Møte onsdag den 4. juni 2008 kl. 10
President: C a r l I . H a g e n
D a g s o r d e n (nr. 90):
1. Interpellasjon fra representanten May­Helen Molvær
Grimstad til barne­ og likestillingsministeren:
«En god barnevernstjeneste forutsetter at de som
har det daglige ansvaret for den, kan basere seg på
langsiktige og trygge rammevilkår. Barnevern er der­
for dårlig egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser,
der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjø­
rende. Et økende antall barn opplever at barnevernet
må overta omsorgen for dem. Når barnevernet overtar
omsorgen, får barnet tilbud om fosterhjem eller insti­
tusjonsplass. Både ansatte i kommunen og i Bufetat
melder om at det er økonomiske forhold som i stor grad
avgjør hvilket tilbud barnet får. De etterlyser et større
fokus på hvilket tilbud som er til barnas beste. Mange
institusjoner opplever at staten gjennom anbudsrunder
presser prisene slik at det går ut over kvaliteten på
tilbudet til barna.
Hvordan vil statsråden sikre at barnas beste, og
ikke kortsiktige økonomiske hensyn, blir styrende for
hvilket omsorgstilbud barnevernet gir?»
2. Interpellasjon fra representanten May­Helen Molvær
Grimstad til barne­ og likestillingsministeren:
«Familievernet driver med både behandling og råd­
givning, mekling og med utadrettet forebyggende fa­
miliearbeid. Etter at samboere med barn ble pålagt
mekling etter samlivsbrudd, har familievernet fått økt
pågang uten økte rammer. Det innebærer at det fore­
byggende arbeidet blir nedprioritert til fordel for mek­
ling ved samlivsbrudd. Å stå månedsvis i kø når du sli­
ter med samlivsproblemer, kan i mange tilfeller heve
konfliktnivået og gjøre veien til samlivsbrudd kortere.
Barn som opplever samlivsbrudd, greier seg dessuten
mye bedre når foreldrene klarer å samarbeide. Fore­
byggende familiearbeid kan gjøre at færre barn opp­
lever samlivsbrudd, og styrker muligheten for godt
foreldresamarbeid i etterkant av et brudd. Derfor bør
familievernet drive mer forebyggende arbeid, ikke bare
mekling.
Vil statsråden bidra til at familievernet får mulig­
het til å drive mer forebyggende arbeid for å hjelpe par
til å få et bedre samliv?»
3. Referat
Presidenten: Fra Sosialistisk Venstrepartis stortings­
gruppe foreligger søknad om sykepermisjon for represen­
tanten Hallgeir H. Langeland fra og med 4. juni og inntil
videre.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Gjertrud Kjellesvik, innkalles for
å møte i permisjonstiden.
3. Gjertrud Kjellesvik innvelges i Lagtinget for den tid hun
møter for representanten Hallgeir H. Langeland.
Presidenten: Gjertrud Kjellesvik er til stede og vil ta
sete.
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Stortingets møter i dag og for resten av
inneværende uke -- og anser det som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Sigvald Oppebøen Hansen. --
Andre forslag foreligger ikke, og Sigvald Oppebøen Han­
sen anses enstemmig valgt som settepresident for Stortin­
gets gjenværende møter denne uken.
S a k n r . 1 [10:01:18]
Interpellasjon fra representanten May­Helen Molvær
Grimstad til barne­ og likestillingsministeren:
«En god barnevernstjeneste forutsetter at de som har
det daglige ansvaret for den, kan basere seg på langsiktige
og trygge rammevilkår. Barnevern er derfor dårlig egnet
for tradisjonelle anbudskonkurranser, der kortsiktige øko­
nomiske kriterier oftest blir avgjørende. Et økende antall
barn opplever at barnevernet må overta omsorgen for dem.
Når barnevernet overtar omsorgen, får barnet tilbud om
fosterhjem eller institusjonsplass. Både ansatte i kommu­
nen og i Bufetat melder om at det er økonomiske forhold
som i stor grad avgjør hvilket tilbud barnet får. De etterly­
ser et større fokus på hvilket tilbud som er til barnas beste.
Mange institusjoner opplever at staten gjennom anbuds­
runder presser prisene slik at det går ut over kvaliteten på
tilbudet til barna.
Hvordan vil statsråden sikre at barnas beste, og ikke
kortsiktige økonomiske hensyn, blir styrende for hvilket
omsorgstilbud barnevernet gir?»
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:02:31]: Tu­
senvis av barn bruker kvar dag kreftene sine på å beskyt­
te seg mot vald, overgrep og omsorgssvikt i eigne heimar.
Mange av desse barna får ikkje nødvendig beskyttelse før
dei er påførte betydelege skadar, skadar som ofte varer
heile livet. Det siste desse barna treng, er å flytte fleire gon­
ger enn nødvendig. Dei fleste har opplevd mange brotne
relasjonar og mykje utryggleik allereie i tidleg barndom.
Derfor er det svært viktig at dei som har det daglege
ansvaret for barn innanfor barnevernet, kan basere seg på
langsiktige og trygge rammevilkår. Barnevern kan ikkje
samanliknast med busskøyring eller catering som ein set
ut på anbod. Barnevern høver dårleg for tradisjonelle an­
bodskonkurransar, der kortsiktig økonomisk gevinst ofte
blir fokus framfor langsiktigheit og eit kvalitativt godt
tilbod tilpassa barnets behov.
Riksrevisjonen har gjennomført ein verksemdanalyse
av Bufetat. Resultatet viser manglande styring og kontroll.
Riksrevisjonen ber Barne­ og likestillingsdepartementet
og Bufetat sikre at barn og unge får eit tilbod som er
tilpassa deira behov.
Mange tilsette på institusjonar melder om bekymring
knytt til prispress og kortsiktigheit, og manglande fokus
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å sikre
at barnas beste blir styrende for hvilket omsorgstilbud barnevernet gir
3514 2008

på kvalitet og på barnas behov. Kristeleg Folkeparti mei­
ner Regjeringa må ta grep for å sikre at barn og unge får
eit tilbod av god kvalitet som i større grad enn i dag er
tilpassa deira behov.
Mange barn på institusjon lever i frykt for at heimen
deira skal gå konkurs, dei saknar fleire vaksne rundt seg
på institusjonen, eller dei står i kø for å få fosterheim eller
institusjonsplass. Kristeleg Folkeparti er bekymra for om
barna får det tilbodet som er best tilpassa dei, eller om
økonomiske prioriteringar styrer kva tilbod barna får.
Offentleg sektor i Noreg gjer innkjøp for over 250 mil­
liardar kr kvart år. Lov om offentlige anskaffelser skal
ifølgje lovas § 1
«bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre
mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaf­
felser basert på forretningsmessighet og likebehand­
ling. Regelverket skal også bidra til at det offentlige
opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har til­
lit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunns­
tjenlig måte».
Offentlege innkjøp baserer seg i stor grad på konkur­
ranse. Konkurranse innan offentlege innkjøp bidreg i ut­
gangspunktet til at staten når måla om effektiv ressursbruk,
likebehandling og integritet. Ein unngår sløsing med of­
fentlege fellesskapsmidlar og at det offentleges integritet
blir svekt gjennom kameraderi og korrupsjon. Det er der­
for viktig at konkurranse som hovudregel blir nytta som
verkemiddel ved offentlege innkjøp.
Men konkurranse vil ikkje alltid vere eit formålstenleg
verkemiddel. Helse­ og omsorgstenester, herunder barne­
vernstenester, skil seg frå andre tenester på grunn av om­
synet til å gi gode og føreseielege tilbod til spesielt utsette
brukargrupper.
Barnevernet er ikkje ein alminneleg marknad for kjøp
og sal av tenester, men ein del av den statlege myndig­
heitsutøvinga. Staten har ingen konkurrent som kjøpar av
barnevernstenester. Kristeleg Folkeparti meiner at ei god
barnevernsteneste har som føresetnad at dei som har det
daglege ansvaret, kan basere seg på langsiktigheit og tryg­
ge rammevilkår. Barnevern passar derfor dårleg for tradi­
sjonelle anbodskonkurransar, der kortsiktige økonomiske
kriterium oftast blir avgjerande.
Konkurranseutsetjing medfører at institusjonane må
prise sine tenester på ein slik måte at det blir lite rom til
fagutvikling, kompetanseutvikling og nødvendig kompe­
tanseoverføring mellom dei forskjellige aktørane på fel­
tet. Organisasjonar som tidlegare samarbeidde om fag­
leg og organisasjonsmessig utvikling av feltet, blir no
konkurrentar.
Det tek ofte lang tid å byggje opp ein god relasjon mel­
lom tilsette og barn på ein barnevernsinstitusjon. Korte
kontraktar kan derfor føre til at kvaliteten på tilbodet
blir dårlegare på grunn av ustabile rammevilkår. Kortvari­
ge kontraktar gjer nødvendige investeringar i eigedom og
utstyr vanskeleg.
Når prisane blir pressa, vil etablerte verksemder kunne
bli lagde ned, sjølv om dei leverer barnevernstenester av
svært høg kvalitet og med tilfredse brukarar. Dette medfø­
rer at fagmiljø det har teke fleire tiår å byggje opp, blir slet­
ta med eit pennestrøk. Det er ressurssløsing og bidreg til å
redusere eit nødvendig mangfald innan barnevernsfeltet.
Kristeleg Folkeparti ønskjer eit regelverk som sikrar
eit mangfald av tiltak innan m.a. rusbehandling og rus­
omsorg, rehabilitering, eldreomsorg og barne­ og familie­
vern. Går ideelle omsorgs­ eller barnevernsinstitusjonar
konkurs på grunn av at staten pressar døgnprisen ned og
gir for dårlege vilkår for langsiktig drift, vil særs viktig
kompetanse og kunnskap gå tapt, og tusenvis av pasientar
og barnevernsbarn vil miste sitt tilbod.
Kristeleg Folkeparti meiner derfor at ideelle verksem­
der som yter helse­, omsorgs­ eller barnevernstenester, må
vere unnatekne kravet om anbod -- anten det er staten eller
kommunen som skal skaffe tenester.
