Møte fredag den 12. juni 2009 kl. 9
President: T h o r b j ø r n J a g l a n d
D a g s o r d e n (nr. 100):
1. Innstilling fra utenrikskomiteen om interesser, ansvar
og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
(Innst. S. nr. 306 (2008--2009), jf. St.meld. nr. 15
(2008--2009))
2. Innstilling fra utenrikskomiteen om norsk humanitær
politikk
(Innst. S. nr. 307 (2008--2009), jf. St.meld. nr. 40
(2008--2009))
3. Innstilling frå utanrikskomiteen om samtykke til rati­
fikasjon av vedtektene av 26. januar 2009 om oppret­
telse av Det internasjonale byrået for fornybar energi
(IRENA)
(Innst. S. nr. 308 (2008--2009), jf. St.prp. nr. 80 (2008--
2009))
4. Innstilling fra kommunal­ og forvaltningskomiteen
om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og
regionalpolitikken
(Innst. S. nr. 304 (2008--2009), jf. St.meld. nr. 25
(2008--2009))
5. Innstilling fra kommunal­ og forvaltningskomiteen om
samepolitikken
(Innst. S. nr. 191 (2008--2009), jf. St.meld. nr. 28
(2007--2008))
6. Referat
Presidenten: Representanten Finn Martin Vallersnes,
som har vært permittert, har igjen tatt sete.
Før sakene på dagens kart tas opp til behandling,
vil presidenten foreslå at formiddagsmøtet om nødven­
dig fortsetter utover den reglementsmessige tid, kl. 16, til
dagens kart er ferdigbehandlet.
-- Ingen innvendinger er kommet mot presidentens
forslag, og det anses vedtatt.
S a k n r . 1 [09:02:10]
Innstilling fra utenrikskomiteen om interesser, ansvar
og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk (Innst.
S. nr. 306 (2008--2009), jf. St.meld. nr. 15 (2008--2009))
Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil pre­
sidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og
25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 mi­
nutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 mi­
nutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Finn Martin Vallersnes (H) [09:03:14] (ordfører for
saken): Jeg vil først takke komiteen for tålmodighet og
fleksibilitet overfor saksordføreren, ettersom jeg har vært
sykmeldt de siste åtte ukene, og har forsøkt meg på «long
distance»­styring av prosessen. En god teaminnsats fra
vararepresentant og rådgivere har også gjort dette mulig.
Likevel, eller for alt jeg vet, kanskje nettopp av den grunn,
har komiteen hatt en meget ryddig og saklig behandling av
saken, og der er stor grad av enighet etter en konstruktiv
innsats fra alle partier.
I forkant av denne stortingsmeldingen forelå en bety­
delig prosess: Refleksprosjektet med artikkelserier, bokut­
givelser, debatter og folkemøter aktiviserte og involverte
både fagmiljøer og offentligheten i større grad enn tidli­
gere. Det er positivt. Vi registrerer likevel at enkelte fant
prosessen mer spennende enn selve meldingen.
Regjeringen kan med fordel finne egnete måter å vide­
reføre den åpenheten om utenrikspolitisk tenkning og ar­
beid som Refleksprosjektet har vist. Det må samtidig gjø­
res på en slik måte at så omfattende departementsstyrte og
utenomparlamentariske prosesser i forkant av en stortings­
behandling ikke ender med meningsproduksjon fremfor
reell debatt.
Et helhetlig bilde av utenrikspolitikken får en bare om
en ser St.meld. nr. 15 for 2008--2009 i sammenheng med
en rekke andre meldinger, som f.eks. St.meld. nr 13 for
2008--2009, om utviklingspolitikken, og St.meld. nr. 10
for 2008--2009, om bedriftenes samfunnsansvar, ofl.
Denne meldingen inneholder mye god substans, ikke
minst for dem som er opptatt av globalisering, internasjo­
nal handel, samarbeid tuftet på internasjonale kjøreregler,
migrasjon og EU. I Stortingets innstilling videreføres det
viktige fokuset på sammenhengen mellom utenrikspoli­
tikk, klima­, miljø­ og energipolitikk. Meldingen preges av
fremtidsoptimisme og er løsningsorientert. Det er ganske
bemerkelsesverdig ettersom meldingen fremlegges i en tid
karakterisert av internasjonal krise og resesjon. Det kre­
ves derfor atskillig realisme og nøkternhet når meldingens
trender skal ekstrapoleres inn i fremtiden.
En tilnærmet samlet konklusjon fra høringsinstanser og
kommentatorer er at meldingen er sterkest i sine beskri­
velser av utviklingstrekk og problemstillinger om hvor­
dan globalisering og geopolitisk endring utfordrer Norges
interesser i en endret verden, samt hvilke prinsipper som
skal legges til grunn for prioriteringene, mer enn i appli­
seringen av de samme prinsippene på interessene og på
det politiske innholdet.
Det legges også opp til et mer realistisk selvbilde enn
kanskje deler av norsk offentlighet og debatt -- særlig ven­
stresiden -- tidligere har fremført. Retorikken rundt kon­
septer som «fredsnasjonen» og «den humanitære stormak­
ten» er tonet betydelig ned. Dette er ytterligere forsterket
gjennom Stortingets behandling med stor grad av enighet
i komiteen.
Noen ord om overordnete interesser og prioriteringer:
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3601
2009

Komiteen har i innstillingen gitt sin tilslutning til at den
sentrale målsettingen i norsk utenrikspolitikk skal være
å ivareta norske interesser, ved at den systematisk søker
å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og de
politiske verdiene som ligger til grunn for samfunnet.
Regjeringen har lagt frem to enkle prioriteringsprinsip­
per for ressursbruk og innsats i utenrikspolitikken: viktig­
het og relevans for det norske samfunnet og Norges mu­
lighet og evne til å gjøre en forskjell. Dette sier komiteen
seg enig i. Som en nok kunne forvente, er det imidler­
tid nettopp i anvendelsen av disse to prinsippene meldin­
gen møter de største vanskelighetene, og som derfor blir
det svakeste leddet. Ikke desto mindre må det være riktig
å legge vekt på å forstå og utnytte de av Norges nasjona­
le egenskaper hvor vi er store og kan gjøre en forskjell i
internasjonal politikk og økonomi.
Jeg vil også kommentere en del punkter som har vært
viktige for Høyre i behandlingen av meldingen.
Høyre er fornøyd med at Regjeringen fokuserer på
Norge som en av verdens mest markerte globaliserings­
vinnere. Norsk velferd er stadig mer avhengig av omver­
denen, fri internasjonal handel og rammefaktorer som i
realiteten bestemmes langt utenfor Norges grenser. Norge
har høstet store gevinster ved å delta i den internasjonale
økonomiske samhandlingen. Internasjonal integrasjon i et
slikt perspektiv er først og fremst en mulighet til å få mer
igjen for egen innsats, ikke en trussel mot norske arbeids­
plasser eller levestandard. Dette synet har det vært viktig
å videreføre og forsterke i Stortingets behandling.
Regjeringens eksplisitte uttalelse om at spørsmålet om
Norges tilknytningsform til EU ikke er tema for meldin­
gen, betyr at meldingen blir ufullstendig i sin ambisjon om
å skissere og prioritere mellom Norges interesser i en end­
ret verden. Høyre anser det som umulig å gjennomføre en
slik øvelse uten faktisk å konkludere i EU­spørsmålet. Vi
vil komme tilbake til det temaet senere i dagens debatt.
Forholdet til Russland er et helt sentralt rammevilkår
for norsk utenrikspolitikk og samfunnsutvikling. Asym­
metrien kan synes overveldende, men må avhjelpes gjen­
nom å legge til rette for å integrere Russland i de multi­
laterale rammene og gjennom vår egen klare forankring i
Vesten. Høyre har gått lenger enn resten av komiteen i å
påpeke utfordringene i forholdet og hvordan utviklingen i
deler av russisk samfunnsstruktur viser at forholdet ikke
nødvendigvis kun utvikler seg positivt. Jo tettere nabo­
skapspolitikk, jo større behov for forankring i NATO og
EU. Jeg minner om det gamle uttrykket om at Russland
kan sammenlignes med en stor seilskute: Mannskapet og
seilføringen kan variere over generasjonene, men skutas
retning og målene er stadig de samme. Det understreker
vårt behov for en langsiktig strategi, som må gjenfinnes i
utenrikspolitikken i form av realisme og fasthet.
Meldingen og innstillingen er klare og positive angå­
ende NATO. Høyre er kanskje litt overrasket, men gle­
der seg over at komiteen står samlet om så klare for­
muleringer om alliansen og det transatlantiske forholdet.
Vi mener likevel analysen av utviklingen i alliansen ville
vært enda sterkere om en også hadde gått dypere inn i
noen av utfordringene. Det kommer bl.a. frem i opposi­
sjonens samlede merknad om byrdefordelingen i Afghani­
stan.
Utviklingen tyder på at vi vil stå overfor store utfordrin­
ger i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter,
særlig i FN­systemet, og økende synliggjøring av konflikt­
linjene i verdispørsmål. Det er viktig å motarbeide radika­
liserte globale verdi­ og identitetskonflikter, samtidig som
man er en sterk og klar stemme for det liberale rettsdemo­
kratiet og grunnleggende sivile og politiske menneskeret­
tigheter. Dialoglinjen åpner i seg selv for nye dilemmaer,
og opposisjonen har signalisert en usikkerhet rundt verdien
av menneskerettighetsdialog dersom vanskelige spørsmål
og kontroverser ikke tas opp i de fora hvor man har mu­
lighet for det. Jeg gjentar gjerne et uttrykk jeg har brukt
ved flere tidligere anledninger: Det gjelder å stå for det en
mener er rett, men så må en også stå opp så det synes.
Denne høsten velger jeg å forlate Stortinget. Det har
vært et privilegium å få arbeide disse åtte årene i uten­
rikskomiteen med lærerike og interessante oppgaver, både
i fellesskapet og individuelt. Flere saker som er vesentli­
ge, og som jeg gjerne vektlegger, har jeg allerede omtalt
i innlegget. La meg avslutningsvis nevne et par til, som
stadig opptar meg sterkt.
Det ene er vår begrensede evne til å se langsiktige kon­
sekvenser av politikken vi gjennomfører. Et grovt eksem­
pel diskuterte vi våren 2008 i en interpellasjon om matva­
repriser, biofuel og «landgrabbing» i Sørøst­Asia -- gode
intensjoner, men dystre resultater lokalt. Løsningen på
denne type utfordringer må være mer kunnskap og åpenhet
for ulik input og bredere meningsdannelse som grunnlag
for politikkutformingen. I et slikt lys har utenriksministe­
ren vist én måte å gjøre det på gjennom Refleksprosjektet.
Det må etter mitt syn videreutvikles som metode.
Det andre er vår holdning til dem som er annerledes og
ulik oss, det være seg kulturelt, religiøst, etnisk eller poli­
tisk. Skal vi dempe konfliktutløsende drivere, er det som
nevnt nødvendig å stå synlig på de verdiene vi forsvarer,
men samtidig vise toleranse og arrogansefri interesse for at
det finnes andre løsninger enn våre. Ett av mine beste min­
ner fra denne salen er en interpellasjon med utenriksminis­
teren om hvordan vi i Vesten har hatt en fremferd i Østen
og Midtøsten, som kan forklare de antivestlige holdninge­
ne og etter hvert handlingene vi nå møtes med. I en slik
sammenheng er det spennende å følge president Obamas
politikk og ønsket om å bygge ned motsetningene mel­
lom den vestlige og den muslimske verden. Ganske mange
-- ikke så få -- av de problemene vi sliter med internasjonalt,
er sprunget ut av en økende og pådrevet bevisstgjøring av
slike motsetninger. Også på dette området må de vestlige
landene stå sammen. Skal en lykkes, vil det bli krevende
for den andre parten, og det blir minst like krevende for oss
selv. President Obama har vist evne til å ta oppgjør med
tidligere feilgrep, som f.eks. kuppet i Iran i 1953. Vi kan
bare håpe at en slik romslighet kombinert med en fast vilje
til å forsvare våre egne verdier vil gjøre inntrykk på men­
nesker i de landene som definerer oss som motstandere. På
dette laget håper jeg å se Norge som en aktiv medspiller.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplassen.
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3602 2009

Vidar Bjørnstad (A) [09:14:23]: Hvis det ikke skjer
noe særskilt i de siste dagene, deltar jeg i dag i min siste
stortingsdebatt etter snart 16 år på Stortinget. Det er ikke
vemodig, men litt spesielt. Det er en god avslutning å være
hovedtalsperson for Arbeiderpartiet i behandlingen av ho­
vedlinjene i norsk utenrikspolitikk. En stortingsmelding
om dette temaet har vi ikke hatt på 20 år. Det er en viktig
begivenhet.
La meg innledningsvis takke saksordføreren, eller kan­
skje riktigere stedfortredende saksordfører, for et godt ar­
beid med å lose komiteen fram til foreliggende innstilling.
Jeg vil også starte med en vurdering av helheten i uten­
rikskomiteens innstilling. Forskjeller er det der, men det
har sannsynligvis aldri før vært så bred politisk samstemt­
het om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Det er en
styrke for Norge, og det er en styrke for Regjeringen, som
skal iverksette politikken.
Innledningsvis vil jeg i tillegg framheve Regjeringens
forarbeid til St.meld. nr. 15, en omfattende og engasjeren­
de prosess som har gitt et bredt tilfang av innspill, menin­
ger og analyser og stimulert en åpen og inkluderende de­
batt om utenrikspolitiske temaer. Det skal Regjeringen ha
ros for. Når grunnlaget er godt, står konstruksjonen best.
Som nevnt er det 20 år siden Stortinget hadde en tilsva­
rende gjennomgang av norsk utenrikspolitikk. Den gangen
var situasjonen preget av mer tradisjonelle og oversiktli­
ge maktstrukturer i skyggen av den kalde krigen -- på et
vis enklere og mer forutsigbart, men ikke ønskelig. Den
gang var norsk utenrikspolitikk formet mer ut fra sik­
kerhetspolitiske, for ikke å si militære sikkerhetspolitis­
ke, vurderinger som et av NATO­landene med grense mot
Sovjetunionen.
Bakgrunnen i dag er ikke uten en sikkerhetspoli­
tisk dimensjon, men det er langt flere og mer komplek­
se utfordringer vi står overfor. Klimautfordringene og in­
ternasjonaliseringen av handel og økonomi kan stå som
eksempler. Globalisering og geopolitiske endringer utgjør
bakteppet for utformingen av og prioriteringen i utenriks­
politikken. Det er samtidig vanskeligere å skille mellom
innenrikspolitikk og hensyn utenfor landets grenser.
Interesser har selvsagt ligget til grunn for utenrikspoli­
tikken fram til i dag, men Regjeringen har i stortingsmel­
dingen invitert Stortinget til en fornyet drøfting av inte­
ressebegrepet som grunnlag for strategiske prioriteringer.
Stortinget slutter seg til to grunnleggende hensyn: å fast­
legge hvor viktige de interessene er som berøres av en
gitt utvikling eller en gitt sak, og å avgjøre hvor relevant
Norge er som aktør, og i hvilken grad Norge kan gjøre
en forskjell. Dette betyr tyngde til områder som er vikti­
ge for Norge, og der vi samtidig spiller en rolle interna­
sjonalt, som energi, maritime næringer, nordområdene og
Russland, engasjementspolitikk og bidrag til global orga­
nisering. Utenrikspolitikken kan heller ikke avgrenses til
snevre nasjonale egeninteresser, men prinsippet om utvi­
dede egeninteresser må gjelde. Til det siste kommer bl.a.
global forebygging av konflikter og fattigdom og trus­
ler fra klimaendringene. Bevisstheten om de internasjona­
le rammevilkårene og våre interesser er avgjørende for å
navigere i norsk utenrikspolitikk.
La meg kommentere noen politikkområder i innstillin­
gen, som vil utfylles av andre talere fra vår side.
Finanskrisen har skapt en ny dagsorden. Nå snakkes
det fra venstre til høyre i politikken om behovet for sty­
ring, regulering og kontroll av finansmarkedene og kamp
mot skatteparadiser. Vi ønsker dette velkommen. Samtidig
vil jeg understreke at Norge ikke vil være tjent med økt
proteksjonisme i internasjonale handelsvilkår. Den nors­
ke samfunnsmodellen vil jeg også understreke er en med­
virkende faktor for Norges gunstige stilling med økende
globalisering, og den har vist seg robust i en åpen interna­
sjonal økonomi med høy grad av produktivitet og omstil­
lingsevne. Jeg er litt forbauset over at Høyre, Venstre og
Fremskrittspartiet ikke sluttet seg til en merknad om å fo­
kusere på sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for
anstendig arbeid blant tiltakene mot finanskrisen. Kampen
for «decent work» er global.
Arbeiderpartiet mener også at retten til å organisere seg
og til å inngå kollektivavtaler må bringes inn i framtidige
forhandlinger og avtaler, slik at forbud mot diskriminering,
barnearbeid og tvangsarbeid inkluderes.
Nordområdene er Regjeringens viktigste strategiske
satsingsområde. Klimautfordringene, energisikkerhet og
forvaltning av fiskeriressurser har gitt nordområdene økt
synlighet og tyngde. Det dreier seg om nærvær, aktivitet og
kunnskapsoppbygging. Fra innstillingen vil jeg også peke
på at komiteen ber Regjeringen om en utredning av mulige
konsekvenser en betydelig maritim trafikk over Polhavet
kan ha for Norge.
Russland og Norge har felles interesser i nordområde­
ne. Vi må videreutvikle det gode bilaterale samarbeidet
mellom våre to land. Russland må samtidig engasjeres i
dialog og samarbeid i multilaterale fora. Men samarbei­
det skal ikke frata oss muligheten til å være tydelige i
kritikk der vi mener Russland ikke ivaretar sine folke­
rettslige forpliktelser eller sine forpliktelser som med­
lem av Europarådet med å ivareta menneskerettigheter og
ytringsfrihet.
Selv om sikkerhetsutfordringene i dag er mer kom­
plekse, gjelder fortsatt den tradisjonelle militære sikker­
het, både for eget territorium og for innsats sammen med
allierte i andre deler av verden. Arbeiderpartiet anser fort­
satt den transatlantiske alliansen som den viktigste sik­
kerhetspolitiske forankringen for Norge, men vi vil også
legge vekt på tilknytningen til det sikkerhets­ og forsvars­
politiske samarbeidet i EU og samarbeidet med de andre
nordiske landene.
Norge har interesse av en internasjonal rettsorden og
internasjonale kjøreregler der rett går foran makt. Derfor
har vi vært en sterk støttespiller til FN. Jeg vil imidler­
tid understreke kravet om og behovet for reform i sentrale
deler av FN­systemet for å gjøre organisasjonen mer rele­
vant og mer effektiv. Denne utfordringen forsterkes sam­
tidig ved at en vil sikre bedre representativitet og fordele
innflytelse og makt innen FN­systemet. Denne problem­
stillingen anskueliggjøres også i innstillingen knyttet til
arbeidet for menneskerettigheter og demokrati, hvor end­
ringer i representativitet i FN­organer gir fornyet grunnlag
for konflikt og spenning om verdispørsmål. Mitt svar er
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3603
2009

at vi må være der og delta og forsvare de grunnleggende
universelle menneskerettighetsprinsippene. Jeg er derfor
glad for og har forventninger til Norges inntreden i FNs
menneskerettighetsråd. Arbeidet for menneskerettigheter
må være en fanesak for Norge i engasjementspolitikken
fordi det er grunnlaget for fred, utvikling og bekjempel­
se av fattigdom. Alle partiene, med unntak av Frem­
skrittspartiet, støtter prinsippet om en FN­ledet verdens­
orden. Jeg må spørre Fremskrittspartiet: Hvorfor? Hva er
alternativet?
Stadig flere områder får en europeisk dimensjon. Til­
knytningsform til EU er ikke tema i stortingsmeldingen.
Regjeringen legger til grunn den eksisterende tilknytnings­
formen gjennom EØS­avtalen og andre avtaler mellom
Norge og EU. Jeg har bare lyst til å peke på hele komiteens
vektlegging av betydningen av EU og at det er i norsk inter­
esse å ha et nært og tett samarbeid med EU og EU­lande­
ne. Vi er enige om at Regjeringen og Stortinget må ha en
aktiv europapolitikk. Og jeg vil legge til: Inntil noe annet
er realistisk, ivaretar EØS­avtalen vitale norske interesser.
Den er av både EU­ og EFTA­siden flere ganger betegnet
som godt fungerende. Avtalen har mulighet for påvirkning
og innflytelse på viktige områder, som må brukes. Vi må
ikke prate ned betydningen av EØS­avtalen, selv om flere
av oss mener at deltakelse i de politiske beslutningspro­
sessene i EU ville ivareta norske interesser bedre. Så får
vi se om utviklingen framover med hensyn til Islands vei­
valg og evalueringen av EØS­avtalen, som komiteen ber
om, gir grunnlag for en ny debatt om tilknytningsform og
medlemskap i EU.
Jeg vil avslutningsvis framheve den nyeste utviklingen
i nordisk samarbeid og de positive mulighetene for tettere
sikkerhets­ og forsvarspolitisk samarbeid i Norden, ikke
som noe alternativ til NATO, men som et supplement.
Vi lever i en omskiftelig tid, hvor nasjoner og indivi­
der må forholde seg til raske endringer. I urolig sjø bør en
ha ballast. Med stikkordene FN, NATO og et nært sam­
arbeid med EU og de nordiske landene vil jeg påstå at vi
kan holde en stø kurs i norsk utenrikspolitikk.
Morten Høglund (FrP) [09:23:58]: Jeg vil også først
få lov til å gi ros til saksordføreren, og også saksordføre­
rens stedfortreder, som gjennom hele prosessen har ledet
komiteen på en utmerket måte. Terrenget var potensielt
ganske krevende, men jeg synes resultatet har blitt veldig
bra, og at man har klart å sy komiteen så godt sammen,
er en viktig kvalitet.
Stortingsmeldingen som er grunnlaget for dagens de­
batt, er et godt dokument hvis man vil forstå de utfordrin­
ger norsk utenrikspolitikk står overfor. Den beskriver en
kompleks virkelighet, trekker opp viktige utfordringer og
bringer leseren inn i den verdenen Norge aktivt må forhol­
de seg til. Mange problemstillinger og dilemmaer drøftes
og problematiseres, og på mange måter leverer stortings­
meldingen veldig godt. Det er nok også noe av grunnen til
at innstillingen er såpass samstemt som den er. En enig­
het rundt sikkerhetspolitiske utfordringer, nordområdene
og forholdet til Russland, for å nevne noe som er svært
viktig, er en betydelig styrke for Norge som nasjon.
Jeg skal velge å konsentrere meg om de punktene der
vi kanskje savner noe, eller ser annerledes på forhold. For
hvor leder stortingsmeldingen hen? Den trekker opp ut­
fordringer som vi som nasjon møter, men er etter vår me­
ning i mye mindre grad god til å definere en overordnet
strategi. Norske interesser er et gjennomgående tema, og
det nikker vi anerkjennende til. Men det er utfordrende å
spisse disse interesser når nær sagt alt kan bli -- og til dels
blir -- definert inn som norske interesser. Snevre norske
interesser forkastes jo nærmest som et begrep, og i stedet
tas vi med på en interessant reise der alt som møter oss
på vår vei, er eller kan bli norske interesser.
Selvfølgelig kan man argumentere godt for hvordan alt
henger sammen med alt, og selv den fjerneste problemstil­
ling kan ha en kobling til Norge. Men det er jo ikke slik at
alt er like viktig for kongeriket. Noen forhold er viktigere
enn andre, men hvilke? Det gir meldingen få eller ingen
svar på. Hvor mener Regjeringen at de viktigste priorite­
ringer for Norge ligger? Meldingen drøfter utfordringen
med å prioritere. Det sies litt om prioriteringskriterier, men
det gjøres ikke noe forsøk i meldingen på å si hva som er
Regjeringens prioriterte områder.
Denne regjeringen har gjort en god del for å åpne opp
utenrikspolitikken som tema for debatt. Mange gode ini­
tiativ er tatt, ikke minst i forløpet til denne stortingsmel­
dingen. Men hvis man avskjermer den strategisk overord­
nede prioriteringsdebatten til de lukkede rom, mangler en
viktig dimensjon å debattere. For leser man meldingen,
mangler det jo ikke på temaer å fordype seg i, og man
kan jo ikke forvente at noen, heller ikke det norske uten­
riksdepartement og utenriksministeren, over tid klarer å
følge opp alt like intensivt. Det er heller ikke slik at det
er ønskelig. For eksempel er det mange initiativ og gode
agendaer som det arbeides med i ulike multilaterale fora,
og Norge kan ikke være i førersetet på alle. Vi kan kanskje
med fordel overlate enkelte gode initiativ til andre land, og
jeg vet jo at det er det som er realiteten. Jeg vet at det er
dette som gjøres, men dette sier meldingen ingenting om.
I stedet kan man nærmest få inntrykk av at uten Norges
aktive rolle stopper arbeidet for en mer rettferdig verden
opp.
Norsk fredsdiplomati og fredsengasjement har fått en
stor plass i norsk utenrikspolitikk, og en fredeligere verden
er i aller høyeste grad en norsk interesse. Nedrustning og
avskaffelse av klasevåpen og landminer er viktig arbeid,
med bred støtte, mens annet arbeid er mer sensitivt, som
direkte fredsmegling. Norge har med sitt fredsengasjement
bestemt seg for å spille en viktig rolle. Det synes opplest
og vedtatt at Norge er god på fred, og dette vil vi gjerne
eksportere og dele. Vi tillater oss å stille noen spørsmål
rundt dette. Er en slik holdning om Norges fortrinn som
tilrettelegger for fred, basert på kunnskap? Har Norge sær­
lige forutsetninger for å løse konflikter? Er Norges rolle
som konfliktløser spesielt vellykket?
Vår innfallsvinkel er at vi ikke skal utelukke å påta
oss engasjement som konfliktløsere, men det må være ba­
sert på at vi har særlige forutsetninger for å gjøre nettopp
dette. Det må også gjøres med hjemmel i de prinsipper vi
forsøker å etterleve. Vi setter f.eks. spørsmålstegn ved om
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3604 2009

forutsetningene for engasjementet på Sri Lanka var rik­
tig. Hadde Norge de nødvendige kunnskaper og ressurser
som var nødvendige i en slik konflikt for å kunne gjøre
en forskjell? For det er flott å engasjere seg, men et statlig
engasjement av denne type må basere seg på noe mer enn
idealisme. Derfor fremmer vi et forslag der vi ber om en
evaluering av den norske fredsinnsatsen, og så får denne
kunnskapen være grunnlag for våre vurderinger fremover.
Menneskerettigheter er et sensitivt tema, og med Nor­
ges inntreden i FNs menneskerettighetsråd mangler det
ikke på utfordringer. Også her vil det være dilemmaer.
Norge har ofte valgt en alenegang når det gjelder vans­
kelige menneskerettighetsspørsmål, eller en brobyggerrol­
le, som Regjeringen selv liker å omtale det -- dette mens
mange asiatiske og afrikanske land opptrer rimelig koordi­
nert i sine forsøk på å svekke menneskerettighetene. Hvor
heldig er det at Norge i disse situasjoner ikke knytter seg
tettere på f.eks. EU­land eller Canada? I merknader kom­
menterer opposisjonen nettopp det at Norge har valgt å
ikke protestere mot henrettelser av menneskerettighetsak­
tivister i Kina, slik EU har gjort.
Over tid kan en brobyggerrolle også misforstås eller
oppfattes som utydelighet. Utenriksministeren har selv
ført et veldig tydelig språk på menneskerettighetsområdet.
Det er derfor viktig at strategien på hele politikkområdet
er slik at Norge aldri oppfattes som unnvikende i forhold
til å adressere grove brudd på menneskerettighetene.
Utenrikskomiteens merknad om en utredning av EØS­
avtalen har fått oppmerksomhet, og noen forsøker å legge
mye politikk i dette. Fra vår side ser vi dette som en na­
turlig prosess, og ikke minst er det et behov for å sette
søkelyset på EØS­avtalen etter hvert som EU utvider seg
og fordyper sitt samarbeid. Jeg vil advare mot å tro at en
slik utredning i stor grad skal finne alternativer til EØS.
Hvordan vi er knyttet til EU, er først og fremst et politisk
spørsmål. Vi mener behovet nå er å se på om EØS­avtalen
trenger en oppgradering, og således mener vi at vi trenger
en faglig utredning som tar for seg dette. Med en eventu­
ell ratifikasjon av Lisboa­traktaten kanskje i løpet av året
vil dette behovet ytterligere forsterkes.
Så er det gledelig at meldingen også ser på egen uten­
rikstjeneste. Norge har her en fantastisk ressurs som vi må
vite å bruke på en god og effektiv måte. Ikke minst mener
jeg det er viktig å stimulere til at Norge blir representert i
sentrale internasjonale organisasjoner. Dette krever at det
legges til rette for det i tjenesten, at det oppmuntres til det,
og at ansatte i Utenriksdepartementet eller andre deler av
forvaltningen som ønsker en slik erfaring, opplever at de
blir verdsatt.
Utenrikstjenesten er i stadig utvikling, og det stilles tøf­
fere krav til dem som representerer Norge ute. Hvordan
tjenesten er dimensjonert og organisert, er et spørsmål av
interesse for flere enn Regjeringen, selv om det er Regje­
ringens ansvar. Vi mener det må være anledning til også
å føre en debatt rundt dette, ikke minst i lys av de krav og
forventninger norske borgere på arbeid og på reise i ut­
landet har, og norsk næringslivs behov i en mer globalisert
hverdag. Vi fremmer derfor et forslag om en evaluering
av den norske ambassade­ og konsulatstrukturen.
Jeg vil ta opp de to forslagene som jeg har referert til,
og som er gjengitt i innstillingen.
Presidenten: Representanten Morten Høglund har tatt
opp de forslagene han refererte til.
Ågot Valle (SV) [09:34:25] : Åpenhet og debatt om
utenrikspolitikken har vært viktig for SV i mange år. Der­
for er jeg så glad for den åpne prosessen som har gått forut
for denne meldinga. Jeg har sjøl opplevd at refleksmøtese­
rien har hatt mange besøkende og vært engasjerende. Det
reflekterer at utenriks­ og utviklingspolitikk engasjerer og
interesserer. Både utenriksministeren og utviklingsminis­
teren har i disse åra stått for åpenhet. Det har vært mange
møter og treffpunkter med sivilsamfunnet om WTO­ og
utviklingssaker, om nedrustnings­ og fredspolitikk, om eu­
ropapolitikken, og pengestøtte er gitt til de nye sosiale be­
vegelsene som jobber med globaliseringsspørsmål. På den
måten blir flere stemmer hørt, flere erfaringer lyttet til, ny
og alternativ kunnskap og forskjellige syn blir diskutert.
Vi må tørre også å diskutere de kontroversielle sakene i
utenriks­ og sikkerhetspolitikken.
En av fribyforfatterne i Norge, Chenjerai Hove, har sagt
dette i diktet om himmelen:
«Jeg er her under den samme himmelen som du er,
nyter den samme skyggen som du. Jeg er her hvor du
er, under den samme himmelen.»
Globaliseringa har ført oss nærmere hverandre. Blant
annet har migrasjon ført til at skillet mellom innenriks­ og
utenrikspolitikk viskes ut. Avgjørelser i EU og WTO får
positive og negative konsekvenser i mange lokalsamfunn
verden over. Kommunikasjonsrevolusjonen har ført til at
informasjonen går fortere og når ut til mange flere. Gut­
ten som vi møtte i Gaza for et par uker siden, visste vel­
dig godt at noen norske advokater hadde anmeldt Israel
for krigsforbrytelser. Den kunnskapen gav han håp. Infor­
masjonen på Internett om MAI­avtalen om investeringer
for noen år siden førte til stormobilisering blant sosiale
bevegelser.
Globaliseringa har positive sider, men også negative,
slik komiteen slår fast. Nasjonale myndigheter har fått
redusert innflytelse over samfunnsutviklinga i eget land.
Store transnasjonale selskaper har vært motorer i den øko­
nomiske globaliseringa. Wal­Mart, Exxon Mobil og Royal
Dutch Shell har en omsetning langt større enn BNI i land i
Afrika sør for Sahara. Finanskrisa som startet i USA, slår
inn i alle land. Det er i vår egen interesse å gå i spissen
for deling av makt og ressurser mellom land, mellom nord
og sør. Det er i vår interesse at vi får løst finans­, klima­,
fattigdoms­ og matvarekrisa.
Verdens nasjoner er ikke maktesløse, men har mulig­
heten til å møte krisene hvis en har politisk vilje til å
løse dem. Da er det avgjørende at vi definerer hva slags
politisk vilje det er snakk om. I mange år har markeds­
løsninger, privatisering og deregulering vært den råden­
de ideologien. Finanskrisa viser at det har vært en feil­
slått politikk. Mest mulig frihandel på flest mulig områder
av flest mulig varer og tjenester er heller ikke svaret
på den krisa mange land, spesielt de fattige landa, står
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3605
2009

