Møte mandag den 16. mars 2009 kl. 12
President: C a r l I . H a g e n
D a g s o r d e n (nr. 61):
1. Innstilling fra Stortingets presidentskap om fullmakt
til å oppnevne en hovedkomité for planlegging og gjen­
nomføring av Grunnlovens 200­årsjubileum i 2014
(Innst. S. nr. 162 (2008--2009))
2. Innstilling fra Stortingets presidentskap om valg av
medlemmer til styret for Domstoladministrasjonen
(Innst. S. nr. 165 (2008--2009))
3. Innstilling fra Stortingets presidentskap om regler om
rett til innsyn i Stortingets dokumenter
(Innst. S. nr. 166 (2008--2009))
4. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Harald T.
Nesvik, Robert Eriksson, Jan­Henrik Fredriksen og
Vigdis Giltun om en opptrappingsplan for å gjennom­
føre vedtatt handlingsplan for diabetes
(Innst. S. nr. 135 (2008--2009), jf. Dokument nr. 8:114
(2007--2008))
5. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Siv Jensen,
Harald T. Nesvik, Vigdis Giltun og Jan­Henrik Fred­
riksen om en gjennomgang av ordningen med Norsk
pasientskadeerstatning for å bedre pasientenes rettig­
heter og vilkår
(Innst. S. nr. 136 (2008--2009), jf. Dokument nr. 8:115
(2007--2008))
6. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Harald T.
Nesvik, Per Egil Evensen og Jan­Henrik Fredriksen om
etablering av nasjonalt kompetanse­ og behandlings­
senter for barn med hjerneskade
(Innst. S. nr. 137 (2008--2009), jf. Dokument nr. 8:118
(2007--2008))
7. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om re­
presentantforslag fra stortingsrepresentantene Laila
Dåvøy og Dagrun Eriksen om å sikre tilbud om habi­
litering og rehabilitering for cochlea­implanterte barn
og voksne
(Innst. S. nr. 138 (2008--2009), jf. Dokument nr. 8:128
(2007--2008))
8. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Harald T.
Nesvik, Vigdis Giltun, Jan­Henrik Fredriksen og Kari
Kjønaas Kjos om fri etableringsrett og fjerning av
ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter
(Innst. S. nr. 144 (2008--2009), jf. Dokument nr. 8:10
(2008--2009))
9. Interpellasjon fra representanten Vigdis Giltun til hel­
se­ og omsorgsministeren:
«En publisert studie av psykiater Geir Selbæk om
demente pasienter ved norske sykehjem viser at de­
mente i sykehjem sliter med alvorlige psykiske proble­
mer. Mange er aldri diagnostisert, og få får tilbud om
adekvat behandling. Medisinbruken er overdrevet, og
ofte til større hjelp for personalet enn for pasienten.
Funnene indikerer at demente i sykehjem er like dår­
lige som pasienter i psykiatriske sykehus. 80 pst. av
sykehjemsbeboere har demens, men kun 20 pst. av de
demente har plass ved skjermede enheter, og det ser ut
til å være tilfeldig hvem som havner der. Studien viser
at demente er en stor gruppe som er oversett, og som
får for dårlig oppfølging. Man har i mange år hatt som
målsetting å gi demente et godt bo­ og behandlingstil­
bud, men studien viser at denne gruppen nærmest er
glemt.
Vil statsråden sørge for opptrappingstiltak som
raskt sikrer denne pasientgruppen et faglig godt be­
handlings­ og botilbud?»
10. Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til
helse­ og omsorgsministeren:
«Ideelle og privat eide sykehus, blant annet Fei­
ringklinikken, har et nasjonalt oppdrag for å tilby pa­
sientbehandling. Feiringklinikken har et helhetlig til­
bud innen utredning, behandling og rehabilitering av
voksne hjertesyke, de er en del av ordningen med fritt
sykehusvalg, er ISO­sertifisert og er av Kunnskaps­
senteret kåret som «Best i test» i 2007. De siste årene
har behandlingsavtalene med Helse Sør­Øst (HSØ)
og de andre regionale helseforetakene blitt redusert,
blant annet fordi tilbudet i det offentlige er blitt byg­
get opp. Dette har ført til alvorlige driftsmessige kon­
sekvenser for Feiringklinikken, og klinikken kan trues
av nedleggelse.
Hva mener statsråden om situasjonen for de ideel­
le og private sykehusene generelt og Feiringklinikken
spesielt, og hvilken plass mener han Feiringklinikken
skal ha innenfor det offentlige helsevesen i framtida?»
11. Referat
Presidenten: Representantene Per Roar Bredvold og
Thore A. Nistad, som har vært permittert, har igjen tatt
sete.
Det foreligger to permisjonssøknader:
-- fra Venstres stortingsgruppe om sykepermisjon for re­
presentanten Vera Lysklætt fra og med 16. mars og
inntil videre
-- fra Senterpartiets stortingsgruppe om velferdspermi­
sjon for representanten Trond Lode i tiden fra og
med 16. mars til og med 27. mars
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknadene behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentantene, for Finnmark fylke Bjørg­Irene
Østrem og for Rogaland fylke Magnhild Eia, innkal­
les for å møte i permisjonstiden.
Presidenten: Bjørg­Irene Østrem og Magnhild Eia er
til stede og vil ta sete.
Valg av settepresidenter
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møte i dag og for resten av
inneværende uke -- og anser det som vedtatt.
16. mars -- Dagsorden 2253
2009

Presidenten foreslår Hans Frode Kielland Asmyhr og
Solveig Horne. -- Andre forslag foreligger ikke, og Hans
Frode Kielland Asmyhr og Solveig Horne anses enstem­
mig valgt som settepresidenter for denne ukens møter i
Stortinget.
S t a t s r å d B j a r n e H å k o n H a n s s e n overbrak­
te 2 kgl. proposisjoner (se under Referat).
Presidenten: Representanten Trine Skei Grande vil
fremsette et representantforslag.
Trine Skei Grande (V) [12:02:27]: På vegne av Gun­
nar Kvassheim og meg sjøl har jeg den ære å fremme et
forslag om å tillate politisk reklame på norsk fjernsyn.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1 [12:02:47]
Innstilling fra Stortingets presidentskap om fullmakt til
å oppnevne en hovedkomité for planlegging og gjennom­
føring av Grunnlovens 200­årsjubileum i 2014 (Innst. S.
nr. 162 (2008--2009))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 2293)
S a k n r . 2 [12:03:07]
Innstilling fra Stortingets presidentskap om valg av
medlemmer til styret for Domstoladministrasjonen (Innst.
S. nr. 165 (2008--2009))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 2293)
S a k n r . 3 [12:03:20]
Innstilling fra Stortingets presidentskap om regler om
rett til innsyn i Stortingets dokumenter (Innst. S. nr. 166
(2008--2009))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 2294)
S a k n r . 4 [12:03:36]
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om represen­
tantforslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik,
Robert Eriksson, Jan­Henrik Fredriksen og Vigdis Giltun
om en opptrappingsplan for å gjennomføre vedtatt hand­
lingsplan for diabetes (Innst. S. nr. 135 (2008--2009), jf.
Dokument nr. 8:114 (2007--2008))
Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til
5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anled­
ning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar
etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den
fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Dette anses vedtatt.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [12:04:44] (ordfører for
saken): Diabetes er en av våre folkesykdommer, og en an­
slår at over 250 000 mennesker i Norge kan ha diabetes.
Utfordringen er at veldig mange av disse ikke har fått sin
diagnose; Norges Diabetesforbund anslår at det gjelder
rundt halvparten. Dette blir også påpekt i den nasjonale
strategien for diabetesområdet 2006--2010, og det er der­
for et viktig mål å få avslørt flere og dermed få behandlet
flere.
Med en tidlig diagnose vil en unngå senskader og der­
med spare de berørte og samfunnet for mye -- både av
plager og av økonomiske belastinger.
At det å forebygge kontra det å reparere er billigere,
tror jeg hele komiteen er enig i. Spørsmålet er hvordan
dette best kan gjøres.
Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, SV, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
er enig om at forebygging av type 2­diabetes bør skje på
alle de arenaer der det er mulig å fokusere på fysisk ak­
tivitet og kosthold. Her viser flertallet til St.prp. nr. 1 for
2008--2009, der det nettopp har blitt nevnt spesielt tiltak
for å få flere fysisk aktive, frukt og grønt i skolen og andre
tiltak som dreier seg om et bedre kosthold i befolkningen.
En bred tilnærming til forebygging er viktig, og det
dreier seg altså om mange grupper i samfunnet, og allerede
fra barnsben av. Vi vet ikke hvem som er i risikogruppen
før det er for sent.
Siden diabetes 2 hovedsakelig er en livsstilssykdom,
må det satses på flere steder samtidig, for det er ikke slik
at forebygging bare forebygger én sykdom, men det fin­
nes mange sykdommer som har samme fellesnevnere. Vi
har derfor satset på ulike tiltak som vil forebygge ikke bare
diabetes, men også livsstilssykdommer som f.eks. kols og
hjerte­ og karsykdommer.
Komiteen er enig om at fastlegens rolle med hensyn til
å avdekke diabetes type 2, er viktig. Dette er også bekref­
tet i møter med Diabetesforbundet, som ønsker seg gode
felles retningslinjer for å avsløre flere udiagnostiserte samt
bedre kompetanse hos fastlegen. Komiteen mener også
at aktører som bedriftshelsetjenesten og hjemmetjenesten
skal være slike viktige aktører. Det er de som møter pasi­
entene og kan stille de rette spørsmål og ta de rette prøve­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Eriksson, Fredriksen og Giltun om en opptrappingsplan
for å gjennomføre vedtatt handlingsplan for diabetes
2254 2009

ne. Det å få på plass rutiner for hva det skal ses etter, og
få retningslinjer, er derfor nødvendig.
Jeg vil også vise til det komiteen sier om at det må
forskes mer på diabetes type 1, som ikke er en livsstils­
sykdom, men en livslang, kronisk sykdom som rammer
mange barn og unge. Det er bekymringsfullt at Norge er
på verdenstoppen når det gjelder barn og unge med debut
av type 1­diabetes. Det bør fokuseres mer på å finne grun­
nen til dette. Type 1 diabetes har også store samfunnsmes­
sige konsekvenser dersom ikke forebygging av senskader
skjer tidlig, og mye er felles når det gjelder både kosthold
og fysisk aktivitet. Fastlegens rolle vil her være viktig, der
god kunnskap og ikke minst oppdatert kunnskap tilflytes
fra spesialisthelsetjenesten. Mye av denne behandlingen
bør ses i samhandlingens tegn.
Det er satt i gang flere gode tiltak som er nevnt i den
nasjonale strategien. Jeg vil nevne Diafonen og gjenopp­
rettingen av diabetesverkstedet på Aker. Men dette er til­
tak som skjer i den andre enden, når folk har blitt syke.
Målet må være at disse får mindre å gjøre, dvs. at færre
får diabetes.
Et annet flertall i komiteen, dvs. de rød­grønne og
Venstre, mener at en plan kun rettet mot diabetes ikke er
nødvendig, men at dette må ses i en større sammenheng
med folkehelseperspektiv og forebygging generelt. Mange
som får diabetes, har også risiko for andre sykdommer, og
det er viktig at dette ses i sammenheng, og ikke som et
fragment.
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at må­
lene i nasjonal strategi vanskelig lar seg gjennomføre uten
øremerkede penger til planen, og de viser til de mange ut­
talelser som er gjort om denne saken. Fremskrittspartiet
viser i den forbindelse til sitt eget budsjett, der det er tatt
høyde for dette.
Forebygging av diabetes og senskader trenger en hel­
hetlig satsing på mange arenaer, og vi er ikke gode nok.
Både innen behandling og rehabilitering mangler det tiltak
som er gode nok, og heller ikke innen forebygging er til­
takene tilstrekkelige. Den psykiske belastningen ved å ha
eller få diabetes, bør også være et område som vi ser nær­
mere på. Det er lett å legge skylden på den enkelte når dia­
betes oppstår eller senkomplikasjoner inntreffer, men det
er flere faktorer som spiller inn -- ikke alt kan forhindres,
ikke alt kan forebygges, og ikke alt er noens skyld. Dette
mener jeg det er viktig å ta med i debatten videre.
Statsrådens samhandlingsreform vil kanskje gi noen
virkemidler, slik at partene tenker forebygging framfor re­
parasjon, slik at færre får sykdommen og færre får sen­
komplikasjoner. Målet er klart, og alle i komiteen er enige
om at dersom vi gjør de rette ting til rett tid, vil færre få
diabetes 2 og andre sykdommer.
Vigdis Giltun (FrP) [12:10:01]: Saksordføreren rede­
gjorde veldig godt for hvor mange det er som har denne
sykdommen, og hvor store utfordringer vi står overfor for
å kunne nå fram med god behandling og god forebygging.
Det det er uenighet om, er ikke omfanget eller hva det er
behov for, det er at det må økonomiske midler til for å
klare den oppgaven i årene som kommer.
Målsettingen for diabetesplanen da den ble lagt fram,
var jo å fange opp alle de udiagnostiserte. Man regner med
at det er 125 000 udiagnostiserte, og det viser seg nå --
tre år etterpå -- at det er like mange. Det har ikke skjedd
noen ting. Da er måloppnåelsen så dårlig som den kan få
blitt. Målet med å fange opp udiagnostiserte er å gi dem
behandling og lære dem hva sykdommen innebærer, slik
at de ikke skal få senkomplikasjoner. Der har man altså
ikke kommet noen vei.
Når det gjelder de pasientene som vet om sykdommen,
er det også altfor dårlig oppfølging, og et altfor dårlig til­
bud fra det offentlige for å forebygge. Hvert år må om lag
500 norske pasienter amputere deler av foten på grunn av
stygge fotsår, og det koster staten minimum 300 mill. kr
årlig. Norge ligger langt etter Sverige når det gjelder å ta
vare på mennesker med fotproblemer. For å avhjelpe her
kunne man ansatt fotterapeuter ved alle sykehusene, og
man burde hatt ambulante diabetesteam ved alle sykehu­
sene i landet. Det har ikke blitt innført, det har ikke blitt
stilt noe krav om det. Statsråden har jo stadig sagt at det
er en målsetting, men det er opp til sykehusene hvordan
og når dette skal opprettes.
Hvor blir det av de ambulante teamene? spør jeg. Selv
når statsråden skriver i bestillerdokumentet at dette skal
styrkes, klarer helseforetakene å kutte i disse teamene uten
at det får noen følger. Fotterapeutene må altså inn i det
forebyggende arbeidet.
Så må man også fokusere mer på barn med diabetes
1. Det har vist seg at barn får veldig forskjellig oppfølging.
På skolene er det også veldig tilfeldig fra klasse til klas­
se hvordan barn med diabetes 1 blir fulgt opp. De trenger
støtte, og de trenger veiledning. Her bør det være en nasjo­
nal standard for hvordan disse barna skal ha det i skolen,
og også i barnehagen.
Innvandrere er en gruppe som viser seg å ha en høy
forekomst av diabetes, spesielt visse deler av innvandrer­
befolkningen og særlig kvinnene. De får heller ikke be­
handling og oppfølging som de klarer å nyttiggjøre seg.
Der er det også en stor utfordring, og der har man heller
ikke kommet særlig mye lenger enn man var da man ble
kjent med disse forholdene.
Veldig mange vil få nyresvikt og behov for dialyse­
behandling eller transplantasjon. Senkomplikasjoner som
kommer etter 15--20 år, får veldig alvorlige følger for pa­
sienten. Det medfører også veldig store kostnader for sam­
funnet. Fotamputasjonene har jeg nevnt. Tap av syn er
også veldig alvorlig for dem som blir rammet av det. Disse
senkomplikasjonene fører til en stor endring i pasientens
liv, og det koster mindre rent økonomisk å forebygge. Det
spares inn mange ganger hvis man unngår at pasientene
får disse senkomplikasjonene.
Det hjelper ikke bare å snakke om frukt og grønt og
om forebygging ved å se på det i et folkehelseperspektiv.
Det handler også om en bevisstgjøring av pasientene. Pa­
sientene må få vite hva det innebærer å leve med denne
sykdommen, og hva det innebærer hvis man ikke klarer å
regulere sykdommen og gjøre de riktige tingene. Men det
handler også om at det offentlige må tilby helsetjenester
for å forebygge senkomplikasjoner. Det må fotbehandlin­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Eriksson, Fredriksen og Giltun om en opptrappingsplan
for å gjennomføre vedtatt handlingsplan for diabetes
2255
2009

ger til, og man må kanskje se på en refusjonsordning, slik
at de som har nevropati, f.eks., kan få en refusjon, så det
blir fulgt opp. Man må sørge for at disse teamene funge­
rer ut mot sykehjemmene, hvor det er mange med diabetes
som ikke blir ivaretatt. Det offentlige må også ta sitt an­
svar, ikke bare ved å informere og si at folk skal leve rik­
tig, mosjonere og spise riktig -- selv om det er en viktig del
av det -- men det må følges opp med økonomiske midler.
Planen har ikke vært fulgt opp med de midlene. Det er ho­
vedårsaken til at den gode planen som ble lagt fram etter
initiativ fra Fremskrittspartiet, ikke har noen særlig god
effekt. Den vil heller ikke få noen bedre effekt i årene som
kommer, hvis den ikke blir fulgt opp direkte med midler,
slik at man følger opptrappingen og setter klare krav både
til helseforetakene og til kommunene om at det må innfø­
res tjenester for dem som har diabetes, slik at vi unngår de
store utfordringene vi vil stå overfor i årene som kommer.
Sonja Irene Sjøli (H) [12:15:12]: Jeg slutter meg helt
og fullt til representanten Giltuns beskrivelse av situasjo­
nen. Det er ingen tvil om at diabetes er en betydelig ut­
fordring for folkehelsen, slik saksordføreren også rede­
gjorde for. Mellom 90 000 og 120 000 mennesker har fått
påvist diabetes i Norge. Man regner med at nesten like
mange har diabetes uten at de selv eller helsetjenesten er
klar over det. Norge og Norden ligger på verdenstoppen
når det gjelder forekomst av type 1­diabetes, uten at vi
kjenner årsakene til dette. Sykdommen medfører også ri­
siko for senkomplikasjoner i hjerte, øyne, nyrer og føtter,
som representanten Giltun også var inne på. Dette fører
til store helseproblemer og forringet livskvalitet for dem
som rammes.
Både det generelle folkehelsearbeidet og den spesifik­
ke innsatsen mot diabetes er viktig i denne sammenheng.
Samarbeidsregjeringen tok et krafttak for folkehelsearbei­
det og fikk på plass en satsing som er videreført i denne pe­
rioden. Vi må forebygge diabetes og andre folkesykdom­
mer bedre gjennom bedre informasjon om betydningen av
kosthold og fysisk aktivitet. Det er imidlertid viktig å pre­
sisere at diabetes ikke bare har sin årsak i livsstilsfaktorer,
men at sykdommen også skyldes genetiske forhold. Vi må
begrense helseskadene som følger av diabetes, gjennom
tiltak for å stille diagnosene tidligere og behandle bedre.
Som nevnt i innstillingen er det allerede etablert flere til­
tak, eksempelvis etablering av Diafonen, selvhjelpsgrup­
per og informasjonsarbeid. Men vi må gjøre langt mer på
dette området.
Fra Høyres side forstår vi forslagsstillernes utålmodig­
het på dette området og støtter deres intensjon om å styrke
diabetesplanen med økte bevilgninger. Vi mener imidlertid
at dette må vurderes i sammenheng med budsjettarbeidet,
slik bevilgningsspørsmål skal håndteres.
Det må også bemerkes at statsråden og Regjeringen har
skaffet seg en viss fallhøyde i denne saken, all den tid fore­
byggende arbeid mot diabetes er et viktig tema i statsrå­
dens standardforedrag om samhandlingsreformen. Nå er
det vel på dette området, som i Regjeringens helsepoli­
tikk for øvrig, få konkrete tiltak. I de fleste sammenhenger
skryter Regjeringen av hvor mye penger den har brukt på
helse de siste tre--fire årene, selv om statsråden nå mener
at dette ikke gjør helsetjenesten bedre. Når det gjelder til­
budet til diabetikere, kan Regjeringen ikke engang skryte
av å ha økt bevilgningene i særlig grad.
Hvis statsråden virkelig er så indignert som han gir ut­
trykk for når det gjelder det dårlige tilbudet til diabetike­
re, vil den siste muligheten han garantert har for å gjøre
noe med dette, være i revidert nasjonalbudsjett. Høyre ser
fram til Regjeringens forslag om en styrket innsats på dette
området.
Laila Dåvøy (KrF) [12:18:29]: Kristelig Folkeparti
startet i 2003 det viktige arbeidet gjennom folkehelsemel­
dingen med å fokusere på forebygging av sykdom, sær­
lig med tanke på kost og mosjon. I den forbindelse sa
daværende helseminister fra mitt eget parti følgende:
«I det moderne samfunn sitter vi og spiser oss til
sykdom og tidligere død. Livsstilsrelaterte sykdommer
har enorme kostnader for den enkelte i form av redusert
livskvalitet og tapte leveår, og kostnadene for samfun­
net bare øker. Relativt små endringer i kostholds­ og
mosjonsvaner kan ha stor betydning for en bedre helse
og et bedre liv.»
Dette må ligge i bunnen for ulike planer og strategier
for helsepolitikken.
En diabetesstrategi er et viktig tiltak for å møte utford­
ringene som knytter seg til dette feltet. Utfordringene er
så store at det er påkrevet også med en økonomisk opp­
følging av strategien. Det legges ned et stort arbeid for å
lage en strategi på et felt, ut fra vurderingen om at det er
store utfordringer som det må tas tak i på nettopp dette
feltet. Det er derfor svært uheldig om strategiene uteblir,
eller det blir en dårlig oppfølging. Det vil også gjelde flere
andre nasjonale strategier, f.eks. på kols­området, nasjonal
strategi for rehabilitering og habilitering, nasjonal strate­
giplan for arbeid og psykisk helse, nasjonal kreftstrategi
og opptrappingsplan for rusfeltet. Det er min oppriktige
mening at flere av disse strategiene ikke har fått nødven­
dig og helhetlig oppfølging. De har lite forutsigbarhet hva
gjelder tidspunkt og økonomi for tiltak som er foreslått
gjennomført. Det gir usikkerhet og liten forutsigbarhet.
Jeg har for øvrig merket meg at Regjeringen i liten
grad legger fram handlingsplaner med konkrete tiltak der
ansvar og rekkefølge på tiltak ofte nedfelles. I større og
større grad bruker Regjeringen mer overordnede strategier
i sitt arbeid, noe som blir mindre forutsigbart og skaper
usikkerhet om gjennomføringsmuligheter og gjennomfø­
ringstidspunkter. Dette er nok også årsaken til at vi i dag
behandler et forslag om en opptrappingsplan for å nå mål­
settingene i nasjonal strategi for diabetesområdet. Dette
slutter Kristelig Folkeparti seg til.
Til slutt tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti.
Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp
det forslaget hun refererte til.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:21:18]: La meg
først gi ros til Norges Diabetesforbund, som er en svært
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Eriksson, Fredriksen og Giltun om en opptrappingsplan
for å gjennomføre vedtatt handlingsplan for diabetes
2256 2009

aktiv pådriver overfor oss i komiteen, overfor Stortinget
og overfor norsk helsevesen, for at vi skal forstå hvor al­
vorlig diabetesepidemien er for samfunnet, og hvor alvor­
lig denne sykdommen kan være for den enkelte. Diabetes­
forbundets argumentasjon har bidratt til at Stortinget ved
de to siste budsjettbehandlingene har bevilget mer for å
forebygge diabetes, for at sykdommen skal oppdages tid­
ligere, og for å hjelpe diabetikere til bedre å mestre et liv
med en kronisk sykdom.
Jeg må si at det er uforståelig at samfunnet i så lang
tid har satset så lite på å forebygge diabetes 2. Det er ikke
på noen måte ny kunnskap som ligger til grunn for de
eksemplene som helsestatsråder legger fram i sine fore­
drag, og når Bjarne Håkon Hanssen reiser rundt og snakker
om folkehelse og samhandlingsreformen. Det lønner seg
stort for samfunnet at det blir færre fysisk inaktive, og at
de klart usunne elementene i kostholdet blir redusert. Ak­
kurat den samme oppskriften kan også forebygge mange
andre helseskader og sykdommer. Det er viktig at diabe­
tes 2 blir oppdaget tidlig, slik at skader kan reduseres og
kanskje helt unngås. Og så har vi den store gruppen som
bare er i faresonen.
En annen stor oppgave handler om å hjelpe de over
100 000 som har diabetes, med å mestre sin hverdag og
unngå komplikasjoner og skader. Jeg har med interesse lest
siste nummer av Diabetes, som forteller om tilbud som gis
ved en del av de opptrenings­ og rehabiliteringssentrene
som finnes. Det er mye positivt som oppnås der. Jeg ser
fram til at vi skal få realisert alle de lokale mestringssent­
rene for alle med kroniske sykdommer som en del av kom­
munehelsereformen. Det er viktig at personer med samme
plager treffes, utveksler erfaring og får råd og hjelp fra
fagfolk der de bor, for å unngå at de må legges inn på in­
stitusjon. Jeg ser fram til den dagen da gode resultater fra
forebyggende arbeid og mestringssentre presenteres med
like stor stolthet som de mest moderne behandlingstilbud
for dem som fortsatt vil trenge dette.
Jeg er glad for at det nå er stor enighet om behovet for å
spare den enkelte og samfunnet for de store tap som opp­
står når man ikke forebygger godt nok. Da kan vi bruke
de gevinstene vi oppnår, til å gi bedre behandling til dem
som trenger det mest. Jeg er glad for at personer som er i
faresonen for å få diabetes, står først i køen til å bli vinne­
re når forebyggingsinnsatsen skal økes. Det er ikke mulig
for noen å avlyse satsingen for akkurat denne gruppen nå.
Jeg er ikke like rolig med tanke på om viljen er sterk
nok til å prioritere forebygging i vid forstand. Her må det
settes inn en betydelig økonomisk innsats flere år før ge­
vinsten kan innkasseres. Gevinsten vil komme på andre
budsjettkapitler enn der utgiftene må settes inn. Jeg håper
inderlig at vi kan bli opptatt av å få disse gevinstene i pen­
ger -- gjennom flere leveår, friskere folk, større og spreke­
re arbeidsstokk, og ikke minst sprekere eldre, og at vi får
endret stivbeinte måter å lage statsbudsjettet på.
Gunvald Ludvigsen (V) [12:24:48]: Diabetes er jo
blitt ein folkesjukdom, og det er viktig at det blir satsa
meir på oppbygging av spesielt lavterskeltilbod. Dei som
blir ramma sterkast, treng også dialyse. Eg trur at dialyse
heime i staden for på sjukehus vil vere eit godt verkemid­
del i framtida. Alle har ansvar for eiga helse, men føre­
bygging av diabetes handlar også om kosthaldsopplæring
i skulane. Derfor har Venstre i sine budsjett sett av pengar
til fleire kantiner og kosthaldsundervisning.
Det handlar også om trygge skulevegar, om gang­ og
sykkelvegar og om grøn resept. Det er svært problema­
tisk at vi ikkje greier å få ned prisane på frukt og grønt i
butikkane, samtidig som den billigaste maten er den mest
usunne.
I Venstre er vi ikkje moralistar, vi vil at alle skal få
moglegheit til å leve det livet dei vel sjølve, og har lyst til
å leve. Men dei med dårlegast råd er ofte dei som har den
dårlegaste helsa, så dette er eit problem. Valet er vanske­
leg, for den sunnaste maten også er den dyraste. Det mei­
ner vi det er viktig å gjere noko med. Viktigare enn statleg
oppdraging er det at vi legg til rette for god informasjon
og kosthaldslære allereie frå barnsbein av, slik at vi i størst
mogleg grad er godt rusta til å leve sunt.
Saman med Høgre støttar vi forslagsstillaranes inten­
sjon om å sikre oppfølginga av strategiplanen for diabetes
gjennom auka løyvingar til formålet, men vi trur at dette
må vurderast i samanheng med ordinær budsjettbehand­
ling, og foreslår derfor at representantforslaget blir lagt
ved protokollen.
Eg tek hermed opp forslaget frå Venstre og Høgre.
Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har
tatt opp forslag nr. 2.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:27:04]: Diabe­
tes er en av vår tids store folkesykdommer. Helsedirekto­
ratet melder at så mange som 265 000 nordmenn kan ha
diabetes. Som flere har vært inne på, har halvparten av
disse ikke fått stilt noen diagnose. Den sterke økningen i
diabetes gjelder for svært mange land, og det er en utford­
ring å lage gode strategier for å bekjempe utbredelsen av
denne sykdommen.
Regjeringen tar den bekymringsfulle utviklingen på
alvor, og vi har satt i gang flere tiltak for å forebyg­
ge utvikling av diabetes. Diabetes er en av flere kroniske
sykdommer som har sammenheng med livsstil, og det er
nødvendig med innsats på mange områder for å møte ut­
fordringene når det gjelder kroniske livsstilssykdommer.
Regjeringen har satset særskilt på forebyggende tiltak
innen kosthold, fysisk aktivitet og røykeslutt.
Før sommeren vil Helsedirektoratet lansere et sett av
felles kliniske retningslinjer for diabetes -- både for pri­
mær­ og spesialisthelsetjenesten. Dette er et viktig steg for
å sikre likeverdighet og helhet i oppfølgingen av pasien­
ter med diabetes. Vi følger opp arbeidet med en informa­
sjonskampanje som er rettet mot mennesker med økt ri­
siko for å utvikle type 2­diabetes. Kampanjen skal etter
planen lanseres samtidig med de kliniske retningslin­
jene.
Nasjonal strategi for diabetesområdet peker på at god
samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesia­
listhelsetjenesten er en forutsetning for å oppnå gode re­
sultater. Det er nødvendig med god informasjonsflyt mel­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Eriksson, Fredriksen og Giltun om en opptrappingsplan
for å gjennomføre vedtatt handlingsplan for diabetes
2257
2009

lom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik
at pasienten blir i stand til å mestre sykdommen. I bud­
sjettet for 2009 foreslo vi 40 mill. kr til samhandlingstiltak
innen forebygging. Her forventer vi gode prosjekter som
kan gi gode løft også på diabetesområdet.
Skal vi hindre utbredelse av diabetes og hjelpe dem
som har fått diagnosen, må vi satse helhetlig innen fore­
bygging, behandling og rehabilitering. Vi må tenke nytt
om hvordan helsetilbudet skal bygges opp og bli bedre til
å følge opp risikogruppene.
I samhandlingsreformen, som vi vil legge fram før
sommeren, er målet å komme fram til juridiske og øko­
nomiske virkemidler som gjør at det skal lønne seg for
kommunene å satse på forebygging og tidlige tiltak, slik
at sykdommer som diabetes type 2 ikke utvikler seg til en
kronisk lidelse med livstruende komplikasjoner.
La meg bare legge til at jeg har forståelse for den utål­
modighet som jeg opplever ligger i representantforslaget.
Det er viktig at den type planer som Nasjonal strategi for
diabetesområdet representerer, følges opp av den sittende
regjeringen. Jeg mener at vi kan vise fram eksempler på
at vi følger opp. Det er økte bevilgninger f.eks. til fysisk
aktivitet, det er økt satsing på røykestopp, det er økt sat­
sing på kostholdstiltak, og nå kommer det altså nasjona­
le retningslinjer og informasjonskampanjer, og vi ser etter
denne type diabetesrettete prosjekter når vi nå skal fordele
midler til samhandling.
Så kan man selvfølgelig alltids diskutere om vi skulle
ha gjort enda mer, og om det vi gjør, er godt nok. Men vi
går nå i forbindelse med samhandlingsreformen virkelig
tungt inn i de problemstillingene som er knyttet til utvik­
lingen av livsstilsbaserte lidelser, kroniske lidelser, hele
kommunehelseperspektivet, der vi bygger ut en kommu­
nehelsetjeneste med 50 pst. flere leger, med desentraliser­
te, ambulante team innen rus, psykiatri, kols og diabetes,
og i det hele tatt legger om hele det økonomiske systemet
-- dette ut fra at det vil være lønnsomt å forhindre at folk
får amputasjoner som følge av diabetes, istedenfor å være
verdens beste på å amputere når det har gått galt.
Ja, jeg forstår jo at opposisjonens rolle er å kritisere,
men jeg mener personlig at det vi nå gjør på dette området,
er en gjennomgang som er uten sidestykke i nær politisk
historie. Slik at kritikken om at vi ikke tar denne helse­
utviklingen på alvor, må jeg si jeg ikke føler meg særlig
truffet av.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Vigdis Giltun (FrP) [12:32:21]: Det er gledelig at
statsråden også har engasjert seg i diabetessykdommen og
de alvorlige utfordringene vi står overfor.
Det det er snakk om i denne saken, er økonomisk opp­
følging av planen. Den blir, slik jeg ser det, ikke noe bedre
om man overlater mer til kommunene gjennom ramme­
overføringer, hvor den biten skal ivaretas. Det er heller ikke
kommunene som tjener på at en fot ikke blir amputert, eller
at en person ikke får nyresvikt, det er det helseforetakene,
eller staten totalt sett, som er tjent med. Det er det helhetli­
ge helseøkonomiske regnskapet vi vil se inntjeningen på.
Fremskrittspartiet er veldig bekymret for at denne pla­
nen faktisk ikke blir fulgt opp på grunn av manglende mid­
ler. Hvorfor vil ikke statsråden tilføre øremerkede mid­
ler for å få fulgt opp denne planen, slik som det har vært
nødvendig med andre planer tidligere?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:33:21]: Jeg har
jo svart på de spørsmålene som representanten Giltun her
stiller, men hun nekter å høre svarene og fortsetter bare
dermed å stille spørsmålene. Jeg skal nå prøve å svare en
gang til.
Vi følger opp denne planen med konkrete midler. Jeg
sa jo nettopp fra talerstolen at vi f.eks. nå lanserer en stor
informasjonskampanje knyttet til denne planen. Så må jo
representanten Giltun gjerne mene at det skulle vært gjort
enda mer, men det blir litt meningsløst å fortsette debatten
om at vi ikke gjør noe. Vi gjør altså noe, vi gjør konkre­
te tiltak for å følge opp denne planen. Så er det helt fritt
fram å si at vi burde ha gjort enda mer. Men det er ikke
sant at denne planen ikke følges opp. Den følges opp, og
så får vi diskutere nivået på oppfølgingen.
Så synes jeg at representanten Giltun avslører en ganske
urovekkende mangel på forståelse når det gjelder hel­
heten i de helseøkonomiske incentivstrukturene vi har i
Norge. Gjennom samhandlingsreformen skal vi synliggjø­
re at det vi nå gjør, er det viktigste vi kan gjøre, bl.a. for
diabetesgruppen.
Laila Dåvøy (KrF) [12:34:34]: Jeg synes det er flott
at statsråden har stor energi og kraft knyttet til samhand­
lingsreformen, det setter jeg stor pris på. Jeg tror mye av
de tiltakene som vi håper kommer der, absolutt vil kunne
bidra til en bedre helsetjeneste også på dette området, ikke
minst når det gjelder forebygging.
Det tar kanskje litt tid før man kommer i gang, og i og
med at vi vet at det nå kommer en stortingsmelding i juni,
er mitt spørsmål til statsråden: Med tanke på at så mye
skal løses gjennom samhandlingsreformen innenfor ulike
områder, når ser statsråden for seg at de første endringene
knyttet til en samhandlingsreform kan komme? Blir det i
2010, eller blir det senere?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:35:28]: Vi er
ikke ferdig med verken meldingen eller budsjettet for
2010, men min ambisjon er at vi allerede i budsjettet for
2010 skal se klare grep i retning av det som stortingsmel­
dingen om samhandling vil handle om, altså oppbygging
av en betydelig sterkere kommunehelsetjeneste. Nå avhen­
ger jo dette litt av hva som skjer ved valget. Gitt at den
sittende regjering fortsetter, er jo planen at vi nå systema­
tisk skal innføre de grepene som vil bli skissert i samhand­
lingsreformen, gjennom neste stortingsperiode, men at det
vil synliggjøres en start allerede i budsjettet for 2010.
Inge Lønning (H) [12:36:26]: Det var statsrådens svar
til representanten Dåvøy som gjorde meg litt nysgjerrig.
Det er jo meddelt fra statsrådens side at samhandlings­
reformen skal presenteres i form av en stortingsmelding,
og at denne stortingsmeldingen vil bli oversendt til Stor­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Eriksson, Fredriksen og Giltun om en opptrappingsplan
for å gjennomføre vedtatt handlingsplan for diabetes
2258 2009

