Forhandlinger i Stortinget nr. 104
19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk
S 1998­99
1999 1537
Møte tirsdag den 19. januar kl. 10
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n (nr. 41):
1. Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­
politikk
2. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om kompetansereformen
(Innst. S. nr. 78 (1998­99), jf. St.meld. nr. 42 (1997­
98))
3. Interpellasjon fra representanten Anneliese Dørum til
kirke­, utdannings­ og forskningsministeren:
«Bispedømmerådene som nominerer kandidater til
bispeembeter, plikter ikke å gi noen begrunnelse eller
redegjørelse for sin nominasjon. Vurderingene og av­
stemningene er unntatt fra offentligheten. Det er bare
biskopene som må begrunne sin stemmegivning, men
deres uttalelser er også unntatt fra offentligheten. Det
finnes i dag ingen formulerte krav til kvalifikasjoner,
bortsett fra teologisk embetseksamen. Ifølge Fædre­
landsvennen 11. november 1998 sier representanter
for Agder bispedømmeråd at de med hensikt ikke spur­
te kvinnelige kandidater av frykt for at Regjeringen
ville utnevne en kvinnelig biskop. Dette er bare et ek­
sempel på uheldige sider ved dagens praksis. Nomina­
sjonsordningen bestemmer avstemningsresultatet.
Hva er statsrådens syn på dette, og vil han vurdere
å endre praksis slik at prosessen fram til utnevnelse av
biskop blir lyst ut på samme måte som andre embeter
og stillinger i samfunnet?» *
4. Referat
Presidenten: Representantene Ursula Evje, Terje Jo­
hansen, Mimmi Bæivi, Marit Tingelstad og Britt Hildeng,
som har vært permittert, har igjen tatt sete.
De innkalte vararepresentanter, for Aust­Agder fylke
May Britt Lunde og for Hedmark fylke Magnhild Afseth
Olrud, har tatt sete.
Det foreligger to permisjonssøknader:
-- fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe om sykeper­
misjon for representanten Anne Brit Stråtveit fra og
med tirsdag 19. januar og inntil videre
-- fra Senterpartiets stortingsgruppe om permisjon for re­
presentanten John Dale fra og med 19. januar til og
med 21. januar for å delta i en studiereise til Kalinin­
grad i regi av Midtengruppen i Nordisk Råd.
Disse søknader behandles straks og innvilges. -- Det
anses vedtatt.
Første vararepresentant for Hordaland fylke, Bjørg
Hope Galtung, er for tiden utenlands og av den grunn
forhindret fra å møte på Stortinget.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i per­
misjonstiden:
For Vest­Agder fylke: Sigmund Kroslid
For Hordaland fylke: Magnar Lussand
2. Sigmund Kroslid og Magnar Lussand innvelges i Lag­
tinget for den tid de møter for representantene Anne
Brit Stråtveit og John Dale.
Presidenten: Sigmund Kroslid og Magnar Lussand er
til stede og vil ta sete.
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Stortingets møter tirsdag og onsdag --
og anser det som vedtatt.
Presidenten ber om forslag på settepresident.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg foreslår Per Ove Width.
Presidenten: Per Ove Width er foreslått som settepre­
sident. -- Andre forslag foreligger ikke, og Per Ove Width
anses enstemmig valgt som settepresident for dagens og
morgendagens møter.
S t a t s r å d L a r s S p o n h e i m overbrakte 1
kgl. proposisjon (se under Referat).
Presidenten: Representanten Per­Kristian Foss vil
fremsette et privat forslag.
Per­Kristian Foss (H): Jeg tillater meg på vegne av
Børge Brende og meg selv å fremme forslag om å opphe­
ve forskrift av 30. desember 1998 om endring av forskrift
av 13. mai 1991 nr. 336 om skattefrie overføringer mel­
lom aksjeselskaper og mellom deltakerlignende selska­
per med hovedsakelig samme eierinteresser.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­
politikk
Utenriksminister Knut Vollebæk: Europa er i utvik­
ling. Det går en endringsbølge over kontinentet vårt.
I sør står vi overfor en svært kritisk situasjon i Kosovo,
som jeg nylig besøkte i egenskap av OSSE­formann. De
kreftene som ikke vil fred, er sterke, også i vår egen ver­
densdel. Vårt bidrag til fred og stabilitet i Europa gjennom
OSSE har jeg redegjort for tidligere. Jeg vil imidlertid på
egnet måte komme tilbake til Stortinget om situasjonen i
Kosovo i lys av den siste tidens dramatiske utvikling.
I nord er det store uløste miljøproblemer. Vi kjenner
ikke utfallet av den politiske, økonomiske og sosiale ut­
viklingen i Russland. Men den vil berøre oss, ikke minst
gjennom våre tette forbindelser med Nordvest­Russland.
I øst står NATO og EU overfor historisk viktige utvi­
delsesprosesser. Søkerlandene til begge disse organisa­
*. Ordlyden i siste avsnitt ble under debatten korrigert av Anneliese
Dørum, jf. side 1577
104

19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk 1999
1538
sjonene ser på dem som hovedankeret for sin sikkerhet
og stabilitet. Men stabilitet kan ikke skapes i Europa uten
Russlands medvirkning og økonomisk og sosial utvik­
ling i de fattigste landene. Dette inkluderer også de tidli­
gere sovjetiske republikkene i Kaukasus og Sentral­Asia.
Her spiller det alleuropeiske samarbeidet i OSSE og
Europarådet en viktig rolle.
De mangfoldige utfordringene vi står overfor, kan
bare løses gjennom et bredt samarbeid mellom nasjoner
og internasjonale organisasjoner.
Samtidig lanseres euro og den viktige tredje fasen av
Den økonomiske og monetære union, ØMU, et av EUs
mest vidtgående politiske prosjekter, som ingen i dag
med sikkerhet kan se utfallet av.
Dette er Europa. Hvordan skal vi så møte denne utvik­
lingen?
En kollega har sagt at det ikke bare er å gi snekkeren
en hammer når et byggverk skal reises. Det trengs en hel
verktøykasse. Vi har vår utenrikspolitiske verktøykasse i
FN, NATO, EØS, EFTA, OSSE, Europarådet, Vestunio­
nen og i en rekke regionale samarbeidsordninger -- som
det nordiske og det nordisk­baltiske samarbeidet, Ba­
rentsrådet, Østersjørådet og i et nært naboskap til Russ­
land. Det er ved å bruke og videreutvikle disse at vi best
skaper den gjensidige avhengigheten som er avgjørende
for fred og stabilitet, vekst og velferd.
Folkeavstemningen i 1994 avklarte Norges forhold til
EU. Folkets nei til medlemskap forplikter og skal respek­
teres.
EØS­avtalen er Norges plattform for samarbeidet med
EU. Den har bred oppslutning i Stortinget. Regjeringen
vil bruke avtalen som et redskap for å ivareta og fremme
norske interesser.
Folkets nei har ikke ført Norge inn i internasjonal iso­
lasjon, slik noen hevdet før folkeavstemningen i 1994.
Norges rolle og deltakelse i internasjonalt samarbeid har
vært og er betydelig -- uten av vi er medlem av EU.
Regjeringen legger stor vekt på å utnytte den handle­
friheten Norge har, politisk og økonomisk. Norge skal
bruke sin røst i de internasjonale fora vi deltar i. Vi har
viktige bidrag å yte. Vi har sterke tradisjoner knyttet til
arbeidet for velferd og rettferdig fordeling, for menneske­
rettigheter, for likestilling, for samarbeid med arbeidsli­
vets parter, for åpenhet og demokrati. Vi har sterke tradi­
sjoner knyttet til samarbeid om felles interesser og verdi­
er i Norden, til samarbeid med Russland og til fredsbeva­
rende arbeid, humanitær innsats og konfliktforebygging.
Norge er en betydelig energiprodusent med store natur­
ressurser og en solid økonomi.
Fjorårets redegjørelser om nærområdene og OSSE ut­
dypet viktige sider ved Regjeringens Europa­politikk. I
dag vil jeg legge hovedvekten på vårt forhold til EU.
Hvilke hovedutfordringer stiller utviklingen i Europa, og
særlig i EU, Norge overfor? Hva gjør Regjeringen for å
møte dem?
Jeg vil konsentrere meg om utviklingen på fire områ­
der: for det første EU­utvidelsen, for det andre Den øko­
nomiske og monetære union, ØMU, for det tredje det
sikkerhets­ og forsvarspolitiske samarbeidet og for det
fjerde justissamarbeidet. Men jeg starter med det som er
Norges plattform, EØS­avtalen.
Denne måneden har EØS­avtalen vært i kraft i fem år.
Den er et stabilt rammeverk for samarbeidet med våre
viktigste handelspartnere og nære naboer. Avtalen er vik­
tig for å ivareta næringslivets interesser. Norsk samhan­
del med EU utgjør i dag i overkant av 70 pst. av vår tota­
le utenrikshandel.
Nytt regelverk som utvikles i EU, blir løpende innar­
beidet i norske lover og forskrifter gjennom EØS­avta­
len. Det stiller store krav til vår evne til å vurdere konse­
kvensene for Norge på et tidligst mulig tidspunkt og å
påvirke utformingen av regelverket. Vi må gå grundig
igjennom hver enkelt rettsakt, særlig hva gjelder forhold
knyttet til sikkerhet, helse og miljø. Regjeringen vil ut­
nytte alle muligheter avtalen gir oss for å ivareta norske
interesser i dette arbeidet. Støter vi på vansker, vil vi leg­
ge vekt på å nå frem til omforente løsninger.
Vetoretten er fremforhandlet for å kunne brukes. Bruk
av denne retten er en problemstilling som egner seg dår­
lig for en teoretisk diskusjon. Den må vurderes i tilknyt­
ning til en konkret sak, og i en avveining av denne og
våre totale nasjonale interesser.
Regjeringen har innledet en gjennomgang av EØS­ar­
beidet og vil benytte seg av ekstern ekspertise. Målsettin­
gen er å styrke arbeidet på fire områder:
-- For det første gjennomgår Regjeringen nå forvaltnin­
gen av EØS­arbeidet. Avtalen berører i hovedsak alle
departementer. Arbeidet som utføres i ulike forvalt­
ningsledd, må skje i samarbeid med berørte organisa­
sjoner og interessegrupper. Vi må også sikre oss at
Norge opptrer med en samordnet EØS­politikk utad, i
forhold til EU og EUs medlemsland.
-- For det andre ønsker vi størst mulig engasjement og
medvirkning i EØS­arbeidet. EØS­avtalen berører
ikke bare sentralforvaltningen, men også kommunene,
arbeidslivets parter og ikke­statlige, frivillige organi­
sasjoner. Dette er institusjoner og organisasjoner som
har verdifull kompetanse.
-- For det tredje: Regjeringen vil fortsette arbeidet for økt
informasjon, åpenhet og debatt om det løpende EØS­
arbeidet. Åpenhet og innsyn er avgjørende for debatt
og meningsutveksling. Vi har allerede gjennomført et
omfattende arbeid for å lette innsyn i og kommunika­
sjon om EØS­arbeidet både til nærings­ og arbeidsliv,
andre brukere og publikum. Dette arbeidet vil bli vide­
reført. Informasjon er nå tilgjengelig på Internett. Res­
surspersoner i departementer og etater kan kontaktes.
Svar på henvendelser fra publikum skal komme så fort
som mulig.
-- For det fjerde må vi sikre best mulig adgang til regel­
verksarbeidet i EU på et tidligst mulig tidspunkt i pro­
sessen. For å oppnå dette utnytter vi vår deltakelse i ek­
spert­ og arbeidsgrupper under kommisjonen. Parallelt
deltar vi i drøftelsene av fremtidige EØS­beslutninger
i de særskilte EØS­organene.
Vi må også inn før EU har fastlagt en felles hold­
ning. Her må vi løfte sammen -- politiske myndigheter,
parter i arbeids­ og næringsliv, forvaltning og eksper­

19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk
1999 1539
ter, interessegrupper og frivillige organisasjoner. Vi
må være lytteposter for hverandre -- for norske interes­
ser -- og på den måten tidligst mulig fange opp saker
som leder frem til beslutninger i EU. På dette området
er det trolig et stort potensial. Dette er Regjeringen i
ferd med å klarlegge og systematisere. Vi er særlig
opptatt av hvordan de som berøres av EØS­prosessen
-- fra de store nærings­ og arbeidsorganisasjonene til
lokalforvaltningen og de frivillige organisasjonene --
kan arbeide i forhold til myndighetene. De må utnytte
sine nettverk i arbeidet overfor EUs institusjoner og
overfor medlemslandene for å få gjennomslag for nor­
ske interesser.
Det bilaterale arbeidet overfor EUs medlemsland er
en særlig viktig kanal for å fremme norske interesser.
Som ikke­medlem må Norge på en rekke områder arbei­
de hardere enn land som sitter inne i alle møter. På den
annen side forplikter ikke EU­samarbeidet oss i samme
grad, men uten allianser kan vi ikke regne med at noen
taler vår sak når beslutninger skal treffes i Brussel.
Hvilken posisjon medlemslandene inntar, avgjøres i
hovedstedene. Jo tidligere vi kommer i dialog med dem,
jo større muligheter vil vi ha for å skaffe oss allierte i en
sak.
Slike kontakter kan ikke og bør ikke begrenses til det
offisielle Norge. Også politiske partier, arbeids­ og næ­
ringsorganisasjonene, frivillige organisasjoner og andre
viktige samfunnsgrupper bør intensivere sitt arbeid på
dette området. Regjeringen vil oppmuntre til nettverks­
bygging, særlig innenfor de politiske partiene og deres
ungdomsorganisasjoner og i de frivillige organisasjone­
ne. Innenfor disponible rammer vil vi prioritere støtte til
slike aktiviteter.
EFTA­landene i EØS utnytter målrettet de informa­
sjons­ og konsultasjonsprosdyrene som er hjemlet i EØS­
avtalen. EFTAs parlamentarikerkomite arbeider bl.a.
med hvordan kontaktene med Europaparlamentet kan
bygges ut i lys av parlamentets økte rolle i EUs beslut­
ningsprosess. Regjeringen støtter dette arbeidet.
Regjeringen står overfor flere viktige EØS­saker
fremover. La meg nevne bl.a. patent på bioteknologiske
oppfinnelser, tilsetningsstoffer i mat og barnemat, mer­
king og godkjenning av genmodifiserte produkter, diffe­
rensiert arbeidsgiveravgift og gassmarkedsdirektivet.
Noen av disse direktivene inneholder bestemmelser som
Regjeringen anser ikke er akseptable for Norge. Regje­
ringen legger derfor opp til at norsk lovgivning på disse
feltene ikke skal endres.
Når det gjelder patent på bioteknologiske oppfinnelser
har Nederland brakt saken inn for EF­domstolen og
krevd direktivet annullert. Siden direktivet er EØS­rele­
vant, vurderer vi nå om også Norge skal benytte adgan­
gen vi har til å uttrykke vår holdning overfor domstolen.
Regjeringen har signalisert vilje til å reservere seg
mot regelverk den finner uakseptabelt, særlig på områder
som gjelder helse, sikkerhet og miljø. Der vi er overbe­
vist om at våre løsninger er de beste, vil vi sette alle kref­
ter inn på å få oppslutning om vårt syn i de nordiske land
og i andre EU­land. Erfaringene har vist at EU ofte kom­
mer etter og utvikler sitt regelverk i retning av våre stan­
darder, selv om det kan ta lang tid. Dette gjelder f.eks.
kjemikalier. Når det gjelder genmodifiserte organismer,
har vi sett en positiv utvikling både med hensyn til mer­
king og vektlegging av etiske hensyn. Vi vil legge vekt
på åpenhet og informasjon i arbeidet med disse sakene.
Med få unntak har norske bedrifter adgang til hele
EU­markedet på lik linje med EU­selskaper. Dette bidrar
til at norske bedrifter forblir i Norge. Konkurranseregule­
rende samarbeid, statsstøtte og offentlige monopoler er
underlagt det samme regelverket i hele EØS­området.
Regelverket for offentlige anskaffelser gir norske bedrif­
ter muligheter til å konkurrere om oppdrag på lik linje
med bedrifter i EU. Årlig foretas det offentlige anskaffel­
ser for om lag 5 500 milliarder kr i EØS­området.
For fisk og fiskeprodukter er imidlertid markedsad­
gangen begrenset i EØS­avtalen. Det er også uklart hvor­
dan enkelte bestemmelser skal forstås. Jeg tenker her
særlig på avtalens protokoll 9, som regulerer handelen
med fisk. Lakseavtalen mellom EU og Norge illustrerer
disse forholdene. Regjeringen er opptatt av å få klarhet i
slike utestående spørsmål og på den måten bedre vilkåre­
ne for norsk fiskeeksport til EU.
Det pågår forhandlinger med EU om gjensidig utvi­
delse av handelen med landbruksvarer. Forhandlinger
om handelen med bearbeidede landbruksvarer vil trolig
innledes i løpet av året.
EØS­avtalen gir oss rett til deltakelse i en rekke EU­
programmer, på områder som miljø­ og forbrukervern,
energisparing, forskning og utvikling og på kulturområ­
det. Deltakelse i EUs forskningsprogrammer er et sen­
tralt element i den samlede norske forskningsinnsatsen
og muliggjør viktig nettverksbygging for norsk nærings­
liv. EØS­avtalen sikrer også gjensidig godkjenning av
beviser for utdanning og yrkeskompetanse og lik adgang
til studier og forskning.
Alt dette er EØS. Det gir oss en plattform for et bredt
samarbeid med EU. Vi er likevel sårbare. Drøftelsene om
låne­ og tilskuddsordningen illustrerer dette. Det skjerper
kravet til norsk årvåkenhet og kunnskap. EØS­avtalen er
grunnlaget for vårt samarbeid med EU, som er vår nær­
meste samarbeidspartner og et marked av stor betydning
for norsk næringsliv. Regjeringen vil utnytte og utvikle
EØS­avtalen til beste for norske interesser.
Endringsprosessene i Europa er ikke rettlinjede, med
ferdigdefinerte tidsfrister. Utviklingstendensene peker i
ulike retninger. Det knytter seg betydelig usikkerhet til
en del av dem.
Vi vet ikke hvordan utvidelsesforhandlingene i EU vil
forløpe, heller ikke om det enkelte søkerland vil klare å
delta i EU­samarbeidet som fullverdig medlem fra første
dag. Det uløste Kypros­spørsmålet er også en usikker­
hetsfaktor. Vil de nåværende medlemslandene klare å bli
enige om nødvendige endringer -- i landbrukspolitikken, i
regionalpolitikken, i finansieringen av utvidelsen og om
fremtidige institusjonelle løsninger?
Spørsmålene er mange. Svarene er foreløpig få. Men
én ting står fast: Norge har viktige interesser og verdier å
ivareta uansett utfall. Og vi har ansvar for å bidra i den

19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk 1999
1540
brytningsperioden Europa gjennomlever på terskelen til
et nytt årtusen. Forutsetningen for dette er at vi hele tiden
har et realistisk forhold til det som skjer omkring oss.
Utvidelse av EU betyr at det indre marked og EØS
også utvides. De nye medlemslandene vil bli parter i
EØS og dermed nære samarbeidspartnere for oss. Det gir
muligheter for økt markedstilgang, men innebærer også
nye utfordringer.
I samråd med nærings­ og arbeidslivet vil Regjeringen
foreta en bred gjennomgang av hvilke virkninger det får
for Norge og norske interesser når nye land blir med i EU
og EØS. Vi må også sikre oss at de nye medlemslandene
har kunnskap om EØS­samarbeidet og de rettigheter og
forpliktelser som følger med. Dette er en viktig oppgave,
også for arbeidslivets parter, både nasjonalt og gjennom
EFTAs konsultative komite.
EFTA har de siste årene inngått frihandelsavtaler med
14 land i Sentral­ og Øst­Europa og i Middelhavsregio­
nen. Når EU utvides, er det en særlig oppgave å sikre ek­
sportvilkårene for fisk og fiskeprodukter til Sentral­ og
Øst­Europa. For en del fiskeprodukter har vi full tollfri­
het gjennom dagens frihandelsavtaler mellom EFTA og
søkerlandene, mens EU fortsatt opprettholder toll på im­
port fra Norge. I tilpasningen av disse avtalene til EØS
vil vi arbeide for å sikre norsk fiskeeksport så gode betin­
gelser som mulig.
Regjeringen følger nøye med i utvidelsesprosessen.
Det er etablert regelmessig kontakt med kommisjonen og
medlemslandene. Konsultasjoner finner sted både i EØS­
rådet og i EØS­komiteen. Vi har også styrket dialogen
med søkerlandene.
De sentral­ og østeuropeiske landenes søknader om
medlemskap har stilt samarbeidet i EU overfor nye utfor­
dringer. Presset er stort for å endre samarbeidets virke­
måte og sikre en mer rettferdig byrdefordeling i et utvi­
det EU.
De sørlige medlemslandene frykter at finansieringen
av utvidelsen vil kunne gå på deres bekostning. Nåvæ­
rende nettobidragsytere anser det på sin side ikke for ak­
tuelt å tilføre nye midler til Fellesskapets budsjett. Tvert
imot krever flere av dem, anført av Tyskland, en reduk­
sjon i sine bidrag. Dette vil stille solidariteten i EU på
prøve. Løsningene vil kunne få stor betydning for land­
brukspolitikken og regionalpolitikken. Det pågår derfor
en hard drakamp medlemslandene imellom. De vil forsø­
ke å bli enige om en omforenet holdning på toppmøtet i
Brussel 24. -- 25. mars.
Debatten om institusjonelle reformer, slik som kom­
misjonens sammensetning og størrelse og fordelingen av
medlemslandenes stemmevekt når rådet treffer beslut­
ninger med kvalifisert flertall, vil i så fall kunne bli innle­
det senere i år. Dette er følsomme spørsmål som ikke ble
løst under traktatkonferansen som ledet fram til Amster­
dam­traktaten. De illustrerer kompleksiteten i den dags­
orden som EU­landene må finne en løsning på før utvi­
delsen kan bli realisert.
Vi vet ikke når utvidelsen vil være gjennomført. Men
prosessen vil i seg selv bidra til å endre EU. Utvidelse av
EU har alltid vært forberedt eller etterfulgt av en fordyp­
ning av det eksisterende samarbeidet. Terskelen for med­
lemskap blir stadig høyere for nye søkerland. Samtidig
øker integrasjonen mellom de land som allerede deltar.
Endringene i regionalpolitikken og enkelte deler av
den felles landbrukspolitikken vil kunne få konsekvenser
for Norge. For landbruket innebærer kommisjonens for­
slag en reduksjon i EUs markedspriser. Samtidig foreslås
det å legge større vekt på de miljømessige sidene ved
landbrukspolitikken og en økning i areal­ og dyrestøtten.
Utfallet av EUs interne reformer vil direkte påvirke
EUs posisjoner i WTO. EU er her en av flere store aktø­
rer, og EUs felles holdninger vil derfor være en del av
den forhandlingssituasjonen Norge må forholde seg til.
Regjeringen følger disse endringsprosessene nøye, både
gjennom samtaler med representanter for EUs institusjo­
ner i Brussel og gjennom bilaterale kontakter i medlems­
landene.
Gjennomføringen av Den økonomiske og monetære
union og innføringen av euro fra 1. januar i år er et av de
mest vidtgående politiske samarbeidsprosjektene i EU­
samarbeidets historie. Hva ØMU vil føre med seg, og
hvordan prosessen vil forløpe videre, er det for tidlig å si.
At den over tid vil endre EU­samarbeidet på viktige om­
råder, er det imidlertid liten tvil om.
Innføringen av en felles valuta innebærer først og
fremst at det felles indre marked ytterligere utvikles. Det
vil bli større konkurranse mellom bedriftene i de landene
som er med, og det vil bli enklere for bedrifter og publi­
kum å handle på tvers av landegrensene. Når prisene på
varer og tjenester i flere land i Europa blir direkte sam­
menlignbare, vil konkurransen øke. Forbrukere i ett land
vil neppe slå seg til ro med å måtte betale vesentlig mer
enn hva den samme varen koster i et annet land.
Innføringen av euro vil således ha en rekke positive
virkninger. Samtidig stiller dette deltakerlandene overfor
betydelige utfordringer i den økonomiske politikken.
Særlig vil ØMU kunne bli satt på prøve dersom det blir
vesentlige avvik i konjunkturutviklingen innenfor valuta­
unionen. Dette kan f.eks. skje dersom enkeltland blir ut­
satt for store uforutsette forstyrrelser eller sjokk i økono­
mien. Med en felles valuta mister deltakerlandene mulig­
heten til å bruke renten og valutakursen som virkemidler
i den nasjonale økonomiske politikken. Dette vil stille
økte krav til finanspolitikken og arbeidsmarkedets evne
til å omstille arbeidsstyrken mellom bedrifter, næringer
og regioner.
Varierende konjunkturer i deltakerlandene kan også
skape spenninger mellom den uavhengige sentralbanken
og de enkelte landenes politiske myndigheter. Sentral­
bankens målsetting er prisstabilitet i euro­området. Det
er bare fremtiden som kan gi svar på hvordan det nye va­
lutasamarbeidet vil makte disse utfordringene og påkjen­
ningene over tid.
Gjennomføringen av valutaunionen vil trolig trekke i
retning av større harmonisering av skatter og avgifter og
en større samordning av viktige deler av den økonomiske
politikken. Vi ser allerede konturene av en slik tettere
samordning, bl.a. i etableringen av den såkalte stabilitets­
og vekstpakten fra desember 1996. Vi ser det i Amster­

19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk
1999 1541
dam­traktatens bestemmelser om nærmere samarbeid om
sysselsettingspolitikk, gjennom opprettelsen av euro­11­
gruppen for finansministrene fra de 11 deltakerlandene
og i en forsterket overvåking av arbeidet med strukturre­
former i medlemslandene. I det globale og internasjonale
økonomiske samarbeidet, som i G­7, IMF og Verdens­
banken, vil euro­landene kunne fremstå som én aktør.
Behovet for sterkere koordinering av den økonomiske
politikken ble understreket av EU­toppmøter i Wien i de­
sember i fjor. Toppmøtet pekte på behovet for større grad
av samordning i medlemslandene og i Fellesskapet, både
i finanspolitikken og i spørsmål knyttet til strukturpoli­
tikk og lønnsdannelse. Møtet understreket også betydnin­
gen av å motvirke negativ konkurranse om skattenivå og
på den måten også ubalanse i det indre marked.
Det er ingen målsetting for EU å gjennomføre en ge­
nerell skatteharmonisering i medlemslandene. Presset for
større samordning av bedriftsbeskatningen, eventuelt
også ulike former for energibeskatning, vil imidlertid
kunne øke for å sikre størst mulig grad av likeverdige
konkurransevilkår for næringslivet i de deltakende land.
Arbeidet med å fremme en mer balansert og bærekraftig
økonomisk utvikling, i tråd med prinsippene fra Kyoto­
konferansen, vil også kunne trekke i retning av et forster­
ket press for større samordning i spørsmål knyttet til
prising og avgiftsbelegging av energibruk og miljøtiltak.
ØMU og innføringen av euro innebærer også mer
overnasjonalitet i EU­samarbeidet. Pengepolitikken er nå
underlagt Den europeiske sentralbanken, som skal opptre
uavhengig av politiske myndigheter. Samtidig er ØMU
også et eksempel på økt variasjon i medlemslandenes
grad av deltakelse i viktige deler av samarbeidet. Som
kjent deltar 11 av 15 land.
For søkerlandene vil deltakelse i ØMU i utgangspunk­
tet være en forpliktelse. Noe helt annet er det at nye med­
lemsland ikke vil være aktuelle for å delta i ØMU før de
oppfyller de økonomiske kriteriene. For enkelte av da­
gens søkerland ligger dette langt frem i tid.
Slik vil gjennomføringen av ØMU forsterke kjente
trekk ved EU­samarbeidet: Det vil bli preget av mer
overnasjonalitet, impulsene i retning av ytterligere inte­
grasjon medlemslandene imellom på viktige områder
innenfor den økonomiske politikken vil bli styrket, EU
vil fremstå med større tyngde på den internasjonale are­
naen. Men vi vil i årene fremover også se større fleksibi­
litet innad i EU med hensyn til hvor mange land som del­
tar fullt ut i samarbeidets kjerneområder.
Våre egne avveininger i valget mellom stabil og fly­
tende valutakurs er ikke vesentlig annerledes etter etable­
ringen av ØMU. Disse spørsmålene ble drøftet i revidert
nasjonalbudsjett 1998. Regjeringen la her til grunn at ret­
ningslinjene for valutapolitikken om stabilitet i kronens
verdi mot europeiske valutaer vil bli videreført også etter
at ØMU er etablert. Det var bred oppslutning i Stortinget
om dette ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i
fjor.
Stortinget har vedtatt at det skal tas initiativ til en stra­
tegisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS­
avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjek­
ter. I vedtaket heter det også at mulighetene for å knytte
den norske kronen nærmere til euro kan undersøkes i en
slik dialog.
Ulike former for samarbeid på valutaområdet vil være
ett av flere temaer som statsministeren tar opp under sine
samtaler med EU­kommisjonens president Jacques San­
ter og forbundskansler Gerhard Schröder denne uken.
Utgangspunktet fra norsk side for slike undersøkelser
må etter Regjeringens syn være at dagens pengepolitiske
regime i Norge videreføres. Støttekjøpsavtaler gir bare
økonomisk mening innenfor fastkursregimer. Det norske
fastkursregimet ble opphevet i 1992.
Utformingen av det nåværende norske systemet basert
på stabil kronekurs må ses på bakgrunn av de norske er­
faringene fra 1992 og problemene i mange andre land
med å opprettholde fastkursregimer over tid. Økte kapi­
talbevegelser over landegrensene gjør fastkursregimer
mindre stabile enn tidligere. Det har derfor vært bred
enighet om at det ikke har vært aktuelt å vende tilbake til
regimet vi hadde før 1992.
Signaler har så langt ikke gitt grunnlag for å tro på et
valutakurssamarbeid med EU som kunne gjøre et nytt
fastkursregime tilstrekkelig stabilt og motstandskraftig.
EU har heller ikke vurdert nærmere hva slags valutasam­
arbeid med tredjeland som kan være aktuelt i fremtiden.
EUs oppmerksomhet har naturlig nok vært rettet inn mot
egne forberedelser til gjennomføringen av ØMU.
Stabile valutaforhold i Europa er i Norges interesse.
Statsministeren og finansministeren vil i vår dialog med
EU drøfte hvordan Norge og EU best kan bidra til dette,
bl.a. gjennom utformingen av den økonomiske politik­
ken. Regjeringen vil undersøke om, og eventuelt på hvil­
ke betingelser, Norge og EU kan samarbeide for å sikre
fortsatt stabile valutaforhold.
Det er etablert rutiner for jevnlige konsultasjoner med
EUs pengepolitiske organer, både på politisk og høyt ad­
ministrativt nivå. Regjeringen legger vekt på å videreføre
denne nære kontakten med EU om monetære spørsmål.
Statsministeren og finansministeren vil ta dette opp un­
der sin reise.
Regjeringen legger for sin del også stor vekt på de po­
litiske virkningene gjennomføringen av ØMU vil kunne
få, også for Norge som del av det indre marked. Det gjel­
der viktige områder som energi og miljø, sysselsetting,
lønnsdannelse og øvrige spørsmål av betydning for par­
tene i arbeidslivet. Over tid vil det være svært viktig for
Norge å utvikle en løpende dialog, særlig på politisk
nivå, om disse spørsmålene med EU­landene.
Regjeringen vil derfor benytte de mulighetene EØS­
avtalen og samarbeidet mellom EFTA og EU gir for
drøftelser på politisk nivå om slike spørsmål, i EØS­rådet
og i de årlige finansministermøtene. EØS­avtalens artik­
kel 46 åpner i tillegg opp for løpende drøftelser om øko­
nomiske og monetære spørsmål.
Norge tok i 1993 initiativet til årlige finansminister­
møter mellom EFTA­ og EU­landene. Siktemålet var å
øke samarbeidet om sysselsettingspolitikken. Arbeidsle­
digheten hadde da allerede i lang tid vært et stort økono­
misk og sosialt problem i EU, men hadde også vært

19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk 1999
1542
økende i Norge. Mens arbeidsledigheten i Norge er om
lag halvert siden 1993, til under 3 pst., ligger ledigheten i
EU i gjennomsnitt over 10 pst.
EU­landene har som følge av Amsterdam­traktaten
styrket sitt samarbeid om sysselsettingspolitikk. Blant
annet rapporterer det enkelte medlemsland årlig om den
nasjonale sysselsettingssituasjonen og om tiltak for å
styrke den. Rapportene danner grunnlag for drøftelser i
Rådet og anbefalinger om tiltak som det enkelte med­
lemsland bør følge opp.
Fra norsk side har vi et godt inntak til dette arbeidet
gjennom det nordiske samarbeidet. Regjeringen vil også
ta initiativ til at Norge i de årlige finansministermøtene
mellom EFTA og EU­landene systematisk rapporterer
om norsk sysselsettingspolitikk og ­strategi, på samme
måte som EU­landene. Norge har mye å bidra med på
dette området, særlig på grunn av det nære samarbeidet
mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.
Regjeringen ønsker å styrke EØS­rådets rolle som po­
litisk styringsorgan og impulsgiver for samarbeidet med
EU på disse områdene. Samlet gir EØS­samarbeidet oss
en bred plattform. Gjennom EØS­rådet, EØS­komiteen,
den konsultative komite for partene i arbeidslivet og par­
lamentarikersamarbeidet har vi muligheten til et syste­
matisk samarbeid med EU på sentrale områder som øko­
nomi, sysselsetting og andre spørsmål av betydning for
partene i arbeidslivet, energi og miljø, velferd og forde­
ling.
Norge har siden 1980 hatt kontakter og dialog på ulike
nivåer med EUs utenriks­ og sikkerhetspolitiske samar­
beid. Vår nåværende ordning gir også grunnlag for kon­
sultasjoner i hovedstedene i tredjeland og ved internasjo­
nale organisasjoner. Erfaringene viser at det i stor grad er
opp til oss selv å bidra på en slik måte at dette samarbei­
det blir meningsfullt for alle parter.
Norge og de øvrige EFTA/EØS­landene inviteres
jevnlig til å slutte seg til EUs erklæringer, felles holdnin­
ger og innlegg. Slik får vi større gjennomslagskraft. I den
grad vi fra norsk side har andre synspunkter enn EU­lan­
dene, eller ønsker en nasjonal markering, velger vi å stå
alene. I et forum som FN spiller vi på ulike kanaler -- den
nordiske der det er mulig, med EU der det er mest hen­
siktsmessig, eller med andre grupper av land der det er
naturlig. Dette gir oss fleksibilitet og handlefrihet fra sak
til sak.
Samtidig er det klart at i den grad EU­landene opptrer
med en felles holdning i ulike internasjonale organisasjo­
ner, utøver EU betydelig innflytelse. Dette ser vi bl.a. i
OSSE. Som OSSE­formann holder vi nær kontakt med
EU­formannskapet og toneangivende EU­land.
Utenfor EU har Norge handlefrihet på det utenrikspo­
litiske området. Denne benytter vi. EU­landene bruker
ofte lang tid til samordning av en felles holdning. Vi kan
i slike situasjoner ha større spillerom enn EU­landene til
å handle raskt og fungere som pådriver. I en rekke tilfel­
ler har dette vært i andre lands, også EU­lands, interesse.
I FN­arbeidet har dette bidratt til at det nordiske samar­
beidet fortsatt er sterkt, selv om den tradisjonelle nordis­
ke profilen ikke er like synlig som tidligere.
Samarbeidet med de nordiske land på det utenriks­ og
sikkerhetspolitiske området har ikke fått mindre betyd­
ning etter at Sverige og Finland ble medlemmer i EU.
For Norge utgjør det nordiske samarbeidet en viktig
plattform for arbeidet overfor EU. Alle de nordiske re­
gjeringene legger stor vekt på at det nordiske samarbei­
det skal fortsette, ikke minst innenfor internasjonale or­
ganisasjoner.
Regjeringen vil systematisere og styrke Norges bilate­
rale kontakter med toneangivende EU­land og med de
nordiske EU­landene. Vi har forventninger til at de nor­
diske landene fra og med inneværende halvår, først re­
presentert ved Finland, inngår i EUs ledertroika. Dette
gis oss muligheter for å fremme nordiske interesser og
prioriteringer på det utenrikspolitiske området.
Forholdet til Russland er en av hovedutfordringene i
norsk utenrikspolitikk. I forhold til Nordvest­Russland
har Regjeringen særlig prioritert arbeidet med atomav­
fallsopprydning og forebyggende arbeid på miljøsiden.
Denne regionen har uvanlig store problemer på mange
samfunnsområder, noe jeg omtalte i nærområde­redegjø­
relsen i mai i fjor. Oppgavene er så store og sammensatte
at det kreves bred internasjonal innsats for å kunne løse
dem.
Gjennom formannskapet i Barentsrådet -- der EU­
kommisjonen deltar -- har Regjeringen tatt flere initiativ
til hjelpetiltak for regionen. Vi har også arbeidet syste­
matisk for å få til en mer omfattende internasjonal inn­
sats for å avhjelpe den vanskelige situasjonen, særlig i
Nordvest­Russland.
Også EU er i dag en sentral aktør i arbeidet med å
trekke Russland inn i et bredere internasjonalt samarbeid.
Dette er en gledelig utvikling. Norges og EUs politikk
overlapper hverandre i økende grad og knyttes sterkere
sammen. Vi har i hovedsak samme målsettinger og inter­
esser. EU har i løpet av de siste årene utformet en strategi
for sitt samarbeid særlig med Russland, men også med de
baltiske landene.
Finlands og Sveriges medlemskap i EU har bidratt til
å øke EUs generelle oppmerksomhet og engasjement i
forhold til utfordringene i den nordlige delen av Europa.
Vi har støttet det finske initiativ om å utvikle en nordlig
dimensjon i EU, som et redskap særlig for å integrere
Russland i dette samarbeidet. Vi vil fortsatt arbeide
sammen med Russland, EU og andre interesserte aktører
i regionen, i tråd med vedtaket på EUs toppmøte i Wien i
desember i fjor.
EUs økonomiske virkemidler omfatter bl.a. TACIS­
og PHARE­programmene. Dette er støtteprogrammer for
de tidligere sovjetiske republikkene og for søkerlandene.
Vi ser det som hensiktsmessig å knytte norske prosjekt­
midler sammen med EUs finansiering i prosjekter av fel­
les interesse. Vi er fra norsk side glad for de mulighetene
som nå åpner seg til å parallellfinansiere TACIS­prosjek­
ter med EU.
Det er særlig fem områder som er aktuelle for slikt
samarbeid: atomavfallsopprydning, energiøkonomise­
ring, helseforebyggende tiltak, initiativ for renere industri­
produksjon og grenseoverskridende prosjekter. De fleste

