Møte tirsdag den 27. april 2010 kl. 10
President: D a g Te r j e A n d e r s e n
D a g s o r d e n (nr. 70):
1. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om sam­
handlingsreformen og om en ny velferdsreform
(Innst. 212 S (2009--2010), jf. St.meld. nr. 47 (2008--
2009) og Dokument 8:63 S (2009--2010))
2. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei
Grande og Borghild Tenden om en bedre rusbehand­
ling
(Innst. 214 S (2009--2010), jf. Dokument 8:56 S
(2009--2010))
3. Interpellasjon fra representanten Geir­Ketil Hansen til
helse­ og omsorgsministeren:
«Altfor ofte hører vi om barn som tydelig er ut­
satt for grov omsorgssvikt, der menneskene rundt dem
må ha visst om situasjonen, uten at noen melder fra
til barnevernet. Helsetilsynet regner med at i alle fall
ni barn under tre år hvert år dør av omsorgssvikt eller
mishandling. Helsetilsynets melding for 2009 slår vi­
dere fast at dette nok bare er «toppen av isfjellet», og
omtaler unnlatelsene som ukultur. Etter barnevernslo­
ven og helsepersonelloven har helsepersonell plikt til
å melde fra. Tilsynet mener dette bør defineres som
et risikoområde, og at bedringstiltak må settes i verk.
Barna det er snakk om, kan heller ikke ventes å inn­
klage brudd på lovverket som kan sikre at personell
varsler om grov omsorgssvikt. Det gir oss et spesielt
ansvar for å passe på at det offentlige gjør jobben
sin.
Hva kan Regjeringen gjøre for å sikre at helseper­
sonell melder fra slik loven krever?»
4. Interpellasjon fra representanten Torgeir Trældal til
landbruks­ og matministeren:
«I næringsvirksomhet er det viktig for utviklingen
at den selvstendig næringsdrivende selv har frihet til
å bestemme. Landbruksnæringen er i Norge pålagt en
rekke begrensninger når det gjelder både næringsfrihet
og disposisjonsrett over egen eiendom. Regjeringen
har nylig gjennomført flere innstramminger i regelverk
som griper sterkt inn i eiendomsretten og flytter makt
fra den enkelte matprodusent til offentlig forvaltning.
Et eksempel på disse innstrammingene er driveplik­
ten, der denne nå er en varig plikt for alle som eier ei­
endom med jordbruksareal. Det er også innført regler
med hensyn til bortleie av jord som innebærer at det
må inngås avtale av minst ti års varighet, og der ut­
leier ikke er gitt adgang til å si opp avtalen. Regelver­
ket innebærer betydelig merarbeid for kommunene og
svekker eiendomsretten betydelig.
Vil statsråden ta et initiativ for å myke opp i det
byråkratiske regelverket for landbrukseiendommer?»
5. Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jan­
Henrik Fredriksen, Harald T. Nesvik og Bård Hoks­
rud om fjerning av flyplassavgifter i forbindelse med
vulkanutbruddet på Island
(Dokument 8:119 S (2009--2010))
6. Referat
Presidenten: Stortingets president Dag Terje Ander­
sen og representantene Tone Merete Sønsterud, Øyvind
Halleraker, Laila Dåvøy, Aksel Hagen, Erling Sande,
Bendiks H. Arnesen og Anders Anundsen, som har vært
permittert, har igjen tatt sete.
Det foreligger tre permisjonssøknader:
-- fra Høyres stortingsgruppe om permisjon for repre­
sentanten Ivar Kristiansen for å delta i reise med
NATOs parlamentariske forsamling til de palestin­
ske områder og Israel i tiden fra og med 27. april
til og med 30. april
-- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om velferdsper­
misjon for representanten Hilde Magnusson Lydvo
i tiden fra og med 27. april til og med 10. mai
-- fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe om foreldre­
permisjon for representanten Robert Eriksson i
tiden fra og med 27. april til og med 24. mai
Disse søknadene foreslås behandlet straks og innvil­
get.
-- Det anses vedtatt.
Fra første vararepresentant for Hordaland fylke, Jette F.
Christensen, foreligger søknad om å bli fritatt for å møte
i Stortinget fra og med 27. april til og med 2. mai under
representanten Hilde Magnusson Lydvos permisjon, av
velferdsgrunner.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig beslut­
tet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i
permisjonstiden:
For Hordaland fylke Jette F. Christensen og Torill
Vebenstad
For Nordland fylke Jonni Helge Solsvik
For Nord­Trøndelag fylke Endre Skjervø
Presidenten: Torill Vebenstad og Jonni Helge Solsvik
er til stede og vil ta sete.
S t a t s r å d A n n e ­ G r e t e S t r ø m ­ E r i c h s e n
overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat).
Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal
vil framsette et representantforslag.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:04:50]: På vegne
av representantene Nikolai Astrup, Borghild Tenden og
meg selv vil jeg fremme forslag om rask iverksettelse av
samfunnsøkonomisk lønnsomme klimatiltak fra Klimakur
2020 og oppfølging av klimaforliket.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
27. april -- Dagsorden 2899
2010

S a k n r . 1 [10:05:24]
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om sam­
handlingsreformen og om en ny velferdsreform (Innst.
212 S (2009--2010), jf. St.meld. nr. 47 (2008--2009) og
Dokument 8:63 S (2009--2010))
Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til
2 timer og 20 minutter, og at taletiden fordeles slik:
Arbeiderpartiet 50 minutter, Fremskrittspartiet 30 mi­
nutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 mi­
nutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti
10 minutter og Venstre 10 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anled­
ning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar
etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replik­
ker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den
fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Are Helseth (A) [10:06:42] (ordfører for saken): Stor­
tinget behandler i dag St.meld. nr. 47 for 2008--2009,
Samhandlingsreformen, og representantforslag fra Trine
Skei Grande og Borghild Tenden om ny velferdsreform.
Representantforslaget omhandler deler av de temaer som
behandles i stortingsmeldingen.
Helse­ og omsorgskomiteen har arbeidet grundig med
Samhandlingsreformen. Jeg vil særlig rette en takk til alle
som har kommet med innspill gjennom presentasjoner i
høringer og seminarer, i debattmøter og på andre måter.
Komiteen har lyttet til innspillene, og det gjenfinnes i
innstillingen.
De sentrale temaer i Samhandlingsreformen er knyttet
til for lite samhandling mellom tjenestene, konsekvenser
av trender knyttet til sentralisering og desentralisering og
den ubyttbare verdien av god helse. Det er bred enighet
om her og nå­forståelsen og utfordringsbildet i komiteen
og i den allmenne debatt.
Vi har mye ugjort i helsetjenestene og ser betydelige
utfordringer fremover. Hovedbildet er at de mangler vi ser
i dag, vil forsterkes i årene som kommer. Gitt kjente de­
mografiske endringer og fagenes akselererende utvikling
vil helsetjenesten slik vi driver den i dag, ikke være bære­
kraftig ti og tjue år fram i tid. Den viktigste enkeltårsak til
dette vil være begrensninger i tilgangen på fagfolk fordi
årskullene av nye medarbeidere blir for små i forhold til
behovene.
Komiteens merknader viser at regjeringspartiene og
opposisjonen har valgt forskjellig resept for å gi norsk hel­
setjeneste bærekraft for fremtiden. Jeg legger til grunn at
opposisjonen selv best presenterer egen politikk og egne
forslag. Et medisinsk bilde på forskjellen kan være at op­
posisjonen legger hovedvekt på mer behandling med da­
gens medisin, så som stykkprisfinansiering og flere enkelt­
planer, mens regjeringspartiene legger fram en individuell
plan for helsetjenesten med kompetanseoppbygging, re­
habilitering og mestring. Regjeringspartiene presenterer
i Samhandlingsreformen et politisk prosjekt og vil, som
varslet, konkretisere gjennomføringen i ny nasjonal hel­
se­ og omsorgsplan, budsjettene og i varslet ny helse­
og omsorgslov. Men disse konkretiseringer må ha en fel­
les politisk retning. Og det er den vi legger her gjennom
behandlingen av Samhandlingsreformen.
Samhandlingsutfordringen var liten i tidligere tider.
Huslegens autoritet innga trygghet, samtidig som det ikke
fantes medisin verken mot tuberkulose eller lungebeten­
nelse. Fagenes utvikling har senere vært akselererende. I
dag kan vi bytte organer og gjøre ingeniørarbeid på enkelt­
gener. Dette krever at mange fagfolk arbeider sammen for
pasienten. Men for mange pasienter opplever at behand­
lingene ikke er sammenhengende. Dette skyldes både feil
i systemene og feil filosofi. Det er f.eks. ikke en norm
at fastlege eller sykehjem skal motta rapport fra et syke­
husopphold samtidig med utskrivelse. Vi har satt forvent­
ningsnivået til at 80 pst. av slike rapporter skal være ut­
sendt innen en uke. En forbedring vil kreve nye rutiner.
Men den viktigste endringen er en ny filosofi. Nelson
Mandela sa etter 27 år i fangenskap: Det vanskeligste er
ikke å forandre verden, men seg selv. Derfor må vi både
endre regelverk og sette nye normer. Samhandlingsrefor­
men vil sette krav om at det skal være samarbeidsavtaler
mellom alle sykehus og kommuner. Dette grepet vil hjel­
pe, men vil alene ikke være nok. Politisk debatt, utdan­
ningene og de etiske komiteer har sammen ansvar for at
samhandling blir en tydeligere del av fagenes etikk.
Hvor raskt vil samhandlingen bli bedre? Lover og reg­
ler kan innføres raskt og vil virke. Felles normer og etikk
endres langsommere. Derfor er denne debatten både be­
gynnelsen på riktige vedtak og begynnelsen på viktige
prosesser.
Den akselererende kunnskapsutviklingen i fagene føl­
ges av kostbar teknologi og spesialisering. Disse utviklings­
trekk virker sentraliserende. Derfor har vi fått en sam­
ling av kompetanse og oppgaver i store sykehus, selv om
mye av behandlingen like godt kan gjennomføres lokalt
gitt organisatorisk tilrettelegging og riktig kompetanse.
Gjennom Samhandlingsreformen vil vi bygge opp helse­
tilbudet i kommunene. Grunnleggende for endringen er at
tilbudet faglig skal bli minst like godt, og organiseringen
skal ta hensyn til lokale forhold. Når befolkningsgrunn­
laget gjør det mulig, vil lokalmedisinske sentre med sen­
geplasser være gode løsninger, slik det allerede er vist i
foregangskommuner.
Fastlegene er en sentral del av det lokale helsetilbu­
det og bindeledd mellom første­ og andrelinjetjenesten.
Denne ressursen må brukes riktig og ledes riktig. Dagens
avtaleverk gir kommunene grunnlag for å bruke én dag
pr. uke til offentlig helsearbeid. Dette brukes ikke fullt ut
i alle kommuner. Komiteen har i høringer fått mange inn­
spill om at offentlige legeoppgaver bør prioriteres. Regje­
ringspartiene ser behovet for å styre og lede gjennom avta­
ler og forskrift, slik at offentlig helsearbeid får nødvendig
prioritet.
Samhandlingsreformens bærende ideer understøtter ut­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2900 2010

viklingen av gode lokale helsetjenester. Derfor er Sam­
handlingsreformen en tillitserklæring til norske kommu­
ner. Mange kommuner er allerede i gang, alene eller i
samarbeid, og i år har vi startet satsingen med 230 mill. kr
til forebyggende arbeid. Kommunene vil videre få an­
svar for utskrivingsklare pasienter i sykehusene og de
økonomiske ressursene knyttet til dette.
For den øvrige finansiering har det vært flere syn på
graden av incentivstruktur. Regjeringspartiene har lyttet til
de synspunkter som har fremkommet. Noen sentrale mo­
menter har vært at generelle incentivmodeller både kan bli
for svake og være forbundet med risiko. Det er hevdet at
en generell modell med lav medfinansieringsgrad ikke vil
virke sterkt nok, samtidig som en generell modell vil ha
risiko for små kommuner. Det er viktig at incentiver vir­
ker som forutsatt. Regjeringspartiene gjør derfor en kvali­
tetssikring av dette som virkemiddel i totalfinansieringen.
Hvor raskt kan vi etablere en ny arbeidsdeling mellom
sykehus og kommuner? Den hastighetsbegrensende fak­
tor for endringen vil etter vår vurdering være fagkompet­
ansen. Kommunehelsetjenesten kan gjøre mer i takt med
rekruttering av fastleger, sykepleiere, fysioterapeuter, hel­
sefagarbeidere og andre viktige faggrupper. Behovsanaly­
ser viser at det er særlig viktig å følge opp rekrutteringen
av helsefagarbeidere
Sykehusene skal gjennom Samhandlingsreformen få
mulighet til å følge med i fagenes raske utvikling og ta
ansvar for en spisset spesialisthelsetjeneste. Sykehusene
har hatt den største veksten i antall leger og sykepleiere
de siste årene og den største budsjettveksten. Vår satsing
på sykehusene vil fortsatt være stor, og den endring syke­
husene vil oppleve, blir en lavere veksttakt, samtidig som
tilbudene i kommunene bygges opp.
Det ypperste helsegode vi kan tilby befolkningen, er
fravær av sykdom, alternativt sykdomsreduksjon tidlig
i forløpet. Mange er pessimistiske til satsing på fore­
byggende helsearbeid fordi effekten ligger fram i tid og
fordi effekt og suksess ikke er lett målbare. Vi deler ikke
et slikt syn. Tvert imot, det er grunn til optimisme og yt­
terligere satsing på forebyggende helsearbeid i tråd med
Samhandlingsreformen. Verdens helseorganisasjon sier at
80 pst. av hjerteinfarkt, 90 pst. av diabetes og 30 pst. av
forekomsten av kreft kan forebygges eller utsettes med
endringer i kosthold, fysisk aktivitet og røykevaner. Fore­
byggende helsearbeid nå trygger bærekraften i fremtidens
helsetjeneste.
I løpet av dette innlegget har 1 600 personer i Norge
vært i kontakt med sin fastlege, åtte har blitt innlagt for
øyeblikkelig hjelp i sykehusene og ett barn er født. Alle
har fått tilgang til hjelpen de trenger, uavhengig av per­
sonlig økonomi. Samhandlingsreformen dreier seg om at
vi skal organisere tjenestene slik at det samme kan være
tilfellet 10 og 20 år fram i tid.
Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:16:58]: Samhandlings­
reformen var egentlig Bjarne Håkon Hanssens reform, og
han bygde opp ganske store forventninger til denne re­
formen. Men behandlingen her i Stortinget har vist oss
at regjeringspartiene ikke har delt de ambisjonene som
Hanssen hadde. Der hvor Hanssen var klar og tydelig
på løsningene, har regjeringspartiene vært vage. Bjarne
Håkon Hanssen var f.eks. tydelig på at det viktigste var at
pasienten fikk behandling -- ikke nødvendigvis hvem man
fikk den av.
Opposisjonspartiene har kommet med mange konkre­
te forslag i denne saken, i tråd med intensjonene i refor­
men, mens Arbeiderpartiet på sedvanlig vis har blitt for­
svarer av systemene istedenfor pasientene. Mitt spørsmål
blir da: Når på veien mistet Arbeiderpartiet engasjemen­
tet for pasientene og isteden ble opptatt av å forsvare
systemene?
Are Helseth (A) [10:17:44]: Jeg har innledningsvis
lyst til å si at reformen er Regjeringens reform og Re­
gjeringens forslag. Slik jeg ser det, har engasjementet og
interessen for reformen økt i den tiden vi har arbeidet
med dette. Men i løpet av arbeidet har vi blitt veldig ty­
delige på noen tilleggsdimensjoner. En av disse tilleggs­
dimensjonene er at en stor reform i det norske samfunnet,
som denne, skal gjennomføres på en svært trygg måte for
befolkningen. Vi har store tjenesteytende sektorer i dag,
spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste, som er i
stabil drift. En endring mellom disse er det viktig å gjøre
på en trygg og kvalitetssikret måte. Det er det vi legger
opp til gjennom vår innstilling.
Bent Høie (H) [10:18:44]: I innstillingen er det tverr­
politisk enighet om at kommunene skal få et medfinan­
sieringsansvar for utskrivningsklare pasienter, men det er
ikke enighet om hvordan dette skal gjøres. I innstillin­
gen og i meldingen kommer det helt klart fram at regje­
ringspartiene har tenkt at sykehusene skal få kutt i sine
budsjetter tilsvarende det som de har av utskrivningsklare
pasienter i dag. Helseforetakene sa i høringene at det vil
innebære at de må legge ned tilsvarende når det gjelder
sengeposter.
I Aftenposten i dag kan vi lese om Edit Schmidt på 87
år, som ble for tidlig skrevet ut av sykehuset og døde som
følge av de skadene hun fikk hjemme. Jeg er redd for at
det opplegget som Regjeringen her legger opp til, kom­
mer til å føre til at enda flere pasienter, spesielt eldre, blir
for tidlig skrevet ut av sykehusene, uten at kommunene er
gjort i stand til å ta imot disse pasientene.
Hvordan har regjeringspartiene tenkt at sykehusene
skal forholde seg til at de får kutt i sine budsjetter som
følge av denne ordningen som Regjeringen legger opp til?
Are Helseth (A) [10:19:48]: Jeg velger her å ta med
meg erfaring fra noen års oversikt over og interesse for
sykehustjenestene. Hvis vi går noen år tilbake -- da sy­
kehusene var preget av svært store underskudd -- var det
vanlig at dersom en sykehusdirektør ble spurt om hvor­
for dette ikke lot seg rette opp, fikk man til svar at man
hadde så mange utskrivningsklare pasienter som var en så
stor utgiftspost for sykehuset at det forklarte underskud­
det. Så noterer jeg meg at i høringen var representanter fra
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2901
2010

de samme sykehusene nå kommet til den vurdering at det
å ha mange utskrivningsklare pasienter ikke nødvendigvis
hadde noen særlig kostnad for dem. Jeg tror nok det er en
forberedelse på en diskusjon om hvilket uttrekk som vil
være riktig.
Jeg deler representantens bekymring for at pasienter
skal bli skrevet ut for tidlig. Men når man er ferdig behand­
let, er det bedre å komme tilbake til sin hjemkommune,
og ikke være på sykehuset unødvendig.
Laila Dåvøy (KrF) [10:21:00]: Det er skrevet lite om
rehabilitering i stortingsmeldingen, men alle partier har
hatt mye fokus på dette i komitéinnstillingen, og det er vel­
dig positivt. Økt rehabiliteringssatsing vil være avgjørende
for om en fremtidig samhandlingsreform skal lykkes, etter
min mening.
Men rehabiliteringstiltak er i dag på vei til å bli redu­
sert. Hele institusjoner avvikles, ikke minst ideelle, men
vi finner også en reduksjon, f.eks. i sykehusene, når det
gjelder basseng. Vi vet at det er flere basseng som alle­
rede er nedlagt. Noen har fått beskjed fra regionale hel­
seforetak om at nå er det det siste året man får mid­
ler. Denne problematikken kjenner representanten Helseth
godt til. Det skyldes bl.a. en endring i refusjonsordningen
for fysioterapi.
Vil Arbeiderpartiet bidra til at rehabiliteringstjenester,
inkludert basseng, ikke avvikles nå i forkant av en sam­
handlingsreform der rehabilitering blir et viktig virkemid­
del?
Are Helseth (A) [10:22:11]: Jeg deler representantens
engasjement og interesse for rehabilitering som en svært
viktig del av helsetjenesten, hvor vi fortsatt har mye ugjort.
De samme pasientene som har stort behov for rehabilite­
ring, har også behov for sin gode andel av behandlingstil­
budet i helsetjenesten. Hele ideen, hele den bærende kraft
i Samhandlingsreformen, vil støtte tjenestetilbudet for de
pasienter som trenger rehabilitering.
Vi har i denne sal, bl.a. under behandlingen av budsjet­
tet, diskutert og drøftet utfordringer knyttet til endringer
i finansieringsordninger for fysioterapeuter i sykehus, og
konsekvenser for bl.a. bassengtrening.
Vi har som et prinsipp for helsetjenesten at riktig pasi­
ent skal få den riktige hjelpen, og at de økonomiske ram­
meordninger skal være overordnet, så jeg forutsetter (pre­
sidenten klubber) at helseforetakene gjorde det de mente
var (presidenten klubber) faglig riktig i 2009 og fortsetter
med det i 2010.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Per Arne Olsen (FrP) [10:23:41]: I dag skulle vi hatt
en gledens dag. I dag skulle vi sett konturene av fremti­
dens Helse­Norge. I stedet ser vi side opp og side ned med
ord -- fagre ord og gode intensjoner, men nærmest tomt
for konkret handling og håp for alle dem som har ventet
på denne saken.
Først hadde vi fire år med en rød­grønn regjering nær­
mest uten initiativ innen helsepolitikken i Norge whatso­
ever. Så, etter at Stortinget hadde gått fra hverandre etter
en fireårsperiode, og man gjorde seg klar for valgkamp,
ja da kom den, svaret på fremtidens utfordringer, den re­
formen som skulle være svaret som alle hadde ventet på.
Og faktisk var Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsre­
form god, og den fikk unison støtte fra alle hold, også fra
opposisjonen. Håpet var skapt, engasjementet vokste.
Meldingen gir et godt og presist bilde av et fragmen­
tert norsk helsevesen, hvor pasienten ofte er den tapende
part. Altfor mange mennesker og pasienter står i kø, fal­
ler igjennom eller blir behandlet på galt sted. De må vente
på nødvendig og fornuftig rehabilitering fremfor å komme
seg tilbake i arbeid.
Fremtiden ser dystrere ut om vi ikke gjør noe. Vi blir
flere, vi lever lenger, vi kan behandle sykdommer som tid­
ligere ikke lot seg behandle. Ja, alle er enige om at skal
vi klare fremtidens utfordringer, må vi starte nå.
Forventningene var skapt, og heldigvis var responsen
stor. Over hele landet startet helsearbeidere, ledere, kom­
munepolitikere, presse, forskningsmiljøer og ikke minst
private og ideelle miljøer å forberede seg. Med stort en­
gasjement og forventning ble dette lagt på skuldrene til
dette storting og denne helse­ og omsorgskomiteen. For­
ventningene ble ikke mindre av at statsminister, stortings­
presidenten selv og nåværende helseminister trakk dette
fram som den store saken som hele Stortinget burde stå
bak. Det er bakteppet når Samhandlingsreformen i dag
skal behandles -- en dag det dessverre ikke er noen grunn
til å flagge.
Da jeg søkte på Google på ordet «samhandlingsrefor­
men» det siste året, fikk jeg over 94 000 treff. Til sammen­
ligning fikk jeg 24 000 treff da jeg søkte på «rusomsorg»,
og da jeg søkte på «ventelister i sykehus», fikk jeg 22 000
treff. Det forteller litt om engasjementet. Jeg søkte også
på «Bjarne Håkon Hanssen og samhandlingsreformen»,
og det utløste 1 500 treff, noe som betyr om lag fire­fem
treff hver eneste dag han var helseminister.
Dette synes jeg sier mye om de forventninger og den
optimisme som har vært knyttet til Samhandlingsrefor­
men. Da er det et enormt paradoks at en så mye omtalt
reform nå ender i så ekstremt lite konkret. Det må faktisk
regjeringspartiene ta skylden for helt alene.
Man kan spøkefullt si at det eneste som er igjen av re­
form i dette, er selve overskriften, for som vi vet, kjenne­
tegnes reformer av vilje -- vilje til konkret handling, vilje
til konkrete forslag, økonomisk vilje og ikke minst vilje
til å endre lovverk.
De tre borgerlige partiene har lagt seg i selen for å
komme regjeringspartiene i møte. Vi hadde et reelt ønske
om å fylle reformen med et innhold og bidra til et bredt
forlik, som denne reformen både trenger og fortjener.
Hver dag får vi rapporter som viser at behovet for re­
form er til stede: Mennesker som dør mens de venter i kø
-- noen fordi det ikke er plass til dem eller fordi plassene
ikke blir benyttet. Andre -- som vi dessverre har opplevd
i vinter -- dør forfrosne fordi ingen visste at de i det hele
tatt trengte hjelp. Atter andre lever i et rusmareritt, til tross
for at de er motivert for behandling. Og er de så heldige å
få behandling, finnes det altfor ofte ikke noe ettervern, og
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2902 2010

veien tilbake til det gamle miljøet og rusen blir så altfor
kort.
Hver gang vi i opposisjonen har tatt opp problematik­
ken knyttet til at det står 260 000 mennesker i helsekø, har
svaret fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vært: Bare
vent -- Samhandlingsreformen. Hver gang vi har presset
Regjeringen på at det sto, og står, 4 500 rusmisbrukere i
kø for å få hjelp, har svaret vært: Samhandlingsreformen.
Hver gang vi har tatt opp den uakseptable situasjonen i
eldreomsorgen, har svaret vært: Bare vent på Samhand­
lingsreformen. Senest i spontanspørretimen sist onsdag
var statsministerens svar med hensyn til lokalsykehusene
og nedleggelse: Bare vent -- Samhandlingsreformen. På
hvert eneste område og i hver eneste sak har altså svaret
vært: Vi vet at det ikke er helt bra, men bare vent, snart
kommer Samhandlingsreformen.
Vel, nå har reformen kommet, og behandlingen i Stor­
tinget går mot slutten. Det er ikke ett eneste tiltak, ikke
én eneste konkret votering, ikke ett eneste element som
blir vedtatt i denne sal i dag som reduserer helsekøer, som
gir rusmisbrukere hjelp, som gir de eldre en verdig eld­
reomsorg, eller som sørger for at rehabiliteringsfeltet blir
styrket slik de fortjener.
Dagen i dag kunne vært annerledes, og den burde vært
annerledes. En samlet opposisjon fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti la tid og krefter i å komme
fram med et realistisk og godt samarbeidsdokument, med
hele 42 konkrete punkter, som vi gjerne ville diskutere
med Regjeringen, eller regjeringspartiene.
Vi i opposisjonen har fremmet disse forslagene, som
alle har det til felles at de ville sikre pasienter, brukere,
eldre osv. en bedre fremtid. De ville skape systemer som
forenkler, som gir rettigheter og som på sikt bidrar til et
mer effektivt helse­ og omsorgsvesen.
For bare kort å nevne noen: Vi har bl.a. et forslag om å
innføre årlige hjemmebesøk hos dem som har passert 75
år. Det ville koste noe å etablere det, men vi vet alle -- også
fra de kommunene som praktiserer dette -- at det reduse­
rer behovet for tidlig innleggelse på sykehjem, det ville
på sikt spart samfunnet for mye penger, og det ville gi et
bedre liv for mange av de pleietrengende vi har i landet.
Forslaget om bemanningsnorm for leger på sykehjem ville
likedan bidratt til nødvendig oppgradering faglig. Opposi­
sjonen har også foreslått å gi primærlegen rett til å skrive
pleietrengende inn på sykehjem, et forslag som igjen ville
ha vært med på å sikre en verdig eldreomsorg i Norge. Vi
har også foreslått en forsøkslov som gir muligheter for en­
gasjerte kommuner og andre -- de som har skoene på og
kjenner problemene -- som ville prøve ut modeller, til å
gjøre det. Vi forutsetter i dette forslaget at prøveprosjek­
tene må vise at de bidrar til en bedre samhandling før de
eventuelt blir allmenn politikk. På denne måten tar vi det
lokale engasjementet på alvor. Da får vi en reform som er
bygget nedenfra og opp, og ikke omvendt.
Under den forrige borgerlige regjeringen ble ventelis­
tene for nødvendig sykehusbehandling redusert. Med da­
gens regjering har de igjen økt, og er nå oppe på svimlende
260 000. Det skyldes både en underfinansiering, at man
har satt ned ISF­andelen, og at man har fått allergi mot
private løsninger. Hva gjør man så når man ser at vente­
listene igjen blir lengre? Jo, man foreslår å redusere ISF­
andelen ytterligere -- forstå det den som kan. Vår løsning
er den motsatte: Øk ISF­andelen. La det igjen bli lønnsomt
å behandle pasienter. Og ja, vi vet at det systemet ikke er
perfekt, og at bl.a. kronikere ikke alltid har kommet heldig
ut. Men la oss heller korrigere det som slår feil ut, og det
ved en gjennomgang f.eks. av DRG­systemet, som vi også
foreslår -- få inn en dynamikk og en fleksibilitet som ivare­
tar de hensyn. La oss ikke ødelegge et system som fungerer
fordi noen få faller utenfor, da reparerer vi heller det.
Det viktigste med Samhandlingsreformen var vel kan­
skje habilitering og rehabilitering, de usynlige felt. Men
det er først når vi har lyktes i å sørge for at folk ikke blir
syke eller at de som er syke, kommer tilbake i arbeidslivet
etter å ha vært syke, at vi har klart å reformere helsevese­
net. Det er på disse felt de største forventningene ligger.
Det er også her de store innsparingene for samfunnet og
den enkelte ligger. Også på dette feltet har Fremskrittspar­
tiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet konkrete for­
slag. Her ønsker vi en opptrappingsplan for habilitering
og rehabilitering. Vi må tore å si hva vi skal gjøre, og vi
må være så konkrete at det kan måles. Derfor ønsker vi
en slik konkret plan, og vi satser på å utnytte de ideelle
og private på feltet.
Dette er etter min mening pinlig, flaut, ja direk­
te trist fra regjeringspartienes side. Dette har blitt en re­
form uten innhold som sannsynligvis hadde langt større
funksjon som et valgkampdokument for regjeringspartie­
ne enn å gi pasienter og brukere i Norge et bedre helse­
og omsorgstilbud. Dagen i dag kunne ha vært annerledes.
Dette kunne ha vært dagen da et samlet politisk Norge
hadde stått sammen om den viktigste reformen i helse­
vesenet på svært mange år. Dette kunne ha vært dagen
da flagget ble heist til topps ved landets sykehjem, ved
rehabiliteringsinstitusjoner osv.
Med disse ord vil jeg også få lov til å ta opp de forslag
Fremskrittspartiet er med på i saken.
Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt
opp de forslag han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Tore Hagebakken (A) [10:34:02]: Jeg registrerer at
representanten Olsen ikke synes det er noen grunn til å si
at dette er en gledens dag. Jeg skjønner at de har hatt tunge
dager -- de har hatt landsmøte, og fortsetter svartmalinga
her i Stortinget med kanskje enda bredere pensel.
Det går et ideologisk skille i innstillinga. Det er knyttet
til hvor stor del av sjukehusfinansieringa som skal være
innsatsstyrt, og hvor stor del som skal være basisfinansiert.
Vi er opptatt av å styrke basisfinansieringa, mens Frem­
skrittspartiet og høyresida vil gjøre enda mer butikk ut av
sjukehusene. Jeg hører representanten Olsen si noe om at
vi får da heller reparere i forhold til dem som faller uten­
for. Jeg vil gjerne høre hva han har i verktøykassa når han
skal reparere i forhold til dem som faller utenfor, når han
skal styrke den innsatsstyrte delen ytterligere -- mens vi
altså vil gå motsatt vei.
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2903
2010

Per Arne Olsen (FrP) [10:34:59]: Takk for visitten
innom Fremskrittspartiets landsmøte, som for øvrig var et
meget konstruktivt og godt landsmøte. Det er alltid moro
å få gleden av å være en hel helg sammen med 400--500
FrP­ere, og ved en senere anledning vil jeg gjerne få lov
til å invitere også Hagebakken til vårt landsmøte. Vi har
en lang tradisjon for også å invitere mennesker som ikke
deler vårt syn, for å høre på dem. Da kan han også få
gleden av å oppleve et godt FrP­landsmøte.
Når det gjelder ISF, er Fremskrittspartiet faktisk veldig
stolt av å være blant de partiene som ønsker å øke ISF­
andelen, for det er et system som gjør at det lønner seg å
behandle mennesker, at det lønner seg å få mennesker til­
bake i arbeidslivet, at det skal lønne seg å gjøre det syke­
husene er best på, nemlig å behandle pasienter. Vi vet alle
-- som jeg også sa i mitt innlegg -- at det finnes enkelte
ting som faller litt utenfor i det systemet, bl.a. ved at vi
har et DRG­system som ikke er godt nok. Det ønsker vi
å gå inn på og lage mer fleksibelt.
Kjersti Toppe (Sp) [10:36:11]: Samhandlingsrefor­
ma si øvste målsetjing er at ho skal førebyggja sjukdom,
slik at færre blir sjuke. Framstegspartiet vil ha ei finan­
sieringsordning der pengane følgjer pasienten, og -- som
sagt i stad -- ein vil òg auka innsatsstyrt finansiering. Men
når pengane skal følgja pasienten, bidreg det ikkje til fø­
rebygging fordi det er etablert sjukdom, altså diagnose,
som vil utløysa pengar, og som er inngangsporten til å få
kostnadene dekt.
Spørsmålet mitt er om Framstegspartiet seriøst meiner
at dei vil ha meir førebygging i samfunnet, når dei fram­
leis held på denne finansieringsordninga som verkar mot
auka førebygging i helsesektoren.
Per Arne Olsen (FrP) [10:37:01]: Jeg deler ikke det
virkelighetsbildet med representanten Toppe. Jeg tror fak­
tisk det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, både ha et
finansieringssystem på norske sykehus som gjør det lønn­
somt å behandle de pasientene som allerede er syke, og
samtidig tenke på å ha en politikk som sørger for at folk
ikke blir syke. Det kan ikke være slik, som Arbeiderpar­
tiet og Senterpartiet nå legger opp til, at fordi vi skal satse
på habilitering, fordi vi skal satse på at folk ikke skal bli
syke, skal vi ikke lenger la det være lønnsomt å behandle
de pasientene som allerede står i kø. Det må være mulig å
ha to tanker i hodet samtidig, både ha et system som sørger
for at vi får redusert de enorme ventelistene som er skapt
under regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet,
og samtidig jobbe konstruktivt for å sørge for at folk ikke
blir syke. Nettopp derfor har Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti gode forslag på habilitering, konkrete
forslag til dette som dere ikke støtter.
Geir­Ketil Hansen (SV) [10:38:06]: Det blir en opp­
følging av det samme, og det går på finansiering, for en
meget sentral del av hele reformen er at finansieringen skal
dra i samme retning som målsettingen i reformen. Målset­
tingen i reformen handler om forebygging, tidlig innsats
og samhandling. Fremskrittspartiet vil ha mer stykkpris­
finansiering av sykehusene -- jeg tror de egentlig ønsker
100 pst., det kan de jo bekrefte. De vil ha stykkprisfinansi­
ering av sykehjemmene, og de vil ha stykkprisfinansiering
av kommunehelsetjenesten. Vi kan gjerne dra det videre:
De vil ha stykkprisfinansiering av skolen også. Det er det
store stykkprisfinansieringspartiet på Stortinget, kan man
vel si.
Man kan si mye om stykkprisfinansiering og markeds­
orientering av offentlig sektor og finansieringsmodeller,
men ingen av disse elementene var laget for forebyg­
ging, for samhandling mellom nivåene. Det tror jeg komi­
teen og representanten Olsen fikk bekreftet da vi var på
komitébesøk hos Kaiser Permanente i USA.
Jeg må spørre representanten: Hvor i verden har han
eksempler på at dette fungerer?
Per Arne Olsen (FrP) [10:39:16]: Det er slik at selv
om representanten Hansen gjentatte ganger i Stortinget
sier at vi ønsker 100 pst. stykkprisfinansiering på alt her i
samfunnet, medfører ikke det riktighet, selv om det gjen­
tas. Merkelappen at vi er det store stykkprisfinansierings­
partiet, tar jeg med stor glede og beholder på partiet, for
det er en politikk vi faktisk er veldig stolte av, en poli­
tikk som faktisk har fått helsekøer ned i dette landet, og
en politikk vi faktisk trenger mer av. Jeg tar gjerne en de­
batt om stykkprisfinansiering når som helst og ville gjer­
ne hørt hva Hansen har som alternativ. For den politikken
som Regjeringen fører, har bidratt til det motsatte, f.eks.
at helsekøer blir lengre når man har redusert stykkpris­
andelen. Så når Hansen nå sier at det sentrale punktet i re­
formen er finansiering, hadde det vært spennende å spør­
re tilbake, selv om jeg selvfølgelig ikke får noe svar: Hva
er regjeringspartienes svar på finansiering? Det er én av
flere ting som henger i løse luften når denne saken i dag
er vedtatt.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Bent Høie (H) [10:40:37] (komiteens leder): Dagen i
dag kunne vært en viktig dag for pasientene og norsk hel­
sevesen -- en dag da en staket ut en ny kurs og en ny po­
litikk som gjorde helsevesenet vårt bedre for pasientene
og samtidig mer bærekraftig for framtiden. Dessverre vil
dagen i dag også bli en ny dag der en taper mer tid for å
gjøre nødvendige endringer.
Vi har et av verdens beste helsevesen, det løser daglig
ufattelige utfordringer -- de leger, de trøster og de pleier
tusenvis av pasienter hver eneste dag. Allikevel har vi
store utfordringer. Derfor nedsatte Bondevik II­regjerin­
gen i oktober 2003 Wisløff­utvalget for å utrede hvordan
vi skulle få et helsevesen som henger bedre sammen, til
beste for pasienten. Utvalget kom med sine anbefalinger
i februar 2005, og høringen var over rett før regjerings­
skiftet i 2005. Der ble utredningen liggende og samle støv i
skuffen til helseminister Brustad, og i den skuffen lå ikke
utredningen alene.
Da Bjarne Håkon Hanssen overtok, blåste han støv av
utredningen og gjorde den til sin sak. Det var bra! Våren
2009 kom det mange spennende synspunkter fra helsemi­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2904 2010

nisteren. Han ville gripe fatt i det grunnleggende proble­
met -- kommunestrukturen. Det skulle være nye lokale hel­
sehus og helsekommuner. Dette ble dessverre raskt skutt
ned av regjeringspartneren Senterpartiet.
Høyre støttet helhjertet opp om at Stortinget måtte få
en stortingsmelding om samhandling. Vi etterlyste mel­
dingen flere ganger, og var tydelige på våre krav til en slik
melding før den ble lagt fram:
1. Den må inneholde en forpliktende plan for å ruste opp
kommunale helse­ og omsorgstjenester.
2. Vi må få større og mer robuste kommuner som er i
stand til å gi pasientene bedre helsetilbud.
3. Det må flyttes mer på leger og mindre på pasienter.
4. Det må være flere avtalespesialister, og helsestasjonene
og skolehelsetjenesten må styrkes.
5. Vi må ha en plan for telemedisin.
6. Kommunenes kompetanse og kvalitet på tjenestene må
styrkes gjennom:
a) flere sykepleiere
b) at leger i sykehjem tjener like mye som leger i
sykehus
c) kunnskapsløft for de mer enn 30 pst. ufaglærte i
omsorgssektoren
d) mer forskning og fagutvikling i den kommunale
helse­ og omsorgstjenesten.
7. Vi må få en rehabiliteringsreform.
8. Det må være raskere helsehjelp, og køene må kuttes.
9. Sykehusene må utvikles, ikke minst når det gjelder
kvalitet og mangfold.
10. De privatpraktiserende legene må få forbli privatprak­
tiserende.
Hvis Regjeringen mente alvor med invitasjonen om et
bredt forlik om denne saken, regner jeg med at de også
hadde satt seg godt inn i Høyres ti krav.
Meldingen svarte ikke til våre krav, men vi opplev­
de at samarbeidsinvitten sto ved lag. Det ble uttalt både
fra den nyvalgte stortingspresidenten, den nye helse­ og
omsorgsministeren og statsministeren. Den samme hold­
ningen opplevde vi også i Stortingets helse­ og omsorgs­
komité. Overraskelsen var derfor stor da vi kontant ble av­
vist etter at opposisjonen hadde samlet seg om en felles
politikk. Vi hadde forhandlet oss fram til et felles grunn­
lag som tok vekk partienes særstandpunkter, og vi hadde
også tatt vekk punkter vi var enige om, men som vi visste
ikke var mulig å få gjennomslag for -- f.eks. nedleggel­
se av de regionale helseforetakene. Dermed hadde vi på
mange måter gjort halve jobben. Men de rød­grønne kre­
ver samhandling av helsetjenesten, men evner ikke å sam­
handle med opposisjonen for å få en robust reform. Erfa­
ringer fra tidligere helsereformer, som eldrereformen og
opptrappingsplanen for psykiatri, tilsier at der en har brede
forlik, forpliktende konkrete planer forankret i Stortinget,
blir disse fulgt opp.
Jeg tror ikke det er mine kollegaer i komiteen sin skyld.
Det skyldes at Regjeringens ledelse ikke ga dem hand­
lingsrom til å forhandle. En regjering som er stykkevis og
delt, har ikke grunnlag for å snakke med andre. Stortings­
meldingen hadde gjort sin jobb som helsepolitisk lynavle­
der i valgkampen. Nå er arbeidet med nytt innhold flyttet
over i et statssekretærutvalg -- før Stortinget har sagt sitt
her i dag. Det er i seg selv et demokratisk problem.
Det mest positive som har skjedd i denne saken, står op­
posisjonen for. Vi har gjennom denne prosessen arbeidet
oss fram til en konkret plan for store deler av Helse­Norge
som er klar til gjennomføring etter valget i 2013. Dette er
en plan som jeg opplever har fått bred støtte i helsevesenet,
blant pasientorganisasjonene og de ansatte i kommunene
og spesialisthelsetjenesten. Jeg vil takke mine kollegaer i
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti for et godt sam­
arbeid, som jeg mener vil ha stor betydning i årene fram­
over. Jeg er også glad for at Venstre gir utrykk for at de
støtter mye av dette arbeidet.
Vi har en helt annen tilnærming til reformen enn det
regjeringspartiene har. Vi mener at samhandling med og
om pasienten først og fremst foregår mellom dem som
møter pasienten. Det er mennesker som skal samhandle.
Meldingen er i altfor stor grad preget av at det er systemer
som skal samhandle, ja, en kan av og til få inntrykk av at
hovedproblemet er at sykehusdirektørene ikke samhandler
nok med rådmannen i kommunen.
De som jobber i helsevesenet, ønsker å samhandle og
har gode ideer til hvordan det skal samhandles. Men de
møter to sentrale hindringer: økonomi og lovverk. Derfor
foreslår vi å fjerne disse to hindringene for samhandling.
Vi etablerer øremerkede midler til samhandlingsprosjek­
ter, på mange måter i samsvar med det Wisløff­utvalget
foreslo. Så foreslår vi en forsøkslov, der departementet
får vide fullmakter til å godkjenne samhandlingsløsninger
som går på tvers av lovene, og som krever innsats fra både
spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
På mange måter mener vi at Samhandlingsreformen
skal bygges nedenfra og opp -- med ulike løsninger i ulike
deler av landet. Dermed sikrer vi oss også mot det som jeg
oppfatter som den største faren med Regjeringens tilnær­
ming -- at en starter nedbyggingen og innstrammingen av
spesialisthelsetjenestens tilbud før en har bygd opp tilbu­
det i kommunehelsetjenesten. Dette erfarte vi både i PU­
reformen og i psykiatrireformen. Det er så mye lettere å
bygge ned og holde tilbake enn å bygge opp og etablere
nye tilbud.
Denne reformen kan ikke bli et nullsumspill, der opp­
bygging av tilbudet i kommunene år for år skal finansieres
gjennom nedbygging av spesialisthelsetjenesten, slik Re­
gjeringen legger opp til. Det må være kommunenes evne
til å løse utfordringene som må styre farten. Forebygging
gir ikke resultat samme året som en bevilger penger til det.
Den sykdoms­ og aldersutviklingen som reformen be­
skriver, krever ikke bare mer samhandling, den krever også
mer å samhandle om. Dette gjelder spesielt tilbudet til
kronisk syke, enten de er revmatikere, psykisk syke eller
rusmiddelavhengige. Vi mener det står igjen et vesentlig
ledd etter opptrappingsplanen i psykiatri, nemlig et tilbud
på kommunalt nivå som ikke krever henvisning fra fast­
legen, men som kun krever at pasienten -- helst sammen
med fastlegen -- banker på nabodøren, til en psykolog eller
psykiater som kan hjelpe der og da.
I dag morges opplevde jeg å få en trist overlevering.
Det var rehabiliteringsaksjonen som kastet inn håndkleet.
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2905
2010

De fleste av landets pasientorganisasjoner har nå i flere år
arbeidet for å få et politisk løfte om en opptrappingsplan
for rehabilitering til å bli mer enn det de kaller «bla, bla»,
nemlig en realitet. Men nå har de gitt opp denne aksjons­
formen. De takket komiteen for samarbeidet, men måtte
konstatere at de ikke hadde oppnådd det de ønsket.
Alt tyder på at det rød­grønne flertallet også i dag vil
stemme ned et forslag om en forpliktende opptrappings­
plan for rehabilitering, en plan som er helt nødvendig for
å få gi Samhandlingsreformen et innhold.
Heller ikke de pasientene som kanskje opplever de mest
dramatiske konsekvensene av manglende tilbud og sam­
handling, får i dag lovnader om en opptrapping. Det er de
rusmiddelavhengige. Det er ikke grenser for hvor sterke
ord rød­grønne politikere har vært villige til å bruke for å
beskrive dagens tilbud, men forslag fra oss om forbedrin­
ger blir også i dag stemt ned. Etablering av flere behand­
lingsplasser og bedre samhandling om ansvaret for denne
pasientgruppen er kanskje det enkelttiltaket som raskest
kunne gitt positive resultater for pasienter i Helse­Norge
i dag.
Det er ett område som jeg vil trekke fram, som er po­
sitivt, og som komiteen har samlet seg om, og det er at
det er behov for en nasjonal plan for nye IT­løsninger i
helsesektoren. Det vil være helt avgjørende for å få til en
konkret samhandling mellom de ulike sektorene at en har
gode IT­løsninger, etablerer pasientportaler og bruker ny
teknologi -- ikke minst for å sikre seg at pasienten i stør­
re grad blir deltaker og selv samhandler inn mot helse­
tjenesten for å få informasjon som gjør det mulig å selv
starte forebyggende helsearbeid og å bruke den informa­
sjonen man får fra helsetjenesten, til å gjøre endringer i
livet sitt som gjør at en ikke blir sykere. Dette har komi­
teen fått godt demonstrert, bl.a. i USA. Her er jeg glad for
at det er bred politisk enighet, og jeg er spent på hvordan
Regjeringen har tenkt å følge opp disse merknadene.
Jeg har registrert at Regjeringen mener at opposisjo­
nens politikk blir for dyr. Det er jeg helt uenig i. Det kos­
ter mer å la folk bli syke, uten å lære dem å leve med
sykdom -- som følge av manglende rehabiliteringstilbud.
Det koster mer å la rusmiddelavhengige bli avruset og så
sendt tilbake til rusmiljøet før de får behandling -- som
følge av manglende behandlingstilbud. Det koster mer å
la ideene og entusiasmen til tusenvis av helsearbeidere
som ønsker samhandling, dø ut i påvente av en rød­grønn
«grand design»­løsning som skal tre ett system ned over
hele Norge.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tove Karoline Knutsen (A) [10:51:07]: Samhand­
lingsreformen peker på at vi i dag har verken et oppdatert
lovverk eller tilstrekkelig kompetanse til fullt ut å utnytte
IKT til samhandling i helsesektoren. I den forbindelse har
det vært selsomt å se at Høyre stritter imot mye av dette,
både når det gjelder å få til gode helseregistre og mulig­
het til å la pasientopplysninger følge pasienten på tvers av
virksomheter. I en debatt mellom representanten Høie og
meg skriver han følgende i Avisa Nordland 11. mars i år:
«Knutsens regjering har for øvrig gått inn for bred
adgang til utveksling av pasientjournaler på tvers av
sykehusene, noe Legeforeningen har betegnet som det
mest alvorlige anslaget mot taushetsplikten i vår tid.»
Etter utallige oppfordringer om å gjøre noe med da­
gens uholdbare praksis, både fra leger, teknologimiljøer
og pasienter, er mitt spørsmål: Er Høyre klar for å mode­
rere sitt syn og gå inn for bedre samhandling ved at f.eks.
elektroniske pasientjournalopplysninger skal kunne følge
pasienten på tvers av institusjoner, nivåer og virksomheter?
Bent Høie (H) [10:52:10]: Jeg oppfatter at represen­
tanten Knutsen med vilje prøver å misforstå Høyres stand­
punkt i disse sakene. Høyre har aldri vært imot å ta i bruk
nye IT­løsninger, aldri vært imot å utveksle informasjon
mellom de ulike nivåene i de tilfellene der utveksling av in­
formasjon er nødvendig for å gi pasienten god helsehjelp.
Grunnen til at vi reagerer mot regjeringspartienes lovfor­
slag i Stortinget, er at de er blottet for personvernhensyn.
Det å eksponere en pasientjournal for alle de tusen ansat­
te i helsetjenesten uten å ha en kontrollert tilgang -- som
vi f.eks. så i tilfellet Kaiser Permanente, der et sikkerhets­
glass måtte knuses hvis en var i en alvorlig situasjon, den
type personverntiltak -- viser at Arbeiderpartiet viderefø­
rer sin dårlige og lange tradisjon for ikke å bry seg om per­
sonvern, og der de tror at personvern er det samme som
IT­sikkerhet.
Geir­Ketil Hansen (SV) [10:53:24]: I Samhandlings­
reformen er det understreket betydningen av at kommu­
nene blir styrket, at kommunehelsetjenesten blir rustet
opp, og at kommunene også får en sterkere styring av
legetjenesten. I dag er det en privatisert ordning under
fastlegeordningens ramme -- på mange områder vellykket.
Det er en avgjørende forutsetning at kommunene får
en sterkere styring og får mulighet til å håndtere bl.a.
sykehjemsdriften -- dette ut fra intensjonen om det fore­
byggende folkehelseaspektet og at legetjenesten blir en del
av dette. Dette har Høyre ikke vært enig i og har en merk­
nad som går ut på at man skal fortsette slik som nå. Kan
Høie begrunne dette nærmere?
Bent Høie (H) [10:54:22]: Jeg mener det ligger en stor
utfordring i det at vi har en altfor dårlig legedekning på sy­
kehjemmene i dag. Derfor har Høyre, Kristelig Folkeparti
og Fremskrittspartiet i denne innstillingen foreslått at en
skal ha nasjonale «bemanningsnormer for legedekningen
ved sykehjem», noe de rød­grønne partiene vil stemme
imot.
Det står ikke én eneste stilling ledig i Norge i dag knyt­
tet til det å jobbe som lege på sykehjem. Utfordringen er
ikke å få leger til å søke på disse stillingene, men å få
kommunene til å opprette dem. Når kommunene oppretter
dem, ønsker vi de beste legene dit. Det får vi ikke gjennom
tvang. Hvis de rød­grønne politikerne tror at en vil kunne
heve statusen for eldreomsorgen i Norge ved å gjøre det
å jobbe med eldre mennesker til tvangsarbeid, ønsker jeg
dem lykke til.
Blant annet foreslår opposisjonspartiet Venstre å gjøre
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2906 2010

noe med lønnsnivået for leger som jobber i kommune­
helsetjenesten. Det er jo ikke rart at de flinkeste legene
som jobber med de vanskeligste pasientene, søker seg til
spesialisthelsetjenesten, når de opplever helt andre fagli­
ge utfordringer og helt andre lønnsnivåer i spesialisthelse­
tjenesten enn det de gjør i kommunehelsetjenesten.
Ola Borten Moe (Sp) [10:55:33]: Representanten
Høie prøvde seg med en historiebeskrivelse innledningsvis
i innlegget sitt som fortjener å korrigeres. Han sa at pro­
gressive forslag fra Bjarne Håkon Hanssen ble skutt ned
av Senterpartiet. Det er feil. Senterpartiet har tvert imot
en offensiv inngang til dette. Vi var det første partiet som
programfestet dette, basert på lokale erfaringer. Mange av
våre folk rundt omkring i kommunene har -- sammen med
mange andre -- allerede gjort mye av den jobben dette
handler om.
Mitt spørsmål dreier seg imidlertid om Høyres hang
til å gjøre dette til en strukturreformering av kommunene
-- man heiser den kampen svært høyt. Jeg vil minne om at
forrige gang Stortinget vedtok store endringer i kommu­
nesektoren, gikk det ti--tolv år med forberedende arbeid.
Her tar Høyre til orde for å gjøre det på svært kort tid. Jeg
tror det er en fullstendig avsporing av debatten, der kom­
munene kommer til å bruke tid på struktur istedenfor på
å løse oppgavene for folk.
Bent Høie (H) [10:56:37]: Det kan umulig stemme at
Ola Borten Moe har lest denne innstillingen. Alle de fel­
lesforslagene som Høyre, Kristelig Folkeparti og Frem­
skrittspartiet har lagt fram, er basert på dagens kommune­
struktur, og der vi tar opp det forslaget som Senterpartiet
skjøt ned før det ble lagt fram, nemlig at vi skal bruke
både lovverk og øremerkede midler for å sikre at de kom­
munene som er for små til å løse de nye helseoppgavene,
blir tvunget til å samarbeide med andre kommuner for å
skape et tilstrekkelig kompetansemiljø for å kunne ta vare
på pasientene. Med Senterpartiets tilnærming, å overføre
ansvaret til kommunene uten å gi dem verken penger eller
kompetansemiljø for å kunne håndtere utfordringen, er det
pasientene som blir nødt til å betale den høye prisen.
Og dessverre, når det gjelder den andre diskusjonen,
nemlig diskusjonen om kommunestruktur -- som vi gjerne
tar med representanten Borten Moe når som helst -- er det
faktisk de svakeste i samfunnet vårt som i dag betaler den
høye prisen for Senterpartiets motstand mot en grunnleg­
gende endring i det norske samfunnet, nemlig det å gjøre
noe med kommunestrukturen.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Geir­Ketil Hansen (SV) [10:58:03]: Det er det lang­
siktige perspektivet som må legges til grunn når vi skal
debattere Samhandlingsreformen, de utfordringene Norge
vil få sett i et 20--25 års perspektiv, kanskje -- ikke det kort­
siktige, som til daglig dominerer mediebildet, og heller
ikke neste års budsjett, men det langsiktige.
Vi vet ganske mye om situasjonen 20--25 år fram i tid.
Antall personer over 67 år vil fordobles innen 2050. Antall
personer over 80 år vil øke fra 218 000 i 2007 til 325 000
i 2030 og til over 500 000 i 2050.
Det er ikke et problem at folk lever lenger her i lan­
det, det er gledelig og vil være en ressurs også for framti­
den. Men samtidig vet vi at helsevesenet vil bli stilt over­
for store utfordringer. Vi får flere helseplager når vi blir
eldre. Sykdommer som kreft, kols, hjertesvikt og demens
vil øke i omfang. Behovet for helsepersonell vil øke. Det
er beregnet at dersom det fortsetter som i dag, vil vi om
ti år mangle 43 000 årsverk i helsesektoren.
Vi har i dag en markant økning i livsstilssykdommer.
Det er den dominerende utfordringen i den vestlige ver­
den. 200 000 nordmenn har kols, 66 000 har demens -- tal­
let vil fordobles fram til 2035 -- og 235 000 har diabetes.
Man regner med at halvparten av alle voksne i Europa og
ett av fem barn er overvektige. Verdens helseorganisasjon
har erklært fedmeepidemien som en av hovedhelseutford­
ringene i årene som kommer. Psykisk helse og rus vil få
et betydelig økt omfang fram mot 2030, og i framtiden vil
det være 24 000 nye krefttilfeller hvert år.
Disse betydelige utfordringene som vi står overfor, vil
ikke la seg løse på sykehusene. De lar seg heller ikke
behandle bort.
Derfor er hovedmålsetningen i Samhandlingsreformen
helt riktig. Fokuset i helsepolitikken skal dreies mot tidlig
innsats, mot forebygging og, ikke minst, mot mer satsing
på det primærforebyggende, på folkehelseperspektivet.
Her kan vi låne ord fra en tidligere filosof, Hippokrates,
som allerede 400 år f.Kr. sa: Visstnok er det riktig å hjel­
pe syke folk å bli friske, men like viktig er det å forhindre
at friske folk blir syke.
Minst 40 pst. av alle ikke­smittsomme, kroniske livs­
stilssykdommer vi påføres, kan forebygges gjennom bedre
livsstilskontroll.
Samhandlingsreformen bygger på målsettingen om å
redusere sosiale helseforskjeller, at alle skal ha et likever­
dig tilbud av helsetjenester uavhengig bosted, personlig
økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssitua­
sjon -- kort ventetid, behandling og pleie mest mulig nær
brukerne. Det oppnår vi aller best ved å styrke kommune­
helsetjenesten, økt satsing på folkehelsearbeid, etablering
av lokalmedisinske sentra og ikke minst gjennom utvikling
av lokalsykehusenes rolle i spesialisthelsetjenesten.
Det har vært en del debatt om lokalsykehusene den
siste tiden. La meg bare understreke at lokalsykehusene
representerer et viktig fundament i den strategien som lig­
ger til grunn for Samhandlingsreformen. De represente­
rer en nærhet, de representerer tidlig innsats, og de er en
bærebjelke i det desentraliserte helsevesenet i landet vårt.
Kommunehelsetjenesten skal gis høyeste prioritet i
årene som kommer. Mens spesialisthelsetjenesten har hatt
den største økningen i økonomiske og personellmessige
ressurser de siste ti årene, har kommunehelsetjenesten sak­
ket akterut. Det illustreres best når vi ser på økningen av
legeårsverk. Antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten
økte med 1 840, til 11 000 i perioden 2002--2009, mens det
i det samme tidsrommet for kommunene bare økte med
250, til 4 000.
Kommunene må gjennom lovverket gis et tydelig an­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2907
2010

svar som gjenspeiler folkehelseperspektivet, forebygging
og tidlig intervensjon. Ikke minst må den koordinatorrol­
len som også fylkeskommunene har fått i folkehelsearbei­
det, tydeliggjøres. Et styrket samarbeid mellom kommu­
nene, fylkeskommunene, de regionale helseforetakene og
ikke minst den tredje sektor -- den frivillige sektor -- må
utvikles for å nå målsettingen.
Komiteen har også framhevet den store betydningen
foreldre, barnehager og grunnskolen har for en god start
på livet, og ikke minst for å redusere forskjellene i levekår
og helse. Det er nærmest slik i dag at en gutt som fødes i
bydelen Sagene i Oslo, kan regne med å leve til han blir
68 år. Hadde han blitt født i Vestre Aker, er prognosene
gode for at han hadde blitt over 80 år. Selv om levealderen
øker i alle gruppene her landet, tar de høyest utdannede
mye større steg enn andre. Kort utdanning -- og hva slags
arbeid du har -- har ofte stor betydning for og innvirkning
på levealder og øker sannsynligheten for tidlig død.
De sosiale ulikhetene i helse vil øke mer i Norge enn
i vestlige land det er naturlig å sammenligne oss med.
Det understreker betydningen av å prioritere forebyggende
helse.
Det har vært tverrpolitisk enighet i komiteen om at ha­
bilitering og rehabilitering må få en tydelig plass både i
kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Det
er ikke godt nok slik det er i dag. Det går fram av en under­
søkelse at det er tilfeldig hvem som får et relevant tilbud,
og hvem som ikke får det. På dette området trengs det mer
forskning. Derfor må dette feltet prioriteres sterkere i det
videre arbeidet med gjennomføringen av reformen.
I et sammenlikningsperspektiv hvor et individuelt pa­
sientløp forutsetter gode, tilpassede og samstemte opp­
legg, må habilitering og rehabilitering bli en naturlig del
av pasientforløpet for de pasientgruppene som trenger det.
Også arbeidslivsdimensjonen må styrkes i oppfølgin­
gen av Samhandlingsreformen. Samhandlingen mellom
Nav og helsetjenesten må gjennomgås. Gode og tilpas­
sede rehabiliteringstilbud vil gi raskere tilbakeføring til
arbeidslivet.
Svært avgjørende for om vi vil makte utfordringe­
ne i årene som kommer, er om vi makter å rekrutte­
re nok helsepersonell og personell med rett kompetanse.
I meldingen angis behovet for å være mellom 95 000 og
135 000 fram mot 2030, samtidig som tilgangen på hel­
sepersonell vil øke med om lag 100 000. Dagens utdan­
ningskapasitet holder fram til 2020. Det tar flere år å
utdanne helsepersonell. Derfor må opptrappingen av ka­
pasiteten starte nå. Utfordringen på dette området vil
kreve et nært samarbeid mellom helsesektoren og ut­
danningssektoren, og ikke minst mellom kommunesekto­
ren og utdanningssektoren. Jeg vil understreke at helse­
utdanningen på en helt annen måte enn i dag må bygge
opp under behovet for flere leger, sykepleiere, psykolo­
ger, fysioterapeuter m.fl. i kommunehelsetjenesten. Det
vil bl.a. bety et betydelig større behov for praksisplasser
i primærhelsetjenesten. Det desentraliserte utdanningstil­
budet må bygges ut slik at vi oppnår gode geografis­
ke forskjeller med tanke på helsepersonell rundt om i
landet.
Med denne reformen legger vi opp til grunnleggende
endringer av helsetjenesten for mange år framover.
En av de aller viktigste faktorene for at vi skal nå mål­
settingen med reformen, er at reformen finansieres med
friske penger, og at innretningen i økonomien blir slik at
den stimulerer til samhandling, til forebygging, til reha­
bilitering og habilitering. Dagens finansieringsmodell for
spesialisthelsetjenesten gjør ikke det, og den var heller
aldri ment å gjøre det. Det stimulerer til økt volum, flest
mulig behandlede og etablering av et markedssystem med
konkurranse om personell, penger og pasienter.
Finansieringen av spesialisthelsetjenesten må legges
om slik at den drar i samme retning som målsettingen i
Samhandlingsreformen. I SVer vi veldig fornøyd med den
endringen som nå kommer, nemlig at basisbevilgningen
til sykehusene økes til 70 pst.
Hele finansieringssystemet må gjennomgås på nytt. Jeg
mener også at vi må se kritisk på om incentivene når det
gjelder finansieringen av fastlegeordningen, drar i samme
retning som målsettingen av reformen. Fremskrittspartiet
og Høyre går i motsatt retning: mer stykkpris, mer av en
finansieringsmodell som definitivt ikke var laget for den
reformen vi skal vedta i dag. De går med åpne øyne inn
for å kjøre på med løsninger som ikke fungerer etter hen­
sikten, men vi vet at det kan være vanskelig å tenke kritisk
og konstruktivt når holdningene er religiøst fundamentert.
Forslaget om en kommunal medfinansieringsmodell
på 20 pst. er delvis lagt til side. Vi må være sikre på at
den økonomiske oppfølgingen av reformen gir de ønskede
resultater. Derfor vil medfinansieringen i første omgang
gjelde for utskrivningsklare pasienter. Komiteen under­
streker også at øremerkede overføringer til kommunene,
slik det var gjort i psykiatriplanen, er veien å gå videre for
å finansiere reformen.
Jeg vil understreke at det arbeidet som nå skal gjøres
i Regjeringen for å få på plass økonomien, blir særdeles
viktig, og at den overordnede målsettingen i Samhand­
lingsreformen -- forebygging, folkehelse, tidlig innsats, ha­
bilitering og rehabilitering -- må legges til grunn når de
økonomiske virkemidlene skal lages. Får vi incentiver som
spriker i alle retninger, vil vi ikke lykkes.
Jeg har litt mer, president, men jeg skal ikke forsøke å
ta det nå, siden det nærmer seg slutten.
Presidenten: Tiden er allerede ute, og det er et godt
råd ikke å prøve seg da!
Det blir replikkordskifte.
Per Arne Olsen (FrP) [11:08:34]: Det var et inter­
essant innlegg å høre på, med en god situasjonsbeskrivel­
se og nok en gang helt uten konkrete tiltak som kunne
bedret situasjonen. Men jeg har lyst til å sitere litt fra SVs
program for denne stortingsperioden, der det står:
«Planen» -- altså en rusplan -- «må innebære øre­
merkede midler til rusfeltet både i kommunene og i de
regionale helseforetakene. I tillegg skal behandlings­
køene være fjernet i løpet av stortingsperioden ved at
eksisterende tilbud utnyttes og nye behandlingsplasser
opprettes med øremerkede midler.»
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2908 2010

