2007 1698 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg Møte tysdag den 16. januar 2007 kl. 10 President: L o d v e S o l h o l m D a g s o r d e n (nr. 40): 1. Interpellasjon fra representanten Ivar Kristiansen til arbeids­ og inkluderingsministeren: «I Norge regner en med at rundt 15 pst. av befolk­ ningen i alderen 16­66 år har en eller annen form for funksjonshemning. I Norge er kun ca. 46 pst. av folk med funksjonshemning i jobb. Mangel på tilretteleg­ ging oppgis oftest som grunn til at så få funksjons­ hemmede er i jobb. Problemer for funksjonshemme­ de med å komme seg til og fra hjem til skole eller ar­ beidsplass er et av hovedhindrene med hensyn til å øke yrkesdeltakelsen. Likeledes henvises det til at of­ fentlige myndigheter ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for funksjonshemmede med hensyn til offent­ lig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg. Vil statsråden ta initiativ til at det i forbindelse med offentlige anbud for persontransport skal stilles stan­ dardkrav til utstyr som kan forbedre funksjonshem­ medes hverdag, og vil det bli stilt krav om at offent­ lige bygg også skal være tilgjengelige for funksjons­ hemmede?» 2. Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til hel­ se­ og omsorgsministeren: «Familier med barn med funksjonshemning har ofte ekstra store utfordringer i hverdagen. Det er vik­ tig å legge til rette for at barnet ikke oppleves som en belastning, men at familien gis muligheter til leve et så normalt liv som mulig. Det krever gode hjelpe­ og støtteordninger som er lett tilgjengelige. Dette gjel­ der helt fra familien får beskjed om at de venter et barn som er annerledes, og videre resten av livet. For­ eldrene må gis mulighet til å velge ordninger som gjør at barnet med funksjonshemning har det godt, at det er rom for å ta seg av søsken, og at foreldrene får hentet seg inn og også gis mulighet til å være i jobb. Blant annet oppleves skolefritidstilbudet for større barn med funksjonshemning mange steder som man­ gelfullt. Hva gjør statsråden for å sørge for godt koordiner­ te og tilrettelagte tilbud til familier med funksjons­ hemmede barn?» 3. Referat Presidenten: Representantane Olav Gunnar Ballo og Petter Løvik, som har vore permitterte, har igjen teke sete. Den tidlegare mellombels fritekne vararepresentanten for Oppland fylke, Johannes Rindal, har igjen teke sete. Den innkalla vararepresentanten for Buskerud fylke, Beate Heieren Hundhammer, har teke sete. Frå representanten Borghild Tenden ligg det føre søk­ nad om velferdspermisjon i tida frå og med 16. januar til og med 22. januar. Presidenten foreslår at denne søknaden blir behandla straks og innvilga -- og ser det som vedteke. Første vararepresentant for Akershus fylke, Inge Hall­ geir Solli, oppheld seg for tida utanlands og er av den grunn forhindra frå å møte i Stortinget. Andre vararepresentant, Lisbeth Bøhler, blir foreslått innkalla for å møte i permisjonstida. -- Det er å sjå på som vedteke. Lisbeth Bøhler er til stades og vil ta sete. Val av setjepresident Presidenten: Presidenten vil foreslå at det blir valt ein setjepresident for Stortingets møte i dag og for resten av veka -- og ser det som vedteke. Presidenten vil foreslå Solveig Horne. -- Andre forslag ligg ikkje føre, og Solveig Horne er samrøystes vald som setjepresident for Stortingets møte i inneverande veke. Representanten Jan Tore Sanner vil setje fram eit re­ presentantforslag. Jan Tore Sanner (H) [10:01:59]: På vegne av stor­ tingsrepresentantene Martin Engeset, Kari Lise Holm­ berg, Bent Høie og meg selv vil jeg sette frem forslag om tiltak for å sikre nødvendig arbeidsinnvandring og dermed bedre tilgangen på arbeidskraft. Presidenten: Representanten Arne Sortevik vil setje fram to representantforslag. Arne Sortevik (FrP) [10:02:27]: På vegne av repre­ sentantene Per Sandberg, Bård Hoksrud, Tord Lien og meg selv har jeg fornøyelsen av å sette frem to forslag -- det ene om å gjenopprette hoveddepot for oljevernbe­ redskap på Fedje og det andre om fjerning av kvikksølv i vrak etter utbåt U864. Presidenten: Forslaga vil bli handsama etter regle­ mentet. S a k n r . 1 Interpellasjon fra representanten Ivar Kristiansen til arbeids­ og inkluderingsministeren: «I Norge regner en med at rundt 15 pst. av befolknin­ gen i alderen 16­66 år har en eller annen form for funk­ sjonshemning. I Norge er kun ca. 46 pst. av folk med funk­ sjonshemning i jobb. Mangel på tilrettelegging oppgis of­ test som grunn til at så få funksjonshemmede er i jobb. Problemer for funksjonshemmede med å komme seg til og fra hjem til skole eller arbeidsplass er et av hovedhindre­ ne med hensyn til å øke yrkesdeltakelsen. Likeledes hen­ vises det til at offentlige myndigheter ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg. Vil statsråden ta initiativ til at det i forbindelse med offentlige anbud for persontransport skal stilles stan­ dardkrav til utstyr som kan forbedre funksjonshemmedes hverdag, og vil det bli stilt krav om at offentlige bygg også skal være tilgjengelige for funksjonshemmede?» 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg 1699 2007 Ivar Kristiansen (H) [10:04:27]: Når jeg fremmer denne interpellasjonen i dag, er det ut fra et inderlig ønske om at vi må være i stand til å utmeisle en nasjonal politikk som kan sette en standard for hvordan vi skal skape til­ gjengelighet for alle i Norge. Hvordan kan vi skape fysisk tilgjengelighet, og hvordan kan vi sørge for at dette blir nedfelt i all offentlig planlegging og saksbehandling? Vi er kommet sørgelig kort her i landet i arbeidet med å ska­ pe en universell utforming som berører transport og til­ gjengelighet. Det må gjennomføres en politisk endring som medfører at produkter, bygninger, transportmidler og menneskeskapte omgivelser utformes slik at de kan bru­ kes av alle innbyggerne i så stor utstrekning som mulig. Jeg mener at idealet i Norge må være at det fysiske miljøet er utformet slik at det tar hensyn til hele befolkningen, også mennesker med nedsatt funksjonsevne, uavhengig av hva som er årsaken til funksjonsnedsettelsen. Jeg er for tiden leder i Nordisk Råds handikappolitiske utvalg. Det har inntil jeg begynte å jobbe med dette feltet på mange måter vært en ukjent verden for meg, men dette arbeidet har gitt meg anledning til å få innsyn i en politisk sektor som har avdekket skyggesider som jeg ikke var kjent med, og hvor jeg registrerer at begrepet «maktesløs­ het» særlig treffer de mange hundre tusen i Norge som har nedsatt funksjonsevne. Norge har jo en imponerende høy grad av yrkesdelta­ kelse. Vel 75 pst. av den voksne befolkning i Norge er i jobb, og det plasserer oss nesten helt på toppen i det inter­ nasjonale tetsjikt. Men samtidig har vi altså mellom 700 000 og 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Det er et alvorlig problem for dem det gjelder, men det er også en stor utfordring for det nors­ ke samfunnet. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det rundt 455 000 funk­ sjonshemmede i arbeidsfør alder i Norge. Man regner med at ca. 15 pst. av den norske befolkning mellom 16 og 66 år har en eller annen form for funksjonshemning -- alt­ så et svært høyt tall. Selv om vi i Norge heldigvis kan smykke oss med en svært høy grad av yrkesdeltakelse og lav ledighet, har vi store mørketall og mange hundre tusen nordmenn som lever i suksessens skygge. Kun 46 pst. av de funksjonshemmede i arbeidsfør alder er i jobb, og svært mange av dem jobber, naturlig nok, deltid. Tallet for de friske er, som jeg nevnte tidligere, på vel 75 pst. og økende, mens det er for nedadgående når det gjelder funk­ sjonshemmedes yrkesdeltakelse -- jeg gjentar: Det er for nedadgående. Den beskjedne arbeidsledigheten vi har i Norge i dag, er et lite problem målt opp mot de mange hundre tusen mennesker i arbeidsfør alder som hver dag står på utsiden av arbeidslivet, og som har sitt utkomme fra trygd eller so­ sialhjelp. Selv med et utall av sikkerhetsnett og ­ordninger for nordmenn flest på plass er integreringen av funksjons­ hemmede i arbeidslivet ikke spesielt vellykket. Kanskje er ordet «feilslått» mer dekkende for situasjonen. Hva kan dette komme av? Vi er jo ellers så flinke her i landet når det gjelder å fokusere på begrepet «integrering». Vi må rett og slett finne flere og bedre løsninger som gir men­ nesker på utsiden, eller som er på vei ut av den definerte suksessen, en mulighet til å delta i arbeidslivet. Vi må gi disse en ny sjanse. Tallet på nordmenn i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, og tallet på funksjonshemmede som ikke fin­ ner løsning med hensyn til å komme seg til jobb eller sko­ le, er så stort at dette burde skape stor bekymring og en heftig politisk debatt i Norge. Imidlertid foregår denne de­ batten i disiplinerte og rolige former innad i det politiske miljøet og i noen grad blant de spesielt interesserte. Dette er svært synd. Pengerikdommen vi har i Norge, må ikke få oss til å tro at det er greit at så mange hundre tusen ikke finner en inngang til arbeidslivet, og at så mange rett og slett tvinges til å leve av trygd eller sosiale ytelser. Det er fremdeles «en lang vei å gå før funksjonshem­ mede er likestilte med andre i det norske samfunnet», sier professor Jan Tøssebro ved NTNU, som har ledet arbeidet med rapporten «Full deltakelse for alle? (...)». Rapporten dokumenterer tilstand og mangel på fremgang på mange samfunnsområder som arbeid, bolig, IKT, kultur og fritid, opplæring og utdanning, utemiljø, bygninger og anlegg, transport og, selvfølgelig, økonomiske levekår. Situa­ sjonen er spesielt bedrøvelig innenfor transportsektoren, en sektor som funksjonshemmede har et helt spesielt av­ hengighetsforhold til, og som i dag er mitt hovedanliggen­ de. De nevnte sektorene preges av manglende tilretteleg­ ging. Eksempelvis er kun 7 pst. av den norske boligmas­ sen fullt ut tilgjengelig for rullestolbrukere. Innen det of­ fentlige kollektivsystemet er det ofte bare unntaksvis at tilrettelegging i dag, i år 2007, er et faktum. Selv om det selvfølgelig ikke er ment slik, møter funksjonshemmede flere ekskluderende grenser, særlig innen transportsekto­ ren. Flere peker på at vi i Norge må få på plass en antidis­ krimineringslov for funksjonshemmede som vil hindre nye barrierer og bryte ned eksisterende. Jeg skal ikke gi svar på om en ny lov er veien å gå, men vi må i hvert fall, som et minimum, være i stand til å sette noen normerte standarder som åpner for å virkeliggjøre begrepet «til­ gjengelighet for alle», og som også i sterkere grad berører offentlig innkjøpspolitikk. Skal funksjonshemmede ha sjansen til å nå en arbeids­ plass, må det stilles krav til tilgjengelighet. Vi må eksem­ pelvis ikke la monopolselskapet NSB, som utfører milli­ ardtjenester for staten, lenger slippe unna. Det må stilles krav om utstyr som tilrettelegger for eksempelvis rulle­ stolbrukere, på samme måten som rutebilselskap i sine anbudsinnbydelser må levere tjenester hvor det stilles krav til fasiliteter. Mitt spørsmål til statsråden er naturlig nok om han er villig til å følge opp på disse områdene. La meg ta et eksempel: I konkurransen i 2005 om å drive Gjøvikbanen ble det stilt slike krav om tilgjengelighet for funksjonshemmede, og disse ble innfridd. På de øvrige rutene som NSB har fått ansvaret for, stilles det ikke slike krav. Dette bildet viser at det politiske Norge må komme i bedre dialog med de funksjonshemmedes organisasjo­ ner, noe disse selv også ber om for å få økt innflytelse og bedre resultater på disse områdene. Det er selvfølgelig dyrt å gjøre begrepene «tilgjenge­ lighet for alle» og «universell utforming» til en realitet 2007 1700 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg som inkluderer rullestolbrukere og hørsels­ eller syns­ hemmede. Det er det liten tvil om. Imidlertid er anslagene på dette området svært usikre. Jeg har sett at Statsbygg har beregninger som illustrerer betydelige kostnader på dette området. Andre opererer med helt andre og lavere tall. Uansett er det bedrøvelig å registrere at offentlig sektor neppe kan sies å være en pådriver i denne tilretteleggings­ politikken. Sett i forhold til dagens situasjon på arbeids­ markedet vil en tilgjengelighetspolitikk, en offentlig til­ retteleggingspolitikk, kunne skaffe en betydelig arbeids­ kraftressurs fra de funksjonshemmedes rekker. En slik til­ rettelegging vil kunne gi den tilleggseffekt at tusener bringes ut av stønadssystemet og inn i den norske arbeids­ styrken. Hvis Norge ikke lykkes med en ny politikk på dette området ved å gi denne gruppen en ny sjanse, vet vi hva som skjer med mennesker som ikke får delta i arbeidsli­ vet, og som føler at samfunnets beskjed er at vi ikke tren­ ger dem. I videste forstand er det utenforskap dette dreier seg om. Lykkes vi ikke med tilrettelegging for og integre­ ring av de mange hundre tusen funksjonshemmede, er dette rett og slett et stort nederlag for velferdsstaten. