1873
13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
S 2006--2007
2007
Møte tirsdag den 13. februar 2007 kl. 10
President: T h o r b j ø r n J a g l a n d
D a g s o r d e n (nr. 49):
1. Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
2. Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til rati­
fikasjon av Den internasjonale avtale om tropisk tøm­
mer, vedtatt i Genève 27. januar 2006
(Innst. S. nr. 116 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 10
(2006­2007))
3. Innstilling fra utenrikskomiteen om gjennomføring
av europapolitikken
(Innst. S. nr. 115 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 23
(2005­2006))
4. Innstilling fra utenrikskomiteen om forslag fra stor­
tingsrepresentantene Erna Solberg og Finn Martin
Vallersnes om behandling av EØS­saker i Stortinget
(Innst. S. nr. 114 (2006­2007), jf. Dokument
nr. 8:105 (2005­2006))
5. Referat
Presidenten: Fra representanten Trine Skei Grande
foreligger søknad om velferdspermisjon i tiden fra og
med 12. februar til og med 19. februar.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Alvild Hedstein, innkalles for å
møte i permisjonstiden.
Presidenten: Alvhild Hedstein er til stede og vil ta
sete.
Valg av settepresidenter
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møter i dag og for resten
av inneværende uke -- og anser det som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Gunn Olsen og Sigvald Oppe­
bøen Hansen. -- Andre forslag foreligger ikke, og Gunn
Olsen og Sigvald Oppebøen Hansen anses enstemmig
valgt som settepresidenter for inneværende ukes møter.
S t a t s r å d A n n e ­ G r e t e S t r ø m ­ E r i c h s e n
overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat).
S a k n r . 1
Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:03:06]: I for­
andringens tid kan tidsbilder synliggjøre kontrastene.
Da jeg avtjente min militærtjeneste i marinen fra 1979
til 1981, opplevde vi kald krig. Jeg husker to episoder som
gjorde særlig inntrykk. Den ene var den sovjetiske inva­
sjonen i Afghanistan. Den andre var den økte spenningen
som følge av streikene ved de polske skipsverftene ved
Østersjøen. Jeg husker at den norske marinen ved begge
anledninger innførte skjerpet beredskap.
I dag er Sovjetunionen historie. I nord settes ny dags­
orden for samarbeid innen et så bredt virkeområde som
energi, fiskeri, miljø, klima, industri, forskning og utvik­
ling, reiseliv, utdanning, infrastruktur, arktisk landbruk,
kultur, helse og justis. Vi står overfor mange muligheter.
Men vi møter også utfordringer som krever gjennomtenkt
kombinasjon av fasthet, kontinuitet og nytenkning.
Polens vei illustrerer Europas omforming. Polen er
medlem av NATO og EU og vår partner i EØS. Sønner og
døtre av gårsdagens polske verftsarbeidere gjør i dag høyt
etterspurt arbeid i Norge.
Og NATO, som ble skapt for å ivareta transatlantisk
sikkerhet under den kalde krigen, står oppe i sin viktigste
operasjon noensinne. Det skjer ikke i Europa. Det skjer i
Afghanistan.
Den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan opphørte
i 1989, kort tid før Sovjetunionen selv ble historie. Byrde­
ne ble for store. Men byrdene for det afghanske folk fort­
satte gjennom nye tiår med borgerkrig og lidelser. På slik
grunn fikk Taliban slå rot. Herfra ble «11. september»
planlagt. For første gang erklærte NATO at vi hadde en ar­
tikkel 5­situasjon -- at et angrep på én alliert var å anse
som et angrep på alle.
I Afghanistan møter ikke bare NATO, men hele det in­
ternasjonale samfunn i dag en stor oppgave som kombine­
rer mange av vår tids nøkkelutfordringer: fattigdom, svak
statsstruktur, svak nasjonal økonomi, ekstremistiske opp­
rørsgrupper, høy kriminalitet -- alt sammen trusler mot et
stolt og verdig folk med en rik kultur. Situasjonen setter
Afghanistans folk i fare. Men den setter også trygghet i
fare i våre samfunn.
Situasjonen angår oss direkte.
Det er et paradoks at konflikter som ligger langt fra
våre egne grenser, som Afghanistan, Midtøsten, Sudan og
Somalia, samtidig griper mer direkte inn i våre egne sam­
funn enn den kalde krigens anspente situasjon gjorde
gjennom 40 år.
Den kalde krigen er historie, først og fremst fordi man
i øst og vest -- og ikke minst i Washington -- valgte å gjøre
dialogen til hovedredskap. Dialog, basert på fasthet og
styrke, også militært, utgjorde en engasjementspolitikk
som bidro til åpningen mot Kina, inngåelse av historiske
nedrustningsavtaler og demokratiske gjennombrudd i
Sentral­ og Øst­Europa. Ja, Europa viste jo på mange må­
ter selv vei med Willy Brandts østpolitikk på 1960­tallet
og etableringen av KSSE og senere OSSE.
I dag mangler verden en definerende orden. Grenser er
ikke ugjennomtrengelige, og begrepet avskrekking har
ikke den samme mening. Løsningen av konfliktene setter
krav til et komplisert samspill av en rekke virkemidler.
Det rekker ikke med overdreven tro på hva militære
maktmidler alene kan utrette. Det er behov for å finne til­
bake til engasjementspolitikken for å mestre dette sam­
spillet.
I denne redegjørelsen har jeg valgt å legge hovedvekt
på utfordringene knyttet til henholdsvis Afghanistan,
Midtøsten og nordområdene. Her møter vi sentrale ut­
Forhandlinger i Stortinget nr. 125
125

2007
1874 13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
fordringer som samtidig berører hvordan vi innretter
utenrikspolitikken på mange nye områder -- som innen
energi og klima.
Når det gjelder EØS og Norges forhold til Europa, vil
debatten senere i dag gi tid til en fordypning, så jeg går
ikke mer inn på det i redegjørelsen. La meg her kort un­
derstreke at vi nå er i en forhandlingsprosess om å utvide
også EØS­området. Forhandlingene er ikke ferdige, men
vårt mål er å få politisk enighet om de utestående spørs­
målene så snart som mulig. Norge skal bidra til å skape et
solidarisk og trygt Europa.
Jeg viser for øvrig til brev til statsministeren fra oppo­
sisjonens ledere vedrørende status for arbeidet med tje­
nestedirektivet. Det er satt frist til 22. februar i år med å gi
høringsuttalelser til direktivteksten. Regjeringen vil opp­
summere høringsuttalelsene og deretter komme tilbake til
Stortinget med sin vurdering på egnet måte.
Når det gjelder WTO­forhandlingene, er det i substans
lite nytt å melde siden vår debatt her i salen rett før jul,
bortsett fra tydelige politiske signaler om å komme i gang
igjen med forhandlingene. Norge støtter at dette skjer, og
Regjeringen vil holde kontakt med Stortingets organer
etter hvert som forhandlingene utvikler seg.
Under mitt besøk i Afghanistan i januar formulerte en
av landets ministere det slik: Afghanistan er ikke et sam­
funn som kommer ut av konflikt. Det er et samfunn som
har opplevd katastrofe, og hvor konfliktene ennå ikke er
avsluttet.
Oppgaven i dag handler om å gi Afghanistan mulighet
til forsoning, fred og utvikling. Oppgaven handler om å
bygge opp et land som ikke lenger er et arnested for terro­
risme, et land som sender nye «masseødeleggelsesvåpen»
i form av en gigantisk heroineksport, over lange avstan­
der, inn i våre egne samfunn.
Av disse grunnene er Afghanistan i dag vårt viktigste
militære satsingsområde og av de største mottakere av
norsk sivil bistand -- ikke bare for Norge, men også for
NATO, vår egen sikkerhetsallianse og våre egne allierte
og en lang rekke partnere, herunder våre nordiske naboer.
Sammen har vi ansvar for at denne operasjonen lykkes.
ISAF må nå videreutvikle sin strategi for å møte nye
anslag inne i Afghanistan. Samtidig kreves et langt større
fokus på å hindre infiltrasjon fra grenseområdene mellom
Afghanistan og Pakistan. Den pakistanske regjering må få
sterkere kontroll over gruppene som opererer fra disse
grensetraktene.
Dette understreker at konflikten i Afghanistan, i tillegg
til den internasjonale dimensjonen, også har en regional
side. Det er viktig at alle landene i regionen engasjeres på
en positiv måte -- noe vi tar opp i bilaterale samtaler. Men
først og fremst er det afghanerne selv som må sørge for et
godt og balansert forhold til landene i regionen.
Afghanske ledere gav meg klar beskjed når det gjaldt
den militære siden: Det viktigste er ikke hvor mange
ISAF­soldater som kommer til Afghanistan, men hva det
internasjonale samfunnet kan gjøre for å trene og utstyre
landets egne styrker.
Det kreves mer omfattende opplæring av den regulære
afghanske hæren og av den afghanske politistyrken. Ut­
fordringen fra Taliban og andre motstandsgrupper bør så
langt som mulig møtes med et tilsvar som har et afghansk
ansikt. Jo raskere afghanere selv kan settes i stand til å
møte utfordringene, jo mer effektivt kan disse gruppene
bekjempes. Det er viktig at den afghanske befolkningen
kan se at de sentrale og regionale myndigheter kan gi dem
trygghet, lov og orden -- ja, rammene for utvikling.
Bildet av den brannskadde afghanske jenta Narouz,
som nå får kyndig behandling ved Haukeland sykehus,
kan også være et bilde på dagens Afghanistan, og et sym­
bol på håp -- ja, hennes navn betyr «ny dag». Uten hjelp
ville hun ikke ha overlevd. Ved vår hjelp redder hun livet.
Vi igangsetter nå et prosjekt for å forebygge slike ulykker
og styrke landets helsevesen på dette området. Innen ut­
gangen av måneden er Narouz og faren tilbake i Faryab­
provinsen. Men så er det bare ved familiens og landsbyens
hjelp at hun skal leve sitt liv videre.
Det er nødvendig at de som vil Afghanistan vel, tar inn
over seg at den militære innfallsvinkelen ikke kan være
den ledende for å møte landets utfordringer. Og la meg
understreke: Det er de militære på alle nivåer med ansvar
ute i felten som vektlegger nettopp dette perspektivet.
Dette perspektivet lå til grunn for Regjeringens beslut­
ning om å trekke Norge ut av Operation Enduring Free­
dom -- med sin terrorbekjempelse som mandat -- for i ste­
det å satse fullt på deltakelse i ISAF­styrken med sitt man­
dat om sikkerhet, stabilitet og utvikling i landet.
Det nytter lite å nedkjempe motstand dersom befolk­
ningen ikke har utsikter til utvikling, godt styresett, virk­
somme menneskerettigheter og klima for forsoning. Be­
folkningen må tro på og se en varig endring til det bedre.
Og like viktig: Det vi bidrar til -- gjennom militært
nærvær og gjennom sivil innsats, bl.a. den innsatsen som
gjøres av frivillige organisasjoner -- må afghanere selv
kunne bære videre. Lykkes ikke dette, vil den lokale be­
folkningen lett vende seg mot internasjonale styrker og se
på dem -- på oss -- som okkupanter og kilde til uro.
NATO har militær evne og kapasitet til å lykkes mili­
tært. Nå må vi mobilisere kunnskapen til å lykkes med
gjenoppbyggingsarbeidet.
Vi har over 50 års bistandserfaring å trekke på. Vi vet
om betydningen av god koordinering, om å gi hjelp på en
måte som svarer til lokale behov, som oppnår lokalt eier­
skap, og om betydningen av å bistå på en måte som mot­
takerne har kapasitet til å håndtere.
Knapt noe sted ser vi tydeligere at utenriks­ og sikker­
hetspolitikken er sektorovergripende. Dette er ikke en
oppgave for NATO alene. Derfor tok Norge initiativ til at
NATO inviterte FN, EU, Verdensbanken og andre ledende
institusjoner til å delta i diskusjonene nå under forrige
måneds utenriksministermøte i NATO.
Det er i dag langt større enighet enn bare for noen må­
neder siden om at ulike virkemidler må ses i sammen­
heng, at en riktigere balanse mellom sivile og militære
virkemidler er nødvendig, og at den sivile innsatsen ikke
har vært stor nok -- og kanskje enda viktigere: ikke effek­
tiv nok.
NATO­toppmøtet i Riga bekreftet at dette er den rikti­
ge vei framover, og utenriksministermøtet i januar og for­

13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren 1875
2007
svarsministermøtet i forrige uke i Sevilla pekte videre i
riktig retning. Det er interessant -- og gledelig -- at den
amerikanske utenriksministeren under NATO­møtet i ja­
nuar tok til orde for en ny strategi overfor Afghanistan,
med større vekt på de sivile delene av innsatsen.
Dette gjenspeiler den holdning vi fra norske side har
inntatt, og som er reflektert i tidligere debatter i denne sal
og i Stortingets organer, og i initiativer Norge har tatt i
NATO og FN.
Totalbildet av den internasjonale innsatsen i Afghani­
stan er dermed annerledes enn det var ved årsskiftet. Det
er gledelig.
Regjeringen mener at en riktig innrettet internasjonal
innsats kan bidra til varig og stabil fred. Norge vil trappe
opp den sivile bistanden til Afghanistan til om lag 450
mill. kr som måltall for 2007, og det gjør landet til den
nest største mottaker av norske bistandsmidler, etter Det
palestinske området.
Militært har Norge i dag om lag 550 kvinner og menn
i utfordrende tjeneste i landet. Vi er stolte av deres innsats.
En motivert og dyktig kontingent soldater og offiserer vi­
ser en opptreden som er gjennomtenkt og vel utført. I til­
legg kommer alle nordmenn som arbeider i de humanitæ­
re organisasjonene, med sine mandater som er humanitæ­
re, og som ikke skal blandes med de militære.
Norge skal videreføre sitt militære engasjement. Vårt
hovedfokus vil fortsatt ligge i nord. Det er et viktig poeng
at våre enheter opparbeider seg god lokal kunnskap for å
løse sine oppdrag. Utover dette har vi ikke satt begrens­
ninger for bruken av den norske kontingenten i Mazar­i­
Sharif som innsatsstyrke.
Samtidig er det avgjørende at institusjonene i Kabul
slår rot og får utvikle sin rekkevidde. Kabul er hovedstad
og inngangsport. Fra 1. april i år vil norske mannskaper
overta driften av Kabuls internasjonale flyplass -- selve
livsnerven.
Sikkerhetsutfordringen i Afghanistan er reell. Ansla­
gene fra Taliban i fjor sommer og høst var tidvis drama­
tiske. Det kreves fortsatt militært nærvær og årvåkenhet i
hele landet. Man må forvente at Taliban og andre opprørs­
grupper fortsatt vil være aktive. Motstanden fra Taliban
vil på ny kunne komme til uttrykk når vinteren er over.
Det er ikke gitt at offensiven fra 2006 vil gjenta seg, men
ISAF er forberedt og godt rustet.
Norge mottok 5. februar i år en konkret anmodning fra
NATOs øverstkommanderende om å stille med ytterligere
militære bidrag i form av Hercules transportfly, F­16 ja­
gerfly eller en spesialstyrkeavdeling.
Regjeringen har vurdert henvendelsen nøye ut fra hva
vi allerede bidrar med, situasjonen på bakken, de mål det
internasjonale samfunn ønsker å forfølge når det gjelder
sivil utvikling, og våre gjeldende ledige kapasiteter.
På dette grunnlag har vi kommet til at vi vil imøte­
komme NATOs anmodning ved å stille en spesialstyrke­
avdeling til disposisjon for Kabul­regionen, der ISAF
har udekket behov. Dette bidraget vil med andre ord
komme i tillegg til våre bidrag i nord og vårt kommende
ansvar for driften av den internasjonale flyplassen i Ka­
bul.
Spesialstyrkebidraget vil være i tråd med NATOs øn­
sker, og vil være viktig for å kunne forsvare og bevare sta­
biliteten i hovedstaden og dermed beskytte -- i tillegg til
sivilbefolkningen -- både regjeringen, de offentlige insti­
tusjoner og det internasjonale samfunn i deres virksom­
het. Dermed vil det også støtte opp om det arbeid Norge
for øvrig legger ned i Kabul militært, med lederansvaret
for driften av flyplassen, og sivilt, med all den innsatsen
jeg har vist til.
En norsk spesialstyrkeavdeling i Kabul vil på denne
måten bidra til å sikre og understøtte den mer helhetlige
og balanserte strategien som det nå er så viktig å utvikle.
Avdelingen vil bli stasjonert i Kabul­regionen og ikke i
noen annen del av landet, herunder i sør. I forbindelse
med tilbakemeldingen til NATO vil vi gjøre det klart at
Norge med dette ikke vil komme med ytterligere militære
bidrag i 2007 utover det som nå er gjort kjent.
Det militære bidraget må formes slik at det åpner for et
større rom for politiske prosesser. Forsoningsarbeidet er
en slik sentral politisk prosess. Vi legger avgjørende vekt
på forsoningsoppgaven som den afghanske regjeringen
står overfor. President Karzai og regjeringsmedlemmer
understreker behovet for å skape langt sterkere bånd
mellom demokratisk valgte institusjoner i Kabul, i første
rekke presidenten, og de mer tradisjonelle maktstrukture­
ne på landsbygda. Vi vil bidra til å legge til rette for dette
arbeidet.
I samarbeid med afghanske myndigheter skal vi utfor­
me et omfattende program for å fremme en mer langsiktig
rekruttering til offentlig administrasjon. Siktemålet er å
bringe studenter fra hele landet sammen, med særlig vekt
på de vanskeligst stilte provinsene. Styrking av kvinners
stilling vil stå sentralt. Dersom vi lykkes i dette arbeidet,
vil vi både kunne stimulere til sterkere bånd mellom Ka­
bul og ulike deler av landet og samtidig skape en admi­
nistrasjon hvor kvinner på sikt kan delta fullt ut.
Dette prosjektet inngår i en bredere pakke for norsk bi­
stand til kapasitetsbygging og statsbygging. Norge vil bi­
dra til at et eget institutt for offentlig ansatte snarest kan
komme i gang med opplæringen. Samtidig er Norge den
første bidragsyter til et prosjekt for å styrke kompetansen
i lokal forvaltning.
Vi innleder også et arbeid med å bistå afghanske ener­
gimyndigheter for å bidra til utviklingen av et rammeverk
for gassressursene i landet. Vi støtter også oppbygging av
afghanske sikkerhetsstyrker. Norge har nå ni politirådgi­
vere og fem jurister i landet, og vi forbereder en økning av
antallet rådgivere. I tillegg videreføres den omfattende
innsatsen på områder vi allerede er tungt inne i, som ut­
danning og landsbygdutvikling.
FN er i dag for svakt satt opp til å spille en ledende rol­
le i den internasjonale samordningen i Afghanistan. Dette
ønsker vi nå å bedre, bl.a. ved å styrke FN­operasjonen
UNAMA med en rekke nye stillinger på det humanitære
området, særlig i provinsene.
Hvorfor går jeg så pass detaljert inn i alt dette? Det er
fordi utviklingen i Afghanistan er av stor betydning i seg
selv, fordi perspektivene er prinsipielle, og fordi virke­
midlene har en så tydelig gyldighet for andre situasjoner,

