Møte torsdag den 4. februar 2010 kl. 10
President: D a g Te r j e A n d e r s e n
D a g s o r d e n (nr. 43):
1. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om representantforslag fra stortingsrepresentan­
tene Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide, Geir Jørgen
Bekkevold og Øyvind Håbrekke om forsterket innsats
i kampen mot mobbing i skolen
(Innst. 127 S (2009--2010), jf. Dokument 8:9 S (2009--
2010))
2. Interpellasjon fra representanten Elisabeth Aspaker til
kunnskapsministeren:
«I en SSB­gjennomgang høsten 2009 av interna­
sjonale undersøkelser som omfatter norsk skole, for­
klares svake elevresultater med for lave krav og svak
kultur for vurdering. Da Tidsbrukutvalget nylig over­
leverte sin innstilling, var hovedbudskapet fra utvalgs­
lederen at den viktigste forutsetningen for god tids­
bruk i skolen er ledelse, og at det er for lite ledelse på
alle plan i norsk skole. Samtidig er det avdekket at en
rekke kommuner har betydelige utfordringer når det
gjelder oppfølging av kvaliteten i skolen, og det pekes
på manglende skolefaglig kompetanse som årsak til
dette.
Hva vil Regjeringen gjøre for å sikre norske ele­
vers rett til tilpasset opplæring etter opplæringsloven
uavhengig av bosted, og hvordan vil Regjeringen sikre
at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris for de
elevene som går i skolen i dag?»
3. Innstilling fra arbeids­ og sosialkomiteen om lov om
statstilskott til arbeidstakere som tar ut avtalefestet
pensjon i privat sektor (AFP­tilskottsloven)
(Innst. 129 L (2009--2010), jf. Prop. 17 L (2009--2010)
og Ot.prp. nr. 111 (2008--2009))
4. Interpellasjon fra representanten Per Arne Olsen til
helse­ og omsorgsministeren:
«Norge ligger langt fremme når det gjelder forsk­
ning, utvikling og behandling når det gjelder kreftom­
rådet. Institusjoner som Radiumhospitalet, Oslo Can­
cer Cluster og Kreftregisteret har høstet betydelig
internasjonal anerkjennelse. Undertegnede mener det
er svært viktig at dette kompetansemiljøet og merke­
varen blir styrket og videreutviklet, til det beste for
pasientene og samfunnet. Helsevesenet er, og skal
være, under konstant videreutvikling. Det er imidler­
tid viktig at endringsprosessene fører til en styrking
av fagmiljøene, og ikke en forringelse av svært verdi­
full kompetanse og internasjonalt anerkjente merkeva­
rer.
Hvordan vil statsråden sikre en god og fornuftig vi­
dereutvikling av de kompetansemiljøer som eksisterer
knyttet til forskning, utvikling og behandling på kreft­
området, sett i lys av de kontinuerlige endringsproses­
ser som foregår i det norske helsevesen?»
5. Referat
Minnetaler over tidligere stortingsrepresentanter
Erland Steenberg og Ottar Landfald
Presidenten: Ærede medrepresentanter!
De tidligere stortingsrepresentantene Erland Steenberg
og Ottar Landfald er avgått ved døden.
Tidligere stortingsrepresentant og parlamentarisk leder
i Senterpartiet Erland Steenberg, født 11. februar 1919 i
Nedre Eiker, døde 11. desember 2009.
Steenberg var representant for Buskerud Senterpar­
ti på Stortinget 1965--1977, visepresident i Odelstinget
1969--1973 og medlem av finanskomiteen, fullmaktsko­
miteen, utenriks­ og konstitusjonskomiteen og den utvi­
dede utenriks­ og konstitusjonskomite. Som nyvalgt re­
presentant i 1965 ble han raskt partiets finanspolitiske
talsmann og fikk bruk for sine gode evner som forhandler
i vanskelige spørsmål under flerpartiregjeringen Borten.
I perioden 1973--1977 var han parlamentarisk leder for
gruppa. Den siste perioden var preget av skarpe politis­
ke motsetninger i synet på Senterpartiets plass i det po­
litiske spekteret. Bølgen etter nei­flertallet i folkeavstem­
ningen om norsk medlemskap i EEC i 1972 skapte uro
både internt i de politiske partiene og mellom partiene.
Steenberg støttet lojalt partileder Dagfinn Vårviks såkal­
te sonderingslinje overfor Høyre, dvs. samtaler om regje­
ringssamarbeid sentrum--Høyre. Dette var slett ikke ukon­
troversielt overfor de mer radikale krefter i partiet. Men
i ettertid kan det likevel sies at Steenbergs rolige og av­
balanserte holdning, preget av sak og en pragmatisk kon­
servativ senterpartitradisjon, medvirket til å balansere de
ulike syn. Steenberg vil også huskes som en sterk pådri­
ver for jordbrukets inntektsutjamningsvedtak i Stortinget
1. desember 1975.
Steenberg begynte som fylkessekretær i Buskerud Sen­
terparti i september 1945. Da lå partiet nede etter vanskeli­
ge krigsår, men med Steenbergs iherdige arbeid og dyktig­
het oppnådde fylkespartiet snart store resultater. Dyktige
personer kom inn i partiet og lot seg nominere til valg.
Steenberg sluttet som fylkessekretær i 1958. Steenberg
var fylkesleder i Buskerud Senterparti 1960--1966. Paral­
lelt med det var han lokalpolitisk engasjert som medlem
i Nedre Eiker kommunestyre 1959--1963, formannska­
pet 1963--67, forliksrådet 1945--1965, fylkesskattestyret
1955--1968 og sykehusnemnda 1965--1967.
I perioden 1967--1977 var han nestformann i Senterpar­
tiet. Etter at Steenberg gikk ut av Stortinget i 1977, begynte
han i eiendomsmeglerbransjen. Han var direktør i Norges
Eiendomsmeglerforbund i 1978--1986 og drev egen virk­
somhet som autorisert eiendomsmegler 1986--1996. Hans
fortid som ansatt i Norges Bank i Drammen 1938--1947,
egen revisorvirksomhet 1943--1968 og eiendomsmegler­
eksamen i 1977 ga solid faglig bakgrunn for det. Han
var formann i bedriftsforsamlingen i Norsk Olje A/S
1977--1981, riksrevisor i Riksrevisjonen 1978--1990 og
medlem i Rådet for Norges Statsbaner -- Jernbanerå­
det 1982--1989. Han var også ordfører i representantska­
pet i Nationen 1987--1989, hadde styreverv i flere banker
1980--2003 og hadde tillitsverv i skiidretten.
4. feb. -- Minnetaler over tidligere stortingsrepresentanter Erland Steenberg og Ottar Landfald
1632 2010

Han har gjennom alle år utført samfunnsgagnlig arbeid
som har kommet hele landet til gode. For det ble han hedret
med Kongens fortjenestemedalje i gull i desember 2007.
Vi takker for lang og innsatsfull tjeneste.
Tidligere stortingsrepresentant Ottar Landfald døde
28. desember 2009, vel 90 år gammel. Landfald ble født
18. mai 1919 i Verdal i Nord­Trøndelag som sønn av Ole
O. og Ingrid Landfald. I 1950 tok han over Kåterud gård
i Stange i Hedmark, etter at han året før var uteksaminert
sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole.
Landfald var politisk aktiv i mer enn en tredjedel av
sitt liv, altså i over 30 år, både på lokal­ og fylkesplan samt
i rikspolitikken på Stortinget. Hans aktive gjerning star­
tet allerede i 1955, da han ble valgt inn som medlem av
kommunestyre og formannskap i hjemkommunen Stange.
Her la han grunnlaget for sitt senere engasjement på Stor­
tinget -- gjennom et nitid arbeid for sine lokale velgere. I
1963 ble han medlem av fylkestinget i Hedmark og senere
medlem av fylkesutvalget.
Landfald gjorde sin entré på den rikspolitiske arena da
han først ble vararepresentant til Stortinget i 1969 og der­
etter ble fast medlem fra 1973. I sine innhopp som va­
rarepresentant var han i sosialkomiteen, landbrukskomi­
teen og utenriks­ og konstitusjonskomiteen. Landfald var
også leder av Hedmark Senterparti i en svært viktig tid
fra 1966 til 1974, som en av frontfigurene i kampen mot
norsk medlemskap i EEC.
Etter at han ble valgt som fast representant, ble han
medlem av forsvarskomiteen, en posisjon han hadde i de
to periodene han var fast representant på Stortinget.
Landfald var mer enn «kun» en forsvarspolitiker for
Senterpartiet. Han var engasjert i de fleste samfunnsspørs­
mål, bl.a. i kampen for differensiert arbeidsgiveravgift for
næringslivet i distriktene. Dessuten var han kritisk til ol­
jeutvinningstempoet og utviklingen av oljeindustrien, som
han mente ville skape problemer for primærnæringene og
den utsatte industrien her til lands.
I 1978 var han delegert til FNs generalforsamling og
brukte etter det en god del tid på internasjonale spørsmål.
Blant de spørsmål han engasjerte seg i, var palestinernes
sak. Landfald mente en palestinsk stat først kunne realise­
res ved at alle land i Midt­Østen gikk sammen om dette,
og at dette ikke var et spørsmål som hvilte på Israel alene.
Da det ble kjent at Landfald ikke ville stille til en ny pe­
riode, sa han i et intervju at det var på tide at yngre krefter
tok over. På denne tiden var han 62 år. Han sa videre at han
hadde gjort sin samfunnsplikt. En må kunne slutte seg til
den betraktningen. Samfunnspliktenvar så absolutt oppfylt.
Men selv om politikergjerningen var slutt, var han fort­
satt et samfunnsengasjert menneske, bl.a. som nestleder
av Statens Kornforretning fra 1983 til 1989. Ved siden av
vervet som folkevalgt var han også aktiv i Bondelagets
ulike organisasjonsledd, slik som det lokale bondelaget,
leder av Bondelagets kornutvalg i elleve år og medlem av
representantskapet i Norges Bondelag fra 1961 til 1969. I
det hele tatt var det viktige matkornet noe som opptok
Landfalds gjerning, også i hans periode på Stortinget. Der
fremmet han flere forslag for å sikre vår matberedskap i
form av flere og større kornlagre.
Vi minnes Erland Steenberg og Ottar Landfald med dyp
respekt og takknemlighet og lyser fred over deres minne.
Representantene påhørte stående presidentens minne­
taler.
Presidenten: Det foreligger fire permisjonssøknader:
-- Fra representanten Geir Pollestad om foreldrepermi­
sjon i tiden fra og med 6. februar til og med 5. mars.
-- Fra representanten Line Henriette Hjemdal om per­
misjon i tiden fra og med 8. februar til og med
11. februar, og fra representantene Frank Bakke Jen­
sen og Henning Skumsvoll om permisjon i tiden fra
og med 9. februar til og med 11. februar, alle for å
delta på reise med Stortingets delegasjon for arktisk
parlamentarisk samarbeid til Tromsø og Svalbard.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknadene behandles straks og innvilges.
2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i tiden
fra og med 9. februar til og med 11. februar:
For Vest­Agder fylke: Tor Sigbjørn Utsogn
For Finnmark fylke: Anne Karin Olli
For Østfold fylke: John Thune
Følgende vararepresentant innkalles for å møte i tiden
fra og med 9. februar til og med 5. mars:
For Rogaland fylke: Arne Bergsvåg
Presidenten: Representanten Per Arne Olsen vil fram­
sette et representantforslag.
Per Arne Olsen (FrP) [10:11:23]: På vegne av Jon
Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og
meg selv vil jeg legge fram et forslag om omdannelse av
Radiumhospitalet til et nasjonalt kompetansesenter.
Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker vil
framsette et representantforslag.
Elisabeth Aspaker (H) [10:11:58]: På vegne av repre­
sentantene Erna Solberg, Svein Harberg, Henning War­
loe og meg selv har jeg gleden av å legge fram forslag
om nye læreplaner og mer fleksible opplæringsløp for
yrkesfagene.
Presidenten: Representanten Ib Thomsen vil framsette
et representantforslag.
Ib Thomsen (FrP) [10:12:23]: På vegne av stortings­
representantene Solveig Horne, Øyvind Korsberg og meg
selv ønsker jeg å fremme et representantforslag om inn­
lemming av e­bøker i merverdiavgiftsfritaket som gjelder
for litteratur.
Presidenten: Representanten Borghild Tenden vil
framsette et representantforslag.
Borghild Tenden (V) [10:12:51]: På vegne av repre­
sentanten Trine Skei Grande og meg selv vil jeg overrek­
4. feb. -- Dagsorden 1633
2010

ke et representantforslag om forsterket innsats for å løse
togkrisen på Østlandet.
Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1 [10:13:16]
Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om representantforslag fra stortingsrepresentantene
Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide, Geir Jørgen Bek­
kevold og Øyvind Håbrekke om forsterket innsats i kam­
pen mot mobbing i skolen (Innst. 127 S (2009--2010), jf.
Dokument 8:9 S (2009--2010))
Presidenten: Etter ønske fra kirke­, utdannings­ og
forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden be­
grenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter
til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til
replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegget fra
statsråden innenfor den fordelte taletiden.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Mette Hanekamhaug (FrP) [10:14:21] (ordfører for
saken): Først ønsker jeg å takke forslagsstillerne for å ha
fremmet forslag om forsterket innsats i kampen mot mob­
bing i skolen -- et tema som har fått stort, tverrpolitisk
fokus det siste halvåret. Dette er tredje gang det er oppe
til debatt i denne salen, og samtlige partier har engasjert
seg. Det viser at temaet er svært aktuelt og viktig, sam­
tidig som det viser at tiden er moden for virkelig å ta tak
i det. Videre takker jeg statsråden for gode svar i saken.
Komiteens arbeid har vært godt og konstruktivt. Pro­
sessen har vist oss at vi har en bred, tverrpolitisk enighet
om sakens viktighet og om målet. Det er virkemidlene vi
ønsker, som er forskjellige.
Vi i Fremskrittspartiet er glad for at mobbing er så i
fokus. Vi ser at problemet har økt de siste fem årene, og
vi mener at tiden er overmoden for nå virkelig å ta tak i
problemet.
Tidlig i høst tok kunnskapsministeren til orde for at
mobbing var en av hennes viktigste prioriteringer. Det var
vi svært glad for, men vi savnet de tiltakene som virkelig
skulle starte kampen. Dem kommer vi i Fremskrittspartiet
med nå. Senest i dag slo flere medier opp at halvparten av
landets skoler mangler gode rutiner i kampen mot mob­
bing. Det har ofte ført til situasjoner hvor verken lærer,
skoleledelse eller skoleeier vet hvordan de skal gå fram i
en mobbesak, og at det derfor altfor mange ganger ikke er
blitt gjort noe som helst.
Det finnes i dag flere gode antimobbeprogrammer til­
gjengelige på skolene, f.eks. Zero, Olweus o.a. Slike pro­
grammer sørger for en bevisstgjøring rundt problemet,
både hos elever, lærere, skoleledelse og skoleeier. Gjen­
nom å implementere et slikt program eller å utforme et for­
pliktende handlingsprogram mot mobbing sørger vi for at
skolene blir forpliktet til å følge gitte retningslinjer, inn­
arbeide gode rutiner og aktivt arbeide med problemet på
sin skole. Slik får de skolene som i dag sliter med å finne
gode rutiner, dette gitt i et program, enten utformet lokalt
eller sentralt, og slik unngår en at skolen føler seg rådløs
i en slik situasjon.
Dessverre ser en at det kun er en tredjedel av skolene
som tar i bruk slike programmer. Derfor mener vi at et
antimobbeprogram eller et forpliktende handlingsprogram
mot mobbing skal være obligatorisk ved enhver skole.
Videre har vi eksempler på skoler hvor problemet med
mobbing ikke har vært tatt tak i på en god nok måte av
skoleeier og ledelse. Det mener vi er svært uheldig. His­
torier om foreldre som gjennom flere år har slåss for sitt
barns rett til en hverdag uten mobbing, men er blitt mot­
arbeidet av skoleeier og ­ledelse, er kommet fram. Dem er
det dessverre ikke få av.
Fremskrittspartiet ser at det ikke nytter med et godt lov­
verk dersom det ikke medfører konsekvenser å bryte det.
50 000 barn blir mobbet hver uke. Det begås altså 50 000
lovbrudd hver uke uten at de ansvarlige blir ansvarliggjort.
Vi mener det må innføres sanksjoner ved brudd på loven,
og at elever og foresatte som blir utsatt for dette, skal få
en reell rett til erstatning.
Fremskrittspartiet mener at opplæringsloven er svært
viktig og god, og at en må sørge for at elevene blir ivare­
tatt på en god måte i henhold til denne. Vi mener derfor at
vi må innføre et eget skoleombud som skal sikre og iva­
reta at elevenes rettigheter i henhold til denne loven blir
fulgt opp. Dette skoleombudet skal samarbeide med Bar­
neombudet og gjelde som en sikkerhetsinstans også for
dem som arbeider i skolen. Slik styrker vi rettighetene til
både lærerne og elevene.
En kan ikke snakke om mobbing uten å fokusere
på et viktig moment, nemlig ansvarliggjøring av mob­
berne. En ser at dagens praksis ofte er at i tilfeller
av mobbing er det offeret som må bytte skole. Se­
nest den 27. januar trakk Namdalsavisa fram et eksem­
pel på en elev som hadde blitt utsatt for mobbing og
trakassering i flere år. Det det endte med, var at elev­
en ble tatt ut av skolen, ble satt i et tomt administra­
sjonsbygg i kommunen og tilbudt undervisning tre dager
i uka, uten faglig kompetent lærer. Vi i Fremskrittspartiet
mener at når det er en mobbesituasjon, er det alltid mob­
beren som skal ansvarliggjøres, og ikke offeret som skal
straffes på en slik måte som tydelig kom fram i denne
saken.
Med dette tar jeg opp de forslagene som Fremskritts­
partiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller til i inn­
stillingen.
P e r ­ K r i s t i a n F o s s hadde her overtatt president­
plassen.
Presidenten: Representanten Mette Hanekamhaug har
tatt opp de forslag hun refererte til.
4. feb. -- Representantforslag fra repr. Eriksen, Hareide, Bekkevold og Håbrekke
om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen
1634 2010

Anna Ljunggren (A) [10:19:34]: Forslagene fra Kris­
telig Folkeparti er i hovedsak behandlet av Stortinget tidli­
gere, og prosesser er igangsatt i Kunnskapsdepartementet.
Opposisjonens rolle er å være utålmodig, og det er bra at et
så viktig tema som mobbing ofte kommer på dagsordenen
i Stortinget.
Jeg vil knytte noen kommentarer til forslagene.
Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, handler om et krav om at skoler enten skal ha
et antimobbeprogram eller en forpliktende handlingsplan
mot mobbing. Dette har tidligere vært behandlet i Stortin­
get, og hele komiteen stilte seg bak det å få Regjeringen
til å utarbeide et forslag til hvordan disse tiltakene på en
best mulig måte kan innføres. Det er viktig å presisere at
skolene i dag er forpliktet til å arbeide aktivt og systema­
tisk for å fremme et godt psykososialt læringsmiljø, som
det står i opplæringsloven § 9a. I dette ligger det en for­
ventning om at skolene skal ha en plan for hvordan dette
arbeidet skal gjennomføres og følges opp, uavhengig av
om skolen benytter seg av et program eller ikke.
Forslagene nr. 2, 3 og 4 er forslag som Fremskritts­
partiet står alene om. Forslagene illustrerer enkle løsnin­
ger på sammensatte problemer. Når det gjelder forslagene
om tvangsflytting av mobbere og erstatningsspørsmålet for
mobbeofre, er dette ikke tiltak som tar tak i det som vir­
kelig er problemet. Jeg mener at mobbing først og fremst
må forebygges. Ved å gå for slike forslag aksepterer man
at mobbing forekommer, og at det vil forekomme i framti­
den. Jeg vil være tydelig på at det er uakseptabelt at mob­
bing forekommer, og at vi må finne forebyggende tiltak.
Det er behov for at skolene massivt jobber med trivsel og
sosial tilhørighet hver dag, uavhengig av om det er mob­
bing på skolen eller ikke. Forslag nr. 2, som går ut på å
tvangsflytte mobberen, tar ikke tak i det som virkelig er
problemet, men overlater det til noen andre, til en annen
skole.
Det er sammensatte problemer som gjør at noen mob­
ber og andre mobbes. Det er heller ikke så enkelt at det
er én som mobber på en skole, og én som er mobbeoffer.
Det kan like gjerne være en hel klasse som står bak mob­
bing av en enkelt elev, og da lurer jeg på hva som er Frem­
skrittspartiets løsning. Skal hele klassen tvangsflyttes? Jeg
tror på tydelige skoleeiere som ønsker å forebygge mob­
bing og setter dette høyt på dagsordenen både blant sine
ansatte, elevene og foreldrene. Elevene må så tidlig som
mulig forstå hva mobbing kan forårsake. Mange får psy­
kiske problemer og havner utenfor samfunnet på en eller
annen måte senere i livet.
Når det gjelder erstatningsspørsmålet, lurer jeg på om
Fremskrittspartiets løsning handler om at alle skal gis er­
statning hvis man føler seg litt urettferdig behandlet i sam­
funnet. Jeg er opptatt av å finne ordninger som fører til
mindre mobbing, ikke til mer byråkrati. Dette forslaget
innebærer en ordning som ikke vil føre til mindre mob­
bing. Man må jo innse at problemet er mer komplisert
enn at kommuner og fylkeskommuner, som er skoleeiere,
bare kan betale seg fri hvis de ikke følger opplæringsloven.
Hvilken holdning er det vi lærer barna våre? Gjør du noe
galt og kan betale for det, så er saken glemt. Føler du deg
tråkket på, er det bare å saksøke. Det er en amerikanisering
av samfunnet som jeg ikke ønsker.
Forslag nr. 4 og forslag nr. 5, fra henholdsvis Frem­
skrittspartiet og Kristelig Folkeparti, henger sammen.
Fremskrittspartiet foreslår å opprette et skoleombud, mens
Kristelig Folkeparti foreslår å opprette et mobbeombud.
Dette arbeidet er tidligere varslet, og det skal utredes om
elevers sikkerhet er godt nok ivaretatt gjennom det eksis­
terende regelverket. Flertallet i denne salen avventer denne
utredningen.
Det fins ingen enkle løsninger for å hindre mobbing.
Alle gode tiltak lokalt og sentralt vil kunne være med på å
hindre dette. Jeg tror samtidig vi skal være forsiktige med
å vedta mange ulike tiltak her i denne salen som man ikke
vet konsekvensene av. Den viktigste oppgaven er først å få
skoleeier til å ta tak i problemene før de utvikler seg, før
sanksjoner må iverksettes, og før noen får ødelagt livene
sine og føler at de har krav på erstatning.
Avslutningsvis vil jeg si en gang til at det er uaksep­
tabelt at noen utsettes for mobbing over lang tid uten at
noen får stanset det. I opplæringsloven står det at lærerne
og skolelederne må ta tak i problemet med én gang en elev
forteller om mobbing. Det hjelper ikke å vente og håpe at
det går over.
Svein Harberg (H) [10:24:08]: Som saksordføreren
sa, er det godt å oppleve en sak der det er enighet i salen.
Det lyder godt, og det gir litt optimisme i forhold til at
dette er noe som en bør få gjennom. Samtidig må vi jo
minne oss selv om at den enigheten har vel egentlig vært
i denne salen i lang tid, uten at det har fjernet den pro­
blemstillingen vi diskuterer omkring mobbing. Det er vel
en virkelighet vi må forholde oss til, at i en sånn sak skal
vi ha nullvisjon, men vi ser ingen snarlig løsning for å få
fjernet problemet med mobbing.
Jeg må si at jeg stadig blir sjokkert når konkrete saker
løftes fram, der en ser at ting har foregått over tid, som
mange har visst om, enten det er mellom voksne og barn
eller mellom barn og barn, og det ikke er grepet inn. Det
betyr for meg og for oss i Høyre at vi har enda en jobb
å gjøre når det gjelder å ansvarliggjøre enkeltmenneske­
ne rundt oss. For det som er utfordringen i en sånn sak,
er: Hvem tar oppgaven, hvem griper fatt i det? Da er det
ikke vedtak i stortingssalen som løser problemet, men det
at vi får hvert enkelt menneske til å ta oppgaven og til å
gripe fatt i det. På den bakgrunnen er Høyre skeptisk til
forslaget om ombud. Vi er rett og slett litt bekymret for
at det kan virke som en ansvarsfraskrivelse fra andre -- ja,
nå er det noen som skal ta seg av de sakene -- mens vi
mener at dette er noe som ikke må legges på enkeltperso­
ner som får en oppgave, men på hver enkelt av oss som
medmennesker.
Vi må aldri miste fokuset på at alle som er omkring
barna våre, må ha god kunnskap om mobbing, om hvordan
det oppstår, kunnskap om å oppdage det og kunnskap om
å følge det opp. Her er medelever et viktig element. Her er
ikke minst læreren, klasselederen, de voksne på skolen et
viktig element, og her er skole--hjem­samarbeidet et viktig
element. Vi syns at det er viktig å ha fokus på den biten
4. feb. -- Representantforslag fra repr. Eriksen, Hareide, Bekkevold og Håbrekke
om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen
1635
2010

når det gjelder å forebygge og å takle mobbing i skolen.
Det må skapes en kultur for ikke å tåle, og det må skapes
en kultur for å gripe inn.
Som flere før har vært inne på, er dette kompliserte
saker. Det er vel slik at det er ikke to mobbesaker som har
den samme konkrete løsningen, fordi det er enkeltmen­
nesker vi snakker om. Derfor blir det vanskelig å vedta
ordninger som skal gripe inn og gi erstatning eller flytte
på folk. Det er også når det gjelder dette, fokus på å være
dyktige nok til å løse problemstillingene som må fram.
Forslaget om å stille krav til skolene om å ha en plan,
om å ha gjennomarbeidede og gjennomtenkte løsninger
for hvordan en skal håndtere mobbeproblematikken når
den oppstår, er et godt forslag når det gjelder å dyktiggjø­
re og å skape kunnskap omkring mobbing. Derfor støtter
Høyre absolutt at en bør se på det, og mener at det er det
som skal være hovedfokuset i denne saken framover.
Jeg er veldig glad for at statsråden også har vært vel­
dig tydelig på i flere av de diskusjonene vi har hatt om
mobbing, at dette vil en følge opp, og dette vil en se på.
Oppsummert: Høyre har tro på å bruke hvert enkelt
menneske og hvert enkelt medmenneske for å gripe fatt i
mobbesakene, for å dyktiggjøre skolene gjennom å kreve
at de har tenkt gjennom og lagd en plan og dermed komme
i forkant når det gjelder mobbeproblematikken.
Aksel Hagen (SV) [10:28:32]: Mobbing -- rekk opp
handa den som er for! Det er ingen, sjølsagt. Derfor vek­
ker det harme og oppgitthet når mobbehistorier presente­
res, når modige mobbeofre tar den belastninga det gjerne
er å stå fram med historien sin. Samtidig, like sjølsagt som
at vi alle er imot, som representanten Hanekamhaug også
godt understreket, er det, og det bør vi alle innrømme, at
de enkle svarene på spørsmålet om hvordan bli kvitt denne
styggedommen, fins ikke.
I denne salen her, og særlig de første dagene etter at en
sak er kommet på dagsordenen, er det liksom et forvent­
ningspress, særlig ute i vandrehallen, om at vi politike­
re skal komme opp med de enkle, forløsende svarene. Vi
skal vise handlekraft. Ut av slikt blir det ofte mye aksjon,
og det kan av og til gå litt på bekostning av refleksjonen.
En del av Fremskrittspartiets forslag i denne saken er et
eksempel på det. Godt argumentert imot av Svein Harberg
og Anna Ljunggren.
Når vi prater om mobbing, er det viktig at en prøver å
bli sånn noenlunde enig om hva mobbing er for noe. Sjøl
gikk jeg til Arbeidstilsynets definisjon, for dette har jo i
stor grad med arbeidsmiljøet å gjøre også. Mobbing er når
en person gjentatte ganger over tid utsettes for negative
handlinger som trakassering, klaging, utfrysing, sårende
erting o.l. Så er det typisk for situasjonen at mobbeofferet
ikke er i stand til å forsvare seg. Og så kommer det en
siste setning som er interessant, der det understrekes:
«Dersom partene som står mot hverandre er like
sterke eller det handler om enkeltstående episoder,
defineres det ikke som mobbing.»
Det høres riktig ut, men det siste er vanskelig, for sett
fra utsida er det ikke så lett å vite om det er likeverdighet
i et forhold eller ikke. Da tror jeg det er veldig viktig å ha
i minne at den enkeltes opplevelse av situasjonen er den
enkeltes sannhet. I en mobbesak vil det stadig være ulike
historier og ulike oppfatninger av hva som har skjedd eller
skjer. Men utgangspunktet må være: Når noen hevder å bli
mobbet, eller noen påpeker at noen blir mobbet, er det en
sak pr. definisjon. Da er vi nødt til å ta tak i det. Og da er
det ofte lettere å se at mobbing foregår, og at noen mob­
ber, og så i neste omgang prøve å slå ned på det og sene­
re forebygge slike handlinger. Det kan være lettere enn å
ta tak i den som blir mobbet.
Vi lever i en tid der det blant store grupper i det offentli­
ge rom, i det offentlige ordskiftet faktisk er akseptert at det
mobbes. Det gjelder mange grupperinger utenfor skolen.
Jeg kan ta en tilfeldig oppramsing: asylsøkere, homofile,
innvandrere, muslimer, kronisk sjuke, overvektige, funk­
sjonshemmede, uføretrygdede, rusavhengige -- det er bare
å ramse opp. Mange av dem står med jamne mellomrom
fram og sier at de føler seg mobbet, at de føler seg trakas­
sert, plaget, utfrosset osv., ikke minst av mange politike­
re. Mange medier legger jo godt til rette for at slik mob­
bing skal foregå, og nettet og mobiltelefonen inviterer jo
nærmest til slik trakassering.
Når så dette problemet dukker opp i skole og barne­
hage, blir det nærmest en bekreftelse på at skolen speiler
samfunnet. Den skaper ikke samfunnet. Vi får nærmest de
problemer i skolen som vi/samfunnet fortjener. Vi kan se
langt etter en mobbefri skole hvis samfunnet fortsatt nær­
mest velger å forutsette en slik mobbekultur. Sjøl er jeg
faktisk overbevist om at samfunnet har en større mobbe­
utfordring enn skolen. Og det som verre er: Skolen aksep­
terer at det er et problem. Debatten her er et godt bevis
på det. Statsrådens svar i debatten er et godt bevis på det.
Skolen aksepterer at en har et problem, og ønsker å gjøre
noe med det. Det samme gjør til en viss grad også arbeids­
plassene for tida, men i det offentlige debattrom er ofte
mobbing nærmest en forutsetning for å bli hørt, bli sett,
bli lest. Det er noe å tenke over.
En skal ikke ha arbeidet lenge med dette -- det er godt
understreket allerede i innleggene -- for å se at det blir gjort
mye fra nasjonale myndigheter, av skole/skoleeier, av for­
eldre­ og elevorganisasjoner. Det er mange aksjoner, og
det er mange grupperinger på gang. Ære være dem for alt
dette! Det foregår mer og mer god forskning. Det er også
veldig viktig. Ikke minst er det viktig for oss å se at det i
den enkelte skole foregår og lenge har foregått mye godt
arbeid. La oss for all del legge merke til det! For det er jo
på det laveste nivået dette først og fremst kan bli løst.
Når det gjelder antimobbeprogram og forpliktende
handlingsplan, støtter vi i SV det. Jeg er i utgangspunktet
sjølsagt positiv til det. Men husk: Dette kan bli veldig ri­
tuelt og gi oss en falsk trygghet. Slike planer blir bare gode
hvis de kommer som resultat av et ektefølt engasjement ute
i det enkelte skolesamfunn og det enkelte lokalsamfunn.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:33:52]: Først en
takk til forslagsstillerne for ønsket om å forsterke innsat­
sen mot mobbing. Det er veldig bra at temaet er så ofte
på dagsordenen, og jeg synes det er flott at vi har så stor
tverrpolitisk enighet om dette.
4. feb. -- Representantforslag fra repr. Eriksen, Hareide, Bekkevold og Håbrekke
om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen
1636 2010

