Møte tirsdag den 3. juni 2008 kl. 10
President: E i r i n F a l d e t
D a g s o r d e n (nr. 89):
1. Innstilling fra finanskomiteen om samtykke til delta­
kelse i en beslutning i EØS­komiteen om innlemmelse
i EØS­avtalen av Fellesskapets statistikkprogram for
2008­2012
(Innst. S. nr. 256 (2007­2008), jf. St.prp. nr. 50
(2007­2008))
2. Innstilling frå kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
årsmelding til Stortinget frå Stortingets kontrollutval
for etterretnings­, overvakings­ og tryggingsteneste
(EOS­utvalet) for 2007
(Innst. S. nr. 249 (2007­2008), jf. Dokument nr. 9
(2007­2008))
3. Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens undersøkelse av Justisdepartementets
samordningsansvar for samfunnssikkerhet
(Innst. S. nr. 226 (2007­2008), jf. Dokument nr. 3:4
(2007­2008))
4. Innstilling frå kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
årsmeldinga for 2007 frå Stortingets ombodsmann for
forvaltninga
(Innst. S. nr. 250 (2007­2008), jf. Dokument nr. 4
(2007­2008))
5. Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts
betenkning om hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt
ved kgl. res. 14. september 2007 og forslag til endring
i § 5 i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets
fond, jf. Ot.prp. nr. 60 (2007­2008), er i samsvar med
Grunnloven § 106 første punktum
(Innst. S. nr. 254 (2007­2008))
6. Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens virksomhetsanalyse av Bufetat
(Innst. S. nr. 248 (2007­2008), jf. Dokument nr. 3:6
(2007­2008))
7. Forslag fra stortingsrepresentant Karin S. Woldseth på
vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 29. april 2008 (jf. Innst. O. nr. 48):
«Stortinget ber Regjeringen snarest og innen ut­
gangen av august 2008, å overføre omsorgsmyndighe­
ten fra utlendingsmyndighetene til barnevernet når det
gjelder barn mellom 15 og 18 år.»
8. Interpellasjon fra representanten Sonja Mandt­Bart­
holsen til barne­ og likestillingsministeren:
«Regjeringas politikk er at flest mulig skal kunne
jobbe. For noen er arbeidslivet vanskelig å kombinere
med småbarnstid, og ekstra tilrettelegging av arbeids­
forholdene kan være nødvendig. I arbeidsmiljøloven
§ 1­1 Lovens formål heter det bl.a. i pkt. c «å legge til
rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den
enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon».
Spørsmålet blir hvordan dette praktiseres i virkelighe­
ten. Ett eksempel fra Horten i Vestfold der ei ung jente
får barn: Hun jobber i en bedrift med mange ansatte
som går skift, og etter endt permisjon ønsker hun til­
rettelagt arbeidstid, dvs. dagtid, fordi hun er enslig for­
sørger. Dette lar seg ikke gjennomføre. Hun blir hel­
ler oppfordret til å si opp dersom hun ikke kan jobbe
skift.
Hvordan tenker statsråden at arbeidsmiljøloven kan
ivareta kvinner/menn i samme situasjon, og hvordan
kan loven bedre etterleve sin formålsparagraf?»
9. Referat
Presidenten: Representanten Hill­Marta Solberg, som
har vært permittert, har igjen tatt sete.
De innkalte vararepresentantene, for Hordaland fylke
Knut Arild Hareide og for Oslo Olaf Thommessen, har tatt
sete.
S a k n r . 1 [10:00:43]
Innstilling fra finanskomiteen om samtykke til del­
takelse i en beslutning i EØS­komiteen om innlemmel­
se i EØS­avtalen av Fellesskapets statistikkprogram for
2008­2012 (Innst. S. nr. 256 (2007­2008), jf. St.prp. nr. 50
(2007­2008))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering se side 3512)
S a k n r . 2 [10:01:17]
Innstilling frå kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
årsmelding til Stortinget frå Stortingets kontrollutval for
etterretnings­, overvakings­ og tryggingsteneste (EOS­
utvalet) for 2007 (Innst. S. nr. 249 (2007­2008), jf. Doku­
ment nr. 9 (2007­2008))
Berit Brørby (A) [10:02:04] (ordfører for saken): Økt
internasjonalt samarbeid i kampen mot terrorisme, nye
lover og bestemmelser hvor ønsket om personvern kom­
mer i konflikt med fellesskapets behov for å beskytte seg,
sammen med en stadig utvikling på teknologiens områ­
de stiller store krav til dem som skal øve kontroll med de
såkalte hemmelige tjenester. Det er derfor veldig hygge­
lig å kunne konstatere at en samlet komite uttrykker stor
tilfredshet med EOS­utvalgets arbeid.
Utvalgets arbeid tar sikte på å sikre at det ikke øves
urett mot enkeltmennesker under gjennomføring av etter­
retnings­, overvåkings­ og sikkerhetstjenester, og at virk­
somheten skjer innen de rammer folkevalgte organer har
fastsatt. Jeg er glad for å kunne konstatere at det heller
ikke i 2007 er avdekket alvorlig rutinesvikt eller grave­
rende forhold. Jeg er også tilfreds med at Stortingets sty­
ringssignaler eksplisitt kommenteres i årsmeldingen for
2007.
I året som ligger bak oss, har det vært gjennomført en
rekke inspeksjoner i samtlige tjenester, og det har vært
avholdt en rekke interne arbeidsmøter i utvalget. Videre
har utvalget hatt utstrakt kontakt med tilsvarende organer
i andre land.
3. juni -- Årsmelding til Stortinget frå Stortingets kontrollutval for
etterretnings­, overvakings­ og tryggingsteneste (EOS­utvalet) for 2007
3482 2008

Det er en svak økning i antall klagesaker, men uten
at noen av disse har gitt grunnlag for kritikk mot noen av
tjenestene.
La meg si litt om utvalgets kontroll med Politiets sik­
kerhetstjeneste, PST. På bakgrunn av avslag på krav om
innsyn fra enkeltpersoner har utvalget funnet grunn til å
se nærmere på PSTs praktisering av sikkerhetsloven og of­
fentlighetsloven, og hvorledes reglene er utformet. Spørs­
målet er tatt opp både med PSTog Justisdepartementet, og
en samlet komite ber om å bli orientert om resultatet av
gjennomgangen i årsmeldingen for 2008. Det vil også bli
sett nærmere på rutinene for informasjonsutveksling mel­
lom PST og Utlendingsdirektoratet. På dette feltet er det
mange vanskelige saker, og det er av avgjørende betydning
at samarbeidet mellom disse to organene fungerer godt.
Den såkalte innsynsloven, som nå er opphevet, gav en­
keltpersoner rett til innsyn i opplysninger om dem selv i
overvåkingspolitiets arkiv. For mange representerte retten
til å se mappa si et gjennombrudd for å kunne renvaske
seg mot rykter og anklager. Av hensyn til forskernes mu­
lighet til å skrive om denne delen av vår historie er det
viktig at opplysninger av betydning sikres for etterslekten
ved overføring til Riksarkivet. Spørsmålet om hvorvidt en
person som er slettet eller ikke registrert som eget objekt,
som det heter i den terminologien, skal kunne figurere i
PSTs register i tilknytning til et annet objekt, er av prin­
sipiell betydning. En samlet komite understreker viktig­
heten av klare retningslinjer og har merket seg at utvalget
har bedt om en tilbakemelding fra PST.
I vår globaliserte verden oppstår det stadig oftere behov
for utlevering og utveksling av personopplysninger mel­
lom samarbeidende tjenester over landegrensene. Dette er
viktig og nødvendig, men det må alltid være slik at for­
målet med å utlevere opplysningene må stå i forhold til
konsekvensen for den personen det gjelder. Jeg er tilfreds
med at vilkårene for utlevering av slike opplysninger nå
er slått fast i retningslinjene, noe som gir EOS­utvalget
mulighet til å føre kontroll med at det følges.
Spørsmålet om bruk av skjulte tvangsmidler var et
tema under behandlingen av utvalgets årsmelding for
2006. Bruk av kommunikasjonskontroll, romavlytting,
ransaking mv. for å oppklare forhold, men også for å av­
verge straffbare forhold, stiller strenge krav til utøverne av
myndigheten. Det er betryggende at gjennomført kontroll
i 2007 ikke har gitt grunnlag for kritikk.
Under behandlingen av utvalgets årsmelding for 2006
ble det forutsatt at det skulle utarbeides retningslinjer for
samarbeidet mellom PST og tollmyndighetene. Per i dag
er ikke dette gjort. Ifølge Toll­ og avgiftsdirektoratet er det
riktignok undertegnet en samarbeidsavtale mellom direk­
toratet og PST, men det foreligger fortsatt ikke retnings­
linjer på området. En samlet kontrollkomite forutsetter at
utarbeidelsen av slike retningslinjer gis høy prioritet.
Når det gjelder Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM,
har utvalget behandlet to klager i forbindelse med sik­
kerhetsklarering, hvor det i det ene som var avgjort av
Forsvarets sikkerhetsavdeling, FSA, ble uttalt kritikk.
Under behandlingen av fjorårets årsmelding viste kon­
troll­ og konstitusjonskomiteen til en klagesak om anmod­
ning om autorisasjon for «Begrenset» etter at vedkom­
mendes sikkerhetsklarering var tilbakekalt. Denne saken
er fortsatt uløst, og kontrollkomiteen forutsetter at det
omgående tas tak i saken.
Ved en inkurie er det i merknaden vist til behandlin­
gen av en annen personalsak i Forsvaret som EOS­utval­
get tidligere har kommentert, og som Stortinget har hatt
til behandling. Status i denne saken framgår ikke av EOS­
utvalgets årsmelding.
Ellers har utvalgets stikkprøver avdekket svakheter i
Statsbyggs behandling av klareringssaker, og dessuten av­
dekket at Utenriksdepartementet fortsatt ikke etterlever
fastsatte rutiner for autorisasjon av ansatte der nærståen­
de har utenlandsk tilknytning. Jeg forutsetter at disse
forholdene bringes i orden.
Så litt om E­tjenesten. Jeg er glad for å kunne regist­
rere at antall inspeksjoner av E­tjenesten er økt i tråd med
komiteens anbefaling, og at dette anses å ha bidratt til
å gi utvalget bedre grunnlag for å vurdere virksomheten.
Den tekniske utvikling går stadig raskere. Det er derfor
av stor betydning at kontrollen av tjenesten retter seg mot
den tekniske informasjonsinnhentingen, og at utvalget har
tilstrekkelig teknisk kompetanse til å kunne foreta reell
vurdering av de problemstillinger kontrollen avdekker.
Samhandlingen med utenlandske etterretningstjenester
skaper særlige utfordringer. Det er positivt at utvalget i
2007 har etablert en kontrollrutine for sambandssysteme­
ne i tjenesten, og at E­tjenesten har bidratt til å legge
forholdene til rette for inspeksjoner fra utvalget på dette
området.
Spørsmålet om etterretningstjenesteloven som hjem­
mel for å bruke inngripende metoder og hva det har å si
for om en metode er lovlig eller ikke, har vært oppe til
vurdering. En samlet komite deler departementets syn at
bruk av nye metoder krever politisk godkjenning for å være
lovlige. Betryggende rutiner for notoritet og dokumenta­
sjon av den politiske godkjenningsprosessen av tjenestens
metoder og operasjoner er en forutsetning. Når det gjelder
hastesaker, må det etableres gode prosedyrer.
Det er helt nødvendig at informasjonsutvekslingen
mellom PST og E­tjenesten følger bestemte rutiner. Opp­
rettelsen av en foreløpig midlertidig felles analyseenhet for
de to virksomhetene fra 2008 vil kunne bidra til å bedre
analysekapasiteten både kvantitativt og kvalitativt.
I fjorårets årsmelding ble det orientert om undersøkel­
ser av eventuelle ulovlige fangtransporter på norsk jord.
Undersøkelsene utvalget gjorde, gav ikke holdepunkter for
at tjenesten skulle være involvert eller ha kunnskap om slik
virksomhet. Også de tilleggsundersøkelser som er fore­
tatt i 2007 hos norske luftfartsmyndigheter, styrker denne
konklusjonen.
De siste årene har det blitt etablert en rekke private
sikkerhetsselskaper som tilbyr tjenester innenfor sikkerhet
og etterretning, spaning osv. Internasjonalt har utviklingen
nådd enda lenger, slik at tilbudene også omfatter polititje­
nester og deler av det militære ansvarsområdet. Dette er en
alvorlig utvikling, og det er svært viktig at det føres kon­
troll med disse selskapene. Jeg har med tilfredshet mer­
ket meg at justisministeren bl.a. i en artikkel i Aftenpos­
3. juni -- Årsmelding til Stortinget frå Stortingets kontrollutval for
etterretnings­, overvakings­ og tryggingsteneste (EOS­utvalet) for 2007
3483
2008

ten den 23. mai er opptatt av denne problemstillingen og
vil sette i verk tiltak for å føre kontroll med å «rydde opp»
i sikkerhetsbransjen.
EOS­utvalgets arbeidsområde er svært viktig og om­
fattende. La meg helt avslutningsvis igjen understreke ko­
miteens tilfredshet med det arbeidet EOS­utvalget utfører
på vegne av Stortinget.
Statsråd Knut Storberget [10:12:48]: Jeg har behov
for å kvittere ut det som komiteen tar opp av enkeltstående
forhold i sin innstilling.
For oss i Justisdepartementet og i Regjeringa er det
maktpåliggende at vi nå sikrer tilliten til politiet og PST i
særdeleshet i deres virke i kampen mot svært alvorlig kri­
minalitet. I så måte er jeg veldig oppløftet over det arbei­
det som EOS­utvalget gjør. Det er også for oss i vår styring
av politiet og hvordan det er organisert, særdeles nyttig å
ha med seg det arbeidet.
I det konstitusjonelle ansvaret som Regjeringa bl.a. har
for metodebruken i det forebyggende sporet, gir EOS­
utvalget også viktige faktiske grunnlag for en kontroll.
Jeg har bare behov for å si fra denne talerstol at vi står i
en tid da vi mer enn noen gang er avhengig av at vi sik­
rer legitimiteten til de forholdsvis inngripende metodene
som bl.a. Politiets sikkerhetstjeneste er gitt anledning til å
bruke. Hvis den legitimiteten brister, er jeg overbevist om
at effektiviteten i det å drive etterforskning på så vanske­
lige felter som det PST gjør, faktisk også brister. Så her er
det ikke bare spørsmål om kontroll og noe som eventuelt
skulle svekke effektiviteten, det er snarere tvert imot noe
som bidrar til å styrke effektiviteten. Jeg understreker det.
Ved siden av dette har vi fra Regjeringas side også gitt be­
skjed om og tatt initiativ til at PST i større grad skal legge
til grunn åpenhet i den politiske debatten om både bud­
sjettets størrelse, hvor omfattende bl.a. telefon­ og rom­
avlytting og kontroll er, og også hva slags rolle man skal
spille i det offentlige rom. Det skal bidra til å styrke le­
gitimiteten. Det er den eneste forutsetningen for at vi vil
kunne si at de metodene som man bruker, skal være tuftet
på rettsstatens grunn.
Jeg har behov for å si at de forhold som er tatt opp
av kontroll­ og konstitusjonskomiteen, vil det selvfølgelig
bli jobbet videre med i departementet, slik at vi kan imø­
tekomme de punkter som EOS­utvalget peker på, og som
kontroll­ og konstitusjonskomiteen viderebringer til oss.
Øystein Djupedal (SV) [10:15:54]: Jeg ønsker bare å
knytte noen veldig korte kommentarer til betydningen av
EOS­utvalget.
EOS­utvalget ble født i strid, etter en periode da man
avdekket alvorlige overgrep mot enkeltpersoner i Norge.
Det var en langvarig batalje om hvordan man skul­
le sørge for at de hemmelige tjenester kom under en
form for kontroll. Den løsningen Stortinget valgte, med
et EOS­utvalg der enkeltmennesker kunne henvende seg
og få sin rettssikkerhet ivaretatt, har vist seg å være vel­
dig god og hensiktsmessig. Det gir tjenestene større le­
gitimitet, som også statsråden var inne på -- det gir selv­
følgelig legitimitet i det norske samfunn at man har et
parlamentarisk kontrollorgan som ivaretar enkeltborgeres
rettssikkerhet.
Når vi i dag har -- og det er ikke første gang -- en en­
stemmig innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomite­
en, som betyr at alle partier i Stortinget stiller seg bak den
innstilling som her foreligger, om hvordan EOS­utvalget i
sin kontakt med de ulike tjenester har ivaretatt sin oppga­
ve, sier det veldig mye om at vi har klart å finne en modell
for dette som både Stortinget og, ikke minst, det norske
samfunn har sett seg tjent med, og som ivaretar borgernes
sikkerhet. Dette er i seg selv ganske spesielt. Så langt jeg
kjenner til, er det veldig få andre land som har en så sterk
parlamentarisk kontroll på noe som er så hemmelig som
de hemmelige tjenester i de forskjellige avdelingene.
Når jeg ønsker å si dette, er det først og fremst fordi
de som har vært her i huset i mange år, husker hvordan
Lund­kommisjonen og etterdønningene av den skaket det
norske samfunn, skaket det parlamentariske system, ska­
ket regjeringer. Og det betyr at den løsningen vi da fant,
var god, langsiktig og framtidsrettet. Derfor skal EOS­
utvalget ha all mulig honnør og ære for at de gjør en skik­
kelig, ordentlig jobb, på vegne av Stortinget og på vegne
av det norske samfunn.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 3512)
S a k n r . 3 [10:18:01]
Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens undersøkelse av Justisdepartementets
samordningsansvar for samfunnssikkerhet (Innst. S.
nr. 226 (2007­2008), jf. Dokument nr. 3:4 (2007­2008))
Ola T. Lånke (KrF) [10:18:32] (ordfører for saken):
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å
undersøke i hvilken grad Justisdepartementet ivaretar
samordningsansvaret for samfunnssikkerheten i tråd med
Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen kon­
kluderer med at det er svakheter på departementsnivå når
det gjelder arbeidet med overordnede risiko­ og sårbar­
hetsanalyser for hele departementsområdet. Det er også
svakheter i hvordan Justisdepartementet følger opp til­
synsarbeidet i departementene, og hvordan samfunnssik­
kerhetsarbeidet i departementenes styringsdialog priorite­
res. Justisdepartementet har videre i liten grad inntatt en
aktiv rolle som samordningsdepartement på samfunnssik­
kerhetsområdet.
Som en følge av evalueringen av erfaringene fra flod­
bølgekatastrofen i Sør­Asia ble det foretatt en gjennom­
gang av krisehåndteringen sentralt. Det ble så i forlengel­
sen gjort en del grep for å styrke framtidig krisehåndtering.
Regjeringens kriseråd ble opprettet, og det ble etablert en
ny krisestøtteenhet som skulle bidra med støttefunksjoner
for lederdepartementet og Kriserådet i deres krisehånd­
tering. Justisdepartementet skulle fortsatt være samord­
ningsdepartementet på samfunnssikkerhetsområdet. Riks­
revisjonens rapport tyder på at det fortsatt gjenstår en del,
3. juni -- Riksrevisjonens undersøkelse av
Justisdepartementets samordningsansvar for samfunnssikkerhet
3484 2008

før arbeidet på dette området er fullt ut tilfredsstillen­
de.
Det er nødvendig at alle departementene har overordne­
de risiko­ og sårbarhetsanalyser for hele sitt departements
ansvarsområde, og at det planlegges og øves for å kunne
håndtere kriser og katastrofer som kan oppstå. Justisde­
partementet må bruke sitt samordningsansvar aktivt, i den
grad det er nødvendig, for at alle fagdepartementene skal
gjøre sin bit av jobben. Det må også vurderes om Justisde­
partementet som en del av sitt samordningsansvar bør ster­
kere inn i oppfølgingsarbeidet i fagdepartementene, etter
tilsynsbesøkene fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap.
Det er urovekkende at flere departementer mener at
Justisdepartementets samordningsansvar er uklart. Dette
må Justisdepartementet ta tak i, slik at uklarheter blir
ryddet av veien.
Øvelser er viktig og nødvendig for å få testet at planer
og tiltak fungerer. Det gamle ordtaket «øvelse gjør mes­
ter» gjelder vel også her. Alle departementer må jevnlig
og planmessig avholde egne øvelser, og det må også jevn­
lig avholdes større øvelser som berører flere departemen­
ter og samfunnsinstitusjoner ellers, slik som Øvelse Oslo
2006. Evalueringen av denne øvelsen viste at ikke alt fun­
gerte like godt. Erfaringene herfra må tas med videre, og
svakhetene må bli rettet opp. Det ble under øvelsen også
avdekket enkelte gråsoner. Det er påkrevd at slike gråsoner
blir identifisert, slik at ansvar kan avklares.
Vi ser stadig eksempler på at det moderne samfunn
også er et sårbart samfunn. Folk må kjenne trygghet for
at vi har en beredskap som innebærer at krisesituasjoner
som oppstår, håndteres på en samordnet, god og effektiv
måte.
Stortinget drøfter med jevne mellomrom samfunns­
sikkerhetsarbeidet. Regjeringen har nylig fremmet en ny
stortingsmelding om saken, som vil bli behandlet til høs­
ten. I denne forbindelse regner jeg med at Stortinget også
vil drøfte mer konkret både organisatoriske spørsmål og
krisehåndteringsarbeidet.
Fremskrittspartiet har en egen merknad og et forslag i
innstillingen vedrørende den organisatoriske plassering av
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Kriste­
lig Folkeparti er uenig i Fremskrittspartiets forslag, men
dette er en sak som eventuelt bør vurderes i en større
sammenheng, f.eks. ved behandlingen av den foreliggende
samfunnssikkerhetsmeldingen.
Svein Roald Hansen (A) [10:23:14]: Beredskap mot
det uventede, enten det kommer fra naturens side eller
fra menneskenes side, er viktig, men krevende. Vårt sam­
funn er sårbart. Våre forventninger til at hverdagen forlø­
per som vi er vant til, nesten uavhengig av vær og føre­
forhold, er blitt store. Det øker også kravene til beredskap
og en rask løsning når problemer oppstår.
Arbeidet med samfunnssikkerheten hviler på ansvars­
prinsippet og nærhetsprinsippet. Det betyr at den som har
ansvaret når det går normalt, også har ansvaret når det går
galt. Slik må det være. Den som kjenner virksomheten, er
best rustet til å takle også det uventede og uvante.
Men i et samfunn -- om ikke alt henger sammen med alt,
så er det mye som henger sammen -- er det behov for sam­
ordning og samspill, både når det gjelder beredskapsplan­
legging, og når uhellet eller ulykken er ute. Det ansvaret
er politisk plassert hos Justisdepartementet. Dermed er vi
i et klassisk dilemma. Et ansvar som deles, kan fort pul­
veriseres. På papiret er alt fordelt og klart. Men det fram­
går av Riksrevisjonens rapport at noen som sitter med det
operative ansvaret, både for planlegging og utføring ut fra
ansvars­ og nærhetsprinsippet, likevel har en forventning
om at samordningsansvarlige skal trå mer hjelpende til.
Dessuten viser erfaringen fra Oslo­øvelsen, som også
saksordføreren berørte, at virkeligheten oppleves ulikt,
hvilket heller ikke er noen stor overraskelse. Riksrevisjo­
nens rapport viser med andre ord at det er grunnlag for
forbedringer.
Dette er et felt hvor det ikke er noen politisk uenighet
om viktigheten, selv om det kan være noen forskjeller i
hvilken organisering man tror er mest effektiv. Fremskritts­
partiet mener at Statsministerens kontor skal ha samord­
ningsansvaret. Det vil ikke fjerne dilemmaet mellom an­
svarsprinsippet og nærhetsprinsippet. Det vil bare flytte
ansvaret. Dessuten tror jeg vi skal holde fast ved prin­
sippet om at det er Regjeringen som organiserer sin egen
virksomhet.
Fordi det er bred enighet om betydningen av dette,
burde det ligge til rette for en konstruktiv behandling av
den stortingsmeldingen justisministeren allerede har over­
sendt Stortinget -- St.meld. nr. 22, Samfunnssikkerhet. Den
ble godkjent i statsråd 9. mai, altså en drøy uke etter at
kontrollkomiteen avgav innstilling i foreliggende sak.
I meldingen er det bl.a. tatt utgangspunkt i de svakhe­
ter Riksrevisjonens undersøkelse avdekket. Justisdeparte­
mentet vil igangsette en revisjon av de gjeldende retnings­
linjer for samordningsrollen for å tydeliggjøre og avgrense
denne rollen. Det er nødvendig når noen av de som sam­
ordningsrollen skal være en hjelpemotor for, forveksler
hjelpemotoren med hovedmotoren.
Ett av problemene i dette bildet er jo at justisministeren,
som samordner og tilsynsfører overfor sine regjeringskol­
leger, ikke har noen instruksjonsmyndighet. Men kollege­
ne gjør klokt i å sørge for at de gjør noe med de mang­
ler som tilsynet, dvs. Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, påpeker. For går noe galere enn det kunne
gjort fordi ansvaret ikke er tatt på forhånd, er det de og
ikke justisministeren som må svare for seg her i salen.
Nå er allerede Departementenes samordningsråd for
samfunnssikkerhet etablert, noe som burde bety at sam­
ordningen fungerer som det er ment på dette nivået. Det
er viktig og bør lette styringssignalene utover i departe­
mentenes ulike etater på dette området.
Det viktigste nå er at Stortinget har muligheten til
å videreføre arbeidet med å styrke vår samlede bered­
skap gjennom sin behandling og bidra til at Riksrevisjo­
nen neste gang den ser på dette området, kan komme
med en revisjonsrapport som er uten alvorlige anmerknin­
ger.
La meg bare legge til at hvis vår samlede samfunnsbe­
redskap skal være uten alvorlige svakheter, må også alle
3. juni -- Riksrevisjonens undersøkelse av
Justisdepartementets samordningsansvar for samfunnssikkerhet
3485
2008

