2007
3378 8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
Møte fredag den 8. juni 2007 kl. 10
President: T h o r b j ø r n J a g l a n d
D a g s o r d e n (nr. 93):
1. Redegjørelse av utviklingsministeren om utviklings­
politikk
2. Innstilling fra energi­ og miljøkomiteen om sammen­
slåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
(Innst. S. nr. 243 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 60
(2006­2007))
3. Innstilling fra energi­ og miljøkomiteen om represen­
tantforslag fra stortingsrepresentantene Øyvind
Vaksdal, Solveig Horne og Ketil Solvik­Olsen om
fornyet behandling av vedtatt vern av Åbødalsvass­
draget i Sauda
(Innst. S. nr. 236 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:72
(2006­2007))
4. Innstilling fra finanskomiteen om forvaltningen av
Statens pensjonsfond i 2006
(Innst. S. nr. 228 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 24
(2006­2007))
5. Innstilling fra finanskomiteen om representantfor­
slag fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syver­
sen, Bjørg Tørresdal og Ingebrigt S. Sørfonn om vi­
dereutvikling av etiske retningslinjer for Statens pen­
sjonsfond -- Utland
(Innst. S. nr. 229 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:57
(2006­2007))
6. Innstilling frå finanskomiteen om Statsrekneskapen
for 2006
(Innst. S. nr. 226 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 3
(2006­2007))
7. Forslag fra stortingsrepresentant Christian Tybring­
Gjedde på vegne av Fremskrittspartiet oversendt fra
Odelstingets møte 29. mai 2007 (jf. Innst. O. nr. 66):
«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendi­
ge forslag til endringer i foretakspensjonsloven, slik
at det klart fremgår at grunnpensjonen for gifte og
samboende pensjonister er i tråd med folketrygdlo­
ven.»
8. Referat
Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen vil
framsette et representantforslag.
Gunvald Ludvigsen (V) [10:02:39]: På vegner av
Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum og meg sjølv vil eg
leggje fram eit representantforslag om tiltak mot kjønns­
lemlesting.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
Før sakene på dagens kart tas opp til behandling, vil
presidenten foreslå at formiddagsmøtet om nødvendig
fortsetter utover den reglementsmessige tid, kl. 16, til da­
gens kart er ferdigbehandlet.
-- Det anses vedtatt.
S a k n r . 1
Redegjørelse av utviklingsministeren om utviklings­
politikk
Statsråd Erik Solheim [10:03:17]: For et par uker
siden møtte jeg lederen for FNs anti­aidsorganisasjon,
Peter Piot, i Genève. Det var et tankevekkende møte.
Inntil nylig -- fra 1980 til år 2000 -- var aids en verdens­
omspennende epidemi som ikke bare truet med å drepe
enkeltmennesker, men med å undergrave hele samfunn.
Den fattige del av verden hadde ingenting å møte aidsepi­
demien med. Behandlingstilbud mot aids ble så sent som
i år 2000 ansett for helt umulig og så dyrt at det ikke var
verd å tenke på det i det hele tatt i utviklingsland. Nå, bare
seks år senere, er to millioner mennesker i mellominntekts­
land og lavinntektsland kommet til behandling. Stadig
flere blir behandlet og kan leve livet ut med sykdommen
og forhåpentlig dø av noe annet i høy alder.
Aidsepidemien rammer de mest produktive delene av
befolkningen, og det å få mennesker med aids ut i arbeid
igjen er dermed også en viktig del av det å skape økono­
misk framgang. Det frigjøres også plass på sykehus som
var overfylt av aidspasienter, til behandling av andre syk­
dommer. Og, kanskje aller mest gledelig: En god del afri­
kanske land ser nå en nedgang i antall smittede i de unge
årskullene.
En har altså klart å snu epidemien. Det er mange fak­
torer som har bidratt til dette relativt optimistiske bildet:
Det er medisinsk forskning, og det er at man innen WTO
har fått en avtale om fleksibilitet i patentregelverket. Det
er betydelig grunn til særlig å hylle ekspresident Clinton
for den innsatsen han har gjort, som har vært helt avgjø­
rende for at prisen på aidsmedisin nå er kanskje en tiende­
del av hva den var. Mange frivillige organisasjoner har ut­
ført et helt avgjørende arbeid for å motvirke fordommer
og stigmatisering av aidssyke.
Alle forstår at dette ikke er noen full seier, og kanskje
særlig den helsearbeiderkrisen som Stortinget diskuterte
for bare en måned siden, er en avgjørende faktor som gjør
at vi ikke fullt ut klarer å få brukt alle de delseirene vi har
vunnet. De billige medisinene og programmene mot for­
dommer når ikke langt nok ut, simpelthen fordi man ikke
har det kvalifiserte personellet til å bringe dette ut. Men
dog, bildet, som Peter Piot sa, er helt annerledes enn for
bare seks år siden. -- For første gang, sa han, er jeg opti­
mist med hensyn til at menneskeheten vil ri av aidsstor­
men.
Det starter her fordi kampen mot aids viser at vi tren­
ger utålmodighet, vi trenger trass, og vi trenger den kom­
binasjonen av politisk kamp, holdningsendring og mer
penger som viser seg å gi resultater. Dette er også en vik­
tig påminnelse i den hjemlige nytter­nå­egentlig­bistand­
debatten.
Jeg har bedt om å få redegjøre for en del utviklingspo­
litiske temaer. Redegjørelsen er lang nok som den er, jeg
ber derfor om forståelse for at en rekke temaer ikke kan
bli tatt opp. Jeg får ikke snakket grundig om helse, ikke
om utdanning, ikke om handelsregimer, ikke om fiskeri,

8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
3379
2007
ikke om datateknologi, ikke om en rekke vesentlige tema­
er. Jeg vil heller ikke i denne sammenheng snakke om
kvinnespørsmål, selv om det er én av de fem søylene i Re­
gjeringens utviklingspolitikk, fordi vi har til hensikt å leg­
ge fram en egen stortingsmelding om dette til høsten -- om
kvinner og likestilling innen utviklingspolitikken.
Jeg vil først og fremst snakke om de endringene som
Regjeringen arbeider med i utviklingspolitikken. Det
symboliseres kanskje best ved at vi nå i løpet av våren har
opprettet tre nye såkalte ambassadekontorer -- i Lapas i
Bolivia, i Bujumbura i Burundi og i Dili på Øst­Timor.
Disse tre stedene symboliserer hva vi er ute etter. I Bolivia
er vi ute etter å hjelpe den første urfolksdominerte regje­
ring i verden med å bygge et fornuftig og bærekraftig sys­
tem for håndtering av sine gassressurser. I Bujumbura
handler det om å gjøre FNs fredsbyggingskommisjon til
et nyttig verktøy og hjelpe til å stabilisere det land i ver­
den som sammen med Rwanda har hatt de fleste massak­
rene og de største massemordene de siste tiårene, til noe
som forhåpentligvis kan være en permanent fred. Og i
Øst­Timor handler det om begge disse to tingene samti­
dig: både om oljeforvaltning og om fredsbygging.
Noen har kritisert denne regjering for å ville politisere
bistanden. Jeg vil bare si at det er en kritikk jeg imøteser
med stolthet, fordi politikk er det vesentligste i all bistand.
-- For å sitere den tyske forfatteren Berthold Brecht, som
en gang bemerket at sult oppstår ikke, den organiseres av
kornhandlerne.
Det er ikke slik at verdens fattigdom er tilfeldig. Den
skyldes internasjonale maktstrukturer. Den skyldes dårlig
politikk i mange land, svake og også korrupte og udugeli­
ge ledere, og den skyldes en nedarvet historie gjennom
hundrevis av år. Det er kombinasjonen av en klokere po­
litikk og langt større ressurser til utvikling som kan gjøre
at vi når som første generasjon målet om å avvikle den ab­
solutte fattigdom i verden. Utgangspunktet til denne re­
gjering er maktstrukturer og ikke veldedighet. Det er po­
litikk og ikke penger. Og som Stortinget veldig godt vet,
er selvsagt penger viktig, men politikk er aller viktigst.
Vi går inn i utviklingspolitikken med et dobbelt motiv.
Norge ønsker å vise solidaritet. Vi ønsker å bli sett av ver­
den som et rikt, men sjenerøst land, ikke som et rikt, men
kjipt land. Solidaritet trenger ingen begrunnelse. Det er
innbakt i alle store religioner og alle vesentlige tankesys­
temer som kloden har utviklet, og i alle kulturer. Det er de
som mener at Norge ikke bør vise solidaritet, som venn­
ligst må komme opp med begrunnelsen for dette synet.
Men solidaritet er også i norsk egeninteresse. Alle de
store truslene mot Norge er globale, enten det gjelder in­
ternasjonal terrorisme, klimaendringer, kjernevåpen eller
smittsomme sykdommer som kommer fra andre deler av
verden og hit. Nesten alle de virkelig store truslene mot
Norge henger til sjuende og sist sammen med fattigdom
og med svake stater.
Sikkerhet er en forutsetning for utvikling, men uten ut­
vikling får vi heller ingen sikkerhet. Dette er bakgrunnen
for at utenriksministeren, forsvarsministeren og jeg selv
arbeider tett sammen om viktige utfordringer i skjærings­
punktet mellom sikkerhet og utvikling, og at Norge har
tatt en lederrolle i Afghanistan med å se sikkerhet og ut­
vikling i sammenheng og sørge for at de store ordene som
kommer internasjonalt om at uten utvikling i Afghanistan
blir det heller ingen sikkerhet, også blir omsatt i virkelige
penger. Realiteten er dessverre fortsatt at verdenssamfun­
net bruker utrolig mange ganger så mye penger på sikker­
het som på utvikling i Afghanistan, og det er en strategi
som i det lange løp neppe kan lykkes.
Den røde tråd i denne redegjørelsen er at å løfte men­
nesker ut av fattigdom gjør vi lettest gjennom sterke og
velfungerende stater. Det er moralsk riktig å gjøre dette,
men det er også, i vår norske opplyste egeninteresse, sim­
pelthen i den globale fellesinteressen å gjøre det.
Vi har det siste året hatt en fornyet debatt og større in­
teresse for utviklingspolitikken, også med kritisk me­
ningsutveksling i media. Det ser jeg veldig, veldig positivt
på. Jeg ønsker at denne debatten skal skjære klar av de to
ytterpunktene. Det ene ytterpunktet er det professor Terje
Tvedt kaller det norske godhetsregimet, nemlig den idé at
fordi det å gi bistand er noe man gjør av et godt hjerte og
med gode motiver, trenger vi ikke være så nøye med re­
sultatene. Men selvsagt er det resultatene som hjelper ver­
dens fattige, ikke motivene. Det andre ytterpunktet er at
man plukker opp det siste man har hørt på en eller annen
pub om et eller annet mislykket bistandsprosjekt et eller
annet sted i verden, og så generaliserer på den basis som
om det skulle gjelde alle. Mellom disse to ytterpunktene
trenger vi en kritisk debatt.
Soria Moria­erklæringen slår fast at Regjeringen -- og
Stortinget -- ønsker at 1 pst. av den norske bruttonasjonal­
inntekten skal gå til utviklingsformål. Ingen trenger å
være det minste i tvil om at jeg skal slåss med alle mine
krefter for å få dette til. Men det er samtidig sant at det er
mer viktig hvordan vi bruker de 0,97 pst. vi allerede gir,
enn om vi klarer å øke bistandsbudsjettet med 0,3 promil­
le. Vi skal ha et konstant fokus på resultater. Men vi skal
samtidig være klar over at det selvsagt er sånn at de land
som har mest behov, også er de som oftest er minst i stand
til å forvalte bistanden på en fornuftig måte. Hvis vi øns­
ker å være effektive, så hadde vi vel gitt pengene til
Sverige eller til Sveits eller de mest velfungerende statene
på kloden. De vil kunne forvalte dem bedre enn Malawi
og Zambia. Men vi ønsker å gi der hvor behovet er størst,
og på en mest mulig effektiv måte.
Det virkelig gledelige som har skjedd på G8­møtet
denne uken, er at amerikanerne nå har kommet til den
europeiske og den internasjonale konklusjon at klimaend­
ringene er der, at de er menneskeskapte, og at vi må gjøre
noe med dem. Det betyr at den debatten, som Stortinget
også har hatt en masse av, hvorvidt det finnes en eller an­
nen professor et eller annet sted i verden som kan sies å så
tvil om klimaendringene, kan nå internasjonalt anses for
over. Dette er akseptert av Kina, av USA, av EU, av alle
vesentlige aktører. Og så er neste fase: Hva gjør vi med
det?
Klimaendringene er menneskeskapte -- og det er en
god nyhet, for det gjør også at det er mulig å gjøre noe
med dem. Men klimaendringene rammer verden på en ek­
stremt urettferdig måte. De fattigste landene, som knapt

Trykt 21/6 2007
2007
3380 8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
har bidratt til utslippene, er de som ser ut til å få de har­
deste følgene av dem. Og aller hardest vil klimaendringe­
ne ramme Afrika. Det skyldes at Afrika har mye svakere
stater enn nesten noe annet sted på kloden. Disse statene
har mer begrensede ressurser enn nesten noe annet sted på
kloden. Afrika har de mest tørkeutsatte områdene på klo­
den, og man antar at det vil bli mer tørke som følge av kli­
maendringene. Afrika, eller i hvert fall en del afrikanske
land, er sterkt utsatt for sykloner -- Madagaskar er et ek­
sempel på det -- og man har fått mange flere sykloner i den
siste tid. Og Afrika har en mye, mye større andel av be­
folkningen sysselsatt i jordbruket enn noe annet konti­
nent. Jordbruket er selvsagt det som lettest vil bli rammet
av klimaendringene.
Men klimaendringene er et biprodukt av vår velstand,
ikke av Afrikas velstand. Vi har derfor et særlig ansvar for
å bidra til å bekjempe følgene av klimaendringer, og Re­
gjeringen vil løfte miljø og klima helt til topps i utvi­
klingspolitikken. Det vil vi gjøre ved å assistere afrikans­
ke land i å tilpasse seg klimaendring. Det kan være å byg­
ge opp en katastrofeberedskap for sykloner, det kan være
å omstille landbruket til et landbruk som tåler bedre tørke,
det kan være å bidra til de offentlige systemene svake sta­
ter har, for i det hele tatt å kunne ta tak i klimaendringene,
og det kan være å bidra med forskning og kunnskap som
gjør det lettere å fatte de riktige beslutningene.
Vi har også et særlig alvorlig spesialproblem i form av
at for en del små øystater, 20, 30, 40 i tallet, kan selve
statsdannelsen være i fare som følge av klimaendringene.
Kina, USA, Norge er jo stater som ikke er truet av klima­
endring, mens for Grenada eller Maldivene kan selve sta­
tens eksistens være truet av klimaendringer.
Den særlige innsatsen ønsker Regjeringen å gjøre i det
østlige og det sørlige Afrika, fordi det er områder vi har et
langvarig historisk forhold til, og derfor er det mer sann­
synlig at vi kan bidra her enn andre steder, hvor vi også vil
forsøke å gjøre noe.
Så er det det andre aspektet av klimaendringene, nem­
lig hvordan får vi redusert utslippene? I India og Kina åp­
nes et nytt kullkraftverk omtrent hver tiende dag. Proble­
met med dette er selvsagt at investeringsbeslutninger som
tas i dag, har konsekvenser for mange, mange år, kanskje
tiår framover. Det låser fast teknologi og gjør det vanske­
ligere å endre seg. Kina går om kort tid forbi USA som
verdens største utslippsland, selv om vi må huske at Kinas
utslipp pr. innbygger likevel ikke er mer enn 1/5 av de
amerikanske eller de norske. Det er altså i absolutte tall
Kina er de største, ikke i forhold til hver enkelt kineser. La
oss ikke glemme det perspektivet.
Men land som India, Indonesia, Brasil og Kina, for den
del Sør­Afrika, som er den niende største utslippsnasjon i
verden på grunn av sitt særlig forurensende kull, er land
som er i rask økonomisk framgang, og som ikke nødven­
digvis trenger norske penger. Det de trenger, er samarbeid
med Norge om teknologi. Vi vil se på hvordan vi kan bi­
dra til teknologioverføring i samarbeid mellom norsk næ­
ringsliv og disse landenes næringsliv og gjennom statlige
programmer for rene energikilder, energieffektivisering
og utslippsreduksjoner. Vi er beredt til å bruke bistands­
midler for å få dette til, også overfor land som i og for seg,
som Kina, ikke har pengeproblemer når man ser det iso­
lert.
Det er tre naturlige hovedinnsatsområder for Norge
med tanke på å få ned utslippene i andre deler av verden.
Det ene er fornybar energi. Det sentralafrikanske landet
Tsjad har 10 millioner innbyggere, området er dobbelt så
stort som Frankrike, og gjennomsnittlig årlig elektrisitets­
forbruk pr. innbygger i Tsjad er 10 kWh. I Norge er det
25 000 kWh. Utviklingsland som Tsjad, som er blant de
aller vanskeligst stilte, har et enormt utappet potensial for
fornybar og ikke forurensende energi. Det er et tankekors
at det omtrent ikke er bygd et eneste vannkraftverk i Afri­
ka de siste 15 årene, mye som følge av Verdensbankens
feilslåtte politikk. Man trodde at privat sektor kunne fikse
dette alene, mens det har vist seg alle steder at det er part­
nerskap mellom privat og offentlig sektor, slik vi har hatt
det i Norge, som lettest gjør noe så viktig som vannkraft­
utbygging. Norge har særlige fortrinn på å kunne hjelpe
afrikanske land med vannkraftutbygging, men paradok­
salt nok -- og man kan for så vidt forstå det når man ser ut
av vinduet i dag, men ikke resten av året -- har vi også be­
tydelige fortrinn når det gjelder solenergi. Vannkraft og
solenergi vil være særlige satsingsområder for Norge når
det gjelder å assistere med fornybar energi, og målet må
være at afrikanske land kan hoppe over et teknologisk
nivå og gå fra dagens veldig, veldig svake standard og
over til de fornybare energiformene som sol og vannkraft,
på samme måten som Afrika hoppet over det teknologiske
nivået med fastlinjetelefon. Det finnes nesten ingen steder
i Afrika. Nå kan man bruke mobil nær sagt overalt. Jeg
tror ikke jeg har vært et sted i Afrika de siste to årene hvor
jeg ikke har kunnet bruke mobiltelefonen, så det sier jo
noe om hvor utbredt den plutselig er blitt.
I tillegg til å satse på fornybar energi vil vi satse på
energieffektivisering. Under den kinesiske statsminister
Wens besøk i Japan nylig ble det hevdet i media at Japan
er åtte ganger mer energieffektiv enn Kina. Jeg har ikke
kontrollert tallet, men det illustrerer hvilket enormt poten­
sial det er for å effektivisere produksjonen og få mer ut av
den samme energimengden. Det er all grunn til å tro at det
er tilsvarende potensial i land som India, Indonesia, Brasil
og Sør­Afrika.
Det tredje og siste innsatsfeltet er CO 2 ­rensing og de­
ponering. Her vil vi se på hvilke muligheter det er for
samarbeid rundt vårt Mongstad­prosjekt og andre norske
teknologiutviklingsprosjekter for å utvikle teknologi som
også kan være nyttig for utviklingsland.
Som et ledd i arbeidet med å nå våre klimamål vil Re­
gjeringen se på muligheten for å bruke den såkalte grønne
utviklingsmekanismen under Kyoto­avtalen. Den dreier
seg om at rike og fattige land samarbeider om å redusere
utslipp i utviklingsland, og at klimakvoten som opparbei­
des gjennom denne utslippsreduksjonen, tilføres klima­
regnskapet i det industrialiserte landet. Jeg tror det er et
betydelig potensial i den grønne utviklingsmekanis­
men, men den vil veldig sjelden generere eller gi nok pen­
ger til at man på basis av utslippskvoten kan bygge f.eks.
et vannkraftverk eller et solenergiprosjekt av noen størrel­

3381
8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
S 2006--2007
2007
(Statsråd Solheim)
se. Men kombinasjonen av bistandsmidler, private inves­
teringer, offentlige midler fra fattige land og den grønne
utviklingsmekanismen vil kunne gi betydelig vekst i de
fornuftige energiformene som vannkraft, solenergi og
energieffektivisering i fattige land. Det er denne kombina­
sjonen vi vil se på, og vi vil også se på hvordan vi kan
strukturere hele det norske apparatet slik at vi får en mest
mulig fornuftig form på dette, igjen i samarbeid mellom
privat og offentlig sektor.
Så vil jeg bare likevel minne om den edrueligheten
som ligger i at vi kan bruke penger fra bistandsbudsjettet
til investeringer i vannkraft og solenergi nå, men i det øye­
blikk dette skaper en klimakvote for Norge, vil det måtte
føres ut av bistandsregnskapet i henhold til de internasjo­
nale reglene og finansieres over Finansdepartementets
eller et annet departements budsjett. Men jeg ser ingen
hindring for å bruke pengene nå, selv om vi da får denne
motregningen om tre--fire år når et prosjekt er utviklet, så
sant prosjektet i seg selv er fornuftig.
Zambias tidligere president, Kenneth Kaunda, sa en­
gang at Zambia var delvis selv skyld i den økonomiske
krisen i landet, og han sa: Dette er den forbannelse det er
å bli født med en kobberskje i munnen. Det er dette som
kalles ressursforbannelsen, det paradoks at internasjonalt
sett har mange land nesten uten ressurser de senere år ut­
viklet seg mye raskere enn mange land med en stor res­
sursmengde. I Zambia var det kobber. I mange andre land
var det olje og gass. Vi skal være så ydmyke å erkjenne
hvor vanskelig dette er, at vi tenker på at selv et land som
Nederland, som altså er blant de mest velfungerende og
beste samfunn man kan tenke seg på kloden, likevel utvik­
let begrepet «den nederlandske syke» om sin manglende
evne til å håndtere store gassinntekter på 1970­tallet. Det­
te er et begrep som har gått inn i det internasjonale voka­
bular.
Norges erfaring med forvaltning av petroleumsinntek­
ter er nærmest enestående gode. Det er et av de områdene
der vi ikke trenger å slå oss for brystet for å vise hvor flin­
ke vi er, for andre ser det uten at vi trenger å nevne det for
dem. Bare i løpet av den siste måneden har jeg fått hen­
vendelse fra utenriksministeren i Mongolia, energiminis­
teren i Barbados og fra regjeringen i Jemen om ikke disse
tre landene kunne inkluderes i Olje for utvikling­pro­
grammet. Dette er altså ikke land som vi i utgangspunktet
har et veldig utstrakt naturlig samarbeid med, så det illus­
trerer den enorme interessen det er for dette området. Det
er derfor et av de viktigste satsingsområdene for Regjerin­
gens utviklingspolitikk.
Vi ønsker ikke å bidra til å bekjempe ressurskrisen ale­
ne. Vi ønsker å gjøre det sammen med viktige internasjo­
nale organisasjoner, og vi har utviklet en gruppe hoved­
land som vi ønsker å utvikle et langsiktig samarbeid med.
Blant de landene er Nigeria, Angola, Øst­Timor, Mosam­
bik, Bolivia, Madagaskar, Vietnam og Sudan. Det kan bli
flere, men det er land hvor vi vil gjøre en ekstra stor inn­
sats. Den mest begrensende faktor på dette området er
dyktige fagfolk. Og så vil vi tilby et mer minimumspreget
opplegg for andre land, nær sagt for et hvilket som helst
land som ber oss om det. Så ser vi på basis av det om mer
kan utvikles. I land som Vietnam, Øst­Timor og Mosam­
bik begynner man allerede å høste frukter av norsk inn­
sats. Dette ble omhandlet i en dansk rapport som nettopp
ble framlagt. Andre steder er man i oppstartingsfasen.
Når det tar tid å utvikle dette til sitt fulle potensial, er
det også fordi vi må kvalitetssikre dette i Norge. Norge
kan ikke bidra internasjonalt med noe annet enn første­
klasses kompetanse. Det er kompetanse på et vell av for­
skjellige samfunnsområder, ikke minst på finans og pen­
geforvaltning. Derfor har vi utviklet et samarbeid mellom
Finansdepartementet, Olje­ og energidepartementet, Mil­
jøverndepartementet og Arbeids­ og inkluderingsdeparte­
mentet, ved Petroleumstilsynet, slik at vi i sum kan bidra
med all den kompetanse og faglige ekspertise Norge har
på dette området.
Vi har også laget en bred samarbeidsavtale med Ver­
densbanken om petroleum og styresett, og vi er i ferd med
å se på muligheten for en tilsvarende avtale med FNs ut­
viklingsprogram og FNs miljøprogram. Vi har laget en
avtale om strategisk samarbeid med George Soros og
hans institutt, Revenue Watch, som altså er en viktig fri­
villig organisasjon internasjonalt, som bidrar til å presse
på for åpenhet i energisektoren og i gruveindustrien. Og
vi skal styrke miljødimensjonen i Olje for utvikling­pro­
grammet i tråd med de ønsker som er kommet fra en rekke
frivillige organisasjoner.
La meg bare avslutningsvis på dette området si at når
vi legger sånn vekt på Olje for utvikling, er det ikke fordi
vi tror dette er det enkleste vi gjør. Det er ganske sikkert
det området hvor det er størst potensial for skandaler, for
kontroverser, for problemer med hensyn til hva vi gjør in­
ternasjonalt, og for negative reaksjoner. Så det er ikke på
grunn av at det ikke er fare for vanskeligheter, at vi gjør
dette, men fordi mulighetene til å bety noe av stort om­
fang er så store på dette område. I det øyeblikk vi klarer å
assistere et land i vesentlig å få kontroll over sine penge­
strømmer, vil det landet selv kunne ta hånd om sin egen
utvikling på en måte som til nå har vært ukjent i mange
land.
La meg nevne en passant at da jeg møtte lederen for
Høyres søsterparti i Bolivia -- som jo var en sterk og ivrig
tilhenger av at Norge skulle bidra med petroleumsråd til
Bolivia -- sa han at det jo er et tankekors at Bolivia, som
vel etter Haiti er det fattigste land på den vestlige halvku­
le, får de laveste prisene for sin gass. Sånn kan det selv­
følgelig ikke fortsette.
Nå må vi passe på ikke å tro at bistand kan løse alle
problemer. Bistand er en liten del av det som skaper utvik­
ling, ikke den ene avgjørende. Særlig tror jeg bistand har
vist at den bare i begrenset grad kan bidra til den selvfor­
sterkende økonomiske vekst som vi i de senere år har sett
i land som f.eks. Kina. Derfor er jeg sterkt opptatt av at vi
i tillegg til og sammen med bistand også oppmuntrer
norsk næringsliv til å investere mer i fattige land. Vi øns­
ker å bruke bistanden som et virkemiddel for å legge til
rette for flere private investeringer. Vi må bidra til at Afri­
ka får en større del av verdensøkonomien også på andre
områder enn når det gjelder naturressurser.
Forhandlinger i Stortinget nr. 224
224

2007
3382 8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
Afrika tapte i perioden 1970--1990 halvparten av sin
andel av verdensmarkedene. Det tapte de i hovedsak til de
raskt voksende industrilandene i Asia og til dels Latin­
Amerika. Dette tapet alene var på årlig basis 400 milliar­
der norske kroner, altså det dobbelte av den samlede bi­
standen i samme periode. Afrika har 10 pst. av verdens
befolkning, men bare 1 pst. av verdens handel. Det sam­
lede bruttonasjonalprodukt for Afrika sør for Sahara er på
størrelse med Belgias, og det er bare halvparten av Belgi­
as om vi tar ut Sør­Afrika og Nigeria av det regnskapet.
Afrika har et særlig stort problem med hensyn til næ­
ringsvennlighet. Verdensbanken utarbeider indekser over
hvilke land som fører den mest næringsvennlige politik­
ken, og blant de 35 minst næringsvennlige land i verden
er det 27 av disse som befinner seg i Afrika sør for Sahara.
På bakgrunn av alt dette har jeg engasjert meg sterkt i
en dialog og et partnerskap med norsk næringsliv for å
oppmuntre til flere investeringer, men også for å opp­
muntre næringslivet til et større miljø­ og samfunnsan­
svar. Nettopp derfor var det også så viktig å få NOR­
FUND ut av krisen. La meg også gi honnør til NOR­
FUNDs nye styreleder, Kristin Clemet, og daglig leder
Kjell Roland for at de ser ut til å ha løst de problemene
som var i NORFUND -- Stortinget skal bli orientert om
dette på annet vis -- og vil klare å få institusjonen på of­
fensiven igjen. Det er veldig flott å se.
Denne innsatsen for næringsutvikling er også bakgrun­
nen for at vi i januar oppnevnte veiledningskontoret for
næringsutvikling i sør, som skal gjøre det lettere først og
fremst for små og mellomstore bedrifter å få den informa­
sjon og rådgivning de trenger for å kunne investere i fatti­
ge land. Dette er også bakgrunnen for at Regjeringen har
økt bevilgningen igjen til utenlandsordningen under Ga­
rantiinstituttet for Eksportkreditt, og selvsagt vil se på
mulighetene for å øke den ytterligere.
Vi har også i samarbeid med privat sektor forsøkt å ut­
vikle det vi kaller det norske mikrofinansinitiativet. Det er
Storebrand, DnB NOR og Ferd som er de tre partnerne på
dette tidspunktet. Vi ønsker etter hvert å få med flere. Må­
let er å utvikle et norsk mikrofinanssystem som store fi­
nansinstitusjoner kan bidra inn i, men som også mennes­
ker som ønsker å sette av sine sparepenger til dette, kan
investere i. Næringslivet skal bidra med kapital og kunn­
skap om finans. Staten skal bidra også med kapital, men
først og fremst med kunnskap om utviklingen i de landene
man ønsker å satse i.
Mikrofinans skal ikke bygge veier, skoler og sykehus i
noen skala. Mikrofinans har vist et potensial for å bringe
hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom og
utløse kreativitet og entreprenørskap. For å være sikker på
at vi får et system som finansielt er så sunt at det kan virke
over lang tid, vil det ta noe tid med det juridiske og finan­
sielle arbeidet, men vi håper å være i gang med dette nors­
ke mikrofinansinitiativet fra nyttårsleite.
Korrupsjon er råte i samfunnssystemet og en trussel
mot all utvikling. Korrupsjon ødelegger institusjoner og
stater, det fører til økonomisk utarming ved at dårligere
løsninger blir valgt, og det er sosialt og moralsk demora­
liserende i et land. Framfor alt er det et tyveri av et enormt
omfang, hvor det i mange land går mye mer midler ut av
landet i form av korrupsjon enn det som kommer inn en
annen dør i form av bistand fra rikere land. Vi skal ha en
absolutt nulltoleranse for korrupsjon i vårt system. I alle
tilfeller, unntatt der hvor det kan sette enkeltmennesker i
fysisk fare, skal det føre til umiddelbar offentliggjøring av
all den informasjon vi har, og selvsagt til politianmeldelse
av korrupsjon i vårt eget system og av korrupsjon i alt
Norge gir penger til. Samtidig er det selvsagt mange di­
lemmaer på dette området, for vi ønsker å bidra i de lan­
dene hvor behovet for hjelp er størst. Det er ofte blant de
mest korrupte landene. Skal ikke barn lære å lese fordi re­
gjeringen er korrupt? Vi ønsker kontroll med midlene,
men vi ønsker også lave administrasjonskostnader. Hvis
vi holder administrasjonskostnadene for lave, vil vi ikke
klare å kontrollere midlene på en god nok måte. Vi ønsker
en dialog med alle regjeringer, men samtidig kan selvsagt
dialog oppfattes som legitimering av korrupte regjeringer,
enten de er demokratiske eller diktatoriske. Vi vil fortsette
arbeidet med å forbedre institusjoner og hjelpe til med å
bygge mer rettferdige rettssystemer. Vi vil ytterligere
styrke vår innsats overfor parlamenter og frie partier, frie
medier og et aktivt sivilt samfunn. Jeg vil særlig trekke
fram det Eva Joly, Norges og en av Europas mest kjente
korrupsjonsjegere, har gjort ved å bygge et nettverk av en
rekke av de mest framstående korrupsjonsjegerne i mange
fattige land, hvor de blir sett, hvor de kan få faglige råd,
hvor de kan koble seg opp mot de beste advokater og de
beste finansfolk, som kan gi dem synspunkter og råd, og
hvor de også får den beskyttelse som ligger i at det inter­
nasjonale samfunn interesserer seg for dem. Jeg kan ikke
nevne alle, men la meg nevne Nuhu Ribadu, som er sjef
for Nigerias antikorrupsjonsarbeid. Han og hans kompe­
tente stab alene har brakt tilbake 30 milliarder norske kro­
ner til deres rettmessige eiere, som selvsagt er Nigerias
befolkning, og i noen tilfeller enkeltmennesker eller en­
keltstående forretningsfolk og andre i Nigeria. Norge bi­
drar med et økonomisk sikkerhetsnett til disse korrup­
sjonsjegerne, fordi vi skjønner at mange av dem lever et
meget farlig liv, i land hvor det ofte ikke er noen høy pris
for å få tatt noen av dage.
Utviklingsland tappes årlig for enorme ressurser. Vi
må derfor selvfølgelig også se på de internasjonale ram­
mebetingelsene som gjør dette mulig. Korrupsjon er alltid
tosidig. Det er noen som tar imot korrupsjon, men det er
også noen som bestikker. Korrupsjonspenger som går ut
av fattige land, går alltid inn et sted, enten det er skattepa­
radiser eller rike, vestlige land. Vi må se på alle disse si­
dene og prøve å være offensive i hva vi kan gjøre interna­
sjonalt for å bekjempe korrupsjonen i det internasjonale
systemet. En viktig del av det er FNs konvensjon mot kor­
rupsjon, som Norge var tidlig ute med å ratifisere, hvor et
vesentlig element er mulighetene for å kunne tilbakeføre
de midlene som er stjålet fra et fattig land, og hvor man
ofte trenger hjelp fra rettsvesenet i rikere land.
Jeg vil videre nevne at i arbeidet mot korrupsjon må vi
også ta tak i korrupsjonsproblemer i FN og i organisasjo­
ner som vi ellers har et stort hjerte for. Norge har sammen
med Frankrike tatt initiativ til å se nærmere på praktiserin­

8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
3383
2007
gen av immunitet og andre privilegier for ansatte i inter­
nasjonale organisasjoner. Hvis man oppfatter immunitet i
internasjonale organisasjoner som en beskyttelse av en
korrupt kultur og av at enkeltpersoner kan berike seg selv,
er vi på ville veier, og vi bringer bare vanære inn over FN­
systemet og over hele systemet for diplomatisk immuni­
tet, slik det er nedfelt i Wien­konvensjonen. Immunitet
var tenkt som beskyttelse mot overgrep fra et lands regje­
ring mot diplomater, ikke som en beskyttelse for mennes­
ker som beriker seg selv på det internasjonale samfunnets
-- og de fattiges -- bekostning.
Vi vil i nær framtid legge fram nye retningslinjer for
håndtering av korrupsjonssaker i hele utenrikstjenesten,
og et system for at de sakene som eksisterer, kommer
fram, slik at media og andre kan ha oversikt over dem. Vi
vil også lage et system for varsling av kritikkverdige for­
hold, slik at de som oppdager noe, føler at de kan nå fram
med sitt syn. Vi vil arbeide internasjonalt på dette områ­
det, ikke minst gjennom det såkalte EITI -- «Extractive In­
dustries Transparency Initiative» -- som er et initiativ for
åpenhet i olje­ gass­ og gruvesektoren. Åpenhet og innsyn
i pengestrømmene skal være en norm, og vi er stolte over
at det ble internasjonal enighet om å legge sekretariatet
for denne organisasjonen til Oslo. Det vil bli åpnet i sep­
tember.
I tidligere redegjørelser har jeg tatt opp de gjentatte
sultkatastrofene i Afrika og manglende politiske handlin­
ger for å redusere disse. Sult er et lite framtredende feno­
men i Asia og Latin­Amerika, iallfall i form av altomfat­
tende sultkatastrofer. Det er nærmest et rent afrikansk fe­
nomen. Grunnen til dette er ikke at det ikke produseres
nok mat i verden, og langt fra at det ikke er potensial for
å produsere mye mer mat. Årsaken er, som alt annet, po­
litisk, og handler om makt. Det handler om makt i det in­
ternasjonale systemet, hvor rike land dumper overskudds­
korn. Europa og Nord­Amerika dumper overskuddskorn i
fattige land, ødelegger lokale markeder og driver lokale
produsenter ut av produksjon og hindrer dem i å investere
i et langsiktig jordbruk. Det handler også om makt i man­
ge afrikanske land, hvor også demokratiske ledere synes
å interesse seg svært lite for sultkatastrofer i sine egne
land, med mindre det kan gi seg utslag i valgene. Det er
også tekniske svar på sultkatastrofer, men det er hovedsa­
kelig politiske svar, som dreier seg om makt i det interna­
sjonale systemet og makt i det enkelte land.
Jeg vil sterkt oppfordre norske og andre frivillige orga­
nisasjoner som deler ut billig mat som man skaffer seg i
vår del av verden, til å revurdere og tenke nøye gjennom
hva de gjør. Min innstilling er at norske bidrag til sultka­
tastrofer, så sant det overhodet er mulig, skal være i form
av penger og ikke i form av mat, slik at det kan bidra til å
skape det langsiktige, lokale markedet som hindrer at man
får nye katastrofer. Billig landbruksimport og matvare­
hjelp gjør i mange tilfeller at afrikanske bønder ikke en­
gang er konkurransedyktige på sine egne hjemmemarke­
der.
I tillegg til disse maktpolitiske aspektene vil vi også se
på mer teknologiske aspekter. Vi vil forsøke å utvikle et
samarbeid med Yara, som er en helt sentral aktør på gjød­
selsområdet, for å se hva vi kan gjøre sammen for å bidra
til en afrikansk grønn revolusjon, men på en miljøforsvar­
lig måte.
Den amerikanske stjernejournalisten Thomas L.
Freedman skriver et sted at hvis ikke vi oppsøker tvil­
somme nabolag, vil de komme og oppsøke oss. Fred, for­
soning og konfliktløsing er blant Regjeringens utviklings­
politiske og utenrikspolitiske hovedsatsinger. Det har
vært en interessant debatt om dette i norsk offentlighet i
den senere tid. Initiativet til den ble tatt av professor Øy­
vind Østerud. Jeg vet det er mange i denne sal som har
vært engasjert i den debatten. La meg derfor kommentere
den lite grann.
Det er opplagt for alle at stater kan brytes ned utenfra.
Vi har i den senere tid sett mange eksempler på hvordan
militær intervensjon o.a. har brutt ned en stat som fantes,
som eksisterte. Det ville simpelthen være ulogisk og una­
turlig å tro, hvis det internasjonale samfunnet og utenfor­
stående makter kan bryte ned en stat, at de ikke også kan
gjøre noe for å bygge opp en stat. Øyvind Østeruds ene
hovedpoeng har vært at det er veldig lite sannsynlig at
man kan bidra til vesentlig statsbygging utenfra. Mitt ut­
gangspunkt er det motsatte. Jeg tror det er svært mye det
internasjonale samfunnet kan gjøre for å bidra til stats­
bygging.
Tyskland og Japan er gode eksempler på hvordan en
annen makt kan bidra. I Japans tilfelle var det USA og, av
alle amerikanere, general Douglas MacArthur, som neppe
var den aller fremste -- hva skal man si -- sosialdemokra­
tiske demokrat i verden, som satte Japan på et demokra­
tisk spor i 1945. Og Japan har vært der siden. Det kunne
selvsagt ikke gjøres hvis det ikke fantes forutsetninger for
det i det japanske samfunnet, men det var USA som gjor­
de det. Tyskland har en liknende historie.
Jeg tror at grunnen til at denne debatten har fått et sånt
omfang, er at man har for høyt ambisjonsnivå om hva
statsbygging skal være. Hvis man mener at det vi skal bi­
dra til, er en perfekt stat, så perfekt at man får en Jens
Stoltenberg som statsminister på sosialdemokratiets
grunnvoll, er sjansen for å lykkes relativt liten. Men hvis
vårt ambisjonsnivå er en god del lavere -- og ambisjonsni­
vået er mye lavere i de landene som har vært ødelagt av
krig og konflikt -- nemlig at staten gradvis skal begynne å
levere, at det skal være en grad av lov og orden, at folk
ikke skal behøve å leve i frykt hver dag, at det skal være
såpass stabilitet at næringsvirksomhet kan komme i gang,
at folk skal høres og lyttes til og kunne ta del i demokra­
tiske prosesser, så er det masse som kan gjøres for å bidra
til statsbygging og det enorme framskrittet det betyr, uten­
fra. Land, for å nevne noen, som Mosambik, Øst­Timor,
El Salvador, Namibia og Kambodsja, er alle land som har
hatt fredsbevarende styrker. Ingen av landene er perfekte.
Ingen av disse landene er små «Norger». Ferden videre
kan fortsatt være skjør, men det er enorme framskritt i dis­
se landene, og enhver innbygger i landene vil si at situa­
sjonen er utrolig mye bedre enn bare for få år tilbake. Så
statsbygging kan vi gjøre en god del for utenfra, men i er­
kjennelse av at det aller viktigste i en statsbygginsprosess
selvsagt kommer innenfra.