oppe i. Innstillinga viser at høyresida henger fast i disse
løsningene.
Fattigdommen i deler av verden er nært knyttet til de
fattige landas plass i den globale fordelinga av makt og
arbeid. Norge har profittert på dette de siste åra, men det
gjelder slett ikke alle land. Mange fattige land er utsatt
for betydelig grad av styring utenfra, og de mangler det
politiske handlingsrommet som gjør vekst og fordeling
mulig. Et urettferdig handelssystem, stor gjeldsbyrde og
en liberalistisk økonomisk politikk fremmet av IMF, Ver­
densbanken og mange vestlige donorer gjør handlingsrom­
met mindre. Løsninga på krisene avhenger av internasjo­
nalt samarbeid, men også av at enkeltland får muligheten
til å løfte sin egen produksjon, få folk i arbeid og stabi­
lisere økonomien. Her trenger utviklingslanda muligheter
til å beskytte næringslivet og oppbygginga av økonomien
når det er nødvendig. Det var denne erkjennelsen som lå
til grunn da denne regjeringa trakk liberaliseringskrave­
ne som Bondevik­regjeringa hadde lagt inn overfor utvik­
lingsland i tjenesteforhandlingene i WTO. Det var denne
erkjennelsen som lå til grunn da Regjeringa nylig la mo­
dellavtalen for bilaterale investeringer i skuffa. Det er vi i
SV veldig tilfreds med.
Tradisjonelle militære trusler er ikke lenger dagens
store sikkerhetsutfordringer. De viktigste truslene mot
menneskelig sikkerhet i dag er miljøødeleggelser, fattig­
dom og terroranslag. Derfor må vi arbeide for en helhetlig
sikkerhetspolitikk, for styrket samfunnssikkerhet og god
balanse mellom militær og sivil beredskap. Jeg er forskrek­
ket over at regjeringspartiene er aleine om denne beskri­
velsen i innstillinga, og enda mer når vi vet hva særlig
Fremskrittspartiets oppskrift på bekjempelse av terror er:
mer militære løsninger. SV var imot krigen i Irak og delta­
kelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Frem­
skrittspartiet ville mer enn gjerne sende spesialsoldater til
Irak. Forskere og USAs etterretning erkjenner nå at krigen
i Irak og Afghanistan har ført til mer terror, ikke mindre.
Det er avgjørende for et lite land som Norge at små­
stater sikres et fungerende internasjonalt lovverk for kon­
flikthåndtering. Derfor er det en viktig del av norsk sik­
kerhetspolitikk å støtte opp om FNs kapasitet og autoritet
i konfliktsituasjoner. Som et lite land har Norge interesse
av å verne om folkerettens forbud mot maktbruk og beva­
re strenge regler for når makt er legitimt. Norge må der­
for også fortsatt gjøre det den rød­grønne regjeringa gjør:
kreve et utvetydig og konkret mandat fra FN dersom vi
skal delta i internasjonale operasjoner.
Nylig etterlyste Bergens Tidende mer debatt om sik­
kerhetspolitikken. Denne Regjeringa bygger på NATO­
medlemskap. Det er det ingen tvil om. Det kommer tyde­
lig fram i meldinga. Jeg vil likevel problematisere NATO­
medlemskapet. NATO har fortsatt førstebruk av atomvå­
pen som del av sin strategi. Derfor er det så viktig å arbeide
for å avskaffe atomvåpenstrategien. Alliansen forbeholder
seg retten til å bruke militærmakt, også uten FN­mandat.
Dermed øker faren for at Norge skal bli dradd med i an­
grepskriger i strid med folkeretten. Det har ikke skjedd til
nå, men dersom det skjer, trekkes Norge dypere inn i stor­
maktspolitikken. Det setter oss i et større avhengighets­
forhold til supermakten USA og vil svekke Norges evne
til å spille en aktiv rolle i internasjonal fredsdiplomati.
Årlig bruker verden nesten 1 000 milliarder kr. på mi­
litært forbruk. Det tilsvarer mer enn tre ganger det tota­
le budsjettet for FN. Et nytt våpenkappløp drives i dag
fram av våpenindustrien og ideen om at kampen mot ter­
ror skal vinnes med militærmakt. Dette står i veien for å
minske fattigdom og løse matvarekrisa og klimaspørsmål.
Kampen for fred og nedrustning har alltid vært en del
av SVs grunnfundament. Vi vil alltid kjempe mot militær
opprustning og krig. En rød­grønn regjering vil fortsette
arbeidet for nedrustning, slik vi har arbeidet for forbud
mot klasevåpen, for atomnedrustning og mot rakettskjol­
det. Humanitær nedrustning handler om å stanse våpnenes
uakseptable humanitære konsekvenser.
Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsing.
Konsekvensene av klimaødeleggelsene er spesielt tydeli­
ge i Arktis. Iskanten forsvinner fordi det brennes opp alt­
for mye olje og gass rundt i verden. En undersøkelse har
nettopp kommet til at 22 pst. av de uoppdagede olje­ og
gassressursene i verden finnes i Arktis. Når isen smelter,
blir mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smel­
ter isen enda raskere. Utvinning av mer olje og gass i disse
områdene er da ikke svaret på klimautfordringene. Norge
er blitt rik på olje og har et spesielt ansvar for å bidra til
å løse klimautfordringene. Framtidas energikilder er ny,
fornybar energi. Vi har enorme fornybare energireserver
i Norge, ikke minst i havkraft, og er det enkeltlandet som
kan bidra mest til at EU og Norge sammen kan nå ambi­
siøse mål. En storstilt satsing på ny, fornybar energi vil
danne grunnlaget for ny, miljøvennlig industriutvikling i
Norge. I framtida vil Norge ha et stort potensial for eks­
port av ren energi og energikrevende produkter produsert
med ren energi. Med det krever at det er her det satses, og
ikke på videre, høy oljeutvinning.
Jeg er veldig glad for støtten til en gjennomgang av
EØS­avtalen. Det legges vel ulike meninger inn i dette,
men vi i SV mener i hvert fall at det er viktig å få fram
kunnskap om avtalens fordeler og ulemper for det nors­
ke samfunnet, om avtalens dynamiske karakter og kon­
sekvenser av dette, om bruken av reservasjonsretten, om
ESA­ og EFTA­domstolens makt og om alternativene til
EØS­avtalen.
Dagfinn Høybråten (KrF) [09:44:46]: St.meld. nr. 15
tar opp interesser, ansvar og muligheter -- hovedlinjer i
utenrikspolitikken. Den gir nyttig overblikk og analyse,
men lite konkrete retningslinjer og nye forslag. Men vi
trenger overblikket, ikke minst for å kunne prioritere.
Det er naturlig at en interesseorientert utenrikspolitikk
systematisk søker å fremme det norske samfunnets vel­
ferd, sikkerhet og grunnleggende politiske verdier. Innen
mange deler av utenrikspolitikken vil fremme av norske
interesser stå i fokus, men like innlysende er det at enga­
sjementspolitikken -- vår kamp mot fattigdom internasjo­
nalt, arbeidet for menneskerettigheter, forsoning og hu­
manitær politikk og bistand -- har et annet tyngdepunkt.
Denne engasjementspolitikken er verdimessig orientert.
Den har et sterkt utgangspunkt i det man kan kalle altruis­
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3606 2009

me, altså en uegennyttig motivasjon og i menneskehetens
felles interesser. Det slår også meldingen fast.
I hovedsak bekrefter meldingen den store enighet det
er om hovedlinjene i utenrikspolitikken. La meg særlig
understreke fra Kristelig Folkepartis side at vi er tilfreds
med Norges tilknytningsform til EU. Fra vår side ligger
det intet annet signal i det at vi vil ha en gjennomgang av
erfaringer med EØS­avtalen, enn at det er det naturlig å
ha med jevne mellomrom, slik vi har hatt under skiftende
regjeringer, og hvor konklusjonen har vært at avtalen har
tjent oss vel.
Kristelig Folkeparti ønsker en skarpere profil i kam­
pen for menneskerettighetene. Egeninteresser kan føre til
at norske myndigheter toner ned sitt budskap om mennes­
kerettssaker overfor store land som er viktige for oss øko­
nomisk. Det må vi være på vakt overfor. Et konkret ek­
sempel: Regjeringen har ikke sluttet seg til EU­landenes
fordømmelse av henrettelser i Kina. Det mener vi er for
svakt. Hvis vanskelige spørsmål og kontroverser ikke tas
opp i de fora hvor vi har mulighet, skaper det usikkerhet
om verdien av den menneskerettsdialog vi har både med
Kina og en del andre land. Dette er en bekymring opposi­
sjonen har, og som jeg også har registrert hos menneske­
rettsorganisasjoner. Det vil være et uheldig utslag av inte­
resseorientert utenrikspolitikk om den fører til at Norges
røst svekkes i kampen for menneskerettighetene.
Maktfordelingen i verden endres over tid. Det reiser ut­
fordringer når flertallet av statene som er medlem av FN,
f.eks. i FNs menneskerettighetsråd, ikke er demokratier.
FN skal være folkerettens og menneskerettighetenes frem­
ste organ og forsvarer. Det ville være paradoksalt om FNs
organer i praksis skulle undergrave grunnleggende men­
neskerettigheter og ytringsfriheten. Selv om det er viktig å
bidra til konsensus, finnes det en grense for kompromisser.
Det så vi tidligere i vår i oppkjøret rundt FNs andre opp­
følgingskonferanse om rasisme, hvor det ble nødvendig å
markere klar uenighet.
Siden Bondeviks samarbeidsregjering i 2005 la fram
St.meld. nr. 30 for 2004--2005, Muligheter og utfordringer
i nord, har vi fått en ny giv i nordområdepolitikken. Kris­
telig Folkeparti er glad for at dette engasjementet deles
på tvers av partigrenser. Vi har store naturressurser i dette
området, både fisk og petroleum, som gir oss store mulig­
heter og et stort forvalteransvar. Vi vil få økende skipstra­
fikk på grunn av issmeltingen i de nordlige farvann. Det
gir muligheter, men samtidig krever det økt beredskap for
å kunne takle ulykker og eventuelle forlis. Både Russland
og andre stormakter har interesser i nordområdene. Det
reiser utfordringer når det gjelder sikkerhet. Men framfor
alt ser Kristelig Folkeparti de store mulighetene for vår
nordlige landsdel og for økt nærområdesamarbeid. Også
utenrikspolitikken kan og må brukes til å sikre at optimis­
men i nord blir vekslet inn i praktiske resultater -- vekst
i næringslivet, nye arbeidsplasser, bedre kommunikasjo­
ner, vern om miljøet og de fornybare ressursene som gjør
nordområdene så enestående.
La meg avslutningsvis si at Kristelig Folkeparti ser på
Norges rolle som bidragsyter til fred og forsoning som en
viktig del av hovedstrømmen i vår utenrikspolitikk. Det er
viktig at Norge opprettholder sin rolle som fredsmekler i
ulike sammenhenger, at vi nøye vurderer de erfaringene
vi har, har hatt og gjort, og at vi også stiller våre ressur­
ser og vår posisjon til disposisjon når det etterspørres av
ulike parter. Det at prosesser ikke nødvendigvis alltid lyk­
kes, må ikke brukes som et generelt argument mot at vi
skal engasjere oss. Dette er en viktig del av norsk engasje­
mentspolitikk. Jeg vil peke på konflikten i Kongo, jeg vil
peke på konflikten i Kashmir og andre viktig konfliktom­
råder hvor jeg håper at Norge i tiden framover kan bidra
på ulike måter -- det behøver ikke nødvendigvis å være
som fredsmekler, det kan være som tilrettelegger, det kan
være med ressurser, og det kan være med styrker og andre
personellressurser. Det vil Kristelig Folkeparti hele tiden
være opptatt av.
Åslaug Haga (Sp) [09:50:17]: Den forrige meldinga
om de overordnede linjene i utenrikspolitikken stammer
fra 1989. Siden den gang har Berlinmuren falt, Sovjet­
unionen gått i oppløsning og globaliseringa har grepet om
seg. Det var på tide med ei ny, overordna melding. Før
1989 var norsk utenrikspolitikk i stor grad forbeholdt de
få, gjerne i de lukkede rom, og enighet i utenrikspolitik­
ken ble sett på som et spørsmål om nasjonal ansvarlig­
het -- landene skulle stå samlet mot en annen og truende
verden i øst.
Mye er heldigvis endret siden 1989. Meldinga bygger
på en brei folkelig debatt gjennom Refleksprosjektet. Så
lenge vi holder EU­saken utenfor, viser dagens innstilling
at det fortsatt er brei enighet i utenrikspolitikken -- helt
uten en ytre fiende i øst. Det er en klar styrke for dem
som skal utøve utenrikspolitikken. Det er bare ett unntak
fra denne enigheten, og det er Fremskrittspartiet.
Fremskrittspartiet mener det breie flertallet i Stortinget
bygger på en naiv forståelse av årsakene til terrorisme, at
verdens skeivfordeling vil reddes av en mer liberalistisk
økonomisk politikk, og at det ikke finnes noen utfordrin­
ger knyttet til at Norge er en stor eksportør av fossil energi
og samtidig ønsker å være en ledende klimanasjon. Frem­
skrittspartiet forenkler verden til det ugjenkjennelige for
at deres enkle løsninger skal passe til deres verdensbilde
-- en kjent oppskrift, også nasjonalt.
Det utenrikspolitiske bildet av oss sjøl er også betyde­
lig endret siden slutten på 1980­tallet. Den gang anså vi
oss sjøl som et lite land i verden som verken skulle fram­
heve egne interesser eller ta mål av oss til å være en inter­
nasjonal spiller av betydning. Over en del år gjennomgikk
vi en dramatisk endring i synet på oss sjøl, og i en pe­
riode var det ikke grenser for hva «fredsnasjonen» Norge
skulle ordne opp i. Det er bra at begrepet «fredsnasjon»
er på vei ut av det utenrikspolitiske vokabularet igjen. Å
framstille oss sjøl som en fredsnasjon, som kontrast til en
krigsnasjon, er arrogant og historieløst. Det betyr ikke at
vi ikke skal engasjere oss der vi har muligheter, men vi
skal vokte oss vel for hvordan vi presenterer oss sjøl.
Jeg registrerer at noen er opptatt av å selge «den nors­
ke modellen» som en ny eksportvare. I en større sammen­
heng er det i beste fall snakk om en nordisk modell, basert
på en blandingsøkonomi som ikke er fremmed for andre,
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3607
2009

sjøl om den nordiske modells dosering har sine særtrekk.
Jeg vil faktisk advare mot at «den norske modellen» blir
solgt som vi solgte «fredsnasjonen» Norge. Muligheten
for «backfire» er betydelig.
I henhold til melding og innstilling slås det fast at
fundamentet i utenrikspolitikken er ivaretakelse av nors­
ke interesser i brei forstand. Avgjørende for små land som
Norge er velfungerende globale organisasjoner og inter­
nasjonal rett. I de seinere åra har Norge gitt viktige bi­
drag til humanitærretten ved å være en tydelig og opera­
tiv aktør i arbeidet med forbud mot miner og klasebomber.
Humanitærretten peker seg ut som et viktig område, hvor
en liten nasjon som Norge kan gjøre et viktig arbeid også
i åra framover.
Det er gjennomført valg til parlamentet i EU med his­
torisk lav valgoppslutning. Det må være forstemmende for
ja­sida i Norge å oppleve dette, siden de i de seinere åra har
brukt parlamentets økte makt som et viktig ja­argument.
Nå har man et EU­parlament med mindre legitimitet enn
noen gang siden direktevalg til institusjonen ble innført i
1979. Bare 43,1 pst. av velgerne stemte. I Slovakia var tal­
let helt nede i 19 pst. Nei­sida har ikke noe behov for å
harselere over dette faktum, men det er verdt å registrere
at valget synliggjør EU som et eliteprosjekt. Bjørn Hansen
skrev i en kronikk for noen dager siden:
«For vanlige mennesker i EU fortoner unionen seg
som noe opphøyet og fjernt fra deres påvirkningskraft.»
Så presist kan det uttrykkes. Dermed kan man også
ende opp med at godt over halvparten av velgerne er apa­
tiske, og mange bruker valget til å få ut sitt sinne og
protestere mot nasjonale myndigheter.
Manglende demokrati i unionen vil være nei­sidas
viktigste argument i medlemskapsdebatten også fram­
over. Valget til EU­parlamentet viser at argumentet vårt
kontinuerlig forsterkes.
Anne Margrethe Larsen (V) [09:55:39]: Jeg vil inn­
ledningsvis berømme saksordføreren for konstruktiv ko­
mitéprosess og Regjeringen for å ha lagt fram en inter­
essant melding om de store linjene i vår utenrikspolitikk.
Jeg har merket meg at Regjeringen framfører en om­
fattende og til dels kompleks begrunnelse for sin engasje­
mentspolitikk. Den omfatter så vel uegennyttig altruisme
som egeninteresser. Førstnevnte, det uegennyttige, pekes
på som den viktigste begrunnelse. Jeg er ikke uenig i dette,
men mener at begrunnelsen ut fra egne interesser med
fordel kunne gått lenger.
Gitt at det er usikkerhet om hva framtiden vil bringe, i
en verden preget av endring, mener jeg at Norge bør satse
på en bred engasjementspolitikk. Motstykket er å satse
på en spisset utenrikspolitikk, hvor tid og ressurser sam­
les om få prioriterte punkter. Hvis utviklingen ikke går
som forventet, kan en slik politikk vise seg å være lite
hensiktsmessig.
Kampen for demokrati og menneskerettigheter står
sentralt i norsk utenrikspolitikk. Norge går foran i FNs ar­
beid for menneskerettigheter, og vi bør gjøre det vi kan
for at FNs menneskerettighetsråd fungerer etter intensjo­
nene. Videre bør Norge være en pådriver for å utvikle
forpliktende internasjonale avtaler for bedrifters sosiale
ansvar.
Jeg mener at dialog, på tvers av religioner og politiske
systemer, er mer effektivt for å fremme universelle ver­
dier og menneskerettigheter, enn fravær av dialog, og iso­
lasjon. Det er imidlertid en klar forutsetning at dialog ikke
medfører at en går på akkord med etiske prinsipper, eller
at de modereres og relativiseres.
Dialog kan være et krevende virkemiddel. Ja, i enkel­
te sammenhenger kan klar og tydelig tale mot overgrep
redde liv. I andre sammenhenger kan det stenge kommu­
nikasjonskanaler og sette liv i fare. Videre kan et ønske
om å påvirke et regimes framferd slå tilbake på nors­
ke næringslivsinteresser, hvis det framføres med styrke.
Jeg mener det bør utvises mer åpenhet omkring slike
dilemma.
Jeg har lyst til å vise til to sentrale utfordringer som
meldingen ikke går så mye inn på. Den første er knyt­
tet til arbeidet med aktivt å fremme fred og forsoning
i andre land -- og samtidig være blant verdens største
våpeneksportører.
Jeg mener at vi her bør betone Norges aktive rolle for
å fremme internasjonal humanitærrett. Norge har spilt en
betydelig rolle, først og fremst i forbindelse med inngåelse
av mine­ og klasevåpenkonvensjoner.
Dette bør følges opp med å prioritere arbeidet med en
internasjonal våpenhandelkonvensjon. Den er tenkt å øke
kontrollen med omsetning av konvensjonelle våpen, bl.a.
håndvåpen. Videre mener jeg at kravene til dokumentasjon
som kreves før utførselstillatelse for våpen laget i Norge,
gis, bør skjerpes.
Den andre utfordringen er knyttet til å være storeks­
portør av fossil energi -- og samtidig framstå som en le­
dende klimanasjon. Jeg mener at Norge ikke bare bør
profilere seg som en ledende olje­, gass­ og vannkraftpro­
dusent, men også bør være en pådriver internasjonalt for
å fremme utvikling og bruk av ny fornybar energi. Norge
har gode forutsetninger for å utvinne vindkraft til havs
-- og å videreutvikle teknologien som trengs for å utvinne
solenergi.
En økt satsing på fornybar og ny fornybar energi kan
bidra til å skape mer energisikkerhet -- også for fattige ut­
viklingsland. Det kan gi flere arbeidsplasser, og ikke minst
kan det bidra til å redusere utslipp av CO 2 .
Jeg mener at vi skal ta alle signaler om en skjerpet
politikk fra Russland på dypeste alvor. Jeg ser imidlertid
ingen varsler om umiddelbare nye farer for Norge i Russ­
lands nye arktiske strategi og sikkerhetsstrategi. Retorik­
ken i disse er trolig framført for å manifestere Russland
som en maktfaktor å regne med, og å signalisere vilje til
suverenitetshevdelse.
Stilt overfor en sterkere russisk selvhevdelse i Ark­
tis mener jeg det ikke må få bygge seg opp et le­
galt eller institusjonelt vakuum i regionen. Vi bør derfor
hegne om og styrke Havrettstraktaten som legalt ramme­
verk. På den institusjonelle siden er Arktisk Råd og Den
nordlige dimensjon viktige fora. Siktemålet bør være å
binde Russland opp i et omfattende forpliktende samar­
beid.
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3608 2009

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:00:28]: Jeg
vil få takke komiteen og saksordføreren. Jeg vil også få
takke de to representantene som har vært med i utenriks­
komiteen hele veien -- og som nå har sin siste debatt, som
de sier -- for godt samarbeid gjennom fire år.
Som utenriksminister og på vegne av Regjeringen er det
en tilfredsstillelse å lese denne innstillingen og kunne kon­
statere at vi har en bred plattform for utførelsen av norsk
utenrikspolitikk. Det er Regjeringens såkalte prerogativ å
føre utenrikspolitikken, men den skal være godt forankret
i Stortinget. I den moderne virkeligheten, med parlamen­
tarisk deltakelse i mange sammenhenger, er denne forank­
ringen dobbelt viktig, fordi vi alle -- på sett og vis -- er ak­
tører for Norge. Jeg mener, slik sett, at denne innstillingen
må leses sammen med meldingen. Jeg er selvfølgelig vel­
dig fornøyd med meldingen, men jeg mener også at det
politiske systemet kan stå seg godt på innstillingen.
Dette med prioritering har vært et sentralt tema. Det er
enighet, tror jeg, om begrepet «med vekt på norske inter­
esser». Jeg har forsøkt å framstille de to begrepene «Hva er
i Norges interesse?» og «Hvor kan vi gjøre en forskjell?»
som ledende redskap for å vurdere vår innsats. Det er selv­
følgelig aller viktigst for Norge å satse på de områdene
hvor vi har interesser, og hvor vi kan gjøre en forskjell.
Det vil gjelde våre nærområder og der hvor vi er direkte
engasjert. Det kan være områder hvor vi ikke har inter­
esser, og hvor vi heller ikke kan gjøre en forskjell. Der bør
vi åpenbart ikke bruke mye krefter på å engasjere oss. Så
kan det -- som representanten Høybråten var litt inne på --
være områder hvor vi ikke har direkte nasjonale interesser,
men hvor vi har mulighet til å gjøre en stor forskjell. Da
skal vi vurdere å engasjere oss.
At en i debatten kritiserer meldingen en smule, og snak­
ker om at vi ikke prioriterer, kan jeg -- som salen vil for­
stå -- ikke slutte meg til. Oppgaven i en slik melding er
ikke å velge ut enkeltsaker og detaljer og si at dette skal
være viktig framover. Det er det å skape et rammeverk
med verdier og prioriteringer med hensyn til hva som er
viktig for Norge, og hvilke ressurser Norge har som set­
ter oss i stand til å prioritere, som må være oppgaven i en
stortingsmelding av dette slag, som kommer på slutten av
en periode. Så er det regjeringserklæringen, utenriksmi­
nisterens utenrikspolitiske redegjørelser og det som skjer
fra dag til dag, som avgjør den enkelte saks prioritering.
Det er seks interessekapitler i denne meldingen, som
omhandler sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, miljø
og global organisering. Jeg mener det gir et veldig godt
rammeverk for hva Norge fokuserer mest på.
Så er det slik at ingen kunne forutse 11. september den
10. september. Og ingen kunne forutse dagen for et fugle­
influensautbrudd i Asia eller at et svineinfluensautbrudd
i Mexico skulle bli en stor, omfattende sak. I begge til­
feller måtte vi være rustet for å møte disse utfordringene.
Vi kunne heller ikke forutse krigen i Libanon, som med­
førte en stor uttransportering av norske borgere somme­
ren 2006, osv. Så diskusjonen om prioritering blir ofte en
diskusjon om reell politisk uenighet, og det er jo bra.
Selv om jeg vil vektlegge at det er bred enighet om
hovedlinjene, merker jeg meg at det -- som representanten
Haga sa -- er Fremskrittspartiet som stiller seg på siden i
disse hovedanalysene. Det er en ærlig sak -- selv om jeg
også må si at Fremskrittspartiet her inntar posisjoner som
vi ikke alltid hører i ulike innlegg. Det er fra Fremskritts­
partiets side en omtale av det positive med migrasjon over
landegrensene og av alvoret i de globale klimaendringene
-- som er menneskeskapte, og som må møtes. Vi gjenkjen­
ner ikke fremskrittspartiformannens postulater om at FN
er en trussel mot verdensfreden. Det hilser jeg velkommen.
Det tror jeg er et framskritt både for norsk sivilisasjon og
for annen sivilisasjon.
Når det gjelder menneskerettighetene, er disse høyt
prioritert i norsk utenrikspolitikk. Det er bra at det er de­
batt om det. Vi har hatt både interpellasjoner og generelle
utenrikspolitiske debatter om menneskerettighetene, noe
som er viktig. Nå går vi inn i FNs menneskerettighetsråd,
og der skal Norge fra 19. juni delta så det synes.
Jeg vil slå tilbake når det gjelder dem som hevder at
Norge har en uklar profil i menneskerettighetsarbeidet. Jeg
er tilhenger av at vi blir holdt under oppsikt, og blir -- skal
vi si -- oppmuntret og presset til å innta modige posisjo­
ner i menneskerettighetsspørsmål -- hvilket vi også gjør.
Det er en kvalitet ved vår utenrikspolitiske debatt at det
er mye fokusering på menneskerettigheter. Jeg tror ikke
det er slik at vi i utlandet er kjent for å være uklare eller
på noen måte passive i disse spørsmålene. Tvert imot, vi
deltar aktivt i de etablerte kanalene, og vi støtter opp om
veldig mye av det arbeidet som skjer utenfor de etabler­
te kanalene, noe som er nødvendig når man skal fremme
menneskerettigheter -- særlig i land som ikke deltar i eller
respekterer etablerte konvensjoner og prinsipper.
Saken om at vi ikke skal ha støttet EUs protest mot
dødsstraff i Kina, blir paradoksal. Norge er mot dødsstraff
-- alltid og alle steder -- og vi protesterer i en lang rekke
saker. Det er jo et lite paradoks at de som meget aktivt
framholder at Norge ikke automatisk må slutte seg til EU
i alle saker, har heftet seg ved én sak der Norge ikke på
noen timers varsel sluttet seg til protest mot én henrettel­
se i Kina. Det skjer tusenvis -- altfor mange -- i det lan­
det, og Kina må konfronteres prinsipielt og i enkeltsaker,
noe Norge gjør. Men jeg synes dette er en avsporing av
det som er Norges linje.
Ellers vil jeg bare kort si at det er veldig god støtte til
nordområdepolitikken. Det er viktig for Norge, jeg setter
pris på at det er med.
Så vil jeg også hilse velkommen de to henstillingene
som vi har fått, om å foreta en utredning av EØS­avtalen
-- hvilket jeg synes er naturlig skjer i neste periode. Så får
samfunnsdebatten avgjøre om det også er tiden for å vur­
dere alternativer. Stortinget må diskutere om det er rom for
å vurdere alternativer til det som har vært Norges tilknyt­
ning i 15 år. Jeg mener det er Regjeringens ansvar -- og nå
oppfordret til av Stortinget -- å gå igjennom en omfattende
avtales virkemåte etter 15 år. Hvis den analysen leder til
at noen får den innsikt at man burde velge annerledes, vil
det i norsk politisk liv være en helt åpen og ærlig debatt
om å utrede alternativer eller vurdere andre veier. Det vi
fra Regjeringens side vil prioritere, er å foreta en grundig
gjennomgang av EØS­avtalens virkemåte. Det bør gjøres
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3609
2009

på en slik måte at det har troverdighet, og slik at det kan
være interessant med hensyn til både politikk og det sivile
samfunn. Så er det også bedt om en utredning av konse­
kvensene av skipstrafikken i Polhavet. Det er et godt for­
slag. Jeg tror det er én av flere utredninger vi må gjøre om
konsekvensene av det som skjer i nord.
Så vil jeg si til sist: Utenrikspolitikkens felt utvider
seg. Jeg mener denne meldingen bidrar til å tegne et bilde
av hvordan utenriks­ og innenrikspolitikk henger sammen,
hvordan globaliseringen virker på vår politiske handlefri­
het. Det var egentlig symptomatisk det programmet jeg
som utenriksminister hadde i Genève i går, som begynte
med en samtale med sjefen for Det internasjonale Røde
Kors om den internasjonale humanitærretten -- dens utsatte
stilling etter krigene i Gaza, krigen i Sri Lanka, Afghani­
stan og Pakistan. Hva gjør vi for å respektere disse prin­
sippene? I denne sammenheng planlegger Norge, Det in­
ternasjonale Røde Kors og en del land vi samarbeider
med, å ha et sidearrangement under FNs generalforsam­
ling som skal fokusere på humanitærrettens stilling: Kan
vi leve med at den krenkes? Hva gjør vi med det?
Videre hadde jeg et møte med WTOs generaldirektør
om arbeidet med en ny WTO­avtale, som har fulgt meg
gjennom alle disse fire årene. Det er et viktig tema. Vi
hadde etter norsk initiativ en svært interessant rundebords­
konferanse i margen av ILO­konferansen om anstendig ar­
beid. Det møtet bekreftet for meg at dersom det skulle det
være tvil om at dette er utenrikspolitikk i den moderne ver­
den, så ble den feid til side. I dag blir millioner av mennes­
ker arbeidsledige. Finanskrisen er blitt en økonomisk krise,
en sosial krise og en politisk krise. Og voksende arbeids­
ledighet, uten sosiale sikkerhetsnett, er en direkte trussel
mot lands stabilitet -- derfor også mot nabolands stabili­
tet. Syndebukker pekes ut, og dette er en farlig internasjo­
nal situasjon. Derfor er ILOs arbeid med anstendig arbeid,
med fokus på arbeidsplasser, et viktig felt å fokusere på,
og det er en sentral del av norsk utenrikspolitikk.
Jeg kan også ta med at jeg tidligere i uken var i
Reykjavik på Nordisk utenriksministermøte, som gav den
første vurderingen av Stoltenberg­rapporten. Det går fram­
over med en del viktige initiativer som den rapporten
foreslår, og det tegnes et bilde av et nordisk utenriks­ og
sikkerhetspolitisk samarbeid som nå finner sted innenfor
rammen av at noen er i EU, og noen er i NATO, men det
er nordiske fellesnevnere som gjør det både naturlig og
mulig for oss å forfølge det.
Til sist om utenrikstjenesten: Jeg setter pris på det en­
gasjementet som er vist i innstillingen og den tilliten uten­
rikstjenesten der er vist. Jeg ser av innlegget til Morten
Høglund at Fremskrittspartiet er meget ambisiøst. Jeg er
glad for at Fremskrittspartiet har forlatt fjorårets forslag
om å kutte driftsbudsjettet til UD med 100 mill. kr. Det
hadde ikke blitt mye tæl i utenrikspolitikken hvis det hadde
blitt resultatet.
Så vil jeg betrygge alle i salen med at Refleksprosjek­
tet ikke er over som metode og tilnærming. Åpenheten er
kommet for å bli. Det har vært fantastisk inspirerende og
givende for oss som arbeider med utenrikspolitikk, og for
alle som har deltatt. Refleks var knyttet til denne stortings­
meldingen, men det er et godt navn. Jeg vil ikke utelukke
at det kan bli et slags navn på denne måten å arbeide med
utenrikspolitikk på i tiden framover. Det kommer ikke i
tillegg og på utsiden av det parlamentariske, men jeg tror
det beriker hele debatten om utenrikspolitikken.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Morten Høglund (FrP) [10:10:48]: Vi har også tidli­
gere i denne perioden tatt opp at vi synes det er behov for
å gå igjennom Norges fredsengasjement. Vi tar her i dag
opp et nytt forslag, som antakeligvis ikke får veldig bred
støtte.
I kjølvannet av krigen på Sri Lanka har det vært reist
en del spørsmål. I en kronikk i Dagbladet 5. juni snakkes
det om Norges svekkede troverdighet. Jeg skal ikke stille
meg bak det, men det er ganske alvorlige påstander. Vil
utenriksministeren bekrefte at man nå, med den kunnska­
pen man har om krigen på Sri Lanka, og Norges rolle, går
grundig igjennom dette og tar med seg lærdom, for det på­
stås i hvert fall -- utenriksministeren får velge om han vil
kommentere det -- at Norge gikk uforberedt inn i denne
konflikten?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:11:50]:
Først: Jeg og Erik Solheim oppfattet at Morten Høglund
var en støttespiller til det engasjementet vi hadde da vi var
aktive i Sri Lanka. Det setter jeg pris på. Han sa i sitt inn­
legg tidligere i dag at Norge ikke kunne være i førersetet
alle steder, og det er vi på ingen måte.
Den måten vi prioriterer på, som meldingen trekker
opp, peker nettopp på at vi skal engasjere oss hvis vi kan
gjøre en forskjell. Jeg kan bekrefte at det er en lang, lang
rekke henvendelser til Utenriksdepartementet om at Norge
skal engasjere seg i konflikter og vanskelige situasjoner,
som vi avviser fordi vi ikke kan gjøre en forskjell. Men
det er ikke risikofritt, og det skulle bare mangle, når man
går inn og prøver å gjøre en forskjell der hvor det hand­
ler om krig og fred. Jeg er for øvrig helt enig i represen­
tanten Hagas vektlegging av at vi ikke skal være en hel­
lig fredsnasjon som skiller oss fra alle andre. Men vi har
altså muligheter til å gjøre en forskjell.
Jeg mener at engasjementet på Sri Lanka står seg meget
godt i et historisk lys. Det er partene som må ta ansvaret
for oppturene, og det er partene som må betale prisen for
nedturene. En tredje part som forsøker å legge til rette,
kan bare bidra i den grad partene selv ønsker det og er i
stand til å gjennomføre freden.
Finn Martin Vallersnes (H) [10:13:04]: Når Regje­
ringen i meldingen slår fast at EØS­avtalen står overfor
en rekke utfordringer i tiden som kommer, er vel det ikke
minst på grunn av den utviklingen som har skjedd i EU
-- avtalen vil bli aktiv på flere områder enn det den var
for 15 år siden. Som flere har vært inne på, har komiteen
enstemmig sagt at det er naturlig å lage en utredning om
hvorledes EØS­avtalen har fungert de første 15 årene, og
hvordan en vil møte de utfordringene avtalen står overfor.
Jeg er enig med utenriksministeren i at en slik utred­
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3610 2009

