
seg selv med på å redusere faren ved våpenbruk. Jeg vil
understreke det, selv om ikke det fører til noen stemme­
givning til fordel for det forslaget som foreligger.
Når det gjelder anonyme vitner, skal jeg ikke si stort
om det. Jeg vil bare kort si at det vil kunne være en pro­
blemstilling som gjelder andre enn politivitner. Det andre
som jeg har et ønske om å sortere ut, er at det er stor for­
skjell på det som vil være den fulle anonymitet på den
ene siden, og det at man gir en viss adgang til å begrense
fulle personalia på den andre siden. Det er en sondring
som det er viktig å ha med seg i arbeidet med disse spørs­
målene.
Jeg har allerede i en replikk gitt uttrykk for at jeg opp­
fatter livstidsstraff som en ren demonstrasjon og setter
det på kontoen for virkningsløse tiltak, så det fortjener
ikke stort mer omtale.

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999 3013
Når det gjelder strafferegler om vold mot offentlige
tjenestemenn, derunder politiet, vil det være mitt ut­
gangspunkt at de i det vesentlige faktisk er tilfredsstillen­
de i dag. Jeg kan være med på å vurdere høyere straffer­
amme på øvre nivå i forhold til enkelte bestemmelser,
men det vil jeg i så fall vurdere på en grundigere måte
enn det nå er foranledning til, og i forhold til de enkelte
straffebud. Men jeg vil nok tro at det å innføre høyere
minstestraffer ikke vil få min tilslutning, men jeg er selv­
følgelig åpen for å kunne vurdere det i forhold til det en­
kelte konkrete tilfellet.
Jeg tror allikevel at dagens lovgivning stort sett er ri­
melig tilfredsstillende og forholdsvis streng, og det skal
den være. Men det betyr ikke at alt nødvendigvis er til­
fredsstillende. Det kan være mange tiltak som det kunne
være fornuftig å iverksette for å trygge polititjeneste­
menn bedre, f.eks. bedre opplæring. Det er i hvert fall
min antakelse at det ville være en bedre bruk av pengene
enn f.eks. å bruke penger til å kjøpe nye våpen.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Statsråd Odd Einar Dørum: Polititjenestemenn­
enes sikkerhet ivaretas dels gjennom lovverket og dels
gjennom fysiske tiltak, hvorav væpning utgjør et ele­
ment. Når det gjelder politiets bevæpning, er det først og
fremst tre problemstillinger som gjør seg gjeldende:
-- type og antall tjenestevåpen
-- operativ opplæring
-- tilgjengelighet på tjenestevåpen
Det skilles mellom en­ og tohånds tjenestevåpen. En­
håndsvåpen er revolver, mens tohåndsvåpen er MP­5
maskinpistol. Når det gjelder enhåndsvåpen, er det til­
nærmet 100 pst. dekning, dvs. at hver operativ tjeneste­
mann har utlevert eget våpen.
Et tilfredsstillende antall tohåndsvåpen er fordelt til
alle politidistrikt for å ha et forsvarlig beredskapsnivå av
såkalte forsterkningsvåpen. Retningslinjene er at politi­
mestrene må etablere praktiske rutiner, som bl.a. sikrer
forsvarlig disponering av tildelte tohåndsvåpen når sam­
me tjenestevåpen benyttes av flere politimenn. Dette er i
tråd med hva utenlandske bevæpnede politikorps forhol­
der seg til. Det er ikke kjent at andre utenlandske politi­
korps dimensjonerer antall tohåndsvåpen i henhold til
antall operative polititjenestemenn.
I tillegg er det fastsatt og pålagt politidistriktene å ha
et antall såkalte skarpskyttere. Hovedoppgaven er å være
observasjonspost og støttevåpen for egne mannskaper.
Det er en meget tilfredsstillende beredskap.
Det er også fordelt et antall gassgeværer -- altså også
tohåndsvåpen -- til alle politidistrikter.