Når vi samtidig ser at det står 4 500 mennesker i kø,
og de borgerlige partiene i forslag til denne reformen sier
at man umiddelbart må ta i bruk den ledige kapasiteten i
privat og ideell sektor, er mitt spørsmål: Hvordan kan SV
være imot våre forslag, som i realiteten innebærer å innfri
SVs eget program?
Geir­Ketil Hansen (SV) [11:09:32]: Jeg mener at ram­
men for rusbehandling ble økt med 150 mill. kr på årets
budsjett.
Jeg vil ellers understreke at reformens innhold, hoved­
grepet i reformen, er veldig godt tilpasset de utfordringene
vi har innenfor rusfeltet, nemlig forebygging, tidlig inn­
sats og rehabilitering. Det er det som er avgjørende for at
vi skal lykkes, og er det som har vært mangelvare så langt.
Derfor er vi svært godt fornøyd med innholdet i reformen
og den oppfølgingen som vil komme også på rusfeltet.
Sonja Irene Sjøli (H) [11:10:23]: SV mener at spørs­
målet om hvorvidt den innsatsstyrte finansieringen skal
være 30 pst., 40 pst. eller 50 pst., er et grunnleggende
ideologisk spørsmål. Men dersom skillet mellom en varm
sosialpolitikk og en kald markedstenkning går ved 30 pst.
ISF, har jo SV selv ført en kald markedspolitikk i fem år.
I NOU for 2003:1 om innsatsstyrt finansiering påpe­
kes det at en høyere andel ISF bidrar til økt pasientbe­
handling, og at en redusert ISF­innsats først og fremst gir
en bedre kostnadskontroll enn å redusere sykehusets in­
centiv til å behandle pasienter. Utvalget foreslo faktisk at
flere, både psykisk syke og rusbehandlede, bør omfattes
av denne finansieringen. Det støtter vi, fordi det skal lønne
seg å behandle flere pasienter.
SVs opplegg innebærer økte ventetider og økte helse­
køer, samtidig som psykisk syke og rusavhengige holdes
utenfor et system. Mener SV at Hagen­utvalget tar feil,
eller er dette egentlig bare et spareforslag kamuflert med
svulstig retorikk for SV?
Geir­Ketil Hansen (SV) [11:11:31]: Jeg registrerte at
rapporten ble laget i 2003.
Det som erfaringen med stykkprisfinansieringen har
vist, er at viktige pasientgrupper har falt utenfor, har blitt
nedprioritert og kommet bakerst i rekken, spesielt innen­
for områdene rehabilitering og habilitering. Det dreier seg
ikke om skillet mellom 30 pst., 40 pst. eller 50 pst. Det
jeg har sagt i denne debatten, er at jeg er fornøyd med at
det går i riktig retning. Stykkprisandelen går ned, slik at
vi får bedre rom og en bedre finansieringsmodell som skal
nå målet i Samhandlingsreformen, nemlig samhandling
mellom nivåene, forebygging, rehabilitering og habilite­
ring. Stykkprisfinansiering er ikke egnet til å gjennomføre
målsettingene i denne reformen.
Laila Dåvøy (KrF) [11:12:26]: Jeg merket meg først
at representanten sa at 20 pst.­medfinansieringen heldig­
vis er lagt på is. I Dagens Næringsliv sa statssekretær
Ingebrigtsen at det slett ikke er lagt til side, men utredes
videre. Men dette er ikke spørsmålet mitt.
Sykehusene agerer i dag som om Samhandlingsrefor­
men er igangsatt og kommunene allerede er operative. Det
som skjer, er raskere utskrivning, man reduserer senge­
kapasiteten, man foreslår reduksjon i føde­ og akuttmot­
tak, og rehabiliteringstiltak reduseres. Det er sågar av­
viklet en del sykehus, og en rekke sykehus er foreslått
avviklet. Kommunene fortviler og venter på avklaringer.
De venter på penger, kompetanseheving og et svar på
hvordan finansieringsordningene skal løses i en fremtidig
samhandlingsreform.
Mitt spørsmål til representanten er om det er rett å la
spesialisthelsetjenesten bygges så mye ned nå, i påvente
av en fremtidig reform, når så mye er uklart?
Geir­Ketil Hansen (SV) [11:13:27]: Det er ikke lagt
opp til at man skal bygge ned spesialisthelsetjenesten. I
årets budsjett er det lagt opp til en økning av rammeka­
pasiteten på 1,3 pst.--1,5 pst. Vi har altså fått en styrket
ramme. Det kommer vi også til å få i årene framover. Men
hovedprioriteten, den framtidige store veksten, -- det for­
utsetter jeg at også Kristelig Folkeparti er enig i -- skal
komme i primærhelsetjenesten i kommunehelsetjenesten.
Vi har altså nedsatt et statssekretærutvalg som skal forbe­
rede en sak for regjering og storting, slik at vi ved en se­
nere anledning kan vedta hvordan finansieringsmodellen
skal være for gjennomføring av Samhandlingsreformen,
slik at vi når målene. Men vi skal ikke bygge ned spesialist­
helsetjenesten. Det står ingen steder, det står ikke med ett
ord verken i stortingsmeldingen eller i innstillingen. Men
den store veksten skal komme i kommunehelsetjenesten.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Kjersti Toppe (Sp) [11:14:40]: Noreg er eit rikt land
med frisk befolkning og gode helsetenester. Levealderen
vår har auka med i gjennomsnitt ti år sidan 1950­åra. Auka
levestandard og gode velferdsordningar er den fremste fak­
toren for dette. Men òg det at vi har råd til å ta i bruk medi­
sinske nyvinningar, gjer at levealderen blir stadig lengre.
Men det er skyer på himmelen.
Noreg er ramma av det eg kallar «velferdas problem».
Ein dramatisk auke i såkalla livsstilssjukdomar trugar fol­
kehelsa. Dei neste ti åra står vi i tillegg overfor ei dob­
ling av talet på eldre, samtidig som prognosane fortel
om ein stor manko på helsearbeidarar. Vi har eit topp­
tungt helsevesen fordi storting og regjering i mange år har
hatt meir fokus på spesialisthelsetenesta og blålysmedisin
enn på kommunehelsetenesta og førebygging. Innretting
og finansiering av helsevesenet har gått ut over pasientar
med samansette behov, dei eldre og kronikarane -- nettopp
desse gruppene som vi no får mange fleire av. «Velferdas
problem» har trengt oss inn i eit hjørne. Spørsmålet er
ikkje om vi må leggja om helsepolitikken, men når vi skal
gjera det. Utviklinga krev ei kursendring, og det er dette
ansvaret vi raud­grøne tek i dag. Senterpartiet meiner at
vi skal vera ambisiøse i dette arbeidet.
Pasienten skal setjast i sentrum. Vi skal få meir desen­
traliserte spesialisthelsetenester gjennom etablering av lo­
kalmedisinske senter og gjennom utvikling av lokalsjuke­
husa si rolle. Lokalmedisinske senter er heller ikkje noko
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2909
2010

nytt med denne reforma. Det har vi mange gode eksem­
pel på frå samarbeidande kommunar alt i dag. Det nye er
at helseføretak og kommunar/samarbeidande kommunar
skal få ei lovfesta plikt til å samarbeida om desentraliser­
te helsetilbod. For å få til dette som ei nasjonal satsing er
det viktig at auka satsing på førebygging skal løna seg.
Samhandlingsreforma inneheld derfor konkrete forslag til
endringar av finansieringssystemet. Ein større del av vek­
sten i helsebudsjetta skal heretter gå til kommunane. Det
skal koma eigne midlar til førebygging. Kommunane skal
få økonomisk og fagleg ansvar for utskrivingsklare pasi­
entar, og innsatsstyrt finansiering skal reduserast. Kom­
munal medfinansiering av sjukehustenestene skal greiast
ut, sett i lys av dei høyringsutsegnene som er komne inn.
Den avgrensande faktoren for gjennomføring av denne
reforma er ikkje finansieringsmåten og heller ikkje kom­
munestørrelse, den avgrensande faktoren er tilgangen på
kompetent arbeidskraft. Vi har rett og slett eit gigantisk
bemanningsproblem. Særleg vil det vera manko på helse­
fagarbeidarar og sjukepleiarar. Auka utdanningskapasitet
og rekruttering til desse yrka er det som denne reforma
står og fell på. Vi treng ei opptrapping av utdanningskapa­
siteten. Vi må dreia innretninga i utdanninga slik at fleire
blir utdanna med tanke på det å arbeida i kommunehelse­
tenesta. Det må koma fleire fastlegar, samtidig som vi får
tydelegare kommunal styring av dei allmennmedisinske
oppgåvene legen kan påleggjast.
Ein samla komité støttar Regjeringa sitt forslag om å
føreta ein brei gjennomgang av spesialistutdanninga for
legar, både når det gjeld organisering og innhald. Det er
også tverrpolitisk semje om behovet for betre samhand­
ling mellom legevakt og andre kommunale tenester, og be­
hovet for å styrkja dei faglege og organisatoriske krava til
kommunal legevakt.
Senterpartiet er oppteken av at vi i arbeidet med å re­
alisera Samhandlingsreforma inkluderer og spelar på lag
med dei frivillige organisasjonane. Desse representerer ein
arbeidskraftreserve vi ikkje har råd til å oversjå. Det arbei­
det som her blir gjort innanfor omsorgsfeltet, det rusføre­
byggjande feltet, kultur, friluftsliv og idrett, og det å skapa
gode møteplassar i nærmiljøet, er svært god førebygging
og heilt i tråd med intensjonane i Samhandlingsreforma.
Senterpartiet ser på Samhandlingsreforma som ei heilt
nødvendig reform av det norske helsevesenet. Det er brei
politisk semje om målsetjingane, og om dei aller fleste
tiltaka. Det viser innstillinga frå komiteen. Opposisjonen
har ingen grunnleggjande forslag til endring, anna enn yt­
terlegare vekst i kostnader og pålegg om kommunesaman­
slåingar.
Regjeringspartia erkjenner utviklingsarbeidets langsik­
tigheit. Det vil ta tid å utvikla dei faglege og kompetanse­
messige føresetnadene for reforma. Vi må ikkje tru at vi
klarer å løysa alt i éi stortingsmelding. Det er no arbeidet
startar.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Per Arne Olsen (FrP) [11:19:37]: Kommunalminis­
ter og partileder Navarsete uttalte for mindre enn to uker
siden at helseforetakene må få mer penger slik at de slipper
å legge ned lokalsykehus.
De tre borgerlige partiene står samlet bak kravet om
at det ikke skal foretas kutt i helseforetakenes rammer
som følge av omleggingen der kommunene overtar fi­
nansieringsansvaret for utskrivingsklare pasienter. Dette
er altså Senterpartiet imot. Da blir mitt spørsmål: Hadde
det ikke vært naturlig at Senterpartiet stemte for å behol­
de mer penger i helseforetakene, siden deres egen parti­
leder ikke er fornøyd med de økonomiske overføringene
helseforetakene får av dagens regjering?
Kjersti Toppe (Sp) [11:20:26]: Samhandlingsrefor­
ma inneber utvikling av lokalsjukehusa. Det er bekrefta
i planen frå Regjeringa, og det har vi gjenteke i merk­
nader -- fordi lokalsjukehusa skal kunna ta dei store
pasientgruppene som Samhandlingsreforma handlar om.
Når det gjeld helseføretaka sin økonomi, er det klart at
dei vil få det betre, i og med at dei blir kvitt dei pasienta­
ne som ligg der og ventar på eit tilbod ute i kommunane.
Det er på ein måte denne endringa i helsepolitikken Sam­
handlingsreforma handlar om. Det handlar ikkje om billi­
ge utspel om kven som gir mest eller minst pengar til dei
forskjellige sjukehusa eller kommunane i Helse­Noreg.
Sonja Irene Sjøli (H) [11:21:25]: Samhandlingsrefor­
men innebærer at kommunene får et betydelig økt ansvar
for forebygging, behandling og utskrivingsklare pasienter.
Med regjeringspartienes opplegg er det imidlertid ingen
avklaringer av hvordan disse oppgavene skal finansieres.
Det er fortsatt mulig at kommunene må ta deler av syke­
husregningen, noe kommunene, pasientorganisasjonene
og fagforeningene har protestert kraftig mot.
Høyre har sammen med de andre borgerlige partiene
foreslått en konkret opptrappingsplan for å sikre at kom­
munene har ressurser og kompetanse til å ivareta sine
nye oppgaver. Hvorfor stemmer Senterpartiet imot et opp­
legg som ville gitt kommunene nødvendige ressurser og
forutsigbarhet til å løse oppgavene?
Senterpartiet gir jo klart uttrykk for at de ikke får gjen­
nomslag for sin helsepolitikk, enten det dreier seg om
nedlegging av lokalsykehus eller styring av helseforetake­
ne. Er det kommunene som skal sitte igjen med svarte­
per i et spill der Senterpartiet nok en gang har tapt for
Arbeiderpartiet?
Kjersti Toppe (Sp) [11:22:23]: Først vil eg seia at
Senterpartiet er veldig glad for og ein pådrivar for at kom­
munane skal få fleire oppgåver i helsepolitikken, fordi vi
trur at kommunane er dei som er best i stand til å ta vare
på og utføra den helsepolitikken som vi står overfor med
ein auke i behovet.
Så er det klart at dei oppgåvene som blir flytta over til
kommunane, skal fullfinansierast. Det er slått heilt klart
fast i meldinga frå Regjeringa. Vi har òg gjenteke det i
merknadene i komitéinnstillinga.
Eg kan heller ikkje sjå at Høgre og resten av opposisjo­
nen har nokre andre meir handfaste finansielle ordningar
som vil gjera det meir føreseieleg for kommunane utover
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2910 2010

det at ein skal øyremerkja dei raud­grøne midlane i ein
periode. Det seier vi òg at vi skal diskutera når saka om
finansiering kjem i 2010--2011.
Laila Dåvøy (KrF) [11:23:35]: Det er flott at Senter­
partiet er opptatt av lokalsykehusene våre.
I innstillingen sier regjeringspartiene at et lokalsyke­
hus gir «lokalbaserte tjenester som andre steder ville være
naturlig å samle i et lokalmedisinsk senter». Mitt spørs­
mål er om det betyr at regjeringspartiene, eller Regjerin­
gen, i det videre utredningsarbeidet om oppgavedeling kan
komme til at et lokalsykehus og et lokalmedisinsk sen­
ter defineres likt? Sagt på en annen måte: Vil Senterpar­
tiet sørge for at så ikke skjer? For det mener jeg vil være
feil.
Kjersti Toppe (Sp) [11:24:20]: Det er slik at dette
landet er ganske langstrakt, og vi har mange forskjelli­
ge lokalsamfunn og òg forskjellige lokalsjukehus. Denne
helsereforma gjer at ein skal få ei desentralisering av spe­
sialisthelsetenesta. Enkelte plassar i landet er det allereie
så desentralisert at det vil vera naturleg at eit lokalsjukehus
vil ha dei oppgåvene som elles eit lokalmedisinsk senter
skal vareta.
Vi står fast på at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned,
og at omlegging til lokalmedisinske senter ikkje skal skje
ved nedlegging av lokalsjukehus. Dette er ei reform som
skal styrast frå kommunane, og eit lokalmedisinsk sen­
ter er eit kommunalt initiativ som ein i samarbeid med
spesialisthelsetenesta skal etablera.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Laila Dåvøy (KrF) [11:25:41]: Det er mange som tror
at Stortinget i dag behandler en ny samhandlingsreform,
men dessverre gjør vi ikke det. Vi behandler en stortings­
melding med god faktabeskrivelse, men med lite konkrete
tiltak. Likevel finner vi en del intensjoner som er bra.
Noe av det viktigste i en fremtidig reform vil etter min
mening være finansieringssystemet, mellom stat og kom­
mune. Dette er ikke på noen måte løst i meldingen. Før ko­
miteen avga sin innstilling, satte Regjeringen ned et stats­
sekretærutvalg for nettopp å utrede finansieringsløsninger,
som ikke er gjort i forbindelse med meldingen.
Jeg må innrømme at jeg hadde håpet vi var kommet
lenger i dag enn det vi er. Saken hadde også vært tjent med
et bredt forlik i Stortinget. Pasientene trenger virkelig en
mer sammenhengende helsetjeneste på alle plan.
Dette skulle være en samhandlingsreform. Vi skulle få
tiltak som sikret at rusavhengige fikk god oppfølging i
kommunene og ikke rykket tilbake til start etter avrusing
eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Vi skulle få til­
tak som sikret at mennesker med psykiske lidelser fikk
tidlig diagnostisering, rask behandling og egnet bolig. Vi
skulle få tiltak som sikret at de sykeste eldre fikk behand­
ling på sykehjemmet fremfor å bli sendt unødig til syke­
hus. Vi skulle få tiltak som sikret de sykeste ME­pasienter
spesialisthelsetjeneste i eget hjem når de er for syke til å
flyttes.
Jeg besøkte for en tid siden et lavterskel psykologisk
helsetilbud for barn og unge i en kommune. Dette tilbudet
var populært og ga gode resultater. Likevel uttalte ordfø­
reren i denne kommunen at dette var et godt tilbud, men
at hun var bekymret over at de også utførte spesialisthel­
setjenester. Det ønsket hun ikke å bidra til eller betale for.
Dessverre har vi heller ikke fått konkrete løsninger på
denne og lignende utfordringer gjennom behandlingen av
stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen i dag. Det
er pasientene som rammes på grunn av dette, og som nå må
vente på en rekke nye utredninger før de enkelte tiltakene
kommer.
Vi kan ikke lenger være bekjent av å ha systemer som er
til hinder for helhetlige helsetjenester. Søbstad sykehjem
i Trondheim trekkes stadig frem som et godt eksempel på
samhandling. Problemet er at samhandlingen -- eller, det
er jo bra også -- kom i stand til tross for finansieringssys­
temet, ikke på grunn av det. En rekke prosjekter om sam­
handling strander fordi det ikke er enighet om hvem som
skal betale for hva.
I stedet for en samhandlingsreform som setter pasien­
ten i sentrum, har vi i dag fått en intensjon om en opptrap­
pingsplan for kommunene, og jeg vil si en innsparingsre­
form for sykehusene. Kommunalministeren kalte det sågar
en desentraliseringsreform i Dagens Næringsliv i fjor høst.
Kristelig Folkeparti har lenge vært opptatt av helhetli­
ge helsetjenester og av å sikre behandling på tvers av ni­
våer. Særlig rusavhengige og psykisk syke som kommer
ut av behandling i spesialisthelsetjenesten, opplever i dag
å stå uten et tilbud i kommunen. Først når samhandlings­
tiltakene er på plass og virker, vil vi etter hvert kunne få en
reduksjon i utgiftene. Vi vil få rusavhengige som blir rus­
frie, og som kan komme ut i arbeid. Vi vil få kronisk syke
og funksjonshemmede som øker sin livskvalitet fordi de
får den rehabiliteringen de trenger, og som trenger mindre
medisiner og kan jobbe mer. Vi vil få flere psykisk syke
som bor i eget hjem i stedet for å oppta behandlingsplas­
ser på sykehus. Dette ønsker vi alle, og vi håper at dette
kommer på plass raskt.
Kristelig Folkeparti vil likevel skynde seg langsomt,
slik det ble gjort med fastlegereformen. Det må straks
iverksettes en rekke prøveprosjekter som setter pasienten
i sentrum, og som gir helhetlige tjenester, fra forebygging
og behandling til rehabilitering.
Kommunalt bestiller­ og finansieringsansvar for syke­
hustjenester bør inngå blant prøveprosjekter for nye finan­
sieringsordninger. Det vil sikre avgjørelser nær pasiente­
ne, nemlig under folkevalgt kommunal styring og kontroll.
Dette vil også fjerne spillet mellom sykehus og kommune
om hvem som skal betale. Kommunene vil kunne velge å
bygge opp eget tilbud eller å sende pasienten på sykehus.
De må finansiere begge deler.
Det har i Norge de siste årene vært en rekke refor­
mer. Vi er opptatt av at nye reformer kun bør iverksettes
når det er etablert muligheter for å måle om reformen har
effekt. Gjennom prøveprosjekter kan reformen kvalitets­
sikres. Her er mye kreativitet ute i kommunene og i helse­
foretak om forskjellige prøveprosjekter, store og små, som
kan la seg gjennomføre samtidig som de evalueres.
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2911
2010

I dag er det slik at sykehusene ser sine budsjetter iso­
lert, og kommunene ser sine isolerte budsjetter. Det er vik­
tig å få en modell som motiverer kommunene til ansvar. I
dag er det økonomisk rasjonelt å legge inn pasienter i sy­
kehus og la dem ligge der så lenge som mulig, slik flere
har vært inne på. Vi må holde fast ved det som er hovedin­
tensjonen med reformen, nemlig helhetlige helsetjenester,
på tvers av nivåer.
Kristelig Folkeparti er sterkt bekymret for utviklingen
med at det bygges ned tilbud i sykehusene uten at det
bygges opp tilsvarende i kommunene.
Vi ser en utvikling med at nedleggelse av døgnplasser
skal erstattes med «samhandlingstiltak». Problemet og ut­
fordringen er at dette ikke er avklart i meldingen, verken
arbeidsdeling eller økonomi. Kristelig Folkeparti mener at
lokalsykehus bør beholde sine funksjoner knyttet til føde­
tilbud og akuttberedskap så lenge innholdet i Samhand­
lingsreformen ikke er klart definert. Dette gjelder også re­
habilitering i sykehusene. Vi ser at bassengtilbud -- som
vi har vært inne på tidligere -- i sykehusene legges ned,
uten at dette overtas av kommunene. Det har store kon­
sekvenser for mange kronikergrupper og andre som er i
rehabilitering etter f.eks. operasjoner.
Også den spesialiserte rehabiliteringen i sykehusene
må styrkes. Mange pasienter lever med sykdommer og
skader som er kompliserte å behandle, og som krever stor
kunnskap. Dette er kunnskap vi ikke kan forvente at kom­
munene kan bygge opp. Det må fortsatt skje i sykehusene.
Ut fra dette er det behov for en nasjonal og konkretisert
opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, som vi
har foreslått legges frem for Stortinget våren 2011.
Kristelig Folkeparti støtter at kommunene skal overta
finansieringsansvaret for utskrivningsklare pasienter. Som
erfaringer fra Søbstad sykehjem i Trondheim viser, ble
antallet reinnleggelser i sykehus redusert, det ble mindre
behov for kommunale hjemmetjenester, og overlevelsen
økte når pasientene kom til Søbstad, sammenliknet med
tradisjonell sluttbehandling i sykehus.
Forslaget om å trekke fra sykehusenes budsjetter og
overføre pengene til kommunene for kostnader knyttet til
utskrivningsklare pasienter synes svært lite utredet. Ut fra
de signaler som også kommer fra sykehusene, har de bruk
for de midlene de har, og de får også nye oppgaver. Det
bør ikke foretas kutt i helseforetakenes rammer som følge
av denne omleggingen.
Det er lite i Samhandlingsreformen som motiverer
sykehusene. Særlig gjelder dette kompetanseoverføring til
kommunene. Ansvaret bør derfor klareres nærmere og
defineres.
Kristelig Folkeparti mener de kommunale helse­ og
omsorgstjenestene må styrkes. Dette bør bl.a. skje gjen­
nom øremerking av midler for å målrette innsatsen bedre.
Dette har vi sett har vært nødvendig i andre store refor­
mer. Det gjelder også midler til forebyggingstiltak i kom­
munene. Det er ikke uvanlig i en oppbyggingsperiode at
så gjøres.
Stykkprisfinansiering i sykehusene medfører fare for
at det gjøres prioriteringer mellom lønnsomme og ulønn­
somme pasienter i sykehusene. Det er behov for også å
tydeliggjøre at innsatsstyrt finansiering ikke er et priori­
teringsverktøy. Kristelig Folkeparti støtter derfor at denne
andelen reduseres til 30 pst. Rammeandelen av finansie­
ringen av sykehusene øker dermed til 70 pst. Dette er vi
glad for at Regjeringen foreslår, og vi støtter det fullt ut.
Til sist vil jeg vise til de mange gode og konkre­
te forslag til tiltak fra opposisjonspartiene som dessverre
regjeringspartiene i dag kommer til å stemme imot.
Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.
Jorodd Asphjell (A) [11:34:31]: Nå har vi hørt fra
hele opposisjonen at Samhandlingsreformen er lagt død,
og da lurer jeg på hva det er som har endret seg fra da
Bjarne Håkon Hanssen la den fram. Vi står fast på at den
skal tre i kraft fra 2012, noe som saksordføreren også har
presisert.
Gjennom denne behandlingen har vi styrket folkehel­
searbeidet, dette med bedre og mer samhandling, stør­
re satsing på kronikergrupper, oppgavefordelingen mel­
lom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, som
dermed betyr en større omfordeling av ressursene. «Rett
behandling -- på rett sted -- til rett tid» er viktig.
Jeg vil spørre representanten Dåvøy om følgende: Vil
retten til å skifte pasientkoordinator, det å ha fritt sy­
kehjemsvalg ute i distriktskommunene og etablering av
eldreombud, som er tre av forslagene, gi noe mer behand­
ling til de gruppene som Kristelig Folkeparti ønsker å prio­
ritere, som innenfor rehabilitering, som rusavhengige og
flere sykehjemsplasser?
Laila Dåvøy (KrF) [11:35:44]: Da må representanten
også lese de andre forslagene og merknadene i innstil­
lingen fra opposisjonspartiene, for der er disse gruppene
meget godt ivaretatt.
Når det så gjelder at Samhandlingsreformen er lagt død,
er det vel ingen som har brukt de ordene her, og jeg vil ab­
solutt ikke bruke dem. Problemet er at vi ikke er kommet
så langt som Bjarne Håkon Hanssen i sin tid lovet, nem­
lig at vi skulle få en samhandlingsreform i april 2009. Vi
fikk en samhandlingsmelding den dagen Stortinget gikk
fra hverandre i juni i fjor.
I tillegg vil jeg påpeke -- og det er beklagelig -- at det
står i denne meldingen at Regjeringen skal utrede vide­
re kommunal medfinansiering, skal vurdere videre sam­
arbeidsavtaler mot kommuner og frivillige organisasjoner.
Det skal vurderes videre virkemidler vedrørende pasienter
og pasientorganisasjoners rolle i arbeidet med pasientfor­
løp, det skal videre gjennomgås lovverk om samhandling,
det skal vurderes om oppgaver best kan løses i kommunen,
og hvilke oppgaver, det skal vurderes hvordan myndighe­
tene skal følge opp et avtalesystem osv. Dette var bare noe
av det som skal vurderes videre.
Kjersti Toppe (Sp) [11:37:05]: Først vil eg seia at eg
merkar meg at Kristeleg Folkeparti er einig med regje­
ringspartia når det gjeld innsatsstyrt finansiering, og det
er veldig positivt.
Eg har eit spørsmål om fastlegane. Vi seier i vår merk­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2912 2010

nad at det er nødvendig å gå igjennom regelverket for å
leggja tydelegare nasjonalt rammeverk for å sikra Sam­
handlingsreformas mål for det kommunale helsearbeidet,
for å sikra meir legearbeid til det kommunale helsearbei­
det, helsestasjonar, sjukeheimar osb. Vi foreslår òg at vi
skal gå igjennom utdanningssystemet og spesialistutdan­
ninga med tanke på dette.
Så ser eg at Kristeleg Folkeparti ikkje støttar vårt for­
slag om tydelegare kommunal styring. Halvparten av fast­
legane i dag kjører ikkje legevakt. Det er mange fastlegar
som ikkje brukar sju og ein halv time til offentleg legear­
beid. Vi ønskjer å gjera noko med det, ikkje berre ha fleire
legar.
Spørsmålet er: Korleis forklarar Kristeleg Folkeparti at
dei ikkje støttar oss i denne saka?
Laila Dåvøy (KrF) [11:38:14]: Vi er enig i at fastle­
gene godt kan tilpliktes å bruke sju og en halv time pr. uke
i kommunene. Det har vi også sagt mange ganger tidlige­
re. Problemet med det som Regjeringen foreslo, er at da
Bjarne Håkon Hanssen reiste rundt i landet og fremmet
sin reform, sa han at han ville at fastlegene skulle kunne
bruke opptil to dager på kommunalt legearbeid. Det står
ikke i meldingen. Så det gikk han egentlig tilbake på.
Like fullt ligger det en slags intensjon om at fastlegene
kanskje på en måte skal redde legetjenesten i sykehjemme­
ne. Det vi er redd for, er at slik det er formulert fra Regje­
ringens side, vil man styre fastlegene på en slik måte at de
kanskje ikke lenger er så mye på fastlegekontorene sine.
Vi ønsker faste stillinger i sykehjem. Pasientene som er i
sykehjem i dag, har seks--sju diagnoser hver. De trenger de
beste legene. De trenger heltidsleger eller i alle fall faste
legestillinger knyttet til sykehjemmet, slik at de også blir
en del av det faglige miljøet. Det er det vi primært ønsker.
Vi foreslo allerede i omsorgsmeldingen at man burde få
en egen utdanning for sykehjemsleger, hvilket nå kommer.
Det er jeg glad for.
Geir­Ketil Hansen (SV) [11:39:32]: Representanten
Dåvøy gjentar kritikken fra den øvrige opposisjonen om at
reformen, slik som den er i dag, er for lite konkret, den er
for lite forpliktende, og den er smuldret bort. Det er noen
av ordene som er brukt.
Det faktiske forholdet er at man er tydelig på hovedret­
ningen, man er tydelig på prioriteringer. Så understrekes
det at vi skal få en oppfølging av dette med en nasjonal
helseplan, som skal forholde seg til både rus, psykiatri og
alle de sektorplanene som vi foreslår her. Vi skal få en ny
lov som skal avklare kommunenes plass og kommunenes
oppgaver. Vi kommer også til å få en finansieringsmodell
som skal forankre dette økonomisk. Alt dette skal skje i
samarbeid med kommunesektoren, slik at det blir forankret
skikkelig når det skal gjennomføres.
Hva er det med den prosessen som representanten
Dåvøy og Kristelig Folkeparti er så uenig i, og som de er
så skuffet over?
Laila Dåvøy (KrF) [11:40:26]: Jeg vil først vise til
innlegget mitt, hvor jeg også sa at vi er enig i intensjone­
ne. Det er ikke et eneste parti, tror jeg, i Stortinget som
ikke er enig i den virkelighetsbeskrivelsen og behovet for
det som skal skje fremover. Men tidligere helseminister
Bjarne Håkon Hanssen skapte veldig høye forventninger
om at vi skulle få en reform veldig fort.
Problemet i dag -- jeg vil gjenta det jeg har sagt også
fra talerstolen -- er at vi ser at sykehusene reduserer sine
tiltak. Da snakker vi ikke om økonomi i og for seg, men de
reduserer en del tiltak som de forventer at kommunene er
klare til å overta. Hvorfor ringer kommuner til meg? Hvor­
for ringer ordførere til oss? Hvorfor ringer frivillige in­
stitusjoner og andre til stortingsrepresentanter og spør om
hvordan det nå blir? De gleder seg til den debatten vi skal
ha i dag, for mange tror at vi fra denne debatten kommer ut
med finansieringsløsninger. De har selvfølgelig ikke lest
innstillingen fra komiteen. Noen av dem har kanskje hel­
ler ikke lest meldingen godt nok. Det er problemstillingen
og bekymringen min.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Borghild Tenden (V) [11:41:55]: Norge er en vel­
ferdsstat som vi kan være stolt av, og internasjonalt er det
norske helsesystemet rangert blant de beste i verden. Men
helse­ og omsorgstilbudet står overfor en rekke utfordrin­
ger. Vi opplever en betydelig kostnadsvekst i spesialist­
helsetjenesten. I kombinasjon med en stadig eldre befolk­
ning er ikke dette bærekraftig på sikt. Det å ta på alvor
de utfordringene som kommer på finansieringssiden i hel­
sevesenet, handler nettopp om å ta på alvor at vi også i
fremtiden må legge opp til at vi skal ha et godt og verdig
helsetilbud i Norge. Dette er selve kjernen i Venstres bud­
skap her i dag. Det følger vi opp med de forslagene som
er omdelt i salen, og som jeg vil komme tilbake til.
Utfordringene i dag er særlig store med hensyn til de
største pasientgruppene, som er mennesker med én eller
flere kroniske sykdommer eller tilstander, som flere har
vært inne på i dag. Prognoser fra Helsedirektoratet fortel­
ler at denne gruppen vil øke, hvilket vil stille ytterligere
krav til helsesystemet når det gjelder kvalitet og kvanti­
tet. Norge bruker mer penger på helse enn de fleste andre
land. Stadig mer av bevilgningene brukes på kostnads­
krevende behandling i sykehus, mens de mange som mest
av alt trenger daglig pleie og omsorg, ikke i tilstrekkelig
grad får den hjelpen de trenger.
Løsningene på disse utfordringene handler om priori­
teringer, om organisering og om en bedre balanse mel­
lom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten enn
det vi opplever i dag. I fremtiden vil det bli viktigere å
sikre gode tjenester på de lavest effektive omsorgsnivåe­
ne. Gjennom Samhandlingsreformen adresserer Regjerin­
gen flere av disse utfordringene, men man trekker ikke de
nødvendige konklusjonene.
Ambisjonen om å føre en helse­ og omsorgspoli­
tikk som både er samfunnsøkonomisk bærekraftig, og
som endrer ressursbruken i den retning Venstre tar til
orde for, er positiv. Det er også kommunenes nye rolle
i helse­ og omsorgspolitikken. Det er imidlertid vans­
kelig å se at Samhandlingsreformen inneholder tilstrek­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2913
2010

kelig med konkrete tiltak i en slik omlegging av kur­
sen.
Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten
er ett av Regjeringens hovedgrep. Venstre er skeptisk til
kommunal medfinansiering for å dempe veksten i spesia­
listhelsetjenesten, slik kommunestrukturen er i dag. Sær­
lig for de minste kommunene vil det ta svært lang tid før
man kan se eventuelle økonomiske innsparinger av in­
vesteringer og tilrettelegging av en ny forebyggingspoli­
tikk på helsesektoren. Et kommunalt medfinansieringsan­
svar er svært problematisk uten at man samtidig etablerer
større kommuner som er i stand til å bære kompeten­
te fagmiljøer som kan håndtere slike krevende helse­ og
omsorgstjenester.
Kommunene har bare begrenset mulighet til å påvirke
om en pasient innlegges på sykehus eller ikke. Kommune­
ne vil reelt bare råde over ca. 5 pst. av sykehuskostnadene,
ikke 20 pst. som Samhandlingsreformen legger opp til.
Venstre frykter også at det kommunale medfinansie­
ringsansvaret vil føre til mer byråkrati utenfor politisk
kontroll. Samhandlingsreformen legger til rette for tau­
trekking om fordeling av kostnader mellom små og store
kommuner. Helse­ og sosialsektoren er allerede preget av
et betydelig skjemavelde. Hensynet til verdige og gode
helse­ og omsorgtjenester og det lokale selvstyret må veie
tungt i denne saken. En oppfølging av Samhandlingsrefor­
mens intensjoner krever en ny kommunestruktur.
Formålet med Samhandlingsreformen må nettopp være
å gi behandling, pleie og omsorg i menneskers nærmiljø,
slik at brukerne får et bedre tilbud og økt verdighet. Nær­
het til brukerne gir også større muligheter til å aktivisere
det frivillige hjelpeapparatet gjennom samarbeid med det
offentlige.
Venstres hovedgrep i helsepolitikken i tillegg til å styr­
ke innsatsen på enkelte områder er derfor å gjennomfø­
re en ny kommunereform for større kommuner, men hvor
kommunene i størst mulig grad selv får bestemme de nye
kommunegrensene. Samtidig må staten forplikte seg til å
overføre offentlige oppgaver til det nye kommunenivået,
slik at andelen øker fra dagens 40 pst. til 50 pst. eller
mer. Det bør legges vekt på å redusere antall kommu­
ner i naturlige sammenhengende bo­ og arbeidsmarkeds­
regioner. Av hensyn til Norges spesielle geografi kan det
ikke settes en absolutt minimumsgrense for antall inn­
byggere i kommunene. Det må lages spesielle ordninger
for øykommuner og andre kommuner der geografi gjør
kommunesammenslåing mindre aktuelt.
Jeg vil i denne forbindelse henlede oppmerksomheten
på forslagene nr. 9 og nr. 11 fra Venstre, som er omdelt
i salen, om henholdsvis å gjennomføre en ny kommune­
reform og å foreta en gjennomgang av rapportering til
offentlige myndigheter for å redusere skjemaveldet.
Så til de mer spesifikke forslagene fra Venstre knyttet
til vårt dokumentforslag som er oppe til behandling her i
dag.
I dag finnes det ikke tilstrekkelig incentiv som premie­
rer fastleger som ønsker å behandle pasienter i primær­
helsetjenesten. Venstre er bekymret over at fastlegesatsene
knyttet til livsstilsendringer, kosthold, fysisk aktivitet og
røykeslutt tidligere har blitt redusert. Tilsvarende gjelder
også satsen som omhandler det å snakke med pårørende til
alvorlig syke mennesker, og satsen for samtaleterapi med
personer med psykiske lidelser. Dette mener Venstre er å
gå motsatt vei hvis målet skal være å dempe bruken av
sykehustjenester.
Det bør derfor utvikles incentivordninger for å bidra
til å dempe veksten i spesialisthelsetjenesten, og jeg vil
derfor peke på Venstres forslag nr. 14, som er omdelt i
salen, som belønner fastleger for å behandle pasienter i
primærhelsetjenesten.
I lys av et økende pleiebehov i fremtiden reises også
spørsmålet om hvordan man kan ta vare på de ansatte i
sektoren på en god måte. De tunge løftene tas ikke lenger
i industrisektoren, men i omsorgsyrkene. Mange opplever
yrkesskader, høyt sykefravær og rekrutteringsproblemer.
Det er foretatt en rekke forsøk med ulike typer turnus
forskjellige steder i landet. Et forsøk i Bergen kommune
med gjennomføring av såkalt nordsjøturnus, dvs. at per­
sonalet arbeider noe lengre perioder med tilsvarende fri­
perioder i etterkant, er gjennomført med gode resultater
for både ansatte og brukerne. Resultatene av forsøket viste
bl.a. redusert skadeomfang, lavt sykefravær, lav turnover
og høye søkertall. For brukernes del har det bl.a. ført til
mindre medisinbruk og færre tvangssituasjoner. Kommu­
nen driver rett og slett tjenestene bedre og mer effektivt.
Disse forsøkene har hatt såpass god effekt at det bør etab­
leres incentiver for å få i gang flere slike ordninger. Jeg vil
derfor henlede oppmerksomheten på forslag nr. 10, som
er omdelt.
Venstre mener videre at det bør arbeides med å styrke
rekrutteringen av sykepleiere til sykehjem, og foreslår i
forslag nr. 12 å legge opp til en ordning med ettergivelse av
studielån for sykepleiere og hjelpepleiere som ønsker seg
til primærhelsetjenesten. Regjeringspartiene vil ikke støtte
dette, fordi det -- og jeg siterer det som står i innstillingen --
«kunne stimulere til rekruttering i kommunehelsetjeneste
i sentrale strøk på bekostning av små kommuner».
Dette må forklares -- jeg skjønner det ikke.
En annen innfallsvinkel til å håndtere utfordringene
med tunge løft og høy fysisk arbeidsbelastning er å ta i
bruk ny teknologi på områder hvor det er mulig. Helse­
og omsorgssektoren står for om lag 19 pst. av offentli­
ge utgifter. Likevel står ikke nyskaping, nye løsninger og
tekniske hjelpemidler særlig høyt på dagsordenen.
I Danmark har man avsatt 3 milliarder danske kro­
ner til arbeidskraftbesparende teknologi i perioden 2009--
2015. Omsorgsteknologi finnes i den norske helse­ og
omsorgssektoren, men incentivene for å ta slik teknologi
i bruk er for dårlige. Dette vil Venstre forandre. Arbeids­
kraftbesparende teknologi handler ikke om å erstatte men­
neskelig omsorg, men om å erstatte andre oppgaver og gi
mer tid til omsorg. Jeg vil derfor trekke fram Venstres for­
slag nr. 13, om mer forskning på arbeidskraftbesparende
teknologi.
Så til slutt vil jeg ta opp behovet for å styrke rehabi­
literingen. Stadig flere overlever alvorlige skader og syk­
dommer. Det er positivt, men mange av disse faller ut av
arbeidslivet på grunn av funksjonskonsekvensene av syk­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2914 2010

dom og manglende mestring av disse. Kunnskap om funk­
sjonskonsekvenser, tilretteleggingsbehov og ­muligheter
er svært viktig i arbeidet for å redusere sykefravær og
uføretrygd og må inn i alle ledd i helse­ og omsorgssekto­
ren. Økt satsing på rehabilitering og forebyggende arbeid
er også viktig for å fordele ressursene bedre innenfor hel­
sevesenet og sørge for at kronikere, rusmiddelmisbrukere
og mennesker med funksjonsnedsettelse får en bedre hver­
dag. Venstre er bekymret over den svært varierende kvali­
teten man i dag finner med hensyn til rehabilitering i kom­
munene. Hvis rehabiliteringen i primærhelsetjenesten skal
bli bedre, må kommunene få både ansvar og tilstrekkeli­
ge midler, jf. forslaget om mer robuste kommuner og jf.
forslaget fra Venstre om et kommunalt opptreningsansvar
for rehabilitering, forslag nr. 15, som er omdelt.
Presidenten: Presidenten har grunn til å tro at repre­
sentanten ønsker å ta opp noen forslag.
Borghild Tenden (V) [11:51:53]: Ja. Jeg ønsker å ta
opp alle de forslagene jeg har snakket om i dette innlegget.
Presidenten: Representanten Borghild Tenden har da
tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Sonja Mandt (A) [11:52:15]: Venstre foreslår en kom­
munereform med måltall for hvor mange kommuner vi
skal ha, og det eneste de skal få lov til å bestemme, er gren­
sene. Venstre er jo det eldste demokratiske partiet, men
jeg ser ikke mye demokrati i dette, for demokrati er når
flertallet bestemmer.
Tvangssammenslåing kontra samhandling -- dette lurer
jeg litt på. Hvordan tenker Venstre seg at vi på den ene
siden skal true kommunene sammen, mens vi på den andre
siden skal forvente at de skal gjøre den jobben som det
ligger i Samhandlingsreformen, som også representanten
har referert til, at er viktig å få gjort? Det henger ikke
helt sammen, og jeg lurer på: Hvordan tenker man at
samhandlingen skal være, gjennom tvang?
Borghild Tenden (V) [11:53:04]: Representanten har
fulgt svært dårlig med på innlegget mitt, for tvangssam­
menslåing snakket jeg overhodet ikke om.
Det jeg er skuffet over, er at ikke de rød­grønne har
vært litt tøffere med hensyn til å sette ord på at vi må ha
litt mer robuste kommuner, at vi må ha sterkere kommu­
ner der man har kompetanse, der man har fagfolk, der man
har muligheten til å sette i verk alle de gode intensjonene
som ligger i Samhandlingsreformen. Så jeg har en utford­
ring til de rød­grønne, nemlig å være litt tøffere når det
gjelder å sette ord på at vi trenger robuste kommuner for
å få gjennomført Samhandlingsreformen, slik intensjonen
er.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [11:54:19]:
For Helse­Norge er det en særdeles viktig debatt i Stortin­
get i dag, som tar utgangspunkt i de utfordringene vi står
overfor: et samfunn i rask endring hva gjelder infrastruk­
tur, teknologi, alder, bosettingsmønster og sykdomsbildet
i befolkningen. Helsetjenesten må holde tritt med endrin­
gene for at pasientene skal få gode og helhetlige tjenester.
Det er dette Samhandlingsreformen dreier seg om.
Jeg opplever at Samhandlingsreformen ønskes varmt
velkommen -- av pasienter, av helsepersonell, av lokalpo­
litikere. Den grunnleggende ideen vinner stor oppslutning
-- å forebygge sykdom, å oppdage sykdom i tide, å for­
hindre sykehusinnleggelser, å lære seg å leve med en dia­
gnose og å samordne tjenestene til beste for hver enkelt
innbygger.
Det gjelder også her i Stortinget. Derfor får Regjerin­
gen i dag bred tilslutning til hovedlinjer i reformen. Vi er
ikke enige om alt -- det har vi hørt -- men vi er enige om
mye.
Helsepersonell, lokalpolitikere og helseforetak i hele
landet har bidratt i den grunnleggende tenkingen til mel­
dingen. Dette har pågått over år -- lenge før Regjeringen
la frem samhandlingsmeldingen. Det finnes mange gode
eksempler.
På Senja i Troms bestemte kommunene seg for å gi
innbyggerne bedre helsetjenester ved å samarbeide. Hver
for seg var de for små. Sammen kunne de løfte mer. Der­
for har Sigrun Knutsen i Gryllefjord de siste årene hatt
en og samme lege. Før Senjalegen ble etablert, hadde hun
i løpet av ti år 72 leger. Hun kunne navnet på alle, men
ingen kunne navnet på henne, har Sigrun fortalt.
I Oppland ser vi nå gode eksempler på at dialyse­
pasienter får behandling i nærheten av der de bor. På Fa­
gernes slipper de å reise i mange timer annenhver dag til
Lillehammer for å ligge i dialysemaskin. Og på Otta utvi­
des nå tilbudet i forbindelse med det nye lokalmedisinske
senteret.
I Alta har de helt siden 1990­tallet brukt telemedisin til
spesialistkonsultasjoner, slik at mange pasienter slipper å
reise til sykehuset.
Også mange bykommuner har gode samhandlingstiltak
med helseforetakene, f.eks. Trondheim kommune og St.
Olavs hospital.
Eksemplene er blitt til på tross av systemene mer enn
på grunn av systemene. Det er nettopp denne erkjennel­
sen som gjør det nødvendig med en samhandlingsreform,
slik Regjeringen har foreslått i St.meld. nr. 47.
Målet med reformen er å videreutvikle og modernisere
helsetjenesten, slik at vi er rustet til å møte befolkningens
behov -- nå og i fremtiden.
Opposisjonen har fremmet mer enn 40 forskjellige
krav. Mange av disse vil ha store økonomiske konsekven­
ser, uten at det vises til noen form for budsjettmessig
inndekning.
Samhandlingsreformen handler -- i denne omgang -- om
å ta de strategiske og overordnede avgjørelsene. Helsepoli­
tikken må ses i sammenheng med andre viktige samfunns­
områder, og de vanskelige avveiningene må tas i den årli­
ge behandlingen av statsbudsjettet. Jeg vil komme tilbake
til Stortinget med en konkretisering av virkemidlene, slik
komiteen ønsker, bl.a. gjennom en ny nasjonal helse­ og
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2915
2010