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:14:40]: La meg først starte med å si at jeg er helt enig med interpellanten i at det er et viktig tema som settes på dagsordenen, og jeg er glad for en interpellasjon som gir oss anledning til å drøfte et viktig tema i Stortinget. Regjeringen la i høst fram en stortingsmelding om ar­ beid, velferd og inkludering. Meldingen omhandler poli­ tikken for å styrke sysselsettingen og inkludere personer som har falt ut av eller står i fare for å falle ut av arbeids­ markedet. Personer med nedsatt funksjonsevne er en vik­ tig målgruppe for stortingsmeldingen, og Regjeringen fremmer i meldingen flere tiltak som vil kunne bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede. Som et ledd i å øke yrkesdeltakelsen blant funksjons­ hemmede og sikre at funksjonshemmede kan delta i sam­ funnet på linje med den øvrige befolkningen, er jeg enig med representanten Kristiansen i at økt tilgjengelighet til transportmidler og bygg er viktig. Regjeringen arbeider da også med flere tiltak som skal bidra til økt tilgjengelig­ het i samfunnet for funksjonshemmede. Jeg ser det som svært viktig at prinsippet om universell utforming legges til grunn når nye produkter utformes eller kjøpes inn, bygninger oppføres osv. Universell utfor­ ming er basert på målet om likestilling gjennom like mu­ ligheter for alle. Hver dag fattes det beslutninger som har stor betydning for hverdagen til personer med nedsatt funksjonsevne. Universell utforming skal sikre løsninger som tilfredsstiller viktige kvalitetskrav, og som er utfor­ met med tanke på alle, inkludert personer med nedsatt funksjonsevne. Utformingen skal være inkluderende og ta høyde for ulike brukerforutsetninger. Begrepet «tilgjengelighet», som også brukes i denne sammenheng, har en noe snevrere definisjon enn «univer­ sell utforming». Målet er å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne ta del i ulike aktiviteter, ofte ba­ sert på særløsninger for spesifikke grupper. Syse­utvalget har i NOU 2005:8, Likeverd og tilgjen­ gelighet, fremmet forslag til ny diskriminerings­ og til­ gjengelighetslov knyttet til nedsatt funksjonsevne. Jeg følger for tiden opp lovforslaget og vil fremme en odels­ tingsproposisjon om dette. Det å få et lovverk på plass er viktig for å forhindre diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. Blant Syse­utvalgets forslag er at det innføres krav om universell utforming av alle nye bygninger, anlegg og ute­ områder rettet mot allmennheten. Syse­utvalget foreslo også at bestående bygg, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten må oppgraderes til universell utforming in­ nen 2019. Forslaget omfatter ikke bare offentlige bygge­ tiltak rettet mot allmennheten, men alle typer tiltak som etter sin funksjon er publikumsrettet. Denne delen av lov­ forslaget vurderes nå av Kommunal­ og regionaldeparte­ mentet med sikte på å skjerpe plan­ og bygningslovens bygnings­ og gjennomføringsregler. Kostnadene ved å innføre krav om tidsfrister for universell utforming av ek­ sisterende bygninger mv. er under utredning. Kommunal­ og regionaldepartementet og Miljøvern­ departementet arbeider også med andre forslag for å ivareta universell utforming og tilgjengelighet i plan­ og bygningslovgivningen, og vurderer bl.a. forslag fra Syse­ utvalget og Bygningslovutvalget om å ta inn universell ut­ forming i plan­ og bygningslovens formålsbestemmelse. Etter planen skal proposisjonen om dette fremmes for Stortinget i løpet av året. I gjeldende plan­ og bygningslov er det stilt krav om tilgjengelighet i publikumsbygg. Reglene er uttrykt i tek­ nisk forskrift. Etter hovedregelen i denne forskriften skal utformingen av bygg gi gode bruksmuligheter for oriente­ rings­ og bevegelseshemmede. I forskriften stilles det vi­ dere krav om at adkomst, tekniske hjelpemidler, kommu­ nikasjonsveier osv. skal utformes slik at de kan benyttes av bevegelses­ og orienteringshemmede. For eldre og umoderne bygg som staten eier, har Stats­ bygg utarbeidet en plan for universell utforming med rask framdrift. Denne planen følges systematisk. Et mindretall i Syse­utvalget foreslo også innføring av tidsfrister for universell utforming av ny og eksisterende transport og IKT. I sammenheng med oppfølgingen av Syse­utvalgets lovforslag utreder Regjeringen også mu­ ligheten for å innføre tidsfrister for universell utforming/ tilgjengelighet også på disse områdene i eller i forbindelse med den nye diskriminerings­ og tilgjengelighetsloven. Når det gjelder persontransporttjenester, kjøper Sam­ ferdselsdepartementet i dag persontransporttjenester med tog og fly samt sjøtransporttjenester med Hurtigruten og riksveifergene. Anbud benyttes ved kjøp av fly­ og sjø­ transporttjenester, mens kjøpet av persontransporttjenes­ ter med tog er basert på rammeavtaler med NSB supplert med årlige kjøpsavtaler. I forbindelse med kjøp av disse tjenestene stilles det krav til tilgjengelighet så langt det er mulig. Jeg kan i den sammenheng nevne EUs bussdirektiv, som stiller krav om at alle nyregistrerte busser i klasse 1, såkalte bybusser, skal være tilgjengelige for bevegelses­ hemmede, medregnet rullestolbrukere. Direktivet ble inn­ 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg 1701 2007 arbeidet i de norske kjøretøyforskriftene i 2004. Det gle­ der meg at vi bl.a. her i byen begynner å se resultatene av dette kravet. Flere og flere av bussene er nå tilgjengelige for alle. Arbeidsmiljøloven har bestemmelser om tilretteleg­ ging for arbeidstakere med funksjonshemning som påleg­ ger arbeidsgiver, så langt det er mulig, å iverksette nød­ vendige tiltak for at arbeidstakere med funksjonshemning skal kunne få eller beholde arbeid, utføre og ha framgang i arbeidet mv. Dette øker mulighetene for personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Lov og forskrift om offentlige innkjøp ble endret i 2006 og trådte i kraft 1. januar i år. Både i loven og i for­ skriften er statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer pålagt et krav om at universell utforming skal tas hensyn til ved planleg­ gingen av innkjøp. Det er den enkelte virksomhet som selv tar stilling til hvilke behov som skal dekkes gjennom en anskaffelse, og hvilket produkt som best dekker beho­ vet, men hensynet til universell utforming skal nå være en del av denne vurderingen. Regjeringen vil derfor sikre at regelverket skal bidra til å bygge ned de fysiske barrierer som personer med ned­ satt funksjonsevne møter i samfunnet. Samtidig skal vi ha flere arbeidsrettede tiltak og tjenester for å senke terske­ len inn i arbeidslivet gjennom den generelle virkemiddel­ bruken og tilpassede tiltak for gruppen. De endringer vi nå er i ferd med å gjennomføre, vil derfor gi synlige resul­ tater. Regjeringen har store ambisjoner i forhold til å sikre økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsev­ ne. Dette gjelder i samfunnet generelt og arbeidslivet spe­ sielt. Likeverdighet og ikke­diskriminering er viktige ver­ dier for denne regjeringen. Det er også et paradoks at vi ikke har klart å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Det er et problem for den enkelte, men også et problem for samfunnet. Det kan og skal vi ikke sitte ro­ lig og se på. Regjeringen vil som sagt derfor møte dette nå først og fremst med at vi tar sikte på i løpet av året å frem­ me en egen antidiskrimineringslov for funksjonshemme­ de som vil ha som tema krav til universell utforming både av bygg og anlegg, transport og IKT, samtidig som vi gjennom NAV­reformen og stortingsmeldingen om ar­ beid, velferd og inkludering har kraftige ambisjoner om å øke funksjonshemmedes yrkesdeltakelse. S o l v e i g H o r n e hadde her overtatt president­ plassen. Ivar Kristiansen (H) [10:24:12]: Jeg takker statsråd Hanssen for et grundig svar, og det er vel også riktig å si at det var et offensivt svar. Jeg er klar over at ansvarsområdet når det gjelder be­ grepene «tilgjengelighet» og «inkludering» tilligger flere departement. Det er også interessant at statsråden henvi­ ser til St.meld. nr. 9 for 2006­2007, Arbeid, velferd og in­ kludering. Det har jeg stor forståelse for. Dette er altså en nokså tykk og omfattende bok på flere hundre sider. Det illustrerer jo at statsråden har et betydelig stort og bredt ansvar. Denne stortingsmeldingen tar for seg ledighets­ problematikk, sykefravær generelt, rehabiliteringsordnin­ ger, kompetansekrav, legens ansvar, integrering, innvan­ dringsproblematikk eller ­utfordringer, rusmiddelsektor -- altså veldig mange og tunge ansvarsområder. Det som er mitt utgangspunkt når jeg griper fatt i dette, er at jeg tror det er et problem i norsk forvaltning og norsk politikk at utfordringen når det gjelder funksjonshemme­ de og folk som står utenfor arbeidslivet, er politisk satt i sammenheng med mange andre tunge utfordringer i norsk politikk som er så tunge for øvrig, enten vi snakker om so­ matiske sykehus, helseforetak og alle de nevnte område­ ne, at mye tyder på at folk med nedsatt funksjonsevne som sådan risikerer å havne nederst på den politiske rangstigen når man skal løse alle disse politiske utfordringene. Jeg tror hovedutfordringen er at man må være i stand til å føl­ ge opp en del av de lover og regler som allerede er vedtatt. Man må ta fatt i oppfølgingen av hvordan man forvalter plan­ og bygningsloven. Det mangler ikke på tidligere konstruktive og positive vedtak -- bl.a. under behandlin­ gen av St.meld. nr. 40 for 2002­2003, som vel ble behand­ let i april 2004, fremmet dagens regjeringsparti et forslag om at ved tildeling av alle nye konsesjoner innen trans­ portsektoren skal det stilles krav om tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg er ikke sikker på om det forslaget man fremmet da, er fulgt opp. Men jeg registrerer at man har en ambisjon, og det er positivt. Så lenge yrkesdeltakelsen er for nedadgående, og at det er en så stor gruppe mennesker i Norge, i all vår vel­ lykkethet, som faller utenfor, betyr det at det er en lang vei å gå. Målsettingen må være å få den pilen som peker ned, i hvert fall til å flate ut og peke oppover. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:27:33]: Jeg tror representanten Kristiansen har et veldig viktig poeng når han peker på det faktum at vi i denne salen i veldig mange år har hatt de beste ambisjoner og de beste intensjoner. Det er ingen tvil om at det har vært relativt mange debatter i ulike sammenhenger her i stortingssalen der det er ut­ trykt veldig god vilje. Så har jo representanten Kristian­ sen nok et solid poeng når han hevder at til tross for denne gode vilje og de gode ambisjoner går altså ikke utviklin­ gen i riktig retning. Det er et problem selvfølgelig først og fremst for de funksjonshemmede, men det er på mange måter også et problem for det politiske Norge, det politis­ ke system, at man ikke greier å omsette ambisjoner i akti­ ve tiltak og resultater. Derfor tror jeg at vi nå i år vil utfordre oss selv ved å reise en diskusjon og spørsmålet om vi skal bruke det kraftigste virkemiddelet av alt vi har, nemlig loven som instrument for å få resultater ut av våre ambisjoner. Derfor vil det bli en krevende debatt for meg og Regjeringen, men også i neste omgang for Odelstinget, når man skal forholde seg til forslaget til en antidiskrimineringslov. For da er det jo et spørsmål om at vi må sette en tidsfrist der vi altså ikke bare har ambisjoner om at innkjøp og inves­ teringer fra et eller annet tidspunkt skal være universelt utformet, men der vi bruker vårt kraftigste virkemiddel, loven, til å forby og eventuelt innføre sanksjoner knyttet 2007 1702 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg til investeringer fra et visst tidspunkt som ikke er univer­ selt utformet. Jeg mener at vi bør gjøre det, for jeg mener at det må bli slutt på -- jeg vet ikke om det er et parlamen­ tarisk uttrykk, president -- det jeg har kalt galskapens in­ vesteringer, altså at vi bruker en masse penger på å inves­ tere i ting som ikke er universelt utformet, og som ikke vil koste mer om vi gjør det riktig fra dag én. Vi må bare manne og kvinne oss opp og sette en dato -- og si at fra nå av er det slutt. Langt større blir utfordringen når vi i tillegg skal ta stil­ ling til om vi også skal sette en dato, dvs. at fra et gitt tids­ punkt skal i tillegg alle eksisterende bygg, anlegg, trans­ portmidler osv. være universelt utformet. Jeg tror jeg vil si at når det gjelder dette, må jeg få tenke meg mer om -- jeg må få komme tilbake til det -- for det er voldsomme inves­ teringer knyttet til dette. Men det året vi nå har startet på, blir et stort og viktig år for funksjonshemmede. Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:30:59]: Helt siden slutten av 1960­tallet har tilgjengelighet blitt diskutert. I 1976, altså for mer enn 30 år siden, kom det inn regler om tilgjengelighet i plan­ og bygningsloven. Siden har det gått slag i slag, med bl.a. St.meld. nr. 40 for 2002­2003, Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, og hand­ lingsplanen for universell utforming, fra 2004. I 2005 godkjente Nordisk Råd «Design for alle -- et nordisk handlingsprogram», og i april 2006 godkjente Europarå­ det «Handlingsplan for å fremme rettigheter og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne: Bedre livskvali­ tet for personer med nedsatt funksjonsevne i Europa 2006--2015». Også FN har gjort vedtak om tilgjengelig­ het. På mine reiser i utlandet har jeg oppdaget at dette stort sett over alt er et tema på den politiske dagsordenen -- i større eller mindre grad. Mange land har kommet mye lenger enn oss, og jeg lærer stadig noe nytt. I forrige uke var jeg i London med komiteen. Heis­ knappene på hotellet hadde blindeskrift. Jeg pleier alltid å kjenne på disse små knuppene, og jeg undres like mye hver gang: Hvordan er det mulig å kjenne forskjell? For meg er knappene bare generelt knudrete. Uansett: Da hei­ sen stoppet, ble det annonsert hvilken etasje vi var i. Først da tenkte jeg over at det faktisk ikke er nok å vite hvilken knapp man skal trykke på. Dersom heisen er full av folk, vil den stoppe mange ganger, og som blind eller svaksynt vil man fortsatt være avhengig av hjelp, så lenge heisen ikke gir beskjed om hvilken etasje man faktisk er i. Slike tanker er unaturlige for meg, som ikke har problemene. Jeg trenger at noen setter meg på ideene. Men vi har jo alle disse ideene klare: Det har blitt ved­ tatt en rekke lover og forskrifter som omhandler temaet. Nasjonal transportplan 2006--2015 inneholder et tilgjen­ gelighetsprogram. Utdanningssektoren og barnehagene er gitt en generell tilretteleggingsplikt. Utbyggingsavtaler gir muligheter for å stille krav om universell utforming. Universell utforming skal nå tas med i planleggingen i forbindelse med nyanskaffelser i offentlig sektor. I tillegg er det egne lover, f.eks. arbeidsmiljøloven -- for å nevne noe. Hvorfor går det da så tregt? Hvordan var det i året 2000 mulig å bygge en togstasjon eller en kino som ikke er tilgjengelig for alle? Min erfaring som kommunepolitiker er at politikerne -- i hvert fall i min kommune -- er opptatt av dette, men vi er mer opptatt av det enn det administrasjonen er. For oss har det i enhver byggesak som kommunen har vært invol­ vert i, vært helt nødvendig å innlemme rådet for funk­ sjonshemmede og eldrerådet. Kommunestyret har vedtatt dette. Allikevel opplever vi gang på gang at når et utvalg, formannskapet eller kommunestyret skal behandle en byggesak, ligger det ikke ved noe høringsinnspill fra rådet for funksjonshemmede eller fra eldrerådet. Administra­ sjonen gir forskjellige forklaringer på hvorfor det ikke gjør det. Og vi blir advart mot å utsette saken, da det kan forsinke byggeprosessen og fordyre prosjektet. I min kommune har vi hatt is i magen: Vi har konsekvent sendt saken tilbake, med beskjed om at rådene skal ha behandlet den før den kommer til endelig politisk behandling. Det vi som et samlet politisk miljø har vunnet på dette, er for det første at det nå er blitt innarbeidet klare ret­ ningslinjer for høringer i begge rådene, og at dette stort sett blir gjort uten at vi eksplisitt må si fra om det. Men det viktigste vi har oppnådd, er nok at det nye sykehjemmet, den nye skolen og det nyrehabiliterte svømmebassenget er gjort tilgjengelig for alle våre innbyggere. Disse bygge­ ne hadde faktisk ikke vært tilgjengelige for alle dersom vi ikke hadde brukt rådene som høringsinstans. Vi vet det vi trenger å vite, og vi har mange folk der ute som er erfarne eksperter -- som gjerne deler sine erfaringer med oss. Hvis vi som politikere passer på å bruke dem, er det ingen grunn til at vi ikke skal kunne ha et samfunn som er tilgjengelig for alle. Bent Høie (H) [10:35:30]: Dette er et veldig viktig tema, og jeg må si at statsrådens siste innlegg var opp­ muntrende med hensyn til viljen til å skjære igjennom. Som flere har vært inne på, er det ikke noe galt med de politiske vedtakene og de politiske ambisjonene, men dessverre virker det som om de virkemidlene en har valgt, ikke når fram. Universell utforming dreier seg i realiteten om å plas­ sere ansvaret for manglende tilgjenglighet der det hører hjemme, nemlig hos samfunnet -- ikke hos det enkelte menneske. Vi vil alle i løpet av livet på en eller annen måte møte fysiske stengsler som gjør at vi blir hindret i våre bevegelser. Derfor er universell utforming ikke bare et spørsmål om å legge til rette for dem som er funksjons­ hemmet i dag, men om å legge til rette for et samfunn som mer inkluderer alle. Men gang etter gang ser en -- selv om det vedtas målsettinger, selv om dette nå er blitt et femte mål i Nasjonal transportplan -- at det hver dag fattes be­ slutninger som går i motsatt retning. Det nyeste eksempelet er at Flytoget har bestilt 16 nye vogner til en halv milliard kroner, uten å huske den kritik­ ken som ble gitt da Flytoget bestilte dagens vognpark. Dette var den store saken som jeg tror ingen av oss har glemt, i hvert fall ikke de av oss som med trillekoffert nes­ ten daglig tar flytoget, og som selv opplever -- selv bare med en liten trillekoffert -- hvor håpløst dagens vognma­ 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg 1703 2007 teriell er. De som sitter i rullestol, må ha hjelp av konduk­ tør med spesialredskap og ­verktøy for å komme på toget. Allikevel bestiller Flytoget 16 nye vogner som er helt like dem som de har nå. Det får meg til å tenke på Statsbygg, som bygde en paviljong med treverk fra regnskogen, og modernise­ ringsminister Meyer for én gangs skyld ikke gjorde det som var vanlig, å si at dette var dumt, dette var i strid med de politiske vedtak, dette skal vi følge opp neste gang, men han bad dem faktisk om å rive og bygge nytt. Det kunne virke meningsløst, men jeg tror det hadde en kraftig signaleffekt for framtidige beslutninger i den or­ ganisasjonen. Derfor burde kanskje samferdselsministe­ ren si til Flytoget at dette er i strid med retningslinjene for kommunikasjon, og la Flytoget AS ta den økonomis­ ke belastningen ved å kansellere de bestilte vogntogene og få tak i nye. Det samme gjelder i forhold til utbygging av stasjoner. Når det gjelder Lysaker stasjon, ble den til og med mar­ kedsført som en stasjon med god tilgjengelighet for funk­ sjonshemmede, uten at de funksjonshemmede selv hadde fått vært med i prosessen. Så viste det seg at stasjonen, som er en av Norges mest trafikkerte, etter milliardinves­ teringer hadde store problemer med tilgjengeligheten, bl.a. en stort gleppe mellom tog og perrong, som ikke bare er et problem for funksjonshemmede, men det er direkte farlig også for andre passasjerer. Det samme gjelder i forhold til Asker stasjon, som ble framstilt som en foregangsstasjon. Det ble gjort mye bra, men de funksjonshemmede selv var ikke tilstrekkelig med i prosessen. Dette førte til at ledemerker for synshemmede førte rett inn i et gangfelt. De funksjonshemmede er heldig­ vis tatt med i arbeidet med utformingen av Ski stasjon. Sannsynligvis vil en på den måten unngå slike tabber. I helgen var det reiselivsmesse på Lillestrøm. Handi­ kapforbundet var til stede. Kun 20 av 800 utstillere had­ de et tilbud som var tilrettelagt og tilgjengelig for funk­ sjonshemmede. Derfor bør statsrådens siste innlegg være førende for Regjeringens handlekraft i denne typen saker. Jeg mener at en her etter hvert må statuere noen eksempler. Det skal svi kraftig for dem som ikke følger opp helt elementær kunnskap, ikke minst dersom en ikke involverer de funksjonshemmede for å få råd fra dem som er de fremste ekspertene i disse sakene -- på samme måten som kommunestyrene, som den forrige represen­ tanten viste til. Det bør også være en ledetråd for Regje­ ringen i dette arbeidet. Karin Andersen (SV) [10:40:45]: Jeg vil også takke statsråden for et veldig offensivt svar. Det norske samfunnet er ikke likestilt. Den gruppa som kanskje er mest diskriminert, er folk med funksjonshem­ ninger. Jeg har spurt meg sjøl mange ganger: Hvordan hadde det vært hvis f.eks. bare 70 pst. av utestedene i den­ ne byen hadde sluppet inn andre folkegrupper? Da hadde det blitt ramaskrik. Jeg tror at én av grunnene til at de funksjonshemmede er i denne situasjonen, er at sjøl om alle er hjertens enige, er det politisk ufarlig å diskriminere dem. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre med oss -- om de skal kjøre over oss med rullestolen, slå oss med hvite kjepper eller nekte å motta trygden. De har få politiske kampmid­ ler å sette inn annet enn at det er et politisk verdisyn som sier at man skal behandle innbyggerne i samfunnet like­ verdig, og vi er nødt til å konstruere hele samfunnet etter det. Der mangler det mye. Dette dreier seg ikke om en ny sjanse, men om like muligheter. Dette er likestillingspoli­ tikk, ikke først og fremst diskrimineringspolitikk. Sosial­ politikken skal bare støtte opp under det. Så til dette med innkjøpsreglementet, som har vært tatt opp her. Jeg er hjertens enig i de synspunkter som repre­ sentanten Høie hadde. Det er nå lagd et nytt regelverk for oppkjøp i offentlig sektor som har universell utforming som et krav. Men spørsmålet er om dette regelverket fak­ tisk er sterkt nok. Det gjenstår å se. Eksempelet med Fly­ toget kan være en prøvestein. Jeg er helt enig i at her må man bruke mye sterkere lut. Når man kjøper noe som ikke tilfredsstiller disse kravene, må man få beskjed om å gjøre det om igjen, akkurat som man gjorde det i saken om regnskogtreverk. Det har vært en del kritikk mot at man ikke har innført antidiskrimineringskrav også i dette regelverket. Det har man i andre land. De har på en måte skjønt at det å kjøpe så mye diskriminering som vi gjør, også i offentlig sektor, er dumt. USA er et foregangsland på dette området. De har skjønt at man kan bruke markedet til noe positivt. Jeg må innrømme at jeg i forrige periode ble veldig overrasket over den forrige regjeringen, som var veldig sterkt domi­ nert av partier som trodde veldig på markedet, for da SV fremmet forslag om at vi skulle slutte å kjøpe diskrimine­ ring og bruke statens og det offentliges kjøpekraft til å la det være, ble det ikke tatt til følge -- men nok om det. For å kunne ha et krav om antidiskriminering -- at de vi kjøper av, skal ha en etisk standard i forhold til antidiskri­ minering -- må man ha noe å måle det mot. Det fører meg hen til jobbingen med den nye loven og de lovene vi har ellers når det gjelder diskriminering i samfunnet. Det er en mulighet å innføre det som kalles aktivitetsplikt i love­ ne, som gjør at man på en eller annen måte må dokumen­ tere at man har en ikke­diskriminerende praksis i sin virk­ somhet. Hvis man innfører en slik plikt, har man noe å måle det mot. Da kan man også legge inn den typen krav i innkjøpsreglene. Jeg tror det er grunn til å si at det offentlige også som arbeidsgiver er nødt til å ta i bruk sterkere lut enn det vi har gjort fram til i dag. Derfor er den stortingsmeldingen som komiteen har til behandling nå, meget viktig. Men selv om vi tydelig signaliserer og ønsker at andre arbeids­ givere skal se på de funksjonshemmede som en attraktiv arbeidskraft, må også staten gjøre det. Staten har etablert et trainee­program, der man skal lete etter de gode, nyut­ dannede hodene som kanskje har rullestol eller trenger blindeskrift, og er i gang med det. Telenor har drevet med dette lenge. Jeg vil utfordre staten og statsråden til å være enda tøffere når det gjelder å ta i bruk virkemidler i ar­ beidsgiverpolitikken for virkelig å vise at dette er attraktiv arbeidskraft. De er faktisk heller ikke mer syke enn oss Trykt 24/1 2007 2007 1704 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg andre. De har en nedsatt funksjonsevne på et eller annet område som det går an å overkomme. Så til slutt -- informasjon: På informasjonsområdet er det veldig store mangler. Representanten Kjønaas Kjos nevnte heisen og -- for å si det slik -- enkel informasjon der. Men dette dreier seg jo også om å ha tilgang til all of­ fentlig informasjon som vi andre har. Det er faktisk noe så alvorlig som å være et likestilt individ, med de samme de­ mokratiske rettigheter som andre. Hvis en ikke får den in­ formasjonen, har en faktisk ikke mulighet til å være like­ stilt på disse områdene i samfunnet -- kanskje i den poli­ tiske debatten, kanskje for å skaffe seg arbeid, kanskje for å delta på andre arenaer. Så likestilling og universell utfor­ ming i forhold til informasjon er like viktig som tog og buss. Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:46:24]: Inter­ pellanten tar opp et veldig viktig tema, nemlig hvordan vi som samfunn skal bygge ned barrierene for funksjons­ hemmede, slik at de kan delta i samfunnet på lik linje med oss andre. IA­avtalen skulle vært et godt redskap for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Resultatene til nå er nedslå­ ende. Vi er glad for at Regjeringen har forlenget IA­avta­ len, slik at funksjonshemmede får anledning til et mer selvstendig liv, og på arbeidsplassen får en ofte utvidet sin vennekrets og sitt sosiale liv. Den nye velferdsmeldingen har flere tiltak som legger til rette for at flere kan delta i yrkeslivet. Tilretteleggings­ tilskuddet er et viktig redskap, og ofte er det slik at bare en liten endring kan føre til at en greier et helt vanlig ar­ beid. Trainee­programmet som skal settes i gang, har jeg også store forventninger til. Men det hjelper lite med jobb, dersom en ikke kan komme seg dit. Jeg synes statsrådens svar var svært posi­ tivt og offensivt. Nå gjelder det at den felles gode vilje blir satt ut i aktive tiltak. Interpellanten har et godt poeng når han forventer at det skal stilles krav bl.a. til NSB. Den nye stasjonen på Lysaker viser hvor korttenkt en til nå har vært. Jeg ber statsråden merke seg innlegget fra represen­ tanten Bent Høie, og ber ham se på om det er mulig at det ikke er for sent å gjøre noe med innkjøpene av de 16 nye vognene. Jeg synes det er positivt at EUs bussdirektiv nå er im­ plementert i Norge, og at det i hvert fall begynner å fun­ gere i Oslo. Det viser det viktige prinsipp at det som er godt for funksjonshemmede, som regel er godt for oss al­ le. Tilgjengelighet for funksjonshemmede fører f.eks. til at småbarnsforeldre med barnevogn kommer lett av og på bussen, noe som gjør hverdagen lettere også for dem. Jeg har også lyst til å understreke det som representan­ ten Karin Andersen sa om behovet for bedre informasjon. Her er det et stort forbedringspotensial. Kristelig Folke­ parti støtter arbeidet med en ny antidiskrimineringslov og ser fram til at den skal komme. Da jeg kom inn på Stortinget for nesten ti år siden, var det ikke lett for en funksjonshemmet å komme inn i selve bygningen her. Enda verre var det å komme opp på taler­ stolen. Ofte ble Riksantikvaren brukt som en god unn­ skyldning for ikke å gjøre noe. Men jeg synes det har vært politisk vilje til å gjøre små endringer. Det begynner å gå i riktig retning, og jeg er veldig glad for de endringene som er gjort her på Stortinget. Jeg synes det er viktig at staten selv går foran med gode eksempler. Vi må feie enda bedre for egen dør. Jeg er på vegne av alle funksjonshemmede også glad for at vi er så samstemte i dag. Det lover godt for framti­ den. Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:50:17]: Etter denne de­ batten kan også jeg registrere at det er bred enighet om be­ hovet for et sterkere lov­ og regelverk for å sikre univer­ sell utforming. Og det er viktig at vi kan stå sammen om dette, for det vil vel også bidra til at vi viser en grad av handlekraft når vi kommer videre. Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede til trans­ port og bygg er en gevinst som kommer hele samfunnet til gode, i form av økt arbeidsdeltakelse og større mulighet til deltakelse i samfunnslivet for hele befolkningen. Det ligger faktisk også kostnadsreduksjoner for samfunnet i å skape tilgjengelighet. Selv om tiltakene som trengs, må gjennomføres av kommuner, fylker og arbeidsplasser så vel som i hjemme­ ne, er det vårt ansvar som rikspolitikere å legge til rette for nasjonale rammer gjennom lov­ og regelverk som sikrer en gjennomføring hos alle ansvarlige parter. Interpellan­ ten har helt rett i det, og som statsråden viste til i sitt svar til interpellanten, er vi allerede i gang. Senere i dag har vi her i Stortinget en høring om arbeids­, inkluderings­ og velferdsmeldingen. Der skal vi bl.a. møte en rekke orga­ nisasjoner som nettopp vil komme med innspill knyttet til om vi på en god nok måte har etterlevd våre ambisjoner når det gjelder tilgjengelighet til arbeidslivet, først og fremst, for funksjonshemmede i den sammenheng. Det er av flere pekt på at det offentlige på ingen måte har vært noen god foregangsaktør når det gjelder å skaffe funksjonshemmede arbeid. Én ting er staten, en annen ting er kommunene. Det er all grunn til å se på hvordan vi kan gjøre et bedre stykke arbeid for at flere kan komme ut i arbeidslivet, og det er viktig at det offentlige går foran, og at det ikke, slik som en nå ofte kan få inntrykk av, er noen som henger etter med hensyn til å bidra til inklude­ ring. Når det gjelder svar på interpellantens spørsmål om til­ gjengelighet til transport og bygg, vil det først og fremst komme når vi får antidiskrimineringsloven og oppfølgin­ gen av Syse­utvalgets innstilling på plass her. Jeg registre­ rer at statsråden viser til at vi allerede i høst vil få til be­ handling en oppfølging av dette. I mitt første år på Stortinget og som medlem av ar­ beids­ og sosialkomiteen har jeg ganske mange ganger møtt mennesker som med stor grad av oppgitthet har pekt på at de gode ord ikke følges opp av faktisk handling når det gjelder å bidra til tilgjengelighet -- innen kollektivtrans­ porten, i det offentlige rom, i arbeidslivet -- for funksjons­ hemmede. Det er et problem som vi er nødt til å gjøre noe mer med. Syse­utvalget har gitt oss et utmerket grunnlag for å følge opp det. 1705 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Kristiansen om å legge til rette for funksjonshemmede med hensyn til offentlig transport, kommunikasjon, og ved fastsettelse av standarder for bygg og anlegg S 2006--2007 2007 (Sundsbø) Som representant fra Akershus er det også naturlig for meg å se på hva vi har gjort f.eks. på kollektivtransportsi­ den i Oslo og Akershus. I denne regionen er vi fullstendig avhengig av et velfungerende kollektivtilbud for å kunne ta del i arbeidslivet, ta del i samfunnslivet og utnytte de fritidstilbud som er tilgjengelige. Da er det trist å registre­ re at man i planleggingen av Lysaker stasjon på ingen måte oppfyller de krav vi alle i dag er enige om må opp­ fylles, at man bestiller nye togsett til Flytoget som ikke oppfyller kravene, noe jeg først nå registrerer, og at vi for kort tid siden åpnet en ny flott kino på Lillestrøm som vi alle sammen var strålende fornøyd med, men hvor funk­ sjonshemmede altså måtte bruke vareheisen og vareinn­ gangen og ha hjelp av personalet på kinoen for å ha til­ gjengelighet. Det er så mye ugjort på dette området at vi ser fram til den oppfølging som statsråden så offensivt i dag har be­ budet vil komme. L o d v e S o l h o l m hadde her gjeninnteke pre­ sidentplassen. Lisbeth Bøhler (V) [10:55:16]: Utgangspunktet for Venstres politikk er en grunnleggende respekt for indivi­ dets valgfrihet og verdighet i alle livsfaser og situasjoner. Vi er opptatt av å bekjempe diskriminering på alle arenaer uavhengig av diskrimineringens grunnlag. Men dette er ikke nok. Som samfunn må vi legge til rette for full like­ stilling, uavhengig av kjønn, etnisitet, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne, og sikre like muligheter for deltakelse på alle samfunnsområder. Syse­utvalget, som er nevnt her i dag, overleverte i mai 2005 sin innstilling «Likeverd og tilgjengelighet» til da­ værende justisminister Odd Einar Dørum, som raskt sendte forslaget ut på høring. Siden da har lite skjedd, og Regjeringen har utsatt oppfølgingen av dette svært viktige dokumentet til høsten 2007. I mellomtiden har vi bl.a. fått en oppussing av Karl Johan som må gjøres på nytt, vi har fått Lysaker stasjon, som ikke vil få en tilfredsstillende til­ gjengelighetsløsning uten at Regjeringen griper inn, og vi har fått nye vogner til Flytoget som ikke fungerer for dem med rullestol. Som interpellanten peker på, gjelder dette svært mange mennesker. For å understreke poenget kan jeg nevne at da Miljøverndepartementet i 1999 hadde en offensiv overfor kommunene kalt «Planlegging for alle», ble det regnet ut at alle i Norge i gjennomsnitt må regne med å leve med nedsatt funksjonsevne i 14,6 år av våre liv. Nå består be­ folkningen slik Venstre ser det, ikke av gjennomsnitts­ mennesker, men tallet er likevel godt egnet til å understre­ ke at dette er et spørsmål som angår oss alle. Poenget er jo at når vi planlegger slik at det blir enklere for en rullestolbruker å ta seg fram, blir det også enklere for de fleste andre. Når informasjon blir formidlet slik at den også når dem med nedsatt syns­ og hørselsevne, blir den også enklere for folk flest. Det er denne forståelsen som ligger til grunn for begrepet «universell utforming», som av Syse­utvalget er definert som utforming eller til­ rettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. De fleste arbeidsplasser i dette landet er ikke i offent­ lige bygg. De fleste mennesker, enten de har nedsatt funk­ sjonsevne eller ikke, går heldigvis oftere på kafé, på kino eller på fotballkamp enn på offentlige kontorer. Derfor mener Venstre det er svært viktig å følge opp Syse­utval­ gets forslag om at det ikke bare er offentlige bygg, anlegg og opparbeidede uteområder som skal være universelt ut­ formet. Det må også stilles krav om hovedløsningen i alle bygg, anlegg og opparbeidede uteområder enten det er i det offentlige eller i det private -- så lenge de har en all­ menn funksjon og er rettet mot publikum i sin alminnelig­ het. Ikke minst er det viktig å følge opp forslaget om klare tidsfrister. Samtidig må det stilles krav om universell ut­ forming med hensyn til transport og informasjons­ og kommunikasjonsteknologi. Det må også være et generelt krav om universell utforming ved offentlige innkjøp, både av varer og tjenester. I dag er det et paradoks at teknologi som f.eks. gjør da­ tamaskiner mulige å bruke for dem med nedsatt synsevne, finnes og er utbredt bl.a. i USA, mens maskiner som sel­ ges her i landet, ikke har de nødvendige komponentene fordi det ikke finnes et krav om universell utforming i Norge i dag. Syse­utvalgets innstilling innebar etter Venstres me­ ning to meget viktige hovedbudskap. Det første er at spørsmålet om utestenging av mennesker med nedsatt funksjonsevne er et spørsmål om diskriminering og der­ med et brudd på menneskerettighetene. Det andre er at man slår fast at manglende tilgjengelighet er diskrimine­ ring og dermed også et brudd på menneskerettighetene. En lang og bratt trapp uten tilhørende rampe eller heis, en teater­ eller kinosal uten teleslynge eller en minibank som ikke er mulig for svaksynte å bruke, er altså diskri­ minering på lik linje med at et utested ikke vil slippe inn homofile eller mennesker med en annen etnisk bak­ grunn. Statsråden har tidligere sagt at det tar tid å legge fram lovforslag som forbyr diskriminering og påbyr universell utforming, bl.a. fordi man må vurdere om krav til eksiste­ rende bygg og anlegg er problematisk fordi de har tilba­ kevirkende kraft. Med tanke på at det er mulig -- noe vi vel alle er enige om -- å skjerpe kravene innenfor f.eks. miljø­ og brannsikkerhet også for eksisterende bygg og virksom­ heter, kan Venstre vanskelig forstå at Regjeringen skulle vurdere dette prinsippet som viktigere enn å fjerne de største hindringene for mennesker med nedsatt funksjons­ evne som ønsker å studere, jobbe, bo og leve på lik linje med andre. Statsrådens svar i dag bærer likevel bud om en sterkere offensiv, i lovs form. Vi ser fram til en ny og oppstrammet plan­ og bygningslov, nye forskrifter og nye reglementer. Ivar Kristiansen (H) [11:00:03]: Først av alt vil jeg gjerne få lov å takke mine medrepresentanter for deltakel­ sen i debatten og de ambisjonene alle sammen legger for dagen i denne deltakelsen. Forhandlinger i Stortinget nr. 114 114 2007 1706 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn Jeg tror, som flere har vært inne på, at det kanskje ikke er mangel på forskrifter, regler og lover, og heller ikke mangel på informasjon, som er hovedproblemet. Jeg tror det er mer enn nok av vedtak, regler og informasjon. Det kan i hvert fall ikke brukes noe særlig lenger som unn­ skyldning for de eksemplene som representantene Kjos, Høie og Woie Duesund har nevnt her. Hvordan er det mu­ lig at vi i dag fortsatt ser de groveste eksempler i offentlig regi på at man legger til side de målsettinger man har ved­ tatt skal være gjeldende på dette området? Statsråden må rett og slett gå ut med en instruks til alle offentlige insti­ tusjoner i forbindelse med praktisering av plan­ og byg­ ningsloven. Man skal ha de funksjonshemmedes organi­ sasjoners høringsuttalelse på plass før det fattes et vedtak. Jeg tror man også fra statsrådens side må -- som det ek­ sempelet som det ble vist til på riving av byggematerialer fra rødlisten, altså fra regnskogen -- komme med noen ek­ sempler til skrekk og advarsel, slik at vi i fremtiden slip­ per slike eksempler som nevnt her fra kino, togstasjon, flytog osv. Dette blir til syvende og sist et slags demokra­ tisk problem. Vi har så mange hundretusen utenfor ar­ beidslivet. Vi har 455 000 funksjonshemmede i arbeidsfør alder i landet i dag. Under halvparten av dem deltar i yr­ keslivet. Hvordan er det i demokratiets navn mulig at vi stilltiende er i stand til å sette så sterke grenser at det rett og slett går ut over deltakelsen i det viktigste av alt, nem­ lig arbeidslivet, for alle disse? Dette må vi gjøre noe med. Med bakgrunn i St.meld. nr. 40 for 2002­2003 ble det vedtatt en oppfølgingsliste over 120 konkrete tiltak. Jeg bare registrerer at det ikke mangler noe. Det er ingenting i veien med vedtaket, men det er mangel på oppfølging. Da handler dette om vår evne, og kanskje aller mest vår vilje, til å gi disse mange hundretusen menneskene en ny sjanse. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:03:26]: Jeg synes også at debatten jeg har lyttet til, har vært interes­ sant. Jeg tar med meg de signalene som har kommet i ret­ ning av at flere i Stortinget er opptatt av at ansvarlige fag­ statsråder rundt omkring bør se nærmere på investeringer som har skjedd den siste tiden. Jeg skal sørge for å over­ bringe de synspunktene uten at jeg, som ikke er ansvarlig statsråd på de områdene, kan gi noe svar på hvordan det vil bli vurdert. Jeg har bare lyst til å kommentere noen få spørsmål helt til slutt. Interpellanten ber meg utforme en instruks. Vel, som statsråd kunne man kanskje av og til tenke seg at landet kunne styres på den måten, men det er nok litt mer komplisert enn som så. Bakgrunnen for og analysen i Syse­utvalgets utredning er jo at lovverk og forskriftsverk er for svakt, ikke minst i de situasjonene der det er stort behov for å ha et sterkt nok lovverk. Derfor er også kon­ klusjonen fra Syse­utvalget, som vi i Regjeringen er enige i, at det er behov for å bruke loven. Det er behov for en egen antidiskrimineringslov. Så er jeg selvfølgelig enig med interpellanten i at vi kan gjøre mer, ikke minst i form av staten som arbeidsgi­ ver, staten som innkjøper osv. Der er det nok ingen tvil om at vi ikke behøver å sitte og vente på loven. Vi kan begyn­ ne å gjøre ting raskere. Så noen kommentarer til innlegget fra Venstres repre­ sentant. Vel, jeg kan ta ansvar for mye, men at Lysaker stasjon har blitt som den har blitt, tror jeg det er krevende for meg og denne regjeringen å ta ansvaret for. Lysaker stasjon er i sin helhet planlagt under den forrige regjerin­ gen. Venstre bør kjenne veldig godt til det, ikke minst til den personen som var ansvarlig for heile planarbeidet, for det var Venstres egen samferdselsminister. Der synes jeg det er urimelig at det reises kritikk mot meg og denne re­ gjeringen for konsekvensene av det den forrige regjerin­ gen og Venstres egen statsråd stod for. Så til at det tar lang tid: Høringene om NOU­en ble av­ sluttet ved nyttårsskiftet 2005/2006. Det er et faktum at det i NOU­en ikke er utredet noe spørsmål om universell utforming knyttet til IKT og transport, for det var mindre­ tallsforslag i Syse­utvalget. Derfor er vi nå i ferd med å få utredet det, og vi tar sikte på å legge fram et lovforslag i løpet av 2007. Det er en ganske rask oppfølging av et om­ fattende og krevende spørsmål. Presidenten: Interpellasjonsdebatten er då omme. S a k n r . 2 Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til hel­ se­ og omsorgsministeren: «Familier med barn med funksjonshemning har ofte ekstra store utfordringer i hverdagen. Det er viktig å leg­ ge til rette for at barnet ikke oppleves som en belastning, men at familien gis muligheter til leve et så normalt liv som mulig. Det krever gode hjelpe­ og støtteordninger som er lett tilgjengelige. Dette gjelder helt fra familien får beskjed om at de venter et barn som er annerledes, og vi­ dere resten av livet. Foreldrene må gis mulighet til å vel­ ge ordninger som gjør at barnet med funksjonshemning har det godt, at det er rom for å ta seg av søsken, og at foreldrene får hentet seg inn og også gis mulighet til å være i jobb. Blant annet oppleves skolefritidstilbudet for større barn med funksjonshemning mange steder som mangelfullt. Hva gjør statsråden for å sørge for godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn?» Laila Dåvøy (KrF) [11:07:55]: I september 2006 sendte jeg et skriftlig spørsmål til helse­ og omsorgsmi­ nisteren om at vi til stadighet hører om funksjonshemme­ de som ikke får nok hjelp, og om de store forskjeller det fortsatt er på hjelpetiltak i de ulike kommuner og helsefore­ tak. Noe av bakgrunnen for spørsmålet var knyttet til resul­ tater fra Statens helsetilsyns landsomfattende tilsyn med habiliteringstjenesten for barn. Tilsynsrapportene fra lan­ dets kommuner og sykehus viste mange avvik. Særlig var disse knyttet til manglende koordinering lokalt og mang­ lende samhandling mellom første­ og andrelinjetjenesten. 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn 1707 2007 Det ble også påvist mangelfulle avlastningstiltak og mangler knyttet til individuell plan. Statsråden viser i sitt svar til at arbeidet med å gjen­ nomgå strategiplanen for familier med barn som har ned­ satt funksjonsevne, er i gang. Det er positivt at dette gjø­ res. Hun viser til at programmet TaKT videreføres. Dette er bl.a. et kompetansehevende tiltak rettet mot saksbe­ handlere som dreier seg om at mulighetene som ligger in­ nenfor lov­ og regelverk for helhetlige og individuelt til­ passede tilbud, blir fulgt opp. Videre viser statsråden til en styrket kommuneøkonomi, at pleie­ og omsorgstjenesten skal økes med 10 000 årsverk i forhold til 2004­nivået, og hun viser til en videreutvikling av kompetanse og kvalitet i tjenestene, som er omtalt i den stortingsmeldingen om omsorgstjenestene som vi har fått, og som er til behand­ ling i komiteen. Til sist viser statsråden til igangsatte pro­ sjekter innen spesialisthelsetjenesten, bl.a. barnehabilite­ ring, og til at helseforetakene gjennom bestillerdokumen­ tene er bedt om å prioritere og styrke tilbudet innen habi­ litering og rehabilitering generelt, og om å ha særlig oppmerksomhet på bl.a. habilitering av barn. Jeg viser til dette svaret fordi det har ingen kommenta­ rer eller løsninger knyttet til de mange avvikene Statens helsetilsyn har påpekt, og som dreier seg om lokal koor­ dinering, manglende samhandling og mangelfulle avlast­ ningstiltak m.m. Det er jo nettopp tilbudene i hverdagen, der familiene lever og bor, som er avgjørende for om en familie klarer å skape et verdig og godt liv for hele fami­ lien. Et lite eksempel fra en e­mail jeg fikk nylig: For tyve år siden ble det født en gutt på Sørlandet. Tre måneder senere holder gutten på å dø, men blir reddet til et liv som multifunksjonshemmet. Foreldrene ønsket at alle ressurser skulle settes inn for å redde gutten. Lite for­ stod de omfanget av kampen de har kjempet siden. På Sørlandet finnes et tilbud til multifunksjonshemme­ de barn. Her er aldersgrensen 18 år. I de fleste tilfeller lø­ ses problemet med barn som blir eldre enn dette, av seg selv. Få multifunksjonshemmede barn har til nå levd len­ ger enn dette. Da denne gutten ble atten år, fikk moren be­ skjed om at han var for stor til å bli boende på det avlast­ ningssenteret han bor på mens foreldrene er på jobb. Det fantes ingen tilbud til hennes sønn. Nå er han flyttet til en midlertidig institusjon for funksjonshemmede barn. Dette er et overgangstilbud til gutten blir flyttet til en ny institu­ sjon som skal være ferdig i løpet av 1,5 år. Moren ønsket ikke at han skulle tilvennes et nytt sted for så å bli flyttet igjen halvannet år senere. Det som var positivt, var at kommunen var villig til å betale for å ha ham på institu­ sjonen der han var, der han var kjent. Men helseforetaket sa nei. I hennes kamp ble medbestemmelsen borte. Jeg vil føye til at her må det da være en total mangel på samarbeid mellom første­ og andrelinjetjenesten. Jeg vil også sitere fra et brev jeg har fått fra en mann med ALS. Han skriver følgende: «Fra jeg fikk diagnosen og til nå har det hver dag vært en unødvendig kamp med kommunens, fylkets og trygdekontorets rigide forhold til paragrafrytteri og to­ tal mangel på å se mennesket med den dødelige syk­ dommen ALS, og dennes familie. Vi har vært mange ganger i kjelleren fysisk og psykisk på grunn av dette (...) når man får en diagnose med 2­5 år igjen å leve, har man ikke så god tid at man kan vente opp til 4 må­ neder på svar fra det offentlige, eller svar på søknader om hjelpemidler.» Jeg ønsker i dag spesielt å ta opp området koordinering av tjenester med statsråden. Jeg har den senere tid hatt kontakt med flere familier som f.eks. har fått vite at kvin­ nen bærer et barn med funksjonshemning eller sykdom. Sjokket er selvsagt stort og spørsmålene mange. Ingen av dem jeg har snakket med, fikk særlig informasjon om den tilstand barnet i mors liv ville få etter fødselen, mulige ut­ viklingsløp, hjelpetiltak m.m. Internett ble den viktigste kilden. Men det er slett ikke slik at Internett er egnet til å gi god informasjon eller til å berolige foreldrepar med mi­ nimal kunnskap om en sykdomstilstand eller en funk­ sjonshemning. Hvordan kan så dette løses på en enkel og god måte? Jeg tok for en tid siden selv til orde for å opprette en råd­ giverstilling ved sykehusene. Etter det jeg kjenner til, er det bare Ullevål som har en tilsvarende stilling, der en vernepleier har en slik funksjon. Hun veileder og informe­ rer familiene umiddelbart etter at de har fått vite at de vil få et funksjonshemmet eller sykt barn -- gjerne allerede mens barnet er i mors liv. Hun svarer på spørsmål og for­ bereder for hjemreise, bl.a. ved å kontakte og ha møte med hjelpetjenester i kommunen sammen med foreldre­ ne. På den kommunale siden ønsker jeg å foreslå at kom­ munene oppretter en koordinatorstilling, som vil være den naturlige kontakt mot sykehusets rådgiver, og som tar et koordinerende ansvar for familien når mor og barn kom­ mer hjem. Koordinatoren kan trekke i tråder, følge fami­ lien over noen tid. Mange vil nok ha behov for tett oppføl­ ging i kanskje 1--2 år før de føler at alle hjulene er i gang, og deretter ved behov. Mange tårer og frustrasjoner vil kunne unngås. Foreldrene har jo mer enn nok med å ta seg av barnet og eventuelt andre barn, om de ikke skal måtte løpe fra sted til sted, slik de gjør i dag. Det er mange ek­ sempler på at en familie med funksjonshemmede barn i dag må forholde seg til flere titalls instanser, og de er to­ talt ukoordinerte. Mitt spørsmål til statsråden er også i dag om hun kan tenke seg å vurdere slike forslag og legge til rette for at dette kan gjennomføres, for på en eller annen måte må det tas noen politiske grep for at man skal få dette på plass. Jeg kan også nevne at som saksordfører for og sterkt en­ gasjert i den framlagte omsorgsmeldingen vil dette fra min side bli foreslått i innstillingen. Til slutt: For meg har arbeidet med å tilrettelegge for en bedre hverdag for funksjonshemmede med verdighet å gjøre, og det har også med menneskeverd å gjøre. Vi må aldri gi opp kampen for at menneskeverdet skal styrkes. Det handler om å stå på de svakestes side. Samtidig er mennesker som har ekstra utfordringer, noen av de ster­ keste mennesker jeg vet om. De håndterer livssituasjoner som mange ikke tror er mulig. Ofte har de det gjelder, slett ikke noe valg -- livet krever det. Vi må legge forholdene 2007 1708 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn bedre til rette i vårt samfunn for at ikke tjenestetilbud, smertelindring og andre forhold blir ekstra belastninger i en allerede belastet hverdag. Vi skal tvert imot legge til rette for at livet kanskje kan bli mer -- skal vi si -- levelig, ja faktisk godt også for disse menneskene, for disse fami­ liene. Det handler først og fremst om å bli møtt som hele mennesker, og med respekt, fordi hvert eneste enkeltmen­ neske har en uendelig verdi, uavhengig av alder, helse eller funksjonsevne. Statsråd Sylvia Brustad [11:17:12]: Regjeringa ar­ beider for at mennesker som lever med nedsatt funksjons­ evne, og deres familier, skal sikres en livskvalitet på linje med den øvrige befolkninga. Det gjelder ikke minst funk­ sjonshemmede unger og deres familier. Som helse­ og omsorgsminister har jeg ansvar for en sektor som har stor innflytelse på livskvaliteten for disse ungene og deres fa­ milier. Jeg har selvfølgelig et ansvar for å se til at helse­ og omsorgstjenestene til denne brukergruppa blir godt koordinert og tilrettelagt. Jeg kan med en gang si at jeg er klar over at det ikke er tilfellet i alle situasjoner. Som kjent har jeg ikke ansvaret for å koordinere Regjeringas samle­ de politikk for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er det arbeids­ og inkluderingsministeren som har. Arbeids­ og inkluderingsministeren koordinerer opp­ følginga av Strategiplan for familier med barn som har nedsatt funksjonsevne -- fra Bondevik II i 2005 -- som re­ presentanten Dåvøy naturlig nok kjenner veldig godt til. Det gjennomføres nå en rekke tiltak knyttet til denne pla­ nen, i regi av flere departementer. Det er tiltak som skal bidra til at unger med nedsatt funksjonsevne og deres fa­ milier skal ha samme mulighet som andre til å leve et så sjølstendig og aktivt liv som mulig, og til å kunne delta i arbeids­ og samfunnsliv. Vi vet at disse familiene ofte har behov for bistand fra ulike deler av det offentlige. Det gjelder helse­ og omsorgstjenester, hvor