6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3329
2007
Møte onsdag den 6. juni 2007 kl. 10
President: T h o r b j ø r n J a g l a n d
D a g s o r d e n (nr. 91):
1. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om Nasjo­
nal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
(Innst. S. nr. 240 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 20
(2006­2007))
2. Innstilling fra arbeids­ og sosialkomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Robert
Eriksson, Kenneth Svendsen, Øyvind Korsberg og
Jan­Henrik Fredriksen om endring i pensjonstrygden
for fiskere slik at fiskere som blir uføretrygdet før fyl­
te 60 år, får tilbake innbetalt premie til pensjonstryg­
den for fiskere
(Innst. S. nr. 223 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:53
(2006­2007))
3. Referat
Presidenten: Presidenten i Slovenias parlament,
France Cukjati, er på offisielt besøk i Norge. Han og hans
delegasjon er til stede på galleriet. Vi ønsker ham velkom­
men og håper at han vil få et godt opphold her i Norge.
Han har allerede hatt et godt opphold -- iallfall har han bi­
dratt stort til å utvikle forholdet mellom våre to parlamen­
ter.
Velkommen skal dere være! (Applaus i salen)
Før sakene på dagens kart tas opp til behandling, vil
presidenten foreslå at formiddagsmøtet -- om nødvendig --
fortsetter utover den reglementsmessige tid, kl. 16, til da­
gens kart er ferdigbehandlet.
-- Det anses vedtatt.
S a k n r . 1
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om Nasjo­
nal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller (Innst.
S. nr. 240 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 20 (2006­2007))
Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1
time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på grup­
pene:
Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 mi­
nutter, Høyre 10 minutter og Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 5 minutter
hver.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg fra medlemmer av Regjeringen -- innenfor den
fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­
til 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Jan Bøhler (A) [10:02:48] (ordfører for saken): Noe
av det viktigste i St.meld. nr. 20 for 2006­2007, Nasjonal
strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller, og i komite­
innstillingen er den felles gjennomgangen og forståelsen
av det brede faktagrunnlaget som presenteres. Her fore­
ligger det en basis for en bred innsats i årene som kom­
mer, en innsats hvor vi vil trenge ikke bare de tiltak som
er omtalt i meldingen. Jeg kan i den forbindelse nevne den
varslede opptrappingsplanen når det gjelder omsorgen for
rusavhengige, og tannhelsemeldingen, som det er varslet
vil komme innen sommerferien. Jeg kan videre nevne den
viktige saken om habilitering og rehabilitering -- som vil
komme -- oppfølgingen av planene for innsats når det gjel­
der diabetes, kols og kreft, handlingsplanene for et bedre
kosthold og for fysisk aktivitet, den videre oppfølgingen
av opptrappingsplanen for psykiatrien og innsatsen med
hensyn til psykiske plager.
Noen av hovedpunktene i det faktagrunnlaget vi har
gått igjennom, gjelder forskjeller i levealder. Det viser seg
at det er forskjeller i levealder mellom grupper med kort
utdanning og lav inntekt og grupper i utsatte yrker og dem
som representerer gjennomsnittet, og at det er forskjell
mellom disse og grupper med høy utdanning og høy inn­
tekt.
Forskjellene i levealder avtar ikke. For eksempel er det
fem ganger større fare for at grupper med lav inntekt dør
-- faller fra -- i alderen 45--60 år i forhold til grupper med
høy inntekt.
Vi kjenner også til forskjeller når det gjelder bosted.
Det er kanskje særlig synlig når det gjelder forskjellen
mellom menns levealder i Oslo øst sammenliknet med
menns levealder i Oslo vest -- levealderen kan variere med
ca. 12 år. Også i andre deler av landet er det store forskjel­
ler når det gjelder levealder -- mellom fylkene og mellom
områder i det enkelte fylket, noe som er omtalt i meldin­
gen.
Med hensyn til levealderforskjeller er det særlig grunn
til å være klar over at det er særtrekk ved menns helseat­
ferd som vi kanskje har diskutert litt for lite. Uten at det
skal gå på bekostning av den vekten vi har lagt på kvin­
ners helseatferd, må vi rette søkelyset mot dette, for det er
nok en fare for at menn er mindre flinke til å være opp­
merksomme på faresignalene om helseproblemer, og tar
mindre vare på seg selv i en del sammenhenger.
En annen viktig del av dette faktagrunnlaget viser en
økning i livsstilssykdommer, særlig i noen grupper. Jeg
vil peke på gruppen barn og unge i østlige bydeler i Oslo
-- som er trukket fram i faktagrunnlaget vårt, bl.a. -- der
tallene viser at 24--27 pst. av disse har psykiske plager.
8--10 pst. av disse plagene er det behov for å behandle som
lidelser.
Videre omtales det at 12--15 pst. i gruppen av barn i fa­
milier med lav utdanning og lav inntekt har astmaplager.
Jeg kan videre nevne at opptil 15 pst. av barna i Norge li­
der av alvorlig overvekt -- fedme -- og at man registrerer at
opptil 90 pst. av barn og unge inntar for mye sukker.
Også i minoritetsmiljøene er det grunn til å rette opp­
merksomheten mot noen spesielle helseutfordringer. Det
framgår av faktagrunnlaget vårt at opptil 24 pst. har spe­
sielle psykiske helseproblemer -- mot 10 pst. i den norske
befolkningen. Det framgår videre at det blant menn fra

2007
3330 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
ikke­vestlige land er ca. 15 pst. som har diabetes. Blant
kvinnene har 18 pst. diabetes. Sammenlikner man med
den norske befolkningen, ligger gjennomsnittet på ca.
4 pst. blant kvinner og på ca. 2 pst. blant menn. Forskjel­
lene i sykdomsbildet er på noen felter store blant minori­
teter i forhold til den norske befolkningen.
Dette gjelder også tannhelse. Det er registrert opptil
fire ganger flere problemer når det gjelder tannhelse -- fle­
re tilfeller av tannhelsesykdom -- blant barn med minori­
tetsbakgrunn i forhold til norske barn.
Dette faktagrunnlaget som jeg har nevnt noen viktige
punkter fra nå, er viktig for hele helsepolitikken framover
og for det vi sier i innstillingen. Hvis det er noen uenighet
i innstillingen, vil jeg nevne det som framkommer på side
9. Et flertall i komiteen, unntatt regjeringspartiene, sier at
de ønsker å satse på målrettede tiltak og at den økonomis­
ke utjevningspolitikken ikke har forhindret sosiale skjev­
heter i befolkningens helse. Regjeringspartiene ønsker
også å satse på målrettede tiltak, men vi tror at den brede
velferdspolitikken -- det gjelder barnehager, utdanning,
arbeid, inntekt osv. -- er like avgjørende for å utjamne hel­
seforskjeller, så her må vi ha en kombinasjon.
Hvis vi går videre i innstillingen på sak, er det heldig­
vis enighet i komiteen, slik jeg oppfatter det, om en bred
satsing på barnehager, en gjennomgang av hvordan vi kan
få økt kvalitet i barnehagene, en gjennomgang av skolen
for å se på hva vi kan gjøre for å få en utvidet skoledag,
ordninger med frukt og grønt og bedre kosthold i skolen.
Hele komiteen går inn for en ordning med gratis frukt og
grønt. Regjeringen kom med forslag om gratis frukt og
grønt til alle skoler med ungdomstrinn allerede i revidert
budsjett. Vi går igjennom frafallet i videregående skole,
som bekymrer komiteen, og tiltak trekkes opp.
Når det gjelder tiltak, er skolehelsetjenesten sentral.
Skolehelsetjenesten har et altfor lavt nivå, en altfor lav
tilstedeværelse rundt om på skolene i det ganske land.
Komiteen går igjennom hva vi kan gjøre både i grunn­
skolen og i videregående skole. Vi vil styrke skolehel­
setjenesten med psykologisk kompetanse, og vi vil styr­
ke tilgjengeligheten. Det hjelper ikke å ha skolehelsetje­
neste på mandag hvis barna slår seg på torsdag. Vi tren­
ger en daglig tilgjengelighet. Skolehelsetjenesten må
bringes mer inn i videregående skole. Den må ikke ligge
i helsestasjoner utenfor skolen, som kan være vanskelig
tilgjengelig for dem som ikke aktivt oppsøker et helse­
tilbud.
Det er behov for en samordning av tiltakene for barn
og unge, særlig når det gjelder psykiske plager og lidelser.
Skolehelsetjenesten bør være en viktig faktor når det gjel­
der å fange opp problemene. Det må bli en bedre samord­
ning mellom PP­tjenesten, BUP -- som er barne­ og ung­
domspsykiatrien -- barnevernet, familiesentra, familie­
vernkontorer osv. Kanskje kunne vi trenge en slags NAV­
reform også for denne delen av tjenesteapparatet -- en fel­
les dør, en felles koordinering, en felles tankegang i inn­
satsen for å kunne ivareta alle på en bedre måte.
Arbeidsmiljøet legges det også vekt på i innstillingen.
Det er uro når det gjelder svekkelsen av bedriftshelsetje­
nesten. Det har vært 30 pst. reduksjon i antall leger siden
2000. Bedriftshelsetjenesten bør snarere styrkes når vi ser
de nye utfordringene vi står overfor, f.eks. når det gjelder
arbeidsmiljøplager i forhold til hørsel og støy. De fleste
som nå går over på uføretrygd, ifølge de opplysningene
jeg har, har faktisk hørselshemninger og problemer knyt­
tet til nye yrker hvor hørselsplager er et stort problem.
Når det gjelder helseadferd, er det også et snev av
uenighet i komiteinnstillingen. Et flertall bestående av re­
gjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti går inn
for å videreføre den restriktive alkoholpolitikken. Be­
grunnelsen for det er at alkohol er den tredje største årsa­
ken til ulike sykdommer i Norge. Vi trenger en aktiv, fore­
byggende og restriktiv alkoholpolitikk for å demme opp
for dette problemet.
Det samme flertallet vil også bruke avgiftspolitikken
for å påvirke kostholdet, folkehelsen, i positiv retning, og
er glad for at Regjeringen har varslet nye tiltak rundt dette
og nye gjennomganger av dette.
En samlet komite er også opptatt av den endringen som
har skjedd, ved at viktige medisiner, bl.a. diabetes­ og
kols­medisiner, er flyttet fra generell refusjon til individu­
ell refusjon, og ber om at vi får en evaluering av eventuel­
le sosiale virkninger av denne overgangen.
En sentral problemstilling i innstillingen er hvordan vi
kan oppdage skjulte sykdommer bedre. Det er åpenbart at
mange mennesker lever med astma, allergi og kols uten at
det oppdages tidlig nok. Mange lever med diabetes uten at
det er oppdaget ennå, og mange lever med psykiske plager
og kreft. Hvis vi oppdager disse sykdommene på et tidlig
stadium, kan vi gjøre en mye bedre innsats for å forhindre
alvorlige utslag. Vi trenger derfor bedre redskaper for å
fange opp en del helseplager tidlig. Jeg gjentar skolehel­
setjenestens betydning, men også god tilgjengelighet til
fastlege, spesialistdekning i hele landet, gode avrusnings­
tilbud for rusavhengige osv.
Jeg er glad for at det har vært et godt komitearbeid. Det
er stort sett en samlet innstilling om viktige innsatser i
årene som kommer, som vil bli fulgt opp i ulike dokumen­
ter fra Regjeringen.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [10:13:33]: Ny nasjo­
nal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller er blitt et
omfattende dokument som inneholder veldig lite forplik­
telser for Regjeringen. På de fleste områder er denne stor­
tingsmeldingen ikke noe annet enn en virkelighetsbeskri­
velse.
Mye er bra innenfor norsk helse, men mye kan også bli
bedre. Vi ynder å sammenligne oss med andre, og da skal
vi huske på at få land, om noen, har så gode økonomiske
betingelser for å gi sin egen befolkning et sosialt godt for­
delt helsetilbud som det vi har i Norge. Da blir det litt for­
underlig når den norske versjonen av sosiale helsefor­
skjeller påpeker den store viktigheten av vår skatte­ og av­
giftspolitikk som et helsegode, og når årlig overskudd er
på nærmere 400 milliarder kr, samtidig som en kunn­
skapsoversikt laget av EU konkluderer med at de sosiale
helseforskjeller i alle europeiske land, inkludert Norge,
hovedsakelig skyldes forskjeller i materielle, psykososia­
le og adferdsrelaterte risikofaktorer.

6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3331
2007
I motsetning til regjeringspartiene mener Fremskritts­
partiet at de sosiale helseforskjeller som finnes i Norge,
foruten psykososiale og atferdsrelaterte faktorer, i stor
grad er forårsaket av den politikken som har vært ført,
særlig under sosialistiske regjeringer, gjennom innvan­
dringspolitikken, hvor vi ikke evner å integrere det altfor
store antallet som kommer hvert år, gjennom boligpolitik­
ken, gjennom familiepolitikken, gjennom skatte­ og av­
giftspolitikken og ikke minst gjennom helsepolitikken.
Fremskrittspartiet er av den oppfatning at skatte­ og
avgiftspolitikken og bruken av høyere egenandeler i
helsevesenet har ført til at mange av de sosiale forskjelle­
ne meldingen viser til, særlig rammer minstepensjonister,
kronikere, uføre og funksjonshemmede, som ikke har
økonomi til å prioritere helse, medisiner og andre helse­
bringende tiltak. Når de rød­grønnes egenandeler på me­
disiner stiger og stiger -- siste år med 140 mill. kr -- og det
videre er en økning når det gjelder fastlege på 5 pst. fra
1. juli, sier det seg selv at dette rammer sosialt skjevt og
de svakeste i samfunnet.
Det er også slik at vi har et varierende sykehustilbud i
landet. Mennesker med høy utdannelse og god økonomi
har mulighet til å kjøpe helsetjenester og kan unngå hel­
sekø. Det kan ikke de som har midlere eller lave inntekter.
Med andre ord: Dagens system tilrettelegger for sosiale
helseforskjeller så lenge vi har køer, og køene eskalerer
under dagens regime.
Det er også et stort problem at det er økonomien ved
helseforetakene som styrer pasientrettighetslovgivningen.
Fremskrittspartiet har ved en rekke anledninger fremmet
forslag om en styrking av rettighetene i disse lovene, slik
at norske brukere skal ha en ubetinget juridisk rett -- og jeg
gjentar: en ubetinget juridisk rett -- til helsehjelp og om­
sorg ved behov, en rett som kan etterprøves av domstolene
dersom den ikke blir fulgt opp.
Den manglende tilrettelegging og svekkelsen av fami­
liepolitikken i Norge er etter vårt syn en annen viktig år­
sak til sosiale helseforskjeller. Andelen av aleneboende
generelt og skilte spesielt fortsetter å stige. Dette utgjør et
økende folkehelseproblem. Vi mener at familiepolitikken
må endres, slik at ekteskap og man i stabile samboerfor­
hold får mulighet til å utøve de sosiale rammer som støtter
opp om både barn, unge og voksne. Det er meningsløst at
en familie på fire må betale 300 000 kr mer samt dobbel
forsikring for den samme bilen som en enslig herre må be­
tale. Dette kaller sosialistene sosial utjevningspolitikk.
Dette er en politikk som er direkte undergravende for en
småbarnsfamilie som allerede løper mellom arbeid, bar­
nehage og hjem, og som har for liten tid til hverandre. Bi­
len til 600 000 kr, som kunne ha kostet 300 000 kr, skal jo
betales. Det beste ville være å redusere disse avgiftene,
slik at familien faktisk blir gitt mulighet til å opparbeide
gode, trygge, sosiale rammer, med mer tid til hverandre.
Skal det gjøres noe med skatte­ og avgiftssystemet i
Norge, må løsningen bli å redusere eller fjerne avgifter.
Først da klarer vi å være inkluderende. Har ikke befolk­
ningen tilgang til godene eller økonomi til å få godene,
har det liten hensikt å øke avgiftene, for da blir avstanden
enda større.
Det burde være innlysende for de fleste, men når da­
gens skolesystem, som også sosialistene i all hovedsak
står bak, har en «drop­out» på nærmere 25 pst. i videre­
gående skole, og OECD etter evalueringen av PISA­un­
dersøkelsen konkluderer med at 17 pst. av de norske elev­
ene som deltok i undersøkelsen, hadde så store problemer
at det kan hindre dem i deres videre utdanning, vil skole­
og læretilbudet i seg selv -- med dagens standard -- slå vel­
dig sosialt skjevt ut og skape altfor mange tapere.
Kunnskapsløftet må følges opp: Fokusering på kunn­
skap og læring, og vi må ha læreplaner med klare kom­
petansemål, en sterk vektlegging av grunnleggende fer­
digheter som lesing, skriving og regning, metodefrihet
og et historisk kompetanseløft for lærerne, fysisk akti­
vitet, gjerne én time hver dag, frukt og grønnsaker, in­
gen toleranse for mobbing, og orden og disiplin må pri­
oriteres.
Tilnærmingen til sosial utjevning innen skolesektoren
vil med vårt syn være at alle individer skal ha reelle like
muligheter. Vi ønsker ikke å redusere avstanden mellom
høyt utdannede og lavt utdannede ved å iverksette tiltak
som begrenser den enkeltes mulighet til å utnytte sine ev­
ner eller sine talenter. Det er slik at vi er ikke alle like,
men vi er alle unike.
Videre må både rådgivning og skolehelsetjenesten pri­
oriteres. Skolehelsetjenesten må bli mer tilgjengelig og
bli et fast tilbud som likestiller fysiske og psykiske helse­
plager.
Meldingen viser til store helseproblemer relatert til
innvandringsmiljøer i Oslo øst. Generelt er dette en kon­
sekvens av en naiv og feilslått innvandringspolitikk gjen­
nom mange år. Denne politikken, som i all hovedsak sosi­
alistene har stått for, har ført til at vi i dag har en sosial un­
derklasse i Oslo som, selvsagt, med Regjeringens politikk
har større psykiske og fysiske helseplager og lavere leve­
alder. Dagens gettodannelser må motvirkes med andre til­
tak. Mer spredt bosetting, norsk språkundervisning og un­
dervisning i norsk samfunnsfag må komme på plass. Det
må stilles krav til innvandrere om deltakelse i arbeidslivet,
og det må bli forbud mot at søskenbarn kan gifte seg med
hverandre og 24 års aldersgrense ved henteekteskap, slik
at dette opphører. Danmark har allerede gjennomført det­
te med gode resultater.
Foruten holdningskampanjer for å styrke sunnere er­
næring og fysisk aktivitet generelt, og i Oslo øst spesielt,
må det settes i gang tiltak overfor den delen av befolk­
ningen som har påvist langt høyere forekomst av diabe­
tes. Fremskrittspartiet har fremmet forslag gang på gang
om å styrke diabetesplanen, forskning og kurativ be­
handling. Det samme har vi gjort vedrørende kols. Dess­
verre er det ingen av de andre partiene som har støttet
våre forslag.
Vi har også fremmet forslag om et ADHD­grunnfors­
kningssenter lagt til Universitetet i Oslo. Dette er også et
økende problem, men det er ingen som har gitt oss støtte.
Vi har også fremmet forslag om å styrke tannlegespesia­
listtjenesten. Dessverre blir Regjeringens politikk her,
som på så mange andre områder, en svulstig retorikk, men
helt uten økonomiske oppfølginger.

