Forhandlinger i Stortinget nr. 125
10. feb. -- Muntlig spørretime
S 1998­99
1999 1861
Møte onsdag den 10. februar kl. 10
President: K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l
D a g s o r d e n (nr. 50)
1. Spørretime
­ muntlig spørretime
­ ordinær spørretime (nr. 10)
2. Referat
Presidenten: Representantene Jan Tore Sanner, Hans
J. Røsjorde, Laila Kaland, Torstein Rudihagen og Odd­
bjørg Ausdal Starrfelt, som har vært permittert, har igjen
tatt sete.
Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe foreligger søk­
nad om sykepermisjon for representanten Dag Terje An­
dersen fra og med onsdag 10. februar og inntil videre.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten Karin Lian innkalles for å møte i
permisjonstiden.
Presidenten: Karin Lian er til stede og vil ta sete.
Fra Statsministerens kontor foreligger følgende brev,
datert 3. februar 1999:
«Til Stortinget.
Skifte av statssekretærer
I statsråd for H.M.Kongen holdt på Oslo slott 29. ja­
nuar 1999 kl 1100 er bestemt:
1. Statssekretær Håkon Giil gis etter søknad avskjed i
nåde fra embetet som statssekretær i Olje­ og energi­
departementet med virkning fra 1. februar 1999.
2. Statssekretær Rita Hansen Roaldsen gis etter søknad
avskjed i nåde fra embetet som statssekretær i Sosial­
og helsedepartementet (sosialsaker) med virkning fra
1. februar 1999.
3. Politisk rådgiver Erlend Grimstad utnevnes til stats­
sekretær i Olje­ og energidepartementet med tiltre­
delse 1. februar 1999.
4. Politisk rådgiver Steinulf Tungesvik utnevnes til stats­
sekretær i Sosial­ og helsedepartementet (sosialsaker)
med tiltredelse 1. februar 1999. »
Presidenten foreslår at det refererte brevet vedlegges
protokollen -- og anser det som vedtatt.
Valg av settepresidenter
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møte i dag -- og anser det
som vedtatt.
Presidenten ber om forslag på settepresidenter.
Thorbjørn Jagland (A): Jeg foreslår Asmund Kris­
toffersen og Oddbjørg Ausdal Starrfelt.
Presidenten: Asmund Kristoffersen og Oddbjørg
Ausdal Starrfelt er foreslått som settepresidenter. -- Andre
forslag foreligger ikke, og Asmund Kristoffersen og Odd­
bjørg Ausdal Starrfelt anses enstemmig valgt som sette­
presidenter for dagens møte.
S a k n r . 1
Spørretime
-- muntlig spørretime
-- ordinær spørretime
Muntlig spørretime
Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse
fra Statsministerens kontor om at følgende regjerings­
medlemmer vil møte til muntlig spørretime:
-- statsråd Anne Enger Lahnstein
-- statsråd Valgerd Svarstad Haugland
-- statsråd Kåre Gjønnes
-- statsråd Dagfinn Høybråten
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi
er klare til å starte den muntlige spørretimen.
En del representanter har meldt seg på forhånd med
ønske om å få stille spørsmål. De representanter som i til­
legg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes
om å reise seg. -- Takk.
Vi starter da med første hovedspørsmål, fra represen­
tanten John I. Alvheim.
John I. Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til helse­
ministeren.
Importen av legespesialister og allmennleger er blitt
mer en tredoblet de seneste to år. Dette er imidlertid ikke
uten problemer. Det rapporteres om betydelige språkpro­
blemer i allmennlegetjenesten i mange kommuner. Sær­
lig er dette tilfellet hvor allmennlegetjenesten stort sett
består av utenlandske leger som er rekruttert fra land
utenfor Skandinavia.
Hva kan helseministeren gjøre i forhold til kommune­
ne for å bedre norskkunnskapene til de utenlandske lege­
ne før de starter sin praksis?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi har både en knapp­
het på leger i Norge og en skjev fordeling av de legeårs­
verkene vi har. Regjeringen angriper dette langs flere di­
mensjoner, først og fremst ved å øke utdanningskapasite­
ten, dernest ved å sørge for at vi får en bedre styring med
fordelingen av nye legeårsverk. Men vi må fortsatt regne
med et behov for å rekruttere leger fra utlandet. Det som
da er viktig, er at rekrutteringen skjer slik at vi gir søkere
mulighet til en forberedelse, både når det gjelder norsk
språk og når det gjelder norske samfunnsforhold. Verken
norsk språk eller -- kanskje i langt mindre grad -- norsk
trygdevesen, som jeg har et visst kjennskap til, lar seg
lære på 14 dager. Opplegget som vi nå samarbeider med
arbeidsmarkedsmyndighetene om, består derfor i å gi en
skikkelig opplæring før disse utenlandske legene kom­
mer inn i det norske helsevesenet.
Vi er også opptatt av et samarbeid med fylkeslegene i
de mest aktuelle fylkene om hvordan en kan følge opp le­
gene også når de er i Norge.
125

10. feb. -- Muntlig spørretime 1999
1862
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for sva­
ret.
De fleste av de importerte utenlandske spesialistene
går til norske sykehus, som synes å ha et umettelig behov
for spesialister, noe som vel skyldes den økende grenspe­
sialiseringen. Vil helseministeren i forbindelse med god­
kjenning av de regionale helseplanene vurdere om det
kanskje er en overdekning av spesialister i norske syke­
hus, særlig i Sør­Norge, som igjen går på bekostning av
spesialisttilgangen i Nord­Norge?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Svaret på representan­
ten Alvheims spørsmål er at vi faktisk har fått mulighet
til en bedre styring med dette nå, fra 1. januar, når den
nye loven om legefordeling er trådt i kraft, og det nye na­
sjonale rådet for spesialistutdanning av leger er trådt i
funksjon. Dette rådet skal nettopp bidra til en sterkere na­
sjonal styring med hva slags spesialiteter vi skal ha, og
det skal også bidra til en bedre fordeling av de spesialis­
ter som sykehusene trenger. Jeg mener derfor at vi nå har
skaffet oss verktøy, og så blir det opp til myndighetene å
bruke dette verktøyet på en klok måte.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål -- Olav
Gunnar Ballo.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil gjerne i forlengel­
sen av John Alvheims spørsmål spørre helseministeren
om han i forbindelse med utenlandske leger, kan si noe
om den forskjellsbehandling vi ser når det gjelder leger
som kommer fra EØS­området, og leger som kommer fra
land utenfor EØS­området. Det man ser, er jo at leger fra
et EØS­land får umiddelbar godkjenning, og at det blir
stilt små krav f.eks. til språkkunnskaper. Det kan derfor
bli til dels betydelige problemer knyttet til disse legene.
Leger fra land utenfor EØS­området, som kan være like
godt eller bedre kvalifisert, må derimot tilfredsstille bety­
delige krav for å få sin godkjenning. Skranken kan ofte bli
så høy at de ikke klarer å oppfylle kravene, bl.a. kan det
være problemer knyttet til oppholdstillatelse.
Vil helseministeren ta initiativ til å utligne de forskjel­
lene som fins når det gjelder mulighetene for leger fra
EØS­området og leger fra land utenfor EØS­området til å
få arbeid i Norge?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har allerede tatt et
initiativ til å se nærmere på dette problemet. Vi skal følge
EØS­avtalen, men vi har også muligheten til å forhånds­
godkjenne utdanningssteder utenfor EØS­området. Jeg
har tatt et initiativ til en vurdering av om vi i større grad
bør gjøre det, nettopp for å møte det problemet som re­
presentanten Ballo her peker på.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet går til helse­
ministeren.
Det politiske flertallet i Oslo er i ferd med å gjøre sy­
kehusene Ullevål og Aker til aksjeselskaper. En over­
gang til aksjeselskap for Norges største og tredje største
sykehus vil få betydning for hele Helse­Norge ved at det­
te sender sterke signaler om slik organisering også ved
andre sykehus.
Aksjeselskapsformen er laget for å operere i et kon­
kurransemarked, og det synes som om vår helse skal ut
på en form for børs. Det som nå er i ferd med å skje, står
i sterk motstrid til det Stortinget vedtok for ca. et halvt år
siden i forbindelse med helseregioninndelingen, der sam­
arbeid og fordeling av oppgaver innad i og mellom fylke­
ne stod sentralt.
Hva akter helseministeren å foreta seg etter det som
nå synes å skje?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er mitt syn at sy­
kehusene bør få en friere stilling for å håndtere de nye og
mer krevende virkemidler som helsepolitikken nå base­
res på, bl.a. innsatsstyrt finansiering og etter hvert et fritt
sykehusvalg. Men det er ikke likegyldig hva slags orga­
nisasjonsform, hva slags tilknytningsform, sykehusene
har til sin eier. Fordi dette er et stort og viktig helsepoli­
tisk spørsmål, har Regjeringen nedsatt et utvalg -- Søren­
sen­utvalget -- som innen 15. mars skal avgi en rapport
om alternative tilknytningsformer for sykehus. Blant de
alternativene som vil bli vurdert, er aksjeselskapsformen,
men også en form for sykehusforetak som ligner den
statsforetaksmodellen som er vedtatt når det gjelder stat­
lige virksomheter. Mitt mål er å få en bred helsepolitisk
debatt på grunnlag av Sørensen­utvalgets innstilling, og
jeg forstår det slik at den innstilling som foreligger til
Oslo bystyre, har tatt høyde for at man faktisk vil vurdere
også de alternativer som Sørensen­utvalget presenterer,
før de tar endelig standpunkt i Oslo. Det vil være mitt be­
stemte råd til Oslo kommune.
Jeg vil også peke på at en eventuell endring av tilknyt­
ningsform kan bety en så omfattende endring av sykehu­
sets organisering at det kan utløse krav om ny godkjen­
ning etter sykehusloven. Det vil i så fall bli vurdert hvis
et slikt endelig vedtak skulle bli fattet.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg synes det er opp­
siktsvekkende at helseministerens eget parti, Kristelig
Folkeparti, i Oslo er sammen med Høyre og Frem­
skrittspartiet i iveren etter å kommersialisere helsevese­
net. Det bryter med overordnede nasjonale politiske
målsettinger. Det er også påfallende at arbeidet med å
gjøre sykehusene om til aksjeselskap skjer i forkant av
det utvalget som helseministeren nå nevnte at han selv
har satt ned, og som jeg syns er et veldig viktig arbeid.
Det er jo bare en måned til dette utvalget skal komme
med sin innstilling, og jeg syns det er en provokasjon
både mot helseministeren og andre medlemmer i Regje­
ringen at Oslo kommune går så langt i forkant av dette
utvalgets innstilling. Fra et slikt markedsstyrt og lite
politisk styrt sykehusaksjeselskap er det ganske kort vei
til at norske eller utenlandske private investorer kan bli
trukket inn, også forsikringsselskaper med en slik inter­
esse. Hvilken kommentar har helseministeren til en slik
utvikling?

10. feb. -- Muntlig spørretime
1999 1863
Statsråd Dagfinn Høybråten: Den kritikk som re­
presentanten Kristoffersen nå reiser, føler jeg først og
fremst rettes mot byrådet i Oslo, og det ønsker ikke jeg å
svare for. Jeg vil svare for hvordan jeg har håndtert den­
ne saken. Det er å sørge for at det blir lagt til rette for en
bred helsepolitisk debatt, der ulike alternativer for til­
knytningsform blir vurdert. Så langt jeg kjenner den inn­
stillingen som representanten Kristoffersen viser til, tar
Oslo kommune høyde for at man faktisk vil vurdere re­
sultatet av Sørensen­utvalgets innstilling før man tar en­
delig standpunkt til tilknytningsform i Oslo kommune. I
så fall synes jeg ikke det er grunnlag for de karakteristik­
ker som representanten Kristoffersen bruker.
For min del er jeg klart skeptisk til AS­modellen, for­
di jeg mener at sykehus er samfunnsinstitusjoner som
krever en større grad av samfunnsmessig styring.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål -- Britt
Hildeng.
Britt Hildeng (A): Du lyver, sa Valgerd Svarstad
Haugland til Thorbjørn Jagland i partilederdebatten da
han advarte Kristelig Folkeparti mot å gå sammen med
Høyre og Fremskrittspartiet i deres privatiseringsfrem­
støt. I dag har Kristelig Folkeparti i Oslo gitt sin tilslut­
ning til AS­ifisering av sykehusene i Oslo, til å gjøre den
kommunale pensjonskassen om til et aksjeselskap, og det
synes som om de er i ferd med å gi sin tilslutning til å set­
te hele kommunens eldreomsorg ut på anbud.
Ser statsråden noen betenkeligheter med hensyn til
disse sterke privatiseringstendensene innen helse­ og so­
sialomsorgen i Oslo, og vil han gjøre noe konkret med
det?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet om til­
knytningsform mellom én offentlig sykehuseier og syke­
huset er i utgangspunktet ikke et spørsmål om privatise­
ring, men det kan være et spørsmål om grad av politisk
styring. Derfor mener jeg at det er et viktig helsepolitisk
spørsmål hva slags tilknytningsform det skal være mel­
lom sykehusene og deres eiere.
Jeg synes det spørsmålet er for stort til bare å avgjøres
i ett kommunestyre i landet, selv om det er vår største
kommune og vår største sykehuseier. Derfor har jeg tatt
initiativet til Sørensen­utvalget. Jeg forventer at alle par­
ter, inklusiv Oslo kommune, som er invitert til å være
med i Sørensen­utvalget, forholder seg til utvalgets resul­
tater og til behandlingen av dem før de tar endelig stilling
til tilknytningsmodell.
Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål til --
Annelise Høegh.
Annelise Høegh (H): Jeg er glad for at helseministe­
ren ikke lar seg lure av Arbeiderpartiet til å trekke kon­
klusjonene før utvalgsarbeidet er lagt på bordet. Det har
vært en viss tvil om dette før, så det er jeg glad for.
Jeg er også glad for å kunne konstatere at den frykt
Arbeiderpartiet nå møter sykehusreformer med, ikke de­
les av helseministeren. Det er vitterlig Høyre og ikke
minst Byrådet i Oslo som har drevet mange av disse re­
formene fremover.
Jeg vil spørre helseministeren om han ikke synes at
det kan være fornuftig med en prøveperiode når vi skal
prøve ut nye modeller, og at man ikke, selv etter Søren­
sen­utvalgets fremlegg, skal utelukke noen former, men
at vi får anledning til å prøve ut både AS­formen og an­
dre former, for det er jo vitterlig slik at det er den over­
styrte sykehusmodellen som vi har i vårt land i dag, hvor
den politiske styringen har tatt overhånd, som har skaffet
oss alle helsekøene, og det er det som gjør at pasienter
ikke får behandling så raskt som de ellers kunne ha fått.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg takker represen­
tanten Høegh for at hun berømmer meg for ikke å ta
standpunkt på forhånd til spørsmål som jeg har bedt et
utvalg om å utrede. Men i neste øyeblikk spør represen­
tanten Høegh meg om å gjøre det. Jeg vil fortsatt avstå
fra å ta standpunkt til spørsmål som utvalget skal utrede,
nemlig om det skal være én lovlig tilknytningsform mel­
lom sykehus og eier, eller om det skal være flere mulige
tilknytningsformer. Det er spørsmål som jeg synes det er
naturlig å vurdere i kjølvannet av en slik utredning. AS­
formen prøves allerede ut. Lovisenberg Diakonale Syke­
hus er et aksjeselskap. Så også i Norge har man faktisk
en slik modell under utprøving.
Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål er fra Olav
Gunnar Ballo.
Olav Gunnar Ballo (SV): I forbindelse med disku­
sjonen omkring fristilling av sykehusene i Oslo har
spørsmålet kommet om man ved en eventuell fristilling
ville selge behandlingsplasser, f.eks. i forbindelse med
helseforsikring, slik at de som hadde tegnet helseforsik­
ring, skulle være sikret et tilbud ved sykehus. Så langt
jeg registrerte, uttalte helsebyråden i Oslo at en slik løs­
ning absolutt ville være aktuell ved en fristilling. Det
synliggjør at en fristilling vil gi sykehusdrift på andre
premisser, der det offentlige tilbudet kanskje må reduse­
res som en konsekvens av at markedet i større grad vil
styre det.
Ser helseministeren det betenkelige ved en fristillings­
modell, nettopp fordi man ikke får en offentlig styring ut
fra likeverdsbetraktninger, men at det økonomiske incita­
mentet i så fall kan være styrende for driften av sykehuset?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror det er viktig å
ha to tanker i hodet samtidig. Det er nødvendig å gi syke­
husene en friere stilling. De er av de mest komplekse og
største virksomhetene vi har å lede i landet. Ledelsen ved
sykehusene trenger en mer solid og friere plattform til å
styre disse komplekse virksomhetene. Derfor trenger vi
en friere stilling. Så er spørsmålet: Hva slags fristilling?
Det er det Sørensen­utvalget utreder, og de skal avgi rap­
port om en måneds tid.
Jeg vil si at vi følger to spor i helsepolitikken. Det ene
er å åpne for en sterkere grad av incitament og etterspør­

10. feb. -- Muntlig spørretime 1999
1864
selsstyring gjennom innsatsstyrt finansiering, gjennom et
friere sykehusvalg og gjennom en friere stilling av syke­
husene. Men det andre sporet er også viktig. Det er sty­
ringen gjennom regionale helseplaner og gjennom eier­
styringen for øvrig. Jeg vil stå for en helsepolitikk som
tar ut effektivitetsgevinsten ved å åpne for etterspørsels­
mekanismer, men som samtidig har en overordnet poli­
tisk styring.
Presidenten: Da går vi over til neste hovedspørsmål.
Trond Helleland (H): Jeg ønsker å stille et spørsmål
til barne­ og familieministeren.
Fra 1. august 1999 utvides valgfriheten i kontantstøt­
ten ved at det innføres et nytt trinn. Dette er i tråd med
den avtalen kontantstøttepartiene inngikk i fjor. Til­
skuddssatsene til barnehager tilsvarer noenlunde kon­
tantstøttesatsene. Departementet har i rundskriv om stats­
tilskudd til drift av barnehager i 1999 innarbeidet dette.
Jeg vil spørre statsråden hvorfor Regjeringen i det nye
rundskrivet bryter med sitt uttalte mål i budsjettet om en
generell økning av tilskuddssatsene og bedre økonomi
både for kommunale og private barnehager.
Barnehagene får høy støtte for barn under tre år,
36 000 kr, og lav støtte for barn over tre år, 19 000 kr,
men i rundskrivet blir det opplyst at bare barn født etter
1. januar 1997 vil få høy støtte etter 1. august i år. Det
betyr altså at barn født i 1996, men som ikke er fylt tre år
1. august, vil få lav støtte. Hvorfor endrer departementet
reglene uten noe forvarsel? Dette betyr en redusert støtte
for barn på opptil 6 000 kr fra 1. august til 31. desember.
Hvorfor har ikke statsråden drøftet dette med Stortinget?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg må svara
at dette må eg gå tilbake og undersøka grundigare. Eg
trudde det var dei same satsane som ein hadde førre året,
som blei førte vidare. Difor kan eg ikkje svara noko meir
utfyllande enn at dette må eg undersøka og eventuelt
koma tilbake til Stortinget med meir informasjon om der­
som det er nødvendig.
Trond Helleland (H): Jeg takker for det, men det er
altså ikke satsene som er endret, det er innslagspunktet
for beregning av alder på barna. Det betyr at barnehagene
vil få 19 000 kr i støtte for barn som er to år og syv må­
neder 1. august, mens barn opp til tre år skulle fått
36 000 kr. Her er det altså 14 000 kr i forskjell på disse
barna som følge av den regelendringen som nå står i
rundskrivet på side 2 og 3. Det er mulig statsråden ikke
er klar over dette, men da burde hun i så fall sjekke det
opp, for dette er ganske alvorlig. Det betyr f.eks. at priva­
te barnehager kanskje må belaste foreldrene med 1 000
kr mer i måneden i foreldrebetaling i perioden fra august
til desember.
Det er mulig at dette har foregått i departementet uten
statsrådens viten, men det vil i så fall overraske meg stort.
Og jeg spør om ikke dette også er i strid med den avtalen
regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har inn­
gått om å bedre vilkårene for de private barnehagene.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når det gjeld
å betra vilkåra for dei private barnehagane, kjem Regjerin­
ga tilbake til Stortinget med ei stortingsmelding om akku­
rat dette, og den skal leggast fram for Stortinget til våren.
Når det gjeld akkurat dette punktet som representan­
ten spør om, kan eg faktisk ikkje svara noko anna enn at
slik eg har oppfatta det -- dette må eg undersøka grundig­
are, for eg føler meg på litt tynn is -- har ein ført vidare
den praksisen som har vore før i forhold til støtte når det
gjeld aldersdifferensiering mellom to og tre år. Dette
punktet har vore tatt opp av bl.a. organisasjonane, og
både den førre regjeringa og denne regjeringa har nok
blitt kritiserte for at ein ikkje har følgt grensa på tre år
heile året. Men som sagt: Eg må gå tilbake til departe­
mentet og få meir informasjon og skal eventuelt koma
tilbake til Stortinget dersom det er nødvendig.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Grete Knudsen (A): Jeg vil stille statsråd og partile­
der Lahnstein følgende spørsmål:
Kirkeminister Lilletun har beklaget biskop Köhns av­
gjørelse om å la kapellan Siri Sunde fortsette i den job­
ben hun har utført på en samvittighetsfull måte. Er stats­
råd Lilletuns beklagelse også Regjeringens og dermed
Lahnsteins syn?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil i denne sa­
ken vise til Lilletuns uttalelse og også til at dette er et
spørsmål som Kirkens indre organer vil følge opp, slik
jeg har forstått det.
Ellers er jo dette en sak som det er vel kjent at det er
noe ulike vurderinger av i forhold til håndteringen. Men
statsråd Lilletun uttaler seg på vegne av Regjeringen i
spørsmålet.
Grete Knudsen (A): Jeg synes det svaret statsråd
Lahnstein nå gir, er trist, for den som ifølge kirkeloven er
satt til å gjøre jobben på vegne av Kirken, er biskop
Köhn, og kirkeministeren har på vegne av Regjeringen
beklaget hennes avgjørelse. Han har ikke latt de indre or­
ganene selv ordne opp. Biskop Köhn var den som skulle
ordne opp, det har hun gjort, og han har beklaget det. Jeg
synes det er trist, for en videreutvikling av folkekirken
må nettopp skje ved både Arbeiderpartiets og Senterpar­
tiets innsats. Men samtidig sementerer også Regjeringen
nå en oppfatning av en meget utsatt gruppe, og mitt
spørsmål til Lahnstein blir: Hvordan skal Regjeringen,
Verdikommisjonen til tross, arbeide for å øke toleransen
og likeverdet spesielt?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg blir litt over­
rasket over denne reaksjonen, for så vidt jeg husker, var
statsråd Lilletuns beklagelse knyttet til det som ble opp­
fattet som et løftebrudd. For øvrig viste Lilletun til det
som er prosessen som er i Kirkens egne organer. Det er
det viktig for meg å presisere.
Ellers er jeg enig i at når det gjelder utviklingen av
folkekirken, er det viktig med takhøyde. Det er viktig at

10. feb. -- Muntlig spørretime
1999 1865
vi får en utpekelse av lederskap i Kirken som ivaretar
den romslighet som man ønsker for en folkekirke knyttet
til staten. Det er det som er vårt mål, og jeg ønsker å vi­
dereføre det. I denne konkrete saken er det klart at stats­
råd Lilletun uttaler seg på vegne av Regjeringen. Han har
beklaget det ene elementet. Han har videre vist til proses­
sen innad i Kirken, og det er etter min mening helt riktig
at han her viser til det indre selvstyret som Kirken har i
trosspørsmål.
Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.
Ågot Valle (SV): Jeg har et spørsmål til barne­ og fa­
milieministeren.
Det er nå avdekket at det bare i Oslo er 1 000--1 300
barn med krigserfaring som er asylsøkere og flyktninger.
Enten har de vært soldater sjøl, eller så har foreldrene
krigserfaring. Og de finnes også i andre deler av landet.
Jeg er ganske sikker på at vi er enige om at traumene som
de har, er så store at vi vanskelig kan forestille oss det
marerittet de lever med. Men det vi vet, er at barna har
vansker med å takle sin egen hverdag og vansker med å
fungere i samfunnet. Flere av dem ender også opp i gjen­
ger. I dag får ikke disse barna skikkelig og god nok hjelp.
Jeg er ganske sikker på at vi er enige om at de må fanges
opp tidlig, med en gang de kommer til landet.
Hva vil barne­ og familieministeren gjøre for å gi bar­
na hjelp, og for å gi foreldrene hjelp til å være foreldre og
gjøre sin foreldregjerning?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er alvor­
lege tal vi blir serverte i forhold til born og ungdom som
har problem på dette feltet, og eg er einig med represen­
tanten i at det ikkje er blitt gjort nok for desse borna. No
har vi vedtatt ei psykiatrireform som òg skal hjelpa born
og ungdom, og eg trur at også dei vi snakkar om her, vil
kunna få hjelp gjennom den psykiatrireforma som er
vedtatt, og som er i ferd med å bli sett ut i livet i dei ulike
kommunane.
Eg har òg lyst til å visa til andre tiltak som Regjeringa
har sett i gang, m.a. spesielle hjelpetiltak der ein ynskjer
å gi borna hjelp i familien. Det er eit professorat ved Uni­
versitetet i Oslo, eit femårsprosjekt, som er sett i gang.
Ein har fått ein del erfaringar med veldig gode resultat
frå USA, der ein har hjelpt akkurat ungdom som kjem
m.a. frå framandkulturar, og der ein har gått inn og hjelpt
både borna og foreldra i samarbeid og sett på det som eit
betre verkemiddel enn å senda ein del av desse, dei såkal­
la verstingane, på institusjon. Eg har stor tru på at dette
vil hjelpa denne gruppa ungdomar òg her i landet.
Så har eg òg lyst til å nemna at vi i førre veka nedsette
eit NOU­utval som skal ta for seg barnevernet og foster­
heimsproblematikken i Noreg. Eg har stor tru på at det òg
vil kunna koma med forslag og tiltak som skal kunna
hjelpa akkurat denne gruppa. Det er òg snakk om mange
andre prosjekt, der ungdom vil prøva å hjelpa ungdom.
Eg trur òg at barnevernet og psykiatrien og ein del av
desse tilboda som vi ynskjer å gi ungdomar, spesielt i
storbyane, vil vera med og hjelpa denne gruppa til å kun­
na fungera godt i samfunnet. Det er det vi ynskjer, og det
er det vi har ei målsetting om.
Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Vi er vel eni­
ge om at her må det gis hjelp på veldig mange områder,
både til foreldrene og til barna.
Statsråden nevnte psykiatrireformen. Det er ganske
oppsiktsvekkende å høre at de barna som søker psyko­
loghjelp i dag, må betale den sjøl. Dette er slett ikke godt
nok. Vi er av den formening at barne­ og ungdomspsyki­
atrien må rustes opp for å ta imot disse barna langt bedre
enn det den er i stand til i dag. Det er nå 8 000 asylsøkere
rundt omkring i landet. Mange av dem er barn, og mange
av dem er familier med barn. De må få hjelp her og nå,
straks. I prinsippet er det barnevernet som skal fange
dem opp med en gang, men det gjøres heller ikke. Hva
vil familieministeren gjøre med det?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Familiemi­
nisteren vil understreka det ansvaret som barne­ og ung­
domspsykiatrien har. No har eg lyst til å minna om at
denne reforma akkurat er sett ut i livet, og eg reknar med
at den skal gi eit godt resultat òg for denne gruppa.
Det er tatt krafttak frå Stortinget si side på bakgrunn
av forslag frå Regjeringa, og det reknar eg med blir følgt
opp i kommunane. Som representanten seier, er det man­
ge som sit i asyl rundt omkring i kommunane. Både bar­
nevernet og barne­ og ungdomspsykiatrien vil vera med
og legga til rette for at desse skal få hjelp. Dette reknar
eg med vil skje. Det er klårt at dei burde helst fått hjelp i
går, som representanten nesten påstår, og det å sjå på dei
ulike tiltaka og prøva å styrkja dei, er noko som vi støt­
tar. Det er akkurat derfor vi m.a. har sett ned eit utval
som skal sjå på barnevernet, og har hatt ei satsing på bar­
ne­ og ungdomspsykiatrien og psykiatrien generelt, som
Stortinget òg har støtta. Så eg håpar desse borna får
hjelp.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne stille barne­ og
familieministeren et spørsmål.
I Aftenposten den 7. februar lover statsråden at bi­
dragspliktige skal få bedre råd. Det er Fremskrittspartiet
glad for. En av årsakene til at statsråden nå ønsker å se på
bidragsordningen, er, som hun sier i Aftenposten, at «da­
gens bidragssystem ikke tar høyde for at den som betaler
bidrag også tilbringer tid sammen med barna». De argu­
mentene som fremmes her, er helt i tråd med det som
Fremskrittspartiet og representanten Øystein Hedstrøm
har fremmet gjennom forslag tidligere.
Men mitt spørsmål går mer i retning av om denne ut­
redningen eller forslaget fra Regjeringen vil bli fremmet
våren 1999, eller som det har vært antydet i en artikkel
tidligere fra statsråden, høsten 1999. Ønsker statsråden
eventuelt å forsinke fremdriften ved å sende dette nye
forslaget ut på en ny høring?

10. feb. -- Muntlig spørretime 1999
1866
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No er det
ikkje berre representanten Hedstrøm og Framstegspartiet
som har vore opptatt av denne problemstillinga. Det er
ganske mange i Stortinget og i departementet hos meg
som har vore opptatt av denne problemstillinga i lengre
tid. Som ein sikkert er kjend med, var det statsråd Grete
Berget som sende ut eit forslag på høyring, som fekk
både ros og ris. Så har saka blitt liggande, og eg greip fatt
i ho då eg vart statsråd.
Når det gjeld framdrifta, kan eg lova representanten at
det blir sendt ut eit høyringsnotat i løpet av våren, men
saka kjem nok ikkje til å bli fremma i Stortinget før til
hausten, slik som arbeidsprogrammet ser ut for oss no.
Det er òg opplagt for meg at denne saka må ut på ei ny
høyring fordi vi har sett kva slag høyringssvar som kom
inn på det førre forslaget som vart sendt ut. Dei vil vi til­
passa til det nye forslaget som vi sender ut saman med
dei prioriteringar som denne regjeringa ynskjer å gjera i
denne saka. Då er det opplagt at saka må ut på ny høy­
ring før vi eventuelt kan utforma eit forslag som blir
sendt til Stortinget. Dette fører til at det nok ikkje kjem
før til hausten. Det er ikkje snakk om å forseinka proses­
sen; det er snakk om å ta den tida vi treng for å få til eit
forslag som så mange som mogleg kan vera einige om.
Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret. Jeg er
fullstendig klar over at dagens familieminister er den
fjerde statsråden i rekken nå som har snakket om, vurdert
og lagt fram nye regler for bidragsordningen. Det er
nettopp derfor Fremskrittspartiet har engasjert seg så
sterkt i saken, for nå er det ikke flere barn å tape i denne
sammenhengen. Når vi vet at det i dag er nesten 60 000
barn som kun har omgang med den ene biologiske forel­
deren, er det klart at dette må fremskyndes og prioriteres
skikkelig.
I en undersøkelse foretatt av Institutt for sosialøkonomi
ved Universitetet i Bergen, blir alle de argumentene som
Fremskrittspartiet nå har brukt i snart 10 år, bekreftet, og
jeg syns at når foregående familieminister Grete Berget i
en artikkel, sammen med statsråden her på samme tid,
bekreftet at de allerede på det tidspunktet kjente problem­
atikken, var det ikke nødvendig å forlenge prosessen.
Men en annen ting i forbindelse med dette ...
Presidenten: Taletiden er omme.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur ikkje
eg har fått noko nytt spørsmål.
Saka kjem til Stortinget, og eg reknar med at den blir
handsama fort når den kjem hit, slik at vi kan få sett re­
gelverket ut i livet.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Jon Olav Alstad (A): Jeg har lyst til å stille et spørs­
mål til kulturministeren.
Vi har de siste årene prøvd å sette et sterkere søkelys
på kulturtilbudets betydning bl.a. for å motvirke fraflyt­
ting fra distriktene. Ett av de få tilbudene som er virkelig
godt utbygd også i distriktene, er kinotilbudet. Det har
skjedd de siste tiårene gjennom et solidarisk system,
bygd opp gjennom kommunale kinematografer og film­
leieavtalen. Nå ser vi at store kommuner privatiserer
sine kinoer, og at det står strid om filmleieavtalen. Hva
akter kulturministeren å gjøre for at vi kan få til å opp­
rettholde kinotilbudet på små plasser i distriktskommu­
nene, slik at de også får beholde det tilbudet?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er helt enig
med Alstad i at kinotilbudet er svært viktig og godt ut­
bygd i Norge. Det er faktisk en ganske enestående mo­
dell, hvor vi har bygd opp et tilbud og også har en bran­
sjeavtale som innebærer at man får en god spredning på
film i Norge, og hvor bortimot 90 pst. av kinoene, tror
jeg, er i offentlig eie. Nå ser vi at det er fremstøt fra ulike
sider for å komme inn på dette markedet. Det er kommu­
nene som har konsesjonsmyndighet til kinodrift, og der­
for vil jeg vurdere om det er riktig å gå ut til kommunene
og peke på betydningen av kinotilbudet, slik vi har det,
og kanskje be om at kommunene tenker seg nøye om før
de går inn på en privatisering, som kan ligge i kjølvannet
nå.
Ellers er det svært viktig også å opprettholde denne
solidariske avtalen som Alstad peker på, og det kan nok
ses i sammenheng. Filmpolitikk, eller kinopolitikk,
framover vil være et viktig politikkområde for meg.
Jon Olav Alstad (A): Jeg takker for svaret. I mot­
setning til i Sverige og Danmark og de fleste av de øvrige
nabolandene våre har ikke vi den vertikale strukturen
med privatisert kinodrift og filmproduksjon gjennom
hele linjen. Vi har valgt å bygge det opp ut fra den poli­
tiske målsettingen om desentralisering. Jeg tror, slik som
statsråden var inne på, at det blir viktig at vi klarer å opp­
rettholde dette for at de små kommunene i det minste
skal ha det minimum av kulturtilbud som vi har bygd opp
de siste årene.
Jeg er glad for at statsråden varsler at hun vurderer å
ta initiativ, og hun skal få full støtte dersom hun velger å
gjøre det. Det tror jeg er et vesentlig poeng, som ikke
bare må gjøres til en kommunal sak, men en sak som vi
også har et nasjonalt ansvar for. Vi har også et ansvar for
at den norske filmen som blir produsert, har et marked å
vises for, for det er jo ikke noe vi lager for eksportmar­
kedene eller for egen fornøyelse, det er fordi vi ønsker å
gi befolkningen vår et tilbud. Og da må vi ha apparatet
og strukturen på plass for å kunne gi dem dette.
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er helt enig
med Alstad i beskrivelsen av tilbudet vårt og betydnin­
gen av det. Det er klart at en kommersialisering eller en
privatisering vil kunne føre til at man får et smalere film­
tilbud rundt omkring i landet.
Jeg er også glad for at jeg på dette området kanskje
kan regne med at vi kan få en samhandling med Arbei­
derpartiet for å få til en offensiv som innebærer at det
viktige kulturtilbudet som kinodrift er i hele landet, kan
opprettholdes og videreutvikles.

