Møte tirsdag den 9. februar 2010 kl. 10
President: M a r i t N y b a k k
D a g s o r d e n (nr. 44):
1. Innstilling fra valgkomiteen om valg av medlem til
Norges Banks representantskap
(Innst. 133 S (2009--2010))
2. Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i
Afghanistan og Norges sivile og militære engasjement
i landet
3. Interpellasjon fra representanten Torbjørn Røe Isaksen
til miljø­ og utviklingsministeren:
«I den nye plan­ og bygningsloven ble kommunenes
råderett over sine arealer på en del områder redusert.
Blant annet ble reglene om byggeforbud i 100­meters­
beltet langs sjøen strammet inn. Samtidig er lokalde­
mokratiet bærebjelken i et levende folkestyre. Plan­ og
bygningsloven og dens praktisering har stor praktisk
betydning og berører mange menneskers liv og virk­
somheter, blant annet ved kommunenes muligheter til
å legge vekt på sosiale forhold i sin arealforvaltning
ut fra lokalt skjønn og lokal kunnskap om enkeltsa­
ker. Når beslutninger fattes nærmest dem det angår,
vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn og
enkeltmennesket på den beste måten.
Vil statsråden legge til rette for at det legges vekt
på lokalt selvstyre og lokalt skjønn, blant annet i for­
hold til helse­ og sosialrelaterte forhold, i arealforvalt­
ningen, også i attraktive områder?»
4. Referat
Presidenten: Representanten Bård Hoksrud, som har
vært permittert, har igjen tatt sete.
Følgende vararepresentanter har tatt sete:
For Vest­Agder fylke: Tor Sigbjørn Utsogn
For Finnmark fylke: Anne Karin Olli
For Rogaland fylke: Arne Bergsvåg
For Østfold fylke: John Thune
Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe foreligger søk­
nad om sykepermisjon for representanten Anne Marit
Bjørnflaten fra og med 9. februar og inntil videre.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Martin Henriksen, innkalles for å
møte i permisjonstiden.
Presidenten: Martin Henriksen er til stede og vil ta
sete.
U t e n r i k s m i n i s t e r J o n a s G a h r S t ø r e over­
brakte 1 kgl. proposisjon (se under Referat).
Presidenten: Representanten Per­Willy Amundsen vil
framsette et representantforslag.
Per­Willy Amundsen (FrP) [10:02:27]: På vegne av
representantene Siv Jensen og meg selv vil jeg fremset­
te forslag om helsetilbud til illegale innvandrere.
Presidenten: Representanten Borghild Tenden vil
framsette et representantforslag.
Borghild Tenden (V) [10:03:01]: På vegne av stor­
tingsrepresentant Trine Skei Grande og meg selv vil jeg
overrekke et representantforslag om bedre rusbehandling.
Presidenten: Representanten Elizabeth Skogrand vil
framsette et representantforslag.
Elizabeth Skogrand (H) [10:03:25]: Representantene
Arve Kambe, Svein Harberg, André Oktay Dahl og jeg
fremmer et representantforslag om etablering av et senter
for tverrfaglig og helhetlig bekjempelse av menneskehan­
del og overgrep mot barn via digitale medier -- etter modell
av det britiske CEOP­senteret.
Da passer det jo godt at det er den internasjonale Sikker
internettdag i dag.
Presidenten: Representanten Svein Flåtten vil fram­
sette et representantforslag.
Svein Flåtten (H) [10:04:12]: Jeg vil ikke fremsette
ett, men faktisk to representantforslag.
Det første er fra representantene Anne Karin Olli, Eli­
sabeth Røbekk Nørve, Arve Kambe og meg selv om
samfiske for kystflåten.
Det andre er fra representantene Elisabeth Røbekk
Nørve, Arve Kambe og undertegnede om å gjøre Norsk
Internasjonalt Skipsregister mer attraktivt og konkurran­
sedyktig.
Presidenten: Da har representanten Svein Flåtten satt
fram to representantforslag.
Alle de framsatte representantforslagene vil bli behand­
let på reglementsmessig måte.
S a k n r . 1 [10:04:54]
Innstilling fra valgkomiteen om valg av medlem til Nor­
ges Banks representantskap (Innst. 133 S (2009--2010))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 1685)
S a k n r . 2 [10:05:14]
Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i
Afghanistan og Norges sivile og militære engasjement i
landet
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:05:48]:
Gjennom redegjørelser og debatter her i Stortinget er det
9. feb. -- Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet
1671
2010

gjennom årene etablert en bred felles plattform for norsk
Afghanistan­politikk. Dette er en styrke for Norge, og
for våre militære og sivile som tjenestegjør i Afghani­
stan. Og det øker norske myndigheters mulighet til å
delta med klare budskap og engasjement når utviklin­
gen diskuteres internasjonalt, i Afghanistan, i FN og i
NATO.
En del av denne felles plattformen er utviklingen i vår
forståelse av de utfordringene vi står overfor, forståelsen
av den konflikten som et enstemmig FNs sikkerhetsråd
ved gjentatte anledninger har omtalt som en trussel mot
regional og internasjonal fred og sikkerhet.
La meg derfor innledningsvis, før jeg orienterer om
innretningen for Norges innsats i tiden fremover, få opp­
summere noen hovedtrekk ved denne forståelsen nå i et­
terkant av det afghanske presidentvalget, i lys av justerin­
gen av USAs Afghanistan­strategi og ikke minst etter den
nylig avholdte Afghanistan­konferansen i London.
Det sier seg selv at forståelsen av alle disse utfordrin­
gene Afghanistan står overfor, ikke kan være statisk.
Det er krevende å følge denne komplekse utviklingen,
fange opp nye trekk, nye realiteter -- både politiske, so­
siale, militære og strategiske -- og så la dem prege ikke
bare vår egen forståelse og strategi, men også retningen
for det flernasjonale engasjementet som Norge er en del
av.
Like fullt, noen grunnleggende forhold preger forstå­
elsen av utfordringene i starten av 2010, og la meg nevne
ti slike forhold:
For det første: Norges nærvær i Afghanistan skal bidra
til sosial og økonomisk utvikling i landet og til stabili­
tet i regionen. Vi skal bidra til å bygge afghansk kapasi­
tet til egen sikkerhet og utvikling, og vi skal styrke FNs
koordinerende rolle.
Målet vårt er å forhindre at Afghanistan utvikler seg
til en base for internasjonal terror. Derfor må Afghani­
stan bli mer stabilt. Sosial og politisk nasjonsbygging og
statsbygging i Afghanistan er ikke bare mål i seg selv; de
er virkemidler for å bidra til stabilitet og til å fjerne trus­
selen mot afghanske barn, kvinner og menn -- men også
mot oss, det internasjonale samfunn, som Norge er en del
av.
For det andre: Det finnes ingen militær løsning på kon­
flikten i Afghanistan. Alle komplekse konflikter er unike,
men mot et historisk bakteppe kan det anføres at knapt
noen sammenlignbar konflikt er avgjort med militære mid­
ler alene. Det må finnes en politisk løsning. Og den må
være afghansk forankret.
For det tredje: På veien mot en politisk løsning vil det
militære nærværet være påkrevd -- ikke for å kunne avgjø­
re konflikten alene, men for å skape et tilstrekkelig sikker­
hetsrom der politisk og økonomisk utvikling er mulig, og
som gjør det klart for opprørerne at de ikke kan og ikke
vil vinne en militær seier.
Skal det militære nærværet bidra til å skape dette rom­
met, som er nødvendig for å skape en politisk løsning, stil­
ler det store krav til hvordan de militære styrkene opptrer.
Befolkningen må oppleve at det militære nærværet skaper
trygghet, ikke frykt.
For det fjerde: Afghanerne må være de ledende aktører
for en politisk løsning som må favne alle de grupper som
utgjør det -- for oss -- komplekse afghanske samfunnet, og
Afghanistans forhold til naboene i regionen. Derfor blir
afghanske politiske forsonings­ og reintegreringsproses­
ser så avgjørende i tiden som kommer, slik det ble frem­
hevet under den internasjonale Afghanistan­konferansen i
London 28. januar i år.
For det femte: Afghanerne må være de ledende aktø­
rer både når det gjelder egen sikkerhet, og når det gjelder
økonomisk og sosial utvikling. Årtier med bistandserfa­
ring har lært oss at nøkkelen til fremgang ligger i kapa­
sitetsbygging: at de som mottar støtte, settes i stand til å
videreføre prosjekter og satsinger på egen hånd.
Derfor må vi -- som er bidragsytere -- i større grad bistå
og i mindre grad gjøre. Vi bør vokte oss vel for å erstatte
de afghanske løsningene vi ønsker å fremme. I stedet må
vi bygge opp om dem, noe som av og til krever at vi er
rede til å gå et skritt til siden og akseptere at afghanerne
gjør ting på sin måte.
For det sjette: Vi kan ikke se Afghanistan isolert. Det er
avgjørende for landets stabilitet at regionen også er stabil,
at Afghanistan og landets naboer styrker det regionale fel­
lesskapet og tar et mye sterkere felles ansvar for regionens
stabilitet.
For det syvende: Vi må erkjenne noen lange linjer i his­
torien som handler om hvor Afghanistan kommer fra, og
hva vi realistisk kan forvente når afghanerne selv utøver
en viktig rettighet -- retten til å styre seg selv.
Vi skal fremholde betydningen av de forpliktelsene lan­
det har til å etterleve grunnleggende menneskerettigheter.
Men vi skal erkjenne at afghanerne også i fremtiden vil
kunne fatte valg og vektlegge verdier som er oss fremmed,
og som noen ganger byr oss direkte imot.
For det åttende: Vi har et langsiktig perspektiv på våre
bidrag i Afghanistan. Men vårt militære nærvær skal ikke
vare lenger enn strengt tatt nødvendig. Det kan gradvis
trappes ned i takt med at afghanske styrker selv kan ta an­
svar for landets sikkerhet. Kursen er staket ut for en slik
ansvarsoverføring. Men det er ikke mulig å angi en eksakt
dato.
Vi er nå inne i overgangsfasen til fullt afghansk ansvar.
Norge handler ikke alene eller ensidig. Vi gikk inn med
våre allierte, og vi vil trappe ned og avslutte det militære
nærværet i en takt og en tone som er avstemt både med
våre allierte og med afghanske myndigheter.
For det niende: Vår debatt må ha øye for det sammen­
satte bildet som Afghanistan alltid vil være. I internasjo­
nale medier er det opprørsanslagene som preger nyhete­
ne. De er da også alvorlige, og de øker i antall, tar flere
liv -- militære, også norske, og i høyeste grad et økende
antall afghanske sivile.
Samtidig er en del av opprørernes strategi å la slike
spektakulære angrep skape opplevelsen av kaos. I noen
grad er antall trefninger også en konsekvens av at det
militære nærværet har økt. Når ISAF og afghanske sik­
kerhetsstyrker nå er mer effektivt til stede i større deler
av landet enn for noen år siden, øker også kontak­
ten med opprørsgruppene. Flere trefninger betyr ikke all­
9. feb. -- Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet
1672 2010

tid at situasjonen blir verre for den afghanske befolknin­
gen.
Men så må vi ikke glemme: Det finnes også et annet
afghansk bilde, som ikke viser kaos -- et bilde som viser
fremgang i levekår for millioner av afghanere.
Vi skal ikke legge altfor mye i spørreundersøkelser,
men det vil kanskje overraske at 70 pst. av afghanerne
mener at landet beveger seg i riktig retning -- ifølge en på­
litelig meningsmåling fra januar på oppdrag for bl.a. BBC
-- mens den tilsvarende andel for ett år siden var 40 pst.
Og for det tiende -- og en siste forståelse, som må prege
vår tilnærming til alle sider av den afghanske utfordrin­
gen: Kampen mot opprør, terror og ustabilitet blir aldri
mer effektiv enn kvaliteten på den regjeringen vi ønsker å
støtte.
Vi må få til et mer gjensidig partnerskap der vi som bi­
drar utenfra, kan holde det afghanske lederskapet ansvar­
lig for bedre styresett, kamp mot korrupsjon, kamp mot
narkotikavelde, og holde dem ansvarlig for arbeid for for­
soning mellom afghanere. Samtidig kan lovlig valgte af­
ghanske myndigheter holde oss, som altså bidrar utenfra,
ansvarlig for bedre giverkoordinering, respekt for sivile liv
og respekt for at afghanerne løser sine interessemotsetnin­
ger på afghansk vis -- og ikke på diktat utenfra.
Dette er bakteppet for de vurderingene vi nå gjør av
den videre norske innsatsen i Afghanistan.