19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk
1999 1543
større samarbeidsprosjektene gjelder atomsikkerhet. Det­
te er et område hvor vi lenge har ønsket internasjonal
medvirkning, både økonomisk og teknisk.
Utenfor rammen av EØS­avtalen deltar Norge også i
de såkalte INTERREG­programmer med EU­landene.
Dette er grenseoverskridende programmer hvor alle nor­
ske kommuner og fylkeskommuner har mulighet til å
delta i ulike samarbeidsprosjekter.
Det er fortsatt stor avstand mellom ambisjoner og
målsettinger i EUs traktatgrunnlag og det praktiske sam­
arbeidet som i dag finner sted mellom EU­landene på det
utenriks­ og sikkerhetspolitiske området. Den politiske
tyngden samsvarer ikke alltid med EUs økonomiske rol­
le.
Erfaringene fra fredsprosessen i Midtøsten, oppføl­
gingen og iverksettelsen av Dayton­avtalen for Bosnia
og bestrebelsene på å nå frem til våpenhvile og en frede­
lig løsning i Kosovo­provinsen har styrket kreftene som
ønsker at EU ikke bare skal bidra økonomisk, men også
spille en mer fremtredende politisk rolle.
På denne bakgrunn har flere av EU­landene ønsket å
gi EU en rolle på det forsvars­ og sikkerhetspolitiske om­
rådet. Dette er en del av et bredt arbeid for å utvikle den
europeiske sikkerhets­ og forsvarsidentiteten, det såkalte
ESDI. Arbeidet pågår parallelt i EU, VEU og NATO.
Målsettingen er å styrke Europas evne til å gjennomføre
krisehåndteringsoperasjoner når NATO ikke fremstår
som et naturlig instrument.
Arbeidet med å utvikle ESDI er også et svar på USAs
ønske om en jevnere byrdefordeling mellom Europa og
Nord­Amerika. Det er bred enighet om at utviklingen av
ESDI skal skje på en måte som styrker NATO og de
transatlantiske forbindelser.
Statsminister Tony Blair tok i fjor høst initiativet til en
debatt om et forsterket europeisk forsvarssamarbeid. Ut­
gangspunktet var et ønske om en mer effektiv og trover­
dig utenriks­ og sikkerhetspolitikk i EU og en styrking av
den totale europeiske forsvarsevnen. Initiativet ble sene­
re fulgt opp i nært samarbeid med Frankrike og resulterte
i en britisk­fransk erklæring etter de to lands toppmøte i
St. Malo i begynnelsen av desember.
Erklæringen definerer et minimum av praktisk for­
svarssamarbeid som EU trenger for å kunne spille en slik
rolle. De to landene mener EU må ha kapasitet til både å
innhente informasjon og analysere konkrete situasjoner
og ha evne til strategisk planlegging, alt med sikte på å
kunne treffe selvstendige beslutninger i europeiske fora.
Erklæringen skisserer prinsipper, mens en rekke van­
skelige spørsmål er utelatt. Forholdet til allierte ikke­EU­
medlemmer som Norge er berørt, uten at det gis klare an­
visninger på hvordan det skal håndteres.
Både Storbritannia og Frankrike legger vekt på å unn­
gå unødvendig duplisering av funksjoner innenfor ulike
institusjoner. EU må gradvis bli gitt en mer automatisk
adgang til å disponere ressurser som til daglig står under
alliert kommando. Dersom et slikt scenario skulle bli rea­
lisert, ville det kunne innebære at de politisk­strategiske
beslutningene i større grad ville skje innenfor rammen av
EU, mens ressursene blir stilt til disposisjon fra NATO.
Erklæringen innebærer en endring i britisk holdning
til EUs rolle på dette feltet. Tidligere har Storbritannia
lagt avgjørende vekt på at VEU skal bevares som en
selvstendig organisasjon. Statsminister Blair har under­
streket at Storbritannia har en åpen holdning til de konse­
kvensene dette kan få for VEU. Vi må imidlertid gå ut fra
at enighet om behov vil følges av debatt om midler. Det
betyr debatt om VEU og VEUs fremtidige forhold til EU.
Tre opsjoner synes mulige: For det første kan VEU
legges inn under EU. VEU­samarbeidets ulike elementer
kan for det andre splittes opp, slik at noe legges inn un­
der EU og noe under NATO. Ved denne løsningen unn­
går en de problemene full integrering av VEU i EU vil
kunne skape for EUs ikke­allierte medlemsland. En tred­
je mulighet er å videreutvikle VEU som en selvstendig
organisasjon.
Vi har allerede sett en viss forskyvning av det euro­
peiske sikkerhetspolitiske samarbeidet fra VEU over til
EU. I tråd med Maastricht­traktaten fattet EU sist høst
enkelte vedtak som siden ble oversendt til VEU for vide­
re vurdering og iverksettelse. I november møttes EU­lan­
denes forsvarsministre til et uformelt møte i Wien. Dette
var første gang det fant sted et forsvarsministermøte i
EU­kretsen. Møtet kan innvarsle en ny praksis innenfor
EU­samarbeidet. En henvisning til forsvarsministermøter
i EU finnes også i erklæringen fra St. Malo.
En utvikling som skulle innebære nedleggelse av
VEU, ville skape helt nye utfordringer for Norge når det
gjelder vår medvirkning i krisehåndtering og europeisk
sikkerhet mer generelt. En nedleggelse av VEU vil også
kunne innebære en sterkere samordning mellom EU­lan­
dene av spørsmål som drøftes i NATO. Jeg vil også tro at
en slik utvikling vil skape et ønske om å etablere et nær­
mere og direkte forhold mellom EU og NATO.
Debatten om disse spørsmålene vil foregå i alle berør­
te organisasjoner, både i EU, VEU og NATO og selvsagt
i bilaterale sammenhenger. VEU har satt i gang en analy­
se av disse spørsmålene. Selv om vi ikke deltar i debatten
i EU om dette, vil vi gjøre vårt syn gjeldende både i Den
vesteuropeiske union og i NATO.
Spørsmålet om integrering av Den vesteuropeiske
union i EU ble inngående drøftet i 1995. Det var da enig­
het i Vestunionen om at en slik integrering ville gjøre det
naturlig å vurdere en form for assosiering til EUs uten­
riks­ og sikkerhetspolitiske samarbeid for VEUs assosi­
erte medlemmer. Utviklingen etter 1995 har så langt ikke
aktualisert denne problemstillingen i EU. Dersom EU i
større grad blir ramme for politiske beslutninger om
europeisk sikkerhet og krisehåndtering, vil det imidlertid
være naturlig at Norge og EU utdyper det samarbeidet
som allerede eksisterer innenfor rammen av vår politiske
dialogordning.
Norge er en betydelig bidragsyter til internasjonal krise­
håndtering. Det er derfor avgjørende for oss fortsatt å
kunne delta fullt ut i arbeidet med å videreutvikle euro­
peiske nasjoners krisehåndteringsevne. Videreføringen
av full norsk deltakelse i det europeiske sikkerhetspoli­
tiske samarbeidet er viktig, også for vår stilling i NATO­
samarbeidet.

19. jan. -- Redegjørelse av utenriksministeren om norsk Europa­politikk 1999
1544
Norge har vært en aktiv deltaker i en rekke krisehånd­
teringsoperasjoner. Vi ønsker fortsatt å være en partner i
dette samarbeidet. For europeisk evne til krisehåndtering
er det viktig at NATO også i fremtiden forblir hoved­
aktør når det gjelder operativ militær kapasitet. Regjering­
en legger derfor til grunn at Norges rettigheter som alli­
ert, og som assosiert VEU­medlem, videreføres i eventu­
elle fremtidige løsninger som endrer samarbeidsforhol­
det mellom EU, VEU og NATO.
I praksis vil dette måtte ivaretas ved at Norge trekkes
inn i EUs drøftelser av forsvars­ og sikkerhetspolitiske
spørsmål. Dette kan skje på grunnlag av dagens utenriks­
politiske dialogordning med EU. Dette har vi lagt stor
vekt på i de samtalene vi har hatt på embetsnivå de siste
ukene i London, Paris og Bonn og med andre allierte. Vi
vil også gjøre det i sammenhenger hvor det britisk­fran­
ske initiativet vil bli drøftet på politisk nivå, i så vel
NATO som i VEU. Vi holder nær kontakt med det tyske
EU­formannskapet om disse spørsmålene, både gjennom
statsministerens besøk i Bonn i morgen og når jeg og se­
nere forsvarsministeren møter våre tyske kollegaer.
Det er Regjeringens inntrykk at sentrale allierte fullt
ut erkjenner norske behov, og at de ønsker norske inn­
spill velkommen. De inntar en åpen holdning til å nå
fram til løsninger som også ivaretar norske interesser.
Sikkerhet og stabilitet handler også om å legge til rette
for økt trygghet for den enkelte mot kriminalitet, vold og
forbrytelser. Organisert internasjonal kriminalitet preger
kriminalitetsbildet i hele Europa i økende grad. Alle land
berøres av denne utviklingen. Internasjonalt samarbeid er
nødvendig for å motvirke grenseoverskridende krimina­
litet. Vi deltar i dette arbeidet gjennom justissamarbeidet
i Norden, i Østersjø­samarbeidet og i Europarådet.
EU vil om noen år kunne omfatte et tyvetalls euro­
peiske land. Blant annet som følge av dette, men også
som en følge av den generelle økningen i internasjonal
kriminalitet, har EU­landene de siste årene ønsket å styr­
ke sitt samarbeid på justisområdet. For dagens søkerland
vil EU kreve full deltakelse i dette samarbeidet fra med­
lemskapets første dag.
EUs fremtidige justissamarbeid vil omfatte et bredt
spekter av saksområder, bl.a. rettslig samarbeid i krimi­
nalsaker, sivilrettslig samordning, politisamarbeid, asyl­
og innvandringspolitisk samarbeid, yttergrensekontroll
og bekjempelse av rasisme. Siktemålet er å legge grunn­
laget for å utvikle det EU omtaler som et område med
større grad av frihet, trygghet og sikkerhet for den en­
kelte. Hensikten er å sikre fri personbevegelighet, samti­
dig som det treffes tiltak for forsterket yttergrensekon­
troll.
Som ledd i dette arbeidet vedtok som kjent EU­lan­
dene i Amsterdam å integrere Schengen­samarbeidet i
EU. For Norge har dette medført at den nåværende
samarbeidsavtalen med Schengen ikke lenger kan vide­
reføres. Den 18. desember i fjor redegjorde jeg for Stor­
tinget om institusjonelle løsninger for fortsatt norsk og
islandsk deltakelse i Schengen­samarbeidet når dette
integreres i EU, en avtale som er fremforhandlet på
grunnlag av stortingsflertallets ønske. Jeg omtalte da
også Regjeringens prinsipielle motstand mot Schengen,
bl.a. på grunn av personvernhensyn, flyktning­ og asyl­
politikken, behovet for grensekontroll og Schengens in­
tegrering i EU.
Gjennom den institusjonelle avtalen Regjeringen har
forhandlet, forplikter EU seg til løpende å informere
Norge og Island om tiltak og rettsakter på justisområdet
som er under utforming i EUs interne organer. Dette gjel­
der saker som ikke er en del av Schengen­samarbeidet.
Slike aktuelle tiltak er bl.a. den handlingsplanen for jus­
tisområdet som rådet av justisministre nylig har vedtatt.
Bekjempelse og forebyggelse av kriminalitet er sentrale
temaer, inkludert spørsmålet om en styrking av Europols
mandat. Immigrasjons­ og asylspørsmål vil være en vik­
tig sak på EU­toppmøtet i Finland til høsten. En gjen­
nomgang av Dublin­konvensjonen, som gir regler om
hvilket land som har ansvar for behandling av en asyl­
søknad, vil stå på dagsordenen.
Regjeringen vil løpende følge utviklingen innenfor
EU­landenes samarbeid på justisområdet. Gjennom de
halvårlige konsultasjonene med EU­formannskapet får vi
jevnlig informasjon om aktuelle spørsmål på dette feltet,
også på de områdene av søyle III som ikke dekkes av
Schengen. Norge deltar også i en ekspertgruppe under
Den europeiske konferansen om bekjempelse av narkotika­
kriminalitet.
Schengen­forhandlingene har vist at EU­landene set­
ter grenser for hvor langt andre land kan trekkes med i
videreutviklingen av Schengen­samarbeidet og relevan­
te, tilgrensende samarbeidsområder. Samarbeidet vil
imidlertid være en kanal som gir oss informasjon på et
tidlig tidspunkt, og som gir oss mulighet til å formidle
norske holdninger og synspunkter overfor medlemslan­
dene.
Grunnlaget legges nå for Europas utvikling i det neste
århundret. Norge skal yte sitt bidrag. Slik ivaretar vi best
vår egen sikkerhet og våre egne interesser. Vi vil bruke
de samarbeidsrammene vi har til disposisjon og medvir­
ke til å utvikle disse. Vi vil gjøre det ved å bygge allian­
ser og styrke forbindelsene med våre europeiske samar­
beidspartnere og allierte. Og vi vil gjøre det ved løpende
å analysere de endringsprosessene som pågår, og virk­
ningene de har for Norge.
Jeg har redegjort for og drøftet noen av de mest sen­
trale utviklingstrekkene i Europa, sett fra Regjeringens
side. Disse må selvsagt ses i en bredere internasjonal
sammenheng. Utviklingen i Europa og EU påvirkes også
av den globale utviklingen.
Folkeavstemningen i 1994 avklarte Norges forhold til
EU. Norge har et nært samarbeid med EU og EU­lande­
ne. EUs videre utvikling er derfor av stor betydning for
Norge. Regjeringen vil i lys av dette legge frem en mel­
ding for Stortinget om norsk Europa­politikk i løpet av år
2000. Det vil gi Stortinget et godt grunnlag for å drøfte
sentrale utviklingstrekk og utfordringer som preger det
europeiske samarbeidet ved inngangen til et nytt århun­
dre. Regjeringen vil samtidig stimulere til en dialog med
sentrale organisasjoner, nærings­ og arbeidsliv, det poli­
tiske miljø, frivillige organisasjoner og andre.

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1545
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­
terens redegjørelse om norsk Europa­politikk legges ut
for behandling i et senere møte -- og anser det som vedtatt.
S a k n r . 2
Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om kompetansereformen (Innst. S. nr. 78 (1998­99),
jf. St.meld. nr. 42 (1997­98))
Presidenten: Etter ønske fra kirke­, utdannings­ og
forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten
begrenses til 1 time og 50 minutter, og at taletiden forde­
les slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 15 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15 minut­
ter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti
10 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folke­
valgte 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter
innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe, og inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen.
Endelig blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på
inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Rune E. Kristiansen (A) (ordfører for saken): Jeg
skal ikke snakke om EU, men om EVU, etter­ og videre­
utdanningsreformen, som komiteen legger fram sin inn­
stilling om i dag.
Jeg håper at den innstillingen som nå legges fram i til­
knytning til St.meld. nr. 42 for 1997­98, vil danne et godt
grunnlag for arbeidslivets parter, for utdanningsinstitu­
sjonene, for studieforbund -- for alle dem som er aktivt
opptatt av nødvendigheten av etter­ og videreutdanning.
Vi behandler i dag innstillingen til St.meld. nr. 42, og
det har etter mitt syn vært en stor prosess som få ante var
mulig for få år tilbake. Stortinget vil i dag vedta retten til
etter­ og videreutdanning for alle, noe som fram til i dag
har vært forbeholdt få grupper i samfunnet. Det vil ikke
lenger bare være en rett for dem med mye utdanning fra
før, men en generell rettighet for alle, uavhengig av til­
knytningsform til arbeidslivet.
Da arbeiderbevegelsen lanserte retten til etter­ og vi­
dereutdanning for en del år tilbake, ble bevegelsen møtt
med fleip og bl.a. med spørsmål om man nå skulle lov­
feste retten til å gå på gitarkurs eller rosemalingskurs. Jeg
trodde at perioden hvor den type uttrykk ble lansert, var
lagt bak oss inntil jeg hørte stortingsrepresentant Inge
Lønning for en uke siden si på TV2 at det man nå legger
opp til -- som han spissformulerte seg -- er at rørleggeren
kan bli lege over natten. Det sporet må gjerne Høyre fort­
sette i, men de som er aktive i samfunnet, forstår betyd­
ningen av etter­ og videreutdanning. De forstår også be­
tydningen av at Stortinget legger klare føringer både på
rettigheter og nytenkning og på de mulighetene som på
mange måter må lovfestes.
Når vi i Norge i dag bruker ca. 50 milliarder kr på vårt
utdanningssystem, og Buer­utvalget i sin tid konkluderte
med at norsk næringsliv antakelig brukte et sted mellom
15 og 20 milliarder kr på etter­ og videreutdanning eller
kompetanseutvikling, ser man dimensjonen i det vi i dag
skal legge føringer på.
For Arbeiderpartiet har retten til utdanning alltid vært
knyttet til fordeling. I et informasjons­ og kunnskaps­
samfunn ligger en alvorlig trussel om urettferdig forde­
ling, manglende deltakelse, økende ledighet og sosiale
problemer i samfunnet som helhet dersom vi ikke foretar
de grep som er nødvendige for å møte nettopp kunn­
skapssamfunnet. Vi kan etter mitt syn om noen år, der­
som vi ikke foretar de nødvendige grep og de nødvendi­
ge løft for voksne, bl.a. risikere å stå med arbeidsoppga­
ver vi ikke har kvalifisert arbeidskraft til, vi kan få økt le­
dighet fordi arbeidstakere ikke er kvalifisert til de
jobbene som finnes, vi kan få økte forskjeller i samfunnet
der en del av befolkningen står permanent på sidelinjen
med dårlige økonomiske vilkår samt manglende mulig­
het for deltakelse i samfunnslivet. Det er derfor svært
gledelig at det er bred politisk enighet i Stortinget om
nødvendigheten av videreutdanningsreformen.
Jeg har ved et par anledninger uttrykt at jeg ikke ser
på den reformen vi nå gjennomfører, som en tradisjonell
utdanningsreform, men heller noe i retning av en større
arbeidslivsreform. Jeg skal gå inn på de enkelte områder
som synliggjør akkurat den delen, men jeg har lyst til al­
lerede i det første innlegget her å si at jeg synes stortings­
meldingen i utgangspunktet er veldig forsiktig. Men jeg
er glad for at regjeringspartiene har vist vilje til å strekke
seg lenger enn det Regjeringen opprinnelig har lagt til
grunn, noe som jeg skal omtale nærmere i noen få punk­
ter -- det er begrenset hvilke punkter i meldingen jeg kan
omtale her.
La meg begynne med at komiteen enstemmig har gått
inn for å lovfeste retten til grunnskole for voksne, også
de som av en eller annen årsak falt ut den gangen de gikk
i grunnskolen. Det er et viktig prinsipp, og det berører ca.
90 000 mennesker, ifølge meldingen -- en stor del er inn­
vandrere. Det er derfor gledelig at vi har en enstemmig
innstilling nettopp bak det prinsippet, som jeg håper også
legger føringer for andre rettigheter som vi ikke har fått
gjennom i behandlingen av innstillingen i dag, men som
det skulle være mulig å komme tilbake til senere.
Videregående opplæring har for Arbeiderpartiet og
SV vært en av hovedpilarene i etter­ og videreutdan­
ningsreformen. Vi hadde ønsket, og fremmer forslag om,
å rettighetsfeste videregående opplæring på linje med
rettighetsfestelse av grunnskolen. Vi har ikke fått flertall
for det. Det som Regjeringen har lagt opp til, og som de
har fått tilslutning til, er for meg bare en videreføring av
dagens videregående opplæring. Jeg forstår ikke Regje­
ringen når den sier at den vil lovfeste fylkeskommunenes
plikt til å gi tilbud om videregående opplæring. Jeg me­
ner at den finnes allerede i dag -- riktignok ved forskrift,
men forskriften må ta utgangspunkt i en lovhjemmel -- og

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1546
jeg venter spent på statsrådens syn på den delen. Vi me­
ner at skal de 40 pst. av den yrkesaktive befolkningen
som står uten videregående opplæring, virkelig få et løft,
er det nødvendig å rettighetsfeste retten til videregående
opplæring.
Realkompetanse er og har også for Buer­utvalget vært
et av kjernepunktene i etter­ og videreutdanningsrefor­
men. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Frem­
skrittspartiet og SV sidestiller realkompetanse, med an­
dre ord arbeidslivserfaring, med formell utdanning, og
går inn for at den enkelte utdanningsinstitusjon selv får et
langt større ansvar enn den har i dag -- det har også Re­
gjeringen lagt vekt på i meldingen. Jeg hadde håpet at vi
kunne ha kommet fram til enstemmighet på det området.
Det ble et flertall. Det er jeg svært godt fornøyd med, og
det er en kjempestor utfordring for dem som nå skal ta i
bruk nettopp det som realkompetanse danner grunnlaget
for.
Individuell rett til permisjon har også vært en av
hovedpilarene i etter­ og videreutdanningsreformen. Det
er nå et klart flertall som sier ja til lovfesting av den indi­
viduelle retten, det er bare Høyre og Fremskrittspartiet som
ikke går inn for en lovfesting. Men med med det flertallet
som står bak den, skulle det være dannet et godt grunnlag
bl.a. for inntektsoppgjøret 1999, slik jeg har oppfattet at
partene har henstilt til Stortinget å få det på plass.
Så har Arbeiderpartiet -- og det kan kanskje virke van­
skelig for noen å forstå, men jeg skal gi en forklaring
som jeg håper folk tar innover seg -- foreslått at hele et­
ter­ og videreutdanningsreformen får forankring et annet
sted enn i departementet. Bakgrunnen for det er også det
Buer­utvalgets flertall innstilte på, nemlig at dette er en
arbeidslivsreform, det er viktig at partene er aktivt med i
utviklingen av etter­ og videreutdanning, det er viktig for
partene at de har et eierforhold til reformen. Det er ikke
slik at Arbeiderpartiet med sitt forslag vil sette departe­
mentet ut på sidelinjen, men det er viktig å få et bredere
grep om voksenopplæringen enn det vi har hatt fram til i
dag.
Helt til slutt vil jeg ta opp de forslag som Arbeiderpar­
tiet står bak i innstillingen.
L o d v e S o l h o l m hadde her overteke presi­
dentplassen.
Presidenten: Rune E. Kristiansen har teke opp dei for­
slaga han sjølv nemnde.
Det blir replikkordskifte.
Inge Lønning (H): Det er bred enighet i innstillingen
fra komiteen om intensjonene bak kompetansereformen,
og det er også bred enighet om de fleste av de praktiske
tiltakene. Jeg tror heller ikke det er den store uenighet
mellom saksordføreren og meg når det gjelder synet på
aktverdige yrkesgrupper som rørleggere og leger. Men
journalister har jo en tendens til å velge sine egne vink­
linger på spørsmål.
Det ligger imidlertid et høyst reelt problem under, og
det er flertallets meget åpne, meget vidtgående og meget
sterke forslag om at realkompetanse i alle sammenhenger
skal anses som likeverdig med formalkompetanse. Pro­
blemet ved slike utsagn er etter mitt skjønn at det gir folk
flest et helt galt inntrykk av realiteten. Det forespeiler en
realitet som det ikke er dekning for i virkelighetens ver­
den. Det vil jo nemlig fortsatt være slik at når realkompe­
tanse skal vurderes, blir den i neste øyeblikk formalkom­
petanse, fordi noen må innestå for at realkompetansen
virkelig er likeverdig med det som måles med de tradi­
sjonelle metodene. Frykten min er altså at flertallet gjen­
nom sin vidåpne formulering og mangel på forsøk på å
presisere hva innholdet i realkompetanse er, kommer i
skade for å føre brukerne bak lyset. Da risikerer man
kanskje at det som fremstilles som et stort kompetanse­
løft, i virkeligheten blir slik som en ekspedisjonssjef i Fi­
nansdepartementet pleide å formulere det når han fikk en
ny statsråd som skulle fornye verden og snu den opp ned.
Da pleide han å stille det kritiske kontrollspørsmål: Si
meg, hr. statsråd, skal det være et stort slag i luften eller
et lite slag i luften? Flertallets formulering hører under
kategorien i hvert fall middels stort, men jeg skulle gjer­
ne få saksordførerens presisering av innholdet i begrepet
realkompetanse.
Rune E. Kristiansen (A): Jeg har ikke det utgangs­
punktet som representanten Inge Lønning har, at bruker­
ne skulle ha vanskeligheter med å forstå hva dette er. Da
tror jeg faktisk det heller er Inge Lønning som har van­
skeligheter med begrepet realkompetanse.
Det er nødvendig å understreke at praktisk talt alle hø­
ringsinstanser som har vært knyttet opp mot meldingen,
har understreket nødvendigheten av at man får helt nye
systemer knyttet til realkompetanse -- det være seg Uni­
versitetsrådet, Høgskolerådet, Lærerlaget, Lærerforbun­
det, LO, NHO. Praktisk talt alle har sagt at dagens ord­
ning ikke er god, og de har konkludert med og har ønske
om at Stortinget legger føringer, slik at realkompetanse
blir sidestilt med formell kompetanse eller formell utdan­
ning.
Det flertallet har understreket i innstillingen, er at vi
ber Regjeringen utarbeide systemer for dokumentasjon
av realkompetanse som et likeverdig grunnlag i forhold
til annen utdanning. Jeg er overbevist om at Regjeringen
i samarbeid med mange aktører vil komme med kon­
struktive forslag som fullt ut dekker de intensjonene som
vi vedtar her i Stortinget i dag, men vi har understreket i
innstillingen at det er systemer som må utarbeides, for
Norge ligger svært langt tilbake når det gjelder doku­
mentasjon av realkompetanse.
Marit Tingelstad (Sp): Først vil jeg gi ros til saks­
ordføreren for den jobben han har gjort med denne inn­
stillingen. Det har vært en lang og arbeidskrevende pro­
sess i komiteen med x antall møter, skyggemøter osv.
Det har gitt som resultat, som vi har hørt, en i hovedsak
god innstilling. Der er det særlig tre ting jeg vil løfte
fram: lovfestet utdanningspermisjon, realkompetanse og
lovfestet rett til grunnskole for voksne som ikke har det.
Dette er virkelig et løft for livslang læring.

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1547
Komiteen sier imidlertid at utgiftene kommunene får
ved lovfestet rett for voksne, skal dekkes over statsbud­
sjettet, og dette viser at komiteen vil sørge for at nødven­
dige midler skal følge reformen. Det har ikke alltid vært
tilfellet før. Stortingsmeldingen foreslår at fylkeskom­
munene skal ha plikt til å gi voksne som ønsker det, vide­
regående opplæring innenfor dagens ressursrammer.
Dette følges opp av oss i sentrumspartiene med forslag,
men det får ikke flertall, som vi har hørt.
Jeg husker at Arbeiderpartiets Bjørnar Olsen i sin tid
sa at denne reformen skal gjennomføres koste hva den
koste vil, men det er ikke Stortinget rede til i dag. Mitt
spørsmål til saksordføreren blir da: Er det viktigere å
markere et prinsipp som det ikke blir flertall for, enn å
være med og gi noen føringer og subsidiært stemme for
fylkeskommunal plikt til å tilby videregående opplæring,
slik som Buer­utvalget skisserte? Jeg spør videre: Kan vi
oppfatte Arbeiderpartiet sånn at det står departementet
ganske fritt nå å komme tilbake til Stortinget med nye el­
ler andre forslag på dette området? Vi kjenner jo til at de­
partementet arbeider med omfangsforskriften og de pro­
blemstillingene som ble skissert i forbindelse med det
stortingsvedtaket som ble fattet i juni.
Rune E. Kristiansen (A): Det siste først: Arbeider­
partiet vil hilse med glede alle konstruktive forslag som
vil komme fra Regjeringen om bedring av dagens ord­
ning knyttet til videregående opplæring. Men jeg har sagt
at fra Arbeiderpartiets side har vi sett på rettighetsfestel­
se av videregående opplæring som en av hovedpilarene i
etter­ og videreutdanningen. Det har sammenheng med --
og jeg tror faktisk representanten Marit Tingelstad er
enig i det jeg sier nå -- at det er et skrikende behov for ret­
ten til videregående opplæring. Det er 40 pst. av den yr­
kesaktive befolkningen som står uten videregående opp­
læring eller tilsvarende. Det er vel 260 000 mennesker,
ifølge stortingsmeldingen, som har uttrykt ønske om vi­
deregående opplæring i forhold til den situasjonen de står
i i dag.
Jeg ser ikke at det forslaget som sentrumspartiene
fremmer i dag, vil bety noen endring av dagens situasjon,
og det er det vi ønsker å påpeke. Det virker på meg som
om den plikten som i dag er pålagt fylkeskommunen,
egentlig bare skal videreføres i lovs form, noe jeg har på­
pekt i mitt tidligere innlegg. Jeg forstår ikke forskjellen,
men jeg venter på statsråden: Hva er forskjellen, med det
forslaget Regjeringen har lagt fram nå, i forhold til da­
gens ordning? Dagens ordning er ikke god. Det er noe
også Buer­utvalget påpekte, selv om de i sin innstilling
ikke gikk inn for å lovfeste retten til videregående opplæ­
ring.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.
Ursula Evje (Frp): Kjært barn har mange navn. Det
kan være St.meld. nr. 42 kompetansereformen, eller re­
form for etter­ og videreutdanning -- navnet skjemmer in­
gen, men det er viktig at folk forstår hva vi snakker om.
Det er derfor med en viss undring jeg leser om Regjerin­
gens forsøk på begrepsavklaringer i innstillingen:
«Etter disse brukes «grunnutdanning» om all formelt
kompetansegivende opplæring og «etterutdanning»
om all opplæring som ikke er formelt kompetansegi­
vende. Tidligere begreper som «førstegangsutdan­
ning» og «videreutdanning» unngås.»
Det har rent mye vann i havet siden det ble lovet at olje­
formuen bl.a. skulle brukes til å utvikle ny teknologi og
nye kunnskaper i næringslivet til erstatning for den in­
dustrien vi mistet på 1970­tallet. Jeg tenker spesielt på teko­
industrien og alle de arbeidsplassene som forsvant da
Norge i henhold til avtaler med utlandet ikke skulle pro­
dusere, men kjøpe fra dårligere stilte nasjoner. Avtalene
var nok ikke så gale, men utviklingen av det norske næ­
ringsliv som skulle komme i stedet, har ikke hatt den
forespeilede virkning. En form for teknologibank og en
generell kompetanseheving som virkelig skulle gi Norge
fortrinn i forhold til andre land, er heller ikke åpenbar.
Hvor skal det bli av vår tids arbeidere? Er det en bevisst
politikk at alle på sikt skal bli enten akademikere eller
klienter?
Det var derfor både med spenning og forventning at
Fremskrittspartiet deltok i komitearbeidet med denne re­
formen. Arbeidet har vært spesielt med tanke på den rela­
tivt store andel ungdom og voksne som ikke kan sies å
inneha nødvendige lese­ og skrivekunnskaper på tross av
fullført skolegang. Disse uheldige personene har tapt
mest i et samfunn som blir mer kunnskapsbasert og tek­
nologisk innrettet. Hva med dem? Vil reformen fange
opp deres situasjon?
Vi har hele tiden vært smertelig klar over at den øko­
nomiske siden ikke har vært tilstrekkelig vurdert, verken
når det gjelder næringslivets kostnader på kort og lang
sikt, når det gjelder stabiliteten rundt den enkelte arbeids­
taker, eller når det gjelder fellesmidlene som vi her råder
over. Kort sagt: Det er ikke mulig å beregne noe som
helst på det nåværende tidspunkt. Disse økonomiske ut­
fordringene kan heller ikke på noen måte sies å være for­
utsigbare. Vi vil i den forbindelse vise til svar på brev
med forespørsel om omfang og konkrete kostnadsbereg­
ninger, hvor statsråden bl.a. svarer at ca. 90 000 voksne
ikke har tilstrekkelig grunnskoleopplæring etter dagens
krav, og at nesten 300 000 voksne ikke har videregående
skole, som av noen anses som et «must» i dagens sam­
funn. Tenk om alle disse skulle bli faset inn i den offent­
lige grunnskole, for ikke å snakke om videregående skole
samtidig! Da ville skolesystemet vårt bryte fullstendig
sammen, på grunn av f.eks. manglende bygninger, for få
lærere, for ikke å snakke om dårlige skolebøker og annet
materiell. Hvem vil da bli de store taperne? Jo, nettopp
barn og ungdom som befinner seg i et naturlig utdan­
ningsmiljø, og ikke å forglemme de voksne som ikke har
all verdens ballast fra før, som blir ytterligere stemplet
som tapere i et system som ikke er skapt for å lage vinne­
re.
Landets kommuner og også til dels fylkeskommuner
har allerede i dag store budsjettmessige problemer, og
mange steder reduseres antall lærere, både med og uten