10. feb. -- Muntlig spørretime
1999 1867
Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.
Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til barne­ og
familieministeren. Det er et spørsmål i føljetongen om
den såkalte Brustad­bua. Jeg har forstått det slik at den
bærende idé, eller selve verdigrunnlaget, i denne loven er
at søndagen ikke ødelegges dersom vi handler i butikker
som er mindre enn 100 m 2 . Jeg har sagt det før, og jeg
sier det igjen: Jeg kan ikke forstå at det blir mer søndag
av å handle i små enn i store butikker. Den hittil siste
episode i denne søndagsfarsen er visstnok nå at statsrå­
den også vil fjerne unntaksbestemmelsen om trafikknute­
punkter, der butikkene kan ha åpent uansett størrelse.
Det får jo som konsekvens at taxfree­butikkene og de an­
dre butikkene på flyplassene eventuelt også må stenges
eller presses inn i dette Brustad­bua­konseptet. Er det
virkelig statsrådens hensikt å stenge taxfree­salget på
søndager og dermed gi nok et bidrag til økt hjemmebren­
ning eller smugling?
Nå er jeg spent på svaret.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg fekk meg
ei litt sjokkarta oppleving då eg gjekk om bord i flyet i
New York sist fredag. Eg var avbilda på fyrstesida i VG,
og der stod det at om eg fekk det som eg ville, skulle bu­
tikkane på flyplassane stengast på søndagen. VG har
ikkje vore i kontakt med meg. Eg har inntrykk av at må­
ten dei jobbar på, er at ei god sak ikkje skal undersøkast
så veldig grundig.
Det har aldri vore min intensjon å stenga korkje tax­
free­butikkar eller andre butikkar på Gardermoen. Men
det er viktig for meg å streka under at eg ynskjer å ha ei
lov som skal bli respektert, som eit fleirtal på Stortinget
ynskjer, og som bevarer søndagen som ein annleis dag,
samtidig som ein kan ta vare på dei tilsette i varehande­
len. Det går det godt an å gjera.
Når det gjeld korleis vi skal rydda opp i desse uklar­
heitene som enkelte innafor handelsnæringa påstår er i
det lovverket som er vedtatt, har ikkje Regjeringa be­
handla det enno, men det kjem vi tilbake til. Eg vil berre
ha gjort det klart at det aldri har vore min intensjon å
stenga tax­free­butikkar eller andre butikkar på flyplass­
ane.
Tidlegare var det slik at det var mange butikkar som
hadde ope ulovleg, og det ynskte ein å regulera. Veldig
mange av desse kan no -- gjennom ein langvarig sedvane
-- føra vidare den opningstida dei hadde før, som dei tok
seg til rette for. No skal ikkje eg kommentera kva som
var ulovleg eller lovleg av det som skjedde før 1. januar
1999. Men det eg kan seia, er at vi ynskjer å gjera dei
endringane som eventuelt må til, på den mest kurante
måten, for at lova sin intensjon skal bli fylgt opp òg av
dei som i dag ikkje ser ut til å gjera det.
Annelise Høegh (H): Jeg takker for dette forhåpent­
ligvis avklarende svaret. Men jeg håper jo at statsråden
ser at dette er en så håpløs lov at den beste måten å få den
til å bli respektert på, faktisk er å oppheve hele loven og
stole på at folk selv er i stand til å finne ut hva det er for­
nuftig å gjøre på søndagen -- at det kanskje går an å kom­
binere både handling og å gå i kirken, hvis man er opptatt
av det, gå på tur eller hva det måtte være.
Men har statsråden tenkt over at det nettopp er slik
som hun nå sa, at den loven vi i dag har, som Arbeider­
partiet og Regjeringen ønsker å fortsette med, faktisk har
belønnet dem som i alle år har brutt loven om forbud mot
søndagsåpne dagligvarebutikker? Jeg sier takk og pris
for 7­Eleven, for de har gjennom sin ulovlige virksomhet
presset Regjeringen og Arbeiderpartiet til å innse at iall­
fall noen butikker skal få lov til å holde åpent på sønda­
ger. Men det har de altså gjort ved å trosse forbudet. Det
Regjeringen nå gjør, er å belønne dem som har brutt lo­
ven, og straffe dem som har holdt seg loven etterrettelig.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er heilt
klart: Det som representanten her peikar på, er eit tanke­
kors, og det skal eg ikkje legga skjul på. Samtidig
ynskjer korkje eg eller Regjeringa -- heller ikkje Arbeidar­
partiet, trur eg -- å skjerpa inn det som har vore ein sed­
vane. Vi ynskjer faktisk å ha ei lov som skal rydda opp i
det som har vore ulovleg.
Folk kan tenka sjølve -- ja, men problemet er at der­
som representanten Høegh sin fridom til å gjera kva ho
vil på søndagen, skal bli respektert fullt ut, må nokon ar­
beida i desse butikkane. Eg ynskjer faktisk å ta omsyn til
dei som eventuelt skal tena representanten Høegh eller
andre i butikkane dersom dei skal vera opne. For at også
dei som jobbar innafor varehandelen, stort sett skal kun­
na ha fri på ein søndag, må ein faktisk ha ei lovregule­
ring. Eg ynskjer ikkje ein søndag der både sportsbutikk­
ar, møbelbutikkar og matbutikkar skal vera opne. Då
legg vi faktisk eit ganske stort press på dei som jobbar
innafor varehandelen. Det er det òg viktig for meg å stre­
ka under, samtidig som vi ynskjer å behalda søndagen
som ein annleis dag.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Torstein Rudihagen (A): Spørsmålet mitt går til land­
bruksministeren.
I store delar av Utkant­Noreg er skogbruket svært vik­
tig. Moglegheitene i skogbruket burde ha vore utnytta
enda betre. Men det ein nå faktisk opplever frå nyttår, er
at prisen på massevirke og sagflis for skogbruket og tre­
lastbedriftene ute i Distrikts­Noreg er så sterkt redusert at
store delar av skogen ikkje er lønsam å drive ut. Det
kjem av at treforedlingsbedriftene har innført eit såkalla
transportfrådrag som fører til sterkt reduserte prisar for
skogbruket ute i distrikta. Eg er klar over at det er mark­
nadskreftene som styrer dette. Spørsmålet mitt blir like­
vel: Synest landbruksministeren dette er i tråd med ein
god distriktspolitikk og ein god skogbrukspolitikk? Der­
som ikkje: Ser landbruksministeren for seg tiltak og ver­
kemiddel for å motverke dette?
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil aller først vise til
den skogmeldingen som Regjeringen har fremmet, som
nå ligger til behandling i Stortinget, der en kommer inn

10. feb. -- Muntlig spørretime 1999
1868
på en generell drøfting av rammevilkår for norsk skog­
bruk i tiden framover, og der Stortinget får anledning til å
gå inn på en del av de spørsmål Rudihagen reiser.
Når det gjelder prissetting på trevirke, er jo ikke det
noe som departementet eller statsråden har noe med. De
prissettinger som skjer, skjer ut fra vanlige markedsmes­
sige vurderinger og forhandlinger. Derfor finner ikke
statsråden å kunne gå inn og ha meninger om hvorvidt
disse prisene er for lave eller for høye. Det er klart at
lønnsomheten i norsk skogbruk vil være best når prisene
er høyest.
Det er derfor en oppgave for skogeierne å sørge for å
ha en avvirkning som gjør at en utnytter de ressursene en
totalt har. Hvis norsk virke ikke finnes, vil en få større
import fra andre land, og det er ikke med på å fremme
den type avvirkning som vi trenger også i norske skoger.
Torstein Rudihagen (A): Eg takkar for svaret.
Eg er, som eg sa, klar over dei marknadskreftene som
er med og styrer prisinga. Men norsk treforedlingsindus­
tri er i dag i stor grad dominert av nokre få bedrifter. For
å illustrere kva dette har ført til, kan eg nemne at det
m.a. i ei skogeigarforeining som Mjøsen har vorte pressa
fram slike prisar av Norske Skog Supply også når det
gjeld soneprising av massevirke. Dette er eit brot på tid­
legare prinsipp om lik pris ved levering ved bilveg.
Norske Skog vart i si tid starta av skogeigarar. I loka­
liseringsdiskusjonen var det uinteressant for skogeigara­
ne kvar bedrifta skulle ligge, for prinsippet var lik pris
same kvar ein leverte trevirket. Har landbruksministeren
noko han kunne tenkje seg å seie til Norske Skog på bak­
grunn av ein slik handlemåte som dette?
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg føler at her beveger
statsråden seg eventuelt ut på et område som han ikke
bør mene altfor mye om. Generelt er det slik at i en ster­
kere konkurranse på et internasjonalt marked går dette
inn i strukturdebatten og strukturvurderingene innenfor
næringslivet i Norge, og det gjør at vi får større enheter.
Det finner vi igjen også på andre områder, ikke bare
innenfor skogbruket. Det spørsmålet som representanten
stilte om min vurdering av Norske Skogs handlemønster,
synes jeg ikke det er riktig at jeg mener noe om her i dag.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
landbruksministeren.
Norge og norske bønder dumper store deler av sitt
kjøttoverskudd til spottpriser i utlandet for å kunne bidra
til at Kari og Ola skal betale noen av Europas høyeste
matvarepriser. I 1997 ble det dumpet over 7 000 tonn
norske matvarer på verdensmarkedet. Det var hovedsa­
kelig svinekjøtt, men også meieriprodukter. Nå går vi inn
i WTO­forhandlinger, og man skal nå få eliminert mulig­
heten for de norske bøndene til å avskaffe disse proble­
mene ved å dumpe matvarer på verdensmarkedet.
Vi har en over 60 år gammel lov, omsetningsloven,
som regulerer disse forholdene og gjør dette mulig -- alt­
så en 60 år gammel lov! Vil statsråden under de nye og
fremtidige forhold gå inn for å liberalisere eller fjerne
omsetningsloven, slik at vi kan få fri konkurranse i om­
setningsleddet også i Norge?
Statsråd Kåre Gjønnes: Dette kan jo bli en generell
landbrukspolitisk debatt. Jeg vil vise til at det å selge va­
rer på verdensmarkedet skjer med eksportsubsidier i flere
land enn i Norge. Det skjer i EU, og det skjer i andre
land, for å tilpasse seg verdensmarkedets priser. Slik sett
er ikke Norge spesielt i denne sammenhengen. Det som
kanskje er spesielt i Norge, er at eksportvolumet er lite. I
den generelle norske landbrukspolitikken er det ikke et
mål i seg selv å ha eksport. Det er et mål å ha en produk­
sjon som dekker det norske markedet. Men så får man
den situasjonen at man ikke treffer denne produksjonen
på millimeteren, og da må man regulere markedet. Vi må
også vurdere det lovverket som fungerer i dag. Faktisk er
det slik at det er de norske bøndene som i dag må betale
det denne overproduksjonen vi har, koster, i motsetning
til i andre land, der de offentlige myndigheter også tar
den kostnaden.
Jeg vil bare avslutte med å si at for min del vil jeg leg­
ge vekt på å finne virkemidler i landbrukspolitikken der
vi kan tilpasse produksjonen til den etterspørselen vi har
i eget land.
Øystein Hedstrøm (Frp): Dette kan ordnes meget lett.
Ved å slippe markedet mer fritt vil markedets usynlige
hånd tilpasse tilbudet etter etterspørselen. Dessuten vil pri­
sene gå ned, slik at vi vil slippe å oppleve at Kari og Ola
valfarter til Sverige, Danmark og Finland. I fjor var grense­
handelslekkasjen totalt sett 11 000 mill. kr til disse landene,
og 30­40 pst. av det man kjøpte, var matvarer -- kylling,
svinekjøtt og meieriprodukter. Ja, svinekjøtt er nå blitt så
billig i Sverige at folk bruker det til å mate bikkja med.
Nå må noe gjøres, og jeg spør mer konkret: Hva vil
departementet bidra med for å gjøre norske matvarepro­
dukter mer konkurransedyktige?
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg har i hvert fall ikke som
mål for min eller Regjeringens politikk at vi skal komme
ned i matvarepriser som vil tilfredsstille de behovene
som representanten Hedstrøm viste til -- hvem mat even­
tuelt primært skal være et tilbud til.
Når det gjelder det generelle prisnivået i Norge, har
jeg svart på det tidligere her i Stortinget og sagt at det
ikke er noe mål i seg selv å ha dyre matvarer, men at vi
må finne en balanse der de som arbeider med denne pro­
duksjonen, har en inntekt tilnærmet lik andre i samfun­
net. I denne politikken tas en del av inntekten gjennom
ordinære priser i markedet, og en del tas over bevilgnin­
ger på statsbudsjettet. I det siste jordbruksoppgjøret var
det avtalte tillegget som ble tatt ut gjennom pris i marke­
det, historisk lavt. Det hadde en virkning i konsumprisin­
deksen på 0,1 pst. Slik sett har Regjeringen lagt vekt på å
få prisene på matvarer ned.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

10. feb. -- Muntlig spørretime
1999 1869
Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få stille et spørsmål til
barne­ og familieministeren.
Volden starter i hjemmet, påstod Per Isdal på en volds­
konferanse i regi av Røde Kors i går. I budsjettet for 1999
la Arbeiderpartiet fram en voldspakke som inneholdt styrk­
ing av tiltak som barnevern, krisesentre, Ungdom mot
vold og mer penger til frivillige organisasjoner. På konfe­
ransen som Røde Kors hadde i går, ble også viktigheten
av tiltak nettopp innenfor disse områdene understreket.
I mange sammenhenger har jeg hørt statsministeren
og statsråden snakke varmt om å gjøre noe, nettopp på
voldsområdet. Har man nå, tre måneder etter at man be­
handlet budsjettet i Stortinget, skjønt alvoret i voldssitua­
sjonen, og er man villig til å bevilge ekstra midler til
nettopp disse områdene, noe som vil hindre vold, bl.a. i
hjemmene?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg var sjølv
til stades og høyrde foredraget til Per Isdal i går. Det var
eit veldig interessant foredrag. Han peikte på, som repre­
sentanten også seier, at vald i heimane er eit stort pro­
blem.
Det er noko vi har gripe fatt i i Regjeringa, og på mån­
dag skal vi ha ein idédugnad med dei som kjenner dette
området best -- dei som tek seg av kvinner og born som
blir utsette for vald osv. -- for å koma med ideer til kva vi
kan gjera. Privat vald er vanskelegare å takla enn den val­
den som skjer i gatene. Valden som skjer i gatene, får
langt meir medieomtale. Privat vald er absolutt det største
området, men vi kan ikkje setta opp overvakingskamera
eller ha politi i stovene til folk, vi må ha andre tiltak. Eg
håpar at den idédugnaden vi skal ha på måndag, vil føra
til at vi får ein del forslag som vi kan setta i verk, i tillegg
til alle dei andre tiltaka som faktisk er sette i verk -- tiltak
som denne regjeringa har sett i gang, og tiltak som er førte
vidare frå tidlegare regjeringar sine satsingar. Dette er eit
av dei områda som ikkje fekk nedskjeringar då vi la fram
budsjettet vårt i haust. Trass i at vi måtte ha eit budsjett
som var veldig stramt, skjerma vi dei tiltaka som gjekk di­
rekte på å hjelpa ungdom m.a. gjennom utviklingspro­
grammet, pilotprosjekt i to kommunar, og ulike tiltak og
støtteordningar som vi har i dei store byane.
Eg synest det er kjekt å få tilbakemelding på at ein del
av desse tiltaka som vi har hatt, m.a. i Oslo, har vore mål­
retta og viser gode resultat. Så håpar eg at denne idédug­
naden på måndag kan føra med seg ein del gode tiltak.
Regjeringa vil å legga fram ein handlingsplan mot vald i
heimane i løpet av våren. Vi håpar vi på den måten kan
gjera noko konkret -- meir enn det vi allereie gjer i dag.
Grethe G. Fossum (A): Jeg merker meg at statsråden
omgår spørsmålet. Mitt spørsmål var: Vil det bli bevilget
mer penger til dette? Svaret jeg får, er: idédugnad. Jeg
tror ikke det holder lenger. Jeg merket meg at statsminis­
teren i den muntlige spørretimen den 27. januar sa at man
ville omprioritere innenfor barnevernet. Er det slik at
denne regjeringen, som hadde råd til 2,8 milliarder kr til
kontantstøtte, ikke har råd til å støtte voldstiltakene med
en eneste krone mer enn det som ligger i budsjettet? Og i
tilfelle man vil omprioritere, slik statsministeren sa, hva
har man da tenkt å nedprioritere i det barnevernet og på
de krisesentrene vi har?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Vi hadde
budsjettdebatten i haust, og eg har ikkje tenkt å ta den
opp på nytt. Eg trudde representanten Fossum visste kor­
leis ting fungerer frå Regjeringa si side. Vi legg fram
budsjettet om hausten, og der har vi våre prioriteringar.
Vi skal legge fram eit revidert nasjonalbudsjett i vår, og
det er heilt klart at eg i dag ikkje kan gå ut og seia kva vi
kjem til å prioritera ved behandlinga av revidert nasjo­
nalbudsjett til våren. Det ville ha vore oppsiktsvekkande
om eg i dag stod her og sa at eg kan lova mange fleire
millionar til eit spesielt område. Vi veit korleis ting fun­
gerer både frå Regjeringa si side og her i Stortinget. Og
Stortinget får til behandling vårt reviderte budsjett med
dei prioriteringane vi har, når tida er inne for det.
Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål fra Gun­
nar Breimo.
Gunnar Breimo (A): Det er ikke mangel på gode
ideer og tiltak verken fra Kristelig Folkepartis side eller
fra statsråden, men det er spørsmål om penger til fore­
byggende tiltak. Politiet alene kan aldri løse disse proble­
mene. Det har mange ganger undret meg hvor forferdelig
vanskelig det er å finne penger til forebygging. Når ska­
den har skjedd, er det alltid penger til reparasjon, til feng­
sel og straff. Det var forstemmende å oppleve at Regje­
ringen i budsjettbehandlingen i høst foreslo og fikk Høy­
re og Fremskrittspartiet med på kutt på bevilgningene til
barne­ og ungdomsarbeid. For eksempel kuttet man utvi­
klingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet fra
4 mill. kr til skarve 100 000 kr. Mitt spørsmål blir: Syns
statsråden dette er fremtidsrettet politikk i dagens situa­
sjon, og kan vi vente liknende kutt i framtiden? Jeg håper
at statsråden ikke bare skylder på Arbeiderpartiets påståt­
te mangel på samarbeidsvilje. Regjeringen foreslo kutte­
ne i det opprinnelige budsjettforslaget.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No vil eg
minna representanten om at ein kan ha ei rett framstilling
av fakta i saka. For representanten Breimo, som sit i den
komiteen som òg skal behandla tilleggsmeldinga til fri­
villigheitsmeldinga, veit svært godt at der ligg det òg ein
tanke om at dei 4 mill. kr som skal gå til desse pilotpro­
sjekta, skal takast frå den summen som eventuelt skal gå
over tilleggsmeldinga. Det ligg store grep der i forhold til
det frivillige arbeidet, som ein ønskjer å føra ned på lo­
kalnivået, og det ligg òg føringar i forhold til desse mid­
lane. Det veit representanten godt. Så når Stortinget får
behandla den meldinga, reknar eg med at dei midlane er
på plass og kan brukast til det dei var tenkte til.
Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille kultur­
ministeren følgende spørsmål:

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1870
Kulturministerens forslag om å lovhjemle forbudet
mot politisk TV­reklame har fått en del politikere til å re­
agere på selve forslaget. Man reagerer også på den has­
tigheten dette forslaget har, og mener at Regjeringen hel­
ler bør avvente bl.a. Ytringsfrihetskommisjonens utred­
ning, som etter planen vil være klar til 1. juli i år. Jeg re­
gistrerer at Kulturdepartementet har et annet syn enn
Fremskrittspartiet og hevder at et forbud mot politisk re­
klame i TV ikke strider mot ytringsfriheten, og at en der­
for ikke trenger å vente på denne utredningen. Det sam­
me gjelder reklame for livssyn. Hvordan stiller statsråden
seg til dette?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er riktig som
representanten Bredvold peker på, at Senterpartiet og
Fremskrittspartiet har ulikt syn i denne saken. Det som
har skjedd, er at et flertall i Stortinget har bedt om at man
skal få en bedre lovhjemmel for forbud mot politisk re­
klame i TV. Det har vi fulgt opp ved å sende ut et hørings­
notat. Høringsfristen er nå utløpt. Vi har i den sammen­
heng selvfølgelig vurdert det som går på forholdet til
ytringsfrihet, og kommet til at man etter en vurdering,
som jeg ikke er helt ferdig med, vil fremme et forslag for
Stortinget som sikrer et forbud mot politisk reklame i
TV. Det kan selvfølgelig være ulike syn på det, men en
av hovedbegrunnelsene, slik jeg oppfattet stortingsfler­
tallet den gangen det var oppe her, var nettopp knyttet til
at man ønsker noenlunde like muligheter for de politiske
partiene, i tillegg til at politisk reklame på TV kan bli
svært sterkt, og at en ikke ønsker amerikanske tilstander
på dette området. Jeg kan for øvrig også tilføye at det er
svært mange land som det er naturlig å sammenlikne seg
med, som har et slikt forbud. Så vidt jeg vet, har Sverige,
Tyskland, Frankrike og Sveits et slikt forbud. Jeg oppfat­
ter det som et oppdrag fra stortingsflertallet, og det er
helt i tråd med det programmet som jeg også er valgt på.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for
svaret. Ser ikke statsråden at forskjellen på f.eks. et 10
sekunders reklameinnslag på TV og en helsides annonse
i en riksdekkende avis ikke er stor, og at det kan ha den
samme effekten på godt og vondt? Og hvor stor er egent­
lig forskjellen på om vi ser en reklamesnutt på riks­TV
framfor f.eks. lokal­TV eller hører den på radio? I tillegg
er det mulighet for å få denne type reklame på Internett.
Vurderer statsråden også å stenge disse mulighetene?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det forslaget som
jeg regner med å fremme, vil på basis av høringsutkastet
og høringsuttalelsene dreie seg om reklame på fjernsyn.
Man kan altså ha ulike oppfatninger om det. Jeg registre­
rer at Fremskrittspartiet har et annet syn enn meg, men
jeg mener det er ganske viktig å få en bedre lovhjemmel
enn vi har i dag for forbud mot politisk reklame på TV.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretime er
omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.
Ordinær spørretime
Presidenten: På grunn av det høye antall spørsmål
som skal besvares, finner presidenten å måtte meddele at
hun med hjemmel i forretningsordenens § 53 nr. 3 siste
ledd har bestemt at det kun vil bli gitt anledning til ett til­
leggsspørsmål etter at hovedspørsmålet er besvart. Dette
anses nødvendig for at dagens kart kan ferdigbehandles
innenfor den reglementsmessige tiden for formiddagens
møte.
Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslis­
ten, og presidenten viser i den sammenheng til den over­
sikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.
De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås
godkjent. -- Det anses vedtatt.
Endringene var som følger:
Spørsmål 9, fra representanten Karita Bekkemellem
Orheim til barne­ og familieministeren, vil bli tatt opp av
representanten Britt Hildeng.
Spørsmål 19, fra representanten Kristin Halvorsen til
samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten
Rolf Reikvam.
Spørsmålene 22­27, fra henholdsvis representantene
Astrid Marie Nistad, Vidar Bjørnstad, Petter Løvik, Jan
Petter Rasmussen og Ågot Valle til justisministeren, vil
bli besvart av kirke­, utdannings­ og forskningsministe­
ren på vegne av justisministeren, som har sykdomsfor­
fall.
Spørsmål 32, fra representanten Karita Bekkemellem
Orheim til helseministeren, vil bli tatt opp av represen­
tanten Asmund Kristoffersen.
Spørsmål 38, fra representanten Ottar Kaldhol til mil­
jøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Laila
Kaland. *
S p ø r s m å l 1
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg tillater meg å stille følgen­
de spørsmål til kulturministeren:
«I Romerikes Blad 22. januar 1999 fremkommer det i
et intervju med tidligere prosjektleder for Rikspolitisk
historisk senter på Eidsvoll fra 1988 til 1992 at merkost­
naden ved å sikre de vanskelige grunnforholdene i verste
fall vil bli 6­7 mill. kroner. Statsbygg opererer med en
merkostnad på 25 mill. kroner.
Er statsråden kjent med opplysningene fra den tidlige­
re prosjektledelsen, og hva mener statsråden om en diffe­
ranse på bortimot 20 mill. kroner for sikring av grunnfor­
holdene?»
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Kulturdeparte­
mentet har i denne saken basert seg på de faglige vurde­
ringer Statsbygg har kommet med. Kulturdepartementet
har derfor anmodet Statsbygg om å gi en uttalelse om det
spørsmål som her reises.
* Dessuten ble spørsmål 11, fra representanten Kenneth Svendsen til
nærings­ og handelsministeren, besvart av kommunal­ og regionalmi­
nisteren som rette vedkommende.

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1871
Statsbygg har i brev av 9. februar gitt følgende uttalelse:
«Den tidligere prosjektleder mener vurderingene av
meromkostningene på grunn av de vanskelige grunn­
forholdene, er betydelig overvurdert. Selv mener han
at meromkostningene betyr 6­7 mill. kr. og ikke ca 25
mill. kr som Statsbygg har beregnet.
Vi antar at Svenbys» -- det vil si den tidligere pro­
sjektlederens -- «overslag bygger på vanlige erfarings­
tall, og at han ikke har hatt tilgang på de data som
grunnundersøkelsene har gjort tilgjengelige. Det er ut­
ført et grundig arbeid som dessverre resulterer i så
høye tall for totalkostnadene.
Statsbygg har på nytt gjennomgått kalkulasjonene,
og bekrefter at disse beregningene ikke gir grunnlag
for å redusere overslaget. Dette skyldes at
-- hele bygget må pelefundamenteres,
-- spuntvegger må settes ned i stort omfang,
-- massebalanse i tomten blir ikke mulig, leirmas­
ser i stort omfang må bortkjøres og deponeres
med ekstra omkostninger,
-- eksisterende ledninger må omlegges, gang­ og
kjøreveier fordyres.»
Statsbygg gir i brevet en detaljert opplisting av de
komponenter som ligger i de foranstaltninger som må
treffes. I forhold til den opprinnelige kostnadsrammen på
56 mill. kr vil et nedgravd bygg på den valgte tomten
ifølge Statsbyggs beregninger kreve 24,7 mill. kr i til­
leggskostnader i prisnivå oktober 1998.
Jeg viser til denne uttalelsen og må for min del ta til et­
terretning at statens fagorgan på området har kommet frem
til dette resultatet når det gjelder merkostnader for det plan­
lagte bygget på grunn av de vanskelige grunnforholdene.
Statsbygg har fått i oppdrag å utrede forskjellige alter­
nativer. De har startet grunnboringen på en alternativ
tomt. I tillegg vil de utrede bruk av eksisterende bygnin­
ger. Disse utredningene vil være ferdige i midten av
april. Kulturdepartementet vil som tidligere meddelt
komme tilbake til Stortinget med saken senere i vår.
A s m u n d K r i s t o f f e r s e n hadde her over­
tatt presidentplassen.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker statsråden for sva­
ret, selv om hun ikke svarte på spørsmålet mitt. Det er
mange ting som avhenger av og henger sammen med de
vanskelige grunnforholdene og trafikkløsningen, men det
er ikke noe nytt. Det som forundrer meg, er at det er en
differanse på 20 mill. kr når det gjelder sikring av grunn­
forholdene; de kan umulig ha forandret seg så mye på få
år. De som har jobbet med dette prosjektet i fire år, seriø­
se, anerkjente fagfolk, kan da ikke være helt på jordet,
for å si det slik. Det jeg også har undret meg sterkt over,
er hvorfor ikke Statsbygg har vist interesse for den kunn­
skapen som ligger i prosjektet fra før. De er faktisk ikke
interessert, til tross for at de er tilbudt denne kunnskapen.
Statsbygg bare «antar», ifølge det statsråden fremførte, at
den ikke holder mål. Jeg er bekymret fordi dette vil ha
konsekvenser for det videre veivalg og for fremdriften
av prosjektet. Jeg prøver meg igjen: Er ikke statsråden i
likhet med meg, forundret over at de to faginstansene har
så ulik oppfatning når det gjelder sikring av grunnforhol­
dene på tomten?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er ikke noe
problem for meg å være enig i at man kan være forundret
over de tingene som har kommet fram i forbindelse med
Rikspolitisk senter på Eidsvoll. Det har blitt kjent at det
er en stor uoverensstemmelse i denne forbindelse, og jeg
forholder meg, som jeg sa i mitt svar, til statens eget fag­
organ. Det er det beste jeg kan gjøre. Jeg er dessuten av
den oppfatning at man må være maksimalt årvåken i for­
hold til problemet med grunnforholdene når en skal sette
opp et nytt bygg, slik at vi ikke opplever at vi får overras­
kelser i ettertid. Jeg synes ellers det er viktig at alle gode
krefter nå kan forenes i denne saken, slik at vi kommer
videre. Som jeg nevnte i mitt svar, kommer vi tilbake
med saken til Stortinget til våren. Statsbygg utreder nå
flere alternativer, en alternativ tomt, som det også kan
være beheftet problemer med, i tillegg til at man også ser
på eksisterende bygninger. Så mitt håp er at alle gode
krefter kan forenes, slik at vi kan finne en god løsning.
S p ø r s m å l 2
Terje Johansen (V): Jeg har følgende spørsmål til
kulturministeren:
«Det ligger en betydelig verdi i konsesjoner som gis
til medieselskaper, og som blant annet gjenspeiles i børs­
verdien av selskaper som TV2, P4 og NetCom.
Vil statsråden i forbindelse med ny behandling av
TV2s konsesjon vurdere et system for betaling/kjøp av
konsesjoner?»
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er enig med
representanten Terje Johansen i at konsesjonene til TV2
og P4 har en betydelig verdi for de respektive selskaper.
TV2 har konsesjon til å sende riksdekkende reklame­
finansiert fjernsyn fram til 31. desember 2002. Etter kon­
sesjonsvilkårene skal konsesjonen normalt fornyes. Sta­
ten skal ha tatt stilling til dette spørsmålet senest ni må­
neder før konsesjonen utløper.
Det er derfor nå for tidlig å antyde hvilke konklusjo­
ner som vil bli trukket etter denne prosessen.
Terje Johansen (V): Jeg takker for svaret.
Det er altså etablert en felles forståelse for at dette har
betydelig verdi, og det er da en verdi som fellesskapet til­
fører disse selskapene. Jeg er, som kulturministeren vet,
kombinert talsmann for finans og kultur i partiet Venstre,
og vi vet begge hvilke problemer vi har med å skaffe be­
vilgninger nok til kultursektoren. Så det jeg nå forsøker,
er å peke på inntektsmulighetene som ligger i at konse­
sjonærene betaler for de privilegier de blir tildelt. Jeg tol­
ker svaret til kulturministeren dit hen at hun iallfall ikke
sier nei til å vurdere dette, og da holder det for meg i den­
ne omgang. Så for ikke å kaste bort tiden, holder det nå
med et lite smil som en bekreftelse på at vi er enige om
det.