2007
3332 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
Inge Lønning (H) [10:24:03]: Tillat meg et ørlite
uhøytidelig hjertesukk først: Hadde jeg vært klar over at
sosialister er så farlige, tror jeg ikke jeg hadde sovet godt
om natten -- og det hadde økt helseproblemene i det nors­
ke samfunn. Derfor akter jeg å fortsette med å sove godt
om natten.
Det er noen mulige feilkilder i et dokument som det vi
behandler i dag. Det er et dokument som i svært stor ut­
strekning betjener seg av statistikk. Statistikk er nyttig til
mange ting i denne verden, men det er samtidig en farlig
øvelse. Kartlegging av statistiske data kan man holde på
med nær sagt uten grenser, 24 timer i døgnet. Faren ved
det er at det frister til raske feilkoblinger, nemlig at tallene
samtidig forteller noe om årsakssammenhenger. Det gjør
de i de fleste tilfeller ikke.
Når en av de store tabloidene i Akersgata bruker side
opp og side ned på å fortelle folk om forskjellen i helse­
tilstanden mellom fylkene i dette land, f.eks. mellom de
som bor i Aust­Agder og Vest­Agder, vil det lett kunne
friste folk til den enkle slutning at hvis jeg flytter over
fylkesgrensen, er utsiktene svært mye bedre. Hvis man
kartlegger at mellom bydeler i Oslo er forskjellen i for­
ventet levealder så og så stor, frister det også til den raske
feilslutning at hvis jeg flytter til den bydelen som har de
beste tallene, er helseproblemene mine løst. Det er helt
åpenbart rene feilslutninger, simpelthen fordi data i seg
selv ikke forteller noe om hva som er årsak til hva. De
forteller enda mindre om hvilke tiltak som er egnet til å
bøte på problemene. Problemet på dette området som på
andre områder, er ikke forskjellene i seg selv, men det
forskjellene er symptom på. Det er formodentlig ikke noe
problem at statistikken viser at folk med universitetsut­
danning, hvis man også er av hankjønn, har utsikt til å
leve fem år lenger enn tilsvarende aldersgruppe av menn
uten universitetsutdanning. Men det er ikke dermed gitt
at problemet ville være løst dersom vi sørget for at alle
fikk universitetsutdanning. Det er simpelthen slik at sta­
tistikken ikke kan hjelpe oss i det hele tatt når det gjelder
å stille en klar diagnose av hva som er årsak til hva, og
den kan enda mindre hjelpe oss til å finne frem til de eg­
nede virkemidlene.
For å ta et annet konkret eksempel: Når det dokumen­
teres at kosthold og utviklingen av kostholdsvanene i vår
kultur fører til en overopphopning av f.eks. fedmerelaterte
problemer hos barn, er det fristende å slutte at da er den
raskeste veien til å bøte på det å bruke avgiftspolitikken på
matvarer. All erfaring viser at den avgiftspolitikken nes­
ten aldri er treffsikker og nesten aldri fører til de resulta­
tene man ønsket at den skulle føre til. Det er heller ikke
uten videre gitt at det å si at da må det offentlige betale for
gratis epler til alle barn i skolen, er den riktigste form for
prioritering av ressurser dersom man ønsker å møte pro­
blemene.
Sosialmedisinen forteller oss jo egentlig om et mye
større problem, om at det som gjør at folk får ulike livsløp
senere i livet, i aller høyeste grad er relatert til hvorvidt
kombinasjonen av foreldrebakgrunn, sosial bakgrunn og
skoletilbud fører til at man lykkes i det som er skolens pri­
mærformål, nemlig i å tilegne seg kunnskap man har bruk
for i senere deler av livet, i arbeids­ og yrkeslivet osv. Det
har langt større helsemessige konsekvenser på sikt. Den
viktigste rekrutteringsfaktor til rusproblemer og til det
som fører mennesker ut i marginaliserte sosiale situasjo­
ner i voksen alder, er nettopp at de mislykkes i sitt skole­
løp, dels fordi de ikke er så heldige at de har et stimule­
rende miljø bak seg av voksne, og dels fordi skolen ikke
lykkes i å gi dem de riktige utfordringene til riktig tid.
Mitt poeng er at sammenhengene er langt mer kompliser­
te enn det en enkel opphopning av statistiske data kan gi
svar på.
Jeg minnes at jeg for noen år siden hørte et foredrag av
en av våre fremste medisinprofessorer som redegjorde for
de nyeste forskningsdata når det gjelder kreftsykdommer,
som er en av de store folkesykdommer i vår del av verden.
Det var et meget interessant foredrag, hvor han redegjorde
for forskningsresultater og særlig de som er relatert til ge­
netiske forhold. Det er særlig der forskningen har gjort
fremskritt -- i å kartlegge hva de genetiske faktorene betyr
for sykdomsrisiko. Da han var ferdig med det, tok han en
liten kunstpause til slutt, og så sa han: Jeg treffer stadig på
folk som spør meg hva kan jeg gjøre for å unngå å få kreft.
Og til det har jeg bare ett svar, sa han: Du må velge dine
foreldre med omhu. Det er som kjent en ganske krevende
øvelse.
Vi må simpelthen ta til etterretning at det er en hel rek­
ke med helt fundamentale helseforskjeller som henger
sammen med de genetiske disposisjoner, og de kan vi ikke
manipulere gjennom helsepolitiske tiltak, i hvert fall i yt­
terst begrenset utstrekning. Vi kan møte dem ved avbøten­
de tiltak, og der spiller den medisinske forskningen en
viktig rolle, men vi kan ikke eliminere dem.
Derfor synes jeg også det er grunn til å kaste et lite
blikk tilbake i norsk politisk historie. Så sent som i mel­
lomkrigstiden var det god latin i norsk politikk, på tvers
av forskjellen mellom høyre­ og venstresiden, at den sosi­
ale ingeniørkunst skulle sette oss i stand til å frembringe
det perfekte samfunn, hvor det ikke skulle være sosiale
forskjeller i det hele tatt, for alt det kunne man planlegge
bort gjennom egnede politiske tiltak. Et av de politiske til­
tak var sterilisering av mennesker man mente ikke egnet
seg til å forplante seg i det hele tatt. Det er klart det ville
vært et veldig effektivt helsetiltak, sett på sikt. Men i dag
er vi jo ikke tilbøyelige til å kjøpe den tankegangen, hel­
digvis.
Jeg tror simpelthen vi i utgangspunktet er nødt til å
skru ambisjonsnivået lite grann ned for hva det er mulig å
få til ved hjelp av politiske tiltak. Det er ikke mulig å kon­
struere det fullkomne samfunn gjennom politiske tiltak.
Det er heller ikke mulig å utradere alle forskjeller mellom
mennesker, og det er kanskje ikke engang ønskelig. Men
det som er mulig og ønskelig, er selvfølgelig å tenke en
forebyggende form for helsepolitikk, som et stykke på vei
kan bidra til å eliminere viktige sykdomsårsaker som øde­
legger livet for veldig mange mennesker -- ikke bare for
enkeltindividene, men også for deres nærmeste pårøren­
de. Det er mulig. Det er også mulig, gjennom målrettet
medisinsk prioritering, å sørge for at vi bruker ressursene
der hvor de gir best resultater for flest mennesker, og at vi

6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3333
2007
ikke steller oss slik at vi binder opp stadig større ressurser
i stadig mer marginale tilbud til dem som har mest fra før.
La meg til sist utvide perspektivet enda lite grann: Hvis
man ser dette ikke bare i kongeriket Norges målestokk --
vi er nå en gang ikke alene i denne verden -- men setter det
inn i en global målestokk, for det er jo først da man opp­
dager de virkelige forskjellene mellom mennesker i da­
gens verden. De forskjellene er dramatiske. Da er det for
meg et tankekors at vi i den vestlige, overutviklede del av
verden steller oss slik at vi bruker mer og mer ressurser på
å styre det menneskelige livsløp gjennom teknologiske
virkemidler. For å si det litt enkelt og på spissen: Først
bruker vi vanvittig mye ressurser på å hindre fruktbarhe­
ten i å fungere på vanlig måte i livsløpet. Deretter bruker
vi enda større ressurser på å få den til å fungere når det
passer oss at den skal fungere. Det er et tankekors at vi
kollektivt steller oss -- unnskyld det uparlamentariske ut­
trykket -- så vanvittig dumt.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:34:35]: Jeg vil gi
honnør til Regjeringa for at den har lagt fram to veldig
viktige meldinger det siste året, som tar opp problemer vi
sjelden diskuterer på en systematisk måte. Med St.meld.
nr. 16 for 2006­2007, ... og ingen sto igjen, og St.meld.
nr. 20, som vi debatterer nå, tar Regjeringa tak i det fak­
tum at Norge er et land med økende sosiale ulikheter som
er systematiske, som er generasjonsovergripende, og som
reproduseres. Dette er slik til tross for at vi har utviklet en
relativt sterk og god velferdsstat, at vi nok en gang er kåret
til verdens beste land å bo i, og til tross for at politikken
gjennom mange tiår har vært preget av en likhetsideologi.
Noen vil nok hevde at dette snarere har dreid seg om en
likhetsretorikk, i alle fall i seinere år.
Jeg tror at mange har en forestilling om at alle nord­
menn har omtrent de samme mulighetene, at valgfriheten
er rimelig likt fordelt, og at de fleste har det rimelig greit,
tross alt. Mange hadde nok blitt mer enn sjokkerte hvis de
var klar over at menn på vestkanten i Oslo i snitt lever 12
år lenger enn menn på østkanten. Vi finner sosiale helse­
forskjeller nesten uansett hvordan vi måler sosial posi­
sjon, og nesten uansett hvilke mål på helse som benyttes.
Sosiale ulikheter i helse er ikke bare et fattigdomspro­
blem. Sosialmedisiner og allmennlege Steinar Westin har
påpekt at fattigdomsretorikken, som ofte har vært fram­
tredende i politisk debatt, formidler et bilde av de sosiale
ulikhetene i helse som et marginalt problem som vi best
løser ved hjelp av målrettede tiltak. Men, sier han, fors­
kningen gir på sin side best støtte til en modell som viser
at de sosiale helseulikhetene har økt gjennom hele befolk­
ningen, som en helsegradient.
Det er blitt sagt en gang at det lureste en kan gjøre for
å unngå å bli ufør er å bli professor. Sjansen for å ende opp
som ufør i Norge er 30 ganger større for en med grunnsko­
le enn for en med høyere utdanning. Sosiale ulikheter i
helse danner en gradient gjennom alle inntekts­, yrkes­ og
utdanningsgrupper i befolkninga. Leger lever i snitt len­
ger enn lærere, som igjen lever lenger enn håndverkere,
som igjen lever lenger enn renholdere. En helsefremmen­
de politikk, som er rettet mot hele befolkninga, basert på
tanken om at alle skal ha like muligheter, er den beste
veien å gå for å redusere sosiale ulikheter i helse i de breie
lag. Dette handler om rettferdighet.
Vi kan ikke lykkes med å redusere helseforskjellene
hvis vi tror at god eller dårlig helse bare er et spørsmål om
individuelle livsstilsvalg. Om vi røyker mye, beveger oss
lite, eller spiser usunt, er selvfølgelig i noen grad opp til
oss sjøl. Men samtidig har sjansen for at mennesker f.eks.
begynner å røyke nær sammenheng med sosiale bak­
grunnsfaktorer som inntekt og utdanning. Sjansen for at
hver enkelt tar de rette, helsemessige valgene er ikke jevnt
fordelt i befolkninga. Sosiale strukturer i samfunnet er
medbestemmende for hvilke valg folk tar. Derfor har vi
også et kollektivt ansvar for å tilrettelegge samfunnet på
en måte som gjør at det blir enklere og mer nærliggende
for folk å ta de rette valgene. Like viktig er det at vi må
skape et samfunn som forebygger dårlig psykisk helse,
rusproblemer og helseproblemer som f.eks. har sammen­
heng med sosial utestenging eller en vanskelig oppvekst.
Barndommen har stor betydning for hva slags helse vi
får seinere i livet, faktisk større betydning enn vi var klar
over. Det er også av den grunn utrolig viktig at Regjeringa
gjør alt hva den kan for å sørge for nok gode og billige
barnehageplasser og et aktivt og synlig barnevern. En god
barndom varer hele livet, mens en vond barndom kan gjø­
re varig skade. En særlig tøff barndom kan gi 30 til 50
ganger større risiko for hjertetrøbbel, rusmisbruk, depre­
sjon og sjølmord i voksen alder. Det viser den store ACE­
studien, der nær 18 000 amerikanske kvinner og menn er
med. Utenlandske studier blant kvinner som angir å ha er­
fart ulike former for misbruk eller mishandling som voks­
ne, har vist at disse kvinnene, i tillegg til denne erfaringa,
med svært stor sannsynlighet har to forhold til felles: For
det første har de mange ulike helseproblemer og levevan­
sker, for det andre har de også opplevd misbruk, mishand­
ling og vanskjøtsel som barn.
Den generasjonsovergripende effekten av kvinners
voldserfaring og påfølgende helseproblemer er nå svært
godt dokumentert. Forskninga på gutter og menn er dess­
verre mye mindre omfattende. Men ACE­studien fra
USA, som jeg refererte til, omfatter også menn. Denne
studien viser at oppvekstvilkår med vold og krenkelser er
langt mer utbredt enn vi liker å tro. I USA ble de veldig
overrasket over at tallet var så høyt, ikke minst fordi del­
takerne i hovedsak er hvite, velutdannede personer fra
middelklassen. Mange deltakere som hadde opplevd mis­
handling, omsorgssvikt eller overgrep som barn, hadde en
sykdomshistorie preget av ekstrem overvekt, rusmiddel­
misbruk eller røyking. Antakelig vil vi få en tilsvarende
studie i Norge i nærmeste framtid.
Vi må bruke den kunnskapen vi nå har, til å skape et
helsevesen som i større grad forebygger helseproblemer
og avdekker årsaksforhold. I tillegg må vi rette all vår
energi mot å beskytte barn. Jeg er veldig glad for at en en­
stemmig komite ber Regjeringa bruke de kunnskapene vi
har om forholdet mellom en tøff barndom og seinere hel­
seproblemer, til å sørge for at sammenhengen mellom
krenkelser og sykdom blir et vesentlig tema i helseutdan­
ningene og i andre relevante utdanninger, i tillegg til at vi