Strategien for vår egen innsats er vi ansvarlig for selv.
Men den skal passe inn i en bredere strategisk vev for FN,
ISAF og NATO. Og så skal innsatsen stemme i forhold til
de prioriteringene afghanerne selv bestemmer.
Det siste halve året har brakt avklaringer -- senest i slut­
ten av januar under konferansen i London hvor afghanske
myndigheter og det internasjonale samfunn ble enige om
et felles kart for veien videre.
Men vi skal erkjenne at operasjonen i Afghanistan er
blant de mest komplekse som tenkes kan, både fordi opp­
gaven i Afghanistan i seg selv er kompleks og fordi dette
handler om et partnerskap med flere titalls deltakende
stater. Samtidig er vi vitne til en posisjonering mellom
globale og regionale makter som ser denne oppgaven i
Afghanistan i sammenheng med et enda større strategisk
bilde.
Endringene i strategien, i kartet, er også tvunget fram
av en negativ utvikling i landskapet -- altså på bakken: I
løpet av de siste par årene er sikkerhetssituasjonen blitt
forverret. Også de humanitære organisasjonene og andre
bistandsarbeidere opplever at situasjonen er vanskeligere.
Vi ser at Taliban og andre opprørsgrupper styrkes, og
vi ser en økning i antall angrep, hvor også Kabul ram­
mes. Vi ser at antallet angrep på ISAF øker, og flere sol­
dater har mistet livet de siste par årene enn tidligere. Av
norske skal vi minnes med respekt Claes Joachim Olsson,
som ble drept 25. januar i år, Trond Petter Kolset, i april
2009, Kristoffer Sørli Jørgensen, i november 2007, Tor
Arne Lau­Henriksen, i juli 2007 og Tommy Rødningsby,
som ble drept i mai 2004.
De afghanske sikkerhetsstyrkene lider også tap, og som
i alle væpnede konflikter rammes sivilbefolkningen aller
hardest. Afghanistan er ikke noe unntak. Vi ser at mange
angrep fra opprørerne bevisst blir rettet mot sivilbefolk­
ningen.
Så må vi spørre: Hva er årsakene til denne utviklingen?
Igjen er svaret: De er sammensatte.
For det første: Taliban og andre opprørsgrupper står mi­
litært sterkere. De har evne og kapasitet til å gjennomføre
aksjoner over store områder av landet, også i nord. Taliban
har etablert parallelle maktstrukturer i de fleste provinse­
ne. Samtidig ser vi få tegn til at et flertall av afghanerne
skulle ønske seg Taliban­styret tilbake.
La meg så legge til at selve begrepet «Taliban» er sam­
mensatt. Viktige deler av de opprørsaktivitetene vi ser, er
inspirert og ført an av den Taliban­ledelsen som styrte lan­
det fram til 2001, mens annen opprørsvirksomhet kommer
fra andre grupper som enten er uavhengige av Taliban eller
løsere tilknyttet. Atter andre opprørsstyrker er forankret
i Afghanistans kompliserte vev av etniske og klanbaserte
motsetninger. Så må vi i tillegg legge til noe som i sin tur
er kriminelt motivert.
Det er nødvendig at vi erkjenner denne kompleksite­
ten. Å redusere opprøret til kamp mot én enkelt motstan­
der er en overforenkling av den afghanske virkeligheten
vi står oppe i.
For det andre: Opprørsstyrkene har lagt om sin krigfø­
ring. I større grad enn tidligere benyttes veibomber, selv­
mordsbombere og komplekse angrep. Det er en type krig­
føring der selve evnen til anslag er det sentrale, uten at
det gir noen umiddelbar politisk eller territoriell gevinst.
Mens det i 2004 ble registrert om lag 300 slike anslag,
økte dette til over 7 000 i 2009. Opprørernes taktiske mål
er ikke nødvendigvis å overta områder fra regjeringsstyr­
kene og ISAF, men snarere å slite ut oppslutningen om
regjeringssiden samt å vise egen styrke.
For det tredje: Afghanistans myndighetsstrukturer er
fortsatt i støpeskjeen. De er svake og preges av mang­
lende kontroll og innflytelse, særlig ute i provinsene og i
distriktene.
Fjorårets presidentvalg, som var preget av uregelmes­
sigheter, bidro også til å svekke tilliten til president Karzai
og hans regjering. Samtidig bør vi merke oss at det var af­
ghanernes egne organer som avdekket uregelmessighete­
ne og krevde gjennomføring av andre valgomgang. Dette
viser tross alt at uavhengige institusjoner begynner å få et
fotfeste i landet.
For det fjerde: Det er tydelige tegn på økonomisk frem­
gang, men mange afghanere opplever at den økonomiske
og sosiale utviklingen går for sakte.
Befolkningen har opplevd 30 år med krig og øns­
ker synlige resultater av dagens omfattende internasjo­
nale engasjement. At det går sakte fremover, skyldes de
enorme behovene som finnes i dette verdens femte fat­
tigste land, men også manglende kapasitet hos afghans­
ke myndigheter, korrupsjon og en internasjonal innsats
som fremdeles preges av egeninteresser og manglende
koordinering.
Men som nevnt er ikke bildet helt svart. Det finnes ly­
sere trekk: bilder av jenter med ransler på vei til skolene,
bilder av helsestasjoner som leverer, bilder av landets sik­
kerhetsstyrker som tar ansvar for sine innbyggere, og som
9. feb. -- Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet
1673
2010

håndterer kraftige voldsanslag i byene, og bilder av unge
afghanere som i sin tro på en bedre fremtid skaper nye
arenaer for politisk debatt.
Da jeg sist besøkte Afghanistan i november, møtte jeg
ildsjeler fra det sivile samfunn som mente at det var grunn
til forsiktig optimisme.
Afghanistan bygges, sakte, men sikkert, og det bør
vi også ta inn over oss, slik vi har gjort ved tidligere
Afghanistan­gjennomganger her i Stortinget.
La meg ta noen flere eksempler: Over halvparten av
alle afghanske barn går nå på skole, og nesten halvpar­
ten av unge mellom 15 og 19 år kan lese og skrive. Dette
utgjør om lag syv millioner barn, sammenliknet med to
millioner for noen få år siden.
En fjerdedel av alle afghanske kvinner får nå assistan­
se av helsepersonell under fødsler. For kort tid siden fikk
bare 16 pst. medisinsk assistanse. I dag er 95 pst. av alle
barn under fem år vaksinert.
En landsdekkende undersøkelse viser at 61 pst. av af­
ghanerne tror at deres barn vil få et bedre liv enn de selv
har hatt.
Jordbruk er den viktigste næringsveien, og antallet af­
ghanere som har tilgang til land for dyrking, steg med
8 prosentpoeng i perioden 2005--2008, til 55 pst. Denne
økningen skyldes spesielt forbedrede irrigasjonssystemer.
Infrastruktur er avgjørende for økonomisk utvikling,
og arbeidet med å ferdigstille de nesten 2 000 kilometer­
ne av den såkalte ringveien som knytter hele Afghanistan
sammen, er snart ferdig. En jernbanelinje mellom Herat
og Iran er under bygging, og flere andre store prosjekter
er underveis.
Over 70 pst. av Afghanistans befolkning befinner seg
i umiddelbar nærhet til transportårer, og en undersøkelse
viste at mer enn halvparten av alle husholdninger mener
veiforholdene er blitt bedret de siste årene. Bedre veier
betyr lettere tilgang til helsetjenester og bedre markedstil­
gang.
I 2005 hadde 23 pst. av befolkningen tilgang til elek­
trisitet. I dag er andelen 42 pst.
Når det gjelder allmenn sikkerhet, svarer hele 80 pst. av
de spurte i en UNDP­initiert undersøkelse at de opplever
sikkerhetssituasjonen som god der de bor.
Valgene i august 2009 hadde sterke innslag av fusk og
manipulering. Likevel: Mange afghanere, inkludert kvin­
ner, utfordret opprørerne og valgte å avgi sin stemme. Vi
så at valgkampanjer ble avholdt i store deler av landet og
med langt bedre mediedekning og åpne debatter enn tid­
ligere. Det offentlige rom er blitt større, og debattene er
blitt friere.
I en slik kontekst er dermed utviklingen i 2009 brakt
noen steg videre i byggingen av demokratiske, politiske in­
stitusjoner. Parlamentet er blitt mer handlekraftig, noe vi så
i januar da det avviste flere av kandidatene som president
Karzai hadde foreslått til den nye regjeringen.
En rekke tidligere bitre motstandere velger i dag å ar­
beide innenfor de politiske spillereglene som et demo­
kratisk politisk system trekker opp. Dette er et viktig
fremskritt i et krigsherjet Afghanistan.
Oppbygging av offentlige institusjoner, støtte til politis­
ke reformprosesser og koordinering av den sivile innsatsen
er blant FNs hovedoppgaver i Afghanistan.
Jeg vil igjen påpeke at FN kom for sent i gang med
statsbyggingsarbeidet i landet. Dette er, sammen med noen
av beslutningene om det afghanske styresettet som ble fat­
tet under Bonn­konferansen i 2001, blant gårsdagens klare
feil som vi har trukket med oss videre. I ettertid er det lett
å se at en altfor fragmentert internasjonal innsats i starten,
og altfor lite fokus på sivile og politiske behov, førte til at
viktige år i arbeidet for et stabilt Afghanistan gikk tapt.
Men London­konferansen viste vilje og evne til å se
fremover. FNs spesialrepresentant Kai Eide har lagt ned
en betydelig innsats i å fokusere og kraftsamle FNs en­
gasjement -- og i å styrke den avgjørende politiske kon­
takten mellom FN og afghanske myndigheter. Eide høs­
tet berettiget anerkjennelse for sitt arbeid for å styrke den
sivile koordineringen, og han fortjener vår ros når hans
toårsperiode nå går mot slutten.
Samtidig møter FN stadig større utfordringer på bak­
ken, og organisasjonen strever for å sikre de nødvendi­
ge ressurser og personell for å kunne utføre sin koordine­
rende og ledende rolle. Det var derfor avgjørende at FNs
generalforsamling 24. desember i fjor godkjente en bud­
sjettøkning på 60 pst. for UNAMA -- altså FNs misjon i
Afghanistan. Her har Norge bidratt aktivt, og vi vil fort­
sette å presse på for at FN­sekretariatet raskt besetter de
ledige stillingene, slik at UNAMA får de redskapene som
trengs for sammen med afghanske myndigheter å kunne
koordinere innsatsen.
Men, som alltid: FN blir ikke bedre enn hva medlems­
landene gjør verdensorganisasjonen til. Fra norsk side har
vi arbeidet kontinuerlig for å styrke koordineringen av den
internasjonale innsatsen gjennom FN i Afghanistan og for
å samkjøre best mulig med afghanske myndigheter. Denne
linjen vil vi videreføre.
Parlamentsvalg vil etter planen nå finne sted 18. sep­
tember i år. Det er viktig for valgets legitimitet og folkets
oppslutning om demokratiet at reformer iverksettes før
dette valget, og at den lærdom som ble trukket av presi­
dentvalget, blir innarbeidet i den videre prosessen. Vi støt­
ter arbeidet for å sikre en uavhengig valgkommisjon. Bare
på den måten kan vi være sikre på at fremtidige valg går
rettferdig og riktig for seg, uten uregelmessigheter som i
fjor. FN vil spille en avgjørende rolle i form av å gi teknisk
støtte til de afghanske valginstitusjonene.
Den internasjonale konferansen i London hadde som
sitt motto «Afghansk lederskap -- internasjonalt partner­
skap» og var et klart uttrykk for at vi nå går inn i en ny
fase, hvor særlig to forhold vil være viktig: for det første
å få i stand en politisk prosess, og for det andre å inn­
rette innsatsen på en slik måte at afghanske myndigheter
kan ta større ansvar for egen sikkerhet og økonomisk ut­
vikling. Dette er positivt og et uttrykk for en tilnærming
som Norge lenge har arbeidet for.
Hva gjelder det første punktet, det politiske, tok presi­
dent Karzai til orde for å starte en freds­ og forsoningspro­
sess. Han kunngjorde også planer for en «peace jirga», et
fredsråd, hvor lederne fra alle stammer og etniske grupper
skal samles. Dette er viktig, og det er et forsøk på å in­
9. feb. -- Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet
1674 2010

kludere de grupper som ikke fikk delta i Bonn­prosessen i
2001, hvor bl.a. sentrale pashtuner­grupper var ekskludert.