2007
3384 8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
Østerud har også kritisert den norske fredsmeklings­
innsatsen og lansert den tanke at varig fred etter en bor­
gerkrig oppstår lettere når den ene parten i en krig har
vunnet, enn hvis man forsøker å megle seg fram til fred.
Jeg mener dette er et farlig synspunkt. Hvor lenge skal
man tillate at en krig eller en konflikt får lov til å utspille
seg før man forsøker å megle? Er ikke denne «gi krigen en
sjanse­tanken» farlig hvis man tenker på hvilke enorme
ødeleggelser krig nesten alltid fører til -- død og lidelse?
Målet for norsk fredsbyggingsinnsats og norsk megling i
konflikter er ikke å skape en absolutt himmel. Det er å
unngå det aller, aller verste -- massemord og drap i stor
skala, og ufattelige ødeleggelser på materiell og eiendom.
Ikke­innblanding -- jeg viser til Rwanda, hva det betydde
at verdenssamfunnet satt og så på et folkemord med
800 000 døde -- må være det vanskeligste av alt å forsvare
moralsk.
Bruk av militær innsats for å løse konflikter må alltid
være den siste utvei. Det kan være nødvendig der det er
grove brudd på menneskerettigheter, og der en viss grad
av militær innsats er nødvendig for å få til den sivile opp­
byggingen som gir fred. Men utgangspunktet må alltid
være å forsøke å gjøre alt annet først og i tillegg.
Vi skal ikke glemme Edmund Burkes, den konservati­
ve tenkers, ord: Alt som skal til for at ondskapen triumfe­
rer, er at gode menn -- det var ikke kvinner den gangen --
ikke løfter en finger. Derfor vil Regjeringen gå videre
med den kunnskap Norge har ervervet seg i fredsengasje­
ment, og styrke vårt engasjement i Midtøsten, på Sri Lan­
ka, i Sudan og andre steder. Noen steder spiller Norge den
sentrale rollen. Noen steder spiller vi en sentral rolle.
Andre steder er vi hjelpere for andres viktige innsats.
Utviklingen på Sri Lanka har det seneste året gått fra
vondt til verre. Det er antatt at mer enn 3 000 mennesker
ble drept i fjor -- trolig flere enn f.eks. i Darfur. Det er et
par hundre tusen nye internt fordrevne. Mange, mange
hundre er forsvunnet, og man må dessverre si at det er li­
ten sannsynlighet for at de fleste av dem vil bli funnet i
god behold. Likevel: Trass i tilbakeslag, trass i vedvaren­
de negativ omtale av Norge i mange srilankiske aviser, er
det et sterkt ønske fra Sri Lankas regjering og de tamilske
tigrene om at Norge skal fortsette arbeidet som tilretteleg­
ger. Vi samarbeider tett med India, USA, EU og Japan,
som de viktigste utenlandske aktørene, for den del også
med Kina, om vår tilretteleggerrolle på Sri Lanka. Vi er i
daglig kontakt med både tigrene og Sri Lankas regjering,
og vi vil legge til rette for forhandlinger i det øyeblikk
både regjeringen og tigrene samtidig finner ut at tiden er
moden.
I Sudan går gjennomføringen av fredsavtalen mellom
nord og sør fra 2005 saktere enn planlagt. Husk at det er
det mest viktige og det største spørsmålet i Sudan, for hvis
ikke den fredsavtalen fungerer, vil hele landet bryte
sammen.
Det er også frykt for ytterligere vold og humanitær kol­
laps i Darfur. Norge er sterkt engasjert i å støtte den pro­
sessen som går mellom nord og sør, og vi er engasjert i ar­
beidet som det internasjonale samfunnet gjør for å få
gjenopptatt fredsforhandlingene for Darfur. Norge er inn­
stilt på å bidra med en fredsstyrke for Darfur, samtidig
som mange nordmenn allerede er engasjert i FN­styrken i
Sudan.
La meg legge til at da visepresident Salva Kiir var i
Norge for en ukes tid siden, var det grunnlag for en god
del mer optimisme enn det som så langt har vært reflektert
i mediene. Han mente at de avtalene han og president al­
Bashir for ti dager siden har inngått om samarbeid innen
oljesektoren og om de mest vanskelige grensespørsmåle­
ne, særlig et område som heter Abyei, gir grunnlag for en
positiv tro på at fredsprosessen mellom nord og sør nå vil
skyte fart framover. Han og den sørsundanesiske regjering
vil forsøke å bringe sammen alle geriljagruppene i Darfur
i nær framtid, trolig i juli, slik at de kan utvikle en felles
plattform. Det er forutsetningen for å gjenoppta forhand­
lingene med myndighetene i Khartoum. Selv om mye for­
toner seg mørkt, er det også enkelte lyse ting i Sudan.
Nepal er kanskje det land i verden der man den siste ti­
den har gjort størst framgang mot fred. Det gledelige er at
dette har vært en helt nepalsk prosess. India har bidratt ve­
sentlig utenfra, Norge har i en liten skala forsøkt å bidra,
men framfor alt har de politiske partiene og maoistene
kommet sammen for selv å skape fred i Nepal. Det er
enorme forventninger rundt denne prosessen. Det ligger
an til valg til en grunnlovgivende forsamling i november,
og at denne grunnlovgivende forsamlingen vil ta stilling
til om Nepal skal bli republikk eller fortsette som konge­
dømme.
Norge har vært en aktiv støttespiller i denne prosessen.
Vi har bidratt med militære observatører. Vi har bidratt
med eksperter på spørsmål knyttet til barn i konflikt, valg­
systemer, administrasjon av maoistenes leirer, og vi har
bidratt på ulike måter til å støtte partene og FN. Den nors­
ke generalen Jan Erik Wilhelmsen leder den militære de­
len av FNs innsats i Nepal. Jeg er så vidt jeg vet den eneste
statsråd fra noe land i verden som har møtt maoistenes le­
der, Prachanda, også for å bidra til at han ser den interes­
sen som er fra det internasjonale samfunnets side for at
han fortsetter fredsprosessen med statsminister Koirala og
andre ledere. Norge vil fortsette å støtte fredsprosessen i
Nepal.
Som påpekt av professor Østerud og mange andre, ser
man i en svært stor del, kanskje halvparten, av alle freds­
slutninger tilbakefall til konflikt i løpet av de første årene
etter at man har skapt fred. Derfor gir det ikke mening å
snakke om konflikt og postkonflikt. Det er nesten alltid en
gradvis prosess, hvor ingen med sikkerhet kan si når en
postkonflikt igjen kan bli konflikt. Om noen for to år si­
den skulle sagt hva som var en vellykket fredsprosess, vil­
le de sikkert pekt på Libanon -- som nå er tilbake til kon­
flikt igjen. Det er aldri slik at det er en rettlinjet bevegelse.
Det er vanskelig, og vi må gripe inn og bidra på mange
forskjellige måter og i forskjellige ledd i en slik prosess.
Men en viktig del av dette er opprettelsen av FNs
fredsbyggingskommisjon. Norge har vært en pådriver for
opprettelsen av denne. Vi er den største finansielle bi­
dragsyter til fredsbyggingskommisjonen, og den er et helt
vesentlig nytt instrument for å unngå at land som Burundi
og Sierra Leone, de to sakene de har tatt opp, overlates til

8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
3385
2007
seg selv i den mest kritiske fasen. FNs fredsbyggingskom­
misjon har satt Burundi øverst på dagsordenen. De har
bedt Norge om å ta lederrollen i arbeidet for Burundi, og
det har vi påtatt oss. Det er viktig for FN at dette lykkes.
Det gjør FN relevant, og det har betydning internasjonalt.
Det er selvsagt mer viktig for Burundi at de lykkes.
For å illustrere hvor skjørt det er i Burundi, har de nå
for første gang hatt en folkevalgt regjering som har sittet
mer enn ett år -- etter 40 års selvstendighet, med statskupp,
massakrer, militærregimer osv. Denne regjeringen nær­
mer seg nå sin toårsdag, og fortjener all mulig støtte i å
lykkes med å skape varig fred i Burundi. Norges FN­am­
bassadør, Johan Løvald, arbeidet utrettelig i New York for
å samle det internasjonale samfunnet om fredsbyggingen
i landet. Norge har sammen med Nederland påtatt seg rol­
len som «hovedsponsorer» for giverprosessen og den po­
litiske utviklingen i Burundi, selv om selvsagt Sør­Afrika
og Tanzania er de mest avgjørende i selve fredsprosessen.
Det vi forsøker å få til, er at det politiske, sikkerhetsmes­
sige, økonomiske, det utviklingsmessige -- alt sammen --
går sammen, slik at Burundi skritt for skritt kan gå mot
både rikdom, iallfall mindre fattigdom, og fred. Burundis
utenriksminister bad for øvrig for kort tid siden om at
Norge skulle utnevne en spesialutsending sammen med
Nederland for å være forvalteren av støtteprosessen for
Burundi i det internasjonale samfunnet.
Det går mot slutten. Regjeringen legger avgjørende
vekt på arbeidet med FN. Jeg har sagt tidligere at denne
regjeringen elsker FN, og vi vil gjøre hva vi kan for at FN
skal lykkes. Nettopp derfor skal vi være kritiske til FN.
FN har et sterkt og økende behov for reform. I mange land
arbeider opptil 20 ulike FN­organisasjoner parallelt med
relativt liknende spørsmål -- med hver sin bilpark, hver
sine kontorer, hver sin leder, hvert sitt budsjett osv. Det
høynivåpanelet som statsminister Stoltenberg var medle­
der i, leverte sin rapport som heter «Levere sammen som
en», hvor målet selvsagt er at alle disse tingene skal trekke
i samme retning. Generalsekretær Ban Ki­Moon har gitt
sin støtte til hovedlinjene i forslagene. Norge er en pådri­
ver for å sette dette ut i livet.
Som et ledd i dette arbeidet har Regjeringen gitt flerår­
ige indikative bidrag til FNs viktigste utviklingsprogram­
mer, slik at de kan planlegge med lengre horisont, og vi
har gitt vesentlige tilleggsmidler til åtte pilotland. Det er
åtte land som kom fram og foreslo seg selv som pilotland
-- Tanzania, Mosambik, Vietnam, Pakistan, for å nevne
dem jeg kommer på i forbifarten. De vil prøve ut dette, og
dermed se på hvordan man kan vinne erfaringer som kan
brukes andre steder. Albania er for øvrig det europeiske
landet.
Norge vil særlig vektlegge likestilling og miljø i arbei­
det med å støtte dette pilotarbeidet. Det er motstand mot
reformer fra mange hold. Og det er bare en måte å vinne
fram med reformer på, og det er å være tydelig og klar og
også sende penger dit hvor de reformerer seg, og holde til­
bake penger der hvor de ikke reformerer seg.
Som kjent går Paul Wolfowitz av som leder av Ver­
densbanken. Jeg har fulgt denne saken tett. Svein Aass,
den nordisk­baltiske representanten i styret i Verdensban­
ken, bidro til den prosessen som førte til dette utfallet,
bl.a. ved å kreve full åpenhet om alt som skjedde. Det var
til sjuende og sist en riktig beslutning som Wolfowitz tok,
og jeg har gitt ham honnør for å ta denne beslutningen. Nå
må man legge dette bak seg, man må se framover, og om­
dømmet til Verdensbanken må gjenopprettes. Man må
også passe på, fra norsk side, at det positive Wolfowitz
tross alt gjorde, særlig var to ting, nemlig å sette Afrika i
sentrum for Verdensbankens virksomhet og gjøre kampen
mot korrupsjon til et hovedanliggende for Verdensbanken
-- og disse tingene videreføres av en ny ledelse. Verdens­
banken må ta lærdom av denne prosessen og se på hva
som kan gjøres for å få det til bedre med regelverk og sys­
temer for at slike problemer som man har hatt, ikke gjen­
tar seg.
Ordningen med at den amerikanske presidenten utpe­
ker sjefen for Verdensbanken, og at noen få europeiske
land deler ansvaret for lederskapet i Det internasjonale
pengefondet, er utdatert. Dette kan ha gitt mening i Bret­
ton Woods i 1944, utvilsomt, men at det i dag skal være
sånn at ingen kineser, inder, afrikaner, søramerikaner eller
nordmann, for den del, kan bli leder av Verdensbanken
hvis vedkommende er kompetent til det, er absurd. Norge
vil sammen med andre land -- Australia er et land som har
samme synspunkt som oss -- forsøke å legge trykk bak de­
sign av en ny prosess slik at neste gang det velges en leder
for Verdensbanken, så skal det være på basis av kompe­
tanse og internasjonal konkurranse mellom ulike kandida­
ter.
Når det er sagt, har amerikanerne kommet med forslag
om Robert Zoellick som ny leder for Verdensbanken. Det
er utvilsomt en kompetent person med lang erfaring i øko­
nomiske spørsmål og i utviklingsspørsmål, og en person
som jeg har lært å kjenne som en som er lett å samarbeide
med, og som lytter. Han kommer til Norge i slutten av
neste uke. Og jeg ser det som en fjær i hatten for Norge at
han velger Norge som ett av de veldig få landene han da
ønsker å besøke i forkant av sitt påtroppende verv som le­
der for Verdensbanken.
Det er behov for en helt ny gjennomtenkning av alle ut­
viklingsbankenes strukturer og oppgaver. Asiabanken
-- hva trenger man den for når nesten alle asiatiske land nå
kan finansiere sin egen utvikling? I Latin­Amerika har en
del land gått sammen om å lage parallelle strukturer til
Verdensbanken. Alt dette må tenkes igjennom på nytt. Og
hvis eller når Zoellick blir utnevnt som sjef for Verdens­
banken, så vil jeg sterkt tilskynde at man foretar en slik
gjennomtenkning sammen med de andre utviklingsban­
kene.
Soria Moria­erklæringen slår fast at Norge ikke skal gi
bistand til programmer som stiller krav om liberalisering
og privatisering. Oppfatningene om hvorvidt Verdensban­
ken gjør dette fortsatt, er delte. Norge tok derfor initiativet
til en konferanse om dette i Oslo ganske nylig, og vi har
tatt initiativ til en internasjonal studie for å se på dette.
Konklusjonene er relativt klare, nemlig at det har vært en
drastisk reduksjon i antallet programmer hvor Verdens­
banken krever privatisering og liberalisering på ideolo­
gisk grunnlag, eller overhodet, men samtidig forekommer

2007
3386 8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
det. Den økonomiske rådgivning som Verdensbanken og
Pengefondet gir i mange land, kan også inneholde betyde­
lige elementer av dette fortsatt. Vi har fått Verdensbanken
til å rapportere om oppfølgingen av sine egne prinsipper
på dette området. Vi arbeider tett sammen med Storbritan­
nia og andre land som har samme synspunkt som oss. Hva
som kommer ut av dette, vil også ha betydning for hvor
mye penger Regjeringen vil foreslå å gi til Verdensban­
kens utviklingsfond i den påfyllingsrunden som nå kom­
mer.
Det siste året har vi i en rekke sammenhenger hørt den
internasjonale gjeldsbevegelsen si: Se til Norge. Jeg leg­
ger ikke skjul på at dette er noe jeg er stolt av, og som
Stortinget kan være stolt av, for dette er noe som regjering
og storting har fått til i fellesskap. Jeg takker Stortinget for
den støtte som er gitt til å få ryddet opp i det som fra denne
talerstol en gang ble stemplet som den største skamplett i
norsk utviklingspolitisk historie, gjelden fra den norske
skipseksportkampanjen. Den gjelden til Ecuador, Egypt,
Jamaica, Peru og Sierra Leone er nå slettet. Vi har gjort
det uten å røre bistandsbudsjettet, og vi har gjort det uten
å rapportere de slettede beløpene som bistand. Det er satt
sluttstrek -- ferdig med det. Det tjener Stortinget til ære at
det var så stor støtte for det i dette hus.
Et nytt stort problem som er i ferd med å dukke opp, er
de såkalte Gribbefondene. Det er altså private personer
uten noen moral -- må man kunne si -- som kjøper opp fat­
tige lands gjeld for en billig penge for så å saksøke dette
landet og kreve hele det opprinnelige beløpet tilbake,
pluss renter og renters rente. Gribbefondene venter nok
aldri å få tilbake hele beløpet, men de håper at de kan få
tilbake en god del mer enn hva de kjøpte for. En domstols­
avsigelse i en britisk domstol viser at det er betydelig pro­
fittpotensial for dette i den saken som der var framme, i
Zambia. Norge har i den senere tid særlig engasjert seg i
forhold til Nicaragua og Mosambik for å initiere interna­
sjonale prosesser for å få kjøpt opp gjelden fra disse lan­
dene slik at de ikke skal bli ofre for disse Gribbefondene.
Norge var det første landet som annonserte bidrag til den­
ne gjeldsoperasjonen for Nicaragua. Det førte til at mange
andre land har kommet på banen, at operasjonen nå er
fullfinansiert, og at Nicaragua nå er tatt ut av disse grib­
benes klør. Og Norge er beredt til å være med på flere sli­
ke operasjoner.
Til slutt: Når det gjelder gjeldsslette, la meg nevne Li­
beria -- kanskje det klareste av alle internasjonale eksemp­
ler, et land som i 25 år har vært i hendene på absolutte
kjeltringer. Massemordere og korrupte diktatorer har styrt
landet, og de har opparbeidet en ufattelig gjeld, og så skal
altså en ny demokratisk lovlig valgt anstendig regjering
ha ansvaret for å tilbakebetale denne gjelden. Det er full­
stendig uakseptabelt! Gjeldssletting er også en av de
fremste prioriteringene i forhold til Liberia. Jeg vil besøke
Liberia om ti dager for å diskutere med president Johnson
Sirleaf og finansministeren om hva mer vi kan gjøre for å
hjelpe dem. Men Norge har tatt initiativ til -- og har kon­
taktet en rekke internasjonale regjeringer, sammen med
Verdensbanken -- en opprydding i Liberias gjeld. Vi har
allerede bevilget vår tilmålte andel av Liberias gjeldsslet­
ting, for å gå foran og bidra til sletting av den. I det hele
tatt vil Vest­Afrika av mange grunner -- økonomiske, sik­
kerhetspolitiske og andre -- komme høyere på dagsorde­
nen i verden framover. Jeg vil besøke Vest­Afrika og også
Liberia om halvannen uke.
Vi skal være ydmyke overfor de utviklingspolitiske ut­
fordringene. Ingen skal si at utviklingspolitikk er enkelt.
Norge roser seg selv. Vi er en høyteknologinasjon. Vi
er verdensledende på flere felter -- innen oljepolitikk og
f.eks. tunnelbygging -- men også her i Norge gjør vi feil.
Selv om vi er verdensledende innen olje, fikk vi Mong­
stad­utbyggingen. Selv om vi ganske sikkert er verdens
beste tunnelbyggernasjon -- iallfall når det gjelder antall
tunneler -- fikk vi problemer med Hanekleivtunnelen. Jeg
tar ikke stilling til de enkelte elementer i dette. Det må
være anledning til å gjøre feil også i Norge. Men ingen
kan forvente at det skal gjøres færre feil når man driver ar­
beid i land hvor betingelsene er så utrolig mye vanskeli­
gere enn i Norge, som de er i mange utviklingsland. Feil­
kildene er flere. Fundamentet er skjørere. Vi må simpelt­
hen regne med at det blir feilet oftere hvis vi er engasjert
i Burundi eller i Liberia, enn hvis vi er engasjert i Norge.
Derfor er det helt avgjørende med en kontinuerlig de­
batt og et kritisk søkelys på alt vi gjør. Jeg er beredt til dia­
log med Stortinget om hva Stortinget ønsker av meldinger
og rapporter om hvordan vi lettest kan legge til rette for
en diskusjon her i huset. Vi skal rette all oppmerksomhet
mot resultatene av vår virksomhet. Vi har satt ned et tverr­
politisk utvalg, Utviklingsutvalget, som skal se på sum­
men av vår virksomhet.
Vår kamp mot urett, fattigdom og lidelse trenger ingen
begrunnelse. Dersom vi ikke bidrar for å redusere fattig­
dom, urett og krig -- hvis resultatene ikke finnes -- har det
vi gjør, heller ingen hensikt.
Presidenten: Under henvisning til § 34 a i forret­
ningsordenen vil presidenten foreslå at det åpnes for en
kommentarrunde med ett innlegg på inntil 5 minutter fra
hver partigruppe og med et sluttinnlegg på inntil 5 minut­
ter fra utviklingsministeren. -- Ingen innvendinger har
kommet mot presidentens forslag, og det anses vedtatt.
Marit Nybakk (A) [11:02:39]: Jeg vil først takke
for en grundig redegjørelse om utviklingspolitikk. Jeg har
notert noen stikkord -- utålmodighet, trass, solidaritet, bi­
stand, makt -- likevel med den konklusjon at politikk er
viktigst, når det kommer til stykket. Jeg kan slutte meg til
det.
Det er ikke så ofte vi debatterer bistand og utvikling.
Derfor er slike redegjørelser viktige. På bakgrunn av da­
gens redegjørelse mener Arbeiderpartiet at det nå er be­
hov for en ny stortingsmelding om nettopp vår utviklings­
politikk. Det bør i hvert fall komme en stortingsmelding i
hver periode.
Utviklingsministeren sa en del om FN­reformene. Vi
kanaliserer en stor del av bistanden vår nettopp gjennom
FN­systemet. Vi støtter dette veldig sterkt. Som statsråd
Solheim sa: Vi elsker FN, men det betyr også at vi må
være kritiske.

8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
3387
2007
Derfor er det viktig at vi deltar i prosessen med refor­
mer i verdensorganisasjonen. Jens Stoltenberg har vært en
av lederne for høynivåpanelet som foreslår en samordning
av FN­enhetene på landnivå. Blant forsøkslandene er Mo­
sambik, Tanzania og Vietnam. Dette er viktige samar­
beidsland for norsk utviklingspolitikk. Det blir interessant
å følge med på dette, men jeg vil understreke at også vi
har et ansvar for å følge den prosessen i det enkelte landet,
f.eks. i Mosambik.
Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, sa i et
foredrag i FNs kvinnekommisjon 28. februar 2005:
«Det er ingen utviklingsinnsats som er mer effektiv
enn styrking av kvinners stilling.»
La meg legge til at så lenge kvinnene undertrykkes
-- nedverdiges, holdes nede, lever i fattigdom -- får vi ikke
til utvikling. Da når vi ikke FNs tusenårsmål.
Jeg har nettopp kommet hjem fra Lima, fra en konfe­
ranse for kvinnelige parlamentarikere og forskere fra seks
søramerikanske land. Disse kvinnene satt med tårer i øy­
nene og lyttet til hva jeg kunne fortelle om norsk og nor­
disk likestillingspolitikk, og om hvordan vi hadde fått det
til. De ante ingenting om dette fra før. Nå gikk det plutse­
lig opp for dem at drømmene deres kunne gå i oppfyllelse,
dette var faktisk mulig å oppnå.
Når det gjelder vår bistand til Latin­Amerika, la oss
vektlegge det vi virkelig kan bidra med, nemlig våre erfa­
ringer med velferdspolitikk, likestilling, demokrati og
forvaltning av naturressurser, noe statsråden brukte en
god del tid på å omtale.
Jeg er derfor glad for at Regjeringens handlingsplan
for kvinnerettet bistand nå kommer som en stortingsmel­
ding om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspo­
litikken, med temaer som kjønnslemlestelse, trafficking,
hiv/aids, reproduktiv helse og opplæring i demokrati, i til­
legg til Norges oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon
1325.
Også den miljørettede handlingsplanen er et viktig bi­
drag til fattigdomsbekjempelse -- erkjennelsen av hva de
viktigste utfordringene innen miljø­ og naturressurser er,
og hva Norge kan bidra med både innen bistand og som
en god samarbeidspartner i utenrikspolitikken.
Som statsråden nevnte, pågår det en debatt om hvor­
vidt bistand virker. Vi vet at bistand betyr mye for vel­
ferdsutvikling. Vi vet at millioner av barn i dag reddes av
vaksinasjonsprogrammet GAVI. Jeg har selv sett hvordan
FN­prosjekter i Afrika forebygger hiv/aids og bidrar til å
lindre/behandle sykdommen.
Så kan det kanskje også være greit å huske på at norske
selskapers petroleumsinntekter fra Afrika er like store
som -- om ikke større enn -- de samlede norske bistands­
midlene til samme kontinent.
Utviklingspolitikk er likevel mye mer enn bistand.
Skal vi få bukt med fattigdommen, må land og regioner ha
fred. Vi må ha sterke, velfungerende stater, en åpen øko­
nomi, velferds og næringsutvikling. «Aid for Trade»­pro­
sjektet er viktig. Handelen har brakt millioner ut av fattig­
dom og bidratt til vekst og utvikling. Derfor må arbeidet
for å gi u­landene bedret markedsadgang styrkes. Det be­
tinger imidlertid at de har noe å selge.
Norsk næringsliv kan bidra mye for å sikre infrastruk­
tur og skape produksjon. Vi må ha en strategi for å forma­
lisere den uformelle sektoren. Likevel er det viktig å sikre
retten til egen matproduksjon, retten til rent vann, og at
man også innen WTO­systemet får lov til å ha overgangs­
ordninger som gjør at man kan beskytte sin egen matpro­
duksjon.
Morten Høglund (FrP) [11:08:08]: Jeg vil også få
takke for en svært omfattende redegjørelse. Statsråden
startet med å si noe om at det var en del temaer han ikke
fikk plass til innenfor den taletiden som han hadde tenkt å
benytte. Allikevel er jeg vel litt overrasket over at et tema
som f.eks. kvinnerettet bistand ikke kunne nevnes, når
man bruker én time på å snakke om viktige utviklingspo­
litiske trekk.
Når det gjelder det konkrete som ble tatt opp, og det
var mye som ble tatt opp, regner jeg jo med -- og det er
det vel også lagt opp til -- at Stortinget kommer utførlig
tilbake til de enkelte tingene. Jeg vil i mine få kommen­
tarer holde meg til de mer tradisjonelle utviklingspoli­
tiske deler av redegjørelsen. Men jeg har stor respekt for
at alt henger sammen med alt, for det var jo mye i denne
redegjørelsen som kunne vært sagt også av andre stats­
råder og ministre i Stoltenberg­regjeringen. Det er vel
også et tegn på hvordan verden er i ferd med å endre
seg, og hvordan noe av det mer tradisjonelle mønsteret
for fordeling av ansvar må ses på. Jeg har respekt for
det.
Statsråden ønsker debatt. Det er bra. Statsråden har
selv bidratt, og han er flittig og aktiv i avisen. Han gjentok
noe av det samme i dag. I Aftenposten 3. juni var det et
innlegg av Erik Solheim som het «Bistand ingen mirakel­
kur». Han skyter litt på dem som kommer med kritikk.
Solheim sier i denne artikkelen:
«Skal ordskiftet bli meningsfullt må det være mer
konkret.»
Man må ikke spre myter -- dette ble for så vidt også
gjentatt i dag. Jeg oppfatter vel ikke at man, enten det er
statsråden, Regjeringen eller andre som forsvarer det ni­
vået vi har på bistand, er veldig mye mer konkret tilbake.
Ja, når det gjelder vaksiner og aids -- det ble også nevnt av
representanten Nybakk -- er det veldig mange positive ny­
heter. Men hvis vi ser på den makroøkonomiske utviklin­
gen for landene i det sydlige Afrika -- og statsråden kan gå
tilbake hvor langt han vil i historien, fra bistandens barn­
dom, og se på hva som har skjedd -- føler jeg vel ikke at
man har lagt frem dokumentasjon på hvor vellykket bi­
standen har vært. Når man ber om at man er konkret i kri­
tikken, får man også være konkret i forsvaret av bistand
og i forhold til det overordnede. En frivillig organisasjon
vil kunne se dette mer på et mikronivå, men når man som
en stat eller som en del av et multilateralt system, innen
f.eks. FN, sammen med Verdensbanken, prøver å løse
noen av klodens største oppgaver, må man stille krav om
at man kan dokumentere resultater.
Så brukes det som et bevis, i hvert fall slik jeg oppfatter
det, at nå begynner stadig flere land å gi bistand, og de
som har gitt, gir mer. Nok et sitat er:

2007
3388 8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
«Det hører også med til bildet at George W. Bush
har flerdoblet USAs bistand til Afrika. Jeg mener be­
visbyrden ligger hos dem som generelt og uten forbe­
hold mener at bistand ikke virker.»
At Regjeringen nå bruker Bush' utenrikspolitikk som
fasit på hva som er rett og galt, er jo interessant. For Frem­
skrittspartiet er det altså viktig å ta selvstendige beslutnin­
ger. Jeg synes ikke at vi har fått svar på de spørsmål som
vi har stilt, og som andre har stilt, i debatten.
Helt til slutt noen få andre kommentarer. Det skjer
også en spennende debatt i Sverige knyttet til endret foku­
sering på utviklingspolitikken. Jeg vil særlig nevne det i
forhold til reformbehovet i FN, som også ble tatt opp i re­
degjørelsen. Sammen med Sverige, og gjerne Danmark
og andre, kan vi legge et utrolig press på organisasjonen
for å dra den i den retningen vi vil. Vi ser en økende inter­
esse for det på svensk side.
Handel ble ikke nevnt særlig mye. Utenriksministeren
var her på mandag og sa at vi kunne få en avtale og en av­
klaring i WTO i Doha­runden, kanskje tidligere enn man­
ge av oss hadde trodd. Da er det også viktig at utviklings­
ministeren er på banen og bidrar til at det utviklingspoli­
tiske perspektivet i den norske forhandlingsposisjonen
blir ivaretatt. Det jeg bare vil peke på da, er at den avtalen
vi nå har inngått med Sveits om å stå last og brast med
Sveits i forhandlingene, neppe er det mest utviklingspoli­
tisk fremmende vi kan gjøre i Doha­runden.
Finn Martin Vallersnes (H) [11:13:35]: Denne uken
var det en konferanse om Afrika i Oslo, med bl.a. innlegg
av direktøren for Etiopias miljøvernmyndigheter og
grunnleggeren av Institute for Sustainable Development i
Etiopia, Tewolde Egzhiabher. Under tittelen «Kan Afrika
fø seg selv?» konkluderte han:
«Spørsmålet er ikke om Afrika kan fø seg selv, men
om Afrika kan få lov til å fø seg selv.»
Jeg går ikke nå inn på argumentasjonen hans og forhis­
torien om slaveriets utbytting av Afrikas arbeidskraft, via
kolonialismen til vår tids påvirkning og styring, ofte på
utenverdenens premisser. Det kunne vært et tema for seg
selv, med behov for mye selvransakelse. Men jeg tar med
Tewoldes konklusjon:
«Afrika må få ro til å utvikle seg innenfra.»
Som i tidligere debatter om norsk utviklingspolitikk
vil jeg understreke to forhold. For det første har vår egen
utvikling av styresett, rettsstat og institusjoner tatt århun­
drer. For det andre må vi innse at også nye land, som gir
seg inn på utvikling av menneskerettigheter og vårt styre­
sett, trenger tid til ikke bare å fatte de nødvendige vedta­
kene, men til å restrukturere hele samfunn, bygge sivilt
samfunn nedenfra -- og det må skje på deres egne premis­
ser, forankret i historie, tradisjoner og kultur.
Da er det ikke spørsmål om hvor lang tid det tar, men
om det går i riktig retning og har en tilfredsstillende pro­
gresjon.
Det er derfor det blir så mislykket og kontraproduktivt
når en fra vestlige donorland forventer målbare og tydeli­
ge resultater av sin egen innsats innenfor tidsrammer som
dikteres bl.a. av giverlandets valgperioder, mens motta­
kerlandets forutsetninger tilsier utvikling over årtier og
kanskje generasjoner. Nå skal en ikke ta slike synspunkter
som jeg nevner her, til inntekt for at vi ikke vil se på bru­
ken og kontrollere virkningen av innsatsen vår.
Jeg har brukt mye tid på denne talerstolen de siste seks
årene til å etterlyse en systematisk dokumentasjon og eva­
luering av virkningene av norsk bistand. Det har vært be­
hov for å utvikle nye rutiner og metoder, og det begynner
å skje positive ting, selv om vi fortsatt vet for lite om lang­
tidsvirkningene av mye av det vi driver på med.
Som statsråden også nevnte, har det i et helt år pågått
en debatt om norsk bistand: Virker den, virker den ikke,
eller er den direkte skadelig? Professor Øyvind Østerud
har vært sitert før. Jeg minner om hans kronikk «Lite land
redder verden» i Aftenposten den 7. juni i fjor, hvor han
viste til at vestlige land de siste 50 år har brukt 20 trillio­
ner kr på bistand. Han hevder videre:
«Bistand kan gi en vekstimpuls, men kan også pas­
sivisere, svekke lokalt næringsliv, hemme utviklingen
av lokal ekspertise og holde korrupte regimer ved mak­
ten.»
Han legger til at feilen består «i å forveksle innsatsmål
med faktiske virkninger -- mer varmende for giverne enn
for mottagerne». Jeg synes riktignok at Østerud har noen
poenger, men han kommer dessverre i skade for å helle
barnet ut med badevannet. For det er sannelig også positi­
ve utviklingstrekk å fortelle om, som flere andre har vært
inne på før i dag, om det nå gjelder barnedødelighet, antall
barn i skole, ekstrem fattigdom eller forventet levealder.
Vi skal likevel ta inn over oss at tallene er globale, og at
de ser vesentlig verre ut Sub­Sahara.
Det både professorene, statsråden og vi heldigvis kan
være enige om, er at det finnes noen grunnleggende forut­
setninger for en positiv utvikling. Det er
1. fred og sikkerhet
2. en velfungerende stat, og da tenker jeg både på repre­
sentativt styre, rettssikkerhet og en offentlig forvalt­
ning som tåler internasjonal revisjonsgranskning
3. et velfungerende næringsliv, som ofte må bygge på et
etablert og utviklet lokalt og regionalt marked, før det
eksponeres for internasjonalisering og globaliserin­
gens utfordringer og muligheter
Tar vi konsekvensene av dette, må mer av bistanden
rettes nettopp mot utviklingen av velfungerende stater og
tilrettelegge for bærekraftig, lokal næringsutvikling. Vi
må få en utviklingspolitisk debatt som er mer preget av
virkning enn av prosenter.
Bistanden må i økende grad skje på mottakerens pre­
misser. Vi skal selvfølgelig fortsette både revisjon og eva­
luering av virkningen. Samtidig må vi innse at tidsram­
mer og utviklingsperspektiver må tilpasses mottakerlan­
dets forutsetninger, evne og kapasitet, og ikke våre egne
behov og rutiner.
Når det gjelder de enkelte temaene som statsråden om­
taler for øvrig, regner jeg med å kunne komme tilbake til
dem når komiteen behandler redegjørelsen. Vi kommer
også mer detaljert inn på spørsmålet om handelsadgang
for u­land i debatten om Dokument nr. 8:38 førstkom­
mende tirsdag.