2007
3334 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
skal gjennomgå systemer og rutiner for å sørge for at barn
blir fanget opp når de har det vanskelig.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:40:01]: Kristeleg
Folkeparti er glad for stortingsmeldinga om ein nasjonal
strategi for å utjamne helseforskjellar, særleg fordi ei be­
tring av helsetilstanden ikkje har kome alle grupper av be­
folkninga til gode i like stor grad. Gjennom denne stor­
tingsmeldinga og den breie tilslutninga i Stortinget har me
også fått ei god oppfølging av det arbeidet som blei starta
av den førre regjeringa gjennom St.meld. nr. 16 for 2002­
2003, Resept for et sunnere Norge.
Nettopp det å redusere helseforskjellar mellom sosiale
lag, etniske grupper og kjønn var ei av målsetjingane for
«Resept for et sunnere Norge», som kom frå Bondevik II­
regjeringa. Det blei i meldinga lagt vekt på at nye satsin­
gar må rettast mot utsette grupper eller geografiske områ­
de for å utjamne sosiale helseforskjellar. Lik politikk for
alle er ikkje eigna når det gjeld å oppnå betre helse for al­
le. Folkehelsepolitikken i Noreg har i større grad teke ut­
gangspunkt i gjennomsnittlege forhold enn i mangfaldet i
bl.a. arbeidslivet. Det er av stor betydning at ein rettar sø­
kjelyset på utsette grupper sine spesielle helseproblem og
set i verk tilpassa førebyggjande verkemiddel.
Det må òg vere til bekymring at den økonomiske ut­
jamningspolitikken som er ført gjennom fleire tiår, ikkje
har forhindra utviklinga av skeive sosiale tilhøve i helsa til
befolkninga. Det finst betydelege sosiale forskjellar i be­
folkninga sin helsetilstand, trass i at Noreg har omfattan­
de, universelle velferdsordningar. Slik Kristeleg Folke­
parti ser det, må strategien for å redusere skeive sosiale
tilhøve når det gjeld helse, derfor baserast på målretta til­
tak overfor grupper som er ramma av dårleg helse.
Kristeleg Folkeparti deler Regjeringa sitt mål om å be­
tre levekåra for dei som er mest vanskelegstilte i samfun­
net vårt. Eit breitt politisk fleirtal er einig om at det mest
effektive tiltaket for å få menneske ut av fattigdom er å
skaffe arbeid til fleire av dei som i dag står utanfor ar­
beidslivet. Gjennom ulike typar arbeidsmarknadstiltak får
mange hjelp til å finne ordinært arbeid. Derfor er det skuf­
fande at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett for 2007
ønskjer å kutte tiltak med over 106 mill. kr. Dette beklagar
Kristeleg Folkeparti sterkt.
Kristeleg Folkeparti er einig med Regjeringa når ho
slår fast at kapasiteten i skulehelsetenesta er for dårleg ut­
bygd til at ein i tilstrekkeleg grad kan fange opp barn og
unge med problem, og at dette tilbodet må styrkjast. Det
er positivt og nødvendig at Regjeringa går inn for å styrkje
skulehelsetenesta. Kristeleg Folkeparti ser fram til den
varsla vurderinga av situasjonen i dag, og av kva som bør
vere kapasitet og innhald i tenesta framover. Her bør ein
særleg leggje vekt på at kompetansen når det gjeld å føre­
byggje og oppdage psykiske plager og lidingar, må styr­
kjast.
Kristeleg Folkeparti saknar likevel meir konkrete tiltak
med omsyn til kva Regjeringa vil gjere for å styrkje sku­
lehelsetenesta. Tiltak som minstetid pr. elev, fast årleg
helsesjekk hos helsesyster og helsestasjonslege, større
tverrfagleg teneste og større tilgjenge i skulehelsetenesta
samt tiltak for å auke kompetansen hos dei tilsette i sku­
lehelsetenesta bør vurderast når vidare satsing på skule­
helsetenesta skal planleggjast.
Det er både interessant og gjevande å lytte til bl.a. re­
presentanten Inge Lønning. Men det er ein merknad som
eg har lyst til å kome med her. Det er ein del enkle ting
som bør vere lette å forstå, bl.a. innanfor ruspolitikken.
Når me ser på rusområdet, veit me at pris og avgrensa til­
gjenge bør vere enkle verkemiddel å slutte seg til. Når det
gjeld avgiftspolitikken, kan ein sjølvsagt diskutere kva for
gjennomslag ein får, men det er klart at ein aktiv avgifts­
politikk er med på å gi positive resultat. Det slår forsk­
arane fast. Eg er derfor glad for fleirtalsmerknadene frå
regjeringspartia, Venstre og Kristeleg Folkeparti på nett­
opp det området.
Til slutt vil eg få ta opp det forslaget frå Kristeleg
Folkeparti som ligg i innstillinga, og det forslaget der vi
står saman med Høgre og Venstre.
Presidenten: Representanten Knut Arild Hareide har
tatt opp de forslag han refererte til.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:45:07]: Folkehelsen i
Norge er god. Vi lever lenge, og vi lever lenger. Men tal­
lene viser at det samtidig er store forskjeller, og at det er
store helseforskjeller.
Senterpartiet støtter Regjeringens klare målsettinger i
den strategien som er lagt fram, hvor en bl.a. sier at en
skal arbeide for å
-- redusere sosiale forskjeller som bidrar til helsefor­
skjeller
-- redusere sosiale forskjeller i helseatferd og bruk av
helsetjenester
-- målrette innsatsen for sosial inkludering
-- utvikle kunnskap og sektorovergripende verktøy
Senterpartiet er enig i vurderingen av at det er klare år­
sakssammenhenger mellom utdanning, inntekt og helse,
og vi mener derfor at inntektsutjamning som et virkemid­
del vil føre til mindre helseforskjeller. Viktige virkemidler
er å sikre at skattesystem i sterkere grad bidrar til mer rett­
ferdig inntektsfordeling, og på brei basis også å gjennom­
føre tiltak for å avskaffe fattigdom.
Tilgang til barnehage og til en god offentlig skole -- der
den enkelte elev blir sett, og hvor skolehverdagen er tilret­
telagt -- er avgjørende for å utjevne forskjeller. Men sko­
lesystemet greier dessverre ikke å utjevne de sosiale ulik­
hetene, til tross for at alle formelt sett har like rettigheter.
I en rapport om likeverdig norsk utdanning peker
OECD på at norsk skole mangler strategier for å følge opp
elever når man ser at de henger etter. I OECD­rapporten
sies det videre at det er en utbredt mangel på informasjon
om elevenes progresjon, utydelige og lite operative be­
skrivelser av hva som kan forventes av elevene på de ulike
trinn, og at en heller ikke har utviklet kartleggingsverktøy
for å identifisere elever som trenger ekstra hjelp.
Her mener jeg kanskje noen av de viktigste grep ligger,
nemlig i skolesystemet vårt. Der familien eller foreldrene
ikke følger opp -- og der en vet at foreldre ikke følger opp
-- der må skolen ha strategier som på en måte kan erstatte

6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3335
2007
det foreldrene ikke kan gi de elevene som har et dårligere
utgangspunkt hjemmefra. Skolen sementerer i dag i for
stor grad forskjellene.
Det er vel dokumentert at foreldrenes utdanningsbak­
grunn og levekår i stor grad videreføres til barna. Dermed
vil dette også ha stor betydning for helseforskjeller. Hvor­
dan vi lever, vil påvirke helsen vår. Regjeringens mål er å
redusere forskjeller i helseatferd. Her spiller både kost­
hold, fysisk aktivitet, røyking, drikking og annen helseat­
ferd inn.
Når det gjelder kosthold, vil Regjeringen gjennom av­
gifts­ og prispolitikken bidra til utjamning. Sunne varer
må være prismessig tilgjengelig for alle. Frukt og grønt
blir som sagt innført i ungdomsskolen fra høsten av. Mer
fysisk aktivitet i skolen, tiltak for å begrense tilgjengelig­
heten til tobakk og forslaget om forbud mot synlig opp­
stilling av tobakksvarer mener jeg er viktig.
Regjeringen har satt skolehelsetjenesten i fokus, og
den understreker at det er langt igjen før kapasiteten er
god nok. Det er bra at Regjeringen ser på endringer i for­
skriftene i opplæringsloven for å sikre at samarbeidet
mellom skolehelsetjenesten og helsestasjonen får en ster­
kere forankring.
Andre lavterskeltilbud, som helsestasjon for unge, er
også et viktig redskap.
Når det gjelder målrettet innsats for sosial inkludering,
er arbeid viktig. Derfor har Regjeringen som mål bl.a. å få
redusert andel voksne med svake grunnleggende ferdig­
heter fra skolen -- jamfør det jeg sa om skolen i stad -- gi
flere mulighet til å komme i arbeid og bedre tilgjengelig­
heten til helse­ og sosialtjenester for denne gruppen. Her
spiller NAV en avgjørende rolle som virkemiddelapparat.
NAV skal samordne og skape et helhetlig tilbud til perso­
ner som har behov for særlig tilrettelegging. En forutset­
ning for å hjelpe denne gruppen mennesker, som har falt
ut av arbeidslivet eller mangler arbeidserfaring, er etter
Senterpartiets mening at man har mulighet for å gi kvali­
fisering til arbeidslivet gjennom systematisk og struktu­
rert oppfølging. Her spiller NAV en viktig rolle.
Gunvald Ludvigsen (V) [10:50:39]: Venstre vil gjerne
streke under at befolkninga i Noreg, samanlikna med be­
folkninga i andre land, har ei svært god helse.
Venstre vil dessutan streke under at velferdstilboda all­
tid må byggje på respekt for integriteten til det enkelte
mennesket og i størst mogleg grad tilpassast ønska og be­
hova til den enkelte.
Vår oppfatning er at velferdspolitikk handlar om å gje
folk like moglegheiter og å tore å prioritere dei som treng
det mest. Dette poenget er det etter Venstre si oppfatning
viktig å streke under, og når det gjeld helsepolitikken, vil
Venstre prioritere meir til dei som treng det mest. Dette
krev omprioriteringar og betre samhandling mellom ulike
delar av helsevesenet.
Venstre er glad for at Regjeringa har eit mål om å redu­
sere helseforskjellar. Eit slikt mål er sjølvsagt også Venst­
re samd i. Men eg trur at vi må vere så ærlege at vi erkjen­
ner at det alltid vil finnast helseforskjellar. Poenget må
vere å identifisere dei openberre helseforskjellane, og så å
setje inn kreftene for å redusere dei urimelege forskjella­
ne.
Det er naturlegvis svært uheldig at det er store helse­
forskjellar mellom Oslo vest og Oslo aust. Det er jo ikkje
haldbart. Der har vi eit identifisert problem, og då må vi
setje i verk tiltak for å redusere desse nokså store helse­
forskjellane.
Venstre vil peike på at diskusjonen knytt til dagens
tema også bør ha eit prinsipielt islett. Prinsipielt rører ho­
vudproblemstillinga ved kva slags ansvar vi som enkelt­
individ skal ha for eiga helse, og kva for ansvar offentlege
styresmakter skal ha for å redusere ulikskap i helse.
Venstre meiner at det trengst ei politisk styring som sikrar
slike føresetnader for allmenn personleg fridom som full
sysselsetjing, rettferdig inntektsfordeling og tryggleik
mot naud når helse eller arbeidsevne sviktar.
Problemstillinga oppstår når offentlege styresmakter
går for langt i ønsket om å oppdra eigne borgarar til eit
friskare liv. Venstre meiner at alle politikarar bør gjere seg
nokre refleksjonar om når offentlege styresmakter går for
langt i å gripe inn i fridomen til den enkelte, også når det
gjeld helse.
Betre helse er avhengig av svært mange faktorar. Til­
rettelegging av fysisk aktivitet, tilrettelegging av gang­ og
sykkelvegar og avgiftspolitikk knytt til helsefremjande
kosthaldsprodukt er nokre viktige faktorar. Som andre ta­
larar har vore inne på, og som Venstre er samd i, er av­
giftspolitikk ein veg å gå når vi skal tenkje helsefremjing.
Dei faktorane som eg nettopp har nemnt, desse tre mo­
menta, kan vi påverke. Dei kan altså alle bli viktige ver­
kemiddel i kampen for utjamning av sosiale helseforskjel­
lar i landet vårt.
Både innstillinga i denne saka og debatten i dag -- med
somme unnatak, kan vi kanskje seie -- har vist at det er
nokså stor semje om iallfall forståinga av verkelegheita.
Kanskje nokon har litt andre forklaringsfaktorar, men kor­
leis faktum er i dag, er vi nokså samde om. Iallfall er vi
einige om at det er sosiale helseforskjellar i Noreg i dag,
og at vi må forsøke å utjamne desse sosiale forskjellane.
Når det er slik ein brei konsensus, bør vi kunne einast
om tiltak som kan gje eit skikkeleg løft i retning av å få
redusert dei sosiale helseforskjellane i landet vårt. Ja, for
det som trengst, er sjølvsagt konkrete tiltak og ikkje berre
gode festtaler.
Statsråd Sylvia Brustad [10:55:26]: Som flere tale­
re allerede har vært inne på, har folk generelt sett i Norge
veldig god helse. Men, som flere også har sagt, bak disse
tallene skjuler det seg store sosiale ulikheter og urettferdi­
ge helseforskjeller. De som har best økonomi og høyest
utdanning, er også friskest og lever lengst.
Flere har vært inne på den forskjellen vi har f.eks. her
i Oslo mellom Vinderen i vest og Sagene i øst, hvor det
altså er 12 års forskjell i levealder for menn. Det er selv­
sagt helt uakseptabelt, og også det faktum at levealderen i
Finnmark er kortere enn ellers i landet.
Det er også utfordrende at de sosiale forskjellene ser ut
til å øke snarere enn å minke. Vi må erkjenne at på noen
områder har vi, også i et av verdens rikeste land, et lagdelt