En freds­ og forsoningsprosess bør det internasjonale
samfunnet støtte, men det må være afghanerne selv som
sitter i førersetet. Det må være deres ansvar å finne af­
ghanske løsninger innenfor landets konstitusjon. Proses­
sen må inkludere alle grupper som utgjør det afghanske
samfunn.
UNAMA og afghanske myndigheter har også tatt til
orde for en gjennomgang av den såkalte 1267­listen, en
sanksjonsliste over bl.a. Taliban­medlemmer, som et tillit­
skapende tiltak i lys av den forestående politiske proses­
sen.
For å støtte opp om freds­ og forsoningsprosessen ble
det i London lagt fram et nytt reintegreringsprogram og
­fond. Til sammen kunngjorde det internasjonale samfun­
net bidrag på om lag 140 mill. dollar -- USD -- til dette.
Fra norsk side er vi positive til intensjonene, men vi har
foreløpig ikke signalisert støtte, og dessuten ønsker vi å
vite mer om bl.a. fondets innretning.
Styrking av afghanske myndigheter både på militær og
sivil side var det andre hovedtemaet i London. På sikker­
hetssiden antydet president Karzai at de kunne overta an­
svaret for sikkerheten i løpet av de neste to til tre årene.
Det er et krevende løft. Kriteriene for dette behandles nå
i NATO.
Også på sivil side var det en økende erkjennelse av at
større deler av innsatsen må dreies mot mer støtte gjen­
nom afghanske budsjetter og en økt innsats for kapasi­
tetsbygging og bedret styresett, slik at støtten får bedre ef­
fekt. Dette er synspunkter som Norge lenge har fremmet,
og vi vil bidra til fortsatt å ha dette høyt på dagsordenen
internasjonalt.
En annen dimensjon ved London­konferansen var et
sterkt fokus på antikorrupsjon. President Karzai gjorde det
klart at dette fremover kommer til å bli hans hovedpriori­
tering. Regjeringen har lagt fram en antikorrupsjonsstrate­
gi som foreslår en styrket kommisjon som skal kunne et­
terforske, samt etablering av en uavhengig ekspertgruppe
som skal utarbeide indikatorer.
Konferanser, som i London, skaper forpliktelser, men
historien har også vist at konferanser ikke er tilstrekkelig
for å endre utviklingen i Afghanistan. Afghanske myndig­
heter bærer hovedansvaret for å skape de resultatene som
ble lovet i London i januar. Bare på den måten sikrer vi
nasjonal forankring, nødvendig legitimitet og bærekraftig
utvikling.
Afghanske myndigheter har imidlertid rett og grunn til
å kreve bedre samordning fra det internasjonale samfun­
nets side. Det er et vedvarende problem at bare mellom
10 og 20 pst. av internasjonal sivil støtte går gjennom af­
ghanske kanaler, og at øvrig støtte fordeles ut fra givernes
prioriteringer mer enn afghanernes.
General McChrystals -- COMISAFs -- gjennomgang av
ISAFs militære strategi har vunnet gjennomslag i NATO
og hos partnerne i ISAF. McChrystal anbefaler en økning
i både sivil og militær innsats for å sikre at afghanske
myndigheter vil kunne ta ansvar for egen sikkerhet.
President Obama har gitt sin tilslutning til hovedpunk­
tene i COMISAFs tilrådninger, og den amerikanske styr­
keoppbyggingen i Afghanistan har begynt. Det amerikan­
ske nærværet styrkes med i overkant av 30 000 soldater.
De fleste av disse vil i månedene fremover bli utplassert
i de sørlige og østlige deler av landet, men det vil også
innebære en amerikansk styrkeøkning i nord som vil åpne
mulighetene for et tettere samarbeid for oss med USA.
Styrkene vil ha som en av sine hovedoppgaver å beskyt­
te sivilbefolkningen og å styrke kapasiteten til afghanske
sikkerhetsstyrker.
Dette er også en sentral del av ISAFs strategi. I dag
deltar enheter fra den afghanske hæren i opp til 70 pst.
av planlagte ISAF­operasjoner, og de leder halvparten
av disse. Dette vitner om økt afghansk kapasitet som nå
videreutvikles.
På siste møte i samordningsorganet «Joint Coordina­
tion and Monitoring Board» i Kabul fikk afghanske myn­
digheter tilslutning til å øke styrkemålene for den afghans­
ke hæren og politiet til til sammen 305 600 personell innen
oktober 2011. Beslutningen fikk bred oppslutning under
London­konferansen. USA vil påta seg finansieringskost­
nadene fram til og med 2010, og NATO kartlegger de
ressursmessige implikasjonene av et slikt økt styrketak.
Også den norske innsatsen vil i økende grad fokuse­
re på slik kapasitetsbygging. Det er i og for seg ikke noe
nytt. Norge har i flere år prioritert opplæring, rådgivning
og veiledning i vårt arbeid overfor afghanske sikkerhets­
styrker og overfor politiet. I tråd med de føringer NATO
og ISAF har lagt, vil både den norske militære innsatsen
og innsatsen innen sivil sikkerhetssektor bli dreid ytterli­
gere i retning av opplæring og veiledning de kommende
årene.
Som ledd i dette arbeidet tar Regjeringen sikte på å
foreslå at det for årene 2010--2014 samlet bevilges rundt
660 mill. kr i støtte til opplæring, rådgivning og veiled­
ning av afghanske sikkerhetsstyrker. Midlene overføres via
de to fondene som er opprettet for den afghanske hæren,
ANA, og politiet, ANP.
En hovedutfordring for engasjementer som dette i
Afghanistan er å få den sivile og den militære innsatsen
til å fungere godt og ryddig sammen.
I debatten om militær og sivil samordning kommer det
ofte opp spørsmål om mandater, om hvor grensen går, og
om hva som er riktig ansvarsdeling. Ett forhold som tas
opp, er hvorvidt militære styrker også burde gis i oppga­
ve å bistå direkte på det sivile området -- som å levere mat
eller å bygge veier.
Vi må forfekte noen grunnleggende prinsipper i denne
sammenheng: For Norge er det viktig å beskytte det hu­
manitære rom. Det betyr at det er humanitære oppgaver
som i størst mulig grad ikke bør blandes inn i politiske og
militære strategier. Det gjelder i Afghanistan som i andre
land hvor vi er engasjert. All erfaring og forskning viser
at dette også gir best resultater på sikt.
I et land som Afghanistan vil ulike gruppers politiske
lojalitet ofte skifte. Blander vi sammen sivile og militære
roller, dvs. at sivil hjelp øremerkes dem som står på «vår»
side av konflikten, så kan denne tilknytningen til én side i
den militære konflikten lett sette både mottakere og hjel­
9. feb. -- Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet
1675
2010

pearbeidere og deres organisasjoner i fare. Dette er også
bakgrunnen for den delingen vi har av vår sivile og militæ­
re innsats i Faryab, hvor de militære ivaretar sikkerheten,
mens de sivile aktørene jobber med sosial og økonomisk
utvikling, men tett koordinert. Dette er også kjernen i Re­
gjeringens strategi for en helhetlig sivil og militær innsats
i denne provinsen.
Rollene til de sivile og militære aktørene skal tydelig­
gjøres. Men det betyr ikke at innsatsen ikke kan og bør
koordineres. Vi vil ha et tett samvirke, men unngå sam­
røre. Her har Norge kommet langt, og vi vil jobbe videre.
Dette legges det merke til i Afghanistan, av befolkningen,
myndighetene og andre givere.
La meg gjenta en av de grunnleggende forståelsene for
veien videre i Afghanistan: Stabilitet og fred i landet må
sikres gjennom en bred politisk løsning som i størst mulig
grad omfatter flere av gruppene som i dag plasseres i kate­
gorien opprørere. Og videre: En politisk forsoningsprosess
må komme fra afghanerne selv.
En undersøkelse i regi av organisasjonen The Asia
Foundation viser at det i dag er større åpenhet blant af­
ghanere for å finne slike politiske løsninger enn for få år
siden. Dette er også en holdning som nå har internasjonal
anerkjennelse, og som ble kraftfullt understreket i London.
En god forsoningsprosess forutsetter en politisk enighet
og avvæpning, demobilisering og reintegrering av opprørs­
grupper. Målet må være at opprørerne, det vil ofte si en
fattig, arbeidsløs afghansk mann på landsbygda, kommer
i arbeid eller inn i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Dette
er en stor og krevende oppgave. Samtidig har en slik til­
nærming vært helt avgjørende i de fleste vellykkede for­
soningsprosesser de siste tiårene, det være seg i Afrika, i
Latin­Amerika, i Midtøsten eller på Balkan.
Også her ser vi nødvendigheten av å ta inn over oss
kompleksiteten i det afghanske samfunnet. Kategoriske
skiller mellom hvem som utgjør de «gode» eller de «onde»
kreftene, er uforenlig med tilnærming til slike forsonings­
prosesser. De mentale kartene som ble konstruert hos en­
kelte etter 2001, må derfor justeres dersom vi skal komme
videre i Afghanistan. Samtidig må vi ha respekt for at
mange frykter at en politisk overenskomst med opprørs­
grupper vil føre til at de reaksjonære kreftene som styrte
opp til 2001, styrkes vesentlig, og at det vil skade kvin­
ners stilling og menneskerettighetene generelt. Dette er for
øvrig ikke bare en frykt hos deler av den afghanske be­
folkningen, men også i flere av landene i regionen som
frykter tilbakekomst av et islamistisk styre i Afghanistan.
Det er åpenbart et krevende prosjekt å forsone og rein­
tegrere Taliban, men vi må forstå hvor sammensatt denne
tilhørigheten er. Ofte handler det om å finne integreren­
de løsninger for den pashtunske befolkningen. I tråd med
vårt strategiske mål, å hindre at landet igjen blir en base
for terror og fortsatt kilde til regional ustabilitet, skal ikke
vi motsette oss en slik reintegrering om afghanerne velger
det. Derimot skal vi være tydelig på betydningen av en klar
grenseoppgang mot Al Qaida, som er en gruppering og et
nettverk som verken har hatt noen grunnleggende tilhørig­
het til Afghanistan, til afghanske tradisjoner, historie eller
landets kultur. Den dagen ledende elementer innen Tali­
ban bryter med Al Qaida, vil mulighetene for en genuin
afghansk forsoningsprosess styrkes.
En vellykket forsoningsprosess forutsetter videre poli­
tisk enighet på afghansk side om respekt for kvinners stil­
ling og barns skolegang. Styrking av det sivile samfunn og
kvinners stilling i det afghanske samfunnet må stå helt sen­
tralt i arbeidet med å finne politiske løsninger. Kvinner må
bli sett og hørt, og det afghanske rettsvesenet må styrkes
for å kunne stå for størst mulig grad av rettferdighet.
Vi må erkjenne at dette kan synes fremmed selv for
noen av dem vi samarbeider med i Afghanistan. Men
Afghanistan er -- og skal være -- en del av det internasjonale
samfunnet. Vi snakker her om grunnleggende, universelle
verdier som ikke kan overses eller forhandles bort.
En løsning for Afghanistan må også medføre en løs­
ning for regionen, der Afghanistans naboland inkluderes
og ansvarliggjøres i arbeidet for å oppnå stabilitet. En stor
utfordring her er situasjonen i Pakistan, hvor utviklingen
er spesielt urovekkende, med en kontinuerlig rekke av ter­
roranslag som dreper og lemlester et stort antall sivile,
svekker sentralmakten og sprer ustabilitet. Derfor må pa­
kistanske sivile og militære myndigheter fortsette arbeidet
med å begrense innflytelsen til de grupper som tyr til vold
og militante aksjoner.
Her aner vi en vente og se­holdning: pakistanske makt­
sentra som bekjemper egne opprørsgrupper, men som
vegrer seg i forhold til det afghanske Talibans aktivite­
ter på pakistansk side av grensen, i det som ser ut som
en uavklart maktkamp mellom det afghanske Taliban og
Karzai­regjeringen og dens internasjonale støttespillere.
Dette er en holdning som gjør seg gjeldende hos flere ak­
tører i regionen. De ønsker seg ikke nødvendigvis et Ta­
liban­ledet Afghanistan, men de avventer utfallet av den
afghanske striden før de faller tungt ned på den ene eller
den andre siden.
Regjeringen igangsatte i oktober i fjor en intern gjen­
nomgang av det samlede norske sivile engasjementet i
Afghanistan. Dette gir oss en plattform for klarere priori­
teringer innenfor de områdene hvor Norge har høy kompe­
tanse, og hvor behovene er store. Vårt hovedfunn er at
de eksisterende norske satsingene sammenfaller i hoved­
sak med de store behovene i landet, og at det er en riktig
strategi å videreføre satsingene på utvalgte områder.