8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
3389
2007
Ågot Valle (SV) [11:18:52]: Også jeg vil takke for en
veldig omfattende og innsiktsfull redegjørelse. Jeg er spe­
sielt glad for at utviklingsministeren var så tydelig på at
mye av verdens fattigdom skyldes maktstrukturer, og da
er det disse maktstrukturene vi må gjøre noe med.
Utviklingspolitikken har blitt en viktig del av utenriks­
politikken. Derfor trengs det grundige debatter, også her i
Stortinget. Jeg syns det er bra at utviklingsministeren in­
viterer det sivile samfunnet og organisasjoner til å komme
med innspill. Denne åpenheten trengs for at vi skal kunne
mobilisere for en politikk som faktisk vil kunne løfte ver­
dens fattige ut av fattigdommen.
Det har vært en debatt forut for denne redegjørelsen.
Det har ført til at jeg har fått en erkjennelse. Jeg tror at vi
trenger årlige utviklingsmeldinger, slik som Stortinget
fikk tidligere. På den måten vil vi kunne løfte opp dette
viktige politikkområdet, og det kan få den oppmerksom­
heten og den behandlingen som er nødvendig.
Blant de største utfordringene verden står overfor, også
utviklingsmessig, er økende militarisering, opprustning
og de klimatiske endringene som er skapt av mennesker.
La meg først kommentere militær opprustning, som er
drevet fram av det militærindustrielle komplekset. Det
koster 20 milliarder kr pr. år å skaffe alle mennesker nok
reint vann, mat og grunnskole. 20 milliarder kr er 3 pst. av
den rike verdens militærutgifter, der USA står for den
største delen. Utdanning av én soldat i rike land koster det
samme som å gi skolegang til 10 000 barn i et utviklings­
land. NATOs og USAs planer om missilforsvar må kriti­
seres av mange grunner. Det gjør verden farligere, også i
et utviklings­ og ressursbruksperspektiv.
Utviklingsministeren var inne på og gjorde grundig
rede for klimaendringene og klimautfordringene. Det er
viktig å ta for seg minst to perspektiv. Det ene er at den
rike delen av verden står for det aller meste av utslippene,
og må dermed også ta det største ansvaret. Det betyr at vi
må ta en betydelig del av kutta som vi er forpliktet til, her
heime. En slik atferd vil faktisk utløse et ansvar hos f.eks.
Kina. Ved å utvikle teknologi her heime, kan vi overføre
teknologi til land som har et rettmessig krav på økono­
misk vekst, men en vekst som ikke fører til nye utslipp.
Fattige land må gjennom miljøbistand få muligheten til
å utvikle rein energi, fordi manglende energi rammer spe­
sielt kvinner, og det hindrer utvikling og fattigdomsre­
duksjon. Men like viktig som tilgang til ekstra rein energi
er hjelp til å utbedre og stå imot de klimaødeleggelsene
som vil komme uansett. Uten det vil verden oppleve 400
millioner flere fordrevne klimaflyktninger i 2050. Norsk
bistand må bidra til overlevelsesstrategier for menneske­
ne, men også for naturen. Lokale tilpasningsstrategier,
f.eks. i Afrika, er avhengig av at naturressursene ikke øde­
legges, ved f.eks. bygging av store dammer.
Olje for utvikling kan være et minefelt hvis det ikke
samtidig utvikles klima­ og sivilsamfunnskomponenter.
Olje for utvikling må samkjøres med handlingsplanen for
miljørettet utviklingsbistand og ikke være et redskap for
en maktelite som ufortrødent driver videre med korrup­
sjon, eller for den saks skyld at StatoilHydro skal kunne
få større profitt -- apropos neste sak som vi skal debattere.
Nesten til slutt vil jeg si noe om utviklinga i Palestina.
Med egne øyne har jeg nettopp sett hvordan okkupanten
Israels grove brudd på menneskerettigheter og internasjo­
nale avtaler, som bygging av separasjonsmuren, bosettin­
ger, konfiskering av land, fører til at bønder ikke får dyr­
ket jorda si og ikke får solgt varene sine, at barn ikke kom­
mer seg til skolen, og at helsetilbudet blir rasert. Flere in­
ternasjonale rapporter dokumenterer akkurat dette.
Derfor må vi være tydelige på at 40 års okkupasjon er
nok. Okkupasjonen må opphøre, for det er den viktigste
forutsetningen for utvikling i Palestina og i dette området.
Utviklingsministeren var innom Verdensbanken og sa
at det er en gammeldags ordning at USA utpeker lederen
i Verdensbanken. Det støtter jeg helt og fullt. Det er slik
at ledelsen av denne banken må være utpekt på grunnlag
av kompetanse, ikke på grunnlag av nasjonalitet. Det var
for øvrig viktige perspektiver utviklingsministeren kom
med rundt utviklinga av Verdensbanken.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:24:30]: Ut­
viklingspolitikk er ikke veldedighet. Kristelig Folkeparti
ser kampen mot fattigdom og for utvikling som en rett­
ferdssak, med innsats for at menneskerettighetene kan
innfris for alle.
Samarbeidsregjeringens stortingsmelding Felles kamp
mot fattigdom tok utgangspunkt i FNs tusenårsmål om ut­
vikling og fattigdomsbekjempelse. Tusenårsmålene skal
nås innen 2015. Vi er snart halvveis, men oppfølgingen
internasjonalt er langt fra god nok. Nå er det avgjørende
viktig å beholde fokus og styrke innsatsen.
Da utviklingsminister Solheim først skrev brev til
Stortingets presidentskap og bad om å få holde denne re­
degjørelsen, var det derfor et par setninger vi i Kristelig
Folkeparti noterte oss med særlig glede. La meg sitere fra
statsråd Solheims brev:
«For kun to år siden ble Stortingsmelding nr 35 Fel­
les kamp mot fattigdom lagt fram. Behandlingen viste
at det er bred enighet i Stortinget om de overordnede
linjene på feltet. Denne enigheten ligger fast med Stor­
tingets nåværende sammensetning.»
Stortingets sammensetning er ikke endret siden utvik­
lingsministeren skrev dette. Derfor forundrer det meg at
statsråden i sitt siste brev til Presidentskapet skriver at han
har «foretatt en betydelig omlegging av utviklingspolitik­
ken».
Hvis statsråden nå vil foreta en betydelig omlegging av
politikken, må han først forelegge Stortinget en melding
om dette og få den akseptert før betydelige endringer blir
gjennomført. På dette punktet må vi ha ryddighet i forhol­
det mellom Stortinget og den utøvende makt, regjeringen.
Jeg merket meg varselet om en egen melding om kvinner
og likestilling.
Rammen for dagens debatt tillater ikke drøfting av alle
spørsmål utviklingsministeren var innom. La meg bare
kort ta noen hovedpoeng for Kristelig Folkeparti.
Vi er snart midtveis i perioden for gjennomføringen av
FNs tusenårsmål for utvikling og fattigdomsbekjempelse.
Nå må vi holde fokus, styrke innsatsen og ikke minst satse
sterkt på å nå målene om redusert barnedødelighet, bedre

2007
3390 8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
mødrehelse og utdanning for alle, også for jentene. Like­
stilling er viktig. Det er også kampen mot hiv/aids.
Bistand trengs, men skal utviklingsmålene nås, kreves
også politiske reformer, bedre handelsvilkår, gjeldslette,
godt styresett og mer til -- kort sagt: en helhetlig utvik­
lingspolitikk.
Mange utviklingsland har tapt mer på forverrede bytte­
forhold i verdenshandelen enn det de har mottatt i bistand,
sa ministeren. WTO­forhandlingene må bli en reell utvik­
lingsrunde. En forbedring av fattige u­lands markedsvil­
kår i Norge kan Stortinget senere i dag også bidra til under
behandlingen av Kristelig Folkepartis Dokument nr. 8­
forslag om tollettelser.
Gjeldslette er viktig, og jeg vil bruke anledningen til å
spørre statsråden på nytt om status for Verdensbankens lo­
vende utredning om illegitim gjeld.
Reformer for godt styresett og bekjempelse av korrup­
sjon er avgjørende viktig. Samfunnets ressurser må ikke
havne i lomma på rike eliter, men gå til utvikling for de
brede, fattige befolkningslag. Derfor tok tidligere statsråd
Hilde Frafjord Johnson initiativet til Olje for utvikling,
nettopp for å sikre mer oljeinntekter for allmennyttige ut­
viklingsformål.
Godt styresett og kamp mot korrupsjon er avgjørende.
Det forutsetter en effektiv stat med styringsevne og rett­
ferdighetssans, men ikke alltid mer stat. Skal staten kon­
trolleres og demokratiet fungere, trengs en uavhengig si­
vil sektor. Frivillige organisasjoners rolle i langsiktig bi­
stand må ikke svekkes, som vi har sett tendenser til.
Når det gjelder tiltak for det globale klima, f.eks. kvo­
tekjøp og bevilgninger til Clean Development Mecha­
nism, må dette etter mitt syn dekkes med addisjonelle
midler og ikke av rammen for offentlig bistand. Også her
må vi tenke fordeling. Afrika rammes av klimaforverring
og må få en større del av disse midlene.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:29:44]: Først vil jeg
benytte anledningen til å takke utviklingsministeren for
den redegjørelsen som ble lagt fram i dag. Det var en sær­
deles grundig redegjørelse. Det er en livlig og offentlig
debatt i media og på konferanser om nettopp dette tema.
Jeg synes det er viktig at vi får anledning til å diskutere og
reflektere over norsk utenrikspolitikk i Stortinget. Det blir
naturligvis en kort debatt nå på tampen av vårsesjonen,
men det er bedre enn ingen debatt i det hele tatt.
Den økonomiske situasjonen i Norge er slik at vi kan
ta noen nye grep i utviklingspolitikken innenfor den sat­
singen som Stortinget har gitt sin tilslutning til tidligere,
samtidig som vi ikke trenger å redusere andre viktige bud­
sjettposter. Stortinget har lagt føringene i statsbudsjettet
for 2007. Jeg mener at redegjørelsen viser at det er viktige
initiativ som nå følges opp. Jeg er glad for at vi også fra
ministerens side får melding om at vi skal få en egen mel­
ding om utviklingspolitikk for kvinner og andre beslekte­
de tema. Jeg støtter videre tanken om en årlig utviklings­
melding som vi kan få til debatt.
Det er nødvendig å prioritere på den korte tiden vi har
til disposisjon i dag. Derfor vil jeg spesielt gripe fatt i et
spørsmål som er grunnleggende for fattigdomsbekjem­
ping, nemlig jordbruksbistanden. Stortinget har vedtatt en
handlingsplan for jordbruksbistand. I behandlingen av
statsbudsjettet for 2007 understreket vi på nytt viktigheten
av denne handlingsplanen.
I mange utviklingsland, og spesielt i Afrika, er det
jordbruket som livnærer opp til 80 pst. av befolkningen.
Disse folkene bor på landsbygda og driver stort sett små­
skala jordbruk. Mange av disse bruker også brorparten av
sin produksjon til eget forbruk, eller den er en del av en
bytteøkonomi. Det er ikke slikt som synes i landets brut­
tonasjonalprodukt, men det er like fullt viktig og kan gi
næring til bonden og hennes familie.
I disse dager holdes det en stor konferanse i Oslo der
dette spørsmålet stilles: Kan Afrika fø seg selv? Matde­
partementet er medarrangør, og mat­ og landbruksminis­
teren og utviklingsministeren har vært med på å åpne kon­
feransen. Det er en mangfoldig representasjon fra Afrika.
Jeg har forstått at de afrikanske deltakerne delvis har blitt
provosert av tittelen, og svarer umiddelbart et klart: Ja,
Afrika kan fø seg selv. Så fortsetter de med å si: Men da
må de industrialiserte landene fokusere mindre på eks­
port, på å få noen få plantesorter fram, krav om patent på
levende organismer og bruk av genmodifiserte organis­
mer. Siden den grønne revolusjonen ble etablert, har
handlingsplanene fra det internasjonale samfunnet skiftet
fortere enn vekstene i Afrika klarer å vokse opp av jorda.
Det er i alle fall blitt hevdet.
Jeg er glad for at den landbruksstrategi som Stortinget
har vedtatt, passer med det syn at vi skal satse på de sva­
keste, at vi skal ivareta mangfoldet og bygge på den kom­
petanse som bøndene selv har.
Det er trist at vi har kommet så langt i dag at vi snakker
om å tilpasse oss klimaendringene, men det er et faktum.
Når breene på de store fjellene i Øst­Afrika smelter, for­
svinner en viktig kilde til vann i elvene, kunne nobelpris­
vinner Wangari Maathai fortelle på verdens miljødag.
Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Derfor er
tilpasningsstrategiene viktige. Det er viktig å bygge opp
humus i jorda, slik at den holder på vannet, og det er vik­
tig å dyrke et mangfold av sorter som tåler tørke og flom,
og som er robuste mot insekter.
Det er mange andre tema som jeg gjerne skulle ha tatt
med i dag. Men det får vi komme tilbake til når saken på
nytt legges fram for Stortinget. Men la meg få lov til å un­
derstreke at det jobbes i Forum for Utvikling og Miljø og
i NHOmed å utvikle nasjonale og internasjonale retnings­
linjer for bedrifters og finansieringsinstitusjoners sam­
funnsansvar. Dette må støttes. Arbeidet med å få på plass
slike retningslinjer vil ha stor betydning også for utvik­
lingspolitikken.
Anne Margrethe Larsen (V) [11:35:16]: Jeg mener
at utviklingspolitikk er et så stort og viktig tema at det for­
tjener en god prosess her i Stortinget. Men jeg har lyst til
å knytte noen overordnede kommentarer til redegjørelsen.
Dersom Regjeringen nå tar sikte på å legge fram en ny
bistandsmelding, vil den avløse St.meld. nr. 35 for 2003­
2004 Felles kamp mot fattigdom, fra Bondevik II­regje­
ringen. Her ble en grunnleggende ny bistandspolitikk pre­

8. juni -- Redegjørelse av utviklingsministeren
om utviklingspolitikk
3391
2007
sentert, noe man omtalte som «den nye måten å bedrive
bistandspolitikk på». Sentrale stikkord her er fattigdoms­
orientering, mottakerorientering, eierskap til egen utvik­
ling, en rettighetsbasert utvikling, sterkere kvinneper­
spektiv og giverkoordinering. Videre pekes det i meldin­
gen på prioriterte innsatsområder.
Med dette som bakteppe er jeg spent på hvilken ny po­
litikk den rød­grønne regjeringen vil legge fram i sin bi­
standsmelding. Umiddelbare spørsmål som jeg stiller
meg, er om fattigdomsorienteringen vil bli svekket. Vil
Regjeringens politisk motiverte satsing på mellominn­
tektslandene i Sør­Amerika bli fulgt opp av nye skritt bort
fra fattigdomsorientering?
Et annet spørsmål går på konsentrasjonsprinsippet.
Som nybakt minister framholdt utviklingsministeren at
han ville konsentrere innsatsen: Hvis man ville alt, ville
man ikke få til noe. Siden har vi hørt at norsk bistand ikke
skal være et mini­FN. Satsingen på Sør­Amerika repre­
senterer imidlertid en betydelig svekkelse av dette erklær­
te konsentrasjonsprinsippet.
Jeg har med interesse fulgt den bistandspolitiske de­
batten i senere tid, og jeg mener at en slik debatt er positiv.
Det som slår meg, er at i motsetning til nesten alle andre
politikkområder er det en vedvarende kamp om virkelig­
hetsforståelsen i forbindelse med bistanden. Enkelte sy­
nes å mene at bistand ikke virker, at den fremmer avhen­
gighet, at den klientifiserer fattige land, at den bidrar til å
forlenge vanstyret til despoter, og at den styres av en bi­
standslobby. Andre tar bistanden i forsvar. De viser til at
bistanden, til tross for en rekke feil og mangler, har bidratt
til å bedre levevilkårene for mange fattige i den tredje ver­
den.
I Venstre erkjenner vi ydmykt at utvikling er en kom­
pleks prosess. Forutsetningene for å fremme utvikling va­
rierer jo fra land til land og over tid. Utviklingsland i ulike
faser trenger ulike tiltak for å lykkes i sin kamp mot fat­
tigdom. Vi er også ydmyke med tanke på at det kreves
mye kunnskap for å kunne blande seg inn i fjerntliggende
lands indre anliggender på en konstruktiv måte. Det er
nettopp det man i realiteten gjør med bistand.
Venstre vil peke på tre ulike tiltak i sin utviklingspoli­
tikk: å fremme handel, stimulere til næringsutvikling og
yte bistand. Et viktig tiltak for oss er altså å fremme han­
del, herunder sikre mer rettferdige rammebetingelser for
internasjonal handel. Utviklingsministeren nevnte ikke
dette punktet så mye i sin redegjørelse, men jeg regner
med at han vil komme tilbake til det. I tillegg ønsker vi å
hjelpe utviklingsland med å nå fram til våre markeder
med sine produkter. Når det gjelder næringsutvikling i
sør, fokuserer vi på små og mellomstore bedrifter.
Samtidig vil Venstre ha et fortsatt høyt nivå på bistan­
den, noe vi bidro til under Bondevik II­regjeringen.
Venstre mener også at bistand er virkningsfullt for å nå
mål som et godt helsevesen, et omfattende utdanningssys­
tem og institusjoner som sikrer eiendomsrett, rettssikker­
het og demokrati, og som også fokuserer på kvinnerettet
bistand. I land med svake demokratiske og rettslige insti­
tusjoner bør det stilles klare krav om reformer. Venstre vil
prioritere å bistå slike land med å utvikle nødvendige
samfunnsinstitusjoner. En grunnleggende forutsetning for
utvikling er velfungerende stater.
Jeg vil advare mot å se seg blind på hvorvidt bistanden
utgjør 1 pst. av brutto nasjonalinntekt eller ikke. Dette er
i Norge blitt en øvelse som har bidratt til å dekke over
andre viktige sider ved vår utviklingspolitikk. Bistanden
er bare et middel, ikke et mål i seg selv. Venstre ønsker å
bidra til å komme ut av denne ensidige fokuseringen på
bistand. Vi ønsker å se bistand, handel og næringsutvik­
ling i sammenheng. Det kan være en lang og smertefull
vei, fra gode hensikter til gode resultater innen bistanden.
Jeg ser at det er mange gode intensjoner og viktige
grep med sikte på å heve kvaliteten i bistanden. Utfordrin­
gen for Utenriksdepartementet og Norad blir å sette dette
ut i livet på en effektiv måte, fordi bistandens troverdighet
er så avgjørende.
Statsråd Erik Solheim [11:40:40]: Jeg takker for
mange gode innspill i debatten. Jeg foreslår rett og slett en
dialog mellom utenrikskomiteen og meg selv om hva som
er den fornuftige formen for redegjørelser: orienteringer
til Stortinget, en stortingsmelding -- en samlet stor stor­
tingsmelding eller en kortere som kommer hvert år. Jeg er
åpen for en dialog. Regjeringen er veldig klar over hvem
som er sjefen. Det er Stortinget som er sjefen, og Stortin­
get vil få det Stortinget ber om. Så vi tar en diskusjon om
det. Jeg hadde tenkt at det var naturlig å komme med en
større stortingsmelding etter at Utviklingsutvalget hadde
fått lov til å legge fram sin innstilling, men ønsker Stortin­
get den tidligere, får vi det til tidligere. Jeg tror en dialog
om formen vil være det fornuftige. Både Ågot Valle og
Marit Nybakk var jo inne på dette.
Ågot Valle bad om at Olje for utvikling­programmet
også må få bli en viktig komponent i det sivile samfunn.
Det er noe som ikke har vært bra nok til nå, som vi helt
klart skal få til. Olje for utvikling er ikke bare noe for olje­
eksperter og statlige systemer -- og framfor alt, ikke først
og fremst teknologi. Det dreier seg om politikk. Et sivilt
samfunn som presser på i hvert land, er blant de viktigste
faktorene for åpenhet og for å unngå korrupsjon.
Så spurte representanten Woie Duesund om Verdens­
bankens studie av illegitim gjeld. Jeg kan ikke svare på
hvor langt den har kommet, men la meg finne ut av det, så
skal representanten få svar så fort som overhodet mulig.
Representanten Samuelsen var inne på sammenhengen
mellom miljø og utvikling. Det er temaer som jeg mener
er veldig viktige. Selvsagt kan Afrika fø seg selv. Afrika
er et underbefolket kontinent. Afrika har en liten befolk­
ning og enorme arealer, men de har ikke fått til den tekno­
logiske revolusjon som den grønne revolusjon var i Østen.
Det er maktstrukturer som hindrer Afrika i å fø seg selv.
Representanten Larsen fra Venstre sa mye fornuftig,
men for at vi ikke skal snakke forbi hverandre, la meg
snakke rett fra posen. Jeg mener at begrepet «fattigdoms­
orientering» er totalt tanketomt. Det er en form for bi­
standssjargong som vi har utstyrt oss med de senere år, og
som ikke betyr noe. La oss se på hva ordet betyr: Enten
betyr fattigdomsorientering at norsk bistand må ha som
mål å avvikle fattigdom. Det er selvsagt! Hva i all verden

2007
3392 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
skulle vi ellers holde på med? Ellers betyr fattigdomsori­
entering, hvis man skal være mer konkret, at de prosjek­
tene man driver, fokuserer veldig sterkt på at det enkelte
prosjekt umiddelbart skal hjelpe de fattige. Men det er jo
stikk i strid med den erfaring vi har med hvordan Norge
utviklet seg. Som det er sagt her tidligere: Sam Eyde an­
satte ikke de aller fattigste, og Martin Tranmæl organiser­
te ikke de aller fattigste. Man brakte samfunnet framover
og dermed de fattige. Det er jo det Kina har gjort også.
Uten at det er mitt yndlingssitat fra Deng Xiaoping, sa han
at noen må bli rike først, for å få produksjonen og utvik­
lingen i gang.
Når det gjelder fattigdomsorientering, må vi under dis­
se ordene, og der er jeg paradoksalt nok mer enig med
Vallersnes. Det er å skape fungerende stater, et fungeren­
de sivilt samfunn og næringsutvikling. Det er det som kan
gi den selvforsterkende økonomiske framgangen som vi
har sett i asiatiske land. Det vil drive millioner av mennes­
ker ut av fattigdom. Det er ikke å tro at hvert enkelt pro­
sjekt nødvendigvis må hjelpe den fattige.
Så til den store debatten med Fremskrittspartiet: Jeg
mener det er veldig lett å dokumentere -- det erkjente
også Høglund -- at bistand har bidratt til vesentlige, po­
sitive resultater når det gjelder helse, vesentlige, positi­
ve resultater når det gjelder utdanning, og mye positivt
når det gjelder konflikthåndtering og reduksjon og fore­
bygging av konflikter. Jeg tror det er begrenset hva bi­
stand alene kan gjøre når det gjelder den selvforsterken­
de økonomiske utviklingen som f.eks. Kina eller Korea
har vært inne i. Da kan bistanden bidra til å legge til ret­
te, skape forvaltningssystemer, bidra til å gjøre handel
lettere, bidra til å bygge kompetanse -- mange tiltak
rundt det -- skape utdanning og få fram utdannede men­
nesker som kan drive utviklingen framover. Men når det
gjelder selve den økonomiske utviklingen, er det mer
begrenset hva bistand kan gjøre. Men jeg tror det er helt
avgjørende at vi ser bistandens rolle som ett element i
utviklingen -- ingen mirakelkur som alene kan skape ut­
vikling, men som et viktig element som sammen med
politikk, næringsutvikling, handel og fredsbygging kan
bidra til rask utvikling.
La meg til slutt sette det i perspektiv: 40 pst. av stats­
budsjettet i Tanzania -- Norges i mange år fremste bi­
standsmottaker -- kommer fra bistand. Det er 7 milliarder
kr. De 40 prosentene er like mye som det dette storting be­
vilger til f.eks. jernbaneutbygging i Norge. Det totale
statsbudsjettet i Tanzania er på 19 milliarder kr, Oslo
kommunes budsjett er på 30 milliarder kr -- så å tro at bi­
stand alene kan skape mirakler i et land som Tanzania, er
å tro på julenissen. Men det kan være ett viktig bidrag, og
i Tanzania går det tross alt framover, trass i at bistanden er
så liten som den egentlig er.
Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed
avsluttet.
Under henvisning til § 34 a første ledd bokstav c i for­
retningsordenen vil presidenten foreslå at utviklingsmi­
nisterens redegjørelse oversendes utenrikskomiteen til
behandling. -- Det anses enstemmig vedtatt.
S a k n r . 2
Innstilling fra energi­ og miljøkomiteen om sammen­
slåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
(Innst. S. nr. 243 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 60 (2006­
2007))
Presidenten: Etter ønske fra energi­ og miljøkomite­
en vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til
1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på
gruppene:
Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 mi­
nutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 mi­
nutter og Venstre 5 minutter.
Det foreslås i tillegg at statsråden får en taletid på inntil
5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter
innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen -- innen­
for den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­
til 3 minutter.
-- Dette anses vedtatt.
Tore Nordtun (A) [11:47:36] (ordfører for saken):
Opprettingen av det statlige oljeselskapet Statoil, som
skjedde i 1972, var en historisk beslutning. Det var på
mange måter innledningen til en ny industriepoke i Nor­
ge. Og det var framsynte politikere som fattet vedtaket
den gang.
En av grunnpilarene var at her skulle man ha en sterk
statlig deltakelse på norsk sokkel, både gjennom det stat­
lig eide Statoil, gjennom Hydro, som også skulle være
tungt inne, og fra statens side. Det er få land som kan vise
til en så god forvaltning av sine naturressurser som nett­
opp Norge. Olje­ og gassnæringen har vært med på å ut­
vikle en ny og framtidsrettet industri som har ført til sys­
selsetting, vekst og velstand over det ganske land. Dette
kan vi være stolt av!
Forslaget som vi har til behandling i dag om en sam­
menslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet,
har et betydelig industrielt perspektiv, både nasjonalt og
internasjonalt. Det foreslått sammenslåtte selskapet
StatoilHydro blir en meget sterk aktør i en global verden.
Den internasjonale konkurransen er knallhard. Det kreves
derfor muskler i form av både størrelse og menneskelige
kunnskaper for å matche det internasjonale markedet og
bransjen. Med de grepene vi nå gjør, vil StatoilHydro etter
vår oppfatning være godt rustet til å møte denne konkur­
ransen. Det nye selskapet vil også stå godt rustet finansi­
elt, teknologisk og organisasjonsmessig -- med andre ord
langt bedre rustet enn da de stod alene.
Vi snakker her om det som nå vil bli verdens største
offshoreselskap. Vår kompetanse på dette området er helt
i verdenstoppen. Det betyr ikke at vi ikke skal prioritere
norsk sokkel. Fortsatt innenlandsk satsing er en hovedpri­

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3393
2007
oritet, og den internasjonale biten vil komme i tillegg og
gi selskapet en ny, spennende tilleggsdimensjon.
Norge har gjennom tiår opparbeidet seg stor kunnskap
og innsikt når det gjelder utvinning av olje og gass. Sær­
skilt stor er vår kunnskap når det gjelder å operere på store
havdyp i krevende farvann. Vi bidrar med dette vedtaket
til å sikre og videreutvikle norsk kompetanse og kunn­
skap, og vi sikrer disse verdiene en framtid utover norsk
sokkel. Dette er på mange måter et historisk vedtak nett­
opp for framtiden. Derfor er jeg glad for at en enstemmig
komite nå innstiller på hovedpunktet, nemlig ja til fu­
sjon.
Jeg med mitt ståsted i Rogaland er selvsagt glad for at
Stortinget så ettertrykkelig slår fast at det sammenslåtte
selskapet skal videreutvikles nettopp fra Stavanger. Ho­
vedkontoret til StatoilHydro skal ligge i Stavanger, og det
sikrer Stavanger som europeisk oljehovedstad også for
framtiden. Samtidig sikrer det framtiden for selskapet og
vår felles oljekompetanse. Stavanger har landets fremste
oljemiljø, og et framtidig utgangspunkt i dette miljøet vil
være med på å sikre framtidig verdiskaping og videreut­
vikling for denne viktige næringen. Dette er også i tråd
med det Stortinget sa i 1972.
Vi er opptatt av å videreutvikle det norske oljemiljøet.
Derfor legger vi i innstillingen til grunn at satsingen på
forskning og utvikling minst må være på høyde med den
selskapene har i dag.
Det er knyttet særlig spenning og forventning til fram­
tidig aktivitet i nordområdene. Vi kommer senere i debat­
ten tilbake til hvor viktig det er at det som skjer i nordom­
rådene, vil få konsekvenser i form av sysselsetting, orga­
nisasjonsoppbygging, verdiskaping og utvikling på land.
Det er store utfordringer knyttet til fusjonen -- selvføl­
gelig er det det på norsk sokkel. StatoilHydro blir en stor
aktør innenlands.
En grunnleggende forutsetning for å iverksette fusjo­
ner i Norge av en slik størrelse som den vi tar stilling til i
dag, er at vi må ivareta et bredt samfunnshensyn. Særlig
må vi se på om fusjonen fører til økt markedsmakt og tap
av mangfold. Av den grunn vil vi følge nært hva som vil
skje i framtiden, utviklingen innenfor de ulike konkurran­
seflatene innenlands, utviklingen innenfor leverandørin­
dustrien, og sist, men ikke minst hvordan de ulike tilsyns­
myndighetene fra statens side fungerer og skal fungere
framover på dette området. Jeg understreker at med til­
synsmyndighetene -- andre talere vil komme tilbake til det --
mener jeg både Olje­ og energidepartementet, Oljedirek­
toratet, Petoro, Petroleumstilsynet, osv.
Konkurransen mellom Statoil og Hydro har vært en
meget viktig kilde til informasjon for styresmaktene.
Sammenslåingen kan nå føre til at noe av det informa­
sjonsgrunnlaget blir redusert.
Jeg vil minne om at en i Regjeringens framlegg til re­
vidert nasjonalbudsjett foreslo å oppheve taket på 60 an­
satte i Petoro. Det er et signal om å styrke nettopp disse
områdene, og vi vil komme tilbake til det videre i proses­
sen.
Når det gjelder leverandørindustrien, vil jeg minne om
at jeg ikke ser så mørkt på det som enkelte framstiller det.
Dette er også en givende mulighet til ytterligere å bli «løf­
tet» ut i verden av det nye store selskapet. Det vil bety nye
utfordringer for norsk leverandørindustri, men jeg tror det
vil ha spesielt positive ringvirkninger når det gjelder å
komme ut.
Jeg vil også understreke et viktig punkt, nemlig at det
nye selskapet, som det står i proposisjonen og som de har
gitt uttrykk for selv, nå skal satse innenfor fornybar ener­
gi. Det har de allerede gjort, men de skal videreutvikle
det.
Det er vanskelig å ta for seg disse utfordringene knyttet
til fusjonen uten samtidig å knytte noen kommentarer til
opposisjonens forslag i denne saken. At Høyre og Frem­
skrittspartiet går inn for en massiv privatisering og utsalg
av fellesskapets naturressurser, undrer meg ikke. Det har
vært en politikk de har ført hele tiden. Der i gården er jo
dette velkjent politikk. Men at Kristelig Folkeparti er med
på denne ferden, er litt merkelig. Jeg tror at Kristelig
Folkeparti er blitt litt villedet i denne sammenhengen. Jeg
konstaterer med stor tilfredshet at Kristelig Folkeparti
slutter seg til at vi kjøper oss opp til 67 pst. i selskapet
over tid. Jeg vil minne om at Kristelig Folkeparti tidligere
har stått sterkt på og har tradisjon for at naturressursene
tilhører fellesskapet.
La oss se nærmere på noen av konsekvensene av oppo­
sisjonens framlegg. Det innebærer en storstilt overføring
av ressurser på norsk sokkel fra StaoilHydro, som i stor
grad er eid av alle, til private, en overføring som skal gå
for seg for å svekke selskapet som vi gjennom tiår har
vært med på å bygge opp, alt for såkalt å redusere felles­
skapets makt over norsk sokkel. Jeg vil understreke at
makten ligger her, den ligger i Stortinget og i norsk olje­
politikk. Slik har det vært, og slik skal det også bli i fram­
tiden. Derfor er vi nå nøye både i proposisjonen og i inn­
stillingen på at vi skal følge med og iverksette nødvendige
tiltak, ut fra det jeg tidligere har sagt bl.a. om tilsynsmyn­
dighetene. Da skal vi også sette inn nødvendige tiltak.
Derfor fremmer vi heller ikke forslag i dag, eller er med
på forslag som ikke er tuftet på realiteter og fakta, men
mer på kortsiktig populisme.
At makten i norsk energipolitikk skal være i det norske
storting, er hovedgrunnen til at vi nå sørger for at staten
nettopp øker sin eierandel fra 62 pst. til 67 pst. Det er i
tråd med Regjeringens eierskapsmelding. Vi vil ha 2/3
statlig eierskap i det nye selskapet. Dette er også i tråd
med vår historie og våre tradisjoner innenfor denne sekto­
ren. Våre naturressurser skal tilhøre hele folket og ikke
bare noen private aktører.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [11:57:18]: I valgkampen
var Arbeiderpartiet veldig aktiv med å understreke beho­
vet for en aktiv næringspolitikk. Overfor Bondevik II­re­
gjeringen ble det flere ganger påpekt at verktøykassen var
tom. I denne saken virker det derimot ikke som om Regje­
ringen har en verktøykasse. Det eneste proaktive tiltaket
som har kommet fram fra Regjeringens side for å sikre

2007
3394 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
mangfold på sokkelen, for å sikre forskning og leveran­
dørindustrien, har vært at en hever taket på 60 ansatte i Pe­
toro. På alle øvrige områder sier Regjeringen at en skal
føre dialog, og at en skal følge nøye med på det som skjer,
men en varsler altså ingen konkret retning. Hvor er det
blitt av verktøykassen til Regjeringen i denne saken?
Tore Nordtun (A) [11:58:04]: Regjeringen fører en
aktiv næringspolitikk. Hvorfor ligger denne saken i den­
ne sal i dag? Jo, det er et initiativ fra selskapenes side
selvfølgelig, men her fører vi en næringspolitikk hvor vi
egentlig signaliserer klart hva vi vil med dette selskapet
framover, hvor stor eierandel vi vil ha i selskapet, og hva
som skal være selskapets visjoner både nasjonalt og in­
ternasjonalt. Vi sitter ikke med hendene i fanget. Vi vi­
dereførte også dette i eierskapsmeldingen, som Stortin­
get tidligere har behandlet. Der sier vi helt klart fra hvil­
ke institusjoner vi har med å gjøre her, som vi alle
sammen er så glad i, og som vi skal være med og vide­
reutvikle. Vi sitter ikke passive, vi tar tiltakene. Vi sier
også i forhold til det som replikanten spør om nå, at dette
er ting som vi er opptatt av. Vi vil følge opp videre nett­
opp dette med tilsyn.
Per­Kristian Foss (H) [11:59:17]: Det har vært en
lang tradisjon i norsk oljepolitikk med bred politisk enig­
het. Det har skjedd gjennom jevnlige konsultasjoner
mellom regjering og opposisjon så langt tilbake som også
representanten Nordtun var inne på i sitt innlegg, i viktige
petroleumsskattespørsmål og i andre viktige oljepolitiske
saker. Men så ikke i denne saken. Her ble opposisjonen
meddelt konklusjonen som et faktum via morgennyhete­
ne. Det har ikke vært noen konsultasjon på kompenseren­
de tiltak. Konkurransetilsynets rapport har vært forsøkt
holdt tilbake fra offentligheten, og dermed også for Stor­
tinget, og Stortinget var ikke informert om saken.
Mitt spørsmål er om representanten Nordtun har så­
pass kontakt med Regjeringens leder, altså statsministe­
ren, at han kunne reflektere litt over om dette er en ar­
beidsulykke, i denne, som han kalte, historiske beslut­
ning, eller om det er en ny linje fra Regjeringen?
Tore Nordtun (A) [12:00:10]: Jeg synes Per­Kristian
Foss tar opp meget viktige spørsmål. Jeg refererte i mitt
innlegg til det som skjedde i 1972 osv., og siden har suk­
sessen fulgt norsk oljepolitikk. Vi har hatt et ganske ro­
bust flertall i denne sal, og føringene om rammebetingel­
sene har vært stødige og ligget fast over tid. Jeg får håpe
at det fortsatt vil gjøre det i framtiden.
Jeg bare konstaterer at når det gjelder den saken som
det dreier seg om i dag, nemlig fusjonen, var også Høyre
tidlig på banen og sa ja til denne fusjonen. Hvilke kontak­
ter det har vært, uttaler jeg meg ikke om. Jeg sitter ikke i
den posisjonen her. Jeg har konstatert hvordan vi har be­
handlet saken i komiteen -- og vi har hatt visse kontakter --
men det vi tar stilling til i dag, er tross alt hovedsaken,
nemlig ja eller nei til fusjonen og eventuelt det å kjøpe seg
opp fra 62 til 67 pst.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:01:22]:
Jeg regner med at det i arbeidet med denne stortingspro­
posisjonen har vært en dialog mellom stortingsgruppene
og Regjeringen.
Mitt enkle spørsmål er da: Kjente representanten
Nordtun til Konkurransetilsynets rapport da denne dialo­
gen pågikk?
Tore Nordtun (A) [12:01:46]: Vi har vært kjent med
de ulike dialogene som har pågått under saken etter at den
kom til Stortinget, og den korrespondansen som har vært
mellom statsråden og komiteens medlemmer.
Når det gjelder Konkurransetilsynet og hva som er
gjort av prosedyrer i forkant før saken kom opp, må jeg i
aller høyeste grad vise til at de tilsynsorganene som EØS
og EU har i disse spørsmålene, har gjort en meget grundig
vurdering av saken. Jeg bare konstaterer at de har konklu­
dert med at det er i tråd med god skikk at disse selskapene
slår seg sammen, og det kolliderer ikke med tilsynsmyn­
dighetene ut fra det EU har uttalt.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [12:03:20]: Det er med
blandede følelser jeg står her i dag når vi skal behandle en
så viktig sak som fusjonen mellom Statoil og oljedelen i
Hydro.
Fremskrittspartiet har i lang tid -- ja lenge før dette ble
et tema for Stortinget og denne regjeringen -- vært positive
til en fusjon mellom disse to selskapene. Tidligere parti­
formann i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, luftet ideen
for flere år siden. Han fikk da ingen støtte, men nå er det
altså et enstemmig storting som sier at dette er en fornuf­
tig ting å gjøre.
Samtidig konstaterer jeg at de politiske grep som var
nødvendige for oljepolitikken i sin helhet, og som var for­
ventet av et samlet storting, ikke ble levert i denne saken.
Av stortingsproposisjonen ser vi veldig tydelig at Regje­
ringen nøyer seg med å observere hva som skal skje i
framtiden, og skal føre dialog med partene. Derimot har
opposisjonen framlagt en helhetlig politikk som ivaretar
verdiskapingen i tillegg til de interessene StatoilHydro
har. Og innlegget fra talsmannen fra de rød­grønne parti­
ene, Tore Nordtun, styrker denne følelsen, for hans inn­
legg, og ikke minst hans svar på mitt spørsmål om hva Re­
gjeringen har gjort med tanke på verdiskapingen på sok­
kelen, altså den aktive næringspolitikken, ble besvart med
entydige refleksjoner om StatoilHydro som selskap. Men
norsk sokkel og norsk verdiskaping er mye mer enn
StatoilHydro. Det burde i hvert fall være mye mer enn
StatoilHydro. Ut fra den helhetlige politikken som oppo­
sisjonen presenterer, vil Fremskrittspartiet helhjertet støt­
te fusjonen, men vi skulle ha ønsket at vi kunne bidra til
at flertallet på Stortinget leverte en mer aktiv politikk.
Fusjonen er utvilsomt positiv for StatoilHydro. Vi tror
at selskapet vil stå seg bedre samlet enn det de ville gjort
hver for seg, i hvert fall på de fleste områder. Selskapene
vil kunne få ut synergier, og Regjeringen nevner vel at en
regner med en besparelse på ca. 4 milliarder kr i året gjen­

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3395
2007
nom synergieffekter. En vil kunne spare penger på drift av
felt ved å se ting i en helhet når man gjør innkjøp og nye
investeringer. Ved forsøk på å få aktivitet i utlandet vil en
kunne unngå unødvendig konkurranse seg imellom om
noe som det fra et norsk perspektiv vil være helt unødven­
dig å konkurrere om.
Det nye selskapet står teknologisk sterkt. Det er vant til
å løse store utfordringer, noe vi ser på Ormen Lange, på
Snøhvit og ikke minst på mange av de eldre feltene i
Nordsjøen. Det er en viktig bedrift i mange deler av lan­
det, og derfor er det godt at det har kommet en del avkla­
ringer om lokalisering av hovedkontor, og en del av den
aktiviteten som skal skje rundt omkring. Vi savner riktig­
nok litt mer tyngde på hva som skal skje i nordområdene,
men veldig mye er bra avklart. Det er godt.
Der tror jeg heller ikke det er så veldig mye uenighet i
denne salen. Det uenigheten går på, er altså ikke det som
går konkret på StatoilHydros drift i framtiden, men det
går på de oljepolitiske føringene, altså det som denne sal
faktisk var mest opptatt av, nemlig politikken som skal fø­
res. For fusjonen medfører en av de største og viktigste
endringene i norsk oljevirksomhet noen gang. Det var op­
posisjonen flink til å påpeke veldig tidlig, selv om enkelte
media sier at det ikke har skjedd før de siste uker. Hvis en
ser på referatet fra spørretimen 10. januar i år, vil en se at
fusjonen ble tatt opp som et tema. Erna Solberg fra Høyre
og undertegnede uttrykte glede over fusjonen isolert sett,
men påpekte at vi fryktet at det nye selskapet blir en
enorm kjempe som får diktere det som skjer på sokkelen,
med de bekymringene det betyr for den totale verdiska­
pingen, for leverandørindustrien, for forskningsaktivite­
ten osv. Det er også interessant å merke seg at olje­ og
energiministeren i sitt svar bekrefter at StatoilHydro blir
en dominerende aktør på norsk sokkel, og dominerende
aktører trodde jeg vi ønsket å unngå, at det var noe som
faktisk ble oppfattet som negativt. Dermed forutsatte alle
i denne sal -- i hvert fall fra opposisjonens side -- at det po­
litiske håndverket som ble ført fra Regjeringen fram til
proposisjonen ble framlagt, tok utfordringene på alvor, og
at man fremmet tiltak som faktisk stod i stil med størrel­
sen på fusjonen. Da vi fikk proposisjonen noen måneder
senere, var det bare å konstatere at den var en stor skuffel­
se.
Regjeringen er flink til å beskrive utfordringene og
den eksisterende situasjon, men den er veldig dårlig til å
omgjøre dette til politisk handling. Regjeringen leverer
ikke det politiske håndverket mange forventer, og løs­
ningen er, som jeg har nevnt, at en skal følge nøye med
og føre dialog. Men så har det i etterkant av proposisjo­
nens framleggelse kommet ett proaktivt grep, og det er
at en fjerner taket på 60 ansatte i Petoro. Petoro er altså
det eneste proaktive grepet av betydning som Regjerin­
gen framlegger i tidenes største endring i norsk oljevirk­
somhet. Denne passiviteten kan koste samfunnet dyrt,
for selv om en kan glede seg over milliardutbytte fra
StatoilHydro hvert år, vil altså bare en marginal reduk­
sjon av verdiskapingen på sokkelen totalt sett ha et mye
større siffer enn det en kan få av økt utbytte fra Statoil­
Hydros satsing i utlandet. Da må en jo stille spørsmålet:
Hva skal en med en aktiv næringspolitikk når Regjerin­
gen mangler retningssans?
Opposisjonen har derimot vært aktiv og pekt på en rek­
ke viktige suksessfaktorer for den gode verdiskapingen på
sokkelen. Vi har pekt på viktigheten av konkurranse og
mangfold, på viktigheten av konkurrerende oljeselskap,
og ikke bare at staten skal være en dominerende eier eller
være dominerende i selskapet. Vi har pekt på viktigheten
av et bredt forskningsarbeid, en vital leverandørindustri
og kompetanse og kapasitet i forvaltningsleddene. Vi har
sagt at det er viktig å opprettholde nesten­suksessfaktore­
ne. Vi har derfor fremmet en rekke tiltak som faktisk Re­
gjeringen selv burde ha fremmet i proposisjonen, fordi det
er ganske selvsagt at de blir gjennomført. De burde heller
ikke være kontroversielle. Men vi merker oss at Regjerin­
gen allikevel ikke har gjort det. Det gjelder krav som at en
f.eks. reduserer StatoilHydros dominerende markedssitu­
asjon på sokkelen, gjennom å legge en del prinsipp til
grunn når en skal tildele nye lisenser, at en f.eks. hadde
bedt StatoilHydro om å redusere eierandeler i marginale
felt, slik at en får flere operatører inn som kan være kon­
kurrenter, både for å stimulere til forskning og for å stimu­
lere leverandørindustrien. Vi har konkret bedt om at man
styrker Petoro og Oljedirektoratet. Vi har bedt om at det
iallfall må fremlegges en evaluering av situasjonen for le­
verandørindustrien og av forskningssituasjonen. Ikke en­
gang det, en evaluering, klarer de rød­grønne partiene å si
at de vil være med på å støtte. Nei, regjeringspartiene støt­
ter faktisk ingen av forslagene fra opposisjonen. Med løf­
te om en aktiv næringspolitikk er det ganske oppsiktsvek­
kende.
Denne saken kunne vært en signatursak for Regjerin­
gen for å vise det de mener i praksis både med en aktiv
næringspolitikk og aktivt eierskap. Istedenfor ender vi
opp med aktiv observasjon. Der de rød­grønne anklaget
Bondevik II­regjeringen for å ha en tom verktøykasse,
står Stoltenberg II­regjeringen igjen uten en verktøykasse.
Mens Regjeringen -- med statsministeren i spissen -- har
stått utenfor direktørens kontor med pompong og cheer­
leader­fakter, har altså rød­grønne stortingsrepresentanter
stått utenfor de samme kontorene og bedt folk gå planken,
eller aller nødigst skal de få overleve som postbud.
Det eneste som har bidratt til et heftig engasjement i
debatten i de rød­grønnes leir, har vært diskusjonen om
hva navnet på selskapet skal være. Hva barnet skal hete,
har altså vært det mest attraktive å debattere. Så fort stor­
tingsproposisjonen ble framlagt og dette ble avgjort, har
det vært stille som i graven. Det er symbolsk riktig, for det
er også i graven den aktive næringspolitikken har havnet.
Dette var ikke uventet når man har sett hvordan de rød­
grønne har oppført seg på Stortinget etter valget, og sett i
lys av de andre løftene de har kommet med om en aktiv
næringspolitikk og et aktivt eierskap. Det ble jo lovt at en
skulle redde Union. Den bedriften er i graven. Industri­
kraftregimet ble først lovt før jul i fjor, så i revidert i år, og
det er fortsatt ikke framlagt. Det ble lovt aktive grep for å
innfri løfte om gassrør til Grenland. Så langt har vi sett at
det har blitt utsatt med to år, uten at Regjeringen har frem­
met noen nye tiltak som ikke Bondevik II­regjeringen al­

