Forhandlinger i Stortinget nr. 130 16. feb. -- Valg av settepresident S 1998­99 1999 1941 Møte tirsdag den 16. februar kl. 10 President: K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l D a g s o r d e n (nr. 52) 1. Innstilling frå sosialkomiteen om handlingsplan for funksjonshemma 1998­2001 (Deltaking og likestil­ ling) (Innst. S. nr. 85 (1998­99), jf. St.meld. nr. 8 (1998­99)) 2. Interpellasjon fra representanten John I. Alvheim til sosialministeren: «Ca. 200 sterkt syke og nedkjørte narkomane døde av overdose i 1998, det høyeste antall overdosedøds­ fall i Norge på ett år. Det kan bli like mange og kanskje flere slike dødsfall i 1999 om ikke ekstraordinære til­ tak settes inn på gateplanet i Oslo umiddelbart. Vil statsråden som representant for en Regjering som flagger menneskeverd og livskvalitet høyt, også inkludere de narkomanes krav om livskvalitet ved sna­ rest å sørge for konkrete og differensierte hjelpetiltak på gateplanet i Osloregionen?» 3. Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stortings­ representantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om å be Regjeringen legge frem lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn, som ikke har medisinske år­ saker (Innst. S. nr. 82 (1998­99), jf. Dokument nr. 8:6 (1998­ 99)) 4. Referat Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Martin Skaaren Presidenten: Ærede medrepresentanter! Tidligere stortingsrepresentant Martin Magnus Skaaren er død, nær 94 år gammel. Skaaren var født 30. april 1905 i Sør­Trøndelag. Alle­ rede i 1920 begynte han som aktiv fisker. I tillegg drev han småbruket Skåren, der han bodde hele sitt liv. Martin Skaaren kom tidlig med i kommunalpolitikken som re­ presentant for Høyre. Allerede i 1931 ble han medlem av skolestyret. Fra 1935 var han medlem av Kvenvær kom­ munestyre og formannskap. Disse vervene hadde han uavbrutt helt fram til 1961. Han ble oppnevnt som ordfø­ rer ved frigjøringen i 1945 og var senere valgt ordfører i årene 1946­61. I tillegg hadde Martin Skaaren en lang rekke kommunale, fylkeskommunale og andre offentlige verv. Han var politisk aktiv langt inn i pensjonisttilværelsen. Ved valget i 1961 ble Martin Skaaren valgt til Stortin­ get for Høyre fra Sør­Trøndelag. Han ble gjenvalgt i 1965, men i 1969 frasa han seg gjenvalg til tross for at alt lå til rette for renominasjon uten motkandidat. På Stortin­ get var Martin Skaaren hele tiden medlem av kommunal­ komiteen -- en komite som var som skapt for en person med så lang erfaring fra kommunalpolitikken. Han var naturlig nok spesielt opptatt av spørsmål som hadde med utkantdistriktenes -- og særlig kystbefolkningens -- inter­ esser å gjøre. I 1960­årene var diskusjonen om kommune­ sammenslutninger en stor sak i Stortinget. Martin Skaaren var i ettertid svært fornøyd med at han, som tals­ mann for mindretallet i kommunalkomiteen, klarte å få flertall for å beholde Ørland, Bjugn og Rindal som selv­ stendige kommuner. Han var også en sterk forkjemper for en rask utbygging av elektrisitetsforsyningen i ut­ kantdistriktene. Martin Skaaren higet ikke etter personlig PR, men han var genuint opptatt av å være en ombudsmann for sitt fyl­ ke og for Sør­Trøndelags innbyggere. Gjennom sine åtte år på Stortinget arbeidet han utrettelig med å ordne van­ skelige saker for kommuner og enkeltpersoner, ikke minst overfor departementene. Martin Skaaren var en godviljens mann, lite opptatt av å score politiske poenger, men desto mer innstilt på å fin­ ne praktiske løsninger på tingene. Han hadde venner i Stortinget på tvers av alle partilinjer og nøt stor respekt for sitt arbeid som en god ambassadør for sitt valgdistrikt. Vi minnes Martin Skaaren og lyser fred over hans minne. Representantene påhørte stående presidentens minne­ tale. Presidenten: Representantene Ulf Erik Knudsen, Øy­ stein Djupedal og Dag Terje Andersen, som har vært per­ mittert, har igjen tatt sete. Det foreligger to permisjonssøknader: -- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om sykepermi­ sjon for representanten Torstein Rudihagen fra og med 16. februar og inntil videre -- fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe om sykeper­ misjon for representanten Anne Brit Stråtveit fra og med tirsdag 16. februar og inntil videre Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknadene behandles straks og innvilges. 2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i per­ misjonstiden: For Vest­Agder fylke: Sigmund Kroslid For Oppland fylke: Kjell Ivar Fossnes 3. Sigmund Kroslid og Kjell Ivar Fossnes innvelges i Lagtinget for den tid de møter for representantene Anne Brit Stråtveit og Torstein Rudihagen. Presidenten: Sigmund Kroslid og Kjell Ivar Fossnes er til stede og vil ta sete. Valg av settepresident Presidenten: Presidenten vil forslå at det velges en settepresident for Stortingets møte i dag -- og anser det som vedtatt. Presidenten ber om forslag på settepresident. Tom Thoresen (A): Jeg foreslår Oddbjørg Ausdal Starrfelt. Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt er foreslått som settepresident. -- Andre forslag foreligger ikke, og 130 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1942 Oddbjørg Ausdal Starrfelt er enstemmig valgt som sette­ president for dagens møte. S t a t s r å d M a g n h i l d M e l t v e i t K l e p p a overbrakte 1 kgl. proposisjon (se under Re­ ferat). Presidenten: Representanten Annelise Høegh vil fremsette et privat forslag. Annelise Høegh (H): På vegne av Per­Kristian Foss og meg selv vil jeg fremsette et forslag om endring i verdi­ papirfondloven slik at det gis adgang til å opprette ideelle verdipapirfond. Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­ mentsmessig måte. S a k n r . 1 Innstilling frå sosialkomiteen om handlingsplan for funksjonshemma 1998­2001 (Deltaking og likestilling) (Innst. S. nr. 85 (1998­99), jf. St.meld. nr. 8 (1998­99)) Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presi­ denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­ nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­ ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalg­ te 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Det anses vedtatt. Bendiks H. Arnesen (A) (ordfører for saken): Stor­ tinget behandlet for mindre enn et år siden resultater og erfaringer med de to foregående handlingsplaner for funksjonshemmede. Komiteen ser positivt på at hand­ lingsplanen denne gang legges fram som stortingsmel­ ding, og komiteen finner at den foreliggende handlings­ planen gir en god analyse og beskrivelse av dagens situa­ sjon for mennesker med funksjonshemning. De to tidligere perioder med handlingsplaner for funk­ sjonshemmede har vært av stor betydning for å synlig­ gjøre funksjonshemmedes levekår. Disse to planperiode­ ne har lagt et godt grunnlag for den foreliggende plan og for komiteens arbeid med denne. La meg understreke at også ved denne behandlingen av spørsmål knyttet til funksjonshemmede har jeg opp­ levd et stort engasjement fra alle partier for å finne gode løsninger på de store oppgavene som ligger foran oss. Den foreliggende innstilling bærer preg av stor enig­ het om hovedtrekkene i planen. Handlingsplanen inne­ holder fire satsingsområder: -- et tilgjengelig samfunn -- planlegging og brukermedvirkning -- funksjonshemmedes rettigheter -- yrkesaktivitet for funksjonshemmede I høringer med de funksjonshemmedes organisasjoner har jeg også fått et klart inntrykk av at dette er i tråd med det de ser som de viktigste satsingsområdene. La meg understreke at disse fire hovedområdene har et svært omfattende innhold. Det er like gjerne først som sist grunn til å minne om at vi ennå har langt igjen før vi når de mål som her er satt. Det må gjøres en stor innsats i tida som kommer for å sikre nok ressurser til at planen kan gjennomføres i tråd med de lovnadene som her fore­ ligger. Målet med denne innsatsen må være å utvikle godt tilrettelagte ordninger i samfunnet for alle, sånn at det blir minst mulig behov for tilrettelegging for den en­ kelte. I de tilfeller det er nødvendig med spesialordninger, må dette etableres i et nært samarbeid med den enkelte funksjonshemmede selv, på en måte som gir størst mulig grad av selvstendighet og som medvirker til bedre livs­ kvalitet. Dette er det full enighet om i komiteen, og jeg synes vi er godt i gang med å nå disse målene. La meg også få understreke at uten de funksjonshem­ medes organisasjoners konstruktive og oversiktlige inn­ spill hadde dette arbeidet blitt langt vanskeligere. Orga­ nisasjonene har store kunnskaper om og god oversikt over muligheter og utfordringer. For komiteen har denne informasjonen vært meget nyttig. Komiteen er tilfreds med at brukermedvirkning i så stor grad er trukket fram som et grunnleggende prinsipp. Funksjonshemmede skal, som andre, delta i utformingen av det samfunnet vi alle skal leve i. Mennesker med funksjonshemning skal ha de samme mulighetene, rettig­ hetene og pliktene i samfunnet som alle andre. Komiteen ser det som viktig å fjerne hindringer for deltakelse enten det angår transport, utdanning, fritidstil­ bud, kultur, jobbmarked, informasjon eller tilgjengelig­ het til bygninger og anlegg. Krav om fysisk tilgjengelig­ het til bygg må gjelde både for privat og offentlig virk­ somhet. Lovgivning er et godt virkemiddel for å oppnå målsettingen om fysisk tilgjengelighet, og adgangen til å gi dispensasjoner fra slike bestemmelser må begrenses. Det er positivt at det blir utarbeidet en ny oppdatert handlingsplan for tilgjengelighet i statlige bygg, men det er viktig at denne planen også omfatter de mange bygg hvor staten er leietaker, og som rommer viktige tjeneste­ tilbud for publikum. I et tilgjengelig samfunn må det også være naturlig at funksjonshemmede skal ha mulighet til organisatorisk og politisk deltakelse, og det må selvsagt være mulig for funksjonshemmede å la seg velge inn i kommunestyrer, i fylkesting og i Stortinget. Min påstand er at denne muligheten fortsatt ikke er så klar som den skal være. Dette gjelder ikke bare i kommu­ ner og fylker, men også her i Stortinget. Det er en kjent 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1943 sak at deler av stortingsbygget -- stortingssalen, presi­ dentplassen og denne talerstolen -- ikke har den grad av tilgjengelighet som er nødvendig. Dette er utvilsomt et hinder for at funksjonshemmede skal kunne la seg velge til Stortinget. Et samfunn hvor grupper av befolkningen er forhindret fra å delta i demokratisk folkevalgte organer, er ikke et til­ gjengelig samfunn. En samlet komite mener derfor at det må foretas en utredning av hvordan stortingsbygget i sin helhet kan gjøres tilgjengelig for funksjonshemmede. Tilrettelagt transport er også et meget viktig tiltak for å gjøre samfunnet mer tilgjengelig. Her framkommer det store fylkesvise forskjeller på tilbud som blir gitt, og det meldes om reduksjoner i tilbudet for inneværende år. Dette er en utvikling som ikke er i tråd med målsettingen om en bedret tilgjengelighet. Fra Arbeiderpartiets side foreslo vi å få vurdert en innføring av retningslinjer for kvalitet og kvantitet når det gjelder spesialtransport, men dette forslaget fikk bare støtte fra Sosialistisk Venstreparti i komiteen. Bedre tilgjengelighet er også i høyeste grad nødven­ dig for mennesker med skjulte funksjonshemninger. Jeg tenker her på personer med psykiske lidelser, de som har lese­ og skrivevansker, de som har astma og allergiplager og mange, mange flere. Også for disse er det for store hindringer i forhold til utdanning, jobb, fritid mv. Det er bekymringsfullt at også personer med skjulte funksjons­ hemninger faller ut når det gjelder tilbudet om videregå­ ende opplæring. Dette er forhold som raskt også vil virke negativt for senere yrkesvalg og deltakelse i arbeidsliv og sosialt fellesskap. Slike forhold må det sterkt fokuse­ res på i oppfølgingen av handlingsplanen. La meg også si noe om det forslaget som gjelder Petø. Petø­metoden, eller konduktiv opplæring, er et helhetlig opplæringssystem som i hovedsak har barn med hjerne­ skader som målgruppe. Metoden har sin opprinnelse i Ungarn, og mange fra Norge har reist dit for å få dette til­ budet til sine barn. Resultatene av denne helhetlige opp­ læringen og behandlingen har vært oppsiktsvekkende go­ de. Gjennom flere år har det vært gjennomført prosjekter flere steder i landet hvor fagfolk fra Ungarn har bistått. Med de gode resultatene dette har gitt, synes jeg det er på tide å komme videre med tiltakene. Jeg er glad for at et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Frem­ skrittspartiet og Høyre, står sammen om et forslag som gjør dette mulig. La meg til slutt si at jeg er glad for at handlingsplanen har med et punkt om norsk bistand i forhold til funk­ sjonshemmede, og at en samlet komite har sluttet seg til dette. I de fattige delene av verden er funksjonshemmede de fattigste av de fattige. Dette er noe vi ikke kan overse i vårt arbeid for funksjonshemmede. Jeg tar opp det forslaget som står i innstillingen. Presidenten: Bendiks H. Arnesen har tatt opp det for­ slaget han refererte til. John I. Alvheim (Frp): St.meld. nr. 8 inneholder fire satsingsområder for funksjonshemmede fram til år 2001: Vi skal ha et inkluderende og tilgjengelig samfunn også for de funksjonshemmede. Det skal tas i bruk mer og sterkere brukermedvirkning i denne omsorgen, noe som er svært positivt. De funksjonshemmedes rettigheter skal styrkes og utvides, og forholdene skal bedre tilretteleg­ ges for yrkesaktivitet for de funksjonshemmede. Den foreliggende innstilling er stort sett enstemmig fra komiteens side, noe som betyr at det er tverrpolitisk enighet om å bedre de funksjonshemmedes situasjon to­ talt i samfunnet. På vegne av mitt parti vil jeg særlig understreke nød­ vendigheten av en jevn og tilstrekkelig årlig ressurstil­ gang som gjør det mulig å gjennomføre de ulike forslag i planperioden. Jeg er godt fornøyd med den ekstra satsing når det gjelder ressurser som det er lagt opp til i budsjet­ tet for 1999, en økning i forhold til foregående år på 66 mill. kr. I den foreliggende innstilling understreker Frem­ skrittspartiet i sine merknader det store antall eldre som blir funksjonshemmet i forbindelse med sykdommen Alzheimer, som fortrinnsvis rammer mennesker mellom 60 og 75 år. Denne sykdommen gir rask og sterk funk­ sjonshemning med tap av livskvalitet, og disse mennes­ kene blir meget raskt institusjonstrengende. Hele 70 pst. av pasientene i norske sykehjem er senil demente. Et nytt medikament som nå er på markedet, nemlig Aricept, kan i begynnerfasen av Alzheimer opprettholde god livskva­ litet og utsette institusjonspleie fra ett til to år. Jeg vil derfor sterkt beklage at Rikstrygdeverket så langt ikke har villet tillate å forskrive medikamentet på blå resept. Det ligger et Dokument nr. 8­forslag om dette til behand­ ling i sosialkomiteen, fremsatt av Fremskrittspartiet. Jeg vil sterkt henstille til de øvrige partiene i komiteen å støt­ te dette forslaget, først og fremst ut fra et menneskelig aspekt, men det er også grunn til å tro at det vil være for­ nuftig samfunnsøkonomisk å kunne forskrive dette medi­ kamentet på blå resept -- fremfor alt er det et rettferdig­ hetsprinsipp som Fremskrittspartiet mener man i stor grad må ta hensyn til, slik at ikke bare de rike kan skaffe seg dette medikamentet, men også de som har dårlig øko­ nomi. Fremskrittspartiet har ment og mener fortsatt at høre­ apparater må behandles på lik linje med andre tekniske hjelpemidler og dermed være fritatt for egenandeler. Jeg har aldri forstått hvorfor det skal være en forskjell når det gjelder egenbetaling for eksempelvis rullestolbrukere og hørselshemmede som trenger høreapparater. Fremskritts­ partiet har i innstillingen fremmet forslag om å fjerne egenandelene på høreapparater, og jeg tar opp dette for­ slaget i denne sammenhengen. Jeg vil si meg glad for at departementet tar til orde for et tettere samarbeid mellom hørselssentralene og hørsels­ kontorene som drives av organisasjonene. Jeg er likele­ des glad for at departementet i form av rundskriv anmo­ der våre større sykehus om å anskaffe transportable teksttelefoner nettopp for hørselshemmede. Jeg mener at jeg har belegg for å si at mange klienter opplever store problemer med attføringsapparatet. En av grunnene til dette kan etter mitt skjønn være at den medi­ 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1944 sinske attføringen er blitt for kortvarig, og at den yrkes­ messige attføringen på den annen side ikke er profesjo­ nell og god nok, og at mange mennesker av disse grunner møter veggen og ender opp som sosialklienter eller uføre­ trygdede. Jeg finner at samarbeidet mellom den medi­ sinske attføring, den yrkesmessige attføring og trygde­ systemet er for dårlig formalisert. Jeg tror man kunne oppnå store gevinster ved en samlokalisering av disse nevnte etatene. Jeg er veldig glad for at det ble mulig å skaffe flertall i komiteen for Arbeiderpartiets forslag om videreutvikling av Petø­metoden for denne mindre gruppen pasienter, hvor man erfaringsmessig har opplevd at foreldrene har måttet bruke betydelige private midler for å få en skikke­ lig habilitering av disse barna. Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp det forsla­ get han refererte til. Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Som det går fram av redegjørelsen til saksordføreren, er det stor poli­ tisk enighet i denne saken. Når partiene forplikter seg så sterkt, gir det håp om at funksjonshemmede skal nå målet om full deltaking og likestilling, som stortingsmeldingen har som undertittel. Prinsippet om at samfunnet ikke må gjøre oss funksjonshemmet, synes Kristelig Folkeparti er en positiv tilnærmingsmåte. Dermed fokuseres det mer på manglende tilrettelegging av omgivelsene, miljøet og de barrierene en funksjonshemmet møter for å kunne fungere optimalt. Blir samfunnet tilstrekkelig tilrettelagt, trenger ikke en skade eller sykdom bli noe handikap. Finnes det heis, kan bevegelseshemmede likevel nå høyere etasjer. Fin­ nes det bøker med punktskrift, kan blinde lese. Dataut­ styr hjelper dyslektikere, teksttelefon hjelper døve osv. Endelig skal det tilrettelegges for bedre tilgjengelighet ved landets trygdekontorer. Det burde være en selvfølge at offentlige kontorer kan besøkes av de brukerne tjenes­ ten er etablert for. En samlet komite mener at kommune­ ne ikke så lett må gi dispensasjon fra krav om tilgjenge­ lighet i nybygg. Kristelig Folkeparti støtter også at kom­ munene bør stille krav om tilgjengelighet når fastlegeav­ taler skal inngås. Vi mener at alle kontorer der helse­ og sosialpersonell utøver sin praksis, bør være tilgjengelige for bevegelses­ og orienteringshemmede. Jeg var i USA i høst, og jeg må bare innrømme at vi ligger langt etter når det gjelder offentlig tilrettelagt kol­ lektivtransport. Noen fylkeskommuner har redusert dette transporttilbudet betraktelig. Det kan hindre funksjons­ hemmede i å ta utdanning og arbeid. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at stortingsmeldin­ gen legger stor vekt på såkalt skjulte funksjonshemnin­ ger. Det som ikke er så synlig, blir ofte ikke forstått og akseptert. Det gjelder alt fra astma og diabetes til lese­ og skrivevansker. Det arbeides for at døve kan få inn døve­ tolk på fjernsynsskjermen. Målet er å få tekstet program­ mene automatisk. Det skal utvikles en tegnordbok, noe jeg vet barnehagepersonell vil sette pris på. Et treårig prosjekt med tegnspråkteater blir et spennende tiltak. Spennende blir det også å følge bruken av omsorgs­ lønn. NOVO har regnet ut at 100 000 mennesker her i landet har tungt belastende omsorgsoppgaver, mens kun 3 500 faktisk mottar omsorgslønn. Ordningen må bli bedre kjent for dem som trenger den. Skal brukermedvirkning og rettigheter ha noen verdi, er det avgjørende at de funksjonshemmede kjenner sine rettigheter. Det skal lages en CD­ROM, som blir et godt informasjonsverktøy og gir bedre mulighet for samar­ beid, respekt og forståelse mellom bruker og den som til­ rettelegger lokalmiljøet. Kristelig Folkeparti synes det er bra at handlingspla­ nen blir utgitt i punktskrift, stor skrift, på lydkassett og video med tegnspråk. Vi støtter også at den gis ut i en lettlest kortversjon og på engelsk. Det kan lette hjelpen for dem som ennå ikke behersker norsk tilfredsstillende. At valgmateriell til høsten blir tilgjengelig for alle, blir en viktig målsetting. Det er to komitemerknader som Kristelig Folkeparti har problemer med å støtte. Begge handler om i hvor stor grad Stortinget skal detaljstyre. Den første handler om hvorvidt et bestemt medikament skal komme inn under ordningen med blå resept. Den andre handler om et be­ stemt pedagogisk/terapeutisk tilbud, spesielt for barn og unge med cerebral parese. Erfaringene er delte. Noen mener det er på kollisjonskurs med integreringstanken her i landet. Andre hevder at de fleste barna i forsøkspro­ sjektene hadde motorisk fremgang og ble mer selvstendi­ ge, og ikke minst var foreldrene tilfreds. Foreldrene skal nå, sammen med en gruppe som de­ partementet har satt ned, evaluere denne og andre alter­ native behandlingsmetoder for hjerneskadde barn. Kriste­ lig Folkeparti vil avvente denne rapporten før vi bestem­ mer oss. Tiden strekker ikke til for å snakke om personlige as­ sistenter og muligheten for økt yrkesaktivitet blant funk­ sjonshemmede. Mer fleksible ordninger trengs. Kombi­ nasjonen arbeid og trygd er bra. Kristelig Folkeparti støt­ ter at en kan få uførepensjon med lavere uførhetsgrad enn 50 pst. Det skal avgis årlige rapporter om status for funk­ sjonshemmede. Jeg ser fram til det og håper at vi lykkes i å gi funksjonshemmede innflytelse over eget liv, og at vi greier å lage et samfunn som er godt for alle. Sonja Irene Sjøli (H): Høyre er tilfreds med at regje­ ringen Bondevik, i motsetning til regjeringen Jagland, presenterer handlingsplanen for funksjonshemmede som en stortingsmelding. Planen er nå blitt en sak for Stortin­ get, for alle partier og for hele det politiske miljøet. Den fremlagte handlingsplanen er et godt bidrag til å bedre forholdene, og jeg vil gi honnør til saksordføreren for et godt og grundig arbeid. Handlingsplanen gir en god beskrivelse av de problemer, muligheter og utfor­ dringer de funksjonshemmede har i sin hverdag i møte med storsamfunnet. Men det mangler en tidsplan for gjennomføringen, og det er heller ingen oversikt over hvordan de midler som bevilges, skal fordeles. Dette er en svakhet ved planen. 