tinget i juni dette år. Det innebærer jo, så vidt jeg for­
står, at dette stortinget under ingen omstendighet kommer
til å komme i inngrep med saken. Den nåværende hel­
se­ og omsorgskomité kommer heller ikke til å komme i
inngrep med saken. Hvis den sittende regjering skulle bli
avløst som resultat av utfallet av stortingsvalget, vil den
stortingsmeldingen formodentlig ikke bli behandlet av det
neste stortinget heller.
Tilsier ikke det at statsråden kanskje bør tenke seg om
en gang til når det gjelder tidspunktet for å presentere en
slik sak for Stortinget?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:37:35]: Vi
greier ikke å bli ferdig før i juni. Vi jobber nå intenst. Vi
startet arbeidet med reformen i september 2008, og leg­
ger fram en stortingsmelding i juni 2009. Jeg mener det
signaliserer et stort tempo.
Så er det selvfølgelig slik at vi har et demokrati, og
hvis folket ikke vil ha det flertallet man har nå, får man
et annet flertall som da må ta stilling til om denne stor­
tingsmeldingen skal bli liggende eller ikke. Mitt håp er
jo at selv om det skulle bli et regjeringsskifte ved valget
i høst, skal kvaliteten og innholdet i den meldingen være
av en slik karakter at en eventuell ny regjering forhåpent­
ligvis vil være positiv til å la meldingen ligge i Stortinget,
slik at det nye stortinget kan behandle den så raskt som
mulig. Jeg opplever jo at det ikke er noen stor tverrpoli­
tisk uenighet om i hvilken retning vi går. Jeg får først og
fremst kritikk her i salen for at det går for sakte, men inn­
retningen på reformen, slik som den diskuteres ute, er det
jo bred enighet om. Dermed er det en sjanse for at en ny
regjering vil la den ligge.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Olav Gunnar Ballo (SV) [12:39:09]: Det har vært
interessant å følge debatten. Det inntrykket man sitter med,
er jo at de 265 000 som måtte ha diabetes i Norge, har
det mot opposisjonens stemmer. Det høres ut som dette
kunne vært løst i revidert nasjonalbudsjett, og slik er det
naturligvis ikke. Det er ikke slik at antall tilfeller av dia­
betes har gått opp etter at vi fikk ny regjering -- og gikk
ned da vi hadde den forrige. Det er jo nettopp kompleksi­
teten knyttet til utviklingen av diabetes man er nødt til å
ta inn over seg, for det finnes ingen enkle løsninger for å
snu dette på kort sikt.
Det er interessant å registrere at diabetes type 2 om­
trent ikke forekom i perioden mellom1940 og 1945, og
dermed er jo dette et velstandsfenomen som sannsynlig­
vis vil forsterke seg over år hvis man ikke klarer å snu
utviklingen når det gjelder kosthold. Gunvald Ludvigsen
var inne på at den dyreste maten er den sunneste. Det har
han jo bare til dels rett i, for det er gjort en god del under­
søkelser både i Norge og i utlandet som viser at det dess­
verre er slik at mange av dem som utvikler diabetes type
2, har et kosthold som i seg selv er relativt kostbart. Det
kan være usunn mat, det kan være mat som inneholder ri­
kelig med sukker og som også kostnadsmessig er dyr. Så
det er neimen ikke sikkert at det å ha et sunt kosthold, det
å spise frukt og grønt, medfører at man påfører familien
større husholdningskostnader.
Så har statsråden på en god måte redegjort for de til­
tak som er i ferd med å bli gjennomført. En av de vir­
kelig store utfordringene når samhandlingsreformen skal
behandles av Stortinget, vil jo være å ta den utfordringen
som statsråden inviterer til, nemlig at man begynner å snu
utviklingen fra et rent reparasjonssamfunn over på å tørre
å forebygge i et langsiktig perspektiv der man ikke vil se
resultatene om ett eller to år, men kanskje først i et ti­ eller
tjueårig perspektiv. De store utfordringene når det gjelder
nettopp diabetes, er at det ikke er gitt at man vil se resul­
tater i morgen av det som settes inn i dag, man er nødt til
å se det i et mye lenger perspektiv. Derfor er det også for­
nuftig å ta seg den tiden som er nødvendig, slik at de tilta­
kene som gjennomføres, er målrettede, og at man slik sett
skynder seg langsomt for å oppnå noe på dette området.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 2294)
S a k n r . 5 [12:41:45]
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om represen­
tantforslag fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Ha­
rald T. Nesvik, Vigdis Giltun og Jan­Henrik Fredriksen
om en gjennomgang av ordningen med Norsk pasientska­
deerstatning for å bedre pasientenes rettigheter og vilkår
(Innst. S. nr. 136 (2008--2009), jf. Dokument nr. 8:115
(2007--2008))
Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til
5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:42:49] (ordfører
for saken): Helse­ og omsorgskomiteen var på besøk hos
Norsk Pasientskadeerstatning mens vi hadde saken til be­
handling i komiteen, og deres første ord til oss var at pasi­
enten står alltid i fokus. Dessverre er det slik at det feiles.
Det feiles der det er folk, og feilbehandling innenfor hel­
sevesenet kan få mer dramatiske konsekvenser enn på de
fleste andre steder. Og enhver feilbehandling av en pasient
er en feilbehandling for mye. Målet i et drømmesamfunn
må jo være at ingen skal feilbehandles. Men uansett kva­
litetssystem vil det forekomme feil, selv med all verdens
nye løsninger og ny kunnskap og ny innsikt.
Saken vi behandler, omhandler dem som har blitt feil­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Siv Jensen, Nesvik, Giltun og Fredriksen om en gjennomgang
av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning
2259
2009

behandlet, eller mener at de har fått feilbehandling, og
som på den bakgrunn har klaget sin sak inn for Pasient­
klagenemnda. I 2008 fikk Norsk Pasientskadeerstatning
3 400 nye saker til behandling. Bak hver sak er det et
menneske, et menneske som har krav på en rask og trygg
saksbehandling. 3 400 saker er mye.
Forslagsstillerne og en samlet komité deler bekymrin­
gen over at saksbehandlingstiden er for lang -- 421 dager
fikk vi opplyst at den var i 2008. Det er svært bekym­
ringsfullt at Norsk Pasientskadeerstatning selv ser for seg
at saksbehandlingskøen vil vokse i løpet av 2009.
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti frem­
mer i innstillingen følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å foreta en gjen­
nomgang av ordningen med Norsk pasientskadeerstat­
ning for å bedre pasientenes rettigheter og vilkår.»
Regjeringspartiene og Venstre er ikke med på dette for­
slaget, med den begrunnelse at det har vært flere gjen­
nomganger av NPEs virksomhet i løpet av de siste årene.
Derfor ser ikke regjeringspartiene behov for flere gjen­
nomganger. Slik vi ser det nå, kan gjennomganger fort
skape mer uro og ytterligere kostnader, uten at man får
gjort noe med det som virkelig er viktig, nemlig å få økt
saksbehandlingskapasitet. Hele komiteen viser til Bud­
sjett­innst. S. nr. 11 for 2008--2009, der en samlet komi­
té ber Regjeringen om i forbindelse med revidert nasjo­
nalbudsjett å vurdere behovet for økte bevilgninger for
å styrke kapasiteten ved NPE og dermed redusere saks­
behandlingstiden for søknader om pasientskadeerstatning.
Uansett om man er for en gjennomgang, som deler av op­
posisjonen er, eller ikke, er komiteen enig i hovedmålet,
og det er å øke saksbehandlingskapasiteten ved Norsk pa­
sientskadeerstatning ved hjelp av flere midler, og dermed
reduseres saksbehandlingstiden for den enkelte som søker.
Som jeg begynte med, er det mange som tar kontakt
og søker -- jeg tror det var 1 400 personer i fjor. De som
har vært utsatt for feilbehandling, har krav på et raskt og
ryddig løp rundt sin erstatningssak, og det gir en samlet
komité uttrykk for i denne saken.
Vigdis Giltun (FrP) [12:46:26]: Norsk pasientskade­
erstatnings hovedoppgave er å avgjøre om erstatningssø­
ker har krav på erstatning, og å fastsette erstatningens stør­
relse. Den skal også bygge opp en database som statistisk
grunnlag for helsesektorens arbeid med kvalitetsforbed­
ringer og skadeforebyggelse, og de skal informere om pa­
sientskadeordningen til allmennheten, pasienter og helse­
vesen. Slik vi ser det, er det et stort forbedringspotensial
på alle tre punktene.
Komiteen har ved flere anledninger påpekt at saks­
behandlingstiden i NPE er lang som følge av stor på­
gang av saker, og mener dette er uheldig av hensyn
til dem som søker erstatning. Sivilombudsmannen har
også påpekt at dette er uheldig. I dagens morgensen­
ding på NRK kunne vi høre at dette fremdeles er et
stort problem, og at en saksbehandler satt med hele 90
saker.
I evalueringen av Norsk pasientskadeerstatning i 2004
framheves det at det er behov for mer direkte kontakt mel­
lom pasienten og NPE og mer informasjon til allmenn­
heten.
Det er positivt at NPE har etablert et servicesenter for å
styrke sin service til pasienter som søker erstatning, og at
NPE tar imot dem som ønsker å møte personlig, og at en
saksbehandler i enkelte saker drar på hjemmebesøk. Ved­
takene kan også påklages til Pasientskadenemnda. Men
som vi vet, er det mange pasienter som ikke kjenner til at
de har disse mulighetene, og det er også mange som ikke
tør å benytte seg av klageadgangen.
Fremskrittspartiet mener også at det er grunn til å se
nærmere på om NPE kan oppleves som en slags motpart
til erstatningssøkeren, stikk imot det som er hensikten. Vi
vil påpeke at bruk av advokat i erstatningssakene over tid
har endret seg, og at årsaken til utvidet bruk av advokatbi­
stand skal være behov for spisskompetanse. Vi mener det
vil være interessant å se nærmere på hvordan det oriente­
res om bruk av advokatbistand og hvem som får tilgang
på slik bistand, og om endringene fra 2009, som medfører
at det nå kun benyttes advokater med fast salærtakst, får
negative følger for erstatningssøker. Tilbud om kyndig bi­
stand som hjelper pasienten med å belyse sin sak, er vik­
tig for å forhindre at det oppstår situasjoner hvor erstat­
ningssøker ikke når fram med et berettiget krav på grunn
av mangel på bistand.
NPE gjør sine medisinske vurderinger ved hjelp av
egne rådgivende leger. Der disse ikke kan benyttes, inn­
hentes uttalelser fra spesialister over hele landet med rele­
vant medisinskfaglig bakgrunn. Det er den enkelte saksbe­
handler i NPE som finner fram til sakkyndige i den enkelte
sak. Det er en selvfølge at den sakkyndige ikke er inha­
bil, men NPE tar ikke selv standpunkt til dette. Spørsmå­
let om habilitet blir overlatt til den enkelte sakkyndige. I
særskilte tilfeller innhentes også uttalelser fra utenlandsk
sakkyndig. Norske fagmiljøer innen ulike spesialiteter er i
mange tilfeller små. Det er dermed stor sannsynlighet for
at den medisinsk sakkyndige i en sak kjenner den eller dem
som har forårsaket pasientskaden. Det er vanskelig å kri­
tisere egne fagkolleger, og dette kan påvirke den sakkyn­
diges vurdering av en hendelse der det kan ha oppstått en
pasientskade. Økt bruk av sakkyndige fra andre nordiske
land vil være et alternativ. Vi mener også at det bør vur­
deres om ordningen fungerer slik at alle erstatningssøkere
får lik mulighet til å nå fram med sine krav.
Ventetiden på behandling av saker er i mange tilfeller
altfor lang. Det er noe vi kjenner til, og som vi har tatt opp
mange ganger. En av intensjonene med å opprette et stat­
lig forvaltningsorgan til å ivareta erstatningssaker innenfor
helsesektoren var å sørge for kort behandlingstid. For per­
soner som har vært utsatt for feilbehandling, kan lang saks­
behandlingstid være en ekstra påkjenning. Det er derfor
viktig at den økonomiske kompensasjonen kommer ska­
delidte til gode innen så kort tid som mulig. Fremskritts­
partiet mener også det er grunn til å se nærmere på prak­
sisen hvor avkorting av erstatningsbeløpet blir begrunnet
med at den skadelidte har kort levetid igjen.
Det har framkommet mange enkeltsaker som viser at
ordningen har svakheter, og at pasientenes rettigheter og
vilkår bør forbedres. I flere saker har skadelidte en klar for­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Siv Jensen, Nesvik, Giltun og Fredriksen om en gjennomgang
av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning
2260 2009

mening om at det skjer forskjellsbehandling, spesielt i for­
hold til vurderingen om skadelidte burde kjent til faren og
den vurderingen som NPE foretar, hvor de konstaterer om
skadelidte ville gjennomført behandlingen hvis vedkom­
mende hadde kjent til faren. Dette blir en påstand og en
vurdering som ikke alltid vil være riktig, da folk vurderer
ulikt også når risiko ved en behandling er kjent.
Det har vært viktig å få på plass en helhetlig ordning
som i første omgang har som oppgave å sikre pasientenes
rettigheter og trygghet for erstatning når man blir utsatt for
skade ved behandling i helsevesenet, og vi mener fremde­
les at det er rom for forbedringer i NPE­ordningen som vil
styrke den enkelte pasients rettigheter. En revidering og
gjennomgang av ordningen bør derfor ha klare ambisjoner
om å redusere behandlingstiden. Men det er også viktig å
se på hvordan det statistiske grunnlag for helsesektorens
arbeid med kvalitetsforbedringer og skadeforebyggelse er
tatt i bruk for å forebygge skader i framtiden.
Jeg tar herved opp forslagene i saken.
Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt
opp de forslagene hun refererte til.
Inge Lønning (H) [12:52:13]: La meg først få lov til
å rette to små feil som i innspurten av avgivelsen i komi­
teen er oppstått for Høyres vedkommende. De skaper en
viss forvirring for den som leser gjennom innstillingen.
Den ene feilen er at Høyre står inne i merknaden øverst
på side 2 i komitéinnstillingen, som lyder slik:
«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderparti­
et, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, mener på denne bakgrunn at det ikke er behov
for å pålegge Regjeringen en ekstra omgang med
gjennomgang ...».
Høyre skal ikke stå inne i den merknaden, og det vil
den oppmerksomme leser ha skjønt, i og med at vi er
medforslagsstiller til forslag nr. 1.
Den andre feilen er at Høyre ikke er oppført som med­
forslagsstiller til forslag nr. 2. Det skal vi være. Det frem­
går også hvis man leser merknaden i samme spalte på
side 2 -- hvor Høyre er inne sammen med Fremskrittspar­
tiet, Kristelig Folkeparti og Venstre -- som dreier seg om
bruken av sakkyndige.
President! Jeg legger merke til at klokken ikke er satt
i gang. Det setter jeg veldig stor pris på, men ...
Presidenten: Det var for å få rettelsene på plass før
innlegget begynte!
Inge Lønning (H) [12:53:49]: Glimrende! Hjertelig
takk!
Så til sakens innhold. Den er en flik av et mye stør­
re problem, nemlig at vi i Norge har et svært godt ut­
bygd lovverk om pasientrettigheter, derunder rettigheter
til å klage og å få prøvd klager. Svakheten ved et stort
antall rettighetsbestemmelser er at de har lett for å bygge
på en implisitt forutsetning, nemlig at det dreier seg om
en selvbetjeningsbutikk. Det vil si: Rettighetene er avhen­
gig av at rettighetshaveren er i stand til å følge dem opp
selv, og hvis rettighetshaveren enten ikke har tilstrekkelig
kunnskap om sine rettigheter eller tilstrekkelige ressurser
til å følge dem opp, vil det meget lett kunne oppstå sosiale
skjevheter.
Det er en av grunnene til at vi i innstillingen har vekt­
lagt at man bør se nøyere på hvorvidt endringene når det
gjelder adgangen til å få juridisk bistand -- jeg tenker på
maksimum salærsatser -- kan tenkes å få en utilsiktet si­
devirkning i retning av at noen som kan ha berettiget krav
på erstatning, faktisk ikke får det på grunn av mangelfull
eller ikke tilstedeværende bistand. Det er i tilfelle helt uak­
septabelt. I den utstrekning folk har berettigede krav, skal
de også kunne være sikre på at de får faglig bistand, slik
at kravene blir riktig prøvd.
Jeg er også enig med representanten Giltun i at enkelt­
saker som har vært fremme i mediene i den senere tid,
har skapt et inntrykk av at man kan risikere ikke å få inn­
fridd sine rettigheter på basis av formodninger om at pa­
sientens tilstand er slik at pasienten vil komme til å avgå
ved døden i løpet av kort tid. Derfor brukes det som be­
grunnelse for at man nedsetter ganske kraftig den erstat­
ning pasienten har rett til. Det er for folk flest ubegripelig.
Det bør det også være for lovgiver, i hvert fall et stykke
på vei, fordi det er en måte å argumentere på som for­
sterker et inntrykk som vi også har omtalt i innstillingen,
nemlig at pasientskadeerstatningsordningen er en motpart
til rettighetshaverne, og at hovedformålet fra statens side
er å sørge for at statens utgifter blir så lave som overhodet
mulig. Det er faktisk ikke det som er formålet med oppret­
telsen av pasientskadeerstatningsordningen. Formålet er at
rettighetshaverne skal få innfridd sine berettigede krav.
Så til det som for mitt vedkommende kanskje er det
aller viktigste i denne sammenheng, nemlig de lange ven­
tetidene. Det er ganske uakseptabelt at ordninger av dette
slag skal operere med økende ventetider og økende køer.
Det skaper et enda sterkere inntrykk av at rettighetshaverne
egentlig ikke blir tatt på alvor. Én ting er at man må være
forberedt på at man ikke får medhold. Det må man selv­
sagt akseptere hvis regelverket tilsier det. Det man ikke
kan forvente at noen skal akseptere, er at man skal måtte
vente i mange måneder på at behandlingen av saken i det
hele tatt blir påbegynt. Det påfører folk som ofte fra før
av er i en traumatisk situasjon, en ytterligere belastning.
Den belastningen vil jeg tro subjektivt sett må oppleves
som kanskje den største, nemlig opplevelsen av at her blir
man ikke tatt på alvor.
Høyre foreslo i sitt alternative statsbudsjett å øremerke
2 mill. kr, med henvisning til Sivilombudsmannens ganske
sterke kritikk av ventetidene. Det hadde ikke løst proble­
met, men det hadde i hvert fall vært et skritt i riktig retning
når det gjelder å redusere de uakseptable ventetidene.
Nå har hele komiteen lagt inn i innstillingen en ganske
sterk føring overfor Regjeringen om at man kommer til­
bake med en løsning av dette problemet i revidert nasjo­
nalbudsjett. Det håper jeg kommer til å skje.
Presidenten: Representanten Inge Lønning har da fjer­
net Høyre i oppramsingen av dem som utgjør flertal­
let på side 2 i innstillingen, øverst til venstre. Han har
16. mars -- Representantforslag fra repr. Siv Jensen, Nesvik, Giltun og Fredriksen om en gjennomgang
av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning
2261
2009

også ført Høyre inn som en av forslagsstillerne til forslag
nr. 2.
Laila Dåvøy (KrF) [12:59:39]: Det er et overordnet
mål for våre helsetjenester at disse er trygge og sikre. Når
det skjer feil og uheldige hendelser, er det viktig at det gis
en beklagelse for det som har skjedd. Videre må det gis
en erstatning der det har skjedd skader.
Det er svært alvorlig, slik jeg ser det, når Sivilom­
budsmannen sender melding til Stortinget om at det er
lang saksbehandlingstid i Norsk pasientskadeerstatning. Å
vente i flere år på å få behandlet en klage og få utbetalt er­
statning oppleves av mange som en ekstra belastning. Det
er svært uheldig, og jeg forutsetter at Regjeringen følger
dette opp i revideringen av budsjettet i mai.
Regjeringen må foreta en gjennomgang av bruken av
sakkyndige i Norsk pasientskadeerstatning. I den forbin­
delse har vi et forslag sammen med Venstre og Fremskritts­
partiet, der vi ber Regjeringen foreta en gjennomgang av
bruk av sakkyndige i saker i NPE. Vigdis Giltun forklar­
te på en god måte begrunnelsen for dette, så jeg skal ikke
gjenta det her.
Helt på tampen vil jeg gjøre oppmerksom på at det er
også en feil i innstillingen på side 2, spalte 1, 3. avsnitt:
Her skal Kristelig Folkeparti ikke være med på å foreslå at
representantforslaget vedlegges protokollen. Dette fram­
går også av det som står under «Komiteens tilråding» -- der
er det riktig -- og Kristelig Folkeparti er med på forslag
nr. 1, som er identisk med representantforslaget. Dette er
en inkurie som dessverre er skjedd under avgivelsen.
Presidenten: Laila Dåvøy har også foretatt en rettelse
i innstillingen.
Gunvald Ludvigsen (V) [13:01:51]: Eit av dei store
momenta i denne saka er jo den lange ventetida -- ei uak­
septabel lang ventetid når det gjeld sakshandsaming og
avgjerd i sakene. Nær sagt alle som har vore involverte i
dette -- Sivilombodsmannen, kontroll­ og konstitusjonsko­
miteen -- er av same oppfatning. Vi i komiteen er av same
oppfatning, og til og med NPE er av same oppfatning. Det
er rett og slett eit faktum at alle er einige om at her må noko
gjerast. Som det òg har vore sagt før i denne debatten, har
ein samla komité i Budsjett­innst. S. nr. 11 for 2008--2009
bede om at Helse­ og omsorgsdepartementet må vurdere
behovet for auka løyvingar i samband med revidert na­
sjonalbudsjett for 2009. Det burde vere tilstrekkeleg klare
signal til departementet.
I utgangspunktet er det jo ei god ordning vi har i dette
landet med denne erstatningsordninga. Alle er vel einige
om at ho har fungert bra, men det er jo slik at når folk
som søkjer om erstatning, aldri -- hadde eg nær sagt -- får
svar, eller blir plassert i ei køordning som er uforståeleg,
blir ho oppfatta som å vere så dårleg at dersom vi ikkje
klarer å løyse dette, vil jo ei i utgangspunktet god ordning
kome i vanry. Vi må rett og slett få løyst opp i dette, så her
er det to ting å gjere: Sakshandsamingstida må reduserast
kraftig, og køordninga som har vorte etablert, må ein rett
og slett kvitte seg med.
Som òg saksordføraren var inne på, har komiteen vore
på besøk hos NPE, og vi har fått god informasjon om kva
som er deira kvardag. Dei har hatt sine problem, og dei
seier at viss dei skal halde budsjettet i år, må dei nedbe­
manne -- altså stikk i strid med det som eigentleg er beho­
vet. Så her trur eg det ikkje er noko anna å gjere for Regje­
ringa enn å tilføre ressursar, og eg går ut frå at statsråden
har det i tankane når revidert budsjett skal leggjast fram
til våren.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:04:55]: Ordnin­
gen med Norsk pasientskadeerstatning -- NPE -- må fun­
gere best mulig for å ivareta rettssikkerheten for den som
har behov for å få prøvd sin sak. Antall nye saker har vokst
med 60 pst. fra 2003 til 2006. I 2007 og 2008 har antall nye
saker gått ned. Fra 2003 til 2006 økte NPEs driftsbudsjett
med 35 pst. Etter det har bevilgningene til behandling av
saker fra den offentlige helsetjenesten vært stabil.
Det har vært en svært høy «turn over» av ansatte i
NPE i 2007 og 2008. Etaten har mistet en rekke sentrale
medarbeidere, særlig jurister, selv om etaten har forsøkt å
demme opp gjennom lønnspolitiske grep.
Det har dessverre bygd seg opp betydelige restanser i
NPE. Nye saker er plassert i en egen køordning og er til­
delt saksbehandlere etter tur. Ved utgangen av 2007 var det
1 400 saker i kø. Antallet er redusert med ca. 250 saker i
2008, og det forventes ytterligere reduksjon i 2009.
Det vil likevel ta tid før denne innsatsen blir synlig
som nedgang i gjennomsnittlig saksbehandlingstid. Fram
til 2008 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid ca. to år.
Gjennomsnittlig saksbehandlingstid økte med over 150
dager for saker som ble ferdigbehandlet i 2008.
Den lange saksbehandlingstiden er uheldig, særlig
fordi resultatet har stor betydning for søkerne. Jeg har
merket meg at komiteen ved behandling av statsbudsjet­
tet for 2009 har bedt departementet om å vurdere behovet
for økte bevilgninger til NPE i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett for 2009. En slik vurdering vil bli en del
av revidert nasjonalbudsjett.
I forbindelse med oppfølging av Dokument nr. 4:1 for
2008--2009 vil departementet gi en særskilt orientering til
Sivilombudsmannen om utviklingen i saksbehandlingsti­
den og arbeidet med å avvikle køordningen.
Når det gjelder erstatningssøkers adgang til personlig
møte under saksbehandlingen, opplyser NPE at det gjen­
nomføres flere møter i året. Det skjer i NPEs lokaler, ved
hjemmebesøk, som det var ca. 100 av i 2007, og det er ut­
strakt personlig kontakt pr. telefon. NPE erfarer at mange
pasienter er fornøyd med kun å ha skriftlig kontakt. NPE
holder pasienten orientert under saksbehandlingen.
Forslagsstillerne har bedt om en gjennomgang av NPEs
praksis i utmålingssaker. Dersom jeg har forstått formu­
leringene korrekt, mener forslagsstillerne at NPEs prak­
sis ikke har vært i tråd med gjeldende rett i flere saker.
Forslagsstillerne viser til NOU 1992:6 «Erstatning ved
pasientskader» der det er listet opp ulike poster som
personskadeerstatningen omfatter.
Ordningen har utbetalt mer enn 4 milliarder kr i er­
statning til pasienter og pårørende siden 1988. I perioden
16. mars -- Representantforslag fra repr. Siv Jensen, Nesvik, Giltun og Fredriksen om en gjennomgang
av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning
2262 2009

2006--2007 ble det utbetalt nær 1 milliard kr, og i 2008 ble
det utbetalt 658 mill. kr.
For tapsutmåling er det skadeerstatningsloven som
gjelder. Denne loven regulerer utmåling av erstatning også
på andre samfunnsområder, både i og utenfor offentlig sek­
tor. Dessuten har rettspraksis generelt stor betydning for
erstatningsutmålingen i norsk rett.
NPEs vedtak i enkeltsaker kan påklages til Pasientska­
denemnda. Det er viktig av hensyn til rettsvernet. I tillegg
kan Pasientskadenemndas vedtak bringes inn for domsto­
lene. Av de avslag som fattes i NPE, blir drøyt 40 pst.
påklaget til Pasientskadenemnda. 10--15 pst. av disse blir
omgjort. Et svært lite antall av sakene som havner i retts­
systemet, ender opp med et annet resultat for pasienten.
Jeg deler flertallets syn om at det ikke er behov for nok
en gjennomgang av ordningen med Norsk pasientskadeer­
statning. Klageordningen som er etablert i pasientskade­
loven, er viktig for å kontrollere om NPEs praksis er i tråd
med gjeldende rett. NPEs vedtak i enkeltsaker kan påkla­
ges til Pasientskadenemnda, eventuelt også bringes inn for
domstolene.
Det er ikke lenge siden det ble gjort en slik gjennom­
gang som forslagsstillerne etterlyser. I rapporten fra 2004
fant ikke Statskonsult «systemsvikt» i NPE. Det ble på­
pekt at man ikke hadde indikasjoner for å si at NPE var
for strenge i sin praktisering av regelverket.
Vi følger utviklingen i saksbehandlingstiden i NPE
kontinuerlig og vil komme tilbake til Stortinget med en
vurdering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Inge Lønning (H) [13:10:26]: Jeg lyttet med stor inter­
esse til statsrådens innlegg og fant det i noen henseen­
der imøtekommende i forhold til det komiteen enstem­
mig har bedt om når det gjelder en vurdering i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett. Jeg ville ha vært glad om
statsråden også ville ha bekreftet at det betyr at det ikke
bare vil komme noen ord i proposisjonen i forbindelse
med revidert, men at statsråden er enig i den vurdering
hele komiteen legger til grunn, nemlig at det bevilgnings­
nivået som foreligger etter budsjettvedtaket i høst, etter
all sannsynlighet ikke vil føre til noen løsning av kø­/
ventetidsproblematikken.
Så var det en tilleggsbemerkning: Statsråden kommen­
terte ikke at området fra og med 1. januar 2009 er ganske
betydelig utvidet. Det kan også tale for at antall saker
kommer til å øke ganske kraftig i inneværende år.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:11:42]: Når jeg
sier at vi skal foreta en vurdering av dette i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett, er det selvfølgelig med ut­
gangspunkt i å vurdere ressurssituasjonen, altså bevilgnin­
gene til NPE. Det er ingen tvil om at komiteen har noen
gode poeng, og at representanten Lønning har argumentert
godt for behovet for økte bevilgninger i salen i dag. Men
samtidig ber jeg om forståelse for at jeg i dag ikke greier å
svare entydig ja eller nei på spørsmålet om hva som kom­
mer i revidert nasjonalbudsjett. Vi er i gang med arbei­
det med revidert nasjonalbudsjett i departementet, men vi
har ennå ikke startet i Regjeringen. Denne prosessen må
bare få gå sin gang. At det argumenteres godt for behovet
for økte bevilgninger både fra representanten Lønning og
komiteen, er det jo ingen tvil om.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Gunvald Ludvigsen (V) [13:12:53]: Eg skal ikkje for­
lengje debatten, men eg gløymde å seie at Venstre skal inn
i ein komitémerknad på side 2, tredje avsnitt, i innstillinga.
Vi er einige med innstillinga i denne saka.
Det som er poenget her, og som vi har fått bekrefta
i dag, er at statsråden og departementet har sett alvoret i
kva som trengst, at det ikkje er nye utgreiingar, men rett
og slett ressursar til saksbehandlingskapasitet. Det er det
som er hovudpoenget her.
Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har
i en komitémerknad på side 2 i avsnitt tre i innstillingen
satt inn Venstre der Kristelig Folkeparti stod tidligere.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
(Votering se side 2295)
S a k n r . 6 [13:13:49]
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om represen­
tantforslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik,
Per Egil Evensen og Jan­Henrik Fredriksen om etable­
ring av nasjonalt kompetanse­ og behandlingssenter for
barn med hjerneskade (Innst. S. nr. 137 (2008--2009), jf.
Dokument nr. 8:118 (2007--2008))
Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til
5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Sonja Irene Sjøli (H) [13:14:57] (ordfører for saken):
Dette er en sak som det er bred enighet om i komi­
teen.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig at det etab­
leres et eget nasjonalt kompetansesenter for barn med
hjerneskader, slik at disse barna kan få et godt tilbud i
Norge.
En samlet komité understreker at barn med medfødt
eller ervervet hjerneskade skal få tilbud om faglig god
behandling så raskt som mulig.
Ved Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med habi­
literingstilbudet for barn i 2006 ble det avdekket store
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Evensen og Fredriksen om etablering
av nasjonalt kompetanse­ og behandlingssenter for barn med hjerneskade
2263
2009