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1548
nødvendig kompetanse. Denne reduksjonen kan kanskje
ses i et positivt lys fordi lærermangelen i andre kommu­
ner er prekær, og et betydelig antall lærerstillinger er be­
satt av såkalt ukvalifisert personell. Men vil f.eks. ledige
kvinnelige lærere virkelig flytte med mann og barn til en
annen kommune for å arbeide i en ny grunnskole? Eller
er det mer sannsynlig at vel kvalifiserte lærere finner ar­
beid i hjemkommunen utenfor skolen?
Fremskrittspartiet vil på det sterkeste advare mot en
vente og se­holdning når det gjelder noe så viktig som
barn og unges fremtidige mulighet for å få utdanning. Vi
må påpeke at reformen fort kan utvikle seg til en ytterli­
gere utarming av det offentlige skoleverket. Et scenario
kan være at skolebygninger forblir miljøbomber, og at
elevenes arbeidsvilkår, som synes å oppta mange politi­
kere, forverres sakte, men sikkert. Sammenslåing av
klasser og nedlegging av grendeskoler er dagens virke­
lighet stadig flere steder, og det trygge, gode skolemiljø­
et smuldrer sakte bort. Fremskrittspartiet kan ikke aksep­
tere at «einskapsskulen», som er så viktig for et flertall,
med garanti om utdanning for barn og unge uten krav til
foreldrenes økonomi, forsvinner uten at det finnes klare
alternativer.
Lærermangelen er allerede i dag et betydelig problem
på landsbasis. Lærerskolene har fått et nytt evaluerings­
punkt, nemlig å vurdere om den enkelte student er egnet.
Det er sannsynlig å tro at noen kommer til å bli diskvali­
fisert fra videre utdanning på grunn av dette prinsippet. I
tillegg vet vi at det er vanskelig å rekruttere høyt kvalifi­
serte studenter til studiet, og hvem ønsker å bruke år av
sitt liv for å bli lærer i grunnskolen med dårlig lønn og
små muligheter til avansement? Permisjonsordning for
etterutdanning kan være et lokkemiddel, men hvem skal
vikariere? Problemet med å finne vikarer er påtagelig
uten reformen, og den vil neppe gjøre det bedre. Det skal
ikke komme mange voksne inn i dette skjøre systemet
før det kollapser totalt, og hvem skal i tilfelle måtte stå i
kø for å få lovpålagt undervisning? Vil det bli de eldste,
eller er det tenkelig at 16--19­åringene må vente?
Jeg ser for meg en ventelistegaranti etter modell fra
helsevesenet, uten reelt innhold -- for hvem kan med hån­
den på hjertet si noe om prioriteringer og tidsaspekt for
dem som i tilfelle køer til utdanning?
Mine damer og herrer, kjære president! Hvis dette er
en realitet, går den ut over oppfatningen av norsk under­
visning som seriøs. Fremskrittspartiet tar barn og unge på
alvor, og vi har et problem når vi blir invitert til å vedta
en meget omfattende reform uten prislapp. I det minste
burde det førende parti i forhold til reformen ha en vag
idé om kostnadene. Vårt primære forslag er å returnere
reformen, men vi forventer ikke flertall for dette meget
fornuftige forslaget, dessverre. Derfor har vi valgt å vur­
dere de enkelte problemstillinger for om mulig å kunne
fungere som skadeforebyggende i noen grad.
Det som er hevet over enhver tvil, er alle menneskers
rett til grunnskole og en reell mulighet for videregående
opplæring. Aksept for realkompetanse er også et viktig
element for Fremskrittspartiet. Realkompetanse er kunn­
skap satt i system -- både kunnskap mottatt i skoleverket
og ikke minst kunnskap mottatt ut fra erfaringer ved liv
og lære over tid, med andre ord summen av skolering og
erfaringsmessig kunnskap. Realkompetanse vil etter
Fremskrittspartiets syn ikke nødvendigvis alene være
ensbetydende med opptak ved verken det medisinske fa­
kultet eller andre høyere læresteder. Det er lærestedene
selv som må kvalitetssikre studentenes kompetanse i for­
hold til det ønskede studie eller kurs.
For å få reformen på skinner må utdanningssektoren
få fleksible rammer, noe vi også påpekte og fremmet for­
slag om i budsjettdebatten. Fremskrittspartiet fremmer
forslag om at fleksibiliteten i arbeidslivet må bedres,
både generelt og spesielt med tanke på høyskolers og
universiteters behov i dag og i fremtiden. Fremskrittspar­
tiet er glad for at Høyre endelig har kunnet gi sin tilslut­
ning til dette. I tillegg må Lånekassens retningslinjer en­
dres og tilpasses voksnes behov, og det må foretas en
nøye vurdering av de skattemessige forhold både for den
enkelte og for arbeidsgiver.
Fremskrittspartiet konkluderer derfor med at det er
beklagelig at det ikke er mulig å finne en mer konstruktiv
og visjonær løsning. Dette beklagelige faktum relaterer
seg til tidligere regjeringers reformkåthet og manglende
evne eller vilje til å forstå at ved innføring av f.eks.
200 000­300 000 nye elever i den offentlige grunn­ og
videregående skole kreves det et vesentlig større antall
lærere enn dagens marked kan fremvise, og en omleg­
ging av finansieringen av grunnskoler og videregående
skoler.
Jeg vil med dette ta opp de forslag som Fremskritts­
partiet står bak.
Presidenten: Ursula Evje har teke opp dei forslaga ho
refererte til.
Elles vil presidenten gjere merksam på at talen skal
vere retta til presidenten.
Det blir replikkordskifte.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg har lyst å starte
med å gi honnør og ros til Framstegspartiet for deira po­
sitive bidrag i det arbeidet som komiteen har hatt om­
kring kompetansereforma, og særleg på eitt punkt, at
Framstegspartiet ville vere med på å etablere eit system
for å dokumentere realkompetanse, som er eit veldig vik­
tig punkt i det vidare arbeidet.
Så er det eit par ting eg har lyst å henge meg litt opp i,
det er m.a. Framstegspartiets syn på lovfesta rett til ut­
danningspermisjon. Framstegspartiet seier i innstillinga
at dei vil basere det på ein frivillig avtale mellom partane
i arbeidslivet. Ja, det kan høyrast veldig bra og fint ut,
men da veit me at det er ein av partane som vil bestem­
me. Ein vil nok aldri oppleve ein frivillig medverknad på
det området. I praksis vil det vere arbeidsgivarsida som
vil bestemme. Arbeidarpartiet og SV, som foreslår ein
lovfesta rett, seier at det sjølvsagt må kombinerast med
ein rett for arbeidsgivar til eventuelt å sette avgrensingar
med tanke på utdanningas type og bedriftas produksjon.
Det siste punktet gjeld omfangsforskrifta -- vaksnes
rett til vidaregåande opplæring. I dag har faktisk fylkes­

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1549
kommunen plikt til å gi vaksne tilbod om vidaregåande
opplæring innafor ramma av 375 pst. Så ser me at fylkes­
kommunane av økonomiske årsaker ikkje klarer å halde
oppe omfangsforskriftas 375 pst., og at dei vaksne blir
taparane i det store systemet. Kva er Framstegspartiets
medisin for å endre dagens lovverk slik at dei vaksne kan
komme inn i vidaregåande opplæring?
Ursula Evje (Frp): Jeg er glad for at Fremskrittsparti­
et og Arbeiderpartiet kunne stå sammen om dette viktige
realkompetansebegrepet, for det er helt klart at veldig
mange arbeidstakere har en kompetanse som langt over­
skrider den de kan dokumentere, noe vi til stadighet ser
når de søker jobber ute i det åpne næringsliv. Det er ikke
alltid at videregående utdanning alene er det som sikrer
personell den jobben de gjerne vil ha, men nettopp sum­
men av det de kan uten å kunne dokumentere det,
sammen med den videregående skolen. Der er vi helt eni­
ge.
Når det gjelder lovfestet rett til utdanningspermisjon,
sier det seg selv at Fremskrittspartiet ikke kan mene noe
annet enn at dette skal være et forhold mellom arbeidsgi­
ver og arbeidstaker, basert på frivillighet. En av grunne­
ne til dette er at enhver arbeidsgiver som ikke sørger for
å holde sine arbeidstakere på et høyt nivå, vil i dagens
samfunn i løpet av relativt kort tid tape både produk­
sjonsandeler og anseelse i forhold til andre tilsvarende
bedrifter. Dersom en arbeidsgiver ikke av eget initiativ
skjønner dette, vil denne bedriften antageligvis forsvinne
dersom den ikke får kunstig innsprøyting av midler fra
f.eks. staten. En slik subsidiering av arbeidsplasser syns
ikke Fremskrittspartiet er noe særlig å stå etter.
Når det gjelder omfangsforskriften, veldig kort, er
Fremskrittspartiet av den generelle oppfatning at 300 pst.
skal gå til å dekke det lovfestede tilbudet til ungdom, og
de resterende 75 pst. kan neppe sies å være godt nok til å
dekke alle de voksne.
Sigmund Kroslid (KrF): I forlengelsen av det som
nettopp ble sagt fra denne talerstol, registrerer jeg at ko­
miteens flertall, alle med unntak av Fremskrittspartiet,
mener at det offentlige bør bidra med spesielle stimule­
ringstiltak overfor små og mellomstore bedrifter. Som en
vararepresentant som har sitt vanlige tilhold i nettopp en
av disse små og mellomstore bedrifter, opptar det meg
ganske mye. Det fremmes her forslag om at en større an­
del av tilskudds­ og støtteordninger forvaltet av SND blir
rettet inn mot kompetanseheving i små og mellomstore
bedrifter. Og nettopp drahjelp på dette området tror jeg
kan være vesentlig for disse. Fremskrittspartiets medisin
er imidlertid en endring av arbeidsmiljøloven. At endrin­
ger i arbeidsmiljøloven i den forbindelse er den eneste
egnede medisin, må bero på en klar feildiagnose. Komi­
teens flertalls oppfatning om at SND­midlene kan være
klart effektive og vil være et viktig incitament i bedrifte­
ne på dette området, er vesentlig. Drøfting av arbeidsmil­
jøloven på et bredere grunnlag bør være en sak som vil
være tjent med å bli behandlet i denne sal.
Ursula Evje (Frp): Nå er vi igjen tilbake til dette som
jeg prøvde å redegjøre for i mitt forrige svar, nemlig sti­
muleringstiltak overfor et næringsliv som må lære å stå
på egne ben, enten det er de små og mellomstore bedrif­
ter eller de virkelig store. Dersom vi skal stimulere for å
få bedrifter til å overleve til enhver tid, tror Fremskritts­
partiet at vi er inne i et farlig farvann.
Når det gjelder SND, burde det være rimelig klart at
SND i seg selv ikke er det vi i Fremskrittspartiet priorite­
rer. Vi ønsker ikke denne formen for subsidiering. At
SND­midler skal kunne brukes til kompetanseheving, hø­
res tilforlatelig ut -- det høres faktisk rett og slett besnæ­
rende ut. Men bør en kunstig stimulering være det som får
et levende næringsliv til å fungere optimalt? Vi tror ikke
det. Vi tror at en lang rekke tiltak i denne sammenhengen
sammen med begrensninger og endringer i arbeidsmiljø­
loven vil gjøre vel så mye for næringslivet. I tillegg er vi
av den oppfatning at vårt engasjement i denne saken må
gå på å begrense de offentlige utgiftene for å få dette til,
vesentlig fordi vi helt klart ikke ønsker at dette skal gå på
bekostning av verken helse, omsorg eller barn og unge.
Inge Lønning (H): Det forekommer relativt sjelden i
denne sal at man har en flertallskoalisjon bestående av
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeider­
partiet. Det har man i denne sak. Fellesmerknaden står på
side 17 i innstillingen, og den ble også berørt av repre­
sentanten Evje i hennes innlegg. Det var imidlertid en
uklarhet i innlegget som jeg føler behov for å få avklart.
Det ble sagt at naturligvis betyr ikke forslaget om at real­
kompetanse skal kunne komme i stedet for formell ut­
danningsbakgrunn, som det står i andre strekpunkt på
side 17, at utdanningsinstitusjonene ikke skal ha den ful­
le og hele rett til selv å kvalitetssikre sin utdannelse. Det
må jeg ærlig innrømme at jeg har litt problemer med å få
til å gå i hop. For hvis det virkelig er ment slik som det
står, «et system som gir voksne rett til å bli tatt opp til ut­
danning basert på realkompetanse i stedet for formell ut­
danningsbakgrunn», er det meget vanskelig å skjønne
hvorledes utdanningsinstitusjonene selv skal ha hånd om
opptaksvilkårene til utdanning -- vel å merke hvis det vir­
kelig er meningen at dette skal være en individuell rett
som skal være garantert alle.
Det er også i den flertallsmerknaden en viss uklarhet i
forholdet mellom de to første strekpunktene. For i det
første strekpunktet står det: «etablere et system som gir
voksne rett til å dokumentere sin kompetanse i forhold til
godkjente fag­ og læreplaner i skolen og i høyere utdan­
ning». Det anser jeg som helt problemfritt, og den retten
er meget langt på vei sikret allerede i dag, men den kan
helt sikkert gjøres bedre. Derimot har jeg problemer med
å skjønne hvorledes det går i hop med det neste punkt,
den uinnskrenkede rettighet til å bli tatt opp basert på re­
alkompetanse i stedet for formell utdanningsbakgrunn.
Jeg skulle gjerne vite hvorledes representanten Evje får
dette til å gå i hop.
Ursula Evje (Frp): Å gå inn i et ordkløveri med re­
presentanten Lønning er ikke noe jeg ser fram til med ek­

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1550
stremt stor glede. Men når han inviterer til det, får jeg
ikke være den som takker nei til å danse.
Når det gjelder hvordan man på bakgrunn av kun real­
kompetanse -- og det var faktisk det han sa, bare realkom­
petanse -- skal kunne velge, tar han vel litt mye i hvis vi
f.eks. snakker om studier ved forskjellige fakulteter
innenfor det universitetssystem vi har. Men jeg skal gi et
lite eksempel: Dersom man f.eks. har vært en dyktig ad­
vokatsekretær i 15­20 år, bør denne realkompetansen tel­
le vesentlig ved inntak på det juridiske fakultet. For meg
er dette rimelig klart. Dersom man har vært renovasjons­
arbeider, som har mye med den generelle folkehelsen å
gjøre, er ikke likhetspunktet i forhold til medisin helt det
samme. Her tror jeg faktisk Lønning og jeg er enig.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed ferdig.
Arne Lyngstad (KrF): Det moderne kunnskapssam­
funn stiller nye krav til vår evne til å tilegne oss kunn­
skap og ferdigheter. Mestring av arbeidsliv og samfunns­
liv forutsetter en kontinuerlig oppdatering. Begrepet livs­
lang læring blir stadig mer sentralt i utformingen av ut­
danningspolitikken. I et slikt perspektiv blir
tilrettelegging for kompetanseheving av voksne en viktig
oppgave, og Stortinget behandler i dag en reform som vil
gjøre det lettere for voksne å oppdatere og formalisere
sin kunnskap.
Det er bred enighet om behovet for en kompetanse­
reform. Vi vet at kunnskap og mestring av arbeidsopp­
gaver øker livskvaliteten. Muligheten for faglig oppdate­
ring og fornyelse gjør oss mer kompetente i det moderne
arbeidsliv. Samtidig vil norsk næringslivs viktigste kon­
kurransefortrinn være høy kompetanse i arbeidsstokken
og god kvalitet på arbeidets gjennomføring. Økt kompe­
tanse øker forståelsen for nye tekniske og organisatoriske
løsninger i arbeidslivet. Næringslivets konkurranseevne
er en viktig forutsetning for finansiering av vårt velferds­
samfunn.
Kristelig Folkeparti mener Stortinget legger til rette
for en god kompetansereform for voksne gjennom da­
gens vedtak. I media ser vi at partene i arbeidslivet mener
en slik kompetansereform er viktig for å få til et moderat
lønnsoppgjør. Det gjenstår å se om alle partene mener
dette i praksis, men Kristelig Folkeparti mener et mode­
rat lønnsoppgjør er viktig for utviklingen i norsk økono­
mi og mulighetene for å beholde et kostnadsnivå på linje
med våre viktigste konkurransepartnere. Det offentlige
gir nå et viktig bidrag gjennom å legge til rette det offent­
lige utdanningssystem for etter­ og videreutdanning, si­
kre muligheter til permisjon, gi dem med mangelfull ut­
dannelse en ny sjanse og legge til rette for finansiering av
livsopphold gjennom Statens lånekasse for utdanning.
Det gjenstår fortsatt konkretiseringer, men jeg kan forsi­
kre at Kristelig Folkeparti vil bidra til et høyt tempo i det
videre arbeid med reformen. Nå er det opp til partene i
arbeidslivet å vise at kompetanseheving også er et priori­
tert mål for dem.
De konkrete tiltakene er viktige. Voksne som av ulike
grunner ikke har fått fullført sin grunnskoleutdanning,
skal få en individuell rett til slik utdanning. Det må også
gjelde voksne som har vært igjennom grunnskolen, men
som har særlige grunner til å etterspørre slik opplæring,
f.eks. voksne med store lese­ og skrivevansker eller
voksne innvandrere som trenger grunnskoleopplæring.
Det vil ikke være de store gruppene som har slike behov,
men for dem det gjelder, er det viktig å ha et grunnlag for
å kunne ta videregående opplæring. Kristelig Folkeparti
mener vi trenger å lovfeste den individuelle retten for
voksne til grunnskoleopplæring, og forutsette at staten
dekker kommunenes ekstrautgifter ved realisering av
denne retten.
I debatten har flere framholdt hvor viktig det er å lov­
feste retten til utdanningspermisjon. Kristelig Folkeparti
er enig i dette, men vil komme tilbake til den konkrete
utforming av permisjonsordningen i lovarbeidet. Samti­
dig vet vi at mer av opplæringen vil skje på arbeidsplas­
sen og i kombinasjon av arbeid og utdanning. Fagopplæ­
ringen vil skje i en kombinasjon av teori og praksis, og
dagens tilrettelegging gjennom den såkalte § 20­ordnin­
gen er viktig for å øke fagopplæringen i arbeidslivet.
Men også i høyere utdanning vil kombinasjonen arbeid
og utdanning bli stadig viktigere. Å tilrettelegge for del­
tidsstudier og kombinasjonsløsninger gjennom f.eks.
modulbaserte studier vil være vel så viktig som å lovfeste
utdanningspermisjonen. Samtidig vil det være enkelte
grupper som vil kunne starte kompetanseheving ved å
bruke permisjonsordningene, jeg vil tro lærergruppene
kan være eksempler på slike grupper. Utdanningspermi­
sjon er også viktig for dem som av ulike grunner kommer
til at de har et omskoleringsbehov eller ønsker et lengre
avbrekk for å få ny kunnskap og inspirasjon til videre
innsats i arbeidslivet.
Innstillingen viser også den som leser den, at det er
bred enighet om å etablere et dokumentasjonssystem for
realkompetanse. Det er viktig at dette systemet har legiti­
mitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet. Utvik­
lingen av et slikt system må skje i et nært samarbeid med
arbeidslivet. Kristelig Folkeparti mener dagens ordninger
ikke er tilstrekkelige, og det må utvikles nye dokumenta­
sjonsordninger som prinsipielt verdsetter realkompetanse
som likeverdig grunnlag for opptak og innpassing i ut­
danningssystemet. De som ønsker å få prøvd sin real­
kompetanse, skal heller ikke behøve å gå veien om de
vanlige prøveordningene som er etablert for dem som har
valgt den ordinære veien til formell kompetanse. Vurde­
ringen av realkompetansen i forhold til godkjente lære­
planer bør skje ved en godkjent utdanningsinstitusjon,
men da på bakgrunn av veiledende retningslinjer fra de­
partementet. Slike retningslinjer skal sikre mest mulig li­
kebehandling mellom institusjonene. Vi tror en slik de­
sentralisert modell vil gi de minst byråkratiske ordninger,
samtidig som det legger ansvaret for den faglige vurde­
ring lokalt. Spesielt i videregående skole kan det være
behov for å dyktiggjøre den enkelte skole til å foreta sli­
ke vurderinger, og jeg regner med departementet vil føl­
ge opp dette.
En sentral del av denne reformen er knyttet til mulig­
hetene for voksne til å ta videregående opplæring. I dag

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1551
har fylkeskommunene ansvaret for dette tilbudet. Ved
gjennomføringen av Reform 94 ble fylkeskommunene
tilført tilstrekkelige midler i rammeoverføringene til å fi­
nansiere videregående opplæring både for ungdommer
som omfattes av retten til videregående opplæring, og for
voksne. Overføringen var beregnet til å gi rom for mini­
mum 375 pst. av et gjennomsnittlig årskull 19­20­årin­
ger. På tross av dette har vi sett en nedgang i omfanget
fra 377 pst. i 1994 til i underkant av 350 pst. i 1998, og
denne utviklingen ser ut til å fortsette.
Å sikre ressurser til videregående opplæring for voks­
ne har vært et viktig anliggende for Kristelig Folkeparti i
dette arbeidet. Derfor ønsker vi -- i likhet med Buer­ut­
valget -- en lovfestet plikt for fylkeskommunene til å til­
by tilrettelagt videregående opplæring for alle voksne
som ikke har slik opplæring fra før, og at denne forster­
kede plikten finansieres innenfor de økonomiske rammer
som er lagt inn i rammeoverføringen til videregående
opplæring, dvs. 375 pst. Gjennom å henvise til den over­
føring som ble lagt inn i forbindelse med Reform 94, øn­
sker vi å beholde ressursene i fylkeskommunen til skole­
sektoren. Dette er en forsterket plikt for fylkeskommune­
ne til å bruke pengene til videregående opplæring. Etter
vår vurdering vil dette ressursomfanget være tilstrekkelig
til å gi videregående opplæring til voksne som ønsker
det. En lovfestet rett for voksne, slik Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti foreslår, anviser ikke hvordan
disse partiene vil finansiere denne reformen. En rettig­
hetsfesting vil øke usikkerheten ved de økonomiske kon­
sekvensene av reformen, og Kristelig Folkeparti er ikke
rede til å si «koste hva det koste vil». Desto mer skuffen­
de er det at det i dag ikke ser ut til å være mulig å få fler­
tall for å sikre ressursene til videregående opplæring, hel­
ler ikke gjennom subsidiær stemmegivning. Dersom det­
te blir utfallet, står imidlertid Regjeringen fritt til å frem­
me de forslag som er nødvendige for å realisere en
videregående opplæring for voksne.
Kompetansereformen er ikke ferdig med dagens ved­
tak i Stortinget. Vi trenger å fokusere på dem som står
utenfor arbeidslivet, slik at disse også får anledning til å
kvalifisere seg for et aktivt yrkesliv. De enkelte skoler,
høyskoler og universitet står framfor et viktig arbeid med
å lage opplæringstilbud det er behov for. Det er også rom
for frivillige og private tilbydere som private høyskoler
og skoler, folkehøgskoler og studieforbundene. Vi har
behov for opplæringstilbud som gir kompetansebegrepet
bredde og et innhold med fokus på personlig utvikling, så
vel som faglig fordypning. Jeg er sikker på at det frem­
deles må gjøres mange vanskelige valg, og vi trenger fle­
re erfaringer. Spesielt i høyere utdanning vil det også
kunne oppstå gråsoner i tilbudet til og behandlingen av
studenter under førstegangsutdanning og studenter i en
videreutdanningssituasjon. Jeg frykter at slik gråsonepro­
blematikk på et senere tidspunkt kan øke presset for å
innføre studieavgifter på alle studier og ramme studenter
i grunnutdanning. Dette er en problemstilling vi i Kriste­
lig Folkeparti vil følge med spesiell oppmerksomhet i
tida framover.
Til slutt vil jeg peke på at dagens vedtak bare er første
skritt i realiseringen av en viktig reform. Slik er det riktig
å si at reformen også blir til mens vi går. Det krever også
evne til fleksibilitet og nye grep i tida framover. Departe­
mentet vil ha hovedansvaret for gjennomføringen av re­
formen, og jeg er glad for at ansvaret er lagt der og ikke
utenfor i et eget sekretariat. Det blir derfor viktig at de­
partementet og Regjeringen er i dialog med brukergrup­
pene. Dette vil være nødvendig for å fremme livslang læ­
ring.
Jeg vil så ta opp det forslaget Kristelig Folkeparti er
medforslagsstiller til.
Presidenten: Arne Lyngstad har teke opp det forsla­
get han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Ursula Evje (Frp): Jeg er glad for at representanten
Lyngstad presiserte så nøye dette med omfangsforskrif­
ten og innfasing av voksne i denne forskriften. Men det
faktiske forhold er at omfangsforskriftens 375 pst. skal
dekke tre års opplæring av et gjennomsnittlig årskull, og
at de resterende 75 pst. skal brukes f.eks. til utvidet tids­
aspekt for spesielt trengende. Det kan være folk som
stryker og må gå opp igjen. Det er mange tilfeller som
kommer inn under disse 75 pst.
Når vi så vet at det finnes mellom 250 000 og 300 000
voksne mennesker som ikke har det vi kan kalle en vide­
regående opplæring i dette landet, og disse skal komme
inn under det som måtte være igjen av de 75 pst., kan
ikke jeg skjønne at Regjeringen har en tilfredsstillende
økonomisk bakgrunn for å lovfeste nettopp de voksnes
rett til å komme inn i det offentlige systemet, uansett om
tilbudet kommer fra private eller offentlige tilbydere av
tjenesten. For dette må betales, samme hvem det er som
gir tjenesten.
Arne Lyngstad (KrF): Det er riktig som representan­
ten Evje sier, at det som er til overs for tre ungdomskull,
skal gå til både omvalg og spesielt tilrettelagt undervis­
ning for rettighetselever, og det skal også dekke voksne i
den gruppen. Det som er det interessante, er at da Reform
94 ble gjennomført i 1994, var ressursinnsatsen i fylkes­
kommunene på dette nivået også i omfanget.
Det er riktig at det er mange voksne som mangler vi­
deregående opplæring, men som Buer­utvalget også skis­
serte, er det ikke realistisk at alle disse melder seg på
markedet samtidig. Dermed er det naturlig å tro at det vil
være muligheter til å sluse disse gjennom på en forsvar­
lig måte over en del år -- Buer­utvalget antydet ti år. Det
gjør at jeg mener det er tilstrekkelige ressurser til å få til
etter­ og videreutdanning på videregående nivå også for
voksne innenfor det omfanget som ble skissert i forbin­
delse med gjennomføringen av Reform 94. Men det må
en forsterket plikt til for fylkeskommunene å bruke pen­
gene på videregående opplæring. Det interessante er
hvorvidt Fremskrittspartiet ønsker å bruke fylkeskom­
munale midler til etter­ og videreutdanningsvirksom­

19. jan. -- Kompetansereformen
Trykt 29/1 1999
1999
1552
heten. Det spørsmålet syns jeg ikke Fremskrittspartiet
har svart på så langt i denne debatten.
Petter Løvik (H): Det er ei svært stor og viktig re­
form vi behandlar i dag. Det som har vore det aller vikti­
gaste frå Høgre si side i denne saka, er at vi klarer å halde
dette på eit realistisk nivå, at vi får gjort ein del ting og
ikkje berre lover og så flyt det heile ut i sanden.
Når representanten Lyngstad snakkar om vidaregåan­
de opplæring og den utvida plikta som no skal kome for
fylkeskommunen, er det ein del ting eg ikkje forstår. Re­
gjeringa og regjeringspartia seier at i Reform 94 er det
lagt inn tilstrekkelege midlar til fylkeskommunane til å
finansiere vidaregåande opplæring. La gå med det. Men
no vil Regjeringa, regjeringspartia, Arne Lyngstad m.fl.,
lovfeste ei fylkeskommunal plikt til å tilby til og med til­
rettelagt opplæring -- som er veldig fornuftig -- innanfor
dei rammene vi har her. Det er det eg ikkje får til å henge
saman. Då er mitt spørsmål: Korleis skal ein klare å få til
dette innanfor desse rammene? Det er for så vidt ei ærleg
sak det som Arbeidarpartiet, SV og Framstegspartiet har
sagt, at ein skal gjere dette utanom desse rammene, der­
som dei klarer å prioritere fram pengar til dette -- noko
dei ikkje har sagt, det får dei sjølve svare på -- men kor­
leis vil Lyngstad klare dette?
Når Lyngstad seier avslutningsvis i sitt innlegg og
gjentek i svaret på førre replikk at han synest det er trist
at det her i dag ikkje ser ut til å vere fleirtal for å sikre
ressursane til vidaregåande opplæring, og seier at dette
skal skje ved å gi fylkeskommunar utvida plikt, er det
berre to måtar å få det til på: anten ved at fylkeskommu­
nane får meir til desse formåla, eller ved at fylkeskom­
munane tar frå andre område, det vil i praksis seie sjuke­
hus og vegar. Kva er det representanten Lyngstad og
Kristeleg Folkeparti vil at fylkeskommunane skal gjere?
Arne Lyngstad (KrF): Jeg er enig med representan­
ten Løvik i at det er viktig å ha realisme i forhold til den­
ne kompetansereformen. Jeg tror realismen er viktig å ha
med seg også når man tenker på hvor omfattende søker­
massen av voksne til videregående opplæring vil bli
framover. Det må faktisk ganske mye motivasjonsarbeid
til for å få voksne til å ta etterutdanning på videregående
nivå. Dermed vil det også være behov for en del tilrette­
lagt opplæring, ut fra de behovene som søkerne har. Men
det viktigste vil være å tilrettelegge opplæringen på ar­
beidsplassen. Det står også i innstillingen at dersom det
er snakk om å skreddersy opplegg for videregående opp­
læring til bedrifter osv., skal videregående skole faktisk
kunne ta egenandeler for den biten, hvis det er snakk om
spesialopplegg.
Det er interessant at Høyre nå diskuterer bruken av
ressurser i videregående skole til etterutdanning av voks­
ne, for er det noen som ikke gir signaler om de er villige
til å bruke midler på etterutdanning for voksne -- heller
ikke i denne innstillingen -- er det nettopp Høyre, og også
Fremskrittspartiet. Det reiser stor usikkerhet om Høyre i
det hele tatt vil bruke midler på etterutdanning for voks­
ne. Det vil være interessant om Høyres taler i ettertid kan
gi klare signaler om Høyre er villig til å bidra her. Litt av
problemet med den politikken som har vært ført til i dag,
er selvfølgelig at fylkeskommunen har behov for å bruke
frie midler til andre formål enn utdanning, og da blir
spørsmålet til Høyre i denne debatten hvorvidt de ønsker
å slåss for ressurser til fylkene til videregående skoler.
Rolf Reikvam (SV): Det var ikke helt enkelt å følge
logikken til Arne Lyngstad når det gjelder de 375 pst. og
opplegget fra Regjeringen og fra Kristelig Folkeparti i
innstillingen. De ønsker å legge opp til at det skal være
en plikt for fylkeskommunen å ha 375 pst. Samtidig sier
han at å stemme for forslaget fra Arbeiderpartiet og SV
om å gi en individuell rett til videregående opplæring blir
problematisk, fordi han ikke kjenner kostnadene ved det­
te. Men så sier han samtidig at det er tilstrekkelig med
375 pst. og en plikt for fylkeskommunen. Hvis det er til­
strekkelig, burde det være ganske ufarlig for Kristelig
Folkeparti å stemme for SV og Arbeiderpartiets forslag
om en individuell rett. Jeg vil derfor gjerne ha kommen­
tarer fra Arne Lyngstad på hva han egentlig legger i det­
te. Er det tilstrekkelig med 375 pst.? Og er det det, burde
det være ganske ufarlig å stemme for en individuell rett
til etterutdanning.
Så litt om realkompetanse. Det er bred enighet om en
dokumentasjonsordning, sier Arne Lyngstad, og det er
det. Kristelig Folkeparti stemmer bl.a. for det systemet
som Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet har skis­
sert. På andre områder er Kristelig Folkeparti enig med
Høyre. Høyre har jo prøvd å være litt morsom på bekost­
ning av dette opplegget som jeg har skissert: Nå skal rør­
leggeren bli lege -- og det skal tydeligvis skje over natten
-- ifølge Inge Lønning. Vi har skissert et opplegg der det
er den enkelte institusjon som skal vurdere realkompe­
tansen og avgjøre om denne er god nok. Er da Arne
Lyngstad enig med meg i at når Høyre harselerer over
dette opplegget, må det skyldes at de ikke har forstått hva
vi har skissert?
Arne Lyngstad (KrF): Jeg er enig med representan­
ten Reikvam i at den retorikk som representanten Løn­
ning har lagt opp til når det gjelder realkompetanse, anta­
keligvis er en retorikk som også øker forskjellene i for­
hold til de merknadene Høyre er med på i innstillingen,
og forskjellene i forhold til dette forslaget. Det er riktig­
nok en viss forskjell i språkbruken i forslaget i forhold til
vår merknad, men også i vår merknad står det at en opp­
fatter realkompetanse som likeverdig med formalkompe­
tanse. Jeg regner med at Høyre ikke har problemer med
den biten.
Så blir det sagt at det er vanskelig å forstå logikken
når det gjelder rettighetsfesting innenfor rammen av
375 pst. Det er klart at rettighetsfesting av individuell rett
også er en juridisk rettighet. Vi tror ikke at en slik juri­
disk rettighet automatisk vil utløse det behovet og det til­
budet som vedkommende etterspør. Derimot tror vi at en
fylkeskommunal plikt sterkere understreker det ansvar
som fylkeskommunen har på dette området. Men så vidt
jeg vet, sier Arbeiderpartiet, er det vel, i en merknad at de