Trykt 20/6 2007
2007
3336 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
samfunn, der de som er mest privilegert økonomisk, også
er de som har best helse. Det er helseforskjeller som er
urettferdige, men det er også helseforskjeller det er mulig
å gjøre noe med. Dette er hele bakgrunnen for at Regje­
ringa har lagt fram denne saken og ønsker å sette i verk en
bred og langsiktig strategi for å utjevne de sosiale helse­
forskjellene. Jeg er glad for at det er et flertall som ser ut
til å støtte opp om dette.
Jeg må si jeg undret meg litt da jeg hørte Fremskritts­
partiets talsmann, representanten Fredriksen, fra denne
talerstolen hadde en tirade med beskyldninger om hvem
som hadde ansvaret. Som jeg da skjønte, var det vi som
tilhører dagens regjering. Det var beskyldninger om en
feilslått innvandringspolitikk, og bekymring for mulighe­
ten til å kjøpe biler i størrelsesorden 300 000--600 000 kr.
Med respekt å melde tror jeg at mange av de menneskene
vi her prater om, har helt andre problemer enn å kjøpe seg
biler til 300 000, 400 000 eller 500 000 kr.
Vi vet at det er mange grunner til at folk blir sjuke. Ge­
netikk spiller selvsagt inn for mange sjukdommers ved­
kommende, livsstil spiller også inn for enkelte, og rett og
slett flaks eller uflaks. For noen virker alle disse tre tinge­
ne sammen. Det er også slik at de menneskene som gjør
alt riktig: som trener, spiser sunt, ikke røyker og som drik­
ker minimalt, også kan bli alvorlig sjuke. Men det fratar
oss ikke fra ansvaret. Hver enkelt av oss har også et bety­
delig ansvar for egen helse.
Så vil nok de fleste mene at livsstil langt på vei er noe
vi velger selv, f.eks. hvor mye vi rører på oss, hvor mye vi
røyker, osv., men livsstil er ikke bare selvvalgt. På flere
områder er faktisk valgene våre styrt av økonomiske og
sosiale faktorer som ikke vi har noe særlig kontroll over
sjøl. Det gjelder røyking, fysisk aktivitet og kosthold. For­
di de systematiske forskjellene i helse skyldes at ressurse­
ne i samfunnet er ulikt fordelt, må det også være felles­
skapets ansvar å påvirke denne fordelingen i en mer rett­
ferdig retning. Vi vet at det er mange årsaker til disse for­
skjellene. Det kan være grunnleggende forhold som
økonomi, men ikke minst også oppvekstvilkår. Det kan
være risikofaktorer der en bor eller der en arbeider, og for­
skjellene kan også være påvirket av helseadferd og ulik
bruk av helsetjenester. Vi vet en del om at ungers levekår
og omgivelser i oppveksten påvirker utdanning og hvilke
yrkesmuligheter vi har seinere i livet. Det vil igjen kunne
påvirke helsa i voksen alder. I tillegg vet vi også at tilgan­
gen på fysisk aktivitet, sunt kosthold og frisk luft har di­
rekte betydning for helsa seinere i livet. Derfor nytter det
ikke bare å satse på ett enkelt tiltak eller på ett enkelt om­
råde. Det kreves en langsiktig og målrettet innsats på
mange områder samtidig. Det er derfor Regjeringa har
satt som mål å utjevne forskjeller innenfor disse område­
ne.
Det viktigste er at en har et arbeid å gå til og en lønn å
leve av. Det er også kjempeviktig at alle har gode opp­
vekstvilkår, at arbeidsmiljøet er godt, at helseatferden er
bra, at færre røyker -- og, det er sunt å røre på seg. Det er
viktig at alle har lik tilgang til helsevesenet vårt og går til
legen når man trenger det, og det er viktig med sosial in­
kludering, for å nevne noe.
Det er selvsagt viktig at vi har noe målrettet innsats
mot dem som trenger det mest. Men Regjeringa mener at
det må kombineres med generelle velferdsordninger som
gjelder hele befolkninga. Vi mener det er galt å stigmati­
sere enkelte grupper. Det kan også virke mot sin hensikt.
Derfor er det viktig at vi både har generelle tiltak -- først
og fremst det -- og særskilte tiltak rettet mot dem som
trenger det aller mest.
Gode og trygge oppvekstvilkår for alle, rettferdig for­
deling av inntekt og like muligheter til utdanning og ar­
beid er helt grunnleggende investeringer for å greie å re­
dusere de sosiale helseforskjellene. Derfor vil Regjeringa
iverksette tiltak for å utjevne sosiale forskjeller i læring og
ikke minst styrke skolehelsetjenesten, som flere talere har
vært inne på. Jeg mener at det er et veldig viktig lavter­
skeltilbud. Det er altfor dårlig at vi nå har i gjennomsnitt
én helsesøster pr. 1 000 elever. Det sier seg selv at det er
altfor lite. Vi vet at mange barn og unge sliter med ulike
problemer -- problemer de kanskje ikke kan prate med for­
eldrene sine eller vennene sine om. Da er det viktig at det
er voksenpersoner i skolen. Flere psykologer bør inn i
skolen. Vi bør ha flere kveldsåpne tilbud når det gjelder
helsetjenesten, slik at ungdom kan gå dit når de trenger
hjelp, og ikke være nødt til å bestille time og kanskje få
time om en uke eller to eller tre. Vi vil også bygge videre
ut tilbud til barn og unge med psykiske problemer, og vi
vil styrke barnevernet.
Satsinga på et inkluderende arbeidsliv skal fortsette,
og vi skal arbeide for et sunnere arbeidsmiljø i bransjer
med store arbeidsmiljøbelastninger.
Som jeg har sagt, er folks røykevaner og forskjeller i
kosthold og fysisk aktivitet viktige årsaker til sosiale ulik­
heter i helse. Det henger ofte sammen med folks totale
livssituasjon. Men vi må også rette oppmerksomheten
mot de årsaker som ofte ligger bak. Vi må innse at sunn
livsstil også handler om ressurser og overskudd. Det
handler også om at vi som myndigheter, slik Regjeringa
ser det, må gjøre det enklere å gå fra usunne til sunne va­
ner. Regjeringa ønsker å gjøre de sunne alternativene mer
tilgjengelige ved bl.a. å ta i bruk flere virkemidler når det
gjelder pris og tilgjengelighet. Vi mener det er veldig vik­
tig at skoleelevene får tilgang til frukt og grønt. Og det er
ikke slik -- i hvert fall hvis jeg forstod representanten Løn­
ning riktig -- at det ikke har noen virkning. Jo, det har det.
For eksempel i mitt hjemfylke, Hedmark, viser det seg der
de har forsøkt med frukt og grønt, at de unger som spiser
frukt og grønt på skolen, også spiser mer av det utenfor
skoletida, noe de ikke gjorde før, og de spiser mindre av
det de ikke bør spise. Det gir gode effekter og reduserer
sosiale ulikheter når det gjelder helse. Derfor er det veldig
viktig at vi nå får innført frukt og grønt i skolen.
I budsjettet for i år gikk vi inn for, som representantene
kjenner til, å endre avgiften på alkoholfrie drikkevarer,
slik at drikkevarer tilsatt sukker og søtstoff avgiftslegges.
Regjeringa ønsker å vurdere flere tiltak som går i samme
retning. Vi har, som kjent, også nylig sendt på høring et
forslag om å innføre et forbud mot synlig oppstilling av
tobakksvarer, og vi vil også vurdere å innføre en ordning
for tilsyn med salg av tobakk til mindreårige.

3337
6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
S 2006--2007
2007
(Statsråd Brustad)
Vi vet av befolkningas helse først og fremst påvirkes
av forhold som ikke har med helsesektoren å gjøre. Men
rettferdig fordeling og tilgjengelighet til helsetjenester er
viktig for å redusere forskjeller i helse. Vi vet at en sosial
skjev fordeling av helsetjenester i verste fall kan bidra til
å øke forskjellene. Vi er svært opptatt av at helsetjeneste­
ne skal være tilgjengelige for alle, uansett bakgrunn, øko­
nomi, bosted og kjønn.
Regjeringas mål er å greie å løfte resten av befolkninga
opp på det samme nivået som de gruppene som har best
helse pr. i dag. Det betyr at vi må arbeide for en jevnere
fordeling av alle forhold som påvirker helsa -- rettferdig
fordeling er også god folkehelsepolitikk.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [11:05:03]: Jeg støtter
statsråden i at det skal være en rettferdig og sosial utjev­
ning innenfor helse. Men vi ser også at bare det siste året
har Regjeringen økt egenandeler på medisiner og behand­
ling med 140 mill. kr., og vi får nå en økning for fastlege
-- egenandelen går opp med 5 pst. fra 1. juli.
Mener statsråden at dette er en rettferdig og sosial ut­
jevning relatert til gruppen kronikere, minstepensjonister
og uføre, som her får vanskeligere tilgjengelighet i for­
hold til nødvendig medisin og behandling?
Statsråd Sylvia Brustad [11:05:51]: Det er tydelig­
vis mange måter å beskrive virkeligheten på. Det å beskri­
ve bare en bitteliten del er ikke å beskrive hele virkelighe­
ten.
Vi har slått veldig klart fast i Soria Moria­erklæringa at
vårt mål er å redusere egenandelene og holde dem på et
lavt nivå. Vi har, som representanten Fredriksen kjenner
til, i statsbudsjettet for 2006 redusert egenandelstak 2 fra
3 500 kr til 2 500 kr. Det betyr noe for å redusere sosiale
ulikheter i helse. Det at det nå er gratis for unger å gå til
doktoren til de er tolv år -- før var det sju -- betyr noe for å
redusere sosiale ulikheter, og det at 50­lappen for fysiote­
rapi på blå resept er fjernet, betyr også en god del i forhold
til dette.
Regjeringa har også foreslått, og det er blitt innført, at
en ikke lenger skal ta egenandel av mennesker som har
rusproblemer, når de blir oppsøkt av helsetjenesten -- før
var de nødt til å betale egenandel når noen kom for å hjel­
pe dem på gata eller hjemme. Den egenandelen er fjernet.
Alt dette er bidrag for nettopp å redusere de sosiale ulik­
hetene i helse. Så vi er på rett vei. Vi skal ha en ytterligere
gjennomgang av egenandeler. Men når det gjelder 5 pst.
på fastlegeordningen, er det fordi det telles fra juli. Hadde
det vært for hele året, hadde det vært 2,5 pst., som har
vært det vanlige i mange år.
Inge Lønning (H) [11:07:29]: Det er vel en liten
overdrivelse at det er denne regjering som har oppdaget
frukt og grønt -- det har vel menneskeheten hatt kjennskap
til før også. Spørsmålet er om det er en offentlig oppgave
å bruke ressursene til å betale slike ordninger for alle de
foreldrene som har veldig god råd til å betale det selv. Det
er et prioriteringsspørsmål som er vanskelig. Men et enda
vanskeligere prioriteringsspørsmål oppdager man når
man ser at i Norge holder vi oss med en landbrukspolitikk
som sørger for at prisene på sunne matvarer er kunstig
høye, og relativt sett veldig mye høyere enn i de fleste
andre land. Det bringer meg til mitt spørsmål.
For meg er det et tankekors at vi får presentert en mel­
ding som dette utarbeidet av ett fagdepartement, Helse­
og omsorgsdepartementet. All respekt for Helse­ og om­
sorgsdepartementet, all respekt for fagkomiteen i Stortin­
get for helse og omsorg, men er det ikke et tankekors at vi
ikke utarbeider dette ved å trekke inn alle de andre depar­
tementene som har minst like stor andel i å skape de pro­
blemene som her skapes? Og vil ikke det være en god idé
at når Regjeringen i fremtiden skal utarbeide et slikt do­
kument, gjør man det på en helt annen måte?
Statsråd Sylvia Brustad [11:08:43]: Jeg vet ikke hva
representanten Lønning mener med «på en helt annen må­
te», for det er nemlig slik at alle relevante departementer
er trukket inn i dette arbeidet. Så er det også slik, som re­
presentanten Lønning helt sikkert kjenner til, at Regjerin­
ga allerede har presentert flere meldinger på ulike områ­
der, f.eks. innenfor utdanning. Regjeringa har varslet at
den kommer med en egen melding om tannhelse, og den
kommer med en sak om rus. Vi har presentert mye i for­
hold til kreft, diabetes, kols osv, og vi kommer også med
en sak om rehabilitering. Alt dette må selvsagt ses i en
sammenheng.
Så til spørsmålet om frukt og grønt. Jeg skjønner at re­
presentanten Lønning ikke er begeistret for at norske sko­
lebarn skal få gratis frukt og grønt og prøver å latterliggjø­
re det, at man liksom ikke har oppdaget frukt og grønt før.
Det er jo ikke det dette handler om. Det det handler om,
er om en er villig til å gjøre mer enn i fine festtaler å snak­
ke om at en vil redusere forskjellene i Norge. Ett av de
grepene mener vi er å sørge for at også de ungene som
ikke har foreldre som har råd til å kjøpe frukt og grønt, får
tilgang til det. Vi mener at skolen er en viktig arena for å
utjevne disse forskjellene, fordi vi vet at frukt og grønt be­
tyr noe for helsa. Man legger også grunnlaget for sunne
matvaner, som man kan ha nytte av resten av livet.
Knut Arild Hareide (KrF) [11:10:01]: Lesbiske og
homofile står fram som ei gruppe med spesielle helseut­
fordringar. Det er viktig ikkje å overdrive denne tenden­
sen til sosial ulikskap i helse mellom homofile og lesbiske
som minoritet og den heteroseksuelle majoritetsbe­
folkninga.
Forsking og psykisk helseførebyggjande arbeid blant
lesbiske og homofile bør ta utgangspunkt i at lesbiske og
homofile flest har svært gode liv. Det er likevel blitt doku­
mentert ein overrepresentasjon av psykiske vanskar,
sjølvmordsåtferd, valdsmisbruk, rusmisbruk og hiv/aids i
denne målgruppa. Denne typen skeivfordeling når det
gjeld helse, representerer ei betydeleg utfordring.
Eg veit at statsråden og heile Regjeringa er opptekne
av denne problemstillinga. Det eg har lyst til å utfordre
Forhandlinger i Stortinget nr. 221
221

2007
3338 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
statsråden på, er: Kva fleire konkrete tiltak tenkjer ein inn
mot nettopp denne målgruppa?
Statsråd Sylvia Brustad [11:11:08]: Representanten
Hareide tar opp et veldig viktig spørsmål, som jeg også
mener det er for lite oppmerksomhet rundt. Det er riktig
som representanten påpeker, at det er utfordringer i deler
av denne gruppa. Det gjelder selvsagt ikke alle -- det er for­
skjeller der som blant alle andre -- men det er utfordringer
som vi skal ta på alvor. Det at en del melder fra om forsøk
på selvmord -- og at noen til og med greier det -- fordi ting
er vanskelig, er selvsagt veldig, veldig utfordrende. Det vi
vet om økning av hiv og aids, må også tas på alvor.
Vi går nå også igjennom de nye rapportene som har
kommet på dette området. Vi samarbeider nært med orga­
nisasjonene, også organisasjonene til de lesbiske og ho­
mofile. Det skal være et nytt møte i et nasjonalt organ om
dette i neste uke. Jeg vil ta med meg innspillet fra repre­
sentanten Hareide. Vi legger opp til å følge opp dette på
en skikkelig måte.
Gunvald Ludvigsen (V) [11:12:11]: I innstillinga går
det fram at Sosial­ og helsedirektoratet arbeider med nye
retningslinjer for veging og måling på helsestasjonane og
i skolehelsetenesta. Formålet skal visstnok vere at ein skal
forsøke å identifisere overvekt eller undervekt hos barn på
eit tidleg stadium, slik at ein kan setje inn førebyggjande
tiltak.
Venstre har saman med Høgre og Framstegspartiet ein
merknad som åtvarar mot å innføre veging og måling som
middel mot overvekt. Vi meiner at det finst mange indika­
sjonar på at dette berre verkar stigmatiserande og har liten
helseeffekt.
Mitt spørsmål er: Vil statsråden gå inn for måling og
veging på helsestasjonane og i skolehelsetenesta?
Statsråd Sylvia Brustad [11:13:16]: Det har jeg
ikke tatt noen stilling til. Jeg tar med meg de innspill som
kommer fra ulike sider, og jeg hører også at det er ulike
oppfatninger om det.
Som representanten påpeker, er det nå en arbeidsgrup­
pe i Sosial­ og helsedirektoratet som utreder dette, og jeg
har bedt den komme med et forslag. Her må vi vurdere
fordeler og ulemper. Det er klart at det kan være fordeler
hvis en innfører dette i en helt normal kontroll. Det er i så
fall viktig å undersøke det når man allikevel er på helse­
stasjonen, eller gjennom skolen, for å kunne vite mer om
hvordan dette utvikler seg over tid. Men jeg tar også på
største alvor at mange av dem som sliter med overvekt,
sier at dette kan virke stigmatiserende, og at det er mulig
å finne ut dette på andre måter. Det er også viktig å ta til
seg det som en del av dem som sliter med spiseforstyrrel­
ser, sier, at dette heller ikke for dem vil være et bidrag for
å gjøre det lettere.
Alt dette vil være med i den vurderinga Regjeringa og
jeg skal gjøre før vi tar stilling. Så svaret er at vi har ikke
tatt stilling ennå. Vi tenker oss om, og vi hører på de syns­
punkter som kommer.
Inge Lønning (H) [11:14:34]: Jeg anser ikke epler
for å være det viktigste spørsmålet i sammenhengen.
Grunnen til at jeg tillot meg å påpeke forholdet, er at vi
ofte faller for en politisk retorikk som fører folk bak lyset.
Vi snakker om gratis frukt og grønt. Vi snakker om gratis
læremateriell, gratis dette eller hint. Det er ingen ting i
denne verden som er gratis! Det innebærer et innhugg i
fellesskapets kasse som gjør at vi bruker penger som kun­
ne ha vært brukt på andre formål og kanskje kunne vært
brukt bedre på andre formål.
Hver gang vi innfører nye, universelle ordninger som
gjør at fellesskapet betaler på vegne av den store del av
befolkningen som er svært betalingsdyktig, binder vi opp
samfunnets felles ressurser. Det er jo der de virkelige ut­
fordringene ligger. Er ikke statsråden enig i det?
Når vi f.eks. har bestemt oss politisk for å spa titalls
milliarder kroner inn for å bygge barnehager over en lav
sko, et utmerket formål, og bruke tilsvarende store beløp
på subsidiere prisen lengst mulig ned -- tenker vi da igjen­
nom om dette virkelig er en prioritering som løser de mest
grunnleggende problemene i samfunnet?
Statsråd Sylvia Brustad [11:15:53]: Jeg hører at
Høyre og dagens regjering har litt ulike oppfatninger om
hva vi bør bruke fellesskapets midler til. Selvsagt koster
det penger å bygge barnehager, innføre frukt og grønt og
andre ordninger, på samme måte som det også er et inn­
hugg i fellesskapets ressurser når Høyre og den forrige re­
gjeringa gikk inn for å gi betydelige skattelettelser til de
aller rikeste menneskene i dette landet. Det er ikke med på
å redusere de sosiale forskjellene i vårt land.
Ja, denne regjeringa mener det er riktig bruk av felles­
skapets midler å bygge barnehager, slik at alle har råd til
å være i barnehagene, hvis foreldrene ønsker det, til en
pris som er mulig å betale. Og ja, vi mener det er riktig
bruk av fellesskapets midler at de ungene som ikke en­
gang har råd til å gå i bursdag til kameraten sin fordi de
ikke har råd til å kjøpe bursdagsgave og ikke har råd til å
kjøpe den frukten de absolutt burde ha spist, får dette i
skolen. Vi mener også det er riktig at de ikke skal komme
med lapp i hånden eller på annen måte si at de ikke har
råd, så de må få den frukten på annen måte enn de som har
foreldre som har råd. Svaret er at vi mener at dette er en
riktig prioritering av fellesskapets midler, og det bidrar til
å redusere de sosiale helseforskjellene. Da får vi leve med
at også noen barn blant dem som har penger til det, får
gratis frukt og grønt -- fordi vi oppnår et veldig viktig mål,
mener vi.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:17:32]: (komiteens le­
der). Først av alt kan det være litt morsomt å påpeke at de
som innførte en forsøksordning med frukt og grønt i skolen,
var den forrige regjeringen -- altså Bondevik­regjeringen.
Målet må ikke nødvendigvis være å utjamne sosiale
helseforskjeller. Målet må være å heve nivået for dem