andre aktører ta inn over seg sitt ansvar -- kommunene,
næringslivet og den enkelte av oss.
Lodve Solholm (FrP) [10:27:24] (leiar i komiteen): Eg
vil aller først ta opp det forslaget som er teke inn på side
8 i innstillinga. Eg vil berre kort grunngi det med å streke
under viktigheita av at Stortingets krav om at beredskaps­
førebuingane skal planleggjast etter eit felles mønster, blir
følgt opp.
Vi er for så vidt ikkje så ueinige om dette. Eg vil vise
til saksordføraren og for så vidt også til representanten
Hansen sine innlegg -- det er brei semje.
Det er litt usemje om organiseringa. Vi er av den mei­
ninga at når det gjeld større saker, synest vi det er riktig
at dei blir lagde under Statsministerens kontor, og at dei
er statsministerens ansvar. Det er ikkje dermed sagt at det
ikkje er eit ansvar for heile regjeringa.
Med bakgrunn i Riksrevisjonens undersøking og av­
dekking av fleire svakheiter i det beståande systemet og
eit aukande terrorbilete -- det har vi opplevd dei seinaste
dagane også -- ønskjer vi å vise til Innst. S. nr. 265 for
2004--2005 om flodbølgjekatastrofen i Sør­Asia, der ein
under «Merknader til kap. 7 -- Krisehåndtering på strate­
gisk nivå» fokuserer på systemet med leiaransvar etter kva
slags katastrofe det er snakk om. Vi meiner dette systemet
er lite eigna og inneber svakheiter. Derfor foreslår vi at det
overordna ansvaret for samfunnssikkerheitsarbeidet blir
lagt til det øvste nivået i regjeringa, altså Statsministerens
kontor.
Til slutt: Med erfaringa frå den ulukka som skjedde i
ein by i Noreg nyleg, må eg seie at eg har følt på krop­
pen kor viktig det er at organiseringa er god, og at ansva­
ret blir lagt der det bør vere, og for så vidt på høgste nivå.
Det er viktig at folk der ute veit kven som har ansvaret,
kor det ligg, og kven ein skal vende seg til. Eg synest at
når vi har så store ulukker som dei som har vore nemn­
de her, bl.a. naturkatastrofen i Sør­Asia, og når vi ser ein
del andre som kan kome gjennom terrortrusselen, synest
vi det har vore viktig å flytte dette ansvaret opp på høg­
ste nivå i Regjeringa, og at Statsministerens kontor er dei
som har det berande ansvaret. Til sjuande og sist er det jo
statsministeren som er ansvarleg også i Regjeringa.
Presidenten: Representanten Lodve Solholm har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Knut Storberget [10:30:27]: La meg innled­
ningsvis starte med å si at de store hendelser vi har hatt
i vårt eget land som har fordret samordning, og som har
fordret innsats fra flere etater, viser at vi har utfordringer
med samordning på mange forskjellige slags nivåer. Re­
presentanten Svein Roald Hansen var inne på det. Her er
det mange aktører som har ansvar, og som må ha ansvar.
Samtidig viser de erfaringer som vi høster i forbindel­
se med hendelser også i Norge -- enten det er flom eller
ras eller det gjelder det som skjedde i Ålesund -- at vi har
et stort potensial for å stille med mye krefter i kritiske si­
tuasjoner. Og mye av det arbeidet går bra. Det er et godt
incitament til å gå videre både når det gjelder å styrke
samordningen mellom lokale og private og offentlige eta­
ter, og ikke minst når det gjelder det samordningsansvaret
som ligger til Justisdepartementet.
Riksrevisjonens undersøkelser har som mål å under­
søke i hvilken grad Justisdepartementet ivaretar sitt sam­
ordningsansvar for samfunnssikkerhet i tråd med Stor­
tingets forutsetninger. Riksrevisjonen stiller spørsmål ved
om Justisdepartementet har styrket samordningsansvaret
ved bl.a. å peke på svakheter på følgende områder: ar­
beidet med overordnede risiko­ og sårbarhetsanalyser på
departementsnivå, oppfølging av tilsyn med departemen­
tenes sikkerhets­ og beredskapsarbeid og ivaretakelse av
samfunnssikkerhet i departementenes styringsdialog med
underlagte etater. Disse innspill og disse synspunkter fra
Riksrevisjonen og de vurderinger Riksrevisjonen gjør seg,
har vært sentrale i vårt arbeid med den stortingsmelding
som nå i mai er blitt framlagt om samfunnssikkerhet.
Riksrevisjonens undersøkelse har vært et svært vik­
tig grunnlag for omtalen av Justisdepartementets samord­
ningsrolle i denne stortingsmeldingen. Den har også vært
et veldig viktig grunnlag i de tiltak som vi skisserer i denne
meldingen, og som vi er i ferd med å gjennomføre.
I stortingsmeldingen presenteres tiltak for å styrke sam­
funnssikkerhet på kommunalt, regionalt og sentralt nivå,
bl.a. lanseres en kommunal beredskapsplikt, som innebæ­
rer en plikt for kommunene til å etablere beredskapsplaner
og foreta risiko­ og sårbarhetsanalyser på sitt nivå. Men
ingen sektor kan alene forebygge eller håndtere alle sam­
funnssikkerhetsutfordringer. Samvirke og samordning på
tvers av sektorer er helt nødvendig, og det er krevende.
Jeg vil understreke at det er det ordinære konstitusjo­
nelle ansvaret som ligger til grunn for samfunnssikker­
hetsarbeidet, både når det gjelder forberedelser, og når det
gjelder håndtering. Utover dette er jeg tillagt en samord­
ningsrolle for å sikre en helhetlig og koordinert beredskap,
og jeg fører også tilsyn med departementenes arbeid med
sikkerhet og beredskap. For å øke de ressurser som depar­
tementene kan trekke på i krisesituasjoner, ble det, som
det også er opplyst, i 2006 etablert en krisestøtteenhet, og
i det daglige bidrar enheten i departementsfellesskapets
beredskapsarbeid.
I stortingsmeldingen presenteres tiltak for å styrke
samordningsrollen. Jeg skal bare kort peke på noen av
de tiltakene som vi mener imøtekommer og kan bidra
til å avhjelpe de utfordringer vi nå ser når det gjelder
samordningsrollen.
Forventningene til det enkelte departements løpende
beredskapsforberedelser skal tydeliggjøres.
Oppfølgingen etter Justisdepartementets tilsyn med
departementene skal i større grad tilpasses det enkelte
departement.
I tråd med Soria Moria­erklæringen vil Regjeringa
legge økt vekt på bruk av øvelser på alle nivåer. Justis­
departementet skal legge økt vekt på å tilrettelegge for
tverrsektorielle øvelser, f.eks. en nasjonal øvelse om IKT
i 2008 og en om pandemi i 2009.
Jeg har foretatt grep som skal sikre at jeg til enhver tid
på en god, tilstrekkelig og rask måte er informert om ak­
tuelle hendelser og saker som har konsekvenser for sam­
3. juni -- Riksrevisjonens undersøkelse av
Justisdepartementets samordningsansvar for samfunnssikkerhet
3486 2008

funnssikkerheten. Det skal bl.a. utpekes en kontaktperson
i departementet for dette formål.
For å sikre et godt samarbeid mellom sentrale aktører
vil det blir gjennomført regelmessige fellesmøter mellom
justisministeren og Politidirektoratet, Politiets sikkerhets­
tjeneste, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet for nettopp å styrke
koordinering og samordning.
Departementenes samordningsråd for samfunnssikker­
het, som også ble nevnt, ble etablert i 2007 som et sen­
tralt forum for informasjons­ og erfaringsutveksling mel­
lom departementene i arbeidet med samfunnssikkerhet og
beredskap, redningstjeneste og sivilt­militært samarbeid.
Jeg har allerede fått DSB til å utarbeide en veileder for
departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og bered­
skap. Departementene har også mottatt en ny veileder om
informasjonsberedskap og krisekommunikasjon, som gir
praktiske råd om kommunikasjonstiltak før, under og etter
en krise, til dels basert på de erfaringene vi har høstet fra
Øvelse Oslo.
Justisdepartementet skal i større grad tilrettelegge for
risiko­, trussel­ og sårbarhetsvurderinger som felles plan­
leggingsgrunnlag i ulike sektorer. Vi skal i større grad ta
initiativ til å identifisere gråsoner og avklare ansvarsfor­
hold.
Jeg vil i tillegg revidere gjeldende retningslinjer for
samordningsrollen, slik at forventningene til departemen­
tene tydeliggjøres og min samordningsrolle tydeliggjøres
og avgrenses.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 3512)
S a k n r . 4 [10:35:59]
Innstilling frå kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
årsmeldinga for 2007 frå Stortingets ombodsmann for for­
valtninga (Innst. S. nr. 250 (2007­2008), jf. Dokument
nr. 4 (2007­2008))
Lodve Solholm (FrP) [10:36:33] (leiar i komiteen og
ordførar for saka): Stortinget handsamar i dag årsmeldin­
ga for 2007 frå Stortingets ombodsmann for forvaltninga,
Dokument nr. 4 for 2007­2008.
Det er viktig å peike på ombodsmannens viktige
funksjon i eit ope, pluralistisk, demokratisk samfunn.
Etter Grunnlova § 75 bokstav l og etter lov 22. juni
1962 nr. 8 er det Stortingets oppgåve etter kvart stortings­
val å utnemne ein person for ein periode på fire år som
skal ha innsyn i den offentlege forvaltninga og alle som
verkar i denne si teneste, for å søkje å sikre at det ikkje
blir utøvd urett mot den einskilde borgaren. Etter § 12 i
den sistnemnde lova skal det årleg sendast ei melding til
Stortinget om ombodsmannens verksemd.
Komiteen finn i år, som tidlegare år, årsmeldinga frå
ombodsmannen innhaldsrik, informativ og oversiktleg.
Saksmengda hos ombodsmannen har gått noko opp i høve
til tidlegare år. I 2007 kom det inn 2 126 klager, medan
talet i 2006 var 2 027. I 2005 kom det inn 1 956 klager, og
i 2004 1 932. Talet på saker som ombodsmannen tok opp
etter eige initiativ, var i 2007 41, noko som var om lag det
same som i 2006, men det var klårt lågare enn i 2004, då
64 saker vart reiste av ombodsmannen. Som døme på ei
sak reist av ombodsmannen var undersøkinga av tilhøva
omkring politiets utlendingsinternat på Trandum. Denne
saka vart lagd fram for Stortinget 15. februar 2007 i form
av ei melding, Dokument nr. 4:1 for 2006­2007.
Det er stor breidd i dei sakene ombodsmannen får til
handsaming, eller som han tek opp etter eige initiativ. I
særs mange av sakene ombodsmannen tek opp, er ofte ein
telefon til forvaltninga nok til å løyse sakene. Mange av sa­
kene gjeld lang sakshandsamingstid. Av dei mottekne kla­
gene enda 170 opp med ei eller anna form for kritikk eller
oppmoding til forvaltninga. Dette viser at forvaltninga
stort sett opptrer samvitsfullt og korrekt.
Sivilombodsmannen reiser i si innleiing spørsmål om
ikkje ombodsmannen bør gjevast rett til å vurdere bruken
av skjøn i forvaltninga, og ikkje berre, som i dag, når det er
«klart urimelig» bruk av skjøn. Dette må etter komiteen si
meinig vurderast opp mot det skjøn som alltid må vere til
stades der regelverket ikkje skal bli for stivbeint, og i andre
samanhengar opp mot det politiske handlingsrommet som
lokalpolitiske organ skal ha for å gjere lokaldemokratiet
levande. I tillegg viser sakene hos ombodsmannen at det
er særs få saker som endar med kritikk eller oppmoding,
med dei reglane ombodsmannen har i dag om berre å gå
inn i dei sakene der det er klårt urimeleg bruk av skjøn. Det
verkar derfor ikkje sannsynleg at eit utvida høve til bruk
av skjøn i høve der dette ikkje er klårt urimeleg, skulle
avdekkje fleire alvorlege svakheiter i forvaltninga.
Sett i høve til dette meiner komiteen at det ikkje er
grunnlag for å endre på dette på det noverande tidspunk­
tet. Skulle dette endre seg radikalt, vil det vere grunn til å
sjå nærare på dette av omsyn til den einskilde borgar sin
rettstryggleik. Ein må alltid vere på leiting etter å gjere
ombodsmannsordninga best mogleg for den som ordninga
skal gjelde for.
Sivilombodsmannen reiser også spørsmål om det bør
bli innført ei form for økonomiske konsekvensar når for­
valtninga bryt sakshandsamingsreglane. Med bakgrunn i
at det store talet saker som ombodsmannen tek opp, blir
løyst, ser ikkje komiteen det som naudsynt, eller at det er
sakleg behov for, å innføre ei slik ordning no. I den grad
forvaltninga sine brot på sakshandsamingsreglane eller
forvaltningspraksis fører til økonomiske tap eller skade
for den det gjeld, bør dette løysast i tråd med gjeldande
rettspraksis, slik som det blir gjort i dag.
Det er positivt at ombodsmannen engasjerer seg i ar­
beidet for menneskerettane. Det er i tråd med mandatet i
ombodsmannslova § 3. Arbeidet med menneskerettane er
eit viktig og omfattande felt både i nasjonal og internasjo­
nal samanheng. Eg trur likevel det må vere rett å ha mest
fokus på arbeidet med å ta vare på menneskerettane i vårt
eige land. Eg synest det var positivt at ombodsmannen
arrangerte eit seminar i Oslo i 2007 om menneskeretta­
ne, med tittelen «Utsatte gruppers menneskerettighetsvern
i Norge». Dette seminaret retta seg særleg mot personar
3. juni -- Årsmeldinga for 2007 fra Stortingets ombodsmann for forvaltninga 3487
2008

utan lovleg opphald i Noreg og personar som er avhengige
av offentlege ytingar.
Torsdag 22. mai 2008 debatterte Stortinget eit grunn­
lovsforslag om å få grunnlovfesta menneskerettane. Eit
samla storting var av den meininga at dette måtte kome,
men fleirtalet meinte at ein skulle vente til Menneskeretts­
utvalet hadde lagt fram innstillinga si i juni 2009. Ein finn
store grupper i det norske samfunnet som vanskeleg sjølve
kan ta vare på sine rettar, og som derfor har eit behov for
særleg oppfølging. Dette gjeld t.d. born som er i kontakt
med barnevernet, pasientar både ved somatiske og psy­
kiatriske institusjonar samt eldre som er busette på insti­
tusjon. I medhald av ombodsmannslova § 5 har ombods­
mannen mandat til å sjå nærare på desse tilhøva. Det er
heilt klårt at dette er eit spørsmål om kapasitet -- men det
er eit viktig fagfelt, og det er viktig at ombodsmannen dei
nærmaste åra har særleg fokus på desse fagfelta.
Sakshandsamingstida hos ombodsmannen kan vere re­
lativt lang når det gjeld komplekse saker som involverer
eksterne aktørar. Det er derfor særs viktig at ombodsman­
nen viser dette merksemd, og at rutinane for oppfølging av
saker blir vurderte etter kvart. Ein ser at det er eit behov
for at den klagefristen som er sett i ombodsmannslova § 6,
blir vurdert. For enkelte aktørar kan konflikt med offent­
lege styresmakter verke temmeleg traumatisk, ikkje minst
fordi enkeltmennesket som regel vil vere den svake part
i møte med ein motpart med store ressursar og ein god
rettsleg tryggleik. Det må leggjast til grunn at mange, ikkje
minst dei mindre ressurssterke, ikkje eingong har høyrt om
ombodsmannen og det høvet ein har til å klage gjennom
denne instansen. Dersom klagefristen blir forlengd, vil det
truleg føre til auka saksmengde hos ombodsmannen, noko
som vil krevje større ressursar. Dette må vegast opp mot
rettstryggleiken for dei aktuelle gruppene, der ein klage­
frist på eitt år vil vere ei sperre for å få reist ei sak. Om­
bodsmannen har sjølv høve til å ta opp ei sak, sjølv om
fristen for å levere ei klage er overskriden. Det går ikkje
fram av årsmeldinga kapittel 4 om nokon av desse sake­
ne var klager som var utanfor tidsramma på tolv månader.
Det er viktig at ombodsmannen vektlegg den offentlege
rettleiingsplikta, dette gjeld sjølvsagt òg for grupper med
avgrensa ressursar.
Ein kan vel seie det slik at ordninga med ein ombods­
mann for forvaltninga har vore vellukka. Det er viktig å
leggje til rette for at denne ordninga kan halde fram og
utvikle seg i tråd med det moderne samfunnet. Eg synest
det er på sin plass å gi ros til ombodsmannen for det arbei­
det som blir utført, og ein legg merke til at talet på saker
som blir tekne opp etter eige initiativ, er aukande. Dette
gir funksjonen eit sterkare element av dynamikk. Men det
er viktig å påpeike at dette ikkje må gå ut over det andre
arbeidet.
Komiteen finn, som sagt, årsmeldinga innhaldsrik og
godt strukturert. Årsmeldinga gir eit særs godt bilete av ei
rekkje ulike problemstillingar i høve ulike forvaltingsom­
råde, samstundes som ein tek opp situasjonen til brukara­
ne stilt overfor forvaltninga si praktisering av lover og for­
skrifter. Lovgivinga er ein dynamisk prosess, der det alltid
vil vere rom for betringar, og årsmeldinga er eit godt in­
strument til å vurdere korleis enkelte lover og forskrifter
verkar i praksis. Det skal ikkje utøvast urett mot den ein­
skilde borgar. Dette er eit viktig prinsipp i ein rettsstat og eit
viktig grunnlag for ombodsmannen sin kontrollfunksjon.
Ivar Skulstad (A) [10:45:01]: I tillegg til saksordfø­
rerens utmerkede innlegg har jeg noen merknader.
Sivilombudsmannens virksomhet i 2007 er omfatten­
de, og den viser at ombudsmannskontrollen er til for van­
lige folk når de får problemer med forvaltningen. Det er
en stor og innholdsrik årsmelding som Sivilombudsman­
nen legger fram for 2007. Innholdet har stor bredde, og
den gir et godt bilde av virksomheten. Med bakgrunn i de
mange sakene som kommer inn til behandling, er det god
grunn til å merke seg den løsningsorienterte arbeidsfor­
men som praktiseres, slik at sakene løser seg raskt. Dette
kan også tyde på at Sivilombudsmannen blir møtt med re­
spekt i forvaltningen, og at henvendelser fra ombudet blir
tatt på alvor. Men det er også et tegn på at norsk forvalt­
ning gjennomgående er skikkelig og bestreber seg på å
møte folk på en god måte. Det er heldigvis relativt sjelden
at saker som folk opplever at det er svakheter ved og går
til ombudsmannen med, er av svært alvorlig karakter.
Anledningen som Sivilombudsmannen har til å ta opp
egne saker, er viktig. I 2007 er det tatt opp 41 slike egne
saker, og omfanget og størrelsen på disse sakene er et bevis
på at ordningen fungerer. Et eksempel som understreker
dette, er saken om plan­ og bygningsetaten i Oslo kommu­
ne, der saksbehandlingstid stod sentralt. Årsmeldingen gir
en oversikt over gjennomsnittlig behandlingstid hos Sivil­
ombudsmannen. Det kunne vært ønskelig med en mer de­
taljert analyse av hvor lang tid de ulike sakstypene tar hos
ombudet. Det ville bl.a. gi et bedre grunnlag for å vurdere
ressurssituasjonen hos ombudet.
For at lokaldemokratiet skal holdes levende, må de lo­
kale politiske organer ha anledning til å bruke skjønn, el­
lers kan regelverket bli stivbeint og medføre at det politis­
ke handlingsrom innskrenkes. Dette må veies opp mot om
Sivilombudsmannen skal gis rett til å utøve skjønn i for­
valtningen, og ikke, som i dag, bare når dette er klart uri­
melig. Det virker ikke særlig sannsynlig at en utvidet rett
til bruk av slikt skjønn for Sivilombudsmannen i tilfeller
der det ikke er klart urimelig, vil avdekke flere alvorlige
svakheter i forvaltningen.
Sivilombudsmannen reiser også spørsmålet om det bør
innføres en form for økonomiske konsekvenser når for­
valtningen bryter saksbehandlingsreglene. I og med at en
meget stor del av sakene som Sivilombudsmannen tar opp,
blir løst, har ikke komiteen funnet at det er behov for å
innføre en slik ordning. Men det er grunn til å understreke
at lang saksbehandlingstid er en ekstra belastning for dem
det gjelder, og for formålet som saken gjelder. Lang saks­
behandlingstid svekker tilliten til forvaltningen. Det å vise
innbyggerne respekt henger sammen med forvaltningens
evne til å respektere forvaltningsloven, offentlighetsloven
og prinsippene for god forvaltningsskikk.
Komiteen ser at det er behov for å se på ombudsmanns­
loven § 6 vedrørende klagefrist, ikke minst fordi enkelt­
mennesker som regel vil være den svake part i møte med
3. juni -- Årsmeldinga for 2007 fra Stortingets ombodsmann for forvaltninga
3488 2008

en motpart som har store ressurser. Mange mindre res­
surssterke har trolig ikke engang hørt om Sivilombuds­
mannen og retten til å klage. Det kan gå ut over retts­
sikkerheten for slike grupper. Dette må vurderes opp mot
det faktum at saksmengden vil øke ved forlenget frist,
og at dette mest trolig vil kreve økte ressurser. Derfor
er det svært viktig at det overfor grupper med avgrense­
de ressurser utøves offentlig rådgivning, og det er glede­
lig at Sivilombudsmannen vektlegger akkurat dette viktige
arbeidet.
Helt til slutt er det grunn til å gjenta og understreke det
som også tydelig er nevnt i årsmeldingen, nemlig at for­
valtningen stort sett opptrer samvittighetsfullt og korrekt.
Men jeg mener at dette ikke svekker behovet for å ha en
utenforstående og uhildet instans, som på saklig grunnlag
kan bistå innbyggerne når det gjelder urett som de mener
de er utsatt for av forvaltningen eller myndighetene.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 3512)
S a k n r . 5 [10:49:36]
Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts
betenkning om hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved
kgl. res. 14. september 2007 og forslag til endring i § 5
i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond, jf.
Ot.prp. nr. 60 (2007­2008), er i samsvar med Grunnloven
§ 106 første punktum (Innst. S. nr. 254 (2007­2008))
Per­Kristian Foss (H) [10:50:33] (ordfører for saken):
Denne saken gjelder altså noe såpass usedvanlig som et
forslag om at Stortinget ber Høyesterett om en uttalelse
om hvorvidt en lovendring foreslått av Regjeringen er i
tråd med Grunnloven eller ikke.
Det er dissens i innstillingen. Flertallet, regjeringspar­
tiene, ønsker ikke å bruke en slik anledning. Mindretal­
let, representert ved Fremskrittspartiet, Høyre og Kriste­
lig Folkeparti, ønsker å bruke en slik anledning hjemlet i
Grunnloven § 83, som presidenten også refererte. Det er
imidlertid enighet om følgende beskrivelse:
«Komiteen viser til at proposisjonen inneholder for­
slag til endring av § 5 i lov om Opplysningsvesenets
fond.»
Dette er bakgrunnen for saken.
«Hovedinnholdet i instruksen er at festere av statlige
tomter skal kunne innløse tomter til en lavere pris enn
det som følger av tomtefesteloven, og at festeavgiften
skal nedreguleres i forhold til tomtefesteloven.»
Og videre:
«Det er i proposisjonen lagt til grunn at Opplys­
ningsvesenets fond vil tape om lag 1,0--1,25 milliar­
der kroner på disse lavere innløsningsverdiene, og i
størrelsesorden 20--25 mill. kroner årlig som følge av
reduksjonen i festeinntektene.»
Så langt er det enighet. Mindretallet mener at det ju­
ridiske spørsmålet er om en slik overføring av verdier er
i tråd med den forvaltning som Grunnloven § 106 fore­
skriver. Mindretallet anser at endringen av lov om Opplys­
ningsvesenets fond § 5 og den nye tomtefesteinstruksen
-- som henger nøye sammen, instruksen er faktisk vedtatt
før lovendringen -- vil kunne kreve en grunnlovsendring,
med tilhørende formalkrav til grundig behandling og kva­
lifisert flertall i Stortinget, og anser regjeringspartienes
fremgangsmåte som et forsøk på å omgå disse reglene.
Dersom dette skulle vært behandlet som en grunnlovsend­
ring, ville det altså kreve et annet flertall og behandling i
to følgende storting.
Mindretallet er av den oppfatning at det er svært tvil­
somt om den nye tomtefesteinstruksen og den foreslåt­
te bestemmelsen i lov om Opplysningsvesenets fond § 5
annet ledd er innenfor de rammer Grunnloven § 106 trek­
ker opp, fordi verdier flyttes til formål utenfor «Geistlig­
hedens Bedste og Oplysningens Fremme».
Det kan vel ikke være veldig mye tvil om at det å frem­
me salg av rimeligere tomter og reduserte festeavgifter nok
er et formål som kan vekke begeistring hos dem det gjel­
der. Men at det skulle bidra til «Geistlighedens Bedste og
Oplysningens Fremme», er vel vanskelig å se. Med andre
ord: Vi mener at dette er i strid med de retningslinjer som
bør gjelde for Opplysningsvesenets fond.
Denne proposisjonen om endring av § 5 var opprinne­
lig varslet i fjor høst og kom til Stortinget først den 15. mai
-- svært forsinket. Det stilte selvfølgelig Stortingets kir­
kekomite overfor den utfordring at behandlingstiden av et
forslag som et stort mindretall -- altså hele opposisjonen --
mener er i strid med Grunnloven, ikke tillater forsvar­
lig behandlingstid. Nå forstår jeg at fagkomiteen har ved­
tatt å avgi innstilling før Stortinget trer sammen igjen til
høsten, men dog ikke før sommerferien. Det gir litt leng­
re behandlingstid, men er en helt usedvanlig behandlings­
form til en slik sak å være -- altså at høringer skal avholdes
mens Stortinget ikke er samlet, og at innstilling skal avgis
før Stortinget kommer sammen igjen på ordinær måte til
høsten. Dette innebærer dessuten at regjeringspartiene har
akseptert, så vidt jeg skjønner, at forskriftene på grunn av
mangel på lovdekning ikke kan tre i kraft 1. juli 2008, men
først senhøstes -- så vidt jeg forstår 1. november samme
år.
Så kommer spørsmålet om man skal bruke anlednin­
gen til å forelegge saken for Høyesterett, slik Grunnloven
faktisk gir en hjemmel for. Det er ingen tvil om at det er
en fremgangsmåte som Stortinget meget sjelden har be­
nyttet. Jeg ser at regjeringspartiene er så vennlige at de
har sitert tidligere stortingspresident Hambro og en tidli­
gere stortingsrepresentant, også fra Høyre. Det burde de
gjøre oftere. Det synes jeg er et godt trekk. Jeg er enig
med tidligere nevnte representanter i at det bør tilligge ab­
solutt unntaket at man bør benytte en slik regel, og at det
er grunn til å tenke seg godt om før man benytter en regel
for å forelegge dette for Høyesterett. Men de som legger
de virkelig alvorligste prinsipielle og konstitusjonelle ar­
gumenter til grunn for ikke å benytte denne grunnlovsbe­
stemmelse, bør jo tenke sånn, på følgende punkt iallfall:
Hvorfor har disse representanter -- altså for de nåværen­
de regjeringspartier -- ikke foreslått å oppheve den grunn­
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3489
2008