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1945 All politikk, også politikk for funksjonshemmede, må bygge på respekt for den enkelte og den enkeltes integri­ tet. Funksjonshemmede er ikke en homogen gruppe, de er like forskjellige som funksjonsfriske. I denne erkjen­ nelsen ligger en stor utfordring. Utgangspunktet for Høyre er å utvikle et samfunn som er godt tilrettelagt for alle, slik at det blir minst mulig be­ hov for å tilrettelegge for den enkelte. Men fortsatt er det både fysiske og psykiske barrierer overfor mennesker som er litt annerledes, som skiller seg ut fra flertallet. Men forskjelligheten er ikke et handikap. Er vi funk­ sjonshemmet i én sammenheng, kan vi utmerket godt være funksjonsdyktige i andre sammenhenger. Det er alt­ så løsningen på problemene som er annerledes, ikke de grunnleggende behovene. Mange funksjonshemmede er hemmet i sin livsutfol­ delse, mer enn det som er nødvendig i forhold til den funksjonshemningen de har, og dette er de fordi samfun­ net ikke har lagt godt nok til rette på en rekke områder. Samfunnet i seg selv kan i mange tilfeller virke hemmen­ de. Derfor er det avgjørende med en helhetlig politikk som virker funksjonsfremmende. Tilgjengelighet må gjelde overalt, slik at de funk­ sjonshemmede blir mest mulig selvhjulpne og har mulig­ het for aktiv deltakelse i samfunnet. Det må også gjelde i politisk virksomhet -- i kommunestyrer, fylkesting og her i Stortinget. Ikke minst er tilgjengeligheten til utdan­ ningsinstitusjoner viktig. Lik rett til utdanning må være en prioritert oppgave. Norges Handikapforbunds Ungdom har fremmet for­ slag om et IT­utdanningstilbud inkludert bo­ og service­ tilbud for sterkt funksjonshemmede ved en av våre høy­ skoler. Dette synes Høyre er et positivt forslag, og jeg vi­ ser til forslag fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspar­ tiet og SV, hvor vi ber Regjeringen vurdere etablering av et slikt tilbud lagt til Høgskolen i Hedmark, avdeling Rena. Informasjonsprosjektet «Et samfunn for alle» tar for seg lokal samordning, helhetstenkning og brukermed­ virkning. Det produseres et informasjonsverktøy som funksjonshemmede og tilretteleggere kan bruke sammen for å finne gode løsninger som best mulig kan ivareta den enkeltes behov. Det lages i den sammenheng en CD­ ROM som skal inneholde oppdatert informasjon om bruker­ grupper, lover og rettigheter, hjelpemiddelområde og lokal forvaltning. Dette er et svært positivt tiltak for å få rask oversikt over mulighetene, slik at tilpasningen og tilretteleggingen for den enkelte funksjonshemmede blir enklere og går raskere. I forbindelse med budsjettet for 1999 fjernet Regjerin­ gen egenandelen for digitale høreapparater for barn un­ der 18 år. Høyre står sammen med Arbeiderpartiet, Kriste­ lig Folkeparti og Senterpartiet om et forslag hvor vi ber Regjeringen foreta en vurdering av om høreapparat kan betraktes som et teknisk hjelpemiddel og komme inn un­ der de samme regler for egenandeler som andre tekniske hjelpemidler. Tiltak med Petø­metodikk er gjennomført flere steder i Norge og har gitt en bedre livssituasjon både for de funksjonshemmede og deres pårørende. Ikke minst har det bidratt til å øke tilgjengeligheten i samfunnet. Høyre står sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV om et forslag hvor vi ber Regjeringen igangsette til­ tak for å skaffe til veie kvalifisert personell som kan sikre en videreutvikling av Petø­metodikk som et tilbud i habi­ literingstjenesten, og fremlegge forslag til finansierings­ måte. Ordningen med personlig assistent er for mange helt avgjørende i forhold til aktiv deltakelse i samfunnet på egne premisser. En lovfesting av denne ordningen, kom­ binert med øremerkede tilskudd, vil gi tilbud til enda fle­ re brukere. Etter hvert som dette tilbudet blir godt eta­ blert og utbygd, bør en imidlertid vurdere å legge tilskud­ det inn som en del av rammeoverføringene til kommune­ ne, slik at det blir en del av det ordinære tilbudet. Det må være en selvfølge at alle som har en funk­ sjonshemning, skal ha de samme rettigheter og plikter i forhold til samfunnet som funksjonsfriske. For å skape en slik likhet trengs det på mange områder egne hjelpe­ midler og tilrettelegging. Å ha et arbeid å gå til er en grunnleggende rettighet for alle. De som blir stående utenfor arbeidslivet, har de dårligste levevilkårene. En tilrettelegging gjennom til­ pasninger og fleksible løsninger på arbeidsmarkedet vil komme den enkelte og samfunnet til gode, og Høyre er svært tilfreds med at arbeids­ og attføringspolitikken er inkludert i handlingsplanen. De yrkeshemmede må få utnytte sin arbeidsevne ut fra egne forutsetninger, og Høyre mener det bør åpnes for å yte uførepensjon ved lavere uførhetsgrad enn 50 pst. Det må bli lettere å kombinere trygd og arbeid. Skal det lyk­ kes, er det viktig med et godt samarbeid mellom de ulike etater og aktører og økt fokusering på rekruttering av funksjonshemmede også i den offentlige virksomhet. I tillegg må det arbeides videre for å lette overgangen fra skole til arbeid. Samarbeidet mellom trygdeetaten og arbeidsmarkeds­ etaten fungerer fremdeles ikke så godt som vi ønsker, og departementet må fremskynde arbeidet med en samloka­ lisering av trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialetat. Mange funksjonshemmede opplever store problemer når det gjelder attføring. Regjeringen må se spesielt på dem som ikke har lyktes i den yrkesmessige attføringen, og som i mange tilfeller ender opp som sosialklienter. Et tilgjengelig samfunn forutsetter økt kunnskap, kjennskap og kompetanse når det gjelder de funksjons­ hemmedes rettigheter, behov og muligheter. Derfor er det avgjørende med et godt og gjensidig samarbeid med de funksjonshemmede og deres organisasjoner for å til­ rettelegge et samfunn for alle. Jeg vil gi honnør til de funksjonshemmedes organisasjoner for den enorme inn­ satsen og engasjementet som de viser. Områdene brukermedvirkning, rettigheter, tilgjenge­ lighet og yrkesaktivitet er sentrale områder i handlings­ planen. Høyre støtter hovedmålene for planperioden om at samfunnet må utformes slik at det likestiller alle inn­ byggerne og gir alle like muligheter for å opparbeide og opprettholde en selvstendig og sosial tilværelse. Videre 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1946 må politikken for funksjonshemmede føre til at offentlig og privat virksomhet ikke er funksjonshemmende. Tilta­ kene må utformes slik at de bidrar til samordning og hel­ het. Et tredje hovedmål må være brukermedvirkning. Bruker­ medvirkning er en demokratisk rettighet som er helt nødvendig for å kunne gi en god kvalitet på tjenestetilbu­ dene. I utformingen av hovedprioriteringene og satsing­ ene er det spesielt viktig, slik at tilretteleggingen for funksjonshemmede blir med i planene i kommuner og fylker, i sektorplaner på alle nivå og i plan­ og bygnings­ loven. Høyre støtter forslaget fra FFO om at det startes et prosjekt for å utvikle en modell for brukermedvirkning i den regionale helseplanlegging. Gjennomføringen av planen må følge sektorprinsip­ pet. De vanlige instanser i samfunnet skal gi tilbud til al­ le. De samme instanser må ha ansvar for å supplere med spesielle ordninger for funksjonshemmede der de vanlige ordningene ikke strekker til. Spesielt er det viktig med en koordinering av arbeidet mellom departementene når det gjelder den samlede po­ litikken for funksjonshemmede. Høyre er derfor tilfreds med at et statssekretærutvalg skal ivareta denne oppga­ ven, og at Stortinget i forbindelse med de årlige budsjet­ ter vil bli informert om oppfølgingen av handlingspla­ nen. Det må være et mål for norsk utviklingspolitikk å medvirke til at behovene og rettighetene til funksjons­ hemmede blir ivaretatt. Jeg vil gi honnør til Funksjons­ hemmedes Bistandsstiftelse og det arbeidet som de utfø­ rer. De representerer en ressurs som må trekkes med i dette arbeidet fra norsk side. Det gjenstår fremdeles store utfordringer og stor inn­ sats for å nå målet om full tilgjengelighet, deltagelse og likestilling for funksjonshemmede. Handlingsplanen for funksjonshemmede 1998­2001 viser at vi er på god vei, men det kreves i tiden framover en betydelig innsats fra alle nivå i samfunnet. Ola D. Gløtvold (Sp): Når man skal diskutere funk­ sjonshemning i vid forstand, er det viktig å gjøre dette ut fra ydmykhet og respekt. Det blir av og til framholdt at vi alle har våre funk­ sjonshemninger, og jeg tror den påstanden er riktig, ikke minst i forhold til utilstrekkelighet og intoleranse. Toleransespørsmålet skal jeg ikke ta opp, men man kan med en viss rett påpeke at storsamfunnet, represen­ tert ved de såkalt funksjonsfriske, har vist en slik util­ strekkelighet at vi er den fremste årsaken til det funk­ sjonshemmende samfunn. St.meld. nr. 8 syns jeg tar dette forhold innover seg på en riktig måte, men jeg tror vi stadig må spørre oss om vi har tilstrekkelige ressurser på det økonomiske og øvrige plan til å løse alle de funksjonshemninger vi ser at sam­ funnet er beheftet med, innenfor ønskede tidsrammer. Det er muligens farlig å bli så vidt filosofisk, men kort sagt er det slik at vil vi målene, må vi også ville midlene. Heldigvis kan vi se bred politisk enighet om målene i denne handlingsplanen, og da må vi også håpe at det er like stor enighet om prioriteringen for å nå disse. De såkalt funksjonshemmede er ingen enhetlig grup­ pe; forutsetninger og behov er ulike som for ethvert an­ net enkeltindivid. Det kan derfor være feil å bruke skrå­ sikre definisjoner, men Regjeringen har funnet et bra ut­ gangspunkt for sin handlingsplan ved å understreke for­ ståelsen av funksjonshemning som et misforhold mellom individets forutsetninger og krav fra miljøets og samfun­ nets side til funksjon på områder som er vesentlige for å etablere og holde ved like en selvstendig og sosial tilvæ­ relse. Målet skal være full likestilling for funksjonshemme­ de, og det er også i samsvar med FNs standardregler for like vilkår for funksjonshemmede. Det er svært positivt at en handlingsplan for funk­ sjonshemmede nå er blitt lagt fram som stortingsmel­ ding. Gjennom denne planen kan man konkret få fram­ lagt de ordninger som gjelder og skal gjelde i dette arbei­ det. Det gir oversikt og en helhet som er svært viktig for en samlet tilrettelegging. Det er da viktig å få understreket at å utvikle godt til­ rettelagte ordninger i samfunnet for alle gir minst mulig behov for tilrettelegging for den enkelte. Med andre ord, et samfunn som er tilrettelagt for funksjonshemmede, både i fysisk utforming og i måten det møter innbygger­ ne på, vil være et godt samfunn for alle innbyggere. Sektoransvarsprinsippet blir understreket i handlings­ planen. Dette er svært viktig, samtidig som det ligger en stor utfordring i samordning og helhetlig utvikling av tje­ nestetilbud og tilrettelegging på tvers av sektor­ og etats­ grenser. Det er svært positivt at planen legger vekt på tverrfaglighet, brukermedvirkning, rehabilitering og yrkesaktivitet for funksjonshemmede. Vi ser det også som viktig og positivt at funksjonshemmedes levekår får bred plass ved behandlingen av Regjeringens melding om utjevning av levekår, som kommer nå til våren. Når det gjelder de fysiske tiltak som er nødvendige, er det spesielt viktig at kommune­ og samferdselssektoren følger opp. Tiden tillater bare stikkordsmessig å nevne områder som tilgjengelighet til og i offentlige bygg, økt satsing på boliger med livsløpsstandard og et prosjekt som «Et samfunn for alle». Innen transportsektoren er det viktig å tilrettelegge all offentlig transport og kom­ munikasjon for alle brukere. Dessuten må det til en ster­ kere prioritering av tilrettelagt transport, slik at dette kan bli et reelt tilbud for alle som trenger det. Av nye tiltak i planperioden for å bedre opplæringstil­ budet for funksjonshemmede er bl.a. tiltaksplaner for funksjonshemmede på de ulike utdanningsområdene. Spesielt vil jeg nevne forsøket på å få til et høgskoleut­ danningstilbud innen IT, tilrettelagt med bo­ og service­ tilbud for sterkt funksjonshemmede. Dette har tatt lang tid, og sentrumsregjeringen er nå den tredje regjeringen som har dette på sitt bord. Prosjektet har sine fødselsvan­ sker og er ressurskrevende, men vi er godt fornøyd med at dialogen og samarbeidet mellom departementene, Høgskolen i Hedmark og de funksjonshemmedes organi­ sasjoner vil gå videre, og vi ser fram til etableringen av et 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1947 IT­utdanningstilbud for funksjonshemmede. Vi støtter også det forslaget som er lagt fram her i dag. I behandlingen av planen har alternative behandlings­ metoder for hjerneskadde barn blitt tatt opp spesielt. Det er bl.a. vist til Petø­metoden, og flertallet ønsker nå å pri­ oritere denne metodikken gjennom sitt forslag her i dag. Sentrumsfraksjonen viser til det arbeidet Regjeringen har igangsatt med opprettelsen av en arbeidsgruppe for å vurdere ulike slike behandlingsmetoder. Dette arbeidet vil være ferdig til høsten, og vi mener det er riktig å bru­ ke denne tiden for å få et best mulig grunnlag for tilrette­ legging av slike tilbud. Fremskrittspartiet har i innstillingen en merknad om at Regjeringen ikke har fulgt opp med forskning på nor­ disk basis når det gjelder alternative metoder til bruk av makt og tvang. Dette er ikke riktig, bl.a. er det et prosjekt i gang i samarbeid med Universitetet i Uppsala. La meg til slutt oppsummere med å nevne noen flere forslag som er svært positive for arbeidet videre med hensyn til funksjonshemmedes levekår og rettigheter: bedre avlastningstilbud, forsøk med omsorgslønn og lov­ festing av tilbudet om brukerstyrt personlig assistanse. Dette er viktige skritt i riktig retning. Handlingsplanen er med andre ord en god veiviser på en lang og vanskelig vei fram til full likestilling for alle, også de funksjonshemmede. Olav Gunnar Ballo (SV): Det er generell enighet i komiteen om mange av de mål man skal sette seg i for­ hold til funksjonshemmede, og en handlingsplan som kan føre oss mot disse målene. Jeg skal derfor ikke gå i detalj når det gjelder planen, som jeg syns mange har kommentert på en god måte, og som ikke minst saksord­ fører gav en grei redegjørelse for, men det er enkelte ele­ menter man blir opptatt av. Ett er målet, noe annet er, som forrige taler understreket, de midler man er villig til å avsette for å nå målene. SV er helt enig med Fremskrittspartiet i at egenande­ ler på høreapparater må bort, fordi det må ses på som an­ dre tekniske hjelpemidler. Det er vel lite tenkelig at folk går rundt i dette samfunnet og misbruker sine høreappa­ rat. Det er synd at et flertall ikke ville gå inn for det. Likeledes er spesialtransporten viktig og å kvalitets­ sikre den, slik at funksjonshemmede kan få transportmu­ ligheter og nå fram til f.eks. et arbeid på linje med andre i samfunnet. Her står Arbeiderpartiet og SV alene. Det er synd at man ikke får flertall for å få det vurdert. Så har jeg lyst til å kommentere det Fremskrittspartiet har tatt opp når det gjelder Aricept og andre medikamen­ ter. Vi ser at det senere her i dag er et forslag knyttet til narkotikaomsorgen om Subutex eller buprenorfin. Og man har tidligere sett forslag om Fosamax og andre pre­ parater. Det er i dag en utvikling mot at flere stortingspo­ litikere tar til orde for at man ikke skal detaljstyre. Syke­ husene skal fristilles, og man skal ha mer marked og mindre styring. Men så våger man seg altså utpå når det gjelder enkeltpreparater -- preparater med vanskelig for­ utsigbar effekt, og der fagfolk sier at de ikke har den øn­ skede effekt -- og sier at det skal vi som stortingspolitike­ re bestemme. Vi skal ha de preparatene tatt i bruk, for vi tror at de har en effekt som fagfolk ikke tror at de har. Hvis det finnes noen eksempler på grotesk form for de­ taljstyring fra politikere, må det nettopp være på dette området. Jeg synes det er relativt spenstig at man våger seg inn på det. Når det gjelder Aricept, vil jo departe­ mentet komme tilbake med sin vurdering. Det kan da ikke være galt å vente på den vurderingen, for så eventu­ elt å få et stortingsflertall til å slutte seg til det. Ellers har vi i forbindelse med budsjettbehandlingen nettopp kunnet ta stilling til midlene når vi på forhånd var enig om målene. Det er interessant etter det budsjett­ forliket som der kom i stand, å se hva som skjedde med midlene. Driftsutgifter knyttet til tiltak for funksjons­ hemmede ble kuttet med 151 000 kr. Oppfølging av an­ svarsreformen for funksjonshemmede med underdeknin­ gen, som er betydelig i vertskommunene, ble foreslått styrket av Arbeiderpartiet og SV, og vi fremmet også et forslag om å få til en pris­ og lønnsjustering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Verken regjeringspartiene eller deres budsjettkamerater kunne gå inn for det. Drifts­ utgifter knyttet til handlingsplanen for funksjonshemme­ de ble kuttet med 800 000 kr som en konsekvens av bud­ sjettforliket. Driftsutgifter knyttet til tiltak for eldre og funksjonshemmede -- eldre er jo Fremskrittspartiets spe­ sielle satsingsområde -- ble kuttet med 90 000 kr, kanskje ikke noe stort beløp, men et valg stikk i strid med det man står på talerstolen og sier. Ytterligere en post knyttet til driftsutgifter på det samme området, eldre og funk­ sjonshemmede, ble kuttet med 300 000 kr. Midler til driftsutgifter for kompetansesentra for funksjonshemme­ de ble kuttet med 297 000 kr. Kompetansesystemet for autister ble kuttet med 200 000 kr. Tilsynsmyndigheten, altså Statens helsetilsyn og fylkeslegene, fikk et kutt på 1 843 000 kr. Men verst av alt: Når det gjaldt bedring av funksjonsevnen i skolen, i form av IT­teknologi, hjelpe­ midler, data til skolen for dem som har spesielle funk­ sjonshemninger, går man hen og kutter med 55 mill. kr. Som om det skulle finnes en masse mennesker -- unge mennesker og barn -- ute i dette samfunnet som er store misbrukere av datautstyr! Tenk det! Her ser man konsekvensen av en politikk når man skal sette inn midler. Vi kan være enige om målene, men det er få partier i denne salen som er villige til å sette inn midler. Jeg håper at vi ved neste korsvei, når vi nå står så samlet i forhold til satsingen på funksjonshemmede, også kan stå samlet når vi skal bruke penger på den gruppen vi her har talt så varmt for. May Britt Vihovde (V): Venstre hadde tilgjenge for funksjonshemma som ei av sine hovudsaker ved stortings­ valet i 1997. Me er difor svært nøgde med at dette er eit satsingsområde i den nye handlingsplanen, saman med planlegging og brukarmedverknad, funksjonshemma sine rettar og auka yrkesaktivitet. Det er òg viktig å merka seg at eit samfunn som er godt tilrettelagt for alle, vil redusera behovet for indivi­ duelle løysingar. Det er ofte menneske med store rørsle­ hemmingar me tenkjer på som funksjonshemma. Det er 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1948 viktig at me inkluderer alle dei andre gruppene òg, ikkje minst grupper med eldre og kronisk sjuke. Berre på den måten kan ein nå FN sine mål om full deltaking og like­ stilling. Planen ber preg av nytenking innan ei rekkje område, som t.d. IT­opplæring og undervisning. Fleire nye pro­ sjekt vil bli starta, t.d. lovfesting av tilbodet om brukar­ styrte personlege assistentar. Me veit at dei funksjons­ hemma som gruppe kjem dårlegare ut enn andre når det gjeld levekår. Ved gjennomføring av denne planen vil levekåra betra seg for mange. Når det gjeld medverknad frå organisasjonane, bør denne aukast for å få gjennomført planen. Det er viktig at organisasjonane blir med i prosjektgruppene og utvala, og at dei verkeleg blir høyrde. Det er positivt at me skal få årlege rapportar når det gjeld oppfølging av handlings­ planen. Eg er elles samd med komiteen i at synleggjering av det enkelte departement sitt ansvarsområde ville vera ein fordel, ikkje minst for våre funksjonshemma sine interesseorganisasjonar. Den nye handlingsplanen tar til orde for ei rekkje re­ gistreringar og kartlegging av enkeltmenneske for å setja i gang presise tiltak. Det er viktig for Venstre at person­ vernet blir praktisert likt når det gjeld menneske med funksjonshemming og menneske utan funksjonshem­ ming. Like eins må det ikkje vera høve til å krevja uttale frå lege med mindre dette gjeld medisinsk behandling el­ ler førebyggjande helsevern, som tilpassing av hjelpe­ middel. Me vil òg peika på at ei forpliktande serviceerklæring og eit forpliktande samarbeid mellom dei ymse hjelpein­ stansane må koma i løpet av planperioden. Mange funk­ sjonshemma må i dag venta