Forutsatt at vi har akseptable kontrollmuligheter, og at
det hersker enighet om de faktiske behovene, har mange
års erfaring vist at kanalisering av bistand via flergiver­
fond til afghanske budsjetter er den mest kostnadseffek­
tive måten å støtte de afghanske prioriteringene på. Dette
bidrar samtidig til bedre koordinering, og det styrker ka­
pasiteten og kompetansen i den offentlige finansforvalt­
ningen.
Dette støtter også oppbyggingen av et afghansk poli­
tisk system. For at befolkningen skal ta sine politiske in­
stitusjoner på alvor, må de også se at beslutninger tatt i
parlament og regjering omsettes i konkret handling. Po­
litikk er jo -- i Afghanistan som i andre land -- ikke
minst et spørsmål om hvordan de offentlige finansene
organiseres. Når verdenssamfunnet så lenge har kanali­
sert støtten utenom Afghanistans egne budsjetter, har man
9. feb. -- Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet
1676 2010

faktisk bidratt til å undergrave denne viktige sammenhen­
gen.
Som tidligere nevnt: I Afghanistan i dag går om lag
en femtedel av den internasjonale bistanden gjennom af­
ghanske budsjetter. Dette er fryktelig lavt. Norge yter om
lag 32 pst. av sin innsats til afghanske budsjetter gjen­
nom Verdensbankens flergiverfond samt 27 pst. gjennom
ulike fond og programmer, altså nærmere 60 pst. gjennom
kanaler som forholder seg til afghanske prioriteringer.
Regjeringens ambisjon er å kanalisere en stadig økende
andel av den totale innsatsen til afghanske budsjetter gjen­
nom Verdensbankens og FNs flergiverfond. Det er også
noe afghanske myndigheter sterkt etterspør, og som også
FN har oppfordret giverne til. Økningen vil skje under hen­
syntagen til afghanske myndigheters evne til å effektivise­
re sin finansforvaltning, redusere korrupsjonsproblemene
og utnytte bistanden.
Her er det igjen en viktig sammenheng: Det synes
som om mange givere kvier seg for å gi midlene til af­
ghanske institusjoner nettopp fordi de frykter korrupsjon
og ineffektivitet. Det er forståelig. Men dette fører i sin
tur til at afghanske institusjoner forblir svake. Vi får en
negativ sirkel som tar oss bort fra bærekraftige løsnin­
ger. Dersom afghanske myndigheter oppfyller de krave­
ne det internasjonale samfunn stiller, er det Regjeringens
målsetting å ferdigstille denne justeringen i inneværende
stortingsperiode.
Et særskilt innsatsområde fra norsk side er Faryab, der
det norskledede stabiliseringslaget er lokalisert, og som i
dag mottar om lag 15 pst. av den samlede norske bistan­
den. Vi vil fortsette å arbeide for at Faryab mottar en ri­
melig del av afghanske budsjetter, i tråd med de afghanske
nasjonale prioriteringer.
Norges hovedinnsatsområder har så langt vært utdan­
ning, godt styresett og landsbygdutvikling, noe jeg også
pekte på i interpellasjonsdebatten her i Stortinget 17. no­
vember i fjor. Et resultat av vår interne gjennomgang
er et ønske om å konsentrere den sivile innsatsen ytter­
ligere. Også hovedinnsatsområdene vil bli vurdert med
tanke på å inkludere høyere utdanning og energi. Vide­
re vil vi satse tyngre på å støtte det sivile samfunn og
menneskerettighetsarbeidet, herunder kvinners deltakelse
i samfunnet.
Innen denne sivile innsatsen, både når det gjelder
volum og innretning, har Norge vært pådriver for interna­
sjonal giverkoordinering -- som jeg nevnte -- benyttet fler­
giverfond som kanaler for bistand, innrettet bistandsinn­
satsen etter afghanske myndigheters prioriteringer, skilt
mellom sivile og militære roller og hatt fokus på kvinners
stilling og deltakelse. Også når det gjelder innsatsen i til­
knytning til det norske PRT­et, har Norge i stor grad kana­
lisert sin bistand gjennom flergiverfond og lagt afghanske
prioriteringer til grunn for innsatsen.
La meg så avslutningsvis kort kommentere noen av
disse nye innsatsområdene, som vi vurderer å trappe videre
opp.
Først, når det gjelder utdanning: Afghanistan trenger et
bedre utdanningssystem, og høyere utdanning er spesielt
viktig for å sikre langsiktig utvikling og tilgang på kva­
lifiserte afghanere som har kompetanse til å styre landet.
Utgangspunktet må være landets langsiktige utdannings­
behov, noe som innebærer utdanning av profesjonsgrupper
som har nødvendig faglig kompetanse til å utvikle sektorer
både i statlige og private institusjoner.
For det andre: Energi og ressursforvaltning er et områ­
de hvor Norge har gode forutsetninger for å kunne gjøre
en forskjell. Vi har gitt og vi tar fortsatt sikte på å gi faglig
bistand på dette feltet i Afghanistan.
For det tredje: Oppbyggingen av et sterkt sivilt samfunn
er et premiss for demokratiseringsprosessen i Afghanistan.
I dag står det sivile samfunnet svakt. Norge vil i tiden
fremover støtte politiske prosesser og byggingen av åpne,
offentlige plattformer for debatt, som sikrer ytringsfrihet
og respekt for rettsstaten, og som også gir støtte til men­
neskerettighetsforkjempere. Norge har hatt en klar og ty­
delig stemme i sin støtte til aktører i det afghanske sivile
samfunn, og dette er et engasjement vi vil videreføre og
styrke.
De nordiske ambassadene i Kabul inngår i et pilotpro­
sjekt for nordisk samarbeid på områdene det sivile sam­
funn, kvinners rettigheter og menneskerettigheter. Som
ledd i denne innsatsen vil vi etablere en egen nordisk fi­
nansieringsmekanisme for støtte til det sivile samfunn som
vil være på plass i løpet av året. Prosjektet har blitt møtt
med stor interesse fra andre internasjonale partnere, og
britiske myndigheter har sagt at de ønsker å delta i dette
samarbeidet.
For det fjerde: Det er avgjørende for at Afghanistan
skal løftes ut av fattigdom og krig, at kvinners innflytelse
og makt i samfunnet styrkes. All sammenlignende forsk­
ning viser dette. Sammen med de andre nordiske land
vil Norge være en pådriver for at kvinner kan bidra til å
skape den nødvendige økonomiske utvikling og stabilitet
i Afghanistan. Kvinneperspektivet skal derfor integreres i
all norsk støtte. For dette er en kjensgjerning: Krig og kon­
flikt rammer menn og kvinner ulikt. Norge sto i spissen
for FNs sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner i krig og
konflikt. Vi har utarbeidet en egen handlingsplan for ar­
beidet med å ivareta kvinners behov og rettigheter i kon­
fliktområder. Som ledd i implementeringen av sikkerhets­
rådsresolusjon 1325 har vi nå bl.a. en «gender advisor»
på plass i den norske militære kontingenten i Faryab som
skal følge opp at dette perspektivet blir ivaretatt i våre mi­
litære operasjoner. Vi bidrar også med en slik rådgiver til
ISAFs hovedkvarter i Kabul.
Kampen mot korrupsjon er en gjennomgående del
av all norsk innsats. Det gjelder våre egne prosjekter,
men også bidrag til en sterkere internasjonal satsing på
korrupsjonsbekjempelse.
Sist, men ikke minst vil Norge opprettholde en fort­
satt sterk humanitær innsats som i volum utgjør om lag en
femtedel av vår totale sivile innsats. En riktig humanitær
satsing må settes i sammenheng med det langsiktige en­
gasjementet. Forebyggende arbeid og gjenoppbygging er
viktige deler av dette arbeidet, samtidig som det må være
midler tilgjengelig for å respondere på kriser og akutte
behov, f.eks. tørke, vannmangel og matmangel.
La meg kort sammenfatte denne redegjørelsen med å
9. feb. -- Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet
1677
2010

gjenta at det strategiske hovedmålet for Norge og våre part­
neres nærvær i Afghanistan er å forhindre at landet igjen
utvikler seg til en base for internasjonal terror, og å bidra
til stabilitet i regionen og til sosial og økonomisk utvikling
i Afghanistan.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­
terens redegjørelse om utviklingen i Afghanistan og Nor­
ges sivile og militære engasjement i landet legges ut for
behandling i et senere møte.
-- Ingen innvendinger har kommet mot det, og det anses
vedtatt.
S a k n r . 3 [10:43:55]
Interpellasjon fra representanten Torbjørn Røe Isaksen
til miljø­ og utviklingsministeren:
«I den nye plan­ og bygningsloven ble kommunenes rå­
derett over sine arealer på en del områder redusert. Blant
annet ble reglene om byggeforbud i 100­metersbeltet langs
sjøen strammet inn. Samtidig er lokaldemokratiet bære­
bjelken i et levende folkestyre. Plan­ og bygningsloven og
dens praktisering har stor praktisk betydning og berører
mange menneskers liv og virksomheter, blant annet ved
kommunenes muligheter til å legge vekt på sosiale forhold
i sin arealforvaltning ut fra lokalt skjønn og lokal kunnskap
om enkeltsaker. Når beslutninger fattes nærmest dem det
angår, vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn
og enkeltmennesket på den beste måten.
Vil statsråden legge til rette for at det legges vekt på lo­
kalt selvstyre og lokalt skjønn, blant annet i forhold til hel­
se­ og sosialrelaterte forhold, i arealforvaltningen, også i
attraktive områder?»
Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:45:24]: Overordnet er
planleggingsarbeidet i Norge et forsøk på å finne en ba­
lanse. Det skal være en balanse mellom allmennhetens til­
gang til flotte områder og eiendomsretten -- folks rett til
å forvalte det de selv har -- og statens behov for en viss
overordnet kontroll og lokalt selvstyre.
Jeg er generelt skeptisk til at man skal la enkeltsaker
styre for mye av den politiske dagsordenen, men av og
til er det sånn at enkeltsaker kan være med på å illustre­
re svakheter, problemer og utfordringer med det rådende
regelverket.
Denne interpellasjonen tar utgangspunkt i nettopp en
slik enkeltsak, en enkeltsak som omhandler en Bamble­
mann fra Telemark, som for ca. ti år siden opplevde noe
vi alle frykter, nemlig å bli handikappet. Han skulle ut og
fikse noe i hagen sin, falt ned fra et tre og ble lammet
fra livet og ned. Han bor vakkert til på et område hvor
familien har hatt tomt i 100 år, og hvor det er bebyggelse
rundt. Men etter at han havnet i rullestol, ble det åpenbart
at bygningen som sto der allerede, huset til familien, ikke
var egnet, ikke var tilrettelagt for hans bruk. Isteden måtte
han flytte inn i en rekkehusleilighet som de også disponer­
te -- en rekkehusleilighet som både var brannfarlig, som
ikke var tilrettelagt, og som i praksis var en fengselscelle
hvor han måtte oppholde seg så å si døgnet rundt. Fami­
lien ble splittet, for det var ikke mulig for dem å få plass
på samme boareal. Én del av familien kunne fortsatt bo i
den gamle, ikke­tilrettelagte boligen, mens denne mannen
måtte bo i familiens rekkehusleilighet, som heller ikke var
tilrettelagt.
Det naturlige da er selvfølgelig at man spør kommu­
nen der man bor, om man får lov til å bygge en tilrette­
lagt bolig. Av forskjellige årsaker var det ikke mulig å til­
rettelegge den gamle boligen. Man måtte søke om å få lov
til å bygge en ny, tilrettelagt bolig på området, et område
som er innenfor 100­metersbeltet, men som er tett bebyg­
get fra før -- hvor det er boliger og det er gitt tillatelser
til utbygginger og utbedringer i flere år. Svaret fra teknisk
komité i kommunen -- etter at de hadde vært på befaring
på området, etter at de hadde snakket med kommunead­
ministrasjonen og forhørt seg om mannens situasjon -- var
ja! Dette skal vi få til. Det var lokalpolitikere som kjenner
kommunen sin, lokalpolitikere fra alle partier som er re­
presentert på Stortinget. De kjente mannen, historien, om­
rådet, de hadde bodd der, hadde vokst opp der, vært der,
ferdes der. Kommunens tekniske komité sa ja, dette skal
vi få til. De brukte lokal sunn fornuft. De sa at de skulle
gi en dispensasjon i dette tilfellet, for tungtveiende helse­
og sosialpolitiske hensyn lå til grunn.
