3257
4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
S 2006--2007
2007
Møte mandag den 4. juni 2007 kl. 12
President: T h o r b j ø r n J a g l a n d
D a g s o r d e n (nr. 89):
1. Redegjørelse av utenriksministeren om viktige EU/
EØS­saker
2. Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til EFTA­parlamentarikerko­
miteene og Den felles EØS­parlamentarikerkomiteen
for 2006
(Innst. S. nr. 177 (2006­2007), jf. Dokument nr. 19
(2006­2007))
3. Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til rati­
fikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA­statene
og Den arabiske republikken Egypt og en bilateral
landbruksavtale mellom Egypt og Norge, begge av
27. januar 2007
(Innst. S. nr. 234 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 62
(2006­2007))
4. Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til Den Interparlamentariske
Union for 2006
(Innst. S. nr. 173 (2006­2007), jf. Dokument nr. 14
(2006­2007))
5. Referat
Presidenten: Representantene Dagfinn Høybråten,
Robert Eriksson og Tord Lien, som har vært permittert,
har igjen tatt sete.
Det foreligger fem permisjonssøknader:
-- fra representantene Odd Einar Dørum, Laila Dåvøy og
Henning Skumsvoll om permisjon i tiden fra og med
4. juni til og med 6. juni -- alle for å delta i Den vesteu­
ropeiske unions parlamentariske forsamlings 53. se­
sjon i Paris
-- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om velferdsper­
misjon for representanten Eirin Kristin Sund fra og
med 4. juni til og med 9. juni
-- fra representanten Bård Hoksrud om fødselspermisjon
fra og med 4. juni til og med 15. juni
Disse søknader foreslås behandlet straks og innvilget.
-- Det anses vedtatt.
Første vararepresentant for Rogaland fylke, Unn The­
rese O. Sørensen, har for tiden fødselspermisjon og er av
den grunn forhindret fra å møte i Stortinget under repre­
sentanten Eirin Kristin Sunds permisjon fra og med 4. juni
til og med 9. juni.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i
permisjonstiden
For Vest­Agder fylke: Kjell Ivar Larsen
For Hordaland fylke: Knut Arild Hareide
For Oslo: Alvhild Hedstein
For Rogaland fylke Espen Torsteinsbø Hansen
For Telemark fylke Magnhild Holmberg
2. Espen Torsteinsbø Hansen og Magnhild Holmberg
innvelges i Lagtinget for den tid de møter for hen­
holdsvis representantene Eirin Kristin Sund og Bård
Hoksrud.
Presidenten: Kjell Ivar Larsen, Knut Arild Hareide,
Alvhild Hedstein, Espen Torsteinsbø Hansen og Magn­
hild Holmberg er til stede og vil ta sete.
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Stortingets møter i dag og resten av
inneværende uke -- og anser det som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Sigvald Oppebøen Hansen. --
Andre forslag foreligger ikke, og Sigvald Oppebøen Han­
sen anses enstemmig valgt som settepresident for innevæ­
rende ukes møter.
U t e n r i k s m i n i s t e r J o n a s G a h r
S t ø r e overbrakte 5 kgl. proposisjoner (se under Refe­
rat).
S a k n r . 1
Redegjørelse av utenriksministeren om viktige EU/
EØS­saker
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:04:01]:
Denne redegjørelsen er en oppfølgning av Stortingets an­
modning i Innst. S. nr. 114 for 2006­2007 -- med referanse
til Dokument nr. 8:105 for 2005­2006, hvor det anmodes
«om at Stortinget må få mulighet til åpen debatt om større
og prinsipielle EU/EØS­saker», og Regjeringen bes «av­
holde halvårlige redegjørelser for Stortinget om viktige
EU/EØS­saker».
Jeg verdsetter denne anledningen. Kanskje med unntak
av noen deler av den årlige utenrikspolitiske redegjørel­
sen har vi ikke hatt en egnet ramme til å vurdere bredere
europapolitiske utviklingstrekk. Jeg er glad for at alle,
uavhengig av syn på EU og EØS, har ønsket dette.
Vi har andre fora i dette hus der vi drøfter en lang rekke
konkrete saker, særlig knyttet til EØS og strømmen av
rettsakter. I denne redegjørelsen vil jeg legge vekt på å gi
en bredere vurdering av viktige utviklingstrekk i EU. Det
kan være en fare for at alle enkeltsakene kan ta overhånd,
at vi som står utenfor EU, mister grepet på helheten: Hvor
går EU, hvor går Europa, som nå i økende grad er sam­
menfallende med EU geografisk, og som i enda større
grad framstår som sammenfallende med Europa politisk?
Det finnes ikke et fasitsvar på slike spørsmål. Men vi
må stille dem og åpne for debatt og refleksjon om hva de
betyr for Norge. Slike debatter -- to av dem i året -- vil bi­
dra til Regjeringens og Stortingets felles mål om større
åpenhet, økt engasjement og dialog om europapolitiske
spørsmål.
Norge er ikke medlem av EU, og det er i dag ikke ak­
tuelt å sette medlemskapsspørsmålet på dagsordenen. Ut­
viklingen i EU­samarbeidet griper inn i «stadig flere sider
av det norske samfunnet», slik Stortinget har understre­
ket. Det er en funksjon av vår tilknytning til EU gjennom
Forhandlinger i Stortinget nr. 216
216

2007
3258 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
EØS og Schengen. Det er en funksjon av EUs rolle glo­
balt. Og det er, om jeg får si det slik, en funksjon av Nor­
ges geografi, Norges naboskap, Norges handel, nord­
menns reisemønster og det grunnleggende forhold at vi er
dypt forankret i det samme kultur­ og verdigrunnlag. Vårt
forhold til EU er derfor vårt nærmeste globaliseringspro­
sjekt.
I Innst. S. nr. 115 for 2006­2007 sier en enstemmig
utenrikskomite at «EU har spilt en viktig, stabiliserende
rolle i Europa (...) og (...) bidratt til økonomisk utvikling
og mellomfolkelig kontakt». Komiteen «registrerer sam­
tidig at et tettere samarbeid blant EU­landene vil kunne
være en utfordring for nærstående ikke­medlemsland som
Norge».
Vi har altså vår tilknytning gjennom EØS og Schen­
gen, i tillegg til de tusener av bånd som knytter oss til EUs
medlemsland og folk. Regjeringen har vært tydelig på
dette. Vi må tenke og jobbe mer strategisk i vårt forhold
til EU og medlemslandene, og vi bør prioritere bedre
mellom de saker vi velger å forfølge.
Dette er et politisk viktig arbeid, for regjering, for stor­
ting og også for hele det sivile samfunn i Norge. Dette
handler om økt bevisstgjøring, tydeligere prioriteringer,
et mer strategisk fokus -- men også om Norges gjenkjen­
nelighet.
Til tross for sitt regelverk og grunnleggende tekster er
utviklingen av EU i stor grad avhengig av utviklingen i de
enkelte medlemsland. Dette er ikke noe nytt, men det er
verdt å minne om, for vi ser det tydelig nå.
Det understreker ett av hovedbudskapene for Regjerin­
gen i denne redegjørelsen: Parallelt med godt arbeid inn
mot de viktigste EU­institusjonene må vi følge mer aktivt
opp vår europapolitikk bilateralt overfor hovedstedene i
EU­land -- fra Lisboa til Ljubljana, fra Roma til Riga, fra
Stockholm til Sofia og de 21 andre. Det er tydeligere tegn
til ulike bilaterale nettverk. Det er også naturlig når EU nå
består av 27 land og ikke 12 eller 15.
Det er ikke noe i veien for at også vi både forstår og
jobber oss inn mot slike nettverk -- der vi har noe å gi, og
der vi har noe å hente.
Poenget mitt her er dette: Det er medlemslandene som
til enhver tid setter grenser for, gir handlingsrom til og an­
gir retning til den videre utviklingen av EU­samarbeidet.
Det er fra landenes politiske mosaikker at nye initiativ må
hente sine farger, sin fuge og sin næring, og det er fra det
samme mangfoldet at politiske prosjekter kan stoppe opp.
For noen kan det virke frustrerende, men slik er demokra­
tiet. Derfor er det en del av Europas styrke.
Dette må vi analysere grundigere og forstå bedre, for å
se hvordan politiske trender kan slå ut i nye retninger for
EU.
Skal vi påvirke, må vi inn tidlig og jobbe med -- eller
mot -- slike retninger, særlig når det gjelder de interesse­
felt vi har øverst på vår agenda, som forvaltning av natur­
ressurser, fisk, energi, klima, miljøvern eller forskning,
som noen eksempler, eller vi kan ta migrasjon, som utford­
rer hele Europa på ulikt vis.
Det andre poenget, som jeg allerede har berørt, er det­
te: Det skjer en bilateralisering internt i EU, dvs. tettere
samarbeid mellom land, to eller flere. Det er interessant å
se hvordan de ulike nordiske land ved inntreden i EU reg­
net med et redusert behov for bilaterale utenriksstasjoner.
Erfaringen så langt har nærmest vist det motsatte. Behovet
har økt, nettopp som følge av økt bilateralisering av EU
under en felles EU­paraply. Om vi mens vi kunne obser­
vere de nye nordiske EU­landene tidlig i medlemskapet,
var varsom med å inngå allianser, skjer det mer aktivt nå.
Med andre ord: Vi må se hva de enkelte medlemsland
gjør og lytte til hva de tenker. Vi må velge de riktige sake­
ne å fremme overfor enkeltland og overfor formannskapet.
Systematikken og strategien omkring dette må bli bedre.
Vi må spørre oss selv: Hva kan vi oppnå når dette landet
overtar formannskapet eller tar ledelsen i en allianse på et
saksområde? Hvor, hvordan og når kan vi best påvirke?
Portugal overtar formannskapet 1. juli. Portugal har ju­
risdiksjon over 50 pst. av EUs havområder. Med Portugal
har vi tradisjonelt en rekke interesser til felles -- hav og
kyst, fiskeriforvaltning, eksport/import av fisk, sjøfart, det
transatlantiske fokus, ønsket om å videreutvikle båndene
til Afrika og til Latin­Amerika, og et engasjement for fred
i Midtøsten. Vi merker et tettere fellesskap med Portugal,
også som følge av at Norge i mange år har bidratt til ut­
jevningsprogrammer. Disse båndene har farget statsmi­
nisterens samtaler med Portugals statsminister under be­
søket til Lisboa i forrige måned, og jeg følger opp under
mitt besøk til samme hovedstad i juli.
I vår kontakt med det tyske formannskapet har vi satt
et tydelig fokus på energi, energisikkerhet og nordområ­
dene. Vi har hatt tett kontakt med Tyskland på alle nivåer
det siste halve året. Utenriksminister Steinmeier besøkte
Oslo og Hammerfest før formannskapet, og han blir med
meg til Tromsø og Svalbard i august for å se videre på et
forsterket norsk­tysk og europeisk samarbeid innenfor
energi, forskning, utvikling og klima. Nettverkene videre­
utvikles og kontaktene fordypes.
På samme måte søker vi fordypning med utvalgte EU­
land på områder der vi har gjensidighet å utvikle -- med de
nordiske landene, selvfølgelig, men også med de etablerte
landene og med de nye, der så mye ligger til rette som føl­
ge av våre bidrag gjennom finansieringsmekanismene.
Vi har en lang rekke tallstørrelser som reflekterer våre
bånd til EU og EU­landene -- fra handel til studenter, fra
gasseksport til investert kapital, fra forskere til turister og
kunstnere. Jeg skal ikke liste tallstørrelsene i detalj.
Poenget med våre viktige avtaler med EU er at de skal
gi alle disse bånd og kontaktpunkter en ramme og mest
mulig like betingelser for samarbeid, konkurranse og
rettsvern. Fordi vi er en rettsstat og fordi vi ønsker at det
skal gjelde like spilleregler for alle i Norge, tar vi den
grunnholdningen ut og ønsker oss det samme i Europa.
Regjeringen mener at EØS­avtalen har tjent og tjener
Norge godt. Hvert døgn i året, hver time i døgnet, sikrer
den norske aktører forutsigbare, like og praktiske ramme­
vilkår for eksport, import og en lang rekke andre virksom­
heter i det store EØS­området.
Men vi opplever også utfordringer: Markedsadgangen
for enkelte norske eksportprodukter er ikke tilfredsstillen­
de. Her har myndighetene og næringslivet et felles ansvar

4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
3259
2007
i å påvirke EU til å avvikle tiltak som begrenser samhan­
delen. Jeg tenker spesielt på de begrensninger EU legger
på import av norsk laks og ørret.
Gjennom vårt Schengen­medlemskap er vi tilknyttet
viktige deler av EUs samarbeid innenfor justis­ og innen­
rikssaker. Også dette samarbeidet har tjent Norge godt.
Her har vi en arena hvor Norge har betydning på områder
som er viktige for EU, og hvor vi handler i fellesskap med
EU for å sikre en effektiv og forsvarlig kontroll med de
ytre grenser.
Det er altså etter forholdene sterke avtaler. Men de har
én strukturell politisk svakhet: De er veldig fokusert på
enkeltsaker, på rettsakter -- viktige nok -- men de fanger
ikke uten videre opp den politiske utviklingen. De får ikke
med seg det stadig mer omfattende samarbeidet på områ­
det utenfor det indre markedet, samarbeid som ikke er
traktatregulert på samme måte som markedet.
Vi er i utgangspunktet ikke med på dette, og det er ikke
mer enn rimelig, siden vi står utenfor. Men siden vi så au­
tomatisk er koplet på det indre markedet, må vi ikke for­
ledes til å tro at det samme gjelder for de bredere politiske
prosessene. Dem må vi i økende grad oppsøke selv, bruke
tid til å forstå og søke nye veier for å påvirke der det er øn­
skelig og mulig.
Hvilke trender er så toneangivende for den videre ut­
viklingen innen EU i dag? I hvilken retning går EU­sam­
arbeidet?
Dette er en krevende vurdering, for EUs retning er lø­
pende under utvikling. Bildet jeg gir i dag, er preget av at
Norge står utenfor og ser inn. Jeg vil ikke gi inntrykk av
noe annet.
I mars i år ble 50­årsjubileet for Romatraktaten storstilt
feiret, og Europadagen -- Schumandagen -- ble markert
9. mai. Fra Schumans visjoner i sin tale i mai 1950 om in­
dustribånd som stabiliserer, har EF/EU gjennom et halvt
århundre vært gjenstand for et prosjekt i politisk nytenk­
ning, organisering og styring i fellesskap. Økende gjensi­
dig avhengighet har bygget og styrket fellesskapet.
EUs historie handler om utviklingen av et styringssys­
tem på europeisk plan, med globale konsekvenser. Ho­
vedvekten ble lagt på økonomisk samarbeid, med et uttalt
fredspolitisk mål, en stor politisk visjon.
Så har vi med årene sett at så godt som alle typer spørs­
mål har fått sin plass på EUs agenda. Behovet for å finne
felles løsninger på store, overgripende spørsmål har alltid
vært en drivkraft for dette samarbeidet. Det som har for­
tonet seg som kriser, har skapt gjennombrudd, nye sprang
og bidratt til å drive fram EUs utvikling, utvidelser og økt
integrasjon -- og alt dette på samme tid.
I de senere årene har vi sett hvordan f.eks. energi har
tatt veien til toppen av den politiske dagsordenen. Utvik­
ling av en felles energipolitikk har lenge stått på dagsor­
denen, men dette skjøt fart da energiprisene steg, og ikke
minst da Russland stanset forsyninger til Ukraina og
Hvite­Russland. Leder etter leder sier det samme: Energi
er på toppen av den politiske dagsordenen. Dette gir
Norge muligheter og utfordringer.
Så har vi økt erkjennelse av behovet for å håndtere kli­
maendringene, et annet område som starter i de enkelte
medlemsland og så tar veien til fellesskapets institusjoner.
Samarbeid innen EU på dette området vokser fram, og EU
har ambisjoner om å gå i front.
EUs utenriks­ og sikkerhetspolitiske samarbeid -- som
først og fremst er et mellomstatlig samarbeid -- har utvik­
let seg sterkt de siste 10--15 årene. Krigene og konfliktene
på Vest­Balkan har på mange vis fungert som en utenriks­
politisk prøvestein for EU og bidratt til en erkjennelse av
at felles satsing er nødvendig, og at god samkjøring kan gi
resultater.
Et annet område er EUs rolle innen global fattigdoms­
bekjempelse og engasjement i freds­ og forsoningspro­
sesser.
Gradvis har EU også påtatt seg ikke mindre enn 16 mi­
litære og sivile kriseoperasjoner i ulike deler av verden.
Dramatiske hendelser som terrorangrepene i Europa etter
11. september 2001 har forsterket samkjøring av tiltak
mot terror og internasjonal kriminalitet.
Men EU snakker ikke alltid med én stemme i alle saker
internasjonalt. To av EUs medlemmer har fast plass i FNs
sikkerhetsråd. Innenfor en global agenda har EU­land
som Storbritannia og Frankrike som regel to roller, én ale­
ne og én via EU. Det oppfattes fortsatt ikke slik at man
kan ta telefonen og ringe ett telefonnummer til Europa,
som Henry Kissinger etterlyste i en ofte sitert formule­
ring. Per i dag tilsvarer ikke EUs rolle på den utenrikspo­
litiske arena organisasjonens økonomiske rolle globalt.
Uenigheten om Irak viste dette. Samtidig bidrog denne
krisen til en bredere intern diskusjon om behovet for å stå
samlet i utenrikspolitikken.
Det tyske formannskapet har sammen med det kom­
mende portugisiske og slovenske satt styrking av de
transatlantiske bånd som et viktig mål. Dette har bred
oppslutning i EU, ikke minst blant flere av de nye med­
lemslandene. Med en ny regjering i Frankrike som har
dette som uttalt mål, er det mye som tyder på at vi kan
vente økt fokus fra EU på samarbeid med USA, særlig når
Europa forbereder seg på å møte en ny amerikansk admi­
nistrasjon.
Et forsterket fokus på forholdet Europa--USA er en ut­
vikling Norge bør hilse velkommen. Vi -- som har vår al­
liansetilhørighet i NATO, og som ser båndene over Atlan­
terhavet som en sikkerhetspolitisk bunnplanke, og som
samtidig har så mange politiske, økonomiske og kulturel­
le bånd til Europa -- er veldig lite tjent med dypere rifter
mellom USA og EU.
I dag utgjør forholdet til en annen voksende stormakt
og nabo -- Russland -- en utfordring. Det går ikke én uke
uten at et emne i vårt forhold til Russland dominerer agen­
daen: atomlagre på Kolahalvøya, nedrustningsavtalene,
fiskeriforvaltning, samhandel over grensen, våre nærom­
råder i nord, Russlands vekslende relasjoner til sine nabo­
land.
Flere EU­land ser Russland som en strategisk partner.
Andre medlemsland opplever sterk avhengighet av russis­
ke energileveranser som problematisk. Russland leverer i
dag over en tredjedel av EUs gassbehov. Det er over
80 pst. av Russlands eksport av gass. Selvfølgelig er EU
avhengig av Russland, men det er viktig å framheve at av­