2007
1876 13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
for vår tids utenrikspolitikk, og ikke minst for vår egen og
våre alliertes evne til å gjøre oss gjeldende i å løse vår tids
konflikter.
Innsatsen illustrerer hvordan vi helhetlig må bistå også
i andre land. Godt styresett, menneskerettigheter, forso­
ning, sikkerhetsreform, oppbygging av kompetanse og
kapasitet på en lang rekke områder -- som utdanning, hel­
se, sysselsetting, humanitær innsats -- alt dette er nødven­
dig for å bistå skjøre stater.
I for lang tid har det vært overdreven tro på hva mili­
tærmakt kan utrette i vår verden. Et tungt militært fokus
kan bli selvforsterkende ved at løsningene på nye utford­
ringer altfor raskt vurderes i et militært perspektiv. Katas­
trofen i Irak bærer bud om dette.
Gradvis må det komme en endring. Her må FN stå sen­
tralt, ikke minst gjennom en understreking av at all mili­
tær maktbruk må hjemles i FN­pakten, men også ved at
FN anvendes som den samordnende instansen som kan
trekke de andre dimensjonene inn -- politiske løsninger,
humanitær hjelp og gjenoppbygging. Her vil det videre
arbeidet i den nylig etablerte fredsbyggingskommisjonen
bli av stor betydning, og Norge vil følge opp aktivt.
Afghanistan har kjennetegn som preger også andre kri­
tiske konfliktområder, og utfordringen er denne: Hvordan
møter vi land med særdeles svake statsstrukturer, sam­
funn hvor opprørsgrupper baserer sin virksomhet på det
de ser på som en kamp mot det som kalles den vestlige
verden og vestlige verdier?
Vi opplever at flere av konfliktene i en vidstrakt region
gir næring til hverandre og har negative ringvirkninger.
Det synes å gå et sammenhengende belte av relaterte en­
keltkonflikter fra Afghanistan, gjennom Midtøsten til Det
afrikanske horn og den omfattende humanitære katastro­
fen i Darfur i Sudan. Ja, det går en linje fra Kabul til Khar­
toum.
Den brede Midtøsten­regionen preges av slike sam­
menvevde konflikter, økt spenning langs etniske og reli­
giøse skillelinjer og rivaliserende regionale stormakter.
Det viser behovet for en regional tilnærming, koblet med
en bred, inkluderende politisk prosess. De som går i bre­
sjen for slike politiske prosesser, må få vår støtte. I et slikt
lys gir Regjeringen sin støtte til sist torsdags enighet i
Mekka om å danne en palestinsk samlingsregjering.
Regjeringen har i flere måneder aktivt støttet opp om
president Abbas' bestrebelser for å trekke Hamas inn i et
regjeringssamarbeid som reflekterer grunnleggende nor­
mer for internasjonalt samarbeid og de prinsipper den så­
kalte Kvartetten har etablert -- anerkjennelse av inngåtte
avtaler, avståelse fra vold og anerkjennelse av staten Isra­
el.
Hamas har gjennom avtalen i Mekka uten reservasjon
forpliktet seg til de avtaler PLO har inngått med Israel på
vegne av det palestinske folk. Til grunn for disse avtalene
-- deriblant Oslo­avtalene -- ligger palestinernes anerkjen­
nelse av staten Israel, den gjensidige anerkjennelsen, og
valget av forhandlinger framfor vold i avviklingen av den
israelske okkupasjonen.
Samlingsregjeringen er ikke på plass ennå. Den skal
etableres, det skal bli endelig enighet om regjeringens
sammensetning, og prinsippene fra Mekka må inn i regje­
ringsplattformen. Men vi ønsker å sende det signalet at
dersom dette kommer på plass, åpnes veien for normale
politiske og økonomiske forbindelser med de palestinske
selvstyremyndighetene.
Det er vår vurdering at det president Abbas nå har fått
til, er det beste vi kan håpe på. Alternativet til palestinsk
samling er borgerkrig, oppløsning og ny ekstremisme på
palestinsk side. Det ødelegger for palestinere. Men det er
også å anse som en sikkerhetstrussel mot Israel og en
blokkering mot en gjenopptakelse av forhandlinger
mellom palestinere og israelere.
Nå trenger denne skjøre prosessen støtte. Norge har
gjennom sin erfaring, sine nettverk og sin tilgang til alle
parter mulighet til å bidra. Det er det vi nå gjør og akter å
fortsette med.
Regjeringen vil gi spesiell honnør til Saudi­Arabia,
Egypt, Jordan, Syria og Den arabiske liga for deres rolle i
å få til en samlingsregjering. Denne regionale samlingen
for å forhindre total palestinsk oppløsning og borgerkrig
demonstrerer ansvar og vilje til å håndtere store politiske
utfordringer i egen region.
Nå må det internasjonale samfunn bygge videre på det
som er oppnådd, og støtte det for å få i gang igjen en pro­
sess og forhandlinger mellom Israel og palestinerne som
kan ta for seg de såkalte sluttstatusspørsmål, som kan sik­
re opprettelsen av en levedyktig palestinsk stat som kan
leve side om side med Israel innenfor internasjonalt aner­
kjente og sikre grenser.
Samtidig ligger våre krav til Israel fast: Som den sterke
part må det vises åpenhet for reelle forhandlinger. Ulovli­
ge bosettinger må opphøre. Vi tar avstand fra separasjons­
muren, og vi krever at Israel ettergir beslaglagte midler fra
palestinsk vareomsetning og letter muligheten for grense­
passering.
Hver konflikt i verden har sin egen karakter, sitt særli­
ge opphav og innhold. I Midtøsten henger konfliktene
sterkere sammen enn på lenge -- Israel­Palestina, Israel­
Syria, Israel­Libanon og den skjøre politiske balansen i
Libanon. Irans økende rolle som regional makt og aktør er
et dominerende trekk. Derfor må perspektivet om en regi­
onal fredskonferanse holdes ved like. Parter må trekkes
med og ansvarliggjøres. Vi vil bygge videre på det norsk­
spanske initiativet i forrige måned hvor vi markerte at det
er gått 15 år siden Midtøsten­konferansen i Madrid.
Den største faren i Midtøsten ligger i dag i situasjonen
i Irak. Faren for at situasjonen i landet utløser ytterligere
konflikt i naboområder er betydelig. Et Irak som kollap­
ser, vil kunne skape et farlig tomrom og trekke regionale
stormakter inn i situasjonen på en uforutsigbar måte. Løs­
ningen må finnes internt i Irak. Men regionens aktører må
trekkes med. Irak kan vanskelig bli mer stabilt av at Syria
og Iran blir isolert og mer ustabile.
De konkrete konfliktområder jeg nå har snakket om,
har noen viktige fellesnevnere.
For det første: betydningen av statlige strukturer -- og
den store kilden til ustabilitet når disse mangler.
For det andre: behovet for å skape dialog både internt i
land og over grenser, og betydningen av å føre en engasje­

13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren 1877
2007
mentspolitikk som kombinerer fasthet med evne og vilje
til å trekke stater og politiske, sosiale og religiøse grupper
inn i politiske prosesser -- og ikke ha dem stående på utsi­
den.
En tredje fellesnevner er at disse konfliktene angår oss.
De har betydning for vår egen trygghet og velferd -- ikke
bare fordi det involverer oss som medmennesker når vi
opplever urett og lidelse hos andre, men fordi vi trenger
fred og sikkerhet der ute om vi skal ha det trygt her hjem­
me. Samtidig er det et paradoks at nettopp uttrykk som
«her hjemme» og «langt borte» knapt finnes i et globalt
politisk perspektiv.
Derfor har Norges rolle som fredsnasjon en så tydelig
plass i vår regjeringsplattform. Våre bidrag til å forebyg­
ge, dempe og løse konflikter styrkes. Vi kan ikke engasje­
re oss over evne, men Norge har fortrinn og erfaring, og
vi har bygget opp kompetanse som vi er rede til å bruke.
Jeg verdsetter den offentlige debatten vårt fredsenga­
sjement gir opphav til. Mye er nybrottsarbeid, og vi øns­
ker kritiske blikk velkommen. Vi må være realistiske og
ikke ha illusjoner. Utfordringene vi står overfor i fredsar­
beidet, er store. Samtidig må vi i utenrikspolitikken ha vi­
sjoner og idealer, gripe mulighetene -- og evne å se disse i
bredere sammenheng -- og samtidig bli dyktigere til å ta
tak i dem.
Fellesnevneren i dag -- den fjerde som jeg vil nevne --
er engasjement. Isolasjon og boikott som utenrikspolitisk
virkemiddel blir mindre og mindre anvendbart. Konflikter
kan ikke isoleres, de har snarere en tendens til å spre seg
-- hvis vi ikke engasjerer oss.
Vi har i dag et bilde av økt konfliktstoff og spenninger
mellom den såkalt vestlige verden og den muslimske. Det
finnes ekstreme, polariserende og destruktive krefter som
får mye oppmerksomhet, men det finnes også andre kref­
ter -- og de er trolig i flertall -- som bygger brohoder. Bro­
byggerne må vi støtte.
Stater og grupper, det være seg religiøse, nasjonale
eller politiske ekstremister, som bruker terror og river ned
broer, må møtes med fasthet. Stater har rett og plikt til å
forsvare seg, men hvordan vi som stater forsvarer oss, er
avgjørende. Igjen handler det om langt mer enn militær
evne. Bare gjennom å svekke rekrutteringen til ekstremis­
tiske grupper vil vi -- som stater -- kunne vinne over tid ved
å fravriste ekstremismen nye rekrutter.
Militære virkemidler er her nødvendige, men kan også
virke destruktive dersom de tar vilkårlige liv, oppfattes
som invaderende, og bidrar til å drive nye mennesker over
i ekstremismens favntak. Også en politisk og økonomisk
strategi kreves. I tillegg til stater er nå politiske, sosiale og
religiøse grupper viktige aktører. Vi kan ikke definere
dem bort.
Det er grunn til å føle uro over at så mange andre dags­
ordener kommer i skyggen av flomlyset på terror.
Det gjelder nedrustningsarbeidet, som må ses i sam­
menheng med arbeidet med ikke­spredning. Det gjelder
demokratiarbeidet, som handler om støtte til det sivile
samfunn, bred deltakelse og bygging av demokratiske in­
stitusjoner. Det gjelder menneskerettighetsarbeidet, som
må drives videre -- vårt vern om menneskeverdet, kampen
mot dødsstraff, kamp for barns og kvinners rettigheter -- i
vårt aktive engasjement i FN, Europarådet, OSSE og and­
re multilaterale institusjoner. Utviklingen globalt krever
mer oppmerksomhet om slike dimensjoner -- ikke mindre.
Om vel to måneder skal NATOs utenriksministere mø­
tes her i Oslo. Det er første gang siden 1992. I tillegg til
Afghanistan vil Kosovo være et helt sentralt tema. Også
på Vest­Balkan ser vi spor av kjennetegn fra konfliktene
jeg har nevnt: spenninger av kulturell og religiøs karakter,
skjøre strukturer etter krig og konflikt, og grupper som må
trekkes med i politiske prosesser.
Norge støtter det arbeidet som FNs spesialutsending
Martti Ahtisaari nå nedlegger. Det er to uker siden han la
sitt forslag fram for partene. Han vil nå ha konsultasjoner
med dem, før han legger sitt endelige forslag fram for FNs
sikkerhetsråd. Deretter er det viktig at rådet kan vedta en
resolusjon som reflekterer forslaget, og at partene gjør sitt
for at løsningen kan bli omsatt i praksis.
Avtalen om Kosovos status må ivareta minoritetenes
stilling og interesser. Målet må være at hele Kosovos be­
folkning kan ivareta sin egen sikkerhet og bestemme ret­
ningen for egen politisk utvikling. Det fordrer at vi bidrar
til å legge forholdene til rette for langsiktig økonomisk
vekst og institusjonelle reformer. Men det fordrer også at
befolkningen og dens ledere viser vilje til forsoning og tar
klart avstand fra bruk av vold.
Så til våre nærområder. Når det er snakk om Norges
interesser i tradisjonell forstand, kan vi slå fast at mange
av våre viktigste interesser ivaretas i våre nære omgivelser
i nord. Her har vi store naturressurser og viktige partnere
og allierte, store havområder og grenser -- mot internasjo­
nalt farvann og mot store og små nabostater. I nord legges
mye av grunnlaget for sikkerhet, velferd og utvikling i
Norge, nå og i framtiden. Nordområdene er derfor Regje­
ringens viktigste utenrikspolitiske satsingsområde.
Norge skal være til å kjenne igjen i nordområdene.
Nærvær, aktivitet og kunnskap er nøkkelord for vår sat­
sing. Regjeringens nordområdestrategi, som ble lagt fram
i Tromsø 1. desember i fjor, gir en samlet oversikt over
satsinger og ambisjoner. Budsjettet for bevilgninger til til­
tak i nordområdene har økt med 270 mill. kr. Oppfølgin­
gen av strategien vil stå høyt på Regjeringens dagsorden.
Dette er ikke en satsing bare for kommende år eller stor­
tingsperiode -- det er en satsing med et generasjonsper­
spektiv. Regjeringen vil være en pådriver og tilrettelegger,
der vårt mål er å invitere private og offentlige aktører,
norske og internasjonale, til å delta.
En viktig side ved vår nordområdepolitikk er å ivareta
våre plikter, våre rettigheter og vårt ansvar som kyststat.
Deler av dette arbeidet, som vi bruker mye tid på, vies ofte
ikke mye oppmerksomhet i offentligheten, men hører så
avgjort med og fortjener omtale.
Et avgjørende utgangspunkt er å forankre Norges poli­
tikk innenfor gjeldende og respekterte rettslige rammer. I
de politiske forhold til andre land gir en slik forankring
over tid forutsigbarhet og trekker klare linjer i norsk myn­
dighetsutøvelse som også andre land kan forholde seg til.
Slik tydelighet er ikke minst viktig når flere land melder
seg med både interesse og interesser for nordområdenes

2007
1878 13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
muligheter. I fjor kom Norge til enighet om grensen for
kontinentalsokkel og 200­milssoner i det store havområ­
det mellom Svalbard og Grønland. Og vi kom til enighet
med Island og Danmark/Færøyene om hvordan grenselin­
jene skal trekkes for kontinentalsokkelen utenfor 200
nautiske mil i det såkalte Smutthavet i Norskehavet. Dette
har stor betydning. Det betyr at alle vesentlige uavklarte
grenser i vestlige havområder nå er avklart.
Vi prioriterer drøftelsene med Russland om avgrens­
ningen av kontinentalsokkel og soner i Barentshavet. En
løsning vil komme begge land til gode og utløse et bety­
delig potensial for samarbeid, ikke minst på petroleums­
sektoren, innenfor det som i dag er kjent som omstridt
område. Prosessen bringes stadig små, men ikke uvesent­
lige, skritt videre.
Begge parter bestreber seg på å finne en helhetlig løs­
ning på avgrensningsspørsmålet som ivaretar viktige
interesser innenfor fiskeri og energi. Samtidig legger vi
vekt på at en samlet avtaleløsning må oppfattes som rett
og rimelig ut fra havrettens kriterier. Også her har havret­
tens utvikling bidratt til en stadig større klargjøring av
hvilke forhold som skal tillegges vekt. For å oppfylle våre
forpliktelser etter havretten la Norge i fjor høst fram data
for kontinentalsokkelens yttergrense. Dataene viser at
Norge kan dokumentere en kontinentalsokkel på om lag
250 000 km 2 i nordområdene, i områder utenfor 200­
milsgrensen. Kommisjonen for kontinentalsokkelens yt­
tergrense, som er et vitenskapelig og teknisk ekspertorgan
som driver en regelbasert kontroll av holdbarheten til
kyststatens data og beregninger, vil nå med det første star­
te behandlingen av vår dokumentasjon og gi grunnlaget
for den endelige avklaring av hvor langt ut mot de store
havdyp norsk kontinentalsokkel strekker seg.
Jeg vil også framheve fempartsavtalen for forvaltnin­
gen av norsk vårgytende sild, som ble inngått 18. januar i
år. Den sikrer Norge en rettmessig større andel av denne
viktige bestanden. Det er av stor betydning både for vår
egen næring og ut fra bredere prinsipielle hensyn at avta­
len i større grad gjenspeiler sildens sonetilhørighet enn
det som var tilfellet tidligere.
Jeg vil understreke at denne avtalen også har bidratt til
å trygge forvaltningen av alle fiskebestander i våre hav­
områder, som også vandrer i de internasjonale farvann
Smutthullet og Smutthavet. Det finnes nå avtaler for alle
bestander. Dette er viktig for en ansvarlig ressursforvalt­
ning av de levende ressurser i samsvar med prinsippene i
FN­avtalen om fiske på det åpne hav. Det er et viktig ut­
gangspunkt for arbeidet mot ulovlig, uregulert og urap­
portert fiske og annen miljøkriminalitet til havs, som er
blant våre mest alvorlige utfordringer i våre nære områ­
der. Her spiller også Forsvaret og Kystvakten en viktig
rolle, gjennom sin evne til kontinuitet, kontinuerlig over­
våking og myndighetsutøvelse.
Forskning, utdanning og kompetanse er nøkkelen i
nord. Det skal være Norges kjennemerke at vi viderefører
en kunnskapsbasert forvaltning basert på førevar­tilnær­
ming i våre havområder. Forvaltningsplanen for Barents­
havet og havområdene utenfor Lofoten skriver seg inn i
denne tradisjonen.
Forholdet til Russland er den sentrale bilaterale dimen­
sjonen ved nordområdepolitikken. Politikken overfor
Russland er interessebasert og samarbeidsorientert, prag­
matisk og preget av fasthet. Flere av utfordringene i nord,
som innen miljø, redning og beredskap og ressursforvalt­
ning, kan bare løses med russisk engasjement og norsk­
russisk samarbeid. Samtidig skal dialogen med Russland
være åpen og tydelig når det gjelder vårt syn på retts­
statsprinsipper, menneskerettigheter og politiske rettighe­
ter. Det er nødvendig i en tid da det er urovekkende tegn
til autoritære tendenser og vanskeligere kår for pressen og
frivillige organisasjoner. Det sier vi fra om.
Det er gjort store skritt framover i samarbeidet i nord,
gjennom åpnere grenser, Barentssamarbeidets mange
initiativ i regionen, et økende antall samarbeidsprosjek­
ter -- ikke minst innen forskning og utdanning -- og sta­
dig økende folk­til­folk­kontakter. Det oppstår tidvis
komplikasjoner, som for eksporten av norsk fisk, der vi
fortsatt har mange utfordringer og har erfart at det er
nødvendig med innsats og tålmodighet for å finne løs­
ninger.
Nå ønsker vi å gå videre i nord. Vi ønsker en dialog
med Russland om fordypet samarbeid på begge sider av
grensen for å møte de mulighetene framtidig petroleums­
virksomhet i Barentshavet kan gi for landbasert virksom­
het. I dag er dette en kyststripe med en infrastruktur for en
helt annen tid. I løpet av våren vil vi presentere tanker for
hvordan vi kan utvikle et samarbeid i denne regionen, der
så mye kan bli forandret i årene som kommer.
Energi er en sentral drivkraft for aktivitetene i nordom­
rådene. Norge og Russland deler ansvaret for å utvikle
mulighetene på en forsvarlig og bærekraftig måte. Petro­
leumsprosjekter som Snøhvit og Sjtokman illustrerer ut­
fordringene for virksomhet og samarbeid i Barentshavet.
Og igjen: Tålmodighet og langsiktighet er viktig, for
myndigheter og for selskaper.
Energispørsmål har fått en utenrikspolitisk dimensjon
ved at energiforsyning og energisikkerhet nå står sentralt
i internasjonale forbindelser. Samtidig blir miljødimen­
sjonen ved energipolitikken stadig viktigere. Olje og gass
står for en stor del av utslippene av klimagasser. I nord­
områdene ser vi raskest virkningene av de globale klima­
endringene. Bildet av reduserte ismasser er talende. God
klimapolitikk er også fornuftig energisikkerhetspolitikk.
Hva innebærer disse utviklingstrekkene i nord for Nor­
ge? Jeg vil legge vekt på tre dimensjoner.
For det første: økt internasjonal oppmerksomhet om
utviklingen på norsk sokkel. Selv om gigantfunnenes tid
skulle være forbi, vil kombinasjonen av betydelige olje­
og gassressurser, pålitelighet og forutsigbarhet gjøre
Norge til en ettertraktet partner for europeiske import­
land. Oppmerksomheten om våre havområder vil vedvare
-- eller øke.
For det andre: økt internasjonal interesse for miljøløs­
ningene og de teknologiske nyvinningene på norsk sokkel
og innen norsk petroleumsindustri. Det faktum at norsk
sokkel framstår som verdens mest energieffektive og mil­
jøvennlige, er viktig for importland som ønsker en pro­
gressiv klimapolitikk.