Samtidig er det viktig å streke under at det er ein jamn
auke av barn som mottek tiltak frå barnevernet. Det gjer
at barnevernet har behov for auka rammer, samtidig som
førebyggjande tiltak må prioriterast i større grad enn i dag.
Barn som lever i ein vanskeleg livssituasjon, skal ha
aller høgste prioritet. Trygg oppvekst handlar om at alle
barn skal få god omsorg og gode utviklingsmoglegheiter.
Der heimen sviktar, må barnevernet inn og hjelpe. Vi må
sjå barna som treng hjelp -- ikkje berre institusjonane,
rammene og den kortsiktige økonomiske gevinsten ved å
nytte det billegaste tilbodet. Derfor håpar eg at statsråden
vil sikre at barnas beste, og ikkje kortsiktige økonomiske
omsyn, blir styrande for kva omsorgstilbod barnevernet
gir.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:09:36]: La meg starte
med å takke interpellanten for at hun gir meg mulighet til
igjen å presisere Regjeringens politikk på dette viktige om­
rådet. Representanten retter fokuset på to forhold: bruk av
anbudssystemer og økonomien i det statlige barnevernet.
Jeg starter med det siste først. Barnets beste skal all­
tid være utgangspunktet for valg av tiltak. Alle tiltak og
all plassering skal og må derfor vurderes ut fra individu­
elle behov. Dette er også presisert i vårt tildelingsbrev til
Bufetat. Der heter det:
«Direktoratet skal på bakgrunn av kommunenes ut­
redninger, tiltaksplaner og i samarbeid med kommu­
nene sørge for at barnets behov er et overordnet og
styrende utgangspunkt for valg av tiltak.»
Dette er meget klart.
Mange ganger vil familie­ og nærmiljøbaserte tiltak
være det beste for barnet. Andre ganger kan fosterhjem
eller institusjonsplassering være det mest riktige. Beslut­
ningene må bygge på kunnskap om det enkelte barn og et
solid faglig fundament.
En viktig målsetting for det statlige barnevernet er å ut­
nytte ressursene best mulig. Men det enkelte barns behov
skal altså være avgjørende for hvilket tiltak som velges.
Ved overtakelsen av barnevernet i 2004 var det i ram­
mene for det statlige barnevernet ikke lagt inn midler
til omstillinger. Det var forutsatt at omstillingskostnade­
ne skulle dekkes ved innsparinger. Dette viste seg å ikke
være en realistisk forutsetning fra regjeringen Bondevik
og daværende statsråd Laila Dåvøy.
Det første vi gjorde da vi overtok, var derfor å komme
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å sikre
at barnas beste blir styrende for hvilket omsorgstilbud barnevernet gir
3515
2008

med tilleggsbevilgninger for å øke muligheten til å gjen­
nomføre det som var målet med barnevernsreformen. Stol­
tenberg­regjeringen har altså bevilget 700 mill. kr mer
til det statlige barnevernet enn det Bondevik­regjeringen
gjorde. Det er en satsing som jeg er stolt av, og som er
helt nødvendig for å gjennomføre det som var målene med
denne reformen.
Når alt dette er sagt, er det også sånn at man skal vur­
dere økonomi og styre virksomheten innenfor de rammer
Stortinget har stilt til disposisjon. Det er altså ikke noe
nytt ved denne regjeringens politikk. Nøyaktig de samme
formuleringene fant vi i forrige stortingsperiode.
I det siste budsjettet Laila Dåvøy la fram, presiser­
te hun behovet for god faglig og økonomisk styring av
barnevernet. Hun presiserte også behovet for å redusere
kostnadsveksten i barnevernet. Jeg regner derfor med at
interpellanten er enig i de forutsetninger som barne­ og
familieministeren i forrige periode satte.
Så til spørsmålet om anbud og konkurranseutsetting.
Hensynet til barnets beste ligger som et grunnleggende
prinsipp ved valg av barnevernstiltak til det enkelte barn.
Bufetat er altså pålagt å utnytte kapasiteten i eget tiltaks­
apparat så langt det er mulig. Dersom det ikke finnes
et passende statlig tiltak, kan private tiltak benyttes -- og
de benyttes. Når det gjelder institusjoner, er halvparten
private.
Ved kjøp av private plasser, har stortingsflertallet sluttet
seg til at ideelle aktører skal prioriteres framfor kommersi­
elle. Dette skal medvirke til at de ressursene som brukes på
barnevern, kommer barna til gode. Det skal ikke genereres
store overskudd og utbytte hos kommersielle aktører.
Det har blitt stilt spørsmål om hvorfor det statlige bar­
nevernet har valgt å legge opp til kjøp av plasser fra priva­
te aktører etter konkurranse. Man spør hvorfor vi ikke har
videreført de avtalene som var mellom fylkeskommunen
og private aktører. Det er fordi loven krever det.
Offentlige anskaffelser skal være gjennomsiktige, godt
dokumenterte og åpne for alle relevante leverandører. Det
gjelder også kjøp av kommersielle barnevernstjenester.
Dette er viktig for å unngå korrupsjon og for å sørge for
en effektiv bruk av offentlige midler.
Vi er også i framtiden avhengige av kommersielle til­
bud. Jeg presiserer at kommersielle kan gi gode kvalitative
tilbud til barn og unge. Barnets beste skal være utslagsgi­
vende, og det er derfor ikke tale om å flytte barn som har
gode tilbud hos en kommersiell aktør -- med mindre det
er til beste for barnet.
Fra 2008 er anskaffelser av barnevernsplasser sentra­
lisert i Bufdir. Det er satt i gang et utviklingsarbeid for
framtidige anskaffelser. Disse skal bidra til målet om et
likeverdig, differensiert og tilstrekkelig tilbud i barne­
vernet. Sentralt i dette arbeidet er det å sikre god kva­
litet ved institusjoner det inngås avtaler med. Samtidig
vil det bli lagt vekt på langsiktighet og forutsigbarhet
for institusjonene. Det kommer barn som bor der, til
gode.
Når det gjelder de ideelle organisasjonene, ønsker Re­
gjeringen et godt og tett samspill med disse. Anbud byg­
ger på markedstenkning. Denne Regjeringen erkjenner at
de ideelle organisasjonene på barnevernsområdet kjenner
seg fremmedgjort i markedstenkningen.
Vi har derfor gått så langt det er mulig i å utnytte den
unntakshjemmelen som ligger i lov om offentlige anskaf­
felser. Departementet har i brev til Bufetat presisert at vi
ønsker å motvirke en kultur der de ideelle aktørene skjer­
mer gode metoder og ideer som konkurransehemmelighe­
ter. For oss er samarbeid viktig.
For å bedre forutsigbarheten for de ideelle organisasjo­
nene er det vedtatt en utvidelse av kontraktstiden. Den økes
fra to år pluss muligheten for to års forlengelse, til fire år,
med muligheten for to års forlengelse deretter. Ved utvel­
gelse av institusjoner skal man ta hensyn til behovet for
å opprettholde gode og stabile fagmiljøer. En skal også ta
hensyn til godt samarbeid med kommunalt barnevern og
andre fagområder, som f.eks. barne­ og ungdomspsykia­
trien. Slik tar staten et ansvar for å se helheten i tilbudet
til barn og unge. Mitt inntrykk er at de ideelle organisasjo­
nene er fornøyd med disse presiseringene. I utgangspunk­
tet er det 4­årsregelen som vil bli gjeldende også for de
kommersielle aktørene. Men siden redusert bruk av kom­
mersielle tilbud er et mål, må kontraktslengden vurderes
av Bufetat i hvert enkelt tilfelle.
Regjeringen har tatt så vel økonomien som kritikken
mot anbudstenkningen i barnevernet på alvor. Jeg er glad
for at Kristelig Folkeparti i opposisjon ser ut til å være på
linje med Regjeringen i disse spørsmålene. Jeg vil også
gjøre mitt beste for å skape faglige og økonomiske rammer
som bidrar til å virkeliggjøre visjonen om et likeverdig og
kvalitativt godt barnevern.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:17:03]: Eg
vil takke statsråden for svaret.
Eg tviler ikkje på engasjementet med omsyn til at barns
beste skal vere utgangspunktet for det tilbodet som skal
givast. Men det som bekymrar meg, er at når eg får ei be­
skriving av realitetane f.eks. frå fagteam i Bufetat som job­
bar for å gi barn som treng eit institusjonstilbod, eit godt
tilbod, opplever fleire at prisen går føre det beste tilbodet
til barnet, og at det i tildelingsbreva som dei får, er så­
pass klare føringar om pris at det er det som tek den stør­
ste merksemda. Når familie­ og kulturkomiteen har vore
ute på komitereise, har vi fått fleire eksempel både der og
også frå andre som tilseier at økonomien styrer meir enn
det som er barnas behov. Det bekymrar meg. Derfor lurer
eg på kva som kan gjerast for å sørgje for at det er barnas
behov som skal vere det viktigaste elementet, som stats­
råden seier. Vi er klare over at budsjettramma skal hal­
dast. Det er også eit mål at vi ikkje skal trenge å bruke
så mykje pengar på barnevernet, i den forstand at ein bør
drive så godt førebyggjande arbeid at ein kan førebyggje
problem og gi hjelp i heimen, så ein kan håpe at denne
situasjonen ikkje oppstår. Men realiteten er at når behova
først er der -- og det er stort behov -- er det veldig viktig
at desse barna blir tekne godt hand om, og at dei får eit
godt omsorgstilbod.
Det går også på det med forhandlingar og anbod f.eks.
frå dei ideelle organisasjonane. Det dei kan fortelje om
-- i alle fall fleire som eg har hatt møte med -- er at dei i
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å sikre
at barnas beste blir styrende for hvilket omsorgstilbud barnevernet gir
3516 2008

forhandlingar blir pressa så hardt på pris at dei ikkje får
gitt eit så godt tilbod som dei skulle ønskje, fordi prisen
blir eit gjennomgåande tema.