lovsbestemmelsen, hvis man mener at det er så galt å gjøre
det? Man argumenterer jo faktisk for at det ikke bør gjø­
res, fordi det kan stille Høyesterett i den situasjon at Høy­
esterett uttaler seg om en sak hvis tolkning vi senere kan
få til behandling som enkeltsak, som ankesak, f.eks. i en
rettsbehandling.
Flertallet mener at Høyesterett åpenbart ikke ser denne
faren for en viss kollisjon. Jeg har nok den tiltro til Høyes­
terett, som for øvrig regjeringspartiene har hatt i en rekke
andre saker, at Høyesterett vet å sortere en slik behandling
på en riktig måte. Og hvis regjeringspartiene skulle mene
at det er umulig, reiser jo det igjen spørsmålet om hvorfor
ikke denne grunnlovsbestemmelsen tidligere er foreslått
fjernet.
Mindretallet mener altså at denne saken har vidtrek­
kende konsekvenser og har betydelige prinsipielle sider.
Den har vidtrekkende konsekvenser fordi den faktisk fra­
tar Opplysningsvesenets fond vesentlige deler av dets ver­
dier til formål som ligger langt utenfor det Grunnloven har
bestemt at Opplysningsvesenets fond skal drive med, og
fordi den også vil kunne ha konsekvenser i den gradvise
frigjøringsprosess -- for å bruke det uttrykket -- som Den
norske kirke nå skal starte, altså en selvstendiggjøring fra
staten, ikke fristilling i ordets virkelige forstand, men iall­
fall en betydelig endringsprosess. Det er ingen tvil om,
ut fra de reaksjoner man har fått fra kirkelige organer, fra
Presteforeningen og andre, at angrepet på Opplysningsve­
senets fond anses å ha vidtrekkende konsekvenser, sett fra
et kirkelig ståsted.
Med disse begrunnelser tar jeg opp mindretallets for­
slag om å forelegge saken for Høyesterett.
Presidenten: Representanten Per­Kristian Foss har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Svein Roald Hansen (A) [10:58:59]: Det er ikke så
overraskende at opposisjonen forsøker å trenere og helst
forhindre Regjeringen i å gjennomføre det den har lovet i
Regjeringens plattform når det gjelder tomtefesteloven. I
dette tilfellet handler det altså om å sørge for at de som
har festet tomt hos statlige grunneiere, kan få innløst sin
tomt til anstendige summer i forhold til den festeavgift de
gikk inn på.
Nei, det usedvanlige, for å bruke Per­Kristian Foss'
uttrykk, er at Høyre ønsker å ta i bruk et virkemiddel
som partiet til nå har vært prinsipielt imot, nemlig å trek­
ke Høyesterett inn i den politiske dragkampen og svek­
ke det ansvar Stortinget skal og må ha i konstitusjonelle
spørsmål.
Grunnloven gir åpning for at Stortinget kan be Høy­
esterett avklare en sak i forhold til Grunnlovens bestem­
melser. Med den bruk som har vært, har ikke vi funnet
noe påtrengende behov for å oppheve denne grunnlovs­
bestemmelsen. Det er i grunnen mange bestemmelser i
Grunnloven som kanskje ikke er i daglig bruk, uten at de
av den grunn foreslås opphevet. Høyesterettsdommer Finn
Hiorthøy foretok for 45 år siden en gjennomgang av når
denne bestemmelsen hadde vært brukt, og han konkluder­
te med at adgangen til å be om Høyesteretts betenkning
etter § 83 i de forløpne 150 år hadde vært overordentlig
sparsomt benyttet av Stortinget.
Siste gang det skjedde, var den 13. november 1945 og
gjaldt spørsmålet om når det nyvalgte stortinget kunne
tre sammen i forhold til bestemmelsene i Grunnloven
§ 68. Det var en ganske spesiell situasjon som var utgangs­
punktet for å be om Høyesteretts betenkning den gangen.
Likevel var det daværende stortingspresidents -- altså Høy­
re­mannen Hambros -- reaksjon at han betraktet det som
om Høyesteretts flertall hadde ofret noe av sin juridiske
autoritet og hjulpet regjering og storting ut av en politisk
krise.
Før den tid ble et forslag om å bruke den i 1939 avvist,
mens den ble brukt i 1933. Før den tid må vi altså tilbake
til 1845 for å finne tilfeller hvor bestemmelsen ble brukt,
og siden 1945 har den ikke vært i bruk.
Det har ikke manglet på forslag om å ta den i bruk,
fra flere partiers side. Ett av tilfellene hvor det ble fore­
slått å trekke Høyesterett inn i den politiske debatten, var
en sak fra fremskrittspartirepresentanten Jan Simonsen.
Saken gjaldt forbudet mot at lokale tv­selskaper kunne
videreformidle satellittsendinger.
Det er som sagt flere partier som etter 1945 har ønsket
å bruke Høyesterett i den politiske striden om enkeltsaker,
men aldri Høyre. Nå er altså arven fra Hambo ryddet bort.
Jeg vet ikke om det vil gjøre partiet mer gjenkjennelig for
dets velgere.
Da Stortinget behandlet tomtefesteloven i forrige pe­
riode, ønsket Fremskrittspartiet å påkalle Høyesterett i den
politiske dragkampen. Den gangen stod imidlertid Høyre
på den hambroske, fornuftige linje. Som også Foss nevn­
te, sa representanten Carsten Dybevik fra Høyre, som var
partiets talsmann i saken, bl.a. at
«å forelegge spørsmål om grunnlovsmessigheten av
et lovforslag vil på bakgrunn av Stortingets praksis
fremstå som ekstraordinært».
Når vi siterer gode Høyre­synspunkter, er det synd at
Høyre selv går fra dem, og at de nå går bort fra dette prin­
sipielle standpunktet. Jeg tror ingen er tjent med å utvik­
le en praksis hvor Stortinget abdiserer når det gjelder å
vurdere hvor grensene for Grunnlovens bestemmelser går,
hvor man trekker Høyesterett inn i den politiske debatten,
og dermed også svekker tilliten til Høyesterett som en uav­
hengig rettsinstans når den senere kanskje kommer i den
situasjonen at den skal dømme i en sak den tidligere har
uttalt seg om.
Vi får håpe at dette populistiske avvik fra et godt
konstitusjonelt prinsipp blir et engangstilfelle fra Høyres
side.
M a r i t N y b a k k hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Øystein Djupedal (SV) [11:03:07]: Det er ikke tvil
om at det er en ganske spesiell sak Stortinget behandler
i dag, noe vi ytterst sjelden har fått til behandling i den
forstand vi gjør det i dag.
Som Svein Roald Hansen sa, var siste gang Stortinget
bad Høyesterett om uttalelse og fikk flertall i denne sal
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3490 2008

for det, i 1945. Men også den gangen, i en helt ekstraor­
dinær situasjon, var forslaget omstridt. Hambro ble akku­
rat sitert av Svein Roald Hansen, så det trenger ikke jeg
gjenta.
Siste gang dette ble benyttet i en ordinær saksbehand­
ling, var tilbake i 1933 -- den gangen knyttet til en sak som
dreide seg om særskilt takst og pantegjeld som ikke ble
dekket av odelstaksten, og forbud om å gi tilbakevirkende
kraft. Da svarte Høyesterett nei.
Før den tid har denne paragrafen ytterst sjelden vært i
bruk, og bakgrunnen for det er ganske åpenbar, nemlig at
det å be om om Høyesteretts uttalelse i denne typen spørs­
mål vil kunne binde Høyesterett når saken kommer til or­
dinær rettsbehandling. Det betyr at man skal være veldig
nøye med å skille mellom statsmaktene. § 83 er en nød­
løsning, og den har vært brukt som en nødløsning ytterst
få ganger, men bør ikke benyttes i en sak av denne karak­
ter. Det har også vært Høyres og de borgerlige partienes
innstilling fram til denne dag. Derfor er det ganske over­
raskende at man velger å bruke § 83 i en sak som saksbe­
handles i kirkekomiteen, men som etter all sannsynlighet
vil havne i rettsapparatet. Det er bare å følge den offent­
lige debatt, så vil man se at dette framstår som ganske
åpenbart.
Det at Høyesterett skulle ha gitt en uttalelse før en sak
eventuelt kommer til rettsapparatet, vil jo stille Høyeste­
rett overfor en ganske krevende situasjon. Jeg er ikke i tvil
om at Høyesterett som sådan ville være i stand til å hånd­
tere en slik situasjon, men det å stille Høyesterett i den si­
tuasjonen er aldeles unødvendig. Det er det standpunktet
som er lagt til grunn i nesten samtlige tidligere behandlin­
ger. Ikke minst har Høyre vært den fremste talsmann for
hvorfor dette ikke er riktig.
Stortinget selv setter rammer for det arbeidet man gjør.
Hvis det viser seg at det Stortinget gjør, ikke er i henhold
til Grunnloven, må det være domstolen som avgjør dette.
Det har vært et bærende prinsipp når vi har behandlet
denne type saker før.
Man kan være fristet til å tro at Høyre har fremmet
dette forslaget i trygg forvissning om at det ikke får fler­
tall, og at Høyre gjør det av den grunn, nesten som et
markeringsspørsmål, fordi man mener at det Regjeringen
gjør, er uriktig.
La meg igjen si: Behandlingen av selve saken foretas
ikke i kontroll­ og konstitusjonskomiteen. Jeg aksepterer
fullt ut at det går an å stille de spørsmålene man stiller,
nemlig om dette er i tråd med Grunnloven. Ja, jeg aksepte­
rer fullt ut at det er et relevant spørsmål, all den tid Regje­
ringen uttaler seg som den gjør, og regjeringserklæringen
er formulert som den er. Men vi legger til grunn et ja, og
så får det være opp til de dømmende å finne ut om dette i
så fall ikke er det. Jeg antar -- la meg også si det, og det ser
man av det juridiske grunnlaget Regjeringen har -- at Re­
gjeringen er på trygg grunn, men aksepterer at spørsmålet
kan bli stilt.
Dette betyr at flertallet i dag vil avvise dette forslaget,
og at forslaget som sådant ikke vil få flertall. Det betyr at
saksbehandlingen videre vil følge ordinær stortingsprose­
dyre, og det er saken tjent med. Saken som sådan vil heller
ikke være tjent med -- det er helt uavhengig av mitt poli­
tiske standpunkt til selve sakens innhold -- at man blander
Høyesterett inn på nåværende tidspunkt. Det prinsipielle
utgangspunktet bør man faktisk være veldig nøye med å
trå over, og man har vært nøye med å trå over det. Derfor
er det veldig overraskende at Høyre og Kristelig Folkeparti
velger å trekke inn § 83.
Min gode kollega Svein Roald Hansen kalte dette for
Høyres populisme, og jeg tror nesten det er riktig å si
det. Dette er et slags populistisk utslag, knyttet til et po­
litisk spørsmål. Man er uenig med Regjeringen, og det er
helt legitimt å være uenig med den. Men man skal være
varsom med å trekke inn § 83, noe som Høyre historisk
sett har vært meget varsom med å gjøre. Derfor er det
ikke uten grunn at man, når man går i Stortingets annaler,
finner de beste sitater for å vise varsomhet ved å bruke
§ 83, fra Høyres representanter, ikke fra andre partiers
representanter.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Carl I. Hagen (FrP) [11:07:45]: For en stund siden
ble det vedtatt en lov om tomtefeste -- altså en annen sak
enn den vi nå behandler, for nå er det OVF som er grunnla­
get -- og det var flere som hevdet at det kunne være mulig
at noen av de vedtakene var i strid med Grunnloven. Se­
nere har Høyesterett avsagt kjennelse, og har funnet at på
ett punkt var innholdet i og konsekvensene av de lovved­
takene som Øystein Djupedal var med på å stemme for, i
strid med Grunnloven. Da synes jeg det ville vært natur­
lig at Djupedal var litt flau over at han hadde vært med
på lovvedtak som var i strid med Grunnloven. Da ville
det vært naturlig, når det på ny blir en debatt om dette, at
Djupedal kanskje ville unngå å sette seg selv i den situa­
sjon at han på nytt er med og fatter et lovvedtak som er
grunnlovsstridig.
Hvorfor er ikke Djupedal litt mer ydmyk og kunne
tenke seg nettopp å få vite dette på forhånd, slik at han
unngår eventuelt å stemme for en lov som kan være
grunnlovsstridig?
Øystein Djupedal (SV) [11:08:49]: Begrunnelsen er
ganske åpenbar i det jeg sa i mitt innlegg, nemlig at man
skal være veldig varsom med å rokke ved forholdet mel­
lom statsmaktene. Det er en lang parlamentarisk praksis
for at Stortinget selv definerer sitt virke, og hvis det viser
seg at det er noen der ute som mener at dette ikke er i
tråd med loven, har man anledning til å gå til rettsappa­
ratet, og i så måte også helt til Høyesterett. Det kan man
også gjøre i dette tilfellet. Her vet vi at det vil bli reist sak
for rettsapparatet. På den måten vil det være uheldig at
man innhenter Høyesteretts uttalelse i forkant av en even­
tuell saksbehandling i retten. Det er det prinsipielle stå­
stedet som dette hus bestandig -- med veldig få unntak --
har hatt, og det er det standpunktet jeg fremdeles mener
er det riktige. Det betyr at jeg legger til grunn at Regje­
ringen er på trygg juridisk grunn i det de gjør, men jeg
aksepterer at spørsmålet kan bli stilt, og det sa jeg også i
mitt innlegg. Men det vil ikke være vi som må definere
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3491
2008

grunnen for dette. Det må det i så fall være rettsapparatet
som definerer.
Per­Kristian Foss (H) [11:09:54]: Det er grunn til, i
disse flertallsstyringstider, å takke for den sjenerøsitet og
raushet som er tillagt opposisjonen ved at det i hvert fall
aksepteres at vi kan stille spørsmål. Vi takker for det.
Når det gjelder populisme, må jeg nok si at denne sa­
kens populisme ligger på et helt annet plan. Det ligger på
det plan at representanter fra det største regjeringspartiet
i valgkampen uttalte seg frimodig om billigsalg av tomter
på vegne av andre, på en måte som gjorde at man den gang
åpenbart ikke overveide om dette var i tråd med Grunn­
loven eller ei. Ser man tilbake på de debatter som da var,
var det ingen som den gang reiste det spørsmålet fra re­
gjeringspartienes side. Så når regjeringspartiene nå aksep­
terer at iverksettelsen av forskriften åpenbart blir utsatt,
har jeg følgende spørsmål å stille: Hvorfor er da ikke re­
gjeringspartiene rause nok til å si: Ja vel, vi er på trygg
grunn, og mener at denne saken kan forelegges Høyeste­
rett. Vi har tid til det, selv om det skulle bety eventuelt en
måned eller to lengre utsettelse. Er man så usikker at man
ikke våger det? (Presidenten klubber.)
Jeg er enig i at det er ekstraordinært, som Høyre også
tidligere har begrunnet, og jeg har sagt at det er ekstraor­
dinært, i tråd med det som tidligere er sagt (presidenten
klubber igjen) med hensyn til både forsiktighet og lignende
fra tidligere Høyre­representanter.
Øystein Djupedal (SV) [11:11:09]: Begrunnelsen er
akkurat den samme som jeg gav i replikken til representan­
ten Hagen, nemlig at man skal være ytterst varsom med,
og det har Stortinget vært, å innhente Høyesteretts uttalel­
se i denne type vanlig saksbehandling. Sist gang det ble
brukt, som sagt, var i 1945 i en helt ekstraordinær situa­
sjon. Så ble det brukt i 1933 knyttet til pantegjeld, og før
det hadde det ikke vært brukt siden 1845. Utgangspunktet
for det har vært en relativt bred enighet i Stortinget om at
Stortinget skal være meget varsom med å gå inn i det som
er domstolens senere virke. Derfor har man vært tilbake­
holden. Mitt utgangspunkt igjen i dette er at jeg aksepte­
rer at spørsmålet kan bli stilt. Jeg legger til grunn at Re­
gjeringen er på trygg juridisk grunn i det man gjør. Hvis
rettsapparatet er av en annen oppfatning, vil Høyesterett i
sin tid få anledning til å si det.
Carl I. Hagen (FrP) [11:12:07]: Jeg vil gjerne gjenta
mitt spørsmål fra i sted til representanten Øystein Djupe­
dal, og kanskje formulere det litt klarere. Synes ikke Øy­
stein Djupedal at det var litt flaut å ha stemt for en lov som
Høyesterett senere har sagt var grunnlovsstridig? Vil ikke
Øystein Djupedal synes det var litt flaut å gjøre det samme
en gang til, på tross av at det er ganske klare advarsler?
Det er hovedspørsmålet.
Det andre spørsmålet er: Hvordan kan Øystein Djupe­
dal si at Regjeringen er på trygg juridisk grunn, når det i
vedlegg til innstillingen forefinnes en grundig uttalelse fra
et velrenommert advokatfirma, og vel også fra professor
Eivind Smith, med motsatt konklusjon av Regjeringens,
så vidt jeg har oppfattet det? Hvordan kan man da si at
man er på trygg juridisk grunn? Det er vel mer naturlig i
tilfelle å si at Regjeringen mener at den har juridisk rett
til å gjøre det, men det er jo også tvil, i og med at man
ber Stortinget grundig vurdere det grunnlovsmessige. Det
tyder ikke på at man er på trygg grunn.
Øystein Djupedal (SV) [11:13:14]: Som man vil se av
innstillingen, er det flere vedlegg. Lovavdelingen i Justis­
departementet er det som enhver regjering lener seg mest
på i denne typen spørsmål. Jeg legger til grunn at Regje­
ringen er på trygg juridisk grunn når de legger saker fram
for Stortinget. Det forutsetter jeg at enhver regjering er,
helt uavhengig av hvilken farge regjeringen har. Hvis Høy­
esterett i neste runde viser seg å ha en annen oppfatning
-- det kan skje fra tid til annen -- er det slik rettsapparatet
skal fungere i et demokrati. Men det betyr at man i god tro
har lagt til grunn at det lovforslaget man har stemt over i
Stortinget, var i tråd med Grunnloven. Slik vil det være.
Det kan sikkert oppstå en ny situasjon der jeg eller
andre representanter faktisk stemmer for noe som viser
seg senere å være i strid med Grunnloven. Ja, da må man
endre loven. Det er det som er forholdet mellom stats­
makter. Mitt utgangspunkt er akkurat som jeg har sagt en
rekke ganger, men jeg kan godt gjenta det, at
«det er sikker parlamentarisk praksis for at det er Stor­
tingets ansvar å vurdere hvorvidt forslag som er oppe
til behandling, ligger innenfor Grunnlovens rammer».
Det er det som er mitt grunnlag. Det er vårt ansvar (pre­
sidenten klubber) å legge dette til grunn. Hvis det viser
seg at dette ikke er riktig (presidenten klubber igjen), må
vi komme tilbake til det.
Per­Kristian Foss (H) [11:14:31]: Det er ikke slik
Høyre­representanter tidligere har uttalt seg. Det er ikke
noe grunnlag i denne saken, hvis man leser i Lovavdelin­
gens betenkning, for å si at man er på trygg juridisk grunn.
Lovavdelingen sier bl.a. at om dette er i tråd med Grunn­
loven eller ei, avhenger av formålet med denne endringen.
Formålet her er jo å ta penger fra et fond og overføre disse
til statskassen, i strid med fondets grunnlovsvern. Det kan
man ikke si er «på trygg juridisk grunn».
Så kommer spørsmålet om det vil være galt av Høyes­
terett å uttale seg om dette før en eventuell rettssak. Vel,
hvis det skulle være en veldig problematisk sak for fler­
tallspartiene, måtte det jo være fordi man forutsetter at
man i så fall ikke vil følge Høyesteretts betenkning der­
som Høyesterett skulle komme til at Regjeringens lovend­
ring er i strid med Grunnloven. Det vil jo avstedkomme
rettssaker. Men følger man Høyesterett, vil jo Høyesterett
også unngå at det kommer saker i ettertid.
Øystein Djupedal (SV) [11:15:36]: Dette innlegget
fra Per­Kristian Foss er da stikk i strid med det som har
vært Høyres posisjon i disse saker til alle tider. Det er litt
overraskende at man da så klart velger å skille mellom ak­
kurat denne saken og det som er det prinsipielle i dette.
Jeg har vært veldig nøye med å slå fast at jeg her ikke har
gått inn på saksbehandlingen og saken som sådan, bare
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3492 2008

i forhold til § 83, når Stortinget bør benytte § 83 eller
ikke.
Jeg aksepterer også at det kan stilles spørsmål ved dette.
Det kan sikkert også gjøres i andre saker, men da finnes
det en annen prosedyre, som er langt tryggere, nemlig at
det er vi som lager lover, og rettsvesenet som dømmer.
Når en regjering -- det er helt uavhengig av hvilken
farge regjeringen har -- legger saker fram for Stortinget,
forutsetter jeg at regjeringen har gjort en selvfølgelig jobb
der og innhentet de beste juridiske råd, og at dette er i tråd
med det lovverket man skal forvalte. Hvis det viser seg at
dette ikke er riktig, vil det så i etterkant være domstolene
som må avgjøre at dette ikke var riktig. Men jeg forutset­
ter at enhver regjering er på trygg juridisk grunn for det
man legger fram for Stortinget. Det er enhver regjerings
ansvar og plikt, og det gjelder også i denne saken.
Hvis det senere skulle vise seg at dette ikke var riktig,
vil det være Høyesterett som i så fall vil si at Stortinget
ikke var på trygg juridisk grunn. Det ville jeg være lei meg
for, men det vil da være framtid -- og ikke nå.
Anders Anundsen (FrP) [11:16:53]: Det er vel sjel­
den alarmklokkene fra de juridiske miljøene ringer så høyt
og tydelig som de gjør i denne saken. Jeg tror det er enig­
het, selv om representanten Djupedal ikke sier det, om at
det er stor grad av juridisk tvil her. Det ser vi jo også på
lovavdelingens uttalelse.
Representanten Djupedal viser til at dette i tilfelle vil
bli avklart i etterkant gjennom den ordinære rettsprosess.
Vi er kjent med hvor lang tid det tar. Det tar mange år, og
det betyr at vi vil kunne få en dom i Høyesterett for at lov­
vedtaket i Stortinget er ulovlig i henhold til Grunnloven.
Men da er det vel for sent? Da har jo tomtefesteinstruk­
sen hatt gyldighet for Opplysningsvesenets fond. Skaden
er skjedd. Hvordan vil representanten Djupedal bidra til å
rette opp det da?
Øystein Djupedal (SV) [11:17:39]: Det er et hypote­
tisk spørsmål, som jeg ikke tror det er riktig å uttale seg
om heller.
I en rettsstat er det slik at den juridiske kverna faktisk
kverner langsomt. Det er av hensyn til rettssikkerheten for
den enkelte borger og rettssikkerheten i de vedtak som gjø­
res. Det betyr at man har anledning til å gå gjennom tre
rettsinstanser før endelig vedtak skjer. Hvis Kjæremålsut­
valget ønsker det, går man også helt til Høyesterett. Det
tar lang tid. Ja, det er riktig, men det er også rettsstatens
sikkerhetsventil at man ikke haster dette gjennom.
Det å be Høyesterett om en uttalelse i et så poli­
tisk betent -- selvfølgelig også juridisk omstridt -- spørs­
mål som dette er, vil være dumt, nettopp av hensyn
til Høyesteretts og rettsinstansens uavhengighet. Det er
det som er lagt til grunn ved tidligere behandlinger av
§ 83 -- og nå igjen. Vi behandler ikke selve saken som
sådan, men bare bruken av § 83. Det er denne tilba­
keholdenheten Stortinget har vist samtlige ganger siden
1945, og stort sett bestandig siden 1845. Jeg klarer ikke
å se at det finnes tungtveiende grunner for at denne
saken spesielt skal stå i en annen kategori enn alle de
andre gangene Stortinget har hatt dette oppe til behand­
ling.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Ola T. Lånke (KrF) [11:19:09]: Dette er så langt i
stor grad blitt en debatt om bruken av § 83 i Grunnloven.
Riktignok har den ikke vært brukt på veldig lenge. Det lig­
ger vel også litt i sakens natur at regjeringspartiene føler
mest trang til å rette skytset mot bruken av en paragraf i
Grunnloven som har stått der lenge ubrukt, men som det
må være fullt tillatt å bruke, selv om jeg godt kan forstå
at det er grunnlag for å være noe nøktern med bruken av
den, at den ikke bør brukes i tide og utide. Men det skal
minnes om at den har vært foreslått brukt, og nedstemt
med simpelt flertall i salen tidligere. Det tror jeg forteller
litt om denne paragrafens stilling.
Djupedal setter på en måte maktfordelingsprinsippet
-- for det er jo det dette egentlig dreier seg om -- til en viss
grad opp mot mindretallets rettigheter som er med og un­
derstreker hva Grunnloven egentlig er. Grunnloven skal
nemlig ligge under som en basis for det øvrige lovverket,
og når et mindretall da naturligvis blir stemt ned, så lig­
ger det i sakens natur, men det gir likevel et mindretall en
mulighet til å fremme et forslag. Jeg tror kanskje at grunn­
lovsfedrene -- det var vel fedre -- som nedsatte denne pa­
ragrafen, har sett noe som det kanskje er viktig å ta vare
på tross alt, selv om en nok skal være veldig varsom med
bruken av den.
Det saken dreier seg om, er hvorvidt Grunnloven er til
hinder for at ny tomtefesteinstruks skal gjelde for Opp­
lysningsvesenets fond. Grunnlovstolkning er ikke nødven­
digvis enkelt, særlig når også juridisk ekspertise står mot
hverandre som i denne saken.
I dette konkrete tilfellet kommer det i tillegg at Regje­
ringen har lagt fram saken for Stortinget -- og det synes jeg
det er viktig å understreke -- på et så sent tidspunkt at det
ikke ville være mulig å få til en forsvarlig saksbehandling
av en sak med så vidtrekkende konsekvenser.
Jeg skylder å gi ros til saksordføreren, som har gitt en
veldig saklig og grundig innføring i emnet. Men jeg føler
også trang til å følge opp og si at dette også er et veldig
viktig anliggende for Kristelig Folkeparti.
Så langt det er mulig å se, er spørsmålet om forhol­
det mellom Grunnloven § 106 og den tomtefesteinstruk­
sen Regjeringen vedtok i fjor, et omstridt juridisk spørs­
mål. Kristelig Folkeparti mener at ut fra den kjennskap vi
har til saken er det svært tvilsomt om tomtefesteinstruk­
sen og derav følgende endringer i OVF­loven er innenfor
de rammer § 106 trekker opp.
Det er allerede vist til professor Eivind Smiths artikkel
i Lov og Rett nr. 1 for 2008, der han for sin del etter en
del begrunnelser konkluderer med følgende:
«På denne bakgrunn synes det hevet over tvil at
forslaget til endring i loven om Opplysningsvesenets
fond vil ligge utenfor den lovgivende maktens kompe­
tanse etter grunnloven § 106. Det er ingen grunn til å
tolke grunnloven slik at bestemmelsene om Stortingets
kompetanser likevel går foran.»
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3493
2008