variasjoner og betydelige svakheter i habiliteringstilbudet,
herunder tilbudet til barn med hjerneskade. En rapport
fra daværende Sosial­ og helsedirektoratet, publisert i juli
2005, konkluderte med at behandlings­ og rehabiliterings­
tilbudet til mennesker med hodeskader er varierende og
mangelfullt. I rapporten fremgår det bl.a. at tilbudet om
tidlig rehabilitering er svakt i alle regioner, og det påpe­
kes at det er behov for en betydelig nasjonal satsing for å
styrke tilbudet.
En enstemmig komité mener at et nasjonalt kompe­
tanse­ og behandlingssenter vil bidra til en nødvendig
styrking av tilbudet til barna, og støtter forslaget. Dette
kan bidra til kompetanseutvikling og kunnskapsformid­
ling som kan styrke tilbudet både i helseforetak og i kom­
muner. Komiteen mener det må vurderes om høyspesia­
liserte funksjoner skal lokaliseres til senteret for å sikre
tilstrekkelig kvalitet i tilbudet.
Familier med barn som har medfødt eller ervervet hjer­
neskade, opplever ofte et svært byråkratisk og lite samord­
net hjelpeapparat. Det medfører en betydelig merbelast­
ning for både foreldre og barn. Derfor må samhandlingen
mellom helse­ og omsorgstjenestene styrkes for å gi barna
og deres familier et mer helhetlig og sammenhengende
tilbud.
Disse foreldrene har en svært verdifull kompetanse om
sine barn og deres behov og erfaring med helse­ og om­
sorgstjenestene. Det er viktig at denne kompetansen aner­
kjennes og tas med i utformingen av tilbudet. Det må også
legges til rette for at familier kan utveksle erfaringer og
dermed være en verdifull støtte for hverandre. Det er behov
for oversiktlig informasjon om ulike hjelpetilbud og en
bedre veiledning og støtte for familiene.
I Budsjett­innst. S. nr. 11 for 2007--2008 fremmet ko­
miteens flertall et forslag om at det bør etableres et res­
surssenter for familier med barn som har ervervet eller
medfødt hodeskade. Dette er ikke blitt fulgt opp av
Regjeringen.
Et flertall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer følgende forslag
til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det igang­
settes et arbeid med å etablere et nasjonalt kompetanse­
og behandlingssenter for barn med hjerneskade.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialis­
tisk Venstreparti og Senterpartiet viser i sine merknader
til det arbeidet som Regjeringen og underliggende etater
gjør på dette området. De støtter ikke dette forslaget, men
vil legge saken ved protokollen. Jeg regner med at de selv
vil begrunne dette nærmere.
Dag Ole Teigen (A) [13:18:49]: Nå har saksordføre­
ren redegjort for komiteens innstilling på en god måte.
Som hun var inne på, er det full enighet i komiteen når
det gjelder beskrivelsen av behovet for god rehabilite­
ring til hjerneskadde barn og betydningen av at det fin­
nes et samlet fagmiljø. Dette var også et av temaene på
komiteens studiereise til København for kort tid siden,
der vi bl.a. besøkte Hvidovre Hospital og så på det tilbu­
det som gis der. Ikke minst er det av betydning at tilbu­
det kommer inn så tidlig som mulig og er spesialisert og
samlet.
Komiteen viser til flere rapporter som peker på mangler
og ulikheter i tilbudet som gis i dag, og det er enighet om
at et nasjonalt kompetanse­ og behandlingssenter for barn
med hjerneskade vil kunne bidra til en nødvendig styrking
av tilbudet til disse barna når det gjelder kompetanseutvik­
ling, kunnskapsformidling, samhandling og samordning,
som saksordføreren var inne på.
Regjeringspartiene har en egen merknad i innstillingen,
der vi viser til at habilitering av barn er omtalt i Nasjonal
strategi for habilitering og rehabilitering, og at også Hel­
setilsynet arbeider med en handlingsplan for habilitering
av barn og unge. Vi sier også noe om betydningen av sam­
handling mellom spesialisthelsetjeneste og kommuner, og
vi bemerker at det ble varslet i budsjettet at det er iverksatt
et arbeid for å få på plass et nytt system når det gjelder
styring av lands­ og flerregionale funksjoner og nasjonale
kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten.
Regjeringspartiene har derfor et forslag om at repre­
sentantforslaget vedlegges protokollen, og jeg fremmer det
forslaget. Dette har selvsagt sammenheng med at Regje­
ringen arbeider med spørsmål som angår dette forslaget,
og da er det naturlig for oss å gi Regjeringen tid til å ar­
beide med det. Men som vel også saksordføreren antydet,
tror jeg det er rett å si at dette mer er et uttrykk for hvor­
dan denne typen saker blir behandlet, hvordan de respekti­
ve synspunkt kommer til uttrykk i stemmegivningen, enn
det er uttrykk for noen stor politisk uenighet i komiteen.
Presidenten: Representanten Dag Ole Teigen har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Vigdis Giltun (FrP) [13:21:37]: Det er et faktum at
Norge ikke har noe egnet tilbud til denne pasientgruppen
som vi her snakker om. I Norge er det ca. 6 000 barn mel­
lom 0 og 7 år med medfødt eller ervervet hjerneskade, og
antallet er naturlig nok langt høyere hvis man ser på al­
dersgruppen opp til 18 år. Mange av disse er avhengig av
støtte fra det offentlige eller foreldrene sine gjennom hele
livet.
Det er viktig at man får på plass et nasjonalt tilbud,
at man ikke er hundre prosent avhengig av internasjona­
le klinikker for at disse barna skal kunne få en god be­
handling. Vi har vært vitne til flere saker i media hvor vi
har sett foreldrenes kamp for å få hjelp til barna sine. Det
er nevnt Hvidovre i Danmark, som komiteen besøkte, og
hvor en norsk pasient nylig har fått behandling. Men det
var en kamp som foreldrene måtte kjøre gjennom media
for å få disse rettighetene oppfylt.
Sånn kan vi ikke ha det i framtiden. Vi mener at det er
viktig at det skal være et godt tilbud også i Norge, i til­
legg til at vi kanskje må benytte oss av utenlandsk kom­
petanse innimellom. Vi kjenner også til foreldre som har
reist til USA, og som reiser til Russland, for å få igang­
satt behandling eller lære om behandling av barna sine.
Når de kommer hjem til Norge, er det ofte store proble­
mer med å videreføre behandlingen, for de får ikke res­
surser til å kunne gjøre dette. De fortsetter kampen i må­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Evensen og Fredriksen om etablering
av nasjonalt kompetanse­ og behandlingssenter for barn med hjerneskade
2264 2009

nedsvis -- og noen ganger år -- før de klarer å få fortsatt
behandlingene.
For å kunne få til et helhetlig behandlingstilbud mener
vi det er viktig å få etablert et nasjonalt kompetansesen­
ter -- et kompetansesenter som kan bygge opp kompetan­
sen, som kan drive med forskning, som kan gi behandling,
og som også kan samarbeide med kommunene og ikke
minst med foreldrene og brukerne. De sitter nemlig med
en enorm kompetanse selv. Jeg har mange ganger vært
kjempeimponert over foreldre til disse barna -- over hvor
mye de legger ned av energi og arbeid til beste for unge­
ne sine, samtidig som de må stange hodet i veggen for å
kunne få en riktig behandling.
Vi tror at dette vil være et veldig viktig tiltak, at det
vil hjelpe på det helhetlige behandlingstilbudet og rehabi­
literingen, og at man vil komme mye nærmere brukerne.
Vi hadde faktisk håpet, siden hele komiteen er enig om at
det er et behov, at man kunne slutte seg til dette forslaget
og ikke bare legge det ved protokollen. For det haster, og
det er ingen grunn til at Norge ikke skal kunne tilby dette
til foreldre og syke barn på lik linje med land rundt oss.
Vi burde ha nok kompetanse til å kunne stå for det selv.
Laila Dåvøy (KrF) [13:24:44]: Vi liker alle å tro at
Norge ligger i front på alle helseområder. Men dessverre
gjør vi nok ikke det. Når det gjelder å behandle barn med
medfødt eller ervervet hjerneskade, har vi en lang vei å gå.
Vi er rett og slett ikke gode nok. Derfor er dette represen­
tantforslaget svært viktig. De alvorlige påpekningene fra
Helsetilsynet i 2006 tilsier at det haster med å få på plass
både kompetanse og likeverdige, helhetlige tilbud.
Det er, som flere har vært inne på, ingen uenighet i ko­
miteen om at vi trenger et nasjonalt kompetanse­ og be­
handlingssenter på dette området. Vi har behov for den
kompetanse­ og kunnskapsformidling, og ikke minst den
veiledning, et slikt senter kan gi. Men selv om alle erkjen­
ner dette behovet, vil ikke regjeringspartiene være med på
forslaget om å igangsette arbeidet med å etablere senteret.
De viser til et igangsatt arbeid om et nytt, helhetlig sy­
stem for styring av lands­ og flerregionale funksjoner og
nasjonale kompetansesentre. Men hvordan styringssyste­
met skal være framover for kompetanse­ og behandlings­
sentre, burde ikke være til hinder for å igangsette arbeidet
med et nytt senter nå.
Etter min mening burde det heller ikke være nødven­
dig å vente på de regionale helseforetakenes innspill i ok­
tober 2009. Behovet for et nasjonalt kompetanse­ og be­
handlingssenter for barn med hjerneskade er jo erkjent av
hele komiteen, av alle partiene. Så hvorfor skal vi da ikke
påbegynne arbeidet nå? Hvis vi ikke gjør det, går det både
vinter og vår før vi kommer i gang.
Komiteen ble mektig imponert da vi for kort tid siden
besøkte Hvidovre Hospital i Danmark. De kunne vise til
oppsiktsvekkende gode resultater ved behandling av barn
med påførte hjerneskader. De kunne vise til at traumeskad­
de barn kunne nå et godt funksjonsnivå relativt raskt. For
eksempel kunne 90 pst. gå selv etter ett år. Og her snakker
vi om barn med store skader. Hvidovre Hospital prioriter­
te nemlig inntak og behandling av de mest skadde. Reha­
biliteringen av de kognitive funksjonene var preget av mer
varierte resultater, avhengig av skadeomfanget i hjernen.
Det andre som imponerte ved Hvidovre, var det helhet­
lige opplegget: tidlig behandling etter at barnet var inten­
sivt stabilisert i akuttsykehus, deretter en gjennomsnittlig
behandling på tre måneder ved Afdeling for Neuroreha­
bilitering ved sykehuset. Men før utskriving til et lokalt
rehabiliteringssenter eller til hjemmet forelå en helhetlig
handlingsplan, og møte var allerede avholdt med alle ak­
tuelle kommunale hjelpeinstanser, sammen med barnets
foreldre. Vi ble faktisk veldig imponert.
Vårt naboland Danmark har mye erfaring. Det haster
med å få etablert tilsvarende kompetansemiljø i Norge.
Etter min mening kan vi ikke vente, men må sette i gang
så fort som overhodet mulig.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:28:14]: Barn
med hjerneskade og andre barn med nedsatt funksjonsev­
ne skal gis et godt og relevant tilbud. Dette betyr både til­
strekkelig kapasitet og tilbud av god kvalitet. Disse barna
trenger et bredt planlagt og langsiktig habiliteringstil­
bud. Et godt habiliteringsresultat er både kommunens og
spesialisthelsetjenestens ansvar.
Som en oppfølging av Strategiplan -- Habilitering av
barn, som kom i 2004, har det vært satt i gang en rekke
utviklingsprosjekter. Hensikten har vært å styrke habili­
teringstilbudet til barn og unge med funksjonsnedsettel­
ser og deres foreldre og å utvikle ny kunnskap innen fel­
tet. Omtrent halvparten av prosjektene har hatt som mål å
utvikle intensive habiliterings­ eller treningstilbud. Andre
satsingsområder har vært utvikling av oppfølgingspro­
gram, styrking av informasjon til og opplæring av foreldre,
barn og unge og habilitering av barn med kronisk sykdom.
Mye godt arbeid er i gang, men det er fortsatt mange
utfordringer. Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med
habiliteringstjenester til barn med funksjonshemninger i
2006 viste at tjenestene mange steder fungerte godt, både
i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Men man fant
også store variasjoner i tilbudet og svakheter i habilite­
ringstilbudet til barn, også til barn med hjerneskade.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig å etablere et
eget nasjonalt kompetansesenter for barn med hjerneska­
de. Som en oppfølging av Nasjonal strategi for habilite­
ring og rehabilitering arbeider Helsedirektoratet nå med
en ny handlingsplan for habilitering av barn og unge, som
skal legges fram innen 1. juli i år. Likeverdighet i tjeneste­
tilbudet skal stå sentralt, dessuten hvordan vi kan sikre
bedre kompetanse og kompetanseoppbygging til barn med
hjerneskade.
Vi skal ha på plass et nytt system for styring av lands­
og flerregionale funksjoner og nasjonale kompetansesen­
tre i spesialisthelsetjenesten. Dette arbeidet er i gang. Styr­
king av kompetansen til barn med hjerneskade må ses i lys
av dette arbeidet. For bare å gjenta prosessen har jeg i år i
oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene med
utgangspunkt i fastsatte kriterier bedt om at man innen
1. oktober i år ferdigstiller et helhetlig forslag til hvilke
lands­ og flerregionale funksjoner i spesialisthelsetjenes­
ten det er behov for i et femårsperspektiv, og hvor disse
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Evensen og Fredriksen om etablering
av nasjonalt kompetanse­ og behandlingssenter for barn med hjerneskade
2265
2009

bør lokaliseres. Spørsmålet om oppretting av et eget na­
sjonalt kompetansesenter for barn og unge med hjerneska­
der mener jeg er riktig å avklare i denne sammenheng, og
i lys av den handlingsplanen som Helsedirektoratet legger
fram 1. juli i år.
H a n s F r o d e K i e l l a n d A s m y h r hadde her
overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [13:31:58]: Vi vet at
Regjeringen når det gjelder mange ulike behandlinger på
helseområdet, som f.eks. hjerte­ og kreftkirurgi, som kre­
ver stor kompetanse, ønsker en sentralisering av disse yt­
elsene. Jeg går ut fra at statsråden er enig i at hjernen ikke
er noe mindre komplisert enn den øvrige kroppen. Men
når det går på å behandle barn med hjerneskade, ønsker
man ikke en sentralisering, og man ønsker ikke å ha et
nasjonalt kompetansesenter.
Mener statsråden at man klarer å bygge opp kompe­
tanse desentralisert for å kunne hjelpe barn med hjerne­
skade?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:32:50]: Jeg har
jo ikke sagt at vi ikke trenger et nasjonalt kompetansesen­
ter. Jeg har sagt at det spørsmålet jobber vi nå med -- på
hvilke områder skal vi ha nasjonale kompetansesentre, og
hvor skal de i så fall lokaliseres? Vi tar nå hele dette spørs­
målet om kompetansesenter for barn med hjerneskade inn
i det arbeidet, samtidig som vi ser det i sammenheng med
en handlingsplan fra Helsedirektoratet, som nettopp har
kompetanse og kompetanseoppbygging til barn med hjer­
neskade som et tema. Den får vi 1. juli, og så har altså
de regionale helseforetakene en frist til innen 1. oktober å
komme med et helhetlig forslag til hvordan vi skal bygge
opp denne type nasjonale kompetansesentre. Så får vi i lys
av det gjennomføre de beslutningene vi da har fattet.
Sonja Irene Sjøli (H) [13:33:56]: Som jeg var inne på
i mitt innlegg tidligere, har foreldrene til disse barna en
verdifull kompetanse i forhold til sine barn og deres behov,
og har en bred erfaring fra helse­ og omsorgstjenestene.
Vi mener at denne kompetansen må anerkjennes og tas
med i utformingen av tilbudene, og det må legges til rette
for at familiene kan utveksle erfaringer og dermed være
en verdifull støtte for hverandre. De har også behov for
en oversiktlig informasjon om ulike hjelpetilbud, og bedre
veiledning og støtte. Som jeg også var inne på, fremmet
komiteens flertall et forslag om at det burde etableres et
ressurssenter for familier med slike barn, men det er altså
ikke blitt fulgt opp av Regjeringen. Da er mitt spørsmål:
Hvorfor har ikke dette blitt fulgt opp?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:34:50]: Det kan
vel ikke være noen tvil om at hvis vi nå beslutter at vi opp­
retter et nasjonalt kompetansesenter for barn med hjerne­
skade, må veiledning, oppfølging og arbeid overfor for­
eldrene være en veldig viktig del av oppgavene til et slikt
kompetansesenter. Vi kan ikke ett sted ha et kompetanse­
senter for barn med hjerneskader og et annet sted -- med
en annen organisasjon -- ha et ressurssenter overfor opp­
følging av foreldre. Dette må jo være to sider av samme
sak. Derfor vil jeg si at det spørsmålet som representanten
Sjøli her er opptatt av, vil være en naturlig del av de vur­
deringene og de utredningene vi nå gjør når vi skal beslut­
te om vi skal etablere et nasjonalt kompetansesenter for
barn med hjerneskade.
Laila Dåvøy (KrF) [13:35:39]: Statsråden sier at det
skal lages «et nytt system for styring» av kompetansesen­
trene. Det kan ikke jeg se har relevans i forhold til at man
ikke kan sette i gang arbeidet nå. Så sier statsråden at de
regionale helseforetakene har fått i oppdrag å se på hvil­
ke spesialisthelsetjenester på nasjonalt og regionalt nivå
man skal ha i dette landet, og det skal foreligge en inn­
stilling i oktober. Men det skjønner jeg ikke helt, for i vår
innstilling står det at komiteen -- hele gjengen -- «mener
at et nasjonalt kompetanse­ og behandlingssenter for barn
med hjerneskade vil bidra til en nødvendig styrking av til­
budet». Hele Stortinget har altså sagt at det er behov for
et nasjonalt kompetansesenter på dette området. Hvorfor
må vi da vente på en administrativ og faglig utredning, når
Stortinget faktisk i dag sier at vi har behov for det? Jeg
skjønner ikke hvorfor vi ikke kan starte opp arbeidet.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:36:40]: Jeg er
veldig imponert over representanten Dåvøys utålmodighet
når det gjelder dette temaet. Det virker jo som om barn
med hjerneskade er noe som har oppstått under denne re­
gjeringens styringsperiode. Men det var vel noen barn med
hjerneskade i forrige stortingsperiode også, da bl.a. Kris­
telig Folkeparti styrte Helsedepartementet, i to--tre år, så
hvis det er så åpenbart at man må gjøre dette, er det vel­
dig merkelig at man måtte vente på et regjeringsskifte før
det skulle skje. Men vi tar det på alvor, og vi jobber veldig
grundig med det. Jeg vil jo imidlertid tro at også represen­
tanten Dåvøy er interessert i å få en faglig vurdering av
hvordan man kan tilrettelegge gode tjenester for habilite­
ring av barn, at man er interessert i å få Helsedirektoratets
handlingsplan på dette feltet, og at vi tar det inn i den pro­
sessen som nå er for etablering av nasjonale sentre. Det
gjør vi, og dermed har vi i hvert fall betydelig større fram­
drift på dette området enn det Kristelig Folkeparti greide
å ha med fire år i regjeringsposisjon i forrige periode.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.
(Votering, se side 2295)
S a k n r . 7 [13:37:56]
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om represen­
tantforslag fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy og
Dagrun Eriksen om å sikre tilbud om habilitering og reha­
bilitering for cochlea­implanterte barn og voksne (Innst. S.
nr. 138 (2008--2009), jf. Dokument nr. 8:128 (2007--2008))
16. mars -- Representantforslag fra repr. Dåvøy og Eriksen om å sikre tilbud om habilitering og rehabilitering
for cochlea­implanterte barn og voksne
2266 2009

Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til
5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [13:39:12]: Aller først:
Når det gjelder behandlingen i komiteen, føler jeg vel at
mange har prøvd å strekke seg langt for å komme til en
enighet, men jeg må også si at her, som i veldig mange
andre tilfeller, ønsker ikke Regjeringen å gå noe videre inn
på de forslagene som er kommet -- det være seg om de er
fornuftige eller ikke.
Opposisjonen står selvfølgelig samlet om de forslage­
ne som foreligger. Vi er veldig enige om viktigheten av å
få på plass både rehabilitering og habilitering for perso­
ner som har fått cochlea­implantat, og vi mener at vi må
få et system som følger dette fra a til å, på en måte som
ivaretar den enkelte det gjelder på en god måte.
Jeg regner med at regjeringspartiene klarer å svare for
sine merknader selv.
La meg først begynne med å gi full tilslutning til be­
hovet for et bedre hørselsomsorgstilbud i Norge. I dag be­
handler vi et svært viktig område, nemlig systemet rundt
rehabilitering og opplæring av pasienter som har vært
gjennom cochlea­implantasjon. Den pasientgruppen som
venter på cochlea­implantat, henvises ofte til lang vente­
tid både for utredning og operasjon. Dette er et problem
som Fremskrittspartiet har tatt opp gjentatte ganger. I til­
legg vil jeg nevne behovet for at pasienter som har nytte
av implantatet på begge ører, må få et tilbud om dette -- det
skulle bare mangle.
Det er videre grunn til å merke seg at mange av dem
som får et slikt implantat etter å ha mistet hørselen i vok­
sen alder, kan komme tilbake i jobb og dermed unngå å
bli uførepensjonert, slik mange blir når de mister hørse­
len. Fremskrittspartiet har derfor tidligere bedt Regjerin­
gen fremme sak for Stortinget hvor det framlegges en til­
taksplan for å sikre at samtlige av dem som har nytte av en
CI­operasjon, skal kunne få tilbud om dette innenfor fast­
satte tidsrammer, og at denne gruppen blir karakterisert
som rettighetspasienter uavhengig av hvilken helseregion
de måtte tilhøre.
Skal vi komme noen vei videre, er det viktig at vi som
samfunn forstår at både opplæring, habilitering og reha­
bilitering er områder som må prioriteres skal vi mene noe
med et inkluderende samfunn.
Rehabilitering og oppfølging av barn og voksne som
har fått CI­implantat, er særdeles viktig. Dette er en av­
gjørende faktor for hvorvidt behandlingen vil bli vellykket
eller ikke. Det er derfor grunnlag for å hevde at CI­implan­
tater ikke får den ønskede virkning dersom det ikke er en
helhetlig og god oppfølging i etterkant av selve operasjo­
nen. Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om de forsla­
gene som er fremmet i representantforslaget, og mener det
vil være en forutsetning for å lykkes i forhold til denne
pasientgruppen.
Det er videre grunn til å merke seg at vi har fått sig­
naler som tyder på at kvaliteten på og omfanget av reha­
biliteringen og opplæringen av denne gruppen av pasien­
ter er svært varierende ut fra hvor i landet den enkelte
pasient har bostedsadresse. Dette er uakseptabelt. Frem­
skrittspartiet mener det er behov for systemendringer som
både sikrer alle som har behov for det, barn og voks­
ne, tilbud om CI­implantat på begge ører innenfor ak­
septable tidsfrister samt sørger for en god og adekvat be­
handling både i rehabiliterings­ og opplæringsprosessen i
etterkant. Systemendringene som bør foretas, er bl.a. end­
ring av finansieringssystemet slik at man ikke får tilfel­
ler der den enkelte kommunes eller helseregions økono­
mi er avgjørende for hvorvidt man får CI­implantat og
oppfølging.
Det er på høy tid at problematikken rundt hørselsom­
sorgen blir tatt tak i av den sittende regjering. Fremskritts­
partiet vil fortsette å være en sterk pådriver for dette i
Norge. Og jeg gjentar: Vi må som samfunn bli langt mer
inkluderende hvis vi skal klare å få en bred deltakelse av
mange grupper med helseproblemer, herunder dem som
har fått eller har et behov for cochlea­implantat.
Gunn Olsen (A) [13:44:34]: Faktisk er det sånn at co­
chlea­implantat hos barn og voksne også har vært på den
politiske dagsordenen til Regjeringa de siste åra. Og det
er jeg svært glad for. Det har, etter Arbeiderpartiets opp­
fatning, vært en positiv utvikling på dette området. Vi vil
likevel gi ros til forslagsstillerne for å sette søkelyset på
rehabilitering og habilitering for CI­opererte.
Forslagsstillerne har spesielt tatt for seg at det er av­
dekket variasjoner i hvilke muligheter CI­opererte får til
å lære seg å tolke lyd og lære talespråk. Forskning viser
også at barn som får en diagnose og innlemmes i habili­
teringstiltak innen de er seks måneder, viser gode resulta­
ter. Blant annet med dette som bakgrunn mener forslags­
stillerne det er viktig at det gis et likeverdig tilbud til CI­
opererte i hele landet. Det er vi selvsagt enige i. Videre
deler vi oppfatningen om at tilbudet som gis, må være av
faglig god kvalitet.
I dag er det Rikshospitalet som har landsfunksjon for
operasjon av CI på barn. De skal dermed også ivareta
kompetansesenteroppgaver på fagområdet.
I Arbeiderpartiet er vi ikke kjent med at det i dag er
problemer med ventetid for CI­operasjon for barn. Vi er
kjent med at køene for barn som trenger CI, ble avviklet
høsten 2006.
CI­operasjon på voksne tilbys nå på Rikshospitalet,
Haukeland Universitetssykehus og St. Olavs Hospital. I
2009 skal disse tre stedene til sammen utføre 200 opera­
sjoner. Det er fra Regjeringens side stilt krav om samar­
beid mellom stedene for å redusere ventetid. Vi er sjølsagt
opptatt av at Regjeringen skal følge opp en samlet komi­
tés merknad fra tidligere når det gjelder å kartlegge behov
for habilitering og rehabilitering av CI­opererte barn og
voksne. Det gir vi også uttrykk for i denne innstillingen.
16. mars -- Representantforslag fra repr. Dåvøy og Eriksen om å sikre tilbud om habilitering og rehabilitering
for cochlea­implanterte barn og voksne
2267
2009

Vi mener det er hensiktsmessig at det er Helsedirekto­
ratet som foretar kartleggingen. De regionale helseforeta­
kene er fra 2008 pålagt å innføre hørselsscreening av ny­
fødte ved landets fødeinstitusjoner. Det er selvsagt et flott
tiltak for tidlig å avdekke nedsatt hørsel og dermed komme
tidlig til behandling i spesialisthelsetjenesten.
Vi vil bemerke at Regjeringen har nedsatt Midtlyng­
utvalget for å se på bedre læring for barn, unge og voks­
ne med særskilte behov. De skal avslutte sitt arbeid 1. juli
2009. Utdanningsdirektoratet er gitt i oppdrag å utarbeide
nasjonal veileder for å bidra til at hørselshemmede barn
og unge, herunder barn med cochlea­implantat, får like­
verdig opplæringstilbud. Så det jobbes på flere områder
med denne problemstillingen.
Avslutningsvis vil jeg gi uttrykk for at dette er et om­
råde som Arbeiderpartiet følger nøye, og som vi er svært
opptatt av. Vi er av den oppfatning at bare den beste
kompetanse er god nok. Vår opplevelse er at komiteen er
svært samlet i sitt syn i denne saken. Når vi ikke går inn på
det siste forslaget, om å opprette et kompetansesenter nå,
er det med bakgrunn i det jeg nå har sagt, og at vi mener
det er mest hensiktsmessig at Regjeringen kartlegger alle
behov for et slikt senter før Stortinget fatter sitt endelige
vedtak.
Sonja Irene Sjøli (H) [13:48:29]: Forslagsstillerne
fortjener honnør for forslaget om å styrke tilbudet om ha­
bilitering og rehabilitering for barn og voksne som har co­
chlea­implantat. Disse implantatene er et medisinsk fram­
skritt som gir mange mennesker en ny mulighet for å
høre og dermed kunne kommunisere med andre. Men
dersom pasientene skal ha full nytte av denne behand­
lingen, er tilbudet om habilitering og rehabilitering helt
nødvendig.
Både for hørselshemmede og andre betyr habilitering
og rehabilitering en ny mulighet til å mestre hverdag og
jobb og til å delta i sosialt fellesskap. Særlig for barn er
det viktig at de så tidlig som mulig får hjelp til å utvikle
språk og kunne kommunisere.
Vi vet jo at tilbudet om habilitering og rehabilitering
svikter i mange ledd. Helsetilsynet slo i 2006 alarm om
omfattende svikt i habiliteringstilbudet for barn. Dette
betyr tapte muligheter for mange barn med nedsatt funk­
sjonsevne og en krevende hverdag for deres familier. Så
sent som under budsjetthøringene i helse­ og omsorgsko­
miteen i høst fikk vi dokumentert at tilbudet fortsatt er
svært mangelfullt.
For Høyre er det helt avgjørende at helsetjenesten gir
mennesker en mulighet til å mestre hverdagen og til å
delta aktivt i arbeids­ og samfunnsliv. En satsing på ha­
bilitering og rehabilitering er en investering i større fri­
het og bedre livskvalitet for mange mennesker. Samti­
dig er det god samfunnsøkonomi å redusere behovet for
omsorgstjenester og trygdeytelser.
Høyre fremmet i 2007 et forslag i Stortinget om en
opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Vi har
foreslått om lag en halv milliard kroner til dette i våre al­
ternative budsjetter de siste tre årene. Men disse forsla­
gene har regjeringspartiene stemt imot, til tross for at de
i Soria Moria­erklæringen lovet opptrening til alle som
trenger det. Det har jo også kommet ganske sterk kritikk
av Regjeringen fra pasientorganisasjoner og fagforeninger
for løftebrudd på dette området.
Høyre støtter forslagene i dette representantforslaget.
Det bør foretas en kartlegging av hvilket tilbud om ha­
bilitering, rehabilitering og opplæring som faktisk gis.
En slik kartlegging danner grunnlag for forbedringer i
tilbudet.
Dernest støtter vi forslaget om at det opprettes et nasjo­
nalt kompetansesenter for CI­opererte. Vi mener et slikt
kompetansesenter kan bidra til å styrke tilbudet. Samti­
dig har vi fra Høyres side merket oss innspill fra foreldre
til CI­opererte barn, som påpeker at et slikt kompetanse­
senter må ha en tverrfaglig kompetanse som favner både
medisinsk, teknisk, språklig, psykologisk og logopedisk
kunnskap. Disse foreldrene understreker betydningen av
at tilbudet har et helhetsperspektiv på barnas behov, noe
Høyre støtter fullt ut. Videre bør det etableres et sam­
arbeid med de regionale kompetansesentrene for hørsels­
hemmede, slik at disse tilbudene kan utfylle hverandre på
en hensiktsmessig måte.
Laila Dåvøy (KrF) [13:52:02]: I likhet med represen­
tanten Gunn Olsen vil jeg påpeke at det har skjedd fan­
tastiske framskritt de siste årene, og ett av framskritte­
ne innen den medisinske verden er at hørselshemmede og
døve har fått anledning til å oppfatte lyd. Cochlea­implan­
tat på enten ett eller begge ører muliggjør dette. Dette er
et prioritert område, og hvert år får nærmere 40 barn og
200 voksne CI­operasjon. Det har vært en kraftig utvik­
ling de senere årene, og det har derfor oppstått en relativt
ny gruppe med nye behov.
På alle fødeavdelinger i Norge foretas det nå hørsels­
screening av alle nyfødte. På den måten fanges det opp rett
etter fødselen om et barn er hørselshemmet. CI­operasjo­
ner foretas nå på babyer som er fra fem til seks måneder
gamle. Det er flott. Dette er kjent stoff for mange. Det som
er mindre kjent, er at når operasjonen er utført, er bare
halve jobben gjort. CI­opererte vil ha behov for hjelp til å
tolke lyd og til å begynne å snakke. Det må skje intensivt
i starten, umiddelbart etter operasjonen, med trening ofte
over mange år.
Den hjelpen som gis etter en CI­operasjon for å
gjøre barnet i stand til å kommunisere, vil i starten
være å anse som habilitering, siden den første tiden
etter en operasjon er å anse som behandling i en ha­
biliterings­ og rehabiliteringsfase og derfor vil gå inn
under definisjonen «helsehjelp» i pasientrettighets­
loven.
Det viser seg at det er variasjoner i hvilke mulighe­
ter cochlea­implantatopererte får til å lære seg å tolke lyd
og lære talespråk. Kristelig Folkeparti har derfor fremmet
forslag om at Regjeringen foretar en kartlegging av hvil­
ket habiliterings­ og rehabiliteringstilbud barn og voksne
får etter en CI­operasjon.
Det vil være en glidende overgang fra habilitering til
at dette blir opplæring gjennom spesialpedagogisk hjelp
og spesialundervisning. Det fremmes derfor forslag om at
16. mars -- Representantforslag fra repr. Dåvøy og Eriksen om å sikre tilbud om habilitering og rehabilitering
for cochlea­implanterte barn og voksne
2268 2009