Det som også bekymrar meg, er om desse organisasjo­
nane i framtida vil kunne greie å drive desse institusjona­
ne som eit godt omsorgstilbod for barna. Eg trur det er
svært viktig at vi har eit mangfald, og at vi har ulike til­
bod. Men når vi køyrer så hardt på eit anbodssystem, og
det er såpass hard konkurranse at dei frivillige organisa­
sjonane som tidlegare har samarbeidd, ikkje kan utveksle
informasjon på grunn av anbodssystemet, kan vi risikere
at dei går dukken, og då går på ein måte også heimen kon­
kurs. Derfor håper eg at statsråden går grundig inn i det
som er anbodssystemet. Kristeleg Folkeparti har eit Doku­
ment nr. 8­forslag som ligg til behandling i næringskomi­
teen. Det er andre land som vi kan samanlikne oss med,
som ikkje har så strenge krav når det gjeld anbod som vi
faktisk har, når vi ser på ideelle organisasjonar og stiftelsar.
Det med fosterheim er også svært viktig. Det kunne vi
hatt ein eigen debatt om, fordi vi veit at fosterheimsarbeid
er ekstremt viktig. Det gjeld korleis ein rekrutterer og får
nok fosterheimar, men heller ikkje dei faglege og økono­
miske rettane er gode nok. Det kan vere at vi i dag misser
fosterforeldre som vi absolutt treng.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:20:30]: Jeg er enig i
de vurderingene representanten gjør når det gjelder beho­
vet for å se på private ideelle aktører som noe annerledes
og mer likt det offentlige tiltaksapparatet.
Vi har altså en lov om offentlige anskaffelser i Norge.
Den loven følger vi, men vi har jo tøyd regelverket så
langt det er mulig for å gi de ideelle organisasjonene gode
rammevilkår.
Hva gjelder rammevilkår, mener vi at de i hvert fall
har blitt bedre de siste årene, i og med at vi har økt over­
føringene til det statlige barnevernet. Riksrevisjonen kom
jo med en kritikk mot Stortinget da vi gjennomførte bar­
nevernsreformen i 2004, for at det ikke var sørget for nok
penger til denne reformen. Derfor har dette vært viktig for
oss, for forutsetningen for at det ikke skal kjøres anbuds­
runder som går ut over barnas behov, er at det er god nok
økonomi.
Så er det hele tiden spørsmål om økonomien er god
nok, og det må vi ha en fortløpende diskusjon om. Vi må
være åpne i forhold til dialog med aktørene, enten det er
offentlige aktører, private kommersielle aktører eller pri­
vate ideelle aktører -- jeg har også hatt møte med mange
av disse -- og det er viktig i forhold til hvilke kriterier vi
legger til grunn. Vi legger altså ikke andre økonomiske
kriterier til grunn enn det som var tilfellet under den for­
rige regjering. Vi har også veldig klare krav om at det er
barnets behov som skal være avgjørende her.
Jeg mener at faglig gode tilbud er en felles utford­
ring for institusjoner, uavhengig av type eiendom. Jeg
vil orientere om at Barne­, ungdoms­ og familiedirekto­
ratet er i ferd med å gjennomgå sitt tiltaksapparat. De
vil kartlegge eksisterende og framtidige behov for til­
tak i barnevernet, slik at vi vet at disse er av høy
kvalitet.
Tove Karoline Knutsen (A) [10:23:12]: Det har vært
mange debatter i Stortinget om barnevern. Det er bra, fordi
barnevernet har oppgaver i samfunnet som krever både
menneskelige, faglige og økonomiske ressurser for at vi
på best mulig måte skal kunne hjelpe barn og unge som
trenger det. Nettopp derfor ble jeg egentlig ganske forbau­
set over innretningen på dagens interpellasjon om barne­
vernet, hvor man påstår at det er kun de kortsiktige økono­
miske interessene som styrer barnevernet, ikke hensynet
til barnets beste.
Da har jeg også lyst til å minne om at Riksrevisjonens
rapport om Bufetat, som ble debattert i Stortinget i går, er
temmelig klar på at den statlige barnevernsreformen som
kom i 2007 under den forrige regjeringa, var betydelig
underfinansiert. På den bakgrunn var det kanskje ikke så
merkelig at daværende statsråd Dåvøy i tildelingsbrevet til
Bufdir i 2005 understreket at det var viktig å
«redusere kostnadsveksten i barnevernet gjennom å
bidra til en gradvis overgang fra bruk av dyre institu­
sjonstiltak til bruk av effektive familie­ og nærmiljø­
baserte tiltak».
Denne regjeringa har økt tilskuddet til det statlige bar­
nevernet med over 700 mill. kr, i tillegg til at kommunene
har fått betydelig økte rammer. Uansett hva slags rammer
man har, er det slik at alle sektorer i samfunnet må se til
at de ressursene man rår over, har kortest mulig vei til dit
behovet er, i dette tilfellet til ungene og ungdommene som
barnevernet skal hjelpe, og til dem som tar vare på dem i
det daglige.
Når både den forrige og denne regjeringa har tatt til
orde for en vridning i tiltak fra institusjonsbruk til fos­
terhjem og familie­ og nærmiljøbaserte tiltak, er det i
tråd med barnevernsfaglige tilrådinger og begrunnelser.
At slike tiltak også gir god ressursutnyttelse, er selvfølge­
lig også en fordel. Samtidig har vi understreket at vi må
ha et stort repertoar av tiltak i barnevernet som i så stor
grad som mulig kan tilpasses det enkelte barns behov. Her
inngår selvsagt også institusjoner av ulikt slag. Ikke minst
grupper av unge som barnevernet har omsorg for, vil ha
behov for et bredt spekter av tiltak fordi de på dette tids­
punkt i livet allerede har så mange ulike og kanskje også
tunge erfaringer i bagasjen.
Jeg er faktisk litt enig med interpellanten på ett punkt
-- ikke bare litt enig, jeg er veldig enig -- og det er at barne­
vernet ikke er egnet for kommersialisering og markedsut­
setting. Det er derfor vi mener at når vi skal ha færre in­
stitusjoner i barnevernet, må man i større grad basere seg
på offentlige institusjoner og institusjoner i regi av ideelle
aktører og organisasjoner framfor kommersielle tilbydere.
Da er det viktig at vi finner gode prosedyrer for likebe­
handling av de aktuelle tilbyderne, som også statsråden
gjorde rede for for litt siden.
Jeg er glad for at departementet nå får en juridisk vur­
dering av hvordan man kan finne en god og håndterlig
praksis for avtaleinngåelse med tilbyderne i barnevernet
som er i samsvar med EØS­regelverkets bestemmelser, og
som også interpellanten etterlyste i sitt innlegg. Vi har al­
lerede fått på plass viktige tiltak for å oppnå den forutsig­
barhet og den ønskede kvalitet vi trenger i barnevernet,
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å sikre
at barnas beste blir styrende for hvilket omsorgstilbud barnevernet gir
3517
2008

bl.a. gjennom økte kontraktsperioder for avtaler med pri­
vate tilbydere, og at eventuell avvikling av avtaler med en
institusjon helt konkret skal vurderes opp mot det behov
de som bor på institusjonen, har. Andre viktige momen­
ter er at man vil fremme samarbeid mellom aktørene i
barnevernet om metoder og fagutvikling, som også stats­
råden nevnte i sitt innlegg, at man skal være i dialog om
både kvalitet og pris, og at det skal legges vekt på at alle
som arbeider ved ulike barnevernstiltak, skal ha lønns­ og
arbeidsvilkår i tråd med gjeldende tariffavtale.
Det gjøres mye godt arbeid i barnevernet. Samtidig er
dette et samfunnsområde som vi heile tida må anstrenge
oss for å forbedre. Det handler om de mest sårbare blant
oss, barn og unge som ikke har voksne som helt kan ta
vare på dem. Da må vi våge å gå tett på og løpende evalu­
ere de tiltakene vi har for disse ungene, enten de er i regi
av offentlige eller private aktører.
Jeg tror gode arbeidsforhold og støttefunksjoner for
dem som har omsorgen for barn og unge i fosterhjem,
satsing på forskning og kompetansetiltak og fornuftig og
målrettet organisering er innsatsfaktorer som kan gi oss
det barnevernet vi ønsker. Så må vi fortsatt sørge for til­
strekkelig med ressurser som kan gå uten omveier og mest
mulig direkte til dem vi skal hjelpe. Det vil gi oss et
barnevern til barnets beste.
Karin S. Woldseth (FrP) [10:28:33]: Først vil jeg
takke interpellanten for nok en gang å sette barnevernet på
dagsordenen. Det er bra at vi som parlamentarikere også
kan tale de svakestes sak.
Ute i den virkelige verden er det barn, 2­åringer, som
er alene hjemme to--tre dager sammenhengende uten å få
byttet bleie fordi det aldri har vært noen som har brydd
seg med å pottetrene dem. Det er satt fram knekkebrød og
vann på flaske. Dette skjer fordi man i enkelte kommuner
ikke har økonomi, eller ressurser som det fint heter, til å
gripe inn. Man kommer altfor sent inn i saker hvor barn bor
sammen med rusmisbrukere, eller i hjem hvor foreldrene
ikke har forutsetninger for å ta seg av barna sine.
Vi hørte statsråden snakke om at man skal ta hensyn
til barns individuelle behov. Det er veldig fint at statsrå­
den har den innstillingen, men dessverre skjer ikke det.
Ute i den virkelige verden er det svært mange barn som
lider. Det gleder meg derfor at statsråden har nedsatt et ut­
valg som skal se på de statlige tiltakene og de framtidige
behovene. Det tror jeg kan være absolutt påkrevd.
De aller fleste barnevernsbarn stiller seg, når de blir
voksne, spørsmålet: Hvorfor grep ikke kommunen inn?
Eller: Hvorfor grep det offentlige inn så sent? I New York
blir foreldrene, hvis det er åpenbar omsorgssvikt, dømt til
å gå på kurs i regi av det offentlige eller av frivillige lag
og organisasjoner, som har gjort det til sin oppgave å lære
foreldre å være foreldre, for det er nemlig ikke gitt alle å
være det.