Fylkesmannen i Telemark så det ikke på samme måte.
Fylkesmannen, som er satt til å forvalte statens planer og
statens regler, mente at her forelå det ikke en grunn til
dispensasjon. Eksplisitt forelå det i det gamle regelverket
ikke noen som helst grunn til at man skulle hensynta hel­
se­ og sosialpolitiske aspekter. Fylkesmannen i Telemark
overprøvde og overkjørte det lokale selvstyret. Settefyl­
kesmannen i Aust­Agder befestet og bekreftet det fylkes­
mannen i Telemark hadde sagt, og statsråden som fikk
saken på sitt bord, nektet -- selv om han hadde mulighet
til det -- å gå inn og overprøve saken til fordel for mannen
som ønsket å bygge en tilrettelagt bolig.
Hva er det denne saken illustrerer? Jo, jeg tror den il­
lustrerer både en større og en mindre problemstilling. La
meg ta den større problemstillingen først: Det er ikke tvil
om at man trenger et nasjonalt rammeverk for planlegging.
Det er ikke tvil om at man må ha en politikk som til en
viss grad er restriktiv for å hindre at man tetter igjen noen
av de mest verdifulle områdene vi har i Norge. Men etter
min mening er det heller ikke tvil om at balansen har blitt
forrykket, at byråkratiet og regelverket har blitt for rigid
-- at det er for vanskelig å bruke lokalt skjønn. Jeg vil nes­
ten gå så langt som til å si at det er nesten umulig å bruke
sunn fornuft i kommunene før fylkesmannen kommer og
knakker på døra og sier at her skal det være annerledes.
Det andre poenget er at det kan være vanskelig å kjen­
ne hele landet godt når man sitter i stortingssalen og skal
forsøke å se seg rundt. Det er tross alt sånn at en av for­
delene med lokaldemokratiet er at vi velger folk som bor
i kommunen, som er der, som oppholder seg der, som
møter folk og naboer, som kjenner lokalsamfunnet sitt.
Stortingspolitikerne ser i beste fall en plan eller et kart
eller et regelverk. Derfor er også reglene nasjonalt sett lite
tilpasset lokale forhold.
9. feb. -- Interpellasjon fra repr. Røe Isaksen om å legge til rette for lokalt selvstyre og lokalt skjønn
i arealforvaltningen, også i attraktive områder
1678 2010

Det tredje poenget er at dispensasjonsretten med den
nye plan­ og bygningsloven fortsatt blir praktisert for
strengt. Det er for liten anledning for kommunene til å gi
dispensasjoner basert på lokal fornuft og lokalt skjønn.
Så er det det mindre poenget: Saken med mannen fra
Bamble er ikke en unik sak. Det er selvfølgelig ikke spe­
sielt mange saker som dreier seg om muligheten til å bygge
tilrettelagte boliger på områder som i utgangspunktet er
omfattet av ganske strenge reguleringer, men sakene fins!
Det har vært ganske vilkårlig hvorvidt sakene har ført til
at klager har fått medhold -- eller utbygger har fått med­
hold -- eller sånn som i dette tilfellet, at utbygger ikke har
fått medhold i utgangspunktet.
Det betyr at presiseringen i den nye plan­ og bygnings­
loven, hvor man går bort fra en generell formulering om
særskilte vilkår for å gi dispensasjon til å si at man kan
legge vekt på også helserelaterte årsaker, er god, men
sannsynligvis ikke god nok.
Det er et problem at loven samtidig sier to forskjellige
ting: På den ene siden gjør loven det vanskeligere å bruke
lokalt skjønn, vanskeligere på mange måter å gi dispensa­
sjoner. På den annen side er loven krystallklar -- og det er
veldig bra -- på at universell tilrettelegging og universell
utforming skal ligge til grunn.
Jeg tror at mange av dilemmaene vi står oppe i i dag,
mye av frustrasjonen som er der ute, kunne bli løst nett­
opp ved å la lokale myndigheter og lokale politikere få lov
til å ta mer av ansvaret for sine egne plan­ og bygnings­
saker. Ved å delegere ansvaret nedover sier man i praksis
at Stortinget kjenner ikke hver eneste kommune i dette
landet. Stortinget kjenner ikke folk der. Stortinget kjenner
ikke nødvendigvis områdene. Og selv om Stortinget skal
legge rammeverket, må det allikevel være betydelige rom
for lokalt skjønn, lokale tilpasninger og lokalt selvstyre.
Statsråd Erik Solheim [10:54:04]: La meg først kom­
mentere direkte noen av de tingene som Røe Isaksen kom
med i sin interpellasjon.
Det er altså ikke slik at det grunnleggende er, som Røe
Isaksen sa, statens behov for kontroll. Den grunnleggende
avveiningen her er mellom allmennhetens behov for ad­
gang til strandsonen opp mot de mange gode hensyn, som
Røe Isaksen la vekt på, for at enkeltmenneskers personli­
ge skjebne også bør tas hensyn til, og det er hensynet til
kommende generasjon som skal ha adgang til strandsonen.
Jeg tror Røe Isaksen og jeg veldig fort blir enige om at
dersom man ikke har et restriktivt, overordnet regelverk
for strandsonen, vil det ikke være noen strandsone igjen å
snakke om i Oslofjorden for kommende generasjon.
Nå står jeg og ser oppover mot Nordmarka. Hvis det
ikke gjennom lang tid hadde vært en sterk politisk vilje til
å bevare Nordmarka, hadde den bit for bit blitt spist opp
gjennom enkeltstående vedtak og enkeltstående handlin­
ger, ikke på grunn av noen ond vilje, ikke fordi noen øns­
ket å underlegge seg Nordmarka, men fordi man ønsket
å bygge en hytte her, en vei der og en bolig der. Det er
det samme som gjelder for strandsonen: Den vil forsvin­
ne hvis ikke noen har det overordnede ansvaret. Det er
selvfølgelig grunnlaget for denne saken.
Så er det heller ikke slik at lokale myndigheter ikke har
ansvaret. Lokale myndigheter har ansvaret. Men det som
nå ligger i føringene, er at lokale myndigheter skal plan­
legge utbyggingen, eventuelt i strandsonen, i henhold til
en plan, ikke gjennom dispensasjoner. Det er mange gode
grunner til det, for hvis det skjer gjennom dispensasjoner,
blir det ikke noen overordnet helhet i det. Hvis det skjer
gjennom dispensasjoner, vil også mistanken om kamera­
deri -- det kan være kameraderi, men det trenger ikke være
det -- være der på en helt annen måte. La det være en åpen
prosess med en plan som kommunene står ansvarlig for,
og så skjer utbyggingen i henhold til denne planen.
Det jeg har latt være å gjøre i denne saken, er personlig
å overprøve det fylkesmannen i Telemark og fylkesman­
nen i Aust­Agder kom fram til. Dette er altså ikke «fjer­
ne instanser», men folk som etter beste skjønn har forsøkt
å fatte en beslutning basert på kunnskap om området, og
man har heller ikke overprøvd den beslutning som fag­
folkene i Miljøverndepartementet har kommet fram til.
Hvis jeg personlig skulle begi meg inn på å overprøve den
typen beslutninger, tror jeg vi ville komme inn på en vel­
dig, veldig vanskelig sklie som vil fordre detaljkunnskap
om utrolig mange saker rundt omkring i landet. Men la
meg si at jeg har overhodet ingen problemer med å for­
stå alt Røe Isaksen sier om hvordan dette oppfattes av
den enkeltpersonen i Bamble. Jeg fikk mange henvendel­
ser fra folk i Bamble, fra politisk miljø også, om denne
saken, så det er åpenbart at det har vært en sak som mange
i Bamble og Grenlandsområdet har følt sterkt, sterkt for.
Men det er veldig klare begrensninger i hva en statsråd
bør gjøre når det gjelder å overprøve beslutninger fattet
etter beste skjønn av to fylkesmenn og av embetsverket i
Miljøverndepartementet.
Så noen mer generelle betraktninger. Forholdet mellom
nasjonale interesser og lokalt selvstyre i planlegging og
realforvaltning reiser viktige og vanskelige spørsmål. Lo­
kalt selvstyre er viktig, men det er også viktig å ta hensyn
til nasjonale interesser. Det kan være vanskelig å trekke
grensen mellom det lokale handlingsrommet og nasjonale
interesser i den enkelte saken. Noen klare grenser finnes
heller ikke -- som denne saken til fulle belyser.
Etter den nye plan­ og bygningsloven beholder kommu­
nene ansvaret for planleggingen og behandlingen av en­
keltsaker. Planene vedtas ved demokratisk beslutning etter
bred medvirkning. Den nye loven gir kommunene nye mu­
ligheter og bedre virkemidler for å sikre god og langsik­
tig planlegging, der alle interesser blir grundig vurdert.
Bestemmelsene om medvirkning i planarbeidet er styrket,
også for grupper som trenger spesiell tilrettelegging. Prin­
sippet om universell utforming er kommet sterkere inn i
loven, bl.a. i formålsparagrafen.
Det framgår nå tydeligere enn før av loven at kom­
munen i planleggingen har plikt til å ivareta nasjonale og
regionale interesser. Fylkeskommunen, fylkesmannen og
andre statlige fagmyndigheter skal medvirke i planarbei­
det og skal passe på at overordnede interesser blir ivare­
tatt. De kan om nødvendig fremme innsigelse til planfor­
slag som ikke er i samsvar med nasjonale og regionale
mål, og de kan klage på dispensasjoner. Dersom det frem­
9. feb. -- Interpellasjon fra repr. Røe Isaksen om å legge til rette for lokalt selvstyre og lokalt skjønn
i arealforvaltningen, også i attraktive områder
1679
2010

mes innsigelse til planer som ikke løses lokalt i løpet av
planprosessen, må saken avgjøres av departementet. Der
fylkesmannen klager på dispensasjon, avgjøres saken av
en settefylkesmann.
Det har vært et generelt byggeforbud i 100­metersbel­
tet langs sjøen siden 1965. Forbudet er videreført og for­
sterket i den nye loven. Hensynene som ligger til grunn
for forbudet, er nå tatt direkte inn i loven. Det framgår at
det i strandsonen skal tas særlig hensyn til natur­ og kul­
turmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser.
Med andre ord skal de allmenne interessene veie tungt i
forhold til utbyggingsinteressene i strandsonen.
Det som jeg kommer til nå, er relevant for denne saken.
Dispensasjoner fra byggeforbudet i 100­metersbeltet gir
en uheldig bit for bit­utbygging i nasjonalt og regionalt
viktige områder. Derfor ønsker vi å unngå det. Spørsmålet
om utbygging må vurderes gjennom en langsiktig og hel­
hetlig plan. I planarbeidet er det også nødvendig å se på
alternative muligheter for å dekke behovet for utbygging.
Det er ikke alltid nødvendig å bygge rett i strandkanten.
Dersom bygg trekkes unna sjøen, vil de nære strandarea­
lene holdes åpne til glede for alle, ikke minst kommunens
egne innbyggere. Jeg er ikke kjent med hvorvidt Bamble
kommune har lagd noen slik plan.
Gjennom planleggingen skal alle interesser knyttet til
bruken av arealene vurderes og samordnes. Det er ofte
motstridende interesser i slike saker, og tiltakene kan være
konfliktfylte. Det er derfor viktig med grundige avveinin­
ger før beslutninger fattes.
Røe Isaksen nevner spesielt helse­ og sosialrelaterte
forhold i arealforvaltningen. Han har tidligere tatt opp
dette, i et spørsmål i Stortingets spørretime 21. oktober
2009, som ble besvart av forskningsminister Tora Aasland
i mitt fravær. Hun viste da til at i odelstingsproposisjonen
til den nye plan­ og bygningsloven er reglene om dispen­
sasjon kommentert. Det er uttalt at bestemmelsen åpner
for at i saker der det foreligger helt spesielle sosialmedi­
sinske, personlige og menneskelige hensyn, kan dette til­
legges vekt. Samtidig understrekes det at slike hensyn nor­
malt ikke har avgjørende vekt i dispensasjonssaker etter
plan­ og bygningsloven. Dette betyr at spørsmål om dis­
pensasjon må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, med
utgangspunkt i de forhold som knytter seg til det aktuelle
stedet.