Trykt 21/6 2007
2007
3396 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
lerede har iverksatt. Det var også et løfte om at en skulle
redde petrokjemiindustrien fra å bli solgt til utlandet. Den
siste bedriften ble solgt i forrige uke.
Det som allikevel er mest kritikkverdig her, sett fra
Stortingets synspunkt, er ikke at Regjeringen bryter sine
løfter om en aktiv næringspolitikk eller et aktivt eierskap.
Det er egentlig heller ikke det at Regjeringen står i fare for
å skusle vekk store verdier på sokkelen, og at man ødeleg­
ger konkurransen og kun prøver å kompensere for det ved
å øke eierandelen. Det som er mest kritikkverdig her, er
informasjonsbiten, som mange føler har vært dårlig. Re­
gjeringen har flertall på Stortinget -- det vet de åpenbart,
og det gir utslag. Fra regjeringspartienes side forsøker en
ikke i særlig grad å inngå brede forlik i en så viktig sak
som dette. Man tar også veldig lett på informasjonsflyten.
I en så tung sak som dette burde en gjort sitt ytterste for
å sikre et bredt kompromiss som går på tvers av regje­
ringskonstellasjoner i framtiden. Her snakker vi om en
viktig sak som har så store konsekvenser for verdiskapin­
gen og inntektene til den norske stat i lang tid framover at
en burde være sikker på at de vedtak som nå blir gjort, er
robuste, uansett om man får et regjeringsskifte i 2009,
eller kanskje før den tid, slik at det ikke blir et incentiv i
seg selv for nye partikonstellasjoner til å prøve å gjøre
endringer. Det har ikke skjedd. De rød­grønne oppfører
seg som om de skal være styrende for all framtid, mens
gallupene viser at mye tyder på at det kan endre seg i
2009. Når vi ser hva slags krav som stilles fra enkelte rød­
grønne representanter i klimapolitikken, er det mye som
kan tyde på at en heller ikke trenger å vente til 2009 før
det skjer endringer.
Når det gjelder oljeindustrien og oljepolitikken, der en
har hatt et mål i lang tid om å sikre langsiktighet, langsik­
tige, forutsigbare rammebetingelser, og der en har prøvd
å få de brede kompromissene i Stortinget, er det trist å
konstatere at den tiden er forbi, at en nå nøyer seg med
knappest mulig flertall, og at vi opplever to meget sterke
fronter i komiteen. Opposisjonspartiene har vært veldig
villige til å inngå kompromiss for å få de langsiktige lin­
jene, men regjeringspartiene har ikke hatt noen ting å gi.
Dette er sannsynligvis fordi vi i dag ser at oljepolitikken
utformes av de to største motpolene historisk sett, Ar­
beiderpartiet og SV. Når de endelig klarer å bli enige, vil
alt som minner om et kompromiss med et annet parti bety
at en flytter det skjøre balansepunktet, slik at minste felles
multiplum blir ulevelig for ett av partiene.
Når vi ser på innstillingen i dag, ser vi at opposisjonen
faktisk har elleve felles forslag i en så viktig sak -- elleve
felles forslag i oljepolitikken. Det er faktisk elleve flere
felles forslag enn det de rød­grønne partiene klarte å enes
om i hele forrige periode ved behandlingen av de to stor­
tingsmeldingene som var om oljepolitikken. Det sier litt
om hvordan opposisjonen i dag ønsker å samarbeide, der
Arbeiderpartiet og SV ikke klarte å samarbeide i forrige
periode.
Når det gjelder informasjonsflyten og Konkurransetil­
synets rapport, som representanten Foss var inne på, blir
det for meg som stortingsrepresentant en bismak i mun­
nen når en viser til at Konkurransetilsynets rapport kunne
en få tak i, for den lå tross alt på en postliste internt i Re­
gjeringen. Det er mulig at Fremskrittspartiet, med våre 38
representanter og noen titalls rådgivere og konsulenter,
hadde hatt tid til å rote gjennom alle postlister som sviver
i regjeringsapparatet til enhver tid, men jeg tror ikke at
f.eks. Venstre og Kristelig Folkeparti ville hatt den kapa­
siteten. Når en ser hva slags arbeidspress Regjeringen dyt­
ter på opposisjonen i de siste ukene av sesjonen, skal en
ikke forvente at opposisjonen har tid til å lete gjennom
alle slags interne saksganger i Regjeringen.
En må forvente at Stortinget faktisk får de dokumen­
ter som er relevante for denne saken. Så får opposisjonen
og partiene på Stortinget selv bestemme om dette er av
viktighet for saken, eller om en skal ta lett på det. Det får
være opposisjonspartienes, eller skal vi si alle stortings­
partienes, valg og ikke noe Regjeringen sitter og vurde­
rer på egne vegne og gjerne filtrerer ut de dokumentene
som den ikke ser på som veldig fordelaktig for sin egen
saksbehandling. Så jeg håper at statsråden vil komme
inn på dette ganske grundig og forklare hvorfor Stortin­
get ikke fikk Konkurransetilsynets rapport tilsendt
umiddelbart, og hvordan han vil unngå at dette skjer i
framtiden, og at en gjerne også får en tydelig unnskyld­
ning for at dette skjedde. Det er Stortinget en forholder
seg til, og ikke bare fire opposisjonspartier som sitter i
mindretall.
Til slutt vil jeg komme inn på representanten Nordtun,
som beskylder Høyre og Fremskrittspartiet for å drive
med utsalg av naturressurser. Hvis jeg ikke husker feil, var
representanten Nordtun selv med på å delprivatisere Stat­
oil for noen år siden. Da var det helt greit. Man snakket
ikke om at man mistet kontroll over naturressursene den
gangen. Naturresursene tilhører fellesskapet, og forvaltes
dermed av storting og regjering. Så er det staten ved stor­
ting og regjering som gir enkeltselskap eller et konsorti­
um av selskaper lisens til å utvinne disse. Men kontrollen
og eierskapet ligger fortsatt hos staten og dermed folk
flest. Nordtun gir et inntrykk av at ved å selge seg ned til
en mindre prosent eierandel i staten, mister en kontrollen
på dette. Det er å sette dette fullstendig på hodet. Det viser
hvordan en prøver å fjerne fokus fra det som er viktig i
denne saken -- dessverre.
Jeg tar opp forslagene som Fremskrittspartiet er med­
forslagsstiller til.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Representanten Ketil Solvik­Olsen har
teke opp dei forslaga han sjølv refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Torny Pedersen (A) [12:18:57]: Fremskrittspartiet
mener at staten er en dårlig eier, bl.a. fordi staten ikke til
enhver tid maksimerer selskapenes verdier.
I forbindelse med saken om sammenslåing av Statoil­
Hydro er det grunn til å anta at denne programformulerin­
gen og holdningen er uteglemt, for i et forslag i innstillin­
gen sier bl.a. Fremskrittspartiet:

3397
8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
S 2006--2007
2007
(Pedersen)
«Stortinget ber Regjeringen stille krav om at
StatoilHydro medvirker til at de nye operatørene får en
tilstrekkelig eierandel ved at det også overdras passen­
de eierandeler i felt og lisenser innen en fastsatt tids­
frist.»
Det er et forslag som utvilsomt vil svekke selskapets
verdier, altså ikke slik Fremskrittspartiet faktisk mener
målet må være, nemlig selskapenes verdimaksimeringer.
Mener representanten at Fremskrittspartiet i denne saken
underbygger eget program?
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [12:20:08]: Nei, på ingen
måte. Jeg tror representanten Pedersen her prøver å dra
paralleller som ikke lar seg dra i denne sammenheng.
Det en mener med forslaget, er at vi ønsker å ivareta
fellesskapets maksimale verdiskaping, gjennom at en re­
duserer en meget dominerende eier og dermed sikrer kon­
kurransen på sokkelen. Fremskrittspartiet har stor tro på
at konkurranse bringer fram gode ting i de aktørene som
bidrar til det, gitt at du har et godt regelverk i bunnen og
ikke bare driver med anarki. Men ved at du får en bedre
konkurranse, øker du verdiskapingen.
Når vi sier at et av kravene for å tillate en slik fusjon
burde være at en også så på den porteføljen som Statoil­
Hydro sitter på, ville StatoilHydro selv kunne si om det
vil være akseptabelt for å fortsette fusjonen, eller om de
ikke ville synes det var det. Legg merke til at Fremskritts­
partiet og opposisjonspartiene ikke sier at en skal ta store
eierandeler fra de store operatørselskap. Men på en del
små områder der en faktisk kan få andre selskaper inn på
en enkel måte, og gjerne overdra operatørskapet også, vil
det være fornuftig.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:21:23]: Fram­
stegspartiet og Høgre er i ein merknad opptekne av at
«staten som medeier i et børsnotert og kommersielt Stat­
oil, er seg sitt ansvar bevisst». Det er noko som Senterpar­
tiet er einig i.
Samtidig er dei opptekne av at politisk uvisse er uhel­
dig. Det er òg signal som kan redusera verdien på selska­
pet. Då er det med undring vi registrerer at dei fremmar ei
heil rekkje forslag som i media blir framstilte som eit fø­
revarsel om omkamp på viktige område etter valet i 2009,
om ein kjem i posisjon. Er ikkje det nettopp å spreia poli­
tisk uvisse, å gje signal som kan redusera verdien på sel­
skapet?
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [12:22:33]: Jeg vil på veg­
ne av opposisjonen presisere at vi ikke varsler omkamp om
selve fusjonen. Den går sin gang, og de som er private eiere,
skal vite at en ny regjering, fra opposisjonspartiene, ikke vil
prøve å ødelegge de verdiene -- de ligger fast. Man kan hel­
ler sette spørsmålstegn ved hvorfor Regjeringen synes dette
er viktig, og bruker som eneste argument for å kjøpe seg
opp til totredjedelers eierskap i StatoilHydro at man vil
unngå at mindretallet kan hindre vedtektsendringer.
Det vi varsler, er en omkamp om oljepolitikken. Hvis
ikke et opposisjonsparti, eller noe parti, skal kunne varsle
at man ønsker å føre en annen politisk linje enn den sitten­
de regjering, kan man jo bare slutte med valgkamper. Det
er nettopp det som er poenget, man slåss i valgkamper
-- og til daglig på Stortinget -- om å påvirke retningen i den
politikken. Selvsagt vil andre partier i regjering påvirke
retningen, og så får velgerne selv velge om de ønsker en
ny retning, eller om de ønsker å fortsette den kursen som
den sittende regjering har.
Terje Aasland (A) [12:23:46]: Fremskrittspartiet øns­
ker primært et statlig nedsalg i StatoilHydro til 34 pst., og
etter Fremskrittspartiets egne tall vil dette utgjøre verdier
på om lag 150--180 milliarder kr. Det kunne vært kjekt å
vite, om representanten kan utdype det noe, hva formålet
er. Er det å svekke statens eierrolle og dermed innflytelse
i selskapet, som Fremskrittspartiet selv omtaler som en
«dominerende» gigant, eller er det for å oppfylle partipro­
grammet, som slår fast at slike nedsalg skal være en over­
føring av aksjer til norske borgere, uten vederlag?
Hvorfor fremmes ikke denne programposten nå? Det
kunne også vært interessant å vite. Dette stortinget har jo
vært vitne til at Fremskrittspartiet har fremmet program­
formulering etter programformulering, men ikke akkurat
dette punktet. Er det fordi det er en av svært mange pro­
gramformuleringer i Fremskrittspartiets program som er
urealistiske?
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [12:24:47]: Programfor­
muleringene i Fremskrittspartiets program er meget rea­
listiske, og hvis representanten Terje Aasland savner noen
av forslagene på Stortinget, må han gjerne ta dem opp
selv, så skal vi gladelig støtte dem.
Når Fremskrittspartiet snakker om nedsalg av Statoil­
Hydro, er jo det fordi vi tror at den kapitalen som staten
har investert i StatoilHydro, kunne ha blitt brukt bedre for
folk flest gjennom andre formål. StatoilHydro vil jo bestå
som selskap, og alle erfaringer ved det nedsalget som har
vært allerede, tyder på at Statoil har kommet godt ifra det
og ikke tapt som selskap -- tvert imot har det sannsynligvis
styrket det, fordi man har fått mer gjennomsiktighet i det
som skjer, økt dynamikken i selskapet og stimulert det på
mange andre måter.
Spørsmålet som man også må stille, er: Hvilken poli­
tisk betydning har det om staten eier 34 pst. eller 67 pst.?
Spesielt ut fra den politikken som Regjeringen nå har ført,
hvilken betydning ville den forskjellen hatt? Det eneste
man gjør i denne fusjonen, er å si at man ønsker økt eier­
skap, men man forteller ikke hva man skal bruke det til.
Egentlig er det jo meningsløst å sitte med stor kapital bun­
det opp.
Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.
Børge Brende (H) [12:26:23]: Saksordføreren, Tore
Nordtun, fremstilte det i replikkordskiftet etter sitt inn­
legg nærmest som en gest overfor Stortinget at vi har sa­
ken om fusjonen mellom Statoil og Hydros olje­ og gass­
divisjon til behandling. Dette er faktisk symptomatisk for
den selvbevisste holdningen som de rød­grønne utviser
Forhandlinger i Stortinget nr. 225
225

2007
3398 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
også på dette området. Tore Nordtun vet meget godt at
selv om vi har en flertallsregjering, må denne saken for­
melt sett forelegges Stortinget. Men som det er blitt sagt i
debatten, det har ikke vært noen som helst underhånds­
kontakt mellom Regjeringen -- ingen av Regjeringens
medlemmer -- og opposisjonen før saken ble kjent, eller
under sakens behandling i Stortinget.
Statsråd Enoksens hadde et løfte om kompenserende
tiltak da fusjonen ble kjent. Det er overhodet ikke inn­
fridd. Og til alt overmål har man valgt ikke å informere
Stortinget korrekt om de konkurransemessige implikasjo­
nene og uttalelsene som har kommet underveis.
Fra Høyres side tok vi fusjonen til etterretning da stats­
minister Stoltenberg presenterte den like før jul. Vi ser at
dette er en industrielt initiert fusjon, og at det er gode ar­
gumenter for at disse to selskapene sammen internasjo­
nalt kan gjøre det bedre enn i dag. Men som vi sa, selska­
pet blir for dominerende på norsk sokkel. Det svekker
konkurransen på norsk sokkel, slik at vi forutsatte og for­
utsetter at det må gjennomføres tilstrekkelig med kom­
penserende tiltak.
I 1984 tok Gro Harlem Brundtland kontakt med Kåre
Willoch for å få til en løsning for norsk sokkel som kunne
være forutsigbar i mange år framover. Denne regjeringen
har valgt totalt å ignorere opposisjonen og de konkurran­
semessige aspektene. Det vi ser i Stortinget i dag, er fak­
tisk en samlet ikke­sosialistisk opposisjon som har frem­
met elleve konkrete forslag til kompenserende tiltak. Det
er faktisk en ganske tøff dom over dårlig politisk hånd­
verk fra den rød­grønne regjeringens side. Det er også
ganske tøft at de rød­grønne partiene på Stortinget ikke
har fått en millimeters mulighet til å bevege seg i Stortin­
get. Og hvorfor spiller dette noen rolle? Jo, det er faktisk
ikke noen styrke for Norge at en samlet opposisjon må
fremme elleve tiltak. Hadde man kunnet ha en dialog både
i forkant og underveis, hadde det faktisk vært mulighet til
at vi kunne ha fått et bredt nasjonalt kompromiss om
norsk olje­ og gasspolitikk fremover, hvis arrogansen og
selvbevisstheten ikke hadde vært så høy. Hva om man
kunne hatt forutsigbarhet også i årene framover? Men nå
vet alle som følger med i norsk politikk, at frem til stor­
tingsvalget i 2009 er det en samlet opposisjon som har
hatt ulikt syn i forhold til Regjeringen på nødvendigheten
av kompenserende tiltak, og som mener at når ett selskap
dominerer mer enn 80 pst. av operatøransvaret på norsk
sokkel, så er det ikke bra.
Man sier at konkurranse fungerer. Det er ingen uenig­
het om at konkurranse fungerer. Men hvorfor er det slik at
konkurranse ikke skal fungere på sokkelen? Selvsagt fun­
gerer konkurranse også på sokkelen. Vi vet at konkurran­
se mellom Hydro og Statoil har fått frem ulike teknologis­
ke løsninger. Ta f.eks. Trollfeltet, der et av selskapene
mente at man burde ta ut oljen først. Det andre mente at
man burde starte med gassen. Heldigvis tok man oljen
først, slik at man kunne bruke gassen til trykkstøtte for å
få opp oljen, og norske skattebetalere har hatt gleden av å
få mange millioner kroner i ekstra skatteinntekter fordi
det har vært en riktig ressursdisponering.
Det kan jo selvsagt også komme til spørsmål i tiden
fremover der selskapets interesser ikke nødvendigvis er
totalt overensstemmende med den norske stats interesser.
Hvem skal da se selskapet i kortene? Da må man selvsagt
styrke konkurransen på norsk sokkel. Man må også styrke
de institusjonene som ligger der. Så får altså saksordføre­
ren i et replikkordskifte med en av representantene seg til
å si at det er «kortsiktig populisme» når man bl.a. legger
fram et forslag om å styrke Petoro.
Jeg hadde håpet at vi i dag kunne hatt bred enighet om
dette, med noen kompenserende tiltak, slik at det hadde
vært forutsigbarhet rundt norsk olje­ og gasspolitikk i åre­
ne fremover. Men det er Regjeringen som må ta ansvaret
for at opposisjonen er blitt totalt neglisjert, og at dette har
blitt en dårlig løsning for vårt land.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tore Nordtun (A) [12:31:48]: Jeg benytter replikken
til en aldri så liten filosofering over innlegget til Høyres
hovedtalsmann i energisaker.
Det var et innlegg som var blottet for industripolitikk,
hvorfor vi foretar denne fusjonen, og hvorfor Høyre støt­
tet fusjonen. Det var en 5 minutters tirade om hvorfor man
ikke bør støtte fusjonen -- og så stemmer man for den! I
tillegg snakket han om at vi skal ha forutsigbarhet i norsk
oljepolitikk over tid. Selvfølgelig skal vi det. Det var en
av grunnpilarene i mitt hovedinnlegg. Men forutsigbarhet
var ikke mye til stede i Børge Brendes innlegg.
Jeg må spørre Børge Brende: Skal Børge Brende nå
varsle omkamp om norsk oljepolitikk -- for dette dreier
seg om det -- i 2009, hvis vi skulle være så uheldige å få
en annen regjering? Hvor er det industripolitiske aspektet
i Brendes innlegg?
Børge Brende (H) [12:32:55]: Jeg synes det er all
grunn til å spisse ørene når Tore Nordtun snakker om å
mangle industripolitiske ambisjoner. Det er nemlig et om­
råde hans parti har ganske god greie på.
Så tror jeg at Tore Nordtun må ha hatt et ferdigskrevet
manuskript på replikken sin som ikke var helt tilpasset det
innlegget jeg holdt. Hvis representanten Tore Nordtun
hadde tatt seg bryet med å høre på hva jeg sa, ville han
hørt at jeg innledet med at det var klare fordeler for disse
to selskapene med en fusjon, internasjonalt. Derfor tok
Høyre også fusjonen til etterretning. Mange var overras­
ket over det. Men vi forutsatte at det da måtte komme
kompenserende tiltak. Hvor ble det av de kompenserende
tiltakene? De er ikke her.
Hvis det er slik at representanten Nordtun nå er be­
kymret for at det senere kan komme forslag om endringer
i oljepolitikken, burde han ha tenkt på det da vi hadde sa­
ken til behandling i komiteen. Det burde også statsråd
Enoksen ha tenkt på i forkant, slik at det kunne ha blitt en
dialog med opposisjonen. Men Regjeringen må ta ansvar
for at det har vært null dialog, null initiativ og ikke den
statsmannsaktige innsats som tidligere regjeringer har vist
på dette området.

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3399
2007
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:34:18]: Eg må
få lov til å seia innleiingsvis at det har vore interessant å
følgja personen Børge Brende i ulike roller -- som miljø­
vernminister, som næringsminister og no i dei oppgåvene
han har i Stortinget.
Eg vil gi han rett i at ei samanslåing isolert sett kan
trekkja i retning av mindre konkurranse, men det blir sam­
tidig opna eit rom for ny politikk, for betre tilsyn og for
aktiv tilrettelegging for nye og mindre aktørar. Med ut­
gangspunkt i erfaringane hans som næringsminister er
spørsmålet mitt: Når kan staten best vareta sine interesser
-- ved nedsalg i det nye selskapet, eller ved på sikt å kjøpa
seg opp til eit fleirtal på to tredelar?
Børge Brende (H) [12:35:22]: Først: Det er hyggelig
at representanten Magnhild Meltveit Kleppa har fulgt mitt
politiske virke.
Når det gjelder saken om Statoil og Hydro, har jeg i
ulike debatter hatt følelsen av at Senterpartiet faktisk har
hatt en del sans for de argumentene som bl.a. Høyre har
fremmet om behov for kompenserende tiltak, slik at man
hadde sørget for at det i fremtiden også vil være konkur­
ranse på sokkelen. Derfor synes jeg at det egentlig er synd
at vi ikke har kommet litt lenger i å kunne få til enighet
om dette. Jeg tror at man faktisk har gått glipp av en his­
torisk sjanse fordi Regjeringen ikke har vært med på det.
Så til spørsmålet om eierskap. Høyres syn er at det hol­
der at staten eier halvparten av det fusjonerte selskapet,
51 pst. I dag eier staten under 50 pst. i Hydro. Det har
også vært en helt grei eiersits. Det som er problemet, er at
for stort statlig eierskap faktisk kan føre til at selskapene
styrer staten, ikke omvendt. Vi må passe oss for at det ikke
er halen som vifter med hunden.
Asmund Kristoffersen (A) [12:36:39]: Når jeg hø­
rer det representanten Børge Brende sier, må jeg først si at
Høyre har en ikke bare ærefull forhistorie når det gjelder
oljepolitikk -- selv om daværende finansminister Foss for
noen år siden på en prisverdig måte stod oppreist mot ol­
jeselskapenes råkjør for lavere skatt.
Hvis det var slik at Høyres oljepolitikk fra 1970­tallet
hadde vært gjeldende, hadde statskassen vært slankere og
overføringene til distriktene mindre. Jeg vil også tro at
norsk oljepolitikk hadde sett litt annerledes ut.
Nå benytter Høyre og Fremskrittspartiet muligheten til
å prøve å svekke det statlige eierskapet i StatoilHydro. Da
er mitt spørsmål: Hvilke grep vil Høyre ta for å sikre at
Stortinget og Regjeringen har nødvendig innflytelse over
norsk petroleumspolitikk, med en svekket eierrolle i
StatoilHydro?
Presidenten: Før representanten Børge Brende sva­
rer, vil presidenten be representanten vurdere om forslag
nr. 13 skal framsetjast?
Børge Brende (H) [12:37:59]: Takk for det. Herved
fremmer jeg på vegne av Høyre forslag nr. 13.
Så til representanten Kristoffersen. Jeg hørte ikke noe
dokumentasjon på påstanden om hvorfor -- angivelig --
statskassen hadde vært slankere med vår olje­ og gasspo­
litikk fra 1970­tallet. Tvert imot tror jeg at vi har vært en
garantist for at det skal være konkurranse på sokkelen. Vi
hadde Saga i sin tid. De forsvant, og nå står vi igjen med
ett fusjonert selskap. Jeg tror at vi alle bør kunne adressere
den utfordringen det medfører på norsk sokkel, og det
gjøres faktisk også fra Regjeringens side i proposisjon,
men man foreslår ingen konkrete tiltak for å gi svar på
dette.
Når det gjelder eierandeler, tror jeg at man kan oppnå
absolutt alt det man ønsker, ved at staten eier mer enn
halvparten av selskapet. Men det bør ikke være noen indi­
kasjon på at man skal begynne å detaljstyre selskapet,
tvert imot -- hvis det er det som er formålet med eierskapet
for den rød­grønne siden.
Presidenten: Representanten Børge Brende har teke
opp det forslaget han refererte til.
Replikkordskiftet er slutt.
Heidi Sørensen (SV) [12:39:47]: Beklager at jeg har
brukt litt tid på å ta talerstolen ned, men det har vært høye
mørke menn foran meg på talerstolen i dag.
La meg starte med å si at jeg deler saksordførerens
oppfatning når han i innledningen sier at det vi gjør i dag,
er et historisk vedtak. Norsk oljehistorie er snart 40 år, og
vi har gått gjennom mange epoker fra da vi opprettet Stat­
oil i 1972. Vi hadde tilbake i tid en situasjon hvor vi hadde
tre oljeselskap -- et statlig, et halvstatlig og et privat. Så
forsvant det private inn i Hydro, og vi fikk to selskaper. Så
fikk vi delprivatisering av Statoil, og i dag skal vi fatte et
vedtak om at vi skal ha ett stort oljeselskap i Norge. Man
kan aldri fatte historiske vedtak og være knallsikker på ut­
fallet. Historiske vedtak kjennetegnes ved at det er en viss
usikkerhet knyttet til dem, så også med dette vedtaket.
Det er i dag faktisk en samlet komite som støtter fusjo­
nen. Hvis man går tilbake i tid, vil man kunne se at dette
er det bredeste flertallet i norsk oljehistorie noensinne
-- selv om debatten så langt kanskje ikke har båret preg av
det.
Hovedbegrunnelsen for sammenslåingen har fra de to
selskapenes side vært det industrielle perspektivet, både
internasjonalt og i Norge. Det er en samlet komite som
mener at fusjonen representerer netto fordeler for
aksjonærene i de to selskapene, sammenliknet med det å
ikke foreta seg noen ting. Disse fordelene er mye knyttet
til selskapenes internasjonale virksomhet.
Statens fordeler ved fusjonen er økt utbytte fra vekst
ute og eventuelt større inntjening. Men det er også rett å
si at disse verdiene er marginale sett i forhold til inntekte­
ne staten har fra norsk sokkel, og sånn vil det fortsette å
være i årene som kommer.
Fusjonen vil ha positive virkninger for deler av norsk
leverandørindustris industrialiseringsmuligheter, men
bare hvis de klarer å opprettholde sitt teknologiske leder­
skap.
Komiteen er også samlet i det synet at fordelene ved
fusjonen knyttet til internasjonalisering må veies opp mot
noen av de ulempene en vil se på norsk sokkel på grunn

2007
3400 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
av tapt mangfold og tap av konkurranse. Men komiteen
legger til grunn at staten ved fusjonen skal ivareta et bre­
dere samfunnssyn, særlig når fusjonen fører til økende
markedsmakt og tapt mangfold. Det vil også påligge de
underliggende etatene både i Miljøverndepartementet og
i Olje­ og energidepartementet en viktig og større rolle i
tiden som kommer. Sånn sett er det etter vårt syn nødven­
dig å se for seg en styrking av både Statens forurensnings­
tilsyn og Petroleumstilsynet i tiden framover.
Jeg vil også si at det er gledelig at en enstemmig komi­
te understreker at vi er glad for at det nye selskapet skal
være et energiselskap som skal ha et stort engasjement på
felt som ny fornybar energi og skal være en av de viktigste
aktørene vi har når det gjelder utvikling knyttet til CO 2 ­
deponering og fangst. Dette er viktige oppgaver for dette
feltet.
I debatten i dag har jeg hørt representantene fra Frem­
skrittspartiet og Høyre snakke om disse elleve kompense­
rende tiltakene som skal demme opp for de negative virk­
ningene av fusjonen. Ja, det kan høres imponerende ut.
Men det har vært lite om innholdet i dem. Jeg er ikke like
imponert over alle de tiltakene. La meg referere noen av
dem.
Forslag 1 er bare å vedta en kritikk av at Konkurranse­
tilsynets rapport ikke ble framlagt for Stortinget.
Forslag 8 er at Stortinget skal be Regjeringen om en
stortingsmelding om hvordan fusjonen er gjennomført.
Forslag 9 er å be om en stortingsmelding om petrole­
umspolitikken.
Forslag 10 er å be om en evaluering av situasjonen for
leverandørindustrien.
Forslag 11 er å be om at Petroleumstilsynet får et dist­
riktskontor i Harstad.
I hvert fall ingen av de fem forslagene vil være i nær­
heten av å være kompensatoriske i forhold til de negative
konsekvensene en sånn fusjon eventuelt vil ha.
La meg helt til slutt si: Det har vært mange som har
vært engasjert i debatten. Her en søndag morgen hørte jeg
til og med at Språkrådet hadde påpekt at stavemåten for
StatoilHydro var feil. Man har ikke den formen i Norge,
man burde ha en bindestrek. Vi har ikke tatt stilling til det,
men føler oss bekvem med å støtte innstillingen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [12:44:56]: Representan­
ten Sørensen gikk igjennom listen med elleve forslag fra
opposisjonen og sa at det er ikke alle hun er like imponert
over. De forslagene som hun ikke nevnte, antar jeg hun da
er imponert over. Det er i så fall noe som Regjeringen bur­
de merke seg -- at opposisjonen har kommet fram til flere
forslag som også SV synes ville vært viktige for å sikre at
oljepolitikken i Norge tar hensyn til at en får en helt ny
situasjon på sokkelen.
Man får én dominerende aktør, for å bruke oljeminis­
terens egne ord, og da bør man også ha en ny politikk som
tar hensyn til at en har én dominerende aktør i stedet for
to store konkurrerende aktører. Det eneste Regjeringen
har lagt fram av konkrete proaktive tiltak, er å heve taket
på antall ansatte i Petoro. Eller kan representanten Søren­
sen vise til andre konkrete tiltak fra Regjeringen, siden
hun ikke er så imponert over forslagene fra opposisjonen?
Heidi Sørensen (SV) [12:46:04]: La meg presisere at
det er vel ingen av forslagene jeg er veldig imponert over.
Sånn sett skulle jeg ikke ha noe behov for å stemme for
noen av de forslagene. Derimot er det sånn at jeg synes at
forslagene overhodet ikke står i forhold til den kritikken
som fremmes mot fusjonen mellom Statoil og Hydro.
Hvis den kritikken er så fundamental, er så grunnleggende
som både representanten Brende fra Høyre og represen­
tanten Solvik­Olsen sier i sine innlegg, synes jeg den na­
turlige konklusjonen ville vært å stemme imot. Og det er
et ærlig standpunkt, det kan vi respektere. Men å påstå at
disse egentlig relativt små tiltakene som opposisjonen
fremmer forslag om i fellesskap, skal være i stand til å
demme opp for de enorme negative konsekvensene som
opposisjonen beskriver, det tror jeg ikke er riktig. Jeg de­
ler heller ikke beskrivelsen av hvor negative disse konse­
kvensene kommer til å være.
Ivar Kristiansen (H) [12:47:09]: SV skriver i inn­
stillingen at partiet er enig med styrene i Statoil og Hydro
når hovedbegrunnelsen for sammenslåingen er å styrke
selskapets fremtidige internasjonale rolle. Nå har jeg jo
det inntrykket at entusiasmen kanskje har fortapt seg noe
når det gjelder Statoils skjebne i Venezuela for tiden, men
spørsmålet er -- etter at vi hørte nyhetene forleden om at
Statoil planlegger etablering i Irak: Er det dette SV mener
når de med så stor entusiasme går inn for å styrke selska­
pets internasjonale rolle?
Heidi Sørensen (SV) [12:48:18]: Representanten Ivar
Kristiansen vet utmerket godt at SV gjennom mange,
mange år har representert en alternativ røst ved å være kri­
tisk til Statoils internasjonale engasjement, og vi har i
mange år tatt opp menneskerettighetsspørsmål, miljø­
spørsmål og andre etiske forhold knyttet til selskapets
virksomhet ute.
Vi har sett at den utviklingen kommer til å fortsette.
Det kommer til å være mer internasjonalisering -- det
kommer til å være en av de viktige strategiene til det nye
selskapet. For oss har det vært viktig at det skal skje på så
miljømessig gode måter som mulig og med så høye etiske
standarder som mulig. Og vi skal være varsomme, spe­
sielt når vi går inn i konfliktområder, og spesielt når vi går
inn i land som er kjent for stor korrupsjon.
Oljevirksomheten opererer i mange av de mest kon­
fliktfylte deler av verden, og det å kunne være et sterkt ol­
jeselskap med stor oppmerksomhet rundt disse spørsmå­
lene er ekstremt viktig også for å være med og sette en
bedre standard internasjonalt. Derfor er også internasjo­
naliseringen en av de viktige begrunnelsene for denne
sammenslåingen.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:49:22]:
Representanten Sørensen begynte sitt innlegg med å vise
til historien, og det er det jeg har lyst til å gripe fatt i, i for­

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3401
2007
hold til de erfaringene vi har med å ha relativt likeverdige
selskaper. Er representanten Sørensen enig i at vi har fått
teknologiutvikling, forskningsmessig utvikling og også
økte verdier nettopp gjennom det at vi har hatt nokså like­
verdige selskaper? Deler representanten Sørensen en slik
vurdering -- at dette har vært positivt?
Heidi Sørensen (SV) [12:50:19]: Det har åpenbart
vært positivt på norsk sokkel at vi har hatt flere selskap å
spille mellom, for det har vært en konkurranse på norsk
sokkel.
Det vi ser nå, er en stadig mer internasjonal konkurran­
se, og de spørsmålene en må stille seg, er: Vil det som var
riktig de siste 30 årene, være det som er mest teknologi­
drivende, forskningsdrivende, de neste 30? Man kan også
se på andre sektorer. Det er vel ikke sånn at hvis det hadde
vært to mobilselskap i Finland og ikke bare ett, Nokia,
hadde de drevet bedre? Hvis Sverige hadde hatt tre Erics­
son­selskaper, hadde det vært bedre enn ett?
Det er ikke gitt at det som var riktig de siste 30 år, kom­
mer til å være riktig framover. Jeg tror ikke at Finland
hadde hatt et sterkere mobilselskap hvis de hadde hatt to
Nokia. Slik kan det også være med Norge når vi skal ut i
et internasjonalt marked. Det er vanskelig å forklare hvis
man skal bygge opp under engasjementet fra statens side,
at man skal ut og argumentere for to norske selskap, beg­
ge hovedsakelig eid av staten, i stedet for å være ute og
kjempe for ett. Det er en av de viktigste begrunnelsene for
sammenslåingen.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:51:51]:
I dag behandler Stortinget en svært viktig sak for Norge.
Statoil og Hydro er to store og viktige selskaper i norsk
næringsliv, og begge har en omfattende virksomhet både
i Norge og internasjonalt. Selskapene er viktige virkemid­
ler for å nå sentrale målsettinger innen petroleumspolitik­
ken så vel som viktige politikkområder innen økonomi,
sysselsetting, forskning og miljø.
Siden fusjonsplanene ble offentliggjort, har Kristelig
Folkeparti støttet disse. Det er det tre avgjørende grunner
til:
-- Det er industrielt riktig for bedre å kunne utnytte Stat­
oils og Hydros kompetanse og ressurser.
-- Det bedrer selskapenes stilling i den internasjonale
konkurranse.
-- Det øker eiernes økonomiske verdier.
Samtidig mener vi at Regjeringen må vurdere konse­
kvensene av fusjonen for norsk petroleumspolitikk. Den­
ne fusjonen fører til omfattende endringer som får konse­
kvenser på en rekke områder. Vi trenger derfor en gjen­
nomtenkning av sentrale virkemidler og en bevisst kon­
kurransepolitikk for å sikre fellesskapets verdier. Det
gjelder forvaltningen av olje­ og gassressursene, men
også rammevilkårene for andre oljeselskaper og leveran­
dørindustrien.
Vi opplever at Regjeringen så langt ikke har gått inn i
disse spørsmålene. Regjeringen inntar på mange måter en
vente og se­holdning. For oss viser Regjeringens doku­
ment behovet for en ny stortingsmelding om petroleums­
politikken. Vi foreslår da også dette i dag.
StatoilHydro vil få en svært dominerende posisjon på
norsk sokkel. 68 pst. av selskapets reserver ligger her. I in­
ternasjonal målestokk vil selskapet fortsatt være et mel­
lomstort selskap. Men hovedbegrunnelsen for fusjonen er
å øke selskapets konkurransekraft internasjonalt, og vi må
forvente økt aktivitet ute i årene framover. Likevel vil sel­
skapets virksomhet på norsk sokkel være omfattende. Og
her ligger den politiske utfordring for norsk sokkel.
Fusjonen utfordrer mangfoldet og konkurransen i
norsk petroleumssektor på en rekke områder. Det kan få
konsekvenser for leverandørindustrien, teknologiutvik­
ling, forskning og myndighetsutøvelse -- for å nevne noe.
I sum dreier det seg om muligheten for å ivareta fellesska­
pets ressurser og verdier på en best mulig måte. På denne
bakgrunn har Kristelig Folkeparti funnet det nødvendig å
være med som forslagsstiller på flere forslag som skal sik­
re mangfold og konkurranse i sektoren. Vi mener det er
nødvendig å gi myndighetsorganer som Oljedirektoratet
og SFT økte ressurser, og vi mener Petoro AS må få flere
ressurser og økt bemanning.
I debatten har mye av fokuset vært knyttet til navn, ho­
vedkontor, funksjonsfordeling i selskapet og statlige eier­
andeler. Alle disse sakene er viktige, men det har også
vært mye symboldiskusjoner. For Kristelig Folkeparti er
det viktig å holde fram at selskapets forretningskontor
fortsatt skal ligge i Stavanger. Vi er enige i at de fagmiljø­
ene som selskapene i dag har fordelt over hele landet, skal
ivaretas og videreutvikles, og at de viktigste forretnings­
og virksomhetsområdene må drives fra Stavanger, Oslo,
Bergen og Trondheim.
Kristelig Folkeparti forventer også at Nord­Norge får
flere oppgaver og arbeidsplasser i takt med at olje­ og
gassvirksomheten øker i Norskehavet og Barentshavet.
I Kristelig Folkeparti er vi svært fornøyd med at en
samlet komite mener at det sammenslåtte selskapet bør
defineres som et energiselskap. Det betyr at selskapet får
en bredere aktivitet enn olje og gass, f.eks. innen fornybar
energi. I et langsiktig framtidsperspektiv er dette viktig.
Kristelig Folkeparti er også enig i at staten kjøper seg opp
til 67 pst. av aksjene i det sammenslåtte selskapet.
Kristelig Folkeparti mener at Regjeringens håndtering
av denne saken i forhold til viktig informasjon til Stortin­
get, er kritikkverdig. En vurdering av konkurransesitua­
sjonen som følge av fusjonen er relevant for utformingen
av olje­ og gasspolitikken. Når denne informasjonen ikke
ble ansett som viktig i startfasen, forteller det mye om at
fokuset var på selskapsfusjonen og ikke implikasjonene
for petroleumspolitikken. Men Stortingets oppgave er å
vurdere alle relevante forhold i enhver sak, og Regjerin­
gen har en informasjonsplikt overfor Stortinget.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Torny Pedersen (A) [12:57:10]: Noen ganger er det
vanskelig å forstå hva Kristelig Folkeparti egentlig mener
med sin politikk. Dagens tilfelle gjelder Kristelig Folke­