På denne bakgrunn er det min vurdering at det forelig­
ger en tilfredsstillende situasjon hva angår antall og type
tjenestevåpen fordelt til landets politidistrikt.
Politiet gjennomfører årlig pålagt politioperativ opp­
læring innenfor flere disipliner, herunder skytetrening.
Det er summen av instruksjon, praktiske øvelser og egen­
erfaring som skal sette tjenestemannen bedre i stand til å
løse oppgavene. Opplæringen er delt inn i nivåer, avhen­
gig av hvilken funksjon man har. Justisdepartementet har
utarbeidet retningslinjer for denne virksomheten. Nivået
for opplæringen av politioperativt personell er i Norge
minst på høyde med de andre nordiske land.
Generelt skal alle polititjenestemenn årlig gjennomfø­
re skytetrening, mens det personell som er pekt ut av po­
litisjef, skal gjennomføre årlig godkjenningsprøve etter
program fastsatt av Justisdepartementet. Politidistriktene
har hittil fått tildelt særskilte, øremerkede midler og am­
munisjon til å gjennomføre årlig politioperativ opplæ­
ring.
Generelt er polititjenestemannens egensikkerhet av­
hengig av en rekke faktorer i form av f. eks. egne ferdig­
heter, målrettet opplæring og tidsmessig materiell og ut­
styr. Politiet er de siste årene tilført utstyr i form av vå­
pen og verneutstyr. I tillegg til den årlige politioperative
opplæring for den enkelte er det flere andre typer kurs.
Dette gjelder bl.a. kurs for operative uteledere og kurs i
stabstjeneste. Videre holder Politihøgskolen kurs i prak­
tisk pedagogikk.
Målet med dette kurstilbudet er å holde en høyt faglig
og pedagogisk kvalitet på den politioperative opplærin­
gen. Gjennom de tiltak jeg har redegjort for, mener jeg at
norsk politi har et høyt faglig nivå på den politioperative
opplæringen.
Det tredje element er tilgjengeligheten på tjenestevå­
pen dersom det oppstår situasjoner som nødvendiggjør at
politiet bevæpner seg. Etter § 5 i politiets våpeninstruks
kan politisjef gi tillatelse til å medbringe enhånds skyte­
våpen i bilpatrulje, eller under utrykning fra reservetje­
neste når dette måtte være nødvendig. Nærmere retnings­
linjer ble nedfelt i Justisdepartementets rundskriv i for­
bindelse med ny våpeninstruks for politiet. Det ble her
fastsatt at slik tillatelse kan gis for faste, organiserte bil­
patruljer som løpende mottar tjenesteoppdrag underveis,
og for tjenestemenn i lensmannsetaten som utfører ta­
bellert reservetjeneste. I ethvert tilfelle må det foreligge
et aktuelt og politifaglig fundert behov for etablering av
en slik ordning.
Innenfor de kriterier som er trukket opp av departe­
mentet, kan følgelig politisjef lokalt gi tillatelse til frem­
skutt lagring av våpen i kjøretøy. At avgjørelsesmyndig­
heten etter våpeninstruksen er lagt til lokal politimester,
må ses i sammenheng med at denne type spørsmål best
kan vurderes lokalt, hvor man sitter med kunnskap om
lokale forhold, behov og tjenestemennenes innstilling til
fremskutt lagring av våpen.
Justisdepartementet gjennomførte i 1997 en kartleg­
ging av i hvilken grad det i landets politidistrikt var be­
sluttet fremskutt lagring av enhånds tjenestevåpen. Un­
dersøkelsen viste at det først og fremst var i østlandsom­
rådet man hadde benyttet mulighetene til fremskutt lag­
ring. Ved mange tjenestesteder så man ikke behov for
permanent ordning med fremskutt lagring. Ut fra at re­
gelverket allerede i dag åpner for fremskutt lagring av
enhånds tjenestevåpen, ser jeg ikke behov for å endre
dette.