13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren 1879
2007
For det tredje: økt behov for at produsentland og kon­
sumentland fører en tett og god dialog. I et gjensidig av­
hengighetsforhold søker produsentland sikkerhet for sine
leveranser, mens konsumentland søker sikre forsyninger.
Åpenhet og transparens er nødvendig for velfungerende
globale energimarkeder.
Åpenhet om inntektsstrømmene fra utvinning av olje,
gass og mineraler bidrar dessuten til utvikling og stabili­
tet. Gjennom støtte til Extractive Industries Transparency
Initiative, EITI, og opprettelse av et sekretariat for dette
initiativet i Oslo yter vi et viktig bidrag.
For å oppsummere: Norge har betydelige interesser å
ivareta i det store feltet der utenrikspolitikk, energipoli­
tikk og klimapolitikk møtes. Utviklingen av Norge som
energinasjon, betydningen av kunnskap og forskning på
disse sentrale områdene, ikke minst i nord, og klimaspørs­
målenes helt nødvendige plass -- alt dette skaper et endret
bilde av Norge i forhold til for 10--20 år siden. Vår person­
lighet som stat er i forandring.
Vår gasseksport til Europa kan øke med om lag 50 pst.
fram mot 2012 og bringe oss på nivå med Russlands eks­
port til Europa. Til høsten begynner gasseksporten fra
Snøhvit til USA. Vi sitter på store ressurser -- olje og gass --
men vi har også teknologi og kunnskap som kan bli avgjø­
rende globale bidrag til å møte klimautfordringene.
Vår energinæring hevder seg med tyngde i nye marke­
der, i land der vi ikke nødvendigvis har lange handelstra­
disjoner, mange av dem land i utvikling, og mange av dem
land med politiske regimer som er sterkt forskjellige fra
våre.
Summen av dette får betydning for ivaretakelsen av
norske interesser. Norsk praksis for omsetting av olje og
gass endres ikke som følge av dette. Vi vektlegger forut­
sigbarhet som følger av klare rammebetingelser. Vi vil ut­
øve vår rolle som stor leverandør av olje og gass gjennom
kommersielle aktører til markedsvilkår. Vi skal videreføre
forretningsmessige og kommersielle muligheter tuftet på
demokratisk fastsatte og bærekraftige betingelser.
Samtidig må vi evne å se en helhet der energi og klima
blir sentrale dimensjoner, ikke minst i nordområdesatsin­
gen. Derfor styrker forvaltningen og Utenriksdeparte­
mentet kapasiteten på dette området. Vi må også holde
fast ved at en nordområdepolitikk handler om landbasert
virksomhet, om vilkårene for arktisk landbruk og om ge­
netiske ressurser.
Utenrikspolitiske rammebetingelser er i endring og
omforming, og vi må spørre oss selv: Evner vi i tilstrek­
kelig grad å ta disse forandringene inn over oss?
Norsk alliansetilknytning endrer innhold under fravæ­
ret av kald krig. Sammen med våre allierte møter vi nye
sikkerhetsutfordringer. Internasjonale allianser og institu­
sjoner er i bevegelse, og asiatiske stormakter som Kina og
India trer raskt og tungt inn på den internasjonale scene
med rettmessig selvtillit.
Europa er utvidet og blir gradvis sterkere integrert, ty­
deligere fokusert, men med krevende oppgaver knyttet til
egen fordypning og videre utvidelse av EU, bl.a. mot Tyr­
kia. USA har som supermakt inntatt en annen rolle enn
under den kalde krigen. Kampen mot internasjonal terror­
isme har skapt nye allianser og nye skillelinjer.
En dimensjon som religion og utenrikspolitikk -- reli­
gionsutøvelse som portvokter eller fredsbygger -- blir ty­
deligere og tydeligere, og med dette spørsmål knyttet til
identitet, trosfrihet, ytringsfrihet, diskriminering og tole­
ranse. Utenriksdepartementet bygger nå ut kontaktnettet
mot religiøse organisasjoner og ledere i Norge og i utlan­
det. Dessuten styrkes arbeidet med kultur­, identitets­ og
omdømmedimensjonen i norsk utenrikspolitikk.
Vi har fått til en bred dialog om samfunnsansvar med
næringsliv, frivillige organisasjoner og kunnskapsmiljøer.
Her vektlegges menneskerettigheter, miljø og antikorrup­
sjon. En internasjonal konferanse om samfunnsansvar i
neste måned i Oslo er et eksempel på styrket samarbeid på
disse områdene med norsk næringsliv.
Så er det et internasjonalt utviklingstrekk av spesiell
betydning for Norge. Multilateralismen, slik vi har kjent
den med etableringen av FN og Bretton Woods­institusjo­
nene etter den annen verdenskrig, antar nye former, får
flere aktører, nye allianser og andre nettverk.
En FN­ledet verdensorden med multilateral forankring
og forutsigbarhet er av spesiell betydning for Norge. Re­
gjeringen bidrar -- ikke minst gjennom statsminister Stol­
tenbergs arbeid i FN­panelet -- til en helt nødvendig pro­
sess for å modernisere og effektivisere FN. FN­reformpa­
nelets anbefaling om å etablere «ett FN» i hvert samar­
beidsland -- et norsk og nordisk reformforslag gjennom
mange år -- er som følge av panelets forslag under utprø­
ving i åtte pilotland. Norge vil bidra med så vel politisk
som økonomisk støtte til disse viktige forsøkene på å
etablere ett felles program for hele FN­familien finansiert
fra et felles budsjett.
Det er også viktig at hvert enkelt medlemsland opptrer
bedre koordinert i FN­systemets mange organisasjoner.
Vi kan i dag oppleve at et land fremmer ett syn i én FN­
sammenheng og et annet syn i en annen FN­sammenheng.
Ja, dette krav til bedre samordning er en oppfordring og
utfordring som går vel så mye til oss selv.
Når verdensorganisasjonen også har hatt et lederskifte,
vil et tydelig norsk FN­engasjement, støtte til generalse­
kretæren og vektlegging av reformer være vel så viktig
som noen gang tidligere. Arbeidet med å følge opp FNs
sikkerhetsråds resolusjon 1325 for å sikre kvinners med­
virkning i fredsforhandlinger og gjenoppbygging av sam­
funn etter krig står helt sentralt i Norges arbeid og går
igjen i mange av de områdene jeg har nevnt i redegjørel­
sen.
Et hovedanliggende er at de internasjonale beslut­
ningsstrukturer må settes bedre i stand til å håndtere de
nye store globale utfordringene. Det gjelder FN, WTO,
FNs mange særorganisasjoner og andre. Det må utvikles
politiske svar på de frie markedskreftenes kraft og hand­
lingsrom. Det må utvikles samarbeids­ og konsultasjons­
ordninger som kan treffe beslutninger som omfatter flere
land, regionalt og globalt. Det internasjonale samfunnets
felles byrder må i dag fanges opp bedre av globale struk­
turer som kan fatte beslutninger.

2007
1880 13. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
Parallelt med dette arbeidet innenfor de multilaterale
institusjonene er det nødvendig å inngå samarbeid som
kan gi nye impulser, økt dynamikk og ringvirkninger til
andre saksfelt.
La meg her til slutt gi fem eksempler -- som gjelder
både virkeområder og virkemidler -- eksempler som også
illustrerer hvordan perspektivene for utenrikspolitikken
endres, og som viser hvordan Norge nå, i tillegg til sin eta­
blerte tilhørighet, bygger nye nettverk.
For det første: helse. Få forhold har så grunnleggende
betydning for menneskers liv og for samfunns utvikling.
På en rekke områder har helsespørsmål direkte utenriks­
politisk relevans, i konfliktområder, i forbindelse med
epidemier og som arena for tillitskapende samarbeid på
tvers av konflikter. Norge og Frankrike har tatt et initiativ
til tettere dialog, og sammen med en etablert gruppe land
fra alle verdensdeler vil vi i løpet av våren legge fram for­
slag til en tydeliggjøring av helsespørsmål i internasjonal
politikk.
La meg her trekke fram det arbeidet Norge gjør gjen­
nom vår støtte til forbygging av hiv/aids, malaria og andre
sykdommer, bl.a. gjennom de internasjonale vaksinepro­
grammer som GAVI og arbeidet med vaksinering av ver­
dens barn og forsterket innsats for å nå FNs tusenårsmål
om å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler innen
2015. Siden opprettelsen i 2000 har den globale vaksine­
alliansen GAVI forhindret at om lag 2,3 millioner barn
dør, særlig i fattige land. Det er et talende resultat, det lin­
drer lidelser og legger grunnlag for utvikling.
For det andre: klima. Klimautfordringene krever ny­
tenkning i utenrikspolitikken. Multilaterale klimafor­
handlinger viser ikke tilstrekkelig framgang. Kyoto­av­
talen dekker bare 30 pst. av klimagassutslippene, og tal­
let går ned. Flere må med, avtaleverket må styrkes og ut­
vides. Norge skal leve opp til sine klimaforpliktelser.
Men vi må videre. Vi må ta fatt i klimaproblemene bila­
teralt -- skape nye allianser for å bidra til ny dynamikk.
Regjeringen tok i fjor initiativ til et klimasamarbeid med
Kina og India. Vi følger opp i år med nye initiativer til
økt satsing på miljø og klima også mot andre sentrale
aktører.
For det tredje: menneskerettigheter og humanitærrett.
Regjeringen har tatt initiativ til en internasjonal prosess
for et forbud mot klaseammunisjon som skaper uaksepta­
ble humanitære lidelser og hindrer utvikling. Stater og or­
ganisasjoner er invitert til et møte i Oslo i neste uke. Målet
er å skape et tverr­regionalt samarbeid for å bidra til et
nytt multilateralt momentum for å skape et forbud mot
klaseammunisjon som har uakseptable humanitære kon­
sekvenser. Dette var mulig i arbeidet mot landminer, og
det vil være mulig igjen, ikke minst på grunn av de frivil­
lige organisasjonenes tydelige rolle.
For det fjerde: handel og WTO. Siden i fjor sommer og
særlig etter nyttår har kontakten mellom sentrale med­
lemsland økt i intensitet. Norge har i denne prosessen
også bidratt aktivt ved å samle fem andre medlemsland
-- Canada, Chile Indonesia, Kenya og New Zealand -- til å
drøfte hvordan vi i fellesskap kan bidra til at reelle for­
handlinger gjenopptas. Sammen deler vi en overordnet in­
teresse i at WTO­forhandlingene må lykkes med særlig
vekt på utviklingslandenes interesser og behov. Engasje­
mentet gir oss også tilgang til et nytt nettverk og ny kunn­
skap.
For det femte: arbeidet for nedrustning og ikke­spred­
ning. Norge er pådriver i det såkalte syvlandsinitiativet
som ble lansert av min forgjenger, og som jeg har forsøkt
å følge opp, og vi skal sette i gang nye realistiske dagsor­
dener for å få framgang i arbeidet med kjernefysisk ned­
rustning, et spørsmål som er like avgjørende i dag som
tidligere. Arbeidet vil bli særlig viktig i forbindelse med
oppstarten av det internasjonale arbeidet i april, som vil
lede fram til tilsynskonferansen for Avtalen om ikke­
spredning -- NPT -- i 2010. Her vil Norge forsøke å vise
vei.
En stor kulisse for disse endringene for både nasjonal
og internasjonal politikk går ofte under samlebetegnelsen
«globalisering», og det har vært en hovedlinje i denne re­
degjørelsen. Verden der ute kommer oss nærmere.
Dette er bakgrunnen for at Regjeringen har tatt initiativ
til et større utredningsprosjekt som i Utenriksdepartemen­
tet har fått den foreløpige arbeidstittelen «Norske interes­
ser i en globalisert verden». Sist vi hadde en liknende bred
gjennomgang, var i 1989. Mye er endret siden da. Formå­
let er å invitere til gjennomtenkning og en bredt anlagt
samtale om hvordan Norge best kan fremme sine interes­
ser, mål og visjoner innenfor endrede internasjonale ram­
mebetingelser. Prosjektet skal være inkluderende. Økt
innsikt skal gi videre, klarere utsyn.
Utredningsprosjektet har tre hovedsiktemål:
Vi ønsker å stimulere til en debatt om våre oppfatnin­
ger av utenrikspolitiske interesser og mål. Hva er hoved­
interessene? Hva er målene? Hvordan skal vi mest fornuf­
tig prioritere mellom dem?
Vi ønsker å løfte fram nye temaer som virker direkte
inn på oss -- flere temaer jeg har nevnt nå i redegjørelsen.
Hvordan bør utenrikspolitikken brukes for å møte mulig­
heter og utfordringer innen disse virkeområdene?
Alt dette handler -- for det tredje -- om virkemidler.
Hvordan fremmer vi best våre utenrikspolitiske hoved­
mål? Hvordan forholder vi oss til internasjonale allianser
og institusjoner i bevegelse, nye og etablerte aktører, nett­
verk og arenaer?
Regjeringen inviterer det politiske Norge, organisasjo­
ner, forskningsmiljøer og alle samfunnsinteresserte til
dialog med sikte på en bedre -- og bredere -- utenrikspoli­
tisk forståelse. Det er Regjeringens ambisjon at resultatet
av denne prosessen skal legges fram for Stortinget innen
utgangen av inneværende stortingsperiode.
Vi har i Norge en lang tradisjon for å utvikle vår uten­
rikspolitikk i fellesskap. Samråd og samstemmighet om
de store linjene har vært hovedregelen og har stor verdi.
Jeg vil i denne sammenheng få understreke betydningen
av at beslutningen i dag om å øke vårt troppebidrag til
NATO har oppslutning fra alle partiene på Stortinget.
Men vi tåler samtidig mer -- og ikke mindre -- debatt
om utenrikspolitikken. Et unaturlig skille mellom uten­
rikspolitisk debatt og annen politisk debatt er vi ikke tjent
med. Vi tåler og lever godt med mer utenrikspolitisk dis­

13. feb. -- Samtykke til ratifikasjon av Den internasjonale avtale om tropisk
tømmer, vedtatt i Genève 27. januar 2006
1881
2007
kusjon og meningsbrytning. Engasjement er umulig uten
det.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­
terens redegjørelse legges ut for behandling i et senere
møte -- og anser det som vedtatt.
S a k n r . 2
Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til rati­
fikasjon av Den internasjonale avtale om tropisk tømmer,
vedtatt i Genève 27. januar 2006 (Innst. S. nr. 116
(2006­2007), jf. St.prp. nr. 10 (2006­2007))
Anette Trettebergstuen (A) [10:52:26] (ordfører for
saken): Saken vi nå skal behandle, omhandler et tema som
på mange måter er for viktig til å få så lite oppmerksom­
het som det det gjør. Vi samtykker i dag til ratifikasjon av
den tredje internasjonale avtalen om tropisk tømmer. Av­
talens formål er å fremme internasjonal handel med tro­
pisk tømmer fra skoger med bærekraftig forvaltning og
lovlig avvirkning og å fremme bærekraftig forvaltning av
tømmerproduserende tropiske skoger.
Avtalen inneholder en rekke nye tiltak som skal legges
til grunn for å oppnå de nevnte mål med avtalen, men
inneholder ikke bestemmelser som forbyr internasjonal
handel med tømmer som ikke oppfyller kriteriene.
Først litt om behovet for avtaler som regulerer handel
med tropisk tømmer og bakteppet for hvorfor dette temaet
er så viktig.
Hvert eneste år ødelegges over 150 000 km 2 med tro­
pisk skog. Det tilsvarer omtrent halve Norges areal. I lø­
pet av 1990­tallet forsvant 8 pst. av de tropiske skogom­
rådene i verden. Avskogingen er størst i Asia, der nesten
20 pst. av den tropiske skogen ble ødelagt mellom 1990
og 2000. Det var en periode veldig populært å oppgi av­
skogingstakt i antall fotballbaner som ble borte pr. minutt.
Dette er en framstillingsform som gir et godt bilde på det
dramatiske tempoet som regnskogen forsvinner i. Globalt
regner en med at det fortsatt ødelegges regnskog tilsva­
rende to fotballbaner pr. sekund.
I Asia er store deler av den opprinnelige regnskogen al­
lerede ødelagt for alltid. Store regnskogområder finnes
imidlertid bevart på øyene i Sørøst­Asia, men også her
trues en rekke plante­ og dyrearter av avskogingen. Et ak­
tuelt eksempel er at orangutangen finnes utelukkende i
dette området, og dersom skogen på Sumatra og Borneo
ødelegges, vil den snart bli utryddet. Anerkjente forskere
antar at det dør ut 137 arter i regnskogen hver eneste dag,
eller omtrent 50 000 hvert eneste år.
Det meste av importen av tropisk trevirke til Norge
kommer fra nettopp dette området. Mange produkter som
finnes på markedet i Norge, lages av truet regnskog. Størst
forbruk av tropisk trevirke finnes i byggevaresektoren.
Parkett og kryssfiner er de dominerende enkeltvarene som
lages av regnskogtømmer.
Den tropiske regnskogen er et langt mer komplisert
økosystem enn norsk skog. Den har mange flere arter og
individer. Mens vi i regnskogen regner med at det finnes
godt over 50 000 forskjellige treslag, er tallet for Norge
under 30.
Når trærne i regnskogen forsvinner, vaskes jorda ned i
bekker og elver og fører til forurensing av drikkevannskil­
der. Tropesola tørker ut jorda og skaper ørkentilstander.
Avskoging av regnskogen forandrer de klimatiske forhol­
dene lokalt, regionalt og globalt.
Over halvparten av nedbøren som faller over regnsko­
gen, fordamper direkte og skaper ny nedbør. I avskogede
områder reduseres resirkuleringen av vann og damp, og
områdene blir tørrere. Luftstrømmer som frakter varm
luft og vann fra ekvator, blir også påvirket.
Som jeg var innom, lever over halvparten av jordas ar­
ter i regnskogene. Dette enorme mangfoldet har både
egenverdi og nytteverdi, for når plante­ og dyrearter ut­
ryddes som følge av tap av regnskog, går mulighetene for
å finne medisinske komponenter, matplanter og materia­
ler tapt for all framtid. Eksempler på vanlige produkter
som vi bruker i hverdagen, og som har sin opprinnelse i
regnskogen, er mange. Kaffe, kakao, vanilje, ingefær, ba­
naner, ananas, gummi, pepper og kokos er noen eksem­
pler.
Medisiner som er avgjørende for å behandle bl.a. kreft,
malaria, hjertesykdommer, bronkitt, dysenteri og tuber­
kulose, er alle utviklet på basis av kjemikalier fra planter
og dyr som har sitt levested i tropene. I tillegg er det man­
ge apotekprodukter som inneholder stoffer med opprin­
nelse i regnskogene. Vår overlevelse avhenger kort sagt
av at jordas økosystemer er intakte og velfungerende.
Regnskogen spiller en veldig viktig rolle for atmosfæ­
ren, fordi den lagrer karbon i vegetasjonen. Når regnsko­
gene hogges eller brennes, frigjøres karbon til atmosfæ­
ren som karbondioksid, altså CO 2 . Dette er faktisk den
nest største årsaken til økt drivhuseffekt. Bevaring og bæ­
rekraftig bruk av skog er derfor en forutsetning for å klare
å møte klimautfordringen. Behovet for dette understrekes
også i FNs klimakonvensjon og Kyoto­avtalen.
Når regnskogen først ødelegges, er den borte for alltid.
Uttaket av tropisk tømmer er i dag jevnt over på et nivå
som er langt utover det forsvarlige. Det må derfor være et
klart mål å redusere forbruket av tropisk trevirke. Kom­
mersiell tømmerhogst er den viktigste årsaken til at regn­
skog og andre tropiske skoger ødelegges, og mye av hog­
sten er altså ulovlig.
Ødeleggelsen av regnskogene tar livsgrunnlaget fra
millioner av mennesker, ofte verdens fattigste. Beskyttel­
se av regnskogen er også derfor en langsiktig sikring av
ressursgrunnlaget til disse menneskene, og det er avgjø­
rende for å vinne kampen mot fattigdom. Dette er også
helt i tråd med de anbefalinger som over 1 300 eksperter
og forskere kommer med i en FN­rapport som ble presen­
tert i år.
Problemene knyttet til import av tropisk trevirke er så
store at det er legitimt å stille krav til tømmeret som im­
porteres. Hogsten ødelegger uerstattelige naturverdier og
tar livsgrunnlaget fra millioner av mennesker. I all hoved­
sak gis hogsttillatelsene til selskaper med nære forbindel­
ser til eliten i landene, og få eller ingen hensyn tas til lo­
kalbefolkningen.