Regjeringen kartlegger den tverrfaglige oppfølgingen av
barn med CI fram til skolestart.
Det er svært uheldig om barn og voksne som får ope­
rert inn CI, ikke får den oppfølging de er avhengig av. Re­
gjeringen må derfor sikre at CI­opererte får habilitering og
rehabilitering umiddelbart etter operasjonen. En slik habi­
litering må sikre at en individuell plan kommer på plass,
og habiliteringen må så snart som mulig suppleres av det
lokale hjelpeapparatet.
Allerede i 2006 ble det i en rapport om CI fra -- den
gang -- Sosial­ og helsedirektoratet anbefalt at det oppret­
tes et nasjonalt kompetansesenter for å sikre at det gis et
likeverdig habiliteringstilbud til alle CI­opererte barn, og
at dette tilbudet er basert på kunnskap og kompetanse. Ha­
biliteringen må fokusere på hjelp til å tolke lyd og å lære
tale og tegn.
Jeg er veldig glad for at hele komiteen har sluttet seg
til tre av fire forslag i denne saken. Når det gjelder for­
slag nr. 4, oppfattet jeg representanten Gunn Olsens inn­
legg slik at det arbeidet allerede er i gang, nemlig å vur­
dere behovet for et slikt kompetansesenter, slik det står
under IV i tilrådingen fra komiteen.
Helt til slutt har jeg lyst til å fortelle om lille Ola fra
Bergen. Han fikk hjernehinnebetennelse da han var fire år.
Det er ikke så veldig lang tid tilbake. Han ble operert på
Rikshospitalet, og ikke så veldig lenge etter operasjonen
reiste han hjem til familien i Bergen. Da var det kommu­
nen som overtok ansvaret for rehabiliteringen. Han fikk
fire til seks timer opptrening pr. uke. Foreldrene oppdaget
fort at det var ingen mulighet for lille Ola til å lære ta­
lespråk. Han fikk hjernehinnebetennelsen før han kunne
snakke skikkelig, men fikk operasjonen da han var ca. fire
år.
Jeg håper og tror -- med den viljen som er til stede i
hele Stortinget i denne saken -- at dette ikke vil skje flere
barn framover.
Olav Gunnar Ballo (SV) [13:57:07]: I utgangspunk­
tet er det som framkommer i forbindelse med dette repre­
sentantforslaget, udelt positivt. En gruppe mennesker som
tidligere ikke har kunnet høre, har fått et behandlingstil­
bud om cochlea­implantat som gjør at de vil kunne det,
forutsatt at de etter inngrepet også får et faglig forsvarlig
rehabiliteringstilbud som inkluderer trening i tale.
Det var en reportasje for ikke så veldig lenge siden på
fjernsynet om et barn som hadde blitt CI­operert. I reporta­
sjen problematiserte man at det naturligvis ikke løser alle
problemene, men at man også står overfor en del nye ut­
fordringer når operasjonen har funnet sted. I dette tilfellet
opplevde barnet å komme fra et trygt miljø som døv med
andre døve til et miljø med hørende, der barnet i utgangs­
punktet ikke hadde den nødvendige tryggheten og følte
usikkerhet i det nye miljøet. Det er nettopp med utgangs­
punkt i den typen opplevelser det blir viktig at rehabilite­
ringen -- opptrening i tale, trening i å høre, i å oppfatte det
talte ord -- kommer raskt i gang.
Det er gledelig at en samlet komité og dermed også et
samlet storting er enig i intensjonene til forslagsstillerne.
Dette må også være et eksempel på at opposisjonen på alle
måter tas på alvor med sine innspill, og at man har felles
intensjoner. Det er jo en veldig liten nyanse mellom deres
forslag, nr. 4, og det som regjeringspartiene har skrevet,
nemlig at man ser det som «hensiktsmessig at Regjeringen
kartlegger behovet for et kompetansesenter før Stortinget
fatter endelig vedtak.»
Nå har vi altså fått høre at det kartleggingsarbeidet al­
lerede er i gang. Dermed er det vel rimelig å si at alt det
forslagsstillerne har vært opptatt av, er ivaretatt under be­
handlingen i komiteen. Det har vi alle grunn til å være
glad for, ikke minst de som har nyttiggjort seg cochlea­
implantatet og i tillegg skal gjennom rehabilitering.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:59:27]: Jeg vil bare
løfte fram en dimensjon som ikke er blitt tatt opp i debat­
ten til nå. I den siste fellesmerknaden vi har i innstillingen,
står det:
«Komiteen vil understreke viktigheten av at barn
med cochlea­implantat ikke fratas muligheten til en god
opplæring i tegnspråk.»
Når vi ser på historien til tegnspråket og døvesaken, ser
vi en veldig sammensatt historie, der storsamfunnet ikke
alltid har den beste vandelsattest med tanke på hvordan
vi har behandlet døvesaken og hvordan vi har behandlet
tegnspråket i forskjellige typer sammenhenger.
Det som skjer i forhold til cochlea­implantat, er jo en
revolusjon. Det er fantastisk -- og alle er enige om at det
er fantastisk. Men så vet man at det varierer hvor vellyk­
ket operasjonen er, og det varierer hvor mye hørsel den
enkelte får. Derfor var det viktig, da vi hadde saken til be­
handling i komiteen, at vi også fikk med denne merkna­
den i innstillingen. Vi merket også under høringen at det
er mange følelser i diskusjonen rundt cochlea­implantat,
og ulike foreninger løftet fram forskjellige synspunkter og
hadde forskjellig ståsted. Grunnen til at vi la inn denne
merknaden, er at vi som samlet komité er veldig opptatt
av at tegnspråket skal ha en viktig plass. Det har i år fått
offisiell status -- hvis jeg ikke husker helt feil -- som et
eget språk i Norge, og vi ser at det er viktig at man fortsatt
har det. Dessverre er det slik at ikke alle som får cochlea­
implantat, vil få en vellykket operasjon, og at det derfor
fortsatt er behov for en god tegnspråkopplæring. Det er
vanskelig å vite når operasjonen foretas, hvor vellykket
den egentlig vil bli.
Gunvald Ludvigsen (V) [14:01:31]: Det er viktig at
oppfølginga i etterkant av implantatoperasjon er så god
som mogleg, det er vi alle einige om. Den enkeltes hel­
setilstand er i mange tilfelle heilt avhengig av kvaliteten
i oppfølginga. Som det er sagt: Operasjonen er ein ting,
men om ikkje oppfølginga er god, blir resultatet ikkje slik
ein ønskjer.
Ei slik heilskapleg habilitering av ungane bør kunne
følgjast opp i eit tverrfagleg samarbeid mellom Rikshos­
pitalet, dei etablerte kompetansesentra og kommunehel­
setenesten. Her er -- når vi nemner alle desse aktørane --
«samhandling» blitt eit skikkeleg moteord, det er det vi
snakkar om å få til. Eg trur at «samhandling» er eit av dei
beste orda som vi no i det heile bruker, ikkje minst in­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Dåvøy og Eriksen om å sikre tilbud om habilitering og rehabilitering
for cochlea­implanterte barn og voksne
2269
2009

nafor helsevesenet, for der er det, som vi veit, så mange
aktørar. Noko som dette forslaget etterspør, er kartlegging
-- korleis fungerer det vi alle saman har prøvd å få til? Vi
har laga gode tiltak, men veit vi om dei fungerer? Derfor
trur eg det er rett og nyttig det som representanforslaget
her går inn for, at vi skal kartleggje og sjekke ut det til­
bodet og den oppfølginga som cochlea­implantatopererte
faktisk får, og om samhandlinga faktisk fungerer.
Venstre er naturlegvis einig med forslagsstillarane i at
det er viktig at ein gir eit likeverdig habiliteringstilbod til
cochlea­implantatopererte i heile landet basert på kunn­
skap og kompetanse. Likeverd og heilskapleg opplærings­
tilbod er i same kategori.
Det skjedde ein del etter at kommunane tok over an­
svaret for opptrening og logopedtilbod. Det hjelper jo lite
å auke kapasiteten på operasjonar om ungane i etterkant
ikkje kan nyttiggjere seg implantatet fordi ein f.eks. mang­
lar tilbod om logoped. Så her er det viktig at ein har nok
kapasitet i forhold til denne faggruppa.
Venstre meiner også at spørsmålet om eit nasjonalt
kompetansesenter, slik det går fram av vedtaket i innstil­
linga, punkt IV, er viktig. Vi trur at ein bør fokusere på
det. Men eg forstår det slik at her er usemja eigentleg ikkje
stor mellom regjeringspartia og opposisjonen, det er vel
truleg først og fremst spørsmål om nyansar.
Elles er eg einig i det som Slagsvold Vedum seier, at
denne siste merknaden i innstillinga ikkje er så stor, men
også for Venstre er det viktig å understreke betydinga av
-- og retten til -- teikn for tale som eit likeverdig språk, og
at ein skal anerkjenne det på same måten som talespråket,
med same oppfølging og opplæringstilbod.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:05:27]: Nasjo­
nal strategi for habilitering og rehabilitering 2008--2011
ble lagt fram i statsbudsjettet for 2008 og fikk tilslut­
ning i Stortinget. Habiliterings­ og rehabiliteringsfeltet
skal styrkes, og samhandling og koordinering skal bedres.
I strategien understrekes betydningen av et nært samar­
beid med områder som arbeid, utdanning og barn og unges
oppvekstforhold generelt.
Som jeg sa i forbindelse med behandlingen av forri­
ge sak, er det slik at Helsedirektoratet følger opp med en
handlingsplan for habilitering av barn og unge, som kom­
mer 1. juli 2009. Likeverdighet i tjenestetilbudet skal stå
sentralt i den planen.
En samlet komité foreslår to kartlegginger. Kartleggin­
gen av hvilket habiliterings­ og rehabiliteringstilbud barn
og voksne får etter cochlea­implantatoperasjoner er alle­
rede gitt Helsedirektoratet i oppdrag i tildelingsbrevet for
2009. Kunnskapsministeren mener det er viktig å se kart­
leggingen av den tverrfaglige oppfølgingen barn med co­
chlea­implantat får fram til skolestart i sammenheng med
et annet pågående utviklingsarbeid, f.eks. oppfølging av
komitémerknad fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­
miteen om endringer i opplæringsloven og privatskole­
loven, som er sitert i innstillingen, Innst. O. nr. 51 for
2007--2008, jf. Ot.prp. nr. 40 for 2007--2008.
Kunnskapsministeren opplyser videre at Utdanningsdi­
rektoratet skal utarbeide retningslinjer for å bidra til at hør­
selshemmede barn og unge, med og uten cochlea­implan­
tat, får et likeverdig og helhetlig opplæringstilbud. Det skal
særlig legges vekt på hvordan førskolebarn og elever i sko­
len som har cochlea­implantat, kan sikres grunnleggende
ferdigheter og en god talespråklig opplæring. Det er også
nedsatt et eget utvalg for bedre læring for barn, unge og
voksne med særskilte behov, det såkalte Midtlyng­utval­
get. Utvalget skal 1. juli i år legge fram forslag til bedre
organisering av og ressursbruk for en helhetlig tiltakskjede
for barn og unge med spesialpedagogisk hjelp.
I likhet med komiteen er jeg opptatt av å sikre at
CI­opererte får habilitering og rehabilitering umiddel­
bart etter operasjonen. Retningslinjene som utarbeides av
Udanningsdirektoratet, vil være ett av tiltakene for å sikre
det.
For barn som skal ha implantat, er det spesielt vik­
tig at forholdene ligger til rette for habilitering i kommu­
nene etter operasjonen. Helsedirektoratet har tatt kontakt
med CI­teamet på Rikshospitalet for å bidra til at det ut­
vikles en modell for samarbeid med kommunene så snart
det er besluttet at barnet skal ha cochlea­implantat. Vik­
tige verktøy er individuell plan og koordinerende enhet i
kommunen.
Til forslaget om å utrede behovet for et nasjonalt kom­
petansesenter for umiddelbar habilitering og rehabilitering
av CI­opererte barn kan jeg opplyse at Rikshospitalet jo
har dette ansvaret i kraft av at de har landsfunksjonen for
CI­operasjon av barn. Det statlige spesialpedagogiske støt­
tesystemet, Statped, skal bistå skoleeiere med å legge til
rette for god opplæring for barn, unge og voksne med sær­
skilte opplæringsbehov, herunder personer med cochlea­
implantat. Hvorvidt dette skal endres vil vi ha muligheten
til å kunne vurdere gjennom det arbeidet som nå skjer i de
regionale helseforetakene angående styring av lands­ og
flerregionale funksjoner og nasjonale kompetansesentre i
spesialhelsetjenesten, som vi også omtalte og diskuterte
grundig i forrige sak.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [14:09:40]: Når det
gjelder forslag nr. 4, mener komiteens medlemmer fra re­
gjeringspartiene at det er hensiktsmessig at Regjeringen
kartlegger behovet for et slikt kompetansesenter før Stor­
tinget fatter endelig vedtak. Er det slik å forstå at Re­
gjeringen ikke har oversikt over behovet for umiddelbar
habilitering og rehabilitering av CI­opererte barn?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:10:10]: Som jeg
sa i mitt innlegg, har vi et kompetansesenter på dette om­
rådet knyttet til Rikshospitalet. De har ansvaret og lands­
funksjonen for CI­operasjoner av barn, og har gjennom det
oppgaven som kompetansesenter.
Så er det helt sikkert slik at også på dette området kan
ting gjøres enda bedre. Det har komiteen vært opptatt av.
Derfor gjør vi nå nye kartlegginger, i tråd med det komi­
teen har ønsket seg. Og vi vil, som følge av den proses­
sen som en generell vurdering av et nasjonalt kompetan­
sesenter er, vurdere om det er behov for å gjøre endringer
16. mars -- Representantforslag fra repr. Dåvøy og Eriksen om å sikre tilbud om habilitering og rehabilitering
for cochlea­implanterte barn og voksne
2270 2009

i den modellen vi har i dag, med Rikshospitalet som et
slikt kompetansesenter.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 7.
(Votering, se side 2296)
S a k n r . 8 [14:11:14]
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nes­
vik, Vigdis Giltun, Jan­Henrik Fredriksen og Kari Kjøn­
aas Kjos om fri etableringsrett og fjerning av ordningen
med avtalehjemler for fysioterapeuter (Innst. S. nr. 144
(2008--2009), jf. Dokument nr. 8:10 (2008--2009))
Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til
5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen, innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på ta­
lerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter. -- Det anses vedtatt.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [14:12:33] (ordfører for
saken): Representantforslaget ønsker å fjerne ordningen
med avtalehjemler for fysioterapeuter og gi fri etablerings­
rett. Dette innebærer, dersom forslaget skulle bli vedtatt,
at alle fysioterapeuter får rett til refusjon etter henvisning
fra lege.
Komiteens flertall, som i denne merknaden består av
alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, er klar over
at det har vært store utfordringer når det gjelder avtale­
hjemler og de ulemper det har ført til for nye fysioterapeu­
ter som skal etablere seg. Fremskrittspartiet har sin egen
merknad om dette.
Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet viser til den av­
talen som er inngått mellom Norsk Fysioterapeutforbund,
staten og KS med virkning fra 1. juli 2008. Denne avtalen
er inngått nettopp for å unngå det som har vært utfordrin­
gene og skal, etter intensjonene i avtalen, forhindre at det
som har skjedd før, skal skje nå.
De samme medlemmer støtter den politikken som er
ført fra Regjeringens side når det gjelder å gi kommune­
ne mer finansieringsansvar, men vi ber Regjeringen følge
nøye med på dette, slik at tilbudet ikke blir dårligere for
pasientene når man nå endrer finansieringen. Det er vik­
tig at det er samsvar mellom den måten fysioterapeutene
jobber på og den driftsavtalen som er inngått, noe som det
nå har kommet fram ikke alltid stemmer. Etter den avtalen
som nå er inngått, må kommunene i større grad synlig­
gjøre sine prioriterte oppgaver og knytte fysioterapeute­
ne til oppgavene som er ønsket utført. Dette mener disse
medlemmer er rett vei å gå.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkepar­
ti og Venstre viser til intensjonen om bedre tilgjengelig­
het og en ryddig forvaltning. Høyre­representantene viser
til Dokument nr. 8:3 for 2007--2008, der man ønsket å av­
vikle dagens system med avtaler med kommunene når det
gjelder retten til å utløse krav om trygderefusjon. De tre
partiene har et eget forslag, som de sikkert vil redegjøre
for.
Fremskrittspartiet ønsker i forslaget sitt et system der
pengene følger pasienten, fri konkurranse og valgfrihet for
pasientene, men presiserer i merknaden at dette ikke skal
utløse økt egenbetaling for pasientene. De har også sitt
eget forslag som senere sikkert vil underbygges av dem,
men de henviser både til Privatpraktiserende Fysioterapeu­
ters Forbund og til Norsk Fysioterapeutforbund, som gir
sin tilslutning til at fri etablering er bra.
Under høringen med Norsk Fysioterapeutforbund var
det imidlertid flere spørsmål enn svar med hensyn til
hvordan dette skulle gjennomføres på en god måte.
Jeg vil bare gi et kort tilbakeblikk, historisk sett, når det
gjelder fysioterapitjenesten. Det var tidligere en rent stat­
lig finansiert tjeneste, og alle fysioterapeuter kunne jobbe
der de ville. Kontrollen både med de faglige kriteriene og
med at en etablerte seg der behovet var, manglet helt eller
var mangelfull. En kunne altså etablere seg hvor en ville.
Det var mange som etablerte seg i de sentrale strøkene, der
fagmiljøene og etterspørselen var størst -- noe som er lett
å forstå. Men det igjen betydde at det ble store forskjel­
ler når det gjaldt tilbudet -- avhengig av hvor en bodde i
landet, hvor stort kundegrunnlaget var, og hvor fagmiljø­
ene hadde sete. Da kommunene overtok ansvaret for tje­
nesten, ble dette bedre. Det ble et mer likeverdig tilbud til
alle, uavhengig av hvor en bodde.
Spørsmålet som saken dermed reiser, er om vi skal til­
bake til denne formen å drive på, eller om vi skal utvikle
tilbudene slik at alle får nytte av dem, uavhengig av hvor
en bor. Denne saken har mange sider, som hver for seg kan
være interessante å diskutere. Derfor foreligger det også tre
forslag til vedtak, som hver for seg er ganske forskjellige.
Vigdis Giltun (FrP) [14:16:54]: Det framkommer sta­
dig i ulike medier og i ulike rapporter at tilbudet til pasien­
ter når det gjelder fysioterapibehandling, er altfor dår­
lig. Et oppslag i Fredriksstad Blad lørdag hadde følgende
overskrift -- og den burde fortelle veldig mye:
«Lange køer for fysioterapi
To -- tre måneders ventetid hvis du ikke betaler
timen din selv»
Den utviklingen vi faktisk har sett, er at flere og flere
nå velger å betale selv, fordi de ikke orker å vente på å få
fysioterapibehandling. I ventetiden blir folk sykere og sy­
kere. Mange pådrar seg sekundærlidelser, og mange går
sykmeldte i lengre tid. Dette er altså fra et oppslag i Fred­
riksstad Blad, og Fredrikstad er ikke en kommune som er
spesielt dårlig stilt -- kommunen har faktisk flere avtale­
hjemler enn en gjennomsnittskommune. Dette oppslaget
viser hvordan det er i landet -- i en gjennomsnittskommune.
Også rapporten fra Helse­ og omsorgsdepartementet
viser at det er en stor underdekning, og at forebyggende
fysioterapi og behandling av kronikere må vike for pasien­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos om fri etableringsrett
og fjerning av ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter
2271
2009

ter som er sykmeldt, eller som kommer direkte fra syke­
hus. Det nevnte oppslaget viste at en 77 år gammel mann
som kom fra rehabilitering etter en hjerneblødning, måtte
vente i to--tre måneder for å få behandling.
Regjeringen valgte i statsbudsjettet for 2009 å endre
ordningen -- for å få et større samsvar mellom oppgave­
ansvar og finansieringsansvar. Og jeg spør meg da: Var
det for å bedre tilbudet til pasientene, eller var det et nytt
forsøk på å spare penger -- ved å overlate mer ansvar til
kommunene?
Fremskrittspartiet er skeptisk til at et større finansie­
ringsansvar for fysioterapitjenesten nå er lagt til kommu­
nene gjennom rammeoverføringer, da dette sannsynlig­
vis vil forsterke flere av de uheldige følgene som en har
sett i forbindelse med praksis knyttet til avtalehjemler. Vi
er også sikre på at behandlingstilbudet vil bli ytterligere
svekket når et større finansieringsansvar for tjenesten blir
tillagt kommunene gjennom disse rammeoverføringene. I
rapporten «Finansiering av fysioterapitjenesten i kommu­
nene» framgår det at en slik endring kan føre til at fysiote­
rapi framstår som dyrere for kommunene enn i dag, med
hel eller delvis omgjøring av statlig refusjon til rammetil­
skudd, og at det -- isolert sett -- kan føre til en reduksjon i
tjenestevolumet i enkelte kommuner.
Tiden er -- slik vi ser det -- overmoden for å innføre
fri etableringsrett for fysioterapeuter med direkte refusjon
fra folketrygdsystemet, noe som vil sikre den enkelte pa­
sient valgfrihet, samt at det vil sørge for at alle fysiotera­
peuter med godkjent utdanning kan stille på lik linje når
det gjelder å tilby tjenester som pasientene har behov for.
Situasjonen er en helt annen i dag enn for 24 år siden. Det
er ikke lenger mangel på fysioterapeuter, og det er også
mange som ønsker å utdanne seg i den retningen -- hvis
det er muligheter for å etablere seg og tilby tjenester med
rett til refusjon. Refusjonen må utløses etter henvisning,
og en vil dermed sørge for at det er den enkelte pasients
helsetilstand og rettighet som er utløsende for refusjon fra
folketrygdsystemet.
Vi ber også om at det innføres et nytt refusjonssystem
som gir pasientene mulighet til å velge, og at det dermed
åpnes for en konkurranse mellom utøverne på like vilkår.
Ved fri etableringsrett, hvor pengene følger pasienten, vil
pasientene få behandling betalt av det offentlige uten lang
ventetid -- ikke som i dag, da veldig mange må betale selv.
Det vil føre til likeverdig konkurranse. Og oppstår det kon­
kurranse om å tiltrekke seg pasienter og holde på dem, ja
da vil det bidra til å heve kvaliteten på fysioterapitjenesten
og ­behandlingen. Jeg vil imidlertid presisere at ordningen
ikke skal medføre økte utgifter for pasientene -- noe som
også er blitt sagt her.
Kommunen er ansvarlig for fysioterapitjenester til alle
som trenger det. Det gjelder forebyggende tjenester, sko­
lehelsetjeneste, sykehjemstjenester osv. Det er fullt mulig
for kommunene og for helseforetakene å ansette fysiotera­
peuter, manuellterapeuter eller annen kompetanse som de
trenger. Det gjelder også institusjoner, idrettslag -- alle som
måtte ha behov for denne tjenesten, enten de kjøper den av
en privatdrevet klinikk eller en privat aktør, eller de anset­
ter en som kan tilby den. Så den biten skulle være ivaretatt.
Utover dette mener vi at refusjonsordningen skal være
innsatsbasert. Det vil sikre at pasienter som får henvis­
ning til behandling, faktisk får behandling når de trenger
det, slik at de unngår å gå lenge sykmeldt fordi de ikke
får behandling, eller at de blir dårligere.
Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag
i saken. Samtidig varsler jeg at Fremskrittspartiet subsi­
diært vil støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre -- som det nest beste forslaget -- samt forslaget som
Kristelig Folkeparti har fremmet i salen i dag, om å vurdere
virkningene av den omlagte finansieringsordningen.
Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt
opp det forslaget hun refererte til, og også redegjort for
Fremskrittspartiets subsidiære stemmegivning.
Inge Lønning (H) [14:22:20]: Det foreligger ingen
flertallstilråding i denne saken fra komiteen. Saksordføre­
ren har redegjort greit for bakgrunnen for det.
La meg starte der hvor saksordføreren også startet sin
redegjørelse, nemlig ved å vise til at flertallet har slut­
tet seg til forslagsstillernes beskrivelse av problemene, ut­
fordringene, med dagens praktisering av avtaleordningen.
Det står i første spalte øverst på side 2 i innstillingen at
flertallet «er kjent med de utfordringer som fremkommer
i representantforslaget, når det gjelder at avtalehjemlene
for fysioterapeuter kan ha skapt konkurransevridning og
vansker for nye fysioterapeuter med å etablere seg». Der­
etter fortsetter de tre regjeringspartiene med å vise til av­
talen som ble inngått mellom KS, staten og Norsk Fysio­
terapeutforbund 1. juli 2008, og sier at etter det disse
medlemmer kjenner til, vil denne avtalen forhindre dette.
Man må vel oppfatte det slik at man da mener å si at i og
med denne avtalen er disse problemene borte.
Om det var noe som fremkom gjennom høringen i ko­
miteen, var det at ingen av de som var inne til høring, deler
den virkelighetsoppfatningen. Det var betydelige forskjel­
ler mellom NFF og PFF, men på det punkt oppfattet jeg
budskapet helt entydig: Ingen av dem som jobber i felten,
tror at denne avtalen kommer til å fjerne de grunnleggende
problemene. Og hva er de grunnleggende problemene? Jo,
det er at vi utdanner svært mange dyktige fagfolk på dette
området -- det er et av de mest attraktive studier som fin­
nes i det norske høyskolesystemet -- men en stor andel av
dem som har gjennomgått utdanningen, får ikke sjansen til
å praktisere den etter at de er ferdigutdannet. Samtidig er
det på pasientsiden helt åpenbart et underskudd på tilgang
på rask og effektiv fysioterapibehandling. Det må bety at
systemet ikke klarer å matche de forskjellige hensyn som
gjør seg gjeldende, verken fra fagutøvernes side eller fra
pasientenes side.
En undersøkelse utført av NFF blant 500 fysioterapeu­
ter viser at 83,5 pst. har ventelister for behandling. Halv­
parten av fysioterapeutene sier at de har en ventetid på
mellom en og tre måneder, og 20 pst. sier at de har lengre
ventetid enn dette. Det er ganske talende tall.
Det som forbauser meg, er at regjeringspartiene kon­
kluderer med å foreslå at representantforslaget ikke skal
bifalles. Jeg ville ha forventet at man hadde strukket seg
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos om fri etableringsrett
og fjerning av ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter
2272 2009

så langt at man hadde foreslått at det skulle vedlegges pro­
tokollen, for når man er enig i at dagens situasjon er så
utilfredsstillende som den er, er det for meg vanskelig å
forstå at man ønsker å avvise forslaget betingelsesløst.
Fremskrittspartiets forslag, slik det fremkommer i inn­
stillingen, går enda noe lenger enn det opprinnelige repre­
sentantforslaget ved at man utvider henvisningsretten, og
ved at man også presiserer at det ikke skal aksepteres økt
egenbetaling fra pasientene. Grunnen til at vi ikke kan støt­
te det, er at dette er et forslag som roper på en konsekvens­
utredning -- først og fremst en konsekvensutredning av de
sannsynlige effektene når det gjelder fordelingen mellom
tilgang på fysioterapitjenester i tettbygde strøk og i mindre
tettbygde strøk. Det er bakgrunnen for at Høyre, Kriste­
lig Folkeparti og Venstre fremmer forslag nr. 1 -- som jeg
med dette tar opp -- som vi mener er det forslaget som best
møter den virkelighetsbeskrivelsen vi fikk gjennom hø­
ringsrunden i komiteen, og der en ber om en konsekvens­
utredning og gir den føring at ordningen skal sikre ras­
kere tilgang til nødvendige fysioterapitjenester samt god
prioritering og ressursbruk.
Presidenten: Representanten Inge Lønning har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Laila Dåvøy (KrF) [14:27:57]: Det er mange fysiote­
rapeuter og pasientorganisasjoner som er opptatt av fysio­
terapitjenesten for tiden. Det gjør dette representantforsla­
get høyaktuelt. Og det som gjør at det i disse dager kommer
en rekke bekymringsmeldinger fra hele landet nettopp fra
fysioterapeuter og pasienter, er konsekvensene av Regje­
ringens omlegging av finansieringsordningen for fysiote­
rapeuter. Konsekvensene, som Regjeringen ikke utredet
på forhånd, slår nå inn for fullt. I rapporten «Finansiering
av fysioterapitjenesten i kommunene» fra 1. oktober 2007
sies det helt klart at konsekvensene ikke er vurdert.
Representanten Vigdis Giltun kom med et slående ek­
sempel fra Fredriksstad Blad i dag, nettopp når det gjelder
de konsekvensene vi nå ser.
Det er to hovedproblemer, og allerede i merknadene til
statsbudsjettet uttrykte vi bekymring for dette. Det ene er
at fysioterapeuter med små stillingsbrøker nå drastisk får
redusert sin inntekt etter at kommunene overtok deler av
refusjonstilskuddet fra folketrygden. Mange av disse fy­
sioterapeutene vil bli tvunget over i privat drift uten av­
tale, og pasientene vil måtte betale høyere egenandeler.
Det andre er at kronisk syke pasienter blir rammet særde­
les hardt. Køene vokser, og mange av disse pasientene har
ikke råd til å betale høye egenandeler for å gå til fysiote­
rapeut som ikke har avtalehjemmel. At vi allerede i dag
har mangel på fysioterapeuter, gjør situasjonen for disse
pasientene enda verre.
Omleggingen av finansieringsordningen som regje­
ringspartiene, mot opposisjonspartienes vilje, vedtok i for­
bindelse med statsbudsjettet for 2009, har gjort at det nå
er et skrikende behov for å se på hele avtalesystemet for
fysioterapeuter. Det er derfor Kristelig Folkeparti er med
de andre opposisjonspartiene på å få vurdert endringer.
Vi står sammen med Høyre og Venstre om å be Regjerin­
gen komme tilbake med forslag til alternativer til dagens
ordning.
Etter min mening er det fire forhold som må ivaretas
på en bedre måte enn det vi ser pr. i dag.
Det ene er at pasienter ikke skal måtte stå i nye køer
for å få nødvendig fysioterapi. Da svekkes eller uteblir re­
habilitering og habilitering -- og køene vokser nå, det vet
vi. Det andre er at pasientenes egenandeler ikke må økes
på grunn av at fysioterapeuter får svekket sine offentlige
tilskudd, slik vi nå ser skjer for dem med små driftsav­
taler. Det tredje er at det må være mulig for fysioterapeu­
ter som er nye på markedet, å etablere seg -- noe dette re­
presentantskapet er særdeles opptatt av. Det siste er at det
må være mulig for alle fysioterapeuter å leve av sitt eget
arbeid innen en normal arbeidstid.
Helt til slutt tar jeg opp det forslaget som er utlagt i
salen på vegne av Kristelig Folkeparti, nemlig om å be Re­
gjeringen om senest i løpet av 2009 å vurdere virkningene
av den omlagte finansieringsordningen for fysioterapeuter,
både hva gjelder deres situasjon og pasientenes.
Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp
det forslaget hun refererte til.
Gunvald Ludvigsen (V) [14:31:52]: Det som i alle fall
eg meiner, og mange andre òg, er at fysioterapitenestene
som vi opplever i dag, ikkje er perfekte. Vi har fått mange
eksempel på det. Vi les om det, vi høyrer om det, og vi
har òg fått det framvist her i salen i dag -- og det gjer vi
altfor ofte.
Venstre stør dette forslaget som Høgre og Kristeleg Fol­
keparti står bak, og vår motivasjon er jo at vi ønskjer betre
tilgjengelegheit til fysioterapitenester. Vi ønskjer ryddi­
gare forvalting av avtalane mellom fysioterapeutar og of­
fentlege myndigheiter. Vi ønskjer betre ressursbruk, vi øn­
skjer å avvikle dagens byråkratiske hindring, og vi meiner
at vi får unødvendige ventetider for pasientane. Det er
pasientane som må vere i fokus.
Vi trur òg at det systemet vi har, har utvikla seg slik at
det får uheldige samfunnsøkonomiske konsekvensar.
Forslaget som Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre
står bak, er ikkje eit forslag som er konkret i den forstand
at det skisserer ei ny løysing. Det er slik, som det har blitt
framført av andre her, at vi ønskjer å få ei konsekvensvur­
dering, og vi ber om at Regjeringa kjem opp med forslag
til nye ordningar i forhold til dagens. Det er jo eit ope for­
slag, som heile Stortinget burde slutte seg til, etter mitt syn.
Vårt forslag baserer seg vidare på -- som det òg kom fram i
høyringa, som andre har omtalt her -- at vi ikkje trur at den
nye avtalen mellom KS og Norsk Fysioterapeutforbund
heller vil betre statusen i nokon særleg grad.
Elles vil eg heilt til slutt berre seie at eg òg er nokså
overraska over at regjeringspartia ikkje vil leggje forslaget
ved protokollen. No er det altså ikkje tilslutning, men ei
nokså kontant avvising. Det verkar nokså overraskande, i
alle fall slik eg ser det.
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:34:56]: Det har vært
interessant å følge debatten. Jeg kan huske at Gudmund
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos om fri etableringsrett
og fjerning av ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter
2273
2009

Hernes i sin tid skrev en bok som het «Hvorfor alt går
galt». Da hadde han et utsagn som var som følger: Jo flere
jurister, jo flere jurister. Det er jo en ting som ikke er pro­
blematisert her, og det er at det stort sett over hele landet
viser seg at jo større tilgang man har på helsepersonell,
jo mer bruker man dem. Derfor er jo opposisjonens be­
skrivelse av ventelister hos fysioterapeutene et veldig lite
egnet mål på om dekningen er god eller dårlig.
En tidligere statsråd beskrev på 1980­tallet, etter å ha
gjort beregninger av det, forskjellen i uttak av ressurser
til spesialistbruk i ulike deler av landet. Det viste seg den
gang at det var åtte ganger så stort uttak i midler -- altså
penger -- til spesialister i det sentrale østlandsområdet som
det var i Nord­Norge. En grunn til det var jo at man hadde
en betydelig overetablering av privatpraktiserende spesia­
lister som fikk driftstilskudd, men uten at det var lagt fø­
ringer for bruken av de midlene. Det har man jo heldigvis
fått til senere, ved at man har bundet driftstilskuddshjem­
lene opp mot avtaler med helseforetakene, slik at man leg­
ger føringer for det. Men en fri etableringsrett for fysio­
terapeuter, uten at man på en eller annen måte skal legge
forpliktelser og føringer i bunnen, at det eneste som skal
være kriteriet, er at leger skriver henvisningsblanketter, vil
jo veldig raskt føre til at man får veldig store geografiske
forskjeller i etablering av fysioterapeuter. Det er det med
all sannsynlighet allerede i dag, men det er grunn til å tro
at det hadde forsterket seg ytterligere.
Når vi ser på tannlegene, ser vi at det er langt større
tetthet av dem -- selvfølgelig beregnet pr. innbygger -- i
det sentrale østlandsområdet enn det f.eks. er i grisgrend­
te strøk i Nord­Norge. Når det gjelder fastlegeordningen,
har den virket motsatt. Den har skapt en bedre fordeling,
der det til og med er noen av de minste kommunene som
har den beste dekningen for å få legevaktordningen til å
gå i hop. Hvis man skulle åpne for en type friere etable­
ringsrett for fysioterapeuter, må det derfor være helt nød­
vendig å gjøre beregninger med hensyn til både kostna­
der og hvordan man ønsker å oppnå en fordeling. Ellers
vil det være rene markedsmekanismer som gjør seg gjel­
dende. Der det bor mange, vil fysioterapeutene etablere
seg, og der vil det være lett å rekruttere fordi man har folk
hyppig til behandling. På en slik måte får man forskjeller
i ressursbruk, noe à la det jeg beskrev at en tidligere stats­
råd hadde tall for på 1980­tallet. Det var Tove Strand som
den gangen presenterte de tallene.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:38:03]: La meg
starte med å fastslå at det selvfølgelig er kommunene
som har ansvaret for fysioterapitjenesten til befolkningen.
Kommunene kan følge dette lovkravet ved å ansette fysio­
terapeuter eller ved å kjøpe tjenesten av privatpraktiseren­
de. De fleste kommunene har begge disse tilknytningsfor­
mene.
Før 1984 var det et fritt marked for fysioterapeuter i
Norge. Enhver fysioterapeut kunne inngå en direkte opp­
gjørsavtale med folketrygden og motta pasientrefusjon di­
rekte. Det er denne ordningen Fremskrittspartiet vil ha
gjeninnført, og som vi altså forlot for 25 år siden.
Ved innføring av kommunehelsetjenesteloven i 1984
ble fysioterapiressurser spredt i alle kommuner. Forutset­
ningen var at driftstilskuddet -- altså kommunens andel av
finansieringen -- skulle utgjøre 40 pst. av fysioterapeu­
tens inntekt. Resten av inntekten var refusjon fra trygden,
20 pst., og egenandel fra pasienten, 40 pst.
Etter 2000 begynte kommunene å inndra ledige avta­
ler og si opp fastlønte fysioterapeuter på grunn av dår­
lig kommuneøkonomi. For å unngå å finansiere tjenesten
selv ble driftstilskuddet på 100 pst. splittet opp i hjemler
på 20 pst. hver. Samtidig var det en forutsetning at fysio­
terapeutene skulle arbeide fulltid. Det betyr at når fysiote­
rapeutene bare har en femtedel av fullt driftstilskudd, må
de fylle opp med pasienter som de bare får trygderefusjon
og egenandeler for. Det betyr at statens utgifter økte, og
at kommunene dermed slapp unna en del av utgiftene.
Det var vanskelig for fysioterapeuter å få arbeid med
kommunal tilknytning. Selv små avtalehjemler var sterkt
etterspurt. Oppsplitting av hjemler var en utvei for å over­
late den primære finansieringen til staten. Fysioterapeute­
ne fikk ikke utbetalt driftstilskudd for volumet av det ar­
beidet de gjorde. Når en så stor del av inntektene kommer
fra trygderefusjon, er det mer attraktivt å utføre oppgaver
med høye takster framfor fysioterapioppgaver til grupper
med sammensatte behov.
Slik var det fram til 1. juli 2008. Da satte Regjeringen
et minimumskrav på 40 pst. for å inngå nye avtaler. Hel­
se­ og omsorgsdepartementet og KS har presisert over­
for kommunene at fysioterapeutene skal ha en driftsavta­
le som samsvarer med det faktiske volum som utøves, og
som kommunene har behov for.
Departementet har, som kjent, varslet en omlegging av
finansieringen av fysioterapitjenesten, slik at kommunene
vil få større finansieringsansvar og dermed bedre styring
med tjenesten.
Mye av styringen av fysioterapitjenesten skjer gjen­
nom det sentrale avtaleverket mellom KS og Norsk Fysio­
terapeutforbund. Avtaleverket ble reforhandlet i fjor og
har gitt kommunene større styringsoppgaver. Jeg forven­
ter at kommunene nå stiller større krav til kvalitet og prio­
ritering av tjenesten og oppretter flere avtalehjemler som
samsvarer med kommunenes behov.
Jeg mener det er feil, slik forslagsstillerne -- Nesvik,
Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos -- hevder, at vi skal
reversere ordningen med driftstilskudd og gå tilbake til en
statlig finansiering av tjenesten. Det er ikke ubegrensede
midler i statskassen til finansiering av helsetjenester. Jeg
tror at fysioterapitjenesten vil være best tjent med en nær
tilknytning til kommunehelsetjenesten for øvrig.
Fysioterapitjenester er en veldig viktig del av en omleg­
ging til fordel for en kommunehelsetjeneste som fokuserer
mer på forebygging og tidlig intervensjon. Derfor vil fy­
sioterapitjenestene være en viktig del av samhandlingsre­
formen. Den bygger på at primærhelsetjenesten skal være
grunnmuren i helsetjenesten. Og som sagt: Her vil fysiote­
rapeutene ha sin naturlige arena innen forebygging og be­
handling. Ett av hovedelementene i ordningen er jo at det
skal lønne seg for kommunene å behandle pasienter på la­
vest mulig nivå. Jeg er derfor opptatt av at vi må jobbe med
finansieringssystemet for fysioterapeuter i sammenheng
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos om fri etableringsrett
og fjerning av ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter
2274 2009