Altfor mange ganger avslår kommunene tiltak, spesielt
for ungdom på private institusjoner, og det er økonomisk
begrunnet, til tross for at disse ungdommene har behov for
spesielt tilrettelagte institusjonsplasser.
Det er ikke til å komme fra at vi får stadig flere barn
og unge som er både utagerende og voldelige, og som
også blir rusmiddelmisbrukere. Det er svært få offentli­
ge institusjoner i dag som tar seg av disse ungdommene.
De blandes derfor med barn og unge som har vært utsatt
for vold i hjemmet eller seksuelle overgrep. Når vi nå ser
at denne regjeringen i all vesentlig grad legger opp til å
bruke offentlige tiltak, vil jeg spørre statsråden om hun
har tenkt gjennom hva hun vil gjøre med de utagerende og
svært vanskelige ungdommene som har et tilbud i priva­
te institusjoner, men som i de offentlige blir blandet med
de barna som ikke er utagerende. Har man tenkt å bygge
opp et offentlig skjermet tilbud til svært utagerende barn?
Har man tenkt å bruke det private tilbudet videre, eller har
man tenkt å mikse bruken?
Den forrige barnevernsreformen var slik at man skul­
le bygge ned de offentlige institusjonsplassene. Den gan­
gen satt jeg som politiker i fylkeskommunen. Da skulle
man satse på de private institusjonene. Nå har man gått til
en miks på 50 pst. private og 50 pst. offentlige. Til tross
for at man snakker om at det er økonomisk betinget, viser
det seg at de offentlige institusjonsplassene har en vesen­
lig høyere døgnpris enn de private. Jeg kunne tenke meg
å spørre om statsråden har noen visjoner om offentlige
institusjonsplasser for utagerende ungdommer.
Olemic Thommessen (H) [10:34:16]: Nok en gang
snakker vi om barnevern. Det er et område der vi dessverre
fortsatt får ganske mange bekymringsmeldinger, det være
seg fra kommunalt ansatte som opplever at flaten mot det
statlige barnevernet er vanskelig, fra ansatte i institusjoner
som føler seg utsatt, og -- kanskje de vanskeligste samta­
lene -- de samtalene vi har med foreldre som føler at deres
barn ikke blir ivaretatt.
Det er litt -- hva skal jeg si -- frustrerende at vi stadig må
komme tilbake til dette. Jeg tror vi må spørre oss om de
grepene som er tatt, er tatt i en rekkefølge og i en hastig­
het som er forsvarlig. En ting er at man akker seg over at
den statlige reformen i utgangspunktet var underfinansiert.
Nå har det gått tre år, og vi har merket oss at budsjettene
har økt. Det er fint. Spørsmålet er om de kanskje må økes
enda mer. Et annet spørsmål er: Hvor mange nye oppga­
ver skal man utføre samtidig? Vi vet at Bufetat hadde be­
tydelige innkjøringsproblemer da man startet opp. Det var
betydelige problemer med å komme i gang. Det var store
bemanningsendringer, det var problemer med å håndtere
økonomien, osv. I tillegg skal man altså foreta en omroke­
ring fra et barnevern med en stor privat andel av plassene
til et barnevern med en stor offentlig andel av plassene,
som man ønsker nå. Man skal altså foreta en oppbygging
av statlige plasser, og slik sett får man en rokering i syste­
met som i seg selv er ganske krevende. I tillegg tar man
inn mindre, enslige asylsøkere, nå opptil 15 år. Neste trinn
er fra 15 til 18 år. Jeg tror vi skal tenke oss om når det trin­
net skal komme i forhold til hvilke ressurser man faktisk
har. På toppen av det hele er vi i en situasjon der antall
barn totalt sett øker, så behovene er større.
Bufetat har veldig store oppgaver, og de pålegges opp­
gaver -- nær sagt -- den ene oppå den andre før den første
er løst. Vi kan snakke om barnets beste, men spørsmålet
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å sikre
at barnas beste blir styrende for hvilket omsorgstilbud barnevernet gir
3518 2008

om barnets beste fremstår jo som en floskel hvis vi ikke er
villige til å renonsere på ideologiske krav, og hvis vi ikke
greier å stille opp med den økonomien som skal til for at
forutsetningene skal være til stede for at Bufetat faktisk
greier å løse oppgaven.
Statsråden repeterte her det som vi har hørt mange gan­
ger, at ved valg av plasser skal man først se etter en statlig
plass. Har man ikke det, skal man se etter en plass som
er drevet av en ideell organisasjon, og så skal man kan­
skje finne en privat. Allerede der har man lagt et løp som
er ideologisk preget, og vi skal sikkert få anledninger til
å diskutere om det er en fornuftig ideologi. La oss bare
konstatere at i dag er ca. halvparten av plassene private,
og at en slik omlegging som man ønsker på et ideologisk
grunnlag, faktisk er en smertefaktor.
For de barna som i dag må flytte fra Svastuen, fordi
det stenger 1. juli, og forhåpentlig skal inn i et offentlig
tiltak som de ikke vet hva er enda, er dette en belastning,
og det må vi ta med oss. Man kan ikke fase ut et system
eller fjerne et system før man har et annet på plass, og det
er det vi opplever at man gjør.
Man snakker nå om at man skal ha ideelle aktører eller
ideelle organisasjoner. Statsråden brukte begge begreper.
Bare der har vi en stor ullenhet. Realiteten er at man ikke
kan svare på hva det er. Statsråden kan antagelig ikke svare
på hva en ideell aktør er i juridisk forstand i forhold til
hvem som skal ha en fremtid, og hvem som ikke skal ha
en fremtid. Halvparten av disse plassene leveres av aktø­
rer som faktisk ikke vet om de har noen fremtid i Norge.
Bare det betyr en så stor usikkerhetsfaktor at det åpen­
bart må gå ut over barna. Det må lages en ordentlig plan.
Hvis det er slik at man vil ha private aktører -- ideelle eller
kommersielle -- i fremtiden, må man kunne fortelle dem
som man vil ha, om de har noen plass her eller ikke. Da
må man bestemme hvilken strategi man skal ha i en slik
omleggingsprosess. I dag flyter det jo over stokk og stein.
I dag er det ingen i det private kommersielle feltet som
faktisk vet om de har en fremtid. Det eneste vi vet, er at de
presses vanvittig på pris. Samtidig vet vi at innenfor det
offentlige systemet er det så langt ingen som har kunnet
redegjøre for hva de enkelte typer plasser koster. Man ope­
rerer med store, romslige kalkulasjonsgrunnlag som gjør
at det er helt umulig å ha et sammenlignende grunnlag.
Man er også klar på at noen konkurranseutsetting skal det
ikke være. Det betyr at man er villig til å svelge dyrere
offentlige plasser framfor å ha billigere private. Det betyr
at man får mindre ut av pengene. Da synes jeg også det
er ganske drøyt å påstå at man driver til barnets beste.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:40:23]: Eg
vil takke for debatten. Eg trur det kjem til å bli fleire
debattar framover.
Det som eg synest er ei utfordring, er at det av og til
følest som om vi er på forskjellige planetar når vi diskute­
rer og høyrer korleis beskrivinga av situasjonen er sentral,
og korleis ein opplever han i ulike kommunar og fylke.
Det skjer veldig mykje bra innanfor barnevernet. Det er
mange barn som fortel at det at barnevernet har bidrege
til at dei kom ut av ein vanskeleg og komplisert livssitua­
sjon i heimen og til ein institusjon eller fosterforeldre, har
gitt dei ein ny start i livet. Det er mange som får hjelp, og
det skjer veldig mykje bra. Det er fantastisk mange tilsette
som gjer ein utruleg innsats. Det er likevel ikkje godt nok
når vi f.eks. høyrer ei situasjonsbeskriving frå ein kom­
mune om at dersom dei må ha ein institusjonsplass til eit
barn som er under tolv år, må dei sende barnet frå sør i
Sunnmøre til Trøndelag, fordi det ikkje finst institusjons­
plass som er nærare. Og dersom det er ei ung kvinne som
blir gravid, får barn og må på ein heim for å jobbe med
relasjonane til barnet, må ein sende dei like mange mil,
fordi det ikkje finst institusjonstilbod som er nærare.
Det er viktig å tenkje at vi skal ha mangfald og eit godt
tilbod, men vi kan ikkje seie at vi skal byggje ned institu­
sjonstilbodet, før vi veit at vi har eit godt nok tilbod også
etterpå. Vi kan heller ikkje byggje ned institusjonstilbodet
før vi veit at vi har mange nok, gode nok og riktige fos­
terforeldre for dei som treng det. Vi treng eit mangfald av
tilbod, og vi treng å sikre at det eksisterer i framtida. Der­
for vil eg oppfordre statsråden til å ta eit møte med ein
del av aktørane som driv med dette. Innanfor frivillige lag
og organisasjonar og anna ideell verksemd er det mange
som legg ned eit stor arbeid, og som gjerne vil bidra. Be­
skrivinga av verkelegheita som dei gir meg som politikar,
er heilt annleis enn den eg møter her på Stortinget. Det
er viktig for oss å lytte til korleis verkelegheita er og blir
opplevd for dei mest utsette barna.
Når det gjeld fosterheimar, er det svært viktig å lytte til
fosterforeldre, til kva erfaring dei har, kor viktig det er at
dei får oppfølging, avlastning, og at dei også får gode ar­
beidsforhold og forsikringsordningar. Er det ei fostermor
som i dag blir skadd gjennom å vere fostermor, har ho
ingen rett ut frå forsikring. Ho får ikkje noka erstatning.
Det er eit hav av usikkerheitsmoment rundt dei juridiske
rettane, og det gjeld både dei statlege og dei kommunale
fosterheimane. Skal vi sikre at nokon vil vere fosterfor­
eldre i framtida, må vi ta mange grep. Vi må sjå på heil­
skapen og lytte til dei som har problema nærast, for å ta
endå betre grep.