2007
1882 13. feb. -- Samtykke til ratifikasjon av Den internasjonale avtale om tropisk
tømmer, vedtatt i Genève 27. januar 2006
Mangel på markeder og lav etterspørsel har vært et
problem for dem som faktisk forsøker å drive forsvarlig
skogdrift i tropiske områder, særlig fordi det har vært en
altfor stor tilgang på uforsvarlig og ulovlig hogd trevirke
til en altfor lav pris. Ved å stille krav om sertifisering økes
incentivene for en overgang til en bærekraftig skogsfor­
valtning.
Men det finnes i dag ingen tilstrekkelig pålitelig inter­
nasjonal sertifiseringsordning som kan garantere at trevir­
ket oppfyller tilfredsstillende miljømessige og sosiale kri­
terier. Det er derfor viktig at Norge arbeider internasjonalt
for å sikre at dette kan bli en realitet. Avtalen vi samtykker
til i dag, oppfordrer også medlemslandene til å jobbe vi­
dere med slike sertifiseringsordninger.
Jeg synes det er positivt at Regjeringen har sagt i sin re­
gjeringserklæring at den skal vurdere å utrede et midlerti­
dig importforbud av tropisk tømmer inntil vi ser at vi har
slike troverdige sertifiseringsordninger på plass. Det er
mange problemer knyttet til et slikt mulig nasjonalt im­
portforbud, men mange andre land og mange andre regje­
ringer har vurdert det, og vurderer det nå, og jeg synes det
er flott at vi har en regjering som evner å handle og i det
minste se på mulighetene for å gjøre mest mulig aktivt for
å bidra til at mer regnskog bevares. .
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:00:21]: I likhet med
saksordføreren vil også jeg nevne at dette er en viktig sak,
selv om den kanskje ikke får de store oppslagene i de nær­
meste dagene.
Dette handler om store miljøutfordringer som kun kan
løses gjennom et krevende internasjonalt samarbeid. Vi
må altså ta utfordringen -- tenke globalt og handle lokalt.
Det som er viktig her, er at denne avtalen ble vedtatt, og
at Norge har ratifisert den. Men samtidig må vi innse at
det er et langt stykke igjen før vi kan stoppe den avskogin­
gen som skjer i verden. Tapet av biologisk mangfold og
bærekraftig utvikling for urfolksgrupper og lokalbefolk­
ninger som lever i urskogene, er en skikkelig utfordring.
Dessverre er det et faktum at graden av avskoging er
like høy som før. Det meste av tømmerhogsten foregår i
regnskogene, noe som bidrar til alvorlige miljøødeleggel­
ser, som saksordføreren var inne på. I tillegg kommer en
skikkelig utfordring: Dette er lokale ressurser som lokal­
befolkningen er avhengig av. Vi ser eksempler på at sterke
økonomiske krefter settes inn, og det blir foretatt skogs­
hogst -- uten at lokalbefolkningen er med i det hele tatt,
uten at det økonomisk kommer noe tilbake til urbefolk­
ningen. Det har vi sett eksempler på i Afrika. Vi ser også
eksempler på at vi i Europa fokuserer på bioenergi, som
er mindre forurensende, og prioriterer denne typen energi.
Og så står vi overfor det faktum som kanskje ikke er like
godt kjent, at mye av den biomassen som brukes til å ska­
pe bioenergi i Europa, faktisk kommer fra truede områder
i tropene.
Det er grunn til å fokusere på Regjeringens Soria Mo­
ria­erklæring, der den sier at den vil
«utrede et forbud mot import av tropisk tømmer og
trevirke, inntil et troverdig sertifiseringssystem for
tømmer kan garantere for at trevirket stammer fra
økologisk og sosialt forsvarlig uttak».
Det er viktig å ha dette med seg videre. Vi må derfor
jobbe for å stanse tapet av verdens regnskoger. Vi må job­
be for at det uvurderlige tapet av biologisk mangfold stop­
per. Vi må sikre at lokalsamfunn får delta i en langsiktig,
bærekraftig forvaltning av de ressursene som finnes i
regnskogene. Vi må komme tilbake med sterkere og nyere
tiltak enn dem som ligger i avtalen, i ITTA. Derfor kan
verken Stortinget eller Regjeringen si seg ferdig med job­
ben etter denne ratifiseringen. Vi må fortsette med mange
tiltak som innebærer både gulrot og pisk, og herunder ut­
rede et forbud mot importen. Det er viktig at Norge frem­
mer dette arbeidet og bærer det videre i alle relevante in­
ternasjonale fora.
Anne Margrethe Larsen (V) [11:05:08]: Jeg synes
det er gledelig at den nye internasjonale avtalen om tro­
pisk tømmer representerer en forbedring i forhold til gjel­
dende avtale på vesentlige punkter. Jeg vil først og fremst
peke på at miljøperspektivet er styrket, noe som også gjel­
der omtalen av bærekraftig skogsdrift.
Ett siktemål med avtalen er å fremme bedre forståelse
av betydningen av ikke­tømmerbaserte skogsprodukter
og miljøtjenester. Dette gjelder bl.a. produksjon av oksy­
gen og reduksjon av CO 2 ­mengden i atmosfæren, balanse
i vannhusholdningen og bevaring av artsmangfold. Videre
understrekes betydningen av styrket skogsforvaltning for
å sikre at handel med tropiske tømmerprodukter kommer
fra bærekraftig skogsdrift.
Et annet viktig aspekt ved avtalen er at den framhever
betydningen av at produktene er høstet og handlet på le­
galt vis. Det oppfordres derfor til økt bruk av frivillige
mekanismer for handel med tropisk tømmer, herunder
sertifisering.
Venstre ser det videre som et framskritt at avtalen tar
mer hensyn til menneskelige forhold, herunder sosiale as­
pekter. Den har således intensjoner om å bidra til fattig­
domsbekjempelse, med et spesielt søkelys på skogsav­
hengige innfødte folkegrupper og urfolk. Avtalen framhe­
ver dessuten behovet for bedre levestandard og arbeidsbe­
tingelser for skogsarbeiderne.
Alle disse tiltakene understøttes av en bedre og mer
langsiktig finansieringsmekanisme. Viktige moment her
er at konsumentlandenes finansielle bidrag skal økes, og
at det åpnes for frivillige bidrag. Dette vil legge forholde­
ne til rette for økte ressurser til kompetansebygging og
opplæring for å fremme en bærekraftig skogsdrift og be­
kjempe ulovlig hogst.
Sett i lys av dette mener jeg at den nye avtalen vil være
et viktig instrument for å fremme internasjonalt samar­
beid om bærekraftig forvaltning av tropisk skog og handel
med tropisk tømmer.
Formuleringene i avtalen er på flere av de nevnte om­
rådene noe mindre forpliktende enn hva man kunne øn­
ske. Likevel må avtalen totalt sett karakteriseres som god,
og vesentlig bedre enn den forrige -- ITTA 1994.

13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
1883
2007
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 1897)
Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten fore­
slå at sakene nr. 3 og 4 behandles under ett. -- Det anses
vedtatt.
S a k n r . 3
Innstilling fra utenrikskomiteen om gjennomføring
av europapolitikken (Innst. S. nr. 115 (2006­2007), jf.
St.meld. nr. 23 (2005­2006))
S a k n r . 4
Innstilling fra utenrikskomiteen om forslag fra stor­
tingsrepresentantene Erna Solberg og Finn Martin Val­
lersnes om behandling av EØS­saker i Stortinget (Innst.
S. nr. 114 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:105 (2005­
2006))
Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil
presidenten foreslå at lengste taletid for hovedtalerne fra
hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til
10 minutter, og for øvrige talere til 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen -- innenfor den fordelte taletid.
-- Det anses vedtatt.
Erna Solberg (H) [11:09:38] (ordfører for sak nr. 3):
Om litt over en måned vil mennesker fra hele vårt konti­
nent samles i Berlin for å feire 50­årsjubileet til Den eu­
ropeiske union, eller 50­årsjubileet for inngåelsen av
Romatraktaten.
Vi som er født i løpet av disse 50 årene, har fått oppleve
en unik økning i velstand og kulturelt samarbeid. Vi vok­
ste opp i politisk stabilitet og trygghet. Det har skjedd på
tvers av grensene, som har gitt det samme Europa så mye
krig og elendighet i tidligere tider.
Utenrikskomiteen samlet seg i en enstemmig innstil­
ling om europapolitikken i forrige uke. Det må også kalles
en unik foreteelse, selv om det ikke akkurat er av samme
dimensjon som Romatraktatens inngåelse. Komiteen be­
merker hvordan EU har bidratt til å sikre europeisk vel­
stand og fred i disse 50 årene. Samtidig som EU har vokst
fra seks til 27 medlemsland, har unionen gjennom inspi­
rasjon og omfattende krav ført til demokrati i tidligere
diktaturer, og økonomisk og sosial velstand i det som var
fattige land.
Portugal, som mottok norsk utviklingshjelp helt frem
til 1970­tallet, er nå et velstående europeisk land. Irland,
inntil nylig Europas fattigste utpost mot vest, har nå et
bruttonasjonalprodukt pr. innbygger som kan konkurrere
med Norge. Tidligere kommunistdiktaturer i øst har bygd
demokratiske institusjoner etter spesifikke kravlister fra
EU.
Det er fremdeles seks land på Balkan som står utenfor
EU, men alle banker på døren. Tyrkia gjør det samme.
Alle disse landene har fortsatt en vei å gå før de oppfyller
de strenge kravene som skal til for å bli medlem i EU.
Likevel er det mye som tyder på at kravene fra EU bidrar
til utviklingen.
Jeg er glad for at utenrikskomiteen samlet vektlegger
den rollen som EU har spilt og fortsatt spiller i demokra­
tiseringen av de tidligere totalitære statene i Europa. Vi
ser nå hvordan de syv ikke­medlemslandene i Sørøst­
Europa jobber med korrupsjonsproblematikk, respekt
for minoriteter, styrking av rettsvesenet, menneskeret­
tigheter og oppbygging av en fungerende markedsøko­
nomi. Når jeg snakker med politikere fra disse landene,
får jeg også svar på hvor de henter inspirasjonen fra i
dette vanskelige arbeidet, for det er ikke naturgitt at det
er lett å få gjort noe med problemstillinger som korrup­
sjon og brudd på menneskerettigheter i områder som
nettopp har gjennomgått krig og borgerkrig. Det er en
målsetting om EU­medlemskap en gang i fremtiden som
bidrar til å gi inspirasjon og holde målsettingen om å
binde sammen landene i det å kunne klare transforma­
sjonen og endringen i eget land.
Det er lenge siden EU kunne kalles en rikmannsklubb.
Unionen gir massiv hjelp til nye og potensielle medlem­
mer, som med Irland og Portugal ser vi altså at det nytter.
At Norge bes om å bidra til dette solidaritetsprosjektet, er
etter min mening bare rimelig, både fordi vi nyter godt av
adgangen til det indre markedet, og fordi det er riktig av
oss å bidra til demokrati og velstandsutvikling i vår egen
verdensdel. På den ene siden skal vi bidra generøst, men
jeg støtter også utenriksministeren i at vi ikke skal gi noen
blankosjekk til EUs solidaritetsarbeid i øst. Vi skal huske
på at EU gir nesten 200 milliarder kr til landene i øst hvert
år, derfor er det riktig at vi gir et reelt, men rimelig bidrag
fra EØS­landet Norge.
Høyre mener det er viktig at vi balanserer tøffe krav til
nye medlemsland med den omfattende støtten som gis.
Det er, som nevnt, vanskelige prosesser. Vi vet selv fra
denne sal hvor utfordrende det kan være å gjennomføre
vanskelige prosesser. Da mener jeg at EUs press og støtte
er en nødvendig ytre kraft for å sikre de nødvendige refor­
mene. Reformene er igjen nødvendige for at de tidligere
totalitære landene kan omfattes av det europeiske felles­
skapet som har gitt velstand og trygghet gjennom genera­
sjoner. Når jeg bruker tid på dette, er det for å minne om
at i 50­årsperspektivet har dette vært et av de viktigste bi­
dragene til Europa fra EU.
Innstillingen dreier seg kanskje om mer prosaiske ting
knyttet til hvordan vi skal behandle EU­spørsmål i Norge.
Utenrikskomiteen har samlet seg om en rekke viktige sa­
ker i europapolitikken. Essensen av dette er at fagkomi­
teene skal trekkes inn i arbeidet som nå er begrenset til
EØS­utvalget, men enda viktigere er det at Stortinget skal
delta i de faglige debattene i Europa før vi får direktivene
ferdig vedtatt fra Brussel. Komiteen understreker at EU
ikke lenger må ses på som et utenrikspolitisk anliggende.
EU­spørsmål går nå inn i alle sider av det norske samfun­
net. EU har altså blitt kommunalpolitikk, justispolitikk,
samferdselspolitikk og utdanningspolitikk. Derfor ønsker
også utenrikskomiteen at alle fagkomiteene i Stortinget
skal forholde seg til EU.

2007
1884 13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
Det har vært viktig for Høyre å gi fagkomiteene verk­
tøy for å håndtere EU­spørsmålene mens de ennå er på ut­
rednings­ og idéstadiet i Brussel. Ett verktøy er at Regje­
ringen orienterer Stortinget om viktige utviklinger. Et an­
net verktøy er å gi komiteene muligheten til å sette i gang
saker selv når det dreier seg om EU­spørsmål/EØS­spørs­
mål. En slik initiativrett er nødvendig om komiteene skal
kunne følge opp EU­sakene på en tilstrekkelig måte.
Utenrikskomiteen legger stor vekt på at det skal være
åpenhet rundt EU­arbeidet. Det er gledelig at vi har fått
unison støtte til forslaget fra Høyre om halvårlige rede­
gjørelser fra utenriksministeren om EU­ og EØS­saker
-- for jeg har nettopp hørt at det er mange andre ting som
skjer i verden, selv om EU­spørsmål kanskje er nærmere
vår hverdag enn mange av de andre spørsmålene er, og
de fortjener en nærmere oppmerksomhet enn det noen
minutter internt i en stor utenrikspolitisk redegjørelse vil
gi.
En annen nyvinning komiteen står bak, er at EØS­ut­
valgets møter ikke lenger skal være hemmelige. Som sagt
ber vi Regjeringen om å orientere Stortinget om viktige
utviklinger i EU, for nordmenn blir påvirket av det som
skjer innenfor EU. Dokumentene Regjeringen legger
frem om nye initiativ i det europeiske samarbeidet, er der­
for viktig for å sikre god informasjon, større debatt og
større deltakelse i beslutningsprosesser innenfor EU, for
det er først når vi har debattert og tatt et standpunkt, at vi
virkelig kan påvirke. Det er bra at Regjeringen også frem­
hever hvordan åpenhet skal være en rettesnor i forvaltnin­
gens EU­arbeid. Dette er i tråd med hvordan EU nå endrer
seg for å bli mer åpent.
Norge har valgt å stå utenfor beslutningsprosessene i
EU­samarbeidet. Noen norske politikere kan gi inntrykk
av at dette er en mellomfase der vi klarer oss selv inntil
EU forsvinner. Hvis EU er kommet for å bli, og påvirker
oss så mye som det gjør, bør vel egentlig den logiske slut­
ningen være at vi skal ha et ord med i laget i det som skjer,
ikke bare tilpasse oss. Jeg mener jo at svaret på mange av
de problemstillingene som tas opp både i utenrikskomite­
ens innstilling og i meldingen fra Regjeringen, burde vært
at vi hadde sagt at for å få full innflytelse på den enkleste
måten, bør vi være medlemmer av EU.
Innledningsvis var jeg inne på hvordan EU har bidratt
til fred, demokrati og økonomisk utvikling i Europa, og at
vi har nytt godt av dette. Det er ikke bare Frankrike og
Tyskland som har tjent på at det har vært fred mellom dis­
se to landene siden 1945. Det er heller ikke bare polakker
som har fått glede av at kommunistdiktaturet deres har
forsvunnet. Norge er ikke isolert fra det som skjer på and­
re siden av Skagerrak. Vi handler med Frankrike og Tysk­
land, reiser på ferie, tar imot dyktige polske arbeidere og
forholder oss til landene i vår egen verdensdel på de fleste
fagområder.
Utenrikskomiteen uttrykker bekymring for at EU blir
mer opptatt av både integrasjon og utvidelse fremover, og
ikke ser oss på samme måten som de kanskje har sett oss
før. Integrasjon og utvidelse vil være til glede for EU­
samarbeidet, men det vil også føre til en marginalisering
av Norge.
Når norske byråkrater møter i Brussel, må de stadig
minne om at det er EØS som er grunnen til at de er der.
Mange i EU vet ikke om EØS. En returnert norsk byråkrat
har beskrevet hvordan han pleier å ta med seg et bordskilt
hvor det står Norge på -- det er nemlig ikke alltid at møte­
arrangørene har husket å finne frem skiltene til EØS­lan­
dene når det er komitemøter i Brussel.
Det er altså enighet om at EU påvirker Norge. I så måte
er innstillingen en milepæl, med innrømmelsen fra alle
parter om at vi påvirkes sterkt av EU. Slik kommer det til
å være uansett hvilken tilknytningsform vi ønsker til uni­
onen. EU­landene er nabolandene våre. Vi vil fortsatt ha
dem som våre viktigste handelspartnere også i fremtiden.
Vi vil reise til EU­landene, og arbeidskraft vil flytte over
grensene. Vi vil være avhengige av hverandre for å sikre
en god fremtid, og ikke minst har vi et historisk og kultu­
relt fellesskap med Europa.
Høyre har, som det eneste partiet i denne salen, tatt
konsekvensen av at vi har havnet på gangen i Brussel.
Men i dag er det ikke det som er hovedtemaet. I dag er ho­
vedtemaet hvordan vi kan utnytte interessene og påvirke
best mulig. Det mener jeg utenrikskomiteens innstilling er
en god start på, hvis Regjeringen også følger opp med
åpenhet og informasjon til Stortinget.
Vidar Bjørnstad (A) [11:20:28] (ordfører for sak
nr. 4): For oss som er opptatt av Norges forhold til Europa
og EU, har det vært oppmuntrende å jobbe med innstillin­
gene fra utenrikskomiteen som Stortinget nå debatterer.
Ikke minst har det vært tilfredsstillende å kunne være med
på å framlegge enstemmige komiteinnstillinger -- innstil­
linger som på mange måter betyr en liten revolusjon i
Stortingets arbeid med saker knyttet til EU/EØS. Jeg vil
derfor gi ros til saksordfører Solberg og mine kollegaer
fra de andre partiene for at vi har klart å konsentrere oss
om det stortingsmeldingen faktisk omhandler. Jeg vil her
også nevne den store tilslutning innholdet fikk blant hø­
ringsinstansene.
Stortingsmeldingen omfatter ikke spørsmålet om til­
knytningsform til Den europeiske union, og komiteen har
fortjenestefullt unngått denne fallgruven. Vi har tatt ut­
gangspunkt i at vår eksisterende hovedrelasjon til EU er
EØS­avtalen, men også viktige samarbeidsområder som
Schengen og forsvars­ og sikkerhetspolitikken. Ellers de­
ler jeg mange av vurderingene når det gjelder betydnin­
gen av EU og utviklingen i EU, som representanten Sol­
berg brukte en del av tiden på i sitt innlegg.
Et hovedbudskap i innstillingen er at vi har funnet et
felles politisk grunnlag for en forbedring av arbeidet med
EU/EØS­saker, og Stortinget har svart et klart ja på Re­
gjeringens invitt om tydelige og tidlige politiske priorite­
ringer, god gjennomføring, samordning og utnytting av
mulighetene, god forvaltning av forpliktelsene, kompe­
tanseløft og økt åpenhet og dialog.
I 1994 var det nok mange som ikke forutså at Norges
utenforskap skulle innebære at EUs regelverk -- for ikke å
nevne overvåkingsorganet ESA -- skulle påvirke så mange
områder av norsk lov­ og regelverksutvikling. Det er der­
for riktig at forholdet til EU ikke kan ses som et rent uten­

