519
21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
S 2006--2007
2006
Møte tirsdag den 21. november 2006 kl. 10
President: C a r l I . H a g e n
D a g s o r d e n (nr. 18):
1. Interpellasjon fra representanten Inga Marte Thor­
kildsen til barne­ og likestillingsministeren:
«Barn som lever med trusler og vold i familien blir
ofte svært alvorlig skadet, men det er grunn til å spør­
re om samfunnet har forstått alvoret. Barnevernet har
for eksempel ikke mulighet til å gripe inn i samværs­
saker, selv om barna skades som en følge av vold og
trusler. I verste fall må barnevernet gå til omsorgssak
fordi mor ikke klarer å beskytte barnet mot en volde­
lig far. I mange kommuner og bydeler har man ikke
etablert tverretatlig forpliktende samarbeid for å hjel­
pe barn som lider, og mange barnehager og skoler har
i dag liten kontakt med barnevernet. Rutinene for be­
kymringsmeldinger er mangelfulle, spesielt i helse­
vesenet.
Vil statsråden ta tverrdepartementale initiativ for å
sikre barn bedre mot vold og overgrep, gjennom styr­
king av barnevernet og helsestasjonene, forpliktende
samarbeidsstrukturer, klare rutiner for bekymrings­
meldinger, tøffere reaksjoner i retten og økt kunn­
skap og kompetanse?»
2. Referat
Minnetale over tidligere stortingsrepresentant
Kjell Magne Fredheim
Presidenten: Ærede medrepresentanter!
Tidligere stortingsrepresentant Kjell Magne Fredheim
er død, 78 år gammel.
Kjell Magne Fredheim representerte Hedmark og Ar­
beiderpartiet på Stortinget i 21 år og 323 dager. I perioden
1965 til 1969 var han 1. vararepresentant og møtte på
Stortinget gjennom hele perioden. Han møtte fast fra
1969 til og med 1989. Kjell Magne Fredheim satt i uten­
rikskomiteen, kirke­ og undervisningskomiteen og for­
svarskomiteen, der han var leder fra 1985 til 1989.
Vi som kjente Kjell Magne Fredheim, minnes en kol­
lega av den «gamle» skolen: Grundig og korrekt i alt han
foretok seg, snill og hjelpsom, spesielt overfor nye repre­
sentanter. Han hadde også en helt sentral rolle i Arbeider­
partiets stortingsgruppe som mangeårig medlem av grup­
pens styre og arbeidsutvalg.
Kjell Magne Fredheim var også en engasjert utenriks­
politiker. I mange år var han aktiv i NATOs parlamentari­
kerforsamling og i Nordisk Råd.
Noe av det vi husker ham best for, var hans brennende
engasjement for lokalavisene og for journalistikken. Så
var han også bl.a. formann i Støtteutvalget for dagsavise­
ne fra 1971 til 1993. Og han var medlem av Den sentrale
beredskapsnemnd for Regjeringens pressetjeneste i krig
fra 1978 til 1990.
Etter at han sluttet på Stortinget, øste han raust av sin
politiske erfaring som politisk kommentator på sin gamle
arbeidsplass, avisen Glåmdalen.
Kjell Magne Fredheim var lokalpolitisk engasjert. I en
periode var han medlem av Åsnes formannskap og vara­
ordfører i Åsnes kommunestyre. Han var også medlem av
Hedmark fylkesting fra 1963 til og med 1967.
Ett av de mange offentlige vervene Kjell Magne Fred­
heim hadde, satte han spesielt pris på. Det var da han var
medlem og leder av Nordisk Kulturfond i perioden 1985
til 1993. I mange år var han også leder for Landsrådet for
Heimevernet.
Med sitt målbevisste engasjement og sitt behagelige
vesen var Kjell Magne Fredheim en av dem man gikk til
når man trengte hjelp. Han var i sannhet en ombudsmann
for dem som hadde valgt ham.
En lang arbeidsdag er over. Stortinget takker for inn­
satsen.
Vi lyser fred over Kjell Magne Fredheims minne.
Representantene påhørte stående presidentens minne­
tale.
Presidenten: Representantene Torbjørn Andersen,
Jan Petersen, Sverre Myrli, Eirin Faldet, Laila Dåvøy,
Asmund Kristoffersen, Jan Arild Ellingsen, Tore Nord­
tun, Finn Martin Vallersnes, Gunnar Kvassheim, Lars
Peder Brekk, Per Ove Width og Karin Yrvin, som har vært
permittert, har igjen tatt sete.