4. mai -- Forsl. fra repr. Simonsen, Stang, Kleppe og Terje Knudsen om en handl.plan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn
1999
3014
I Budsjett­innst. S. nr. 4 for 1998­99 ber justiskomite­
en om at departementet ser på spørsmålet om bruk av
anonyme vitner. Bruk av anonyme vitner er et spørsmål
som er under arbeid i departementet, med sikte på å bli
sendt på høring. Dette er et spørsmål som knytter seg til
den alminnelige straffeprosess, og som selvfølgelig er
viktig, fordi det handler om alle borgere, og det handler
om noe av det mest grunnleggende i samfunnet vårt,
nemlig at uten vitner, har vi ingen sak. Og vi vet at i for­
hold til spesielle typer organisert kriminalitet kan vi risi­
kere å ikke ha vitner. Det er jo på den bakgrunn spørsmå­
let om anonyme vitner er tatt opp og fremmet, og det må
selvfølgelig gjelde alle borgere, uansett hvilken funksjon
de har.
Jeg er også åpen for det spørsmålet som er reist, at det
kan finnes situasjoner hvor man ikke skal oppgi alle de­
taljer om sine personalia, og ser på det som et selvstendig
forhold som skal vurderes.
Jeg er svært opptatt av denne saken og vil sørge for at
den får så rask framdrift som overhodet mulig.
Når det gjelder de spørsmål som er blitt berørt i debat­
ten knyttet til Metodeutvalgets innstilling, vil jeg få lov
til å bemerke at i de orienteringer som er sendt fra depar­
tementet til Stortinget, har vi gjort det klart at det ikke er
en stortingsmelding vi fremmer, men en odelstingspro­
posisjon. Det har vi selvfølgelig gjort fordi når vi har
gjort et grundig forarbeid, er det ingen grunn til ikke å
gjennomføre det som skal skje. Stortinget vil jo her få en
særdeles velegnet anledning til å vurdere det departe­
mentet framlegger, og også å se på de enkelte tiltakene,
slik at gjennom det lovarbeidet ligger sakens videre
håndtering i Stortingets hånd. Jeg jobber slik, og vil også
holde de tidsfrister som jeg tidligere har skissert overfor
komiteen i den sammenheng.
Jeg kan også bekrefte at jeg selvfølgelig er vel kjent
med det vedtak som ble gjort i desember. Det er en sak
som departementet har under arbeid, og som jeg vil sørge
for har en så tilfredsstillende framdrift som overhodet
mulig.
Generelt forstår jeg hvorfor man er opptatt av å sikre
politifolk. De står i en ansvarsfull gjerning, og de har
krav på å vite at samfunnet også står sammen med dem.
Men det er en balansegang her, som flere talere har vært
inne på, når det gjelder våpen, mellom det å ha et ube­
væpnet politi og samtidig ha en åpenhet for spesielle si­
tuasjoner. Dette er spørsmål som justismyndighetene ge­
nerelt drøfter, men vi gjør det ut fra det utgangspunkt at
vi i Norge har normalsituasjoner som er basert på at man
ikke har våpen, men at vi dessverre har spesialsituasjoner
som krever det. Det på knivseggen å håndtere dette tror
jeg er ganske avgjørende.