Det er også vist til de betenkninger som er kommer fra
advokatfirmaet Hjort, og som går veldig sterkt i samme
retning.
Lovavdelingen har en motsatt konklusjon, men slik vi
leser Lovavdelingens uttalelse, åpner denne også for at
instruksen kan være grunnlovsstridig. Lovavdelingen sier
veldig tydelig at Stortinget må gis best mulig grunnlag for
å ta konkret stilling til tolkingen av Grunnloven § 106 og
den foreliggende problemstilling. Kristelig Folkeparti kan
ikke se at Stortinget har fått seg forelagt et tilstrekkelig
grunnlag til å vurdere dette grundig nok.
Regjeringspartiene understreker i sine merknader at det
er sikker parlamentarisk praksis for at det er Stortingets an­
svar å vurdere hvorvidt forslag som er oppe til behandling,
ligger innenfor Grunnlovens rammer.
Det er heldigvis svært sjelden at vi kommer opp i situa­
sjoner som denne, at det settes så store spørsmålstegn ved
om et lovforslag og en instruks er i samsvar med Grunn­
loven. En grunnlovsbestemmelse vedtas med to tredjedels
flertall i denne salen. Det trengs imidlertid ikke to tredje­
dels flertall når man i ettertid tolker hva Grunnloven sier.
Da er det nok med simpelt flertall. I denne konkrete saken
er det mer enn én tredjedel som er uenig med Regjerin­
gen og regjeringspartiene. Jeg vil si at regjeringspartiene
derfor påtar seg et stort ansvar.
Opplysningsvesenets fond er å betrakte som Kirkens
arvegods. Gjennomføringen av tomtefesteinstruksen inne­
bærer at fondets verdier vil bli forringet med anslagsvis
1--1,25 milliarder kr utover forringelsen som følger av en
høyesterettsdom i 2007. I tillegg vil de årlige festeavgifter/
festeinntekter bli redusert med 20--25 mill. kr. Dette inne­
bærer at fondets verdier overføres fra fondet til privatper­
soner til en pris som i mange tilfeller vil ligge langt under
markedsverdien.
Noen av dem som har vært så heldige at de har festet
tomt tilhørende OVF­fondet, i motsetning til mange andre
tomtefestere i landet, blir innrømmet en betydelig rabatt
av Regjeringen -- ordet «lottogevinst» har vært brukt om
dette. Dette er selvsagt en gevinst som så kan realiseres
ved en senere omsetning av eiendommen.
Jeg har for anledningen fått regnet ut noen eksempler
på hvordan dette kan slå ut i forskjellige områder av landet.
Nå er ikke dette offisielle tall, så det er naturligvis vanske­
lig å bruke dem, men jeg vil komme med tre regneeksem­
pler. Det første er fra et høyprisområde i Trondheim, hvor
det opereres med en gevinst på over 90 pst. dersom denne
instruksen blir gjort gjeldende i stedet for den tomtefeste­
loven som gjelder i dag. I et tilsvarende middelprisområde
på Østlandet opererer man med en gevinst på 93 pst. Og
i et tilsvarende lavprisområde i Nord­Norge opererer man
med et gaveelement på godt og vel 80 pst. Det er natur­
ligvis eksempler man skal ta med et visst forbehold, fordi
de er uoffisielle, men jeg tror de peker i retning av det vi
snakker om, nemlig en uforholdsmessig stor gevinst gitt
ved et slikt vedtak, som umulig kan ha vært tilsiktet, og
som jeg tror det er veldig klokt om Stortinget tar seg tid
til å se på grunnlovslegitimiteten av.
På denne måten tar Regjeringen verdier som Den nors­
ke kirke gjennom tiden har regnet som sitt arvegods. Med
et pennestrøk overfører Regjeringen verdier fra fellesska­
pet og deler dem ut igjen til mer eller mindre tilfeldige en­
keltpersoner. Konsekvensen av dette er at fondets verdier
reduseres, noe som igjen fører til at det blir mindre avkast­
ning til kirkelige formål og aktiviteter som det tidligere
har vært anvendt til.
Så sier Regjeringens folk og statsråden at Kirken ikke
skal tape økonomisk på dette, men slike garantier kan ikke
Regjeringen gi. Kirkens økonomi avhenger, som kjent, av
hvert enkelt statsbudsjett.
På denne bakgrunn og med de begrunnelser jeg har gitt,
er det at Kristelig Folkeparti er med på det uvanlige å be
Stortinget benytte seg av den mulighet som foreligger etter
Grunnloven § 83, og be Høyesterett om en betenkning om
spørsmålet.
Carl I. Hagen (FrP) [11:27:44]: Jeg er noe forbau­
set over regjeringsposisjonens argumentasjon i den fore­
liggende saken. Så vidt jeg har oppfattet både Svein Roald
Hansen og Øystein Djupedal, sier de at grunnen til at de
ikke vil at Høyesterett før lovbehandlingen skal avklare
spørsmålet om det grunnlovsmessige vernet som ligger i
§ 106, kommer til anvendelse eller ikke, er at Høyesterett
uansett vil kunne få en konkret sak senere hen. Da kan
Høyesterett såkalt ha bundet seg selv til et standpunkt.
Forutsetningen for et slikt scenario er altså at Høyes­
terett avgir en uttalelse etter § 83 om at dette vil være
grunnlovsstridig, men at Stortinget allikevel vil vedta lov­
endringen. Da er det helt riktig at hvis Stortinget ved­
tar lovendringen, vil det gjennom rettsapparatet komme
en konkret sak opp til Høyesterett. Skulle det være noe
problem at Høyesterett fastholder sitt standpunkt til det
grunnlovsmessige spørsmål når de får en konkret sak -- de
har jo allerede avgitt uttalelse til Stortinget om at det vil
være grunnlovsstridig? Hvorfor skulle det komme en sak
til Høyesterett i annen runde? Jo, da er altså Svein Roald
Hansen og Øystein Djupedal av den åpenbare oppfatning
at Stortinget ikke kommer til å bry som om Høyesteretts
betenkning eller uttalelse. Er virkelig respekten for en be­
tenkning eller et råd fra Høyesterett etter § 83 av en så un­
derordnet betydning for Sosialistisk Venstreparti og Arbei­
derpartiet at de ganske enkelt sier at selv om Høyesterett
har avsagt en betenkning etter § 83, så bryr ikke vi oss noe
om det, vi vedtar allikevel lovendringen? Det kan da ikke
være slik at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
har den grunnholdning at hvis Høyesterett på forhånd har
gitt sitt råd, vil Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepar­
ti, og kanskje også Senterpartiet, allikevel vedta endrin­
gen, for det er bare det at Høyesterett får en sak i ettertid,
som skulle være et problem. Hvis Høyesterett sier at dette
er i henhold til Grunnloven, er det også all grunn til å tro
at dette grunnlovsspørsmålet ikke vil komme opp gjen­
nom rettsapparatet, for når Høyesterett har avklart det, vil
sannsynligvis tingretten og lagmannsretten også aksepte­
re at det ikke er i strid med Grunnloven. Så jeg begriper
ikke argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti. De forutsetter altså at en eventuell avklaring
fra Høyesterett om at dette er i strid med Grunnloven, ikke
vil bli hensyntatt av stortingsflertallet, som er dem selv. Et
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3494 2008

slikt negativt syn på Høyesterett og rettsstatsprinsippene
hadde jeg faktisk ikke drømt om at Svein Roald Hansen
og Øystein Djupedal ville presentert her i stortingssalen,
slik som de har gjort i dag.
Så også litt til det rent prinsipielle. I flere saker nå har
Regjeringen i sine proposisjoner til Stortinget sterkt anmo­
det Stortinget om å vurdere det grunnlovsmessige ved det
som kommer fra Regjeringen. Jeg liker ikke denne tenden­
sen til at Stortinget skal overta Høyesteretts ansvar. Det er
Høyesterett som etter vår grunnlov avgjør om noe er i strid
med Grunnloven eller ikke. Det Stortinget burde være in­
teressert i, er det samme som i alle andre sammenhenger,
å prøve å holde seg innenfor de rammer, de skranker, for
Stortingets virksomhet som vi har -- for vi har noen slike
skranker.
Enkelte konvensjoner som er ratifisert av Norges stor­
ting tidligere, er vi bundet av. I mange andre saker er Ar­
beiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti raske til å si at
det er godt mulig det er ønskelig å gjøre sånn og sånn, men
det kan vi ikke fordi vi har en internasjonal konvensjon.
Det er en internasjonal konvensjon som sier at mulla Kre­
kar ikke kan sendes hjem -- en internasjonal konvensjon
vi ønsker endringer i for å få lov til å gjøre det vi mener
vi allerede har rett til å gjøre. Så konvensjoner som hin­
der for at Stortinget kan gjøre ting man kunne ha lyst til
å gjøre, hører vi ellers veldig mye om fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti.
Så har vi den andre skranken, som er Grunnloven. Det
er visse saker et simpelt flertall i Stortinget ikke kan av­
gjøre. Det er visse saker som krever to tredjedels flertall,
hvor forslagene fremlegges i løpet av de første tre år av
en stortingsperiode for å bli behandlet i et av de tre første
årene i neste stortingsperiode -- altså grunnlovsendringer.
Når spørsmålet er om det er innenfor Stortingets mu­
lighet å avgjøre noe med simpelt flertall, skulle man tro at
alle i denne sal prøver å finne ut av det på forhånd, prø­
ver å forsikre seg om at man ikke gjør den feilen om igjen
som flertallet gjorde når det gjaldt lov om tomtefeste, i
hvert fall på ett punkt, der Høyesterett har sagt at vedta­
ket var i strid med Grunnloven. Man skulle tro at man var
litt mer ydmyk og sa at kanskje skal vi finne det ut, for å
ha den holdningen at da retter vi oss etter det. Jeg skjøn­
ner at Arbeiderpartiet og SV ikke har intensjon om -- selv
om Høyesterett har sagt dette -- å rette seg etter det. Jeg
tror faktisk ikke de har tenkt igjennom hvorvidt de ville
rette seg etter en avgjørelse i Høyesterett. Da måtte man
i tilfelle få gjennomført det man ønsker, gjennom å endre
Grunnloven.
Når vi har sett den motstanden som er kommet fra
veldig mange, betenkningen fra advokatfirmaet Hjort og
artikkelen til Eivind Smith, skjønner jeg ikke at ikke
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepar­
ti med en gang heller gikk inn for den helt uangripeli­
ge og riktige metoden, nemlig å foreslå § 106 i Grunn­
loven opphevet -- for da ville man brukt den korrekte
fremgangsmåten. Da ville man sagt rett ut at her vil
vi overføre penger til statskassen som nåværende grunn­
lov ikke tillater oss, og endre Grunnloven og si at vi
gjør det allikevel. Da ville man gjort det på korrekt
måte, altså via endring av Grunnloven, ved å fjerne
§ 106.
Hvis det skulle gå slik at forslaget i dag om å få en
betenkning fra Høyesterett blir nedstemt, og at det lovfor­
slaget som Regjeringen har fremlagt, allikevel senere blir
vedtatt, vil vi få en slags vakuumsituasjon der jeg håper
Regjeringen vil respektere det grunnlovsmessig mulige
vernet for det man ønsker å gjøre, for når instruksen even­
tuelt har trådt i kraft, og de første salgene blir gjennom­
ført, vil de sannsynligvis raskt bli omstridt og brakt inn
for rettsapparatet. Da håper jeg det i hvert fall får oppset­
tende virkning, slik at vi ikke opplever at man i en treårs­
periode, fra den første rettssaken basert på at vedtaket er
grunnlovsstridig, blir reist til den blir avgjort i Høyeste­
rett -- det kan jo ta noen år -- fortsetter å selge slik at man,
hvis Høyesterett slår fast at vedtaket er grunnlovsstridig,
må omgjøre flere tusen salg. Det ville være meget uklokt
og meget uheldig, særlig når man med åpne øyne vet at det
her er betydelige muligheter for at Høyesterett på et eller
annet tidspunkt vil slå fast at dette er i strid med Grunn­
loven § 106. Jeg håper man ikke påfører eventuelle kjøpe­
re av disse tomtefesteeiendommene risikoen for at de må
omgjøre kontrakten flere år etterpå fordi den var grunn­
lovsstridig fra selgers side. Jeg håper at man derfor stop­
per den tungvinte måten som regjeringspartiene har valgt,
nemlig å bruke tingretten og lagmannsretten istedenfor å
få det avgjort på forhånd, slik at man i hvert fall ikke
lager skade for tusenvis av mennesker som har kjøpt noe
som de må omgjøre fordi det var et grunnlovsstridig salg.
Jeg håper Regjeringen ikke vil sette seg selv i det vanryet
det ville være hvis det skulle bli situasjonen. Partipolitisk
kunne vi selvsagt håpe på det, for det ville være meget
ødeleggende for de nåværende tre regjeringspartier hvis
de har slike intensjoner.
Inge Lønning (H) [11:37:20]: Da den rød­grønne re­
gjeringen tiltrådte -- vi lever i en tidsalder hvor hukom­
melsen blir kortere og kortere, så det kan være verdt å
minne om det -- feiret den sin egen tiltredelse med en
mediebegivenhet på stranden på Bygdøy, hvor tre sentra­
le medlemmer av denne regjeringen trådte frem for fol­
ket og meddelte det gledesbudskap at man hadde brukt et
antall millioner kroner til å kjøpe en privat eiendom, som
for fremtiden skulle være til beste for fellesskapet. Man
antydet at dette ville man fortsette med i stor utstrekning
-- siden er det blitt stille om det.
Til gjengjeld representerer den saken som er utgangs­
punktet for dagens debatt, det nøyaktig speilvendte prin­
sipp. Denne regjering har foreslått å gjennomføre et av
de mest storstilte privatiseringsprosjekter i norsk historie,
hvor fellesskapets verdier skal deles ut -- ikke til borger­
ne i dette land, men til et tilfeldig utvalg av borgere, som
skal motta en gavesjekk fra staten.
Jeg la merke til at både representanten Svein Roald
Hansen og representanten Øystein Djupedal svingte seg til
de store høyder i innlegg som ikke var i nærheten av å be­
røre sakens realitet, men som utelukkende dreide seg om
formalia -- og om Høyres historie. Det er nesten rørende.
Jeg oppfattet vel konklusjonen fra begges side dit hen
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3495
2008

at Grunnloven § 83 egentlig ikke burde ha eksistert, fordi
den er i strid med de prinsippene Grunnloven angivelig
skal hvile på. I så fall har de to herrene et medansvar når
de ikke har foreslått å ta bort Grunnloven § 83.
Selvsagt er det forslaget som er fremsatt fra opposi­
sjonspartiene, ekstraordinært. Selvsagt er det spesielt, men
det spesielle er sakens innhold, nemlig at en norsk regje­
ring for ramme alvor vil utdele store deler av fellesska­
pets eiendom til tilfeldig utvalgte privatpersoner. Jeg har så
langt ikke sett noe forsøk på å gi en begrunnelse for hvor­
for Regjeringen mener at dette er holdbart sett i forhold
til Norges grunnlov.
La meg nevne at dette dreier seg ikke bare om fortolk­
ningen av Grunnloven § 106 -- det dreier seg faktisk også
om noe enda mer grunnleggende, nemlig forståelsen av
Grunnloven § 19, som sier at
«Kongen vaager over, at Statens Eiendomme og Regali­
er anvendes og bestyres paa den af Storthinget bestemte
og for Almenvæsenet nyttigste Maade».
Det skal betydelig fantasi til for å argumentere for at en
tilfeldig økonomisk fordel til noen av landets tomtefestere
er til gavn for «Almenvæsenet» i dette land. Det er jo fak­
tisk i strid med det mest elementære av alle rettsprinsipper,
nemlig kravet om at borgere skal likebehandles. Dette er
systematisk forskjellsbehandling av norske borgere, uten
at det er gjort det ringeste forsøk på å forklare hvor­
for Regjeringen akter å gjennomføre en slik økonomisk
forskjellsbehandling.
Den som leser Norges lover, vil se at til den bestem­
melse jeg siterte, § 19, er det en fotnote som henviser til
ansvarlighetsloven § 10, som sier at med bøter eller med
hefte på inntil 2 år
«straffes det medlem av Statsrådet som bevirker eller
medvirker til at statens eiendommer eller øvrige mid­
ler ikke blir forsvarlig anvendt, eller bestyrt, eller som
på annen måte viser uforstand eller forsømmelighet i
sin virksomhet».
Jeg kan ikke skjønne annet -- men la meg presisere at jeg
er juridisk legmann -- enn at den tomtefesteforskrift som
Regjeringen har vedtatt gjennom kgl. resolusjon, oppfyller
alle kravene til å konstatere at her utøves så vel uforstand
som forsømmelighet.
Visst er det ekstraordinært at Stortinget ber om Høy­
esteretts hjelp til å klarlegge hvorvidt et lovforslag kan
sies å være i strid med Grunnloven eller ikke. Så er det
også ekstraordinært at en regjering har mot til å fremme
et lovforslag et halvt år forsinket, og be om at Stortinget
i løpet av et par uker skal gi sin tilslutning til dette når til
og med Regjeringens egne juridiske eksperter, lovavdelin­
gen i Justisdepartementet, lar det skinne igjennom at man
er i særdeles sterk tvil om hvorvidt dette er forenlig med
§ 106 i Grunnloven.
Det er naturligvis mulig for politikere, i likhet med bil­
førere, å kjøre både på gult lys og mot rødt. Det er for meg
ubegripelig at Regjeringen vil sette seg selv i en så umu­
lig situasjon som den gjør med denne saksbehandlingen.
Først kommer en instruks som er i strid med loven, deret­
ter et forslag om å endre loven, samtidig som man unnlater
å følge det råd Justisdepartementets lovavdeling har gitt,
nemlig å gi Stortinget et solid grunnlag for å ta stilling til
grunnlovsmessigheten av det fremlagte lovforslag.
Det ble påpekt i replikkordvekslingen i sted at det som
har skjedd med akkurat dette saksfelt, nemlig lovgivning
omkring tomtefeste, burde ha skjerpet aktsomheten mer
enn vanlig. Høyesterett har allerede slått fast at Stortinget
for noen år siden gjorde seg skyldig i å vedta lovbestem­
melser som åpenbart er i strid med Grunnloven. At man da
akter å ture videre med å vedta en lov som helt åpenbart
er i strid med Grunnloven, er uforståelig.
Slik jeg forstår det ekstraordinære forslaget som er
fremsatt av opposisjonspartiene, er det et forsøk på i siste
liten å rekke Regjeringen en reddende hånd for å unngå at
den inviterer sine partier på Stortinget til å medvirke til å
sette både regjering og storting i en umulig situasjon.
Når den tid kommer at Høyesterett tar stilling til dette i
en eller annen form -- det forutser jeg helt sikkert kommer
til å skje -- skal man i hvert fall ikke kunne si til opposi­
sjonen i denne sal at man ikke ble advart. Man ble faktisk
advart.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:46:35]: Jeg regist­
rerer at salens eneste tilstedeværende statsråd sitter trygt
plassert bak en av søylene i salen. Det tror jeg at jeg også
hadde foretrukket å gjøre hvis jeg var statsråd i denne
regjering i denne sak.
Det er en veldig spesiell sak vi behandler i dag. Jeg vil
som leder av kirke­, utdannings­ og forskningskomiteen si
litt om forhistorien. Vi har ventet på denne saken siden i
fjor høst. Rundt juletider mottok vi et brev fra kirkeavde­
lingen i Kultur­ og kirkedepartementet der vi fikk beskjed
om at lovproposisjonen likevel ikke ville bli lagt fram før
jul. Siden har vi stort sett ikke hørt noe, inntil proposisjo­
nen ble framlagt den 15. mai i år, og til alt overmål i en
foreløpig utgave. Så vil mange hevde at en foreløpig ut­
gave for så vidt ikke betyr noe så lenge realitetene i pro­
posisjonen ikke endres i senere utgaver. Men det forteller
jo likevel en historie om at saken langt fra er ferdigbe­
handlet eller klar for framleggelse i Stortinget når den må
framlegges i en foreløpig versjon 15. mai -- over et halvt
år etter at saken var ventet til Stortinget. Det er nettopp
det som gjør at denne saken er veldig spesiell.
Jeg registrerer ut fra denne debatten og debatter som
for så vidt har vært i mediene etter at proposisjonen ble
lagt fram, at regjeringspartiene synes å mene at det er lo­
gisk og rimelig at det er opposisjonen som må bære risi­
koen ved at proposisjonen er lagt fram sent, og at det også
er opposisjonen som må godta en urimelig kort behand­
lingstid, som ikke på noen måte gir grunnlag for å behandle
saken på den måten som må til.
I tillegg er det selvfølgelig slik at regjeringspartiene og
Regjeringa har en stor egeninteresse i å få saken gjennom
i Stortinget på denne siden av sommeren. Regjeringa har
allerede vedtatt en tomtefesteinstruks, som skulle trådt i
kraft 1. juli i år. Det blir det nå ikke noe av, men allikevel
får Stortinget en nokså kort behandlingstid. Jeg vil bare
minne om at vi fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­
miteens side strekker oss langt for å få behandlet saken,
men at avgivelse, høring og behandling vil foregå i en pe­
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3496 2008

riode da Stortinget ikke er samlet. Det kan man mene mye
om -- og det gjør vi definitivt også -- men det er altså et
faktum at denne saken underlegges en helt ekstraordinær
behandling.
Så har flere talere vært på talerstolen før meg for å for­
telle hva de synes om opposisjonens forslag i denne sam­
menheng. Svein Roald Hansen begynte med å si at opposi­
sjonen «forsøker å trenere og helst forhindre» Regjeringas
politikk. Jeg kan ikke med min beste vilje begripe at det
å be om et så godt grunnlag som mulig for å fatte en be­
slutning i en sak som har vidtrekkende konsekvenser, kan
oppfattes som å trenere eller forhindre Regjeringas poli­
tikk. Snarere tvert imot viser opposisjonen at den tar det
ansvaret Regjeringa ikke tar, nemlig å få belyst saken fra
alle mulige sider.
Representanten Svein Roald Hansen sier også at dette
framstår som ekstraordinært. Ja, det er ekstraordinært. Det
er ekstraordinært å få en proposisjon til behandling så kort
tid før det er ment at det skal avgis innstilling. Det er eks­
traordinært at Regjeringa ikke gir Stortinget det nødven­
dige grunnlag for å fatte en beslutning. Det er ekstraordi­
nært at regjeringspartiene ikke ønsker i ettertid å få saken
belyst så godt som mulig.
Representanten Øystein Djupedal kunne fortelle at op­
posisjonen fremmet forslaget i trygg forvissning om at det
ikke får flertall. Tvert imot kan jeg opplyse representan­
ten Djupedal om at det har vært forsøkt å skaffe flertall
for forslaget, i håp om at det skulle bli vedtatt, rett og slett
fordi opposisjonspartiene mener at dette er en så stor og
viktig sak at den er nødt til å bli belyst på en grundig måte.
Jeg registrerer også at dette skal være et populistisk
utslag, ifølge representanten Djupedal. Der vil jeg slutte
meg til representanten Foss, som helt riktig i replikkord­
veksling med samme Djupedal kunne fortelle at det jo er
forslaget fra regjeringspartiene om en systematisk omfor­
deling av store verdier fra fellesskapet til tilfeldige heldige
tomtefestere som er det populistiske i denne saken. Hvis
det er slik som representanten Djupedal vil ha det til, nem­
lig at Regjeringa er på trygg grunn, er det for meg noe
gåtefullt at regjeringspartiene, SV inkludert, er med på en
komitemerknad som sier:
«Komiteen vil understreke at forholdet mellom den
nye tomtefesteinstruksen og Grunnloven § 106 er et
juridisk meget omstridt spørsmål.»
Jeg syns også at motstanden mot å be Høyesterett om
en betenkning i saken er en smule merkelig. Hvis det fak­
tisk er slik at Regjeringa er på en så trygg og solid grunn
som den vil ha det til, ville man ikke ha noe å frykte -- tvert
imot ville det å be Høyesterett om en betenkning være mer
eller mindre en formalitet fordi betenkningen likevel ville
komme ut på en måte som støttet Regjeringas syn.
Flere representanter har vært inne på de vidtrekkende
konsekvensene dette forslaget har. For det første er det slik
at fondet kan tape 1--1,25 milliarder kr som følge av lavere
innløsningsverdier. For det andre kommer fondet til å tape
20--25 mill. kr årlig som følge av nedjustering av festeav­
gifter. Det er etter min oppfatning nokså usedvanlig, men
likevel veldig tydelig, når Justisdepartementets lovavde­
ling i en av sine uttalelser fra 28. januar i år sier som følger:
«Stortinget bør i forbindelse med endringen i § 5 i
lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond
gis et best mulig grunnlag for å ta konkret stilling
til tolkningen av Grunnloven § 106 i forhold til den
foreliggende problemstillingen.»
Når Regjeringa da ikke sjøl gir dette grunnlaget i pro­
posisjonen, må jo Stortinget søke å skaffe det grunnlaget
på annen måte. Da er nettopp muligheten å be Høyesterett
om en betenkning etter Grunnloven § 83.
Denne bestemmelsen tas uhyre sjelden i bruk. Det er
det gode grunner til. Men samtidig er det sånn at den kan
tas i bruk. Det finnes ikke noe forbud mot å ta bestem­
melsen i bruk, og den er heller ikke bortfalt som følge av
ikke­bruk. Det er en aktiv bestemmelse som kan tas i bruk
i sjeldne tilfeller.
Når man i tillegg, som representanten Lånke også var
inne på, har en flertallsregjering, er det klart at Grunnloven
§ 83 vil fungere som et vern og en mulighet for mindre­
tallet til å få tatt opp en sak og få bedt om en betenkning
på et område hvor Regjeringa sjøl ikke gir det nødvendige
grunnlag.
Da er det etter min oppfatning også viktig å stille spørs­
målet: Hva er poenget med den foreslåtte lovendringen i
lov om Opplysningsvesenets fond § 5 andre ledd, hvis det
ikke er å disponere i strid med bestemmelsens første ledd
og i strid med Grunnloven § 106? Dersom det ikke var po­
enget å disponere i strid med lovens § 5 første ledd eller
Grunnloven § 106, var denne lovendringen som nå fore­
slås, helt unødvendig. Om det er instruksen eller om det er
loven som er i strid med § 106 i Grunnloven, er da egentlig
likegyldig i denne sammenheng. Poenget er at Regjeringa
ønsker å skaffe seg en hjemmel for å disponere i strid med
loven og i strid med Grunnloven. Hvordan en skaffer seg
den hjemmelen, er likegyldig i denne sammenheng.
Det er også viktig å understreke at § 106 i Grunnloven
setter skranker for disponering av fondet, helt uavhengig
av eierskapet til fondet.
Som Stortinget også har vært inne på i en tidligere in­
terpellasjonsdebatt som jeg reiste i fjor høst, står vi over­
for to mulige behandlingsmåter når det gjelder dette for­
slaget. Hvis dette er helt uproblematisk, skulle det også
være uproblematisk å bruke ordinær lovbehandling etter
Grunnloven § 75 ff. Men er det slik at dette er nødvendig
å ta gjennom en grunnlovsendring, må Grunnloven § 112
brukes med de prosedyrer som følger av det. Det er klart
at det har stor betydning for muligheten til å få gjennom
et lovforslag for en regjering. Det har også stor betydning
for Stortingets behandling av denne saken.
Når vi nå står overfor det som er en omfattende ensidig
begunstigelse av tomtefestere, er det klart at det er uten­
for det som oppfattes som fondets formål etter Grunnlo­
ven § 106. Dersom det hadde vært innenfor, hadde lov­
endringen vært helt unødvendig. Det er altså utenfor både
lovens § 5 første ledd og Grunnloven § 106. Det har også
som konsekvens at fondet stilles betydelig dårligere enn
andre grunneiere. Hadde det enda vært sånn at man bare
skulle følge de ordinære regler, altså at Opplysningsvese­
nets fond skulle plikte å innløse ut fra normale regler og
skulle plikte å justere festeavgift i tråd med normale reg­
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3497
2008