Mitt svar på interpellantens spørsmål blir da at lokalt
selvstyre og helsemessige og sosiale forhold kan tilleg­
ges vekt i arealforvaltningen, men disse hensynene må
veies opp mot andre interesser, bl.a. nasjonale interesser
i strandsonen. Nasjonale interesser i strandsonen dreier
seg altså ikke om statens interesser, men om allmennhe­
tens interesse i å kunne ferdes i strandsonen og kommende
generasjoners interesse av adgang til strandsonen.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:01:23]: Først vil jeg
takke statsråden for at han også nevner den konkrete saken,
selv om litt av min hensikt var å forsøke å dra opp en
større diskusjon om plan­ og bygningsloven og mulighe­
tene der. Men jeg synes det at statsråden nevner den kon­
krete saken, også illustrerer litt av poenget. Det er slik at
statsråden som ikke direkte en del av den lovgivende for­
samling, men stasråden som statsråd ikke har lokalkunn­
skap om området. Det forventer jeg heller ikke. Det er
ingen statsråd som er supermenneske, og som kjenner hele
Norge som sin egen lomme. Jeg kunne brukt mye tid på
å beskrive nettopp dette konkrete området i Telemark, på
samme måte som en representant fra Møre og Romsdal
eller Buskerud eller Akershus eller Vestfold kunne beskre­
vet konkrete områder i sin kommune. Det er nettopp der­
for det overordnede poenget er at mer lokalt selvstyre er
av det gode.
Jeg er, som jeg også nevnte, fornøyd med at man har
presisert i den nye plan­ og bygningsloven at helse­ og
sosialrelaterte hensyn kan tas. Jeg synes det var en stor
svakhet i den forrige loven at det var utelukket å ta den
type hensyn -- i hvert fall var det fylkesmannens vurde­
ring mange steder. Om loven har blitt tilstrekkelig styrket,
er jeg skeptisk til. Jeg må si at jeg synes det er merkelig,
eller til og med trist, å se at i mange tilfeller virker det som
om systemene og reglene har blitt så rigide at det ikke er
rom i apparatet for å ta hensyn til enkeltmennesker.
Så har jeg en konkret utfordring til statsråden når han
sier at det i dette tilfellet ikke var mulig eller ønskelig for
ham som statsråd å gå inn og overprøve to instanser, altså
fylkesmannen i Telemark og fylkesmannen i Aust­Agder.
Helen Bjørnøy, statsrådens forgjenger, gjorde nettopp det
som miljøvernminister. Det var med utgangspunkt i en
sak i Rogaland fylke, som også dreide seg om tilrettelagt
bolig, om universell utforming -- men denne gangen ikke
i 100­metersbeltet, saken gjaldt jordvern. Statsråden gikk
konkret inn i saken og overprøvde fylkesmannen. Om hun
overprøvde sitt eget departements vurderinger, vet jeg ikke
noe om, men hun gikk i hvert fall inn og endret saken til
fordel for vedkommende som ønsket å bygge ut. Mener
statsråden at hans forgjenger gjorde en feil ved at hun gikk
inn i denne enkeltsaken?
Statsråd Erik Solheim [11:04:12]: Jeg er også kjent
med de alminnelige forhold i Bamble. Jeg var der mange
ganger i forbindelse med Langesund­ulykken, og hvilken
fantastisk nydelig natur og utrolige kystlinje som er der,
blir vi fort enige om. Det å gå inn i en enkeltsak krever
noe helt annet enn alminnelig kjennskap til et område. Det
krever grundig saksbehandling av den ene saken. Det vil
det enkeltmennesket det dreier seg om, fortjene. Det for­
tjener også kommunen, og det fortjener de saksbehand­
lerne hos de to fylkesmennene som etter beste skjønn har
forsøkt å håndtere saken. All erfaring med enkeltsaker er
at jo mer man graver i dem, jo flere lag og mer kunnskap
kommer opp. Så det er en vanskelig ting.
Hvorvidt en statsråd skal gå inn i enkeltsaker, fin­
nes det selvsagt ikke noe alminnelig svar på. Det kan
være helt riktig å gjøre det i det ene tilfellet, og ikke i
det andre. Men det er noe som må skje i spesielle til­
feller. Det må alltid fordre betydelig kunnskap om saken
og mye arbeid med den, slik at en statsråds avgjørel­
ser ikke skal bli veldig vilkårlige. Det er bakgrunnen for
at jeg ikke har gått inn i denne saken, men har stolt på
de faglige vurderingene som er gjort av to fylkesmenn
9. feb. -- Interpellasjon fra repr. Røe Isaksen om å legge til rette for lokalt selvstyre og lokalt skjønn
i arealforvaltningen, også i attraktive områder
1680 2010

og et veldig godt embetsverk i Miljøverndepartemen­
tet.
Når det er sagt, er jeg enig med Røe Isaksen i at so­
siale hensyn må veie i slike saker. Jeg tror ikke at vi har
mange parallelle saker rundt kysten, slik at det vil være
stor fare for en serie liknende saker. Jeg vil sterkt tilskyn­
de, og bl.a. få si det her, til at helsemessige og sosiale hen­
syn bør vektlegges sterkt når kommunene skal gå gjennom
slike saker, men også når fylkesmenn og andre skal be­
handle dem. Det er helt sentralt. Det er selvsagt ikke slik
at man på grunn av en helseskade eller funksjonshemning
skal få en helt annen behandling enn alle andre ville fått.
Det er det ingen som ønsker i de funksjonshemmedes or­
ganisasjoner heller. Det de ønsker, er likebehandling, men
likebehandling kan i visse tilfeller måtte føre til at man tar
særlige hensyn til et menneske med en helseskade eller en
funksjonshemning, fordi man ikke kan få like vilkår med
mindre man får særlige fortrinn i bestemte saker. Så hvis
det kan komme noe godt ut av denne saken, så vil det i
hvert fall være det at man tilskyndet til at slike hensyn
ivaretas i det lokale arbeidet.
La meg så til slutt si at dette med planbehandling er helt
sentralt. Det er også et punkt hvor jeg håper vi kan være
enige. Det er klart at hvis kommunene lager en grundig
plan og vurderer hvor i strandsonen de ut fra ulike hen­
syn mener det kan bli bygd ut, mens det andre steder ikke
skal bygges ut, får man et helt annet grunnlag for å iva­
reta den kombinasjonen av hensyn til enkeltmenneskers
interesser og de overordnede hensyn til neste generasjon
og allmennheten.
Marianne Marthinsen (A) [11:07:36]: Temaet som
interpellanten tar opp, er jo en gjenganger i denne salen,
og det er ikke uten grunn.
Arealforvaltning er ofte konfliktfylt, og særlig konflikt­
fylt kan det bli når nasjonale interesser legger føringer på
kommunene og reduserer det kommunale selvstyret. For
byggeforbudet i 100­metersbeltet er selvfølgelig en be­
grensning på lokaldemokratiet, akkurat som annen type
arealvern er det, som øremerking av kommunale overfø­
ringer er det, og som lovfestede rettigheter og mange andre
ordninger er det. Så det er viktig for oss som er varme for­
svarere av 100­metersbeltet, å erkjenne at det innebærer
begrensninger. Men det finnes verdier som er så viktige at
begrensninger er riktig. Folks tilgang til sjø og strandsone
er en sånn verdi.
Det virker som om det er mange i dag som tror at al­
lemannsretten, folks tilgang til natur, fjell og sjø, nærmest
har kommet av seg selv. Men det har vært en verdikamp
gjennom mange tiår. Det har vært motsetninger mellom
den private eiendomsretten og allmennheten.
Så har jeg stor forståelse for at interpellanten reiser
den enkeltsaken som han beskrev i innlegget sitt. Uten å
kjenne den godt, er jo min oppfatning etter å ha hørt in­
terpellanten, at den muligheten som ligger i den nye plan­
og bygningsloven til å ta helsemessige og sosiale forhold
med i vurderingen, er til nettopp for sånne saker. Det var
derfor denne åpningen ble gitt. Men mer generelt er det
jo sånn at Høyre og høyrepartiene har plassert seg anner­
ledes enn Arbeiderpartiet i kampen om folks tilgang til
sjø.
Så sa interpellanten noe om at det nærmest er blitt umu­
lig å bruke lokalt skjønn. Da vi lagde den nye plan­ og byg­
ningsloven for to år siden, ble det slått ettertrykkelig fast
at kommunene fortsatt skal ha planleggingsansvaret selv,
selvfølgelig. Vi la også opp til at man skal ha en differen­
siert strandsoneforvaltning, slik at det skal være enklere å
gjøre tilpasninger og bygge ut, ikke bare i den type saker
som interpellanten beskriver, men også for å drive næ­
ringsmessig utvikling der hvor det er mindre press -- nett­
opp fordi vi ikke kjenner hele landet. Men situasjonen den
gangen var slik at det skjedde massiv utbygging i strandso­
nen, bl.a. her i Oslo, som jeg representerer, basert på dis­
pensasjoner. Det var en situasjon som var uholdbar. Byg­
geforbudet betyr ikke at det ikke er rom for lokalt skjønn,
eller at det ikke er noe sted som man kan bygge så mye
som et lite naust. Men vi ville ha kommunenes dispone­
ring av strandsonen inn i planer, tilbake inn i planarbeidet,
slik at ikke strandsonen skulle forvaltes bit for bit på den
måten at dispensasjoner var i ferd med å bli det viktigste
verktøyet. Det håper jeg Høyre også er enig i.
Det er klart at vi befinner oss i et vanskelig skjærings­
punkt når kommuner pålegges å ta et nasjonalt ansvar. Det
gjelder i strandsonen, og vi har også sett det i en rekke
vernesaker. Jeg mener at det er ganske naivt å tro at kom­
muner på eget initiativ vil ta på seg den belastningen som
det av og til kan være å forvalte nasjonale verdier på vegne
av storsamfunnet. Derfor trengs det nasjonale føringer, det
trengs nasjonale retningslinjer. Men allikevel er det viktig
at det skjer på en fornuftig måte og med en så stor lokal
forankring og innflytelse som mulig.
Torkil Åmland (FrP) [11:11:26]: Det er en viktig sak
som interpellanten tar opp her i dag. I Norge har vi en
kyststrekning på 83 000 km. Det tilsvarer mer enn to gan­
ger jordas omkrets ved ekvator. Historisk sett har kysten
hatt stor betydning for folks levekår, næringsforhold, be­
boelse og fritid. Forvaltning av kystlinjen er derfor en sak
som vekker mye engasjement, og som berører en stor del
av befolkningen.
Den saken som interpellanten tar opp her i dag, er dess­
verre ikke enkeltstående. Hadde dette vært en unntakssak,
en enkeltstående sak, kunne man kanskje sett litt mildt på
det, men det er dessverre slik i mange deler av landet at
dette er regelen mer enn unntaket for hvordan saker blir
behandlet.
Nå snakket statsråden om Oslofjorden og hvor viktig
det er å regulere der. Nå er det jo slik at landet består av
mer enn Oslofjorden. Det som er et galt utgangspunkt her,
er at man tar regler som kanskje passer for Oslofjorden, og
implementerer disse i resten av landet på akkurat samme
måten. Reglene og innstramningen som Regjeringen har
foreslått, har ført til et opprør rundt om langs kysten. Det
er et unisont opprør, faktisk, fra Oslofjorden til Finnmark.
La meg ta et eksempel fra mitt eget hjemfylke, Horda­
land. Der er det slik at samtlige kystkommuner, med ett
unntak, er plassert i den strengeste sonen, på linje med
Oslofjorden. I Hordaland har det ført til et tverrpolitisk
9. feb. -- Interpellasjon fra repr. Røe Isaksen om å legge til rette for lokalt selvstyre og lokalt skjønn
i arealforvaltningen, også i attraktive områder
1681
2010

ordføreropprør mot Regjeringens politikk. I Bergens Ti­
dende 7. september 2009 bruker en samlet ordførergrup­
pe fra disse kommunene i Hordaland -- fra alle partiene --
ord som overkjøring og «krigserklæring», «overgrep» og
«overtramp» om Regjeringens forslag. Det er faktisk ikke
en eneste ordfører i disse kommunene som støtter det for­
slaget Regjeringen har lagt fram. Det er sjelden man får en
tverrpolitisk protest av denne type mot en sittende regje­
ring, men det har man altså klart å oppnå i denne saken.
Da høres det litt underlig ut når statsråden roser og snak­
ker så varmt om denne loven og hvor bra den vil bli for
kommunene. Det er helt åpenbart at disse kystkommune­
ne ikke opplever det på samme måte som det statsråden
legger fram her.