2007
3402 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
partis holdning til statlig eierskap. Kristelig Folkeparti
ønsker, som vi, å øke eierandelen i StatoilHydro til 67 pst.,
og det er flott at de er med på det. Men de ønsker ikke å
være med på resten av merknaden, som viser til statens
mål med eierskapet i det sammenslåtte selskapet. Er det
bare prosent som er viktig? Har ikke Kristelig Folkeparti
noen mening om statens eierskap i et så stort selskap?
Eller er det kanskje en skjult agenda som ikke tåler dagens
lys? Blir det bedre eierskap ved å være med på elleve for­
slag som ikke blir vedtatt?
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:58:00]:
Jeg er glad for dette spørsmålet. Representanten Torny
Pedersen vet godt hva Kristelig Folkepartis begrunnelse
var for å være med på nettopp denne delen av merknadene
til regjeringspartiene. Resten av vår begrunnelse i forhold
til oppkjøp har vi i forbindelse med eierskapsmeldingen.
Der har vi våre merknader på det.
Vi har ingen skjulte agendaer. Vi har tro på selskapet,
og at det er en solid investering. Som også representanten
Nordtun var inne på, står Kristelig Folkeparti på at vi øns­
ker å ivareta fellesskapets ressurser, og Statoil er som så­
dant et viktig selskap. Vi har ingen skjulte agendaer, men
gjør dette i full åpenhet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til re­
plikk.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:59:19]: I 1931
vart det danna ei koalisjonsregjering i Storbritannia med
Labour­politikaren Ramsey MacDonald som statsminis­
ter. Noko av det fyrste den regjeringa gjorde, var å forlata
gullstandarden. Verdien til pund sterling skulle ikkje len­
ger vera kopla til gull. Ein tidlegare statsråd under Mac­
Donald, Sidney Webb, uttalte då: «Nobody ever told us
we could do that!» Politikkskiftet var så radikalt, så i strid
med vanleg tenking og så raskt gjennomført at det nesten
ikkje var til å tru. Dette politikkskiftet endra mentale kart,
andre land følgde etter. Diskusjonar om økonomisk poli­
tikk vart annleis etter dette, ordskifta måtte førast innan­
for eit nytt paradigme, ein ny tenkjemåte.
Samanslåinga av Statoil og Hydro si petroleumsverk­
semd handlar ikkje om å forlata gullstandarden. Den kan
og bør likevel sjåast på som ei radikal endring. Samanslå­
inga har kome raskt på. Den vil endra debattar om olje,
gass og energipolitikk i framtida. Slik sett er det snakk om
eit paradigmeskifte.
I dag skal Stortinget gjera vedtak som vil bli ståande,
som vil føra til store endringar som vil bli forska på og få
ein plass i norsk historie, nett som opprettinga av Statoil i
si tid, nett som det breie kompromisset Stortinget samla
seg om i 1984, då for å avgrensa Statoil si makt og påver­
knadskraft i det norske samfunnet.
Opprettinga av SDØE og debatten rundt Statoil si rolle
i norsk samfunnsliv i 1984 er både lærerik og tankevek­
kjande også i dag. StatoilHydro blir eit stort selskap, defi­
nitivt ein gigant jamført med andre norske verksemder og
ikkje minst vurdert i forhold til det norske politiske syste­
met. Dette er ei utfordring, både i forhold til bruk og for­
deling av makt. Senterpartiet er difor særleg nøgd med at
staten i framtida skal eiga 67 pst. av aksjane i det nye sel­
skapet. Dette handlar djupast sett om folkestyre, om de­
mokratisk fundert makt til å møta dei utfordringane denne
samanslåinga vil kunna føra med seg. Nasjonal, demokra­
tisk makt og eigarskap går som ein raud tråd gjennom
norsk olje­ og gasshistorie. Slik skal det halda fram: Fol­
ket, borgarane sine valde representantar, er dei som legg
dei overordna føringane på kva dette selskapet skal vera,
korleis det skal drivast og oppføra seg, både i det norske
samfunnet og internasjonalt.
Samanslåinga vil endra mykje. Noko ligg fast: Hovud­
kontoret skal vera i Stavanger. Stavanger skal halda fram
som geografisk tyngdepunkt og utgangspunkt for framti­
dig aktivitet i sør og nord. Like viktig er dette: ein offen­
siv, aktiv politikk overfor det nye selskapet for å sikra best
mogleg ressursforvaltning og auka verdiskaping frå pe­
troleumsverksemda. Tidlegare har sterk og intens konkur­
ranse mellom nettopp Statoil og Hydro medverka til det.
Ei samanslåing trekkjer isolert sett i retning av mindre
sunn kappestrid. Men den opnar også eit rom for ny poli­
tikk, for betre tilsyn, for aktiv tilrettelegging for nye,
mindre aktørar, nettopp fordi norsk sokkel også i framtida
vil vera avgjerande for inntekter frå petroleumsverksemd
og finansiering av offentlege gode og velferd.
Dei grunnleggjande motiva bak og den djupe argumen­
tasjonen for denne samanslåinga botnar i visjonar om
storfelt internasjonal satsing, ikkje berre i velfungerande,
demokratiske land med robuste institusjonar, som USA
og Canada. Selskapet vil også engasjera seg meir ambisi­
øst i land der rike naturressursar -- historisk sett -- like my­
kje har vore ei forbanning som ei velsigning, land der res­
sursane ikkje utan vidare har ført til auka velferd for breie
lag, man jamvel har forårsaka krigar og øydeleggjande
korrupsjon og vanstyre. Etikk, sømeleg og legitim åtferd
og opne prosessar vil difor i aukande grad vera påkravd
og representera harde verdiar som StatoilHydro må leva
og driva i samsvar med, ikkje minst på grunn av majori­
tetseigaren i selskapet. Indirekte handlar dette om Noreg
sitt omdømme.
Senterpartiet er glad for at Stortinget står samla bak
samanslåinga. Dette er ein historisk dag. I denne salen bør
vi leva opp til det: ein ærleg, kritisk debatt og så ei verdig
avslutting -- vedtak som fører både oss, Statoil og Hydro
inn i ei ny framtid.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [13:04:49]: Det er litt opp­
siktsvekkende å registrere at samtlige rød­grønne politi­
kere så langt har snakket veldig mye om StatoilHydro og
hvor flott denne fusjonen er, men fokuserer veldig lite på
de oljepolitiske sidene av saken. Det er jo nettopp det at
Stortinget nå kunne hatt en betydning ved å påvirke olje­
politikken slik at en klarer å unngå de negative sidene som
fusjonen kan medføre for den totale verdiskapingen. Re­
presentanten var også inne på dette i sitt innlegg, der hun
viste til at dette handler om makt, og at StatoilHydro vil
få stor makt. Så blir altså det eneste konkrete som en viser

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3403
2007
til fra de rød­grønnes side, at en skal kjøpe seg opp i sel­
skapet til 67 pst. eierandel. Det vil koste 25--30 milliarder
kr, men den økonomiske fornuften i det vil jo avhenge av
hva slags utbytte en forventer å få fra selskapet i forhold
til alternative investeringer av den samme kapitalen.
Spørsmålet blir jo da politisk sett: Hva tror Regjeringen
og de rød­grønne partiene en kan oppnå ved å eie 67 pst.
i forhold til å eie kun 62 pst.?
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:05:59]: Eg er
overraska over at det synest som om ein så til vanleg vel­
informert representant som Ketil Solvik­Olsen ikkje har
lese proposisjonen meir grundig enn han no gir uttrykk
for. Han gjentek gong etter gong at det einaste Regjeringa
har gjort, er å oppheva taket på tilsette i Petoro. Det er jo
slik at det her blir gitt ei vurdering av ein konkurransesi­
tuasjon som det er viktig å følgja nøye, både i forhold til
petroleumstilsyn, til Petoro, til SFT og til Oljedirektora­
tet. Men det er jo budsjettspørsmål.
Så til spørsmålet om å eiga 67 pst. eller 62 pst. Den
som eig 67 pst. av aksjane, har også styring over vedtek­
tene, noko som faktisk er svært viktig i eit stort selskap
som dette.
Børge Brende (H) [13:07:11]: Slik jeg har oppfattet
det, har det vært en debatt i Senterpartiet om denne fusjo­
nen, og ikke minst om nødvendigheten av kompenserende
tiltak.
Stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen har bl.a. ut­
talt at det er helt feil at en så viktig beslutning for nærings­
livet og Norge kommer uten at det har vært en prinsipiell
og åpen debatt, og at det vil få dramatiske konsekvenser
for norsk industri som leverer til oljeselskapet, når det
bare er én innkjøper i det norske markedet -- dramatiske
konsekvenser.
Når man nå ser at Regjeringen har malt seg inn i et
hjørne og en samlet opposisjon nå fremmer elleve forslag
til kompenserende tiltak og alternative tiltak i forhold til
det Regjeringen har kommet med, ser da parlamentarisk
leder i Senterpartiet at det kanskje ville ha vært en fordel
også for Norge fremover om man hadde satt seg ned og
iallfall hatt en dialog med opposisjonen, og forsøkt å
komme frem til enighet her? For så langt unna hverandre
har man tross alt ikke vært.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:08:19]: Kva
dialog som har vore og ikkje vore, kjenner eg naturleg nok
lite til. Eg kan bekrefta at det har vore debatt i Senterpar­
tiet. Det skulle jo elles berre mangla i ei så stor og viktig
sak.
Når det gjeld det å ha store og opne prinsipielle de­
battar om denne saka, trur eg representanten Børge Bren­
de meir enn nokon veit at det er noko som heiter børssen­
sitive omsyn, og som set grenser for det.
Men så til dei elleve forslaga. Eg må faktisk seia at eg
er svært overraska over -- ja, eg synest det er oppsiktsvek­
kjande -- at opposisjonen har vore så lite konstruktiv og
har samla seg her om elleve forslag, som må oppfattast
som den reine demonstrasjonen med omsyn til at heile
Stortinget i dag står felles om denne fusjonen, og at man­
ge av dei forslaga som er fremma, er omtalte i proposisjo­
nen også som tiltak frå Regjeringa.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:09:41]:
I 2003 behandlet Stortinget vår kontrollfunksjon, og en
samlet komite sier at det er vanskelig å stille krav i forhold
til informasjon fra Regjeringen, men at det er viktig at det
stilles krav.
Og da er det tre krav de tar fram, nemlig at Regjeringen
har «råderetten over det offentlige utredningsapparat», og
at den dermed har «et særskilt ansvar for å sikre at Stor­
tinget gis et forsvarlig beslutningsgrunnlag», og komiteen
viser til at «opplysningsplikten er et viktig kriterium for
Stortingets etterfølgende kontroll», og den understreker at
«det må stilles krav til utførligheten i den informasjon
som fremlegges».
Mitt spørsmål er: Mener representanten at dette har
skjedd i denne saken fullt ut?
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:10:33]: Eg ser
at det er eit forslag i denne innstillinga som omtalar det.
Eg er einig i at dei tre punkta som representanten Holten
Hjemdal her viste til, skal ein følgja så langt som det let
seg gjera.
Så må eg jo òg seia at dette er ei sak som gjeld konkur­
ransesituasjonen. Det høyrer då med at norske styresmak­
ter har opptredd korrekt i forhold til EØS­avtalen, og at
EU­kommisjonen ikkje såg konkurransemessige problem
ved fusjonen.
Så kan vi lika eller ikkje lika at det òg er ei viktig side
av vurderinga av konkurranseforhold. Men slik er det no
bestemt, utan korkje min eller Holten Hjemdal sin med­
verknad.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Gunnar Kvassheim (V) [13:11:58] (komiteens le­
der): Venstre responderte positivt på meldingen om fusjon
mellom Statoil og Hydro. Men klarere enn noen andre
partier var det kanskje Venstre som betonte motforestil­
lingene. Det framstod som et åpenbart problem at to kon­
kurrerende selskap gikk sammen, to konkurrerende sel­
skap som har bidratt til å skape store verdier til fellesska­
pet, òg fordi de har konkurrert med hverandre.
Vi la til grunn at Regjeringen ville ta utfordringene
knyttet til fusjonen på alvor, og komme med kompense­
rende tiltak. I dag vet vi at så ikke ble tilfellet. Det inne­
bærer også at vi som hadde denne forventningen, burde
vært mer forbeholdne før vi konkluderte, enn tilfellet var.
Vi burde avventet Regjeringens framlegg før vi konklu­
derte.
Venstre stemmer i dag for fusjon. Sammenslåingen
mellom Statoil og Hydro er godt industrielt begrunnet.
Det framstår som en åpenbar fordel internasjonalt at disse
to selskapene kan arbeide sammen. Men Venstre vil også
understreke at det nye selskapet står godt rustet til å ta fatt
på utfordringene som er knyttet til norsk sokkel -- jeg vil
også betone godt rustet, dersom en ønsker det, til å enga­

2007
3404 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
sjere seg i et bredt energiperspektiv som går utover det
som selskapet tradisjonelt har hatt som hovedfokus.
Jeg er skuffet og overrasket over at en rød­grønn regje­
ring ikke har vært mer opptatt av konkurransesituasjonen
på norsk sokkel, for konkurransesituasjonen på norsk sok­
kel avgjør inntektsstrømmen til staten. Det burde en rød­
grønn regjering være opptatt av.
I tillegg til å fokusere for lite på konkurransesituasjo­
nen og verdiskapingen knyttet til den er det åpenbart at
Regjeringen tok altfor lett på konkurransesituasjonen
også i et videre perspektiv. Jeg er også skuffet over at Re­
gjeringen er så lite forpliktet når det gjelder styrking av
Oljedirektoratet og Petoro. Det kan virke som om Regje­
ringen har tenkt at med et sterkt statlig eierskap ordner det
meste seg. En ser at Regjeringen mer har opptrådt som
eier enn som myndighetsutøver.
Det var jubel på fusjonsdagen, og så ble det stort sett
med det. Det illustreres veldig godt ved den håndteringen
en har hatt av konkurransespørsmål knyttet til fusjonen.
Det burde vært sånn at Regjeringen var aktiv pådriver for
å få belyst disse spørsmålene for å få informert Stortinget
om hva som er gjort på dette området. Så har altså ikke
skjedd.
Vi vet at Fornyings­ og administrasjonsdepartementet
utarbeidet et utkast til svar på komiteens spørsmål om
konkurransesituasjonen, og at dette utkastet til svar er
endret og omarbeidet i Olje­ og energidepartementet, slik
at innholdet ble misvisende. Det kan altså virke som om
det ikke er tale om en glipp, men om noe som har skjedd
med overlegg.
Det ble framstilt som at en flertallsregjering skulle
innebære større forutsigbarhet, styrking av demokratiet
og prosesser som var til gode for fellesskapet. Jeg våger
den påstand at en mindretallsregjering ikke hadde våget å
komme til Stortinget og tatt så lett på konkurransesitua­
sjonen knyttet til norsk sektor og konkurransemyndighe­
tens rolle som det dagens regjering har gjort. Jeg tror tvert
imot at det er det at vi har en flertallsregjering, som har
gjort at den har kunnet komme til Stortinget med en så
lettvinn omgang med disse spørsmålene som tilfellet er.
Jeg har avslutningsvis lyst til å vektlegge det samme
som representanten fra Kristelig Folkeparti gjorde, at vi
nå har et selskap som skal være mer enn et olje­ og gass­
selskap. Det skal være et energiselskap, med alle de ut­
fordringene som er knyttet til et slikt bredt engasjement.
Jeg har også lyst til å understreke betydningen av at det er
klargjort gjennom innstillingen at selskapets forretnings­
og hovedkontor skal være i Stavanger, og at det skal være
utgangspunkt for selskapets videre virksomhet, sammen
med de øvrige lokalitetene som selskapet har. Det er vik­
tig å spille på ressurser i hele landet for at dette selskapet
skal kunne ivareta de viktige funksjonene det har.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Asmund Kristoffersen (A) [13:17:14]: Venstre er i
dag med på en rekke av de tidligere omtalte forslagene
som svekker statens rolle i styringen av norsk sokkel, bl.a.
ved å prøve å vingeklippe StatoilHydro.
Når det gjelder mulighetene til å styre, er det flere sider
her. Det ene er å sikre statens framtidige inntekter, som
Venstre egentlig ønsker å svekke ved på en nokså uærbø­
dig måte å si at å øke eierandelen bare er symbolpolitikk.
En annen ting er statens muligheter til å stille krav til
miljøstandarder gjennom bl.a. teknologiutvikling i sel­
skapet. Dette krever både langsiktighet, strategi og et ei­
erskap som er tydelig. Tiltak krever mulighet for politisk
styring. Spørsmålet blir da: Tror Venstre at det er best for
miljøet at staten gjennom StatoilHydro får et svekket ei­
erskap?
Gunnar Kvassheim (V) [13:18:22]: Det skulle vært
interessant å spørre statsråden om han tror at forskjellen
mellom de eierandelene Venstre går inn for, på 62,5 pst.
og 67 pst., har stor innflytelse på selskapets miljøstandar­
der. Da burde man i tilfelle kjøpe seg opp umiddelbart og
ikke over tid, slik Regjeringen legger opp til. Jeg uteluk­
ker at forskjellen på de to eierandelene har noe som helst
å bety for selskapets miljøstandarder.
Med det spørsmålet fikk vi en god illustrasjon på at Re­
gjeringen er knyttet til statens oppgave som eier og ikke
som tilrettelegger for aktiviteter som skal gi inntekter til
fellesskapet. Det at staten må forholde seg til en så stor
aktør og mindre konkurranse når en skal ha aktivitet på
norsk sokkel, kan, ifølge mange som har kikket på dette,
redusere inntektene til fellesskapet. Det er en mye større
bekymring enn den angivelige bekymringen knyttet til
forskjellen på et eierskap på 62,5 pst., og et på 67 pst.,
som spørreren betoner i sitt spørsmål.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til re­
plikk.
Statsråd Odd Roger Enoksen [13:19:47]: Jeg er
glad for at en samlet komite har gitt sin tilslutning til Re­
gjeringens forslag om å gå inn for sammenslåingen av
Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet.
De globale forutsetningene for olje­ og gassvirksom­
heten endres i stadig økende tempo. Aktørene må tilsva­
rende foreta nødvendige tilpasninger for å opprettholde
og styrke sin konkurranseevne.
Sammenslåingen vil etter Regjeringens oppfatning gi
et konkurransedyktig energiselskap som legger grunnlag
for industriell utvikling både i Norge og internasjonalt.
Selskapet vil bli verdensledende innenfor deler av sin
virksomhet, spesielt innen operasjoner på dypt vann.
Det er en historisk beslutning Stortinget tar i dag som
det er grunn til å være stolt av. Beslutningen har stor be­
tydning ikke bare for de to selskapene, men vil ha det også
for det norske samfunnet. Sammenslåingen gjør at vi kan
møte de framtidige utfordringene olje­ og gassvirksomhe­
ten står overfor, på en bedre måte.
Norge har en betydelig teknologisk kompetanse innen­
for olje­ og gassnæringen. Norsk leverandørindustri skal
ha en stor del av æren for den teknologiutviklingen som
har funnet sted. Næringen har gått fra å være nasjonal til
å bli en av våre mest konkurransedyktige næringer inter­
nasjonalt. På ti år har leverandørindustrien tredoblet sin

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3405
2007
internasjonale omsetning og har nå virksomhet så å si
over hele verden.
Jeg har registrert at komiteens mindretall er skeptisk til
om det sammenslåtte selskapet vil evne å bidra til videre
verdiskaping på norsk sokkel. Regjeringen har en langt
mer positiv tilnærming til dette. Regjeringen legger til
grunn at sammenslåingen vil gi betydelige positive virk­
ninger for olje­ og gassvirksomheten og verdiskapingen i
næringen i årene som kommer. Vi har konkludert med at
sammenslåingen ikke vil føre til redusert verdiskaping på
norsk sokkel, men vi ser selvsagt at sammenslåingen rei­
ser flere utfordringer både for ressursforvaltningen og for
kommersielle aktører innenfor petroleumsvirksomheten.
Disse er gitt en bred gjennomgang i stortingsproposisjo­
nen. Dette gjelder også leverandørindustrien.
Olje­ og energidepartementet vil i tiden framover følge
utviklingen i denne industrien nøye. Myndighetene vil
styrke dialogen med oljeselskapene og leverandørindus­
trien om tema innenfor kontraktsstrategi, innkjøpspolitikk
og satsing på forskning. Det er grunnleggende viktig for
meg at det fortsatt skal være sterk konkurranse og mang­
fold blant leverandørene for å sikre de beste tekologiske
løsningene. Det sammenslåtte selskapet vil også ha en
sterk egeninteresse av å sikre en effektiv leting, utbygging
og drift samt å opprettholde en sterk og mangfoldig leve­
randørindustri. Regjeringen vil se til at myndighetsappa­
ratet har nødvendig kompetanse og kapasitet til å følge
opp petroleumsvirksomheten på en tilfredsstillende måte.
Eventuelle forslag om økte bevilgninger vil bli fremmet i
den ordinære budsjettprosessen.
I forbindelse med børsnoteringen av Statoil i 2001 ble
det besluttet at staten ikke skulle ha mindre enn to tred­
jedels eierskap i Statoil. Regjeringen er opptatt av et
sterkt, statlig eierskap og mener det er naturlig å videre­
føre denne politikken også for det sammenslåtte selska­
pet. Jeg er også glad for at dette synet støttes av Kristelig
Folkeparti.
Ved tildeling av utvinningstillatelser er Norge forplik­
tet til å følge prosedyrene som følger av EUs konsesjons­
direktiv. Tildelinger skal foregå i samsvar med grunnleg­
gende prinsipper om ikke­diskriminering. Dette innebæ­
rer at Olje­ og energidepartementet ikke vil kunne unnlate
å tildele andeler i utvinningstillatelser til StatoilHydro
med den begrunnelse at selskapet er stort eller har en sterk
posisjon på norsk sokkel. Jeg vil føye til at ikke minst
Statoil og Hydro har stått for en stor del av kartleggingen
og virksomheten i Barentshavet og i Norskehavet.
Dagens mangfold og konkurransen på sokkelen vil
også etter sammenslåingen bli ivaretatt bl.a. av de andre
etablerte aktørene, den økte aktiviteten til de nye aktøre­
ne, konsesjonsverket og av stemmereglene i utvinningstil­
latelsen. Statoil og Hydro opererer i dag 80 pst. av pro­
duksjonen på sokkelen, men i årene framover vil en rekke
andre aktører styrke sin posisjon i virksomheten. De fire
største funnene som planlegges utbygd, opereres av andre
selskaper enn Statoil og Hydro -- Shell på Onyx, BP på
Skarv og Idun, Total på Victoria, Gaz de France på Gjøa
og Eni på Goliat. I tillegg overtar Shell operatørskapet på
Ormen Lange til høsten.
I tillegg vil jeg nevne at nye aktører, dvs. aktører som
har kommet inn på norsk sokkel etter 2000, har fått øken­
de betydning i konsesjonsrundene. I den siste konsesjons­
runden, TFO 2006, ble Statoil og Hydro tildelt bare
18 pst. av operatørskapene, og i 73 pst. av utvinningstilla­
telsene hadde verken Statoil eller Hydro deltakerandel.
Vår olje­ og gasspolitikk skal være langsiktig og gjen­
kjennelig. Den skal legge til rette for vekst og videreut­
vikling. Dagens vedtak styrker grunnlaget for dette.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Siv Jensen (FrP) [13:25:02]: Nye StatoilHydro blir
en svært dominerende aktør på norsk sokkel. Og nettopp
i sånne saker er det helt avgjørende at beslutningsgrunn­
laget som legges frem for Stortinget, er korrekt og til­
strekkelig.
I denne saken har statsråd Enoksen ettertrykkelig be­
vist evne til å feilinformere Stortinget, og han har unnlatt
å legge frem tilstrekkelig og nødvendig informasjon om
det beslutningsgrunnlaget som skulle frem for Stortinget.
Vi ser i stadig flere saker at den sittende regjering unnlater
å overholde informasjonsplikten sin overfor Stortinget, og
opptrer mer og mer arrogant i kraft av å ha flertall. Den
type lettvint omgang med landets nasjonalforsamling bør
Regjeringen tenke seg om to ganger før den fortsetter å
ha.
Mitt spørsmål til statsråden blir: Tar han selvkritikk på
mangel på håndtering overfor Stortinget, og er han nå vil­
lig til å beklage den håndteringen som har vært gjort fra
Regjeringens side i denne saken?
Statsråd Odd Roger Enoksen [13:26:16]: La meg
først nok en gang få lov til å si at det jeg var opptatt av, og
prøvde å svare Stortinget på, var realiteten i saken, nemlig
at norske myndigheter ikke hadde sett noen grunn til å ut­
tale seg til EUs konkurransemyndigheter i forbindelse
med fusjonen, og at Regjeringen og min hensikt selvsagt
var å belyse konsekvensene av sammenslåingen. Proble­
met var imidlertid at det var ikke det Stortinget spurte om.
Stortinget spurte om noe annet.
Derfor er det ingen grunn til å si noe annet enn at dette
ikke ble håndtert slik det skulle vært fra min side. Jeg er
opptatt av at Stortinget skal ha all den informasjonen som
Stortinget bør ha for å kunne gjøre en best mulig jobb.
Etter 12 år i dette huset har jeg stor respekt for Stortingets
rolle og for at Stortinget har krav på og skal ha all nødven­
dig informasjon. Det betyr selvsagt ikke at alt underlags­
materiale uten videre blir oversendt til Stortinget, men når
Stortinget spør om det, skal Stortinget selvsagt få infor­
masjonen. Det skjedde ikke i denne sammenheng. Jeg
skal gjøre mitt beste for å unngå at slike tilfeller skal opp­
stå i framtiden.
Per­Kristian Foss (H) [13:27:31]: La meg bare be­
gynne med å fastslå at denne regjeringen har flertall for å
opptre arrogant. Regjeringen har flertall i Stortinget for å
la være å føre noen som helst dialog med Stortinget. Men
det vil gi konsekvenser for politikken, og det henger ikke

2007
3406 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
i hop med Senterpartiets stadig uttrykte ønske gjennom
tre--fire tiår i Stortinget om å etablere et bredt politisk
grunnlag for en oljepolitikk, som vi alle er så avhengige
av, under skiftende regjeringer.
La meg minne om at forrige gang vi hadde en flertalls­
regjering -- og der satt Senterpartiet som medlem -- gikk
den regjeringen faktisk i dialog med Stortinget for å for­
andre sin egen proposisjon for å få til bredere løsninger
med det daværende opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet.
Statsråden sa nå at han ikke har håndtert det slik det
skulle vært -- spørsmålet om informasjon om Konkurran­
setilsynets uttalelser og forholdet til EU og norsk konkur­
ransetilsyn. Betyr det at statsråden nå har beklaget at han
har feilinformert Stortinget, eller betyr det ikke det?
Statsråd Odd Roger Enoksen [13:28:34]: Jeg vil
nok en gang understreke at jeg verken har gjort forsøk på
eller mener å ha feilinformert Stortinget. Jeg har ikke be­
svart spørsmålet fra Stortinget slik jeg burde ha gjort, for­
di Stortinget i realiteten spurte om noe annet enn det det
fikk svar på. Jeg skulle selvsagt ha svart ja, Regjeringen
har bedt Konkurransetilsynet om å vurdere denne saken,
og at det har vært en del av Regjeringens ordinære saks­
behandling. Det skulle ha vært svart slik allerede på det
første spørsmålet. Jeg tror representanten Foss med det
skjønner at jeg gjerne skulle sett at det hadde vært besvart
på en annen måte, og slik det burde ha vært besvart.
Når det gjelder Regjeringens manglende vilje til sam­
arbeid om denne saken, må jeg si at av de forslag som blir
framsatt fra opposisjonen, er det i grunnen to forslag som
burde ha vært vedtatt i dag, hvis de skulle kunne effektu­
eres. Det er forslagene om pålegg om nedsalg av eieran­
deler, og det er overdragelse av operatørskap. Begge de
forslagene er Regjeringen uenig i. Andre forslag vil vi få
rikelig anledning til å komme tilbake til i andre sammen­
henger. Og jeg er selvsagt opptatt av samarbeid også med
opposisjonen.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:29:58]:
På nyhetene i går hørte vi at Statoil vurderer å etablere seg
i Irak. Representanten Sørensen hadde tidligere i denne
debatten et spennende svar. Tre av de punktene hun trakk
fram, var menneskerettigheter, miljø og korrupsjon.
Mener statsråden at disse områdene er viktige? Hvis
han eventuelt gjør det: Hvilken betydning får dette for
statsråden i denne konkrete saken, og i andre generelle sa­
ker? Vi vedtar en fusjon, vi skal ut i verden, og vi skal bli
sterke.
Statsråd Odd Roger Enoksen [13:30:43]: Svaret på
spørsmålet om jeg deler representanten Sørensens syn på
dette er kort og godt ja. Det er nødvendig at norske sel­
skap som opererer ute, ivaretar de retningslinjer som vi
har nasjonalt, at de opererer under norsk lov og interna­
sjonalt regelverk, og at de utviser en høy standard i etiske
og miljømessige spørsmål på samme måte ute som man
gjør hjemme.
I forhold til Irak er det slik at norske myndigheter støt­
ter gjenoppbyggingen av et samlet Irak. Norske myndig­
heter bidrar så godt vi kan på mange områder. At norske
selskap skal ut og etablere seg, ja, det vil komme til å være
situasjonen i framtiden. Det betyr også dessverre at nors­
ke selskap fra tid til annen både vil vise seg å være inne i,
og vil gå inn i, områder som er kompliserte. Det betinger
desto strengere oppmerksomhet nettopp mot etikk, miljø
o.l., som er etterspurt fra selskapenes side. Som eier er
også vi opptatt av å se til at så skjer.
Lars Sponheim (V) [13:31:55]: Det kom fram i Ber­
gens Tidende tidligere denne uken at det svaret til Stortin­
get som statsråden i dag sier skulle vært håndtert annerle­
des, er omarbeidet i hans eget departement i forhold til ut­
kastet fra Fornyings­ og administrasjonsdepartementet, i
retning av at det var blitt misvisende. Innholdet var endret
og misvisende.
Kan statsråden bekrefte at svaret ble justert, slik at vi i
dag står i en situasjon hvor Stortinget er feilinformert?
Statsråden er i den situasjonen at han i denne sak har
liggende et forslag fra et knapt mindretall i denne sal, som
sier at det er sterkt kritikkverdig at Regjeringen ikke in­
formerte Stortinget. Da statsråden var i spontanspørreti­
men i Stortinget for kort tid siden, gikk han så langt som
å si at han beklageligvis kom i skade for ikke å gi den rette
informasjonen. Det har han ikke sagt i dag. Han har sagt
at det ikke er håndtert slik det skulle vært.
Er det å forstå slik at når statsråden har brukt ordet «be­
klageligvis» om dette svaret, kan han stå fast ved svaret i
dag og bekrefte det, og er det å oppfatte som om at stats­
råden faktisk har beklaget det?
Statsråd Odd Roger Enoksen [13:33:09]: Jeg vil nok
en gang understreke at jeg bestemt vil hevde at jeg ikke
har feilinformert Stortinget. Jeg har dessverre ikke svart
på det spørsmålet som Stortinget stilte. Det burde jeg ha
gjort. Det er vanlig praksis at flere departementer samar­
beider når man får spørsmål som gjelder flere departe­
menters arbeidsområde. Det er ikke alltid at det utkastet
som kommer fra et departement, blir brukt nøyaktig slik
utkastet kommer. Dette vet representanten Sponheim alt
om fra sine mange år i regjering. Det er mitt departement
som utformer det endelige svaret -- og -- ja, det er riktig at
det utkastet som kom fra Fornyings­ og administrasjons­
departementet, ikke ble brukt fullt ut slik utkastet forelå
fra deres side.
Jeg har i tre replikker nå svart at jeg gjerne skulle sett
at jeg svarte på spørsmålet som ble stilt, og at jeg også al­
lerede i mitt første svar hadde sagt at Konkurransetilsynet
selvsagt hadde vært inne. I det ligger det at jeg oppretthol­
der det svaret som jeg har gitt tidligere, på det som repre­
sentanten Sponheim spør om.
Siv Jensen (FrP) [13:34:26]: Det er relativt åpenbart
at statsråden ikke tar alvoret i denne saken inn over seg.
Det er altså fremført meget sterke merknader fra en
samlet opposisjon i innstillingen til denne saken, hvor op­
posisjonen uttrykker sterk kritikk av statsrådens håndte­
ring av saken. Jeg registrerer at på samtlige spørsmål som
statsråden nå har fått i replikkordskiftet, unngår han å sva­

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3407
2007
re på spørsmålene. Han svarer på noe annet. Derfor skal
jeg gi statsråden anledning én gang til til å svare.
Beklager statsråden, eller beklager statsråden ikke, den
måten han har håndtert denne saken på overfor Stortin­
get? Det er et enkelt spørsmål, og det fortjener et ordentlig
svar.
Statsråd Odd Roger Enoksen [13:35:14]: Represen­
tanten Jensen skal få et ordentlig svar. Jeg tar i aller høy­
este grad denne saken på alvor.
Som jeg sa: Etter 12 år i Stortinget, og etter å ha arbeidet
i opposisjon det meste av den tiden, er jeg både fullt innfor­
stått med og fullt oppmerksom på betydningen av at Regje­
ringen gir de opplysninger som Stortinget ber om, og som
Stortinget trenger for å kunne utføre et ordentlig arbeid.
Derfor har jeg gjentatte ganger sagt at det svaret som jeg
gav på dette spørsmålet, skulle ha vært utformet på en helt
annet måte, for spørsmålet ble ikke besvart. Jeg var opptatt
av å svare på det som jeg mente var realitetene i saken, men
det var ikke det Stortinget spurte om. Derfor skulle det ha
vært besvart på en helt annen måte. Jeg tar alvoret inn over
meg, og jeg tror jeg så ettertrykkelig har sagt at dette skulle
ha vært håndtert på en annen måte, at representanten Jensen
ikke kan være tvil om jeg tar dette på alvor.
T h o r b j ø r n J a g l a n d hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Torny Pedersen (A) [13:36:35]: Den 18. desember
2006 var en merkedag for Norge. Da meldte styrene i
Statoil ASA og Norsk Hydro ASA at de var enige om å
anbefale sammenslåing mellom Hydros petroleumsvirk­
somhet og Statoil.
De politiske diskusjonene er mange og spørrende, men
det er vel ikke tvil om at sammenslåingen vil skape en
sterk og levedyktig norsk aktør i den globale olje­ og gass­
industrien.
Andre spørsmål gjelder den sterke dominansen som
det sammenslåtte selskapet får. Dette er omstendelig tatt
opp i innstillingen fra komiteen. De borgerlige partiene
har en rekke forslag i så måte, forslag som bærer mer preg
av å ville være uenig enn av sakens faktiske realiteter. Vi
vil følge situasjonen nøye, og eventuelle tiltak vil bli
iverksatt dersom det er påkrevd.
De rød­grønne partiene vil fortsatt arbeide for å bevare
mangfoldet og konkurransen på sokkelen, og til det har vi
et godt redskap, nemlig å utøve et sterkt eierskap. Det kan
de borgerlige tenke på i sin privatiseringsiver.
Jeg er av den formening at dagens mangfold og kon­
kurranse vil bli holdt ved like av de andre etablerte aktø­
rene, nye aktører, konsesjonsverket og stemmereglene i
utvinningstillatelsene. De fire største funnene, som også
statsråden var inne på, som planlegges utbygd, opereres
av andre selskaper enn Statoil og Hydro. Jeg nevner Shell,
BP, Total og Gaz de France. Eni er operatør på Goliat, og
Shell overtar operatøransvaret på Ormen Lange til høsten.
Statoil og Hydro er selskaper som er fremst i rekken på
offshoreteknologi, og det vil komme godt med når olje­
og gassutviklingen beveger seg nordover.
Vi vet at Norskehavet og Barentshavet har noen flere
utfordringer enn Nordsjøen, spesielt når det gjelder miljø
og klima. Dette ble det tatt høyde for da vi behandlet for­
valtningsplanen for Lofoten og Barentshavet, og jeg for­
venter at miljøutfordringene har fått sin gjennomgang, og
at svarene foreligger senest i 2010. Blant annet har Statoil
til nå vært meget interessert i Nordland VII og Troms II,
og jeg tar som en selvfølge at interessen ikke er mindre
etter sammenslåingen. Det sammenslåtte selskapet vil stå
enda sterkere for framtidig satsing og deltakelse i nord­
områdene, og da snakker jeg om Norskehavet nord og Ba­
rentshavet med den russiske delen.
Konsernsjef Helge Lund i Statoil varsler, i en artikkel i
Nordlys 31. mai 2007, at det blir mer leting utenfor Nord­
Norge, og sier at det er ingen grunn til å tro at satsingen til
StatoilHydro i nord vil dempes når man blir ett fusjonert
selskap. Han sier også at letemiljøet i Harstad blir styrket
som en konsekvens av fusjonen. Jeg mener det er helt
nødvendig at Harstad som kompetansemiljø styrkes i for­
hold til økt aktivitet i nord.
Dette er i samsvar med det hele komiteen uttrykker i
innstillingen, hvor man stiller krav til både selskapet og
myndighetene. Det må stilles krav til lokal verdiskaping
allerede ved godkjenning av framtidige utbyggingsplaner,
og aktiviteten i nord må få konsekvenser når det gjelder
framtidig utvikling, verdiskaping og sysselsetting på land
i regi av selskapet. Vi har tre baseorganisasjoner i nord.
Disse tror jeg de borgerlige har glemt i sin kritikkiver. De
heter Brønnøysund, Sandnessjøen og Hammerfest. De
skal også brukes aktivt i forbindelse med nye utbygginger
på sokkelen. Selskapet skal også utvikle disse, samtidig
som det blir nødvendig å utvikle tilsynsoppgavene etter
hvert som aktiviteten forsterkes.
De fleste folkene i nord, ikke minst i Nordland, er op­
timistiske når det gjelder framtiden. Gjennom forvalt­
ningsplanen og gjennom de føringer Stortinget nå legger
for det nye selskapet med hensyn til aktiviteter på land, og
det mangfoldet vi fortsatt skal ha, så går dette rett inn i Re­
gjeringens langsiktige strategi for nordområdene, der
også forskning, utvikling og kunnskap er nøkkelfaktorer.
Ivar Kristiansen (H) [13:42:08]: Jeg synes også den­
ne saken, om ikke på noen god måte akkurat, illustrerer
dagens flertall og Regjeringens linje i å forholde seg til
Stortinget. Det er heller en mangel på vilje og linje i dette
spørsmålet, og det står i grell kontrast til det argumentet
og de understrekingene man hørte om før valget, om be­
hov for en flertallsregjering i Norge som kunne bidra til å
skape stabilitet, som kunne bidra til å skape langsiktighet.
Så går man i denne store saken tilbake på banen, når
opposisjonen stiller nødvendige og kritiske spørsmål til­
bake. Man besvarer dette i form av ren symbolpolitikk om
behov for samfunnsstyring, behov for statlig eierskap,
som om det spiller noen rolle i denne sammenhengen om
staten er eier av 50 pst. eller 67 pst. eller der omkring. Så
simulerer man at man er overrasket over at noen tillater
seg å stille kritiske spørsmål ved etableringen av et sel­
skap som ikke bare er stort i Norge. Det blir Nordens su­
verent største foretak. Det er et selskap som årlig skal om­