Og la meg si generelt: Jeg tror at noe av det viktigste i
kriminalitetsbekjempelsen er at de fleste oppfatter det
som så trygt som mulig å opptre som ansvarlige borgere,
at de tør si fra, at de tør kontakte politiet og at de tør være
vitner. Så kan vi være enige om at det finnes tilfeller som
utvikler seg i kriminalpolitiske subkulturer i vårt land,
hvor folk ikke tør være vitner, og hvor man skremmes fra
å være vitner. I forhold til disse situasjonene er det all
mulig grunn til å se på hvordan vi kan sørge for at det er
vitner som selvfølgelig -- slik som det prinsipielt må være
i disse situasjonene -- er kjent for aktor, forsvarer og
dommer. Det er meget alvorlig at det er slike situasjoner,
og derfor har jeg engasjert meg sterkt i det. La meg også
tilføye at dette ikke er en erkjennelse jeg har fått fordi jeg
har blitt justisminister. Jeg har vært opptatt av disse
spørsmålene i en årrekke, men jeg konstaterer selvfølge­
lig med naturlighet at når man blir justisminister, legger
folk merke til hva man sier. Som sagt tidligere -- jeg kan
gjerne gjenta det fra denne talerstol -- da jeg for godt over
fire år siden bl.a. var opptatt av ulike sider ved organisert
kriminalitet, møtte jeg til min undring for første gang i
mitt politiske liv øredøvende taushet. Jeg gav meg ikke
av den grunn, for taushet trenger ikke å være et tegn på
enten rungende samtykke eller på at det du står for, er
irrelevant, det kan tvert imot være uttrykk for at folk er
usikre eller i noen tilfeller til og med redde. I dette gren­
selandet bekrefter jeg mitt engasjement i saker om ano­
nyme vitner. Jeg tror det er helt riktig for å sikre noe av
det mest grunnleggende i en rettsstat, nemlig at vi har vit­
ner. Uten vitner har vi ingen sak, og har vi ingen sak, kan
vi selvfølgelig risikere i de groveste tilfellene at krimina­
liteten går ustraffet hen, og det er virkelig å undergrave
både rettsstaten og demokratiet.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Jørn L. Stang (Frp): Fremskrittspartiet har ikke bare
klar tale, men også klare forslag som understreker at sik­
kerheten for politiet må settes i høysetet. Politikernes
oppgave bør være å gi tilstrekkelige rammebetingelser til
politiet, slik at sikkerheten for landets polititjenestemenn
er optimal mot voldelige og kriminelle elementer i sam­
funnet.
I 1997 ble det anmeldt en sak med vold mot politiet
nesten annen hver dag i hovedstaden. Utviklingen er be­
kymringsfull både for politiet og de samfunnsborgere
som er opptatt av politiets sikkerhet. Mer vold mot politi­
folk er et uttrykk for at gatemiljøet er blitt tøffere og råe­
re, og at respekten for politiet som ordensetat er klart på
retur. Den tøffe hverdagen blir diskutert i korridorene på
de ulike politikamrene. Man må regne med at det finnes
en del mørketall, saker som tjenestemennene ikke anmel­
der. En del politifolk dropper å anmelde mindre alvorlige
saker, hvis de i etterkant snakker ut med arrestanten og
kanskje får en beklagelse. Det finnes eksempler på at po­
lititjenestemenn er blitt utsatt for grov vold opptil flere
ganger. Ett tilfelle går på at en polititjenestemann ble ut­
satt for grov vold hele ti ganger da han hadde sin gatetje­
neste i Oslo i 1994. Volden var så alvorlig at anmeldelse
var uunngåelig. Han kan konstatere at forholdene i ho­
vedstaden i dag er langt tøffere enn for fem år siden.
Fremskrittspartiet har forstått det slik at straffen for
vold mot politiet må skjerpes, og den må skjerpes betrak­
telig. Det må også bli langt flere politifolk i gatene. Res­
sursmangelen gjør at politiet ikke makter å gjøre jobben

4. mai -- Voteringer
1999 3015
slik publikum forventer. Her er det riksforsamlingens re­
presentanter som har hovedansvaret.
Fortsatt gir politiuniformen i de fleste tilfeller en viss
beskyttelse for polititjenestemennene. Men det må være
straffer som står i forhold til volden når en tjenestemann
blir angrepet med øks, truet med kniv, slått og sparket, og
når en blir truet på livet av gjengmedlemmer. Jeg har den
oppfatning at den rødgrønne røre på den politiske skala
ikke tar tilstrekkelig hensyn til den negative voldsutvik­
lingen som herjer landet i dag. Dette har tydelig blitt be­
vist i debatten som har foregått i denne saken.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.