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1872
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil vise til det
jeg sa i mitt svar til representanten Terje Johansen. Her er
man i en situasjon hvor det dreier seg om verdifulle kon­
sesjoner, og det ville være helt galt av meg som konse­
sjonsmyndighet å gjøre noe som helst eller si noe som
helst her om denne saken. Og derfor skal heller ikke mitt
smil nå til Terje Johansen tolkes på noen måte.
S p ø r s m å l 3
Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få stille kulturminis­
teren følgende spørsmål:
«Ett av ansvarsområdene for selskapet Tusenårsskiftet
-- Norge 2000 AS er markering av tusenårsskiftet. I bud­
sjettet for 1999 ble det bevilget 55 mill. kroner til dette
formål.
Hvor mye har selskapet til nå brukt til driftsutgifter,
hvor mye gjenstår til fordeling til kommunene og hvor­
dan tenkes summen fordelt?»
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg kan opplyse at
inneværende års bevilgning til selskapet Tusenårsskiftet
-- Norge 2000 AS er tenkt fordelt slik på de tre hovedom­
rådene:
-- Tusenårshelgen 30 mill. kr
-- Tusenårsprosjekter 20 mill. kr
-- Kirkens markering 5 mill. kr
For perioden 2000­2005 er selskapet gitt tilsagn om
statsstøtte på til sammen 215 mill. kr.
Påløpte kostnader for selskapet fra det ble etablert 12.
februar 1998 til 1. februar i år utgjør om lag 17 mill. kr,
hvorav 10 mill. kr finansiert av 1998­bevilgningen. Av
dette utgjør driftsutgifter -- lønn, kontorutgifter m.v. --
om lag 7 mill. kr. Det er videre påløpt utgifter til aktivi­
teter som informasjon og markedsføring. Det er også ut­
viklet et eget designprogram til bruk for selskapet, kom­
muner, sponsorer m.v., og som jeg håper vil skape
grunnlag for inntekter til formålene selskapet skal tilgo­
dese.
Av de 30 mill. kr som er avsatt til tusenårshelgen, tar
selskapet sikte på at et beløp i størrelsesorden 14 mill. kr
skal fordeles til tusenårskomiteene i kommunene. Av til­
skuddet til tusenårsprosjekter vil bare en mindre andel gå
til kommunene, da hovedtyngden av søknadene kommer
fra institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner. Kom­
munene vil likevel indirekte nyte godt av tilskudd til tu­
senårsprosjekter gjennom bl.a. lokale aktiviteter som de
frivillige organisasjonene står bak. Det er ikke mulig på
det nåværende tidspunkt å spesifisere størrelsen på det
samlede tilskuddet til kommunene.
Grethe G. Fossum (A): La meg først få lov til å tak­
ke statsråden for svaret. Så har jeg lyst til å be statsråden
om å informere informasjonssjefen i selskapet Tusenårs­
skiftet -- Norge 2000 AS om at det faktisk ikke er spesielt
naturlig å orientere Stortinget gjennom telefonsamtaler.
Ja, det kan faktisk gå så galt som da Arbeiderpartiets
gruppe selv ringte til statsrådens kontor og spurte hvor
mye det skulle brukes på tusenårsfeiringen -- da fikk man
svaret 55 mill. kr. Så når jeg er blitt kritisert for å komme
med feil tall, er det også andre som må ta ansvaret.
Det som fremkommer av statsrådens svar her, er at det
nå gjenstår 14 mill. kr til fordeling til kommuner og insti­
tusjoner. Det betyr at over 50 pst. er blitt brukt av selska­
pet til drift, lønn osv., og det gjenstående er vel ikke mye
å slå i bordet med når det gjelder feiring av tusenårshel­
gen.
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Den siste konklu­
sjonen som representanten Fossum trakk, er det overho­
det ikke dekning for.
Når det gjelder det som ble sagt om informasjonssje­
fen i Tusenårsselskapets kommentarer til pressen -- tipper
jeg det må være -- vil jeg si at det er viktig at vi forholder
oss til dette på en ryddig måte. Tusenårsselskapet er eta­
blert som et statlig aksjeselskap, det er oppnevnt et eget
styre og det er ansatt en egen administrasjon. I et statlig
aksjeselskap, som dette er, vil statsråden være general­
forsamling, og vi har selvfølgelig i forbindelse med at vi
har bevilget penger også kommet med et tilsagnsbrev,
som vi selvfølgelig vil følge opp. Selskapet forholder seg
til de signalene det får fra Stortinget og i forbindelse med
tilsagnsbrevet, og det er ikke dekning for å antyde at man
her bruker pengene på en gal måte. Tvert imot er mitt
inntrykk at Tusenårsselskapet har kommet veldig godt i
gang med å få til aktivitet og skaffe et verdig løft i forbin­
delse med tusenårsskiftet, slik vi hadde forhåpninger om.
S p ø r s m å l 4
Gunnar Breimo (A): Jeg vil få stille følgende spørs­
mål til kulturministeren:
«Selskapet Tusenårsskiftet -- Norge 2000 AS har ak­
tivt skapt store forventninger om statlig støtte til tusen­
årsprosjekter. I 1999 er det bevilget 20 mill. kroner til
dette. I tillegg kommer eventuelle sponsormidler til sel­
skapet. Hvor stor er den samlede søknadssummen samt
summen av sponsormidler, og hvordan vil statsråden føl­
ge opp forventningene kommunene har?»
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Selskapet Tusen­
årsskiftet -- Norge 2000 AS' aktiviteter skal gå over seks
år. Selskapet er gitt en bevilgning på 55 mill. kr for 1999
og en tilsagnsramme på til sammen 215 mill. kr for peri­
oden 2000­2005, som skal gå til de tre hovedformålene:
Tusenårshelgen, tusenårsprosjekter og Kirkens marke­
ring. Jeg viser i denne forbindelse til mitt svar til repre­
sentanten Fossum.
Deler av midlene avsatt til formålene vil gå til kom­
munene. Det redegjorde jeg for i mitt forrige svar. Det er
likevel slik at hovedtyngden av selskapets virksomhet for
perioden 1999­2005 vil være knyttet til de såkalte tusen­
årsprosjektene, hvor kommunene har en mindre sentral
rolle.
Selskapet har mottatt søknader for mer enn
900 mill. kr, og dette understreker på en gledelig måte
den store interessen for tusenårsjubileet. Bak søknadene
står enkeltpersoner, organisasjoner, stiftelser, skoler mv.

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1873
Jeg er veldig fornøyd med at det har kommet inn så man­
ge gode prosjektsøknader. Dette vitner om at tusenårs­
markeringen 2000­2005 har utløst en verdifull kreativitet
rundt omkring i lokalsamfunnene. Selskapets styre må
foreta en hard prioritering. Jeg er likevel sikker på at det­
te skal føre til mange gode prosjekter for tusenårsjubileet
og derved bidra til det kulturløftet jeg mener tusenårs­
markeringen skal representere.
Det er fortsatt mitt og selskapets mål at det skal skaf­
fes betydelige beløp til veie i sponsorinntekter, slik at
disse midlene sammen med tilskuddene fra staten kan bi­
dra til å finansiere nevnte hovedformål. Forhandlingene
med potensielle sponsorer pågår, dog slik at det ennå
ikke er inngått bindende sponsoravtaler.
Gunnar Breimo (A): Arbeiderpartiet har hele tiden
vært opptatt av at tusenårsmarkeringen ikke må gå på be­
kostning av deler av kulturbudsjettet. Også vi ønsker en
verdig markering, som kan bli det kulturpolitiske løft
som ikke minst kulturministeren har snakket så varmt
om, men da må pengene til feiringen komme i tillegg til
dagens kulturbudsjett.
Vi er imidlertid bekymret for at de store forventninge­
ne om statlig tilskudd som er skapt ute i lokalsamfunn­
ene, også av departementet selv, skal slå tilbake på de­
partementet som et press, som nettopp vil resultere i at
midler må omdisponeres innenfor departementets ram­
me.
Jeg føler meg dessverre ikke beroliget av statsrådens
svar når det gjelder hvordan man skal takle forventninge­
ne, og jeg har følgende tilleggsspørsmål: Føler statsråden
seg sikker på, med den oversikt hun har i dag, at hun ikke
vil bli nødt til å komme tilbake til Stortinget med forslag
om slike omdisponeringer?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er også min
forutsetning at markeringen av tusenårsskiftet er en helt
spesiell anledning, og at den derfor ikke skal skje på be­
kostning av kulturbudsjettet for øvrig. Det var også bak­
grunnen for at jeg da jeg før jul fikk et kutt i Kulturdepar­
tementets budsjett, som kjent valgte å ta det på presse­
støtten. Nå skal vi ikke åpne den debatten igjen, men det
var bakgrunnen, mens Arbeiderpartiet altså valgte å kutte
på tusenårsmarkeringen.
Jeg er oppmerksom på det Gunnar Breimo tar opp,
nemlig at det kan være noe store forventninger ute i lo­
kalsamfunnene til statlig medfinansiering. Og jeg kan
gjerne bruke denne anledningen til å si at min intensjon
er å følge opp dette, at det skal komme i tillegg til kultur­
budsjettet, men jeg skulle ønske vi kunne bestemme oss
for å prøve å være konstruktive i forhold til hvordan vi
skal greie å få dette til, og at man har tillit til at også tu­
senårsselskapet håndterer situasjonen på en konstruktiv
måte i samråd med politiske myndigheter.
S p ø r s m å l 5
Jon Olav Alstad (A): Jeg skal få lov til å stille kultur­
ministeren følgende spørsmål:
«I forbindelse med tusenårsskiftet har fylkene satt i
gang et arbeid for å utpeke et tusenårssted i hvert fylke.
Dette skal blant annet realiseres gjennom deltagelse fra
statens side. Det vil kreve ekstra ressurser fra staten for at
dette ikke skal gå ut over den øvrige kulturaktiviteten.
Hvordan er fremdriften på dette arbeidet i fylkene og
fra departementets side?»
Statsråd Anne Enger Lahnstein: I St.prp. nr. 55 for
1997­98, Om markeringen av tusenårsskiftet 2000­2005,
ble det opplyst at tilskuddsmidler til tusenårssteder i fyl­
kene vil bli fordelt etter søknad fra fylkeskommunene og
etter nærmere retningslinjer. Forslag om hvilke prosjek­
ter som skal få status som tusenårssted i fylkene, vil bli
lagt fram for Stortinget gjennom statsbudsjettet for det
enkelte år i perioden 1999­2005 sammen med tilhørende
bevilgningsforslag.
I St. prp. nr. 1 for 1998­99 opplyste departementet at
det statlige tilskuddet til tusenårsstedene i fylkene vil va­
riere fra prosjekt til prosjekt og må ses i sammenheng
med finansieringsordningen som er etablert under kap.
320 post 73 Nasjonale kulturbygg. Mens det for enkelte
prosjekter vil være aktuelt å yte et tilskudd som innebæ­
rer en større statlig andel av prosjektkostnadene enn nor­
malt under ordningen, vil den statlige tilskuddsandelen
for andre prosjekter forbli uendret, men slik at realiserin­
gen av prosjektene framskyves i tid til perioden 2000­
2005. Det er intensjonen.
I budsjettproposisjonen for 1999 er det presisert at det
samlet sett vil være begrensede midler til disposisjon for
formålet. Dette vil ha konsekvenser for hvilket økono­
misk omfang de enkelte prosjekter kan få og for den regi­
onale andel.
Det er forutsatt at tusenårsstedene skal velges ut i dia­
log mellom fylkeskommunene og Kulturdepartementet,
og at Stortinget vil ta den endelige avgjørelsen gjennom
bevilgningsvedtak.
Ved behandlingen av St.prp. nr. 55 for 1997­98 ble
Eidsvoll 1814 -- Rikspolitisk senter vedtatt som tusenårs­
sted for Akershus. Da budsjettet for 1999 ble lagt fram,
var det kommet forslag om tusenårssteder for følgende
fylkeskommuner: Troms: nytt bygg for Hålogaland Tea­
ter, Nord­Trøndelag: Norveg senter for kystkultur og
kystnæring, Møre og Romsdal: Jugendsenteret og Buske­
rud: Veien Kulturminnepark. Utrednings­ og planarbeid
for disse prosjektene var ikke kommet langt nok til at de
kunne fremmes i budsjettet for 1999, og dessuten hadde
vi ikke mer penger. Departementet opplyste i proposi­
sjonen at en tar sikte på å fremme flere tusenårssteder i
fylkene i budsjettforslaget for 2000.
Det er senere også komme forslag fra Telemark om
Telemarkskanalen og Hedmark om Domkirkeodden og
vernebygget med Domkirkeruinene.
I tiden fram til budsjettforslaget for 2000 legges fram,
vil departementet drøfte tusenårsstedene med de fylkes­
kommunene som har foreslått disse. Viktige spørsmål
som må avklares, er tusenårsstedets omfang, investe­
ringsramme og kostnadsfordeling mellom de regionale
parter og departementet, driftsutgiftene og ansvaret for

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1874
finansieringen av disse, fremdriftsplan samt tilskuddsbe­
hov i 2000 og eventuelt senere år. Departementet ønsker
på denne måten at planer, rammer og ansvarsforhold er
klarert for de forslagene som departementet fremmer i
budsjettet for 2000.
G u n n a r B r e i m o hadde her overtatt presi­
dentplassen
Jon Olav Alstad (A): Jeg takker for svaret. Det var
godt å høre en statsråd og ikke en informasjonssjef opp­
lyse oss om at selskapet har kommet veldig godt i gang
med arbeidet.
Jeg la merke til at statsråden understreket at intensjo­
nen er at disse bevilgningene skal komme i tillegg til de
tradisjonelle bevilgningene på kulturbudsjettet. Jeg vil si
det så sterkt at det nesten må være en forutsetning, i hvert
fall fra vår side, at så skjer.
Nå er jeg klar over at det i budsjettproposisjonen er
opplyst hva det er som er lagt til grunn i budsjettet om
framdriften, og at dette skal opp i hvert eneste budsjett
framover. Det var faktisk sånn at det var Arbeiderpartiet
som eneste parti som støttet Regjeringens forslag til be­
vilgninger til tusenårssteder i fylkene, mens det borgerli­
ge flertallet kuttet i den bevilgningen nå sist. Det jeg er
noe forundret over, er hvordan i all verden fylkene skal
klare å forholde seg til dette, ikke minst i årene framover,
når det nå skapes ganske store forventninger og loves
penger som man ikke får noen avklaring på om vil kom­
me, og når de vil komme.
Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg først ta
opp det Alstad pekte på, nemlig at Arbeiderpartiet var
eneste parti som støttet dette med tusenårssteder, og bare
si, når Alstad finner grunn til å understreke det, at jeg hå­
per det er uttrykk for at man nå ønsker å være sammen
om å føre fram det opplegget som er både for tusenårs­
prosjektene, tusenårsselskapet og også tusenårsstedene.
Det er klart at vi har lagt lista ganske høyt og skapt
forventninger. En del av disse stedene er jo byggepro­
sjekter som uansett ville blitt realisert, så vi prøver å sette
det inn i en slik sammenheng, og vil altså bruke anled­
ningen som et tusenårsskifte er, til å forsøke å få til disse
kulturbyggene rundt omkring i hele landet. Det vil selv­
følgelig være opp til departementet å legge fram et bud­
sjettforslag som ivaretar dette i samråd med fylkene, og
det vil også være slik at det er Stortinget som til slutt av­
gjør hvordan vi skal få realisert dette.
La meg også bruke denne anledningen til å peke på at
vi i fjor høst fikk se usikkerheten i økonomien, og at det
var noe som for så vidt kom etter at stortingsproposisjo­
nen var fremmet, men det er min intensjon å følge det
opp, som jeg har sagt.
S p ø r s m å l 6
Inger Lise Husøy (A): Jeg stiller følgende spørsmål
til barne­ og familieministeren:
«Kriminalstatistikken viser at 29 pst. av den registrer­
te Oslo­volden begås i hjemmene. Mørketallene er store.
Krisesentrene er overfylte. Innvandrerkvinner er særlig
utsatt. Mange barn blir rammet. Rettsapparatet er en be­
lastning for voldsofre. Familie­ og likestillingspolitikken
bør forebygge familievold. Voksenåserklæringen lovet
en forbedret familiepolitikk.
Hva er Regjeringas politikk for å bekjempe og fore­
bygge familievold?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Vald i fami­
lien er eit problemområde som langt sjeldnare blir trekt
fram enn problemet med gatevald. Det å leva utan vald
eller frykt for vald er ein menneskerett, og denne retten
skal gjelda både på gata og i heimen.
Å veksa opp med vald gir ikkje berre ein vond barn­
dom, det aukar òg sjansen for å få eit vaksenliv som er
prega av vald. Derfor må vi arbeida meir for å bryta
valdsspiralen og ta fatt i borna sin situasjon så tidleg som
mogleg, i familien, på helsestasjonane, i barnehagar, i
skule og i fritidstilbod.
Vi veit enno lite om omfanget av vald i heimen, men
av politiet og krisesentra sine statistikkar går det tydeleg
fram at valden særleg rammar kvinner og born.
Polititet i Oslo har gjort ei undersøking av åstader for
registrert vald i 1997 og fann at privat bustad var den
gjerningsstaden som var mest nemnd. Halvparten av des­
se sakene gjaldt vald i parforhold. Valdsutøvarane i hei­
men -- som på gata -- er oftast menn, mens offera er kvin­
ner i alle aldrar. Vi må derfor sjå nærare på samanhengen
mellom vald og kjønn. Samanhengen mellom vald og al­
kohol er òg dokumentert, og eg skulle ynskt at fleire poli­
tikarar tok konsekvensen av også denne kunnskapen.
Krisesentra er eit av dei viktigaste tiltaka for valds­
ramma kvinner og born. Nær 2 500 kvinner og 1 900
born søkte tilflukt til krisesentra i 1997. I dei største bya­
ne har ein stadig større del av kvinnene annan etnisk bak­
grunn enn den norske. Truleg er det slik at kvinner med
utanlandsk bakgrunn har færre alternativ enn norske
kvinner når det gjeld å koma seg vekk frå ein valdsmann.
Vanskar med språk og bustadmarknaden kan vera stikk­
ord for å forstå desse kvinnene sin situasjon.
Krisesentra er eit tilbod av kvinner for kvinner, men
nesten halvparten av dei som bur på sentra, er born. De­
partementet arbeider med eit utkast til ein handlingsplan
for born i krise -- som også dreier seg om born på krise­
senter. Offentlege styresmakter, og særleg barnevernet,
har eit stort ansvar for å følgja opp oppmodingar frå kri­
sesentra slik at borna får den hjelpa dei treng. Barne­ og
familiedepartementet vil i 1999 starta eit modellforsøk,
der ein m.a. skal sjå på samarbeidsformer mellom krise­
sentra og barnevernet om born på krisesenter.
Vi må òg auka kunnskapen om og tiltak for menn som
slår. Mykje tyder på at ein del av dei som slår, har hatt
ein oppvekst der dei sjølve vart utsette for vald eller såg
mor si bli mishandla. Tiltak som Alternativ til Vold er
sentrale i denne samanhengen.
Det er òg viktig å ha eit politi­ og rettsvesen som fun­
gerer og gir rettferd for offera -- og for tiltalte. For å av­

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1875
dekka familievaldskriminalitet er politiet som oftast av­
hengig av anmeldingar. Og dette kan i mange tilfelle
oppfattast som ei stor påkjenning for valdsoffera. Politiet
må legga tilhøva til rette for at anmeldingar av slike lov­
brot skal skje med minst mogleg påkjenning for offera.
Samstundes må vi sjå på den strafferettslege oppfølginga
av slike saker. Slik det er no, fell det dom i berre 7 pst. av
dei melde sakene.
Eit viktig førebyggande verkemiddel er valdsalarm.
Justisdepartementet gjennomfører no eit prosjekt der per­
sonar som er utsette for trugsmål om vald, kan få heime­
alarm som kan brukast til å varsla politiet i trugande situ­
asjonar. I dag er det over 160 alarmar i aktiv bruk, og
90 pst. av dei som har fått alarm, er kvinner.
Eg er einig med representanten Husøy i at familie­ og
likestillingspolitikken bør vera med på å førebygga fami­
lievalden. Men eg vil òg understreka at for å få best mog­
leg verkemiddel mot valden i heimane, er det avgjeran­
de å få eit godt samarbeid mellom ulike faggrupper inna­
for familie­ og likestillingspolitikk, sosial­ og helsepoli­
tikk og kriminalpolitikk. Derfor er det oppretta ei
arbeidsgruppe med politisk deltaking frå Justisdeparte­
mentet, Sosial­ og helsedepartementet og Barne­ og fa­
miliedepartementet som skal greia ut og koma med for­
slag til tiltak mot vald og overgrep mot kvinner. Utvalet
ser på problemkomplekset i vid forstand, men vil fokuse­
ra på den valden som skjer i heimen. Som eit ledd i kunn­
skapsinnhentinga vil vi den 15. februar -- altså måndag --
halda ein idédugnad der ulike aktørar på feltet vil delta.
Utvalet sitt arbeid skal resultera i ein handlingsplan i juni
i år.
Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for sva­
ret.
Når det gjelder beskrivelsen av situasjonen, er det jo
allmenn enighet om det. Men jeg var ikke fornøyd med
den delen som gjaldt tiltak og hva statsråden egentlig
gjør. Jeg oppfattet det slik at Regjeringen faktisk ikke har
noen ordentlig politikk på dette området. Jeg har også
lyst til å benytte anledningen til å si at jeg ble sjokkert
tidligere i dag over det jeg oppfattet som en ganske flei­
pete måte å svare representanten Grethe G. Fossum på --
at man ikke kan overvåke familievold gjennom videoka­
mera hjemme hos folk.
Dette er et veldig alvorlig tema, og det er vanskelig.
Men det er ikke nytt at det har et stort omfang, og at det
er grov vold som foregår i hjemmene. Saken er at Regjer­
ingen ikke har økt innsatsen, den har faktisk vært med på
å skjære ned på bevilgningen til forskning og utvikling
av tiltak på dette området, og setter oss altså tilbake når
det gjelder å ha en offensiv overfor familievolden.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dersom mitt
svar til representanten Grethe G. Fossum i stad vart opp­
fatta som fleipet, seier eg meg sjølvsagt lei for det, for
slik var det ikkje meint. Men eg reiste ei problemstilling.
Det er lettare å gjera ting direkte på gata enn å gå inn i
heimane. Det har noko med privatlivets fred å gjera og er
eit vanskelegare problemområde. Dette er heller ikkje
noko nytt problem. Tidlegare regjeringar har òg vore klar
over dette, men det er ikkje like lett å finna ut kva vi skal
gjera. Det er akkurat derfor denne regjeringa faktisk no
gjer noko, vi har sett ned eit utval med representantar frå
desse tre departementa som eg nemnde. Vi skal ha ein
idedugnad måndag der vi kallar inn dei i samfunnet som
har best greie på dette, og som kanskje òg har dei beste
ideane om kva tiltak vi skal setta ut i livet for å kjempa
mot den private valden. Eg er veldig glad for at vi har fått
litt meir fokusering på dette, for det er så lett å ropa meir
politi, strengare straffar og ned med den kriminelle lågal­
daren, når vi har så mange oppslag om vald i samfunnet.
Og eg håpar faktisk at den handlingsplanen skal føra til
at vi får sett i gang tiltak. Eg vil imøtegå påstanden om at
vi ikkje gjer noko, og at vi set ting tilbake. Vi set ting i
gang, og vi skal òg følgje opp dei tiltaka som kjem fram
måndag.
S p ø r s m å l 7
Ågot Valle (SV): Jeg har følgende spørsmål til barne­
og familieministeren:
«En undersøkelse fra forskningsstiftelsen Fafo viser at
innvandrerfamilier gjerne vil ha barnehageplass til barna
sine. Men ofte får de ikke plass, eller plassen er for dyr.
Når vi vet at barnehagen er en viktig arena for integre­
ring i det norske samfunnet, er dette bekymringsfullt.
Hva vil statsråden gjøre for at flere barn med flerkul­
turell bakgrunn kan få barnehageplass til en overkomme­
lig pris?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Integrering
av born frå etniske minoritetsgrupper er ei høgt prioritert
oppgåve for Regjeringa. I den samanhengen er barneha­
ge eit sentralt verkemiddel. Regjeringa si målsetting om
full barnehagedekning til alle som ynskjer det, står fast.
Dette gjeld sjølvsagt alle born -- uavhengig av etnisk bak­
grunn.
Barne­ og familiedepartementet har i lang tid arbeidd
med ulike tiltak for å betre integreringa av born med inn­
vandrarbakgrunn i barnehagane. Fafo­undersøkinga som
spørsmålet refererer til, er ei undersøking departementet
sjølv har tatt initiativ til for å kartlegga innvandrarforel­
dre sitt syn på og haldningar til bruk av barnehage. Un­
dersøkinga gir departementet viktig kunnskap for å vur­
dere nye tiltak som kan auke bruken av barnehagar i des­
se gruppene. Det er fyrste gongen ei slik undersøking er
gjennomført blant etniske minoritetar.
Konklusjonane i undersøkinga tyder m.a. på at avslag
på søknad og høg pris er årsaker til at innvandrarforeldre
ikkje brukar barnehage i like stor grad som dei etnisk
norske.
Barnehageplass til alle kan ein berre oppnå ved auka
etablering av barnehageplassar -- og barnehageplassar
som i større grad er tilpassa brukarane sine behov. Haus­
ten 1998 sette departementet i gang eit treårig prosjekt i
bydel Gamle Oslo med gratis korttidsplass i barnehagar
for alle 5­åringar. Formålet med prosjektet er m.a. å sjå
om gratis barnehagetilbod vil føra til auka deltaking

10. feb. -- Ordinær spørretime
Trykt 19/2 1999
1999
1876
blant innvandrarbarn, og om dette i sin tur vil betre
språkopplæringa deira.
Det er eit mål å gi etniske minoritetar god informasjon
om kva slags tenester kommunar og bydelar kan gi tilbod
om. Fafo­undersøkinga tyder på at dei etniske minoritet­
ane saknar betre tilrettelagd informasjon om kva eit bar­
nehagetilbod inneber og kva slags tilbod som eksisterer.
Her har både sentrale og lokale styresmakter ei utfor­
dring.
Undersøkinga frå Fafo syner at den viktigaste årsaka
til at innvandrarforeldre ynskjer barnehageplass, er at
borna deira skal lære norsk. Behovet for tilsyn er ikkje
den utslagsgjevande faktoren for bruk av barnehage hos
innvandrarfamiliar, slik det er hos mange av dei etnisk
norske familiane. Det blir difor viktig å tilpassa barneha­
getilbodet til innvandrarfamiliane sine behov. Ulike ty­
par korttidsbarnehage og open barnehage er gode løysin­
gar og blir ofte nytta av innvandrarfamiliar. Desse tilbo­
da har òg ein lågare pris.
Prosjektet i bydel Gamle Oslo er ei viktig satsing for
Barne­ og familiedepartementet dei neste tre åra med
omsyn til etniske minoritetar og bruk av barnehage. Pro­
sjektet vil gi erfaringar som andre kommunar kan dra
nytte av. Samstundes vil sentrale og lokale styresmakter
få kunnskap om kva for verkemiddel som må til for å
auke andelen av born med innvandrarbakgrunn i barne­
hagane.
Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Jeg oppfatter
det sånn at vi er enige om at barnehagene er en veldig
viktig arena for integrering av unger med flerkulturell
bakgrunn, for at de skal lære norsk, lære om det norske
samfunnet, og det er også foreldrene veldig opptatt av.
Nå er det sånn at for å sikre alle barn tilgang til barne­
hage -- og jeg går ut fra at statsråden er enig i at her må vi
ikke bare skape særordninger, men sikre plass til alle
barn -- er det nødvendig med to ting: økt barnehageut­
bygging og lavere pris. Og da vil jeg gjerne spørre om
statsråden kan tenke seg å vurdere en ordning med gratis
kjernetid på f.eks. fire timer, slik at barnehagene kan
være et reelt alternativ også for foreldre som har dårlig
økonomi. Det er jo noe av dette denne ordninga i Oslo
øst handler om.
Mitt neste spørsmål: Barnehageutbygginga har stoppa
opp -- det er et faktum. Hva vil statsråden gjøre for å få
fortgang i barnehageutbyggingen?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst vil eg
gripa fatt i den siste påstanden frå representanten om at
barnehageutbygginga har stoppa opp. Det er ikkje sant.
Eg skal òg svara på eit anna spørsmål om dette seinare i
dag. Barnehageutbygginga har ikkje stoppa opp. Vi klar­
te ikkje i fjor å bygga så mange plassar som vi hadde
håpt, men det er absolutt ikkje snakk om nokon stopp når
det gjeld å bygga nye. Det håper eg heller ikkje det vil
vera i framtida, for vi treng framleis ein del nye barneha­
geplassar.
Når det gjeld spørsmålet om eg kan tenkja meg å vur­
dera gratis kjernetid, er jo det i aller høgste grad snakk
om økonomi, kor mykje det vil kosta. Vi skal frå Regje­
ringa si side legga fram ei stortingsmelding om barne­
hagane i vår, der vi vil ta opp mange ulike sider ved bar­
nehageproblematikken både i forhold til private og of­
fentlege barnehagar, i forhold til prisnivå osv. Eg kan
sjølvsagt ikkje i dag lova representanten at vi der vil gå
inn for gratis kjernetid, men eg er einig i at barnehagar er
eit godt verkemiddel òg for integrering, og eg trur at pro­
sjektet i Oslo, der dei har gratis tilbod, vil gi oss nyttig
informasjon, i forhold til kva vi skal gjera for å få betre
integrering av born frå andre etniske minoritetar.
S p ø r s m å l 8
Per Sandberg (Frp): Jeg ønsker å stille barne­ og fa­
milieministeren følgende spørsmål:
«Stadig flere norske barn og ungdommer rammes av
alvorlige depresjoner. For mange av disse gir tradisjonel­
le behandlingsmetoder med psykoterapi nesten ingen re­
sultater. Nå vil mange leger øke bruken av de såkalte lyk­
kepillene til barn og unge.
Mener statsråden dette kan ha sammenheng med eller
være et resultat av de siste 15 års familiepolitikk?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst vil eg
opplysa at det ikkje er grunnlag for å hevda at talet på al­
vorlege depresjonar aukar blant norske born og ungdom­
mar. Vi har ingen undersøkingar eller statstikk som støt­
tar ein slik påstand. Det vi veit frå internasjonal forsking,
er at det er funne ein viss auke når det gjeld lettare depre­
sjonar blant born og unge, medan førekomsten av alvor­
lege depresjonar i barne­ og ungdomsbefolkninga har
halde seg stabil gjennom mange år.
Ved alvorlege depresjonar blant born og ungdom ligg
det oftast føre ein disposisjon for å utvikla ein depresjon,
det vil seia at den unge ber på noko sårbart som kan ut­
vikla seg til alvorleg depressiv tilstand. I slike tilfelle kan
medisinar ha ein gunstig effekt dersom den unge også får
anna støtte og oppfølging. Alvorlege depressive tilstan­
dar bør alltid allmennhelsetenesta eller spesialisthelse­
tenesta behandla og følgja opp innanfor barne­ og ung­
domspsykiatrien. Det kan verka uheldig å omtala verk­
nadsfull psykofarmaka som er ordinert frå lege, som ei
lykkepille. Denne typen medisin blir brukt med god ef­
fekt som fyrstehandsmiddel ved alvorlege depresjonar.
Lettare depresjonar går som oftast over og har som re­
gel samanheng med livskriser der den depressive reak­
sjonen kan vera ein normal reaksjon på ein stressande si­
tuasjon eller uventa tapsoppleving som barnet eller den
unge ikkje utan vidare meistrar. Med rett hjelp frå dei
nærmaste omgivnadene eller frå hjelpeapparatet vil slike
symptom til vanleg avta eller forsvinna heilt etter ei tid.
Men vi skal likevel ikkje bagatellisera at born kan utvikla
lettare depresjonar m. a. i samband med samlivsbrot hos
foreldra. I høve til situasjonsutløyste depressive reaksjo­
nar vil ikkje medisinering vera det beste, men at dei nær­
maste er til stades, følgjer opp og støttar oppunder borna
eller dei unge.