Så kan vi godt diskutere budsjett. Kristeleg Folkepar­
ti har foreslått endå meir pengar enn Regjeringa innanfor
barnevernet i dei siste åras budsjett, men vi treng å sjå på
både innhaldet og økonomien. I tida framover håpar eg
også at statsråden vil sjå på den økonomiske situasjonen.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:43:56]: Jeg ble litt
urolig her i sted da representanten Karin Woldseth snak­
ket om toåringer som gikk med bleie fordi de ikke hadde
begynt med pottetrening. Jeg vil presisere at det ikke er
grunnlag for tiltak i barnevernet dersom en toåring ikke
har begynt med pottetrening. Dette er høyst normalt.
Så vil jeg takke for en god diskusjon. Jeg tror det er
viktig det som interpellanten griper fatt i: å ha dialog mel­
lom aktørene på dette feltet. Det ønsker vi å ha, og vi har
en god dialog. Den kan sikkert bli enda bedre. Vi er også
opptatt av å bedre rettighetene for fosterforeldre, og har
en dialog om dette.
Denne debatten viser også at nå er det stor tverrpolitisk
enighet om at man har stor tiltro til barnevernet. Dette er
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å sikre
at barnas beste blir styrende for hvilket omsorgstilbud barnevernet gir
3519
2008

nok en endring. Dette ser vi også i samfunnet. Ifølge me­
ningsmålinger har folk større tiltro til barnevernet nå enn
det som var tilfellet for noen år siden. Det viser jo at bar­
nevernet gjør en god jobb. Hvis vi ser på bekymringsmel­
dinger til barnevernet, er de i stor grad fra foreldrene selv.
Så foreldrene ser at dette er tiltak som de har nytte av.
Når det gjelder diskusjonen utover det, vil jeg si at jeg
deler nok interpellantens syn på barnevern i langt større
grad enn jeg deler Høyres og Fremskrittspartiets syn på
barnevern. Private institusjoner har en plass også i fram­
tidens barnevern. Det er ikke ideologiske årsaker til at vi
ønsker å begrense bruken av disse. Det er fordi vi ønsker
at pengene skal komme barna til gode.
Hvor går så grensen mellom private ideelle og priva­
te kommersielle aktører? Der ser jeg at vi ikke har klare
nok grenser. Et eksempel på det er noen av kollektivene
for rusmisbrukere som vi bruker til en del barnevernstil­
tak. De burde kanskje vært ideelle, men kommer ikke inn
under denne kategorien i dag. Derfor er det behov for en
ny grenseoppgang mellom hva som er ideelle, og hva som
er kommersielle aktører, og den vil vi foreta.
Det er heller ikke riktig, slik Olemic Thommessen fra
Høyre sier, at vi ønsker en utfasing av private barneverns­
tiltak. Det er ikke riktig. Vi har hatt en nedgang i pri­
vate barnevernstiltak på institusjonssiden på 5 pst., men
hvis vi ser på tiltaksapparatet under ett, er det blitt langt
større bruk av private tiltak, fordi vi har en overgang til
fosterhjem.
Så det er ikke sånn at vi bygger opp mange offentli­
ge institusjoner på bekostning av private. Vi ønsker også
gode, stabile rammevilkår for ideelle organisasjoner. Jeg
mener at i denne diskusjonen har vi nok langt mer til fel­
les med interpellantens ideologiske ståsted -- politiske stå­
sted -- om barnets beste enn det som kom fram fra Høyres
og Fremskrittspartiets side under denne interpellasjonsde­
batten.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
S a k n r . 2 [10:47:02]
Interpellasjon fra representanten May­Helen Molvær
Grimstad til barne­ og likestillingsministeren:
«Familievernet driver med både behandling og råd­
givning, mekling og med utadrettet forebyggende familie­
arbeid. Etter at samboere med barn ble pålagt mekling
etter samlivsbrudd, har familievernet fått økt pågang uten
økte rammer. Det innebærer at det forebyggende arbei­
det blir nedprioritert til fordel for mekling ved samlivs­
brudd. Å stå månedsvis i kø når du sliter med samlivspro­
blemer, kan i mange tilfeller heve konfliktnivået og gjøre
veien til samlivsbrudd kortere. Barn som opplever samlivs­
brudd, greier seg dessuten mye bedre når foreldrene kla­
rer å samarbeide. Forebyggende familiearbeid kan gjøre
at færre barn opplever samlivsbrudd, og styrker mulig­
heten for godt foreldresamarbeid i etterkant av et brudd.
Derfor bør familievernet drive mer forebyggende arbeid,
ikke bare mekling.
Vil statsråden bidra til at familievernet får mulighet til
å drive mer forebyggende arbeid for å hjelpe par til å få
et bedre samliv?»
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:48:00]:
Formålet med førebyggjande familiearbeid er å hjelpe fa­
miliar til å leve betre saman, førebyggje problem med
samspel mellom foreldre og barn og hindre oppløysing av
familien. Førebyggjande familiearbeid gir positive ring­
verknader også for samfunnet elles, i både menneskeleg
og økonomisk forstand.
Familievern er ei lågterskelteneste. Klientane kan opp­
søkje familievernkontoret utan tilvising, og tilbodet er gra­
tis både når det gjeld familiebehandling og mekling. Som
eit ledd i arbeidet med å førebyggje brot i familiar og fast­
låste konfliktar mellom foreldre er det spesielt viktig at fa­
milievernet utviklar vidare den utoverretta informasjonen
overfor allmenta. Familievernet må få høve til å formidle
kva som skal til for å få samliv og familieliv til å fungere,
og kva som er nødvendig i høve til avtalar og samarbeid
om barn ved brot mellom ektefellar eller sambuarar. Det
er viktig å synleggjere at samlivsproblem er eit allment
fenomen, og at det finst tilbod om hjelp.
For å nå desse måla er det nødvendig å ha god nok
kapasitet i familievernet, slik at familiar som ønskjer det,
kan få hjelp i rett tid. Ei rekkje familievernkontor har lang
ventetid for familiar som ønskjer hjelp til å takle ekteskap,
samliv og foreldreskap. Arbeidet med å synleggjere kom­
petansen familievernet har, er med på å auke etterspør­
selen etter tenesta. Samtidig er det fortvilande når etter­
spørselen ikkje kan dekkjast på grunn av stram økonomi
og for få tilsette. Også målet om å auke den utoverretta
verksemda krev god kapasitet.
Familievernet er ei lita og velfungerande teneste, som
betener eit stort publikum. Frå 1. januar 2007 har fami­
lievernet fått nye lovpålagde oppgåver, som mekling ved
samlivsbrot for sambuarar med felles barn, utan å få auka
ressursane. Det gjer den økonomiske situasjonen vanske­
leg. Leiarar for familievernkontor over heile landet uttryk­
kjer bekymring for den økonomiske situasjonen som følgje
av budsjettet for inneverande år.
Lov om familievernkontorer inneheld to «skal­oppgå­
ver» og éi «bør­oppgåve».
I § 1 står det m.a.:
«Familievernkontorene skal gi et tilbud om behand­
ling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter
eller kriser i familien. Familievernkontorene skal fore­
ta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven
§ 51.
Familievernkontorene bør også drive utadrettet virk­
somhet om familierelaterte tema.»
Familievernkontora ønskjer å jobbe førebyggjande,
men opplever at førebyggjande arbeid taper terreng mot
akutte kriser, og at «alminnelege samlivsproblem» ikkje
blir prioriterte høgt nok frå Regjeringa si side. Det fører
til at ventelistene i familievernet aukar, og at par dermed
opplever at konfliktnivået aukar mens dei står i kø for å
få hjelp.
Det er òg viktig å streke under at familieterapien i seg
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å bidra til at familievernet får
mulighet til å drive mer forebyggende arbeid for å hjelpe par til å få et bedre samliv
3520 2008

sjølv -- både behandling og rådgiving -- også er førebygg­
jande med tanke på at problema kan utvikle seg vidare
og ende med samlivsbrot og problem for vaksne og barn
i form av ulike psykiske problem, rus, barnevern mv.
I rapporten frå Riksrevisjonen, Dokument 3:6 for
2007--2008, som nyleg er behandla i Stortinget, blir det
påpeika:
«Ved opprettelsen av Bufetat var en videre utbyg­
ging av familievernet et sentralt mål. Det har ikke
skjedd en utbygging av nye familievernkontor etter
2004.»
No ser eg at Regjeringa opnar for å etablere eit fa­
milieverntilbod på Svalbard, noko som er bra. Men vi
treng fleire kontor og auka ressursar for å vareta den store
pågangen.
Den økonomiske situasjonen for familievernet har vore
prega av underdekning over fleire år. Berre for Region sør,
som er ein av fem regionar i familievernet, var det nød­
vendig, grunna manglande økonomisk tildeling, å halde
sju av 57 terapeutstillingar vakante i 2007, og tilsvarande i
2008. Dersom underdekninga held fram, må familievernet
i 2009 seie opp fast tilsette.
Det er 387 årsverk i familievernet. Tal frå SSB viser at
i 2006 behandla desse 45 700 saker. I tillegg kjem ei stor
mengd par og enkeltpersonar som har delteke på samlivs­
kurs, foreldreførebuande kurs, «Hva med oss?»­kurs for
foreldre med funksjonshemma barn, kommunikasjonskurs
m.fl.
Eit forpliktande foreldreskap og eit godt samarbeid
mellom foreldre også etter samlivsbrot er avgjerande for
barns oppvekst. Kristeleg Folkeparti har foreslått å styr­
kje familievernet med 10 mill. kr for inneverande år, noko
som både ville gitt rom for auka klientbehandling og mid­
lar til kompetanseheving. Det er viktig at Kyrkjas Fami­
lievern får tilstrekkelege midlar til fagutvikling og kom­
petanseheving for å vareta særpreget til dei diakonale
familievernkontora.
Familieverntenesta, som er ei førstelinjeteneste med
høg kompetanse, kan vise til stor aktivitet, tilfredse bruka­
rar og effekt av behandlinga. Dette er eit vesentleg føre­
byggjande arbeid for par og familiar -- og er særskilt viktig
for oppvekstvilkåra til dei barna det gjeld.