2007
3260 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
hengigheten går begge veier -- at Russland også er avhen­
gig av EU som marked.
Vi må ha blikk for proporsjonene her: Europa er ikke
tjent med et svakt Russland, et Russland i oppløsning. Si­
den 1990­tallet har et bredt samarbeid utviklet seg
mellom EU og Russland, kontaktnettet har vokst i bredde
og dybde, bl.a. forankret i den nåværende partnerskaps­
og samarbeidsavtalen. Det er positivt. St. Petersburg er
ikke lenger en by «på den andre siden». Den vokser fram
som en kraftfull europeisk kystby ved Østersjøen.
Like fullt er det tydelige tegn på et kjøligere klima
mellom EU og Russland, slik det er mellom USA og
Russland, og retorikken tilspisses.
Toppmøtet mellom EU og Russland i Samara 18. mai
i år bidrog ikke til enighet om rammene for en ny partner­
skapsavtale. EU stod samlet i Samara om de nye med­
lemslands utfordringer, og det er fortsatt medlemsland
som ikke ønsker framdrift i avtalen, bl.a. på grunn av van­
skeligheter med eksport av kjøtt fra Polen og problemer
med leveranser av olje fra Russland til et raffineri i Litau­
en. Ja, gjennomgående ser vi flere tegn på spenning og ki­
mer til konflikter mellom Russland og land som tidligere
lå i den sovjetiske sfæren. Vi så det sist i forholdet mellom
Estland og Russland.
Det er avgjørende at både EU og USA -- og Norge hø­
rer helt naturlig med her -- viser fasthet om viktige prin­
sipper knyttet til demokrati, rettsstat, sivile samfunn, og
om medias rolle i det globale samfunn, som for øvrig er
tema for en større internasjonal konferanse i Oslo i dag og
i morgen.
Russland er et begynnende demokrati i skjør utvikling.
Nå testes dette demokratiet for åpen, internasjonal scene
ettersom det stunder mot valg. Og aldri testes et demokra­
ti mer grundig enn når det gjelder respekten for velgernes
rett til fritt og trygt å få sagt sitt. Her er det flere urovek­
kende tegn, og det må vi si ifra om.
Samtidig trenger vi samarbeidet med Russland, bl.a.
for å finne varige løsninger på spørsmål så varierte som
fremtidig status for Kosovo og det iranske atomprogram­
met -- og ikke minst klima. Og vi, som er nabo, har grunn­
leggende interesse i at samarbeidet mellom EU og Russ­
land utvikles i positiv retning.
Tradisjonelt sett lå Norge strategisk plassert med USA
som nærmeste allierte og med Sovjetunionen, senere
Russland, som nærmeste nabo -- i et ganske fast, forutsig­
bart og oversiktlig landskap, om enn kjølig. I dag er land­
skapet annerledes, og på mange måter kan vi se et trian­
gel, EU -- Russland -- USA, som gir nye perspektiver og
utfordringer for ivaretakelsen av norske interesser. På
samme måte som EU -- og i vårt fellesskap med EU -- har
Norge utfordringer overfor Russland knyttet til temaer
som visumspørsmål og fiskeeksport, eller annen mateks­
port. Vår visumavtale med Russland er f.eks. modellert
etter Schengen.
Men samtidig har vi områder som er unike for Norge.
Vi eier og forvalter torsken i Barentshavet sammen, og
Europa er markedet. Vi har et naboskap langs en avklart
landegrense og en uavklart havgrense. Så har vi energifor­
syning og energisikkerhet, hvor Norge sammen med
Russland som nevnt dekker store deler av EUs behov når
det gjelder gass.
Men her er det en viktig forskjell. Vi leverer begge
gass, men Norge gjør det som «en leverandør fra innsi­
den», fordi vi er en del av EØS­avtalen. Vi har gjennom­
ført all EUs energilovgivning i norsk rett -- i motsetning til
flere EU­land -- og det er et forhold verdt å minne om
overfor EUs representanter.
Mitt poeng her er at vår EØS­tilhørighet, med de for­
pliktelsene dette medfører, ikke svekker vår posisjon som
energileverandør. Tvert imot vil jeg mene at den styrker
denne posisjonen, fordi den bidrar til den forutsigbarhe­
ten og langsiktigheten som er så viktige kjennetegn ved
Norge som energileverandør. Europa vet at Norge ikke
politiserer salg av gass. Det styrker Norge.
Fra norsk side er det et overordnet mål å trekke Russ­
land med i alt samarbeid -- på alle områder -- og å samar­
beide med Russland i vårt nærområde og internasjonalt.
Russland er nå en mer selvbevisst aktør, en energistor­
makt, som internasjonaliserer sitt næringsliv. Men vi be­
høver ikke se på alt dette som «alarmerende trekk» og
med «kald krigs reflekser». Reflekser er ikke å forakte,
men refleksjon er et bedre virkemiddel. Vi skal vise en
gjenkjennelig norsk utenrikspolitikk overfor vår nabo i
nord, om energispørsmål, om fiskeressurser, om nærings­
liv, om forskning og utvikling, om klimautfordringene og
om menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Norges russlandskompetanse er stor, og mange EU­land
har nytte av våre analyser og vurderinger. Den ligger til
grunn for statsminister Stoltenbergs program og samtaler i
Murmansk, Moskva og St. Petersburg senere denne uken.
Alt dette er forhold som er dypt reflektert i Regjerin­
gens nordområdesatsing, og nordområdepolitikken er så­
ledes en integrert del av europapolitikken. Sentralt står
forholdet til Russland, som vi har diskutert flere ganger i
denne sal de siste månedene. Men det er også avgjørende
hvordan vi skaper bredere interessefellesskap med euro­
peiske partnere i nord.
Å bevisstgjøre og utvikle slike interessefellesskap er
viktig for oss og noe Regjeringen arbeider målrettet for
-- ikke minst i forhold til våre nærmeste naboer. Det pågår
nå en refleksjon om det som kan kalles samarbeidsarki­
tekturen i nord, bl.a. stimulert av EUs nordlige dimensjon,
der Russland, Island og Norge er med. EU trekkes mellom
fokus mot nord, sør, øst og vest. Det vil alltid være en
slags konkurranse om oppmerksomheten. Vi må bidra til
å holde fokus rettet mot nord.
Vi må gjøre det i nært samarbeid med våre nordiske na­
boer. Jeg tror på en revitalisering av nordisk samarbeid,
forutsatt at vi er rede til å gå nye veier og forutsatt at vi
evner samspillet med EU. Vi må ha et våkent blikk for å
videreutvikle et samarbeid av mer sikkerhetspolitisk ka­
rakter som følge av de nye politiske realitetene i nord.
Dette er utfordringer knyttet til forhold som miljø, klima,
transport, ressursforvaltning og produksjon, menneskelig
samkvem over grensene. Dette er tema i kategorien myk
sikkerhet.
Samarbeidsavtalen med Island undertegnet i april er ett
eksempel. Norge, Danmark og Island har som kyststater

4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
3261
2007
engasjert seg her etter at USA forlot basen på Keflavik.
Likeledes har Norge rom for fordypet samarbeid med
Sverige og Finland, de tre naboene på den skandinaviske
halvøy. I forrige uke fant det for første gang sted et uten­
riksministermøte mellom oss tre -- supplert av statssekre­
tærer fra de tre lands forsvarsdepartementer. Våre for­
svarsmyndigheter jobber tettere sammen, særlig mellom
Norge og Sverige. Og utenrikspolitisk ser vi at vi har et
økende antall områder av felles interesser -- fra forholdet
til Russland i nord, til næringsutvikling i nord, til miljø­
og klimautfordringer, like til vår felles deltakelse i EUs
Battle Groups, og, enda et skritt videre, til tettere samar­
beid i internasjonale militære operasjoner, som i Afgha­
nistan.
Våre samtaler vil fortsette. Og fordi det her er EU­land
og NATO­land som møtes, har samarbeidet betydning ut­
over oss selv. Derfor hører denne omtalen hjemme i en re­
degjørelse om EUs utvikling.
EUs dagsorden endres og utvides kontinuerlig. Med­
lemslandene samarbeider på flere og flere politikkområ­
der. Det er verdt å merke seg at neste år vil være det første
året i EUs historie der mindre enn 50 pst. av midlene går
til landbrukspolitikk og strukturfond. I stedet kanaliseres
en større del av midlene til nye innsatsområder.
Fokus på nye områder har også gjort at man har sett
framveksten av nye arbeidsformer, mer bruk av mellom­
statlige samarbeidsformer og at man i større grad legger
vekt på sektorovergripende strategier. Vi ser dette f.eks.
på det økonomiske området, med Lisboa­strategien som
favner økonomisk politikk, sosial politikk og miljøpoli­
tikk, eller innen sysselsetting med Luxembourg­proses­
sen, eller i samarbeidet om finanspolitikken, og i EUs glo­
bale arbeid der virkemidlene på de utenrikspolitiske, han­
dels­, utviklings­ og justispolitiske områder anvendes
sammen -- nettopp for å møte mer komplekse utfordrin­
ger. Dette må vi ta inn over oss fra norsk side.
Parallelt med kryssende nettverk mellom regjeringer
utvikles tettere forbindelser og nettverk mellom nasjonale
parlamenter, lokale og regionale forvaltningsnivåer og
ikke minst mellom organisasjoner, forskningsinstitusjo­
ner og miljøer i det sivile samfunn, på kryss og tvers av
landegrensene i EU. Gradvis endrer slike nettverk Euro­
pa, politisk og kulturelt. Kanskje er dette noe av det vi må
vie aller størst oppmerksomhet framover, fra Regjerin­
gens side og fra Stortingets side, men også fra alle aktøre­
ne i Norge som har kontakter mot Europa.
Vi må erkjenne at dette er krevende, for i dette nye sto­
re EU varierer alliansene og båndenes karakter og styrke
fra sak til sak. Det er ikke bare enkelt for Norge -- fra ut­
siden -- å ivareta sine interesser i dette europeiske bildet,
med komplekse og ofte mer uoversiktlige samarbeids­
mønstre, nye strømninger og større mangfold.
Samtidig må vi fokusere på mulighetene, fordi det som
etterspørres oftere nå, er hva og hvem som kan bidra til
løsninger, og ikke den eksakte statusen til hvert enkelt
land. Men utnytter vi dette godt nok? Kan vi tenke enda
mer strategisk her? Jeg tror det.
Og la oss ikke glemme: Fortsatt må Norge jobbe godt
overfor kommisjonen, Europaparlamentet og andre EU­
institusjoner -- hvor Europaparlamentet på sin side har fått
økt innflytelse gjennom medbestemmelsesprosedyrer på
flere felt og et aktivt engasjement i utenrikspolitikken.
Dette vektlegger vi gjennom arbeidet ved vår EU­delega­
sjon, og jeg merker meg at flere av partiene på Stortinget
utviser større aktivitet i forhold til Europaparlamentet.
Det er positivt.
I en artikkel i internasjonal presse i november i fjor
skrev min kollega Carl Bildt om betydningen av pluralis­
me og av at land som går inn i EU, ikke blir absorbert eller
oppslukt av EU. Disse nye medlemmene tilfører Europa
noe, de styrker EU. Utvidelser stabiliserer, ifølge Bildt.
Det er et interessant perspektiv.
Utvidelsene av EU bidrar til en stabilitetssone i Euro­
pa. På sett og vis er dette disiplinerende. EU representerer
en type «soft power» -- myk makt -- som er det eneste re­
elle virkemiddel i Europa i dag, makt som skaper bånd,
som sikrer. Ja, denne myke makten kan være formidabel,
særlig når vi så tydelig ser at den harde makten, den mili­
tære, fortsatt er viktig for å avskrekke, men ikke er rett
metode for å bygge sikkerhet og skape utvikling -- særlig
i de nye medlemslandene, og ganske særlig på det urolige
Balkan.
Utfordringen består i å legge forholdene til rette slik at
den myke makten kan komme til anvendelse -- dvs. kraf­
ten i perspektivet om EU­medlemskap, støtte til reformer,
utveksling av studenter, massiv overføring av erfaring og
kompetanse -- alt dette som kan bygge nye rettsstater, nye
demokratier.
Vi glemmer for lett det store løftet som ligger i EUs ut­
videlse. Tolv stater er nå integrert i det som i et større per­
spektiv framstår som en historisk forankring i demokrati,
markedsøkonomi og rettsstat. Overføringen av ressurser
fra vest mot øst i EU -- og her er vi med gjennom våre pro­
grammer -- er vår tids politiske versjon av Marshall­hjel­
pen.
Hvordan skal et slikt mangfoldig og utvidet EU funge­
re? Det tyske formannskapet har som mål å forhandle
fram en enighet om et veikart videre for det som vel kan­
skje vil bli kalt en tilleggstraktat og ikke en ny forfat­
ningstraktat.
Det er bred enighet blant medlemslandene om hvor på­
krevd det er -- som et minimum -- å foreta institusjonelle
endringer som kan gi en mer effektiv beslutningsstruktur
med 27 medlemsland rundt bordet, hvor dagsordenen blir
stadig lengre. Enighet om slike institusjonelle reformer er
også en forutsetning for videre utvidelse av EU.
Det er nå en ny giv i dette arbeidet, og det vil bli det
dominerende tema under EU­toppmøtet senere denne må­
neden. Her spiller Tysklands forbundskansler en ledende
rolle i å forhandle fram enighet. Frankrikes nye president
har varslet at han ikke ser behov for en ny folkeavstem­
ning, forutsatt at traktaten er mindre omfattende enn for­
slaget som ble nedstemt for over et år siden. Statsminister
Blair har varslet en tilsvarende holdning.
Vi kan vanskelig spå utfallet, men flere analyser peker
i retning av at det kan bli enighet om en mindre omfatten­
de avtale. Grunnlovsmessige trekk og symbolikk som gir
assosiasjoner til EU som en statsdannelse, er foreslått