svært lenge på hjelpemiddel eller på avgjerder i trygdeetaten. Dette fører til unødig smerte og bekymring. Ein del av serviceerklæringa må vera ein garanti om svar innan ei viss tid. Planen tar til orde for det som vert kalla likemenn. Dette høyrest både interessant og viktig ut, og kunne med fordel fått ein større plass i planen. Venstre har tidlegare teke til orde for at ein burde bru­ ka skattegulrot for å få fart på ei teknisk utvikling som gir auka tilgjenge. Det trengst òg høgare kompetanse. Altfor ofte høyrer vi om tilretteleggingar som ikkje fun­ gerer, nå seinast i samband med flytoget til Gardermoen, eller tilretteleggingar som berre fungerer for nokre få. Me må ta desse problema på alvor og auka forskingsinn­ satsen for å få gode løysingar. Igjen vil eg vise til dei skulane på Randaberg i Roga­ land som er lagde til rette for svaksynte, hørselshemma og barn med fysiske handikap. I vårt teknologiske sam­ funn skulle dette vera enkelt å få til, om me berre ville -- og det vil me! Gunhild Øyangen (A): Ved Stortingets behandling av Handlingsplanen for funksjonshemmede for perioden 1998­2001 vil jeg starte med å gi sosialministeren ros for innholdet i planen. Den bygger riktignok på handlingsplan­ ene fra den forrige regjering, men representerer også noen skritt framover som jeg synes statsråden skal ha honnør for. Før jeg går inn på handlingsplanen, vil jeg si noen ord om Arbeiderpartiets prinsipielle politikk på området. Stikkordene for vår politikk og overskriften i den delen av Arbeiderpartiets prinsipp­ og arbeidsprogram som omhandler funksjonshemmede, er «Deltakelse og like­ stilling.» Vi er derfor fornøyd med at undertittelen i Re­ gjeringens handlingsplan er blitt nettopp «Deltaking og likestilling». Vårt utgangspunkt er at mennesker med funksjons­ hemning skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter i samfunnet som alle andre. For å skape slik likhet trengs det på mange områder egne hjelpemidler og tilrette­ legging for funksjonshemmede. Vi vil fjerne hindringer for deltakelse enten det angår transport, utdanning, fri­ tidstilbud, kultur, arbeidsmarked eller tilgjengelighet til bygg og anlegg. Jeg vil særlig peke på viktigheten av til­ rettelegging i arbeidslivet for mennesker med flere typer funksjonshemninger. Alle har behov for å føle at de bi­ drar aktivt i samfunnet. Jeg frykter at kravene til effekti­ vitet kan virke utstøtende fra arbeidslivet, og at mange mennesker skal bli presset ut og i neste omgang uføre­ trygdet som følge av manglende tilrettelegging og hen­ syntagen. Jeg vil be sosialministeren kommentere om det kan forholde seg slik. Jeg vil også gjerne vite om sosial­ ministeren synes at ordningene med å kombinere arbeid og trygd er fleksible nok i dag. Den foreliggende reviderte handlingsplanen bygger på stortingsmeldingen om de tidligere handlingsplanene på 1990­tallet. Under de tidligere handlingsplanene ble det bevilget 480 mill. kr til utviklingsarbeid og nye tiltak og 260 mill. kr til stimuleringstilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Det må sies at det er bred politisk enighet om det mel­ dingen har trukket opp som mål, tiltak og utfordringer i politikken overfor funksjonshemmede. Det virker også som det er bred enighet om at det finnes en rekke uløste oppgaver på feltet. Det er meget positivt at det er en slik bred enighet. I tråd med innstillingen fra sosialkomiteen i mars trek­ ker handlingsplanen opp følgende satsingsområder: -- et tilgjengelig samfunn -- planlegging og brukermedvirkning -- funksjonshemmedes rettigheter -- yrkesaktivitet for funksjonshemmede Planen representerer et skritt framover når det gjelder konkretisering og tiltaksdel. Til sammen omtales 143 til­ tak over 11 departementers områder. Dette er en klar for­ bedring i forhold til tidligere plandokumenter, og her blir det viktig at handling følger ord. Arbeiderpartiet vil understreke at arbeidet må være sektorovergripende, og at tiltakene skjer innenfor den or­ dinære virksomheten. Tiltak må ses i sammenheng over offentlige etatsgjerder. Som sosialministeren vet, kan dette være vanskelig, men her må det jobbes aktivt, med brukernes interesser i fokus. Det er ofte et problem når mange faginstanser med hver sin kultur og hver sine bud­ sjetter skal samarbeide. Særlig viktig er det å se virksom­ heten til arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialeta­ ten i sammenheng. 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1949 Jeg vil peke på to områder hvor det er særlig ønskelig at Regjeringen fortsetter arbeidet i tiden framover. For det første gjelder det konkretisering av bruker­ medvirkningen. Den reviderte planen er riktignok mer konkret enn tidligere planer, men når det gjelder bruker­ medvirkning, tror jeg det er behov for å gå i samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner for å finne egnede konkretiseringer. Det gjelder bl.a. å jobbe videre med hvordan vi kan utarbeide konkrete systemer for bruker­ medvirkning, og da tenker jeg på hele prosessen, fra det sentrale planarbeid til tilpasning i den enkeltes livssitua­ sjon. For det andre gjelder det lokal planlegging og oppføl­ ging. Planen inneholder en lang rekke tiltak på statens hånd. Det er imidlertid viktig å sørge for at kommunene blir bedre i planlegging og tilrettelegging for funksjons­ hemmede. La det være sagt at mange kommuner er kom­ met langt og allerede gjør en god jobb. Vi må sørge for at alle kommuner tar dette alvorlig og utarbeider lokale handlingsplaner. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er eit nytt og spennande prosjekt å leggja fram ein handlingsplan for funksjonshemma som ei stortingsmelding. Tidlegare planar har vore arbeidsdokument for Regjeringa og har vore gode å ha som bakgrunn for denne meldinga. Eg er glad for den debatten meldinga har medverka til så langt, og for den solide støtta planen no får i Stortinget. Ei stortingsmelding forpliktar. Ti departement skal no i fellesskap og med sjølvpålagd tilbakemeldingsplikt til Stortinget syta for at alle dei mange tiltaka blir fylgde opp. 45 tiltak er alt sette i gang, og fleire skal setjast i verk i løpet av 1999. Stortingsmeldinga er ein del av Noreg sitt arbeid for å fylgja opp FN sine standardreglar for like vilkår for funksjonshemma. Standardreglane medfører ei sterk moralsk og politisk plikt frå medlems­ statane si side til å setja i verk tiltak for å sikra funksjons­ hemma like vilkår. Dette er viktige prinsipp når det gjeld ansvar, handling og samarbeid. Standardreglane peikar på område som er avgjerande for livskvalitet og for å oppnå full deltaking og likestilling, som er det overordna målet for Regjeringa sin politikk for funksjonshemma. Eg er einig med alle dei som i dag har sagt at det i denne planen blir teke viktige steg, men det står òg att mykje arbeid før ein kan snakka om full deltaking og like­ stilling. Lat meg derfor peika på ytterlegare tre stortings­ dokument som i den nærmaste tida vil ha mykje å seia for mange funksjonshemma. Det fyrste er rehabiliteringsmeldinga -- St.meld. nr. 21, Ansvar og meistring -- som no ligg til behandling i Stor­ tinget. Der er ein samordna innsats i forhold til skule og arbeid viktig, og verdien av individuelle oppfølgingspla­ nar i forhold til dei funksjonshemma som har eit stort til­ taksbehov, blir understreka. Det andre dokumentet er ei stortingsmelding om ut­ jamning i levekår. Dette er eit arbeid som no går føre seg i fleire departement. Analysane understrekar heilt klart det som òg ligg til grunn for den stortingsmeldinga vi be­ handlar i dag, nemleg samanhengen mellom høvet til ut­ danning, høvet til arbeid og det å ha si eiga inntekt å leva av. Det handlar både om å gjera det utdanningstilbodet som er, betre kjent og å forsterka det. Det handlar om å gjera kjent ordningar som ein i dag har i arbeidslivet, det handlar om å utvikla nye ordningar og, som m.a. repre­ sentanten Gunhild Øyangen var inne på, å sjå på høvet for ei mjukare arbeidslinje enn i dag, slik at ein betre kan kombinera arbeid og trygd. I ei tid der det er så stor man­ gel på arbeidskraft, skulle høvet vera større enn nokon gong for at fleire funksjonshemma kunne prøva seg i ar­ beidslivet. Det krev noko av den einskilde arbeidstakaren og av arbeidsgjevaren, og det krev større og sterkare samarbeid enn i dag mellom t.d. sosialkontor, arbeids­ kontor og trygdekontor. Når det gjeld dette, har vi alle­ reie eit prøveprosjekt på gang i samband med budsjettet for 1999. Så er det eit tredje dokument. Det er nyleg sett i gang eit arbeid i departementet med ei stortingsmelding under overskrifta «Omsorg 2000», som eg ynskjer å leggja fram for Stortinget i løpet av hausten. Der ser vi på inn­ haldet og kvaliteten på dei omsorgstenestene vi tilbyr. I meldinga skal vi fokusera på aldersdemente og deira si­ tuasjon -- som komiteleiaren i dag tok opp -- og kva tiltak som trengst der. Likeins skal vi sjå på korleis vi på den eine sida kan utnytta den teknologien som no er under ut­ vikling, slik at fleire funksjonshemma kan få ein meir sjølvstendig kvardag sett opp mot rettstryggleik og per­ sonvern, og dernest på behovet for å styrkja dei tilsyns­ ordningane vi har innafor dette området. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Bendiks H. Arnesen (A): Transport til skole, arbeid, fritidstilbud mv. er en av de viktigste forutsetningene for god tilgjengelighet. Gjennom media kan vi nå se at alle­ rede marginale spesialtransporttilbud reduseres ytterlige­ re i fylkeskommunene. Dårlig økonomi og mange nye brukere oppgis som årsak til disse reduksjonene. Dette må vel være i strid med intensjonene i den handlingspla­ nen vi behandler i dag. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at funksjonshem­ mede på kort og på lang sikt får et transporttilbud som er akseptabelt for å nå de funksjonene jeg nevnte innled­ ningsvis? Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Representan­ ten Arnesen tek opp eit særs viktig tema. Det er heilt rett som han peikar på, at det å ha gode transportordningar er avgjerande for svært mange funksjonshemma i forhold til den mobiliteten som vi gjerne skulle ynskja at den ein­ skilde hadde. Lat meg når det gjeld det meir langsiktige, peika på det arbeidet som no pågår med ein samla transportplan. I desse dagar har samferdselsministeren eit utkast ute til høyring i fylke og kommunar, og her blir det arbeidd med innspel både lokalt og på fylkesplan. Det er viktig at òg situasjonen for dei funksjonshemma blir teken med. Eg veit at nokre av dei lokale folkevalde er opptekne av dette, og eg veit at det nokre plassar er etablert eit så godt 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1950 samarbeid mellom brukarorganisasjonane og dei folke­ valde at dette blir vareteke der. Men lat meg nytta høvet til å understreka kor viktig det er at dette òg blir fokusert i arbeidet med transportplanen. Samferdselsministeren har jo sjølv sagt, som det går fram av handlingsplanen, at han vil sjå på dei funksjonshemma sin situasjon der. Lat oss då gå ut frå at når denne debatten i desse dagar pågår faktisk over heile landet, vil ein òg bli klar over korleis situasjonen er i dag, og kor mangelfullt tilbod mange funksjonshemma har, slik at ein allereie i budsjet­ tet for neste år kan vareta tiltak på kortare sikt. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Einar Olav Skogholt (A): Jeg er meget glad for den brede tilslutningen i komiteen til handlingsplanen for funksjonshemmede. Jeg håper vi en gang kan komme så langt at det vil være unødvendig med egne handlingspla­ ner for å sikre funksjonshemmede de rettigheter som vi funksjonsfriske tar som selvfølgeligheter. Ikke minst innenfor transportsektoren er jeg ofte over­ rasket over den vanskelige eller manglende tilgjengelig­ heten til offentlige kommunikasjonsmidler. De funk­ sjonshemmede har en soleklar rett til å kunne bruke tog, fly, trikk osv. Jeg er overrasket over at regjeringspartiene ikke har sluttet seg til Arbeiderpartiets og SVs forslag om å vurdere en innføring av retningslinjer for kvalitet og kvantitet på spesialtransport. Arbeid for alle er en viktig målsetting. Når ledighets­ tallene blir høye, iverksetter vi en lang rekke tiltak for å gi flest mulig tilbud om utdanning eller et meningsfylt arbeid. Vi bør være like sterkt opptatt av at de funksjons­ hemmede skal ha de samme rettighetene. Jeg har ofte re­ gistrert at arbeidsgivere har vært mer opptatt av å hjelpe en som blir funksjonshemmet, til uføretrygd enn å legge forholdene til rette for fortsatt sysselsetting, eventuelt i kombinasjon med trygd. Jeg er overrasket over å ha møtt en slik holdning hos offentlige arbeidsgivere. Det har ofte vært enklere å komme fram til gode løsninger hos private arbeidsgivere. Men skal de funksjonshemmede konkurrere om ar­ beidsplassene, må de ha tilgang til de utdanningsmulig­ hetene vi har, på alle nivå. Jeg er derfor glad for at høye­ re utdanning er et av satsingsområdene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998­2001. Det er viktig at universiteter og høgskoler er pålagt å utarbeide egne handlingsplaner for funksjonshemmede studenter. Men for en del funksjonshemmede er det helt nødven­ dig med spesiell tilrettelegging for at de i det hele tatt skal kunne ha muligheter for å gjennomføre sine studier. Norges Handikapforbunds Ungdom har fremmet forslag om et eget IT­utdanningstilbud inkludert bo­ og service­ tilbud for sterkt funksjonshemmede. De har foreslått og har arbeidet for å få lagt denne til Høgskolen i Hedmark avdeling Rena. Denne saken har de funksjonshemmede arbeidet med i lang tid. Jeg ble derfor overrasket da statsråd Lilletun i spørretimen den 13. januar 1999 sa at regjeringen Bonde­ vik ikke var innstilt på å gå videre med etableringen av et eget IT­utdanningstilbud for sterkt funksjonshemmede. Jeg ble enda mer overrasket da stortingsrepresentant Gløtvold i et større oppslag i Østlendingen lørdag 13. fe­ bruar uttalte bl. a. følgende: «Regjeringspartienes fraksjon har fått med et av­ snitt hvor det legges vekt på at de erfaringene og den kompetansen som ligger i dette prosjektet i Hedmark blir ført videre,» ...«som etter dette vurderer situasjo­ nen som vesentlig lysere enn den var etter statsråd Lille­ tuns uttalelser om saken like etter nyttår.» Det er rett som representanten Gløtvold sier, at situa­ sjonen for å få etablert et IT­studium for de funksjons­ hemmede er langt lysere nå enn den var etter statsråd Lille­ tuns uttalelser i januar. Jeg er glad for at jeg på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet kan ta opp det forslaget som er omdelt i salen. Vi ser gjerne at regjeringspartiene slutter seg til det framlagte forsla­ get, slik de også nå har gitt signal om. Når det gjelder det konkrete forslaget som er framlagt, er Høgskolen i Hedmark avdeling Rena nevnt, på bak­ grunn av at Norges Handikapforbunds Ungdom hele ti­ den har foreslått at studiet skulle plasseres ved Høgsko­ len i Hedmark. I de tre regjeringene som har arbeidet med denne saken -- regjeringen Harlem Brundtland, re­ gjeringen Jagland og regjeringen Bondevik -- har det overhodet ikke vært noen diskusjon om etableringssted, men det har vært spørsmål om å skaffe økonomiske res­ surser til et så kostbart studietilbud til de funksjonshem­ mede. Presidenten: Einar Olav Skogholt har framsatt det forslaget han viste til. Reidun Gravdahl (A): Å ha arbeid gir livskvalitet og innhold i hverdagen. For funksjonshemmede er dette langt fra en selvfølgelighet. Mye må legges til rette for å gjøre det mulig å ha et arbeid å gå til når en har mye an­ net å streve med fra før. For å få til full likestilling og muligheter til deltakelse i samfunnet kreves det økt inn­ sats på mange plan -- ikke bare fysisk tilgjengelighet, men også økt satsing på en rekke områder, som utdan­ ning og alternative arbeidsplasser for mennesker med psykiske lidelser og andre usynlige sykdommer. Det er bra at planen vektlegger tverrfaglighet, bruker­ medvirkning, rehabilitering og yrkesaktivitet. Samlokali­ sering og godt samarbeid mellom trygdekontor, arbeids­ kontor, sosialkontor og helsevesen er nødvendig for å få til en best mulig tilværelse for den enkelte som har et særskilt behov. Man vet best selv hvor skoen trykker. Mye av arbeidslivet, som samfunnet for øvrig, er ikke innrettet og tilrettelagt for mennesker med funksjons­ hemminger. Det må det gjøres noe med, slik at yrkesakti­ vitet blir mulig. Å legge til rette i utdanningsinstitusjonene er en god start -- god utdanning muliggjør arbeid og selvforsørging. HMS­arbeid -- helse­ miljø­ og sikkerhetsarbeid -- er viktig for å forebygge belastningsskader og faren for yrkes­ 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1951 hemming. Like viktig er det å ha en god oppfølging av den enkelte arbeidstaker under langvarig sykefravær. Aktiv sykmelding og assistanse for å komme tilbake til jobb er gode tiltak, det kan til og med være den eneste muligheten til ikke å bli varig yrkeshemmet. Sykdom eller skade som har startet med en fysisk plage, kan fort utvikle seg til en psykisk uovervinnelig barri­ ere som kan føre til isolasjon og store problemer med å komme tilbake i arbeid og til samfunnslivet for øvrig. Derfor er det viktig at det også i små og mellomstore be­ drifter gjøres en seriøs innsats innenfor HMS­arbeidet. Mange har ikke mulighet til å kunne tilpasse seg en ordi­ nær arbeidsplass. Derfor er det bra vi har en rekke mulig­ heter til arbeid i AMB­, ASVO­ og ATS­bedrifter, eller arbeid med bistand i en ordinær bedrift. Jeg var på bedriftsbesøk i forrige uke i et arbeidstre­ ningssenter eid av tre kommuner med arbeidstakere fra de samme kommunene. Foruten de plassene som har statlige tilskudd, kjøper kommunene noen plasser de be­ taler ekstra for. Mennesker med psykiske lidelser har også arbeid i denne bedriften. Det har sine spesielle pro­ blemer, for noen av dem kommer og går uten å følge klokka eller arbeidstiden. Bedriften har sine kunder som stiller krav til rask leveranse, kvalitet og kompetanse, som fra andre underleverandører. Det er derfor mange gode hjelpearbeidere og instruktører i slike bedrifter. Det sier seg selv at en slik bedrift må ha statlig bistand for å få det til å gå rundt. For mange kommuner har arbeidet med budsjettet for 1999 vært svært vanskelig. Arbeiderpartiet foreslo 1 mil­ liard kr mer til kommunesektoren enn det stortingsfler­ tallet vedtok. Dessuten ville Arbeiderpartiet omfordele 1 milliard kr. Den dårlige kommuneøkonomien har gjort at noen som har hatt tilbud om arbeid på særskilte vilkår med til­ skudd fra kommunen de bor i, har mistet dette. I tillegg har transporttilbudet blitt kraftig redusert rundt om i landet av samme årsak. Det er betenkelig at de som har en mulighet til en hverdag med den verdi å ha et arbeid å gå til, blir fra­ tatt dette fordi stortingsflertallet har nedprioritert kommune­ økonomien. Det er å håpe på bedringer ved neste korsveg, dvs. ved behandlingen av neste års budsjett. Dessuten må det satses mer på arbeidsmarkedsetaten for å tilrettelegge arbeid for flere med psykiske lidelser, slik som forutsatt i den opptrappingsplanen. De som har prøvd å få til noe, har raskt erfart at det er nødvendig å utarbeide særskilte tiltak som gjør en i stand til å håndtere ustabilt frammøte og andre vanskelige til­ pasningsproblem. Å satse på arbeid gir deltakelse og likestilling. O d d b j ø r g A u s d a l S t a r r f e l t hadde her teke over presidentplassen. Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt. Åse Wisløff Nilssen (KrF): Det er mange gode tiltak i handlingsplanen. I mitt innlegg vil jeg ta opp problemstillinger som gjerne burde vært presisert litt nærmere. Begrepet «funk­ sjonshemmet» kan virke noe uklart med tanke på merk­ nader og innlegg her i dag. Det virker som om det er symptomer og behov for tilrettelegging som er utgangs­ punktet, og det kan for så vidt være en grei tenkemåte, men hvordan vil det slå ut når vi skal diskutere rettighe­ ter, spesielt i lovs form? Som eksempel kan nevnes ko­ miteens merknader og innlegg om Alzheimer og senil­ demens. Hører det hjemme i de funksjonshemmedes handlingsplan eller skal det fortsatt være i geriatrien? Og skal normal aldringsprosess, som fører til bevegelseshem­ ming, leseproblemer og pleiebehov, være et satsingsom­ råde innen de funksjonshemmedes handlingsplan? Til nå har det vært samarbeid for felles tilrettelegging. Innholdet i begrepet «brukermedvirkning» bør også gjøres klarere, for det dreier seg om tre grader, eller nivå­ er, på medvirkning. Det første er brukermedvirkning med kompetanse på eget behov for tilrettelegging, det andre er brukermedvirkning der en representerer en diag­ nosegruppe, en organisasjon, og det tredje er brukermed­ virkning der en representerer mange typer funksjons­ hemminger og mange organisasjoner. Dessverre skjer det fortsatt såkalt kvalitetssikring etter kontakt med kun én organisasjon, og det kan bli svært galt når en vet at behovet for tilrettelegging er forskjellig for ulike grupper funksjonshemmede. Dette gjelder også IT­senter på Rena, der handikaporganisasjonen represen­ terer de bevegelseshemmede og ikke andre grupper funk­ sjonshemmede. Videre er politisk deltaking i kommuner, fylkesting og storting tatt opp både i merknader og i innlegg her i dag. Men det meste av vinklingen skjer i forhold til be­ vegelseshemmede, hvor det også blir gjort et poeng av at denne talerstol ikke er tilgjengelig for de funksjonshem­ mede. Men hva med alle de funksjonshemmede vi alle­ rede har på Stortinget, og tilgjengelighet i skriftspråket, den saksmengden vi skal gjennom? Jeg savner en verbal støtte til den uformelle dyslektikergruppen som består av stortingsrepresentanter fra de fleste partier. Vi jobber for å finne fram til hjelpemidler som letter arbeidet, i god og konstruktiv dialog med våre hjelpere her på Stortinget. Skrifttype og skriftstørrelse er bra i husets egen produk­ sjon. Verre er det med lange setninger og vanskelige ord, ikke minst i Regjeringens stortingsmeldinger og proposi­ sjoner. Det kan bli mye bedre. Brukermedvirkning er også et stikkord her. Asmund Kristoffersen (A): Stortinget tar i dag et viktig skritt framover til fordel for barn med store be­ vegelsesvansker, spesielt barn med cerebral parese, CP, ved at Stortingets flertall slutter seg til Arbeiderpartiets forslag om å gjøre den såkalte Petø­metoden tilgjengelig i opptreningssammenheng. Dette er et systematisk opplagt program der læringen er basert på samspill mellom barn i grupper, og der bar­ nets foreldre hele tiden er med, mens det hele ledes av in­ struktører med bred tverrfaglig kunnskap basert på fysio­ 16. feb. -- Handlingsplan for funksjonshemma 1998 ­ 2001 1999 1952 terapi, barnepleie, logopedi, pedagogikk, psykologi, ana­ tomi og nevrologi. Det opplagte målet er å lære barna ferdigheter til å mestre dagliglivet bedre, og selvsagt med stor vekt på gangfunksjonen. Ulempene så langt har vært at opplegget har vært dyrt for foreldrene og lite tilgjengelig siden fagpersonalet for Norges vedkommende har vært hentet fra Ungarn. I de aller fleste tilfellene har opplegget vært gjennomført uten offentlig støtte. Jeg er imidlertid kjent med at Region­ sykehuset i Tromsø har gått inn i prosjektet og både fag­ lig og økonomisk gitt sin støtte til et opplegg i Tromsø. Jeg er også kjent med at norske fagfolk bestående av bl.a. psykologisk rådgiver, barnelege, fysioterapeut og spesi­ alpedagog har fulgt prosjektet i Tromsø over tre år og evaluert dette. Rapporten bekrefter resultater som tilsier at dette til­ budet må nå fram til CP­rammede barn i Norge. Derfor må vi nå gjøre dette til et tilbud som det offentlige helse­ vesenet tar ansvar for, eventuelt i et samspill med private utøvere. Jeg regner med at det i lang tid vil være aktuelt å bru­ ke utenlandsk helsepersonell, men at vi alt nå vurderer hvordan vi kan bygge opp egen kompetanse hos norsk helsepersonell. Når jeg har nevnt tiltak i Tromsø spesielt, har det sam­ menheng med at tiltakene der har vært mest omfattende, men jeg er vel kjent med at det også i andre deler av lan­ det har vært gjennomført opplegg etter samme metode. Jeg har registrert at tiltakene ofte stopper opp på grunn av mangel på økonomi. Dette kan ikke Helse­Norge len­ ger være bekjent av. John I. Alvheim (Frp): Jeg har en merknad til forsla­ get som er fremmet på vegne av Arbeiderpartiet, Frem­ skrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti. Det er disse partiene som er sammen om en flertallsmerknad i komiteen, hvor det er anført følgende: Disse partier «er videre kjent med at Norges Handi­ kapforbunds Ungdom har fremmet forslag om et IT­et­ terutdanningstilbud inkludert bo­ og servicetilbud for sterkt funksjonshemmede, lagt til en av våre høgskoler. Flertallet stiller seg positiv til dette forslaget, og vil be om en snarlig avklaring». I forslaget slik det foreligger, er stedsvalget tatt med samtidig. Det var ikke det som stod i flertallsmerknaden. Jeg vil henstille til Arbeiderpartiet å endre dette og ta ut «Høgskolen i Hedmark» og ta inn igjen det som står i merknadene, at dette skal etableres ved «en av våre høg­ skoler». Hvis ikke Arbeiderpartiet er villig til det, trekker Fremskrittspartiet seg fra forslaget. Unn Aarrestad (Sp): Eg er glad for at Regjeringa har teke opp problemstillingane rundt yrkesaktivitet blant funksjonshemma i denne meldinga. Her er det viktig med planar som i god tid førebur attføring og arbeid, og det må sjåast tverrsektorielt på dette for å utvikla rette typar attføringstiltak. Tiltak for å motivera og meistra i kom­ munal regi er eit godt døme på dette. Det bør elles vera ei fallitterklæring for oss alle når menneske med funksjonhemmingar som gjerne vil over på yrkesmessig attføring, endar opp som sosialklientar. Her er samarbeidet mellom trygdeetat, arbeidsmarknads­ etat og sosialetat viktig. Over ein kvart million menneske i Noreg er uføretryg­ da. Me veit at mange av desse har ein arbeidskraftreserve som kunne vore nytta både til eige og samfunnet sitt bes­ te. Kor mange av desse som ønskjer jobb, veit ingen, men det er truleg stor skjult arbeidsløyse. Og me veit at mange etter kvart gir opp å søkja etter arbeid. Arbeids­ kontora har fleire tiltak for å få uføre ut i jobb, men berre halvparten lukkast i jakta på ein tilpassa arbeidsplass. Då bør det vera ein tankekross at staten, fylkeskom­ munen og kommunane er dei arbeidsgivarane som er minst flinke til å ta inn uføre arbeidssøkjarar i faste stil­ lingar, etter det som står i Stavanger Aftenblad 28. janu­ ar. Det burde vera ei utfordring for nettopp desse å retta opp denne statistikken. Samtidig betalar altså Rikstrygde­ verket ut milliardbeløp årleg til uføretrygda. Rikstrygde­ verket si siste oppteljing synte at berre 12 000 av til saman 322 000 sjukemelde gjekk på aktiv sjukemelding. Ei undersøking frå Moss synte at berre halvparten av dei langtidssjukemelde kom tilbake til sitt vanlege ar­ beid. Derfor er det så viktig med tidlege tiltak, og at dei sjukemelde held kontakten med arbeidsplassen. Ved aktiv sjukemelding kan den sjukemelde få halda fram i jobben med tilrettelagde oppgåver. Ein har tru på at aktivitet for mange er betre medisin enn å vera passiv og isolert heime. Elles må det òg vera ei hovudline for innsatsen at arbeidslivet vert slik innretta at ei funksjons­ hemming ikkje fører til yrkeshemming. Partane i arbeids­ livet må òg engasjerast i dette. Det trur eg alle er tente med at me får til. Einar Olav Skogholt (A): Jeg beklager hvis formule­ ringen i det omtalte forslaget skaper vansker og usikker­ het. Grunnen til at Høgskolen i Hedmark avdeling Rena er nevnt, er at Norges Handikapforbunds Ungdom selv har fremmet et slikt forslag, og som jeg sa tidligere, har det ikke vært uenighet i noen av de tre regjeringene som har behandlet denne saken, om hvor etableringen skulle finne sted. Problemene så langt har vel bestått i å skaffe nødvendige ressurser til å etablere et slikt undervisnings­ tilbud til de funksjonshemmede. Jeg er meget glad for at det tyder på at det vil bli kan­ skje en enstemmig tilslutning til det forslaget som er lagt fram. Det vil ha mye å bety for å kunne få realisert et slikt undervisningstilbud til de sterkest funksjonshemme­ de, og jeg håper at Regjeringen vil gripe fatt i denne sa­ ken raskest mulig og realisere de planene som har versert i departementene i lang tid. Det har på ingen måte vært noe ønske å sniketablere et slikt tilbud i Hedmark, og jeg tror også at både behand­ ling i regjering og i storting senere vil vise at det vil være lite debatt omkring etableringsstedet. Etter den oppfor­ dring som representanten Alvheim har framkommet med, tillater jeg meg å foreslå at vi endrer det framlagte forslaget slik at vi stryker ordene «Høgskolen i Hedmark 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet 1999 1953 avdeling Rena», og endrer det til «en av våre høgskoler». Så vil debatten framover avklare etableringssted. Som sagt håper jeg på en rask realisering av et slikt utdan­ ningstilbud til denne gruppen. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg føler be­ hov for på tampen av denne debatten å kvittera ut tre te­ ma. Som eg sa i mitt fyrste innlegg, blir oppfylginga krevjande fordi ti departement er involverte her. Lat meg fyrst seia til det forslaget som gjeld IT­utdan­ ningstilbod: Det er riktig at statsråd Lilletun har eit enga­ sjement. Eg veit at han i samarbeid med dei funksjons­ hemma sine organisasjonar ser på korleis ei slik utdan­ ning kan styrkjast. Og som representanten Skogholt var inne på, er det økonomien og kva ein får for midlane to­ talt sett, som vil vera avgjerande for val av løysing. Men eg skal syta for at det som blir vedteke her i dag, blir bore fram, slik at den vurderinga som Regjeringa her blir be­ den om, både blir gjord og meld tilbake i det tempoet som eg forstår det er brei semje om. Så til Petø­metoden. Der ynskjer eg å understreka at det allereie i Sosial­ og helsedepartementet går føre seg ei vurdering både av den metoden og av alternative me­ todar ut frå at Petø­metoden medfører store belastningar for dei borna som gjennomgår behandlinga, og krev svært stor innsats frå familiane som det gjeld. Eg oppfat­ tar det då slik at det her er eit fleirtal som ynskjer ein fortgang utover det arbeidet som allereie er meldt frå Sosial­ og helsedepartementet -- eg tenkjer på den arbeids­ gruppa som er nedsett, og det resultatet som skal fram hausten 1999. Eg skal ta med meg det til helseministeren. Så til slutt til representanten Wisløff Nilssen og det som ho var oppteken av. Det er klart at ho verkeleg set i perspektiv kor breitt engasjement som trengst når vi snakkar om full deltaking og likestilling. Ho var òg inne på Regjeringa sine eigne dokument og dei hindringane dei kunne vera for personar med lesevanskar. Kor mykje vi kan få gjort med det, står att å sjå. Men eg skal ta med meg det òg som eit viktig signal frå denne debatten i dag. Ola D. Gløtvold (Sp): Bare noen ord i forbindelse med forslaget om IT­utdanningstilbud til funksjonshem­ mede. Forslagsstillerne la et forslag på bordet her i dag som vi fra regjeringsfraksjonen ikke var kjent med før i dag. Og når de nå endelig har blitt enige om hva de vil legge i dette, synes vi det er greit. Vi støtter fortsatt for­ slaget. Det vi hadde behov for i innstillingen, var å un­ derstreke at den erfaring og den kompetanse som dette IT­prosjektet i Hedmark knyttet til Høgskolen på Rena har, må kunne føres videre. Det har vært viktig for oss. Samtidig har det også vært viktig i dialog med de angjel­ dende departement å få bekreftet at dette skjer ved at de­ partementene fortsatt har kontakt med Høgskolen i Hed­ mark og vil jobbe med dette. Da er det greit for oss, og vi kan være med og stemme for dette forslaget. Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1. (Votering, sjå side 1967) S a k n r . 2 Interpellasjon fra representanten John I. Alvheim til sosialministeren: «Ca. 200 sterkt syke og nedkjørte narkomane døde av overdose i 1998, det høyeste antall overdosedødsfall i Norge på ett år. Det kan bli like mange og kanskje flere slike dødsfall i 1999 om ikke ekstraordinære tiltak settes inn på gateplanet i Oslo umiddelbart. Vil statsråden som representant for en Regjering som flagger menneskeverd og livskvalitet høyt, også inkludere de narkomanes krav om livskvalitet ved snarest å sørge for konkrete og differensierte hjelpetiltak på gateplanet i Osloregionen?» John I. Alvheim (Frp): En oppnår neppe politisk karriere ved å gå på barrikadene for å bedre livssituasjo­ nen og livskvaliteten for de sterkt ulykkelige og alvorlig syke sprøytenarkomane. Jeg har fått mange negative re­ aksjoner på mitt engasjement i så måte. Men jeg spør: Er ikke også de narkomane mennesker, ja faktisk våre med­ mennesker som i sin situasjon har krav på samfunnets hjelp til å komme bort fra det helvetet de gjennomlever daglig, et liv i fornedrelse, preget av kriminalitet, prosti­ tusjon, raskt sviktende fysisk og mental helse? De opple­ ver utstøtning og trakassering også innen hjelpeappara­ tet. Disse menneskene ble født inn i verden med de sam­ me mulighetene som du og jeg. De fleste hadde foreldre med store forventninger til sitt avkom, men noe gikk galt i den sene barndom eller den tidlige ungdom. De siste ti årene har over 1 000 unge menneskeliv gått tapt ved overdose, siste året hele 200, et antall som er det høyeste i hele Vest­Europa folketallet tatt i betraktning. En slik skremmende utvikling må bety at behandlingstil­ budene og den politikk som har vært ført overfor de tyngste stoffmisbrukere, har spilt fallitt, og at behand­ lingsstrategien umiddelbart må legges om. Ansvaret for behandling av de tunge narkomane må være helsevese­ nets. De sprøytenarkomane er alvorlig syke mennesker, som i tillegg til den daglige heroinforgiftningen har på­ dradd seg en rekke somatiske lidelser. Det nytter ikke å satse på gårsdagens behandling med målsetting om stoffrihet og en behandling preget av moralisme, fordøm­ melse og tvang. For mange fagpersoner i fremtredende posisjoner i vårt behandlingsapparat med et slikt syn kan være en alvorlig brems i forhold til nye behandlingsfor­ mer. Å overføre ansvaret for de sprøytenarkomane til helse­ vesenet vil i seg selv føre til en sterkere ansvarsmobilise­ ring og gi større rettigheter til den enkelte i denne pasi­ entgruppen. Det finnes i dag syntetiske medikamenter med doku­ mentert god effekt, eksempelvis metadon, som har vært prøvd ved et eget prosjekt på Gaustad i årene 1994­97. I de seneste år er også et nytt medikament, nemlig Subu­ tex, tatt i bruk med dokumentert god effekt i utlandet og også sporadisk i vårt eget land. Subutex er lettere å admi­ nistrere enn metadon og er enklere å trappe ned ved ønske om stoffrihet. Subutex er imidlertid ikke godkjent 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet 1999 1954 for allment bruk i Norge. Endelig vil jeg nevne behand­ lingen med narkose for avgifting av sprøytenarkomane, som særlig i USA og Canada er mye brukt, og som bl.a. var tenkt satt i gang ved Aker sykehus, men prosjektet ble av en eller annen grunn stoppet. Prøveprosjektet på Gaustad var særdeles vellykket. De fleste klientene fikk en betydelig bedre livskvalitet. De kunne fungere sosialt i forhold til familie og nærmil­ jø. Mange kom tilbake til arbeidslivet, flere fortsatte sin utdannelse, og det ble ikke observert overdosedødsfall. Opptakskriteriene var imidlertid restriktive, noe som medførte at bare et lite mindretall fikk metadonbehand­ ling. I innstillingen til narkotikameldingen, Innst. S. nr. 184 for 1996­97, anbefalte en enstemmig sosial­ komite å lempe på inntakskriteriene, som gikk på bl.a. alder og en mer fleksibel praksis av kriteriene, slik at mennesker som ville ha nytte av behandlingen, ikke ble avskåret. I 1997 ble det gjort vedtak om å tilby metadon­ behandling i alle regioner samt å bygge opp et større meta­ donprosjekt og kompetansesenter i Oslo med ansvar for behandling av 300 mennesker. Det er sterkt å beklage at en i løpet av ett år ennå ikke har maktet å tilby metadon­ behandling til mer enn ca. 200 klienter på landsplan. Jeg stiller meg sterkt kritisk til det faglige gigantpro­ sjektet som er under etablering på Ullevål sykehus, MARIO, hvor betydelige deler av de tilmålte ressursene går til faglig profesjonsutvikling, og hvor man forutsetter en fagstab på hele 80 personer som skal ivareta polikli­ nisk behandling av 300 pasienter. Samtidig opplyses det at 300 klienter ferdig klarerte for metadonbehandling ved dette prosjektet må vente i tre­fire måneder på slik be­ handling. Statistisk vil denne ventetiden tilsi at et titalls mennesker vil måtte dø i denne ventekøen. Dette pro­ sjektet kan neppe betraktes som et akutt strakstiltak på gateplanet, og det var jo nettopp det vi nå trengte. Jeg vil henstille til sosialministeren å gå inn i prosjektet ved Ulle­ vål og sørge for at ressursene kommer pasientene og pa­ sientbehandlingen til gode. Om det er vilje, har vi nå muligheter til meget raskt å gi behandling til alle de sprøytenarkomane som i dag er i en livstruende situasjon. Vi må så raskt som mulig ta i bruk de medikamenter vi har til rådighet for å redde flest mulig liv. Behandling med Subutex kan meget raskt eta­ bleres ved våre kompetansesentre innen rusmiddelom­ sorgen. Det må imidlertid skje en radikal endring av opp­ takskriteriene for slik behandling, både når det gjelder al­ der og misbrukstid. Sett fra et helsemessig synspunkt kan det ikke være riktig å kreve ti års bruk av heroin for å få tilbud om metadonbehandling. Etter så lang tids bruk er pasienten både fysisk og psykisk livsvarig skadet. I de større byene bør det etableres spesielle helsetil­ bud for de narkomane, slik at deres helsesituasjon gene­ relt kan følges opp. De narkomane vil ikke kunne gjøre seg nytte av de vanlige tilbud i primærhelsetjenesten. Der blir de avvist, utstøtt og delvis trakassert. Sosialministerens svar på spørsmål i spørretimen ny­ lig fra representanten Einar Olav Skogholt om strakstil­ tak var særdeles skuffende. Nedsettelse av en arbeids­ gruppe og mer tvang var sosialministerens forslag til strakstiltak. Det er gårsdagens løsninger sosialministeren her foreslår. Vi trenger ikke flere utredninger. Vi har kunnskap nok fra inn­ og utland til å sette i gang. Og når denne ar­ beidsgruppen som sosialministeren har nedsatt, verken har fremtredende representanter fra Fagrådet innen rus­ vern i Norge eller representanter fra de institusjonene som er de tyngste og største innen narkotikabehandlin­ gen, så sier det også noe om viljen til å tenke nytt. Når det gjelder utvidet tvangsbehandling, er jeg meget skeptisk. Det må i hvert fall være behandlingsplasser å vise til hvis man skal gå til tvangsbehandling av narko­ mane, og disse behandlingsplassene finnes i dag ikke. Jeg vil kort oppsummere: 1. Overfør ansvaret for behandling av de sprøytenarko­ mane til helseavdelingen i Sosial­ og helsedeparte­ mentet. 2. Pålegg metadonprosjektet på Ullevål å starte behand­ lingen av de 300 personene i Oslo som er klarert for metadonbehandling, straks! 3. Godkjenn preparatet Subutex foreskrevet av psykia­ tere og indremedisinere for behandling av heroinmis­ brukere! 4. Foreslå øremerket bevilgning for investering og drift av helsestasjoner for narkomane i Oslo og andre større byer! 5. Sørg for at Aker sykehus får anledning til å igangsette avgifting ved bruk av narkose. Til slutt tar jeg opp de forslagene fra Fremskrittsparti­ et som ligger på representantenes plasser. Presidenten: John I. Alvheim har teke opp dei for­ slaga han viste til. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Svaret på re­ presentanten Alvheim sitt spørsmål er ja. Eg har nytta mykje tid det siste året for nettopp å gjera situasjonen for dei mest forkomne stoffmisbrukarane betre. Arbeidet vil bli forsterka i 1999. Helseministeren og eg var i førre veke til stades ved opninga av det hittil nyaste tiltaket for denne gruppa; eitt av fem nye lågterskel helsetilbod til narkomane i Oslo. Departementet gjev tilskot til drifta av helsestasjonane, og vi har stilt midlar til rådvelde til eva­ luering av tiltaket for eventuelt å ha høve til å overføra erfaringane til andre byar. Kriminalpolitisentralen har førebels registrert i alt 270 dødsfall i samband med narkotika i 1998. Det er ein kraf­ tig auke sidan 1997, då talet var 177. For fyrste gong var det like mange som døydde av narkotika utanom som i Oslo -- 136 mot Oslo sine 134. Av dei som døyr i Oslo, kjem om lag fjerdeparten frå andre kommunar. Dette sy­ ner at overdoseproblemet ikkje lenger er eit særskilt Oslo­fenomen. Av dei 270 døde i 1998 var det 226 menn og 44 kvin­ ner. Gjennomsnittsalderen til mennene var 35,5 år og til kvinnene 33,8 år. Bak kvart einaste tal i statistikken er eit menneske som hadde store problem å stri med, og som fekk eit altfor kort liv. Familie og vener sit igjen i sorg, ofte med ei rad spørsmål dei aldri fekk svar på. 