2007
3408 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
sette for rundt en fjerdedel av Norges brutto nasjonalpro­
dukt. Da skulle det jammen bare mangle om det ikke er
opposisjonens rolle å stille de kritiske spørsmål, som man
gjør i denne saken, i og med den betydning selskapet har
nasjonalt og skal ha internasjonalt.
I en periode hvor vi ser at produksjonen på norsk sok­
kel faller, mens den utvikles internasjonalt, er vi også av­
hengige av at vi har et grunnlag her hjemme, slik at begre­
pet som har vært suksessfaktoren til begge disse selskape­
ne tidligere, skal stå ved lag. Vi er nødt til å stille oss selv
spørsmålet: Hvorfor har vi lyktes i norsk olje­ og gasspo­
litikk, som vi har gjort? Jo, det er selvfølgelig fordi vi har
hatt tro på mangfold. Vi har rendyrket begrepet mangfold.
Vi har hatt en åpen linje til det å være internasjonalt ori­
entert. Jeg vil også understreke at vi gjennom politisk
konsensus har vært i stand til også å etablere det enorme
cluster vi har i stavangerregionen, som har gjort at vi har
vært i stand til å bygge opp en kunnskapsbase på viktige
områder, som slår alle i den internasjonale konkurransen.
Derfor er det nødvendig med et selskap som videre skal
ha den store nøkkelrollen på norsk sokkel innenfor norsk
oljepolitikk. Vi fra opposisjonens side frykter at den dy­
namikken vi ser i dag i form av mangfold, i form av kon­
kurranse, i form av risikovillighet og effektivitet skal gå
litt tapt på veien med den dominans den nye konstruksjo­
nen skal ha på norsk sokkel. Dermed er det heller ikke rart
at noen i denne debatten stiller spørsmål om den gjøkun­
geeffekten som denne fusjonen kan ha i norsk politikk
eller i norsk næringsliv.
Jeg går ut fra at heller ikke posisjonen har unngått å
legge merke til den redsel og de kritiske spørsmål som har
kommet, bl.a. fra norsk og internasjonal leverandørindus­
tri. Derfor er det viktig at man tar seg bryderiet med å gå
inn i denne form for debatt, og ikke besvarer dette bare i
form av ren symbolpolitikk.
Så en liten visitt til foregående taler. Jeg må bare slå
fast at jeg er skuffet over både Regjeringens, men også
funksjonsprotokollens, tilnærming til det som blir frem­
tiden på mange måter i det videre engasjementet innen­
for leting og utvikling, nemlig Norskehavet og Barents­
havet. Det virker fortsatt som begrepet «naboskap i
nord» både fra Statoils side og fra Hydros side er et be­
grep man ikke ennå tar på tilstrekkelig alvor. Med his­
torien som bakgrunn har ingen av de nevnte to selskap
som nå slår seg sammen, tatt initiativ til på egen kjøl å
foreslå etablering av enten det er forsynings­, helikop­
ter­ eller driftsorganisasjon i nord. Det vil jeg bare si, at
hvis man i nord skal innta tribunen og sitte igjen med ri­
sikofaktoren i den videre drift, vil man også i denne sa­
ken se at de fremste tilhengerne av der vi skal være på
plass fremover, fort vil kunne bli de fremste motstan­
derne hvis man skal sitte igjen på tribunen og med risi­
koen.
Statsråd Dag Terje Andersen [13:47:46]: Sammen­
slåingen av Hydros og Statoils petroleumsvirksomhet
skaper et sterkt olje­ og gasselskap. Derfor er det helt na­
turlig at det er det som står i fokus i diskusjonen i debatten
her. Dette er bra også sett fra statens ståsted som domine­
rende eier i Norsk Hydro. Fra dette ståstedet vil jeg trekke
fram en annen viktig side ved denne sammenslåingen, og
det er også omtalt i proposisjonen.
Hydro går nå videre som aluminiumsselskap. Med en
omsetning på i overkant av 100 milliarder kr vil det derfor
bli blant de aller største selskapene på Oslo Børs. Det blir
det tredje største børsnoterte aluminiumsselskapet i ver­
den. Selskapet vil ha ca. 25 000 ansatte, og 7 000 av dem
har virksomheten sin i Norge. Det er et stort selskap både
etter norsk og internasjonal standard. Og det er altså det
selskapet som skal bære Hydro­navnet videre.
I eierskapsmeldingen la Regjeringen til grunn at staten
skal fortsette som en langsiktig eier og opprettholde den
statlige eierandelen i Hydro. Dette gjør vi for å ta vare på
den modellen som har gitt Hydro suksess, og som har bi­
dratt til oppbygging av industriell kompetanse, viderefor­
edling, arbeidsplasser og til god forvaltning av store nors­
ke naturressurser. Det statlige eierskapet sikrer selskapet
langsiktig stabilitet på eiersiden, og at hovedkontorfunk­
sjoner forblir i Norge. Jeg konstaterer at Stortinget slutter
seg til det.
Jeg forventer at rendyrkingen av aluminiumsvirksom­
heten vil styrke selskapet, at det kan bidra til å trygge ar­
beidsplassene i Norge, og at Norsk Hydro videreutvikler
sin virksomhet i Norge i pakt med de gode tradisjonene i
selskapet. Et godt samspill mellom ledelse og ansatte og
vilje til å gjennomføre omstillinger i lag har stått bak den
industrielle utviklingen som Hydro har vist oss.
Hydro blir nå et fokusert aluminiumsselskap. Som eier
må vi bidra til at selskapet fortsatt bærer med seg evnen
til å utvikle ny framtidsrettet virksomhet. Fra Regjerin­
gens side er vi spesielt opptatt av at det parallelt med at
virksomheten utvikles internasjonalt, også legges til rette
for økt videreforedling og utvikling i Norge. Statens do­
minerende eierandel skal bidra til å sikre at Hydro har et
langsiktig perspektiv på sin virksomhet, som er nødven­
dig for å bygge sterke industrielle strukturer.
Også i framtiden vil Hydro, som andre selskaper, om­
stille og fornye virksomheten sin og produktene sine. God
omstillingsevne avhenger av godt samarbeid med selska­
pets ansatte, tillitsvalgte og berørte lokalsamfunn. Bare
gjennom et slikt samarbeid kan det skapes trygghet også
under omstilling.
Om Stortinget nå vedtar Regjeringens forslag i St.prp.
nr. 60, vil vi skape et sterkt petroleumsselskap i Statoil­
Hydro, som med den økende globale konkurransen om ol­
je­ og gassressurser vil stå langt bedre rustet enn selska­
pene ville ha gjort hver for seg. Men i tillegg til dette har
det ut av Hydro også kommet to andre solide internasjo­
nale selskaper som er verdensledende på sine områder.
Yara viderefører gjødselvirksomheten i det gamle Hydro,
og har på kort tid blitt et ledende selskap i Norge og inter­
nasjonalt innenfor sin sektor. Nå skaper vi et aluminiums­
selskap som bør kunne ha samme ambisjoner. Bare ver­
dien av dette aluminiumsselskapet i seg selv vil kunne bli
i samme størrelsesorden som et samlet Norsk Hydro var
ved årtusenskiftet.
Dette bør med all tydelighet illustrere at statlig eier­
skap ikke er til hinder for at selskap kan utvikle seg med

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3409
2007
den dynamikk som omgivelsene og utviklingen krever, og
gjør mulig.
Hydros utvikling viser at statlig eierskap kan bidra til
å utvikle store verdier både for aksjonærer og for samfun­
net.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [13:52:35]: Statsråden snak­
ket litt om at han ville gjøre StatoilHydro til et sterkt sel­
skap. Å øke statens eierandel i selskapet har vært de rød­
grønne partienes mest offensive forsøk på å vise at de er
aktive i denne saken.
Representanten Kristoffersen, fra Arbeiderpartiet, var
inne på at staten måtte ha en sterk eierandel, 2/3, for å sik­
re at StatoilHydro tok miljøhensyn og jobbet aktivt på det
området. Da er spørsmålet: Tror statsråden at StatoilHy­
dro vil opptre mer miljøvennlig hvis staten eier 67 pst. av
selskapet istedenfor f.eks. dagens andel av selskapet?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:53:21]: Som det
går fram av proposisjonen, er det ikke minst muligheten
til -- i tillegg til enkelttemaer om det vi forventer av våre
selskaper -- å ha kontroll over vedtektene for et så sentralt
selskap i norsk næringsliv framover som er begrunnelsen
for at vi vil opprettholde andelen på 2/3, slik vi tidligere
sa om det tidligere Statoil, ut fra hvor viktig selskapet ale­
ne var.
Når et nytt selskap nå blir enda tyngre, enda viktigere
og får enda mer innflytelse næringspolitisk, skulle det
bare mangle at vi ikke har den samme ambisjonen for den
statlige eierandelen som vi hadde for Statoil alene, før de
to selskapene ble slått sammen.
Det gir, som sagt, mulighet til å ha full kontroll, der­
som vi ønsker det, over vedtektsendringer når det even­
tuelt måtte være nødvendig. Men det understreker selvføl­
gelig også vår mulighet til å få gjennomslag for det som
er omtalt i eierskapsmeldingen, med hensyn til både gene­
relle forventninger til selskaper der staten er eier, og spe­
sifikt for Statoil, som det store og viktige selskapet det er.
Børge Brende (H) [13:54:38]: Det er interessant å
høre næringsministeren understreke at det er avgjørende
at staten eier 2/3 når det gjelder et selskap som er så sen­
tralt i Norge.
Vi har en regjering som vil bruke politisk styring når
det ikke er nødvendig, som f.eks. ved å kjøpe seg opp til
67 pst. eierskap i det sammenslåtte selskapet, men som
samtidig svikter når det er behov for politisk styring, når
politikerne skal blande seg inn ved å sikre konkurransen i
markedet.
Hvis man skal følge næringsministerens resonnement,
at det i sentrale selskaper er nødvendig å eie 2/3 om en
skal sikre politisk styring, blir spørsmålet: Har nærings­
ministeren også planer om å øke statens andel utover de
43 pst. som staten eier i Hydro, for å sikre politisk sty­
ring? Hvis ikke, hva er forskjellen?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:55:45]: En åpen­
bar forskjell er størrelsen og det området som StatoilHy­
dro skal jobbe på.
Vi har, som jeg sa tidligere, vært klare på den sentrale
rollen som Statoil har innenfor olje­ og gassvirksomhe­
ten, og den betydning det har at selskapet gjennom de
konsesjoner det har fått, forvalter viktige naturressurser i
Norge.
Det sier seg selv at når vi har stått for dette som en po­
litikk for Statoil, blir den i seg selv enda viktigere ved at
vi nå slår sammen Statoils olje­ og gassvirksomhet med
Hydros olje­ og gassvirksomhet -- rett og slett fordi det
nye selskapet blir enda større og får en større betydning.
Når det gjelder konkurranseforholdene for leverandør­
industrien, som jeg også er opptatt av, har olje­ og energi­
ministeren svart grundig på det tidligere i denne debatten.
La meg bare understreke at det nye selskapet gjennom
sin internasjonale konkurransekraft i år åpner for nye mu­
ligheter for norsk leverandørindustri, som vi kan føre på
plussiden med hensyn til utviklingen også for den om­
kringliggende delen av næringen.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:57:07]: Planane om
etableringa av StatoilHydro har skapt betydeleg uro i le­
verandørindustrien. Det er ikkje så vanskelig å forstå, for
færre oppdragsgjevarar for leverandørindustrien betyr ein
dårlegare konkurransesituasjon
Når me i tillegg får eit selskap som er så stort som
StatoilHydro, kan det lett skje at leverandørindustrien vert
meir avhengig av eitt selskap. Sjølv om dette selskapet
skulle ta med seg leverandørindustrien utanlands, er det
likevel ganske mykje skepsis.
Det er, som sagt, ei betydeleg uro i leverandørindus­
trien, i lokalsamfunna, hos familiar og hos enkeltpersonar.
Spørsmålet mitt er då: Forstår næringsministeren denne
uroa, og har han tankar om dette, utover det å følgja utvik­
linga og å vera i dialog med dei partane det vedkjem?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:58:03]: Svaret på
det første spørsmålet er ja.
Svaret på det andre spørsmålet er ja. Olje­ og energi­
ministeren har allerede, både i proposisjonen og i debat­
ten her, og gjennom opphevelsen av taket på antall ansatte
i Petoro, som det går fram av revidert nasjonalbudsjett,
understreket behovet for å følge med videre, og hvordan
vi kan gjøre det.
Når det gjelder eventuelle tiltak i Oljedirektoratet og
annet, er det et budsjettspørsmål. Det vil bli vurdert når
budsjettet skal behandles.
Utover dette er det ikke noen tvil om at den usikkerhe­
ten som deler av leverandørindustrien kan ha følt, i veldig
stor grad vil bli påvirket av det som olje­ og energiminis­
teren har vært inne på, at en gjennom de siste tildelingene
har sett et økende innslag av flere internasjonale aktører.
Det er flere aktører i Nordsjøen nå enn det var tidligere.
Det bidrar til et mangfold som gir leverandørindustrien en
mulighet.

2007
3410 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
La meg understreke at den muligheten vi får interna­
sjonalt, også vil skape nye industrielle muligheter for
norsk leverandørindustri.
Lars Sponheim (V) [13:59:24]: 2/3, eller 67 pst., ei­
erandel, som vil være resultatet for det nye selskapet etter
dagen i dag, gir etter mitt skjønn ett eneste operativt grep
for eieren, nemlig at man har makt til å foreslå vedtekts­
endringer når man måtte ønske det. Om noen overhodet
hadde klart å samle alle de øvrige aksjonærene om å bli
enige om å være imot det, ville det ikke ha vært tilstrek­
kelig.
Spørsmål 1: Kan statsråden bekrefte at det er det
eneste operative grepet av betydning med hensyn til å gå
opp til 67 pst. eierskap?
StatoilHydro får én marsjordre fra Stortinget i dag, og
det er: Gå ut og gjør verden! Staten eier 2/3. Det vil ikke
overraske meg om vi på et eller annet tidspunkt våkner
opp til en nyhet om at Statoil har funnet seg en ny partner
en plass ute i verden, og vil bli enda større. Spørsmål 2
er: Betyr det at 67 pst. står fast, og dermed vil være en
begrensning på det nye StatoilHydros muligheter til
f.eks. å fusjonere med et oljeselskap og virkelig gjøre
verden, som i dag er marsordren fra Stortinget?
Statsråd Dag Terje Andersen [14:00:27]: Til det
første spørsmålet: Det er klart at det kan formuleres slik
at det å ha 2/3, og altså kunne endre vedtektene dersom en
ønsker det -- aktivt -- er det operative målet og den sikrin­
gen vi er ute etter, ved å få Stortingets tillatelse til over tid
å kjøpe oss opp til 67 pst. Men i det ligger det mange vur­
deringer. Det leder til det andre spørsmålet som represen­
tanten Sponheim stiller.
Det som i hvert fall er sikkert, er at med den eierstyr­
ken som vi nå får i det nye selskapet, har vi full kontroll
dersom eier i framtiden skulle bli nødt til å vurdere den ty­
pen problemstillinger, som på dette tidspunkt er hypote­
tiske.
Det at vi ønsker en stor eierandel, er et signal om hvor
viktig vi synes det er å ha den styringen som ligger i det å
ha 2/3 flertall. Det er også svaret på hvorfor det er så vik­
tig selv om det skulle bli diskutert annet industrielt sam­
arbeid -- men som altså i denne sammenheng bare er hy­
poteser.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [14:01:45]: Statsråden er
veldig offensiv og forteller om alt som kan gjøres hvis en
bare eier 2/3 av selskapet. I Venezuela omfattes nå Statoil
av en nasjonaliseringsprosess. Selskapet er, sammen med
mange andre utenlandske oljeselskaper, tvunget til for­
handlingsbordet for å snakke om en såkalt kompensasjon
for at den venezuelanske staten overtar eierskapet i en del
av anleggene. Analytikere antyder at Statoil vil få et tap
på minst 1 milliarder kr -- de har investert ca. 1 milliarder
dollar i Venezuela.
Da er mitt spørsmål: Hva har staten -- som vil få 2/3 ei­
erskap i StatoilHydro, eller 62,5 pst. -- gjort som aktiv eier
for å sikre verdiene som staten er eier i, i disse områdene?
Statsråd Dag Terje Andersen [14:02:41]: Jeg er redd
for at representanten Solvik­Olsen nå blander myndig­
hetsrollen og eierskapsrollen. Den sittende regjering er
nettopp opptatt av ikke å blande disse rollene.
Det som gjøres i Venezuela og i andre land, er selvføl­
gelig forretningsmessige vurderinger. Det følger av den
nye selskapsformen som Statoil har. Det er ikke slik at vi
er inne forretningsmessig og kvalitetssikrer den typen av­
taler. Nå kan det vel også sies at når vi snakker om aktivt
statlig eierskap, tror jeg nok at representanten Solvik­
Olsen har fått med seg at det har noen andre nyanser og
valører enn det som er tema for aktivt eierskap og aktiv
næringspolitikk i Venezuela.
Vi mener altså at den muligheten som ligger i å ha et
sterkt eierskap i Statoil, har vist seg å være riktig, og vil
være riktig i det nye selskapet. Men jeg konstaterer at det
er grunnleggende uenighet mellom våre to partier. Frem­
skrittspartiet vil selge seg ut. De vil redusere inntektene
fra selskapet. Vi vil altså ikke det. Vi vil ha kontroll.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Terje Aasland (A) [14:04:05]: Det er en stor indus­
triell beslutning som nå skal tas. Det handler om å legge
til rette for et nytt selskap som kan tilegne seg marginene,
vinne konkurransen og innta en bedre og sterkere posi­
sjon, først og fremst internasjonalt. Dimensjonene er på
en måte understreket av opposisjonen, som til tross for sin
kritikk velger ikke å stemme imot.
Jeg har stor forståelse for at sammenslåingen kan av­
stedkomme utfordringer som skaper bekymring, men det
er i all hovedsak positive reaksjoner som har kommet i
kjølvannet, etter at sammenslåingen ble kunngjort.
Utfordringene knyttet til selskapets dominans på norsk
sokkel, forholdet til leverandørindustrien, spørsmål om
forsknings­ og utviklingsinnsatsen framover og verdi­
maksimeringen av naturressursene er alt høyst berettiget.
Behandlingen har pekt på disse utfordringene som særde­
les viktige. Det kan ikke nå herske noen tvil om hva regje­
ringspartiene legger til grunn for sine synspunkter, når vi
i dag gir fullmakt til å gjennomføre sammenslåingen.
Flertallet uttaler i innstillingen at selskapet skal ha som
formål å sikre industriell kompetanse, arbeidsplasser og
forvaltning av store norske naturressurser. Samtidig un­
derstreker flertallet at det også er viktig å opprettholde
forsknings­ og utviklingsoppgaver på et nivå som minst
tilsvarer det samlede nivå de sammenslående selskaper
hadde forut for sammenslåingen. Flertallets grunnlag for
sammenslåingen kan vanskelig uttrykkes klarere.
Jeg vil utdype noen få forhold som ikke direkte er be­
rørt, som har betydning. Selskapenes ideologiske sty­
ringssett, med fokus på «core business», eller rendyrking
av kjernevirksomhet, er i høyeste grad omdiskutert. La
meg ta noen eksempler: Statoils utsalg av Borealis i Bam­
ble for noen få år siden, og nå nylig Hydros utsalg av Hyd­
ro Polymers, er en rendyrking av kjernevirksomheten.

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3411
2007
Til tross for disse historiene forventer vi at det nye sel­
skapet skal ha viktige tilleggsfunksjoner, bl.a. innenfor
fornybar energi og satsing på CO 2 ­håndtering. Dersom
disse områdene, som ikke er tillagt kjernevirksomheter,
ikke følges opp gjennom satsing, er dette altså ikke i tråd
med Stortingets grunnlag for sammenslåingen.
Selv om ikke eierskapet utøves av Stortinget, vil jeg
underbygge følgende: Fra opposisjonens side er det sagt
at denne fusjonen er en omfattende endring i norsk petro­
leumspolitikk. Min definisjon er at norsk petroleumspoli­
tikk ikke utøves gjennom eierskapet, ei heller av selska­
pet, men av Stortinget. Det er, og må være, slik at det er
Stortinget som legger grunnlaget for petroleumspolitik­
ken. At noen er bekymret og også til tider skuffet over at
oljeselskapene har stor innflytelse på norsk petroleums­
politikk, kan være forståelig, men vi må altså ikke under­
grave Stortingets rolle. Det er Stortinget og ikke Statoil­
Hydro eller andre oljeselskap som bestemmer grunnlaget
for selskapenes rammebetingelser og driftssituasjon. Det
er Stortinget som legger grunnlaget og premissene i olje­
og petroleumspolitikken.
Bjørg Tørresdal (KrF) [14:07:29]: Dette er en stor
sak.
Sammenslåingen av Statoil og Hydros petroleumsvirk­
somhet har et betydelig industrielt perspektiv. Det handler
om forvaltningen av olje­ og gassressursene i Norge. Det
handler om at det sammenslåtte selskapet vil være enda
sterkere og mer konkurransedyktig internasjonalt, og ikke
minst handler det om at vi skal få et nytt selskap som skal
utvikle seg til å bli et enda bredere energiselskap med et
engasjement for fornybar energi. Til det siste har vi både
fagkompetanse, økonomiske ressurser og ikke minst en
forpliktelse. Derfor må arbeidet med CO 2 ­håndtering og
med å utvikle ny fornybar energi etter Kristelig Folkepar­
tis mening være viktige satsingsområder for det nye sam­
menslåtte selskapet.
Som sagt tidligere i denne debatten, er Kristelig Folke­
parti opptatt av at en tenker nøye gjennom alle konsekven­
sene av denne fusjonen. Det handler om å sikre fellesskapets
verdier og ta et ansvar for de globale miljøutfordringene.
Kristelig Folkeparti er enig i at staten over tid øker sin
eierandel i StatoilHydro til 67 pst., slik at det statlige ei­
erskapet og muligheten til styring sikres.
Jeg er glad for at en samlet komite understreker at ho­
vedkontoret for det nye selskapet skal være i Stavanger,
slik Statoils hovedkontor er i dag. Det er viktig å ta vare
på og videreutvikle det fantastiske miljøet og den kompe­
tansen som er bygd opp i Stavanger­regionen. Vi må ikke
begå den alvorlige feilen det vil være å undergrave Stav­
anger som Europas oljehovedstad. Norge har en enestå­
ende posisjon her, og en flytting av Statoil vil bryte den
opp. Det taper Stavanger på. Men først og fremst taper
Norge som nasjon på det.
Vi kan se på det som skjedde i Skottland. Den skotske
oljebyen Aberdeen ble lenge betraktet som -- akkurat --
Europas oljeby nummer én. Aberdeen og Storbritannia
mistet posisjonen til Stavanger og Norge, da BP etablerte
hovedkontoret sitt utenfor London.
Videre mener jeg at hvis en hadde flyttet hovedkontor­
funksjonen fra Stavanger til Oslo, ville vært en omvendt
distriktspolitikk. Stavanger har i dag hovedkontorfunk­
sjonen for oljeselskapene, Oljedirektoratet og Petrole­
umstilsynet samt en unik industriklynge bygd opp av sto­
re og små leverandører. Det er viktig å ivareta og videre­
utvikle de fagmiljøene som selskapene i dag har langs
hele kysten.
Bendiks H. Arnesen (A) [14:10:33]: Virksomheten
som er knyttet til petroleumsaktiviteten, er noe av det aller
viktigste for sysselsetting og velferd i hele landet, og mu­
lighetene for økt aktivitet er stor. Derfor er det så stor in­
teresse i hele landet knyttet til denne saken.
Jeg ser av innstillingen at en samlet komite omtaler
nordområdene, og den viser til at det sammenslåtte sel­
skapet StatoilHydro prioriterer nordområdene høyt. Det
er betryggende at en samlet komite er opptatt av dette, og
at de har denne oppfatningen av det sammenslåtte selska­
pets framtidsplaner for nordområdene.
Jeg vil imidlertid tilføye at selskapets framtidsplaner
ikke bare må være knyttet til det å hente ut ressursene. Vi
er mange som ser for oss en stor olje­ og gassaktivitet i
nord, men selskapene skal være klar over at landsdelens
innbyggere forventer at en betydelig virksomhet i lands­
delen skal følge med.
StatoilHydro skal være oppmerksom på at signaler om
nedtrapping av viktige funksjoner i nord kan virke nega­
tivt på innbyggernes holdning til utvinning og åpning av
nye arealer i landsdelen. Vi trenger støtte og engasjement
fra innbyggerne i nord for å kunne åpne nye arealer og
dermed øke utvinningen der.
Jeg registrerer i disse dager at det er kommet signaler
om at StatoilHydro vil flytte viktige funksjoner fra sitt
kontor i Harstad. Jeg kan ikke innestå for hvor omfattende
disse flytteplanene er, jeg vil bare tilføye at det er meget
uheldig dersom viktige funksjoner og kompetanse fjernes
fra det meget velfungerende kompetansemiljøet som er
bygd opp i Harstad. Jeg håper at disse signalene er over­
drevne, men det hersker en skeptisk holdning hos alle som
har i frisk erindring at Hydro for noen år siden med et pen­
nestrøk la ned nesten hele sin aktivitet i Harstad og flyttet
den til Oslo. Dette skapte ikke akkurat entusiasme hos be­
folkningen. Vi er mange som spør oss hvorfor ikke mer
kan ledes fra nord, når det er såpass mye god kompetanse
på plass der allerede.
Jeg er svært tilfreds med at en samlet komite mener at
det må stilles strenge krav til lokal verdiskaping ved god­
kjenning av framtidige utbyggingsplaner. Dette må ned­
felles så klart at det ikke kan misforstås fra selskapenes si­
de.
Elisabeth Aspaker (H) [14:13:46]: Stortinget be­
handler i dag den kanskje aller viktigste saken om norsk
petroleumspolitikk på 35 år. Ikke siden opprettelsen av
Statoil i 1972 har regjering og storting tatt en viktigere
strategisk beslutning for norsk petroleumsutvikling.
Det er nå myndighetene og Stortinget har muligheten
til å være med og legge løypa for det fusjonerte StatoilHy­

Trykt 21/6 2007
2007
3412 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
dro. Derfor var det en kolossal skuffelse for hele Nord­
Norge da den rød­grønne regjeringen la fram fusjonssa­
ken, med noen generelle vendinger om nordområdene, og
uten at Harstad -- med Statoils solide kompetansemiljø --
overhodet var nevnt. Dette er oppsiktsvekkende, og Re­
gjeringen som nærmest gjør krav på å eie nordområdepo­
litikken, er avslørt.
Nord­Norge er på sett og vis kjørt av lasset. Vestlandet
og Midt­Norge har fått utpekt strategiske brohoder for pe­
troleumsnæringen. Men når det gjelder Nord­Norge og
nordområdene, som er utpekt til landets framtidige olje­
og gassprovins, har verken Regjeringen eller regjerings­
partiene gjennom komitebehandlingen vært i stand til å
fornye Harstads status som oljehovedstad i nord, slik
Høyre har tatt til orde for -- dette til tross for at petrole­
umsmiljøene i nord er langt mer modne i dag enn da Stor­
tinget på 1970­tallet utpekte Harstad som hovedsenter for
petroleumsvirksomhet i nord, og til tross for at Statoil i
Harstad har bygd opp et solid kompetansemiljø med nær­
mere 300 ansatte, selskapets spydspiss for leting og pro­
duksjon i nordlige havområder.
Hvordan er det mulig at de rød­grønne regjeringsparti­
ene, med en olje­ og energiminister fra landsdelen, kunne
svikte så fatalt når det gjaldt som aller mest?
Alt rød­grønt snakk om nordområdene blir bare hulere
og hulere. Høyre etterlyser innhold i nordområdepolitik­
ken. Regjeringspartiene snakker om å bygge kompetanse­
arbeidsplasser og realisere mulighetene i nord, men svik­
ter gang på gang i avgjørelsens time. I StatoilHydro­saken
hadde regjeringspartiene en gyllen sjanse til å bevise at de
faktisk mener alvor med sine mange honnørord om nord.
Den forspilte man. Min stortingskollega fra Troms, Ben­
diks Harald Arnesen fra Arbeiderpartiet, har ved flere an­
ledninger bedt meg om å ta det med ro, underforstått: Bare
regjeringspartiene fikk litt tid på seg, skulle ting falle på
plass. Så feil kunne Bendiks Harald Arnesen ta.
Det grenser til det uvirkelige at to nordnorske statsrå­
der, den ene nyvalgt nestleder i Arbeiderpartiet, og 13
rød­grønne stortingsrepresentanter har akseptert at Regje­
ringen satte bom for å plassere Harstad som et nordlig
strategisk brohode på StatoilHydros norgeskart. Rød­
grønne representanter fra nord har en utfordring når man
skal forklare landsdelen hvordan dette kunne skje.
Det fusjonerte StatoilHydro med en statlig eierandel
på bortimot 70 pst. blir et av myndighetenes viktigste
verktøy i videreutviklingen av petroleumsnæringen. Som
den desidert største eieren har staten avgjørende innflytel­
se over sammensetningen av selskapets styrende organer.
Jeg vil derfor sterkt appellere til Regjeringen at man nå
finner plass også til folk nordfra i det fusjonerte selskapets
styre og bedriftsforsamling.
Steinar Gullvåg (A) [14:17:14]: Jeg la merke til at
representanten Børge Brende i sitt replikkordskifte hen­
viste til filmen «Wag the Dog». Må jeg få minne om at
plottet i denne politiske thrilleren er at man startet en krig
for å dekke over andre tvilsomme politiske affærer. Kan­
skje kan dette bildet ha større relevans i akkurat denne sa­
ken enn det Brende åpenbart selv var klar over.
Det er med er en blanding av forventning og skepsis
jeg imøteser etableringen av StatoilHydro -- forventning
fordi sammenslåingen av Statoil og Hydros petroleums­
virksomhet gir det nye selskapet enorme industrielle mu­
ligheter, skepsis fordi de to selskapenes atferd de siste åre­
ne kan reise tvil om StatoilHydro vil bli den industrielle
motoren her til lands som mange av oss mener at selska­
pet bør og skal være.
Jeg registrerer selvfølgelig at de to selskapene be­
grunner fusjonsavtalen med sine internasjonale ambisjo­
ner. Likevel vil Norge og norsk kontinentalsokkel fort­
satt være selskapets viktigste aktivitetsområde. Når vi
kjenner de mulighetene som ikke minst foredlingen av
gass og våtgass som petrokjemisk råstoff vil skape i
Norge, så er det litt underlig at dette ikke har større plass
i den avtalen som Stortinget i dag behandler. Faktisk kan
Statoils salg av Borealis i 2005 og Hydros nylige salg av
Polymers, tyde på at selskapene ikke er spesielt interes­
sert i nedstrømsvirksomhet. Tar de med seg denne hold­
ningen inn i det nye selskapet, kan det bety at norsk in­
dustri i realiteten berøves muligheten for å være med på
denne delen av oljeeventyret. Her skal det straks føyes til
at britisk eide Ineos, som kjøpte Polymers, og som nylig
også tok over Borealis, later til å ha industrielle ambisjo­
ner i Norge og ønsker å utvikle selskapene. Det er som
kjent langt bedre å ha eiere som ønsker å satse, enn eiere
som ikke gjør det.
På et industriseminar i Stortinget senest i går sa direk­
tør Kjell Skjeggerud i Norcem: «Mye handler om å over­
bevise de gutta som sitter på pengesekken et sted nede i
Tyskland om at det kan være vel verdt å bruke noen kroner
i Norge -- ikke bare i Østen og Kina.» Dersom hovedaktø­
rene i norsk industri selger seg ut på viktige områder, er
det et kraftig signal til vår omverden.
La meg til slutt si at jeg støtter fullt ut komitemerkna­
den som flertallet har laget, der de sier at styrene skal ha
en normal funksjonstid, og at styret i det nye selskapet
skal vurderes etter sine gjerninger.
Bent Høie (H) [14:20:37]: Dette er en trist dag for
Stortinget og en trist dag for norsk oljepolitikk. Regjerin­
gen har i denne saken bevisst valgt å bryte en over 30 år
lang tradisjon med brede kompromisser når det gjelder
store endringer i nasjonens oljepolitikk. I alle disse kom­
promissene har alltid Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti vært med. Nå har Regjeringen valgt å bygge
Norges nye oljepolitikk på støtte fra SV, et parti som kon­
sekvent har vært imot disse kompromissene, og på Sen­
terpartiet, som selv valgte å melde seg ut i det siste olje­
kompromisset i 2001.
Det vi nå ser, er at vi har en regjering som legger vekt
på selskapets interesser foran fellesskapets interesser. Ei­
erskapet er ikke blitt et virkemiddel for fellesskapets in­
teresser, men et virkemiddel til hinder for fellesskapets in­
teresser. Den beste illustrasjonen på det er måten Regje­
ringen i denne saken har håndtert informasjonen til Stor­
tinget på. Her i Stortinget har vi i dag gått en runde med
den ansvarlige statsråden, og en samlet opposisjon har
kommet med en sterk, samlet kritikk. Statsråden unnlot

3413
8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
S 2006--2007
2007
(Høie)
bevisst å bruke ordet «beklage» og sa konsekvent at han
tok saken med det største alvor.
Vel, alvoret var som blåst av fjeset da statsråden satte
seg ned og smilte sammen med sin kollega næringsminis­
teren og styrelederen i det nye selskapet. Det var faktisk
den eneste gangen under hele saken at de tre har smilt
samtidig. Alvoret var vekk. Det viser den arrogansen som
denne regjeringen har overfor Stortinget i denne saken.
Jeg tror òg at selskapet bør ta inn over seg at vi nå har
en regjering som tilstreber å være selskapets beste venner,
men at disse såkalte vennene faktisk kan bli selskapets
verste fiender med tanke på det omdømmet som selskapet
er avhengig av, både overfor omverdenen, overfor kon­
kurrenter og overfor leverandører, fordi en regjering som
er i stand til å behandle en sak på en så arrogant og klønete
måte, kan bli en belastning også for selskapet som har en
slik hovedeier.
Komiteen har i innstillingen sterke føringer når det
gjelder Stavanger som europeisk oljehovedstad. Det er
ikke noe negativt å si om de føringene, men de er ikke
verdt papiret de er skrevet på, hvis ikke Regjeringen føl­
ger dem opp i praktisk politikk og i sine føringer overfor
det nye styret. Til nå har ikke Regjeringen vist vilje til å
følge opp den politikken.
Presidenten: Tord Lien er neste taler.
Tord Lien er ikke til stede. Da går vi til neste taler,
Peter Skovholt Gitmark.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:24:11]: Dette er
trolig stortingssesjonens viktigste industripolitiske sak,
og Regjeringen leverer overhodet ikke annet enn retorikk.
Man kan i mangel på andre uttrykk si at Regjeringen har
blitt nikkedukker for industrien selv, eller i beste fall et
haleheng, for StatoilHydro vil bli en ekstremt domineren­
de aktør. Selskapet vil være operatør for 80 pst. av dagens
olje­ og gassproduksjon på norsk sokkel, og det vil,
sammen med SDØE, disponere om lag to tredjedeler av
de gjenværende ressursene på sokkelen.
Jeg skjønner godt at det både fra norsk leverandørin­
dustri, fra andre oljeselskaper og fra forskningsmiljøer
har vært uttrykt både skepsis og bekymring når det gjelder
selskapets nye posisjon. Konkurransetilsynet har jo gjen­
nom sin rapport, en rapport som for øvrig Regjeringen
prøvde å unnlate å informere Stortinget om, identifisert
flere områder hvor fusjonen kan virke negativt. Regjerin­
gens unnfallenhet med hensyn til å involvere Stortinget er
problematisk og arrogant. Mens opposisjonen har struk­
ket ut en hånd og ønsker et bredt forlik, har Regjeringen
svart nei, og at man ikke ønsker dialog.
Det må stilles strenge krav til fusjonen, slik at den kan
godtas. StatoilHydro må redusere sitt operatørskap på
norsk sokkel, og det samme må gjelde selskapets samlede
markedsposisjon på felt som er under utbygging eller i sen
planleggingsfase, ikke minst når det gjelder letelisenser.
Regjeringen må i sin alenegang sørge for at de mest aktive
nr. 2­selskapene får en større tildeling av leteareal. Petoro
og Oljedirektoratet må styrkes, både når det gjelder kunn­
skap og bemanning.
Da blir det ekstra viktig at staten utøver sitt eierskap
slik at det fremmer konkurranse og mangfold på norsk
sokkel og i det norske samfunnet som helhet. Så langt har
ikke Regjeringen foreslått et eneste kompenserende tiltak.
Det vil kunne få dramatiske konsekvenser for hele Norge,
men spesielt for norsk leverandørindustri og norsk petro­
leumsforskning. Det er problematisk når man ser på Re­
gjeringens historie på konkurranseområdet og på sak etter
sak hvor Konkurransetilsynet som tilsynsmyndighet er
blitt overkjørt ut fra rene politiske og taktiske hensyn. Det
er også problematisk at Regjeringen tilsynelatende ikke
makter å se forskjell på sin myndighetsrolle og sin eierrol­
le. Mens man på den ene siden ikke har noen skrupler med
å bruke eiermakten, er tilsynsmakten og myndighetsrol­
len fullstendig fraværende.
Svein Roald Hansen (A) [14:27:32]: Representanten
Ketil Solvik­Olsen sa i debatten at han ikke kunne se be­
tydningen av å eie 67 pst. i forhold til 34 pst., som Frem­
skrittspartiet mener er tilstrekkelig at staten eier i Statoil­
Hydro. I tillegg til vedtektsvernet er jo svaret at det avhen­
ger av hvem som eier de resterende 66 pst. Hvis disse ak­
sjene, eller over 50 pst. av selskapets aksjer, er på en
annen eiers hender, vil denne eieren styre utbyttepolitik­
ken. Gjennom det kan man gjøre mye galt med et selskap.
Man kan bl.a. tappe det for ressurser, for ikke å si tømme
det.
Solvik­Olsen forstod heller ikke hvorfor staten skulle
ha så store verdier plassert i StatoilHydro. Hvorfor ikke
like gjerne i dette selskapet som i andre selskaper gjen­
nom Pensjonsfondet? Avkastningen er god, og utsiktene
til verdistigning minst like god som i andre plasseringsal­
ternativer.
Hvorfor skal ikke staten velge dette selskapet for kapi­
talplassering når aksjene er så ettertraktet? Det er jo
spørsmålet Solvik­Olsen burde stilt seg, ikke det motsatte.
Eller er det slik at Fremskrittspartiet tenker seg at de mil­
liardene et nedsalg ville frigjøre, skal brukes til å finansi­
ere Fremskrittspartiets kostbare løfter?
Representanten Børge Brende trakk linjene tilbake til
1984 og Statoil­forliket. Per­Kristian Foss sa i et spørsmål
til statsråden at regjeringen den gang gikk i dialog med
det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet. Dette er
ikke noen presis beskrivelse av bakgrunnen for den hen­
vendelsen Gro Harlem Brundtland gjorde til daværende
statsminister Kåre Willoch. Det var Arbeiderpartiet som i
et brev til regjeringen tok initiativ til et bredt forlik om
Statoils rolle i utviklingen av norsk oljenæring. Det ble
gjort fordi Willoch­regjeringen var godt i gang med Høy­
res politiske mål, å vingeklippe Statoil. Gjennom Arbei­
derpartiets initiativ den gang gav Arbeiderpartiet støtte til
den holdningen Høyres regjeringspartnere, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, hadde til Statoils viktige rolle i
norsk oljepolitikk. Sammen greide vi å stanse Høyres am­
bisjoner om redusere Statoils rolle og muligheter. Det tror
jeg alle skal være glade for i dag.
Forhandlinger i Stortinget nr. 226
226