6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3339
2007
som har problemer. Det løser ingen problemer å senke det
for dem som i dag har god helse og god inntekt. Da har
man et like stort problem. Jeg tror det er viktig at vi foku­
serer på det som virkelig er problemet, nemlig hvordan vi
skal klare å løfte dem som har problemer i utgangspunk­
tet. Det vil også være å utjamne.
Statsråden var også inne på i sitt innlegg at det er slått
fast i Soria Moria­erklæringen at man skal prøve å få til
lavere egenandeler og holde dem lave. Vel, det hjelper
faktisk ikke når man i praktisk politikk gjør noe annet. Det
man i praksis har gjort, er at de egenandelene som statsrå­
den har påpekt at man har senket, har man finansiert ved
å øke de andre egenandelene. Dermed gjør man faktisk
ikke dette enklere for den enkelte.
Når det gjelder frukt og grønt, er det litt underlig at vi
fører en landbrukspolitikk der vi har laget så mange skjer­
mingsordninger at det i seg selv faktisk får prisene opp,
slik at forbrukerne og nettopp de som har lavere inntekter,
har problemer med å gå til innkjøp av disse sunne matva­
rene.
Jeg tror at det som kanskje er det viktigste som kom­
mer ut av denne meldingen, nettopp er at vi har debatten.
Det gjør at man på sikt også kan få debatten ut til befolk­
ningen, få på plass nye løsninger når det gjelder hvordan
vi kan være med og sørge for at de som har det vanskelig
helsemessig, får det bedre. Jeg tror det er viktig at det er
det vi fokuserer på.
Jeg tror at hvis vi skal få det til, er vi også nødt til å gjø­
re mer på forskningssiden nettopp for å kartlegge: Hva er
det som er de ulike årsakene? Det er helt riktig som repre­
sentanten Lønning var inne på, hvis vi ser oss blinde på
statistikken, kan det komme forferdelig mye rart ut av den
biten. Så jeg håper at man legger vekt på forskning her nå,
at man også legger vekt på å legge forholdene til rette for
den enkelte, slik at den enkelte selv er bedre rustet til og
har bedre mulighet til å ta vare på egen helse. Hvis den en­
kelte borgeren ikke fokuserer på egen helse, vil det faktisk
ikke hjelpe hvor mye det offentlige legger til rette for. Jeg
håper i hvert fall at man satser både på det forskningsmes­
sige og på det å legge forholdene til rette, slik at den en­
kelte i større grad kan ta vare på sin egen helse også.
Eirin Faldet (A) [11:20:55]: Rettferdig fordeling er
god helsepolitikk. Den norske befolkningens helse er god,
men det er fortsatt forskjeller mellom ulike sosiale grup­
per.
Helsetjenestene må være gode, lett tilgjengelige og lite
ressurskrevende å bruke. Å bidra til at flere kommer i ar­
beid, er vel den beste måten å forhindre fattigdom og ut­
jevne forskjeller på. De fleste har en restarbeidsevne de
gjerne vil ta i bruk, og jeg er glad for at den rød­grønne
regjeringen har satset så mye for å gi alle grupper et ar­
beidstilbud.
Det er mange som rammes av sykdom som krever at de
må gå på medisiner hele livet. Riktig og effektiv behand­
ling av sykdom og helseplager krever svært ofte bruk av
dyre legemidler. Totalkostnadene pr. pasient for behand­
ling med legemidler kan variere fra noen hundre kroner til
flere millioner kroner pr. år. Evne og vilje til å betale for
legemidler varierer fra person til person. Men felles for
alle er at utgiftene på ett tidspunkt kan nå en grense for
hva den enkelte brukers økonomi kan tåle.
Noen kroniske sykdommer som MS og reumatiske li­
delser krever dyre medisiner. Disse medisinene er helt
nødvendige for at pasienten skal få leve et liv med mindre
smerte. Senest i dag var det et oppslag på nyhetene om en
person som var rammet av MS, og som hadde fått medi­
kamenter som forsinket videreutvikling av sykdommen
og gjorde livet litt bedre å leve. Det var imidlertid et pro­
blem, for da pasienten ble innlagt på sykehus, hadde ikke
sykehuset økonomi til å la ham få disse dyre medisinene.
Sånn kan vi ikke ha det, og jeg er glad for at helse­ og om­
sorgsfraksjonen i Stortinget ønsker at de eventuelle sosia­
le virkningene av å flytte medikamenter fra den generelle
refusjonsordningen til ordningen med individuelle vurde­
ringer blir nøye vurdert.
Jeg vet at helseministeren har vært opptatt av at alle
skal ha tilgang til nødvendige medikamenter. Derfor ber
jeg statsråden se på dette og sørge for at de som trenger
det, får de nødvendige medisinene, som de også burde ha
krav på.
Dag Ole Teigen (A) [11:23:58]: Den norske folke­
helsen er god. Helsetilstanden i Norge har blitt stadig be­
dre, og den er på et høyt nivå også sammenliknet med de
fleste andre land.
Men stortingsmeldingen om å utjevne sosiale helsefor­
skjeller viser at bak disse gjennomsnittstallene skjuler det
seg store forskjeller, og at god helse er ulikt fordelt
mellom sosiale grupper i befolkningen.
Samtidig som helsetilstanden i Norge er generelt god,
er helseforskjellene mellom ulike sosiale grupper i Norge
større enn i mange andre land i Europa. Det ser ut som om
bedringen av helsetilstanden over mange år i Norge ikke
har kommet alle sosiale grupper av befolkningen i like
stor grad til gode.
Barn i familier med lav utdanning og lav inntekt har
70 pst. høyere risiko for å få kroniske sykdommer, og i ut­
satte bydeler i Oslo øst har rundt 25 pst. av ungdommene
psykiske plager. I Vestre Aker bydel i Oslo er gjennom­
snittlig levealder blant menn over 80 år. I Sagene bydel på
Oslos østkant, i grunnen bare noen få kilometer fra Vestre
Aker, er gjennomsnittlig levealder for menn 68 år. På
samme måte er det betydelige forskjeller i levealder
mellom fylkene på den nedre del av skalaen, Finnmark,
Aust­Agder og Østfold, og de fylkene som ligger i øvre
del, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.
Jeg er enig med representanten Lønning som i sitt inn­
legg antydet at løsningen ikke er at alle skal flytte til Sogn
og Fjordane, selv om representanten Ludvigsen sikkert
kan bekrefte at det er et fint fylke å bo i. Samtidig tror jeg
det er en årsakssammenheng, f.eks. mellom inntekt og
helse, slik at en mer rettferdig økonomisk fordeling også
vil føre til mindre helseforskjeller og bedre gjennom­
snittshelse. Uansett går denne stortingsmeldingen direkte
inn i kjernen av mitt engasjement som politiker, fordi den
så tydelig viser at alle er født med ulikt utgangspunkt i li­
vet, og at ikke alle på sikt får tilgang til de samme mulig­

2007
3340 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
hetene. Så lenge det fins så store forskjeller her i vårt eget
land, sier det meg at vi fortsatt har store samfunnsoppga­
ver foran oss.
Store grupper med kronikere og funksjonshemmede
får f. eks. doble problemer i hverdagen -- de må leve både
med sine helseutfordringer og streve med knappe økono­
miske ressurser.
Mange problemer blant barn og unge kan unngås ved
aktiv forebygging. Representanten Bøhler nevnte på en
god måte at tiltak som helsestasjoner og skolehelsetjenes­
te spiller en avgjørende rolle for å nå fram til alle. Antallet
barn pr. årsverk i skolehelsetjenesten varierer sterkt
mellom kommuner og bydeler. Mange steder er det bare
ett årsverk i skolehelsetjenesten pr. 800--1 200 barn i
grunnskolen. Derfor er jeg glad for at Regjeringen vil
styrke skolehelsetjenesten.
Så må vi også prøve å redusere de sosiale forskjellene
i helseatferd. Skoler, fritidsklubber og idrettslag bør sette
inn tiltak slik at dyrt utstyr, avgifter og egenandeler ikke
hindrer barn og unge fra mindre velstående familier i å
delta.
Avslutningsvis vil jeg takke Regjeringen for å ha lagt
fram denne stortingsmeldingen, og jeg slutter meg til de
overordnede strategier som Regjeringen der sier.
Karin Andersen (SV) [11:27:12]: God helsepolitikk
handler sjølsagt om forebygging, sterk fordelingspolitikk,
barnehager, frukt og grønt, fysisk aktivitet -- altså alt som
har vært nevnt her.
Jeg skal snakke litt om dem som har blitt syke. Vi har
avdekket noe som vi kanskje har visst lenge også, at det
er bedre å være rik og frisk enn syk og fattig. Hva er det
som aller mest kjennetegner dem som er sykest? Et av
kjennetegnene er at folk ikke er i jobb. Så kan man disku­
tere hva som er høna og hva som er egget -- om man blir
fattig og syk av ikke å ha jobb, eller om det er omvendt.
Jeg vet ikke. Jeg tror sikkert at det kan virke i begge ret­
ninger.
Man har gjort en undersøkelse ved Høyskolen i Oslo,
ved senteret «GIV -- Gruppe for inkluderende velferd»
ved Ivar Lødemel. Man har gått inn og sett på forutsetnin­
gene for de personene som var med i tiltaksforsøket under
den første fattigdomspakken, forutsetningene de hadde
for å komme i jobb. Konklusjonen i rapporten er at folk
som lever på sosialhjelp, skiller seg fra normalbefolknin­
gen på mange områder, men først og fremst fordi de har
store helseproblemer, og fordi de ikke får hjelp med disse.
Så vi som er veldig opptatt av at det å komme i arbeid er
noe av det viktigste for å sikre seg mot fattigdom, er nødt
til å tenke på at en del av det som vi skal gjøre overfor
langtidsmottakere av sosialhjelp eller andre som står
utenfor arbeidsmarkedet, først og fremst må være rettet
mot deres helseproblemer.
Da arbeids­ og sosialkomiteen behandlet AVI­meldin­
gen for ikke så veldig lenge siden, påpekte en enstemmig
komite at den oppfølgingen som skal skje i forhold til den
enkelte, må henge sammen. Det vi ser i dag, er jo at man
kanskje kan få oppfølging av tiltak, men ikke helseoppføl­
ging eller rehabilitering -- eller at man får rehabilitering,
men ikke oppfølging av tiltak eller kompetanseheving.
En enstemmig komite sa at man er nødt til å få et hel­
hetlig grep på dette, og da må det faktisk være et bedre
samarbeid mellom de ulike departementer. Arbeids­ og
sosialkomiteen gikk så langt som til å si at man mente at
koordineringen og oppfølgingen av dette burde legges til
ett sted, f.eks. til NAV. Det er et tema vi må diskutere,
men vi kan ikke komme utenom at hvis man skal lykkes
med at flere skal komme i arbeid, må folk få hjelp med
det som er det grunnleggende problemet, nemlig at de
som har store helseproblemer, faktisk får mindre hjelp
enn andre.
Så til slutt: Det er veldig stor forskjell på yrker. I noen
yrker blir folk fortere syke enn andre, og kjennetegnet ved
disse yrkene er at det er lavlønte kvinneyrker, det er de
som kommer dårligst ut. Det er en alvorlig situasjon, og
det er en oppgave vi er nødt til å løse på en bedre måte enn
det vi gjør i dag.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:30:43]: Det er
åtte år sidan Bondevik I­regjeringa la fram utjamnings­
meldinga, ei stortingsmelding med fire strategiar for ut­
jamning: ei mjukare arbeidslinje, ein meir sosial bustad­
politikk, eit meir finmaska sosialt tryggingsnett og betre
offentlege tenester.
St.meld. nr. 50 for 1998­1999, som denne meldinga
heitte, hadde -- på same måten som St.meld. nr. 20, som vi
behandlar i dag -- ein faktabase som grunnlag. Under ka­
pitlet «Utvikling og fordeling av sentrale levekår i be­
folkninga» finn ein undertittelen, «Helse -- utviklings­
trekk og ulikskap». Allereie då vart det påvist at dei regio­
nale helseforskjellane var større internt i Oslo enn mellom
fylka. Det er altså åtte år tilbake.
I den meldinga som blir behandla i dag, får ein oppda­
terte data på dette feltet og om forskjellen mellom barn,
altså den ulike starten som dei enkelte ungane kan ha, som
vi lenge har visst om.
Det vart då, som no, føreslått konkrete tiltak for forbe­
tring. Det er éin vesentleg forskjell, og det er at vi i dag
erkjenner at det er eit fattigdomsproblem i Noreg, og at vi
i dag erkjenner at forskjellane har auka. Det var ikkje god
tone i år 2000 då utjamningsmeldinga vart behandla i
Stortinget. Eg tenkjer: I dag har vi langt større moglegheit
til å få gjort noko. Det er sjølvsagt slik at den enkelte har
ansvar for eiga helse. Det er sjølvsagt grenser for kva ein
kan oppnå gjennom politiske vedtak. Sjølvsagt kan det
som er uttrykt av gode meiningar i innstillinga og i debat­
ten i dag, berre bli ord. Men ein bør ha ei anna moglegheit
til oppfølging.
I meldinga er det breie, konkrete tiltak frå dagens re­
gjering i forhold til både skule og utjamning av ulikskap,
førebygging, betre oppfølging av dei som er sjuke, og my­
kja anna. Då er det slik at eg er optimist, fordi det er eit
ordtak som seier: «Der det er vilje, er det vei».