omsorgsplan og en ny helse­ og omsorgslov. I den nye fol­
kehelseloven vil vi tydeliggjøre staten og lokalsamfunnets
ansvar for å styrke folkehelseperspektivet. Jeg tar sikte på
å legge frem begge lovene og planen for Stortinget våren
2011, slik at iverksettelse kan skje fra 2012. Jeg håper at
vi når frem til bred enighet i disse viktige prosessene.
Mange beskriver vår helsetjeneste som noe av det aller
beste ved det norske samfunnet. Den har sine feil og mang­
ler, men er likevel juvelen i Velferds­Norge. Men vi kan
ikke nå lene oss tilbake og si at vi er tilfredse. Neste ge­
nerasjon Norge vil ha en eldre befolkning -- og et annet
sykdomsbilde.
Gjør vi ingen endringer i dag, må hver tredje ungdom
velge helse­ og omsorgsutdanning for å dekke behovet om
én generasjon. I dag gjelder det hver sjette som skal velge
yrke.
Det sier seg selv at et slikt system ikke vil være bære­
kraftig. Lar vi være å legge om kursen nå, kan det være
for sent om noen tiår.
Hva er det så reformen legger opp til? Hvordan skal vi
bidra til å vedlikeholde og videreutvikle vårt helsevesen?
For det første skal sykdom forebygges. Alt våre barne­
hager, skoler, skolehelsetjeneste, bedriftshelsetjeneste og
kommuner gjør eller ikke gjør, påvirker folkehelsen og
sykdomsbildet.
For det andre skal pasientene oppleve Helse­Norge som
sømløst og sammenhengende. Du skal få rett hjelp til rett
tid på rett sted.
For det tredje skal helsevesenet være bærekraftig og
kostnadseffektivt. Unødvendig bruk av kostbare sykehus­
tjenester må erstattes av bedre, billigere og mer lokale
tilbud i kommunene.
Jeg mener at Stortingets bidrag i innstillingen er gode
håndslag for å oppnå disse tre målene. En stortingsmelding
alene kan ikke forbedre og endre alt som trengs i norsk
helsevesen, men vi har fått støtte til å gå videre på en rekke
viktige områder, og jeg skal nevne noen eksempler:
-- Fastlegeordningen er en suksess, men også den må
videreutvikles når kommunene får nye oppgaver.
-- Det skal etableres lokalmedisinske sentre over hele lan­
det. Disse skal komme i tillegg til de lokalsykehus
vi har i dag, ikke som en erstatning. Sentrene må i
utgangspunktet være forankret i kommunene, og de
skal ha forpliktende avtaler med spesialisthelsetje­
nesten.
-- Den største andelen av veksten i helsetjenestene må
skje lokalt, ikke i spesialisthelsetjenesten.
-- Gjennom meldingen og Kommunaldepartementets for­
slag til ny samkommunemodell utvikler vi verktøy­
kassen for mer forpliktende kommunesamarbeid.
-- De nye lovene skal tydeliggjøre kommunenes helhetli­
ge ansvar for befolkningens helse og velferd.
-- Det er flertall for at det må utvikles en finansierings­
modell som skal stimulere kommunene til å etable­
re bedre tilbud nær befolkningen -- før, i stedet for
eller etter behandling i spesialisthelsetjenesten.
Samhandlingsreformen er en tillitserklæring, men også
en utfordring til kommunesektoren. Det er gledelig å se at
kommunene har tatt imot utfordringen på en positiv måte.
Ikke minst ser vi dette ved at så mange kommuner har
søkt om tilskudd til å utrede og opprette lokalmedisinske
sentre og andre samarbeidstiltak.
Jeg tror at Samhandlingsreformen kan bidra til mer ko­
ordinerte tjenester. Det er godt nytt for rehabiliteringsom­
rådet. Rehabilitering etter sykdom og sykehusinnleggelser
er ofte sammensatt og krever at mange jobber sammen.
Rehabilitering er viktig for pasienter som har gjennom­
gått f.eks. kne­ og hofteoperasjoner, men koordinert reha­
bilitering er helt avgjørende for pasienter med hjerneslag,
hjertesykdommer, kols, psykiske lidelser og rusavhengig­
het. Bedre koordinering er jo selve bærebjelken i hele
reformen.
Både spesialisthelsetjenesten og kommunene har vik­
tige oppgaver innenfor rehabilitering. Slik må det være.
Samtidig ser jeg for meg at det er spesielt innenfor kom­
munenes ansvarsområder, at feltet må styrkes, slik også
meldingen legger opp til.
I dag har vi nådd en ny milepæl gjennom Stortingets be­
handling. Nå skal Regjeringen fremme forslag til ny lov, fi­
nansieringsordning og en nasjonal helse­ og omsorgsplan.
Forslagene skal på høring, slik at alle berørte kan komme
med innspill før vi kommer tilbake til Stortinget i vårse­
sjonen 2011. Selv om dette er en retningsreform og skal
gjennomføres år for år, så står 2012 som et startår.
Jeg ser frem til et nært og godt samarbeid med Stor­
tinget på veien videre.
M a r i t N y b a k k hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Per Arne Olsen (FrP) [12:04:07]: Reformen ønskes
velkommen, sa statsråden i stad, og det ble den jo da den
kom, men jeg er ikke så sikker på at omkvedet er det
samme i dag. Nå er vel snarere spørsmålet: Hvor er den?
Det har den siste tiden vært en åpen debatt mellom
ulike statsråder om i hvor stor grad det er hensiktsmessig å
beholde 20 pst. kommunal medfinansiering av innleggel­
ser i spesialisthelsetjenesten. Slik jeg tolker statsministe­
ren i spørretimen så sent som forrige uke, har Regjeringen
fortsatt planer om å innføre en slik medfinansiering.
Spørsmålet til statsråden blir da: Hvordan har Regje­
ringen tenkt å sikre at kommunal medfinansiering ikke går
ut over andre tjenester, og eventuelt hvilke andre tjenester
skal kommunen måtte kutte i for å finansiere innleggelser
i spesialisthelsetjenesten? Det er et konkret spørsmål, og
for én gangs skyld hadde det vært hyggelig å få et konkret
svar.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [12:05:06]: Vi
har vært veldig tydelige på at vi skal jobbe videre med
finansieringsmodellen. Det er viktig å finne en finansie­
ringsmodell som er god, og som også tar opp i seg mang­
foldet av kommuner -- store og små -- og oppgaver som vil
ligge i Samhandlingsreformen.
Det er helt klart at det er viktig at det er incentiver
som også støtter opp om målsettingen i reformen. Her
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2916 2010

har vi et arbeid som så vidt er startet opp mellom Hel­
se­ og omsorgsdepartementet og Kommunal­ og regional­
departementet for å finne den gode finansieringsmodellen.
Vi må være helt sikre på -- som også Stortinget er opp­
tatt av -- at vi treffer godt, for å kunne møte behovene til
de pasientene som skal bruke helsevesenet, men også til
kommunene, som får store og ansvarsfulle oppgaver.
Bent Høie (H) [12:06:14]: Det å gjennomføre en stor
helsereform krever langsiktig arbeid, det er et arbeid som
går over flere år, og ikke minst ville det, i hvert fall under
normale omstendigheter, også krevd en klar økonomisk
prioritering. For å få til det har det for en statsråd ofte vært
en fordel å ha bred oppslutning i Stortinget om arbeidet,
ikke minst med tanke på den interne diskusjonen i Regje­
ringen om å prioritere dette. Det ser vi når det gjelder opp­
trappingsplanen for eldre, vi så det i barnehageforliket, vi
har sett det i klimaforliket -- på en rekke områder.
Statsråden uttrykte klar vilje til å få til en politisk av­
tale om Samhandlingsreformen i Stortinget, men dette ble
kontant avvist da man kom til forhandlingsbordet. Hva var
årsaken til at statsråden ikke ga helsefraksjonen i Stortin­
get store nok fullmakter til faktisk å gå inn i reelle for­
handlinger for å få til et stort, bredt forlik på en så viktig
sak, hvis dette er så viktig som statsråden ga uttrykk for i
sitt innlegg?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [12:07:20]:
Jeg er veldig enig med representanten Høie i at det er
viktig å få bred enighet. Men jeg opplever faktisk at det
er ganske bred enighet i Stortinget om hovedlinjene i
Samhandlingsreformen.
Men i denne fase er dette en retningsreform. Det er
ikke den som skal finansiere hver minste utfordring som vi
har i Helse­Norge. Det skal vi komme tilbake til i forbin­
delse med den nye helse­ og omsorgsplanen og lovarbei­
det, som er særdeles viktig. Da blir det rikelig anledning
til å ta opp enkeltforhold, både hva de detaljerte oppgave­
ne skal være, hvor ansvaret skal ligge, og når det gjelder
spesialisthelsetjenesten. Men når det kommer 40 enkelt­
forslag uten inndekning fra opposisjonen, som opposisjo­
nen veldig godt vet hører til i budsjettdebatten år for år,
blir det ikke så veldig naturlig for våre representanter på
Stortinget å følge opp dette.
Laila Dåvøy (KrF) [12:08:35]: Vi har hatt mange tid­
ligere forlik i denne salen om reformer, som har kommet i
form av enighet om å bruke mange milliarder over et visst
antall år, f.eks. i forbindelse med Opptrappingsplanen for
psykisk helse. Jeg regner med at Regjeringen mener at en
så stor reform ikke skal koste og gi økte utgifter.
Men det som er mitt spørsmål, er: Hvilken forutsig­
barhet blir det for pasienter, personell, kommuner, syke­
hus -- frivillige organisasjoner og andre private, for den
del -- dersom det skal være slik at midler og tiltak skal
komme i hvert enkelt statsbudsjett? Vi har jo eksempler
fra Stoltenberg­regjeringen tidligere på meldinger som har
vært fremlagt i denne sal, hvor dette også var tilfellet. La
meg nevne én, tannhelsereformen, hvor det var satt opp
en rekke gode tiltak som vi støttet. Men i statsbudsjettene
etter dette har det ikke kommet noen vesentlige tiltak eller
forslag eller penger til det tannhelsemeldingen inneholdt.
Problemet er jo at dette ikke skaper forutsigbarhet.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [12:09:44]:
Jeg vil gjenta at jeg opplever at det er veldig stor enighet
om utfordringene i Helse­Norge, og om hvilken retning
man må gå i.
Det som blir behandlet i Stortinget i dag, er jo nettopp
retningen. Dette må følges opp, både detaljert i en helse­
og omsorgsplan som skal bli et mer operativt verktøy, og
i en ny helse­ og omsorgslov, som ikke minst må ta for seg
arbeidsdelingen mellom primærhelsetjenesten og spesia­
listhelsetjenesten. Det er ikke hver enkelt liten utfordring
vi behandler i dag. Det er den store retningen, som gjør
at Regjeringen kan jobbe videre. Denne saken har nå lig­
get i Stortinget helt frem til slutten av april. Nå kan Re­
gjeringen med bakgrunn i det som er vedtatt i Stortinget,
jobbe videre for å nå den fremdriften som har ligget der
hele tiden, nemlig at vi skal ha oppstart i 2012.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:10:56]: Over hele lan­
det avhjemles det sykehjemsplasser. Seks lokalsykehus er
nylig lagt ned, og seks til står trolig for fall i løpet av
nær framtid. Og så peker Samhandlingsreformen på at det
er 145 000 liggedøgn med utskrivningsklare pasienter på
sykehusene våre, og vi står foran en demografisk utvikling
med mange flere eldre.
Mener statsråden virkelig at Regjeringens planer og
rammer for sykehjemsbygging vil være tilstrekkelig for å
møte kommunenes behov for heldøgns pleie­ og omsorgs­
plasser i den tiden som kommer? Eller kunne statsråden
tenke seg å ta en titt til på Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [12:11:33]:
Det er en helt klar forutsetning at kommunene skal overta
ansvaret for de utskrivningsklare pasientene fra 2012. Det
er i hvert fall en veldig konkret sak som ligger i meldingen.
Selvfølgelig må kommunene gjøres i stand til å ta det
ansvaret, også i form av økonomi. Nettopp derfor er det
jo vi jobber med utredninger for å se på hvordan kommu­
nene økonomisk skal settes i stand til å gjøre den jobben.
Vi har en ordning med tilskudd til sykehjemsplasser, som
representanten kjenner veldig godt til, og kommunene har
søkt tilskudd for å bygge ut flere sykehjemsplasser. Jeg
har tillit til at kommunene også vil gjøre det, for mange av
disse pasientene skal selvfølgelig i sykehjem. Derfor må
det også være plasser klar til dem i kommunene.
Borghild Tenden (V) [12:12:44]: Venstre er enig med
Regjeringen i at det er positivt at kommunene skal få
nye roller og flere oppgaver -- behandling nærmest mulig
brukeren.
Men jeg har to spørsmål -- det ene er: Hvordan tenker
statsråden dette skal skje uten at vi får større og mer «ro­
buste» kommuner, som jeg snakket om i mitt innlegg, og
med et kompetent fagmiljø?
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2917
2010

Mitt andre spørsmål er: Ser statsråden at det kunne være
en fordel med større og færre kommuner?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [12:13:17]:
Jeg tror -- med all respekt -- at hvis vi skulle vente med
å innføre Samhandlingsreformen til vi hadde gjennomført
en kommunereform, hadde vi måttet vente veldig lenge.
Man legger gjerne opp til en frivillig kommunesammen­
slåing -- ikke en tvangssammenslåing i denne sammen­
heng. Det har jeg heller ikke sett at partiet Venstre har
gjort når de har sittet i regjering. Til det har vi altfor stor
respekt for lokaldemokratiet.
Kommunene er nødt til å samarbeide hvis de skal kunne
løse komplekse oppgaver. Det kommer til å være forskjell
på hva store og små kommuner har mulighet for å løse.
Geografien gjør også sitt til at det ikke for alle kommuner
er like naturlig å slå seg sammen med andre i et samar­
beid, så her må vi finne lokale løsninger som kan komme
alle kommunene til gode. Nettopp derfor trenger vi også
den tiden for videre utredning, for å se hvordan dette best
kan ivaretas.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Helga Pedersen (A) [12:14:48]: Ved forrige århund­
reskifte døde hvert tiende barn før det var fylt året. De
store «folkesykdommene» het tuberkulose, sult og fattig­
dom. Sammen med velstanden i Norge har vi fått et nytt
sykdomsbilde. Det dreier seg om kreft, hjertesykdommer,
lungesykdommer med kols og diabetes. Det er sykdom­
mer som gjenspeiler både den livsstilen vi har i dag, og
det at vi lever lenger. Psykiske lidelser er også i vekst, og
det samme gjelder folk som lever med kroniske smerter.
I dag har vi heldigvis svært lav barnedødelighet. Vi
lever lenger, og vi har en rivende utvikling som stadig
gir nye behandlingsmuligheter. Helsebudsjettet har vært i
jevn og sterk utvikling, og det samme gjelder antall per­
soner som jobber i sektoren. Antall pasienter som får
behandling, har økt sterkt.
Samhandlingsreformen, som vi diskuterer i dag, er
selvsagt ikke et mål i seg selv. Den er et virkemiddel for
å sikre bedre helse for befolkningen, sikre at folk får til­
gang til den beste behandlingen uansett hvor de bor i lan­
det, og sikre at vi bruker pengene riktig, slik at helsevese­
net vårt kan være bærekraftig over tid -- slik at også neste
generasjon skal få den behandlingen man trenger når man
trenger det, uavhengig av hva man tjener, eller hvor man
bor.
Utfordringene i helsetjenesten drøftes i alle land vi kan
sammenligne oss med, og da er det jo et relevant spørsmål
hvilke land vi skal sammenligne oss med. På Fremskritts­
partiets landsmøte sist helg registrerte jeg at fremskritts­
partiformann Siv Jensen sammenlignet det norske helse­
vesenet med det man hadde i Sovjetunionen. Jeg vil bare
si at den sammenligningen er en fornærmelse mot alle de
menneskene som hver dag gjør en fantastisk innsats i det
norske helsevesenet, der veldig mye fungerer godt, noe
jeg registrerer at en samlet helsekomité er enig om. Det
er ikke ofte når jeg hører Høyres Jan Tore Sanner på ra­
dioen, at jeg umiddelbart er enig i det han sier. Men da jeg
hørte ham i går, var jeg helt enig med ham. Jeg tror ikke
at folk flest i Norge kjenner seg igjen i svartmalingen av
norsk helsevesen.
Så må vi samtidig erkjenne at det finnes ingen perfekte
helsevesen i verden, heller ikke det norske. Selv om Ver­
dens helseorganisasjon mener at nettopp vi i Norge har et
av verdens beste helsevesen, så skal vi strekke oss etter
nye mål. Vi har feil og mangler i systemet vårt, og de ulike
delene av helsevesenet samhandler for dårlig.
Hvert år får helsevesenet vårt rundt en femtedel av
statsbudsjettet. I årene framover må vi være forberedt på
at vi skal bruke enda mer. Samtidig må vi også fokusere
på å få mer helse ut av de kronene vi bruker.
Men Fremskrittspartiets og Siv Jensens sovjetsammen­
ligning av helsevesenet vårt halter på alle områder. I Norge
kan vi forvente å leve til vi er 80 år, og dermed er vi
helt i verdenstoppen. I Sovjetunionen var levetiden mel­
lom 15 og 20 år kortere. Den aller viktigste grunnen til
det var ikke først og fremst helsevesenet i Sovjetunionen,
med alle dets feil og mangler, men det var Sovjetunionens
alkoholpolitikk. Folk drakk seg rett og slett i hjel.
Og her finner vi en sammenligning mellom Sovjet­
unionen og Fremskrittspartiet som er langt mer relevant.
Fremskrittspartiets alkoholpolitikk har nemlig klare lik­
hetstrekk med den man hadde i Sovjetunionen. De vil
legge ned Vinmonopolet og la alle som vil selge alkohol,
få gjøre det nærmest på hvert gatehjørne. Fremskrittspar­
tiet vil blande alkohol og trafikk ved å tillate bensinstasjo­
nene å selge sprit, og Fremskrittspartiet vil fjerne alkohol­
avgifter og la barer og puber være åpne nærmest døgnet
rundt.
I sitt innlegg tidligere i dag trakk representanten Per
Arne Olsen fram betydningen av å forebygge. Men Frem­
skrittspartiets alkoholpolitikk er den motsatte av å forebyg­
ge, det er en massiv satsing på dårligere helse. Og para­
doksene fortsetter: Fremskrittspartiet mener at samfunnet
skal blande seg minst mulig inn i alkoholpolitikken, men
regningen for de økte helseutgiftene skal fellesskapet ta.
Og ikke nok med det -- samtidig skal man gi massive
skattelettelser i størrelsesorden 20--25 milliarder kr hvert
år, noe som i løpet av en stortingsperiode tilsvarer et helt
sykehusbudsjett.
Som enkeltmennesker og samfunn er det viktig å holde
en viss kontroll med hvor mye vi drikker. Og for all del,
det er mye kos i en flaske rødvin. Etter et glass rødvin kan
man kanskje til og med erkjenne at vi lever i et bra land,
og at helsevesenet på de fleste områder fungerer bra, selv
om mye må forbedres.
Siv Jensen (FrP) [12:20:28]: Når Arbeiderpartiets
parlamentariske leder bruker en betydelig del av sin tale­
tid i Stortinget på å snakke om Fremskrittspartiet -- feil­
aktig, riktignok -- i stedet for å snakke om Samhand­
lingsreformen, forteller det meg hvor lite innhold den
har.
Jeg har sittet og fulgt denne debatten fra kontoret, sam­
tidig som vi har fått nyheten om enigheten mellom Norge
og Russland om delelinjen -- noe som jeg synes er svært
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2918 2010

bra. Det jeg har registrert, er at alle talspersoner fra de rød­
grønne partiene har vært veldig opptatt av å ramse opp
de utfordringene vi står overfor i Helse­Norge, men ingen
av dem har vært i stand til å fylle verktøykassen. Det er
i bunn og grunn det debatten om Samhandlingsreformen
dreier seg om.
Helseministeren sa at det er bred enighet om utfordrin­
gene. Ja, det er det nok. Men det er definitivt ikke bred
enighet om verktøyet, om virkemidlene. Det skyldes jo at
de rød­grønne partiene overhodet ikke har verktøy, mens
opposisjonen altså har klart å samle seg om 42 virkemidler.
Det som i hvert fall er lett å slå fast, er at den reformen
som Stortinget i dag behandler, vil bli endret. Den vil bli
fylt med innhold, og den vil få en annen retning hvis det
blir et regjeringsskifte i 2013 -- og det er jeg veldig glad
for, for det er jo det folk der ute forventer. De forventer at
vi fyller Samhandlingsreformen med et innhold som setter
menneskene foran systemene.
Da jeg i min landsmøtetale snakket om Sovjetunionen,
er det ikke riktig at det var en direkte sammenligning med
hele det norske helsevesenet. Det jeg direkte sa, var at hel­
sekøer -- det står 260 000 mennesker i norske helsekøer --
kan man sammenligne med systemer, med regimer som
tviholder på offentlige monopoler, og som overhodet ikke
er interessert i å slippe mangfoldet til for å sørge for at
pasientene kommer i fokus. Det bør være et paradoks. Jeg
registrerte sågar at det var en representant fra de rød­grøn­
ne partiene som med litt innbitt freidighet forsøkte å snak­
ke om at de borgerlige partiene hadde et religiøst forhold
til konkurranse. Vel, det religiøse forholdet ligger jo i Re­
gjeringens totale aversjon mot mangfold og konkurranse
-- noe som rammer pasientene.
I dag har vi fått nyheten om at pedofile som selv ønsker
å få behandling for å unngå at de gjentar den type overgrep,
må stå to år i kø for å få behandling mot denne ganske al­
vorlige lidelsen. Behandlingstiden er tredoblet under den
rød­grønne regjeringen, og det er ikke vanskelig å gjøre
noe med det hvis man vil. Men når man hører på svarene
som kommer fra Helsedepartementet, så er det den totale
ansvarsfraskrivelsen. Det er nesten slik at det ikke er Hel­
sedepartementets ansvar at pedofile ikke får behandling i
det norske helsevesen. De skylder på direktoratet, de skyl­
der på byråkratiet, men virkeligheten er veldig enkel: Det
handler om å bevilge tilstrekkelige midler, og det dreier
seg om å sette menneskene foran systemene. Det er det det
dreier seg om, og det er mulig å gjøre noe med det. Men
i dette tilfellet vil det altså være de aller mest uskyldige i
vårt samfunn, nemlig barna, som lider overlast fordi man
ikke løser dette svært alvorlige problemet i helsevesenet,
sammen med en rekke av de andre utfordringene vi står
overfor.
Jeg må si at prosessen rundt behandlingen av denne
reformen har vært utrolig. Den har vært veldig under­
lig. Dette kunne blitt den viktigste helsereformen på lang
tid. Det kunne blitt en reform som samlet bred enighet i
Stortinget, hvor vi sparket fra og dro til med nye positive
virkemidler som ville løst opp i en del av de problemene
vi står overfor. I stedet har den endt opp med å bli et stort
mageplask på grunn av mangel på tiltak.
Det er på en måte bare å dvele litt ved historien. Den da­
værende helseminister Brustad hadde betydelig erfaring.
Det vi husker fra hennes tid, er økte helsekøer, økende
problemer i eldreomsorgen, problemer i rusomsorgen, en
meget underlig håndtering av det nye sykehotellet i til­
knytning til Radiumhospitalet på Montebello, osv. osv. Så
kom Bjarne Håkon Hanssen inn i departementet mer som
et friskt pust. Han skulle rydde opp, han skulle sørge for
samhandling, han skulle sørge for at pasientene fikk et
bedre tilbud, og alt han lovet, munnet ut i Samhandlings­
reformen. Uansett hvor dårlig eldreomsorgen var, uansett
problemer i rusomsorgen, uansett helsekøer og ventetider
var svaret til Bjarne Håkon Hanssen Samhandlingsrefor­
men. Det er det vi nå har fått høre gjentatte ganger. Og
med pinlig presisjon brukte Arbeiderpartiet og regjerings­
partiene dette for alt det var verdt, gjennom den forri­
ge stortingsvalgkampen. Alt skulle bli bra bare man fikk
iverksatt Samhandlingsreformen.
Men nå ser vi altså resultatet. Det var intet annet enn
et valgkampdokument for Arbeiderpartiet og regjerings­
partiene, og jeg vil tippe at nåværende konsulent Bjarne
Håkon Hanssen er litt flau over at det har endt i et slikt
mageplask. Og man har hatt mulighet til å fylle reformen
med innhold. Det har vært fullt mulig. Det har vært en
svært forhandlingsvillig opposisjon som har lagt forslag
på bordet, som har vært interessert i dialog og forhandlin­
ger med regjeringspartiene, men det har vært musestille
fra regjeringspartiene i dette spørsmålet.
Det verste av alt -- der må jeg si at jeg nesten ikke trod­
de mine egne ører -- var da Regjeringen og regjeringspar­
tienes svar på invitasjonen fra opposisjonen var at dette
kunne de ikke diskutere engang, for dette koster penger!
Det forteller meg hva denne reformen egentlig handler
om. Det er ikke en reform til fordel for enkeltmennesker
som står i en kø i ulike deler av helsevesenet. Dette er en
sparereform, intet mindre. Jeg tror vi alle er enige om å
lete etter virkemidler som kan føre til at vi får en bedre
bruk av folks skattepenger også i helsevesenet. Det er vel­
dig bra. Men jeg tror det er få eksempler gjennom histo­
rien på at en reform ikke koster penger i utgangspunktet.
Det koster penger å gjennomføre reformer, og da må man
være villig til å ta det i bruk.
Så for meg handler denne saken egentlig om to helt
åpenbare motsetninger. Det handler om hvorvidt man skal
endre systemet for systemets skyld, som jeg oppfatter er
den rød­grønne profilen i dette, eller om man vil endre sy­
stemet av hensyn til enkeltmennesker, som jeg ser er op­
posisjonens samlede syn på dette. Jeg er veldig glad for at
vi er enige i opposisjonen, for det betyr at vi har et sterkt
dokument som grunnlag for den valgkampen vi etter hvert
skal inn i, og som i hvert fall kan gi håp for mange av
dem som har blitt veldig skuffet. Det har jeg lyst til å vie
noen ord til også. Mange av de ansatte i helsevesenet, rundt
omkring i hele landet, hadde veldig store håp til resultat­
ene, til det konkrete innholdet man skulle fylle Samhand­
lingsreformen med. Jeg tror veldig mange av dem er skuf­
fet i dag, fordi de ser at verktøyene uteblir. Jeg tror jeg
vil anbefale dem å gå grundig gjennom de 42 forslagene
til opposisjonen, for det vil på et eller annet tidspunkt bli
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2919
2010

virkelighet, og det vil på et eller annet tidspunkt føre til
at enkeltmenneskene kommer foran systemene, og at vi
gradvis kan avvikle køene.
Så har jeg registrert at Senterpartiets leder, Liv Signe
Navarsete, har reist fanen svært høyt når det kommer til
kampen for å bevare lokalsykehusene. Merkelig nok ser
jeg av denne innstillingen at regjeringspartiene mener at
et lokalsykehus ett sted definitivt ikke trenger å ligne på
et lokalsykehus et annet sted. Det de egentlig sier, er at
hvilke funksjoner som er inne i sykehuset, ikke er viktig,
det som er viktig, er bygningen. Men en bygning uten inn­
hold kan veldig vanskelig karakteriseres som et fullverdig
sykehustilbud i Distrikts­Norge. Der ligger Regjeringens
fremste utfordring, det er å tørre å begynne å definere hva
som er et lokalsykehus, for det vil være med på å avgjøre
om man føler trygghet i forhold til helsetilbudet der man
bor, eller om man ikke gjør det.
Jeg skjønner at det er mye misnøye med denne refor­
men. I bunn og grunn er den stein død. I bunn og grunn
havner den i en skuff, og der kan den egentlig veldig godt
ligge til vi har hatt et regjeringsskifte, slik at opposisjonen
får gjennomført sine konstruktive forslag.
Sonja Irene Sjøli (H) [12:30:40]: Et hovedpoeng med
Samhandlingsreformen er å forebygge mer for å repare­
re mindre. En satsing på habilitering og rehabilitering vil
være helt i tråd med en slik målsetting. Vi er gode på akutt­
medisin i Norge, og vi redder heldigvis stadig flere fra
hjerteinfarkt, slag og trafikkulykker. De fleste får god hjelp
til å overleve, men når blålysene er slått av, er det altfor
mange som får for dårlig hjelp til å leve videre og til å mest­
re hverdagen. Det er godt dokumentert både fra SINTEF
og Helsetilsynet at opptreningstilbudet svikter i mange
ledd. Dette betyr tapte muligheter for mange mennesker
som helt unødvendig blir avhengig av hjelpetjenester og
trygdeytelser.
En satsing på habilitering og rehabilitering vil gi pasi­
entene bedre hjelp til å mestre hverdag og jobb. Dette er
en god investering i livskvalitet for mange, samtidig er det
en god samfunnsmessig investering å redusere behovet for
helsetjenester og trygdeytelser.
Over 45 organisasjoner mener at den neste store helse­
politiske satsingen må være på rehabilitering. Dette in­
kluderer pasientorganisasjoner som Funksjonshemmedes
Fellesorganisasjon, Landsforeningen for hjerte­ og lunge­
syke og Kreftforeningen. Siden 2007 har de kjempet for
gjennomslag, og de har aksjonert utallige ganger utenfor
Stortinget.
Som vanlig kan regjeringspartiene snakke mye om sine
gode intensjoner om en satsing på rehabilitering. Men en
rød­grønn regjering som har hatt flertallsmakt i fem år, er
forbi stadiet der de kan imponere med prat. Vi forventer
faktisk at Regjeringen leverer resultater. Realiteten er at
regjeringspartiene ikke bare har brutt sine løfter om en sat­
sing på rehabilitering. De driver en politikk som svekker
opptreningstilbudet. Tilbud om bassengtrening og fysiote­
rapi legges ned over hele landet, blant annet i Levanger, i
Oslo, på Røros og i Kristiansund. Opptreningsinstitusjo­
ner i Finnmark, i Akershus og i Hedmark må permittere
ansatte. Disse ansatte må selv oppsøke Nav, i stedet for
å hjelpe andre ut av Nav­køen. Pasienter og fysioterapeu­
ter skriver stadig henvendelser om økende ventetider og
avvikling av tilbud som følge av Regjeringens endring i
finansieringsopplegget.
Regjeringspartiene har to ganger stemt ned forslag fra
Høyre om en opptrappingsplan for rehabilitering. De har
i budsjettene de siste fire årene stemt mot Høyres forslag
om øremerking av midler til denne satsingen. Den politis­
ke styringen av helseforetakene som Senterpartiet hevder å
være for, stemmer de altså mot når det virkelig gjelder. Når
regjeringspartiene hevder at de ikke vil øremerke midler
til prioriterte områder, sier de faktisk at det er helseforeta­
kene som må avgjøre hvilke pasienter og helsetilbud som
skal prioriteres. Høyre mener at de folkevalgte skal styre
prioriteringene i helsetjenesten, og dette er ikke bare noe
vi sier for å drive symbolpolitikk. Vi har faktisk prioritert
rehabilitering med ca. to milliarder øremerkede kr i våre
alternative budsjetter de siste årene, og dermed gitt klar
beskjed om at helseforetakene skal prioritere opptrening.
Selv om en satsing på rehabilitering helt åpenbart ville
være i tråd med Samhandlingsreformens mål, stemmer re­
gjeringspartiene nok en gang ned forslag fra Høyre og de
andre opposisjonspartiene om en satsing på dette området.
Regjeringspartiene sier det blir for dyrt å satse på rehabi­
litering. De bør spørre seg hva det koster i tapt livskvalitet
og utgifter til helsetjenester og trygdeytelser når pasienter
mister muligheten for å trene seg opp etter en ulykke eller
ved en funksjonshemning.
Hvis vi skal lykkes med Samhandlingsreformen, må
vi investere i et opptreningstilbud som på sikt vil gi ge­
vinster i form av bedre helse for pasientene. I dag legger
Rehabiliteringsaksjonen ned sin virksomhet, i stor skuf­
felse over manglende gjennomslag hos regjeringspartiene.
Høyre lover å kjempe videre for at opptrening skal være
et satsingsområde helt til Regjeringen leverer konkrete
resultater på dette området.
Til slutt vil jeg bemerke at det er et utrolig paradoks
at regjeringspartiene ikke klarte å samhandle med oppo­
sisjonen på Stortinget om Samhandlingsreformen. De var
ikke engang villige til å diskutere vårt forslag om en sat­
sing på rehabilitering. Så la oss håpe at helsetjenesten er
mindre arrogant, og at de lykkes bedre med å samarbei­
de til beste for pasientene enn det regjeringspartiene er i
stand til.
Ola Borten Moe (Sp) [12:35:37]: Jeg mener dette er
en viktig dag rett og slett fordi Stortinget er enige om si­
tuasjonsbeskrivelser og mange viktige elementer for veien
framover.
Hvorfor Samhandlingsreformen? Jo, rett og slett fordi
altfor mange får et fragmentert tilbud i dag. Det er uavklar­
te ansvarsforhold. Det fører til en for dårlig kvalitet til en
for høy pris. Samtidig er vi avhengig av å møte demografi­
en framover. Vi må rett og slett håndtere kostnadene knyt­
tet til de endringene. I praksis betyr dette flere oppgaver til
kommunene og et langt mer potent førstelinjetilbud. Dette
er fornuftig på flere vis. For det første vil det føre til et mer
komplett helsetilbud der folk bor, innenfor f.eks. rehabi­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2920 2010

litering, innenfor de store livsstilssykdommene, innenfor
enkle ting som behandling av diabetes.
Spennende bieffekter får vi i form av muligheter for
spennende arbeidsplasser mange flere steder enn i dag. Jeg
har også lyst til å trekke fram en generell skepsis til sta­
ten som direkte tjenesteyter. De gangene det prøves, ser
man i alle fall at vi har store problemer med å håndtere
kostnadsutfordringene.
Denne reformen er også et godt eksempel på hvordan
dynamikken er i utviklingen i og av velferdssamfunnet.
Dette er en reform som er født lokalt, i kommuner og i
sykehus der folk arbeider for å gjøre ting bedre og på en
bedre måte hver eneste dag. Min egen kommune, Trond­
heim, har jobbet på dette viset sammen med St. Olavs
Hospital i mange, mange år. Det har vært svært gode re­
sultat, som statsråden også trakk fram. Kort fortalt er det
flere som har fått bedre livskvalitet og lengre liv til en la­
vere pris. Dette er det viktig at vi etterstreber og innfører
overalt i landet, og at det gjøres tilgjengelig for alle.
Vi har fått kritikk som går på tid -- at det er for lite
som skjer. Nav­reformen, for å referere til en annen re­
form, ble også gjennomført fort og til dels med bakgrunn
i gode resultat lokalt. Jeg har lyst til å si at det er lett
å få gjennomført gode resultat med entusiastiske ansatte
som gjennomfører noe som er helt nytt. Noe annet er det
når dette skal implementeres over hele landet. Erfaringe­
ne fra Nav­reformen understreker kanskje behovet for å ta
seg tilstrekkelig tid, slik at man får gjort dette skikkelig.
Regjeringens tidsplan er derfor klok.
Laila Dåvøy trakk fram finansieringen som avgjørende.
Det er jeg helt enig i. Vi er nødt til å ha et system som
gir de riktige incitamentene, slik at man får den riktige
behandlingen på riktig sted. Dette har man ulike erfarin­
ger med i ulike land. Og siden dette er så avgjørende vik­
tig, er det også riktig å bruke den tiden man trenger for å
få på plass de riktige beslutningene på en så viktig del av
reformen.
Noen, og spesielt Venstre, har gjort dette til en debatt
om kommunestrukturen. Det har jeg lyst til å advare mot.
Tvert imot må man holde fast på fokuset på innhold. For
det første er det en avsporing, og for det andre må vi uan­
sett ha et system som tar høyde for at det i dette landet er
store forskjeller. Vi har en geografi som gjør at man uan­
sett er nødt til å forholde seg til store forskjeller i størrelsen
på kommuner.
Er det én ting det likevel går an å si generelt om kom­
munestrukturen, så er det at den er i endring, men at det
skjer over tid.
Regjeringen har i dag fått bred dekning for tenknin­
gen og for retningen som ligger i Samhandlingsreformen.
Dette er ikke resultatet, men det er et viktig skritt på veien.
Våren 2011 er endepunktet for mange av de viktige pro­
sessene og debattene som opposisjonen har tatt fram her
i dag. Målet om gradvis implementering fra 2012 ligger
fast. Ambisjonsnivået ligger fast.
Jeg har lyst til å avslutte med å si at mens opposisjo­
nen er opptatt av å erklære reformen død, som represen­
tanten Jensen gjorde, og sier at flertallet er handlingslam­
met, er vi opptatt av å gjøre skikkelig arbeid med en av
vår tids viktigste reformer. Det mener jeg står seg godt i
en valgkamp, og jeg tror det er å undervurdere velgerne
hvis man satser på ensidig svartmaling, sier nei til bom­
penger, sier nei til eiendomsskatt og holder fram rimelig
brennevin som den viktigste valgkampsaken.
Tore Hagebakken (A) [12:40:45]: Stortingsmeldin­
gen vi i dag har til behandling, gjelder innretningen på den
framtidige helsepolitikken om økt satsing på helsetjeneste­
ne i kommunene, om økt forebygging og bedre koordinerte
tjenester og pasientforløp, og at ingen skal ligge unødven­
dig på sjukehus. Vi skal først og fremst bruke samfunnets
ressurser, de økonomiske og personellmessige, i dag og
i framtida, mer fornuftig. Eller sagt med et ord som jeg
liker: Vi skal gjøre ting smartere gjennom en reform som
alle er enige om trengs. Jeg trodde i hvert fall at alle var
enige om det.
Jeg besøkte Distriktsmedisinsk senter på Otta på fre­
dag. Kommunen har brukt 96 mill. kr på å bygge et fan­
tastisk senter der. Det som skjedde i den samlingen som
var der oppe, bare vitner om at sjukehussektoren og kom­
munen er godt i gang med mye spennende samarbeid. Ive­
ren er svært stor, og vi skal tilrettelegge slik at man skal
komme godt videre.
Vi rød­grønne har lyttet, noe som egentlig også bør
være noe av formålet med eksempelvis Stortingets komité­
høringer. Og ikke bare har vi lyttet, men vi har faktisk
tatt hensyn til gode argumenter, ikke minst framført av
KS, som gjør at vi vil kvalitetssikre mulige modeller for
økonomiske incentiver. Faktisk står en samlet komité bak
merknaden om en slik kvalitetssikring. Samtidig kritiserer
en meget sjøltilfreds opposisjon oss rød­grønne for at det
dermed nærmest ikke er noe igjen av reformen. Det syns
jeg blir noe eiendommelig.
Kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasien­
ter, med tilhørende økonomiske overføringer til kommu­
nene, slutter vi oss til nå. Jeg vil understreke viktigheten
av at det er klare definisjoner av begrepet «utskrivnings­
klar», og at avtaleverk knyttet til en slik ordning kom­
mer på plass. De økonomiske overføringene til kommu­
ner må også være av riktig og rimelig størrelse. Samtidig
må kommunesektoren gjennom frie inntekter -- og/eller
øremerkede midler -- få påfyll av penger for å bygge ut
tjenestetilbudet, kunne takle økt ansvar, i tillegg til beho­
vene den demografiske utviklingen vil kreve. Så vil muli­
ge incentivmodeller bli gjennomgått nærmere, og i tur og
orden, slik statsråden redegjorde for, vil saker komme til
behandling her i Stortinget, og i sum gi det samlede ram­
meverket for reformen økonomisk, juridisk og organisa­
torisk. Vi skal rett og slett gjøre det ordentlig. Reformen
innebærer betydelig endring, men det skal være trygg end­
ring, og i særdeleshet skal det handle om trygg endring for
pasientene, brukerne, slik at de skal føle seg trygge på at
vi får innfasingsperioden til å gå harmonisk for seg. Der­
for er det også viktig at incentivordninger som vi måtte
velge å ta i bruk, i tillegg til de økonomiske overføringer,
er gode og vil fungere etter hensikten. Det forutsetter at de
i hovedsak er knyttet til forhold kommunene har rimelig
mulighet til å påvirke, og slik at det lønner seg også øko­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2921
2010

nomisk å satse og arbeide smart, at det oppleves noenlun­
de rettferdig kommunene imellom, og at det ikke ekspo­
nerer kommunene for uhensiktsmessig økonomisk risiko.
Da tenker jeg særlig på de minste kommunene som natur­
lig nok vil være spesielt sårbare for svingninger i behov.
Og jeg vil legge til at også helseforetakene trenger forut­
sigbarhet for å kunne planlegge og bruke ressursene godt.
Det er jo slik at trygghet og forutsigbarhet som regel gir
det beste klimaet for kreative samarbeidsløsninger mellom
aktører som vi forventer og er helt avhengig av mestrer
god samhandling.
Det er et utstrakt kommunesamarbeid i Norge på mange
samfunnsområder i dag, og med Samhandlingsreformen
vil dette samarbeidet få nye dimensjoner. Kommuner flest
må finne partnere, for de fleste kommuner er av en stør­
relse som nødvendiggjør at de samarbeider nært med gode
naboer for å møte økt ansvar knyttet til viktige helseopp­
gaver, bl.a. lokalmedisinske sentre og mer spesialiserte
tjenester.
Jo bedre kommunene blir til å finne felles løsninger,
jo flere helsetjenester og ­tilbud vil de kunne bidra til å gi
sin befolkning -- nært. Og desto mer motiverende vil det
også være for spesialisthelsetjenesten å samarbeide med
kommunene om desentraliserte tjenester.
Reformen kan gjennomføres med dagens kommune­
struktur, men jeg har ingenting imot om noen nå vurderer
å slå seg sammen -- som ett av alternativene med tanke på
gode organisasjonsmodeller lokalt.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:46:15]: I over fire år
har Regjeringen pekt på at nærmest alle problemer som har
dukket opp i helsevesenet, skulle løses gjennom Samhand­
lingsreformen, og det ble skapt store forventninger både
hos pasienter, helsearbeidere, administrasjon og politike­
re. Vi husker at da Bjarne Håkon Hanssen la fram stor­
tingsmeldingen, var skuffelsen stor. Meldingen ga en god
beskrivelse av dagens situasjon og de problemene helse­
vesenet sliter med, men forslag til løsninger var nærmest
fraværende.
Flere sentrale aktører, som bl.a. Legeforeningen, har
pekt på at stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 47 måtte
føre til langt mer konkretisering av tiltak. Det ble også lagt
vekt på fra regjeringspartienes side at det var ønskelig å få
samlet et bredest mulig politisk miljø bak reformen og til­
takene. Men hva er det som skjer? Opposisjonen har klart
å samle seg om en felles plattform på 42 punkter, som vi
ønsket å forhandle med regjeringspartiene om. Alle de tre
partiene har vært villige til å fire på sine standpunkter for
å få et helsevesen som setter enkeltmennesket i fokus. Re­
gjeringspartiene ble nærmest furtne og avviste forslagene.
Dette blir for dyrt, sa helseministeren, og kastet kortene
før hun dro til Thorbjørnrud og Regjeringens budsjettkon­
feranse. Dette er for konkret, fikk vi høre fra regjerings­
partiene. Da spør jeg meg: Hva er det egentlig regjerings­
partiene vil? Når skal det komme konkrete tiltak på bordet
som kan bidra til et bedre helsevesen?
I Norge har vi i mange år hatt et altfor fragmentert hel­
sevesen, både organisatorisk og finansielt. Det har vært
snakket om behovet for samarbeid på tvers av fag og nivå
i en årrekke. Det har vært snakket om pasienter som fal­
ler mellom to stoler, svingdørspasienter og pasienter som
blir kasteballer i systemet. Jeg har opplevd at det har vært
snakket om dette helt siden 1970­tallet. På 1980­tallet fikk
vi en rekke utredninger om disse forholdene. 1990­tallet
og det første tiåret av dette årtusen har stått i reformenes
tegn.
Skolereformene i 1994 og 1997 er vel kjent, og det hev­
des at det er det som skiller norsk skole fra f.eks. den fin­
ske. Vi kan vel ikke akkurat skryte av at kvaliteten på norsk
undervisning har blitt bedre som følge av disse reformene.
Helsesektoren har også fått sine reformer. Vi har
hatt helselovreformen, fastlegereformen, helseforetaksre­
formen, rusreformen og nå sist altså Samhandlingsrefor­
men. Reformer kjenner vi til fra langt tilbake i mennes­
kehetens historie. Gaius Gracchus brukte i år 123 f.Kr.
bevisst reformer i sin splitt og hersk­taktikk. Vi har flere
hørt det som hevdes å være sitat fra Gaius Petronius i år
66 f.Kr.: Vi trente hardt, men hver gang vi begynte å få
fram grupper som fungerte, skulle vi omorganiseres. Hvil­
ken fantastisk metode omorganisering er til å skape en illu­
sjon av framskritt, mens det som egentlig oppnås, er kaos,
ineffektivitet og demoralisering.
Jeg skal ikke gå god for ektheten i dette sitatet, men
jeg må si at jeg har hatt det litt i bakhodet når vi har be­
handlet Samhandlingsreformen. Jeg lærte en gang at den
som ikke vet hvor han står og hvor han vil, vil heller ikke
finne veien dit.
Derfor blir jeg skremt når vi fra forskerhold får høre
at vi har altfor dårlige data om hva vårt helsevesen leve­
rer. De sier det vil være nærmest umulig å foreta følge­
forskning av innføringen av Samhandlingsreformen hvis
det ikke umiddelbart settes i gang en omfattende datainn­
samling av hvor vi står i dag. Det burde være et vesentlig
tankekors for de fleste i denne sal.
Vi vet at etterspørselen etter helsetjenester øker for
hvert eneste år. Det er stadig økende forventninger i be­
folkningen til tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenester.
Vi har en demografisk utvikling med stadig flere eldre
-- mange av dem med flere ulike diagnoser. Sykehusene
kan gjøre stadig mer. Nye behandlingsmetoder og medi­
siner har ofte høye kostnader. Omstillingskravene i hel­
sesektoren er omfattende. Vi har fått noen rettighetslover
for pasientene, men vi ser stadige brudd på både pasient­
rettighetslov, kvalitetsforskrift, internkontrollforskrift og
ventelistegarantier.
Det er store helseforskjeller i dette landet, både innen
primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Jeg vil si
det er langt igjen til John Alvheims kongstanke om å samle
Helse­Norge til ett helserike.
Stortinget bevilger hvert år nærmere 200 milliarder kr
til norsk helsevesen. I tillegg betaler pasientene en rekke
egenandeler, og sykehjemspasienter må ut med 85 pst. av
trygden sin. Men vet vi egentlig hva vi får for pengene?
Vet vi nok om kvaliteten på tjenestene? Vet vi om tiltak
vi setter inn, virker etter hensikten? Jeg vil påstå: Nei,
Stortinget har ikke kontroll og oversikt over det!
På 1970­tallet sa daværende kirke­ og undervisnings­
minister Bjartmar Gjerde at Norge hadde verdens beste
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2922 2010

skole. Det var før vi fikk internasjonale undersøkelser,
som PISA og TIMSS, som viste oss noe annet. På samme
måte opplever jeg at det er i helsevesenet. Kvalitet burde
i langt større grad enn i dag være i fokus. Kvalitet burde
være en vesentlig styringsparameter. Ønsker det politis­
ke miljøet å satse på kvalitet? Jeg er litt usikker, for når
Fremskrittspartiet har fremmet forslag om sertifisering og
innføring av en rekke kvalitetsindikatorer, så stemmer de
øvrige partiene imot.
Ofte får vi høre at det er umulig å måle kvalitet i pleie
og omsorg. Med all respekt: Det må bygge på total uviten­
het eller manglende vilje til å få brakt de faktiske forhold
fram i lyset. Vi kunne jo begynne med å få tilbakemelding
på i hvilken grad eksisterende rettighetslover og forskrif­
ter blir fulgt. Det ville være nyttige signaler til bevilgen­
de myndighet, en god oppfølging av avvikshåndteringsar­
beidet og et ledd i en viktig kvalitetsforbedringsprosess.
Jeg forutsetter også at slike rapporteringer kan gjøres all­
ment kjent gjennom institusjonenes eller kommunenes in­
ternettsider, slik at også folk flest kan få et innblikk i kva­
liteten ved ulike institusjoner som har tilnærmet monopol
på å levere helsetjenester.
Ett av de viktigste grepene Samhandlingsreformen leg­
ger opp til, er å satse på forebyggende helsearbeid. Vet vi
politikere hva som virker av forebygging? Jeg har merket
meg at både Legeforeningen og forskermiljøer sier at det
er altfor lite evidensbasert forskning på området. Likevel
frykter jeg at vi kan få en situasjon der ethvert prosjekt som
påberoper seg å ha helseforebyggende effekt, kan komme
i betraktning når offentlige midler nå skal deles ut. Det
er liksom in, det er politisk korrekt, og det er i tråd med
Samhandlingsreformens intensjoner, så da er det vel fritt
fram.
Jeg er også meget overrasket over at enkelte tror de kan
få redusert antall sykehusinnleggelser med tilhørende be­
sparelser allerede fra 2012, gjennom forebyggende arbeid
som skal starte nå.
Samhandling har nå blitt et slags moteord, ikke minst
på bakgrunn av alle forventningene som er skapt, og det
er mange som har tenkt: «What's in it for us?»
Vi er alle skjønt enige om at fagområder, forvaltnings­
områder eller eierskap ikke bør komme i veien for å få
gode pasientbehandlingsløp. Men har vi nok kunnskap om
hva slags type samhandling som virker til beste for pasi­
enten? Jeg kan ikke se at vi har mye dokumentasjon på
akkurat det området. Bør det ikke være kunnskap som lig­
ger til grunn for de endringene vi foretar oss, eller er det
bare «tut og kjør» i påvente av neste reform?
Det blir sagt at Samhandlingsreformen ikke skal være
en kommunereform og ikke en sparereform. De fles­
te forstår jo at det er en forskjell på Utsira kommu­
ne og Oslo kommunes muligheter til å bygge opp til­
bud av god kvalitet. Stortingsmeldingen peker jo også på
at det er en viss kritisk masse som skal til for å kunne
etablere døgnplasser som inkluderer observasjon, utred­
ning, etterbehandling og lindrende behandling. Det leg­
ges opp til at et slikt befolkningsgrunnlag skal etable­
res gjennom frivillighet i Kommune­Norge. Jeg forstår at
med Senterpartiet i regjering er dette Regjeringens enes­
te farbare vei, men da tror jeg dette vil ta tid -- lang
tid.
Når det understrekes at reformen ikke er en sparere­
form, stiller jeg meg tvilende til det. Jeg har merket meg
at yndlingsuttrykket til Gro Harlem Brundtland blir benyt­
tet, nemlig at Samhandlingsreformen skal sikre bærekraf­
tig utvikling. Videre blir det sagt at sykehusene skal få litt
mindre mer, hvilket vel betyr at veksten skal bremses.
Meldingen retter fokus mot utskrivningsklare pasien­
ter. Departementet har et finurlig regnestykke som fortel­
ler oss at vi har utskrivningsklare pasienter på sykehus
tilsvarende om lag 145 000 liggedøgn til en døgnpris av
5 000 kr. Totalt blir det 725 mill. kr pr. år. Dette settes
opp mot en sykehjemsplass som i snitt koster 1 575 kr pr.
døgn, altså en samlet kostnad på 220 mill. kr.
En eller annen i departementet finner da kjapt fram en
kalkulator og sier at her kan vi spare 505 mill. kr. Men
med all respekt: Hvis det er slike fantasifulle vurderinger
som ligger bak, er det grunn til å bli skremt. Opposisjo­
nen mener det er grunn til å se nøye på de beregningene
som skal legges til grunn for utskrivningsklare pasienter,
og vi forventer en sak tilbake til Stortinget som avklarer
fordelingseffekten og konsekvensene for helseforetakene.
Det er imidlertid enighet om at ansvaret for de ut­
skrivningsklare pasientene skal legges til kommunene fra
2012. Det er i det hele tatt bred enighet om at kommune­
ne skal settes i stand til å ta større og nye oppgaver. Men
vi vet at det vil ta tid å bygge opp et slikt tilbud i kom­
munesektoren. Det vil i en periode bli en økonomisk puk­
keleffekt, og lengden på den perioden er avhengig av hvor
fort kommunene klarer å samle seg om å skaffe tilstrek­
kelig befolkningsgrunnlag til å kunne bygge opp tilbud av
god kvalitet. Det betyr at staten -- altså Stortinget -- må
være villig til å bevilge ekstra økonomiske midler i denne
omstillingsfasen.
Det vil også ta tid for kommunene å skaffe seg tilstrek­
kelig med kompetanse. Etter­ og videreutdanning og ny­
utdanning blir her helt sentralt. Dette tar tid, og det kos­
ter penger. Vi peker bl.a. på at Kompetanseløftet 2015 må
endres og styrkes for å ta høyde for konsekvensene av
denne reformen. Vi må snu trenden med avhjemling av sy­
kehjem. Det må satses på videre utbygging og faglig styr­
king av sykehjemmene, og utbygging av lokalmedisinske
sentre må ikke fortrenge styrking av sykehjemmene.
Fremskrittspartiet frykter at gamle syke og kronikere
kan bli taperne i en omstillingsfase hvor sykehustilbudet
skal reduseres og kommunalt tilbud skal bygges opp. En
slik utvikling vil vi ta sterk avstand fra. Disse pasientgrup­
pene skal sikres spesialisthelsetjeneste når de trenger det,
og vi vil følge nøye med på at de får det. Etablering av
ordning med eldreombud er også viktig i denne forbindel­
se. Vi vil også at de eldre får fritt sykehjemsvalg på tvers
av kommunegrensene.
Fremskrittspartiet skulle ønske at vi fikk samlet all fi­
nansiering på statens hånd og at pengene kom gjennom
en overslagsbevilgning når behovet var der, akkurat som
f.eks. med sykepenger. Da kunne de som arbeider i sek­
toren, konsentrere seg om å gi et faglig godt helsetilbud
av god og rett kvalitet på rett behandlingsnivå til beste
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2923
2010

for pasientene. Jeg konstaterer imidlertid at det er et langt
stykke dit, men samtidig ser jeg at den avtalen som oppo­
sisjonspartiene har klart å bli enige om, er et langt skritt
i riktig retning av å sette enkeltmennesket i fokus. Det er
bare så synd at regjeringspartiene ikke engang vil drøfte
disse punktene med oss. Jeg mener dette viser en tydelig
manglende vilje og evne til samhandling.
Erna Solberg (H) [12:55:58]: Samhandlingsproble­
mene både mellom forvaltningsnivåer, internt i helsevese­
net og mellom ulike deler av helsevesenet og sosialappa­
ratet er kjente utfordringer som vi har slitt med lenge. Det
har vært gjort mange forsøk på å gjøre noe med det.
Når det gjelder samhandling internt f.eks. i sykehuse­
ne, ble det vedtatt en viktig reform midt på 1990­tallet
med pasientbehandlende lege, en rettighet som vi vel med
hånden på hjertet alle nå vet i liten grad gjennomføres in­
ternt i sykehusene. I alle fall tror jeg raden av pasienter
som ikke vet at de har fått oppnevnt, eller ikke har fått
oppnevnt, en pasientbehandlende lege som skal koordine­
re resten av tjenestene rundt dem, er ganske lang. Derfor
er det viktig å si at mer samhandling trengs ikke bare mel­
lom forvaltningsnivåene, men det trengs internt i helseve­
senet, det trengs internt på de forskjellige institusjonene,
og det trengs på mange ulike nivåer.
Så er jo da spørsmålet: Vil denne reformen slik den lig­
ger nå, bidra til bedre samhandling? Det tror jeg vi med
hånden på hjertet ikke kan si at vi vet i dag. For det som var
antydninger til en reform i stortingsmeldingen som kom,
er jo blitt skrellet av for de viktigste reformgrepene. Det
er en retning i denne innstillingen i dag som det er stort
flertall bak, men konkretiseringen er mangelfull og skaper
en stopp ute, tror jeg, i utviklingen av bedre samhandling.
Da denne stortingsmeldingen ble fremlagt, uttalte Jens
Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen i Dagbladet:
«Flere før oss har slått fast at samhandling er kjerne­
problemet i norsk helsetjeneste. Forskjellen er at denne
regjeringen foreslår økonomiske og juridiske løsninger
som kan føre til varige endringer der det svikter.»
Så sent som i januar sa helseministeren på en konfe­
ranse i Hordaland at uten en kommunal medfinansiering,
ingen reform. I dag vedtar ikke Stortinget noen kommu­
nal medfinansieringsordning, iallfall ikke en skisse eller
annet til hva det skal være. Hvis vi da bruker helseminis­
terens egne ord, eller egen plansje, fra møtet i januar, er
det altså ikke en reform.
Nå mener jo vi at det er klokt at man tenker på nytt på
dette området, men man burde ha klart i den tiden dette
stortinget har vært samlet, å komme frem til klarere lin­
jer, slik at kommunepolitikerne hadde visst hva de skulle
forholde seg til.
Opposisjonen har klart det. De har sagt noe om retnin­
gen på hvordan Samhandlingsreformen skal utvikle seg.
Den skal skje i avtaler mellom en gruppe kommuner i
et naturlig område med helseforetakene, med øremerkede
midler. Med vårt opplegg ville altså kommunene og helse­
foretakene ha visst hva de hadde å forholde seg til av ram­
mebetingelser i årene som kom, på et vesentlig område,
og man kunne startet med det. Med Regjeringens opplegg
kommer vi nå inn i en vakuumfase. Den vakuumfasen er
ganske farlig, for entusiasmen rundt å bygge nye tilbud har
vært stor. Men jeg har vært så mange steder og sett hvor­
dan entusiasmen for øyeblikket forvitrer fordi de løftene
som ble gitt, både i valgkampen, av tidligere helseministre
og av andre arbeiderpartipolitikere og rød­grønne politi­
kere, ikke ble fulgt opp i budsjettet i år med nok midler til
å innfri prøveprosjekter, og ikke har en fremtidsretting.
Vi kan ta et eksempel. I Gudbrandsdalen har man i
mange år hatt et bedre alderspsykiatrisk tilbud enn det som
er vanlig i Norge. Men det er jo bra. Det burde bli mer av
det. De tunge psykiatriske pasientene har gjennom Klø­
verhagen fått en mulighet til et godt tilbud. Bjarne Håkon
Hanssen sa til arbeiderpartiordføreren og ledelsen i Sani­
tetsforeningen at dette var et kjempebra tilbud, dette pas­
set inn i samhandlingen -- de la om driften, de skulle gjøre
det. Nå legges det etter all sannsynlighet ned med den be­
grunnelse at dette er et bedre tilbud enn i resten av fylket,
så da synes vi at vi skal sende folk fra helt nord i Gud­
brandsdalen til Gjøvik for å få behandling, noe som betyr
mye lengre avstand, og færre kommer til å få et tilbud.
Hvis man bygger ned slike tilbud, blir det vanskeligere
å bygge dem opp igjen, for i dag finnes det et fagmiljø.
Det som er utfordringen ved den debatten vi har i dag, er
kanskje ikke at vi er uenige i retningen, men vi har åpen­
bart helt ulike virkemidler, og vi har åpenbart en regje­
ring som ikke vet hvor retningen skal gå. Hvis det er slik
at opposisjonens forslag er for dyre, ja da er det et klart
signal om at de forslagene vi har foreslått her, ikke er for­
slag de rød­grønne partiene har tenkt å gjennomføre. Det
vil komme som en overraskelse på mange pasienter, deres
organisasjoner og andre som har hørt rød­grønne løfter i
valgkampen.
Sonja Mandt (A) [13:01:33]: Samhandlingsreformen
er omfattende og etter min mening ganske konkret. Et av
feltene som vi er nødt til å lykkes på, og som det må jobbes
mye med, er kompetansen. Det vil ifølge SSB/Helsemod
anslagsvis være behov for 95 000--135 000 nye årsverk
fram mot 2030, mens tilgangen kun er på 100 000. Spørs­
målet er da: Hvordan skal vi få resten? Rekrutteringen vil
være en kritisk faktor for om man lykkes med denne re­
formen. Vi er derfor nødt til å gjøre flere ting, som også
Samhandlingsreformen skisserer.
Det må bli flere hender i arbeid i pleie og omsorg, men
helst hender med kompetanse. Det å ha kompetanse til å
behandle alle de sammensatte medisinske diagnoser som
finnes, gjennomsnittlig har en sykehjemspasient seks til
sju diagnoser, og det å behandle tidlig utskrevne pasienter
fra sykehus og å ha flere til behandling i sykehjem eller
hjemme, der det før var innleggelsesgrunn -- alt dette kre­
ver kunnskap. Terminalpleie vil også være en viktig del av
utfordringen fordi økningen av forekomsten av kreft vil
fortsette. Det innebærer at utdanningene må endres, og det
må tenkes nytt. Fagutvikling og forskning må styrkes, og
det samme med lederkompetanse.
Kompetanseløftet 2015 vil bidra til å utdanne flere, og
det bør utvikles til å nå de målsettingene som reformen
har. Vi trenger langsiktige planer for utdanningskapasitet
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2924 2010