Fra Senterpartiets stortingsgruppe foreligger søknad
om sykepermisjon for representanten Inger S. Enger fra
og med 21. november og inntil videre.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Johannes Rindal, innkalles for å
møte i permisjonstiden.
3. Johannes Rindal innvelges i Lagtinget for den tiden
han møter for representanten Inger S. Enger.
Presidenten: Johannes Rindal er til stede og vil ta
sete.
S t a t s r å d K n u t S t o r b e r g e t overbrakte
1. kgl. proposisjon (se under Referat).
Presidenten: Representanten Line Henriette Holten
Hjemdal vil fremsette et representantforslag.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:07:30]:
På vegne av stortingsrepresentanten Jan Sahl og meg selv
vil jeg sette fram et representantforslag om å styrke inn­
satsen for å utvikle og ta i bruk biodrivstoff i Norge.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Interpellasjon fra representanten Inga Marte Thor­
kildsen til barne­ og likestillingsministeren:
Forhandlinger i Stortinget nr. 36
36

2006
520 21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
«Barn som lever med trusler og vold i familien blir
ofte svært alvorlig skadet, men det er grunn til å spørre
om samfunnet har forstått alvoret. Barnevernet har for
eksempel ikke mulighet til å gripe inn i samværssaker,
selv om barna skades som en følge av vold og trusler. I
verste fall må barnevernet gå til omsorgssak fordi mor
ikke klarer å beskytte barnet mot en voldelig far. I mange
kommuner og bydeler har man ikke etablert tverretatlig
forpliktende samarbeid for å hjelpe barn som lider, og
mange barnehager og skoler har i dag liten kontakt med
barnevernet. Rutinene for bekymringsmeldinger er man­
gelfulle, spesielt i helsevesenet.
Vil statsråden ta tverrdepartementale initiativ for å
sikre barn bedre mot vold og overgrep, gjennom styrking
av barnevernet og helsestasjonene, forpliktende samar­
beidsstrukturer, klare rutiner for bekymringsmeldinger,
tøffere reaksjoner i retten og økt kunnskap og kompetan­
se?»
Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at
interpellasjonen vil bli besvart at statsråd Knut Storber­
get.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:09:32]: Først vil
jeg takke statsråd Knut Storberget for at han så sporty stil­
ler opp på så kort varsel, da Karita Bekkemellem er blitt
syk.
Dette er en interpellasjon som jeg tar opp fordi jeg er
alvorlig bekymret for om hjelpeapparatet og rettsappara­
tet har forstått hvor skadelig det er for et barn å vokse opp
med vold i familien -- også når barnet ikke blir slått sjøl.
Inntil nylig har vi hatt avgjørelser i domstolene som tyder
på at man har sett på familievold som enkelthendelser,
ikke som en tilstand som barnet kontinuerlig berøres av.
Og jeg tror jeg har belegg for å påstå at svært mange innen
retts­ og hjelpeapparatet ikke er klar over at barn som er
vitne til at moren blir utsatt for vold, faktisk kan bli mer
skadet enn dersom de sjøl blir slått. Øyvind Aschjem fra
Alternativ til Vold sier i dagens Aftenposten:
«Barn som vokser opp med vold i familien, er ikke
lenger å betrakte som vitner, men som direkte utsatt.»
Vi hører stadig gjennom media, og gjennom direkte
kontakt til mange av oss her på huset, om mødre som for­
tviler fordi barnas far har fått samværsrett til tross for at
han har mishandlet og truet henne. Da jeg ble valgt inn på
Stortinget i 2001, møtte jeg til og med kvinner som hadde
fått innvilget bosted på såkalt kode 6, dvs. at de bodde på
hemmelig adresse fordi de fryktet så sterkt å bli utsatt for
vold eller drap, men som opplevde at de til tross for dette
ble pålagt å sørge for at mannen de hadde flyktet fra, skul­
le få være sammen med barna. Dermed måtte de likevel
bo i nærheten av ham. Flere opplevde til og med at offent­
lige etater ikke sikret opplysninger om bosted, og mange
barn har opplevd et forferdelig press på å gi sin far opp­
lysninger om hvor moren bor, og hvem hun er sammen
med.
Et annet eksempel på vanvittig praksis fikk vi 6. no­
vember i år. Da kunne vi høre på NRK om en kvinne som
måtte betale flere tusen kroner i måneden for å finansiere
tilsyn ved samvær, sjøl om det er retten som har pålagt til­
syn fordi eksmannen hennes er voldelig og hun har volds­
alarm. Politiet har funnet ti våpen hjemme hos mannen
-- men samvær med barna, det skal han altså ha.