med en omlegging av hele finansieringen for kommune­
helsetjenesten. Jeg mener klart at dagens system ikke er
bra nok. Det var nødvendig, etter min mening, med en om­
legging, men ingen kan si at vi har truffet 100 pst. med det
systemet som er i dag. Derfor må vi tenke oss om. Derfor
må vi se det i sammenheng med den øvrige kommunehel­
sereformen og se finansieringen av fysioterapeutene i sam­
menheng med det nye økonomisystemet for kommunene.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Vigdis Giltun (FrP) [14:43:13]: Arbeiderpartiet og
denne regjeringen har snakket veldig høyt om at det er det
offentlige som skal betale for nødvendige helsetjenester
her i landet. Når pasienter får rekvisisjon og får behandling
hos fysioterapeut, er dette noe som pasientene har behov
for og rett til.
I dag ser vi stadig at flere pasienter må betale denne
behandlingen av egen lomme. Det er ikke noe de vel­
ger fordi de synes det er helt greit å betale for å få
fysioterapibehandling, men det er fordi de trenger det.
Er statsråden egentlig komfortabel med at man nå ser
at stadig flere pasienter som trenger behandling, må betale
selv for å få det innen rimelig tid? Og er ikke dette stikk i
strid med det Regjeringen snakker om ute i en valgkamp?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:44:11]: Jeg er
vel ikke enig i den virkelighetsbeskrivelsen som represen­
tanten Giltun nå gir, for det vi jo ser, er at fysioterapi­
området er ett av de områdene i Norge der pasienter er
mest skjermet for egenbetaling. Gjennom diagnoselistene
ser vi at det som normalt gjelder som system for egen­
betaling, ikke har samme virkning i fysioterapitjenesten.
En av grunnene til at vi har måttet foreta en omlegging,
var nettopp at statens kostnader knyttet til refusjon ble så
veldig stor, med en økning fra noen hundre millioner for
noen år tilbake til milliardbeløp før omleggingen. Når vi
da må bruke milliarder fra statskassen til å refundere fy­
sioterapitjenester, er jo ikke det akkurat et uttrykk for at
det er pasientene som betaler -- det er staten som må be­
tale. Skjermingsordningene på fysioterapiområdet er mer
omfattende enn de er på andre områder.
Inge Lønning (H) [14:45:26]: Jeg hadde under største­
delen av statsrådens innlegg inntrykk av at han egentlig
ville konkludere med at dagens tilstand er helt perfekt.
Men heldigvis tok han seg inn da han kom mot slutten av
svevet, og sa at det er betydelige mangler -- hvis jeg opp­
fattet det riktig -- i den måten tingene fungerer på i dag.
Det synes jeg er ryddig og greit, men jeg har to spørsmål.
Jeg går ut fra at det betyr at statsråden egentlig øns­
ker velkommen det forslaget som Laila Dåvøy har frem­
met på vegne av Kristelig Folkeparti -- altså forslag nr. 3 --
hvor det bes om at Regjeringen i løpet av inneværen­
de år foretar en skikkelig vurdering av hvorledes den nye
finansieringsordningen har slått ut.
Når det gjelder det andre spørsmålet, er jeg vel kan­
skje ikke fullt så optimistisk med tanke på svaret. Egent­
lig synes jeg at konklusjonen i statsrådens innlegg burde
ha ledet nokså direkte til innholdet i forslag nr. 1, frem­
met av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg vil gjer­
ne høre om ikke statsråden er enig i at det kanskje kunne
være rimelig.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:46:54]: For å si
det slik så er intuisjonen til representanten Lønning god.
Når det gjelder forslaget fra representanten Dåvøy, som
ligger på representantenes plasser i dag, mener jeg det er
et arbeid vi er i gang med, og jeg har ingenting imot at det
f.eks. blir oversendt til Regjeringen. Jeg kan forsikre om
at det vil bli fulgt opp.
Når det gjelder forslag nr. 1, synes jeg nok at det
er mer problematisk, i den forstand at jeg vil foretrekke
ikke å ha så sterke føringer i det arbeidet vi nå gjør på
regjeringshold.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Vigdis Giltun (FrP) [14:48:09]: Jeg følte behov for å
ta ordet igjen da jeg hørte Ballo, som også er lege, holde
sitt innlegg her i salen i stad. Det er merkelig at han som
selv er lege, viser at han har veldig liten tro på legestan­
den. Det er en gang slik at når pasienter oppsøker en lege
som har rekvisisjonsrett, er det meningen at den legen skal
kunne vurdere pasientens behov for videre behandling.
Etter hva jeg forstod av Ballos innlegg, hadde han over­
hodet ikke noen tro på at legene kunne vurdere behovet for
behandling riktig, og at de rekvisisjonene overhodet ikke
var noe verdt. Han sa også klart at en fri etableringsrett
ville føre til at man ville få mange helt unødvendige be­
handlinger. Og da kan man jo spørre seg: Er det slik i dag
at ventetidene og mangelen på fysioterapeuter med avta­
lehjemler blir brukt for å begrense behandlinger? Treffer
ikke det ganske tilfeldig?
Det er også slik nå at det er økt egenbetaling. Selv om
statsråden ikke ville innrømme det, er vi i ferd med å få
et klassedelt samfunn, hvor de som har penger til å kjøpe
helsetjenester selv, gjør det, mens andre må vente. Dette
foregår mens vi har en regjering som påstår at den har en
politikk som skal virke motsatt. Man må være totalt både
blind og døv hvis man ikke ser hvilken vei utviklingen går.
Det skulle ikke være så vanskelig å forstå at det ville være
bedre og mer riktig å gi en bedre tilgang til behandling for
pasientene. Man taler med to tunger når man sier at alle
skal ha rett til gratis helsehjelp når de trenger det, samtidig
som man begrenser tilbudet og tilgangen til disse tjenes­
tene til et minimum, noe som fører til at folk ikke får nød­
vendig hjelp. Hvis alle som betaler fysioterapibehandling
av egen lomme, hadde stilt seg i køen for å bli behand­
let av fysioterapeuter som har avtalehjemler, hadde køen
kanskje ikke vært på to eller tre måneder, men kanskje på
fem, seks eller syv måneder.
Det er altså ikke lenger noen fare for at visse deler
av landet skal bli fullstendig uten fysioterapeuter. Det er
noe som blir brukt som en unnskyldning. Grunnen til at
man ikke vil gå inn for den ordningen Fremskrittsparti­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos om fri etableringsrett
og fjerning av ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter
2275
2009

et ønsker, er rett og slett at man vil spare penger. Det sa
jo også statsråden noe om. Han var faktisk så ærlig at
han sa at Regjeringen ikke vil bruke mer penger på dette.
Men da synes jeg også at han skal være så ærlig og si
at Regjeringen ikke er villig til å betale for helsetjenes­
tene bare for dem som vil vente, og bare for dem som
tilfeldigvis får tilgang til dem.
Presidenten: Å karakterisere andre representanter som
blinde og døve kan ikke passere som et parlamentarisk
godkjent uttrykk.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [14:51:11]: Jeg hadde
tenkt å spørre hvem som egentlig ble karakterisert som
blind og døv, så det var godt presidenten påpekte det. Jeg
regner meg verken som det ene eller det andre. Men vi
ønsker en annen måte å gjøre dette på, og det må være helt
legitimt.
Når det gjelder forslaget fra Laila Dåvøy -- forslag
nr. 3 -- ber vi om at det blir gjort om til et oversendelses­
forslag, og da vil vi støtte det. Det er jo det vi er opptatt av
i vår egen merknad, at det må følges godt med, at det må
sjekkes opp, og at det skal ses på videre -- så vi kommer
til å støtte forslaget da.
Det har også vært fokusert litt på om forslaget skal bi­
falles eller ikke, eller om det skal vedlegges protokollen.
Vi er ikke enig i forslaget, og når vi ikke er enig, må det
være lov til ikke å bifalle det. Vi er enige om realitetene,
ja, men vi er ikke enige om veien å gå. Derfor mener vi
dette er den rette måten å gjøre det på.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:52:30]: I Romerikes
Blad i dag kan vi lese statsrådens egen statssekretær, Dag­
finn Sundsbø, fortelle om hvor viktig det er med flertalls­
regjeringer, for da får man til så mye. Jeg synes at denne
saken faktisk viser det stikk motsatte. Jeg synes at flertalls­
regjeringer oftere og oftere viser oss at det hindrer sunn
fornuft.
Etter at denne saken ble fremmet, har jeg fått utrolig
mange mail fra både brukere og utøvere av denne tjenes­
ten. Jeg tror aldri at jeg har fått så mange mail i noen annen
sak jeg har vært med på å fremme. Dette er et veldig stort
problem over hele landet.
I Romerikes Blad hadde de i oktober i fjor en sak
med overskriften «Inntil 1,5 år i kø for fysioterapeut».
Vi har hatt oppslag i Romerikes Blad, også det i oktober
i fjor, om Lørenskog kommune som har blitt saksøkt på
grunn av måten de tildeler hjemler på. Sivilombudsman­
nen har gitt fysioterapeuten rett, og Lørenskog kommune
har tapt saken. De er dømt til å betale en erstatning og
saksomkostninger.
Det er altså både måten dette systemet blir utøvd på,
og de lange ventelistene som er det store problemet.
Hele Stortinget har vært bekymret over at vi har så høyt
sykefravær. Vi har vært veldig bekymret over at folk blir
uføretrygdet. Når vi vet at folk går sykmeldt i månedsvis,
vi betaler ut sykepenger mens de venter på behandling,
og vi vet at noen kommer til behandling så sent at de blir
uføretrygdet, er det litt underlig at man ikke ønsker å gjøre
noe med et system vi vet ikke fungerer, som ville gitt oss
innsparing.
Men statsråden var i hvert fall veldig ærlig på én sak,
nemlig at det blir for dyrt å gi dette tilbudet til alle med en
statlig finansiering. Regjeringen synes ikke dette er vik­
tig nok. Da vil vi fortsatt ha høyt sykefravær. Vi vil ha en
høy rate av nye uføretrygdede, og dessverre, kanskje det
verste, vi vil få et samfunn som mer og mer går i en ret­
ning av at de som har penger, kan kjøpe seg friske, mens
de som ikke har penger, må velge uføretrygd.
Laila Dåvøy (KrF) [14:55:38]: Først en liten kom­
mentar til representanten Ballos innlegg. Jeg reagerte også
en del på det. Jeg synes det er litt for lettvint på en måte
bare å si at det er mange som kanskje har et overforbruk
også av fysioterapi -- det var i hvert fall det som lå under.
Det er jeg dypt uenig i. Vi har enorme behov for rehabi­
litering og habilitering i dette landet. Vi har også en reell
økning i store grupper ortopedipasienter, nyopererte. Det
har skjedd en god del i landet vårt som gjør at vi trenger
langt mer fysioterapi, og har trengt det i lang tid.
Så til forslaget fra Kristelig Folkeparti som er levert ut
i salen i dag. Jeg synes det er fint at Regjeringen i alle fall
vil ta det med som en del av det arbeidet som nå pågår
med den nye finansieringsordningen. Jeg gjør det gjerne
om til et oversendelsesforslag.
Presidenten: Det forslaget som representanten Dåvøy
fremmet, som er omdelt i salen, er gjort om til et
oversendelsesforslag.
Inge Lønning (H) [14:57:03]: Jeg har behov for å føye
til et par korte merknader.
Først til saksordføreren: Ja, selvsagt har alle partier full
frihet til å fremme forslag i akkurat den form de selv øns­
ker, men andre partier har jo også adgang til å gi uttrykk
for sin undring over at man velger å avvise så kategorisk
som man gjør, etter at man har vært med på å konstate­
re at dagens situasjon langt fra er tilfredsstillende. Det er
det eneste det tydeligvis er 100 pst. enighet om -- også
inkludert statsråden.
Så har jeg også behov for å uttrykke en viss undring
over representanten Ballos innlegg. Henvisningen til Gud­
mund Hernes kunne man vel oppfatte som en spøk -- for­
håpentligvis kan den oppfattes slik. For i motsatt fall ville
jo den logiske konklusjonen være at man bør begrense til­
gangen på fagfolk mest mulig, nær sagt over hele landet,
for på den måten får man de beste resultatene. Jeg håper
at det ikke var det som var meningen. Representanten Bal­
los argumentasjon kan man akseptere på ett punkt, nemlig
så langt som den påpeker at selvsagt dreier helsepolitikk
seg også om en fornuftig forvaltning av ressurser, på dette
området som på alle andre områder. Men hans argumen­
tasjon treffer ikke i det hele tatt forslag nr. 1, fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre. Det forslaget sier jo eks­
plisitt at dette må settes inn i en prioriteringssammenheng.
Det skal sikre fornuftig ressursbruk, men samtidig skal det
sikre raskere tilgang til nødvendige fysioterapitjenester.
Høringsrunden i komiteen viste, som jeg sa i mitt inn­
16. mars -- Representantforslag fra repr. Nesvik, Giltun, Fredriksen og Kjønaas Kjos om fri etableringsrett
og fjerning av ordningen med avtalehjemler for fysioterapeuter
2276 2009

legg, at det ikke er noen av dem som arbeider i feltet, som
mener at dagens avtaleordning fungerer godt, og at den
sikrer disse hensynene. Så vidt jeg forstod, delte statsrå­
den også i sin konklusjon den oppfatning. Han mener hel­
ler ikke at dagens avtalesystem fungerer godt. Da kan ikke
jeg fatte og begripe annet enn at det logiske måtte være at
man samlet seg om å be Regjeringen om å vurdere ord­
ninger som kan erstatte dagens krav om avtale med kom­
munen som et vilkår, og isteden finne frem til andre ord­
ninger som ivaretar de overordnede hensyn. Jeg må si at
jeg er forbauset over at regjeringspartiene stemmer imot.
Dette er jo en tillitserklæring til Regjeringens evne til å
komme opp med bedre forslag, når man konstaterer at
dagens ordning fungerer dårlig.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.
(Votering, se side 2296)
S a k n r . 9 [15:00:20]
Interpellasjon fra representanten Vigdis Giltun til hel­
se­ og omsorgsministeren:
«En publisert studie av psykiater Geir Selbæk om de­
mente pasienter ved norske sykehjem viser at demente i
sykehjem sliter med alvorlige psykiske problemer. Mange
er aldri diagnostisert, og få får tilbud om adekvat behand­
ling. Medisinbruken er overdrevet, og ofte til større hjelp
for personalet enn for pasienten. Funnene indikerer at de­
mente i sykehjem er like dårlige som pasienter i psykiatris­
ke sykehus. 80 pst. av sykehjemsbeboere har demens, men
kun 20 pst. av de demente har plass ved skjermede enhe­
ter, og det ser ut til å være tilfeldig hvem som havner der.
Studien viser at demente er en stor gruppe som er over­
sett, og som får for dårlig oppfølging. Man har i mange år
hatt som målsetting å gi demente et godt bo­ og behand­
lingstilbud, men studien viser at denne gruppen nærmest
er glemt.
Vil statsråden sørge for opptrappingstiltak som raskt
sikrer denne pasientgruppen et faglig godt behandlings­
og botilbud?»
Vigdis Giltun (FrP) [15:01:52]: I de senere årene har
det vært en sterk økning av antall eldre, og levealderen
har også økt. Samtidig har vi hatt en boreform for eldre
omsorgs­ og pleietrengende som har ført til at det kun er
de aller sykeste som nå får sykehjemsplass. Terskelen for
å få en sykehjemsplass er blitt betydelig høyere, og hele
80 pst. -- eller ca. 35 000 eldre mennesker med demens --
har sitt bo­ og behandlingstilbud i et sykehjem. Vi snakker
her om mennesker som er helt overlatt til den behandlin­
gen de får ved sykehjemmet, og som ikke lenger klarer å
ivareta egne behov.
Psykiater og forsker Geir Selbæk ved Alderspsykiatrisk
kompetansesenter har i sin doktorgrad studert medisinbru­
ken ved 26 norske sykehjem gjennom et helt år. Over tusen
sykehjemspasienter er med i undersøkelsen, og det er den
største undersøkelsen som noen gang er gjort på dette fel­
tet. Det ble avdekket at et stort flertall av beboerne i nors­
ke sykehjem bruker medisiner mot psykiske plager fast,
til tross for usikker effekt av behandlingen, og behandlin­
gen blir sjelden avsluttet. Geir Selbæk viser i en stor ett­
årig oppfølgingsstudie at alvorlige adferdsforstyrrelser og
psykologiske symptomer som psykoser, depresjoner, angst
og aggresjon er utbredt blant beboerne ved sykehjem.
Åtte av ti beboere har også demens, men bare 55 pst. av
disse har fått en demensdiagnose. De fleste sykehjemme­
ne har spesialavdelinger for personer med demens. Like­
vel bor det mer enn dobbelt så mange med demens i van­
lige sykehjemsavdelinger. Blant dem som hadde demens,
brukte tre av fire beboere psykofarmaka fast ved første
gangs undersøkelse, og hele 89 pst. av dem brukte frem­
deles dette ett år etter. Forløpet av symptomer hos dem
som brukte medikamenter, og hos dem som ikke brukte
medikamenter, var det samme, eller man så faktisk at de
som brukte det, var blitt enda dårligere. Personer med de­
mens er særlig utsatt for alvorlige bivirkninger ved lang
tids bruk.
Selbæk og medarbeiderne sier at funnene i studien tyder
på at oppfølging av pasienter i sykehjem er mangelfull. Det
ser ut til å være et misforhold mellom alvorlighetsgraden
av symptomene og standarden på den medisinske tjenes­
ten. Kommunene har ikke tatt hensyn til det reelle behovet
for skjermede enheter når sykehjemmene bygges eller be­
mannes. Veldig mange bor utenfor skjermede enheter, og
de får altså ikke det botilbudet som de skulle ha. Det må
ha overrasket flere enn meg å lese om hvordan tusenvis av
demente i sykehjemmene daglig utsettes for behandlings­
svikt og feilbehandling. Fremskrittspartiet mener dette er
alvorlig og fullstendig uakseptabelt, og at slike forhold ikke
kan fortsette i påvente av samhandlingsreformen eller opp­
fyllelse av demensplanen. Har ikke kommunene og syke­
hjemslegene et ansvar for at også eldre demente får rett be­
handling? Ville det vært mulig å fortsette en slik omfattende
feilbehandling av andre pasientgrupper over tid, eller ville
det kanskje ført til et skred av krav om pasientskadeerstat­
ning?
Verken dårlig økonomi eller mangel på kompetanse ved
sykehjemmene er gode nok grunner til å fortsette en sy­
stematisk feilbehandling av tusenvis av personer over tid.
Jeg mener derfor at det er helt nødvendig å se på hvor­
dan denne store alvorlige svikten når det gjelder bo­ og
behandlingstilbudet til demente ved sykehjemmene, kan
løses raskt.
Første forutsetning for å gi riktig behandling er å få
stilt riktig diagnose, og diagnosen må stilles av en spesia­
list. Alle som har demens, bør ha blitt diagnostisert ikke
bare i forhold til om de har demens eller ikke, men også
i forhold til hvilken type demens de har. Jeg kan ikke se
noen grunn til at demens skal behandles annerledes enn
høyt blodtrykk, hjertesvikt eller kols. Pasienten er vel ikke
noe mindre verdt fordi sykdommen sitter i hjernen. Lege­
ne ved sykehjemmene har et stort ansvar for å foreskrive
rett medisin, men dessverre var det bare Fremskrittsparti­
et som fulgte anbefalingen fra Legeforeningen om å øke
legeressursene i sykehjemmene med 100 pst. Selv dette vil
ikke være nok hvis enda flere pasienter skal raskere ut av
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2277
2009

sykehussengene. Demente har ofte psykiske lidelser som
en del av sin demenssykdom. Selbæks undersøkelse tyder
på at disse får mangelfull oppfølging, og et tegn på dette
er jo det store overforbruket av medisiner.
Leger må også få bedre kunnskap om utredning og be­
handling av personer med demens, og de må være mer be­
visste i forhold til å benytte medikamentfrie behandlings­
alternativer. Legene har ansvaret for medisineringen, men
kan i liten grad følge opp pasienten. I praksis ser det ut til
at det derfor er sykepleierne i sykehjemmene som har stor
innflytelse på hva som velges av medisinering. Medisine­
ne som brukes, er ikke nødvendigvis feil i utgangspunktet,
men feilen er at pasienten blir gående på de samme medisi­
ner over tid. Bivirkningene er alvorlige, og de varierer. Noen
av bivirkningene er forvirring, slapphet, de er søvnige, de
har lett for å falle, og dette medfører også fare for brudd.
Det er behov for bedre kunnskap om alternative be­
handlingstiltak, som psykologiske og miljømessige tiltak.
Kommunale, eventuelt interkommunale, team bør ha an­
svaret for at denne kunnskapen tilflyter de som jobber i
avdelingene, og som støtter og veileder gjennomføringen
av en slik behandling. Vi trenger flere faste sykehjemsle­
ger med spesialkompetanse som kan følge opp pasientene.
Det er viktig med faglært personale, sykepleiere, hjelpe­
pleiere, omsorgsarbeidere, ergoterapeuter, fysioterapeuter
og aktivitører. Og personalet bør ha tilbud om gjennom­
føring av videreutdanning i forhold til demens. Dette må
også inn i de ordinære læreplanene.
I dag jobber også mange med utenlandsk opprinnelse i
sykehjemmene, men for å jobbe med eldre er språkkunn­
skap veldig viktig. Et skrekkens eksempel jeg hørte for
litt siden, var en utenlandsk lege som fikk lov å praktise­
re som pleier på et sykehjem for å lære seg norsk. Bebo­
ernes behov for å bli forstått var visst av underordnet be­
tydning. Dette vitner om mangel på respekt for de eldre
som trenger omsorg og pleie og noen å prate med.
På den ene siden er det viktig at vi får flere stillinger,
og at det er en løpende kompetanseheving i sykehjemme­
ne. Samtidig må det bli mer attraktivt å jobbe i sykehjem
for leger og pleiepersonale. I dag svarer over 90 pst. av
sykepleierstudentene at de ikke ønsker å jobbe med eldre
eller i sykehjem, og man må spørre seg om hva som er
årsaken til det. Jeg tror det er sentralt at det må foregå
noe i sykehjemmene, f.eks. forskning og utviklingsarbeid.
Hvis en ambisiøs sykepleier ønsker å gjøre mastergrads­
arbeid eller doktorgradsarbeid, bør det være like naturlig
å legge til rette for dette i et sykehjem som det er i et sy­
kehus. Fagområdet bør få større oppmerksomhet i grunn­
utdanningen og i videreutdanningen av leger. Spesialist­
helsetjenesten når det gjelder alderspsykiatri og geriatri,
må være regelmessig og forutsigbar til stede i sykehjem­
mene. Det vil ikke være nok å utdanne ti nye geriatere
årlig, slik Regjeringen legger opp til.
Til tross for at pasienter i sykehjem ofte har minst
like alvorlige symptomer som pasienter i sykehus, er det
problematisk å flytte dem på grunn av deres sårbarhet
for miljøskifte. Da er løsningen at spesialisthelsetjenesten
kommer til sykehjemmene.
Når det gjelder trivselstiltak, vil jeg vise til pleiehjem­
met Lotte, som komiteen hadde glede av å besøke for et
par uker siden. Der var medisiner byttet ut med grunnleg­
gende trivselstiltak, noe som også gjenspeilet beboernes
livslengde og livskvalitet.
Det er enighet om at personer med og uten demens
bør være i atskilte enheter. I dag er det dobbelt så mange
med demens i vanlige sykehjemsavdelinger som det er i
skjermede enheter. Sykehjemmene bør snarest tilretteleg­
ges primært for personer med demens. Når 80 pst. har de­
mens, er det altså de uten demens som er unntaket. Byg­
gingen av skjermede enheter må derfor skje i tillegg til
at antallet sykehjemsplasser økes, slik at dekningsgraden
blir minst 25 pst. for dem over 80 år.
Ved Smedstadhjemmet i Oslo har personalet jobbet ak­
tivt med å få ned medisinbruken, og jeg kjenner også til
flere andre tilfeller hvor sykehjemmene jobber aktivt med
det. De har i løpet av ett år lyktes med å redusere det totale
forbruket av alle slags medisiner med nesten en tredjedel.
Dette skjer imidlertid svært sjelden ved norske sykehjem,
ifølge undersøkelsen til Geir Selbæk.
Vi trenger en bred satsing de nærmeste årene. Mye av
satsingen er nevnt i demensplanen, og den er veldig god.
Men også på kort sikt må sykehjemmene nå foreta end­
ringer. Det handler også om tradisjon og vaner som må
brytes. Det er viktig at man gjør noen straktiltak og følger
opp, slik at man får raske endringer. Med dagens finan­
siering og kommunenes frihet til selv å fastsette kvaliteten
i sykehjemmene og hjemmetjenesten ser man at kommu­
nene gjennomfører omfattende nedskjæringer i omsorgs­
sektoren til tross for at det fra Regjeringen og Stortingets
side anmodes om satsing på kvalitet og øking i antallet sy­
kehjemsplasser. Dette vil ofte ramme de svakeste og dem
som ikke har mulighet for å ivareta sine rettigheter, og som
ikke har ressurssterke pårørende.
Fremskrittspartiet mener at det er helt nødvendig å inn­
føre en lovbestemt rett til sykehjemsplass og minimum be­
manningsnorm ved sykehjemmene. Men slik det ser ut,
vil dette ha store økonomiske konsekvenser, og staten må
altså ta det økonomiske ansvaret hvis man skal garantere
en god kvalitet ved alle sykehjemmene.
Det er viktig at det satses målrettet i forhold til de be­
hovene man ser de neste ti årene. Men det er ikke nok. Vi
må allerede nå satse og gjøre noe med det man kan gjøre
noe med, og alt handler ikke om penger. Mye handler, som
sagt, om holdninger og å gi de eldre verdighet og den om­
sorg og pleie de trenger, slik at de slipper å gå på antide­
pressiver og heller får en god hverdag i sykehjemmet ved
at de får en helt annen omsorg.
Jeg tar opp denne debatten, og håper at statsråden vil
komme med noen innspill.
S o l v e i g H o r n e hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:12:19]: Pasien­
ter med langvarige og sammensatte behov, bl.a. mennes­
ker med demens, skal ha gode og helhetlige tjenester. Her
har vi fortsatt utfordringer. Derfor arbeider jeg med en ny
helsereform, altså samhandlingsreformen. Samhandlings­
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2278 2009

reformen vil legge vekt på å styrke de kommunale tjenes­
tene og tiltak for å sikre bedre medisinsk og tverrfaglig
oppfølging i kommunene.
Det er ingen tvil om at vi har en god helse­ og omsorgs­
tjeneste, der rundt 220 000 dyktige medarbeidere gjør en
formidabel jobb hver eneste dag. Likevel er det mange
pasienter som ikke får den hjelpen de trenger og har krav
på. Det kan være syke eldre, mennesker med kroniske
sykdommer -- som kols, kreft og demens. De opplever at
hjelpeapparatet svikter i overgangen mellom sykehus og
kommune, men også innen kommunen og innen spesialist­
helsetjenesten. Disse pasientene er taperne i dagens Hel­
se­Norge. Samtidig er samhandlingsproblemet voksende,
bl.a. fordi det blir flere syke eldre og flere som lever lenge
med sin sykdom, bl.a. demens. I dag er tallet på mennes­
ker med demens rundt 70 000. I 2040 vil antallet være om
lag 135 000.
I stortingsmeldingen om samhandlingsreformen vil vi
foreslå økonomiske og juridiske grep for at samhand­
ling skal skje på grunn av og ikke på tross av systemet.
Målet er helhetlige pasientforløp for hver enkelt bruker
og at innsatsen rettes mot forebygging, tidlig interven­
sjon og bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging i kom­
munene. Det betyr at kommunene må få en styrket rolle
i den samlede helse­ og omsorgstjenesten. Det skal etab­
leres nye behandlingstilbud i kommunene, som gir tilbud
før, etter eller i stedet for sykehus, f.eks. observasjons­ og
etterbehandlingsposter.
Vi er allerede i gang med å bygge omsorgsplasser og
korttidsplasser gjennom nytt investeringstilskudd til syke­
hjem og omsorgsboliger. Målet er å gi tilsagn til 12 000
omsorgsplasser innen 2015. Allerede for 2008 er det inn­
vilget støtte til bygging av 1 000 enheter. I 2009 skal det
gis tilsagn til bygging av 2 500 heldøgnsplasser i sykehjem
og omsorgsboliger. Dette vil bidra til et bedre botilbud for
mennesker med demens
Omkring 80 pst. av dem som bor i sykehjem i dag, har
en demenslidelse, men sykehjemmene er ikke bygd og til­
rettelagt for dem. Vi har derfor sagt at alt som bygges med
nytt investeringstilskudd, skal tilpasses denne brukergrup­
pen. Da handler det i hovedsak om at «smått er godt». Små
sykehjemsavdelinger og bokollektiv med dør ut i hagen er
bedre enn gammeldagse sykehjem med store avdelinger
og lange korridorer.
Samhandlingsreformen skal sikre styrking av det me­
disinske tilbudet i kommunene. Det er behov for flere
fastleger i kommunene, og vi må styrke legetjenesten i
sykehjemmene. Det vil bidra til at flere kan behandles
i kommunene, sikre nærhet til hjem og lokalsamfunn og
redusere unødvendige innleggelser i sykehus.
Gjennom tiltakene i Omsorgsplan 2015 er vi allerede
i gang. Kommunene har fastsatt lokale normer for lege­
dekningen i sykehjem. De har lagt planer for å øke lege­
tjenesten med 40 pst. for å bedre det medisinske tilbudet
til brukere i sykehjem. Gjennom demensplanen har vi satt
i gang et eget program for å utvikle og prøve ut bedre
modeller for utredning og diagnostisering av demens.
Vi har utarbeidet Nasjonal strategi for spesialisthel­
setjenester for eldre 2008--2012. Strategien skal ligge til
grunn for handlingsplaner i de regionale helseforetakene.
Spesialisthelsetjenesten har en viktig oppgave i å gi opp­
læring og veiledning om utredning og behandling av de­
mens til personell i kommunehelsetjenesten. Ett eksem­
pel er opplæring i bruk av diagnostisk verktøy. I strategien
understrekes behovet for å etablere gode behandlingsfor­
løp for eldre med mental svikt og demens. Legemiddel­
bruk hos eldre er et av områdene som skal gis særlig
oppmerksomhet.
Samhandlingsreformen skal legge til rette for samar­
beid om kompetansekrevende oppgaver. 160 000 av de
200 000 brukerne i de kommunale helse­ og omsorgs­
tjenestene bor i eget hjem. Mange av disse har demens.
Det er nødvendig å styrke kompetansen hos de ansatte i
omsorgstjenesten som har ansvar for den daglige og ofte
langvarige oppfølgingen av den enkelte bruker.
Regjeringen har iverksatt en ny kompetanse­ og rekrut­
teringsplan, Kompetanseløftet 2015. Gjennom denne pla­
nen har vi styrket videreutdanningstilbudet innen demens
og geriatri og utviklet et egen opplæringspakke for ansatte
som ikke har helse­ og sosialfaglig utdanning. 3 200 an­
satte i omsorgssektoren har nå fått opplæring om demens
med midler fra denne planen.
God forebygging kan redusere omfanget av sykdom
og bedre livskvaliteten for mange brukere. Tiltak og res­
surser må i større grad settes inn til venstre på tidsaksen,
altså forebygge og oppdage sykdom tidlig, slik at det blir
mindre behov for ressurser i senere faser. Både gjennom
omsorgsplanen og demensplanen har vi satt i gang tiltak
for å styrke forebyggende aktiviteter. Et av tre mål i de­
mensplanen er å øke dagaktivitetstilbudet. Dagtilbud gir
mening og trivsel for den enkelte, avlastning for pårørende
og kan bidra til å utsette eller hindre institusjonsopphold.
I statsbudsjettet for 2009 har vi understreket at økningen
i de frie inntektene skal gi rom for å starte oppbygging av
dagtilbud i 2009, og vi ser at det skjer. Vi er også i gang
med å utvikle gode modeller for miljøterapeutiske tiltak
som supplement til andre behandlingstiltak.
Jeg vil også styrke forskningen på denne sektoren.
Forskning gir kunnskap for å planlegge, utvikle og for­
bedre tjenestetilbudet for den enkelte og for samhandling
mellom tjenesteyterne. De siste tre årene har vi økt forsk­
nings­ og utviklingsarbeidet rettet mot demens og styrket
midlene til omsorgsforskning og demensforskning med
til sammen 20 mill. kr. Jeg er i så henseende svært glad
for studien til Geir Selbæk og andre forskningsbidrag på
demensområdet.
Regjeringen tar demensutfordringen på alvor gjennom
langsiktige planer for omsorgstjenesten og ved å gjøre
store og nødvendige grep for å ruste opp de kommunale
helse­ og omsorgstjenestene og for å bedre samhandlingen
mellom tjenestenivåene.
Vigdis Giltun (FrP) [15:19:46]: Jeg vil takke statsrå­
den for svaret, og for orienteringen om alle de gode tilta­
kene som er iverksatt. Det er veldig viktig. Mye av det er
en oppfølging av demensplanen, og det er vel ingen tvil
om at alle ønsker at denne gruppen skal få et mye bedre
tilbud. Det som bekymrer meg, er at det går veldig sakte,
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2279
2009