Forhandlinger i Stortinget nr. 126
10. feb. -- Ordinær spørretime
S 1998­99
1999 1877
(Statsråd Svarstad Haugland)
Vi har ikkje presise nok data til å slå fast under kva
samanhengar vedvarande og alvorleg depresjon hos born
og ungdom oppstår og blir halden ved like. Det vi veit, er
at slike tilstandar som regel har samansette årsaker, der
både biologi­ og miljøfaktorar spelar inn. Vi veit òg at
born og unge som lever isolert utan eit stabilt sosialt nett­
verk, generelt sett har ein større risiko for å utvikla ved­
varande psykiske og sosiale vanskar enn andre born.
Familiepolitikken dei siste 15 åra har primært vore til­
tak for å sikra barnefamiliane best mogeleg rammevilkår.
Det gjeld både økonomisk ved barnetrygda og ved å utvi­
da omsorgspermisjonen i tilknyting til fødslar. I tillegg
har vi innført kontantstøtta til småbarnsfamiliane for å
dempa presset på familiane medan borna er små. Når
kvinner tek meir del i lønna arbeid, har det også ført til ei
stor satsing på å byggja ut fleire og varierte barnehagetil­
bod. I tillegg er det etablert andre tilsynsordningar for
skuleborn. Gjennom foreldrerettleiingsprogram og sam­
livstiltak har statlege styresmakter hjelpt til med å støtta
og styrkja foreldrerolla i barnefamiliane. Siktemålet med
dei tiltaka eg nemnde til sist, er m. a. å førebyggja psyko­
sosiale vanskar hos born og unge.
Etter mi vurdering verkar det høgst usannsynleg at no­
kon av desse nemnde familiepolitiske ordningane har
ført til alvorlege depresjonar hos den oppveksande slekt.
Tvert imot syner undersøkingar at foreldre stadig bruker
meir tid til samvær med borna sine. Det er heller ikkje
dokumentert at born og unge med utearbeidande mødrer
har dårlegare psykisk helse enn andre born. Hovudutfor­
dringa er, slik eg ser det, å gjera foreldre, andre vaksne
og hjelpeapparatet i stand til å støtta og hjelpa born gjen­
nom ulike typar kriser. Det skjer t.d. gjennom ein aktiv
familiepolitikk der ein m.a. legg til rette for at born og
foreldre kan bruka meir tid saman.
Per Sandberg (Frp): Jeg takker for et godt og utdy­
pende svar. Jeg syns imidlertid det er beklagelig at stats­
råden ikke ser -- slik vi i Fremskrittspartiet gjør -- at den
politikken som er ført, er en årsak til de problemer noen
barn har i dag.
Videre vil jeg utdype spørsmålet mitt, og det gjelder
omsorgsproblematikken. For å finne essensen her, vil jeg
vise til at Joan Kelly, i et foredrag på Oslo­konferansen
«Children and Divorce» sa at det er ironisk og ikke uten
interesse at vi har underkastet felles omsorg en langt mer
nitid granskning enn vi noensinne foretok med hensyn til
de tradisjonelle samværsløsninger, eksempelvis enean­
svar og hovedomsorg.
Spørsmålet til statsråden er da: Vurderer også statsrå­
den å gjøre noe med barneloven på området delt omsorg
og hovedomsorg?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No stiller re­
presentanten tilleggsspørsmål om noko heilt anna enn det
det vart stilt spørsmål om i fyrste omgang. Eg kan la vera
å svara på det, men eg skal iallfall prøva å svara noko.
Når det gjeld delt omsorg for born ved samlivsbrot, er
problemstillinga ganske vanskeleg. Det kan fungera for
enkelte. For andre vil det absolutt ikkje fungera. Det kan
òg vera ganske traumatisk for born ikkje å ha ein heim
som dei kallar for sin heim, men stadig vekk ha to ulike
heimar. Her har ein mange problemstillingar som eg nok
måtte hatt eit eige innlegg om for skikkeleg å kunna
underbyggja og gje eit fyldig svar på. Problemstillingane
er velkjende. Eg har ingen planar om å endra barneloven
på det punktet som representanten spør om. Men som
han òg veit, har eg akkurat fått tilsendt ein NOU som
bl.a. handlar om denne problemstillinga. Den skal senda­
st ut på høyring, og i neste omgang skal vi koma tilbake
til Stortinget, og så får vi ha ein full gjennomgang av
problemstillingane når den tida kjem.
S p ø r s m å l 9
Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten
Karita Bekkemellem Orheim til barne­ og familieministe­
ren, vil bli tatt opp av representanten Britt Hildeng.
Britt Hildeng (A): «Statsråden har tidligere uttalt at
ingen skulle tape på Regjeringens prioriteringer i barne­
og familiepolitikken. I Oslo er den kommunale og priva­
te barnehageutbyggingen stoppet helt opp, og det står
4 500 barn i kø for å få barnehageplass. Byrådet begrun­
ner manglende bevilgninger og satsing på barnehager
med usikkerheten rundt kontantstøtten.
Hva vil statsråden gjøre for å oppklare denne eventu­
elle usikkerhet slik at de barna som ønsker det, skal få et
barnehagetilbud?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Represen­
tanten Britt Hildeng gir i spørsmålet sitt uttrykk for be­
kymring over at barnehageutbygginga skulle vera stoppa
opp. Oslo kommune er brukt som døme på at mange born
ikkje får barnehageplass.
Før eg går inn på dei meir generelle problemstilling­
ane som dette spørsmålet reiser, vil eg knytta nokre kom­
mentarar til situasjonen i Oslo, som eg trur representan­
ten kjenner svært godt. Eg er kjend med at det står 4 500
born på ventelister for å få barnehageplass i Oslo. Men
mange av desse borna har alt plass i barnehage, t.d. i fa­
miliebarnehage eller i privat barnehage. Dermed er ikkje
tala eit reelt bilde på kor mange familiar som ikkje får
dekt sine behov for tilsyn. Eg kan heller ikkje sjå at det er
grunnlag for å påstå at barnehageutbygginga i Oslo har
stoppa heilt opp. Departementet fører oversikt over utbe­
taling av tilskot til nye barnehageplassar, og desse tala
viser at det er etablert fleire hundre plassar i bydelane i
Oslo i løpet av 1998. Heller ikkje på landsplan har, som
enkelte hevdar, barnehageutbygginga stoppa opp. Men at
veksten i nye plassar minkar når stadig fleire kommunar
har full behovsdekking, må ikkje overraska nokon. Vi
må heller ikkje gløyma at vi nyleg tok ut eit heilt årskull,
6­åringane, frå barnehagen.
Då Regjeringa innførte kontantstøtta, erkjende vi at
ordninga ville føra til endringar i etterspurnaden etter
barnehageplassar. Vi ventar dei største endringane i
plassane for born under tre år, men vi reknar òg med
126

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1878
noko lågare etterspurnad etter plassar for born over tre år.
I budsjettframlegget gjer vi greie for dette og viser til at
vi vil ta initiativ til ny behovsundersøking i løpet av
1999. Vi har ikkje gløymt dette, og i desse dagar får vi
m.a. utført ei undersøking i eit utval av kommunane våre.
Ved denne undersøkinga vil vi få meir kunnskap om om
behovet for barnehageplassar er endra etter innføringa av
kontantstøtta, og om kommunane har endra sine planar
om utbygging av sektoren.
Det er vanskeleg å slå fast noko eintydig tal over be­
hovet for barnehageplassar. Dette er eit problem som
både vi og tidlegare regjeringar har streva med. Eksem­
plet frå Oslo kommune viser etter mi meining at ein ikkje
får eit realistisk anslag over behovet berre ved å sjå på
ventelister som kommunane lagar. Den viktigaste kjelda
til informasjon om behovet vil til kvar tid vera foreldra. I
undersøkinga til Statistisk sentralbyrå «Barnefamiliers
tilsynsordninger, yrkesdeltakelse og økonomi før innfø­
ring av kontantstøtte» vart foreldra spurde om kva for til­
synsordningar dei ynskjer dersom dei kan velja uavhen­
gig av pris og tilgang. Resultata frå undersøkinga tyder
på at svært mange ynskjer at borna deira skal ha plass i
barnehage. Mange ynskjer òg å kunna kombinera plass i
barnehage med andre former for tilsynsordningar, særleg
at foreldra sjølve passar borna sine nokre dagar i veka.
Vi treng å sjå nærare på tala til SSB, m.a. for å finna
ut om kontantstøtta t.d. har vore med på å synleggjera eit
auka behov for deltidsplassar framfor behovet for heil­
tidsplassar. Vi planlegg òg å gjennomføra same type under­
søking denne vinteren. Då vil vi kunna sjå betre korleis
kontantstøtta har påverka barnehagesektoren.
Som representanten er kjend med, skal Regjeringa
legga fram ei melding om barnehagesektoren. Meldinga
skal etter planen fram til Stortinget i løpet av dette halv­
året. Meldinga skal drøfta dei framtidige rammevilkåra
for barnehagesektoren. Ein diskusjon om behovet for
barnehageplassar vil gå inn som ein del av meldinga. Be­
hovet kan variera sterkt frå kommune til kommune, og
derfor er det vanskeleg -- om ikkje umogleg -- å fastsette
eit nasjonalt måltal for behovet for barnehageplassar.
Eg vil tru at dette spørsmålet er fremma ut frå ei be­
kymring over at barnehageutbygginga har stoppa opp
mange stader. Som eg sa i innleiinga mi, var det venta at
kontantstøtta villa påverka etterspurnaden etter barneha­
geplassar. Men dei førebelse tala vi har, som viser at det
vart etablert i overkant av 5 000 nye barnehageplassar i
1998, tyder ikkje på at det er stopp i utbygginga. Eg ser
at det enno er eit stykke å gå før målet om barnehage­
plass til alle som ynskjer det, er oppnådd. Og det er m.a.
derfor departementet no arbeider med ei melding til Stor­
tinget. Den vil vonleg løfta diskusjonen om korleis vi
skal kunna koma heilt i mål med denne felles målsettin­
ga.
Britt Hildeng (A): Jeg takker for svaret. Jeg er i og
for seg glad for at ministeren gir uttrykk for ambisjoner
om full barnehagedekning. Men vi må forholde oss til
realitetene, og det er et ganske stort gap mellom etter­
spørsel og faktisk dekning. Regjeringen hadde som am­
bisjon at det skulle bygges over 13 000 nye barnehage­
plasser. Etter det jeg får opplyst, er det bygget 3 500.
Ministeren sa over 5 000 -- jeg vet ikke hva som er riktig.
En undersøkelse som Norsk Lærerlag har gjort, viser
at 1/5 av landets kommuner foreslår å legge ned til
sammen 150 barnehager, noe som representerer 5 000 --
6 000 barnehageplasser. Det skulle ikke være nødvendig
med lange utredninger om behovsdekning før en kan se
at vi står overfor et umiddelbart behov for flere barneha­
ger.
Jeg vil spørre statsråden om hun ikke finner den utvik­
lingen vi har sett, betenkelig, og om vi ikke trenger ikke
bare en langsiktig utredning av behov, men også straks­
tiltak slik at barnehageutbyggingen kan komme på skin­
ner igjen.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg sukkar
litt tungt over måten ein presenterer spørsmålet på: For
det fyrste har barnehageutbygginga «stoppet helt opp»,
for det andre må den «komme på skinner igjen». No har
eg i svaret mitt prøvt å fortelja representanten at barnehage­
utbygginga ikkje har stoppa opp, og vi har tal i departe­
mentet som er høgare enn det som representanten opp­
lyste.
Eg skal vera den fyrste til å innrømma at vi ikkje klar­
te å bygga så mange plassar i fjor som det vi hadde som
målsetting. Eg har ei viss forståing for at ein del kom­
munar ynskjer å ha eit betre grunnlag for å vurdera kor
mange plassar dei treng når kontantstøtta er innført. Vi
har òg gjort klart i budsjettforslaget frå Regjeringa si side
kvifor vi har eit forholdsvis lågt måltal for inneverande
år. Grunnen er sjølvsagt at når vi får ei ordning som kon­
tantstøtta, vil behovet bli annleis enn det var før og utan.
Derfor er det viktig at kommunane ikkje bygger fleire
plassar enn dei treng, men at dei bygger så mange plassar
som dei treng. Og så får vi ein full diskusjonsrunde om
dette når vi legg fram stortingsmeldinga om barnehag­
ane, og vonleg òg eit betre grunnlag for å seia kor mange
nye vi treng.
S p ø r s m å l 1 0
Jon Olav Alstad (A): Jeg skal over på likestilling --
og da gikk pressefolkene!
Jeg skal få lov til å stille følgende spørsmål til barne­
og familieministeren:
«Det er fremkommet massiv kritikk av departemen­
tets FN­rapport om likestilling. Den er mangelfull og
ufullstendig, hevder Likestillingsombudet.
Vil statsråden ta initiativ for å lage en bedre og mer
utfyllende rapport om likestilling i Norge?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Noreg ratifi­
serte FNs kvinnekonvensjon i 1981. Som part i konven­
sjonen er Noreg forplikta til å rapportera til FN's Com­
mittee on Elimination of Discrimination Against Wo­
men, den såkalla CEDAW­komiteen, kvart fjerde år om
kva vi gjer for å oppfylla dei krava konvensjonen set.
Noreg skal no levere sin femte rapport.

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1879
CEDAW­komiteen har utarbeidd særskilde retnings­
linjer for kva rapportane skal omtala. Mellom anna gjeld
dette endringar i regelverket og faktiske endringar i sam­
funnet som påverkar kvinners liv, og eventuelle vanskar
med å fylla krava i konvensjonen. Det går òg fram av
desse retningslinjene at rapport nr. 2 og dei påfylgjande
rapportane skal fokusera på perioden etter at den førre
rapporten vart levert. For Noregs del vil det seia perio­
den frå 1994 og framover.
Barne­ og familiedepartementet har vore ansvarleg
for å koordinera arbeidet med rapporten, men alle de­
partementa og Likestillingsombodet og Kompetanse­
senter for likestilling vart inviterte til å koma med inn­
spel til rapporten på sine respektive fagfelt. Dette har
dei ulike fagmiljøa i stor grad gjort. Eg meiner at vi på
dette viset sikrar tilstrekkeleg oppdaterte innspel om ut­
viklinga i Noreg i den aktuelle perioden. Eg har merka
meg at Likestillingsombodet kritiserer ein rapport der
ho sjølv har hatt høve til å påverka innhaldet -- og har
òg gjort det. Sjølv meiner eg at rapporten oppfyller dei
krava retningslinjene pålegg oss. Han er heller ikkje
mindre omfangsrik eller detaljert enn dei fire tidlegare
rapportane frå Noreg. Desse har blitt godt mottatt i FN­
systemet.
I den grad rapporten på enkelte temaområde ikkje er
særleg omfangsrik, har det si årsak i at det ikkje har
skjedd større legale eller faktiske endringar på desse om­
råda i tida sidan 1994. Tilhøvet på desse områda vil då
gå fram av dei tidlegare rapportane frå Noreg som finst
hjå CEDAW­komiteen. Dette gjeld t.d. artikkel 15 i kon­
vensjonen, som set krav til likskap for loven for menn og
kvinner og til like høve til å nytta juridiske rettar.
Utkastet til rapport vart sendt til eit utval kvinne­ og
likestillingspolitiske organisasjonar og til Likestillings­
ombodet og Kompetansesenter for likestilling. Dei vart
alle inviterte til å kommentera og supplera rapporten på
engelsk, slik at kommentarar frå dei kan supplera innhal­
det i rapporten og/eller leggast ved rapporten når han blir
send til CEDAW­komiteen. Eg meiner at vi har gitt like­
stillingsapparatet og organisasjonane høve til å bli høyr­
de i FN om kva dei tykkjer om tilhøva for kvinner i Noreg
i dag. Eg understrekar at dei kritiske kommentarane til
ombodet er omsette og vil bli lagde ved rapporten. Eg
vil òg understreka at dette ikkje er noko vi er forplikta til
å gjera, men vi gjer det likevel for å gi CEDAW­komite­
en eit breiare bilete av norsk røyndom og ulike politiske
syn enn det ein statleg rapport åleine vil kunna gi.
Eg har så langt berre registrert to kommentarbrev frå
organisasjonane i tillegg til kommentarane frå ombodet
og Likestillingssenteret. Eg noterer òg at det har vore ei
viss interesse frå organisasjonane også etter at rapporten
vart omtalt i media. LO og NHO har på førespurnad fått
rapporten og gitt sine kommentarar.
Rapporten vil bli supplert på enkelte punkt på bak­
grunn av dei kommentarane vi har mottatt. Elles vil, som
nemnt, dei skriftlege innspela frå kommentarrunden bli
lagde ved rapporten slik dei er, men eg ser det ikkje som
føremålstenleg å senda rapporten ut på ein ny kommen­
tarrunde, då rapporten alt er forseinka.
Når dette er sagt, vil eg òg seia at eg har merka meg
kritikken frå Likestillingsombodet om deltakinga frå dei
frivillige organisasjonane i arbeidet med rapporten. Eg
vil sjå til at departementet går gjennom rutinane for utar­
beiding av rapporten til CEDAW­komiteen, og at vi vur­
derer korleis vi på eit tidleg tidspunkt i arbeidet med
komande rapportar kan trekka inn frivillige organisasjo­
nar og andre ikkje­offentlege instansar som arbeider med
likestillingspolitiske problemstillingar. Eg kan òg opply­
sa at Regjeringa vil vurdera å laga felles retningslinjer
for rapportering om dei ulike menneskerettskonvensjon­
ane Noreg er bunde av.
Jon Olav Alstad (A): Jeg er glad for at barne­ og
familieministeren signaliserer at hun tar med seg de inn­
spillene som har kommet, i hvert fall i etterkant av utar­
beidelsen. Jeg synes det er påfallende når det opplyses
gjennom media at det har vært manglende innspill fra
sentrale organisasjoner som f.eks. Forum for kvinner og
utviklingsspørsmål og Senter for kvinneforskning, og at
man lager en rapport som f.eks. ikke omtaler kontantstøt­
ten i forhold til et likestillings­ og kvinneperspektiv, noe
jeg oppfatter som en vesentlig del av den norske likestil­
lingsdebatten de siste årene. Det mangler også en del an­
dre ting, bl.a. informasjon om oppfølging av Beijing­
konferansen.
Så vidt jeg har forstått det, er bakgrunnen for at
CEDAW­komiteen gjerne vil ha rapporten, at man øn­
sker at den i økende grad skal sette likestilling i fokus,
bidra til å styrke myndighetenes oppmerksomhet på like­
stilling innenfor det enkelte land, og ikke minst styrke
samarbeidet med frivillige organisasjoner. Etter det sva­
ret jeg nå har fått fra statsråden, regner jeg med at det i
hvert fall i kommende år i større grad vil bli fokusert på
den siste biten av det arbeidet.
Jeg har av og til spekulert på om årsaken kan være at
likestillingsministeren har dårlig samvittighet for mang­
lende innsats på likestillingsområdet, men jeg skal av­
slutte spekulasjonene der foreløpig.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, statsrå­
den har ikkje dårleg samvit på likestillingsområdet. Og
eg kan opplysa representanten om at då den siste rappor­
ten vart send inn, i 1994, var han ikkje til høyring i det
heile. Vi har trass i alt sendt han til ein god del organisa­
sjonar. Ein av dei organisasjonane som har gått ut og kri­
tisert oss offentleg, har ikkje sendt nokon kommentarar
tilbake til departementet endå dei fekk moglegheit til å
vere med på å påverke innhaldet i rapporten. Det meiner
eg faktisk er eit spel for galleriet i høve til det arbeidet vi
har gjort. Men som eg òg nemnte i svaret mitt, ynskjer vi
i neste omgang å syta for at alle dei ulike organisasjon­
ane som det er naturleg å spørja om innspel, skal få høve
til det på eit tidlegare tidspunkt.
Når eg ser på dei fire rapportane som er sende inn før,
har dei nokre gonger blitt sende til alle, andre gonger har
dei ikkje blitt sende ut i det heile. I 1994 -- då det ikkje
var eg som var minister, men ein representant frå eit heilt
anna parti -- var det ingen som fekk rapporten til høyring,

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1880
så det har vore litt ulik praksis på det området. Men som
sagt, eg har ikkje dårleg samvit på dette området. Og eg
trur rapporten blir god til slutt, når vi no skal senda han
over til CEDAW­komiteen.
S p ø r s m å l 1 1
Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten
Kenneth Svendsen til nærings­ og handelsministeren, vil
bli besvart av kommunal­ og regionalministeren som rette
vedkommende.
Kenneth Svendsen (Frp): Jeg har et spørsmål til
kommunalministeren:
««Nettverk for kvinner i Nordland» er et fylkeskom­
munalt prosjekt i Nordland. Prosjektet har som formål å
øke kvinners engasjement i samfunnet. Ved siste kom­
munevalg arbeidet en slik gruppe i Beiarn kommune ak­
tivt for å stryke personer ved kommunevalget. I år har en
gruppe i Vågan kommune startet arbeidet med å etablere
en egen kvinneliste.
Mener statsråden det er riktig å bruke offentlige mid­
ler fra Kommunaldepartementets budsjett til å organisere
strykninger i kommunevalg, og til å opprette valglister?»
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nettverk for
kvinner i Nordland, også kalt NettNo, har som målsetting
å få flere kvinner med som aktive bidragsytere og pre­
missleverandører i utviklingen av arbeidsplasser og lo­
kalsamfunn. Nettverket jobber med en rekke prosjekter
og tiltak. Tilrettelegging av nye arbeidsplasser, trafikk­
sikring, tiltak for barn, nærmiljøopprusting og nettverk
for småbarnsforeldre står sentralt i deres arbeid. Jeg opp­
fatter dette arbeidet som svært positivt og viktig, ikke
minst med tanke på å gjøre distriktskommunene i Nord­
land til attraktive bosteder for kvinnene.
At deler av kvinnenettverket også har engasjert seg
for å rekruttere flere kvinner inn i lokalpolitikken, synes
jeg er positivt. Jeg tror de aller fleste er enige om at det er
svært uheldig dersom kvinnene ikke blir eller i svært li­
ten grad er representert i kommunestyrene.
Ved kommune­ og fylkestingsvalg har alle velgerne
ubegrenset rett til å rette på stemmesedlene ved å stryke
kandidater på listene. De har likeledes adgang til å gi
kandidater en ekstra stemme ved å kumulere dem. Valg­
loven er ikke til hinder for at grupper av velgere på for­
hånd blir enige om å foreta rettinger på sine stemme­
sedler. Det er også fri adgang til å være med på velger­
aksjoner med det formål å svekke eller styrke enkeltkan­
didater eller grupper av kandidater på listene.
Ifølge opplysninger jeg har fått fra Nordland fylkes­
kommune, har ikke kvinnene i Beiarn og Vågan kommu­
ner brukt offentlige midler, men sin egen innsats i arbei­
det med å få flere kvinner inn i lokalpolitikken. Selv om
arbeidet skjer i regi av et nettverk som mottar offentlige
midler, anser jeg dette som uproblematisk.
Kenneth Svendsen (Frp): Jeg takker for svaret, som
ikke var det svaret jeg hadde ønsket å få.
Jeg skal ikke gi meg inn i en prinsipiell debatt om be­
hovet for å bruke offentlige midler for å dra kvinner inn i
politikk og næringsliv. Etter mitt syn er det kvinnens
eget ansvar å delta i det offentlige liv, både når det gjel­
der politikk og næringsliv. Denne saken er veldig spesi­
ell. Det ministeren ikke svarte på, gjelder det at de hol­
der på å starte et eget parti, som også er belyst i NettNo­
avisen. Vi vet at på Stortinget er det flertall for at man
skal ha en kvoteringsordning, og at man ønsker en forde­
ling mellom kjønnene med minimum 40 pst. kvinner. Da
lurer jeg på om ministeren ser at det kan være i strid med
Stortingets ønske om likestilling å bruke av skattebeta­
lernes penger for å starte et politisk parti bestående av
medlemmer av ett kjønn.
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: For det før­
ste: Ifølge de opplysninger jeg har fått, er det ikke brukt
av offentlige midler i dette arbeidet. Vi kan i et demo­
krati ikke hindre enkeltkvinner, også de som er tilsluttet
kvinnenettverk, å jobbe for saker de er opptatt av på sin
egen fritid.
Når det gjelder spørsmålet om hva jeg synes om arbei­
det med eventuelt å starte et eget parti, er det fullt lovlig i
Norge. De har å følge de spilleregler og lover som gjel­
der, uansett om det skulle være en egen kvinneliste eller
et eget kvinneparti. At jeg har valgt å tilhøre et av de
vanlige partiene, er noe annet, men det er fullt lovlig å
etablere nye partier i Norge hvis man ellers følger de ret­
ningslinjene som gjelder.
S p ø r s m å l 1 2
Inger Lise Husøy (A): Jeg har følgende spørsmål til
utenriksministeren:
«Det er behov for å finne mer effektive tiltak mot Irak
slik at Saddam Hussein oppfyller kravene fra FN. Boi­
kotten rammer ikke Saddams fryktregime, men sivilbe­
folkningen hardt og brutalt.
Mener Regjeringen det er mulig å finne fram til effek­
tive tiltak som også kan inkludere en endring eller opp­
hevelse av boikotten som rammer sivilbefolkningen?»
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vil minne
om at jeg besvarte spørsmål om Irak i spontanspørreti­
men den 27. januar i år.
Som jeg flere ganger tidligere har gitt uttrykk for, de­
ler Regjeringen bekymringen for den humanitære situa­
sjonen for sivilbefolkningen i Irak, slik den kommer til
uttrykk i representanten Husøys spørsmål. Jeg vil benyt­
te også denne anledningen til å understreke at det ikke er
og ikke har vært noen boikott når det gjelder mat og me­
disiner til sivilbefolkningen i Irak, verken når det gjelder
innkjøp eller bistand. Sikkerhetsrådets relevante resolu­
sjoner inneholder en ubegrenset adgang for Irak til å im­
portere matvarer og medisiner til sivilbefolkningen.
Allerede noen måneder etter at de økonomiske sank­
sjonene for de andre varegrupper var vedtatt, vedtok FNs
sikkerhetsråd også å la Irak selge en viss mengde olje for
å finansiere innkjøp av nødvendige humanitære leveran­

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1881
ser. Regjeringen i Irak valgte imidlertid ikke å benytte
seg av denne finansieringsmuligheten og støttet seg i ste­
det utelukkende på innenlandsk produksjon. Samtidig
ble det iverksatt tiltak som reduserte den innenlandske
evnen til å produsere mat.
Det var kun etter flere år med denne katastrofale poli­
tikken fra Iraks side at landets regjering motstrebende
gikk med på å benytte seg av muligheten for et begrenset
salg av olje og import av mat under Sikkerhetsrådets
overoppsyn.
Etter Saddam Husseins angrep på egen sivilbefolk­
ning i 1991 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon
som henstilte til den irakiske regjeringen å gi interna­
sjonale bistandsorganisasjoner adgang til alle som har
behov for humanitær bistand. Denne resolusjonen har
heller ikke vært fulgt opp på tilfredsstillende måte fra
Iraks side. Vi kan ikke se bort fra at Irak bevisst har
latt situasjonen for sivilbefolkningen forverre seg, for å
bruke den som et pressmiddel for å få opphevet sank­
sjonene.
Til tross for at ansvaret for denne vanskelige situasjo­
nen for sivilbefolkningen må tillegges Iraks regjering,
ønsker det internasjonale samfunnet å bidra til at situa­
sjonen forbedres. Mange land har gitt humanitær bi­
stand. Norge har økt sin bistand til Irak fra 30 mill. kr i
1997 til 51,5 mill. kr i 1998. Vi står i nær kontakt med
FN og med norske frivillige organisasjoner med henblikk
på ytterligere innsats.
FNs sikkerhetsråd vedtok den 20. februar i fjor å øke
rammen for den mengden olje Irak kan selge under det
såkalte olje­for­mat­programmet. Norge støttet dette.
Den tillatte salgsmengden ligger nå meget nær opp til det
Irak eksporterte før landet gikk til invasjonen av Kuwait.
FNs talsmenn sier at økningen av rammen har ført til
en stabilisering av den humanitære situasjonen i Irak.
Dette er positivt. Samtidig er det blitt kjent at den irakis­
ke regjeringen har unnlatt å bestille varer av vital betyd­
ning for utsatte befolkningsgrupper, til tross for at midler
til dette har vært tilgjengelige, og til tross for at disse va­
rene er klarert for levering.
FNs sikkerhetsråd har på nyåret tatt initiativet til en ny
gjennomgang av hvordan FN best skal forholde seg til
Irak­problematikken. Det er nå snakk om at tre ekspert­
paneler skal vurdere situasjonen for henholdsvis masse­
ødeleggelsesvåpen, den humanitære situasjonen og for
utestående spørsmål om krigsfanger og eiendom.
Jeg har tidligere gitt uttrykk for betydningen av Sik­
kerhetsrådets sentrale rolle i denne saken. Fra norsk side
har vi gitt vår fulle støtte til det arbeidet som nå gjøres i
Sikkerhetsrådet, og sagt at vi er villige til å bidra til dette
arbeidet dersom det er ønskelig. Norge har stilt eksperter
til rådighet for UNSCOMs arbeid, og vi har gitt signaler
om at vi er positive til fortsatt norsk innsats på nedrust­
ningssiden.
Når det gjelder panelet som etter alt å dømme vil bli
gitt i oppdrag å drøfte den humanitære situasjonen, har vi
fra norsk side sagt at det er viktig å komme frem til løs­
ninger som kan bidra til at sivilbefolkningen får forbe­
dret sin situasjon, slik representanten Husøy nevner.
I denne sammenhengen er det også viktig at den ira­
kiske regjeringen ikke gis mulighet til å skyve sivilbe­
folkningen foran seg i sine forsøk på å omgå landets for­
pliktelser når det gjelder masseødeleggelsesvåpen. For å
finne en tilfredsstillende løsning på den humanitære situa­
sjonen, samtidig som man sørger for at Irak ikke får an­
ledning til å utvikle masseødeleggelsesvåpen, er man
imidlertid avhengig av at den irakiske regjeringen viser
et minimum av vilje til samarbeid med FN.
O d d b j ø r g A u s d a l S t a r r f e l t hadde
her teke over presidentplassen.
Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for sva­
ret.
Jeg er klar over at saken har vært tatt opp tidligere, og
er også klar over svarene. Men jeg synes det skjer såpass
mye at det er på tide å stille spørsmålet igjen, bl.a. fordi
det er en del andre land som reagerer negativt på boikot­
ten og mener at den har utspilt sin rolle.
Etter min mening er boikotten inhuman, umoralsk og
et brudd på menneskerettighetene. UNICEF anslår at
5 000 -- 6 000 barn under fem år dør månedlig som følge
av straffetiltakene. Kampen mot en skruppelløs diktator
og tyrann forsvarer ikke dette.
Når de økonomiske sanksjonene ikke har fungert, sy­
nes jeg man må se etter nye metoder. Jeg håper at uten­
riksministeren vil øve påtrykk slik at FN og Sikkerhets­
rådet forsøker andre veier enn det de har gjort til nå.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Som jeg nevnte i
mitt svar til representanten Husøy, har Sikkerhetsrådet
satt ned tre ekspertpaneler som skal se på situasjonen, og
det er etter min mening nettopp å gjøre noe nytt. For å
oppsummere mitt svar, er det slik at Norge ønsker å se
Sikkerhetsrådet aktivt engasjert i denne saken. Vi støtter
at den humanitære situasjonen skal tas opp i sin fulle
bredde i likhet med de andre spørsmålene, og vi vil gjøre
vårt til at Sikkerhetsrådet kan komme frem til en helhet­
lig holdning om hvordan Irak­spørsmålet bør håndteres.
S p ø r s m å l 1 3
Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille dette spørsmålet
til utenriksministeren:
«En israelsk ubåt som kan ta atomvåpen, øver for øye­
blikket i norsk farvann. Ytterligere tester er planlagt.
Hvem har gitt tillatelse til slike øvelser og mener uten­
riksministeren det er klokt av Norge å importere sikker­
hetspolitiske problemer på denne måten?»
Utenriksminister Knut Vollebæk: Utenriksdeparte­
mentet fikk seg for ca. et år siden forelagt en forespørsel
fra Forsvarsdepartementet om å vurdere en anmodning
om anledning til å utprøve en israelsk undervannsbåt i
norsk farvann, og i den sammenheng benytte marinens
orlogsstasjon i Marvika. Det dreide seg om en under­
vannsbåt av Dolphin­klassen. Israel har hatt tre under­
vannsbåter av denne typen til bygging ved tysk verft.