(Votering, se side 3017)
S a k n r . 1 7
Forslag oversendt fra Odelstingets møte 13. april 1999
(Jf. Innst. O. nr. 51):
«Regjeringa vert oppmoda om innan rimeleg tid å in­
korporere i lovs form FNs barne­ og kvinnediskrimine­
ringskonvensjonar.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3018)
S a k n r . 1 8
Forslag oversendt fra Odelstingets møte 13. april 1999
(Jf. Innst. O. nr. 51):
«Regjeringa vert oppmoda om å utarbeide ein over­
ordna handlingsplan for informasjon, undervisning og ut­
danning for å verne og fremje menneskerettane i Noreg.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3018)
Siden den reglementsmessige tid for formiddagens
møte nå ganske snart er omme, vil presidenten foreslå at
vi gjennomfører voteringsprosedyren på overtid. -- Det
anses vedtatt.
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Stortinget går da til votering over sake­
ne på dagens kart.
Votering i sak nr. 1
Komiteen hadde innstillet:
St.meld. nr. 34 (1998­99) -- om Norges deltakelse i
Europarådet i 1998 -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet:
Dokument nr. 13 (1998­99) -- årsrapporten fra den
norske delegasjon til Europarådets parlamentariske
forsamling for 1998 -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Det voteres over forslag fra representan­
ten Terje Knudsen på vegne av Fremskrittspartiet over­
sendt fra Odelstingets møte 25. mars 1999.
«Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av
en ressursavgift (grunnrente) og ber videre om at egn­
ete virkemidler for en slik avgift blir utredet, deretter
sendes vurderingen Stortinget.»
Presidenten: Ivar Kristiansen -- til stemmeforklaring,
eller stemmeråd muligens.
Ivar Kristiansen (H): Jeg anmoder presidenten om
tillatelse til å gi stemmeforklaring i sakene nr. 3 -- 10 i og
med at disse henger relativt nært sammen.
Presidenten: Hvis det kan øke tempoet i det hele, an­
ses det å være nyttig.
Ivar Kristiansen (H): Det skal det gjøre.
Jeg anbefaler Høyres gruppe å stemme for forslaget i
sak nr. 3. Forslaget i sakene nr. 4 og 5 anbefaler jeg grup­
pen å stemme imot. Forslaget i sak nr. 6 ber jeg gruppen
å votere for, det samme gjelder i sak nr. 7. Jeg tar det for
gitt at man stemmer for Høyres forslag i sakene nr. 8 og
9, likeledes at man stemmer for i sak nr. 10.
Presidenten: Da antar presidenten at vi kan gå løs på
votering over forslaget under sak nr. 3.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 76 mot 28
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.12.10)
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Det voteres over forslag fra representan­
ten Terje Knudsen på vegne av Fremskrittspartiet over­
sendt fra Odelstingets møte 25. mars 1999:
«Stortinget ber Regjeringen foreta tilpasninger slik
at enhetskvoteordningen utvides til å omfatte fartøy
helt ned til 15 meter.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 86 mot 14
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.12.39)

4. mai -- Voteringer 1999
3016
Votering i sak nr. 5
Presidenten: Det voteres over forslag fra representan­
ten Terje Knudsen på vegne av Fremskrittspartiet over­
sendt fra Odelstingets møte 25. mars 1999:
«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for fritt
omsettelige kvoter og at dette tillates på tvers av far­
tøygrupper.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 88 mot 16
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.13.06)
Votering i sak nr. 6
Presidenten: Det voteres over forslag fra representan­
ten Terje Knudsen på vegne av Fremskrittspartiet over­
sendt fra Odelstingets møte 25. mars 1999:
«Stortinget ber Regjeringen endre grensen mellom
hav­ og kystfiskeflåten til 21,3 meter.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 75 mot 29
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.13.44)