Før jul snakket jeg om Per i mitt innlegg om mobbing.
Jeg skal ikke snakke om Per i dag, sjøl om det finnes
mange Per­er rundt omkring. Jeg snakket også om mob­
bing som et samfunnsproblem, som representanten Hagen
også var inne på nå, som noe som ikke oppstår av seg sjøl,
men som læres. Siden mobbing ikke bare finnes i skolen,
men også på arbeidsplasser og i det offentlige rom, er det
derfor viktig at det tas opp i mange sammenhenger -- også
i andre komiteer enn vår. Så oppfordringen er herved gitt!
Dagens debatt handler dog om skolen og om opprikti­
ge ønsker om tiltak for å få bukt med de problemene som
knytter seg til mobbing i skolen. Mobbing er uakseptabelt.
Det handler om elevers arbeidsmiljø, men det handler også
om elevers sjølbilde, tro på framtida og muligheter for å
lykkes seinere i livet. Derfor er vi nødt til å arbeide konti­
nuerlig for å unngå mobbing. Senterpartiet er derfor glad
for at Regjeringa er i gang med et arbeid for å innføre anti­
mobbeprogram eller handlingsplaner mot mobbing i alle
landets skoler. En lærer og et lærerkollegium må likevel
med en gang vite hva de skal gjøre dersom de oppdager
mobbing.
Jeg har fått innblikk i en del av de metodene som så
langt anbefales, og de virker veldig bra. Særlig bra er det
at hele læringsmiljøet tas med i det arbeidet.
Skoleeiere har et stort ansvar for at antimobbearbeid
kommer i gang i kommuner og fylkeskommuner. Dernest
er det svært viktig at skoleleder eller rektor drar med seg
hele lærerteamet i arbeidet mot mobbing. Samarbeid og
engasjement i skoleledelsen er helt nødvendig.
Den enkelte lærer er likevel avgjørende for å skape et
godt klassemiljø hvor det ikke er rom for mobbing. En
trygg lærer setter klare grenser og er tydelig på å overhol­
de dem, både med hensyn til akseptabel atferd og respekt
overfor voksne og medelever.
Mobbing oppstår av mange grunner. Noen kan være
helt irrasjonelle. Det vanskeligste med mobbesaker kan
være at det ofte ikke er den synlige mobberen som står bak
den fysiske eller psykiske mobbingen, men «bakmenn»
som ikke synes. Derfor er det så veldig viktig at en går
nøye inn i problematikken når en oppdager mobbing. Det
er viktig at en tar hele kjeden av involverte, ikke bare en
«sendemann» eller en «doer». Kompleksiteten gjør at en
skal være veldig forsiktig og veldig nøye med hva en dri­
ver med når det går så langt at en snakker om flytting av
elever.
Bare det å oppdage sjølve mobbingen kan være kompli­
sert. Det er mange grunner til at de som mobber, ikke vil
stå fram eller fortelle det til noen. Disse skal en også være
klar over. Den digitale muligheten for mobbing gjør det
ekstra vanskelig, men om mulig enda mer viktig å jobbe
kontinuerlig mot mobbing og trakassering.
Senterpartiet mener at dagens elevombud i fylkene og
det sentrale barneombudet er instanser som naturlig bør
håndtere mer alvorlige mobbesaker. Å opprette et sentralt
elevombud, slik de fylkesvise elevombudene ønsker, er en
spennende idé som må vurderes. Det er viktig at det ikke
opprettes ombud bare for at en har opprettet noe og vist
handling, men at det faktisk har et innhold og en misjon
med mening.
Senterpartiet er glad for at Regjeringa har skjerpet ar­
beidet mot mobbing, og er fornøyd med de tiltakene som
er planlagt og iverksatt. Vi ser fram til tilsynsrapportene
fra fylkesmennene, og vi har store forventninger til arbei­
det med innføring av antimobbeprogammer rundt omkring
på de forskjellige skolene.
Dagrun Eriksen (KrF) [10:38:10]: I dag leser vi
igjen, i Dagsavisen, at over halvparten av norske skoler
bryter barnas arbeidsmiljølov ved at de mangler skikkeli­
ge rutiner i kampen mot mobbing. Vi leser også at det er
50 000 som opplever ukentlig mobbing, og at det utgjør
10 pst. av skolebarna våre.
Det er ikke tvil om at det å bli mobbet kan sette vari­
ge spor. Seks av ti barn og unge som blir henvist til bar­
nepsykiatriske institusjoner, har vært utsatt for mobbing.
Vi leser at det er mange som opplever dette ukentlig. De
vet at når de går på skolen igjen, skal de plages, forned­
res, trakasseres og kjenne seg utstøtte og ensomme. Det
er mange som bruker hele livet på å bearbeide vonde opp­
levelser fra barne­ og ungdomsårene. Noen klarer å finne
ressurser i alt det vonde de har opplevd, og tar kampen for
eget liv og står på videre.
I 2002 startet Bondevik II­regjeringen Manifest mot
mobbing og lanserte nullvisjonen, og sto heldigvis imot
den litt latterliggjøringen som det politiske miljøet møtte
den innsatsen med, etter at både kong Harald og statsmi­
nister Bondevik holdt nyttårstaler mot mobbing, og sko­
ler ble tilbudt antimobbeprogrammer med dokumentert ef­
fekt. Selv om det kanskje ikke var selve manifestet som
ga fokus og effekt, så vi den målbare effekten etter hvert.
Det sterke fokuset og de ambisiøse målene ga resultater.
Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. i året i
perioden 1995--2001, var mobbingen i 2004 redusert med
30 pst.
Dessverre ser vi at fokuset har forsvunnet de senere
årene, og at antallet som blir mobbet, har gått opp. Øk­
ningen er spesielt stor på ungdomstrinnet. Det er også ve­
sentlig færre skoler som tar i bruk antimobbeprogram, og
dette viser at vi stadig vekk må opprettholde kampen mot
mobbing. Den må føres tydelig, og den må føres hele tiden.
Det er noen lærere som har en skepsis i forhold til
mobbeprogram, og de har en idealistisk holdning om at
dette skal vi klare å få integrert i det vanlige skolearbei­
det. Men vi vet også at hverdagen ofte blir tatt av alle de
andre målene man skal ha. Derfor tror vi på at det å få til
en forpliktende handlingsplan eller et antimobbeprogram
vil være utrolig viktig for at det trykket skal holdes oppe,
og at vi ikke skal miste det.
Vi ser også at dette ikke bare handler om hva vi skal
gjøre når mobbing oppstår, men det handler også om hva
får vi til å gjøre i skolen før mobbing -- i forebyggende
kontekst. Jeg tror at det å utruste våre barn og unge med
større relasjonskompetanse bør høyere opp på dagsorde­
nen. Jeg henviser til at f.eks. Skal/skal ikke­programmet
nettopp er et slikt program som er med på å øke relasjons­
kompetansen mellom elever og lærere og lager noen felles
regler som vi kan handle ut fra.
Så forstår jeg advarselen fra SV og representanten
4. feb. -- Representantforslag fra repr. Eriksen, Hareide, Bekkevold og Håbrekke
om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen
1637
2010

Hagen om at det kan bli «rituelt»: Vi har et handlingspro­
gram, vi har en handlingsplan, og så blir det på en måte
en sovepute. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti, som vi
har forslag om, et eget mobbeombud ute i hvert fylke
som nettopp skal påse at det ikke bare blir et papir som
er i orden, der en kan krysse av på det en har å gjøre -- et
mobbeombud som kan være med og bidra i de vanskeli­
ge konfliktene som skolene ikke klarer å løse, som lærer­
ne kan få råd og hjelp fra, men som ikke minst familie­
ne kan henvende seg til når de opplever at skolen ikke tar
tak i det. For når familier kommer med sin utfordring til
skolen, er det fortsatt ikke alle skoler som møter dem med
forståelse. Vi ser jo i Dagsavisen i dag at de ikke har en
gjennomtenkt plan for hvordan de skal få dette til.
Jeg er glad for -- og det har jeg skrytt av før i denne
salen -- at den nye statsråden, Kristin Halvorsen, har et
nytt engasjement og et nytt trykk på denne saken. Det gir
meg håp, men det betyr ikke at ikke vi i Stortinget stadig
vekk kommer til å være med og trykke på for å se om vi
kan få bedre løsninger. Jeg tror at hadde vi klart å få til et
mobbeombud ute i hvert fylke -- som kunne vært de på­
driverne som både kong Harald og statsminister Bondevik
var før, på det nasjonale plan -- hadde vi kanskje sluppet
jevnlig å ha disse debattene i denne salen.
Jeg har tro på at vi kan få til en holdningsendring, at
vi kan ta større grep for å bli kvitt disse problemene, og
at vi kan få stoppet mobbingen, men da trenger vi en dyp
mobilisering av holdninger basert på at vi har bestemt oss
for at vi ikke vil ha mobbing i skolen.
Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti.
Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt
opp det forslaget hun refererte til.
Trine Skei Grande (V) [10:43:56]: Jeg vil begynne
med å fremme de to forslagene fra Venstre som er omdelt
i salen, som jeg mener berører mye av kjernen her, og som
jeg gjerne skulle hatt med i komitébehandlingen også.
Jeg mener at den viktigste av alle innsatsfaktorer for
å bekjempe mobbing kan beskrives med ett ord: lærere.
Gode lærere, trygge lærere, lærere som kan det å være
ledere i klassesituasjonen, lærere som kan ledelse, lærere
som er trygge på faget sitt, og som er trygge på det å være
voksenleder i forhold til ungene, det er det viktigste. Der­
for er lærerutdanning -- etter­ og videreutdanning av lære­
re, det å sørge for at vi har en god lærerutdanning -- sjøl­
ve kjernen for å bli kvitt mobbing. Derfor har vi fremmet
forslag nr. 6.
Min redsel her er at vi tror at vi skal drepe mobbin­
gen med byråkrati. Det tror ikke jeg. Jeg tror snarere tvert
imot, at den læreren som er en god klasseleder, som tør å
ha et stort handlingsrom for virkemidler for hva man kan
gjøre for å komme ut av den situasjonen man er i, er den
læreren som klarer å finne de beste løsningene også. Det
å snu trenden i den ungdomsgruppa man er leder for, er av
og til å tenke veldig utradisjonelt og prøve noe helt nytt,
og av og til å gå litt utenfor de vanlige rammene. Så min
redsel for Fremskrittspartiets tilnærming i denne saken er
at de tror at vi skal komme oss ut av dette med jus og by­
råkrati og et regelverk, mens jeg mener man gjør det med
gode, dyktige voksne som tar kloke valg, og som også har
et handlingsrom for å gjøre det.
Det andre er at dette er et felt vi egentlig ikke vet så
mye om, sjøl om vi slår rundt oss med veldig mye kunn­
skap. Senteret for atferdsforskning sier at det i det siste
året har vært en dramatisk økning. Likevel har vi i Venstre
et forslag her, da dette virkelig er et område hvor vi burde
ha forsket mer, funnet ut hva som er grunnlaget, hva som
skaper situasjonene, hvilke ting som fungerer, hvilke ting
som ikke fungerer. Det er viktig å gi de lærerne som skal
gå inn i det, den fagballasten.
Grunnen til at vi i Venstre ikke støtter det obligatoris­
ke mobbeprogrammet, som skal innføres i alle skoler, er
at de ulike mobbeprogrammene vi har, bare er en meto­
de. Det finnes skoler som har innført mobbeprogram, og
som har fått økt mobbing. Det hjelper ikke å innføre en
metode hvis man ikke jobber etter den, og hvis man ikke
også har et arbeidsteam som er dedikert og tror på at dette
fungerer. Derfor tror ikke jeg på at det å styre skolene til
å jobbe på bestemte måter er det som løser dette, det er
snarere tvert imot friheten til å jobbe på gode måter som
gjør det.
Så er jeg litt bekymret for hele Stortingets tro på at alt
kan løses med ombud. For meg handler det om en under­
graving av hele vår rolle som folkevalgt. Grunnen til at
denne saken er i Stortingets sal nå, er at mange foreldre
har kontaktet oss. Det har vært startet folkeaksjoner, det
har vært kampanjer på nettet, det har vært en masse ting
som har skjedd, noe som gjør at folkevalgte løfter dette
inn i salen. Hadde vi hatt et ombud som hadde tatt seg av
det, hadde dette aldri vært noen sak i Stortingets sal. Det
hadde aldri vært noe problem for oss som politikere at
noen har vært utsatt for dette, hvis vi delegerte det til et
ombud. Nå skal vi ha Nav­ombud, og vi skal ha alle mu­
lige andre ombud for alle ting som vi mottar ubehagelig
mail om. Jeg er for at politikere mottar ubehagelig mail,
og at vi ordner opp i det. Det er jobben vår. Det å sette ut
det på anbud til en eller annen ombudsordning, mener jeg
er å undergrave hele vårt folkevalgte system. Jeg mener at
det ikke skal være et ombud som får beskjed. Jeg mener
at lokalpolitikere kan få beskjed om at denne skolen ikke
ordner opp. Så er det lokalpolitikere som skal ordne opp,
det er deres jobb som folkevalgte å gjøre det. Det å utsette
alt til en ombudsordning, mener jeg er å undergrave hele
vårt demokrati. Så fikk jeg sagt det -- dette kjenner jeg et
stort engasjement for.
Så mener jeg at vi må ha systemer som hjelper foreldre
som skal ta opp problemer, og kanskje bør vi lage maler
for foreldre for hvordan man skal ta opp det. Jeg tror også
at et veldig mye større virkemiddelapparat knyttet til hel­
sesøstre, vaktmestre, spesialundervisning og alt som lig­
ger i det, må til for å få løst dette. Jeg tror at vi også må
se på utearealene på skolene våre, at vi ikke har utearea­
ler som er så små at knuffingen mellom ungdomsmiljøe­
ne blir enda større. Men i bunnen her ligger det også et
foreldreansvar -- et foreldreansvar som handler om hvor­
dan man snakker om andre mennesker rundt middagsbor­
det med barna sine til stede, og hvilken backing man gir
4. feb. -- Representantforslag fra repr. Eriksen, Hareide, Bekkevold og Håbrekke
om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen
1638 2010

barna sine med hensyn til hvordan de skal opptre overfor
andre.
Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har
tatt opp de forslagene hun refererte til.
Statsråd Kristin Halvorsen [10:49:27]: Først vil jeg
gjerne berømme både komiteen og Stortinget for å ha
denne debatten, for det er faktisk en del av kampen mot
mobbing det også. Det å ha høyt politisk fokus på denne
saken inspirerer alle de der ute som er avgjørende for
hvordan det går, til å stå på.
Jeg har ikke tenkt å bruke noe tid på hvilken stats­
minister som er best i kampen mot mobbing, heller ikke
på diskusjonen om hvorvidt den øker eller ikke, men det
største og bredeste kunnskapsgrunnlaget vi har nå, nem­
lig Elevundersøkelsen, viser at 5 pst. av elevene opplyser
at de mobbes hver uke. Det er uansett for høyt. Det har
holdt seg stabilt over mange år. Det er uakseptabelt at så
mange barn og ungdom gruer seg til å gå på skolen hver
dag, og opplever et liv hvor de krympes og plages og er
utsatt for overgrep fra andre.
I den kampen må vi tenke langsiktig og kortsiktig på
samme tid. Vi må tenke på det både som et maratonløp
og som en hundremeter, fordi det handler om å ta affære
umiddelbart, men det handler også om å jobbe systema­
tisk med et læringsmiljø over tid. Det handler ikke om et
skippertak nå og da, det handler om systematisk jobbing
hver eneste dag rundt omkring på alle landets skoler.
Det er veldig viktig å involvere mange hvis en skal ta
kampen mot mobbing alvorlig, og derfor har vi fulgt opp
Manifest mot mobbing. Det er nettopp et slikt samarbeid
som involverer mange parter. Jeg har hatt møter med et
utall av forskjellige aktører på dette: Barneombudet, For­
eldreutvalget for grunnskolen, jeg har snakket med dem
som står bak Ulweus­programmet, forrige uke var jeg i
Stavanger på Senter for atferdsforskning ved Universitetet
i Stavanger, og jeg skal en runde på Universitetet i Oslo
også om dette.
Gjennom de møtene jeg har hatt, får vi jo et mye kla­
rere bilde. Jeg legger også merke til at komiteen har brukt
mye tid på å sette seg inn i dette, for det er lett å være -- hva
skal jeg si -- moralsk opprørt over overgrep som foregår,
men det er også viktig at man har et høyt kunnskapsnivå
om hva man gjør.
Vi trenger mer kunnskap -- Trine Skei Grande har helt
rett. Vi trenger mer kunnskap og forskning om hva som
skaper mobbing. Vi har bestilt en spesialanalyse av mob­
betallene i Elevundersøkelsen, og vi vil se på hva som
kjennetegner skoler med høy grad av mobbing over tid,
og med lav grad av mobbing over tid, for å sørge for at vi
har mest mulig kunnskap. Det er faktisk en viktig del av
kampen mot mobbing i seg selv.
I 2010 skal vi gjennomføre nasjonalt tilsyn med sko­
ler. Den spørreundersøkelsen som er referert i Dags­
avisen i dag, er et forarbeid til det tilsynet som går.
Vi har nettopp spurt, fordi vi fryktet at skriftligheten i
hvordan man går fram hvis man er i nærheten av en
mobbesak, er for dårlig. Det viser at tilsyn og forbe­
redelse til tilsyn virker og er en metode som vi må
bruke.
Det er også viktig at tilsynet skal fungere veiledende,
gi råd om hva man gjør, og det er viktig at man ikke gir
seg før man har lukket alle saker. Altså, der hvor man har
funnet at noe mangler, må man ikke gi seg før det er ordnet
opp i det.
For å få et bedre utgangspunkt for det videre arbeidet
har jeg bedt Utdanningsdirektoratet om å utrede hva som er
fellestrekk i alvorlige mobbesaker, altså saker som går over
lang tid uten å bli løst. Den utredningen skal ta utgangs­
punkt i at fylkesmennene nettopp tar tak i de eksemplene
de har, og så bruker vi det til å vurdere hva slags ytterli­
gere tiltak vi skal gjøre på sentralt og lokalt nivå. Denne
utredningen skal foreligge første halvdel av 2010.
Så til forslaget om mobbeombud: Jeg har bedt om en
utredning for å se på om vi trenger et sentralt ombud. Det
kan godt være barneombudet som får utvidete oppgaver,
det er ikke sikkert vi trenger et nytt. Meningen med det
er ikke å avpolitisere eller å ta ansvaret vekk fra politiker­
ne, men det er en del foreldre som er fra seg av fortvilel­
se i forhold til hvor man kan få hjelp i en enkeltsak til å
nå fram for å stoppe mobbing. Det går litt utover det som
er stortingspolitikeres rolle, men det er selvsagt lokalpo­
litikeres rolle. Da er ombudets funksjon å hjelpe og følge
vedkommende, hvis man trenger det, nettopp til det lo­
kalpolitiske miljøet. Det er viktig å ha den debatten som
Venstre drar opp. Det er for mange som ikke når fram, og
man trenger mye ressurser for å nå fram.
Jeg kan komme tilbake til noen av de andre problem­
stillingene.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Mette Hanekamhaug (FrP) [10:54:48]: Senest i dag
slår media opp at halvparten av norske skoler mangler
gode rutiner for å forhindre eller forebygge mobbing. Ver­
ken lærer, skoleledelse eller skoleeier vet hva de skal gjøre,
eller hvordan de skal ta tak i det. Dessverre ser man da
at det i flere tilfeller ender med at ingen tar tak i det, og
ingenting blir gjort.
Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvordan ser hun
på denne situasjonen, og hvordan ønsker hun eventuelt å
sørge for at alle skoler får gode nok rutiner for å løse opp
i slike problemer?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:55:30]: Denne kunn­
skapen om at det står for dårlig til når det gjelder sko­
lens beredskap -- det er vel egentlig det dette drei­
er seg om -- i alvorlige mobbesaker, skyldes at vi har
spurt om nettopp det, fordi vi skal ha tilsyn med læ­
ringsmiljøet i 2010 og 2011. Det er vårt tiltak i kam­
pen mot mobbing som viser disse resultatene. Det er
uakseptabelt, for loven som virker i dag, er slik å for­
stå at man skal ha skriftlig beredskap -- et opplegg for
en slags brannøvelse -- for å ta tak i alvorlige mobbesa­
ker. Det er det ingen tvil om. Gjennom tilsynet, avdek­
kingen og klargjøringen, at det er det man forventer når
man leser loven, skal vi sørge for at det er høyt fokus
4. feb. -- Representantforslag fra repr. Eriksen, Hareide, Bekkevold og Håbrekke
om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen
1639
2010

både i 2010 og 2011 på hvordan man helt konkret skal gå
fram.
Svein Harberg (H) [10:56:38]: Det blir oppfølging
på samme tema. Det er kanskje ikke unaturlig når vi har
denne saken her nå og har avisoppslag i dag.
Jeg vil berømme statsråden for varsling av tilsyn, og
at de skal være med og hjelpe til med å gjøre situasjo­
nen bedre. Men vi blir jo veldig betenkt når vi nå ser at
det er så mange som ikke er på plass i dag. Det betyr at
det er elever i skolen hver eneste dag framover som ikke
får den hjelpen de skulle hatt. Har statsråden på grunnlag
av de tallene som kommer fram, vurdert noen strakstiltak
for hvordan vi kan få løftet dette opp på dagsordenen før
tilsynene kommer?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:57:16]: Tilsyn i 2010
er et strakstiltak. Det er rett rundt hjørnet at en begynner
å gjennomgå dem. Men jeg tror det kan være noen skoler
som ikke er klar over hva loven betyr, og at Utdannings­
direktoratet forventer at man har en skriftlig plan på hver
enkelt skole om hva man gjør hvis man kommer bort i
denne typen saker. Nå er det helt tydelig for alle. Så det
er bare å gå i gang. Det er ingen grunn til å sitte og vente
på et tilsyn for å ta disse problemene på alvor.
Dagrun Eriksen (KrF) [10:58:01]: Bare til det siste
først: Jeg vil også si at dette er særdeles viktig å få på plass,
men vi må heller ikke glemme forebygging, og ikke bare
se på hva vi gjør når situasjonen er oppstått.
Fylkesmannen har i dag en rolle som kanskje omfatter
litt av det som Kristelig Folkeparti har i sitt forslag, nem­
lig et mobbeombud ute i fylket. Men jeg tror kanskje ikke
at det er slik at når en familie opplever mobbing, så tenker
de: Aha, jeg ringer til fylkesmannen. Derfor ønsker Kris­
telig Folkeparti at vi klargjør den rollen som fylkesman­
nen har i dag, på en annen måte og kanskje bruker beteg­
nelsen «mobbeombud» for å få dette til. For da kan man
komme tidlig inn, man kan være en pådriver og bidra med
kompetanse og nettopp løse enkeltsakene. Vil statsråden
i den gjennomgangen hun skal ha med tanke på ombud,
se om det går an å flytte det litt nærmere dem det faktisk
gjelder, slik at det blir en ressurs for lærere, familie og for
skolen?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:59:01]: Det vi først
og fremst har tatt utgangspunkt i når vi diskuterer ombud,
er om den svenske løsningen for en ombudsfunksjon er
noe som vi også kan benytte oss av. Det er et par grunner
til det. Den ene er at vi vet at det er alvorlige mobbesaker
også i Norge, men det er ingen som har nådd fram i retts­
systemet med denne typen saker. Jeg ønsker selvfølgelig
ikke mange av denne typen saker, men det er ikke noe godt
tegn at vi vet om grove overgrep hvor man ikke når fram.
Det aktualiserer at vi ser på om lovverket er godt nok, men
også at man får muligheten til å få hjelp et sted, også ju­
ridisk hjelp, hvis man er i en ekstremsituasjon knyttet til
mobbing. Det er det som er utgangspunktet.
Men så har representanten Dagrun Eriksen helt rett i at
fylkesmannen har en viktig rolle her, som jeg ikke er sik­
ker på om alle vet om. Jeg skal absolutt bidra til å skape
mer oppmerksomhet rundt at det er et sted du kan forvente
å få hjelp.
Trine Skei Grande (V) [11:00:11]: Jeg har en veldig
kort replikk.
Venstre har lagt fram to forslag her i dag. Det ene går
på, som sikkert statsråden er kjent med, lærere og lærer­
kompetanse og klasseledelse, og det andre går på kunn­
skap og forskning på området. Dette var to ting som også
statsråden i sitt innlegg nevnte som viktige. Jeg er åpen for
å gjøre forslagene om til oversendelsesforslag hvis bare
statsråden kan si at dette er kloke ting, så jeg kan være
helt sikker på at hun følger dette opp videre.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:00:37]: Ja, jeg er helt
enig i det som disse forslagene inneholder, og vi er i full
gang med det. Jeg var i innlegget mitt særlig opptatt av det
som dreier seg om at vi trenger mer kunnskap. Jeg fikk litt
mindre tid til lærerne, men jeg bruker gjerne anledningen
nå.
Det som er en rød tråd i Trine Skei Grandes innlegg, er
at vi er avhengig av at man bruker hodet og har det enga­
sjementet som skal til for at kampen mot mobbing og for
et godt læringsmiljø faktisk virker i siste ledd. Da hjelper
det ikke å vedta all verdens planer eller noe som helst. Da
er vi avhengig av at læreren og rektoren har kompetanse.
Det er helt avgjørende for at vi skal lykkes.
Jeg er veldig opptatt av at både lærerutdanningen og
det vi har av etter­ og videreutdanningstilbud -- og det som
nå tilbys på rektorskolen -- nettopp inneholder hvordan
vi skal jobbe med et godt læringsmiljø. Så ligger det et
godt opplegg på Utdanningsdirektoratets hjemmesider om
hvordan man skal jobbe med et godt læringsmiljø, så alle
skoler har egentlig en mulighet til raskt å sette i gang med
dette, og alle lærere kan også gå inn og se der. (Presidenten
klubber.) Det er nøkkelen rett og slett.
Trine Skei Grande (V) [11:01:49]: Da gjør jeg de to
forslagene om til oversendelsesforslag.
Presidenten: Utenom taletid er det registrert.
Presidenten vil minne statsråden om at også hun må
vente til hun får tildelt ordet.
Tord Lien (FrP) [11:02:07]: La meg begynne med å
berømme statsråden for det som jeg opplever å være en
noe mer konstruktiv tilnærming til opposisjonen enn den
enkelte av hennes kolleger i komiteen har.
Tilsyn er viktig. Det mener også statsråden. Mange av
de tilsynene vi har hatt, avdekker klare brudd på opp­
læringsloven -- en arbeidsmiljølov som skal gjelde for
elevene; elever som vi på Stortinget har pålagt å gå på
skole. Men når vi vet at de tilsynene vi har hatt, sta­
dig vekk avdekker brudd på opplæringsloven, hva skal til
for at statsråden vil vurdere om disse bruddene på opp­
læringsloven skal få konsekvenser for skoleeieren? Hva
skal til for at det skal få konsekvenser for skoleeie­
4. feb. -- Representantforslag fra repr. Eriksen, Hareide, Bekkevold og Håbrekke
om forsterket innsats i kampen mot mobbing i skolen
1640 2010