2007
3414 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
Det gledelige er jo at et enstemmig storting i dag støt­
ter fusjonen og ser verdien og nødvendigheten av å ha et
sterkt selskap for å bygge videre på den imponerende his­
torie som utviklingen av norsk oljenæring -- som Statoil
og Hydro i realiteten har stått for -- er. Det er viktig å sam­
le kreftene for å møte framtidens utfordringer.
For øvrig er jeg glad for at man både i innstillingen og
i debatten i all hovedsak har konsentrert seg om det Stor­
tinget skal bry seg med i forbindelse med denne fusjonen,
og ikke om sider ved det nye selskapet som det er klokest
at selskapets styrende organer selv tar hånd om.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Øyvind Korsberg (FrP) [14:30:38]: Det som fikk
meg til å ta ordet i debatten nå, var den replikkordvekslin­
gen som var mellom representanten Ketil Solvik­Olsen og
næringsministeren når det gjelder Venezuela. Jeg ser nå at
næringsministeren ikke er til stede i salen -- Fremskritts­
partiet er for så vidt vant til at næringsministeren ikke er
til stede -- men det hadde jo vært litt hyggelig om han kun­
ne følge i alle fall denne debatten.
Det som er litt viktig for oss å få klarhet i, er Statoils
skjebne i Venezuela. Vi trekker ikke i tvil at de investerin­
gene som Statoil har gjort, har vært gjort i god tro og ser
ut til å være fornuftige investeringer. At så de politiske
spillereglene i Venezuela endrer seg, er det som bekymrer
Fremskrittspartiet.
Da forventer jeg i løpet av debatten at Regjeringen av­
klarer og kommer med opplysninger om hva Regjeringen
har gjort for å forsvare norske interesser i Venezuela. Det
gjelder for så vidt ikke bare Statoil, men det dreier seg om
hvordan norske myndigheter ved Regjeringen opptrer for
å forsvare norske bedrifter som er i utlandet. Det gjelder
f.eks. innenfor oppdrett i Chile. Telenor har et stort enga­
sjement i Russland, og da kunne det være interessant å få
noen betraktninger om akkurat det. Man kan også legge
merke til at Statoil vurderer å satse i Irak. Det kan nok
være en risikosport med politisk usikkerhet, og da kan det
være interessant å høre hvordan Regjeringen har tenkt å
håndtere det på politisk nivå.
Så har det vært en del snakk om den aktive næringspo­
litikken. I denne saken tror jeg at det eneste som har vært
aktivert, er vel makuleringsmaskinene i regjeringskvarta­
let når det gjelder Konkurransetilsynets rapport. Det at
man overkjører Konkurransetilsynet, er jo ikke noe nytt
fra denne regjeringen. Det er jo faktisk mer en vane at
man gjør det.
Det er en rekke eksempler i så måte. Man har Statkraft
og Trondheim Energi, man har Gilde/Prior osv. Så det er
tydeligvis en rød tråd i det Regjeringen gjør i så måte.
Men det som kanskje er nytt nå, er at man rett og slett ikke
informerer Stortinget om de innspillene som kommer, og
det synes jeg er mildt sagt svært uheldig.
Helt avslutningsvis: Jeg synes det er trist at flertallet,
med andre ord regjeringspartiene, ikke kan være med på
å gi noen positive signaler nordover. Det er vel i tråd med
den nordområdestrategien Regjeringen har. Det vil si at
den er fullstendig fraværende.
Svein Flåtten (H) [14:34:02]: Norsk oljepolitikk har
i stor grad vært en konsensuspolitikk, faktisk også når det
gjelder de store delprivatiseringer som har skjedd i de sto­
re nasjonale selskapene.
Derfor er det trist at Regjeringen heller ikke i denne sa­
ken vil gå i dialog med Stortingets opposisjon. Dette var
en gyllen mulighet til å sette realiteter bak retorikken om
dialog. Da kunne man kanskje fått konsensusløsninger
om kompenserende tiltak, som ville fått betydning for det
tomrom som nå oppstår i mangfoldet og konkurransen på
norsk sektor, særlig innenfor leverandørindustrien.
Alle som har vært i nærheten av norsk leverandørin­
dustri, vet at de store, nasjonale oljeselskapene er frykt­
inngytende kunder, men de har i hvert fall vært to. Saks­
ordføreren og posisjonen understreker i merknader vik­
tigheten av at myndighetene følger med på dette, og at
departementet er i løpende dialog med leverandørindus­
trien. Men noen dialog med opposisjonen for å skape
mer forutsigbare forhold for leverandørindustrien holder
posisjonen seg langt unna. Det er derfor grunn til å sette
et stort spørsmålstegn ved ektheten i posisjonens tilløp
til krokodilletårer i merknadene om leverandørindu­
strien.
Den passive holdningen til kompenserende tiltak er ett
av de endelige bevis på at aktiv eierskapspolitikk er og
forblir retorikk uten innhold, og uten vilje til innhold.
Ikke bare har Regjeringen abdisert i forhold til å være ak­
tiv som eier, men man har også via nærmest prokura­
turknep avsatt Konkurransetilsynet som konkurranse­
regulerende myndighet, i tillegg til at man senere feilin­
formerer Stortinget.
Næringsministeren, har vi hørt her i dag, har lovprist
sammenslutningen med henvisninger til internasjonalise­
ring, markedsandeler og konkurransestyrke -- ja, det var
som å høre en hvilken som helst privatkapitalistisk eier ut­
tale seg om at det ble mer plass i markedet. Men nærings­
ministeren er jo ikke en hvilken som helst privatkapitalis­
tisk eier. Han eier på vegne av staten.
Alle de titusener av ansatte rundt om i leverandørin­
dustrien og i de hundrevis av bedriftene som har ventet på
den aktive næringspolitikken, og som har ventet på grepe­
ne som skulle tas når sjansen bød seg, tror jeg etter næ­
ringsministerens innlegg i dag har fått det endelige bevi­
set på at aktiv næringspolitikk var tomme ord i valgkam­
pen, og at det er fortsatt tomme ord. Næringsministeren
vil aldri greie å fylle det med innhold, og det ser det heller
ikke ut som om han vil.
Inge Lønning (H) [14:37:15]: Næringsministeren
hadde noen ytringer om forholdet mellom statens eierrol­
le og statens myndighetsutøverrolle som jeg fant bemer­
kelsesverdige, fordi det virker som om næringsministeren
ikke ser noe problem i forholdet mellom de to rollene,
men antar at de går hånd i hånd nesten pr. definisjon. Det
er oppsiktsvekkende. For hvis ikke næringsministeren ser
at det er et innebygget strukturelt spenningsforhold, kan­

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3415
2007
skje til og med et motsetningsforhold, mellom de to rolle­
ne, når staten investerer tyngre og tyngre i en domineren­
de aktør på et område hvor det er norske myndigheter som
utøver kontroll, skal man jo nær sagt være blind for ikke
å se at jo mer staten satser på sin eierrolle, desto mindre
vil den evne å fylle myndighetsrollen på en troverdig må­
te, simpelthen fordi eierinteressene vil veie mye tyngre
enn interessen for å opprettholde lik konkurranse. Det er
jo det som helt åpenbart har skjedd i denne saken, at myn­
dighetsrollen er blitt uinteressant, fordi eierskapsrollen er
så interessant akkurat i øyeblikket.
Så er det jo et annet aspekt som er enda mer alvorlig,
for når dette selskapet skal vokse, og når statens domine­
rende eierrolle også skal vokse, er det jo i et internasjonalt
perspektiv. Det er ikke primært med tanke på norske far­
vann. Da inntreffer det en ny sammenblanding av rollene,
som er enda mye farligere. For noen uker siden var Irans
utenriksminister på besøk i Norge. Han kom reisende
hånd i hånd med den derværende olje­ og energiminister
og møtte sine respektive motparter i regjeringskvartalet i
Norge. Det forteller meg én ting, nemlig at når staten øker
sin allerede dominerende eierrolle i forbindelse med et in­
ternasjonalt firma som bærer den norske stats navn, Sta­
toil, har man langt på vei «outsourcet» norsk utenrikspo­
litikk gjennom sine eierskapsinteresser. Risikoen for at
man i fremtiden kommer til å kompromittere Norges
utenrikspolitiske interesser til fordel for eierskapsinteres­
sene, øker dramatisk. Allerede i dag identifiseres jo Stat­
oil, når selskapet opererer i forskjellige verdensdeler, med
den norske stat, for det er ikke alle som kjenner detaljene i
den norske aksjelovgivning der ute i verden. Det man nå
gjør, er jo å invitere hele verden med på nettopp den misfor­
ståelsen -- å sette likhetstegn mellom kongeriket Norge og
kongeriket Norges økonomiske interesser i oljemarkedet.
Gunnar Gundersen (H) [14:40:33]: Jeg har lyst til å
ta ordet på grunn av dette med konkurransepolitikk, og
dette er en særdeles viktig sak for nasjonen. Selv om en er
fra Hedmark, og kanskje ikke er den mest utpregete de­
battant i forbindelse med oljeindustrien, tar jeg ordet like­
vel.
Det å sikre konkurranse og konkurranse i alle marke­
der er noe av det viktigste for å sikre god ressursforvalt­
ning og effektiv ressursbruk framover. På samme måte
som representanten Lønning noterer jeg meg at Regjerin­
gen går over til å forvalte den dominerende aktøren fram­
for å være regulator og forvalter av konkurransebetingel­
sene.
Det er ganske lenge siden man i USA sa at «what's
good for GM is good for the U.S». Det har man forlatt for
veldig lenge siden, men jeg føler at vi kanskje er på tur til
å gå inn i noe av den samme problematikken.
Jeg ser veldig klart at det kan være gode argumenter for
at StatoilHydro må opparbeide internasjonal konkurranse­
dyktighet, men jeg er ganske overrasket over at man ikke
problematiserer det mer. Det er klart at her skal vi inn i re­
gimer og deler av verden der både risiko og mange andre
elementer burde ha vært diskutert ganske inngående.
Nasjonalt er det definitivt en utfordring fordi det fak­
tisk er hele oljemiljøet som må utvikle internasjonal kon­
kurransedyktighet. Det inkluderer leverandørindustrien,
og det inkluderer, som jeg har sagt tidligere, ressursfor­
valtning. Der vil en slik markedskonsentrasjon som
StatoilHydro nå får med 80 pst. markedsandel, bli ganske
så skremmende.
Jeg noterte meg at representanten Sørensen ikke var
særlig imponert over de forslag med krav om tiltak som
opposisjonen har fremmet. Da vil jeg bare påpeke at de
går på at man skal redusere operatørskap på feltene over
tid, at man skal stille krav om at de aktive nr. to­selskape­
ne må få større tildeling av leteareal. Det går på å styrke
Petoro og Oljedirektoratet, og det går på at det må stilles
krav om at StatoilHydro medvirker til at de nye operatø­
rene får en tilstrekkelig eierandel ved at det også overdras
passende eierandeler i felt og lisenser innen en fastsatt
tidsfrist. Opposisjonen krever også at Regjeringen utøver
sitt eierskap slik at det fremmer konkurranse og mangfold
både på norsk sektor og i det norske samfunn som helhet.
Vi krever at Regjeringen sørger for at ved framtidige kon­
sesjonstildelinger skal det ved like kvalifikasjoner legges
særlig vekt på spredning av operatøransvaret. Det er ingen
små krav, og de er ganske så krevende å fylle opp, men det
er desto viktigere for forvaltningen av norsk oljeformue
framover.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [14:43:56]: Jeg vil følge
opp litt der forrige taler slapp.
Forslagene fra opposisjonen har blitt omtalt av posisjo­
nen. Blant annet sa representanten Meltveit Kleppa at de
måtte bli sett på som demonstrasjonsforslag. Jeg vet ikke
om det skyldes maktarroganse fra Meltveit Kleppa, eller
om en er nærtagende når andre partier har andre oppfat­
ninger enn Senterpartiet. Regjeringen og regjeringsparti­
ene burde tatt dette som et sterkt signal om at den samlede
opposisjonen mener at her mangler det politiske grep, og
at det skaper en stor bekymring for framtidig verdiskap­
ing for oljevirksomheten.
Representanten Sørensen sa derimot at forslagene er
relativt ubetydelige, og derfor bryr hun seg egentlig ikke
om dem. Da burde det jo nettopp være ekstra lett for re­
gjeringspartiene å støtte disse forslagene og sikre at det
blir en helhetlig og robust behandling og fattet enstemmi­
ge vedtak i denne saken. Vi ser at det ikke skjer. Dermed
tror jeg nok at det er maktarrogansen som slår til.
Så har det vært mye debatt om eierandelen. Det har
vært veldig få fra de rød­grønne som har forsøkt å si hva
de konkret ønsker å gjøre for å øke eierandelen til 67 pst.,
og hvordan det vil tilføre selskapet signaler, ressurser og
kompetanse som ikke andre eiere også kunne gjort.
Representanten Kristoffersen sa at det var viktig å øke
eierandelen for dermed å kunne sikre at Statoil og Hydro
opererte miljøvennlig. Hva sier det om troen på myndig­
hetene som lovgiver og oppfølger av lovverket? Er det
ikke slik at man forventer at alle oljeselskap, uavhengig
av statens eierandel, faktisk følger de lover og regler som
blir vedtatt. Hvis en ikke er fornøyd med miljøvennlighe­

2007
3416 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
ten til StatoilHydro, burde en ikke da ha hevet de generel­
le miljøkravene for alle selskaper?
Representanten Pedersen sa at det statlige eierskapet er
et apparat for økt konkurranse. Ja, hvordan da? Hva vil
Regjeringen pålegge StatoilHydro når det gjelder konkur­
ranse, ved å eie 67 pst., som de ikke kunne gjort like mye
med dagens eierskap, eller med 51 pst., eller for den saks
skyld med 34 pst.?
Representanten Svein Roald Hansen nevnte vedtekts­
vernet som viktig for å eie 67 pst. Ja, vedtektsvernet opp­
rettholder man ved å eie en tredjedel. Som Fremskritts­
partiet sier: Det eneste man oppnår ved å eie 67 pst., er at
man kan overkjøre de andre eierne når man skal gjøre
endringer i vedtektene. Hvilken respekt viser det for andre
eiere i StatoilHydro? Den eneste økonomiske gevinsten
av å øke eierandelen er at man får en økt andel av det ut­
byttet som uansett kommer. Det eventuelle tapet med den­
ne fusjonen vil være redusert verdiskaping på hele sokke­
len. Det får staten 100 pst. av effekten på. Det er sannsyn­
ligvis vanvittig mye større enn den lille gevinsten man
kan få av økt utbytte ved at StatoilHydro engasjerer seg i
utlandet i større grad enn i dag. Det burde være en større
bekymring for den rød­grønne regjeringen og de rød­
grønne partiene, spesielt da for de rød­grønne partiene
som var på høring i energi­ og miljøkomiteen og fikk høre
hva professor og forsker Osmundsen sa om akkurat dette
temaet.
Bendiks H. Arnesen (A) [14:47:22]: Jeg skal ikke
forlenge denne debatten, men representanten Aspaker er
som vanlig sterk i sine utsagn -- så også fra Stortingets ta­
lerstol i dag. Når vi ser hennes utsagn om denne saken i
pressen og i de mange oppslagene i Harstad Tidende,
skulle en forvente noe mer fra Høyre og fra hennes side
av håndfaste ting.
Jeg merker meg at en samlet komite, inklusiv Høyre,
sier at de registrerer at det sammenslåtte selskapet priori­
terer nordområdene høyt. Samtidig er representanten
Aspaker veldig skuffet, og det har representanten også gitt
utrykk for i mange nummer av Harstad Tidende i den siste
tiden. Hun er skuffet over manglende satsing. Hva er
egentlig Høyres oppfatning i denne sammenheng? Er man
skuffet, eller er man tilfreds, slik det står i en samlet ko­
mitemerknad?
Så synes jeg heller ikke at Høyre og Aspaker har noe å
slå seg på brystet for når det gjelder etablering av en av­
deling av Petroleumstilsynet i Harstad. Jeg ser av innstil­
lingen at opposisjonen igjen vil utrede et avdelingskontor
av Petroleumstilsynet i Harstad, og det er tilføyd «eller på
annen måte». Det kunne jo være interessant å vite hva det­
te «på annen måte» betyr. Jeg undres over hvorfor Høyre
ikke var like aktiv i det spørsmålet mens de hadde plass i
regjeringskontorene, men ble det umiddelbart etter at de
hadde forlatt regjeringskontorene.
Tord Lien (FrP) [14:49:30]: Det er mange paradok­
ser i denne saken. Ett av dem er at det har vært mye prat
om sammenslåingen av de to selskapene, fusjonen
mellom Statoil og Hydro, men det har vært lite snakk om
konkurranseforholdene på sokkelen. All den tid man vet
at størstedelen av inntektene til staten fra petroleumsvirk­
somheten i Norge ikke kommer fra utbytte fra Hydro og
Statoil, men fra skatter og avgifter og SDØE, er dette et
paradoks.
Det er også et paradoks -- vel, ikke et paradoks, men
ikke overraskende i det hele tatt -- at Arbeiderpartiet har
prøvd å legge all vekt på å få fokuset bort fra nettopp dette
forholdet og vil bare snakke om fusjonen mellom Hydro
og Statoil, fordi Regjeringen leverer ingenting i forhold til
disse tingene.
For meg er det jo grunn til å peke på at historien om
Statoil og Hydro er en suksesshistorie. Historien om Hy­
dro, Statoil og Saga er en suksesshistorie. Storting og re­
gjering støttet etablering av selskapene og la til rette for
vekst i alle tre selskapene. Konkurranse på sokkelen var
målet. Én aktør skulle ikke bli for dominerende. Dette
mente Arbeiderpartiet i gamle dager, mens nå sier repre­
sentanten Torny Pedersen fra Arbeiderpartiet at en stor
aktør fremmer konkurranse. Det fremmer konkurranse i
forvaltningen av naturressursene olje og gass i Norge.
Da kommer vi til paradoks nummer tre eller fire -- det
vil referatet vise. For bare en uke siden vedtok vi at når det
gjelder den andre store naturressursen man høster langs
kysten av Norge, nemlig fisk, skal en aktør ha lov til å eie
bare 25 pst. I norsk oppdrett skal en aktør bare eie 25 pst.
Når det gjelder olje og gass, skal en aktør kunne eie
80 pst. Jeg håper noen kan forklare meg hvorfor det er for­
nuftig.
Så er det slik at vi alle er enige om at fusjonen er bra
på grunn av internasjonal konkurranse. Det er nyttig for
Hydro og Statoil å slå seg sammen. Det er forhåpentligvis
-- det jeg tror vi alle er enige om -- nyttig for norske stats­
finanser. Dagens stortingsforhandlinger begynte med at
utviklingsministeren var her. I lys av det han snakket om,
håper jeg vi er enige om at StatoilHydro som aktør i utlan­
det også må være nyttig for vertslandet. Hvis de ikke er
nyttig for vertslandet, bør vi kanskje vurdere om vi skal
være med. Da må vi spørre oss selv: Hvis vi legger til
grunn at StatoilHydro er en aktør i utlandet, er det ikke da
nyttig at utenlandske aktører får mulighet for vekst også i
Norge?
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:52:47]:
Det er en viktig sak vi i dag debatterer, fordi det er viktige
aktører som skal fusjonere. Disse selskapene har også en
viktig rolle i forhold til å nå målsettinger som et stort fler­
tall i det politiske livet ønsker seg.
I forrige uke hadde vi i denne salen en spennende de­
batt om seniorpolitikk, Det er ønskelig at vi har en senior­
politikk som setter folk i stand til å stå lenger i arbeid, og
da er det uheldige signaler det nye fusjonerte selskapet
legger opp til, der vi ser at en går i motsatt retning. Selska­
pets bruk av sluttpakker for eldre arbeidstakere er ganske
gammeldags personalpolitikk. Jeg forventer at staten
framfører kritikk av en slik seniorpolitikk på selskapets
generalforsamling, fordi denne personalpolitikken bryter
med det flertallet -- og egentlig et samlet storting -- ønsker
seg i denne saken.

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3417
2007
Statsråd Dag Terje Andersen [14:54:18]: Jeg tok
ordet fordi jeg fikk en direkte henvisning fra to Høyre­re­
presentanter.
Først til representanten Lønning som må ha misforstått
min replikk noe alvorlig, fordi jeg nettopp understreket
behovet for å skille mellom eierrollen og myndighetsrol­
len. Det var altså ikke motsatt, som innlegget fra Lønning
kunne gi inntrykk av. Det er vanskelig å skjønne hvorfor
det å skulle eie 67 pst. i et viktig olje­, gass­ og energisel­
skap skulle være noe stort problem f.eks. i forhold til uav­
hengighet når det gjelder utenrikspolitikk, når vi fram til
i dag altså eier 70,9 pst. av det største olje­ og gasselska­
pet i Norge.
Det får meg til å gå over til representanten Flåttens inn­
legg om næringspolitikk generelt knyttet opp mot det ak­
tive eierskapet. Når det blir påstått at det ikke har skjedd
noe, lurer jeg på: Hvor i all verden var representanten
Flåtten da næringsnøytraliteten ble byttet ut med en mål­
rettet næringspolitikk, noe som følges opp gjennom
skipsfartspolitikken både med nettolønnsordninger, økte
bevilgninger til forskning på miljøvennlig skipsfart, nye
tiltak innenfor både forskningsfond og Innovasjon Nor­
ge? Eller -- når vi gjør det samme innenfor marin sektor,
satser på ferskfiskstrategier, stopper ulovlig fiske? Eller
-- når vi satser på energisektoren på en langt breiere front
enn den forrige regjeringen var i stand til, både når det
gjelder feed­in­ordningen, satsingen på Enova osv? Eller
-- når vi innenfor miljøsektoren satser milliarder på å ut­
vikle renseteknologi på Mongstad? Eller -- når vi innenfor
reiselivssektoren, fordi vi er målrettet, har doblet bevilg­
ningene fra den forrige regjeringen? Eller -- når det gjel­
der andre deler av den aktive næringspolitikken, der vi i
går kunne si fra at vi endelig har fått på plass en handels­
avtale med Canada, som har ligget i dødvannet så lenge
den forrige regjeringen satt, noe som også er bra for norsk
næringsliv? Det er vår tredje største handelspartner hvis
vi regner EU som en enhet. Eller -- når vi legger fram en
serveringslov som skal bygge opp under det seriøse næ­
ringslivet? Eller -- når vi gjennom eierskapspolitikken
både i forhold til Store Norske Spitsbergen Kullkompani
nå i revidert, eller tidligere NAMMO, eller Bane Tele, vi­
ser aktivt eierskap, eller når vi øker GIEKs rammer?
Før Høyres representanter rekker å stille spørsmål fra
Stortinget, er saken ordnet opp i. Vi har lagt fram mye
ryddigere signaler til våre eiere, fordi vi ønsker å være
ryddige eiere gjennom en profesjonell eierskapspolitikk,
noe som kommer til å bli understreket når jeg på børsen
skal legge fram det første eierskapsdokumentet 13. juni.
Eller hvor var han når vi nå sørger for å skaffe et nytt
egenkapitalinstrument til bedrifter i vekstfasen?
Jeg lurer på: Hvor i all verden var Svein Flåtten da alt
dette skjedde, når han ikke har fått med seg at det er en ny
næringspolitikk, en ny aktiv næringspolitikk?
Terje Aasland (A) [14:57:39]: Det er to forhold som
ofte er nevnt i denne debatten. Det ene er Konkurransetil­
synets rapport. Men innholdet i rapporten er ikke nevnt,
og det er heller ikke noen som har uttrykt bekymring over
annet enn det som står i proposisjonen når det gjelder
Konkurransetilsynets rapport. Det er det ene. Det andre
gjelder eierandelen -- om den skal være 67 pst., under
67 pst., eller om den skal være 34 pst.
Jeg synes det er ganske vesentlig i forhold til et så vik­
tig selskap som forvalter naturressursene, ikke bare på
vegne av selskapet, men også på vegne av den norske stat,
at en faktisk har vedtektskontroll, for det er slik at selska­
pet skal forestå avsetningen av statens petroleum. I tillegg
til det er det uttrykt bekymring fra Bent Høie om forret­
ningskontoret blir omgjort til hovedkontor. Han ber bl.a.
Regjeringen påse at hovedkontoret forblir i Stavanger.
Det andre forholdet som det er gitt uttrykk for fra Ven­
stres representant Gunnar Kvassheim, er at selskapet skal
være et energiselskap. Jeg forventer at Gunnar Kvassheim
i det legger at selskapet skal satse på ny fornybar energi,
CO 2 ­håndtering osv. Det er da ikke helt uten betydning å
ha vedtektskontroll i selskapet hvis en ønsker å oppnå det
som bekymringen er uttrykk for, i ytterste konsekvens,
når det gjelder det som har blitt sagt fra denne talerstol av
opposisjonen.
Elisabeth Aspaker (H) [14:59:14]: Jeg vil starte med
å takke representanten Bendiks H. Arnesen for at han på
en god måte markedsførte alle de gode oppslagene som
Høyre har fått i lokalpressen i forhold til StatoilHydro­sa­
ken. Jeg var også helt forberedt på at representanten ville
prøve seg på en ny forsvarstale, fordi hans egen regjering
ikke ville ta Harstad i sin munn i det virkelig avgjørende
øyeblikket. Det er simpelthen noe bemerkelsesverdig at
Stortinget i oljealderens barndom, på 1970­tallet, da vi
visste fint lite om hva slags ressurser som fantes i nord,
var villig til å peke på Harstad. I dagens situasjon -- med
kunnskap om at så mye som 25 pst. av verdens petrole­
umsreserver trolig befinner seg i nordområdene -- velger
altså det rød­grønne stortingsflertallet å blokkere et klart
signal fra Stortinget om at Harstad skal være senter for en
petroleumsnæring på frammarsj i nord. Vi er vitne til et
uhyre trist linjeskifte i Arbeiderpartiets petroleumspoli­
tikk. Høyre er helt uenig i det som antydes i innlegg fra
representanter fra regjeringspartiene, om at det skal være
å blande seg inn i selskapets indre anliggender når man
peker på at også den nordlige landsdelen skal ha et kom­
petansemiljø som skal kunne videreutvikle den næringen
fra et nordnorsk ståsted. Med innpå 70 pst. eierskap og ol­
je­ og gassnæringen utpekt som en drivkraft for å realisere
visjonene i nordområdestrategien, ville det være helt legi­
timt at dette huset også hadde en klar oppfatning i saken
og pekte på noen virkemidler, og Statoils kompetansemil­
jø i Harstad er et slikt virkemiddel.
Jeg har store ambisjoner på Nord­Norges vegne. Det
må være hevet over enhver tvil at landsdelen har kompe­
tente både fagmiljøer og kandidater når det kommer til det
tidspunktet hvor det skal settes sammen styrende organ i
selskapet. Jeg håper at Regjeringen bidrar til at man re­
flekterer den kompetansen som er i landsdelen når man
kommer til det tidspunktet.
Jeg mener det ville være verdifullt for selskapet å trek­
ke aktivt veksler på den nøkkelkompetansen som finnes i
nord om nord, for på best mulig måte å realisere den tverr­

2007
3418 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
politiske målsettingen om at økt aktivitet i nord skal gi
økte ringvirkninger i nord.
Høyre har brukt alle mulige anledninger til å fremme
forslag til hvordan vi skal få til økte ringvirkninger, mens
representanten Bendiks H. Arnesen og Arbeiderpartiet
har brukt de samme anledningene til å stemme ned Høy­
res gode forslag hver gang, inkludert forslaget om å vur­
dere en avdeling for Petroleumstilsynet i nord.
Så jeg har forventninger til selskapet, men vi har fra
Høyre side også forventninger til at staten både skal satse
mer på Oljedirektoratet og også satse på Petroleumstilsy­
nets tilstedeværelse i nord.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:02:30]: Det er
nok mykje meir som kunne vore sagt både om prosessen,
om det vedtaket som skal gjerast i dag, og om framtida.
Lat meg berre ta nokre få punkt avslutningsvis.
For det fyrste: Dei signala som selskapet gir til sine se­
niorar, er oppsiktsvekkjande. Dei er i sterk motstrid til da­
gens statlege offisielle politikk. Dette er nok òg noko som
statsrådar som er i kontakt med ulike statlege selskap, må
merka seg og følgja opp.
For det andre til det som er sagt om Stavanger som
europeisk oljehovudstad. Der er det to viktige aspekt. No
er konsernfunksjonane fordelte. Det Regjeringa i sin kon­
takt med styremedlemmer og selskap må passa på, er både
at det ikkje skjer ei stille og forsiktig snikflytting til Oslo
av ytterlegare funksjonar, og at det skjer ei fordeling av
ringverknader nordover langs kysten. Det siste borgar Re­
gjeringas nordområdesatsing for.
Så har det vore stilt spørsmål her til meg og Senterpar­
tiet om maktarroganse, dialog og hårsårheit når det gjeld
forslag som er fremma i salen. Mi linje er nok meir dialog
enn hårsårheit og maktarroganse, men eg er overraska
over nokre av desse forslaga -- eg står ved det -- fordi det
òg i proposisjonen framgår at Regjeringa er oppteken av
konkurransesituasjonen på norsk sokkel, at ho er oppte­
ken av å styrkja tilsyna, og at ein kjem tilbake til dette i
budsjettsamanheng.
Så vil det vere overordna i mange år framover å sikra
utvikling og forvalting av ressursane på norsk sokkel på
beste måte. Det er der hovudsatsinga framleis ligg, sjølv
om ein her òg søkjer internasjonalt. Eg synest at det er ro­
ande det vi har sett i dag av engasjement og uro både frå
dei vi kan seia er i posisjon, og dei som er i opposisjon,
altså betydninga av å ha eit vake auge med denne fusjonen
framover. Det er ein historisk dag. Eg kjenner meg trygg
på at denne regjeringa vil følgja dette nøye opp framover.
Inge Lønning (H) [15:06:01]: Jeg skal nøye meg
med å registrere næringsministerens meget rosende egen­
attest for den aktive næringspolitikk. Selvros skal man
som kjent nøye seg med å lytte til, for den kommer fra
hjertet. La meg bare bemerke rent generelt at når det gjel­
der denne regjeringens bruk av akkurat virkemidlet selvros,
tror jeg det ville være klokt om den av og til passerte hjer­
nen på vei fra hjertet til munnen. Det kunne ikke skade!
Når det gjelder næringsministerens forsøk på oppkla­
ring av forholdet mellom rollene, må jeg si at jeg er like
klok eller kanskje til og med litt mindre klok. Jeg oppfat­
tet at næringsministeren sa at han ønsket å skille mellom
de to rollene. Men det er jo nettopp der problemet ligger.
Jeg må få lov til å bruke et bilde: Det er ikke så lett når
man løper inn på fotballbanen med angrepsspissdrakten
på og engasjerer seg for fullt i spillet, å samtidig spille rol­
len som dommer og blåse i fløyten. Men det er nøyaktig
det dobbeltheten her dreier seg om, fordi rollene skal ut­
øves samtidig, og de skal langt på vei utøves av de samme
aktørene. Da er det ikke så vanskelig å forstå at i behand­
lingen av denne saken når det gjelder de norske perspek­
tivene, har man i realiteten bare vært opptatt av eierinte­
ressene. Av den grunn har man f.eks. administrert det til­
synsorganet staten selv har opprettet, effektivt utover si­
delinjen, fordi den andre rollen ikke passet akkurat i
øyeblikket.
Så til det internasjonale perspektiv. Statsråden kan vel
ikke unngå å se at når et hovedmotiv er å gjøre selskapet
vesentlig større enn før, og til en vesentlig mer slagkraftig
aktør internasjonalt, vil den norske stats eierrolle bli lagt
enda mer merke til. Når man med vilje trapper opp eier­
andelen nettopp for å tydeliggjøre at det er den norske stat
som er den dominerende aktør, forsterker man jo det pro­
blemet som har vært der i mange år, nemlig at norsk uten­
rikspolitikk både her hjemme og ute mistenkes for at den
lar seg påvirke -- bevisst, halvbevisst, ubevisst -- av de
kommersielle hensyn som staten som eier har. Vi kommer
til å oppleve enda oftere i fremtiden at det blir stilt spørs­
mål ved hvorvidt staten går på gummisåler i forhold til be­
stemte regimer, fordi de økonomiske interessene veier
tyngre enn interessen for de prinsippene som vi ellers be­
kjenner oss til.
Børge Brende (H) [15:09:21]: Det har vært en styrke
for landet vårt at vi har kunnet finne felles løsninger i
mange av de store og aller viktigste sakene. Etter krigen
var vi enige om hovedlinjene i landets sikkerhetspolitikk.
Nå senest i vår ble vi enige om et pensjonsforlik for å sik­
re forutsigbarhet for fremtidige og nåværende pensjonis­
ter. Vi håper også på et klimaforlik når Stortinget får kli­
mameldingen fra Regjeringen. Kanskje det beste eksem­
plet på områder hvor vi har lyktes med å få til brede løs­
ninger i Stortinget, har vært innenfor olje­ og gasspoli­
tikken.
Det var i lang tid bred enighet om at vi måtte ha tre
norske oljeselskaper som konkurrerte med hverandre, Sa­
ga, Hydro og Statoil. Så ble det to selskaper, for Saga ble
innlemmet i Hydro, og nå har vi ett selskap som vil få mer
enn 80 pst. av operatøransvaret på norsk sokkel -- og vi
hører veldig få bekymringsmeldinger fra de rød­grønne i
Stortinget.
Det er selvsagt og har vært et poeng at det å sikre kon­
kurransen på sokkelen, det gjør vi ikke minst for at den
norske stat skal få mest mulig skatteinntekter igjen for det
engasjementet. Gjennom konkurranse får vi det, og gjen­
nom konkurranse er det også til fordel for leverandørene.
Så jeg hadde håpet at vi også denne gangen kunne fått
gjennomslag for nødvendige kompenserende tiltak, men
det har vi ikke fått.

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3419
2007
Ellers har det også vært en del forvirring om hva man
skal bruke det økte statlige eierskapet i StatoilHydro til.
Representanter har vært fremme her og sagt at det skal
man bl.a. bruke til å pålegge selskapet strengere
miljøkrav, og at de skal være gode på miljø. Men da tror
jeg at dette er, i likhet med en del misforståelser i Regje­
ringen, et symptom på at man ikke helt har forstått hva
som er eierrollen og hva som er myndighetsrollen. Vi har
verdens strengeste miljøkrav til olje­ og gassindustrien i
Norge, men det er pålagt av Statens forurensningstilsyn.
Da kan myndighetene bestemme om selskapet er statlig
eid eller ikke statlig eid. Det er statens oppgave å påse at
det er konkurranse i markedet, men på det området fikk
ikke engang Stortinget vite at Konkurransetilsynet hadde
synspunkter. Statsråden har valgt ikke å gjenta det han sa
i Stortingets spontanspørretime, at det var beklagelig at
man ikke fikk den informasjonen til Stortinget. Jeg skulle
ønske at statsråden hadde gjort det her i dag, slik at man
da også kunne ha sett nærmere på det forslaget som ligger
der. Men man må selvsagt ikke det heller når man sitter i
flertallsregjering.
Ellers merket jeg meg næringsministerens valgtale her.
Jeg har forstått det slik at vi nå fører en aktiv næringspo­
litikk i landet. Det kan næringsministeren bevise gjennom
at han i dag har fremlagt en serveringslov. Den aktive næ­
ringspolitikken kokte ned til en serveringslov. Det er in­
teressant.
Svein Flåtten (H) [15:12:53]: Jeg kunne forstå av
næringsministerens innlegg at det rørte ved strenger i
hans hukommelse rundt dette med aktiv næringspolitikk
som han ikke likte. Refleksen er, som alltid, to svar fra
næringsministeren. Det ene er næringsnøytralitet, som
han beskylder Høyre for -- et begrep som ble innført av
Jens Stoltenberg i denne sal, så vidt jeg husker -- og det
andre han søker tilflukt i, er subsidiene til fergerederiene.
I tillegg til det har statsråden fortløpende gitt til beste
litt om alle de saker som ligger på hans bord av smått og
stort, og der regner vi med at det ligger mye etter to år
med høytrykk i norsk næringsliv -- et høytrykk som ble
skapt av den forrige regjeringen gjennom en politikk som
brakte renten ned, ikke minst også i forhold til de vekst­
fremmende skattelettelsene som ble gitt.
Jeg fikk ikke noe svar fra næringsministeren om det
aktive, statlige eierskapet, som jeg etterlyste i mitt inn­
legg. Jeg har lyst til å gi et råd til næringsministeren, for
dette er noe jeg tror forventes av en leverandørindustri av
små og store bedrifter. Jeg så i en lokal avis i Larvik at næ­
ringsministeren for et par dager siden la ned grunnsteinen
til Color Lines nye fergekai i Larvik. Jeg anbefaler stats­
råden å legge ned grunnsteinen også til den aktive næ­
ringspolitikken. Det venter mange på.
Statsråd Odd Roger Enoksen [15:14:44]: Jeg skal
gjøre et forsøk på å besvare noe av det som er tatt opp un­
derveis i debatten.
Tord Lien stilte spørsmålet: Er det ikke naturlig at
utenlandske selskap får vokse i Norge, når vi forventer at
StatoilHydro skal vokse ute? Jo, utenlandske selskap er
velkommen på norsk sokkel. De har vært det helt fra star­
ten på norsk oljealder, og de vil også være det i framtiden.
Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Vi er forpliktet til å
følge EUs konsesjonsdirektiv ved tildeling av utvinnings­
tillatelser. Tildelingen skal i henhold til dette foregå i
samsvar med prinsippet om ikke­diskriminering. Det
innebærer at Olje­ og energidepartementet ikke kan unn­
late å tildele andeler i utvinningstillatelser til StatoilHy­
dro med den begrunnelse at selskapet er stort eller har en
sterk posisjon på norsk sokkel.
Når det er sagt, er det imidlertid slik som jeg også sa i
mitt hovedinnlegg, at de fire største funnene som nå plan­
legges utbygd, skal opereres av andre selskaper enn Stat­
oil og Hydro. I tillegg var det altså slik at under TFO 2006
ble Statoil og Hydro i den siste tildelingsrunden kun til­
delt 18 pst. av operatørskapene. I hele 73 pst. av utvin­
ningstillatelsene hadde verken Statoil eller Hydro delta­
kerandeler. Hva viser dette? Jo, det viser at vi går i retning
av en utvikling der de nye selskapene og andre selskaper
på sokkelen i tiden framover får en større andel av aktivi­
teten. Det har skjedd ikke minst på grunn av den politikk
som den forrige regjeringen stod for, der man åpnet for
nye selskap på norsk sokkel, noe som gjør at vi i dag har
nærmere 50 selskaper som er prekvalifisert for deltakelse
på norsk sokkel.
Elisabeth Aspaker er skuffet i forhold til aktivitet i
nord. Regjeringen har gjennom forvaltningsplanen lagt
forutsigbare rammer for aktiviteten i nord. Vi har åpnet
store, nye områder. Det har blitt gjort nye funn. Vi har satt
i gang både geologiske og miljømessige undersøkelser i
nye områder som ikke har vært undersøkt på ti år, for på
den måten å kunne foreta en evaluering av forvaltnings­
planen i 2010. La det ikke herske tvil om at Regjeringens
vilje til å satse i nord absolutt er til stede. Det betyr også
aktivitet i Harstad, som har vært -- og vil være -- Nord­
Norges petroleumshovedstad.
Så har flere hevdet at Regjeringen har kneblet Konkur­
ransetilsynet, og at Konkurransetilsynet ikke har spilt den
rollen de skal. Det er feil. Det har også fornyingsministe­
ren gjentatte ganger understreket. Konkurransetilsynet er
på ordinær måte bedt om komme med sitt syn på sammen­
slåingen. De går ikke inn på det spørsmål som vi har be­
rørt tidligere i debatten. Men det er altså slik at Norge
etter EØS­avtalen er underlagt konkurransereglene i EU/
EØS. Derfor er EUs konkurransemyndigheter rette in­
stans.
Konkurransetilsynet er underliggende etat til Forny­
ingsdepartementet og dermed et forvaltningsnivå for For­
nyingsdepartementet, og har på ordinær måte utredet kon­
kurransespørsmål.
Jeg ser at tiden er ute. Da kan jeg like godt tegne meg
til et nytt treminutters innlegg.
Tord Lien (FrP) [15:18:32]: Statsråd Andersen sa at
Inge Lønning ikke hadde fulgt med i debatten. Jeg føler at
Lønning svarte godt på det. Så kom Terje Aasland opp på
talerstolen. Da tror jeg at jeg må si at Terje Aasland heller
ikke kan ha fulgt med på debatten i noen særlig grad. Han
mener fortsatt -- og det gjør også alle Arbeiderpartiets re­