ler i tomtefesteloven, hadde spørsmålet stilt seg helt an­
nerledes. Her skal man altså sørge for at Opplysningsve­
senets fond og noen andre grunneiere -- men de har svært
få tomter i denne sammenheng -- plikter å innløse til lave­
re sum enn det andre bortfestere gjør. De skal også plik­
te å nedjustere markedsleien, som gjør at de taper store
verdier.
Det er for opptil flere av oss en gåte hvorfor dette skal
skje. Ikke minst er det en gåte hvorfor regjeringspartiene
og Regjeringa ikke ønsker å være med på å be Høyeste­
rett om en betenkning i denne saken. Jeg tror i likhet med
flere andre at denne saken sannsynligvis kommer for ret­
ten. Det er for så vidt et paradoks at representanter for re­
gjeringspartiene er så skråsikre på at saken kommer for
retten. Hvis dette er en helt uproblematisk sak der Regje­
ringa er på trygg juridisk grunn, skulle det være helt unød­
vendig å dra denne saken for retten. Allikevel tror jeg at
det kommer til å skje. Jeg tror, i likhet med mange andre,
at det ville være fornuftig av Stortinget å ta seg tid og
faktisk vurdere på forhånd hvordan saken stiller seg i for­
hold til Grunnloven, i stedet for å trekke både bortfestere
og tomtefestere -- og Stortinget -- gjennom en lang prosess
i Høyesterett, der man kommer fram til at instruksen og
lovendringen er i strid med Grunnloven § 106.
Dagrun Eriksen (KrF) [11:58:45]: Først litt til inn­
holdet i saken.
Vi opplevde at denne regjeringen først ønsket å bruke
fondsmidler til å restaurere gamle kirkebygg. Deretter opp­
levde vi at denne regjeringen ønsket å endre tomtefestelo­
ven, sånn at de som har tomtefeste i OVF, får løse ut sine
tomter rimeligere enn det andre gjør -- altså at Regjeringen
gir en betydelig rabatt fra fellesskapet og til noen enkelte
utvalgte.
Så blir det stilt spørsmål om det er vi som ønsker å tre­
nere Regjeringens ønske om å være raus på andres vegne.
Da er mitt budskap: Vær gjerne raus, men bruk egne pen­
ger. Ikke ta fra lokalt barne­ og ungdomsarbeid, ikke ta fra
oppussing av presteboliger -- altså fra fellesskapet -- og gi
til enkelte private.
Så litt til hva saken gjelder i dag. Vi har en helt klar
politisk uenighet om hvorvidt dette er riktig eller ikke
riktig å gjøre, om hvordan dette fondet skal brukes. Men
vi har et ansvar som enkeltrepresentanter i denne sal, i
dette storting, for å sørge for at det vi gjør, er rett etter
egne lover, og at det i særdeleshet er rett etter Grunn­
loven. Jeg tror at når lovavdelingen i Justisdepartementet
gir oss som storting i oppdrag å sjekke og vurdere for­
holdet til Grunnloven, så er det ikke så klinkende klart
som det kunne høres på noen av Regjeringens represen­
tanter i salen i dag. Det vi ser, er at det er ganske for­
skjellige juridiske konklusjoner i denne saken, fra det Re­
gjeringen har kommet med, og det som har kommet fra
renommerte advokatfirmaer, som konkluderer, ikke med
tvil og med det jusspråket en etter å ha kommet inn i
denne sal har lært at jurister bruker -- skal du ha en ju­
rist til å uttale seg, så er det «på den ene siden» og «på
den andre siden» og «på den tredje siden» og «hvisomat­
te».
Jeg har lyst til å sitere konklusjonen fra advokatfirmaet
Hjort, som er et renommert advokatfirma:
«Ut fra en forsvarlig rettslig vurdering kan det
ikke herske tvil om at tomtefesteinstruksen er i strid
med Grunnloven § 106 og at den derfor ikke kan
gjennomføres uten grunnlovsvedtak etter Grunnloven
§ 112.»
Klarere kan det ikke bli.
Vi vil ikke frata Regjeringen retten til å bruke sin fler­
tallsmakt til å presse dette igjennom. Men vi mener at Re­
gjeringen da må gjøre det riktig. Når Regjeringen har et
flertall til å kjøre igjennom sine saker ved simpelt fler­
tall, på prosess, burde det utvises ekstra varsomhet når det
gjelder ikke å overkjøre, man burde gjøre det på en riktig
måte.
Vi har, som flere talere har nevnt, fått dårlig saksbe­
handlingstid -- saken skulle nesten vært ferdigbehandlet før
den ble framlagt -- og dette er store juridiske ting å ta fatt
på. Det er greit med uenighet om saken, men dette burde
vi ha gjort på en måte som hadde tjent saken, uansett hva
man mener om hvordan dette fondet skal brukes.
Hva med Senterpartiet i denne saken? Dette vil selv­
følgelig ha overføringsverdi også overfor andre tomteeiere
og tomtefestere. Det vil gi et press inn i det private mar­
kedet, skape et enormt press på hvordan en gjør dette. Jeg
registrerer at kontroll­ og konstitusjonskomitemedlemmet
og parlamentarisk leder i Senterpartiet til nå i debatten ikke
har sagt et ord om hvordan de stiller seg i denne saken.
Det må være lov å spørre om en ikke tror at det er i deres
velgeres interesse å vite hva Senterpartiet mener om denne
saken. Hvor ble det av Senterpartiets forsvar for det lokale
eierskapet?
Jeg synes det er trist når vi har situasjoner som i dag,
hvor vi som enkeltrepresentanter fra opposisjonens side
prøver å utføre det oppdraget vi er satt til, nemlig å hand­
le rett etter egne lover og i særdeleshet etter Grunnloven,
men blir stemplet som noen som ønsker å trenere, blir
stemplet som populister. Vi vil ta ordentlig ansvar. Vi vil
ha det grunnlaget vi trenger for å si hvordan vi skal stille
oss i denne saken.
Jeg har også lyst til å minne posisjonen om stortings­
president Jaglands vise ord ved hvert av dette stortingets
åpninger, om hvordan en flertallsregjering må vise eks­
tra ydmykhet og varsomhet med hensyn til å overkjøre
mindretall i saker.
Hvorfor går vi så til et så alvorlig skritt som å be om
Høyesteretts vurdering? Jo, fordi vi pr. i dag har en fler­
tallsregjering som overkjører på prosess, som ikke tar kon­
sekvensen av sin politiske uenighet og gjør dette riktig og
endrer Grunnloven før man gjør det, eller får en vurdering
av om dette er riktig eller ikke. De ønsker å overkjøre dette
på grunn av et valgløfte og et Soria Moria som jeg akku­
rat nå skulle ønske var mye, mye lenger ut i det fjerne enn
det vi får se konturene av etter denne debatten.
Svein Roald Hansen (A) [12:05:10]: Nå har debatten
gjennom de siste talerne dreid seg til å handle om innhol­
det i saken. Det er en debatt som vi kommer tilbake til
til høsten, så jeg skjønner at de nå er ute og -- nær sagt --
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3498 2008

prøvekjører argumentasjonen. Det er en debatt vi skal ha
når kirke­, utdannings­ og forskningskomiteen legger fram
sin sak.
Når Dagrun Eriksen sier at man ønsker å få Høyeste­
retts vurdering for å være på trygg grunn, høres det ikke
ut som om man er særlig i tvil om at Regjeringen her fore­
slår noe som er i strid med Grunnloven. Ine Marie Erik­
sen Søreide hørtes også veldig trygg ut, og man siterer
advokatfirmaet Hjort, som altså sier at det ikke hersker
tvil. Mens et advokatfirma sier at det ikke hersker tvil,
sier altså Justisdepartementets lovavdeling noe annet. Det
illustrerer at jusens veier er uransakelige.
Det igjen bringer meg over til innlegget fra Carl I.
Hagen, som hadde et resonnement jeg ikke kjenner meg
helt igjen i. Han mente at grunnen til at vi ikke ville være
med på å be om Høyesteretts forhåndsvurdering, var at vi
hadde tenkt å kjøre dette igjennom uansett hva Høyesterett
sa.
Nå er jeg ikke sikker på om Høyesterett i en sånn sak
nødvendigvis ville ha kommet med en helt bastant, klar
vurdering eller anbefaling. Det kunne hende det ville være
et mindretall og et flertall, det kunne være litt på den ene
og litt på den andre siden. Men jeg må si at jeg anser det
som ganske utenkelig at Regjeringen ville stå på forslaget
hvis Høyesterett hadde kommet med en ganske klar utta­
lelse om at dette ikke var innenfor Grunnlovens rammer.
Jeg anser det som utenkelig at det skulle bli vedtatt mot
en sånn anbefaling.
Det som jo kunne skje, var at man fikk en uttalelse som
var litt på den ene og litt på den andre siden, men at det lå
innenfor, altså i tråd med Lovavdelingens vurderinger, og
så kom det allikevel en konkret sak. Det betyr ikke at den
konkrete saken ikke kunne bli vurdert annerledes i Høy­
esterett. Så jeg tror nok at når det gjelder denne drømmen
Hagen fortalte om -- det han ikke drømte om -- kan jeg
berolige Hagen med at så gal er nok ikke verden. Så her
tror jeg han fantaserte litt -- og iallfall ikke i tråd med det
som har vært mine vurderinger.
Det som er kjernen i den saken vi har til behandling i
dag, er om vi skal gå bort fra noe som et stort flertall her
i salen har unnlatt å gjøre siden 1945 -- å trekke Høyeste­
rett inn i en politisk debatt. Debatten om hvorvidt dette er
innenfor eller utenfor Grunnlovens rammer, får vi komme
tilbake til på grunnlag av innstillingen fra kirke­, utdan­
nings­ og forskningskomiteen. Det er da vi skal diskutere
realiteten i den delen av saken.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ola T. Lånke (KrF) [12:08:50]: Representanten Svein
Roald Hansen beklager at man går løs på innholdet i saken,
at man begir seg inn på å diskutere selve innholdet, og
mener øyensynlig man bør diskutere kun prinsippet om
man skal benytte seg av § 83 i Grunnloven eller ikke. Da
må jeg få lov til å stille et spørsmål til representanten Han­
sen. Mener representanten Hansen virkelig at det er helt
likegyldig hvilket innhold det handler om når man går til
det skritt, som de fleste her karakteriserer som et ekstraor­
dinært, å benytte seg av § 83 i Grunnloven og be Høyeste­
rett om en betenkning? Er det forhold at man her lovfester
så å si muligheten for å innrømme tilfeldige festere rundt
omkring i Norges land en rabatt på deres festetomter på
fellesskapets bekostning, likegyldig i denne sammenheng?
Svein Roald Hansen (A) [12:09:48]: Jeg har ikke
ment å beklage meg over at man øver seg på argumen­
tasjonen til høstens debatt. Jeg bare konstaterte at debat­
ten har dreid seg bort fra grunnlaget i innstillingen, som
er spørsmålet om vi skal be om en forhåndsvurdering fra
Høyesterett. Det er det vi har grunnlag for å diskutere i
denne saken. Vårt syn er altså at denne saken ikke er av
en slik ekstraordinær karakter at man bør gjenoppta noe
som var praksis på 1800­tallet, nemlig å be Høyesterett
om å vurdere ulike lovforslag. Det er noe som Stortinget
selv må ta ansvaret for, og det skal man gjøre i debatten
til høsten.
Carl I. Hagen (FrP) [12:10:37]: Først vil jeg si at
dersom forslaget i dag blir vedtatt, blir det ikke noen de­
batt før Høyesterett har avgitt sin betenkning. Jeg vil ikke
at man skal forskuttere Stortingets vedtak, som skal tref­
fes senere i dag. Det er fortsatt håp om at noen som lyt­
ter til debatten, skjønner at det er behov for kanskje å be
Høyesterett om en betenkning.
Svein Roald Hansen sier at vi trekker Høyesterett inn
i den politiske debatt. Hvor har han det fra? Den politiske
debatt er om det er ønskelig og fornuftig at Opplysnings­
vesenet skal selge sine festetomter til en lav pris, eller om
det ikke er ønskelig å gjøre det. Det er den politiske de­
batten. I den juridiske debatten er det Høyesterett som har
det endelige ordet, ikke Stortinget. Det er Høyesterett som
har det endelige ord i om dette er innenfor det Stortinget
kan fatte med simpelt flertall. Hvor har Svein Roald Han­
sen det fra at vi trekker Høyesterett inn i debatten om det
er ønskelig og fornuftig eller ikke? For det er det som er
den politiske debatten.
Svein Roald Hansen (A) [12:11:42]: Vi kan godt
«split hairs», som man sier på engelsk, om begrepet ju­
ridisk og politisk. Men det å påkalle Høyesterett i denne
vurderingen mener jeg er å påkalle Høyesteretts hjelp i en
debatt som etter mitt skjønn er politisk, selv om politikken
også har juridiske sider.
Inge Lønning (H) [12:12:15]: Representanten Hansen
slår fast at det er Stortingets oppgave å tolke Grunnloven.
Det er vi enige om. Men det er Regjeringens plikt, jeg
hadde vært fristet til å si forbannede plikt, å sørge for at
Stortinget får grunnlag for å gjøre det. I denne saken har
til og med Regjeringens eget ekspertorgan, lovavdelingen,
gått til det oppsiktsvekkende skritt å løfte pekefingeren
og si at Regjeringen må sørge for at Stortinget får et slikt
grunnlag. Et slikt grunnlag har Stortinget ikke fått.
Representanten Hansen sa videre at jusens veier er
uransakelige. I denne saken er de ikke uransakelige i det
hele tatt. Lovavdelingen sier at dette er en ytterst tvilsom
sak; ellers kan den ikke pålegge Regjeringen å gi Stortin­
get et skikkelig grunnlag for å vurdere grunnlovsmessig­
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3499
2008

heten. Mens alle de andre juridiske instansene sier at det
er en opplagt sak. Og det som er opplagt, er at man her
handler i strid med Grunnloven.
Svein Roald Hansen (A) [12:13:26]: Hvorvidt Stor­
tinget har tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling i denne
saken, går jeg ut fra blir en del av vurderingen som skal
skje i kirke­, utdannings­ og forskningskomiteen. Det er
den som skal behandle forslaget til lovproposisjon, og så
skal det inn til Odelstinget til behandling. Da får vi ta den
diskusjonen.
Carl I. Hagen (FrP) [12:13:57]: La meg følge opp
spørsmålet fra Inge Lønning. Jeg vil sitere hva Lovavde­
lingen har sagt i brev av 28. januar 2008:
«Stortinget bør i forbindelse med endringen i § 5
i lov av 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets
fond gis et best mulig grunnlag for å ta konkret stilling
til tolkningen av Grunnloven § 106 i forhold til den
foreliggende problemstillingen.»
Lovavdelingen sier altså at Stortinget skal ha et best
mulig grunnlag. Mener Svein Roald Hansen at det grunn­
laget som er i odelstingsproposisjonen, som stort sett er
gjengivelse av lovavdelingens synspunkter og ikke noe
særlig av andre, er et best mulig grunnlag, som er forsvar­
lig, slik at Stortinget kunne avgjøre denne saken i løpet av
tre uker?
Svein Roald Hansen (A) [12:14:50]: Hva som er et
best mulig grunnlag, har også noe med øynene som ser, å
gjøre. Men siden Regjeringen har fremmet den lovproposi­
sjonen, er det iallfall etter Regjeringens syn et tilstrekkelig
grunnlag til at Stortinget kan ta stilling.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Anders Anundsen (FrP) [12:15:18]: Det sies at den
som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Men den
som venter på noe godt i form av en proposisjon fra Re­
gjeringen, kan stå i fare for å vente veldig lenge i hvert
fall.
Stortinget har ventet lenge på Ot.prp. nr. 60, og jeg
antar at årsaken til at ventetiden har vært lang, er at dette
har vært en komplisert sak for Regjeringen, og at Re­
gjeringen har hatt behov for å bruke tid for å konklude­
re med det de har konkludert med. Når nå proposisjonen
er kommet, er hovedinnholdet, som representanten Hagen
refererte til i replikkordvekslingen nå, en gjengivelse av
lovavdelingens betenkning.
Jeg har ikke vært stortingsrepresentant i mange år, men
jeg synes denne debatten er ganske bemerkelsesverdig. Vi
sitter i landets lovgivende forsamling og diskuterer hvor­
vidt vi skal be Høyesterett om en betenkning knyttet til
en sak som alle er enig i ligger i grenselandet opp mot
Grunnlovens bestemmelser. Jeg forutsetter at vi er enige
om at Stortinget og Stortingets representanter har plikt til
å forholde seg til Grunnlovens rammer, uavhengig av hvil­
ke notater som ble skrevet ned på Soria Moria eller andre
steder.
Det er ingen sak på veldig lang tid hvor de juridiske
varselklokkene har ringt så høyt og klart og tydelig som
i denne saken. Det er stor juridisk uenighet. Når det i til­
legg oppleves noe som er en særegenhet, nemlig at Justis­
departementets lovavdeling ber særskilt om at Stortinget
vurderer forholdet til Grunnloven knyttet til et lovforslag,
må jeg spørre: Når skjedde det sist? Uten at jeg skal tram­
pe for mye på Lovavdelingen, kan dette nesten virke som
om det er et lite rop om hjelp etter noe som kanskje er en
form for politisk påvirkning av Lovavdelingens uttalelser,
særlig når man ser dette i lys av hva slags uttalelser som
kommer fra andre. Advokatfirmaet Hjort har vært refe­
rert til flere ganger her, men konklusjonen er altså så utve­
tydig klar at det er sjelden i juridiske miljøer at man
får den typen klare konklusjoner. Det sies bl.a. at det kan
«ikke herske tvil om» at instruksen strider mot Grunnlo­
ven § 106. Professor dr. juris Eivind Smith har skrevet en
artikkel hvor han skriver bl.a. at det er
«hevet over tvil at forslaget til endring i loven om Opp­
lysningsvesenets fond vil ligge utenfor den lovgivende
maktens kompetanse etter grunnloven § 106».
Jeg skulle tro at vi som representanter i denne sal har
en viss ydmykhet overfor den typen uttalelser fra kompe­
tent juridisk nivå, og at det i alle fall skulle få oss til å
tenke oss nøye om før vi fatter beslutninger som det er
høy grad av tvil rundt i forhold til hvorvidt det er innenfor
Grunnloven.
Representanten Djupedal antydet i sitt innlegg at det
var populistisk å be om Høyesteretts betenkning i en sånn
type sak. Det som var utgangspunktet, og det har også
vært utgangspunktet for Svein Roald Hansens innlegg, er
at dette er en politisk uenighet hvor opposisjonen er uenig
med Regjeringen. Men det tror jeg er å undervurdere denne
sakens karakter. Denne saken har en ramme som er langt
mer alvorlig og dramatisk enn det. Vi kan stå overfor en si­
tuasjon hvor en flertallsregjering tvinger igjennom en lov­
endring for å tvinge igjennom en instruks de på forhånd
med rimelig sannsynlighet mener selv å forstå i hvert fall
er i strid med Grunnloven. Det er en form for korridor­
politikk som undergraver ikke bare Grunnloven, men det
undergraver også troverdigheten og tilliten til dette hus.
Derfor er saken vi behandler i dag, svært alvorlig.
Jeg synes det er veldig nært opp til ansvarsfraskrivel­
se når enkelte representanter fra denne talerstol henviser
til at dette kan være gjenstand for ordinær rettslig be­
handling etter at Stortinget har fattet sitt vedtak. Det kan
det. Hvis vi tar en ordinær saksgang, skal det innom ting­
rett, lagmannsrett og Høyesterett, med saksomkostninger
i millionklassen og med en tidsbruk på flere år. Så vil det
komme en situasjon hvor Høyesterett eventuelt konklu­
derer med at det vedtak som Stortinget fatter til høsten,
vil være i strid med Grunnloven. Og så er det da ingen
som vil forutse hva slags innvirkning det vil ha på den
tomteomsetning som i den perioden har foregått.
Det er grunn til å mistenke at en fra regjeringspartie­
nes side setter ordene fra Soria Moria over Grunnloven,
og det er med respekt å melde noe som vi ikke bør være
veldig stolt av.
Jeg forstår da også etter hvert at representanten Han­
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3500 2008