Forhandlinger i Stortinget nr. 105
19. jan. -- Kompetansereformen
S 1998­99
1999 1553
(Lyngstad)
stiller seg tvilende til hvorvidt en ramme på 375 pst. er
tilstrekkelig til å realisere en etterutdanningsreform for
voksne. Vi mener derfor at det skal være muligheter til å
finansiere et tilbud for voksne i en startfase, men det kan
hende at vi er nødt til å bruke en del år på gjennomførin­
gen for å nå de gruppene som ønsker videregående opp­
læring.
Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.
Inge Lønning (H): Det er enkelte bemerkninger som
tydeligvis avsetter uutslettelige spor hos enkelte repre­
sentanter i denne sal. Jeg må få gjenta at bakgrunnen var
en TV­journalist som hadde fått det for seg da komiteen
hadde avlevert sin innstilling, at det som ligger i den gan­
ske vidtgående formulering om realkompetanse, innebæ­
rer at enhver person med yrkesbakgrunn fra et eller annet
område kan ta med seg den over på et annet område, og
for å illustrere det brukte han da eksemplet med rørlegge­
ren og legen. Det eneste jeg gjorde i den sammenheng,
var å forsøke å dempe forventningene litt ved å antyde at
det bare er deler av legepraksis som kan sies å ha en rele­
vant erfaringsbakgrunn i rørleggeryrket. Det var selvføl­
gelig spøkefullt ment, men det er farlig å spøke i Norge!
La meg derfor forsøke å fremstille saken mer prinsipi­
elt: Etter mitt skjønn er kompetanse kompetanse. Det fin­
nes ikke noen forskjell på formell og reell kompetanse.
Det er helt uinteressant på hvilken måten en person har
skaffet seg kompetanse, det interessante er hvorvidt per­
sonen har kompetansen. Men samtidig må vi innse at det
moderne samfunn er et høyt differensiert samfunn, som
stiller meget ulike krav til høyt spesialiserte former for
kompetanse. Samtidig lever vi i et samfunn hvor flere og
flere mennesker må regne med å skifte yrke, kanskje
mange ganger, i løpet av sin yrkesaktive periode, og det
innebærer at kravene til dokumentasjon av kompetanse
nødvendigvis øker i dagens samfunn. Innenfor en bedrift
behøver ikke kompetanse å formaliseres. I de fleste be­
drifter fungerer dette formodentlig godt, fordi man utmer­
ket godt vet hva de enkelte arbeidstakere kan prestere, og
man kan vurdere deres ferdigheter på grunnlag av det.
Men hvis kompetanse skal være flyttbar -- og det må den
være i det moderne samfunn -- kreves det fleksible former
for dokumentasjon og autorisasjon av kompetanse.
Etter Høyres oppfatning har vi allerede i dag et rime­
lig fleksibelt system, fordi vi har retten til å gå opp til pri­
vatisteksamen i utgangspunktet på alle nivåer i utdan­
ningssamfunnet, også på universitets­ og høyskolenivå,
naturligvis med unntak av den type utdanning som er ba­
sert på at man har fulgt obligatoriske kurs og fyller kra­
vene til å bli tatt opp til slike kurs. Med det unntak er det
i dag anledning for enhver til å gå opp til prøve, og doku­
mentere hvorvidt man har eller ikke har kompetanse.
Men Høyre er også enig i at denne retten ikke utnyttes
tilnærmelsesvis i så stort omfang som den kunne og bur­
de, og derfor har vi også sagt at vi er enig i at det bør ut­
vikles enda større fleksibilitet enn den som allerede er til
stede i dagens norske system.
Den såkalte kompetansereformen er en viktig utdan­
ningsreform for det norske samfunn. Men jeg tror det er
ganske viktig, ikke minst av hensyn til dem som skal gjø­
re bruk av denne reformen i fremtiden, at man skaper de
riktige, og ikke de falske, forventningene. Jeg tror ikke at
det viktigste ved den reformen vi vedtar i dag, f.eks. er
retten til individuell permisjon. Det foreligger undersø­
kelser som viser at praktisk talt alle arbeidstakere i da­
gens Norge som søker om permisjon, får permisjon. En
lovfestet rett til individuell permisjon vil antagelig ikke
forandre særlig mye på virkelighetens verden, men det
kan ha en viktig symbolfunksjon -- selvsagt. Høyre har
sagt at vi er fullt villig til å vurdere dette, men vi vil gjer­
ne se det konkrete regelverket i form av et lovforslag før
vi tar endelig standpunkt.
Personlig tror jeg heller ikke at det er de generelle ut­
sagnene om realkompetanse som er det betydningsfulle i
denne reformen, for det kommer heller ikke til å forandre
noe særlig, i hvert fall ikke over natten, på virkelighetens
verden. Det som derimot er av grunnleggende betydning,
er at det skapes en aksept for at både arbeidsplasser og
formelle utdanningsinstitusjoner og kursarrangører av
ulikt slag som har noe å tilby i dette markedet, har et
medansvar for å skape gode læringsmiljø. Og det aller
viktigste for fremtidens arbeidsliv i dette land vil natur­
ligvis være at arbeidsplassene, bedriftene, fungerer som
et læringsmiljø, og at det på den måten gis den nødvendi­
ge stimulans til at alle arbeidstagere, uansett om de er
yngre, middelaldrende eller eldre, får en ekte stimulans
til å delta i læring.
Om det er noe område hvor markedsmekanismen med
fordel kan slippes fri og kan bidra til å løse problemer, er
det nettopp dette området. På dette området burde det
være plass for alle kreative og gode krefter som kan
komme opp med tilbud som motsvarer de reelle lærings­
behov hos brukerne. Vi har hatt en gledelig fremvekst de
seneste årene av nye tilbydere både på videregående sko­
les nivå og på universitets­ og høgskolenivå. Det er
grunn til å regne med at vi i årene fremover vil få en
økende konkurranse på dette området, og jeg hilser alle
som ønsker å delta i den konkurransen, velkommen. Det
vil være gledelig om norske universiteter og høgskoler
får konkurranse fra universiteter og høgskoler i andre
land som ønsker å tilby noe i det norske etter­ og videre­
utdanningsmarkedet. Det vil gi et tilskudd av mangfold i
vårt eget utdanningssystem, og det vil være et nyttig inci­
tament for våre norske institusjoner til å skjerpe seg og til
å gjøre en bedre jobb enn de har gjort hittil.
En samlet komite har gått inn for å gi våre universite­
ter og høgskoler betydelig større frihet enn de har i dag
når det gjelder å tilby skreddersydd etterutdanning for
personer som er i arbeid. Det tror jeg er et helt nødvendig
skritt og et helt riktig skritt. Det må være mulig også for
våre offentlige utdanningsinstitusjoner å ta betaling som
dekker utgiftene fullt ut når det er kjøpere i markedet
som har spesielle behov, og som ønsker å kjøpe.
Til representanten Lyngstad, som besvarte represen­
tanten Løviks spørsmål ved å stille et motspørsmål -- det
er jo en populær måte å svare på -- vil jeg si at Høyres syn
105

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1554
når det gjelder finansieringen av det som gjelder særlig
videregående nivå, hvor vi i dag har sett at det har vokst
frem et ikke ubetydelig marked på dette nivå, er at vi reg­
ner med at arbeidsgiver i de aller fleste tilfeller vil være
interessert i å betale dersom han har arbeidstagere som
ønsker å skaffe seg slik delkompetanse gjennom å ta kurs
på videregående skoles nivå. Det finnes ingen grunn til at
man skal henge fantasien opp i spørsmålet om offentlig
fullfinansiering og rettighetsfesting. Det er helt sikkert
ikke en vei som er liv laga i fremtidens samfunn, simpelt­
hen fordi man på den måten vil påta seg så store forplik­
telser over de offentlige budsjettene at det ikke vil være
mulig å bære det frem. Det er ingen grunn til at det of­
fentlige skal betale for utdanning som de fleste bedrifter i
dette land vil være mer enn villig til å betale for. Det må
være ønskelig at også finansieringen av kompetansere­
formen blir så mangfoldig og så fleksibel som overhodet
mulig.
Når Høyre ikke ser grunnlag for å gå inn for en indivi­
duell rettighetsfesting av utdanning på videregående ni­
vå, er det nettopp fordi det etter vårt skjønn låser fast
tenkningen på en måte som egentlig er tilbakeskuende og
ikke fremadrettet. Det vil ikke i fremtiden være en vei
som er liv laga, å løse alle problemer av dette slag over
de offentlige budsjetter, og det er heller ikke ønskelig at
det skal skje.
Vi har i Norge en lang tradisjon for brevskoleunder­
visning. Norge er faktisk det land i Europa som var tid­
ligst ute, og som har hatt det største omfang av slik un­
dervisning i forhold til befolkningens størrelse. Det har
gjennom mange generasjoner vært et reelt kompetanse­
løft for svært mange i dette samfunnet. Med fremtidens
teknologi når det gjelder fjernundervisning, er det lett å
se at mulighetene på dette området er umåtelig mye stør­
re enn før, og det er grunn til å hilse det velkommen.
Til sist: Jeg tar opp Høyres forslag i innstillingen.
Presidenten: Hr. Lønning har teke opp dei forslaga
han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Ursula Evje (Frp): Representanten Lønning slo fast
at det er ingen forskjell på reell og formell kompetanse,
bortsett fra dokumentasjonsproblematikken, og det har
han helt rett i. Og så listet han opp en lang rekke tilfeller
hvor dokumentasjon ikke har noen betydning, og så kom
han inn på hvor det har reell betydning. Det er jo nettopp
i Lønnings unntakstilfeller at det er viktig å få en form
for autorisasjon og dokumentasjon av den samlede, totale
kompetanse som et menneske innehar.
Jeg kan illustrere rimelig greit hvor vanskelig dette
egentlig er. Her for en stund siden var det en norsk stu­
dent med meget gode karakterer -- bare 0,20 poeng fra å
komme inn på norsk legestudium -- som kom inn ved et
anerkjent universitet i utlandet. Hun studerte et år og fikk
bestått, men så endret hennes daglige livssituasjon seg så
vidt dramatisk at hun ikke kunne fortsette å studere i ut­
landet og søkte om å bli tatt opp i Norge. Svaret var na­
turligvis nei, og det sier noe om den manglende fleksibi­
liteten i dette systemet.
Hvis man da tenker seg mitt eksempel fra i sted om
denne dyktige advokatsekretæren som hadde vært ansatt
i lang tid, så ville ikke hun ha noen som helst mulighet til
å komme inn på universitetet og få en fullverdig juridisk
kompetanse, dersom vi ikke får gjort noe med realkom­
petansebiten. Og det sier ganske mye om dette.
Jeg skulle ha stor glede av å høre representanten
Lønning presisere litt nærmere dette med enkeltkurs kon­
tra de unntakene han selv nevnte.
Inge Lønning (H): For å utdype det jeg sa om at det
ikke er forskjell på såkalt realkompetanse og såkalt for­
malkompetanse, bortsett fra dokumentasjonen, vil jeg
gjerne føye til at livet har lært meg at det finnes mennes­
ker med en ubegrenset mengde papirer på formalkompe­
tanse som er ubrukelige til praktisk talt alt, likeledes som
det finnes mennesker som knapt nok kan fremlegge et
papir på at de har gjennomgått mer enn den gamle syvår­
ige folkeskolen i dette land, som kan brukes til det meste.
Men det skyldes ikke bestemte forhold, verken ved den
ene eller andre type kompetanse. Det skyldes selvfølge­
lig rett og slett de forskjeller som er mellom mennesker,
deres personlige forutsetninger og deres livshistorier. For
det er det som gjør folk brukbare, respektive mindre
brukbare.
Men når det gjelder representanten Evjes spørsmål, er
det viktig å skjelne klart mellom den form for dokumen­
tasjon av kompetanse som er nødvendig for å avgjøre
hvorvidt en person er i stand til å følge en bestemt type
undervisningstilbud på en meningsfylt måte, og det som
skal avgjøre hvorvidt en person er kvalifisert til en stil­
ling med bestemte arbeidsoppgaver. Det er to helt for­
skjellige typer dokumentasjon.
Når det gjelder opptak til studier, vil problemet i de
aller fleste tilfellene være hvorvidt det foreligger en nød­
vendig redskapskompetanse, f.eks. i form av språkkunn­
skaper. Det har ingen mening å ta opp et menneske til et
studietilbud som forutsetter at all faglitteratur er på en­
gelsk, dersom vedkommende ikke behersker engelsk.
Enkle redskapskrav må altså være innfridd dersom man i
det hele tatt skal kunne følge et undervisningstilbud.
Jeg tror at det som kommer til å bli det interessante i
fortsettelsen, bortsett fra de verbale forskjellene som lig­
ger i innstillingen mellom de ulike fraksjoner, er hvorvidt
man i fremtiden vil lykkes i å lage dokumentasjonsord­
ninger som er mer fleksible og åpne enn de dokumenta­
sjonsordningene vi hittil har hatt.
Arne Lyngstad (KrF): Representanten Lønning
gjorde i sitt innlegg rede for hvordan Høyre vil finansiere
en etter­ og videreutdanningsreform. Svaret er, så vidt
jeg kan skjønne, at de ønsker å ta betaling av deltakerne
fullt ut og henviser til at det er arbeidsgiver som skal be­
tale, at det er en arbeidsgiver som vil finansiere dette. Jeg
regner med at representanten Lønning da selvfølgelig
glemte å si at de som er utenfor og ikke er i et arbeidsfor­
hold, også må få finansiert dette. Hvis ikke, er det jo en

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1555
reform som bare angår deler av folket, og ikke alle. Men
jeg regner med at det var en bisetning som ramlet ut.
Det som imidlertid blir litt problematisk når en hele ti­
den skal basere seg på et betalingssystem, er å skille mel­
lom hva som er etter­ og videreutdanning kontra det som
må oppfattes som en grunnutdanning. Spørsmålet blir jo
om en her nettopp går inn i den gråsoneproblematikken
som jeg prøvde å advare mot i mitt innlegg, at en nå åp­
ner for mange gråsoner, og så blir en uklar når det gjelder
hvorvidt studenter som er i et grunnutdanningssystem,
elever som går i videregående skole på vanlig måte,
voksne som tar videregående opplæring innenfor en ordi­
nær ramme, også skal begynne å betale for sin opplæ­
ring. Denne problematikken synes jeg Høyre legger opp
til, og det mest logiske svaret ut fra Høyres argumenta­
sjon burde være å innføre stykkprisfinansiering og stu­
dieavgifter for alle.
Inge Lønning (H): Jeg er takknemlig for all hjelp i
form av tilføyde bisetninger! Men det skulle egentlig
være helt overflødig, for alt dette står i innstillingen, og
det er fullstendig enstemmig. For den som har lest inn­
stillingen, er det overhodet ikke noen tvil til stede om at
Høyre står sammen med de øvrige partiene når det gjel­
der å slå fast prinsippet om individuell rett på grunn­
skolenivå. Det var til og med Høyre som fikk inn setningen
som sier at vi forutsetter at staten skal finansiere dette, og
at de tilleggsutgiftene som måtte følge med, ikke skal be­
lastes den enkelte kommune. Det står også helt klart i
innstillingen at de behov de brukere har som ikke er i ar­
beidsforhold, og som dermed ikke har en arbeidsgiver
med et medansvar, selvfølgelig må imøtekommes over
de offentlige budsjetter. Den merknaden er felles for re­
gjeringspartiene og Høyre, som representanten Lyngstad
vil erindre.
Jeg hører ikke til dem som tror at markedsmekanis­
men løser alle problemer i denne verden, men akkurat på
dette området tror jeg faktisk den kan gjøre ganske god
nytte for seg. Og utviklingen de senere år har vist at der
det er et reelt behov for tilpasset utdanning, og der det er
noen som er villig til å betale denne, der finner tilbyder
og kjøper hverandre til glede for begge parter. Det vi har
sagt fra Høyres side, er at vi tror at man kan overlate en
vesentlig del av dette nettopp til den mekanismen. Men
til representanten Lyngstads underretning vil jeg under­
streke at vi selvfølgelig er innstilt på å finne nødvendige
ordninger for de brukere som ikke er betalingsdyktige,
f.eks. fordi de ikke er i et arbeidsforhold og ikke har de
nødvendige inntekter. Det er en soleklar oppgave for
samfunnet.
Rolf Reikvam (SV): Jeg merket meg jo at utsagnet
om rørleggeren og legen var en spøk, men Inge Lønning
syntes tydeligvis spøken var så god at han måtte gjenta
den flere ganger ved flere anledninger.
Inge Lønning tok i siste del av innlegget opp dette
med finansiering av en eventuell rett for voksne til vide­
regående opplæring, og han var også inne på det i svaret
til Arne Lyngstad. Jeg vil nok oppfatte innlegget til Inge
Lønning i retning av at Høyre er villig til å åpne for en
større egenbetaling for videregående opplæring.
Det som ligger i forslaget fra Arbeiderpartiet og SV,
er at vi skal gi en individuell rett for voksne til videregå­
ende opplæring, og at opplæring på grunnskolenivå og
videregående skoles nivå skal være gratis. Det er et sam­
funnsansvar å gi den type utdanning.
Jeg vil gjerne at Inge Lønning kommenterer litt mer
dette med hvorvidt han ønsker å åpne for at den enkelte
skal måtte betale for utdanning på dette nivå, for det kan
åpne en del porter som er ganske omfattende.
Så til dette med dokumentasjonsordningen for real­
kompetanse. Inge Lønning nevner privatister. Vi har alt­
så privatistordningen, og den fungerer. Men er Inge
Lønning enig med meg i at folk som tilegner seg kunn­
skaper på en bestemt måte, da blir unndratt et bestemt
testingssystem? Folk som går på skole, har et eksamens­
system. Her er det snakk om folk som har tilegnet seg
kunnskap og ferdigheter på andre måter gjennom et langt
yrkesliv. Synes Inge Lønning at det er urimelig å ha sam­
me testingssystem for disse som for dem som følger et
vanlig skoleløp?
Inge Lønning (H): Når jeg undertiden gjentar noe
som har karakter av spøk, er det bestandig på oppfor­
dring, og det har det jo helt åpenbart vært her i dag. Det
startet allerede med saksordfører og fortsatte siden. Jeg
anser ikke eksempelet som spesielt belysende. Derimot
anser jeg det nødvendig med en oppklaring når det gjør
seg gjeldende så vidt fantasifulle misforståelser, som at
dette skulle være et generelt forsøk på å latterliggjøre
selve realiteten bak begrepet «realkompetanse». Det ville
være en ren meningsløshet. Derimot kan man vel under­
tiden føle et visst behov for å sette et kritisk søkelys på
den retorikken av generell art som forsøker å tildekke de
reelle problemene ved hjelp av begrepsbruk. Langt på vei
mener jeg det er det som ligger i strekpunktet fra Arbei­
derpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti
som jeg siterte fra i et tidligere replikkordskifte.
Til representanten Reikvams spørsmål. Ja, selvfølge­
lig er det Høyres oppfatning at utdanningstilbud på vide­
regående skoles nivå med fordel kan finansieres privat.
Det er som kjent ganske mange elever i dette land som
gjør det i dag, og antallet har de senere år vært økende.
Det viser jo at det er et reelt fungerende marked, og det
er ingen grunn til at man fra lovgiverens side skulle for­
søke å legge begrensninger på det.
Det er ganske mange arbeidsgivere i dette land som
har god råd til å betale arbeidstakere for å skaffe seg den
type kvalifikasjon, og det er ingen grunn til at vi skulle
nekte dem å gjøre det. Så svaret mitt er ganske enkelt,
som vi har sagt: Det må være det offentliges ubetingede
plikt å sørge for full dekning på grunnskolenivå, ikke
nødvendigvis å betale fullt ut for ethvert kurstilbud på
videregående skoles nivå, og aldeles ikke på universitets­
og høyskolenivå.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1556
Marit Tingelstad (Sp): Senterpartiet har i sitt stor­
tingsprogram understreket nødvendigheten av livslang
læring, men påpeker at rammevilkårene i arbeidslivet og
utdanningssystemet til nå har lagt lite til rette for syste­
matisk livslang læring. Målet må være å øke kompetan­
sen til hele befolkningen og minske kunnskapskløften.
Dette er et viktig ledd i fortsatt demokratisk utvikling.
Jeg er tilfreds med at St. meld. nr. 42 for 1997­98 har
svart på disse utfordringene i tråd med det Buer­utvalget
la fram, der partene i arbeidslivet for øvrig var sterkt re­
presentert.
Det var interessant å høre LOs representant på en ut­
danningskonferanse på Lillehammer nylig. Han sa seg
tilfreds med komiteens arbeid med meldingen, bortsett
fra på ett punkt, nemlig at det ikke er flertall i innstillin­
gen når det gjelder voksnes forpliktende mulighet til vi­
deregående opplæring. Han føyde til at han håpet det
kunne gå rette vegen når Stortinget i dag skal debattere
saken og gjøre vedtak. Det håper jeg også, men det ser
ikke helt lyst ut. Det er leit, ikke minst fordi det er flest
voksne kvinner som har behov for videregående opplæ­
ring, og jeg håper faktisk fortsatt at Arbeiderpartiet og
SV vil stemme for sentrumspartienes forslag, slik at det
gis klare føringer om tilstrekkelige midler til opplærings­
sektoren i fylkene.
En viktig merkestolpe er at alle voksne som ønsker
det, skal få lovfestet rett til grunnskoleopplæring. Dette
er et meget viktig prinsipp, da grunnskoleopplæringen er
fundamentet i kompetansehevingen. Folk med bl.a. lese­
og skrivevansker har gjennom tidene lidd mye og blitt
hindret i videre karrierebygging på grunn av sitt handi­
kap. Nå kan dette bøtes på. Undersøkelser viser også at
særlig innvandrerkvinner mangler grunnkunnskaper som
er viktige for å fungere i samfunnet. Det er ikke nødven­
digvis skolebenken som er rette læringsarenaen for dem
som skal skaffe seg formell grunnskoleopplæring, men
like gjerne arbeidsplassen.
De offentlige utdanningsinstitusjonene skal være
bærebjelkene som opplæringarenaer, men det betinger et
tett samarbeid med bl.a. arbeidslivet. Det siste har til nå
ikke vært godt nok, det har helst blitt ord på papir.
Dette blir også en stor utfordring for universitetene og
høgskolene. For øvrig er det positivt at disse har satt i
gang et arbeid for nasjonal overbygning for nettverks­
samarbeid, slik at disse kan utgjøre et Norgesuniversitet.
De videregående skolene har allerede tatt et viktig
skritt med ressurssentrene, men også disse vil få konkur­
ranse fra andre tilbydere, som det har vært nevnt allerede
i debatten. Senterpartiet ser videregående skole som en
svært viktig arena for en allsidig kompetanseutvikling
med det nettverk som allerede er bygd opp omkring bl.a.
fagopplæringen og § 20­ordningen. Dette må videreutvik­
les. Likeså vil studieforbund, folkehøgskoler og fjern­
undervisningsinstitusjoner stå sentralt når livslang læ­
ring­prinsippet skal konkretiseres.
Det viktigste blir å samordne ressursene, slik at det
kommer kompetansehevingen til nytte. Denne reformen
skal først og fremst være en arbeidslivsreform, og det må
det tas hensyn til i læringsprosessen. Informasjons­ og
kommunikasjonsteknologi vil naturlig nok stå svært sen­
tralt, samtidig som voksenpedagogikk må utvikles og
legges til grunn i etterutdanningstilbudene til lærerne.
Anerkjennelse av realkompetanse er etter mitt skjønn
det største framskrittet i denne saken. Det at folk skal få
valuta for den kunnskapen de har ervervet seg fra for­
skjellig hold og erfaring, er en milepæl. Senterpartiet me­
ner det er viktig at flest mulig får reell sjanse til f.eks. hø­
gere utdanning. Jeg mener at traktåpningen for å komme
inn skal være vid, men det skal være trangt å komme ut
igjen, slik at en sikrer at kvaliteten er den beste.
En annen viktig merkestolpe i reformen er retten til
utdanningspermisjon. Her vil partene i arbeidslivet natur­
lig nok stå sentralt, slik de har gjort også når de har vært
premissleverandører til hele reformen.
Gjennomføringen av reformen avhenger av de ressur­
sene som stilles til rådighet fra det offentlige, fra partene
i arbeidslivet og av den enkelte selv. Det siste gjelder
ikke minst motivasjonen hos den enkelte og hos arbeids­
giver. Jeg vil særlig framheve enmannsbedriftenes og de
små og mellomstore bedriftenes behov. De er sårbare.
Dette kom også fram på den konferansen om håndverks­
fag som jeg nevnte i stad. Hva med f.eks. den enkelte
håndverker som er sin egen arbeidsgiver, var spørsmålet.
Også disse trenger kompetanseutvikling hvis vi har en
mening med at hele landets befolkning skal løftes, og at
kompetansen skal bli en eksportartikkel.
Staten må gå inn med styrking av Lånekassen som fi­
nansieringskilde for livsopphold. Jeg forventer at depar­
tementet vil komme fram til gode løsninger som yter rett­
ferdighet til ulike grupper, men dette må Stortinget ta
budsjettmessig stilling til på et senere tidspunkt.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Synnøve Konglevoll (A): Det er kanskje særlig i ut­
danningspolitikken og i barne­ og familiepolitikken vi
ser de politiske skillelinjene mellom partiene i Norge.
Her kommer mange partis sanne ansikt fram, og utdan­
ningspolitikken er en viktig indikator på hvor et parti står
i fordelingspolitikken.
Senterpartiet har tradisjonelt vært en nær alliert med
Arbeiderpartiet i utdanningspolitiske saker. Vi behandler
i dag noe som forhåpentligvis vil bli stående som en av
de viktigste reformene i dette tiåret -- en reform der sam­
funnet har et spesielt ansvar for dem som står utenfor. Og
et av de viktigste løftene vi fra samfunnets side kan gjø­
re, er å gi alle en lovfestet rett til videregående opplæ­
ring.
Dessverre blir det ikke flertall for en slik lovfesting
her i dag -- et flertall vi ville hatt om Senterpartiet hadde
stemt sammen med Arbeiderpartiet og SV. I stedet går
Senterpartiet inn for å lovfeste plikten til fylkeskommu­
nen -- en endring som departementet selv slår fast ikke er
prinsipielt forskjellig fra dagens ordning. Denne plikten
vil heller ikke følges opp av økte midler til fylkeskom­
munen. Her er det altså Senterpartiet som går i bresjen
for en reform som fylkeskommunen må finansiere sjøl
innenfor dagens ramme.

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1557
Så klarer likevel representanten Tingelstad å snu hele
problemstillinga på hodet når hun ber Arbeiderpartiet
støtte regjeringspartienes forslag. Det er jo ikke slik at
når Regjeringa og regjeringspartiene ikke får støtte for en
endring av et regelverk, betyr det at dagens ordning opp­
hører. Jeg lurer på om representanten Tingelstad likevel
faktisk tror det, eller om dette er et forsøk på å skjule det
faktum at Senterpartiet har gått på en ny linje i utdan­
ningspolitikken.
P e r O v e W i d t h hadde her overtatt president­
plassen.
Marit Tingelstad (Sp): Det er riktig som represen­
tanten Synnøve Konglevoll sier, at Senterpartiet har stått
sammen med Arbeiderpartiet -- som de andre sen­
trumspartiene også har gjort -- i mange saker og om de
store reformene, unntatt 6­åringsreformen. Men ved
Reform 94 var vi en god garantist for å få gjennomført
den.
Vi har en del skillelinjer på en del områder. Jeg har
blitt konfrontert med det før, og jeg står for at vi kan til­
late flere private aktører f.eks. der det er alternative peda­
gogiske opplegg. Det har vi også programfestet.
Når det gjelder å lovfeste en rett til videregående opp­
læring, er det en juridisk sak bl.a. Som jeg sa i stad, er det
også selvfølgelig en kostnadsside ved dette. Senterpartiet
fant at det ikke var riktig på det nåværende tidspunkt å
lovfeste en individuell rett på dette området. Men vi tar
ansvar for at vi skal lovfeste rett for voksne på kommu­
nenivå. Og vi har sagt at staten skal yte det bidraget det
koster, slik at vi ikke får en gjentakelse av reformer dette
huset har vedtatt før, som ikke har vært skikkelig kost­
nadsberegnet, og som kommunene og fylkeskommunene
ikke har fått nok penger til. Holdningen vår er at vi nå må
avvente situasjonen og sørge for å komme med midler,
slik at vi kan være sikre på at det vi vedtar, blir finansiert.
Rolf Reikvam (SV): Kunnskap og utdanning er ikke
likt fordelt i dette landet. Buer­utvalget har påvist at det
spesielt er i ytterkommunene, i innlandsfylka, at befolk­
ningen har det laveste formelle utdanningsnivå. En indi­
viduell rett til videregående opplæring, slik som Arbei­
derpartiet og SV har foreslått, vil nettopp rette seg inn
mot de områder av landet der befolkningen i utgangs­
punktet har lavest formell utdanning. Derfor undrer det
meg litt at Senterpartiet ikke vil være med på en slik lov­
festing, en lovfesting som nettopp vil rette seg mot de de­
ler av landet der befolkningen, som sagt, i utgangspunk­
tet har lavest utdanning.
Så sier Senterpartiet at de vil ha en plikt for fylkes­
kommunen til å tilby utdanning innenfor 375 pst. Som
flere har sagt, er dette situasjonen i dag. Situasjonen i dag
er slik at gjennom forskrifter har fylkeskommunen plikt
til å ha 375 pst., dvs. 75 pst. over det som rettighetseleve­
ne har krav på. Hva er da egentlig det nye med dette opp­
legget fra Senterpartiet og fra regjeringspartiene? Hva vil
det i realiteten bety at en lovfester en plikt istedenfor å ha
en forskriftsmessig plikt, slik som vi har i dag. Betyr det­
te, slik som Senterpartiet oppfatter det, at fylkeskommu­
nen nå får et sterkere pålegg om å ha 375 pst., eller hva
er det egentlig som ligger i denne plikten som de nå prø­
ver å gjøre til en viktig sak. Etter min oppfatning er dette
status quo. Dette er dagens ordning. Dette er ikke noen
utvidede rettigheter for folk som etterspør videregående
utdanning.
Jeg vil gjerne at Tingelstad presiserer hva det nye be­
står i.
Marit Tingelstad (Sp): Det nye består i å følge Buer­
utvalgets innstilling. Der står det at de anbefaler at fyl­
keskommunen skal ha en plikt til å tilby voksne videre­
gående opplæring. Men det har de også delvis i dag -- det
er jeg klar over -- innenfor 375 pst.­rammen. I f.eks. mitt
eget fylke har en gått inn og analysert hvordan disse pro­
sentene brukes, og det er faktisk slik at alle 16­åringer
har fått plass, alle på videregående har fått plass, og de
har fått til lærlingplasser til de aller fleste, men enda så er
ikke prosenten oppe i det den skal være. Da begynner de
å analysere hva 375 pst. innebærer. De 75 pst. kan forde­
les med f.eks. 25 pst. på omvalg, 25 pst. på tilrettelagt
opplæring for funksjonshemmede og 25 pst. på voksne.
Det viser seg ved undersøkelser at det er ikke de tallene
som er relevante, og da må en gå inn og se mer på forde­
lingen av, innretningen på, de 75 pst. Og ved at vi nå sier
at vi ønsker å pålegge departementet å gjøre dette, mener
vi at vi kan gå inn i kjernen av problematikken og der­
med gi rom for plass til flere voksne på den måten. I til­
legg til det må vi stimulere flere voksne til å søke de til­
budene som er. Men ikke bare det, fylkeskommunen må
også innrette oppleggene sine og tilbudene på en bedre
måte i tråd med de voksnes ønsker, for jeg innser at det
er en del voksne som går til andre tilbydere, og da har vi
et problem, for da kan det bli et skille mellom dem som
går inn i vanlig offentlig skole, og dem som går inn i an­
dre opplegg som eventuelt vil koste noe.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Rolf Reikvam (SV): Jeg merket meg at representan­
ten Tingelstad hadde visse problemer med å forklare for­
skjellen på en lovfestet plikt og en forskriftsmessig plikt,
slik som dagens system er.
Jeg har innledningsvis lyst til å minne om utgangs­
punktet for denne saken. Her i Stortinget startet det med
et Dokument nr. 8­forslag fra SV, Dokument nr. 8:71 for
1994­95. I det dokumentet konkluderte en med et forslag i
tre punkter. For det første åpnet en for at det burde gis en
individuell rett til permisjon. For det andre at det burde
etableres finansieringsordninger der partene og staten de­
ler ansvaret. Og for det tredje konkluderte en med et for­
slag om en kommisjon som skulle kartlegge omfanget av
etter­ og videreutdanning, og som skulle legge til rette for
en etterutdanningsreform. Som kjent gjorde Buer­utvalget
utredningen. I dag vedtar vi så en individuell rett, selv om
vi nå ikke fastsetter noe bestemt omfang eller kvantifise­
rer det, slik som det var foreslått i Dokument nr. 8­forsla­
get. Jeg antar at vi vil komme tilbake til det i forbindelse

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1558
med selve lovfestingen når Stortinget skal vedta den nye
loven. Vi angir noen finansieringsordninger, uten at det
samlede ansvaret er fordelt på de ulike aktørene.
Med denne innstillingen har komiteen på flere sentra­
le områder foretatt noen viktige veivalg. Jeg vil også på­
stå at på disse områdene er komiteen ganske konkret, slik
at de som skal arbeide videre med innstillingen -- depar­
tementet, de ulike utdanningsinstitusjonene og partene i
arbeidslivet -- bør ha ting å gripe fatt i.
Med denne innstillingen understreker flertallet at det er
ulike måter å tilegne seg kunnskaper på. Selv om det kan­
skje kan virke pompøst, er jeg også ganske sikker på at
denne innstillingen vil gjøre at vi vil få et nytt og utvidet
kunnskapsbegrep. Kunnskap er ikke noe som forvaltes på
bestemte steder. Disse stedene forvalter et sett av fag og
læreplaner, de forvalter ulike metoder og en akademisk
tradisjon. Men kunnskap er vesentlig mer omfattende enn
det som forvaltes av de ulike utdanningsinstitusjonene, og
det er viktig å ta med seg i den videre diskusjonen.
Resultatet av denne debatten og innstillingen er nødt
til å endre og utvide utdanningsinstitusjonenes ansvar.
De skal ikke lenger bare ha ansvar for bestemte alders­
grupper, men skal nå ta del i et kompetanseløft som om­
fatter hele befolkningen. Universitetene, høyskolene, de
videregående skolene og grunnskolene må utvikle utdan­
ningstilbud til andre grupper, grupper som vil ha andre
læringsarenaer enn de vanlige studiestedene.
Utdanningsinstitusjonene skal også vurdere folks real­
kompetanse -- jeg understreker i forhold til de fag og læ­
replaner de selv forvalter. Dette må skje på en annen
måte enn gjennom det etablerte testings­ og eksamens­
systemet. Det bør være åpenbart at det må være sammen­
heng mellom selve utdanningssystemet og testingssyste­
met -- eksamensformene. Folk som har tilegnet seg kunn­
skap på andre måter enn gjennom det etablerte utdan­
ningssystemet, kan selvsagt ikke prøves etter de samme
eksamensordningene. Utdanningsinstitusjonene skal
foreta en skjønnsmessig vurdering av kompetansen. Det­
te stiller krav til en grundig vurdering av egne fag og
egne læreplaner, som igjen vil måtte påvirke innholdet i
disse planene. Det som primært -- jeg understreker pri­
mært -- er en reform for livslang læring, vil også bli en
innholdsreform i hele vårt utdanningssystem, fra grunn­
skolen til høyere utdanning.
Jeg vil våge den påstand at innstillingen på en del sen­
trale områder er banebrytende. Som flere har sagt tidlige­
re, ønsker vi nå å lovfeste en individuell rett til permi­
sjon. Alle arbeidstakere får en individuell rett. Det er
ikke arbeidsgiver som skal avgjøre om en ansatt trenger
permisjon for etter­ og videreutdanning. Retten skal også
omfatte utdanning som ikke direkte er knyttet til arbeids­
situasjonen. Dette er et kompetanseløft som skal omfatte
alle. Å gi arbeidsgiverne en eksklusiv rett til å avgjøre
permisjonssøknader vil være å legge for stor beslutnings­
myndighet til tilfeldige arbeidsgivere. Vi i SV har fore­
slått at retten bør tas inn i arbeidsmiljøloven.
I tillegg er det flertallet sier om realkompetanse, en
viktig del av reformen. Vi vil få et system der jeg tror
den generelle studiekompetansen blir nedtonet. Vi er
nok, med denne nye måte å definere kunnskap og kom­
petanse på, i ferd med å bevege oss mot nedtoning av den
generelle studiekompetanse og mer i retning av spesiell
studiekompetanse for de ulike utdanningsveiene. Det må
bl.a. bli en konsekvens av denne reformen.
Vi får et system der en på bakgrunn av realkompetan­
se, på bakgrunn av annen utdanning, på bakgrunn av ar­
beidslivserfaring, kan få avkorting i studiene. Vi utvikler
et system der arbeidslivserfaring, annen type kunnskap,
annen type utdanning, kan bli en del av den formelle ut­
danningen. Vi etablerer et system der alle skal ha rett til å
få vurdert sin realkompetanse, og det er utdanningsinsti­
tusjonene som skal gjøre dette.
Vi får individuell rett til grunnskole. Fortsatt er det
mange i dette landet som mangler grunnskoleutdanning.
Det rent psykologiske ved å gi alle en individuell rett er
viktig, og det skal ikke vi nedtone. Det psykologiske i at
vi får en individuell rett, vil for mange være viktig for å
benytte seg av dette tilbudet.
Jeg beklager at det ikke er flertall for å få til en indivi­
duell rett til videregående opplæring. Videregående ut­
danning er helt sentralt, fordi den sertifiserer for yrker,
den utdanner til fagbrev, og den gir generell studiekom­
petanse. Derfor skulle vi i starten av denne omfattende
reformen ha sikret -- og jeg hadde sett det ønskelig at vi
fikk til -- en individuell rett til videregående opplæring.
På en del områder er vi etter min oppfatning for dårli­
ge. Vi er rimelig uklare når det gjelder økonomi. Vi gir
noen anvisninger. Statens lånekasse skal være en viktig
finansieringskilde til livsopphold, det skal utvikles et
system innenfor Lånekassen som gjør at voksne har mu­
ligheten til å benytte seg av dette. Vi sier viktige ting når
det gjelder investeringsmidler fra SND -- at statlige mid­
ler skal brukes i retning av å etterspørre kompetanse, at
det skal brukes statlige midler i næringslivet, i små og
mellomstore bedrifter, slik at de har muligheten til å et­
terspørre utdanning. Det er en viktig sak. I tillegg sier vi
noe om at partene også skal finne fram til ordninger. Jeg
skulle ønske at vi der hadde vært litt klarere med hensyn
til det offentlige ansvar. Hadde vi vært det, tror jeg vi
hadde hatt større muligheter for å få dette til.
Helt til slutt: Om vi skal lykkes, er avhengig av flere
forhold. Vi er avhengig av at arbeidsgiverne ikke ser det­
te som en kostnad, men som et felles løft for å sikre kon­
kurranse og konkurransefortrinn. Vi er avhengig av at ut­
danningsinstitusjonene utvikler sine tilbud, og at de gri­
per den ballen som nå er lagt, til å utvikle gode utdan­
ningstilbud. Vi er avhengig av å sikre økonomien i dette,
og at vi også greier å motivere de voksne til å benytte seg
av de tilbud som nå blir utviklet.
Jeg tar så opp vårt ene forslag. De forslag som vi er
sammen med Arbeiderpartiet om, er tidligere tatt opp.
Presidenten: Rolf Reikvam har fremsatt det forslag
han viste til.
Det blir replikkordskifte.
Inge Lønning (H): Jeg vil nødig skuffe representan­
ten Reikvam ved ikke å ta replikk.