og at det er en veldig stor gruppe vi her snakker om. Men
alle de tingene som statsråden nevnte, er veldig positive,
og jeg ser fram til at vi fortsatt skal fokusere på dette.
Forskning er også veldig viktig. Jeg tror det kanskje
aller viktigste vil bli at man kan finne en løsning på de­
mensgåten, altså at man kan forhindre at folk utvikler de­
mens. Da vil vi få en helt annen eldreomsorg og vil kunne
bruke ressursene på en helt annen måte, og ikke minst gi
alle dem som får det, et mye bedre liv.
Når det gjelder legedekningen i sykehjemmene, har
Fremskrittspartiet påpekt på samme måte som Legefor­
eningen, at den planlagte økningen som Regjeringen har
sett for seg, ikke vil være nok. Jeg skulle ønske at stats­
råden hadde vurdert også det litt nærmere, for statsråden
har også som målsetting at flere pasienter skal tidligere
fra sykehus til sykehjem. Da vil det kanskje bli ytterlige­
re behov for leger. Heller ikke når det gjelder spesialister,
utdanning av geriatere og utdanning av spesialister innen­
for alderspsykiatri, mener i hvert fall Fremskrittspartiet at
behovet vil bli dekket med den målsettingen vi har i dag.
Det som kan gjøres på kort sikt, og som man ikke snak­
ker så veldig mye om, er det vi så i Danmark ved pleie­
hjemmet Lotte. Med små grep ble de daglige rutinene
endret for hvordan de behandlet beboerne -- for det er jo
beboer de først og fremst er. Man lot dem få styre sin egen
hverdag og leve sitt liv på en så normal måte som mulig.
Da ville man spare medisiner. Man ville ikke ha behov for
antidepressive midler, og man vil ikke ha behov for sove­
medisiner i den grad man har andre steder. Sovemedisiner
ble faktisk trappet helt ned i løpet av tre måneder. Der har
vi mye å hente, og det kan skje raskt. Holdningsendringer
er kanskje ikke så lett, men dette kan skje raskt. Det er ikke
noe som krever ekstra ressurser; det krever at man jobber
på en annen måte, og at man tar disse beboerne på alvor.
Alle ville vært forferdelig deprimerte hvis de hadde
havnet på en sykehjemsavdeling og ikke kunne bestem­
me når de skulle spise, ikke hva de skulle spise, ikke når
de skulle stå opp, ikke når de kunne gå på toalettet eller
kunne dusje, osv. Det er klart at det å endre rutinene ved
sykehjemmene og la beboerne komme i fokus, vil kunne
gjøre mye. Jeg håper at statsråden også tar det med, og
ikke bare tenker på de andre tingene han har nevnt her.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:23:11]: Jeg har
lyst til å starte med å si at jeg tror ikke man behøver å reise
til Danmark for å finne eksempler på både god demens­
omsorg og god drift av sykehjem og heldøgns pleie­ og
omsorgsboliger. Det kan man også finne i Norge. Det er
mange kommuner som har kommet veldig langt i å utvik­
le gode tilbud. Vi ser at når man får til små enheter og har
godt faglig kvalifisert personale -- tilstrekkelig personale
og tilstrekkelig faglighet -- får man også til gode tilbud i
Norge -- og det er bra. Det må vi bruke som motivasjon
og inspirasjon til å jobbe videre.
Så jobbes det veldig systematisk etter en plan, der vi
nå skal bygge flere enheter -- iallfall 12 000 enheter fram
til 2015 -- og når vi er ferdig med 2009, har vi gitt tilsagn
til de første 3 500. Det er viktig å si at det er med basis
i søknader fra kommuner der planene er klare, og der ut­
gangspunktet nå er at med den situasjonen vi har i mar­
kedet, er det godt håp om at man kommer raskt i gang,
etter hvert som det blir litt ledig kapasitet i byggemarkedet.
3 200 ansatte har fått opplæring -- flere kommer. En rekke
kommuner er i ferd med å etablere, vurdere og prøve ut
ulike former for dagtilbud. Vi får pårørendeskoler etablert
for virkelig å jobbe med de pårørende, ta vare på dem,
gi dem kunnskap og gi dem innsikt i demenssykdommen.
Ikke minst -- det siste -- skal vi også ha 12 000 flere an­
satte i pleie­ og omsorgssektoren fram til 2015. Det ligger
oss tungt på hjertet, og vi jobber med statsbudsjettene --
både det for i år, og det som vi skal lage for neste år. Så
jeg mener at det er en helhetlig tenking i omsorgsplanen
og i demensplanen. Det skjer mye bra, men det er fortsatt
mye som gjenstår.
Når det gjelder koblingen opp mot samhandlingsrefor­
men, har jeg fått en rapport fra Helsedirektoratet som er
laget bl.a. i samarbeid med Legeforeningen, som slår fast
at det er behov for 50 pst. flere fastleger enn vi har. Den
økte fastlegeressursen skal brukes til bedre tid pr. pasient
og til mer offentlig arbeid, f.eks. på sykehjem. Så behøver
ikke det være noen lås for at man får egne sykehjemsle­
ger. Det kan være mulig å finne modeller innenfor dette
systemet som kan åpne for det, slik at det til de grader
vil bidra til, tror jeg, at fagligheten i hele kommunehelse­
tjenesten og pleie­ og omsorgstjenesten vil styrkes i tiden
som kommer.
Dag Ole Teigen (A) [15:26:34]: Demens er en av de
store folkesykdommene som sammen med bl.a. kreft, kols,
diabetes og psykiske lidelser vokser kraftig. Ifølge de­
mensplanen vil antall personer med demens være dobbelt
så stort om 30--35 år.
Når vi vet hvor mange det er som bor i sykehjem, og
at 75--80 pst. av dem har demens i en eller annen form og
grad, og når vi i tillegg teller med alle pårørende som er
berørt, er det klart at dette angår veldig mange, og at det
tilbudet som blir gitt, derfor engasjerer og opptar oss po­
litikere, alle sammen. Derfor blir det også gjort et arbeid.
Som en oppfølging av Omsorgsplan 2015 la Regjeringen
fram en demensplan i 2007. Som Bjarne Håkon Hanssen
var inne på, handlet også den nye helsereformen om å
skaffe et bedre tilbud nettopp til denne type pasientgruppe
-- eldre med kronisk sykdom.
Det er etablert fire regionale sentre for omsorgsforsk­
ning, og statsråden nevnte også flere viktige tiltak. Slik
jeg ser det, må fokus være at vi jobber aktivt i forhold
til utforming av boenhetene og fellesarealene, aktivitets­
tilbudet og kompetansen ved hele sykehjemmet når vi vet
at de som bor i sykehjem i gjennomsnitt er sykere enn
før, og når demenssykdom fins i så mange forskjellige
alvorlighetsgrader og sykdomsfaser.
Vi må ha et bredt fokus, og det mener jeg også at hel­
se­ og omsorgsministeren hadde i sitt innlegg. Da den da­
værende statsråden, Sylvia Brustad, presenterte planen, la
hun vekt på tre hovedtema, og jeg vil si litt om dem.
For det første, og det var også statsråden inne på, skal
sykehjem bli bygd og tilrettelagt for mennesker med de­
mens. Det blir stilt krav for å få ta del i det investerings­
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2280 2009

tilskuddet til sykehjemsplasser og omsorgsboliger som er
vedtatt. Det handler om små avdelinger, utgang til hagen,
færre lange, fremmede korridorer, osv.
For det andre handler det om dagaktivitetstilbud og
samhandling. Mange med demens bor hjemme, og det
viser tydelig hvor stor forskjell det er på dem som er litt
syke, og dem som er veldig syke. Men da må også langt
flere av dem få dagtilbud, stimulering og tiltak som kan
holde sykdommen i sjakk så lenge som mulig. Og den
satsingen som skjer på årsverk i eldreomsorgen i kom­
munene -- 10 000 årsverk -- skal også bidra til langt flere
dagaktivitetstilbud.
For det tredje trakk Sylvia Brustad fram dette med
kunnskap og kompetanse, pårørendeskoler osv. Demens
-- det å glemme fortid, det å føle at en gjerne glir litt grad­
vis fra hverandre -- er for mange, både den det gjelder, og
dem som står rundt, en skremmende diagnose. Det er det
lett å forstå. Men det kan gjøres veldig mye for å skape
god livskvalitet, for å skape innhold i hverdagen og for å
skape mange gode stunder i mange gode år. Ifølge Sylvia
Brustad var det nettopp derfor demensplanen fikk navnet
«Den gode dagen».
Så det blir gjort mye bra, og mye av det ble nevnt i
statsrådens innlegg. Men det er klart, som det også ble lagt
vekt på, at det å skape et godt tilbud for demente ikke er
noe som vi bare kan vedta, og så blir det sånn. Det er noe
som det må jobbes med hele tiden, hver eneste dag. En
del av kjernen i samhandlingsreformen er derfor nettopp
å skape et system som bedre legger til rette for at det kan
jobbes med kontinuerlig.
Til slutt, som også Bjarne Håkon Hanssen var inne på:
En av de viktigste fordelene med å legge fram en helhet­
lig plan er at man legger til rette for et systematisk arbeid
over lang tid og har et godt og helhetlig fokus på det.
Inge Lønning (H) [15:31:33]: Statsråden nevnte i sitt
svar tallenes tale, og den er overtydelig. Den bekrefter at
vi her står overfor en av de aller største utfordringene når
det gjelder å utvikle våre helsetjenester på en riktig måte.
Demens er ikke en akutt sykdom. Det er pr. i dag ikke
en sykdom som lar seg helbrede. Det er en tilstand som
utvikles over tid -- og undertiden utvikles langsomt over
tid.
I omsorgsmeldingen som vi behandlet ved begynnel­
sen av denne stortingsperioden, ble det sagt at minst halv­
parten av alle personer med en demenssykdom i en eller
annen fase bor i eget hjem. Det betyr i praksis at de er helt
avhengige av nære pårørendes omsorg. I de fleste tilfeller
vil den eller de nære pårørende være i noenlunde samme
alder som pasienten. Det forhold at vi i dag praktisk talt
ikke har noen avlastningstilbud for pårørende, innebærer
at vi antagelig får et større antall pleietrengende enn det
vi hadde behøvd å få, og på et tidligere tidspunkt, sim­
pelthen fordi man får to pleietrengende pasienter isteden­
for en. Derfor er jeg helt enig i det som har vært påpekt
av foregående talere, at det er viktig å sette inn fleksib­
le tiltak på avlastningssiden. Det er også av hensyn til de
demente som bor hjemme, viktig å utvikle meningsfylte
aktivitetstilbud på dagtid. En kartlegging fra 2007 viste at
det bare var 6,5 pst. av hjemmeboende med demens som
den gang mottok et slikt tilbud.
Jeg er enig med statsråden i at Geir Selbæks studie, som
interpellanten viste til, i likhet med alle forskningsbidrag
er å ta imot med takk. Men forskning har jo det ved seg at
den svært ofte avdekker meget ubehagelige kjensgjernin­
ger. Det er jo det som er forskningens oppgave. Denne stu­
dien avdekker en del forhold som er ganske skremmende,
både når det gjelder fravær av adekvat diagnostisering av
demenstilstander, og når det gjelder feilaktig bruk av me­
dikamenter, som i svært mange tilfeller mer brukes for å
ivareta en belastet arbeidssituasjon for de ansatte enn av
hensyn til pasienten. Når man vet at norske sykehjems­
pasienter i snitt har seks--syv somatiske diagnoser i til­
legg til en eventuell demensdiagnose, sier det seg selv at
det å holde styr på medikamentbruken, er en av de mest
krevende medisinske, legefaglige utfordringer som finnes.
Derfor er etter mitt skjønn et særdeles viktig punkt å ta tak
i det å styrke legedekningen i sykehjem. Det er ubegripe­
lig at vi har organisert oss slik at det i sykehussektoren er
én lege for annenhver pasient og i sykehjem i snitt er én
lege pr. 180 pasienter. Jeg skal ikke si at det burde ha vært
omvendt, for det ville være å drive det vel langt. Men det
er en ganske meningsløs bruk av legekompetanse.
La meg også føye til at det ikke er et svar på dette å
innføre obligatorisk turnustjeneste for unge kandidater i
sykehjem, for det kan meget fort gjøre vondt verre. Dels
kan det føre til at unge leger vaksineres på livstid mot
å ønske å arbeide i sykehjem, og dels kan det føre til at
man utsetter den vanskeligste pasientgruppen for de lege­
ne som har minst erfaring. Så lenge det ikke er tilgjenge­
lig veiledningskompetanse å falle tilbake på, tror jeg dette
er en farlig vei å gå. Derfor vil jeg gjerne utfordre stats­
råden til i sitt sluttinnlegg å si hva han har tenkt å gjøre
med det forslaget Høyre har fremmet flere ganger (presi­
denten klubber), nemlig å lage en tilskuddsordning som
i det minste (presidenten klubber) utjevner lønnsforskjel­
len for leger mellom det å jobbe i sykehus og det å jobbe
i sykehjem.
Presidenten: Presidenten vil minne om at når den røde
lampen slukner, er taletiden over.
Laila Dåvøy (KrF) [15:37:22]: Det er flott at repre­
sentanten Vigdis Giltun setter demenssykdom på den po­
litiske dagsordenen og gir oss mulighet til å belyse situa­
sjonen for de mange som blir rammet. Det er anslått at
ca. 70 000 nordmenn har denne sykdommen, og med de
nærmeste pårørende er minst 250 000 mennesker direkte
berørt.
Demens er en folkesykdom som angår hele samfunnet
og må ikke lenger være en privatsak, preget av fortielse,
skam, uvitenhet, skyld og tabubelagte forestillinger, som
mange har følt at det har vært.
Kunnskapen om demens både i og utenfor helse­ og
omsorgstjenestene er økende, men fortsatt rapporterer på­
rørende om personer med demens på flyttefot både mel­
lom forskjellige rom i avdelingen og mellom avdelinger
for å løse problemet med mangel på plasser i institusjonen.
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2281
2009

Slike ting skaper utrygghet, angst og uro hos demenssyke
med språkproblemer og orienteringsvansker.
Kristelig Folkeparti er veldig glad for at Regjeringen
har lagt fram Demensplan 2015 «Den gode dagen». Det er
helt nødvendig å få til kompetanseheving, dagaktivitetstil­
bud og bedre tilpassede botilbud så raskt som mulig. Ut­
fordringen er at Demensplan 2015 må bli mer enn pene
ord på papiret, den må gjennomføres rundt om i kommu­
nene, der mennesker med demens bor, og der de også får
sine helse­ og omsorgstjenester.
Jeg var veldig glad for statsrådens svar i dag. Jeg synes
han påpekte svært mange gode tiltak som er i gang, og
som vil komme.
Likevel, ved besøk rundt om i kommunene får jeg inn­
trykk av at svært mange fortsatt ikke har laget en egen plan
om demens i sine omsorgsplaner, og at dette dermed hel­
ler ikke er tatt med i kommuneplanen for denne perioden,
slik Demensplan 2015 forutsetter. Men jeg er også kjent
med at noen kommuner allerede ved forrige rullering av
omsorgsplanen la inn et eget kapittel om demensomsorg,
og at de er godt i gang med å utvikle gode tilbud. Også
når det gjelder samarbeid med frivillige organisasjoner om
pårørendeskoler og samtalegrupper i lokale demensforen­
inger gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen, er det
mye på gang.
Det er slik at det ofte er de pårørende som ob­
serverer de første symptomene og blir konfrontert med
den enkeltes angst og usikkerhet. Derfor er det viktig
å få utredning og diagnose så raskt som mulig -- ikke
minst for å sikre at personer med demens blir møtt
med respekt og verdighet til tross for hukommelses­
svikt og endret atferd. Som også representanten Løn­
ning var inne på, utvikles demenssykdommen over tid,
og derfor må tjenestetilbudet til enhver tid tilretteleg­
ges ut fra den enkeltes funksjonsnivå og tjenestebe­
hov.
Nærmere halvparten av alle personer med demens bor
i eget hjem, men bare 6 pst. -- 6 pst. bare -- har tilbud om
nødvendige og tilrettelagte dagaktiviteter. Dette er viktig
for hjemmeboende personer med demens. For dem som
bor alene, er det viktig å sikre tilfredsstillende ernæring
og aktiviteter de enkelte føler de mestrer. For dem som
bor sammen med andre familiemedlemmer, er det i tillegg
viktig med avlastning og litt tid til egen disposisjon for
omsorgspersonen. Det kan de få gjennom at den demente
får dagaktivitetstilbud.
Når det er kjent at ca. 80 pst. av alle som bor i syke­
hjem, har en demenslidelse, burde det vært lagt opp til at
hele gruppen fikk bo i avdelinger med seks--åtte pasien­
ter, spesielt tilrettelagt for deres behov. Resten -- 20 pst. --
burde vært ved avdelinger tilrettelagt og tilpasset pasienter
med andre behov. Derfor er det viktig at vi også har mid­
ler tilknyttet planer for ombygging av sykehjem til flere
dementplasser.
Respekt for de demente, deres opplevelser og følelser
krever både kompetanse og nok ressurser til et tverrfaglig
miljøarbeid for å unngå overforbruk av beroligende mid­
ler -- for å gi «Den gode dagen» til de demente, som vi
alle er så opptatt av.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:42:41]: I forbin­
delse med at Sylvia Brustad la fram Demensplan 2015
brukte hun et sitat fra Sturla Stålsett. Han har sagt at
demensomsorg handler ikke bare
«om den som er syk og de nærmeste pårørende. På
en måte handler demensomsorgen om oss alle. Om
hva slags samfunn vi vil ha. Og hvordan vi ser på
menneskeverdet».
Jeg synes det er veldig godt sagt. Og hvordan vi pleier
våre eldre, handler veldig mye om hva slags samfunn vi
ønsker å ha.
Det er noen refleksjoner jeg lyst til å ta også etter å ha
sittet og hørt på debatten. Jeg tror at jo eldre man blir, og
når man også blir dement, blir de nære og trygge forhold
viktigere og viktigere. Det som gikk igjen i talen til Bru­
stad i sin tid, og som også gikk igjen statsrådens innlegg
her i dag, er at «smått er godt». Senterpartiet blir beskyldt
for at vi sier det i veldig mange sammenhenger, men spe­
sielt når det gjelder demensomsorg og forholdet til eldre,
er jeg sikker på at det er helt riktig å ha små og gode for­
hold rundt den enkelte. Det gjelder om det er i storbyen
Oslo eller på tettstedet Ilseng.
Jeg har selv vært så heldig å ha to besteforeldre. Begge
har fått demens, og jeg har sett hvor mye gode tilbud som
også gis. For noe av problemet synes jeg, når vi hører de­
batten, er at vi får inntrykk av at alle får et dårlig tilbud.
Men det skjer veldig mye godt i norsk demensomsorg. Al­
likevel er dette en av de største utfordringene som vi har
nasjonalt sett. Og det er også mye som ikke er bra.
Når vi ser på tallene, blir dette en kjempeutfordring i
årene som kommer. I 2040 vil tallet på mennesker med de­
mens kunne være 135 000 -- dobbelt så mange som i dag.
Flere har vært inne på det. Så det er et stort løft vi må få
til for å klare å få et godt og trygt tilbud over hele landet.
Flere av talerne har vært innom dette med dagaktivi­
tetstilbud og avlastningsplasser. Jeg tror det er noe av det
aller viktigste, for det går veldig lang tid fra de første teg­
nene kommer og du begynner å glemme de første ordene,
de første navnene, til du er direkte pleietrengende. Da å
ha gode dagaktivitetstilbud, ha avlastningsplasser over en
liten tid, sånn at familien kan få et lite pusterom, ta seg en
liten ferietur, få igjen energien, tror jeg er helt avgjørende.
Igjen er det de små, praktiske løsningene i hverdagen. Det
tar lang tid fra man begynner å få problemer, til man er
fullt ut pleietrengende.
Jeg tror også vi må se på de ordningene som er rundt
den enkelte familie og de pårørende når det gjelder permi­
sjon, lønns­ og pensjonsopptjening og ikke minst praktisk
og økonomisk hjelp til å tilpasse boligen i de tilfellene det
er mulig og ønskelig å fortsette å bo i eget hjem.
Så er det et tema til som har vært mye oppe i dag, og det
er kunnskap. Det er viktig at alle som har behov for mer
kunnskap om demens, kan få delta på kurs på et eller annet
vis, få utvekslet erfaringer med andre. For jeg tror noe av
det vanskeligste for en ektefelle eller nærmeste familie er
å være usikker på hvordan man skal takle at den man er så
glad i, mer eller mindre går over i en dement tilværelse.
I forbindelse med Demensplan 2015 og Omsorgsplan
2015 har det vært sagt at i hver kommuneproposisjon skal
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2282 2009

det foreligge en rapport om arbeidet og oppfyllelsen av
det. Det viktigste vi her i Stortinget gjør, er nettopp å styr­
ke kommunenes handlingsrom, slik at vi får nok folk til
å gjøre en god jobb. For dette handler om at hver enkelt
kommune får ha sine tilpasninger. Det er ikke sikkert at
det er vi som sitter her i stortingssalen, som ser hva som er
den beste løsningen overalt, men jeg tror at den opptrap­
pingen vi har sett i denne perioden når det gjelder kom­
muneøkonomien og antall mennesker, er en veldig viktig
start. Men vi må fortsette.
Gunvald Ludvigsen (V) [15:47:03]: Demente pasien­
tar i norske sjukeheimar har alvorlege psykiske problem.
Det har vi fått dokumentert mange gonger. Dei manglar
diagnosar og riktig behandling. Demensomsorg har til dels
dreidd seg om rein oppbevaring av menneske. Eg trur vi
må vere så pass ærlege, sjølv om det har vore forbetringar
etter kvart. Og det blir brukt mykje medisin -- det handlar
om å halde dei demente rolege meir enn at det hjelper den
enkelte.
Eg må ‘
og nemne desse tala. Alle treng å hugse tala.
Som vi har hørt mange gonger i dag, har 80 pst. av sjuke­
heimsbebuarane demens, men det er berre 20 pst. av dei
demente som får plass på skjerma einingar. Det ser ‘
og ut
som om det er litt tilfeldig kven som hamnar på dei skjer­
ma einingane. Denne studien viser at demente er ei stor
gruppe som er oversett, og som får altfor dårleg oppføl­
ging. Dette må bekymre oss alle saman. Vi veit at det store
talet på eldre som kjem til å trenge meir pleie i framtida
-- det er ikkje så langt fram heller, det er berre i dei nær­
maste åra -- kjem til å ha demens. Då er det viktig at vi
har tilrettelagde opplegg også for dei personane som har
lettare demens, og som bur heime. For det er også slik at
det er mange som bur heime som har demens. Det krev i
tillegg at ein må ha andre tilbod: Ein må ha omsorgslønn
for pårørande, ein må ha tilrettelagde dagtilbod, avlasting
og moglegheiter for å få assistent. Også her kjem dette
ordet «samhandling» inn. Her er mange aktørar, og vi må
få til ei betre samhandling mellom dei forskjellige nivåa,
dei forskjellige aktørane.
I tillegg må vi naturlegvis ha større merksemd og
betre forskingsgrunnlag rundt demens og psykiske lidin­
gar blant eldre. Eg trur ?g at vi må få meir utdanning for
fleire yrkesgrupper innanfor demensområdet. Det gjeld
sjukepleiarar, hjelpepleiarar og også andre. Andre har vore
inne på at legetilbodet ved norske sjukeheimar ikkje er
godt nok. Det har vi vel konstatert så mange gonger at eg
berre skal seie at eg er heilt einig i det. Dei sjukaste av
dei sjuke i samfunnet vårt blir avspiste med mindre enn ti
minutt pr. veke. Det er i alle fall ingenting å vere stolt av.
Elles lite grann til interpellanten. Det er veldig bra at in­
terpellanten tek opp denne diskusjonen, men korleis skal vi
få betre løysingar? Eg vil nytte høvet til å seie at vi i Venst­
re meiner at denne gruppa eldre -- altså dei demente -- i alle
fall vil ha store problem med å nyttiggjere seg Framstegs­
partiets løysingar på dette området. Rettigheitsdiskusjonar
er fint for dei som er i stand til å klage, men det er ofte ikkje
sjuke, pleietrengande og i alle fall ikkje demente eldre.
Eg kunne ha sagt det same om stykkprisfinansierings­
systemet, som Framstegspartiet også ønskjer. Det vil hel­
ler ikkje hjelpe dei som har samansette diagnosar, og vi får
ikkje fleire sjukepleiarar og hjelpepleiarar eller legar ved
å krangle om kven som skal drive ein sjukeheim. Venstre
meiner at organisering av eldreomsorga er lokalpolitikara­
ne sitt ansvar så vel som at dei har ansvar for å ha eit godt
tilbod til sine eldre. Det er lokalpolitikarane som har an­
svar for at sjukeheimsbebuarane skal få dusje, få god nok
mat og ha eit godt aktivitetstilbod, og at dei som treng det,
får skjerma omsorg.
Statsråden var i innlegget sitt inne på dette med sam­
handlingsreforma. Vi i Venstre er veldig einige i intensjo­
nen i det. Det trur eg at eg har sagt før, men eg skal gjenta
det. Vi er som sagt heilt einige i at kommunane skal få ei
sterkare stilling, for det betyr meir reelt lokaldemokrati.
Men vi i Venstre trur ‘ og at større kommunalt ansvar for
helsetenestene, ikkje minst, krev sterkare og større kom­
munar. Eg trur at statsråden og Arbeidarpartiet er einige
med Venstre i at det er ein samanheng her. Men så veit vi
jo alle at Senterpartiet sit i regjering, så eg må heilt til slutt
få lov til å utfordre statsråden: Kan samhandlingsreforma
gjennomførast utan endra kommunestruktur?
Vigdis Giltun (FrP) [15:52:32]: Jeg vil takke for vel­
dig mange gode innlegg i denne debatten, innlegg som
gikk langt utover det jeg egentlig tenkte å debattere. Det
er jo viktig å ha med helheten i demensomsorgen, både
det som skjer hjemme, og det som skjer på sykehjemme­
ne, men jeg hadde ikke tenkt å strekke det så langt som til
kommunesammenslåinger og den slags.
Men det jeg skulle ønske at man ville se litt nærmere
på, er behovet for sykehjemsplasser og behovet for tilret­
telagte plasser. Det er 24 000 demente beboere på syke­
hjem i dag som ikke har en tilrettelagt plass. Da hjelper
ikke det ombygningstilskuddet som er lagt til grunn for at
det skal bli bedre. I tillegg mangler vi veldig mange syke­
hjemsplasser, og det er en realitet at fram til i fjor var det
en reell nedgang i dekningsgraden når det gjelder syke­
hjemsplasser for dem over 80 år. Så man har veldig mye
å ta igjen, og man må være realistisk hvis man mener at
alle skal kunne få det bra.
Så er det dette med medisineringen. Feilmedisineringen
er ganske alvorlig, for det fører til at de som er demen­
te, blir mye sykere, og at de også utsetter seg for skader.
Det er noe man bør se på raskt. Nå kan man ikke ta fra
disse pasientene medisiner uten at det tilføres noe annet
som erstatning, og der er det disse miljøtiltakene kommer
inn. Det bør man fokusere mye mer på. Det bør også le­
gene fokusere mer på, at det finnes andre løsninger, og
ikke minst sykepleierne, som i stor grad står for å anbefale
medisinering eller fortsette med det.
Jeg synes det er veldig alvorlig det som kom fram i
rapporten. Som Lønning sa, er det ofte slik med forsk­
ningsrapporter at det kommer fram ubehagelige ting -- ting
som viser store svakheter. Jeg synes det er vår oppgave
å ta dette litt videre. For selv om sykehjemmene er kom­
munenes ansvar, og selv om veldig mye av helsetjeneste­
ne er kommunenes ansvar, er det et ansvar som Stortinget
har delegert. Vi har fremdeles hovedansvaret, og vi kan
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2283
2009

ikke frasi oss det fordi om det er delegert til andre å utøve
det. Når vi ser at det er stor svikt og ting som må gjøres
annerledes, må man kanskje gå hardere inn enn det man
har gjort til nå med å få til endringer, og endringer må
skje raskere. Jeg var selv med på å planlegge byggingen
av en demensavdeling i 1995, og siden det synes jeg det
har skjedd veldig lite. Da skulle det være en liten avdeling
på et og annet sykehjem, og så var det greit. Det går alt­
for sakte, og det går ut over de aller, aller sykeste, de som
ikke kan ivareta sine egne rettigheter. De vet ikke hva slags
medisiner de skal ha, de kan ikke si fra, de kan ikke finne
fram på Internett, slik som vi andre kan gjøre, og lese at
de kanskje skulle ha hatt noe annet. De er helt overlatt til
legen og sykehjemsbemanningen både når det gjelder be­
handlingen av sykdommene sine, og når det gjelder hvor­
dan de skal ha det i hverdagen. Der håper jeg at vi kan gi
noe sterkere signaler så det skjer noe raskere, slik at denne
alvorlig syke gruppen får det mye bedre enn den har det i
dag.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:55:46]: Jeg vil
også starte med å takke for en interessant debatt. Jeg er
veldig enig med representanten Lønning når han sier at
dette er det viktig at vi nå debatterer, fordi de utfordrin­
gene vi står overfor i årene som kommer, er formidab­
le. Jeg må innrømme at er det noe som virkelig bekym­
rer meg, er det at det ikke, tror jeg, har sunket inn over
det offentlige Norge hva vi står overfor av utfordringer.
Jeg snakket i hovedinnlegget mitt om at det i løpet av
noen år blir titusener flere demente, og det er i en periode
der arbeidsstyrken går ned. Og det er ikke bare demente
det blir flere av, også den generelle utfordringen i pleie­
og omsorgssektoren blir større, og den skal møtes av en
situasjon der vi fortsatt er langt unna kontroll på utviklin­
gen av livsstilsrelaterte sykdommer. Så det er noen enor­
me utfordringer vi står overfor, og da er det selvfølgelig
viktig at landets nasjonalforsamling har debatter av denne
karakter.
Så er det viktig at vi gleder oss over at ting også går
i riktig retning, som jeg prøvde å si noe om i hovedinn­
legget mitt. Bare en ekstra opplysning i så måte, med for­
behold om at jeg nå har fått med meg alt rett: Det ble
i dag lagt fram nye tall fra KOSTRA, opptellingssyste­
met i kommunesektoren, som sier at det i 2008 ble 1 500
flere årsverk i pleie­ og omsorgssektoren i Norge. Jeg sier
«pleie­ og omsorgssektoren» -- det betyr at noen av de an­
satte ikke jobber i eldreomsorgen, men allikevel, det er
klart at mange av dem jobber der, og det er en veldig po­
sitiv utvikling, klart flere ansatte. Og kanskje like viktig,
av de 1 500 var det 1 300 med fagutdanning. Det bidrar
til å styrke fagligheten i tjenesten.
Det siste jeg bare kort skal kommentere, er spørsmå­
let om legedekning. Min innfallsvinkel til det er at jeg tar
til etterretning at Helsedirektoratet, Legeforeningen m.fl.
har sagt at det er behov for 50 pst. flere fastleger. De skal
brukes slik at de skal ha bedre tid pr. pasient, men de skal
også kunne tilvises mer offentlig allmennyttig legearbeid.
Jeg mener at andelen av fastlegens arbeidstid i forhold til
den type arbeid bør økes fra dagens 20 pst., sannsynligvis
opp mot 40 pst. Så hvis vi får over 2 000 flere fastleger,
og dobbelt så mye tid til offentlig allmennyttig arbeid, er
det et godt fundament for også å styrke legetjenesten i sy­
kehjemmene. Men det kan gjøres på mange måter. Dette
sier bare noe om omfanget av ressursen. Så kan det godt
være at egne sykehjemsleger bør tilpasses en slik mo­
dell, men det vil altså ha betydning hvor stor den samlede
legeressursen i kommunehelsetjenesten er.
Presidenten: Sak nr. 9 er dermed avsluttet.
Møtet avbrytes nå. Nytt møte settes kl. 18 for å fortsette
behandlingen av sakene på dagens kart.
Forlanger noen ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 16.
16. mars -- Interpellasjon fra repr. Giltun om å sikre demente pasienter ved norske sykehjem
et faglig godt behandlings­ og botilbud
2284 2009