og en plan for hvordan vi f.eks. skal fordele faggruppene
og utdanningsløpene. Vi må se på de nye tiltakene i Kom­
petanseløftet for å se om en kan gjøre mer for å bidra til
å nå målene.
Vi har flere planer om å utvikle kompetanse, f.eks.
innenfor demens, der det også er en økning i hyppighet
blant befolkningen. I Demensplan 2015 er kompetanse­
bygging en viktig del. Da vi var med Nordisk Råds vel­
ferdsutvalg på Ullevål, på den såkalte hukommelsesklinik­
ken, fikk vi vite at pr. i dag var det 8 000 helsearbeidere
som hadde eller var i gang med opplæringen innenfor
Demensomsorgens ABC. Det er flott, og det må fortsette.
Kompetansebyggingen må også ta hensyn til at vi er
et flerkulturelt samfunn, og ikke minst at vi har en sa­
misk befolkning. Det krever mangfold i kompetansen.
Det er viktig at alle disse møtes på en riktig og best
mulig måte. Dette nevnes også spesielt i innstillingen til
Samhandlingsreformen.
Vi må ha mer forebygging inn i utdanningsløpet, slik
at tankemåten gjennomsyrer det man ønsker med Sam­
handlingsreformen, nemlig forebygging framfor repara­
sjon. Rett behandling til rett tid og på rett sted -- alt
etter BEON­prinsippet, som utstråler mer varme enn det
tidligere LEON­prinsippet. Best framfor lavest!
Det finnes i dag mange ufaglærte i den kommunale
helsetjenesten som alle gjør en flott jobb. De fortjener også
oppdatering av kompetanse -- til nytte for seg selv, men
ikke minst til nytte for pasienten som de skal være med på
å behandle. Jeg tror også at kompetanse gjør noe med ar­
beidsmiljøet, skaper utfordringer og bidrar til rekruttering
og lavere sykefravær.
Når kommunene skal overta pasienter med sammen­
satte problemer og sykdomsbilder, trenger man mer kunn­
skap. Ny kunnskap og ny teknologi vil bidra til en bedre
arbeidssituasjon og et bedre tilbud. Vi trenger også kom­
petansebygging innenfor ledelse, fordi ny organisering av
kommunehelsetjenesten vil sette større krav til det å være
leder i kommunen.
Når det gjelder rekruttering, er det en mulighet å øke
utdanningstilbudet. Desentralisert utdanning er viktig for
å få en god geografisk spredning, og det gjør voksne i stand
til å utdanne seg og dermed bidra til å øke antall hender
der man bor.
Vi trenger også mer kompetanse for dem som skal vei­
lede, og jeg synes at det som Høgskolen i Vestfold og
Larvik kommune nå utvikler, med profesjonsveiledere, er
bra. De skal ivareta studentene i kommunehelsetjenesten,
sørge for god oppfølging og veiledning. Vi vet at det er en
mangel mange steder. Mange studenter får dårlig praksis
som assistenter i sykehjem, og læringen blir ofte tilfeldig
fordi den som skal veilede, ofte har mye annet å gjøre,
eller har en stillingsbrøk som ikke passer. Veiledning blir
derfor litt nedprioritert. Det burde være noe av det vik­
tigste en gjør hvis man har studenter. Hvis dette forsøket
blir positivt, bør det videreutvikles og brukes andre steder.
Det vil også gjøre det lettere å skaffe praksisplasser, for
da har man et fast opplegg som fungerer, og studentene
får den praksisen og kunnskapen de skal ha for å kunne
møte hverdagen alene.
Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at
den innkalte vararepresentanten for Nord­Trøndelag fylke,
Endre Skjervø, nå har tatt sete.
Jorodd Asphjell (A) [13:06:58]: Ordet «samhand­
ling» er et norsk begrep og kommer opprinnelig fra data­
verdenen. Der handler det om samhandling mellom ma­
skin og menneske -- sømløshet og grensesnitt. Etter hvert
har ordet også fått betydning som en handling, et sam­
spill eller en vekselvirkning også i grensesnittet mellom
personer, organisasjoner, grupper, avdelinger osv. Sam­
handling benyttes om koordinasjon og gjennomføring av
aktiviteter i en prosess der ingen enkeltperson eller insti­
tusjon har et totalansvar for prosessen, og hvor koordina­
sjon og gjennomføring av aktivitetene derfor må finne sted
i forhandlinger mellom aktørene.
Samhandling er som regel ikke et mål i seg selv, men
et virkemiddel. Dessverre virker flere av dagens organisa­
sjonsformer oppstykkende heller enn samordnende. Dette
gjelder f.eks. flat struktur, dvs. at tjenesteproduksjonen
skjer i avgrensede resultatenheter med redusert antall le­
dernivåer mellom enhetene og f.eks. direktører, rådmenn
osv., og særlig bestiller/utfører­modeller og konkurranse­
utsetting av enkelttjenester.
Kommunikasjon, overføring av informasjon og bud­
skapsformidling er virkemidler for samhandling. Sam­
handling skjer mellom og på tvers av ulike nivåer, orga­
nisasjoner, spesialiteter og profesjoner. Derfor kan sam­
handling omfatte
-- kommunikasjon, både menneskelig og elektronisk
-- samarbeid
-- felles prosesser
-- erfaringsutveksling
-- det å arbeide sammen mot felles mål
-- informasjonsutveksling
-- det å dele kunnskap
-- det å ha/få en felles oppfatning av meningsinnhold
-- felles tiltak for å oppnå samme mål
Regjeringen mener at pasientens behov for koordinerte
helsetjenester ikke besvares godt nok i dag. Derfor kom­
mer St.meld. nr. 47, Rett behandling -- på rett sted -- til rett
tid.
Hvilken visjon, hvilket hovedmål, styrer norsk helse­
debatt og norsk helsepolitikk? Er det flest mulig behand­
lede pasienter raskest mulig og billigst mulig? Eller er det
et friskere, sunnere og sprekere folk?
Geir­Ketil Hansen var inne på dette og refererte til Hip­
pokrates: «Visstnok er det riktig å hjelpe syke folk til å
bli friske, men like viktig er det å forhindre at friske folk
blir syke.» Dette er hovedutfordringen hvis vi skal ha et
bærekraftig helsetilbud i framtiden.
Hva skal til for å hindre at folk blir syke? Jo, vi må spise
mindre sukker, slutte å røyke, drikke mindre alkohol, ha
minst 30 minutter fysisk aktivitet hver dag, og vi må spise
sunnere, altså mer frukt og grønnsaker. Da er spørsmålet:
Hvilke tiltak vil vi iverksette for å nå disse målene, for at
vi skal ha et sunnere, friskere og sprekere folk?
Vi ser at etterspørselen og kostnadsveksten i spesialist­
helsetjenesten er formidabel, og den er knyttet til de store
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2925
2010

gruppene som diabetes, kols, overvekt, psykiske lidelser
osv.
Antallet eldre vil vokse kraftig i framtiden, og det er
positivt. Det gir flere år til livet. Men det som er viktigst i
en slik utvikling, er at det skal gi mer liv til årene -- altså
flere gode leveår. Skal en nå dette målet om å styrke det
forebyggende helsearbeidet, både overfor kronikergruppe­
ne og folk flest, må en etablere et sterkere samarbeid med
kommunene.
De frivillige organisasjonene, som Norske Kvinners
Sanitetsforening, LHL, brukerorganisasjoner, Hørsels­
hemmedes Landsforbund, friluftsorganisasjoner, Norges
Idrettsforbund, gjør i dag en viktig og meget god jobb i
folkehelsearbeidet. Det arbeidet som frivillige organisa­
sjoner utfører, må understøttes av det offentlige, slik at en
oppnår bedre resultater knyttet til folks fysiske og psykiske
helse.
Arbeidet med å endre og forbedre folks levevaner
må startes allerede under svangerskapet, blant foresatte
og i barnehager. I tillegg må den fysiske aktiviteten og
kostholdet blant skoleelever styrkes betraktelig.
Helsevesenet kan ikke gjøre denne jobben alene. I all
hovedsak vil dette arbeidet måtte gjøres på helt andre om­
råder i det norske velferdssamfunnet, i et nært samarbeid
med pasientorganisasjoner, frivillige organisasjoner, fag­
organisasjoner, ansatte, kommuner osv. for å få et både
sunnere og sprekere folk.
Tove Karoline Knutsen (A) [13:11:58]: Samhand­
lingsreformen stiller en rekke viktige spørsmål og gir
mange gode svar. I den rød­grønne helsefraksjonen har
vi forsterket enkeltmomenter i det foreslåtte tiltaksreper­
toaret og utdypet og understreket det vi mener er de av­
gjørende faktorene: Vi må forebygge bedre, og vi må øke
innsatsen for å bringe mennesker tilbake til sitt optima­
le funksjonsnivå etter alvorlig sykdom eller operative inn­
grep. Vi må gi bedre tilbud til kronikerne, de som lever
med psykiske lidelser og folk som sliter med rus. Og vi
må bli bedre til å samhandle og samarbeide både innenfor
og på tvers av institusjoner, nivåer og virksomheter.
Samhandlingsmeldinga peker på at IKT må bli det na­
turlige redskap for kommunikasjon og informasjon i hel­
sevesenet. Meldinga bygger på den nasjonale strategien
for elektronisk samhandling i helse­ og omsorgssektoren
som Regjeringa la fram i forrige periode. Strategien be­
skriver de mulighetene datateknologien gir oss for å tilby
gode pasient­ og brukertjenester, for å få fram god statis­
tikk for forskning, kvalitetssikring og pasientbehandling,
og for å utarbeide elektroniske pasientjournaler og styrke
kunnskaps­ og informasjonsutveksling på tvers av gren­
ser i helsesektoren, og for å få et bedre personvern, som
også teknologien kan gi oss mulighet til. Det ser vi jo på
alle andre samfunnsområder der vi benytter IKT -- også
til å håndtere personsensitive data. Det er bare så synd at
vi ikke har alle partiene i Stortinget med oss på det som
rett og slett kan bli et paradigmeskifte for samhandling på
helsefeltet, til beste for pasienter og brukere.
Jeg velger imidlertid å legge godviljen til og forstår
representanten Bent Høie dit hen at han er på glid i disse
spørsmålene. Så får vi i regjeringspartiene ta på oss den
pedagogiske oppgaven det er å få representanten Høie til
å forstå at det ikke er tusener på tusener som skal lese pa­
sientjournaler eller registeropplysninger, og at vi har gode
tekniske, juridiske og etiske regler og ordninger som iva­
retar personvernet i helsevesenet, og at vi ytterligere skal
jobbe for å styrke dette.
Samhandlingsreformen peker på de områdene av hel­
sevesenet som hittil ikke har hatt det sterkeste fokus. Ha­
biliterings­ og rehabiliteringsfeltet er et sånt område, og
innsatsen her er styrket og skal styrkes. Det betyr at vi
må se spesialistrehabiliteringa og primærrehabiliteringa i
sammenheng, og bli bedre på å skreddersy behandling og
oppfølging for den enkelte. For å makte det trenger vi
målrettet forskning, og Regjeringa har allerede bevilget
øremerkede midler til dette.
Det er i den forbindelse verdt å nevne tiltaket Raskere
tilbake, som er et rehabiliteringsprosjekt innrettet mot syk­
meldte arbeidstakere, hvor folk med muskel­ og skjelett­
plager utgjør den største gruppa. Raskere tilbake omfat­
ter både tilbud om behandling i spesialisthelsetjenesten og
tilbud om arbeidsrettet rehabilitering, med rask avklaring
og individuell oppfølging.
Et spennende prosjekt innenfor ordninga Raskere til­
bake er tiltaket iBedrift, som bygger på en tidlig interven­
sjonsmodell utviklet av Spesialsykehuset for rehabilitering
i Stavern. Konseptet bygger på et tett samarbeid mellom
arbeidstaker, arbeidsplass, Nav og tverrfaglige helseteam,
og prosjektet er aktivt i Vestfold og Troms. Modellen tar
utgangspunkt i det tidligere treårige forskningsprosjektet
Aktiv Rygg, med arbeidsrettet rehabilitering i seks bedrif­
ter. Resultatet her var oppsiktsvekkende: Sykefravær grun­
net ryggplager ble redusert med hele 49 pst. Det blir der­
for interessant å se hvilke konklusjoner vi kan trekke når
evaluering av Raskere tilbake foreligger nå i mai.
Å skulle forklare hva som er god helse, kan være en
utfordring. Verdens helseorganisasjon har sin definisjon,
som lyder slik: God helse er «en tilstand av komplett fy­
sisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av
sykdom eller lyte». Hvordan verdens mange fattige og ut­
slåtte mennesker ville reagere på en sånn definisjon om
de ble presentert for den, er vanskelig å forestille seg.
Sjøl må jeg innrømme at jeg i all min velstand føler meg
både tilkortkommen og en smule urven i møte med sånne
helsemål.
Jeg tror vi skal vokte oss vel for å bli inspirert av
Verdens helseorganisasjons visjon i arbeidet med å for­
bedre helsevesenet. Å strebe etter et liv i komplett vel­
være må i sannhet kunne sies å være et blindspor, på
samme måte som en total sykdomsfri, smertefri eller sorg­
løs reise gjennom livet er en meningsløshet. Da er det
adskillig mer inspirerende å låne øre til forfatteren Yng­
var Christophersen, som har skrevet boka «Frisk nok».
Christophersen, som sjøl lever med en kronisk sykdom,
ønsker å understreke betydningen av å sette sin egen
målestokk for hva god helse er. Christophersen sier det
slik:
«Mitt ønske er å motivere kronikere til å bevege seg
på en kronglete sti fra behandling til mestring, fra pas­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2926 2010

sivt mottagende til aktivt handlende, fra forsakelse til
utfoldelse.»
Det er ord som vi alle, både politikere og helsearbei­
dere, med fordel kan notere i margen når denne viktige
reformen for bedre samhandling nå skal sjøsettes.
Wenche Olsen (A) [13:17:20]: I motsetning til flere
talere før meg er jeg veldig glad for at dagen da vi skal
behandle Samhandlingsreformen på Stortinget, har kom­
met. For min del kunne vi gjerne ha heist flagget. Det er
mange som har store forventninger til reformen, både ute i
kommunene og i spesialisthelsetjenesten, og kanskje ikke
minst her på Stortinget. Derfor er jeg glad for at vi i dag
behandler et dokument som er fylt med ambisjoner og for­
ventninger om helsetjenester som skal bli mer samkjørte
og tilpasset den enkeltes behov. Reformen åpner for at det
i vårt langstrakte land vil bli en mulighet til å få mange for­
skjellige løsninger på samhandling. Det tror jeg vil være
en styrke for reformen. Løsninger som er kommet til lo­
kalt, har større muligheter til å lykkes, ved at det er flere
som har eierskap til dem.
Jeg vil bruke mitt innlegg til to områder innenfor helse­
tjenesten som dessverre er i vekst. Jeg vil si litt om rus og
psykiatri. Om man kan si at noe i reformen er viktig for
rus og psykiatri, må det være forebygging. Får vi til en god
forebygging, vil vi spare samfunnet for store summer, men
ikke minst vil vi spare det enkelte mennesket for plager og
besvær. Det vil alltid være lønnsomt å forebygge framfor
å reparere. Om vi skal klare morgendagens utfordringer,
er vi nødt til å bli gode på forebygging. Da må vi både
tenke nytt og også se på hva som fungerer. Ikke minst må
vi tenke langsiktig. Noe av utfordringen med å prioritere
forebygging er at man ikke alltid umiddelbart ser resulta­
ter, men at det noen ganger kan gå lang tid før vi ser re­
sultater innenfor forbruk av helsetjenester. Derfor er jeg
glad for at reformen har et stort fokus på forebygging.
Når det gjelder psykisk helse og rusmisbruk, har vi
mye å gå på når det gjelder forebygging og tidlig interven­
sjon. Men selv om vi har mye å strekke oss etter, er det
mange gode tiltak på gang som vi med fordel kan bruke
flere steder. TIPS i Stavanger er et slikt godt eksempel på
hvordan man kan få til tidlig intervensjon. Her kan både
foreldrene, fastlegen, skolen og den unge selv ta kontakt
for å bli vurdert for behandling. Her kan man komme selv
om man ikke har noen rekvisisjon fra fastlegen. TIPS har
gode resultater for dem som blir behandlet hos dem, og de
er også gode på å formidle pasienter videre til andre hel­
setjenester når de har behov for det. Når de får tak i pa­
sientene så tidlig, er behandlingsforløpet mye kortere enn
om pasienten skulle gått og ventet lenge, mens sykdom­
men utviklet seg. TIPS i Stavanger er drevet av spesialist­
helsetjenesten, men de har et tett og nært samarbeid med
kommunehelsetjenesten, skolen og fastlegen. Med andre
ord -- samhandling i praksis.
God forebygging av rus er en godt utbygd skolehel­
setjeneste, gode rusfrie aktivitetstilbud samt en restriktiv
ruspolitikk i kommunene. Det betyr kanskje at vi som
er politikere, noen ganger må fatte noen mindre populis­
tiske vedtak, som f.eks. å innskrenke serveringstidene. I
Østfold fylke er det flere av bykommunene som har gjort
det, med gode resultater. Det viser at forebygging er noe
vi kan gjøre på mange felt. Reformen legger til rette for
en fortsatt satsing på rusfeltet, og vi må ha fokus på barna
av rusmisbrukere. Vi kan ikke la generasjonsarven med
rusmisbruk få gå videre.
Noe av intensjonen i Samhandlingsreformen er å gi
helsetjenester nær der pasientene bor. Forsterkede bo­ og
tjenestetilbud i kommunene er en viktig del av reformen.
Det vil gi et bedre tilbud, ikke minst til dem som sliter
med rusmisbruk og psykiske plager. Reformen legger vekt
på å utvikle lavterskelhelsetilbud for rusmiddelavhengige,
slik som Funkishuset i Stavanger. Det er et godt eksempel
på hva man kan få til, når flere kommuner samarbeider
-- helt frivillig, uten tvangssammenslåing. Samtidig som
de får bistand til å komme seg til tannlege og til fastle­
ge, får de god helsehjelp, både somatisk og psykisk. For
rusmisbrukere som sliter med en dårlig fysisk og psykisk
helse, vil det være positivt å få flere tverrfaglige team inn
i kommunehelsetjenesten, slik reformen legger opp til.
Jeg er glad for at vi behandler Samhandlingsreformen
i dag. Det vil gi en mulighet for en bedre hverdag for dem
som sliter med rus og psykiske lidelser. De vil få mulig­
het til å få sine helsetjenester nær der de bor, tilpasset sine
behov. Det vil gi alle en bedre livskvalitet.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Håkon Haugli (A) [13:22:37]: I de største byene bor
mange av dem med best helse og høyest levealder, og
mange av dem med dårligst helse og lavest levealder. Med
68 år har menn i Sagene bydel i Oslo landets laveste leve­
alder. Det er hele 12 år lavere enn i Oslo ytre vest, og for­
skjellene øker. På ti år har differansen mellom hele Oslo
øst og hele Oslo vest økt med ca. ett år.
God helse er noe annet enn godt sykehustilbud. Helse­
tjenesten kan kanskje løse 10 pst. av folks helseproblemer.
Det øvrige handler om hvordan vi lever. Samhandlingsre­
formen legger ansvaret for forebygging og tidlig innsats
på kommunene. Det er bra at en samlet komité har lagt
fram merknader der man peker på at det er mye mer enn
det vi vanligvis tenker på som forebyggende helsearbeid.
Forebygging handler om oppvekstmiljøet, bolig, ren luft,
støy, sykkel­ og gangstier, og om tiltak som bidrar til fy­
sisk aktivitet, bedre kosthold, mindre røyking og mindre
rus. Her har bykommunene et særlig ansvar.
Odvar Nordli spissformulerte det nylig slik at vi har en
kommunestruktur fra den tiden karjolen var framkomst­
middelet, og en sykehusstruktur som ble skapt i en tid da
folk kjente én sykdom, gikt.
Ingen deler av Norge er tjent med å være endringsfri
sone. Jeg føler behov for å slå fast noe som burde være
åpenbart: Aker sykehus er et lokalsykehus. De som har
skapt tvil om det, har gitt Oslo­folk inntrykk av at det
gjelder andre regler her enn i resten av landet. Slik er det
ikke.
Sykehusstrukturen må tilpasse seg nye behov. Be­
folkningsveksten i hovedstadsområdet innebærer at antall
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2927
2010

eldre over 67 år øker kraftig. Å selge eller stenge Aker
sykehus nå, slik enkelte vil, er en kostbar og dårlig løs­
ning på kort sikt, og kan bety at man organiserer seg inn
i en sykehuskrise om noen år. Gitt Oslos spesielle utford­
ringer har Høyre--Fremskrittsparti­byrådet i Oslo en nøk­
kelrolle i gjennomføringen av Samhandlingsreformen. Alt
ligger til rette for at Aker sykehus kan utvikles til et godt
samhandlingssykehus med viktige nye tjenestetilbud. Det
forutsetter at kommunen og staten sammen finner fram til
gode løsninger, og at Aker sykehus ikke blir en brikke i et
partipolitisk spill.
Bent Høie (H) [13:25:14]: I svaret fra statsråden til
meg ble det sagt at en del av detaljene, de konkrete for­
slagene knyttet til Samhandlingsreformen skulle komme i
henholdsvis Nasjonal helseplan, ny lov om kommunehel­
setjenesten og i de årlige budsjettene. Da er det grunn til å
minne om at Wisløff­utvalgets utredning hadde overskrif­
ten «Fra stykkevis til helt», ikke overskriften «Fra stykke­
vis til delt». Av alle ting legger Regjeringen nå opp til en
stykkevis og delt behandling av Samhandlingsreformen og
virkemidlene i denne.
Statsråden sa også at det var bred enighet om denne re­
formen. Da virker det ikke som om statsråden har lyttet noe
særlig verken til sine egne talspersoner, som sa at det gikk
et dypt ideologisk skille gjennom innstillingen, eller til op­
posisjonens beskrivelse av situasjonen. En kan heller ikke
ha lest avisenes vurdering i det siste av reformen: «Lite
igjen av stor reform», skriver Østlands­Posten, «Hanssens
ufullendte», skriver Kommunal Rapport, «Strippet helse­
reform», skriver Aftenposten og «Lamhandling», skriver
Dagens Næringsliv.
Ut fra det Regjeringen gjentatte ganger har sagt om at
en ønsker et bredt politisk forlik i denne saken, er det over­
raskende å høre statsrådens svar i dag: at grunnen til at de
ikke kunne være med på det, var at opposisjonens forslag
var økonomisk forpliktende. Ja, da kan verken stortings­
presidenten, helse­ og omsorgsministeren eller statsminis­
teren ha fått med seg at alle politiske forlik i Stortinget der
en inngår politiske avtaler, er økonomisk forpliktende og
konkrete, slik som klimaavtalen, slik som barnehageforli­
ket, slik som eldreforliket, slik som psykiatriforliket. Alle
inneholder konkrete økonomiske løfter og er forpliktende.
Statsrådens svar i dag bekrefter at statsråden aldri har hatt
planer om å inngå noe forlik i denne saken, utover at hun
inviterte opposisjonen til å slutte seg til Regjeringens po­
litikk. Det betyr at en har holdt Stortinget for narr i over
ett år.
Så er det flere fra opposisjonen som har trukket fram
innsatsstyrt finansiering, og sier at der er det et vesentlig
ideologisk skille. Vel, ja, det må være et ideologisk skil­
le, for faglig finnes det ikke -- så vidt jeg kjenner til --
dokumentasjon for regjeringspartienes påstander. I NOU
2003:1 sier en at en redusert ISF­sats først og fremst
gir bedre kostnadskontroll gjennom å redusere sykehu­
sets incentiv for å behandle pasientene. Utvalget finner
ikke empirisk grunnlag for å hevde at kronisk syke ikke
blir prioritert, men foreslår faktisk at disse inkluderes i
ordningen.
Mitt spørsmål er: Kan noen fra regjeringspartiene svare
på hvordan det er, siden det finnes dokumentasjon på at
det motsatte er tilfellet?
Gjermund Hagesæter (FrP) [13:28:39]: Det er vans­
keleg å sjå at fleirtalsinnstillinga som ligg føre i denne
saka, gir noko grunnlag for optimisme hos noverande bru­
karar av helsetenester, og det gjer ho vel heller ikkje hos
framtidige brukarar av helsetenester. No går jo dette inn
i eit mønster, for sidan den raud­grøne regjeringa overtok
-- Stoltenberg II -- har helsekøane auka med over 60 000 til
260 000, og det er vel ingen grunn til å tru at den trenden
skal snu med denne saka.
Ei av forklaringane på at helsekøane har auka, er at ein
reduserte ISF­delen frå 60 pst. til 40 pst. Då skulle ein tru
at når det er mange som meiner at ein reduksjon av ISF­
delen aukar helsekøane, burde ein kanskje vurdere å rever­
sere han. I staden gjer ein det motsette, ein reduserer han
ytterlegare, til 30 pst. Det betyr at sjukehusa vil få mindre
og dårlegare incitament til å behandle fleire pasientar -- ein
ekstra pasient -- og det går dessverre i retning av at ein har
grunnlag for å frykte at helsekøane vil auke ytterlegare.
No er sjølvsagt «samhandling» eit flott ord. Og når ein
tenkjer på ordet isolert, er det kanskje vanskeleg å vere
imot samhandling, men eg synest at det ligg veldig lite i
denne saka. På mange måtar er dette «keiserens nye klær».
Utan at ein konkret får pengar på plass, er det vanskeleg
å sjå at dette skal vere noka «sesam­løysing».
Reforma føreset også at dersom kommunane skal ta på
seg nye oppgåver, må kommunane ha tilstrekkeleg kompe­
tanse -- og eit grunnlag for å ta på seg nye oppgåver. Det
skal ein altså løyse med kommunesamarbeid. No er det
slik at av dei 430 kommunane vi har i Noreg, er det mange
små kommunar. Utsira kommune med 214 innbyggjarar
og Modalen kommune med 360 innbyggjarar vil sjølvsagt
ha eit langt dårlegare grunnlag enn større bykommunar.
Eit kommunesamarbeid vil til ein viss grad hjelpe for å få
det til, men dessverre vil det også auke byråkratiet, og det
vil auke talet på arbeidsoppgåver ved at kommunane må
snakke saman. Framstegspartiet meiner at vi burde hatt
ein kommunestrukturreform og fått færre kommunar før
vi overlèt fleire oppgåver til kommunane. Det har det ikkje
vore vilje til, og derfor kan dette vanskelegare bli nokon
stor suksess.
Lise Christoffersen (A) [13:31:43]: Minoritetshelse
har ikke vært prioritert i norsk helsevesen. Samhandlings­
meldingen sier heller ikke veldig mye, utover det at inn­
vandrerbefolkningens sykdomsmønster skiller seg nega­
tivt ut fra majoritetsbefolkningens, og at vi trenger dialog
og god forståelse av behov.
Diabetes brukes ofte til å illustrere et hovedpoeng i
Samhandlingsreformen. Forekomsten øker kraftig. Risi­
koen er størst blant dem med lavest inntekt og kortest ut­
danning. En undersøkelse fra Romsås og Furuset i Oslo
viser at i aldersgruppa 30--59 år er forekomsten av diabe­
tes 2 hele 28 pst. blant kvinner og 14 pst. blant menn fra
India, Pakistan og Sri Lanka, mot henholdsvis 3 og 6 pst.
fra vestlige land. Diabetes kan gi svært alvorlige konse­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2928 2010

kvenser, som blindhet og amputasjoner. Tidlig diagnose er
viktig, forebygging enda viktigere.
Forebygging og tidlig diagnose handler om informa­
sjon. Brukerorganisasjonene er viktige formidlere. Diabe­
tesforbundet har 40 000 medlemmer i 138 lokalforenin­
ger fordelt på alle fylker. Hvor mange av de medlemmene
er innvandrere? Her har brukerorganisasjonene en stor
utfordring. Det samme har helsevesenet.
Det finnes statistikk og forskning om innvandrere og
helse, men den er spredt og brukes lite systematisk.
St.meld. nr. 20 for 2006--2007 sier noe: Det er høyere fore­
komst av en del smittsomme sykdommer, dårligere tann­
helse, lite fysisk aktivitet, mangel på D­vitamin, fedme
-- for å nevne noe. St.meld. nr 12 for 2008--2009, En gle­
delig begivenhet, viser mindre bruk av svangerskapsfor­
beredende kurs, hyppigere dødfødsler og misdannelser, en
annen risikoprofil, krysspress mellom tradisjoner og råd
fra helsepersonell, osv. Vi vet også at sykdom for noen
ofte handler om tabubelagte deler av kroppen. Innvandre­
re bruker helsevesenet mindre og kommer senere til be­
handling. Problemet i dag er at helsevesenet ikke forhol­
der seg til den kunnskapen som faktisk finnes. De ser først
og fremst enkeltpersoner og diagnoser.
Samhandlingsreformen gir en mulighet til å ta tak i
disse utfordringene. 70 pst. av innvandrerne bor i ned­
slagsfeltet til Helse Sør­Øst. Det gir denne helseregionen
et særlig ansvar. Samspill mellom spesialist­ og primær­
helsetjeneste er sentralt i reformen. Fastlegene skal få en
tydeligere rolle. Det gir de store innvandrerkommunene,
som f.eks. Oslo og Drammen, en særlig utfordring.
Alle partier er enige om at vi ikke ønsker særomsorg.
Det betyr også at prosjekter ikke duger. Minoritetshelse
må inn i daglig drift og i alle utdanninger. Det handler om
livskvalitet, det handler omBNP, bærekraftig velferd og ut­
jevning av sosiale forskjeller. Arbeidsordren er et politisk
ansvar, og den må gis nå.
Laila Dåvøy (KrF) [13:34:55]: Jeg må konstatere at
etter denne debatten og ikke minst etter representanten Are
Helseths svar til meg om nedlegging av poliklinisk fysio­
terapi, knyttet til f.eks. varmtvannsbasseng og annen be­
handling, vil ikke Regjeringen gjøre noe for å ivareta da­
gens tilbud om rehabilitering for store kronikergrupper.
Bassengene vil altså forsvinne -- med regjeringspartienes
velsignelse. Dette er meningsløst når hele komiteen, in­
kludert regjeringspartiene, har skrevet om viktigheten av
rehabilitering og habilitering. Isteden sier representanten
Are Helseth at han regner med at de regionale helsefore­
takene eller helseforetakene gir nødvendige tilbud -- hvis
jeg oppfattet det han sa, riktig.
I forbindelse med behandlingen av årets statsbudsjett
lovet regjeringspartiene -- spesielt Arbeiderpartiet, ved
Hagebakken -- at statsråden skulle sørge for opprettholdel­
se av poliklinisk fysioterapi, spesielt knyttet til bassenge­
ne, ved å stille krav om dette i oppdragsdokumentene til
de regionale helseforetakene. Etter det jeg vet, er det også
gjort. Men problemet er jo at disse dokumentene er om­
fattende, og i svar på en rekke tidligere spørsmål til ulike
helsestatsråder har det vist seg at mange helseforetak slett
ikke prioriterer alt som det er nedfelt i oppdragsdokumen­
tene at de skal prioritere. La meg nevne noen av områ­
dene der ulike statsråder har sagt at dessverre, helsefore­
takene har ikke prioritert dette som forventet likevel, men
nå skal departementet følge godt med. Det gjaldt smer­
tepasientregimet, det gjaldt cochleaimplantatoperasjoner,
som i tillegg var tallfestet, og det gjaldt tiltak for de sy­
keste ME­pasientene. Jeg kunne nevnt flere ting, nå også
rehabilitering knyttet til bl.a. basseng og opptrening.
Jeg konstaterer også at regjeringspartiene er splittet når
det gjelder om kommunal medfinansiering på 20 pst. er
lagt på is eller ikke. Statsråden viste til videre utrednin­
ger av ulike generelle finansieringsmodeller. Da har jeg
et spørsmål om det: Betyr det at Regjeringen tar sikte på
å innføre én bestemt generell medfinansieringsmodell fra
2012, som skal gjelde alle kommuner og sykehus fra denne
dato? Det var slik jeg oppfattet statsrådens innlegg. Det
er mulig hun har nyanser -- jeg er interessert i det. Jeg vil
henvise til at Kristelig Folkeparti i sine egne merknader
har vist til ulike prøveprosjekter der også kommuner kan
få både bestiller­ og finansieringsansvar.
Et annet spørsmål er om -- nei, jeg får komme tilbake
til det, president, jeg rekker det ikke. Jeg tar et innlegg til
senere.
Presidenten: Da kommer representanten Dåvøy tilba­
ke til det.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:38:24]: De demo­
grafiske endringene som gjør at flere av oss blir mye eldre
og flere av oss vil få mer sammensatte behov, gir oss ut­
fordringer framover. Samhandlingsreformen skal være ett
av svarene på akkurat denne utfordringen. Samtidig gir
det oss store muligheter. At vi lever lenger, er jo flott i
seg sjøl. Men demografiske endringer gir oss også andre
muligheter. Det gir oss en kjempemulighet til å utvikle
mer spennende helsefaglige miljøer innenfor helsetjenes­
ten -- det gjelder både innenfor forebygging, behandling
og rehabilitering osv.
Å få utdannet flere helsefagarbeidere vil være helt av­
gjørende for å kunne gjennomføre denne reformen. Nå
har statsråden allerede snakket pent om hva en har fått til
i Oppland på DMS -- distriktsmedisinsk senter -- men jeg
tillater meg å trekke fram en sak til.
Tidligere i år var jeg nemlig på besøk på Høgskolen i
Gjøvik. Jeg var på besøk nettopp for å få bedre innblikk
i hvordan de hadde tenkt å takle utfordringene med hen­
syn til kompetanse når det gjelder Samhandlingsreformen.
Jeg er glad for å kunne meddele at Høgskolen i Gjøvik er
i god rute i så måte. De er bl.a., meg bekjent, de eneste i
landet som tenker på å tilby en master i gerontologi. De
har et arbeid gående med NOKUT om det nå. Geronto­
logi betyr altså aldringskunnskap -- kunnskap som vil være
en absolutt kjernekompetanse i en framtid der vi blir eldre
og mer sammensatte.
Samtidig må jeg nevne at Høgskolen i Gjøvik er det
eneste stedet i Europa som har ambulansesimulator der
en konstruksjon gjør at en føler at en kjører sykebil i stor
fart på vanskelige veier -- dette for å øve på sykepleie i
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2929
2010

bil. Konstruksjonen har de fått til fordi Høgskolen i Gjø­
vik også tilbyr tekniske fag. Myke og harde fag kan altså
utfylle hverandre på en god måte. Jeg tror derfor det er
svært viktig at vi og de ulike utdanningsinstitusjonene dis­
kuterer jevnlig om vi har de helseutdanningene vi tren­
ger framover. Tilbyr vi det vi trenger, og hvordan bidrar
vi bedre enn i dag til rekruttering til disse spennende og
viktige yrkene?
Det er viktig at vi kan tilby både grunnutdanning og vi­
dereutdanning i ulike deler av landet. En godt utbygd uni­
versitets­ og høgskolesektor er derfor en forutsetning for
å kunne rekruttere bredt.
Jeg tror Samhandlingsreformen kan bidra til et posi­
tivt lokalt kompetanseløft. Jeg tror også at den kan bidra
til bedre rekruttering til spennende helsefagstillinger.
Kari Henriksen (A) [13:41:06]: Vi sitter i Stortin­
get i dag og skal behandle en stor, ny reform for mange
mennesker i Norge.
Vi ser igjen at opposisjonen ikke er helt enig med seg
selv om de viktigste grunnpilarene i reformen, nemlig fi­
nansieringsordning og forvaltningsstruktur -- og så gir
den kritikk til posisjonen for at vi ikke inviterer til bred
dialog. Den er altså ikke enig seg imellom heller.
Arbeiderpartiet vil fornye og forbedre offentlig forvalt­
ning. Jeg hørte tidligere i debatten noen nevne at Regje­
ringen var opptatt av systemet og ikke av folk. Jeg tenker
at det er en klassisk ideologisk skillelinje, som går mel­
lom det å skulle forvalte fellesskapets ressurser på en god
måte og det å overlate hele ansvaret til enkeltindivider. Vi
er opptatt av systemer fordi systemene gir tjenester til folk.
Derfor er det viktig hvordan vi organiserer systemene.
«Pasienten først» kom i 2000. Gjennom den ble pasi­
enten satt i sentrum. Det var for så vidt en revolusjon i
helsetjenesten som fram til da hadde vært veldig hierar­
kisk organisert, med klare ledelseslinjer, og der pasienten
stort sett var til for å betjene helsetjenesten.
I løpet av de siste årene har vi også fått mange refor­
mer i helsetjenesten og omsorgstjenesten -- reformer som
omhandler sykehjem, fastlege, omsorg for psykisk utvik­
lingshemmede og flere. Gjennom alle disse reformene er
det ingen som har tatt ansvar for helheten, før Regjeringen
nå altså legger fram denne reformen.
I perioden 2000 og fram til nå har det vokst fram loka­
le engasjement som er veldig gode. I Listerregionen f.eks.
er nå Samhandlingsreformen satt på tapetet, og de øns­
ker å få dette til. Det blir følgeforskning på Universitetet
i Agder og Høgskulen i Sogn og Fjordane for å se på tre
samarbeidsregioner og hvordan de løser dette.
Selv tok jeg initiativ til et prosjekt om felles ansettel­
ser mellom Kristiansand kommune og Sørlandet sykehus
i Kristiansand. Det er et veldig bra prosjekt, og det ivaretar
også bl.a. kravet om flere heltidsstillinger.
Så er det litt underlig å høre debatten. Da vi hadde de­
batt om Nav, var kritikken fra opposisjonen at det gikk for
fort. Når vi nå får en reform der vi virkelig vil ta oss tid
til å gå igjennom dette og finne løsninger, da går det for
sent.
Spesielt er det viktig at vi får tidlig intervensjon på
plass, og god forebygging. Jeg er veldig glad for de sig­
nalene som ligger i reformen om dette. Dette vil spesielt
komme barn til gode, fordi de ofte opplever lang tids
ubehag når foreldrene blir syke.
Per Arne Olsen (FrP) [13:44:28]: Representanten
Wenche Olsen sa tidligere i dag at for henne kunne dette
godt vært en dag da man flagget. Man flagger faktisk i
dag. Og ganske symptomatisk er det vel at man flagger for
besøket av den russiske presidenten og overhodet ikke for
behandlingen av denne saken. Om denne debatten kan man
godt bruke Churchills ord -- kanskje noe omskrevet -- og
ikke minst om de rød­grønnes debattanter i denne saken:
Aldri før har vel så mange snakket så mye om så lite. For
det er ingen konkrete forslag i denne saken.
Selve lakmustesten på samhandling burde kanskje vært
regjeringspartienes invitasjon til et samarbeid på tvers av
partigrensene i denne sal. Kanskje hadde den beste testen
på om man virkelig vil samhandle, vært om man hadde
tatt opposisjonen på alvor, og i det minste vært villig til å
vurdere de forslag opposisjonen hadde. Når man ikke en­
gang er villig til å ta konkrete forslag på alvor, hvordan
skal man få andre til å samhandle? Det spør i hvert fall
jeg om. Når man samtidig sender signaler om at det er
en sparereform som helseministeren her har kommet med,
er det faktisk svært lite igjen.
ISF­andelen har vært et ankepunkt fra regjeringspartie­
ne. Jeg har bare lyst til å sitere fra deres egne merknader
i saken, hvor det altså står:
«Flertallet mener dette skjerper behovet for god le­
delse i og eierstyring av spesialisthelsetjenesten fordi
kutt i vanlig pasientbehandling vil kunne øke venteti­
dene.»
Videre skriver man altså om selve ISF­andelen: Disse
partiene «mener det kan være riktig å redusere ISF­ande­
len fra 40 til 30 prosent». Men så sier man også at man
«er enig i at aktivitetsbasert finansiering er en viktig del
av finansieringen av spesialisthelsetjenesten».
Her sier man altså to forskjellige ting med bare én sides
mellomrom.
I dette innlegget har jeg også lyst til å komme med en
kort visitt til noe av det som har vært sagt tidligere i debat­
ten, spesielt til senterpartirepresentanten Toppe som ikke
har villet svare på hvorfor Senterpartiet er med på å kutte
i rammene til helseforetakene. Hun uttalte, litt ovenfra og
ned, at den siste tids avisoppslag -- billige avisoppslag, tror
jeg var begrepet -- om nedleggelse av lokalsykehus, liksom
talte for seg selv. Jeg formoder at hun da tenkte på par­
tileder Navarsetes «billige» oppslag om at ingen lokalsy­
kehus skal nedlegges -- til tross for at vi har nedlagt seks
stykker.
Helt på tampen vil jeg bare få lov å gi uttrykk for at
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre ønsker å
gi støtte til forslagene nr. 10 og 11, som er fremlagt av
Venstre.
Presidenten: Presidenten er da gjort oppmerksom på
den støtten representanten Per Arne Olsen har gitt uttrykk
for.
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2930 2010

Ellers regner presidenten med at representanten Toppe
kan svare representanten i et senere innlegg.
Tove Karoline Knutsen (A) [13:47:59]: Det har vært
umåtelig merkelig å høre på opposisjonen i dag. Først har
flere representanter stått fram som varme forsvarere av
Samhandlingsreformen. Deretter har man påstått at regje­
ringspartiene har slått beina under den samme reformen,
til tross for at vi altså har sluttet oss til de aller, aller fleste
tiltakene og initiativene som reformen foreskriver. Noen
viktige momenter har vi til og med styrket, som vektleg­
ging av rehabilitering og behovet for å styrke utdanninga
innen helsefagene.
Der vi ikke har fulgt stortingsmeldinga, er når det gjel­
der forslaget om kommunal medfinansiering av pasien­
ter som blir behandlet i spesialisthelsetjenesten. Vi mener
dette punktet må utredes mer, og at man må se på ulike
modeller for økonomiske incentiver for å vri helsetjenes­
tene i den retninga vi ønsker, dit folk bor -- i kommunene.
Og opposisjonen er jo enig med oss i at man ikke bør gå
inn for kommunal medfinansiering med et pennestrøk på
festens nåværende tidspunkt. Men det blir vi altså kritisert
for, av en eller annen merkelig grunn.
Opposisjonen beklager seg over at man ikke har fått
til et bredt forlik i Stortinget, og det gjør faktisk jeg også.
Men opposisjonens invitt har jo bestått i at man gikk ut
i offentligheten og la fram en rekke krav om å kvittere
ut bevilgninger på enkeltområder som ikke er kostnads­
beregnet, som ingen kjenner prisen på. Man vil dessuten
styrke ISF­finansieringa, og man vil ikke gjøre noe med
fastlegeordninga. Opposisjonen veit selvfølgelig at vi ikke
kan behandle bevilgninger på denne måten i forbindelse
med denne stortingsmeldinga som nå skal vedtas. Vi må
følge opp de tiltakene som vi har sluttet oss til i kommu­
neproposisjonen, i ny nasjonal helse­ og omsorgsplan og
i årlige budsjetter.
Det er muligens fristende å bruke det Høyres finans­
politiske talsmann, Jan Tore Sanner, så treffende bruker å
kalle for tv­penger, særlig når han er i debatt med Frem­
skrittspartiet. Men spesielt egnet for tverrpolitisk sam­
arbeid for å få denne store helsereformen på plass er
ikke den tilnærmingsmåten som opposisjonen har valgt i
behandlinga av stortingsmeldinga.
Tove­Lise Torve (A) [13:51:08]: For å møte økningen
av livsstilssykdommer i befolkningen og utfordringene i
forbindelse med veksten av antall eldre har Regjeringen nå
lagt fram Samhandlingsreformen. Dette er, som alle vet,
en stor og krevende, viktig og riktig reform for framtiden,
og den vil ha stor betydning for alle innbyggerne i landet
vårt. Det er derfor viktig at vi setter i verk de rette tilta­
kene i riktig rekkefølge, og at vi har forståelse for at denne
store reformen ikke kan iverksettes over natta.
Reformen innebærer i korthet at det skal lønne seg for
kommunene å satse mer på helseforebyggende arbeid for å
redusere veksten i livsstilssykdommer som diabetes, kols,
rusproblemer og psykiske lidelser. Samtidig skal kommu­
nene bli gjort bedre i stand til å ivareta de helseprobleme­
ne de eldre naturlig utvikler på grunn av alderdom, slik
at de slipper å bli innlagt på sykehus i så stor grad som
i dag. Dette vil selvsagt på sikt medføre at helsen til be­
folkningen blir bedre, og at flere eldre får det helse­ og
omsorgstilbudet de trenger i sin hjemkommune.
Ifølge Statistisk sentralbyrå har Norge i dag 600 000
innbyggere over 67 år. I 2060 vil det være over 1,5 mil­
lioner som har passert 67 år! Dette er en formidabel øk­
ning som jeg er usikker på om vi virkelig har tatt inn
over oss. Vi vet at behovet for helsetjenester generelt og
sykehustjenester spesielt øker betraktelig når vi passerer
70 år.
SINTEF har beregnet at denne gruppen allerede i 2016,
altså om mindre enn seks år, har økt med hele 22 000
mennesker. Dersom vi skal opprettholde samme kvalitet
og omfang på sykehustjenestene som i dag, betyr det at vi
i løpet av en 20­årsperiode må øke sengekapasiteten med
5 000 senger. Dette tilsvarer 50 pst. økning i forhold til
dagens kapasitet.
Lykkes vi med Samhandlingsreformen, noe jeg har stor
tro på, antar vi at behovet for sykehustjenester ikke vil øke
i det omfanget sykehusforskerne ved SINTEF har bereg­
net. Men det vil fortsatt være behov for en økning utover
dagens nivå. En rapport jeg hørte referert i nyhetssendin­
gene på NRK Radio rundt påsketider, viste til at behovet
for akuttinnleggelser på grunn av økningen i antall eldre
vil øke med hele 30 pst. fram til 2020. Det sier seg selv
at behovet for akuttjenester er noe som ikke kan la seg
løse ute i kommunene. Folk som får hjerteinfarkt, brek­
ker lårhalsen eller får hjerneslag, må legges inn på syke­
hus i akuttfasen. Og risikoen for å få nettopp slike akutte
lidelser øker med alderen.
Det er derfor helt nødvendig at vi får en fortsatt satsing
på lokalsykehusene og på kommunene. Det er et suksess­
kriterium dersom vi skal lykkes med Samhandlingsrefor­
men.
Ragnhild Aarflot Kalland (Sp) [13:54:27]: To vikti­
ge ord for gode velferdstenester til innbyggjarane i dette
landet er nærleik til tenestene og god fagleg omsorg.
I dette perspektivet er eit av dei viktigaste målretta til­
taka å styrkje samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta
og kommunehelsetenesta. Kommunane er dei næraste og
kan ved å verte styrkt økonomisk utvikle tenestene både
når det gjeld god fagleg kvalitet og i eit breiare omfang. Å
gje tenester på eit nytt nivå, dvs. på mellomnivået mellom
spesialisthelsetenesta og kommunane, vil i nokre kommu­
nar handle om å auke bemanningstettleiken av legar og
sjukepleiarar. I mange småkommunar kan det vere at til­
sette kan få auka sin stillingsprosent i tillegg til å tilsetje
nye. Andre stader vil kommunane finne saman og utvik­
le samarbeid. Kommunane har vilje til dette. Kommunane
må tilførast økonomi til å ta desse utfordringane.
Det er eit mål at velferdstenestene skal gjevast på det
beste og det lågaste tilpassa omsorgsnivået. Lokalsjukehu­
sa har ein viktig funksjon ved å gje innbyggjarane tryggleik
og nærleik til fødeavdelingar og fullverdige akuttenester i
Distrikts­Noreg. Helseføretaka sine eventuelle tankar om
nedbygging av kirurgiske akuttfunksjonar og fødeavde­
lingar kan ikkje knytast til Samhandlingsreforma. Lokal­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2931
2010

sjukehusa skal haldast oppe. Lokalsjukehusa med fødeav­
delingar og akuttavdelingar vil derimot vere viktige også
for kompetansebygging i kommunane i eit samhandlings­
perspektiv. Innbyggjarane skal ha gode tenester nærast
mogleg der dei bur.
Førebyggjande arbeid skal vektleggjast i større grad
enn i dag. Ein skal arbeide for ein sunnare livsstil for
å motverke livsstilssjukdomane, ein skal leggje vekt på
haldningsskapande arbeid og leggje til rette for fysisk ak­
tivitet og sosiale møteplassar. Dette er utfordringar som
kommunane treng styrkt økonomi for å ta. Det er viktige
tiltak som kommunane er dei beste til å ta.
Karin Andersen (SV) [13:57:26]: Med erfaring fra
gjennomføringen av Nav­reformen må jeg si at jeg er vel­
dig glad for at Stortinget har sagt at man trenger god tid på
å gjennomføre Samhandlingsreformen. For alle er enige
om intensjonen, men det er veldig mange brikker som skal
på plass, og som det er viktig at man er helt sikker på
fungerer.
Hvis en skal ha økt forebygging og mer behandling lo­
kalt, må det skje samtidig som de som skal ha behand­
ling på spesialistnivå, får det. Hvordan dette skal rigges
beslutningsmessig og ikke minst betales, er veldig viktig.
Det er et punkt som komiteen har vært inne på, men
som jeg mener det ikke har vært sagt noe særlig om i de­
batten. Det handler om hvordan en skal få nok, og behol­
de nok, kompetente og engasjerte folk innenfor dette fel­
tet. Flere har vært oppe her nå og snakket om hvor mange
eldre vi blir -- og det er vel noen av oss her som er de som
omtales. Da blir det mange.
Et av problemene i den forbindelse er den store bruken
av småstillinger i disse yrkene. Det henger ved alle disse
kvinneyrkene at man får små brøkstillinger og deltid. Jeg
har ingen tro på at det er mulig å rekruttere nok folk i
framtida hvis man ikke får ryddet opp i dette og får sikret
folk heltid. Vi er faktisk nødt til å tilby hele stillinger for
å få folk til å utdanne seg, ta lange utdanninger, og for å
få dem til å bli innenfor helsevesenet og omsorgssektoren,
enten det er kommunalt, i spesialisthelsetjenesten eller om
det er i forebyggende virksomhet.
Jeg tror vi er nødt til å ha på plass regler når det gjel­
der dette, regler som er mye sterkere enn dem vi har i dag.
Sjøl har jeg lansert et forslag om at man skal få betalt full
overtid for arbeid utover stillingsbrøken når det gjelder
ufrivillig deltid. Jeg har registrert at LO i sine overordnede
planer i tilknytning til lønnsoppgjørene har tatt inn dette
punktet. De kaller det riktignok merbetaling og ikke full
overtidsbetaling. Men dersom vi hadde gjort et slikt grep,
hadde det blitt uhyre ulønnsomt både for kommunehelse­
tjenesten og for spesialisthelsetjenesten å organisere arbei­
det sitt på den måten som de gjør. Det er også andre sek­
torer i samfunnet som gjør det, og det som er typisk med
det, er at der det jobber menn, får man til hele stillinger.
Der det jobber kvinner, er det mange rare småstillinger,
som gjør at du aldri vet hva du tjener, aldri vet hvem du
skal jobbe sammen med, aldri får del av den kompetanse­
hevingen som er, og du får ikke en lønn du kan leve av. En
av de viktigste strategiene for å få Samhandlingsreformen
til å fungere og for å få omsorgen til å fungere i framtida
er at vi får på plass en rett til heltid.
Kjersti Toppe (Sp) [14:00:47]: Opposisjonen har i dag
skulda regjeringspartia for å stemma for ei reform som har
1) lite innhald og 2) økonomien i det blå. Det er ikkje til­
fellet. Om opposisjonen seier så, har ein i tilfelle sagt det
endå mindre.
Når det gjeld oppgåver, seier vi at kommunane skal
byggja opp kommunale tilbod før, i staden for og etter eit
sjukehusopphald. Vi seier at kommunane skal byggja ut
ambulante team i kommunal sektor, spesielt innan lind­
rande behandling, geriatri og rehabilitering. Vi seier at
kommunane skal få ansvaret for lærings­ og meistrings­
tilbod og få ei sterkare utbygging av kommunale tenes­
ter innanfor psykiatri og rus. Vi seier at kommunane skal
få nye oppgåver når det gjeld helseovervaking, folkehel­
searbeid og arbeid med avtalar. Vi seier at kommunane
skal få høve til å styra fastlegane meir. Vi seier at samar­
beidande kommunar skal få ansvaret for lokalmedisinske
senter. Vi seier at kommunane skal få styrkt offentleg ar­
beid knytt til sjukeheim, helsestasjon, skulehelsearbeid og
fengselshelseteneste.
Opposisjonen seier lite om nye, konkrete oppgåver som
skal koma til kommunane, og viser til opptrappingspla­
nen for rus, psykiatri, rehabilitering og diabetes osv. Det
er på ein måte ikkje noko nytt. Det er absolutt viktig, men
det utgjer inga reform; det er ei oppfølging av det som vi
vedtek i dag.
Det som utgjer ei reform, er finansieringa. Vi er kon­
krete. Vi seier at innsatsstyrt finansiering skal reduserast.
Vi seier at kommunane skal få ansvaret for utskrivings­
klare pasientar. Vi seier at veksten i helsebudsjettet i all
hovudsak no skal skje i kommunane -- det er eit veldig
viktig punkt. Vi seier at det skal koma eigne midlar til
førebygging. Det har vi allereie vist i budsjettet for 2010.
Når det gjeld kommunal medfinansiering, seier vi at
det skal vurderast nærmare, men det bør ikkje opposisjo­
nen, som er imot dette, klaga så veldig mykje over, i til­
felle. Øyremerkte midlar er dét opposisjonen svarar med,
og det er på ein måte det enklaste å få til når vi har pengar
og ikkje brukar dei til skattelette, i alle fall.
Til Per Arne Olsen: Poenget er at heile Samhandlings­
reforma handlar om å redusera belastninga på sjukehus for
å frigjera midlar til pasientbehandling i sjukehus -- på lo­
kalsjukehus og på andre sjukehus. Det var sjølvsagt ikkje
min partileiar eg skulda for å ha billige politiske utspel;
det var det faktisk opposisjonen som held på med i dag.
L i n e H e n r i e t t e H j e m d a l hadde her overtatt
presidentplassen.
Kåre Simensen (A) [14:03:54]: Tilstanden i Helse­
Norge er nok mye mer nyansert enn den diagnosen Frem­
skrittspartiet stiller, og det de akter å fortelle sine velgere
fram til september 2013.
Klart vi har utfordringer -- ventelister er en av dem,
samhandling er en annen. På den andre siden behandler vi
flere pasienter enn noen gang og med bruk av stadig mer
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2932 2010