6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3341
2007
Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:34:10]: Represen­
tanten Nesvik trakk fram en viktig problemstilling, nem­
lig forholdet mellom utjamning og det å løfte dem som er
aller nederst på den andre siden, som han mente var riktig.
Dette har med virkemidler å gjøre. Hvis hovedmålet er
å løfte dem som er nederst, vil løsningen ligge i behovs­
prøving og målretting. Ofte vil virkemidlene finansieres
ved å ta fra dem som er nest nederst på rangstigen, for det
er de samme partiene som mener at målretting er det lu­
reste, som også er kritiske til skattefinansierte velferds­
ordninger. Et viktig mål vil være å hindre at de som ikke
trenger det, får. Vi har sett at det ofte kan være viktigere
enn å sørge for at de som trenger det, faktisk får.
Er derimot utjamning målet, som vi mener, er svaret
skattefinansierte velferdsordninger, som ofte er universel­
le, og som retter seg mot å bedre den generelle folkehel­
sen.
Jeg har også lyst til å kommentere innlegget fra repre­
sentanten Fredriksen fra Fremskrittspartiet. Han gav jo
Inge Lønning nesten søvnproblemer her i stad med sin
skremselspropaganda om sosialistisk politikk. Jeg har lyst
til å spørre Fredriksen om han ikke kan innrømme at
Fremskrittspartiet sjøl står for en politikk som vil øke de
sosiale helseforskjellene, f.eks. manglende miljøpolitikk
som fører til klimaproblemer og forurensing, som rammer
de fattigste hardest. Fri flyt av alkohol rammer sosialt
skeivt og rammer barn aller mest. Økte skattekutt, særlig
med fjerning av formuesskatten, er en gavepakke til de ri­
keste og vil gi større sosiale ulikheter. I dag kan vi lese at
OECD advarer mot en annen side av Fremskrittspartiets
politikk, nemlig privatisert skolevesen, rangering av sko­
ler og såkalt fritt skolevalg, fordi det fører til sosiale ulik­
heter. En skolepolitikk for utjamning av sosiale forskjeller
og for fremming av like muligheter er av stor betydning
for hele samfunnet. Vi kan ikke sitte og se på at en fjerde­
del, og noen steder så mange som 40 pst., av de unge på
videregående skole dropper ut, eller at 400 000 voksne
ikke har grunnleggende lese­ og skrivekunnskaper. Regje­
ringa tar tak i både «drop­out»­problematikken og at så
mange ikke fanges opp før det er for seint.
OECD påpeker i den omtalte rapporten at det er et pa­
radoks at tida før skolealder, som kanskje er den viktigste
for det enkelte barns læring, har vært den mest neglisjerte
og underfinansierte delen av utdanningssystemet. Satsing
på barnehager er noe av det viktigste vi kan gjøre for å gi
alle barn like muligheter i livet.
Så vil jeg til slutt kommentere til representanten Løn­
ning, som var inne på spørsmålet om riktigheten av å
bruke av fellesskapets ressurser for å finansiere univer­
selle ordninger med frukt og grønt, makspris i barneha­
gene og gratis læremidler. Jeg tror det er viktig at vi, som
er godt betalte politikere, ofte med middelklassebak­
grunn, prøver å sette oss inn i hvordan det føles, særlig
for barn, å være den som alltid skiller seg ut, f.eks. når
de ikke har råd til skolebøker før stipendet kommer, og
det blir veldig synlig hvem i klassen som ikke har råd. Å
ta på seg barnebrillene for å forstå verdien av universelle
velferdsordninger, det å være som de andre, kan være
spesielt nyttig.
Inge Lønning (H) [11:37:30]: Den viktigste betin­
gelsen for å komme videre med det vi diskuterer av pro­
blemer her, er at vi alle erkjenner at det er vanskelig. So­
sialmedisin er innenfor den medisinske vitenskap den
vanskeligste av alle disipliner, fordi sammenhengene er så
forferdelig vanskelige å fastslå med rimelig grad av sik­
kerhet. Enda vanskeligere er det på grunnlag av den viten­
skapelige, etablerte kunnskapen å finne frem til hvilke
virkemidler som er egnet til å nå de målene man ønsker.
Det er det nyttig at vi erkjenner. Det er faktisk vanskelig.
En kjent norsk politiker sa at alt henger sammen med
alt -- og det er jo så sant som det er sagt. Men politikken
er mer sektordelt i dag enn den noensinne har vært. Skot­
tene mellom departementene er tettere enn de noen gang
har vært. Kampen om ressursene foregår i enhver regje­
ring -- denne som alle tidligere regjeringer -- som en slåss­
kamp mellom departementene, hvilken statsråd som kan
sikre seg mest til sitt felt. Da må vi være villige til å se i
øynene at vi havner i en situasjon hvor mange av de tilta­
kene vi iverksetter på én sektor, slår i hjel effekten av de
tiltakene vi bruker penger på på en annen sektor -- ja, i
mange tilfeller gjør de til og med mer enn å slå i hjel ef­
fekten. Det er jo der utfordringen ligger. Det er ingenting
galt i ønsket om universelle velferdsordninger, men vi må
erkjenne at de har en prislapp, og vi må være villig til å
stille spørsmålet: Er det den bruken av fellesskapets res­
surser som gir best uttelling for dem som virkelig trenger
det? Svaret på det er i de fleste tilfeller nei.
Da statsminister Bondevik i forrige periode var ærlig
nok til å si i et avisintervju med Aftenposten at han angret
på at regjeringen ikke hadde klart å få til satsingen på å
hjelpe de virkelig vanskeligstilte, de som sitter nederst
ved bordet, svinget lederen for SV, den nåværende finans­
minister -- det er en viss ironi i verden -- seg til de helt store
moralistiske høyder og sa at det viser jo bare at statsmi­
nisteren vil det ikke, for dette er enkelt som fot i hose, hvis
man vil. Nå har finansministeren sittet med nøkkelen til
felleskassen i to år, og det er ingenting som tyder på at hun
heller vil -- hvis man skal følge den logikken.
Vi bør vel være ærlige nok til å innrømme på begge si­
der av det politiske midtskillet i norsk politikk at den for­
men for retorikk som Kristin Halvorsen betjente seg av
mot statsminister Bondevik, er, som Lars Sponheim helt
riktig sier i Aftenposten i dag, egnet til en eneste ting,
nemlig å undergrave folks respekt for politikk og politike­
re og å undergrave politikkens troverdighet.
Jorodd Asphjell (A) [11:40:50]: Norge har i flere år
blitt kåret til verdens beste land å bo i. I en ny undersøkel­
se blir vi også kåret til verdens fredeligste land å bo i. Det
må være som et Soria Moria for dem som ser det utenfra.
I St.meld. nr. 20, Nasjonal strategi for å utjevne sosiale
helseforskjeller, får vi et godt innblikk i de utfordringene
vi står overfor -- utfordringer på mange områder i det
norske samfunnet. Vi skal være stolt over de resultater og
mål vi har nådd gjennom flere tiår. Vi har bygd dette vel­
ferdssamfunnet stein for stein. Samtidig skal vi også være
utålmodige. Vi skal være kritiske til de systemene og de
tingene som ikke fungerer i dette samfunnet.

2007
3342 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
Det som har kjennetegnet det norske samfunnet, er
velferdssamfunnet, og vi er år etter år blitt kåret til ver­
dens beste land å bo i. Sosialdemokratiets måte å bygge
et samfunn på er å ha sterke velferdstjenester som er
sosialt universelle for alle som bor i dette landet: bar­
netrygd for alle, sykelønn hvis du blir dårlig, attfø­
ringspenger hvis det går for lang tid, en sterk folke­
trygd, en god pensjon osv. Det er også barnehageplas­
ser til alle, med lave barnehagepriser så alle har råd til
barnehage -- som gjør at barn bygger bruer mellom uli­
ke kulturer, og hvor sosiale relasjoner utvikles. En
sterk og god og inkluderende offentlig folkeskole er
også viktig, der ulike mennesker fra ulike kulturer får
mulighet til å utvikle sine ulike evner i et sterkt felles­
skap, og en videregående skole som er gratis for alle,
der man har gratis lærebøker, der alle har mulighet til
å ta en fagutdannelse. Så ser vi at det er mange som fal­
ler ut av videregående skole. Dem må vi ha et sterkt fo­
kus på. Det å ha et arbeid å gå til, å ha en lønn å leve av
er viktig både sosialt og økonomisk. Det er også et
sterkt offentlig helsevesen som tar vare på oss når vi
har behov for det.
Jeg tror ikke det går an å vedta seg ut av disse utfor­
dringene, men vi kan iverksette ulike tiltak som f.eks. Lø­
renskogmodellen, der man har satset på en skole med fy­
sisk aktivitet, hjelp til lekser, god mat, frukt og grønt. Det
handler om å gi barna gode vaner. Gode vaner er ikke noe
du har. Gode vaner må læres, det må terpes og terpes. På
den måten er vi med på å forebygge for å få en god offent­
lig velferd.
Godfot­teorien er viktig, og det tror jeg handler om å
bli bedre på de områdene vi allerede er gode på, og å gjen­
dyrke det vi har skapt gjennom mange år.
Gunvald Ludvigsen (V) [11:44:08]: Utjamning av
helseforskjellar er temaet her, og det krev tiltak som tref­
fer dei som treng det mest. Eg vil seie at vi ikkje treng ein
slik diskusjon. Vi treng ikkje festtalar, vi treng ikkje even­
tyrforteljingar, vi treng ikkje å bli minte om Soria Moria.
Vi må vere einige om at vi skal finne tiltak, og eg oppfatta
statsråden slik at ho er einig i at vi eigentleg må prioritere
dei som treng det mest. Men så seier ho også at i tillegg
må det satsast på generelle verkemiddel. Eg er i og for seg
ikkje ueinig i det heller, men eg trur rekkjefølgja må vere
slik som eg antyda i mitt hovudinnlegg: Vi må gi dei som
treng det mest, første prioritet.
Eitt generelt verkemiddel er avgiftspolitikken. Det er
eg einig med statsråden i, og eg trur at avgiftspolitikk kan
vi bruke. Men eg trur at myndigheitene skulle ha hatt ein
tydelegare avgiftspolitikk, som tydeleg favoriserte f.eks.
frukt og grønt. Éin måte vil vere rett og slett å fastsetje
momsen til null for frukt og grønt. Då er ein tydeleg. Så
kunne ein ha 25 pst. moms på usunne varer, f.eks. varer
som inneheld mykje sukker.
Eg kunne tenkje meg å utfordre statsråden på om ho --
sjølv om det er eit anna departement som antakeleg har
hovudansvaret her -- vil bidra til at momsregimet blir lagt
om på ein slik måte at det favoriserer helsemessig gunsti­
ge vareslag som frukt og grønt?
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [11:46:02]: Jeg holdt
på å si at man får håpe at andre enn en selv skal avgjøre
om man har gode nok baller.
Jeg tenkte å prate om andre ting enn drømmeslott -- jeg
tenkte å forholde meg til noen realiteter. Når statsråden
sier at avgiftspolitikken når det gjelder biler, ikke er verd
å ta med seg i forhold til det vi snakker om, så er det fak­
tisk slik at meldingen helt klart slår fast at avgiftspolitik­
ken er viktig. Når vi vet at en familie kan betale 30 000 kr
i året for å bruke en bil, og når vi vet at en familie kan
komme i en situasjon hvor man må betale 300 000 kr mer
i avgifter enn en enslig herre -- det er mange kloke folk
som har sagt før meg at det meste henger sammen, men
dette henger også sammen, for en familie må prioritere
knallhardt -- er det klart at det ene kan gå ut over det andre.
Én ting er i hvert fall sikkert: Det er ikke sosialt rettferdig.
Inga Marte Thorkildsen utfordret oss på vår skolepoli­
tikk. Det er helt klart at skolepolitikken som blir ført i dag,
skaper tapere. I Finnmark har vi over 40 pst. «drop­out» i
videregående skole.
Hvis det er noen i denne salen som tror at med vår po­
litikk ville det i virkeligheten kun være private skoler, tar
man rimelig feil. Men når man står for en politikk hvor
man ikke engang ønsker å åpne for private skoler som gjør
at den offentlige skolen har noe å sammenligne seg selv
med, og når man til og med tar bort dette, synes jeg det
med dagens politikk blir veldig vanskelig å få en skole
som ikke skaper tapere i framtiden.
Karin Andersen (SV) [11:48:16]: Forskjeller skaper
både dårlig helse og fattigdom. Når jeg hører representan­
ten Inge Lønning fra Høyre i dag svinge seg til moralske
høyder når det gjelder debatten om fattigdom, må jeg si at
jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine.
Jeg har lyst til å si -- og det mener jeg -- at ingen regje­
ring har gjort nok for fordelingspolitikk og de fattigste.
Ingen regjering har gjort det til nå, men den regjeringen
som Høyre var en del av, og som denne regjeringen over­
tok for, mener jeg har ingen grunn til å svinge seg til noen
moralske høyder når det gjelder fordeling og fattigdoms­
politikk. Denne regjeringen har gjort dobbelt så mye som
den forrige regjeringen gjorde. I tillegg vet vi hva Høyre
hadde tenkt å gjøre hvis de skulle fortsette i posisjon -- det
var nemlig å øke forskjellene enda mer, slik at det ville bli
et enda større gap mellom dem som har mest, og dem som
har minst.
Da kan vi jo lure på: Hva slags samfunnsnyttig gevinst
skulle vi ha av at pengene ble fordelt på den måten? Men
det er vel slik som det alltid har vært, at Høyre tror at de
fattige arbeider mer og bedre hvis de får mindre, mens de
rike er helt motsatt og yter mer hvis de får mer. Jeg deler
ikke det synet. Jeg er helt overbevist om at vi er mer like
enn som så -- ja, vi er forbausende like.
Det å bli syk eller det å bli fattig kan ramme hvem som
helst av oss. Det kan ramme meg, og det kan også ramme
representanten Lønning. Vi har ingen garanti mot det. I
det øyeblikket bør vi faktisk ha stått for en politikk som
sikrer at vi alle skal kunne ha noenlunde gode levekår. Det
betyr at man er avhengig av å ha en god fordelingspoli­