Møte mandag den 16. mars 2009 kl. 18
President: C a r l I . H a g e n
D a g s o r d e n :
Sakene på dagens kart (nr. 61)
S a k n r . 1 0 [18:00:33]
Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til
helse­ og omsorgsministeren:
«Ideelle og privat eide sykehus, blant annet Feiringkli­
nikken, har et nasjonalt oppdrag for å tilby pasientbehand­
ling. Feiringklinikken har et helhetlig tilbud innen utred­
ning, behandling og rehabilitering av voksne hjertesyke,
de er en del av ordningen med fritt sykehusvalg, er ISO­
sertifisert og er av Kunnskapssenteret kåret som «Best i
test» i 2007. De siste årene har behandlingsavtalene med
Helse Sør­Øst (HSØ) og de andre regionale helseforetake­
ne blitt redusert, blant annet fordi tilbudet i det offentlige
er blitt bygget opp. Dette har ført til alvorlige driftsmes­
sige konsekvenser for Feiringklinikken, og klinikken kan
trues av nedleggelse.
Hva mener statsråden om situasjonen for de ideelle
og private sykehusene generelt og Feiringklinikken spe­
sielt, og hvilken plass mener han Feiringklinikken skal ha
innenfor det offentlige helsevesen i framtida?»
Sonja Irene Sjøli (H) [18:01:57]: Det overordnede
målet for helsepolitikken må være å sikre at pasientene
får et best mulig helsetilbud innenfor de ressursene vi har
stilt til rådighet for helsetjenesten. Dette kan framstå som
en selvfølgelighet, men denne interpellasjonen vil illustre­
re at det ikke alltid er hensynet til pasientene som styrer
utviklingen av helsetilbudet.
Høyre mener at nødvendige helsetjenester skal være
offentlig finansiert. Bare slik kan alle få helsehjelp uav­
hengig av den enkeltes økonomiske situasjon. Vi mener
imidlertid at private aktører gjerne kan utføre helsetjenes­
tene, dersom dette gir bedre kvalitet og god ressursbruk.
For pasientene spiller det liten rolle om sykehuset eller
klinikken som utfører behandlingen, eies av staten eller
andre, så lenge de får rask og god behandling betalt av det
offentlige.
Høyre mener det er positivt med et mangfold av ak­
tører som tilbyr helsetjenester, både offentlige og private.
Dette gir flere valgmuligheter for pasientene. De private
representerer et nyttig og viktig korrektiv og kan bidra til
at offentlige sykehus blir bedre.
Feiringklinikken ble etablert for å bidra til å reduse­
re de lange køene av hjertesyke som trengte behandling.
Feiringklinikken er et privat, ideelt sykehus som eies av
Landsforeningen for hjerte­ og lungesyke. Da sykehuset
ble etablert i 1989, ble norske pasienter sendt til Skottland
og England for å få nødvendige operasjoner. Investeringen
til bygging av senteret er i sin helhet bekostet av pasient­
foreningen. Klinikken har imidlertid behandlet pasienter
på oppdrag fra den offentlige helsetjenesten, og dermed
bidratt til raskere og bedre behandling av pasientene. Kli­
nikken har til nå operert 17 500 pasienter, og tilbyr i tillegg
angiografisk utredning og utblokking.
Feiringklinikken har også et unikt tilbud om hjertere­
habilitering som gir pasientene en bedre mulighet for å
mestre hverdag og jobb etter endt behandling. Klinikken
finansierer selv forskning og undervisning, uten offentlig
støtte.
Ifølge det offentliges egen kilde for kvalitetsvurdering,
Fritt Sykehusvalg Norge, har Feiringklinikken høyere kva­
litet enn de andre tilbudene innen hjerteutredning og be­
handling. De har færre infeksjoner og strykninger av plan­
lagte operasjoner, og ingen korridorpasienter. Pasientene
er mer fornøyd med tilbudet ved Feiringklinikken enn ved
noe annet sykehus med tilsvarende behandlingstilbud.
«Pasienten må bli sjefen,» uttalte statsråden i VG 9. juli
i fjor. Det er Høyre helt enig i. Vi mener at det er hensy­
net til pasientene og kvaliteten på behandlingen som skal
styre utviklingen av helsetjenesten. Men i mange tilfeller
er dette langt fra virkeligheten. Det er faktisk hensynet
til å verne det offentlige tilbudet som er avgjørende for
utformingen av helsetilbudet på flere områder.
I Høyres regjeringstid ble helsekøene betydelig redu­
sert gjennom samarbeidet med de private aktørene. Vi
mener at alle gode krefter må tas i bruk for å sikre raskere
og bedre behandling for pasientene.
Feiringklinikken er som nevnt ikke et kommersielt sy­
kehus, men rammes likevel av en politikk der det overord­
nede hensynet er å verne det offentlige tilbudet.
Til tross for den høye kvaliteten ved Feiringklinikken er
det en uttalt målsetting fra de regionale helseforetakene å
redusere klinikkens virksomhet. Administrerende direktør
i Helse Sør­Øst, Bente Mikkelsen, uttaler i en orientering
til styret 8. mars 2007:
«Fra 2005 til 2006 var det en liten nedgang av
pasienter fra Helseregion Øst på Feiring. Denne utvik­
ling ønsker man fortsetter i 2007.»
I et styrenotat til budsjettbehandlingen ved Universi­
tetssykehuset Nord­Norge i september 2008 heter det:
«Pasientlekkasjen er størst for hjertebehandling på
Feiringklinikken (...), Helse Nord RHF arbeider med
å inngå ny avtale med Feiringklinikken for å reduse­
re antall behandlinger og kostnadene per behandling
(...)»
Det finnes flere eksempler på slike uttalelser.
En pasient tok nylig kontakt med oss, og jeg vet også
med statsråden, fordi han opplevde å bli nektet mulighe­
ten for å velge tilbudet ved Feiring framfor tilbudet ved
Rikshospitalet. De pasientrettighetene Stortinget har ved­
tatt, blir effektivt satt til side av sykehus som ønsker å be­
skytte seg mot konkurranse fra andre. Dette dokumenteres
også av rapporter fra Helsedirektoratet og Helsetilsynet.
Den faglige utviklingen innen hjertebehandling har ført
til færre kirurgiske operasjoner og økt bruk av mindre inn­
gripende behandlingsformer. Dette er positivt for pasien­
tene. Som følge av dette er det også nødvendig å omstille
tilbudet om hjertebehandling. Samtidig pågår det nødven­
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2285
2009

dig omstilling av alle funksjoner i hovedstadsområdet for
å samle fagmiljø og sikre bedre utnyttelse av ressursene
på tvers av institusjoner.
Spørsmålet blir imidlertid hvordan denne omstillingen
skal gjennomføres, og hvilke tilbud som skal reduseres. Så
langt er virksomheten ved Feiringklinikken redusert mer
enn den totale nedgangen i Helse Sør­Øst. Dette skjer til
tross for at tilbudet, som nevnt, har beste kvalitet og anses
som det beste av pasienten selv.
Selv om det er behov for justeringer i den totale kapa­
siteten innenfor hjertekirurgi, er det fortsatt slik at det er
ventetid, korridorpasienter og utsettelse av planlagte ope­
rasjoner ved de offentlige sykehusene. I lys av dette må
det være rom for private tilbud som tilbyr kvalitativt gode
tjenester.
Jeg vil utfordre statsråden til å svare på om han stil­
ler seg bak de vurderingene som de regionale helseforeta­
kene har gjort, nemlig at Feiringklinikken skal være sal­
deringsposten i det omstillingsarbeidet som nå pågår i de
regionale helseforetakene.
Slik situasjonen nå er for Feiringklinikken, står tilbu­
det i fare for å måtte legges ned, fordi sykehuset har for
få pasienter til å opprettholde et forsvarlig og nødven­
dig driftsnivå. En nedleggelse av Feiringklinikken vil stå
som et symbol på en feilslått helsepolitikk der de beste
tilbudene avvikles som et ledd i offentlig imperiebygging.
Stortingskandidat Are Helseth fra Arbeiderpartiet i
Akershus hadde et innlegg i Romerikes Blad 11. mars om
Feiringklinikken, hvor han påpekte:
«Hvis vårt system hindrer drift av et ideelt og pa­
sienteiet sykehus som er best på kvalitet, må vi utøve
politisk systemkritikk og endre kursen. Vanskeligere er
det ikke.»
Dette er jeg helt enig i. Jeg kunne ikke sagt det bedre
selv.
Vi må nå gjøre alt som står i vår makt for å hindre at
dette skjer. Statssekretær Sundsbø har uttalt i lokalpressen
at Feiringklinikken skal bestå. Det sentrale spørsmålet er
imidlertid hva Regjeringen har tenkt å gjøre for å innfri
dette løftet, i en tid da tilbudet er truet. Jeg vil be statsråden
om å komme med forslag til hvordan Feiringklinikken kan
sikres en plass som et nasjonalt tilbud til hjertepasienter i
landet også i framtiden.
Dagens finansieringssystem favoriserer offentlige virk­
somheter gjennom 60 pst. basisfinansiering. Høyre mener
at vi må bruke finansieringsmodeller som sikrer en mer
likeverdig finansiering av offentlige og private tilbud, slik
at det kvalitativt beste og mest kostnadseffektive tilbudet
foretrekkes.
Når det gjelder behandling av både hjertelidelser og
andre helseproblemer, er det en utfordring at DRG­sys­
temet gir incentiv for bestemte behandlingsformer. Be­
handling av hjertelidelser ved kirurgi gir langt bedre
økonomisk uttelling for virksomhetene enn andre behand­
lingsformer. Dette er nok også bakgrunnen for at Hjer­
tesenteret under Oslo Universitetssykehus bare ønsker
ferdigutredede pasienter som skal ha kirurgisk behand­
ling.
Hvilke forbedringer mener statsråden kan gjøres i fi­
nansieringssystemet, slik at dette tilpasses faglig utvikling
og hensiktsmessig behandling?
Det hevdes at de offentlige sykehusene driver mer
omfattende virksomhet i form av akuttberedskap, forsk­
ning og undervisning. Men private virksomheter kan
drive fullskala sykehus, slik som Diakonhjemmet og Lo­
visenberg Sykehus gjør i dag. Feiringklinikken vil gjerne
bidra med mer forskning og undervisning dersom de får
anledning til dette.
Situasjonen ved Feiringklinikken illustrerer et generelt
problem, nemlig de regionale helseforetakenes dobbeltrol­
le som eier av egne helseforetak og bestiller av helsetje­
nester. Dette forhindrer en uavhengig vurdering av hvilke
tilbud som er best for pasientene.
Systemet forhindrer en likeverdig konkurranse mellom
offentlige og private virksomheter ut fra objektive vurde­
ringer av kvalitet og kostnadseffektivitet. Dette fører til
dårligere tilbud til pasientene og dårlig ressursutnyttelse i
helsetjenesten på lang sikt. Med de utfordringene helse­
tjenesten står overfor både i forhold til prioriteringer og
økonomisk balanse, er det avgjørende at kostnadseffektive
løsninger foretrekkes.
Jeg ser fram til statsrådens svar, og spesielt til hvil­
ken plass han mener Feiringklinikken skal ha innenfor det
offentlige helsevesen i framtiden.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [18:12:14]: Som
kjent får de regionale helseforetakene tilnærmet alle sine
inntekter gjennom statlige bevilgninger. Dette skal sette de
regionale helseforetakene i stand til å ta et samlet ansvar
for å tilby befolkningen i sin helseregion spesialisthelsetje­
nester. Dette omtales som sørge for­ansvaret for befolknin­
gen og følger av spesialisthelsetjenesteloven. Oppfølgin­
gen av sørge for­ansvaret skal skje i helseforetaksgruppen
eller gjennom avtaleinngåelse med andre aktører. I dette
valget må det legges vekt på hvilke løsninger som gir best
mulig helsetjenester for de tildelte midlene basert på be­
hovene i helseregionen. De regionale helseforetakene må
på en god måte håndtere og kombinere sørge for­ansvaret
med rollen som eier av helseforetaksgruppen. Dette er et
viktig bakteppe for interpellantens spørsmål.
Private aktører spenner fra små ideelle til store kom­
mersielle organisasjoner. Feiringklinikken ble etablert som
et aksjeselskap i 1989 og eies av LHL, Landsforeningen
for hjerte­ og lungesyke. Klinikken tilbyr utredning, be­
handling og rehabilitering til voksne med hjertesykdom.
Helt siden etableringen har Feiringklinikken vært en vik­
tig tilbyder av helsetjenester til voksne hjertesyke -- først
og fremst i Helse Sør­Øst, men også for de øvrige hel­
seregionene -- bl.a. gjennom retten til fritt sykehusvalg. I
2008 ble over 4 300 pasienter utredet, og ca. 2 800 pasien­
ter ble behandlet med utblokking, såkalt PCI, eller hjerte­
operasjon. En økende andel av virksomheten er rehabilite­
ring, og i 2008 gjennomførte ca. 350 pasienter et fireukers
rehabiliteringsopphold ved Feiringklinikken.
Private aktører spiller en viktig rolle i realiserin­
gen av helsepolitikken og skal ha forutsigbare rammer.
Helse Sør­Øst RHF har driftsavtaler med fem private ide­
elle sykehus som er tett integrert i foretaksgruppen i
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2286 2009

Helse Sør­Øst RHF. Helse Sør­Øst RHF er også en bety­
delig aktør når det gjelder kjøp av helsetjenester fra priva­
te. I 2008 kjøpte Helse Sør­Øst RHF slike tjenester for om
lag 3 milliarder kr. Loven om offentlige anskaffelser set­
ter de rettslige rammene for slike kjøp og legger føringer
for ulike anskaffelsesformer.
For å håndtere kjøpene på best mulig måte har Helse
Sør­Øst RHF utarbeidet en strategi for kjøp av helsetjenes­
ter fra private aktører for perioden 2008--2011. Strategien
innebærer en differensiering mellom private ideelle og pri­
vate kommersielle aktører gjennom valg av anskaffelses­
form. Helse Sør­Øst RHF behandler Feiringklinikken som
en privat ideell aktør og benytter en anskaffelsesform hvor
de forhandler direkte med klinikken. For å bidra til størst
mulig forutsigbarhet er det inngått en rammeavtale på fire
år, som kan beskrives som en maksimalgrense i anskaffel­
sesloven. Innenfor denne rammeavtalen forhandles årlige
ytelsesavtaler på aktivitet og økonomi. At det inngås årlige
ytelsesavtaler, må ses i sammenheng med at det regionale
helseforetaket må forholde seg til det årlige statsbudsjettet
som gir et grunnlag for handlingsrommet i regionen.
Helse Sør­Øst RHF tar utgangspunkt i en vurdering
av behov og samlet kapasitet på området når de forhand­
ler årlige ytelsesavtaler med Feiringklinikken. Så kommer
noe veldig viktig: Fram til 2004 var det en jevn økning av
operasjoner for hjertesyke, men så har antallet operasjo­
ner falt i takt med redusert behov. Bedre forebygging og
mer skånsomme behandlingsmåter er viktige årsaker til
at behovet for operasjoner har gått ned. Det er en positiv
utvikling som Helse Sør­Øst RHF må ta hensyn til i sine
vurderinger. Helseregionen har samtidig et stort offentlig
tilbud til hjertesyke ved Oslo universitetssykehus HF, med
en operasjonskapasitet som er en og en halv ganger stør­
re enn ved Feiringklinikken. Dette er forhold som er tatt i
betraktning i avtalen som er inngått med Feiringklinikken
i 2009.
Jeg mener de private aktørene fortsatt skal være verdi­
fulle bidragsytere til den offentlige spesialisthelsetjenes­
ten. De skal være et supplement når det ikke finnes
behandlingstilbud eller ikke er god nok kapasitet i det of­
fentlige. Private kan også være et alternativ til det offent­
lige dersom det betyr lavere kostnader og/eller bedre kva­
litet på tjenestene. Uansett skal bruken av private aktører
være styrt av offentlige interesser og ta utgangspunkt i
reelle behov.
Endringer i behov og medisinsk utvikling har konse­
kvenser for både helseforetakene og de private aktørene.
Det betyr at de regionale helseforetakene må gjøre kre­
vende avveininger når de skal innrette det samlede tjen­
estetilbudet på en best mulig måte og fordele aktivite­
ten mellom egen helseforetaksgruppe og kjøp fra private
aktører.
I sin rammeavtale og gjennom forhandlingene med Fei­
ringklinikken har Helse Sør­Øst RHF lagt vekt på de po­
litiske styringssignalene om at det skal være størst mulig
forutsigbarhet for private ideelle aktører. Feiringklinikken
har kompetente ansatte og tilbyr tjenester med høy kvali­
tet. Dette er lagt til grunn som viktige momenter i Helse
Sør­Øst RHFs avveininger, og Helse Sør­Øst RHF har der­
for lagt til rette for at Feiringklinikken -- i en situasjon med
redusert behov -- fortsatt skal utgjøre et supplement og et
alternativ til det offentlige tjenestetilbudet til hjertesyke.
Sonja Irene Sjøli (H) [18:19:04]: Jeg vil takke stats­
råden for svaret.
Jeg er jo glad for at statsråden er positiv til de private
aktører, at han understreker at de skal være et supplement
og et alternativ til det offentlige tilbudet, og at han er opp­
tatt av at de skal ha forutsigbare rammer. Men statsrådens
svar viser -- mener jeg -- at han ikke har innsett alvoret i
situasjonen for Feiringklinikken, som faktisk er truet av
nedleggelse. Statsråden gir ingen signaler som kan sikre
videre drift av Feiringklinikken. Han skyver ansvaret over
på de regionale helseforetakene.
Men statsråden er eier av de regionale helseforetakene
og har et overordnet politisk ansvar for spesialisthelsetje­
nesten. Derfor vil det være han og Regjeringen som må
ta det politiske ansvaret dersom Feiringklinikken avvik­
les. Dersom det tilbudet som har høyest kvalitet og størst
pasienttilfredshet, blir nedlagt, vil det stå som et symbol
på en feilslått helsepolitikk. Jeg mener det er direkte feil
å si at Helse Sør­Øst og de andre regionale helseforetake­
ne legger til rette for en videreføring av Feiringklinikken.
Tvert imot; som jeg har vist til, er det en uttalt målsetting
å presse dette tilbudet ned og ut. Avtalen med de regio­
nale helseforetakene er så kraftig redusert at klinikken nå
har en kritisk lav pasientmasse. Den har hatt 40 pst. færre
henvisninger av pasienter de to første månedene i år sam­
menlignet med i fjor. Denne negative utviklingen skyl­
des at alle de regionale helseforetakene -- ikke bare Helse
Sør­Øst -- har redusert sine avtaler med Feiringklinikken.
Jeg mener at ingen tilbud skal være vernet mot omstil­
ling, heller ikke de private. Det oppsiktsvekkende er imid­
lertid at det beste tilbudet blir redusert, at Feiringklinikken
nærmest blir en salderingspost i det omstillingsarbeidet
som nå foregår.
Er dette en politikk som helseministeren stiller seg bak?
Er dette god helsepolitikk? Vil det ikke være fornuftig å
beholde Feiringklinikken som et alternativ til de offentlige
sykehusene? Et annet sentralt spørsmål er hvordan stats­
råden vil sikre at tilbudet ved Feiringklinikken ses i et na­
sjonalt helsepolitisk perspektiv uten at de regionale hel­
seforetakenes kortsiktige egeninteresser er avgjørende for
utformingen av tilbudet.
Statsråden gir heller ikke noe svar på de utfordringene
jeg har pekt på når det gjelder de regionale helseforetake­
nes dobbeltrolle som eier av egne helseforetak og bestiller
av helsetjenester på vegne av befolkningen.
Jeg er -- som man skjønner -- ikke særlig fornøyd med
svaret. Jeg synes det er alvorlig at helseministeren ikke har
innsett den vanskelige situasjonen som Feiringklinikken
er i nå. Jeg ville være forundret om han stiller seg bak en
politikk som gjør at Feiringklinikken kan bli nedlagt.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [18:22:22]: Dette er
viktig. Fra min side er det veldig viktig og avgjørende å ta
Feiringklinikken på alvor. Det er et viktig supplement til
det offentlige helsetilbudet. Og, som jeg sa i mitt innlegg,
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2287
2009

Helse Sør­Øst har nå inngått en fireårs rammeavtale med
Feiringklinikken. Jeg vil jo forutsette at Feiringklinikken
vet hva man holder på med når man inngår en fireårs ram­
meavtale om hvordan samarbeidet skal være mellom det
offentlige og det private på dette området, og at det er alvor
bak signaturen når man har gått inn i en avtale. Da kan
man ikke etterpå komme på Stortingets talerstol og stille
spørsmål ved hvorvidt Feiringklinikken skal drives. Fei­
ringklinikken har selv inngått en avtale med Helse Sør­
Øst for fire år, der det årlig skal forhandles om nivå -- og
da er jo grunnlaget at Feiringklinikken selv må tro at den
skal kunne drive. Jeg forutsetter jo at de ikke er en useriøs
avtalepart som inngår avtaler der de ikke tror de har tenkt
å levere. Så denne avtalen er på plass. Det er jeg glad for,
for Feiringklinikken er en viktig samarbeidspartner.
Så tror jeg det er et veldig viktig moment til. Om vi
ser på det som har skjedd innenfor hjertefaget, ser vi at
heldigvis er det slik nå at stadig flere av dem som får
hjerteinfarkt, får en akutt utblokking, altså PCI. Så hvis
man ramler om her i Oslos gater nå i kveld med et hjerte­
infarkt, er sjansen veldig stor for at man i løpet av en times
tid befinner seg på hjertelaben på Ullevål sykehus og får
blokket ut med en gang. Det er en veldig stor fordel for
oss som mulige hjertepasienter. Det fører selvfølgelig også
til noen utfordringer, for det samme skjer i Tromsø, det
samme skjer i Bergen, og det samme skjer i Trondheim.
Så det er klart at her må Feiringklinikken innse at man
står overfor noen omstillingsutfordringer, for veldig mye
av det som tidligere var planlagte hjerteoperasjoner, skjer
nå akutt -- det er en fantastisk medisinsk og teknisk utvik­
ling som vi står overfor. Det gjør at det er helt naturlig at
f.eks. Universitetssykehuset i Tromsø sier at befolkningen
i Nord­Norge også skal ha dette tilbudet. Vi kan ikke da
i samme grad bruke Feiringklinikken i de tilfellene der vi
nå kan gi PCI på en annen måte.
Så når vi ser på ventetidene på dette området, ser vi
tydelig at kapasiteten er stor, og det utfordrer oss. Ved
bypass­operasjon av hjertet har Feiringklinikken en ukes
ventetid -- men det har også Oslo universitetssykehus. Så
kapasiteten er veldig god. Når vi ser på PCI, altså utblok­
king, har Feiringklinikken tre ukers ventetid -- men det har
også Haukeland. Så her er ikke ventetiden lang. Og vi må
prise jo oss lykkelige over at behovet for denne type me­
disinsk aktivitet blir mindre, og at teknologien fører oss
videre. Og oppi det må vi endre oss -- og Feiringklinikken
skal etter min mening være en del av det helhetlige tilbudet
også i framtiden.
Jan Bøhler (A) [18:26:02]: Jeg skal prøve å heve stem­
men -- vi på bakre rad hører noen appeller foran Stortinget
som nesten konkurrerer med talerne her oppe.
Den saken vi diskuterer i dag, er veldig viktig fordi
den er et eksempel på en ikke­kommersiell privat aktør,
altså en frivillig organisasjon, som har bygd opp et vik­
tig supplement til den offentlige helsetjenesten der vi har
manglet kapasitet -- siden 1989, var det vel. Da var det
veldig mange pasienter som stod i operasjonskø, og som
måtte reise til England -- den såkalte hjertebroen. Det er
jo spesielt krevende på denne måten å bygge opp et tilbud
-- et sykehus eller en klinikk -- som konsentrerer seg om ett
høyspesialisert område. Det gjør at man nå må gå inn på
en spesiell måte når det gjelder å bygge opp kompetanse,
langsiktighet, utstyr osv.
Jeg har selv hatt møter og kontakt med Feiringklinikken
flere ganger underveis i denne stortingsperioden, sist i for­
rige uke, for å sette meg inn i problemstillingene som lig­
ger i å utvikle tilbudet deres. Og utgangspunktet må være
at de har tatt på seg et stort ansvar, tatt på seg store for­
pliktelser gjennom lang tid, som gjør at vi må opptre med
det samme ansvar når vi håndterer dem og deres framtid.
Så jeg vil vel si det sånn at Feiringklinikken ikke må bli en
salderingspost i de prosessene vi har i helsevesenet, men
heller ikke en hellig ku.
Det er en utfordring, som helseministeren beskrev vel­
dig godt særlig i det siste innlegget, at utviklingen på dette
behandlingsområdet krever omstillinger. Det er reflektert
ved at Helse Sør­Øst i sin avtale med Feiringklinikken i
år har gått ned en god del i antallet DRG­poeng som de
bestiller for -- jeg tror det har gått ned med vel 10 pst. I
tillegg har, som interpellanten har beskrevet, både Helse
Vest og Helse Nord, som ikke har brukt Feiringklinikken
så systematisk og ikke hatt egne avtaler, redusert antallet
pasienter de har der, og ordningen med fritt sykehusvalg
fungerer ikke optimalt på dette området, som på mange
områder, fordi informasjonen kan være for dårlig. Så det
er åpenbart en utfordring å finne det nivået som må til
for at Feiringklinikken skal ha et livsgrunnlag. De har satt
ned aktiviteten ganske mye siden 2002 og tatt på seg en
god del av jobben når det gjelder å tilpasse aktiviteten til
det nye nivået, fordi ting gjøres på bedre og mer effekti­
ve måter, slik helseministeren beskrev det, også i form av
kortere liggetid. Vi bruker også operasjonssalene en større
del av døgnet, noe vi bør gjøre i enda større grad i årene
framover.
Det som er vrient når det gjelder denne tilpasningen for
Feiringklinikkens del, er jo at man i så stor grad står på ett
bein, nemlig hjertemedisin. Og det er jo da viktig at Helse
Sør­Øst tar høyde for at tilbudet, hvis man vil trenge det
som et viktig supplement også i framtiden, må ligge på et
visst nivå for å kunne være en del av det helsetilbudet man
har sett at man har trengt til nå. Det er viktig, når inter­
pellanten Sjøli fra Høyre tar opp den diskusjonen, også å
ha en felles prinsipiell tilnærming til det.
Når det gjelder spørsmålet om underskudd ved Fei­
ringklinikken, er det slik -- og jeg har sett på utviklin­
gen i underskudd -- at det var store underskudd i f.eks.
2002--2004. Så det er ikke bare i år at det er problemer
med økonomien ved Feiringklinikken. Vi har jo et felles
problem. Styringssystemet vårt, som jeg regner med at
Høyre fortsatt står for, er jo utformet slik at det er styret
i helseforetaket Helse Sør­Øst som må ta høyde for hvor­
dan de skal sørge for et tilbud til alle sine pasienter i dette
området, og hvordan de skal innpasse Feiringklinikken i
det opplegget og sørge for at Feiringklinikken er til stede,
er en del av det tilbudet man åpenbart trenger også i årene
framover.
Jeg ser at tiden er i ferd med å gå ut, men jeg vil si
at de kvalitetsargumentene som representanten Sjøli kom­
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2288 2009

mer med, er viktige. Jeg tror at når vi får på plass et nytt
behandlingsregister innenfor hjerte­ og karområdet, som
helseministeren har varslet, vil vi få enda bedre grunnlag
for å vurdere kvalitetsindikatorene som vi har hatt til nå,
som da vil være sammenliknbare i forskjellige deler av
tilbudet.
Vigdis Giltun (FrP) [18:31:44]: Denne saken bely­
ser hva som skjer når Regjeringen gjennomfører sin mål­
rettede helsepolitikk, nemlig systematisk å fase ut private
aktører i markedet.
Feiringklinikken har vært en pioner i 20 år. Den tok i
sin tid unna hjertekøen. Det er fremdeles en klinikk som
mange velger å benytte, ikke bare på grunn av ventetiden,
som nå begynner å bli lik forskjellige steder, men klinikken
representerer noe av det ypperste vi har når det gjelder be­
handling av pasienter som har hjerteklaffeil, forsnevringer
eller tette blodårer i hjertet. Klinikken er landskjent. Alle
kjenner noen som har vært på Feiring. Feiring er forbun­
det med kvalitet, trygghet og verdighet. Den skårer høyt
på pasienttilfredshet og på ulike undersøkelser. Kanskje
har nettopp Feiring vært med på å heve kvaliteten innen­
for det offentlige tilbudet, for det har hatt noe å måle seg
mot.
Men det har vært stor usikkerhet rundt den videre drif­
ten i flere måneder nå. Det har vært varslet kutt. Det er
klart at det blir en stor og vanskelig omstilling for en virk­
somhet som ikke driver med spesielt god økonomi. Det er
lett å forstå at det er umulig å drive en arbeidsplass med
250 ansatte på korte kontrakter. Feiringklinikken må ha
gode, faste og langsiktige rammer å forholde seg til for å
kunne investere, for å kunne utvikle seg og for å kunne
beholde og rekruttere høyt kvalifisert personale.
Statssekretær Dagfinn Sundsbø har slått fast at nedleg­
gelse er uaktuelt. Det vil være stikk i strid med rikspoli­
tiske føringer, sier han. Han nærmest garanterer offentlig
inngripen dersom nedleggelse skulle bli aktuelt. Jeg håper
at han har ryggdekning for dette løftet. Det må være vel­
dig vanskelig for ham å kunne garantere noe, for det er
faktisk de som driver det, som må avgjøre om de klarer å
drive videre eller ikke.
Landsforeningen for hjerte­ og lungesyke er en bruker­
organisasjon som har utviklet dette unike behandlingstil­
budet, som drives ut fra pasientenes behov, samtidig som
klinikken drives økonomisk og effektivt. De har lyktes på
alle områder, både når det gjelder det faglige og det med­
menneskelige. Det viser seg at topp kvalitet lar seg utvikle
når pasientene eier og driver sykehuset selv.
Selve helseforetaksmodellen ser ut til å være til hin­
der for at private klinikker fortsatt skal få utvikle seg, og
at de fortsatt skal være en viktig del av behandlingstilbu­
det. At helseforetakene sitter både som bestiller og utfø­
rer, som det er nevnt her, er uheldig, og det viser seg at
helseforetakene i stadig større grad holder pengene innen­
for helseforetakene og ikke kjøper tjenester, selv om det
ville være det beste for pasientene.
Fremskrittspartiet har tidligere foreslått en egen statlig
finansiering utenfor helseforetakenes budsjett, da vi mener
at Feiring er et helt spesielt hjertesenter med høy kompe­
tanse, som det burde være fornuftig at alle helseforetakene
benyttet seg av mer enn i dag.
Den politikken vi ser blir gjennomført, fører også til at
nye ikke velger å etablere seg. Det er en del aktører som
har vært i markedet veldig lenge, som klamrer seg fast og
prøver å drive. Vi ser at mange må gi opp, bl.a. Kure epi­
lepsisenter, et rehabiliteringssenter for epilepsisyke, som
måtte gi seg etter at deres avtaler stadig ble kuttet, slik at
de ikke klarte å drive lenger. Vi ser også at nye ikke tør å
etablere seg i markedet. Det er en stor svakhet. For det er
nettopp de private som har vært med på å drive tilbudet,
og som mange ganger har vist vei til hvordan man skal gi
pasientene det beste.
Vi mener at Regjeringen iallfall har lyktes med én ting
i forhold til målsettingen i Soria Moria­erklæringen, og
det er å redusere bruken av private og ideelle helseleve­
randører. Vi håper at det blir en slutt på det til høsten, etter
valget.
Inge Lønning (H) [18:36:01]: Jeg la med interesse
merke til en betydelig forskjell i budskapet fra statsråden
og det som ble sagt av fraksjonslederen for regjeringspar­
tiene i helsekomiteen, Jan Bøhler. Der hvor statsråden i
sitt svar virket påfallende ubekymret for situasjonen, vir­
ket representanten Bøhler påfallende bekymret. Jeg tror
representanten Bøhler er den som i dette tilfellet har
best ryggdekning, eller, for å si det med et annet bilde,
har mest solid jordledning i forhold til den krisesituasjon
Feiringklinikken befinner seg i.
Dette er jo en flik av et langt større bilde. Samarbeids­
regjeringen i forrige periode reduserte helsekøene med
om lag 85 000 pasienter, bl.a. gjennom å styrke samarbei­
det med de private. Dette er dokumentert klart i SINTEF
Helses rapport om spesialisthelsetjenesten i 2006. De rød­
grønne har gått inn for å redusere bruken av private. Det
fremgår av Soria Moria­erklæringen -- som statsråden ikke
streifet i sitt svar i det hele tatt. Hvis man skal måle statsrå­
den og Regjeringen på resultatene i helsepolitikken hittil,
kan man, litt tilspisset, oppsummere det slik: økte helsekø­
er, vesentlig større underskudd i sykehusene, like mange
korridorpasienter som før og en dramatisk økning i pen­
gebruk. Helsekøene har økt med 65 000 pasienter fra be­
gynnelsen av 2006 og med 36 000 bare de to siste årene.
Det betyr at Regjeringens politikk har ført til at helsekø­
ene har økt nesten like mye som Samarbeidsregjeringen
reduserte dem.
Men så til det konkrete. Statsråden var påfallende gene­
rell og helt uforpliktende i sitt svar. En annen svakhet var at
han forutsatte, særlig i sitt andre innlegg, at hjertebehand­
ling dreier seg om én eneste ting, nemlig en bestemt type
operasjoner. Det gjør det ikke. For nå å være helt konkret
skal jeg sitere fra et brev datert 6. mars. Liv Marit Tangen,
Hurdal -- hun har gitt meg tillatelse til å bruke navnet -- skri­
ver at hun har hatt invalidiserende atrieflimmer siden 1999,
og har hatt mange «anfall» gjennom disse årene, vanligvis
tre--fire netter i uken, med en puls på 130--150 i minuttet.
«En blir jo utslitt av søvnmangel også, i tillegg til
sykdommen,» som hun sier. «Arbeidsevnen er nedsatt
til et minimum.»
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2289
2009

Og så kommer det:
«Jeg har ringt til alle tenkelige instanser som fritt
sykehusvalg, og alle fire sykehusene, pasientombudet,
kontoret for sykebehandling i utlandet, og er pasient
på AHUS. Jeg er ikke alene om dette å få avslag, det
står mellom tre og fem tusen på venteliste har jeg fått
opplyst.»
Det gjelder denne type behandling.
Så har hun vedlagt kopi av brev fra Rikshospitalet, der
Rikshospitalet avviser henvisningen fra Ahus ved å si at
de har en ventetid på tre år, og at det ikke er forsvarlig å
føre opp pasienter på en så lang venteliste i det hele tatt.
Det kan man være enig i.
Nå har det seg slik at jeg stilte et spørsmål til statsrå­
den i fjor høst, og fikk svar 31. oktober, der statsråden sier
at «ventetiden for ablasjonsbehandling for atrieflimmer i
dag er 3 år ved Rikshospitalet, 1 1 / 2 år ved Ullevål univer­
sitetssykehus, 1 1 2 år ved Haukeland universitetssykehus
og 2 år ved St. Olavs Hospital». Det må vi kunne være
enige om er en uholdbar lang ventetid, som fører til svære
tilleggsbelastninger for pasientene og til helt unødvendige
utgifter både for samfunnet og for arbeidsgivere.
Som tidligere arbeids­ og inkluderingsminister er stats­
råden vel kjent med de store utfordringene vi har med høyt
sykefravær. Han vet også at det er viktig å sette inn behand­
ling tidlig, fordi langvarig sykefravær ofte fører til uføre­
trygd. Mitt konkrete spørsmål er: Vil statsråden ta initia­
tiv til at Feiringklinikken, som har alle forutsetninger for
å bidra meget effektivt på akkurat dette området, kan få
lov til å bidra til å redusere ventetider fra tre år, respektive
ett og et halvt til to år, til nesten ingenting?
Olav Gunnar Ballo (SV) [18:41:26]: Det er, så langt
jeg kan registrere, full enighet i denne salen om at Fei­
ringklinikken skal bestå, og at det arbeidet som har vært
gjennomført ved Feiringklinikken helt tilbake til 1989, har
vært et svært vesentlig arbeid for å sikre kvaliteten på nors­
ke hjertekirurgiske inngrep. Men det er samtidig umulig
å diskutere Feiringklinikken helt isolert, som enkelte gjør
her -- jeg synes kanskje Vigdis Giltun går spesielt langt i å
gjøre det -- uten å se det samlede hjertekirurgiske miljøet
i Norge under ett.
Som statsråden påpekte, har det skjedd en utvikling
fra åpen hjertekirurgi med ca. 4 500 inngrep i året til en
gradvis nedbygging av det, samtidig som det har vært en
betydelig økning i antall utblokkinger, med innsetting av
stent, bl.a. Det kan ikke være sånn at man nærmest skal
gjøre avtale om at det fortsatt skal gjøres åpen hjertekirur­
gi ved Feiringklinikken, hvis pasientene er langt mer tjent
med å bli operert med stent. Men noen argumenterer her
omtrent som om det var sånn man skulle gjøre det.
Jeg synes også at en del av de tallene som trekkes fram
fra Feiringklinikken, blir ganske misvisende. Det skapes
et inntrykk av at det er en betydelig tilbakegang i antall
inngrep, og så er det kun tallene for åpen hjertekirurgi
som trekkes fram. Det var 1 100 åpne hjertekirurgiske inn­
grep ved Feiringklinikken i 2006. Tallet var 996 i 2008,
og ut fra den avtalen som er inngått nå, er det 640. Det
er en betydelig nedgang. Samtidig hadde de i 2006 1 891
utblokkinger og i 2008 1 826, som er nesten det samme
tallet.
Når man vet at det parallelt foregår hjertekirurgi i alle
helseregionene, og at denne utviklingen skjer i alle hel­
seregionene, handler jo ikke dette om at Regjeringen un­
dergraver privat virksomhet. Det handler om at Regjerin­
gen tilpasser seg den situasjonen som har utviklet seg,
og der man får andre typer kirurgiske inngrep og til dels
konservativ behandling i stedet. Det ville vært fullstendig
meningsløst hvis man gradvis skulle bygge ned Ullevål
universitetssykehus, nå Oslo universitetssykehus, der ut­
danning av hjertekirurger skjer, for at man i stadig større
grad skulle la de inngrepene skje ved Feiringklinikken. Så
kan noen si at ja, men da kan vi jo begynne å utdanne dem
også ved Feiringklinikken. Jeg tror, hvis man får tenkt seg
om, at man ser det meningsløse i det. Skal man da heller
ikke utdanne spesialister i kardiologi ved Universitetssy­
kehuset i Nord­Norge eller, for den saks skyld, ved Hau­
keland sykehus? Dette handler om den totaliteten som vi
er nødt til å ta hensyn til, og den balansegangen som er.
Jeg synes også at fokuseringen på utviklingen ved Fei­
ringklinikken på noen andre områder er for mangelfull.
Jeg har selv vært på Feiringklinikken og sett. Det er fan­
tastiske lokaler der, bl.a. en rehabiliteringsavdeling med
en betydelig kapasitet, som er bygd med offentlige mid­
ler, uten at det offentlige noen gang har gjort noe vedtak
om at den skulle bygges. Jeg snakket med hjertekirurger
der som tjente 2--3 mill. kr i året, og som syntes at det var
det de burde ha. Da jeg påpekte at statsministeren tjente
1 mill. kr på det tidspunktet, sa de: Vi har mye mer å gjøre.
Det er noe med hele den kulturen, der man rendyrker
økonomien og også til dels begynner å tappe det offent­
lige for fagfolk, noe som vi selvfølgelig ikke skal under­
støtte her. Det betyr ikke at man skal undergrave LHL som
organisasjon eller Feiringklinikken som klinikk, men det
betyr at man må møte en del av denne utviklingen med
motforestillinger. Da kan man ikke helt kritikkløst si at
Feiringklinikken skal være skjermet, mens resten av virk­
somheten skal måtte ta det, fordi det er offentlig. Hvor­
dan vil det offentlige helsevesenet til slutt se ut? Enkelte
her snakker jo som om det nærmest ikke har vært foretatt
offentlige hjertekirurgiske inngrep i Norge, og at det var
Feiringklinikken som startet med det. Da må jeg minne om
at det var i 1983 Rikshospitalet gjennomførte sine første
hjertekirurgiske inngrep.
De fagfolkene Feiring opererer med, er jo i all hoved­
sak hentet fra det offentlige Norge -- fra Rikshospitalet,
fra Ullevål, en del kommer fra Tromsø. Jeg har snakket
med mange av disse hjertekirurgene. Det de beskriver, er
at det har vært et lønnsnivå ved Feiringklinikken som har
vært hinsides, og som har vært med på å tappe offentli­
ge sykehus for ressurser. Heldigvis har man nå fått ned­
regulert det, og man har fått til avtaler som er helt for­
nuftige, det sier også ledelsen ved Feiringklinikken. Men
det var ikke fornuftig slik det var en stund ved Feiring­
klinikken. Den debatten må man tørre å ta, og ikke ro­
semale det som om det ikke har vært noen problemer
knyttet til bruken av offentlige midler ved denne klinik­
ken.
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2290 2009