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1882
Forespørselen ble gjenstand for vurdering i Utenriks­
departementet, herunder i forhold til regelverket for ek­
sport av forsvarsmateriell og tjenester. Det ble funnet rik­
tig å vurdere anmodningen som tjeneste i henhold til det­
te regelverket og konkludert med at det var grunnlag for
å gi tillatelse.
På bakgrunn av en bred vurdering gav Utenriksdepar­
tementet i brev til Forsvarsdepartementet klarsignal for
bruk av testfasiliteter ved Marvika orlogsstasjon.
La meg få presisere at norske myndigheter har lagt til
grunn at undervannsbåtene er av konvensjonell type. Vi
har også lagt til grunn at en slik tillatelse ikke innebærer
noen særordning for Israel.
La meg få opplyse at det også foreligger til behand­
ling anmodning om anløp av to av de nevnte israelske
ubåtene av Dolphin­klassen. Regjeringen er innstilt på å
imøtekomme denne søknaden i henhold til det tidligere
nevnte regelverket, som Stortinget har godkjent.
Erik Solheim (SV): Jeg skal få takke for svaret, som
inneholdt et par interessante momenter, særlig den klare
vektleggingen av at dette var et israelsk skip, i og med at
det går under tysk kommersielt flagg i norske farvann --
som i så måte er aldeles merkelig, når det i henhold til
Janes informasjon er overtatt av Israel for over et år siden.
Det framgår av utenriksministerens svar at Norge har sett
dette som et israelsk skip. Det må da være tillatt å spørre
om hvorfor man driver denne komedien med ikke en­
gang tysk militært, men tysk kommersielt flagg -- om det
kan ha til hensikt å dekke over den reelle bruken av det.
Så ble det sagt at Regjeringen hadde lagt til grunn at
det var en konvensjonell ubåt. Nå skal ikke jeg oppnevne
meg til noen militær ekspert, men det er vel slik at mange
ubåter kan levere både atomvåpen og konvensjonelle vå­
pen. Av det man kan lese av internasjonal ekspertise på
området, er det svært mange som mener at Israel skaffet
seg dette for å ha en mulighet for å slå tilbake med atom­
våpen dersom israelske landbaserte atomvåpen skulle bli
slått ut. Jeg ber om utenriksministerens kommentar til
om det er lurt å importere slike muligheter til Norge.
Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først si at
det er riktig at vi har lagt til grunn at det er et israelsk far­
tøy. Hvorfor det går med tysk flagg, kan ikke jeg svare
på, men hvis det hadde vært et tysk fartøy, hadde ikke
Utenriksdepartementet behøvd å være inne i bildet, for
da hadde det ifølge NATO­regler vært Forsvarets over­
kommando så vidt jeg vet -- iallfall Forsvarsdepartemen­
tet -- som hadde håndtert saken.
Jeg kan ikke være enig i at det dreier seg om import
av sikkerhetspolitiske problemer, som representanten
nevner i sitt spørsmål. Det dreier seg om en teknisk ut­
prøving av undervannsbåter som bygges av et tysk verft
for Israel. Anmodningen har vært praktisk begrunnet, og
den er vurdert i forhold til regelverket for eksport av for­
svarsmateriell og tjenester. Regjeringen har som nevnt
etter en bred vurdering funnet å kunne gi klarsignal. Vi
mente at dette var å anse som en tjeneste, og at det derfor
ikke var naturlig å legge noe annet regelverk til grunn
enn det som da allerede foreligger, og som, som jeg tidli­
gere har nevnt, har vært godkjent av Stortinget.
S p ø r s m å l 1 4
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille
følgende spørsmål til utenriksministeren:
«Hva er status for gjennomføringen av FN­avtalen fra
1995 for forvaltningen av vandrende fiskebestander
utenfor kyststatenes økonomiske soner, og hva gjøres fra
norsk side for å få avtalen realisert?»
Utenriksminister Knut Vollebæk: FN­avtalen fra
1995 for forvaltningen av vandrende fiskebestander fast­
setter regler om samarbeidsplikt mellom stater som fis­
ker på det åpne hav, dvs. håndhevelsesregler, tvisteløs­
ning samt regler om forvaltningen av vandrende fiskebe­
stander.
Avtalen ble ratifisert av Norge den 30. desember
1996.
Avtalen er foreløpig ikke trådt i kraft. Det vil først
skje når avtalen er ratifisert av 30 stater. Til nå har 19
stater ratifisert avtalen.
Til sammen 59 stater har imidlertid undertegnet avta­
len. Flere av disse statene arbeider nå aktivt med å foreta
de nødvendige skritt etter intern lovgivning for å ratifise­
re avtalen. Dette omfatter bl.a. Canada og EU­landene.
EU­landene vil ratifisere avtalen samlet når samtlige
medlemsland har foretatt de nødvendige konstitusjonelle
skritt i henhold til hvert enkelt medlemslands interne lov­
givning. Det er imidlertid usikkert når denne prosessen
vil være gjennomført.
Norge har både multilateralt, gjennom FN­systemet,
og bilateralt oppfordret andre stater til å slutte seg til av­
talen, slik at den kan tre i kraft snarest mulig. Norge har
regelmessig tatt dette opp i FNs generalforsamling under
behandlingen av havrettsspørsmål. Vi har videre lagt
vekt på avtalens prinsipper i forbindelse med arbeidet i
de regionale fiskeriorganisasjonene og oppfordret til rati­
fikasjon gjennom bilaterale kontakter.
Selv om FN­avtalen foreløpig ikke er i kraft, har den
allerede hatt betydning, særlig i forbindelse med arbeidet
i regionale fiskeriorganisasjoner. Norske myndigheter ar­
beider aktivt for å styrke slike organisasjoner. Dette gjel­
der f.eks. gjennom det praktiske forvaltningssamarbeidet
i den nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen NEAFC.
Samarbeidet omfatter bl.a. forvaltning av norsk vårgy­
tende sild i internasjonalt farvann, det såkalte Smutt­
havet, og arbeid for et felles kontroll­ og håndhevings­
regime.
I den grad FN­avtalen representerer nyskapning
innenfor folkeretten, som f.eks. håndhevelse overfor
fremmede lands fartøyer på det åpne hav, kan imidlertid
disse ikke uten videre påberopes før FN­avtalens ikraft­
tredelse.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret, og
jeg går ut fra at utenriksministeren er av den oppfatning
at dette er veldig viktig å få på plass. Matvareeksperter

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1883
mener jo at det piratfisket som foregår i internasjonale
farvann, er den største trusselen mot framtidig matforsy­
ning, og det er jo ting som tyder på at Norge er i ferd med
å bruke en del av prinsippene og traktatene som ligger i
denne avtalen, i forbindelse med å nekte lisens til båter
som ønsker å fiske i norsk farvann, og som har vært i de
farvannene der vi ikke ønsker at de skal fiske.
Men det som er interessant, er at det i perspektivmel­
dingen som Fiskeridepartementet har lagt fram for Stor­
tinget, og som nå skal behandles, blir antydet en utvidel­
se av fiskerigrensen til 250 nautiske mil. Dette er jo et
spørsmål som ikke er enkelt internasjonalt. Så mitt
spørsmål til utenriksministeren blir: Hva ser han som det
viktigste: å få FN­avtalen på plass, eller eventuelt å jobbe
ensidig for å få en 250 mils fiskerisone?
Utenriksminister Knut Vollebæk: I samsvar med
Voksenåserklæringen prioriterer Regjeringen satsing på
tiltak som kan fremme regulering og forvaltning på bære­
kraftig måte av fiskebestandene utenfor de nasjonale
kyststatssoner på 200 nautiske mil. Selv om Regjeringen
ikke støtter en ensidig utvidelse av disse soner, har vi gått
inn for internasjonale så vel som nasjonale tiltak for å
motarbeide uregulert fiske som undergraver etablerte
ressursforvaltningsregimer.
FN­avtalen av 1995 om fiske på det åpne hav vil ut­
gjøre en vesentlig folkerettslig ramme for styrking av
håndhevelsesregimet på det åpne hav. Norge har, som
jeg nevnte tidligere, konsekvent tatt dette opp i FN, og vi
har vist til avtalen som en nyttig impuls i arbeidet. Vide­
re har Regjeringen gjennomført tiltak som bl.a. omfatter
lisensnektelser for fiske i norske farvann av fartøyer som
har fisket uregulert på det åpne hav -- som også represen­
tanten Rasmussen nevner. Etter alt å dømme er slike til­
tak blitt oppfattet som virkningsfulle i flere utenlandske
fiskerimiljøer, og det skal ikke herske noen tvil om at vi
innenfor folkerettens rammer vil treffe alle nødvendige
tiltak for å bidra til en bærekraftig utvikling av de viktige
fiskeriressursene i havet.
S p ø r s m å l 1 5
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til fiske­
riministeren:
«Den siste tiden har det pågått en prosess med sam­
menslåing og oppkjøp av fiskeforedlingsbedrifter med
trålkvoterettigheter og eierskap i båter med konvensjo­
nelle fiskerettigheter -- dette for å få kontroll med fiske­
ressursene ut fra kortsiktig profittmotiv. Særlig kan Lo­
foten­ og Vesterålenregionen stå i fare for å miste råstoff
som er livsnerven i lokalsamfunnet, og lokalt eierskap
svekkes ved uthuling av lovverket.
Hvilke tiltak mener statsråden kan egne seg for å mot­
virke denne utviklingen?»
Statsråd Peter Angelsen: La meg innledningsvis si
at det er min erfaring at når fiskeforedlingsbedrifter sø­
ker å knytte fartøy med kvoterettigheter til seg, er det
først og fremst for å sikre bedriftene kontinuerlig tilgang
på råstoff sett i et langsiktig perspektiv.
Dernest vil jeg tilføye at eierskifte som følge av salg
eller sammenslåing av fiskeforedlingsbedrifter ikke kre­
ver tillatelse fra Fiskeridepartementet.
Fiskeridepartementets befatning med slike saker inn­
trer først når industribedriftene eier fiskefartøyer. Tilla­
telse til å erverve fiskefartøyer vurderes ut fra gjeldende
regelverk og etablert forvaltningspraksis. Eierskap til fiske­
flåten reguleres også ut fra det som vil tjene norsk fiske­
rinæring best. Særlig vekt tillegges distriktspolitiske hen­
syn, hvor en fordeling av flåten vurderes i forhold til rå­
stoffbehovet for anleggene i land. I denne vurderingen
inngår hvilke næringsmessige, samfunnsøkonomiske,
distriktsmessige og andre forhold som skal tillegges vekt.
Fiskeridepartementets praksis i slike saker er at konse­
sjoner tildelt fiskeindustribedriftenes fartøyer ikke kan
løsrives fra bedriftene.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for sva­
ret. Jeg finner det ikke betryggende, særlig den siste set­
ningen om at trålerne ikke kan løsrives fra bedriftene.
Det er råstoffet det er snakk om, det er rettighetene det
er snakk om. For eksempel i Vesterålen er det kun to pri­
vateide bedrifter, bedrifter som altså er lokalt eid, og det
er J. M. Nilsen på Andenes og Gunnar Klo AS på Myre.
Resten er oppkjøpt utenfra, av store konsern, og det er
helt klart at det er av profitthensyn. Det er om å gjøre å få
fatt i aksjene, og så kan de gjøre med råstoffet akkurat
som de selv vil. Jeg tror ikke Fiskeridepartementet, med
den politikken som føres i dag, kan forhindre det, og jeg
må da stille spørsmålet: Er det god Senterparti­politikk at
dette får lov til å skje?
Statsråd Peter Angelsen: Jeg vet ikke om jeg helt
skjønner spørsmålet til representanten Bastesen. Det som
er praksis i dag, er at når fartøy som er eid av industribe­
drifter, er til salgs, vil selvfølgelig de vurderingene som
jeg nevnte i mitt svar, bli lagt inn, og det vil bli stilt krav
til at råstoffet skal være forbeholdt den bedriften som
opprinnelig var tildelt konsesjonen. Men pr. i dag har jeg
ikke hatt noen saker hvor industribedrifter har forsøkt å
selge en tråler, for hensikten med å eie trålere, er jo å ha
tilgang til det råstoffet bedriften trenger. Det er vel heller
saker hvor fiskeindustribedrifter ønsker å kjøpe opp far­
tøy som er eid av fiskere i dag, som har kommet på vårt
bord. Fiskeridepartementet fulgt den praksis at dersom
det er fiskere i regionen som ønsker å kjøpe et fartøy, blir
det de som får muligheten til å få konsesjon -- hvis det
ikke er tilfellet, vil konsesjon bli gitt til regionens fiskeri­
bedrifter for å beholde fartøyene og kvotene i regionen.
Det vil bli lagt leveringsbetingelser til slike konsesjoner.
S p ø r s m å l 1 6
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til kom­
munal­ og regionalministeren:
«Forvaltningen av kommunale næringsfond reguleres
av Kommunal­ og regionaldepartementet, som fastsetter

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1884
årlige kapitalbehovsgrenser. Kapitalgrensene setter klare
grenser for kommunenes mulighet til aktiv deltagelse i
næringsarbeid utover mindre investeringer og etablerin­
ger av små foretak.
Er statsråden villig til å revidere regelverket slik at
kommunene, for å sikre næringsaktivitet og bosetting, får
en friere bruk av fondene?»
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: De distrikts­
politiske virkemidlene over Kommunal­ og regionalde­
partementets budsjett forvaltes på tre nivåer. Kommune­
ne forvalter de kommunale næringsfondene. Det andre
nivået, fylkeskommunene og SND regionalt, behandler
gjennom delegerte rammer saker opp til en fastsatt kapi­
talgrense. Kommunal­ og regionaldepartementet og SND
sentralt utgjør det øverste forvaltningsnivået og behand­
ler de største sakene. De tre forvaltningsnivåene skal føl­
ge samme retningslinjer for de ulike støtteordningene.
Målet med kommunale næringsfond er å styrke kom­
munenes mulighet til lokalt næringsutviklingsarbeid med
utgangspunkt i lokalmiljøenes forutsetninger og mulig­
heter. Gjennom de kommunale næringsfondene gis kom­
munene mulighet til å støtte prosjekter som det er van­
skelig å fange opp for virkemiddelapparatet på fylkes­ og
statsnivå. Dette gjelder i hovedsak små prosjekter og pro­
sjekter som ofte befinner seg i en tidlig fase.
På bakgrunn av at vi har tre forvaltningsnivåer for for­
valtningen av de distriktspolitiske virkemidlene, synes
jeg det er naturlig at det settes kapitalgrenser for hvilke
saker som skal behandles hvor. Beløpsgrensene som er
satt for hvert enkelt prosjekt, kan ses på som en effektiv
avgrensning i forhold til de ulike forvaltningsnivåene.
Dette slås også fast av NORUT Samfunnsforskning, som
i 1996 evaluerte de kommunale næringsfondene.
På bakgrunn av tilbakemeldinger fra kommuner som
forvalter de kommunale næringsfondene, er det min opp­
fatning at regelverket sikrer tilfredsstillende næringsakti­
vitet og tilstrekkelig fleksibilitet.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for sva­
ret.
Det var ikke særlig oppløftende å høre at statsråden
mener at beløpsgrensene er vide nok. Det er greit nok
med disse beløpsgrensene hvis det gjelder lefsebaking,
strikkekurs eller rosemaling for den saks skyld.
Jeg må gjøre statsråden oppmerksom på at investe­
ringsverdien på en sjark kanskje er fem eller seks ganger
større enn beløpsgrensen i kommunen. En sjark kan ska­
pe fire­fem sikre arbeidsplasser, men det blir avslått i
SND­systemet, for SND skal selvfølgelig bare satse på
store båter. Men for den lille bygda og for kommunen har
fem­seks sjarker stor betydning. Det er forskjell på lefse­
baking og sjarkfiske!
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg er helt
enig med Bastesen i at det er forskjell på lefsebaking og
sjarkfiske -- hvis det var det han sa.
Jeg er åpen for å se på beløpsgrensene. De vurderes
hvert eneste år, men vi må følge opp den arbeidsdelingen
vi har mellom de tre forvaltningsnivåene. For inneværen­
de år er beløpsgrensen allerede bestemt. Det har det gått
ut rundskriv om. Men dette er altså noe som vurderes
hvert eneste år.
Jeg har merket meg de synspunktene som Bastesen
hadde. Jeg tror at det er like viktig at en ser på hva slags
prioriteringer og vurderinger SND har på regionalt og
sentralt nivå når det gjelder strukturen på fiskeflåten.
S p ø r s m å l 1 7
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg tillater meg å stille
følgende spørsmål til arbeids­ og administrasjonsminis­
teren:
«Snart 4 år etter storflommen i juni 1995 bor ekteparet
Astrid og Rolf Rødås, Åsnes, i en gammel campingvogn.
Dette skyldes blant annet at fylkesmannen i Hedmark
ikke har avgjort om det er trygt eller ikke å bo i det gamle
huset som ble skadet under flommen. Saksbehandler hos
fylkesmannen tilbakeviser at de skal ha brukt lang tid.
Synes statsråden dette høres rimelig ut, og vil statsrå­
den gjøre noe for å få fortgang i saken?»
Statsråd Eldbjørg Løwer: Regjeringen legger stor
vekt på at saksbehandlingen i offentlig forvaltning skjer
raskt og effektivt. Borgernes rettigheter skal imidlertid
også ivaretas gjennom den plikten et forvaltningsorgan
har til å påse at en sak er så godt opplyst som mulig før
vedtak fattes.
Den aktuelle saken oppstod i forbindelse med takse­
ring av skade på huset etter flommen våren 1995, der ekte­
paret Rødås reiste tvil om grunnforholdene var trygge.
Ekteparet bad derfor kommunen vurdere grunnforholde­
ne i henhold til plan­ og bygningslovens bestemmelser.
Kommunen engasjerte to tekniske firmaer til å utføre
grunnundersøkelser og setningsmålinger. Dersom kom­
munen hadde funnet ut at grunnen ikke var sikker, ville
kommunen nedlagt forbud mot utbedring av det skadde
huset, slik det i etterkant av flommen har blitt gjort med
andre bygninger i kommunen.
På bakgrunn av resultatet fra målingene fant imidler­
tid kommunen at det ikke kunne reises tvil om sikkerhe­
ten. Dette vedtaket ble opprettholdt av kommunens faste
utvalg for plansaker, som behandlet anken fra ekteparet
Rødås i etterkant av det opprinnelige vedtaket.
For halvannet år siden, i september 1997, fikk fylkes­
mannen saken til behandling. Saken ble gitt prioritet fra
fylkesmannens side. I februar 1998 framkom det imidler­
tid nye opplysninger i saken som gjorde det nødvendig
for fylkesmannen å innhente vurderinger fra kommunen.
Det har også vært nødvendig å gå ekstrarunder overfor et
av de tekniske firmaene for å fastslå om det tekniske
grunnlaget for kommunens vurderinger har vært godt
nok. Det har også vært kontakt mellom fylkesmannen og
ekteparets advokater underveis.
Jeg vil understreke at dette har vært en komplisert sak
der opplysninger har kommet til underveis, samtidig som
fylkesmannen har vært nødt til å innhente faglig bistand i
saksforberedelsene. På bakgrunn av de opplysningene

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1885
jeg sitter inne med, vil jeg derfor ikke karakterisere fyl­
kesmannens tidsbruk i den aktuelle saken som urimelig.
Av hensyn til ekteparet Rødås er jeg imidlertid opptatt
av at det så raskt som mulig blir fattet vedtak i saken. Jeg
er derfor glad for å kunne meddele at fylkesmannen i
neste uke vil fatte et slikt vedtak.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for
et godt og utfyllende svar, med god historikk.
Det gleder meg at en avgjørelse i denne konkrete sa­
ken vil bli tatt i neste uke. Men når det er sagt, vil jeg si
at det i enkelte tilfeller vil bli hevdet fra søkerens side at
det offentlige bruker urimelig lang tid. Kan statsråden
tenke seg en begrensning på f.eks. ett år som maksimal
saksbehandlingstid, og hvis saken ikke har fått en avgjø­
relse innen denne tid, skal den avsluttes i søkerens favør?
Statsråd Eldbjørg Løwer: Når det gjelder balansen
mellom det å være rask og effektiv og det å ha en tilstrek­
kelig saksbehandling for å kunne ta et riktig standpunkt,
er det selvfølgelig en avveining i hvert tilfelle.
Det å hoppe på et forslag nå som begrenser saksbe­
handlingstiden til ett år, for så å la saken gå til den sak­
søktes fordel, synes jeg er for lettvint. Men i forbindelse
med effektivisering av moderne forvaltning og ny for­
valtning, ser vi også på saksbehandlingstiden i det offent­
lige. Jeg må derfor få lov til å komme tilbake til eventuelt
å svare bekreftende eller avkreftende på representantens
spørsmål.
S p ø r s m å l 1 8
Per Sandberg (Frp): Jeg ønsker å stille følgende
spørsmål til arbeids­ og administrasjonsministeren:
«Statens Pensjonskasse er blitt stadig mindre tilgjen­
gelig den siste tiden. Pensjonister som ringer for å få svar
på ulike spørsmål i forbindelse med sine pensjoner, risi­
kerer å måtte vente i opp til en time eller mer. Med den
moderne teleteknologien, der man venter mens man sta­
dig rykker fremover i køen, blir telefonregningene svært
høye.
Er dette en akseptabel måte å skyve utgifter over på
pensjonistene på, og burde ikke disse utgiftene bæres av
dem som har bestilt tjenesten»
Statsråd Eldbjørg Løwer: Innledningsvis vil jeg be­
merke at det selvsagt ikke er akseptabelt å måtte vente i
telefonen 1 time eller mer for å komme fram til Statens
Pensjonskasse. En slik ventetid hører også med til unnta­
kene. Slik jeg ser det, er det viktigste i denne saken hvor­
dan Pensjonskassen kan bli bedre tilgjengelig på telefo­
nen. Det er bedre å redusere ventetiden for dem som rin­
ger inn, enn å dekke innringernes kostnader forbundet
med fortsatt lange ventetider.
Årsaken til at det er blitt vanskeligere å komme fram
til Statens Pensjonskasse på telefonen, er en generelt
økende pågang av henvendelser til Pensjonskassen, og at
den ikke har kunnet sette inn tilstrekkelige ressurser til å
takle denne pågangen. I tillegg kommer det forhold at
Pensjonskassen de siste tre­fire månedene har opplevd en
tidobling av antall telefonhenvendelser angående bolig­
lån.
Denne enorme økningen i telefonhenvendelser har
ført til dårlig telefontilgjengelighet på Statens Pensjons­
kasses sentralbord samt på kundesenteret. Pensjonskas­
sen er imidlertid svært klar over tilgjengelighetsproble­
met, og har satt i verk bl.a. disse tiltakene:
-- Statens Pensjonskasse vurderer å øke telefonmottaket
for å besvare forespørsler om boliglån ytterligere.
-- Pensjonskassen styrket for et halv år siden bemannin­
gen på kundesenteret fra 10 til 16 personer. Disse har
bygd opp kompetanse på et komplisert fagfelt, som
pensjon er. Jeg regner derfor med at disse personene
vil kunne bidra til en bedre og mer effektiv rådgiv­
ningstjeneste.
-- Pensjonskassen har satt i gang mange nye rutiner og
systemer på pensjonsområdet som skal føre til raskere
saksbehandling og bedre informasjon til den enkelte i
pensjoneringsprosessen. Dette vil kunne føre til noen
færre henvendelser til Pensjonskassen, bl.a. når det
gjelder spørsmål om hvor langt en sak er kommet.
-- Pensjonskassen har kjøpt inn et telefonstyringssystem
der alle telefonhenvendelser «logges», slik at man hele
tiden kan følge telefontilgjengelighet og svartider.
Avslutningsvis ønsker jeg å nevne at Statens Pen­
sjonskasse -- som alle andre med begrensede ressurser --
er nødt til å foreta en løpende avveining når det gjelder
hvilke ressurser som blir satt inn til å besvare telefoner, i
forhold til andre oppgaver, som saksbehandling og utbe­
taling av pensjoner, brevbesvarelser mv. Jeg vil derfor
avvente virkningen av de tiltakene Pensjonskassen har
satt i gang for å bedre tilgjengeligheten på telefonen, før
jeg tar stilling til hva som eventuelt bør gjøres videre i
saken.
Jeg ser videre behov for å vurdere styring og organise­
ring av Statens Pensjonskasse sett i sammenheng med de
store utfordringene Pensjonskassen står overfor. Jeg vil i
første omgang se nærmere på alternative modeller for fi­
nansiering av Pensjonskassens driftsbudsjett, slik at den
bedre blir i stand til å håndtere den store økningen i saks­
mengde som etaten opplever.
Per Sandberg (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Det hørtes ut som om det her er mange positive tiltak
med hensyn til fremtiden i forhold til Statens Pensjons­
kasse.
Statsråden viser også til at Statens Pensjonskasse har
vært gjennom flere organisasjonsmessige endringer, og
det var i 1996 dette kundesenteret som skulle besvare
henvendelsene, ble opprettet. Ifølge lederne har disse or­
ganisasjonsendringene påvirket arbeidsmiljøet negativt.
Etableringen av kundesenteret har ført til irritasjon og
frustrasjon viser Riksrevisjonens undersøkelser. Saksbe­
handlerne bekrefter også at intensjonene med kundesen­
teret ikke er blitt oppfylt. Som statsråden var inne på, be­
sluttet man, etter tilbakemeldinger fra de ansatte, å be­
manne senteret med 16 ansatte i 1998. Kan nå statsråden,
ut fra de tiltakene som ble skissert, se for seg et bedre ar­

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1886
beidsmiljø innenfor Statens Pensjonskasse, og vil Statens
Pensjonskasses kunder kunne regne med en bedre og bil­
ligere service i framtiden?
Statsråd Eldbjørg Løwer: Når det gjelder miljøet
ved kundesenteret, har jeg ikke noe direkte svar å gi re­
presentanten her. Men når kundesenterets bemanning er
økt fra 10 til 16 personer, og med den kompetanseopp­
bygging som disse telefonsvarerne har behov for for å
kunne gi skikkelige svar, vil jeg tro at også belastningen
vil bli mindre, og at det totale miljøet i kundesenteret vil
bli bedre.
Ellers er Pensjonskassens problem at de får beskåret
sitt driftsbudsjett ved behandlingen av de årlige budsjet­
tene, samtidig som kravet til effektivitet, omorganisering
og raske svar skjerpes og økes. Av den grunn nevnte jeg
også i mitt svar at jeg ønsker å se på måten driftsbudsjet­
tet til Statens Pensjonskasse blir finansiert på, og hvilken
form det har, slik at det blir bedre forhold mellom de
oppgaver de har, og de ressurser de får stilt til disposi­
sjon.
S p ø r s m å l 1 9
Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten
Kristin Halvorsen til samferdselsministeren, vert teke opp
av representanten Rolf Reikvam.
Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende
spørsmål til samferdselsministeren:
«Det er funnet rester av avisningsvæskene glykol og
acetat i grunnvannet på Gardermoen. Dersom grunnvan­
net forurenses, vil dette ødelegge et uhyre verdifullt
grunnvannsreservoar.
Hva vil statsråden gjøre for å kartlegge og rydde opp i
forurensningene til grunnvannet, og for å forhindre slike
lekkasjer i framtiden?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Oslo Lufthavn AS
iverksatte umiddelbart tiltak for å kartlegge og rydde opp
i forurensningene etter at disse ble påvist i forrige uke.
Tiltakene som er iverksatt, omfatter:
-- Detaljerte undersøkelser for å bestemme omfang og
spredning av glykol og acetat som har nådd grunnen og
grunnvannet.
-- Det grunnvannet som blir påvist forurenset, blir pum­
pet opp og renset. Dette vil samtidig stoppe utbredel­
sen av forurensningene i grunnvannet.
-- Grunnvannsressursen har siden driftsstart vært overvå­
ket i flere titalls brønner. Det var ved rutinekontroller,
som er en del av denne overvåkingen, at forurensnin­
gen ble oppdaget. Dette overvåkingsprogrammet opp­
graderes nå til en enda mer detaljert overvåking, slik at
alle eventuelle uregelmessigheter registreres mer de­
taljert og om mulig på et tidligere tidspunkt.
-- Driftstiltak er iverksatt for å redusere kjemikaliefor­
bruket, eksempelvis ved mer mekanisk snørydding.
Samtidig som det er iverksatt strakstiltak for å rydde
opp i det som har skjedd, er det iverksatt tiltak som skal
hindre at tilsvarende situasjoner oppstår. Disse tiltakene
omfatter:
-- innskjerping av interne rutiner for å redusere kjemika­
lieforbruket
-- skjerming av den sårbare delen av grunnvannsressur­
sen ved prioritert bruk av vestre rullebane ved vanske­
lige værforhold
-- Luftfartsverket vil evaluere driften og de tekniske løs­
ninger med sikte på å optimalisere grunnvannssikrin­
gen. En vil i dette arbeidet også nytte ekstern eksperti­
se
Jeg ser alvorlig på den oppståtte situasjonen og vil
meget nøye følge saken og tilse at de nevnte tiltakene et­
terleves.
Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret.
De tiltak som er satt i verk for å rydde opp i det som
har skjedd, virker forsvarlig. I Aftenposten for i dag er
det et ganske stort oppslag om grunnvannsforekomstene,
og en forsker fra Jordforsk kaster inn en brannfakkel i
dette. Han påstår at det ikke er mulig å drive en flyplass
med en slik aktivitet uten at dette går ut over drikke­
vannskvaliteten. Jeg går ut fra at statsråden ikke er enig i
denne påstanden, men uansett er vi nødt til på en eller an­
nen måte å forholde oss til slike påstander fra forsknings­
hold.
Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir: Er stats­
råden, ut fra det som nå er sagt fra forskerhold, bekymret
for at det blir problematisk å iverksette tiltak som kan
hindre forurensning av drikkevannet under flyplassen?
Statsråd Odd Einar Dørum: Alvoret i denne saken
ligger i at Stortinget, da denne flyplassen ble vedtatt plas­
sert der den er, forutsatte at det ikke skulle være slike kje­
mikalier i grunnvannet. Det er det som er utgangspunktet.
Derfor har jeg også innen i morgen bedt om å få en full­
stendig rapportering fra Luftfartsverket om alle prosedy­
rer, registreringer og bruk av tilsettingsstoffer for å kunne
se hvordan dette er, og for å gjøre meg opp en mening om
det. I tillegg vil jeg i nær framtid også selv foreta en befa­
ring for å sette meg inn i alle de spørsmål som knytter seg
til forsvarlig sikring av miljøet. Jeg har også bedt om en
generell evaluering av alle driftsforhold ved flyplassen
med bakgrunn i driftssituasjonen og spesielt med fokus på
sikkerhet og miljø, og en slik evalueringsrapport har jeg
bedt om å få innen utgangen av februar.
S p ø r s m å l 2 0
Petter Løvik (H): Eg tillèt meg å stille følgjande
spørsmål til kyrkje­, utdannings­ og forskingsministeren:
«Striden om nasjonalt eller samisk læreplanverk førte
til at ei rekke foreldre i februar 1998 søkte om å få god­
kjent å opprette ein privatskule etter montessoriprinsippa
i Tana.
Når vil departementet gi svar på denne søknaden»
Statsråd Jon Lilletun: Tana Montessoriforening
søkte i brev 1. februar 1998 om godkjenning av privat

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1887
grunnskule ved Tanabru med rett til statstilskott etter pri­
vatskulelova. Søkjaren ynskte å verte vurdert etter føre­
målet i privatskulelova § 3 bokstav b «skipa som eit fag­
leg­pedagogisk alternativ».
Søknaden er behandla etter dei vanlege reglane for
saksbehandling i slike saker. Etter § 25 nr. 2 i privat­
skulelova er søknaden send til vertskommunen og Sta­
tens utdanningskontor i fylket for uttale. Søkjaren vart
underretta om dette i brev 12. februar 1998.
Det vart i brevet også teke atterhald om seinare å inn­
hente ytterlegare opplysningar frå søkjaren.
Departementet har hatt jamleg kontakt med søkjaren
både skriftleg og på telefon om det faglege innhaldet i
søknaden. Den 20. januar i år fekk departementet mel­
ding frå søkjaren om å behandle saka ut frå dei saksdoku­
menta som låg føre.
Søknaden vil då verte behandla så raskt som mogleg.
Petter Løvik (H): Eg vil takke statsråden for svaret
og vil minne om at det er over eitt år sidan den søknaden
kom inn. Montessoriprinsippet er velkjent og godkjent
som alternativ pedagogikk, og omsynet til dei som skal
starte skulen, til elevar og foreldre, er viktig i denne
samanhengen. Det er viktig også for den offentlege sku­
len i kommunen å få ei avklåring for deira planlegging av
skuleåret vidare.
Det er gledeleg at statsråden no seier at det vil bli ei
avklåring så snart som muleg. Eg håpar det blir ei positiv
avklåring, men det kunne vere veldig greitt å få ei nærare
presisering av kva som i dette tilfellet ligg i omgrepet «så
snart som mogleg».
Statsråd Jon Lilletun: Eg kan godt forstå represen­
tanten Løvik sitt ynske om å få eit endå meir presist svar.
Det er heilt rett som representanten seier, at det er eit vel­
kjent prinsipp som er godkjent mange stader i landet. Det
er derfor ikkje montessoriprinsippet som sådant spørs­
måla har gått på i korrespondansen og i den avsluttande
vurderinga som departementet skal gjere. Det er ein del
særlege forhold i dette tilfellet som gjer at saka har vore
noko meir innfløkt. For å prøve å roe representanten
Løvik vil eg seie at avklåring skal skje, slik at både forel­
dra og det offentlege skuleverket i Tana kan få beskjed
tidsnok til planlegginga som gjeld neste skuleår.
S p ø r s m å l 2 1
Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende
spørsmål til kirke­, utdannings­ og forskningsministeren:
««Departementet er en bremsekloss i arbeidet med å
gi norske elever et bedre inneklima.» Det er nestlederen i
Foreldreutvalget for Grunnskolen (FUG) som skriver
dette i et notat ifølge Norsk Skoleblad. Ifølge Barneom­
budet er det behov for 15 mrd. kr for å ruste opp skolene.
I budsjettet for 1999 foreslo SV en øremerket låneord­
ning på kr. 1 mrd. til inneklimatiltak. Nestlederen kon­
kluderer med at det må til statlig finansiering.
Vurderer statsråden dette annerledes enn nestlederen i
FUG?»
Statsråd Jon Lilletun: Representanten Rolf Rei­
kvam set eit viktig tema i fokus når han tek opp kva som
kan gjerast for å gje norske elevar eit betre inneklima.
Det er allment kjent at godt inneklima i skulen er ein
føresetnad for god læring. Forskrifta om miljøretta helse­
vern i barnehagar og skular, som er utarbeidd av Sosial­
og helsedepartementet, vil vonleg gjere det meir ryddig
på området, med eit einskapleg og samla regelverk. Ein
møter ofte den oppfatninga at desse krava er nye og dy­
re, men forskrifta er langt på veg ei oppdatering og vi­
dareføring av hevdvunne prinsipp og ikkje noko nytt,
sjølv om somme av krava er nye, f.eks. kravet om in­
ternkontroll.
Reglane i forskrifta er klare: verksemder som er om­
fatta av forskrifta, skal vere «helsemessig tilfredsstillen­
de». Forskrifta opnar elles for lokale vurderingar av kva
som vil vere tilfredsstillande standard på dei ulike områ­
da, og det er derfor opp til skuleeigarane å sikre at skule­
anlegga er i samsvar med krava, deriblant at det er eta­
blert internkontrollsystem.
Eg vil også minne om mitt svar i spørjetimen 20. janu­
ar i år, der eg m.a. viste til tiltak departementet har sett i
gang for å sikre barn og unge betre arbeidsmiljø:
-- Departementet har gjeve ut ei rettleiing om inneklima:
«Hvordan lage et sunt innemiljø i skolebygg», som
vart presentert den 14. desember i fjor. Rettleiinga vart
laga av nestleiaren i Foreldreutvalet for grunnskulen.
Målgruppene for dette heftet er i fyrste rekkje skulepo­
litikarar, medlemer av plan­ og byggjekomitear, skule­
leiarar, lærarar og foreldretillitsvalde. Målsetjinga er å
medverke til større kunnskap om kva inneklimaet har
å seie for helsa, trivselen og læringsvilkåra for elevane,
og om kva faktorar ein må ta omsyn til når ein vil skape
eit godt og sunt innemiljø i skulebygga.
-- I 1998 vart den fyrste Skulebyggprisen delt ut. Formå­
let med denne prisen er å stimulere kommunar og fylkes­
kommunar til å byggje gode skuleanlegg. Kvart år vil
det verte laga ein publikasjon som beskriv det skule­
anlegget som fekk prisen.
-- I samarbeid med SINTEF i Trondheim vert det gitt ut
eit hefte i løpet av våren som tek føre seg måtar å byg­
gje gode skular på. Heftet er retta til kommunane, og
er meint som ei hjelp og støtte i arbeidet med å plan­
leggje skulebygg. Det vil her verte vist eksempel på
gode løysingar.
Når det gjeld statlege midlar, har det vore eit prin­
sipp at staten ikkje yter midlar til skulebygg, noko som
også Stortinget stadfesta med busjettvedtaket for 1999.
Eit unntak har vore skulereformer som har teke nye
årskull inn i grunnskulen. Eg vil då vise til at det er in­
vestert store summar i skulebygg i samband med
grunnskulereforma. Staten yter kompensasjon til kom­
munane for utgifter til nye lokale som fylgje av at seks­
åringane er tekne inn i grunnskulen. Den statlege kom­
pensasjonen svarer til ei invsteringsramme på
5,2 milliardar kr.
Alt dette synest eg viser at departementet ikkje er no­
kon bremsekloss i arbeidet for å gje norske elevar eit bet­
re inneklima, sjølv om det alltid kan gjerast meir.