Samtidig har staten, som ansvarleg for familievern­
tenesta, ikkje følgt opp med nødvendig økonomisk til­
deling. Familievernet står derfor overfor ein situasjon der
det er relevant å stille spørsmål om familieverntenesta er
utsett for ei styrt nedbygging. Familievernet har behov for
ein vesentleg auke i den økonomiske tildelinga for å kunne
bestå og gi tilbod om både behandling, rådgiving, mek­
ling og utetterretta førebyggjande familiearbeid. Eg håpar
statsråden forstår alvoret i situasjonen og vil ta grep for å
sikre familievernet.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:54:57]: Jeg er helt
enig med representanten Molvær Grimstad i at tiltak for
å forebygge vansker og konflikter i samliv og familie er
en viktig offentlig oppgave. På dette området har vi mye
å vinne på å forebygge. Alternativet er å «reparere» når
konfliktene har fått utvikle seg. Det er god samfunnsøko­
nomi å gi et godt faglig tilbud til par som ønsker å løse
konflikter før de gir alvorlige problemer og lidelser. Det
er bra for paret, og det er bra for eventuelle barn.
De fleste par og familier opplever vansker og konflik­
ter fra tid til annen. Jeg tror det er viktig å alminneliggjøre
dette generelt, ikke minst ved å peke på hva par selv kan
gjøre for å styrke samlivet.
I forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om
menn, mannsroller og likestilling har det nylig blitt fore­
tatt en stor survey­undersøkelse i regi av Nordisk insti­
tutt for kunnskap om kjønn og Arbeidsforskningsinstitut­
tet. Denne undersøkelsen bekrefter annen forskning som
også viser at likestilt praksis i hjemmet og familien synes
å bidra til mer robuste samliv. Skal man altså være opp­
tatt av tradisjonelle familieverdier, er det likestilling som
ofte er veien til å styrke familien i dag. Risikoen for sam­
livsbrudd reduseres når det er god fordeling av arbeids­
oppgaver i hjemmet. Foreldre som deler permisjonstiden,
får flere barn og har en lavere skilsmisserate enn i andre
familier. Det viser at et sterkere fellesskap om barnet og
foreldrerollen også virker styrkende på parforholdet. Det
bidrar til forebygging.
Jeg er kjent med at familievernet har utfordringer. Rik­
tignok er de økonomiske rammene for familievernkonto­
rene videreført med en pris­ og lønnsjustering, men samti­
dig har, som interpellanten var inne på, familievernet fått
flere oppgaver. Vi er nå i gang med en helhetlig gjen­
nomgang av familieverntjenesten. Jeg vil i den forbindel­
se også vurdere om de økonomiske rammene er tilpasset
tjenestens oppgaver.
Familievernet er den eneste delen av hjelpeapparatet
som har familien som hovedarbeidsområde og parbehand­
ling som spesialfelt. Tjenesten utgjør grunnstammen i hjel­
petilbudet til familier i forbindelse med samlivsproblemer
og konflikter i parforhold.
Familievernet gir årlig tilbud til over 30 000 par og
familier. Det er mange mennesker. Hovedtyngden av kli­
entmassen er par som søker hjelp i forbindelse med
samlivskonflikter eller ­kriser.
Mange familievernkontorer opplever stor pågang, og
ventetiden for å få time er enkelte steder veldig lang, som
interpellanten var inne på. Likevel er gjennomsnittlig ven­
tetid for å få time til familierådgivning 22 dager. Noen ste­
der er det mer. Men 22 dager i snitt -- hvis vi skal se på
det tallet, selv om det ikke er dekkende for den situasjo­
nen alle møter -- er et gjennomsnittstall som ikke er alar­
merende sammenlignet med i veldig mange andre hjelpe­
instanser. Så totalt sett er ikke situasjonen så nedslående
som representanten hevder, men det er også mulig å gjøre
dette bedre enn i dag.
Det er heller ikke riktig når hun hevder at familiever­
net hovedsakelig driver med mekling. Av totalt 38 000
saker ved familievernkontorene i 2006 var det 8 500 mek­
lingssaker. Det utgjør 22 pst. av sakene. Det vil si at over
3/4 av alle saker i familievernet er rådgivnings­ og be­
handlingssamtaler med sikte på å bedre parforholdet eller
familiesituasjonen for øvrig.
Årsrapporten fra Barne­, ungdoms­ og familiedirekto­
ratet viser at meklingssaker utgjør en økende andel av sa­
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å bidra til at familievernet får
mulighet til å drive mer forebyggende arbeid for å hjelpe par til å få et bedre samliv
3521
2008

kene ved familievernkontorene. Denne økningen skyldes
i hovedsak omleggingen av meklingsordningen fra 1. ja­
nuar 2007. Da ble det innført obligatorisk mekling ved
samlivsbrudd for samboere med barn under 16 år. Li­
kevel viser årsrapporten at meklingsarbeidet utgjør bare
13 pst. av tidsbruken i familievernet. 75 pst. av tiden bru­
kes til behandlingssamtaler og ca. 10 pst. til utadrettet
virksomhet.
Så til interpellantens spørsmål om hva som kan gjøres
for at familievernkontorene kan arbeide mer forebyggen­
de. Jeg vil slå fast at familievernkontorenes virksomhet
i sitt vesen er forebyggende. Familievernet er et lavters­
keltilbud uten henvisningsrutiner. Det gjør hjelpen lett
tilgjengelig.
Familievernet kan og bør også spille en viktig rolle
i å bedre foreldresamarbeidet etter samlivsbrudd. Dette
er også en del av det forebyggende arbeidet. Forskning
viser at vedvarende foreldrekonflikter etter samlivsbrudd
er skadelig for barna. Et bedret samarbeidsklima mellom
foreldrene vil slik sett kunne forebygge følelsesmessige
problemer for de barna som kommer i klemme mellom
foreldrene.
Mekling i forbindelse med samlivsbrudd er altså vik­
tig, og det er forebyggende. Målsettingen med meklingen
er å bidra til enighet og gode avtaler mellom foreldrene
i spørsmålet om barna. Hvis konfliktnivået kan reduseres
mellom foreldrene, kan dette legge forholdene til rette for
et bedre samarbeid mellom foreldrene.
I loven gis det en føring om at familievernkontorene
i tillegg til rådgivning, behandling og mekling bør drive
utadrettet virksomhet om familierelaterte temaer. Dette er
imidlertid ikke en lovpålagt oppgave. De fleste familie­
vernkontorene driver allikevel med dette. Det kan dreie
seg om informasjonsvirksomhet, foredrag, veiledning og
undervisning rettet mot hjelpeapparatet eller publikum.
La meg konkludere: Jeg mener altså at familievernet i
dag driver et godt og utstrakt forebyggende arbeid. Vi gjen­
nomgår nå familievernets oppgaver og ser i den forbindel­
se også på de økonomiske rammene som familievernet er
tildelt. Spørsmål om eventuelle endringer i familievernets
oppgaver og ressurssituasjonen vil jeg komme tilbake til
når denne gjennomgangen foreligger.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:01:39]: Eg
vil takke statsråden for svaret. Ja, det er viktig å normalise­
re utfordringa i samlivet, som også statsråden var inne på,
og det å ha diskusjonar i heimen om kva ein kan gjere på
likestillingsfronten, er eit viktig moment for å ha eit godt
samliv. Derfor er Kristeleg Folkeparti veldig oppteke av
f.eks. å auke pappa­kvoten, at fedrar skal få fleire veker i
lag med barna når dei blir foreldre. På det punktet ventar
vi i spenning på når Regjeringa skal kome med meir tid
til far, men det er ein annan diskusjon.
Likestilling er sjølvsagt svært viktig. Eg trur at ein ikkje
kjem utanom dei økonomiske rammene til familievern­
kontora, for skal vi få gitt samtaletilbod og behandlingstil­
bod til fleire par som ønskjer det, må ein ha meir ressursar
til å drive det. I 2006 fekk familievernet ca. 24 000 nye be­
handlingssaker, mens talet på meklingar var 9 500. I 2007
var det ca. 23 000 behandlingssaker, mens talet på mek­
lingar hadde stige til nesten 13 000. Dette er tal frå Buf­
etat. Det seier seg sjølv at når familievernet ikkje er tilført
meir økonomiske ressursar etter at dei nye oppgåvene er
komne inn, kan ein ikkje drive eit like godt arbeid som ein
skulle ønskje. Og så er det ein signaleffekt: Når folk veit
at det er kø for å kome på familievernkontoret, fører det
med seg at det er ein del som tenkjer at det ikkje er nokon
vits i å melde seg, fordi dei har lese i avisa at det er kø. Så
det reelle talet på dei som eigentleg ønskjer hjelp, veit vi
faktisk ikkje. Men vi veit at mange familievernkontor har
eit intenst ønske om å drive førebyggjande arbeid, og eg
veit at eit familievernkontor i Molde har spesialisert seg på
valdsførebygging, der dei gir hjelp i form av terapi til folk
som har ei valdeleg åtferd, og som har oppsøkt dei for å
få ei behandling som gjer at dei kjem ut av ein valdsspiral
f.eks. Det har igjen ringverknader for ein familie. Og det
at ein også ønskjer å kome ut til både vidaregåande skular
og ungdomsskular og drive med førebyggjande kurs, kan
vere med og førebyggje konfliktar og auke kunnskapen om
korleis ein kan handtere ein vanskeleg situasjon.
Så veit vi at nokre kjem i ein situasjon der samlivsbrot
blir den einaste fornuftige løysinga. Då er det også viktig
at ein greier å handtere det på ein god måte, og det har
også litt innverknad kva for prosess ein har hatt i forkant
av eit samlivsbrot. Så ut frå den store betydninga dette har
for både små og store, er det svært viktig at merksemda
rundt dette temaet blir auka, og også ressursane.
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:05:03]: Jeg er enig
med interpellanten i at familievernet gjør en god jobb.