ren når skoleeieren gjentatte ganger bryter opplæringslo­
ven?
Statsråd Kristin Halvorsen [11:03:07]: Det er ikke
slik at det ikke er konsekvenser knyttet til brudd på lov­
verket, men det er heller ikke slik at det vi først og fremst
jakter på når vi driver tilsyn, er skurker i Skole­Norge som
vi kan ta på fersken, så vi virkelig får hengt dem ut til spott
og spe. Tilsyn er et tiltak. De fleste som driver skole, øns­
ker å drive den skolen godt, men de vet ikke alltid hvor­
dan de skal gjøre det, og de er ikke alltid oppmerksomme
nok på hvordan lovverket er å forstå.
Tilsyn er et tiltak for å bevisstgjøre skolene på hvordan
man følger loven, og hvordan man sørger for et godt læ­
ringsmiljø. Vi kommer ikke til å gi oss med tilsyn før de
skolene som er plukket ut, har alt på plass, og det lærer opp
skolene rundt også. Det skal også være veiledning knyttet
til disse tilsynene, slik at skolene vet hva det forventes at
de skal gjøre.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 1663)
S a k n r . 2 [11:04:24]
Interpellasjon fra representanten Elisabeth Aspaker til
kunnskapsministeren:
«I en SSB­gjennomgang høsten 2009 av internasjona­
le undersøkelser som omfatter norsk skole, forklares svake
elevresultater med for lave krav og svak kultur for vur­
dering. Da Tidsbrukutvalget nylig overleverte sin innstil­
ling, var hovedbudskapet fra utvalgslederen at den viktig­
ste forutsetningen for god tidsbruk i skolen er ledelse, og
at det er for lite ledelse på alle plan i norsk skole. Sam­
tidig er det avdekket at en rekke kommuner har betydeli­
ge utfordringer når det gjelder oppfølging av kvaliteten i
skolen, og det pekes på manglende skolefaglig kompetanse
som årsak til dette.
Hva vil Regjeringen gjøre for å sikre norske elevers
rett til tilpasset opplæring etter opplæringsloven uavhen­
gig av bosted, og hvordan vil Regjeringen sikre at målset­
tingene i Kunnskapsløftet kan innfris for de elevene som
går i skolen i dag?»
Elisabeth Aspaker (H) [11:05:50]: Denne interpel­
lasjonen er inspirert av det faktum at norske kommu­
ner i svært ulik grad viser seg i stand til å ta tak i de
utfordringene skolen sliter med.
Kunnskapsløftet er et løfte til alle elever om at sam­
funnet skal legge til rette for at ulike elever skal gis like
muligheter i skolen. Vektleggingen av grunnleggende fer­
digheter er selve bunnplanken i den nye skolereformen
samtidig som det understrekes at reformen skal lede til en
langt mer systematisk kvalitetsoppfølging i skolen -- av
hensyn til elevene.
Det er viktig at endringer i skolen bygger på kunn­
skap, og det er positivt at norsk utdanningsforskning nå
begynner å få et volum som gir grunnlag for kvalifiser­
te råd til myndighetene når nye veivalg må gjøres. Vi vet
etter hvert mye om hva som virker, og hva som ikke vir­
ker. Vi vet mye om hva slags skoleeierskap som løfter
resultatene. Vi ser en ny trend i Skole­Norge: De kommu­
nene som mest lojalt gjennomfører Kunnskapsløftet, drar
fra de andre kommunene. Suksesskriterium nr. én er høye
ambisjoner og systematisk kartlegging og oppfølging av
elevenes læringsutbytte.
På et seminar om utdanningsforskning nylig understre­
ket også forskerne selv at Norge har tatt lange steg i rik­
tig retning når det gjelder bredde og mengde i skoleforsk­
ningen. Spørsmålet er hvor flinke vi er til å nyttiggjøre
oss forskning slik at elevene møter en skole med evne til
å lære og forbedre seg der det er åpenbare svakheter.
Siste nytt er at flere tv­kanaler har laget «reality»­fjern­
syn fra norske klasserom. Det er det tydeligvis delte me­
ninger om og har skapt stor debatt. Debatt er sunt og bør
hilses velkommen av alle som er opptatt av skolen.
Det faktum at Norge ligger 40 pst. over OECD­gjen­
nomsnittet i bevilgning pr. elev, men ikke makter å omset­
te denne økonomiske innsatsen i tilsvarende elevresulta­
ter, er kanskje en av de største utfordringene Norge står
overfor. Altfor lenge har skolen vært arena for ulike eks­
perimenter og svingt i takt med ulike pedagogiske mote­
retninger. Norsk utdanningsforskning gikk lenge på spa­
rebluss, men her er utviklingen heldigvis snudd. Det nye
forskningsprogrammet, Utdanning 2020, i regi av Norges
forskningsråd bærer dessuten bud om at skole­ og utdan­
ningsforskning fortsatt skal ha høy prioritet. Men det er
et paradoks at vi ifølge forskerne fortsatt vet mer om det
som ikke virker, enn det som virker, i møte med skolens
hverdagsutfordringer.
Langs den norske skoleveien finner vi i dag en rekke
varseltrekanter:
-- Norske elever presterer fortsatt for dårlig sammenlig­
net med sine jevnaldrende i land vi kan sammenligne
oss med, og de møtes med lave forventninger.
-- Skolen plages av tidstyveri og bruker tid på mye annet
enn kunnskap.
-- Altfor mange elever opplever mobbing på skolen.
-- Skoleledelse har ikke hatt fokus, og skoleeierne er ikke
nok på ballen.
-- Tilsyn gjennomføres, men følges ikke opp, og får
sjelden konsekvenser.
Høyre har ved flere anledninger advart mot en utvik­
ling i retning av A­skoler og B­skoler. På seminaret i Nor­
ges forskningsråd opplevde jeg at forskerne langt på vei
er enige med oss. De påviser klar forskjell mellom kom­
munenes evne til å følge opp når det avdekkes ulike for­
mer for svikt i skolen. Når nasjonale tilsyn har avdekket
at 70 pst. av kommunene ikke har orden i alle skolesakene
sine, er dette alvorlig, fordi elevene er prisgitt den skolen
de går på. Noen få kommuner har gitt foreldre og elever
rett til å velge skole, men disse kommunene er unntaket
og ikke regelen i Norge.
Når resultatet av de nasjonale prøvene nå avslører at
store kommuner systematisk har bedre elevresultater enn
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1641
2010

små kommuner, og at dette gapet ser ut til å øke, er det funn
nasjonale myndigheter ikke kan forholde seg likegyldig
til. Utdanningsdirektoratet er bekymret, og da er kanskje
også statsråden bekymret.
I en gjennomgang av internasjonale undersøkelser som
inkluderer norsk skole, oppsummerte altså SSB sist høst
med at hovedforklaringen på sviktende elevprestasjoner
synes å være lavt læringstrykk og svak vurderingskultur i
norsk skole.
Aftenposten hadde tidligere denne uken en sak om Ljan
skole i Oslo, som er mestere i lesing. Hemmeligheten bak
lesesuksessen er antakelig så enkel at elevene er blitt møtt
med høye forventninger fra lærere, rektor og kommune.
Skolen har samarbeidet tett med foreldrene og har hatt
dem som nære allierte for å pushe elevene til å lese mer,
ikke for å plage dem, men for å hjelpe dem, for lesing er
nøkkelen til å beherske alle andre fag. Rektoren forteller
at skolen har satset bevisst og tungt på lesing som grunn­
kunnskap de siste årene, og ikke uventet har dette gitt re­
sultater også i andre fag enn norsk. Tiårige Ninni Weisser
Eide fra klasse 5S sa det så godt: «Av og til er det slitsomt,
men når vi ser hvor gode resultater vi får, blir vi glade for
at de gjorde det.»
Kunnskap kan ikke stappes inn i hodene på elevene.
Skal kunnskap ha verdi, må den bearbeides og forstås for
å kunne anvendes i andre situasjoner. Det synes åpenbart
at norske elever bør jobbe mer, ikke mindre. Da er ikke
tiden inne til å avskaffe lekser. Men jeg er enig med dem
som sier at lekser elevene ikke har forutsetning for å mest­
re, og lekser som ikke gjennomgås av lærer etterpå, er
meningsløse og sannsynligvis virker mot sin hensikt.
Nasjonale prøver er innført for å kunne etterprøve elev­
enes utvikling på helt sentrale fagområder. Oslo­skolen
høster nå stadig bedre resultater. Jeg er overbevist om at
det er nær sammenheng mellom den positive utviklingen
og kommunens klart uttalte ambisjoner på skolens vegne
og kommunens svært systematiske oppfølging av skoler,
lærere og enkeltelever når det ikke går slik man hadde
håpet. Både byrådet og utdanningsdirektøren er tydelige
på at skolen skal og må ha som ambisjon at alle elever,
uavhengig av egen og foreldres bakgrunn, skal gis samme
mulighet til å lykkes i Oslo­skolen. Dette påvirker også
kommunens ressurstildeling.
Det blir et stadig tydeligere bilde at kommuner og sko­
ler som har tatt resultatene fra nasjonale prøver systema­
tisk i bruk, også høster bedre resultater i neste runde. I
Aftenposten tirsdag 2. februar uttalte statssekretær Lisbet
Rugtvedt at skoler må få hjelp til å følge opp dårlige resul­
tater, og videre at kommuner nå blir pålagt å følge med på
skoleresultatene. Rugtvedt viste også til at alle kommuner
skal lage en kvalitetsrapport som skal behandles av kom­
munestyrene. «Det kan bidra til at flere kommuner gjør
det som gir suksess, nemlig å følge opp resultatene», sa
statssekretæren.
Dette er nye toner fra Regjeringen, som Høyre hilser
velkommen. Men hva betyr det at kommunene skal følge
med på skoleresultatene? Hvordan skal departementet fak­
tisk forsikre seg om at kommunene gjør noe med dårli­
ge resultater? Og hvorfor har ikke departementet en uttalt
strategi for hvordan man vil forholde seg til kommuner
som ikke tar skolen tilstrekkelig på alvor?
Tidligere denne uken hadde jeg en samtale med en rek­
tor i en kommune i det fylket jeg kommer fra. Der hadde
man gjort seg noen betraktninger knyttet til at lokalpoli­
tikerne hadde fått seg forelagt gjennomsnittsresultatet av
de nasjonale prøvene for den kommunen. Men hva slags
skole og hva slags kommune kan styre etter gjennom­
snittsresultater som kan dekke over store interne forskjel­
ler? Skal lokalpolitikerne bli gode, må de vite mer. Vi kan
ikke styre norsk skole ut fra gjennomsnittsbetraktninger.
Jeg er redd for at den kommunen ikke er noe særtilfel­
le. Jeg er redd for at alt det nesten hysteriet som er skapt
rundt det at man ikke skal offentliggjøre resultatene, fak­
tisk gjør at mange kommuner ikke greier å gi sine skole­
politikere god nok informasjon og godt nok beslutnings­
grunnlag til at de kan gjøre sin jobb så godt som den
overhodet burde gjøres. Jeg etterlyser faktisk at statsrå­
den og utdanningsdirektørene gjør en jobb ved å presise­
re på hvilket nivå man skal sørge for at lokalpolitikerne
får tilgang til disse prøveresultatene, slik at de kan gjøre
den jobben som foreldrene håper de kan gjøre, og som
er den jobben de må gjøre hvis dette skal være et verk­
tøy som skal komme elevene til gode, og som også skal
være til hjelp for den enkelte skole som skal jobbe med
sitt utgangspunkt, og det man sliter med. Så jeg føler at
det regimet som er skapt rundt nasjonale prøver og måten
de skal offentliggjøres på -- koder osv. for å få tilgang --
faktisk nå er i ferd med å bli et drawback og en ulempe
for skolen, på den måten at man ikke får det beslutnings­
grunnlaget og den opplyste debatten i skoleutvalgene og i
kommunestyrene som er helt nødvendig hvis vi skal klare
å løfte resultatene, ikke bare i kommuner, men også på
enkeltskoler og på klassenivå.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:16:00]: Jeg har lyst
til å starte med at selvsagt er det utfordringene i skolen
som blir temaet når vi diskuterer dette i Stortinget. Men
vi må tegne et bilde av det som skjer rundt omkring, og
også ta med oss alt det utrolig bra arbeidet som foregår.
Jeg skiftet jobb for noen måneder siden, og det er en
ting som slår meg som et stort paradoks. På den ene siden,
når man reiser rundt i verden, eller det kommer interna­
sjonale delegasjoner til Norge, så spør de om den norske
og nordiske suksessen. Hva er det som gjør at dere kan
ha et så godt velferdssamfunn, hva er det som gjør at det
er så høy produktivitet, hva er det som gjør at man kan
ha en økonomisk vekst -- som jo ikke bare skyldes oljen,
men at vi faktisk jobber ganske bra her i landet -- og har
et godt samfunn? Og så, når jeg da har skiftet felt, er det
en jammerdal av resultater om hvor ille det står til i sko­
len, og hvor dårlige testresultater det er, osv. Jeg kan altså
ikke skjønne at den jammerdalen kan skape det samfunnet
som tross alt lykkes så bra.
Så utgangspunktet er at det gjøres mye som er både bra
og riktig rundt omkring i norske skoler hver eneste dag,
og at det er det vi må oppmuntre. Til syvende og sist er
vi avhengig av å ha folk der ute som vet at de gjør en god
jobb. Det er det ene.
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1642 2010

Det andre jeg har lyst til å understreke, er noe litt pus­
sig -- og som representanten Alsaker egentlig understreker
når hun siterer denne tiåringen som syntes det var strev­
somt å lese, men som ble glad etterpå: Det er strevsomt å
lære! Det er altså ikke sånn at å lære noe nytt er noe du
får til uten å anstrenge deg. Det kan være et forbaska slit
å lære seg noe nytt, men det er jo følelsen av å mestre sta­
dig mer som gjør at mennesker vokser. Så vi må ikke gå
rundt til Skole­Norge og si at nå må dere slappe av litt, for
her er det bare kos. Det er slitsomt å lære, det er utrolig
moro, og det er blandingen av slit og moro som gjør at en
er et menneske som kan bidra.
Resultatene av de nasjonale prøvene er offentlige. Det
vi ikke gjør, er å offentliggjøre dem gjennom rangering.
Det som kan være en utfordring i noen kommuner, er at
av hensyn til personvernet offentliggjøres ikke resultatene
på en del små skoler, fordi man til syvende og sist kanskje
kan finne ut resultatene til enkeltelever. Det er de eneste
begrensningene som settes.
Jeg har fulgt med i mediene på hvordan man disku­
terer resultatet av de nasjonale prøvene. Det er mye rart,
men det er ofte sånn at en enkelt skole her og der hen­
ges ut den ene eller den andre veien. Det kan være desi­
maler som skiller en som blir kåret til den beste skolen i
en kommune, og en som blir kåret til den dårligste. Det er
en litt lite opplyst debatt om hvordan man skal bruke de
nasjonale prøvene.
Jeg skal gjerne se på hvordan man nå diskuterer kvali­
tet i skolen lokalt, for jeg tror at man både kan overtolke
og feiltolke resultatene fra de nasjonale prøvene. Det er
viktig å vite hvordan man leser dem for å få ut de opplys­
ningene som kan si noe om hvordan måten skolen jobber
på, utgjør en forskjell i elevenes utvikling. Jeg kommer
gjerne tilbake til hvordan vi skal gjøre det.
Så til det vi har av forskning og kunnskap om læring:
Heldigvis foregår det en betydelig og viktig forskning. Jeg
tror at mange av resultatene presenteres med flere spørs­
målstegn enn nødvendig, for en del ting vet vi -- det har
representanten Alsaker rett i -- om hva som er avgjørende,
f.eks. lærerens rolle. Til syvende og sist vet vi at det å ha
en lærer som klarer møtet med eleven på en sånn måte at
man oppmuntrer til læring, tar tak i ungens utfordringer,
gjør opplæringen relevant, bruker flere læringsmetoder, er
en naturlig og trygg autoritet, har styring -- og at man har
en god rektor, som i tillegg følger opp -- er nøkkelen.
Det er derfor lærerutdanningen er så viktig. Det er der­
for mentorordning for ferske lærere er så viktig. Det er der­
for etter­ og videreutdanning for lærere er så viktig. Det
er derfor rektorskolen, som vi nå har et betydelig antall
elever på, og der elevtallet kommer til å øke, er så viktig.
Vi har lagt fram mange meldinger for Stortinget om
det som dreier seg om kvaliteten i skolen og hvordan vi
skal sikre elevenes rettigheter. Både meldingen Kvalitet i
skolen, meldingen Utdanningslinja og meldingen Læreren
-- Rollen og utdanningen viser de tiltakene vi har satt i verk.
Jeg vil bare understreke på nytt hvor viktig satsingen på
lærerne er. Vi har et unikt samarbeid, GNIST, der mange
parter er med, f.eks. KS og Utdanningsforbundet, også for
å rekruttere gode folk til å velge lærerskolen. Vi er nå i
gang med den nye lærerutdanningen, som skal være i to
trinn rundt omkring, og det er viktig at vi klarer å holde
søkningen, som økte mye i fjor, på et høyt nivå.
Så til Tidsbrukutvalget, som representanten Aspaker
var innom. Også der understrekes det hvor viktig og av­
gjørende skoleledelse er for hva man konsentrerer seg om
i en arbeidssituasjon. Det understrekes hvor viktig det er
at man får tid nettopp til opplæring, og hvordan man bør
rydde unna andre tidstyver i skolehverdagen for å sørge
for at man har tid nettopp til å følge opp hver enkelt elev.
Så til noe av det som er en utfordring i forbindelse
med resultatet av de nasjonale prøvene og andre kunnska­
per vi har om hvordan skolehverdagen ser ut. Et kjenne­
tegn som vi finner, er jo at små kommuner her sliter med
å følge opp skolene sine på samme måte som store kom­
muner. Jeg tror det er en stor utfordring for oss: Hvordan
skal vi støtte opp om de kommunene som hver for seg har
lite ressurser til å lage den systematikken som store kom­
muner kan gjennomføre, men som kanskje gjennom sam­
arbeid -- kanskje med sterkere oppfølging fra oss og fra
Utdanningsdirektoratet -- mye mer systematisk kan jobbe
med å vurdere de resultatene man har, vurdere kvaliteten
i skolen, satse systematisk både i forhold til hvordan man
sørger for at lærerne får påfyll og kompetanse, og hvordan
man i alle ledd kan heve kvaliteten?
Ut fra sånn som jeg foreløpig oppsummerer de nasjo­
nale prøvene, er det den største utfordringen vi har, nemlig
hvordan vi støtter og hjelper de mindre kommunene. For
mange av de tingene som representanten Alsaker er innom,
er oppleste og vedtatte allmenne sannheter i Skole­Norge,
f.eks. at vi har en altfor dårlig vurderingskultur. Vurdering
handler jo ikke bare om å si at du er en slask, eller så fint
det går. Det handler om å gi tydelig tilbakemelding på hva
det er man mestrer, hva det er man kan strekke seg etter,
og hvordan man skal jobbe for å komme videre. Det er
noe som preger ikke bare Skole­Norge -- antakelig preger
det samfunnet i sin helhet. Men det er i hvert fall sånn at
lærere sier at de får for dårlig konkret tilbakemelding fra
rektor, rektor sier at de får for dårlig konkret tilbakemel­
ding fra sine skoleeiere, altså kommunene, og elevene sier
at de får for uklar tilbakemelding fra lærerne. Det er også
en av de tingene som tas opp i Tidsbrukutvalget. Her er
det jo ikke mengden vurdering, altså hvor mange sider læ­
reren skriver om eleven, som er det viktigste. Her er det
jo tydelig, konkret vurdering som er avgjørende.
Vi har mange ulike planer på gang for å følge opp dette;
vi har diverse programmer. Men jeg har bare lyst til å si
to ord om tilsyn til slutt. Det er helt opplagt at det er for
mange skoler som oppfatter lovverket for utydelig, ikke
helt vet hva de skal gjøre for å etterleve det, og det er for
mange som ikke har nok oppmerksomhet på det. Tilsyn
er et tiltak. (Presidenten klubber.) Det vi nå gjør i 2010
og 2011, er jo å sørge for ikke å avslutte tilsyn før de sa­
kene er lukket. (Presidenten klubber.) Tilsyn er en måte å
veilede på og å gi råd også videre. (Presidenten klubber.)
Presidenten: Presidenten må minne om at taletiden for
lengst er over. Presidenten må også minne statsråden om
at interpellanten heter Aspaker og ikke Alsaker.
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1643
2010

Statsråd Kristin Halvorsen [11:26:39]: Beklager. Det
vet jeg godt, president!
Presidenten: Det er veldig bra. Det var også en re­
presentant her ved navn Alsaker, men det er noen år
siden.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:26:44]: Ja, det er det.
Det er utrolig hvor mange år jeg har vært her!
Elisabeth Aspaker (H) [11:26:54]: Kunnskapsminis­
teren har utvilsomt helt rett i at det er mye som er bra i
norsk skole, og vi må for all del ikke reparere det som fun­
gerer. Men det som ikke fungerer, har vi etter mitt skjønn
en rett og en plikt til å oppholde oss med og prøve å gjøre
noe med.
Jeg er også enig i den understrekningen som statsråden
gjør når det gjelder læreren, og der har vi jo forskning så
det holder som bekrefter og understreker at det er den aller
viktigste innsatsfaktoren vi har i skolen. Men samtidig ser
vi jo at tilgangen på etter­ og videreutdanning og måten
lærere blir fulgt opp -- føler seg ivaretatt -- varierer svært
mye. I et slikt rekrutteringsperspektiv er det klart at vi her
også har en stor utfordring knyttet til at de profesjonelle
skoleeierne som tar godt vare på lærerne, alltid kommer
til å få lærere, og at de mindre profesjonelle kanskje må
stille bak i køen -- og vi kan også få forskjeller som følge
av det.
Så var statsråden også inne på ledelseskjeden, for der
må alle ledd fungere. Skoleeieren må lede, rektor må lede,
og læreren må lede i klasserommet. Også på dette punktet
må vi vel si at i hvilken grad man har tatt dette inn over
seg og prioriterer det, nok også er svært varierende.
Så sa også forskerne noe til oss da vi var på dette semi­
naret, om hva man styrte norsk skole etter. De var opptatt
av at vi har mye målstyring i norsk skole, og så spør de
hvor konkret det egentlig er, sammenliknet med de kom­
munene som nå er veldig tydelige på, nesten nede på en­
keltelever, å sette mål for elevene og styre etter elevpresta­
sjoner som man ønsker skal forbedres der de ikke er gode
nok. Og så sier de at sannsynligvis kan noe av framgan­
gen i noen av de kommunene som gjør det best, tilskrives
at man er så konkret at man nå setter andre typer mål for
hvordan skolen skal utvikle seg, og for hva man skal måle
etter.
Statsråden var også inne på at vi har hatt mange stor­
tingsmeldinger om skolen i forrige periode. Jeg er enig
i det, men vi må jo sørge for at stortingsmeldingen også
omsettes i praksis. Det er den vanskelige veien fra gode
formuleringer og ting vi er enige om er viktig, og over til
praksisfeltet som er kanskje den aller største utfordringen.
Jeg vil gjerne utfordre statsråden, når vi nå ser at
kommunene har så forskjellig evne til å følge opp og
til å gi råd, og til å være veiledere for det som kan­
skje er en av de viktigste tjenestene i samfunnet, nemlig
det å drive skolen: På hvilken måte kan utdanningsdirek­
tøren bli et enda viktigere verktøy inn mot de kom­
munene -- kanskje de minste -- som har de største ut­
fordringene, og som heller ikke har den kompetansen
om bord som man burde hatt for å kunne styre skolen
godt?
Statsråd Kristin Halvorsen [11:30:22]: Stikkordene
for den jobben som jeg er i full gang med å gjøre, er å hjel­
pe Skole­Norge med å gjennomføre det vi vet er riktig, det
som er innholdet i de reformene som er vedtatt, og støtte
opp under det arbeidet som skjer ute. Det er ikke å finne
på noe nytt. En reform er ikke en reform hvis den bare
eksisterer mellom Stortinget, Kunnskapsdepartementet og
Utdanningsdirektoratet. Vi må sørge for at vår kunnskap
om hvordan det skal jobbes, er der ute, hvor det jobbes
hver eneste dag, og vi må støtte opp.
Vi er nå i gang med å systematisere den kunnskapen
som de nasjonale prøvene gir oss. Det tegner det bildet som
jeg var innom i stad, at de mindre kommunene har noen
betydelige utfordringer. Det er selvfølgelig også mange
andre funn. Jeg jobber nå for å se hvordan vi kan jobbe
systematisk for å støtte opp om de kommunene som har
de største utfordringene, og hvordan vi kan sørge for at
Utdanningsdirektoratet og utdanningsdirektøren i fylkene
er med på det arbeidet. Det er helt opplagt at en del kom­
muner trenger veiledning. De trenger også hjelp og støtte
til å gjøre en bedre jobb.
Så til et par andre ting som er avgjørende. Represen­
tanten Aspaker illustrerer egentlig skiftene i norsk utdan­
ningspolitikk veldig godt selv i det innlegget hun hadde.
En viktig del av tankegangen som Kristin Clemet sto for,
var at man skulle delegere mest mulig, man skulle sørge
for at hver enkelt skole var den som lagde læreplanene
osv. Nå er det litt mer et rop om at man trekker det tilbake
igjen. Jeg tror at for mange av de mindre kommunene har
det vært delegert for mye, og det har vært for store for­
ventninger. Mange lærere sier at f.eks. jobbingen med læ­
replanene har vært enormt tidkrevende rundt omkring på
skolene. Det er et sterkt ønske om å få mer hjelp til hvordan
man kan gå fram, og ikke nødvendigvis at man må jobbe
seg igjennom dette og lage undervisningsoppleggene selv.
Her er det utrolig viktig at man finner et balansepunkt
også lokalt. Jeg syns jo det er rart hvis en skoleeier f.eks.
på kommunenivå diskuterer enkeltelevers opplegg. Det er
opplagt at skolen, læreren og rektoren har ansvaret for det.
Men at skoleeieren går inn og diskuterer kvaliteten i skolen
og hva som er årsaken til ulike resultater, er viktig.
Anna Ljunggren (A) [11:33:55]: Jeg vil takke inter­
pellanten for å ha satt kvalitet i skolen på dagsordenen her
i denne sal.
Det er mange aspekter man kan gå inn på i interpel­
lasjonen og mange kommentarer man kan knytte til pro­
blemstillingene som tas opp. Det er et ganske omfattende
tema.
Jeg vil begynne med å snakke litt om læreren, fordi
læreren er skolens viktigste ressurs. Uten dedikerte lærere
som har høy kompetanse innenfor undervisningsfeltet sitt,
kan vi vanskelig oppnå høy kvalitet i den norske skolen.
Derfor igangsettes det en ny lærerutdanning fra høsten av.
Den vil utdanne bedre lærere. Det er også opprettet flere
plasser på lærerhøyskolene, og vi har en rekrutteringskam­
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1644 2010

panje, GNIST, som har ført til at flere ungdommer søker
seg til dette viktige yrket.
Jeg er glad for at tidligere kunnskapsminister Bård
Vegar Solhjell satte ned Tidsbrukutvalget for å få en over­
sikt over hva lærerne bruker tiden sin på. Vi er klar over
at lærerne er presset på tid, og at forventningene fra sam­
funnet til denne yrkesgruppen er stor. I tillegg ønsker vi
at skolen skal ta seg av så mye annet enn bare å undervise
i de grunnleggende ferdighetene. Jeg ser helt kart at dette
er en utfordring. Vi må frigjøre tid til læreren, slik at tiden
brukes på undervisning og ikke andre ting.
Som dette utvalget konkluderer med, må skoleeier og
skoleleder legge til rette for at relevant kompetanse fra
andre yrkesgrupper blir benyttet i skolen, yrkesgrupper
som sosionomer, barnevernspedagoger og flere helsesøst­
re. Men skolen må også rekruttere folk fra næringslivet til
brøkstillinger eller heltidsstillinger i skolen.
Samarbeidet mellom skole og hjem er viktig for at læ­
rerens tid ikke skal brukes til å passe på at elevene f.eks.
kommer tidsnok til timen, men at læreren kan starte un­
dervisningen når den egentlig skal det. Mange foreldre vil
i større grad involvere seg i skolen. Dette må skolen og
skoleeieren ta på alvor. Det er spesielt utfordringer i over­
gangen til ungdomsskolen eller videregående opplæring,
men vi vet at selv om barna blir større, vil foreldrene vite
hva skolen gjør for å få bedre læring, bedre kvalitet og
trivsel i skolen.
Det har lenge vært varslet en reformpause i norsk skole.
Dette støtter Tidsbrukutvalget, og det er noe også Arbei­
derpartiet er enig i. Det vil ta tid før Kunnskapsløftet får
satt seg. Men en reformpause betyr jo ikke en utviklings­
pause. Tidene forandrer seg stadig, og det vil hele tiden
være behov for justeringer.
I likhet med interpellanten er jeg opptatt av at Kunn­
skapsløftet skal være bærebjelken i norsk skole. Vi må
sørge for at skolen i større grad følger opp vedtak som
gjøres i denne sal. Da må tilsynsmyndighetene styrkes,
og det må føres tilsyn med at skolene følger regelverket.
Dette er i hovedsak Utdanningsdirektoratets oppgave. De­
partementet, sammen med direktoratet, skal se på hvordan
avvik følges opp av fylkesmannen. Dette er veldig bra. For
å sikre at alle får den samme undervisningen uansett hvor
man bor, må man sikre lik oppfølgingspraksis over hele
landet.
I Norge har vi mange små kommuner som har store ut­
fordringer knyttet til å tiltrekke seg bl.a. nyutdannede læ­
rere. Mange kommuner diskuterer ikke skolens innhold
og kvaliteten i skolen i kommunestyrene i det hele tatt.
Det handler stort sett om økonomi. Dette har ordfører­
ne et særlig ansvar for. Jeg mener at kommunene bør ha
strategier for kvalitetsutvikling i skolene som omfatter le­
derskolering, etter­ og videreutdanning av lærere og opp­
følging av resultater av nasjonale prøver. I tillegg er det
behov for skolefaglig kompetanse i kommunene. Hvis en
kommune scorer under gjennomsnittet på nasjonale prø­
ver, må dette tas opp i kommunestyret og debatteres på lik
linje med budsjettunderskudd. At elever ikke er sikret til­
passet opplæring og at Kunnskapsløftet ikke er fulgt opp
i kommunene, er selvfølgelig et problem for Stortinget og
Regjeringen, og det må vi ta tak i, men mye av ansvaret
ligger hos kommunene. Vi må gjøre skoleeiere og skole­
ledere i stand til å ta det viktige ansvaret for å gjøre den
framtidige befolkning til gode og aktive samfunnsborge­
re. Tidsbrukutvalget foreslår også å styrke ledelsen i sko­
len, og de mener at god ledelse framstår som den viktig­
ste forutsetningen for god tidsbruk i skolen. Det gjelder
både skoleledelse og klasseledelse. Regjeringen har alle­
rede styrket ledelsen i skolesektoren gjennom bl.a. ny rek­
torutdanning. Lederskolering er en forutsetning for gode
skoler, som igjen rekrutterer gode lærere. Men vi må også
se på flere tiltak.
Regjeringen og flertallet på Stortinget er opptatt av å
sikre et kvalitativt godt utdanningsløp for alle, uavhen­
gig av bosted, etnisk bakgrunn, kjønn eller økonomi. Det
ligger til grunn for skolepolitikken som i dag føres.
Bente Thorsen (FrP) [11:39:15]: Først vil jeg takke
representanten Aspaker for å ha reist en interpellasjon om
utfordringene i norsk skole, men la oss ikke glemme at det
også er mye bra.
Siden de internasjonale prøvene, som PISA, ble inn­
ført, har vi vært klar over at faglig utbytte og resultatene
i skolen er forholdsvis svake. Det er heller ikke noe tegn
til merkbar bedring av resultatene. Enkelte tester viser at
det heller går dårligere, målt over flere år. Vi ligger også
under OECD­gjennomsnittet ifølge PISA­undersøkelsen
fra 2006. Når vi så i tillegg legger til grunn at vi bru­
ker ca. 40 pst. mer ressurser enn OECD­gjennomsnittet,
er det på sin plass å ha fokus på hva som må gjøres for at
elevene skal få bedre faglig utbytte av sin skolegang. Det
viser seg at det å ligge i verdenstoppen på bruk av pen­
ger i skolen, overhodet ikke har resultert i at vi ligger i
verdenstoppen når det gjelder resultater. Det vitner om at
det må endringer til, og i så måte er problemstillingene i
interpellasjonen dessverre fremdeles aktuelle.
At elevene får oppfylt retten til tilpasset opplæring, er
bl.a. veldig avhengig av lærernes dyktighet til å vurdere
den enkelte elevens behov, i klasseledelse og formidlings­
evne, og samtidig er det ikke til å komme forbi at kom­
munens økonomi også kan ha betydning. Da er det opp til
det enkelte kommunestyret å bevilge penger til skolesek­
toren -- i de aller fleste tilfellene i sterk konkurranse med
mange andre lovpålagte og nødvendig oppgaver. Frem­
skrittspartiet går derfor inn for statlig finansiering av sko­
len, gitt etter kriterier der den enkelte elevs behov er en
faktor i finansieringen. Dette vil også gi en bedre forutset­
ning for at norske elever får lik rett til tilpasset opplæring,
uavhengig av bosted.
Fremskrittspartiet vil også ha fritt skolevalg og åpner
for flere private skoler, slik at foresatte selv kan velge hvil­
ken skole de vil at barna deres skal gå på. Dette vil gi et
mangfold av skoler og gi konkurranse til fordel for eleve­
ne. I tillegg til et mangfold av skoler, tror Fremskrittspar­
tiet på en større grad av tilrettelagt undervisning og valgfrie
praksisfag. Fremskrittspartiet har merket seg og er glad for
at statsråden har kommet med positive signaler i så måte.
Dagbladet skriver 1. februar i år at de siste fem årene
har antallet elever som får spesialundervisning, økt med
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1645
2010