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1888
Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Hvis en
har mye god vilje, kan en si at det var et svar på spørsmå­
let.
Mitt utgangspunkt var at nestlederen i Foreldreutval­
get for grunnskolen har påpekt at det er behov for statlige
midler. Vedkommende tar utgangspunkt i bl.a. det som
Barneombudet har påvist, nemlig at det trengs
15 milliarder kr for å ruste opp skolene slik at vi kan få
tilfredsstillende inneklima. Mitt spørsmål var helt kon­
kret knyttet opp til det. Anser statsråden det for mulig
med de store investeringene vi ser foran oss, med det be­
hovet for penger som en har, at kommunene kan klare
dette uten at de får statlige midler? Jeg regner med at
nestlederen er riktig sitert i Norsk Skoleblad, og det han
åpenbart var opptatt av, var at for å få en fortgang i dette,
må en gi statlige midler. Jeg vil gjerne ha et svar på om
statsråden ser at det må til ekstra statlige midler for å
gjennomføre denne forbedringen som det er påvist behov
for.
Statsråd Jon Lilletun: Eg er samd i at representan­
ten Reikvam er ein mann av god vilje. Eg prøvde å svare
på to ledd, for det var nemleg to ting som nestleiaren
hadde sagt, både at departementet var ein bremsekloss,
og at det trongst statlege midlar.
Når det gjeld det siste, har Stortinget behandla denne
saka så seint som i samband med budsjettarbeidet, og det
er heilt rett at SV fremja forslag om midlar til dette for­
målet, men så vidt eg hugsar, var det berre dei som stem­
te for det. Eg er ikkje i tvil om at det er eit stort behov.
Eg vil likevel ikkje gå god for 15 milliardar, for eg trur
neppe Barneombodet, trass i god vilje og gode folk, har
ein heilt nøyaktig analyse av dette. Eg vil nok halde på
at dette er kommunane sitt ansvar, og at ein må finne ein
måte å fylgje opp den nye forskrifta på, som eg vil kome
attende til Stortinget med og orientere om ved eit seinare
høve.
Presidenten: Spørsmåla 22­27, frå representantane
Astrid Marie Nistad, Vidar Bjørnstad, Petter Løvik, Jan
Petter Rasmussen og Ågot Valle til justisministeren, vil
verta svara på av fungerande justisminister, statsråd Jon
Lilletun.
S p ø r s m å l 2 2
Astrid Marie Nistad (A): Eg stiller følgjande spørs­
mål til fungerande justisminister:
«I samband med at Kvinnehelseutvalget la fram sin
rapport om kvinnehelsa, peika dei på at det bør settast
ned eit offentleg kvinnevaldsutval. Stortinget har bedt
om det same i handsaming av Budsjett­innst. S. nr. 4
(1998­99) til Justisdepartementet sitt budsjettforslag for
1999.
Vil statsråden følgje opp Stortinget og Kvinnehelseut­
valget med å oppnemne eit kvinnevaldsutval?»
Statsråd Jon Lilletun: Arbeidet mot vald og over­
grep er prioritert av Regjeringa. Denne prioriteringa
gjeld òg vald og overgrep mot kvinner og den valden
som skjer privat.
Vald mot kvinner, truslar om vald og seksuelle over­
grep er eit stort problem både for dei det gjeld, og for
nærståande. I tillegg kjem redsla for vald, som vil påver­
ke handlefridomen for den einskilde. Valden mot kvin­
ner er eit problemkompleks som er eit resultat av fleire
samverkande omstende, med grunnlag i livstilhøva for
kvar einskild, og vert påverka av tilhøve som t.d. økono­
mi, rusproblem og andre personlege problem. Difor vil
eg sjå på problemkomplekset i eit samla perspektiv. Det­
te vil gjere det mogleg å byggje opp eit betre vern mot
vald og overgrep mot kvinner i eit samarbeid mellom po­
litiet, påtalemakta og helsestellet, samt frivillige organi­
sasjonar som må trekkjast inn med sin kunnskap.
Regjeringa vil arbeide for langsiktige tiltak som kan
redusere valden mot kvinner. Dette er òg bakgrunnen for
at det vart oppretta ei arbeidsgruppe med politisk delta­
king frå Barne­ og familiedepartementet, Sosial­ og helse­
departementet og Justisdepartementet for å greie ut og
kome med framlegg om tiltak mot vald og overgrep mot
kvinner. Gruppa skal greie ut problemkomplekset i vid
forstand. Arbeidet skal munne ut i ein handlingsplan
som skal vere ferdig til sommaren. Ein del av gruppa sitt
arbeid er difor å utarbeide ei kunnskapsoversikt over for­
sking og kompetanse på området, i tillegg til å kome med
framlegg om tiltak for å ta opp kampen mot vald og over­
grep mot kvinner. Det er behov for å utarbeide ei over­
sikt over den innsatsen som allereie er gjord, slik at vi
kan sjå på kva som kan gjerast for å avhjelpe problemet.
På grunnlag av dette skal gruppa kome med framlegg om
tiltak som anten byggjer på eksisterande ordningar eller
nye ordningar.
I samband med handlingsplanen skal det haldast ein
idédugnad den 15. februar 1999. Målet med idédugna­
den er å få fram synspunkt og innspel frå andre offentle­
ge organ og frivillige organisasjonar når det gjeld kon­
krete framlegg om tiltak som kan leggjast inn i hand­
lingsplanen. På idédugnaden skal ein særleg fokusere på
vald og overgrep i heimen eller der tilhøvet mellom over­
gripar og offer på annan måte er prega av personleg rela­
sjon.
Som ein del av gruppa sitt arbeid i samband med til­
taksplanen vil det difor vere naturleg å vurdere Kvinne­
helseutvalets rapport og framlegg som denne rapporten
inneheld. Arbeidsgruppa vil også vurdere spørsmålet om
oppretting av eit kvinnevaldsutval er føremålstenleg, sett
i samanheng med andre tiltak som gruppa vil foreslå.
Astrid Marie Nistad (A): Eg takkar statsråden for
svaret.
Statsråden sa at dette er eit problemkompleks. Eg er
vel nøgd med at Regjeringa har sett ned eit politisk utval
med deltakarar frå ulike departement for å sjå på dette.
Men eg er redd for at det kan få ein politisk karakter, ein
karakter av at det kanskje er Kristeleg Folkeparti sin fa­
miliepolitikk som er rådande i Regjeringa. Av den gode
grunn hadde eg følt meg langt tryggare på at alle sidene
ved kvinnevalden og det som skjer i samfunnet, hadde

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1889
vorte betre utgreidd og hadde fått ei meir seriøs motta­
king i forhold til tiltak som skal settast inn når vi skal be­
gynne med behandlinga, dersom utvalet hadde fått den
breidda som eg ønskjer eit slikt utval skal ha. Difor opp­
modar eg framleis Regjeringa til å ta eit initiativ i tråd
med det som Stortinget har sagt om saka, og, slik statsrå­
den no sa, òg Kvinnehelseutvalet har peika på i sin rap­
port.
Statsråd Jon Lilletun: Eg er overtydd om represen­
tanten Nistads oppriktige engasjement i denne saka.
Men eg seier meg lei for at representanten Nistad gjev ut­
trykk for at det ville vere eit problem om det var Kriste­
leg Folkepartis familiepolitikk som ville vere sentral i ar­
beidet med slike spørsmål. Men det kan liggje no. Eg
har lista over dei som er inviterte til denne idédugnaden,
framfor meg. Det er t.d. Senter for kvinneforsking, Like­
stillingsombodet, Kompetansesenteret for likestilling,
Norsk Krisesenterforbund, Krisesentersekretariatet -- ei
lang rekkje av alle dei som er opptekne av dette.
Regjeringa har ikkje avvist å opprette eit slikt utval,
men eg synest det er klokt å høyre kva ei så brei gruppe
representative organisasjonar og personar meiner om
dette spørsmålet, før vi konkluderer endeleg. Kanskje vil
vi til slutt vere samde, representanten Nistad og eg, om at
det er fornuftig, men vi vil altså vente på denne dugna­
den.
G u n n a r B r e i m o hadde her overtatt presi­
dentplassen.
S p ø r s m å l 2 3
Astrid Marie Nistad (A): Eg stiller følgjande spørs­
mål til fungerande justisminister:
«Politimeisteren i Trondheim har innført undervisning
og politibevis for dørvakter ved byens uteplassar som
ledd i tiltak mot uro og vald.
Vil statsråden ta eit initiativ til at politimeistrane i dei
større byane i landet set i gang tilsvarande?»
Statsråd Jon Lilletun: Det er slått fast i serverings­
lova av 1997 at det ved serveringsstader skal vere or­
densvakter godkjende av politiet når politiet finn det
naudsynt. Politiet kan krevje gjennomføring av kurs som
grunnlag for godkjenninga. Ein tilsvarande heimel for
gjennomføring av kurs hadde ein òg i den tidlegare hotell­
lova.
Justisdepartementet avgjorde allereie i 1995, i samråd
med dåverande Nærings­ og energidepartementet og
bransjeorganisasjonane, at det skulle setjast i verk kurs
for ordensvakter som ei førebels ordning. Politimeistrane
vart bedne om å gjere ei konkret vurdering av behovet
for kurs ut frå lokale tilhøve. I den utstrekninga det vert
halde kurs, skal desse vere obligatoriske. Ein går vidare
ut frå at gjennomføringa av kurs skal skje i nært samar­
beid mellom politiet sine driftseiningar og dei aktuelle
skjenkestadene og ordensvaktene. Det er ein føresetnad
at planlegginga og gjennomføringa av kurset skal skje i
samarbeid med dei kommunale styresmaktene og bransje­
organisasjonane lokalt.
Etter det departementet kjenner til, har dei fleste poli­
tidistrikta etablert eit opplegg i forhold til ordensvaktene,
anten i form av kurs, vandelskontroll eller annan kontakt
med bransjen.
Politimeisteren må, ut frå ei konkret vurdering, vurde­
re behovet for vandelskontroll og pålegg om gjennomfø­
ring av kurs. Eg kan i denne samanhengen nemne at politi­
meisteren i Oslo nyleg har sendt ut eit førehandsvarsel til
25 serveringsstader i sentrum med pålegg om å ha god­
kjende ordensvakter. Det er også utarbeidt eit kurspro­
gram over 25 timar i samarbeid med Reiselivsbedriftenes
Landsforening og Hotell­ og Restaurantforbundet. Or­
densvaktene vil verte vandelskontrollerte og gjevne ei
førebels godkjenning. Dei får eit identitetsbevis som skal
berast synleg, og dei vert pålagde å gjennomføre kurset
innan seks månader. Deretter gjev ein ordensvaktene ei
permanent godkjenning. Oslo politidistrikt tek sikte på å
krevje at 50 serveringsstader gjennomfører kurs for
ordensvaktene sine i 1999.
Kampen mot valdskriminalitet er eit av Regjeringa
sine hovudinnsatsområde, og valdsutøving i samband
med skjenkestader må takast alvorleg.
På bakgrunn av den nye serveringslova og dei røyn­
slene som er hausta i samband med kursverksemda sidan
1995, tek departementet sikte på å sende ut eit nytt rund­
skriv til politimeistrane i løpet av første halvår 1999. Om
serveringsstader skal påleggjast å ha godkjende ordens­
vakter, må framleis vurderast ut frå staden si plassering
og kva for ein risiko for valdsutøving og annan krimina­
litet som er knytt til serveringsstaden. Denne vurderinga
må gjerast av politimeisteren.
Astrid Marie Nistad (A): Eg takkar for svaret. Med
bakgrunn i at dette er eit av punkta i handlingsplanen frå
Regjeringa i samband med tiltak mot vald hadde eg venta
eit litt meir offensivt svar. Å vise til at det vert sendt ut
eit rundskriv i 1999, tykkjer ikkje eg er noko særleg of­
fensivt, sett i forhold til denne problemstillinga.
Dei fleste som uttaler seg om valdsbiletet i samband
med serveringsstader, viser til at det er ved dei minst se­
riøse serveringsstadene det er mest vald og uro -- noko
som folk dreg med seg frå dei kjem ut på gata til dei kjem
heim. Derfor hadde eg venta at Regjeringa, når den har
tatt dette inn i handlingsplanen, hadde vore langt meir of­
fensiv, hadde sagt at ein krev at politimeistrane set dette i
gang straks, og peikt på overfor serveringsstadene, at
dersom dei ikkje skaffar seg godkjenning innan rimeleg
tid, vert dei også stengde. Eg ventar at det vert gjort i det
rundskrivet som vert sendt ut frå departementet.
Statsråd Jon Lilletun: Vi definerer kanskje «offen­
sivt» ulikt. Men det vi gjer, er altså å sende ut eit rund­
skriv og å gje beskjed til politimeistrane om at dette skal
takast alvorleg. Her har eg ei oversikt over dei som alle­
reie er i gang, Trondheim og Kristiansand -- Oslo nemnde
eg i innlegget mitt -- men det må vere sjølvsagt at politi­
meistrane skal vurdere kva for skjenkestader som skal ha

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1890
ei slik ordning. Det er opplagt at både representanten
Nistad og eg kan finne ganske mange serveringsstader
med skjenkerett der det er heilt uaktuelt og heilt unød­
vendig med vakt i det heile, fordi alt fungerer som det
skal. Det vil vere eit mindretal av stadene som har eit
sterkt behov for det. Då skal det krevjast autorisasjon, det
skal vere kurs med følgjande autorisasjonspålegg, og
gjerne også iverksetjing av tiltak om ikkje pålegga vert
følgde, så eg meiner at vi med dette rundskrivet viser at
vi er offensive.
S p ø r s m å l 2 4
Vidar Bjørnstad (A): «Det er en målsetting at straf­
fedømte skal starte soningen straks og senest to måneder
etter at dommen er rettskraftig. Undersøkelser viser at
over tusen straffedømte ikke har startet soning mer enn
tre måneder etter at dom har falt. Dette begrunnes blant
annet med at politiet bruker lang tid på å få oversendt
dommene. Samtidig står fengselsplasser ledig.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre en hurtigere
soningsavvikling?»
Statsråd Jon Lilletun: Et av Regjeringens hovedmål
for kriminalpolitikken er en effektiv kriminalitetsbe­
kjempelse. Som et ledd i dette er det viktig at reaksjonen
for lovovertredelser kommer så raskt som mulig etter
overtredelsen. Det er derfor nødvendig at rettskraftige
dommer med ubetinget fengselsstraff uten unødig opp­
hold oversendes fengslene for fullbyrdelse. Det er også
nødvendig i denne sammenheng at fengslenes kapasitet
utnyttes best mulig. Ledig fengselskapasitet må søkes ut­
nyttet. Statistikken viser at fengselsvesenets kapasitetsut­
nyttelse i 1998 har vært ca. 83 pst.
Fengselskapasiteten skal brukes til domssoning og vare­
tektsopphold og avsoning av ikke­betalte bøter. Målet er
at iverksettelse av domssoning skal skje så raskt som mu­
lig etter at dommen er rettskraftig, og at varetektsplass
skal framskaffes innen 24 timer etter at fengslingskjen­
nelse er avsagt, slik at opphold i politiarrest kan unngås.
Fordi varetektspågangen varierer ganske sterkt i peri­
oder, må man likevel alltid forsøke å holde en viss plass­
reserve i lukkede fengsler.
Kriminalomsorgen skal iverksette soning av både
fengselsdommer og samfunnsstraffdommer straks, og se­
nest innen to måneder fra dommen er mottatt. I stor ut­
strekning klarer kriminalomsorgen dette, men det er en
fortløpende ambisjon at tidsbruken for iverksettelse sta­
dig skal gå ned. Justisdepartementet vil gjennomføre nes­
te resultatmåling etter første halvår 1999. Regjeringen vil
da vurdere om det er behov for ytterligere sentrale tiltak i
denne forbindelse.
Like før årsskiftet 1998­99 foretok Justisdepartemen­
tet en undersøkelse blant de fleste av landets politidis­
trikter vedrørende hvor lang tid som medgår fra en dom
er rettskraftig, til den er oversendt et fengselsdistrikt for
berammelse av soningstidspunkt. De fleste politidistrikt­
ene rapporterte om en­to ukers saksbehandlingstid. Imid­
lertid var det noen få politidistrikter som hadde lengre
saksbehandlingstid. Til tross for at disse trakk gjennom­
snittet opp, syntes den gjennomsnittlige saksbehandlings­
tiden for de innrapporterte distriktene å være ca. tre­fire
uker.
Det er ulike årsaker til at liggetiden kan være noe høy­
ere enn ønskelig. Overgang til nye tekniske saksbehand­
lingssystemer og saksbehandlingsrutiner, samt to­in­
stansreformen, synes å skape temporære forsinkelser en­
kelte steder. Mye av dette er man i ferd med å rette opp.
Andre forhold som påvirker saksbehandlingstiden for
politiet, kan være vanskeligheter med å få kontakt med
domfelte, søknader om soningsutsettelse og benådning,
samt erklæringer om soningsudyktighet. Dette vil alltid
medføre merarbeid for politiet og derved gi utslag på
saksbehandlingstiden.
I årets tildelingsbrev til politiet har Justisdepartemen­
tet presisert at rettskraftige dommer med ubetinget feng­
selsstraff uten opphold må oversendes fengslene for full­
byrdelse. Videre arrangerer departementet om kort tid et
symposium som er viet effektiviteten i straffesakskjeden,
der alle leddene i kjeden vil være bredt representert. Dis­
se tiltakene vil etter min mening gi økt bevissthet om må­
let om rask soningsavvikling.
Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker statsråden for sva­
ret.
Vi er alle enige om at vi trenger en rask reaksjon, rask
straffesaksavvikling og rask gjennomføring av straffen,
både ut fra samfunnshensyn, det å ha troverdighet til
straffesystemet, og ut fra at den enkelte skal kunne gjøre
opp for seg. I en del tilfeller er det snakk om at alvorlig
kriminelle går og venter på soning. Jeg vil understreke at
jeg ikke syns det er tilfredsstillende at det er over tusen
som venter mer enn tre måneder, særlig fordi det her er
en del alvorlige tilfeller. Det sies at det i hovedsak skyl­
des mangler i politiet, at politikamrene i gjennomsnitt
bruker nesten to måneder på å oversende saker, som en
skulle tro i stor grad består i ekspedering.
Nå har statsråden sagt at man har sendt ut et rundskriv
om at politiet må få opp farten. Jeg vil be om at statsrå­
den tar mer hånd i hanke ved å spørre politikamrene
hvordan de vil gjøre det innen en fastsatt frist. Kan stats­
råden tenke seg å se på om f.eks. domstolene kan over­
sende dommer direkte til fengselsdistriktene?
Statsråd Jon Lilletun: Det siste, om det kan sendast
direkte, vil eg ta med meg som ein idé til vurdering.
Gjennomgangen som eg hadde, viser at gjennomsnitt­
leg er ikkje situasjonen så alarmerande som ein del avis­
oppslag kunne tyde på, og som representanten Bjørnstad
refererte til. Eg reagerte nok som representanten Bjørn­
stad då eg såg desse oppslaga.
Det er opplagt at ein må ha ein viss kapasitet i forhold
til eventuell varetekt. Vi ynskjer altså ikkje at politiar­
restane skal verte brukte for mykje. Samstundes meiner
eg at ved å føreta ei undersøking før jul, fylgje opp med
eit nytt rundskriv og varsle ei evaluering, som allereie
skal kome til våren, er det gjort grep. Eg meiner ein har
teke konsekvensen av dei uheldige episodane ein har sett.

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1891
Så får neste evaluering vise om det vi har gjort, er nok.
Så tek eg med ideen som representanten Bjørnstad had­
de.
S p ø r s m å l 2 5
Petter Løvik (H): Eg tillet meg å stille følgjande
spørsmål til den fungerande justisministeren:
«Sunnmøre politikammer har fått tildelt to nye stillin­
gar for 1999. Samtidig er drifts­ og overtidsbudsjettet
kutta med fleire millionar kroner. Politimeisteren har di­
for sendt brev til lensmennene på Sunnmøre om å rykke
ut på overtid berre dersom liv og helse står i fare.
Kva vil statsråden gjere for å rette på denne heilt
uhaldbare situasjonen?»
Statsråd Jon Lilletun: Det er løyvt ca. 4,3 milliardar
kroner til politidistrikta og politiets særorgan til drift i
1999. Dette er ein auke på 7,2 pst. samanlikna med 1998.
Løyvinga skal dekkje faste, variable kostnader og øyre­
merkte midlar. Dei variable kostnadene utgjer ca. 12 pst.
av den totale løyvinga. For denne delen av løyvinga i
1999 vil dette seie ein liten reduksjon, men det er viktig i
denne samanhengen å streke under at alle faste utgifter,
til og med tillegg etter tenestelister, har fått full dekning.
For Sunnmøre politidistrikt medfører det løyvde belø­
pet for 1999 ein auke på 5,4 pst. samanlikna med 1998.
Den totale løyvinga utgjer 66 mill. kr. Dersom ein trek­
kjer ut den variable delen, som m.a. også inneheld drifts­
og overtidsbudsjettet, har Sunnmøre politidistrikt for
1999 fått ein reduksjon på 659 000 kr. Påstanden om ein
reduksjon på fleire millionar kroner er såleis ikkje rett.
Når det gjeld det nemnde skrivet, har politimeisteren
opplyst at han med bakgrunn i å ha motteke eit budsjett
med reduksjon vil varsle ei streng budsjettline til leiarane
av driftseiningane, før ein ser verknadene av reduksjonen
og før fordeling av budsjettet vert gjort internt. Leiar­
gruppa i politidistriktet har i ettertid handsama nemnde
skriv og vedteke nokre presiseringar av kva som skal
vere grunnlag for utrykking på overtid, samanlikna med
det som er kalla «liv og helse står i fare». I denne saman­
hengen er det også viktig å understreke politimeisteren
sitt ansvar for å halde budsjettet.
Sunnmøre politidistrikt er eit av dei fem politidistrikta
som får opprette nye stillingar i 1999. I dette ligg det
også at departementet arbeider med ei styrking av politi­
distriktet.
Dessutan kan ein nemne at Justisdepartementet gjen­
nomførte ein inspeksjon ved Sunnmøre politidistrikt i
tida 1. -- 4. februar i år, der m.a. ressursar og ressursbruk
var eit sentralt tema. I etterarbeidet med inspeksjonen vil
departementet sjå på ressurssituasjonen for Sunnmøre
politidistrikt og samanlikne den med dei andre politidis­
trikta.
Petter Løvik (H): Eg takkar for svaret.
Eg registrerer at det er usemje mellom statsråden og
Sunnmøre politikammer om storleiken på reduksjonen i
løyvingane til variable kostnader. Men statsråden inn­
rømmer iallfall at det har vore ein reduksjon m.a. på drift
og overtid. Dette er ei utvikling som etter mi meining er
stikk i strid med Stortinget sine føresetnader om å styrke
det aktive politiarbeidet.
I brev av 25. januar til justiskomiteen slår politiorga­
nisasjonane fast at Justisdepartementet sitt forslag vil
føre til at «aktiviteten i politiet måtte reduseres med gjen­
nomsnittlig 5 %, og en rekke stillinger vil bli stående
ubesatt». Då vil eg spørje: Er ikkje dette eit brot på Stor­
tinget sine føresetnader då ein kom med tilleggsløyvin­
gar? Kva vil statsråden gjere om det viser seg at så er til­
fellet? Og konkret: Kva legg statsråden i det han sa -- ut­
over det han her nemnde -- om at departementet arbeider
med ei styrking av Sunnmøre politidistrikt?
Statsråd Jon Lilletun: For å ta det siste fyrst. Det er
klart at når besøket var 1. -- 4. februar, er ein ikkje komen
så langt i evalueringsarbeidet at ein kan seie kva konkre­
te tiltak ein seinare vil setje i verk. Men, som eg sa, ein
har allereie retta opp ei urettvis underdekning på Sunn­
møre ved at ein ved den omfordelinga som vart gjord i
inneverande budsjett, oppretta to nye stillingar. Eg svarte
i førre spørjetime på spørsmål frå representantar som
kom frå distrikt som hadde mista stillingar, stillingar som
no er komne Sunnmøre til gode -- så her har ein prøvd å
fordele dei ressursane ein har, på ein mest mogleg rettfer­
dig måte.
Når det gjeld dette med kva Stortinget la i sitt bud­
sjettvedtak, meiner eg at Regjeringa har fylgt opp det på
ein god måte. For å utdjupe det kan eg seie at det vil vere
ein dialog mellom regjering og forlikspartar som eg hå­
per kan syne at det er tilfellet.
S p ø r s m å l 2 6
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille
følgende spørsmål til den fungerende justisminister:
«Hvilke vurderinger legger Regjeringen til grunn for å
innvilge besøksvisum for nære slektninger til mennesker
som har fått oppholdstillatelse i Norge»
Statsråd Jon Lilletun: Det er riktig at personer som
har fått oppholdstillatelse i Norge, har mulighet for kon­
takt med sine nære slektninger. Slik kontakt kan foregå i
Norge, i hjemlandet eller i et tredjeland.
Visum betyr innreisetillatelse og kan gis for inntil tre
måneder ved ønske om bl.a. familiebesøk, turistbesøk el­
ler forretningsbesøk til Norge. Så fremt utlendingen som
søker om visum, ikke er utvist fra Norge, og det ikke er
grunn til å tvile på de opplysningene vedkommende gir i
forbindelse med visumsøknaden, er regelverkets ut­
gangspunkt at visum skal gis med mindre «utenrikspoli­
tiske, sikkerhetspolitiske eller innvandringspolitiske hen­
syn taler mot», som det står i utlendingsforskriftens
§ 106 femte ledd.
Det er kriteriet «innvandringspolitiske hensyn» som
er det sentrale ved behandlingen av visumsøknader. Et
visum skal ikke være et middel til å innvandre til Norge.
«Innvandringspolitiske hensyn» taler mot visum når man

10. feb. -- Ordinær spørretime
Trykt 19/2 1999
1999
1892
ved behandling av visumsøknaden ikke finner det sann­
synlig at søkeren vil forlate Norge frivillig når visum­
perioden er omme. Utgangspunktet for en slik vurdering er
i tillegg til de opplysningene søkeren selv gir, utlendings­
forvaltningens kunnskap om den generelle situasjonen i
søkerens hjemland, samt tidligere erfaring med andre vi­
sumsøkere fra samme land som søkeren. Er den generelle
situasjonen i søkerens hjemland vanskelig, er dette et
moment som tilsier at vedkommende kan ønske å forbli i
Norge. Et slikt utgangspunkt kan imidlertid modifiseres
av opplysninger om søkerens individuelle situasjon. Er­
faring tilsier at jo sterkere tilknytning en søker har til sitt
hjemland, jo større er sjansen for at vedkommende vil re­
turnere frivillig. Også velferdsbehovet i den enkelte sak
er viktig. I denne vurderingen står slektskapsforholdet
sentralt, om det er spesielle årsaker til besøket e.l.
Foreldre innvilges f.eks. som regel visum uansett hvil­
ket land de kommer fra.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret,
som var som forventet.
Jeg vil nevne et eksempel med barn fra et afrikansk
land, den yngste er sju år, foreldrene sitter fengslet i
hjemlandet, og de har tante og søsken i Norge. I det før­
ste avslaget -- da de skulle besøke tanten -- ble «innvand­
ringspolitiske hensyn» brukt som grunn samt at en ikke
var i nær nok familie. Ved den andre søknaden, da de
skulle besøke søsknene, ble avslaget fremdeles begrun­
net med «innvandringspolitiske hensyn», en bemerket
bare kort at en hadde merket seg de familiære forholde­
ne.
Dette må vel bety at Regjeringen i realiteten vektleg­
ger innvandringspolitiske forhold sterkere enn de rent fa­
miliære, slik at det ville være mer redelig å si at det er det
som er grunnen. Og videre må det, selv om det dreier seg
om barn på sju år, bety at de innvandringspolitiske hen­
syn teller mer enn de humanitære og menneskelige selv
når det gjelder besøksvisum.
Statsråd Jon Lilletun: No reknar eg med at represen­
tanten Rasmussen har forståing for at eg ikkje kan be­
handle enkeltsaker frå Stortingets talarstol. Generelt vil
eg likevel seie at det eg sa om at f.eks. foreldre som ho­
vudregel alltid får innvilga opphaldsløyve og visum, vi­
ser at ein i mange tilfelle legg meir vekt på familiære år­
saker enn på innvandringspolitiske årsaker.
Så vil ein alltid ha eit vanskeleg grenseland, og der vil
ein sikkert kunne leggje til grunn ulike vurderingar. Det
er viktig at ein tek på alvor sosiale, menneskelege og fa­
miliære forhold, men samstundes skal denne forskrifta
fylgjast. Vi erkjenner at det er vanskeleg, men prøver li­
kevel på ein samvitsfull måte å gjennomføre det best mog­
leg.
S p ø r s m å l 2 7
Ågot Valle (SV): Jeg har følgende spørsmål til funge­
rende justisminister:
«På en høring i regi av Oslo Bispedømmeråd kom det
fram at serberne i Øst­Slavonia i Kroatia blir utsatt for
omfattende trakassering, og at situasjonen stadig forver­
rer seg. En av de serbiske krigsfangene fra andre ver­
denskrig skriver i et brev til statsminister Kjell Magne
Bondevik at den fascistiske organisasjonen Ustasja har
fått nytt liv i Kroatia.
Vil statsråden på bakgrunn av disse opplysningene
vurdere å gi de serbiske asylsøkerne fra Øst­Slavonia
opphold på humanitært grunnlag»
Statsråd Jon Lilletun: Norske utlendingsmyndighe­
ter har inngående kjennskap til situasjonen i Øst­Slavo­
nia i Kroatia. Vi holder oss jevnlig oppdatert gjennom
rapporter og direktekontakt med forskjellige internasjo­
nale organisasjoner som overvåker menneskerettighets­
situasjonen og sikkerhetssituasjoen i Øst­Slavonia. I til­
legg har utlendingsmyndighetene foretatt fire delega­
sjonsreiser til området, senest i november 1998. På slike
reiser har man selvsagt også direkte kontakt med serbis­
ke representanter fra ulike hold. På denne måten får vi en
bred bakgrunn for vurderingen av situasjonen. Vi er såle­
des kjent med de opplysningene som fremkom under hø­
ringen, og disse har inngått i vår vurdering.
Det er ingen tvil om at situasjonen i Øst­Slavonia er
vanskelig for etniske serbere og at utviklingen etter 15. ja­
nuar 1998 ikke har vært tilfredsstillende. Det er imid­
lertid ingen dramatiske endringer i situasjonen i den se­
nere tid. Etniske serbere kan ofte bli utsatt for ulike for­
mer for diskriminering og trakassering. De kan også bli
utsatt for trusler, spesielt fra privatpersoner. Det er klart
at særlig dette siste er svært skremmende og medfører at
serberne ønsker å flytte fra området, spesielt når dette
kommer i tillegg til en vanskelig økonomisk og sosial si­
tuasjon, med bl.a. høy arbeidsledighet for serberne. På
den annen side er antallet rapporterte konfliktepisoder
gått klart ned mot slutten av året, og det er heller ikke
grunnlag for å si at slike trusler de blir utsatt for, i almin­
nelighet følges opp med handling. Jeg minner i denne
sammenheng om at politiet i området er sammensatt av
både kroater og serbere, og at politiets nøytralitet og
måte å fungere på er under internasjonal overvåkning.
På bakgrunn av den kjennskap vi har til menneskeret­
tighetssituasjonen og sikkerhetssituasjonen i området,
kan vi ikke se at enhver serbisk asylsøker har behov for
beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Denne
vurderingen sammenfaller med vurderingen som bl.a.
FNs høykommisær for flyktninger har foretatt. Følgelig
må hver søknad vurderes individuelt, der den enkeltes si­
tuasjon må vurderes konkret i forhold til om vedkom­
mende har behov for asyl eller fyller vilkårene for opp­
hold på humanitært grunnlag.
Det betyr altså at vi, i likhet med en rekke andre nøy­
trale organisasjoner, ikke kan se at den generelle situa­
sjonen eller utviklingen i området er av en slik karakter
at alle serbiske asylsøkere må få bli i Norge. På den an­
nen side vil det kunne være personer som er i en særlig
vanskelig situasjon, hva enten det skyldes deres forhold i
Kroatia eller andre personlige forhold, og som derved