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1559
Det var et visst historisk sus over representantens inn­
legg. Han brukte bl.a. uttrykket «banebrytende». Jeg tror
i sin alminnelighet at det er en fordel at det politiske be­
slutningssystem overlater til ettertiden og brukerne å fin­
ne ut av hva som er banebrytende, og ikke gjør det i form
av egenevaluering. Det er jo også en form for evaluering
for øvrig.
Jeg har behov for å interpellere representanten Reikvam
nok en gang når det gjelder talen om alternative former
for testingssystemer. Det er klart at alle testingssystemer,
også de som er i bruk i dag, både i form av det regulære
eksamensinstituttet på alle nivå i skolesystemet og de
spesielle regler som gjelder retten til privatisteksamen, i
sin tid har vært utviklet med ett eneste praktisk formål
for øye, nemlig på en enklest mulig måte å konstatere
hvorvidt et bestemt ferdighetsnivå eller et bestemt kunn­
skapsnivå er til stede eller ikke er til stede. Jeg går ut fra
at også nye og alternative former for tester må ha det
samme formål, nemlig å kunne konstatere på en så enkel
og så lite kostnadskrevende måte som mulig hvorvidt et
bestemt sett av ferdigheter og kunnskaper er til stede el­
ler ikke. Det jeg ikke kan forestille meg, er at man skal
utvikle et system hvor et eller annet organ, hva enten det
er på fylkesnivå eller nasjonalt nivå, skal sitte og ta imot
en stor bunke av individuelle søknader av stort omfang,
hvor den enkelte søker beskriver hele sin livshistorie fra
barndommen av, og så skal dette organ sitte og gjennom­
gå disse i detalj og avgi individuelle uttalelser. Da vil fort
antall årsverk som skal gå med til testing, bli ekstremt
mye større enn det er i dag.
Rolf Reikvam (SV): Det er klart at ettertiden skal
vurdere om denne reformen ble «banebrytende», som jeg
brukte i mitt innlegg. Jeg skal ikke påstå at det blir et para­
digmeskifte, men jeg mener fortsatt at det må være til­
latt å bruke den type formuleringer når en føler at det
som er skissert fra flertallets side, åpenbart vil få ganske
store konsekvenser for vårt utdanningssystem, iallfall
hvis dette utdanningssystemet griper de mulighetene som
her er lagt. Jeg tror også at det kommer til å gjøre det,
fordi det for noen også er spørsmål om å overleve. Og
når man får det spørsmålet hengende over seg, vil man
nok gripe dette, og man vil ta fatt i de mulighetene som
er skissert, og utvikle nye utdanningstilbud på nye arena­
er. Det er det jeg synes er kanskje noe av det aller, aller
viktigste.
Som jeg har vært inne på tidligere, er det klart at når
det gjelder de evalueringssystemene som er utviklet, er
det en sammenheng mellom selve utdanningen og evalue­
ringen, og det skal teste om man har nådd visse ferdighe­
ter. Vi får nå en ny situasjon, hvor folk har tilegnet seg
kunnskaper på en annen måte. De har ikke brukt tre år på
en bestemt utdanning, men de har kanskje brukt 20 år --
gjennom arbeidslivet, gjennom ulike kurs, gjennom delta­
kelse i ulike opplegg. Det bør være ganske åpenbart at det
testingssystemet, det eksamenssystemet, som er utviklet
på skoler, på høyskoler og på universitet, ikke kan brukes
overfor disse folkene, som har tilegnet seg kunnskapen på
en helt annen måte og over en mye lengre periode.
Sigmund Kroslid (KrF): Det er viktig at flest mulig
aktører kommer på banen for å være med og tilrettelegge
for at denne reformen skal lykkes. SV synes å ha proble­
mer med å slutte seg til flertallets standpunkt,
«at ressurser til kompetanseutvikling for arbeidssøke­
re gjennom arbeidsmarkedsetaten og i attføringssyste­
met må sees i sammenheng med den totale ressurstil­
gangen til etter­ og videreutdanningsreformen».
I praksis vil dette måtte bety at den positive rolle som
arbeidsmarkedsetaten og attføringssystemet kunne ha
spilt, blir begrenset. Vi vet at nettopp arbeidsmarkedseta­
ten og attføringssystemet allerede i dag bidrar positivt på
dette området, og det skulle sånn sett være unødvendig å
tillegge begrensninger. Virkelighetens verden i dag er at
arbeidslivet i samspill med arbeidstaker, arbeidsgiver, ar­
beidsmarkedsetat og attføringsetat er i stand til å gi tilbud
som er mer fleksible enn de ville være ved å begrense
dem til enten et rent arbeidsmarkedstiltak eller et under­
visningstilbud.
Jeg vil derfor spørre SV om det er nødvendig å legge
denne restriksjonen på systemet. Det ville være mer posi­
tivt om en kunne tilrettelegge på basis av at også disse
ressursene ble tatt med.
Videre skal Stortinget senere i år se på en attførings­
melding -- la meg heller kalle det tilrettelegging og læ­
ring for selvmestring. Det er med spenning jeg ser fram
til hvordan denne kompetansereformen kan ha innflytel­
se også på den delen av et viktig arbeid.
Rolf Reikvam (SV): Vi har jo en ganske omfattende
merknad om arbeidsmarkedsetatens rolle i denne kompe­
tansereformen. Vi er opptatt av at arbeidsmarkedsetaten i
sterkere grad tenker kompetanseheving og ikke i så stor
grad formidling. Den skal selvsagt ha en klar formid­
lingsrolle, men den er nødt til i enda sterkere grad å tenke
kompetanseheving. Vi har vært helt klar på det når vi
f.eks. sier at folk som er begynt på et ganske langt utdan­
ningsløp i regi av arbeidsmarkedsetaten, skal få lov til å
fullføre det selv om det måtte være mulighet for arbeid
for disse personene. Det er nettopp å understreke at det å
løfte kompetansen til disse personene og å gi dem en
skikkelig utdanning, er sentralt med sikte på å få et per­
manent fotfeste i arbeidslivet. Vi er som sagt veldig opp­
tatt av at arbeidsmarkedsetaten har og skal spille en sen­
tral rolle i det kompetanseløftet som vi nå snakker om.
En større del av de ressursene som arbeidsmarkedsetaten
disponerer over, kan gå inn i en mer langsiktig planlagt
utdanning for dem som er arbeidsledige, som i utgangs­
punktet har dårligst formell utdanningsbakgrunn. Jeg føl­
te meg ikke truffet ved det spørsmålet som ble tatt opp,
for jeg føler at vi har vært rimelig klare i å understreke
arbeidsmarkedsetatens ansvar.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Helene Falch Fladmark (V): Når Stortinget i dag
behandler stortingsmeldingen om kompetansereformen,
er vi kommet noen skritt nærmere et samfunn der livs­
lang læring er en selvfølgelig del av alle menneskers liv.

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1560
Venstre har alltid satt utdanning og kompetansehe­
ving i en sosial og demokratisk ramme. Målet med ut­
danning har vært og er at den enkelte skal få et godt
grunnlag for å delta i fellesskapet, som næringsdrivende
eller som deltakende borger. I dagens samfunn, der
kunnskap og kompetanse i større grad enn tidligere er
nøkkelen til en meningsfull jobb og til et engasjement i
samfunnsdebatten, blir dette perspektivet om mulig enda
viktigere enn det har vært tidligere.
Det er vel ingen uenighet i denne sal om at vi lever i et
kunnskapssamfunn, og at denne reformen er viktig både
for at Norge skal kunne hevde seg i det som kalles en
global kunnskapsøkonomi, og for at den enkelte borger
skal ha gode muligheter for å leve et godt liv.
I dag driver store bedrifter kompetanseutvikling blant
de ansatte. Dette er i mindre grad tilfellet blant de små
bedriftene, og her trengs det tilrettelegging fra det offent­
lige. Det er enighet i komiteen om at SND sterkere må
prioritere kompetanseheving i småbedriftene. Dette er en
gledelig oppfølging av Regjeringens handlingsplan for
de små og mellomstore bedriftene, der nettopp kompe­
tanseheving i småbedriftene er et viktig element.
En lovfestet rett til utdanningspermisjon er viktig for
at alle arbeidstakere, også de som ikke omfattes av avta­
lene mellom de store arbeidslivsorganisasjonene, skal få
mulighet til å ta videreutdanning. Men like viktig for å
stimulere til etter­ og videreutdanning er det å legge til
rette for fleksibel opplæring, slik at arbeidsplassen eller
hjemmet kan være en god opplæringsarena.
Norge har mange fortrinn når utdanningssystemet skal
settes i stand til å tilby en fleksibel utdanning for voksne.
Vi har en desentralisert struktur både av videregående
skoler og høyskoler, og vi har en lang tradisjon for voksen­
opplæring og fjernundervisning, både i regi av offentlige
og private institusjoner. Noen av de private utdanningsin­
stitusjonene som driver voksenopplæring, ligger på ver­
denstoppen når det gjelder utnytting av ny teknologi.
Både universiteter og høyskoler er allerede godt i gang
med å møte et nytt utdanningsmarked gjennom nye sam­
arbeidsformer og utvikling av nettbasert undervisning.
Venstre er glad for at alle partiene nå er enige om at
det er riktig å vise tillit til de allerede eksisterende insti­
tusjonene. Komiteen ønsker å sette de offentlige institu­
sjonene i stand til delta i et etter­ og videreutdannings­
marked, og tanken om et nytt såkalt åpent universitet i
regi av andre aktører er forlatt. Økt frihet og fleksibilitet
for den enkelte institusjon er en betingelse for at de skal
kunne ha en viktig rolle i kunnskapssamfunnet, der inter­
nasjonal konkurranse om studenter og forskere gjør seg
sterkere gjeldende.
For Venstre er det en selvfølge at universitetene og
høyskolene må spille en viktig rolle også i å utdanne
voksne. Dette er viktig både for å utnytte nasjonens sam­
lede ressurser best mulig og for å gi kompetansereformen
et videre perspektiv enn ren nytte for næringslivet, men
også for å forsterke universitetene og høyskolene som de
sentrale arenaer for utdanning.
Samtidig vil jeg understreke at det må bli et bedre
samspill mellom offentlige aktører og de private og fritt­
stående institusjonene som allerede har god kompetanse
når det gjelder fleksibel utdanning ved hjelp av teknolo­
giske virkemidler, pedagogisk tilrettelegging for voksne,
og samspill med næringslivet og deres behov.
Livslang læring kan bare ha mening dersom vi har en
god grunnutdanning og gode fagfolk som skal gjennom­
føre reformen. Venstre vil derfor understreke den rollen
lærerne har både for å gjennomføre denne reformen og
for at den norske skolen skal bli så god som vi alle øn­
sker. Det er derfor spesielt viktig å satse på etter­ og vi­
dereutdanning for lærere.
Det er viktig å understreke at jobben ikke er gjort med
de vedtak Stortinget i dag gjør. Denne reformen er en
prosess der flere aktører må arbeide mot det samme mål
-- å heve kompetansen i den norske befolkningen. Det er
derfor gledelig at både arbeidslivsorganisasjonene, de of­
fentlige og private utdanningsinstitusjonene og mange
bedrifter ser ut til å ønske å delta i denne nasjonale dug­
naden.
Det handler om å møte fremtiden med kunnskap.
Livslang læring for alle, bedre utnytting og fordeling av
utdanningstilbudet, bedre tilpasning av folkets evner til
samfunnets behov for kompetanse og økt satsing på ny
teknologi i utdanning er viktigere enn noensinne.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Rune E. Kristiansen (A): En samlet komite løfter i
innstillingen fram betydningen både av studieorganisa­
sjoner, fjernundervisning og en rekke andre aktører knyt­
tet til etter­ og videreutdanning.
Siden Reform 94 ble innført, har det vært et økende
antall deltakere knyttet opp til § 20 i lov om fagopplæ­
ring. § 20­ordningen har gjentatte ganger vært debattert
her i denne sal, og det er enstemmig tilslutning til å videre­
føre denne ordningen. Men det har vært et voksende pro­
blem ved § 20­ordningen, og det er flaskehalsen knyttet
til eksamen. Statsråd Lilletun har uttrykt at det her er et
voksende problem nettopp i forhold til eksamen.
Arbeiderpartiet og SV fremmer i innstillingen et for­
slag hvor vi ber Regjeringen vurdere å gi eksamensrett i
en overgangsperiode for kursarrangører som deltar i et­
ter­ og videreutdanningsreformen. Jeg tillater meg å
spørre representanten Fladmark om hva som er grunnla­
get for å gå mot dette forslaget. Hvilken argumentasjon
vil hun her føre? I innstillingen er det fra regjeringsparti­
ene, så langt jeg har klart å registrere, ikke ført noen ar­
gumentasjon; man går derimot inn for ikke å støtte for­
slaget. Det kunne vært interessant om representanten
Fladmark kunne gi en utdypning av hva som er proble­
met knyttet til forslaget.
Helene Falch Fladmark (V): Som vanlig skal jeg
gjøre mitt svar kort. Jeg har for vane å svare kort i re­
plikkvekslinger.
Jeg vil presisere at vi selvfølgelig synes at § 20­ord­
ningen er en veldig bra ordning, som skal videreføres.
Det sies i meldingen, som både statsråden og sen­
trumspartiene står bak.

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1561
Når det gjelder dette med eksamensordningen og
hvordan den skal fungere videre, synes vi det er riktig å
ta den vurderingen i forbindelse med evalueringen av
Reform 94.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Synnøve Konglevoll (A): I et brev til partene i ar­
beidslivet datert 14. april 1998 gjentar statsminister Kjell
Magne Bondevik noen presiseringer som han gav på et
møte et par uker tidligere. Om finansiering av livsopp­
hold skriver statsminister Bondevik bl.a. at det offentli­
ges bidrag bør baseres på fiansieringsordningene i Sta­
tens lånekasse for Utdanning, som imidlertid bedre må
tilpasses voksnes behov.
Da St.meld. nr. 42 for 1997­98 ble lagt fram den 28.
mai 1998, var ikke Regjeringa kommet noe særlig lenger
enn det; igjen pekes det på behovet for en gjennomgang
av regelverket i Lånekassa for å stimulere voksne til
kompetanseutvikling. Så, mens komiteen hadde stor­
tingsmeldinga til behandling, satte Regjeringa i august
ned et utvalg ledet av Inger Johanne Pettersen, som skul­
le gjøre nettopp den jobben. Utvalget hadde en stor opp­
gave foran seg, og under tre måneder å gjøre jobben på.
Riktignok fikk utvalget utsatt fristen, men ble likevel fer­
dig i god tid før utdanningskomiteen avgav sin innstil­
ling.
Når dette utvalget hadde så kort tid på seg, skulle man
tro at det var et arbeid som hastet. Spesielt med tanke på
at Regjeringa og regjeringspartiene i flere sammenhen­
ger har påpekt at støtte gjennom Lånekassa skal være et
av de viktigste bidragene fra det offentlige i denne refor­
men, skulle man tro at Regjeringa hadde til hensikt å leg­
ge fram for Stortinget en egen sak om studiefinansiering
knyttet til etter­ og videreutdanningsreformen.
Men til tross for hastverket Regjeringa påla Pettersen­
utvalget, til tross for at Regjeringa sier den mener staten
skal bidra gjennom studiefinansiering, så har regjerings­
partiene fått med seg Høyre og Fremskrittspartiet i å for­
vente at Regjeringa kommer tilbake til dette i forbindelse
med en brei gjennomgang av studiefinansieringsspørs­
mål. En brei gjennomgang? Det må i tilfelle bli etter at
Aamodt­utvalget, som skal foreta en brei gjennomgang
av regelverket, har lagt fram sin innstilling og departe­
mentet har utarbeidet en stortingsmelding, med høringer
og høringsfrister og alt som hører til. Det vil etter litt
kjapp hoderegning bety at Stortinget tidligst kan behand­
le dette høsten 2000, og da snakker vi raskt om revidert
budsjett våren 2001 før det i det hele tatt kan bli snakk
om bevilgninger på dette området. Det er etter Arbeider­
partiets syn nødvendig med en raskere behandling enn
som så, og vi har også fremmet forslag der vi sammen
med SV ber Regjeringa snarest legge fram en egen sak
om studiefinansiering i forbindelse med etter­ og videre­
utdanningsreformen.
En enstemmig komite understreker sterkt behovet for
en etter­ og videreutdanningsreform. En enstemmig ko­
mite legger til grunn at arbeidslivets parter, slik de sjøl
har skissert, avsetter midler i lønnsoppgjøret til etter­ og
videreutdanning. Men når det kommer til det området
som Regjeringa sjøl sier skal være basisen for det offent­
liges bidrag, da velger altså regjeringspartiene å skyve
det ut i det blå. Når regjeringspartiene heller ikke kan
være med på å gi voksne uten videregående opplæring en
individuell rett, tegner det seg raskt et bilde av en hand­
lingslammet politikk med fine ord, men der man har lite
konkret å komme med.
Også når det gjelder realkompetanse, er det lite futt i
Regjeringa, som flere har vært inne på, men på dette om­
rådet er det heldigvis et flertall i Stortinget som slår fast
det viktige prisnippet om at realkompetanse skal være
likeverdig med formell kompetanse ved opptak til etter­
og videreutdanning. Flere talere fra Arbeiderpartiet vil
komme inn på dette i denne debatten, men jeg nevner det
også fordi det har betydning for studiefinansieringa. For
mange av de voksne som ønsker å ta utdanning, har jo re­
alkompetanse og trenger dermed ikke støtte i like lang tid
som ordinære elever og studenter. Det må også tas med i
betraktninga når de ulike forslagene til endring av studie­
finansieringa vurderes.
Målet om en etter­ og videreutdanningsreform som
gjør arbeidslivet i stand til å møte internasjonale utfor­
dringer, som gir den enkelte større trygghet i sin daglige
arbeidssituasjon, og som er et viktig virkemiddel for å ut­
jevne ulikheter i samfunnet, ligger fast. Men sjøl om ko­
miteen på flere områder har gjort viktige presiseringer i
forhold til det som Regjeringa har lagt fram, har vi ennå
ikke i arbeidet med denne stortingsmeldinga kommet så
langt som det etter Arbeiderpartiets syn er ønskelig. Jeg
håper likevel fremdeles at Regjeringa og statsråd Lilletun
er innstilt på å bringe oss videre i arbeidet, slik at etter­
og videreutdanningsreformen kan bli den store reformen
den har potensial for å bli.
Brit Strandrud (Frp): Fremskrittspartiet er også
enig i at økt kompetanse og god bruk av menneskelige
ressurser er nødvendig for at næringslivet skal kunne
makte de utfordringer som finnes i en kunnskapsbasert
økonomisk og teknologisk konkurransesituasjon. Dette
er næringslivet selvfølgelig også selv interessert i, og det
er derfor naturlig at det i det alt vesentlige bærer kostna­
dene med dette selv. Fremskrittspartiet er motstander av
tiltak som vil gjøre næringslivets rammebetingelser enda
dårligere enn de er i dag. Vi vil derfor gå mot et forslag
som pålegger bedrifter å betale utdanning for sine ansatte
utover det bedriften selv ønsker å tilby.
Vi vil også gå mot en individuell lovfestet rett til ut­
danningspermisjon. En slik permisjon bør være frivillig
og skal naturlig nok avtales mellom de enkelte bedrifter
og arbeidstakere. Næringslivet generelt og den enkelte
bedrift spesielt antas å se fordelene av at en arbeidstaker
øker sin realkompetanse, som senere kan brukes til beste
for bedriften.
Dersom en individuell rett til utdanningspermisjon
lovfestes, frykter vi for at det kan få store konsekvenser,
særlig for små og mellomstore bedrifter. Langtidspermi­
sjoner i forbindelse med videreutdanning kan ødelegge
driftsgrunnlaget for disse, som allerede har lovfestet rett

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1562
til f.eks. svangerskapspermisjoner å slite med. Dessuten:
Selv om det også er en lovfestet rett for menn til f.eks. å
ta ut svangerskapspermisjoner, er det mange som verken
har råd eller tid til å benytte seg av det. Hva er da vitsen
med en lovfestet rett?
Vi kan ikke -- etter vårt syn -- ha en rettighetslov uten
økonomiske rettigheter. Dette advarer vi sterkt imot.
Dersom det gis økonomiske rettigheter -- hvem skal da
betale? Eller hvem skal det gå på bekostning av? Blir det
barna i grunnskolen? Det er jammen dårlig nok med res­
surser i grunnskolen som det er i dag.
Vi foreslår derfor at permisjonsrettigheter i forbindel­
se med etter­ og videreutdanning ikke skal lovfestes, men
overlates til frivillige avtaler mellom den enkelte bedrift
og arbeidstaker.
Men det er uansett viktig at næringslivet og skolene
samarbeider om utdanning av arbeidskraft. Høyskoler og
universiteter må bli sterkere aktører i kompetansemarke­
det. Dette forutsetter imidlertid at de statlige institusjoner
får vesentlig større frihet til å organisere sin virksomhet
enn de har i dag. De må sikres fleksibilitet i forhold til
justering av arbeidsstokken for å møte dagens krav fra
næringslivet. Dette er det flere som har kommet inn på i
dag.
Dersom reformen blir vedtatt slik den er foreslått av
flertallet, er Fremskrittspartiet positiv til at realkompe­
tanse nå skal vektlegges ved opptak til kompetansegiven­
de utdanning.
Utdanning er som kjent realkompetanse satt i system.
Realkompetanse er derfor sammensatt av grunnleggende
kunnskaper og erfaringer skaffet gjennom liv og lære. Og
jeg kan ikke unnlate å spørre -- for jeg mener å vite at flere
i dette hus faktisk har realkompetanse kun i det å være
stortingsrepresentanter: Burde ikke det også kunne god­
skrives en kunnskapskonto? Det bør derfor lages et sys­
tem hvor realkompetanse kan erstatte formelle utdan­
ningskrav, et system som gir voksne rett til å bli tatt opp
til utdanning, basert på deres reelle kompetanse i stedet
for, og gjerne i tillegg til, formell utdannelse.
Til slutt: Fremskrittspartiet mener det ikke er fornuftig
å innføre en ny reform som i beste fall ikke lar seg gjen­
nomføre i praksis, og som i verste fall vil påføre nærings­
livet store ekstra kostnader.
Statsråd Jon Lilletun: «Kunnskapsboom venter
oss», melde Aftenposten i sitt hovudoppslag frå dei år­
lege kursdagane ved NTNU i Trondheim for eit par ve­
ker sidan. Største interessa fekk rektor Spjøtvoll sin pre­
sentasjon av eit såkalla scenarium som konkluderte med
at den vidare utviklinga av kunnskapssamfunnet over litt
tid ville gje Utdanningsdepartementet like mykje å seie
som Finansdepartementet, og det same sjølvsagt i komi­
tesamansettinga på Stortinget.
Det er etter mitt syn ein treffande måte å setje ei viktig
sak i perspektiv på. Verdien av å satse på kunnskap og
kompetanse står høgt på den politiske dagsordenen over
heile OECD­området. Vi snakkar om kunnskapsøkonomi
og om å investere i menneskeleg kapital ut frå ei overty­
ding om at slik investering er framtidsretta og vil gje
både samfunnsfellesskapet og enkeltmennesket mangfal­
dig attende.
Gjennom St.meld. nr. 42, Kompetansereforma, fore­
slår Regjeringa ein del viktige grep for å møte dei store
kompetanseutfordringane. Opptakten til meldingsarbei­
det vart gjort av Stortinget gjennom eit vedtak 29. febru­
ar 1996 med bakgrunn i eit Dokument nr. 8­forslag frå
SV­representanten Øystein Djupedal. Som oppfylging av
vedtaket nedsette Jagland­regjeringa Buer­utvalet, med
brei representasjon frå arbeids­ og samfunnsliv. Regje­
ringa sitt arbeid med stortingsmeldinga har i stor grad
hatt innstillinga frå Buer­utvalet og dei mange høyrings­
svara til denne som grunnlag. I tillegg har vi heile tida i
prosessen lagt stor vekt på å dra med partane i arbeidsli­
vet og offentlege og private utdanningsaktørar, m.a.
gjennom eigne utgreiingsutval som har sett nærare på en­
kelte hovudproblemstillingar, som permisjonsrett, tilpas­
sing av regelverket i Statens lånekasse og arbeidsmark­
naden si rolle i samband med ei sterkare satsing på etter­
og vidareutdanning.
Behovet for sterkare og meir målretta satsing på kom­
petanseutvikling for vaksne har brei oppslutning i alle
grupper og på alle nivå i samfunnet. Livslang læring kan
ikkje lenger berre vere eit honnørord. Stadig raskare end­
ringar i arbeids­ og samfunnsliv aukar behovet for konti­
nuerleg oppdatering av kunnskap. Berre ved å liggje i
front når det gjeld kompetanse kan vi sikre ein god kon­
kurranseposisjon og auke verdiskapinga. Rekruttering av
nye og unge arbeidstakarar er ikkje tilstrekkeleg. Det må
investerast meir i kompetanseheving i den vaksne delen
av befolkninga. Enkelt sagt kan vi snakke om ei todelt ut­
fordring: for det fyrste å byggje ein god grunnmur for
livslang læring gjennom ei solid grunnutdanning, for det
andre å møte behova for kontinuerleg oppdatering av
kunnskap og kompetanse gjennom målretta etter­ og
vidareutdanning.
Det er den siste utfordringa Regjeringa framfor alt har
teke tak i gjennom St.meld. nr. 42, i ein situasjon der
konkurransen om kompetanse er skjerpa og kunnskap er
tilgjengeleg for dei fleste på det globale nettet. Det hand­
lar ikkje om å setje eit nytt tog på skjenene, men om å
føre vidare, intensivere og gjere meir målretta ein prosess
som alt er i godt gjenge. Det er nemleg viktig å vere klar
over at det alt i dag er stor etter­ og vidareutdanningsakti­
vitet i regi av arbeidslivet, i ordinære utdanningsinstitu­
sjonar, i studieforbund, i fjernundervisningsinstitusjonar
osb. Utfordringa er å byggje vidare på dei gode erfarin­
gane, mobilisere mangfaldet av aktørar, og samle alle
gode krefter i eit målretta opplegg som kan skape meir av
den kunnskapen og kompetansen som den enkelte, ar­
beidslivet og samfunnet etterspør og treng.
Her må mange vere med for å dra i same retning. Re­
gjeringa har derfor vedteke å opprette eit breitt samansett
forum for kompetanseutvikling for å ta seg av dialogen
og ha reell medverknad i gjennomføringsprosessen. Vi
har vidare teke initiativ til eit aktivt inntektspolitisk sam­
arbeid med organisasjonane i arbeidslivet fram mot mel­
lomoppgjeret til våren, der spørsmål knytte til vidare
oppfylging av kompetansereforma vil stå sentralt. Eg ser

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1563
det som lyfterikt at partane i arbeidslivet bringer etter­ og
vidareutdanning inn i denne samanhengen. Statsministe­
ren har som tilsvar gjeve klare signal om at Regjeringa
vil medverke konstruktivt, med sikte på at det kan vere
med på å sikre eit moderat oppgjer.
Eg er godt nøgd med at komiteen i si innstilling har
gitt brei tilslutning til hovudlinene i Regjeringa si mel­
ding og vurderer den som viktig i eit utdannings­, syssel­
setjings­ og næringspolitisk perspektiv. Det gler meg òg
at eit fleirtal i komiteen understrekar at reforma må vere
eit viktig verkemiddel til å minske utdanningskløfta og
jamne ut skilnader i samfunnet.
Komiteen sluttar opp om at reforma skal femne om
alle, dei som er i arbeid, så vel som dei som av ymse år­
saker står utanfor arbeidsmarknaden. Kompetanselyftet
skal gjerast ut frå perspektivet livslang læring, med basis
i ei brei kompetanseforståing, der både faglege, teknolo­
giske, sosiale, kulturelle og etiske dimensjonar skal ha
sin plass. Dette er i samsvar med arbeidslivet sine behov
for kompetanse som er viktig for å vidareutvikle arbeids­
plassen som ein «lærande organisasjon».
I debatten rundt innstillinga frå Buer­utvalet kom den
plassen offentlege utdanningsinstitusjonar har til å stå i
fokus for interessa. Eg er glad for at komiteen har slått
fast at desse skal spele ei aktiv rolle som tilbydarar av
kompetanse som vert etterspurd av arbeidsliv og enkelt­
personar. Departementet ser det som ei prioritert opp­
gåve å medverke til den nødvendige omstillinga som eit
slikt forsterka engasjement vil innebere. Ei av oppgåvene
vil vere å utvikle eit endå meir fruktbart samarbeid mel­
lom det offentlege utdanningssystemet, arbeidslivet og
private utdanningsaktørar, t.d. studieforbund, fjernunder­
visningsinstitusjonar og folkehøgskular. Fleire i dag har
snakka om motivasjon i forhold til å tore å satse på meir
vidare­ og etterutdanning. Eg trur folkehøgskulane her
kan bli viktige aktørar med den erfaringa dei har i å ta real­
kompetanse og utviklinga av den på alvor.
Vidare vil meir bruk av informasjons­ og kommunika­
sjonsteknologi og sterkare fokusering på arbeidsplassen
som læringsarena vere mellom dei viktige utviklingsopp­
gåvene.
Regjeringa får støtte for framlegget om å lovfeste in­
dividuell rett til utdanningspermisjon. Eit utval har alt ar­
beidd fram forslag til lovreglar, som no er ute på høyring
med frist 19. februar. Regjeringa tek sikte på å kome at­
tende til Stortinget med ein lovproposisjon til våren.
Komiteen viser eit sterkt engasjement i spørsmålet om
realkompetanse, og ber Regjeringa etablere system som
gir vaksne rett til å dokumentere kompetanse tileigna
utanfor ordinær utdanning, utan å måtte gå vegen om tra­
disjonelle prøveordningar. Dette er i samsvar med Regje­
ringa sine intensjonar i meldinga. Med utgangspunkt i
komitemerknadene tek eg sikte på å utarbeide praktiske
ordningar som vert opplevd enkle og oversiktlege for dei
aktuelle studentane, og som samtidig kan praktiserast av
institusjonane utan unødvendig byråkrati. Eg minner om
at Regjeringa alt i budsjettet for 1999 har sett av 10 mill. kr
til prosjektarbeid på realkompetanse på vidaregåande
opplæringsnivå. Departementet planlegg å involvere
hovudorganisasjonane i arbeidslivet i dette arbeidet. Den
lokale styringa er lagd til Statens utdanningskontor i
Oppland, og ansvaret for den faglege utviklinga ligg hos
Statens ressurs­ og vaksenopplæringssenter.
Komiteen går inn for at vaksne som ikkje har fullført
grunnskule eller av andre årsaker har behov for grunn­
skuleopplæring, skal ha lovfesta rett til å få slik opplæ­
ring. Her ligg ein del utfordringar som krev vidare utgrei­
ing og arbeid både frå staten og kommunane si side. Re­
gjeringa vil kome attende til Stortinget med forslag i den­
ne samanhengen.
Fleirtalet i komiteen vil òg sikre vaksne som ynskjer
det, høve til å få vidaregåande opplæring. Det finst i inn­
stillinga likevel ikkje noko fleirtal bak noko forslag om
korleis dette i praksis kan sikrast. Arbeidarpartiet og SV
føreslår å innføre individuell rett, mens regjeringspartia
går inn for utvida fylkeskommunal plikt til å gje slik opp­
læring.
Merknader og forslag tilseier likevel at eg kan arbeide
vidare med å sikre at vaksne med ynske om vidaregåande
opplæring skal få tilrettelagde tilbod om det med basis i
vurderinga av realkompetanse. Eg minner Stortinget om
at det i rammeoverføringane til gjennomføringa av Re­
form 94 vart lagt inn ressursar til også å imøtekome
vaksne sitt behov for vidaregåande opplæring gjennom
eit samla omfang på 375 pst. I dag er det reelle omfanget
kome ned i underkant av 350 pst. I lys av dei utfordringa­
ne som kompetansereforma stiller oss overfor, vil eg no
vurdere nærare korleis vi kan sikre at dei ressursane som
Stortinget i si tid la inn i overføringane til fylkeskommu­
nane, vert brukte etter intensjonane: å gje tilpassa tilbod
om vidaregåande opplæring til både ungdom med rett og
vaksne med ynske og behov.
Eg viser som avslutning til at eit fleirtal i komiteen, i
tråd med intensjonen i meldinga, ber Regjeringa leggje
opp til at ein større del av dei ulike tilskots­ og støtteord­
ningane som vert forvalta av SND, vert retta inn mot
kompetanseheving i små og mellomstore bedrifter. Eg vil
drøfte med næringsministeren korleis dette kan fylgjast
opp i praksis. Men som òg representanten Fladmark sa:
Dette er i samsvar med det som er lagt fram i meldinga
frå han tidlegare.
Når det gjeld studiefinansieringa, som representanten
Konglevoll tok opp, kan eg opplyse om at vi vil kome
attende til dei kortsiktige tinga i samband med budsjettet.
Men vi skal jo òg ha ein større gjennomgang av heile studie­
finansieringssystemet.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Grete Knudsen (A): Som statsråden presiserte, er det
bred oppslutning om de fleste av de lange linjene i det ar­
beidet som er lagt frem fra Regjeringens side, og som har
sitt utgangspunkt bl.a. i Landsorganisasjonens mangeåri­
ge arbeid for å få aksept for at det er ulike veier frem til
kompetanse.
Men skraper vi litt i fernissen, tror jeg at det er en ulik
oppfatning i komiteen og i salen her om hva vi legger i
reformen. Selv deler jeg hvert eneste år ut fagbrev. Flere

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1564
og flere av de som får disse fagbrevene, er voksne. De
har ikke gått tre år i noen videregående opplæring, de har
tatt denne opplæringen kombinert med det å være i et ar­
beidsforhold. Og når vi i dag snakker om fremtiden,
snakker om voksne folk som med utgangspunkt i sin real­
kompetanse skal få en utdanning, snakker vi ikke om at
de skal sette seg på skolebenken. Vi snakker om kombi­
nerte ordninger, enten det er i videregående fagopplæring
eller i kombinasjonen jobb og utdanning. Da vil selvføl­
gelig finansieringen være viktig, men også hvilke aktører
som skal stå for opplæringen. Voksenopplæringsorgani­
sasjonene er de som kan mest om voksenpedagogikk.
Derfor hadde vi håpet at statsråden skulle si at de skal få
være med og få eksamensrett i en periode, slik at vi vir­
kelig kan få løftet de voksne inn. Det ene spørsmålet til
statsråden blir derfor: Hvorfor kan ikke statsråden se
hvilken hjelp man på denne måten egentlig hadde fått til
reformen? Og det andre spørsmålet er: Hva vil statsråden
gjøre med at det nå faktisk ikke er flertall for 375 pst.­
ordningen? Vil man følge Høyre og Fremskrittspartiet,
og la markedet rå? Eller vil man komme tilbake med en
tilnærming om retten, slik at også de svakeste løftes opp?
Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg seie meg heilt ei­
nig med representanten Knudsen i at det er fleirtal for dei
lange linjene, og eg vil til liks med henne gje ros til LO
som i veldig stor grad reiste dette spørsmålet, og den de­
len av hovudavtalen som LO og NHO kom fram til, som
på mange måtar var viktig då Stortinget fyrste gongen
behandla det på bakgrunn av representanten Djupedals
forslag.
Når det gjeld eksamensrett for studieforbunda, er det
ei sak som vi har til vurdering. Eg vil ikkje avvise det,
men vi har heller ikkje kome i mål når det gjeld vurderin­
ga. Og akkurat som representanten Fladmark sa, skal eg
love at vi allereie i den meldinga som no i løpet av våren
kjem om Reform 94, vil sjå på den biten. Så eg avviser
det ikkje, men det er ein del forhold rundt det som eg
treng å arbeide noko lenger med.
Frå Arbeidarpartiet og SV si side vert det hevda at Re­
gjeringa sitt forslag om lovfesta rett til å gje vaksne til­
bod om vidaregåande opplæring i praksis ikkje er noko
meir enn ei vidareføring av dagens forskriftsordning. Det
er ikkje rett. Ei lov er for det fyrste meir styrande enn ei
forskrift. I tillegg: Regjeringa vil i ein eventuell lovpro­
posisjon kome tilbake med fleire viktige presiseringar,
m.a. når det gjeld spørsmålet om kva slags tilbod fylkes­
kommunen skal ha plikt til å by vaksne, spørsmålet om
innfasing av plikta over tid, spørsmålet om den tilpassin­
ga som krevst med omsyn til tilrettelegging ut frå vaksne
sin situasjon og realkompetanse. Hovudforskjellen i eit
slikt lovforslag vil nøyaktig vere at i Reform 94 ligg det
ikkje ei tilpassing i forhold til vaksne. Det gjer at det vel­
dig ofte har sett ut som om 375 pst. er for mykje. Det har
ikkje vore søkjarar. Hadde det vore tilpassa vaksne, had­
de det vore søkjarar. Derfor oppmodar eg Arbeidarpartiet
til å stø denne linja, og så kan dei framleis sjølvsagt slåst
for sitt primæralternativ. Men eg meiner dette er ei forbet­
ring.
Ursula Evje (Frp): Det er nesten slik at en må bekla­
ge at vi har en så hyggelig statsråd på nettopp dette feltet,
for det er så vanskelig å få fatt på ham med særlig tyng­
de. Men allikevel: Veien blir til mens vi går, har vi hørt.
De veiene jeg går, er gjerne brolagt på forhånd. Men når
vi i dag hører ministeren med den største selvfølge først
nevne «samfunnsfellesskapet» og deretter «enkeltmen­
nesket», er kanskje denne veien brolagt med enkeltmen­
neskers skjebne.
Han hevder også -- det har han helt sikkert rett i -- at om­
fangsregelen på 375 pst. i dagens marked ikke blir utnyttet
til mer enn 350 pst. Om dette er fordi man ikke har kunn­
skaper eller ønske om å utnytte det, eller om det rett og slett
kommer av at det er slik, vet jeg ikke. Men de 25 pst. som
står igjen, kan umulig være tilstrekkelig for å sikre de voks­
ne som har behov for det, inn i dette markedet.
Han var videre inne på at det var løfterikt at partene i
arbeidslivet engasjerte seg i dette. Naturligvis er det det,
men burde ikke disse partene vært enda mer fokusert, da
reformen i virkeligheten vedrører arbeidsgiver og ar­
beidstaker vesentlig mye mer enn f.eks. det offentlige?
Statsråd Jon Lilletun: Fyrst skal eg få lov å returne­
re dei hyggelege orda frå representanten Ursula Evje. Ja,
vegen vert til medan vi går. På eit vis er det rett når det
gjeld denne reforma, for dette er ein prosess. Vi driv alle­
reie etterutdanning for ganske mange milliardar kroner i
samfunnet, vi ser no på strukturar, og det er kombinert
med forhandlingsprosessane i næringslivet. Det er i grun­
nen rett at ein del av vegen vert til medan vi går, men vi
må samtidig vete kvar vi går. Det er inga vandring ut i
det ukjende, men til ein viss grad kan ein likevel seie at
det er ein prosess. Eg vil allereie no snu på rekkjefylgja
når eg sa samfunnsmessig viktig fyrst, og så viktig for
enkeltmennesket. Heilt klart kjem enkeltmennesket fyrst,
men dersom enkeltmennesket får heva kompetansen, vil
det òg vere samfunnsmessig nyttig. Det er bra å sjå det i
samanheng.
Er det nok med desse 25 pst. ekstra? Det veit vi ikkje
heilt sikkert, men i alle fall klarer vi å utnytte 375 pst. Ut
frå FAFOs undersøkingar viser det seg at det er svært
mange som i utgangspunktet ikkje er motiverte. Eg sa
noko om motivasjonsarbeidet, og så får ein lage ei køord­
ning innafor 375 pst. Grunnen til at vi ikkje har gått rett
på i denne samanhengen, er nemleg at vi ikkje veit kva
det kostar. Vi har ikkje teke steg her som vi ikkje noko­
lunde har oversikt over i forhold til utgiftene.
Med utgangspunkt i LO fyrst må eg seie at NHO og
andre organisasjonar i arbeidslivet har kome ganske kraf­
tig etter. Eg er imponert og synest vi er privilegerte som
nasjon når dei største partane i arbeidslivet seier at det i
staden for lønsauke vil vere bra med kompetanseheving.
Eg vil gjerne take hatten av for det!
Inge Lønning (H): La meg minne om at det ikke er et
flertall i komiteen som står bak ønsket om å flytte eksa­
mensretten ut av det offentlige system til private aktører.
Det tror ikke flertallet i komiteen er noen særlig god
måte å drive utdanningspolitikk på.