over 30 pst. Det er synd at det må gå så langt som til bruk
av spesialundervisning. Skolen må på et tidligere stadium
ta hensyn til og undervise elevene etter deres evner og for­
utsetninger. Det blir fra flere hold hevdet at lærerne ukri­
tisk gir positiv tilbakemelding til eleven uansett hva resul­
tatet er på barnetrinnet. I St.meld. nr. 30 for 2003--2004,
Kultur for læring, kommer det fram at elevene møter for
lave krav til resultater. I meldingen står det at lærerne må
sørge for «tilstrekkelig ytre trykk» i læringen. Karakterer
og riktige tilbakemeldinger er motiverende.
Når barn skal begynne i skolen, har de som oftest store
forventninger til det som skal skje og gleder seg til å lære
å lese og skrive. Læreviljen er med andre ord på topp,
og viljen til å repetere øvelser i lesing og skriving slik at
det sitter, blir en naturlig del av læringsprosessen. I stedet
opplever barn at læreren ofte gir en rosende og lite presis
tilbakemelding som i liten grad er læringsstøttende, uan­
sett kvaliteten på elevens arbeid. Da er kanskje eleven al­
lerede på et lavere nivå i læringsprosessen enn man burde
være, og viktig observasjon om at eleven har behov for
veiledning og faglig støtte er ikke blitt oppdaget eller gre­
pet fatt i, uten at læreren skal lastes for det, da dette er en
av de pedagogiske metodene som brukes og er godkjent i
undervisningen i Norge i dag.
Med den kunnskapen som allerede finnes for hva som
ikke virker, er det forhåpentligvis etter hvert blitt stor po­
litisk vilje til å ta i bruk kunnskap om hva som virker i
skolen, og det snarest mulig. Fremskrittspartiet mener at
tidlig innsats allerede på barnetrinnet er av vital betyd­
ning for at elevene skal ha best og mest mulig læringsut­
bytte og har også mange ganger tidligere satt søkelyset på
å fremme flere gode forslag som kunne bedret resultatene
og gitt bedre tilrettelagt undervisning i skolen. Flere gode
forslag vil det komme fra Fremskrittspartiet i forbindelse
med St.meld. nr. 44 for 2008--2009, Utdanningslinja. Jeg
regner med at vi skal få en grundig og god prosess på den
og komme fram til en god plan.
Svein Harberg (H) [11:44:25]: Vi har mange gode de­
batter om skole for tiden, og det er veldig gøy, spesielt for
oss som sitter i komiteen og arbeider med akkurat det. Vi
ser fram til å diskutere meldingen Utdanningslinja, som
jo er en oppfølging av begge de sakene vi diskuterer her
i salen i dag. Der skal det legges de store linjene. Det er
mitt ønske at vi i denne sal aldri må slutte å ha kontinuer­
lig fokus på kvaliteten i undervisningen. Da blir det gjer­
ne slik som statsråden sa, at vi griper fatt i de tingene vi
ser ikke fungerer. Det blir en konsekvens av at det er vår
oppgave å ta ansvar når vi ser at noe ikke fungerer.
Jeg er også enig med statsråden i at det gjøres en flott
innsats i norsk skole. Det er veldig mange gode medarbei­
dere, det er veldig mange som arbeider godt og systema­
tisk, og det er mange som går fornøyd ut av skolen. Sam­
tidig har jeg erfaring med -- ikke noen god erfaring, og det
er ingen god opplevelse -- at det slett ikke alltid er den kon­
krete kunnskapen som gjør at en har lyktes når det gjelder
skolen i de enkelte kommuner. Er det slik at det er det vi
tror vi er gode på, vi er gode på?
Jeg har hatt den store glede å være ordfører i en kom­
mune. Da kommer du nær skolen, da kommer du nær
elevene, og du har stor fokus på kunnskap og mulighete­
ne for barna. Det er kjempespennende. Men jeg opplev­
de også at vi satt og trodde og mente -- uten å ha konkre­
te tilbakemeldinger. Derfor er det flott at det med konkret
og systematisk oppfølging settes på dagsordenen i dag. I
min kommune tok vi i bruk to grep helt systematisk. Det
ene var resultatene fra de nasjonale prøvene, som vi brøt
ned så langt vi kunne uten at det gikk ut over integritet og
personvern. Det andre var elevundersøkelser. Vi opplevde
to ting. For det første fikk vi bekreftet det vi gjorde godt,
og da kunne vi gjøre mer av det. Men vi fikk også noen
skremmende opplevelser. Helt konkret, så hadde vi et lo­
kalsamfunn i kommunen som hadde fått ny skole -- masse
skryt og flott engasjement blant foreldre og blant lærere.
Men da elevundersøkelsen kom, viste det seg at det var
den skolen der elevene opplevde mest utrygghet og mob­
bing. Det var en kjempeoverraskelse for oss alle. Vi hadde
ikke den minste anelse om det. Vi brukte derimot sko­
len som eksempel på hvordan det skal gjøres. Etter denne
opplevelsen bestemte vi oss for at dette måtte gjøres sy­
stematisk -- elevundersøkelser systematisk, koble inn for­
eldrene systematisk, og se det opp mot resultatene av na­
sjonale prøver. Vi opplevde et fantastisk løft rundt denne
skolen, for sånn skulle det ikke være neste gang, og sånn
var det ikke neste gang. Da var de plutselig på topp når
det gjaldt elevtilfredsheten og tryggheten ved å gå på sko­
len. Vi opplevde at andre skoler, som vi rent faglig trod­
de var blant de beste i kommunen, slett ikke var blant de
beste i kommunen når vi brøt ned resultatene fra nasjonale
prøver.
Dette forteller jeg for -- nær sagt -- å være et sannhets­
vitne på at systematisk testing, systematisk evaluering og
konkret bruk av det virkelig er en god hjelp. Når det snak­
kes her fra talerstolen om lik oppfølging, så rykker det litt
i meg, for jeg vet at hadde vi kjørt lik oppfølging på disse
skolene, så hadde vi ikke oppnådd de resultatene vi gjorde,
på bakgrunn av den kunnskapen vi fikk. Men gjennom å
ha individuell oppfølging kunne vi gi lik mulighet, slik at
elevene kunne gå ut og oppleve mestring, være klar for et
utdanningsløp som de følte de kunne takle, og gjøre gode
valg.
Til slutt, bare en liten kommentar til ordbruken til stats­
råden, som snakker om skoler som «henges ut». Ja, noen
misbruker alltid statistikk og tall. Jeg tror det er viktig at
vi som politikere snakker om at skolene gis en mulighet
til å gripe fatt i de utfordringene de har. Det er ingen som
henges ut, men det er noen som konkret får hjelp til å se
på de tingene som ikke fungerer. Det skaper muligheter,
det kan skape engasjement, og det kan skape trygghet,
både hos elever, lærere og foreldre, for at dette er en skole
som vil det beste for barna og som gir dem mulighet for
mestring.
Aksel Hagen (SV) [11:49:28]: Svein Harberg holdt et
innlegg som etter min mening skilte seg ganske kraftig ut
fra Aspakers interpellasjon og innlegg. Det setter jeg vel­
dig pris på. Det var et innlegg som hadde en positiv og
offensiv tilnærming. Jeg har en mistanke om at det skyl­
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1646 2010

des at Harberg selv har vært ordfører, har vært skoleeier.
Da får en ofte denne tilnærmingen, heldigvis, til denne
utfordringen.
Norsk skole er i framgang, og vi må være forsiktige
med systematisk å lete etter de dårlige evalueringene, for
bildet er mer sammensatt og mangfoldig. For det er feil -- vi
kommer godt ut, også i mange evalueringer, f.eks. knyttet
til modenhet, kreativitet, relasjonskompetanse og trivsel.
For det andre er det så kontraproduktivt hver dag å gi læ­
rere, elever og skoleeiere -- som kommune og fylkeskom­
mune -- beskjed om at dette fungerer ikke, dere gjør en
altfor dårlig jobb. Det er faktisk en del lærere som kaller
dette for mobbing.
Men norsk skoledebatt er også i framgang, både po­
litisk og faglig. Mange har blitt bedre, ikke minst ved at
vi nå nærmer oss feltet på en litt mer spennende og åpen
måte. Ut fra dette utvikles det akkurat nå mye ny, god po­
litikk -- det tror jeg hele komiteen faktisk er enig i. Det er
en faglig politisk omforenthet bak mye av det som skjer.
Det overordnede grepet nå er å justere og foredle Kunn­
skapsløftet. Det er veldig godt å se at Høyre også er i fram­
gang og i stor grad er med på det som nå skjer, bl.a. ved
å angre på at høyresiden tettet igjen alle tilløp til valgfri­
het i ungdomsskolen, at det smale teorifokuset løses opp.
Erfaringskunnskap og praktiske ferdigheter løftes nå opp
og fram på en langt mer offensiv måte enn det som var
tilfellet bare for noen år siden. Ikke minst frafallsdebatten
er med på å gi denne positive dreiningen og oppåpningen
av debatten, som vi så sårt trenger.
Men det skurrer litt fortsatt. Dette med svartmaling, un­
dervurdering, er nevnt. Vi skal være litt forsiktige med å
trekke raske konklusjoner ut fra det at en kommune mang­
ler rutiner, program og planer -- for all del, det skal være
på plass når vi ber om at det skal være på plass, men det
er ikke automatisk et sikkert tegn på at da er det krise der
ute, bare fordi rutinen og planen mangler. La oss nærme
oss det på en litt mer åpen måte. Jeg syns statsråden i sitt
innlegg fortalte oss på en veldig god måte hva et tilsyn er
ment å være. For nettopp gjennom tilsyn avdekker vi at
noe mangler, og samtidig gir det en genuin mulighet til
sammen å begynne å reflektere -- for det første å få det
formelle på plass, men ikke minst å få en god praksis på
plass. Og da er det viktig, for all del, at skoleeieren kom­
mer tettere innpå, slik som det blir sagt i KS­kretser nå for
tida. Ære være folk i kommunestyrer og fylkesting som
går inn på nettet, skriver ut disse dataene som ligger der,
tar dem i veska og går inn i kommunestyresalen og fyl­
kestingssalen og virkelig begynner å diskutere skole. Men
skal den diskusjonen bli god, må underlaget for den poli­
tiske diskusjonen være noe langt mer enn bare utskrifter
av hva slags karakterer elever har fått på noen slike tester.
SV er ikke redd slike karakterutskrifter, men poenget
er at det ligger så begrenset informasjon i den typen ut­
skrifter. Og når politikere som i utgangspunktet ikke er
noe særlig gode på feltet, får bare den typen informasjon,
ser vi jo i praksis at det kan gi ganske mange dårlige de­
batter om hva en faktisk skal gjøre for å foredle skolen og
gjøre den bedre.
Så vil jeg komme litt tilbake til noe som jeg for ett mi­
nutt siden roste Høyre for, nemlig dette med å sette mer
fokus på yrkesfag. Noe av det utspillet minner meg imid­
lertid litt om egen opplevelse i ungdomsskolen, da vi hadde
klassedelinga for fullt, der vi satt i gymsalen, der foreldre
og elever ble ropt opp, og så gikk vi flokkvis ut og fikk
klar beskjed alle sammen om hvem som hadde de flinke
elevene og kunne ta den vanskeligste kursplanen, og ned­
over, slik at man virkelig fikk rangert oss. Hvis vi er opp­
tatt av at vi ikke skal reprodusere sosiale forskjeller, må
vi være veldig forsiktige slik at vi nå ikke får en pendel­
svingning tilbake, der vi gjør yrkesfag til den enkle, lite
motstandsfylte veien fram mot et vitnemål. Vi reduserer
frafall, men vi kan på den måten også bidra til at vi repro­
duserer sosiale forskjeller i enda større grad enn i dag, og
vi kan bidra til at vi får ut elever som ikke vil klare seg i
arbeidslivet.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:54:44]: Det har de
siste åra vært stort fokus på elevresultatene i norsk skole,
og det har vært en omfattende reformiver blant de mange
statsråder. Jeg er glad for at vi nå har en regjering som
senker skuldrene litt med hensyn til innføring av nye re­
former, men som prøver å rette opp og justere det som er
gjort feil tidligere.
Det er viktig å fokusere på skole og kunnskap. Kunn­
skap er tross alt nøkkelen til høyere utdanning og mulig­
heten for framtidig verdiskaping. Det som imidlertid har
vært litt trist, er at det voldsomme fokuset på teoretisk
kunnskap, bl.a. under Kunnskapsløftet, og delvis under
Reform 94, har ført til at vi har støtt fra oss en del elever
på veien.
Reform 94 sørget for opplæringsrett til alle, men det
førte også til mer teoretisering av bl.a. yrkesfagene. Det
er vel og bra, men med innføringen av Kunnskapsløftet
ble dette ytterligere forsterket. Det er derfor litt pussig
at Høyre, som med sin kunnskapsminister dro gjennom
Kunnskapsløftet, nå er bekymret for dem som faller igjen­
nom i det skoleløpet de sjøl har tatt initiativ til, og lurer
på om vi driver med god nok tilpasset opplæring.
Det er ikke nasjonale prøver i seg sjøl som gjør norsk
skole bedre. Det er kartleggingsprøver og enkeltresultater
som gjør det mulig for den enkelte lærer å gi tilpasset
opplæring for den enkelte elev.
Senterpartiet er opptatt av gode teoretiske kunnskaper
og støtter tidlig innsats for lesing, skriving osv., men vi er
også opptatt av å ha en tilpasset opplæring for dem som er
mer praktisk anlagt. Disse elevene har det ikke bare bra i
grunnskolen i dag. Det handler altså ikke bare om videre­
gående skole, som Høyre prater om, men det handler ab­
solutt også om grunnskolen. Derfor er det viktig nå å jus­
tere kursen i tråd med de erfaringene som daglig gjøres i
norske klasserom, og tette hullene i den reformen som er
satt på skinnene.
Det viktigste for å sikre elevers rett til tilpasset opp­
læring er, som interpellanten peker på, god ledelse -- god
ledelse både fra skoleeier, fra rektor og fra den enkelte
lærer.
Det er likevel i det enkelte klasserom undervisningen
foregår, og jeg er derfor svært glad for at Regjeringa til
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1647
2010

høsten setter i gang med ny lærerutdanning der en i mye
større grad vektlegger elevkunnskap og pedagogikk. Va­
rierte metoder, tidlig innsats og god elevkunnskap er svært
viktig for å ta tak i utfordringene for den enkelte elev tidlig.
Så må det også ses på hvilke endringer vi må gjøre i
læreplaner, i eksamensordninger osv., slik at vi gir elevene
sjansen til å vise sine ferdigheter på en god og rettferdig
måte. Jeg ser derfor fram til behandlingen av stortingsmel­
dingen om utdanningslinja, som antakelig vil komme til­
bake til noen av de problemstillingene som interpellanten
reiser her i dag.
A k h t a r C h a u d h r y hadde her overtatt president­
plassen.
Dagrun Eriksen (KrF) [11:58:15]: Først og fremst
vil jeg takke interpellanten for at hun tar opp et både
bredt og spennende tema. Derfor blir også denne debat­
ten litt springende med hensyn til hvor en havner fra par­
tienes side. Men jeg tror at vi har grunnlaget felles, nem­
lig at vår enhetsskole skal gi alle elever like muligheter
til å få kunnskap i grunnleggende ferdigheter. Det inne­
bærer at alle elever skal ha rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, uavhengig av hvor man bor.
Og så kunne vi egentlig ha avsluttet diskusjonen, men
den går jo litt videre enn som så. For jeg tror det er et
problem at begrepet «tilpasset opplæring» ofte blir mer et
ønske og et honnørord enn noe man klarer å fylle med reelt
innhold. Mange av de tiltakene som blir foreslått i skolen,
blir ofte begrunnet i at man ønsker tilpasset opplæring,
uten at det nødvendigvis finnes faglige argumenter for at
dette vil skje. Det henger nok også sammen med -- som vi
ble gjort oppmerksom på i et seminar som komiteen var
på -- at tilpasset opplæring både er et formål, et prinsipp
og et virkemiddel -- alt på en gang -- og som man antake­
lig hadde strøket på i en oppgave hvis man skulle prøve
å argumentere for. Og da har vi i utgangspunktet en stor
utfordring foran oss.
Nå har vi igjen havnet i en diskusjon om åpenhet eller
ikke åpenhet om nasjonale prøver. Jeg har lyst til å gi et
lite spark til mine gamle kolleger i regjeringspartiene: Vi
kan ikke strande alle diskusjoner på at vi tror løsningen
ligger i full åpenhet eller full lukkethet. Jeg tror det er mer
variert enn som så, og jeg tror debatten strander på feil
grunnlag.
Da komiteen hadde seminaret sammen med Forsk­
ningsrådet, fikk vi noen utfordringer i forhold til hvordan
tilpasset opplæring realiseres i den ordinære undervisnin­
gen. Man pekte der på at de store forskjellene lå både mel­
lom skoler og mellom lærere på skolen. Da var det særlig
relatert til klasseledelse, strukturen som undervisningen
fulgte, relasjonen til elevene, den faglige kompetansen og
ikke minst det faglige engasjementet. Det er vanskelig å
gi et entydig svar på hva som gir best tilpasset opplæring.
Men utdanningsforskningen advarer oss mot at man kan­
skje nå mer bruker metoder som overlater elevene til seg
selv, og at det da er de mest sårbare elevene som faller
igjennom.
Vi har både i forrige og i denne perioden snakket om
at tidlig innsats er viktig. Hvis vi ser på tallene, ser vi at
det klarer vi ikke. Vi har minst spesialundervisning på de
tidligste trinnene, men når vi kommer til ungdomsskolen,
øker det. Da tror jeg ikke at økt antall teoritimer er veien
å gå, kanskje spesielt ikke når vi ser at blant de mest sår­
bare elevene som har ekstra behov, finner vi 70 pst. gutter.
Det sier meg noe om at vi har laget et skoleløp hvor det er
ganske mange som ikke får utviklet sine evner. Da tenker
jeg spesielt på praktiske evner som de elevene innehar
-- ofte har de ressurser i seg og kan være enestående.
Vi kjenner sikkert selv fra skolen opplevelsen av at læ­
reren er viktig. Jeg er enig med statsråden i at en men­
torordning er viktig. Problemet er at den skal integreres
i en allerede full hverdag. Kristelig Folkeparti ønsker seg
en obligatorisk mentorordning hvor man får redusert lese­
plikt det første året, slik at man får satt det i system, som
gjør at man får en god start inn i dette.
Interpellanten viste også til Tidsbrukutvalgets innstil­
ling. Jeg vil til sist si litt om lærerens mange roller. Vi må
ikke innbille oss at skolen bare er en liten øy, uten for­
bindelse til det som faktisk skjer rundt i samfunnet. Sko­
len gjenspeiler alt det som samfunnet vårt har av utford­
ringer. Det betyr at lærerne i dag har fått utrolig mange
flere roller enn det de kanskje hadde før. Et barns behov
for voksenkontakt, en å snakke med, en som ser, stopper
ikke utenfor skoledøra. Lærerne har fått i oppgave å ivare­
ta noe av det som kanskje samfunnet tidligere selv hånd­
terte. Derfor tror jeg at for å klare å få til dette og få til
en mer tilpasset opplæring som er rettet mot den enkel­
te elev, trenger vi hjemmene og familiene med på laget --
bare som et hjertesukk til slutt.
Henning Warloe (H) [12:03:34]: Dette er en svært
interessant debatt, og vi blir ikke ferdig med den her i
dag, det er jeg helt sikker på. Én ting er å diskutere ulike
konkrete tiltak, og kanskje også personlige erfaringer, en
annen ting er å diskutere selve grunnlaget for å kunne ha
en debatt som dette, og grunnlaget for beslutninger som
må gjøres rundt omkring i de mange store og små kom­
muner i Norge, som jo er skoleeierne. Jeg er helt overbe­
vist om at statsråden -- selv om hun kanskje ikke formu­
lerte det slik jeg ville ha gjort det -- var inne på problemet,
nemlig: Hva gjør vi med de små kommunene i Norge som
ikke har kompetansen, ikke har ressursene til å være gode
nok skoleeiere? Og statsråden sa: Hvordan skal vi klare å
hjelpe disse kommunene? Det er mulig at problemet er så
stort at løsningen rett og slett ligger i større kommuner,
for når man ser på kravene til kompetanse på en rekke
områder -- det blir utenfor denne debatten, naturligvis --
er det helt åpenbart, for alle som vil se, at de aller minste
kommunene kommer til kort, uansett. Hvis man fra sta­
tens side skal hjelpe dem så mye at man i praksis får en
statlig overstyring av de små kommunene, har man gjort
Kommune­Norge en stor bjørnetjeneste.
Statsråden startet med å si at hun hadde vært finansmi­
nister og hadde hatt kontakt med en rekke internasjonale
delegasjoner som var så fascinert av den norske suksessen.
Jeg ble da nær sagt tvunget til å tenke tilbake på tidlige­
re statsminister Gro Harlem Brundtland, som hadde slag­
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1648 2010

ordet «Det er typisk norsk å være god». Jeg synes det er
et forferdelig kvalmende slagord. Det er så selvskrytende.
Det er naturligvis alltid kjekt å høre det, men sannsynlig­
vis er det mer typisk norsk å tro at vi er så veldig gode.
Vi har altså verdens dyreste skole. Det er flott, for verdens
rikeste land har råd til å holde seg med verdens dyreste
skole. Det burde da egentlig være ganske naturlig å for­
vente at vi på det grunnlaget skulle kunne få verdens beste
skole. Men det har vi altså ikke, selv om mange i Norge
lenge trodde det, sannsynligvis. Jeg vil ikke her rippe opp
i hvilke partier på Stortinget som var imot at Norge skulle
delta i internasjonale prøver. Det hadde vi ikke behov for,
mente man tydeligvis. Det var først da vi fikk resultatene
fra de internasjonale prøvene på bordet, at det gikk opp
for norske skolepolitikere og kanskje også for offentlig­
heten at vi ikke var så gode som vi trodde. Derfor er det
helt åpenbart at prøver og testing, selv om enkelte oppfat­
ter det som negativt, er et helt nødvendig virkemiddel for
å få resultater på bordet, resultater som gir et beslutnings­
grunnlag for å iverksette tiltak for å bli bedre. Skal man
kunne forbedre seg, må man først og fremst vite hvor man
står. Da kan det ikke være sånn som Aksel Hagen sa, at
enkelte oppfatter det å fokusere på resultater og stille krav
som mobbing. Det er jo det motsatte -- å ikke stille krav,
ikke fokusere på resultater -- som er det verste av alt. Hvis
vi får en sånn kultur i skolen at det blir farlig å snakke om
hvordan man gjør det, da har vi et stort problem i norsk
skole.
Flere i denne debatten har vært inne på det seminaret
som vi fra komiteen hadde hos Forskningsrådet, et særde­
les interessant seminar. Jeg vil tro at noen av de resultatene
som ble presentert fra forskerne, må ha vært litt deprime­
rende å høre for regjeringspartienes representanter. Det er
altså ikke slik at forskningen dokumenterer det man ofte
tror, ut fra et politisk ståsted. Poenget for oss i Høyre er i
alle fall kartlegging, resultater, åpenhet, forventninger og
krav. Dette kan være tydelig fra skoleeierens side, dersom
skoleeieren har interesse for og kompetanse til å kunne ta
det ansvaret på alvor.
Jeg husker veldig godt at jeg for ca. ti år siden som
skolepolitiker på vegne av Høyre gang på gang fremmet
forslag i Bergen bystyre om at det årlig skulle framlegges
en kvalitetsmelding for Bergen­skolene. Det rød­grønne
byrådet sa nei gang på gang -- ikke engang en kvalitets­
melding, slik at vi årlig kunne ha én debatt om kvalite­
ten i Bergen­skolen, ønsket man å være med på. Det kom
først på plass med et borgerlig byråd. Derfor var jeg vel­
dig glad for å høre Anna Ljunggrens klare synspunkter på
hvorfor det er viktig at en skoleeier i en kommune har en
klar strategi og er villig til å diskutere kvalitet.
Elisabeth Aspaker (H) [12:08:55]: Jeg har lyst til å
takke for en reflektert debatt, selv om noen følte seg fris­
tet til å starte debatten på utdanningslinjen i dag -- for vi
har vært langt inne i den debatten også.
Jeg opplever at vi har hatt et bredt fokus her, men jeg
har lyst til å si at jeg i dag også opplever at statsråden
har beveget seg. Hun har en langt mer nyansert omtale av
betydningen av nasjonale prøver, hvordan de faktisk kan
spille en vesentlig og viktig rolle i forhold til å heve kva­
litet og fokusere på elevprestasjoner i skolen og hva det
betyr.
Det var representanten Aksel Hagen som egentlig slapp
katten ut av sekken i denne debatten. Han henfalt her til
gammel, klassisk SV­retorikk. Det nytter altså ikke å være
god på kreativitet og trivsel osv., hvis man ikke kan lese
og regne og skrive -- de grunnleggende ferdighetene. Jeg
trodde faktisk vi var ferdige i denne salen med å ha en de­
batt hvor vi satte dette opp mot hverandre. Man må fak­
tisk beherske begge deler. Da nytter det ikke å slå seg til
ro med at vi gjør det kjempegodt på demokrati og trivsel
og alt det der, hvis fortsatt én av fem norske elever går ut
av grunnskolen og ikke kan lese og skrive skikkelig, ikke
er i stand til å fullføre videregående opplæring, ikke er i
stand til å komme seg inn i arbeidslivet, og ikke er i stand
til å mestre voksenlivet.
Det er ingen motsetning mellom det innlegget represen­
tanten Svein Harberg holdt, og mitt innlegg. Vi er begge
opptatt av at vi må vite og kunne mye om skolen for å
kunne hjelpe skolen videre, enten vi snakker om enkelt­
skoler eller vi snakker om hele kommuner som har et mer
systemisk problem fordi man ikke greier å komme seg ut
av den sumpen som andre kommuner med en annen type
tilnærming greier.
Dette stortinget har vedtatt at norske elever har rett til
tilpasset opplæring. Da kan ikke vi her i salen slå oss til ro
med de forskjeller som vi nå ser konturene av ute i konge­
riket. De kommunene som følger opp, sikrer barn mulig­
het til sosial mobilitet, mens i andre kommuner er barna
prisgitt foreldrenes bakgrunn og deres interesse for bar­
nas skolegang. Da mislykkes vi med et av hovedformålene
med Kunnskapsløftet, at ulike barn uansett utgangspunkt
skal gis de samme mulighetene til å realisere sine evner
og talenter. I tillegg til for dårlige basisferdigheter var det
jo særlig her den sosialdemokratiske enhetsskolen feilet.
Jeg har lyst til å avslutte med å si at om kunnskapsmi­
nisterens eget parti mener alvor med sitt slagord «Ulike
mennesker. Like muligheter», må statsråden ta skoleeier­
utfordringen på langt større alvor for å unngå at Skole­
Norge skal utvikle seg til et Forskjells­Norge.
Statsråd Kristin Halvorsen [12:12:08]: En del av
denne debatten har vært preget av at komiteen har hatt et
seminar -- og den eneste som ikke har deltatt på det se­
minaret, er jeg. Men etter hvert som debatten skred fram,
har jeg skjønt hvilke forelesere som var der, og jeg kjen­
ner godt den forskningen komiteen har blitt gjort kjent
med. Da er det heller ikke så rart at det blir en litt sprin­
gende debatt, men det gir jo også et bilde av hva de
ulike partiene vektlegger, og hvordan man tilnærmer seg
skoledebatten.
At representanten Aspaker blir sår på grunn av inn­
legget fra Aksel Hagen, tror jeg skyldes følgende: at han
tillot seg å understreke at den teoretiseringen som vi ser
både i yrkesfag og i ungdomsskolen, har Høyre og Høy­
res kunnskapspolitikk et betydelig ansvar for. Nå ser vi at
hele diskusjonen rundt frafall nettopp dreier seg om hvor­
dan man skal gjøre utdanningen relevant på ungdomssko­
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Aspaker om å sikre norske elevers rett til tilpasset opplæring etter
opplæringsloven, sikre at målsettingene i Kunnskapsløftet kan innfris mv.
1649
2010

len og for yrkesfagene. Det skal vi komme tilbake til i
mange sammenhenger.
Den andre saken som man må ta opp, er diskusjonen
om at det skulle hindre læring å legge vekt på å ha godt
læringsmiljø, eller at dette ikke henger sammen. Den dis­
kusjonen har gått ut på dato. Vi skal glede oss over at det
er høy trivsel i norsk skole, det er et godt utgangspunkt
for at vi skal få bedre faglige resultater også. Men alle vet,
på alle arbeidsplasser, at hvis det er et godt miljø og alle
får lagt godsiden til, blir sett som mennesker og blir satt
pris på, er det en bedre arbeidsplass, og man produserer
mer også. Så la oss nå slutte med å si at den ene er for en
læringsskole og den andre er for en skole som legger vekt
på sosiale ferdigheter. Dette henger jo sammen, vi lever i
en moderne verden.
Så synes jeg at innlegget til Svein Harberg er veldig
interessant med tanke på at vi ikke ønsker at denne debat­
ten skal foregå på Stortinget, men tett på den jobben som
gjøres rundt omkring i Skole­Norge. Da er det ikke tes­
tene som er poenget, hvis de ikke brukes til noe og bru­
kes fornuftig. Man må gjøre den jobben hele året mellom
resultatene av de nasjonale prøvene -- det er jo helt av­
gjørende for om man er i stand til å forandre seg. Jeg er
redd for at mange har den holdning til tester, enten det er
nasjonale prøver, eller andre typer prøver -- kartleggings­
prøvene -- at ja, nå gjelder det å få det kartlagt. Så har vi
kartlagt det, og så gjør vi ikke noe mer med det. De som
har problemer på skolen, trenger ikke å bli fortalt det på
ørten forskjellige prøver. De trenger en lærer, ressurser
og hjelp og støtte til faktisk å forbedre seg mellom alle
prøvene.
(Presidenten klubber.)
Jeg har mye på hjertet, president, men jeg skjønner at
min tid er ute for denne gang.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.
S a k n r . 3 [12:15:34]
Innstilling fra arbeids­ og sosialkomiteen om lov om
statstilskott til arbeidstakere som tar ut avtalefestet pen­
sjon i privat sektor (AFP­tilskottsloven) (Innst. 129 L
(2009--2010), jf. Prop. 17 L (2009--2010) og Ot.prp.
nr. 111 (2008--2009))
Presidenten: Etter ønske fra arbeids­ og sosialkomi­
teen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til
70 minutter, og at taletiden fordeles slik:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 mi­
nutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 mi­
nutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 mi­
nutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Steinar Gullvåg (A) [12:17:07] (ordfører for saken):
Ordningen med avtalefestet pensjon ble opprettet allerede
i 1988. Davar det en stor reform, som sikret arbeidstakerne
som ønsket å forlate arbeidslivet før oppnådd aldersgrense,
en tilleggspensjonsordning.
AFP­ordningen ble kjempet fram av norsk fagbevegel­
se, og det er neppe tilfeldig at ordningen så dagens lys da
jappetida var over, ved innledningen til den norske bank­
krisen, økonomisk nedgangstid og en sterkt økende ar­
beidsledighet. Det forholdet at mange arbeidstakere kunne
avslutte sin arbeidsdag ved fylte 62 år, bidro også til å åpne
arbeidslivet for mange unge mennesker som ellers ville ha
møtt stengte dører.
Situasjonen i norsk arbeidsliv 22 år etter, når AFP­ord­
ningen for privat sektor nå skal tilpasses vårt nye pensjons­
system, er en helt annen. Likevel har den visse likhetstrekk
med det vi opplevde mot slutten av 1980­tallet. Forskjellen
er at vi, på tross av økende arbeidsledighet akkurat nå, vil
trenge all den arbeidskraften vi rår over, når vi skal sikre
velferden og dekke arbeidslivets behov i framtida. Derfor
støtter den nye AFP­ordningen opp om et pensjonssystem
som premierer dem står lenger i arbeid, altså de som ikke
benytter seg av muligheten til å gå av ved fylte 62 år.
Også denne gang har arbeidslivets parter forhandlet
fram en pensjonsavtale tilpasset en ny tid og nye utford­
ringer. Ordningen tar til å gjelde fra 2011, og den kjenne­
tegnes ved at AFP øker ved utsatt uttak mellom 62 og 70
år. AFP utbetales livet ut, mens arbeidstakere mellom 62
og 67 år som tar ut pensjon, mottar et høyere beløp inntil
fylte 67 år enn en jevn utbetalingsprof il ville ha tilsagt.
AFP skal fritt kunne kombineres med arbeidsinntekt --
altså ingen avkorting. Kravet for å kunne få pensjon er at
arbeidstakeren er ansatt i en bedrift som er med i avtalen,
og at vedkommende har vært ansatt i en slik bedrift i minst
sju av de ni siste årene.
Staten betaler 1 / 3 , arbeidsgiverne 2 / 3 av pensjonen. Et
fellesfond skal sikre arbeidsgivernes framtidige forpliktel­
ser. Arbeidstakere som tar ut AFP etter 2011, får ytelser
i tråd med den nye ordningen. Arbeidstakere som er født
i årene fra 1944 til 1947, vil gradvis kunne fase inn den
nye ordningen. De som er født i 1948, vil altså være første
årskull som fullt ut kan benytte den nye AFP­ordningen.
Alle partier, utenom Fremskrittspartiet, støtter forsla­
get til felles AFP­ordning for alle tariffområdene i pri­
vat sektor. Flertallet i komiteen, med unntak av Høyre
og Fremskrittspartiet, uttrykker dessuten sin anerkjennel­
se til partene i arbeidslivet og understreker betydningen
av det trepartssamarbeidet som ligger til grunn for AFP­
ordningen.
Avtalefestet pensjon -- det ligger i navnet -- er en fram­
forhandlet pensjonsordning, betalt av partene i arbeidslivet
nå som før, med statlig tilskott. Det innebærer at bedrifter
og arbeidstakere utenfor LO, YS, NHO­området, Spekter
eller finansnæringen ikke er tilsluttet AFP­ordningen. De
har heller ikke betalt en eneste krone til den.
4. feb. -- AFP­tilskottsloven
1650 2010