Laila Dåvøy (KrF) [18:46:22]: Først vil jeg få takke
interpellanten for å reise denne interpellasjonen. Den drei­
er seg om Feiringklinikken spesielt, men den har også
en prinsipiell side knyttet til Regjeringens håndtering av
avtaler med private ideelle institusjoner -- slik jeg ser det.
Det er nok ikke mange hjertepasienter i dette landet
som ikke kjenner Feiringklinikken, som har drevet som
hjerteklinikk helt fra 1989. Den er kjent for sin høye kvali­
tet og sin kompetanse. Dette kommer også klart fram hvis
man går inn på nettet og ser på www.frittsykehusvalg.no,
der Feiringklinikken scorer høyt -- for ikke å si høyest --
hva gjelder «samlet kvalitet for sykehuset», som igjen er
basert på ulike kvalitetsindikatorer.
Vi er mange som nå er alvorlig bekymret for Feiring­
klinikkens eksistens framover. Dette er, som flere har vært
inne på, en institusjon som har måttet tilpasse seg endrin­
ger, med nedbemanninger og redusert kirurgisk aktivitet
-- for å nevne noe. Den siste tids utvikling er imidlertid
så dramatisk at det er usikkert om de har driftsgrunnlag
framover.
Bakgrunnen er at de regionale helseforetakene i større
og større grad reduserer sine avtaler med Feiringklinikken,
og sier rett ut at de skal overta mer av denne virksomhe­
ten i egne helseforetak. Spørsmålet er om dette er en po­
litisk styrt prosess, og jeg viser til tidligere helseminister
Sylvia Brustads krav i oppdragsdokumentene om å bruke
private institusjoner mindre, og overta mer i det offentli­
ge. Eller er det de regionale helseforetakene som på egen
hånd får lov til å drive en langsom utpining som til sist
ender opp i full stans, slik vi har sett innen rus, psykiatri
og barnevernsinstitusjoner? Det at ulike statsråder ikke har
grepet inn mot store reduksjoner og avvikling av ideelle
institusjoner, er etter min mening oppsiktsvekkende.
La meg nevne Solbu, en psykiatrisk institusjon i Oslo,
som stengte dørene i fjor høst. La meg nevne to av Ki­
merud Stiftelses institusjoner for rusmisbrukere, som også
måtte stenge i fjor. Og la meg nevne Styve Gard for barne­
vernsbarn, som har fått redusert avtalen til tre -- bare tre --
nye barn på fire institusjoner i 2009, det er høyst usikkert
hvor lenge de kan drive.
Det som kjennetegner disse institusjonene, er ikke at
de har hatt et dårlig kvalitetstilbud; nei, det har vært øko­
nomiske innsparingstiltak som har ligget bak. Og vi vet at
alle institusjoner må ha et visst grunnlag for aktivitet for
i det hele tatt å kunne drive -- så også Feiringklinikken.
Nå er altså turen kommet til Feiringklinikken. Hadde
det nå vært slik at de offentlige sykehusene generelt hadde
ledig kapasitet, kunne vi forstått noe av dette. Men slik er
det jo ikke. Ventetidene øker, køene øker, planlagte ope­
rasjoner på mange områder strykes i hopetall, og helsefo­
retakene har en rekke prioriterte oppgaver de ikke får løst.
Og i en slik situasjon tillater Regjeringen at en av de beste
hjerteklinikkene -- for ikke å si den kanskje beste -- innen
sine spesialfelt, står i fare for å måtte legge inn årene.
Jeg forventer faktisk at helseministeren tar klar po­
litisk stilling til at Feiringklinikken fortatt skal drives
som en del av det offentlige tilbudet, og ikke overla­
ter dette til de regionale helseforetakene med fullmakt
til å avvikle avtaler når det måtte passe dem, slik jeg
i dag har vist at de har gjort innenfor andre områ­
der.
Helt til slutt et spørsmål til helseministeren. Hvis Helse
Sør­Øst velger ikke å fornye avtalen i 2010, eller gir et
så lavt oppdrag at Feiringklinikken må avvikle, vil det
ikke lenger heller være en del av det frie sykehusval­
get. Mener statsråden at det regionale helseforetaket, altså
Helse Sør­Øst, på egen hånd kan gjøre dette?
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [18:50:48]: Interpella­
sjonen har skapt en god debatt her i salen i dag.
Selv har jeg sittet i styret i et eierselskap ved Lovisen­
berg Diakonale Sykehus fram til forrige måned, og kjenner
den delen av de private ideelle sykehusene godt innenfor
den diakonale virksomheten.
Vi i Senterpartiet har et stort hjerte nettopp for disse
ideelle sykehusene som ligger i krysningspunktet mellom
det private og det offentlige, og som gjør en stor og viktig
jobb for vårt velferdssamfunn. Og vårt velferdssamfunn
har jo over tid i stor grad blitt bygd opp i samspillet mel­
lom det ideelle og det offentlige og også i forhold til det
kommunale, som har bygd opp tjenester som så har blitt
nasjonale offentlige oppgaver.
Det er ideelle virksomheter og kommuner som ofte har
vist vei. Det kunne jeg gitt mange eksempler på. Og fort­
satt er det slik at innenfor dagens helsevesen er de pri­
vate ideelle organisasjonene helt avgjørende. For eksem­
pel hadde vi fra regjeringspartiene for et par uker siden
et møte med Norsk Luftambulanse -- helt avgjørende for
den nasjonale akuttberedskapen, en ideell virksomhet med
800 000 medlemmer i ryggen som gjør en kjempejobb.
Det vet alle vi som sitter i vår komité.
Når vi hører på debatten her i dag, får vi på en måte
inntrykk av at noen ønsker å tegne et svart­hvitt­bilde; at
de som var i regjering i forrige periode, bare er for det pri­
vate, og at vi som er i regjering i denne perioden, bare er
for det offentlige. Det stemmer ikke. Hvis en ser på bud­
sjettbehandlingen nå sist høst; hvem var det regjerings­
partiene la inn mer penger til? Jo, det var til de private
ideelle virksomheter. Både innenfor sykehusene, innen­
for Modum Bad, innenfor rus og innenfor psykiatri la vi
det inn til de private ideelle. Det var dét regjeringspartie­
ne valgte å prioritere i vår behandling her i huset, så det
ligger ikke noen prinsipiell motstand mot de private og
ideelle. Handlingen til komiteens medlemmer har vist det
motsatte.
Så til det spesielle i dagens interpellasjon, og det den
avslutter med i forhold til Feiringklinikken. Selv om det
nesten bare er det vi har diskutert, er det den siste setningen
i interpellasjonen. Vi i Senterpartiet mener at det er vik­
tig at Feiringklinikken fortsetter. Vår statssekretær i Hel­
se­ og omsorgsdepartementet, Dagfinn Sundsbø, har vært
veldig tydelig i sine møter der ute, at det er viktig at man
klarer å finne en fortsatt trygg og god basis for Feiringkli­
nikken, men at man ser at dagens utfordringer er anner­
ledes enn gårsdagens utfordringer, og at man skaper rom
for omstillinger, slik at de kan klare å være med og løse
de utfordringene vi ser i dag på grunn av at teknologien
og medisinen har gått framover.
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2291
2009

Statssekretær Sundsbø sa også under sitt besøk at det
er viktig at man har mulighet til å planlegge over tid for
en så stor virksomhet som Feiringklinikken, og at man må
ha sikre avtaler med en viss tidshorisont å forholde seg til.
Jeg støtter dette fullt ut. Helse Sør­Øst må i sin dialog og i
sine avtaler sikre en forutsigbar virksomhet, slik at en kan
omstille seg og kan løse de utfordringer vi står overfor.
Som jeg begynte med, er Senterpartiet opptatt av å
styrke mangfoldet i det norske helsevesenet. Der hører de
private og ideelle virksomhetene med. Det å skape forut­
sigbarhet for virksomheter som Feiringklinikken, er av­
gjørende hvis de skal få omstilt seg og også være en viktig
aktør for folk framover.
Gunvald Ludvigsen (V) [18:54:41]: Feiringklinikken
har alltid hatt ein god klang i mine øyre og så lenge eg
kan hugse, ikkje minst i den delen av landet der eg har
budd dei siste 25 åra -- i Nordfjord i Sogn og Fjordane.
Eg kjenner mange pasientar som har fått god og nødven­
dig helsehjelp på Feiringklinikken. Eg vil seie at dette på
mange måtar er ei stadfesting av at Feiringklinikken har
vore viktig for mange enkeltmenneske, vore viktig for
Helse­Noreg -- ikkje minst -- og det har han vore i svært
mange år. Han var ein pioner, som vi har høyrt, og kom
med eit tilbod som var heilt nødvendig for Helse­Noreg i
1989 og utover. Feiringklinikken har vore ein ressurs, og
vi har etter mitt syn god bruk for han òg i framtida.
Som vi veit, er det slik at når du skal byggje opp noko,
ikkje minst innanfor eit så komplisert område som vi her
snakkar om, tek det tid. No er det bygd opp stein på stein
over mange år, og det tek altså relativt lang tid. Dei har
vist at dei har høg kvalitet, dei har eit godt tilbod. Men å
rive ned, derimot, er gjort omtrent på ein blunk. Det som
er det viktige no, er at departementet og statsråden ser at
drifta ved Feiringklinikken er inne i ein kritisk fase.
Statsråden sa i sitt innlegg at føreseielegheit er viktig
for Feiringklinikken. Han meinte vel at gjeldande ramme­
avtale og gjeldande ytingsavtale, som er nemnt, er gode
nok. Men dersom eg skal forstå realitetane ut ifrå det som
vi har høyrt frå interpellanten si side, og ikkje minst det
som representanten frå Feiringklinikken har gitt uttrykk
for, og dersom avtalene er av ein slik karakter at klinik­
ken står i fare for å måtte leggjast ned, slik interpellanten
er inne på, kan ikkje avtalene vere gode nok sett frå Fei­
ringklinikken si side. Eg og Venstre meiner at dette trus­
selbiletet som er teikna om mogleg nedlegging av Feiring­
klinikken, er så alvorleg at statsråden etter vår oppfatning
ikkje kan unngå å gå inn i realiteten i saka og verkeleg
sjekke ut kva som er faktum her, slik at ein ikkje risike­
rer å øydeleggje noko som er bygd opp over lang tid, og
som har vist seg å vere veldig viktig for norske pasientar
og norsk helsevesen.
Sverre Myrli (A) [18:58:02]: Representanten Slags­
vold Vedum åpner med å si at han har «et stort hjerte». Jeg
veit ikke om det kan ordnes på Feiringklinikken, men jeg
har hørt at det er signaler som skal tas alvorlig, i dobbelt
forstand.
Jeg er glad for at helse­ og omsorgsministeren i dag har
slått fast at Feiringklinikken har sin plass i det norske hel­
sevesenet, at de skal utgjøre et supplement til det offentlige
tjenestetilbudet til hjertesjuke, og at de skal ha forutsigba­
re rammer. Sjølsagt kan ikke Stortinget bestemme hvilke
medisinske funksjoner som skal foretas på ulike sjukehus
og klinikker i Norge, men jeg vil påstå at Feiringklinikken
er i en noe spesiell situasjon, all den tid Feiringklinikken
bygde opp et tilbud som ikke fantes ved øvrige sjukehus.
Staten har altså gjennom 20 år vært helt avhengig av den
type tjenester Feiringklinikken har tilbudt, og tilbyr den
dag i dag.
Parallelt med tilbudet på Feiringklinikken og utviklin­
gen av det gjennom 20 år har de offentlige sjukehusene
bygd opp tilsvarende tilbud. Når vi da er i en situasjon
som kan tyde på at behovet for denne typen tjenester går
nedover, vil jeg påstå at staten har en forpliktelse til å
sørge for at det unike kompetansemiljøet ved Feiringkli­
nikken videreføres. Staten har vært helt avhengig av det
gjennom 20 år, og da bør staten også bidra til at tilbudet
kan videreføres.
Det er på en måte en skjebnens ironi for eieren av Fei­
ringklinikken -- Landsforeningen for hjerte­ og lungesyke,
LHL -- at behovet for hjerteoperasjoner nå ser ut til å gå
nedover. Jeg sa at de offentlige sjukehusa de siste åra har
bygd ut tilbudet for det vi nå snakker om. Det hører også
med i den situasjonen som vi nå er i, og det som vi dis­
kuterer nå i dag. Dersom det fortsetter å bli mindre behov
for denne type tjenester, må Feiringklinikken behandles
på samme måte som øvrige sjukehus. Det må være grunn
til å stille spørsmål om det er naturlig at hjerteoperasjoner
skal foregå, slik som i dag, på tre ulike adresser i Oslo, i
tillegg til på Feiringklinikken -- altså på fire fysiske ste­
der i Oslo og Akershus. Spørsmålet er om det er hensikts­
messig. Jeg vil tru at det ikke er det. Det hører også med
i hovedstadsprosessen å se på hvilke tjenester som skal
tilbys hvor i hovedstadsregionen.
Jeg mener at dersom behovet for hjerteoperasjoner går
ned, må tilbudet også ved de offentlige sjukehusa kunne
ses på, ikke bare tilbudet ved Feiringklinikken. Her må
staten klare å ha to tanker i hodet samtidig, både se på det
totale tjenestetilbudet og behovet for denne type tjenester
i sin helhet, og samtidig kunne signalisere at staten har
behov for å videreføre -- og ønsker å videreføre -- Feiring­
klinikken som det gode kompetansemiljøet den har vært
gjennom 20 år.
Sonja Irene Sjøli (H) [19:02:15]: Jeg takker for
debatten.
Det som kommer klart fram, er at alle vil at Feiringkli­
nikken skal bestå i framtiden. Alle er bekymret for situa­
sjonen ved Feiringklinikken, unntatt statsråden, som jeg
ikke synes har vist noen forståelse for det alvoret som
Feiringklinikken faktisk er i. Det er jo en kjensgjerning at
antall operasjoner er lavere nå enn da avtalen med Helse
Sør­Øst ble inngått. Jeg synes ikke statsråden bør skylde
på Feiringklinikken. Det er Helse Sør­Øst som har presset
antallet så langt ned.
Det var befriende å høre representanten Myrli. Det inn­
legget kunne jeg godt holdt selv. Han sier veldig klart at
Em. 16. mars -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om situasjonen for de ideelle og private sykehusene
generelt og Feiringklinikken spesielt
2292 2009

tilbudet skal bestå, og at også det offentlige tilbudet må
ses på i denne sammenheng. Kanskje er det noe av det of­
fentlige tilbudet i Oslo­regionen som bør ned, nettopp for
å beholde den kompetansen og det store og sterke tilbudet
som er ved Feiringklinikken.
Det er ett spørsmål jeg har lyst til å ta opp med stats­
råden. Det gjelder DRG­systemet, som gir incentiv for
bestemte behandlingsformer. Vi vet jo at behandling for
hjertelidelser med kirurgi gir en langt større økonomisk
uttelling for virksomhetene enn andre behandlingsformer.
Det er, som jeg var inne på i innlegget mitt, kanskje bak­
grunnen for at Oslo universitetssykehus bare ønsker fer­
digutredede pasienter. Hvilke forbedringer mener stats­
råden kan gjøres i finansieringssystemet slik at det kan
tilpasses faglig utvikling og hensiktsmessig behandling?
Helt til slutt: Selv om antall statssekretærer øker nes­
ten like mye som pasientkøene, er det ennå ikke blitt slik
at vi har privatpraktiserende statssekretærer. Derfor håper
jeg statsråden vil klargjøre hvorvidt statssekretær Sunds­
bøs garantierklæring, som det er blitt vist til gjentatte gan­
ger her, står til troende. Jeg vil vite om statssekretæren
taler på statsrådens vegne. Kan Feiringklinikken stole på
at Regjeringen stiller seg bak denne garantien? Jeg synes
det her har kommet ulike signaler. Den som har vært
mest uklar, synes jeg, er statsråden. Ellers oppfatter jeg at
representantene fra regjeringspartiene her i Stortinget har
sagt at de vil at Feiringklinikken skal bestå. De signale­
ne -- også fra opposisjonen i Stortinget -- håper jeg stats­
råden tar med seg. Det er han som er eier av sykehuse­
ne, og som står ansvarlig for tilbudene. Skulle så galt skje
at Feiringklinikken blir lagt ned, er det én som sitter med
ansvaret for det, og det er statsråden.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [19:05:32]: Jeg tror
at det kan være behov for å repetere litt her. Altså: Det
sies at jeg er uklar på hvorvidt Feiringklinikken skal dri­
ves eller ikke, og at jeg som eier av sykehusene må
tydeliggjøre mitt standpunkt.
Men som jeg sa i mitt innlegg: Som eier av Helse Sør­
Øst er jeg glad for at Helse Sør­Øst har inngått avtale med
Feiringklinikken i mars -- altså i denne måneden -- om virk­
somhet i fire år. Det sikrer oss at vi får en Feiringklinikk i
de fire årene som kommer. Det er en avtale jeg setter pris
på, for Feiringklinikken er en viktig aktør i det helhetlige
helsetilbudet i Norge.
Jeg må si at det er de andre innleggene som her reiser
spørsmål om hvorvidt Feiringklinikken var ved sine fulle
fem da de skrev under denne rammeavtalen. Jeg forutset­
ter jo at denne viktige samarbeidsaktøren vet hva man gjør.
Man har inngått en avtale med Helse Sør­Øst om drift i fire
år. Det er ikke mulig å lage en rammeavtale med lengre
varighet enn det. Det er jeg glad for, for da får vi tatt vare
på Feiringklinikken i årene som kommer. Jeg må si at jeg
synes dette er en litt merkelig debatt. Man reiser spørsmål
om hvorvidt to avtalepartnere som inngår en avtale om et
samarbeid i fire år, vet hva de holder på med. Jeg forut­
setter at Helse Sør­Øst vet hva de holder på med, og jeg
stoler på at Feiringklinikken er en god avtalepartner. Det
har de vist seg å være, og jeg har ingen grunn til å tvile på
at de er det nå også. Jeg er glad for at den avtalen er sig­
nert av begge parter. Den danner grunnlaget for drift av
Feiringklinikken i de fire årene som kommer.
Så har jeg en merknad til, og den er knyttet til innlegget
fra representanten Lønning og de utfordringene som gjel­
der pasienter med atrieflimmer. Når ventetiden er så lang
som den er når det gjelder atrieflimmer, må jo det bety at
man fra faglig hold ikke definerer dette som en lidelse som
er så alvorlig at den kommer inn under de ulike rettighete­
ne som pasientrettighetsloven stiller opp f.eks. til behand­
ling i utlandet. Det er åpenbart at når ventetiden er så lang,
er lidelsens alvorlighetsgrad faglig sett definert som liten.
Likevel er det en klar utfordring fra Lønning om å se
om dette er noe vi bør forbedre tilbudet på, og om Feiring­
klinikken kan spille en rolle her. Jeg går selvfølgelig inn i
det, og jeg har ingen ideologiske problemer med å vurdere
om det kan finnes alternative oppgaver også for Feiring­
klinikken. Men hovedpoenget er: Det er inngått en fireårs
rammeavtale. Det er jeg glad for. Det er mine sykehus som
har inngått den, og det sikrer driften ved Feiringklinikken.
Det burde vi alle glede oss over.
Presidenten: Sak nr. 10 er dermed ferdigbehandlet.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget går nå til votering.
Votering i sak nr. 1
Presidentskapet hadde innstilt:
Stortingets presidentskap gis fullmakt til å sammenset­
te en hovedkomité for planlegging og gjennomføring av
Grunnlovens 200­årsjubileum i 2014, samt å vedta mandat
for hovedkomiteen.
Vo t e r i n g :
Presidentskapets innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 2
Presidentskapet hadde innstilt:
Som medlemmer og varamedlemmer til styret for
Domstoladminstrasjonen velges for perioden 1. august
2009--31. juli 2013:
1. Berit Brørby, Jevnaker. Varamedlem: Helge Eriksen,
Harstad.
2. Carl I. Hagen, Oslo. Varamedlem: Ommund Hegg­
heim, Alta.
Vo t e r i n g :
Presidentskapets innstilling ble enstemmig bifalt.
Em. 16. mars -- Voteringer 2293
2009

Votering i sak nr. 3
Presidentskapet hadde innstilt:
I
Regler om rett til innsyn i Stortingets dokumenter
§ 1
Alle kan hos Stortinget kreve innsyn i Stortingets saks­
dokumenter, journaler og lignende registre, dersom ikke
annet følger av disse regler. Bestemmelsene i lov 19. mai
2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verk­
semd (offentleglova) gjelder tilsvarende, så langt de passer,
med de presiseringer og unntak som følger av disse regler.
Det samme gjelder forskrift gitt med hjemmel i offentleglo­
va, hvis ikke Stortingets presidentskap beslutter noe annet.
Begrepet «Stortinget» i disse regler omfatter -- for­
uten Stortinget som kollegialt organ -- Lagtinget, Odels­
tinget, stortingskomiteene, Presidentskapet, Stortingets in­
ternasjonale delegasjoner, andre kollegiale organer som
har sekretariat i Stortingets administrasjon, og Stortingets
administrasjon.
§ 2
Disse regler gjelder ikke for stortingsrepresentantene,
stortingsgruppene og gruppesekretariatene.
Videre gjelder reglene ikke for dokumenter hvor spørs­
målet om innsyn er løst ved bestemmelse i Stortingets
forretningsorden eller ved særskilt vedtak av Stortinget.
Reglene gjelder heller ikke for dokumenter som i ori­
ginal eller kopi også finnes hos et organ som offentleglova
gjelder for, bortsett fra brev til eller fra Stortinget.
§ 3
Dokumenter som utveksles mellom Stortinget og Stor­
tingets eksterne organer, og som gjelder et av de eksterne
organers budsjett eller interne administrasjon, kan unntas
fra innsyn. Stortingets eksterne organer er i denne sam­
menheng: Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for
forvaltningen, Ombudsmannsnemnda for Forsvaret, Om­
budsmannsnemnda for sivile vernepliktige, Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings­, overvåkings­ og sikker­
hetstjeneste og stortingsoppnevnte granskingskommisjo­
ner og utredningsutvalg.
Dokumenter som utveksles mellom Stortinget og et
forvaltningsorgan, og som gjelder budsjettet for Stortinget
eller et av de andre organene som er nevnt i første ledd,
kan også unntas fra innsyn.
§ 4
Dokumenter som utveksles mellom to organer som
nevnt i § 1 annet ledd, er som hovedregel åpne for innsyn.
Dokumenter som er utarbeidet av sekretariatet for en stor­
tingskomité, Stortingets presidentskap, en av Stortingets
internasjonale delegasjoner eller et annet kollegialt organ
som har sekretariat i Stortingets administrasjon, til bruk
for organet, kan unntas fra innsyn. Dersom et organ ber et
annet organ om uttalelse, kan både brevet der det bes om
uttalelse og uttalelsen unntas fra innsyn. Et dokument som
utveksles mellom Stortingets presidentskap eller Stortin­
gets administrasjon og en tilsatt i administrasjonen, kan
unntas fra innsyn.
§ 5
Møteprotokoll for de kollegiale organer som er om­
handlet i § 4 annet punktum, kan unntas fra innsyn.
§ 6
Har et organ som offentleglova gjelder for, påført et
dokument påtegning om at det er unntatt fra innsyn etter
offentleglova, kan det i Stortinget uten videre unntas fra
innsyn.
§ 7
Opplysninger som er undergitt taushetsplikt i henhold
til instruks for tilsatte i Stortingets administrasjon, er
unntatt fra innsyn.
§ 8
Stortingets elektroniske journal skal gjøres tilgjenge­
lig for allmennheten på Internett i samsvar med § 6 i
offentlegforskrifta av 17. oktober 2008.
§ 9
Stortingets direktør bestemmer hvilke stillingsinneha­
vere i administrasjonen som kan avgjøre anmodninger om
dokumentinnsyn. Den som har fått avslag på en anmod­
ning om innsyn, kan påklage avslaget til direktøren når av­
gjørelsen er truffet av en tjenestemann som er underordnet
direktøren. Avgjørelser truffet av direktøren kan påklages
til Presidentskapet.
II
Ikrafttreden mv.
Disse regler trer i kraft den 1. april 2009, bortsett fra
§ 8, som trer i kraft samtidig med § 6 i offentlegforskrifta.
Fra det tidspunkt reglene trer i kraft, oppheves Reg­
ler om dokumentoffentlighet for Stortinget, vedtatt av
Stortinget 14. juni 2000.
Med virkning fra 1. oktober 2009 skal «Lagtinget,
Odelstinget,» utgå av § 1 annet ledd.
Vo t e r i n g :
Presidentskapets innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Under debatten er det satt frem to for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Laila Dåvøy på vegne av Fremskritts­
partiet og Kristelig Folkeparti
-- forslag nr. 2, fra Gunvald Ludvigsen på vegne av Høyre
og Venstre
Em. 16. mars -- Voteringer
2294 2009

Det voteres først over forslag nr. 1, fra Fremskrittspar­
tiet og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med frem­
leggelsen av Revidert nasjonalbudsjett for 2009 om å
legge frem en opptrappingsplan for å nå målsettingene
i nasjonal strategi for diabetesområdet 2006--2010.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
ble med 71 mot 29 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 19.12.21)
Presidenten: Det voteres så alternativt mellom komi­
teens innstilling og forslag nr. 2, fra Høyre og Venstre.
Forslaget lyder:
«Dokument nr. 8:114 (2007--2008) -- representant­
forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik,
Robert Eriksson, Jan­Henrik Fredriksen og Vigdis Gil­
tun om en opptrappingsplan for å gjennomføre vedtatt
handlingsplan for diabetes -- vedlegges protokollen.»
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:114 (2007--2008) -- representantfor­
slag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik, Robert
Eriksson, Jan­Henrik Fredriksen og Vigdis Giltun om en
opptrappingsplan for å gjennomføre vedtatt handlingsplan
for diabetes -- bifalles ikke.
Vo t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Høyre og Venstre ble innstillingen bifalt
med 51 mot 49 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 19.13.00)
Votering i sak nr. 5
Presidenten: Under debatten er det satt frem to for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Vigdis Giltun på vegne av Fremskritts­
partiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
-- forslag nr. 2, fra Vigdis Giltun på vegne av Frem­
skrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Her
er det en rettelse i forhold til det som står i inn­
stillingen. Høyre skal også være medforslagsstil­
ler.
Det voteres først over forslag nr. 2, fra Fremskritts­
partiet, Kristelig Folkeparti og Venstre -- og altså Høyre.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang
av bruk av sakkyndige i saker i Norsk pasientskadeer­
statning.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Fol­
keparti og Venstre ble med 53 mot 47 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 19.13.50)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 1, fra
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Forsla­
get lyder:
«Stortinget ber Regjeringen om å foreta en gjen­
nomgang av ordningen med Norsk pasientskadeerstat­
ning for å bedre pasientenes rettigheter og vilkår.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti ble med 60 mot 40 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 19.14.14)
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:115 (2007--2008) -- representantfor­
slag fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Harald T. Ne­
svik, Vigdis Giltun og Jan­Henrik Fredriksen om en gjen­
nomgang av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning
for å bedre pasientenes rettigheter og vilkår -- vedlegges
protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 6
Presidenten: Under debatten har Dag Ole Teigen satt
frem et forslag på vegne av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet. Forslaget lyder:
«Dokument nr. 8:118 (2007--2008) -- representant­
forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik,
Per Egil Evensen og Jan­Henrik Fredriksen om etab­
lering av nasjonalt kompetanse­ og behandlingssenter
for barn med hjerneskade -- vedlegges protokollen.»
Det voteres alternativt mellom dette forslaget og komi­
teens innstilling.
Komiteen hadde innstilt:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det igangset­
tes et arbeid med å etablere et nasjonalt kompetanse­ og
behandlingssenter for barn med hjerneskade.
Vo t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstre­
Em. 16. mars -- Voteringer 2295
2009

parti og Senterpartiet ble forslaget bifalt med 58 mot
42 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 19.15.19)
Votering i sak nr. 7
Komiteen hadde innstilt:
I
Stortinget ber Regjeringen kartlegge hvilket habilite­
rings­ og rehabiliteringstilbud barn og voksne får etter
cochlea implantatoperasjon.
II
Stortinget ber Regjeringen kartlegge den tverrfagli­
ge oppfølgingen barn med cochlea­implantat får frem til
skolestart.
III
Stortinget ber Regjeringen sikre at CI­opererte får
habilitering og rehabilitering umiddelbart etter operasjon.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Videre var innstilt:
IV
Stortinget ber Regjeringen utrede behovet for et na­
sjonalt kompetansesenter for umiddelbar habilitering og
rehabilitering av CI­opererte barn.
Presidenten: Det er Fremskrittspartiet, Høyre, Kriste­
lig Folkeparti og Venstre som står bak innstillingen, og pre­
sidenten antar at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ønsker å stemme imot.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble med 53 mot 47 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 19.16.03)
Votering i sak nr. 8
Presidenten: Under debatten er det satt frem tre for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Inge Lønning på vegne av Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre
-- forslag nr. 2, fra Vigdis Giltun på vegne av Fremskritts­
partiet
forslag nr. 3, fra Laila Dåvøy på vegne av Kristelig
Folkeparti
Forslagene nr. 1 og 2 er inntatt i innstillingen på side 3,
mens forslag nr. 3 er omdelt på representantenes plasser i
salen.
Forslag nr. 3 er under debatten omgjort til et oversen­
delsesforslag og lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen om senest i løpet av
2009 å vurdere virkningene av den omlagte finansi­
eringsordningen for fysioterapeuter, både hva gjelder
fysioterapeuter og pasienter»
Presidenten foreslår at forslaget oversendes Regjerin­
gen uten realitetsvotering. -- Det anses vedtatt.
Det voteres over forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for å bedre til­
gangen på fysioterapibehandling og gi pasientene stør­
re valgfrihet, ved at ordningen med avtalehjemler for
fysioterapeuter fjernes og erstattes med en ordning
hvor alle fysioterapeuter får muligheten til å behandle
pasienter med rett til refusjon etter henvisning fra lege
eller annet helsepersonell med henvisningsrett. Den
nye ordningen skal ikke medføre økt egenbetaling fra
pasientene.»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 78 mot 22
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 19.16.50)
Presidenten: Det voteres over forslag nr. 1, fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag til
ordninger som erstatter dagens krav om avtaler med
kommuner som vilkår for at privatpraktiserende fysio­
terapeuter kan tilby offentlig finansierte helsetjenester.
Ordningen må sikre raskere tilgang til nødvendige fysi­
oterapitjenester, samt god prioritering og ressursbruk.»
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de støtter
forslaget subsidiært.
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ble
med 55 mot 45 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 19.17.14) *
Presidenten: Inge Lønning har bedt om ordet til stem­
meforklaring.
Inge Lønning (H) [19:18:02]: Jeg vil nesten anmode
presidenten om å vurdere hvorvidt det ikke hadde vært
mer korrekt å stemme alternativt mellom innstillingen og
forslag nr. 1, som vi nettopp voterte over. For det dreier
seg jo vitterlig om et alternativ.
Presidenten: Presidenten har intet imot å ta voterin­
gen en gang til, hvis det er ønske om det. Er det noen som
vil motsette seg at vi tar voteringen en gang til og voterer
* Se alternativ votering neste side, voteringsutskrift kl. 19.19.37.
Em. 16. mars -- Voteringer
2296 2009

alternativt mellom innstillingen og forslag nr. 1? -- Det er
det ikke. Da gjør vi det.
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:10 (2008--2009) -- representantforslag
fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik, Vigdis Gil­
tun, Jan­Henrik Fredriksen og Karin Kjønaas Kjos om fri
etableringsrett og fjerning av ordningen med avtalehjemler
for fysioterapeuter -- bifalles ikke.
Vo t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ble
innstillingen bifalt med 53 mot 47 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 19.19.37)
Presidenten: I sakene nr. 9 og 10 foreligger det ikke
noe voteringstema.
S a k n r . 1 1 [19:19:50]
Referat
1. (151) Fullmakt til å stille statsgaranti for lån fra Nor­
ges Bank til Seðlabanki Islands (St.prp. nr. 47 (2008--
2009))
Enst.: Sendes finanskomiteen.
2. (152) NRK­plakaten -- dekning av valg (St.meld. nr. 18
(2008--2009))
Enst.: Sendes familie­ og kulturkomiteen.
3. (153) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Erna Solberg, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli om
raskere helsehjelp og større valgfrihet i helsetjenesten
(Dokument nr. 8:54 (2008--2009))
Enst.: Sendes helse­ og omsorgskomiteen.
4. (154) Pensjonar frå statskassa (St.prp. nr. 46 (2008--
2009))
Enst.: Sendes kommunal­ og forvaltningskomiteen.
5. (155) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Borghild Tenden, Trine Skei Grande, Leif Helge
Kongshaug og Gunnar Kvassheim om en nasjonal ord­
ning med elektronisk «køfri»­billett på kollektivreiser
(Dokument nr. 8:55 (2008--2009))
6. (156) Nasjonal transportplan 2010--2019 (St.meld.
nr. 16 (2008--2009))
7. (157) Oslopakke 3 trinn 2 (St.meld. nr. 17 (2008--
2009))
Enst.: Nr. 5, 6 og 7 sendes transport­ og kommuni­
kasjonskomiteen.
8. (158) Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i
norsk utenrikspolitikk (St.meld. nr. 15 (2008--2009))
Enst.: Sendes utenrikskomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet i henhold til forretningsordenens
§ 37 a før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 19.21.
Em. 16. mars -- Referat 2297
2009