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1565
Jeg la merke til at statsråden gav uttrykk for et ønske
om at man i fremtiden skulle fusjonere Finansdeparte­
mentet og Utdanningsdepartementet. Det er en morsom
tanke. Jeg går ut fra det er i påvente av en slik reform at
statsråden har bestemt seg for å takke nei til fortsatt ar­
beidskrevende politiske verv. Den utvidede statsrådrol­
len ville jo kunne bli arbeidskrevende nok.
Hvis jeg oppfattet det riktig, gav også statsråden ut­
trykk for den samme vurdering som statsministeren gjor­
de i sin pressekonferanse før jul, nemlig at det budsjettet
som Stortinget vedtok før jul, burde være et meget godt
og tjenlig utgangspunkt for et moderat lønnsoppgjør og
for å legge vekt på at også etterutdanningsreformen kan
ses som en del av dette oppgjøret. Men både statsråden
og statsministeren glemte å gjøre oppmerksom på at det­
te aldeles ikke ville ha vært tilfellet hvis Regjeringen
hadde fått vedtatt sitt budsjettforslag. Da ville utgangs­
punktet for et slikt oppgjør vært meget dårlig, for da kun­
ne man med 100 pst. sikkerhet ha forutsagt at partene i
arbeidslivet ville forlangt full kompensasjon for de skat­
te­ og avgiftsøkninger som lå inne i budsjettet. Så her må
man vel kunne si at lykken, eller rettere sagt stortings­
flertallet, har vært bedre enn Regjeringens forstand.
Hvis Utdanningsdepartementet skal kunne ha den vir­
kelig fremtidsrettede koordineringsrollen som statsråden
tenker seg, er mitt spørsmål: Mener statsråden at departe­
mentet i dag har tilstrekkelige ressurser til å påta seg den­
ne oppgaven? Vil departementet virkelig ha krefter til å
bære frem den koordineringsoppgaven som det nye foru­
met er ment å skulle ivareta?
Statsråd Jon Lilletun: No høyrde nok representanten
Lønning litt feil når han meiner at eg sa fusjon. Eg trur
representanten Lønning og eg er einige om at dersom ut­
danningsspørsmål vart like viktige som finansspørsmål
både i Regjeringa og i Stortinget, ville det vere bra for
enkeltmennesket og for samfunnet. Så eg trur vi finn
kvarandre sjølv om han hadde høyrt litt feil.
Eg veit kva komiteen har sagt om eksamensrett, og i
utgangspunktet held eg meg sjølvsagt til det. Eg er like­
vel i gang med eit arbeid, og eg kjem til å kommentere
det arbeidet og vurdere den saka i den stortingsmeldinga
som eg adviserte i stad.
Har departementet tilstrekkelege ressursar og tilstrek­
keleg kraft? Ja, no har eg i eitt år utfordra utdanningsin­
stitusjonane til å ta opp hansken. Eg har sagt at vi i de­
partementet får ei like stor utfordring. Eg meiner vi ved å
omprioritere har ressursar til å klare dette. Vi treng dei
innspela som eit kompetanseforum kan gje oss, for det er
heilt klart at i Utdanningsdepartementet som har eksistert
i langt over 100 år, er det skule og «skulsk» ein tenkjer.
No skal ein tenkje mykje breiare kompetansemessig, og
det er heilt opplagt at det kjem til å krevje noko av oss.
Embetsverket har så langt vist stor vilje og stor evne i det
tverravdelingsarbeidet vi hadde med kompetansereforma
då vi la fram stortingsmeldinga, og eg er optimist når det
gjeld det vidare arbeidet. Eg håpar òg at representanten
Lønning framleis vil vere med og sikre at vi får lov å sitje
så lenge at vi får dokumentert at vi klarer det.
Rolf Reikvam (SV): Statsråden hadde en påstand
som jeg syntes var rimelig drøy. Han sa at hadde utdan­
ningstilbudene vært tilpasset voksne, hadde det vært nok
søkere. Jeg skulle ønske det var så enkelt. Men vi har et­
ter hvert fått en del eksempler rundt omkring i fylkes­
kommunene hvor de har tilpasset tilbudet til voksne, og
det viser seg at det også da har vært vanskelig å få søkere
til disse tilbudene, så jeg tror ikke den påstanden holder.
I løpet at vinteren, eller det blir vel først til våren, skal
vi evaluere Reform 94. På ett område vet vi at Reform 94
har vært bra, nemlig når det gjelder den individuelle ret­
ten som 16­19­åringer har hatt. Den har fungert etter sin
hensikt. Vi har et system i dag hvor nesten samtlige be­
nytter seg av tilbudet. Og det er de erfaringene vi, Arbei­
derpartiet og SV, legger inn når vi foreslår en individuell
rett for voksne. Vi vet at dette har vi lyktes med i den vi­
deregående skolen når det gjelder 16­19­åringer, og vi
tror at dette vil vi også lykkes med overfor voksne. Vi
tror at det kanskje også er nødvendig hvis vi skal greie å
utvikle tilbud til voksne.
Så mitt spørsmål er: Hvorfor ikke ta med seg de erfa­
ringene vi har med Reform 94, de erfaringene som er
gode, der vi har lyktes, og så være med på et forslag om
en individuell rett til utdanning? Det statsråden nå legger
opp til med å pålegge fylkeskommunen å ha et tilbud, er
bare å fortsette kampen med fylkeskommunen om 375
pst.­rammen, en kamp som egentlig ingen tjener på. Med
en individuell rett ville vi unngått hele problematikken
rundt 375 pst.­rammen. Og av erfaring er det stor sann­
synlighet for at vi vil lykkes med det som var målet, å få
folk inn for å ta utdanning.
Statsråd Jon Lilletun: En «drøy» påstand, sa repre­
sentanten Reikvam -- ja, i den grad det var så bombastisk
som han refererte meg. Men at det hadde vore langt fleire
som hadde vore inne i systemet om ein hadde hatt fleire
tilpassa tilbod for vaksne, trur eg representanten Rei­
kvam og eg kan vere heilt einige om. Og sjøv om nokre
fylkeskommunar hadde tilpassa seg, kom ein likevel
ikkje opp i 375 pst. Men då er i alle fall representanten
Reikvam og eg einige om at viss vi legg opp til ein kapa­
sitet på 375 pst., er det eit ganske stort utviklingspotensi­
al der, og dermed burde det vere interessant for han å
stemme for dette forslaget. For det som skjedde samstun­
des med at ein sa at det ikkje var fleire søkjarar, var at det
var andre aktørar som voks kolossalt i det same tidsrom­
met. Det tyder på at det var eit eller anna som ikkje var
tilpassa. No ynskjer eg òg andre aktørar velkomne, men
vi treng altså det offentlege tilbodet ut frå omsynet til ak­
kurat dei som ikkje kan betale eller har andre til å betale
for seg. Derfor er det viktig å få gjort det skikkeleg.
Så har retten fungert for 16­19­åringar -- der er repre­
sentanten Reikvam og eg einige. Men samstundes er det
klart at det er ganske mykje enklare å lage eit system for
16­19­åringar, sjå kva behov vi har og finne eit funksjo­
nelt system for det, enn å seie at vi veit vi har ei ukjend
mengd personar, kanskje fleire hundre tusen, som ikkje
har vidaregåande utdanning, og gje dei ein individuell
rett. Det er i utgangspunktet ikkje lett korkje å berekne

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1566
eller å lage eit funksjonelt system, men sjølvsagt er det
det vi no må setje i gang og finne løysingar på. Det mei­
ner eg òg at vi kan klare etter den modellen som vi har
lagt opp til i meldinga. Så går det fleire tog ved andre hø­
ve. Men ut frå den presiseringa eg gjorde av kva ein la i
ei lovfesting, burde det òg for Arbeidarpartiet og SV vere
interessant å støtte i alle fall den styrkinga.
Rune E. Kristiansen (A): Jeg syns det er svært posi­
tivt det statsråden uttrykker i forhold til inntektsoppgjø­
ret, at staten aktivt vil gå inn dersom partene ønsker det.
Og jeg håper at det stortingsflertallet som står bak dagens
innstilling, skal være et viktig bidrag i den sammenheng.
Jeg har prøvd å følge nøye med i innleggene fra regje­
ringspartienes representanter her i dag knyttet til videre­
gående opplæring i forhold til meldingen og de forslage­
ne som er framsatt, og jeg ventet med spenning på hva
statsråden ville si om forslaget om å lovfeste en plikt for
fylkeskommunene i forhold til dagens ordning. Jeg har
ikke -- det er mulig det er jeg som ikke har klart å fange
det opp -- klart å få tak i hva som er forskjellen mellom
dagens ordning på 375 pst.­rammen ute i fylkeskommu­
nene, og det Regjeringen har foreslått i meldingen. Det
spørsmålet står fortsatt igjen for mitt vedkommende. Jeg
er av den oppfatning at når man har en forskriftsfestet
plikt, er den knyttet til en lovhjemmel som ligger der i
dag. Så det jeg opplever, er at Regjeringen skal ta i bruk
en lovhjemmel de allerede har. Og jeg klarer ikke helt å
ta det innover meg når enkelte fra regjeringspartiene bru­
ker begrepet «en forsterket plikt». Det kunne vært interes­
sant hvis statsråden kunne kommentere også det. Men
det viktigste for meg er å få vite hva som er forskjellen
mellom dagens ordning og det Regjeringen har framsatt i
meldingen og som regjeringspartiene har fremmet for­
slag om her i dag?
Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg nytte høvet til å
gje ein blome til saksordføraren for prosessen og for re­
sultatet som ligg i innstillinga. Eg skal ikkje bruke dei
orda som representanten Reikvam brukte. Eg er einig i at
det er historia som får gjere det, slik representanten Løn­
ning sa. Men det er eit solid og interessant arbeid som er
utført.
Representanten Kristiansen snakka om omfangsfor­
skrifta, det gjorde òg representanten Reikvam, og dei vis­
te til at den ikkje har fungert heilt godt. Noko av det som
ikkje fungerte, var at ein ikkje klarte å verte einig om
føresetnadene for teksten og forståinga av forskrifta, bl.a.
då ein snakka om plassar eller snakka om levande men­
neske og elevar som var inne på desse plassane. Her vart
det ein uverdig diskusjon, og mykje aggresjon og mykje
kreativitet vart på ein måte brukt på ting som ikkje styrk­
te utdanninga så mykje. Det trur eg både representanten
Reikvam og representanten Kristiansen er einige om. Det
skapte òg den situasjonen ute i fylkeskommunane at det
på ein måte ikkje vart nok tillit til denne forskrifta. Når
ho ikkje har fungert godt, kan det ha si årsak i korleis ho
er formulert og korleis vi i departementet har forvalta ho.
No har eg prøvd å vere så romsleg i den forvaltinga at ta­
let har gått altfor mykje ned. Derfor er vi nøydde til å fin­
ne andre måtar. Eg sa at vi skal ha eit spørsmål om kva
tilbod fylkeskommunen skal kome med. Vi skal lovfeste
spørsmålet om innfasinga, korleis den skal tilpassast, og
spørsmålet om tilpassing vil vi lovfeste. Vi vil verte mykje
meir presise i måten å formulere dette på, og igjen er min
påstand: Det må vere atskillig betre å be oss om å utfor­
me forslaget og så sjå korleis det ser ut når det kjem. Eg
tolkar det likevel som om Arbeidarpartiet aksepterer det,
men dei vil ikkje late som om dei trur at det er veldig
godt. Eg oppfattar det slik at dei godtar at vi gjer det,
men vil ikkje aktivt stemme for det. Eg synest dei skulle
gjere det òg.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Kunnskap blir meir
og meir viktig. Me har tatt steget over i ein tidsalder der
utviklinga går raskare og raskare. Samfunnet er vidare
prega av enormt store omveltingar, og dette stiller nye
krav til omstilling på alle område, både i den offentlege
og i den private sektoren. Derfor er det så viktig at alle nå
får ta del i eit nytt kunnskapsløft.
Etter vår meining er individuelle rettar sjølve nøkke­
len for at denne reforma skal bli vellykka. Me må erkjen­
ne at dagens tilbod er skeivt fordelt. I dag er det slik at
det er den som har mykje utdanning frå før, som får enda
meir. Da blir det nokon som blir hengande etter og som
stadig sakkar akterut.
Arbeidarpartiet gjer framlegg om individuell rett når
det gjeld vidaregåande opplæring for vaksne. Regjeringa
og komitefleirtalet meiner òg dette, men innafor ramma
av dagens omfangsforskrift på 375 pst. Dette er me i Ar­
beidarpartiet skeptiske til når me ser korleis fylkeskom­
munane i dag praktiserer denne forskrifta.
Ei lov er meir styrande enn ei forskrift, sa statsråden
tidlegare i replikkordskiftet. Ja, det er kanskje rett, det.
Men i dag har altså departementet ingen verkemiddel til
å gripe inn i fylkeskommunens handtering av omfangs­
forskrifta når det gjeld dimensjoneringa av vidaregåande
opplæring. Det som er situasjonen ute i fylkeskommu­
nane i dag, heng ikkje saman med uvilje til å etablere eit
tilbod på 375 pst. Dei erkjenner faktisk òg at dei har sø­
karar, men dei fell utafor aldersgrensa 16­19 år. Det heng
saman med den fylkeskommunale økonomien, og det
hjelper svært lite at regjeringspartia og statsråden og
hans departement vil kome med eit lovforslag overfor
fylkeskommunane om å etablere eit omfang på 375 pst.,
så lenge det ikkje er snakk om å tilføre fylkeskommu­
nane meir midlar. Regjeringspartia seier jo òg ganske
klart at det skal finansierast innafor dagens økonomiske
rammer, og da er me faktisk like langt.
Eg er glad for at det er eit fleirtal som vil gje vaksne ei
moglegheit til å dokumentere sin realkompetanse. Ein
dokumentasjon av realkompetanse vil på den eine sida
vere retta mot arbeidslivet, altså folk som ønskjer seg ein
særskild kompetanse for å meistre ei oppgåve eller eit ar­
beid, og på den andre sida retta mot institusjonane når det
gjeld opptak til kompetansegjevande utdanning. Alle

19. jan. -- Kompetansereformen
1999 1567
som har vore i arbeid, veit at ein ikkje får god nok kom­
petanse berre ved å lese bøker og ta eksamen. Det seier
seg sjølv at personar som har stått i jobb i fleire år har til­
eigna seg ein kunnskap som i mange tilfelle går langt
utapå den ein kan få ved ein utdanningsinstitusjon.
Stortinget har tidlegare gjort eit vedtak som på mange
måtar er banebrytande. Det gjaldt ei gruppe hjelpepleia­
rar i Orkdal­området som ønskte å vidareutdanne seg til
sjukepleiarar. Der slo me fast eit prinsipp for seinare om
at realkompetanse skulle gje avkorting i studiet. Eit slikt
prinsipp er viktig, det gjev status til arbeidet, og på man­
ge måtar gjorde me eit vedtak som forskotterte eit av dei
viktigaste spørsmåla i kompetansereforma.
Vår hovudutfordring er å få alle med, altså gje eit
kompetansemessig løft til heile befolkninga. Men tiltaka
må i størst mogleg grad vere innretta mot dei som mang­
lar grunnskule eller vidaregåande opplæring.
For Arbeidarpartiet er eit hovudpoeng med kompetanse­
reforma å ta i bruk alle tilgjengelege erfaringar og res­
sursar som finst på området. Sjølv om utdanningsinstitu­
sjonane og dei private aktørane har stor kapasitet, vil dei
neppe kunne dekke heile behovet på kort sikt. Det er der­
for avgjerande at det blir etablert desentraliserte tilbod i
distrikta og ved arbeidsplassane. Her vil studieforbunda
bli heilt sentrale aktørar. Det er studieforbunda som i dei
fleste tilfella kjenner arbeidsplassane best gjennom lang
erfaring med å tilrettelegge yrkesretta kurs. Ikkje minst er
det viktig at studieforbunda har ei god geografisk sprei­
ing. Derfor må me òg sjå på forholda mellom dei ordinæ­
re utdanningsinstitusjonane og studieforbunda, slik at dei
samla sett kan gje eit best mogleg tilbod og eit mest mog­
leg omfattande tilbod utan å «tråkke» i kvarandres bed.
Til slutt vil eg be statsråden om å vurdere å gje kursar­
rangørar som deltar i etter­ og vidareutdanningsreforma,
eksamensrett i ein overgangsfase, slik dei hadde i ein pe­
riode tidlegare.
Reidun Gravdahl (A): Lære skal man gjøre hele li­
vet, sier en dame jeg kjenner, som er 75 år og studerer
fransk. En positiv innstilling hele livet til å skaffe seg
kompetanse og få den dokumentert er viktig både for den
enkelte, for samfunnet og for våre bedrifter.
De utfordringene vi har som enkeltindivid når det
gjelder opplæring, er å ha mot og vilje til innsats som kan
gi en mer meningsfylt hverdag. Samtidig har bedriftene
et behov for å henge med i den teknologiske utviklingen
og i de krav kundene stiller til dokumentasjon og stan­
dardgodkjenning. Derfor er det viktig at arbeidstakerne
vil heve sin kompetanse.
Kravet til endring og omstilling vil øke i all virksom­
het, både offentlig og privat. Det at både arbeidstaker og
bedrift har nytte og interesse av skolering, er en drivkraft
til å realisere den.
Opinion har gjennomført en undersøkelse for LO som
viser at svært mange, 83 pst. av de yrkesaktive, mener
det er nokså viktig å delta i etterutdanning i forbindelse
med jobben. Først og fremst vil folk satse på etterutdan­
ning for å bli bedre kvalifisert i den jobben de har, men
også for å stå bedre rustet til arbeidsmarkedet.
Det er nesten et år siden Stortinget vedtok at det skulle
etableres en heltids desentralisert sykepleierutdanning i
Orkdalsregionen. Voksne kvinner i disse distriktene fikk
med dette vedtaket mulighet til utdanning. Hjelpepleiere
har en realkompetanse i pleie. De må allerede i dag utfø­
re mye av sykepleiearbeidet der sykepleiermangelen er
stor. De har generell studiekompetanse, og det er rimelig
at de får uttelling for mange års erfaring i arbeidet i form
av et komprimert utdanningsløp. I vedtaket som ble
gjort, ble Regjeringen bedt om å legge fram forslag til
komprimerte utdanningsløp innen ulike fagområder i for­
bindelse med etter­ og videreutdanningsreformen .
Godkjenning av realkompetanse er en utfordring. De
prosjektene som tidligere har vært gjennomført, «Bruker­
tilpasset opplæring» i Oppland og «Delkompetansepro­
sjektet» i Nord­Trøndelag og Akershus, viser at dette er
et vanskelig område, men at det er mulig for voksne å få
dokumentert og verdsatt sin realkompetanse, og at man
kan komme i en opplæringssituasjon tilrettelagt ut fra
vedkommendes verdsatte og dokumenterte kompetanse.
Det foregår mye bedriftsintern opplæring i landet vårt
som faller utenfor dokumentasjonsordningene i det of­
fentlige utdanningssystemet. Slik er det også med største­
parten av studieforbundenes virksomhet og deler av fjer­
nundervisningen. Mye kompetanse har også tillitsvalgte
som gjennom års arbeid med lov­ og avtaleverk får erfa­
ring, og som også skolerer seg gjennom studiearbeid og
kursvirksomhet. Slik kompetanse bør vurderes seriøst.
Prinsipielt må realkompetanse være et likeverdig opp­
takskrav til etter­ og videreutdanning. Det er helt sentralt
for reformen å lage et system som gir mulighet for voks­
ne til å få dokumentert sin realkompetanse, og å kunne
bli tatt opp til utdanning basert på det i stedet for formell
utdanningsbakgrunn.
Det må også være mulig å få avkorting av utdanning
basert på realkompetanse, kort sagt det vi kaller den gam­
le §20­ordningen fra lov om fagopplæring. Voksne med
lang erfaring fra arbeidslivet, med diverse kurs og etterut­
danning må få rett til å dokumentere sin realkompetanse
uten å måtte gå veien om tradisjonelle prøveordninger.
Jeg er svært glad for at det er flertall for dette i innstil­
lingen. Dessverre er Arbeiderpartiet og SV i mindretall
om å mene at vedtak som er gjort av en høyere utdan­
ningsinstitusjon, skal kunne ankes inn for en egen lands­
dekkende nemnd, bestående av representanter fra utdan­
ningsinstitusjonene og partene i arbeidslivet.
Det er nå viktig at det blir utviklet tilbud som kan fan­
ge opp den økte etterspørselen, og at det fins økonomiske
støtteordninger som gjør det mulig for voksne å benytte
seg av tilbudene. Det er en investering for framtida å sat­
se på etter­ og videreutdanning, både for den enkelte og
for bedriftene.
Retten til utdanningspermisjon for den enkelte ar­
beidstaker er viktig. Men også finansieringen må på plass
hvis voksne skal få mulighet til å satse på studiepermi­
sjon. LO har varslet at de vil ta opp utdanningsspørsmål i
vårens tariffoppgjør.
Reformen er en sentral del av å videreutvikle solidari­
tetsalternativet. Viljen til å videreføre det gjenspeiler seg

19. jan. -- Kompetansereformen
Trykt 29/1 1999
1999
1568
i viljen til å finne de nødvendige løsninger for kompetanse­
reformen.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Petter Løvik (H): Det er ei veldig stor og viktig re­
form vi debatterer i dag. Når det gjeld realitetar, trur eg
eg vil seie at det her er semje om det meste i komiteen.
Rett nok er det litt retorisk forskjell. Her har det smoge
seg inn ein del høgretorikk, og det får så vere. Problemet
med dette er at vi skaper ein del forventningar, der ingen
i komiteen har vist til praktiske løysingar for korleis dette
skal gjerast.
Det vi er interesserte i frå Høgre si side, er framfor alt
å få til ei reform som kan fungere i praksis, som kan fun­
gere for det enkelte menneske, for den enkelte arbeidsta­
kar og den enkelte bedrift -- og dermed for heile samfun­
net. Og då må vi inn, ikkje med dei store revolusjoneran­
de tiltaka, men med ein masse små tiltak og ein masse
forskjellige aktørar. Det er ikkje den store revolusjonen
vi skal vedta i dag, det er ikkje det store banebrytande,
men vi bør gi eit signal om at vi må bygge på det eksiste­
rande, og at vi er nøydde til å vidareutvikle dei aktørane
som allereie er i gang med dette store arbeidet, for det er
ikkje noko nytt at det skal vere etter­ og vidareutdanning
i det norske samfunnet.
Eg er veldig glad for at komiteen understrekar at det
her må vere eit mangfald på tilbydarsida, og at det skal
vere plass både til offentlege og private aktørar, for vi
treng alle desse dersom vi skal få gjort noko.
Eit skuleslag det er sagt litt lite om, som så vidt er
nemnt i stortingsmeldinga og knapt nok nemnt frå komi­
teen, er dei tekniske fagskulane, som utan tvil må ha ei
viktig rolle i etter­ og vidareutdanninga også i framtida,
slik dei har hatt til no.
Den kompetansen desse fagskulane gir, er veldig
sterkt etterspurd i bedriftslivet, og det er eit skuleslag
som med si plassering mellom vidaregåande opplæring
og høgskulane ikkje har funne sin plass. Dette er litt av
problemet. Den saka kjem vi tilbake til etter kvart, men
eg vil allereie no signalisere at eg er sterkt i tvil om dei
tekniske fagskulane framleis kan ha ein trygg og god ek­
sistens innafor dei 375 pst. som fylkeskommunane skal
dekke dei innafor i dag.
Ein veldig stor del av den kompetansehevinga i etter­
og vidareutdanning vi har, skjer i bedriftene, og i Høgre
ser vi på dette som kanskje den viktigaste arenaen for
kompetanseheving. I våre merknader i innstillinga har vi
lagt veldig sterk vekt på å vidareutvikle dette, for det er
ikkje sikkert at alle skal inn på høgskule eller i vidaregå­
ande utdanning. Veldig mange bedrifter, spesielt dei
små, har også problem med at arbeidstakarar forsvinn ut
for kortare eller lengre tidsrom for å få etterutdanning, gå
på kurs og delta på seminar, og svært ofte vil det som
skjer i bedriftene, vere den viktigaste, mest matnyttige og
mest framtidsretta opplæringa. Vi vil stimulere til dette.
Vi vil utvikle eksisterande kompetanseordningar f.eks.
innafor SND. Men eg trur vi må gå endå lenger når det
gjeld stimulering og motivering enn det som fleirtalet i
komiteen har lagt opp til. Fleirtalet seier at myndighei­
tene har ansvar for å motivere grupper og enkeltindivid
til å ta del i etter­ og vidareutdanning, men eg føler at
fleirtalet ikkje er villig til å ta konsekvensane av sine
gode ønske om stimulering og motivering.
Høgre har lagt inn eit forslag som eg håpar på litt brei­
are tilslutning til enn berre frå oss altfor få i Høgre, eit
forslag som skal stimulere både arbeidsgjevar­ og ar­
beidstakarsida til å ta større del i dette viktige arbeidet.
Det er eit todelt forslag vi legg inn. Vi ber om at det vil
bli vurdert overprisavskrivingar for investeringar i etter­
og vidareutdanning. Det vil i praksis og i enkelt språk
seie at bedriftene får utgiftsføre litt meir enn kostnadene
ved å gå inn på slike tiltak. Vi foreslår også, på samme
måte som skattefri banksparing, at det skal vere muleg
for den enkelte arbeidstakar å opprette sine eigne utdan­
ningskonti med skattefordel. Eg er veldig skuffa over at
dette ikkje eingong har vore eit tema i dag i andre inn­
legg, og eg er veldig skuffa over at så få i komiteen gav
oss medhald i dette, fordi dette ville vere ein konkret og
god motivasjon. Spesielt representanten Lyngstad, som
etterlyste kva Høgre vil gjere økonomisk, har her eitt
svar i tillegg til dei åtte­ti han fekk frå representanten
Lønning i eit tidlegare innlegg.
Trond Giske (A): Jeg syns egentlig det nesten er litt
trist at en debatt som dette gjøres om til et spørsmål om
skattefri banksparing eller til en utsettelse av deler av re­
formen for å utrede videre. Hvis man løfter blikket litt og
ser hva dette egentlig dreier seg om, er det kanskje den
største utdanningsreformen Norge har vært gjennom --
større enn alle de andre Høyre var imot, som 7­årig
grunnskole, 9­årig grunnskole, omgjøringen til videregå­
ende skole osv. Antagelig er denne den aller største, ikke
bare ved at folk som mangler grunnskole eller mangler
videregående skole, nå får anledning til å ta en utdan­
ning, få en kompetanse, få et brev på den kompetansen
en har eller utfylle sin kompetanse, men sannsynligvis
fordi vi går inn i et samfunn hvor læring, etterutdanning,
blir noe livslangt. Man går gjennom læring hele livet for­
di samfunnet forandrer seg så fort.
Det er også pussig at i en situasjon hvor lærestedene --
universitetene og høyskolene -- nå i større og større grad
ser at læringen må foregå i tilknytning til arbeidslivet, i
den situasjon hvor kompetansen og kunnskapen skal bru­
kes, er det enkelte som tviholder på at når arbeidslivet
selv skal etterutdanne sine, skal vi tilbake til det gamle
skoleverket. Da skal vi ha den kompetansen, det papiret
som skal til for å komme inn og gå det vanlige løpet som
ble laget for hundre år siden. Vi må som politikere og an­
svarlige for utdanningssystemet sørge for at etterutdan­
ningen er i takt med og tilpasset det arbeidslivet som et­
terspør den.
Og nå ser vi at det opprettes nettverk, det opprettes
muligheter for å ta biter av utdanning rundt omkring på
arbeidsplassene. Vi har kommet langt i Norge med det.
Det nettverket som flere høyskoler og universiteter har
gått sammen om i NITOL, er et glimrende eksempel på