AFP er en av de viktigste fordelene organiserte ar­
beidstakere og bedrifter har opprettet for sine medlemmer.
Fremskrittspartiet synes dette er urettferdig. Etter deres
mening skal pensjonsordningen som organisasjonene i ar­
beidslivet har forhandlet fram og faktisk betaler, gjøres
gjeldende for alle. Slik går de gratispassasjerenes ærend
-- de som aldri har vært interessert i å yte til fellesskapet,
de som vil smi for seg selv, men som gjerne nyter godt av
andres innsats. Slik sett blir Fremskrittspartiet mer likt seg
selv når en valgkamp er over og de ikke lenger forsøker å
gjøre inntrykk på organiserte arbeidstakere og bedrifter.
Jeg håper alle nå vil merke seg at den loven vi vedtar
i dag, vil bli opphevet om Fremskrittspartiet mot formod­
ning skulle få regjeringsmakt her til lands. Deretter vil vi
få en minstepensjon til alle, med private pensjonsordnin­
ger for de bedrestilte som kan betale seg til de høyeste pen­
sjonene. Dette er fremskrittspartisamfunnet på sitt verste
-- eller kanskje beste, alt etter som man ser det.
Fremskrittspartiet har større bekymring for de uorga­
niserte enn for de organiserte, og det er for så vidt ingen
overraskelse. Det overraskende er argumentasjonen. Frem­
skrittspartiet hevder nemlig at AFP­ordningen faktisk er
årsak til at mange arbeidsgivere nekter sine arbeidstakere
tariffavtale.
Presidenten: Neste taler er Robert Eriksson, som har
en taletid på inntil 15 minutter.
Robert Eriksson (FrP) [12:22:31] (komiteens leder):
Vi behandler i dag en sak som er en viktig oppfølging av
lønnsoppgjøret i 2008. Mye av debatten var egentlig i det
offentlige rom under lønnsoppgjøret, men, som sagt, vi
behandler i dag selve lovgivningen for å få dette på plass.
Intensjonen -- som også saksordføreren var inne på -- da
man etablerte AFP, var å gi dem som var slitne, som var
utslitt, og som hadde stått lenge i arbeidslivet, en verdig ut­
gang av arbeidslivet, som et alternativ til uføretrygd. Dette
ble kjempet igjennom av partene i arbeidslivet, av LO og
arbeidstakerorganisasjonene, på slutten av 1980­tallet og
på begynnelsen av 1990­tallet.
Den nye AFP­ordningen, som vi ser har kommet på
plass i dag gjennom de nye lønnsforhandlingene og som
en tilpasning til det nye pensjonssystemet -- som Frem­
skrittspartiet har vært en sterk motstander av -- er en stikk
motsatt ordning. Her gir man alle som har tariffavtale, en
tidligpensjonsordning som er subsidiert av staten. Det er
riktig som saksordføreren sier, at dette vil føre til at de
som står lengst i arbeid, vil komme best ut.
Den tradisjonelle sliteren vil altså ikke nyte godt av
den nye ordningen. Hvorfor vil han ikke nyte godt av den?
Dette gjelder spesielt dem som er lavtlønte, som har under
middels inntekt, eller som rett og slett har en gjennom­
snittlig industriarbeiderlønn. Tar man utgangspunkt i en
industriarbeider som begynner å jobbe når han er 22 år,
og som er utslitt når han er 62 år, vil han mest sannsyn­
lig ha opptjent for lite til sin pensjonsbeholdning i det nye
systemet, i AFP­systemet, noe som vil gjøre det nærmest
umulig for ham, eller lite lønnsomt -- kontoen er ikke stor
nok -- å gå av med AFP.
Dette er en av de store innvendingene og kritikken som
Fremskrittspartiet har når det gjelder det nye systemet. Vi
synes at man ikke ivaretar sliterne, som et punkt nr. 1. Man
legger opp til en pensjonsordning som kun ivaretar dem
med tariffavtale, og ordningen er subsidiert av staten.
Jeg registrerer med glede at det ikke bare er Frem­
skrittspartiet som har oppdaget denne urettferdigheten, og
som er sterkt kritisk til denne diskrimineringen i velferds­
systemet. YS, NHO, HSH og Akademikerne deler dette
synet og mener at man bør gi det statlige bidraget også til
andre. Med dagens nye system er det slik at alle opptjener
pensjon basert på antall år man har vært i arbeidslivet,
og på bakgrunn av inntekt fra år til år. Alle år teller altså
med, basert på inntekt, mens de som har AFP­ordning,
får -- fra de begynner å jobbe og til de er 62 år -- en eks­
tra pensjonsopptjening på 0,314 pst. En tredjedel av dette,
dvs. 0,105 pst., finansieres/subsidieres av staten.
Hvorfor er det da riktig at Stortinget vedtar forskjeller i
pensjonsopptjeningssystemet for f.eks. Kari og Trine, som
begge er født i 1963, som har samme utdanning, og som
har de samme arbeidsoppgavene, men i ulike bedrifter?
Den eneste forskjellen er at den ene bedriften har tariff­
avtale, og den andre ikke. Jeg synes at generelle velferds­
ordninger bør vedtas i dette huset, og ikke gjennom tariff­
oppgjørene, og ordningene må være like for alle. Denne
urettferdigheten vil Fremskrittspartiet til livs. Derfor er vi
også stolte av at vi har et eget forslag om likebehandling
av alle pensjonister.
Jeg må også si at jeg blir ganske rystet når jeg hører
saksordføreren nærmest med fri tolkning fortelle hva som
er fremskrittspartipolitikk. For det første kan han ikke i
det hele tatt ha fått med seg hva som er fremskrittsparti­
politikk; han kommer med nærmest fri diktning og syn­
sing. Men det som sjokkerer meg aller mest, er at han fra
denne talerstolen sier at Fremskrittspartiet løper gratispas­
sasjerenes ærend, ærendet til dem som ikke yter til felles­
skapet. Hva med de 700 000 arbeiderne i Norge som hver
eneste dag går på jobb, betaler sin skatt, har samme inntekt
som en som jobber i en bedrift med tariffavtale, og beta­
ler akkurat like mye i skatt? Hvilke holdninger er det Ar­
beiderpartiet har til disse arbeiderne, når man kaller dem
gratispassasjerer og sier at de ikke er med og yter til fel­
lesskapet -- når de betaler både sine skatter og sine avgifter
gjennom det samme regimet? Det sier noe om holdningene
som saksordføreren her framfører, holdninger som iallfall
Fremskrittspartiet tar sterkt avstand fra, holdninger som
vi synes er sterkt diskriminerende, og som bare bekrefter
den diskriminering som foregår også i denne saken. Jeg
håper og tror at saksordføreren sa feil i sitt innlegg, men
ettersom han så tydelig la vekt på det, har han tydeligvis
ikke missnakket seg så veldig mye.
Hvis vi ser på den nye ordningen, hvem er det som taper
mest på den? Jo, det er mange høyt utdannede kvinner
som på mange måter følger den ideologi og den intensjon
som Senterpartiet har forfektet, nemlig at man bosetter seg
eller blir værende i distriktene og starter sin egen lille ar­
beidsplass, i privat sektor, med kanskje fem--seks ansatte.
Det er ikke en bedrift med tariffavtale. Man får da ikke
tilgang til den ekstra pensjonsopptjeningen. Hvordan kan
4. feb. -- AFP­tilskottsloven 1651
2010

Senterpartiet og SV bli med på å legge til rette for et pen­
sjonssystem og en ordning som straffer kvinner og menn
som velger å praktisere den politikken disse partiene for­
fekter, nemlig å skape arbeidsplasser ute i Distrikts­Nor­
ge? Det er iallfall helt ubegripelig for meg, også når vi i en
fersk analyse som Fafo foretok like før jul, ser at kvinner
gjennomgående kommer dårligere ut enn menn. 44 pst. av
mennene jobber i en bedrift med AFP, mot bare 37 pst. av
kvinnene.
Fremskrittspartiet er som sagt opptatt av å sikre gode
velferdsordninger, gode generelle velferdsordninger, og at
det er likt for alle. Derfor håper jeg og tror nok også -- hvis
man skal tørre å spå noen år fram i tiden -- at dette skal ha
bærekraft i framtiden, men da vil man være helt avhengig
av å få på plass den samme pensjonsopptjeningsprosenten.
For det er det vi snakker om her, det nye systemet for alle
sammen der staten ikke forskjellsbehandler folk basert på
hvilken type arbeidsplass man jobber på. Der synes jeg
både Akademikerne, YS og HSH har ført fram gode og
viktige argumenter som jeg så gjerne skulle ha ønsket at
Stortinget og komiteen hadde vektlagt i langt større grad
enn hva man har gjort.
Jeg velger å stoppe der og vil med dette ta opp Frem­
skrittspartiets forslag som ligger i innstillingen. Vi vil også
gå imot loven slik som den ligger i sin helhet.
Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:31:39]: Høyre føler
seg forpliktet av pensjonsforliket, og det er verdt å ha med
seg hvorfor disse endringene i AFP­ordningen kommer.
De kommer fordi et bredt flertall på Stortinget så at pen­
sjonssystemet slik det var, ikke var bærekraftig, og at man
måtte gjøre endringer, både for å sørge for at det ble bæ­
rekraftig gjennom generasjoner, og for å sørge for at det
skulle lønne seg å stå lenger i arbeid.
Det er noen prinsipielle betenkninger ved AFP­ordnin­
gen som Høyre ikke legger skjul på at vi også har. For ek­
sempel er det prinsipielt betenkelig at partene i arbeidsli­
vet lager ordninger som gjelder for sine egne, men så får
støtte fra felleskassen som vi alle betaler inn til. Det er
prinsipielt betenkelig. Det er også prinsipielt betenkelig
at AFP har vokst fra å være en ordning som skulle hjelpe
nettopp sliterne, til å være en ordning som i dag omfatter
langt, langt flere.
Høyre synes likevel ikke det er en riktig løsning å ut­
vide AFP­ordningen til å gjelde flere. Vi føler oss som
sagt forpliktet av pensjonsforliket. Derfor har vi ikke noen
tilleggsmerknader, men stiller oss bak flertallets merkna­
der i det store og det hele i denne saken, og kommer også
til å støtte den. Det er viktig av hensyn til pensjonssy­
stemet. Det er viktig fordi den nye AFP­ordningen som
skisseres her, gjør at det blir lettere for flere å stå i ar­
beid. Og det gjør det uten at det går på bekostning av
sliternes mulighet til å gå ut av arbeidslivet, selv om det
vil lønne seg for dem å stå i arbeid litt lenger. Høyre stil­
ler seg derfor bak flertallsmerknadene og har ikke annet å
tilføye.
Karin Andersen (SV) [12:33:46]: Avtalefestet pen­
sjon er en framforhandlet rettighet. Den er viktig for
mange slitne arbeidstakere, og SV har vært en sterk for­
svarer av avtalefestet pensjon, både i privat og i offentlig
sektor.
Det er slik at den saken vi behandler i dag, også er et
resultat ikke bare av pensjonsforlik i Stortinget, men også
av en fornyet avtale mellom partene i arbeidslivet og sta­
ten. Jeg synes det er grunn til å merke seg at det er ett
parti i denne salen som ikke respekterer den type avtaler.
Det er et grunnleggende prinsipp for SV at vi respekterer
den type avtaler, og jeg tror arbeidstakere skal merke seg
at Fremskrittspartiet ikke har den type respekt.
Min tilnærming til dette er ikke slik at jeg ikke ser at
det kan være noen problemer også i disse systemene som
blir vedtatt. Men erfaringen, altså historien, tror jeg vi må
ha med oss.
Min påstand er at det i stor grad er fagbevegelsen som
har sivilisert dette landet. Fagbevegelsen har gjennom sin
kamp, sammen med politiske partier, kjempet fram rettig­
heter som litt etter litt har blitt gjort til lov gjennom ved­
tak i dette huset. Men det er ikke slik at alle sosiale ret­
tigheter i dette landet har blitt til her først, og at alle har
fått rettighetene samtidig. Nei, det har vært sånn at fagbe­
vegelsen mange ganger har kjempet fram slike rettigheter
for seg og sine medlemmer, som igjen har kommet flere
til gode.
Jeg ser ikke bort fra at det kan skje endringer her i
framtida. Det er mange områder vi har gjort det på. Et
eksempel som vi har jobbet veldig mye med i senere tid,
er likestilling av turnus og skift. Det har vært en slik ord­
ning, og som vi nå etter hvert har gjort endringer på, slik
at de forskjellene som lå der, mellom ulike arbeidstaker­
grupper, nå er gjort til rettighet for alle. Sånn sett ser jeg
på alle rettighetskampene som fagbevegelsen fører, som
et viktig utgangspunkt for å kjempe videre for økte rettig­
heter for alle. Men jeg vil likevel understreke den solida­
riteten og den jobben som fagbevegelsen gjør, og viktig­
heten av medlemskapet i den for å stå bak og være sterke
krefter for disse forandringene som mange trenger. Derfor
er det utrolig viktig at man bygger opp om det.
Vi har endt opp med to litt ulike ordninger for AFP i pri­
vat og offentlig sektor. Men den vi behandler nå, for privat
sektor, bygger i hovedsak på prinsippene i pensjonsforli­
ket. Det som er en stor fordel med denne AFP­løsningen,
er jo at man kan kombinere uttak av AFP med fortsatt helt
eller delvis arbeid. Det gjør jo at man kan kombinere ar­
beid og pensjon på en måte som jeg er ganske sikker på
at mange vil ha stor glede av, og at mange flere kan stå
og vil stå i arbeidslivet enn hvis man ikke hadde hatt den
muligheten.
Så er det også slik at den modellen vi legger oss på, er
en påslagsmodell. Det betyr at det er en fordel for mange
av dem som har tjent lite, og som får dette som et påslag
oppå sin folketrygd, og ved det har muligheter til å gå av
når de har behov for det.
Det er et bredt flertall som står bak dette. Det er en
framforhandlet avtale mellom partene i arbeidslivet og sta­
ten. SV er veldig glad for at avtalefestet pensjon, og at vi
4. feb. -- AFP­tilskottsloven
1652 2010

også får lovgrunnlaget for den, gjør at det skal bli mulig
også for folk å forstå hva slags pensjonsmuligheter de har i
framtida. Det tror jeg kanskje er litt utydelig for mange nå
i disse overgangsfasene med ny og gammel pensjon. Den
usikkerheten må vi nok antakeligvis leve med en stund
fordi det blir mange overgangsordninger for ulike ordnin­
ger for mange arbeidstakere. Slik er det, men hovedprin­
sippet om at du skal kunne ta ut pensjon tidlig og kom­
binere det med arbeid, er en ordning som jeg mener vil
komme veldig mange til gode, og som vil gjøre at flere kan
arbeide litt. Det er bra både for den enkelte og for landet.
Arne Bergsvåg (Sp) [12:39:00]: At det er eit breitt
fleirtal som står bak ny lov om statstilskot til arbeidsta­
karar som tek ut avtalefesta pensjon i privat sektor, har
for Senterpartiet vore ei hovudsak. Eg vil òg rosa partane
i arbeidslivet for å ha forhandla fram ei ny AFP­ordning
i forlenginga av pensjonsreforma. Trepartssamarbeidet er
ein viktig berebjelke i velferdssamfunnet og gir stabile og
føreseielege vilkår for arbeidslivet.
Det er òg viktig å peika på at dette er ein rett arbeids­
takarane har, ikkje ei plikt til å gå av. Levealderen i Noreg
aukar. Me held oss stadig friskare og lever stadig lenger.
Det er såleis ei sanning at me òg er arbeidsføre lenger.
Derfor er det viktig at det blir lagt til rette for og stimu­
lert til at arbeidstakarane kan stå i jobb lenger. Senterpar­
tiet er derfor glad for at det no er råd å kombinera AFP
med arbeid, og vidare at dersom ein utset uttaket, har ein
moglegheit til å få ein høgare pensjon.
På nokre punkt er det råd å forstå argumenta frå min­
dretalet. Det gjeld særleg at lova ikkje omfattar alle i
privat sektor. Det har for Senterpartiet vore eit av fleire
hovudomsyn å vareta interessene til lågtlønte kvinner og
sjølvstendig næringsdrivande. Det gjeld både i denne saka
og i saka om pensjonsreforma. Som kjent baserer denne
lova seg på trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivar
og arbeidstakar og føreset einigheit mellom partane i ar­
beidslivet. Målet på lang sikt må derfor vera at ein får med
dei resterande i privat sektor, men då ved at ein både er
med og bidreg og kan ta ut pensjonar fullt ut.
Statsråd Hanne Bjurstrøm [12:41:18]: Arbeidet med
å reformere pensjonssystemet har pågått siden 2001, da
regjeringen Stoltenberg I nedsatte Pensjonskommisjonen.
I 2005 og 2007 inngikk Stortinget brede forlik om en pen­
sjonsreform. I mai i fjor ble det fattet lovvedtak om nye
regler for alderspensjon fra folketrygden. Enkelte tilpas­
ninger i folketrygdens øvrige regelverk ble vedtatt i desem­
ber. Bare Fremskrittspartiet står nå utenfor forliket. Jeg er
glad for at et bredt flertall står sammen i en sak som har
så stor betydning for så mange, og som har et så langsik­
tig perspektiv. Gjennom pensjonsreformen har vi fått et
mer bærekraftig pensjonssystem, som bidrar til å trygge
fremtidens pensjoner.
Ny alderspensjon i folketrygden er bærebjelken i det
nye pensjonssystemet. Med ny AFP i privat sektor faller en
ny viktig brikke på plass. Avtalen som ble inngått i lønns­
oppgjøret i 2008, innebar at også partene i arbeidslivet
sluttet seg til prinsippene i pensjonsreformen i et nasjonalt
forlik. At pensjonssystemet stilles overfor utfordringer på
grunn av en markert aldring av befolkningen, er felles for
svært mange land. Vi er derfor ikke alene om å gjennom­
føre en pensjonsreform, men langt fra alle har gjennomført
en så omfattende reform uten streiker og arbeidskonflik­
ter. Den norske modellen med samarbeid og felles dialog
mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorgani­
sasjonene og myndighetene er en viktig årsak til at Norge
lykkes i å nå frem til gode og fornuftige velferdsløsninger.
I likhet med komiteen vil jeg således berømme partene i
arbeidslivet for å ha blitt enige om en ny AFP­ordning,
som understøtter prinsippene i pensjonsreformen, og som
er i tråd med Stortingets pensjonsforlik i 2007.
Pensjonsreformen bidrar til å sikre fremtidens velferds­
stat ved at det blir mer lønnsomt å arbeide. Forslaget til ny
AFP i privat sektor innebærer, i motsetning til dagens ord­
ning, at den årlige pensjonen vil øke ved å arbeide lenger
enn til 62 år. Siden den nye ordningen stimulerer til arbeid,
vil den bidra til å styrke pensjonssystemets bærekraft. Ny
AFP kan fritt kombineres med arbeidsinntekt uten at pen­
sjonen avkortes. Dermed legges det godt til rette for en
fleksibel overgang fra arbeid til pensjon.
Nye AFP bygger på de samme prinsippene som ny al­
derspensjon i folketrygden og er et viktig bidrag til et hel­
hetlig samlet pensjonssystem. Jeg er derfor svært tilfreds
med at flertallet i komiteen støtter forslaget til en ny AFP­
tilskottslov.
Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.
Robert Eriksson (FrP) [12:44:05]: I 1997 kom det
såkalte Jagland­brevet ut, der man vurderte bl.a. å trekke
tilbake den statlige støtten til AFP­ordningen. Det var et
tema som var oppe i lønnsoppgjøret, men ble forkastet, og
resultatet av forhandlingene ble det vi ser i dag.
Hvis vi tar to mennesker med inntekt på 320 000 kr:
Den ene jobber i en bedrift med tariffavtale, den andre job­
ber i en bedrift uten tariffavtale. Mener statsråden det er
fornuftig at man da skal subsidiere den som jobber i en be­
drift med tariffavtale, med 13 000 kr mer i året i årlig opp­
tjent pensjon fordi de får en ekstra pensjonsopptjening? Er
ikke det en diskriminering i det velferdssystemet vi har i
dag?
Statsråd Hanne Bjurstrøm [12:45:04]: Som jeg un­
derstreket i mitt innlegg, har Regjeringen det syn at ho­
vedsuksessen med vår velferdsmodell nettopp er bygd på
det partssamarbeidet man har i den norske velferdsmodel­
len, mellom myndighetene, arbeidsgiver og arbeidstaker.
Derfor mener vi også at dette systemet som man nå ser
nedfestet gjennom AFP­ordningen, og som er forhandlet
frem av partene i arbeidslivet, er den beste modellen som
tjener den velferdsutviklingen. Det er bakgrunnen for at
vi ønsker å fortsette å ha et system som har denne forde­
len -- som man kan si -- som er fremforhandlet av partene
i arbeidslivet.
Robert Eriksson (FrP) [12:45:44]: Da er jeg fristet
til å stille et oppfølgingsspørsmål.
4. feb. -- AFP­tilskottsloven 1653
2010

Jeg registrerer jo at det er Regjeringens åpenbare hold­
ning at man skal bygge på det partssammensatte samarbei­
det når man lager velferdsordninger. Er det da å forstå slik
at det er underordnet for statsråden å ha samme velferds­
ordninger for dem som jobber i bedrifter som står utenfor
det partssammensatte samarbeidet, dvs. om lag 700 000
ansatte i Norge? Synes hun det er helt greit at man har dis­
kriminering og forskjellsbehandling i velferdsordningene?
Vil det også være greit for statsråden om man går motsatt
veg og aksepterer forskjellsbehandling?
Statsråd Hanne Bjurstrøm [12:46:26]: Når det gjel­
der hvorvidt den enkelte arbeidstaker omfattes av en AFP­
ordning, er det altså avgjørende at man er medlem av et or­
ganisert arbeidsliv. Regjeringen ønsker å stimulere til økt
deltakelse i det organiserte arbeidslivet. Det er også bak­
grunnen for at man ser at man har denne type fordeler for
dem som er i et organisert arbeidsliv.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Anette Trettebergstuen (A) [12:47:08]: Det historis­
ke forliket om den nye AFP­ordningen som Regjeringen
og partene i arbeidslivet har kommet fram til, er bra for
Norge, og det er bra for framtidas pensjonister.
Den nye pensjonsreformen legger opp til at sliterne
sikres en verdig avgang fra arbeidslivet, og at samfunnet
samtidig vil nyte godt av verdiskapingen som seniorene
skal bidra med ved å skulle stå lenger i arbeid. Det er vi
avhengige av, fordi vi lever stadig lenger i Norge, og fordi
vi vil oppleve knapphet på arbeidskraft i framtida. Vi blir
stadig flere eldre, og vi lever lenger. Det nye pensjonssy­
stemet som snart innføres, tar hensyn til det. Samtidig vil
altså Regjeringen at de som er slitne og ønsker å gå av ved
62 år, skal sikres en god pensjon og en inntekt man kan
leve av.
Den løsningen som partene har forhandlet seg fram
til i samarbeid med Regjeringen, er et godt kompromiss.
Det sikrer hensynet til sliterne, samtidig som vi bygger et
pensjonssystem der det lønner seg å jobbe.
Det er ingen selvfølge at den nye AFP­ordningen har
kommet på plass. Ordningen er et ektefødt barn av arbei­
derbevegelsens lange kamp for arbeidstakernes rettighe­
ter.
Fremskrittspartiet står her i dag igjen alene, og som
flere andre har sagt, løper de igjen gratispassasjerenes
ærend. De viser mangel på respekt for trepartssamarbeidet
og fagbevegelsens tradisjoner, metoder og de framforhand­
lede rettigheter til landets arbeidstakere. Fremskrittsparti­
ets politikk er et slag mot fagbevegelsen. Men det er ikke
noe nytt at Fremskrittspartiet vil svekke fagbevegelsen.
Regjeringen har siden den overtok i 2005, innfridd sine
løfter til arbeidstakerne om å øke sysselsettingen og styrke
velferden. Det første vi gjorde da vi kom i regjering, var
å reversere de brutale endringene i arbeidsmiljøloven som
høyresiden sto bak i forrige periode, og som ville svekket
arbeidstakernes rettigheter og brutalisert arbeidslivet.
I debatten i dag er det viktig å minne om at Fremskritts­
partiet står for og slåss for helt andre verdier enn arbei­
derbevegelsen, og vanlige arbeidstakere vil tape stort på
Fremskrittspartiets totale politikk.
Når Fremskrittspartiet i dag later som de ønsker bedre
rettigheter til flere, er det viktig å minne om at deres pri­
mære syn på pensjon ville, dersom det ble gjennomført,
innebære at alle ble minstepensjonister i folketrygden og
måtte sørge for resten selv.
Vi husker alle resultatene av LOs partiutspørring før
valget. På LOs 41 spørsmål ga høyresiden uttrykk for øns­
ket om økt bruk av midlertidige ansettelser, sterkt utvidet
adgang til overtid og motstand mot kollektive forhandlin­
ger.
Fremskrittspartiet kom verst ut når det gjaldt å ta vare
på arbeidstakernes rettigheter. Det finner vi også igjen i
partiprogrammet deres, der det f.eks. på side 7 står at
Fremskrittspartiet ikke ønsker landsomfattende tariffavta­
ler, og at lønnsdannelsen skal skje bedriftsvis.
Det blir ikke likelønn, rettferdighet eller sikkerhet av
at alle skal være sin egen lykkes smed.
Med så klar tale viser også Fremskrittspartiet sitt sanne
ansikt når det gjelder forholdet til fagbevegelsen, til de
framforhandlede rettighetene og til det kollektive syste­
met som er en så avgjørende del av den norske modellen.
Her i dag viser de igjen at de ikke har respekt for nettopp
dem som har sørget for at vi kommer så godt ut på alle
statistikker, at vi har et godt og regulert arbeidsliv med
høy sysselsetting, et pensjonssystem som stimulerer til å
jobbe, og som tar vare på dem som ikke lenger kan. Men
først og fremst viser Fremskrittspartiet mangel på respekt
for det organiserte arbeidsliv, og det synes jeg er utrolig
synd.
Martin Kolberg (A) [12:51:00]: Jeg vil si det slik at
dette synes jeg er en veldig viktig debatt, fordi den er yt­
terst klargjørende i sin form og sitt innhold. Den avdekker
et grunnleggende skille mellom høyresiden og sentrum­
venstresiden i norsk politikk. Ikke minst for dem som
fremdeles måtte være usikre på om Fremskrittspartiet er
et høyreparti, er mindretallsmerknaden i innstillingen og
komitélederens innlegg i dag egnet til å fjerne all form for
tvil: Fremskrittspartiet er et høyreparti, i sin reneste form.
I Fremskrittspartiets merknader vises ingen respekt
-- som det allerede er blitt sagt -- ingen takknemlig­
het, ingen forståelse overfor den historiske innsats som
norsk fagbevegelse har gjort gjennom framforhandlingen
av AFP­ordningen, og betydningen dette har hatt for at sli­
terne i norsk arbeidsliv i en årrekke har kunnet gå av med
verdighet i en alder av 62 år. Det vises ingen forståelse
for, eller kunnskap om, at AFP­ordningen har spart folke­
trygden og fellesskapet for utgifter til uføretrygd og bi­
dratt til mer moderate lønnsoppgjør. Nei, tvert imot fram­
stilles det som en uting at fagbevegelsen har forhandlet
om pensjonsrettigheter for sine egne medlemmer.
Det er et viktig prinsipp som jeg har respekt for, at det
er frivillig å fagorganisere seg i Norge. Men her i denne
debatten blir dette prinsippet misbrukt. Vi hører en rørende
omsorg for dem som ikke betaler kontingent og bidrar til
et organisert arbeidsliv, dem som ikke tar ansvar for soli­
dariske oppgjør, med fokus på samfunnsansvar, lavtlønns­
4. feb. -- AFP­tilskottsloven
1654 2010