Votering i sak nr. 7
Presidenten: Det voteres over forslag fra representan­
ten Terje Knudsen på vegne av Fremskrittspartiet over­
sendt fra Odelstingets møte 25. mars 1999:
«Stortinget ber Regjeringen utvide tidsavgrensnin­
gen for enhetskvoteordningen til å gjelde i 15 år. Dette
gjøres også gjeldende for reketrålere.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 75 mot 29
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.14.11)
Votering i sak nr. 8
Presidenten: Det voteres over forslag fra representan­
ten Ivar Kristiansen på vegne av Høyre oversendt fra
Odelstingets møte 25. mars 1999:
«Stortinget ber Regjeringen utrede en avvikling av
tidsavgrensningen for tildeling av enhetskvoter. Av­
viklingen bør skje parallelt med innføringen av en
grunnrenteavgift i fiskerinæringen. Formen på en slik
avgift bl.a. beregningsgrunnlaget, hvem som skal om­
fattes, og bruken av den må utredes nærmere.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre ble med 75 mot 29 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.14.49)
Votering i sak nr. 9
Presidenten: Det voteres over forslag fra representan­
ten Ivar Kristiansen på vegne av Høyre oversendt fra
Odelstingets møte 25. mars 1999:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag om å
innføre enhetskvoteordning for alle fiskerier der for­
valtningshensyn tilsier at det må legges begrensninger
på fisket. Det opprettes separate enhetskvoteordninger
for fartøyer over og under 21,3 meter.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre ble med 75 mot 29 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.15.17)
Votering i sak nr. 10
Presidenten: Det voteres over forslag oversendt fra
Odelstingets møte 25. mars 1999:
«Stortinget ber Regjeringen greie ut om einings­
kvoteordninga kan gjerast gjeldande for fartøy under
28 m. Stortinget føreset at Regjeringa kjem tilbake
med denne vurderinga i budsjettet for år 2000, slik at
dette kan gjennomførast frå 1. januar 2000.»
V o t e r i n g e n viste at forslaget bifaltes enstem­
mig.
Steinar Bastesen (TF) (fra salen): Jeg stemte imot.
Karin Andersen (SV) (fra salen): Sosialistisk Venstre­
partis gruppe skulle også ha stemt imot.
Presidenten: Da vil presidenten foreslå at vi tar vote­
ringen om igjen.
V o t e r i n g :
Forslaget bifaltes mot 6 stemmer.
Presidenten: Til sak nr. 11 foreligger det ikke noe vo­
teringstema.
Votering i sak nr. 12
Presidenten: Under debatten har Rolf Reikvam satt
fram to forslag på vegne av Sosialistisk Venstreparti. For­
slagene lyder:
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om
politisk styrt rente fra 1. januar 2000.»
Forslag nr. 2 lyder:

4. mai -- Voteringer
1999 3017
«Rentepåslaget til dekning av blant annet
administrasjonskostnader fjernes både for flytende og
fast rente med virkning fra 1. august 1999.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti ble mot 6
stemmer ikke bifalt.
Komiteen hadde innstillet:
St.meld. nr. 27 (1998­99) om innføring av fastrente i
Statens lånekasse for utdanning -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 13
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at et
forslag fra Fremskrittspartiet til denne saken er trukket til­
bake.
Komiteen hadde innstillet:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag, senest
høsten 1999, om tilrettelegging for internasjonalisering.
Ansvaret for godkjenning av utdanning for å bli autori­
sert for et yrke og godkjenning av nordmenns utdanning i
utlandet, legges til et nytt, eventuelt et allerede etablert,
organ.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 14
Presidenten: Presidenten foreslår at nærings­ og han­
delsministerens andre redegjørelse om håndtering av år
2000­problemet i Stortingets møte 26. april 1999 vedleg­
ges protokollen. -- Det anses vedtatt.