sen bruker begrep som at vi drar Høyesterett inn i den po­
litiske striden. Den eneste måten Høyesterett kan bli dratt
inn i den politiske striden på, er -- som også representan­
ten Djupedal tok opp i sitt innlegg -- at det blir en sak,
og at Høyesterett skal være kompromittert fordi de har
gitt en uttalelse til Stortinget i forkant av at de skal be­
handle en konkret sak. Den eneste måten det kan bli en
problemstilling på, er at dette hus ikke følger rådet fra
Høyesterett. Det hørte vi representanten Hansen uteluk­
ke -- det ville være utelukket at en flertallsregjering ikke
fulgte Høyesteretts råd. Hvorfor er vi da så redde for å
høre Høyesteretts råd i forkant, når den problemstillingen
som representanten Djupedal mente var hovedårsaken til
at man ikke kunne sende dette over til Høyesterett, ikke er
en relevant problemstilling i henhold til regjeringspartiet
Arbeiderpartiet?
Heldigvis brukes Grunnloven § 83 svært sjelden. Det
er rett og slett fordi vi er velsignet med et ansvarlig stor­
ting som sjelden setter Grunnlovens rammer på prøve.
Men det hender likevel at Stortinget setter Grunnlovens
rammer på prøve, som f.eks. i denne saken. Da skal det
ikke bli brukt som et argument mot å få en betenkning fra
Høyesterett at tidligere storting har vært så ansvarlig at
det ikke har vært behov for den typen betenkning.
Jeg merker meg også at pressebenken er glissen i dag
-- den er tom. Det er litt underlig, fordi saken vi behandler,
er en spesiell sak, og den kommer til å besøke Stortinget
mange, mange ganger etter at klubba er falt i dag.
Carl I. Hagen (FrP) [12:22:39]: Det er med voksende
forundring jeg opplever Regjeringens talspersoner og po­
sisjonens synspunkter i denne debatten. Dette er altså en
sak som har versert i veldig mange år. Mange steder har
den vært diskutert heftig, og Stortinget ble lovet en sak om
Opplysningsvesenets fond, som har tatt tid, tatt tid og tatt
tid. Hva er det som har vært så vanskelig i Justisdeparte­
mentet, og som har gjort at saken, istedenfor at vi skul­
le få den før jul, og så like etter jul, kom så sent? Jeg vet
ikke, men jeg kan i hvert fall spekulere litt. Det politiske
ønsket i departementets ledelse har vært klart, og det har
vært klart hele tiden, det har ikke vært noen uenighet. Den
eneste grunnen til at det kan ha tatt tid, er vel at Lovavde­
lingen har hatt betydelige motforestillinger, at Lovavdelin­
gens embetsfolk faktisk har argumentert mot og kanskje
frarådet Regjeringen å gå inn på den veien den altså har
valgt å gå inn på. Lovavdelingen er jo ikke noe uavhen­
gig organ. Lovavdelingen er undergitt justisminister Stor­
bergets instrukser, og det er klart at for en embetsperson
å si at jeg ikke kan undertegne det og det, er å gå veldig
langt. Det kan faktisk tyde på at det er inngått et slags
kompromiss mellom de mennesker som arbeider i Lov­
avdelingen, og som gjerne vil beholde noe av sin juridis­
ke integritet, og statsråden og departementet om å flytte
over det vanskelige problemet, om dette er i samsvar med
Grunnloven eller ikke, til Stortinget. Det som står i brevet
fra Lovavdelingen til Stortinget av 28. januar, er bl.a.:
«Debatten både før og etter vår uttalelse 12. januar
2006 viser at det har vært og er delte meninger om hvil­
ket vern Grunnloven § 106 gir mot at det ved forvalt­
ningen av formuen til Opplysningsvesenets fond også
tas andre hensyn enn de hensyn som er gitt en særlig
beskyttelse i bestemmelsen. Stortinget bør i forbindel­
se med endringen i § 5 i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opp­
lysningsvesenets fond gis et best mulig grunnlag for å
ta konkret stilling til tolkningen av Grunnloven § 106
i forhold til den foreliggende problemstillingen.»
Det som egentlig sies her, er jo at Lovavdelingen ikke
har lyst til å si at det er i samsvar med Grunnloven. Den
overlater det til Stortinget, og da må man vurdere flere
ting når det gjelder Regjeringens ansvarsforhold. I repre­
sentanten Inge Lønnings glimrende innlegg refererte han
til § 10 i ansvarlighetsloven, om at man kan straffe de
statsråder som «viser uforstand eller forsømmelighet i sin
virksomhet» med fengsel eller bøter. Jeg vil gjerne også
nevne § 7 i ansvarlighetsloven. Den lyder slik:
«For handling som påtales ved Riksrett kan den an­
svarlige tilpliktes å betale erstatning for den skade som
er voldt.»
Jeg skjønner at Svein Roald Hansen og Øystein Dju­
pedal og deres partier har stor omsorg for Høyesterett, at
vi ikke skal gi Høyesterett et oppdrag som de kanskje kan
få problemer med i annen runde. Med andre ord forutset­
ter man at det blir en annen runde uansett. Hvis man ikke
forutsetter det, er det jo ikke noe vanskelig, for da får man
Høyesteretts avgjørelse i år, eller i hvert fall raskt, iste­
denfor om tre--fire år, og så har man spart seg for masse
bryderi i mellomtiden.
Nå er jo lovverket så finurlig at det er stortingsrepresen­
tantene som må ivareta også sine regjeringsmedlemmers
interesser, og kanskje man skulle vise litt omsorg for Re­
gjeringens medlemmer, slik man har lyst til å vise overfor
Høyesterett. Hvis det skulle gå slik at stortingsflertallet
står på Regjeringens politikk, og vedtar det som advokat­
firmaet Hjort og professor Smith mener er grunnlovsstri­
dige lovendringer, blir det solgt en del eiendommer, og
statskassen, Opplysningsvesenets fond, blir påført betyde­
lige tap. Så går det sak for rettsapparatet, og la oss si at
Høyesterett avsier kjennelse om at dette har vært grunn­
lovsstridig. Da er det jo selvsagt ikke noen problemer for
Svein Roald Hansen og Øystein Djupedal -- de kan ikke
straffes. Man kan heller ikke gjøre noe annet med dem,
hvis de fortsatt er stortingsrepresentanter. Men for Regje­
ringens medlemmer og dem som er direkte ansvarlige, hvis
de ikke er i regjering -- hvis de er i regjering, kan man
jo hive dem ved mistillit -- er altså ansvarlighetsloven på
plass. Da risikerer Regjeringens nåværende medlemmer,
som står bak disse vedtakene, og gjennomfører dette som
er grunnlovsstridig -- hvis statskassen i mellomtiden, fordi
det har tatt tid, har tapt -- å bli stilt til ansvar for domstolen
etter både § 7 og § 10 i ansvarlighetsloven, og det kan bli
betydelige økonomiske tap for regjeringsmedlemmer på
dette området. Så jeg synes man skulle overveie om man
ikke skulle vise litt omsorg for Regjeringens medlemmer
ved ikke å sette dem i en situasjon hvor de faktisk kan
bli stilt til ansvar for det som er foreslått, og som mange
hevder meget sterkt er i strid med § 106 i Grunnloven.
Så blir det også interessant å følge sakens videre gang,
hvis en ikke da gjør det som er mest fornuftig, nemlig å
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3501
2008

vedta forslaget i dag, og da har jeg lyst til å komme med
noen teoretiske synspunkter om ulike roller -- formelle og
uformelle. Vi har, som det har vært påtalt i andre sam­
menhenger, sett tendenser til en stadig sterkere kontakt
mellom regjeringspartienes grupper i Stortinget og komi­
teene og departementene og departementenes embetsverk.
Jeg synes det ville være trist hvis det i det reelle, virkeli­
ge liv blir slik at det er Justisdepartementets lovavdeling
som først skriver Regjeringens juridiske betraktninger, og
så er det kanskje de samme menneskene som har skrevet
hva Regjeringen mener, som er behjelpelig overfor komi­
temedlemmer i dette hus med hva som skal stå i innstil­
lingen. For det skal jo stå i innstillingen nettopp dette at
«Stortinget bør i forbindelse med endringen i § 5 i lov»
osv. ta stilling til tolkningen av Grunnloven. Jeg håper i
hvert fall at det ikke er slik, som noen kanskje vil tro, at
Justisdepartementets lovavdeling blir brukt som rådgiver
for kirke­, utdannings­ og forskningskomiteens regjerings­
fraksjon når merknader skal skrives om det grunnlovsmes­
sige. For da har man i realiteten flyttet hele makten i dette
samfunnet til Lovavdelingens delvis navnløse mennesker,
mens alle andre bare stoler på at de vet best. Jeg håper det
ikke går slik.
Når Regjeringen sier at Stortinget her må ta stilling til
grunnlovsspørsmålet, vil jeg si at det er meget sjelden Re­
gjeringen sier at Stortinget må ta stilling til om dette er i
samsvar med Grunnloven. Og vi må ha gode opplysnin­
ger. Da er det jo også et spørsmål om den odelstingspro­
posisjonen som er til behandling i kirke­, utdannings­ og
forskningskomiteen, fyller opplysningsplikten i full rek­
kevidde. Man understreker selv behovet for at Stortinget
skal ha et best mulig grunnlag, og så gjengir man stort
sett bare sin egen lovavdelings synspunkter og ikke alt det
andre. Det er kortfattet nevnt, men det er åpenbart ikke
nok. Det ble vel også sagt at man forventer at stortings­
komiteen går grundig inn i dette, men man har glemt at
man mente at komiteen ikke skulle ha mer enn en uke eller
to på seg. Men hva er det en komité kan gjøre? Man har
proposisjonen, og så kan forskjellige advokatfirmaer og
kanskje noen juridiske professorer alle komme med sine
betenkninger.
Men der var altså våre forfedre på Eidsvoll svært kloke:
Hvis Stortinget som lovgivende forsamling er i tvil, så har
man mulighet til å be om råd fra Høyesterett, som alle vet
har det siste ordet. Når Stortinget er i tvil, skal man ikke
bare ta imot råd fra professorer og godt betalte advokat­
firmaer, som kan ha andre hensyn å ta enn bare juridiske,
man kan spørre Høyesterett. Og da er det helt menings­
løst at man i denne saken faktisk ikke gjør det, særlig når
Svein Roald Hansen har gjort det helt klart at dersom det
kom et klart svar fra Høyesterett, så syntes han det var
utenkelig at det ikke ble fulgt.
Den risikoen statsrådene tar ved å opprettholde sitt for­
slag, tar de med helt åpne øyne. De er grundig advart fra
en rekke hold, og det er i hvert fall ikke mulig for noen
statsråd senere, eventuelt i rettsapparatet, hvor de selv er
tiltalt, å si at de ikke visste, at de ikke skjønte, at de ikke
forstod. De er advart, og har ingen slike begrunnelser å
kunne vise til når det eventuelt skjer om tre--fire år.
Øystein Djupedal (SV) [12:33:19]: Bare noen avslut­
tende kommentarer fra min side, siden flere har vært inne
på både undertegnedes og Svein Roald Hansens innlegg,
og våre standpunkt -- som det for så vidt er greit redegjort
for -- siden mange fra opposisjonen er uenig i dem.
La meg ta noen premisser som ligger til grunn for
denne debatten. Dette er en debatt som dreier seg om
Grunnloven § 83. For å replisere til representanten Løn­
ning, som mente at det var nesten oppsiktsvekkende at vi
ikke gikk inn i sakens realitet: Vi har vært veldig nøye på
det. Det er med velberådd hu vi ikke har gått inn i realite­
ten i saken. Den saken er sendt til kirke­, utdannings­ og
forskningskomiteen for saksbehandling der. Vi behandler
hvorvidt § 83 skal anvendes. Derfor har vi vært veldig nøye
på ikke å gå inn i en saksbehandling som på noen måte
kan oppfattes som at vi forskutterer den behandlingen som
skal foretas i kirke­, utdannings­ og forskningskomiteen,
og som jeg forstår av komiteens leder at man nå har lagt
et løp for. Man skal avgi innstilling tidlig på høsten. Det
er et løp som vi i kontroll­ og konstitusjonskomiteen ikke
er en del av. Vi har vurdert § 83, og § 83 alene.
Dette synet har også i 75 år vært Stortingets flertalls
syn, med solid majoritet, i samtlige partier. Et unntak
er Fremskrittspartiet, for Fremskrittspartiet har ønsket å
bruke § 83 mer enn andre, også i vanlig saksbehandling.
Den situasjonen som var i 1945, var helt spesiell. Og til
dem som mener at vi burde ha fjernet § 83 eller foreslått
det som en konsekvens av at vi ikke bruker den i denne
saken, vil jeg si at jeg ikke har vanskelig for å se for meg at
§ 83 kan brukes i helt spesielle situasjoner. Den situasjo­
nen som var i 1945, var helt spesiell. Til og med Hambro
aksepterte bruken av paragrafen den gangen, men var nøye
med å understreke at dette ikke måtte skje for ofte. Men
det hjalp Stortinget ut av en konstitusjonelt vanskelig si­
tuasjon. Det hadde han helt rett i. Men det vi her snakker
om, er jo en ordinær saksbehandling av en ordinær sak,
som selvfølgelig kan ligge i grenselandet til Grunnloven,
og der har vi ikke sagt annet enn at Regjeringen har lagt
fram et lovforslag som vi selvfølgelig forutsetter er i tråd
med loven. Det betyr at vi da ser hvordan denne saken
kan ryddes opp i, og det er sånn vi har prøvd å gjøre det.
At mange andre ønsker at debatten skal dreie seg om noe
annet, det aksepterer jeg fullt ut, det er politikk, men det
er ikke det vi nå diskuterer, det er det juridiske innholdet.
Carl Joachim Hambro sa følgende i 1939 -- og det kan
vel egentlig oppsummere mye av det som er vår posisjon,
og som i en normalsituasjon vil være både Per­Kristian
Foss', Inge Lønnings og andres posisjon:
«Vår forfatning og hele vår politiske utvikling hvi­
ler på det grunnlag at det er Stortinget som suverent
avgjør konstitusjonelle spørsmål og at det alene er det
juridiske innhold av de enkelte stortingsvedtak som i
tilfelle kan bringes inn for domstolene.»
Det var Hambros oppfatning, og det har vært Stortin­
gets oppfatning i 75 samfulle år, siden dette vedtaket i
1933.
Jeg skjønner at mange vil mene at denne saken er spe­
siell, men da bør man tenke på hvor mange ganger Stor­
tinget har hatt debatter som har vært spesielle, saker som
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3502 2008

har vært spesielle, fordi det angår mange mennesker. Det
er jo nesten hver uke. Jeg har ydmykhet for at mange vil
mene at denne saken er spesiell, men man skal være yt­
terst varsom med å trekke inn § 83. Det har man da valgt
å gjøre i denne saken, ut fra den begrunnelse at en for­
håndsuttalelse fra Høyesterett vil kunne bidra til at denne
saken løses. Igjen: Det er ingen grunn til å tro det. Det er
vel ingen grunn til å tro at Høyesterett vil komme med en
så entydig uttalelse at både tomtefestere og tomteeiere
-- i dette tilfellet Opplysningsvesenets fond -- vil akseptere
dette og ikke gå videre i rettsapparatet. Det er vel ingen
grunn til å tro at en uttalelse fra Høyesterett eventuelt ville
måtte oppfattes av alle impliserte som det entydig eneste
riktige svaret i denne saken. Det er i hvert fall ingen grunn
til å tro det, for Høyesteretts dommer er veldig sjelden av
en slik karakter at all debatt dermed forstummer.
Det prinsipielle vi har lagt til grunn, og som vi legger
til grunn, og som Per­Kristian Foss, Inge Lønning og andre
politikere har lagt til grunn, er at det er domsapparatets
oppgave å dømme ut fra Stortingets vedtak. Nesten hvert
vedtak vi gjør i Stortinget, kan havne i retten. Det er vi fullt
innforstått med, og det er enhver borgers eller andres rett
å gå til rettsapparatet i den grad man er uenig i noe som
helst. Det kan skje, det skjer hele tiden, og det vil sikkert
også skje i denne saken. I hvert fall er det grunn til å tro
det. Hvis man leser aviser, ser man at det er mange som
mener at denne saken må inn for tingretten, senere lag­
mannsretten, og den vil sikkert få sin endelige avgjørelse
i Høyesterett -- hvis den kommer så langt.
Det betyr at når vi nå i dag går imot bruk av § 83, er
det av de grunner som her er anført, ikke saken som sådan.
I saken som sådan aksepterer jeg fullt ut at det kan stil­
les spørsmål, og den skal behandles tidlig i høst, forstår
jeg, av kirke­, utdannings­ og forskningskomiteen. Da vil
det være grunnlag for å ta hele debatten om innholdet i
saken som sådan, og derfor har vi vært veldig nøye med
nå å avgrense oss til det juridiske grunnlaget rundt § 83
og hvorfor vi mener det vi mener.
Jeg tror også -- la meg bare si det -- mange vil si at det
er Stortinget som i dag gjør et vedtak, og de vet hva de
gjør, og dette skal vi på en måte stå ansvarlige for. Ja, et­
hvert vedtak Stortinget gjør, står selvfølgelig vi som står
bak vedtaket, ansvarlige for. Det skulle da virkelig bare
mangle -- som om det skulle være noe nytt!
La meg bare også avslutningsvis si, for Carl I. Hagen
hadde jo en lengre harang mot Lovavdelingen i Justisde­
partementet, at vårt embetsverk i utgangspunktet er par­
tipolitisk nøytralt. De tjener alle herrer, som de har tjent
tidligere regjeringer, og de tjener nå vår regjering. Det å
antyde at Lovavdelingen i Justisdepartementet tar diktat
fra en politiker og endrer konklusjonen på bakgrunn av
det, synes jeg er en veldig uforsiktig antydning fra en re­
presentant med lang erfaring som kan bedre. I det øye­
blikket vi politiserer vårt embetsverk, får vi et embetsverk
som mange andre land har. Og det er vi ikke tjent med.
Lovavdelingen i Justisdepartementet, som embetsverket i
samtlige departementer -- det tror jeg alle som har vært
i statsrådsposisjon, også vet -- er ikke noe lojalt, jattende
embetsverk som sier ja og amen til statsråden uansett hva
man sier -- heldigvis ikke! Jeg har mange eksempler også
på at Lovavdelingen har gått imot en del ting som jeg øn­
sket å fremme da jeg var statsråd, og det samme tror jeg
alle har opplevd. La meg bare si at Lovavdelingens utta­
lelser står selvfølgelig Lovavdelingen bak. Det skjer på
juridisk grunnlag, ikke på et politisk grunnlag.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:40:49]: Det be­
synderlige i denne saken er jo at vi får en lang prosess i
departementet forut for en framleggelse for Stortinget, en
prosess som Stortinget ikke har noen innvirkning på. Vi
får så en proposisjon til Stortinget meget sent, og veldig
mye senere enn det som var forutsatt fra Regjeringa, og
regjeringspartiene prøver på toppen av det hele å få gjen­
nom en behandling på knappest mulig tid -- altså mellom
15. mai og 20. juni.
Det er riktig som representanten Djupedal sier, at Ham­
bro sier at Stortinget suverent avgjør. Men da er mitt
spørsmål om representanten Djupedal har misforstått be­
stemmelsen i § 83, for det har jo alltid vært forutsatt at
Høyesteretts betenkning i saken skulle være av rådgiven­
de karakter. Så vi ber jo altså ikke på noen måte Høyeste­
rett om å ta beslutningen for oss eller ta beslutningen på
vegne av Stortinget, vi ber rett og slett om et råd i en fore­
liggende sak der regjeringspartiene og Regjeringa ikke har
gjort jobben sin med å framlegge for Stortinget en sak det
er riktig å ta beslutning på grunnlag av.
Øystein Djupedal (SV) [12:41:57]: Først må jeg si
at jeg kjenner ikke til hvorfor denne saken har kommet
til Stortinget så sent som den har. Jeg er helt overbevist
om at Regjeringen har jobbet så raskt som det overhodet
har vært mulig, og at det finnes begrunnelser for hvorfor
saken har kommet sent. Som sagt, det kjenner ikke jeg
til, og jeg kan godt slutte meg til representantens uttalel­
ser om at det hadde vært ønskelig at saken hadde kommet
før. La meg bare understreke det. Men som sagt, jeg sit­
ter ikke i regjering og har ikke ansvaret for den biten av
det, og vet heller ikke hvorfor saken har kommet så sent.
Men jeg registrerer at kirke­, utdannings­ og forsknings­
komiteen underkaster saken en ansvarlig saksbehandling
ved også å ta høstmåneder i bruk, og det synes jeg er en
klok tilnærming.
Jeg er enig i at å sluttbehandle denne saken på de korte
ukene vi har nå fram til sommeren, ville vært for raskt.
Til det er saken for stor, for kompleks, og man vil også
ha bruk for høring og å innhente uttalelser utenfra. Så jeg
er helt enig i det løpet og den behandlingen som kirke­,
utdannings­ og forskningskomiteen har lagt til grunn av
selve saken som sådan, og jeg vil anta, uten at jeg kjen­
ner saken, at det vil være et bredt flertall i komiteen som
sikkert står bak den saksbehandlingen.
Anders Anundsen (FrP) [12:43:10]: Det er hyggelig
å være i debatt med representanten Djupedal igjen. Men i
sitt innlegg kom han i skade for å si at det var ingen grunn
til å tro at Høyesterett skulle komme med et klart råd til
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3503
2008

Stortinget dersom en skulle vedta å be om en betenkning
fra Høyesterett. Vi er fra før kjent med at Lovavdelin­
gen har konkludert -- riktignok har de bedt Stortinget om
å vurdere spørsmålet særskilt -- men også Advokatfirma­
et Hjort og diverse juridiske professorer har klart å kon­
kludere når det gjelder hvorvidt forslaget er innenfor eller
utenfor Grunnloven.
Hva er det som gjør at representanten Djupedal har
så liten tiltro til Høyesterett at han tror at de ikke vil
kunne klare å gjøre det samme som både Lovavdelingen
og Advokatfirmaet Hjort har gjort før?
Øystein Djupedal (SV) [12:43:54]: La meg bare un­
derstreke at jeg har veldig tillit til Høyesterett. Dette er
en kompleks sak, og helt uavhengig av hvilken konklu­
sjon man politisk måtte komme til, vil man si at juridisk
er dette en kompleks sak. Jeg registrerer at både Smith og
Advokatfirmaet Hjort er veldig tydelige i sine konklusjo­
ner, men jeg registrerer på samme måte også at Regjerin­
gens juridiske apparat, ved Lovavdelingen, er av en annen
oppfatning. Det betyr at det ikke er noe entydig svar på
hva som er riktig, og derfor vil også den juridiske proses­
sen framover sannsynligvis vise at det vil være ulikt syn
på dette. Jeg bare fastslår, ikke ut fra denne saken alene,
men ut fra lang politisk fartstid, at Høyesteretts uttalelser
gjerne er under dissens, og gjerne med litt sammenfallen­
de synspunkt og gjerne litt på begge sider. Det betyr at
min uttalelse ikke er å forstå på noen annen måte enn at
det ikke nødvendigvis vil bli slik at man får et svar, med
to streker under, fra Høyesterett.
Ola T. Lånke (KrF) [12:45:05]: Representanten Dju­
pedal har i hvert fall slått fast én ting, og det er at § 83 i
Grunnloven skal bli stående. Det er ikke noen aktuell po­
litikk for SV å foreslå noen endring av den. Han tar sam­
tidig tidligere Høyre­representant Hambro til inntekt for
at det må en svært spesiell sak til for at man kan bruke
denne paragrafen.
Nå vil jeg spørre: Hva er det som gjør at denne saken
ikke er spesiell nok når flere kompetente høyesteretts­
advokater, med Advokatfirmaet Hjort i spissen, gang på
gang slår fast at dette er grunnlovsstridig? Her får man
seg altså forelagt muligheten for å bli stilt til ansvar etter
ansvarlighetsloven. Med de risikomomenter som ligger i
saken -- Djupedal understreker selv at denne saken er van­
skelig, og at her står ulike syn mot hverandre -- ville det
ikke da være rimelig å trekke den konklusjon at dette er en
så spesiell sak at vi må få klarlagt dette nå, før vi går inn
i en debatt om selve proposisjonen? Ellers kommer man
til å gjøre det for sent.
Øystein Djupedal (SV) [12:46:15]: Jeg aksepterer at
det går an å mene det, men det mener ikke jeg. Og det
jeg mener, mener jeg i likhet med samtlige storting vi har
hatt fra 1933. I 1945 mente man at det var en spesiell si­
tuasjon, og det var det: Når skal Stortinget sammenkalles
etter krigen? Men i en ordinær saksbehandling har ikke
dette vært brukt på 75 år, siden 1933.
Bare tenk: Hvor mange vedtak har ikke Stortinget gjort
siden 1933 som har vært oppfattet som spesielle, eller som
om de kanskje har ligget i grenseland mot Grunnloven?
Det er svært mange. Og den gjennomgangen vi har fått fra
utredningstjenesten, viser jo at saken har vært oppe til de­
batt mange ganger, om EØS­avtalen, om tomtefeste -- nå
husker jeg ikke alle sakene. Det har altså ofte vært en
del av det offentlige ordskiftet, men Stortinget har, siden
1933, aldri konkludert med å bruke § 83, med unntak av
den helt spesielle situasjonen våren 1945.
Derfor mener jeg at denne saken i så måte ikke er mer
spesiell -- selv om jeg aksepterer at den er spesiell -- enn
alle de andre sakene der Stortinget har sagt nei, vi bruker
ikke § 83.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Per­Kristian Foss (H) [12:47:34]: Representanten
Djupedal har forsøkt å belære meg om hva som er Høy­
re­politikk. Etter snart 28 år på Stortinget tror jeg faktisk
at jeg forbeholder meg retten til å gjøre det selv. Jeg vil
også si til det å følge Hambros ord om å være «forsiktig
med» -- som han siteres med her -- å bruke Grunnlovens
adgang til å spørre Høyesterett om råd: Det å gjøre det
for første gang på 75 år må sies å være forsiktig. Når det
karakteriseres som populisme, har begrepene mistet sitt
innhold.
Så vil representantene for regjeringspartiene her ikke
gå inn og diskutere sakens realitet og saksbehandling. Men
det er nødvendig for å kunne begrunne en slik ekstraordi­
nær fremgangsmåte som å spørre Høyesterett. For jeg er
enig i, som jeg sa i mitt første innlegg, som saksordfører,
at det er ekstraordinært å be Høyesterett om en uttalelse.
Det er for det første begrunnet i sakens realitet: Det å for­
fordele borgere med statens penger og det å ta penger fra
et fond i strid med fondets formål, som er hjemlet i Grunn­
loven, anser vi som ekstraordinært og meget spesielt. Det
andre gjelder saksbehandlingen: først en forskrift som er
i strid med loven, så en lovendring som hjemler forskrif­
ten, og så på toppen av det hele en saksbehandling hvor
Lovavdelingen går til det ekstraordinære skritt å pålegge
Regjeringen å sørge for at Stortinget får «et best mulig
grunnlag for å ta konkret stilling til tolkningen av Grunn­
loven § 106 i forhold til den foreliggende problemstillin­
gen». Det er også ekstraordinært. Ingen har begrunnet at
det har vært vanlig for Lovavdelingen å gi slike formanin­
ger til regjering og storting. Så det må sies å være innenfor
rammen av det flertallet også egentlig legger til grunn, at
det er ekstraordinært når Lovavdelingen sier at dette må
Stortinget avgjøre.
Det vil ofte herske uenighet mellom advokater, men la
meg si det sånn: Jeg legger ganske sterk vekt på det en uav­
hengig professor, Eivind Smith, opplyser. Han har skrevet
en grunnlovstolkning i Lov og Rett nr. 1 for 2008 uten at
det var bestilt av noen, der han sier meget tydelig:
«På denne bakgrunn synes det hevet over tvil at for­
slaget til endring i loven om opplysningsvesenets fond
vil ligge utenfor den lovgivende maktens kompetanse
etter grunnloven § 106.»
På den motsatte siden er ikke lovavdelingens konklu­
3. juni -- Om med hjemmel i Grunnloven § 83 å be om Høyesteretts betenkning om
hvorvidt tomtefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. sept. 2007 og forslag til endring i lov om
Opplysningsvesenets fond, er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
3504 2008