og likelønnsprofil. Og vi leser en argumentasjon om at
det arbeidslivets parter og staten har forhandlet seg fram
til, skal settes til side fordi det kan finnes enkelte bedrif­
ter som angivelig ikke har råd til å inngå tariffavtaler med
sine ansatte. Ordningene blir for dyre, hevdes det.
Da er spørsmålet: Hvor hadde det norske samfunnet
stått hvis denne i og for seg gamle tenkningen på høy­
residen igjen hadde blitt gjort gjeldende i denne salen?
Dersom ethvert legitimt krav fra norske arbeidstakere om
lønn og sosiale rettigheter uten videre kunne avvises med
at noen bedriftseiere ikke hadde råd, hvor hadde vårt høy­
produktive samfunn vært? Hvor hadde vårt relativt egali­
tære samfunn vært? Hvor hadde velferdsstaten stått i dag
om en slik argumentasjon konsekvent skulle trumfe alle
andre hensyn?
Fra Arbeiderpartiets og stortingsflertallets side har vi
snakket og skrevet mye om «den norske modellen» de se­
nere årene. Jeg vet at det har provosert mange på høyresi­
den. Men trepartssamarbeidet er en helt essensiell del av
den norske modellen, med en samfunnsansvarlig fagbeve­
gelse som selve kronjuvelen. Den har bidratt til å gi Norge
en unik kombinasjon av lav ledighet, moderat prisstigning,
høy produktivitet og god velstandsutvikling for det brede
lag av folket. Å tro at dette vil fortsette, samtidig som man
overkjører fagbevegelsen og tilsidesetter framforhandlede
rettigheter, kan i beste fall kalles naivt.
Det vi i dag gjør, er å innfri statens forpliktelser i tre­
partsavtalen for privat sektor om tilpassing av AFP til et
nytt pensjonssystem. Det er allerede sagt, men jeg gjen­
tar det: La det ikke herske tvil om at det aller, aller meste
av den store pensjonsreformen omfatter samtlige norske
borgere. Det var samtidig helt nødvendig -- og det vet alle
opplyste i denne salen -- å få fagbevegelsen med på en
omlegging av AFP­ordningen for at den ikke skulle un­
derminere den sterke stimulansen som pensjonsreformen
gir til å kombinere arbeid og pensjon fra 62 år, etter den
enkeltes ønske.
Dette lyktes altså. Igjen viste en samlet fagbevegelse
samfunnsansvar. Vi fikk en god løsning. De som hele tiden
har stilt seg på utsiden av denne historisk viktige refor­
men, som dypest sett handler om å sikre velferdsstatens
framtid, får gjøre som de vil. Vi som tilhører de ansvarli­
ge partiene, står ved inngåtte avtaler. Det er på den måten
vi holder fast på den norske modellen og fører videre det
beste i norsk tradisjon og i norsk samfunnsutvikling.
Sverre Myrli (A) [12:56:21]: Etter å ha hørt komitéle­
der Erikssons innlegg i starten på debatten er det sannelig
påkrevd å få fram noe av historien bak dagens AFP, avta­
lefestet pensjon, som så dagens lys for over 20 år siden,
og, som det het den gangen, skulle være en ordning for
sliterne. Det var i utgangspunktet en ordning for sliterne
i privat sektor. For hva var situasjonen? Jo, i privat sektor
hadde en ingen andre muligheter til å gå av med pensjon
før 67 år enn med uførepensjon. Det var altså arbeidsta­
kere i Norge som hadde jobbet i 40, 45 og opp til 50 år,
og som endte de siste åra med uførepensjon -- et uver­
dig system. Så fikk vi AFP. Alderen ble gradvis satt ned
til 62 år, som gjorde at skogsarbeidere, industriarbeide­
re, bygningsarbeidere, renholdere og andre kunne avslut­
te et langt yrkesliv på en verdig måte. Etter hvert kom
noen tilsvarende ordninger også i offentlig sektor, og al­
deren ble satt ned til 62 år både i privat og offentlig
sektor.
AFP har vært en målrettet ordning. Mange undersøkel­
ser viser jo det. Husk også at ordningen har vært finan­
siert av arbeidsgiverne og av arbeidstakerne sjøl, som fak­
tisk ga avkall på lønnstillegg i flere lønnsoppgjør i privat
sektor for å være med på delfinansieringen av AFP. I til­
legg har staten bidratt. Alle tre parter har bidratt. Det er
altså en avtalefestet ordning. Og det er helt frivillig om en
ønsker å delta i det organiserte arbeidslivet.
Så får vi en ny pensjonsreform fra 2011, hvor hele pen­
sjonssystemet endres. I dag er det slik at en først har av­
talefestet pensjon fram til 67 år, og så trer alderspensjo­
nen i folketrygden inn. I det nye systemet blir tenkningen
helt motsatt. Alle i folketrygden kan ta ut alderspensjon
fra 62 år, og så kommer AFP i tillegg. Derfor må regel­
verket endres. Det er det Stortinget nå i dag må gjøre,
som en følge av det partene i privat sektor ble enige om i
lønnsoppgjøret i 2008.
Dagens behandling er en veldig viktig brikke i pen­
sjonspuslespillet. Vi får nå et nytt system. Staten betaler
en tredjedel av AFP­kostnadene og arbeidsgiverne to tred­
jedeler. Fremskrittspartiet foreslår at det statlige bidraget
til ordningen skal utvides til å gjelde alle pensjonister. Da
må jeg virkelig stille spørsmålet: Hva skjer da med dem
som jobber i bedrifter uten tariffavtale? Hvis staten skal
betale en tredjedel, hvem skal betale resten? Skal staten
da betale fullt for dem -- apropos diskusjonen om for­
skjellsbehandling -- eller skal de arbeidsgiverne tvinges til
å innbetale to tredjedeler til en ordning som de i utgangs­
punktet ikke er med på fordi de ikke er organisert i en av
arbeidsgiverorganisasjonene?
Dette henger ikke på greip, og det er ikke første gang
vi virkelig ser hva Fremskrittspartiet mener i pensjons­
spørsmål. En sier én ting og gjør noe annet i praksis. Tenk,
Fremskrittspartiet er altså imot den nye folketrygden som
vi får fra 2011, hvor folk nå gradvis kan trappe ned eller
gå helt av ved 62 år, få AFP i tillegg og i tillegg jobbe så
mye en vil! Det er Fremskrittspartiet imot!
Fremskrittspartiet sa før det siste stortingsvalget at de
var de fagorganisertes parti. Fremskrittspartiet var lei av at
LO samarbeidet med bestemte partier, fordi Fremskritts­
partiet var et like godt talerør for arbeidsfolk og fagorga­
niserte. Jammen sa jeg smør! Det er i navnet -- og i alle
fall ikke i gavnet. I dag bør det gå ut bud til alle landets
arbeidsfolk, alle landets fagorganiserte, som forteller hva
Fremskrittspartiet foreslår og stemmer for i dag.
Thor Erik Forsberg (A) [13:01:36]: Når det er slik at
Fremskrittspartiet i denne sal sier at LO og arbeidstaker­
organisasjonene sørger for seg og sine, har man en dår­
lig politisk hukommelse. Det finnes nesten ikke en enes­
te arbeidstakerrettighet i dette landet som ikke har vært
framkjempet av LO og de andre arbeidstakerorganisasjo­
nene. Det er farlig for arbeidslivet hvis man begynner å
premiere dem som velger ikke å være organisert, dem som
4. feb. -- AFP­tilskottsloven 1655
2010

ikke velger å sørge for at vi har et arbeidsliv som er inklu­
derende. Men spørsmålet er også, hvis det er slik at vi
skulle gå inn for å fjerne opparbeidede, framforhandlede
rettigheter, hvordan vi da skal lykkes med å få et nytt so­
lidaritetsalternativ eller som resultat et mer inkluderende
arbeidsliv og et lavere sykefravær. Fagbevegelsen og Ar­
beiderpartiet har alltid kjempet for alle gjennom en sterk
arbeidsmiljølov, pensjonsrettigheter og et godt organisert
arbeidsliv.
Obligatorisk tjenestepensjon er et godt eksempel på den
arbeidsdelingen som arbeiderbevegelsen har hatt. Felles­
forbundet gikk i front i tarifforhandlingene og sørget for
at deres medlemmer der hvor man er organisert, kunne
få på plass en slik avtale. Deretter ble det en obligatorisk
tjenestepensjonsordning for alle arbeidstakere.
Når 700 000 mennesker står utenfor, er det ikke slik at
det er 700 000 gratispassasjerer. Både Regjeringen og ar­
beidstakerorganisasjonene ønsker alle disse 700 000 men­
neskene velkommen inn i AFP­ordningen og til å være en
del av det organiserte arbeidsliv. Men istedenfor å rette den
moralske, dirrende pekefingeren mot Regjeringen og ar­
beidstakerorganisasjonene burde kanskje Fremskrittspar­
tiet rette den pekefingeren mot de arbeidsgiverne som sør­
ger for at arbeidstakerne ikke tør å organisere seg. Særlig
ute i den private tjenestesektor er det mange som har ano­
nyme medlemskap i fagforeningene fordi man er redd for
konsekvensene det kan ha ved å være åpen om at man
er organisert. Hvis Fremskrittspartiet hadde vært villig til
kanskje å bruke litt mer energi og kraft på disse useriøse
arbeidsgiverne, kunne alle nyte godt av en god avtalefestet
pensjon, slik at vi kan få et bedre arbeidsliv for alle. Det er
ikke sant når Fremskrittspartiet sier at vi kun er opptatt av
dem som er organisert. Vi sørger for gode arbeidstakerret­
tigheter for alle, men det må være slik at ved å bidra til et
godt organisert arbeidsliv og være organisert får man også
noe ekstra igjen. Det tjener fagbevegelsen på, det tjener
næringslivet på, og det tjener hele samfunnet på.
Robert Eriksson (FrP) [13:04:43]: Man kunne kan­
skje ønske at man hadde hatt 15­minuttersinnlegget til slutt
etter alt som er kommet fram i denne debatten. Men la
meg gå fort igjennom en del av misforståelsene.
For det første vet representanten Sverre Myrli like godt
som meg hva Fremskrittspartiet sto for da vi behandlet
pensjonsreformen. Fremskrittspartiet har aldri sagt at man
ikke skal ha en tidligpensjonsordning, og at man ikke skal
ha et fleksibelt uttak av pensjon ved 62 år. Det ligger
også inne i Fremskrittspartiets modell, og det vet Myrli
utmerket godt.
I denne saken sier jo Fremskrittspartiet nettopp at alle
sammen skal få lov til å gå av når man er 62 år og kom­
binere det med jobb. Men det vi synes er urettferdig, er
at staten subsidierer pensjonsopptjeningen til noen, og at
andre ikke får den samme opptjeningsprosenten. Det er
grov diskriminering i de generelle velferdsordningene. Når
representanten Kolberg minner oss på at dette er kjempet
fram av fagbevegelsen nettopp for at sliterne skal kunne
gå av når de er 62 år, tror jeg med respekt å melde at
representanten Kolberg ikke har registrert konsekvensene
av egen politikk. Mange av de industriarbeiderne eller de
tømmerhoggerne som Myrli trekker fram i sitt innlegg, vil
ha for liten pensjonsbeholdning i den nye alderspensjonen
eller ha for liten AFP­konto eller til sammen ha for liten
pensjonsopptjening til at de kan gå av når de er 62 år hvis
de er fullstendig utslitt. Nei, de må heller jobbe videre, al­
ternativt over på uføretrygd. Det blir det stikk motsatte av
det som Arbeiderpartiet og representanten Kolberg sier.
Så er det også slik at Fremskrittspartiet har respekt for
de framforhandlede avtalene. Det sier også vi. De som har
AFP, skal få denne opptjeningen. Men den tilleggsopptje­
ningen som staten driver og subsidierer, må også komme
de andre til gode. Og når det snakkes om gratispassasjerer,
blir jeg litt opprørt. Jeg lurer på hvilken definisjon fler­
tallet i denne salen har på «gratispassasjerer». Det er jo
slik -- både i den tidligere og i den nye ordningen -- at alle
som er i arbeid og er skattebetalere, betaler inn til AFP­
ordningen, altså finansierer den gjennom skatteseddelen.
Men det er 700 000 som ikke får nyte godt av det. Det blir
det samme som at alle sammen betaler for å kjøre trikk i
Oslo, men bare halvparten får lov til å bli med trikken. Og
det er vel ikke de som har betalt for billetten, som ikke
får lov til å stige på, som er gratispassasjerer. Det blir i
alle fall etter mitt skjønn å stille det fullstendig på hodet
og ta det ut av sin sammenheng, og det viser bare hvor
ulogisk det er.
Til slutt: Jeg synes det er avklarende det statsråden sa,
at den sittende regjeringen kun er interessert i å lage en
velferdspolitikk for noen og dem som er fagorganiserte.
Steinar Gullvåg (A) [13:08:12]: Dette tegner på
mange måter til å bli en opplevelsesrik dag. Først opple­
ver vi at Fremskrittspartiet kritiserer det forhold at AFP­
ordningen -- ja, pensjonsordningen i seg selv -- bygger på
det prinsipp at rettigheter bygges opp over tid, og at de som
tar ut pensjonen senere enn de som tar ut pensjonen tid­
ligere, får høyere utbetalinger. Dette er ganske oppsikts­
vekkende, fordi det er i strid med forsikringsprinsippet i
hele pensjonsordningen.
Så opplever vi at både Fremskrittspartiet og Høyre
mener at det er prinsipielt betenkelig at staten yter sitt til en
framforhandlet ordning, altså det trepartssamarbeidet som
ligger til grunn for mange av våre viktige samfunnsrefor­
mer. Jeg antar derfor at de samme partiene er like prinsi­
pielt betenkte over at staten faktisk er en part i IA­avtalen,
som også er en ordning som bare omfatter det organiserte
arbeidslivet.
Komitéleder Eriksson fra Fremskrittspartiet har i denne
saken, som også i andre saker, demonstrert sin motstand
mot det organiserte arbeidslivet, vel vitende om at det er
fritt opp til alle å slutte seg til AFP­ordningen og det or­
ganiserte arbeidslivet. Fremskrittspartiet velger i stedet å
sørge for dem som velger å stå utenfor, dem som ikke
vil betale sitt til det organiserte fellesskapet. Dette er
Fremskrittspartiets spesielle form for valgfrihet.
Men la oss ta partiet på alvor. Fremskrittspartiet hevder
at AFP­ordningen faktisk er årsaken til at mange arbeids­
givere nekter sine arbeidstakere tariffavtale fordi AFP­ord­
ningen er for kostbar. Særlig skal da dette gjelde små og
4. feb. -- AFP­tilskottsloven
1656 2010

mellomstore bedrifter. Akkurat -- her er det altså at hun­
den ligger begravd: Det blir for kostbart å gi arbeidstaker­
ne en god pensjonsordning. Fremskrittspartiet later først
som om de argumenterer for en tilleggspensjonsordning
for alle, men så forstår de selvsagt at verken små eller
store bedrifter slipper unna med det, snarere tvert om og
bokstavelig talt. Derfor gjør Fremskrittspartiet som de all­
tid gjør i møte med økonomiske konsekvenser: De snur
ryggen til og later som ingenting. Men nå er det heldigvis
slutt på dobbeltkommunikasjonen.
Sverre Myrli (A) [13:11:17]: Robert Eriksson sa i
sitt siste innlegg at jeg utmerket godt veit hva Frem­
skrittspartiet står for i disse spørsmålene. Nei, det veit jeg
ikke utmerket godt, for det er kul umulig å skjønne hva
Fremskrittspartiet mener i pensjonsspørsmål. I Pensjons­
kommisjonen, som jeg hadde gleden av å sitte i sjøl, fore­
slo Fremskrittspartiets representant en flat modell -- og
det var et godt gjennomarbeidet forslag; jeg var uenig i
det, men forslaget var godt gjennomarbeidet: Alle skulle
ha lik pensjon fra folketrygden, punktum finale. Det sto
visstnok også i Fremskrittspartiets partiprogram. Men det
brydde ikke Fremskrittspartiet seg noe om her i Stortin­
get da Stortinget behandlet endringene i alderspensjonen i
folketrygden, som skal tre i kraft fra 2011. Nei, da mente
plutselig Fremskrittspartiet at en skulle videreføre dagens
alderspensjon i folketrygden, men foreta en del endringer.
Rett skal være rett. Men som modell var det noe helt annet
enn det Fremskrittspartiet tidligere hadde gått inn for. Så
det er ikke greit å vite hva Fremskrittspartiet mener i disse
spørsmålene.
Derfor blir jo også Fremskrittspartiets forslag i dag en
merkverdighet. Det er greit å være uenig i den model­
len som trer i kraft fra 2011. Men uansett må jo AFP­
ordningen tilpasses folketrygden om en er imot den nye
folketrygden aldri så mye.
Så foreslår altså Fremskrittspartiet, og det kan ikke
være noe annet enn et misfoster av et forslag, at staten skal
betale det samme tillegget til alle arbeidstakerne, og det
er altså en tredjedel av kostnadene ved AFP. Jeg skjønner
godt at Eriksson ikke svarer på det jeg utfordret ham på i
mitt forrige innlegg: Hvem skal betale resten? Det har sjøl­
sagt ikke Fremskrittspartiet noe svar på, for det fins ikke
noe svar på det. Det er to løsninger: Enten må den enkel­
te betale det -- det blir jo voldsomt kostbart -- eller så må
staten betale det. Eller så må altså de arbeidsgiverne som
ikke er med i det organiserte arbeidslivet, ikke er med­
lem av noen arbeidsgiverorganisasjon, tvinges til å betale
de siste to tredjedelene for å finansiere AFP. Det er sjøl­
sagt helt urimelig å få på plass en slik modell i det hele
tatt. Det veit Fremskrittspartiet. Som vanlig henger ikke
Fremskrittspartiets pensjonspolitikk på greip.
Presidenten: Robert Eriksson har hatt ordet to ganger
tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til
1 minutt.
Robert Eriksson (FrP) [13:14:11]: Bare helt kort til
representanten Myrli. Det kan være en fordel å lese inn­
stillingen før man kommer med bombastiske utsagn om at
sånn og sånn er Fremskrittspartiets politikk. I våre merk­
nader står det at den andelen som staten i dag bruker på
AFP, må omhandle «alle». Vi har tatt hensyn til det nye sy­
stemet der det i dag er inntekt ganger opptjeningsprosent
ganger antall år delt på delingstallet ved uttakstidspunktet
-- en modell som Myrli kjenner godt. Den opptjeningspro­
senten må økes for alle, slik at alle får den samme opptje­
ningen. Det er det Fremskrittspartiet har foreslått når det
gjelder det statlige bidraget til AFP. Og så prøver Myrli å
konstruere det slik at det er en to tredjedels effekt som har
gått tapt. Den har vi ikke snakket om i det hele tatt. Vi har
respektert at noen velger å organisere seg og noen velger
å stå utenfor, og at de som organiserer seg, ønsker å finan­
siere en egen ordning. Det har også Fremskrittspartiet sagt
er helt ok at de finansierer og betaler selv.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 1664)
S a k n r . 4 [13:15:20]
Interpellasjon fra representanten Per Arne Olsen til
helse­ og omsorgsministeren:
«Norge ligger langt fremme når det gjelder forskning,
utvikling og behandling når det gjelder kreftområdet. In­
stitusjoner som Radiumhospitalet, Oslo Cancer Cluster
og Kreftregisteret har høstet betydelig internasjonal aner­
kjennelse. Undertegnede mener det er svært viktig at dette
kompetansemiljøet og merkevaren blir styrket og videreut­
viklet, til det beste for pasientene og samfunnet. Helsevese­
net er, og skal være, under konstant videreutvikling. Det er
imidlertid viktig at endringsprosessene fører til en styrking
av fagmiljøene, og ikke en forringelse av svært verdifull
kompetanse og internasjonalt anerkjente merkevarer.
Hvordan vil statsråden sikre en god og fornuftig vide­
reutvikling av de kompetansemiljøer som eksisterer knyttet
til forskning, utvikling og behandling på kreftområdet, sett
i lys av de kontinuerlige endringsprosesser som foregår i
det norske helsevesen?»
Per Arne Olsen (FrP) [13:17:00]: Norge ligger langt
fremme når det gjelder forskning, utvikling og behandling
på kreftområdet. Institusjoner som Radiumhospitalet, Oslo
Cancer Cluster og Kreftregisteret har høstet betydelig in­
ternasjonal anerkjennelse for sitt arbeid og sin kompetanse
innen både forskning, utvikling og behandling av kreft.
Det er derfor svært viktig at dette kompetansemiljøet og
denne merkevaren blir styrket og ikke minst videreutviklet,
til beste for pasientene og for samfunnet.
Kreft er en sykdom som oppleves av altfor mange men­
nesker hvert eneste år. I går kunne vi lese at Verdens hel­
seorganisasjon frykter at over dobbelt så mange vil dø av
kreft i 2030 sammenlignet med i dag. Dette forteller noe
om det omfanget vi står overfor. Det å rammes av kreft er
en enorm påkjenning for den enkelte, men også for pårø­
rende, venner og familie. Med dette som bakteppe er det
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Per Arne Olsen om å sikre en god og fornuftig videreutvikling av
kompetansemiljøene knyttet til forskning, utvikling og behandling på kreftområdet, sett i lys av de kontinuerlige
endringsprosessene i norsk helsevesen
1657
2010

nødvendig å stake ut veien videre for å sikre at Norge iva­
retar og videreutvikler den kompetansen man har knyttet
til behandling, lindring og forskning på kreftområdet.
Norge har alle forutsetninger for å være en svært sent­
ral aktør i kampen mot kreft, også i internasjonal sam­
menheng. Det har seg slik at det miljøet man har bygd
opp rundt Radiumhospitalet, faktisk er det eneste miljøet
i Europa som har blitt trukket fram på topp 20­listen over
de beste kompetansemiljøer på kreftområdet i verden.
Norge er et lite land, men med mange kloke hoder. Det
er et utsagn som sier at to hoder tenker bedre enn ett. Ak­
kurat det er et viktig element med tanke på videreutvik­
ling av kreft som et satsingsområde i Norge. Det å samle
de kloke hodene, de kloke kompetansemiljøene, vil selv­
sagt være av avgjørende betydning for hvor slagkraftig det
norske miljøet vil være innen kreftsatsingsområdet. For å
si det enkelt: Vi må ikke, nei vi kan ikke fragmentere den
kompetansen innenfor dette fagfeltet på en slik måte at
man mister verdifull kompetanseutvikling, verdifull kom­
petanseutveksling og oppbygging av fagmiljø. La meg der­
for få lov til å begynne med det som blir konklusjonen
min, nemlig at de tre viktigste pilarene i det norske kom­
petansemiljøet innen kreftområdet må etableres og forster­
kes. Det er altså Radiumhospitalet, Kreftregisteret og Oslo
Cancer Cluster, som er gjensidig avhengige av hverand­
res kompetanse for selv å kunne optimalisere sine mulig­
heter. Denne treenigheten innen kreftområdet må derfor
være selve fundamentet for det som allerede er et inter­
nasjonalt anerkjent kompetansemiljø. Jeg frykter at enkel­
te av endringsprosessene vi har i det norske helsevesenet,
vil kunne rive ned det som er i ferd med å bli et nasjonalt
kraftlokomotiv i kampen mot kreft -- og et internasjonalt
lokomotiv, faktisk. Dette må vi som politikere sørge for at
ikke skjer.
Kreftregisteret spiller en betydelig rolle for kreftforsk­
ningen både i Norge og i utlandet, og det er avgjørende
at registeret er tett knyttet til de kliniske forskningsmil­
jøene. I Budsjett­innst. S. nr. 11 for 2001--2002 fastslo
en enstemmig sosialkomité at Kreftregisteret skulle være
en selvstendig institusjon i Radiumhospitalet, med et eget
styre og en egen budsjettpost på statsbudsjettet.
Nå ser vi igjen at debatten knyttet til Kreftregisteret
blusser opp. Jeg tror det er avgjørende viktig at Kreftregis­
teret er en selvstendig institusjon, med nære bånd til både
Radiumhospitalet og Oslo Cancer Cluster.
Kreftregisteret gjør -- og har -- en ekstremt viktig jobb
knyttet opp mot de relevante fagmiljøer, og jeg er be­
kymret for at en omlegging vil medføre dårligere struk­
tur og dårligere samhandling med de relevante parter.
Utfordringer knyttet til samhandling med internasjona­
le og nasjonale forskningsmiljøer og risiko for inkonsis­
tens i data er noen av de bekymringene som jeg ønsker å
påpeke.
Etableringen av Oslo Cancer Cluster og et eget grunn­
forskningssenter på stamcelleforskning var to viktige etab­
leringer i videreutviklingen av den kompetanseoppbyggin­
gen som vi gjorde på kreftområdet. Oslo Cancer Cluster
er et unikt prosjekt, som sammen med Radiumhospitalet
og Kreftregisteret utgjør en helt spesiell organisering av et
kompetansemiljø som er i ferd med å bli verdensledende
på sitt felt.
Stamcelleforskning er et område som må forventes å
ha et langsiktig perspektiv når det gjelder måloppnåelse.
Det er nettopp derfor viktig at det fastsettes langsiktige og
gode rammevilkår for stamcellesenteret i Norge.
Jeg vil videre understreke at et stamcellesenter er mer
enn den bygningen som fysisk sett er senteret, og viser
til behovet for å utvikle og videreutvikle kunnskap på
fagfeltet.
Jeg er av den bestemte oppfatning at for å kunne gjøre
forskningsmiljøet på stamceller til et utviklende og leden­
de miljø, vil det være helt nødvendig at senteret gis nød­
vendige ressurser til både å innhente kompetanse og vide­
reutvikle den kompetansen som allerede finnes i norske
fagmiljøer i dag. Jeg er av den oppfatning at satsing på
stamcellesenteret har vært underprioritert økonomisk av
den sittende regjering. Dette finner jeg svært uheldig og
vil derfor sterkt oppfordre helseministeren til å løfte dette
inn som et satsingsområde i statsbudsjettet for 2011.
Radiumhospitalet er mye mer enn en bygning, bare et
sykehus eller et helsetilbud. Radiumhospitalet er et sted
det er knyttet sterke følelser til for svært mange personer
i Norge. Radiumhospitalet er et sted hvor mange har fått
livet i gave. Radiumhospitalet er et sted hvor mange har
tatt et siste farvel med noen av sine nærmeste. Radium­
hospitalet er et sted hvor det er grått gledestårer, og hvor
sorgen over å miste noen man er glad i, har fått sitt ut­
spring. Radiumhospitalet er noe langt mer enn et sykehus.
Det er en nasjonal institusjon.
Radiumhospitalet er også en merkevare både nasjonalt
og ikke minst internasjonalt. Jeg registrerer at prosessen
knyttet til Oslo universitetssykehus nok en gang fremtvin­
ger en debatt som jeg trodde var lagt død av helsekomiteen
i forrige periode når man understreket viktigheten av å vi­
dereføre Radiumhospitalet som det innarbeidede og aner­
kjente merkevarenavnet det er. Det var derfor med stor
overraskelse jeg så hvordan dette var tenkt gjort fra Helse
Sør­Østs side, ved å «gjemme bort» navnet på utkaste­
ne til forskjellig informasjonsmateriell som jeg har fått ta
del i. Det er vanskelig å finne et ord som er parlamenta­
risk korrekt, men samtidig sterkt nok for å beskrive hva
jeg mener om dette. Det er i alle fall svært uheldig at en
merkevare som Radiumhospitalet blir undergravd på den
måten, som det kan se ut til at det her blir gjort. Jeg kjen­
ner ingen eier av en god merkevare i hele verden som gjør
noe sånt når man har en innarbeidet merkevare, og selv
forringer verdien av den.
Jeg vil derfor på det sterkeste anmode helseministe­
ren om å gripe fatt i denne saken en gang til, for på den
måten å foreta en vurdering av hvordan merkevarenavnet
Radiumhospitalet kan videreføres. Og det skal ikke bare
videreføres, det må forsterkes. Det skal være det interne
lokomotivet i utviklingen av kreftclusteret sammen med
Kreftregisteret og Oslo Cancer Cluster.
Helsevesenet er, og skal være, under konstant videreut­
vikling. Det er selvfølgelig også Fremskrittspartiet tilhen­
ger av. Men det er selvfølgelig også viktig at disse end­
ringsprosessene skal føre til en styrking av fagmiljøer, og
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Per Arne Olsen om å sikre en god og fornuftig videreutvikling av
kompetansemiljøene knyttet til forskning, utvikling og behandling på kreftområdet, sett i lys av de kontinuerlige
endringsprosessene i norsk helsevesen
1658 2010