ning ikke skal løse det politiske problemet. Den politiske
debatten får komme etterpå i de riktige fora. Men hvis ut­
redningen skal bli et godt grunnlag, og bli generelt aksep­
tert som grunnlag for den politiske debatten, vil den kreve
stor saklighet for å bli oppfattet som objektiv. Jeg har mer­
ket meg stikkord fra flere av talerne -- som faglighet og
økt kunnskap. Men jeg vil spørre utenriksministeren om
han ser for seg hvordan en vil legge an det arbeidet for at
det skal bli det redskapet, og bli oppfattet som objektivt.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:14:15]: Jeg
har ikke tenkt igjennom det i detalj. Jeg tror det må bli
et arbeid vi går løs på etter valget til høsten. Men jeg ser
for meg -- og jeg deler representantens syn på det -- at det
må være preget av faglighet og relevans, at det må gjøres
av folk som kan innby til tillit og troverdighet. Jeg ser at
noen har foreslått at vi bør sette hele utredningsarbeidet
til utlandet. Det synes jeg er manglende tro på egne kref­
ter. Men jeg vil ikke utelukke at det å få andres syn på
denne avtalen og måten den fungerer på, også utenfor Nor­
ges grenser, kan være et interessant tillegg, uten at jeg vil
slutte meg til det.
Jeg tror vi må ta utgangspunkt i hva EØS­avtalen var
ment å løse, og se på om den fortsatt gjør det. Det handler
om økonomi, arbeidsplasser og marked. Det handler om
en rekke andre samfunnsområder, og det handler om de­
mokrati -- ivaretar avtalen sentrale verdier med hensyn til
demokrati? Og så må vi se på de andre områdene som vi
samarbeider med EU om, fra Schengen til forsvar og en
lang rekke områder som ikke er i EØS, men som henger
sammen i det samme nettverket av samarbeid vi har.
Det kan bli en spennende debatt og en viktig gjen­
nomgang, som vi kan få gode debatter om også her i
salen.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:15:30]: Dagens valg i
Iran setter søkelyset på et regime som har gjort seg skyl­
dig i grove overtramp mot menneskerettighetene. Det gjel­
der ytringsfrihet, det gjelder religionsfrihet, det gjelder
kvinners rettigheter, osv.
Et av de områdene som er mest alvorlig, er omfanget
av henrettelser av barn. Iran er et av de få land i verden
som gjør dette i praksis, og i fjor ble det, etter menneske­
rettighetsorganisasjonenes opplysninger, henrettet ni barn
-- tre hittil i år.
Mitt spørsmål til utenriksministeren er om Norge som
et ledd i sin engasjementspolitikk på dette viktige området
kan tenke seg å ta initiativ til å skape en bred internasjo­
nal allianse mot henrettelser av barn i ett av de få landene
som faktisk gjør dette.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:16:31]: For
det første slutter jeg meg til en klar fordømmelse av hen­
rettelser av barn. Ni er ni for mange, og det er utålelig og
uakseptabelt. Dette er i fokus i Iran, men det er grunn til
å tro at dette også foregår andre steder i verden, og er, slik
sett, et menneskerettighetsbrudd som er så alvorlig at det
burde påtales alle steder det skjer.
Hvorvidt et eget internasjonalt initiativ mot dødsstraff
mot barn i Iran er en viktig måte å bruke krefter på, vil jeg
ikke utelukke, men jeg mener at det som er viktig, er en
bred internasjonal opinion og et bredt internasjonalt ini­
tiativ mot dødsstraff. Situasjonen i dag er at i henhold til
den sentrale folkeretten kan regjeringer si at dødsstraff er
en del av deres straffelov som utlandet ikke har noen rett
til å se inn i. Her er det mulig å bygge en opinion, og det er
klart at de helt outrerte eksemplene på henrettelser av barn,
mindreårige og psykisk utviklingshemmede, er veldig vik­
tige fokussaker. Jeg er veldig opptatt av dette globalt, og
jeg tror ikke på å knytte det bare til ett enkelt land.
Anne Margrethe Larsen (V) [10:17:44]: I St.meld.
nr. 15 framgår det at det ikke er noe alternativ til FN, og
det er vi nok alle enige om. Men Regjeringens egen po­
litikk byr også på noen eksempler som kan virke som det
motsatte. Satsingen på vaksineprogrammet GAVI, ledet
av Microsoft­gründer Bill Gates, er et slikt eksempel. Det
samme gjelder støtte til andre globale fond, som Det glo­
bale fondet mot aids, tuberkulose og malaria og William
J. Clinton Foundation.
Norsk støtte til disse aktørene er solid. Fram til 2015
har Norge f.eks. forpliktet seg til å bidra med i overkant
av 6,5 milliarder kr til den globale vaksinealliansen GAVI,
noe som også er positivt. Disse fondene opererer utenfor
og ofte overlappende med FN­systemet, og de får stadig
mer oppmerksomhet og støtte.
Jeg er ikke i tvil om at utenriksministerens støtte til FN
er oppriktig, men har likevel lyst til å spørre ham om ikke
norsk utenrikspolitikk noen ganger sender noe blandede
signaler til FN.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:18:49]:
Dette spørsmålet er meget sentralt og relevant. Ideelt sett
ville det beste vært, mener jeg, om disse fondene var opp­
rettet på innsiden av FN, at de var en del av den styrings­
strukturen som FN gir, slik at alle land opplever at de er
med på å gi signaler om hvordan pengene brukes. Det man
registrerte på 1990­tallet, var at det ikke var mulig. Til­
liten til FN med hensyn til å levere disse tjenestene, var
ikke stor nok til at FN alene fikk oppdraget. Derfor kom
GAVI, det globale fondet, og en rekke andre initiativ.
Vår oppgave har her vært å sikre at ikke FN helt taper
disse organisasjonene av syne. Derfor har Norge vært en
talsmann i GAVI for at både UNICEF og Verdens helse­
organisasjon skal stå sentralt som normgivende organisa­
sjoner. Og det er ikke riktig at GAVI ledes av Bill Gates;
GAVI ledes like mye av Jens Stoltenberg, av Norge, og
har Dagfinn Høybråten i styret -- altså politisk styring fra
land som er medlem av FN. Så Norge vil alltid være en
talsperson for at disse uavhengige fondene skal ha en klar
forankring i det fellesutsynet som bare FN kan gi.
Øyvind Vaksdal (FrP) [10:20:01]: I stortingsmeldin­
gen slås det fast at våre energiressurser ikke skal politise­
res eller brukes som geopolitisk virkemiddel. Og dette er
bra. Utviklingen internasjonalt kan tyde på at ikke alle ak­
tører er av samme oppfatning. Jeg tenker her på gasskon­
flikten mellom Russland og Ukraina, og vi ser at Hugo
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3611
2009

Chávez bruker energiressurser aktivt for å få innflytelse,
bl.a. gjennom et planlagt gassrør over store deler av det
søramerikanske kontinent.
Tror utenriksministeren det vi nå ser, er signaler om
at energiressurser i sterkere grad kan forventes å bli brukt
som et politisk maktmiddel?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:20:42]:
Energi er makt, og energi er politikk. Derfor vil dette all­
tid bli brukt i slike sammenhenger. Det som er en ulyk­
ke for befolkningene, som jo er eiere av nasjonenes ener­
giressurser, er at de får mindre igjen for disse ressursene
når man velger å føre den type politikk -- ledere som hen­
ter kontanter ut av pengestrømmen fra energisalg og deler
ut på gater og torg, slik vi har sett i enkelte land vi ikke
ønsker å sammenligne oss med.
Jeg tror det er slik med internasjonal politikk og makt­
politikk at det fortsatt kommer til å være land som forføl­
ger den politikken som representanten Vaksdal viser til,
men jeg tror kanskje at det over tid også vil vise seg at
det er en dårlig strategi og en sårbar strategi. Det som i
øyeblikket kan se ut som et betydelig maktpotensial når
man bruker energien for å oppnå en ressurs, kan slå tilba­
ke i neste omgang, når konjunkturer og priser endrer seg.
Slik sett tror jeg Norge, ikke bare på grunn av vår størrel­
se, men på grunn av sin gjennomtenkte politikk, står seg
godt i de ulike konjunkturene ved å ha valgt denne linjen,
som er robust mot skiftende tider.
Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.
Marit Nybakk (A) [10:22:08]: For 20 år siden ble den
forrige stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk lagt
fram. Den ble faktisk lagt fram bare uker før de første øst­
tyskerne hamret seg gjennom den forhatte muren i Berlin,
uten at man forutså hva som kom til å skje. Kanskje det
var derfor den lå så lenge i Stortinget. Innst. S. nr. 181 for
1989--1990 er datert 21. mai 1990, det er tre kvart år etter
at meldingen ble lagt fram. I denne leser vi bl.a.:
«I stadig sterkere grad vil sentrale spørsmål som
miljøutfordringene, endringene i internasjonal økono­
mi og den europeiske integrasjonen prege den utenriks­
politiske debatten i Norge og tjene til å redusere skillet
mellom utenriks­ og innenrikspolitikk.»
Det står også:
«De raske endringene i verden omkring oss stiller
stadig større krav til den utenrikspolitiske prosess.»
Dette kunne faktisk vært sagt i dag. Det samme gjel­
der det som står om den brede enigheten om norsk uten­
riks­ og sikkerhetspolitikk, som jo også understrekes i da­
gens melding. Likevel har mye skjedd siden 1989 og siden
mai 1990.
Norsk utenrikspolitikk er offensiv og tydelig og skal
ivareta norske interesser og norske verdier i en globali­
sert verden i rask forandring -- også med tanke på det
uforutsigbare, som også utenriksministeren var inne på.
Utenrikspolitikk -- men særlig sikkerhetspolitikk, som
jeg vil konsentrere meg mest om -- må alltid være forbe­
redt på det utenkelige. Betydelige deler av de myke si­
dene ved utenrikspolitikken er også i dag viktige for vår
interessepolitikk og vår sikkerhetspolitikk. Den tradisjo­
nelle sikkerhetspolitikken er blitt betydelig endret de siste
to tiårene. Vi har fått asymmetriske trusler som en stor
utfordring for norsk forsvars­ og sikkerhetspolitikk. Nye
trusselbilder har også virkninger for organiseringen av For­
svaret og for sivilt­militært samarbeid. Vi har økt fokus på
samfunnssikkerhet, vi har økt fokus på sivilt beredskap.
Som det står i innstillingen, kan hendelser langt borte
også få følger for norsk eller regional sikkerhet. Å bidra
til global krisehåndtering -- ja, sågar også regional kon­
fliktforebygging og konfliktløsning -- kan defineres som
en norsk interesse. Jeg vil vise til det som er sagt tidlige­
re i debatten. Ikke­spredning av atomvåpen er viktig for
å hindre at spaltbart materiale kommer i hendene på ter­
roristgrupper og ustabile regimer. I tillegg til ikke­spred­
ning, må vi også få snudd den negative trenden i arbeidet
med å ruste ned atomvåpen. Da må de land som i dag be­
sitter de største kjernefysiske arsenalene, vise lederskap.
Fortsatt har Russland og USA 95 pst. av verdens atomvå­
pen. Derfor er den fornyede kontakten mellom de to mak­
tene svært positiv. Ikke­spredning betyr også at håndvå­
pen og ammunisjon ikke må komme i hendene på ustabile
regimer eller voldelige opprørere. Jeg vil vise til tidlige­
re innstillinger fra utenrikskomitéen om nedrustning og
ikke­spredning og om eksport av forsvarsmateriell.
Også utviklingspolitikken må sees i sammenheng med
sikkerhetspolitikken. Vi gir bistand til land som er på vei
ut av en voldelig konflikt, og dette ble stadfestet på man­
dag da vi behandlet utviklingsmeldingen. Afghanistan,
Sudan og Midt­Østen er de områdene Norge gir mest bi­
stand til, der langsiktig bistand kombineres med huma­
nitær hjelp, fredsarbeid, trygghet og fredsbevarende eller
stabiliserende styrker.
NATO­medlemskapet er hjørnesteinen i vår sikkerhets­
politikk. Det er i Norges interesse at NATO også er det
sentrale transatlantiske forumet for debatt og konsultasjon
om sikkerhetspolitikk, og at ikke det skjer mellom f.eks.
EU i Brussel og Washington. Komitéen ser også positivt
på det stadig mer omfattende forsvarspolitiske samarbei­
det i Norden. La meg legge til at det imidlertid må ligge
innenfor vår NATO­forankring, eller som utenriksminis­
teren sa: For noen land i Norden er det EU, og hos oss
NATO­medlemskapet.
Helt til slutt: Vi skal senere i dag drøfte norsk humani­
tær politikk. Norge er en aktiv og klar forkjemper for uni­
verselle menneskerettigheter. Vi spiller også en rolle for å
fremme internasjonal humanitærrett. Jeg vil da få under­
streke at etter Sri Lanka, Øst­Kongo, Gaza og syklonen
i Burma må vi stå på enda mer for humanitærretten, slik
at nødlidende og de som utsettes for grove overtramp og
overgrep, får rask og sikker hjelp. Vi må aldri glemme at
sårbare mennesker skal ha den nødvendige bistand -- lo­
kalt, der og da -- men også som et viktig globalt huma­
nitærrettslig prinsipp. Dette blir en viktig utfordring også
utenrikspolitisk i årene som kommer.
Øyvind Vaksdal (FrP) [10:27:55]: Som gammel en­
ergipolitiker i dette hus har jeg med stor interesse lest det
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3612 2009

som står om dette viktige temaet i meldingen. Mens ka­
pitlet som i sin helhet omhandler energi, gir en nøktern
virkelighetsbeskrivelse av emnet, kan man andre steder
lese om en økende global knapphet på strategiske ressur­
ser, som f.eks. fossil energi og den globale konkurransen
om knappe energiressurser. Dette vitner om noe mangel­
full sammenheng og koordinering fra kapittel til kapittel,
og det kan se ut som om meldingen har hatt ulike forfatte­
re som ikke helt har visst hva som står i meldingen utover
eget kapittel.
Det forsøkes i meldingens innledning å skape et inn­
trykk av at det globalt er knapphet på energi. Jeg vet ikke
om det er innenrikspolitiske målsetninger som er motivet
for en slik virkelighetsbeskrivelse, men den blir ikke rikti­
gere av den grunn. Mange steder i verden er det riktignok
dårlig tilgjengelighet på energi og ressurser, og etterspør­
selen etter energi vil øke som følge av velstandsutviklin­
gen verden over. Utfordringene er ofte å få utnyttet de
energiressurser som er tilgjengelige, alternativt å få tilført
slike ressurser utenfra. Norge har de beste forutsetninger
for å bidra til en slik utvikling. Vi har mer enn hund­
re års erfaring med å utvinne vannkraft og vi har òg førti
års erfaring med å hente ut petroleumsressurser fra sok­
kelen. Vi har også gjennom flere år forsket på ny, forny­
bar energi. Den kunnskap og kompetanse vi har på disse
områder, kan brukes både i bistandssammenheng og i ut­
viklingssammenheng. Også norsk petroleumsteknologi er
helt i verdenstoppen, og teknologien eksporteres til store
deler av verden.
Norge framstår i dag som en av verdens ledende en­
ergistormakter, med en betydelig eksport av både olje og
gass. Likevel opplever vi altfor ofte at man fra norsk side
senker stemmen når man kommer inn på utvinning og
bruk av hydrokarboner. Vi skal liksom ikke snakke høyt
om dette i internasjonale fora. Det kan se ut som vår aller
viktigste næring helst skal feies under teppet, som noe
som er skittent, forurensende og politisk ukorrekt. Dette
må det bli slutt på. Verdens forbruk av hydrokarboner på­
virkes i svært liten grad av den norske olje­ og gasspro­
duksjonen. Så lenge markedet er stabilt eller økende, betyr
det at man globalt vil forbrenne olje og gass uavhengig av
om dette produseres på norsk sokkel eller ikke. Samtidig
vet vi at det ingen andre steder i verden er strengere krav
til helse, miljø og sikkerhet enn i Norge, og ingen andre
steder produseres olje og gass med mindre utslipp enn på
norsk sokkel. Dette både kan og må vi utnytte som en klar
konkurransefordel.
Vi må heller ikke glemme at norsk gass til kontinentet
ofte erstatter forbrenning av kull, noe som helt klart har
gitt en miljøgevinst.
Forsyningssikkerhet for energi blir stadig viktigere, og
vi har etter hvert opparbeidet oss et godt rykte internasjo­
nalt som en sikker og stabil energileverandør. Skal dette
vedvare, må det legges til rette for petroleumsvirksomhet i
nye havområder. Det er derfor viktig at vi nå legger til rette
for jevn og langsiktig leteaktivitet i de nordlige havområ­
dene og tar olje­ og gassressursene i bruk på en forsvarlig
måte også her.
Regjeringen har ikke vist handlekraft på dette området.
Landsmøtet i det største regjeringspartiet klarte heller ikke
å ta et standpunkt, til tross for å ha gått fire år på tom­
gang i dette spørsmålet. Jeg er imidlertid tilfreds med at
det fra Regjeringens side sies klart ifra at man ikke ønsker
noen politisering av energiressursene. Med gasskonflikten
mellom Russland og Ukraina -- som jeg var inne på i re­
plikkordskiftet -- friskt i minne og Hugo Chavez' plan om
å bruke gass til å få innflytelse og makt over store deler
av det søramerikanske kontinentet, er det viktig at Norge
opptrer på en korrekt og ryddig måte som energileveran­
dør. Dette i seg selv vil styrke vår posisjon som en sikker
og pålitelig energileverandør i mange år framover.
Olav Akselsen (A) [10:32:44] (leiar i komiteen): For
fire år sidan annonserte dei raud­grøne partia at dei ville gå
til val med sikte på å danna ei fleirtalsregjering. Det mang­
la ikkje på spådomar eller påstandar om kor uansvarleg
dette ville bli, ikkje minst gjaldt dette utanrikspolitikken.
Det blei forsøkt laga eit skremmebilete av kva politikk ei
slik regjering ville føra. Påstandane om at ei slik regjering
ville bryta med vår utanrikspolitiske tradisjon og isolera
Noreg, var mange. Det blei òg hevda at ei slik regjering
ville bli handlingslamma i utanrikspolitikken. Dette blei
prøvd gjort til ei stor sak i valkampen, men heldigvis, det
norsk folket lét seg ikkje skremma.
Etter fire år må me kunna slå fast at desse spådomane
og skremmebileta ikkje har slått til. Tvert imot, Noreg har
ført ein svært aktiv og vellukka utanrikspolitikk i denne
perioden. Når me i dag behandlar den første heilskaplege
meldinga om utanrikspolitikken på 20 år, er det svært gle­
deleg med den store einigheita som er. Regjeringa får full
oppslutning om hovudlinene i politikken. Det er bra. Men
med det bekreftar vel òg partia på Stortinget at skremme­
biletet frå førre valkamp ikkje slo til, og at det derfor ikkje
burde vera noko grunnlag for å gjenta liknande påstandar
i årets valkamp.
Utanrikspolitikken vil og må vera hendingsstyrt. Sam­
tidig gjev den gjennomgangen Regjeringa har gjort i mel­
dinga, grunnlag for prioriteringar og konsistens over tid.
Meldinga slår òg fast at verda er meir samanvoven enn før.
Eg er derfor heilt einig i at me i Noreg er tente med å vera
opptekne av meir enn snevre eigeninteresser. Finans­ og
klimakrisa viser at ikkje noko enkeltland kan isolera seg
frå det som skjer i verda. Noreg, med ein svært open øko­
nomi, blir påverka når råvareprisane fell. Me blir påverka
når klimaet slår krøll på seg. Store flyktningestraumar når
òg våre grenser. Derfor må utanrikspolitikken vera breitt
grunnlagd, slik som meldinga legg opp til.
Erfaringane viser at Noreg kan gjera ein forskjell,
Noreg kan spela ei rolle. Det er viktig at me har ambi­
sjonar om å utnytta denne moglegheita. Det er derfor lurt
å systematisera og kartleggja dei områda der me trur me
har moglegheit til å påverka, og kva prosessar me òg har
nytte av å påverka, slik som meldinga gjer. Dette er ein
viktig arbeidsreiskap for norske utanrikspolitikarar.
Noreg er ei stormakt på fleire område. Sjølv om olje­
produksjonen vår er på veg ned, er me enno ei energistor­
makt. Eg vil påstå at me har ført verdas mest vellukka olje­
og gasspolitikk. Me har greidd å utvikla vår eigen indust­
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3613
2009

ri og samtidig fordelt inntektene frå sektoren på ein måte
som alle i landet har hatt nytte av. I Noreg var me så godt
som utan kunnskap då me fann olja. I dag er me verds­
leiande. Me har greidd å kombinera ei gradvis utvikling
med ein forsvarleg miljøpolitikk. Vår forvaltningsmodell,
våre lover og reglar er etterspurde av andre med store pe­
troleums­ eller naturressursar. Det er derfor viktig at me
deler vår kunnskap, slik me gjer gjennom programmet Olje
for utvikling.
Òg forvaltinga av inntektene har vore svært velluk­
ka. Statens pensjonsfond -- Utland er i dag eit av verdas
største fond, til stor glede for framtidige generasjonar, og
òg denne forvaltningsmodellen er eit etterspurt eksport­
produkt. Personleg trur eg me vil oppleva større kamp om
ressursane i framtida. Det vil bli ein kamp mellom dei som
har tilgang til ulike naturressursar, og dei som er utesteng­
de. Alt i dag ser me at mange område med store naturres­
sursar er ramma av konflikt. Me ser òg at Kina og andre
land sikrar seg ressursar medan dei enno er i bakken. Man­
gel på ressursar kan lett bli kimen til ny spenning og nye
konfliktar.
Eit svært vellukka norsk initiativ har vore dialogen mel­
lom dei største oljeprodusentane og ­konsumentane. Dette
initiativet er kanskje ikkje så godt kjent, men gjennom
dette arbeidet har Noreg i over 20 år bidrege til auka for­
ståing og avspenning mellom oljeeksportørar og ­impor­
tørar. Dette trur eg har vore viktig for verdsfreden. Noreg
har her spela ei rolle, Noreg har her gjort ein forskjell.
Eit anna område der Noreg er ei stormakt, er som ein
arktisk nasjon. Ikkje berre forvaltar me store naturområ­
de. Me har òg svært store og etterspurde kunnskapar på
dette området, kunnskapar som kan bli særleg nyttige med
aukande klimaendringar og issmelting, ei utvikling som
høgst sannsynleg vil føra til høgare aktivitet og transport
i dette området. Forvaltar me kunnskapen vår rett, har me
òg her store moglegheiter til å påverka den internasjona­
le utviklinga, slik at ho blir så skånsam som mogleg i eit
område som har ein svært sårbar natur.
I dag er det val i Iran, eit av verdas verste regime. Sjølv
om valet står mellom eit svært snevert utval av førehands­
godkjende kandidatar, er det grunn til håp, fordi det er for­
skjell på kandidatane, men først og fremst fordi dette valet
engasjerer innbyggjarane, særleg ungdomen. Det gjev dei
håp for framtida. Det er dei som vil avgjera Iran si framtid.
Dagens regime har ikkje legitimitet i si eiga befolkning.
Når dei har greidd å halda seg ved makta så lenge, trur eg
ikkje minst det er fordi dei har kunna dra opp ein utan­
landsk fiende. Eg trur faktisk Obama sin tøvêrspolitikk
kan bli dette regimet sin verste fiende.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her teke
over presidentplassen.
Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har
ei taletid på inntil 3 minutt.
Svein Roald Hansen (A) [10:38:40]: Det vært en styr­
ke for Norge at det har vært bred enighet om de bærende
fundamentene i utenriks­ og sikkerhetspolitikken.
Innstillingen i denne saken ikke bare viderefører dette
gode fundamentet, den forsterker og utvider enigheten. I
denne innstillingen er det et samlet storting som stiller seg
bak Regjeringens vurdering av EU­samarbeidets betyd­
ning for sentrale norske interesser. Det er selvsagt ingen
endring i partienes syn på hvilken tilknytning til dette sam­
arbeidet vi hadde vært best tjent med, men det er enighet
om at EU­samarbeidet er viktig for sentrale norske inter­
esser. Det gjelder selvsagt det indre markeds betydning
for norsk eksport og verdiskapning og dermed for norsk
velferd, men det gjelder kanskje i enda større grad EUs
bidrag til det meldingen så sterkt understreker, vår funda­
mentale interesse av en internasjonal rettsorden, en verden
der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig
tettere vev av forpliktende avtaler, konvensjoner og lover.
Dette har også flere talere understreket i debatten.
EU­samarbeidet er det som har kommet lengst i å ut­
vikle et tett samarbeid mellom land med felles institusjo­
ner, bygd på demokrati og rettslige prinsipper. EU­samar­
beidet er også en global drivkraft på andre områder som
faller sammen med vår interessepolitikk. Det gjelder inter­
essen for å bekjempe fattigdom og skape en verden med
mindre forskjeller. Det gjelder vår interesse for å styrke
regler og normer for å beskytte både mennesker og miljø.
Onsdag markerte EFTA 15­årsdagen for EØS­avtalen
med en enkel mottakelse i Brussel. Sammen med Schen­
gen­avtalen gir den oss mulighet for en bred deltakelse i
EU­samarbeidet. Dens svakhet ligger, som det også pekes
på i meldingen og innstillingen, i at vi ikke kan delta i be­
slutningsprosessene. Vi er dypt og bredt involvert i sam­
arbeidet, men har ingen representasjon i de demokratiske
organene og står utenfor det politiske samarbeidet.
Det er bred enighet om at vi nå bør ha en grundig
gjennomgang -- eller utredning, som det vel benevnes -- av
EØS­avtalen. En slik utredning og gjennomgang bør også,
som utenriksministeren peker på, gi grunnlag for en re­
fleksjon rundt klokskapen i den situasjonen vi er i, nem­
lig at vi er blitt så dypt og omfattende involvert i det sam­
arbeidet et lite flertall sa nei til at vi skulle bli medlem av
for 15 år siden.
Det som i hvert fall er sikkert, er at det etter denne inn­
stillingen og behandlingen av St.meld. nr. 23 for 2005--
2006 tidligere i sesjonen her i Stortinget, er tverrpolitisk
enighet om at EU­samarbeidet er av stor betydning for
Norge og norske interesser.
Det er ingen som hevder at EU­samarbeidet er en fare,
verken for demokratiet, miljøet eller andre viktige inter­
esser og verdier som står sentralt i vår egen utenrikspo­
litikk. Det er en bemerkelsesverdig og gledelig utvikling
i synet på det europeiske samarbeidet som har skjedd i
denne perioden.
Steinar Gullvåg (A) [10:41:59]: Som andre har pekt
på, er det i år 20 år siden Berlinmurens fall. Det skap­
te en ny verdensorden. Avviklingen av den kalde krigen
er da også grunnlaget for vår nordområdepolitikk. Nord­
områdene har fortsatt stor strategisk betydning. Russland
har et sterkt militært nærvær i nord, men nærværet utgjør
i dag ingen direkte militær trussel.
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3614 2009

Det hindrer ikke at det på andre områder kan opp­
stå vanskelige konflikter. Vi har hatt uheldige episoder i
forbindelse med vår fiskerivirksomhet i Barentshavet. De
fleste vil huske «Elektron»­saken, altså den russiske fis­
kebåten som ble oppbrakt av norsk kystvakt, som nektet
å underordne seg norsk jurisdiksjon, og som satte full fart
mot russisk farvann, med norske inspektører om bord. Epi­
soden ble selvsagt håndtert av norske og russiske myn­
digheter, uten at det skapte noen alvorlig konflikt mellom
våre to land. Med en annen utenriksledelse kunne det lett
ha skjedd. Jeg husker meget godt at framtredende frem­
skrittspartirepresentanter ved denne anledningen satt med
fingeren på avtrekkeren og tok til orde for at vi burde ha
løsnet skudd. Jeg synes dette understreker at vi skal ha et
godt og framfor alt avtaleregulert forhold til de nasjonene
som driver fiskerivirksomhet i våre nordlige farvann.
En betydelig del av verdens gjenværende olje­ og gass­
ressurser ligger formodentlig gjemt under havbunnen i
nordområdene. Olje og gass er allerede en viktig driv­
kraft for næringsutviklingen i nord, og vi har teknologis­
ke fortrinn som allerede har kommet til anvendelse i dette
området. Samtidig har vi de største og mest bærekraftige
fiskebestandene i verden i dette området.
Etter hvert som polisen smelter, vil de arktiske områ­
dene i økende grad bli isfrie, og det betyr at sjøveien til
Asia blir atskillig kortere enn i dag. Men samtidig må vi
huske at vi her beveger oss i noen av verdens mest sårbare
miljøer. Vi tåler rett og slett ikke utslipp fra skip, olje­
eller gassvirksomhet, for ikke å si omfattende radioaktiv
forurensning fra de russiske atomlagrene på Kola. Derfor
må all økonomisk aktivitet i dette området underlegges de
aller strengeste miljøkrav.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:45:02]: I en debatt
om norsk utenrikspolitikk ønsker jeg å reflektere litt rundt
atomvåpenspørsmålet.
Verden kan være inne i en kritisk fase hva angår vei­
valg som tas i forhold til atomvåpen og nedrustning. For
Norge og svært mange andre land, med og uten atomvå­
pen, vil atomvåpenspørsmålet også i framtiden være av
stor sikkerhetspolitisk betydning. Det har vi ikke minst
sett i diskusjonene om planene for et rakettskjold.
De siste par ukene har Nord­Koreas prøvesprengninger
preget nyhetsbildet. I dag er det valg i Iran, og vi håper
alle selvsagt på et utfall som vil øke sjansene for at landet
vil gi opp sitt atomvåpenprogram.
Samtidig som kampen mot atomvåpen igjen vinner
overskrifter, er kjernekraft på frammarsj verden over. To­
talt er nesten 300 nye atomkraftverk nå under planlegging
eller bygging på verdensbasis, ifølge anslag fra Teknisk
Ukeblad. Det er verdt å merke seg at ingen steder er atom­
kraftens framgang så tydelig som den er i Asia. Gitt den
dramatiske utviklingen, er det veldig betenkelig at det fin­
nes så få vanntette skott mellom utvikling av atomkraft og
atomvåpen.
Likevel er jeg nå litt håpefull. Grunnen til det er at det
som er et av de mest spennende forslagene på nedrust­
ningssiden på mange år, ser ut til å konkretiseres, nem­
lig opprettelsen av en internasjonal brenselbank under sty­
ring av IAEA. En internasjonal bank som leverer brensel
til sivil bruk av kjernekraft, skal i hvert fall i teorien gjøre
det unødvendig for land selv å måtte anrike uran, sett at en
internasjonal brenselbank fantes. Å bruke unnskyldningen
om at en driver egen anriking kun for sivilt bruk, mens
det kanskje egentlig er for utvikling av atomvåpen, vil bli
vanskeligere å legitimere for omverdenen. Staters egent­
lige intensjoner vil kanskje komme klarere fram i lyset.
Røde linjer blir lettere å definere.
Jeg pekte tidligere på Iran. En internasjonal brensel­
bank har vært skissert som en del av løsningen på Iran­
problemet, og ikke uten grunn har vi i Senterpartiet og den
rød­grønne regjeringen støttet dette prosjektet helhjertet.
Rett over helgen skal Russland legge fram det første for­
slaget -- som er ett av flere forslag som verserer -- for en
slik internasjonal brenselbank for IAEA.
Mitt sterke ønske og mitt håp er at Regjeringen på alle
måter bidrar aktivt for å få realisert en slik bank, og få
bygget ned de hindringene som finnes. Det viktigste for
alles sikkerhet er kampen mot atomvåpen.
Ågot Valle (SV) [10:48:11]: Siden dette er min siste
utenriksdebatt her i huset, vil jeg gjerne ha ordet litt mer.
For det første vil jeg takke både Marit Nybakk og sist­
nevnte taler for at de tar opp kampen mot atomvåpen. Den
kan ikke tas opp for ofte.
For det andre vil jeg si til Svein Roald Hansen at jeg
og andre EU­motstandere aldri har vært motstandere av
samarbeid med EU -- tvert imot.
Jeg er glad for at en enstemmig komité slår fast at in­
ternasjonal rettsorden er en grunnpilar i norsk sikkerhets­
politikk. Da er det viktig at det settes krav til alle land om
å følge internasjonal lov og rett.
Det er forstemmende å se at Israel gang på gang bryter
folkeretten og internasjonale vedtak uten at det får noen
konsekvenser. Vi var en gruppe fra SV i Palestina for noen
uker sida, og vi så hvordan okkupasjonen tar mange for­
mer og ødelegger livet til palestinerne. Det verste var de
systematiske ødeleggelsene i Gaza. Det var åpenbart at si­
vile mål var bombet med vilje. Blokaden er total, og den
gir Hamas makt, fordi den gir makt over forsyningene inn
i Gaza.
I et møte med John Ging, som er leder av UNRWA i
Gaza, etterlyste han det internasjonale samfunnets vilje til
oppfølging av internasjonal lov, spesielt Genèvekonven­
sjonene. Dersom Israel får fortsette med å krenke humani­
tærretten, gir det næring til økt radikalisering og ekstrem­
isme, sa han. Han kom med en veldig klar advarsel, som
jeg vil bringe videre til Stortinget: Da vil faren være sterk
for at Gaza kan ende opp til å bli som Somalia.
Stortinget, Regjeringa og det sivile samfunnet er opp­
tatt av implementeringa av sikkerhetsresolusjon 1325 om
kvinner, fred og sikkerhet. Det har vi vært opptatt av
mange ganger her i huset. Norad la nettopp fram en rap­
port om hvordan dette følges opp i Afghanistan. Jeg syns
det er veldig bra at Norad evaluerer slike ting, og det viser
jo at det er et stort forbedringspotensial.
To tøffe og modige kvinnelige parlamentarikere som
SV hadde på besøk i Stortinget for litt sia, kunne bekrefte
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3615
2009

det samme, og de kom med noen råd som jeg vil bringe
videre til Stortinget. For det første må styrkene umiddel­
bart få opplæring i kvinners situasjon og politiske for­
hold, sett med kvinnebrillene på. Det er avgjørende at af­
ghanske kvinner sjøl tar del i opplæringa, og at det skjer i
samarbeid med det afghanske parlamentet og UNIFEM i
Afghanistan. Det må etableres analyser og planer om hvor­
dan kvinners sikkerhet kan bedres, og de må bringes inn i
alle forhandlinger og forsoningsprosesser som foregår der.
Og så kom de med enda en oppfordring, at det nå byg­
ges nettverk mellom disse modige parlamentarikerne og
kvinner i parlamentene i vesten. Den oppfordringa bringer
jeg videre når Stortinget sammen skal jobbe videre med
disse sakene.
Odd Einar Dørum (V) [10:51:41]: Norges fredsenga­
sjement er tidligere i debatten tatt opp generelt. Det skal
ikke jeg gjøre. Jeg skal forholde meg til noe som faktisk
nesten har fulgt meg hele mitt liv, og det er situasjonen på
Sri Lanka. Jeg kjenner mennesker som bor der, og som
har gjort et uegennyttig arbeid.
Jeg vet at Norge har vært inne i fredsprosessen lenge,
gjennom skiftende regjeringer -- både ved de som var i po­
sisjon, og andre som satt i opposisjon, og som sitter nå.
Jeg vet at vi har spilt forskjellige roller. Jeg valgte der­
for i en spontanspørretime å stille spørsmål til bistands­
ministeren på en åpen måte om man i ettertid kunne stil­
le spørsmål ved om noe kunne vært gjort annerledes, ved
det som skjedde. Da valgte bistandsministeren å si at det
var en viktig problemstilling. Han valgte selvfølgelig å si
det samme som utenriksministeren sa, at partene har et
svært og tungt ansvar. Han brukte eksempelet med Micha­
el Collins, som under konflikten om Irland etter den første
verdenskrig valgte å ta 80 pst. Han ble drept for det, men
vant likevel. Så sa han at de som ofte krever 100 pst., får
ingenting.
Det som lå i mitt spørsmål da -- som jeg følte ble mot­
tatt -- og som ligger i mitt innlegg i dag, er at jeg tror det er
klokt om ikke annet internt å gjennomgå hva vi har gjort.
I mitt liv som praktiserende politiker i Norge har jeg lært
meg at selv i de fleste sammenhenger hvor jeg har prøvd
å spille en «gå imellom­rolle», og det har jeg gjort ganske
mange ganger, har jeg etterpå vært nødt til å stille meg
spørsmål om det var noe ved min måte å gjøre det på som
det var grunn til å tenke over. Det er jo slik at bygger man
relasjoner, er det selvfølgelig partene som har ansvaret,
men selv en god megler har behov for å tenke over meg­
lersituasjonen sin. Så jeg holder rett og slett innlegget for
å be om at det blir gjort på en grundig og skikkelig måte.
Jeg sier det fordi konflikten jo ikke er løst. Krigen er over,
og det virker for meg som leser, at Tigerlederen valgte å
gå så totalitært ut og gjorde omtrent alle feil. Når man får
en fredsavtale, tar du den ikke. Når det holdes valg, ber du
dine støttespillere om å boikotte valget, slik at du sørger
for at den kandidaten som var på fredssiden taper osv.
Mitt spørsmål er likevel stilt i dypt alvor. Jeg tror det er
klokt å se igjennom hvordan vi selv har opptrådt. Jeg sier
det ikke fordi jeg er ute etter å ta noen. Jeg sier det fordi
livet alltid består i å lære noe. Kloke mennesker lærer all­
tid av sine handlinger, spesielt når de er gjort over tid, og
fordi denne konflikten på mange måter ble så ekstremt blo­
dig som den ble også i sluttspurten, så holder jeg innlegget
på denne måten nå.
Det kan være behov for ettertanke, og det er ingen tvil
om at Norge etter min mening spiller mange konstrukti­
ve roller i fredssammenhenger. Det er det ingen tvil om.
Jeg er glad for utenriksministerens avgrensning, at vi er
nøkterne. Men ettertanke, spesielt når det gjelder denne
konflikten på Sri Lanka, tror jeg kan være nyttig for alle
senere prosesser.
Morten Høglund (FrP) [10:54:57]: Jeg føler behov
for å kommentere noen av de forhold som er tatt opp i
løpet av debatten.
Representanten Bjørnstad hadde et spørsmål knyttet til
vår FN­merknad, og at vi ikke var med på flertallets merk­
nad. Jeg tror ikke det er den store forskjellen mellom oss
og de andre i synet på FN. Vi følte behov for også å ta
med noen kritiske merknader, men vi står bak ønsket om
et relevant, effektivt FN, og ikke minst en internasjonal
rettsorden.
Krigen i Afghanistan ble tatt opp av representanten
Valle. Hun refererte vel også innledningsvis til hvordan
SV var imot norsk deltakelse. En formulering ble brukt av
representanten Valle om at krigen i Afghanistan har ført til
mer terror. Samtidig var det også en kobling til at Frem­
skrittspartiet utelukkende vil bekjempe terror med militæ­
re virkemidler, som selvfølgelig er en grov overforenkling.
Det vi kan se, er at i realiteten har SV i denne perioden
vært med militært og sivilt i Afghanistan. Fremskrittspar­
tiet har også i denne perioden vært med både militært og
også sivilt, slik at jeg tror vi skal ta inn over oss realite­
tene. Forskjellene mellom SVog Fremskrittspartiet i prak­
tisk politikk i Afghanistan er nå veldig liten. Den er kan­
skje større i retorikken, men jeg tror vi skal forholde oss
til det som skjer på bakken.
Representanten Haga forenkler voldsomt, etter mine
begreper, men at det er forskjell mellom Fremskrittsparti­
et og Senterpartiet i utenrikspolitikk, lever vi veldig godt
med. Representanten Haga setter Fremskrittspartiet vel­
dig på sidelinjen utenrikspolitisk. Samtidig var det jo Sen­
terpartiet som på mandag satte spørsmålstegn ved hele
Verdens handelsorganisasjon i en debatt i denne sal. Så
hvem som er outsider, kan man jo med respekt å melde
diskutere.
Utenriksminister Støre kom i replikkordskiftet inn på
Sri Lanka, og representanten Dørum var også inne på
Sri Lanka nå. Det er et sensitivt og viktig spørsmål. Jeg
har forsøkt å være en støttespiller, men jeg opplevde tid­
lig i konflikten at mine kommentarer fort ble misbrukt
av pressen på Sri Lanka. Jeg la veldig bånd på meg selv
hele veien for å forsøke å være konstruktiv. Når Norge
først hadde påtatt seg en rolle, var det viktig at ikke vi
nasjonalt slo hverandre i ryggen. Det ville i hvert fall
ikke tjene saken. Men nå i ettertid -- vi kan jo snakke
om hvorvidt vi er ferdige -- må vi ha lov til å diskutere
dette litt mer åpent. Det mener jeg at det kan være behov
for.
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3616 2009