2007
3262 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
strøket. Konklusjonen kan bli en institusjonell «oppryd­
ding» -- kall det det -- samtidig med en styrking av felles­
organer i form av bl.a. innføring av EU­president og EU­
utenriksminister med sete i både råd og kommisjon.
I tillegg kan det komme vedtak om felles satsing innen
klima og energi og tettere samarbeid om justis­ og innen­
rikspolitikk, dessuten en diskusjon om hvor mye som skal
inkluderes av sosiale rettigheter, og eventuelt også forsøk
på å gjenåpne diskusjonen om fordeling av vektstemmer i
Rådet. Alle disse store spørsmål vil bli behandlet på topp­
møtet 21. og 22. juni, og målet er at det gis mandat for vi­
dere forhandlinger i en regjeringskonferanse til høsten.
Historisk har utvidelsene alltid gått hånd i hånd med
videre fordypning. Det har ikke vært noe enten--eller.
Gradvis har fordypelsen fulgt utvidelsen. Samtidig har
EU gjennom det historisk viktige valget om utvidelse som
strategi etter Berlinmurens fall valgt bort de mest avanser­
te visjonene for fordypning.
Vi må nå merke oss en sterkere tendens til det som kan
kalles «differensiert samarbeid». Skillet mellom pådrive­
re og skeptikere til tettere EU­samarbeid har i praksis gitt
seg utslag i en integrasjon av ulik hastighet og omfang,
der flere av de mer integrasjonsskeptiske land ikke er med
på alt samarbeid. Storbritannia, Danmark og Sverige står
utenfor ØMU og eurosonen, som neste år vil bli utvidet til
å inkludere Malta og Kypros. Storbritannia og Irland står
utenfor Schengensamarbeidet. Og Danmark har fortsatt
sine særskilte formaliserte forbehold, inklusiv på sikker­
hets­ og forsvarssamarbeidet. Alt dette er resultat av for­
handlinger, enten i forbindelse med traktatendringer eller
i tilknytning til medlemskap.
I dagens EU­27 og med utsikt til ytterligere utvidelser
kan man se for seg en utvikling i retning av samarbeid
med varierende deltakerkrets, og med ulike tematiske
tyngdepunkt: f.eks. fordypet økonomisk monetær union,
om utenriks­, sikkerhets­ og forsvarssamarbeid, eller jus­
tisspørsmål. Diskusjonen om dette vil fortsette, parallelt
med at medlemslandene søker å løse de institusjonelle ut­
fordringene.
Spørsmålet om videre utvidelse handler i dag om Vest­
Balkan. Men det dominerende tema er Tyrkia. Dette er
omstridt, fordi spørsmålet om tyrkisk medlemskap virke­
lig stimulerer debatten om hva som skal være EUs identi­
tet, og hvor EUs grenser skal gå.
Norge kan neppe sies å være kallet til å ha sterke me­
ninger om EUs medlemskrets. Men vi kan merke oss at
EUs åpne dør for medlemskap til stater som lever opp til
krav om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, har
virket drivende på utviklingen av mange nye medlems­
land. Jeg mener at Europa vil leve opp til sitt verdigrunn­
lag dersom en tilsvarende åpen dør ble tilbudt Tyrkia
-- helt fram til medlemskap.
To store saksfelt er løftet høyt opp på EUs agenda -- og
for øvrig også på vår egen -- nemlig klima og energi og
migrasjon og utvikling. Disse er gjenstand for debatt pa­
rallelt med traktaten. La meg si noen ord, avslutningsvis,
om disse områdene.
EU­landenes vektlegging av forsyningssikkerhet innen
energi og tiltak for å bremse klimaendringer er mye om­
talt og godt kjent i denne sal. Medlemslandene besluttet
på sitt rådsmøte i mars i år felles mål og tiltak. EU er en
nøkkelaktør i klimapolitikken globalt. En tredjedel av
verdens BNP er EU­landenes. EUs utslippsreduserende
tiltak og mekanismer er derfor avgjørende for å sikre en
bærekraftig utvikling.
Norge støtter klart de målene EU har satt seg, og en del
av vår løsning vil være koblet til vår deltakelse i EUs kvo­
tesystem fra 2008. Utvikling av mer effektiv og miljø­
vennlig teknologi er en viktig del av dette bildet. Det gjel­
der også for verdiskapningen på norsk sokkel. Norge er
opptatt av at forsøk med fangst og lagring av CO 2 ikke
skal begrenses av statsstøtteregler. Vi må sikre at vår ek­
spertise og kunnskap kommer inn i forskningsprosjekter
og aktiviteter sammen med EU på dette feltet.
De store, globale klimaendringene gjør at vi må tenke
nytt om skjæringsflatene mellom politikk og styring, næ­
ringsliv, industri og teknologi. Og ett viktig budskap er
dette: Både i EU og i Norge skapes nå nye samarbeidsfor­
mer med det sivile samfunn og med næringslivet og in­
dustrien, som er engasjert, som ser muligheter, og som
presser fram innovasjoner som tilfredsstiller stadig skjer­
pede krav.
Men vi kan også møte nye utfordringer. EU­kommi­
sjonens ansvarlige på justisområdet, Frattini, foreslo 9. mai
rettsstandarder rettet mot «grønn kriminalitet». Det dreier
seg om utkast til lovgivning og sanksjoner overfor f.eks.
forurensning og andre miljøovertredelser. Det er nå til
drøfting i EU­systemet. Det er interessant med et slikt ini­
tiativ innenfor problematikken miljøkriminalitet, ikke
minst fordi EU hittil ikke har vært engasjert innenfor
straffelovgivningen. Et slikt forslag ville etter mitt syn ha
vært utenkelig å fremme for bare to år siden -- et nytt ut­
viklingstrekk vi må studere nøye.
Dette er med andre ord vår tids nye tenkemåter, der
utenrikspolitikk og innenrikspolitikk er vevd sammen,
globalt og lokalt, der aktørene er mange, og der vi har
mange muligheter om vi evner å gripe dem.
Migrasjon er et annet politikkområde der EU­landene
søker å enes om fellesløsninger, utenriks som innenriks,
og hvor utfordringene og forskjellene innad i EU er meget
store. Europa trenger arbeidsinnvandring, og det vil være
økende etterspørsel etter arbeidskraft. Det er allerede en
økende migrasjon innad i EU og i EØS. Norge ligger mer
enn 50 pst. over Sverige når det gjelder arbeidsinnvand­
ring fra området som kalles EU­10.
Folk fra de nye medlemslandene utgjør viktige bidrag
for å sikre arbeidskraft til norsk økonomi. Vi kan være
dem stor takk skyldig for deres bidrag til vår økonomi.
Samtidig aktualiserer dette utfordringen med å sikre ar­
beidskraft og på samme tid hindre sosial dumping og ute­
stenging.
Migrasjonsstrømmene styres heller ikke uten en utvik­
lingspolitikk som avhjelper den nød og fattigdom som
skaper migrasjon. Arbeidet med å styre migrasjonsstrøm­
mene er derfor en del av politikken for utvikling, demo­
krati og stabilitet og bekjempelse av fattigdom.
Norge er invitert til å delta i utviklingen av EUs globale
tilnærming til migrasjon. Dette er vi positive til. Det gir

4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
3263
2007
oss anledning til å delta tidlig i politikkutformingen og i
samarbeidet om utviklingstiltak og engasjement i migran­
tenes opprinnelsesland og transittland.
Vår tilknytning til EU gjennom EØS­avtalen og delta­
kelse i det justis­ og innenrikspolitiske samarbeidet gir
oss et godt utgangspunkt for dialog med EU på slike poli­
tikkområder. EØS og deltakelse i forskningsprogrammer
er også en ramme for samarbeid om arbeidsinnvandring.
Alle slike rammer er en forutsetning for å møte de felles
europeiske og globale utfordringer.
I sum er det interessant å merke seg at «i utenrikspoli­
tikken er Norge og EU på linje i de fleste spørsmål, noe
som Norges tilslutning til EUs utenrikspolitiske erklærin­
ger er ett uttrykk for» -- for å sitere en analyse i regi av
Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
Men dette er ikke hele bildet i en globalisert verden. Vi
mangler på en del områder fortsatt tilfredsstillende insti­
tusjonelle rammeverk som gjør at vi kan samhandle effek­
tivt, demokratisk og solidarisk. Det er et paradoks at det
er et stort behov for sterke internasjonale organisasjoner,
samtidig som det i enkelte miljøer er liten tillit til disse or­
ganisasjonene. Kanskje er dette en av de største demokra­
tiske og utenrikspolitiske utfordringene vi står overfor
som politikere i dag.
EU er kommet langt når det gjelder å få i stand et fun­
gerende effektivt økonomisk, juridisk og politisk samar­
beid. Dette må vi fortsatt være koblet tett på -- i tillegg til
det omfattende EØS­samarbeidet og Schengen. For det er
store oppgaver som må løses, og felles for mange av disse
er at EU, ja Europa, forventes å innta en lederrolle i å
møte utfordringene. Derfor er det i Norges interesse, og
for verden for øvrig -- at EU har et effektivt beslutnings­
system. Bakteppet her er at globaliseringen innenfor øko­
nomi og kommunikasjon har gått lenger og raskere enn
globaliseringen av politikken.
Som EUs utenrikskoordinator Javier Solana uttrykte
det i en tale i Washington i mars i år: Global styring er et
forferdelig uttrykk, men et svært viktig begrep. Vi trenger
det av en enkel -- og høyst reell -- grunn: den gjensidige
avhengigheten. Han sa videre: Alt i alt er vår evne til å
analysere problemene god. Men selv når vi er enige om
hva som må gjøres, så greier vi ikke å omsette denne enig­
heten til praktiske resultater.
Det er i Norges interesse at det finnes globale styrings­
verktøy, i en verden som preges av økende gjensidig av­
hengighet, av utfordringer som bare kan møtes og håndte­
res i fellesskap, i solidaritet.
Vi er kanskje vant med fortsatt å tenke EU som det ind­
re marked, som EF, ja til og med som EEC. Men EU er
langt større, utstrakt, utvidet, og en viktig global aktør på
de utenrikspolitiske arenaer. Våre bånd til dette samar­
beidet er flere og tettere. Vi deler framtiden for Europa.
Presidenten: Presidenten overså beklageligvis det
faktum at representanten Ine Marie Eriksen Søreide skul­
le ha framsatt et representantforslag ved åpningen av mø­
tet. Med all mulig ydmykhet, og i håp om tilgivelse, vil
presidenten spørre om Ine Marie Eriksen Søreide nå vil
fremme det forslaget.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:39:55]: Det er en
stor glede omsider å kunne framsette representantforslag
på vegne av representantene Gunnar Gundersen, Kari
Lise Holmberg, André Oktay Dahl, Elisabeth Aspaker og
meg selv om konkrete tiltak for styrket skoleledelse.
Presidenten: Presidenten oppfatter dette som en tilgi­
velse.
Forslaget vil bli behandlet på reglementsmessig måte.
Presidenten vil nå foreslå at det under henvisning til
forretningsordenens § 34 a åpnes for en kommentarrunde,
men at forretningsordenens § 34 a annet ledd fravikes slik
at en representant fra hver partigruppe kan få ordet én
gang i inntil 10 minutter og utenriksministeren får et av­
sluttende innlegg på inntil 10 minutter hvis han ønsker
det.
-- Ingen innvendinger er kommet mot dette, og det an­
ses vedtatt.
Vidar Bjørnstad (A) [12:40:59]: Jeg vil først takke
utenriksministeren for en god, grundig og informativ re­
degjørelse. Det er et godt grunnlag for gode samtaler
mellom regjering og storting om stadig viktigere utenriks­
politiske spørsmål. Jeg går ut fra at utenriksministeren
ikke har behov for å få bekreftet Arbeiderpartiets støtte til
Regjeringens linje i de fleste politikkområder som uten­
riksministeren tok opp, så jeg har da valgt et litt mer over­
ordnet perspektiv.
Mitt utgangspunkt er det samme som utenriksministe­
ren la til grunn: Verden er blitt mindre. Vi blir stadig mer
avhengig av hverandre. Det krever igjen gode og ofte nye
samarbeidsformer for politiske og demokratiske grep om
en stadig mer kompleks samfunnsutvikling. Stadig flere
sider av det norske samfunnet involveres i de prosessene
som skjer på kontinentet gjennom EU­samarbeidet, gjen­
nom EØS­avtalen og gjennom bilaterale samarbeidsom­
råder med EU som justis­, forsvars­ og sikkerhetspolitikk.
At Norge knyttes tettere opp mot EU, merker vi ikke
minst i Stortingets utenrikskomite og EØS­utvalg. Vi får
oversendt omfangsrike bunker med direktiver som skal
vedtas og godkjennes av det norske storting. Siden EU­re­
laterte spørsmål blir viktigere og mer omfattende, har vi
derfor også ønsket oss et bredere politisk grunnlag for
Norges europapolitikk. Det fikk vi gjennom den nylig av­
gitte europameldingen. Og vi ønsket at landets folkevalg­
te skulle involveres sterkere.
Mange viser til norske verdier om fellesskap og solida­
ritet. Det er selvsagt ikke feil. Men det ville vært mer kor­
rekt å henvise til humanistiske verdier om fellesskap og
solidaritet, verdier som er grunnfestet gjennom århundrer
i europeisk historie. Vårt kontinent vet mer enn noen and­
re viktigheten av å ha et klart fokus på menneskelig utvik­
ling og fredelig sameksistens.
Vår historie har lært oss å verne om nettopp disse ver­
diene. Når det ikke skjer, har vi erfaringer for at inhumane
tendenser og totalitære krefter slår rot. Å verne om disse
interessene her hjemme, i Europa og i verden er vår opp­
gave som moderne demokrater. Og et slikt vern kan bare

2007
3264 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
skje via sterke demokratiske strukturer både hjemme og
internasjonalt.
Det er vanskelig å forestille seg en slik fredelig utvik­
ling vi har hatt i Europa de siste 60 årene, om vi ikke had­
de etablert klare politiske rammer og verktøy for samtale
og diskusjon og ikke konfrontasjon og konflikt. Og histo­
rien viser hvor knyttet til og avhengig vi som nasjon er av
den politiske og økonomiske utviklingen på kontinentet.
Den europeiske union er en politisk konstruksjon hvor
politiske motsetninger brytes. I slike fora er det selvsagt
en politisk kamp om hegemoniet og det politiske momen­
tum. Det kan vi like eller mislike. Men dette er i hvert fall
et klart demokratisk trekk vi også kjenner her hjemme.
Men den politiske kamp er ikke alltid like synlig. EU
kan virke byråkratisk og uoverkommelig. Skepsisen til
EU er stor i Europa, mange steder økende. Men parallelt
med at skepsisen til EU er stor og skepsisen til politikk ge­
nerelt er økende i mange land, er behovet for overnasjo­
nale og forpliktende politisk samarbeid større enn noen
gang, noe ikke minst miljø­ og klimautfordringene våre
illustrerer.
Det er en stor politisk utfordring, gitt vårt klare behov
for internasjonalt samarbeid, å bringe internasjonale og
overnasjonale organisasjoner nærmere folk. Vi må på en
helt annen måte enn tidligere klare å knytte det lokale til
det globale, det regionale til det nasjonale. Det prøver
også EU å gjøre. EU­kommissær Margot Wallström an­
nonserte i forrige uke planer om å etablere egne europeis­
ke politiske stiftelser som kan bidra til å styrke den poli­
tiske debatten på EU­nivå. Ideen er å gi europeiske poli­
tiske partier som European People's Party, European So­
cialists eller European Liberals større mulighet til å
utvikle nettverk rettet mot europeiske spørsmål.
Alle de ti europeiske partiene har en noe udefinert rol­
le. De er transeuropeiske, men de mangler tilknytningen
til borgerne ettersom nasjonale partier er tilsluttet de
europeiske, ikke enkeltmedlemmer.
Wallströms initiativ er prisverdig. Det burde forplikte
oss som norske politikere til å engasjere oss mer i de po­
litiske debatter i og om Europa og EU -- fordi det angår
Norge, fordi det angår vårt eget kontinent, og fordi det
inngår i våre egne ambisjoner i europameldingen om å
knytte de norske politiske partiene sterkere opp mot de
europeiske.
Som i Norge er bekjempelse av sosial ekskludering et
av de viktigste politikkområdene i hele Europa. En be­
kjempelse av sosial ekskludering forutsetter høy syssel­
setting, eliminering av fattigdom, bedre forhold for fami­
liene og styrking av sosiale områder. Sterke frivillige or­
ganisasjoner og aktiviteter i sivilsamfunnet er også sentra­
le elementer for å forebygge sosial ekskludering.
EU har fokusert på økonomiske og konkurransemessi­
ge aspekter. Det har kanskje vært en for sterk ensidig fo­
kusering på disse, men det er under endring. Den euro­
peiske unions sosiale dimensjon har primært fokusert på
arbeidstakernes rettigheter, likestilling og sosiale og øko­
nomiske sammenhenger gjennom strukturfondene, men
med økende integrasjon har denne fokuseringen ekspan­
dert til å inkludere en rekke forhold, som økt sysselset­
ting, sosial sikkerhet, sosial dialog og kamp mot diskrimi­
nering og sosial ekskludering.
Da det var et flertall av sentrum--venstre­regjeringer
innenfor EU på slutten av 1990­talllet, ble det trukket opp
en ny sosial strategi som fikk navnet «Lisboa­strategien».
Målet var å sikre et solidarisk Europa, da EU stod overfor
økende global konkurranse og store utvidelsesprosesser.
Under EU­toppmøtet i Lisboa i desember 2000 ble det
vedtatt en agenda der man satte opp konkrete sosiale pri­
oriteringer for framtiden, hvis hovedmål er å gjøre Europa
konkurransedyktig, bærekraftig og basert på sosial rett­
ferdighet. Målsettingen var å sette sosialpolitikk og den
økonomiske politikken opp som likeverdige og gjensidig
avhengige politiske områder. Dette minner sterkt om våre
egne politiske målsettinger her hjemme.
Det har vært en av Euro­LOs største bekymringer at
det nettopp har vært en ubalanse mellom den økonomiske
og den sosiale politikken. Euro­LO ser Lisboa­strategien,
med integrering av den økonomiske og den sosiale poli­
tikken, som et vendepunkt.
Arbeiderpartiet støtter de sosiale dialogene i Europa.
En forutsetning for å få det til er å styrke fagforeningene
over hele kontinentet. Bare med sterke fagforeninger
som står sammen om overordnede målsettinger, som full
sysselsetting, like muligheter og trygge arbeidsforhold,
kan unionen nå sine ambisiøse mål om en kraftig satsing
på et inkluderende og økonomisk sterkt kunnskapssam­
funn.
I 2002 definerte EU­lederne den europeiske sosiale
modellen til å være basert på gode økonomiske prestasjo­
ner med sterke sosiale sikkerhetsnett, livslang læring og
sosial dialog mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.
Vi deler altså med resten av Europa de samme sosiale
kjerneverdier og bekymringer for de samme grunnleggen­
de problemer.
De europeiske land sliter med mange av de samme ut­
fordringene, selv om både utgangspunktet og forutsetnin­
gene for å møte dem varierer sterkt. Det man etter hvert
har begynt å omtale som «den europeiske modell», er en
kombinasjon av markedsøkonomi, sosial sikkerhet og so­
lidaritet.
Å sikre velferdsstaten er en stor utfordring i Norge og­
så. Men det å sikre våre velferdsmodeller overfor globali­
sering, befolkningsendringer og teknologisk utvikling
krever sterke internasjonale og overnasjonale grep. Vi har
oljen. Det har ikke EU. Men mange av våre utfordringer
her hjemme er lik dem i mange EU­land. Et tett samarbeid
i Europa for å sikre en stabil, demokratisk og sosial fram­
tid blir derfor trolig like avgjørende for oss som for alle de
andre europeiske land.
Norge har, sammen med de andre nordiske land, vikti­
ge erfaringer og ideer å vise til -- med våre erfaringer med
den såkalte nordiske samfunnsmodellen.
Et interessant spørsmål som utenriksministeren retter
til Stortinget, er hvilket handlingsrom og hvilke hand­
lingsalternativer Norge har, gitt de utviklingstrekk som vi
ser her hjemme og i Europa og verden for øvrig. Uansett
hva vi måtte mene om norsk EU­medlemskap, er det de
færreste som er imot EU som institusjon. De aller fleste