avansert teknologi. Dagbladet ga på lørdag sine lesere et
innblikk i denne verdenen.
Saksordføreren og andre har i sine innlegg vært inne på
noen av de utfordringene vi har. En av dem er at mange og
store pasientgrupper får behandling på feil nivå av ulike
årsaker, og at det også finner sted for mange reinnleggelser
i sykehusene, særlig blant eldre pasienter. Dette er både
menneskelig og faglig uheldig.
Å være svingdørspasient medfører transport til og fra
sykehus. I tillegg til sykdommen er selve transporten en
ekstra belastning. For befolkningen i Distrikts­Norge blir
denne utfordringen enda mer merkbar, fordi det ofte er stor
avstand til lokalsykehuset. Et eksempel er min hjemkom­
mune, Alta. Nærmeste lokalsykehus er 140 km unna -- av­
standen Oslo--Hamar. Det andre lokalsykehuset er vel 500
km unna -- avstanden Oslo--Trondheim. Alta er på ingen
måte unik. Avstandsproblematikken er og blir en fortsatt
utfordring når vi skal utvikle morgendagens helsetjenester
i hele landet.
Det er viktig å få fram at vi er glad for at man har ut­
viklet gode akuttilbud ved å bruke ambulansefly og stadig
mer avansert utstyr i ambulanser, tilbud som bidrar til at
belastningen for pasientene blir mindre.
Til tross for gode ambulansetjenester pågår det svært
mange debatter i hele landet -- og med stort engasjement --
om fortsatt å videreutvikle gode akuttilbud til befolknin­
gen rundt omkring. Disse debattene må og skal vi ta på
alvor.
Når vi er så avhengig av et godt utbygd ambulansetil­
bud, er det også svært viktig at de som sitter på AMK­
sentralene, har både nødvendig kulturforståelse og språk­
kompetanse med tanke på våre minoriteter. Senest i går var
det et oppslag i NRK Sámi Radio hvor manglende språk­
kompetanse kunne fått alvorlige følger. Jeg registrerer at
en samlet komité stiller seg bak denne utfordringen.
I Finnmark har vi befolkning for ett sykehus, geogra­
fi for tre. Løsningen har vært å bygge sykestuer eller
DMS­er som tilbyr sengeposter, men også meget avan­
serte spesialisthelsetilbud. Mange av disse ligger i gren­
selandet mellom kommune­ og spesialisthelsetjenesten,
den såkalte 1,5­linjetjenesten. Utfordringen så langt har
vært å finne gode finansieringsmodeller som sikrer en vi­
dere utvikling av dette tilbudet. Jeg er fornøyd med at
meldingen er så klar på at disse utfordringene snart er
historie.
Selve kjernen i Samhandlingsreformen er at pasien­
tene også skal få gode helsetilbud utenfor sykehus og i
nærheten av sine hjem. Jeg er stolt over å kunne si at
svært mye av det som ligger i bunnen for denne mel­
dingen, er gjort på bakgrunn av de gode erfaringene vi
bl.a. har gjort i Finnmark. «Alta­modellen» er et kjent
begrep, hvor filosofien har vært å utvikle så gode hel­
setilbud som mulig med utgangspunkt i ikke å være en
sykehuskommune. Så langt har dette vært en suksess,
og hvor samhandling mellom ulike nivåer har vært i
fokus.
Basert på egne og andres erfaringer er jeg trygg på
at denne reformen blir til det beste for pasienter land og
strand rundt.
Roald Aga Haug (A) [14:07:26]: Samhandlingsrefor­
ma er ei tillitserklæring til norske kommunar. Førebyg­
ging og tidleg innsats er mangelvarer i dag. Dette vrir res­
sursbruken i retning av dyre spesialisthelsetenester. Målet
i Samhandlingsreforma er å snu denne utviklinga. Kom­
munane er tiltenkte ei nøkkelrolle. Framstegspartiet ka­
rakteriserer dette som ei reform utan innhald. Dette er
feil.
For det første er det tale om ei stor endring på sys­
temnivå, med kommunale tilbod før, i staden for og etter
sjukehusopphald.
For det andre finst det ei rekkje gode eksempel frå ulike
plassar i landet på at samhandlingsløysingar kjem pasien­
tane til gode. Min eigen heimstad, Odda, høyrer til Helse
Vest. Her har ein gjennom helsetorgmodellen starta seks
ulike pilotprosjekt mellom sjukehusa, Høgskolen Stord/
Haugesund og kommunane gjennom lærings­ og meist­
ringssenter i Helse Fonna. Mange kommunar er godt i gang
med å utvikla samarbeid i reforma si ånd.
Høgre kan på si side tolkast som om dei ønskjer å gjera
Samhandlingsreforma til eit spørsmål om kommunestruk­
tur. Dette er ikkje ei kommunesamanslåingsreform. Det er
sjølvsagt ei reform retta mot den det gjeld: pasienten. Å
gjera dette til ein strukturdebatt vil berre skapa utilsikta
motstand.
Samhandling skal gje betre kvalitet i helsevesenet, det
er dette det dreier seg om. Skal Samhandlingsreforma lyk­
kast, må fleire kommunar samarbeida. Dei større kommu­
nane i ein region kan ta på seg ei vertsrolle. Min eigen
kommune, Odda, er akkurat ein slik naturleg vertskom­
mune. Med eit godt lokalsjukehus og små omkringligg­
jande kommunar som kan dra vekslar på sjukehuset, sam­
arbeid rundt legevaktordningar, legesenter og handtering
av rusproblematikk. Mange kommunar ønskjer ein slik
pilotfunksjon og er i gang med å utnytta allereie utbyg­
de tenester og er i aktiv dialog med nabokommunar om
samarbeid.
Kommunal medfinansiering har vore eit tema i de­
batten. Det bør køyrast pilotprosjekt som testar ut ulike
modellar før ein konkluderer på dette området.
Vi går no inn i ein arbeidsam og spennande periode over
det ganske land. Vi treng entusiasme og sterk forankring
i samhandlinga vidare.
Are Helseth (A) [14:10:19]: Jeg har fått muligheten
til å innlede om Samhandlingsreformen på svært mange
møter i hele landet gjennom de siste månedene, både fag­
lige møter og politiske møter. Disse møtene har hatt noen
fellestrekk.
For det første har møtene vært preget av veldig optimis­
me og veldig engasjement, om både Samhandlingsrefor­
mens ideer og om gjennomføringen. Derfor har jeg hatt en
helt annen erfaring fra de møtene jeg har vært på, enn det
som representanten Solberg ga uttrykk for i sitt innlegg.
For det andre har jeg pleid å takke, når jeg kommer på
et slikt møte, fordi jeg får lov til å snakke i 20--30 minut­
ter om Samhandlingsreformen. Jeg har pleid å si at det er
mulig å gi et innlegg på fem minutter, men da vil forsam­
lingen få en restaurantversjon. Den smaker godt og kan til
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2933
2010

og med være underholdende, men forsamlingen kommer
raskt til å bli sulten på mer kunnskap. Når man får litt mer
tid, er det mulig å gå inn i og gjennom reformens idé
med respekt for hele innholdet. Samhandlingsreformen er
faktisk på veldig mange steder åpen og diskuterende. Det
står veldig mange steder i stortingsmeldingen om Sam­
handlingsreformen at man avventer en retningsavklaring
i Stortinget før videre konkretisering. Slik avklaring gis i
behandlingen her i dag.
For det tredje: I debattrunden er det to faste temaer som
alltid kommer opp. Det ene temaet er: Dette må ikke bli
et nytt Nav. Dette føler jeg at komiteen og flertallet har
tatt med seg når vi legger så stor vekt på trygg gjennom­
føring, at vi velger å kvalitetssikre det vi trenger å kvali­
tetssikre, og at vi skal tilpasse farten på gjennomføringen
i forhold til tilgangen på personell. Det andre som duk­
ker opp i alle debattrunder, er at folk vil vise fram sine
egne, lokale samhandlingstiltak, og det gjør de med beret­
tiget stolthet. Det minner oss om at vi ikke har funnet opp
Samhandlingsreformen i den sentrale stat, men vi setter
det i system, sprer de gode løsningene til hele landet, og
vi stiller krav om at de skal brukes.
Til tross for betydelig enighet har retorikken i dag for­
søkt å skape stor avstand. Jeg kan ikke følge opp alle opp­
spillene, men jeg tillater meg å gjøre et stopp ved represen­
tanten Olsens innlegg hvor det kom to forsideoverskrifter:
både at meldingen er god, og at det eneste som er igjen,
er overskriften. Her tror jeg at det har blitt litt for mye
Møllers tran på Fremskrittspartiets landsmøte.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [14:13:32]:
Det har vært flere som har sagt her i dag at jeg har sagt
at disse 42 forslagene var for dyre. Det er til og med tatt
med i innstillingen, i en merknad fra Fremskrittspartiet.
Det har jeg ikke sagt. Dette er hentet fra TV 2­nyhetene
den 11. mars, hvor det er ramset opp en rekke ting som
man vil ha mer av: private sykehjemsplasser, mer penger
til ulike områder i helsetjenesten -- som vi selvfølgelig skal
bruke mer penger på, men det var jo ikke det denne refor­
men skulle dreie seg om. Denne reformen skulle jo dreie
seg om at vi skulle bygge et robust helsevesen for frem­
tiden. Vi skulle vise en retning, og så skulle vi følge det
opp av en helse­ og omsorgsplan og en ny lov. Loven skal
på høring til høsten, og begge skal behandles til våren.
Siv Jensen sa at vi var mer opptatt av systemene enn
av enkeltmennesker. Det vil jeg avvise på det sterkeste. Vi
hadde ikke gått inn i et så stort reformarbeid med så stor
entusiasme, vil jeg si, og møtt så stor entusiasme hvis det
ikke var fordi at vi var opptatt av enkeltmennesker, opp­
tatt av pasientenes ve og vel og tok på alvor det som er
den store utfordringen, at mange mennesker -- særlig kro­
nikere -- møter et altfor fragmentert helsevesen, hvor vi er
nødt til å ta skjeen i en annen hånd, og hvor vi må sette
kommunene i stand til å ta et mye større ansvar for å møte
de utfordringene som er.
Gåsvatn var inne på at han er redd for at eldre skal bli
tapere. Det er en bekymring jeg godt kan forstå kommer
opp, at eldre kan bli tapere. Men veldig mye av denne re­
formen er jo nettopp konstruert for å ivareta eldre på en
bedre måte enn i dag, la eldre slippe å ligge lenge på sy­
kehus, men bli mer og bedre ivaretatt i sine nærmiljø. Det
er ikke gjort med et vedtak her i dag, men da vil vi i hvert
fall vite hvordan vi skal bygge opp fremtidens helsevesen,
og kan innrette oss på hvordan vi skal ivareta det.
Når det så gjelder representanten Høie, må jeg si at jeg
er ganske overrasket over retorikken. Her kommer man
med at jeg skal ha holdt noen for narr, når opposisjonen
bare går ut og stiller krav om at man skal være enig i 42
tiltak, og attpåtil sier at her er man heller ikke enig, da har
jeg misforstått. Da må jeg si at det minner ikke mye om
et ønske om forlik. Da blir det mer et fait accompli. Det
var vi ikke med på.
Tore Hagebakken (A) [14:16:50]: Dette er ingen spa­
rereform. Men vi skal spare folk for å møte systemer som
ikke fungerer godt sammen. Derfor er det viktig å gå løs
på systemene og lage gode systemer, fordi det gjør at folk
får det bedre.
Jeg synes Tove Karoline Knutsen gikk litt inn i kjer­
nen rundt den uenigheten vi ser her i dag. Jeg spør: Hva
er det egentlig vi rød­grønne så dramatisk har vasket bort
i forhold til det som en gang ble lagt fram som melding?
Hva er det vi har vasket bort? Jo, vi vil kvalitetssikre de
økonomiske incentivene, som jeg har sagt tidligere, noe
komiteen er helt enig i er riktig. Og jeg gjentar: Vi har
altså lyttet, ikke minst til KS, som har en helt sentral rolle
her for at vi skal få gjennomført reformen, da de represen­
terer Kommune­Norge, som er så ekstremt viktig i denne
sammenhengen.
Om vi kvalitetssikrer, betyr ikke det at det ikke skal
være incentiver. Jeg tror det er lurt at kommunene også
har incentiver. Det har i grunnen høyrepartiene sørget for
å vaske bort så godt de kan fra sitt ståsted, bortsett fra på
ett punkt. Hva er så høyresidas alternativ? Jeg vil si til det
at vi kan ikke basere en nasjonal reform utelukkende på
forsøksvirksomhet rundt omkring i landet, supplert med
en senket andel rammeoverføring til sjukehusene og økt
privatisering, slik høyrepartiene foreslår. Det er ikke noen
reform. Vi er for skreddersøm der ute, og vi skal tilrette­
legge for skreddersømmen, men vi må jo lage nasjonale
ordninger og tilrettelegge slik at vi lykkes.
Det som vi ikke har gjort, er å behandle denne mel­
dinga som om den var et budsjett. Det betyr ikke at vi har
sluttet å prioritere viktige helsepolitiske saker. Jeg synes
heller ikke Høyre har noen grunn til å presentere som en
heltedåd at de har villet ta over 500 mill. kr fra det som
skulle gå til økt pasientbehandling for øvrig, for dermed
gjennom hele året å kunne skryte av satsinga på rehabili­
tering. Jeg syns man av og til skal minne om hvor en tar
pengene fra, før en blir tøff i det ytre, for å uttrykke det
slik. Det får være grenser for svartmaling.
Dagens mest helsvarte beskrivelse fikk vi fra Siv Jen­
sen, som kom, la reformen stein død og forsvant. Jeg skal
ikke si at hun var gneldrete og sur, for det er det ikke
lov å si her i salen. Det var derimot bare et sitat fra Hå­
vard Narums kommentarartikkel i dagens Aftenposten om
landsmøtet og det han kaller «frustrasjonspartiet».
Jeg vil spesielt ønske Kristelig Folkeparti alt godt
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2934 2010

i det videre samarbeidet med sine allierte på høyresi­
den.
Presidenten: Da vil presidenten fortelle Tore Hage­
bakken at han bør kjenne systemet her, slik at han unn­
går klubbing fra presidenten. Jeg ber om at representanten
ikke prøver seg på det i senere innlegg.
Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger tidligere og får
ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Laila Dåvøy (KrF) [14:20:12]: Det har vært kritisert
at opposisjonspartiene sier at denne reformen tar for lang
tid. Men det er jo ikke reformen i seg selv som tar for
lang tid. Poenget er jo at Regjeringen er inne i sitt femte
år, og de hadde en utredning -- Wisløff­utvalgets innstil­
ling om samhandling -- i hånden fra første dag. Der var
det nedfelt et utstrakt behov for samhandling og for sam­
arbeid. Nå skal det komme -- jeg listet opp her i sted -- en
rekke nye utredninger, og det kommer til å ta minst ett år
før kommuner, sykehus og pasienter kjenner oppgavede­
ling og finansieringssystem. Når reformen så er klar, kan
man gjerne bruke tid på gjennomføring gjennom prosjek­
ter. Det tok ti år før fastlegereformen fant den endelige
formen, så det er ikke reformen i seg selv, men det er det
at man har brukt så lang tid.
Så konstaterer jeg at statsråden ikke svarte på mitt
spørsmål. Jeg ber igjen om at hun svarer -- dette er det helt
vesentlig at Stortinget får vite: Tar man sikte på en be­
stemt generell medfinansieringsmodell fra 2012, som skal
gjelde alle kommuner og alle foretak?
Christian Tybring­Gjedde (FrP) [14:21:33]: Jeg har
et par kommentarer -- først til representanten Haugli. Han
presiserte først at Aker sykehus er et lokalsykehus. Det
var han veldig klar på. Så sa han at å legge det ned er «en
kostbar og dårlig løsning». Da er mitt spørsmål til stats­
råden om hun der er enig med representanten Haugli. Jeg
ber om å få en kommentar til det.
Men så la Haugli til: Dersom det allikevel skulle skje,
la han ansvaret over på Oslo kommune. Det er snakk om et
stort politisk spill. Hvis man først, som ansvarlig parti som
sitter i regjering, legger ned et lokalsykehus og så legger
ansvaret på Oslo kommune for at det skal bli videre drift
på Aker sykehus som del av en ny reform, er ansvarsfra­
skrivelse satt i system. Dersom representanten Haugli og
resten av Oslos arbeiderpartibenk er enig i at Aker sykehus
bør bevares, kan de gjøre noe med det nå, før det legges
ned, i stedet for å skyve ansvaret over på Oslo kommune
og de som styrer i Oslo kommune.
Så en replikk til representanten Geir­Ketil Hansen: Han
sa i debatten tidligere i dag, da han snakket om forvent­
ningene til levealder i Oslo -- den debatten har man sta­
dig vekk i Oslo bystyre, og den er veldig interessant -- at
i noen bydeler i Oslo er det 12 år lenger forventet levetid.
Vestre Aker er tatt ut, og Sagene har 12 år kortere levetid.
Så lurer jeg på: Er det genetisk? Tror man at det er et
langtlivsgen som finnes i Vestre Aker, som man ikke har
funnet i noen andre bydeler? Det er neppe det. Er det slik
at det er finansielt, at det er de som har god råd, som lever
lenge, eller at de kan kjøpe seg livslengde? Neppe. I så fall
ville det være slik at hvis man bodde på Sagene og vant i
Lotto, burde man umiddelbart flyttet til Vestre Aker, slik
at man kunne leve i gjennomsnitt 12 år lenger. Det hadde
vært en greie.
Er det mulig at det skyldes livsførsel? Kanskje det
-- kanskje det er livsførsel. Da er det jo kosthold, mosjon
og livsstil generelt som kanskje gjør at man lever lenger i
gjennomsnitt enn andre gjør. Spørsmålet er: Er det politi­
kernes oppgave å få folk til å leve lenger, få folk til å spise
epler, få folk til å spise gulrøtter i skolen eller grønnsaker
til middag eller få folk til å slutte å røyke osv.? Er dette
politikernes oppgave, eller er det folk flest som må ta an­
svar for egne liv, hvis man har informasjon nok om dette?
Da vil jeg si at det først og fremst er ansvaret til den en­
kelte. Vi kan legge til rette for visse politiske grep, men vi
kan altså ikke tvinge folk til å spise grønnsaker eller slut­
te å røyke for at de skal leve lenger. Det er et valg folk
tar selv, og det har ingenting å si hvor man lever -- det er
hvordan man lever livene sine, som betyr noe.
Heikki Holmås (SV) [14:24:49]: Det er jo fristende å
gå inn i en debatt med Christian Tybring­Gjedde. Det er
det jo alltid.
Jeg vil bare si til ham at det viser en fullstendig man­
gel på idé om hva hans samfunnsansvar er, hvis han mener
at det ikke er politikernes jobb å sørge for å legge til rette
for at folk skal leve lenger, spesielt i de delene av byen
som har de dårligste levekårene. Men det er en kjent sak
at Fremskrittspartiet er imot å utjevne forskjeller. Det vi
fikk høre her, er bare et godt bevis på akkurat det.
Jeg vil snakke om Samhandlingsreformen. Vi i kom­
munalkomiteen og jeg som kommunalkomitéleder reiser
veldig mye rundt og treffer representanter for kommunene.
Jeg opplever at Samhandlingsreformen slik den foreligger,
som har vært diskutert her i dag, er en tillitserklæring til
landets kommuner. Det synes jeg er veldig bra. Det handler
om troen på at en god del av de oppgavene som i dag utfø­
res ved sentraliserte institusjoner, i større grad kan gjøres
bedre for innbyggerne i landets kommuner hvis kommu­
nene i større grad får ansvaret for dette og i større grad har
muligheten til å samarbeide om det. Den form for sam­
handling tror jeg det er veldig bra at vi nå gjennomfører.
Jeg opplever et helhetlig og et helhjertet engasjement
fra Kommune­Norge i møter med kommunene. En av dem
jeg besøkte, Bø i Vesterålen, var veldig klar på at de så
for seg at de kunne klare det nettopp fordi de var lokale.
De hadde muligheten til å se de ordinære helsetjenestene,
primærhelsetjenestene, i samarbeid med sykehjemstjenes­
ten, hadde muligheten til å se dem i sammenheng med
mer spesialiserte sykehjemstjenester. På den måten kunne
de gi et bedre tilbud til innbyggerne sine enn det de el­
lers ville klare med dagens system, som er mer fragmen­
tert. Jeg tror at lokale enheter kan være bedre til å se hele
mennesket.
Så er spørsmålet: Hvordan kommer vi herfra og i mål?
Jeg synes debatten har vist at den jobben som helsekomi­
teen har gjort, har vært god. Vi ser nøye på og lytter til
kommunene når det gjelder samarbeid, og når det gjelder
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2935
2010

hvordan vi lager økonomisystemer, hvordan tingene der
skal rigges på en skikkelig måte. Jeg tror det er viktig at
vi tar oss den tiden vi trenger til å gå skrittene, slik at vi
sørger for at denne reformen blir så god som mulig, og at
vi lytter til kommunene når de sier hvilke oppgaver de er
klare for å overta. Det er ganske mange. De sier klart fra
at de er klare til å overta, og vi må sørge for at de opp­
gavene fullfinansieres på en skikkelig måte. Vi må også
sørge for at de incentivene vi gir, er slik at vi sikrer sam­
handling, forebygging, habilitering og rehabilitering. Da
har jeg tro på at dette skal bli en reform som kommer til
å stå seg i tiden som kommer.
Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har hatt
ordet to ganger tidligere og får ordet til en merknad,
begrenset til 1 minutt.
Per Arne Olsen (FrP) [14:28:08]: Flere representanter
fra den rød­grønne siden har vært innom Fremskrittspar­
tiets landsmøte, dvs. i ettertid. Are Helseth var en av dem
som trodde jeg hadde drukket «for mye Møllers tran» på
landsmøtet, men jeg kan forsikre representanten Helseth
om at det er helt andre ting enn Møllers tran det drikkes
på Fremskrittspartiets landsmøte. Han er hjertelig velkom­
men til å komme og besøke oss neste gang, så han kan få
lov til å observere det selv.
Jeg har lyst til å følge opp noe representanten Kalland
fra Senterpartiet sa, nemlig da hun slo fast med bred penn
at lokalsykehus skal inneholde akuttilbud og fødetilbud.
Dette har vi forsøkt å utfordre statsråden på gjennom hele
sesjonen uten å få et klart svar på hva definisjonen skal
være. Derfor blir spørsmålet: Har Senterpartiets Kalland
rett i at de skal inneholde dette, eller har Regjeringen en
annen politikk?
Erna Solberg (H) [14:29:21]: Det hender av og til på
slutten av slike debatter at det er da debatten tar av. Etter
alle de fine hilsenene kommer den politiske snerten. Jeg
må bare si at jeg synes ikke statsråden traff så veldig godt
i sitt forsøk på politisk snert. Derfor kommer jeg inn igjen
for å kommentere et par av hennes påstander.
Den ene var at statsråden sa at det ikke var fordi opposi­
sjonens krav var for dyre at de avviste det. Det er en inter­
essant og ny opplysning. Men det er litt rart at statsråden
gjemmer seg bak et TV 2­oppslag, for statsministeren sto
for én uke siden i denne salen og ga samme begrunnelse
som statsråden selv ga på TV 2 for hvorfor de ikke var for.
Han sa at forhandlingene hadde strandet fordi kravene var
for dyre. Jeg mener at når man tar til etterretning at man
mener at det er for dyrt med en opptrappingsplan for re­
habilitering, at man mener at en rekke andre av de tiltake­
ne og forslagene som kommer, er for dyre, er det viktig at
man også sier det til pasientforeningen, som år ut og år inn
har hørt noe helt annet fra de rød­grønne partiene på disse
områdene. Det er faktisk slik at vi tror at mer penger til re­
habilitering betyr færre sykehusinnleggelser, fordi sving­
dørsproblemene er for dårlig opptrening og hjelp etterpå.
Derfor er det mulig å gjøre omprioriteringer også innenfor
budsjettene.
Det er det ene jeg synes er påfallende. Derfor vil jeg be
statsråden snakke med statsministeren og avklare hva Re­
gjeringens offisielle svar faktisk er: Er det det at kravene
vi stilte, var for dyre? Eller er det innholdet i kravene som
er problemet? Hvis statsministeren er enig med sin stats­
råd nå om at det ikke er fordi det er for dyrt, må statsmi­
nisteren rette opp det svaret han ga i muntlig spørretime i
forrige uke.
Det andre som helseministeren klarte å få seg til å si,
var at det var så vanskelig å forhandle fordi vi hadde stilt
42 krav. Jeg har ikke vært med på en forhandling i dette
huset hvor ikke nettopp utgangspunktet har vært at op­
posisjonen eller de man skal forhandle med, stiller en del
krav, og så begynner man å forhandle. Klimaforliket be­
gynte med 61 krav fra Høyre, Venstre og Kristelig Folke­
parti. Så gjorde vi en nitid jobb og gikk gjennom det. Noe
fikk vi ikke igjennom, noe fikk vi igjennom. Mesteparten
av det Regjeringen skryter av som sin egen politikk i dag,
fikk vi igjennom. Men det er jo slik forhandlinger skjer.
Vår opplevelse var: Vi leverte kravene og ble avvist på
noen som helst realitetsvurdering. Regjeringen var ikke
interessert i det hele tatt å snakke for å se hvor det var
mulig å finne minste felles multiplum. Regjeringen var
ikke interessert i noe forlik og noen retning vi var enige
om som flertall på Stortinget når det gjaldt Samhandlings­
reformen.
Presidenten: Representanten Bent Høie har hatt ordet
to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.
Bent Høie (H) [14:32:41]: Representanten Hagebak­
ken lurte på hva det var flertallet hadde vasket bort fra
meldingen gjennom stortingsbehandlingen. Svaret på det
er at i stortingsmeldingen er det en gjennomgående for­
mulering at disse problemstillingene skal avklares gjen­
nom Stortingets behandling, og i innstillingen fra flertal­
let i komiteen er det en gjennomgående formulering at
disse spørsmålene skal avklares gjennom videre utredning
i Regjeringen. Det vil si at Regjeringen driver og spiller
pingpongball med seg selv og de spørsmålene som egent­
lig skulle vært avklart i denne saken. Det er det som er
vasket bort. Avklaringen er vasket bort.
Så konstaterer jeg at ingen fra regjeringspartiene til nå
har svart på mitt spørsmål: Er det kommet ny dokumenta­
sjon som kan underbygge regjeringspartienes påstand om
at en ISF­finansiering på 40 pst. innebærer at bl.a. kro­
niske pasienter blir diskriminert eller ikke blir prioritert
i helsevesenet? Hvis ikke konstaterer jeg at NOU­en for
2003, som sier at en reduksjon i ISF kun har med kost­
nadskontroll å gjøre -- ikke prioritering -- står ved lag. Det
bekrefter at dette er en sparereform.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [14:34:13]:
Jeg har sett i innstillingen på hva som ligger der når det
gjelder finansiering, og hva som er forslag fra opposisjo­
nen og fra flertallet. Vi ser samtidig at komiteen mener
«at det er viktig at regjeringen i det videre arbei­
det med gjennomføringen av samhandlingsreformen
kvalitetssikrer grundige mulige modeller».
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2936 2010

Det var også det jeg sa tidligere, at vi jobber med ulike
modeller for finansiering for å være treffsikre med hensyn
til å treffe både store og små kommuner. Hvordan dette
skal innrettes, kan jeg ikke avklare nå. Det er et arbeid
som pågår.
Så er det flere som har sagt at reformen tar for lang tid.
Jeg skjønner den utålmodigheten. Men det er likevel slik
at man i mange kommuner forbereder seg på reformen.
Man har gjort og gjør mye for å forberede seg, ikke minst
når det gjelder å samarbeide med andre kommuner, etab­
lere lokalmedisinske sentre, og også i den sammenheng få
et nytt fokus på rehabilitering. Sonja Sjøli sa tidligere at
vi ikke ville satse på rehabilitering, men jeg mener jo at
Samhandlingsreformen i hele sin form er en reform for ha­
bilitering og rehabilitering, hvor det er svært viktig at re­
habilitering blir mye sterkere fokusert, ikke minst i kom­
munene. Nettopp hva som skal ligge på kommunene, og
hva som skal ligge på spesialisthelsetjenesten, vil vi av­
klare i det videre arbeidet, for rehabilitering må ligge på
begge steder.
Når det gjelder Aker og situasjonen for Aker nå, er det
etablert en rusakutt på Aker. Det kunne jo hende at Oslo
kommune vil etablere sin storbylegevakt der. Det vil være
en mulighet for Aker. Da vil man ikke ha bruk for hele sy­
kehuset, men man kan ha bruk for deler. I tillegg mener vi
at det ville kunne etableres en god samhandlingsarena på
Aker, som nettopp kunne ivareta de store kronikergruppe­
ne, som det er mange av. Uansett er det et stort behov.
Så til Fremskrittspartiet og lokalsykehus. Det ble tatt
opp i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 2008, så
der finner man egentlig det som gjelder lokalsykehus og
ulike funksjoner.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:37:18]: Etter denne
debatten kan vi konstatere at Regjeringen har stilt et helt
grunnleggende og betimelig spørsmål når det gjelder den
norske helsetjenesten. Det er: Hvordan sikre bedre sam­
handling mellom de ulike ledd -- bedre helhet i hele kje­
den? Regjeringen har dessverre gitt høyst uklare svar. Den
har fremmet noe den kaller en reform, men som i realiteten
er en skisse til videre utredningsarbeid, på tross av at det
ikke har manglet på utredninger. Vi har Wisløff­utvalget,
vi har Brustads operasjonalisering av Wisløff­utvalget, og
vi har det omfattende arbeidet som Bjarne Håkon Hanssen
satte i gang. Det mest positive som kan sies om den pro­
sessen, er at det har satt i gang en enorm entusiasme for
samhandling rundt omkring i hele landet. Det samhandles
nå bedre og mer enn noen gang, og ære være Regjeringen
og Bjarne Håkon Hanssen for det.
Men Regjeringen har ikke vært i stand til å gi svaret
på de organisatoriske og finansielle spørsmålene som må
på plass for at dette skal bli noe mer enn en entusiastisk
utgave av et politisk verksted, at det skal bli en reform.
Det er synd at denne stortingsbehandlingen ender i nye
bestillinger av utredninger, når det vi trengte, var politisk
handling. Hele Norge roper på det nå. Landet er klart for
mer samhandling. Ja, de gjør det allerede, men de får altså
ikke Stortingets og Regjeringens svar på innenfor hvilke
organisatoriske og finansielle rammer.
Regjeringen har skapt entusiasme om samhandling ute
i helsetjenesten, men den har ikke klart å samhandle po­
litisk her i Stortinget. Det beklager jeg, fordi hele oppo­
sisjonen var rede til å samhandle. La gå at noen av de 42
kravene ikke var spiselige for Regjeringen. Det er jo bare
et utgangspunkt for forhandlinger. Men i realiteten har vi
fått avdekket at det ikke har vært noen reell politisk pro­
sess og forhandling i det hele tatt om noe så viktig som
den kanskje største politiske endringsprosessen som dette
stortinget i denne stortingsperioden skal ta stilling til. Det
synes jeg handler om en manglende evne til samhandling,
som ikke Regjeringen burde være bekjent av -- en regje­
ring som har invitert Stortinget til samhandling og til brede
forlik om de store sakene. Vi har vært rede til det. Vi er
fortsatt rede til det, og vi håper at denne saken ender i
mer samhandling framover, uavhengig av hva som nå be­
stemmes av Stortinget. Min oppfordring til Helse­Norge:
Stå på! Gjør det Stortinget ikke klarte. Sørg for samhand­
lingen i praksis, og så får vi se om vi kan få en ny regje­
ring som kan få fart på de organisatoriske og finansielle
rammene. For det trenger Helse­Norge.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:40:35]: Statsråden sa at
Samhandlingsreformen var en rehabiliteringsreform. Da
denne ble lagt fram i fjor sommer, var den så å si rensket
for omtale av rehabilitering og viktigheten av det. Det som
ligger i innstillingen av merknader nå når det gjelder re­
habilitering, er det faktisk opposisjonen som har lagt inn,
og som regjeringspartiene har sluttet seg til.
Så har vi, representanten Høie og jeg, nå i flere timer
prøvd å få svar på dette med innsatsstyrt finansiering.
I en pressemelding som regjeringspartiene sendte ut den
20. april, sier de at spørsmålene om den innsatsstyrte
finansieringen skal være 30, 40 eller 50 pst. er et grunn­
leggende ideologisk spørsmål, og dette gjentok også repre­
sentanten Hagebakken i sitt innlegg. Så har NOU 2003:1
om innsatsstyrt finansiering vært nevnt her. Det påpekes
at en høyere andel ISF bidrar til økt pasientbehandling. En
redusert ISF­sats gir først og fremst bedre kostnadskontroll
gjennom å redusere sykehusenes incentiv til å behandle
pasienter. Når det ikke er blitt svart på om det foreligger
noen nyere faglige utredninger om effekten av innsatsstyrt
finansiering, kan ikke vi forstå det annerledes enn, som
også representanten Høie var inne på, at det må være kost­
nadskontroll som egentlig er begrunnelsen, og så gjem­
mer man seg bak at dette er et «ideologisk spørsmål». Jeg
spør igjen statsråden helt konkret: Foreligger det ny fag­
lig dokumentasjon på at innsatsstyrt finansiering faktisk
fører til dårligere pasientbehandling?
Geir­Ketil Hansen (SV) [14:43:13]: Det er gjentatt
en rekke ganger spørsmålet om det fins faglig dokumen­
tasjon utover det som visstnok ligger i en NOU av 2003,
på at innsatsstyrt finansiering, hvis jeg oppfatter det rett,
ikke har de uheldige konsekvensene at dette går ut over
kronikere, rehabilitering, psykiatri, rus -- altså de pasient­
gruppene som hevdes å komme dårlig ut med innsatsstyrt
finansiering. Og det er dokumentert at de gjør det. Po­
enget er at systemet med innsatsstyrt finansiering ikke er
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2937
2010

laget for det som er hovedlinjen i Samhandlingsreformen,
nemlig forebyggende helse, nemlig folkehelse, nemlig tid­
lig innsats. ISF­systemet er laget for å øke aktiviteten på
sykehusene og for å stimulere til effektivitet i sykehuse­
ne. Det er det som var beskrevet som begrunnelsen for
det. Hovedpoenget her er at det systemet er ikke laget for
det som denne reformen har som siktemål. Jeg merker
meg jo at på det området er Kristelig Folkeparti enig med
regjeringspartiene.
Så er det også kritisert at man ikke har villet samar­
beide, at disse samarbeidsinvitasjonene, som de blir om­
talt som, ikke ble gjennomført som man hadde håpet på.
En viktig begrunnelse for det var at en god del av forsla­
gene var laget som budsjettforslag, så de var knyttet til
neste års statsbudsjett og var av en sånn økonomisk karak­
ter at det ikke ville være mulig å ta dem inn i en stortings­
melding, som dette er. Det er en stortingsmelding, det er
ikke et budsjettforslag. Men det forhindrer jo ikke at det
har vært samarbeid i den ordinære komitébehandlingen,
for behandlingen av saker i Stortinget gjøres jo i komi­
teene, og der er det lagt til rette for samarbeid. En rekke
forslag som opposisjonen er kommet med, er også tatt inn
i flertallsinnstillingen. Det har vært forslag, det har vært
samarbeid, og det har vært høringer.
Vi har lyttet til andre også, ikke minst når det gjelder
den økonomiske modellen. Vi har jo blitt kritisert for at
vi ikke har helt klare svar på hvordan den bør være. Vi
har lyttet til KS, som representerer kommunesektoren. De
ønsker en bredere prosess, hvor de selv blir involvert, før
man lager den endelige modellen for hvordan dette skal
gjennomføres. Så det å forankre dette i kommunesektoren
før vi innfører den, er altså den veien posisjonen har valgt
å gå, og vi er ganske overbevist om at det er den riktige
veien å gå. Også andre instanser, bl.a. Forskningsinstitut­
tet, som var på høring, anbefalte komiteen og Stortinget
å gjøre det på den måten. Vi gjør det på den måten, og vi
er forbauset over at vi blir kritisert for det. For det er den
eneste riktige og trygge måten å gjøre det på for å få gjen­
nomført Samhandlingsreformen slik den er beskrevet, og
slik den ligger på bordet i dag.
Håkon Haugli (A) [14:46:34]: Det var representanten
Tybring­Gjeddes innlegg og spørsmål om Aker sykehus
som fikk meg til å tegne meg på nytt.
Selve kjernen i Samhandlingsreformen er å styrke
kommunenes arbeid med forebygging, slik at vi kan for­
hindre at folk blir syke og dermed reparere mindre. Når
lederen av Oslo FrP advarer mot å skyve ansvaret over på
kommunene, blir jeg usikker på om han har forstått inn­
holdet av reformen, eller om det kun er hans eget parti
som nekter å ta sin del av ansvaret. Uansett gjør han nøy­
aktig det jeg advarte mot i mitt innlegg: Han gjør Aker
sykehus til en brikke i et politisk spill framfor å ha fokus
på de behov innbyggerne i Oslo har.
Alt ligger til rette for at Aker sykehus kan utvikles til
et godt samhandlingssykehus med viktige nye helsetilbud.
Det forutsetter at Oslo kommune vil bidra. Om Tybring­
Gjeddes innlegg betyr at Fremskrittspartiet ikke er villig
til å gjøre sin del av jobben, er det trist, og det bekrefter
inntrykket av at Fremskrittspartiet er mer opptatt av par­
tipolitiske egenmarkeringer enn av å samarbeide om gode
løsninger.
Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen
har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort
merknad.
Tove Karoline Knutsen (A) [14:47:59]: En veldig
kort kommentar til representanten Sjøli, som mener at hun
alene står for det som er skrevet om rehabilitering i ko­
miteens merknader. Det er ikke tilfellet. Saksordføreren,
representanten Helseth, var så elskverdig å be meg om å
skrive våre merknader til kapittelet om rehabilitering. Det
gjorde jeg, og jeg foreslår for representanten Sjøli at vi
deler æren av å ha løftet rehabiliteringsfeltet, som er et så
viktig felt.
Så vil jeg bare legge til at vi har mye igjen før vi vet
nok om hvilke resultater de ulike tiltakene på rehabilite­
ringsfeltet gir. Vi har noen spennende prosjekter på gang,
som jeg nevnte i stad, som går på arbeidsrettet rehabilite­
ring. Vi trenger mer rehabilitering og oppfølging nær der
folk bor i kommunene, i tillegg til spesialistrehabilitering.
Så vi har ennå veldig mye å lære på dette feltet, som re­
habiliteringsfeltet sjøl sier, og som de også ber oss om å
følge opp. Det har vi tenkt å gjøre.
Presidenten: Neste taler er representanten Sonja Irene
Sjøli, som kanskje deler litt ære.
Representanten Sjøli har hatt ordet to ganger før og får
ordet til en kort merknad.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:49:10]: Ja, jeg deler gjer­
ne æren med representanten Tove Karoline Knutsen. Mitt
poeng var at statsråden sa at det var mye om rehabilitering
i stortingsmeldingen, men Knutsen og jeg er enige om at
det var ikke mye.
Så til Geir­Ketil Hansen. ISF skal ikke brukes til fore­
bygging. ISF brukes i spesialisthelsetjenesten, og det fag­
lige utvalget som jeg refererte til, finner ikke empirisk
grunnlag for å hevde at kronisk syke ikke prioriteres.
Men de foreslår faktisk at flere, også psykisk syke og de
som trenger behandling for rusproblemer, bør komme inn
under den ordningen, slik at vi kan behandle flere. De bør
få fordelen av et system der det lønner seg å behandle
pasienter i stedet for å ha folk stående i en helsekø.
SVs og Regjeringens opplegg innebærer økte vente­
tider og helsekøer samtidig som psykisk syke og rusav­
hengige holdes utenfor et system som sikrer en raskere
behandling.
Presidenten: Representanten Erna Solberg har hatt
ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad,
begrenset til 1 minutt.
Erna Solberg (H) [14:50:31]: Det mest interessante
med rehabilitering og Samhandlingsreformen er jo egent­
lig at vi aldri kommer videre. Det første som skjedde da
man la frem Samhandlingsreformen, var at alle de orga­
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform
2938 2010

nisasjonene som jobbet for mer rehabilitering, karakteri­
serte den som et skritt tilbake. Den var mindre forplik­
tende enn tidligere stortingsdokumenter. Det oppfatter jeg
som en utfordring, for vi er alle enige om at rehabilitering
er viktig, men vi klarer altså ikke å få til en felles prio­
ritering av det, som gjør at man får gjennomslag for en
opptrapping.
Jeg synes det er meget spesielt å høre at man i en stor­
tingsmelding og i en forliksdiskusjon ikke kan diskutere
penger. Jeg har lyst til å minne om at da vi diskuterte kli­
maforliket, var SVs hovedkrav til oss at jeg måtte forplik­
te Høyre på 10 øre mer på bensinavgiften for at SV skulle
kunne leve med et klimaforlik i revidert nasjonalbudsjett
samme året. Selvfølgelig går det an å forhandle om pen­
ger i forbindelse med et forlik. Det går an å forhandle om
tidslinjer. Det går an å forhandle om mye, men dere ville
ikke forhandle. Det er saken.
Jorodd Asphjell (A) [14:52:00]: Alle er vi vel enige
om at Norge har en av verdens beste helsetjenester, og vi
har satset betydelig på behandling av pasienter i årene som
har gått. Men vi er også enige om at pasientene opplever at
tjenestene ikke er samhandlet godt nok, at mange pasien­
ter ikke får like gode tilbud om omsorg alle steder, og at
det tilbudet kunne være enda bedre i kommunene. Medi­
sinsk forskning gjør at ting spesialiseres, at folk behandles
raskere og får enda bedre behandling.
En omhandler dette som en sparereform, men vi bruker
altså 127 milliarder kr på spesialisthelsetjenesten! Denne
reformen skulle legge opp til hvordan vi kan bruke pen­
gene mer riktig innenfor helsetjenesten i årene framover.
Skal veksten fortsatt være på spesialisthelsetjenesten, eller
skal veksten komme på andre områder?
Det er enighet om basis og mange av de grepene som
skal tas. Det er enighet om statusbeskrivelse av norske
helsetjenester. Det er enighet om utfordringsbildet, bl.a.
med mer forebygging, bedre samhandling og ikke minst
sterkere kommunehelsetjeneste.
Flertallet vektlegger i innstillingen forebyggende hel­
searbeid -- inkludert primærforebyggende helsearbeid --
tydeligere enn noen gang før. Flertallet vektlegger sam­
handling mellom helsetjenesten og utdanningssektoren.
Flertallet vil ha en kvalitetssikring av muligheter for yt­
terligere økonomiske incentiver i modellen, og flertallet
legger vekt på at dette er en retningsreform, og Stortinget
behandler saken med overordnede politiske mål og virke­
midler. Videre konkretisering kommer i forbindelse med
ny helse­ og sosiallov, ny nasjonal helseplan og de årli­
ge budsjettene og kommuneproposisjonene, som ved alle
andre saker og reformer tidligere.
Samhandlingsreformen vil løpe over tid, og ligner mye
på Opptrappingsplanen for psykisk helse, som gikk i ti år.
Endringsarbeidet vil være en del av helsepolitikken og det
utøvende helsearbeidet i de neste ti årene framover.
Opposisjonen prøver å være litt mer tydelig, men mye
går ikke på endringer, mye går på tiltak som ikke er
kostnadsberegnet eller konsekvensvurdert, som opptrap­
pingsplanen for rehabilitering og rus, osv. Opposisjonen
vil slå sammen kommuner, opposisjonen sjarmerer lege­
grupper i forhold til bedre kommunal styring og ledelse,
og opposisjonen utelukker økonomiske incentiver overfor
kommunene.
Som sagt ønsker vi å se på dette som en retningsreform
og hvordan vi kan få til bedre samhandling. Det foregår,
som Høybråten nevnte, mye samhandling i dag, og det må
vi understøtte gjennom denne reformen. Så vil tiltakene
komme i de nye sakene som blir lagt fram for Stortinget.
Presidenten: Representanten Geir­Ketil Hansen har
hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort
merknad.
Geir­Ketil Hansen (SV) [14:55:12]: En siste kom­
mentar til det med ISF og spesialisthelsetjenesten i Sonja
Irene Sjølis innlegg: Poenget mitt og posisjonens er at når
basisbevilgningen økes, legger man incentiver også i spe­
sialisthelsetjenesten som skal henge i hop med de incen­
tivene som må ligge i kommunehelsetjenesten for å få
fram forebygging, samhandling, folkehelse og rehabilite­
ring. Det som er poenget, er at man ikke kan ha én type
incentiv i spesialisthelsetjenesten som drar i motsatt ret­
ning av incentivene som må ligge i kommunehelsetjenes­
ten. Dette må henge i hop, dette må være samhandling.
Det er poenget i flertallets innstilling.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:56:11]: Det var re­
presentanten Geir­Ketil Hansens forrige innlegg som fikk
meg til å gripe ordet igjen, for det presenteres der noen
forklaringer på hvorfor Regjeringen ikke har villet sam­
handle med opposisjonen om dens kanskje viktigste hel­
sepolitiske sak i denne perioden, som ikke står til troen­
de.
For det første hevdes det at opposisjonens krav inne­
holdt så mange budsjettspørsmål at det i seg selv var
grunnlag for å avvise forliksforhandlinger -- man kan ikke
forhandle om budsjetter i forbindelse med en stortings­
melding. Det er ikke mange dager siden landets statsmi­
nister var i Washington og mottok en pris. Han mottok en
pris for den gedigne satsing Norge har satt inn for å redde
regnskogen. Hvordan var det den satsingen, som beløper
seg til mange milliarder kroner, kom inn og ble norsk po­
litikk? Det var ikke takket være statsministeren eller hans
regjering. Det var takket være de opposisjonspartier som
har tilbudt Regjeringen forlik i denne saken. Det er et glit­
rende eksempel på at nettopp i Stortingets behandling av
en stor stortingsmelding har man forhandlet om budsjett­
spørsmål -- ikke besluttet dem, men forhandlet om dem og
blitt enige om dem. Og Regjeringen høster heder og ære
for det utenlands.
Det andre argumentet fra representanten Geir­Ketil
Hansen var at man måtte ikke kritisere Regjeringen for
å utsette en del av de vanskelige spørsmålene, fordi det
trengtes en bredere forankring -- en bedre prosess. Og da
må jeg spørre: Finnes det noe eksempel på en stortings­
melding som har blitt til gjennom en bredere forankret
prosess enn den stortingsmeldingen som vi behandler her
i dag? Er det virkelig noe Regjeringen skal ha honnør for,
så er det det fantastiske politiske verkstedet de har satt i
27. april -- Samhandlingsreformen og en ny velferdsreform 2939
2010

gang rundt samhandling rundt omkring i landet. Så det å
hevde at det er behov for enda mer politisk verksted og
enda bredere forankring, står heller ikke til troende.
Derfor blir dette til slutt et spørsmål om man ville ta
imot den utstrakte hånden som opposisjonen ga, fordi vi
er intenst opptatt av at pasientene skal oppleve et mer hel­
hetlig helsevesen. Og det ville man ikke! Det kunne man
kanskje ikke, fordi man var så uenige internt -- hva vet jeg?
Det er i hvert fall et faktum at behandlingen av stortings­
meldingen på et så vesentlig punkt som finansieringssys­
temet etterlater flere spørsmål etter stortingsbehandlingen
enn før stortingsbehandlingen. Da må man spørre: Hvor
er dette flertallsregimet som sa: Vi trenger ikke å forhand­
le, vi kan bare handle. I denne saken har man ikke for­
handlet, man har ikke handlet, og man har heller ikke fått
samhandlet.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 2966)
S a k n r . 2 [14:59:34]
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om represen­
tantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Gran­
de og Borghild Tenden om en bedre rusbehandling (Innst.
214 S (2009--2010), jf. Dokument 8:56 S (2009--2010))
Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 mi­
nutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og
inntil 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til re­
plikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg
fra statsråden innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:00:37] (ordfører for
saken): Det er alltid spennende å få lov å være saksordfø­
rer for en sak som omhandler et tema man selv er spesielt
opptatt av, slik jeg har fått være i denne saken.
Representantforslaget fra Venstre omhandler et ønske
om en bedre rusbehandling. Komiteen står samlet bak
en virkelighetsbeskrivelse som påpeker at de rusmiddel­
avhengige har dårlig helse, dårlig eller manglende bolig,
manglende arbeid og dårlig sosialt nettverk. En samlet ko­
mité konstaterer at rusomsorgen ikke er tilfredsstillende,
og at den mangler helhetstenkning.
En samlet komité står også bak en merknad som på­
peker at en del av problemet skyldes at de regionale
helseforetakene, kommunene, fylkeskommunene og for­
skjellige statlige buddsjettposter finansierer rusomsorg og
således er med på at en helhetlig tilnærming som tar hen­
syn til individuelle behov, ikke lar seg gjennomføre. Så da
vil nok mange som leser denne rørende enigheten rundt
rusomsorgen og dens mangler, tro at en samlet komité også
vil komme med mer konkrete forslag til bedring.
Slik er det dessverre ikke. Dagens situasjon er preget
av for lange ventetider, store ulikheter i tilbud, ventetider
mellom tiltak og manglende ettervern. Som Terje fortalte
meg: Mer enn 30 år som rusmisbruker lærer deg mye om
hva som gikk galt. Han mistet tellingen med antall over­
doser og mente han måtte ha vært på avrusing nærme­
re hundre ganger. Men antallet behandlingsopplegg hadde
han kontroll med. Det beløp seg til 16. Tenk om syste­
met hadde fulgt meg opp første gangen, eller andre gan­
gen, eller i hvert fall tredje gangen jeg var til behandling,
istedenfor å vente til den 16. gangen. Da hadde samfun­
net spart mye penger, da, sier han, og legger til: Og jeg
hadde fått levd et mer normalt liv til glede for flere enn
meg selv.
Denne historien er ikke unik, den føyer seg inn i rekken
av flere tusen.
I denne saken ligger det konkrete forslag til bedring,
men regjeringspartiene vil ikke stemme for noen av disse.
Mener egentlig Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet noe
som helst? Jo da, de mener at rusomsorgen ikke er bra, og
de erkjenner feil og mangler, men er altså ikke i stand til
å foreslå noe som helst. Deres svar på disse utfordringene
er det samme som på alle andre områder, nemlig å vise til
at det aldri har vært bevilget mer penger. At det har blitt
flere som venter på et tilbud, samtidig som vi har hatt en
generell lønns­ og prisvekst, betyr at man selvfølgelig må
bevilge mer penger for å få til det samme.
For meg blir derfor standardsetningen om at det aldri
har vært bevilget mer penger, bare enda en bekreftelse på
at man ikke aner hva man ønsker å få til, og at ambisjonsni­
vået er lik null. Regjeringspartienes svar på utfordringene
er redusert til ingenting.
Skal de mest syke og de mest fortvilte noen gang få
troen på et liv uten rus og smerte, må man som et minimum
være villig til å forbedre systemet. Det har vi forsøkt gjen­
tatte ganger fra Fremskrittspartiets side, både med kon­
struktive forslag og økte bevilgninger, for å kunne gjen­
nomføre forslagene. Og vi forsøker igjen. Vi fremmer i
denne saken noe så grunnleggende som at lovverket skal
følges.
Gjentatte ganger har Helsetilsynet påpekt mangler i
individuell plan, Riksrevisjonen har påpekt det samme,
i tillegg til at vi gjentatte ganger har blitt det fortalt av
rusmisbrukerne selv eller deres pårørende.
Å fremme tiltak for å sikre at loven blir fulgt, kan det
umulig være så vanskelig for regjeringspartiene å stemme
for. Dette er tross alt til syvende og sist helseministerens
ansvar.
I innstillingen ligger det flere forslag som Fremskritts­
partiet har alene eller står sammen med andre partier om,
og jeg tar herved opp disse forslagene.
Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har
tatt opp de forslagene hun refererte til.
Jorodd Asphjell (A) [15:05:17]: Det er en viktig sak
som her tas opp. Mennesker med rusproblemer er folk
27. april -- Representantforslag fra repr. Skei Grande og Tenden om en bedre rusbehandling
2940 2010

som ofte har behov for mange tjenester fra ulike tjeneste­
ytere på tvers av nivåer, sektorer -- og ikke minst på disse
områdene gjerne samtidig.
Det med forebygging må rette seg mot både individe­
ne, gruppene og samfunnet. En kan ikke innrette dette mot
bare ett område, og målet må være at en skal komme tid­
lig inn med tiltak. Jeg tror mange kjenner seg igjen, enten
i sitt lokalsamfunn eller på sin arbeidsplass, eller blant
familie og venneflokk: En ser enkeltmennesker som sliter
med et rusproblem, men på en måte ønsker vi ikke som
enkeltmennesker å blande oss inn og gå inn i slike pro­
sesser, fordi det alltid er ubehagelig. Der tror jeg vi alle
sammen har et stort ansvar.
Behandlingen må være tverrfaglig og må tilbys enkelt­
mennesker, og ikke minst par, familier, pårørende -- alle
som blir berørt når folk kommer ut i et rusproblem.
Regjeringens politikk er å behandle og forebygge ska­
delig rusmiddelbruk og avhengighet tidligere og langt
bedre enn hva vi gjør i dag. Forebygging handler om til­
gjengelighet på alkohol. Forebygging handler også om pris
på alkohol. Et rusproblem handler ikke bare om narkotika
-- det begynner kanskje på helt andre områder. Det med
tidlig intervensjon og å ha gode lavterskeltilbud når folk
har kommet på det planet, er viktig. Men samtidig er det
også viktig å ha forsterket bo­ og tjenestetilbud i kommu­
ner, ikke minst når folk har et rusproblem. Mange har også
psykiske lidelser. Det er etablert ambulante team ved DPS­
er og ACT­team som er ute og hjelper til i dette arbeidet.
Det å ha lavterskelhelsetilbud til rusmiddelavhengige
er viktig. I en tidligere debatt i forbindelse med statsbud­
sjettet er Hveita United, som er et fotballag der rusmiddel­
avhengige kan komme sammen flere ganger i uka og drive
med fysisk aktivitet, nevnt. For mange er alle de etabler­
te tilbudene altfor vanskelig å delta i. Denne regjeringen
la fram sin rusplan med en rekke tiltak for gjennomfø­
ring. De tiltakene som ble vedtatt av Stortinget, er nesten
hundre prosent oppfylt av Regjeringen -- og iverksatt.
Komiteen erkjenner, som også saksordføreren nevnte,
at mange rusmiddelavhengige har dårlig helse, mangel på
sosialt nettverk, dårlig og mangelfull bolig, osv., og at rus­
omsorgen ikke er tilfredsstillende og mangler helhetstenk­
ning. Dette landet er et sammensatt land med hensyn til
velferdstjenester, hvordan oppgavene er fordelt, osv., og
derfor er det viktig -- også i forhold til den saken vi behand­
let i sted -- å få en bedre samhandling mellom primærhelse­
tjenesten og spesialisthelsetjenesten, og ikke minst de pri­
vate og ideelle aktørene som er på dette området. Dette må
gjennomgås og forbedres på alle plan, uansett hvor man
er i samfunnslivet. Det er viktig at rusomsorgen bygger
på mer enn bare idealisme, og at det er faglige kriterier
som må legges til grunn for den behandlingen man skal gi.
For alle helsetjenestene er kvaliteten på behandlingstilbu­
det det aller, aller viktigste. Det er man også inne på i for­
bindelse med Samhandlingsreformen, hva som skal spe­
sialiseres og hva som skal desentraliseres, slik at de som
trenger hjelp, får rett behandling på rett sted og til rett tid.
Bent Høie (H) [15:09:46] (komiteens leder): Jeg vil
vise til at Høyre støtter forslag nr. 1, om å sikre at ruspasi­
enter får time til poliklinisk eller annen behandling umid­
delbart og senest 24 timer etter avrusning, og forslag nr. 2,
om tiltak for å få fulgt opp individuell plan -- at det blir et
reelt innhold for denne pasientgruppen.
Jeg vil takke forslagsstillerne for å ta opp et viktig tema,
selv om et representantforslag i denne sammenhengen i
realiteten bare vil kunne skrape på overflaten i forhold til
de store utfordringene man har på dette området. Da er det
naturlig å vise til debatten i forrige sak, der opposisjonen
foreslo en opptrappingsplan for rusfeltet. Til informasjon
for posisjonen innebærer en opptrappingsplan noe mer enn
økonomiske forpliktelser. Det innebærer bl.a. avklaring på
de spørsmål som representanten Asphjell tok opp i sitt inn­
legg. Det er nettopp derfor denne sektoren har manglet en
opptrappingsplan helt siden sektoren i realiteten ble over­
ført til spesialisthelsetjenesten. Sektoren har ikke fått en
god nok avklaring, verken når det gjelder arbeidsdeling,
rollefordeling og ansvarsforhold mellom de ulike leddene,
de pårørendes posisjon, det forebyggende arbeidet, faglig­
heten i de ulike tilbudene og en rekke andre spørsmål som
forblir uavklart, f.eks. det å gi denne gruppen pasientret­
tigheter med et reelt innhold. Det har den ikke i dag fordi
pasientrettighetene er tilpasset en helt annen pasientgrup­
pe. Derfor har ikke denne pasientgruppen rettigheter med
et reelt innhold, slik som Stortinget har forutsatt. Det er
en pasientgruppe som fortsatt systematisk blir diskrimi­
nert i helsevesenet, ved at man legger til grunn helt andre
kriterier for å vurdere denne pasientgruppens behov for
øyeblikkelig hjelp og behandling. Dette ville en kunne ha
ryddet opp i med en systematisk og helt nødvendig gjen­
nomgang på dette området som en opptrappingsplan vil
kunne innebære. Men igjen ser man at regjeringspartiene
ikke er villig til å foreta en opptrapping eller en avklaring
som de med veldig fine ord i innstillingen er med på å
beskrive er nødvendig.
Så når Høyre støtter disse forslagene, er det for å prøve
å bidra litt til igjen å få satt denne saken på dagsordenen,
selv om vi fra vår side erkjenner at spørsmål knyttet til
dette ikke blir avklart før man får en opptrappingsplan.
Så vet vi at Stoltenberg­utvalget snart kommer med
sin innstilling. Da er jeg redd for at de nødvendige disku­
sjonene knyttet til manglende behandlingstilbud til denne
pasientgruppen, igjen drukner i en diskusjon om bruk av
heroin eller ikke i behandling -- en avsporing av en debatt
for en viktig pasientgruppe, om et tema som i beste fall
kanskje kan hjelpe noen veldig få, men som er et effektivt
virkemiddel fra Regjeringens side til å dekke over beho­
vet til alle de 4 600 som nå står i kø for å få behandling.
Det er det vi vet virker.
Kjersti Toppe (Sp) [15:13:56]: Det er helt åpenbart at
vi må gi mer hjelp og bedre hjelp til de rusmiddelavhengi­
ge. Vi må satse på det som virker, og det er et bredt spek­
ter av tiltak som må til. Det handler om bedre forebyg­
ging, bedre behandling og strengere tiltak mot tilgangen
på narkotika.
Mange rusmiddelavhengige har dårlig helse, er bo­
stedsløse, har vansker med arbeidstilknytning, dårlig øko­
nomi og lite sosialt nettverk. Dette krever vide tilnærmin­
27. april -- Representantforslag fra repr. Skei Grande og Tenden om en bedre rusbehandling 2941
2010