Forhandlinger i Stortinget nr. 127
10. feb. -- Ordinær spørretime
S 1998­99
1999 1893
(Statsråd Lilletun)
fyller de vanlige vilkårene for å få opphold i Norge. Av
de i underkant av 2 500 etniske serberne som har søkt
asyl i Norge, er det for øvrig gitt oppholdstillatelse til ca.
150 personer fram til nå, nettopp etter en konkret vurde­
ring av deres situasjon.
Ågot Valle (SV): Ja, vi ser jo klart her at det er en
puslete innvilgningsprosent, og det viser hvor trangt nål­
øyet er inn til Kongeriket Norge -- eller hvor lett det er å
bli kastet ut igjen.
Når statsråden nevner at antallet rapporterte konflikt­
episoder er gått klart ned på slutten av året, er ikke det så
rart, for det er ikke så mange serbere igjen. Det som er al­
vorlig, er at det ikke bare er de serbiske flyktningene som
kom fra andre deler av Jugoslavia til Øst­Slovenia som
flykter, men det er de som har bodd der over lengre tid.
Det er nå flere som rapporterer om en etnisk rensning.
Den kroatiske Helsingfors­komiteen snakker om de
kroatiske myndigheters higen etter å skape et etnisk rent
område. Jeg kunne ha kommet med en hel masse eksem­
pler, men det gir ikke tida mulighet til.
Utlendingslova § 15 gir fullt mulig vern mot forføl­
gelse ved å gi opphold på humanitært grunnlag. Bør man
ikke når nye informasjoner kommer til, og det mener jeg
kom fram gjennom denne høringa, vurdere situasjonen
på nytt? Gjør det ikke inntrykk når det rapporteres om et­
nisk rensning?
Statsråd Jon Lilletun: Jo, det gjer inntrykk. Og det
gjorde såpass inntrykk at Regjeringa tok kontakt med
Høgkommissæren for flyktningar ut frå den situasjonen
som vart gjord kjent på denne høyringa, for å sjå om dei
hadde endra syn i forhold til tidlegare når det gjaldt
heimsending til dette området. Vurderinga frå Høgkom­
missæren var at folk der hadde det vondt, dei hadde det
vanskeleg, og det var trakassering. Men i forhold til store
andre område i verda der det òg er tilfellet, gav ikkje vur­
deringa og rådet som er gjeve frå Høgkommissæren
grunnlag for å endre vår vurdering. Derfor: Vi har gått
igjennom opplysningane på nytt og funne at sjølv om det
er vondt og vanskeleg, kan ikkje Regjeringa endre stand­
punkt på grunn av det.
S p ø r s m å l 2 8
Britt Hildeng (A): «Byrådet i Oslo har foreslått å set­
te eldreomsorg i tre bydeler ut på anbud som ledd i en
omfattende plan for privatisering av hovedstadens eldre­
omsorg. Byrådet ønsker videre å delegere vide privatise­
ringsfullmakter på dette og andre områder til underlig­
gende etater og bydeler.
Hvor langt mener statsråden at kommuner kan gå i
konkurranseutsettingsvirksomhet innen helse­ og om­
sorgssektoren?»
K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l hadde her gjen­
inntatt presidentplassen.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Konkurranse­
utsetjing av pleie­ og omsorgstenester reiser fleire spørs­
mål. Sjølv om privat drift er velkjent gjennom t.d. privat
pleie og ideelle organisasjonars drift av alders­ og sjuke­
heimar, vil ei utsetjing av tenester føra med seg nye ut­
fordringar for kommunane dersom kommersielle firma
kjem inn i sektoren.
Det er i dag ikkje rettslege skrankar korkje i kommune­
helsetenestelova eller sosialtenestelova mot å overføra
driftsansvar for pleie­ og omsorgstenester til private firma.
I lov om kommunar og fylkeskommunar § 12 nr. 3
heiter det:
«Kommunestyret fastsetter selv kommunedelsutvalg­
enes arbeidsoppgaver. Kommunedelsutvalg kan tilde­
les avgjørelsesmyndighet i alle saker vedrørende kom­
munedelen hvor ikke annet følger av lov.»
Eg viser òg til kommuneloven § 23, som gjeld vidare
delegering av fullmakter:
«Kommunalt og fylkeskommunalt folkevalgt organ
kan gi administrasjonssjefen myndighet til å treffe
vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er
av prinsipiell betydning, hvis ikke kommunestyret el­
ler fylkestinget har bestemt noe annet.»
Dette vil gjelda tilsvarande for bydelsadministrasjo­
nen i Oslo. Tolking av kva som er av «prinsipiell betyd­
ning» når det gjeld konkurranseutsetjing av pleie­ og om­
sorgstenesta, er ei sak for bystyret.
La meg likevel understreka:
Kommunane har ikkje høve til å konkurranseutsetja
forvaltningsoppgåver og utøving av mynde. Kommu­
nane skal ta hand om:
-- tildeling av tenester etter lovverket og lokale vedtak
-- utforming og kontroll av tenestene etter lovverket, po­
litiske vedtak og detaljerte kontraktar med den som er
ansvarleg for drifta
-- finansiering av tenestene
Pleie­ og omsorgssektoren har liten tradisjon for de­
taljert omtale av eigne tilbod og kvalitetskrav. Dersom
kommunen vel å konkurranseutsetja denne sektoren, er
det naudsynt å setja i verk eit grundig arbeid med å presi­
sera omfanget av dei tenestene ein ynskjer å få levert, og
kva kvalitet tenestene skal ha.
Mellom anna må desse tilhøva vurderast:
-- Kommunen må til kvar tid utvikla og halda på kompe­
tanse innanfor områda økonomi, juss, forhandling og
sjølvsagt pleie og omsorg.
-- Kommunen må som ansvarleg for kontrakten og som
arbeidsgjevar kunna handsama omlegging og eventu­
elt nedlegging av kommunale tiltak.
-- Kommunen må òg vera budd på og ha kapasitet til å
handsama eventuelle akutte problem i det private ten­
estetilbodet.
Eg ynskjer at kommunane aktivt drøftar alternativ til
privatisering/konkurranseutsetjing. I Voksenåserklærin­
ga har vi lagt vekt på modernisering og fornying av of­
fentleg sektor. Den store satsinga på pleie­ og omsorgs­
sektoren i samband med handlingsplanen for eldreom­
sorga vil gje eit godt grunnlag for eit offentleg tenestetil­
bod også i tida som kjem.
127

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1894
Tenestene på dette området er av personleg karakter.
Det gjer dei spesielt sårbare. I samband med handlings­
planen for eldreomsorga går det no føre seg eit lyft over
heile landet på denne sektoren. Bygningar og personell
er sette i fokus. Kvaliteten i tenestene må drøftast nær­
are.
Regjeringa tek sikte på å gje ei nærare utgreiing om
konkurranseutsetjing av pleie­ og omsorgstenester i
kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000. Proposi­
sjonen vert lagd fram i mai.
For ytterlegare å bidra til den grenseoppgangen som
er naudsynt, vil eg òg syta for at Stortinget får høve til ei
drøfting av grunnprinsippa, verdigrunnlaget og kvalite­
ten i pleie­ og omsorgstenesta.
Britt Hildeng (A): Jeg vil takke for svaret, men jeg
vil understreke at omfanget av konkurranseutsettingen i
Oslo er meget stort. Det er eldreomsorg pr. i dag for
157 mill. kr og 470 årsverk som settes ut på anbud, med vel­
signelse fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Dette dreier
seg ikke bare om kommende virksomheter, men om virk­
somheter som allerede er i drift, og byrådet har definert
dette som det første skritt til å sette hele Oslos eldreom­
sorg ut på anbud. Et slikt prosjekt vil ha en økonomisk
ramme på 3 milliarder kr. Dette skaper stor usikkerhet.
Jeg har lyst til å spørre statsråden om hun vil gi
Thorbjørn Jagland rett i hans advarsel om at en koalisjon
av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ville
kunne komme til å gå i kompaniskap (presidenten klub­
ber) med Høyre og Fremskrittspartiet i deres privatise­
ringsiver. Og jeg vil be om ...
Presidenten: Taletiden er omme.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Når spørsmå­
let så direkte er knytt til meiningar frå Arbeidarpartiet sin
parlamentariske leiar, føler eg behov for å seia at det
undrar meg at den førre regjeringa ikkje i sterkare grad
trekte grenser i høve til konkurranseutsetjing.
I balansepunktet mellom kommunalt sjølvstyre og
statlege retningslinjer er det behov for klarare grenser
enn det det vart lagt opp til frå den førre regjeringa. Eit
arbeid på dette feltet er igangsett i departementet. Og
som sagt, dette vil det bli høve til å koma tilbake til både
ved behandlinga av kommuneøkonomiproposisjonen og
òg i ein debatt som eg vil leggja til rette for og som gjeld
innhald og kvalitet i tenestene.
S p ø r s m å l 2 9
Bendiks H. Arnesen (A): Jeg tillater meg å stille føl­
gende spørsmål til sosialministeren:
«I de senere år har det vært arbeidet med utvikling av
teknologiassistert omsorg i omsorgsboliger og sykehjem.
Utprøvingen har vist at bruk av teknologi i kombinasjon
med personlig omsorg kan forhindre ulykker og bidra til
varsling ved fall og lignende. Teknologien kan særlig
være nyttig i omsorgen for tunge beboergrupper med hu­
kommelses­ og desorienteringsproblemer.
Vil statsråden foreta en praktisk og etisk vurdering av
teknologien med henblikk på bruk i omsorgstjenesten?»
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det finst i dag
mange tekniske hjelpemiddel på marknaden. Det går føre
seg eit omfattande utviklingsarbeid på dette området, og
det er all grunn til å tru at bruken av ulike tekniske inn­
retningar vil auka i tida framover. Spekteret av tekniske
hjelpemiddel er stort, frå hjelpemiddel som brukaren
sjølv utløyser, som t.d. tryggleiksalarmar, til omfattande
overvakingssystem.
Tekniske løysingar og ny teknologi kan gje funksjons­
hemma og eldre høve til å leva eit sikrare og meir sjølv­
stendig liv ved å kompensera for reduserte funksjonar,
gjera kommunikasjon mogleg, hindra ulykker og varsla
når brukaren treng hjelp. Samtidig kan slikt utstyr repre­
sentera omfattande inngrep i privatlivet. Dette reiser vik­
tige personvernspørsmål. Særlege etiske og juridiske
spørsmål er knytte til bruk av tekniske innretningar i
tenesteytinga til personar som ikkje kan gje eit gyldig
samtykke til bruken, som t.d. aldersdemente. Det er òg
ein fare for at teknologiske løysingar kan bli ei erstatning
for anna nødvendig eller ynskjeleg hjelp. Teknikk kan
aldri erstatta menneskeleg kontakt og omsorg.
Bruken av tekniske alarm­ og varslingssystem vart
vurdert og regulert i samband med sosialtenestelova ka­
pittel 6A «Rettigheter for og begrensning og kontroll
med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer
med psykisk utviklingshemming». I rundskrivet til lova
er det gjort nærare greie for dei retningslinjene som gjeld
kring dette.
Vi står overfor store utfordringar i omsorga for eldre
og funksjonshemma i åra framover. Den moderne tekno­
logien utfordrar både rammene og innhaldet i omsorga.
Vi må vera opne for å vurdera teknologiske løysingar
som kan gje brukarane ein betre og sikrare kvardag.
Samtidig er det viktig å vera klår over dei etiske dilemma
som vil vera knytte til omfattande bruk av slike innret­
ningar.
Departementet vurderer for tida kva tiltak, under dette
endringar av regelverket, som kan sikra rettstryggleiken
til aldersdemente. Ei vurdering av bruken av tekniske
innretningar vil vere ein viktig del av dette arbeidet.
I tillegg er det viktig at vi reiser ein debatt om innhal­
det i pleie­ og omsorgstenestene. Og som eg svarte i det
førre spørsmålet, vil eg syta for at Stortinget får høve til
ei drøfting av grunnprinsippa, verdigrunnlaget og kvali­
teten i pleie­ og omsorgstenesta.
Bendiks H. Arnesen (A): Jeg takker statsråden for
svaret.
Den gruppen omsorgstrengende som representerer
noen av de største utfordringene for omsorgstjenesten i
dag, er mennesker med desorienterings­ og hukommelses­
problemer. Og for dem som berøres av dette, de pårøren­
de, de ansatte og ikke minst de selv, er dette en situasjon
som kan være meget vanskelig å takle i hverdagen.
Ganske ofte hører vi at folk med slike problemer blir
borte fra sykehjem eller bolig og det må gjennomføres

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1895
leteaksjoner. Dessverre har det også vært tilfeller med
tragisk utfall av slike forsvinninger.
Jeg ser også klart det etiske dilemmaet som statsråden
her nevner, men jeg tror likevel det er nødvendig å ta den­
ne diskusjonen, for jeg ser at ikke minst ansatte i institu­
sjoner, hvor bemanningen ofte er begrenset, settes i en
umulig situasjon. Jeg ser fram til å få denne diskusjonen.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Representan­
ten Bendiks H. Arnesen peika på både viktige eksempel
som det er vel verdt å ta med seg vidare, og dei mange di­
lemma som dei tilsette i denne sektoren står overfor i dag.
Eg er glad for det engasjementet han her har vist ved å ta
opp dette spørsmålet, og så vil eg gjere mitt til at vi får pro­
blemområda innafor dette feltet nærmare utdjupa og drøfta.
S p ø r s m å l 3 0
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil stille følgende
spørsmål til helseministeren:
«I Norge finnes det helikopterbaser så vel for red­
ningstjenesten som for luftambulansetjenesten. De to tje­
nestene er organisasjonsmessig atskilt ved at redningstje­
nesten er underlagt Justisdepartementet mens luftambu­
lansetjenesten er underlagt Sosial­ og helsedepartemen­
tet. Ved et redningsoppdrag ved Dombås kan dette
innebære at ambulansehelikopteret der står på bakken
mens en terrengmessig mer uegnet Sea King flys inn fra
Vestlandet.
Ser statsråden svakheter ved dagens organisering?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Redningstjenesten de­
fineres som den offentlig organiserte virksomhet som ut­
øves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde
mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulyk­
kes­ eller faresituasjoner og som ikke blir ivaretatt av
særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak.
Justisdepartementet har ansvaret for den administrati­
ve samordningen av redningstjenesten. Hovedrednings­
sentralen og de lokale redningssentraler har ansvaret for
den operative samordningen ved aksjoner.
Hovedredningssentralen kan etter rekvireringsreglene
for luftambulanse rekvirere luftambulanse til rednings­
oppdrag. Dette skjer ved at lokal redningssentral, politi­
distrikt, anmoder hovedredningssentralen om å få benyt­
te luftambulansehelikopter i forbindelse med f.eks. søk
etter savnet person. Luftfartøyene vil i slike tilfeller være
underlagt den redningssentralen som koordinerer aksjo­
nen. Redningssentralen betaler luftambulanseoperatøren
for slike oppdrag. 1995 ble det registrert 61 slike red­
ningsoppdrag. Det virkelige tallet er sannsynligvis en
god del større, idet et redningsoppdrag ofte omdefineres
til luftambulanseoppdrag dersom man finner en skadet
som har behov for legehjelp.
Det er i utgangspunktet redningshelikoptrene som
skal utføre redningsoppdrag. En av målsettingene for
ambulansehelikoptrene er at de skal være en ressurs som
kan settes inn i redningsoperasjoner. I det ligger ikke at
de skal fungere som redningshelikoptre, men at de skal
kunne brukes som den akuttmedisinske ressurs de faktisk
representerer.
En utvikling av ambulansehelikoptrene i retning av
redningshelikoptre vil bl.a. forutsette større helikoptre og
påmontering av heis. Dette er ikke bare et teknisk, ut­
styrsmessig spørsmål, men vil også stille betydelig økte
krav til trening og redningsmessig kompetanse. Større
helikoptre kan bety tap av funksjonalitet ved økte krav til
landingsplass. Luftambulanseutvalget, som nylig har ut­
redet luftambulansetjenesten i Norge, mener at nytten
ved en slik utvikling ikke står i rimelig forhold til kostna­
dene, og vil derfor ikke gå inn for en slik utvikling.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker statsråden for
svaret.
Jeg er helt enig i at der hvor situasjonen fører til økt
og uhensiktsmessig ressursbruk, vil en samordning være
uegnet. Jeg ble oppmerksom på problemstillingen under
et besøk på Dombås, der man altså opplevde at et heli­
kopter fra redningstjenesten ble fløyet inn, mellomlandet
og tanket opp ved siden av det helikopteret som står på
Dombås, for så å fly inn i et område i umiddelbar nærhet
av Dombås og gjøre et søk, samtidig som det helikopteret
som var stasjonert på Dombås, ikke var i bruk til andre
formål. Man får da en helt uhensiktsmessig ressursbruk
nettopp ved at man ikke bruker det helikopteret som er
plassert nærmest. Utstyrsmessig beskrev de det også slik
at dette ikke ville ha vært noe problem i det hele tatt. Sø­
ket kunne ha vært avbrutt, og helikopteret ville kunne ha
vært brukt til ambulanseoppdrag uten forsinkelse.
Det utvikler seg tydeligvis to parallelle kulturer der man
ikke uten videre har den samordning og det samarbeid man
burde hatt for å få til en bedre ressursbruk. Ser helseminis­
teren den problemstillingen, og kan han tenke seg å gå nær­
mere inn i den og vurdere en bedre samordning?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har redegjort for
hvordan ansvarsfordelingen og også koordineringsansva­
ret er utformet i de ordninger vi har for henholdsvis red­
ningstjenesten og luftambulansetjenesten. Jeg kan selv­
følgelig ikke utelukke at det i praksis finnes eksempler
på dårlig samordning, selv om intensjonene og retnings­
linjene skulle være de beste.
Mitt svar på representanten Ballos tilleggsspørsmål er
at vi nå har to offentlige utredninger til behandling. Det
er NOU 1998:8 Luftambulansetjenesten i Norge, som
nettopp har vært på høring, og NOU 1997:3 Om Red­
ningshelikoptertjenesten, som er justisministerens an­
svar. Det vil gi en anledning til å gjennomdrøfte de
spørsmål som representanten Ballo reiste. Når jeg ikke
gikk lenger i mitt svar enn jeg gjorde, var det nettopp av
respekt for den prosessen som vi har foran oss knyttet til
disse utredningene, som jeg regner med vil bli forelagt
Stortinget på en egnet måte.
S p ø r s m å l 3 1
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har følgende spørsmål
til helseministeren:

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1896
«I sosialkomiteens Innst. S. nr. 231 (1995­96) til
St.meld. nr. 16 (1995­96), «Erfaringer med lov om svanger­
skapsavbrudd m.v.», uttrykte komiteflertallet at kvinnene
ved et abortinngrep burde stilles overfor valget mellom
kirurgisk og medisinsk abort ved at også en abortpille
kan gis ved sykehus som alternativ til det kirurgiske inn­
grepet. I dag gis dette tilbudet svært få steder, slik at
abortsøkende kvinner i liten grad kan velge.
Vil statsråden se til at tilbudet blir landsdekkende?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: I spørretimen den 11. feb­
ruar i fjor besvarte jeg spørsmål med omtrent samme inn­
hold som det spørsmålet representanten Olav Gunnar
Ballo her stiller. I mitt svar den gang gjorde jeg rede for
holdningen til abortpillen og hvilke muligheter norske
kvinner har til å benytte den. Svaret jeg gav den gang, er
gyldig også i dag.
Abortpillen er ikke i ordinær handel. Likevel kan pil­
len i praksis sies å være tilgjengelig over hele landet. Et
vilkår for å kunne benytte pillen fremfor kirurgisk inn­
grep er at avdelingsoverlege, eventuelt seksjonsoverlege,
ved det aktuelle sykehuset søker Statens legemiddelkon­
troll om såkalt godkjenningsfritak. Det er en faglig vur­
dering som ligger til grunn for søknaden. Normalt blir
søknader om godkjenningsfritak avgjort i løpet av to
uker. Rekvirerende lege har et særlig ansvar for å se til at
legemidler gitt etter godkjenningsfritak, tilfredsstiller de
krav til kvalitet, sikkerhet og effekt man normalt stiller til
legemidler.
Innvilgelse av godkjenningsfritak gir anledning til å
benytte pillen i en nærmere avgrenset periode. Deretter
blir det opp til den enkelte sykehuslege å vurdere hvor­
vidt bruk av det aktuelle preparatet er den behandlings­
form som den enkelte pasient vil være best tjent med.
De fleste av landets sykehus har til nå ikke tatt i bruk
pillen. Blant de sykehus som benytter pillen, varierer
omfanget av bruken sterkt. Dette kan ha sammenheng
med at produsenten har hatt problemer med å dekke et­
terspørselen i 1998, og at sykehusene av den grunn ikke
har kunnet bruke pillen i tiltenkt omfang. Jeg har fått
opplyst at leveringssituasjonen ventelig vil bli bedre i
1999. Et noe svakt omfang av bruken av pillen kan også
ha sammenheng med at svangerskapsavbrudd ved bruk
av medikamenter er en ny metode i Norge og dermed
ikke fremstår som et nærliggende alternativ til kirurgisk
inngrep. Det er først i løpet av det siste året at pillen er
blitt prøvd ut ved norske sykehus. Haukeland sykehus i
Bergen var først ute. De fikk levert sine første piller i
april 1998, og anser nå at pillen kan gå inn som en del av
sitt medisinske tilbud.
Abortloven § 3 slår fast at inngrep som utføres før 12.
svangerskapsuke, kun kan utføres i sykehus eller andre
helseinstitusjoner som fylkeslegen har godkjent til dette.
Loven skiller ikke mellom kirurgisk inngrep og medika­
mentelt indusert svangerskapsavbrudd.
Jeg anser forvaltningens håndtering av denne saken å
være i tråd med Stortingets behandling av disse spørs­
mål, jf. Innst. S. nr. 197 for 1988­89 og Innst. S. nr. 231
for 1995­96. Sykehusene må gjøre en faglig vurdering av
om de skal benytte abortpillen som et alternativ til kirur­
gisk inngrep. Sykehusene må selv vurdere om de er klare
til å ta i bruk pillen og om de derfor skal søke om god­
kjenningsfritak.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker statsråden for
svaret. Jeg oppfattet at statsråden mener at situasjonen i
dag er sidestilt med situasjonen for et år siden og at man
derfor ikke skal gi noe annet svar. Men i forhold til for et
år siden er det en vesensforskjell, fordi man nå nettopp
høster erfaringer med bruk av abortpillen som et alterna­
tiv til kirurgisk inngrep.
Så vidt jeg er kjent med, er det seks land i verden -- og
det vil komme nye land til -- der man har prøvd ut denne
pillen, og det begynner å bli et rikelig erfaringsmateriale.
Fagfolk beskriver det slik, eksempelvis Ole­Erik Iversen,
som er professor og spesialist ved Haukeland sykehus, at
behandlingen med medikamenter er sikrere og mer skån­
som og enklere for kvinnen. Det beskrives også at av de
kvinner som har valgt metoden, vil 85 pst. anbefale den.
Det betyr at man står overfor en type behandling som gir
mindre komplikasjoner, er mindre risikofylt og som er å
foretrekke.
Ser ikke statsråden det som tjenlig, også ut fra Stor­
tingets vedtak, at man da får et bedre tilbud enn det som
er i dag?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg anser det for å
være en oppfølging av Stortingets behandling at forvalt­
ningen faktisk innvilger de godkjenningsfritak som det
blir søkt om, når kriteriene for slike godkjenningfritak
foreligger. I den grad leveringssituasjonen for disse medi­
kamentene har vært en begrensende faktor, har jeg fått
opplyst at det ventelig vil bli bedre i 1999.
Men det må være slik også her at det er ansvarlig lege
som med utgangspunkt i tilgjengelige behandlingsmulig­
heter på det aktuelle sykehus, ut fra forsvarlighetskriteri­
er og i samråd med pasienten, vurderer hvilken behand­
lingsmetode som er riktig å anvende.
Jeg antar at med de erfaringer man etter hvert vinner,
så vil flere sykehus ta denne pillen i bruk. Jeg er enig
med representanten Ballo i at i den grad dette er en mer
skånsom og bedre metode, kan det skje.
S p ø r s m å l 3 2
Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten
Karita Bekkemellem Orheim til helseministeren, vil bli
tatt opp av representanten Asmund Kristoffersen.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil på det grunnlag
som presidenten refererte til, stille følgende spørsmål til
helseminister Dagfinn Høybråten:
«I Dagbladet 24. januar 1999 tar norske leger til orde
for å gi den såkalte lykkepillen til barn/unge.
Mener statsråden at slik medisinering av mindreårige
er forsvarlig, mener han det er en fallitterklæring at mindre­
årige blir satt på kjemisk fremstilte antidepressiver over
kortere eller lengre tid, og hva vil statsråden gjøre for at

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1897
disse barna/ungdommene får forsvarlig psykologisk
behandling?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: 15­20 pst. av alle barn
har i løpet av oppveksten lettere eller tyngre psykiske li­
delser. Cirka 5 pst. har alvorlige lidelser i form av psyko­
ser, alvorlige depresjoner og tvangslidelser, og trenger
hjelp fra 2.­linjetjenesten.
For barn og unge med depressive symptomer er det
viktig at det blir foretatt utredning og blir stilt diagnose
som grunnlag for god behandling og oppfølging, både
overfor barnet og for familien. Viktige tiltak kan settes
inn i nærmiljøet, i regi av skole og PP­tjeneste, oppføl­
ging fra helsestasjon, psykolog og lege, mv. Depressive
tilstander hos barn og unge er imidlertid meget alvorlig,
og behandling med legemidler kan være en nødvendig
del av det helsetilbudet som gis, bl.a. for å forhindre ut­
vikling av selvmordstanker og spiseforstyrrelser.
Statens legemiddelkontroll foretok høsten 1997 en
særlig vurdering av medikamentell behandling av barne­
psykiatriske tilstander. Rapporten fastslår at det for al­
vorlig syke barn og unge er forsvarlig å bruke antidepres­
sive legemidler dersom tilstrekkelig utredning er gjort og
diagnose stilt. Det understrekes at når medikamentell be­
handling velges, skal dette alltid gis sammen med annen
behandling. Dette materialet er sendt ut som veiledning
til alle leger og alle apotek. Ved behandling av depresjon
hos barn og unge anbefales som førstevalg et legemiddel
som meget uheldig ofte omtales som «lykkepillen». Det­
te medikamentet synes å ha minimale bivirkninger, men
det må understrekes at dokumentasjonen av sikkerhet og
effektivitet for legemidler hos barn og unge er mangel­
full. Det finnes svært få medikamenter som er vurdert i
Norge til bruk for barn og unge.
Vi har i dag ikke mulighet til å si noe om hvordan det­
te eller andre legemidler faktisk brukes i befolkningen.
Dette er ikke tilfredsstillende. I St.prp. nr. 1 for i år har
Regjeringen omtalt dette og varslet at det vil bli iverksatt
et arbeid for gradvis å bygge opp et informasjonssystem
for dette formål.
Når representanten spør om hva statsråden vil gjøre
for at disse barna og ungdommene skal få forsvarlig psy­
kologisk behandling, viser jeg til opptrappingsplanen for
psykisk helse, som Stortinget har sluttet seg til. Denne
omfatter forsterket satsing på tiltak både i 1. og 2. linje­
tjenesten. Det er en forutsetning for de øremerkede til­
skuddene til kommunene at det foretas en helhetlig plan­
legging som også omfatter tiltak overfor barn og ung­
dom, herunder styrking av helsestasjoner, skolehelsetje­
neste, støttekontakttilbud og kultur­ og fritidstilbud -- for
å nevne noe. 2. linjetjenesten skal styrkes gjennom ut­
bygging av klinikkplasser og poliklinikker.
La meg til slutt understreke at det etter min vurdering
går et klart skille mellom det å bruke antidepressiva
overfor barn og unge med alvorlige depresjoner og det å
bruke piller for å løse det jeg vil kalle «dagliglivets pro­
blemer». I den ene situasjonen dreier det seg om nød­
vendig behandling, og i den andre kan det dreie seg om
glidende overganger til misbruk. Forbruket av medika­
menter i Norge er høyt. Jeg tar avstand fra enhver gene­
rell oppfordring om økt bruk av lykkepiller og tilsvaren­
de medikamenter. Min holdning er at det viktigste red­
skapet i kampen mot ukritisk bruk eller misbruk er arbei­
det for å styrke lokale miljøer, familie, skole og
fritidstiltak.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret.
Jeg må likevel, utover det som helseministeren var inne
på, stille meg spørsmålet om leger for lett satser på medi­
kamentell behandling, kanskje i mangel av tilstrekkelig
faglig innsikt. Jeg tror at det ligger muligheter i et bedre
samarbeid enn det vi har i dag, mellom lege og PP­tje­
neste, som ofte besitter ganske høy kompetanse på dette
området.
Jeg vil spørre helseministeren i lys av det som var re­
ferert i Dagbladet den 24. januar, om vi i Norge har et regel­
verk som hindrer de tilstander som var beskrevet fra
USA, der legene fritt kunne forskrive disse medikamen­
tene til barn.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er vanskelig å be­
nekte at leger i enkelte tilfeller for lett kan gripe til medi­
kamentell behandling generelt. Det er også ofte en for­
ventning fra pasientens side om at så skal skje.
Det representanten Kristoffersen peker på, et bedre
samarbeid mellom legen og PP­tjenesten, anser jeg for å
være et viktig oppfølgingspunkt i forhold til psykiatrisat­
singen når det gjelder barn og unge spesielt.
På spørsmålet om vi har et regelverk som hindrer
amerikanske tilstander, vil jeg si at vi iallfall har en høy
grad av faglig bevissthet rundt disse spørsmålene i fag­
miljøene, som vises bl.a. ved den gjennomgang som er
foretatt av Statens legemiddelkontroll. Jeg synes det er
viktig å holde et høyt bevissthetsnivå her og også å vur­
dere tiltak hvis vi får dokumentert en uheldig utvikling.
S p ø r s m å l 3 3
Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne stilla føl­
gjande spørsmål til helseministeren:
«Ifølge en artikkel i Aftenposten 30. januar 1999 kan
Norge gjennom EØS­avtalen bli tvunget til å tilsette jern
i cornflakes, til tross for at dette er i strid med norsk er­
næringspolitikk og tradisjon. ESA har nå lagt bevisbyr­
den på norsk side.
Hva vil statsråden gjøre for å hindre at norske forbru­
kere kan bli tvunget til å spise mat med tilsetningsstoffer
som ernæringseksperter ikke anbefaler?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Norske myndigheters
holdning til beriking samsvarer med de prinsippene som
er fastsatt i Codex Alimentarius' internasjonale standard
for tilsetting av essensielle næringsstoffer i næringsmid­
ler. Slike retningslinjer har til formål å fastsette ensarte­
de premisser for beriking, og bygger på at beriking kun
skal tillates dersom man kan dokumentere et behov for
tilsettingen i befolkningen. Videre må det dokumenteres
at den matvaren man søker beriket, er egnet for å nå de

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1898
angjeldende grupper av befolkningen. På grunn av ulike
kostvaner vil både spørsmål om dokumentasjon av behov
og dokumentasjon for at angjeldende næringsmiddel er
egnet til å dekke behovet, variere fra land til land.
I Norge er det SNT -- Statens næringsmiddeltilsyn --
som gir tillatelse til beriking, basert på tilråding fra Sta­
tens ernæringsråd. SNT har ikke hjemmel til å gi enkelt­
tillatelse når det gjelder beriking. Dersom ett produkt til­
lates beriket, vil et tilsvarende produkt ikke kunne avvi­
ses med mindre det foreligger en saklig begrunnelse for å
tillate beriking av én type produkter, men nekte beriking
av en annen. Det vil si at en tillatelse til beriking av
cornflakes vil medføre at man heller ikke vil kunne nekte
beriking av andre typer frokostcerealer. Saken er derfor
av prinsipiell karakter.
Resultatet av en friere berikingspraksis ville kunne
føre til en situasjon med et ukjent antall berikede produk­
ter på markedet, hvor trolig ikke ett enkelt produkt isolert
sett vil kunne sies å utgjøre noen helserisiko. Men sam­
let sett vil disse kunne overstige anbefalt inntak av vita­
miner og mineraler i befolkningen. De helsemessige be­
tenkeligheter i forbindelse med fri beriking er bl.a. risiko
for overdosering av enkelte næringsstoffer som tilsettes i
flere næringsmidler, og at et unaturlig høyt inntak av en­
kelte vitaminer og mineraler vil kunne forstyrre kroppens
opptak av andre nødvendige stoffer. Fordi helserisiko
ikke kan utelukkes, må føre var­prinsippet veie tungt i
slike saker. Videre er langtidseffekter av beriking lite
kjent.
Norske fagmyndigheter anbefaler at dagens berikings­
politikk opprettholdes, og at det bare blir gitt tillatelse til
tilsetting av vitaminer og mineraler når det ut fra et helse­
hensyn foreligger et dokumentert behov.
Når det gjelder cornflakes spesielt, har norske myn­
digheter blitt bedt om å dokumentere at beriket cornfla­
kes alene vil kunne representere en helserisiko for den
norske befolkningen. Å dokumentere potensiell helse­
skade krever risikoberegninger for hvert enkelt nærings­
stoff hvor det er fare for overdosering.
Det er vår holdning så langt at dokumentasjon av helse­
skade uansett bør følges opp med argumentasjon om de
prinsipper som berikingspolitikken i Norge bygger på pr.
i dag, nemlig at det må foreligge et reelt behov i befolk­
ningen for å gi tillatelse til beriking av et gitt nærings­
stoff.
Norge har i underkant av to måneder på seg til å utar­
beide et svar til ESA. Denne perioden vil departementet
bruke til å foreta en grundig gjennomgang av norsk beri­
kingspraksis, for deretter å kunne ta endelig stilling.
Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar statsråden
for svaret.
Utgangspunktet til Kelloggs er at dei tener mindre
pengar dersom dei må utvikla eit produkt spesielt for
Noreg, og det er basisen for at me eventuelt skal måtta endra
vår politikk på området. Eg tolkar statsråden slik at han
og departementet vil vurdera nøye om ein skal akseptera
dette ut frå ei presedenstenking, og vil gjerne ha statsrå­
den til å stadfesta dette. Det er nemleg noko av hovud­
poenget i SV sitt engasjement i denne saka. Dette er ei
sak av prinsipiell karakter. Dersom ein aksepterer denne,
må ein òg rekna med å akseptera liknande saker i framti­
da. Eg vil berre be om at statsråden utdjupar svaret sitt på
dette punktet.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan bekrefte at
departementet arbeider med ytterligere å underbygge det
standpunkt som vi har tatt i den konkrete saken. Den
type presedens som det er grunn til å frykte, er en konse­
kvens av det norske regelverket som tilsier at gir man til­
latelse til beriking av ett bestemt produkt, må man samti­
dig tillate beriking av andre liknende produkter i samme
produktgruppe. Det vil innebære at vi i realiteten står
overfor et spørsmål om en ganske betydelig omlegging
av norsk ernæringspolitikk når det gjelder beriking. Der­
for er spørsmålet prinsipielt.
S p ø r s m å l 3 4
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår
helseminister:
«Leger antas ikke å ha anledning til å ta betalt av pasi­
enten for telefonresept når vedkommende henter den selv
uten forutgående konsultasjon på legekontoret, men de
kan kreve refusjon fra trygdekontoret for tjenesten. I
Sarpsborg tar alle kommuneleger og allmenleger med
driftsavtale fra 20 kr til 35 kr betalt for denne tjenesten.
Mener statsråden legene har adgang til å ta betalt av
pasienten for resept uten konsultasjon?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Honorartariffen eller
normaltariffen for legene er et resultat av forhandlinger
mellom staten, Kommunenes Sentralforbund og Læge­
foreningen. Honorartakstene er bindende for leger med
driftsavtale, og de egenandelene som fremkommer i nor­
maltariffen, gjelder også hos fastlønte kommuneleger.
Det er et felles ansvar for avtalepartene å påse at bestem­
melsene følges.
Normaltariffens virkeområde er avgrenset til de be­
handlinger og øvrige forhold som er omtalt i tariffen.
Det finnes behandlinger som det ikke er fastsatt takster
for og der legen selv kan fastsette hva pasienten skal be­
tale. Ett eksempel kan være akupunkturbehandling. Det
er slått fast i tariffen at skriving av resept dekkes av de
fastsatte konsultasjonshonorarene. Derimot er det slik at
om legen må sende resepten til pasienten eller til apote­
ket, er dette et forhold som ikke er regulert gjennom nor­
maltariffen. Det synes å være en forholdsvis utbredt
praksis at legen belaster pasienten med et ekspedisjons­
gebyr i slike tilfeller.
Enten pasienten har hatt en vanlig konsultasjon på
legekontoret eller en såkalt enkel kontakt på legekontoret
eller pr. telefon, er altså utfylling av en eventuell resept
dekket av de takstene legen kan innkreve fra pasienten
eller folketrygden. Like lite som legen har grunnlag for å
kreve et ekstra gebyr for å overlevere resepten til pasien­
ten i løpet av en konsultasjon, like lite er det grunnlag for
gebyr om pasienten etter en telefonkonsultasjon henter