sjon så klar -- snarere tvert imot. De er åpne og sier at dette
må Stortinget vurdere. Det er det spesielle i saken. Derfor
ber vi om denne behandlingsmåten.
Det mest oppsiktsvekkende i debatten er vel egentlig
at representanter for regjeringspartiene nå har gitt en be­
grunnelse for at § 83 aldri kan brukes. De gir faktisk to
begrunnelser for det. De sier at hvis vi spør om Høyes­
teretts råd, vil Høyesterett blande seg inn i den politiske
debatten. Så er det uenighet om hva som er en politisk
debatt, og hva som er en debatt om jus, men det vil det
alltid være. Jeg kan ikke se en sak som er så entydig po­
litisk at den er hevet over den politiske debatten og bare
er juridisk -- over eller under kan diskuteres, men den er i
hvert fall utenfor den politisk debatten.
Den andre begrunnelsen de gir, er at Høyesterett ikke
kan uttale seg etter forespørsel fra Stortinget, for da kan
Høyesterett senere møte seg selv i døren. Men det forut­
setter jeg virkelig at Høyesterett tenker over. Og det er jo
bare problemstillingen i én situasjon, nemlig hvis Stortin­
gets flertall suverent skulle sette en høyesterettsuttalelse
til side, slik at borgerne senere må gå til Høyesterett for
å be om Høyesteretts oppfatning på nytt. Men jeg regner
jo med at Høyesterett da selv er seg bevisst at de har den
samme oppfatning som de hadde sist, altså at borgeren da
vil vinne.
Så levnes den problemstilling at Høyesterett kan tenkes
på Stortingets anmoding å gi en ikke­konklusjon: altså på
den ene side og på den annen side, uten en entydig kon­
klusjon. Ja vel, men da betyr det at Høyesterett bare har
utsatt den avgjørelsen til de får en rettssak på sitt bord fra
en borger. Stort vanskeligere er ikke det.
Det er vel egentlig bare to spenningsmomenter som
gjenstår. Det ene er hva Senterpartiet kommer til å stem­
me i denne saken. De har ikke hatt ordet i saken. Jeg
venter i spenning. Senterpartiet er et parti som ofte har
likt å betegne seg selv som særlig grunnlovslojalt. Jeg
husker iallfall flere innlegg av tidligere stortingsrepresen­
tant Anne Enger, som har fremhevet det som et særtrekk
ved Senterpartiet. Jeg er ikke helt overbevist om at det
er en riktig beskrivelse -- men det som kommer fra par­
tiets egen munn, kommer jo formodentlig fra hjertet, og
jeg ser med spenning frem til senterpartirepresentantenes
stemmegivning.
Noe annet jeg vil minne om, er at fristen for å foreslå
grunnlovsendringer i denne stortingsperioden er i septem­
ber, slik at regjeringspartienes representanter husker hva
de har gitt uttrykk for i denne sal, nemlig et ønske om å
oppheve bestemmelsen i § 83 om at Stortinget kan søke
Høyesteretts råd.
Inge Lønning (H) [12:53:39]: For min del vil jeg
uttrykke stor forståelse for det tredje regjeringspartiet,
som har opprettholdt taushet i denne debatten -- jeg
antar ut fra ordtaket om at tale er sølv og taushet er
gull. Især når man har en dårlig sak. De to represen­
tantene som har hatt ordet på vegne av regjeringspar­
tiene, har demonstrert til overmål at man har en dårlig
sak. For hele den lange formalprosedyren omkring § 83
er etter mitt skjønn en ren skivebom. Det er å snak­
ke om noe annet enn det som er bakgrunnen for denne
saken.
La meg minne om at grunnen til at kontrollkomiteen
i det hele tatt har reist en sak, er at vi i høst opplevde at
kirkeministeren nektet konsekvent å svare på en interpel­
lasjon i Stortinget hvor man bad statsråden om å redegjøre
for hvilke prinsipper Regjeringen legger til grunn for sin
forvaltning av det grunnlovfestede fond, Opplysningsve­
senets fond. Det kom ikke en antydning til svar.
Så vidt jeg kan se, gir Regjeringen heller ikke noe svar i
odelstingsproposisjonen som den har kommet med et halvt
år for sent, med forventning om at Stortinget skal haste­
behandle den. For det eneste man gjør, er å skyve foran
seg Justisdepartementets lovavdeling, uten noen selvsten­
dig vurdering fra Regjeringens side, uten noen motivasjon
for det forslaget man vil forandre loven for å få hjemmel
for, og uten i det hele tatt å følge opp Justisdepartementets
lovavdelings klare råd om at Regjeringen har plikt til å til­
rettelegge for Stortinget et informasjonsgrunnlag som gjør
at Stortinget kan føre en debatt om grunnlovsmessigheten
av det lovendringsforslag som legges frem.
Den formalisme regjeringspartiene har iakttatt i dagens
debatt, innebærer altså at man sier at realitetsdebatten skal
man ta, oppsiktsvekkende nok i slutten av september, av
alle tidspunkt, etter at komiteen er blitt presset til å avgi
innstilling på grunnlag av en proposisjon som ikke gir
Stortinget noe grunnlag for å vurdere grunnlovsmessighe­
ten. Det vil si: Verken i denne debatten eller i den senere
debatt vil Stortinget ha den ringeste sjanse til å oppfylle
de krav som Lovavdelingen har påpekt at Stortinget skal
oppfylle.
Jeg må si at hadde jeg som parlamentariker represen­
tert regjeringssiden i en så dårlig sak, hadde jeg følt meg
ille til mote. Og jeg vil ikke se bort fra at regjeringspar­
tienes representanter i salen i dag faktisk har følt seg ille
til mote.
Før stortingsvalget sist gang førte særlig den nåværen­
de statsminister en sterk argumentasjon for nødvendig­
heten av flertallsparlamentarisme, og at det er behov for
flertallsregjeringer for å skape ryddighet i norsk politikk.
Jeg må si jeg har stor forståelse for at etterspørselen etter
flertallsregjeringer er nedadgående. For jeg kan ikke se
at vi i manns minne har hatt en regjering som er i stand
til å utøve en så suveren forakt for Stortinget som denne
regjering gjør.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
(Votering. se side 3512)
S a k n r . 6 [12:57:44]
Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens virksomhetsanalyse av Bufetat (Innst. S.
nr. 248 (2007­2008), jf. Dokument nr. 3:6 (2007­2008))
Berit Brørby (A) [12:58:15] (ordfører for saken): FNs
barnekonvensjon artikkel 3 slår fast:
«Ved alle handlinger som berører barn, enten de
3. juni -- Riksrevisjonens virksomhetsanalyse av Bufetat 3505
2008

foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjo­
ner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgi­
vende organer, skal barnets beste være et grunnleggen­
de hensyn.»
Alle barn skal ha rett til gode oppvekstvilkår. Ingen
skal måtte oppleve omsorgssvikt, vold eller mobbing uten
at det gripes inn.
Behovet for å sikre et mer likeverdig tilbud over hele
landet var en av hovedgrunnene til at barnevernet ble over­
ført til staten. Utviklingen viser at dette var en nødvendig
og riktig reform.
Kontroll­ og konstitusjonskomiteen har ved en rekke
anledninger behandlet spørsmål i tilknytning til barnever­
net. Både egne forvaltningsrevisjonsrapporter og revisjon
og kontroll av de årlige regnskaper har avdekket betydelige
utfordringer for barnevernet.
Den rapporten vi har til behandling her i dag, under­
bygger tidligere funn. Den viser at reformen ikke var rea­
listisk budsjettert, og at man med god grunn kan stille
spørsmål ved om den var godt nok forberedt. Men det er
nå historie. Utfordringene har stått i kø. Det er derfor po­
sitivt når Riksrevisjonens undersøkelser viser at utviklin­
gen går i riktig retning, selv om det fortsatt gjenstår en
del.
En enstemmig komite understreker departementets an­
svar for realistisk budsjettering. Dette forutsetter gode be­
hovsanalyser og mulighet for å tilpasse tiltaksapparatet
etter klienttilgangen. God dialog mellom departementet og
direktoratet er en annen nødvendig forutsetning.
Riksrevisjonens undersøkelse viser ellers at de årlige
tildelingsbrev er preget av mange og detaljerte mål, men
har få faglige mål for Bufetat som helhet. Det er imidlertid
en god start når Riksrevisjonen og departementet er enige
om hva som bør forbedres, og jeg regner med at man i
fellesskap kommer fram til gode løsninger.
Barnevernet møter mange motstridende utfordringer.
Hensynet til kontinuitet i tilbudet er viktig for barna,
samtidig som krav om kontinuitet kan bidra til å forsin­
ke omstilling i tiltaksapparatet. Det er viktig at man fin­
ner fram til en balanse mellom kortsiktige tiltak og løpen­
de oppgaver og en videreutvikling av organisasjonen. Det
er også viktig at arbeidet med å videreutvikle relevante
styringsparametere gis høy prioritet.
Rapporten avdekker at Bufetat mangler egnede statli­
ge institusjonsplasser for barn med sammensatte proble­
mer. Rusproblemer og psykiske lidelser gjør arbeidet med
denne gruppen spesielt krevende. Det er av avgjørende be­
tydning at disse unge menneskene sikres kvalitativt gode
og individuelt tilpassede tilbud.
Staten benytter seg også av private aktører for å dekke
barnevernets behov for institusjonsplasser. Undersøkelsen
viser at om lag halvparten av plassene i 2007 ble kjøpt uten
forutgående konkurranse. En enstemmig komite under­
streker at bruk av anbud ved kjøp av plasser hos kommersi­
elle aktører må være hovedregelen, dette for å sikre fornuf­
tig bruk av midlene. Dersom man av en eller annen grunn
velger å fravike hovedregelen, er det et ufravikelig krav at
valg av framgangsmåte begrunnes, og at kjøpsprosessen
dokumenteres og lar seg etterprøve.
Når det gjelder ideelle virksomheter uten kommersi­
elt formål, åpner anskaffelsesreglementet for fritak fra an­
budsregelen. Kravet til dokumentasjon og sporbarhet ved
kjøp av plasser hos slike aktører gjelder imidlertid også
her.
Det er et uttalt mål at bruken av institusjonsplasser skal
reduseres, og at flere barn skal tilbys plass i fosterhjem.
Riksrevisjonens undersøkelse og tall pr. utgangen av ja­
nuar 2007 viser at 96 pst. av alle barn som hadde vente­
tid for å få fosterhjemsplass etter at vedtak var fattet, fikk
slik plass innen seks uker. Dette er en klar og gledelig
forbedring sammenlignet med 2005 og 2006, men ennå
er ikke behovet for fosterhjem dekket. Situasjonen for de
hjemmebaserte tjenestene er tilsvarende. Så barnevernet
har veldig mye å gjøre -- dessverre, må en vel ha lov å si.
La meg til slutt understreke at barnevernet skal være
til hjelp og støtte for barn som trenger det. Det kan ikke
være slik at vi velger dårlige tilbud -- eller ingen i det hele
tatt -- fordi det ikke bevilges de nødvendige midler. Stor­
tinget støtter opp om barnevernet. Skal Stortinget kunne
bidra til å støtte opp enda bedre i framtiden, er det viktig
at departementet har god oversikt over etatens økonomis­
ke behov, og at det er en god dialog om de faglige og ad­
ministrative utfordringene etaten står overfor. Dét er jeg
trygg på at barne­ og familieministeren vil bidra til.
T h o r b j ø r n J a g l a n d hadde her overtatt presi­
dentplassen.
Karin S. Woldseth (FrP) [13:04:08]: Med bakgrunn i
at staten overtok deler av ansvaret for barnevernet i 2004,
ble Bufetat opprettet, for å ha det overordnede ansvaret
for det statlige barnevernet. Og helt siden 2004 har Riks­
revisjonen hatt kritiske merknader til ressursbruken og
mangelen på kostnadseffektiv drift.
Det som kanskje er det mest påfallende ved Riksrevi­
sjonens merknader for 2007, er likevel at de påpeker at
Barne­ og likestillingsdepartementet har urealistiske bud­
sjetter. Man skulle tro at da staten overtok ansvaret for
deler av de mest kostnadskrevende tiltakene innenfor bar­
nevernet, var dette godt planlagt. Men -- som vi hørte også
forrige taler si -- det kan se ut som om det ikke var det. De
alltid tilbakevendende påplussingene på budsjettet, både
innenfor budsjettperioden og i ettertid, viser at man ikke
har hatt særlig oversikt over ressursbehovet. Det er nesten
så man kan se noe symptomatisk i at når staten overtar an­
svaret, så underbudsjetterer man, slik at etterslepene blir
store. Man kan jo bare tenke på hvordan det har gått med
sykehusene.
Det man gjorde ved overtakelsen av deler av barnever­
net i 2004, var å blåse opp en administrasjon både ved
de nye statlige regionkontorene og i fagteamene. Ja, det
kunne nesten virke som om man tok personalet i fylkes­
kommunene som jobbet innenfor sektoren, med seg på
lasset.
På familie­ og kulturkomiteens reiser rundt om i Kom­
mune­Norge prøver vi, så langt det er mulig, å ha et møte
med det kommunale barnevernet i de kommunene vi besø­
ker. Og de aller fleste kommunene kommer med de samme
3. juni -- Riksrevisjonens virksomhetsanalyse av Bufetat
3506 2008

signalene: Fagteamene virker ikke, de er både utilgjenge­
lige og utilnærmelige. Dette var slett ikke intensjonen med
fagteamene. Det virker som om hele denne organiserin­
gen er blitt en tung, byråkratisk masse som krever store
ressurser.
Det står i Riksrevisjonens rapport, blant hovedfunnene,
at det er regionale forskjeller i tiltaksbruken. Men det var
jo nettopp det man ville unngå. Med statlig forvaltning av
deler av barnevernet ville man unngå at man fikk store
forskjeller. Det er nærliggende å stille seg spørsmålet om
det ikke finnes instrukser og mandat for det arbeidet som
gjøres ute i regionene. Hele poenget med omorganiserin­
gen var jo at man skulle få enhetlige tiltak over hele lan­
det. Så det er nok noe i reformen som ikke fungerer. Og
jeg er ikke enig med foregående taler i at dette er historie.
Det er status quo.
At Riksrevisjonen gjennom de årene reformen har vart,
har påpekt dårlig budsjettstyring og ­kontroll, burde vel
snart bidra til at det blir endring. Det er vel og bra at man
forsøker å rydde opp i de feilene man har gjort, men når
man likevel ikke lykkes, kan det hende man må se på hel­
heten -- og kanskje innrømme at det er noe som er galt
med hele modellen.
I min tid som revisor fikk ikke foretakene godkjent sine
regnskaper før man hadde utbedret manglene. Og vi vet
alle hva som skjedde med et privat selskap som ikke hadde
godkjente regnskaper i tre år. Jeg synes rett og slett at det
må sterkere lut til også overfor Bufetat. Det bør få konse­
kvenser hvis man ikke greier å husholdere i eget hus. Det
er ikke bare å løpe til Stortinget og få bevilget ytterlige­
re midler -- 100 mill. kr den ene gangen og 150 mill. kr
den neste, og slik holder man på. Jeg er klar over at man
i forkant av et år ikke kan se hvor stort behov man har for
å plassere barn i ulike tiltak utenfor hjemmet. Men man
må for all del ikke underbudsjettere, man burde tvert imot
gjøre det motsatte.
Når det gjelder at man dreier fra institusjon til foster­
hjemsplassering, er det en dreining som Fremskrittsparti­
et ønsker velkommen. Det står i funnene til Riksrevisjo­
nen at det er en økt bruk av fosterhjemsplasseringer, og at
ventetiden har gått ned.
Nå har jeg sittet i familie­ og kulturkomiteen i 6 år
-- snart 7 år. Da det var en utstrakt bruk av institusjonsplas­
ser, var argumentasjonen at det var svært vanskelig å skaf­
fe fosterhjem. Men nå har altså ventetiden gått ned, sam­
tidig som man har fått stadig flere barn som skal plasseres
i fosterhjem. Det må vel bety at det har vært en stor øk­
ning i rekrutteringen av fosterhjem. Men hvordan har det
gått til? Vi vet at man har slitt i det kommunale barnever­
net med å få fosterhjem. Er det de store kampanjene i avi­
sene som har resultert i disse nye fosterhjemmene? Hvor
kompetente er en del av disse fosterhjemmene i så fall?
Og hvor stor del av de fosterhjemmene man har rekruttert
gjennom aviskampanjer, er økonomisk betinget?
Jeg er redd for at man ved denne nye reformen nok
en gang er for dårlig forberedt. Fremskrittspartiet har i
mange år ønsket mer hjemmebaserte tiltak. Min bekym­
ring er hvorvidt denne dreiningen fra Regjeringens side nå
er foretatt av rent økonomiske grunner. Er den det, for å
spare noen kroner? Det er i alle fall ikke slik Fremskritts­
partiet hadde tenkt seg det. Da har man glemt hva som er
viktigst. Man kan ikke bygge ned et tilbud før man har
et fullverdig alternativ på plass. Noe burde vi ha lært fra
forrige reform.
Det står også at man nå skal bruke eget tiltaksapparat
i stedet for å bruke det private. Til tross for en bedre res­
sursutnyttelse i de offentlige tiltakene viser det seg av et
brev som er kommet fra statsråden, at private institusjo­
ner har en lavere døgnpris for barn i institusjon enn det
offentlige tilbudet har. Da kan jeg ikke helt se hva som er
poenget med å gå fra private til offentlige når man skal ha
en kostnadsreduksjon -- man har altså døgnpriser i private
institusjoner som er langt lavere.
Nå håper jeg at det er siste gangen Riksrevisjonen gjør
funn i Barne­ og likestillingsdepartementet og Bufetat. Det
er vel kanskje for mye å forvente, men jeg skulle allike­
vel ønske at man snart tok Fremskrittspartiets forslag om
et fritt og uavhengig barnevernstilsyn på alvor. Nettopp
fordi vi ser at det blir påpekt en rekke feil og mangler, og
fordi vi vet at dette gjelder den mest sårbare gruppen barn
i Norge, skulle jeg ønske at vi fikk et fritt og uavhengig
tilsyn, som kunne ta for seg både det lokale barnevernet
og det statlige barnevernet.
Nå er det fylkesmennene som har tilsynsansvaret for
de statlige institusjonene. Fylkesmannen er jo statens
mann -- jeg sier ikke at Fylkesmannen gjør noe galt, for all
del -- så det er ikke til å unngå å tenke at det fort blir som
med bukken og havresekken. Hvis man skal holde kostna­
dene nede, og Fylkesmannen finner feil, kan man vel tenke
seg at det er lettere å påpeke feil i private institusjoner enn
i de offentlige.
Som sagt håper jeg at dette er siste gangen Riksrevi­
sjonen gjør funn i Barne­ og likestillingsdepartementet og
Bufetat, for jo mer underbudsjettering og styringsproble­
mer man har, jo mer går det ut over den svært så sårbare
gruppen barn. Jeg forventer at vi til neste år slipper be­
merkninger vedrørende denne sektoren, slik at også admi­
nistrasjonen kan gjøre det arbeidet som faktisk er det vik­
tigste, nemlig å sørge for at alle barn i Norge får en trygg
og god oppvekst helt i samsvar med FNs barnekonvensjon
artikkel 3.
Ola T. Lånke (KrF) [13:13:28]: Riksrevisjonen har
foretatt en virksomhetsanalyse av Bufetat. Resultatet viser
manglende styring og kontroll. Riksrevisjonen ber Barne­
og likestillingsdepartementet og Bufetat sikre at barn og
unge får et tilbud som er tilpasset deres behov.
Mange ansatte på institusjoner melder om bekymring
knyttet til prispress og kortsiktighet og manglende foku­
sering på kvalitet og barnas behov. Kristelig Folkeparti
mener Regjeringen må ta grep for å sikre at barn og unge
får et tilbud av god kvalitet som i større grad enn i dag er
tilpasset deres behov.
Mange barn på institusjon lever i frykt for at hjem­
met deres skal gå konkurs, de savner flere voksne rundt
seg på institusjonen, eller de står i kø for å få fosterhjem
eller institusjonsplass. Kristelig Folkeparti er bekymret for
om barna får det tilbudet som er best tilpasset dem, eller
3. juni -- Riksrevisjonens virksomhetsanalyse av Bufetat 3507
2008

om økonomiske prioriteringer styrer hvilke tilbud barna
får.
Offentlig sektor i Norge foretar innkjøp for over
250 milliarder kr hvert år. Lov om offentlige anskaffelser
skal ifølge § 1 «bidra til økt verdiskapning i samfunnet
ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentli­
ge anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebe­
handling». Regelverket skal også bidra til at det offentlige
opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit
til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig
måte.
Offentlige anskaffelser baserer seg i stor grad på kon­
kurranse. Konkurranse i offentlige anskaffelser bidrar i
utgangspunktet til at staten når målene om effektiv res­
sursbruk, likebehandling og integritet. Man unngår slø­
sing med offentlige fellesskapsmidler og at det offentliges
integritet blir svekket gjennom kameraderi og korrup­
sjon. Det står fast. Det er derfor viktig at konkurranse
som hovedregel benyttes som virkemiddel ved offentlige
anskaffelser.
Men konkurranse vil ikke alltid være et hensiktsmessig
virkemiddel. Helse­ og omsorgstjenester, herunder barne­
vernstjenester, skiller seg fra andre tjenester på grunn av
hensynet til å gi gode og forutsigbare tilbud til spesielt
utsatte brukergrupper.
Barnevernet er ikke et alminnelig marked for kjøp og
salg av tjenester, men en del av den statlige myndighetsut­
øvelsen. Staten har ingen konkurrent som kjøper av barne­
vernstjenester. Kristelig Folkeparti mener at en god barne­
vernstjeneste forutsetter at de som har det daglige ansvaret
for den, kan basere seg på langsiktige og trygge ramme­
vilkår. Barnevern er derfor dårlig egnet for tradisjonelle
anbudskonkurranser, der kortsiktige økonomiske kriterier
oftest blir avgjørende.
Kristelig Folkeparti ønsker et regelverk som sikrer et
mangfold av tiltak innen bl.a. rusbehandling og rusomsorg,
rehabilitering, eldreomsorg og barne­ og familievern. Går
ideelle omsorgs­ eller barnevernsinstitusjoner konkurs på
grunn av at staten presser døgnprisen ned og gir for dår­
lige vilkår for langsiktig drift, vil svært viktig kompe­
tanse og kunnskap gå tapt, og tusenvis av pasienter og
barnevernsbarn vil miste sitt tilbud.
Kristelig Folkeparti mener derfor at ideelle virksom­
heter som yter helse­, omsorgs­ eller barnevernstjenester,
må sikres at unntaket fra kravet om anbud i lov om offent­
lige anskaffelser blir benyttet. Jeg er glad for at en samlet
komite understreker dette i innstillingen.
Samtidig er det viktig å understreke at det er en jevn
økning i barn som mottar tiltak fra barnevernet. Det gjør
at barnevernet har behov for økte rammer, samtidig som
forebyggende tiltak må prioriteres i større grad enn i dag.
Barn som lever i en vanskelig livssituasjon, skal ha aller
høyeste prioritet. Trygg oppvekst handler ikke bare om
kjernefamilie, kontantstøtte og barnehageplasser. For den
som ikke opplever hjemmet som en trygg ramme, er en
ensidig fokusering på kjernefamilien ikke bare lite rele­
vant, men i verste fall sårende. Vi må se barna som tren­
ger hjelp, ikke bare institusjonene og rammene. Derfor
er det svært viktig at Regjeringen følger opp merknadene
fra Riksrevisjonen og sørger for bedre tilpassede tilbud til
barna som trenger det.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak
nr. 6.
(Votering, se side 3513)
S a k n r . 7 [13:18:25]
Forslag fra stortingsrepresentant Karin S. Woldseth
på vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra Odelstingets
møte 29. april 2008 (jf. Innst. O. nr. 48):
«Stortinget ber Regjeringen snarest og innen utgangen
av august 2008, å overføre omsorgsmyndigheten fra ut­
lendingsmyndighetene til barnevernet når det gjelder barn
mellom 15 og 18 år.»
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 3513)
S a k n r . 8 [13:18:47]
Interpellasjon fra representanten Sonja Mandt­Bar­
tholsen til barne­ og likestillingsministeren:
«Regjeringas politikk er at flest mulig skal kunne jobbe.
For noen er arbeidslivet vanskelig å kombinere med små­
barnstid, og ekstra tilrettelegging av arbeidsforholdene
kan være nødvendig. I arbeidsmiljøloven § 1­1 Lovens for­
mål heter det bl.a. i pkt. c «å legge til rette for tilpasnin­
ger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers
forutsetninger og livssituasjon». Spørsmålet blir hvordan
dette praktiseres i virkeligheten. Ett eksempel fra Horten i
Vestfold der ei ung jente får barn: Hun jobber i en bedrift
med mange ansatte som går skift, og etter endt permisjon
ønsker hun tilrettelagt arbeidstid, dvs. dagtid, fordi hun er
enslig forsørger. Dette lar seg ikke gjennomføre. Hun blir
heller oppfordret til å si opp dersom hun ikke kan jobbe
skift.
Hvordan tenker statsråden at arbeidsmiljøloven kan
ivareta kvinner/menn i samme situasjon, og hvordan kan
loven bedre etterleve sin formålsparagraf?»
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [13:20:03]: Vi i den
rød­grønne regjeringen vil at flest mulig skal ta del i ar­
beidslivet, og vi vil også ha en sterk arbeidsmiljølov som
regulerer arbeidslivet vårt. Det viste vi tydelig da vi over­
tok i 2005, da vi reverserte flere ting som Bondevik I­regje­
ringen hadde gjort for å svekke nettopp arbeidsmiljøloven.
Saken jeg har satt på dagsordenen i dag, gjelder nok
flere enn kvinnen i mitt eksempel, men det jeg tar opp, er
muligheten til å kunne få til tilrettelagt arbeid mens en er
småbarnsmor eller ­far, og i dette tilfellet eneforsørger.
Tilfellet jeg har erfaring fra, gjelder en ung kvinne som
var ansatt i en større bedrift i Horten. Den bedriften har en
treskiftsordning, og kvinnen jobbet her fram til hun fikk
barn og tok ut permisjon. Da hun så ville tilbake til jobben
sin, spurte hun om hun kunne få lov til å gå dagtid, fordi
3. juni -- Interpellasjon fra repr. Mandt­Bartholsen om å legge til rette
for tilpasninger i arbeidsforholdet slik at flest mulig skal kunne jobbe
3508 2008