man skal tilby medisinsk utredning og behandling, det gjelder ikke minst informasjon og opplæring -- et viktig punkt, som jeg ser det er behov for å styrke enkelte steder -- og psykososial støtte og avlastning når det er nødvendig. For mange er det i tillegg viktig med tverrfaglige habiliteringstjenester, tekniske hjelpemidler, sosiale tjenester, spesialpedago­ gisk hjelp, barnehage­ og skoletilbud, permisjonsordnin­ ger, økonomiske støtteordninger og bistand til å løse bo­ ligproblemer. Jeg vet selvfølgelig at familier med barn med funk­ sjonshemninger ofte har ekstra store utfordringer i hver­ dagen, og det er også viktig at ungen blir utredet så tidlig som mulig, slik at man kan planlegge oppfølging og sam­ arbeid med foreldrene på en god måte. Jeg mener at da er foreldrene en ressurs som skal brukes. Det skal ikke være slik at de ikke blir lyttet til i slike situasjoner. En kvinne som venter en unge med nedsatt funksjons­ evne, skal være trygg på at hun så vel som ungen får indi­ viduell oppfølging, både under svangerskapet, ved fødse­ len og i barseltida, dersom det er ønskelig og nødvendig. I tilfeller der diagnosen stilles i svangerskapet, blir den gravide fulgt opp regelmessig helt fram til fødselen. Be­ hovet for personell og kompetanse ved fødselen må avkla­ res så tidlig som mulig, og behov må vurderes i hver en­ kelt situasjon. Da er det selvfølgelig viktig å lytte til kvin­ nen og hennes familie. Sosial­ og helsedirektoratet fram­ holder at det ikke vil være hensiktsmessig med én type standardoppfølging eller nasjonale retningslinjer for det­ te, men at det er viktig å gi hver enkelt kvinne et godt til­ bud, tilpasset det behovet som er nødvendig. Noen unger vil trenge undersøkelser og behandling av spesialist rett etter fødselen, og da må det legges til rette for det. Videre vil barneklinikken eller barnekirurgisk av­ deling ta ansvar for å opprette kontakt med habiliterings­ tjenesten. Unger med behov for langvarige og koordinerte tjenes­ ter har rett til å få utarbeidet individuell plan. Det skal sik­ re samarbeidet mellom aktuelle instanser og tjenesteytere. Foreldrene og eventuelt ungen sjøl har rett til å medvirke i planarbeidet. Helseforetaket og kommunen skal sørge for at det er én person -- jeg understreker én person -- som har ansvaret for samordning og framdrift i arbeidet med individuell plan. Men jeg er klar over at dette slett ikke alltid fungerer slik i virkeligheten. Det skal vi følge opp! Sosial­ og helsedirektoratet har nå revidert veilederen til forskrift om individuell plan. Den kom i 2005, og mål­ gruppa er først og fremst de som er ansatt i helseforetaka og kommunenes helse­ og sosialtjeneste. Men den kan også i høyeste grad være nyttig for tjenestemottakere, på­ rørende og interesseorganisasjoner. Veilederen understre­ ker også nødvendigheten av å samarbeide med etater utenfor helse­ og sosialtjenestene. Jeg syns, i likhet med interpellanten, at Helsetilsynets rapporter og undersøkelser viser at vi har et stykke vei å gå før alle som har rett til individuell plan, og som ønsker det, faktisk får det. Jeg tar dette svært alvorlig. Vi må sør­ ge for at vi får det på plass. Jeg tror også at familier som har unger med nedsatt funksjonsevne eller kronisk sjukdom, har behov for vei­ ledning og informasjon, og ikke minst kan de ha behov for å møte andre i liknende situasjoner. Ved Nasjonalt kom­ petansesenter for læring og mestring ved Aker universi­ tetssykehus er det etablert et familieprosjekt der familier i tilsvarende situasjoner kan møte hverandre. Familiepro­ sjektet har også et tilbud for familier med minoritets­ språklig bakgrunn. Brukermedvirkning er hele utgangs­ punktet i dette arbeidet. Som en del av dette familiepro­ sjektet skal det også opprettes et nettsted der foreldre og nærpersoner kan finne informasjon og få kontakt med andre familier i samme situasjon. Dette nettstedet skal åp­ nes i slutten av mars i år. Ellers har som kjent barnehageloven en bestemmelse som gir unger som har nedsatt funksjonsevne, rett til prio­ ritert opptak i barnehager. Denne fortrinnsretten gjelder i både kommunale og private barnehager, men det må ligge en sakkyndig vurdering til grunn. Jeg har fått opplyst fra Kunnskapsdepartementet at dette ser ut til å fungere bra. Kommunene skal som kjent ha tilbud om skolefritids­ ordning før og etter skoletid for første til fjerde årstrinn, og for unger med særskilte behov skal det være utvidet til­ bud som gjelder til og med sjuende årstrinn. Den skal leg­ ge til rette for lek, kultur­ og fritidsaktiviteter tilpasset un­ 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn 1709 2007 genes alder, funksjonsnivå og interesser. Skolefritidsord­ ninga skal også gi omsorg og tilsyn, og i loven er det spe­ sielt presisert at funksjonshemmede barn «skal givast gode utviklingsvilkår». Det er viktig at dette følges opp. Kommunene har et veldig stort ansvar for å sørge for å skape godt koordinerte og tilrettelagte tiltak og tjenes­ ter for funksjonshemmede unger og deres familier. Vi har, som interpellanten også var inne på, derfor videre­ ført opplæringstilbudet til kommunene i 2007 gjennom TaKT­programmet. Programmet skal gi saksbehandlere og andre økt kompetanse og innsikt i familienes situa­ sjon. Det legger stor vekt på brukermedvirkning og en helhetlig og tverrfaglig tilnærming til familiene. Jeg me­ ner dette er svært viktig for å unngå ekstra byrder for disse familiene i møte med helse­ og sosialtjenesten og andre sektorer. Jeg syns ikke at det er noen god situasjon at mange for­ eldre som fra før er i en ganske vanskelig situasjon, må bruke tid og krefter på å finne fram i systemet, og at man­ ge langt på vei sjøl må koordinere tilbudet, noe som det offentlige hjelpeapparatet egentlig skal gjøre. Regjeringa vil bidra til at det blir koordinert på en bedre måte, i sam­ arbeid med kommunene. Regjeringa vil bidra til at det faktisk blir slik at en får nødvendig avlastning og hjelp til familier med sammensatte behov for hjelp. Jeg mener at vi gjennom TaKT­satsinga også har mulighet for å styrke arbeidet med en individuell plan. Jeg vil følge opp denne satsinga, og vi vil få den evaluert i løpet av året. Som jeg tidligere har informert Stortinget om, er de­ partementet i gang med å vurdere endringer i strategipla­ nen for familier med funksjonshemmede unger, og TaKT­ programmet vil også bli vurdert i den sammenheng. Jeg er også selvfølgelig helt enig med interpellanten i at det er viktig å ha gode hjelpe­ og støtteordninger for un­ ger og deres familier i denne situasjonen. Dette har vi også sagt noe om i omsorgsmeldinga, som interpellanten er saksordfører for. Der er det mye for eldre, men også for funksjonshemmede barn og deres familier. Dette gjelder f.eks. på boligmarkedet også, der kommunene har et an­ svar for å sørge for at det blir gitt bolig der det er ønskelig og nødvendig, og at den planlegginga skjer i så god tid at utflytting kan skje når tida er inne for det. Vi har også en arbeidsgruppe som ser på permisjons­ ordninger. Mange tar kontakt med meg og sier at det er vanskelig å få livet til å gå opp. Derfor vurderer vi sammen med Arbeids­ og inkluderingsdepartementet om vi kan gjøre noe med disse permisjonsordningene. Jeg tror det er et viktig punkt. Dette arbeidet omfatter også spørsmål knyttet til hvordan familier kan sikres et økono­ misk grunnlag som kan sette dem i stand til å ivareta om­ sorgen for ungene, og bidra til at de samtidig også kan opprettholde tilknytninga til arbeidslivet. Helt til slutt: Noen uker før jul møtte jeg pårørende fra filmen «Jenta fra Oz», som ble vist på NRK tv like før. De følte, i likhet med ganske mange andre, tror jeg, at tilbudet hadde sviktet, og de ønsket at vi skulle lytte til deres erfa­ ringer. Det gjør jeg, og også til mange andre. Jeg er enig i at foreldre og familien er en ressurs i slike situasjoner. De er en ressurs som også må brukes i møte med hjelpeappa­ ratet. Vi skal prøve å bidra til at det blir gjort også i prak­ sis. Laila Dåvøy (KrF) [11:27:39]: Jeg vil takke statsrå­ den for svaret. Jeg føler det virkelig slik at statsråden øns­ ker å gripe fatt i dette på en god og helhetlig måte. Jeg er enig i at foreldrene er en ressurs, men det som er mitt anliggende i dag, er å få foreldrene til vedvarende å klare å orke å kunne være en ressurs. Det er de som vet best når det gjelder barnet, og vi er nødt til å lytte til for­ eldrene og deres situasjon på en langt bedre måte enn i dag. Jeg vil først kanskje si at når det gjelder det at arbeids­ og inkluderingsministeren koordinerer det totale ansvaret, er nok det riktig. Samtidig har vi store utfordringer bare innenfor helsesektoren. Det er dårlig med koordinering internt i kommunene og mellom første­ og andrelinjetje­ nesten. Jeg snakker primært kanskje akkurat i mitt innlegg for de sykeste syke, de som virkelig har multifunksjons­ hemninger. Det som også oppleves, og som gjør at det er ufattelig viktig at man her ser over grensene til hverandre, er at mange foreldre må søke gang på gang. Et brev jeg fikk, var om en person som måtte søke hvert halvår om teknis­ ke hjelpemidler og om hjelpetiltak. Jeg har til og med hørt at enkelte kommuner har gått ned til tomånedersvedtak om avlastning. Og så får man ofte avslag på trygdekonto­ ret. Det er helt uforståelig at man både skal måtte søke gang på gang, at man gang på gang får avslag, og så må anke. Den koordinatoren jeg snakker om, skal være en person som kan hjelpe disse foreldrene med alt dette pa­ pirarbeidet, og kanskje også være en som forstår. Jeg skal ikke si at ikke de på trygdekontoret forstår, men det er på en måte ikke helse­ og omsorgsarbeidere som sitter der. Ofte blir det papirarbeid. Og så kan det være at man kan­ skje ikke har skrevet søknaden akkurat slik som det står i regelverket, og da får man avslag. Jeg får brev på brev. Noen foreldre orker ikke engang å skrive brev, men de rin­ ger og ber om møter fordi dette er så slitsomt. Hvis vi hadde hatt noen som kom inn og møtte forel­ drene til multifunksjonshemmede barn og tok styringen sammen med dem de aller første årene, slik foreldrene ønsket at det skulle gjøres, kunne vi ha lagt grunnlaget for et virkelig godt liv med en god livskvalitet, som også statsråden var opptatt av at familier med funksjonshem­ mede barn også skal ha i samfunnet vårt. Statsråd Sylvia Brustad [11:30:47]: Jeg er helt enig i at det er utfordringer i helsevesenet, ikke minst i samar­ beidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Jeg prøvde også å si i mitt hovedinnlegg at det ikke er alt som fungerer bra, og det tar jeg på største alvor. Det ligger mye i å koordinere, at det offentlige må koordineres, og at de det gjelder, ikke skal drive og fly fra sted til sted og sende søknad på søknad. Jeg merker meg det som ble sagt her om utviklinga med hensyn til hvor lang tid det tar å fatte en del vedtak, og det skal jeg bringe videre til kommunalministeren. Nå har jo kommunene sjøl ansvaret for å sørge for hvordan 2007 1710 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn man gjør det. Men det er signaler som vi må ta på alvor, for alle skjønner at det setter dem det gjelder, i en ganske vanskelig og håpløs situasjon. Tida bør brukes på andre ting enn å drive og sende søknader eller å fly fra kontor til kontor for å sørge for å få det de ofte rettmessig har behov for, så det skal vi følge opp. Når det gjelder spørsmålet om at det er viktig at det føl­ ges opp fra starten, så er jeg helt enig i det. Det er derfor arbeidet med individuell plan er så viktig, både at det skal være én person å forholde seg til, at en individuell plan blir laget, og at den blir fulgt opp i nært samråd og samar­ beid med de berørte, selvfølgelig. Når det så gjelder forslaget om koordinator i kommu­ nene, kan i hvert fall ikke Regjeringa vedta det overfor kommunene. Om det blir gjennom NAV eller det skjer på andre måter, det skal ikke jeg ta stilling til. Men at det i mange kommuner kan være behov for å ha én person som koordinerer, det er jeg enig i. Så vi er enige om å prøve å finne fram til ordninger som gjør situasjonen bedre gjen­ nom bedre koordinering. Jeg tar også med meg det forslaget som representanten har om rådgiverstilling ved sjukehus. Det vil jeg vurdere. Det er klart at det er variasjoner når det gjelder hvor man­ ge vi snakker om, og når det gjelder hvor stort behovet vil være i de ulike sjukehusa landet rundt, men jeg lover å ta det med meg, og jeg vil se på om det er mulig å kunne opprette noen flere slike stillinger der det er mest behov for det. Harald T. Nesvik (FrP) [11:33:16]: Først av alt vil jeg få lov til å gi interpellanten honnør for å ha reist denne interpellasjonsdebatten. Det er en viktig debatt. Det er en debatt som pågår og må pågå hele tiden, for her har vi å gjøre med mange uløste problemstillinger. Men det vi kanskje bør begynne å konkludere med -- det tror jeg alle i denne salen er enige om -- er at