Votering i sak nr. 15
Komiteen hadde innstillet:
St.meld. nr. 15 (1998­99) -- Årsmelding for Data­
tilsynet 1997 -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 16
Presidenten: Under debatten er det satt fram i alt åtte
forslag. Det er:
-- forslagene nr. 1 og 2, fra Jan Simonsen på vegne av
Fremskrittspartiet og Høyre
-- forslagene nr. 3­7, fra Jan Simonsen på vegne av Frem­
skrittspartiet
-- forslag nr. 8, fra Kristin Krohn Devold på vegne av
Høyre
Det voteres først over forslagene og deretter over inn­
stillingen. Presidenten vil komme tilbake til utformingen
av innstillingens forslag til vedtak senere.
Det voteres først over forslagene fra Fremskrittspartiet.
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen pålegge politimestrene
å gjennomføre ordninger med fremskutt våpendepot
(utplassering av våpen i sikre anordninger i tjenestebi­
ler) der verneombudene mener det er nødvendig av
hensyn til tjenestemennenes sikkerhet.»
Forslag nr. 4 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
nødvendige lovendringer slik at forsettlige eller over­
lagte drap på offentlige tjenestemenn kan medføre
fengsel på livstid.»
Forslag nr. 5 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til end­
ring av straffelovens § 127, slik at dagens maksimums­
straff heves fra 5 års til 10 års fengsel når volden ut­
øves mot polititjenestemenn. Dersom volden er grov,
settes det en minstestraff på 4 års fengsel og en
maksimumsstraff på 21 års fengsel.»
Forslag nr. 6 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til end­
ring i straffelovens § 128, slik at det innføres en minste­
straff på 6 måneders fengsel for personer som bruker
grove trusler eller tilbud om bestikkelser for å få en of­
fentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unn­
late å foreta en tjenestehandling, og slik at dagens
maksimumsstraff heves fra 1 års fengsel til 5 års feng­
sel når truslene og tilbudene om bestikkelser er rettet
mot polititjenestemenn.»
Forslag nr. 7 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til end­
ring av straffelovens § 326, slik at maksimumsstraffen
for å hindre eller forsøke å hindre en polititjeneste­
mann i å utføre sin jobb økes fra 6 måneders fengsel til
fengsel i inntil 2 år.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 88 mot 17
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.19.32)
Presidenten: Forslagene fra Fremskrittspartiet og
Høyre tas opp til votering.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
nødvendige lovendringer slik at det blir tillatt å føre
anonyme politivitner for norske domstoler, og slik at
polititjenestemenn som ikke opptrer anonymt får lov­

4. mai -- Referat 1999
3018
bestemt rett til ikke å oppgi personalia utover tje­
nestenummer.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en rask utred­
ning av våpensituasjonen ved landets politikamre og
lensmannskontorer og i forbindelse med statsbudsjet­
tet for år 2000 fremlegge en plan som sikrer samtlige
av landets operative polititjenestemenn personlige
håndvåpen, og adgang til en tilstrekkelig våpentre­
ning.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre ble med 75
mot 30 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.20.00)
Presidenten: Forslaget fra Høyre tas opp til votering.
Forslaget lyder:
«Dokument nr. 8:8 (1998­99) forslag fra
stortingsrepresentantene Jan Simonsen, Jørn L. Stang,
Vidar Kleppe og Terje Knudsen om en handlingsplan
for å øke sikkerheten for polititjenestemenn pkt. 4 ved­
legges protokollen.»
Presidenten antar at Fremskrittspartiet vil støtte dette
forslaget.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre ble med 75 mot 30 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.20.35)
Presidenten: Vi skal så votere over innstillingens for­
slag til vedtak.
Av voteringstekniske hensyn vil presidenten etter
samråd med komiteen endre dette slik at forslaget til ved­
tak deles opp i to romertall, slik at vi får et skille mellom
de forslagene som foreslås vedlagt protokollen, og de
forslagene som foreslås avvist. Endringen vil bli tatt inn i
en beriktiget utgave av innstillingen.
Med denne endringen vil voteringen bli som følger:
Komiteen hadde innstillet:
I.
Dokument nr. 8:8 (1998­99) -- forslag fra stortingsre­
presentantene Jan Simonsen, Jørn L. Stang, Vidar Klep­
pe og Terje Knudsen om en handlingsplan for å øke sik­
kerheten for polititjenestemenn nr. 1, 5, 6 og 7 vedlegges
protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
II.