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1899
den ferdig utfylte resepten på legekontoret. Jeg vil vur­
dere tiltak som kan bidra til bedre kunnskap om dette.
Om nødvendig bør det kunne tas inn en presisering av
dette i legenes taksthefte.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg vet ikke om jeg opp­
fattet statsråden rett, men mitt spørsmål gikk på telefon­
resepter der pasienten selv eller pårørende hentet resep­
ten på legens kontor, og at det da ikke var adgang til å ta
betalt av pasienten.
Jeg vil sitere en underdirektør i departementets helse­
avdeling, Atle Grøhn, som sier til Sarpsborg Arbeider­
blad:
«En telefonsamtale med legen som resulterer i en
resept, og der resepten på en eller annen måte blir over­
levert pasient eller apotek, koster i utgangspunktet
ikke pasienten noen ting. Men legen har eventuelt mu­
lighet til å ta betalt for de portoutgifter eller tellerskritt
som legen bruker for å sende eller fakse resepten til
deg eller apoteket».
Ut fra vedkommendes uttalelse virker dette klinkende
klart. Er statsråden enig med Grøhn i dette?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det korte svaret er ja.
Det fremgår også av det første svaret jeg gav, at det er
slik det forholder seg. Jeg vil som sagt vurdere en tyde­
liggjøring av dette budskap overfor de aktører som det er
viktig for.
S p ø r s m å l 3 5
Bent Hegna (A): Jeg skal stille olje­ og energiminis­
teren følgende spørsmål:
«De siste årene har vi i Norge vært avhengig av kraft­
import fra utlandet. Det er vedtatt å legge tre nye kabler
til kontinentet som skal komme i drift fra år 2001 og år
2004. På grunn av EUs eldirektiv er det fra flere hold ut­
trykt tvil om hvorvidt disse kabelforbindelsene blir reali­
sert.
Hva er statsrådens vurdering av dette, og hva gjøres
for å sikre at vi i framtiden ikke får problemer med elfor­
syningen ved ekstreme værforhold med sterk kulde og
lite nedbør?»
Statsråd Marit Arnstad: EUs direktiv for felles re­
gler for det indre elektrisitetsmarkedet ble vedtatt av EU
i desember 1996. Siden direktivet er relatert til det indre
markedet, er det også EØS­relevant. Det forventes en
EØS­komitebeslutning om direktivet våren 1999. Direk­
tivet stiller krav til det enkelte land om en gradvis åpning
av markedet over en seksårsperiode fram til 2003. Fra
norsk side har direktivet blitt grundig vurdert opp mot de
rammene som vi har etablert for elektrisitetsmarkedet i
Norge. Det gjelder også for den måten myndighetene har
tilrettelagt utenlandshandelen på, bl.a. gjennom de kraft­
utvekslingsavtaler for sjøkabler som er fremforhandlet
mellom kommersielle aktører.
Fra norsk side er det i våre samtaler med EU­kommi­
sjonen om eldirektivet lagt vekt på at kraftutvekslingsav­
talene er basert på langsiktige avtaler som tilrettelegger
for handel, samtidig som det tas allmenne hensyn til mil­
jø og energiforsyningssikkerhet. Det har fremkommet
gjennom våre kontakter med EU­kommisjonen at de de­
ler vårt syn på at eldirektivet ikke påvirker gyldigheten
av eksisterende og inngåtte avtaler. Kraftutvekslingsav­
talene vurderes derfor som robuste i forhold til EUs el­
direktiv, og direktivet bør ikke være til hinder for realise­
ring av avtalene. For partene på norsk side er det en for­
utsetning at avtalene er i samsvar med eldirektivet siden
kablene påfører selskapene betydelige forpliktelser ved
de omfattende investeringene som skal gjøres.
Vi har tidligere overfor Stortinget gjennom den infor­
masjon som har vært oversendt, også bemerket at det
norske og det norsk­svenske kraftmarked er kommet len­
ger i retning av markedsåpning enn det som er minste­
kravet i EUs direktiv. Fra norsk side anses det derfor ikke
å være behov for tilpassing av det norske systemet ved en
innlemmelse av direktivet i EØS­avtalen.
Når det gjelder spørsmål som vedrører den framtidige
kraftbalansen i en situasjon med ekstreme værforhold,
enten det er kulde eller lite nedbør osv., vil jeg vise til det
arbeid som nå pågår med en stortingsmelding om energi­
politikken. Stortingsmeldingen er en naturlig oppfølging
av hovedtemaene for energiutvalget, som avleverte sin
rapport om den fremtidige kraftbalansen i fjor sommer.
Jeg vil komme tilbake med en helhetlig vurdering både
av forsyningssikkerhetsspørsmålet og de muligheter vi
har for å styrke kraftbalansen, i stortingsmeldingen om
energipolitikken.
Bent Hegna (A): Jeg vil takke statsråden for svaret.
Det som gjør at lyset ikke går i Norge, er at vi har mu­
ligheter til å importere. Det vi importerer, er kullkraft. Vi
har basert kraftforsyningen i Norge på nye kabelforbin­
delser, og usikkerheten som er skapt omkring disse nye
kablene, bør absolutt gi grunn til bekymring.
Hvordan liberaliseringen av markedet på kontinentet
vil påvirke dette, er usikkert. Men saken er at det er skapt
tvil om hvordan de som skal levere strøm fra kontinentet,
vil forholde seg til denne avtalen. Er det garantert at Nor­
ge vil kunne importere så store mengder som vi har be­
hov for, gjennom de avtalene som er inngått?
Statsråd Marit Arnstad: Så langt som det er mulig,
har en fra norsk side prøvd å få avklart det spørsmålet i
samtaler med EU og EU­kommisjonen. Vi mener at det
er grunn til å vurdere kraftutvekslingsavtalene som ro­
buste i forhold til det direktiv som nå foreligger, og at di­
rektivet ikke bør være til noe hinder for realisering av de
langsiktige avtalene.
For øvrig har vi over mange år hatt en kraftutveksling
mellom Norge og Danmark, og vi har i dag et nordisk
marked for utveksling av kraft. Det har gått litt begge
veier. Tidligere har det vært eksport av kraft fra Norge,
og de tre siste årene har det vært import av kraft til
Norge. Jeg tror at situasjonen i Norge de tre siste årene
aktualiserer spørsmålet om en forsyningssikkerhet. Jeg
tror ikke man i årene framover kan basere seg på å ha en

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1900
forsyningssikkerhet gjennom en overkapasitet i det nor­
ske systemet, men at man må ha en ordning, som kan si­
kre tørrår eller perioder med ekstreme kuldeperioder.
S p ø r s m å l 3 6
Bent Hegna (A): Jeg skal få stille nok et spørsmål til
olje­ og energiministeren:
«Norge har som målsetting å være selvforsynt med
elektrisk kraft. De tre siste årene har vi vært avhengig av
import. I fjor importerte vi så mye som 3,6 TWh strøm
fra kontinentet. Forbruket vokser år for år, mens produk­
sjonen av elkraft ikke økes tilsvarende.
Hva gjør Regjeringen for at vi skal oppnå målsettin­
gen om selvforsyning?»
Statsråd Marit Arnstad: Det er Regjeringens mål at
en både kan styrke arbeidet for å utvikle nye fornybare
energikilder, samtidig som en også er nødt til å gjøre et
arbeid for å redusere forbruket av elektrisitet i Norge.
Det er et arbeid som allerede er i gang. I løpet av den ti­
den som Regjeringen har sittet, har bevilgningene over
statsbudsjettet blitt økt til 248 mill. kr når det gjelder sat­
sing på disse områdene. Det er en økning på 75 mill. kr
bare i løpet av ett og et halvt år. Det er i tillegg gitt lettel­
ser i rammevilkårene for nye fornybare energikilder. Det
er gjort bl.a. gjennom et fritak for investeringsavgift på
7 pst. for vindkraft, bioenergi, varmepumper, solenergi,
mini­ og mikrokraftverk og fjernvarmesystemer. For
vindkraft er det også gitt en produksjonsstøtte som tilsva­
rer en halv elavgift. Alle disse tiltakene kan bidra til å be­
dre energi­ og kraftbalansen. Nye fornybare energikilder
kan få styrket sin konkurranseevne, samtidig som tiltake­
ne også kan bidra til å begrense veksten i elektrisitetsfor­
bruket.
Regjeringen vil for øvrig i løpet av våren legge fram
en stortingsmelding om energipolitikken. I den stortings­
meldingen vil jeg komme tilbake med en helhetlig vurde­
ring av de mulighetene vi har for å styrke kraftbalansen.
Bent Hegna (A): Det som er saken, er at dette pro­
blemet er nokså akutt. For noen uker siden gikk det ut
retningslinjer til kraftverkene om at de skulle bytte over
fra elkjeler til oljekjeler der det var mulig, for at ikke sys­
temet skulle bryte sammen.
Når statsråden kommer inn på dette at nye fornybare
energikilder, som f.eks. vindkraft og bioenergi, er fritatt
for investeringsavgift osv., er det ting som kan virke på
lang sikt og som er relativt marginalt. Det er ikke noe
som vil løse dette problemet, som er nokså akutt.
Statsråden sa i sitt forrige svar at vi ikke kunne ha
overkapasitet i det norske systemet. Betyr det at statsrå­
den da går bort fra målet om å ha selvforsyning i Norge?
Statsråd Marit Arnstad: La meg først få understre­
ke når det gjelder det representanten Hegna nevner om
det som har skjedd tidligere i vinter, at det er en naturlig
del av det systemansvar som Statnett har, dvs. det ansva­
ret de har for å sikre tilstrekkelig forsyning av elektrisitet
til enhver tid. Det betyr at på ekstremt kalde dager, som
vi har hatt et par av i vinter, har Statnett et ansvar for å ta
ut de reservene som en kan ta ut i markedet, for å sikre at
alle får den strømmen de skal ha.
Når det gjelder energipolitikken og tilgangen på pro­
duksjonssiden for øvrig, har vi i Norge levd i en nokså
begunstiget situasjon i den forstand at vi har hatt et sys­
tem med så mye vannkraft at det har vært overdimensjo­
nert. Vi har ikke til enhver tid hatt behov for å diskutere
de knapphetsdagene en kan ha i løpet av en kald vinter.
Nå må vi forberede oss på en økt grad av diskusjon om­
kring forsyningssikkerhet. Det syns jeg er viktig. Det
gjelder for oss å få dekket opp de dagene og periodene i
året da det er viktigst. Men jeg tror at vi skal gjøre det
gjennom en fornuftig debatt om forsyningssikkerhet og
ikke i en debatt om hvilken energipolitisk kurs en bør
ha.
S p ø r s m å l 3 7
Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg tillater meg å stille føl­
gende spørsmål til utviklings­ og menneskerettighetsmi­
nisteren:
«I media er det kommet informasjon om at det er om­
fattende voldsbruk og trakassering overfor religiøse mi­
noriteter i India. Menneskerettighetsorganisasjoner mel­
der om religiøst motiverte angrep på kristne.
Hvordan ser statsråden på slike brudd på menneske­
rettighetene, og hva kan gjøres for at indiske myndighe­
ter tar religionsfriheten på alvor?»
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Regjeringen har
gitt høy prioritet til arbeidet for tros­ og religionsfrihet
internasjonalt, og Regjeringen er bekymret for voldsøk­
ningen mot religiøse minoriteter i en rekke asiatiske land.
Man har vært vitne til dypt tragiske hendelser som viser
at minoriteter blir utsatt for overgrep og lider under man­
glende tros­ og religionsfrihet.
I India har man det siste året registrert en betydelig
økning i intoleranse og vold overfor minoriteter generelt
og de kristne spesielt.
Indiske myndigheter har tatt avstand fra den senere
tids hendelser. De viser til at India er en rettsstat med
grunnlovsfestet religionsfrihet og til at overgrep mot mi­
noriteter etterforskes som kriminelle handlinger.
Vår ambassade i New Delhi har overfor indiske myn­
digheter uttrykt vår bekymring for voldshandlinger over­
for minoriteter i India og understreket betydningen av
beskyttelse av minoriteter og behovet for strafferettslig
forfølgelse av dem som står bak overgrepene.
Ambassaden har også hatt et møte med Det nasjona­
le kirkerådet i India. Kirkerådet understreker at over­
grepene i første rekke bør betraktes som brudd på den
indiske grunnloven og som brudd på menneskerettighe­
tene.
Ambassaden har også kontaktet norske misjonærer i
India. Ingen av dem som er kontaktet, opplever seg truet,
men er oppfordret til å rapportere til ambassaden og det
lokale politiet dersom situasjonen skulle tilsi dette.

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1901
Regjeringen vil selvsagt følge nøye den videre utvik­
ling når det gjelder overgrep og manglende beskyttelse
av forskjellige religiøse minoriteter i de asiatiske lande­
ne. La meg understreke at alle minoriteter, ikke bare
kristne, har krav på vern og beskyttelse.
Regjeringen gir høy prioritet til arbeidet for tros­ og
religionsfrihet, bl.a. i FNs menneskerettighetskommi­
sjon, hvor Norge nå er medlem. Jeg kan tilføye at vi
også har gitt spesialrapportøren for disse spørsmålene i
FNs menneskerettighetskommisjon ekstra midler. Også i
OSSE og ved støtte til og aktiv deltagelse på den interna­
sjonale konferansen om tros­ og religionsfrihet har vi pri­
oritert tros­ og religionsfriheten. Denne konferansen ble
som kjent arrangert i Oslo i august 1998, og det vil også
være oppfølging fra denne konferansen fremover.
Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker statsråden for sva­
ret. Det er godt å høre at norske myndigheter har tatt opp
dette og fortsatt vil følge med i utviklingen.
Jeg er klar over at indiske myndigheter har tatt av­
stand fra hendelsen i Orissa den 23. januar, som også ble
meddelt i norske medier, der en australsk evangelist og
hans to sønner ble brent levende i en bilbrann. Der var
det også lokale mennesker som ville hjelpe, men de ble
truet og slått tilbake av militante hinduer fra organisasjo­
nen Bajrang Dal.
Når utlendinger blir drept, blir det selvfølgelig foku­
sert også utenlands, så jeg skjønner at indiske myndig­
heter gjerne vil unngå dette. Men før denne episoden
var det tydelig en opptrapping av vold mot kristne in­
dere -- predikanter er blitt slått sanseløse og nonner
voldtatt, og det har vært rasering av skoler og kapell og
kirkegårder.
Jeg vil spørre statsråden, som i sin redegjørelse om
humanitær bistand påpekte at voldelige konflikter nå ut­
spilles oftere innenfor nasjoner, og at dette er etnisk og
kulturelt forklart: Ser hun at dette nå skjer også i India?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg tror nok ikke
at disse problemene i India har et omfang som skulle
tilsi at det kan komme til en omfattende konflikt mel­
lom etniske grupper og religiøse minoriteter som går i
retning av krigshandlinger, som kanskje var det den hu­
manitære redegjørelsen først og fremst dreide seg om,
men det er likevel ingen grunn til å underslå at situasjo­
nen er foruroligende. Vi forventer, og har uttrykt dette
veldig klart til indiske myndigheter, at de må beskytte
sine minoriteter og straffe de ansvarlige for brudd på in­
disk lov.
Samtidig er vi heller ikke kjent med at dagens indis­
ke regjering har innført noen ny politikk på dette områ­
det, eller har foreslått noen endring i hva som de siste
50 årene har vært indisk politikk knyttet til det å være
en rettsstat. Derfor vil vi følge situasjonen meget nøye,
og sammen med andre land reagere dersom det viser
seg å være en endring også i den indiske regjeringens
politikk. De må nå ta beskyttelsen av de religiøse mino­
ritetene på alvor, uansett hvilke trossamfunn de måtte
høre til.
S p ø r s m å l 3 8
Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ot­
tar Kaldhol til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av re­
presentanten Laila Kaland.
Den reglementsmessige tiden er nettopp omme. Presi­
denten vil foreslå at møtet fortsetter til dagens kart er fer­
digbehandlet. -- Det anses vedtatt.
Laila Kaland (A): Eg vil få stille følgjande spørsmål
til miljøvernministeren:
«Frå fleire hald blir det hevda at oppdrettsanlegg som
ligg nær elvar, kan vere ei av årsakene til at villaksstam­
mane har blitt dramatisk reduserte og delvis står i fare for
å bli utrydda.
Har Miljøverndepartementet i samarbeid med Fiskeri­
departementet og Landbruksdepartementet vurdert denne
problemstillinga, og kva konkrete tiltak vil i så fall stats­
råden gjere for å redde villaksen?»
Statsråd Guro Fjellanger: Den problemstillinga re­
presentanten Kaland tar opp, har vore vigd stor merk­
semd gjennom fleire år. Dei involverte departementa --
Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet og Land­
bruksdepartementet -- har både vurdert og sett i verk flei­
re tiltak med sikte på å redusere faren for skadeverknader
på dei ville laksebestandane. Eg vil m.a. nemne innføring
av sikringssoner, som inneber avgrensing av oppdrett
nær dei viktigaste laksevassdraga, reglar for etablering
og drift av oppdrettsanlegg og det generelle arbeidet med
å redusere sjukdomsproblema i næringa.
Eg vil presisere at det er ei rekkje ulike årsaker til den
dramatiske tilbakegangen i dei ville laksebestandane.
Tilbakegangen skuldast i hovudsak forsuring, vassdrags­
inngrep, spreiing av lakseparasitten Gyrodactylus salaris
og i nokon grad overfiske. Nyare forsking tyder også på
at klimatiske endringar i havmiljøet har medverka til
nedgangen i bestandane. Rømd oppdrettslaks i gytebe­
standane og dermed sjukdomspress frå oppdrettsanlegga
vert rekna som relativt nye truslar.
Når det gjeld påverknad frå oppdrett, er det viktig å
skilje mellom rømmingar og innblanding av oppdretts­
fisk, og spreiing av sjukdomar og parasittar. Vi har ikkje
klare vitskaplege haldepunkt for å hevde at rømming og
innblanding av oppdrettsfisk er ei direkte årsak til ned­
gangen i laksebestandane. Økologisk og genetisk påverk­
nad på grunn av rømd oppdrettsfisk vert likevel rekna for
å ha negativ innverknad på bestandane av villaks, og det­
te gjev grunn til uro. Økologisk kan denne innverknaden
skje ved konkurranse om ressursar i elvane, medan gene­
tisk påverknad kan endre dei særskilde eigenskapane
som er viktige for bestandande si tilpassing til den enkel­
te elva.
Derimot har vi i dag indikasjonar på at høg førekomst
av lakselus kan vere ei medverkande årsak til nedgang i
bestandane. Det synest også å vere ein samanheng mel­
lom konsentrasjon av oppdrettsanlegg og førekomst av
lakselus. Myndigheitene og næringa har i samarbeid ut­
arbeidd ein nasjonal handlingsplan mot lakselus, og i til­

10. feb. -- Ordinær spørretime 1999
1902
legg har næringa sjølv tatt initiativ til å utarbeide ein na­
sjonal handlingsplan mot rømmingar. Det er heilt klart at
begge desse saksforholda må gjevast særleg merksemd i
det vidare arbeidet med å sikre dei ville laksebestandane.
Eg vil til slutt vise til at forholdet mellom havbruks­
næringa og dei ville laksebestandane er blant dei tema
som det regjeringsoppnemnde villaksutvalet har blitt
bedt om å sjå spesielt på. Utvalet si innstilling vil liggje
føre i første halvdel av mars, og vi vil vurdere ytterlegare
tiltak i lys av utvalet sine tilrådingar.
Laila Kaland (A): Det er ein alvorleg situasjon vi har
i høve til villaksen. Grunneigarar eg har snakka med,
sportsfiskarar og turistnæringa meiner det hastar med
konkrete tiltak for å redde denne laksen. Det er fleire år­
saker, som statsråden peika på, til nedgangen. Det er nok
å nemne for hard beskatning, sjukdomar -- Gyrodactylus
solaris, som rammar fleire elvar -- og lakselusa, som ram­
mar spesielt smolten, for å nemne andre ting.
Miljøministeren snakkar om at ein skal ha eit lakseut­
val. Vi veit i dag at forvaltingsansvaret ligg hos tre de­
partement -- Miljøverndepartementet, Landbruksdeparte­
mentet og Fiskeridepartementet. Eg vil be statsråden om
at forvaltinga og ansvaret for laksen blir lagt under eitt
departement, Miljøverndepartementet -- under miljødi­
rektoratet. Dette vil gi større samordning av konkrete til­
tak slik at vi kan redde villaksen. Like eins vil eg be om
at ein blir mindre restriktiv overfor det kultiveringsarbei­
det som grunneigarane har gjort dei siste åra.
Statsråd Guro Fjellanger: Blant de tingene jeg har
hatt gleden av å være med på i den jobben jeg har nå, er
besøk til lakseelver og den virksomheten som drives
rundt dem, spesielt i Buskerud. Jeg har også lært at det er
to ting som kreves for å bli en god laksefisker, nemlig
orange flue og tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet --
og jeg pleier å si at jeg ikke har noen av delene.
Men jeg er helt enig med representanten i at det er en
svært alvorlig situasjon, og jeg tror det er veldig sam­
mensatte årsaker til det. Jeg er også helt enig i at det has­
ter med konkrete tiltak, og det er derfor jeg har så pass
stor forhåpning til den utredningen jeg nå skal få over­
levert fra lakseutvalget. Dette utvalget har nå vært i arbeid
i flere år, og er bredt sammensatt, både fra fiskerisiden,
fra friluftssiden og ikke minst fra oppdrettssiden. Jeg hå­
per og tror at de kommer med forslag som er omforent,
og som vi kan bruke. Jeg vil ikke konkludere med hvor­
vidt forvaltningen eventuelt skal samles, før jeg har sett
utredningen.
S p ø r s m å l 3 9
Gunnar Halvorsen (A): «Lov om motorisert ferdsel i
utmark har i § 5 forbud mot rekreasjonsløyper med unn­
tak av Finnmark og Nord­Troms. Antall snøscootere
øker dramatisk, og fra et miljøsynspunkt er en nå kom­
met til et punkt der alle ville tjene på å fjerne et slikt for­
bud mot rekreasjonsløyper.
Er statsråden villig til å vurdere og åpne for rekrea­
sjonsløyper under streng kontroll av Miljøverndeparte­
mentet?»
Statsråd Guro Fjellanger: Jeg er kjent med at det to­
tale antall snøscootere fra 1997 til 1998 økte med ca.
2 000, til ca. 44 000, men etter mitt syn kan denne øknin­
gen vanskelig karakteriseres som dramatisk. Jeg kan hel­
ler ikke se at en økning i antall snøscootere skulle være
noe argument for oppheving av forbudet mot rekreasjons­
løyper ut fra miljøhensyn.
Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det er ønskelig å
foreta en gjennomgang av dagens regler for motorferdsel
i utmark med sikte på økt ansvarliggjøring av kommune­
ne. Direktoratet for naturforvaltning har i brev av 2. no­
vember 1998 til Miljøverndepartementet foretatt en slik
gjennomgang. Brevet signaliserer behov for en rekke
endringer av dagens regler. Direktoratet legger opp til at
forvaltningen av reglene for motorferdsel i utmark ko­
bles sterkere opp mot kommunenes planlegging etter
plan­ og bygningsloven.
I media har et forslag om oppmyking av kjøreforbu­
det på ubrøytede veier blitt mest fokusert. Direktoratet
har flere ganger presisert og understreket at alle foreslåt­
te endringsforslag må ses samlet og i lys av ønsket om en
sterkere kobling mellom kommunenes forvaltning av re­
glene om motorferdsel og plan­ og bygningslovens pro­
sesser. Direktoratet foreslår ingen generell åpning for
bruk av snøscootere på ubrøytet vei. Både departementet
og direktoratet har mottatt en rekke henvendelser fra
kommuner og andre som framholder at dagens system
for forvaltning av snøscooterkjøring i store trekk funge­
rer godt, og som advarer sterkt mot en liberalisering av
dagens regler. Flere viser til at en generell åpning for
bruk av snøscootere på ubrøytet vei ville ødelegge
grunnlaget for leiekjøring, som jo er et distriktspolitisk
næringstiltak. Når det gjelder forbudet mot rekreasjons­
løyper for snøscooterkjøring, har det aldri vært direktora­
tets mening å foreslå en generell oppheving av dette. Jeg
har heller ikke for egen del til hensikt å foreslå noen ge­
nerell oppheving av dette forbudet.
Departementet har foreløpig ikke tatt stilling til hvor­
dan direktoratets ulike endringsforslag skal følges opp.
Det vil kunne være aktuelt at endringsforslag utprøves i
enkelte utvalgte kommuner. Slike forsøk vil bli grundig
evaluert før endringer eventuelt gjøres gjeldende for hele
landet.
Gunnar Halvorsen (A): Jeg takker for svaret, som
det var noe positivt i. Vi har jo begge miljøets beste som
utgangspunkt.
Det er, som statsråden sa, i dag ca. 44 000 scootere.
Av disse er 30 000 i sør. Vi må ha regulert ferdsel, det er
vi enige om. En kan ikke åpne for å tillate kjøring på til­
snødde veier generelt, men kanskje på enkelte veier og
islagte vann som en del av en godkjent rekreasjonsløype.
Det må være bedre at de kjører en regulert løype enn al­
ternativet, som er å kjøre overalt, eller på offentlig vei,
der snøscootere etter min mening ikke har noe å gjøre.

10. feb. -- Ordinær spørretime
1999 1903
Vil statsråden gjennomgå § 5 i motorferdselsloven og
gi kommunene muligheter til å arbeide fram løyper som
alle interesser er tjent med?
Statsråd Guro Fjellanger: Jeg har nok et behov for
innledningsvis å nyansere påstanden om at alle er inter­
essert i dette, og jeg har, ikke minst fra mine erfaringer
med møter om motorisert ferdsel i store deler av Dis­
trikts­Norge, kunnet konstatere at det bl.a. er mye
kjønnsspesifikk interesse i dette spørsmålet. Men det for­
hindrer ikke at det er viktig å se på det.
Som jeg sa, er noe av det Direktoratet for naturforvalt­
ning foreslår, nettopp en sterkere kobling av plan­ og
bygningslovens prosesser og kommunenes forvaltning
av reglene om motorferdsel. Det tror jeg kunne være for­
nuftig, og det vil jeg vurdere. Det vil bl.a. kunne bety at
kommunene kan dele utmarksområder i to kategorier:
områder av nasjonal og regional betydning med strenge
restriksjoner, og områder av lokal betydning hvor det kan
være noe mer liberalt.
S p ø r s m å l 4 0
Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få lov å stille miljø­
vernministeren følgende spørsmål:
«Direktoratet for naturforvaltning har gitt Stor­Elvdal
kommune fellingstillatelse på to ulver. Som vanlig når
det gjelder felling av rovvilt, er det så mange restriksjo­
ner både når det gjelder tidspunkt, geografisk område og
økonomi, at det skal mye til for å felle ulvene.
Hva vil statsråden gjøre for at fellingstillatelsen blir
reell, og at fellingstillatelsen ikke blir en snikinnføring av
kjerneområde for ulv i østre Hedmark?»
Statsråd Guro Fjellanger: Direktoratet for naturfor­
valtning har nylig gitt Stor­Elvdal kommune fellingstilla­
telse på to ulver. Tillatelsen gjelder for et bestemt områ­
de og tidsrom. Vedtaket er fattet den 25. januar i år og
kan påklages til Miljøverndepartementet innen tre uker.
Klagefristen har altså ennå ikke gått ut. Direktoratet har
bestemt at vedtaket ikke skal iverksettes før klagefristen
har gått ut og eventuelle klager er blitt behandlet. Dette
er gjort for at eventuelle klagere skal ha en reell mulighet
til å få direktoratets vurderinger overprøvd i klageinstan­
sen. Dersom vedtaket blir påklaget, skal direktoratet ta
stilling til klagene før de oversendes departementet til
avgjørelse.
Siden departementet er klageinstans, kan jeg ikke nå
uttale meg om direktoratets vedtak.
Grethe G. Fossum (A): Jeg har forståelse for at man
ikke kan være klageinstans fra Stortingets talerstol, men
spørsmålet mitt går ikke på om man skal gi fellingstilla­
telse på to ulver, men hvordan. Jeg har lyst til å opplyse
statsråden om at det ikke er søkt om fellingstillatelse for
ulv av Stor­Elvdal kommune. De har krevd at ulven blir
fjernet.
Kostnadene for ulve­ og bjørnejakt i sommer var
10 000 kr pr. døgn. Det betyr at det som er avsatt av mid­
ler av Direktoratet, vil vare i to døgn. Det er stor skepsis
til manuell ulvejakt, fordi det tar utrolig lang tid. Bare for
å få opp historien i departementet også: Sist det ble felt
ulv i Stor­Elvdal, tok det tre år før man fikk tatt ulven. Så
spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden nå sørge
for at dette ikke blir jakt, men felling, og legge forholde­
ne til rette for at det blir felling og ikke en sport ut av
det?
Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov å si at
en av de tingene vi har vært opptatt av fra Regjeringens
side, er å sørge for at når det blir gitt fellingstillatelse,
skal den være reell, og muligheten for å ta et skadedyr
skal være reell. Det har også ført til at vi i siste sesong i
stor grad benyttet oss av betingede fellingstillatelser på
skadedyr, slik at fylkesmannen kunne ta avgjørelser rela­
tivt raskt. Og det skjedde også i spesielt stor grad i Hed­
mark, hvor folk stort sett gjennomsnittlig fikk svar på en
søknad om fellingstillatelse i løpet av et døgn.
Når det så gjelder denne konkrete saken, er jeg inter­
essert i at en eventuell fellingstillatelse skal være reell,
og blant de tingene jeg da vil vurdere, er også vilkårene
som er knyttet til fellingstillatelsen.
S p ø r s m å l 4 1
Jan Tore Sanner (H): «I Innst. S. nr. 150 (1997­98)
til St.meld. nr. 58 (1996­97), «Miljøvernpolitikk for en
bærekraftig utvikling -- Dugnad for framtida», etterlyste
energi­ og miljøkomiteen en grundig vurdering av mål
og strategier i kulturminnepolitikken.
Hva har statsråden gjort for å følge opp Stortingets
ønske?»
Statsråd Guro Fjellanger: I den innstillingen repre­
sentanten Sanner viser til, gikk et flertall i komiteen inn
for at det settes ned et offentlig utvalg som skal utrede
mål og virkemidler i kulturminnepolitikken. Under de­
batten i Stortinget 5. mai 1998 sluttet jeg meg til at det
ble nedsatt et slikt utvalg.
Stortingets ønske for utvalgets arbeid favner vidt. Al­
lerede før Stortingets behandling av stortingsmeldingen
om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling arbei­
det departementet med viktige utviklingsoppgaver innen­
for kulturminnevernet. Dette gjelder bl.a. endringer i kul­
turminneloven og en gjennomgang av skatte­ og avgifts­
regelverket som virkemiddel i kulturminnearbeidet. Jeg
viser til at energi­ og miljøkomiteens flertall la vekt på at
etablering av et offentlig utvalg ikke måtte bremse viktig,
pågående utviklingsarbeid.
Det har derfor vært nødvendig å bruke noe tid på å av­
klare forholdet mellom pågående utviklingsarbeid og ut­
valgets mandat. Jeg har vært opptatt av å utarbeide et
mandat som sikrer at utvalget får de nødvendige ramme­
betingelser for å videreutvikle og fornye de politiske og
faglige rammer for vern og bruk av kulturminner og kul­
turmiljøer.
Jeg kan opplyse at Regjeringen etter planen i løpet av
mars vil oppnevne utvalget som skal utrede strategier,

10. feb. -- Referat 1999
1904
mål og virkemidler for framtidens kulturminnepolitikk.
Siktemålet er at utvalget legger fram sin innstilling høs­
ten 2001.
Jan Tore Sanner (H): Jeg tror vi raskt kan enes om
at privat kulturminnevern er av stor verdi, både fordi det
legges ned et uendelig stort antall timer med frivillig ar­
beid, og fordi det tas vare på store historiske og kulturelle
verdier som kommer oss alle til gode.
Jeg har imidlertid registrert at sentrale aktører i kultur­
minnevernet, bl.a. leder for Norsk Kulturarv og leder for
Foreningen for eiere av fredede hus, har uttalt seg meget
kritisk til Aftenposten når det gjelder samarbeidet mel­
lom de private aktørene og departementet. Fra Stortin­
gets side ble det spesielt understreket at man er avhengig
av et godt samarbeid. Det har nå gått åtte måneder siden
Stortinget uttrykte at man ønsket et slikt utvalg, og det
skal da åpenbart gå halvannet år før vi ser resultater av
arbeidet.
Mitt spørsmål er: Hva har statsråden tenkt å gjøre i
mellomtiden? Vil det bl.a. bli tatt noe initiativ på skatte­
og avgiftssiden som kan stimulere private eiere til å ta
vare på bl.a. fredede hus?
Statsråd Guro Fjellanger: Som representanten San­
ner sa, tror jeg det er stor enighet om at kulturminnear­
beidet er svært viktig, og veldig mye av det skjer i privat
regi. Vi vet at det legges ned svært mange frivillige ar­
beidstimer, og det tas vare på store verdier.
Jeg har også registrert at det har kommet kritikk, spe­
sielt gjennom Aftenposten og kanskje spesielt fra lederen
av Norsk Kulturarv. Da har jeg behov for å si fra Stortin­
gets talerstol at vedkommende har hatt to møter med po­
litisk ledelse i departementet, så jeg tror ikke vi har vært
så vanskelige å få i tale.
Det som er det viktige her, er at utvalgets arbeid skal
se framover. Man gjør det uten at vi hindrer den omleg­
gingen som skal skje underveis. Blant de tingene Stortin­
get spesielt har lagt vekt på, er at man skal kunne se på
skatte­ og avgiftsregler også mens dette utvalget er i ar­
beid. Og det vil selvsagt Regjeringen gjøre og eventuelt
komme tilbake med det i tradisjonelle budsjettframlegg.
Presidenten: Sak nr. 1 er dermed avsluttet.
S a k n r . 2
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 15.20