13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
1885
2007
rikspolitisk anliggende. EUs politikk griper nå inn i alle
sider ved det norske samfunn, også de tradisjonelt innen­
rikspolitiske.
Arbeiderpartiet er fornøyd med at komiteen har funnet
sammen i felles formuleringer om EUs betydning for
Norge, og at EU­samarbeidet er et positivt bidrag i Euro­
pa. Det sentrale her er imidlertid hvordan Norge, med det
parlamentariske nivå og andre berørte parter sammen, kan
involvere oss sterkere for å ivareta norske interesser før
beslutningene fattes i EU og blir aktuelt for EØS.
I arbeidet med Schengen­saker er Norge mer direkte
involvert. Regjeringen har gitt en positiv evaluering av
Schengensamarbeidet og understreket at Norge på dette
feltet er tjent med å innta en offensiv holdning og formidle
norske posisjoner på et tidligst mulig stadium i forhand­
lingene. Denne holdningen må tas med til andre områder
hvor norske interesser skal ivaretas.
Regjeringen har i stortingsmeldingen fremmet en
handlingsplan for gjennomføring av europapolitikken.
Dette er positivt, og det er en samlet tilslutning her i salen
for en sterk og offensiv europapolitikk.
Et annet hovedbudskap fra innstillingen er at Stortin­
get ønsker å utvikle de parlamentariske forbindelsene til
EU­systemet og utvide eget apparat og kompetanse. Ar­
beiderpartiet vil at Stortinget skal innta en mer aktiv rolle
i det norske samarbeidet med EU, og ha sterkere medvirk­
ning i tidlig fase.
Forslagene her er mange og har kanskje vært de mest
spennende å jobbe med i arbeidet med innstillingen fordi
det har vært litt nybrottsarbeid.
Europaparlamentets innflytelse på utformingen av re­
gelverk øker. Dette er ikke tema i dag, men et godt eksem­
pel kan være forslaget til nytt tjenestedirektiv. Parlamen­
tet har en åpen beslutningsprosess som potensielt styrker
Norges muligheter for innsikt og bidrag i utformingen av
nye rettsakter. Dette er en mulighet jeg mener vi kan og
bør utnytte på en bedre måte. Arbeiderpartiet er derfor
fornøyd med at en samlet komite ønsker en sterkere kon­
takt med Europaparlamentet for å utveksle synspunkter
og gjøre norske interesser kjent, men også for å utvikle
bredere kompetanse i EU/EØS­spørsmål hos oss selv.
Støtte til partigruppene på Stortinget for å utvikle forbin­
delser med partier i Europaparlamentet og en årlig dele­
gasjon av stortingsrepresentanter til Brussel vil kunne bi­
dra positivt til det samme.
Behandling av EU/EØS­saker må sikres bredere for­
ankring og medvirkning av fagkomiteene her i Stortinget.
For å øke medvirkningen og kunnskapen mener komiteen
at Stortinget regelmessig må gjøres kjent med utviklingen
i EU og med saker Regjeringen antar vil få betydning for
Norge. Det er positivt at Regjeringen i sin handlingsplan
legger opp til å gi Stortinget informasjon av denne typen
på et tidlig stadium. Hvordan dette best mulig kan legges
til rette, må Stortinget ved Presidentskapet i samråd med
Regjeringen foreslå.
Jeg mener her vi kan høste litt av erfaringene med ord­
ningene i den svenske Riksdagen og de evalueringer og
endringer som der er gjort. Komiteen er imidlertid kon­
kret i innstillingen til Dokument nr. 8:105 for 2005­2006,
fra Høyre, hvor Regjeringen bes om å avholde halvårlige
redegjørelser for Stortinget om viktige EU/EØS­saker.
Vi ber også Presidentskapet utrede en initiativrett for
fagkomiteene, slik at de selv bl.a. vil kunne innhente in­
formasjon.
Arbeiderpartiet er enig i at prinsippet om åpenhet også
skal gjelde for EØS­utvalget. Unødvendig hemmelighold
bidrar ikke akkurat til offentlig debatt, og vi ser ingen
grunn til hemmeligstempling av referater generelt fra
EØS­utvalgets møter, med unntak der det f.eks. gjelder
forhandlingsposisjoner e.l.
Arbeiderpartiet mener at Stortinget må styrke sitt eget
apparat i EU/EØS­saker når det gjelder utrednings­ og in­
formasjonskapasitet. I samme retning trekker også mulig
utsending fra Stortinget på tjenestemannsnivå i Europa­
parlamentet, tilsvarende andre nordiske land. Det forut­
settes selvfølgelig at vi er velkommen.
Kompetansebygging er begrunnelsen for et fast opplæ­
ringsopplegg i EU­saker her i Stortinget og mulig etable­
ring av en hospitantordning i Europaparlamentet for råd­
givere i stortingsgruppene og ansatte i Stortingets admi­
nistrasjon.
Europapolitikken må være et hovedsatsingsområde for
Norge, på grunn av EUs betydning for utviklingen av fel­
les lov­ og regelverk i EØS­området, og fordi EU spiller
en avgjørende rolle på mange andre områder i utviklingen
i hele Europa.
Jeg mener Stortinget i dag legger et felles politisk
grunnlag for en mer offensiv og samlet europapolitikk,
hvor hovedhensikten er å ivareta norske interesser og ver­
dier i et Europa i stadig utvikling.
Øyvind Vaksdal (FrP) [11:27:59]: Mange hevder,
og sikkert med rette, at Norge er den aller flinkeste i den
europeiske klassen til å omgjøre EU/EØS­direktiver til
norske lover og forskrifter og håndheve disse effektivt.
Onde tunger hevder sågar at Stortinget i mange tilfeller
opptrer som et ekspedisjonskontor, som passivt aksepte­
rer det meste av EØS­relaterte saker som kommer til be­
handling. Det er nå nødvendig å gjennomgå våre behand­
lingsmetoder uavhengig av om disse påstander er riktige
eller ikke.
St.meld. nr. 23 for 2005­2006 handler ikke om hvilken
tilknytningsform Norge skal ha til Den europeiske union,
men om hvordan vi innenfor dagens tilknytningsform kan
forbedre arbeidet med EØS­sakene og utnytte mulighete­
ne for innflytelse maksimalt.
Store deler av det norske samfunn påvirkes i økende
grad av beslutninger som treffes i EU, som følge av EØS­
samarbeidet. Men EØS­avtalen er ikke lenger den eneste
form for tilknytning vi har til Den europeiske union. Sam­
arbeidsordninger innenfor utenriks­ og sikkerhetspolitik­
ken og Schengensamarbeidet er eksempler på dette. Alt
dette skulle tilsi at man nå kartlegger behovet for reformer
og aktualiserer en gjennomgang av dagens saksprosedy­
rer fra norsk side.
Norske myndigheters muligheter for innflytelse må
optimaliseres. Målsettinger som omtales i stortingsmel­
dingen, er å sikre tydelige og tidlige politiske prioriterin­

2007
1886 13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
ger, samordning og utnyttelse av mulighetene, gjennom­
føring og forvaltning av forpliktelsene, kompetanseløft,
økt åpenhet og dialog.
Vi slutter oss selvfølgelig til disse målsettingene, og er
tilfreds med at en samlet komite stiller seg bak.
Større åpenhet i beslutningsprosessene var et klart øns­
ke fra alle som var på høring i komiteen. Dette ønsket føl­
ges også opp av komiteen, som ber om at ulike myndig­
hetsnivåer og deler av samfunnet engasjeres i arbeidet for
mer åpenhet om EØS­saker og andre spørsmål som om­
handler norsk samarbeid med EU.
Innenfor Schengensamarbeidet er det også viktig at vi
ivaretar norske interesser på en best mulig måte. Norge er
tjent med å innta en offensiv holdning og formidle norske
posisjoner på et tidligst mulig stadium i forhandlingene
om nye utfordringer, nye ordninger og nytt regelverk.
Dessverre har det vist seg at Norge på enkelte områder
ikke får tilfredsstillende tilgang til EUs politisamarbeid.
Dette skyldes at samarbeidet som var en del av Schengen,
nå er integrert i EU.
Fremskrittspartiet vi ha en sterk og offensiv europapo­
litikk innenfor dagens tilknytningsform. Vi støtter derfor
Regjeringens mål som beskrives i handlingsplanen, og ini­
tiativet om å omorganisere og systematisere europapoli­
tikken.
Vi vil videre understreke at vår eventuelle påvirkning i
saker er avhengig av at vi kommer i inngrep med sakene
på et tidligst mulig tidspunkt. Stortingets måte å forholde
seg til EU/EØS­saker på krever nå reformer. Stortingets
komiteer har i dag en svært passiv rolle i denne sammen­
heng, noe som sannsynligvis skyldes Stortingets EØS­ut­
valgs rolle. Jeg er derfor tilfreds med at en samstemt ko­
mite anbefaler at Stortinget i større grad legger til rette for
involvering av de faste komiteene i EU/EØS­spørsmål.
Tidlig involvering i sakene fra Stortingets side betinger
også at man fra Regjeringens side på et tidlig stadium
konsulterer Stortinget.
Ifølge Regjeringens handlingsplan akter man å følge
opp dette med å gi Stortinget informasjon om forslag til
nye rettsakter, EU­programmer, grønnbøker, hvitbøker og
andre viktige initiativer i EU tidligst mulig.
Vi vil fra vår side også uttrykke støtte til initiativet til å
ha halvårlige redegjørelser i Stortinget om EU/EØS­sa­
ker.
Behovet for en hensiktsmessig, strukturert og åpen be­
handling av aktuelle EU/EØS­saker fra Regjeringen til
Stortinget gjør at det kan være behov for endringer eller
tilpasninger i Stortingets forretningsorden, da dagens
stortingsmeldinger kan være for omfattende for dette for­
målet.
Fra Fremskrittspartiets side vil vi påpeke at Stortingets
fagkomiteer bør involveres både tidligere og i større grad
enn i dag. Vi slutter oss derfor til at de faste komiteer også
skal kunne ta initiativ til å følge spesielle EU/EØS­rela­
terte saker, og vi støtter anbefalingen til Presidentskapet
om et tillegg til forretningsordenen som kan åpne for det­
te.
Jeg vil til slutt gi honnør både til saksordføreren og til
komiteens medlemmer ellers, som har bidratt til at vi i dag
behandler en enstemmig innstilling. Jeg tror at denne
pragmatiske tilnærmingen til problemstillingene som vi
ser fra alle partiene i innstillingen fra utenrikskomiteen,
kan være et viktig skritt i riktig retning, som kan bidra til
en åpen debatt, og som kan gi oss både økt innflytelse og
engasjement i europapolitikken i tiden framover.
Ågot Valle (SV) [11:34:00]: Alt tyder på at Norges
forhold til EU i lang tid framover vil være regulert av be­
stemmelsene i EØS­avtalen. Soria Moria­erklæringa slår
også fast at det ikke skal sendes noen ny EU­søknad i den­
ne perioden.
Siden jeg har lest i avisene noen spekulasjoner om at
nei­partiene er på glid, vil jeg med en gang avklare at det
er ikke nei­partiene -- i hvert fall ikke nei­partiet SV. Jeg
går ut fra at de andre partiene vil gjøre rede for sine stand­
punkter. Siden også saksordføreren la vekt på utviklinga i
EU, har jeg lyst til å si at det ikke er noe flertall i Norge
for å sende noen ny søknad. Tvert imot har det vært et
ganske stabilt nei­flertall over to år.
Jeg har også lyst til å påpeke, på bakgrunn av saksord­
førerens utlegning om utviklinga i EU, at noen veldig
sterke grunner for nei­flertallet i Frankrike og Nederland
da de hadde folkeavstemming om grunnloven, var nettopp
at dette var et eliteprosjekt. Det var motstand mot mar­
kedsliberalismen, slik den kom til uttrykk i forslaget til
tjenestedirektivet, osv. Dette er noe som SV som parti
også har lagt vekt på.
Det foreligger altså ikke noen planer om å søke om
EU­medlemskap. Tvert imot slår Soria Moria­erklæringa
fast at EØS­avtalen ligger fast, og det er det vi forholder oss
til. Sjøl om SV ville hatt andre tilknytningsformer til EU og
ser mange problematiske sider ved EØS­avtalen, forholder
vi oss til Soria Moria­erklæringa på dette området.
Behandlinga av nye EØS­lover har alltid vært en de­
mokratisk verkebyll i norsk politikk. Jeg ser på den inn­
stillinga som vi behandler nå, som et uttrykk for den er­
kjenninga. Det har vært erkjent før. «EØS­sakene behand­
les helt uforsvarlig av Stortinget,» sa utenrikskomiteens
leder Haakon Blankenborg i Stortinget i mars 1996. Han
mente at det trengtes lengre tidsfrister og bedre vurderin­
ger av hvilke konsekvenser direktivene ville få for Norge.
Et enstemmig storting bad allerede høsten 2000 regje­
ringen om å fremme forslag om hvordan EØS­arbeidet
kunne styrkes, slik at en sikret større åpenhet og sterkere
og bredere innflytelse i beslutningsprosessene, både i
Stortinget og i allmennheten.
Det er den stride strømmen av lovtekster fra Brussel
som har skapt en avmaktssituasjon som både EØS­mot­
standere og EØS­tilhengere har reagert på. Jeg ser innstil­
linga og initiativene som nå vil bli tatt, som et uttrykk for
å gjøre noe med det.
Behovet for en mer aktiv og målrettet politikk fra de
ulike regjeringers side ble også understreket i en rapport
fra Statskonsult i 2000. Den slo fast at Norge på ingen
måte utnytter de mulighetene som fins til å påvirke fram­
tidige EØS­regler. Også Riksrevisjonen har behandlet
EØS­arbeidet. De skrev bl.a. i en rapport at det daværende
utenriksdepartement ikke hadde utarbeidet strategidoku­

13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
1887
2007
menter eller retningslinjer for EØS­arbeidet utover den
europapolitiske plattformen og de tilhørende tiltakene.
Videre skrev Riksrevisjonen at over halvparten av sakene
som ble behandlet i spesialutvalgsmøtene mellom depar­
tementene i perioden 1999--2003, allerede var vedtatt i
EU. Bare 11 pst. av sakene var i forberedelsesfasen.
Dette var bakgrunnen for at SV i mai 2005 fremmet et
Dokument nr. 8­forslag om tiltak for en mer aktiv norsk
EØS­politikk. Jeg er derfor veldig glad for at vi har en re­
gjering som både tar ansvar på dette området, og som gjør
noe for en aktiv politikk, og for at det nå er tverrpolitisk
enighet her på Stortinget om at Stortinget må få arbeids­
former som gir Stortinget innflytelse på et tidlig tids­
punkt, og som kan gi en offentlig, opplysende debatt i det
sivile samfunnet.
Norske partier og organisasjoner må få bedre mulighe­
ter til å finne ut av hva som foregår i det uoversiktlige EU­
systemet, til å samle informasjon og til å holde kontakten
med samarbeidspartnere innad i EU.
Det er tre vilkår som må være oppfylt for at det skal bli
mulig å utnytte mulighetene som ligger i EØS­avtalen.
For det første må berørte norske interesser bli klar over at
en framtidig EØS­rettssak er under debatt i EU. For det
andre må berørte norske interesser tidligst mulig få vite
hvordan forslaget til rettsakt vurderes av norske fagin­
stanser og av norske myndigheter. For det tredje må be­
rørte norske interesser få hjelp til å finne ut av hvor langt
en sak er kommet i det uoversiktlige EU­systemet, og
hvilke instanser den skal gjennom fram til endelig vedtak
i EUs ministerråd. Det jeg oppfatter at Regjeringa vil gjø­
re i sin handlingsplan, og det Stortinget nå gjør, er å ta fatt
i dette. Det er på en måte svaret på disse utfordringene.
Fra nå av skal Det norske storting og det sivile samfunn,
som har mye kunnskap på dette området, få mer å si. Og
jeg vil, sammen med de andre som har hatt ordet, gi ros til
både saksordføreren og de andre medlemmene i komiteen
for å ha tatt fatt i disse utfordringene og gitt noen skikke­
lige svar.
Hva er de skikkelige svarene? Det første er at utenriks­
ministeren holder halvårlige redegjørelser om EU­ og
EØS­saker for et åpent storting. Dermed kan vi få mulig­
het til en offentlig debatt. Det andre er at de faste komite­
ene får en type initiativrett til å sette i gang saker sjøl, som
saksordføreren sa. Videre er det det at EØS­regelverket
gjennomgås av de faste komiteene, ved at de forelegges
kommenterte lister samtidig med at EØS­utvalget får
rettsaktene til behandling. Så synes jeg det er viktig at ko­
miteen støtter Regjeringa, at Stortinget får informasjon
om forslag til nye rettsakter, EU­programmer, grønnbø­
ker, hvitbøker og andre viktige initiativ på et tidlig tids­
punkt, og at Stortinget ber om at viktige samfunnsmessige
konsekvenser kommenteres ved første framleggelse av
rettsaktene.
Det som bl.a. Vidar Bjørnstad var inne på, at referatene
fra EØS­utvalget skal være åpne, er viktig. Dermed gis
det også mulighet til en offentlig debatt. Det initiativet
som komiteen tar med hensyn til at man nå skal drive med
et mye bredere kompetansearbeid, ved at Stortinget styr­
ker både utredningskapasiteten og informasjonstjenesten
for å drive mer utadrettet opplysningsarbeid om samar­
beidet i EU, er også viktig. Jeg synes også forslaget om at
det opprettes en hospitantordning i Europaparlamentet for
politiske rådgivere i stortingsgruppene og for ansatte i
Stortingets administrasjon, er positivt.
Her ligger det store muligheter til tidlig involvering i
en opplyst debatt om et samarbeid som griper mer og mer
inn i innenrikspolitiske saker, som også saksordføreren sa
så tydelig fra om, og som jeg støtter.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:42:49]: Til behand­
ling i dag har vi en enstemmig innstilling fra utenriksko­
miteen. Den er nok et håndfast bevis på at EØS­avtalen
har vist seg mer robust og tjenlig enn de fleste trodde da
EØS­samarbeidet første gang ble vedtatt i Stortinget. Og
nå tar vi nye initiativ for å forbedre arbeidet med EØS­sa­
ker ytterligere.
La meg framheve tre hovedpunkter som partiene er
enige om. Det gjelder både virkelighetsforståelse og vir­
kemidler.
For det første: En enstemmig komite mener det er mu­
lig å øke norsk innflytelse på utviklingen av nytt regelverk
innen rammen av EØS­avtalen, og går inn for en rekke til­
tak for å oppnå det.
For det andre: En enstemmig komite mener det er mu­
lig å styrke Stortingets deltakelse i den norske beslut­
ningsprosessen, og åpner for reformer som ytterligere vil
demokratisere EØS­avtalen.
For det tredje: En enstemmig utenrikskomite mener
det er rom for større åpenhet om Stortingets behandling av
EØS­saker, og har samlet seg om tiltak for å oppnå det.
Vi har med andre ord samlet oss om virkemidler for å
oppnå tre hovedmål: for det første sterkere norsk innfly­
telse, for det andre større folkevalgt deltakelse og for det
tredje større åpenhet. Dette er reformer som vil forbedre
måten EØS­avtalen fungerer på i praksis. Det vil styrke
EØS­avtalen. Og det hilser naturlig nok Kristelig Folke­
parti velkommen.
For min del vil jeg gjerne framheve ett aspekt som gjør
denne innstillingen interessant i et større perspektiv. Det
er demokratiseringsaspektet. Innstillingen gjennomsyres
av et ønske om å styrke de folkevalgtes medvirkning og
deltakelse i beslutningsprosessene. Det er viktig. På sett
og vis er det et motstøt mot tunge trender i tiden, tenden­
ser som to norske maktutredninger har pekt på.
Den første maktutredningen, som kom i 1981, fokuser­
te på forvaltningens utøvelse av makt på bekostning av
Stortinget. Den siste maktutredningen, som kom i 2003,
rettet søkelyset mot domstolenes og andre rettslige orga­
ners økte makt på bekostning av de folkevalgtes makt.
Makt­ og demokratiutredningen brukte begrepet «rettslig­
gjøring» om det forhold som tidligere lå innenfor de fol­
kevalgtes kompetanseområde, men som ble flyttet over til
rettslige organer, slik at det politiske organets makt tilsva­
rende ble begrenset. Særlig pekte maktutrederne på at in­
ternasjonaliseringen av rettsmaterialet har redusert de fol­
kevalgtes rolle. EU er et eksempel på det, EØS er et ek­
sempel på det, og WTO er -- og kan i økende grad bli -- et
eksempel på det.