Dokument nr. 8:8 (1998­99) -- forslag fra stortingsre­
presentantene Jan Simonsen, Jørn L. Stang, Vidar Klep­
pe og Terje Knudsen om en handlingsplan for å øke sik­
kerheten for polititjenestemenn nr. 2, 3 og 4 avvises.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 75 mot 29 stem­
mer.
(Voteringsutskrift kl. 15.22.27)
Votering i sak nr. 17
Presidenten: Forslag oversendt fra Odelstingets møte
13. april 1999 lyder:
«Regjeringa vert oppmoda om innan rimeleg tid å
inkorporere i lovs form FNs barne­ og kvinnediskrimi­
neringskonvensjonar.»
Forslaget er i sin form et oversendelsesforslag. Presi­
denten foreslår at forslaget oversendes Regjeringen uten
realitetsvotering. -- Det anses vedtatt.
Votering i sak nr. 18
Presidenten: Forslag oversendt fra Odelstingets møte
13. april 1999 lyder:
«Regjeringa vert oppmoda om å utarbeide ein over­
ordna handlingsplan for informasjon, undervisning og
utdanning for å verne og fremje menneskerettane i No­
reg.»
Forslaget er i sin form et oversendelsesforslag. Presi­
denten foreslår at forslaget oversendes Regjeringen uten
realitetsvotering. -- Det anses vedtatt.
Før presidenten tar opp sak nr. 19, Referat, vil han for
ordens skyld gjøre oppmerksom på følgende:
På vegne av Odelstingets president vil presidenten få
meddele at Odelstingets møte settes kl. 18. Videre vil det
bli ringt til møte i Lagtinget umiddelbart etter at vi er fer­
dig med dagens kart her i Stortinget.
S a k n r . 1 9
Referat
1. (190) Pensjonar frå statskassa (St.prp. nr. 63 (1998­
99))
Enst.: Sendes familie­, kultur­ og administrasjons­
komiteen.
2. (191) Regulering av opptaket til studium ved univer­
siteta studieåret 1999­2000 (St.prp. nr. 64 (1998­99))
Enst.: Sendes kirke­, utdannings­ og forskningsko­
miteen.
3. (192) Forslag fra stortingsrepresentantene Sverre J.
Hoddevik og Lars Arne Ryssdal om at gebyrfinansier­
te kommunale tekniske tjenester skal konkurranseut­

4. mai -- Referat
1999 3019
settes, pålegges revisjon og prises i henhold til forbruk
(Dokument nr. 8:49 (1998­99))
Enst.: Sendes kommunalkomiteen.
4. (193) Forslag fra stortingsrepresentantene Karin An­
dersen og Signe Øye om endringer i folketrygdloven
slik at økonomisk godtgjørelse for folkevalgte i poli­
tiske verv i kommuner og fylkeskommuner blir unn­
tatt fra bestemmelsen om avkorting i pensjonen (Do­
kument nr. 8:50 (1998­99))
5. (194) Forslag fra stortingsrepresentantene Øystein
Hedstrøm, John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om
videreføring av den akuttmedisinske beredskapen ved
Sykehuset Østfold -- Askim (Dokument nr. 8:51
(1998­99))
Enst.: Nr. 4 og 5 sendes sosialkomiteen.
6. (195) Næringskomiteen melder å ha valgt Morten
Lund som ny leder i næringskomiteen
7. (196) Frei kommune sender skriv datert 22. april
1999 med uttalelse fra formannskapet om bygging av
fregatter til det norske forsvar
8. (197) Hordaland fylkeskommune sender skriv datert
12. april 1999 med uttalelse fra fylkestinget om ring­
virkninger for vest­norsk maritim industri ved byg­
ging av 6 fregatter.
Enst.: Nr. 6­8 vedlegges protokollen.
Møte hevet kl. 15.25.