2007
3420 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
presentanter i debatten, paradoksalt nok -- at denne debat­
ten handler om en rapport som ingen fikk se før etter mye
mas, og om vi skal eie 62 pst. eller 67 pst. av Statoil.
Men det er ikke det denne debatten burde ha handlet
om. Hvis det er slik at den faktisk har gjort det, er det
synd. Denne debatten burde ha handlet om hvordan Stor­
tinget, det lovgivende og bevilgende organ i dette land,
kan sikre at konkurransevilkårene for verdiskapingen på
den norske sokkelen blir like god etter fusjonen mellom
Hydro og Statoil som den var før. Tidligere har det vært et
mål å ha sterke og store aktører i norsk oljesektor. Det har
egentlig Arbeiderpartiets representanter i dag slått fast
ikke er så viktig. Jeg minner om at petroleumsskatten i
2006 var på 184 milliarder kr. Utbyttet fra Statoil var på
12 milliarder kr. Det er selvfølgelig et betydelig beløp,
men lite i forhold til petroleumsskatten -- under en tidel av
petroleumsbeskatningen.
Så er det litt søtt når alle snakker om Stavanger. Det
høres nesten ut som om vi kan vedta, eller ikke vedta, at
Stavanger skal være Europas oljehovedstad. Da oljeutvik­
lingen i Norge begynte, gjorde visjonære politikere i Ro­
galandsområdet og Stortinget mange gode grep for å gjøre
Stavanger til Europas oljehovedstad. Den er det i dag. Det
enkleste og viktigste grep Stortinget kan gjøre for å sørge
for at Stavanger også i framtiden er Europas og en av ver­
dens ledende oljehovedsteder, er å sørge for økt aktivitet
på norsk sokkel, noe økt konkurranse og flere aktører på
banen vil medføre.
Representanten Meltveit Kleppa var opptatt av at op­
posisjonen nærmest opptrer useriøst, og at de forslagene
vi fremmer, ikke burde vært fremmet, fordi det er demon­
strasjonsforslag. Så sier hun at Regjeringen er opptatt av
å stimulere til konkurranse, og at det står i proposisjonen.
Det er helt åpenbart at det står flere steder i proposisjonen
at Regjeringen er opptatt av å stimulere til konkurranse.
Men Regjeringen er opptatt av mye rart. De er opptatt av
grønne sertifikater, industrikraftregime, de skal bekjempe
fattigdommen, og de skal lage en skinnende eldreomsorg.
Alt dette er de opptatt av, men de leverer ikke resultater.
Derfor hadde jeg vært mye tryggere og ville ha sovet mye
bedre i natt dersom Stortinget hadde fått lov til å gjøre
noen vedtak som sikret konkurranse og verdiskaping på
norsk sokkel.
Lars Sponheim (V) [15:21:54]: Jeg vil gjerne få
knytte noen kommentarer til noe av det som har kommet
fram i debatten, og som jeg må si gjør meg en del urolig.
Det gjelder først og fremst det syn som representanter for
regjeringspartiene har på mindretallseierne i et slikt sel­
skap. Uansett utfallet av de forslagene som ligger på bor­
det, det vi vet blir resultatet, er at staten selv med 67 pst.
av eierskapet skal ha med private eiere som har tillit til at
staten opptrer ryddig og utelukkende med selskapets eget
beste som formål. Det har kommet uttalelser i dag, f.eks.
fra Svein Roald Hansen, som antydet at hvis man ikke
eide 67 pst., kunne eierne gå løs på å tappe selskapet for
ressurser. Terje Aaslands syn er at det er nødvendig med
så stort eierskap for å sikre at det skal bli et energiselskap
eller at man får til CO 2 ­håndetering. Og Asmund Kristof­
fersen uttaler at det var nødvendig for å få gjennomført
miljøstandarder.
Dette er, etter mitt skjønn, for det første et håpløst syn
på mindretallseieres og alle eieres ansvar for å sette sel­
skapets beste aller først. Det skaper en politisk usikkerhet,
skapt av regjeringsflertallet i denne sal i denne debatten,
noe jeg må si gjør meg veldig urolig. Nå vet jeg at depar­
tementet holder tungen mer rett i munnen enn det uttalel­
ser fra Regjeringens støttegrunnlag her i Stortinget tilsier
at de gjør, men allikevel sender det farlige signaler til min­
dretallseiere. I den grad man så å si kan sende børsmeldin­
ger fra denne sal, synes jeg det er viktig å be alle mindre­
tallseierne om å filtrere vekk alle disse forsøkene på å til­
legge denne nye eiermakten politiske motiver og hensik­
ter med sitt eierskap.
Det andre som er beklagelig, er at vi i dag kommer til
å forlate denne sal med et mindre bredt grunnlag for både
oljepolitikk og basis for dette selskapet enn det som burde
være nødvendig. Det også skaper dessverre en unødven­
dig usikkerhet for framtiden.
Til slutt: Etter å ha hatt dette -- skal vi si -- sideløpet,
men allikevel ikke uviktige løpet knyttet til sakens realite­
ter omkring statsråden som ikke har gitt den nødvendige
informasjon til Stortinget og har innrømmet det, forlater
vi også denne sal i dag med en svekket statsråd, svekket
når det gjelder å håndtere dette store feltet.
Statsråden sa tidligere i Stortinget i en spontanspørre­
time at han beklageligvis kom i skade for ikke å gi Stor­
tinget denne nødvendige informasjonen. Jeg synes stats­
råden skulle gjenta det i dag. Jeg synes det ville styrke og
ikke svekke statsråden, for statsråden har uansett behov
for å reparere sitt forhold til Stortinget etter denne dagen.
Statsråd Odd Roger Enoksen [15:25:03]: Jeg har
faktisk problemer med å forstå dem som sier at det brede
forliket i petroleumspolitikken er brutt med det vedtak
som Stortinget gjør i dag. Det er faktisk et enstemmig
storting som slutter seg til fusjonen mellom Statoil og Hy­
dros olje­ og gassvirksomhet.
Så er det framsatt en rekke forslag fra opposisjonen i
tillegg til den beslutning som skal gjøres, men når det
gjelder et par av disse forslagene, er regjeringspartiene di­
rekte uenige. Hvis vi skulle pålegge StatoilHydro å selge
seg ned i andeler slik at det skulle ha betydning for balan­
seforholdet på norsk sokkel på kort sikt, ville man måtte
selge seg ned på felt av betydelig størrelse. Noe av dette
er gjengitt på side 44 i proposisjonen, venstre spalte:
Overdragelse av felt som f.eks. Veslefrikk, Brage og
Heidrun til andre operatører vil kun redusere produksjo­
nen selskapet har i dag, fra 80 pst. til 76 pst. Det er altså
en relativt beskjeden reduksjon av betydelige felt, som al­
likevel vil ha så liten betydning. Overdragelse av opera­
tørskap er en komplisert sak, som det er redegjort for
ganske grundig i proposisjonen.
Når det så gjelder andre forslag, må jeg si at der kan det
ligge til rette for samarbeid, og ikke minst kan man kom­
me tilbake til en del av de ting som opposisjonen har tatt
opp, bl.a. på et senere tidspunkt komme tilbake med en
sak om hvordan fusjonen er gjennomført. Våren 2008 er

8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet 3421
2007
muligens litt tidlig, men la oss diskutere det. Jeg er innstilt
på at Stortinget skal få se på gjennomføringen av fusjonen
på en fornuftig måte. Stortinget vil få seg forelagt en stor­
tingsmelding om petroleumspolitikk.
Jeg vil også komme til å legge fram en sak om evalue­
ring av situasjonen innenfor leverandørindustrien. Det er
ett av de temaene som jeg har tatt opp før. Men når posi­
sjonen, flertallet, likevel ikke stemmer for dette, føyer det
seg inn i en god tradisjon hvor stortingsflertallet ikke har
noe behov for å instruere regjeringen. Med dette vil jeg
legge til rette for å imøtekomme opposisjonen og posisjo­
nen.
Så er det et enstemmig storting -- altså alle partier --
som understreker behovet for mangfold og konkurranse.
Det er ikke noe spesielt for verken flertallet eller mindre­
tallet i denne sal. Alle partier understreker også betydnin­
gen av høy verdiskaping på sokkelen. Så det er altså ikke
slik at vi har brutt den linjen som man har fulgt i mange
år. Stortinget er enig om å gi en bred tilslutning til fusjo­
nen mellom disse to selskapene. Det er det vesentligste
spørsmålet vi behandler i dag. En rekke av de andre for­
slagene vil vi ha mulighet til å komme tilbake til i framti­
dige saker.
Øyvind Korsberg (FrP) [15:28:25]: Det er en stor i
dag i og med at vi endelig har fått noe vi alle har ventet
på: Vi har fått en ny serveringslov, og Regjeringen har vir­
kelig fått fart på den aktive næringspolitikken. Jeg må si
at den loven har jeg ventet på like lenge som jeg har ventet
på kelnere av og til. Det er vel bare å fastslå at den verk­
tøykassen det har vært snakk om tidligere, er borte, og
smykkeskrinet til tidligere statsråd Odd Eriksen er borte,
men nå har endelig serveringsbrettet kommet. Det blir jo
artig å få et nytt begrep å forholde seg til.
Ellers når det gjelder den aktive næringspolitikken, re­
gistrerer jeg at den har vært totalt fraværende i en del and­
re saker, den siste gjaldt Hydro Polymer, som ble solgt ut
uten at statsråden grep inn. Det er mulig at han satt på en
restaurant og klekket ut den nye serveringsloven, på sam­
me måten som Stoltenberg satt på Bali og klekket ut
klimapolitikken.
I mitt forrige innlegg kom jeg med en utfordring til
statsrådene om å få vite litt mer om situasjonen i Venezu­
ela, ikke i form av de investeringene Statoil har gjort der,
men rett og slett hvordan det med å ivareta norske interes­
ser i Venezuela har vært håndtert fra Regjeringens side.
Venezuela har altså endret spillereglene. Store verdier står
på spill for Statoil, og også for den norske regjeringen og
det norske folk. Jeg synes det nærmest er litt arrogant at
man ikke kommer opp og kommenterer direkte utfordrin­
ger man får i denne salen. Nå tror jeg man kan vente seg
en viss arroganse fra denne regjeringen framover, men jeg
synes det er uheldig at man fra Regjeringens side overser
de utfordringer man får, og heller nærmest driver valgpro­
paganda fra denne talerstolen.
Så jeg vil utfordre begge statsrådene igjen til å komme
opp og fortelle hvordan Regjeringen har håndtert den
situasjonen som er i Venezuela. Det er sikkert også inter­
essant for det øvrige næringsliv å vite hvordan Regjerin­
gen håndterer uforutsette ting som skjer i andre land, og
der det er stor politisk usikkerhet. Det tror jeg er et krav
som bør være rimelig å stille, så jeg forventer at statsråde­
ne kommer opp og kommenterer det konkret.
Presidenten: Børge Brende har hatt ordet to ganger
og får ordet til en kort merknad, på inntil 1 minutt.
Børge Brende (H) [15:31:29]: Jeg merket meg at
statsråd Enoksen slo fast at opposisjonen hadde en rekke
konstruktive forslag -- med to unntak -- som man ville se
nærmere på fra Regjeringens side. Litt interessant er det
jo da at Senterpartiets parlamentariske leder tidligere i de­
batten hevdet at disse forslagene fra opposisjonen var
rene demonstrasjonsforslag, og at Tore Nordtun mente at
det var kortsiktig populisme som lå bl.a. i forslaget knyttet
til Petoro. At statsråden nå har kommet til den erkjennelse
at dette er konstruktive forslag, er selvsagt greit, men det
hadde jo vært en idé om han hadde kommet på det tidlige­
re.
Nå ser jeg at statsråden ber om ordet, og det er greit
-- han har vel fått med seg at dette er det siste innlegget jeg
kan holde i salen i dag. Men jeg vil også si at det hadde
kledd statsråden om han i alle fall kunne ha strekt seg så
langt, når han ikke har informert Stortinget riktig, at han
gjentok sin beklagelse på dette punkt.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [15:32:52]: Statsråden
-- olje­ og energiministeren -- forstod ikke at det brede for­
liket i petroleumspolitikken var brutt i denne sak, for alle
støttet jo fusjonen. Ja, alle støtter fusjonen, men det som
opposisjonen her i hele dag har prøvd å fokusere på, er at
petroleumspolitikken ikke er blitt endret tilsvarende. Det
at vi har hatt forlik i petroleumspolitikken i 2002, 2004 og
2005 -- og gjerne også om forvaltningsplanen, hvis en sier
det var en petroleumsmelding -- var jo basert på helt andre
premisser for hvordan konkurransen og mangfoldet på
sokkelen er.
Nå har vi gått fra å ha to store selskap som altså petro­
leumspolitikken har tatt hensyn til, til å ha ett stort sel­
skap. Dermed får man en helt annen situasjon, og da er det
man etterlyser: Hva slags føringer skal Regjeringen ha?
Hva slags konkrete tiltak kommer det? Hva slags styrking
blir det av Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet, bl.a.,
for å sikre at den nye situasjonen ivaretas? Der har ikke
Regjeringen gjort annet enn å si at ja, de skal vurdere
situasjonen fortløpende, en skal ha løpende dialog. Men
en har også lovt ganske lenge nå at det skulle komme et
industrikraftregime ganske snart. Og en lovte at det skulle
komme tidenes satsing på fornybar energi.
For energi­ og miljøkomiteen er så mange løfter brutt
at det nytter ikke bare å si at en skal følge med situasjonen
i petroleumsnæringen veldig grundig, og dermed skal ko­
miteen liksom slå seg til ro med at ok, da er denne saken
også løst. Erfaringene viser at sakene blir ikke løst bare
ved at Regjeringen «følger saken nøye».
Den politikken Stortinget la til grunn tidligere, på
kompromiss, er altså ikke dekkende for den situasjonen
som er nå. Derfor burde statsråden forstå at det er ikke

2007
3422 8. juni -- Sammenslåing av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet
nok at Stortinget støtter fusjonen -- for den har vi tro på --
for StatoilHydro. Men vi mangler troen på at Regjeringen
vil følge opp med politikk, altså oljepolitikk, som sikrer
verdiskapingen, mangfoldet, forskningen, sysselsettin­
gen, leverandørindustrien og -- nesten -- forvaltningsled­
dene i denne saken. Det er ikke nok å si at Petoro skal få
lov til å ansette noen flere. Når inntekten for samfunnet
fra petroleumsvirksomheten, altså statens inntekter, er på
over 300 milliarder kr, og en økning i eierskapsandelen i
StatoilHydro med dagens utbytte gjerne vil gi en økning
på en halv milliard kroner i året, er ikke den halve milli­
arden særlig stor i forhold til over 300 milliarder kr for to­
tal virksomhet. Derfor er det viktig at det er politikken her
en skulle slått fast, og ikke bare skrytt av at en skal bruke
25--30 milliarder kr på å kjøpe seg opp i eierandel, og at
en er veldig godt fornøyd med det.
T h o r b j ø r n J a g l a n d hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:35:46]: Det lir nok
mot slutten av debatteringa i denne saka, men iallfall på
eitt punkt er det nokre av oss som føler at det framleis
heng ei usikkerheit i lufta. Går me tilbake til Stortingets
behandling av Stortingets kontrollfunksjon, som var opp­
takten til grunnlovsforslaget om opplysningsplikta, vert
det sagt veldig tydeleg i merknaden bl.a.:
«Komiteen vil hevde at regjeringen må ha plikt til å
la alvorlige faglige motforestillinger fremgå av saken
selv om disse er i strid med regjeringens forslag.»
Og det er det delar av denne saka dreiar seg om: alvor­
lege motførestellingar som ikkje har vorte meddelte Stor­
tinget.
No har statsråden fleire gonger i dag sagt at han meiner
det same som han meinte i spontanspørjetimen den
30. mai i år. Han har òg sagt at han gjerne såg at brevet
hadde vore besvart på ein annan måte, og han seier at det
ikkje var behandla slik som det skulle frå hans side. Men
går me tilbake til 30. mai, er det to utsegner eg gjerne vil
få lov til å referera. For det første sa statsråden:
«Men beklageligvis var mitt svar på det punkt upre­
sist.»
Erna Solberg hadde si utfordring, der ho sa:
«Jeg synes statsråden burde beklage dette fra denne
talerstol.»
På det svarte statsråden:
«Nei, det ser jeg faktisk ingen grunn til.»
På bakgrunn av dette hadde det vore greitt om statsrå­
den rydda til sides den usikkerheita som framleis gjer seg
gjeldande på dette punktet.
Statsråd Odd Roger Enoksen [15:37:54]: La meg
bare kort understreke at de konkurransemessige forhold
på norsk sokkel, ikke minst for leverandørindustrien, og
en rekke av disse problemstillingene er grundig behandlet
og omtalt i proposisjonen.
Jeg må si til Ketil Solvik­Olsen at jo, det er en endring
på gang. Det er svært mange nye selskap som er kommet
inn på norsk sokkel, og som har mulighet til å delta på
norsk sokkel. Det er større interesse fra de internasjonale
selskapene enn det har vært på relativt lang tid, for nå å
delta og ha aktivitet på norsk sokkel. Det er positivt, og
det er en utvikling jeg håper fortsetter, og som Regjerin­
gen vil legge til rette for, for å ha størst mulig verdiskap­
ing og også bidra til å skape konkurranse på norsk sokkel.
Opposisjonens forslag innebærer at StatoilHydros
eierandeler skal reduseres, og at operatørskap skal tas fra
det nye selskapet. Det mener Regjeringen og flertallet
ikke er en hensiktsmessig og målrettet politikk for å møte
utfordringen på norsk sokkel. Det betyr selvsagt ikke at
ikke Regjeringen vil både følge med, iverksette andre til­
tak og også over tid iverksette kompenserende tiltak hvis
konkurransen skulle bli svekket som følge av at vi nå får
ett selskap. Det er det altså verken nødvendig eller tiden
for å gjøre i dag. Det vi i dag tar stilling til, er fusjon. Jeg
erkjenner at de to forslag som opposisjonen har framsatt
om å redusere eierandeler og frata operatørskap, er rele­
vant å behandle i denne sammenhengen. Men det er altså
flertallet uenig i.
Så må jeg si at jeg har gjort et forsøk på å være imøte­
kommende overfor en rekke av de forslag som er framsatt
av opposisjonen. Jeg hadde for så vidt ikke trodd at det
skulle bli galt oppfattet på noen måte. Det er rett og slett
en utstrakt hånd for også i disse spørsmålene å legge til
rette for et samarbeid hvor vi i fellesskap har mulighet til
å videreføre den politikk som et bredt flertall i Stortinget
har stått sammen om i mange år, og som har skapt den
suksessen som norsk petroleumsnæring i dag er -- ikke
bare oljeselskapet, men også leverandørindustrien.
Og så kort til slutt til Øyvind Korsberg -- for å rekke å
svare på det denne gang: Jo, det er selvfølgelig slik som
både Øyvind Korsberg og Inge Lønning har vært innom,
at større aktivitet ute og stort statlig eierskap i et selskap
gjør ting komplisert når man skal inn i områder hvor man
har regimer som vi ikke alltid liker å forholde oss til. Det
er noe av risikoen når vi også vet at ressurser er samlet i
mange av disse land. Men det er også noe som vi derfor
må være bevisste på, og som vi må ivareta med aktsomhet
både som myndigheter og som eiere, og som selskapene
også har et særlig ansvar for å håndtere på en best mulig
måte. Det jeg på mine mange reiser bruker mest tid på å
promotere, er faktisk ikke oljeselskapene, men det er le­
verandørindustrien, som etter hvert spiller en svært stor
rolle ute.
Og også til Øyvind Korsberg: Venezuela er beklagelig­
vis ikke det aller enkleste landet for tiden å prøve å påvir­
ke utviklingen i. Det ser vi også gjennom det oljeselska­
pene nå er utsatt for, ikke bare de norske, men også mange
andre oljeselskaper. Men også overfor Venezuela jobber
vi som myndigheter langsiktig for å prøve å bidra til en
bedre utvikling.
Jan Tore Sanner (H) [15:41:58]: Det er ganske in­
teressant å følge hvordan næringsministeren forsøker seg
på en avledningsmanøver i denne viktige debatten, ved å
dra inn begrepet «aktiv næringspolitikk». Jeg synes i og
for seg at en av LOs fremste menn, Leif Sande, har be­
skrevet Regjeringens næringspolitikk på en utmerket må­

8. juni -- Forslag fra repr. Vaksdal, Horne og Solvik­Olsen om fornyet behandling
av vedtatt vern av Åbøvassdraget i Sauda
3423
2007
te, eller faktisk med sterkere ord enn det jeg ville ha valgt,
når han sa at Regjeringen har seks i retorikk, men null i
innhold. Jeg synes det var relativt sterkt, jeg ville i hvert
fall gitt den en toer.
Ellers registrerer jeg også at Enoksen sier at de konkur­
ransemessige forholdene knyttet til fusjonen er vurdert.
Vurdert av hvem? Hvem er det som har vurdert de kon­
kurransemessige forholdene og konkludert med at det
ikke er behov for å komme med kompenserende tiltak? Ja,
det er åpenbart Regjeringen som har vurdert, og det er Re­
gjeringen som har konkludert, men man var jo da ikke vil­
lig til å lytte til konkurransemyndighetene.
Enoksen sier at man har ikke kneblet Konkurransetil­
synet. Men det er jo ikke sant. Man valgte ikke å sende det
brevet som Konkurransetilsynet til og med hadde tilrette­
lagt på engelsk, videre til kommisjonen. Man kunne ha
valgt å legge til rette for en nasjonal vurdering av konkur­
ranseforholdene på sokkelen gjennom Konkurransetilsy­
net. Det valgte man ikke å gjøre. Og man skulle selvsagt
ha informert Stortinget på vanlig måte. Det valgte man
heller ikke å gjøre.
En flertallsregjering kan velge å opptre så arrogant
overfor Stortinget, men klokt er det ikke. Jeg vil kanskje
si at en flertallsregjering bør være ekstra forsiktig med å
opptre så arrogant overfor Stortinget som det man har
valgt i denne saken. Fremfor å gå opp på talerstolen og be­
klage, slik Enoksen ville ha gjort hvis han hadde sittet i en
mindretallsregjering, velger han å ydmyke hele Regjerin­
gen. Det Enoksen gjør med sin opptreden, er å ydmyke
hele Regjeringen fordi man gjør det klart overfor Stortin­
get at den arbeidsformen som Enoksen har valgt i denne
saken, er en arbeidsform som Regjeringen føler seg kom­
fortabel med. Så jeg tror at både Enoksen og Regjeringen
ville ha stått seg på at man beklaget overfor Stortinget at
man ikke hadde informert på en skikkelig måte, og så
kunne vi diskutere hva denne saken virkelig gjelder, nem­
lig hvordan vi skal sikre verdiskapingen på sokkelen og
velferden for fremtiden.
Presidenten: Øyvind Korsberg har hatt ordet to gan­
ger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Øyvind Korsberg (FrP) [15:45:02]: Jeg vil takke
statsråden for at han brukte 20 sekunder på å gi meg et
svar når det gjelder Venezuela. Men det var i realiteten
ikke et svar, for det jeg stilte spørsmål om, var faktisk:
Hva har Regjeringen gjort?
Det som har skjedd i Venezuela, har jo ikke skjedd over
natta, det har jo vært varslet i lang tid. Jeg er helt enig i at
dette med Venezuela er ikke enkelt. Men statsråden sa at
man hadde jobbet «langsiktig», og da vil jeg gjerne vite
hva som ligger i den langsiktige jobben som er gjort, og
hva som er gjort helt konkret når det gjelder spørsmålet
om Venezuela. Eller er det slik at man må gå gjennom
postlistene i departementet for eventuelt å finne ut hva
som har vært gjort eller ikke gjort? Eller er det slik at man
unnlater å svare på den type spørsmål i stortingssalen? Jeg
får jo da håpe at media kan stille de samme spørsmålene,
for når det gjelder å bli oppdatert på det som skjer innen­
for departementet til statsråd Enoksen, må man jo følge
med både i Dagens Næringsliv og i andre media. Så jeg
vil oppfordre statsråden til å komme opp og være mye
mer konkret på hva Regjeringen har gjort for å forsvare
norske interesser i Venezuela.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 3425)
Da vil presidenten foreslå at vi ringer inn til votering
for å avgjøre om vi skal fortsette med behandlingen av fi­
nanskomiteens saker etter behandlingen av sak nr. 3, fra
energi­ og miljøkomiteen, eller om vi skal utsette -- det er
mulig -- finanskomiteens saker til tirsdag.
-- Ingen innvendinger er kommet, og det vil bli ringt til
votering.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Presidenten har sammenkalt for å av­
gjøre om vi skal fortsette behandlingen av de gjenstående
sakene, dvs. de sakene der det foreligger en innstilling fra
finanskomiteen, eller om vi skal utsette behandlingen av
dem. Det blir da aktuelt å behandle dem på tirsdag. Det vil
ta minst 2 timer å behandle disse sakene, og det er altså
mulig å gjøre det en annen dag.
Presidentens forslag er at vi gjør det siste, altså at vi ut­
setter sakene nr. 4, 5, 6 og 7 og behandler dem på tirsdag,
men at vi behandler sak nr. 3, som ikke vil ta veldig lang
tid. Det er jo opp til Stortinget å avgjøre hva man vil gjøre,
men det er presidentens forslag.
Ønsker noen ordet? --
Kan presidenten da anta at Stortinget ønsker å utsette
sakene nr. 4, 5, 6 og 7, og ferdigbehandle sak nr. 3 nå?
-- Det anses enstemmig vedtatt.
Det tar ikke veldig lang tid å debattere sak nr. 3, og det
blir votering i sakene nr. 1--3 umiddelbart etter det.
S a k n r . 3
Innstilling fra energi­ og miljøkomiteen om represen­
tantforslag fra stortingsrepresentantene Øyvind Vaksdal,
Solveig Horne og Ketil Solvik­Olsen om fornyet behand­
ling av vedtatt vern av Åbødalsvassdraget i Sauda
(Innst. S. nr. 236 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:72
(2006­2007))
Presidenten: Etter ønske fra energi­ og miljøkomite­
en vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til
5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til
replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter inn­
legg fra medlemmer fra Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­
til 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Terje Aasland (A) [15:55:08] (ordfører for saken):
Jeg viser til Dokument nr. 8:72 og forslaget som der fram­
settes av forslagsstillerne, hvor de ber Regjeringen ta ini­

2007
3424 8. juni -- Forslag fra repr. Vaksdal, Horne og Solvik­Olsen om fornyet behandling
av vedtatt vern av Åbøvassdraget i Sauda
tiativ til fornyet behandling av vedtatt vern av Åbødals­
vassdraget i Sauda.
Jeg vil også vise til brev fra Olje­ og energideparte­
mentet datert 21. mai 2007, og framheve følgende: Ved
konsesjonsbehandlingen av Sauda­utbyggingen i 2003
ble flere vassdrag, bl.a. Åbødalsvassdraget, tatt ut av det
omsøkte prosjektet, bl.a. på grunn av kulturlandskapet i
området og vassdragets miljøkvaliteter.
I forbindelse med suppleringen av verneplanen ble
ikke vassdraget gjort til gjenstand for høring, men jeg vil
legge til at vassdraget derimot ble omfattende gjennom­
gått og utredet i forkant av vernespørsmålet. I tillegg til
dette har saken vært underlagt vurderinger i flere omgan­
ger i etterkant.
På denne bakgrunn finner komiteens flertall, alle med
unntak av Fremskrittspartiet, ikke grunnlag for å så tvil
om det vedtaket forrige storting fattet, og ser derfor heller
ikke noe grunnlag for fornyet behandling. Komiteens inn­
stilling er derfor at forslaget ikke bifalles.
Ketil Solvik­Olsen (FrP) [15:56:44]: Denne saken
handler ikke konkret om å være for eller imot vern av
Åbødalsvassdraget i Sauda. Det handler derimot om hvor­
dan sentrale myndigheter behandler lokalsamfunn, og om
de demokratiske spillereglene.
Åbødalsvassdraget ble vernet under arbeidet med sup­
pleringen av verneplanen, slik saksordføreren var inne på.
Det som er spesielt, er at en ikke gjennomførte ordinær
saksbehandling. Det innrømmer statsråden i brevet til ko­
miteen, der han skriver at det ikke ble gjort grundig be­
handling. Det ble ikke tilstrekkelig konsekvensutredet, og
berørte parter ble ikke hørt i forkant av vernet.
Flere av disse uttrykker fortsatt frustrasjon over at in­
gen har villet lytte til deres virkelighetsbeskrivelse. De fø­
ler seg altså regelrett overkjørt av storsamfunnet. Selv om
hensikten med vernet kanskje var god, er det ikke slik en
skal behandle lokalsamfunn -- store eller små.
Saken er spesielt aktuell siden vassdraget er godt egnet
for småkraftprosjekt. En vet hvordan kraftbalansen er i
mange deler av landet. Sauda­området er ikke veldig godt
stilt på sikt når en tar med Haugalandsområdet.
Flertallet på Stortinget var i realiteten egentlig imot
vernet, i hvert fall hvis vi skal tro det de sa ute i media,
både fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Arbeiderpartiets Rolf Terje Klungland, som da var i
energi­ og miljøkomiteen, sa sågar på Stortinget:
«Vi registrerer at regjeringspartiene» -- som da var
Bondevik II­partiene -- «ikke vil gjennomføre en ordi­
nær behandling av vassdragene Vaulo m/Langfossen
og Saltåna samt Åbødalsvassdraget før vernevedtak
fattes, men vi tar det til etterretning. Vi har likevel be­
hov for å bemerke at dette er feil, og at enkelte partier
i denne sammenheng må ha samvittighetskvaler i for­
hold til prinsippet om lokaldemokrati og lokal med­
virkning.»
Dette med samvittighetskvaler må jo også gjelde både
Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som altså stemte for det­
te vernet, til tross for at de jo så at prosessen her var full­
stendig galimatias.
Nå har Senterpartiet og Arbeiderpartiet sjansen til å
lette sin dårlige samvittighet og kvitte seg med problem­
stillingen. Da er det veldig trist å konstatere at Arbeider­
partiet og Senterpartiet her bare legger saken i en skuff,
glemmer gamle synder og går videre i håp om at folk ikke
skal huske det. Men folk husker slike ting, fordi de tror
-- de har i hvert fall stolt på det så langt -- at når Stortinget
vedtar demokratiske spilleregler, skal de også følges. Det
er veldig trist å registrere at det ikke skjer i denne saken.
Dermed tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet.
Presidenten: Representanten Ketil Solvik­Olsen har
tatt opp det forslaget han refererte til.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:59:56]: Eg har
ikkje tenkt å bidra til noka ytterlegare forlenging av debat­
ten i Stortinget denne fredags ettermiddagen. Men eg fø­
ler behov for å knyta nokre merknader til både Framstegs­
partiet si framstilling og komiteen si behandling av denne
saka.
Det er Stortinget som gjer endelege vedtak om vern av
vassdrag. Ulike omsyn tilseier at det skal vera tungt å ta
opp igjen ei vernesak. Når Framstegspartiet gjer det i dag,
kan mykje seiast i tilknyting til det. Når det gjeld framstil­
linga deira av saka, meiner eg det er korrekt at Åbødals­
vassdraget og dei utgreiingane som vart føretekne der,
galdt spørsmål om utbygging meir enn spørsmål om vern.
Difor vart f.eks. desse 18 grunneigarane som hadde søkt
om bokstaveleg talt å låna vatnet i eit juv som ingen ser,
for deretter å la det gå ut i Sauda sentrum, ikkje meir høyr­
de enn søknaden deira, som låg inne, vart behandla. Difor
er det òg slik at Sauda kommune heller ikkje vart høyrd i
forhold til vern. Dei uttalte seg om utbygging.
Det er mitt ynske for ettertida at både kommunar og
grunneigarar skal verta høyrde på ein annan og betre måte
enn det som var tilfellet då Høgre, Kristeleg Folkeparti og
Venstre i si tid behandla denne saka.
No er dei store vassdragsutbyggingane si tid forbi.
Det er likevel slik at spørsmålet om småkraftverk har
vorte meir aktuelt i mange elvar. Det er òg slik at det går
føre seg mange diskusjonar lokalt i forholdet mellom
grunneigarar og kommunar og lokalsamfunn kontra
storsamfunn.
Eg har ikkje noko anna forslag å fremja. Eg kjem til å
støtta tilrådinga frå komiteen. Men eg synest dette er ei
påminning om at vi må vera mykje meir nøye i handterin­
ga av ulike saker. Og eg synest faktisk at komiteen i si
handtering av denne saka kanskje kunne ha skrive litt
meir om kva type utgreiing som her vart føreteken, slik at
ikkje desse grunneigarane for ettertida, ei heller Sauda
kommune, sit igjen med det inntrykket at dei ikkje vart
høyrde. Det er sagt i brev frå statsråden, og det er følgt
opp frå komiteen, at det vart føreteke ulike utgreiingar og
avklaringar i forkant. Men det er eit faktum at det ikkje
var vern Sauda kommune uttalte seg om.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 3426)

8. juni -- Voteringer 3425
2007
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget skal nå votere i sakene nr. 2
og 3.
Votering i sak nr. 2
Presidenten: Under debatten er det satt fram 13 for­
slag. Det er
-- forslagene nr. 1--11, fra Ketil Solvik­Olsen på vegne
av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre
-- forslag nr. 12, fra Ketil Solvik­Olsen på vegne av
Fremskrittspartiet og Høyre
-- forslag nr. 13, fra Børge Brende på vegne av Høyre
Det blir anledning til stemmeforklaring.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [16:12:27]:
På bakgrunn av statsrådens to siste innlegg gjøres forsla­
gene nr. 8--10 om til oversendelsesforslag.
Presidenten: Forslagene nr. 8--10, fra Fremskrittspar­
tiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er dermed
omgjort til oversendelsesforslag.
Forslag nr. 8 lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen i vårsesjonen 2008 å
legge frem en stortingsmelding om hvordan fusjonen
er gjennomført.»
Forslag nr. 9, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen å fremme en stor­
tingsmelding om petroleumspolitikken.»
Forslag nr. 10, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, lyder i endret form:
«Det henstilles til Regjeringen å fremlegge en sak
med en evaluering av situasjonen innen leverandørin­
dustrien og petroleumsforskning i statsbudsjettet for
2009.»
Presidenten foreslår at forslagene oversendes Regje­
ringen uten realitetsvotering. -- Det anses vedtatt.
Det voteres over forslag nr. 13, fra Høyre. Forslaget ly­
der:
«Stortinget ber Regjeringen redusere det statlige
eierskapet i StatoilHydro til en eierandel på 51 pst.»
Presidenten har forstått at Fremskrittspartiet ønsker å
stemme for forslaget subsidiært.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre ble med 67 mot 34 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 16.13.06)
Presidenten: Det voteres over forslag nr. 12, fra
Fremskrittspartiet og Høyre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen åpne mer attraktive
områder for leteboring, slik at man stimulerer flere sel­
skaper til å konkurrere om letearealer på norsk sok­
kel.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre ble med 67
mot 34 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 16.13.21)
Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 2--7 og
11, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre.
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen bruke petroleumslo­
ven til å stille krav i forbindelse med fusjonen, som
medfører at den sterke markedsposisjonen det samle­
de selskapet StatoilHydro vil få på sokkelen gjennom
80 pst. operatørskap for produserende felt, reduseres.
Regjeringen bes også stille krav om at det samlede
selskapets markedsposisjon for felt under utbygging
eller i sen planleggingsfase, samt letelisenser, reduse­
res.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at de mest ak­
tive nummer to­selskapene må få større tildeling av le­
teareal.»
Forslag nr. 4 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det statlige
forvaltningsselskapet Petoro styrkes og kan finansiere
sin aktivitet over SDØE­regnskapet innenfor nærmere
gitte rammer, og slik får større ressurser til å følge opp
sine andeler i de store feltene. Regjeringen bes tilsva­
rende om å styrke Oljedirektoratet.»
Forslag nr. 5 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen stille krav om at
StatoilHydro medvirker til at de nye operatørene får en
tilstrekkelig eierandel ved at det også overdras passen­
de eierandeler i felt og lisenser innen en fastsatt tids­
frist.»
Forslag nr. 6 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utøve sitt eierskap slik
at det fremmer konkurranse og mangfold både på
norsk sokkel og i det norske samfunnet som helhet.»
Forslag nr. 7 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at ved fremti­
dig konsesjonstildeling skal det ved like kvalifikasjo­
ner legges særlig vekt på spredning av operatøran­
svar.»
Forslag nr. 11 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utrede hvordan Petro­
leumstilsynet og tilsynsoppgavene best kan ivaretas
når petroleumsaktiviteten øker i de nordlige havområ­
dene, enten ved opprettelse av et avdelingskontor i
Harstad eller på annen måte.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre ble med 55 mot 46 stemmer ikke bi­
falt.
(Voteringsutskrift kl. 16.13.42)

Trykt 21/6 2007
2007
3426 8. juni -- Referat
Presidenten: Det voteres over forslag nr. 1, fra Frem­
skrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. For­
slaget lyder:
«Stortinget finner det sterkt kritikkverdig at Regje­
ringen ikke informerte Stortinget om Konkurransetil­
synets behandling av Statoil/Hydro­saken.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre ble med 55 mot 46 stemmer ikke bi­
falt.
(Voteringsutskrift kl. 16.14.04)
Komiteen hadde innstilt:
I
Stortinget samtykker i at Nærings­ og handelsdeparte­
mentet får fullmakt til på generalforsamlingen i Norsk
Hydro ASA å stemme for styrets forslag om utskillelse av
petroleumsvirksomheten som ledd i sammenslåing av
Norsk Hydro ASAs petroleumsvirksomhet med Statoil
ASA på i hovedsak de vilkår som det er redegjort for i
St.prp. nr. 60 (2006­2007).
II
Stortinget samtykker i at Olje­ og energidepartementet
får fullmakt til på generalforsamlingen i Statoil ASA å
stemme for styrets forslag om sammenslåing av Statoil
ASA og Norsk Hydro ASAs petroleumsvirksomhet på i
hovedsak de vilkår som det er redegjort for i St.prp. nr. 60
(2006­2007).
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Videre var innstilt:
III
Stortinget samtykker i at Olje­ og energidepartementet
kan kjøpe aksjer i det sammenslåtte selskapet slik at sta­
tens eierandel over tid økes til 67 pst.
IV
Olje­ og energidepartementet gis fullmakt til å utgifts­
føre kjøp av aksjer i det sammenslåtte selskapet uten be­
vilgning under kap. 1811 StatoilHydro ASA, post 96 Ak­
sjekjøp, i bevilgningsregnskapet for 2007.
Presidenten: Presidenten antar at Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre ønsker å stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble bifalt med 59 mot 42 stem­
mer.
(Voteringsutskrift kl. 16.14.38)
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten har Ketil Solvik­Olsen
satt fram et forslag på vegne av Fremskrittspartiet. Forsla­
get lyder:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til fornyet
behandling av det vedtatte vern av Åbødalsvassdraget
i Sauda, og sikre at grunnleggende demokratiske for­
valtningsprinsipper blir lagt til grunn, slik at alle berør­
te parter blir hørt før endelig vedtak fattes.»
Det vil bli votert alternativt mellom dette forslaget og
innstillingen fra komiteen.
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:72 (2006­2007) -- representantforslag
fra stortingsrepresentantene Øyvind Vaksdal, Solveig
Horne og Ketil Solvik­Olsen om fornyet behandling av
vedtatt vern av Åbødalsvassdraget i Sauda -- bifalles ikke.
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Fremskrittspartiet ble innstillingen bifalt
med 78 mot 22 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 16.15.21)
S a k n r . 8
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 16.17.