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet 1999 1955 Fleire faktorar verkar inn på mengda dødsfall på dette området. Generelt kan ein seia at det er fleire eldre mis­ brukarar som er fysisk og psykisk meir forkomne. Det er i hovudsak heroinet som tek liv, og dei fleste som døyr, har misbrukt dette stoffet i fleire år. Tilgangen på heroin har lenge vore stor, og prisane går ned. Heroin i kombi­ nasjon med alkohol og vanedannande lækjemiddel aukar faren for overdose med dødeleg utgang. Vi veit òg at misbrukarar som har vore i behandling, i fengsel eller har vore rusfrie ein periode av andre grunnar, mistar toleran­ sen for heroin og får såleis auka risiko for overdose. Eg har på nært hald fylgt arbeidet i Oslo siste året. Ei arbeidsgruppe, sett ned av Oslo kommune, la i april 1998 fram ein rapport med forslag til tiltak mot overdosepro­ blemet. Mange av tiltaka er sette i verk av kommunen. Det er oppnemnt ei tverretatleg styringsgruppe på poli­ tisk og administrativt nivå for å betra samordninga av innsatsen. Tilsette i offentlege og private verksemder som kjem i kontakt med narkomane, t.d. på serverings­ stader og i hospits, har fått opplæring i fyrstehjelp. Til­ sette i institusjonar og fengsel skal nytta utskrivingssam­ talane til m.a. å informera om farane for overdose ved bruk av heroin etter lengre opphald. Det er øyremerkte senger i institusjonar som kan ta imot klientar som har teke overdose. Behandlingsinstitusjonane har fått in­ struks om «å halda døra open» ein periode for klientar som fell ut av eit opplegg. Mange av dei tungt belasta misbrukarane har dårleg helse og er særleg utsette for smitte av alvorlege sjuk­ domar som tuberkulose, hiv/aids, hepatitt og kjønnssjuk­ domar. Ofte kjem dei for seint til eller held seg vekk frå den vanlege primærhelsetenesta. På dei nyopna helsesta­ sjonane vil sjukepleiar gje enkel behandling, skifta på sår og byllar og driva smitteførebyggjande arbeid. Helsesta­ sjonane gjev òg høve til å møta misbrukarane i trygge omgjevnader med rettleiing og orientering om behand­ lingsopplegg. Ein lækjar vil sirkulera mellom dei fem lågterskeltilboda, som òg vil samarbeida med ambulanse­ tenesta og dei andre tiltaka for rusmiddelmisbrukarar i kommunen. Sosial­ og helsedepartementet har sidan 1992 gjeve tilskot til tiltak for tungt belasta rusmiddelmisbrukarar i Oslo og etter kvart òg i andre større bykommunar. I 1999 får Oslo av Stortinget si løyving til utvikling av sosial­ tenesta og tiltak for rusmiddelmisbrukarar og tilskot til ei rekkje tiltak for dei mest problembelasta narkomane, mellom desse tilskot til den oppsøkjande tenesta og det særskilde helsetilbodet eg nett nemnde. Òg Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Arendal, Tøns­ berg og Drammen får tilskot frå denne løyvinga til lokalt tilpassa tiltak for den same målgruppa. Tilbodet om metadonassistert rehabilitering er eit vik­ tig supplement til dei medikamentfrie behandlingstiltaka og dei særskilde tiltaka som rettar seg mot misbrukarar i akuttsituasjonar og i tilfelle overdosar. Gjennom denne regjeringa si satsing, som Stortinget har slutta seg til, er tilbodet bygt ut til å vera landsdekkjande. Ved Senter for metadonassistert rehabilitering i Oslo var det pr. 11. fe­ bruar i år etter senteret sine eigne opplysningar 239 kli­ entar inntekne til behandling frå helseregion 1 og 322 Oslo­klientar på søkjarlista. I Hordaland er 27 misbruka­ rar tekne imot til behandling, og 15 er på veg inn. I Vest­ Agder er det 11 til behandling og tre på veg inn. Dei an­ dre godkjende tiltaka byrjar inntaket i løpet av mars og april. Trass i alt som vert gjort frå kommunane og staten si side, ser vi at hjelpa anten ikkje er der, eller at ein kjem til kort i altfor mange situasjonar når rusmiddelmisbruka­ rar treng hjelpa mest. Mange av oss kjenner at tolmodet vert sett på prøve i høve til at det tek tid å etablera eit in­ dividuelt tilpassa metadontilbod til alle som vonleg kan få nytte av det. Samstundes veit vi at hjelpa må vera kvalifisert. Had­ de vi opna for at alle lækjarar kunne skriva ut kva som helst av metadon og liknande lækjemiddel til alle mis­ brukarar som ynskte det, hadde det bore gale av stad. Vi veit at metadon som er skrive ut utan tilstrekkeleg kon­ troll og oppfølging, gjer vondt verre. I Noreg har vi valt å satsa medvite på at metadon skal vera eit verkemiddel for noko meir enn å halda pasienten under kontroll. Å ta me­ tadon er ikkje i seg sjølv ei behandling som heilar opiat­ misbruk. Ein lækjar som byrjar å skriva ut metadon, vil ta på seg eit pasientansvar som vil vara heile livet ut. Det må i staden byggjast opp eit forsvarleg kontroll­ og til­ taksapparat i kommunane rundt kvar einskild klient som får tilbod om metadon gjennom individuelle tiltakspla­ nar. Samstundes er det naudsynt med stabile butilhøve. Utvidinga til nye misbrukarar går no fort, men både kom­ petansen og tiltaksapparatet må utviklast i eit forsvarleg tempo, slik at klientane får den oppfylginga som er naud­ synt for å lukkast. Det er debatt både nasjonalt og internasjonalt om dei såkalla skadereduserande tiltaka for narkomane, m.a. til­ gangen på reine sprøyter, «sprøyterom» i tydinga offent­ leg innreidde stader der misbrukarane kan injisera med tilsyn av helsepersonell, og utskriving av metadon og an­ dre vanedannande lækjemiddel. Nokre land har gått langt i å syta for slike tiltak. Andre land har ei meir atterhalden og restriktiv haldning, og meiner at når ein ikkje får stør­ re skadereduksjon, er det det same som å ta steg i retning av ei liberalisering av narkotikapolitikken og legalisering av narkotikamisbruk. Sjølv meiner eg det må vera mogleg og rett å ha fleire tankar og strategiar i hovudet på ein og same gong. Det finst ikkje eitt einskilt tiltak åleine som kan løysa rusmid­ delmisbrukarane sin trong for hjelp og behandling. Vi må ha eit mangfald av ulike tiltak. Vi må både halda ved like og styrkja det medikamentfrie hjelpetilbodet i og utanfor døgninstitusjonane. Det er difor eg har sett ned ei ar­ beidsgruppe -- ein behandlingskommisjon, om ein vil -- som, i samsvar med Stortinget sitt ynske, går gjennom tiltaka for rusmiddelmisbrukarar. Gruppa er godt i gang med arbeidet. Den ser på talet på behandlingsplassar i høve til etterspurnaden og kva manglar som er i dag, på tiltak for å vidareutvikla kvaliteten i tilbodet og på om det er naudsynt å føreslå forandringar i dei noverande ad­ ministrative og finansielle ansvarstilhøva. Gruppa skal vera ferdig med dette arbeidet før sommaren. Eg vil 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet Trykt 26/2 1999 1999 1956 koma tilbake til Stortinget i samband med stortingsmel­ dinga «Omsorg 2000», som eg nemnde i den førre saka. Samstundes må vi vera viljuge til å vurdera nye forsøk og nye tiltak når vi ser at det som er sett i verk til no, ikkje når mange nok. Eg vil i lag med norsk ekspertise allereie om to veker vitja Frankrike for å få direkte kunn­ skap om dei erfaringane dei har med buprenorfin. Eg vil ha med meg representantar både frå metadonsenteret i Oslo og frå Fagrådet innen rusvernet i Norge for å vurde­ ra ei eventuell oppfylging. John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for sva­ ret. Det positive med statsrådens svar var det siste som ble sagt, nemlig at statsråden var interessert i og opptatt av å vurdere nye tiltak. Det synes jeg er hyggelig å regis­ trere, og jeg ønsker lykke til på reisen til Frankrike når det gjelder dette medikamentet, som man der har brukt lenge og med god erfaring. Men vi trenger ikke å finne opp kruttet på nytt i dette landet. Når vi har solid uten­ landsk dokumentasjon, og også en snev av god doku­ mentasjon fra eget land, skulle det ikke være nødvendig å foreta den ene utredningen etter den andre for å komme i gang. Jeg avviser tanken om at metadonbehandling er å be­ trakte som en legalisering. Det avviser jeg kontant. Det er riktig at de fleste av dem som får metadon, er i en så langt fremadskreden situasjon at de kanskje blir avhen­ gig av metadon i hele sitt liv. Men vi redder deres liv! Vi gir dem en normalisert livssituasjon og livskvalitet, og det synes jeg er særdeles viktig å ha for øye også i for­ hold til disse. Sosialministeren svarte ikke på mine tanker rundt å flytte de sprøytenarkomane bort fra klientrollen i sosial­ omsorgen som de er beheftet med, og over til en pasient­ rolle i helsevesenet. Jeg tror at det i seg selv å oppjustere omsorgen for de narkomane, slik at de ikke blir sammen­ lignet med den store gruppen sosialklienter, ville være en utrolig god begynnelse. De er ikke sosialklienter -- de er syke mennesker, de er pasienter! Det må vi holde fast ved, og ut fra de synspunkter må vi også legge til rette for den behandlingen som skal gis. Ellers er jeg godt fornøyd med de lavterskeltilbud som nå er etablert i Oslo, og jeg vet sosialministeren har hatt en sterk hånd med i det. Det setter jeg stor pris på og er veldig glad for. Men det er ikke bare Oslo, som det ble sagt. Vi trenger faktisk disse tiltakene i alle de større by­ ene nå. Og det var overraskende å høre at det ikke bare var 200 døde, men 270. Det gjør situasjonen enda mer al­ vorlig, sett fra mitt ståsted. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for nye tre minutt til å utdjupa mitt svar, for ikkje å bli mis­ forstått slik at nokon kunne tru at eg valde ikkje å svara på somme av Alvheim sine spørsmål. Lat meg ta det med organiseringa fyrst. Det er ingen tvil om at svært mange rusmiddelmisbrukarar er pasien­ tar. Dei er storforbrukarar av helsetenester, og dei får sine helsetenester på lik linje med andre pasientar. For å nå endå fleire av dei med helsetenester er desse helsesta­ sjonane sette i gang. Men eg vil ta avstand frå å gjera rus­ vernet til eit reint helsespørsmål. Det meiner eg både er å neglisjera dei samansette sosiale årsakene som ofte ligg til grunn for rusmiddelmisbruk, og å oversjå potensialet til motivasjon og vekst hjå den enkelte. Det vil vera til stades hjå mange og må utviklast, og det krev eit saman­ sett hjelpetilbod utover helsetenester. Så er spørsmålet: Kva er tildeling av metadon? Etter vedtak i Noreg brukar ein termen «metadonassistert re­ habilitering» nettopp for å understreka den same trua på at den enkelte rusmiddelmisbrukar, så langt det lèt seg gjera, skal fylgjast opp med bustadtilbod, utdan­ ning, arbeid -- kva det måtte vera -- for å gjera det mog­ leg for han eller ho å få eit rusfritt liv på sikt. Skal ein lukkast med det, seier det seg sjølv at det er heilt naud­ synt med ein tiltaksplan rundt den enkelte dette gjeld, og då er det nok òg i botnen for eit opplegg behov for fagkompetanse som tek hand om dette i samarbeid med kommunane. Så til erfaringar frå Frankrike og andre land. Der er det vellukka erfaringar med buprenorfin som alternativ til metadon. Men det er òg høg risiko ved bruk av dette stoffet, fordi det er i tablettform, blir knust og kan takast med sprøyte, i motsetnad til metadon, som blir gjeven i flytande form, utblanda i søt saft. Det er òg stor usemje om bruken av Subutex i fagmiljø i Noreg. Om det ikkje hadde vore det, hadde det vel her vore eit sterkt press frå lang tid tilbake for å utvikla dette tilbodet i Noreg. Så her meiner eg vi må hausta erfaringar og sjå på dei vurde­ ringane som er gjorde. Gunhild Øyangen (A): Overdosesituasjonen i Norge er ekstraordinær. Den siste tiden har vi sett en dramatisk økning i tallet på overdosedødsfall, og problemet sprer seg utover landet. I fjor døde langt over 200 mennesker, hvorav om lag 140 i Oslo. Overdosedødsfallene representerer et av våre mest al­ vorlige sosiale problemer. Dessverre er det mye som kan tyde på at overdosedødsfallene bare representerer toppen av et isfjell. Det er en ekstraordinær situasjon, som kre­ ver ekstraordinære tiltak, og etter mitt syn må vi ta situa­ sjonen mye mer alvorlig enn hittil. Fra Arbeiderpartiets side legger vi derfor fram en tipunktsplan ut fra den svært kritiske situasjonen vi opplever. Forslagene er en blanding av strakstiltak og mer langsiktige, forebyggen­ de tiltak. I løpet av 1990­tallet har om lag 1 000 mennesker møtt overdosedøden. Vår oppgave er ikke å moralisere over de ulykkelige menneskene. Vår oppgave er å treffe skadereduserende tiltak som kan redde medmennesker. Vi kan ikke unnlate å ta i bruk virkemidler som vi vet fungerer -- så lenge det settes over 2 000 overdoser årlig, hvorav over 200 med dødelig utgang, kan vi ikke unnlate å prøve skadereduserende tiltak vi vet virker. Erfaringene med metadonassistert behandling er god. Behandlingen hjelper tunge narkomane til en lettere og mer verdig til­ værelse. Arbeiderpartiet foreslår derfor at tilbudet om metadonassistert behandling gjøres landsomfattende -- fordi dette ikke er gjennomført. Forhandlinger i Stortinget nr. 131 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet S 1998­99 1999 1957 (Øyangen) Pr. i dag venter om lag 500 tunge narkomane på meta­ donbehandling. Med dagens kapasitet kan det gå flere år før de narkomane får den behandling de mer enn noe an­ net ønsker. I løpet av den tiden vil en del av dem med sikkerhet sette overdose. Det haster derfor med å få på plass supplerende tiltak. Arbeiderpartiet foreslår at de tunge misbrukerne som venter på metadon, får tilbud om behandling med Subutex. Erfaringene med Subutex, sær­ lig i Frankrike, men også i Skien, er meget gode. Subu­ tex­behandling kan iverksettes på kort varsel, det er en­ kelt å administrere, og økonomisk sett er det et rimelig tilbud. Legemidlet er allerede godkjent til bruk på visse vilkår i Norge, og jeg tror statsråden er kjent med at det er faktisk et press fra fagmiljøene om å ta det mer i bruk. Arbeiderpartiet vil videre ha utredet de prinsipielle og praktiske sidene ved såkalte sprøyterom. Erfaringene fra Frankfurt kan tyde på at sprøyterom bemannet med hel­ sepersonell har resultert i nedgang i tallet på overdose­ dødsfall. Hensiktsmessigheten med sprøyterom må der­ for utredes straks, og eventuelle motargumenter må også belyses. Fagmiljøene ser et nytt overdosemønster, der om lag halvparten av overdosene settes av folk som ikke er kjent av behandlingsapparatet fra før. Dette betyr at tiltak må settes i verk med sikte på bedre kartlegging og mer oppsøkende arbeid i kommunene. For mange overdoseofre er dårlig allmennhelsetil­ stand en fellesnevner. Det må derfor settes inn tiltak som oppsøkende helseteam i byene, ulike lavterskeltilbud for de narkomane og også helsevurdering og helserådgiv­ ning i tilknytning til sprøytebussen i Oslo. Det haster med å få på plass strakstiltakene som kan hjelpe dagens narkomane. På lang sikt vil det være avgjørende viktig å styrke det forebyggende og holdningsskapende arbeidet blant barn og unge. Kun med aktiv forebygging på et bredt plan kan vi ta narkotikaproblemet ved roten. Så til forslagene som er fremmet av Arbeiderpartiet: Det er gjort en retting i forslag nr. 4 som er omdelt i sa­ len. Tallet 500 er tatt ut. Forslag nr. 6 rettes til: «Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir eta­ blert oppsøkende helseteam og lavterskel helsetilbud for narkomane i de større byene.» Videre er Arbeiderpartiets forslag, som er fremmet av meg selv, såpass omfattende at jeg derfor vil foreslå at det sendes til sosialkomiteen til behandling. Presidenten: Gunhild Øyangen har då teke opp for­ slaga på vegner av Arbeidarpartiet, med dei endringane ho refererte. Are Næss (KrF): Rusgifter og andre avhengighets­ skapende stoffer forårsaker tragiske dødsfall. Som inter­ pellanten påpeker, har det i 1998 vært ca. 200 overdose­ dødsfall som følge av narkotika. Tallmessig represente­ rer dette bare en liten brøkdel av dødsfall på grunn av av­ hengighetsskapende stoffer, først og fremst tobakk, som hvert år er skyld i 7 000­8 000 dødsfall i Norge, dvs. et dødsfall omtrent hver time i døgnet, alle årets dager, der­ nest alkohol, med antatt rundt 1 500 dødsfall pr. år. Både tobakk og alkohol fører ofte til langvarig sykdom, men også plutselige dødsfall. Ulykker i forbindelse med alko­ hol er bl.a. den største dødsårsak blant ungdom under 25 år. I tillegg til ulykker har vi også drap og selvmord. Dessuten er det viktig å huske at alkohol spiller en øken­ de rolle i dødsfall som tilskrives narkotikaoverdoser. Blandingsmisbruk er som kjent en stadig viktigere årsak til overdosedødsfall. De tragiske dødsfallene som skyldes overdose av nar­ kotika, er på mange måter altså et dramatisk uttrykk for toppen av et isfjell. Når vi ønsker å forebygge og hindre disse over 200 dødsfallene, må vi også satse på forebyg­ gende arbeid mot de bortimot 10 000 årlige dødsfall som skyldes rusgifter og andre avhengighetsskapende stoffer. Vi må også ha klart for oss at overdosetallet alene ikke er det eneste målet på effekten av en nasjonal narko­ tikapolitikk. Når det gjelder de konkrete tiltak, vil jeg vise til sosialministerens innlegg. Jeg er spesielt glad for den nye feltpleien som Oslo kommune har åpnet som helsetilbud for hovedstadens rusmiddelmisbrukere. Som interpellanten påpeker, er det snakk om pasienter med en rekke ulike sykdommer. Det er blitt sterkt fokusert på metadonbehandling. Slik behandling krever en motivert stab, aktiv rådgivning og klar struktur. Å utdele metadon uten aktiv oppfølging har liten positiv effekt på atferd og livskvalitet. Det tar derfor tid å bygge opp dette tilbudet, som Stortinget allerede har vedtatt skal være landsomfat­ tende. Det er derfor ingen grunn til å vedta dette en gang til i dag, slik som Arbeiderpartiet foreslår. Jeg merker meg med undring at Arbeiderpartiet nå også vil slå inn på den nye praksis å starte behandling med navngitte medikamenter på grunnlag av en interpel­ lasjonsdebatt. Jeg anser meg ikke som kompetent til å dele ut slike resepter, og det tror jeg med respekt å melde heller ikke Stortinget som helhet er. Et annet av Arbeiderpartiets forslag stikker seg også ut. Her ber Arbeiderpartiet om at Regjeringen skal utrede etablering av sprøyterom bemannet med helsepersonell. Dette betyr i klartekst at helsepersonell i så fall skal være til stede, eller for den saks skyld assistere ved bruk av il­ legale stoffer. Dette er et forslag som vil innebære en om ikke juridisk, så i hvert fall praktisk legalisering av nar­ kotikamisbruk. Hvis det er det Arbeiderpartiet egentlig ønsker å utrede, synes jeg det hadde vært mer skvært å si det rett ut. Etter mitt syn er det ikke helsepersonells opp­ gave å assistere ved narkotikamisbruk. Det er heller ikke Stortingets oppgave å drive den form for regjereri som Arbeiderpartiets mange og detaljerte forslag legger opp til. Annelise Høegh (H): De tragiske overdosedødsfalle­ ne øker. Det ser dessverre ut som de gjør det år for år. Jeg er enig med statsråden i at vi derfor trenger et mangfold av tiltak. Når overdosedødsfallene har økt det siste året, henger det ikke minst sammen med at heroin nå er lettere tilgjengelig og prisene lavere enn noen gang før. Derfor må man i kampen mot overdoser ikke bare rette seg inn mot misbrukerne, men også gi politiet de økte ressurser de trenger for å kunne begrense omsetningen av heroin. 131 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet 1999 1958 Og vi må ha et mangfold av forebyggende tiltak, slik at ungdom ikke begynner på en narkotikaavhengighetsba­ ne. Til tross for interpellantens store engasjement, som vi alle har stor respekt for, synes jeg nok at interpellasjonen etterlater et inntrykk av at det ikke gjøres noe særlig i Oslo for å prøve å begrense overdosedødsfallene og å be­ grense narkotikaavhengigheten. Det er ikke riktig, som også statsråden var inne på. Oslo bruker faktisk over 500 mill. kr på ulike bo­ og behandlingstilbud og like mye gjennom sosialtjenesten for rusmiddelbrukere. Bare i år har man økt budsjettet med 40 mill. kr, i tillegg til det man ellers bruker. Men det er god grunn til -- slik inter­ pellanten også gjør -- å stille spørsmål ved om det ikke fra statens side burde gjøres mer for å hjelpe Oslo og an­ dre byer til å prøve å komme dette problemet til livs. Det er riktig som statsråden også sa, at byrådet i Oslo har tatt initiativ til gjennom en arbeidsgruppe å få frem en rekke tiltak for å møte disse problemene. Jeg nevner bare noen av dem jeg synes er viktigst. Det er nå oppret­ tet et rådgivende utvalg for narkotikaspørsmål der både Rusmiddeldirektoratet, fengselsvesen, politi og kommu­ nale instanser går sammen. Vi har fått førstehjelpsopplæ­ ring for ansatte både i private og i offentlige virksomhe­ ter, også for misbrukerne selv. Det er lansert -- som stats­ råden var inne på -- opprettelse av lavterskel helsetilbud på fem ulike steder. Jeg synes det er viktig, når enkelte partier nå foreslår noe de kaller en ny narkotikapolitikk, at man ser på tota­ liteten. Jeg er ikke sikker på at de såkalte sprøyteromme­ ne er veien å gå. Vi vet jo at bare ca. 20 pst. av overdose­ dødsfallene skjer ute, 50 pst. skjer i private hjem, 20 pst. i andre boliger, som hospitser og andre botilbud. Jeg me­ ner det må være bedre å bygge opp helsetilbud som opp­ søker misbrukerne og gir dem hjelp og rådgivning, i ste­ det for at det skal være lettere og lettere å kunne sette sprøyter. Ola D. Gløtvold (Sp): Vi har hatt en dramatisk øk­ ning i antall overdosedødsfall i senere tid her i Norge. Dette er tragedier for veldig mange mennesker, og det er en tragedie for velferdsstaten Norge. Vi trenger et mang­ fold av tiltak, og jeg synes kanskje at en del av dem som engasjerer seg sterkt i dette nå, innsnevrer det ganske sterkt. Narkotikaproblemet og misbruksmønsteret er ikke statisk, sa statsråden, men mer eller mindre hele tiden i forandring, og det stiller oss overfor nye narkotikapolitis­ ke utfordringer. Det er riktig. Men jeg synes at det blir veldig mye snakk om dette med metadon og substituttbe­ handling i forhold til en mangfoldig tiltaksplan der en må ta langt flere hensyn enn bare å bytte ut de illegale midle­ ne med det som kan gis medikamentelt. Når Arbeiderpartiet nå fremmer en tipunktsplan for denne sektoren og dette arbeidet, er det i og for seg pris­ verdig nok. Men det blir en litt flau smak iallfall i min munn når de kommer med en sånn tipunktsplan. For det første er det ganske løsrevne punkter. For det andre blir det litt merkelig, når vi vet at dette partiet satt med regje­ ringsmakten til på slutten av 1997 og ikke kom med noen av disse punktene da, for en del av punktene kan en si er mer tidløse. Samtidig -- når en ser på en del av disse punktene -- er det jo ting som er i gjenge når det gjelder å drive dette arbeidet. Noen av punktene er ganske radikale. Det er bra at vi får radikale forslag i forhold til et stort og vesentlig pro­ blem, men jeg synes det er reflektert veldig lite rundt dis­ se relativt radikale forslagene, som forslaget om at de 500 tunge misbrukerne som venter på metadonassistert behandling, skal få Subutex øyeblikkelig. Et annet forslag gjelder dette med å etablere sprøyte­ rom bemannet med helsepersonell. Jeg tror at vi her har en vei å gå når det gjelder å diskutere de juridiske og ikke minst de prinsipielle og etiske sider ved dette. Blant an­ net har det vært nevnt av andre representanter at mye av dette skjer i de private hjem. Jeg tror at vi må ha en langt videre tiltaksplan med et tiltaksapparat som bygges opp for den enkelte misbruker, og også et kontrollsystem som gjør at vi ikke legaliserer disse rusmidlene mer enn høyst nødvendig. May Britt Vihovde (V): Mange narkomane i Noreg i dag er plasserte nedst på vår sosiale rangstige. Ein blir sett på som kriminell, farleg og valdeleg. Ein har dårleg helse. Ein er kanskje utan bustad og utan utdanning som gir moglegheiter til arbeid, og kanskje er ein utan familie og det sosiale nettverket som vi menneske treng. I denne debatten er det fokusert på dei mange som døyr av overdose. Men me må ikkje gløyme dei som på grunn av dårleg helse mistar livet, heller ikkje dei som ikkje orkar meir og sjølve vel å ta sitt eige liv. Det vikti­ gaste av alt er difor at me i vår politikk for å betra tilhøva for våre narkomane set menneskeverd og auka livskvali­ tet først. Då må ein kanskje endra på ein del strategiar og tiltak som me har bygd vår narkotikapolitikk på hittil. Det førebyggjande arbeidet for at ungdommen vår ikkje skal byrja med narkotika skal sjølvsagt førast vid­ are, og det må forsterkast. Me må vurdera nye tiltak for dei som ikkje klarer å koma seg ut av misbruket. Me må arbeida for å få individuelt tilpassa behandlingstilbod. Det seier seg sjølv at då må behandlingstilbodet bli landsomfattande. Metadonprosjektet som er starta opp, må evaluerast. Medan me arbeider for å få eit tilbod som er optimalt når det gjeld kvalitet, bør me kunna vurdera strakstiltak som betrar våre narkomanes livssituasjon. Kriteria for å få be­ handling bør evaluerast. Aldersgrensa for å få behandling er 25 år. Mange unge byrjar med heroin i tolv­trettenårsalderen, og me må ikkje stengja desse ute frå behandling om dei ønskjer det. Krite­ riet om fast bustad må vurderast. Sosialministeren har sett ned ei arbeidsgruppe til å gå gjennom tiltak for rusmid­ delbrukarar. Eg vonar denne arbeidsgruppa òg vurderer dei tiltaka som andre land har sett i gang. Sosialministe­ ren viser til erfaringar i Frankrike. Men ein bør òg studera resultata frå t.d. Danmark, Frankfurt og Zürich. Det sveitsiske prosjektet med heroinbehandling av langt komne narkomane har ført til positive konsekven­ 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet 1999 1959 sar både for dei narkomane sjølve og for samfunnet rundt dei. Me må vurdera om slike prosjekt òg kan vera ein del av vårt behandlingstilbod. Det er difor viktig at me ser på kva andre land har sett inn av tiltak for å auka livskvalite­ ten for sine narkomane. Me òg kan, sjølv som enkelt­ menneske, gjera ein innsats. Eg har lyst til å gi honnør til Kirkens Bymisjon og NSB, som har starta eit samarbeid for å betra tilhøva for dei som i dag ferdast på Oslo Sen­ tralstasjon. Arbeidarpartiet og Framstegspartiet har lagt fram i alt 13 forslag til vedtak. Eg er glad for at desse no -- iallfall frå Arbeidarpartiets side -- er vurderte sende over til sosi­ alkomiteen. Sosialministeren seier ho vil orientera Stortinget om resultatet av arbeidet til arbeidsgruppa. Venstre ønskjer då at Stortinget drøftar alle problemområda når det gjeld bruk av narkotika. Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg synes det har vært in­ teressant å følge den debatten som har vært her i dag, og jeg vil innledningsvis si at det er virkelig prisverdig av lederen i sosialkomiteen -- og interpellanten -- å ta de ini­ tiativ han tar, knyttet til narkotikaomsorgen. Jeg synes han har et både troverdig engasjement, og med de inn­ spillene som kommer, er noen hver av oss nødt til å tenke gjennom det tilbudet man har hatt for narkomane, og de behandlingstilnærminger man har hatt. Jeg synes at når noen begynner å gjøre et poeng av at Arbeiderpartiet har sviktet sitt ansvar, er det for billig, for her har alle partiene sviktet sitt ansvar. Også i SV har holdningen knyttet til behandling med metadon vært re­ striktiv. Jeg må for min egen del si etter at sosialkomite­ en var i Hong Kong, at det var til ettertanke å se de resul­ tatene de hadde der. Man bør i mye større grad gjøre me­ tadon tilgjengelig, og man bør gjøre det raskt over hele landet. Og selvfølgelig skal det skje som ledd i et rehabi­ literingsopplegg. Når Arbeiderpartiet i dag kommer med sine ti punk­ ter, synes jeg det er veldig prisverdig. Spesielt når vi ikke skal realitetsbehandle forslaget i salen, men får det over­ sendt til sosialkomiteen -- og jeg forstår at det også blir realiteten med forslagene fra Fremskrittspartiet -- betyr det at man på en helt annen måte enn til nå må tenke gjennom den politikken som har vært ført når det gjelder narkotika og narkotikamisbruk i Norge, og gjerne også at regjeringspartiene får anledning til å trekke inn de andre perspektivene de er opptatt av. Men jeg synes å merke at her er det ulike holdninger i ulike partier, og at regje­ ringspartiene er de som på en måte holder mest igjen og er mest skeptiske til tiltak, kanskje også når det gjelder metadon. Vi må ta innover oss at narkotikaomsorgen i Norge faktisk har sviktet. Det er så betydelige forskjeller på de resultater man har oppnådd i andre land og i Norge, at vi ikke kan sitte og vente på at vi får tall tilsvarende det som man fikk i fjor -- 270 er et aldeles uhyggelig tall. Og når sosialministeren sier at narkotikamisbrukere også bruker helsevesenet, fordi de utvikler sykdom, er det viktig å være presis på at narkotikamisbruk, rusmiddelmisbruk, er en sykdom i seg selv. Når interpellanten er opptatt av at det må man se på, kanskje også se på om helseavdelin­ gen i Sosial­ og helsedepartementet skal ha ansvaret, sy­ nes jeg det er en type betraktninger som faktisk har mye for seg. Det kan nesten ikke være sterkt nok engasjement knyttet til de narkomane og til å gjøre forholdene bedre for dem. Ethvert initiativ som i så henseende setter saken på dagsordenen, vil i hvert fall jeg og SV se på som pris­ verdig. Derfor vil jeg gi ros også til Arbeiderpartiet for det initiativet de her har vist. SV vil følge dem langt på vei, selv om man må diskutere Subutex, og om det skal frigjøres. Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få gi honnør til stortingsrepresentant Alvheim, som har tatt opp et meget viktig tema i dag i sin interpellasjon. Mens Stortinget de­ batterer sosialkomiteens saker i dag, vil én person ha tatt en overdose i Oslo. Over 2 000 personer tok overdose i 1998. Det er bare en meget dyktig ambulansetjeneste i bl.a. Oslo som gjør at vi ikke hadde flere enn ca. 200 overdosedødsfall i 1998. Dette er et altfor høyt tall. An­ tall overdosedødsfall øker dessverre fra år til år, og er av de høyeste i forhold til land vi kan sammenlikne oss med. Ca. halvparten av dem som dør av en overdose, er ikke kjente for hjelpeapparat, politi m.m. Hvilke tilbud har vi til alle dem som ambulansetjenesten redder etter en overdose? Jeg er redd for at de aller fleste blir sendt ut på gata eller til sin bolig -- om de har noen. Vi har en formidabel oppgave med å bedre ettervernet for rusmiddelmisbrukere. Det aller viktigste er selvsagt å satse på forebyggende arbeid, hindre at man i det hele tatt begynner med stoffmisbruk. Men vi må samtidig være i stand til å ta hånd om alle misbrukere, ikke minst de svært syke og sterkt nedkjørte narkomane. Jeg håper også at kommunene vil skaffe botilbud til de hjemløse, bl.a. ved bistand fra Husbanken. Jeg har inntrykk av at vi er for redde for å gå inn på banehalvde­ len hvor misbrukerne befinner seg, for å gi råd, veiled­ ning mv. Representanten Gløtvold var opptatt av at Arbeider­ partiet i regjeringsposisjon ikke hadde foretatt seg noe. Narkotikameldingen ble lagt fram i 1997 og behandlet i Stortinget i mai 1997, med mange radikale vedtak. Jeg synes at det er ufattelig at vi kan drive en partikrangel istedenfor å hjelpe de narkomane. Vi må være åpne for å endre vårt behandlingsopplegg, vår strategi, til enhver tid. Det er ikke sikkert at gårsdagens svar er løsningen på morgendagens oppgaver. Stortinget vedtok i mai 1997 at vi skulle få et landsomfattende tilbud om metadonassi­ stert behandling. Et slikt tilbud er ikke iverksatt til å fun­ gere over hele landet. Vi har lange ventelister over perso­ ner som venter på å få metadonassistert behandling -- over 300 bare i Oslo. Våre tunge misbrukere har ikke tid til å vente ett eller flere år på et slikt tilbud; de må ha hjelp snarest. Som et strakstiltak foreslår Arbeiderpartiet at Regjeringen iverksetter tilbud om behandling med Su­ butex for de tunge misbrukerne som venter på metadon­ assistert behandling. 16. feb. -- Interp. fra repr. Alvheim om narkomanes krav til livskvalitet 1999 1960 I den senere tid har det pågått en diskusjon om å eta­ blere sprøyterom i Oslo. Selv om dette er et vanskelig spørsmål, er jeg glad for at Arbeiderpartiet har foreslått å be Regjeringen utrede etableringen av sprøyterom be­ mannet med helsepersonell. Fremskrittspartiet har også fremsatt et forslag, nr. 13, som jeg synes er meget bra, og jeg vil anbefale at vi gir vår tilslutning til det. G u n n a r B r e i m o hadde her overtatt presi­ dentplassen. Asmund Kristoffersen (A): Antallet overdosedøds­ fall var 134 i Oslo i 1998. Sju personer blir hver dag red­ det fra overdosedøden i Oslo. Trolig har narkotikarelater­ te dødsfall nå passert 250 pr. år på landsplan. Dette for­ teller om en dramatisk situasjon, og vi må spørre: Er of­ fentlige myndigheter, hjelpeapparat og organisasjoner for passive? Denne virkeligheten forteller oss at mye ikke er godt nok i tiltakskjeden. Det hevdes fra kompetent hold at ca. 50 pst. av dem som dør av overdose, er totalt ukjente for hjelpeapparatet og politiet. Dette er skremmende. Dette er ytterst alvorlig. Og igjen må jeg stille spørsmålet: Er det slik at terskelen til hjelpeapparatet er for høy for de fleste? Svaret er åpenbart ja, og konsekvensen er at vi må ha lavterskeltilbud som møter de narkomane der de er. Dette krever nye holdninger, og dette krever nye handlin­ ger. Forebygging er selvsagt det aller viktigste, men med henvisning til overdosetallene, både de over 2 000 som hvert år blir reddet fra overdosedød bare i Oslo, og de ca. 250 som dør i Norge, gjelder det å redde liv. For andre grupper enn narkomane skyr vi ingen anstrengelse for å redde liv. Når Arbeiderpartiet i dag fremmer en rekke forslag, er det nettopp med bakgrunn i den virkelighet vi nå ser. Å hjelpe narkomane må også bli en helseutfordring, og vi må ikke lenger betrakte disse som håpløse sosialka­ sus. Vi må vurdere muligheten for og konsekvensen av å opprette sprøyterom. Vi må la de narkomane få tilgang til rene sprøyter for å hindre smitte av f.eks. hepatitt og hiv. Vi må bort fra hospitsene som nær sagt eneste botil­ bud, og kommunene må ansvarliggjøres for å få til gode botilbud. Vi må høste av erfaringene fra andre land. Vi må vurdere medikamentbruk som et reelt alternativ til kriminalitet og død. Vi må utvide metadonprosjektene i kombinasjon med verdige boforhold og tett faglig oppfølging, og vi kan ikke tilby dem som venter på å bli med i metadonpro­ grammene, et fortsatt liv i misbruk og kriminalitet, når medikamentell behandling kunne hjelpe. Selv om fore­ byggingstiltakene er de viktigste, hjelper dette ikke dem som alt er avhengige. Inger Lise Husøy (A): Debatten og virkeligheten vi­ ser at noe er riv ruskende galt innenfor behandlingen av de narkomane. Jeg er enig med SV­representanten i at alle partier har sviktet sitt ansvar i narkoomsorgen, og jeg er veldig glad for at mitt eget parti nå tenker nytt. På et hvilket som helst annet område i samfunnet med så mange dødsfall blant unge mennesker ville politikere og helse­ og sosialvesen stått på hodet for å redde dem. Det har ikke skjedd. Hvorfor har det ikke skjedd? Har de ikke livets rett? Er det ikke verdt å forsøke å redde dem? Har vi gitt opp? Vi har alle et ansvar, som jeg sa. Og det billigste er jo å la dødsfallene skje. Det er nemlig ikke noe nytt at det blir reist kritikk mot narkoomsorgen, og at vi har sett at den ikke har fungert. Overdose er blitt mer omfattende, men det er ikke noe nytt. Hvor mange foreldre og søsken lurer på om sønnen, broren eller søsteren vil overleve neste sprøytestikk? Interpellanten lurte på om hjelpetiltakene har spilt fal­ litt. Det er sterkt av sosialkomiteens leder å stille det spørsmålet, og det verste er jo -- når vi ser tallene -- at han har rett. Jeg skal gi et eksempel: For kort tid siden var det en jeg kjenner som forsøkte å komme inn på akutten ved Ullevål sykehus. Han hadde ventet i to måneder. Så kom­ mer han inn, og han får selvfølgelig abstinens, blir små­ gal, skriver seg ut igjen neste dag og spaserer ut av akut­ ten på Ullevål. En behøver ikke ha mye greie på dette for å skjønne at det må være noen tvangstiltak i denne type behandling. Når en frivillig skriver seg inn, må en også frivillig kunne si at en må ha noen tvangstiltak akkurat i den verste fasen. Så går det to nye måneder da, med å vente og håpe på å komme inn -- om han lever. Dette er snakk om folk som har skuffet familien, skuf­ fet seg selv, skuffet alle dem som har trodd på dem og hjulpet dem oppover. Da blir kanskje overdosen en vei ut av det, for de ser ikke noen annen utvei. I dette tilfellet skulle vedkommende avruses sammen med folk som gikk på metadon. Noen er helt skjelvne og andre er høyt der oppe, og da går det simpelthen ikke an å la være å sprekke. Vi må møte motiverte rusmiddelmisbrukere på en helt annen måte i behandlingssystemet. Så har jeg lyst til å si at det gjøres en masse i Oslo. Men jeg synes alle partier her må ta innover seg at det ikke gjøres nok, og det gjøres kanskje ikke det riktige. 500 mill. kr til Oslo, det er antakelig til hele rusomsor­ gen. Kort vil jeg si om sprøyterom: Det er ikke snakk om at det skal være veien å gå; det er ett av mange tiltak vi vil iverksette, og som jeg synes at flertallet i Stortinget bør -- og jeg håper vil -- være med på å prøve ut, for å forhindre flere overdosedødsfall. John I. Alvheim (Frp): Jeg vil først få si fra om at forslagene fra Fremskrittspartiet vil bli foreslått over­ sendt komiteen, i likhet med det som nå er foreslått for Arbeiderpartiets forslag. Statsråden sa at det er stor uenighet i fagmiljøene. Ja, jeg har registrert det. Men den uenigheten finner man hos dem som utelukkende har den ideologi at rusmiddelmis­ bruk skal bekjempes og føre til stoffrihet. Det sitter frem­ tredende, meget betydningsfulle fagpersoner langt oppe i 16. feb. -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om et lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn mv. 1999 1961 systemet som holder igjen og holder igjen, og har gjort det i årevis. Jeg kan nevne Borgestadklinikken i Skien, der vi har en ansvarlig overlege som er uttalt motstander av metadonbehandling, og som selvfølgelig bruker sin innflytelse i så måte, der det er nødvendig. Dette kan jeg rett og slett ikke akseptere, sosialminister! Jeg er glad for at denne debatten så langt har vist at det nå er større enighet i det politiske miljø enn det er i fagmiljøene. På vegne av de sprøytenarkomane er jeg særdeles glad for det. For det er tross alt snakk om å red­ de liv, det er snakk om å gi også disse menneskene en livskvalitet som du og jeg setter stor pris på, og som de i dag ikke har. De har det stikk motsatte. Hadde jeg hatt tid, skulle jeg ha fortalt om mange selvopplevde situasjo­ ner i denne by -- hvor broren går bort og dør etter en overdose, hvor søsteren har hatt problemer over flere år, vært innlagt akutt på Ullevål flere ganger, ligget i respi­ rator. Men hun har ikke gått lenge nok på heroin til å bli tatt opp i metadonprosjektet, og så er hun for ung! Det må da være riktig helsemessig å gå inn og gi hjelp så tid­ lig som mulig, før mennesket er totalt nedbrutt. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for komiteleiaren sitt initiativ til denne debatten og òg for det breie engasjementet som er i alle parti for å sikra flei­ re tunge narkomane oppfølging. Det er ingen tvil om at vi treng både å styrkja det førebyggjande arbeidet, å sjå samanhengen mellom alkohol­ og narkotikabruk og å styrkja behandlinga og oppfølginga av rusmiddelmisbru­ karar. Eg er utolmodig. Eg har, som eg har orientert om, auka innsatsen i 1999, og ventar no -- òg med utolmod -- på arbeidsgruppa sine tilrådingar. Eg veit dei er klåre den 1. mars med fyrste delrapport, om samanhengen mellom det tilbodet som er, talet på plassar og det behovet som finst. Eg vil ikkje det skal stå igjen at dette er ei gruppe som ikkje veit kva dette handlar om. Leiaren og sekretæ­ ren er begge habile forskarar, og det er elles medlemer med erfaring frå dette feltet. Dei skal sjølvsagt òg ha tett kontakt med fagrådet innan rusvernet. Til oppfølging av forsøk med Subutex. Lat meg seia at det er eit forsøk i Skien. Departementet har motteke ein søknad om forsøk i Oslo. Eg vil gje ei vurdering av utviding av slike forsøk kort behandlingstid. Straks etter studiereisa til Frankrike om to veker vil eg i lag med Sta­ tens helsetilsyn og andre instansar her sjå på på kva måte vi kan fylgja opp. Lat meg understreka at i denne studie­ reisa ligg òg besøk i Frankfurt for å få orientering om dei erfaringane ein der har gjort med sprøyterom. Hill­Marta Solberg sa på Internett 9. februar: «Jeg vet fra min tid som sosialminister at arbeidet med å bekjempe narkotikaproblemene er krevende og ingen har til dags dato lansert den «perfekte» løsnin­ gen.» Eg konstaterer at det i dag er brei tilslutning til at det trengst eit mangfald i tilbodet for å nå flest mogleg. Det er òg nødvendig å vurdera nye tiltak, og det vil bli gjort. Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 omme. (Votering, se side 1968) S a k n r . 3 Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stortings­ representantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om å be Regjeringen legge frem lovforslag som forbyr om­ skjæring av guttebarn, som ikke har medisinske årsaker (Innst. S. nr. 82 (1998­99), jf. Dokument nr. 8:6 (1998­ 99)) Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presi­ denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­ nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­ ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalg­ te 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Dette anses vedtatt. Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) (ordfører for sa­ ken): Det er fremmet et Dokument nr. 8­forslag fra stor­ tingsrepresentantene John I. Alvheim og Harald T. Nes­ vik om å be Regjeringen legge frem lovforslag som for­ byr omskjæring av guttebarn som ikke har medisinske årsaker. Som bakgrunn for forslaget fremholder forslagsstiller­ ne at det i mange år har vært et krav fra religiøse og kul­ turelle miljøer i Norge om at rituell omskjæring av gutte­ barn skal inngå i helsetilbudet vårt. Omskjæringen øn­ skes fortrinnsvis foretatt umiddelbart etter fødselen. For­ slagsstillerne viser til at omskjæring av nyfødte gutter er et inngrep på friske barn, med samme smertegrense som voksne. Ingen har rettskrav på et slikt inngrep utført av det offentlige helsevesen. Forslagsstillerne fremholder at omskjæring av guttebarn, så vel som av pikebarn, er i strid med FNs barnekonvensjon. Norsk helsevesen har mange uløste oppgaver, og det er lang ventetid for å få behandling. På den bakgrunn me­ ner forslagsstillerne at en må prioritere sterkt å forby om­ skjæring av guttebarn uten at det foreligger medisinske årsaker. Det åpnes for at privat virksomhet kan utføre inngrepet. Saksordføreren vil påpeke at dette harmonerer lite med et totalforbud. Komiteen har hatt høringer der Den norske lægefore­ ning, Det Mosaiske Trossamfund og Islamsk Råd Norge har fremmet sine synspunkter. Det fremkom sterke reak­ sjoner på et totalforbud. Dette er kanskje årsaken til at forslagsstillerne har endret sitt opprinnelige forslag til å forby det offentlige helsevesen å foreta omskjæring av guttebarn uten at det foreligger medisinske årsaker. Komiteens flertall, alle partier unntatt Fremskrittspar­ tiet, viser til at rituell omskjæring av gutter er en kulturell og religiøs tradisjon som har vært praktisert av jøder og muslimer i lang tid. Ingen demokratiske land har forbud mot rituell omskjæring av gutter. Flertallet påpeker at 16. feb. -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om et lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn mv. 1999 1962 omskjæring av gutter og jenter ikke på noen måte kan sammenlignes. Kvinnelig kjønnslemlestelse er interna­ sjonalt definert som brudd på kvinners menneskerettig­ heter. Et samlet storting sa ved behandlingen av Ot.prp. nr. 50 for 1994­95 et klart nei til en slik praksis. Ressur­ ser som brukes på disse inngrepene i offentlig helseve­ sen, er beregnet til ett til to ukeverk årlig for lege, og til­ svarende for barnepleier/sykepleier. Det Mosaiske Tros­ samfund har sine egne spesialister til å foreta denne ritu­ elle handling. Helseministeren har i brev av 7. januar 1999 varslet at han vil be Statens helsetilsyn avklare de medisinske spørsmål, og at departementet vil vurdere de etiske, juri­ diske og økonomiske sider av saken. Spørsmål om høyere egenandel, reservasjonsrett for leger, hvilke prioriteringer som skal gjøres, og om man fortsatt skal benytte offentlig helsevesen, er det viktig å få avklart. Komiteens flertall mener dagens praksis bør fortsette inntil helseministeren kommer tilbake med nye vurderinger. På vegne av flertallet, alle partier unntatt Fremskritts­ partiet, tar jeg herved opp flertallsforslaget, komiteens innstilling, og anbefaler Stortinget å avvise Dokument nr. 8­forslaget. Det siste minuttet vil jeg benytte til å argumentere for flertallsforslaget. Det hadde vært uhørt om Norge som det første demokratiske land i verden skulle gå inn for et generelt forbud. FNs barnekonvensjon sier at en skal av­ skaffe tradisjonelle sedvaner som kan skade barns helse. Som saksordfører har jeg undersøkt i bøker og på Inter­ nett og funnet at ingen har kunnet dokumentere varige skader. Noen