Erna Solberg (H) [10:58:06]: Jeg synes at både pro­
sessen foran stortingsmeldingen og selve meldingen har
vært en verdifull del av det å løfte analysene av hvordan
Norge står seg, og hvordan den internasjonale verden end­
rer seg. Analysene er kanskje endret på mange områder
med hensyn til hva som er utfordringen i verdenssamfun­
net, og hvordan norsk utenrikspolitikk skal tilpasse seg
endringene, men jeg tror hovedsvaret er at mange av sva­
rene er de samme som de har vært tidligere. Et lite lands
interesser tjenes best av sterke internasjonale organisasjo­
ner, et sterkt internasjonalt regelverk, av at et land har
alliansetilknytninger, og at vi søker deltakelse der vi har
behov for å få sagt vår mening, på flest mulige områder.
Jeg mener også at utviklingen internasjonalt de sene­
re årene har forsterket behovet for felles løsninger. Det
har minsket behovet for mer selvråderett for nasjoner,
og økt behovet for mer fellesskap, felles løsninger og
internasjonalt samarbeid.
Meldingen slår fast at europeiseringen legger klare
rammer for norsk handlefrihet. Meldingen har en veldig
god beskrivelse og virkelighetsoppfatning av hvordan EU
påvirker oss på mange områder i vårt samfunn, og den
peker på viktigheten av å sørge for at norske myndighe­
ter kan være godt integrert i EU­prosessene for å fremme
våre egne synspunkter. Det slo oss umiddelbart at denne
beskrivelsen som Regjeringen har lagt frem, var et meget
godt faktagrunnlag for den fremtidige europadebatten. Det
blir da en relativt stor overraskelse at det Regjeringen kan
være enige om, kan altså ikke regjeringspartiene i Stor­
tinget støtte opp under. Vi har forsøkt å få Stortinget med
på en betraktning om at denne delen av meldingen er av
spesiell verdi fordi den utgjør en felles virkelighetsforstå­
else og kan danne et felles faktagrunnlag for europade­
batten i fremtiden. Regjeringspartiene er ikke enige i at
Regjeringens faktagrunnlag om Europa bør kunne funge­
re som en felles virkelighetsbeskrivelse. Mitt spørsmål til
regjeringspartiene er egentlig: Hva er det de er uenige i i
Regjeringens melding?
Jeg er glad for at utenrikskomiteen nå samles om å ut­
rede våre erfaringer med EØS­avtalen og de fremtidige ut­
fordringene. Det er ikke fordi vi skal ta omkamp i en ut­
redning om hvilken tilknytningsform vi skal ha, men fordi
det er viktig å se at når verden rundt oss endrer seg, når
EU får flere medlemmer, frykter vi også at EØS­avtalen
bidrar til en marginalisering som tilknytningsform for oss.
Men la oss sjekke dette: Blir vi mer marginalisert? Får vi
for lite innflytelse? Og: Er det på tide med en ny euro­
padebatt? Det kan ikke noe offentlig utvalg bidra til å få
til, men de kan kanskje danne noe regjeringspartiene kan
være med på, nemlig en felles virkelighetsoppfatning av
hvordan utviklingen går.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:01:32]: Utenriksmi­
nisteren kan, som han sa, være fornøyd med både innstil­
lingen og debatten når det gjelder enigheten om hovedlin­
jene i norsk utenrikspolitikk -- det er bra for Norge -- og det
har vi alle et ansvar for å bidra til på det reelle grunnlag
som måtte være til stede.
Men jeg synes nok utenrikskomiteens leder gikk litt
langt i sitt innlegg når han beskrev enigheten på rød­grønn
side nærmest som en idyll. Man skal ikke være en skarp
utenrikspolitisk observatør for å ha fått med seg at det er
sterke spenninger i den rød­grønne alliansen i utenrikspo­
litikken. Men rett skal være rett: Man har blitt enige om
å være uenige i NATO­spørsmålet, i EU/EØS­spørsmålet,
og man har «fightet» seg gjennom en del tøffe slag både i
regjeringsforhandlinger, i Regjeringen, her i salen og ute
på plenen utenfor Stortinget. Det handler om Israel­boi­
kott, det handler om hvor i Afghanistan norske soldater
skal være, det handler om kampfly og rakettskjold, og det
handler om globalisering osv. Men la nå det ligge. På tam­
pen av denne debatten skal jeg ikke dra opp en ny runde
om det. Derimot føler jeg et behov for etter replikkveks­
lingen mellom Anne Margrethe Larsen og utenriksminis­
teren om de globale fondene å minne både Venstre og res­
ten av Stortinget om at vi for få dager siden behandlet
St.meld. nr. 13. En enstemmig komité sa følgende:
«Komiteen har med tilfredshet notert seg at Re­
gjeringen kan opplyse at disse fondene på få år har
opparbeidet seg framtredende roller på sine områder,
både når det gjelder størrelse og resultater. Regjerin­
gen mener at fondene og FN­systemet utfyller hver­
andre godt og stimulerer hverandre til å gjøre en solid
innsats. Fondene kan vise til gode resultater i løpet av
få år. Komiteen har merket seg at dette er muliggjort
blant annet av FN­systemet, som på sin side er avhen­
gig av fondene for å kunne skape egne resultater. Det
er viktig at den fremtidige utvikling av FNs strukturer
tar høyde for tilknytnings­ og vertskapsfunksjoner for
de internasjonale fondene som ivaretar deres særpreg
og fleksible roller og samtidig gir dem en plass i den
globale samarbeidsarkitekturen.»
Jeg tror det er viktig for det videre arbeid med Norges
innsats både gjennom disse fondene og i FN generelt at
dette slås fast som en enstemmig holdning fra Stortingets
side.
Heikki Holmås (SV) [11:04:14]: Jeg ønsker å ta opp
spørsmålet om atomvåpen på grunn av at jeg mener det
finnes et rom i verden i dag for å diskutere atomvåpnenes
rolle i den framtidige sikkerhetsstrukturen i verden. Her i
Norge har vi tatt som utgangspunkt at vi bl.a. ikke inves­
terer våre penger, våre pensjonsfondspenger i atomvåpen.
Det er bare Fremskrittspartiet som mener vi bør gjøre det.
Vi følger opp hele ønsket, som bl.a. Barak Obama brakte
på banen, om å sørge for å jobbe for en atomvåpenfri ver­
den. Jeg må innrømme at da jeg under den amerikanske
valgkampen satt og fulgte med og så på Barak Obamas tale
i Berlin, ble jeg veldig oppmuntret. Der ytret han nettopp
det ønsket, altså ønsket om å jobbe hardt i retning av en
atomvåpenfri verden. Da mener jeg at det må være mulig
å følge opp den retorikken.
Vi ser at det har vært amerikanske og europeiske tidli­
gere statsledere som har vært på banen og sagt at vi tren­
ger en reorientering og et nytt fokus i denne debatten. Vi
har også hatt tidligere norske statsministere og utenriks­
ministere som har vært på banen og sagt at her gjelder det
å gripe sjansen og få opp en diskusjon.
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3617
2009

Jeg sitter selv i den komiteen i NATOs parlamentariker­
forsamling som nettopp jobber med spørsmålet om ikke­
spredning, der situasjonen både i Iran og Nord­Korea er
sentrale, og der det jo foregår en skikkelig debatt. Og jeg
ble veldig glad da Jens Stoltenberg på NATOs parlamen­
tarikerforsamling her i Oslo tok opp akkurat spørsmålet
om atomvåpen, og sa at dette er en ting vi er nødt til å
diskutere.
Jeg mener at vi bør benytte det rommet som finnes i
debatten, til å diskutere hvordan vi kan bevege oss nær­
mere en situasjon der vi har mindre atomvåpen i verden.
Det er ingen tvil om, sånn som Marit Nybakk var inne på
i sitt innlegg, at hovedansvaret for den videre nedrustnin­
gen ligger hos de to nasjonene som har de største lagre­
ne av strategiske atomvåpen i dag. Men vi må også se på
andre grep. Vi må være med på å åpne den debatten.
Fra SVs side synes vi at i forbindelse med diskusjonen
som nå kommer opp om NATOs strategiske konsept -- der
amerikanerne senere i år antakeligvis kommer på banen
-- bør vi ut fra den rollen vi har i sjulandsgruppen, være
med på å bringe opp en debatt om vi bl.a. bør diskutere --
og fra vårt synspunkt fjerne --NATOs førsteslagsstrategi.
Det bør tas opp en diskusjon om dette i forbindelse med
det strategiske konseptet. Vi bør diskutere og fra vårt syns­
punkt også gå inn for at Europa skal bli en atomvåpenfri
sone. Her finnes det et rom i debatten, og der har Norge
en rolle å spille før debatten er låst.
Svein Roald Hansen (A) [11:07:30]: Bare en kort
kommentar til representanten Ågot Valle, som understre­
ket at det hun kalte nei­siden, ikke er imot at vi samarbei­
der med EU. Det er for så vidt betryggende, men jeg tror
ikke vi kan betegne vårt forhold til EU som at vi samarbei­
der med EU. Vi er dypt integrert i EU­samarbeidet. Vi er
faktisk mer integrert i EU­samarbeidet enn medlemslandet
Storbritannia.
EØS­avtalen er ikke et samarbeid om det indre marked.
Det gjør oss til en del av det indre marked, hvor vi må im­
plementere det lovverket som EU­landene først har blitt
enige om på sin side gjennom en litt spesiell mekanisme
fordi vi ikke skal være medlem.
Det som skaper utfordringene for det demokratiske un­
derskuddet og våre muligheter til å ivareta våre egne inter­
esser, er at vi har denne spesielle konstruksjonen hvor vi
ikke er en del av beslutningsprosessen. Slik sett tror jeg
det å få en gjennomgang, en utredning eller hva man vil
kalle det, som virkelig får disse perspektivene på bordet
i neste periode, vil være veldig nyttig og et godt grunn­
lag for debatten. Jeg tror veldig få har tatt inn over seg det
som har skjedd de siste 15 årene, nemlig at hver gang EU
har utvidet sitt samarbeid til nye områder, enten det er nye
samarbeidsprosjekter innenfor utdanning, innenfor folke­
helse, når det gjelder media eller når det gjelder internett,
har vi rukket opp hånda og sagt at vi vil være med. Det er
det ingen som har vært imot, fordi vi synes det er veldig
fornuftig.
Grunnlaget for at vi kan være med på dette brede sam­
arbeidet i Europa, er for det første at det er noen land som
er villige til å vedlikeholde og videreutvikle EU­samar­
beidet. Hvis alle hadde tenkt som Norge, at vi skal være
med på det vi har lyst til og ikke det som kanskje er litt
mer krevende for oss, hadde ikke dette eksistert. Det andre
fundamentet for dette er EØS­avtalen, som gir grunnlaget
for at også vi kan være med på ting som alle synes det er
fornuftig at land samarbeider om.
Å kalle dette et samarbeid mellom Norge og EU tror
jeg er å strekke begrepet samarbeid litt lenger enn det vi
vanligvis tenker på det. Vi er dypt integrert i det. Vi er
en del av det samarbeidet som et lite flertall sa nei til at
vi skulle bli medlem av for 15 år siden. Det har vært et
sånt taushetens slør over denne realiteten i norsk politikk,
nettopp fordi selve medlemskapsspørsmålet har vært en
slik sår og vanskelig sak. Forhåpentligvis kan refleksjon
rundt dette endre også på den sårheten, slik at vi kanskje
kan ta stilling til dette på et mer informert grunnlag når
vi nærmer oss slutten av neste periode.
Inge Lønning (H) [11:10:42]: Utenrikskomiteens
leder skrøt i sitt innlegg uhemmet av den utenrikspolitiske
enighet og handlekraft som denne regjering har vist. Han
sa at det viser at de skremmebildene som ble fremført i
valgkampen sist, var uten grunnlag.
Nå vet ikke jeg hvilke skremmebilder det siktes til, men
i hvert fall for min del var det som ble påpekt i valgkampen
sist, at det ville medføre noen problemer hvis den etabler­
te utenriks­ og sikkerhetspolitiske opposisjon i Stortinget
gjennom alle år flyttet over i regjeringskvartalet, fordi det
er første gang i norsk historie at man har en koalisjon hvor
de deltakende partier er grunnleggende uenige på det om­
rådet som er Kongens, det vil si Regjeringens, eneansvar,
nemlig utenriks­ og sikkerhetspolitikken.
Det begynte ved inngangen til denne stortingsperiode
ved at en stor del av SVs stortingsgruppe flyttet ut av stor­
tingssalen og ut på plenen utenfor. Det ble med rette påpekt
at det skapte noen problemer. I en debatt tidligere denne
uken erklærte SVs parlamentariske leder i en helt annen
sak at i denne, som i alle andre saker, stiller SV seg bak
Regjeringen. Man har i løpet av fire år forflyttet seg fra å
stå foran Stortinget til å bli plassert bak Regjeringen!
Dette medfører for norsk utenrikspolitisk debatt et de­
mokratisk underskudd av ganske stort omfang. Det betyr
nemlig at i den utstrekning det fremdeles er en utenriks­
og sikkerhetspolitisk opposisjon, er den ikke synlig og
hørbar i det offentlige rom, og i hvert fall ikke der hvor
den hører hjemme, i stortingssalen. Den er i stedet bare
til stede i bakrommene, bak lukkede dører i Regjeringen.
Det er etter mitt skjønn ikke noe fremskritt. Det represen­
terer et betydelig demokratisk underskudd. At det også må
representere betydelige problemer for de partier som har
låst seg sammen til å late som om de er enige nok til å
ha ansvaret for utenriks­ og sikkerhetspolitikken, er ikke
en hodepine for oss andre, men det er det demokratiske
underskudd, nemlig at vi ikke lenger har noen synlig og
hørbar utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Det er en be­
tydelig omkostning. De som på andre områder er veldig
opptatt av demokratiske underskudd når det forekommer
andre steder i verden, burde kanskje interessere seg litt for
det når det så iøynefallende også forekommer i Norge.
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk
3618 2009

Det tales nå som om den utenrikspolitiske enigheten
har karakter av et vegg--til--vegg­teppe, som er like omfat­
tende som gulvteppet her i stortingssalen. Alle vet at det
ikke er tilfellet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:13:58]: Det
må jeg si var en underlig innføring i demokrati! At det fol­
ket har bestemt i valg, og at tre partier som sier seg rede
til å danne regjering, danner regjering og styrer i fire år,
at det er et demokratisk og utenrikspolitisk underskudd
-- underlig!
Det er klart at når det er tre partier, er det ikke ett parti.
Det er ikke enighet i alle saker, men man diskuterer seg
fram til enighet. I den forrige regjeringen var det ett parti
som var sterk tilhenger av EU­medlemskap, to var det ikke.
De fant en vei i europapolitikken, et sentralt område for
Norge.
Vi har også funnet gode veier i denne regjeringen. Jeg
er helt enig i den analysen som sier at vi står oss meget
godt når vi ser tilbake på regnskapet. Norsk utenrikspo­
litikk er godt forankret i en lang tradisjon, samtidig med
vilje og evne til å ta nye initiativer og føre til forandrin­
ger. Jeg vil mene at vi gjerne skulle hatt ansvar og flertall
alene, som alle partier skulle ønske. Men det har vært en
berikelse at det har vært flere partier, og nettopp positivt
at det nå er slik at alle norske partier, med et hederlig og
velkomment unntak, har hatt regjeringsansvar.
Og det er en utenrikspolitisk opposisjon i Norge i dag
som er meget tydelig, og det er Fremskrittspartiet, som
her, som på andre områder, har andre holdninger, andre
tilnærminger og andre vurderinger av hvordan Norge skal
fremme sine interesser.
Til representanten Dørum vil jeg si: Ja, det er et godt
og viktig poeng å evaluere erfaringer. Jeg kan bare for­
sikre om at vi selvfølgelig kommer til å evaluere erfarin­
ger også med Sri Lanka­engasjementet. Det har skjedd en
betydelig metodisk opprustning i Utenriksdepartementet
av hvordan vi vurderer den typen engasjementer. Proble­
met/muligheten her er jo at saken ikke er over. Det er
nesten 300 000 mennesker som lever i leire, sterkt utsat­
te, så jeg vil jo mene at Norge her skal følge utviklingen
nøye, og også være bevisst på at vi fortsatt har en spesiell
posisjon i forhold til konflikten på denne øya, og kan vi
bidra til framgang, skal vi i hvert fall ikke avvise det i
utgangspunket.
Så vil jeg si til Heikki Holmås at det er helt riktig -- jeg
er helt enig i den analysen -- at det er rom på atomom­
rådet. Det Obama og andre har sagt da de kom til mak­
ten, er ting som denne regjeringen har jobbet for i fire år.
En visjon for en verden uten atomvåpen har Norge jobbet
for gjennom sjulandsinitiativet, og vi har fått internasjonal
oppmerksomhet om det.
Da jeg som utenriksminister takket dem som nå går ut
av utenrikskomiteen, var det flere jeg ikke nevnte. Det il­
lustrerer at det er en utfordring for dette stortinget at er­
farne utenrikspolitikere ikke kommer til å være her i neste
periode. Det gjelder selvfølgelig representantene Olav Ak­
selsen, Åslaug Haga, Ågot Valle, i tillegg til Finn Martin
Vallersnes og Vidar Bjørnstad. Og som jeg tidligere har
sagt, og som jeg gjentar her: Ingen god debatt uten Inge
Lønning! Så vi kan se fram til kommende debatter med
begrenset begeistring og kommer til å savne ham også her
i utenriksdebattene.
Inge Lønning (H) [11:17:08]: Jeg bad om ordet for å
stille savnet i hvert fall for et øyeblikk.
Utenriksministeren ble åpenbart overrasket over min
bruk av begrepet demokratisk underskudd. Det var det vel
for så vidt også hensikten at han skulle bli. Det jeg forsøkte
å peke på, som en motforestilling til den fremstilling tale­
re fra regjeringspartiene har gitt av det nærmest perfekte
i den nåværende regjeringskonstellasjonen når det gjelder
å ivareta norsk utenriks­ og sikkerhetspolitikk, er bare at
alt i denne verden har en omkostning, og det å flytte den
etablerte utenrikspolitiske opposisjon fra parlamentet og
inn i regjeringskvartalene etterlater med nødvendighet et
tomrom i den offentlige debatt om utenriks­ og sikkerhets­
politikk. Og det etterlater i hvert fall et vakuum i Stor­
tinget. Jeg tror ikke det er riktig å si som utenriksminis­
teren, at Fremskrittspartiet dekker det vakuumet, fordi de
særstandpunktene Fremskrittspartiet har, som også frem­
kommer i denne innstillingen, er av helt marginal karakter
sammenlignet med det fundamentale skillet som går mel­
lom partier som er tilhengere av den alliansetilknytningen
Norge har hatt i 60 år, og partier som er motstandere av
den -- og hele tiden har profilert seg og faktisk skylder sin
eksistens det forhold at de er motstandere nettopp av al­
liansepolitikken og NATO­medlemskapet og alt det som
følger med.
Det har faktisk vært det fundamentale skillet i norsk
utenrikspolitisk debatt gjennom 60 år, og det at det skillet
ikke lenger kommer til orde i parlamentet når man disku­
terer en stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk, var
det jeg siktet til med bruken av uttrykket demokratisk un­
derskudd. Man kan selvfølgelig, hvis man vil være veldig
nøyaktig, i stedet kalle det et parlamentarisk underskudd,
men det er faktisk omkostningen ved at den utenrikspoli­
tiske opposisjon flytter inn i regjeringskvartalene, og der­
med ikke lenger kommer til orde i det offentlige rom.
Omkostningene som partiene som deltar i dette, må beta­
le, er, som sagt, andre uvedkommende, men den omkost­
ning at det som fantes av klare skillelinjer når det gjelder
Norges hovedorientering i alliansepolitikken, ikke lenger
er til stede i hørbar og synlig form, er et problem. Trøsten
må være at etter valget til høsten kommer den helt sikkert
tilbake igjen, og da kommer den til å ha akkurat samme
karakter som før.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:20:20]: Det
må være konservatismens kjerne ikke å ville gi slipp på
skiller, og det som har eksistert i 60, er det vondt å se kan­
skje ikke eksisterer lenger. Jeg er ikke i tvil om at man
kan lese både SVs program og Senterpartiets program og
finne vurderinger som avviker fra det som er retningen
i innstillingen vi har debattert her i dag. Men det er vel
nesten uærbødig å si til representanten Lønning at han får
lese innstillingen. Partiene stiller seg bak det som står der.
Det er det som teller i parlamentarisk sammenheng. Så er
12. juni -- Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk 3619
2009

det også slik at man har vurdert de uenighetene man kan
ha om de ideelle mulighetene i verden som håndterbare i
forhold til det man kan få til ved å gå sammen. Men hvis
det skulle gå slik som representanten Lønning håper -- og
som det ikke kommer til å gå -- nemlig at det blir end­
ringer på dette ved valget, er jo hans parti rede til å flyt­
te inn i regjeringskontorene med Fremskrittspartiet, som
han mener står for helt marginale forskjeller i forhold til
Høyre. Det synes jo jeg er ganske overraskende når det
gjelder et parti som ønsker å halvere Norges innsats for
solidaritet i verden, som har en partileder som mener at
FN er en trussel mot verdensfreden, og som var for del­
takelse i krigen i Irak. Er dette marginale problemstillin­
ger? Et fremskrittsparti som er dobbelt så stort som Høyre,
kommer nok til å veie i den sammenheng, og da får vi se
hvordan det vil bli vurdert om det kommer slike debatter.
Men de debattene tror jeg mer vil bli i mediene og ikke i
salen, for det kommer ikke til å bli virkelighet.
Presidenten: Ågot Valle har hatt ordet to gonger tid­
legare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til
1 minutt.
Ågot Valle (SV) [11:22:06]: Jeg kan jo bekrefte at i
programmet som vi går til valg på, ligger det nyanser av
uenighet partiene imellom. Men det er jo berikende. Det
er det som har gjort at vi befinner oss veldig vel med å
være i regjering og ha vært med på å kunne flytte norsk
utenrikspolitikk. Hvis en går tilbake og leser tidligere de­
batter, ser en hvor villig Høyre og Fremskrittspartiet uan­
sett har vært til å følge USA. Det er bare å se på debatten
rundt engasjementet både i Irak og i Afghanistan. Denne
regjeringen har tort å være uavhengig, har tort å tale imot
Bush­regimets herjinger. Den har tort å tale med klar stem­
me når det gjelder rakettskjoldet, når det gjelder nedrust­
ning og når det gjelder politikken i Palestina. Det er vi
veldig glad for å ha vært med på, og det vil gjerne være
med på også seinere.
Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to gonger
tidlegare og får ordet til ein kort meknad, avgrensa til 1
minutt.
Inge Lønning (H) [11:23:26]: Både utenriksministe­
ren og jeg er tydeligvis sterke i troen når det gjelder hva
som kommer til å skje i september. Men trosspørsmål
diskuterer jeg nødig i Stortinget.
Det jeg har forsøkt å peke på, er at det representerer et
problem når det partiet som fra skapelsen av har definert
seg som det utenrikspolitiske alternativet i Norge, i dag har
valgt å plassere seg bak Regjeringen, simpelthen fordi det
nødvendigvis medfører at SV i dag er medansvarlig for og
stiller seg bak praktisk talt alle de standpunkter som par­
tiet gjennom hele sin historie har vært imot, og som de i
denne sal kritiserte sønder og sammen da de var i opposi­
sjon. Det innebærer jo at SV, som resultat av denne regje­
ringskonstellasjonen, er blitt det de selv foraktfullt i for­
rige periode karakteriserte som en puddel -- til og med en
nystriglet puddel.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak
nr. 1.
(Votering, sjå side 3641)
S a k n r . 2 [11:24:43]:
Innstilling fra utenrikskomiteen om norsk humanitær
politikk (Innst. S. nr. 307 (2008--2009), jf. St.meld. nr. 40
(2008--2009))
Marit Nybakk (A) [11:25:12] (ordfører for saken):
Egentlig kunne vi ha diskutert disse to sakene i samme de­
batt, fordi St.meld. nr. 40 ikke bare dreier seg om humani­
tær bistand, men også om humanitært diplomati, humani­
tær politikk og humanitærretten. Det er faktisk vanskelig
å skille det som står i denne meldingen, fra den debatten
vi nå har hatt om stortingsmeldingen om utenrikspolitikk.
Jeg skal likevel gå gjennom noen av de områdene som er
nevnt i meldingen, og det som innstillingen også slutter
seg til.
Jeg starter med å gjengi noe Erik Solheim har sagt,
nemlig at humanitær bistand og humanitært engasjement
er nødvendig i krisesituasjoner, i sårbare stater, i post­
konfliktområder, ved naturkatastrofer. Politikk er likevel
viktigst.
Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om fore­
byggende humanitær bistand i april i fjor, var en samlet
utenrikskomité nettopp opptatt av sammenhengen mellom
nødhjelp, langsiktige bistandsprosjekter og utviklingspo­
litikk.
Forebygging av humanitære katastrofer og krisehjelp
er viktig for fattigdomsbekjempelse og for å nå FNs tu­
senårsmål. Sårbarhet for humanitære katastrofer og miljø­
ødeleggelser er i stor grad synonymt med fattigdom. For
å skape utvikling må vi sikre at de enkelte lokalsamfunn
er robuste. Samtidig er det å nå tusenårsmålene også vik­
tig for å forebygge kriser og humanitære katastrofer. Det
dreier seg om varige strukturelle endringer som forebyg­
ger katastrofer, fjerner fattigdom og sikrer en bærekraf­
tig utvikling. En viktig erkjennelse er at samspillet mel­
lom humanitær og langsiktig bistand er viktig. Men det
er også samspillet mellom bistand og viktige strukturelle
utviklingsprosesser.
Etter at Riksrevisjonen og kontrollkomiteen i Innst. S.
nr. 150 for 2008--2009 påpekte disse sammenhengene, ut­
dyper St.meld. nr. 40 den norske engasjementspolitikken
på det humanitære området som en del av en samlet uten­
riks­ og utviklingspolitikk. Komiteen understreker hvor
viktig det er at land har kapasitet til å beskytte sine inn­
byggere mot konflikt og krise og gi dem trygge rammer
for menneskelig og økonomisk utvikling. Som jeg sa i mitt
innlegg i forrige sak: Dessverre har humanitært arbeid, fol­
keretten og nødhjelp hatt svært så trange kår i den senere
tid. Det verste er kanskje det som skjer på Sri Lanka. I kri­
gen mellom regjeringsstyrkene og tamiltigrene ble det ta­
milske folket, inkludert tigrene, regelrett slaktet ned. Bare
historien vil fortelle hvorvidt dette blodbadet var et fol­
kemord. Regjeringen nektet FN og andre hjelpeorganisa­
12. juni -- Norsk humanitær politikk
3620 2009