6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3343
2007
tikk, og jeg er enig med statsminister Stoltenberg når han
sier at det blir mer å dele på hvis vi blir flinkere til å dele.
Det å dele på en bedre måte gjør at flere kan få utnyttet
sine evner, få en bedre helse, få brukt sin skaperkraft og
ikke minst få lov til å leve et liv der en kan ha sjølrespek­
ten i behold. For dessverre er det slik i dette samfunnet at
man respekterer folk ut fra hva slags økonomisk status de
har. Det er dessverre også sånn at det følger skam med en
del sykdommer, men ikke med andre. Det er viktige hold­
ningsendringer som må til, og som jeg ønsker at vi alle
sammen skal ta del i.
Jeg respekterer at Høyre kan ha et annet syn i forde­
lingspolitikken, men å prøve å framstille det som om
Høyres politikk for større forskjeller skulle føre til et sam­
funn der det var mindre problemer med helsa, eller at fær­
re folk var fattige, er rett og slett å komme med en even­
tyrfortelling som i hvert fall ikke er egnet til å overbevise
verken meg eller befolkningen. Det er mulig den gjør seg
på Høyres landsmøter, men den fungerer ikke slik i prak­
sis: Forskjellene blir større, flere blir fattige, og flere blir
syke av en dårligere fordelingspolitikk.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:51:38]: Det som får meg
til å ta ordet, er det siste innlegget til representanten Løn­
ning, der han -- og det gjorde han for så vidt også i hoved­
innlegget sitt -- stiller spørsmål omkring de universelle
ordningene som vi har i landet vårt. Jeg har lyst til å spørre
Inge Lønning, fordi han er så kritisk til de universelle ord­
ningene, de koster så mye: Ta barnetrygden, f.eks.: Vil re­
presentanten Lønning inntektsgradere barnetrygden?
Eller ta egenandelstaket, som er på ca. 1 600 kr: Vil han
inntektsgradere det?
Når denne regjeringen ønsker å innføre nye, universel­
le ordninger som frukt og grønt osv., er det fordi vi mener
at det virker, og fordi vi mener at det motvirker stigmati­
sering. Jeg kan forstå at representanten Lønning har pro­
blemer med å få regnskapet til å gå opp når en stadig vil
sette ned skatten. Men noen av oss betaler faktisk skatten
vår med glede og ønsker å gjøre det til fellesskapets beste.
Statsråd Sylvia Brustad [11:53:32]: Representan­
ten Lønning sa at «det er ingenting som tyder på at hun
heller vil», med referanse til finansministeren. Jo, finans­
ministeren vil, og Regjeringa vil, og jeg mener at vi i løpet
av drøyt ett og et halvt år har bevist at vi har gjort mer enn
det Bondevik­regjeringa var i nærheten av i løpet av sin
periode, for å redusere de sosiale ulikhetene. For det førs­
te la vi skattelettepolitikken på hylla. Vi prioriterte felles­
skapsløsninger gjennom en storstilt satsing på kommune­
økonomien, og vi har ikke fått tilbakesendt en krone ver­
ken fra høyrestyrte kommuner eller for den saks skyld
fremskrittspartistyrte kommuner eller andre kommuner.
Det betyr at vi har fått en mye større satsing på omsorg for
eldre og andre som trenger det. Det betyr at vi har fått en
større satsing på sjukehus og på skoler.
Vi i denne regjeringa har lagt fram mange saker som
skal gjøre noe med forebyggende helsearbeid som betyr
noe for å redusere sosiale ulikheter i helse. Her hadde den
forrige regjeringa mange muligheter.
Det var denne regjeringa som la fram den første kost­
holdsplanen i vår historie. Vi har gjort mye når det gjelder
rus -- vi har lagt på 350 mill. kr mer. Vi har fjernet egen­
andelen for noen av de svakeste av dem som trenger hjelp
innenfor rusomsorgen. Vi har foreslått at de også skal bli
omfattet av pasientrettighetsloven og få rettigheter på lik
linje med alle andre mennesker i dette landet.
Jeg var senest i går og åpnet landets første rusmest­
ringsenhet i fengslet i Bodø, som skal hjelpe dem som sit­
ter i fengsel og har rusproblemer, til å få et bedre liv og
greie seg også når de kommer ut av fengslet. Dette dreier
seg om praktiske ting for å gjøre livet bedre, som er med
på å redusere de ulikhetene vi faktisk har.
Så har vi lagt fram mange andre strategier -- for kreft,
diabetes og kols. Vi kommer snart med en tannhelsemel­
ding, og det er mange andre ting som er på vei.
Jeg er på vegne av Regjeringa stolt over at vi faktisk
gjør noe, og det skulle bare mangle.
Jeg er også enig med de talerne som sier at generelle
ordninger er det vi hovedsakelig bør satse på. Vi vil ikke
tilbake til et samfunn der noen mennesker måtte stå med
lua i hånda for å få det de åpenbart hadde rett på, men som
de ikke fikk fordi de hadde en annen bakgrunn eller hadde
for dårlig økonomi.
Så helt til slutt til representanten Fredriksen. Ja, bilav­
gifter er en viktig sak. Men satt opp mot det vi diskuterer
i dag, når vi prater om mennesker som ikke har penger til
mat, mennesker som ikke har råd til å gå til doktoren,
mennesker som ikke har tak over hodet, og unger som li­
der under det, og unger som ikke har råd til bøker, og som
ikke får den frukten som unger trenger, mener jeg med re­
spekt å melde at bilavgifter for biler i størrelsesorden
300 000--600 000 kr har svært lite med debatten om å re­
dusere sosiale ulikheter i helse å gjøre.
Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt
ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad,
avgrensa til 1 minutt.
Inge Lønning (H) [11:56:55]: Nå er vi åpenbart inne
i den øvelsen som denne regjeringen har utviklet til mes­
terskap, nemlig å skryte av seg selv. Ingen norsk regjering
har vært i nærheten av å utvikle den øvelsen til slikt mes­
terskap. Hvis det er jeg som utløste kappløpet denne gan­
gen, beklager jeg det, for egentlig er det en nokså overflø­
dig øvelse. Det er ingen som tror på den allikevel. Det er
nettopp egnet til, som jeg påpekte, å undergrave politik­
kens og politikeres troverdighet at man driver den øvelsen
videre.
Representanten Karin Andersen sa i et anfall av ærlig­
het i en avis forleden at hun skammet seg på vegne av den
regjeringen hun representerer, fordi den ikke har fått det
til hittil. Det er en helt presis beskrivelse. Men da synes
jeg også det hadde kledd Karin Andersens parti om hen­
nes partileder hadde innrømmet at den kritikken hun rettet
mot den forrige statsministeren, var uberettiget. Det had­
de vært bedre enn at hun blåser det bort ved å begynne å
kjøre den vanlige platen om skattelettelser. For det har fint
lite med denne saken å bestille.

2007
3344 6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:58:22]: Eg vil
gi representanten Lønning rett på eitt punkt: Dette er ein
vanskeleg og komplisert debatt. Eg kjenner på ei uro i
høve til at det ikkje skal bli samsvar mellom alle dei gode
orda som kjem temaet forskjellar til del, og den handlinga
som må til.
No seier Horats: «Bevar tanken enkel når livet er van­
skelig.» Då går det an å stilla nokre enkle kontrollspørs­
mål: Er det fleire vanskelegstilte som vil gå til doktor når
eigendelane aukar, slik som det skjedde gjentekne gonger
under den førre regjeringa? Blir det fleire eller færre fatti­
ge når ein kuttar overfor dei nest fattigaste? Vil skulehel­
setenesta bli betre med ein dårleg kommuneøkonomi?
Når 5 pst. av bekymringsmeldingane til barnevernet kjem
frå barnehagen og 3 pst. frå helsevesenet, er det då viktig
å styrkja høvet for barnehage og helsevesen til å gi sine
meldingar? Vil ein restriktiv alkoholpolitikk bety fleire
eller færre rusmiddelmisbrukarar? Og til slutt når det
gjeld frukt og grønt: Er det slik at Inge Lønning og andre
frå Høgre og Framstegspartiet i det heile ikkje har regist­
rert at det er forskjell på matvanar hjå skuleelevane våre,
og at det faktisk har både med helse og trivsel å gjera å
satsa på den typen tilbod?
Så heilt til slutt: Er det verkeleg slik at kommuneøko­
nomi ikkje har noko med denne debatten å gjera? Det er
altså ein debatt som handlar om å redusera forskjellar i
helse og -- i ei anna stortingsmelding nyleg -- forskjellar
når det gjeld skule. Det å styrkja kommuneøkonomien
handlar jo faktisk om å styrkja innsatsen på fellesskaps­
sektoren. Då er det forskjell på ei regjering og på parti
som har som prioritet nr. 1 å føreslå skattelette, og ei re­
gjering som seier: No trekkjer vi inn desse forslaga om
skattelette til dei best stilte for å satsa på fellesskapen, for
å sikra mindre forskjellar både når det gjeld skule og hel­
se, og for å sikra inkludering. Eg er svært overraska over
at ikkje alle ser at her er det forskjell i tilnærming.
Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to gonger
og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [12:01:49]: Det er en skam at
det er fattige i et rikt land -- ja, det er vel en skam at det er
fattige i verden. Den skammen føler jeg, men jeg tror fak­
tisk at det er mange som bør dele den med meg, for alle
vet at fattigdom fører til både utstøting og dårlig helse,
som vi har snakket om i dag. Som jeg sa i stad, ingen re­
gjering har gjort nok, men den regjeringen som sitter nå,
har gjort utrolig mye mer enn den regjeringen som satt
før, når det gjelder dette. Når Bondevik sier at han angrer
på at han ikke gjorde mer for de fattige da han satt i regje­
ring, tror jeg at jeg aner litt om årsaken til at han ikke lyk­
tes med det -- årsaken ligger kanskje nærmere det partiet
som representanten Lønning representerer, enn det han li­
ker å innrømme.
Men jeg tror at noe av det som kanskje er kommet ut
av dette, er (presidenten klubber) at det viser seg at det
treffer og svir litt når vi snakker om dette, og det synes jeg
tyder på at politikken har en viss anstendighet, at mange
faktisk blir lei seg og opprørt når vi snakker om at det er
fattige i Norge, og at det har vi et behov for å jobbe ster­
kere med. (Presidenten klubber.) Det har denne regjerin­
gen, men jeg håper at vi kan få slutt på denne meningsløse
debatten (presidenten klubber) om at å gjøre dobbelt så
mye er mye mindre enn det som den forrige regjeringen
gjorde.
Presidenten: Presidenten vil be representanten om å
respektere taletida.
Harald T. Nesvik (FrP) [12:03:49]: Når det gjelder
nivået på debatten, og hvorvidt debatten blir meningsløs
eller ikke, vil jeg si at bidraget fra representanten Karin
Andersen i hvert fall ikke har gjort dette særlig enklere,
det er helt åpenbart. Dagens debatt har nærmest vært pre­
get av at man har prøvd, jeg holdt på å si, å bortforklare
sin åpenbart dårlige samvittighet fordi man ikke har klart
å levere ut fra de forventningene man selv har skapt. SV
og Senterpartiet har i denne debatten i hvert fall bidratt so­
leklart i den retning.
La oss ta et par ting: Representanten Meltveit Kleppa
var inne på egenandelen. Hun sier i sitt innlegg: Den for­
rige regjeringen økte egenandelene. Ja, det har jammen
denne regjeringen også gjort, økt egenandelene innenfor
helsevesenet. Så sier representanten Meltveit Kleppa A,
bør hun også si B, og ikke prøve å bortforklare at man selv
faktisk har gått i akkurat samme retning.
Statsråden var også inne på handlingsplaner for diabe­
tes og kols. Ja, det er faktisk veldig viktig at denne regje­
ringen har fått dem på plass. Problemet er at der har det
også stoppet opp. Man har fått på plass handlingsplanene,
og så følger det altså ikke penger med. Jeg vil også minne
om at det er faktisk Fremskrittspartiet som har tatt initia­
tivet til disse planene, både knyttet til kols og til diabetes.
Så vi er glad for at det har blitt fulgt opp, og at man har
utarbeidet disse planene.
Så til det som har med skatte­ og avgiftssystemet å gjø­
re, særlig knyttet opp mot de sunne matvanene og matva­
rene som her er nevnt. Ja, denne regjeringen har faktisk
økt momsen på de samme matvarene som man sier det er
så viktig at allmennheten og de som har dårlig råd, skal få
tilgang til. Når man snakker om frukt og grønt i skolen, og
snakker om de universelle ordningene, ja hvorfor skiller
man da mellom skoler, mellom antallet år som den enkelte
skolen tilbyr? Hvis skolen inkluderer ungdomstrinnet,
skal de altså få frukt­ og grøntordning. Men hvis ikke?
Nei, da må vi vente, kan hende kommer vi tilbake i neste
budsjett for å se hvorvidt vi skal skaffe penger til det.
Denne debatten har fra Regjeringens side, eller i hvert
fall fra enkelte representanter fra regjeringspartiene i
Stortinget, vært gjennomsyret av dårlig samvittighet og
mangel på evne til å gjennomføre det man har lovt befolk­
ningen. Det er beklagelig, for debatten har på ingen måte
ført oss i riktig retning, nemlig i retning av hvordan vi skal
kunne klare å bidra til at de som har det vanskeligst, kan
få det bedre. Det bør også vi politikere ta inn over oss, sør­
ge for at forskningen kommer på plass, sørge for at egen­
andelene går ned, sørge for at behandlingen i sykehus blir

6. juni -- Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller 3345
2007
bedre. Som eksempel kan nevnes sommerstengte fødeav­
delinger. Denne regjeringen har lovt nærhet til fødeavde­
linger. Da blir det meningsløst når Regjeringen ikke kla­
rer å stoppe at nærmere ti fødeavdelinger skal ha sommer­
stengt. Det er stor forskjell på det man lover, og det man
gjennomfører.
Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit
Kleppa har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:07:09]: Eg bur­
de jo takka komiteens leiar for hans bidrag til å heva de­
batten.
Når det gjeld eigendelar, skal eg berre få opplysa om at
det framgår av stortingsmeldinga at det er Regjeringas po­
litikk i samsvar med Soria Moria­erklæringa å redusera
eigendelar på helsetenester, og halda dei på eit lågt nivå.
Regjeringa varslar at dei vil vurdera endringar i eigen­
delsordningane med utjamning av sosiale forskjellar som
eit viktig aspekt. I statsbudsjettet for 2006 vart eigendels­
tak 2 redusert frå 3 500 kr til 2 500 kr. Eigendelen for fy­
sioterapi på blå resept som var innført, vart teken vekk.
Og det skal ikkje lenger, etter forslag frå Regjeringa, vera
eigendel for rusmiddelavhengige som blir oppsøkte av
ambulante team frå ein ruspoliklinikk.
Forskjellen på Framstegspartiet og dagens regjering er
at vi har eit reelt utolmod i høve til å utjamna forskjellar
og sikra fellesskapen.
Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har
hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort
merknad, avgrensa til 1 minutt.
Harald T. Nesvik (FrP) [12:08:30]: Nå er represen­
tanten Meltveit Kleppa i gang igjen. Men i budsjettet for
2006 var det den sittende regjering som innførte egenan­
del for fysioterapi. Så kom man fram til sommeren, og så
fant man ut at man fikk såpass mye kjeft for det at den
samme regjeringen måtte ta bort igjen den egenandelen
som den selv innførte.
Videre har man økt egenandelstaket knyttet til medisi­
ner på blå resept. Videre har denne regjeringen også nå
sørget for at egenandeler knyttet til legebesøk går opp
med 5 pst. fra 1. juli.
Det nytter ikke å vise til Soria Moria­erklæringen, at vi
har en intensjon om å redusere egenandelene, så lenge
man gjør det stikk motsatte i praktisk politikk. Det er
praktisk politikk som gjelder for dem som har det vanske­
lig, ikke hva som står i en Soria Moria­erklæring. For da
kan samtlige partier vise til sine partiprogram og hva man
faktisk ønsker å få til.
Denne regjeringen har gått ut og lovt noe spesifikt.
Denne regjeringen har ikke levert.
Statsråd Sylvia Brustad [12:09:40]: Til debatten
om egenandeler: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet ikke
vil høre at Regjeringa faktisk har foreslått, og fått vedtatt
i Stortinget, betydelige reduksjoner i egenandelene innen­
for de områder som ikke minst representanten Meltveit
Kleppa her var inne på helt på tampen. Men det er altså
sant. Det betyr faktisk ganske mye når egenandelstak 2 er
redusert med 1 000 kr, etter forslag fra denne regjering.
Det betyr ganske mye når vi har redusert egenandeler for
noen av de svakeste blant oss, en del av de rusmiddelmis­
brukerne som er på gata, f.eks., og den rekka som ikke
minst representanten Meltveit Kleppa her har trukket opp.
Så skal vi videre. Vi skal bl.a. ha en gjennomgang også
av brukere av kommunale tjenester som har dårlig økono­
mi, og se på om det er noe mer vi skal gjøre der. Men jeg
synes det blir litt merkelig når noen her prøver å skape et
inntrykk av at det er første gang i historien at det er en li­
ten økning i egenandeler f.eks. for å gå til doktor. Det har
det så vidt jeg vet, også vært i mange år før denne regje­
ringen overtok. Så når det snakkes her om den 5 pst.­øk­
ningen, er det fordi det gjøres i løpet av et halvt år og ikke
et helt år, som er vanlig. Da blir det, om man regner det på
et helt år, 2,5 pst. Det har vært vanlig gjennom mange år.
Jan Bøhler (A) [12:11:19]: Det var en viktig på­
pekning representanten Lønning kom med i sitt første inn­
legg da han trakk fram at sammenhengene er langt mer
kompliserte enn det en enkel framstilling av data om hel­
seforskjeller kan vise. Men jeg er ikke enig i det neste
trinnet Lønning hadde i sin argumentasjon, hvor han trakk
inn genetiske forhold og annet, og konkluderte med at vi
må skru ambisjonsnivået ned med hensyn til hva vi kan
oppnå med politiske tiltak.
Jeg tror det viktigste er å fokusere på hvordan vi kan
skape gode nok tiltak. Da blir den diskusjonen som nå har
oppstått her om målrettede ordninger viktig. Diskusjonen
om frukt og grønt i skolen er illustrerende. Jeg kan bare
trekke fram hvordan jeg opplever det i hverdagen til un­
gene. Det er en stor forskjell på når det er slik at alle un­
gene kan sitte sammen og spise skolefrokost på akkurat
samme basis, og når det er slik at det er noen som har be­
talt og noen som ikke har betalt -- at man har samme
grunnlag når det gjelder frukt og grønt. Det er det samme
når det -- forhåpentligvis -- etter hvert gjelder varme mål­
tider i en utvidet skoletid osv. Det er med på å skape fol­
kehelse og skape den felles følelsen av at her er vi i sam­
me båt, her lever vi det samme livet, når vi har slike uni­
verselle ordninger når det gjelder frukt og grønt. Jeg håper
Regjeringen fort vil kunne komme videre når det gjelder
å innføre den ordningen, og utvide den til de delene av
skolen som gjenstår.
Jeg er enig med representanten Nesvik i -- og det ligger
også i forlengelsen av det jeg trakk fram fra Lønnings inn­
legg -- at vi trenger å gå nærmere inn i sammenhengene
bak statistikkene. Vi trenger mer forskning. Det er jo det
arbeidet som Regjeringen varsler skal komme i tiden
framover, når det gjelder en rekke av de sakene som jeg
også gikk gjennom i mitt hovedinnlegg. Det er jo der den
grundige gjennomgangen av disse problemstillingene og
tiltakene vil komme.
Men når det gjelder det å gå bak sammenhengene, vil
jeg i forhold til grupper som har lav inntekt, og kort utdan­
ning, nevne bomiljøet. Når vi nå skal satse på en opptrap­