hevder det har positiv effekt i forhold til hygiene og kjønnssykdommer, og at det reduserer risiko­ en for urinveisinfeksjoner og kreft. De fleste guttebarn i USA er omskåret, selv om andelen minker. Skulle det bli forbudt med omskjæring, er jeg redd det i hvert fall ville få sosiale konsekvenser for guttebarna. Identitet og fellesskapsfølelse er viktig for oss alle. Det ligger også en fare i at familiene da ville oppsøke ukyn­ dige personer, med de medisinske komplikasjonene dette kunne føre til. Heldigvis vil et stort flertall si nei til forbud i dag. Jeg er glad for den vilje til respekt og toleranse som vises, slik at alle kan leve ut sine kulturelle og religiøse tradi­ sjoner i samfunnet vårt. Gunhild Øyangen (A): Omskjæring av guttebarn er en religiøs tradisjon som har vært praktisert av jøder og muslimer i lang tid. I vår tilnærming til den kulturelle praksis må vi legge to forhold til grunn: for det første to­ leranse og respekt for andre grupper innen rammen av et flerkulturelt samfunn, og for det andre respekten for det enkelte individs menneskerettigheter. Denne balansegan­ gen er ikke alltid like enkel, men det er langs disse di­ mensjonene vi må vurdere det foreliggende spørsmål. Det har nemlig så langt blitt benyttet argumenter mot omskjæring av guttebarn som ikke er holdbare. Det før­ ste er at inngrepene legger beslag på store ressurser i det norske helsevesen. Det har vist seg ikke å stemme; det dreier seg om ett til to ukeverk årlig. Det andre uholdbare argumentet er sammenligningen med omskjæring av kvinner. Stortinget har tidligere ved­ tatt forbud mot omskjæring av kvinner, da dette dreier seg om kjønnslemlestelse som rammer kvinners liv på en nedverdigende og helsefarlig måte. Omskjæring av kvin­ ner regnes da også internasjonalt som brudd på kvinners menneskerettigheter. Omskjæring av gutter er et inngrep av helt andre dimensjoner, som historisk sett kun har blitt forbudt i totalitære samfunn. Det er likevel viktig å understreke at det dreier seg om et inngrep på friske mennesker, et inngrep som ingen har et rettskrav på å få utført av det offentlige helsevesen. Arbeiderpartiet har merket seg at det er noen leger som mener det er galt å foreta omskjæring. Fra Arbeider­ partiets side vil vi derfor støtte en vurdering av reserva­ sjonsrett for den enkelte lege. Etter en totalvurdering mener Arbeiderpartiet at da­ gens praksis bør videreføres i påvente av departementets og Helsetilsynets avklaring av medisinske, etiske, juri­ diske og økonomiske sider ved omskjæring av guttebarn. Den utredningen vil forhåpentligvis gi Stortinget den in­ formasjon som er nødvendig for en helhetlig vurdering av problematikken. John I. Alvheim (Frp): Flertallet i sosialkomiteen har i foreliggende innstilling avvist et forslag som heller ikke er opprettholdt av forslagsstillerne. Ved en inkurie var tre ord utelatt i det opprinnelige Dokument nr. 8­for­ slaget, nemlig ordene «ved offentlige sykehus». Argu­ mentasjonen som var ført i Dokument nr. 8:6 fra for­ slagsstillernes side, gikk da også ut på at omskjæring av guttebarn ikke skulle være en prioritert oppgave for det offentlige helsevesenet. Under behandlingen i komiteen har flertallet valgt ikke å ta standpunkt til det endrede forslag. Jeg tolker det dit hen, og det fremgår da også av flertallets merknader, at dagens praksis med tilbud om omskjæring ved offent­ lige sykehus bør fortsette inntil helseministeren eventuelt kommer tilbake med departementets nye vurdering, sett på bakgrunn av en avklaring av de etiske, juridiske og medisinske sider ved selve inngrepet som helseministe­ ren har bedt Statens helsetilsyn om å utrede. Omskjæring av guttebarn, dvs. kirurgisk fjerning av deler av en frisk kroppsdel, skal ved enkelte sykehus med fødeavdelinger prioriteres og utføres de første levedage­ ne etter fødsel. Slik prioritering er anbefalt av Statens helsetilsyn i brev til departementet, senest datert 30. de­ sember 1998. Jeg har rent faglig selvfølgelig en viss forståelse for at inngrepet, om det skal være tillatt gjort ved offentlige sy­ kehus, bør skje umiddelbart etter fødsel -- det gir i minst grad traume. Det er likevel betenkelig at denne type ope­ rative inngrep som er i strid både med moralske og etiske normer i vårt samfunn, skal prioriteres i et helsevesen med knappe ressurser og lange ventekøer. I brev til sosi­ alkomiteen fra helseministeren datert 7. januar 1999 an­ fører helseministeren bl.a.: 16. feb. -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om et lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn mv. 1999 1963 «Jeg kan opplyse om at ingen har rettskrav på å få et inngrep som omtalt utført av det offentlige.» Det er for meg et stort tankekors at til tross for disse uttalelsene fra helseministeren, som er likelydende med uttalelser fra Statens helsetilsyn, vil både Helsetilsynet og helseministeren fortsatt tillate offentlige sykehus å ut­ føre dette medisinsk uetiske inngrepet. Representanter for Den norske lægeforening frarådet sterkt i sin høring med sosialkomiteen 14. januar at om­ skjæring av gutter blir utført av det offentlige helsevese­ net. Lægeforeningen krevde videre under høringen en absolutt reservasjonsrett for leger ved denne type inngrep ved offentlige sykehus. Det siste har Fremskrittspartiets medlemmer i komiteen tatt opp i et eget forslag, forslag nr. 2, hvor det heter: «Stortinget ber Regjeringen, dersom det fortsatt skal være anledning til å omskjære guttebarn ved of­ fentlige sykehus uten at det foreligger medisinske år­ saker, gi full reservasjonsrett for leger ved denne typen inngrep.» Det vil forbause meg meget sterkt om flertallet stem­ mer ned dette forslaget. Vi har da vitterlig reservasjons­ rett for helsepersonell i andre sammenhenger i helsevese­ net, eksempelvis i forhold til abortinngrep. Jeg synes det er uhørt hvis man skal tvinge norske leger som er mot­ standere av inngrepet, å utføre dette inngrepet. Frem­ skrittspartiets medlemmer av sosialkomiteen har i sine merknader særlig vært opptatt av det medisinsk­etiske ved denne type inngrep på friske mennesker. Flere norske sykehus sier i dag nei til omskjæring av guttebarn. Professor dr. med. Trond Markestad ved Hau­ keland Sykehus skriver i Dagbladet 4. januar 1998 føl­ gende: «I Norge er det opplest og vedtatt at rituell omskjæ­ ring av kvinner er en vederstyggelighet. Men prinsipi­ elt sett er det ingen forskjell på omskjæring av jenter og gutter selv om inngrepet selvfølgelig har mye større konsekvenser for jentene. I begge tilfeller dreier det seg om kirurgisk fjernelse av en kroppsdel uten noen medisinsk begrunnelse. Tvert om er det rapportert al­ vorlige komplikasjoner etter omskjæring hos gutter, og jeg har selv sett stygge eksempler på dette som bar­ nelege i USA og Canada. Og kanskje enda viktigere, vi vet i dag at nyfødte har samme smerteopplevelse som senere i livet, og at omskjæring gir betydelig smerte i mange dager selv om inngrepet utføres i lokalbedøvel­ se.» Svært mange sykehusleger er enig med professor dr. med. Trond Markestad, men det synes dessverre ikke som om flertallet i sosialkomiteen er enig med professo­ ren. Flertallet skriver i sine merknader bl.a. følgende: «Flertallet mener at dagens praksis bør fortsette inntil helseministeren kommer tilbake med departementets vurderinger.» Jeg tillater meg å spørre flertallets representanter: Har ikke flertallets representanter noen selvstendig mening om dette problemet? Skal man hele tiden skyve helsemi­ nisteren foran seg før man er i stand til å ta et selvstendig standpunkt? Flertallet gjør et poeng av at de offentlige kostnadene ved omskjæring i dag er minimale. Ja, i dag er kostnade­ ne minimale, men det er ikke det viktigste for Frem­ skrittspartiet. For Fremskrittspartiet er det viktig at man overhodet ikke bruker offentlige ressurser i et trengt hel­ sevesen til uprioriterte, ja uetiske behandlingsformer. Det private helsevesen kan påta seg denne oppgaven, be­ talt av pasientene. Det kommer da heller ikke i konflikt med kultur­ og religionsproblematikken, som synes å ha vært en avgjørende faktor for flertallet for å gå imot dette forslaget. Omskjæring av guttebarn er et overgrep mot forsvars­ løse barn. Det kan ingen benekte. Barna har ingen mulig­ het til å gi samtykke, de har ingen mulighet til å proteste­ re. Inngrepet, overgrepet, blir utført på anmodning fra foreldrene. Da er det jeg stiller spørsmålet: Hvor langt skal egentlig foreldreretten gå i forhold til barna? Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet, som er inntatt i innstillingen. Så til slutt noen korte kommentarer til saksordførerens påstand om at det ikke er registrert eller ikke har fore­ kommet noen alvorlige skader. Lægeforeningens repre­ sentanter viste i møte med sosialkomiteen et eksempel, til og med på film, på meget alvorlige komplikasjoner for et barn som hadde fått utført denne operasjonen og vil være invalidisert så lenge det lever. Kvinnenes menneskeverd og menneskerettigheter har vært nevnt av flere talere allerede. Ja, det er vel og bra, men har ikke også mannen et visst krav på menneskeverd og menneskerettigheter? Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp de forslage­ ne han refererte til. Sonja Irene Sjøli (H): Av og til er det en stor utfor­ dring å lytte til representanten Alvheim. Han kommer her med skrekkeksempler på omskjæring, og det kan jo være at det er doktoren som ikke har gjort en skikkelig jobb. Det benyttes nemlig flere teknikker, og det er ikke alltid at den mest skånsomme blir benyttet. Fremskrittspartiet har både i sitt opprinnelige forslag, i merknader og i inn­ legg referert til professor og barnelege Trond Markestads artikkel i Dagbladet 4. januar 1998 og brukt hans uttalel­ ser i sin argumentasjon mot et forbud. I en samtale med professor Markestad i dag tidlig understreket han at han ikke er tilhenger av noe lovforbud mot omskjæring, hel­ ler ikke i det offentlige helsevesen. Det han imidlertid understreket, var at det ikke bør være en prioritert oppga­ ve for det offentlige helsevesenet. Forslaget fra representantene Alvheim og Nesvik om å be Regjeringen legge fram et lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn som ikke har medisinske årsa­ ker, er avvist av komiteen. Forslagsstillerne går jo også mot sitt eget forslag. Fremskrittspartiet har endret sitt standpunkt fra et totalt forbud til et forbud som bare skal gjelde det offentlige helsevesen. Ett av argumentene er at det ut fra et ressursperspektiv er galt å bruke tid og pen­ ger på å behandle friske mennesker. 16. feb. -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om et lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn mv. 1999 1964 Etter Fremskrittspartiets syn trengs det et lovforslag for å forby et slikt inngrep. Det er Høyre ikke enig i. Det er svært spesielt. Skal ethvert lavt/ikke prioritert helsetil­ bud forbys? Eller er det bare dette tilbudet Fremskritts­ partiet mener fortjener et lovforbud? Hvis vi i denne saken, som ved de fleste andre helse­ tilbud, følger Lønning II­utvalgets forslag til prioriterin­ ger i helsevesenet, skulle det være mer enn nok. Jeg er enig i at det er grunn til å advare mot en gene­ rell sykeliggjøring i vårt samfunn. Men jeg synes ikke det er like relevant i forhold til en tusenårig religiøs prak­ sis, som omskjæring av guttebarn er. Jeg er heller ikke sikker på at det er det som er proble­ met og tanken bak forbudslinjen til Fremskrittspartiet, men snarere en overbevisning om at det er riktig å verne det norske samfunn mot såkalt fremmed religiøs og kul­ turell innflytelse. Rituell omskjæring av gutter er en kulturell praksis og en religiøs tradisjon som praktiseres av jøder og musli­ mer. Dette inngrepet kan ikke på noen måte sammenlig­ nes med omskjæring av kvinner, slik Fremskrittspartiet gjør. Sosialkomiteen sa ved behandlingen av Ot.prp. nr. 50 for 1994­95 om forbud mot kjønnslemlestelse et klart nei til en kulturell praksis som rammer kvinner på en nedverdigende og helsefarlig måte. Dette er et brudd på kvinners menneskerettigheter. Høyre respekterer jøders og muslimers ønske om å beholde sine tradisjoner i det norske samfunn, tradisjoner som for dem er med på å gi en kulturell og religiøs iden­ titet. Det handler om å vise toleranse overfor mennesker med en annen religiøs og kulturell bakgrunn. Rituell omskjæring av gutter er imidlertid et inngrep på friske barn, og ingen har derfor noe rettskrav på å få et slikt inngrep utført av det norske helsevesen. Dette gjel­ der et relativt lite antall personer, og ressursbelastningen på sykehusene som følge av inngrepet er marginal. Ved Aker sykehus, som har de fleste inngrepene, legger den­ ne type inngrep beslag på ett til to ukeverk årlig. Om­ skjæring har en slik kulturell og religiøs forankring i de minoritetene dette gjelder, at konsekvensene av et forbud vil være at inngrepet i større grad vil kunne bli foretatt av ukyndig personell, med den risiko det kan innebære for barnet. Det Mosaiske Trossamfund benytter seg ikke av det offentlige helsevesen ved omskjæring, men har egne spe­ sialister som foretar denne rituelle handlingen. Prinsipielt sett kan et slikt inngrep like godt foregå ved private kli­ nikker. Høyre mener at det allikevel bør være et tilbud i det offentlige helsevesen, fordi det er en medisinsk fordel at inngrepet foretas i tilknytning til fødsel, og fordi helseve­ senet innehar en medisinsk kompetanse og erfaring. Etter det vi har fått opplyst fra Aker sykehus, skjer det polikli­ nisk innen 14 dager. Dersom omskjæring skal bli en integrert del av det of­ fentlige helsevesen, blir spørsmålet hvordan dette inngre­ pet skal prioriteres i forhold til andre oppgaver. Siden et slikt inngrep, etter anbefalingene i Lønning II­utvalget, ikke ligger innenfor de prioriterte oppgavene det offentlige helsevesen skal ha tilbud om eller finansi­ ere, mener Høyre det er rimelig at kostnadene ved et slikt inngrep betales av foreldrene. Dette er helt i tråd med Høyres tidligere standpunkter når det gjelder ikke priori­ terte oppgaver for det offentlige helsevesen. Jeg viser i den forbindelse til behandlingen av helsemeldingen og Innst. S. nr. 165 for 1994­95. Høyre tok utgangspunkt i at barnløshet ikke er noen sykdom. Høyre sa bl.a. at med stadig bedre behandlingstilbud er det en økende etter­ spørsel etter hjelp ved barnløshet, og at en slik hjelp bør være en del av det totale helsetilbudet. Lønning II­utval­ get foreslo å gi dette tilbudet lav prioritet ved tildeling av offentlige ressurser. Høyre mente imidlertid at den ek­ spertise innenfor assistert befruktning som er bygd opp i offentlig regi, fortsatt må ha utviklingsmuligheter. Vi viste til at behandlingstilbudet til barnløse foregår både i offentlig og privat regi, og at egenbetalingen varierer sterkt. Videre sa vi at ved tilbud om assistert befruktning ved offentlige sykehus bør egenandelen øke og dekke de reelle omkostninger ved behandlingen. Det er den sam­ me begrunnelse som ligger i vår holdning til omkostnin­ gene ved omskjæring, at de skal dekkes av dem som øn­ sker dette inngrepet utført. Forskning kan tyde på at det ikke finnes noen medi­ sinsk begrunnelse for å prioritere et slikt inngrep, men det må vises toleranse overfor mennesker med andre tra­ disjoner og en annen religion. Mange leger mener at det er galt å foreta omskjæring fordi det er et inngrep på friske mennesker. Det er derfor grunn til å vurdere om legene skal kunne reservere seg mot å foreta omskjæring. I Norge har vi -- som flere har vært inne på -- en lovfestet reservasjonsrett for helseper­ sonell som ønsker å avstå fra å delta ved provoserte abortinngrep. Det er mulig at det kan være riktig å vurde­ re om ikke helsepersonell som ønsker å avstå fra å delta ved omskjæring av gutter, som ikke er medisinsk moti­ vert, skal ha anledning til det. En slik rett vil kunne frita helsepersonell for å foreta inngrep som støter an mot de­ res faglige og verdimessige overbevisning. Avslutningsvis vil jeg vise til at Statens helsetilsyn i brev til helseminister Høybråten anbefaler at forslaget vurderes ut fra de etiske, medisinske og økonomiske si­ der som saken har. Statsråden skriver i sitt brev av 7. ja­ nuar 1999 til sosialkomiteen at han vil be Statens helse­ tilsyn avklare disse spørsmålene. Det støtter Høyre. Som en del av flertallet vil vi derfor, når det gjelder spørsmå­ let om man skal benytte det offentlige helsevesen til å ut­ føre rituell omskjæring av guttebarn, avvente at helsemi­ nisteren kommer tilbake til Stortinget med saken. O d d b j ø r g A u s d a l S t a r r f e l t hadde her teke over presidentplassen. Ola D. Gløtvold (Sp): Forslagsstilleren var selv inne på at den saken vi nå behandler, gjelder et forslag som ikke lenger er det opprinnelige forslaget. Og når en her diskuterer ressursbruk, bør en kanskje også stille seg føl­ gende spørsmål i denne sal: Hvor mye ressurser skal vi bruke på denne saken? Jeg er litt bekymret over at saken 16. feb. -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om et lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn mv. 1999 1965 har fått slike dimensjoner, noe som bl.a. komiteformann og forslagsstiller Alvheim bidrog til ved det å gi en rela­ tivt negativ og skremmende framstilling av dette med omskjæring av guttebarn. Når en er så opptatt av ressurs­ bruk her synes jeg at en som forslagsstiller burde være fornøyd med at Statens helsetilsyn skal avklare de medi­ sinske spørsmålene, og at departementet deretter skal vurdere de etiske, juridiske og økonomiske sider ved denne problematikken. Det er en relativt rasjonell, grun­ dig og god saksbehandling, synes jeg. Og når represen­ tanten Alvheim sier at flertallet, de aller fleste, i komite­ en skyver helseministeren foran seg og ikke tar ansvar selv, synes jeg det er en ganske interessant observasjon, når jeg tilhører den konstellasjonen som utgjør denne re­ gjeringen, som har et svakt parlamentarisk grunnlag, men som allikevel til de grader setter sin lit til helsemi­ nisteren. Og jeg er relativt bekvem med at en skal gjøre det slik som det nå foreslås. Jeg vil også ta avstand fra Alvheims framstilling av omskjæring av kvinner, som vi alle her i denne sal har valgt å kalle kjønnslemlestelse av kvinner, jf. Verdens Helseorganisasjons ordbruk i den sammenheng. Vi har tatt avstand fra det, og da går det ikke an å sammenligne det med omskjæring av guttebarn. Det er mulig å fram­ stille dette veldig negativt, men det er også mulig å sette det inn i den sammenhengen hvor det hører hjemme, hvor man bl.a. vil se at det ved Aker og Ullevål sykehus til sammen blir benyttet ett til to ukeverk for leger og noe tilsvarende i tid for barnepleiere, sykepleiere, på disse inngrepene pr. år. Det er en relativt beskjeden tidsbruk når det gjelder vårt helsevesen. Jeg synes en må kunne avvente den vurdering som Statens helsetilsyn skal foreta, og det som departementet ved statsråden vil legge fram i etterkant av det. Jeg synes også det er grunn til å understreke at rituell omskjæring av gutter er et inngrep på friske barn, og at ingen derfor har noe rettskrav på å få et slikt inngrep utført av det of­ fentlige helsevesen. Vi skal ta konkret stilling til hvordan vi skal takle dette når vi får saken tilbake. Når det gjelder reservasjonsretten, skal vi behandle den saken når vi kommer så langt. Én uttalelse fra representanten Alvheim har jeg lyst til å sette et spørsmålstegn ved. Representanten refererte til den holdning som jeg og andre har, og jeg tror han ordla seg omtrent slik: I dag er de økonomiske ressursene som brukes, minimale, ja, i dag er de minimale, sa Alvheim. Hva legger representanten Alvheim i den kommentaren? Olav Gunnar Ballo (SV): John Alvheim sa i sitt inn­ legg at omskjæring er et overgrep mot forsvarsløse barn. Jeg stod for noen dager siden på en bussholdeplass. Der så jeg en ungdom som hadde en pinne som stakk ut gjennom underleppen, og hele tiden brukte han tungen til å bevege denne pinnen. Det så ganske ekkelt ut. Ved si­ den av ham var det en ungjente som hadde seks, sju, kan­ skje åtte, ringer gjennom det ene øret sitt. I tillegg hadde hun en ganske stor ring rett gjennom nesen, slik som man kunne se i afrikanske land før, men som man nå ser mer og mer av i Norge. I tillegg -- på samme bussholdeplass -- stod det en ganske ung mor med sitt barn, det var en jente på tre­fire år. Den lille jenta hadde øredobber i begge ørene, hun hadde hull i ørene. Jeg tenkte om alt dette at det må da være ufornuftig, det kan ikke være lurt å ha sli­ ke ting rundt omkring i ansiktet. Vi har jo også hørt om folk som faktisk har stukket metallpinner gjennom tun­ gen sin, og som har dødd. Men jeg tenkte ikke at vi skul­ le få et forbud mot det. Jeg tenkte at noen foreldre gjør ting som jeg som far ikke ville ha gjort i forhold til mine barn. Når jeg nevner disse eksemplene, er det fordi at det i dette samfunnet burde ha vært andre områder enn akku­ rat dette med omskjæring hvor man på en eller annen måte burde nedfelle et forbud, hvis man her skulle følge Fremskrittspartiets tankegang. Men det er altså ingen an­ dre demokratiske land som har et forbud her. Det er in­ teressant når man ser historisk på dette i forhold til om­ skjæring av guttebarn. Mange kan mislike det, og det er også folk i mitt eget parti som vil si: Kan det være for­ nuftig å ta bort forhuden? Nei, vi kan godt mislike det ut fra vårt kulturelle ståsted og ut fra den bakgrunn vi har. Spørsmålet er om man skal få et forbud mot det. Det har man altså hatt, så vidt jeg