sjoner adgang til området. Vi så noe av det samme under
syklonen i Burma, der det brutale militærregimet sa nei
til utenlandsk humanitær bistand. Under andre naturkata­
strofer har vi faktisk sett at myndighetene ikke i tilstrekke­
lig grad har bidratt til at befolkningen har fått den hjelpen
de hadde behov for. Selv i New Orleans var det dessverre
en realitet. Samfunnssikkerhetssystemet i delstaten virket
ikke. Dette er alvorlig.
Vårt utgangspunkt må være at humanitære verdier er
universelle. Sårbare mennesker, mennesker i nød, i krig
og i konflikt har rett til å få nødvendig hjelp og rett til
å bli beskyttet mot overgrep. Men vi har dessverre flere
eksempler i nyere historie på at verdenssamfunnet, FN in­
kludert, har stått passive og handlingslammet mens regi­
mer har begått overgrep mot egen befolkning eller på andre
måter har bidratt til lidelser.
Det var en milepæl for FN da toppmøtet i september
2005 vedtok Responsibility to Protect. Vi har hatt en grun­
dig debatt om dette vedtaket tidligere i forbindelse med
en interpellasjon fra representanten Vallersnes. Meldingen
understreker at enigheten om Responsibility to Protect rei­
ser nye utfordringer når det internasjonale samfunnet stil­
les overfor konkrete situasjoner der prinsippet viser seg
vanskelig å operasjonalisere. Det er likevel avgjørende at
FN­vedtaket fra 2005 konsolideres og ikke undergraves.
Gjennom å forplikte folkeretten må det etableres for­
pliktelser til å følge opp intensjonene i praktisk handling.
Kanskje trenger vi et nytt humanitært diplomati, som mel­
dingen spør om, om nødvendigheten av og retten til tilgang
til nødlidende, og sikkerhet for hjelpeorganisasjonene.
Så kommer det også stadig nye grupper av sårbare men­
nesker -- de som bor i slumområdene rundt de store byene,
eller rett og slett eldre mennesker uten økonomisk sik­
kerhetsnett. I tillegg kommer klimaflyktninger, som ofte
faller utenfor de rettigheter og den assistanse som flykt­
ninger har krav på i henhold til FNs flyktningkonvensjon.
Noen er internt fordrevne, andre oppfattes som migranter.
Det er viktig å drøfte den folkerettslige situasjonen for
denne gruppen og sørge for at de får den beskyttelsen som
de har krav på. Komiteen gjentar derfor sin merknad om
klimaflyktninger fra april i fjor.
Også jeg vil få understreke at flere kvinner enn menn
rammes under katastrofer. Flere kvinner enn menn dør
faktisk i konflikter. Syv av ti som rammes av sult, er
kvinner. Kvinner og småjenter på flukt er særlig utsatt
for vold og seksuelle overgrep i forbindelse med væpne­
de konflikter. Siden flertallet av verdens fattige er kvinner,
er de også mer sårbare i katastrofesituasjoner. Dette gjel­
der faktisk også i et rikt land som Japan -- det var i hvert
fall et rikt land. Under jordskjelvet i Kobe i 1995 døde
halvannen gang så mange kvinner som menn, fordi eldre
kvinner bodde i dårlige hus. Jeg viser for øvrig til den
norske handlingsplanen for å følge opp Sikkerhetsrådsre­
solusjon 1325, og til behandlingen av kvinnemeldingen og
utviklingsmeldingen.
Så har jeg en liten oppfølging til det som Ågot Valle tok
opp i forrige sak. Jeg tror at når det gjelder Afghanistan,
er det for det første helt vesentlig at de styrkene som sen­
des ut, har skikkelig opplæring om resolusjon 1325. For
det andre tror jeg dette igjen understreker at vi må ha flere
kvinnelige soldater og offiserer i våre styrker i muslimske
land. Dette gjelder ikke bare i Afghanistan. Hvis vi f.eks.
skulle gå inn i Darfur på et eller annet tidspunkt, er det
helt nødvendig også der. Det tar jo også 1325 til orde for.
Til slutt: Meldingen utdyper og kvitterer ut Riksrevi­
sjonens forvaltningskritikk på dette feltet, bl.a. ved å vise
til den femårige strategien som ble lagt fram i september
2008.
For øvrig -- bare slik at det er sagt: En enstemmig
komité slutter seg til de humanitære prioriteringene som
foreslås i meldingen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:32:48]: Jeg
er enig med representanten Nybakk i at det er bra at disse
meldingene er sett i sammenheng, og jeg gleder meg over
at vi her har en helt enstemmig innstilling på dette vik­
tige området for Norge. Jeg skal begrense meg til noen
observasjoner.
Først vil jeg takke komiteen for at det var mulig å få
dette i havn, for det ble dårlig tid. Men det er veldig bra
at de to er kommet samtidig og ender i Stortinget samti­
dig. Det gir en fin fasong på en utenrikspolitisk debatt på
slutten av denne sesjonen.
Konflikten i Gaza og på Sri Lanka har gitt oss en lek­
sjon i hvor effektivt nasjonale myndigheter kan legge hind­
ringer i veien for nødvendig hjelp. Det er en stor dagsor­
den vi må reise, jeg var inne på det i mitt tidligere innlegg.
Det er altså ikke slik at vi kan ta humanitære prinsipper for
gitt. Vi må jobbe hardere for at humanitærretten og prin­
sipper som humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhen­
gighet skal bli respektert. Dette er avgjørende for å sikre
at nødlidende skal få hjelp raskt.
Nye grupper av nødlidende vil trolig komme til å stå i
sentrum i årene framover. Det er slumboere, et økende an­
tall eldre mennesker, kvinner -- som ikke er en ny gruppe,
men deres utsatthet er kjent, og her får vi ny kunnskap. Og,
som komiteen har tatt opp, vi har utfordringer fra klima.
Når det gjelder komiteens ønske om å få en folkerettslig
vurdering av den saken, deler jeg den holdningen. Vi har
diskutert det tidligere, men klimaflyktninger er et vanske­
lig og til dels omstridt begrep. Det finnes lite forskning og
kunnskap om dette temaet. I Utenriksdepartementet har vi
støttet Flyktninghjelpens utredningsarbeid på området, og
temaet diskuteres også under klimaforhandlingene i Bonn,
som finner sted i disse dager. Jeg tror at disse forhandlin­
gene vil teste ut både selve begrepet og de utfordringene
det reiser. Deretter må vi se nærmere på hvor og hvordan
vi kan følge opp debatten i andre fora. Blant andre Flykt­
ninghjelpen og FNs høykommissær for flyktninger er det
naturlig å diskutere dette med.
Over 20 millioner mennesker ble i 2008 fordrevet på
grunn av klimarelaterte naturkatastrofer -- flom, tørke, eks­
tremvær. I tillegg regner vi med at 16 millioner ble for­
drevet på grunn av naturkatastrofer som ikke skyldes kli­
maendringer, som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier.
Det sier noe om hvor stor utfordringen er.
Jeg mener vi med denne meldingen har formulert klare
prioriteringer for norsk humanitær bistand, norsk humani­
12. juni -- Norsk humanitær politikk 3621
2009

tært diplomati, norsk humanitær assistanse og vår innsats
for en mer bærekraftig og motstandsdyktig sosial utvikling
i de landene vi samarbeider med.
Vi trenger et fornyet humanitært diplomati om tilgang
til nødlidende, sikkerhet for humanitært hjelpepersonell og
større nasjonal innsats på forebyggings­ og tilpasningssi­
den, og vi trenger flere giverland rundt bordet. Jeg mener
det er viktig at særlig G20­landene, som nå konstitue­
rer seg -- verdens mektigste klubb blir det -- øker sine bi­
drag til multilateral innsats betydelig i årene som kommer.
Mange av dem grenser opp til verdens konfliktområder, og
vi blir direkte eller indirekte berørt av dem. Noen av dem,
som Kina, India og Japan, opplever selv ofte omfattende
naturkatastrofer.
Til sist har Regjeringen styrket forvaltningen av den
humanitære bistanden, slik at den nå i større grad raskt
og effektivt skal komme fram til menneskene som den er
ment å hjelpe. Vi følger opp Riksrevisjonens forvaltnings­
revisjon, som nylig har vært behandlet av Stortinget. Vi
skal bli bedre til å se drift og investeringer i sammenheng
-- for å bruke et slikt uttrykk. Vi kan ikke forvalte nors­
ke bistandsmidler på en fullgod måte uten at det avsettes
tilstrekkelige ressurser til forvaltning og oppfølging.
Vi styrker også samarbeidet med de frivillige organisa­
sjonene. Med forbehold om Stortingets samtykke går vi et
skritt videre i utviklingen av den norske tradisjonen med
samarbeid med organisasjonene, ved å legge til rette for
en klarere profil i samarbeidet med de enkelte organisa­
sjonene, og ikke minst med mer langsiktighet i de avtale­
ne vi inngår, noe som skaper bedre forutsigbarhet for or­
ganisasjonene. Samtidig vil vi følge opp tildelingene på
evalueringssiden på en mer systematisk måte enn før, i
samarbeid med bl.a. NORAD.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak
nr. 2.
(Votering, sjå side 3642)
S a k n r . 3 [11:37:07]
Innstilling frå utanrikskomiteen om samtykke til rati­
fikasjon av vedtektene av 26. januar 2009 om oppret­
telse av Det internasjonale byrået for fornybar energi
(IRENA) (Innst. S. nr. 308 (2008--2009), jf. St.prp. nr. 80
(2008--2009))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, sjå side 3642)
S a k n r . 4 [11:37:35]
Innstilling fra kommunal­ og forvaltningskomiteen om
lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regional­
politikken (Innst. S. nr. 304 (2008--2009), jf. St.meld. nr. 25
(2008--2009))
Presidenten: Etter ønske frå kommunal­ og forvalt­
ningskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir av­
grensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsrå­
den.
Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning
til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av
Regjeringa innafor den fordelte taletida.
Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på
talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil
3 minutt.
-- Det er vedteke.
Bjørg Tørresdal (KrF) [11:38:37] (ordfører for
saken): Kommunal­ og forvaltningskomiteen har behand­
let St.meld. nr. 25, som legger til grunn at alle skal ha
reell frihet til å bosette seg der de vil. Det handler om å
sikre likeverdige levekår og å ta ressursene i hele landet
i bruk. Det er bred enighet i komiteen om å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i landet og videreut­
vikle vårt flotte mangfold når det gjelder historie, kultur
og ressurser.
En samlet komité deler målene og ambisjonene i mel­
dingen. Uenigheten i komiteen er knyttet til hvilke poli­
tiske grep som vil sikre reell valgfrihet når det gjelder bo­
setting, og det er ulikt syn på om stortingsmeldingen vil
gi noen effekt mot sentraliseringen.
For å motvirke sentraliseringen er vi avhengige av en
offensiv og omfattende distriktspolitikk. Det er enighet
om å føre en regionalt differensiert politikk på flere poli­
tikkområder. I innstillingen fra komiteen berøres derfor en
rekke tema på flere politikkområder, og jeg regner med at
komiteens medlemmer fra de ulike partiene vil redegjøre
for sine prioriteringer og forslag i den videre debatten.
Hele komiteen mener at alle kommuner trenger inn­
sats for samfunnsutvikling, ikke bare de næringssvake,
slik stortingsmeldingen legger opp til. Men komiteen ser
at næringssvake kommuner trenger en ekstra innsats. Et
bredt flertall i komiteen, bestående av regjeringspartiene,
Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at områder og kom­
muner med små arbeidsmarkeder, nedgang i folketallet
og ensidig næringsstruktur har særlige utfordringer. Skal
en sikre bosetting i Distrikts­Norge, må det selvsagt være
gode muligheter til arbeid.
Også tilgang på bolig er en grunnleggende forutsetning
for å nå målet om reell frihet til bosetting. Enkelte distrik­
ter opplever fraflytting fordi det er mangel på egnede boli­
ger. Folk som ønsker å flytte fra enebolig til blokkleilighet,
må flytte nærmere tettsteder eller byer. Komiteen mener at
det gjennom Husbanken må stimuleres til at kommunene
legger til rette for bygging av ulike typer boliger. Det er
vanskeligere å få til nybygging i distriktene fordi bygge­
kostnadene ofte er høye i forhold til markedsverdien. Det
gjør det mer risikofylt å bygge i distriktene.
Et bredt flertall i komiteen, alle utenom Høyre og Frem­
skrittspartiet, mener det er viktig å styrke fylkeskommu­
nen som regional utviklingsaktør. Gjennom forvaltnings­
reformen fikk fylkeskommunen tilført flere oppgaver som
styrker denne rollen: eierskap i Innovasjon Norge, overfø­
ring av øvrige riksveier, regionale forskningsfond og økt
ansvar på kulturområder. Det er også viktig at det over­
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken
3622 2009

føres tilstrekkelige midler til disse oppgavene, dersom
fylkeskommunen skal ha sjanse til å ivareta oppgavene.
Alle fylkeskommuner må tilføres tilstrekkelige regionale
utviklingsmidler.
En samlet komité ser på MERKUR som et viktig red­
skap for å sikre befolkningen på mindre steder tilgang til
grunnleggende daglige tilbud av varer og private tjenester,
og ser positivt på at erfaringene fra MERKUR også kan
komme bensintilbydere til gode.
Komiteen mener at det skal etableres en egen ord­
ning med investeringsstøtte til nærbutikker som deltar i
MERKUR­programmet. Komiteen ber derfor Regjeringen
legge fram forslag om hvem som skal forvalte en slik ord­
ning. Investeringsstøtten skal komme i tillegg til ordnin­
gen med utviklingsstøtte. Komiteen vil understreke viktig­
heten av at en slik investeringsstøtteordning er på plass i
løpet av 2010.
Så til slutt: Nord­Norge har spesielle utfordringer knyt­
tet til spredt bosetting, lange avstander og små arbeidsmar­
keder, og skal prioriteres i den distriktspolitiske innsatsen.
Kristelig Folkeparti mener at Namdalen i Nord­Trøndelag
har mange av de samme utfordringene som de tre nordlig­
ste fylkene, og bør få Nord­Norge­vilkår og innlemmes i
ordninger som gjelder de tre nordligste fylkene.
Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi virkelig skal nå
intensjonene som ligger i navnet på St.meld. nr. 25, nem­
lig «Lokal vekstkraft og framtidstru». Det er sterke ord
-- «vekstkraft og framtidstru». Meldingen har tiltak som
nytt næringshageprogram, handlingsprogram for ungt en­
treprenørskap, mentorordning for gründere og styrking av
fylkeskommunen -- en rekke tiltak, men er de sterke nok
til å stoppe sentraliseringen og øke bolysten i distriktene?
Kristelig Folkeparti mener at det trengs en enda mer
offensiv politikk enn det flertallet legger opp til på flere
områder. Skal vi få sving på boligbyggingen, må vi vur­
dere nye og modige grep, som distriktstilskudd gjennom
Husbanken og momsrefusjon for bygging av boliger i gris­
grendte strøk, og vi må våge å vurdere næringspolitiske
tiltak, som jeg kommer tilbake til senere i debatten.
Jeg tar opp det forslaget Kristelig Folkeparti er med på.
Presidenten: Representanten Bjørg Tørresdal har teke
opp det forslaget ho refererte til.
Inger Løite (A) [11:44:03]: Stortingsmeldingen vi be­
handler i dag, Lokal vekstkraft og framtidstru, er en opp­
følging av St.meld. nr. 21 for 2005--2006, Hjarte for heile
landet, som vi behandlet i Stortinget for vel to år siden. Til
tross for en historisk vekst i folketallet viser utviklingen
en tydelig sentralisering, og at folketallet både i små kom­
muner og i mellomstore byregioner går ned eller stagnerer.
For Regjeringen og Arbeiderpartiet er det viktig å ta
hele landet i bruk. For oss er det viktig å vise at vi ønsker
og at vi tror på en god framtid i distriktene. Vi mennes­
ker er forskjellige og har forskjellig oppfatning om hvor
og hvordan vi ønsker å bo. Derfor er det viktig at vi leg­
ger til rette for at folk skal ha en reell valgmulighet. Det
innebærer at vi må iverksette noen spesielle tiltak for dis­
triktene. Det vil bl.a. si at folk må ha tilgang på et godt
offentlig tjenestetilbud over hele landet. At det finnes ar­
beidsplasser og mulighet for bolig, er selvsagt avgjørende.
Hvis dette er på plass, samtidig som det finnes fritidstil­
bud av forskjellige slag til folk i alle aldre, er det nøkkelen
for å skape attraktive lokalsamfunn og boområder.
Kommunene har selv en sentral rolle og ansvar for å
skape attraktive lokalsamfunn. For å kunne levere gode tje­
nester er selvsagt god kommuneøkonomi viktig, noe denne
regjeringen har bidratt positivt til. Det nye distriktspolitis­
ke tilskuddet, knyttet til kommuneøkonomien, er et viktig
bidrag med tanke på tjenestetilbudet og utviklingsarbeidet
i mange distriktskommuner.
En offensiv regional­ og distriktspolitikk må føres på
mange områder for å sikre bosetting i hele landet, og i
meldingen blir det spesielt lagt vekt på kommunens rolle
som samfunnsutvikler.
Betydningen av å bygge opp et godt image for kom­
munene har vært undervurdert. Det er helt klart at mange
kommuner trenger mer kompetanse i omdømmebygging
og markedsføring av egen kommune. Det er ikke alle som
er like flinke til å fokusere på fortrinn og på potensialet
som ligger nettopp i egen kommune. Derfor er vi glad
for at det nå er fokus på dette, og at departementet har
satt i gang et program for å hjelpe kommunene i dette
arbeidet.
Det er mange temaer i denne meldingen jeg kunne
snakke om. Det er likevel uten tvil slik at arbeidsplas­
ser er det aller viktigste for å opprettholde bosettingen i
distriktene.
Differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig grep og et
effektivt distriktspolitisk virkemiddel for arbeidsplasser
og sysselsetting. Regjeringen har jobbet målrettet for å få
denne ordningen gjeninnført i størst mulig omfang. Det
kan i praksis ha reddet mange arbeidsplasser og vært viktig
for opprettelse av nye.
Tilgang til bredbånd med høy kapasitet gir økt verdi­
skaping og produktivitet i næringslivet og er en viktig for­
utsetning for innovasjon og bærekraftig vekst over hele
landet. Jeg er derfor glad for at Regjeringen jobber med å
gjøre dette tilbudet enda bedre, og at de vil definere mål
for tilgang til raskere bredbånd. At nye statlige arbeids­
plasser skal etableres utenfor de største byene, er også en
villet politikk for denne regjeringen og god politikk for
distriktene.
Primærnæringene er en viktig del av sysselsettingen
og verdiskapingen i distriktene. Et levende landbruk er
viktig for bygdenes ansikt utad, det er viktig i et glo­
balt miljøperspektiv, det bidrar til vår matsikkerhet, og
det opprettholder bosetting og arbeidsplasser. Det har de
siste årene vært en dramatisk nedgang i antall gårds­
bruk. Mitt eget hjemfylke er et av dem som er hardt
rammet.
Regjeringen vil gjennom ulike tiltak stimulere til ny­
rekruttering i landbruket og gjennom bl.a. BU­midlene
bidra til å fremme lønnsom og bærekraftig næringsutvik­
ling i og i tilknytning til landbruket. Å skaffe kompetan­
searbeidsplasser, som er viktig for å få unge til å etablere
seg, er en av de største utfordringene mange distriktskom­
muner har. Jeg må i den sammenheng si at jeg er glad for
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken 3623
2009

de mulighetene som den planlagte samhandlingsreformen
vil gi i så måte.
Jeg er veldig glad for at vi har en regjering som forstår
betydningen av en god distriktspolitikk. Distrikts­ og re­
gionalpolitikken består av mange ulike virkemidler. Stor­
tingsmeldingen gir en god oversikt over disse virkemidle­
ne og gir et godt grunnlag for å nå våre mål i distrikts­ og
regionalpolitikken.
Åge Starheim (FrP) [11:49:13]: Meldinga vi behand­
lar i dag, inneheld konkretiseringar av Regjeringa sitt
syn på fordeling av roller og ansvar mellom staten, fyl­
keskommunane og kommunane i distrikts­ og regional­
politikken som følgje av den nye oppgåvedelinga etter
forvaltingsreforma.
Noverande regjering gav uttrykk for store og ambisi­
øse endringar i distrikts­ og regionalpolitikken, der svært
mykje makt og ansvar skulle delegerast frå storting til
fylkeskommunar og kommunar.
Dette skapte store forventningar blant fylkes­ og kom­
munepolitikarane og hos folk flest rundt om i heile lan­
det, og det med rette. Representantane frå regjeringspartia
reiste rundt i landet og predika at no skulle det verte vekst
og utvikling.
Kva vart så resultatet? Jau, det enda med eit stort ma­
geplask, der fylkeskommunane og distrikta berre fekk an­
svar for mil etter mil med vegar som ifølge utsegner på tv
frå samferdsleministeren sjølv var så dårlege og nedslitne
at dei ikkje kunne verte dårlegare.
Eg vil påstå at denne regjeringa har ført den sterkaste
sentraliseringspolitikken vi har vore vitne til. På alle om­
råde det skulle satsast på, og som det skulle skine av, har
vi i desse fire åra stort sett berre sett nedskjeringar rundt
omkring i kommunane.
Framstegspartiet er av den meininga at skal ein få le­
vedyktige distrikt, er ein avhengig av ein offensiv og kon­
struktiv politikk som bidreg til sjølvhjelp, lokalt initiativ,
vekst og optimisme. Dette må myndigheitene leggje til
rette for, stimulere dei gode kreftene som er hos våre lokal­
politikarar, og ha ei positiv og imøtekommande haldning
til dei som ønskjer å satse lokalt. Samtidig må lokalpoli­
tikarane få full rådetrett over eiga kommune, utan at fyl­
keskommunen eller fylkesmannen skal kunne overprøve
kommunestyrevedtak.
Framstegspartiet meiner at det må leggjast til rette for
valfridom, der ein sjølv kan velje kvar ein vil bu og arbeide.
Mennesket må stå i sentrum. Vi ønskjer å utnytte Distrikts­
Noreg sine moglegheiter ved å reindyrke ja­haldingar. Vi
vil frigjere skapartrong og gründerånd, redusere byråkrati­
et, styrkje lokaldemokratiet og sikre eigedomsretten. Dette
kan vi oppnå ved å føre ein stimuleringspolitikk i staden
for ein reguleringspolitikk.
Regjeringa har gjennom forvaltingsreforma og den nye
planlova svekt kommunane sin råderett og flytta makt til
fylkeskommunane og fylkesmennene. Dette vil redusere
kommunane sine moglegheiter til å bruke lokale ressursar
og utnytte dei naturgjevne fordelane kommunane og dis­
trikta har. Målet med politikken må vere å vidareutvikle
det norske velferdssamfunnet, skaffe arbeid for alle, auke
verdiskapinga, få til ei rettferdig fordeling og stimulere til
langsiktig og berekraftig utvikling.
Framstegspartiet har foreslått å reversere skatteauken
for næringslivet og satse meir på forsking og utvikling.
Vi er no inne i ei finanskrise og ei gjeldskrise. Eigenka­
pitalens rolle i næringslivet vil igjen vise si store betyd­
ning. Formuesskatt og arveavgift angrip eigenkapitalen og
svekkjer næringslivets evne til å styrkje og utvikle seg, til
å skape nye produkt og til å sikre eksisterande arbeids­
plassar og vidareutvikle nye. Distrikta er heilt avhengige
av små og mellomstore verksemder og familiebedriftene.
Samferdsle og kommunikasjon er heilt sentralt for å
skape vekst i distrikta. Kvar verksemd og kvart produkt
må ha ein effektiv tilgang til marknaden, og tilgang til
rask og effektiv infrastruktur gjer arbeidsmarknaden stør­
re. Difor er eit vesentleg vegløft heilt sentralt for å få fart
på Distrikts­Noreg. Framstegspartiet har difor lagt fram
ein eigen transportplan som eit heilskapleg alternativ til
Regjeringas NTP, der vi ønskjer å ta i bruk nye verkemid­
del for å sikre at Noreg raskt kan få ein meir moderne og
sikrare samferdslesektor.
Framstegspartiet vil hevde at det er spesielt distrik­
ta som vert negativt ramma av at Regjeringa foreslår at
fylkeskommunane i hovudsak får ansvaret for vegane i
distriktet, utan tilstrekkeleg finansiering.
Framstegspartiet vil arbeide for opne grenser og for at
det skal førast ein handelspolitikk som gjer oss i stand
til å vareta og utvikle arbeidsplassane i Distrikts­Noreg.
Dette gjeld ikkje minst dei tunge eksportnæringane langs
kysten.
Framstegspartiet meiner at busetnaden i Distrikts­
Noreg ikkje først og fremst kan sikrast gjennom offentle­
ge arbeidsplassar og ein serie offentlege tilskot. Det aller
viktigaste for å sikre vekstkraftige regionar i heile landet
er eit næringsliv som er i stand til å ta vare på og skape
nye arbeidsplassar.
Framstegspartiet vil framheve at fleire av våre offent­
lege velferdsordningar har sitt opphav i det frivillige ar­
beidet. Frivillig sektor har ein stor eigenverdi. Det som er
skapt ut frå eit frivillig engasjement, viser seg i ettertid å
vere eit bidrag til å skape gode lokalsamfunn. Framstegs­
partiet vil difor frita frivillig sektor for meirverdiavgift.
Til slutt vil eg ta opp dei forslaga frå Framstegspartiet
som vi står saman med Høgre om.
Presidenten: Representanten Åge Starheim har teke
opp dei forslaga han refererte til.
Bent Høie (H) [11:54:37]: Tusenvis av årsverk i land­
bruket er lagt ned. Folk flytter, sentraliseringen øker og
grendeskoler legges ned -- bare for å ta noen eksempler. Ut­
viklingen har ikke gått saktere med den rød­grønne regje­
ringen, tvert imot. Aldri har sentraliseringen gått så raskt,
og aldri har utflyttingen av statlige arbeidsplasser gått så
tregt. Høyre--sentrum­regjeringen flyttet ut tusen statlige
arbeidsplasser. Den rød­grønne har flyttet ut en håndfull,
hvorav de fleste havnet i Ås, en liten togtur fra Oslo. Det
blir ikke levedyktige bygder av den politikken.
Den stortingsmeldingen som vi i dag behandler, inne­
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken
3624 2009

bærer på ingen måte et taktskifte. Den er grå, og den er
kjedelig. Ikke minst den pressemeldingen som Regjerin­
gen selv sendte ut da stortingsmeldingen ble lagt fram,
viste dette. Det punktet som ble trukket fram, var en
ny støtteordning til gründere i lokalsamfunn. Småpenger
deles ut til lokalsamfunn, mens de store pengene trekkes
inn og sentraliseres til Oslo. Lokalsamfunnene blir mer
og mer avhengig av staten og mer og mer avhengig av
hovedstaden.
Regjeringen har hovedsakelig to standardsvar. Det
første er at en ønsker litt mer av den samme medisinen,
som ikke virker, og det andre er å innføre flere regulerin­
ger og flere begrensninger, noe som i realiteten gjør det
vanskeligere å utnytte de fordelene som en har lokalt.
Høyre har tro på helt andre løsninger enn dette. Vi vil
frigjøre skapertrangen, vi vil frigjøre gründeren, redusere
byråkratiet, styrke eiendomsretten og styrke lokaldemo­
kratiet. Vi vil bygge ut veier og infrastruktur i distriktene,
slik at en skaper grunnlag for vekst og utvikling. Vi mener
at Distrikts­Norge har enorme ressurser, hvis folk får lov
til å bruke dem. Vi mener at de som bor i Distrikts­Nor­
ge, har stort pågangsmot og stor kreativitet, hvis de får
lov til å utnytte det. Vi mener at statens hovedansvar er å
ta vekk reguleringene, ta vekk begrensningene og bidra til
å bygge ut infrastruktur og veier, og ikke minst la være å
dra inn den kapitalen som finnes lokalt.
Landbruket har vært gjennomregulert i mer enn en ge­
nerasjon uten at det har gitt særlig optimisme, vekst og
utvikling. Hva med å prøve en helt ny medisin i ste­
det for regulering? Den politikken som fratar bonden rå­
derett over egne verdier og eget livsgrunnlag og flytter
det over i et offentlig byråkrati og til politiske prosesser,
fører galt av gårde. Høyre mener dette er grove overgrep
mot eiendomsretten. Det skaper stor usikkerhet og redu­
serer bondens vilje til å ta risiko -- og dermed hans evne
til å trygge arbeidsplasser og utvikle landbruksnæringen.
Eiendomsretten må styrkes, den må ikke svekkes.
Vi trenger mer lokaldemokrati. Vi trenger at en lokalt
får avgjøre om en kan bruke ressursene i strandsonen, og
at en lokalt får muligheten til å skape bomiljøer som er
annerledes enn de som er i byene, og dermed kan kon­
kurrere med byene i større grad enn i dag. Vi trenger at
kommuner der 90 pst. av arealet er blitt fredet, får lov til
å utnytte de naturressursene som finnes, til å skape næ­
ringsutvikling innenfor de områdene som storsamfunnet
ønsker å ta vare på. I dag betyr fredning utarming av lo­
kalsamfunn og fjerning av muligheten for verdiskaping og
muligheten for det som kan skje lokalt.
Regjeringen går inn for å overføre ansvaret for de vik­
tigste veiene i distriktene til fylkene uten å gi dem tilstrek­
kelige midler med på veien. Det betyr at veier i distriktene
i årene framover kommer til å bli nedprioritert på bekost­
ning av de store veiene i de sentrale områdene. Høyre er
imot dette. Høyre mener at staten fortsatt skal ha ansvar
for de viktigste veiene i distriktene. og at vi også der skal
øke bevilgningene slik at vi får bygd ut infrastruktur. Den
store utfordringen er å skape vekstkraftige byområder som
henger sammen med distriktene, slik at det blir mulig for
et ektepar der begge har høy utdannelse, å ha jobber der
de kan utvikle seg, se framover og ikke minst ha mulig­
heten til å skifte jobb. Regjeringens distriktspolitikk base­
rer seg på en tro på at den ene med utdannelse kan jobbe
i kommunen, og den andre jobbe på gårdsbruket. Med
den strategien kommer Distrikts­Norge til å fortsette å bli
utarmet.
Presidenten: Før representanten Reikvam får ordet,
vil presidenten foreslå ei endring i debattopplegget.
Presidenten foreslår at det blir gitt høve til fem replik­
kar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.
-- Det er å sjå på som vedteke.
Rolf Reikvam (SV) [12:00:14]: Det er mulig at mel­
dingen er grå og kjedelig, men det er i alle fall én ting
som er sikkert: Det er ikke blitt mer spennende etter at jeg
har lest merknadene i innstillingen fra opposisjonspartie­
ne. Det har i alle fall ikke satt noe mer farge på en grå
og kjedelig melding. Det opposisjonspartiene har gjort, er
å samle opp merknader fra tidligere saker som vi har be­
handlet -- og laget «samlede verker» som de tydeligvis selv
oppfatter som både spennende og fargerikt. For oss andre
er det ikke fargerikt å lese det igjen gang på gang.
Jeg tror at det aller viktigste når det gjelder distrikts­
politikk, er desentralisering av beslutninger -- å flytte be­
slutningene ut, på den måten at de som har ansvaret der
ute, får det. Vi kan snakke om alt det vi skal gjøre her på
Stortinget, i Regjeringen, osv., men det er viktig å flytte
beslutningene ut. Og jeg tror at noe av det aller viktigste
med regionsreformen eller forvaltningsreformen -- kall det
hva man vil -- er at vi har styrket fylkeskommunene. De
skal få et større ansvar for regional utvikling. Det er klart
at de lokale politikerne, som har et eierforhold til det som
skjer der ute, har et vesentlig større engasjement enn det vi
klarer å mobilisere fra denne talerstol. Når de får et større
ansvar, føler jeg meg rimelig trygg på at de kommer til å
ta det, og det vil bli et nytt trøkk i distriktspolitikken.
Utdanning og forskning er grunnlaget for mye av akti­
viteten som skal skje framover i dette landet, ikke minst i
distriktspolitikken. Derfor tror jeg -- og ikke bare tror jeg,
men jeg er helt sikker på -- at en styrking av utdanningen,
alt fra grunnutdanningen til og med høyere utdanning, er
grunnlaget for ny vekst i distriktene, i Distrikts­Norge,
og også i de sentrale strøk av landet. Det at vi styrker og
holder fast på høgskolene der ute, som er lokalisert ute i
Distrikts­Norge, og gir dem gode levevilkår, er grunnlag
for lokal fornyelse og vekst. I den forbindelse er det vel­
dig viktig at de nye forskningsfondene kom på plass, og at
midlene fra disse forskningsfondene blir brukt inn mot de
regionale institusjonene. Det er viktig at de regionale in­
stitusjonene er i stand til å utvikle gode og viktige forsk­
ningsprogrammer med utgangspunkt i de utfordringer vi
har regionalt og lokalt, og at disse forskningsfondene blir
en viktig finansieringskilde for disse programmene. Så ut­
fordringen ligger på forskning og utdanning generelt, og
det er der vi må sette inn ressursene.
Jeg har lyst til å vise til MERKUR­programmet, og det
at vi nå tar et skikkelig grep slik at de som er omfattet
av MERKUR­ordningen, kan få investeringsstøtte til sin
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken 3625
2009

virksomhet. Mange av disse småbutikkene lever på gren­
sen til å dø -- holdt jeg på å si -- og det er da viktig at en
kan komme inn med investeringsstøtte. Vi har sagt til Re­
gjeringen at den bør få dette på plass i 2010, og jeg regner
med at Regjeringen kommer med forslag om det. Om det
skal være innenfor MERKUR­programmet eller at denne
støtten skal gis på andre måter, får jo Regjeringen vur­
dere når den skal legge dette fram, men at det i alle fall
kommer forslag som innebærer at disse butikkene kan få
investeringsstøtte.
Dette med offentlig infrastruktur er viktig. Her er sko­
len på mange måter navet i samfunnet der ute, og det vi
sier om grendeskolene, er viktig. Jeg regner med at Regje­
ringen tar det med seg og ser på hvordan kostnadsforde­
lingen er mellom fylke og kommune når det gjelder sko­
leskyss, slik at vi ikke får vedtak som ikke har i seg alle
kostnadselementer. Jeg regner med at departementet vil se
på det.
Så har jeg helt til slutt lyst til å være litt frimodig og
si at vi kanskje ikke er modige nok når vi diskuterer dis­
triktspolitikk. Det som skjer, er at vi vanligvis oppretter
nye tiltak -- gang på gang. Jeg føler nok at tiden nå er inne
til å ha en skikkelig gjennomgang av alle tiltak for å se om
de er samordnet godt nok, og om vi får god nok effekt ut
av dem. Jeg føler nok at akkurat på dette området har det
vært veldig lett å sette i gang et nytt tiltak før vi har evalu­
ert det gamle, og før vi har sett (presidenten klubber) dem
en sammenheng. Det er min utfordring til det nye storting
(presidenten klubber) og til Regjeringen. Våg en skikkelig
gjennomgang!
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Veldig flott.
Anna Ceselie Brustad Moe (Sp) [12:05:49]: Selv om
vi i større grad enn andre land har livskraftige små og store
samfunn i hele landet, er den vedvarende sentraliseringen
av innbyggerne en utfordring for å sikre den enkelte reell
valgfrihet til bosted. Mange flere kommuner har opplevd
vekst i folketallet på grunn av tilflytting de siste par årene
-- og da ofte fra utlandet. Tilflyttere fra utlandet samt boset­
ting av innvandrere utgjør en stor ressurs som både store
og små lokalsamfunn bør ta imot og inkludere på en god
måte.
I flyttemotivundersøkelser fra 1970­tallet var arbeid
den mest sentrale faktoren for hvor folk bosatte seg. Nå
oppgir folk flere andre individuelle preferanser som vikti­
ge. Særlig er familie og steds­ og miljøkvaliteter vektlagt
med større verdi. Årsaken til at flere andre faktorer skårer
høyere er dels at undersøkelsene ble gjort i en høykonjunk­
tur med god tilgang til arbeid. Med god tilgang til arbeid
kan andre faktorer bli vektlagt sterkere, men fremdeles er
arbeid en viktig forutsetning for å flytte til et sted. Lo­
kalsamfunn må imidlertid være attraktive på andre måter
også.
Flere distriktskommuner har lyktes med dette og har
vekst i folketallet på grunn av tilflytting. For å støtte opp­
under den positive utviklingen vi ser i enkeltkommuner
og bistå dem som fortsatt henger etter, vil vi videreføre et
distriktspolitisk løft med en rekke tiltak. Vi vil styrke de
distrikts­ og regionalpolitiske virkemidlene for å møte ut­
fordringene i utsatte distriktsområder, samtidig som vi vil
tilføre fylkene tilstrekkelig med regionale utviklingsmid­
ler for at de skal bli en kraftfull aktør. Selvfølgelig skal vi
videreføre den brede distriktspolitikken, med god kommu­
neøkonomi, infrastrukturbygging og landbrukspolitikk,
som virkelig er de viktigste satsingene for landet.
Jeg vil ta for meg noen saker som jeg mener er viktige
satsingsområder.
At vi nå tar initiativ til en satsing på lokalt samfunns­
utviklingsarbeid i kommunene, vil bidra til å innfri flere
av faktorene som skal til for å øke bolysten. Attraktive lo­
kalsamfunn, utviklet gjennom positiv medvirkning og del­
takelse, gir innbyggerne mer å leve for og av. Å ta i bruk
ressursene hos innbyggerne og potensialet i stedet der de
bor, gir bolyst, framtidstro og er tiltrekkende. Dette inn­
befatter mobilisering av lokale ildsjeler, ungdom, bedrif­
ter og frivillige lag og organisasjoner. At vi i tillegg nå
har distriktssentre gjør at kommunene har en rådgivende
samarbeidspartner for å finne fram til de beste tiltakene.
Lokaliseringen av statlige, regionale og kommunale
arbeidsplasser er et aktivt virkemiddel for å tilføre lo­
kalsamfunn og regioner nye ressurser i form av arbeids­
plasser, kompetanse og større fagmiljø. Uten flere kom­
petansearbeidsplasser utenfor Oslo får vi ikke snudd den
store tiltrekningskraften hovedstaden har som arbeidssted.
Dette er også viktig for å sikre byen en bærekraftig in­
frastruktur uten for stort vekstpress. Sånn sett blir lokali­
sering av kompetansearbeidsplasser rundt om i landet en
vinn­vinn­situasjon både for Oslo og Norge for øvrig.
Vi satser større og bredere på den digitale allemanns­
retten, og kan vise til at målene om bredbånd til alle i
landet langt på vei er nådd. Manglende tilgang til bred­
bånd vil i praksis gjøre at friheten til å bo oppi Færbøgda
i Stjørdal ikke blir reell. Nasjonale og internasjonale stu­
dier viser dessuten at tilgang til bredt bredbånd -- bredbånd
med høy kapasitet -- gir økt verdiskaping og produktivitet
i næringslivet, og er en viktig forutsetning for innovasjon
og bærekraftig vekst. Derfor definerer vi nå nye mål for
tilgang til bredere bredbånd i hele landet. Dette er et av de
viktigste infrastrukturtiltakene for å sikre like muligheter
i framtiden.
Disse tre sakene, sammen med det brede spekteret
av distriktspolitiske virkemidler, er forutsetninger for at
Norge også i framtiden skal ha livskraftige lokalsamfunn
i hele landet. For kun gjennom å satse på hele landet får vi
utnyttet potensialet i ressursene våre, både når det gjelder
folk og natur.
Vera Lysklætt (V) [12:10:44]: Venstre vil ha en verdi­
skapingspolitikk for hele landet, hvor by og land er gjen­
sidig avhengig av hverandre. En moderne distriktspolitikk
er å legge til rette for at næringslivet kan utvikle seg, sam­
tidig som det offentlige gjør det mulig å skape mangfoldige
og attraktive lokalsamfunn.
Som representant fra Finnmark er det naturlig å ta ut­
gangspunkt i ressursgrunnlaget i den nordlige landsdelen,
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken
3626 2009