Konsekvensen av innstramningen er for mange kom­
muner, og særlig øykommuner, at man kveler nødvendig
vekst og utvikling. La meg ta et eksempel er fra Meland
kommune i Nordhordland. Der har man gjennom en grun­
dig lokal prosess, slik statsråden etterlyste her i stad, kom­
met fram til en plan for et hotellbygg med 220 sengeplas­
ser, utarbeiding av turstier og et flott opplevelsessenter
langs sjøen. Prosjektet vil skape nye arbeidsplasser og ny
aktivitet i kommunen. Men fylkesmannen var negativ til
hotell ved sjøen og har varslet at planene nå skal drøftes
med Miljøverndepartementet, og går selv inn for å stoppe
dette. I verste fall risikerer man nå at dette positive pro­
sjektet, som vil bidra med arbeidsplasser og aktivitet i en
kystkommune, vil bli fullstendig stoppet. Da hjelper det
ikke så mye med grundige avveininger lokalt, som stats­
råden snakker varmt om her. For det jo nettopp noe av det
som er problemet i dag, at man har disse grundige avvei­
ningene lokalt, man har lange planprosesser, og når man
da er ferdige med dem og har kommet i mål -- alle parter er
hørt, alle har fått sagt sin mening, og man har hatt en lokal,
demokratisk prosess -- kommer fylkesmannen inn og sier
nei, og dermed er prosjektene skrinlagt. Det er jo dette,
denne overstyringen av lokaldemokratiet, Regjeringen vil
ha mer av.
Da statsråd Navarsete besøkte Hordaland i desember
2009, fikk hun klare meldinger om hva Regjeringen burde
gjøre, fra disse kommunene og fra andre aktører i fylket.
Jeg har lyst til å sitere en av dem, professor Frank Aarebrot
-- en ganske frittalende professor og for øvrig bekjennende
arbeiderpartimedlem. Jeg siterer fra artikkelen i Bergens
Tidende 2. desember 2009 fra dette møtet:
«-- Blindleia og Oslofjorden er noe helt annet enn
Vestlandet. Her har vi bygget naust i 100 år. Dette er
helt galimatias, konkluderte professor Frank Aarebrot
(...).
Han beskrev en opphetet stemning langs kysten.
-- Dere må ta til vettet, ellers blir det opprør, sa
Aarebrot og slo fast at hvis den rød­grønne regjeringen
vedtok dette, vil velgerne se til Fremskrittspartiet.
-- Og med rette, for de er de eneste som så langt har
tatt dette på alvor.»
Man kan være hjertens enig i en del av disse vurderin­
gene til Frank Aarebrot. Det er kloke og gode ord. Når han
snakker varmt om Fremskrittspartiet, vet vi at da mener
han det, for ellers hadde han neppe sagt det. Og skulle Re­
gjeringen tross alle protester ifra kysten likevel vedta disse
innstramningene, kan vi i hvert fall i det minste håpe at
Aarebrot får rett i sin forutsigelse om at velgerne da vil
strømme til Fremskrittspartiet.
Lars Egeland (SV) [11:16:26]: Her dreier det seg om
en enkeltsak, der fylkesmannen har overprøvd et kommu­
nalt vedtak når det gjelder 100­metersbeltet. Manglende
respekt for lokaldemokratiet, raser Høyre, og får tilslut­
ning fra Fremskrittspartiet, og da blir jo prinsippet enda
mer hult. For det er klart at omsorgen for lokaldemokra­
tiet står opp mot andre prinsipper, f.eks. prinsippet om
at lover skal følges. Det spørs om ikke det utslagsgi­
vende i strandsonepolitikken, både for Høyre og Frem­
skrittspartiet, først og fremst er omsorgen for grunneier­
ne. Her skyver Røe Isaksen et enkelteksempel med en
funksjonshemmet mann foran seg, en sak det umiddel­
bart kan være lett å føle sympati med. Men som han
sjøl også sier, skal ikke politikk formes ut fra sånne
enkeltsaker.
Det finnes ofte gode argumenter for den enkelte dis­
pensasjon. Særlig vanskelig er det jo der det allerede lig­
ger boliger i områder der vi ønsker strandsonen frigjort i
framtiden. Det kan være bittert, men det er altså fullt le­
velig også å bo mer enn 100 meter fra stranda. Når fylkes­
mannen sier nei, betyr det veldig ofte -- det er min erfaring
som lokalpolitiker -- at man etterpå, til tross for protester,
finner gode løsninger som alle er godt fornøyd med.
Vi har altså i over 40 år hatt et forbud mot bygging i
100­metersbeltet. Det er en del kommuner som har valgt
å se bort fra forbudet, og har åpnet for en rekke dispen­
sasjoner, men det var jo aldri meningen at dispensasjons­
adgangen skulle undergrave norsk lov og allmennhetens
rettigheter. Lovens bestemmelser handler om å gjenrei­
se respekt for loven og forbudet mot bygging i strandso­
nen. Sånn sett reagerer jeg litt når det blir sagt fra flere
her at kommunene plikter å følge opp en nasjonal poli­
tikk. Kommunene plikter like mye å følge opp rettighe­
tene til allmennheten, den enkelte borger, som ikke eier
strandsoneområder i kommunen.
Det har alltid vært begrensninger i eiendomsretten. Al­
lemannsretten har vært en gammel rett. I utmark kan hvem
som helst ferdes, plukke bær og sopp. En grunneier har
ikke rett til å bygge hvor han vil, sjøl om det er hans egen
tomt. Så kunne man tenke seg en endring av allemanns­
retten i retning av mer privatisering, som kunne gjøre at
grunneieren slapp så mange besøk inn på eiendommen sin.
Men på den annen side ville det også hindre hans egen
frie ferdsel. Og det er bakgrunnen for allemannsretten, at
samfunnet tjener på felles bruk av friluftsområder. Det vil
koste mye å stenge folk ute fra retten til å kunne gå på ski i
skogen en vinterdag og å kunne plukke sopp eller slå opp
teltet på fjellet.
Allemannsretten er en begrensning i eiendomsretten
som alle tjener på. Men den har endret seg over tid, og
særlig har vi opplevd at områdene i strandsonen er blitt et
knapphetsgode. Til tross for et 40 år gammelt forbud mot
å bygge i 100­metersbeltet har det blitt bygd ut strandsone
tilsvarende avstanden Oslo--Polarsirkelen. Det er kommu­
9. feb. -- Interpellasjon fra repr. Røe Isaksen om å legge til rette for lokalt selvstyre og lokalt skjønn
i arealforvaltningen, også i attraktive områder
1682 2010

nenes slepphendte praksis med å innvilge dispensasjoner
som er hovedårsaken. Det har redusert allmennhetens ret­
tigheter, sterkest der hvor etterspørselen etter slik tilgang
har vært størst, altså i pressområdene, og da snakker vi
f.eks. om Vestfold og Sørlandskysten.
Så lenge det var natur nok og ingen ble nektet ferdsel,
var det ikke så sterkt behov for å presisere allmennhetens
rettigheter. Lenge har det vært sånn at det har vært over­
kommelig for mange nordmenn å skaffe seg hytte også
langs kysten. Det har vært natur nok å ta av. Det har all­
tid vært et sted å komme til vannet for å bade. Derfor
har Norge vært ekstremt slepphendte med stranda i press­
områdene, til forskjell fra politikken i land som f.eks.
Sverige.
Min erfaring er at det er grundig saksbehandling hos
fylkesmannen. Nettopp økonomien knyttet til tomter i
strandsonen, som gjør at motparten ofte kan kjøre lange
rettssaker, gjør at det er en særdeles grundig saksbehand­
ling. Og det betyr at lokalkunnskapen er like grundig
hos fylkesmannens saksbehandlere som hos kommunens
politikere.
Jeg kan være enig med Røe Isaksen i at det er viktig å gi
funksjonshemmede tilgang til strandsonen. At alle skal ha
tilgang til strandsonen, betyr også at funksjonshemmede
skal ha det, og derfor er det viktig å tilrettelegge gjennom
bygging av kyststier osv. Men de strenge bestemmelsene
i plan­ og bygningsloven er etter min mening en seier for
respekt for lov og orden og for den lille manns og kvinnes
historiske rettigheter i utmarka.
Lise Christoffersen (A) [11:21:47]: Interpellanten
reiser en interessant debatt om forholdet mellom lokalde­
mokratiet på den ene side og overordnede nasjonale inter­
esser på den annen. Men jeg må innrømme at jeg synes
utgangspunktet for interpellasjonen var litt underlig. Inter­
pellanten hevder innledningsvis at den nye plan­ og byg­
ningsloven nærmest som en hovedregel reduserer kommu­
nens råderett over sine arealer på en del områder. Ja, det er
riktig at dispensasjonsadgangen ble innskrenket, og det er
riktig at byggeforbudet i 100­metersbeltet langs sjøen ble
strammet inn, men det er bare en begrenset del av hva ny
plan­ og bygningslov egentlig handler om. Og i den lille
historien synes jeg også det er underlig at de eneste alter­
nativene kommunen kunne klare å finne, var enten dis­
pensasjon i 100­metersbeltet eller en «fengselscelle» av en
leilighet, som det ble sagt.
Høyre og Fremskrittspartiet har hele tiden hevdet at
den nye plan­ og bygningsloven styrker sentralmakten mot
lokaldemokratiet. Det er feil. Den nye plan­ og bygnings­
loven gjør det motsatte. Den nye loven synliggjør det lo­
kale handlingsrommet på en mye mer oversiktlig og tyde­
lig måte enn den gamle loven. Gjennom det nye systemet
via lokale og regionale planprogrammer, større vektleg­
ging av kommuneplanens samfunnsdel med muligheter for
en lokal, overordnet, gjennomtenkt og ikke minst helhet­
lig arealstrategi, som igjen danner grunnlaget for en areal­
del av kommuneplanen som peker framover i tid, legges
også grunnlaget for et godt styringsverktøy for lokalpoli­
tikerne. Kommunepolitikerne har fått et verktøy som øker
deres muligheter for politisk styring over egen kommu­
ne, som øker deres muligheter for å sikre en bærekraftig
utvikling, både miljømessig, sosialt, økonomisk og kultu­
relt, slik de selv ønsker å ha det, best mulig tilpasset det
enkelte lokalsamfunn og enkeltmenneskene som bor der.
Når interpellanten spør hvordan statsråden kan legge
til rette for at det legges vekt på lokalt selvstyre og lo­
kalt skjønn i arealforvaltningen, er det altså feil spørsmål.
Spørsmålet er hvordan lokalpolitikerne selv legger til rette
for lokal politisk styring, hvordan de selv evner å ta i bruk
det nye verktøyet i den nye plan­ og bygningsloven. En
av de aller viktigste endringene i den nye loven, er end­
ringene i reglene for innsigelse. Den gamle loven skapte
mye frustrasjon -- ja -- når lange lokale planprosesser med
ett pennestrøk bare ble nullet ut av en innsigelse eller to
eller tre eller fem helt på tampen av en planprosess, inn­
sigelser fra ulike statlige sektormyndigheter, som faktisk
kunne sprike i alle retninger. Men det går altså ikke lenger
etter den nye loven.
En av de viktigste endringene gjelder nettopp begrens­
ninger i adgangen for bl.a. statsetatene til å fremme innsi­
gelser mot lokale planer. De kan ikke lenger fremme inn­
sigelse mot forhold som er avgjort ved tidligere innsigelse
de siste ti årene, de kan ikke fremme innsigelse mot for­
hold det kunne ha vært fremmet innsigelse mot tidligere i
prosessen. Men det aller, aller viktigste er den nye plikten
som er innført for alle som har interesser i en planprosess:
De skal stille opp tidlig og delta i planprosessen fra star­
ten av. Alt konfliktstoff skal opp på bordet tidlig. Statseta­
tene må stille opp med sin kompetanse og bistå kommu­
nene. Det kan bl.a. være en stor fordel for små kommuner
med liten plankapasitet. Og rosinen i pølsa: Dersom over­
ordnede myndigheter forsømmer seg og ikke deltar, mis­
ter de retten til å fremme innsigelse på et senere tidspunkt
i prosessen.
Gjennom disse endringene flytter den nye plan­ og byg­
ningsloven makt fra statsbyråkratiet til kommunepolitiker­
ne, på én betingelse: at kommunepolitikerne virkelig gri­
per den muligheten som ligger der, slutter å se på planer
som administrasjonens verktøy for å begrense det politis­
ke handlingsrommet og tar makten i egne hender. Gode
planer i egen kommune gir det beste styringsverktøyet for
lokaldemokratiet. Den nye plan­ og bygningsloven gir det
nødvendige verktøyet for å få dette til. Det er ikke tilfeldig
at den nye loven nærmest unisont ble ønsket velkommen
fra Kommune­Norge.