Trykt 27/2 2007
2007
1888 13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
I et slikt perspektiv ser jeg flere av innstillingens for­
slag som viktige bidrag til å vitalisere og forsterke Stor­
tingets rolle i en stadig mer internasjonalisert verden. Ikke
minst derfor verdsetter jeg at utenrikskomiteen viste vilje
og evne til å skape enighet om den innstillingen vi i dag
behandler. Det er godt å kunne stå på denne talerstolen og
snakke om hva vi er enige om, særlig på en dag da aktivi­
teten i rommet bak oss fokuserer på hva vi er uenige om.
For i et slikt større perspektiv ser vi klarere den politiske
og demokratiske betydningen av de praktiske reformer
som vi nå legger opp til i håndteringen av EØS­sakene på
norsk side.
Det er en usedvanlig lang liste over tiltak som vi i den­
ne innstillingen anbefaler gjennomført. Mange er nevnt
allerede i debatten. La meg framheve noe av det Kristelig
Folkeparti legger vekt på:
-- Vi må bruke mulighetene til økt innflytelse og tidlig
påvirkning. Det krever tidligere avklaring av norske
standpunkter. Derfor bør Regjeringen tidligst mulig
konsultere Stortinget.
-- Som ledd i en slik tidlig avklaring støtter komiteen
forslag om at det skal gis halvårlige redegjørelser om
EU/EØS­saker i åpent storting.
-- Også de faste komiteene på Stortinget bør trekkes tid­
lig inn i saksbehandlingen. De bør informeres på en
bedre måte om saker under utvikling, og komiteene
bør få en initiativrett, slik at de selv bedre kan følge
opp EØS­saker på sine saksområder.
-- EØS­utvalget beholdes, men referatene fra utvalgets
møter bør gjøres offentlig tilgjengelig umiddelbart,
med unntak av de deler som må holdes hemmelig av
forhandlingshensyn e.l.
-- Stortinget bør bedre utnytte mulighetene til informa­
sjon og påvirkning gjennom ulike kontaktnett i EU­
parlamentet, i tillegg til den parlamentarikerkontakten
som EØS­avtalen formelt hjemler.
-- Lobbyvirksomhet spiller en betydelig rolle i EU­sys­
temet, og komiteen vektlegger det potensialet for økt
påvikning som ligger i et mer aktivt samspill mellom
norske offentlige og private aktører.
-- Stortinget bør også styrke sin egen selvstendige utred­
ningskapasitet og informasjonstjeneste om EØS­
saker.
I sum er de reformer vi nå går inn for, betydelige, og
det er ingen tvil om at det er behov for forbedringer. Per­
sonlig har jeg fra regjeringsposisjon i mange år og nå det
siste halvannet året i Stortinget sett det som ganske viktig
å bidra til det. Det kan trygt kalles et understatement når
jeg sier at det er fra stortingssiden jeg har erfart at behovet
for reformer er størst. Stortingets medvirkning i disse sa­
kene er i veldig mange tilfeller svært begrenset og svært
lite verdt. Det er det vårt ansvar som folkevalgte å gjøre
noe med, og jeg er glad for å kunne bidra til det gjennom
denne innstillingen.
Jeg er også glad for at partiene i arbeidet med dagens
innstilling evnet å la uenighet om EU­tilknytningen ligge,
og slik lyktes i å skape en fokusert og samlet innstilling
om hvordan vi på norsk side kan forbedre behandlingen
av EU og EØS­relaterte saker. Det er på sin plass når ko­
miteen innleder sine felles merknader med å konstatere at
Regjeringen i meldingen presiserer at dette ikke er en
stortingsmelding om tilknytningsformer til Den europeis­
ke union, men en melding om forbedringer av arbeidet
med EØS­saker, og en gjennomgang av erfaringene med
Schengensamarbeidet.
Om det lyktes oss å holde fokus i innstillingen, er det
kanskje ikke like lett for alle å gjøre det her i stortingssa­
len, skjønt debatten så langt har vel vært greit håndtert i så
måte. I stedet for å sikre framdriften langs de solide skin­
nene som ble lagt i innstillingen, vil det fort bli en avspo­
ring av debatten hvis man gjør det til et spørsmål om til­
knytningsform i denne omgang.
EØS­avtalen har siden midten av 1990­årene utgjort
hovedplattformen for Norges samarbeid med Den euro­
peiske union. Siden den gang har vi hatt regjeringer med
skiftende sammensetning. Men felles for dem alle er at
de har funnet at EØS­avtalen har tjent Norge vel. Derfor
baserte Arbeiderpartiets regjeringer seg på den, derfor
bygde sentrumsregjeringen på den, derfor bygde Samar­
beidsregjeringen på den, og derfor bygger dagens regje­
ring Norges forhold til EU på denne samarbeidsplattfor­
men.
Innad i disse regjeringene har det vært ulike førstepre­
feranser -- noen har foretrukket en handelsavtale, noen
EU­medlemskap, og andre har foretrukket EØS­avtalen.
Kort sagt: nært samarbeid, men ikke unionsmedlemskap.
Det har også blitt den samlende løsningen innad i alle de
tre koalisjonsregjeringene vi har sett siden 1997, og det
har gjennom en årrekke fungert som en samlende nasjonal
løsning. Som ett av de partiene som har EØS­avtalen som
sitt førstevalg, må jeg si at det konstaterer jeg med stor til­
fredshet. Det betyr ikke at EØS­avtalen er uproblematisk
i alle sine funksjonsmåter for Norge. Innstillingen er klar
på erkjennelsen av at det er rom for forbedringer i måten
vi lever opp til den avtalen på, og måten vi forvalter våre
muligheter på. Men jeg er, som sagt, tilfreds med at et
samlet storting på dette punkt går inn for å gjøre en god
ordning enda bedre.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:51:01]: Med St.meld.
nr. 23 for 2005­2006 har vi fått lagt fram et veldig viktig
dokument, som handler om deltakelse, åpenhet og demo­
kratisering på et meget viktig arbeidsfelt. Jeg registrerte at
saksordføreren så vidt var innom muligheten for å ta opp
en debatt om EU­tilknytning. Det skal ikke jeg. Jeg skal
holde meg til det saken gjelder.
En aktiv europapolitikk som det jobbes med her, er et
bevis på at vi er kommet til et veiskille når det gjelder
norsk europapolitikk. I stedet for å ha en passiv tilpasning
til direktiver og rettsakter vil Norge få muligheter for å ta
initiativ til å utfordre EU og til å fylle et politisk hand­
lingsrom som vi lenge har latt stå tomt.
Senterpartiet er grunnleggende opptatt av et levende
demokrati, av åpne debatter, og av at de folkevalgte skal
styre landet på alle nivå. Det er de folkevalgte som skal
stilles til ansvar for de beslutninger som tas. Jeg mener at
med den innstillingen som utenrikskomiteen enstemmig
har kommet fram til, og som er lagt fram for Stortinget,

1889
13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
S 2006--2007
2007
(Samuelsen)
har vi kommet et langt steg framover når det gjelder et
mer levende folkestyre.
Senterpartiet er nok et konservativt parti når det gjelder
styreform og politikk som svekker folkestyret, men vi sø­
ker å være et foregangsparti når det gjelder tilpasninger
som kan styrke det samme folkestyret. Med Stortingets
vedtak om større åpenhet og initiativrett for komiteene i
EØS­saker mener vi at vi har foretatt et slikt steg i retning
av en modernisering. Det er et steg i retning av at Stortin­
get tar mer ansvar og legger flere føringer der det kreves
avveininger mellom suverenitetsavgivelse i saker som må
løses globalt, og de nasjonale forpliktelsene og utfordrin­
gene som må løses lokalt. Norge skal og vil ha en selv­
stendig stemme i verden.
Med den globale kapitals behov for stadig ekspansjon
og økende avkastning har vi fått EU og EUs Lisboa­stra­
tegi, som har som mål å gjøre EU konkurransedyktig på
det internasjonale marked. EU utvider stadig hva som an­
ses for å være marked, inn på tradisjonelle innenrikspoli­
tiske tema. Vi merker dette når det gjelder EUs politikk
overfor Norge i forbindelse med EØS­avtalen. Det krever
en aktiv og folkelig forankret politikk, der Norge skal be­
vare politisk handlingsrom for nasjonsbygging og en selv­
stendig stemme i globale tema.
Jeg mener at Regjeringen følger opp det den har lovet.
Vi har fått tilbake et av våre viktigste distriktspolitiske
virkemidler, den differensierte arbeidsgiveravgiften. Re­
gjeringen legger opp til at hjemfallsretten skal beholdes.
Det ser ut til at vi får gjennomslag for det. Og vi tar oss
god tid til å vurdere EUs tjenestedirektiv, slik at vi kan
sikre oss at vi har nødvendige virkemidler for et verdig og
inkluderende arbeidsliv, mot sosial dumping, samtidig
som vi skal sikre forbrukernes rettigheter i et mer globalt
marked.
Senterpartiet merker seg gjennomgangen av Schen­
gensamarbeidet. Det er likevel fra vår side grunn til å på­
peke at dette arbeidet må gjøres noe mer grundig i samar­
beid med de relevante fagkomiteer, og i tråd med hva vi er
blitt enige om ved behandlingen av denne meldingen.
Med Regjeringens nye europapolitikk og innstillingen
fra utenrikskomiteen i dag vil vi på en langt mer aktiv
måte være i stand til å legge tydelige føringer i prosessen.
La oss se over til nabolandet Sverige, som er innenfor EU.
I Sverige har det vært en modernisering av Riksdagens ar­
beidsmetoder allerede. Riksdagen skal gis «insyn, infly­
tande och kontroll» over regjeringens politikk i EUs mi­
nisterråd. Regjeringen kan ikke delta i de ulike minister­
rådskonstellasjoner uten forutgående samråd med Riks­
dagen. I dette samarbeidet skal regjeringen orientere om
status for de aktuelle spørsmål, om mulige konsekvenser
for Sverige, om øvrige EU­lands posisjoner samt søke
støtte for de preliminære svenske posisjoner og forslag til
forhandlingsstrategi. Det kreves formelt sett «mycket
stärka skäl» for at regjeringen skal avvike fra det de facto­
mandatet den mottar fra EU­nemnden.
Mer enn noen gang trengs et aktivt og mer politisk fø­
rende storting og åpenhet om de politiske valgene som
gjøres. Til nå har arbeidsformene i Stortinget ikke vært
gode nok. Det er derfor gledelig for Senterpartiet at vi har
et samlet storting som ønsker at Norges EØS­politikk skal
ha større grad av åpenhet, og at det skal være tydeligere
føringer fra de folkevalgte. Stortinget skal nå få mer an­
svar i EØS­politikken. Da kan de som valgte oss inn på
Stortinget, også i større grad stille krav til oss når det gjel­
der ansvar. For Senterpartiet er dette bare et første skritt i
retning av et mer moderne folkestyre.
Gjennom denne behandlingen og de vedtak vi gjør, vil
Det norske storting ta et tydeligere ansvar for de utfor­
dringene som dagens EU­tilknytning gir, og som er en
konsekvens av globaliseringen som vi er inne i. Tiden for
et nytt demokrati er på vei.
Senterpartiet er overbevist om at velgerne vil holde
sine folkevalgte ansvarlige for politikken de fører. Mer
åpenhet i Stortinget om EØS­saker og mer ansvar i uten­
rikspolitikken vil bidra til det. Vi trenger at de folkevalgte
styrer. Vi trenger en åpen debatt.
Jeg vil avslutningsvis gi honnør for det arbeidet som er
gjort i komiteen, og for at vi fikk en samlet komite.
Senterpartiet slutter seg til komiteens innstilling.
G u n n O l s e n hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Anne Margrethe Larsen (V) [12:00:01]: Vi lever i
en tid med store endringer på den internasjonale scene.
Sett fra et norsk ståsted utgjør EU en viktig del av dette
bildet. Hvilken vei EU skal ta i framtiden, vil være av stor
betydning for Norge.
EUs uavklarte stilling, både til seg selv og til omverde­
nen, ble satt på spissen i og med at arbeidet med en ny
grunnlov strandet i 2005. Da sa først Frankrike og deretter
Nederland nei til en framsatt grunnlov i forbindelse med
folkeavstemninger. Etter en lengre og mye omtalt tenke­
pause er arbeidet med en ny grunnlov nå kommet i gang
igjen.
Tysklands forbundskansler Angela Merkel har påtatt
seg oppgaven med å få arbeidet med grunnloven på skin­
ner igjen. Hun står utvilsomt overfor en svært vanskelig
oppgave, da hun må forene sterkt ulike syn og interesser
i EU. Målet er å få en ny grunnlov vedtatt i hele unionen
før valgene av nytt EU­parlament og ny kommisjon i
2009.
Sentrale spørsmål er om EU skal utvikle seg i en føde­
ral og overstatlig retning, eller om samarbeidet skal bli et
frihandelsområde med et mellomstatlig politisk samar­
beid. Eller skal vi få et EU med ulike hastigheter -- eller
kanskje et «EU à la carte» -- hvor medlemslandene kan
inngå forpliktende samarbeid på områder de selv velger?
I tillegg har vi spørsmål om maktfordeling mellom små
og store medlemsland.
Hvordan EU velger å organisere seg, vil i stor grad set­
te sitt preg på det framtidige Europa, ikke minst når det
gjelder å fullføre arbeidet med å knytte sammen Vest­ og
Øst­Europa. Uansett hvilken tilknytningsform Norge har
til EU, vil EUs framtidige innretning kreve en rekke til­
pasninger fra vår side, og ikke minst påvirke hva slags
forbindelser vi skal ha med våre nærområder i Europa.
Forhandlinger i Stortinget nr. 126
126

2007
1890 13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
Ikke bare EUs indre forhold, men også eksterne rela­
sjoner vil spille en viktig rolle for oss. Jeg tenker først og
fremst på hva slags utenrikspolitisk aktør EU skal bli i
framtiden, noe EUs nye grunnlov må ta stilling til. Ser vi
for oss et stort knippe land med ulike agendaer, eller vil
de 27 medlemslandene klare å opptre koordinert med ett
ansikt utad? Dette vil kunne gi EU stor internasjonal tyng­
de og innflytelse.
Jeg har valgt å innlede med disse overordnede spørs­
målene for å understreke at EUs videre utvikling, med
hensyn til både indre forhold og ytre relasjoner, vil være
av stor betydning for Norge. Da det er usikkerhet knyttet
til hvilken vei EU vil gå, mener jeg det er viktig med en
løpende debatt om vårt forhold til EU.
Venstre ønsker her en bred, åpen og folkelig debatt. Vi
ønsker bl.a. å belyse hvilke muligheter og hvilke begrens­
ninger EUs videre utvikling gir oss, og hvordan vi kan
inngå nye partnerskap med EU, bl.a. med hensyn til ener­
gi, og i nordområdene.
Sett i et slikt lys virker Regjeringens europamelding
svært begrenset i sitt perspektiv. Meldingen er i realiteten
en handlingsplan som forklarer hvordan Regjeringen mer
effektivt skal arbeide med EØS­saker. Andre saksfelt,
som Schengensamarbeidet og sikkerhetspolitikk, gis en
kort omtale.
Regjeringen skal ha honnør for å dele sin EØS­hand­
lingsplan med Stortinget. Jeg synes imidlertid det glimrer
med sitt fravær når det gjelder å belyse de viktige og store
utviklingstrekkene som er knyttet til EU. De vil i langt
større grad kunne bestemme hvilken uttelling vi skal få av
EØS­avtalen og vårt samarbeid med EU generelt, enn om
vi på norsk side blir enda litt flinkere til å håndtere EØS­
saker.
Jeg har lyst til å nevne at da Norge fikk lov til å gjen­
nomføre et system med geografisk differensiert arbeidsgi­
veravgift, skyldtes det neppe norsk innflytelse i Brussel,
men at det nye EU­landet Slovenia -- med to millioner inn­
byggere -- ønsket dette.
Den rød­grønne regjeringen skapte forventninger da
den i Soria Moria­erklæringen varslet at den ville føre en
«offensiv» europapolitikk. I europameldingen framhever
Regjeringen at den er «ambisiøs» i europapolitikken. Jeg
mener at disse forventningene ikke helt innfris med mel­
dingen.
Alle norske regjeringer har siden EØS­avtalen trådte i
kraft, hatt som mål å bruke mulighetene som avtalen gir,
på best mulig effektiv måte. For den rød­grønne regjerin­
gen er det fornuftig å videreføre en slik linje, og den skal
ha honnør for å ta nye grep som utvilsomt vil effektivisere
behandlingen av EØS­saker i regjeringsapparatet, spesielt
når det gjelder å gripe fatt i aktuelle saker på et tidligst
mulig tidspunkt for å kunne øve mest mulig innflytelse på
dem.
Det er imidlertid et langt skritt herfra og over til reto­
rikken som forespeiler en «offensiv» og «ambisiøs» euro­
papolitikk. Med en innbitt EU­motstander som koali­
sjonspartner ville det egentlig vært svært oppsiktsvekken­
de om Regjeringen hadde klart å forsvare bruken av disse
ordene.
En positiv effekt av meldingen er at den har innledet en
prosess hvor også Stortinget ser på sin behandling av
EØS­saker. Jeg har i dette arbeidet vært fokusert på kon­
krete tiltak som fremmer økt åpenhet, informasjon om
EØS­saker på et tidligst mulig tidspunkt, og å skille ut
viktige og prinsipielle saker som krever en grundig poli­
tisk behandling i Stortinget. I tillegg bør Regjeringen lø­
pende tilkjennegi sine EØS­prioriteringer overfor Stortin­
get.
EØS­virkeligheten for mange norske politikere er at de
regelmessig får seg forelagt en bunke med EØS­saker
med en omfattende saksdokumentasjon. Denne er for det
meste av teknisk og byråkratisk karakter, noe som gjør det
uoverkommelig for de fleste å komme seg gjennom bun­
kene. Det er dermed gått en viss automatikk i behandlin­
gen av EØS­saker. Resultatet er at en lang rekke direktiver
blir innlemmet i norske lover og forskrifter uten noen reell
politisk behandling. I enkelte tilfeller kan ansvarlige poli­
tikere på denne måten unnlate å ta ansvar for de saker de
støtter, men som de ikke ønsker å ta det politiske ansvaret
for.
Dette stiller vårt folkestyre overfor store og nye utfor­
dringer. Det har lenge vært vanlig å peke på EU når det
gjelder å ha et demokratisk underskudd, men dette ram­
mer også oss selv. Venstre har derfor gått inn for de nye
tiltak som vil gjøre EØS­arbeidet mer åpent og tilgjenge­
lig, og som styrker muligheten for medinnflytelse.
Alle som berøres av nytt EØS­regelverk, bør i utgangs­
punktet ha anledning til å gjøre sine synspunkter gjelden­
de -- også de med små økonomiske ressurser. Flest mulig
bør delta i debatter om viktige EØS­saker. Saker av stor
viktighet og prinsipiell betydning bør løftes opp og debat­
teres i denne sal i Stortinget.
Videre bør informasjonen som Regjeringen forelegger
Stortinget om EØS­saker, være tilrettelagt slik at man
raskt finner fram til de overordnede politiske og prinsipi­
elle aspektene. Vi bør ikke lenger overøses med teknisk
saksinformasjon. Den bør tas hånd om av rette faginstans.
Jeg ser fram til at fagkomiteene i Stortinget skal invol­
veres mer aktivt i EØS­saker, bl.a. gjennom å få initiativ­
rett og ved at Stortingets egen utredningskapasitet på
EØS­saker skal forsterkes.
Jeg vil også peke på betydningen av at informasjon om
EØS­saker bør komme til Stortinget på et tidligst mulig
tidspunkt. Det vil da være mulig å føre en meningsfull de­
batt om disse før politikkutformingen i Brussel er ferdig.
Senere i prosessen, når rettsaktene er i ferd med å bli fer­
digstilt, er det i de fleste tilfeller for sent å ha noen inn­
virkning på dem. Venstre er derfor enig i at Regjeringens
uteapparat i større grad må rettes inn mot å fange opp vik­
tige saker på et tidlig tidspunkt.
I tillegg bør Stortinget ha en egen tilstedeværelse i
Brussel, med en utsending på tjenestemannsnivå i tilknyt­
ning til Europaparlamentet, tilsvarende utsendinger fra
andre nordiske lands parlamenter. Vedkommende bør ha
som hovedoppgave å varsle Stortinget om viktige saker
som kan komme.
Til slutt vil jeg understreke betydningen av at partiene
på Stortinget har klart å lage en felles innstilling til denne