4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
3265
2007
mener at EU utvilsomt har bidratt til å stabilisere det euro­
peiske kontinent, og bidratt aktivt til dets utvikling.
Også vi forholder oss til EU. Vi ser på EU som en sam­
arbeidspartner og som en tilrettelegger for avgjørende
tverrnasjonale grep på en rekke politikkområder. EU er et
avgjørende økonomisk område for Norge og for norsk
økonomi. Vi har gjennom EØS­avtalen sikret vår økono­
miske tilknytning. I utrednings­ og utformingsprosessene
deltar vi på byråkratinivå, men ikke på utøvende politikk­
nivå. Det er et valg det norske folk har gjort. Og det er et
valg som Arbeiderpartiet her legger til grunn.
Regjeringen har lagt opp til en åpnere og mer inklude­
rende europapolitikk. Vi mener det er muligheter for mer
påvirkning ved en mer systematisk og aktiv europapoli­
tikk. Slik kan vi ivareta nasjonale interesser bedre, men vi
kan også bedre delta i debattene om de europeiske sam­
funns utvikling, basert på flere felles utfordringer og fel­
les verdier.
Gjennom behandlingen av europameldingen har vi fått
et felles politisk grunnlag for å føre en mer aktiv politikk
overfor EU og Europa. Gjennom behandlingen i Stortin­
get har det også blitt klart at Stortinget ønsker en mer ak­
tiv rolle i landets fortløpende europapolitikk. Det vises
også her i dag.
I den norske offentligheten er det lite europadebatt
-- utenom de intense medlemskapsdiskusjonene i forbin­
delse med folkeavstemninger og noen enkeltdirektiver.
Det ville utvilsomt ha vært et sunnhetstegn om vi med
denne redegjørelsen kunne ha løftet viktige diskusjoner
om Europas og EUs utvikling og framtid knyttet til vår
egen utvikling og framtid opp på den offentlige agendaen.
Europadebatter må engasjere. Europadebatter skal enga­
sjere. Europaspørsmålet handler om utviklingen i Volda, i
Krakow og i Europa som helhet.
Regjeringen og utenriksministeren har med denne re­
degjørelsen lagt et godt grunnlag for en revitalisering av
debatter om vår framtid.
Morten Høglund (FrP) [12:51:25]: Til tross for at
utenriksministeren representerer en regjering som i ut­
gangspunktet spriker voldsomt i sin tilnærming til Euro­
pa, makter han å levere en redegjørelse som ikke bare
inneholder interessante refleksjoner, men som på viktige
områder staker ut kursen fremover. Jeg er positivt overras­
ket. Det var et fravær av enkle politiske slagord og flosk­
ler, og det var befriende i en så lang og bred redegjørelse.
Og den åpenhjertige erkjennelsen av EU som en demo­
kratibygger var viktig.
Vi deler også utenriksministerens syn at denne mulig­
heten til å diskutere europeiske spørsmål mer inngående
er positiv. Om formen -- redegjørelse og så rett over på
kommentarer -- er en måte vi skal fortsette med, får vi
drøfte fremover. Det kan kanskje være andre tilnærminger
til akkurat det, for kanskje også å trekke Stortinget med i
en bredere ramme.
Det er naturlig for meg å starte med å kommentere 50­
årsjubileet for Romatraktaten, som ble feiret tidligere i år.
Det gir nemlig anledning til å reflektere over hva EF og
senere EU har betydd og vil bety fremover for det euro­
peiske kontinent, som en stabiliseringsfaktor og som en
kontinuerlig fredsprosess. Selv om vi ikke kan enes om
hvorvidt Norge er tjent med å være medlem, eller stå uten­
for -- jeg er veldig glad for at det ikke er den debatten vi
går inn i -- er det all grunn til å være glad for EUs eksistens
og det politiske lederskap som ble utvist da Romatrakta­
ten ble undertegnet.
I redegjørelsen gjør utenriksministeren et poeng av at
vi skal styrke arbeidet fra norsk side overfor EUs hoved­
steder, og, som vi forstår det, ikke satse på at all påvirk­
ning skal skje gjennom Brussel. Dette er svært bra, og noe
som vi særlig tok opp i forrige stortingsperiode. Vi har re­
gistrert at det hele tiden gjøres en imponerende jobb av
norsk utenrikstjeneste i Brussel, men vi har opplevd -- og
det er vår erfaring -- at det ikke alltid har vært samme in­
tensitet i arbeidet rettet mot EUs problemstillinger i de
ulike hovedstedene. Denne lille dreiningen i fokusering er
helt nødvendig.
Utenriksministeren tar også til orde for en mer strate­
gisk tenkning når det gjelder å fremme norske interesser.
Jeg vil tillate meg å referere noe som utenriksministeren
sa:
«Vi må tenke og jobbe mer strategisk i vårt forhold
til EU og medlemslandene, og vi bør prioritere bedre
mellom de saker vi velger å forfølge.»
Dette er veldig viktig. Vi kunne for vår del ikke sagt
det noe bedre selv. Det er gode signaler. Vi imøteser den
aktiviteten som det her legges opp til på bred basis, for å
fremme viktige nasjonale interesser i møte med omverde­
nen, og spesielt EU­landene.
Forholdet mellom EU og USA settes nå på dagsorde­
nen av flere formannskap. Tyskland har bl.a. forsøkt å se
på muligheten for et bredere handelssamarbeid mellom
EU og USA. Vi er enig med utenriksministeren i at det ab­
solutt er i vår interesse at samarbeidet mellom EU og
USA er best mulig. Vi tror dessuten at det er viktig for
Norge og EFTA å følge de handelspolitiske drøftelsene
mellom EU og USA nøye, og kanskje bidra til å posisjo­
nere Norge i en slik sammenheng. Vi er fullt klar over at
her er det mange hindre, og mange av disse ligger i USA.
Men for vårt næringsliv vil det være avgjørende at vi ikke
har dårligere markedsvilkår på det amerikanske markedet
enn våre naboer.
Utenriksministeren omtaler båndene over Atlanterha­
vet i positive vendinger. Når vi nå ser at EU i forsterket
grad retter blikket vestover -- i hvert fall kan det oppleves
slik, og ikke minst etter at Frankrike valgte Sarkozy til
president, som hadde nettopp det som del av sin plattform
-- utfordrer vi Regjeringen på om det ikke er på tide å rette
en ny henvendelse fra Norge til Det hvite hus og sørge for
at vår egen statsminister får et møte med den sittende
amerikanske president. Vi har registrert at den svenske
statsminister for ikke mange uker siden gjennomførte et
slikt besøk. Vi tror at et slikt besøk, slik vi ser det, også
handler om å ivareta våre interesser på det europeiske
kontinent. Vi er avhengig av USA som en nær alliert, nett­
opp som utenriksministeren understreker.
Vi er for Schengensamarbeidet. Vi mener det er posi­
tivt. Vi vil ta opp noe som berøres av det, som vi har fo­

2007
3266 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
kusert på tidligere, nemlig kostnadene ved et Schengen­
visum. Dette kan synes som en liten bagatell, men i revi­
dert statsbudsjett kommer Regjeringen med informasjon
om at kostnadene vil økes betydelig. I andre sammenhen­
ger har vi snakket om behovet for folk til folk­utveksling.
Ikke minst for folk fra Russland, men også for unge men­
nesker fra f.eks. Hviterussland som skal besøke Schen­
gen­land, ser vi at dette nå blir vanskeligere. Vi er noe
skuffet over det. Dette er ikke noe som Norge alene kan
bestemme, men det kunne være interessant å høre, om
ikke ved denne korsvei så ved en annen anledning, hvor­
vidt Norge har løftet opp disse problemstillingene i rele­
vante fora hvor beslutninger om dette er tatt.
Forholdet til Russland er noe av det som er mest spen­
nende for tiden. Det er, slik vi opplever det, en balansert
fremstilling utenriksministeren gir. Det er ingen tvil om at
utviklingen internt i Russland og omverdenens forhold til
Russland preges av utviklingstrekk som går i mange for­
skjellige retninger. Man kan fort bli nedslått av en del for­
hold, men det er avgjørende at vi makter å ha et så godt og
tett samarbeid som mulig, langs mange forskjellige akser.
Vi vil i hvert fall for vår del understreke at noe alternativ
til et tett og bredt samarbeid med Russland finnes ikke.
Skulle jeg etterlyse noe i dagens redegjørelse, må det
være noe mer om den dagsaktuelle situasjonen -- for å si
det slik -- som det ble referert til med hensyn til vårt sam­
arbeid på Kolahalvøya om atomspørsmål, eller mangel på
samarbeid, om man vil. De siste dagers avislesning har
vært alt annet enn lystelig. Det kunne være nyttig om
utenriksministeren informerte Stortinget om hvordan
norske myndigheter ser på det. En detalj i dette er det som
har fremkommet, at norske myndigheter ikke skal få lov
til å se på et kart som vi selv har finansiert, noe som for en
utenforstående virker uforståelig. Hva er den norske hold­
ningen til dette?
Det nordiske samarbeidet får nå en mer fremtredende
plass, også på det sikkerhetspolitiske området. Det synes
vi er svært positivt. Vi er fornøyd med at vi har fått på
plass en avtale med Island, og vi ser frem til en tett dialog,
særlig med Sverige. Vi registrerer at dette samarbeidet
handler om EUs «Battle Groups», og det handler om Af­
ghanistan. Men vi håper at også de sikkerhetspolitiske ut­
fordringene som vi har her i Skandinavia, integreres na­
turlig i dette samarbeidet. Vi tror -- til tross for at Sverige
ikke er med i NATO, og vi ikke er med i EU -- at vi her kan
finne frem til interessante og praktiske måter å samarbei­
de på i det fellesskapet vi har her i Norden.
Så tar utenriksministeren opp kanskje en av de mest
spennende debattene i Europa for tiden, og det er utford­
ringene knyttet til Tyrkias tilknytning til EU. Vi erkjenner
at det er krevende. For oss er det viktig å understreke at
problemstillingene her handler om mye mer enn bare ar­
beidsinnvandring og en trussel mot EUs landbrukspoli­
tikk. Det er viktige sikkerhetspolitiske og energipolitiske
muligheter som åpner seg. Tyrkia som et sekularisert sam­
funn kan på mange måter fremstå som en modell for man­
ge andre land. Vi håper i hvert fall at vi ikke kommer dit
hen at dette blir en debatt hvor følelsene får lov til å styre
i altfor stor grad. Vi tror det er viktig å se på hva vi har for­
an oss, og vi tror at et medlemskap for Tyrkia vil utfordre
EU på en del grunnleggende områder, på godt og på
vondt. Allikevel går det nok lang tid før dette temaet er fullt
ut aktualisert, og både EU og Tyrkia har en lang vei å gå.
Vi er ikke enig i at fordi vi står utenfor EUs beslut­
ningsprosesser på dette, skal vi ikke hevde våre synspunk­
ter. Som en fullverdig deltaker i det indre marked og en
betydelig finansiell støttespiller, ikke minst for EUs nye
medlemsland, vil vi forvente at vi blir tatt med på råd. Vi
bør i hvert fall la våre synspunkter bli hørt.
Vi vil også understreke at EØS­avtalen er bærebjelken
i vårt europeiske samarbeid. Vi registrerer selvfølgelig at
Soria Moria­erklæringen slår ring rundt dette, men at man
nå også omtaler EØS­avtalen ikke bare som et faktum,
men omtaler hvor positiv den er. Det synes vi er gode og
viktige signaler fra den sittende regjering.
Vi registrerer -- det er mer en slags erkjennelse -- at
EFTA ikke er nevnt med ett ord i redegjørelsen. Det får vi
kanskje komme tilbake til litt senere i dag.
Så var det mange andre temaer som ble tatt opp i denne
svært omfattende redegjørelsen. I hovedsak har ikke vi
noen andre innfallsvinkler enn det Regjeringen har, men
når spørsmålene om klima og migrasjon kommer tilbake
til Stortinget mer detaljert, vil vi komme tilbake til våre
egne standpunkter i så måte.
Finn Martin Vallersnes (H) [13:01:38]: Jeg vil først
takke utenriksministeren for en god, grundig, tankevek­
kende og premissleggende redegjørelse. Jeg la merke til
formuleringen om at man må være mer opptatt av «reflek­
sjon» enn av «reflekser». Det preger for så vidt også til­
nærmingen her fra utenriksministeren, og det setter vi stor
pris på.
I likhet med Morten Høglund går jeg ut fra at formatet
for disse redegjørelsene og denne type debatt er noe som
vi vil komme tilbake til, men at det blir gjort på denne må­
ten denne gangen, synes vi er helt greit. Vi takker for så
vidt også utenriksministeren for at vi ble kjent med inn­
holdet i redegjørelsen noe før den ble holdt. Det vil gi de­
batten en god struktur, håper jeg.
Høyre ser for sin del på internasjonalt samarbeid som
svaret på mange av vår tids utfordringer. Nasjonalstaten er
for liten til å løse en rekke av de problemene som innbyg­
gerne møter i sin hverdag. Organisert kriminalitet, terror­
virksomhet, miljøforurensning og globalisering av øko­
nomien er noen eksempler på områder der nasjonalstaten
alene ikke har tilstrekkelig med virkemidler. Vi må gå
sammen med andre land for å finne felles politiske svar på
slike utfordringer, og EU omfatter jo de aller fleste land i
våre nærområder og vil i dag -- og i årene som kommer --
være den viktigste rammen for et europeisk samarbeid.
I fravær av et EU­medlemskap er EØS­avtalen vår
navlestreng til Europa. Det sier seg jo da selv at for Norge
er det viktig at EU og EØS fungerer godt, og at EU for sin
del er effektive.
EØS­avtalen fungerer godt på de områdene avtalen var
ment å dekke, slik det også fremgår av redegjørelsen. Det
er også vår oppfatning. Men den legger begrensninger på
muligheten til å finne gode løsninger når EU utvikler nye

4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
3267
2007
samarbeidsområder og nye samarbeidsformer, og det er
også noe av temaet i redegjørelsen. EU­samarbeidet
utvikler seg på områder som delvis eller ikke i det hele tatt
er dekket av EØS­avtalen, f.eks. likestilling, rasisme,
klimapolitikk og sysselsetting.
Jeg synes det er interessant å lese utenriksministerens
vurderinger med hensyn til hvordan Norge kan ta del i ak­
tiviteter som er viktige for oss, særlig tatt i betraktning
nettverk av bilaterale forhold -- for å si det slik. Jeg tror det
som her er sagt om å forstå politiske tendenser i enkeltlan­
dene, som i sin tur blir premisser for utvikling og nye ret­
ninger i EUs arbeid, er helt avgjørende, men det er klart at
det fordrer en bred kontakt. Det er en stor oppgave, ikke
minst det å fokusere på konsekvensene for forhold som er
av norsk interesse. Og hvilke er det? Utenriksministeren
gav noen eksempler. Jeg kan legge til noen. Jeg synes det
er relevant å peke på, slik det også ble gjort i redegjørel­
sen, at under Portugals formannskap er det en del felles
interesser mellom våre land, bl.a. når det gjelder sjø og
kyst, som er sentrale områder, og ikke minst, kanskje, ut­
viklingen av EMSAs oppgaver -- EMSA, som jo er loka­
lisert til nettopp Lisboa.
I tilslutning til den videre utvikling av Schengen og til­
grensende saksområder er vi opptatt av at alt som har å
gjøre med politi -- Interpol, et felles antiterrorsamarbeid i
Europa -- også må bli et saksområde hvor Norge er med
for fullt, slik som vi er det i Schengen­sammenheng, og at
vi ikke blir en sidepartner. Det gjelder for så vidt også i
asyl­ og migrasjonspolitikken, som er fyldig omtalt av
utenriksministeren. Jeg synes også det er et tema som il­
lustrerer hvor viktig det vil være at en kommer til politis­
ke avklaringer først, og ikke minst at det er et av temaene
som vil være viktige i samarbeidet mellom Regjeringen
og Stortinget, slik at politikken er klarlagt før embetsver­
ket vårt går ut og gjør sin viktige del av jobben.
Jeg vil også nevne energi og miljø, for det er unektelig
slik at fra et norsk ståsted kan det virke ganske paradok­
salt at landet med de største energiressursene innen EØS­
området i svært begrenset grad setter premissene for poli­
tikkutformingen. Det understreker likevel betydningen av
å engasjere seg i den europeiske debatten på dette områ­
det. Norge, med sine unike energiressurser, sin brede
kompetanse og sin lange erfaring med åpne kraftmarke­
der og stor oppmerksomhet rundt klimaspørsmål, har de
beste forutsetninger for å kunne bidra i den videre utvik­
lingen av en europeisk klima­ og energipolitikk.
I fellesmerknadene i innstillingen til St.meld. nr. 23 for
2005­2006 står alle de politiske partiene sammen om at
«EU har spilt en viktig, stabiliserende rolle i Europa
gjennom det siste halve århundret, og at EU har bi­
dratt til økonomisk utvikling og mellomfolkelig kon­
takt. EU har påvirket og fremmet demokrati i mange
tidligere diktaturer, og fortsetter å ha en positiv inn­
virkning på flere staters demokratiske utvikling gjen­
nom sin utvidelse».
En bedre politisk attest er det vanskelig å tenke seg. Jeg
synes det er spesielt gledelig at både SV og Senterpartiet
så sterkt anerkjenner EUs innsats for fred og stabilitet i
våre nærområder. Herom synes det å være tverrpolitisk
enighet. Det var jo ikke selvsagt at alle øst­ og sentral­
europeiske land ville gå i en demokratisk retning etter
Murens fall. EU­medlemskap har nettopp bidratt til at
pendelen har svingt til fordel for demokrati. Ønsket om
EU­medlemskap har også gjort at disse landene har be­
strebet seg på å oppfylle grunnleggende menneskerettig­
heter, bl.a. gjennom å respektere etniske minoriteter in­
nenfor sine grenser. Nettopp EUs krav til medlemslande­
ne for å bli medlem innen demokratiutvikling, rettsstat og
markedsøkonomi er viktig. Det er viktig ikke bare før de
blir medlem, men vil også være viktig å videreføre som
krav til alle medlemmer når de er innenfor. Med andre ord
-- en må påse oppfølging. I det mest ferske eksempelet
minnes vi at Bulgaria, og kanskje ikke minst Romania,
hadde en del problemer med noen av kravene som ble stilt
til dem før de kom så langt som til medlemskapet, f.eks.
om åpenhet innen finansforvaltning, økonomi og korrup­
sjon. Det er mitt håp at Norge kan bidra til å gjennomføre
en oppfølging av hvordan slike krav etterleves også i et­
tertid, fordi vi bør ha en påvirkningsmulighet gjennom
den rollen vi har bl.a. som finansiell bidragsyter.
Men dette er også vesentlig i fremtidige utvidelser og
scenarioer. En kan se for seg et EU som blir større, og som
kanskje blir stort fordi en løsner litt på kravene, eller kan­
skje blir mer avgrenset fordi man fortsatt står på presise
krav. Vi for vår del mener at det siste er vesentlig, noe
også andre talere har vært inne på. Det verdigrunnlaget
som er felles i EU, må være noe av det viktigste limet vi
har.
Jeg har ikke tid til å gå nærmere inn på Russland­spørs­
målet, som er omtalt ganske fyldig i redegjørelsen, men
vil bare konkludere med å si at vi er enig i å utvikle sam­
arbeidet på alle områder med Russland. Dette har vi nylig
diskutert i andre sammenhenger. Men det er ikke her i
særlig grad aktuelt å gå på akkord med våre europeiske
grunnprinsipper innen demokrati og rettsstatsutvikling.
Jeg er enig i utenriksministerens betraktninger om Tyrkias
eventuelle medlemskap, som også vil kunne være en bro­
bygger i forhold til Midtøsten, og som er et eksempel
-- som jeg tror det er veldig viktig at en kunne få vist i
praksis -- på at det lar seg gjøre å kombinere demokrati
etter vestlig modell med muslimsk kultur.
Jeg er enig med utenriksministeren i at det er vesentlig
for Norge at EU setter styrking av de transatlantiske bånd
som et viktig mål, med et sterkere fokus på forholdet Eu­
ropa--USA. Etter vår vurdering er dette udelt positivt, men
samtidig en utfordring med hensyn til å få ta del i den fel­
les europeiske politikkutformingen som vil bli presentert
i NATO. Her har vi en utfordring.
Jeg vil bare minne om at i komitemerknadene i forbin­
delse med europameldingen er det også vist til at Norge
har anledning til å slutte seg til erklæringer, uttalelser og
démarcher utformet innenfor rammen av felles utenriks­
og sikkerhetspolitikk i EU. En har oppfordret Regjeringen
til med jevne mellomrom å gi Stortinget en samlet over­
sikt over slike tilslutninger. Vi imøteser i det videre arbei­
det og i utviklingen av samarbeidet mellom storting og re­
gjering hvordan en har tenkt å følge opp den informasjo­
nen.