ger når hjelp og behandling skal gis. Det kreves helhetlige
behandlingsløp, fra avrusning til behandling, og deretter
et tett og omfattende ettervern. Samtidig som vi setter inn
tiltak for å hjelpe, må vi gjøre mye mer for å forebygge at
stadig flere unge blir rusmiddelavhengige. Da er det ikke
nok med forebyggende tiltak i de etablerte rusmiljøene.
Bergens Tidende rapporterte i forrige uke om at rekrut­
teringen til rusmiljøene ikke lenger skjedde i de etablerte
miljøene i sentrum, men i bydelene. Det er her forebyggin­
gen må skje. Slik forebygging vil gi stor samfunnsmessig
gevinst. Den rapporten som ble presentert i Aftenposten
nå på mandag, illustrerer denne gevinsten godt. Forskere
fra Vista Analyse har funnet at 100 unge som kommer i ar­
beid i stedet for å bli uføretrygdet, gir en gevinst for sam­
funnet på 1 milliard kr. Jeg vil tro at gevinsten er større
pr. ungdom som reddes fra å bli en trygdet rusmisbruker.
Vi har ikke råd til ikke å hente inn en slik gevinst!
Forebygging må altså skje lokalt. Kommunene må ta
på seg ledertrøyen, må bidra til at ungene får en god start.
Vi må unngå at så mange blir tapere i videregående skole.
Skole, helsevesen og politiet må pålegges å samarbeide
mer. Rusproblemer må bli sentralt i den årlige debatten
om helsetilstanden i kommunene, som ethvert kommune­
styre bør ha. Frivillige organisasjoner som driver gode til­
tak, må få mer langsiktige avtaler som sikrer forutsigbar­
het og kvalitet. Det må skaffes flere utleieboliger og hjelp
til å bo for dem som trenger det.
Så vil jeg snakke om dobbeltdiagnose rus og psykiatri.
Personer med dobbeltdiagnose rus og psykiatri har i alt­
for mange år hatt et altfor dårlig tilbud. Pasientgruppen
er også sterkt voksende. Fra min egen erfaring som lege­
vaktslege husker jeg veldig godt fortvilelsen blant både
leger og pasienter over de manglende behandlingstilbude­
ne. Dersom pasienten hadde promille samtidig som han
eller hun hadde en mer eller mindre akutt psykiatrisk li­
delse, så ble han eller hun avvist både for avrusning og
for innleggelse i psykiatrien, eller på medisinsk avdeling.
Alternativet var å be pasienten reise hjem, eller å gå ut
på gaten igjen, og komme tilbake når han eller hun enten
hadde bare et rusproblem eller bare et psykiatriproblem.
Sånn kan vi ikke ha det. Det er derfor ekstremt viktig at
behandlingstilbudet for dem med dobbeltdiagnose rus og
psykiatri blir bedret. Alle som er motivert for behandling,
må få behandling raskt. Det betyr at kapasiteten må økes.
Alle som kommer ut fra avrusning, må ha en snarvei til
videre hjelp. Det er derfor positivt etter mitt syn at Re­
gjeringen i Soria Moria II står fast på at det skal etab­
leres rusakuttmottak i de største byene. Dette vil hind­
re mange svingdørspasienter og bidra til et mer helhetlig
behandlingsopplegg.
Jeg forventer også at de nye forskriftene for LAR, som
vi fikk i vinter, vil bidra til at flere får hjelp raskere.
Fremskrittspartiets forslag om at pengene skal følge
bruker, kan høres forlokkende ut. Men dette vil ikke gi in­
centiver til forebygging og tidlig intervensjon, fordi det da
blir etablert sykdom som en inngangsport for å få dekket
kostnadene. Etter Senterpartiets syn er dette derfor ikke en
egnet finansieringsmåte dersom en skal styrke rusfeltet.
Det som derimot er et poeng, er at arbeid innenfor rusfeltet
må kunne være tellende i en spesialistutdanning for leger.
Dette må tas opp når Regjeringen, slik det er varslet i Na­
sjonal helseplan 2007--2010, skal foreta en bred gjennom­
gang av spesialistutdanningen for leger, det gjelder både
organisering og innhold.
Laila Dåvøy (KrF) [15:18:41]: Det er beklagelig at
den mye omtalte opptrappingsplanen for rusfeltet har hatt
så få synlige resultater. Ruspasienter må vente stadig len­
ger for å komme til behandling. Behandlingstiden går
også ned, i strid med fagfolks anbefalinger, og uten at
oppfølgingen i kommunen har blitt bedre.
I stedet for å konsentrere seg om å gjennomføre den
foreliggende planen for rusfeltet, har Regjeringen nedsatt
et utvalg som vurderer kontroversielle tiltak, som heroin
på resept. Jeg mener dette er feil.
Kristelig Folkeparti er opptatt av at rusfrihet må være
et mål innen rusbehandlingen som den norske helsetjenes­
ten gir. Når den enkelte rusavhengige har mistet håpet, må
andre holde det oppe. Kristelig Folkeparti mener det er av­
gjørende å tette hullene i behandlingskjeden for rusmid­
delavhengige. Det er innlysende at behandling må komme
i gang umiddelbart etter avrusing -- og ikke uker eller må­
neder senere. Derfor er Venstres forslag om å innføre en
modell som sikrer rusavhengige time til poliklinisk eller
annen behandling innen 24 timer etter avrusing, et vel­
dig godt forslag. Dette vil samtidig synliggjøre mangel på
behandlingsplasser. Vi støtter dette.
Som det har kommet frem både nå og tidligere i dag, er
ruspasienter en av målgruppene som virkelig trenger bedre
samhandling mellom nivåene i helsetjenestene, men også
med andre sektorer. Forslaget om en nasjonal opptrap­
pingsplan for rusfeltet parallelt med innføring av en sam­
handlingsreform vil være riktig og viktig. Mange rusmid­
delavhengige mangler i dag tilpassede botilbud som kan
gi rammen for å benytte seg av andre tiltak. Det mangler
også gode lavterskeltiltak lokalt.
Kristelig Folkeparti støtter også forslaget om tiltak for
å sikre at retten til individuell plan blir fulgt opp. Indi­
viduell plan må gjøres til et arbeidsverktøy på brukerens
premisser.
Det er også leit at vi har en regjering som lar behand­
lingsplasser i private ideelle institusjoner stå ledige sam­
tidig som køene vokser. Dette rammer først og fremst rus­
avhengige -- i stor grad. Men det rammer også de frivillige
organisasjonene som driver institusjonene. Handels­ og
Servicenæringens Hovedorganisasjon, HSH, har uttalt at
disse institusjonene vil forsvinne i løpet av fem--ti år der­
som ikke dagens praksis legges om. Ja, mange er allerede
blitt borte de siste årene.
Statsministeren viste i forrige uke til hensynet til lov
om offentlige anskaffelser, EØS­avtalen og kvalitet når
tjenester fra private ideelle institusjoner til det han kaller
«velferdsproduksjon» skal benyttes. Det han ikke sier, er
at tjenester tas bort fra de ideelle aktørene og skal gjø­
res av det offentlige selv. Eksempler på dette er avru­
sing og legemiddelassistert rehabilitering. Ja, med et pen­
nestrøk er private ideelle organisasjoner helt avskåret fra
å bidra til disse tjenestene -- etter at de har gitt disse
27. april -- Representantforslag fra repr. Skei Grande og Tenden om en bedre rusbehandling
2942 2010

tjenestene, har hatt ansvar for disse tjenestene i mange
år.
Dagens anbudspraksis gjør de ideelle institusjonene
til konkurrenter. Det hindrer utvikling av fagmiljøene
på tvers av institusjonene, og også muligheten til å dra
sammen. Disse anbudskonkurransene hindrer kontinuitet,
det gir lite forutsigbarhet, og langsiktige investeringer i
kvalitetstiltak og bygninger blir for risikabelt.
Det er et ønske at Regjeringen må endre holdning til
dette. Ideelle rusinstitusjoner er ikke fabrikker eller pro­
dusenter. De består av mennesker, de behandler mennes­
ker, de har kompetanse og erfaring. De utgjør en svært
viktig del av helsetjenesten i Norge, og er et viktig kor­
rektiv. Dette må Regjeringen og alle forstå før det blir for
sent, før de er borte. Det er en illusjon å tro at en rendyrket
offentlig tjeneste er det eneste saliggjørende.
Helt til sist: Når det gjelder dobbeltdiagnoser, som ble
tatt opp her i stad, har jeg bare lyst til å minne om at det
var en sak som i sterk grad opptok tidligere helseminister
Dagfinn Høybråten, kanskje som den første som tok dette
opp i ulike dokumenter.
Borghild Tenden (V) [15:23:25]: Jeg vil først takke
komiteen for en grundig behandling av representantfor­
slaget fra Venstre, og takke Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti for at de tar opp forslagene fra Venstre
i innstillingen. Dette er et svært viktig tema. De fleste av
oss kjenner sikkert noen som ikke takler hverdagen sin
uten å måtte ruse seg. Årsakene kan være mange -- psykis­
ke problemer og/eller en oppvekst preget av omsorgssvikt,
overgrep og krenkelser. For mange blir rus en selvmedi­
sinering. Jeg ser og hører her i debatten i dag at de rød­
grønne støtter Venstre sine intensjoner om å bedre forhol­
dene for de rusavhengige. De er imidlertid fornøyd med
Regjeringens innsats på dette feltet, selv om opptrappings­
planen de viser til, har gitt få synlige resultater. Fortsatt
øker ventetiden for ruspasienter til behandling.
Venstre er opptatt av at rusomsorgen tilbyr en trygg
og stabil behandlingsbase som også fokuserer på årsakene
til at den enkelte blir rusavhengig. Rusavhengige som har
psykiske plager i tillegg til sin rusavhengighet, må få en
optimal psykiatrisk behandling. En slik behandling krever
relasjoner til personer som er kompetente til å veilede i
hvordan de kan leve med sin fortid uten rus. Det er derfor
viktig å styrke det sosialfaglige og psykologiske elemen­
tet innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Venstre
er opptatt av at bruken av en individuell plan må styr­
kes i rusomsorgen. Målet må være integrert behandling av
rusavhengighet og psykiske lidelser.
Det er et stort problem innenfor rusomsorgen at køene
for å komme til behandling er lange. I dag står ca. 4 000
mennesker i kø for å få tverrfaglig spesialisert behandling.
I løpet av de siste ti årene har over 2 000 mennesker mis­
tet livet på grunn av overdose. Det er ofte mange måne­
ders ventetid før ruspasienter som har vært på avrusning,
får oppfølging og behandling. Dette mener Venstre er uak­
septabelt. Ruspasienter må inn til poliklinisk eller annen
behandling langt raskere enn det man får til i dag. Det er
størst fare for overdose rett etter avrusning fordi kroppen
til rusavhengige ofte er svak etter avrusningen. Venstre vil
peke på at det nettopp er i denne perioden det er viktig å
få hjelp. Samfunnsøkonomisk er det også, etter Venstres
mening, svært uheldig å bruke store økonomiske ressurser
på pasienter som slippes rett ut på gaten uten oppfølging.
Dette var også saksordfører inne på i sitt innlegg. Mange
overdoser og dødsfall kunne vært unngått hvis systemet
var lagt opp slik at man fikk time til behandling med én
gang avrusningen var ferdig. Dette systemet må, etter vår
mening, også på plass i Norge.
I dag er behandlingsapparatet innenfor spesialisthelse­
tjenesten på rusområdet preget av for mange idealister.
Sammenliknet med resten av spesialisthelsetjenesten har
arbeidet med ruspasienter lav status. Dette gjør at rusfeltet
ikke er interessant nok, spesielt ikke for legestanden. For
å tiltrekke seg flere leger og mer kompetanse er det viktig
at rusmedisin blir en egen spesialitet for leger. Både psy­
kologer, sosionomer og sykepleiere har i dag muligheten
til å spesialisere seg i rusbehandling. Legene har det ikke.
Å godkjenne rusmedisin som egen legespesialitet er et
svært viktig grep for å høyne statusen og rekruttere bedre
til fagområdet.
Avslutningsvis: Køene for behandling i LAR er svært
lange, og gjør at mange rusmisbrukere gir opp mens de
venter. For om mulig å hindre overdosedødsfall ønsker
Venstre å igangsette et forsøksprosjekt hvor fastleger med
spesiell kompetanse og interesse for ruspasienter kan gis
anledning til å forskrive egnet medikamentell behandling,
f.eks. Subutex. Legene bør samtidig pålegges tett oppføl­
ging av disse pasientene. Medikamentet bør være gratis
for pasienten og finansieringsordningen mest mulig lik
andre finansieringsordninger, f.eks. blå resept. Et liknende
prosjekt har blitt utprøvd i Frankrike, hvor de har hatt
svært god erfaring med det. Prosjektet bør overvåkes av
Helsetilsynet og evalueres etter to år.
Jeg er skuffet over at de rød­grønne ikke vil gå inn
på mer forpliktende tiltak for denne pasientgruppen som
kanskje står aller nederst på vår sosiale rangstige.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [15:28:27]:
Som representantene Skei Grande og Tenden er jeg opp­
tatt av at rusmiddelavhengige skal få så gode tjenester
som mulig. Selvsagt skal utgangspunktet for ruspolitik­
ken være at det er rusmiddelavhengighet som skal be­
kjempes, og ikke de rusmiddelavhengige. Jeg er derfor
glad for at komiteen er opptatt av dette poenget, og har
oppmerksomheten på hvordan tjenestene skal bli bedre.
Regjeringens rusmiddelpolitikk har som overordnet
mål å redusere de negative konsekvensene av rusmiddel­
bruk for enkeltpersoner og for samfunnet. Det overordnede
målet for tjenestene til personer med rusmiddelproblemer
er å sikre bedre og mer tilgjengelige tjenester og fremme
inkludering. Ser man litt tilbake i tid, er behandlingstje­
nestene for rusmiddelavhengige betydelig forbedret. Ka­
pasiteten har økt, kvaliteten er styrket og tilgjengeligheten
på andre tjenester i spesialisthelsetjenesten er blitt bedre,
særlig det psykiske helsevernet. Samtidig er det allmenn
enighet om at tilbudene til rusmiddelavhengige ennå ikke
er tilfredsstillende, og at det mangler en helhet. Jeg har
27. april -- Representantforslag fra repr. Skei Grande og Tenden om en bedre rusbehandling 2943
2010

derfor store forventninger til at når vi jobber videre med
Samhandlingsreformen, vil det medføre at tjenestene for
rusmiddelavhengige vil fremstå mer helhetlig og samlet,
både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.
Vi er nå inne i det siste året av opptrappingsplanen for
rusfeltet. Gjennom opptrappingsplanen er bevilgningsni­
vået økt med 835 mill. kr i perioden 2006--2010. I tillegg
kommer styrkingen av kommuneøkonomien og styrkingen
av basisbevilgningen til RHF­ene samt Regjeringens fat­
tigdomssatsing. Selv om mye er gjort på rusfeltet de siste
årene, er det fortsatt store udekkede behov, slik represen­
tantforslaget og komiteen bemerker. I lys av utfordringene
vi fortsatt har på rusfeltet, vil Regjeringen bruke de neste
årene til systematisk å bygge opp kapasitet og kompetanse
innenfor forebygging, holdningsarbeid, behandling, reha­
bilitering og ettervern. Tjenestene skal ha god kvalitet,
være preget av godt samarbeid mellom nivåene og mel­
lom offentlige og private instanser. Jeg vil komme tilbake
til Stortinget på egnet måte for å legge frem hvordan jeg
ønsker å følge opp det videre arbeidet på rusfeltet.
Så til forslaget om å legge til rette for at helsetjenesten
innen rusfeltet skal være tellende for legers spesialistkom­
petanse: Dette er et forhold som skal opp i Nasjonalt råd
for spesialistutdanning av leger og legefordeling om kort
tid. Det har vært et generelt problem, som også represen­
tanten Tenden var inne på, å få rekruttert leger til arbeid
innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelav­
hengige, men heldigvis har det vært en betydelig bedring
de siste årene.
Pasienter med de alvorligste lidelsene skal ha høyest
prioritet i spesialisthelsetjenesten -- det står klart i priori­
teringsforskriften. Dersom det vurderes å være akutt, skal
behandling startes umiddelbart. Det gjelder selvsagt også
for rusmiddelavhengige. En utfordring innen rusbehand­
ling er dessverre at mange rusmiddelavhengige fortsatt
ikke opplever at det er sammenheng i behandlingsforløpet.
Dette må de regionale helseforetakene ta tak i, og dette er
understreket i årets oppdragsdokument.
Mange rusmiddelavhengige har behov for sammensatte
og koordinerte tjenester over lengre tid, men hjelpeappara­
tet er ikke flinke nok til å gi et helhetlig og koordinert pa­
sientforløp. Det svikter særlig i overgangen mellom ulike
nivåer og mellom sektorer i tjenestene. Dette ble påpekt
av en arbeidsgruppe som arbeidet med forløpstenkning i
forbindelse med Samhandlingsreformen. Forløpstenkning
står sentralt i oppfølgingen av reformen.
Som komiteen også omtaler, er det fra nyttår fastsatt en
ny forskrift for LAR. Denne forskriften forutsetter at det er
spesialisthelsetjenesten som skal vurdere behovet for LAR
og eventuell oppstart av behandlingen. LAR skal som ho­
vedregel ikke være førstevalget for hva slags behandling
den rusmiddelavhengige vurderes å ha behov for.
Samtidig med denne forskriften ga Helsedirektoratet ut
nasjonale retningslinjer for LAR. Her åpnes det for at fast­
leger etter samråd med spesialisthelsetjenesten kan rekvi­
rere legemidler som ledd i en tidsavgrenset, klart definert
og tverrfaglig nedtrappingsplan før oppstart av LAR.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:33:35]: Jeg opplever
stadig oftere å få henvendelser fra private eller ideelle or­
ganisasjoner som forteller at deres behandlingstilbud går
for halv maskin, altså har flere plasser som står ledig, eller
at de må stenge fordi altfor få plasser blir brukt til at det
er mulig å fortsette driften på en forsvarlig måte.
Statsråden står ansvarlig for at det finnes gode tilbud
og at lovverket blir fulgt, og burde være livredd for den
utviklingen som har skjedd de siste årene. Kompetan­
sen og mangfoldet smuldrer bort, mens ventetid og antall
personer som står i kø, øker.
De neste årene skal vi bygge opp kapasiteten, sa stats­
råden nettopp. Det motsatte skjer nå, så spørsmålet blir:
Hvor mange år trenger egentlig Regjeringen?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [15:34:21]:
Det er ikke tvil om at det er et økende behov for kapasi­
tet innenfor dette området, innenfor behandlingsplasser og
oppfølging generelt i spesialisthelsetjenesten. Det er også
slik at antall personer som får behandling, har økt bety­
delig selv om vi dessverre ikke har fått ned køene. Derfor
arbeider vi med kapasitet i hele denne sektoren, som jeg
sa i mitt innlegg, og vil fortsette å gjøre det.
Sonja Irene Sjøli (H) [15:35:13]: Statsråden har be­
skrevet problemene selv: det har ikke vært mulig å få ned
køene, og opptrappingsplanen for rusfeltet har gitt få syn­
lige resultater, for fortsatt øker ventetiden for denne grup­
pen. Oppfølgingen har ikke blitt mer helhetlig med risiko
for å falle ut av behandlingen mellom avrusning og be­
handling, mens man er i behandlingen, og i overgangen
mellom avsluttet behandling og videre oppfølging.
Venstre har fremmet et forslag, som støttes av Høyre,
Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, om et tiltak for
å hindre frafall mellom avrusning og videre behandling.
Det er å innføre en ordning der rusmiddelavhengige som
er inne til avrusning, senest innen 24 timer etter avrusning
er avsluttet får time på poliklinikk eller annen behandling.
Hva er begrunnelsen for at Regjeringen ikke kan støtte
dette forslaget?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [15:36:10]: I
utgangspunktet er det et fascinerende forslag at man bare
ved å innføre en 24­timersrett skulle klare å få et helhetlig
forløp i pasientbehandlingen, altså mellom ulike instan­
ser. Det er likevel slik at vi er nødt til å jobbe systematisk
for å øke kapasiteten og for å bedre samhandlingen mel­
lom de ulike nivåene, ikke minst mellom kommunene og
spesialisthelsetjenesten. Det er ikke slik at regjeringspar­
tiene er imot at vi klarer å få til bedre samhandling, tvert
imot er dette særdeles viktig. Et av de veldig konkrete til­
takene i denne sammenhengen er rusakutt hvor man nett­
opp oppnår det. Den typen tiltak må vi ha mer av. Vi vil
fortsatt jobbe med samhandling, for det er særdeles viktig,
spesielt for denne gruppen.
Borghild Tenden (V) [15:37:08]: I representantforsla­
get fra Venstre i innstillingen står følgende:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for et for­
27. april -- Representantforslag fra repr. Skei Grande og Tenden om en bedre rusbehandling
2944 2010

søksprosjekt hvor fastleger med spesiell kompetanse og
interesse for ruspasienter kan gis anledning til å dele
ut gratis egnet medikamentell behandling (tilsvarende
Subutex (...).»
Hva synes statsråden om et slikt forslag?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [15:37:42]:
Som jeg også sa i innlegget mitt, ga Helsedirektoratet ut
nasjonale retningslinjer for LAR. Her åpnes det for at fast­
leger i samråd med spesialisthelsetjenesten kan rekvirere
legemidler som ledd i en tidsavgrenset klart definert og
tverrfaglig nedtrappingsplan. Men dette gjelder før opp­
start av LAR. Ellers vil jeg si at generelt er det slik at
LAR og LAR­behandling skal ivaretas av spesialisthelse­
tjenesten. Dette er den ordningen jeg refererte til først.
Det gjelder fastleger som skal bistå med medikamentell
behandling i en overgangsfase.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 2967)
S a k n r . 3 [15:38:46]:
Interpellasjon fra representanten Geir­Ketil Hansen til
helse­ og omsorgsministeren:
«Altfor ofte hører vi om barn som tydelig er utsatt for
grov omsorgssvikt, der menneskene rundt dem må ha visst
om situasjonen, uten at noen melder fra til barnevernet.
Helsetilsynet regner med at i alle fall ni barn under tre
år hvert år dør av omsorgssvikt eller mishandling. Hel­
setilsynets melding for 2009 slår videre fast at dette nok
bare er «toppen av isfjellet», og omtaler unnlatelsene som
ukultur. Etter barnevernsloven og helsepersonelloven har
helsepersonell plikt til å melde fra. Tilsynet mener dette
bør defineres som et risikoområde, og at bedringstiltak må
settes i verk. Barna det er snakk om, kan heller ikke ven­
tes å innklage brudd på lovverket som kan sikre at perso­
nell varsler om grov omsorgssvikt. Det gir oss et spesielt
ansvar for å passe på at det offentlige gjør jobben sin.
Hva kan Regjeringen gjøre for å sikre at helsepersonell
melder fra slik loven krever?»
Geir­Ketil Hansen (SV) [15:39:57]: Det ble på slutten
av en lang dag en viktig og alvorlig sak.
Helsetilsynet melder, som annonsert i interpellasjonen,
at minst ni barn dør hvert år som følge av omsorgssvikt og
mishandling. Tilsynet sier videre at dette bare er toppen
av isfjellet. Jeg er bekymret for at helsetjenestene ikke
tar sitt ansvar for de minste alvorlig nok. I tilsynets rap­
port får vi høre om en sak der en fem år gammel gutt dør
som følge av mishandling. Mange instanser så hva som
skjedde. Ingen evnet å gripe inn. Et annet tilfelle det for­
telles om, er en overgriper som forteller om sine handlin­
ger overfor et barn. Verken behandler eller ledelse tar an­
svaret for å melde fra. Mannen melder seg selv til slutt,
etter samtaler med psykolog.
Disse historiene er svært alvorlige, og det er fullkom­
ment uakseptabelt at vi ikke evner å fange opp slike til­
feller. Om ikke helsetjenestene selv tar tilstrekkelig fatt i
problemene, må de veiledes og instrueres. Jeg tror at ver­
dien av et samfunn måles etter hvordan vi klarer å ta vare
på dem som har det aller vanskeligst. Meldeplikten som
ligger i helsepersonelloven, er vårt -- altså samfunnets --
svar på hvordan vi skal sikre at barn blir sett.
Det å være pålagt å gi beskjed når man registrerer at
noe er galt, er et stort ansvar. Det er til å forstå at helseper­
sonell synes det er vanskelig å melde fra. Kanskje er man
redd for å mistenkeliggjøre foreldre uten grunn. Mange av
oss har kanskje selv sett barn i en situasjon der vi lurer på
om alt er som det skal være. Og så ligger det alltid et rom
for skjønn der. Vår melding til helsepersonell må være:
Meld heller fra én gang for mye -- barnevernet er der for
å hjelpe barn.
Mange vil kanskje spørre om hvordan man skal hånd­
tere bekymring og mistanke. Det må være den enkeltes an­
svar å melde direkte til barnevernet. Når det gjelder barnas
sikkerhet, snakker vi ikke lenger om å ta opp problemet
tjenestevei. Overordnede har ingen rett til å vurdere mis­
tanken om omsorgssvikt eller mishandling. Det er bare
den som behandler barnet, som har mulighet til å gjøre
det. Ledere må gi sine ansatte trygghet og støtte i disse
spørsmålene. Det er ikke deres oppgave å kontrollere den
enkeltes bekymring.
Barnevernet er vårt felles apparat for å ta vare på de
mest forsvarsløse blant oss, men vi vet at systemet ikke
virker dersom ikke voksne tør å si fra. Det er bedre å sende
en bekymringsmelding for mye enn at et barn blir utsatt
for lidelser vi kunne ha forhindret. Det er spesielt viktig
at offentlig personell tar dette på det dypeste alvor. Vi har
gang på gang sett stygge saker -- misbruk, omsorgssvikt
og til og med dødsfall. I mange av disse sakene kommer
det fram at helsepersonell og andre offentlig ansatte har
forsømt sin lovpålagte plikt til å varsle.
Barneministeren har varslet at barnevernet er hans
viktigste sak, og Regjeringen prioriterer barnevernet.
Vi lever i et åpent samfunn. Barnevernet har ingen mu­
lighet til å -- og skal heller ikke -- overvåke alt vi fore­
tar oss. Derfor har fellesskapet en rolle overfor utsatte
barn.
Vi vet at ca. 90 pst. av bekymringsmeldingene barne­
vernet mottar, er fra andre enn barnevernet selv. For at barn
skal få rett til hjelp, og til rett tid, må alle meldingene til
barnevernet komme på et tidligst mulig tidspunkt. Da vir­
ker hjelpen best. Det gir oss ansvar for å si fra. Helsemyn­
dighetene må gjøre grep for å gi helsepersonell trygghet
for at det er greit å melde. Barnevernet må ha god dialog
med helsepersonell, og det må skapes trygge rammer for
å melde. For å få det til må helsepersonell være trygge på
barnevernet.
Dersom systemet likevel svikter, mener jeg at vi må se
på hvordan det skal håndteres. Det kan ikke være sånn at
folk som setter barns liv på spill ved å la være å handle,
ikke opplever noen form for reaksjon. Helsetilsynet anbe­
faler at den lave graden av meldinger defineres som et risi­
koområde. Jeg ber helseministeren sette dette spørsmålet
27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2945
2010

høyt på dagsordenen framover, og viser til det spørsmålet
jeg har tatt opp.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [15:45:39]: Vi
blir alle rystet over nyhetssaker om barn som blir utsatt for
grov omsorgssvikt eller barnemishandling. Det er derfor
et vondt, men svært viktig tema som interpellanten Geir­
Ketil Hansen tar opp.
Det er vanskelig å ta inn over seg at voksne kan mis­
handle barn som de har i sin varetekt. Jeg vil gi ros til de
medier som har hatt nådeløse reportasjer om barnemis­
handling, overgrep og omsorgssvikt. Disse har vist hva
som skjer med barna når helsepersonell og andre unnla­
ter å varsle barnevern eller politi. Vold og overgrep mot
barn angår oss alle, og vi må ikke la det skje bak lukkede
dører. Derfor er den offentlige debatten om overgrep mot
barn så viktig.
Å skape en god oppvekst for barn -- uten omsorgs­
svikt eller barnemishandling -- er noe av det viktigste vi
kan gjøre. Jo tidligere vi klarer å fange opp barn som har
det vondt, jo bedre kan vi hjelpe dem. Å hindre barne­
mishandling og omsorgssvikt er en felles satsing for flere
departementer og etater og for tjenester for alle nivåer.
Men samtidig har vi alle en plikt til å kontakte barnevern,
politi eller øvrig hjelpeapparat hvis vi er bekymret for at
barn kan være utsatt for vold eller for andre former for
overgrep.
Selvsagt har myndighetene sin del av ansvaret. Regje­
ringen har satt barn og unge høyt på dagsordenen, og vi har
styrket arbeidet overfor sårbare grupper av barn og unge.
Arbeidet med vold mot barn, vold i nære relasjoner og ar­
beidet med rettsstillingen til barn som pårørende er store
satsinger for Regjeringen.
Vi har et godt regelverk gjennom helsepersonelloven,
barnevernsloven, straffeloven og rundskriv fra flere etater
og departementer. Helsepersonelloven sier tydelig at hel­
sepersonell har plikt til å varsle når de mistenker mishand­
ling eller alvorlig omsorgssvikt. Dersom det er grunn til å
tro at et dødsfall er unaturlig, har leger plikt til å under­
rette politiet snarest mulig. Det er en plikt man ikke kan
velge å se bort fra, og som går foran taushetsplikten.
Som kjent skal helsetjenesten snart kunne tilby døds­
stedsundersøkelse i alle tilfeller der barn mellom null og
tre år dør uventet og plutselig. Tilbudet vil være i gang fra
1. november. Med slike undersøkelser kan vi samle kunn­
skap slik at vi kan bli bedre til å forebygge slike hendelser.
Meldeplikten vil bli endret slik at det blir klart at alle funn
som kan bidra til å oppklare dødsårsaken, skal utleveres
til politiet.
Statens helsetilsyn har tatt et løft for at helsetjenesten
skal bli bedre til å varsle vold, mishandling og omsorgs­
svikt mot barn. Flere tilsyn har vist at enkelte helseperso­
nell ikke overholder den lovpålagte plikten til å gi opplys­
ninger til barnevernstjeneste og politi. Virksomheten har
heller ikke styringssystemer og rutiner som sikrer at helse­
personell overholder meldeplikten. Barneombudet har ret­
tet oppmerksomheten mot den muligheten som tannleger
har for å oppdage skader i munn og munnhule som følge
av overgrep. Tannhelsepersonell har opplysningsplikt og
opplysningsrett overfor sosialtjenesten og barnevernstje­
nesten -- i likhet med alt annet helsepersonell. Jeg har klar­
gjort tannhelsepersonellets plikter overfor Barneombudet
og bedt Helsedirektoratet bidra til at det etableres gode
rutiner i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, slik at
mistanke om omsorgssvikt rapporteres til rette myndighet.
En ny rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold
og traumatisk stress har kartlagt omfanget av saker med
mistenkt fysisk barnemishandling ved alle landets 21
barneavdelinger. I løpet av ett år ble det registrert 70 saker
som ble utredet på grunn av mistanke om mishandling.
Barna var fra én uke til 14 år. Halvparten av dem var
under tolv måneder. Rapporten anslår at barneleger utre­
der færre enn 100 saker i året der det er mistanke om fysisk
mishandling. Kunnskapssenteret finner det bekymrings­
fullt at det er få henvisninger fra helsestasjon, legevakt og
allmennlege. Jeg vil vurdere rapportens anbefalinger, bl.a.
forslaget om å opprette tverrfaglige team for utredning av
barnemishandling ved alle sykehus.
Et rundskriv fra Helsedirektoratet beskriver helseper­
sonellets plikt og rett til å gi opplysninger til barneverns­
tjenesten, politiet og sosialtjenesten. Rundskrivet er et godt
utgangspunkt for at helsepersonell skal ivareta varslings­
plikten ved omsorgssvikt. Likevel skjer det ikke alltid at
helsepersonell overholder varslingsplikten. Statens helse­
tilsyn peker på at det kan skyldes at de har liten kunn­
skap om tegn på mishandling og overgrep, de frykter kri­
tikk og trusler fra foreldrene, de er engstelige for å havne
i media eller som vitne i retten, og de frykter for å bidra
til en angiverkultur. Det er også mange som håper og tror
at andre allerede har varslet eller at noen andre vil gjøre
det i nær fremtid.
Jeg vil -- sammen med barne­, likestillings­ og inklu­
deringsministeren og justisministeren -- utarbeide en vei­
leder om hvordan helsetjenesten, barnevern og politi kan
samarbeide når det er mistanke om omsorgssvikt og bar­
nemishandling. Vi må få på plass klare rutiner som gjør
det enkelt å varsle ved mistanke om overgrep.
Jeg er glad for at vi nå har barnehus over hele lan­
det -- i Bergen, Hamar, Kristiansand, Oslo, Trondheim og
Tromsø. Dette er et samarbeid på tvers av departementene
under ledelse av Justisdepartementet. Hensikten med bar­
nehusene er at dommeravhør, medisinske undersøkelser
og behandling kan tilbys på samme sted.
Noen få helseforetak har inngått samarbeidsavtaler
mellom helseforetak og politiet i saker hvor barn kan ha
blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep. Dette er et godt
initiativ. Jeg vil derfor be alle regionale helseforetak om å
få på plass slike avtaler ved samtlige helseforetak. Vide­
re vil jeg sende rundskriv til alle kommuner for å sikre at
helsepersonell i kommunene skal ha økt oppmerksomhet
på opplysningsplikten til barnevernstjenesten.
Jeg ser svært alvorlig på at barn i Norge utsettes for
overgrep. Helsepersonell har en viktig rolle for å varsle
ved mistanke om barnemishandling. Vi må finne frem til
gode samarbeidsmodeller og god informasjonsflyt innad i
spesialisthelsetjenesten og med kommunene, spesielt bar­
nevern, barnehager, skole, fastleger, helsesøstertjenesten
og politi, som kan sikre at barn som er utsatt for vold
27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2946 2010

eller omsorgssvikt, får rask og god oppfølging. Dette vil
vi følge opp.
Geir­Ketil Hansen (SV) [15:52:48]: Jeg takker for
svaret, og jeg må også si at jeg er fornøyd med det.
Jeg hørte og opplevde at statsråden pekte på en rekke
tiltak som er gjort, og som gjøres for ikke minst å forbedre
informasjonen og veiledningen overfor de ansatte innen­
for helsesktoren og den offentlige sektor -- hvis jeg hørte
riktig -- sånn at man på en måte skal få bedre rutiner på
dette med å varsle og få trygghet i forhold til det å varsle.
Som både undertegnede og statsråden har nevnt i sine
innlegg, og som det går fram av rapporten fra Helsetilsy­
net, går det helt klart fram både av helsepersonelloven og
av barnevernsloven at man har et klart ansvar, man har en
klar plikt til å varsle. Så tror jeg, som sagt, at de tiltake­
ne som statsråden nå har annonsert skal gjennomføres, vil
være et bidrag til å følge opp det som Helsetilsynet skri­
ver i sin rapport, nemlig at man mener at helsetjenesten
bør ta et løft for å bedre varslingen av vold og mot mis­
handling av og omsorgssvikt overfor barn og å identifisere
det å la være å si fra som et risikoområde. Det er ganske
sterke signal fra tilsynet.
Jeg takker for svaret og opplever at det som tilsynet
annonserer, nå blir fulgt opp av statsråden.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [15:54:48]:
Dette er et viktig tema, som jeg også sa i innledningen til
innlegget mitt. Det som jeg opplever er det viktigste vi kan
jobbe videre med, er nettopp å synliggjøre ansvaret, un­
derstreke den plikten som vi har til å varsle, bli mye mer
bevisst, utarbeide den veilederen mellom de tre departe­
mentene, som vil være viktig for å skape den tryggheten
for varsling, som også interpellanten var inne på, og å få
på plass klare rutiner som hindrer at barn lider, og at barn
lider unødvendig på grunn av at voksne ikke tar ansvaret
og informerer.
Dette er heldigvis et tema som har fått stadig stør­
re oppmerksomhet, og som vi derfor også har grunn til å
tro at vi kommer lenger med. Men det er helt klart at her
trengs det mye oppmerksomhet, her trengs det trykk, og
her trengs det synliggjøring av ansvar og plikter.
Presidenten: Møtet blir nå avbrutt, og nytt møte set­
tes kl. 18 for fortsatt behandling av sak nr. 3. Første taler
på kveldsmøtet blir Kari Kjønaas Kjos.
Møtet hevet kl. 15.56.
27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2947
2010

Møte tirsdag den 27. april 2010 kl. 18
President: M a r i t N y b a k k
D a g s o r d e n :
Sakene på dagens kart (nr. 70)
Man fortsatte behandlingen av
s a k n r . 3
Interpellasjon fra representanten Geir­Ketil Hansen til
helse­ og omsorgsministeren:
«Altfor ofte hører vi om barn som tydelig er utsatt for
grov omsorgssvikt, der menneskene rundt dem må ha visst
om situasjonen, uten at noen melder fra til barnevernet.
Helsetilsynet regner med at i alle fall ni barn under tre
år hvert år dør av omsorgssvikt eller mishandling. Hel­
setilsynets melding for 2009 slår videre fast at dette nok
bare er «toppen av isfjellet», og omtaler unnlatelsene som
ukultur. Etter barnevernsloven og helsepersonelloven har
helsepersonell plikt til å melde fra. Tilsynet mener dette
bør defineres som et risikoområde, og at bedringstiltak må
settes i verk. Barna det er snakk om, kan heller ikke ven­
tes å innklage brudd på lovverket som kan sikre at perso­
nell varsler om grov omsorgssvikt. Det gir oss et spesielt
ansvar for å passe på at det offentlige gjør jobben sin.
Hva kan Regjeringen gjøre for å sikre at helsepersonell
melder fra slik loven krever?»
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:01:22]: Jeg hadde for­
beredt et innlegg til interpellasjonen, men jeg har behov for
først å ta opp en sak som var på P4­nyhetene i dag morges,
som jeg synes henger ganske godt sammen med interpel­
lasjonen -- om at pedofile som ber om hjelp, må vente i to
år for å få hjelp. Pedofile har ofte en tendens til å tenke
at de ikke har et problem, eller de vil ikke innse at de har
et problem. Men når noen faktisk innser dette og ber om
hjelp, synes jeg det er uakseptabelt at man må vente i to år.
Stine Sofies Stiftelse, som fikk Alvheims ærespris på
Fremskrittspartiets landsmøte i helgen, har i ti år jobbet
utrettelig for å bedre barns rettssikkerhet og for å gi dem
en barndom uten overgrep. I dag får vi altså vite at mange­
len på bevilgninger medfører at personer som selv mener
de er en fare for barn, ikke får hjelp. Det er ikke mangel
på personell, men mangel på bevilgninger, får vi opplyst.
Dette gjør meg sint, og det gjør meg redd. Jeg forventer
at helseministeren sørger for at nødvendige bevilgninger
blir gitt, slik at vi kan unngå overgrep i bøtter og spann,
slik Thore Langfeldt uttrykte det.
Seksuelle overgrep mot barn gir dem arr i sjelen som
aldri blir borte.
Det hadde vært fint om vi slapp å oppleve at helseper­
sonell oppdager overgrep mot barn, men interpellasjonen
handler om at de gangene dette skjer, har de en plikt til å
melde fra. Og det framgår av tilsynsmeldinger fra Statens
helsetilsyn for 2009 at helsepersonell i for liten grad mel­
der overgrep mot barn til barnevernet -- dette til tross for
at helsepersonelloven § 33 gir helsepersonell meldeplikt.
Det er i tilsynsmeldingen vist til at det hvert år i snitt dør
ni personer under tre år som følge av mishandling eller
omsorgssvikt av sine nærmeste.
Det er et tankekors at slike alvorlige overgrep skjer mot
uskyldige individer som er totalt forsvarsløse, og som hel­
sepersonell har et selvstendig ansvar for å ivareta gjennom
meldeplikten. Det er derfor skremmende å konstatere at
Helsetilsynet antyder at dette bare er toppen av isfjellet.
Like urovekkende er det at meldingen beskriver at hel­
sepersonell som mottar det som kan minne om en tilståelse
fra en overgriper, ikke melder dette, og at dette medfører
at flere barn blir utsatt for overgrep. For dette har tilsynet
gitt en advarsel til fire psykiatere og en sykepleier.
Det er etter min oppfatning da på sin plass å stille spørs­
mål om hva som må til for at helsepersonell skal få kraf­
tigere sanksjoner eller reaksjoner. Det vil være svært vik­
tig at man i de tilfeller som Helsetilsynet avdekker, faktisk
ilegger sanksjoner som understreker sakens alvor i større
grad enn det som er tilfellet i dag.
Som medlem av Billighetserstatningsutvalget, nå kalt
Stortingets utvalg for rettferdsvederlag, har jeg vært med
på å gi erstatning til barn som har blitt utsatt for over­
grep og omsorgssvikt, og hvor det offentlige ikke gjor­
de sin plikt til å få dette stoppet, til tross for at man var
kjent med problemstillingen. Søknadene går helt tilbake
til 1940­tallet og gjelder helt fram til i dag.
En eller annen gang må vi vel være i stand til å lære
av våre tidligere feil og unnlatelser.
I helse­ og omsorgskomiteens møte med Statens helse­
tilsyn nylig uttrykte direktør Lars E. Hanssen bekymring
over at man tilsynelatende ikke lærte av sine feil. Han sa
at han i en spøkefull tone ofte sa at dersom dere abso­
lutt må gjøre noen feil, så gjør noen som ikke tidligere er
gjort. Og, la han til, egentlig trenger ikke dette å være en
spøk, for sannheten er at alle feil som kan begås, er begått.
Og dersom man skulle begå en feil som tidligere ikke er
begått, er det faktisk ikke nye feil å finne.
Mange kommuner har opprettet såkalte tverrfaglige
team, hvor fagpersoner fra forskjellige miljøer møtes. Der­
som disse teamene brukes på en god og riktig måte og
involverer alle fagmiljøer som arbeider med barn, burde
alle tilfeller av omsorgssvikt og overgrep mot barn blitt
oppdaget på et tidlig stadium.
Slik jeg ser det, er det flere fagmiljøer enn personer
som arbeider innen helse, som unnlater å varsle. Derfor
har vi behov for at fokuset utvides, og at det settes høyt
opp på agendaen.
Sonja Irene Sjøli (H) [18:06:41]: Jeg vil gi honnør
til interpellanten Geir­Ketil Hansen for å ha tatt opp et av
de aller viktigste spørsmålene vi må ta stilling til, nem­
lig hvordan vi bedre beskytter barn mot mishandling og
omsorgssvikt.
Slik representanten Hansen påpeker, anslås det at ni
barn under tre år hvert eneste år dør av omsorgssvikt og
mishandling. Dette er så hjerteskjærende og så tragisk at
man ikke kan fatte de lidelsene som ligger bak tallene.
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2948 2010

Det er egentlig tankevekkende at dette ikke preger poli­
tiske debatter, avisoverskrifter og nyhetssendinger i stør­
re grad, med tanke på hvor alvorlig dette er. Kanskje er
disse sakene så vonde å forholde seg til at vi vegrer oss
for å gå inn i dem, men det ubehaget vi føler, er ingen­
ting mot de lidelsene som disse barna gjennomgår. Derfor
må vi gjøre alt vi kan for å unngå at dette skjer, både som
medmennesker, som helsepersonell og som politikere.
Barn er i utgangspunktet prisgitt sine omsorgspersoner.
Når foreldre eller andre ikke ivaretar sitt ansvar for å gi
omsorg, eller driver regelrett mishandling, er det et grunn­
leggende svik mot barnet. Når noen vet hva barn utset­
tes for, men ikke foretar seg noe, er det et nytt svik mot
barnet.
Vi har alle et moralsk ansvar for å melde fra når barn
utsettes for omsorgssvikt eller mishandling, men helse­
personell står her i en særstilling, både juridisk og i kraft
av sin kompetanse. De kommer oftere enn andre i kontakt
med utsatte barn, de får ofte inngående kunnskap om deres
livssituasjon. I tillegg har de en særlig kompetanse og et
særlig ansvar for å bidra til å ivareta pasientenes helse i
vid forstand.
Tilsynsmeldingen fra 2009 refererer til en sak der fire
psykiatere og én sykepleier unnlot å melde fra om at én av
deres pasienter utsatte barn for overgrep, selv om pasien­
ten selv hadde informert om at han begikk overgrepene.
Dette førte også til at et nytt barn ble utsatt for misbruk.
Helsepersonellet slapp unna med en advarsel og barna tro­
lig med skader for livet. Helsetilsynet mener dette ikke
er et enkelteksempel, men et uttrykk for en ukultur. Dette
betyr at de systemene vi har etablert, ikke fungerer godt
nok. Dette betyr også at vi som helsepolitikere må bidra
til å rydde opp.
I tillegg til de utmerkede forslagene som statsråden re­
degjorde for i sitt innlegg, som jeg synes er svært gode
og som vi vil støtte, vil jeg be statsråden sørge for en
kampanje for å lære opp helsepersonell til å vurdere tegn
på omsorgssvikt i henhold til veiledere som er utarbeidet.
Samtidig må det gis grundig informasjon om det betydeli­
ge ansvaret helsepersonell har, i henhold til informasjons­
plikten. Det må gis klar beskjed om at det i disse sake­
ne ikke er akseptabelt å se en annen vei og regne med at
noen andre tar ansvar, å si at dette er ikke mitt bord eller
å beskytte seg bak taushetsplikten.
Vi må utfordre ledere på alle nivåer til å ta et ansvar for
at helsepersonell ikke føyer seg inn i rekken av dem som
sviktet et barn. Helsepersonell skal ikke vurdere behovet
for tiltak, det skal barnevernet gjøre, men de må melde
fra ved mistanke om omsorgssvikt og mishandling, slik at
barnevernet kan vurdere situasjonen.
Selv om helsepersonellets meldeplikt er avgjørende,
er dette selvsagt ikke det eneste virkemiddelet for å be­
skytte barn mot omsorgssvikt og mishandling. Først og
fremst er det foreldre og andre omsorgspersoner som
har ansvaret for å gi barna gode oppvekstvilkår. Vi må
sørge for bedre hjelp til utsatte familier. Vi vet at barn
av rusavhengige og psykisk syke er særlig sårbare, og
vi må målrette den forebyggende innsatsen bedre i for­
hold til disse barna. Høyre har derfor gått inn for å
styrke helsetjenesten og oppfølgingen av utsatte fami­
lier.
Når foreldrene ikke gir barna forsvarlig omsorg, må vi
ha et barnevern som kan gi et bedre tilbud enn i dag. Dette
dreier seg om ressurser -- det dreier seg om kompetanse
og organisering. Jeg er enig med tidligere politisjef Finn
Abrahamsen som har sagt at vi må ha et bedre barnevern,
ikke bare foreldrevern.
Karin Andersen (SV) [18:11:09]: Det er dessverre
veldig mange redde barn i Norge også, og de trenger vir­
kelig mange flere modige voksne, både politikere og an­
satte i helsevesenet, men også ansatte på helsestasjoner, i
skoler, i barnehager -- ja, alle steder der man får kontakt
med barn som kan oppleve omsorgssvikt.
Jeg håper at saken om Christoffer skal bli et vendepunkt
med tanke på måten dette har blitt håndtert på i helsevese­
net. Nå blir det faktisk reist sak i dette tilfellet. Også en
annen sak fra Vestfold er jeg kjent med, der både helse­
personell og andre ansatte i skole­ og omsorgssektoren har
visst -- de burde visst, burde sett og burde gjort noe.
Jeg er veldig glad for interpellasjonen, for svaret som
statsråden ga og for de tiltakene som nå settes i gang, for
de er helt nødvendige. Det å kunne vite hva du skal se
etter, og ikke minst å vite hva du skal gjøre og hvordan du
skal gjøre det når du kommer i en sånn situasjon, er uhyre
viktig.
Sjøl har jeg lang erfaring etter 17 år som barnehage­
assistent og kan jo ikke akkurat si at jeg er ukjent med
tematikken. Problemet da var at når man sa fra til barne­
vernet, så skjedde det ingenting. Det eneste som skjedde,
var at foreldrene mistet tilliten til barnehagen -- som kan­
skje var det eneste stedet barnet var på i løpet av døgnet
hvor det var trygt -- at familien flyttet, eller at barnever­
net ikke vurderte og så det samme som barnehagen så, og
hadde ressurser til å følge opp. Ja, endog har jeg opplevd
at fagfolk innen psykiatrien har sagt at de vil velge å gi
ressurser til barn i familier der foreldrene er interessert og
innstilt på et samarbeid, og ikke der foreldrene motsetter
seg dette. Og det betyr jo at de aller mest utsatte barna er
de som får hjelp sist. Jeg tror fremdeles det er langt igjen
til at både helsepersonell og folk som jobber i barneha­
ge og i skole, vet nok om hvordan de skal håndtere disse
vanskelige situasjonene.
Så er det et stort behov for å styrke det kommunale
barnevernet. Senest i helga var jeg i Nord­Trøndelag på en
stor konferanse om temaet. Der var det ansatte i barnever­
net på alle nivåer, det var foreldre som var fosterforeldre,
adoptivforeldre, det var endog foreldre som hadde opp­
levd at barna var blitt overtatt av barnevernet. Det de alle
sammen sier, er at akilleshælen er det kommunale barne­
vernet, som er for dårlig bemannet. Antall saker har økt
mye mer enn antall ansatte de siste årene. Og det verste
er, sier folk som jobber i barnevernet, at når familier som
sjøl innser at de trenger hjelp, eller ungdommer som inn­
ser at de trenger hjelp, kommer til barnevernet, så er det
ikke alltid barnevernet har ressurser til å prioritere dem.
Og der er jo, for å si det sånn, noen av de virkelig store
tillitsbruddene, for dette er jo folk som sjøl innser at de
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2949
2010

trenger hjelp -- og hvem gjør ikke det, når man skal opp­
dra barn? Det er vanskelig å oppdra barn. Noen har stort
nettverk rundt seg, andre har ingen. Og der kan det loka­
le Barnevernet være ikke bare noen som kommer inn og
overtar omsorgen, men absolutt det viktigste støttenett­
verket rundt familier og barn. Men det har man ikke nok
ressurser til å følge opp. Det er også mange av de sake­
ne der det ikke er grunnlag for omsorgsovertakelse, men
der det absolutt er behov for tiltak for å følge opp, som
krever at man må legge inn noe mer ressurser for at for­
eldrene skal makte å ta imot dette. Det er veldig mange
saker der det blir lagt inn meldinger også til barnevernet,
som ikke blir fulgt opp. Det er vi faktisk nødt til å ta med
største alvor, for -- som sagt -- min erfaring fra den tiden
jeg jobbet i barnehage, var at det var ganske katastrofalt
de gangene saker ble tatt opp med barnevernet. Resulta­
tet var ingen hjelp, og at tilliten mellom barnehagene og
de få voksne som denne familien kanskje hadde, og sær­
lig disse ungene, ble fullstendig brutt. Så her er det vel­
dig mange områder å styrke, men det er uhyre viktig at vi
vet det, for hvis vi ikke gjør det, kommer veldig mange
av disse barna til å dra dette med seg resten av livet og få
det svært vanskelig.
Kjersti Toppe (Sp) [18:16:34]: Som mange andre har
sagt før i debatten, er det vanskeleg å ta inn over seg at barn
i Noreg i dag blir skadde ved mishandling og omsorgssvikt.
Det er særleg vanskeleg å forstå at dei nærmaste pårøran­
de kan vera dei som er skuldige. Det finst tilfelle der det
er openbert at barn treng beskyttelse av samfunnet. Det er
det vårt ansvar å gi. Derfor har vi soleklare reglar i vårt
lovverk om at helsepersonell har plikt til å melda frå der­
som dei har mistanke om slikt. Derfor har det òg kome på
plass reglar om obligatorisk dødsstadsundersøking, slik at
tilfelle der småbarn døyr plutseleg og uventa, blir granska,
slik at årsaka kan bli avdekt.
Så har vi fått eit nytt varsel om at rapporteringa om om­
sorgssvikt ikkje skjer som føresett -- denne gongen i Hel­
setilsynets melding for 2009. Eg er glad for at Helsetilsy­
net har utpeika dette området som eit risikoområde. Det
betyr at betringstiltak skal setjast i verk. Eg meiner vi må
innsjå at reglane må klargjerast. Når så mange ikkje opp­
fyller rapporteringsplikta, kan det koma av at reglane er
uklare på nokre punkt. Det kan òg ha si årsak i utvikling
av ein slags ukultur på grunn av manglande bevisstgjering
og opplæring av helsearbeidarer og dårleg fokusering på
varslingsplikta frå leiinga si side. Så må ein òg vurdera om
ein treng klarare vedtak om sanksjonar mot dei i helseve­
senet som veit, men som ikkje rapporterer vidare. Eg trur
det fungerer slik at underrapportering vil kunna reduserast
eller forsvinna heilt dersom sanksjonane vart tydelegare
og hardare.
Det er Helsetilsynet som må sørgja for at alt helseper­
sonell tenkjer likt, at det er nulltoleranse for vaksne som
påfører barn skade. Det må på arbeidsplassen klargjerast
at all mistanke skal rapporterast. Det er vår jobb å ta tak i
regelverket, slik at det blir ei viktig leiaroppgåve å sørgja
for at reglane om varsling blir følgde opp på ein måte som
også skjermar varslarane. Helsetilsynet bør òg i denne saka
sjå på si eiga rolle. Reagerer dei ofte nok og strengt nok
når helsepersonell ikkje rapporterer?
Det er positivt at representanten Geir­Ketil Hansen set
denne saka på den politiske dagsordenen. Statsråden sitt
svar var også veldig bra. Dette arbeidet som no blir skis­
sert, vil kunna føra til ei positiv utvikling i denne saka. At
mishandling har fått halda fram sjølv om ein eller fleire
tillitspersonar har hatt kunnskap, er ein urett overfor barn
som dette samfunnet ikkje kan tola.
Laila Dåvøy (KrF) [18:19:50]: Først vil jeg takke
interpellanten for å ha reist denne viktige interpellasjonen.
Hvis det er noe vi er enige om i denne salen, er det
ønsket om å beskytte barn mot omsorgssvikt og overgrep.
Som tidligere barnestatsråd vil jeg si at det var lett å
få med Stortinget og få gjennomslag for så å si nesten alle
tiltak som gikk i denne retning. Jeg synes også det var vel­
dig positivt å høre statsrådens innlegg om en rekke nye til­
tak som skal iverksettes. Det som er viktig når det gjelder
de ansvarlige som skal utføre tiltakene, er at vi er obs på
at de befinner seg i ulike sektorer, og at det krever sam­
arbeid mellom både barnevern, helsetjeneste, barnehage,
skole og politi for å få en god beskyttelse av barnet.
Det er én sak som ikke er helt løst, som jeg ønsker å
ta opp i dag. Det gjelder barn mellom null og tre år som
dør uventet. De har faktisk dårligere rettssikkerhet enn alle
andre. Statsråden var også inne på denne gruppen. Plut­
selige, uventede dødsfall skal rapporteres til politiet, med
påfølgende rettslig undersøkelse. Slik mener jeg det må
være i alle tilfeller, også når det rammer små barn. Det
må avklares om det er straffbare forhold, bl.a. gjennom
umiddelbare undersøkelser på stedet.
Den ordningen som Regjeringen tidligere laget, ble en
spesialordning innen helsetjenesten for disse barna -- en
frivillig ordning. Dette er et paradoks når vi vet at ett av
fem barn mellom null og tre år som dør uventet, enten dør
av omsorgssvikt eller fordi det foreligger noe kriminelt.
Det er et høyt tall. Foreldre som har gjort noe kriminelt,
vil sannsynligvis ikke slippe inn et helseteam for å under­
søke åstedet, mens andre, som absolutt ikke har gjort noe
galt, vil føle at det er en lettelse fordi det avkrefter at det
har foregått noe kriminelt, og det gir svar på hva som har
skjedd.
Flertallet i justiskomiteen har bedt Regjeringen frem­
me en sak om obligatorisk dødsstedsundersøkelse, og jeg
antar at det er denne ordningen som igangsettes 1. no­
vember, og som statsråden viste til. Jeg vil veldig gjerne
få bekreftet om vi fra 1. november får en slik obligatorisk
undersøkelse -- og ikke en frivillig.
Når vi leser om barn som er mishandlet av sine foreldre
eller andre, er det vondt å tenke på at bevis mot disse kan
gå tapt fordi politiet ikke umiddelbart kunne undersøke
åstedet. Håpet mitt er at dette nå kommer på plass.
En annen sak, som også statsråden var inne på, er dette
med tannhelsetjenesten, som egentlig er et område som i
alle fall ikke jeg har vært borti i samme grad før, og jeg
tror ikke vi i Norge har fokusert nok på det. Barneombu­
det har de siste årene fokusert på tannhelsetjenestens rolle
ved omsorgssvikt og overgrep. Han fortjener honnør for
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2950 2010