Det ønsker å utvide sin virksomhet mange steder, og vi
må komme tilbake til disse spørsmålene, for i stor grad
handler det om spørsmål som er av budsjettmessig art.
Men mange av de forebyggende tiltakene som drives, er
jo også for par som får barn for første gang, og for par
som får barn med nedsatt funksjonsevne. For disse er det
nå etablert kurstilbud, som veldig mange er fornøyd med.
Jeg tror mye av det forebyggende arbeidet ligger i like­
stilling, og vi vet at blant dem som ikke opplever likestil­
ling, er det større skilsmisserate. Derfor er jeg noe forund­
ret over at Regjeringen så til de grader kritiseres for at vi
ikke lenger bruker betegnelsen «Barne­ og familiedeparte­
mentet». For jeg mener at et av de viktigste familiepolitiske
tiltakene vi har, er å styrke samarbeidet mellom foreldre­
ne. Som jeg sa i min innledning: Tradisjonell familiepoli­
tikk og forebygging av skilsmisser handler om samarbeid
mellom foreldrene. Det legger altså denne regjeringen aller
størst vekt på.
May Hansen (SV) [11:06:50]: Interpellanten peker på
familievernkontorenes mange oppgaver og deres nedprio­
ritering av forebyggende arbeid. Kirkens Familievern mar­
kerer sitt 50­årsjubileum i disse dager, og det tilsvarende
tilbudet i Helsedirektoratets regi ble åpnet et år etter det
kirkelige.
Behovet for tjenestene som familievernkontorene til­
byr, var etterspurt allerede på 1950­tallet. Familievernet
driver med behandling, rådgivning, mekling og med utad­
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å bidra til at familievernet får
mulighet til å drive mer forebyggende arbeid for å hjelpe par til å få et bedre samliv
3522 2008

rettet forebyggende familiearbeid. Etter at samboere med
barn ble pålagt mekling etter samlivsbrudd, har familie­
vernet fått økt pågang. Det har flere steder ført til at
det blir lengre køer, og at det forebyggende arbeidet blir
nedprioritert til fordel for mekling ved samlivsbrudd.
Samlivskriser, brudd og konflikter er en del av manges
hverdag, og mange trenger hjelp fra familievernet. Årlig
dreier det seg om over 13 000 oppdrag på de 62 kontore­
ne rundt omkring i landet. Det at så mange benytter seg
av tjenesten, minner oss på at det er et stort behov for
rådgivning og generelt forebyggende arbeid. Forebyggen­
de familiearbeid kan gjøre at færre barn opplever samlivs­
brudd og styrker muligheten for et godt foreldresamarbeid
i etterkant av et brudd. Derfor bør familievernet drive mer
forebyggende arbeid, ikke bare mekling.
Det forebyggende arbeidet i familien er nødvendig og
viktig fordi det kan hindre samlivsbrudd. Mange familier
har god hjelp av det tilbudet kontorene gir, og mange får
hjelp og råd som gjør det mulig å fortsette samlivet. Det
kan være til det beste for mange, men det kan også være
slik at man kan få veiledning og hjelp ved samlivsbrudd.
Vi vet at barn som opplever samlivsbrudd, greier seg mye
bedre når foreldrene klarer å samarbeide.
Det er viktig at de voksne tar hensyn til barnas ønsker
og barnas beste. Konfliktfylte samlivsbrudd rammer barn
i stor grad, men det finnes nok av etater i kommunene som
jobber med forebyggende arbeid i familier. De fleste fami­
lier har hatt problemer over lang tid når de tar kontakt med
familievernkontoret. Det er i stor grad i førstelinjetjenesten
det forebyggende arbeidet gjøres.
Jeg har lyst til å påpeke den tiltroen jeg har til helse­
stasjonen og det viktige arbeidet den gjør på dette om­
rådet. Helsestasjonen er unik fordi den har så stor tillit i
befolkningen. De aller fleste foreldre oppsøker helsesta­
sjonen, og man har et fantastisk utgangspunkt for å drive
godt forebyggende arbeid som når store befolkningsgrup­
per. Det at det tilbys svangerskapskontroll i helsestasjo­
nen, gjør at en treffer familien allerede før fødselen, noe
som igjen gjør at en har god kunnskap om og kjennskap
til den enkelte familie og hvilket utgangspunkt den har for
samliv og det å leve med barn.
Helsestasjonen har det beste utgangspunktet for å spil­
le en vesentlig rolle i det forebyggende arbeidet i kom­
munen. Helsestasjonen driver foreldreveiledning og sam­
livskurs, fødselsforberedende kurs og foreldrekurs. Flere
helsestasjoner har også startet egne pappagrupper fordi de
har sett behov for dette. Kompetansebygging og fagutvik­
ling innen helsestasjon, skolehelsestasjon og helsestasjon
for ungdom er helt nødvendig for å møte de store utford­
ringene som er der ute. Familier og barn og unge står over­
for nye utfordringer som de trenger hjelp til: vold, rus, sek­
suelle overgrep. Og flere og flere barn får diagnoser som
stigmatiserer dem tidlig.
Det er store utfordringer for familier og deres samliv,
og for dem som jobber i førstelinjetjenesten -- nye utford­
ringer og nye problemstillinger som krever økt kompe­
tanse. Jeg mener det er viktig at det forebyggende arbei­
det som gjøres på helsestasjonen og i førstelinjetjenesten
rundt omkring i landet, styrkes. Det er kommunens opp­
gave. Helsestasjoner flere steder i landet har nå utvidet til­
budet, slik at barnevernet, psykiatrien og familietiltakene
er samlet på helsestasjonen, under ett tak. Det gir et hel­
hetlig tilbud til familien. De har ett sted å forholde seg til,
og der får de den hjelpen de trenger.
Det er nødvendig med tidlig innsats for å hindre sam­
livsbrudd der man fortsatt ønsker å leve sammen, men jeg
vil understreke av noen av samlivsbruddene er helt nød­
vendige både for voksne og barn. Jeg er helt enig med
statsråden når hun sier at det er likestilling som er vik­
tig for et godt samliv. Skilsmissestatistikken i dette lan­
det var på topp i 2004 og 2005. Den sank i 2006 med ny
regjering. Den synker fortsatt. Denne regjeringas likestil­
lingspolitikk og familiepolitikk er målrettet og god, som
på flere andre områder.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:12:11]: Jeg skal la
ligge min fristelse til å kommentere representanten May
Hansens siste bemerkning, men jeg skjønner at i jakten på
resultater etter denne regjeringens arbeid er man nå blitt
så desperat at man griper til skilsmissestatistikken.
Det er i disse dager ca. 50 år siden oppstarten av lan­
dets første familievernkontor. Det var på Uranienborg i
Oslo. Det var Kirkens Familievernkontor som var pione­
rene som banet vei, og noen år senere fulgte staten etter og
åpnet prøvedrift av et kontor i Trondheim. Siden har vi hatt
et tosporet familievern, der det statlige og det kirkelige,
ideelle, har utfylt hverandre. Det har vært et godt mang­
fold i dette tilbudet. Signalene vi får fra sektoren selv, er
på mange måter utgangspunktet for denne interpellasjo­
nen -- at grepet oppleves som strammere, både om familie­
vernet generelt og særlig om det kirkelige familievernet.
Familievernkontorene opplever en økonomisk skvis. De er
pålagt flere oppgaver, men får ikke tilsvarende bevilgnin­
ger. Det de får, dekker ikke engang utviklingen i lønns­ og
prisnivået, og det mangler også midler til fagutvikling og
kompetanseutvikling for å ivareta egenarten i det kirkelige
tilbudet.
I en tid der søkningen til familievernkontorene vokser
og vi stadig får større kunnskap om barn som sliter på
grunn av samlivsbrudd og familieoppløsning, burde man
snarere styrke familievernet enn sultefôre det. Det virker
også som om det er en ideologisk skvis under denne re­
gjeringen. På en del andre sektorer ser vi det helt enty­
dig. Frivillige og ideelle krefter skyves ut. Det var en del
av den forrige interpellasjonsdebatten. Vi ser det også i
rusomsorgen, innen rehabilitering, og nå kommer det også
faretruende signaler fra de kirkelige og ideelle familie­
kontorene. Det er snakk om en byråkratisk skvis. Barne­
og familiedirektoratet unnlater å svare på brev fra Kirkens
Familievern. Det er utvilsomt krefter i byråkratiet som ser
på den kirkelige, ideelle, delen av familievernet nærmest
som rusk i maskineriet. Dersom statsråden ikke står klart
opp mot dette inntrykket, avkrefter det og sier at hun står
for noe annet, vil det inntrykket fort feste seg at man har
den holdningen at systemet er viktig, mangfoldet i tilbu­
det er mindre viktig -- mangfoldet i tilbudet om hjelp til
dem som trenger det i en vanskelig livssituasjon, er mindre
viktig enn det å ha et strømlinjeformet enhetlig system.
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å bidra til at familievernet får
mulighet til å drive mer forebyggende arbeid for å hjelpe par til å få et bedre samliv
3523
2008

Jeg har grepet ordet her i dag -- kanskje ikke så van­
lig for meg i en slik interpellasjonsdebatt -- fordi jeg har
blitt veldig forskrekket. Jeg leste i DagenMagazinet om et
brev som statsråden har skrevet til Kirkens Familievern,
der hun anser dialogen med dem om disse viktige spørs­
målene for avsluttet, uten å imøtekomme deres ønske om
en samtale om dette. Det undret meg, for jeg kjenner An­
niken Huitfeldt som en person som nettopp søker dialog,
og som er opptatt av det. Det var endog en viktig del av
budskapet hennes i det forrige interpellasjonssvaret i dag.
Så jeg har bedt om ordet her i dag for å utfordre stats­
råden til å si klart fra om hun synes det er viktig at vi
fortsatt har et levende tosporsfamilievern i Norge, med
det mangfoldet som Kirkens Familievern representerer, i
tillegg til den offentlige delen av tjenesten, eller om hun
synes det er like greit at det går mot en ren offentlig tje­
neste, der Kirkens Familievern forvitrer. Og så tar jeg det
for gitt at statsråden fra Stortingets talerstol kan si at det
er en misforståelse at dialogen med Kirkens Familievern
om disse spørsmålene er avsluttet fra departementets side,
og at hun vil ta initiativ til en fortsatt dialog om det de har
på hjertet, om utviklingen av det kirkelige familievern.