2007
3268 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
Når alt dette er sagt, vil jeg på ny takke for en tanke­
vekkende redegjørelse og for sikkerhets skyld minne om
-- hvis noen skulle være i tvil om det -- at etter Høyres me­
ning ville vi nok møtt alle disse utfordringene og mulig­
hetene best gjennom et fullverdig medlemskap.
Bjørn Jacobsen (SV) [13:11:37]: Først vil eg takke
utanriksministeren for ei god utgreiing blant mange. I
denne veldig breie utgreiinga er det mest interessante som
blir sagt i forhold til kvar EU går, dette som går på utvi­
ding og djupn -- altså den gamle diskusjonen om det føde­
rale og det konføderale. Eg opplevde at utanriksministe­
ren antyda at det er kome noko nytt på banen -- at det er
mogleg å få ei utviding og samtidig gå i djupna. Normalt
har vi tenkt at går ein breiare ut, vil EU i verste eller beste
fall til slutt gå over frå å vere ein union til å bli ein inter­
nasjonal avtale. Men eg opplevde at utanriksministeren sa
at det er mogleg også å gå inn i djupna når ein aukar talet
på medlemmer. Ikkje minst opplevde eg at han sa det i for­
hold til å utvide med t.d. Tyrkia.
Så er det eit spørsmål som vi ikkje har nemnt i dag.
Færre og færre gonger blir det nemnt ord som «superstat»
og at dette blir altfor overnasjonalt. Den breidda ser eg òg
kan ha ein god del positive trekk på fleire område. Eg skal
berre take eit eksempel frå ei lita reise med fotballaget til
sonen min til Spania like før påske. Vi kom sjølvsagt ikkje
til Spania, men til Catalonia. Gutane var ikkje før komne
i gang med å spele, før vi kom i snakk med dei gamle kal­
lane der. På 1930­talet fekk dei ikkje lov til å snakke ka­
talansk. No går dei på kurs i katalansk. Dette var folk på
80 år. Nokre går så langt som til å seie at dei vil lage ein
ny nasjonalstat. Ein har fått ein utruleg økonomisk vekst i
det vi kallar regionanes Europa.
Her trur eg at også vi her oppe i nord skal følgje veldig
nøye med. Dette har gjeve mange gode resultat andre
plassar. EU blir så stort at ein må våge å dele det opp utan
at det skal true på noko vis. Ein treng heller ikkje å vere
med, viser det seg. I førre veke fekk vi til eit nordisk for­
svarssamarbeid, ein god avtale mellom den svenske og
den norske forsvarsministeren. Utanriksministeren har
sjølv gjort greie for andre former for samarbeid, eg skal
ikkje gå så mykje inn på det. Det er ingen tvil om at her
har det vist seg å vere gode moglegheiter også for oss som
ikkje er EU­medlem. Ein ser dette i regionar på ein slik
måte at det er til beste for alle som er i den regionen.
Med breidd meiner ein også breiare lag av folket, og
eg ser at i EU er ein no redd for å ta inn over seg godt nok
det folkeavstemmingsresultatet ein fekk i forhold til
grunnloven osb. Då snur ein litt på taktikken. Dette går litt
imot å take med breidda, å take med folket mest mogleg.
Vi ser også ei anna form for breidd -- at ein tek inn over
seg i større grad det å kunne styre ved lov. Vi ser delvis at
miljøet -- som er ei tarv som må sikrast same kva, og kan­
skje aller best sikrast ved lov, eller iallfall nokre gonger
sikrast best ved lov -- meir og meir kjem inn på ein betre
måte, etter mitt skjønn, ved at ein òg lèt miljøet gå føre ei
form for liberalisme der ein ikkje vil at ein skal take om­
syn til miljøet. Det er òg ei breidd som eg helser velkom­
men.
Så ser vi òg at når ein ikkje går i breidda, men -- som
utanriksministeren seier -- går direkte på dei som har for­
mannskapet, og der prøver å få til norsk presentasjon av
våre eigeninteresser, blir det meir formålstenleg. Kanskje
dette òg vil gjere EU­debatten meir aktuell ute i samfun­
net -- folk får eit forhold til dette, og det betyr noko for oss.
På den same fotballturen som eg refererte til i stad,
gjekk det så langt at vår gode oppmann på Frigg fotballag
sa at alle måtte ha med seg pass. Eg svarte straks at ingen
treng pass, tak med sertifikat. Gutane var berre 14 år, så
dei hadde jo ikkje sertifikat, men tak med bilde og legiti­
masjon, det held. Folk var ikkje klar over dét, så alle had­
de med pass. Dei visste ikkje at ein kunne reise til Spania
utan pass. Dialogen og informasjonen om kva som skjer i
EU, vil tene både ei eventuell ja­side og ei nei­side på
mange måtar.
Eg ser ei utfordring i forhold til moderne demokrati,
for vi har alltid rekna med at økonomisk vekst vil vere
veldig effektivt i forhold til sosial utjamning og i kampen
mot fattigdom. I vårt eige land har til og med -- det finst
vel knapt noko land som har hatt ein så enorm økonomisk
vekst -- tidlegare statsminister Odvar Nordli og du sjølv,
president, på ein god måte gått ut og åtvara og sagt at vi
må ha med alle saman, vi klarer ikkje dette. Økonomisk
vekst er på ingen måte nokon garanti for at vi får bort so­
sial dumping og fattigdom. Dette er mi største innvending
i forhold til at ein i EU ikkje tek inn over seg breidda. Ein
snakkar altså om ein forenkla traktat for unionen, som ein
vil lage på møtet ein skal ha i slutten av juni, først og
fremst for å unngå nye folkeavstemmingar. Frankrike og
Nederland la jo den nye grunnlovstraktaten daud på eit
vis, og la òg på eit vis det føderale daudt. Att og fram var
like langt. Etter mitt skjønn kom det demokratiske under­
skotet tydeleg fram.
Her synest eg at Noreg kan gå fremst og -- t.d. under
behandlinga av tenestedirektivet -- få til ei konsekvensut­
greiing, og sjølvsagt òg få ein mest mogleg brei og open
debatt, fordi vi er så avhengige av at folk veit kva dette går
ut på.
Det er ingen tvil om at vi i Noreg har veldig mange
gode aktørar, som er fullt i stand til å melde seg på i EU­
debatten. I Møre og Romsdal, mitt eige fylke, har næ­
ringslivet vore flink. Gunvor Ulstein har i alle år sagt at
dei utanlandske arbeidarane må få lov å komme hit, vi må
få lov å sende dei heim når vi vil, og vi må få lov å gje dei
den lønna vi vil. Dette veit vi er uhaldbart. Dette gjentok
ho seinast for 14 dagar sidan på eit møte i NHO, der òg
statsministeren var til stades. Det vil for SV vere uhald­
bart å godtake dette. Derfor må tenestedirektivet utgreiast
grundig. Vi veit at LO sitt representantskap i februar krav­
de at Regjeringa tek standpunkt til tenestedirektivet først
etter at dei har lagt fram ein grundig konsekvensanalyse
om kva verknader tenestedirektivet vil få i Noreg, og etter
ein ny og endeleg høyringsrunde.
LO er sjølvsagt særleg oppteke av verknadene i ar­
beidslivet og av moglegheitene til å løyse samfunnsmes­
sige oppgåver gjennom offentleg sektor. Eg synest på ein
måte LO­vedtaket betyr at debatten blir lyfta vekk frå
snevre juridiske vurderingar og over i ein meir mangesi­

4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
3269
2007
dig samfunnsdebatt. Om konsekvensanalysen skal vinne
truverde, kan han ikkje utformast i departementa. Det blir
avgjerande om han byggjer på innspel og analysar frå
uavhengige forskingsmiljø.
Fafo kom med ein rapport i fjor om grenselaust ar­
beidsliv. Han gjev ein god start på ei slik konsekvensut­
greiing. Han fastslår at kortvarig tenestemobilitet har blitt
den dominerande forma for arbeidsmobilitet i sentrale de­
lar av arbeidslivet. Eg vil òg sitere frå rapporten, som sei­
er:
«Erfaring fra mange europeiske land viser at nett­
opp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den van­
skeligste å konrollere, og dermed er den mobilitetsfor­
men som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, om­
gåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og
avgifter.»
Det er i denne sosiale verkelegheita ein skal sleppe te­
nestedirektivet laus. Det er derfor opp mot denne verke­
legheita direktivet må vurderast.
Vi veit òg at dei i Sverige, som er med i EU, har ei sak
som har gått lenge mellom Laval/Vaxholm, der den svens­
ke arbeidsministeren rett ut seier at om dette skal god­
kjennast, vil det seie ei utradering av svensk arbeidsstan­
dard og svensk lovgjeving på dette området. Dette må vi
take alvorleg, dette må vi gå godt inn i.
Så har vi den seinare tida hatt veldig mange positive
gjennomslag i forhold til EU. Vi praktiserer på nytt ei gra­
dert arbeidsgjevaravgift. Ikkje minst er det mange spele­
avhengige som kan glede seg over at spelemonopolet kan
oppretthaldast, og at ein dermed får ein politikk som tek
vare på dei som blir avhengige -- det blir bestemt her i sa­
len og ikkje av private aktørar, som sjølve vil vere tente
med å sko seg på det.
Heimfallssaka ser ut til å gå vår veg, og det ser ut til at
vi kan knyte oss til EU sitt opplegg for handel med kli­
makvotar på ein god måte. Det er viktig å bli ein del av eit
større kvotesystem. Det ser ut som vi kan take vare på dei
delane av vårt eige kvoteopplegg som er betre enn EU sitt.
Dagfinn Høybråten (KrF) [13:22:03]: Vi har fått en
grundig og interessant redegjørelse av utenriksministeren.
Det er politisk viktig når landets utenriksminister på Re­
gjeringens vegne fastslår at EØS­avtalen har tjent og tje­
ner Norge bra. Viktig er det også at han erklærer tro på en
vitalisering av det nordiske samarbeidet. Det er et syn jeg
deler.
Utenriksministeren gjorde innledningsvis et poeng av
at det er en fare for at enkeltsakene kan ta overhånd, og at
vi som står utenfor EU, kan miste grepet på helheten:
Hvor går EU, hvor går Europa, som nå i økende grad er
sammenfallende med EU geografisk?
Til dette perspektivet har jeg to umiddelbare kommen­
tarer -- én om hvor EU går, og én om Europa.
Jeg tror vi alle er opptatt av å se de lange linjer og de
store utviklingstrekk. Faren for å miste grepet har vel EUs
ledelse selv erfart. De har lenge aktivt stått på for å få
gjennom en EU­grunnlov. Men ved folkeavstemningene i
Frankrike og Nederland sa folkeflertallet nei, og grunn­
lovsprosjektet fikk et dødsstøt. Striden gjaldt i stor grad
spørsmål om hvor EU skal gå, og hva slags EU man øn­
sker. Franskmennene og nederlenderne ønsket ikke det
EU de fikk seg forelagt. Striden om hva EU skal bli, pre­
ger fortsatt dagsordenen i EU, men nå, foran toppmøtet i
slutten av denne måneden, går diskusjonen på kammerset
blant lederne i stor grad på om man kan komme seg videre
uten å rådspørre folket. Dette får vi sikkert høre mer om
fra EU­toppmøtet den 21.--22. juni, for det preger det tys­
ke formannskapets forhåndssonderinger.
EU har i dette viktige spørsmålet kjørt seg fast i indre
uenighet. Skal respekten for de to folkeavstemningene i
Frankrike og Nederland fortsatt ligge til grunn? Er uni­
onsgrunnloven død? Eller kan den manøvreres inn bak­
veien, uten folkeavstemninger, i en litt frisert eller barbert
utgave? Vi synes allerede å ha erfart at EUs beslutnings­
problemer ikke er blitt mindre etter at unionen ble utvidet
til 27 medlemsstater. Det tror jeg vi får understreket også
i fortsettelsen av denne diskusjonen.
Min andre kommentar går på utenriksministerens po­
eng om at EU i stadig større grad blir sammenfallende
med Europa. Jeg tror det både for analysens klarhet og de­
battens fruktbarhet er viktig at vi ikke bidrar til en full
sammenblanding av disse størrelser. Om to tredjedeler av
Europas stater blir medlemmer av Den europeiske union,
må vi ikke forveksle den med Europa. Store europeiske
befolkningsgrupper og en rekke europeiske land står
utenfor EU. Det viktige poenget er at skillelinjene i Euro­
pa flyttes, og det er viktig at vi sørger for å bevare og ut­
vikle samarbeidet i og med EU, men også innen hele Eu­
ropa, ellers kan det lett vokse fram unødige motsetninger
mellom f.eks. Russland og Vesten -- både når det gjelder
EU, NATO og i forholdet til USA. Striden om ra­
kettskjoldprosjektet har vist russisk sensitivitet når det
gjelder vestlige posisjoneringer i stater som tidligere stod
innen den sovjetiske interessesfære.
Jeg skal komme litt nærmere inn på viktige refleksjo­
ner eller dypere innblikk i store og viktige saker.
Utenriksministeren viste til at dagens redegjørelse
henger sammen med Stortingets anmodning om at det av­
holdes halvårlige redegjørelser om viktige EU/EØS­sa­
ker. Jeg synes nok med respekt å melde at dagens redegjø­
relse fikk et litt for generelt preg og i for liten grad tok
opp aktuelle EU/EØS­saker. Dermed ble redegjørelsen
ikke ulik den formen man har valgt på de generelle uten­
rikspolitiske redegjørelsene. Jeg skal ikke kritisere det.
Det er nyttig nok, selv om de aller fleste betraktningene
gjelder kjente problemstillinger, som vi en del ganger har
hatt anledning til å utveksle synspunkter på her i stor­
tingssalen. Men for framtiden må vi ikke miste den anled­
ningen som slike halvårlige EØS­redegjørelser skal gi for
å gå grundig inn på enkelte store saker som er under ut­
vikling i EU, og som er EØS­relevante, slik at vi gis
grunnlag for å gå mer inn på enkeltområder av samarbei­
det, og ikke bare blir liggende på et allment og generelt
refleksjonsnivå.
Derfor har jeg tenkt å bruke resten av min taletid til å
snakke om en sak som utenriksministeren overraskende
nok ikke snakket om, men som er en veldig sentral del av
den norske europadebatten, som også pågår i mange and­