det. Blant annet vises det til Skåne i Sverige, der tann­
helsetjenestene har samarbeidet systematisk med barne­
vernet de siste årene. Dette har faktisk ført til at tallet på
bekymringsmeldinger til barnevernet har økt betydelig.
Tannhelsepersonell har en unik mulighet til å oppdage
skader på barnet i munn og ansikt. De kan også vurdere
hvordan barnet oppfører seg under behandlingen. Spesiell
atferd kan gi grunn til mistanke om at barnet utsettes for
overgrep. I samarbeid med barnevernet vil tannhelseper­
sonell kunne bidra til at overgrep mot barn oppdages, og
at disse barna får hjelp. Vi vet at Barneombudet har vært
i kontakt med Helse­ og omsorgsdepartementet om både
melderutiner og annet. Det var veldig kjekt at statsråden i
dag ga en tilbakemelding også på dette området. Slik jeg
har forstått det, vil statsråden følge dette opp på en god
måte. Det er flott.
Så har jeg til sist lyst til å nevne noe som Bondevik II­
regjeringen satte i gang, og som Stoltenberg­regjeringen
har fulgt opp, som har hatt enormt stor betydning for å
fange opp barn som enten har vært utsatt for vold, eller
som har vært vitne til vold. Barneprosjektet fra 2004, som
ble drevet av Senter for Krisepsykologi i Bergen og Al­
ternativ til Vold, bl.a. i Telemark, har vært et virkelig vel­
lykket prosjekt for å gi hjelp til barn som enten bare har
vært vitne til vold, men som har like store traumer, eller
til barn som har vært utsatt for vold.
Jeg har selv snakket med en del av de barna som fikk
hjelp gjennom det prosjektet. En åtte år gammel gutt, som
et lite eksempel, sa i møtet med meg: Det er én ting du,
statsråd, ikke skjønner, og det er at når jeg sluttet å gå på
skolen, når jeg skulket og når jeg slo læreren og dem som
jeg gikk sammen med, var det aldri noen som spurte meg
-- verken på skolen eller i nabolaget -- hvorfor jeg hadde
forandret meg sånn. De skjønte ikke at det var fordi jeg
hadde sett at mamma hadde blitt dengt opp gang på gang.
Kari Henriksen (A) [18:25:18]: Det er et viktig inter­
pellasjonstema vi diskuterer her i dag. Jeg må si at jeg er
glad for at Regjeringen har satt såpass stort fokus på barn
og unge og prioritert levekår for disse såpass høyt som den
har gjort.
Det er gjort mye når det gjelder vold i nære relasjoner.
Det er opprettet barnehus, som også statsråden var inne på
i sitt innlegg, og rettssikkerheten til barn som pårørende
på sykehus er styrket. Det er opprettet et nasjonalt kom­
petansenettverk ved Sørlandet sykehus, og det er opprettet
barneansvarlige ved mange avdelinger på sykehus. Men
det er ikke nok for å møte de utfordringene vi hører om i
denne interpellasjonen.
Det kommunale barnevernet ble nevnt av representan­
ten Karin Andersen, og jeg vil bare understreke behovet
for at det styrkes. Hvis en skal klare å lykkes med å hjel­
pe flere av disse barna, er det en forutsetning at det kom­
munale barnevernet får bedre rammevilkår. I Vest­Agder
var det i 2000 127 årsverk, og i 2008 var det 133 årsverk.
I samme periode fikk 758 flere barn hjelp, og det sier noe
om at utviklingen i antall årsverk ikke står i forhold til
antall barn som trenger hjelp.
Så vil jeg gjøre meg noen refleksjoner i forhold til lo­
kalpolitisk engasjement og tenking. Jeg har vært lokalpo­
litiker selv, og jeg har sittet i klient­ og barnevernsutval­
get. Mange kommuner har valgt å legge det ned, og det
mener jeg kan være en årsak til at barnevernstjenesten blir
en mer perifer tjeneste for en del lokalpolitikere. Når en
ikke får innsikt i enkeltskjebner som lokalpolitiker, kan
det fort føre til at en glemmer å fokusere, og at en ikke
prioriterer dette høyt på dagsordenen. Etter min mening
er det noe av det som har skjedd. Det er noe av det vi ser
når lokalpolitikere f.eks. ikke har prioritert antall stillin­
ger i barnevernet i tråd med den behovsøkningen som har
vært. Jeg tror det henger sammen med at i mange kom­
muner er selve barnevernstjenesten en litt perifer tjeneste
lokalpolitikere ofte ikke har god nok innsikt i. Derfor tror
jeg at en må vurdere hvordan en kan skape større innsikt
i barnevernstjenesten på lokalpolitisk nivå, legge til rette
for en slik innsikt sentralt og peke på muligheter til å få
bedre kunnskap i barnevernstjenesten.
Når det gjelder meldeplikten, er jeg helt enig i det som
er nevnt av mange her, at en må sette kunnskap på dagsor­
denen. Men jeg tror ikke det bare er det som virker. Jeg er
selv utdannet helsearbeider, og jeg vet at veldig mange har
kunnskap -- men det er noe med en kultur der den kunn­
skapen ikke blir etterspurt. En har ikke rammer rundt seg
som gjør at det er legitimt å diskutere de problemstillin­
gene som mange ganger dukker opp når en har med den
type barn å gjøre. Jeg tror barneansvarlige på sykehus kan
være en viktig -- hva skal jeg kalle det -- fasilitator for å få
satt barns behov på dagsordenen. Jeg vet at det i Kristian­
sand er et godt samarbeid mellom Sørlandet sykehus og
Kristiansand kommune, der kommunen ønsker å etablere
barnekontakter i alle sine avdelinger i kommunen. Jeg tror
det kan være et veldig godt forankringspunkt, både for å
spre kunnskap og for å peke på at man skal fokusere på
barn i de forskjellige tjenestenivåene.
Jeg er også veldig fornøyd med at vi i forbindelse med
behandlingen av lov om sosiale tjenester i Nav, også fikk
inn en formålsparagraf om at barn skal ha spesiell opp­
merksomhet. Barna er vår framtid, og de fortjener å bli
sett.
Solveig Horne (FrP) [18:30:22]: Jeg vil også slutte
meg til å gi ros til interpellanten for å ta opp det vikti­
ge temaet som vi debatterer i dag. Det er flott å se at det
faktisk er tverrpolitisk enighet om dette.
I forrige periode da jeg satt i justiskomiteen, hadde jus­
tiskomiteen et stort fokus på akkurat vold i nære relasjo­
ner. Jeg vet også at dette har vært tverrpolitisk og at Re­
gjeringen har jobbet veldig aktivt mot dette. Men ofte er
det slik at det nesten er gått for langt når det kommer opp
som justistema.
Det er et kjempeviktig tema. Når barna våre blir svik­
tet, er de så svake. Når barn blir sviktet av sine nærmes­
te, og i tillegg blir sviktet av staten som skal gi dem den
hjelpen og tryggheten de trenger, er dette forferdelig.
Det er mange eksempler man kan dra fram. Man kan
lese i avisen nesten hver eneste dag om barn som blir svik­
tet. Kanskje er det et tabubelagt tema? Kanskje har ikke
vi politikere vært tøffe nok til å kunne ta en debatt om
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2951
2010

dette? Kanskje er det slik at vi har kviet oss for å gå inn i
familier fordi det er skammelig, og fordi vi ikke vil blan­
de oss inn i familien? Men vi ser at det er nødvendig at vi
gjør det.
Noen av dere har sikkert hørt Paal­André Grinderud
holde foredrag og lest bøkene hans, der han snakker om
nabokjerringa, og om hvor viktig det er at vi ser de barna
som ikke har det så godt hjemme. Jeg tror det er viktig
at alle partiene uansett -- og kommunepolitikerne spesielt
som har en helt annen nærhet til barna -- fokuserer på dette.
Det er vår oppgave som politikere å påse at det er lover
og regler som gjør at staten kan gripe inn der det trengs.
Vi snakker om tverrpolitisk, tverretatlig, og statsråden
var også inne på tverrfaglige team på sykehus. Men jeg
tror man veldig ofte er nødt til å gå inn i temaet med tanke
på at det er profesjoner. Dette starter mange ganger med
at det er helsestasjoner som ser barna, det er kanskje i
barnehagen, det er kanskje i skolen, og da er det viktig at
alle snakker sammen, og at man ikke sitter med taushets­
belagte skott som kan gjøre at barna får hjelp altfor sent.
Det er gjort en del akkurat på det tverretatlige feltet, men
jeg tror det er veldig viktig at vi fokuserer på det og gjør
mer med det.
Jeg sa at det har vært en urovekkende sterk økning i
antall barnevernssaker i den siste tiden. Det kan godt være
at det er på grunn av at Redd Barna har hatt et stort fokus
på at man skal kunne gi beskjed, og at man skal kunne si
ifra hvis man ser ting. Den økningen vi ser hos barnever­
net, er på en måte veldig god, for den viser at folk gir be­
skjed, og at det kan komme flere saker. Men det som er
tragisk, er at veldig mange av disse barna ikke får hjelp.
I Vestfold fylke så vi for en tid tilbake at to kommu­
ner ble dømt for å ha brutt barnevernsloven. Hvor mange
kommuner er det ikke i resten av landet som hver eneste
dag bryter barnevernsloven? Det er små kommuner med
lite ressurser -- kanskje med bare én ansatt i barnevernet,
og mange kjenner hverandre.
Statsråd Lysbakken har også sagt helt klart i et svarbrev
til meg at han vet at hver dag er det kommuner som bry­
ter barnevernsloven. Det er ikke holdbart. Det er litt spe­
sielt, det må jeg få lov til å si, når flere representanter fra
regjeringspartiene her bemerker og sier så klart at det er
krise i det kommunale barnevernet. Det er positivt, for da
er ikke opposisjonen alene. Dette har opposisjonen prøvd
å si lenge nå.
Bare for et par dager siden ble det sendt brev fra Ber­
gen kommune og fra Stavanger kommune med skikke­
lig urovekkende bekymringsmeldinger om det kommuna­
le barnevernet. Vi ser at samarbeidet mellom Bufetat og
det kommunale barnevernet ikke er godt i det hele tatt.
Bufetat er en stor koloss, og det at Bufetat i vest skal kutte
over 100 mill. kr, går jo ut over de kommunene som må
legge ned tilbud uten at noe nytt er på plass.
Jeg håper den bekymringen som er kommet i dag fra
regjeringspartienes representanter, når inn både til statsrå­
den for helse og statsråden for barn og likestilling, og at de
bekymringene gjenspeiles i budsjettet som blir lagt fram
til høsten -- og kanskje i revidert -- slik at vi får skikk på
det kommunale barnevernet.
Geir­Ketil Hansen (SV) [18:35:22]: Jeg tar nå ordet
for å takke for en veldig god debatt, som understreker at
det selvfølgelig er bred tverrpolitisk enighet om at dette er
et viktig spørsmål som det er viktig å løfte opp og holde
fokus på i tiden framover. Jeg registrerte også at det er
bred enighet om de tiltakene som statsråden har annonsert
at hun vil sette i verk, og at hun har full støtte for det.
Jeg skal ikke forlenge debatten noe mer, men jeg har
bare lyst til å understreke helt til slutt at i det videre ar­
beidet med denne typen spørsmål er de problemstillinge­
ne som både representanten Kjønaas Kjos og represen­
tanten Kjersti Toppe tok opp, veldig relevante, nemlig å
synliggjøre hva slags reaksjoner man kan forvente hvis
man ikke følger opp det pålegget man har til å varsle.
Altså må reaksjonsmønsteret i den grad det er utydelig,
tydeliggjøres.
I forlengelsen av det statsråden har annonsert at man
vil gjøre, nemlig å utarbeide både instrukser og veiledning
til hvordan dette best mulig kan følges opp ute i organi­
sasjonene, er det klart at lederne på de ulike nivåene har
et betydelig ansvar for å legge til rette for at ansatte som
er i behandlingssituasjoner, har muligheten til og rammer
for at man kan varsle, og at man har trygghet for å gjøre
det som man er pålagt å gjøre.
Så til slutt til det som representanten Karin Andersen
og flere var inne på: Barnevernet slik som det er i dag i
svært mange kommuner, fungerer ikke godt nok. De har
ikke de nødvendige ressurser og den nødvendige kvalitet
til å følge opp når man blir varslet. Det er selvfølgelig et
ressursspørsmål, som til slutt Stortinget har det overord­
nede ansvaret for. Men disse tingene vil selvfølgelig nå bli
fulgt opp.
Som sagt, jeg takker for en veldig god debatt.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [18:37:41]:
Først vil jeg si at det har vært en veldig god debatt med
veldig stor enighet, og det var, som representanten Dåvøy
sa, ikke vanskelig å få til enighet om tiltak for barn. Det
kunne alle enes om, i hvert fall for de barna som er i en så
vanskelig situasjon som det vi her egentlig snakker om.
Først vil jeg svare Kari Kjønaas Kjos, som tok opp en
alvorlig sak om hjelp til pedofile. I departementet har vi
gått gjennom hvilken hjelp det er til pedofile. Til pedo­
file finnes det ikke noe eget hjelpetilbud i helsetjenesten,
men man må bruke det tilbudet som er. Det finnes mid­
ler til et lavterskeltilbud med psykologer i noen kommu­
ner som har etablert et slikt tilbud. Det er det penger til,
så man kan søke. En sånn type lavterskeltilbud er et tilbud
hvor man ikke trenger henvisning, og hvor man også har
adgang til å bruke hjelpeapparatet helt umiddelbart. Det
samme gjelder ved noen distriktspsykiatriske sentre som
ikke har ventelister, men som bare har snudd hele bunken
og opererer uten ventelister. Så det er egentlig muligheter
til å få hjelp. Det er vel mer et spørsmål om å vite om hvor
hjelpen er.
Så er det laget maler for kommunene når det gjelder å
utvikle planer for kommunalt voldsarbeid som også om­
fatter overgrep. Det har vært satset mye på kompetanse­
oppbygging på vold­ og traumeområdet. Som sagt, har vi
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Geir­Ketil Hansen om å sikre at helsepersonell melder fra
om barn som tydelig er utsatt for omsorgssvikt
2952 2010

satset på utbygging av voldsforebyggende tiltak, men vi
har ikke sett spesielt på tilbudet til pedofile. Jeg vil der­
for nå be vårt fagdirektorat vurdere hva som bør gjøres
for videre forebygging av pedofile handlinger og hjelp til
denne gruppen, og hvordan vi kan møte dem.
Så har det som sagt vært mange gode innlegg, og Sonja
Irene Sjøli sa at det ikke er akseptabelt å se en annen vei.
Det er vi veldig enige om. Derfor er det viktig med opp­
læring, synliggjøring og plikt til å melde og rapportere.
Når Karin Andersen forteller fra det virkelige liv om bar­
nehagen som meldte fra til barnevernet, så er det trist når
noen svikter i barnevernet. Men det er enda verre når et
helt system svikter, for da svikter samfunnet.
Til Laila Dåvøy vil jeg si at det tilbudet som starter
opp 1. november, er et tilbud om dødsstedsundersøkelse
fra helsepersonell. Det er et tilbud og er sånn sett frivillig.
Det vil gi oss mye kunnskap. Helsepersonell har selvføl­
gelig også plikt til å melde fra til politiet hvis det er noe
det er grunn til å melde fra om, men i første omgang er
dette tilbudet frivillig.
Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.
S a k n r . 4 [18:41:19]
Interpellasjon fra representanten Torgeir Trældal til
landbruks­ og matministeren:
«I næringsvirksomhet er det viktig for utviklingen at
den selvstendig næringsdrivende selv har frihet til å be­
stemme. Landbruksnæringen er i Norge pålagt en rekke
begrensninger når det gjelder både næringsfrihet og dis­
posisjonsrett over egen eiendom. Regjeringen har nylig
gjennomført flere innstramminger i regelverk som griper
sterkt inn i eiendomsretten og flytter makt fra den enkelte
matprodusent til offentlig forvaltning. Et eksempel på disse
innstrammingene er driveplikten, der denne nå er en varig
plikt for alle som eier eiendom med jordbruksareal. Det
er også innført regler med hensyn til bortleie av jord som
innebærer at det må inngås avtale av minst ti års varighet,
og der utleier ikke er gitt adgang til å si opp avtalen. Re­
gelverket innebærer betydelig merarbeid for kommunene
og svekker eiendomsretten betydelig.
Vil statsråden ta et initiativ for å myke opp i det
byråkratiske regelverket for landbrukseiendommer?»
Torgeir Trældal (FrP) [18:42:44]: Reglene om drive­
plikt ble endret 1. juli 2009. Driveplikten er nå varig og
gjelder for alle eiendommer med jordbruksareal. I mot­
setning til tidligere da driveplikten gjaldt for eiendommer
av en viss størrelse, er det nå driveplikt på både små og
store eiendommer. Alt jordbruksareal skal drives, fulldyr­
ket jord, overflatedyrket jord og innmarksbeite. Plikten
gjelder uavhengig av når eiendommen ble overtatt, eller
om eieren tidligere har oppfylt driveplikten.
Den nye eieren har en frist på ett år til å bestemme seg
for om han skal drive eiendommen selv, eller om arealet
skal leies bort. Eiere som oppfyller driveplikten personlig,
trenger ikke nødvendigvis å utføre arbeidet selv. Han kan
leie hjelp, men må stå ansvarlig for driften.
De byråkratiske utfordringene oppstår når eier ikke skal
oppfylle driveplikten personlig. Jordbruksarealet må da
leies bort for ti år av gangen. Det vil si at eierne til enhver
tid må ha tiårige leieavtaler med dem som skal drive jorda
for ham. Regjeringens begrunnelse for dette kravet er først
og fremst at det vil gi forpakteren større forutsigbarhet. I
tillegg forventer myndighetene at langsiktige avtaler fører
til at jorda blir bedre drevet. Eierne har ikke adgang til å
si opp avtalen i tiårsperioden. Det er bare den som leier
jorda som kan si opp leieavtalen. Eierne kan bare gjøre det
dersom forpakteren ikke oppfyller vilkårene i avtalen.
Myndighetene krever at leieavtalen må føre til drifts­
messig gode løsninger. Det vil bl.a. si at avstanden mel­
lom bondens egen eiendom og den jorda han leier, ikke
må være for lang. Avtaler som fører til driftsmessig uhel­
dige løsninger, kan følges opp som brudd på driveplikten.
Eiere som ikke oppfyller driveplikten, må søke fritak.
De viktigste innvendingene mot de nye reglene er at de
ikke vil fungere i praksis, og at de vil føre til et unødvendig
byråkrati. Mange eiere vil få problemer med til enhver tid
å ha tiårige avtaler for den jorda de leier ut. De må derfor
søke fritak fra driveplikten. En stor del av leiejorda leies
ut på kortsiktige kontrakter. Kommunene må belage seg
på å innvilge mange søknader om fritak, noe som vil føre
til en uthuling av loven og redusere respekten for den. Det
paradoksale er at eiere som sørger for at jorda blir drevet
og holdt i hevd, også må søke fritak fra driveplikten. De
oppfyller ikke de formelle kravene, som f.eks. ti års leie­
kontrakter. De formelle kravene står også i motsetning til
det statsråd Brekk for en stund siden uttalte til Nationen:
«Jeg mener det er fullstendig likegyldig hvem som
driver jorda, bare jorda er i aktiv drift.»
Mange bønder vil vegre seg for å inngå tiårskontrakter.
Det er heller ikke alltid det passer for forpakteren å inngå
langsiktige avtaler. Et par eksempler som illustrerer dette:
Grønnsakbønder som driver med utstrakt vekstskifte, øns­
ker å inngå en kortsiktig avtale fra to til opp til maks fem
år. Bønder som ønsker å trappe ned driften de siste årene
før de skal selge gården, ønsker ikke å inngå leieavtaler
som fører til at det kan gå mange år før sønnen eller datte­
ren kan overta driften. Derfor vil langsiktige avtaler som
ikke kan sies opp av eieren, gjøre det mindre attraktivt å
overta eiendommer. Kravet om langsiktige avtaler står der­
for i kontrast til det statsråd Brekk skrev i kronikk, datert
21. august 2009, om at lovendringene skal gi større for­
utsigbarhet og raskere avgjørelser. Dette er lagt ut på de­
partementets hjemmesider. Jeg siterer hva statsråd Brekk
skriver der:
«Fra 1. juli trådte en rekke endringer i eiendoms­
loven i landbruket i kraft. Odelsloven, konsesjons­
loven og jordloven er de viktigste. Lovendringene skal
gi større forutsigbarhet og raskere avgjørelser. Målet
er å legge bedre til rette for utvikling og framtid i
bygde­Norge.»
De nye drivepliktsbestemmelsene vil føre til et betyde­
lig merarbeid for kommunene. Cirka 40 pst. av jordbruks­
arealet er i dag leiejord og vil derfor bli hardt rammet. Det
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2953
2010

er ca. 177 000 landbrukseiendommer og ca. 47 000 aktive
bønder i dag i Norge. Det vil si at tusenvis av landbruks­
eiendommer blir leid bort og må kontrolleres. Tusenvis av
leietakere må kontrolleres, og tusenvis av søknader om fri­
tak må behandles. Resultatet vil bli et gedigent byråkrati
som savner all fornuft og en fornuftig begrunnelse.
Med kortvarig eller oppsigelig leieavtale har driveren
lite å vinne på å kalke jorda, grøfte eller rydde kantsoner
rundt innmarken. Den nye loven krever at driveren slår
kantsonene, plukker floghavre, høster arealene årlig og el­
lers driver normalt. Hvis ikke bryter grunneieren drive­
plikten. Dermed kan solnedgangsbønder eller grunneiere
som bare slår løvetannjordet sitt én gang i året, måtte gi
fra seg arealet til fordel for proffbondenaboen.
Norske bønder må få et enklere regelverk å forholde
seg til og i større grad frigjøres fra offentlig styring. Arbei­
det med å forenkle og modernisere jordbruket har stoppet
helt opp med den rød­grønne regjeringen. Fremskrittspar­
tiet mener at det er på tide at regjeringen Stoltenberg viser
handlekraft og gir bøndene mulighet til selv å bestemme
over hvordan de vil drive sin egen virksomhet.
Jordbrukssjefen på Jæren uttalte til Nationen den
3. februar i år:
«Endringene i jordloven er overflødige og vil gi et
veldig arbeidskrevende og byråkratisk kontrollregime
(...).
Det har vi ikke kapasitet til (...).
10 år er ikke en fornuftig leietid. Folk vil trolig kreve
mer for jorda om de må leie ut så lenge (...).
Og jeg vil se den kommune som går inn og leier ut
jorda mot eierens vilje.
Grønnsakprodusentene, som er avhengig av jord­
skifte, vil også slite med 10­årskontrakter (...).
Og om noen vil leie et innmarksbeite, blir han jo
driver, og må leie arealet i 10 år. Dette vil ikke fungere
i praksis.»
Dette kommer fra næringen selv.
Nei, med de nye reglene om driveplikt har regjeringen
Stoltenbergs, med statsråd Brekk i spissen, vilje til kon­
troll og styring slått ut i full blomst. Alle former for jord­
leie skal kontrolleres. De nye reglene er totalt unødven­
dige og formelle og vil ikke fungere i praksis. Det eneste
som kan hjelpe bonden, er at Regjeringen legger om sin
landbrukspolitikk.
Derfor har jeg et spørsmål til statsråd Brekk: Hva
vil Regjeringen gjøre for å gi bonden som selvstendig
næringsdrivende en bedre hverdag og et mindre byråkrati?
Statsråd Lars Peder Brekk [18:49:47]: Først vil jeg
takke representanten Trældal for interpellasjonen som gir
oss anledning til å diskutere noen viktige premisser for
landbruksnæringen og driften i landbruket i Norge.
Med virkning fra 1. juli 2009 ble det innført en ny
drivepliktsbestemmelse i jordloven, som fastslår at alt
jordbruksareal må drives. Den tidligere vanhevdsbestem­
melsen i jordloven ble opphevet samtidig, sammen med
den lovbestemte driveplikten etter konsesjonsloven og
odelsloven. Vanhevdsbestemmelsen innebar at kommune­
ne kunne gripe inn dersom dyrket jord ble vanhevdet, mens
den lovbestemte driveplikten da var begrenset til fem år og
gjaldt kun ved erverv av eiendom fra nær slekt. Bestem­
melser som pålegger eiere av landbrukseiendom å drive
jorda, har altså eksistert lenge og er ikke et nytt virkemid­
del. Det nye er at driveplikten er styrket ved at kommu­
nen kan gripe inn på et tidligere tidspunkt, og at plikten
favner bredere ved at den tar opp i seg alt jordbruksareal.
Driveplikten etter den nye drivepliktbestemmelsen kan
oppfylles ved at eieren driver jorda selv, eller ved at jorda
leies ut. Dersom jorda leies ut, må det inngås en leiekon­
trakt på ti år for å gi jordleier et mer langsiktig og stabilt
ressursgrunnlag å basere investeringene sine på. Jordleier
vil da få et større incitament til å foreta investeringer, som
f.eks. grøfting og oppgradering av jordveien for å ivareta
kvaliteten i jordbruksarealet på en best mulig måte. Dette
vil igjen selvsagt bidra til en mer effektiv produksjon av
mat. I tillegg må det også framheves at jord som holdes i
hevd, har en større verdi for eier enn jord som ikke holdes
i hevd. Dette er entydig positivt, slik jeg ser det.
Bortleier har ikke adgang til å si opp jordleieavtalen
i tidsperioden på 10 år. En annen regel ville ha under­
gravd hovedhensikten med bestemmelsen, nemlig forut­
beregneligheten for jordleieren. Samtidig er fritaksmulig­
heten ment å skulle fange opp de tilfellene der det ikke er
mulig for grunneier å oppfylle driveplikten, verken ved å
drive selv eller ved bortleie, i tillegg til de tilfellene der
det av ulike årsaker må lempes på vilkårene for bortleie.
Fritaksmuligheten er og skal være reell.
Jeg mener at de grepene vi her har tatt, er helt nød­
vendige for å kunne opprettholde jordbruksproduksjonen
i Norge og på den måten være med på å ta et ansvar glo­
balt i forhold til de problemene verden står overfor knyttet
til klima og matvaresikkerhet.
Det er riktig at kommunenes oppgaver vil øke noe i
forhold til i dag, i og med at kommunene skal vurdere og
kontrollere om vilkårene for bortleie er oppfylt. Men det
er ikke snakk om noe system med forhåndsgodkjenning av
leiekontrakter. De kontrakter som inngås, skal sendes inn
til kommunene, som på den måten har mulighet til å gå
gjennom disse for å fange opp de tilfellene der kontrakte­
ne ikke oppfyller lovens regler. Som jeg også tidligere har
uttalt i forbindelse med et spørretimespørsmål, er depar­
tementet godt i gang med å gå gjennom veiledningsmate­
rialet for kommunene for å sikre en effektiv og målrettet
forvaltning.
Jeg er opptatt av den private eiendomsretten og dispo­
sisjonsretten over denne, og samtidig er jeg opptatt av at
jorda skal holdes i hevd. Det å eie en landbrukseiendom
fører også med seg et ansvar overfor fellesskapet når det
gjelder matvareproduksjon og det å opprettholde jordas
produksjonsegenskaper for framtiden. Matvareprodusen­
ter har en rekke overføringsordninger gjennom jordbruks­
avtalesystemet. Da må det også kunne stilles krav om at
jorda skal holdes i hevd. Etter mitt syn er «valgfrihet»
-- for å bruke det begrepet -- et verdifullt utgangspunkt,
men noen samfunnshensyn er viktigere. Matvaresikker­
het og framtidens matvaresituasjon er nødvendige og av­
gjørende hensyn å ta når det skal tas stilling til hvordan
eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes framover.
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2954 2010

Samtidig vil jeg understreke at jeg er opptatt av at
lovverket skal være tilpasset dagens utfordringer. Repre­
sentanten Trældal oppfatter landbrukslovgivningen som
et byråkratisk regelverk for landbrukseiendommer, som
svekker den private eiendomsretten. Jeg mener at land­
brukslovgivningen bedre kan betegnes som et godt verktøy
for å sikre matvareproduksjon og matvaresikkerhet gjen­
nom et nøye avveid samspill mellom ønsket om den priva­
te eiendomsretts disposisjonsfrihet og samfunnets behov
for trygg og tilstrekkelig mat.
Torgeir Trældal (FrP) [18:54:54]: Jeg takker stats­
råden for svaret, selv om jeg ikke er helt fornøyd med
det.
For det første stilte jeg statsråden et spørsmål, og nok
en gang svarer ikke statsråden på spørsmålet. Jeg vil gjer­
ne stille spørsmålet om igjen, og jeg håper at statsråden i
avslutningen sin kan svare meg på det spørsmålet jeg ber
ham om. Det er: Hva vil Regjeringen gjøre for å gi bon­
den som selvstendig næringsdrivende et bedre vern og et
mindre byråkrati? Det fikk jeg ikke svar på. Jeg håper jeg
kan få svar på det til slutt.
Så er det slik at næringen selv sier at man ikke er i stand
til å følge opp kontrollen, at man ikke er i stand til å følge
opp fritakssøknadene, fordi det medfører altfor mye jobb
med de ressursene man har. Dette vil komme til å strande
i begynnelsen, og det kommer til å gå den gale veien. Det
vil igjen være med på å uthule loven og frata respekt for
den.
Det er også rigide regler som fører til mange flere
problemer, bl.a. hvis man med familie skal overta en
gård og alt som det medfører, hvis man ikke er innenfor
tiårsgrensen, noe man bør ta hensyn til.
Personlig mener jeg at dette nesten er et overgrep fra
det offentlige. For hvis det er slik at en bonde har valgt å
gjøre en avtale med en bonde som bor to mil unna, kan
en bonde som bor en mil unna, gå til kommunen og det
offentlige og etter loven få omgjort avtalen på grunn av at
den første gården ligger lenger unna. Dermed kan det of­
fentlig gå inn og overprøve det en privatperson gjør i en
avtale. Jeg vil si at det strider mot alle prinsipper som jeg
mener vi har i Norge. Det synes jeg er noe av det verste
med denne loven, at den strider mot alt det vi personlig står
for, rettferdighet, og at den enkelte mann ikke har rett til
privat å vurdere selv hvilken avtale som er best. Jeg tror,
med all respekt, at den enkelte menige mann og kvinne i
dette landet er bedre i stand til å finne ut hvilken avtale
de skal inngå, enn Regjeringen.
Presidenten: Presidenten er faktisk i tvil om uttryk­
ket «et overgrep fra det offentlige» i forbindelse med
landbrukspolitikken er parlamentarisk, men overlater til
statsråden å kommentere det.
Statsråd Lars Peder Brekk [18:57:38]: Jeg har også
i tidligere interpellasjoner og spørretimedebatter vært
innom de endringene vi har gjort i eiendomslovgivningen.
Jeg vil prøve å svare på det spørsmålet Trældal stiller: Hva
har Regjeringen gjort for å gi bøndene mindre byråkrati?
Det er viktig å understreke at da vi gjorde de nåvæ­
rende endringene i driveplikten som vi diskuterer, ble det
gjennomført en rekke endringer også i konsesjonsloven og
odelsloven. I de endringene lå det betydelige forenklinger.
Færre eiendommer ble omfattet av konsesjonsplikt, bo­
plikt og odelsrett. Reglene om boplikt ble dessuten forenk­
let, slik at de har blitt lettere tilgjengelig og et mer målrettet
virkemiddel for kommunene i arbeidet for å sikre bosetting
og gårdsbruk. Så utgangspunktet for den endringen i eien­
domslovgivningen som ble gjort i fjor, var også forenkling.
I tillegg har jeg nylig sendt ut et nytt rundskriv om pris­
kontroll etter konsesjonsloven, der det er bestemt at pris­
kontroll skal unnlates dersom kjøpesummen for bebygd
landbrukseiendom er under 1,5 mill. kr. Den nedre gren­
sen for når det skal gjennomføres priskontroll, er dermed
økt til det dobbelte. Det innebærer at mindre eiendom­
mer, hvor boligfunksjonen er mer framtredende enn næ­
ringsaspektet, kan bli prissatt nærmere markedsverdi. Alle
disse endringene som jeg nå har nevnt, er hovedsakelig en
oppmyking av regelverket, ikke en innstramming.
Når det gjelder den nye driveplikten, er vi i gang med
en revisjon av rundskrivet om driveplikt, basert på den
tiden som er gått siden bestemmelsen trådte i kraft, og de
tilbakemeldinger vi i etterkant har fått, knyttet til praktise­
ring av bestemmelsen som vi diskuterer i dag. Det er rik­
tig som representanten Trældal nevner, at spørsmålet om
vekstskifte kan nevnes som et eksempel på et område der
vi har blitt spurt om nærmere retningslinjer som kan lette
kommunenes behandling av disse sakene.
Vi jobber med å finne en løsning som ivaretar de mål­
settinger som ligger bak driveplikten, men som samtidig
tar hensyn til behovet for fleksibilitet i forhold til tiårs­
regelen, som foreligger for dem som er avhengig av vekst­
skifte. Så i den sammenheng er vi opptatt av å følge opp
og finne de løsningene som Trældal ber om.
Så vil jeg også understreke at driveplikten er en nød­
vendighet sett i forhold til de utfordringer vi står overfor,
og driveplikten kan heller ikke anses å være unødvendig
innskrenkende i forhold til den private eiendomsretten.
Vi vet at landbruksarealer er en begrenset ressurs både i
Norge og i resten av verden. Å eie landbruksarealer må
derfor også innebære visse plikter, og tatt i betrakting de
overføringsordningene som eksisterer i forhold til land­
bruket i Norge, er det ikke urimelig å pålegge eiere en slik
driveplikt som Regjeringen nå har gjort.
Arne L. Haugen (A) [19:01:03]: Vi er vel etter hvert
blitt vant til Fremskrittspartiets svartmaling av situasjonen
i dette landet, og jeg forstår at det ikke skal bli mindre av
det. Til tross for at vi har blitt kåret til verdens beste land
å bo i år etter år, fortsetter Fremskrittspartiet denne elen­
dighetsbeskrivelsen, ikke minst på det landbrukspolitiske
området. Bøndene blir tillagt å ha de forferdeligste ram­
mevilkår, ja de blir til og med definert som statsansatte, en
skjebne som vel er verre enn noe. Ja, kanskje enda verre,
de er bastet og bundet i en statlig tvangstrøye.
Jeg synes statsråden har svart godt på interpellasjonen,
så jeg har ikke så mye å tilføye. Men når landets nest største
parti fronter en slik virkelighetsoppfatning, er det nødven­
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2955
2010

dig at det blir tatt til motmæle. Jeg har en helt annen vir­
kelighetsoppfatning enn den representanten Trældal for­
fekter. En av grunnene til det er kanskje at jeg har noen
år bak meg som aktiv gardbruker, og at jeg fortsatt bor på
denne garden. Så dette er et liv jeg har kjent på kroppen.
Men så må det selvsagt ikke stikkes under stol at det
er utfordringer i landbruket. Jamt over er det for dårlig
inntjening. Bonden står slik sett overfor store utfordringer.
Det gjør vi også, som lovgivere og som premissleveran­
dører i forhold til hvilket inntektsnivå det kan være mulig
å oppnå.
Jeg vil si at den norske bonden er godt kvalifisert
til jobben sin. Mange, svært mange bønder nedlegger en
enorm arbeidsinnsats, som det står stor respekt av, ofte
med for dårlig økonomisk uttelling. Det er det ingen tvil
om. Og en utfordring som bør vies spesiell oppmerksom­
het i landbruksmeldingen, gjelder den kommende gene­
rasjonen bønder, nemlig å få til en utdanning på alle ni­
våer som matcher de utfordringene og kravene framtidens
bonde møter.
Så til arealbruken. 3 pst. av landarealet vårt er dyrka­
jord. Vi har lite å gå på. De arealene som er best egnet
for jordbruk, er dyrket. Matproduksjon er viktig av be­
redskapshensyn og for å få fram til forbrukerne fersk mat
av trygg og god kvalitet. Det internasjonale samfunn for­
utsetter at landene i så stor grad som mulig tilrettelegger
for å dekke egne behov for mat. Hos oss har vi en selv­
forsyningsgrad på ca. 50 pst. Jeg tror ikke det er i landets
interesse at den reduseres.
Jeg betrakter derfor dyrkajorda som en viktig nasjonal
ressurs som må tas vare på så godt som mulig. Jeg husker
at da vi fant oljen i Nordsjøen, skaffet framsynte politike­
re oss en nasjonal politikk som sikret at en rimelig del av
inntektene kom fellesskapet til gode. Ikke mange i Norge
i dag er uenig i at det var klok politikk, og vi har høstet
internasjonal heder for det. Slik er det etter min mening
med en viktig nasjonal ressurs som dyrkajorda også. Vi
må ha et nasjonalt lovverk som verner om den, samtidig
som det bør og skal være en lokal/regional frihet til innen­
for visse rammer å finne de lokale tilpasningene som må
til for å sikre at lovverket ikke fungerer for stivbent i for­
hold til ulike situasjoner og behov ulike steder i landet. Og
dette behøver selvfølgelig ikke å være enkle saker. Dette
er spenningsfeltet mellom sentral styring og lokalt hand­
lingsrom. På det området tror jeg vi må leve med at like
behov kan vektlegges ulikt, slik at man kan få forskjelli­
ge konklusjoner. Det må vi i et demokratisk samfunn som
vårt være i stand til å håndtere på en ordentlig måte.
Etter mitt syn er det viktig at vi har en landbrukspo­
litikk som stiller krav til at jorda blir forvaltet på en god
måte, der bondens forvalteransvar blir tillagt vekt. Kan­
skje aller viktigst er det å utfordre bondens kreativitet og
skaperkraft på en positiv måte, slik at ressursene han rår
over, blir utnyttet optimalt innenfor de nasjonale rammene
som legges.
Per Roar Bredvold (FrP) [19:06:09]: Jeg kan love
både statsråden og representanten Haugen at Fremskritts­
partiet kommer til å fremme enda flere interpellasjoner og
enda flere spørsmål om norsk landbruk framover, og det
kommer vi til å gjøre for å bedre bøndenes situasjon. Det
er meningen med dette.
Optimisme er et ord som betyr mye, enten det brukes i
private forhold eller det brukes i forbindelse med noe in­
nenfor næring, som f.eks. landbruk -- og da norsk land­
bruk i dette tilfellet. Optimisme betyr noe positivt, at man
har tro på det man gjør og produserer. Optimisme gir lyst
til å satse videre, utvikle, investere og gjør ikke minst at
man er stolt av sitt yrke.
Blant norske bønder, i hvert fall svært mange av dem
jeg har jevnlig kontakt med, eller som en eller annen gang
tar kontakt, er ikke alle like positive. Det er mange grun­
ner til det, men et byråkratisk regelverk, og at man ikke
selv får disponere sin egen gård, går ofte igjen. Tvilen på
om man har lyst til å fortsette som bonde, går igjen hos
mange.
Ca. halvparten av landets ordførere har undertegnet
opprop som krever at den rød­grønne regjeringen tar et
krafttak nå. I den rød­grønne regjeringen sitter Senterpar­
tiet, og statsråden kommer også fra Senterpartiet.
Tallenes tale er også helt tydelig. I 2000 var det 64 774
bønder, i 2009 var det 46 513. De siste fire år med en
rød­grønn regjering har det blitt 4 419 færre gårdsbruk.
I samme periode har det blitt 141 000 dekar mindre dyr­
ket areal. Det står også ca. 35 000 tomme gårdsbruk. Det
meste av jorda drives, men husene står tomme, og byg­
ninger forfaller. Vedlikeholdsetterslepet øker fra dag til
dag. Samtidig vet man at ca. 400 000 nordmenn ønsker å
kjøpe et gårdsbruk, men ikke får anledning til det, bl.a. på
grunn av et byråkrati hvor det sies at kjøpesummen skal
godkjennes av myndighetene. Gårdens pris skal være av­
hengig av gårdens avkastning -- dette selv om kjøper og
selger har blitt enige om en pris, og uavhengig av om den
nye kjøperen har en kanskje bedre måte enn tidligere eier
å øke inntektene på gården på. På grunn av dette står altså
så mange som 35 000 gårder tomme. Det er synd, og det
er en tap­tap­situasjon for alle, også for myndighetene.
For Fremskrittspartiet er det ikke merkelig at innbyg­
gertallet i enkelte distrikter hele tiden blir lavere, samt at
de som bor der, blir eldre og eldre. Fremskrittspartiet har
en annerledes landbrukspolitikk, en landbrukspolitikk som
er basert på den utviklingen som skjer ute i samfunnet.
Fremskrittspartiet ønsker færrest mulig reguleringer og be­
stemmelser. Uansett tidligere regjeringer, både borgerlige
og sosialistiske, har vi hatt en negativ trend i sysselsetting,
antall gårdsbruk etc. i Norge. Det må bety at skal norsk
landbruk overleve, må man tenke mer i Fremskrittspartiets
retning.
Fremskrittspartiet er i ferd med å sette ned et land­
brukspolitisk utvalg som har som mål å bidra til at norsk
landbruk også om noen år er oppegående. En god land­
brukspolitikk er også god distriktspolitikk. Dagens og
morgendagens bønder er forskjellige fra gårsdagens bøn­
der. Man vil ha mer fritid, bedre økonomi og en forut­
sigbarhet, og ikke minst en frihet til når man selv øns­
ker det, å produsere det man ønsker. Man ønsker frihet til
f.eks. å leie bort eller selge deler av eiendommen, lage en
campingplass eller drive med turisme ved siden av.
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2956 2010

Mulighetene er mange på flere av våre ofte praktfulle
gårder. Derfor må vi gi driftige, nytenkende bønder mu­
lighet til å drive. Med Fremskrittspartiet vil mulighetene
være der.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [19:10:29]: Det er ingen
nyhet at Høyre mener at bondens rettigheter til egen eien­
dom må styrkes, bl.a. fordi fast eiendom ofte er nordmenns
største formuesgode, og at mange derfor sparer gjennom
fast eiendom.
Det er riktig som interpellanten påpeker, at landbruks­
næringen i Norge er pålagt en rekke begrensninger, både
når det gjelder næringsfrihet og disposisjonsrett over egen
eiendom. De særnorske reglene som i dag gjelder for land­
brukseiendommer, bidrar uten tvil til å gjøre norske bøn­
der fattigere, samtidig som investerings­ og risikoevnen i
næringen reduseres betydelig. Det betyr for det første at
offentlige reguleringer forhindrer bønder i å få gleden av
markedsverdien av egen eiendom, en forskjellsbehandling
som er svært urettferdig, og som ikke bør få lov til å fort­
sette. For det andre blir landbruket som næring skadeli­
dende. Det kan ikke dokumenteres at stivbente regulerin­
ger har noen som helst positiv virkning når det gjelder
bosetting i distriktene eller utvikling i landbruket.
Etter at delingsforbudet i jordloven ble innført, har
mange bygder opplevd fraflytting, og stadig færre har i dag
sine inntekter fra landbruket. Til grunn for en regel om
delingsforbud ligger en forutsetning om at det er samfun­
net som er nærmest til å ta stilling til hva som er den sam­
funnsmessig mest tjenlige bruken av en eiendom. Dette er
en premiss Høyre ikke er enig i. Vi vil igjen framheve at
40 pst. av jordbruksarealet i dag er leid og drives av en
annen bonde enn den som eier arealet.
I dag går struktureringen av jordbruket med større
driftsenheter og færre bønder sin naturlige gang, mens
eiendomsstrukturen opprettholdes. Det er en utvikling som
Høyre misliker sterkt, da det fører våre aktive bønder inn
i en tilværelse som leilendinger.
Høyre har gang på gang vist til at norsk landbruk tren­
ger armslag og bolyst framfor detaljregulering og oversty­
ring. Vi mener at odelsretten medfører betydelig usikker­
het for både kjøper og selger av landbrukseiendommer,
og har derfor gjentatte ganger fremmet forslag i Stor­
tinget om endringer i odelsloven, at det må foretas en
gjennomgang av odelsrettens betydning for omsetning av
landbrukseiendommer.
Jeg har med glede merket meg at landbruks­ og mat­
ministeren et stykke på vei har lyttet til Høyre og hevet
grensen til det dobbelte for når det kreves prisvurdering
ved salg av landbrukseiendom, og at maksimal boligver­
di tredobles. Jeg registrerer også at statsråd Brekk i den
anledning uttalte følgende:
«Endringene bidrar til at vi får et enklere regelverk
for prisvurdering. Jeg vet også at mange nordmenn har
en drøm om å få kjøpe seg et bruk. Håpet er at disse
endringene skal gjøre det mulig å øke omsetningen
av landbrukseiendommer slik at flere kan få realisert
denne drømmen.»
Dette er et viktig, men svært lite steg i riktig retning,
for ser vi på Landbruks­ og matdepartementets egen argu­
mentasjon, og tar den på alvor, burde de oppheve hele pris­
kontrollen, som demper omsetningen slik at stadig flere
landbrukseiendommer blir stående tomme og til forfall, til
tross for at unge mennesker med stor interesse for å drive
landbruk ikke får en slik mulighet grunnet dagens rigide
lovverk.
Det er sterkt beklagelig at statsråden ikke ser behovet
for å gjøre ytterligere forenklinger slik at bonden får større
rettigheter over egen eiendom. Jeg må nesten spørre meg
om det virkelig er i tråd med Senterpartiets sjel. Jeg vil i
den anledning komme med et sitat fra Nationen 2. oktober
2008, der Ola Borten Moe sa følgende:
«Jeg kunne fokusert på det byråkratiet som må hol­
des i ånde på skattebetalernes penger for å forvalte
dette, men nøyer meg igrunnen med å konstatere at
dette etter mitt skjønn er skadelig for næringa og et
grovt overgrep mot enkeltmenneskets eiendomsrett.»
Jeg registrerer at Senterpartiet har gitt Høyre rett et
stykke på vei, og har derfor et håp om at Regjeringen
vil legge bort gamle, stivbente absolutter, til landbrukets
beste.
Alf Egil Holmelid (SV) [19:15:29]: Det er positivt at
representanten Trældal gir oss eit nytt høve til å diskutere
norsk landbrukspolitikk. Landbruket er ei viktig næring og
eit sentralt element i arbeidet for å sikre levande bygder
her i landet.
I ei verd der mange svelt, har vi plikt til å ta vare på
evna til å produsere mat. Vi må ta vare på den dyrka jorda
som tidlegare generasjonar har dyrka opp og halde i hevd.
Eit aktivt landbruk er også grunnsteinen i eit konkret ar­
beid for å ta vare på levande bygder og leggje grunnlag
for andre næringar i distrikta.
Det dyrka arealet utgjer ein liten prosentdel av landet
vårt. Derfor er det viktig for samfunnet at det blir halde i
hevd for å sikre matvareproduksjonen og bidra til verdi­
skaping og levande bygder. For å oppnå dette får næringa
støtte over statsbudsjettet. Denne samarbeidsmodellen er
viktig for landbruket og for busetjinga i distrikta.
For ei tid sidan var eg på møte med leiaren i Bonde­
laget i mitt heimfylke. Ho fekk eit spørsmål om det ikkje
var problem med alle reguleringane i landbruket. Svaret ho
gav, trur eg mange av oss kan leggje seg på hjartet. Ho sa:
«Kvar enkelt av oss kan av og til irritere oss over
enkelte reglar. Men vi som lever av landbruket, veit at
vi må ha reglar for å sikre næringa -- og livsgrunnlaget
til kvar enkelt av oss på lang sikt.»
Representanten Bredvold er oppteken av at vi skal ha
færrast mogleg reguleringar i landbruket. Eg er redd for at
det lett kan bli færrast mogleg bønder i landbruket. Norsk
landbruk vil ikkje overleve med Framstegspartiets mark­
nadsliberalistiske landbrukspolitikk. Derfor er det viktig
å vidareføre samarbeidet mellom bøndene og staten. Og
eit samarbeid inneber både plikter og fordelar. Det er det
som skaper eit livskraftig landbruk og levande bygder.
Irene Lange Nordahl (Sp) [19:17:48]: Jeg vil takke
representanten Trældal for interpellasjonen og mulighe­
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2957
2010

ten til å diskutere viktige premisser for landbruket. Jeg vil
også takke statsråden for det svaret han ga.
Representanten Trældal viser i sin interpellasjon Frem­
skrittspartiets politikk i praksis, og det betyr mindre forut­
sigbarhet for landbruket. Det Fremskrittspartiet ikke liker
å snakke om, er rettighetene som medfølger pliktene. I
Senterpartiet mener vi at ved å innfri pliktene dine, så har
du også rett til å kreve rettighetene dine. Det viktigste her
er rett til å få levert det du produserer. Hvordan Frem­
skrittspartiet har tenkt å løse dette i sin omstillingspolitikk,
snakker de ingenting om.
I Senterpartiet mener vi at den som eier jord, også har
en klar forpliktelse til å utnytte arealene til jordbrukspro­
duksjon. Jord må holdes i hevd, dyrkes og høstes. Gode
avlinger krever også større investeringer, som f.eks. grøf­
ting. Er det da så urimelig at en som leier jord av en annen,
kan få et mer langsiktig og stabilt ressursgrunnlag å basere
investeringene sine på?
Norsk jordbruk er -- og vil bli -- et småskala landbruk
i europeisk målestokk. Store deler av landet har en topo­
grafi som ikke gjør det mulig med stordrift. For å opp­
rettholde driften på disse arealene er det avgjørende med
differensierte virkemidler som sikrer lønnsomhet også på
mindre driftsenheter.
Landbruket har en avgjørende rolle for å sikre boset­
ting og verdiskaping i hele landet. Samtidig er utnyttelse
av hele landet en forutsetning for at landbruket skal kunne
oppfylle produksjonsmål på en miljøvennlig måte. Land­
bruk er en viktig lokaliseringsfaktor for et bredt spekter
av ulike næringsvirksomheter.
Trældal framstiller problemet som at matprodusentene
fratas makt. Representanten Trældal kunne trenge et kurs
i planteproduksjon. Jord som ikke er i bruk, produserer
ikke mat. Derfor er det nødvendig å ta noen grep for å sikre
matproduksjon på areal som står i fare for å brakklegges.
Norge som egen nasjon må ha som mål å være mest mulig
selvforsynt med mat, og i dag importerer vi om lag halv­
parten av den maten vi forbruker, som Arne L. Haugen
var inne på.
Egen matproduksjon i Norge må økes, og da må vi
ta i bruk alt av tilgjengelig jordbruksareal. Det var der­
for viktig med endringer på dette området, for å sikre de
som ønsker å drive jordbruk, en forutsigbar framtid og gi
grunnlag for et tryggere leieforhold. Dette er særlig vik­
tig i områder av landet der det er mye jord som ikke er i
bruk. I Senterpartiet er vi også opptatt av å ha et system
som er administrativt håndterbart.
Sett i sammenheng med resten av endringene som er
gjort i andre deler av regleverket for landbrukseiendom­
mer, mener vi at eiendomsretten fortsatt står sterkt i norsk
landbruk.
Det er videre slik at økonomien i landbruket er av ve­
sentlig betydning for å holde jorda i hevd, og Senterpar­
tiet mener det derfor er viktig å styrke de grasbaserte
produksjonene.
Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:21:06]: Nedbyg­
ging av matjord er et stort problem. Dette er uheldig
både av hensyn til norsk landbruk, miljø og internasjonal
matkrise. Kristelig Folkeparti vil derfor støtte tiltak som
begrenser omdisponering av jordressursene våre.
Ved endring av jordloven i 2009 ble det innført varig
driveplikt for alle eiere av jordbruksarealer. Hensikten med
innstrammingen var å sikre jordbruksarealer til matpro­
duksjon, og det trenger vi. Befolkningen på jorden vil øke
til 9 milliarder i 2050, noe som øker behovet for jordbruks­
arealer med 50 pst. Dette må også vi i Norge også ta inn
over oss. Derfor er det viktig at dyrket mark opprettholdes
og drives på en forsvarlig måte.
Interpellanten fra Fremskrittspartiet påstår at eien­
domsretten i landbruket har en svak stilling og spør om Re­
gjeringen vil myke opp i det byråkratiske regelverket for
landbrukseiendommer. Kristelig Folkeparti er ikke enig i
Fremskrittspartiets påstand, og mener at dette må ses i lys
av et helt sentralt mål i norsk landbrukspolitikk, nemlig at
det skal bo folk rundt om på gårdene i hele landet, og at
jorda skal dyrkes.
Kristelig Folkeparti er bekymret over fraflyttingen fra
gårdsbruk. Det er riktignok stor variasjon mellom de ulike
landsdelene. Relativt mange er bosatt på gårder i sentrale
jordbrukskommuner i Mjøsområdet, rundt Oslofjorden, på
Jæren og i Trøndelag, mens det er mange landbrukseien­
dommer uten fast bosetting i Nord­Norge og i mindre
sentrale jordbrukskommuner.
Bo­ og driveplikt hindrer at det åpner seg et marked
for at landbrukseiendommer blir store fritidseiendommer
for kapitalsterke investorer som bare blir boende i kortere
perioder, i ferier o.l. Det er ikke dette Kristelig Folkepar­
ti oppfatter som en framtidsrettet landbrukspolitikk med
levende bygder.
En undersøkelse fra 2008 slår fast at boplikt gir mer
stabil bosetting. Ni av ti søker aldri om fritak fra boplik­
ten, og blant disse er det over 90 pst. sjanse for at de bor
på gården i over 40 år etter innflytting. Har gårdbrukeren
søkt om fritak, er sjansen mye større for at gården blir fra­
flyttet etter at fritaksperioden er over. Dette kan tyde på
at boplikten gjør at bøndene tenker nøye gjennom situa­
sjonen før de overtar og tar et langsiktig valg. Som fors­
keren bak rapporten sier: De kunne gitt blaffen og flyttet
etter den pålagte perioden, men det gjør de ikke.
Kristelig Folkeparti mener at lovbestemt bo­ og drive­
plikt er et viktig virkemiddel i distrikts­ og landbrukspoli­
tikken. Landbrukseiendommene utgjør selve ryggraden i
mange bygdesamfunn og er utgangspunktet for lokal ver­
diskaping og vekst. Landbrukseiendommer som er driv­
verdige, bør prissettes nettopp ut fra at de er drivverdige,
og de bør være i aktiv drift. Det er ikke tvil om at boplik­
ten faktisk virker prisdempende. Hadde ikke det vært til­
fellet, hadde det vel heller ikke vært så mye politisk støy
om denne saken.
Samtidig er det uheldig at praksis varierer fra kommu­
ne til kommune. Skal bopliktordningen ha en framtid -- og
det bør den -- må ordningen praktiseres rimelig likt, og
den må praktiseres med fornuft. Her har landbruksminis­
teren en utfordring ved å sørge for at boplikten bidrar til
å opprettholde bosettingen rundt om i hele landet.
Et annet viktig tiltak for å sikre bosetting på gårdene
i distriktene er å føre en politikk som gir bøndene gode
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2958 2010

og forutsigbare rammevilkår. I disse spørsmålene stiller
Kristelig Folkeparti seg bak bøndene. Fremskrittspartiet
står for en politikk som vil rasere norsk landbruk slik vi
kjenner det i dag.
Regjeringspartiene har på sin side hatt Kristelig Folke­
partis støtte i det som stort sett har vært en videreføring av
den landbrukspolitikken som ble ført under Bondevik II­
regjeringen. Samtidig har Regjeringen nå en jobb å gjøre
med å innfri de forventningene som den skapte under valg­
kampen i 2009, og gjennomføre regjeringserklæringen.
Her er inntektsutviklingen til bøndene helt sentral.
Fjerning av boplikt eller andre tiltak som vil gjøre
landbruksvirksomhet og bosetting mer usikker, er det
siste norske bygder trenger akkurat nå. Kristelig Folke­
parti vil gjøre sitt for at landbruket får så gode og forut­
sigbare vilkår som mulig, og for at landbrukspolitikken er
mest mulig i tråd med de signalene vi får fra landbrukets
organisasjoner og fra folk på bygdene.
Ingrid Heggø (A) [19:26:09]: Denne interpellasjons­
debatten viser til fulle skilnaden mellom på den eine sida
oss raud­grøne, som snakkar varmt om fellesskapsverdi­
ane og om ansvaret som dei som eig landbrukseigedom­
mane, har når det gjeld matvareproduksjon og det å halda
jorda i hevd, og på den andre sida Framstegspartiet med
sitt rop om å sleppa bonden fri.
Eg har hatt mange møte og besøkt mange gardsbruk
både før og etter at eg kom i næringskomiteen, og eg har
enno til gode å møta ein bonde som føler at han er i ei
tvangstrøye, og som meiner at det å ha jord, ikkje skal
medføra både plikter og rettar.
Så til dei påståtte innstrammingane. Vi kan ta to eksem­
pel. Det at priskontroll skal unnlatast dersom kjøpesum­
men for bebygd landbrukseigedom er under 1,5 mill. kr,
er ei dobling i forhold til før. Vedteken lovendring slik at
færre eigedommar er omfatta av konsesjonsplikt, buplikt
og odelsrett, er eit anna døme. Ja, er dette innstrammingar
eller oppmjuking?
Det må spørjast om interpellanten har som mål å halda
oppe jordbruksproduksjonen i heile landet, og om vi i
Noreg skal vera med og ta vårt ansvar globalt for dei pro­
blema verda står overfor knytte til klima og matvaresik­
kerheit. Eller skal alt styrast av marknaden åleine?
Etter mitt syn er matvaresikkerheit og framtidas matva­
reproduksjon heilt nødvendige og avgjerande omsyn som
vi må ta med oss når vi tek omsyn til korleis eigedoms­
ressursane i landet vert nytta.
Kva vil så skje i Noreg med jordbrukseigedommane
dersom vi tek vekk driveplikta, som vert framstilt som ei
form for tvangstrøye? Dette handlar faktisk om korleis vi
vil at Noreg skal sjå ut i framtida.
Eg støttar fullt ut landbruksministeren sine betraktnin­
gar i svarinnlegget til interpellanten. Eg vil nok ein gong
påpeika at denne debatten til fulle viser skilnaden mellom
Framstegspartiet -- åleine på den eine sida med sine lett­
vinne løysingar, der det er einsindig fokusering på grun­
neigar sin rett -- og Regjeringa si heilskapstilnærming til
beste for fellesskapen.
Framstegspartiet vil erstatta fellesskapen og storsam­
funnet sine verdiar med individets rett til sjølv einsidig å
bestemma berre ut frå kva som gjev best gevinst for den
enkelte.
Arbeidarpartiet har som mål at det skal drivast land­
bruk, og at folk skal bu i heile landet vårt. Konsekvensa­
ne av det er bl.a. at dersom garden er av ein viss storleik,
kan vi ikkje setja oss i den situasjonen at garden går til
fritidseigedom og vert lagd brakk, når nokon vil overta og
driva garden.
Skal vi ha levande bygder, matproduksjon, aktive
gardsbruk og kulturlandskapspleie, må vi ha dyr på beite.
Berre slik kan vi òg i framtida ha opne landskap utan at det
gror igjen med skog. Det er opne landskap med levande
bygder turistane kjem til Noreg og vil sjå og oppleva.
Vi må ha stabile og aktive næringsutøvarar i landbruket,
og då må det vera inntektsmoglegheiter og sosiale forhold
som mogleggjer både heiltids­ og deltidsstillingar i land­
bruket. Då er eg samd i at både buplikt og priskontroll er
gode verkemiddel som vi må byggja vidare på.
Eit døme: Dersom dei unge som skal overta, skal kon­
kurrera på pris med eigarar som berre skal bruka eige­
dommen til fritidsformål, vert det ikkje mange att som har
økonomiske musklar til å kunna fortsetja med gardsdrift.
Og kva med pressområda, der svært mange landbrukseige­
domar vil ha ein alternativ verdi i marknaden langt utover
det som er avkastninga på garden?
Framstegspartiet vil hjelpa bøndene via to grep. Det
første, ifølge representanten Bredvold, er å fremja nye in­
terpellasjonar. Det andre grepet, som ein ikkje har snakka
fullt så høgt om, er å ta 7,5 milliardar kr frå overføringa
til bøndene.
Til alle dei som vil ha busetnad over heile landet og le­
vande bygder der turismen kan blomstra, vil eg seia: Bruk
sunt bondevett, og då vert Framstegspartiet sin feilslåtte
landbrukspolitikk fort avslørt. I tillegg veit vi at jordas be­
folkning vil auka i framtida, og då vil det vera heilt feil
medisin å føra ein politikk som fører til at matjorda vert
lagd brakk.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:31:05]: Norsk og Sen­
terpartiets eiendomsrettstradisjon for landbruksarealer
bygger på eiendomsrett og eiendomsplikt. Eier har et for­
valteransvar, og, som flere har vært inne på, det er en fel­
les holdning hos de rød­grønne som blir stadig mer inter­
nasjonalt moderne. Det er den som må legges til grunn.
Det er et forvalteransvar som er lovfestet. Det gjelder
for landbruket, og saken i dag gjelder eiendomsretten og
eiendomspliktene for jordbruk, altså bruk av jord.
Driveplikten, i § 8 i jordloven, tydeliggjør eierens for­
valteransvar og erstatter konsesjons­ og odelslovens tid­
ligere drivepliktbestemmelser. I Landbruksdepartemen­
tets rundskriv, M­3/2009, Driveplikten etter jordloven, av
26. juni 2009 heter det, under punkt 2, formålet med
driveplikten -- behovet for endringer:
«De nye bestemmelsene innebærer at driveplikten
er en personlig og varig plikt som ikke er knyttet opp
mot ervervet av en eiendom.»
I jordlovens § 8, driveplikt, heter det:
«Jordbruksareal skal drivast. Ny eigar må innan eitt
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2959
2010