som et eksempel på de store mulighetene som finnes i dis­
triktene. Regionen har betydelig kompetanse på bl.a. fos­
sekraft, tidevannskraft, vindkraft og solenergi, i tillegg til
store forekomster av andre naturressurser. Fossile energi­
ressurser er ikke evige, og fremtidens industri må skapes
i tråd med målene om reduserte klimagassutslipp.
Venstre fortsetter å oppfordre Regjeringen om å få til
en ordning for grønne sertifikater som virkemiddel for å
fremme kjøp av fornybar energi. Uten grønne sertifika­
ter vil etableringer for slik energi utebli, og store mulig­
heter vil gå tapt for distriktene. Innen fornybar energi og
miljøteknologi ligger det store, framtidige muligheter for
Fastlands­Norge. Ett av Venstres svar for å få til en slik
satsing er Klimatek, som skal ha som formål å investere i
klimateknologi, klimagründere og miljøvennlig omstilling
av eksisterende næringsliv.
Store land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia,
for å nevne noen, skal de neste årene sette i verk store kli­
mainvesteringer. Finanskrise og arbeidsledighet vil trolig
framskynde disse offentlige investeringene. Mesteparten
av disse investeringene vil komme innen fornybar energi
-- vind­ og havmøller, bølgekraft, tidevann, bioenergi, sol­
energi og utvikling av ny teknologi som ennå ikke er kjent.
Hjernekraft og materialteknologi kan i dette perspektivet
bli svært sentrale eksportprodukter, som gjerne kan ha sin
base i Distrikts­Norge. På flere områder er vi her leden­
de i verden allerede -- innen undervannsteknologi og lett­
metaller. Dette er gunstige kombinasjoner for distriktsvise
kompetanseklynger, som vil være svært viktige også med
tanke på å få ungdom, barnefamilier og folk med lang
utdanning til å bosette seg i distriktene.
Det er ingen tvil om at distriktene er i endring. I dag
står over 40 000 gårdsbruk i Norge ubebodd, og hvert år
legges 7 000 bruk ned. Samtidig forgubbes områdene, og
Venstre forstår at det kan framstå som lite attraktivt for
unge mennesker å etablere seg i grender der det er langt
mellom barnefamiliene og hvor næringsgrunnlaget er en­
sidig. I Venstre tror vi flere har lyst til å bo i distrik­
tene. Men kanskje heller i klynger -- grend eller tun på
bygda -- dvs. nærmere andre mennesker enn hva tradisjo­
nen i Norge har vært. Dessverre opplever mange altfor
ofte at de ikke får anledning til dette. Årsaken til det kan
finnes både i mangelfull lokal planlegging, i rigid inngri­
pen fra fylkesmennene knyttet til jordvern og manglende
tilpasning av det sentrale lovverket.
Men det må sies at det oppleves som noe merkelig å
se at store områder av matjord bygges ned i sentrale strøk,
mens det i distriktene kan være helt umulig å få delt fra
noen kvadratmeter med gjengrodd beitemark til boligfor­
mål. Venstre oppfordrer derfor Regjeringen til å sette i
gang et landsomfattende prosjekt for bolyst i distriktene,
hvor man får folk i etableringsfasen, lokalpolitikere og
fylkesmennene med på ulike lokale forsøk for å ta i bruk
mulighetene.
Kultur er også lystbetont og viktig for å skape trivsel
og bolyst. Om lag halvparten av norske kommuner har
ikke en egen kulturetat. Videre er det mange kommuner
som har en kulturarbeider i halv stilling eller mindre. Med
lokale oppgaver på den ene siden og et konglomerat av
regionalt og nasjonalt prosjekthysteri på den andre siden,
sier det seg selv at det er stort press på den kommunale
kulturadministrasjonen. Det er i liten grad rom for å drive
et helhetlig arbeid og en koordinerende funksjon.
Venstre etterlyser derfor på vegne av det frivillige kul­
turlivet en bredere kulturpolitikk, hvor en gir kultur en
mer aktiv og selvstendig rolle i samfunnsutviklingsarbei­
det, en kulturpolitikk som meisler ut helhet og koordine­
ring, og som viser vei for et lokalt kulturløft -- ikke minst
i distriktene.
Til slutt vil jeg understreke at Venstre vil verne de
mest sårbare områdene ved kysten mot petroleumsvirk­
somhet. Samfunnet har ansvar for å sikre artsmangfoldet
og den økologiske kjeden, og det er svært viktig å sikre de
viktigste gyteområdene for nordatlantiske fiskearter -- og
dermed den tradisjonelle fiskerinæringen.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:16:25]: I
Soria Moria­erklæringa lovde Regjeringa å gjennomføra
eit distriktspolitiske lyft. Vi har levert.
Vi har gjeninnført geografisk differensiert arbeidsgje­
varavgift, styrkt dei distriktspolitiske verkemidlane, gjen­
innført kommunale næringsfond, etablert fleire såkorn­
fond, styrkt innsatsen for auka landbasert verdiskaping i
Nord­Noreg, sett i verk handlingsplanar for å auka talet
på gründerar og auka verdiskapinga knytt til reiseliv, kul­
tur, næring, landbruk og natur. Og -- som om ikkje dette
var nok -- vi har styrkt kommuneøkonomien, auka innsat­
sen for utbygging av vegar, auka innsatsen for rassikring
og gjennomført ei stor satsing på breiband til alle.
Vi har òg etablert eit kompetansesenter for distrikts­
utvikling og gjennomført satsingar for å styrkja småsam­
funn, stadutvikling og omdømmearbeid. Og vi har gjen­
nomført ei forvaltingsreform der ein legg til rette for betre
regionalt og lokalt tilpassa løysingar på fleire politikkom­
råde, særleg områda samferdsel, FoU og næringsutvikling.
Kva er den store forskjellen mellom dagens stortings­
melding, St.meld. nr. 25 for 2008--2009, og St.meld. nr. 25
for 2004--2005? Det er at i 2005 var overskrifta «Om re­
gionalpolitikken» -- overskrifta i dag er «Om distrikts­ og
regionalpolitikken». Vi meiner det er behov for generelle
rammevilkår for næringslivet -- noko den førre regjeringa
var oppteken av -- men det er ikkje nok. Vi må i tillegg
ha særskilde utviklingsmidlar som kan stimulera til ny
kunnskapsbasert næringsutvikling og attraktive lokalsam­
funn. Vi må ha målretta innsats på mange politikkområde,
som t.d. utdaning, samferdsel og breiband, for å møta dei
konkrete utfordringane i ulike delar av landet.
Det er godt å registrera at vi må tilbake til tidleg på
1980­talet før vi finn tilsvarande mange kommunar med
vekst i folketalet. Vi registrerer -- gjennom fleire under­
søkingar -- at flyttestraumar er sentraliserande, men at dei
kan påverkast. Vi ser at arbeidsmarknaden og nærings­
strukturen styrkjer dei sentrale stroka. Desto viktigare er
det med ein offensiv distriktspolitisk innsats, og det er det
vi varslar om.
Vi skal vidareføra den differensierte arbeidsgjevarav­
gifta. Vi skal halda fram med å styrkja kommuneøkono­
mien. Vi skal ta eit krafttak for utbygging av infrastruktur
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken 3627
2009

i heile landet. Vi skal setja nye mål for breiband, slik at
alle kan utnytta potensialet i IKT -- det er ei arbeidsgrup­
pe i gang med det. Vi skal ta ungdommens råd på alvor.
Breiband er heilt avgjerande for dei. Ein har etterlyst eit
spesielt program for bulyst. Ein fokuserer meir på entre­
prenørskap og på ei mentorordning, slik at folk med gode
idear kan følgjast opp av folk som har erfaring.
Vi skal driva ein aktiv politikk på mange område for å
fremja ei positiv utvikling i alle delar av landet. Det gjeld
høgare utdaning og forsking, helse, landbruk, fiskeri og
havbruk, naturvern, kulturarven og lokalisering av statleg
verksemd. Vi skal på mange ulike område vidareutvikla
strategiar og verdiskapingsprogram, som kan gje grunnlag
for å utnytta lokale ressursar til ny verksemd. Vi skal vi­
dareføra ein aktiv og næringsretta distrikts­ og regionalpo­
litikk gjennom arbeid med entreprenørskap, lån og tilskot
til verksemd og gjennom styrking av klyngjer og nettverk.
Og vi skal altså setja i gang eit eige program for å auka
kunnskapen om bulyst, med vekt på unge og innvandrarar,
fordi det blir etterspurt.
Så er det slik at vi kan ikkje sitja i departement og i
storting og seia korleis vi vil ha det framover. Det er lokalt
ideane, vekstkrafta og framtidstrua er. Vi må byggja på
ein aktiv innsats frå kommunane og frå lokalbefolkninga
sjølv for å kunna skapa attraktive lokalsamfunn, tenester,
fritids­, bustad­ og sentrumsmiljø og å evna ta imot og in­
kludera tilflyttarar. Mange kommunar ser dette. Undersø­
kingar tilseier at mange kommunar òg har utfordringar når
det gjeld kapasitet og kompetanse til å vera sterke lokale
utviklingsaktørar.
I stortingsmeldinga varslar vi ei satsing for å styrkja
dette arbeidet i kommunane, i eit tettare samarbeid med
fylkeskommunane, som frå 1. januar 2010 får ei ny og
styrkt regional utviklingsrolle. Målet er at kommunane
skal få betre føresetnader for å vera aktørar for lokal sam­
funnsutvikling, og at samarbeidet regionalt om støtte til
lokal samfunnsutvikling skal bli styrkt.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ib Thomsen (FrP) [12:21:44]: Statsråden skrøt uhem­
met -- på inn­ og utpust -- av Regjeringens distriktspoli­
tikk. Hun påpekte, noe jeg også vil, hvor viktig det er med
distriktspolitikk og med kommuner som utvikler seg.
Men under denne regjeringen har småskolene og nær­
miljøskolene rundt omkring i landet virkelig hatt dårlige
kår. Jeg har opplevd det slik at det nærmest månedlig er
blitt lagt ned en nærmiljøskole. Hvorfor vil ikke Regje­
ringen og regjeringspartiene vurdere den samfunnsøkono­
miske konsekvensen av å legge ned nærmiljøskoler, når vi
vet at det fra kommunenes side er økonomiske grunner for
at man legger ned en skole, men at man ikke regner med
f.eks. skoleskyssen? Statsråden var ikke inne på dette vik­
tige temaet. Hun var inne på bredbånd og mange andre ting
som også er viktig. Men kom ikke og fortell meg at ikke
nærmiljøskole og småskole i kommunene også er viktig!
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:22:48]: Eg
er hjartans einig med Framstegspartiet i at det er viktig at
det enkelte lokalsamfunn har ein skule. Men det er ulike
forhold som tilseier at ein skule blir lagd ned frå tid til
anna. Det kan faktisk òg ha med pedagogiske forhold å
gjera, fordi skulen blir for liten.
Desse vedtaka blir fatta lokalt. Der vi har styrkt innsat­
sen, er å gje kommunane rom for å styrkja sine tenester
lokalt. Det er derfor desse 32 milliardar kr er komne på
plass i perioden. Så har det vore diverse utgreiingar når
det gjeld skuleskyss og auka utgifter for fylkeskommuna­
ne, ein kostnad som går ut over vedtak som blir gjorde i
kommunane. Det heiter i dei undersøkingane som er gjor­
de så langt, at dei ikkje klarer det fullt ut. Det er vanske­
leg å påvisa, for det er andre ruter inne i biletet, men eg
ynskjer nok å sjå nærare på akkurat det.
Bent Høie (H) [12:24:05]: Regjeringen har utredet
sentraliseringspris. Jeg har sagt det før, og jeg sier det
igjen, at hvis en slik pris opprettes, kan den tildeles den
rød­grønne regjeringen ved kommunalminister Magnhild
Meltveit Kleppa.
Denne regjeringen har sentralisert beslutninger gjen­
nom en ny planlov -- der kommunene har mistet råderet­
ten over hundremetersbeltet, der kommuneplanene svek­
kes, og der det blir lagt opp til mer overstyring både fra
fylket og fra fylkesmannen. Jordvernet er styrket på be­
kostning av lokaldemokratiet, og penger trekkes inn fra
kommunene, f.eks. ved at tilbakeføringen av selskapsskatt
er fjernet. Dette innebærer at de lokale ressursene trekkes
inn og sentraliseres, og makten lokalt svekkes.
Kan statsråden gi et eksempel på at denne meldingen
foreslår noe som styrker eiendomsretten lokalt, altså den
enkelte eiers rådighet over egne ressurser? Kan hun gi et
eksempel på at meldingen styrker kommunenes mulighet
til å bruke de lokale naturressursene?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:25:11]: Eg
skal gje Bent Høie eit godt råd, og det er å lesa denne
meldinga endå nøyare.
Så skal eg gje han eit råd til, for eg ser at han til­
nærmar seg denne meldinga på ein heilt spesiell måte,
nemleg ovanfrå og ned. Eg har lese i dag at Høgre er
skuffa over denne meldinga. Men viss Høgre hadde vore
nøgde, hadde vi bomma med denne meldinga. Det er ikkje
Høgre og sentrale stortingspolitikarar frå noko parti vi skal
tilfredsstilla, det er lokalsamfunna ute.
Han kan spørja kvifor ein på KS­konferansen i Finn­
mark var oppteken av denne stortingsmeldinga, og alt det
dei her ville ha. Han kan spørja kvifor det er babyboom
i Dyrøy, kvifor folk i Verran er nøgde med den nyopna
lokalbutikken, kvifor folk no flytter til Røvær, og kvifor
Iveland byggjer eit senter i sin kommune og får auka til­
flytting. Det er fordi vi har nokre sentrale, generelle ver­
kemiddel, men òg fordi vi spissar våre midlar slik at
kommunane kan nytta det lokale handlingsrom betre.
Bjørg Tørresdal (KrF) [12:26:31]: Statsråden sa i sitt
innlegg at flyttestrømmer kan påvirkes, og det er Kristelig
Folkeparti helt enig i. Skal vi påvirke dem, må vi ta grep
på alle felt. Et av de feltene hvor vi savner noen grep fra
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken
3628 2009

Regjeringen, er dette med boliger i Distrikts­Norge. I Dis­
trikts­Norge er det risikofylt å bygge en bolig. Den kan
koste 2 mill. kr å føre opp, men den dagen man flytter inn,
kan den være verdt toppen 1 mill. kr, fordi markedsverdien
er så mye lavere i Distrikts­Norge.
Jeg kan ikke se at Regjeringen har gjort noen offensi­
ve grep overfor den typen problemstilling når det gjelder
egnede boliger, som leiligheter og rekkehus, i Distrikts­
Norge. Der bør det bygges mer. Det må ikke være mangel
på boliger i Distrikts­Norge, noe som kan påvirke flytte­
strømmen. Jeg kan ikke se at en har gjort noe for at fami­
lier skal ville ta risikoen med å føre opp et nytt hus i en
distriktskommune i Norge.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:27:26]: Lat
meg aller fyrst gje ros til representanten Bjørg Tørresdal
for eit veldig godt arbeid som saksordførar.
Når deg gjeld bustadpolitikken, har vi no i ein perio­
de vore heilt nøydde for å konsentrera oss om dei mest
vanskelegstilte på bustadmarknaden. Vi har brukt både tid,
krefter og midlar der. Der lukkast vi no, for 2009 blir eit
bustadsosialt år.
Men det er ikkje slik at vi gløymer distrikta. Det er
tvert imot slik at Husbanken er den viktigaste reiskapen
f.eks. i Nord­Noreg og i distriktskommunane der. Det er
òg slik at vi har eit forsøk med startlån -- der det er delt ri­
siko -- slik at fleire kommunar skal kunna nytta seg av den
moglegheita som ligg der. I tillegg er vi veldig opptekne
av å skapa bulyst og å styrkja lokalsamfunna si utvikling
for å fylla dei tomme husa.
Vera Lysklætt (V) [12:28:43]: Jeg er veldig opptatt
av at våre ungdommer, f.eks. i Finnmark, som reiser bort
for å ta en utdannelse, spesielt hit til østlandsområdet, og
som har lyst til å flytte hjem igjen etter endt utdannelse,
skal få en større mulighet for å gjøre det enn i dag. Det
må legges til rette for det.
Hvordan ser statsråden for seg at vi bedre kan legge til
rette for dette -- både i form av nye kompetansearbeidsplas­
ser og å gi barnefamilier muligheten til å ta i bruk f.eks.
nedlagte småbruk i distriktene?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:29:21]: Det
har vore gjennomgåande i vårt arbeid med denne stor­
tingsmeldinga at vi skulle fokusera på ungdom og fram­
tida. Vi har vore på tre folkemøte og innhenta råd. Eit av
dei råda som er referert i meldinga, er rådet frå Granvin
ungdomsråd, som står på side 25 i meldinga. Dei peiker
på betydinga av både bustadhus og tomter, gode arbeids­
plassar som ein er utdanna for i nærleiken av der ein bur,
trygt og godt nærmiljø utan kriminalitet, godt naboskap
-- noko av dette må ein ordna med sjølv -- kulturskule, betre
og billigare kollektivtransport, betre vegar og rassikring.
Rådet meinte òg at kommunane burde samarbeide betre.
Det framgår av stortingsmeldinga nettopp kor viktig
vi synest det er med desentralisert høgare utdanning, med
kompetansearbeidsplassar, så breitt som mogleg -- difor òg
eit engasjement for framtida både for breiband og for stat­
lege arbeidsplassar utanom det sentrale austlandsområdet.
Ib Thomsen (FrP) [12:30:37]: Komiteen viser til at
det i dag er tusenvis av fraflyttede gårdsbruk i Norge. Sam­
tidig viser en undersøkelse at det er 400 000 mennesker
som kunne tenke seg å kjøpe et gårdsbruk. Så her ligger
det et potensial for å utvikle kommunene. En enstemmig
komité har også sagt at den ønsker å kartlegge dette og se
på problemstillingen.
Nå er jeg litt usikker på politikken til regjeringspartie­
ne, for når vi hører på landbruksministeren når akkurat
de samme spørsmålene tas opp, fraskriver han seg ethvert
ansvar, nærmest, og vil ikke ta dette inn over seg.
Hva er politikken til Regjeringen på dette området nå?
Vil statsråden gjøre noe med dette for å kunne utvikle
kommunene, når man ser at det er et stort potensial her
-- samtidig som det er en enstemmig kommunalkomité?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:31:29]: Det
er jo slik at noko av det som gjeld landbrukspolitikken,
blir handtert i dei årlege oppgjera, og noko blir handtert
i form av lover og regelverk, og i så måte har vi hatt ein
debatt der eit nytt lovverk nettopp har blitt lagt på plass i
Stortinget.
Men lat meg seia at eg er oppteken av å stimulera den
lokale vekstkrafta, og eg er oppteken av å stimulera fram­
tidstrua lokalt. Og eg veit at det er mange lokalsamfunn
som sjølve er opptekne av akkurat dette med nye nærin­
gar på mange gardsbruk. I tillegg er det f.eks. i Halling­
dal eit unikt prosjekt som vi frå Kommunal­ og regional­
departementet si side har støtta, som heiter Lys i alle glas.
Der kartlegg dei nedlagde, fråflytta hytter og gardsbruk.
Så går ein ut og seier: Kom her dersom du er interessert i å
kjøpa eit gardsbruk, vi skal bidra med nødvendig kontakt.
Det har allereie blitt lys i fleire hus.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Ib Thomsen (FrP) [12:32:54]: Representanten Rolf
Reikvam fra SV likte ikke opposisjonens forslag eller
merknader. Han kalte dem grå og kjedelige. Han sa også
i sitt innlegg at hele meldingen var grå og kjedelig.
Det forundrer meg litt når en slik uttalelse kommer fra
en representant fra regjeringspartiene, spesielt når jeg ikke
kan se at han på noen som helst måte har vært med på
å bidra til å farge en melding med et så viktig tema som
dette.
På komiteens mange reiser rundt omkring i landet har
vi møtt og snakket med lokalpolitikere og fylkespolitike­
re, og vi har snakket med næringslivet -- og alle kommer
med en oppskrift på en god distriktspolitikk. Det er infra­
struktur, det er veier, det er ferger, det er tog som går, det
er nærbutikker som er åpne, det er nærmiljøskoler som
ikke nedlegges, og det er muligheten til å komme ut av
bygda si med varer. Og ikke nok med det: De ønsker også
turister til bygda si, men da må infrastrukturen legges til
rette.
Større kommuner eller kommuner som samarbeider,
skal ha muligheten til å påta seg flere oppgaver -- og bør,
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken 3629
2009

etter Fremskrittspartiets og min mening, få flere oppgaver.
Det må en utvikling til hvor næringsliv og kommuner, ut­
dannings­ og forskningsinstitusjoner samarbeider innen­
for bo­ og arbeidsregioner. Der ligger også nøkkelen til
turisme.
Et slikt samarbeid må ha utgangspunkt i hvilke oppga­
ver som skal løses, og de må vokse fram nedenfra. Vi som
storting må legge til rette for dette. Alle vil ikke -- og alle
kan ikke -- bo i byen, dette valget må innbyggerne selv
ta. Kommunene utgjør fundamentet i det lokale folkesty­
ret og representerer nærhet, tilhørighet og muligheten til
innflytelse for befolkningen.
Jeg var i min replikk til statsråden inne på at det er tu­
senvis av fraflyttede gårdsbruk i Norge, samtidig som en
undersøkelse viser at det er 400 000 nordmenn som øns­
ker seg et gårdsbruk. Da er det tydelig hvilke problem­
stillinger vi har, og vi må derfor kartlegge behovet for de
tiltak som bør gjøres. Her trenger man antakeligvis en ny
politikk, og den bør Stortinget være med på å utvikle.
Jeg opplever at det er enstemmighet i komitéen om ak­
kurat denne merknaden og om denne politikken. Det vir­
ker som om det er en sterk mistillit til dagens landbruks­
politikk, når vi ser at en enstemmig komité er med på
dette.
Jeg er glad for at statsråden lovte at hun ville se på
dette med nærmiljøskoler og kostnadene ved nedleggelse
av skoler, og at hun vil legge til grunn både pedagogiske
og samfunnsøkonomiske hensyn når hun vurderer dette.
Noen må se økonomien både i kommunen og i fylkeskom­
munen i sammenheng. Vi kan ikke ha det slik som det er
i dag.
Tore Hagebakken (A) [12:36:19] (komiteens leder):
Aller først vil jeg gi honnør til saksordføreren for godt
arbeid og for vilje til samarbeid for å få en best mulig
innstilling.
Jeg vil uttrykke glede over at vi med denne meldingen
og innstillingen kommer med en viktig klargjøring, og det
er at vi skal ha et næringshageprogram. Det tror jeg mange
er glad for. Det er veldig viktig, selvsagt, at fylkeskom­
munen har en sentral rolle i dette, men det er også veldig
viktig at SIVA er med, slik som vi ser at SIVA er med
i dag, i et videre program. Næringshagene har vært med
på å legge grunnlaget for mange spennende og viktige ar­
beidsplasser i Distrikts­Norge, og jeg er helt sikker på at
de også vil gjøre det i framtiden.
I likhet med flere andre er jeg veldig glad for det som
ligger inne i innstillingen når det gjelder MERKUR­pro­
grammet, at vi også skal kunne få på plass en ordning med
investeringsstøtte i tillegg til den utviklingsstøtten som lig­
ger i ordningen i dag. Og vi er utålmodige; vi ønsker å få
dette på plass i 2010.
Så sier Høyre og Fremskrittspartiet:
«En større del av verdiskapingen må bli igjen i lo­
kalsamfunnet, derfor må kommunene få beholde en
andel av selskapsskatten.»
Det framstår nærmest som en slags gavepakke til Dis­
trikts­Norge, men saken er jo den at sjøl om det også
finnes kommuner i Distrikts­Norge som f.eks. har bety­
delige kraftinntekter, så vil dette først og fremst være et
stort tapsprosjekt for Distrikts­Norge. Jeg vet godt hvor­
dan dette ville slått ut f.eks. i Hedmark og Oppland: Det
hadde blitt et gedigent tapsprosjekt. For det er ikke først og
fremst i Distrikts­Norge man finner de mest skattesterke
kommunene i sin alminnelighet.
Dette betyr at millionene vil renne ut av kommunekassa
i mange distriktskommuner, og enda flere grendeskoler vil
bli truet. Jeg har for øvrig registrert at Fremskrittspartiet
har fått en slik hjerteskjærende omsorg for grendeskolene
i disse tider. De vil stå foran store utfordringer.
Så går det ikke an å gå ned fra denne talerstolen når
en først omtaler Fremskrittspartiet, uten å minne om den
landbrukspolitikken som Fremskrittspartiet står for, som
vil representere et dødsstøt for mange bygdesamfunn hvis
den skulle bli gjennomført. Det ville få katastrofale følger.
Hadde tiden tillatt det, skulle jeg gått nærmere inn på det,
men det er så pass kjent hvilke negative holdinger Frem­
skrittspartiet har til overføringer osv. når det gjelder land­
brukspolitikken, at det ikke er nødvendig. Jeg håper bare
inderlig at vi ikke får se det i praksis, for da går det vir­
kelig ille med Distrikts­Norge. Men vi står foran en valg­
kamp hvor vi gjerne skal veilede velgerne i hva det går ut
på.
Tom Strømstad Olsen (A) [12:39:48]: Jeg er glad for
at Høyre og Fremskrittspartiet er bekymret for fraflyttin­
gen fra gårdsbruk og fra bygdene generelt. Der har vi noe
til felles. Men det stopper dessverre der. Jeg må si jeg leter
med lys og lykte for å finne levende bygder med borger­
lig oppskrift. Med borgerlig styre, slik Høyre og Frem­
skrittspartiet i dag framstår, kan bonden bare glemme å
være bonde. Høyre og Fremskrittspartiet vil fjerne konse­
sjonsloven, delingsforbudet, prisregulering og «andre by­
råkratiske overstyringer», som de skriver i sine merknader.
Fremskrittspartiet skal også kutte kraftig i all subsidiering
av norske bønder, som de framstiller landbruksoppgjøret
og jordbruksoppgjøret som. Norsk landbruk, som er en
viktig bærebjelke i distriktene, vil da falle sammen som
et korthus. Rike byfolk vil kjøpe opp gårdene for å ha et
nostalgisk krypinn i sine ferier og helger. Dette bidrar i
hvert fall ikke til å nå vårt mål om å ta hele Norge i bruk.
Meldingen som i dag er til behandling, er en god og
informativ melding, som gir lokal vekstkraft og framtids­
tro.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:41:28]: Senterpar­
tiet er på parti med det Norge folk elsker. En av de mest
populære tv­seriene i Norge nå er jo «Himmelblå», fra Yl­
vingen. Hver søndagskveld setter vi oss ned, hundretuse­
ner av nordmenn, og ser på drømmen om å kunne bo der
en vil i Norge, hvis en ønsker det. En annen populær tv­
serie er «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Så det
er ingen tvil om at den norske folkesjela har et hjerte for
hele landet. Og det er jo det vi har sett i distriktspolitikken
også, at det er mange som har et hjerte for hele landet, og
Senterpartiet er en hovedkraft i forhold til det.
Dette er den andre distriktsmeldingen vi behandler i
denne perioden. I forrige runde mobiliserte ungdomsor­
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken
3630 2009

ganisasjonene og kom på høring. Det var ti ungdomsorga­
nisasjoner som gav sine innspill. Og vi har altså sett me­
ningsmålinger der seks av ti unge sier at de ønsker å bo og
leve på bygda. Skal vi klare å få til det, trenger vi et knip­
pe av virkemidler. I debatter som denne dreier det seg ofte
om de spisse virkemidlene, som MERKUR, altså støtte til
bl.a. små bokhandlere, utkantbutikker, som vi har innført,
ungt entreprenørskap, mentorordninger -- en hel haug med
fine ord som nesten er umulige å forstå, men som er vel­
dig viktig for dem som ønsker å etablere seg med nærings­
virksomhet, og få opp butikker o.l., rundt omkring i hele
Norge. Men det aller viktigste er den brede distriktspoli­
tikken knyttet til kommunene og kommunestrukturen. Her
er det et helt klart skille i salen. Det andre alternativet bru­
ker enhver anledning til å påpeke at det er en stor ulem­
pe for landet at vi har så mange små og ulike kommuner
tilpasset de lokale forholdene.
Når det gjelder fordeling av penger, var det første denne
Regjeringen gjorde, å styrke regionaltilskuddet, for å styr­
ke de små kommunene. I fjor vår gjorde vi en utjevning
fra de skattesterke områdene av Norge til de skattesvake
områdene av Norge. Opposisjonen var kritisk og imot. Og
vi utvidet regionaltilskuddet til å gjelde alle distriktskom­
muner. Så på de store, tunge tingene har vi gjort grep. Og
det viktigste grepet vi gjør, er å styrke kommunene, slik
at de har virkemidler.
Når det gjelder sykehus, har det vært en helt annen ro
i denne perioden enn i forrige periode. Når det gjelder
samferdselssektoren, har det vært et stort og sterkt løft,
og vi la fram en NTP i går, som viderefører den utviklin­
gen. Når det gjelder landbruk, har denne regjeringen økt
inntektsmulighetene med ca. 5 milliarder kr. I forrige pe­
riode var det under 1 milliard kr. Fremskrittspartiet hadde
i fjor et forslag om å kutte med 6,2 milliarder kr bare i
budsjettmidler.
Det er altså de store strukturelle tingene som betyr
mest, og det er det denne regjeringen har prioritert -- i
forhold til kommune, i forhold til samferdsel, i forhold
til landbruk, i forhold til gjeninnføring av differensiert ar­
beidsgiveravgift og i forhold til at det har vært en helt
annen ro rundt sykehusspørsmål i denne perioden enn i
forrige periode.
Jeg mener at med den meldingen som nå ligger til
grunn, der det er mye fokus på nye virkemidler innenfor
den spisse distriktspolitikken, skal folk ha mulighet til å
kunne bosette seg der de ønsker, og det uttrykker et ønske
om at vi skal ha utvikling og kraft i hele landet.
Bent Høie (H) [12:44:53]: Statsråden gav i sitt svar
på mitt spørsmål mange tips om hva hun hadde lyst til at
jeg skulle spørre om, men hun var totalt fraværende i for­
hold til å svare på det spørsmålet som hun fikk! Derfor
er jeg nødt til å gjenta det: Hvilke eksempler finnes det i
denne meldingen på at eiendomsretten blir styrket? Hvilke
eksempler finnes det i denne meldingen på at kommune­
ne lokalt får muligheten til å ha større råderett over egne
naturressurser?
I festtaler er Senterpartiet flinke til å snakke om lokalt
selvstyre, om eiendomsrett, om lokalt initiativ og lokal
kreativitet. Men de menneskene som bor i distriktene, opp­
lever en helt annen virkelighet. For eksempel opplever de
i Setesdal at deres muligheter til å styre hvor en kan kjøre
med snøscooter, er i ferd med å bli kraftig svekket. I Lo­
foten vil de oppleve at turistene ikke lenger får mulighe­
ten til å sitte ute og nyte midnattsolen med et glass vin
fordi Regjeringen har bestemt at skjenketiden skal være
slutt kl. 02.00.
Representanten Slagsvold Vedum trakk fram Ylvingen.
Ja, hvis noen nå tar et lokalt initiativ på Ylvingen og ønsker
å føre opp et bygg, vil det sannsynligvis ikke være mulig,
for på Ylvingen finnes det ikke ett sted som er utenfor
hundremetersbeltet. Hvis noen som eier en gård, ønsker å
etablere en bedrift, men ikke ønsker å satse hele gården,
hele familehistorien på ett prosjekt -- å starte en bedrift er
alltid en stor risiko, og dermed ønsker en gjerne å skille
ut en jordlapp der en f.eks. kan starte et gartneri, etablere
det som aksjeselskap og legge eiendommen inn som risi­
kokapital -- da kommer de til å få blankt nei fra Senter­
partiet og byråkratene fordi det er i strid med jordloven og
Senterpartiets syn på deling av landbrukseiendom. Sann­
heten er at for alle disse menneskene som faktisk bor der,
og som har kreativitet og pågangsmot, vil det største hin­
deret være at de stanger hodet i taket, det taket som Sen­
terpartiet i regjering har skapt for å hindre lokal utvikling,
lokal kreativitet og utnyttelse av naturressursene lokalt.
Bjørg Tørresdal (KrF) [12:47:42]: Denne debatten
har vist at det er enighet om felles mål og ambisjoner, om
at en skal ta hele landet i bruk og opprettholde hovedtrek­
kene i bosettingen. Men den har òg vist at den velkjen­
te politiske uenigheten har kommet fram når det gjelder
tiltakene for å oppnå dette. Også innstillingen fra komi­
teen gjenspeiler at det er uenighet f.eks. når det gjelder
landbrukspolitikken, synet på fylkeskommunen, på antall
forvaltningsnivå osv.
Men komiteen har òg hatt en god debatt rundt enkelte
temaer i den mer spisse distriktspolitikken, f.eks. om det
nye næringshageprogrammet som skal settes i verk, hvor­
dan det skal være i forhold til fylkeskommunen som sam­
arbeidspartner og tilknytningen til SIVA. Komiteen har òg
diskutert MERKUR­systemet og ønsket om å utvide det
og gi det investeringsstøtte, og jeg er glad for den sam­
lede innstillingen på det området. Komiteen har så dis­
kutert den store bekymringen, nemlig at veldig mange
nærmiljøskoler legges ned.
Kristelig Folkeparti synes ikke at distriktsmeldingen,
eller innstillingen fra komiteen, verken er grå eller kje­
delig. Den er viktig, den er spenstig på noen områder og
den er mer beskrivende på andre områder. Men det Kris­
telig Folkeparti etterlyser, er noen litt nye, offensive grep.
Eksempler på det er nye grep i forhold til boligbygging.
Som jeg nevnte i mitt innlegg, ønsker vi å gjøre noen
nye grep i forhold til distriktstilskudd gjennom Husbanken
eller gjennom momsrefusjon for bygging i områder hvor
det ikke har vært boligbygging på mange år. Hvis en ikke
tør å starte en slik ordning, kan en iallfall starte med et
forsøk.
En av de store manglene i Distrikts­Norge når det gjel­
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken 3631
2009