Vi vet nok om konsekvensene av å vokse opp med vold
i familien. Alternativ til Vold anslår at om lag 100 000
barn vokser opp i voldsutsatte familier. Familievold rører
ved barnets fundamentale opplevelse av trygghet, og
trygghet er en forutsetning for barnets utvikling og til­
knytning. Barn som lever i et voldshjem, kan faktisk få
skader på hjernen. Dette er påvist av bl.a. Bruce Perry i
2004. Fordi hjernen fokuserer all sin energi på volden og
truslene rundt seg, blir andre deler av hjernen underutvik­
let. En oppsummering av 47 ulike studier viser at barn
som lever i voldsutsatte hjem, ofte er mer utagerende, mer
aggressive, skaper mer konflikter og har en mer «antiso­
sial» atferd enn andre barn. Andre er innagerende, engste­
lige og triste, og den fysiske helsen er ofte dårligere enn
hos andre barn. Mange studier fra ulike fag gir grunnlag
for å si følgende: Krenkede og skadde jenter -- vi vet dess­
verre for lite om guttene -- vokser opp til å bli krenkede og
skadde kvinner, som blir mødre til barn som blir krenket
og skadet.
Den generasjonsovergripende effekten av kvinners
voldserfaring er nå svært godt dokumentert. Den tilsier at
misbrukte kvinner, særlig hvis de også har vært misbrukte
jenter, har stor risiko for en rekke problemer og sykdom­
mer, som spiseforstyrrelser, stor overvekt, kroniske smer­
ter, kroniske sykdommer, seksuelle problemer, sjøl­
mordsfare, sjølskade, rusmisbruk osv. Dette er derfor yt­
terst alvorlig, og det er svært viktig at kunnskapen benyt­
tes aktivt -- ikke minst av helsevesenet -- for å avdekke og
forebygge vold og overgrep, og gi adekvate tilbud til men­
nesker med slike erfaringer.
Dr. med. og allmennlege Anna Luise Kirkengen har i
sin bok «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» vist
hvordan krenkelser som vold og overgrep påvirker barns
helse gjennom et helt liv hvis de ikke får hjelp. Og får de
hjelp? Det er min påstand at vi ikke har et godt nok appa­
rat til å hjelpe barn som lever med vold i familien, eller for
den saks skyld barn som blir utsatt for overgrep.
I sommer hospiterte jeg en uke på barnevernskontoret
i bydel Sagene. Jeg fikk være med på klientsamtaler og
møtte flere av de kvinnene som vi hører om i media, for­
tvilte kvinner som vil at barnevernet skal gripe inn og be­
skytte barna deres, mødre med barn som utagerer etter
langvarig mishandling og trusler, hvor barne­ og ung­
domspsykiatrien med all tydelighet ikke forstod hvor vik­
tig denne volden var for barnets helse og atferd, med i ste­
det lette etter andre faktorer.
Jeg møtte en kvinne med fire låser på døra. Hun leverte
barnet til samvær når faren bad om det, og turte ikke en­
gang å be om at de skulle inngå en avtale. Men jeg møtte
også en kvinne som kom til førstegangssamtale fordi le­
gevakta hadde sendt bekymringsmelding etter at hun kom
fullstendig forslått som en følge av brutal mishandling.
Hun satte stor pris på at legevakta hadde brydd seg om
hennes barns ve og vel, og tok imot barnevernets bistand
med stor takk. Og jeg møtte barnevernsarbeidere som gjør

21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
521
2006
en fantastisk innsats, og som har tatt på seg rollen som ko­
ordinator for å få til det viktige lokale samarbeidet
mellom de som møter barna hver eneste dag, de som er
nødt til å snakke sammen hvis vi skal oppnå det målet som
de fleste snakker om: Rask og koordinert hjelp til barn
som lider.
Samtidig er det etter min mening tydelig at barnevernet
har for begrensede muligheter til å gi den hjelpen de burde
kunne gi til disse barna, sjøl der de får til det viktige tverr­
etatlige samarbeidet. Barnevernet mangler myndighet i
samværssaker hvor alvorlige konflikter mellom foreldre­
ne skader barna, eller hvor samværskonflikter er et resul­
tat av vold og trusler.