år ta stilling til om han eller ho vil drive eigedomen
sjølv eller leige bort jordbruksarealet etter føresegnene
i andre ledd.»
Videre i § 8 følger ledd med krav om at driveplikt ved
bortleie krever ti års skriftlig leieavtale.
Jordloven og jordleie er svært omfattende. Jordleien
omfatter flere millioner dekar. I dag eksisterer det mange
titusen privatrettslige avtaler mellom den som leier jord
og den som eier jord. Avtalen er muntlig eller skriftlig.
Det er viktig å få større forutsigbarhet, ikke minst for den
som leier, altså den som er gårdbruker. Utfordringen er da
å kombinere større forutsigbarhet med det som er admi­
nistrativt mulig å gjennomføre -- og da er vi ved dagens
interpellasjon.
Jeg vil be statsråden vurdere på nytt om kravet til ti års
skriftlig leieavtale skal gjelde nye eiere etter 1. juli 2009,
eller alle eiere. Jeg vil tilrå at kravet til ti års skriftlig av­
tale skal gjelde nye eiere, altså gradvis bedre forholdene.
I tillegg til dette bør myndighetene bruke drivepliktskra­
vet overfor de eiere som ikke sjøl eller ved jordleie sikrer
at jorda blir brukt, altså jordeiernes jord blir vanhevda. I
de tilfeller bør krav til ti års skriftlig jordleieavtale mel­
lom jordeier og jordbruker vurderes som et naturlig krav.
Dette er spesielt viktig i Nord­Norge. Det er der utford­
ringene er størst. Det er der de største arealene ikke blir
brukt. Vi skal være klar over at uansett lovregulering er
det økonomien i næringa, som flere har vært inne på, som
avgjør om arealene blir brukt. Siden de arealene som er
ute av bruk, først og fremst er grasarealer, er det dermed
økonomien i bruk av gras i husdyrproduksjonen som må
forbedres, der man altså kombinerer økonomi og lovverk.
Ved en revurdering av rundskrivet, basert på de to end­
ringene som jeg nå har skissert, vil en bedre kunne kom­
binere forutsigbarheten for dem som bruker jorda, og det
som administrativt er mulig å gjennomføre. Det viktigste
ved en slik vurdering og endring er at det har brei støt­
te i næringa. Det er i tråd med det som oppfattes som en
rimelig endring av regelverket, slik at vi kommer i en ny
og bedre posisjon. Altså: Det som har skapt grunnlaget
for denne interpellasjonen, er at endringa i jordloven har
blitt forstått og tolket slik at den ikke bare skal gjelde nye
eiere, men også eksisterende eiere. Dermed vil forskriften
omfatte titusenvis av kontrakter, muntlige og skriftlige, og
det innebærer en situasjon som flere synes er urimelig. En
må starte et sted -- og starte med det viktigste først. Det
er en tilråding fra min side.
Gunnar Gundersen (H) [19:36:10]: Jeg vil takke in­
terpellanten. Det er godt at det er noen som ikke har gitt
opp å snakke imot forutinntatte meninger -- uten noen
som helst rot i virkeligheten. Det er godt vi får noen
landbruksdebatter innimellom.
Men jeg må si at jeg er ganske sjokkert over debatten.
Man må minne forsamlingen om at landbruket faktisk be­
står av to forskjellige næringer. Det er jordbruk, og det
er skogbruk. Jordbruk er en subsidiert næring, det vet vi
alle. Skogbruk er en eksportrettet næring, det er en lønn­
som næring, den får knapt nok en krone over statsbudsjet­
tet -- og den skal ikke ha noe heller. Men man må innse at
man kan ikke skjære disse to næringene over samme kam.
Jeg hørte bl.a. representanten Holmelid snakke om at re­
striksjonene i landbruket forsvares ved at man får overfø­
ringer over statsbudsjettet. Man skal sikre livsgrunnlaget
for alle. Og representanten Nordahl snakket om at areale­
nes beskaffenhet er slik at stordriftsfordelene ikke kan bru­
kes i Norge. Det er rene, skjære meningsløsheter i forhold
til skogbruk. Næringskomiteen på Stortinget bør i hvert
fall være klar over at jord og skog er to vidt forskjellige
næringer.
Og så litt til selve utfordringen. Fraflytting er en stor
utfordring for Distrikts­Norge, også for landbruket. Men
selve hovedutfordringen i den problematikken er jo pro­
duktivitetsvekst. Jeg tror at selv de rød­grønne er enige i
at landets areal er rimelig konstant. Vårt landbruksareal er
også rimelig konstant. Det øker litte grann, for bonden er
flink han. Når produktivitetsveksten er meget stor, og er
konstant over tid, og når gården da skal holdes konstant i
størrelse, så finnes det ikke veldig mange andre måter å
ta ut den produktivitetsveksten på enn at gården kan sys­
selsette færre timer i året. Når gården sysselsetter færre
timer i året, blir det etter hvert meningsløst bare å være på
gården. Så enten leier du da jord, eller så tar du deg jobb
ute. Det tredje alternativet er at alle sulter i hjel, og det er
det vi ser i dag. Så det må jo gå an å begynne å ta inn over
seg noen realiteter i debatten.
Og så litt tilbake til skog, for skog får ikke de samme
gjenytelsene over statsbudsjettet. Man får ingenting igjen
fra samfunnet for å bli pålagt de samme restriksjonene som
et sterkt subsidiert jordbruk, og det er det snart på tide at vi
tar en debatt om. Jeg har tatt den debatten med landbruks­
ministeren før, og jeg kan tenke meg å spørre her i dag
også. Er det ikke snart grunnlag for å begynne å ta inn over
seg at skog faktisk ikke har de samme overføringene som
jordbruket, at skog har mange muligheter, at skog er helt
avhengig av å få en endring i eiendomsstrukturen i landet
for å kunne utnytte sitt potensial, og at skog er ganske vik­
tig for Distrikts­Norge, og det går ikke an å låse den fast
i det regimet vi har i dag. Det vil jeg spørre landbruksmi­
nisteren om: Hva er det som rettferdiggjør at skog skal un­
derlegges akkurat de samme restriksjonene som jordbruk?
Torgeir Trældal (FrP) [19:39:59]: Bare noen enkle
kommentarer til innleggene: Først vil jeg takke begge de
her dyktige representantene fra Høyre for gode innlegg
med god substans. Det er godt å høre at det er litt ymse
-- med god substans.
Så et svar til Nordahl fra Senterpartiet og Holmelid i
SV og Rigmor Andersen Eide i Kristelig Folkeparti, som
er veldig opptatt av at det ikke ville være noe landbruk
igjen hvis Fremskrittspartiets politikk ble ført. Om så skul­
le være -- når vi vet at vi er det eneste landet av alle OECD­
land i Europa som driver landbruk på denne måten -- så
ville det jo ikke være en eneste gård, en eneste ku, igjen i
hele Europa hvis deres politikk eller deres meninger skulle
slå igjennom der.
Så til Lundteigen: Jeg synes Lundteigen hadde et meget
godt innlegg med god substans. Jeg registrerer også at han
er delvis enig med meg, og helt på kant med sin egen
Em. 27. april -- Interpellasjon fra repr. Trældal om å myke opp i det byråkratiske
regelverket for landbrukseiendommer
2960 2010

statsråd, så det er veldig godt at det finnes substans i
Senterpartiet også.
Så litt til Haugen: Jeg registrerer at Haugen også er
på kollisjonskurs med en av sine egne partirepresentanter,
Martin Kolberg, som uttalte på mandag at det var noe feil
med landbrukspolitikken. Da burde man kanskje gå inn i
partirommene og diskutere hvem som har rett og ikke rett.
Haugen er opptatt av at det ligger muligheter til -- som han
sier -- «lokale tilpasninger» og «lokalt handlingsrom». Når
man prater om lokale handlingsrom og tilpasninger, så vil
jeg sitere på nytt det som jordbrukssjefen på Jæren sier i
Nationen 3. februar:
«Endringene i jordloven er overflødige og vil gi et
veldig arbeidskrevende og byråkratisk kontrollregime
(...).
Det har vi ikke kapasitet til (...).
10 år er ikke en fornuftig leietid. Folk vil trolig kreve
mer for jorda om de må leie ut så lenge (...).
Og jeg vil se den kommune som går inn og leier ut
jorda mot eierens vilje.
Grønnsakprodusentene, som er avhengig av jord­
skifte, vil også slite med 10­årskontrakter (...).
Og om noen vil leie et innmarksbeite, blir han jo
driver, og må leie arealet i 10 år. Dette vil ikke fungere
i praksis.»
Han sier: Dette vil ikke fungere i praksis. Man burde
kanskje prate litt med dem som har fagkompetanse, og
komme litt ut av de tykke rommene på Stortinget. Det kan
hjelpe av og til.
Så til statsråd Brekk. Jeg har én kommentar til ham. Vi
har altså 400 000 personer som ønsker å overta et gårds­
bruk, og vi har 4 500 som har sluttet. Vi må begynne å
rydde opp i det rigide regelverket, så klarer man kanskje
å få gårdsbrukene opp å gå igjen. Så jeg vil påstå at dette
er ei utleiebombe, som ligger begravd i jordloven.
Statsråd Lars Peder Brekk [19:43:18]: Jeg vil si
tusen takk for en god og interessant debatt. Som jeg har
understreket tidligere, så er driveplikten, slik jeg ser det,
en nødvendighet sett i forhold til de utfordringene ver­
den står overfor. Driveplikten kan heller ikke anses å være
unødvendig innskrenkende i forhold til den private eien­
domsretten. For som flere av talerne her i dag har under­
streket, så er landbruksarealene en begrenset ressurs både
i Norge og i resten av verden, og derfor må det å eie land­
bruksarealer også innebære visse plikter. Tatt i betraktning
de ordningene vi har når det gjelder overføringer til land­
bruket i Norge, er det ikke urimelig å pålegge eierne en
slik driveplikt som Regjeringen nå har gjort. Og med de
oppmykningene som samtidig er gjort i andre deler av re­
gelverket for landbrukseiendommer, er det totalt sett ingen
vesentlig innskrenking av eiendomsretten som har skjedd.
Jeg har også understreket at vi nå gjennomgår rund­
skrivet om driveplikt, retningslinjer for kommunal prakti­
sering bl.a. ved vekstskifte. Det er klart at vi har et ønske
og et mål om å lette den kommunale behandling som lig­
ger i det regelverket vi har. Det har vi også gjennomført i
forbindelse med prisregulering, og det skal vi også se på
i forhold til regelverket for driveplikt.
Slik som også representanten Per Olaf Lundteigen un­
derstreket i sitt innlegg, kan det være en mulighet -- som
vi skal se på -- å vurdere å endre regelverket slik at det nå
gjelder nye eiere fra 1. juli 2009, og at en eventuelt også
skal se på om -- dersom driveplikten ikke oppfylles -- det
da skal innføres et regelverk for eldre eiere, for gamle av­
taler, der det stilles krav om ti års leie. Det ser vi på i
forbindelse med denne gjennomgangen.
Jeg er også opptatt av det som representanten Lundtei­
gen understreket, at det er viktig å starte med det viktigste
først.
Så vil jeg bare understreke litt dette med delingsforbu­
det, som Røbekk Nørve tar opp. Hun sier at delingsforbu­
det hindrer gjennomføring av salg av tilleggsjord og fører
til en øking av leiejordsandelen. For meg er det viktig å
peke på at landbrukseiendommenes verdi ligger i utnyt­
telsesmulighetene til næring. I alminnelighet sikres verdi­
skaping og levende bygder best ved en samlet utnytting
av eiendommen, og jeg mener at delingsforbudet i jord­
loven er en viktig forutsetning for å få til dette. Bestem­
melsen hindrer fradeling av areal og andre ressurser som
er viktig for å opprettholde driften av bruket. Slik loven
er utformet, kan det etter søknad og etter en konkret vur­
dering gis delingssamtykke. Dette er en fleksibel løsning
som sikrer at delingssamtykke kan gis når samfunnshen­
syn, som f.eks. bosetting eller hensynet til gode drifts­
løsninger i jordbruket, foreligger. Den statistikken vi har,
viser også at delingsforbudet ble praktisert på en slik flek­
sibel måte. Som et eksempel ble i 2008 rundt 90 pst. av
alle delingssøknader innvilget.
Presidenten: Dermed er sak nr. 4 ferdigbehandlet.
S a k n r . 5 [19:46:32]
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jan­
Henrik Fredriksen, Harald T. Nesvik og Bård Hoksrud om
fjerning av flyplassavgifter i forbindelse med vulkan­
utbruddet på Island (Dokument 8:119 S (2009--2010))
Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at
dette er et forslag som behandles i henhold til § 28 c i for­
retningsordenen. Siden det ikke har vært komitébehand­
ling av saken, vil presidenten foreslå at taletiden begrenses
til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert
parti og inntil 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til
replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.
Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Siden det ikke er saksordfører i denne saken, vil pre­
sidenten foreslå at rekkefølgen på talerne følger partienes
størrelse i Stortinget.
-- Det anses også vedtatt.
Em. 27. april -- Representantforslag fra repr. Fredriksen, Nesvik og Hoksrud om fjerning av flyplassavgifter
i forbindelse med vulkanutbruddet på Island
2961
2010

Anne Marit Bjørnflaten (A) [19:48:17]: Konsekven­
sene av utbruddet av vulkanen under Eyjafjalljökull på Is­
land er langt mer omfattende enn det en kan få inntrykk av
i forslaget fra de tre fremskrittspartirepresentantene. Vul­
kanaske har stoppet flytrafikken, og det rammer selvsagt
flyselskapene. Men konsekvensene er store langt ut over
dette, og rammer store deler av reiselivet og næringslivet.
Det er imidlertid liten grunn til å trekke representantenes
engasjement for flyselskapene i tvil. Men når jeg leser be­
grunnelsen for forslaget, finner jeg en sammenblanding
av en rekke gamle -- og etter min mening dårlige -- for­
slag fra Fremskrittspartiet og en repetering av den samme
gamle leksa om å kutte skatter og avgifter. Det skinner ty­
delig gjennom at dette er mer fremskrittsparti­ideologi enn
omsorg for flyselskapene. Representantene angriper til og
med småflyplassene og den solidariske ordningen med at
de store flyplassene finansierer de små, i et forslag om
midlertidig fritak for landingsavgifter.
Jeg er engasjert i konsekvensene av vulkanutbruddet
og askeskyen, men vil se det i et langt videre perspektiv
enn det som ligger i dette hastige forslaget. De første da­
gene var hotellene fulle av askefaste flypassasjerer. Nå er
hotellene tomme fordi folk ikke tør å reise -- enten fordi
de er usikre på om de kommer hjem igjen, eller fordi de
er blitt usikre på tryggheten i lufta. Hvor lang tid vil det ta
før aktiviteten er oppe på gammelt nivå? Hva slags ring­
virkninger har dette? Er aktiviteten i næringslivet generelt
påvirket av dette og i hvor stor grad? Et annet viktig spørs­
mål: Hva har inntektstapet til Avinor vært, og hva ville de
ha tapt dersom dette forslaget hadde blitt vedtatt? Det er
mange spørsmål, og forslaget gir ikke svaret -- i beste fall
bare på en bitte liten del av spørsmålet.
Flybransjen er en global bransje og det er viktig at vi
ser på hvordan EU håndterer situasjonen. Det er ikke nok
å se til Sverige, som har en flybransje og en flytrafikk
som skiller seg vesentlig fra Norge. Vi må altså vurde­
re situasjonen grundigere og bredere enn det forslagsstil­
lerne vil, og dette kan jeg forsikre om at både Arbei­
derpartiet og Regjeringen vil gjøre. På denne bakgrunn
kan ikke Arbeiderpartiet støtte representantforslaget fra
Fremskrittspartiet.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [19:51:01]: Hva gjel­
der bruken av småflyplasser, kan jeg trøste representanten
Bjørnflaten med at Fremskrittspartiet i langt større grad
enn dagens regjering ønsker mer statlig kjøp av tjenester
fra våre flyplasser som ikke går med overskudd.
Flyforbudet over store deler av Europa har fått dra­
matiske konsekvenser for flytrafikken, og har satt både
reisende og flyselskapene i en svært vanskelig situasjon.
Som vi alle vet, var deler av flybransjen allerede i en
økonomisk utsatt situasjon etter finanskrisen. Det er hel­
ler ikke slik at det kun er flyselskapene dette får betyd­
ning for, også reiselivsnæringer og andre næringer er blitt
påført økonomiske skader. En svekket økonomisk situa­
sjon for flyselskapene vil ikke bare ramme selskapene,
men vil også få stor betydning for driften av Avinor og
driften av 46 andre lufthavner. Dette vil fort kunne gå ut
over dagens kryssfinansieringsmodell, og i tillegg har vi
også driften av Rygge, Torp og Stord, som står på ut­
siden av Avinorsystemet. Vulkanutbruddet på Island har
vist at Norge er sårbart overfor slike naturhendelser, og
at norsk og skandinavisk beredskap for målinger av aske
og partikler ikke er tilstrekkelig til å fange opp nasjonale
beredskapsbehov.
Det forslaget Fremskrittspartiet her legger fram, fore­
slår å fjerne landingsavgiften for flyselskapene og kom­
pensere det økonomiske tapet i perioden det har vært fly­
forbud, gjennom å frita flyselskapene for flyplassavgifter
i en periode. Dette må gjelde for alle fly som flyr i Norge.
SAS, Norwegian og andre selskaper har tapt i størrelses­
orden rundt eller over 500 mill. kr, og er rammet av for­
hold de selv ikke er herre over eller kan forutse -- helt sær­
egne forhold, hvor Fremskrittspartiet mener Regjeringen
må rydde opp gjennom økonomiske kompensasjoner og
fjerning av flyplassavgifter for å kompensere tapet til sel­
skapene i den perioden luftrommet har vært stengt. Dette
er viktig, og det er ikke minst viktig for distriktene at vi
faktisk gir en hjelpende hånd, slik at vi i framtiden kan
opprettholde eksisterende konkurranse innen flyfart blant
selskapene. For ingen vil vel tilbake til monopolselskaper
og dobbelt så høye billettpriser.
Hva gjør andre land? EU har uttalt at alle medlems­
landene kan gi nødhjelp til flyselskapene. Alle i denne sal
er kjent med terrorangrepet mot USA den 11. september
2001, der 3 000 mennesker ble drept av terrorister. Denne
hendelsen rammet den globale flytrafikken i mange år. Det
som er mindre kjent, er at amerikanske myndigheter valgte
å kompensere flyselskapene for de tre dagene luftrommet
over USA var stengt, med 5 milliarder dollar, eller nær­
mere 30 milliarder kr, noe bl.a. British Airways nøt godt
av.
Flyselskapene har i denne saken blitt rammet av sær­
lige forhold og restriksjoner ingen kunne forutse. Da er
det slik Fremskrittspartiet ser det, naturlig at Norge leg­
ger seg på en linje som Amerika gjorde i 2001, gjennom
å kompensere for tapte inntekter.
Det store paradokset ved den inntrufne situasjonen er
at Norsk Flygerforbund har uttalt at de reisende i Norge
har for gode rettigheter, og viser til alternativer når flye­
ne ikke går. Jeg vet ikke om Norsk Flygerforbund har for­
stått at kundene eller flypassasjerene faktisk er grunnlaget
for de ansatte og eksistensen til fagforeningen. Her har vi
altså et forbund som flere ganger har ropt om at staten må
redde SAS, mens de på den andre siden vil frata passasje­
rene rettigheter. Med respekt å melde er flyselskapene til
for kundene, og ikke motsatt.
Til slutt: Flyselskapene er utrolig viktige for å holde
hjulene i gang i vårt samfunn, både relatert til den daglige
driften av AS Norge, og relatert til de reisendes interesser.
Jeg fremmer herved Fremskrittspartiets forslag.
Presidenten: Representanten Jan­Henrik Fredriksen
har tatt opp det forslaget han refererte til.
Øyvind Halleraker (H) [19:56:01]: Vulkanutbruddet
på Island har fått uheldige konsekvenser for svært mange
samfunnsaktører. Talere før meg har nevnt viktige nærin­
Em. 27. april -- Representantforslag fra repr. Fredriksen, Nesvik og Hoksrud om fjerning av flyplassavgifter
i forbindelse med vulkanutbruddet på Island
2962 2010

ger, som reiselivsnæringen, men også mange andre har
blitt rammet av dette. Vi har diskutert dette forslaget i vår
gruppe og kommet til at det vil være relativt uoversiktlig
på denne måten og uten en bredere saksforberedelse å gi
én spesiell gruppe en støtteordning over statsbudsjettet, så
vi vil ikke støtte det forslaget som her er lagt fram. Skal vi
ta forslagsstillerne på ordet, vil vi i neste omgang også få
et finansieringsbehov overfor Avinor, så det er mange ting
det kunne være grunnlag for å diskutere bredere i denne
saken. Vi skjønner forslagets gode hensikt, men vi syns
det er et altfor dårlig grunnlag å ta en slik beslutning på.
Jeg vil også peke på, og det skyldes selvfølgelig at vi
ikke har hatt tid til å behandle det, den smule motsetning
som ligger i saken om sådan, og det som står i forslaget.
I saken står det at man refererer til et spesifikt flyselskap,
og man sier at man her vil ha fritak for landingsavgifter i
en periode, mens i forslaget står det at det fremmes forslag
om et midlertidig fritak for landingsavgifter ved norske
flyplasser så lenge man har en uavklart situasjon knyttet
til flyrestriksjoner. Det er ikke samme sak. Det er jo slik at
hvis man ønsker å kompensere for bortfallet av en inntekt
ved at man gir fritak for landingsavgifter i ettertid, er det
én sak. Men å gi fritak for landingsavgifter i perioden hvor
ting er uavklart, er noe helt annet. Paradokset i det er jo at
i den perioden betaler man jo heller ikke landingsavgift,
for da lander man ikke. Så den kompensasjonsordningen
man her lanserer, burde vært med i forslaget til vedtak.
Alt i alt syns vi at dette er for upresist og litt for lite
gjennomarbeidet til at vi på stående fot kan støtte dette.
Vi tror også at hvis det er avdekket urimeligheter blant
næringsaktører som følge av vulkanutbruddet, har vi den
forventning at Regjeringen kommer med et opplegg for
det i revidert nasjonalbudsjett, og da vil vi vurdere det når
det skjer.
Bård Vegar Solhjell (SV) [20:00:01]: Det er positivt
at vi har oppmerksemd rundt situasjonen for flyselskap og
for den saks skuld andre næringar som kan ha vorte ramma
i samband med denne oskesituasjonen, som vi kallar det.
Så vil eg berre i parentes nemne at eg kanskje synest sa­
manlikninga med 11. september 2001 ikkje bør vere med
vidare i debatten.
Det er positivt at det er oppmerksemd rundt det, men vi
vil likevel ikkje støtte forslaget. Det er dels fordi vi vurde­
rer det som eit lite gjennomarbeidd og gjennomtenkt for­
slag, dels fordi vi synest det er upresist. Og eg kan ikkje
forstå at det harmoniserer og tek inn over seg dei andre
løysingane, som andre land no ser på i denne situasjonen.
Men det er òg fordi vi ikkje har det fulle biletet av situa­
sjonen enno, og då er det ikkje naturleg å ta endeleg stil­
ling til det no. Vi veit ikkje sikkert om det kjem nye skyer
som vil skape problem for luftfarten. Og sjølv om det no
skulle vere slik at oskeproblema er over, må vi alle fall
føresetje at vi har det fulle kostnadsbiletet både for luft­
fartsnæringa og andre næringar før vi set i verk eventuelle
tiltak.
Eg synest det som er naturleg no, er at ein får det fulle
biletet av situasjonen for luftfartsnæringa, får det vurdert
òg for andre aktuelle næringar, og at både SVog Regjerin­
ga kjem tilbake og ser på det når ein har det fulle biletet,
og vurderer om det er behov for tiltak når ein har den fulle
oversikta.
Janne Sjelmo Nordås (Sp) [20:01:28]: Det er ingen
tvil om at vulkanutbruddet har hatt en rekke negative kon­
sekvenser for det norske samfunn, og det har vel vist til
fulle at vi noen ganger er helt avhengige av naturens luner.
Av det mer kuriøse slaget har vi fått etablert nye ord og
begrep i situasjonen. Jeg har aldri hørt ordet «askefast»
før, men det er nå etablert som begrep.
Askekrisen, hvis vi kan definere det som det, har ført
til en debatt om offentlige støttetiltak i en rekke land.
Både våre skandinaviske naboer og øvrige europeiske na­
boer diskuterer det. Norge er et land som er veldig avhen­
gig av flytrafikk, og Senterpartiet mener at det er viktig at
vi sikrer flytilbudet også i framtiden rundt omkring i det
ganske land.
Askekrisen har som sagt vist at vi får store utfordrin­
ger når flyene står, enten det er for næringslivet eller for
transport av pasienter fra hjemsted til sykehus og tilbake,
og det er viktig at vi får sett konsekvensene for det øvri­
ge næringslivet, som bl.a. reiseliv. Senterpartiet vil følge
ettervirkningene av askekrisen nøye, og er det behov for
å foreslå tiltak, vil vi komme tilbake til det på et senere
tidspunkt.
Jeg synes ikke dette Dokument 8­forslaget tar inn over
seg alle sidene ved de utfordringene vi har sett knyttet til
aske fra vulkanutbruddet på Island. På den bakgrunnen er
Senterpartiets tilråding å avvise forslaget.
Knut Arild Hareide (KrF) [20:03:45]: Til liks med
tidlegare talarar meiner eg at det er veldig greitt å få ein
runde på den situasjonen me har, også i stortingssalen. Det
har vore ein krevjande situasjon for mange som er råka,
og særleg for flybransjen.
Eg er einig i den oppsummeringa som representantane
Bjørnflaten og Halleraker har gitt av situasjonen. Ja, det er
ein krevjande situasjon som må følgjast nøye. Eg har òg
lagt merke til at Regjeringa har hatt ein tett dialog med EU.
Nettopp med denne typen problemstillingar må det vere eit
samsvar mellom det Noreg gjer, og det andre europeiske
land gjer. Det er fordi dette er ein konkurransesituasjon.
Me har òg eit statsstøtteregelverk som me må sjå det i høve
til. Eg er einig med representanten Sjelmo Nordås, som
peiker på den særlege utfordringa Noreg har fordi me er
eit land som er avhengig av å ha ein god flytransport.
Den svenske regjeringa har teke grep, og eg reknar med
at den norske regjeringa vurderer den typen grep. Eg kjen­
ner ikkje i detalj dei grepa som den svenske regjeringa har
teke, men dei har vore knytte til likviditet.
Når representanten Bjørnflaten seier at Arbeidarpartiet
og Regjeringa vil vurdere situasjonen nøye og følgje han,
tolkar eg det som at Regjeringa vil følgje denne situasjo­
nen nøye og eventuelt komme tilbake til Stortinget dersom
dei ser det nødvendig. Kristeleg Folkeparti kjem ikkje til
å støtte dette forslaget, men eg håper at statsråden kan be­
krefte at dette er noko som Regjeringa vil følgje nøye, og
eventuelt, dersom ein meiner det er nødvendig, komme til
Em. 27. april -- Representantforslag fra repr. Fredriksen, Nesvik og Hoksrud om fjerning av flyplassavgifter
i forbindelse med vulkanutbruddet på Island
2963
2010

Stortinget med tiltak. Da vil sjølvsagt Kristeleg Folkeparti
vurdere det.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [20:05:57]: Vul­
kanutbrotet på Island førte til at luftrommet over Noreg
og Europa var heilt eller delvis stengt i ein periode på ei
veke etter 15. april i år. Som følgje av lange avstandar og
spreidd busetnad er Noreg meir avhengig av luftfarten enn
dei fleste andre land i Europa. Når all lufttransport stoppar
opp, slik vi har opplevd det den siste tida, rammar det det
norske samfunnet på heilt vesentlege område. Takk vere
stor innsats frå ei lang rekkje aktørar og det faktum at krisa
førebels har glidd over, har vi klart å avgrensa skadeverk­
nadene. Mest kritisk var nok situasjonen for helsevesenet,
som er avhengig av lufttransport i akuttmedisinen.
Ser vi på det økonomiske, ser det ut som det i fyrste om­
gang er luftfartsnæringa sjølv som er sterkast råka, ved at
flyselskapa har måtta kansellera flygingar og ta hand om
såkalla oskefaste passasjerar. For perioden 15.--21. april
har SAS rapportert eit nettotap på rundt 380 mill. norske
kroner. Talet gjeld heile konsernet og omfattar òg verk­
semd i Noreg, medrekna Widerøe. Norwegian melder om
eit nettotap i den same perioden på 100 mill. kr. Vi i Sam­
ferdselsdepartementet følgjer utviklinga tett. Vi har lagt
til rette for ei eiga kontaktgruppe med NHO Luftfart og
dei tre største flyselskapa og vil halda eit møte med Norsk
Flyoperatør Forbund i morgon. Eg har òg hatt møte med
organisasjonane til dei tilsette om krisa.
Avinor, som forvaltar mesteparten av infrastrukturen
for luftfarten i Noreg, har tapt pengar på krisa. Som
forvaltar av den statlege eigarskapen i Avinor følgjer eg
utviklinga i selskapet tett.
Oskekrisa har ført til ein debatt om offentlege støttetil­
tak i fleire land. Vi har fått signal om at EU­kommisjonen
ville kunngjera retningsliner for statleg støtte som følgje
av krisa i dag. Slike retningsliner har så langt ikkje kome,
men EU­kommisjonen har stadfesta at dei arbeider med
dette spørsmålet.
Eg har ikkje fått informasjon om at det fram til no er
sett i verk konkrete tiltak i Danmark, men Transportminis­
teriet har etablert ei arbeidsgruppe med flyselskapa som
følgje av krisa.
I Sverige har styresmaktene, som eit strakstiltak, ved­
teke at betalingsfristen for tenester frå luftfartsverksemda
til Transportstyrelsen, tilsvarande våre gebyr til Luftfarts­
tilsynet, skal utvidast frå 30 til 90 dagar. Ei tilsvarande
ordning er òg innførd for avgifta som finansierer trygg­
leikskontrollen av passasjerar og bagasje. Styresmaktene
i Sverige har vidare opplyst næringa om ei eksisterande
ordning der selskap kan søkja om å få utsetjing på å beta­
la skattar og avgifter til det offentlege. Eg forstår at bak­
grunnen for desse tiltaka er at fleire flyselskap i Sverige
før helga stod i fare for ikkje å klara forpliktingane sine
som følgje av denne krisa.
For Regjeringa er det viktig å halda ved lag eit lands­
omfattande flyrutetilbod. Situasjonen for luftfartsnæringa
i Noreg er framleis uavklart. Vi veit ikkje sikkert om det
kjem nye skyer med vulkanoske som vil skapa problem for
luftfarten, og sjølv om oskeproblema no skulle vera over,
kjenner vi enno ikkje alle kostnadene for luftfartsnæringa
av den krisa som vi no har vore igjennom. Regjeringa føl­
gjer difor situasjonen nøye. Vi vil koma attende til Stor­
tinget med forslag om eventuelle tiltak, om vi vurderer det
som nødvendig.
Regjeringa er oppteken av at næringslivet, medrek­
na flyselskapa, skal ha konkurransedyktige rammevilkår.
I den samanhengen er det nødvendig å følgja utviklinga
i andre land tett og òg vurdera dei varsla retningslinene
frå EU­kommisjonen nøye. Luftfartsavgiftene til Avinor
er elles eit viktig verkemiddel for styresmaktene, og vi vil
vurdera nivået på desse avgiftene nøye i tida framover.
Forslaget frå Framstegspartiet er, som fleire har vore
inne på, i prinsippet upresist. Om vi skulle vurdera forslag
til tiltak, måtte vi i tilfelle vurdera fleire. Så eg er glad for
å registrera at det forslaget som ligg føre i dag, ser ut til
å bli avvist.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [20:11:28]: Statsråden
har helt rett når hun slår fast at det ikke er noen som vet
om det kommer nye askeskyer og nytt nedfall -- det for­
står vi i Fremskrittspartiet også. Men det hjelper ikke de
involverte partene.
Vi trenger å få på plass en forutsigbarhet for flyselska­
pene, som ved flere utbrudd og stans i flygingen fort kan
havne i en situasjon med både permitteringer og oppsigel­
ser -- og gå en veldig usikker framtid i møte. Derfor er det
viktig å gi noen signaler der man garanterer for økonomi
og forutsigbarhet på en sådan måte at de selskapene som
vi har i dag, ivaretas på en god måte. Kan statsråden love
å komme til Stortinget på egnet måte med dette?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [20:12:29]: Det
er for det fyrste slik at vi ikkje heilt kjenner omfanget av
dei meirbelastingane som flyselskapa måtte ha hatt, heller
ikkje kva ringverknader dette vil få for andre næringar.
Eg kan streka under endå ein gong at vi følgjer situa­
sjonen for dei av selskapa som høyrer til i Noreg, nøye.
Vi følgjer òg dei retningslinene og dei regelverka som det
måtte vera aktuelt å innføra i andre land, inklusiv det som
EU no har varsla.
Så høyrer eg at Framstegspartiet no er oppteke av per­
mitteringar osv. Men eg registrerte at i ei sak nyleg som
galdt emisjon for å ta vare på SAS, dei tilsette der og den
betydinga det selskapet har, ynskte ikkje Framstegspartiet
å stilla opp.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Per Roar Bredvold (FrP) [20:13:58]: Dokument
8:119 S for 2009--2010 handler om mye mer enn om noen
avgifter. Det handler også om hvordan staten raskt kan snu
seg rundt for å redde arbeidsplasser der man helt ufor­
skyldt har blitt rammet av en krise, i dette tilfellet et vul­
kanutbrudd i et av våre naboland. Ingen kunne ha forut­
Em. 27. april -- Representantforslag fra repr. Fredriksen, Nesvik og Hoksrud om fjerning av flyplassavgifter
i forbindelse med vulkanutbruddet på Island
2964 2010

sett dette og gjort sine forberedelser. En annen gang kan
det være en annen type katastrofe som rammer en gruppe
personer eller selskaper.
I dette tilfellet er det bl.a. flybransjen som uskyldig er
blitt skadelidende. En svekket økonomisk situasjon for fly­
selskapene vil ramme passasjerene, ansatte og ikke minst
flyplassene. Fremskrittspartiet mener at istedenfor even­
tuelle støttepakker, som det har vært litt snakk om, vil
det være mye mer fornuftig med målrettede skatte­ og
avgiftsreduksjoner.
Staten har siden 2004 tatt ut nærmere 900 mill. kr i
utbytte fra Avinor, noe som heller kunne ha vært brukt
til å investere i flyplassene, bl.a. når det gjelder sikker­
het. Fremskrittspartiet har tidligere fremmet forslag om
tilbakeføring av midler til Avinor.
For Fremskrittspartiet er det fornuftig på det nåværen­
de tidspunkt å gi fritak for landingsavgifter i en periode.
Dette vil være med på å støtte alle, også de flyplasser som
ikke er finansiert gjennom Avinor­systemet.
Dag Ole Teigen (A) [20:15:45]: Vulkankrisen min­
ner oss om hvor viktige alle byggeklossene i samfunnet
er for at alle de andre skal kunne fungere. At flyene er
satt på bakken, merkes nok ikke minst i Norge, et land
som, sett med europeiske øyne, har store avstander og et
stort antall flyplasser. Oslo--Bergen og Oslo--Trondheim
er blant de mest trafikkerte flystrekningene i Europa. Ord
som «vulkanaske» og «askefast» har blitt en del av vårt
hverdagsvokabular.
Det er viktig å takke de menneskene i NSB og bussel­
skapene og andre som har stått på for å få folk fram, mens
flyene har måttet stå på bakken. Mitt inntrykk er at for de
fleste av oss har dette gått veldig bra. Men for andre har
vulkankrisen rammet langt mer alvorlig, både økonomisk
og menneskelig. Når flyene ikke kan lette, rammes alt
fra luftambulansen til hoteller, turistmål og forretningsrei­
sende. Enkeltmennesket risikerer plutselig ikke å komme
hjem til en fødsel, til et bryllup eller en begravelse.
Økonomisk sett er det kanskje flyselskapene selv som
har merket vulkankrisen mest. Jeg er enig i at det nå er
viktig å følge de økonomiske konsekvensene av vulkan­
krisen nøye, men jeg mener likevel at forslaget om fritak
for landingsavgifter i dag bør stemmes ned.
For det første er forslaget ikke komitébehandlet. Spørs­
målet blir da: Har Stortinget opplysninger som tilsier at
flyselskapenes likviditet eller egenkapital er svekket på en
slik måte at Stortinget skal vedta å sette i gang strakstil­
tak uten å ha vurdert ulike typer tiltak opp mot hverandre,
uten å ha full oversikt over behovet og konsekvensene, og
uten at departementet har fått anledning til å uttale seg eller
behandle saken? Jeg er ikke kjent med slike opplysninger.
For det andre er det som kjent slik at landingsavgiftene
ikke er som merverdiavgiften eller andre avgifter som går
inn på statsbudsjettets inntektsside, og som kan brukes til
forskjellige gode formål, som sykehus, miljø eller eldre­
omsorg. Landingsavgiftene går til Avinor og blir brukt til
tiltak på flyplassene. Da bør man ha oversikt over hvilke
konsekvenser det vil ha for dem.
Når det er sagt, vil jeg si at hvis det fremdeles kommer
til å bli begrensninger for flytrafikken på grunn av vulkan­
asken eller hvis færre mennesker velger å fly, vil det på
sikt få alvorlige følger, både for flyselskapene og for Avi­
nor. Derfor mener jeg det er all grunn til å ta situasjonen
på alvor og følge situasjonen nøye.
Hvis Regjeringen mener det er behov for å gripe inn,
er det full anledning til å komme tilbake til Stortinget med
sine vurderinger og eventuelle forslag. Det mener jeg er
den best egnede behandlingsformen og saklig sett en bedre
måte å håndtere situasjonen på enn å vedta et hasteforslag
i stortingssalen i dag.
Bård Hoksrud (FrP) [20:18:50]: Først vil jeg si at
man kan gjøre som Teigen og strutsen, stikke hodet i san­
den og late som om man ikke vet. Det er i hvert fall ikke
tvil om at alle som har vært på talerstolen før Teigen, har
vært veldig klar over den viktige problemstillingen. Alle
har sagt at dette er en viktig problemstilling som vi må se
nærmere på -- at vi må få helheten. Problemet er at det kan
bli slik at man snart ikke har noen fly som kan fly lenger,
fordi selskapene har store problemer og store utfordringer
med fortsatt å kunne få fly fordi de har store underskudd
på bakgrunn av den situasjonen som har oppstått.
Og så prøvde statsråden seg på en frekkis da hun sa
at Fremskrittspartiet hadde vært opptatt av en emisjon
i et visst selskap. Forskjellen på det å gjøre noe med
disse avgiftene og det å gå inn i en emisjon er at man
ved en emisjon går direkte inn i et selskap. Det vi her
snakker om, ville faktisk være til god hjelp for alle sel­
skap som flyr på norske flyplasser. Det er jo hele poen­
get med dette forslaget. I motsetning til det å gå inn i
ett selskap som staten er eier i, ønsker man faktisk å si
at alle selskap som frekventerer i Norge, har den samme
utfordringen.
Når representanten Bjørnflaten sier at dette er ett av
mange gamle fremskrittspartiforslag, vil jeg si at gamle
forslag, hvis de er gode, gjerne kan gjentas mange gan­
ger. Det er hele poenget. Dette er gode forslag, og det er
forslag som selskapene sier de ønsker, nettopp fordi den
situasjonen som har oppstått, har oppstått.
Jeg synes det er alvorlig og bekymringsfullt at denne
situasjonen, som statsråden sa, har kostet SAS 380 mill.
kr og at for Norwegian er kostnaden ca. 100 mill. kr. Det
bør være et varsko, og det viser den utfordringen som
selskapene nå står overfor.
Noen er opptatt av at dette er et dårlig forslag fordi man
ikke lenger er i den samme situasjonen som vi var i. Nei,
vi er ikke det akkurat nå, men da forslaget ble levert inn,
var man i en situasjon der det var store utfordringer. Vi
vet heller ikke når, eller om, det kommer et nytt vulkan­
utbrudd som gjør at vi kommer i den samme situasjonen
som vi var i for kort tid siden. Da vil det være veldig bra
om man fra statens og Regjeringens side har mulighet til
faktisk å kunne sette i verk tiltak umiddelbart for å hindre
at selskap går overende og at vi får store problemer med å
få etablert selskaper på nytt igjen. Det er det dette handler
om.
Dette er også et forslag som vil sørge for at man fra
Regjeringens side har verktøy når, og dersom, den samme
Em. 27. april -- Representantforslag fra repr. Fredriksen, Nesvik og Hoksrud om fjerning av flyplassavgifter
i forbindelse med vulkanutbruddet på Island
2965
2010

situasjonen med problemer med aske skulle oppstå igjen.
Derfor håper jeg at man får flertall for og støtte til dette
forslaget fordi flyselskapene er veldig opptatt av dette og
ønsker å få på plass en slik ordning.
Presidenten: Presidenten vil bemerke at representan­
ten beveger seg på grensen til hva som er parlamentarisk
akseptabelt, med kommentarer om Teigen og strutsen og
frekkis fra statsråden.
For øvrig har presidenten registrert at også det par­
lamentariske språket har fått nye ord som «askefast» og
«askekrise».
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
(Votering, se side 2968)
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget skal da votere over sakene på
dagens kart.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det satt fram 15 for­
slag. Det er
-- forslagene nr. 1--8, fra Per Arne Olsen på vegne av
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
-- forslagene nr. 9--15, fra Borghild Tenden på vegne av
Venstre
Forslagene nr. 1--8 er inntatt på side 37 i innstillingen,
mens de øvrige forslagene er omdelt på representantenes
plasser i salen.
Det voteres over forslag nr. 9 og forslagene nr. 12--15,
fra Venstre.
Forslag nr. 9 lyder:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en ny kom­
munereform ved at Stortinget fastsetter et måltall for
hvor mange kommuner reformen skal resultere i, men
hvor kommunene selv får bestemme de nye kommu­
negrensene. Staten må forplikte seg til å overføre of­
fentlige oppgaver til det nye kommunenivået, slik at
andelen øker fra dagens 40 prosent til 50 prosent eller
mer.»
Forslag nr. 12 lyder:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for å inn­
føre en ordning med ettergivelse av studiegjeld for sy­
kepleiere og hjelpepleiere som vil arbeide i primærhel­
setjenesten.»
Forslag nr. 13 lyder:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for
forskning på arbeidskraftsbesparende teknologi.»
Forslag nr. 14 lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til et re­
vidert takstsystem for fastlegeordningen som belønner
tidsbruk for behandling og oppfølging på laveste nivå
(primærhelsetjenesten).»
Forslag nr. 15 lyder:
«Stortinget ber regjeringen foreta en utredning av
kommunalt opptreningsansvar for rehabilitering.»
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Venstre ble med 101 mot 1 stemme ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 20.30.25)
Presidenten: Det voteres så over forslagene nr. 10 og
11, fra Venstre.
Forslag nr. 10 lyder:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en under­
søkelse av turnusordninger på sykehjem og fremme
forslag til tiltak som kan gi mer fleksible ordninger.»
Forslag nr. 11 lyder:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av rapportering til offentlige myndigheter først og
fremst i primærhelsetjenesten, for å redusere antall
skjemaer. Dette arbeidet må sees i sammenheng med
rapportering til andre deler av helse­ og omsorgssekto­
ren med tanke på å redusere dobbeltrapportering.»
Her har Fremskrittspartiet og Høyre varslet at de ønsker
å støtte forslagene.
Laila Dåvøy (KrF) (fra salen): President! Også Kris­
telig Folkeparti.
Presidenten: Det gjelder også Kristelig Folkeparti.
Det vil altså si at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti har varslet at de støtter forslagene.
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Venstre ble med 53 mot 50 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 20.31.07)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 4, fra
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Forsla­
get lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å
etablere en ordning med eldreombud.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti ble med 54 mot 49 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 20.31.34)
Presidenten: Det voteres så over forslagene nr. 1--3
samt forslagene nr. 5--8, fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med inn­
føring av ordningen med pasientkoordinator sikre pa­
sientens rett til å skifte koordinator.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2010 fremme
forslag til lovendring som sikrer rett til brukerstyrt per­
Em. 27. april -- Voteringer
2966 2010

sonlig assistanse for mennesker med omfattende behov
for praktisk og personlig bistand.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme en egen for­
søkslov for helsetjenesten der det gis mulighet til å
etablere ulike pilotordninger mellom samarbeidende
kommuner og helseforetak for å prøve ut ulike sam­
handlingsordninger, oppgaveoverføring og ansvarsde­
ling.»
Forslag nr. 5 lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om inn­
føring av bemanningsnormer for legedekningen ved
sykehjem fra 2012.»
Forslag nr. 6 lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme en nasjonal
opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering etter
modell fra opptrappingsplanen for psykisk helse. Pla­
nen legges frem for Stortinget våren 2011. Planen skal
inneholde forslag til utbygging av tilbudet både i pri­
mærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, samt
beskrivelse av tiltak for bedre organisering av tilbudet.»
Forslag nr. 7 lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en egen opptrappingsplan for rusfeltet innen våren
2012. Planen skal legge til rette for en systematisk
oppbygging av kapasitet og kompetanse innen fore­
bygging, behandling, rehabilitering og ettervern, både
i kommunene og spesialisthelsetjenesten.»
Forslag nr. 8 lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning som sikrer rett til fritt valg av sykehjemsplass
på tvers av kommunegrenser for personer som er inn­
vilget en slik tjeneste. Den enkelte kommune skal være
pliktig til å betale for sine innbyggere.»
Her har Venstre varslet at de støtter forslagene.
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti ble med 53 mot 50 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 20.32.09)
Komiteen hadde innstilt:
I
St.meld. nr. 47 (2008--2009) -- Samhandlingsreformen
-- vedlegges protokollen.
II
Dokument 8:63 S (2009--2010) -- representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borg­
hild Tenden om en ny velferdsreform -- vedlegges proto­
kollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 2
Presidenten: Under debatten er det satt fram i alt fem
forslag. Det er
-- forslagene nr. 1 og 2, fra Kari Kjønaas Kjos på vegne
av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
-- forslagene nr. 3--5, fra Kari Kjønaas Kjos på vegne av
Fremskrittspartiet.
Det voteres over forslagene nr. 3--5, fra Fremskrittspar­
tiet.
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at rusbehand­
lingen organiseres slik at pengene følger bruker på en
slik måte at bruker selv kan velge mellom et privat,
offentlig eller ideelt behandlingstilbud.»
Forslag nr. 4 lyder:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at hel­
setjeneste innen rusfeltet blir tellende for leger til å
skaffe seg spesialistkompetanse.»
Forslag nr. 5 lyder:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at fast­
leger med spesiell kompetanse og interesse for ruspa­
sienter kan gis anledning til å forskrive egnet medika­
mentell behandling (Metadon, Subutex, Subuxone eller
lignende).»
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 76 mot 27
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 20.33.06)
Presidenten: Det voteres så over forslagene nr. 1 og 2,
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber regjeringen sikre at ruspasienter får
time til poliklinisk eller annen behandling umiddelbart
og senest 24 timer etter avrusning.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til til­
tak innen rusbehandlingen for å sikre at retten til
individuell plan blir fulgt opp i henhold til regel­
verk.»
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti ble med 53 mot 50 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 20.33.29)
Komiteen hadde innstilt:
Dokument 8:56 S (2009--2010) -- representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borg­
hild Tenden om en bedre rusbehandling -- vedlegges
protokollen.
Em. 27. april -- Voteringer 2967
2010

Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Presidenten: I sakene nr. 3 og 4 foreligger det ikke noe
voteringstema.
Votering i sak nr. 5
Presidenten: Dette er en sak som ikke har vært til ko­
mitébehandling, og som er behandlet i henhold til § 28 c
i forretningsordenen.
Det skal nå voteres over forslaget som er fremmet i
Representantforslag 119 S. Forslaget er tatt opp i debatten
av representanten Jan­Henrik Fredriksen fra Fremskritts­
partiet.
Presidenten gjør oppmerksom på at det bare er Frem­
skrittspartiet som støtter forslaget. Presidenten går ut fra
at Fremskrittspartiet, for ikke å si de andre partiene, synes
det er greit å bli gjort oppmerksom på det.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om et
midlertidig fritak for landingsavgifter ved norske fly­
plasser så lenge man har en uavklart situasjon knyttet
til flyrestriksjoner.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 78 mot 24
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 20.35.05)
S a k n r . 6 [20:35:15]
Referat
1. (326) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Ketil Solvik­Olsen, Henning Skumsvoll, Chris­
tian Tybring­Gjedde, Peter N. Myhre, Per Arne Olsen
og Oskar Jarle Grimstad om å vurdere Riksantikva­
rens mandat, fullmakter og rolle (Dokument 8:115 S
(2009--2010))
2. (327) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Harald T. Nesvik, Oskar Jarle Grimstad, Per Roar
Bredvold og Torgeir Trældal om å oppheve forskrift
om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre (Doku­
ment 8:120 S (2009--2010))
Enst.: Nr. 1 og 2 sendes energi­ og miljøkomiteen.
3. (328) Samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mel­
lom Norge og Malawi, undertegnet i Lilongwe 8. de­
sember 2009 (Prop. 114 S (2009--2010))
4. (329) Finansmarknadsmeldinga 2009 (Meld. St. 12
(2009--2010))
5. (330) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Rigmor Andersen Eide, Line Henriette Hjemdal, og
Hans Olav Syversen om bedre rammevilkår for bedrif­
ter som driver med gjenbruk og reparasjon. (Dokument
8:117 S (2009--2010))
Enst.: Nr. 3--5 sendes finanskomiteen.
6. (331) Presesfunksjonen i Bispemøtet i Den norske
kirke (Meld. St. 13 (2009--2010))
Enst.: Sendes kirke­, utdannings­ og forskningsko­
miteen.
7. (332) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Harald T. Nesvik, Per Roar Bredvold og Torgeir
Trældal om oppsigelse av hovedavtalen for jordbruket
(Dokument 8:118 S (2009--2010))
Enst.: Sendes næringskomiteen.
8. (333) Endringar i yrkestransportlova og jernbaneloven
(gjennomføring av forordning (EF) nr. 1370/2007 av
23. oktober 2007 om offentlig persontransport med
jernbane og på vei og om oppheving av rådsforordning
(EØF) nr. 1191/69 og 1107/70) (Prop. 113 L (2009--
2010))
9. (334) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Peter N. Myhre, Bård Hoksrud og Arne Sortevik om
å øke fartsgrensen på motorveier klasse A til 120 km/t
(Dokument 8:116 S (2009--2010))
Enst.: Nr. 8 og 9 sendes transport­ og kommunika­
sjonskomiteen.
10. (335) Samarbeidet med Russland om atomvirksom­
het og miljø i nordområdene (Meld. St. 11 (2009--
2010))
Enst.: Sendes utenriks­ og forsvarskomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehand­
let.
Forlanger noen ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 20.37.
Em. 27. april -- Referat
2968 2010