2007
3346 6. juni -- Forslag fra repr. Eriksson, Svendsen, Korsberg og Fredriksen
om endring i pensjonstrygden for fiskere
ping av miljøpolitikken her i landet, er det viktig også å
legge vekt på lokal forurensning. For eksempel i Oslo­
området er det et par hundre tusen mennesker som er pla­
get av veistøv. Det er støyplager knyttet til veitrafikken.
Det er kreftfremkallende stoffer knyttet til veitrafikken.
Så tiltak som vil redusere disse forurensningene, i forhold
til bilfrie sentrum, i forhold til overgangen til miljøvenn­
lige biler, satsing på kollektivtrafikk, sykkelveier osv., er
grunnleggende helsepolitiske tiltak som vi kanskje ikke
har lagt nok vekt på i debatten her i dag.
Jeg vil også understreke at det at mennesker i Norge
skal vite at vi har et offentlig fellesfinansiert helsevesen
som er i verdenstoppen, der man ikke skal sitte og søke
desperat på Internett og vrenge sin egen lommebok for å
reise til et eller annet tilbud i utlandet, men kunne stole på
vårt felles offentlige helsevesen, det er kanskje det aller
mest grunnleggende med hensyn til å jevne ut sosiale hel­
seforskjeller og føle trygghet for helse.
Jeg gleder meg til de årlige rapporteringene Regjerin­
gen skal komme med i statsbudsjettene, om hvordan dette
går.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak
nr. 1.
(Votering, sjå side 3348)
S a k n r . 2
Innstilling fra arbeids­ og sosialkomiteen om repre­
sentantforslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriks­
son, Kenneth Svendsen, Øyvind Korsberg og Jan­Henrik
Fredriksen om endring i pensjonstrygden for fiskere slik
at fiskere som blir uføretrygdet før fylte 60 år, får tilbake
innbetalt premie til pensjonstrygden for fiskere (Innst.
S. nr. 223 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:53 (2006­
2007))
André N. Skjelstad (V) [12:15:40] (ordfører for sa­
ken): Vi behandler i dag innstilling fra arbeids­ og sosial­
komiteen om representantforslag fra stortingsrepresen­
tantene Robert Eriksson, Kenneth Svendsen, Øyvind
Korsberg og Jan­Henrik Fredriksen om endring i pen­
sjonstrygden for fiskere, slik at fiskere som blir uføretryg­
det før fylte 60 år, får tilbake innbetalt premie til pen­
sjonstrygden for fiskere.
Komiteen viser til svarbrev fra arbeids­ og inklude­
ringsminister Bjarne Håkon Hanssen av 26. april. Komi­
teens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskritts­
partiet, tilrår på den bakgrunn at forslaget vedlegges pro­
tokollen.
Fremskrittspartiet fremmer sitt forslag i merknads
form. Det er mindretallsforslaget i innstillingen, likely­
dende med deler av sakens overskrift.
Komiteens tilråding er at Dokument nr. 8:53 vedlegges
protokollen.
Robert Eriksson (FrP) [12:16:52]: Sånn som ord­
ningen fungerer i dag når det gjelder pensjonstrygden for
fiskere som blir uføre før fylte 60 år, skaper det en sosial
skjevhet mellom dem som blir uføre, og dem som er ar­
beidsføre. Det er derfor interessant å merke seg svarbrevet
til komiteen fra statsråden av 26. april i år, hvor statsråden
bl.a. uttaler:
«Vi er nå midt oppe i arbeidet med en pensjonsre­
form, der hele pensjonssystemet i Norge er under vur­
dering. Stortinget har bl.a. vedtatt at det i framtiden
skal være mulig å ta ut alderspensjon fra folketrygden
fra 62 år. Den nevnte utvalgsinnstillingen fra 2003
bygger på at fiskerpensjonsordningen fortsatt skal
være en tidligpensjonsordning til dagens folketrygd
der det ikke kan ytes alderspensjon før fra fylte 67 år.
Denne forutsetningen vil ikke lenger være til stede når
ny alderspensjon i folketrygden innføres. Det vil være
nødvendig å tilpasse de lovfestede tidligpensjonsord­
ningene for både sjømenn og fiskere til en ny alders­
pensjon i folketrygden.»
Med bakgrunn i dette forventer Fremskrittspartiet at
man foretar en fornuftig justering av ordningen, sånn at
også de som blir uføre, får tilbakebetalt sin premie på
samme måte som de som ikke har oppnådd 750 premieu­
ker.
Statsråden uttaler videre i nevnte brev:
«Jeg ber om at Regjeringen ikke pålegges å utrede
enkelte sider av pensjonstrygden for fiskere nå.»
Jeg må ærlig innrømme at jeg stiller meg litt undrende
til akkurat den formuleringen, for det er ikke her snakk
om noen stor utredning, men heller om en tilpasning av
dagens regelverk slik at regelverket blir mer rettferdig.
Det er liten tvil om at dagens regelverk oppleves som
svært urettferdig for dem som blir uføre før fylte 60 år.
Altså: Har du god helse og ønsker å klare deg og stå i jobb
og kanskje kan holde deg med en inntekt på rundt 1 mill. kr
i året, slik det har vært de senere årene for enkelte med
ringnotfartøy, får du utbetalt fiskerpensjon på toppen av
lønna di når du fyller 60 år. Fremskrittspartiet mener na­
turlig nok at dette er rett og rimelig, all den tid man har
innbetalt til pensjonsordningen. Men blir du derimot ut­
slitt av å være fisker, skader deg eller blir kronisk syk,
sånn at du blir uføretrygdet og virkelig trenger fiskerpen­
sjonen kanskje mer enn noen gang, ja da er du i en situa­
sjon der du mister den. Det er dette Fremskrittspartiet sy­
nes er urettferdig med den ordningen som er i dag.
Når statsråden i sitt brev av 26. april i år uttaler at «Vi
er midt oppe i arbeidet med en pensjonsreform», er selv­
følgelig det riktig. Men det vil fortsatt gå tre år før pen­
sjonsreformen trer i kraft. Jeg har store problem med å
forstå at utslitte fiskere må vente i minimum tre år før man
kan få avklart om man skal få tilbakebetalt det man har
betalt inn, når man blir ufør.
Regjeringen velger altså å opprettholde dagens sosiale
skjevheter mellom uføre og arbeidsføre istedenfor å fore­
ta endringer i dagens regelverk, et regelverk som uansett
vil gjelde fram til det nye trer i kraft.
Jeg tar herved opp forslaget fra Fremskrittspartiet, som
er referert på side 2 i innstillingen.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.

6. juni -- Forslag fra repr. Eriksson, Svendsen, Korsberg og Fredriksen
om endring i pensjonstrygden for fiskere
3347
2007
Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [12:20:54]: Jeg skal
ikke forlenge debatten unødvendig mye.
Det er mange årsaker til at man går inn i politikken. En
av årsakene er at man faktisk ønsker å forsøke å gjøre noe
med forhold som helt tydelig er urettferdige. Og det er li­
ten tvil om at for dem dette gjelder, oppleves dette som so­
sialt meget urettferdig.
Det blir for dumt når mennesker som blir uføre før fyl­
te 60 år, ikke har tilgang til en pensjonskasse som de selv
har betalt inn til. Jeg kan ikke fatte og forstå at det øvrige
storting ikke ser denne sosiale skjevheten. Det man sier,
er at skal man eventuelt rette opp i en sosial skjevhet, må
man i tilfelle vente i tre år.
I den forrige debatten var medlemmer fra regjerings­
partiene meget utålmodige i forhold til å rette opp de so­
siale helseforskjellene vi har i Norge. Det hadde vært flott
om dette var en felles innstilling fra regjeringspartiene,
men jeg ser at når man kommer til denne saken, og har an­
ledning til å rette opp i sosiale skjevheter, er ikke viljen til
stede. Dessverre blir det mange svulstige, store ord.
Lise Christoffersen (A) [12:23:07]: Jeg har lyst til å
komme med noen kommentarer, særlig på bakgrunn av
det siste innlegget som ble holdt. Vi er vel alle i politikken
fordi vi har lyst til å gjøre noe med det vi oppfatter som
urettferdig.
Nå snakker vi om en ordning som har gjeldt lenge. Vi
snakker om en ordning hvor de berørte selv har vært med
i utredninger og vurderinger av ordningen en rekke gan­
ger, så sent som i 2003 i forbindelse med NOU 2003:8 Fra
aktiv fisker til pensjonist. Det forslaget som Fremskritts­
partiet her fremmer, har altså ikke blitt fremmet av yrkes­
gruppen selv. Når det snakkes om en ordning som er spe­
sielt urettferdig, kan vi like gjerne si at vi i stedet for å
snakke om en ordning med premie, snakker om en sam­
ordning mellom ulike ytelser. Det er et spørsmål som fav­
ner langt bredere enn akkurat denne ene yrkesgruppen.
Jeg synes det er et godt argument når statsråden i sitt brev
sier at dette er en ordning som gjelder fram til fylte 67 år,
som ganske snart er et ikke­begrep når det gjelder pensjo­
nering, og at ordningen for fiskere, i likhet med andre lov­
festede tidligpensjonsordninger, må være en del av den
gjennomgangen en skal ha i kjølvannet av det nye opptje­
ningssystemet og de nye tidspunktene for pensjonering i
framtiden.
Det er en problemstilling til som bør tas med i betrakt­
ning, og som det også står om i statsrådens brev, nemlig
at en endring som foreslått av Fremskrittspartiet her, også
vil være med på å svekke finansieringsgrunnlaget for hele
ordningen. Det er kanskje en av grunnene til at fiskerne
selv aldri har tatt opp et forslag som dette når de har del­
tatt i utredninger av spørsmålet. Jeg synes også at her hø­
rer hjemme en litt bredere vurdering av konsekvensene av
å innføre et nytt prinsipp som medfører at man får refun­
dert premien av forsikringer det etter hvert kommer til å
vise seg at man ikke fikk bruk for. Dessuten er det heller
ikke gitt, hvis man blir uførepensjonert som fisker, at man
ikke kommer til å få bruk for ordningen, for ting kan skje.
Uføretrygden kan av en eller annen årsak falle bort eller
bli redusert. Hva hvis man da står der uten dekning for
noe som helst? Skal man da betale premien inn igjen for
å få ytelsen tilbake?
Det viktigste argumentet av alle er at nå skal alt gjen­
nomgås under ett. Jeg synes i utgangspunktet det er en
dårlig løsning å behandle så viktige spørsmål for folks
velferd stykkevis og delt. Dette må undergis en helhetlig
vurdering.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:26:14]: Jeg har
bare behov for veldig kort å uttrykke glede over at et så
stort flertall i salen gir oss mulighet til å se på disse viktige
problemstillingene i et helhetlig perspektiv. Jeg er veldig
enig med representanten Lise Christoffersen i at denne sa­
ken berører viktige prinsipielle spørsmål. Et stikkord i så
måte er samordningsutfordringene. Hvis vi nå begynner å
flytte på biter av problemstillingen overfor denne grup­
pen, er det ikke urimelig at det vil ha et ganske stort over­
slag til andre tilsvarende prinsipielle problemstillinger.
Det er bra med utålmodighet, og det er bra med engasje­
ment, men det er også veldig viktig at flertallet nå sier at
de ønsker å se disse problemstillingene i en helhet. Og vi
skal få nok å gjøre fram mot 1. januar 2010, når ambisjo­
nen vår er at det helhetlige nye pensjonssystemet skal
være på plass.
Jeg tar selvfølgelig med meg intensjonen bak det
Fremskrittspartiet er opptatt av her, og vi vil ha det med
oss når vi skal gjøre den helhetlige jobben.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Robert Eriksson (FrP) [12:27:56]: Det som fikk meg
til å ta replikk, var det statsråden sa om at han var svært
enig i innlegget til representanten Christoffersen, og han
pekte på at det var store prinsipielle spørsmål knyttet til en
slik sak.
Representanten Christoffersen sa at hvis Fremskritts­
partiets forslag hadde blitt vedtatt, ville det svekket finan­
sieringen av ordningen. Mener statsråden det er prinsipi­
elt riktig at de som er uføre, som blir hardest rammet, skal
være med på å finansiere og dekke pensjonen til dem som
er arbeidsføre? Det hadde vært interessant å få et svar fra
statsråden på hvordan han prinsipielt ser på det spørsmå­
let.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:28:45]: Hvis
spørreren hadde vært opptatt av å høre hva jeg faktisk sa,
hadde han hørt at jeg syntes det var et viktig moment i inn­
legget til representanten Lise Christoffersen at det ble på­
pekt at dette har samordningsspørsmålet i seg. Da kan
man ikke møte de prinsipielle utfordringene ved å ta grup­
pe for gruppe, og ikke tro at konklusjoner i forhold til én
gruppe ikke vil ha overslag til andre grupper. Jeg uttrykte
at jeg syntes det var et godt resonnement bak begrunnel­
sen for å se dette i en helhetlig sammenheng i forbindelse
med pensjonsreformen.

Trykt 20/6 2007
2007
3348 6. juni -- Referat
Jeg vil ikke nå starte den prinsipielle drøftingen om
hva konklusjonene skal være på den gjennomgangen vi
skal ha. Hadde vi hatt svarene nå, hadde vi jo ikke behøvd
noen gjennomgang. Det er derfor vi nå skal ta oss tid til å
tenke gjennom vanskelige problemstillinger i en helhetlig
sammenheng, og derfor skal vi komme tilbake med et for­
slag til svar på det når det arbeidet er gjort.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se nedenfor)
T h o r b j ø r n J a g l a n d gjeninntok her presi­
dentplassen.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget skal nå votere i sakene nr. 1
og 2.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det satt fram to for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Knut Arild Hareide på vegne av Høy­
re, Kristelig Folkeparti og Venstre
-- forslag nr. 2, fra Knut Arild Hareide på vegne Kriste­
lig Folkeparti
Det voteres først over forslag nr. 2, fra Kristelig Folke­
parti. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding
om barns og unges helse.»
V o t e r i n g s t a v l e n e viste at det var avgitt 108
stemmer mot og 10 stemmer for forslaget fra Kristelig
Folkeparti.
(Voteringsutskrift kl. 12.38.12)
Steinar Gullvåg (A) (fra salen): Jeg stemte feil.
Inga Marte Thorkildsen (SV) (fra salen): Jeg stem­
te også feil.
Presidenten: Presidenten regner med at det skulle
vært stemt imot.
Da blir det 110 stemmer mot og 8 stemmer for forsla­
get. Forslaget er dermer ikke bifalt.
Forslag nr. 1, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venst­
re tas opp til votering. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stor­
tinget med en melding om kvaliteten i barnehagene.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
ble med 91 mot 26 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 12.38.59)
Komiteen hadde innstilt:
St.meld. nr. 20 (2006­2007) -- Nasjonal strategi for å
utjevne sosiale helseforskjeller -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 2
Presidenten: Under debatten har Robert Eriksson satt
fram et forslag på vegne av Fremskrittspartiet. Forslaget
lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
endring i pensjonstrygden for fiskere, slik at fiskere
som blir uføretrygdet før fylte 60 år, får tilbakebetalt
innbetalt premie til pensjonstrygden for fiskere.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 91 mot 24
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 12.39.32)
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:53 (2006­2007) -- representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Kenneth
Svendsen, Øyvind Korsberg og Jan­Henrik Fredriksen om
endring i pensjonstrygden for fiskere slik at fiskere som blir
uføretrygdet før fylte 60 år, får tilbake innbetalt premie til
pensjonstrygden for fiskere -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
S a k n r . 3
Referat
(264) Representantforslag fra stortingsrepresentan­
tene Ine Marie Eriksen Søreide, Gunnar Gundersen,
Kari Lise Holmberg, André Oktay Dahl og Elisabeth
Aspaker om konkrete tiltak for styrket skoleledelse
(Dokument nr. 8:100 (2006­2007)
Enst.: Sendes kirke­, utdannings­ og forsknings­
komiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Ønsker noen ordet før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 12.41.