Gunnar Kvassheim (V) [11:16:53]: Det er viktig med
fokus på familievernets forebyggende rolle, slik denne
interpellasjonsdebatten gir mulighet for.
Jeg er enig i at familievernkontorene driver mindre
forebyggende arbeid enn de burde gjort. Den knappe res­
surssitasjonen rammer virksomheten generelt. Jeg kjenner
godt situasjonen fra mitt eget hjemfylke, Rogaland, for fa­
milievernkontorene i mitt distrikt har dokumentert hvor­
dan viktig arbeid i dag blir forsømt. Det er ikke en pro­
blemstilling som bare er aktuell i enkelte store byer. Ved
familievernkontoret i Egersund, som betjener Dalane og
Jæren, er situasjonen den at det kan være inntil to måneders
ventetid.
Mekling ved skilsmisse og samlivsbrudd er viktig.
Gode samværsavtaler og godt samarbeid mellom foreld­
rene gjør situasjonen lettere å bære for barnet eller barna.
Men noe av det viktigste for et barn er at foreldrene har det
godt som par. Derfor er det synd at familievernkontorene
i så stor grad har blitt en arena for skilsmisser og ikke for
forebyggende familievern.
Mange tror nok at folk har en høy terskel for å søke
profesjonell hjelp når problemene tårner seg opp i et par­
forhold. Men det er ikke riktig. Private tilbud til par fylles
fort opp, og som interpellanten tok opp: Det er nå lang kø
på mange av familievernkontorene. Jeg synes det er vel­
dig positivt at familievernkontorene har så stor pågang av
par som trenger noen å snakke med. Det viser at mange
par har et ønske om å jobbe med parforholdet.
Statistikken viser nå dessuten at det er flere som gifter
seg, og færre som skilles. Det sier også noe om at mange
har et ønske om å leve i forpliktende samliv. Det er bra,
for stabile familieforhold er viktig for barn. Det som er
synd, er at familievernkontorene har for få ressurser til å
hjelpe dem som søker støtte. I mange tilfeller er det barna
det går ut over.
Vi vet at parterapi og parsamtaler hjelper mange til
å løse samlivsproblemer. Derfor er det viktig at familie­
vernkontorene tilbyr samtaler for par som trenger noen å
snakke med.
For Venstre er velferdssamfunnet mer enn det stat og
kommune sørger for av tjenester. Mange frivillige felles­
skap representerer en varme og en nærhet som det offent­
lige aldri kan eller skal erstatte. De rundt 20 kirkelige fa­
milievernkontorene er gode eksempler på at andre enn det
offentlige kan tilby viktig hjelp for enkeltmennesker. Men
de kirkelige familievernkontorene er i dag i en grunnleg­
gende vanskelig situasjon på grunn av ressursknapphet.
Venstre er opptatt av at alle har et personlig ansvar for
seg selv, men også for sine medmennesker. Det kan ingen
velferdsstat erstatte. Jeg vil derfor understreke at det ikke
bare er familievernkontorene som kan være en støtte for
ektepar eller samboerpar som har problemer. De aller fles­
te av oss har et eller annet nettverk: venner, foreldre, annen
familie, kolleger m.m. Jeg synes det er interessant å løfte
tanken om at vi alle burde bry oss litt mer -- selv om noe
så privat som samlivsproblemer. Kanskje trenger en ikke
å stå månedsvis i kø for å snakke med en terapeut på fa­
milievernkontoret. Med dette mener jeg ikke at det offent­
lige ikke skal tilby familievern. For Venstre er det viktig
å understreke at det private engasjement går hånd i hånd
med det offentlige støtteapparat.
Jeg vil konkludere med å gjenta familievernkontorenes
betydning og behovet for at det stilles ressurser til rådig­
het som sikrer kontorenes mulighet til å kunne prioritere
forebyggende arbeid i langt større grad enn det de i dag
har anledning til.
Jeg har merket meg statsrådens forsikring om at res­
surssitusjonen nå blir gjennomgått. Jeg imøteser resulta­
tene av den gjennomgangen og Regjeringens oppfølging.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:21:22]: Eg
vil takke for debatten som har vore. Eg synest dette er eit
svært viktig tema.
Vi veit at det å oppleve samlivsbrot kan vere svært tøft
og krevjande. Vi er alle sårbare når det gjeld den priva­
te sfæren vår. Når vi må takle at livet ofte blir litt annleis
enn det vi hadde håpt og drøymt om, er det viktig at det
er nokon som bryr seg, og at det er ein plass ein kan gå
for også å få profesjonell hjelp.
Vi veit at det er ganske tøft for dei som står i ein sånn
situasjon, å oppleve at dei må vente på å få hjelp -- og
dei får kanskje ikkje så omfattande hjelp som dei gjerne
kjenner behov for. Derfor er det svært viktig med denne
gjennomgangen som statsråden no har, at ein ser på res­
sursane til familievernet. Ein veit at brukarane er svært
nøgde med at det er eit lågterskeltilbod. Eg trur faktisk at
det er mykje enklare å gå på eit familievernkontor i dag
enn det var for ein del år sidan, og eg trur at terskelen for
å snakke om problema er blitt lågare enn før. Men det er
svært viktig at ein får tilført nok ressursar, slik at ein kan
både førebyggje samlivsbrot og hjelpe dei som opplever
samlivsbrot, med å takle det på ein konstruktiv, god måte.
Ikkje minst for barna sin del er det svært viktig.
Så er det viktig at vi har eit mangfald av familievern.
Vi har eit tospora familievern i dag. Vi veit av Kyrkjas his­
4. juni -- Interpellasjon fra repr. Molvær Grimstad om å bidra til at familievernet får
mulighet til å drive mer forebyggende arbeid for å hjelpe par til å få et bedre samliv
3524 2008

torikk at dei aller fleste personane er vigde i kyrkja. Og
når Kyrkja då opplevde at par i glede skulle gifte seg, fann
ein ut at ein ønskte å ha eit rom der ein også kunne møte
personane i sorg, ikkje berre i glede -- for vi veit at sam­
livet gir både glede og utfordringar. Derfor ønskte Kyrkja
å starte eit familievern der ein kunne hjelpe familiane når
kvardagen blei tøff.
Den historikken er det viktig å ha med seg i det vidare
arbeidet. Og vi veit, som Dagfinn Høybråten var inne på,
at det er eit ønske frå Kyrkjas Familievern å ta vare på sin
eigenart og sin identitet. Eg synest det er viktig for oss å ta
med i historia at vi framleis sikrar eit tospora familievern
-- at ein ikkje må vere engsteleg for at Kyrkja skal drive
med eiga kompetanseutvikling, og ho må få meir ressursar
enn ho har i dag, til administrasjon. For, skal det vere det
offentlege som skal stå for kompetansehevinga, eller skal
vi tore å la mangfaldet leve? Så langt har det levt veldig
bra, og vi ønskjer at det skal leve i framtida. Derfor håper
eg at statsråden vil gå inn i det og prøve å få til ein dia­
log, slik at ikkje konklusjonen blir at Kyrkjas Familievern
tenkjer at det ikkje er nokon vits i å drive eige familievern,
men at ein like godt kan leggje ned -- for staten vil styre
alle inn i ei retning, uansett.
Lat mangfaldet få leve, og lat oss leggje til rette for det
i staden for å snevre det inn. Tusen takk for debatten.
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:24:42]: Det ble sagt
av representanten Høybråten at frivillige organisasjoner
skyves ut. Det er en påstand som mangler dokumentasjon.
Både innenfor barnevernet og på andre områder ønsker vi,
på linje med Kristelig Folkeparti, et sterkere skille mellom
det som er kommersielle aktører, og det som er ideelle ak­
tører. Kristelig Folkeparti har vært opptatt av dette også i
andre saker i Stortinget. Vi er enig i at det skal igangset­
tes et slikt arbeid, slik at ikke ideelle organisasjoner be­
handles på samme måte som kommersielle. Det har vært
viktig for oss.
Når det gjelder Kirkens Familievern, har jo de en lang
historie. De har også omstilt seg og møter familier med
åpne armer enten det er familier som er «homofile», eller
andre. Slik jeg kjenner Kirkens Familievern, har de mye
omtanke og lite moralisering. Vi har god dialog med Kir­
kens Familievern. Og jeg vil understreke at vi ønsker et
tosporet familievern, og vi ønsker å gi private ideelle or­
ganisasjoner like gode rammebetingelser som offentlige
organisasjoner.
Jeg er kjent med at organisasjonen Kirkens Familie­
vern har hatt et ønske om å samle alle kirkelige familie­
vernkontorer i én stiftelse, under Diakonhjemmet. Det har
vært forhandlinger i Barne­, ungdoms­ og familiedirekto­
ratet om de økonomiske forutsetningene for dette. Depar­
tementet har tatt til etterretning -- det har jeg også gjort --
at Diakonhjemmet i januar 2008 valgte å trekke seg fra vi­
dere forhandlinger med Bufdir. Men uavhengig av organi­
sasjonsform vil de kirkelige familievernkontorene fortsatt
bli fullfinansiert av staten.
Jeg takker for denne diskusjonen. Til slutt vil jeg også
henvise til et oppslag som stod i Vårt Land i forrige uke,
som viser at norske foreldre bruker stadig mer tid sammen
med barna sine. Vi får stadig et inntrykk av at alle priori­
terer jobb, og at barna nedprioriteres, men i Norge har vi
altså klart å skape et system hvor det er mulig å kombine­
re arbeid og omsorg for barn. Det tror jeg er til beste for
familiene, og jeg tror også det er et godt, forebyggende
familievern.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.
S a k n r . 3 [11:27:24]
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Ber noen om
ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 11.28.
4. juni -- Referat 3525
2008