ethvert menneske er like mye verdt, uavhengig av funksjonsevne. Hvis vi har det som et utgangspunkt for denne debatten og det som vi skal jobbe videre med, tror jeg det kan være en god start. Jeg må også si at jeg hadde selvfølgelig håpet at det var flere i salen og deltok i debatten, men jeg tror at alle re­ presentantene på Stortinget har det i fokus at man ønsker å gjøre det best mulig for enkeltmennesker og deres hver­ dag. Det er faktisk ikke nok med bare tilrettelegging. En ting er helsetilbudet, og etter hvert som man blir voksen og skal flytte inn i egen bolig, får man tildelt bolig, og man får også undervisning. Men saken er at dette dreier seg om så veldig mye mer. Det dreier seg om hverdagen vår. Det dreier seg om hvordan vi kan delta på andre are­ naer enn akkurat det med å bo, få et helsetilbud og even­ tuelt en utdannelse. Både statsråden og undertegnede er småbarnsforeldre. Vi vet at allerede for oss som har vært så heldige å få friske barn, er det vanskelig å delta på alle de arenaene der vi skulle ønske å delta sammen med barna våre. Da kan vi jo faktisk også sette oss litt inn i den situa­ sjonen og tenke: Hva da med de som må gjøre så uendelig mye mer for å sørge for at man kan være mer hjemme sammen med barna sine for å prøve å følge dem opp? De må sørge for at kommunen har et tilrettelagt tilbud, og sørge for at man har de hjelpemidler som skal til. Det vil de til enhver tid ha i tillegg. På disse arenaene er det veldig viktig at vi legger inn mye innsats i tiden som kommer. Man kan jo bare tenke seg situasjonen knyttet til omsorgslønn. Vi har en ordning i dag knyttet til at alle kommuner skal tilby omsorgslønn, men vi sier ingenting om nivået på omsorgslønnen. Det er opp til hver enkelt kommune hvor mye de setter av i sine kommunale budsjetter. Man snakker om en veileder. Men veilederen er i første rekke ment å være en veileder for dem som jobber med dette. Kanskje skal vi legge enda større vekt på å utarbeide bedre informasjonsmateriell for foreldre og pårørende som kommer i en slik situasjon? Det gis ut informasjonsmateriell, men kanskje vi bør prø­ ve å tenke litt mer helhetlig ut fra hva som kan oppstå. Det går også på hvordan man lettere skal komme i kontakt med andre foreldre som er i samme situasjon, altså både brukermedvirkning og andre ting. Det dreier seg også om hvordan vi skal komme bedre inn i bl.a. kommunenes planverk. Det går på skoler og bygg. Vi har klare forskrifter som er knyttet til det, men det kan være de små løsningene i tillegg som kan gjøre hverdagen så veldig mye bedre. Så er det en ting som er helt åpenbart -- statsråden var inne på det i sitt svar her -- og det er at det er statsråden i Arbeids­ og inkluderingsdepartementet som er den over­ byggende. Men når vi begynner å se på dette, ser vi hvor mange sektorer dette egentlig dreier seg om. Vi har alle­ rede vært inne på helse, vi har vært inne på arbeids­ og in­ kluderingsdelen, altså NAV­kontorene, vi har vært inne på kommunene, og det er så uendelig mange andre sektorer også. Så kanskje vi burde tenke enda litt mer på nettopp det sektorovergripende, og at vi må prøve å få gjort enda mer der. Det tror jeg kan være en del av nøkkelen her for å komme videre, da gjerne sammen med en egen veileder for foreldre som nettopp kan komme i denne situasjonen. Jeg synes også den rådgiverbiten som er knyttet til syke­ hus, er en veldig god tanke, også for kommunenes del. Jeg er ikke sikker på om man skal ha et eget årsverk. Jeg tror vi er nødt til å få bygd kompetanse bl.a. inn mot NAV­kon­ torene. Det vil være NAV­kontoret som er den overbyg­ gende instansen som vil måtte komme inn. Jeg tror vi må se på det som har med kompetansebiten der å gjøre. Helt til slutt: Det er så uendelig mye jeg hadde hatt lyst til å si i denne saken, men jeg må prøve å konkludere litt: Ombudsordningen knyttet til psykisk utviklingshem­ mede er noe som flere har bedt om. Foreldrene til jenta fra Oz­filmen, som også har hatt et møte med medlemmer fra komiteen, har nettopp påpekt dette. Saken løste seg godt for de foreldrene. Til slutt skrev de til oss at kommunen faktisk har klart å få det til. Dette skal vi ta med oss. Det gjøres veldig mye bra også. Karin Andersen (SV) [11:38:37]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt opp et veldig viktig tema. Vi har nettopp hatt en interpellasjonsdebatt som har dreid seg om universell utforming og tilgjengelighet, som jo henger veldig nøye sammen med å greie å kon­ 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn 1711 2007 struere et samfunn som gjør at disse barna kan bruke samfunnet sånn som vi andre, og ikke minst også fami­ liene deres, slik at de kan fungere som en familie, ta bussen, gå på kino, altså gjøre alle de andre tingene som vi tar som en selvfølge. Det er en svært viktig bit av det. Disse familiene er veldig ulike. De har ulike behov, helt fra det at barna kan få gå i barnehagen i nærmiljøet og på skolen nær hjemmet til de mest kompliserte medisins­ ke oppfølgingene. Det er krevende for dem, og det er også krevende for det hjelpeapparatet som skal bistå dem. Der­ for forstår jeg veldig godt det behovet som mange sier de har for en koordinatorfunksjon, om det nå skal være en person eller hva det skal være. I forrige stortingsperiode var det også kontakter inn mot Stortinget som viste at det var enkeltpersoner, altså foreldre, som sjøl hadde denne erfaringen, som laget programmer og faktisk solgte disse til andre foreldre med funksjonshemma barn, fordi de ikke fikk nødvendig hjelp i kommunen til å koordinere. De ble eksperter, og de solgte dette produktet til foreldre som følte seg så hjelpeløse og lite ivaretatt at de valgte å kjøpe en perm med et slikt opplegg. Det forteller litt om det store behovet som er. Dette gjelder mange forskjellige områder. Jeg har hatt en del kontakt med Frambu, som jo er et senter for spesi­ elle, sjeldne funksjonshemninger, altså de det bare er noen få tilfeller av, og der kunnskapen i de ulike lokal­ samfunnene er liten. Det er på en måte umulig å forvente at alle skal kunne vite alt om disse tilfellene, så det trengs. Men noe av det de la svært stor vekt på da vi snakket med dem, var den store forskjellen fra kommune til kommune. De etterlyste flere rettigheter og likhet i dette arbeidet lan­ det over. I tillegg til det var de selvfølgelig også opptatt av det som interpellanten var inne på, nemlig dette med saks­ behandlingstid. Veldig mange opplever at de må anke og anke. Så får de til slutt gjennomslag. Men det er altså det med å ta disse familiene på alvor. Jeg tror det også er behov for å ha en slags oppstram­ mer i hele apparatet, alt fra når det gjelder innvilging av pleiepenger, til tjenester. Det virker som systemet er litt gira på at man skal holde igjen mest mulig istedenfor å ha en holdning som sier at vår oppgave her er faktisk å gjøre livet til disse familiene og disse barna mest mulig likestilt med livet til dem som er funksjonsfriske, og det er vår jobb å sørge for at de får det som er tilgjengelig, ikke å be­ grense det mest mulig. Det er også problemer knyttet til reglene for pleiepen­ ger. Det er det gjort en del endringer i fra denne regjerin­ gens side. Men det er klart at det er noen overganger her, f.eks. at når man passerer 18 år, faller retten bort. En del av disse barna, særlig de med det som heter -- det er et så vanskelig ord at jeg nesten ikke greier å si det: progredi­ erende sykdom, altså at man blir dårligere og dårligere og etter hvert dør -- lever lenger nå enn de gjorde før, men de dør. En del av dem passerer nå 18 år. Da forandrer jo situasjonen til familien seg dramatisk økonomisk, men ikke i praksis. Det er noen slike knekkpunkter som vi er nødt til å se på. Det samme gjelder for overgangen til ung­ domsskolen for noen, der skolefritidsordningen kanskje ikke fungerer godt. Knyttet opp mot videregående opplæ­ ring fungerer kanskje heller ikke dette godt nok. Denne regjeringen har også nå gjort noen endringer i arbeidsmiljøloven som gjør det mulig å bruke spesialtur­ nus for en del av f.eks. brukerstyrt personlig assistent knyttet til behovet i disse familiene. Det har også gjort at denne ordningen kan være tilgjengelig for barn. Det tror jeg er utrolig viktig. Det er også utrolig viktig at man i den grad man greier det, begrenser antall personer som på en måte skal være involvert i det personlige livet -- komme hjem og nesten delta i familielivet. Derfor er de endringe­ ne som nå er gjort i arbeidsmiljøloven, som gjør det mulig å ha slike spesialturnuser, veldig viktige. Bjørg Tørresdal (KrF) [11:43:54]: Skolefritidstil­ budet for større barn med funksjonshemning oppleves mange steder som mangelfullt. Opplæringsloven § 13--7 sier at kommunene skal gi et tilbud om skolefritidsord­ ning før og etter skoletid for 1.--4. årstrinn og for barn med særskilte behov fra 1. til 7. trinn. Tilbud om SFO for funksjonshemmede barn og ung­ dom er svært ulikt fra kommune til kommune. Det fore­ ligger ingen lovregulert rett til SFO for barn som er ferdig på barneskolen. For mange funksjonshemmede er imid­ lertid behovet for SFO fortsatt like stort og like viktig når de går på ungdomsskolen eller videregående skole, som det er på barnetrinnet. De kommunene som har økonomisk anledning til å gi et godt tilbud til barn og unge også etter 7. klasse, gjør det. De kommunene som har stramme økonomiske rammer, velger dette bort, siden de ikke er pålagt å gi et tilbud til denne gruppen. En del opplever at gode tilbud blir tatt fra dem i forbindelse med budsjettarbeidet i kommunen. Det­ te er en uholdbar situasjon. Det er en unødvendig kreven­ de situasjon for foreldrene, og, viktigst av alt, det er en uholdbar situasjon for funksjonshemmede barn og ung­ dommer. Jeg vil peke på tre forhold: For det første er mange for­ eldre til funksjonshemmede barn yrkesaktive. Familiene må sikres rett til tilsyn for barnet, med et omfang og en kvalitet som er forenlig med dagens karrieremønster. Det­ te er fordi mange av disse barna og ungdommene ikke er i stand til å gå hjem og klare seg alene etter skoletid, men krever tilsyn fra voksne. Det er ikke riktig at foreldrene tvinges til å jobbe redusert fordi situasjonen gjør det prak­ tisk umulig for dem å kunne delta fullt ut i arbeidslivet. Situasjonen for aleneforsørgere med funksjonshemmede barn blir helt umulig. Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre foreldrene valgfrihet; mulighet til å kunne velge en kombinasjon av yrkesliv og arbeid i heimen. Dette gjelder også i høyeste grad for denne gruppen. Foreldre med funksjonshemmede barn har pekt på at en utvidet skole­ fritidsordning er avgjørende for at de skal kunne kombi­ nere arbeid og familieliv. Det må vi ta alvorlig! For det andre: Skolefritidsordningen er i utgangspunk­ tet for de minste ungene -- fra 1. til 4. klassetrinn. Samti­ dig med at foreldrebetalingen har økt de siste årene, har andelen 3.­ og 4. ­klassinger som benytter SFO, blitt lave­ re. Det betyr at barnegruppen i SFO er blitt yngre, og al­ 2007 1712 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn dersforskjellen mellom de funksjonsfriske barna og de eldste barna med funksjonsnedsettelse blir enda større. Funksjonshemmede barn bør slippe å gå på SFO med elever fra 1. til 4. klasse når de selv er blitt ungdommer. Det blir en merbelastning for dem. For de tredje: I opplæringsloven heter det: «Skolefritidsordninga skal leggje til rette for leik, kultur­ og fritidsaktivitetar med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hjå barna. Skolefritidsordninga skal gi barna omsorg og tilsyn. Funksjonshemma barn skal givast gode utviklingsvil­ kår. Areala, både ute og inne, skal vere eigna for for­ målet.» God nok voksendekning til å ivareta barns sikkerhet er ikke nok for funksjonshemmede barn og ungdom. De har tilsynsbehov langt utover det normale for alderen. Det bør være en bemanningsnorm som sikrer nok voksendekning og godt kvalifisert personell. For familier med funksjonshemmede barn er ikke SFO et frivillig tilbud, slik det er for familier med barn uten funksjonshemninger. Behov for SFO er vedvarende for mange hele opplæringsløpet. Foreldre til barn med funk­ sjonshemninger har ikke samme mulighet til å prioritere bort denne arenaen. Det betyr igjen at familier til funk­ sjonshemmede barn har utgifter som øvrige familier kan prioritere bort. Funksjonshemmede barn og ungdom må sikres rett til en sosial arena, der de opplever aksept, fellesskap og vennskap. SFO kan være en slik arena. Dette er barn som i liten grad har venner i nærmiljøet. Tilbudet må gjelde fra 1. klasse og ut videregående skole, og dekke behovet etter ordinær skoletid og hele dager i forbindelse med skolens ferier. Jeg oppfordrer statsråden til å fokusere spesielt på SFO for funksjonshemmede barn, og spesielt å fokusere på kvalitet, redusert pris og at tilbudet i en eller annen form må gjelde hele skoleløpet. Lisbeth Bøhler (V) [11:48:51]: Det er svært positivt