I dag er det uklart hvorvidt barnevernet kan sette i gang
en undersøkelse av forholdene hjemme hos samværsfo­
relder -- som oftest far -- dersom de frykter at barnet utset­
tes for omsorgssvikt eller vold. De kan ikke stoppe åpen­
bart skadelig samvær, eller gå til fylkesnemnda for å be
om at dette gjøres. De kan heller ikke be om at det iverk­
settes tilsyn ved samvær. De har bare to muligheter:
1. Å vurdere hvorvidt mor klarer å beskytte barnet sitt
godt nok mot en voldelig far. Og hvis ikke: vurdere
hvorvidt mor er en god nok omsorgsperson for barnet
sitt. Det betyr altså at de til syvende og sist kan bli
nødt til å ta fra mor omsorgen fordi hun ikke klarer å
beskytte barnet.
2. Å råde mor til å gå rettens vei for å få stoppet samvæ­
ret, og eventuelt anmelde far, noe svært få ønsker eller
tør å gjøre. Alt ansvar blir dermed lagt på mor. Jeg
tror de fleste er enig i at dette er helt urimelig.
Det er i dag ikke eksplisitt uttrykt i loven at det skal gis
skjerpet straff for familievold hvis barn er vitne til volden.
Det bør det. Barna bør også få en klar mulighet til volds­
offererstatning i slike saker, på samme måte som i Sveri­
ge. Det tror jeg vil virke oppdragende. Dommere, advoka­
ter og andre som har betydning for utfallet av samværssa­
ker, må få god kunnskap om familievoldens konsekvenser
for barn, og jeg mener at det bør vurderes om fylkesnemn­
da, ikke domstolene, er rette instans i samværskonflikter
som utvikler seg så alvorlig at barnevernet mener at barnet
lider. I tillegg må barneperspektivet innarbeides i rutiner
og systemer i hjelpeapparatet. Psykiatrien og rusomsor­
gen, legevakt og annen helsetjeneste må få rutiner som
gjør at de alltid varsler barnevernet når de er bekymret for
barn de har i behandling, eller barn av pasienter de har i
behandling. Helsestasjonene er særlig sentrale, for vi vet
at volden kvinner utsettes for, øker når de er gravide.
Politiet har de siste åra fått langt bedre rutiner og sys­
temer. Både dagens justisminister og også den forrige, jeg
sjøl og mange andre har vært pådrivere for å få dette til.
Mange andre hjelpeinstanser kan lære mye av hvordan
politiet har utviklet seg på dette feltet. I dag sier mange at
de er redde for å melde fra til barnevern eller politi, i frykt
for å ta feil. Men for barna er det langt verre at ingen gjør
noe når det er mistanke om at noe er galt, enn at noen re­
agerer unødig. Redd Barna kaller det rett og slett for tje­
nesteforsømmelse når hjelpeapparatet lar være å sende
bekymringsmelding.
Fra SVs side har vi store forhåpninger til Barnas hus,
som skal opprettes fra neste år, og som jeg sjøl er en av
forslagsstillerne bak. Og vi har forhåpninger til at barne­
ministeren -- og gjerne også justisministeren -- vil ta enda
flere tverrdepartementale initiativer på dette feltet.
Vi vet at både barneministeren og justisministeren er
opptatt av å beskytte barn mot vold og overgrep. Derfor
ønsker vi at de tiltakene jeg har skissert, blir seriøst vur­
dert, som styrking av barnevernet, tydelige krav til tverre­
tatlig samarbeid lokalt, nye og tydelige rutiner og syste­
mer for bekymringsmeldinger, strengere reaksjoner i
retten når barn er vitne til vold, og økt kunnskap og kom­
petanse i alle ledd.
Jeg tror verken hjelpeapparatet eller rettsapparatet helt
har forstått hva det betyr for et barn å leve med vold i fa­
milien. Jeg tror mange fortsatt sier: Ja, men han brukte jo
ikke vold mot barnet. Vi må gjøre alt hva vi kan for å for­
hindre at barn må lide under denne mangelen på forståel­
se.
Statsråd Knut Storberget [10:19:01]: La meg først
få takke representanten Inga Marte Thorkildsen for at hun
tar opp dette, noe hele Regjeringa oppfatter som et svært
alvorlig samfunnsproblem, et skjult samfunnsproblem i
veldig stor grad. Vi trenger alle mulige arenaer til å løfte
fram nettopp denne problemstillingen, både i et barne­
vernsfaglig perspektiv og også i et kriminalpolitisk per­
spektiv. Vi ser at det er altfor lite debatt, altfor lite opp­
merksomhet nettopp rundt denne -- ofte skjulte -- krimina­
liteten. Vi trenger med andre ord slike debatter.