det skal ikke forringe verken verdifull kompetanse eller
internasjonalt anerkjente merkevarer.
Prosessene som nå er i gang, kan dessverre føre til at
det motsatte skjer, er min frykt. Dersom man undergraver
Radiumhospitalet, Oslo Cancer Cluster og Kreftregisterets
muligheter til å videreutvikle og skape et lokomotiv innen
ulike aspekter på kreftområdet, sørger man dessverre for
at et av de få høykompetansemiljøer innen medisin forvit­
rer, og kanskje forsvinner. Dette må forhindres, dette må
styres politisk. Jeg ser fram til å høre statsrådens svar på
hvordan hun vil sørge for å videreutvikle det unike som
er skapt på Montebello og på Radiumhospitalet.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [13:27:11]:
La meg først si at representanten Per Arne Olsen setter
frem en viktig interpellasjon som dreier seg om kreft. Det
er et viktig tema fordi, som det også ble sagt, det rammer
mange, og det berører mer enn den som er syk, det berører
hele familien.
Derfor er det viktig å sikre god kreftbehandling og
sørge for kreftforskning, og dette har høy prioritet også i
Regjeringen. Vi har fulgt opp med å lansere Nasjonal stra­
tegi for kreftområdet i 2006, som legger til rette for en
helhetlig, offensiv og langsiktig oppfølging av kreftområ­
det. Blant de viktigste tiltakene for å styrke kvaliteten på
behandlingstilbudet er sentralisering av kreftkirurgien og
nasjonale handlingsprogrammer for ulike kreftformer som
Helsedirektoratet har utarbeidet.
Medisinsk og helsefaglig forskning er, og skal fortsatt
være, et prioritert område i Regjeringens forskningspoli­
tikk. Dette understrekes bl.a. i den nye forskningsmeldin­
gen, Klima for forskning, der helse og helsetjenester er
et prioritert område. Vi arbeider for å sikre fortsatt gode
rammevilkår for medisinsk og helsefaglig forskning. Det
gjelder også for kreftforskningen.
Vi har mange gode behandlings­ og forskningsmiljøer
innen kreftområdet, også ved Oslo universitetssykehus HF.
Som interpellanten viser til, har Radiumhospitalet, med
Institutt for kreftforskning, i alle år klart å sikre at forsk­
ningsresultatene kommer kreftpasientene til gode. I august
2009 ble det nye forskningsbygget åpnet. Det ligger tett
tilknyttet Radiumhospitalet, nettopp for å sikre kontakten
mellom kunnskap og klinisk hverdag. Regjeringens poli­
tikk vil fortsatt være å støtte dette kreftforskningsmiljøet
i toppklasse.
Interpellanten var bekymret for at miljøet som er i
dag, skulle fragmenteres. Når endringsprosesser skjer, er
det viktig at det bidrar til å styrke fagmiljøene, og det
er også det som er ment her. Et viktig mål med region­
sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst -- og sene­
re også etableringen av Oslo universitetssykehus -- var
jo nettopp at regionen skulle bli et kraftsentrum innen­
for medisinsk forskning. Samtidig må vi se at det foregår
mye forskning innenfor kreftområdet også ved de andre
universitetssykehusene.
Det er svært viktig at resultatet av forskningen kom­
mer pasientene og samfunnet til gode. Et viktig virkemid­
del for å understøtte dette er innovasjon. Forskningsbasert
innovasjon har et stort potensial, og er derfor et satsings­
felt både nasjonalt og internasjonalt. Behovet for å styrke
innovasjon i helsesektoren er satt tydelig på dagsordenen
i Regjeringens innovasjonsmelding og gjennom felles sat­
sing på innovasjon i helseforetakene, der Helse­ og om­
sorgsdepartementet og Nærings­ og handelsdepartementet
samarbeider.
Jeg er kjent med at kreftforskningsmiljøene ved Oslo
universitetssykehus har som mål å kommersialisere resul­
tatene av forskning og starte firmaer som kan spre denne
teknologien. Mest kjent er Photocure ASA og etableringen
av Oslo Cancer Cluster.
Oslo Cancer Cluster fikk status som ekspertsenter i
2007 fra Innovasjon Norge og statsforetaket SIVA, med en
bevilgning på 5 mill. kr i året. Programmet er etablert for å
forsterke og videreutvikle innovasjonsaktiviteten i de mest
vekstkraftige og internasjonalt orienterte næringsklyngene
i Norge.
Som kunnskapsministeren svarte i interpellasjonen fra
representanten Trine Skei Grande 12. januar, skal det etab­
leres en innovasjonspark på Ullern i Oslo. Forskning, næ­
ringsliv og undervisning skal kobles sammen ved at Oslo
Cancer Cluster og Ullern videregående skole bygges i
tett nærhet til Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet.
Dette er et av mange spennende tiltak som fagmiljøene
selv utvikler.
Kreftregisterets oppgaver er å kartlegge kreftsykdom­
mers utbredelse i Norge, belyse endringer over tid og drive
forskning og informasjon. Registeret har en viktig rolle
knyttet til kvalitetssikring av behandling, både for diagnos­
tisert kreft og i screeningprogrammene for brystkreft og
livmorhalskreft.
I 2008 etablerte Helse­ og omsorgsdepartementet for­
prosjekt til Nasjonalt helseregisterprosjekt. Rapporten fra
prosjektet er på høring, med frist 22. mars. Et forslag om
å etablere et nasjonalt register over hjerte­ og karlidelser
ligger i helse­ og omsorgskomiteen.
Høringen om Nasjonalt helseregisterprosjekt og Stor­
tingets behandling av forslaget om å etablere et hjerte­ og
karregister vil være et viktig grunnlag for å vurdere den
organisatoriske forankringen av de sentrale helseregistre­
ne, herunder Kreftregisteret. Jeg legger til grunn at den
spisskompetanse som er opprettet ved Kreftregisteret, skal
opprettholdes og videreutvikles.
Kreftrammede er en stor og økende sykdomsgruppe.
På dette feltet er det store muligheter for å utvikle nye og
bedre metoder for tidligere diagnose og mer effektiv be­
handling. Gjennom Nasjonal strategi for kreftområdet har
Regjeringen signalisert at videre satsing på kreftforskning
er et sentralt tiltak for å imøtekomme utfordringene på
kreftområdet.
Per Arne Olsen (FrP) [13:33:44]: Jeg vil takke stats­
råden for svaret, men jeg må innrømme at jeg i grunnen
leter etter hva svaret var i det innlegget jeg akkurat hørte.
Det var et politisk korrekt svar, men ikke noe svar på de
to utfordringene jeg hadde -- så vidt jeg kan forstå.
La meg begynne med det som kanskje er det mest ele­
mentære, og som høres elementært ut, men som er en svært
viktig faktor som ikke kan undervurderes, nemlig mer­
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Per Arne Olsen om å sikre en god og fornuftig videreutvikling av
kompetansemiljøene knyttet til forskning, utvikling og behandling på kreftområdet, sett i lys av de kontinuerlige
endringsprosessene i norsk helsevesen
1659
2010

kevarenavnet Radiumhospitalet. Jeg har lyst til å utfordre
ministeren på det, for det er faktisk mulig å være for ut­
vikling og prosessendringer i helsevesenet, men samtidig
være imot å endre merkevarenavnet Radiumhospitalet. Ra­
diumhospitalet har stor anerkjennelse i det internasjonale
miljøet. Den Norske Kreftforening kjennes fra Radium­
hospitalets merkevarenavn i internasjonale kretser, og det
er også kjent for norske innbyggere og pasienter.
Jeg skal prøve å foreta en sammenlikning som jeg
antar at den tidligere Bergen­politikeren og byrådslederen
Anne­Grete Strøm­Erichsen har stor forståelse for. Hvis
Norges Fotballforbund hadde fått det for seg å pålegge
Brann å endre navn til Hordaland fotballklubb, avdeling
Bergen, sektor Brann, så kan det hende at den tidligere
Bergen­politikeren hadde kjempet imot og hatt reaksjoner.
Jeg tror faktisk hele Bergen by hadde protestert mot dette.
Merkevarenavnet Radiumhospitalet er på mange måter
det samme for det internasjonale kreftmiljøet som Brann
er for fotballgale bergensere. Det er en egenverdi i det å
videreføre navnet.
Et annet eksempel hadde vært om den nye Holmen­
kollbakken hadde skiftet navn til Oslo skibakke, avdeling
Holmenkollen, eller om Coca­Cola hadde fått nye eiere
og døpt om drikken til mineralvann med cola­smak. Man
gjør ikke den type endringer med godt innarbeidede mer­
kevarenavn. Det hadde vært helt utenkelig for eiere av den
typen produkter.
Iblant kan man ta ting man allerede har, for gitt. Bak­
siden ved å ta noe for gitt er at det lett kan mistes hvis
man ikke kontinuerlig arbeider for å beholde det, noe alle
som driver med merkevarebygging, vet. Slik er det også
med kompetansemiljøet for kreftforskning i Norge. Vi må
dyrke og legge til rette for å utvikle det unike miljøet
og den unike kompetansen vi har ved Radiumhospitalet,
Kreftregisteret og Oslo Cancer Cluster. Dette kan best gjø­
res ved å omdanne dette til et nasjonalt kompetansesenter
med internasjonalt snitt.
Jeg vil derfor nok en gang be statsråden forklare hvor­
dan dette best kan la seg gjøre, og om de endringene vi
er vitne til, er hensiktsmessige i denne sammenhengen.
Jeg tenker da både på merkevarenavnet Radiumhospitalet,
Kreftregisterets plassering, midler til stamcellesenteret og
rammevilkår for Oslo Cancer Cluster.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [13:36:59]:
Det var virkelig ikke meningen ikke å svare på spørsmålet.
Jeg håpet jeg hadde gjort det. Men jeg skal forsøke å pre­
sisere dette noe, for det er noe jeg er veldig enig med re­
presentanten Per Arne Olsen i, og det er nettopp at merke­
varer skal man ta vare på. Derfor vil jeg bare lese det siste
avsnittet av det brevet som jeg sendte til Per Arne Olsen
i forbindelse med et skriftlig svar om nettopp det samme,
om Radiumhospitalet som merkevarenavn. Der står det:
«Helse Sør­Øst RHF har tidligere gjort det klart
for Helse­ og omsorgsdepartementet (...) at merkenav­
net Radiumhospitalet vil bli videreført basert på helse­
og omsorgskomiteens innstilling, og at de ville følge
med på at navnet Radiumhospitalet får den forutsatte
identitets­ og profilmessige eksponering.»
Det er noe jeg selvfølgelig også vil følge opp videre.
Samtidig er Radiumhospitalet nå en del av Oslo univer­
sitetssykehus. Det må vi akseptere, og det er bra. De har
samlet sine sykehus under Oslo universitetssykehus, men
det skal fortsatt gå klart frem hva som er Radiumhospita­
let, og Radiumhospitalet som merkenavn skal bevares. For
jeg er helt enig i at det for veldig mange er en identitet,
og at det helt sikkert er kjent langt ut over Norges grenser.
Det vil jeg gjerne presisere igjen, som det også er forsøkt
presisert i brevet som er sendt.
Det ble sagt her at vår regjering hadde hindret stam­
celleforskning, eller ikke satset på det. Det er ikke rik­
tig. Med all respekt har jo vi satt fart i den nettopp ved
at Regjeringen har åpnet for forskning på befruktede egg.
Jeg må også si at med den forskningsinnsatsen som gjøres
både sentralt og ved de regionale helseforetakene, er det en
betydelig forskningsinnsats som skjer innenfor medisinsk
forskning hvert år.
Selvfølgelig er det også slik at Oslo Cancer Cluster
med alle de institusjonene som er der, sammen med Ra­
diumhospitalet, med miljøene på Rikshospitalet, Ullevål
og Kreftregisteret utgjør et tyngdepunkt som er viktig, og
som skal ivaretas, og som er en kjerne i kreftforskningen
i Norge. Samtidig er det noe forskning rundt i landet. Det
skal vi være glad for -- også for at de kan bidra også i
det nettverket som jeg vet finnes innenfor denne delen av
forskningen.
Are Helseth (A) [13:40:13]: Dagens interpellasjon er
verdifull bl.a. fordi den gir oss mulighet til å diskutere
lange linjer i norsk kreftforskning og norsk kreftbehand­
ling.
Forekomsten av kreft øker med alder, og ettersom vi
blir eldre og eldre, får flere av oss en kreftsykdom i løpet
av livet. Kreftforskning har blitt prioritert av myndighe­
ter og frivillige organisasjoner. Den norske kreftforening
har vært en langsiktig bærebjelke i organisering og finan­
siering av norsk kreftforskning. Innen kreftområdet har
norske miljøer i særlig grad bidratt til økt kunnskap in­
ternasjonalt. Dette skyldes dels nasjonale fortrinn, men i
særlig grad framsynte enkeltmennesker og miljøer som har
valgt å satse uten å kunne være sikre på hvor og hvordan
initiativene kunne gi resultater for pasientene i framtiden.
Et eksempel på dette er opprettelsen av Kreftregisteret
tidlig på 1950­tallet. Visjonen var å få en komplett over­
sikt over alle krefttilfeller i Norge og benytte materialet
til å studere endringer i forekomst av krefttyper og over­
levelse etter behandling. Dette har blitt unikt i internasjo­
nal sammenheng, fordi datainnsamlingen er nær komplett,
og fordi befolkningen er identifiserbar gjennom person­
nummersystemet. Nesten ingen andre land eller geogra­
fiske områder har begge disse kvaliteter, og begge deler
er nødvendig for å skape pålitelige statistiske data.
Anvendelsene har vært mange. Data har vist at endre­
de solvaner har gitt mer hudkreft. Da hjelper folkeopplys­
ning. Data har vist at skadelig eksponering for visse stoffer
i arbeidet er årsak til kreft. Da kan tiltak settes inn. Data
har også avklart at mange årsakshypoteser kan avvises. Det
tar bort unødig engstelse.
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Per Arne Olsen om å sikre en god og fornuftig videreutvikling av
kompetansemiljøene knyttet til forskning, utvikling og behandling på kreftområdet, sett i lys av de kontinuerlige
endringsprosessene i norsk helsevesen
1660 2010

Den forskningsmessige verdien av et nasjonalt og po­
pulasjonsbasert kreftregister øker med tid. Dette er derfor
et norsk forskningsfortrinn. En forsker ga en gang uttrykk
for at Kreftregisteret er et komparativt fortrinn for norsk
kreftforskning på samme måte som fossekraften er det for
norsk energiforsyning.
La meg også få vise et eksempel på norsk pionérinn­
sats for barn med blodkreft. Barnelegen og professoren
Peter Johan Moe skriver i en memoarbok at på begynnel­
sen av 1970­tallet måtte små barn med blodkreft ha be­
handling med cellegift inn i ryggmargsvæsken gjennom
hele 36 stikk og behandlinger. Basert på dialog med kol­
leger og begrensede forsøk ble det besluttet å hundredoble
den vanlige dosen cellegift, noe som i seg selv ville være
dødelig, men det ble etterfulgt av motgift 36 timer senere.
Dette er et av de store gjennombruddene i moderne kreft­
behandling, og på sin 70­årsdag ble den norske barnelegen
hyllet av 50 tidligere kreftbarn som var blitt friske, og var
til stede på fødselsdagen. Disse beretningene viser at små
norske miljøer har hevdet seg internasjonalt i årene som
ligger bak oss.
Utfordringene i dag er kompliserte etter tiår med ak­
selererende vekst i kunnskap. Dette krever utstrakt samar­
beid. Det er viktig og gledelig at offentlig og privat sektor
har funnet sammen i strukturen Oslo Cancer Cluster.
Et internasjonalt tidsskrift rangerte i 2008 Oslos biotek­
nologimiljø blant de 20 beste i verden. Det er også gledelig
at ledende norske bioteknologiselskaper, som Lytix Bio­
pharma, PCI Biotech og DiaGenic i fjor nådde viktige mål
og avtaler. Da må forsknings­ og innovasjonspolitikken ha
vært riktig.
Mine hovedpoenger er disse:
De norske kreftforskningsmiljøene har vært og er ster­
ke særlig på grunn av innovative enkeltforskere, mot til
langsiktig satsing og, i økende grad, godt samarbeid. Oslo
Cancer Cluster blir på en måte samhandlingsperspektivet
i kreftforskningen.
Samtidig bør det i denne debatten være sagt: Gitt vår
størrelse må vi prioritere mellom miljøer og prosjekter.
Kompetanse og forskningsmidler bør ikke fordeles flatt
over hele feltet. Områder og miljøer må prioriteres. Dette
er krevende både for fagmiljøene og for oss politikere. Vi
skal likevel gjøre det.
Sonja Irene Sjøli (H) [13:45:31]: Kreft er en av våre
mest utbredte folkesykdommer. Om lag 26 000 pasien­
ter får kreft hvert år. Men kreft rammer mange flere, den
rammer pasientenes familier, venner og kollegaer. I dag,
4. februar, markerer vi verdens kreftdag, og derfor er det
et godt initiativ fra representanten Olsen å ta opp dette
temaet i Stortinget.
Norge har noen av verdens ledende miljøer på kreft­
forskning, og Høyre mener vi må videreutvikle disse. Det
norske Kreftregisteret har, som flere har vært inne på, en
unik samling data som er avgjørende for fremtidsrettet
helseforskning. Høyre er svært opptatt av at personvernet
ivaretas i helseforskningen. Vi er derfor glad for at Kreft­
registeret har fått mulighet til å rette opp feil i mammo­
grafiregisteret gjennom å samle inn samtykke fra kvinner
som har deltatt uten å gi eksplisitt samtykke til dette. Dette
er avgjørende for at denne unike kilden til kunnskap om
kreft skal få komme kvinner over hele verden til gode.
Høyre øremerket 6 mill. kr i vårt alternative budsjett til å
finansiere det krevende arbeidet med å innhente samtyk­
ke fra de aktuelle kvinnene. Jeg vil be statsråden redegjø­
re for status for dette arbeidet og forsikre Stortinget om at
Regjeringen bidrar til å få brakt dette i orden.
Fra Høyres side mener vi det er viktig at Kreftregiste­
ret fortsatt skal være tett knyttet til de kliniske miljøene
også gjennom fysisk nærhet. Dette er avgjørende for sam­
spillet mellom klinikken og forskningen, noe som kom­
mer pasientene til gode. Vi vil derfor advare mot at Kreft­
registeret underlegges Folkehelseinstituttet. Vi vil minne
om at helse­ og omsorgsminister Brustad i forrige perio­
de forsikret Stortinget om at en slik omorganisering ikke
er aktuell uten at saken forelegges Stortinget.
Høyre støtter også kravene om at benevnelsene Riks­
hospitalet og Radiumhospitalet videreføres, slik at disse
internasjonalt anerkjente merkevarenavnene kan gjenkjen­
nes.
Oslo Cancer Cluster er et Norwegian Centre of Exper­
tise. Programmet ble startet av Erna Solberg da hun var
kommunalminister. Tidsskriftet Genome Technology fra
New York kåret i juni 2008 Oslo Cancer Cluster til en av
de 20 ledende bioteknologiklyngene i verden innen utvik­
ling av ny kreftbehandling og kreftdiagnostikk. De var de
eneste fra Europa som kom på listen.
De 55 medlemsbedriftene i Oslo Cancer Cluster har
over 50 potensielle kreftmedisiner i klinisk utprøvingsfa­
se. Dersom vi utnytter det potensialet som finnes innenfor
bioteknologi, kan denne næringen redde liv og gi mange
mennesker bedre helse og livskvalitet. Men det krever at
vi må prioritere forskning på en helt annen måte enn det
vi har sett de siste fire årene. Regjeringens hvileskjær for
forskning er en strategi vi rett og slett ikke har råd til.
Derfor er det skuffende at Regjeringen har forlatt målene
om at forskningen skal utgjøre 3 pst. av BNP, hvorav den
statlige innsatsen skal utgjøre 1 pst. Høyre vil stå fast på
disse ambisiøse målsettingene, som er helt nødvendige for
at vi skal være rustet til å møte fremtidens utfordringer.
I Høyres alternative budsjett foreslo vi en økt satsing
på forskning og kunnskap med 1 milliard kr. I tillegg til
dette gikk vi inn for å øremerke midler til kvalitetstiltak i
helsetjenesten, herunder helseregister.
Kreftforeningen har i dag i media påpekt at det mang­
ler informasjon om ventetider for kreftpasienter. Direktør
Aarseth i Helsedirektoratet uttaler at årsaken til dette er at
sykehusene ikke skal få inntrykk av at det er akseptabelt
med ventetider på dette området. Det er imidlertid et fak­
tum at det er ventetider for slik behandling, noe pasiente­
ne erfarer. Da mener vi fra Høyres side at det er uaksep­
tabelt at det ikke opplyses om dette, slik at pasientene vet
hva de har å forholde seg til. Uten denne informasjonen
er det heller ikke mulig å velge behandling ved sykehus
med kortere ventetid.
Jeg vil be statsråden sørge for at sannheten om vente­
tidene blir kjent for pasientene, og jeg utfordrer henne her
nå i Stortinget til å svare på dette i dag.
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Per Arne Olsen om å sikre en god og fornuftig videreutvikling av
kompetansemiljøene knyttet til forskning, utvikling og behandling på kreftområdet, sett i lys av de kontinuerlige
endringsprosessene i norsk helsevesen
1661
2010

Kjersti Toppe (Sp) [13:50:24]: Interpellanten under­
strekar at Noreg ligg langt framme når det gjeld fors­
king, utvikling og behandling på kreftområdet. Interpel­
lanten spør korleis statsråden vil sikra ei god og fornuftig
vidareutvikling av dei kompetansemiljøa som eksisterer,
sett i lys av dei endringsprosessane som går føre seg i det
norske helsevesenet. Dette er eit viktig tema. Eg meiner
at statsråden gir svært gode svar på dette. Medisinsk og
helsefagleg forsking er og skal vera eit prioritert område,
og endringsprosessane skal bidra til å styrkja fagmiljøa.
Eit viktig mål med samanslåinga av regionane i sør og aust
og etablering av Oslo universitetssykehus var at regionen
skulle bli eit kraftsentrum innan medisinsk forsking.
Interpellanten er svært oppteken av at merkevarenam­
net Radiumhospitalet ikkje skal verta øydelagt. I VG i dag
kan vi lesa at interpellanten -- og andre -- fryktar at den
prosessen som no blir gjennomført i Helse Sør­Aust, vil
fjerna namnet Radiumhospitalet:
«Merkevarenavnet Radiumhospitalet skal leve vide­
re, alt annet er galskap»
Eg er heilt einig med interpellanten i at forsking, ut­
vikling og behandling når det gjeld kreftområdet, må vera
eit prioritert felt. Eg har òg stor forståing for at namn
betyr mykje, og at det skal gode grunnar til for å skifta
namn på t.d. eit sjukehus. Eg er likevel ikkje einig i inter­
pellantens omtale, at det som skjer, er galskap. Eg mei­
ner vi må akseptera dei samanslåingane som er gjorde av
helseregionane, og danninga av Oslo universitetssykehus.
At Oslo universitetssykehus brukar dette namnet m.a. på
brevarka og konvoluttane sine, og ikkje «Radiumhospita­
let», bør ikkje vera det som får størst politisk fokus her
på Stortinget. Det som er viktig, er at Radiumhospitalet er
eit merkevarenamn som skal vidareførast, og dette er òg
slått fast av Helse Sør­Aust, slik helseministeren har gjort
greie for i dag.
I debatten snakkar vi mykje om forsking, utvikling,
kompetanse, styrking av fagmiljøa og vidareutvikling av
nasjonale kreftsentrum. Eg registrerer at det er få som
nemner ordet «førebygging» i debatten. Men er det noko
vi har god dokumentasjon på, er det at eitt av tre krefttil­
felle kan førebyggjast, eller utsetjast i tid. Den store dis­
kusjonen framover burde gå på korleis vi kan leggje til
rette for betre førebygging av kreft i alle samfunnslag og
på alle samfunnsområde.
Per Arne Olsen (FrP) [13:53:21]: La meg begynne
med det siste innlegget. Jeg synes det er litt leit å høre
at man ikke forstår hva et internasjonalt merkevarenavn
egentlig betyr. Vi kan i dag registrere at vi får telefoner
fra folk som ringer til det de tror er Radiumhospitalet, får
beskjed om at de har kommet til Oslo universitetssykehus
og legger på, og som lurer på hvor de skal ringe. Det for­
teller litt om hvor viktig et navn er. Det er ikke bare en
bagatell, dessverre.
Når det gjelder innlegget fra representanten Helseth,
som er lege, og som tidligere har jobbet på området, synes
jeg det var veldig godt, og en god og nødvendig historie­
fortelling om hva som er skjedd på dette området så langt.
Det er vel og bra. Men det jeg forsøker med denne saken,
er å komme med noen utfordringer til hvordan skal vi be­
holde kompetansen, hvordan skal vi utvikle den, og hvor­
dan vi skal gå videre. Det er hele tiden viktig å løfte blik­
ket og styrke det vi har som allerede er godt. Hvis vi ikke
er villige til å jobbe med og ta vare på det vi har, kommer
det til å forvitre av seg selv, for verden går videre.
Til statsråden har jeg lyst til å si: Hun hevdet at jeg
hadde sagt at man ikke hadde satset på stamcellesentre.
Det var ikke det jeg sa. Jeg sa at dette hadde vært «un­
derprioritert», og sett f.eks. i forhold til vårt naboland
Sverige er vår satsing en brøkdel av deres satsing på det
samme området. At man har satset, har jeg gitt full hon­
nør til. Men vi fra Fremskrittspartiet mener at det burde ha
vært satset enda mer på dette. Derfor var ordet jeg brukte
«underprioritert», ikke at man ikke hadde satset.
Så skal jeg forsøke å ta svaret fra statsråden på alvor
når hun viser til både min tidligere henvendelse og dette
brevet. Men som det fremgår av VG i dag: Det man er redd
for, er ikke svaret man får fra Oslo universitetssykehus.
Man har sett hvordan dette er tenkt behandlet i praksis,
nemlig at det på brevark, på vegger og på alle profiler skal
stå Oslo universitetssykehus. Det skal stå at det holder til
på Montebello, eller hvor det nå måtte bli. Når vi kommer
ned i fjerde linje, står det i en liten parentes at det er Ra­
diumhospitalet vi snakker om. Da forstår man ikke hva et
merkevarenavn er. Det blir som om Coca­Cola hadde skif­
tet navn, og at det i en parentes nederst på flasken sto at
det var dette som tidligere var kjent som Coca­Cola. Slik
behandler man ikke internasjonalt anerkjente merkevarer.
Når statsråden nå forsikrer om at det skal gå klart fram at
merkevaren er Radiumhospitalet, at dette ikke bare skal
fremgå, men at det faktisk skal styrkes, velger jeg å ta
det på alvor. Og jeg velger å tro statsråden på at hun nå
kommer til å gripe inn og sørge for at merkevarenavnet
Radiumhospitalet får den plassering som det fortjener.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [13:56:34]:
Representanten Are Helseth sa at Kreftregisteret er et for­
trinn for Norge. Det er det helt klart at det er. Kreftregiste­
ret er veldig viktig, særlig med de kvalitetsregistrene som
er tilknyttet Kreftregisteret, og som har gitt mye kunnskap
om behandling av kreft, mye erfaringsdata som har vært
viktige for mange som har fått kreft, og som selvfølgelig er
viktig for satsingen videre. Men samtidig er det viktig å se
helseregistrene i sammenheng. Kreftregisteret er en insti­
tusjon under Helse Sør­Øst, Oslo universitetssykehus. Det
skal videreutvikles med de intensjonene man har hatt tid­
ligere. Hva man skal gjøre med registrene totalt sett, må vi
komme tilbake til når høringsrunden er ferdig og avklart.
Så må jeg si at Høyre nå må slutte å snakke om hvile­
skjær i forskningen. Nå må Høyre faktisk se hva vi gjør.
Jeg er helt enig i at stamcelleforskning er viktig. Men det
er faktisk takket være vår regjering at dette har fått en skik­
kelig akselerasjon. Så kan vi være enige om at vi skal prio­
ritere det høyt. Det er jeg helt enig med interpellanten i.
I den saken som dreier seg om screeningdata i mam­
mografiprogrammet, er det slik at Datatilsynet har sagt at
dersom man ikke får avdekket kreft, har man ikke lov til
å oppbevare data uten den enkeltes samtykke. Det er et
4. feb. -- Interpellasjon fra repr. Per Arne Olsen om å sikre en god og fornuftig videreutvikling av
kompetansemiljøene knyttet til forskning, utvikling og behandling på kreftområdet, sett i lys av de kontinuerlige
endringsprosessene i norsk helsevesen
1662 2010

arbeid som det nå jobbes videre med, slik at vi oppfyller
Datatilsynets vedtak. Men det er faktisk også slik at der­
som det avdekkes kreft, har man all rett til å samle dataene
i Kreftregisteret. Det blir gjort.
Så er det en ting som er tatt opp, og det er ventetider og
kreft. Det er ikke slik at noen vil underkommunisere vente­
tider i forbindelse med kreft sammenlignet med ventetider
for andre sykdommer. Tvert imot er det slik at Helsedi­
rektoratet er opptatt av at det ikke skal være ventetider når
det gjelder kreft. De databasene som oppdaterer ventetider
en gang i måneden, vil på en måte ikke gi noen mening,
for det skal i praksis ikke være ventetid knyttet til kreft.
Dette er noe jeg kommer til å følge opp, særlig basert på
de innspillene som er kommet, og det som er sagt her, for
den som får en kreftdiagnose, skal ha god informasjon, og
det skal heller ikke være ventetid som kan registreres etter
en måned. Dette er viktig, for disse pasientene er høyest
prioritert.
D a g Te r j e A n d e r s e n hadde her gjeninntatt pre­
sidentplassen.
Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget går da til votering.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det satt fram sju for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Mette Hanekamhaug på vegne av
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
-- forslagene nr. 2--4, fra Mette Hanekamhaug på vegne
av Fremskrittspartiet
-- forslag nr. 5, fra Dagrun Eriksen på vegne av Kristelig
Folkeparti
-- forslagene nr. 6 og 7, fra Trine Skei Grande på vegne
av Venstre
Forslagene nr. 1--5 er inntatt på sidene 6 og 7 i innstil­
lingen, mens forslagene nr. 6 og 7 er omdelt på represen­
tantenes plasser i salen.
Under debatten er forslagene nr. 6 og 7, fra Venstre,
omgjort til oversendelsesforslag.
Forslag nr. 6 lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen å sikre at klasseledel­
se vektlegges i rammeplanene for de nye lærerutdan­
ningene, blant annet med spesielt fokus på å forebygge
mobbing i skolen.»
Forslag nr. 7 lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen å sikre en bred forsk­
ningsinnsats knyttet til mobbeutfordringene i skolen,
slik at man på denne måten kan bidra med reelt kunn­
skapsbaserte arbeidsmåter og tiltak i forbindelse med
kampen mot mobbing.»
Presidenten foreslår at disse forslagene oversendes Re­
gjeringen uten realitetsvotering -- og anser det som vedtatt.
Det voteres over forslag nr. 5, fra Kristelig Folkeparti.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til inn­
føring av mobbeombud i hvert fylke.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Kristelig Folkeparti ble med 92 mot 9
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 14.08.15)
Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 2--4, fra
Fremskrittspartiet.
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen vedta nasjonale instruk­
ser til skoleeiere om hvordan mobbere bør tvangsflyt­
tes fra en skole dersom vedkommende varig mobber
andre. Dersom endring i opplæringsloven er påkrevd,
fremmes eget lovforslag om dette.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige
forslag for å sikre mobbeofre reell rett til erstatning
når skoleeier har sviktet sitt ansvar. Det vurderes om
ansvarsgrunnlaget bør være objektivt.»
Forslag nr. 4 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen opprette et eget skole­
ombud som også skal ivareta mobbede elevers rettig­
heter overfor skoleeier.»
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 79 mot 26
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 14.08.38)
Presidenten: Det voteres over forslag nr. 1, fra Frem­
skrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Forslaget
lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utforme krav til skole­
ne om at de enten skal ha et antimobbeprogram eller
en forpliktende handlingsplan mot mobbing.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti ble med 55 mot 50 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 14.09.00)
Komiteen hadde innstilt:
Dokument 8:9 S (2009--2010) -- representantforslag fra
stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Knut Arild Har­
eide, Geir Jørgen Bekkevold og Øyvind Håbrekke om for­
sterket innsats i kampen mot mobbing i skolen -- vedlegges
protokollen.
4. feb. -- Voteringer 1663
2010

Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Presidenten: Det foreligger ikke noe voteringstema i
sak nr. 2.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten har representanten Ro­
bert Eriksson på vegne av Fremskrittspartiet satt fram et
forslag. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stor­
tinget med et nytt lovforslag som bygger på blant annet
følgende hovedegenskaper:
-- At ordningen skal bygge på den opprinnelige
intensjonen ved at den ivaretar sliterne.
-- At ordningen utvides til også å omhandle dem som
ikke er bundet av en tariffavtale, altså at det stat­
lige bidraget til ordningen må utvides til å gjelde
alle pensjonister.»
Dette forslaget blir i samsvar med forretningsordenens
§ 30 fjerde ledd å føre opp på dagsordenen som egen sak
i et senere møte.
Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre slikt
vedtak til
l o v
om statstilskott til arbeidstakere som tar ut avtalefestet
pensjon i privat sektor (AFP­tilskottsloven)
Kapittel 1 Formål og definisjoner
§ 1 Formål
Loven her angir vilkårene for statstilskott til arbeids­
takere som tar ut avtalefestet pensjon i privat sektor etter
avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeids­
givere og arbeidstakere eller mellom bedrifter og lands­
omfattende organisasjoner av arbeidstakere.
Avtaler som nevnt må omfatte alle arbeidstakere i
den enkelte bedrift som avtalen gjelder for, med unntak
av arbeidstakere som etter lov eller tariffavtale har lave­
re aldersgrense enn 62 år. Det kan i vedtekter etter §
19 gis en nærmere definisjon av «bedrift» og bestemmes
at nærmere angitte grupper av arbeidstakere skal unn­
tas fra, eller inkluderes i, virkeområdet for avtalefestet
pensjon.
§ 2 Definisjoner
Med «arbeidstaker» menes enhver som arbeider i en
annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse.
Med «grunnbeløpet» menes grunnbeløpet i folketryg­
den, se folketrygdloven § 1­4.
Med «inntekt» menes pensjonsgivende inntekt etter
folketrygdloven § 3­15.
Kapittel 2 Avtalefestet pensjon -- ny ordning
§ 3 Hvem kapitlet gjelder for
Reglene i kapitlet her gjelder for statstilskott til arbeids­
takere født i 1944 eller senere og som tilstås avtalefestet
pensjon med virkningstidspunkt tidligst 1. januar 2011.
§ 4 Vilkår for rett til statstilskott
Arbeidstakere kan bare gis statstilskott til avtalefestet
pensjon dersom de
a) på uttakstidspunktet har en inntekt som omregnet til
årsinntekt overstiger gjeldende grunnbeløp, og hadde
en inntekt over gjennomsnittlig grunnbeløp i det fore­
gående året,
b) på uttakstidspunktet er reelle arbeidstakere i en bedrift
som er omfattet av en avtale som nevnt i § 1, og
c) ved fylte 62 år hadde vært arbeidstakere i minst 7 av de
siste 9 årene i én eller flere bedrifter som var omfattet
av en avtale som nevnt i § 1.
Ved anvendelsen av bestemmelsen i første ledd bok­
stav c skal tallet «7» erstattes med tallet «3» og tallet «9»
erstattes med tallet «5» for arbeidstakere født i årene 1944
til 1951. For arbeidstakere født i årene 1952 til 1954 økes
begge tallene med ett år for hvert år de er født etter 1951.
I vedtekter etter § 19 kan kravene i første og andre ledd
om å være arbeidstaker i en bedrift som er omfattet av en
avtale som nevnt i § 1, utfylles og presiseres, og det kan
tas inn tillegg til eller lempninger av disse kravene.
§ 5 Krav til utforming av avtalefestet pensjon
Statstilskott til avtalefestet pensjon kan ytes når føl­
gende vilkår er oppfylt:
a) Avtalefestet pensjon må tidligst kunne tas ut ved fylte
62 år.
b) Ved uttak før fylte 70 år må avtalefestet pensjon tas ut
sammen med alderspensjon fra folketrygden.
c) Pensjonen må gis som en ugradert, livsvarig ytelse uten
prøving mot arbeidsinntekt.
d) Pensjonen må beregnes i samsvar med bestemmelsene
i §§ 6 og 7.
§ 6 Grunnlaget for beregning av avtalefestet pensjon
Grunnlaget for avtalefestet pensjon skal være sum­
men av vedkommendes inntekt i de enkelte år med regist­
rert pensjonsgivende inntekt i folketrygden, inkludert opp­
tjening etter folketrygdloven §§ 20­6, 20­7 og 20­8 og
poengtall godskrevet etter folketrygdloven §§ 3­16 og
3­19. Registrerte poengtall omregnes til inntekt.
For arbeidstakere som er født i 1948 eller senere og
som i år før 1992 utførte omsorgsarbeid som nevnt i fol­
ketrygdloven § 3­16 første ledd bokstav a, skal det for
slike år ikke regnes med en lavere inntekt enn fire ganger
gjennomsnittlig grunnbeløp for vedkommende år.
Inntekten i det enkelte år før 2010 skal oppjusteres i
samsvar med forholdet mellom grunnbeløpet per 1. ja­
nuar 2010 og gjennomsnittlig grunnbeløp i opptjenings­
året. Ved oppjustering i 2010 og senere gjelder reglene i
fjerde ledd.
Inntekten i 2010 og senere år skal oppjusteres med
4. feb. -- Voteringer
1664 2010

lønnsveksten fra opptjeningsåret til og med det tidspunk­
tet da siste regulering av folketrygdens pensjoner fant sted.
Reguleringsfaktoren etter folketrygdloven § 20­18 første
ledd legges til grunn.
Ved fastsettelsen av grunnlaget etter første ledd regnes
ikke med en høyere inntekt for det enkelte år enn 7,1 gan­
ger gjennomsnittlig grunnbeløp i opptjeningsåret. Siste år
som tas med i grunnlaget, skal være det kalenderår han
eller hun fylte 61 år.
§ 7 Beregning av pensjonen
Årlig avtalefestet pensjon skal utgjøre 0,314 prosent av
grunnlaget etter § 6. Pensjonsbeløpet justeres ved hjelp av
et forholdstall for hvert årskull ut fra alderen for uttak av
avtalefestet pensjon. Forholdstallene fastsatt i medhold av
folketrygdloven § 19­7 legges til grunn. Ved uttak etter
fylte 70 år legges forholdstallet ved fylte 70 år til grunn.
For arbeidstakere født i årene 1944 til 1947 skal årlig
avtalefestet pensjon utgjøre henholdsvis 10, 20, 40 og 60
prosent av pensjonsbeløpet etter første ledd.
Ved uttak av avtalefestet pensjon før fylte 67 år skal
det for hver måned gis et fast kronetillegg til og med den
kalendermåneden arbeidstakeren fyller 67 år. Den livsva­
rige delen av avtalefestet pensjon skal reduseres ved pen­
sjonsuttaket, slik at den samlede nåverdien av pensjonen
ikke påvirkes av kronetillegget. Dersom pensjonsbeløpet
etter første og andre ledd ikke er tilstrekkelig til at denne
reduksjonen kan foretas, tilstås ikke kronetillegget.
Regulering av avtalefestet pensjon under utbetaling skjer
årlig med virkning fra 1. mai. Pensjonen, unntatt det faste
tillegget etter tredje ledd, reguleres i samsvar med lønns­
veksten og fratrekkes deretter 0,75 prosent. Regulerings­
faktoren etter folketrygdloven § 20­18 andre ledd legges til
grunn. Ved første reguleringstidspunkt etter pensjonsuttak i
månedene juni til april settes fratrekket forholdsmessig ned
ut fra når i denne perioden pensjonen ble tatt ut.
§ 8 Forholdet til andre ytelser
Pensjon etter kapitlet her ytes ikke til personer som etter
fylte 62 år har mottatt uførepensjon fra folketrygden. For
personer født i årene 1944 til 1948 ses det i denne sammen­
hengen bort fra mottak av uførepensjon før 1. januar 2011.
Tidsrom der uførepensjon ikke er kommet til utbeta­
ling, men vedkommende har hatt rett til å få tilbake uføre­
pensjon etter reglene i folketrygdloven § 12­12 tredje ledd,
regnes ikke som tidsrom med mottak av uførepensjon som
nevnt i første ledd.
Bestemmelsen i første ledd første punktum gjelder til­
svarende for personer som har mottatt statlig eller kom­
munal avtalefestet pensjon eller pensjon fra tilsvarende
avtale­ eller lovfestede ordninger som angitt i vedtektene
etter § 19.
Kapittel 3 Kompensasjonstillegg til pensjon etter
kapittel 2
§ 9 Kompensasjonstillegg
Det ytes et kompensasjonstillegg til avtalefestet pen­
sjon etter kapittel 2 til arbeidstakere født i årene 1944
til 1962. Kompensasjonstillegget må tas ut sammen med
pensjonen.
§ 10 Referansebeløp
Kompensasjonstillegget fastsettes med utgangspunkt i
et referansebeløp for 2010. Referansebeløpet skal settes
til 10 000 kroner for arbeidstakere født i 1948, men økes
med 400 kroner for hvert årskull født i årene 1949 til
1953. For arbeidstakere født i årene 1954 til 1962, redu­
seres referansebeløpet for hvert årskull med 10 prosent av
referansebeløpet for 1953­kullet.
Referansebeløpene for 2010 for arbeidstakere født i
årene 1944 til 1947, skal utgjøre henholdsvis 840, 1 760,
3 680 og 5 760 kroner.
Referansebeløpene reguleres 1. mai hvert år, første
gang 1. mai 2011, i samsvar med lønnsveksten fra fore­
gående år. Reguleringsfaktoren etter folketrygdloven
§ 20­18 første ledd legges til grunn.
§ 11 Fastsetting av kompensasjonstillegget
Kompensasjonstillegget til den enkelte arbeidstaker
skal tilsvare referansebeløpet etter § 10, dividert med sær­
skilte forholdstall. Ved uttak etter fylte 70 år legges for­
holdstallet ved fylte 70 år til grunn. Kompensasjonstilleg­
get kan ikke overstige halvparten av den livsvarige delen
av pensjonsbeløpet etter § 7 på uttakstidspunktet.
Ved uttak av avtalefestet pensjon i månedene juni til
april ytes kompensasjonstillegget på grunnlag av referan­
sebeløpet ved siste regulering. Ved første reguleringstids­
punkt etter uttaket økes kompensasjonstillegget med en
forholdsmessig andel av lønnsveksten fra forrige regule­
ringstidspunkt ut fra når i den nevnte perioden pensjo­
nen ble tatt ut. For øvrig er kompensasjonstillegget ikke
gjenstand for regulering.
Forholdstallene etter første ledd fastsettes det året et
årskull fyller 61 år og skal være felles for kvinner og menn.
Forholdstallene fastsettes for hvert årskull ut fra tidspunk­
tet for uttak av avtalefestet pensjon og forventet levealder
og under hensyn til prinsippene i folketrygdloven § 19­7,
men slik at forholdstallene normeres til 1 ved fylte 62 år
for hvert enkelt årskull.
Kapittel 4 Overgangsordning -- avtalefestet pensjon
etter gamle regler
§ 12 Hvem kapitlet gjelder for
Reglene i kapitlet her gjelder statstilskott til avtalefes­
tet pensjon fra 1. januar 2011 til arbeidstakere som er til­
stått eller tilstås slik pensjon med virkningstidspunkt før
nevnte dato, og som på uttakstidspunktet fylte vilkårene
for pensjon etter de reglene som da gjaldt.
§ 13 Tilskottsperiode
Statstilskott ytes fra det tidspunkt arbeidstakeren har
fylt 64 år og fram til arbeidstakeren fyller 67 år.
§ 14 Pensjonen
For å gi rett til tilskott må pensjonen bestå av grunnpen­
sjon, tilleggspensjon og særtillegg og skal tilsvare ugra­
4. feb. -- Voteringer 1665
2010

dert uførepensjon beregnet etter reglene i folketrygdloven
kapittel 3, men uten poengtillegg etter § 7­3 nr. 3 i tidlige­
re lov om folketrygd 17. juni 1966 nr. 12. Det skal heller
ikke tas hensyn til avdød ektefelles poengopptjening eller
trygdetid. Forsørgingstillegg ytes etter reglene for alders­
pensjon i folketrygdloven § 3­24, men slik at det bare ytes
tillegg for forsørging av ektefelle som er 60 år eller eldre.
Pensjon etter første ledd, med vedtektsfestede tillegg,
må på uttakstidspunktet ikke overstige 70 prosent av
tidligere inntekt.
Regulering av avtalefestet pensjon under utbetaling
skjer årlig med virkning fra 1. mai. Pensjonen, unntatt for­
sørgingstillegg og vedtektsfestede tillegg, reguleres i sam­
svar med lønnsveksten og fratrekkes deretter 0,75 prosent.
Reguleringsfaktoren etter folketrygdloven § 19­14 andre
ledd legges til grunn. Ved første reguleringstidspunkt etter
pensjonsuttak i månedene juni til april settes fratrekket for­
holdsmessig ned ut fra når i denne perioden pensjonen ble
tatt ut. Ved regulering av forsørgingstillegg legges regule­
ringsfaktoren etter folketrygdloven § 19­14 tredje ledd til
grunn.
Ved endring i sivilstand mv. som påvirker pensjonen,
skal pensjonen omregnes.
§ 15 Forholdet til arbeidsinntekt
Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt, skal pensjo­
nen, med vedtektsfestede tillegg, reduseres med samme
prosent som arbeidsinntekten utgjør av tidligere inntekt.
Dersom pensjonisten har fått utbetalt for lite eller for mye,
skal det foretas et etteroppgjør.
§ 16 Forholdet til ytelser fra folketrygden mv.
Avtalefestet pensjon etter kapitlet her må ikke kunne
ytes for tidsrom hvor det ytes arbeidsavklaringspenger,
foreløpig uførepensjon, uførepensjon, etterlattepensjon
eller alderspensjon fra folketrygden.
Ved opphold i institusjon som omfattes av folketrygd­
loven § 3­27 eller 3­29, settes avtalefestet pensjon ned
etter reglene for alderspensjon i folketrygdloven §§ 3­27
og 3­28.
Kapittel 5 Administrasjon og saksbehandling
§ 17 Avgjørelsesmyndighet mv.
Spørsmålet om en arbeidstaker fyller vilkårene i § 4 og
§ 8 tredje ledd, med eventuelle suppleringer i vedtektene
etter § 19, avgjøres av et administrativt organ etablert av
avtalepartene etter § 18. Organets avgjørelser kan påklages
til organets styre eller til slikt organ som styret bestemmer.
Vedtektene etter § 19 gir regler om klagefrist mv.
Arbeids­ og velferdsetaten avgjør andre spørsmål om
retten til pensjon og kompensasjonstillegg enn nevnt i
første ledd, inkludert beregning av ytelsene. Avgjørelsene
kan påklages til overordnet organ innen etaten etter reg­
lene i folketrygdloven § 21­12, og deretter ankes inn for
Trygderetten etter reglene i lov 16. desember 1966 nr. 9
om anke til Trygderetten.
Arbeids­ og velferdsetaten foretar utbetaling av pen­
sjon og kompensasjonstillegg og utarbeidelse av statistikk
mv. Etaten skal også utbetale eventuelle avtalte tillegg til
avtalefestet pensjon, forutsatt at et tillegg til pensjon etter
kapittel 2 gis med samme prosentsats til alle pensjonister
og at et tillegg til pensjon etter kapittel 4 gis med samme
beløp til alle pensjonister.
Avgjørelsene etter første og andre ledd kan ikke brin­
ges inn for domstolene før mulighetene til å klage og anke
er nyttet fullt ut.
Utgiftene ved Arbeids­ og velferdsetatens arbeid bæres
av staten. Det samme gjelder utgiftene ved Trygderettens
arbeid med ankesakene.
§ 18 Administrasjon -- avtalemessige spørsmål og
forvaltning av midler
Partene i de ulike avtalene om avtalefestet pensjon etter
kapittel 2 skal etablere et felles organ med et felles styre
til behandling av spørsmål om en arbeidstaker fyller vil­
kårene i § 4 og § 8 tredje ledd, med eventuelle supplerin­
ger i vedtektene etter § 19. Organet skal videre innkreve
premier fra arbeidsgiverne og forvalte innbetalte midler,
inkludert å bygge opp fond i samsvar med reglene i kapit­
tel 6. Det felles organet er et eget rettssubjekt og hefter
bare for egne forpliktelser.
Det felles organet skal ha statsautorisert revisor og ak­
tuar. Revisor og aktuar skal ha tilgang til alle opplysninger
som er nødvendige for utøvelsen av arbeidet.
For så vidt gjelder pensjon etter kapittel 4, skal oppga­
vene nevnt i første ledd behandles av de organer som ble
opprettet under lov 23. desember 1988 nr. 110 om stats­
tilskott til ordninger for avtalefestet pensjon, med mindre
partene i de ulike avtalene er enige om helt eller delvis å
legge disse oppgavene til organet etter første ledd.
Bestemmelsene i §§ 17 og 18 er ikke til hinder for at
det felles organet i samsvar med bestemmelser i vedtektene
overlater oppgaver til andre.
§ 19 Vedtekter
Partene i de ulike avtalene om avtalefestet pensjon
etter kapittel 2 skal etablere vedtekter som er felles for
alle avtaler om avtalefestet pensjon. Endringer i vedtekte­
ne besluttes av styret for det administrative organet nevnt
i § 18 første ledd. Vedtektene og endringer i vedtektene
må godkjennes av departementet. Dersom vedtektene eller
endringer i vedtektene er i samsvar med loven her, kan
godkjenning ikke nektes.
For så vidt gjelder pensjon etter kapittel 4, videreføres
de vedtektene som er etablert i henhold til lov 23. desem­
ber 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefes­
tet pensjon, men tilpasses bestemmelsene i loven her, og
kan eventuelt innarbeides i vedtektene nevnt i første ledd.
Bestemmelsene i første ledd om godkjenning av vedtekter
og vedtektsendringer gjelder tilsvarende.
Kapittel 6 Finansiering
§ 20 Premie fra arbeidsgivere
Arbeidsgivere som er omfattet av en avtale som nevnt
i § 1, skal innbetale premie til dekning av den del av ut­
giftene til avtalefestet pensjon etter kapitlene 2 og 4 som
ikke dekkes av statens tilskott etter § 23.
4. feb. -- Voteringer
1666 2010

Innbetaling av premie som gjelder utgifter til pen­
sjon etter kapittel 4, skal skje separat for den enkelte av­
tale og atskilt fra innbetaling relatert til pensjonsutgif­
ter etter kapittel 2. Dersom partene i de ulike avtalene
om avtalefestet pensjon er enige om dette, kan finan­
sieringen av pensjonsutgiftene etter kapittel 4, uten hen­
syn til bestemmelsene i § 22, integreres i fastsettingen
og innkrevingen av premie etter § 21 for pensjon etter
kapittel 2. Det kan herunder bestemmes at det ved ut­
skriving av premie til dekning av utgifter etter kapit­
tel 2 skal tas hensyn til om bedriften også betaler egen­
andel knyttet til pensjon etter kapittel 4. Vedtektene kan
gi nærmere regler om premieberegning og samordning av
premie.
§ 21 Premie til dekning av pensjonsutgifter etter
kapittel 2
Avtaler om pensjon etter kapittel 2 skal ha en felles fi­
nansiering. Arbeidsgiverne skal betale en premie for an­
satte i bedriften etter en premiesats som er felles for slike
avtaler og som fastsettes av styret for det administrative
organet nevnt i § 18 som en prosentdel av lønnsutbetalin­
gene. Det skal bare betales premie av den del av en ar­
beidstakers årslønn som ligger mellom 1 og 7,1 ganger
gjennomsnittlig grunnbeløp i vedkommende år. Det skal
ikke betales premie av lønnsutbetalinger til arbeidstakere
etter det kalenderår de fylte 61 år. Det kan i vedtekter be­
stemmes at annen godtgjørelse skal likestilles med lønn
ved premieberegningen.
Premien må fastsettes slik at den er tilstrekkelig til å
dekke løpende utgifter og dessuten gi grunnlag for opplegg
av et pensjonsfond. Pensjonsfondet skal, sammen med ar­
beidsgivernes erkjente plikt til fortsatt premiebetaling etter
avtalenes eventuelle opphør, gi tilstrekkelig sikkerhet for
dekning av arbeidsgivernes forventede framtidige forplik­
telser. Som forventede framtidige forpliktelser regnes pen­
sjonsutbetalinger etter reglene i loven her til arbeidstake­
re som er tilstått eller som fyller vilkårene for avtalefestet
pensjon.
Styret for avtalefestet pensjon avgjør plasseringen av
fondets midler.
§ 22 Premie til dekning av pensjonsutgifter etter
kapittel 4
Til dekning av pensjonsutgifter etter kapittel 4 skal
det betales en premie pålagt alle arbeidsgivere som om­
fattes av den enkelte avtale, og i tillegg en særskilt pre­
mie pålagt den som var arbeidstakerens arbeidsgiver da
pensjonen ble tatt ut. Denne premien skal utgjøre minst
25 prosent av pensjonen til arbeidstakeren. Det kan gjø­
res unntak dersom arbeidstakeren bare har vært ansatt i
kortere tid.
Fond som er etablert i henhold til § 4 første ledd i lov
23. desember 1988 nr. 110, skal anses å knytte seg uteluk­
kende til pensjon etter reglene i kapittel 4 for arbeidstakere
som omfattes av vedkommende avtale. Videre fondsopp­
legg skal skje med sikte på at fondet, sett i sammenheng
med arbeidsgivernes erkjente plikt til fortsatt premiebe­
taling etter avtalenes eventuelle opphør, kan dekke de
utbetalinger som er aktuelle fram til 31. desember 2015.
Dekning av pensjon etter reglene i kapittel 4 kan al­
ternativt skje ved en premie pålagt den som var arbeids­
takerens arbeidsgiver da pensjonen ble tatt ut, og fonds­
opplegg kan erstattes med avgivelse av tilfredsstillende
garantierklæringer.
§ 23 Statstilskott
Statens tilskott til pensjon etter reglene i kapittel 2
skal utgjøre 1 / 3 av pensjonen, mens tilskottet til pen­
sjon etter kapittel 4, jf. § 13 skal utgjøre 40 prosent av
pensjonen.
Kompensasjonstillegg etter kapittel 3 dekkes fullt ut av
staten og utbetales til mottakerne av avtalefestet pensjon
sammen med statstilskottet etter første ledd.
§ 24 Tilsyn
Departementet gir forskrifter om tilsyn med fellesorga­
net nevnt i § 18 og utførelsen av oppgavene etter loven her,
herunder forvaltningen av midler innbetalt etter §§ 20 til
22 og fondsopplegg mv. etter bestemmelsene i de nevnte
paragrafene.
Kapittel 7 Forskjellige bestemmelser
§ 25 Virkningstidspunkt for avtalefestet pensjon
Avtalefestet pensjon og kompensasjonstillegg ytes tid­
ligst fra og med måneden etter den måneden da kravet om
ytelsene ble satt fram.
§ 26 Utbetaling av avtalefestet pensjon i utlandet
Pensjon etter kapittel 2 og kompensasjonstillegg etter
kapittel 3 utbetales i utlandet uten begrensninger.
Pensjon etter kapittel 4 utbetales i utlandet etter reglene
i folketrygdloven § 19­3.
§ 27 Tilbakekreving av feilutbetalinger mv.
Ved tilbakekreving av feilutbetalt avtalefestet pensjon
eller kompensasjonstillegg etter loven her gjelder reglene
i folketrygdloven § 22­15 tilsvarende. Ved anvendelsen av
nevnte paragraf skal en arbeidsgiver som gir opplysnin­
ger av betydning for retten til avtalefestet pensjon, anses
å opptre på vegne av arbeidstakeren.
Ved etteroppgjør som nevnt i § 15 og ved tilbakekreving
etter første ledd kan for mye utbetalt dekkes gjennom trekk
i løpende avtalefestet pensjon og i løpende alderspensjon
fra folketrygden.
§ 28 Tvangsgrunnlag for utlegg
Vedtak om innbetaling av premie etter §§ 20 til 22 er
tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 29 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for organ som
nevnt i § 18, har taushetsplikt etter arbeids­ og velferds­
forvaltningsloven § 7 første ledd.
Taushetsplikten etter første ledd og Arbeids­ og vel­
4. feb. -- Voteringer 1667
2010

ferdsetatens taushetsplikt etter arbeids­ og velferdsforvalt­
ningsloven § 7 er ikke til hinder for utveksling av opplys­
ninger mellom Arbeids­ og velferdsetaten og organ som
nevnt i § 18 i den utstrekning dette er nødvendig for
å fremme oppgaver etter loven her. Slikt organ kan her­
under gis tilgang til opplysninger fra Arbeidsgiver­ og
arbeidstakerregisteret.
I forbindelse med etteroppgjør som nevnt i § 15,
kan Arbeids­ og velferdsetaten gi inntektsopplysninger til
andre pensjonsordninger uten hinder av taushetsplikt.
§ 30 Forskrifter
Departementet gir forskrifter til utfylling av loven,
inkludert forskrifter om
a) fastsetting av grunnlaget for avtalefestet pensjon etter
§ 6, herunder regler om fra hvilket tidspunkt inntekt
i det året arbeidstakeren fyller 61 år skal tas med i
grunnlaget og om medregning av inntekt for år før
1992 med omsorg for små barn
b) fastsetting av kronetillegg og justeringsbeløp etter § 7
ved uttak av avtalefestet pensjon før fylte 67 år
c) fastsetting av forholdstall etter § 11
d) omregning av pensjon ved endring i sivilstand mv. etter
§ 14
e) fastsetting av tidligere inntekt etter §§ 14 og 15, forhol­
det til arbeidsinntekt etter § 15 og forholdet til ytelser
fra folketrygden etter § 16.
Kapittel 8 Ikrafttredelse og endringer i andre lover
§ 31 Ikrafttredelse og overgangsregler
Loven trer i kraft straks.
Forholdstall som angitt i § 7 første ledd og § 11 første
ledd for årskullene 1944 til 1949 fastsettes i 2010 under
hensyn til bestemmelsene i folketrygdloven § 19­7 slik den
vil lyde fra 1. januar 2011.
Lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ord­
ninger for avtalefestet pensjon oppheves 1. januar 2011.
Endringene i lov 5. juni 2009 nr. 32 om endringer i
folketrygdloven trer i kraft straks.
Endringene i skatteloven §§ 5­15 og 17­1 trer i kraft
straks med virkning fra og med inntektsåret 2010.
Endringene i folketrygdloven § 3­19 og skatteloven
§ 2­30 trer i kraft 1. januar 2011.
§ 32 Endringer i andre lover
1. I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning
(ligningsloven) skal § 3­13 nytt nr. 8 lyde:
8. Taushetsplikten etter nr. 1 er ikke til hinder for at fel­
lesorganet etter AFP­tilskottsloven § 18 gis elektro­
nisk tilgang til opplysninger om brutto arbeidsinntekt
for arbeidstakere som er omfattet av en avtale om av­
talefestet pensjon. Taushetsplikten gjelder tilsvarende
for den som får opplysningene.
2. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folke­
trygdloven) skal § 3­19 sjette ledd lyde:
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder også for den
som mottar avtalefestet pensjon og som omfattes av AFP­
tilskottsloven § 12.
3. I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 2­30 første ledd bokstavene n og o skal lyde:
n) A/S Vinmonopolet
o) organ som nevnt i AFP­tilskottsloven § 18.
I § 5­15 første ledd bokstav a nr. 1 tredje punktum og
§ 17­1 første ledd bokstav e første punktum skal tallet
«1947» endres til «1948».
4. I lov 5. juni 2009 nr. 32 om endringer i folketrygdloven
gjøres følgende endringer:
Avsnittet etter § 19­15 med følgende ordlyd: «Någjel­
dende §§ 19­7 til 19­11 blir nye §§ 19­16 til 19­20.» endres
til:
«Någjeldende §§ 19­7 og 19­8 blir nye §§ 19­16 og
19­17.
Någjeldende § 19­9 blir ny § 19­18 og skal lyde:
§ 19­18. Forholdet til avtalefestet pensjon tilstått før
1. januar 2011
For personer født i 1942 og tidligere år som fram
til fylte 67 år hadde avtalefestet pensjon med statstil­
skott, skal beregningsgrunnlaget for tilleggspensjon mel­
lom fylte 67 og 70 år være det samme som i perioden
med avtalefestet pensjon. Tilleggspensjonen kan også be­
regnes på grunnlag av en avdød ektefelles opptjening, se
§ 3­23.
Fra måneden etter at pensjonisten fyller 70 år, ytes det
alderspensjon også på grunnlag av pensjonspoeng som
vedkommende har opptjent eller fått godskrevet i perioden
med avtalefestet pensjon.
Departementet gir forskrifter om beregningsgrunnlaget
for tilleggspensjon for personer født i 1943 og senere år
som ble tilstått avtalefestet pensjon med statstilskott med
virkningstidspunkt før 1. januar 2011.
Någjeldende §§ 19­10 og 19­11 blir nye §§ 19­19 og
19­20.»
Presidenten: Fremskrittspartiet har her varslet at de vil
stemme imot.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble bifalt med 80 mot 25 stem­
mer.
(Voteringsutskrift kl. 14.10.30)
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og
loven i sin helhet.
Fremskrittspartiet har her varslet at de vil stemme imot.
4. feb. -- Voteringer
1668 2010

Vo t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble bifalt med
76 mot 25 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 14.10.58)
Presidenten: Lovvedtaket vil bli ført opp til andre
gangs behandling i et senere møte i Stortinget.
Det foreligger ikke noe voteringstema i sak nr. 4.
S a k n r . 5 [14:11:17]
Referat
1. (193) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thom­
sen om å gi familien full frihet til å dele foreldre­
permisjonen mellom mor og far (Dokument 8:49 S
(2009--2010))
Enst.: Sendes familie­ og kulturkomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 14.12.
4. feb. -- Referat 1669
2010