hun var i en vanskelig situasjon som eneforsørger. Dette
lot seg ikke gjøre. Tillitsvalgtsapparatet var også inne i
prosessen -- uten hell.
I arbeidsmiljøloven § 1­1 om lovens formål punkt c kan
vi lese at arbeidsgiver skal legge til rette for tilpasninger i
arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers for­
utsetninger og livssituasjon. Dette burde vel også kunne
gjelde her.
Jeg har stor forståelse for at hvis dette hadde blitt spe­
sielt vanskelig -- vi har bedrifter som er veldig små og vel­
dig avhengige av den enkelte -- ville dette vært umulig å
få til. Men i dette tilfellet, og kanskje mange andre tilfel­
ler, dreier det seg om en bedrift med rundt 100 ansatte.
Det burde vært enkelt. Her kunne det vært veldig lett å få
til smidige ordninger.
Loven sier at det ikke skal medføre ekstra belastning
for andre arbeidstakere, og det er selvfølgelig hele tiden en
avveining når dette drøftes. Men det sies også at i en gitt
situasjon bør dette ses bort fra. Det verste i denne saken
er vel at jenta ikke ble sagt opp -- de hadde vel ikke noe
grunnlag for å si henne opp -- men ble oppfordret til selv
å si opp. Det synes jeg er ganske alvorlig.
Spørsmålet en også kan stille, er om arbeidsmiljøloven
er en bør­lov eller en skal­lov. Er det en skal­lov, bør det
være noen som følger med, slik at slike ting ikke skjer.
Det er flest kvinner som er enslige forsørgere, og de
trenger fleksible ordninger for å få dagen til å gå i hop.
Målet er arbeid og ikke stønad, og dermed kreves det mer
tilrettelegging. Det er mange grunner til at enslige mødre
ikke jobber. Mangel på utdanning kan være én, mangel på
tilbud på jobb kan være en annen. Men jeg tror at også
mangel på smidighet og velvilje fra arbeidsgiver er en
grunn.
I Samfunnsspeilet nr. 6/2003, som begynner å bli noen
år gammelt, ser vi at i 2003 var 10 pst. av de enslige for­
sørgerne menn. Det viser en utvikling fra Samfunnsspeilet
i 1998, da 8 pst. av de enslige forsørgerne var menn. Det
kan nok være nyere tall som viser at kanskje enda flere
av de enslige forsørgerne er menn, men jeg tror fremdeles
at hoveddelen av enslige forsørgere er kvinner. Det viser
at dette også er en likestillingsdebatt så vel som en lovde­
batt: Hvordan kan vi best mulig tilrettelegge for at små­
barnsforeldre, kanskje spesielt kvinner, i en travel tid skal
kunne jobbe?
Jeg synes også den saken som jeg tar opp her, griper
inn i debatten om utjevning av sosiale ulikheter. Hvis vi
presser folk ut av arbeidslivet ved at vi ikke klarer å legge
til rette for at folk skal kunne jobbe -- lite eller mye -- kan
sosiale ulikheter oppstå. I dagens arbeidsliv trenger vi alle
som ønsker å jobbe, derfor mener jeg det er viktig at vi
ser på arbeidsmiljøloven § 1­1 videre, sånn at vi kan få
gjennomført det vi der så fint sier at vi skal tilrettelegge
for.
Jeg ser fram til at vi får en debatt her i dag for å se på
de mulighetene det er for å kunne legge til rette, og bedre
til rette, for dem det gjelder. Dette er et problem som jeg
tror sjelden blir løftet opp på dette nivået. Folk gir opp
fordi de finner ut at det er lettere å si opp, og de finner
seg annet arbeid hvis arbeidsgiver er vanskelig og vrien
når det gjelder å tilrettelegge. Det er vel ikke et slikt ar­
beidsliv vi ønsker. Jeg tror det er viktig at vi ser på hele
arbeidslivet når det gjelder tilrettelegging på en god måte,
for ikke å gjøre arbeidslivet for hardt for de mange.
Igjen: Dette er en debatt med mange fasetter når det
gjelder både lovverk, likestilling og det å bli presset ut av
arbeidslivet.
Statsråd Anniken Huitfeldt [13:25:47]: Representan­
ten Mandt­Bartholsen setter søkelyset på en veldig sentral
utfordring i norsk arbeidsliv. Det kan være vanskelig for
mange å kombinere småbarnstid med full yrkesaktivitet,
i hvert fall hvis man er aleneforsørger. Spørsmålet inter­
pellanten tar opp, dreier seg om hvordan uregelmessig ar­
beidstid skal kunne kombineres med familieansvar. Flere
kvinner enn menn har uregelmessig arbeidstid. Det ser vi
ikke minst i helse­ og omsorgsektoren og i varehandelen.
Mange arbeidstakere klarer å kombinere familie og uregel­
messig arbeidstid, men for enslige forsørgere er dette en
spesiell utfordring. I eksempelet som interpellanten viser
til, en bedrift hvor mange arbeider skift, blir utfordringen
ekstra stor. Her kan det dreie seg både om holdninger og
tradisjoner i et mannsdominert arbeidsmiljø og om reell
ulempe for arbeidsgiver.
Vi må fremme likestilt foreldreskap, styrke kvinners og
menns omsorgsrolle og bidra til likestilling mellom kvin­
ner og menn i arbeidslivet. Derfor trenger vi en god og
sjenerøs familiepolitikk. I motsetning til andre land har vi
klart å kombinere høy yrkesaktivitet blant kvinner og re­
lativt høye fødselstall. Men kvinner har fortsatt lavere yr­
kesaktivitet enn menn, og over 40 pst. av alle yrkesaktive
kvinner arbeider i dag deltid. Dette faktum viser at vi har
langt igjen til et likestilt arbeidsliv.
Likestillingsloven beskytter mot både direkte og in­
direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn. I gene­
ralklausulen defineres direkte forskjellsbehandling som
handlinger som setter kvinnen i en dårligere stilling enn
hun ellers ville ha vært, på grunn av graviditet eller fød­
sel. Graviditetsdiskrimineringen kan være knyttet til alt
fra ansettelser til forlengelse av vikariater, lønnsutvikling
og arbeidsvilkår ved tilbakekomst fra foreldrepermisjon.
Likestillings­ og diskrimineringsombudet mottar mange
henvendelser om dette. Det underbygger at dette er en
form for diskriminering som mange yngre kvinner og små­
barnsmødre opplever. Departementet har derfor satt i gang
et forskningsprosjekt for å få bedre kunnskap om årsake­
ne til at gravide diskrimineres, og hvordan slik diskrimi­
nering kommer til utrykk. Dette er det viktig for oss å få
vite mer om.
Men høy yrkesaktivitet blant småbarnsforeldre kan
ikke hvile på familie­ og likestillingspolitikken alene. Ar­
beidstakere er beskyttet og har rettigheter gjennom ar­
beidsmiljøloven. Loven har bestemmelser og ordninger
som skal legge forholdene til rette på arbeidsplassen, slik
at den enkelte ikke skal støtes ut. Arbeidsmiljøloven har
bl.a. som formål å legge til rette for å tilpasse arbeids­
forholdene til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og
livssituasjon. Loven har i tillegg en rekke bestemmelser
om arbeidstakeres rett til fri eller permisjon fra arbeidet i
3. juni -- Interpellasjon fra repr. Mandt­Bartholsen om å legge til rette
for tilpasninger i arbeidsforholdet slik at flest mulig skal kunne jobbe
3509
2008

forbindelse med fødsel og omsorg for barn. Det handler
om foreldrepermisjon og rett til fri når barnet er sykt.
Reglene om arbeidstid legger opp til at arbeid og om­
sorgs­ og oppdrageransvar skal kunne kombineres. For
mange familier vil økt fleksibilitet når det gjelder å for­
dele arbeidstiden over dagen, være en fordel. Arbeidstids­
reglene inneholder derfor en rekke bestemmelser som bi­
drar til fleksibilitet for arbeidstaker. Regelen om rett til
redusert arbeidstid gir arbeidstakeren mulighet til å tilpas­
se arbeidstiden til sin livssituasjon. Småbarnsforeldre har
f.eks. rett til redusert arbeidstid. Arbeidstaker har også på
visse vilkår rett til fleksibel arbeidstid. Bestemmelsen om
fleksibel arbeidstid kom inn i loven i 2006, og var nettopp
ment å imøtekomme arbeidstakers behov for og ønske om
mer fleksibilitet og mer innflytelse over når arbeidstiden
skal legges.
Det nærmere innholdet i begrepet «fleksibel arbeids­
tid» er ikke definert i arbeidsmiljøloven. I utgangspunktet
vil det derfor være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker i
fellesskap å finne fram til løsninger som ivaretar arbeids­
takerens ønsker og behov, samtidig som ordningen ikke
innebærer «vesentlig ulempe» for virksomheten.
Loven har også regler om fritak for nattarbeid, bl.a. hvis
det foreligger viktige velferdsgrunner, f.eks. omsorg for
små barn. Dersom det er uenighet mellom arbeidsgiver og
arbeidstaker om disse rettighetene, kan spørsmålet bringes
inn for en partssammensatt tvistnemnd for avgjørelse.
Tilpasning mellom arbeid og privatliv er utvilsomt vik­
tig i dag, og er blitt viktigere enn da den opprinnelige ar­
beidsmiljøloven kom. Selv om mye er gjort, betyr ikke det
at arbeidet med å legge til rette for en god kombinasjon
av arbeidsliv og familieliv er ferdig.
Det er alltid viktig å ha et kjønnsperspektiv på utviklin­
gen av norsk arbeidslivspolitikk. Målet er at både kvinner
og menn kan beholde tilknytningen til arbeidslivet og ha en
god tilpasning mellom familieliv og yrkesarbeid gjennom
de ulike livsfasene.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [13:31:42]: Jeg er glad
for statsrådens grundige gjennomgang av reglene og for
å høre hennes tanker rundt det å kunne kombinere det å
være enslig forsørger med å være arbeidstaker, og at stats­
råden fokuserer på hvor vanskelig dette faktisk er. Det er
altså, som statsråden også var inne på, flere enslige mødre
enn fedre. Noen ganger er man kanskje litt mistenksom og
tror at noen arbeidsgivere ønsker å bli kvitt enslige mødre,
som min historie forteller om. Det er også en gruppe som
kan være mer utsatt for å være mye borte på grunn av syke
barn, og vi hører mange historier om hvor vanskelig det
er å kombinere jobb med det å ha små barn.
Det må, som statsråden var inne på, holdningsendringer
til. Her må det helt klart jobbes på mange fronter. Jeg har
også lyst til å nevne arbeidsmiljøloven § 4­2 pkt. 2 b, hvor
det står at man skal ta hensyn til arbeidstakerens øvrige
forutsetninger når det gjelder arbeidet. Det er et lovverk
som må kunne komme inn også i slike saker.
Arbeidet med hensyn til arbeidsmiljøet, altså det som
ligger i det, må være en kontinuerlig prosess, og vi er nødt
til å utvikle det i takt med den tiden vi lever i. Hvis vi skal
nå målet om å ha flest mulig i arbeid og benytte de res­
sursene vi faktisk har, må vi la arbeidsmiljøloven bli en
minstesum av det vi ønsker, og ikke bli slik som den kan­
skje er nå, en ramme som folk støtter seg til innimellom.
Man tror at vi har et godt lovverk, men vi har ikke noe ris
bak speilet.
Vi har en sjenerøs familiepolitikk, og vi legger til rette
for både gode permisjonsordninger og gode ordninger som
gjør at folk kan stifte familie og få barn, og da må vi legge
til rette for at de også kan kombinere dette.
Det som statsråden snakket om når det gjelder diskri­
minering og forskning, er veldig bra. Det er lagt fram et
forskningsprosjekt nå, og det synes jeg høres veldig spen­
nende ut. Det viser seg at vi har en lang vei å gå for å av­
dekke hvorfor det faktisk er slik. Som statsråden redegjor­
de for, har vi verktøyet, og vi må være villige til å bruke
det. Jeg imøteser at det blir noe debatt om saken.
Statsråd Anniken Huitfeldt [13:34:35]: Det er riktig,
som interpellanten sier, at dette handler både om bestem­
melser i arbeidsmiljøloven og også generelt om hva slags
arbeidsliv vi skal ha. Vi har i større grad enn i andre land
klart å gjøre det mulig å kombinere foreldreskap med full
yrkesdeltakelse. Da kvinner gikk ut i arbeidslivet i stort
monn på 1970­tallet, sank jo fødselsratene. Det var van­
skelig å kombinere arbeid og omsorg for barn. Så fikk vi
bedre ordninger, lengre fødselspermisjoner og styrket en­
gasjement fra mange fedre. Det har gjort at Norge er blant
de landene i Europa som ligger på topp både når det gjel­
der kvinnelig yrkesdeltakelse, kvinnelige barnefødsler --
de er nødvendigvis bare kvinnelige, uten å diskriminere
pappa av den grunn -- og amming. Så her har vi gjort mye
gjennom politiske vedtak.
Det er nå også viktig å merke seg at vi får et øken­
de antall klager til likestillingsombudet på bakgrunn av
diskriminering ved graviditet. Jeg kjenner ikke årsakene
til at vi har fått økte klager. Det kan være at arbeidslivet
har blitt mer kravstort, men på den andre siden kan det
også hende at vi ser en ny generasjon med kvinner som
ikke finner seg i hva som helst. Hvis de opplever diskri­
minering i arbeidslivet, er de raskere med å ta saken opp
og protestere. Vi trenger kvinner som stiller krav i ar­
beidslivet. Mange menn ønsker også mer fleksibilitet og
mulighet til å kombinere aktive familieforpliktelser med
arbeidsdeltakelse.
Espen Johnsen (A) [13:36:32]: Lat meg først få
rose interpellanten for at ho tek opp dette temaet i sin
interpellasjon.
Vi er opptekne av å ha eit likestilt arbeidsliv, og eg
synest interpellanten, både med eksempelet ho brukte, og
ved å vise til lovverket, får fram på ein god måte at vi
framleis har ein veg å gå før vi kan snakke om eit reelt
likestilt arbeidsliv, og også før vi har eit lovverk som kan
bidra til at vi oppnår nettopp det.
Det er klart at vårt velferdssamfunn aldri hadde sett
ut som det gjer, om vi ikkje hadde hatt ei høg yrkesdel­
taking blant både kvinner og menn. Vi er ganske enkelt
heilt avhengige av at flest mogleg, både kvinner og menn,
3. juni -- Interpellasjon fra repr. Mandt­Bartholsen om å legge til rette
for tilpasninger i arbeidsforholdet slik at flest mulig skal kunne jobbe
3510 2008

er ute i arbeidslivet, for å kunne halde oppe nivået på
velferdstenestene våre.
Men det er ikkje den einaste grunnen til at likestilling
i arbeidslivet er viktig. Minst like viktig er det fordi det
gir kvar enkelt av oss moglegheiter i livet, moglegheiter
til å gjere noko som kjennest meiningsfullt, til å vere del
av eit samfunn og eit miljø, og til å kunne realisere eigne
mål og ønske. Vi har godt av å jobbe, og vi vil jobbe. Det
gjeld like mykje for kvinner som for menn.
Interpellanten peiker på at det framleis er uløyste
oppgåver, gjennom dei eksempla ho brukte.
Eit anna og liknande tema i den samanhengen er kam­
pen for å fjerne ufrivillig deltid. Veldig mange av dei som
i dag jobbar deltid, er kvinner, og veldig mange ønskjer
seg ei større stilling enn dei har. Det er ikkje vanskeleg å
forstå. Det handlar om moglegheit for å ha ei inntekt som
er til å leve av, det handlar om moglegheit til å planleggje
dagen, ha ein føreseieleg kvardag som gjer det mogleg å
delta også på andre område enn berre jobben. Ein av grun­
nane til at kvinner blir særleg ramma av ufrivillig deltid,
er at deltid er utbreidd innafor helse­ og omsorgssektoren
og varehandelen, som er veldig kvinnedominert.
Statsministeren og LO­leiaren har tidlegare sett dette
problemet på dagsordenen, og heldigvis er det mange kom­
munar, bl.a. etter det initiativet, som no jobbar med å skaffe
seg oversikt, innsikt og eit grunnlag for å gjere noko med
den situasjonen. Innafor typiske mannsdominerte sekto­
rar eksisterer deltidsproblematikk nesten ikkje, medan han
altså framleis er eit stort problem for mange kvinner.
Eit anna tema eg meiner er viktig i denne debatten, er
spørsmålet om likestilling i familien. Det var også statsrå­
den veldig oppteken av. Det er framleis slik at det er kvin­
ner som tek hovudansvaret for heimen, og eg trur ein kon­
sekvens av det er at ein er litt meir lemfeldig når det gjeld
kvinner sin situasjon på arbeidsmarknaden. Det er derfor
viktig at vi stadig kan forbetre dei velferdsordningane vi
har for familie, oppvekst og omsorg, slik at fedrar vil ta,
får lov til å ta og blir oppmuntra til å ta større ansvar for
oppvekst og omsorg for barn. Det vil bidra til endringar,
både når det gjeld haldningar og tilrettelegging i arbeids­
livet. Moderne menn stiller opp når dei slepp til, og det
vil også endre arbeidslivet og mange bedrifter og arbeids­
plassar, fordi ein då må leggje til rette ut frå at både mød­
rer og fedrar, kvinner og menn, har sine forpliktingar også
på heimebane.
Eit siste tema eg er oppteken av, handlar om barneha­
gane. Denne regjeringa kjem til å nå målet om full bar­
nehagedekning. Det er eit fantastisk resultat og ein liten
revolusjon for småbarnsfamiliane. Eg trur at det i framti­
da vil handle om større kvalitet i barnehagen, bl.a. når det
gjeld innhald, men også større fleksibilitet.
På Gjøvik vurderer kommunen no om dei skal tilby
barnehage som er open på kveldstid, og andre kommunar
gjer det same. Eg meiner slike tilbod vil bli viktige fram­
over, også knytt til det denne debatten handlar om, rett og
slett fordi det vil betre kvardagen for dei som har ei ar­
beidstid som er noko anna enn frå kl. 8 til kl. 16, og det
vil gjere kvardagen enklare for aleineforsørgjarar og andre
som jobbar skift, turnus eller på annan måte har eit arbeid
som ikkje passar inn i det som er barnehagens normale
opningstid.
Når det framleis er slike eksempel som interpellanten
viste til, der kvinner blir oppfordra til å slutte i jobben fordi
dei har fått barn, treng vi meir kunnskap på fleire felt. Vi
må endre ein del haldningar, og vi treng endå meir fokus
på likestillingsarbeidet, også ut frå korleis arbeidslivet skal
fungere. Det kan rett og slett ikkje vere slik at kvinner og
menn som har omsorg for barn aleine, skal bli ekskluderte
frå arbeidslivet. Det kan vi ikkje vedkjenne oss.
Tom Strømstad Olsen (A) [13:41:00]: Arbeidsmiljø­
loven er blitt en av de sakene som skiller høyresiden og
venstresiden i dagens situasjon. Jeg er glad for at de skjer­
pelser som ble foreslått av Bondevik II­regjeringen og ved­
tatt på tampen av forrige stortingsperiode, ble reversert.
Det var både riktig og viktig at den rød­grønne regjeringen
endret de foreslåtte svekkelsene av arbeidsmiljøloven.
Regjeringen mener det er viktig at arbeidstakerne har
et godt vern i arbeidslivet. Det er òg viktig for arbeids­
giverne. Derfor er denne interpellasjonen fra represen­
tanten Sonja Mandt­Bartholsen viktig, i og med at hun
peker på konkrete eksempler på hvor galt det kan gå når
arbeidsgiverne ikke følger opp lovens intensjon.
Her har man da mulighet til å få rettet opp svakhe­
ter. Det hadde man ikke hatt mulighet til hvis Bonde­
vik II­regjeringen hadde fått fortsette. Vår arbeidsmiljø­
lov inneholder både rettigheter og plikter. Det er viktig
at alle følger loven, ikke bare arbeidstakerne, men også
arbeidsgiverne.
Jeg er glad for de presiseringer statsråden kom med i
den gjennomgangen hun hadde. Dette er viktig for den
saken som representanten Mandt­Bartholsen har tatt opp,
også i et likestillingsperspektiv. Jeg er redd for at det finnes
flere slike saker i landet. Da er det bra at dette nå er blitt
satt på dagsordenen, slik at også andre kan få gjennomslag
for sine vanskelige saker.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [13:43:02]: Jeg takker
for innleggene som har kommet. Jeg merker meg at det ty­
deligvis er Arbeiderpartiet som er opptatt av arbeidsmil­
jøloven. Det gjør meg stolt.
Det er en fin innfallsvinkel statsråden tar, for vi må ha
et bredt syn med hensyn til hvordan vi som lovgivere skal
tilrettelegge arbeidslivet med tanke på småbarnsforeldre,
og da spesielt enslige forsørgere.
Når Fremskrittspartiet ønsker å myke opp og endre ar­
beidsmiljøloven, gjør det meg både redd og skeptisk. Jeg
tror at slike saker som den i Horten, og også mange andre
som vi hører om, i hvert fall ikke understøtter en forenk­
ling av arbeidsmiljøloven. De understøtter heller argumen­
tene for en sterk og gjennomførbar arbeidsmiljølov.
For denne jenta i Horten er det ikke aktuelt å gå tilba­
ke til jobben ved den aktuelle bedriften. Hun er en av de
sterke, som statsråden refererte til. Hun har tatt videreut­
danning og skal begynne et helt annet sted, for det er ikke
veldig hyggelig å ikke være ønsket av arbeidsgiver. Denne
jenta ble kanskje litt sinna og tok tak i livet sitt og ville
gå en annen vei. Men for dem som ikke kan det, for dem
3. juni -- Interpellasjon fra repr. Mandt­Bartholsen om å legge til rette
for tilpasninger i arbeidsforholdet slik at flest mulig skal kunne jobbe
3511
2008

som må tråkle sammen hverdagen best mulig av ulike år­
saker, er det faktisk vårt ansvar som lovgivere å legge best
mulig til rette for deltakelse i arbeidslivet.
Jeg vil igjen takke for debatten. Debatten viser at vi har
en vei å gå, både når det gjelder holdningsendringer og
for å få lovverket til å bli fulgt. Den jobben får vi fortsette
med sammen. Jeg ser at det er helt nødvendig.
Statsråd Anniken Huitfeldt [13:44:56]: Jeg vil bare
slutte meg til de innleggene som har kommet her i dag.
Det er slik at lover og regler i arbeidslivet er til for at
vi skal beskytte arbeidstakerne. Når vi beskytter arbeids­
takerne, får vi også god produktivitet og god økonomi. Det
er ingen som er tjent med at vi har en samfunnsøkonomi
hvor vi støter dem som ønsker å gjøre en innsats, ut fra
arbeidslivet. Derfor trenger vi en sterk arbeidsmiljølov, og
vi trenger et arbeidsliv som gjør det mulig å kombinere
arbeidsdeltakelse med omsorg for de nærmeste.
Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er avsluttet.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget skal nå votere i sakene nr. 1--7.
Votering i sak nr. 1
Komiteen hadde innstilt:
Stortinget gir samtykke til deltakelse i beslutning i
EØS­komiteen om innlemmelse i EØS­avtalen av Felles­
skapets statistikkprogram for 2008--2012.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 9 (2007--2008) -- om årsmelding til Stor­
tinget frå Stortingets kontrollutval for etterretnings­, over­
vakings­ og tryggingsteneste (EOS­utvalet) for 2007 -- vert
lagd ved protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten har Lodve Solholm satt
fram et forslag på vegne av Fremskrittspartiet.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen om at Direktoratet for
samfunnssikkerhet og beredskap blir direkte underlagt
Statsministerens kontor (SMK).»
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 81 mot 23
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 13.54.06)
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 3:4 (2007­2008) ­ om Riksrevisjonens
undersøkelse av Justisdepartementets samordningsansvar
for samfunnssikkerhet -- vedlegges protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 4
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 4 (2007--2008) vert lagd ved protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 5
Presidenten: Under debatten har Per­Kristian Foss satt
fram et forslag på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder:
«Stortinget ber i henhold til Grunnloven § 83 Høy­
esterett om en betenkning om hvorvidt «Instruks om
innløysing og regulering av festeavgift i festeforhold
for bustadhus der staten eller statleg styrde verksemder
eig tomta», fastsatt ved kgl. res. 14. september 2007,
er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum.
Det bes også om en betenkning om hvorvidt forslaget
til endring av lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysnings­
vesenets fond § 5, jf. Ot.prp. nr. 60 (2007--2008), er i
samsvar med Grunnloven § 106 første punktum.»
Det vil bli votert alternativt mellom dette forslaget og
innstillingen fra komiteen.
Venstre har varslet at de støtter innstillingen.
Komiteen hadde innstilt:
Innst. S. nr. 254 (2007--2008) Innstilling fra kontroll­
og konstitusjonskomiteen om med hjemmel i Grunnloven
3. juni -- Voteringer
3512 2008

§ 83 å be om Høyesteretts betenkning om hvorvidt tom­
tefesteinstruksen fastsatt ved kgl. res. 14. september 2007
og forslag til endring i § 5 i lov 7. juni 1996 nr. 33 om
Opplysningsvesenets fond, jf. Ot.prp. nr. 60 (2007--2008),
er i samsvar med Grunnloven § 106 første punktum
-- vedlegges protokollen.
Vo t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti ble innstillingen bifalt med 59 mot 44 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 13.55.33)
Votering i sak nr. 6
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 3:6 (2007--2008) -- om Riksrevisjonens
virksomhetsanalyse av Bufetat -- vedlegges protokollen.
Vo t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 7
Presidenten: Det blir votert over forslag fra stortings­
representant Karin S. Woldseth på vegne av Fremskritts­
partiet oversendt fra Odelstingets møte 29. april 2008. For­
slaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen snarest og innen ut­
gangen av august 2008, å overføre omsorgsmyndighe­
ten fra utlendingsmyndighetene til barnevernet når det
gjelder barn mellom 15 og 18 år.»
Kristelig Folkeparti og Venstre har varslet at de ønsker
å støtte forslaget.
Vo t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 67 mot 36
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 13.56.22)
Presidenten: I sak nr. 8 foreligger det ikke noe vote­
ringstema.
S a k n r . 9 [13:56:30]
Referat
1. (266) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Harald T. Nesvik, Per Egil Evensen og Jan­Henrik
Fredriksen om innføring av en årlig sykehusproposi­
sjon (Dokument nr. 8:124 (2007­2008))
Enst.: Sendes helse­ og omsorgskomiteen.
2. (267) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Torbjørn Hansen, Elisabeth Røbekk Nørve, Bent
Høie, Peter Skovholt Gitmark og André Oktay Dahl
om et styrket tilsyn med offentlige anskaffelser (Do­
kument nr. 8:123 (2007­2008))
Enst.: Sendes næringskomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Ber noen om ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 13.57.
3. juni -- Referat 3513
2008