13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
1891
2007
meldingen. Det viser at det er bred enighet om EØS­avta­
len. Dette understreker mitt poeng, at Regjeringens euro­
pamelding langt på vei bygger på europapolitikken ført av
tidligere regjeringer.
Enighet og kontinuitet er en viktig forutsetning for å få
størst mulig uttelling for EØS­avtalen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:10:05]:
Jeg vil slutte meg til dem som berømmer saksordføreren
og komiteen for en viktig innstilling. På en dag som denne
kan det for Regjeringen være grunn til å forholde seg til
spørsmålsstillinger som vi normalt er veldig varsomme
med å gå inn i, nemlig hvordan Stortinget organiserer sitt
arbeid. Men jeg er veldig tilfreds med at denne meldingen
har utløst den grad av diskusjon og refleksjon i Stortinget
som vi her ser resultatet av, med veldig mange konkrete
og viktige forslag som vi hilser velkommen.
Det var en målsetting for Regjeringen med europamel­
dingen å stimulere til en slik diskusjon. Jeg har opplevd at
det har vært en stemning i EØS­komiteen i de møtene som
har vært der, og jeg mener at det er av betydning at komi­
teen har evne til å legge fram en samlet innstilling, og slik
sett ikke la primærsyn på norsk medlemskap i EU over­
skygge. Jeg mener det er viktig for norsk europadebatt i
den tiden vi er inne i nå, at vi faktisk har mulighet for å
diskutere ulike europapolitiske spørsmål uten automatisk
å sette det inn i en ja­ eller nei­kontekst. Det har vi drevet
med lenge i dette landet. Det er en viktig dimensjon, men
det kan ikke være den eneste.
Da vi la fram meldingen, la vi innledningsvis vekt på å
understreke hva dette var, og hva det ikke var. Det har
noen av talerne foran meg pekt på, også representanten
Larsen. Jeg vil jo si at vi var veldig eksplisitte på at dette
ikke var en melding om Europas bredere utviklingstrekk,
eller Norges tilknytningsform til EU. Det var et forsøk på
å fokusere på arbeidet med EØS­saker, og jeg er glad for
at det har avstedkommet så mange grundige refleksjoner.
Jeg er derfor enig i representanten Bjørnstads oppsumme­
ring, at vi her har et felles grunnlag for en mer offensiv eu­
ropapolitikk. Når jeg skal kommentere det, vil jeg samti­
dig også si at vi må ha et realistisk utgangspunkt for hva
det er. Det kan føres debatter om vår diskusjon om retts­
akter, som nærmest gir et skinninntrykk av at vi er med­
lem, og at vi skal ha en realitetsvurdering av saker som
om vi skulle ta avstemning i neste uke, slik som svensker
og dansker -- i Norden -- gjør. Vi er jo ikke der. Det kan
man da beklage eller ønske til lykke, litt avhengig av hvor
man står. Men jeg mener det er viktig at vi nå tenker igjen­
nom at måten vi organiserer dette arbeidet på, egentlig er
noe som bare vi må utvikle, for det finnes ikke noen rol­
lemodeller i andre land. Det er bare vi som er EØS­land
på den måten vi er. Vi kan hente inspirasjon fra andre
medlemsland, men det er altså noe spesielt som ligger til
grunn for det vi representerer.
Handlingsplanen er starten, og ikke slutten på en pro­
sess. Nå er det opp til oss alle å få dette til å virke i et
samspill mellom regjering og storting. Sentralt står mål­
settingen om åpenhet og dialog. Vi hadde det nasjonale
europaforum i november i fjor, som gav muligheten til
debatt om aktuelle spørsmål. Og det ser jeg fram til å
fortsette med.
Jeg er enig i komiteens vektlegging av at den demokra­
tiske forankring av prosessen må styrkes. Det er sentralt i
vår oppfølging av meldingen, og det handler om møter
med og engasjement for det brede norske politiske og si­
vile samfunn. Vi ønsker at politikken skal bli mer synlig
og tilgjengelig. Derfor skal vi årlig utarbeide en rapport
med oversikt over aktiviteten. Vi arbeider nå med den
første rapporten, som vil bli lagt ut på den såkalte europa­
portalen i løpet av våren. De halvårlige arbeidsprogram­
mene for EØS -- justis­ og innenrikssaker samt felles uten­
riks­ og sikkerhetspolitikk -- følges aktivt opp overfor våre
utenriksstasjoner og EU­delegasjonen, og vi er nå i ferd
med å oppdatere arbeidsprogrammene etter at kommisjo­
nen og rådet la fram sine programmer like før jul. Disse
vil bli lagt ut på portalen i løpet av kort tid.
Så deler jeg fullt ut ønsket, som framkommer i innstil­
lingen, om at Stortinget også skal ha tilgang til denne in­
formasjonen. Vi skal vurdere nærmere hvilke samfunns­
aktører som skal involveres i arbeidet med utformingen av
disse programmene.
La meg også minne om at vi har hatt en vurdering av
Schengen i meldingen, slik det ble varslet i Soria Moria­
erklæringen. Gjennomgangen viser at berørte norske
myndigheter opplever Schengensamarbeidet og våre øv­
rige avtaler på justis­ og innenriksfeltet som praktisk vik­
tige i sin hverdag. Samtidig synliggjorde gjennomgangen
et behov for økt koordinering og samordning av forvalt­
ningens arbeid på dette feltet. Og jeg vil understreke: Vi
skal hegne om de ordningene vi har, så vi ikke opplever at
vi blir skjøvet ut i det som er av beslutningsprosesser. Jus­
tisministeren har ledet Schengen­arbeidet i høst. Det er et
viktig element i dette samarbeidet at vi får adgang til det.
Men det er ikke gitt at ikke det kan komme under press,
og det må vi stå imot.
Så gjelder det systematisk arbeid med tidlig varsling av
EU/EØS­saker. Der er det viktig at vi er i stand til å velge
mellom hva som er viktig, og hva som ikke er viktig, så vi
ikke må forholde oss til et vell av saker som ikke nødven­
digvis er av politisk betydning. Her må vi bruke EØS­ut­
valget -- flere møter om spesielle saker og bredere delta­
kelse av andre statsråder. I samarbeid med Stortinget skal
vi fortsette denne praksisen. Så håper vi å få en dagsorden
som reflekterer utvalgets ønske om å kunne involveres på
et tidlig stadium gjennom grundig redegjørelse om for­
slag til regelverk, deltakelse i programmer og byråer,
ESA­saker og saker for EFTA­domstolen og EF­domsto­
len.
Det er veldig positivt at Stortinget ønsker å trekke fag­
komiteene tettere inn i arbeidet med EU/EØS­saker -- det
vil jeg ha sagt. Jeg tror redegjørelser som gis i EØS­utval­
get, er mer nyttig enn f.eks. stortingsmeldinger, som ofte
vil framstå som statiske og ressurskrevende i forhold til
den utvikling som vil ligge i sakene, og som ikke vil gi re­
presentantene mulighet til dialog på et tidlig stadium.
Vi vil legge opp til en endring i inndelingen av antallet
rettsakter på kommentert liste. Dette er teknisk, men det
er altså i tråd med det som ligger i innstillingen.

2007
1892 13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
Jeg er positiv til forslaget om å holde halvårlige rede­
gjørelser om EU/ EØS­saker. Vi får håpe at det vil finne
sin form.
Det er positivt at Stortinget engasjerer seg tettere med
Europaparlamentet -- det er en viktig kanal. Jeg tror kan­
skje det er den institusjonen i EU­systemet vi har brukt
minst tid og systematikk på, og hvor vi kan få mest igjen
om vi gjør et kraftløft der.
Utvidelsen av EU og de konsekvensene det får for
EØS, har vært nevnt. Som jeg sa kort i min redegjørelse
tidligere i dag, skal vi sluttføre de forhandlingene snarlig.
Norge skal ta sitt ansvar solidarisk i Europa. Vi skal bidra
til Romanias og Bulgarias inkludering. Det skal ikke være
forskjellsbehandling mellom de to landene og de andre ti
som er kommet inn. Men, som det ble sagt fra saksordfø­
reren, vi kan heller ikke akseptere at det er et slags diktat,
at det er to streker under den pengesummen EU kommer
med. Det er flere måter å vurdere det på. Men senest for
to dager siden hadde jeg en diskusjon med min bulgarske
kollega, og jeg tror vi skal finne en ordning på dette.
Til sist: Det blir viktig at vi i denne sal finner rom for
debatter om Europas utvikling. I min redegjørelse i dag
vektla jeg at vi ikke gikk inn på det der, fordi vi skulle ha
denne debatten. Men jeg føler et sterkt behov for ved nes­
te korsvei å komme tilbake og gå dypere inn i det. Utvi­
delsen av EU er etter mitt syn kanskje EUs absolutt vik­
tigste bidrag til Europas stabilisering, ordning og demo­
krati. Jeg tror ikke vi kan overvurdere betydningen EU
kan komme til å få på Balkan når det gjelder potensielle
nye medlemsland, Serbias integrasjon, Kosovo -- og selv­
følgelig når det gjelder perspektivet i forhold til Tyrkia. Så
det å gå i dybden av hva dette EU skal bli -- det EU som
altså etter min vurdering ikke valgte fordypning langs de
linjene de hadde i 94­paradigmet med Maastricht og en
stadig sterkere politisk union, men som mer har slått inn
på en vei som etter mitt syn gjør at den type utvidelse er
lite realistisk -- er desto viktigere for Europas utvikling.
Vi må diskutere forholdet til Europa i nord. Samar­
beidet med europeiske land i nordområdestrategien står
sentralt. De nordiske og de europeiske landene er våre
viktigste partnere. Her vil jeg trekke fram at jeg ser veldig
positivt på det tette forholdet vi har til våre nordiske na­
boer, Sverige, Finland og Danmark. Jeg opplever at de
opprettholder en årvåkenhet for våre syn. De melder sine
interesser, og de kan være tøffe for oss i noen forhandlin­
ger, men når det gjelder de overordnede politiske synene
i vår del av Europa, er det viktig at vi holder det nordiske
ved like.
Jeg setter pris på at den nye svenske regjeringen har
vist så stor interesse for det som skjer i nord. Det er posi­
tivt. Vi trenger å ha Sveriges erfaring og kunnskap med
oss. Vi har et havperspektiv på nordområdene, Sverige og
Finland har et innlandsperspektiv, men det er ikke langt
mellom innland og kyst, så vi har ambisjoner om å trappe
opp samarbeidet med Sverige og Finland om nordområ­
desammenhengen. Det har også noe å si med vårt forhold
til Russland.
Så det er mange spørsmål å ta videre her. Jeg håper at
vi nå gjennom denne meldingen og innstillingen får struk­
turert og styrket EØS­arbeidet -- det er viktig -- og at vi
også finner rom for de viktige europeiske diskusjonene,
for det er dette kontinentet vi tilhører.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Siv Jensen (FrP) [12:19:53]: I den redegjørelsen
som utenriksministeren holdt tidligere i dag, nevnte han i
en bisetning den felles henvendelsen som er kommet fra
de fire opposisjonspartiene om å få en redegjørelse om
tjenestedirektivet. Jeg skal prøve å sitere utenriksministe­
ren korrekt. Han sa at man skulle komme tilbake til Stor­
tinget på «egnet måte». Nå er det jo samtidig slik at Re­
gjeringen ved flere korsveier har gitt uttrykk for åpenhet
og dialog med Stortinget, og når de fire parlamentariske
lederne for opposisjonen ber om en slik redegjørelse, er
det ikke da naturlig at man får det?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:20:41]:
Jeg tror det var i en hovedsetning jeg nevnte det.
Det jeg forsøkte å meddele, var at vi har merket oss den
henvendelsen, som selvfølgelig blir tatt på største alvor.
Statsministeren ønsket at jeg brukte denne redegjørelsen
for å si fra om at vi har mottatt den, og at fristen for hø­
ringsuttalelsene går ut 22. februar. Så vil vi selvfølgelig
komme tilbake med et grundig svar på den henvendelsen,
som vil bli tatt på største alvor.
Erna Solberg (H) [12:21:12]: Akkurat dette spørs­
målet berører kanskje litt av kjernen i hele innstillingen,
nemlig hvis vi skal ha større kraft når det gjelder påvir­
kningsmuligheter overfor EU, må vi være i stand til å fatte
beslutninger og ha dialog på et tidlig tidspunkt. For oss er
det et problem at Regjeringen -- med all den ekspertisen
den har -- ikke har kunnet fortelle oss om det betyr noe for
norsk lovverk, det EU­tjenestedirektivet som har ligget
fremme i over to måneder nå. Jeg tror ikke det blir noe fart
på EU­påvirkningsarbeidet hvis vi skal ha så lang behand­
lingstid på saker som har vært løpende behandlet, og som
det burde være mulig å informere Stortinget om på et tid­
ligere tidspunkt.
Litt av kjernen i denne innstillingen er at det ikke blir
noe mer åpenhet, bedre EU­debatt eller annet hvis Regje­
ringen ikke på et tidlig tidspunkt kan komme med sine
synspunkter på saker. Da vil hele det arbeidet vi har for­
søkt å gjøre her, falle i fisk, for da vil hele det norske man­
datet til dem som skal påvirke, faktisk falle sammen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:22:31]:
Jeg merker meg dette.
Jeg vil jo si at tiden for påvirkning på tjenestedirektivet
er forbi -- det er vedtatt. Regjeringen representanten Sol­
berg representerte, drev sin påvirkning skriftlig, muntlig
og politisk, og regjeringen jeg representerer, har drevet
vår. Jeg opplever at vi her har hatt debatter og orienterin­
ger i Stortinget -- vi kan diskutere om det kunne vært bed­
re -- som har gjort det mulig for oss å holde oss innenfor
fristene. Nå ligger direktivet der.

13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
1893
2007
Det vi var opptatt av, gitt at det var et stort engasjement
rundt det, var å få resultatene ut på høring. Så har vi følt
at det for Regjeringen å begynne å gi bestemte uttalelser
og tolkninger om det som ligger der mens sentrale sam­
funnsaktører har dette til vurdering, ikke er naturlig. Men
fristen er 22. februar. Så må vi oppsummere uttalelsene,
og komme med vår vurdering av dem. Når det så gjelder
påvirkning av EU, vil det komme når sekundærlovgivnin­
gen kommer. Jeg tror at direktivet i seg selv har begrenset
betydning. Men det er vedtakelse av andre direktiver un­
der som kommer til å få betydning. Der skal vi være til
stede.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:23:41]: Jeg blir litt
forundret over det utenriksministeren nå svarer på spørs­
målet fra representanten Siv Jensen og senere på spørsmå­
let fra representanten Erna Solberg.
En samlet opposisjon har tatt denne enstemmige inn­
stillingen alvorlig, den er gjennomsyret av den ånd at
Stortinget skal involveres mer i EØS­saker. Vi har skrevet
et brev til Regjeringen og bedt om en redegjørelse her i sa­
len. Og så kan ikke utenriksministeren på Regjeringens
vegne gjøre det klart at Stortinget vil få den redegjørelsen
som en samlet opposisjon har bedt om i en helt sentral
EØS­sak! Jeg skjønner godt at man vil avvente høringen,
men den fristen går ut 22. februar. Jeg forventer at uten­
riksministeren nå kan bekrefte at snarest mulig etter
22. februar vil Regjeringen komme med en redegjørelse
her i Stortinget, slik opposisjonspartiene har bedt om. Det
vil være i denne komiteinnstillingens ånd.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:24:42]:
Representanten Høybråten skal ikke være i tvil om at Re­
gjeringen handler i tråd -- og ånd -- med en enstemmig inn­
stilling. Jeg synes han har gjengitt meg på en ganske pre­
sis måte når jeg sier at etter at høringsuttalelsene er kom­
met, vil vi på bakgrunn av det brevet komme tilbake til
Stortinget på en egnet måte.
Erna Solberg (H) [12:25:14]: Det er slik at saken har
en forhistorie, hvor man kontinuerlig nå i to måneder er
blitt bedt om å få en redegjørelse om saken. Jeg skjønner
man ikke vil gjøre det før fristen går ut, men det stiller oss
overfor et nytt diskusjonstema: Når Regjeringen er så pass
handlingslammet på grunn av indre uro, som den da åpen­
bart er når det gjelder tjenestedirektivet, hvordan sørger vi
for en åpen og god nok diskusjon? Og finnes det noen som
objektivt kan veilede når det gjelder de rettslige konse­
kvensene av EU­saker?
Det som er problemet for de fleste nå, er at når ikke Re­
gjeringens apparat, som er det som besitter all kompetan­
se i dette landet knyttet til juridiske spørsmål, på grunn av
politiske problemer i Regjeringen kan gi Stortinget et svar
på konsekvensene av tjenestedirektivet, er det heller ingen
andre som kan gjøre det. Vi har plassert alle eggene ett
sted, og det er i embetsverket. De kontrolleres nå av en re­
gjering som ikke mener å kunne falle ned på noe fordi
man egentlig er uenig om spørsmålet om fri bevegelse av
tjenester.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:26:24]:
Jeg vil ikke kommentere Erna Solbergs kommentar til Re­
gjeringens indre liv -- det må hun ha rett til å hevde. Men
det finnes altså flere «egg» enn embetsverket, og det er de
«eggene» vi nå forsøker å høre på -- for å finne «egget»,
som er hva vi skal mene her.
Vi har tatt det store engasjementet alvorlig, sendt ut re­
sultatet på høring, gitt en frist som er lang -- lengre enn
vanlig, tror jeg -- og 22. februar kommer svarene inn. Så
må vi ta ballen derfra, og da skal vi sørge for at det blir på
en åpen og godt kommuniserende måte både overfor Stor­
tinget, de som har avgitt uttalelser og samfunnet for øvrig.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Marit Nybakk (A) [12:27:22]: La meg først si at jeg
har stor tillit til at utenriksministeren og Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget på en skikkelig måte med
tjenestedirektivet, som med alle andre EØS/EU­saker.
Det er ulike syn på Norges tilknytning til EU både
mellom regjeringspartiene og mellom partiene i oppo­
sisjon. Det har også kommet fram her i dag. Det hindrer
imidlertid ikke det politiske Norge i å være samstemte i
at vi på en helt annen og mer offensiv måte enn tidligere
må ivareta norske interesser overfor EU/EØS. Vi må ha
en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk, slik Regjerin­
gen understreker i stortingsmeldingen. Vi må finne bed­
re måter å samarbeide med EU på innenfor de rammene
som dagens tilknytningsformer gir oss. Det er en tøff ut­
fordring -- det vet alle som har prøvd. Mange av oss har
sittet i europeiske møter eller på kongresser og følt at vi
både er utenfor og mangler stemmerett. Ikke oppfattes
vi heller alltid som like interessante. Det er en utfor­
dring.
Men EU treffer ikke bare beslutninger som påvirker
oss i den norske hverdagen, enten det gjelder tilsetning i
mat og dyrefôr eller unionens grønnbok om energi. Etter
den kalde krigens slutt er Norge og våre nordområder,
f.eks., ikke lenger NATOs navle, enten vi liker det eller
ikke. Vi oppfattes som perifere, fokuseringen er helt andre
steder -- også sikkerhetspolitisk -- dette samtidig som EU
selv har utviklet en egen forsvars­ og sikkerhetspolitikk.
Gjennom Berlin pluss­avtalen har EU og NATO inngått
en avtale om styrkebidrag, f.eks.
Vi ser at også EU har opprettet såkalte Battlegroups, og
vi har selv valgt å være med i en nordisk gruppe under le­
delse av Sverige, som en del av disse såkalte Battle­
groups. Vi ser også at vi står i fare for å få en sikkerhets­
politisk dialog over Atlanterhavet som blir ensidig
mellom EU og Washington. For oss er det naturligvis
viktig å ha «et inntak» også i EU, ikke bare i NATO­sam­
menheng når det gjelder sikkerhetspolitikk, og det krever
en aktiv politikk både bilateralt i de enkelte hovedsteder
og overfor EU.
Samtidig er nordområdepolitikken nå vårt fremste
strategiske satsingsområde. Her er Norge avhengig av --
som også utenriksministeren nevnte -- å ha sterke allianser
med EU og med europeiske land. I tillegg er selvfølgelig
EU­landene Norges viktigste handelspartnere.