kjenner til, i to land i verdens­ historien. Stalin fikk innført et forbud mot omskjæring i Sovjet, og Hitler fikk gjort det samme i Tyskland. Så får vi altså et forslag fra Fremskrittspartiet her i dag om at man skal ha det samme i Norge. Man hevder at man er feig når man skal sende forsla­ get tilbake til departementet til vurdering. Et flertall går klart imot et forbud. Det har naturligvis ingenting med feighet å gjøre, det har å gjøre med hva slags samfunn vi skal skape i Norge. Hva slags samfunn ønsker vi å bo i? Fremskrittspartiet ble stiftet på det grunnlag at man skulle fjerne offentlige forordninger og restriksjoner der hvor detaljstyringen går ut over enkeltmennesket og hin­ drer dets frihet. Nå ser man altså et fremskrittsparti som er på full fart mot den totalitære staten, der det nettopp er enkeltindividet som skal styres, og det med hard hånd av noen som er uenig i den kulturen de tilhører, eller de øn­ skene de måtte ha. Saksordføreren sier at slike inngrep har vært utført i flere tiår. Jeg går ut fra at det var en forsnakkelse, for det­ te har jo vært utført i tusenvis av år. Jesus var omskåret, og John F. Kennedy var omskåret. Her er man bekymret for seksualdriften og hvordan dette kan gå ut over folk når de vokser til og når voksenalder. Men, som jeg sier, John F. Kennedy var også omskåret. Jeg håper at vi skal bli spart for denne typen debatter, og at vi slipper å kaste bort mer tid i stortingssalen på forslag fra et parti som Carl I. Hagen sier har gjennom­ tenkte Dokument nr. 8­forslag. Dette forslaget er veldig lite gjennomtenkt, for først begrunner man hvorfor det ikke skal være et forbud innenfor det offentlige, men i det private, og så munner det ut i et totalforbud. Så sier John Alvheim at det var egentlig bare en skri­ vefeil, for man hadde glemt noen ord. Men i den Sen­ trum­debatten som jeg var med i sammen med John Alv­ heim, hevdet han vitterlig at dette ikke bare skulle være et forbud for barn, men også for voksne som hadde ønske 16. feb. -- Forslag fra repr. Alvheim og Nesvik om et lovforslag som forbyr omskjæring av guttebarn mv. 1999 1966 om å få fjernet sin forhud. De skulle heller ikke få lov til det. I tillegg sier man at det er muslimene, innvandrerne, utlendingene som representerer et problem, men så opp­ dager man i ettertid, etter at forslaget er levert, til sin sto­ re forferdelse at også jødene faktisk blir omskåret, slik at man i ettertid må forsikre om at Fremskrittspartiet alltid har vært en varm støttespiller for staten Israel. Dette forslaget må være noe av det minst gjennom­ tenkte som har vært levert i løpet av det siste året, i hvert fall av det som jeg har sett. Hvis Carl I. Hagen skal tørre å løfte det flagget der han hevder at Dokument nr. 8­for­ slagene fra Fremskrittspartiet er nøye gjennomtenkt, ja så må han i hvert fall begynne å innkalle gruppen sin på tep­ pet og passe litt nøyere på hva som leveres, før han på nytt kan gå ut og hevde det. Britt Hildeng (A): Jeg er glad for at forslagsstillerne og Fremskrittspartiet har besinnet seg og gått tilbake på sitt opprinnelige forslag om å forby omskjæring av gutte­ barn i Norge. Men jeg er oppskaket over at Fremskritts­ partiet i sin argumentasjon likestiller omskjæring av gut­ tebarn og jenter. Omskjæring av jenter er kjønnslemles­ telse og fører til store skader, mens omskjæring av gutte­ babyer er et enkelt inngrep uten skadevirkninger. Jeg syns det er leit at Fremskrittspartiet opprettholder sin holdning gjennom å ville forby at dette inngrepet skjer ved offentlige sykehus. Og jeg er sjokkert over at Alvheim i sitt innlegg kaller inngrepet for uetisk hand­ ling. Slik jeg ser det, er en slik holdning klart diskrimine­ rende overfor store deler av vår befolkning, samtidig som et slikt forbud ville virke inn mot vår grunnlovsfestede rett til fri religionsutøvelse. Et slikt forbud ville også vir­ ke inn mot den sedvane som gjennom mange år er ut­ viklet i Norge på dette området, for omskjæring av jødiske gutter er blitt utført i Norge så lenge det har bodd jøder her i landet, og etter hvert som vi har fått innbyggere med muslimsk tro, er antallet som ønsker omskjæring av guttebarn, økt. Men ifølge Helsetilsynet dreier det seg fortsatt bare om ett -- to ukeverk i løpet av et år, og i for­ hold til det arbeidet som gjøres innen helsevesenet, er det således bagatellmessig. Vi må ta innover oss at vi lever i et flerkulturelt sam­ funn. Vi må leve etter det vi har sagt om religionsfrihet. Det er en del av vår demokratiske arv, og vi bør ikke un­ dergrave vårt demokrati og våre demokratiske verdier ved diskriminerende vedtak. Vi må ta innover oss at for noen er omskjæring av guttebarn en del av en religiøs handling, et påbud og en del av ens identitet. Omskjæ­ ring er i enkelte religioner et ufravikelig krav. Den ene religionen dette gjelder, er jødedommen, hvor omskjæ­ ring oppfattes som et paktstegn, en paktslutning som be­ skrives i 1. Mosebok kap. 17, versene 9 -- 14, og det date­ res til ca. 1800 f.Kr. Den andre religionen der omskjæ­ ring er et ufravikelig krav, er islam, som ble skapt av Muhammed i første halvdel av det 7. århundre e.Kr. I is­ lam begrunnes omskjæringen med kravet til renhet. En gutt eller mann som ikke er omskåret, er å betrakte som uren og dermed avskåret fra å tilbe Allah. Men inngrepet er også omtalt i Det nye testamente, i Lukas kap. 2, vers 21, i forbindelse med omskjæring av Jesus. I flere kristne miljøer, som f.eks. i USA, er da også omskjæring vanlig. Vi som ikke lever med den tro som er knyttet til disse religiøse påbudene, har kanskje vanskelig for å forstå be­ tydningen av et forbud og hvilke moralske dilemmaer det ville ha skapt for store deler av vår befolkning dersom dette forbudet skulle bli vedtatt. Jeg er derfor glad for at komiteen -- med unntak av Fremskrittspartiet -- avviser forslaget. Reidun Gravdahl (A): Omskjæring av guttebarn er både fremmed og litt skremmende for oss som ikke har kultur for det. Vi har derfor studert temaet nøye når vi har behandlet dette forslaget. Forslagsstillerne har endret sitt opprinnelige forslag, og flertallet har avvist det. Allikevel er Regjeringen bedt om å komme tilbake med saken på egnet måte. I mellom­ tida skal inngrepene skje som ved tidligere praksis. I høringene vi har hatt i komiteen, har det kommet fram at en del leger ønsker å reservere seg mot å foreta inngrepet. Det er nødvendig å få en vurdering også av dette. Omskjæring av guttebarn praktiseres i mange folke­ grupper i Afrika, Asia, Amerika og Sørhavet. Skikken har vært kjent i årtusener og har vært praktisert med for­ skjellige begrunnelser til forskjellige tider. Mens de fleste av oss har forbundet omskjæring av guttebarn med jødisk og muhammedansk tro og tradi­ sjon, har det for noen folkegrupper vært knyttet til riter ved overgangen fra barn til voksen. I noen folkegrupper er det av sosial og til og med av estetisk betydning, mens det for andre er knyttet til religion og tradisjon. Amerikanerne gjennomførte i årevis inngrepet som en rutine, med medisinsk og hygienisk begrunnelse. Dette er det de senere år reist tvil om, og forskjellige rapporter er til dels motstridende når det gjelder riktigheten av det­ te. Andre igjen vil reise spørsmål om det er riktig å utset­ te et friskt barn for et slikt inngrep, når barnet selv er for lite til å kunne forhindre det. Dette er uten tvil foreldre­ nes ansvar, og de er bundet av tro, tradisjon og omsorg for barnet, som de vil skal være akseptert og behandlet på lik linje med andre i sitt miljø. En nedprioritering kan få uheldige konsekvenser. Hvis tilbudet ikke finnes i det offentlige helsevesen, kan vi risikere at ufaglærte utfører inngrepet, med de uheldi­ ge konsekvenser det kan medføre. Det er viktig at folkehelsa følges opp fra vugge til grav. Et godt tilbud er helsestasjonene, hvor foreldre tar sine barn med for helseoppfølging. Forbud mot omskjæ­ ring av guttebarn kan få uheldige følger også for denne viktige helseoppfølgingen, hvis barna blir holdt borte for å skjule et slikt inngrep. Derfor er det viktig at det er et trygt tilbud, og så får departementet vurdere de sider som har kommet fram og er påpekt under behandlingen av sa­ ken, og som står i dokumentet. Presidenten: Dei representantane som heretter får or­ det, har ei taletid på inntil 3 minutt. 16. feb. -- Voteringer 1999 1967 Harald T. Nesvik (Frp): Innledningsvis vil jeg sitere fra Dokument nr. 8:6 for 1998­99, for etter å ha hørt de­ batten her i dag er det tydelig at enkelte enten ikke har villet eller ikke har vært i stand til å lese det som står i dokumentet. Der står det: «Omskjæring er ikke behandling for en lidelse eller et fysisk handicap og bør således ikke prioriteres innenfor norsk helsevesen i dag. Det bør være norsk helsevesens oppgave å sørge for at menneskelige lidel­ ser reduseres og at pasienter med en soleklar rett til å motta behandling blir prioritert. Dersom det finnes ka­ pasitet i privat virksomhet kan de det gjelder eventuelt prioritere slike inngrep gjennom henvendelse til disse og de økonomiske utlegg dette medfører.» Altså: Forslaget viser til at et forbud skal gjelde det offentlige helsevesen. Skal man utføre denne type religi­ øse handlinger, får man betale for det selv. Endringene til forslaget har representanten Alvheim vist til. Så til Britt Hildeng, som tydeligvis ikke kan ha vært til stede i den samme komiteen som meg, i hvert fall ikke under høringen til dette forslaget, for representanten Hildeng sa vitterlig at det ikke er noen komplikasjoner ved omskjæring av guttebarn. Hvis representanten Hild­ eng hadde vært til stede under den høringen, noe hun umulig kan ha vært, ville hun blitt presentert den samme billedserien som komiteen fikk, og hørt den samme på­ pekning fra Lægeforeningen om at det kan oppstå sen­ komplikasjoner, at det forekommer blødninger som kan medføre alvorlige lidelser senere i livet. Det er derfor helt tydelig at representanten Hildeng ikke kan ha vært til stede der jeg var. Så litt til representanten Ballo, som gikk videre med sine kjente argument om at dette er redsel for fremmede religioner, for det som har med innvandring å gjøre. Han viste bl.a. til piercing. Men hvis man leser Dokument nr. 8:6, ser man at det dreier seg om et forbud i det offentlige helsevesen. Driver man med piercing, driver man med hull i ørene på barna sine, betaler man det i hvert fall selv. Enkelte kan også vise til at det ikke ser særlig pent ut når folk springer rundt med ansiktet fullt av ringer og knapper her og der. Det skal jeg være helt enig i! Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3. (Votering, sjå side 1969) K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l gjeninntok her presidentplassen. Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte presidenten: Da er vi klare for votering. Votering i sak nr. 1 Presidenten: Under debatten er det satt fram tre for­ slag. Det er: -- forslag nr. 1, fra Bendiks H. Arnesen på vegne av Ar­ beiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti -- forslag nr. 2, fra John I. Alvheim på vegne av Frem­ skrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti -- forslag nr. 3, fra Einar Olav Skogholt på vegne av Ar­ beiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti. Presidenten gjør oppmerksom på at forslag nr. 3 er en­ dret av forslagsstilleren. Endringen består i at siste del av forslaget, etter komma, skal lyde: «lagt til en av våre høgskoler.» Forslagene nr. 1 og 2 er inntatt i innstillingen, mens forslag nr. 3 er omdelt i salen. Presidenten foreslår at det først voteres over forslaget fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, så over forslaget fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Ven­ streparti, videre over forslaget fra Arbeiderpartiet, Frem­ skrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, og til slutt over innstillingen. -- Ingen innvendinger er kommet mot dette, og slik vil det bli gått fram. Ola D. Gløtvold har bedt om ordet til stemmeforkla­ ring. Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg anbefaler sentrumspartie­ ne å støtte forslag nr. 3, fra Einar Olav Skogholt, med den endring som forslagsstilleren selv har lagt fram i mø­ tet i dag. I tillegg vil jeg anbefale de samme partiene å støtte flertallsforslagene til vedtak I og III. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til stemme­ forklaring. Forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, tas opp til votering. Forslaget lyder: «Stortinget ber Regjeringen fjerne egenandelen på anskaffelse av høreapparater.» V o t e r i n g : Forslaget fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Ven­ streparti ble med 81 mot 22 stemmer ikke bifalt. (Voteringsutskrift kl. 13.37.10) Presidenten: Forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og So­ sialistisk Venstreparti, tas opp til votering. Forslaget ly­ der: «Stortinget ber Regjeringen vurdere en innføring av retningslinjer for kvalitet og kvantitet på spesialtrans­ port.» V o t e r i n g : Forslaget fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstre­ parti ble 59 mot 46 stemmer ikke bifalt. (Voteringsutskrift kl. 13.37.35) Presidenten: Forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet, Frem­ skrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, tas opp til votering. Forslaget lyder i endret form: «Stortinget ber Regjeringen vurdere etablering av et IT­utdanningstilbud inkludert bo­ og servicetilbud 16. feb. -- Voteringer 1999 1968 for sterkt funksjonshemmede, lagt til en av våre høg­ skoler.» Sentrumspartiene har varslet at de vil stemme for. V o t e r i n g : Forslaget fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høy­ re og Sosialistisk Venstreparti bifaltes enstemmig. Komiteen hadde innstillet: I. Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av om høreapparat kan betraktes som teknisk hjelpemiddel og komme inn under de samme regler for egenandeler som andre tekniske hjelpemidler. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: II. Stortinget ber Regjeringen igangsette tiltak for å skaf­ fe kvalifisert personell som kan sikre en videreutvikling av Petø­metodikk (konduktiv opplæring), som et tilbud i habiliteringstjenesten, herunder fremlegge forslag til fi­ nansieringsmåte av tiltakene. Presidenten: Her har Kristelig Folkeparti, Senterpar­ tiet og Venstre varslet at de vil stemme imot. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes med 75 mot 28 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 13.38.22) Videre var innstillet: III. St.meld. nr. 8 (1998­99) -- Om handlingsplan for funksjonshemma 1998­2001 (Deltaking og likestilling) -- vedlegges protokollen. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 2 Presidenten: Under debatten er det satt fram 13 for­ slag. Det er: -- forslagene nr. 1­10, fra Gunhild Øyangen på vegne av Arbeiderpartiet -- forslagene nr. 11­13, fra John I. Alvheim på vegne av Fremskrittspartiet Forslag nr. 1 lyder: «Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det forebyggende arbeidet lokalt organiseres mer tverre­ tatlig, med samarbeid mellom skolehelsetjenesten, po­ liti, skole, PP­tjeneste og Barnevernet.» Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber Regjeringen sørge for at skolehelse­ tjenesten får en mer sentral oppgave i det forebyggen­ de og sosiale arbeidet med barn og unge, blant annet gjennom oppbygging av foreldrekompetanse.» Forslag nr. 3 lyder: «Stortinget ber Regjeringen gjøre tilbud om meta­ donassistert behandling landsomfattende.» Forslag nr. 4 lyder: «Stortinget ber Regjeringen iverksette tilbud om behandling med Subutex for de tunge misbrukerne som venter på metadonassistert behandling.» Forslag nr. 5 lyder: «Stortinget ber Regjeringen sørge for at kommune­ ne foretar kartlegging av tunge misbrukere, og utarbei­ der handlingsplaner.» Forslag nr. 6 lyder: «Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir eta­ blert oppsøkende helseteam og lavterskel helsetilbud for narkomane i de større byene.» Forslag nr. 7 lyder: «Stortinget ber Regjeringen utrede etablering av «sprøyterom» bemannet med helsepersonell.» Forslag nr. 8 lyder: «Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at hospitsansatte gjennomgår kurs i overdoserelatert før­ stehjelp.» Forslag nr. 9 lyder: «Stortinget ber Regjeringen organisere arbeidet mot overdosedødsfallene på linje med hvordan arbei­ det med epidemilignende forhold med dødelig utgang organiseres.» Forslag nr. 10: «Stortinget ber Regjeringen legge til rette for opp­ rettelsen av spesielle bokollektiv for utsatte grupper.» Forslag nr. 11 lyder: «Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge hoved­ ansvaret for tiltak mot overdosedødsfall blant stoff­ misbrukere til helseavdelingen i departementet.» Forslag nr. 12 lyder: «Stortinget ber Regjeringen sørge for at preparatet Buprenorfin (Subutex) blir godkjent foreskrevet av spesialist i psykiatri og indremedisin for behandling av narkomane.» Forslag nr. 13 lyder: «Stortinget ber Regjeringen, i samarbeid med Fag­ rådet innen Rusvernet i Norge, å utarbeide en ny modell for å gjennomgå kapasitet og behov for behandlingstil­ bud etter nyere og moderne behandlingsprinsipper.» Forslagsstillerne har bedt om at de fremsatte forslage­ ne blir oversendt til sosialkomiteen for videre behandling. Presidenten vil derfor foreslå at forslagene nr. 1­10, fra Arbeiderpartiet, og nr. 11­13, fra Fremskrittspartiet, oversendes sosialkomiteen. 16. feb. -- Referat 1999 1969 Annelise Høegh (H) (fra salen): Ærede president! Til voteringsordenen. Presidenten: Annelise Høegh får ordet til voteringsor­ denen. Annelise Høegh (H): Det er ikke så mange måneder siden representanter for Arbeiderpartiet var meget be­ kymret for at Stortinget etter interpellasjonsdebatter skulle måtte ta stilling til en rekke konkrete forslag. I så måte håper jeg ikke det innevarsler en ny praksis at man fremmer så mange konkrete forslag til direkte vedtak her i salen. Nå har forslagsstillerne foreslått at forslagene i stedet skal sendes komiteen. Det gjør det jo litt bedre, men ikke mye bedre. Jeg oppfatter dette som en lettvint måte å unndra seg å måtte lage et Dokument nr. 8­forslag på, for det burde forslagsstillerne ha gjort dersom de me­ ner det er grunn til å endre på vesentlige sider av narkoti­ kapolitikken. Vi vil ikke motsette oss at forslagene blir sendt til ko­ miteen, men jeg håper, som sagt, det da kan være enighet om at komiteen sender dem videre til Regjeringen, for man trenger mer enn en setning eller to på en del av disse områdene som innevarsler et nytt regime. Are Næss (KrF): Jeg vil slutte meg til det som An­ nelise Høegh sier. Det dreier seg om 13 forslag. Det dreier seg til dels om forslag som tidligere er vedtatt av Stortinget, og det dreier seg også om forslag som er uforståelige, iallfall for meg, og som ikke er blitt videre klargjort i debatten. Det synes helt klart at forslagene gir et skrøpelig grunnlag for komitebehandling, men de gir iallfall intet grunnlag for votering, så jeg vil slutte meg til at det er bedre å få dem oversendt til komiteen enn å ta dem opp til behandling nå. Presidenten: Presidenten mener, i forhold til innleg­ get fra Annelise Høegh, det er nødvendig å presisere at det naturligvis er opp til sosialkomiteen selv å velge hvor­ dan de skal behandle disse forslagene. Det tar vi ikke stil­ ling til i dette møtet. Presidenten foreslår da at disse forslagene oversendes sosialkomiteen. -- Det anses enstemmig vedtatt. Votering i sak nr. 3 Presidenten: Under debatten har John I. Alvheim satt fram to forslag på vegne av Fremskrittspartiet. Forslag nr. 1 lyder: «Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som forbyr det offentlige helsevesen å foreta omskjæring av guttebarn uten at det foreligger medisinske årsa­ ker.» Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber Regjeringen, dersom det fortsatt skal være anledning til å omskjære guttebarn ved of­ fentlige sykehus uten at det foreligger medisinske år­ saker, gi full reservasjonsrett for leger ved denne typen inngrep.» Komiteen hadde innstillet: Dokument nr. 8:6 (1998­99) -- forslag fra stortings­ representantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om å be Regjeringen legge frem lovforslag som forbyr om­ skjæring av guttebarn, som ikke har medisinske årsaker -- avvises. Presidenten: Det voteres alternativt mellom innstil­ lingen og forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet. Deretter tas forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, opp til votering. V o t e r i n g : 1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen med 86 mot 16 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 13.43.19) 2. Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 87 mot 16 stemmer ikke bifalt. (Voteringsutskrift kl. 13.43.43) S a k n r . 4 Referat 1. (124) Forslag fra stortingsrepresentantene Trond Helle­ land, Kristin Krohn Devold og Erna Solberg om ut­ redning og igangsetting av prøveprosjekter med norskundervisning for barn i førskolealderen som har dårlig norskforståelse (Dokument nr. 8:28 (1998­99)) Enst.: Sendes familie­, kultur­ og administrasjonsko­ miteen. 2. (125) Samtykke til å setje i kraft ein skatteavtale mel­ lom Noreg og Albania, underskriven i Oslo den 14. oktober 1998 (St.prp. nr. 36 (1998­99)) Enst.: Sendes finanskomiteen. 3. (126) Tolga kommune sender skriv datert 3. februar 1999 med uttalelse vedrørende nye strategier i ulve­ forvaltningen -- konsekvenser for Tolga kommune Enst.: Vedlegges protokollen. Møtet hevet kl. 13.45.