2007
3270 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
re europeiske land, nemlig spørsmålet om EUs tjenestedi­
rektiv.
En viktig side ved en god og demokratisk behandling
av EU/EØS­saker er å orientere Stortinget tidlig, slik at de
folkevalgte får informasjon og slik blir trukket inn i pro­
sessen. Da Stortinget her i vinter behandlet stortingsmel­
dingen om europapolitikken, var det en samlet utenriks­
komite som understreket behovet for å bringe Stortinget
tidligere inn i prosessen når det gjelder diskusjonen om
EØS­relevante saker. Tjenestedirektivet var i så måte en
interessant test. Allerede før jul, den 21. november, skrev
jeg et brev til statsministeren om dette direktivet, som da
nettopp var vedtatt i EU­parlamentet, og bad om en kon­
sekvensdrøfting og en redegjørelse. Det ble i svaret vist til
at saken skulle på høring, og ingen redegjørelse ble gitt.
På nyåret sendte så en samlet opposisjon et brev hvor man
etterlyste en redegjørelse om tjenestedirektivet. På ny vis­
te statsministeren til høringsfristen -- ingen redegjørelse.
For et par uker siden ble saken tatt opp i Stortingets spør­
retime. Svaret fra næringsministeren var slik at en samlet
opposisjon på nytt sendte brev og bad om en redegjørelse.
Sist torsdag, den 31. mai, gav næringsministeren endelig
en foreløpig redegjørelse i Stortingets EØS­utvalg. Den
gav en nyttig gjennomgang av flere sider av direktivet,
men startet med å understreke at ikke alle spørsmål om di­
rektivet var avklart og endte opp med å fastslå at de
«spørsmålene tjenestedirektivet reiser, vil bli analysert
punkt for punkt», og at Regjeringen ennå ikke har kom­
met til veis ende i sine vurderinger av direktivet.
Det har jeg respekt for, men jeg skulle ønske at en re­
gjering, som så til de grader har flagget at åpenhet om dis­
se spørsmålene er dens varemerke, og at debatt om uten­
rikspolitiske spørsmål er en styrke, hadde våget å ta en
åpen debatt i Stortinget om tjenestedirektivet og svart po­
sitivt når et opposisjonsparti reiser spørsmålet. Jeg synes
det er direkte oppsiktsvekkende at man ikke reagerer når
en samlet opposisjon ber om en slik redegjørelse. Det sy­
nes jeg ikke er et uttrykk for at man ønsker debatt, og at
man ønsker åpenhet, men snarere at man har så store pro­
blemer med denne saken internt at man vegrer seg for å
møte Stortinget i en debatt om saken i åpent lende.
For oss som er sterkt bekymret for flere sider av tjenes­
tedirektivet og ikke vil uthule forbrukernes rettigheter og
svekke arbeidet mot sosial dumping, har kravet om en
grundig og uavhengig konsekvensutredning stått sentralt.
Dette kravet har bred støtte, ikke minst i faglige organisa­
sjoner. I dag er det en ungdomsmobilisering mot tjeneste­
direktivet utenfor huset her. Jeg har nettopp mottatt et
opprop med underskrifter fra personer i en rekke organi­
sasjoner. Et hovedkrav fra dem som aksjonerer, er at det
må gjennomføres en grundig konsekvensanalyse av tje­
nestedirektivet.
Jeg må oppfatte det slik -- jeg velger det -- at nærings­
ministeren lovet det i sin redegjørelse til Stortingets EØS­
utvalg fredag. Det kan enhver også forsikre seg om ved å
gå inn på Stortingets hjemmeside på Internett, hvor refe­
ratet fra EØS­utvalgets møte allerede er lagt ut. Det er en
positiv konsekvens av innstillingen fra en enstemmig
utenrikskomite tidligere i år, hvor vi understreket at refe­
ratene burde bli offentliggjort umiddelbart.
For å styrke tilliten til konsekvensanalysen mener jeg
det er en fordel å trekke inn også uavhengig ekspertise, og
jeg håper at utenriksministeren kan bekrefte at så vil bli
gjort. Det bør man også ta med seg i de gjenstående run­
der om denne saken.
Kristelig Folkeparti ønsker ikke å medvirke til at et tje­
nestedirektiv som kan føre til økt sosial dumping og få
andre negative konsekvenser, blir tatt inn i EØS­avtalen.
Det er derfor helt avgjørende for oss å få grundig vurdert
konsekvensene av direktivet.
Vi har notert oss at det fra faglige organisasjoner og fra
Nei til EU har kommet en rekke kritiske spørsmål vedrø­
rende flere sider av direktivet, bl.a. når det gjelder konse­
kvensene for konkurransen i arbeidslivet:
-- Det kan i dagens europeiske arbeidsliv i praksis øke
omfanget av sosial dumping.
-- EF­domstolen kan komme til å avgjøre at nasjonal
arbeidsrett skal respektere EU­lovgivningen.
-- Også tjenestesektorer som nå er unntatt fra direktivet,
kan bli underkastet regelverket i direktivet, eller etter
hvert i praksis bli det gjennom egne direktiver.
Dette er spørsmål fra vår side. Det er spørsmål som
trenger avklaring gjennom den prosessen som man nå er i
gang med. Det er spørsmål som bør avklares gjennom en
åpen og real debatt om disse spørsmålene. EØS­avtalen
gir Norge en reservasjonsrett som EUs medlemsstater
ikke har, og den reservasjonsretten må vi være beredt til å
bruke om det blir nødvendig.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [13:32:06]: Innledningsvis
vil jeg si takk til utenriksministeren for en grundig og re­
flekterende redegjørelse og analyse av situasjonen i EU
og om Norges forhold til EU. Det er en nyttig gjennom­
gang, og det imøtekommer ønsket om å ha debatter i Stor­
tinget på en mer åpen måte. Formen må gå seg til, som
utenriksministeren sa. Jeg tror vi vil få en spennende form
i tiden framover.
Jeg konstaterer at representanten Høglund er overras­
ket over at denne regjeringen har vært så tydelig i sin ak­
tive europapolitikk, på tross av at det har blitt definert som
sprik i Regjeringen. Jeg er enig i at det er gledelig, men
det bør ikke være noen overraskelse at også Senterpartiet
erkjenner Europas betydning for Norge, selv om vi ikke
ønsker å være medlem av EU.
Utenriksministeren viser til Stortingets behandling av
St.meld. nr. 23 for 2005­2006 om en aktiv europapolitikk.
I utenrikskomiteens merknader konstaterte vi også at
europapolitikken i økende grad har blitt innenrikspolitikk.
Jeg kan se for meg at vi i framtiden også kan ha europa­
politiske redegjørelser helt eller delvis ført i ordet av and­
re statsråder. Og der kan jeg se for meg at både kommu­
nalministeren og næringsministeren kan være med på å gi
betraktninger rundt de utfordringene de har på sine felt.

4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
3271
2007
Men jeg synes alt i alt at dette er en god start på en ny tra­
disjon i Stortinget.
Aldri før i EU/EØS' historie har det vært ført en mer
aktiv europapolitikk fra norsk side. Jeg tror jeg tør si at ald­
ri har en regjering utfordret EU på flere saker som har vært
av avgjørende betydning for Norge. Jeg konstaterer at ESA
har fått en del utfordringer når det gjelder deres fortolk­
ning av EØS­regelverket i særdeles viktige saker. Soria
Moria­erklæringen bygger på at vi ikke ønsker medlem­
skap i denne perioden. Selv om Senterpartiet ønsker seg ut
av EØS, og helst hadde sett en frihandelsavtale etter mo­
dell av Sveits, er vi tilfredse med at Soria Moria har gjort
en aktiv europapolitikk til en del av Regjeringens arbeid.
EØS gir oss stadig utfordringer i norsk politikk og
samfunnsliv. Spesielt på energi­ og miljøområdet, og når
det gjelder velferd og kontroll, vil utfordringene være sto­
re i tiden som kommer. Senterpartiet er glad for å kunne
påpeke at det er mulig å finne skreddersydde løsninger
framfor kopiering av regelverk, som vedtatt i resolusjon
på vårt landsmøte.
Enkelte har uttrykt redsel for at Norge blir marginali­
sert under EUs utvidelse og ved EUs økonomiske samar­
beid med andre regioner. Jeg konstaterer at vårt svar er at
vi aldri har stått sterkere, og at vi aldri har hatt EU mer i
fokus enn akkurat nå.
Vi konstaterer at vi har et kjøpesterkt marked, med
interesse for EUs behov for markedsadgang. Vi har natur­
ressurser og energi, som utenriksministeren sier. Vi dek­
ker 15 pst. av EUs gass­ og oljebehov. Vårt bidrag har fått
ytterligere aktualitet etter vinterens situasjon i Hviteruss­
land og Ukraina, som viste hvor sårbare forsyningene fra
Russland kan være. Uten at vi bør slå oss for sterkt på
brystet, kan vi vel konstatere at vår stabilitet og forutsig­
barhet, og vårt medlemskap i EØS, har medført at vi har
fått større oppmerksomhet på vår egen produksjon og le­
veranse. Jeg tolker utenriksminister Steinmeiers annon­
serte besøk i Nord­Norge i august som et uttrykk nettopp
for dette.
Jeg konstaterer at selv om vi er utenfor, har vi et prag­
matisk forhold til EU, som, tror jeg, er det beste for begge
parter. Vi har en misunnelsesverdig geografisk plassering
mot Barentshavet med strategisk tilgang på rike ressurser,
og vi har et selvstendig, bilateralt forhold til Russland
som gir oss fleksibilitet og et godt utgangspunkt i nabo­
skapet.
Vi har registrert med bekymring det som har skjedd i
forholdet mellom Russland og EU, og ikke minst i forhol­
det mellom USA og Russland, på grunn av dette ra­
kettskjoldet som er under utvikling.
La meg gjøre det klart: Det er ingen endring i vår hold­
ning når det gjelder det transatlantiske samarbeidet, vårt
forholdt til NATO, til USA, og, for øvrig, vårt forhold til
EU. Men vårt gode naboskap og vår gode dialog med
Russland må vi ta vare på, og vi må se om vi kan finne
igjen funksjonen der -- dersom det tilspisser seg ytterlige­
re -- vi kan være en formidler og en dialogpartner som par­
tene ønsker å bruke.
I tillegg finner vi at flere av våre nordiske naboer samt
Tyskland og Nederland ofte setter pris på at Norge utford­
rer både EU internt og EUs politikk globalt. Vi får ofte
støtte og står som en uavhengig stemme som ikke er mar­
ginalisert. EU lager seg en offensiv nordområdepolitikk,
vel vitende om at de er avhengig av Norge for å lykkes.
Det kommende portugisiske formannskapet i EU tror
jeg vil være av stor interesse for Norge. Som utenriksmi­
nisteren sa, får vi altså en fiskerinasjon i ledelsen, med
50 pst. av EUs sjøareal som sitt ansvarsområde nasjonalt.
Det er en liten nasjon, og det er en kystnasjon med bety­
delig interesse for fiskerinæringen. Vi har sett større vilje
fra Portugals side enn fra Spanias side til å gå inn i de fis­
keripolitiske utfordringene vi har med ressurskontroll,
kamp mot svart fiske, osv. Vi har felles sterke interesser
for de transatlantiske bånd. Det blir spennende.
Utenriksministerens analyse av et EU som utvikler seg
mindre enhetlig og med en bilateralisering, gjør at vårt
handlingsrom i tiden som kommer kanskje blir større, og
at vi kan utvikle våre muligheter. Vi har et potensial for
påvirkning og innflytelse.
Norges politikk, som føres som utenforland, har en
form og en aktivitet som Senterpartiet godt kan leve med,
men vi ser at det fortsatt er mange uløste oppgaver, og at
EØS­rettsakter og ­direktiver som vi får, har store konse­
kvenser for vårt demokrati og politiske handlingsrom, vår
sosial­, miljø­ og næringspolitikk. Vi må, som utenriks­
ministeren sa, være klare i våre prioriteringer i det mang­
foldet som kommer, plukke ut de sakene som har størst
betydning for oss og være klare i vår stemme. La meg
nevne hjemfall, boplikt og industrikraftregimet som saker
som Regjeringen har jobbet med og fortsatt jobber med,
og som er viktige for oss.
Jeg skal bare kort innom tjenestedirektivet: Der må vi
ha grundige konsekvensutredninger før vi går videre.
Til slutt vil jeg si at det er viktig for Norge å være med
på og følge med i den utviklingen som er i Europa. Jeg
tror at hvis vi følger den linjen som et utpekt av utenriks­
ministeren, får vi det meget arbeidsomt og spennende i ti­
den som kommer.
Anne Margrethe Larsen (V) [13:42:47]: Takk til uten­
riksministeren for en bred redegjørelse, fra nordiske land
til Vest­Balkan, Russland og Portugal.
Venstre er opptatt av den raske og omfattende utviklin­
gen i EU, og dette gjelder ikke minst i forhold til å innlem­
me nye østeuropeiske land i unionen, som gjør at EU bi­
drar til å bryte ned gamle skillelinjer i Europa. Dette kan
få stor betydning for vårt forhold til EU, uansett framtidig
tilknytningsform.
Det er derfor viktig at det ikke legges lokk på den nors­
ke debatten om EU. Venstre ønsker en bred, åpen og fol­
kelig debatt. Vi ønsker bl.a. å belyse hvilke muligheter og
begrensninger EUs videre utvikling gir oss, og hvordan vi
kan inngå nye partnerskap med EU, bl.a. med hensyn til
f.eks. nordområdene.
Sett i et slikt lys er det svært oppløftende at alle partier
på Stortinget har stilt seg bak St.meld. nr. 23 for 2005­
2006, Om gjennomføring av europapolitikken. Et politisk
enstemmig Norge har her gått inn for mer åpenhet, mer
debatt, mer politikk og mer påvirkning.

Trykt 20/6 2007
2007
3272 4. juni -- Redegjørelse av utenriksministeren
om viktige EU/EØS­saker
Dagens redegjørelse fra utenriksministeren er ett av
flere tiltak for å bevirke nettopp dette. Jeg vil takke ham
for å ha gitt en god oversikt over viktige utviklingstrekk i
EU. De vil legge tunge føringer på norsk europapolitikk,
og de vil videre ha mye å si for hvor stor uttelling vi skal
få for vår EØS­avtale. Han peker også på nye områder
som klima og energi, migrasjon og utvikling.
Det jeg savnet i redegjørelsen, var et mer EØS­aspekt.
Jeg er helt enig i at vi står overfor en strøm av enkeltsaker
og rettsakter, og at man kan fort miste helheten av syne
hvis man fordyper seg for mye i dem. Dette er en del av
vår politiske hverdag på Stortinget, og jeg antar også and­
re steder, men jeg har lyst til å minne om at intensjonen
med redegjørelsen var å fokusere på viktige EU­ og EØS­
saker. Jeg viser også til representanten Høybråtens tema
vedrørende tjenestedirektivet.
Jeg innser at dagens redegjørelse er den første av sitt
slag, og at slike redegjørelser dermed ikke har funnet sin
endelige form. I fortsettelsen vil jeg foreslå økt fokuse­
ring på EØS­saker. En viktig side ved Regjeringens EØS­
strategi er nemlig å identifisere viktige EØS­saker på et
tidligst mulig tidspunkt, for å kunne øve mest mulig inn­
flytelse på dem. Redegjørelsen burde derfor oppsummere
hvilke slike saker som Regjeringen har identifisert. Videre
bør redegjørelsen antyde hva Regjeringen mener om disse
sakene, og eventuelt hvordan den vil prioritere.
Jeg forventer ikke ferdig avklarte standpunkter fra Re­
gjeringens side, men at det pekes på de viktigste politiske
aspektene. Dette mener jeg vil gi et viktig bidrag til å vi­
talisere og konkretisere debatten om EØS­ og EU­saker i
Norge.
For Norges del er det utvilsomt mye å hente på å effek­
tivisere sitt arbeid med EØS­saker. Økt kunnskap, omfo­
rente standpunkt, langsiktighet og det å gripe fatt i saker
på et tidlig stadium, er her viktige stikkord. Regjeringens
EØS­strategi kan her spille en sentral rolle. Samtidig er
det viktig ikke å være naiv. Vi bør alle innse at det er klare
begrensninger på den norske påvirkningskraften i Brus­
sel, uansett hvor godt arbeidet med EØS­saker er organi­
sert i Norge.
Jeg har her lyst til å nevne at da Norge fikk lov til å
gjennomføre et system med geografisk differensiert ar­
beidsgiveravgift, skyldtes det neppe norsk innflytelse i
Brussel, men at det nye EU­landet Slovenia -- med to mil­
lioner innbyggere -- ønsket dette.
Mulighetene for oss til å øve innflytelse i Brussel er i
realiteten små. Regjeringen har sine møter og sine konsul­
tasjonsordninger. Videre har vi en demokratisk kanal som
går via Stortinget til EU­parlamentet. Vi har dessuten en
korporativ kanal hvor partene i næringslivet og NGO­er
har sine representasjonskontor i Brussel. I tillegg kan vi
spille på energikortet vårt og vise til våre fiskeriressurser.
Sist, men ikke minst kan vi gjøre et grundig hjemmear­
beid og stille med gode argumenter og forslag. I sum gir
dette mulighet for innflytelse, men vi bør her være edrue­
lige. Det er sjelden at Norge havner langt oppe på EUs
sakskart.
Jeg har lyst til å peke på at EUs utvidelse til 27 land, og
kanskje enda flere i framtiden, medfører at EU må legge
mer vekt på interne prosesser. De nye medlemslandene vil
kreve økt oppmerksomhet, og en mer kompleks samar­
beidsstruktur står for tur med den nye grunnloven. Uten­
riksministeren pekte i sin redegjørelse på en bilateralise­
ring av det interne samarbeidet, nye interne allianser og
en integrasjon i ulike hastigheter. Det kan derfor i fram­
tiden bli en enda mer krevende øvelse for Norge å bli sett
og hørt i Brussel.
Jeg savnet derfor at utenriksministeren i sin redegjørel­
se relaterer beskrivelsen av de overordnede utviklings­
trekkene i EU til EØS. Spørsmålet er hvordan utviklingen
i EU vil påvirke Norges framtidige muligheter for å øve
innflytelse i EU og utfallet av viktige EØS­saker for oss.
Til slutt vil jeg peke på at EU og EØS stiller vårt folke­
styre overfor nye utfordringer. Allerede i dag gjør det seg
gjeldende et demokratisk underskudd ved at EØS­saker
på løpende bånd vedtas i Stortinget uten reell politisk be­
handling.
EØS­virkeligheten for mange norske politikere er at de
regelmessig får seg forelagt en bunke med EØS­saker
med en omfattende saksdokumentasjon. Denne er for det
meste av teknisk og byråkratisk karakter, noe som gjør det
uoverkommelig for de fleste å komme seg gjennom bun­
kene.
Det er dermed gått en viss automatikk i behandlingen
av EØS­saker. Resultatet er at en lang rekke direktiver blir
innlemmet i norske lover og forskrifter uten noen politisk
behandling. I enkelte tilfeller kan ansvarlige politikere på
denne måten unnlate å ta ansvar for saker de støtter, men
som de ikke ønsker å ta det politiske ansvaret for.
Venstre har i behandlingen av St.meld. nr. 23 for 2005­
2006, Om gjennomføring av europapolitikken, vektlagt
betydningen av tiltak som vil gjøre EØS­arbeidet mer
åpent og tilgjengelig og som styrker muligheten for med­
innflytelse. Dette gjelder ikke minst dem som ikke har
store organisasjoner i ryggen, eller mye penger som de
kan betale lobbyister med.
Alle som berøres av et nytt EØS­regelverk, bør i ut­
gangspunktet ha anledning til å gjøre sine synspunkter
gjeldende, også de med små økonomiske ressurser. Flest
mulig bør delta i debatter om viktige EØS­saker. Saker av
stor viktighet og prinsipiell betydning bør løftes opp og
debatteres her i Stortinget.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:50:35]: Jeg
vil takke for innleggene og debatten. Formatet må finne
sin form, men jeg merker meg at flertallet av dem som
holdt innlegg, synes at denne vinklingen var interessant.
Det er ikke slik at man automatisk savner den opphete­
de EU­striden før 1994, men jeg må si at jeg savner salen
fra før 1994. Når det var debatt om EU da, var det aldri
tom sal. Det var full sal, det var ganske godt trykk i alle
losjer, og man hadde demokratiet i full utøvelse her i Stor­
tinget. Det er jo ikke annet å vente enn at det har endret
seg.
Når det gjelder formatet på denne redegjørelsen, tok
jeg det opp med EØS­utvalget i forrige uke for å lufte en
del tanker, og jeg følte at jeg fikk noen veiledende råd der.
Det jeg tror vi må prøve å finne en form på -- dette er noe som