at interpellanten Dåvøy fokuserer på familier med funk­ sjonshemmede barn og deres hverdag. Disse familiene må oppleve at de får tilrettelagte tilbud i hverdagen, slik at til­ værelsen går opp både økonomisk og tidsmessig. De offentlige omsorgstjenestene skal gi trygghet når den enkelte blir rammet av sykdom eller funksjonssvikt. Samfunnet må legge til rette for at pårørende skal kunne yte best mulig omsorg. Samtidig er det viktig å være lyd­ hør når familier melder behov for bistand fra det offentli­ ge. I dag er det dessverre ofte slik at hjelpeapparatet kan virke både ugjennomtrengelig og ufølsomt. For noen år siden hadde Rikstrygdeverket -- tror jeg det var -- en undersøkelse blant denne foreldregruppen, hvor halvparten svarte at kampen mot hjelpeapparatet var den største belastningen. Slik kan vi ikke ha det! Venstre mener at de kommunale ordningene med av­ lastning, ferietilskudd og omsorgslønn ikke er gode nok for denne gruppen. Hjelpen monner ofte lite for den en­ kelte familie. Hvis omsorgsbehovet er så omfattende at en av foreldrene ser seg nødt til å slutte i lønnet arbeid, mister vedkommende ikke bare lønn, men også mulighet for pensjonspoeng, feriepenger og øvrige rettigheter. Derfor var det med stor interesse jeg hørte statsråden nevne den­ ne arbeidsgruppen som var nedsatt for å se nettopp på dis­ se tingene vedrørende foreldre som er i en jobbsituasjon. Dersom familien får en helgs avlastning, kan det ofte koste mer enn en måneds omsorgslønn. Det står ikke i noe rimelig forhold til hva innsatsen er verdt, og hva man spa­ rer det offentlige for hvis alternativet hadde vært å kaste kortene og be samfunnet overta. For noen er det en løs­ ning når barnet har nådd myndighetsalder, og det offent­ lige må stille opp med tilpasset bolig og et betydelig om­ sorgsansvar. Kanskje kunne mange ha orket å utsette dette hvis man hadde fått mer støtte og hjelp i en tidligere fase -- før man ble utslitt. Trygdekontorene oppleves også ofte å mangle kompe­ tanse og god nok kunnskap om ulike funksjonshemninger til å fatte gode vedtak. Ved siste stortingsvalg hadde Venstre fire hovedparo­ ler. Den ene lød «Mer til dem som trenger det mest». Fa­ milier med funksjonshemmede barn er åpenbart i denne kategorien, og trenger økt støtte foran nye velferdsgoder til alle oss som har lønnet arbeid og klarer oss godt i hver­ dagen. Venstre er lokaldemokratiets parti framfor noe, men på dette området diskuterer vi om ikke staten må ta et større direkte ansvar. Vi bør alle innrømme at vi, uansett regjering og uansett kommunestyrenes politiske farger, har kommet til kort overfor mange av dem dette gjelder. Venstre har for denne stortingsperioden forpliktet seg til å være med på en utvi­ delse av omsorgslønnsordningen for familier med funk­ sjonshemmede familiemedlemmer, og er glad for at vi ikke er alene om det. Helt konkret bør det i større grad være mulig å fatte gode vedtak for mer enn et halvt år om gangen. Dette er også nevnt av flere som har hatt ordet her i dag i denne saken. Mange opplever det å søke hvert halvår som belastende og utmattende. Man kunne i stedet kreve opplysningsplikt der­ som forholdene endrer seg. Hvis et barn har Downs syn­ drom eller ryggmargsbrokk, går jo ikke det over! Den store utfordringen i mange kommuner er at de er for små til å besitte nødvendig kompetanse og tilstrekke­ lig økonomi til å gi godt nok hjelpetilbud til ressurskre­ vende brukere. Interkommunalt samarbeid kan være en mulighet til å få til avlastningssentre som blir gode nok, har nok kompetanse og god nok økonomi til å drive lang­ siktig. Kortsiktige driftsavtaler gjør imidlertid at mange ikke tør satse. Private avlastningstilbud foreldre imellom kan også gi gode løsninger, og det er viktig at det offentlige kan legge til rette for et slikt samarbeid. Det handler om å ta imot, å møte, å se og å gå veien sammen med foreldre og barn i ofte ekstreme livssituasjo­ ner. Hindre må i så måte brytes ned. Den enkelte familie må settes i fokus. Det må åpnes både for offentlige og fri­ villige og private løsninger, til beste for den enkelte. S o l v e i g H o r n e hadde her overtatt president­ plassen. 16. jan. -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om godt koordinerte og tilrettelagte tilbud til familier med funksjonshemmede barn 1713 2007 Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:53:19]: Dette er en viktig interpellasjon som berører en god del familier, som hver dag møter en rekke utfordringer for å få hverdagen til å gå i hop. Kommunene rundt omkring i landet vårt har svært va­ rierende tilbud til disse familiene. Det finnes en rekke hjelpemidler, støtteordninger og avlastningstilbud. Ut fra de henvendelsene jeg får som medlem i arbeids­ og sosi­ alkomiteen, ser problemene ut til å være: 1. Det er vanskelig å sette seg inn i rettigheter og tilbud. 2. Det er slitsomt og utfordrende å finne rette instans for det enkelte tiltak. 3. Det tar altfor lang tid fra søknad om tiltak eller hjelpe­ middel blir sendt til det faktisk blir igangsatt. 4. Det gis altfor ofte avslag, og en familie må gjennom flere runder med å klage inn vedtak, og imens går tiden. 5. Tiltak kan endres underveis i takt med kommunenes økonomi og prioriteringer. Småbarnstiden kan være ganske så slitsom for noen og hver. Derfor må familier med funksjonshemmede barn få den hjelpen som er nødvendig. Dette er viktig for at forel­ drene skal kunne stå i arbeid. Det er viktig for søsken for å unngå at den funksjonshemmede alltid blir sittende igjen med en følelse av at ting ikke blir slik det burde vært på grunn av meg. Da sier det seg selv at dette er viktig for den funksjonshemmede. Mest mulig normalt liv med mest mulig selvmestring må være vårt mål. Like før jul fikk arbeids­ og sosialkomiteen et brev fra en mamma med en funksjonshemmet datter på 22 år. Dat­ teren hennes hadde et dagtilbud, noe som gjorde at mam­ maen kunne være i jobb. Datteren var en god del syk, og da måtte mammaen være hjemme for å passe sin datter. Her dukket det opp en problemstilling som jeg ikke hadde tenkt på. Man kan ikke være hjemme med sykt barn uten å få trekk i lønnen når ens barn er 22 år. Kommunen sparte svært mye penger på at mammaen selv stelte for sin dat­ ter, men mammaen måtte selv ta kostnaden ved trekk i lønn. Vi har veldig mange gode tilbud for familier med funk­ sjonshemmede barn. Det vi mangler, er å se på den enkel­ te familie isolert og gi et tilbud som er skreddersydd for den enkelte familie. Disse familiene fortjener å bruke sin energi på barnet framfor på byråkratiet. Laila Dåvøy (KrF) [11:56:25]: Jeg har lyst til å tak­ ke meddebattanter for gode innlegg og engasjement, og også statsråden for det bidraget hun har gitt. Når det gjel­ der statsrådens siste innlegg, er jeg særdeles glad for den helt klare holdningen til at det offentlige har et ansvar og må koordinere, og at statsråden sier at dette ønsker hun, og dette skal hun følge opp. Jeg er enig i at dette med en individuell plan er svært avgjørende, men den må jo lages, den må følges opp, og det må skje i samarbeid med foreldrene. Den må også være meningsfylt, men dessverre ser vi at dette ikke fun­ gerer godt nok. Nå hører jeg at det skal foretas en gjen­ nomgang fra statsrådens side. Det blir spennende å følge dette arbeidet. Når det så gjelder mitt forslag om en rådgiverstilling på sykehus, takker jeg statsråden for at hun så offensivt ønsker å se nærmere på dette. Jeg snakker egentlig ikke om hvor stort omfang en slik stilling skal ha -- det vil jo være avhengig av størrelsen på institusjonen vi snakker om -- men jeg tenker meg der det er fødeavdeling, og der det er barneavdeling. Jeg snakker om når foreldre får et funksjonshemmet barn, altså idet barnet fødes -- litt før kanskje -- eller i alle fall i overgangen til hjelpeapparatet i kommunene. Det er virkelig et sterkt behov, og man får ikke god nok informasjon. Jeg er bare opptatt av at tilbudet som sådant bør gis, enten man legger det til en stilling man allerede har, eller om man oppretter en ny. Det samme gjelder for så vidt for koordinatorstillingen i kommunene. Statsråden sier da at dette kan ikke Re­ gjeringen vedta. Vel, det fungerer ikke i dag. Man har jo i forskrifter til f.eks. sykehjem vedtatt at det skal være en sykepleier på hvert sykehjem. Det er én måte å gjøre det på. Man kan også innføre en rettighet for en pasient eller et menneske som er funksjonshemmet, men denne retten kan bli vanskelig å få realisert hvis man ikke har sanksjoner. Det er mange rettigheter i dag, som rett til rehabilitering og annet, som vi også har diskusjoner om, som faktisk ikke blir realisert, selv om retten er lov­ hjemlet. Vi ser også at i de tilfeller der man av og til har sank­ sjoner, hjelper det ikke med sanksjoner for den som da ikke fikk rehabilitering, eller for den som ikke fikk en koordinert tjeneste. Jeg er altså ute etter at man på en eller annen måte kreativt i departementet, gjerne sammen med andre departement, finner en løsning som gjør at det fak­ tisk gjennomføres, at det offentlige faktisk koordinerer, at de gjør den jobben som ikke gjøres i dag. Jeg ser fram til statsrådens arbeid med dette, og hvis jeg på noen måte kan bruke min hjerne til å være kreativ, skal jeg gjerne gjøre det. Jeg vet at vi får diskusjoner om dette framover i forbindelse med omsorgsmeldingen. Statsråd Sylvia Brustad [11:59:46]: Jeg vil også takke for en god debatt. Det virker som det er ganske brei enighet om at mye kan bli bedre på dette området. Jeg skal prøve å sørge for det jeg har ansvaret for. Det er ingen tvil om at det jeg har ansvaret for, er bl.a. alt som dreier seg om sosialtjenesteloven, unntatt økonomisk sosialhjelp. Så er det en del andre ting som også er svært viktig, og som mange har vært inne på. Det skal jeg bringe videre til mine regjeringskollegaer som har ansvar for de forskjelli­ ge sakene. La meg starte med å si, som interpellanten, represen­ tanten Nesvik og flere var inne på, at hele grunnlaget for hva vi måtte gjøre på dette området, er at alle mennesker selvfølgelig er like mye verdt. Det ligger i bunnen for alt sammen. Til det som representanten Nesvik tok opp om en vei­ leder for foreldrene, kan jeg opplyse om at det finnes et ganske godt faktahefte som er laget av Sosial­ og helsedi­ rektoratet som heter «Gode løsninger -- hva er det?». Det er et ganske bra hefte, men det kan jo tyde på at det kan­ skje ikke er godt nok kjent. Da får vi prøve å bidra til at 2007 1714 16. jan. -- Referat det blir bedre kjent, men det svarer nok på en del av det representanten Nesvik var opptatt av. Så til det som representanten Karin Andersen og flere var inne på. Det er klart at her er det veldig ulike behov. Det gjør at det å lage standardløsninger som man trur skal passe til alle, trur jeg ikke er løsningen. Men jeg føler hel­ ler ikke at noen i debatten har tatt til orde for det. Representanten Tørresdal og flere var inne på SFO, hvilken viktig rolle SFO spiller. Det er jeg enig i. Jeg trur det er grunn til å se på kvaliteten på det tilbudet enkelte steder. Jeg tar med meg de signalene som Tørresdal kom med, hvorvidt SFO burde vare lenger for unger med ulike funksjonshemninger. Jeg skal bringe det videre til min kollega som har ansvaret på det området. Så har flere vært inne på at mange opplever at det er kampen mot hjelpeapparatet som blir det verste. Da er det jo noe som er grunnleggende galt. Derfor er det også vik­ tig at vi greier å få en helhetlig tilnærming til dette, på tvers av alle sektorer og på tvers av alle departementer. Det jobber Regjeringa med akkurat nå. Det gjelder også det spørsmålet som representanten her var inne på, om hvordan vi skal løse det når ungene blir større og er sjuke. Det er noe av det vi ser på i forbindelse med permisjons­ ordninger, at man har et økonomisk grunnlag slik at man har mulighet til å ta seg av ungen sin også når ungen blir litt større -- hvis det er behov for det. Til slutt det representanten Dåvøy tok opp om rådgive­ re og koordinatorer. Jeg trur vi er helt enige. Det gjelder bare å finne praktiske løsninger som fungerer i virkelighe­ ten, enten det er i kommunene, i sjukehusene eller i andre instanser vi har. Det er det vi i fellesskap må jobbe videre med. Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed av­ sluttet. S a k n r . 3 Referat 1. (113) Representantforslag fra stortingsrepresentan­ tene Olemic Thommessen og Trine Skei Grande om omlegging av lisensinnbetaling til Norsk rikskring­ kasting (NRK) (Dokument nr. 8:31 (2006­2007)) Enst.: Sendes familie­ og kulturkomiteen. 2. (114) Representantforslag fra stortingsrepresentan­ tene Borghild Tenden, Trond Helleland, Øyvind Hal­ leraker og Odd Einar Dørum om etablering av et fritt­ stående vegtilsyn (Dokument nr. 8:30 (2006­2007)) Enst.: Sendes transport­ og kommunikasjonsko­ miteen. Presidenten: Forlanger noen ordet i henhold til for­ retningsordenens § 37 a før møtet heves? -- Møtet er hevet. Møtet hevet kl. 12.05.