En viktig lærdom av Røe Isaksens lille historie må nett­
opp være at kommunene nå umiddelbart setter i gang med
å bruke den nye plan­ og bygningsloven, setter i gang ar­
beidet med f.eks. en kommunedelplan for universell ut­
forming av lokalsamfunnet, inklusive tilgangen på uni­
verselt utformede boliger i kommunen, for det er faktisk
kommunepolitikernes ansvar.
Arne Sortevik (FrP) [11:26:18]: Om man skulle velge
å se på plan­ og bygningsloven som en pølse, så tror jeg
vi i alle fall kan konstatere at veldig få ordførere eller
lokalpolitikere finner mange rosiner.
Representanten Røe Isaksen tar opp en viktig enkeltsak
9. feb. -- Interpellasjon fra repr. Røe Isaksen om å legge til rette for lokalt selvstyre og lokalt skjønn
i arealforvaltningen, også i attraktive områder
1683
2010

og et viktig prinsipp. La meg ta enkeltsaken først, som er
sterk i innhold, og som fremstår som et beklagelig eksem­
pel på en nærmest uforståelig byråkratisk holdning. Jeg
synes det er synd at statsråden ikke har mannet seg opp
til å gå inn og overstyre i denne saken. Jeg merket meg
hva statsråden selv sa, at mange saker som den ene -- som
altså er ett av de to utgangspunktene for denne interpella­
sjonen -- har vi nok ikke, og kommer vi nok ikke til å få.
Nettopp derfor må det være mulig også i et så byråkratisk
land som Norge at politikere ser det faktiske innholdet,
skjærer igjennom og tar en fornuftig beslutning. Og det
ville være en fornuftig beslutning å etterkomme behovet
til den som har behovet i denne saken.
Så til det prinsipielle. Det er dessverre ikke tvil om,
etter Fremskrittspartiets syn, at den nye plan­ og byg­
ningsloven reduserer det lokale selvstyret og det lokale
skjønn. Når man lytter til statsrådens svar, hvor Oslofjor­
den fort brukes som referanseramme, kan man jo lure på
om statsråden vet hvor Vestlandet er. Det ligger et stykke
fra Langesund. Det er et kystopprør på gang nettopp mot
et lovverk og mot et bebudet regelverk som legger sterke
begrensninger på det lokale selvstyret og det lokale skjøn­
net. Det er slik at mange av dem som sitter i kommune­
styrene landet over, faktisk har ganske god kompetanse på
en fornuftig håndtering og en fornuftig forvaltning nettopp
av kystlinjen vår.
Heldigvis er det slik at de av oss som ønsker større
selvstyre og større bruk av lokalt skjønn, har gode allier­
te. Jeg har bl.a. merket meg fra desember i fjor at senter­
partileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete er
blant dem. Hun krever kraftige endringer i sin egen re­
gjerings forslag til strandsonelov. Hun sier noe slikt som
at Vestlandet -- som jeg naturlig nok er opptatt av som
stortingsrepresentant fra Hordaland -- stort sett bare be­
står av strandsone og fjell. «Skal en ikke få bruke dette, er
det ikke mye igjen», sier kommunalministeren -- kanskje
ikke nødvendigvis overraskende toner fra en senterparti­
politiker fra Kyst­Norge, men det er altså kommunalmi­
nisteren som kommenterer Regjeringens egen strandsone­
lovgivning, det dreier seg om. «Utkastet må endres», sier
Navarsete -- og jeg siterer fortsatt fra det hun veldig tungt
og tydelig gikk ut med gjennom NTB bl.a. i desember i
fjor -- «(...) for å unngå konfliktsaker langs hele kysten».
Spørsmålet er om miljøministeren er enig med kommu­
nalministeren i at vi må få et helt annet regelverk, og at
vi må se forskjellen mellom Oslofjorden og kystlinjen og
strandsonen langs hele kysten.
I disse dager iverksetter statsminister Stoltenberg pla­
nene fra nyttårstalen. Regjeringen er klar for stor rådslag­
ning med det norske folk. Fra lokale folkevalgte er det for
lengst gitt klare råd gjennom et politisk opprør i strandso­
nen -- råd fra ordførere og lokalpolitikere fra de aller fles­
te partier. Rådet er veldig klart, de vil styre mer selv, de
vil ikke bli overstyrt. De gir altså klare råd om at kysten
ser annerledes ut enn indre Oslofjord.
Spørsmålet blir da om Regjeringen, kommunalminis­
teren og miljøvernministeren vil øke lokalt selvstyre, eller
sentralisere styringen av landets langstrakte kyst på tvers
av folkemeningen og på tvers av sunt vett hos lokalvalgte
politikere. Vi håper det første skal være mulig, og vi håper
at vi også får hjelp av Arbeiderpartiets egne representanter
i denne salen. Jeg har merket meg at en kollega fra Hor­
daland, Per Rune Henriksen fra Arbeiderpartiet, tror på en
strandsoneseier, og at departementet vil innse at det er feil
å behandle store deler av Hordaland som Oslofjorden.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:31:36]: La meg si at
jeg er glad for at statsråden presiserer at det skal tas hensyn
til helse og sosiale aspekter i forskjellige saker. Hvis man
skal oppnå noe konkret, som jeg tror det er verdt å gjøre
også når det er en flertallsregjering, la dét bli det som står
igjen. For selv om det kanskje kan være få tilfeller, er det
likevel viktige tilfeller.
Jeg er nødt til å avlegge representantene fra SV og Ar­
beiderpartiet et par visitter. Det er da tross alt ikke slik at
selv om kommunene har et tilbud til funksjonshemmede
-- det skulle bare mangle -- ønsker folk å bytte bolig som
de bytter sokker. Man må jo spørre om begrepet «100 år i
familiens eie» betyr noe. Det er jo ikke slik at dette bare er
et spørsmål om man har en bolig tilgjengelig. I hvert fall
for meg, og jeg antar for de aller fleste representantene her
i salen, betyr det noe at man vokser opp i barndomshjem­
met sitt. En bygning er da ikke bare en bygning, det er
også en tomt, et hus, et hjem for en familie. Det synes jeg
representanten fra Arbeiderpartiet ser bort fra, og dermed
representerer en slags systemtenkning på sitt verste.
Jeg synes også det er ganske oppsiktsvekkende at re­
presentanten fra SV i Vestfold snakker om områder der
det ligger boliger, men som «vi ønsker» å få «frigjort i
framtiden».
Jeg ser fram til at representanten ved en annen anled­
ning klargjør hvordan man skal frigjøre områder hvor det
i dag ligger boliger, og hva slags politikk SV har for å
jage folk bort fra boligene sine, som tilfeldigvis ligger der
hvor SV ønsker å ha friområder. Jeg er jo helt enig med
representanten fra Vestfold i at det er mulig å bo lenger
enn 100 meter unna stranden og sjøen, men dét er jo ikke
poenget. Poenget er at hvis du først bor der, har en tomt og
en eiendom der, må politikerne og systemet også ta hensyn
til det. Man kan ikke skalte og valte med folk eller folks
eiendom som man vil, selv om man sitter på Stortinget,
og selv om de skulle være så uheldige å ha en eiendom i
strandsonen.
Så vil jeg til slutt gjenta at jeg er veldig glad for signa­
let fra statsråden om hvordan han oppfatter at regelverket
skal praktiseres i framtiden. Jeg er skuffet over signalene,
eller resonnementene, fra partiene, både SV og Arbeider­
partiet, her i salen. De opptrer som systemets forsvarere,
har liten tiltro til det lokale selvstyret og liten tiltro til at
man skal ha mulighet til å ta menneskelige hensyn også i
systemet.
Helt til slutt vil jeg minne om at når markagrensen i
Oslo har stått så støtt i mange år, er det fordi det har vært
et klart og stabilt flertall lokalt i Oslo for at man skal ha
markagrensen.
Statsråd Erik Solheim [11:34:49]: Jeg vil starte med
å gi Røe Isaksen honnør for å ta opp en vanskelig og vik­
9. feb. -- Interpellasjon fra repr. Røe Isaksen om å legge til rette for lokalt selvstyre og lokalt skjønn
i arealforvaltningen, også i attraktive områder
1684 2010

tig sak. Det er en vanskelig sak, avveiningen mellom de
personlige, private hensyn som må og skal tas i enkelt­
saker, opp mot det alminnelige hensyn til allmennhetens
interesse i strandsonen, og hensynet til at kommende ge­
nerasjoner skal få lov til å oppleve den samme strandso­
nen som vi har opplevd. Her er det vanskelige spørsmål
og vanskelige dilemmaer, og jeg synes de har blitt tatt opp
på en ryddig og skikkelig måte.
Det er langt mer enn jeg kan si om Fremskrittspartiet,
hvor vi ikke hører ett ord om allmennhetens interesser
i strandsonen, og ikke ett ord om kommende generasjo­
ner, og fortsatt ikke ett ord om alle de viktige avveinin­
gene som må tas i en slik sak. Det vi tvert imot får høre,
er igjen at Norge er verdens mest elendige land. Jeg er
så lei av et politisk parti som gjør det til en kampsak å
svartmale det landet man selv er statsborgere og innbyg­
gere i. Norge er ikke et særlig «byråkratisk land», som det
ble framhevet her, tvert imot kom FN nettopp med en in­
deks over såkalte «failed states», eller på norsk: fallerte,
udugelige stater. Norge kom på bunnplass på den, vi var
nr. 190 på FNs liste over fallerte stater. Alle skjønner at
det er nr. 1.
Hvis jeg skal gi et råd til Fremskrittspartiet, er det å
slutte å svartmale det landet man selv bor i, og begynne å
se noe positivt i Norge. En av de positive tingene vi har i
Norge, er en meget kompetent statsforvaltning og stor evne
til å finne lokale løsninger i viktige saker. Grunnen til at
det er så få saker som kommer til Miljøverndepartemen­
tet på disse områdene, er at det nesten alltid blir funnet en
lokal løsning. Dialogen mellom fylkesmannen og kommu­
nene, som Egeland og Marthinsen og andre var inne på,
fungerer meget bra. De blir nesten alltid enige, og det er
å gi og ta, man finner en løsning som både ivaretar de al­
minnelige hensynene, som fylkesmannen er satt til å iva­
reta, og de lokale hensynene. Og så er det i noen få saker
man ikke blir enige -- jeg kjenner ikke de nøyaktige talle­
ne, men kanskje 50 i året -- som kommer fra hele landet
til Miljøverndepartementet. Så sannheten er at dette i all
hovedsak fungerer godt.
Så til slutt: Vi har sendt ut på høring en sak om dif­
ferensiert strandsonepolitikk. Hensikten med den er nett­
opp at det skal tas forskjellige hensyn i Oslofjorden og
langs sørlandskysten, til forskjell fra Sogn og Fjordane og
Finnmark og nordlandskysten, fordi det er forskjell. Jeg
er klar over at den har møtt en god del motforestillin­
ger, spesielt i Hordaland, men det er en høring hvor vi nå
skal høre synspunktene før den endelige beslutningen blir
tatt.
Det er et dilemma her, og det er at veldig mange kom­
muner langs hordalandskysten har store tilgjengelige om­
råder hvor det ikke vil være store problemer med utbyg­
ging, men de har også bitte små områder innenfor sin
egen kommune hvor utbyggingspress vil ta fra folk noen
av perlene. Derfor skal vi prøve å finne en balanse i dette
både på landsplan og innen den enkelte kommune, og det
er nettopp derfor vi skal ha en planprosess.
Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget går da til votering.
Votering i sak nr. 1
Komiteen hadde innstilt:
Som medlem av Norges Banks representantskap i ste­
det for Ivar B. Prestbakmo velges Morten Lund, Oslo, med
funksjonstid til 31. desember 2011.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Presidenten: Utenriksministerens utenrikspolitiske
redegjørelse i sak nr. 2 er allerede vedtatt lagt ut for
behandling i et senere møte.
I sak nr. 3 foreligger det ikke noe voteringstema.
S a k n r . 4 [11:43:38]
Referat
1. (194) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Harald T. Nesvik, Per Sandberg, Christian Tybring­
Gjedde, Per Roar Bredvold og Torgeir Trældal om at
det skal utarbeides en stortingsmelding om ramme­
vilkår for små og mellomstore bedrifter (Dokument
8:50 S (2009--2010))
Enst.: Sendes næringskomiteen.
2. (195) Kostnadsauke E6 Øyer--Tretten i Oppland
(Prop. 70 S (2009--2010))
Enst.: Sendes transport­ og kommunikasjonskomi­
teen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 11.44.
9. feb. -- Referat 1685
2010