2007
1894 13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
Det er viktig for bredden i norske interesser at det er en
enstemmig komite som vektlegger både våre muligheter
for innflytelse og også en bedre demokratisk forankring
av prosessene. Jeg skal ikke gå i detalj om dette. Det har
alle talere før meg gjort. Men jeg har lyst til å legge til én
ting, for jeg synes det representerer en milepæl i norsk
europapolitikk: En enstemmig utenrikskomite mener at
EU har spilt en viktig, stabiliserende rolle i Europa gjen­
nom det siste halve århundret. Komiteen sier:
«EU har påvirket og fremmet demokrati i mange
tidligere diktaturer, og fortsetter å ha en positiv inn­
virkning på flere staters demokratiske utvikling gjen­
nom sin utvidelse.»
Uansett hva slags primærstandpunkt det enkelte parti
måtte ha til vår tilknytning til EU, representerer utvidel­
sen av EU med ti nye land i 2004 og ytterligere to nå, kan­
skje det største solidaritetsløftet i Europa siden Marshall­
planen, og er selvfølgelig et viktig bidrag til et fredeligere
og mer stabilt Europa. Europa er på nytt blitt ett kontinent,
med en egen selvbevissthet, integritet og et sterkt indre
samhold. Sammen med NATO­utvidelsen er nå EU­utvi­
delsen garantisten for en fortsatt utvikling av demokrati,
menneskerettigheter og sosial utjamning i det tidligere
Øst­Europa.
Incentivet til velferd, menneskerettigheter og folkesty­
re i stater som etter den kalde krigens slutt kanskje gikk
fra en ytterlighet til en annen, er nå tilknytningen til Euro­
pa. Veien tilbake til det politiske sentrum, med mangfold
og kombinasjon av markedskrefter og velferdsstat, der
demokratiet også innebærer styring og utjamning, er det i
dag EU­medlemskapet som står som garantist for.
Helt til slutt vil jeg bare understreke at vi her snakker
om vårt grannelag. Det er her vi først og fremst skal ivare­
ta interesser, for dette skjer rett utenfor vår stuedør.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:32:58]: Dette
er ein historisk dag! Eit samla storting gir i dag si tilslut­
ning til at EØS­relaterte saker skal handsamast langt tid­
legare, grundigare og meir ope enn praksis har vore til no.
Soria Moria­erklæringa varsla ein meir aktiv europapoli­
tikk. Regjeringa si oppfølging finn vi i St.meld. nr. 23 for
2005­2006.
Alle vi som har påpeika kor underdanig og ukritisk
ulike regjeringar har tedd seg overfor EU, fekk i fjor
haust god draghjelp av Riksrevisjonen. I ein eigen rap­
port slo Riksrevisjonen fast at handteringa av EØS­saker
i regjeringsapparatet har vore uforsvarleg dårleg. Tre de­
partement vart undersøkte. Konklusjonen var bl.a. at
Noreg gjennomgåande har vore for seint ute til å påver­
ka. Det vart òg sagt at departementa hadde for liten kom­
petanse og dessutan sende «juniorar» til Brussel. Riks­
revisjonen peika dessutan på at eksterne aktørar, f.eks.
frivillige organisasjonar, i liten grad vart trekte inn og
lytta til.
Senterpartiet ser på St.meld. nr. 23 som ein opptur. Vi
er opptekne av eit levande demokrati, av opne debattar og
folkevald styring på alle nivå. Sjølvsagt kan innstillinga i
dag òg karakteriserast som ein defensiv strategi mot ein
avtale vi eigentleg er imot, men vi ser på større openheit
og initiativrett i EØS­saker fyrst og fremst som ei tydeleg
modernisering av folkestyret vårt. Det er òg ei understre­
king av det ansvaret Stortinget har i ei globalisert verd.
Det krevst avvegingar mellom det å gi frå seg suverenitet
i saker som må løysast globalt, og nasjonale plikter og ut­
fordringar som må løysast lokalt. Der skal og vil Noreg ha
ei sjølvstendig røyst.
No presenterer Regjeringa ein handlingsplan som skal
sikra tydelege og tidlege prioriteringar, god samordning
og utnytting av moglegheitene, god gjennomføring og
forvalting av forpliktingane, kompetanselyft, auka open­
heit og dialog.
Senterpartiet ser på utanrikskomiteen si innstilling
som ein ny opptur. Ein samla komite går inn for å refor­
mere sakshandsaminga frå norsk side, òg Stortinget si
eiga handsaming av EØS­saker. Vi har over tid hatt eit
sterkt engasjement for å få Stortinget tidlegare og tydele­
gare involvert i EØS­relaterte saker. No meiner ein samla
utanrikskomite akkurat det. Eg opplevde det sjølv i førre
perioden som frustrerande plutseleg å få ei sak til kommu­
nalkomiteen der Regjeringa alt hadde avklart at eit eller
anna direktiv skulle implementerast, jamvel etter ein frist
som var i ferd med å gå ut. Å stilla spørsmål ved konse­
kvensane av norsk implementering var for seint, og det
vart vel eigentleg rekna for utilbørleg. Det faste EØS­ut­
valet hadde vore inne i biletet tidlegare, men det har jo til
no vore eit lukka organ.
Frå no skal utanriksministeren gi faste, halvårlege,
opne utgreiingar for ope storting om utviklinga i EU.
Stortinget skal få informasjon om forslag til nye retts­
akter, EU­program, grønbøker, kvitbøker og andre vik­
tige initiativ i EU på eit tidlegast mogleg stadium. Rolla
til Stortinget sine fagkomitear skal styrkjast. Dei, og ik­
kje EØS­utvalet, skal handsama saker som naturleg
høyrer inn under den einskilde komiteen. Utanriksko­
miteen ber jamvel Presidentskapet i Stortinget leggja til
rette for at dei faste komiteane på eiga hand skal kunna
ta initiativ til over tid å fylgja spesielle EØS­ og EU­re­
laterte saker.
Det er grunn til å gi saksordføraren, Erna Solberg, hon­
nør for hennar innsats med denne innstillinga.
Regjeringa har frå fyrste dag vist ei langt meir offensiv
haldning enn den førre til kva ein kan oppnå med tettare
dialog med EU. Døme på det er på nytt å innføra differen­
siert arbeidsgivaravgift og EU­kommisjonen si forståing
for heimfallsinstituttet.
Soria­Moria­erklæringa slår fast at Regjeringa ikkje
vil søkje om EU­medlemskap. I dag får Regjeringa full
støtte for eit opplysande og konstruktivt internasjonalt
samarbeid nettopp basert på dagens tilknyting. Men det
ligg utfordringar i nær framtid. Tenestedirektivet er ei av
dei.
Eg synest utanriksministeren veldig greitt i dag har
kvittert ut at når høyringsfristen er ute, kjem Regjeringa
tilbake til Stortinget med den saka, og dagens vedtak må
jo bety at Stortinget der blir tilbørleg og godt involvert.

13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
1895
2007
Marianne Aasen Agdestein (A) [12:38:28]: Ende­
lig har vi i dag en europadebatt som i mindre grad preges
av to motpoler som slår hverandre i hodet med sterkt po­
lariserte argumenter, men som i stedet handler om hvor­
dan Norges europapolitikk best kan ivaretas, uavhengig
av syn på medlemskap.
Likevel mener jeg det ligger et paradoks i at vi som na­
sjon streber etter å koble oss tettest mulig opp til EUs be­
slutningsprosesser, når landet gjennom to folkeavstem­
ninger har valgt å stille seg utenfor EU politisk -- altså et
klart nei til innflytelse. Men jeg lar det ligge nå.
Høsten 1994, i forkant av folkeavstemningen, deltok
jeg på et seminar om Norge og EU i regi av Institutt for
Journalistikk. En embetsmann fra Utenriksdepartementet
innledet om Norges forhold til EU, dvs. å leve med EØS­
avtalen om det ble et nei. Han uttrykte bekymring for
manglende fokus på det demokratiske underskuddet i
EØS, og en uro over hvordan vi som demokrati kunne
leve med alle direktivene vi måtte implementere, uten for­
mell innflytelse. Det gjorde inntrykk på meg den gangen,
og hver dag siden har denne svakheten med EØS blitt sta­
dig tydeligere.
I dag er dette en etablert sannhet, men der ja­ og nei­
siden har ulike svar.
Arbeidet med å sikre seg så mye innflytelse som mulig
i EU, går med denne innstillingen et langt stykke videre.
Dette har en enstemmig komite klart, fordi alle har lagt
medlemskapsspørsmålet til side og gjort det vi har en viss
tradisjon for i norsk politikk -- med unntak av EU­saken --
nemlig å tilnærme oss et følsomt politisk område på en litt
mer pragmatisk måte.
Styrken i både europameldingen og denne innstillin­
gen ligger i mange konkretiseringer av hva man vil gjøre:
halvårlige redegjørelser, at de faste komiteene får en langt
viktigere rolle når deres politikkområder er berørt, åpen­
het i EØS­utvalget osv. -- jeg skal ikke ramse opp alle for­
slagene. Alt dette er meget bra. I tillegg til det som blir
vedtatt med denne innstillingen, håper jeg også det blir en
realitet at Stortinget sender en delegasjon til Brussel for å
styrke kjennskapen til EU og utvikle et kontaktnett i par­
tigruppene i Europaparlamentet. Det er bra utenrikskomi­
teen er positiv til dette, men jeg håper altså det blir noe av
så fort som mulig.
EU var opprinnelig et utenrikspolitisk verktøy for
EUs medlemsland i Europa. I dag er det mange områder
som man tradisjonelt har sett på som innenrikspolitikk,
som er EU­politikk. Mange av de direktivene vi er så
flinke til å implementere, påvirker i høyeste grad det
meste i Norge i dag. Skillene mellom innenrikspolitikk
og utenrikspolitikk utviskes mer og mer. Da er det farlig
å beholde disse merkelappene altfor levende, fordi det
forleder oss til å tro at det bare er utenriksminister Jonas
Gahr Støre i Regjeringen som må håndtere EU­spørs­
mål. Men alle kollegene hans er vel så mye EU­ministre
som han.
Merkelappene forleder oss også til å tro at det er uten­
rikskomiteen og EØS­utvalget som har eneansvaret for
EU i Stortinget. Men sannheten er at alle komiteene og re­
presentantene bør følge mye tettere med i utviklingen i sa­
ker som er viktige for Norge. Og vi bør alle være langt tid­
ligere ute om vi vil ha makt.
Mange trodde og håpet kanskje at man ved et nei i
1994 også sa nei til å forholde seg aktivt til Europa. Noe
slikt er utopi. Vi er en del av Europa. EU­politikken påvir­
ker Norge hver dag, og det må vi åpent forholde oss til.
Likevel tør jeg påstå at nei­et ble en sovepute for de fleste.
Medier, organisasjoner, politikere -- kort sagt offentlighe­
ten i Norge -- forholder seg litt for tilfeldig til Europa.
Denne enstemmige innstillingen ønsker å motvirke dette
gjennom konkrete forslag, noe som er et langt skritt i rik­
tig retning mot en mer aktiv europapolitikk. Dette er ube­
tinget bra. Mitt eneste ankepunkt er at vi skulle gjort dette
for lenge siden.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:42:38]: Større åpenhet,
mer debatt og sikkert også tydeligere konfliktlinjer -- det
blir antakelig resultatet av de endringer som følger av Re­
gjeringens ønske om en mer aktiv, tydelig og åpen euro­
papolitikk. Også utenrikskomiteens forslag til endringer i
arbeidet med EØS­saker her på huset fører oss i samme
retning.
Jeg ser av en del mediekommentarer at man lar seg for­
bause over den brede enigheten i utenrikskomiteens inn­
stilling om europapolitikken. Komiteen forklarer selv
denne enigheten i sin understrekning av at vi nå ikke be­
handler en melding om tilknytningsform til EU, men om
de arbeidsformer vi må utvikle i en situasjon hvor det ikke
er aktuelt å drøfte medlemskap. Det er ikke så lenge siden
vi fra Høyres side hørte at 2007 skulle bli det året da
spørsmålet om medlemskap skulle reises igjen. Jeg leser
innstillingen som et klart uttrykk for at det ikke er aktuell
politikk lenger. Derfor kan vi samle oss om hvordan EØS­
saker skal gis en bredere og mer demokratisk forankring i
Regjeringens og Stortingets arbeid.
For Senterpartiet har det lenge vært en ambisjon å styr­
ke EØS­arbeidet. Gjennom Soria Moria­erklæringen har
vi pålagt oss å leve med EØS­avtalen, selv om den på flere
og flere områder griper uheldig inn i formingen av det
norske samfunnet. Vi må likevel erkjenne at i dagens po­
litiske situasjon er EØS­avtalen den tilknytningsform til
EU som vi må avfinne oss med å leve med.
Utenriksministeren sa i sitt innlegg at det er viktig at vi
innenfor rammene av EØS­avtalen kan skape oss et best
mulig rom for påvirkning på de områder i EU som omfat­
tes av avtalen, og at det er viktig at Stortinget kan samle
seg om dette, uavhengig av primærstandpunkt i debatten
om ønsket tilknytningsform til EU en eller annen gang i
framtiden. Det er jeg enig i.
I debatten har også prosessen for vår nasjonale be­
handling av tjenestedirektivet vært tatt opp i denne sam­
menhengen. Med den understreking av behovet for åpen­
het som er uttrykt både fra utenriksministeren og fra Stor­
tingets side, ser jeg fram til at vi etter at den pågående hø­
ringsrunden er avsluttet, bruker tid på en grundig debatt
omkring de konsekvensene direktivets ulike elementer vil
få for norsk samfunnsliv. Jeg regner med at Regjeringen
også har merket seg ønsket om aktivt å medvirke gjennom
å gi grunnlag for den debatten.

2007
1896 13. feb. -- 1) Gjennomføring av europapolitikken 2) Forslag fra repr. Erna Solberg og Vallersnes
om behandling av EØS­saker i Stortinget
Regjeringens målsetting er at Norge skal bli bedre til å
bruke mulighetene og sikre påvirkning på områder av be­
tydning, heter det i meldingen. Derfor heter det også at
Norge skal delta konstruktivt og tydelig i Schengen, i de
europeiske byråer, i forskningssammenheng og på den
utenrikspolitiske arena. Involvering av fagkomiteene på
Stortinget, åpenhet om EØS­utvalgets arbeid og halvårli­
ge debatter etter redegjørelser fra utenriksministeren gir
også dette huset en mer offensiv rolle i forvaltningen av
EØS­avtalen. Det er nødvendig ut fra den betydning EØS­
avtalen har for utviklingen av samfunnet vårt, det er nød­
vendig for å kunne ha en mer offensiv tilnærming til hvor­
dan eller om vi skal implementere all EØS­relevant lovgi­
ving, og ikke minst er det nødvendig for å kunne ha et of­
fensivt engasjement under EUs arbeid med utvikling av
sin politikk som vil falle innunder rammene av EØS og
Schengen­avtalen.
Svein Roald Hansen (A) [12:46:18]: Det er sider
ved denne innstillingen som gjør at den i ettertid vil kunne
betegnes som et tidsskille i norsk europadebatt. Det ene er
at den trekker opp en ny måte å behandle EØS­relevante
saker på her i Stortinget. Det vil bety at den politiske de­
batten på mange viktige områder vil måtte omfatte den
europeiske samarbeidsdimensjon.
Det at fagkomiteen skal trekkes sterkere og tidligere inn
i behandlingen av forslag til nye direktiver og andre sentra­
le politiske dokumenter fra Kommisjonen, vil bety at vi er
nødt til å ha mer av vår oppmerksomhet vendt mot den om­
fattende politikkutformingen som skjer i EU­samarbeidet.
Interessen for denne debatten understreker behovet.
Dette vil f.eks. måtte gjøre slutt på vår noe haltende
miljødebatt, som ikke tar opp i seg at 70--80 pst. av ny mil­
jølovgivning de siste ti årene har hatt sitt utspring i Brus­
sel og ikke i Myntgata. Til nå har dette faktum ikke vært
gjenspeilet i særlig grad, verken i miljødebatten her i hu­
set eller utenfor.
Det er også en svakhet ved dagens behandlingsform at
et så viktig dokument for framtidens energipolitikk i vår
verdensdel som Grønnboka om en miljøvennlig og trygg
energiforsyning i Europa ikke har vært gjenstand for
miljø­ og energikomiteens oppmerksomhet.
EU­samarbeidet berører også Norge på nesten alle om­
råder. Vi er med i det indre marked og må akseptere de
spilleregler EU­landene blir enige om. Vi er med i Schen­
gen­samarbeidet, og vi er med i en lang rekke samarbeids­
programmer -- som vi slett ikke hadde behøvd å delta i,
men som vi gjerne vil delta i, fordi vi ser oss tjent med det
-- enten det er forskningsprogrammer, utdanningspro­
grammer, energiprogrammer eller helseprogrammer.
Det er på høy tid at også Stortinget kobler seg på den
malstrøm av politikkutforming som skjer i EU­samarbei­
det -- rett og slett fordi det stort sett handler om de samme
utfordringer som vi står overfor her hjemme. Da kan det
være mange gode ideer å hente, også på områder hvor vi
som EØS­land ikke trenger å følge det EU­landene enes
om. Ett slikt eksempel, som SVs Heidi Sørensen har løftet
fram, er jo målsettingen om en viss innblanding av biodie­
sel i drivstoffet.
Denne innstillingen legger opp til at Stortingets komi­
teer skal ha langt mer oppmerksomhet rettet mot det som
skjer i EU­samarbeidet, enn de har hatt til nå. Det er vik­
tig, også for å bidra til en bredere debatt om de rammer og
de muligheter det europeiske samarbeidet gir for vår na­
sjonale politikkutforming.
Det andre forholdet som bør representere et tidsskille i
norsk europadebatt, er at både ja­ og nei­partiene her står
samlet om at EU­samarbeidet har spilt en viktig, stabili­
serende rolle i Europa de siste 50 årene og hatt en positiv
innvirkning på flere staters demokratiske utvikling gjen­
nom sin utvidelse.
Et samlet storting erkjenner i denne innstillingen at det
er viktig for Norge å delta i de mange delene av EU­sam­
arbeidet som vi er med i, og at det er viktig at vi utnytter
de mulighetene vi har innenfor EØS­ og Schengen­avta­
lene til å påvirke beslutningene. Ja, når det gjelder Schen­
gen, beklages det endog at vi settes utenfor deler av poli­
tisamarbeidet, fordi det nå integreres i EU og altså er flyt­
tet fra Schengen­rammen. Det er kostnadene ved å ville
være med uten å ville være medlem!
Norsk EU­debatt har altfor lenge vært preget av at alt
tolkes inn i et ja eller nei til fullverdig norsk medlemskap.
Det er blitt en debatt som har splittet. Heretter bør det
være mulig å debattere hvordan vårt samarbeid med EU­
landene, i det indre marked, i Schengen­avtalene og i alle
programmene vi deltar i, kan bidra til å gjøre det lettere
også for oss å møte de utfordringene vi står overfor. De
fleste av disse utfordringene deler vi med våre europeiske
naboer. Og det er det EU­samarbeidet handler om -- å bed­
re kunne møte utfordringene fra globaliseringen, enten
det gjelder økonomi eller miljø, pandemier eller grense­
overskridende kriminalitet.
Den viktigste jobben må gjøres i hvert enkelt land, men
samarbeidet skal være et bidrag -- av og til kanskje et av­
gjørende bidrag -- til å lykkes, til beste for de 500 mill.
menneskene som er med i dette viktige og nyskapende
samarbeidet.
Det er i denne sal fortsatt ulikt syn på behovet for et
fullverdig norsk medlemskap, med to ja­partier og fire
nei­partier. Men det er verdifullt at denne innstillingen
bygger på erkjennelsen av EU­samarbeidets verdi for en
positiv utvikling av Europa.
Det er verdifullt at alle partier står samlet om at Norge
må ta utgangspunkt i det faktum at 27 europeiske land har
valgt EU som sin form og ramme for samarbeid, når vi har
behov for å samarbeide om de utfordringer vi deler med
våre naboer. Det er jo dette som er grunnen til at vi i dag
er mye mer med i EU­samarbeidet enn vi var da vi sa nei
til medlemskap i 1994. Da er det godt for realismen i de­
batten om hvordan vi best ivaretar våre interesser overfor
våre europeiske naboer, at dette faktum erkjennes.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3
og 4.
(Votering, se side 1897)

13. feb. -- Referat 1897
2007
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Da skal Stortinget votere i sakene nr. 2--4
på dagens kart.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstilt:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av Den internasjo­
nale avtale om tropisk tømmer, vedtatt i Genève 27. janu­
ar 2006.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstilt:
St.meld. nr. 23 (2005­2006) -- om gjennomføring av
europapolitikken -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 4
Komiteen hadde innstilt:
Stortinget ber Regjeringen avholde halvårlige redegjø­
relser for Stortinget om viktige EU­ og EØS­saker.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
S a k n r . 5
Referat
1. (126) Særskilt ramme for inngåelse av avtale om
statlig forsikringsansvar for utstillingen «Egon Shie­
le» ved Munch­museet. (St.prp. nr. 40 (2006­2007))
Enst.: Sendes familie­ og kulturkomiteen.
2. (127) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helse­
forskjeller (St.meld. nr. 20 (2006­2007))
Enst.: Sendes helse­ og omsorgskomiteen.
3. (128) Representantforslag fra stortingsrepresentan­
tene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, André Oktay
Dahl og Kari Lise Holmberg om å gi hjemmelsgrunn­
lag til politiet til å gripe inn overfor frembydelse av
seksuelle tjenester, organisert tigging mv. (Dokument
nr. 8:39 (2006­2007))
Enst.: Sendes justiskomiteen.
4. (129) Endringer på statsbudsjettet for 2007 under
Kunnskapsdepartementet (St.prp. nr. 39 (2006­
2007))
Enst.: Sendes kirke­, utdannings­ og forsknings­
komiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet i henhold til forretningsordenens
§ 37 a før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 13.01.