3273
4. juni -- Årsrapport fra Stortingets delegasjon til EFTA­parlamentarikerkomiteene og
Den felles EØS­parlamentarikerkomiteen for 2006
S 2006--2007
2007
(Utenriksminister Støre)
Presidentskapet og komiteen må gi oss innspill på -- er om
det skal være et sammenfall mellom det vi gjør i den ko­
miteen, og det vi gjør her. For jeg oppfatter at det vi gjør
i denne komiteen, er å ha ganske detaljerte gjennomgan­
ger av enkeltsaker og hvordan Norge vurderer dem, og får
tilbakemeldinger. Jeg ser her i salen nå at det er omtrent
de samme medlemmene som jeg møtte i komiteen i for­
rige uke. Det burde være interessant, tror jeg, å prøve å
løfte debatten litt når vi først møter i åpen sal -- og slik sett
ikke bare snakker til hverandre, men også snakker til en
bredere offentlighet -- selv om, som representanten Høy­
bråten sa, referatene fra møtene i den komiteen nå er of­
fentlige. Jeg er fullt åpen for, og Regjeringen er søkende
på, å finne form og innretning.
Så noen få kommenterer til interessante betraktninger
fra partiene. Jeg mener representanten Bjørnstad er ved noe
av poenget, som jeg også prøvde å få med, dilemmaet i
Europa mellom behovet for overnasjonalitet for å løse pro­
blemer og problemet med å få forankring i demokratiet for
de løsningene. Der er det helt åpenbart, som jeg også sa:
Det er i medlemslandene, hos folk, at det ligger både brem­
se og akselerasjon for hvordan samarbeidet kan utvikle seg.
Forslaget fra kommisær Wahlstrøm om støtte til litt
bredere stiftelser er interessant. Under et besøk i Tyskland
ble jeg kjent med det Tyskland har som system, nemlig at
de store partifraksjonene får støtte til omfattende stiftelser
som de leder, Konrad­Adenauer­Stiftung, Ebert Stiftung
osv., en ganske utførlig offentlig støtte til å holde de nett­
verkene ved like. Det er interessant på et europeisk nivå.
Til representanten Høglund vil jeg si et par ting som
svar på hans spørsmål. Når det gjelder Schengen­visum,
tok Norge klart til motmæle mot den nesten doblingen av
den prisen. Det er blitt dyrere på grunn av disse biometri­
passene, og man følger da den politikken at det skal være
kostnaden med å få et pass som avgjør prisen for å få det.
Vi håper det går i riktig retning.
Når det gjelder Kola, kan jeg ikke bruke mye tid på det
nå annet enn å si at det er et internasjonalt partnerskap
som må løse det veldig alvorlige problemet med uforsvar­
lig lagring av kjernefysisk brensel. Vi må holde framdrift
i det partnerskapet, være utålmodige. Statsministeren vil
selvfølgelig ta dette opp under sine samtaler både i Mur­
mansk, Moskva og St. Petersburg. Det er britene som har
ansvaret for selve transporten og lagringen av dette avfal­
let. Vi må holde dem motivert og inne. At et slikt kart ikke
gjøres tilgjengelig for oss, er problematisk, og det må vi
arbeide med hele veien. Men det er i hvert fall en forbed­
ring at det nå kommer bedre kart, som russiske myndig­
heter også kan bruke når de tross alt må ta et hovedansvar
for hvordan de rydder opp.
Ellers synes jeg det var oppløftende å høre Fremskritts­
partiets positive vurdering av synet på et tyrkisk medlem­
skap. Jeg tror det er holdninger som det er viktig at Norge
har. Det kan, som representanten Høglund sa, ikke for­
enkles til landbruk eller migrasjon. Det er et stort sivilisa­
sjonsspørsmål hvordan Europa her vil innrette seg.
Representanten Vallersnes ytret ønske om å få litt mer
oversikt over dette med démarcher. Det kan være interes­
sant om vi kan systematisere det litt og komme tilbake til
Stortinget på egnet måte for å dele informasjonen, for den
kommer jo forløpende, og en kan ofte kanskje ha behov
for å få en oppsummering.
Til representanten Jacobsen vil jeg bare knytte en be­
merkning. Når han reflekterer rundt regionenes Europa og
hans erfaringer fra Spania, er det noe av det samme med
nordområdene som med den regionen, Barentssamarbei­
det, som vi må forsøke å skrive inn i regionenes Europa
og trekke ut -- ikke minst å få tak i -- ressurser.
Når det gjelder Laval/Vaxholm­saken, er det slik, som
jeg omtalte i forrige uke i EØS­utvalget, at generaladvo­
katen i EU nå har gitt en klar uttalelse om rett til kollektiv
arbeidskamp når formålet ikke er å prøve å vri handel,
men å beskytte oppnådde rettigheter. Det er viktig, og
spilleautomatdommen er viktig. Det er viktige eksempler
på gjennomslag for verdier som vi er opptatt av.
Jeg merker meg representanten Høybråtens syn. Næ­
ringsministeren gav en omfattende presentasjon i forrige
uke av status, som EØS­utvalget var tilfreds med. Jeg tror
bare jeg vil si at når vi ikke har valgt å gi en redegjørelse,
er det av respekt for at over 100 forskjellige høringsutta­
lelser har kommet inn. Det har kommet noen flere fra
samme type aktør, men i hvert fall er det en 60--70 ulike.
Vi bearbeider dem nå. I tillegg til det næringsministeren
var inne på i forrige uke, kan representanten være trygg på
at vi kommer bredt tilbake til den saken her i Stortinget på
en inkluderende måte.
Til sist vil jeg si at det er klart at Norge som et demo­
krati, en innvevd stat i Europa, må ha ambisjoner for
europapolitikken. Det mener jeg vi har gjennom stortings­
meldingen, komiteens innstilling, behandlingen her og de
innlegg som er kommet til uttrykk. Men som utenriksmi­
nister vil jeg si at vi ikke skal ha noen illusjoner. Vi skal i
hvert fall ikke drømme oss inn i en situasjon hvor det å ha
ambisjoner i seg selv gir oss påvirkning i et fellesskap vi
har valgt ikke å være medlem av.
Jeg har gjort mange positive erfaringer gjennom de 18
måneder jeg har hatt dette ansvaret, med at vi blir lyttet til,
vi blir hørt, og vi får tilgang, men vi er ikke medlem. Vi
har ikke stemmerett, og vi er altså egentlig, sånn sett, i
beste fall nr. 28, selv om vi i mange sammenhenger kan
komme høyere opp, fordi vi har interessante saker å bidra
med. Men det er ikke annet å gjøre enn å stå tidlig opp og
legge seg sent, og jobbe med dette. Jeg slutter meg til re­
presentanten Samuelsens syn om at vi får det meget ar­
beidsomt, men også spennende.
Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed
avsluttet.
Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjø­
relse om viktige EU/EØS­saker vedlegges protokollen. --
Det anses vedtatt.
S a k n r . 2
Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til EFTA­parlamentarikerkomite­
Forhandlinger i Stortinget nr. 217
217

2007
3274 4. juni -- Årsrapport fra Stortingets delegasjon til EFTA­parlamentarikerkomiteene og
Den felles EØS­parlamentarikerkomiteen for 2006
ene og Den felles EØS­parlamentarikerkomiteen for
2006 (Innst. S. nr. 177 (2006­2007), jf. Dokument nr. 19
(2006­2007))
Anne Margrethe Larsen (V) [13:58:09] (ordfører for
saken): EFTA­parlamentarikerkomiteens oppgave er å
drøfte EFTA­samarbeidets og EØS­avtalens utvikling og
andre europapolitiske emner. Den skal dessuten virke som
et konsultativt organ overfor EFTAs ministerråd. I forbin­
delse med de to EFTA­ministermøtene i året avholdes et
eget møte mellom parlamentarikerne og regjeringsmed­
lemmer fra EFTA­statene. Det avholdes også et eget møte
mellom parlamentarikerne og EFTAs konsultative komite
for arbeidslivets parter.
EØS­parlamentarikerkomiteen skal ved dialog og de­
batt bidra til en bedre forståelse mellom EU­ og EFTA­
statene. Komiteen kan gi uttrykk for sine synspunkter i
form av rapporter eller resolusjoner. I hvert møte drøftes
EØS­avtalens utvikling og oppfølging av tidligere vedtat­
te resolusjoner.
Jeg vil poengtere at det er viktig for Norge å bruke alle
tilgjengelige arenaer for å utnytte mulighetene som EØS­
avtalen gir. Den parlamentariske dimensjonen blir her sta­
dig viktigere.
Jeg vil videre peke på Stortingets behandling av
St.meld. nr. 23 for 2005­2006, Om gjennomføring av
europapolitikken. Det tas her til orde for økt åpenhet for å
fremme mer debatt om viktige EØS­saker i Norge. Dette
gjelder også i forhold til vår parlamentariske kontakt inn
mot EFTA, EØS og EU. Økt åpenhet på dette området kan
bidra til mer debatt og engasjement om norsk europapoli­
tikk.
Arbeidet som gjøres i den felles EØS­parlamentariker­
komite, er et viktig grunnlag for reell politisk dialog
mellom folkevalgte i Norge og i EU. Vi har grunn til å
være tilfreds med at arbeidet i EØS­parlamentarikerkomi­
teen i stadig sterkere grad fokuserer på aktuelle politiske
spørsmål for de berørte land. Herunder kan eksempelvis
nevnes nordområdepolitikken, der norsk nordområdesat­
sing er blitt profilert og satt i sammenheng med EUs poli­
tikk for den nordlige dimensjon.
Til slutt vil jeg poengtere at EU er i utvikling, og et vik­
tig trekk er at Europaparlamentets innflytelse på utfor­
mingen av nytt EU­ og EØS­regelverk øker. Parlamentet
har en åpen beslutningsprosess som potensielt styrker
Norges muligheter for innsikt og bidrag til utformingen
av nye rettsakter. Dette er imidlertid avhengig av en mer
offensiv og koordinert innsats fra Norges side. Jeg vil der­
for understreke betydningen av å styrke Stortingets parla­
mentariske kontakt inn mot EU­systemet generelt, her­
under især Europaparlamentet. Dette kan bidra til å sikre
tidlig påvirkningsmuligheter og økt innsikt i saker som
berører viktige norske interesser.
Svein Roald Hansen (A) [14:01:22]: Jeg synes det er
naturlig å knytte noen merknader til årsrapporten, først og
fremst til arbeidet i den felles EØS­parlamentarikerkomi­
teen. Denne komiteen er én av flere kontaktpunkter
mellom Stortinget og Europaparlamentet. Betydningen
av denne kontakten øker etter hvert som Europaparlamen­
tets innflytelse vokser, slik komiteen peker på i sin innstil­
ling.
I den redegjørelsen vi nettopp hadde, pekte utenriks­
ministeren på den bredere politiske utvikling som skjer
mellom våre naboland innenfor EU­samarbeidet. Europa­
parlamentet spiller en stadig mer aktiv rolle også på dette
området. En sterkere kontakt med Europaparlamentet er
viktig i forhold til enkeltsaker som vil gjelde i det indre
marked eller Schengen­samarbeidet, men også viktig for
vår evne til å koble oss på denne bredere politiske utvik­
lingen i EU­samarbeidet. Dette blir den tredje stolpen i
våre anstrengelser for å bøte på det et fullverdig medlem­
skap ville gitt oss av muligheter.
Betydningen av styrket kontakt med Europaparlamen­
tet ble også framhevet i innstillingen til St.meld. nr. 23 for
2005­2006 Om gjennomføringen av europapolitikken.
Det må skje på flere måter, også ved at andre komiteer enn
EØS­parlamentarikerkomiteen og utenrikskomiteen
knytter kontakter med kollegene i Brussel.
Jeg regner med at arbeidet med å følge opp de tiltak
som det var tverrpolitisk enighet om under behandlingen
av europameldingen, er godt i gang. Det gjelder styrkin­
gen av Stortingets kapasitet til å arbeide med EU­ og
EØS­saker, partigruppenes kapasitet til å arbeide med
dette og det å sende en fast, årlig, skal vi kalle det opplæ­
ringsdelegasjon av representanter i to eller tre uker til
Brussel for å gjøre seg mer kjent med det omfattende sam­
arbeidet vi har med EU, slik vi lenge har gjort når det gjel­
der FN, i New York.
I EØS­parlamentarikerkomiteen får vi mulighet til å
følge utviklingen i EØS­samarbeidet, noe som er vår ho­
vedoppgave. Men vi arbeider også med store og viktige
saker, som Grønnboka om EUs maritime politikk og
Grønnboka om energi. I møtet i Norge i fjor satte vi nord­
områdene på dagsordenen -- et tema som førte til en del­
takelse fra Europaparlamentets side som var gledelig
bred. Men det kan ikke stikkes under stol at interessen for
EØS­parlamentarikerkomiteen blant Europaparlamentets
medlemmer, er høyst varierende.
Delegasjonens leder, Diana Wallis fra Storbritannia,
har gjennom mange år lagt ned et stort og engasjert arbeid
i denne komiteen. Men selv hennes engasjement har dess­
verre ikke maktet å vekke tilsvarende interesse hos hennes
kolleger.
Det er tegn på to ting: Det ene er det gledelige, at EØS­
avtalen fungerer godt -- og ting som fungerer, får sjelden
stor oppmerksomhet. Det andre, og mer bekymringsfulle,
er at Europaparlamentets dagsorden er fylt med mange og
viktige saker som opptar de 27 landene i EU­samarbeidet.
Da blir det vanskeligere å få oppmerksomhet for et land
som selv har valgt å stå utenfor det normale og løpende ar­
beidet i dette parlamentet.
Men det understreker bare behovet for at vi legger oss
i selen, eller for å bruke utenriksministerens ord, står opp
tidligere og legger oss senere, for å styrke kontakten
mellom Stortinget og Europaparlamentet, og sørger for at
de kontaktpunktene vi har og greier å skape, samordnes
best mulig.