Forhandlinger i Stortinget nr. 106
19. jan. -- Kompetansereformen
S 1998­99
1999 1569
(Giske)
at Norge ligger nærmest helt i front i forhold til å bygge
opp de nettverkene. Det er mange som tror at dette først
og fremst dreier seg om at elevene sitter desentralisert, at
hver enkelt som ønsker større kompetanse, kan få det på
arbeidsplassen sin, kan få det i hjembygda og kommuni­
sere med en lærer via nettet, få tilbakemelding på oppga­
ver osv. Det er en viktig del av det, men den aller viktig­
ste delen av det er kanskje at alle lærerne kan sitte desen­
tralisert, at man kan bruke folk ute som har en bestemt
kompetanse som lærere, som veiledere og som rådgivere
i en sånn læring. På sett og vis går vi inn i et samfunn
hvor alle ikke bare blir elever og hele tiden skal lære,
men hvor vi alle også blir lærere -- vi kan også bruke den
kompetansen som vi har på et bestemt felt, og formidle
den til andre som trenger det.
Det er en helt revolusjonerende endring av samfunnet
som foregår med den etter­ og videreutdanningsreformen
og i det etter­ og videreutdanningssamfunnet som vi går
inn i. Et eksempel på det er den avtalen som prosessin­
dustrien nå inngår med NTNU om å få etterutdanning for
sine. Den reformen som vi lager her, og som stortings­
flertallet står bak, kan gjøre det mulig for dem også å få
papir på at dette er en kompetanse som de har bruk for,
og som man har et bevis på. Det krever at vi får et system
med fleksibilitet, et system hvor folk kan tilpasse lærin­
gen til sine spesielle behov. Det betyr også at alle må ha
en rett til dette. Det kan ikke være sånn at det er hvor
mange kroner man har klart å sette inn på den skattefrie
sparekontoen sin, eller hvilke arbeidsgivere man har, el­
ler hvilken privatøkonomi man ellers har, som avgjør om
man skal ha mulighet -- i det samfunnet hvor alle er av­
hengig av å lære hele livet -- til å ta denne permisjonen.
Den retten må gjelde alle.
Så er det noen som snakker om at da må vi også vite
hva kostnaden er. Jeg skal ikke som medlem av finansko­
miteen si at det får koste hva det koste vil. Tvert imot, det
kommer nok til å koste penger, men hva ville kostnaden
være om vi skulle la være å gå inn i det samfunnet hvor
alle fikk mulighet til å ta etterutdanning? Her ligger fag­
bevegelsen foran oss politikere. Det er forbund som går
inn i lønnsforhandlingene og sier at de vil ta ut noe av
sine lønnskrav som etterutdanning, og det fins arbeidsgi­
vere som sier at de vi vil ta ut noe av overskuddet i en
kompetanse­ og kvalitetsoppbygging for arbeidstakerne.
Dette er framtida, og da kan det ikke være vi, politiker­
ne, som skal sette oss på bakbeina og være bremsekloss.
Her må vi være med på det som skjer i arbeidslivet.
Grete Knudsen (A): For å følge opp representanten
Giske: Som alle andre goder bør også utdanning tilbys og
fordeles så jevnt som mulig. En av de sikreste spådom­
mene er at den innstillingen som vi i dag behandler, bare
er et første skritt i en prosess som skal forvandle Norge
til et kunnskapssamfunn der utdanning og kompetanse
for alle står sentralt. Vi vet at det å lære hele livet vil bli
en nødvendighet enten en ser dette fra bedriftenes side,
eller fra den enkeltes side -- ellers vil en bli akterutseilt. I
samsvar med dette tvinger det seg frem flere og bedre
måter å imøtekomme etterspørselen etter utdanning på.
Det vil kreve større fleksibilitet i utdanningssystemet og i
bedriftene. Vi må bokstavelig talt rive ned de barrierene
som eksisterer både mellom utdanningsveiene og ulike
skoleslag og utdanningsinstitusjoner. Det må selvsagt tas
rimelig grad av hensyn til arbeidslivets egne behov, men
fortsatt er det en god hovedregel å imøtekomme den en­
keltes behov for utdanning.
Flertallet -- SV, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet --
tar konsekvensen av det som så vakkert er sagt om at ut­
danningsinstitusjonene skal ta utgangspunkt i den enkelte
og sidestille den arbeids­ og realkompetansen folk besit­
ter, med den formelle kompetansen. Som følge av dette,
og når forsøkene nå -- som vi regner med -- bare vil øke
på, vil det tvinge seg frem en debatt om de kompetanse­
reglene som etter hvert er bygd opp innenfor utdannings­
og arbeidslivet. Det er hevet over tvil at mange mennes­
ker opplever kompetansekravene i dag som en urimelig
tvangstrøye i forhold til å utvikle seg selv. De formelle
kravene spør ikke etter motivasjon, og de er antakelig hel­
ler ikke særlig effektive hvis vi ser på behovet for utnyt­
telse av menneskelige ressurser og krav om rett kvinne på
rett plass. Ofte har kompetansereglene også vært hårrei­
sende ulogiske. Det vil antakelig fortsatt være et alvorlig
handikap om en som f.eks. har tenkt seg inn på høyere ut­
danning innenfor hotellfagbransjen, har brukt alle mulig­
heter opp gjennom videregående skole til både å være ut­
plassert og å ta ulike valgfag i retning kjøkkentjeneste.
Det vil antakelig ikke hjelpe vedkommende til å komme
inn på høyere utdanning i det hele tatt.
Det viktigste er ikke de formelle bevisene en har med
seg når en kommer inn i en etter­ og videreutdannings­
situasjon, langt viktigere er hva en har med seg når en går
ut, jf. det som Trond Giske sa om prosessindustrien ved
NTNU -- man har faktisk ikke, når man først har kommet
inn, hatt anledning til å få et bevis når man går ut, sånn
som situasjonen er i dag. Det endres nå. Resultatene fra
The Open University i Storbritannia sier også noe om
den faktiske etterspørselen når de formelle gjerdene ri­
ves.
LO og Arbeiderpartiet har arbeidet for at alle yrkes­
grupper og folk fra alle samfunnslag skal vite at utdan­
ningssystemet har noe å gi dem. Da vil retten til utdan­
ning, fleksibiliteten i utdanningssystemet og i bedriftene,
realkompetanse og vurderingsformer måtte stå sentralt.
Vi tar til etterretning at regjeringspartiene her i Stortinget
har gått lenger enn Regjeringen gjorde, ved å gi rett til
alle på grunnskolenivå, men man tar altså ikke konse­
kvensen når det gjelder videregående opplæring, som er
selve broen inn i arbeidslivet for alle. Og vi kommer jo
ikke forbi at dette dreier seg om grunnleggende holdnin­
ger som ikke skulle være mer skakende i dette huset enn
at de nå skulle være allemannseie, nemlig at det fremde­
les er en viktig oppgave å arbeide for likhet. Om kunn­
skapssamfunnet skal bli reelt for alle, også for dem uten­
for arbeidslivet, må samfunnet i en eller annen form sikre
dem det. Det har noe med likestillingen i vårt velferds­
samfunn å gjøre, og her er ikke Regjeringen, så langt, vil­
lig til å ta stegene.
106

19. jan. -- Kompetansereformen 1999
1570
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Presidenten gjør samtidig oppmerksom på at han har
som intensjon å invitere Stortinget til å gå gjennom da­
gens kart på overtid. Det får vi komme tilbake til.
Øystein Djupedal (SV): Det er en meget gledelig dag
i Stortinget. Det er også en gledelig dag for norsk ar­
beidsliv, for hvis en løfter blikket litt, vil en se at en del
av de vedtak som her vil gjøres, kommer til å ha enorm
konsekvens for arbeidslivet i det neste århundret. I så
måte må en si at særlig Høyre, når en hører en del av inn­
leggene, følger opp en god tradisjon. Jeg tror det var i
forbindelse med framleggelsen av Høyres hundreårsbe­
retning at Trygve Bull sa at den burde ha hett «hundre år
som bremsekloss». Det er interessant å se at Høyre nå går
inn i det nye århundret med den samme tradisjon, nemlig
å være en bremsekloss også på dette området.
Det er riktig at det foregår mye etterutdanning og vi­
dereutdanning i det norske samfunnet. Det vi i denne inn­
stillingen gjør, er at vi systematiserer utdanningen på en
helt annen måte og gir mulighet til mange som før ikke
har fått en. Det har hele tiden vært hensikten til SV, også
da vi la inn vårt forslag som var starten på den politiske
prosessen her i Stortinget. At mange har bidratt under­
veis, er riktig, men den politiske prosessen startet altså
her, med et forslag som SV la inn. Vi ønsket en lovfestet
rett til etter­ og videreutdanning; nå har vi fått en lovfes­
tet rett til permisjon. Det det betyr i praksis, er at det ikke
lenger er et gode for de få å få etter­ og videreutdanning
og kunnskap hele livet, det blir en rettighet for de mange.
Det betyr at det er masse problem -- selvfølgelig er det
det. Mange velger å fokusere på problemene i en slik re­
form, men det er jo det motsatte man skal fokusere på.
Denne reformen gir en grenseløs mulighet for mange
mennesker som i dag ikke får påfyll i arbeidslivet, der ar­
beidsgiveren faktisk sitter og bestemmer hvem som skal
få mulighet til menneskelig vekst og kunnskapsvekst og
muligheter til nye jobber. Den muligheten er nå gitt ar­
beidstakeren. Det er det ene, og det viktigste, i dagens
innstilling. Og det står fast fra et bredt flertall i Stortin­
get, og takk for det.
Det andre som også er viktig, er at realkompetanse her
vurderes på nytt. Det er en ny ting i norsk utdanningshis­
torie og i norsk arbeidsliv at den kunnskap man erverver
som menneske gjennom hele livet, skal tillegges vekt.
Satt litt på spissen betyr det altså at typograf Kristiansen,
som har vært saksordfører for denne meldingen, eller mi­
nister Lilletun, som ingen av dem har formell høyere ut­
danning, gjennom sitt virke i politikken sannsynligvis nå
kunne ha kvalifisert seg for et høyere studium hvis de
fant det riktig når de var ferdig med stortings­ og mi­
nisterlivet sitt. Det er en enestående ting at all den kunn­
skapen man har som menneske, nå skal tillegges vekt på
en helt annen måte. Det er et nytt kunnskapssyn som fø­
res inn, men like viktig: Det er et nytt menneskesyn som
føres inn -- altså at mennesket er noe mer enn bare det
som går fram av de kunnskapspapirene man kan vise til.
Så både Kristiansen og Lilletun som minister kan nok nå
starte en stor akademisk karriere når de velger å være fer­
dig med politikken.
La meg også vektlegge to andre viktige ting. Det er nå
slått uttrykkelig fast at § 20­ordningen skal bestå. Det har
vært mye tull rundt den, særlig i forrige stortingsperiode
under minister Hernes sitt virke. Nå skal § 20­ordningen
videreføres og utbygges. Det er også kjempeviktig i for­
hold til den samme kunnskap og det samme menneske­
syn. Det er også viktig at alle nå får en lovfestet rett til
grunnskoleutdanning. Det er også en stor og viktig re­
form som i dag vil bli vedtatt.
Grete Knudsen (A): Før vi avslutter debatten er det
viktig å få presisert at det nå er et flertall når det gjelder
realkompetansen. Og den går lenger enn det Regjeringen
hadde foreslått, i og med at man sidestiller realkompetan­
sen med den formelle kompetansen. Videre forutsetter
det en helt annen fleksibilitet fra utdanningsinstitusjone­
nes side, som vi forutsetter at statsråden med én gang tar
initiativ til å gjennomarbeide med dem og inspirerer dem
videre til raskt å sette i gang forsøk og utviklingsprosjek­
ter. Det er enighet om rett til permisjon og også rett til
grunnskole.
Men før vi går fra hverandre og før denne debatten er
ferdig, må statsråden avklare hvordan han vil ordne det
forholdet at det ikke er et flertall som støtter opp om Re­
gjeringens forslag om å gi fylkeskommunen en lovfestet
plikt til å tilby videregående opplæring. Bakgrunnen for
at det ikke er et flertall er at mindretallet ved SV og Ar­
beiderpartiet mener at fylkeskommunen allerede pr. i dag
har en slik plikt, og man skal altså videreføre dette innen­
for den økonomiske rammen som allerede er der. Et an­
net mindretall, Høyre og Fremskrittspartiet, ønsker at
markedet skal rå, dvs. at private aktører skal inn på are­
naen. Det er altså ikke et flertall her, og hvordan vil da
statsråden gå videre? Han sa i en replikk at han nå ville
se på hele organiseringen av opplæring for voksne i fyl­
keskommunen og gå nærmere inn på hvordan den kunne
bli annerledes enn i dag, for voksne tar jo faktisk annen
utdanning enn den som gis i fylkeskommunenes regi,
fordi den ikke er tilfredsstillende. Vil statsråden da kom­
me tilbake med dette området som en egen sak i Stortin­
get når han nå har fått lest både innstillingen og debatten
grundig? Vi må i alle fall få vite om det er løsningen til
Høyre og Fremskrittspartiet som er Regjeringens anlig­
gende.
Petter Løvik (H): Det var tre innlegg som gjorde at
eg var nøydd til å ta ordet ein gong til. For det første var
det representanten Trond Giske, som sa at han syntest det
var veldig trist at Høgre prøver å gjere debatten om den­
ne store reforma til ein debatt om skattefrie avsetningar.
Det er jo også ein måte å sjå det på.
Frå Høgre si side er det heilt klart at vi vil at det of­
fentlege skal ta ein stor del av den ressursinnsatsen som
trengst på dette området, men vi må ikkje gjere det slik at
dette skal vere snakk om anten offentleg eller privat. På
same måten som det offentlege skal ta sin del, må vi sti­
mulere den enkelte person og den enkelte bedrift til

19. jan. -- Interp. fra repr. Anneliese Dørum om nominasjon av kandidater til bispeembeter
1999 1571
sjølv å vere med og syte for å få ei etter­ og vidareutdan­
ning som er tilpassa framtida. Vi må heller ikkje gjere det
sånn, som eg nærmast oppfatta representanten Giske, at
her skal vi velje mellom visjonar og handling. Visjonane
deler vi i Høgre fullt ut, men her må også ein del praktis­
ke grep til, m.a. dei som vi har foreslått på dette området,
og vi må ikkje sjå vekk frå det eg var inne på tidlegare, at
her trengst det ein masse forskjellige aktørar og ein mas­
se forskjellige tiltak.
Representanten Djupedal var inne på dette med Høgre
si rolle som bremsekloss. No er eg av dei som ikkje alltid
har sett på bremseklossen som den minst viktige delen i
ein mekanisme. Når Høgre i denne samanhengen prøver
å vere bremsekloss på ein del område, gjeld ikkje det re­
forma og kva vi skal få ut av den -- at det skal vere mog­
leg for alle å få vurdert sin kompetanse for å kome vidare
i systemet -- men vi har prøvd å vere ein bremsekloss når
det gjeld å skape urealistiske forventingar som gjer at
veldig mange vil stå skuffa tilbake. For som vi frå Høgre
si side har vore inne på tidlegare, er det veldig mange
fine ord her, men for ein god del av det som ligg føre, er
det ikkje vist til løysingar. Vi skal vere såpass edruelege
også i denne saka at vi ser at det ligg avgrensingar her,
og at vi har ein lang veg å gå før vi har fått dette i hamn.
Så seier Grete Knudsen at marknaden er Høgre og
Framstegspartiet si løysing, at vi nærast skal selje ut opp­
læringa i vidaregåande skule. Det er sjølvsagt ikkje vår
løysing, men så vidt eg har oppfatta, har det vore nokså
stor semje i komiteen om at vidaregåande skule på ein
del område kan kome med viktige kurstilbod, som det
også kan takast betaling for i ein del samanhengar. Det er
Høgre sitt poeng i denne saka.
Presidenten: Neste taler er statsråd Lilletun, deretter
Inge Lønning.
Presidenten minner om det han sa tidligere, at mulig­
heten for å gjennomføre dagens kart på formiddagsmøtet
kan være til stede, men presidenten begynner å bli noe i
tvil.
Statsråd Jon Lilletun: Eg skal iallfall prøve ikkje å
forlengje debatten, men berre svare representanten
Knudsen at eg prøvde å gje ein del presiseringar om kor­
leis eg hadde tenkt å lovfeste den fylkeskommunale plik­
ta. Dette vil eg leggje fram i samband med evalueringa
av Reform 94, som kjem denne våren. Då vil ein kunne
sjå korleis eg tenkjer å formulere dette.
Inge Lønning (H): Jeg skal også bidra til ikke å for­
lenge møtet.
Det har vært holdt en del 17. mai­taler i løpet av den­
ne debatt, og den som tok prisen, var formodentlig repre­
sentanten Giske, som ville ha det til at dette er den største
utdanningsreform i norgeshistorien. Det kan tyde på at
realkompetansen i historie må være relativt moderat. Jeg
vil nok tro at både konfirmasjonsforordningen av 1736
og allmueskoleloven av forrige århundre bidro mer dra­
matisk til å forvandle det norske samfunn enn det vi ved­
tar i dag, kommer til å gjøre.
Men ved avslutningen av denne debatt vil jeg tro at vi
kan være enige om at det er det fremtiden kommer til å
vise, og de erfaringene brukerne av denne reformen kom­
mer til å høste, som avgjør hvor betydningsfull den kom­
mer til å bli. Det som er ønskelig, er selvfølgelig at de
helt konkrete tiltakene Stortinget vedtar i dag, virkelig vil
gi den enkelte bruker, både den som er inne i arbeidsli­
vet, og den som for tiden ikke er inne i arbeidslivet, en
reell opplevelse av at det åpner seg nye dører, og at det er
mulig å peke på hvor de dørene er, ikke gjennom svære
og fine erklæringer med relativt uklart innhold, men ved
helt konkret å tilby de veiene man skal gå for å skaffe seg
både et bedre og mer meningsfylt liv og en kompetanse
som er etterspurt i arbeidsmarkedet. Det kommer til å
være testen på hvorvidt det vi foretar oss i Stortinget i
dag, virkelig har betydning for det norske samfunn.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Presidenten vil foreslå at man går videre med sak nr. 3
på dagens kart, men erkjenner også at det innebærer at
Stortinget i så fall må bifalle at møtet forlenges utover
den reglementsmessige tid, og presidenten vil komme til­
bake til dette når klokken er tre.
S a k n r . 3
Interpellasjon fra representanten Anneliese Dørum til
kirke­, utdannings­ og forskningsministeren:
«Bispedømmerådene som nominerer kandidater til bi­
speembeter plikter ikke å gi noen begrunnelse eller rede­
gjørelse for sin nominasjon. Vurderingene og avstemnin­
gene er unntatt fra offentligheten. Det er bare biskopene
som må begrunne sin stemmegivning, men deres uttalel­
ser er også unntatt fra offentligheten. Det finnes i dag in­
gen formulerte krav til kvalifikasjoner, bortsett fra teolo­
gisk embetseksamen. Ifølge Fædrelandsvennen 11. no­
vember 1998 sier representanter for Agder bispedømme­
råd at de med hensikt ikke spurte kvinnelige kandidater av
frykt for at Regjeringen ville utnevne en kvinnelig biskop.
Dette er bare et eksempel på uheldige sider ved dagens
praksis. Nominasjonsordningen bestemmer avstemnings­
resultatet.
Hva er statsrådens syn på dette, og vil han vurdere å
endre praksis slik at prosessen fram til utnevnelse av bi­
skop blir lyst ut på samme måte som andre embeter og
stillinger i samfunnet?» *
Anneliese Dørum (A): Nominasjoner og utnevnelser
av biskoper har vært kilde til gjentatte stridigheter i vårt
århundre, fra utnevnelsen av Wexelsen til Nidaros i 1905
til utnevnelsen av Gunnar Stålsett til Oslo i 1998.
I en artikkel i Kirke og Kultur skriver Dag Thorkild­
sen i sin oppsummering at en gjennomgang av bispevalg
i vårt århundre fort blir en revy over de mørkeste sider
ved norsk kirkeliv. Personhets, vikarierende argumenter,
taktisk stemmegivning og intellektuell uredelighet duk­
*.Ordlyden i siste avsnitt ble under debatten korrigert av Anneliese
Dørum, jf. side 1577

19. jan. -- Interp. fra repr. Anneliese Dørum om nominasjon av kandidater til bispeembeter 1999
1572
ker til stadighet opp, og skillelinjene behøver ikke nød­
vendigvis å gå mellom liberale og konservative kandida­
ter og fløyer. En del av grumset skyldes reglene for no­
minasjon og reglene for hvem som skal stemme. Det er
altså Thorkildsens konklusjon.
I 1933 kom lov om bispedømmeråd, hvor en av råde­
nes viktigste oppgaver ble å være nominasjonsorgan. Bispe­
dømmerådet skulle nominere minst tre og inntil fem
personer, og hvert medlem av rådet kunne kreve en per­
son oppført i forslaget. Nominasjonsmøtet skulle holdes
for lukkede dører, og rådslagningen var hemmelig. De
nominerte kandidater skulle føres opp i alfabetisk rekke­
følge uten opplysning om stemmetall. Hensikten var at
det utover selve nominasjonen ikke skulle legges førin­
ger på den videre prosessen. Dette var et forsøk på å
komme den uverdige personhetsen til livs.
Ifølge Thorkildsens artikkel kom det ganske raskt be­
visste lekkasjer fra rådene til pressen i den hensikt å på­
virke den videre prosessen. Luthersk Kirketidende var i
den forbindelse opptatt av at det måtte bli nok tid mellom
nominasjon og avstemning til å veilede dem som skulle
stemme. I dag er det Vårt Land som har påtatt seg rollen
som veileder overfor menighets­ og bispedømmerådene.
Det at hvert medlem av Bispedømmerådet kunne no­
minere en kandidat, førte til en viss spredning i spekteret
av kandidater. Det var derfor skepsis til denne ordningen
fra konservativt hold. Det reduserte muligheten til å på­
virke nominasjonsprosessen og kunne føre til overraskel­
ser. Og det gjorde det da Tunsberg bispedømmeråd i
1978 nominerte professor Jacob Jervell. Det førte til
sterk agitasjon mot hans kandidatur og mot hans person.
Personhetsen kan ha vært årsaken til at Jervell trakk sitt
kandidatur i siste øyeblikk da regjeringen ville utnevne
ham til Tunsberg. Fra flere hold ble det straks krevd at
reglene for Bispedømmerådets nominasjon måtte endres
til flertallsnominasjon. Dette kravet ble beklageligvis
innfridd ved endringer av loven i 1984.
I dag gjelder dette fortsatt, og reglene er for øvrig lite
endret i forhold til dem fra 1933. Det er fortsatt lukkede
møter og hemmelighold av nominasjoner. Det nye er at
Stortinget har overlatt ansvaret for dette området til re­
gjeringen. Bispedømmerådet skal altså sette opp navnet
på inntil fem mennesker de anser som skikket, og det er
det eneste kravet.
En kan spørre seg hva det betyr å være skikket. Noen
fastlagte krav til kvalifikasjoner og kriterier finnes ikke,
bortsett fra krav om teologisk embetseksamen og preste­
ordinasjon.
Når navnene sendes ut til de stemmeberettigede, føl­
ger det ikke med noen beskrivelse eller vurdering av de
nominerte. De som skal stemme, mangler da et grunnlag
for det, bortsett fra at noen kan ha hørt noe av noen. I
mange tilfeller kan kandidatene også være lite kjent for
nominasjonskomiteen.
Av og til får vi høre litt om hva som er lagt til grunn
for nominasjonen. Et ferskt eksempel er Agder bispe­
dømmeråd, hvor lederen av rådet uttalte til pressen at de
ikke tok sjansen på å nominere en kvinnelig kandidat av
frykt for at hun kunne bli utnevnt. Likeledes satte de en
aldersgrense på 60 år for å unngå en meget aktuell og po­
pulær kandidat, domprosten i Kristiansand. Men de had­
de ingen betenkeligheter med å nominere en som var
59 ½ år. Ifølge pressen ønsket de en konservativ biskop.
Derfor ble aldersgrensen satt til 60 år.
Men dette er det jo de stemmeberettigede som skal ta
stilling til . Det er ikke et snevert utvalg på sju medlem­
mer som skal ta slike avgjørelser på vegne av dem som
skal stemme.
Fordi det ikke finnes kriterier, er det mange eksempler
på at valgkampen blir uverdig -- både i media og på andre
måter. Dette ble tydeliggjort ved valg av ny biskop i Oslo.
Det er mange innenfor Kirkens egne rekker som ser
svakhetene ved dagens nominasjonsordning, og den er i
høyeste grad moden for revisjon. Jeg er glad for at stasrå­
den også har gitt utrykk for at det trengs endringer.
Det første som må gjøres, er å utarbeide kriterier for
hvilke kvalifikasjoner stillingen krever. Jeg tror bl.a. en
biskop må være en god sjelesørger. Han er primært pres­
tenes sjelesørger og veileder. Dette er et punkt som ser ut
til å svikte mange steder i dag. Det ser ut til at Kirken er
dårlig i stand til å ordne personalproblemer.
«Flere biskoper viser svært liten omsorg for sine pres­
ter. De har seg selv å takke for at mange prester er
langtidssykmeldte.»
Dette uttalte hovedverneombud for samtlige prester
og biskoper i Den norske kirke til Aftenposten i forrige
uke. Ifølge ham er de overordnedes omsorg og interesse
for prestene nærmest fraværende.
En bispekandidat må også ha utdanning i administra­
sjon eller på annen måte ha vist evne til å administrere.
En biskop er en administrativ leder for en stor og forgre­
net forvaltning.
Dette er bare eksempler på noen krav til kvalifikasjo­
ner som bør stilles.
For 30 år siden sendte professor Jacob Jervell et for­
slag til daværende biskop Bondevik om at dagens ord­
ning må avløses med at stillingen som biskop lyses ut, og
at det må utarbeides klare kriterier og krav til kvalifika­
sjoner. Så vidt jeg vet, har han fremdeles ikke fått noe
svar på denne henvendelsen.
Jeg er enig med professor Jacob Jervell i at dagens
ordning må avløses med at stillingen som biskop lyses ut
på vanlig måte som man gjør for andre høyere stillinger,
og for øvrig stillinger generelt. Jeg tror at vi på den må­
ten kan sikre dyktige biskoper til embetene, og det er
ikke tvil om at det vil bli nok søkere. Det er også viktig at
det stilles klare krav til hvilke kvalifikasjoner en kandi­
dat til bispeembetet må inneha. Dessuten må det ved hver
bispetilsetting oppnevnes en bedømmelseskomite av sak­
kyndige som skal gå igjennom søknadene og vurdere
dem som søker. Når bedømmelseskomiteen har foretatt
en vurdering og rangering av søkerne, bør menighetsrå­
dene i bispedømmet stemme over kandidatene. Utnev­
nelsen skjer i regjeringen, som velger en av de tre øverst
rangerte. Utlysningstekst, kriterier og bedømmelsesko­
mite kan departementet stå for, eller Kirkerådet eller Kir­
ken selv. Poenget er at det må skje under ordnede, be­
tryggende forhold. Historien viser at det må være åpen­

19. jan. -- Interp. fra repr. Anneliese Dørum om nominasjon av kandidater til bispeembeter
1999 1573
het omkring prosessen fram mot utnevnelse av biskoper,
åpenhet og klare krav til kvalifikasjoner, slik at den fram­
tidige kirkehistorien vår i hvert fall ikke skal skjemmes
av nedverdigende stridigheter rundt nominasjon og ut­
nevnelse av biskoper.
Presidenten: Ønsker Anneliese Dørum på det nåvæ­
rende tidspunkt å ta opp sitt forslag?
Anneliese Dørum (A): Takk, president! Jeg vil ta
opp forslag nr. 1 på vegne av Arbeiderpartiet og SV.
Presidenten: Anneliese Dørum har dermed tatt opp
det forslag hun nevnte.
Statsråd Jon Lilletun: Representanten Dørum viser
til dei prosedyrereglane som gjeld for nominasjon ved ut­
nemning av biskop. Dette var tidlegare regulert i kyrkje­
ordningslova, men då slike sakshandsamingsreglar ikkje
vart vidareførte i kyrkjelova av 1996, vart reglar om dette
fastsett ved kgl. res. av 6. juni 1997. Saka var den gon­
gen førebudd gjennom ei omfattande høyring, og deretter
drøfta i Bispemøtet og Kyrkjemøtet. Mange høyringsin­
stansar problematiserte dei grunnleggjande føresetnade­
ne for nominasjonsordninga, slik at dei ville endre eller
avgrense Kongen sin utnemningsrett. Men under føreset­
nad av at § 21 i Grunnlova ikkje skulle endrast, er det
regelverket vi no har, i all hovudsak i samsvar med det
store fleirtalet av høyringsinstansane.
I forhold til tidlegare regelverk førte reglane frå 1997
med seg at det vart teke inn ei føresegn om at «det skal
tilstrebes at både kvinner og menn blir nominert». Vidare
fekk fleire røysterett ved at også kateketar og diakonar
no fekk rett til å røyste. For å gje dei som skulle røyste,
eit betre grunnlag, vart bispedømmerådet pålagt å utar­
beide ei oversikt over sentrale biografiske opplysningar
om kandidatane, og bispedømmeråda vart òg pålagde å
gje dei aktuelle kandidatane høve til å uttale seg om dei
ynskte å bli nominerte.
Eg synest min forgjengar i statsrådsstolen har etterlate
seg eit regelverk som eg godt kunne leve med, men eg
ser samstundes at det er ynskjeleg å vurdere endringar
som gjev nominasjonsprosessen meir legitimitet.
Eg vil likevel minne om at dei prosedyrane vi har ved
bispeutnemningar, inneber at vi her er meir opne og legg
til rette for breiare deltaking enn ved noka anna statleg
embetsutnemning.
Ordninga med at bispedømmeråda nominerer bispe­
kandidatar, går heilt tilbake til den første etablering av
bispedømmeråda som valde kyrkjelege organ ved bispe­
dømmerådslova frå 1933. Formålet var å sikre demokra­
tisk valde representantar for lekfolket i kyrkja større inn­
verknad enn dei hadde fått ved tilfeldige kampanjar gjen­
nom kyrkjelege pressgrupper og medieoppslag. Å av­
grense bispedømmerådet sin innverknad ved nominasjon
av bispekandidatar så lenge utnemningsretten fullt og
heilt ligg hjå Kongen, vil ikkje kunne oppfattast som
noko anna enn eit tilbakesteg for dei kyrkjelege reforme­
ne som har sikta mot auka kyrkjeleg sjølvstyre, og som
det har vore brei politisk semje om.
Eit av dei større problema ved bispenominasjonane
dei seinare åra har vore at mange kvalifiserte kandidatar
har motsett seg nominasjon. Etter det eg kjenner til, gjeld
det m.a. fleire kvinner som Borg bispedømmeråd ynskte
å nominere. Eg er ikkje sikker på om meir offentlegheit i
tydinga meir debatt og valkamp til fordel for kandidatar i
media og andre samanhengar vil gjere det lettare å få
kvalifiserte kandidatar til å stille seg til disposisjon. Det
knyter seg så pass store belastningar til det å vere bispe­
kandidat at det nok også er mange som no tek imot nomi­
nasjon, men som ikkje ville ha stilt seg til rådvelde der­
som ein hadde gått over til ei ordning med ordinær utly­
sing av dei ledige embeta.
Prosedyrane ved bispeutnemningar i dei andre nor­
diske folkekyrkjene liknar på nokre punkt, men avvik òg
frå våre ordningar. Det har m.a. samanheng med at kyrkje­
ordningane er ulike. I Danmark finst det t.d. ikkje valde
kyrkjelege organ i bispedømmet eller på sentralt nivå,
og derfor heller ikkje noko organ som kan nominere
bispekandidatar. Derimot er kyrkjeministeren ved lov
pålagd å innstille til utnemning den kandidaten som har
fått flest røyster ved valet. I Sverige har regjeringa vore
pliktig til å utnemne ein av dei tre som har fått flest røy­
ster, men her vil det som kjent skje omfattande endring­
ar ved dei nye relasjonane mellom kyrkje og stat som
vert etablerte frå 1. januar 2000, og som m.a. inneber at
regjeringa ikkje lenger vil utnemne biskopar. Ingen av
dei nordiske folkekyrkjene har eit system med vanleg
kunngjering og søknad til ledige bispeembete, og eg kan
ikkje sjå at det hjå oss no er grunnlag for å gå til eit så
dramatisk brot med den lange tradisjonen vi har hatt på
dette området.
Ved ei eventuell endring av dei prosedyrane vi har i
dag, vil noko av det viktigaste vere å leggje til rette for at
fleire kvinner vert nominerte. Som eg nemnde, vart det i
regelverket frå 1997 teke inn ei fråsegn om at «det skal
tilstrebes at både kvinner og menn blir nominert». Eg vil
vurdere å endre reglane, slik at det blir stilt krav om at
det skal nominerast kandidatar av begge kjønn.
Eg meiner òg det kan vere grunn til å vurdere om
ikkje kvar einskild medlem av bispedømmerådet bør ha
høve til å nominere sin kandidat, slik at ikkje mindretals­
forslag risikerer å bli nedstemde i bispedømmerådet og
derfor ikkje vil gå ut til vurdering til dei som skal stem­
me. Dette vil kunne føre til ein breiare nominasjon.
Vidare har det i den offentlege debatten om dette
vore reist spørsmål om den biskopen som skal gå av, bør
vere så involvert i nominasjons­ og utnemningsproses­
sen som tilfellet er no, då vedkommande både deltek i
nominasjonen som medlem av bispedømmerådet og ut­
talar seg på bakgrunn av avstemmingsresultatet. Dette er
òg eit spørsmål som eg synest det kan vere grunn til å
drøfte.
Eg vil sende dei forslaga som eg her har nemnt, ut på
høyring til dei kyrkjelege instansane. Vidare vil eg sende
med referatet frå denne debatten. På bakgrunn av høy­
ringssvara som då kjem inn, vil eg vurdere å endre regel­
verket i samsvar med det eg har sagt og eventuelt andre
ting som kjem inn.