der næringsliv, er mangel på kapital. Den differensierte ar­
beidsgiveravgiften er et veldig, veldig godt virkemiddel,
men den virker ikke spesielt godt i forhold til store selska­
per med overskudd. For å tiltrekke seg kapital må en gå på
selskapsskatten -- for å gi gode incentiver. Det hadde gått
an, det hadde vært spennende, om en hadde turt å gå for
et forsøk -- gjerne som et prøveprosjekt -- der en gav dif­
ferensiert selskapsskatt for å få store bedrifter som har ka­
pital i ryggen, til å etablere sin virksomhet i kapitalsvake
eller næringssvake områder.
Det er store ambisjoner i denne meldingen, da bør en
òg ta store og spenstige politiske grep. Det handler om
politisk mot og vilje til virkelig å snu den sentraliseringen
som vi ser i dag.
Rolf Reikvam (SV) [12:50:50]: Kommunikasjon er
ikke enkelt. Jeg har ikke sagt at denne meldingen er grå og
kjedelig -- men jeg hadde muligens en kommentar til Bent
Høie. Jeg har heller ikke sagt at våre merknader er grå og
kjedelige, snarere tvert imot, jeg mener at de er fargerike,
spennende og viktige. Å kommunisere fra denne talersto­
len er rett og slett ikke enkelt, når folk som sitter i salen
og hører, kan misforstå så grovt og kraftig. Det er nesten
farlig å gå opp her, når en kan misforstå så til de grader. I
alle fall: Innstillingen og meldingen er viktige dokument.
Nå har jeg sagt det.
Fremskrittspartiet kan ikke ha lest innstillingen eller
det vi skriver. Vi skriver om grendeskoler, vi bruker ordet
«grendeskoler». Det er mulig at det blir begrepsforvirring
der -- de snakker om miljøskoler, eller noe. Det vet jeg
ikke hva er. Vi bruker begrepet «grendeskoler», det vet
jeg hva er. Hvis Fremskrittspartiet hadde giddet å lese det
vi skriver om grendeskoler, ville mange av de spørsmåle­
ne de stiller, ha vært bortkastede -- helt unødvendige. Jeg
forstår rett og slett ikke vitsen med å stille slike spørsmål,
når vi i utgangspunktet kommuniserer det skriftlig i våre
merknader.
Så til Bent Høie og disse entreprenørene og gründer­
ne som sitter der ute i Bygde­Norge og er undertrykte og
mer eller mindre kneblet. Det er det bildet han tegner av
disse folkene som sitter der ute og ikke får noen mulighet.
Alle vet at det bildet ikke er sant. Det er ikke slik verden
er. Hvis man ser på antallet nye bedrifter som kommer i
gang i Norge i dag, er det rimelig bra. Det er ikke noen
grunn til at vi skal skjemmes over det. Så kan man si at
antallet bedrifter som overlever, kanskje har vært for lite
i en periode.
Når det gjelder gründere og entreprenører der ute, vet
alle som sitter i denne sal, at skal de komme i gang, må
det være offentlige midler i en tidlig fase -- alle vet det.
Når det er snakk om å komme inn med risikokapital og
støtteordninger til dem som sitter med gode ideer, er det
kun offentlige midler som gjelder -- man får ikke en bank
i dette landet til å gå inn i en tidlig fase. Det som er viktig
for disse gründerne og entreprenørene som sitter der ute
og har det vondt og er undertrykte, er offentlige midler og
at Innovasjon Norge har gode programmer, slik at vi kan
få dette til å funke. Det er dét det dreier seg om, det vet
jo alle som har giddet å følge med i timen.
Det er én fare her, det kan lett bli nostalgi. Vi må ikke la
tv­programmer som «Der ingen skulle tru at nokon kunne
bu» bli styrende for dette. Vi må unngå å bli nostalgiske.
Så har jeg lyst til å si én ting til slutt: Bonden vet best
når det gjelder landbrukspolitikk. Ja, jeg tror også at bon­
den vet best, som individ og kollektivt. Jeg er helt sikker
på at bonden vet ganske mye og er ganske god når det
gjelder å opptre kollektivt.
Når det gjelder Hurtigruten, som er blitt kommentert
og skrevet side opp og side ned om, er det åpenbart at de
som driver den, ikke vet best -- for der vet vi best.
Per­Willy Amundsen (FrP) [12:54:10]: Representan­
ten Reikvam har rett på ett punkt. Det er faktisk slik at
«bonden vet best». Dersom man mener at bonden vet best,
betyr det at man også må føre en politikk hvor bonden får
lov til å gjøre det bonden vil. Når man trekker landbruks­
politikk inn i dette -- det er klart at det er en viktig del av
distriktspolitikken -- er det som mange oppfatter som det
største problemet, en tung stat som har gjennomregulert
denne næringen til det ugjenkjennelige. Enten man snak­
ker om konsesjoner, prisregulering, omsetningsbegrens­
ninger, bo­ og driveplikt, eller generelt byråkrati, som i
dag ligger som en klam hånd over den norske bonden, sier
det seg selv at man kommer i den situasjonen man er i;
bruk legges ned -- med Senterpartiet i regjering -- raskere
enn noen gang tidligere. Fraflyttingen i distriktene er på
det høyeste når Senterpartiet får lov til å gjennomføre sin
politikk i regjering. Det er et faktum.
Problemet er at på dette punktet -- når vi snakker om
distriktene, og når vi snakker om landbruk -- henger man
seg opp i gamle politiske dogmer som i alle andre sam­
menhenger er gått ut på dato, som om planøkonomi som
prinsipp liksom skal være det eneste saliggjørende for den
næringen og for distriktene. Men poenget er at hvis man vil
ha bærekraftige distrikter i Norge, må man gjøre det som
har fungert i alle andre sammenhenger i den vestlige sivi­
lisasjonens historie -- uten å ta for store ord i min munn:
næringsfrihet og frihet for den enkelte gründer til å reali­
sere muligheter, og ønsket om å skape nye arbeidsplasser.
Da handler det ikke om å båndlegge arealer, og da hand­
ler det ikke om å komme med stadig nye lover og kompli­
serte regelverk som plager livet av bøndene, og som pla­
ger livet av folk ute i distriktene som faktisk har lyst til å
skape noe å leve av på egen hånd.
Problemet med den norske distriktspolitikken er det det
har vært altfor lenge: Man tror staten kan løse alt, og man
er mer interessert i og opptatt av å styre enn av å legge til
rette for fri næringsutfoldelse. Den dagen man innser det,
kan man få på plass en distriktspolitikk -- som kanskje kan
snu flyttestrømmen.
Tord Lien (FrP) [12:57:26]: Jeg var så heldig at jeg
satt på kontoret mitt og hørte en del av denne debatten. Det
kom mange interessante påstander om Fremskrittspartiets
distriktspolitikk, og Regjeringens fortreffelige distriktspo­
litikk. Det førte til at jeg ganske fort fant ut at her måtte
jeg klare opp i noen feilaktigheter.
Det er klart at vi er avhengige av landbrukssubsidier i
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken
3632 2009

dette landet, det vil vi være avhengige av i mange år fram­
over. En viktig grunn til det er reguleringer og et byråkra­
ti -- jordlov, konsesjonslov, odelslov -- som norske bønder
ikke bare skal være med på å finansiere gjennom skatter
og avgifter, men et byråkrati som blir stadig mer kreativt
med nye lover og regler man skal implementere. Det er
vel ikke lenge før norske bønder må søke om å få lov til å
kjøre traktoren ut på sin egen åker. Jeg føler mange ganger
at det er på dét nivået.
Så ser vi at Regjeringen fører en rovdyrpolitikk som i
store deler av landet umuliggjør videre utmarksbeite. Det
er en dobbeltside i dagens VG, hvor den kjente skiløpe­
ren og sauebonden Gjermund Eggen sier at nå gir han
opp -- han er lei. Han har i to av de tre siste årene mistet
nesten halvparten av sauene sine til ulv, i et område hvor
Stortinget har vedtatt at det ikke skal være ulv, men hvor
ulven allikevel tar halvparten av sauene hans. Det er Re­
gjeringens og Senterpartiets rovdyrpolitikk. Den er ute av
kontroll, og Regjeringen ønsker altså en mangedobling av
ulve­ og bjørnebestanden.
Så er det slik at hvis en bonde skulle være så heldig,
eller uheldig, at han finner ut at han har lyst til å bygge
noen hytter, er det praktisk talt ikke mulig. Vi hadde et
eksempel fra Melhus kommune i Trøndelag nylig. Motor­
ferdselsloven sier at hvis en hytte ligger mer enn to og en
halv kilometer fra brøytet vei, får man lov til å kjøre snø­
scooter fram til den hytta. Men så sier jaggu fylkesman­
nen nei til å bygge hytte mer enn to og en halv kilometer
unna brøytet vei, fordi da blir det lov å kjøre snøscooter.
Dette er det norske grunneiere blir møtt med. Hvis grunn­
eieren skulle være så heldig, eller uheldig, å få bygd denne
hytta, kommer jaggu flertallet i denne sal og tar fra han
mesteparten av festeinntektene i tillegg. Det er ikke greit
å være grunneier med Senterpartiet i regjering.
Så til energi og småkraft, som mange norske grunn­
eiere kunne ha tjent gode penger på. For det første blir de
fleste elvene vernet mot utbygging, og de få elvene som
ikke er vernet mot utbygging, er i hvert fall vernet mot en­
hver mulighet for å få statsstøtte. Men når det gjelder store
vindmøller, derimot, som kommunene delvis ikke vil ha,
får man 30, 40, 50 øre i støtte, og kommunene har ingen­
ting de skulle ha sagt hvis storsamfunnet bestemmer seg
for å tre vindmøllene ned over hodet på dem.
Så har vi 100­metersbeltet. Man har kunngjort og ved­
tatt en innstramming som skal tre i kraft 1. juli, men nå sit­
ter altså samtlige norske kommuner -- over 400 -- og ikke
vet. I dag er det 12. juni. Om 18 dager skal den nye plan­
og bygningsloven tre i kraft, ny strandsonebestemmelse
skal tre i kraft, og kommunene vet ikke hvilket regime de
skal forholde seg til 18 dager fram i tid. Det er ikke greit
å være lokalpolitiker med Senterpartiet i regjering.
I Trøndelag og på Helgeland har Regjeringen nå ver­
net en tredjedel av all virketilgang i skognæringen de
neste 25--30 årene. Det er ikke greit å være skogeier, og i
skognæringen, med Senterpartiet i regjering.
Avslutningsvis vil jeg gratulere med at Regjeringen og
Senterpartiet har klart å flytte 40 statlige arbeidsplasser ut
av Oslo. Det er nesten én for hver måned Senterpartiet har
vært i regjering.
S v e i n R o a l d H a n s e n hadde her overtatt presi­
dentplassen.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:01:43]: Når man
hører debatten i salen, kan man virkelig lure på hvordan
verden er der ute. Jeg lurer på hvor mange av represen­
tantene som har vært ute og snakket med folk, etter den
beskrivelsen man her får av situasjonen i landbruket.
Tord Lien sier at det ikke er mulig å få lønnsomhet
i landbruket takket være jordlov, konsesjonslov og odels­
lov. Jeg skjønner ikke hvordan han får til det regnskapet
til bonden. Hvor er kostnaden med tanke på odelsloven?
Er det det som regulerer lønnsomheten? Ikke i det hele
tatt! Er det konsesjonsloven? Er det jordloven som regule­
rer lønnsomheten? Det er selvfølgelig inntektsmulighetene
som regulerer lønnsomheten.
Og så har man frimodighet til å stå her på talerstolen
og rope ut at det er helt grusomt å være norsk bonde, tak­
ket være f.eks. odelsloven, samtidig som man vet at re­
presentantens eget parti i fjor valgte å legge inn et kutt på
6,2 milliarder kr bare i budsjettmidler i løpet av ett år, i
en framforhandlet avtale mellom staten og næringsinteres­
sene. Det hadde jo knekt lønnsomheten på et blunk! Når
han løfter fram at rovdyrpolitikken vil true beitebruket,
er vi helt enige -- men når vi ser de kuttene som partiet
gjorde på 6,2 milliarder kr, må jeg spørre: Hvilken næring
har det rammet? Jo, nettopp de mest marginale næringe­
ne i Norge, bl.a. beitebruk. Da hadde det ikke vært en sau
igjen å sende på norske beiter, for alle brukene hadde gått
med tap. Da blir det liksom bare tomme ord når Tord Lien
hisser seg så voldsomt opp over f.eks. odelsloven og rov­
dyrpolitikken, og vi vet at de i neste omgang kutter alle
inntektsmuligheter.
Det hjelper ikke med skatteletter for næringsdrivende,
hvis det ikke er noe å skatte av. Det er det som ville ha
vært faktum og konsekvensen av Fremskrittspartiets egen
politikk.
Nå har jeg snakket bare om overføringene. Hvis man
i tillegg regner med det kuttet partiet har på tollvern
-- når man på den ene siden ønsker å kutte overførin­
gene til norsk landbruk, og på den andre siden øns­
ker å kutte i tollvernet, hva skjer da? Jo, distriktsland­
bruket raderes ut. Det sterkeste landbruket, rundt Mjøsa
og kanskje rundt Oslo, i Rogaland og rundt Trondheim
hadde klart å ha en viss virksomhet, mens alt det vi
kjenner som distriktslandbruk, hadde blitt så å si borte,
med de enorme konsekvensene det ville ha for bo­
setting, næringsvirksomhet og den kulturen som preger
det.
Jeg synes det er utrolig forstemmende å sitte og høre
på dette -- også påstanden om sentralisering. Det har
ikke vært så mange kommuner i Norge med befolk­
ningsvekst siden 1980­tallet som det er nå. Det er ingen
tvil om at når det er oppgangstider, har det en sentra­
liserende effekt. Det vet alle. Og når det er nedgangsti­
der, har det ikke sentraliserende effekt. Men det er tross
alt et faktum at det har vært folketallsvekst i flere kom­
muner nå enn det har vært siden slutten av 1980­tal­
let.
12. juni -- Om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken 3633
2009

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [13:04:50]: Det
har vore sagt mykje i denne debatten som det kunne ha
vore ynskjeleg å kommentera. Men lat meg ta eitt punkt
som eg synest er viktig, og det er: Føregår det ei evaluering
av dei distriktspolitiske verkemidla?
Til dei som er urolege for det, vil eg berre seia at Re­
gjeringa har utlyst evalueringar av Innovasjon Norge og
SIVA og varsla evaluering av Forskingsrådet i komande
stortingsperiode. Desse tre er dei mest sentrale aktørane
i det offentlege verkemiddelapparatet for bedriftsrelatert
støtte.
Dei regionale utviklingsmidla for fylkeskommunane er
evaluerte. Vi kjem til å følgja opp den evalueringa frå de­
partementet si side, men det er allereie klart at dei funkar.
Til dei representantane som ikkje vil ha fylkeskommunar
i det heile, som ikkje vil ha desse midla, vil eg seia at dei
funkar, og dei skaper nye arbeidsplassar.
Eg er einig med dei som hevdar her i dag at både
landbrukspolitikk, eigedomsrett, rovdyrpolitikk og veldig
mykje anna har betyding for distrikts­ og regionalpolitik­
ken. Det er ingen tvil om det. Det er òg slik med den
planlova som no blir innført frå 1. juli. Det blir lagt til
rette for eigne debattar, og det blir gjort vedtak i slik sa­
manheng. Når det gjeld landbruk, er det skrive eit godt
kapittel her, kap. 5.4, men det blir òg ein eigen debatt om
kva for landbrukspolitikk vi skal ha, før Stortinget går frå
kvarandre.
Det som er det store spørsmålet i denne meldinga, etter
vårt syn, i motsetnad til den førre meldinga i 2005 -- det
var riktignok ei viktig melding i 2006 som fortalte om for­
skjellen på 2005 og 2006 -- er altså: Treng vi ein spesiell,
spissa distriktspolitikk? Der er vårt svar ja. Vi meiner å
visa til at det er gode resultat med akkurat det landet over,
at det er gode resultat frå dei ulike programma som vi set
inn, at det no er eit sterkt ynske ute i landet og ein eigen
optimisme om at vi skal følgja spesielt opp næringssvake
kommunar, kommunar som sjølve har manglande kompe­
tanse når det gjeld tiltak som dei ville setja i gang, styrkja
samarbeidet med fylkeskommunane. Eg registrerer at det
er større merksemd i denne salen i dag når det gjeld saker
som ein eigentleg kan ta opp i annan samanheng. I denne
meldinga meiner eg at vi legg eit godt grunnlag for lokal
vekstkraft og tru på framtida både i by og bygd, og ein er
jo gjensidig avhengig av kvarandre.
Presidenten: Rolf Reikvam har hatt ordet to ganger og
får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Rolf Reikvam (SV) [13:08:12]: Det er sjelden en de­
batt blir løftet ved at folk som sitter rundt på kontorene
sine, plutselig får kallet, slik at de må opp i salen og si
noe. Vi hadde et godt eksempel på det nå. Debatten ble
ikke løftet ved det innlegget.
Så til det begrepet jeg brukte, «bonden vet best». Det
er et begrep som opposisjonen bruker i sine merknader,
og jeg er enig i at «bonden er den beste til å vite». Men,
for å unngå noen misforståelser -- vi har problemer med
kommunikasjonen: Jeg sa at når bonden opptrer «kollek­
tivt» innenfor bondeorganisasjonene og samvirkeorgani­
sasjonene, synes jeg ofte det er slik at bonden vet best. Og
vi skal lytte til det. Så kan vi si at i den grad det finnes
noe byråkrati -- jeg sier i den grad, jeg sier ikke at det fin­
nes -- er det innenfor samvirkeorganisasjonene at bonden
vet best.
Og helt til slutt: Jeg vil slutte med det jeg startet med,
dette med desentralisering av beslutninger. Jeg tror at det
er det aller viktigste. Og jeg synes at det vi gjør i forhold
til næringshager, skulle vi gitt til fylkeskommunen og sagt:
Ja, takk.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 3642)
S a k n r . 5 [13:09:30]
Innstilling fra kommunal­ og forvaltningskomiteen om
samepolitikken (Innst. S. nr. 191 (2008--2009), jf. St.meld.
nr. 28 (2007--2008))
Presidenten: Etter ønske fra kommunal­ og forvalt­
ningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir be­
grenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til
statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Første taler er Kari Lise Holmberg. Sakens ordfører
har vært Torbjørn Røe Isaksen under Kari Lise Holmbergs
permisjon.
Kari Lise Holmberg (H) [13:10:21]: St.meld. nr. 28,
om samepolitikken, er et grundig dokument hvor det ut­
trykkes mange viktige intensjoner, og hvor det er en positiv
grunntone. I denne meldingen er det foreslått mange gode
tiltak som vil bidra til utviklingen av det samiske samfun­
net. I likhet med Regjeringen mener en samlet komité at
det er viktig å føre en samepolitikk som er bygget på rett­
ferdighet og fellesskap mellom samene og landets øvrige
innbyggere. Samtidig mener komiteen det er viktig å føre
en politikk som skal tjene den samiske befolkningen, slik
at samisk språk, samisk kultur og samfunnsliv skal ha en
sikker framtid i Norge.
Det er bra at meldingen klart vektlegger viktigheten av
å stimulere og satse på samisk språk. For å fremme for­
ståelsen av samenes situasjon, og for å kunne fungere re­
levant i forhold til samiske brukere, er komiteen enig om
at offentlige organer skal og må ha kunnskap om samiske
forhold, samisk kultur og historie. I 2002 ble det etablert
et fast, nordisk samarbeid mellom de ministrene som er
ansvarlige for samiske saker, og de ulike sametingspresi­
dentene. Et slikt samarbeid er positivt. Samene bor i flere
nordiske land, og komiteen mener det er viktig med fel­
12. juni -- Samepolitikken
3634 2009

les innsats og felles målsettinger om å styrke og utvikle
de samiske interessene på tvers av disse landegrensene.
I vår egen nordområdesatsing må urfolksdimensjonen
ha en sentral plass i politikken, slik at vi bidrar til å trygge
urfolkenes livsgrunnlag, næringsveier, historie og kultur
-- så langt en enstemmig komité. Det er også en enstemmig
komité som står bak innstillingen.
Med unntak av medlemmene fra Fremskrittspartiet, står
partiene stort sett samlet bak innholdet i komitémerkna­
dene. Fremskrittspartiet er prinsipielt imot at samene skal
ha sitt eget folkevalgte organ, og partiet mener at samis­
ke tilleggsrettigheter skaper en farlig presedens. Ingen
andre partier støtter dette synet, og jeg regner med at
representanter for Fremskrittspartiet selv begrunner sine
synspunkter i løpet av debatten.
Fra Høyres side vil vi i denne debatten spesielt fram­
heve at mange av tiltakene som foreslås i meldingen, er
oppfølging av allerede vedtatte lover. Vi savner nok en
mer proaktiv holdning fra Regjeringens side og mener
særlig det haster med å sette større trykk på utviklin­
gen av samenes språk, rekruttering av lærere og generell
kompetanseheving.
For å forstå nåtiden er det nødvendig å kjenne histo­
rien, sies det -- så også i denne saken. Fornorskingspoli­
tikken var framtredende norsk politikk fra 1880­tallet, og
særlig sterk rundt 1900, og den holdt seg som ideologi til
langt ut i etterkrigstiden. På grunn av dette har mange lidd
urett. Stortingsmeldingen og intensjonene om styrking og
utvikling av den samiske politikken for urbefolkningen er
nødvendig, og må ses på denne bakgrunn.
Jeg vil bruke min tilmålte tid til å ta for meg det vik­
tigste for ethvert samfunn: barns oppvekstvilkår, språk,
skole og utdanning. De samiske elevenes opplæringstil­
bud bør følges opp tett -- og kanskje tettere enn det de
har blitt til i dag. Det er bekymringsfullt hvis den samiske
befolkningen i mange kommuner ikke i tilstrekkelig grad
får ivaretatt sine interesser og behov. I dag finnes det ikke
noen systematisk oversikt over eller rapporter om samepo­
litiske tiltak i kommunesektoren. Vi mener derfor at fyl­
kesmannen må innta en mer aktiv rolle i dette arbeidet.
Fylkesmannens tilsynsplikt ønsker vi også å understreke
spesielt.
Dersom samisk skal være et levende språk, er det helt
avgjørende at det finnes gode språktilbud i barnehager
og skoler. Det er nødvendig å styrke samisk språk i hele
det samiske området. Vi vil i den forbindelse avvente den
handlingsplanen for samisk språk som er utarbeidet av
Regjeringen, i samarbeid med Sametinget.
Så noen ord om Samisk høgskole, som er den eneste
høyere samiskspråklige utdanningsinstitusjonen i Norge,
med et allsamisk­ og urfolksperspektiv, og med et særskilt
ansvar for utviklingen av samisk språk. Det er derfor vik­
tig å slå fast at Samisk høgskole har et klart ansvar når
det gjelder samisk språk på høyere nivå innen utdanning
og forskning. Vi ber Regjeringen følge opp dette. Samisk
høgskole har store visjoner og mange klare målsettinger,
og det er viktig at Regjeringen i samarbeid med Samisk
høgskole stimulerer og videreutvikler den institusjonen
-- som er helt særpreget.
Den vanskelige rekrutteringssituasjonen i læreutdan­
ning på samisk er en utfordring. Vi er enig med Regje­
ringen i at det må satses på å øke rekrutteringsgrunnla­
get, og det haster faktisk med å sette større trykk på den
utviklingen.
Vi mener at Samisk høgskole kan bidra med mer
kompetanse også for offentlig sektor. Vi har som stortings­
politikere fått mange signaler fra den samiske befolknin­
gen om at mer bør gjøres i offentlig sektor, at det ikke er
bra nok. Behovet for kunnskap om det samiske samfun­
net viser seg å være stort på ulike sektorer i forvaltningen.
Jeg kan bare nevne stikkord som barnehage, skole, helse
og barnevern.
Alt i alt er dette en melding som har blitt vel mottatt,
både politisk og blant de ulike høringsinstansene. Men det
gjenstår å sørge for at det ikke blir bare ord, men også
tiltak. Der har Regjeringen et stort ansvar.
Tore Hagebakken (A) [13:17:01]: I dag vedtar vi prin­
sippene for samepolitikken de neste fire årene. Stortinget
har en viktig oppgave når vi peker ut disse overordnede
linjene, særlig fordi vi også gjør det på vegne av det sa­
miske folk. For staten Norge er opprinnelig etablert på ter­
ritoriet til to folk, samer og nordmenn, hvor begge folke­
ne har den samme rett til og de samme krav på å kunne
utvikle sin kultur og sitt språk.
Samene er et urfolk som har et folkerettslig krav på
et særlig kulturvern, noe som er ettertrykkelig slått fast
gjennom ILO­konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter.
Jeg er glad for at det er såpass bred politisk enighet om
ansvaret vi har for å sikre samefolkets rettigheter.
Men det er svært beklagelig at Fremskrittspartiet igjen
stiller seg helt på sidelinjen. Ja, i innstillingen har de fak­
tisk gått så langt som å forsøke å så tvil om hvorvidt sa­
mene faktisk er et urfolk. Fremskrittspartiet hevder at sa­
mene var blant de siste som befolket Nordkalotten. Dette
er mildt sagt oppsiktsvekkende, sjøl fra Fremskrittsparti­
et, mener jeg. Igjen viser det partiet hvilket forhold de har
til internasjonale avtaler. For Arbeiderpartiet -- og jeg kan
vel si for oss andre i komiteen -- er det hevet over enhver
tvil at samene er en urbefolkning, og ikke minst at vi har
både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar for å sørge
for at deres rettigheter blir ivaretatt.
Jeg vil gi honnør til Regjeringa for å ha satt fokus
på «hverdagspolitikken» i denne meldingen. Etter en lang
fornorskningsperiode på mer enn 100 år har vi bak oss et
par tiår med samisk rettighetsutvikling og institusjonsbyg­
ging.
Etableringen av Sametinget, som nå har virket i 20 år,
har sjølsagt vært av stor betydning. Dette paradigmeskif­
tet har vært helt nødvendig, og arbeidet med rettighetsut­
vikling og institusjonsbygging må fortsette. Viktige saker
som Samerettsutvalget sør for Finnmark, Kystfiskeutval­
get og nordisk samekonvensjon må finne sin løsning. Det
samme gjelder avklaring av Sametingets formelle stilling
og budsjettprosedyrer.
Samtidig er det fortsatt områder hvor trygghet for eget
språk og egen kultur ikke er sjølsagt. Særlig synes samenes
møte med offentlig sektor, både stat og kommune, å være
12. juni -- Samepolitikken 3635
2009

utfordrende. Det er derfor helt nødvendig -- som også er
omtalt i meldingen -- at Regjeringa følger opp med sterke­
re krav til statlige etater og virksomheter om iverksetting
av samepolitikken innenfor de ulike sektorer. Dette er så
langt gjort i forhold til Nav og Helse Nord.
Det er også viktig at det stilles krav om rapportering av
gjennomførte tiltak. I budsjettbehandlingen for 2009 bad
flertallet om at det skulle gjennomføres tilsyn med situa­
sjonen for samiske elever i kommunene. Jeg er glad for at
det nå er iverksatt tilsyn med samiskopplæringen i skole­
verket. Her er det flere signaler om at ikke alt er som det
skal være, også når det gjelder samiske læremidler.
I meldingen signaliseres mer aktiv bruk av fylkesmen­
nene i forbindelse med samiske spørsmål i kommunene,
som også saksordføreren var inne på. Jeg tror det er helt
nødvendig at grep tas for å bruke fylkesmennenes vei­
ledningsfunksjoner -- og også tilsynsfunksjoner -- i denne
sammenhengen.
Det er grunn til bekymring, særlig når det gjelder kom­
munene utenfor forvaltningsområdet for samiske språk.
Jeg har også registrert at det er etablert et samarbeid mel­
lom arbeids­ og inkluderingsministeren, KS og Sametin­
get om samiske spørsmål i kommunesektoren. Jeg støtter
et slikt samarbeid og ser fram til resultatene av det vikti­
ge arbeidet som skal gjøres. Det er jo kommunene som er
i tettest kontakt med innbyggerne.
Jeg er tilfreds med det brede fokuset Regjeringa har
på samiske språk i meldingen, og jeg har registrert at Re­
gjeringa nylig har lagt fram en handlingsplan for samis­
ke språk. Vi har en situasjon hvor avgangen av samiske
språkbærere trolig er større enn tilveksten.
Det er viktig at Regjeringa nå vurderer ulike incitament
for bl.a. å øke rekrutteringen til samisk lærer­ og førsko­
leutdanning. Det kan f.eks. handle om stipendieordninger
eller om å kanalisere ekstra midler til forkurs i de samiske
språkene.
I tillegg er det viktig å sikre kvaliteten på samiskopp­
læringen. Jeg er derfor glad for at Regjeringa nå vurderer
mulighetene for et nasjonalt kompetansesenter for samisk
i opplæringen, slik vi bl.a. har det for norsk og matematikk.
Per­Willy Amundsen (FrP) [13:21:58]: Det er riktig
som saksordføreren sier, at Fremskrittspartiet står utenfor
mye av det de øvrige partiene står inne for i merknads
form. Det er fordi Fremskrittspartiet står for en helt annen
politikk på dette området. Det handler ikke om å ivareta
samisk språk, samisk kultur, som for øvrig er grunnlovs­
beskyttet -- der er vi alle enige -- men man skal ikke se
bort fra at det kanskje først og fremst er samene selv som
må kunne være i stand til å ivareta sine rike tradisjoner og
sin rike kultur, sin rike arv. Da er ikke det noe som Stor­
tinget kan vedta. Men det er ikke der uenigheten først og
fremst ligger.
Uenigheten mellom Fremskrittspartiet og alle de andre
partiene i denne sal er prinsipiell. Fremskrittspartiet aksep­
terer ikke den politikken man har sett ta form i dette landet
etter samerettsutvalgenes arbeid, der man på bekostning
av den øvrige befolkningen har vært med på å innføre sær­
rettigheter for en befolkning på etnisk grunnlag. Det er en
type politikk man vanligvis ikke burde være veldig stolt
over, som man vanligvis prater imot. Men akkurat i tilfel­
let samene har man altså gjennomført en politikk -- og vil
videreutvikle enda mer politikk -- som kommer til å bety at
man, særlig i de tre nordnorske fylkene, skiller mennesker
på grunn av etnisitet. Det kommer til uttrykk gjennom
FeFo og gjennom finnmarksloven. Det kommer til uttrykk
i forhold til Sametinget, som er sammensatt bare på bak­
grunn av etnisitet, og som stadig kjemper for å ta til seg
mer makt. Det kommer til uttrykk gjennom Samerettsut­
valget IIs utredning dersom det blir politikk, at man skal
opprette en hålogalandsallmenning hvor etnisitet -- i likhet
med det FeFo sier -- skal være avgjørende for hvem som
skal velges i styret.
Det er en politikk som Fremskrittspartiet overhodet
ikke går god for. Det handler ikke om at vi har noe imot
samer, som vi ofte får slengt etter oss, men det har å gjøre
med at vi har en fundamental holdning -- likhet mellom
alle mennesker. Alle mennesker har en lik verdi, uavhen­
gig av etnisk, religiøs, kulturell bakgrunn o.l. Her er den
store forskjellen.
Så må man gjerne gå inn i en debatt om urfolk, eller
ikke urfolk. Det finnes ganske mange indikasjoner på at
hvis man legger til grunn at urfolkbegrepet handler om
hvem som var her først -- når vi snakker om Nordkalotten --
så spriker det litt. Det jeg i hvert fall kan slå fast, er at i
de tre nordnorske fylkene er det en befolkning av etnisk
norske -- hvis vi kan bruke det begrepet -- samer og kve­
ner, som også er et folk, som har bodd sammen gjennom
århundrer, og som har fungert veldig godt sammen. Man
har giftet seg på kryss og tvers, og jeg vil si at på mange
måter er det en befolkning hvor skillelinjene i dag nesten
ikke eksisterer for den store majoritet. Da blir det veldig
spesielt når man innfører rettigheter basert på etnisitet,
sånn som denne regjeringen har gjort, og som dessverre
flertallet av partiene i denne sal -- mot råd fra egne lokale
folkevalgte, riktignok -- i en del tilfeller, står for.
Bare for å illustrere problemstillingen: Det er altså sånn
hvis en skal legge til grunn tallene, hvem som er samer, og
hvem som ikke er samer, er det basert på samemanntallet.
Da vil man se det gjelder de tre nordnorske fylkene -- at
det kun er 0,42 pst. som er samer i Nordland, 2,17 pst. i
Troms, 13,8 pst. i Finnmark. Likevel er man i ferd med å gi
den delen av befolkningen særrettigheter på bekostning av
andre. Dette er i strid med grunnleggende, demokratiske
prinsipper.
Bjørg Tørresdal (KrF) [13:27:19]: Jeg skal avstå fra
å kommentere forrige taler og heller starte med det jeg selv
vil, og komme tilbake til Fremskrittpartiet helt til slutt.
Kristelig Folkeparti mener, i liket med flertallet i denne
sal, og som det også har vært sagt tidligere i debatten, at
Norge er etablert på territoriet til to folk -- samer og nord­
menn -- og at begge folkene har den samme rett og de
samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.
Dette ligger til grunn for samepolitikken. Det faktum at
flertallet av samene i verden bor i Norge, gir staten Norge
særlige forpliktelser overfor samisk kulturutvikling i vid
forstand.
12. juni -- Samepolitikken
3636 2009