4. juni -- Samtykke til ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA­statene
og Egypt og en bilateral landbruksavtale mellom Egypt og Norge
3275
2007
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 3277)
S a k n r . 3
Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til rati­
fikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA­statene og
Den arabiske republikken Egypt og en bilateral land­
bruksavtale mellom Egypt og Norge, begge av 27. januar
2007 (Innst. S. nr. 234 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 62
(2006­2007))
Morten Høglund (FrP) [14:05:34] (ordfører for sa­
ken): Det er en glede, nok en gang, å kunne legge frem en
enstemmig innstilling fra utenrikskomiteen om ratifika­
sjon av en frihandelsavtale -- denne gang med Egypt. Den
generelle konklusjon jeg vil trekke av denne innstillingen,
er at frihandelsavtaler har bred støtte på Stortinget og i det
politiske landskapet i Norge.
Det man også erfaringsmessig har sett, jeg skal ikke
dvele lenge ved det, er at ved å få slike frihandelsavtaler
på plass bidrar man til en merhandel mellom EFTA­state­
ne og den stat vi får på plass avtale med -- i dette tilfellet
håper vi på noe tilsvarende med Egypt.
En kan si mye om avtalens innhold -- jeg skal ikke gå
inn på det -- men jeg bare konstaterer at avtalen danner et
godt grunnlag for og har et utviklingspotensial til å bli
bredere og inkludere andre temaer.
EFTAs ministermøte senere denne måneden i Vaduz i
Liechtenstein skal drøfte videre perspektiver for frihan­
delsavtaler fremover. Det er mange interessante land, så
vidt jeg vet, som nå ligger på arbeidslisten til EFTA -- til
Norge, til Sveits, til Island og til Liechtenstein. Jeg har
noen ganger vært forbauset over at vi ikke har nok trykk
på dette, men jeg erkjenner at det er en balanse. WTO­for­
handlingene har hovedprioritet i Norge. Det tror jeg alle
står bak, men at vi også utnytter det vinduet som til ulike
tider er der for frihandelsavtaler, er viktig, og at vi søker å
få slike på plass med de viktigste handelspartnerne våre.
Jeg er glad for at Regjeringen har signalisert at dette nå
er viktig. En utfordring her er jo at ansvaret for frihandels­
avtaler ligger under Nærings­ og handelsdepartementet.
Derfor vil jeg oppfordre utenriksministeren -- og Uten­
riksdepartementet -- til gi Nærings­ og handelsdeparte­
mentet den nødvendige politiske «backing», slik at man
der får de nødvendige armslag og ressurser for å kunne
drive prosessene, for det er krevende prosesser.
Når det gjelder noen av de landene man nå ser på,
f.eks. India og Kina, vil det der være tunge utfordrende
oppgaver som nok vil kreve store ressurser, men som kan
gi veldig interessante resultater for norsk næringsliv i en
fase hvor vi dessverre registrerer at Doha­rundens mulig­
het for å lykkes, i hvert fall i et kortsiktig perspektiv, ikke
er videre god.
Svein Roald Hansen (A) [14:08:46]: Den andre de­
len av EFTA­parlamentarikerkomiteens arbeid er jo nett­
opp å følge opp EFTA og frihandelsavtaler -- så noen ord
i den forbindelse. Denne frihandelsavtalen med Egypt er
den 15. frihandelsavtalen EFTA har sluttført. Den neste
som formodentlig kommer til godkjennelse her i salen, er
avtalen med Den sørafrikanske tollunionen -- Sør­Afrika,
Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland. Som Morten
Høglund nevnte, er det bred enighet om frihandelsavtaler
her i Stortinget, og derfor er det også veldig sjelden dis­
kusjon om dette temaet i salen. Det får liten oppmerksom­
het, og det er for så vidt gledelig.
Arbeidet med å bygge ut våre frihandelsavtaler er et ar­
beid for å sikre norsk verdiskaping lettere adgang til nye
markeder. Det er med på å trygge norske arbeidsplasser
og bidrar til å oppfylle viktige politiske målsettinger om
arbeid til alle og bygge et trygt fundament for vår velferd.
Et viktig prinsipp i EFTAs handelspolitikk har vært å
søke parallellitet med EU. Det er en høy aktivitet mange
steder for å undersøke interessen for nye frihandelsavtaler
fra EFTAs side. I EFTAs parlamentarikerkomite har det i
den forbindelse vært pekt på viktigheten av at EFTA har
tilstrekkelig kapasitet til å følge opp de etter hvert mange
kontaktene som er tatt, og hvor det er interesse i landene
for en frihandelsavtale med EFTA, eller i hvert fall under­
søke mulighetene for det.
Det har f.eks. lenge vært forhandlet med Canada, hvor
det er håp om at et resultat ikke er så langt unna. Det er
kontakter med land i Sør­Amerika og store, viktige land i
Asia. Overfor noen land, som Kina og Japan, har enkelte
av EFTAs medlemsland undersøkt interessen for en tosi­
dig frihandelsavtale, som muligens kan bane veien for en
EFTA­avtale.
Vi har kanskje lett for undervurdere EFTAs størrelse
som handelspartner, fordi det er blitt få medlemmer igjen
i denne organisasjonen. Men om vi bare er fire land, re­
presenterer disse fire, som er blant verdens mest velståen­
de, en betydelig økonomi og er en viktig handelspartner
for mange, både i og utenfor Europa.
Som også saksordføreren pekte på, er arbeidet gjen­
nom EFTA for å inngå flere frihandelsavtaler ikke et ar­
beid som er i motsetning til vårt arbeid for en ny WTO­
avtale. Frihandelsavtalen er et supplement, og det er tro­
lig en stund til vi har utviklet et handelsregime innenfor
rammen av WTO som helt overflødiggjør frihandelsavta­
ler.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:11:19]:
Dette er ikke for å ta til motmæle, tvert imot, det er bare
for å understreke at Regjeringen legger vekt på det som
både saksordføreren og andre talere her la vekt på, nemlig
frihandelsavtaler.
Det kompliserende elementet er jo at vi ønsker en glo­
bal WTO­avtale. Jeg vil igjen si i denne sal at vær beredt
på at det kan komme veldig fort hvis det nå blir akselera­
sjon inn mot slutten av denne måneden. Vi kan ikke straf­
fe manglende framdrift ved å si at Norge ikke er for fri­
handelsavtaler. Vi må være med på den samme utviklin­
gen, og vi må strategisk velge ut de områdene hvor vi kan
bruke det virkemiddelet. Det gjør vi, noe dette er en illus­
trasjon på. Jeg hadde bl.a. anledning til å snakke om den­
ne avtalen med den egyptiske utenriksministeren da jeg
møtte ham tidlig i april.

2007
3276 4. juni -- Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Den Interparlamentariske
Union for 2006
Så er det jo slik, som representanten Svein Roald Han­
sen sier, at det blir liten oppmerksomhet om disse avtale­
ne. Det kan man kanskje forstå ut fra deres teknikalitet,
men dette er veldig viktige avtaler for å knytte bånd med
andre land. Hvis vi skriver oss inn i alle analysene om at
handel er noe av det viktigste for å få til utvikling, ser vi
at disse avtalene er viktige både for demokratiutvikling,
handel og velferdsutvikling, som man her var inne på.
Jeg tror man ikke skal undervurdere hvor attraktive vi
er som partnere i slike avtaler. Jeg skal bare minne om et
tall som jeg hørte her for ikke lenge siden, at Norges kjø­
pekraft tilsvarer 11 millioner italieneres. Da får man et
bilde på at det å få slike avtaler med oss, også er interes­
sant. Det er alltid gjensidig avhengighet i de avtalene. Så
det vier vi stor oppmerksomhet. Det er en arbeidsdeling
mellom Utenriksdepartementet og Nærings­ og handels­
departementet her, men jeg kan forsikre representanten
Høglund om at det vil bli satt nok ressurser inn på å gjen­
nomføre de store forhandlingene som nå kommer, med
den kvalitet vi ønsker.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 3.
(Votering, se side 3277)
S a k n r . 4
Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til Den Interparlamentariske
Union for 2006 (Innst. S. nr. 173 (2006­2007), jf. Doku­
ment nr. 14 (2006­2007))
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [14:13:43] (ordfører for sa­
ken): Også i denne saken legger komiteen fram en en­
stemmig innstilling.
Den Interparlamentariske Union har gjennom sitt ar­
beid ønsket å knytte seg nærmere til FN. Det kan være
med på gi større legitimitet til FN. Vi var innom de samme
tankene i fjor da vi diskuterte tilbakemeldinger fra IPU.
Det som er interessant å se, er at den nyvalgte presidenten
har skissert et reformarbeid hvor dette blir en del av vur­
deringen, og at man i FN har tatt inn over seg at dette er
en mulighet som man skal se videre på.
I de to sesjonene som har vært holdt, høst­ og vårsesjo­
nen, konstaterer vi at det har vært stor allsidighet i debatt­
grunnlaget. Det har vært diskutert demokrati og bistands­
utvikling, gjenoppretting og oppbygging av Libanon etter
krigen, kritikk mot Nord­Korea for atomprøvesprengnin­
ger. Norge har framsatt er forslag om gjeldssletting i til­
legg til normal bistand -- uten at dette har ført fram -- og et
ønske om et styrket Interpol­samarbeid.
Det skal bli interessant -- under henvisning til innled­
ningen -- å se hva som skjer med IPU i de nærmeste årene,
og utviklingen videre.
Med disse kommentarene legger jeg fram komiteens
enstemmige innstilling.
Finn Martin Vallersnes (H) [14:15:52]: Jeg har hatt
gleden av å følge IPU­delegasjonens arbeid de siste seks
årene og har ledet delegasjonen de siste to årene. Jeg har
for så vidt ingen direkte kommentarer til saksordførerens
redegjørelse av den enstemmige innstillingen, men jeg fø­
ler det riktig å komme med noen tilleggskommentarer og
opplysninger.
Det reformarbeidet som saksordføreren refererte til, og
som også så vidt var omtalt i forrige årsrapport, er under
rask utvikling og stiller litt nye krav til oss. Det kan være
greit og riktig å informere Stortinget om hvordan dette ar­
beidet endrer seg.
IPU er fra 1889, en gammel organisasjon. Slike gamle
organisasjoner kan jo forvitre. Store organisasjoner, med
mange medlemsland og store delegasjoner, kan lett utvik­
le seg til forsamlinger med store ord og fyldige resolusjo­
ner som ingen husker. Slik jeg forstår noen av mine for­
gjengere i Stortinget, var det en del som fryktet at dette
var en utvikling som etter hvert også ville prege IPU. Da
er det riktig å peke på at man gjennom de siste årene har
tatt tak i en reform av IPUs egen organisasjon og arbeids­
måte, og også, som representanten Samuelsen refererte
til, forholdet til FN.
Når det gjelder IPUs egen arbeidsmåte, preges den sta­
dig mer av en temarettet agenda der man forsøker å foku­
sere på konkrete temaer. Det preger arbeidet i komiteene
ved at man har et økende antall spesialarrangementer og
seminarer og økende bruk av paneldebatter med inviterte
størrelser som har mer innsikt i temaene. Det har ført til et
økende krav om at delegasjonene fra de forskjellige lande­
ne må trekke på kollegaer fra eget parlament som gjennom
sitt daglige arbeid har spesiell innsikt i de temaene som
reises i IPU. Jeg nevner dette fordi det kan få konsekvenser
for den fremtidige sammensetningen av våre delegasjoner,
i retning av at vi må kunne være mer fleksible i forhold til
hvem som skal være med. Kanskje skulle man ha en liten
kjerne som skal utgjøre kontinuiteten, og så være mer flek­
sible i forhold til hvem man trekker inn, etter hvilket tema
man har. Dette krever litt mer fleksibilitet av oss også.
Når det gjelder det andre reformarbeidet, forholdet til
FN, springer det ut av FN­reformen, som i sin tid også tok
opp til debatt behovet for å involvere den parlamentariske
dimensjonen i FNs arbeid. Det var litt delte meninger om
dette, også fra norsk side. To hensyn talte med den gan­
gen. Det ene var at FN fikk økt legitimitet ved å trekke på
parlamentene. Det kan man jo diskutere opp og ned. Det
er vel slik at parlamentene i de landene der de som styrer
kanskje har svakest legitimitet i forhold til befolkningen,
heller ikke har så mye å tilføre når det gjelder demokratisk
legitimitet. Det var noe av beveggrunnen.
Det andre hensynet var at man ønsket at parlamentene
i større grad skulle involveres i FNs arbeid, slik at man
kunne følge opp hjemme, nasjonalt, det man var blitt eni­
ge om å sette på dagsordenen i FN -- og for den saks skyld
også å være med og sette trykk på hvordan man i hvert en­
kelt land aktiviserte seg for å få gjennomslag for selve
FN­reformen.
Det ble først diskutert å opprette et eget parlamentari­
kerforum under FN. Det har man i hvert fall foreløpig for­
latt og gått inn i et samarbeid med IPU, et samarbeid som
er i rask utvikling. Det preger IPUs arbeid i den forstand
at de temaene som er oppe i FN til enhver tid, hyppigere

4. juni -- Referat 3277
2007
og raskere også kommer på IPUs agenda. IPU og FN står
i økende grad som arrangører av felles arrangementer.
En resolusjon fra siste generalforsamling i FN uttrykte
eksplisitt at man ønsket å utvikle samarbeidet med IPU,
som et parlamentarikerforum. Det har man grepet tak i, og
man kommer til høsten til å arrangere et eget forum i for­
bindelse med IPUs høstmøte i Genève, der representanter
fra alle deltakerlandene spesielt kommer til å ha FN­saker
på agendaen. For å tilrettelegge for dette har man også be­
stemt seg for å opprette en såkalt kjernegruppe, et rådgi­
vende utvalg med en representant fra hver verdensdel,
som fortløpende skal overvåke aktiviteten i FN nøye,
være helt innforstått med hva som skjer i FN, slik at det
kan bringe inn konkrete temaer til IPU fra FN, for å gjøre
det mer fokusert og mer operativt. Det blir en fra hver ver­
densdel i den kjernegruppen. Det er avklart at fra den
vestlige siden er det Norge som kommer til å fylle den po­
sisjonen. Den norske delegasjonen kommer nok til å akti­
visere seg sterkt i dette arbeidet. Vi håper at vi fra parla­
mentarisk side kan bidra til å få gjennomført denne refor­
men, i hvert fall bidra til å sette mer trykk på for å få FN­
reformen gjennomført.
Vi får komme tilbake til dette siden når det gjelder hva
dette vil si for sammensetning av delegasjonene i fremti­
den, men det er ganske åpenbart allerede at det vil trenges
flere folk for å bemanne flere oppgaver samtidig under
noen av disse møtene. Vi kan også imøtese at vi kommer
til å få økende behov for å trekke med oss folk fra ulike
komiteer inn i arbeidet, men det tar vi opp særskilt med
administrasjonen i Stortinget.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se nedenfor)
T h o r b j ø r n J a g l a n d gjeninntok her presi­
dentplassen.
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget skal nå votere i sakene nr. 2-- 4.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 19 (2006­2007) -- om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til EFTA­parlamentarikerkomite­
ene og Den felles EØS­parlamentarikerkomiteen for 2006
-- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstilt:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av en frihandelsav­
tale mellom EFTA­statene og Den arabiske republikken
Egypt og en bilateral landbruksavtale mellom Egypt og
Norge, begge av 27. januar 2007.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 4
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 14 (2006­2007) -- årsrapport fra Stortin­
gets delegasjon til Den Interparlamentariske Union for
2006 -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
S a k n r . 5
Referat
1. (252) Trygdeoppgjeret 2007 (St.prp. nr. 83 (2006­
2007))
Enst.: Sendes arbeids­ og sosialkomiteen.
2. (253) Representantforslag fra stortingsrepresentan­
tene Siv Jensen, Arne Sortevik, Harald T. Nesvik og
Ketil Solvik­Olsen om Kyoto­tiltak med vekt på
kostnadseffektivitet og nytte for miljøet (Dokument
nr. 8:97 (2006­2007))
Enst.: Sendes energi­ og miljøkomiteen.
3. (254) Representantforslag fra stortingsrepresentan­
tene Olemic Thommessen, Elisabeth Aspaker, André
Oktay Dahl, Sonja Irene Sjøli og Svein Flåtten om ut­
redning og innføring av Internettbasert tjenesteportal
til bruk ved kjøp av plasser i barneverntiltak (Doku­
ment nr. 8:98 (2006­2007))
Enst.: Sendes familie­ og kulturkomiteen.
4. (255) Samtykke til godkjennelse av EØS­komiteens
beslutning nr. 160/2006 av 8. desember 2006 om inn­
lemmelse i EØS­avtalen av direktiv 2006/43/EF av
17. mai 2006 om lovfestet revisjon av årsregnskaper
og konsernregnskaper m.v. (St.prp. nr. 81 (2006­
2007))
Enst.: Sendes finanskomiteen, som forelegger sitt
utkast til innstilling for utenrikskomiteen til uttalelse
før innstilling avgis.
5. (256) Endringar i statsbudsjettet for 2007 som føl­
gje av takstoppgjera for legar, psykologar og fysio­
terapeutar (St.prp. nr. 80 (2006­2007))
6. (257) Representantforslag fra stortingsrepresentan­
tene Siv Jensen, Harald T. Nesvik, Ketil Solvik­Ol­
sen, Vigdis Giltun og Jan­Henrik Fredriksen om krav
til vandelsattest for personer som jobber innenfor
pleie­ og omsorgstjenestene (Dokument nr. 8:99
(2006­2007))
Enst.: Nr. 5 og 6 sendes helse­ og omsorgskomite­
en.

2007
3278 4. juni -- Referat
7. (258) Halden fengsel (St.prp. nr. 84 (2006­2007))
Enst.: Sendes justiskomiteen.
8. (259) Lønsregulering for arbeidstakarar i det statle­
ge tariffområdet 2007 mv. (St.prp. nr. 82 (2006­
2007))
9. (260) Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion
(St.meld. nr. 31 (2006­2007))
Enst.: Nr. 8 og 9 sendes kommunal­ og forvalt­
ningskomiteen.
10. (261) Riksrevisjonens undersøkelse av Forvaltnin­
gen av Svalbard (Dokument nr. 3:8 (2006­2007))
11. (262) Riksrevisjonens undersøkelse av Forsvarsde­
partementets forvaltningspraksis og sporbarheten i
de faglige tilrådninger som gis (Dokument nr. 3:9
(2006­2007))
12. (263) Riksrevisjonens undersøkelse av skatteopp­
krevernes innkreving og stedlige arbeidsgiverkon­
troll -- oppfølging av Dokument nr. 3:12 (1999­2000)
og Dokument nr. 3:5 (2001­2002) (Dokument nr. 3:10
(2006­2007))
Enst.: Nr. 10--12 sendes kontroll­ og konstitu­
sjonskomiteen.
Møtet hevet kl. 14.32.