19. jan. -- Interp. fra repr. Anneliese Dørum om nominasjon av kandidater til bispeembeter 1999
1574
Anneliese Dørum (A): Jeg takker statsråden for sva­
ret. Det er positivt at han er innstilt på å gjøre visse end­
ringer i denne prosessen, selv om jeg skulle ha ønsket
meg langt større endringer.
Når han sier at det ikke er så lett å få tak i kandidater
til bispenominasjoner, er det kanskje ikke så rart sett i
historiens lys, når man vet hvordan kandidatene kan bli
utsatt for hets og ubehageligheter, som vår historie er full
av. Jeg syns det er positivt at man nå vil få flere kvinner
med, og at reglene endres til at man også skal nominere
kvinner.
Alle endringer er for så vidt et skritt i riktig retning,
og det at man nå går tilbake til loven av 1933, hvoretter
hvert enkelt medlem av rådet skal kunne fremme sin kan­
didat, er også positivt.
Det er kanskje også riktig at den avgående biskopen
ikke er med på nominasjonen, men dette imøtekommer
på langt nær viktige ting som bl.a. åpenhet i prosessen.
Det at møtene er lukket, at rådslagningen er hemmelig, at
man ikke skal begrunne hvorfor man nominerer kandida­
ter, og at det ikke finnes kvalifikasjonskriterier, gjør hele
prosessen uryddig, lukket, og åpner rom for noen få
maktpersoner til å få gjennom viljen sin.
Jeg skjønner at forslaget om at stillingene skal lyses ut,
som er 30 år gammelt, ennå ikke er modent for utførelse, i
hvert fall ikke med den nåværende regjering, men dersom
man ikke lyser ut stillingen, burde man i hvert fall sørge
for at nominasjonsmøtet er åpent, med utførlig referat av
rådslagningene og begrunnelsen for nominasjon i hvert
enkelt tilfelle. Det må sendes inn forslag på kandidater fra
menighetsrådet, prester og andre statlige og kommunale
instanser innen bispedømmet, slik at alle som er med i
Kirken, og som har valgt representanter til menighetsrå­
det, kan få være med i nominasjonsprosessen.
Så bør det også være et sakkyndig tilsettingsråd som
bedømmer de nominerte, slik at det kan foregå i skikkeli­
ge former. Uansett om vi beholder prosessen som den er
nå eller ei, må det utarbeides felles kriterier for hva som
kreves av en biskop.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Arbeidarpartiet er
for ei brei, open og tolerant folkekyrkje. Vidare skal og
bør etter vår meining folk vite at tilhøvet til Kyrkja skal
vere både demokratisk og tolerant. Dette blir det òg vist
til gjennom dei innstillingar og framlegg som Kyrkja
sine embetsfolk gjev til kjenne.
Det er leit å oppleve at ein i den siste tida har sett inn­
stillingar der Kyrkja blir konserverande og mindre tole­
rant. Ikkje minst har me sett dette i samband med innstil­
lingar til nye biskopar i bispeembeta.
Det som nå synest å nå fram i Kyrkja sine eigne inn­
stillingssystem, verkar som eit langt, langt steg attende.
Og mest leit synest eg nok det var i mitt eige og òg stats­
råden sitt bispedøme, nemleg Agder bispedøme, der dei
såg det som ei avgjerande oppgåve å unngå at det skulle
kome kvinner med på innstillinga. Ja, her snakkar me alt­
så om embetsmenn og ­kvinner, kanskje, som har oppfat­
ningar som korkje er samfunnet eller Kyrkja sine hald­
ningar, vil eg tru.
Arbeidarpartiet vil til livs hemmeleghald. Me ønskjer
å endre prosedyrane, slik at grunngjevne innstillingar til
biskoputnemningar kjem fram i ljoset. Me trur at mykje
av det grumset og dei spekulasjonane som er omkring
nominasjonane, kunne vore unngått når dei som innstil­
ler, må stå ope fram med sine haldningar. Og eg føreset
da at Regjeringa vil følgje opp dette i tråd med sin elles
uttalte openheitspolitikk.
Eg har òg merka meg at statsråden positivt er villig til
å endre prosedyrane eit stykke på veg, i alle fall i høve til
likestillingsspørsmålet. Men eg konstaterer dessverre at
statsråden framleis vil halde på ein såkalla hemmeleg
prosess, ein lukka prosess. Det skulle ikkje vere nokon
grunn til at nettopp desse nominasjonsprosessane skal
vere lukka når ein elles i samfunnet opplever at prosessar
blir meir og meir opne.
Presidenten: Den reglementsmessige tid for formid­
dagens møte er straks omme. Presidenten vil foreslå at
forhandlingene føres videre inntil dagens kart er ferdigbe­
handlet. -- Det anses bifalt.
Ursula Evje (Frp): Det er tydelig når man hører de
forskjellige uttale seg her, at noen er av den oppfatning at
det er en prosess når det gjelder bispeutnevninger, som er
ekstremt lukket, mens statsråden faktisk har minnet oss
om at prosedyrene er mer åpne enn ved andre embets­
mannsutnevninger, og det synes jeg det er vel verdt å leg­
ge merke til.
Det er for øvrig tydelig at det finnes eksempler på
både representanten Dørums bekymring, utnevnelsen av
Agder­bispen, og det som statsråden viser til, nemlig
problematikken som bispedømmerådet i Borg stod over­
for. Debatten i dag ser derfor ut til å dreie seg mye om like­
stilling -- flere kvinnelige biskoper. Men her skal vi holde
tungen rett i munnen. En offentlig utlysing av ledige em­
beter og derved en offentlig diagnostisering av den en­
kelte kandidats indre verdier og egenskaper vil neppe
lokke flere kvinner inn på denne arenaen. Hvor mye
åpenhet og innsynsrett skal befolkningen generelt og
særlig interesserte spesielt ha i en ansettelsesprosess?
Kvalifikasjonskravet er teologisk embetseksamen, men
realkompetanse, som vi tidligere i dag har påpekt viktig­
heten av i en lang rekke sammenhenger, synes for Frem­
skrittspartiet å telle rimelig mye i nettopp denne sam­
menhengen.
Fremskrittspartiet er av den oppfatning at ansettelser
eller utnevninger innen Kirken ikke er spesielle i forhold
til private bedrifters ansettelser av f.eks. administrerende
direktører. Disse omfattes ikke av mye offentlighet. En
biskop kan kanskje sammenlignes med en administreren­
de direktør. Han eller hun skal administrere Kirken i sitt
område og legge overordnede føringer for arbeidet i sam­
me området. I tillegg skal biskopen sammen med sine like­
menn trekke opp det store overordnede mål for Kirken
i Norge. Har man dette klart for seg, vil det bli vanskelig
å tvinge inn likemenn som ikke er helt like, i dette syste­
met, og vi vil få en kirke med til dels store og dyptgående

19. jan. -- Interp. fra repr. Anneliese Dørum om nominasjon av kandidater til bispeembeter
1999 1575
splittelser. Det skulle jeg ikke tro noen i forsamlingen
ønsket.
Presidenten: Ønsker representanten Evje å ta opp det
forslag som er omdelt på representantenes plasser?
Ursula Evje (Frp): Det ønsker hun, helt eksplisitt.
Presidenten: Dermed er forslaget tatt opp.
Arne Lyngstad (KrF): Jeg opplever at interpellanten
har to forhold som hun ønsker å få satt i fokus, som bak­
grunn, for det første at kvinnelige kandidater ikke synes å
nå opp, og for det andre at dagens nominasjonsordning
gir for like kandidater. Jeg deler representanten Dørums
utålmodighet når det gjelder utnevningen av kvinnelige
prester og for så vidt også biskoper. Men som statsråden
også har sagt i svaret sitt, er det ting som tyder på at det
er vanskelig å finne villige kandidater, og det tror jeg vi
skal ta innover oss. Jeg tror likevel det bare er et tids­
spørsmål før vi får gode og villige kandidater, for hvis en
ser på kvinneandelen blant ordinerte prester, har den økt
fra vel 5 pst. omkring 1970 til 40 pst. i 1996. I tillegg har
Kirkemøtet vedtatt retningslinjer som skal øke likestillin­
gen i Kirken.
I den grad det er uenighet i denne sal om å få kvinner
inn i alle posisjoner i Kirken, også bispeembetene, er det
min klare oppfatning at uenigheten dreier seg mer om
hvordan og ikke om. Men her er det vel at jeg ønsker å
vektlegge den innflytelse som Kirken selv har i denne
prosessen, og at den har et avgjørende ord når det gjelder
dette. For saklighet og ryddighet i ansettelser er viktige
forutsetninger for at ulike kjønnsmessige og teologiske
grupperinger skal få den respekt de har krav på, og kunne
leve side om side i Kirken.
Kirken selv har fortsatt en ganske ny utfordring å for­
holde seg til, nemlig også å realisere det Kirkemøtet har
definert som jevn kjønnsfordeling i alle sammenhenger i
Kirken. Vi har lite kunnskap om hvordan kvinnelige pres­
ter har taklet motstanden, og hvordan de takler videre
motstand. Men svaret finnes sannsynligvis i eget kall og i
omgivelsenes endrede standpunkt fra nei til ja til kvinne­
lige prester i takt med at kvinnene har økt i antall. Dette
aspektet mener jeg vi i fortsettelsen også skal ha i bakho­
det når vi ønsker å arbeide for å få flere kvinner inn i
også høyere posisjoner i Kirken, som proster og bisko­
per.
Jeg tror også det er viktig at vi ser på bispeprosessen,
at det skal være et uttrykk for tillit og ikke for selvtillit.
Derfor er jeg glad for at statsråden avviser utlysning av
bispeembetet. Jeg tror faktisk, etter å ha snakket med en
del folk, også i Kirken, at en slik konkurranse om
bispeembetet vil komme til å framelske biskopspirer med
stor selvtillit, men ikke nødvendigvis med stor tillit. Det
tror jeg er et poeng vi skal ha med oss.
Til slutt ønsker jeg å ha stor vekt på teologiske kvalifi­
kasjoner og de lederegenskaper kandidatene har. Jeg tror
dette vil gagne alle kandidater. Jeg er derfor fornøyd med
at statsråden ønsker å sende retningslinjene ut på høring.
Inge Lønning (H): Det er begrenset hva som kan sty­
res gjennom regelverk og prosedyreregler, og det er klart
at innslag av ubehagelig art som følger med offentlige
diskusjoner om personer, vil man under ingen omsten­
dighet kunne forebygge gjennom regelverk. Forutsatt at
man fremdeles måtte ønske å ha et element av offentlig
avstemning, vil det komme til å følge med på lasset uan­
sett.
Det som er det reelle problem med dagens prosedyre --
og der er jeg enig med statsråden -- er nominasjonsleddet.
Det er karakteristisk at hele debatten i Kirken i tilknyt­
ning til de seneste bispeutnevnelsene har knyttet seg nett­
opp til nominasjonen. Det gjør at statsråden formodentlig
vil kunne rette på de fleste av svakhetene i dagens ord­
ning dersom han gjør noe med reglene for nominasjonen.
Jeg tror det er riktig som statsråden sier, at det kan være
grunn til å se både til den danske kirke og den svenske
kirke. Begge steder har man praktisert en ordning med
prøvevalg, dvs. at det er et åpent valg først, hvor alle kan
fremme de forslag de ønsker til kandidater. Prøve­
valgomgangen viser så hvilke av disse kandidatene som
har bred oppslutning, og deretter arrangerer man et ende­
lig valg mellom dem som har bred oppslutning. Det ville
avbøte det som er svakheten i dagens nominasjonsord­
ning, nemlig at bispedømmerådene ser ut til å oppfatte
sin rolle som nominasjonsorgan på en forkjært måte. Et
nominasjonsorgan har ikke til oppgave å innsnevre de
stemmeberettigedes muligheter, slik Bispedømmerådet i
Agder faktisk offentlig har sagt at det la til grunn for sin
nominasjon. Det er ikke et nominasjonsorgans oppgave,
hverken i Kirken eller andre steder.
Jeg tror også det er riktig, som statsråden peker på, at
det er en anomali i dagens kirkelige regler at den som
forlater et embete, har en avgjørende innflytelse på valg
av sin etterfølger. Slike systemer har vi ikke noe annet
sted i samfunnslivet. Det er ikke naturlig at en avgående
biskop skal delta i nominasjonen. Det er heller ikke na­
turlig at han skal avgi innstilling til sist. Og etter dagens
regler kan han til og med komme inn i bildet en tredje
gang, hvis han skulle være biskopenes representant i
Kirkerådet. Det vil si at en og samme person kan påvirke
prosessen i tre forskjellige egenskaper.
Jeg er tilfreds med statsrådens svar, og håper at svaret
vil medføre at det forslaget som er fremsatt av Anneliese
Dørum, kan omgjøres til et oversendelsesforslag. Det er
nemlig slik at forskriften om valg av biskoper er gitt i
medhold av den eksisterende kirkeloven, og det er Regje­
ringens ansvar å se til at forskriften er slik som lovgive­
ren ønsker at den skal være. Jeg oppfatter statsrådens
svar slik at han ønsker å følge de synspunkter som er
fremkommet i Stortinget, og at han ønsker å gjennomføre
en vanlig høring i de kirkelige organer og deretter revide­
re forskriften slik at den blir bedre.
Marit Tingelstad (Sp): Dagens interpellant tar tak i
de spesielle prosedyrene som følges i prosessen for no­
minering av kandidater til bispeembeter.
I utgangspunktet kan det se enkelt ut å endre fram­
gangsmåten og sidestille disse stillingene med andre i det

19. jan. -- Interp. fra repr. Anneliese Dørum om nominasjon av kandidater til bispeembeter 1999
1576
offentlige. Fullt så enkelt er det ikke, da Den norske kir­
ke har stor selvråderett, kfr. ny kirkelov som nylig er
trådt i kraft, og som innebærer sterkere delegering til me­
nighetene og Kirkens organer.
Når det er sagt, vil Senterpartiet ikke at denne delege­
ringen skal føre til mindre åpenhet og innsyn i prosesse­
ne. Dette er et meget viktig prinsipp. Åpenhet er første
bud for å skape tillit.
Senterpartiet mener det er sunt å få en debatt om dette
temaet, men vil understreke at det beste ville være om
denne kunne foregå både i det offentlige rom og innad i
Kirken selv. Det er uheldig hvis det skapes harde fronter.
Kirken har et stort ansvar som foregangsorganisasjon på
dette området.
Dersom det er riktig det som er referert i Fædrelands­
vennen, er det absolutt grunn til å rope et varsku, slik
Anneliese Dørum gjør i sin interpellasjon. Jeg tar avstand
fra en praksis der medlemmer av Bispedømmerådet be­
visst skulle la være å spørre kvinnelige kandidater i fare
for at Regjeringen ville utnevne en kvinnelig biskop.
Dette er isolert sett oppsiktsvekkende. På andre sam­
funnsområder kalles dette diskriminering. Nå har jeg re­
spekt for at Kirken er et trossamfunn, men når Kirkemø­
tet, som er et viktig organ i dette trossamfunnet, har som
mål å arbeide for bedre kjønnsbalanse i kirkelige stillin­
ger, kan betegnelsen «diskriminering» være fristende å
bruke også om dette tilfellet.
I debatten om ny kirkelov sa jeg at når Kirken får
langt friere og selvstendig stilling i forhold til staten, må
Kirken også i sterkere grad arbeide fram likestillings­
spørsmål i egne organ. Dette var et gjennomgangstema i
debatten, og Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein,
sa det slik:
«Vi er kort og godt ikke fornøyd med den stilling
kvinnen har i Kirken og den andelen kvinner vi har i
kirkelige stillinger og ledelse. Det er ikke samsvar
mellom intensjonene om likestilling og de resultater
som statistikken viser. Dette er en utfordring som Kir­
ken sjøl må ta langt mer alvorlig enn det som er tilfellet
i dag.»
Kirken tåler ikke mange slike eksempler som interpel­
lasjonen viser til. Da vil presset for å skille kirke og stat
øke, noe Senterpartiet ikke er interessert i skal skje. Sen­
terpartiet vil ha en åpen og inkluderende folkekirke som
bygger på det kristne menneskesynet, der alle mennesker
har lik rett og likeverd.
Senterpartiet vil ikke hindre en debatt om nye prose­
dyrer ved utnevning av biskoper. I første rekke ønsker vi
en mer åpen nominasjon. Skjer ikke det, bør andre tiltak
vurderes. Men etter å ha hørt statsråden svare interpellan­
ten, har jeg tillit til at vi skal finne gode retningslinjer i
framtida.
Helene Falch Fladmark (V): For Venstre vil målet
om at Den norske kirke skal være en åpen og inkluderen­
de folkekirke alltid være retningsgivende når vi som po­
litikere drøfter Kirkens organer og indre liv. En betingel­
se for å oppnå dette målet er at Kirkens organer og pro­
sessene i Kirken er demokratiske og åpne.
Representanten Dørum reiser en viktig debatt når hun
stiller spørsmål ved prosessen rundt biskopnominasjone­
ne, særlig med hensyn til åpenhet og behov for offentlig
innsyn i prosessen og kvinnenes stilling i Kirken. Jeg er
derimot mer i tvil om hun gir det rette svar på utfordrin­
gene ved å foreslå utlysning av biskopstillingen.
Statsråden påpeker at biskopnominasjonen er mer
åpen og inkluderende enn andre embetsutnevnelser, noe
jeg vil understreke er viktig og riktig. Nettopp biskopen
har en så viktig rolle som åndelig veileder, men også som
aktør i samfunnet at det er riktig at utnevnelsene får of­
fentlig oppmerksomhet.
Etter Venstres syn er det problematisk at Kirkens
valgte organer på mange måter ikke reflekterer den
mangfoldige medlemsmassen i Den norske kirke. Men i
offentlige debatter om kirkelige utnevnelser vises ofte et
engasjement hos den vanligvis tause majoritet, noe vi sy­
nes er viktig for å opprettholde Kirken som et felleseie.
Jeg er enig i det representanten Tingelstad sier om
manglende likestilling i Kirken og kvinners plass i Kir­
kens ledende posisjoner. Det er derfor positivt at statsrå­
den vektlegger behovet for å styrke kvinnenes rolle i Kir­
ken og åpner for at det skal stilles krav om at det skal no­
mineres kandidater av begge kjønn. Dette sammen med
forslaget om at Bispedømmerådets medlemmer skal ha
mulighet til å nominere sin kandidat, kan virke til at
bredden av kandidater blir større, noe som er et mål for
Venstre.
Venstre vil samtidig påpeke behovet for at nomina­
sjonsprosessen blir mer åpen, og oppfordrer derfor stats­
råden til også å vurdere hvordan det kan bli økt offentlig
innsyn i prosessen når han nå vil gjennomgå regelverket
for nominasjon av biskoper.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): Interpellanten
Dørum spør i avslutningen på interpellasjonen om stats­
råden vil endre praksis slik at prosessen blir lyst ut. Men
jeg går ut fra at meningen er å spørre om en ny praksis
hvor bispeembetet lyses ledig med mulighet for personer
med nødvendige kvalifikasjoner til å søke. Det har jo
også framgått av det som har blitt sagt. For prosessen fra
det foreligger en liste med kandidater og til utnevnelsen
finner sted er pr. i dag mer omfattende og åpen her enn
når det gjelder andre embeter og stillinger i samfunnet
for øvrig. Denne prosessen inkluderer dem som skal ha
biskopen som sin arbeidsgiverrepresentant, og dem som
skal ha ham som sin hyrde, veileder, lærer og sjelesørger.
Jeg synes interpellanten på en god måte beskrev de kvali­
fikasjoner som bør kreves av en bispekandidat. Det som
muligens var utelatt -- men jeg kan ha overhørt at det ble
sagt -- dreide seg i så fall om forpliktelser i forhold til
Kirkens lære og bekjennelse. Både geistlige og lekfolk
får være med og gi sitt syn til kjenne gjennom innstillin­
ger og uttalelser. Det samme gjør den teologiske eksper­
tise ved våre akademiske læresteder, og i tillegg kommer
Kirkerådets prioritering og biskopens begrunnede inn­
stilling.
Det er bred enighet i Den norske kirke om at denne
prosessen er omfattende nok. Den ivaretar ulike og nød­

19. jan. -- Interp. fra repr. Anneliese Dørum om nominasjon av kandidater til bispeembeter
1999 1577
vendige hensyn som gir den utnevnende myndighet til­
strekkelig grunnlag for å utnevne med bakgrunn i det kir­
kelige votum. For det må understrekes at Den norske kir­
ke er et trossamfunn og ikke en etat eller et vesen under
offentlig styring. Derfor er det viktig å respektere det in­
dre selvstyre i trossamfunnet. Samtidig er det en statskir­
ke som ordning omkring Kirkens styringsstruktur. Der­
med har også det statlige utnevningsorgan et selvstendig
ansvar for å bidra til at ordningene blir best mulig for
Den norske kirke som folkekirke. Men det betyr ikke at
staten skal gå foran i spørsmål som kan oppfattes som
inngrep i Kirkens lære. Derfor synes jeg statsråden i sitt
svar til interpellanten har gitt uttrykk for holdninger og
synspunkter som ivaretar det anliggendet hun spør om,
og som samtidig gir uttrykk for den nødvendige respekt
for Den norske kirke som trossamfunn. Det er viktig å ha
en ordning som ikke resulterer i at godt kvalifiserte kan­
didater avskjæres muligheten for vurdering i den omsten­
delige prosedyre fram til utnevnelse. Jeg er trygg på at
statsråden håndterer denne saken til beste for en styrking
av bispenominasjonen som forutsetning for påfølgende
prosedyre fram til utnevnelse.
Rolf Reikvam (SV): Det er viktig når vi diskuterer
bispeutnevnelser, å skille mellom nominasjon og pro­
sess. Det er egentlig to deler. Det første er nominasjonen,
og så er det prosessen fra nominasjonen fram til utnev­
nelse.
Når det gjelder selve prosessen fram til utnevnelse, er
den etter hvert blitt demokratisert. Flere deltar i proses­
sen. Går vi langt tilbake, var det vel bare biskopene som
deltok. Etter hvert er også ulike lekfolk kommet med i
denne prosessen, slik at selve prosessen fungerer på man­
ge måter rimelig bra. Vi kan selvsagt diskutere åpenhet,
men den demokratiske biten fungerer vel rimelig bra. Det
som er hovedproblemet, slik som jeg ser det -- og der er
jeg enig med representanten Inge Lønning -- går på selve
nominasjonen. Den fungerer ikke godt nok. Dette er ikke
bare, slik som det kan høres ut på noen, et spørsmål om
kvinner som kandidater, dette dreier seg om demokrati­
sering av en nominasjonsprosess.
Jeg tror nok at det ville være bedre å gå veien om et
system med søkere. Dette kan jeg ikke tro vil fremelske
personer med et stort ego, som representanten Lyngstad
var opptatt av. Det er heller ikke noe nytt at man åpner for
søking til bispestillinger. Det var vel slik helt fram til midt­
en av forrige århundre at den måten man søkte den type
stillinger på, var gjennom ordinær utlysing og søknad.
Det har ved bispeutnevnelser etablert seg en del selv­
bestaltede påvirkere. De har en ganske sterk påvirknings­
kraft både i forhold til selve nominasjonen og selvsagt
også i selve prosessen. Jeg tror at et system der folk sø­
ker disse stillingene vil redusere noe av innflytelsen til
slike selvbestaltede organer og personer som, som sagt,
har en sterk påvirkning på prosessen, så jeg skulle nok
ønske at statsråden i sitt videre arbeid med denne saken
ikke avviser et system med at folk søker disse stillingene.
Som statsråden sier i sitt svar, er det en viss forbedring
ved at en går tilbake til det gamle systemet, at det skal
være åpning for at hvert enkelt medlem av bispedømme­
rådet kan fremme forslag på en kandidat, slik at det ikke
skal være enstemmighet om de kandidatene som skal
fremmes. Men jeg tror nok at han bør ta enda et steg og
også åpne for at disse bispestillingene blir lyst ledig, og
at det blir søkt på ordinær måte.
Anneliese Dørum (A): Jeg vil først takke for at jeg
ble gjort oppmerksom på en trykkfeil i interpellasjonen.
Jeg vil gjerne få rette opp den først. Jeg vil da få lov til å
lese siste setning slik den skal lyde:
«Hva er statsrådens syn på dette, og vil han vurdere
å endre reglene for prosessen fram til utnevnelse av bi­
skop slik at stillingen blir lyst ut på samme måte som
andre stillinger i samfunnet?»
Jeg har med glede merket meg at det er flere talere
som har poengtert dette med åpenhet omkring bispe­
nominasjonen. Marit Tingelstad fra Senterpartiet sa at det
viktigste var at det var mer åpenhet omkring nominasjo­
nen. Det samme var Venstres representant inne på, og det
gjelder også Sosialistisk Venstreparti, slik at det er fler­
tall i denne sal for at det skal være mer åpenhet omkring
nominasjonsprosessen, og ikke som i dag lukkede møter
og ingen begrunnelser for stemmegivningen. Jeg vil da
bare vise til at statsråden har gjort det klart at han vil fore­
slå endringer i prosedyren, i reglene, og at han i den for­
bindelse også vil ta hensyn til og legge ved det som er
sagt under denne debatten. Da vil jeg be han merke seg
dette med åpenhet omkring nominasjonsprosessen, som
ikke ble løst ved de forslag som statsråden var inne på.
Dermed gjentar jeg dette at nominasjonsmøtet må være
åpent med utførlig referat av rådslagningene og begrun­
nelse for nominasjonen i hvert enkelt tilfelle.
Så vil jeg også bare si -- siden tiden løper av gårde -- at
jeg er glad for de endringer som er foreslått. De er ikke
tilfredsstillende, men det er et skritt i riktig retning. Det
blir en bedre prosess, men den blir ikke god. Men jeg sy­
nes at vi er kommet et lite skritt videre, og da får vi følge
med i det som skjer.
Før jeg går ned fra talerstolen vil jeg, siden statsråden
nå har stilt seg imøtekommende til endringer av proses­
sen, foreslå -- i hvert fall på vegne av Arbeiderpartiet -- at
det forslaget som jeg har fremmet på vegne av Arbeider­
partiet og SV, blir gjort om til et oversendelsesforslag.
Det håper jeg SV kan være enig i.
Når det gjelder forslaget fra Ursula Evje, vil jeg tilrå
Arbeiderpartiets gruppe å stemme imot det. Vi har nå
hatt en gjennomgang av dette i Stortinget, og det er Re­
gjeringen som har fått delegert ansvaret for å utarbeide
retningslinjer for nominasjonsprosessen, og nå håper jeg
bare at Regjeringen og statsråden vil følge opp det som
er sagt her i Stortinget.
Presidenten: Presidenten vil bare spørre om det er slik
å forstå at representanten mente at det var en trykkfeil i in­
terpellasjonsteksten, og at det ikke dreier seg om en me­
ningsendring.
Anneliese Dørum (A): Ja.

19. jan. -- Voteringer 1999
1578
Presidenten: Det var altså en trykkfeil. Ellers har re­
presentanten gjennom sitt innlegg gjort oppmerksom på
hva intensjonen var.
Presidenten har videre merket seg at forslaget er gjort
om til et oversendelsesforslag og har forstått den stille
kommunikasjon dit hen at også Sosialistisk Venstreparti
aksepterer en slik behandlingsmåte.
Statsråd Jon Lilletun: Eg har lytta med stor interesse
til debatten og merka meg synspunkta og har registrert ut
frå dei innlegga som har vore, at det ikkje er noko fleirtal
som ynskjer å ha eit system med utlysing. Samtidig har
eg merka meg det som representanten Dørum sa, at det er
eit sterkt ynske om openheit. Og i samband med det eg sa
i mitt fyrste innlegg, om at vi ville sende desse forslaga
ut på høyring, vil vi ta ein nøye gjennomgang av debatten
her kor det med openheit, som har kome fram i ei rekkje
innlegg, òg skal takast med. Og eg vil tru at vi treng å ta
med oss at det er ein brei prosess, og at i dei fleste tilfella
har denne prosessen fungert godt. Vi har òg heilt sikkert
eksempel på at den ikkje har gjort det. Så håpar eg at den
endringa vi gjer, skal medverke til at vi får ytterlegare le­
gitimitet i nominasjonane -- ikkje slik at vi alltid vert ei­
nige om utnemningane, men at ein seier at det var ein
god prosess og derfor aksepterer vi òg det resultatet som
vart til slutt.
Då skal ikkje eg forlengje debatten meir.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 omme.
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Stortinget går da til votering.
I sak nr. 1 foreligger det ikke noe voteringstema.
Votering i sak nr. 2
Presidenten: Under debatten er det satt fram i alt 15
forslag. Det er:
-- forslagene nr. 1­3, fra Rune E. Kristiansen på vegne av
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
-- forslag nr. 4, fra Rune E. Kristiansen på vegne av Ar­
beiderpartiet
-- forslag nr. 5, fra Ursula Evje på vegne av Fremskritts­
partiet og Høyre
-- forslag nr. 6, fra Arne Lyngstad på vegne av Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
-- forslagene nr. 7­13, fra Ursula Evje på vegne av Frem­
skrittspartiet
-- forslag nr. 14, fra Inge Lønning på vegne av Høyre
-- forslag nr. 15, fra Rolf Reikvam på vegne av Sosialis­
tisk Venstreparti
Det blir anledning til stemmeforklaring.
Rune E. Kristiansen (A): Det gjelder forslag nr. 2.
Etter det statsråden har sagt i debatten i dag, med kla­
re, positive synspunkter på dette forslaget, vil jeg på veg­
ne av Arbeiderpartiet gjøre om forslaget til et oversen­
delsesforslag.
Inge Lønning (H): Jeg vil be Høyres gruppe om å
stemme for forslag nr. 12, fremsatt av Fremskrittspartiet.
Det er i sak et forslag som vi tidligere har stått sammen
om i forbindelse med opplæringsloven.
Høyre vil stemme for I og III og mot II og IV.
Arne Lyngstad (KrF): Sentrumspartiene står bak til­
rådingen, med unntak av IV. Men ved å lese innstillingen
og merknaden som vi har, mener jeg at vi kan stemme
for forslaget, med de fortolkningene og de merknadene
som vi har lagt inn bak det. Jeg vil derfor anbefale sen­
trumspartiene å stemme for hele tilrådingen.
Videre vil jeg anbefale sentrumspartiene å gå mot alle
mindretallsforslag -- med unntak av sine egne.
Presidenten: Det antar presidenten var en grei presi­
sering!
Ursula Evje (Frp): Jeg vil anbefale Fremskrittsparti­
ets gruppe å gå inn for I og IV, men mot II og III i komi­
teens tilråding.
Rolf Reikvam (SV): Det gjelder forslag nr. 15, fra
SV. Som kjent er det nedsatt et utvalg i forbindelse med
tariffoppgjøret. Vårt forslag går noe lenger, men i og
med at det er et utvalg i sving, ønsker vi å gjøre forslag
nr. 15 om til et oversendelsesforslag.
Presidenten: Med disse stemmeforklaringer skal presi­
denten forsøke å lose dette igjennom.
Presidenten foreslår at vi først behandler forslagene
nr. 2 og 15.
Forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Ven­
streparti, er omgjort til et oversendelsesforslag, og det
betyr at ordlyden forandres i henhold til det. Forslaget ly­
der i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen å vurdere å gi eksa­
mensrett i en overgangsperiode for kursarrangører som
deltar i etter­ og videreutdanningsreformen.»
Presidenten foreslår at forslaget oversendes Regjerin­
gen uten realitetsvotering. -- Det anses bifalt.
Når det gjelder forslag nr. 15, fra Sosialistisk Venstre­
parti, er også det gjort om til et oversendelsesforslag, og
ordlyden endres i samsvar med dette. Forslaget lyder i
endret form:
«Det henstilles til Regjeringen i samarbeid med
partene i arbeidslivet å utrede en trepartsfinansierings­
ordning (staten, arbeidsgivere og arbeidstakere) som
del av støtte til livsopphold ved etter­ og videreutdan­
ning. En slik ordning skal være et supplement til andre
offentlige finansieringsordninger.»
Presidenten foreslår at forslaget oversendes Regjerin­
gen uten realitetsvotering. -- Det anses bifalt.
Så til den videre voteringsrekkefølgen:
Det voteres først over forslag nr. 7, fra Fremskrittspar­
tiet, så over forslag nr. 14, fra Høyre, videre over de
gjenstående forslag fra Fremskrittspartiet, nr. 8­13, så
over forslag nr. 6, fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, deretter over forslag nr. 5, fra Fremskritts­

19. jan. -- Voteringer
1999 1579
partiet og Høyre, videre over forslag nr. 4, fra Arbeider­
partiet, og til sist over forslagene nr. 1­3, fra Arbeiderpar­
tiet og Sosialistisk Venstreparti.
Når vi har kommet så langt, voteres det over innstil­
lingens forslag til vedtak.
Det voteres over forslag nr. 7, fra Fremskrittspartiet,
som lyder:
«St.meld. nr. 42 (1997­98) Kompetanserefomen,
sendes tilbake til Regjeringen for videre utredning av
reformens kostnader.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 79 mot 20
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.43.17)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 14, fra
Høyre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere ordninger med
overprisavskrivinger for investeringer i etter­ og vide­
reutdannelse og åpne muligheter for at enkeltpersoner
kan opprette egne utdannelseskonti med skatte­
sparefordel.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre ble med 85 mot 14 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.43.41)
Presidenten: Forslagene nr. 8, 9, 10, 11 og 13, fra
Fremskrittspartiet, tas opp til votering.
Forslag nr. 8 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
hvordan man kan øke fleksibiliteten i utdanningsinsti­
tusjonene arbeidsstokk (lærerne). Blant annet bes det
om at man vurderer å gi utdanningsinstitusjonene en
generell dispensasjon fra offentlig lovverk og regler
om ansettelser, slik at det blir lettere å tilpasse arbeids­
stokken til det behov som til enhver tid eksisterer i ut­
danningsmarkedet.»
Forslag nr. 9 lyder:
«Kommunene kan etter anbudskonkurranse inngå
avtaler med private arrangører for å dekke behov for
tilpassede tilbud for voksne innen grunnskole­
opplæring.»
Forslag nr. 10 lyder:
«Fylkeskommunene kan etter anbudskonkurranse
inngå avtaler med private arrangører for å dekke behov
for tilpassede tilbud for voksne innen videregående
opplæring.»
Forslag nr. 11 lyder:
«Permisjonsrettigheter i forbindelse med etter­ og
videreutdanning skal ikke lovfestes, men overlates til
frivillige avtaler mellom den enkelte bedrift og ar­
beidstaker.»
Forslag nr. 13 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av
konsekvensene ved å gjøre renter og avdrag på studie­
lån helt eller delvis fradragsberettiget, både med hen­
syn til tap av skatteinntekter og hvilke positive effekter
tiltaket kan ha på søkning til utdanning.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 82 mot 18
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.44.12)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 12, fra
Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å
gjøre alle former for utdanning i arbeidsforhold skatte­
fri.»
Høyre har her signalisert at de vil stemme for forsla­
get.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 69 mot 31
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.44.35)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 6, fra
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Forslaget
lyder:
«Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremme
en lovproposisjon om lovfestet plikt for fylkeskom­
munene til å tilby tilrettelagt videregående opplæring
for alle voksne som ikke har slik opplæring fra før.
Plikten forutsettes finansiert innenfor de økonomiske
rammer som er lagt inn i inntektsoverføringene i for­
bindelse med Reform 94.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre ble med 73 mot 27 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.45.01)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 5, fra
Fremskrittspartiet og Høyre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om en
tilpassing av arbeidsmiljøloven slik at lovregler for
midlertidige ansettelser, vikarer og overtidsbruk gjøres
mer fleksible.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre ble med 68
mot 32 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.45.22)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 4, fra
Arbeiderpartiet. Forslaget lyder:

19. jan. -- Voteringer 1999
1580
«Stortinget ber Regjeringen opprette et styrings­ og
utviklingssekretariat for etter­ og videreutdanning
utenfor departementene.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Arbeiderpartiet ble med 63 mot 37 stem­
mer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.45.45)
Presidenten: Det voteres så over forslagene nr. 1 og 3,
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om
individuell rett for voksne til videregående opplæring.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen snarest legge fram en
egen sak om studiefinansiering i forbindelse med etter­
og videreutdanningsreformen.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstre­
parti ble med 58 mot 42 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.46.09)
Komiteen hadde innstillet:
I.
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om in­
dividuell rett for voksne til grunnskoleopplæring.
Stortinget forutsetter at kommunenes ekstrautgifter
ved en individuell rett for voksne til grunnskoleopp­
læring dekkes av staten.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
II.
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om in­
dividuell rett til utdanningspermisjon.
Presidenten: Her har Fremskrittspartiet og Høyre gitt
til kjenne at de ønsker å stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 68 mot 32 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 15.46.54)
Videre var innstillet:
III.
Stortinget ber Regjeringen legge opp til at en større
andel av de ulike tilskudds­ og støtteordninger forvaltet
av SND blir rettet inn mot kompetanseheving i små og
mellomstore bedrifter.
Presidenten: Her har Fremskrittspartiet gitt til kjenne
at de ønsker å stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 82 mot 18 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 15.47.17)
Videre var innstillet:
IV
Stortinget ber Regjeringen etablere et system som gir
voksne rett til å dokumentere sin realkompetanse uten å
måtte gå veien om tradisjonelle prøveordninger.
Presidenten: Her har Høyre varslet at de ønsker å
stemme imot. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Ven­
stre har fått det råd å stemme for innstillingen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 87 mot 13 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 15.47.51)
Videre var innstillet:
V
St.meld. nr. 42 (1997­98) -- Kompetansereformen --
vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten er det satt fram to for­
slag. Det er:
-- forslag nr. 1, fra Anneliese Dørum på vegne av Arbeider­
partiet og Sosialistisk Venstreparti
-- forslag nr. 2, fra Ursula Evje på vegne av Fremskritts­
partiet
Ursula Evje har bedt om ordet til stemmeforklaring.
Ursula Evje (Frp): Jeg vil på vegne av Fremskritts­
partiet få lov til å gjøre om Fremskrittspartiets forslag til
et oversendelsesforslag, noe som vil lette behandlingen
her noe -- og Arbeiderpartiet slipper også å stemme imot.
Presidenten: Med denne hjelpsomme prosedyre har
presidenten registrert at begge forslag er gjort om til over­
sendelsesforslag.
Forslag nr. 1 lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen å utarbeide nye re­
gler for prosedyren fram mot utnevnelse av biskoper.»
Forslag nr. 2 lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen å legge frem egen
sak basert på en bred gjennomgang av prosedyrer og
regler for nominasjon av biskoper i den norske kirke.»

19. jan. -- Referat
1999 1581
Presidenten foreslår at forslagene oversendes Regje­
ringen uten realitetsvotering. -- Det anses bifalt.
S a k n r . 4
Referat
1. (105) Avtale mellom Kulturdepartementet og Oslo
kommune vedrørende endringer i de finansielle og
forvaltningsmessige ansvarsforholdene ved Oslo Nye
Teater og Nationaltheatret inklusive Torshovteatret
(St.prp. nr. 32 (1998­99))
Enst.: Sendes familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen.
2. (106) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Ha­
gen og Jan Simonsen om å omgjøre det betingete am­
nestiet for utlendinger som er berørt av de såkalte
Quetta­ og Laos­prosjektene (Dokument nr. 8:25
(1998­99))
Enst.: Sendes justiskomiteen.
3. (107) Forslag fra stortingsrepresentantene Ellen Gjer­
pe Hansen, Sverre J. Hoddevik og Petter Løvik om å
konkurranseutsette riksveiferjesambandene (Doku­
ment nr. 8:24 (1998­99))
Enst.: Sendes samferdselskomiteen.
4. (108) Forslag fra stortingsrepresentant Fridtjof Frank
Gundersen om at flere enn Arcus gis tillatelse til å til­
virke brennevin (Dokument nr. 8:22 (1998­99))
5. (109) Forslag fra stortingsrepresentant Steinar Baste­
sen om kartlegging av vannrør av eternitt og eventuell
kreftfare ved bruk av slike rør (Dokument nr. 8:23
(1998­99))
Enst.: Nr. 4 og 5 sendes sosialkomiteen.
6. (110) Drangedal kommune sender skriv datert 22. de­
sember 1998 med uttalelse fra kommunestyret vedrø­
rende økonomiplan 1999­2002 og budsjett for 1999
7. (111) Målselv kommune sender skriv datert 14. de­
sember 1998 med uttalelse fra kommunestyret vedrø­
rende økonomiplan 1999­2002
8. (112) Vadsø kommune sender skriv datert 23. desember
1998 med uttalelse fra bystyret vedrørende moderni­
sering av statens styring overfor kommunene
9. (113) Møre og Romsdal fylkeskommune sender skriv
datert 17. desember 1998 med uttalelse fra fylkestin­
get vedrørende nedleggelse av redningshelikopteret
på Vigra fra 1. januar 1999
Enst.: Nr. 6­9 vedlegges protokollen.
Møtet hevet kl. 15.50.