Stortingsmeldingen om samepolitikken og intensjonen
om å styrke og utvikle politikken overfor urfolket vårt er
viktig og nødvendig etter Kristelig Folkepartis mening. Et
stort antall samer har opplevd å bli diskriminert på grunn
av sitt opphav, og fornorskningspolitikken som ble ført
overfor samene gjennom mange tiår, er en skamplett i vår
historie.
Menneskets unike egenverdi må legges til grunn for
storsamfunnets opptreden i forhold til urfolk og nasjona­
le minoriteter. Diskriminering på alle plan må motvirkes,
og kulturmangfoldet må framheves, løftes for sin positi­
ve egenverdi. Økt kunnskap om den samiske kulturen kan
bidra til å hindre diskriminering av samer. Kristelig Fol­
keparti vil sikre disse retten til språk, kultur og samfunns­
liv, slik det er forankret i internasjonale konvensjoner, og
støtter derfor denne meldingen.
Kristelig Folkeparti vil bygge opp under mangfoldet i
det samiske samfunnet. Samepolitikken krever oppfølging
både på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå.
Sametinget er et demokratisk valgt organ for den samis­
ke befolkningen og må derfor være Regjeringens fremste
premissleverandør i samiske spørsmål. Men det er sånn
at samarbeidsformene og dialogen mellom Sametinget og
Regjeringen må fungere godt.
Kristelig Folkeparti er derfor glad for at flertallet i ko­
miteen er enig om at det må legges til rette for at det etab­
leres en ordning med faste konsultasjonsmøter mellom fi­
nansministeren og statsråden med ansvar for samiske saker
og Sametinget før Regjeringens første budsjettkonferanse.
Det er viktig at Sametinget i større utstrekning enn i
dag blir involvert i arbeidet med å utarbeide budsjett til
samiske formål og til Sametinget.
Urfolks egenart må sikres ved at deres levemåte, kul­
tur og verdier blir ført videre til nye generasjoner. Mange
utfordringer ligger i skjæringspunktet mellom samiske
næringsinteresser, generell næringsutvikling, bruk av na­
turressurser og arealforvaltning i områder med samisk bo­
setting. Sentrale myndigheter har et selvstendig ansvar for
å bevare og videreutvikle samisk kultur og til å løse de
konflikter som ligger i dette skjæringspunktet.
Spørsmålet om selvbestemmelse og vurdering av Sa­
metingets rolle bør være dynamiske, kontinuerlige pro­
sesser, der innholdet ikke kan fastsettes en gang for alle.
Urfolksdimensjonen i prosessene i nordområdene krever
samarbeid på flere plan, både innad i det samiske sam­
funnet og med den øvrige befolkningen i nordområde­
ne, nasjonalstaten og med næringslivet. Kristelig Folke­
parti mener at Sametinget må involvere hele det samiske
samfunnet i prosessene rundt nordområdene.
Kristelig Folkeparti er enig i mange av Regjeringens
strategier for nordområdene. De er langsiktige, og konkre­
tiseringen av disse vil skje løpende over flere år. Mange av
tiltakene som foreslås i meldingen, er oppfølging av alle­
rede vedtatte lover. Kristelig Folkeparti etterlyser en mer
aktiv holdning fra Regjeringen. Særlig haster det med å
sette større trykk på utviklingen av de samiske språk, med
rekruttering av lærere og generell kompetanseheving.
Til slutt en liten kommentar til hvor demokratisk det
er å gi særrettigheter til enkelte grupper. Politikk handler
om å løfte enkelte kulturer og enkelte befolkningsgrupper.
Det handler om positivt å forskjellsbehandle mennesker
med en demokratisk begrunnelse. Det som har skjedd med
den samiske kulturen over lang tid i Norge, forplikter det
norske fellesskapet, det norske samfunnet, til å rette opp
igjen den feilen som ble begått i fornorskingsprosessen.
Jeg håper og tror at denne meldingen er et skritt i retning
av akkurat det.
Anna Ceselie Brustad Moe (Sp) [13:32:12]: Mel­
dingen vi behandler i dag, handler om «de tiltak som
foretas for å sikre og utvikle samenes språk, kultur og
samfunnsliv.»
Arbeidet med meldingen og debatten i Stortinget bør
bidra til å løfte samepolitikken høyere opp på den riks­
politiske dagsordenen. Selv om det er Sametinget som er
samenes folkevalgte, representative organ og dermed den
viktigste premissleverandøren for samepolitikken, er det
viktig at sentrale deler av norsk samepolitikk behandles i
nasjonalforsamlingen også.
Senterpartiet støtter Regjeringens overordende mål for
samepolitikken og vil føre en politikk som tjener den sa­
miske befolkningen, slik at samisk språk, kultur og sam­
funnsliv har en sikker framtid i Norge. Det er positivt at
enigheten om disse overordnede målene favner så godt
som alle partiene på Stortinget.
Jeg kjenner best til den sørsamiske befolkningens sær­
lige utfordringer. De er bl.a. knyttet til barn og unges situa­
sjon, identitet, språk, læremiddelproblematikk og psykis­
ke problemer. Sørsamene i Trøndelag føler dessuten på en
nokså håpløs situasjon knyttet til rovdyr, som gir tilnærmet
umulige forhold for reindrift.
Når det gjelder språk, varsler Regjeringen i meldingen
at den vil invitere Sametinget til et samarbeid om å utar­
beide en handlingsplan for samisk språk. Jeg er glad for
at Regjeringen innenfor det arbeidet vil legge vekt på å
styrke det sørsamiske språket også.
Samiske barn må så tidlig som mulig oppleve at samisk
og norsk er likeverdige språk. Derfor er det viktig at sa­
miske barn får et barnehagetilbud som styrker den samis­
ke språkutviklingen. For at flest mulig senere skal velge
samisk opplæring i skolen, er det helt avgjørende at tilbu­
det er godt. I dag er det en utfordring både når det gjel­
der gode læremidler og å skaffe tilstrekkelig antall lærere
med kompetanse til å undervise i samisk.
For tamreindriften er situasjonen i Nord­Trøndelag dra­
matisk. På grunn av rovdyrenes økte herjinger de siste
årene trues hele eksistensgrunnlaget for dette urfolket.
Særlig alvorlig er det når unge sørsamer som ønsker å føre
reindriftstradisjonen videre, ikke lenger ser seg i stand til
det.
I vår fortalte 19 år gamle Malin Sandvik Wilks til
Trønder­Avisa at hun opplever det som skjer med rein­
driftsnæringen, som et tap for hele den sørsamiske kultu­
ren. I tillegg til store rovdyrtap sier hun at hun og andre
sørsamer opplever manglende forståelse fra storsamfun­
net. Hun ønsker å føre reindriftstradisjonen videre, men er
redd rovdyrene tvinger henne til å endre planene sine.
Regjeringen varsler i meldingen at den vil prioritere ar­
12. juni -- Samepolitikken 3637
2009

beidet med rammebetingelser for reindriftsnæringen. Jeg
vil for min del sterkt oppfordre til at rovdyrsituasjonen og
dens betydning for reindriften, både i Nord­Trøndelag og
andre steder, må bli et viktig tema i et slikt arbeid. At land­
bruksminister Brekk har slått alarm og satt ned en arbeids­
gruppe, håper jeg vil føre til gode løsninger for sørsamenes
tamreindrift.
Vera Lysklætt (V) [13:35:43]: Det er veldig mye jeg
kunne hatt lyst til å ta opp når vi i dag behandler stortings­
meldingen om samepolitikken, men på grunn av kort tid
får jeg ta noe av det viktigste.
Sentrale myndigheter har et ansvar for å bevare og vi­
dereutvikle den samiske kulturen og språket. I dette ligger
også et ansvar for samiske elever i grunnopplæringen. Det
er svært viktig at samiske barn får ivaretatt og utviklet sin
språklige identitet.
Samiske elever har krav på oppdaterte læremidler, som
er i tråd med Kunnskapsløftet Samisk, og utvikling av sa­
miske læremidler må derfor prioriteres for å sikre en god
opplæring i og på samisk. Dette gjelder læremidler både
til elever som har samisk som førstespråk, til dem som har
det som andrespråk, og til elever med sør­ og lulesamisk
bakgrunn. Sentrale myndigheter kan ikke fraskrive seg det
overordnede ansvaret de har for at også samiske elever og
lærere har nødvendige læremidler. Etter opplæringsloven
har alle elever krav på opplæring, og i det ligger også krav
om tilrettelagte læremidler. Det er kommunene og kom­
munepolitikernes ansvar å sørge for at læremidler som er
ferdigprodusert, er tilgjengelig for kommunenes elever og
lærere til enhver tid.
Skal vi få utarbeidet nye læremidler, må arbeidsvilkåre­
ne for samiske lærebokforfattere forbedres. Disse rekrut­
teres fra et svært lite miljø, og det er ofte lærere som tar
permisjon fra sin stilling i skoleverket for å utvikle samiske
læremidler.
I stortingsmeldingen savner jeg oppmerksomhet på
hvordan samiske tradisjoner og kunnskaper i forbindelse
med høsting av utmarksressurser og utmarksnæringen skal
videreføres på en best mulig måte til barn og unge som
vokser opp i dag. Skolen har her en viktig rolle, og det
er derfor nødvendig at skolene tilføres ressurser som gjør
dette mulig.
Det er flott at interessen for samisk opplæring øker.
Med en økende interesse for opplæring i samisk er det vik­
tig at kvaliteten i tilbudene følges opp og utvikles. Det er
svært viktig at f.eks. Oslo med et så stort antall samisk­
talende legger godt til rette for et samiskspråklig tilbud i
opplæringen, og at det blir gitt tilstrekkelig informasjon
om dette, og om hvilke rettigheter elevene har.
Jeg vil også understreke det behovet som er for ekstra
oppmerksomhet om de sør­ og lulesamiske språkene. For å
spre kunnskap om og motivasjon til å lære språkene blant
ungdom er det viktig å ta i bruk nye kanaler og ungdoms
egne innfallsvinkler.
Det er også et behov for å styrke rådgivningstjenesten i
både grunnopplæring og i videregående opplæring for å få
flere rådgivere med samisk bakgrunn og språk. Vi har en
stor utfordring med å rekruttere nok studenter til studier i
samisk språk og til samisk lærer­ og førskolelærerutdan­
ning. Søkertallene for i år til Samisk høgskole ser heldigvis
ut til å være positive, men etter mange år med svært få sø­
kere vil det fortsatt være behov for å bruke ressurser på å få
utdannet nok samiske lærere og førskolelærere. Jeg er glad
for at Regjeringen nå har lagt fram en handlingsplan for sa­
misk språk, og her må det følge ressurser med i framtiden.
Det er nå på høy tid at stiftelsen KárásŸjoga Dáiddas­
kuvla -- Kunstskolen i Karasjok -- får realisert sine pla­
ner om kunstskole på videregående skoles nivå. Det er et
stort behov for nettopp et slikt skoletilbud i denne delen
av landet og i et samisk miljø. Mange barn og unge har
interesser og ferdigheter innen kunst­ og kulturfag, og de
har vært elever ved ulike kulturskoler i kommunene.
I en årrekke har det blitt arbeidet iherdig for å få etab­
lert et samisk kunstmuseum i Karasjok. I dag står samis­
ke kunstskatter stuet vekk og er i ferd med å råtne bort i
dårlige kjellerlokaler. Det haster derfor med å få på plass
et samisk kunstmuseum, slik at all kunsten blir ivaretatt
for ettertiden, og slik at offentligheten kan få sett den.
Når det gjelder BeaivvásŸ Sámi Teáhter i Kautokeino, er
det svært viktig at planene for et eget teaterbygg kan rea­
liseres. BeaivvásŸ har hatt veldig stor betydning for opp­
blomstring i samisk kulturliv etter etableringen i 1981, og
det er derfor på høy tid at planene om et eget teaterbygg
i Kautokeino kan bli en realitet etter snart 30 år.
Tilskuddet til samiske aviser må også i fortsettelsen
forvaltes av Medietilsynet i henhold til forskrift fastsatt
av Kultur­ og kirkedepartementet. Det er viktig at tilskud­
det til produksjon av lule­ og sørsamiske aviser økes, men
dette må finansieres ved friske midler og ikke ved å re­
dusere pressestøtten til de to samiske dagsavisene som vi
har i dag, nemlig Ávvir og Ságat.
Statsråd Dag Terje Andersen [13:40:49]: Stortinget
besluttet i tilknytning til vedtak om sameloven -- lov av
12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske retts­
forhold -- at det en gang i hver stortingsperiode skal legges
fram en melding om de tiltakene som foretas for å sikre
og utvikle samenes språk, kultur og samfunnsliv. Det er
altså den meldingen vi behandler nå.
Til grunn for samepolitikken ligger at staten Norge
opprinnelig er etablert på territoriet til to folk -- samer og
nordmenn -- og at begge folk har den samme retten og det
samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.
Samepolitikken i Norge er basert på at staten har et over­
ordnet ansvar for at samisk kultur skal kunne bevares og
utvikles.
Den samepolitiske utviklingen skal baseres på Nor­
ges internasjonale forpliktelser, nasjonal lovgivning og et
aktivt samarbeid med Sametinget. Regjeringens mål er at
samisk egenart må få utvikle seg i god sameksistens med
det øvrige samfunn, samtidig som samenes stilling og
rettigheter som urfolk i Norge blir ivaretatt.
Jeg konstaterer på bakgrunn av komiteens merknader at
det fremdeles er bred enighet om hvilken retning samepo­
litikken skal ha framover. Alle partier, med unntak av ett,
stiller seg bak hovedlinjene som trekkes opp i meldingen.
Etter at konsultasjonsavtalen mellom statlige myndig­
12. juni -- Samepolitikken
3638 2009

heter og Sametinget ble etablert i 2005, har det skjedd en
svært positiv utvikling når det gjelder Sametingets mulig­
het til innflytelse på mange felt. Jeg kan orientere om at
det i 2008 og fram til mai 2009 har vært ført, og føres,
konsultasjoner med Sametinget i om lag 40 saker. 11
departementer har deltatt i konsultasjoner.
De siste tiårene har samepolitikken vært preget av
rettighetsutvikling og oppbygging av samiske institu­
sjoner. Regjeringen vil bygge videre på det rettslige
og institusjonelle grunnlaget som er lagt. De nye ret­
tighetsutredningene som nå foreligger, Kystfiskeutvalget
og Samerettsutvalget II, om samiske rettigheter uten­
for Finnmark, vil bli nøye vurdert. Regjeringen vil også
følge opp arbeidet med en mulig nordisk samekonven­
sjon.
Som oppfølging av denne meldingen som vi drøfter i
dag, har Regjeringen nylig presentert en omfattende hand­
lingsplan for samiske språk. Undersøkelser viser dessver­
re at samisk språkkompetanse i offentlige virksomheter
er mangelfull. Samfunnet trenger flere -- i mange yrker --
som behersker samisk. Det overordnede målet for Regje­
ringens handlingsplan er å få flere samiske språkbrukere.
I handlingsplanen rettes oppmerksomheten mot tre områ­
der: Muligheten for å lære samisk, muligheten for å bruke
samisk og muligheten for å se eller oppleve samisk i det
offentlige rom.
Gode og tilgjengelige tilbud i barnehager og grunn­
opplæring spiller en avgjørende rolle i utviklingen av de
samiske språkene. Utvikling av samiske læremidler, til­
bud om fjernundervisning og økt rekruttering til samisk
lærerutdanning og utdanning med samisk i fagkretsen, er
prioriterte er områder. Det vil i 2009 gjennomføres til­
syn med hvordan kommunene følger opp samiske elevers
rettigheter.
Forvaltningsområdet for samelovens språkregler er ut­
videt til å omfatte både nordsamisk, lulesamisk og sørsa­
misk område. Regjeringen har foreslått at Lavangen kom­
mune i Troms nå kan bli innlemmet i forvaltningsområdet.
Utvidelsen av forvaltningsområdet er en svært god måte
å sikre samiske språk for framtiden på.
Samisk kultur, samisk språk og samiske næringer er
ikke ensartet.
Regjeringen vil derfor fortsatt satse på å spre kunnskap
om samiske forhold og om grunnlaget for samisk rettig­
hetsutvikling i Norge. Da er det også viktig at samisk kul­
tur blir mer synlig i det offentlige rom gjennom media,
gjennom litteratur, filmer og musikk. Jeg er glad for at vi
ser en positiv utvikling på dette området, også innenfor
ungdomskulturen.
Samisk kultur og historie er en viktig del av Norges
kultur og historie. Det er vår plikt å ta vare på og utvikle
denne viktige delen av Norges kulturarv.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Per­Willy Amundsen (FrP) [13:45:45]: Jeg vil ta opp
litt av det som var tema i mitt innlegg, nemlig den demo­
kratiske forskjellsbehandlingen man nå opplever, særlig i
de tre nordnorske fylkene.
Det er et faktum at ved opprettelsen av Sametin­
get, opprettelsen av Finnmarkseiendommen, FeFo -- og nå
snart, dersom det blir opprettet en hålogalandsallmenning
ut fra det som innstillingen til Samerettsutvalget II tilråder
-- er det slik at jeg som ikke­same, i hvert fall som ikke­
medlem av samemanntallet, som nordlending har færre
demokratiske rettigheter enn en nordlending som står i
samemanntallet. Dette er grunnleggende udemokratisk. I
alle andre sammenhenger er det noe som Regjeringen i
hvert fall sier de jobber mot. Er det fullstendig uproble­
matisk for statsråden at man i praksis fører denne type
forskjellsbehandling?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:46:53]: Jeg sa i mitt
innlegg, og mange andre har sagt det tidligere, at vi skal
bygge vår samepolitikk angående det norske urfolket på
nasjonal politikk og på internasjonale konvensjoner.
Jeg registrerer at representanten Amundsen ikke har
fått med seg hele definisjonen på hva som er urfolk. Defi­
nisjonen er nemlig at urfolk er det folket som oppholdt seg
i et spesielt område på det tidspunkt de nasjonale grenser
ble trukket. Så kan Amundsen ha en diskusjon om hvem
som var først i Finnmark, og hvem vi først ser spor etter.
Det er uinteressant i internasjonale konvensjoners sam­
menheng. Det er ingen tvil om at det samiske folk var etab­
lert da de norske grensene ble trukket. Så det spørsmålet
er avklart.
Så til spørsmålet om det er udemokratisk at vi tar vare
på urfolks rettigheter på den måten vi gjør -- nei, tvert
imot. I alle internasjonale organer som jeg møter i -- og har
møtt i i tidligere funksjoner i Regjeringen -- har det nett­
opp blitt understreket at vi er et av de land som tar godt
vare på de forpliktelsene vi har, i tråd med internasjonale
konvensjoner.
Kari Lise Holmberg (H) [13:48:14]: Tidligere var det
Samisk høgskole som utarbeidet nasjonale prøver for sa­
miske barn. I 2002 ble dette stoppet av Regjeringen på
grunn av manglende bevilgninger.
Nå er vi kjent med at Utdanningsdirektoratet har fått
i oppdrag å utarbeide nasjonale prøver i lesing for sa­
miske barn med samisk som førstespråk. Med tanke på
debatten og med tanke på hvor viktig det er å utvik­
le kompetanse lokalt, mener ikke statsråden det er rik­
tig at det er Samisk høgskole som framover skal få til­
bake denne muligheten til å utarbeide nasjonale prøver?
Vil statsråden eventuelt ta initiativ til å gjøre om den
beslutningen som foreligger, slik at man kan få satsing
lokalt?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:49:09]: Som repre­
sentanten selvfølgelig er klar over, ligger Utdanningsdi­
rektoratet under et annet departement enn mitt. Det som
uansett må være det sentrale, er at samiske kompetanse­
miljøer, herunder Samisk høgskole i Kautokeino, må være
sentrale premissleverandører i videreutviklingen av det sa­
miske språket. Selvfølgelig har Sametinget den mest for­
melle posisjon her. Jeg er trygg på at det samarbeidet
som Undervisningsdepartementet og Sametinget nå har
12. juni -- Samepolitikken 3639
2009

om språk og utdanningsspørsmål, kommer til å føre i riktig
retning denne sammenheng.
Så vil jeg samtidig understreke det som ble nevnt av
representanten Hagebakken, at det samarbeidet som jeg
har tatt initiativ til sammen med Kommunenes Sentral­
forbund og Sametinget, nettopp har språk som en av sine
viktige samarbeidsoppgaver. Jeg er ganske trygg på at re­
presentanten Holmbergs intensjon skal bli ivaretatt i det
samarbeidsprosjektet.
Vera Lysklætt (V) [13:50:21]: Små grendeskoler er
viktig alle steder i landet, kanskje aller mest viktig i gris­
grendte, små og samiske samfunn. Skolen i Tysfjord og
Olderfjord, Elgå og Børselv skoler er slike småskoler som
til stadighet trues med nedleggelse. Skjønner statsråden
hvor svært viktige disse skolene er for det samiske mil­
jøet, for det samiske språket og den samiske levemåten i
disse småsamfunnene? Er det noe han kan bidra med, slik
at disse skolene ikke til stadighet skal bli truet med å bli
lagt ned?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:50:57]: Jeg er kjent
med betydningen av samisk språk i de områdene som her
ble nevnt, bl.a. at Elgå er en av skolene med undervisning
i sørsamisk.
Det er mange grunner til at det diskuteres viderefø­
ring av grendeskoler. Det kan variere ganske mye. Jeg
har selv gått på en grendeskole som er nedlagt. Den er
nedlagt ikke bare på grunn av kvaliteten på dem som
gikk ut derfra, men på grunn av at elevtallet ble redu­
sert. Den type lokale problemstillinger må de lokale po­
litikerne få lov til å forholde seg til. Men jeg er helt
enig med representanten i at det er viktig at de skole­
ne som er kulturbærere av de forskjellige samiske språk,
uansett videreføres, uavhengig av hvilken skolestruktur
som de angjeldende kommunene i framtiden velger å gå
inn i.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Rolf Reikvam (SV) [13:52:11]: Et folks identitet er
nært knyttet til språket. Det er språket som er bærer av
kultur og historie. Det er viktig med institusjoner. Det å få
etablert ulike kulturinstitusjoner i samiske områder -- alt
fra teater til museum -- er viktig og grunnleggende, men
det aller, aller viktigste er at en har en politikk for hvordan
man skal bevare og utvikle språket, det samiske språket,
eller språkene, er vel mer riktig å si.
Der føler jeg at det opplegget som er skissert i mel­
dingen, er bra. En får til en arbeidsdeling mellom ulike
utdanningsinstitusjoner. Universitetet i Tromsø skal ha et
tungt ansvar for både språk og kultur og bygge opp tunge
-- i hvert fall forholdsvis tunge -- forskningsmiljøer, og så
skal Samisk høgskole ha ansvar for språk og språkutvik­
ling. Jeg tror også at det som skjedde for noen år siden, da
vi slo sammen Nordisk Samisk Institutt med Samisk høg­
skole, var et viktig grep for å prøve å styrke den språkli­
ge kompetansen og forskningskompetansen. En prøver å
bygge opp miljøer, tunge faglige miljøer, som er i stand
til å gjøre en skikkelig jobb både med å utvikle og ta vare
på språket og å utvikle en akademisk terminologi, slik at
det samiske språket har muligheten til å overleve i framti­
den. Det å bruke ressurser på høyere utdanning og styrke
forskningskapasiteten på området språk og språkutvikling
er på mange måter kjernen i det å ta vare på den samis­
ke kulturen og den samiske tradisjonen. Bommer vi der,
gjør vi ikke jobben skikkelig der, tror jeg og frykter jeg at
mye av den samiske kulturen kan være utsatt. Språket er
grunnlaget for det meste.
I den forbindelse er det viktig at vi klarer å rekruttere
flere til høyere utdanning fra de samiske områdene, både
til lærerutdanning og til høyere utdanning generelt. Det
er en stor utfordring, kanskje ikke bare for sentrale myn­
digheter. Også lokale og regionale myndigheter har en ut­
fordring i å få flere unge mennesker til å velge en akade­
misk utdanning og søke seg til utdanningsinstitusjonene i
Tromsø og til den samiske høgskolen. De største, viktig­
ste og sentrale utfordringene ligger i å sikre rekruttering til
de institusjonene som har et spesielt ansvar for å utvikle
de samiske språkene.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [13:55:38]: Aller først
har jeg lyst til å opplyse statsråden om at Norge som så­
dant er det eneste landet som bruker ordet «urfolk». Samt­
lige andre av alle de 17 landene som har ratifisert ILO­
konvensjon 169, bruker oversettelsene «stammefolk» eller
«innfødte».
Mange har spurt om en begrunnelse for vår prinsipiel­
le politikk. Da må vi gå 20 år tilbake i tid, da diskusjo­
nen pågikk om man skulle etablere et sameting. Da var
det slik at av 19 kommuner i Finnmark gikk 16 kommu­
ner imot at man skulle etablere et samemanntallsvalgt sa­
meting -- 16 av 19 kommuner! Fylkestinget gikk imot en
etablering av et samemanntallsvalgt sameting, og vår fyl­
kesordfører, som siden havnet på Stortinget, Anders Aune,
gikk imot et samemanntallsvalgt sameting.
For hva er det et samemanntallsvalgt sameting gjør? Jo,
det skiller mellom mennesker gjennom etnisitet. Ektefolk
må skilles ved valgurnen. Naboer må skilles ved valgur­
nen. Så står man og hevder fra denne talerstolen at dette
er en sunn, demokratisk og positiv diskriminering.
Siden Sametinget ble etablert, fikk vi i 2005 finnmarks­
loven tredd nedover hodet på oss, hvor det f.eks. står i
klartekst at er det motstrid i lov om hvem som har ei­
endomsrett, skal ILO­konvensjon 169 ha forrang framfor
finnmarksloven. Med andre ord: I enhver strid er utfallet
av striden gitt på forhånd, basert på etnisitet.
Så har vi FeFo, Finnmarkseiendommen, som 98 pst.
av Finnmarks befolkning er meget misfornøyd med. Og
så tror man i denne salen at tingenes tilstand i vårt nord­
ligste fylke er god, vel og bra. Jeg synes at den illusjo­
nen der må vi knuse like fort og med én gang. For det er
ikke slik tilstanden i Finnmark er. Både Sametinget, finn­
marksloven og FeFo har laget veldig mye strid mellom
ulike befolkninger.
12. juni -- Samepolitikken
3640 2009

Vera Lysklætt (V) [13:58:50]: Jeg vil fortsette mitt
innlegg fra i sted.
Det er også på høy tid at vi nå får en barnevernstje­
neste som sikrer at samiske barns rettigheter blir ivare­
tatt fullt ut. Dessverre har altfor lite skjedd hittil i denne
stortingsperioden, til tross for at jeg har tatt opp og belyst
denne problemstillingen ved flere anledninger. Tidligere
barneminister Karita Bekkemellem erkjente i sitt skriftli­
ge svar til meg i november 2006 at det kan være en ut­
fordring å oppfylle rettighetene i praksis. Samme statsråd
svarte i spørretimen i mai 2007 på spørsmål fra meg at
familieråd ennå ikke er blitt en innarbeidet metode i ar­
beidet med samiske familier. I november 2008 svarte nå­
værende barneminister Anniken Huitfeldt i en interpella­
sjon fra meg et klart ja på at familieråd bør brukes i flere
saker hvor samiske familier er involvert.
Familieråd er en beslutningsmodell hvor barnevernet
gir storfamilien og nettverket rundt barnet eller ungdom­
men en mulighet til selv å finne løsninger og ta ansvar
for å gjennomføre disse. Et samisk barn som først opple­
ver å bli tatt fra sine foreldre, for deretter å bli plassert i
et norsk og norsktalende fosterhjem som kanskje i tillegg
ligger svært langt hjemmefra, opplever ikke bare å miste
sine foreldre og eventuelle søsken, men blir også samti­
dig fratatt muligheten for å utvikle sitt samiske språk og
sin kultur -- dvs. hele sin samiske identitet. De mister på
mange måter alt, og slik kan ikke en barnevernstjeneste
her i landet som skal ta hensyn til barnets beste, fungere
i fortsettelsen.
Det er også på høy tid at arbeidet med å tilrettelegge for
en god og velfungerende tolketjeneste i helsevesenet blir
prioritert. Det er gjort altfor lite hittil i denne perioden for
å finne konkrete løsninger som kan gi et bedre tilbud for
de samiske pasientene. I kontakt med helsevesenet må den
samiske befolkningen ha krav på å kunne bruke sitt eget
språk. Blant den eldre samisktalende delen av befolknin­
gen er det mange som verken forstår eller snakker norsk,
og de må sikres et tilbud om tolking og informasjon på
sitt eget språk. Jeg har ved flere anledninger tatt opp den
mangelfulle tolketjenesten som i dag tilbys den samiske
befolkningen. Helseminister Sylvia Brustad erkjente i juni
2007 at tolketjenesten for den samiske befolkningen ikke
er god nok, men dessverre har svært lite skjedd de to siste
årene.
Presidenten: Var det slik at Vera Lysklætt også ønsket
ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt?
Vera Lysklætt (V) [14:01:49]: Takk! Høsting og na­
turbruk er svært viktig for at den samiske kulturen, språ­
ket og levemåten skal kunne videreføres og ivaretas for
framtiden. Reindriftsnæringen er både en viktig samisk
primærnæring og en viktig samisk kulturbærer. Beite­
arealene er i dag under et sterkt press fra alle kanter.
Det er derfor viktig at reindriftens arealer blir sikret for
framtiden.
Det er også på høy tid at reindriftsutøvernes behov for
bl.a. snøscooter i utøvelsen av sin næring avgiftsmessig
blir behandlet på lik linje med bondens behov for bruk
av traktor i sin næring. Viktige samiske næringer og kul­
turbærere er også jordbruk, fiskeri, utmarksnæringer og
duodji. Det er store muligheter for verdiskaping og pro­
duktutvikling med basis i samiske primærnæringer og kul­
tur. Rekruttering til primærnæringene er en stor utfordring
som må tas på alvor.
Laksefiske har alltid vært en svært viktig del av
den samiske kulturen langs Tanavassdraget...(Presidenten
klubber.)
Presidenten: Taletiden er ute.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
(Votering, se side 3642)
E i r i n F a l d e t overtok her presidentplassen.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Før Stortinget går til votering, vil stats­
råd Dag Terje Andersen overbringe 1 kgl. proposisjon.
S t a t s r å d D a g Te r j e A n d e r s e n overbragte
1 kgl. proposisjon (se under Referat).
Presidenten: Da skal Stortinget votere i sakene nr. 1--5
på dagens kart.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten har Morten Høglund satt
fram to forslag på vegne av Fremskrittspartiet.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen iverksette en prosess
med tanke på en uavhengig, ekstern evaluering av det
samlede norske fredsengasjementet.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en eks­
tern, uavhengig evaluering av den norske ambassade­
og konsulatstrukturen med den hensikt å klargjøre i
hvilken grad denne understøtter norsk næringsliv og
norske borgeres interesser i utlandet.»
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 78 mot 25
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 14.11.12)
Komiteen hadde innstilt:
St.meld. nr. 15 (2008--2009) -- interesser, ansvar og mu­
ligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk -- vedlegges
protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
12. juni -- Voteringer 3641
2009

Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstilt:
St.meld. nr. 40 (2008--2009) -- norsk humanitær poli­
tikk -- vedlegges protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstilt:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av vedtektene av
26. januar 2009 for opprettelsen av Det internasjonale
byrået for fornybar energi (IRENA).
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Under debatten er det satt fram tre for­
slag. Det er
-- forslagene nr. 1 og 2, fra Åge Starheim på vegne av
Fremskrittspartiet og Høyre
-- forslag nr. 3, fra Bjørg Tørresdal på vegne av Frem­
skrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre
Det voteres over forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet, Kris­
telig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utrede de samfunns­
økonomiske kostnadene ved nedlegging av nærmiljø­
skolene i distriktene.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre ble med 68 mot 36 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 14.12.52)
Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 1 og 2,
fra Fremskrittspartiet og Høyre.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme for­
slag om å overføre fylkeskommunenes strategiske mid­
ler til næringsutvikling til kommunene.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en helhetlig eva­
luering av det offentlige virkemiddelapparatet for be­
driftsrelatert støtte. Det bes om at det legges spesiell
vekt på resultatoppnåelse og om systemene er tilpasset
brukerne.»
Vo t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre ble med 67
mot 37 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 14.13.19)
Komiteen hadde innstilt:
St.meld. nr. 25 (2008--2009) -- om lokal vekstkraft og
framtidstru. Om distrikts­ og regionalpolitikken -- vedleg­
ges protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 5
Komiteen hadde innstilt:
St.meld. nr. 28 (2007--2008) -- om samepolitikken --
vedlegges protokollen.
Presidenten: Presidenten har forstått at Fremskritts­
partiet vil stemme imot.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble bifalt med 83 mot 21 stem­
mer.
(Voteringsutskrift kl. 14.14.22)
S a k n r . 6 [14:14:34]
Referat
1. (292) Endringar i «Regulativ for tillegg mv. til ut­
skrivne vernepliktige mannskap» (St.prp. nr. 89 (2008--
2009))
Enst.: Sendes forsvarskomiteen.
2. (293) Utdanningslinja (St.meld. nr. 44 (2008--2009))
Enst.: Sendes kirke­, utdannings­ og forskningsko­
miteen.
3. (294) Sametingets virksomhet 2008 (St.meld. nr. 43
(2008--2009))
Enst.: Sendes kommunal­ og forvaltningskomiteen.
12. juni -- Referat
3642 2009

4. (295) Dei fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre
land for 2009 og fisket etter avtalane i 2007 og 2008
(St.meld. nr. 45 (2008--2009))
Enst.: Sendes næringskomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehand­
let.
Forlanger noen ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 14.16.
12. juni -- Referat 3643
2009