Å leve med trusler og vold i egen familie er noe av det
verste vi kan utsette barna for. Etter hvert har vi fått et of­
fentlig fokus bl.a. på vold mot kvinner -- etter min mening
heller ikke tiltrekkelig fokus der. Men det er helt åpenbart
at barna trenger et sterkere fokus.
Vold i familien er også alvorlig fordi det kan skje over
tid uten at noen legger merke til det. Det er også en fare
for at noen lar være å varsle nettopp fordi det skjer innen­
for familien, og at man av den grunn betrakter det som
noe man ikke har noe med. Derfor må vi skape et samfunn
der alle barn blir sett -- også utenfor familien. Ingen fami­
lier eier sine barn alene. Barn er selvstendige individer
med krav på beskyttelse, uavhengig av hvem som er deres
omsorgspersoner. I dette perspektivet blir alle fellesarena­
er der barn ferdes, viktige lytteposter der signaler fra barn
må fanges opp.
La meg først slå fast at forskning dokumenterer klart
hvor alvorlige skadevirkninger barn kan bli påført ved å
bli utsatt for ulike former for vold og overgrep fra de per­
soner som skulle gi barnet omsorg og trygghet. Jeg har
noen ganger sagt at det på mange måter er en dobbelt
krenkelse av svært sårbare individer. Hjelpeapparatet tar
etter min oppfatning vold mot barn og følgene av denne
alvorlig, men mye arbeid gjenstår fortsatt. Vold mot barn
kan være vanskelig å oppdage og ikke minst å dokumen­
tere tilstrekkelig for å kunne brukes i rettslig sammen­
heng. Det er ingen unnskyldning for ikke å gå de rettslige
veier helt ut.

2006
522 21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
Innledningsvis vil jeg berøre barnevernets rolle ved
mistanke om overgrep under samvær, som også represen­
tanten tar opp. Det er riktig at barnevernet ikke har adgang
til å gripe direkte inn i samværsordninger som er avtalt
eller fastsatt av retten med hjemmel i barneloven. Barne­
vernet har likevel et klart ansvar -- jeg understreker et klart
ansvar -- ved mistanke om at et barn er utsatt for vold eller
overgrep under samvær. Barnets beste gjelder uansett
hvor barnet befinner seg. For å øke barnevernstjenestens
kompetanse i nettopp slike saker har Barne­ og likestil­
lingsdepartementet i juli 2006 gitt ut en egen veileder om
barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under sam­
vær. I veilederen er det bl.a. presisert at meldinger til bar­
nevernstjenesten om bekymring for at et barn kan være ut­
satt for vold eller overgrep under samvær, skal behandles
på samme måte som andre bekymringsmeldinger, og at en
undersøkelse av barnets omsorgssituasjon kan gjennom­
føres mot samværsforelderen og i samværshjemmet. Det
er viktig å understreke dette. Denne veilederen omhandler
i tillegg hvordan barnevernstjenesten gjennom ulike hjel­
petiltak, råd og veiledning til den forelderen barnet bor
fast hos, kan bidra til å beskytte barnet. Veilederen gir
også veiledning om forholdet mellom barnevernstjenes­
ten og politi og påtalemyndighet i slike saker. Barnet er
med andre ord ikke unntatt samfunnets forpliktelser i for­
hold til hvordan barnet faktisk har det, sjøl om det er i
samværssituasjon.
Så langt er praksis klar. Som representanten Thorkild­
sen peker på, kan problemet oppstå dersom barnevernet
finner grunn til å reagere på samværsforelders omsorgs­
evne, men der bostedsforelder av ulike grunner ikke orker
eller makter å anlegge ny sak om samvær. Her har vi i dag
en praksis der omsorgssvikt hos samværsforelder primært
blir en sak mellom partene om samvær, som må fremmes
i det ordinære rettsapparatet, som også representanten
Thorkildsen var inne på, mens omsorgssvikt hos bosteds­
forelder kan fremmes via fylkesnemnda. Det er ikke
uvanlig at omsorgsevne er tema også i de rene samværs­
sakene. Jeg ser at dette er en utfordring. Likevel er ikke
løsningen opplagt. Dersom saker om omsorgssvikt hos
samværsforelder skal kunne fremmes for fylkesnemnda,
ville vi ha et tosporet system, som kunne benyttes uavhen­
gig av hverandre. Dette er Regjeringa noe skeptisk til. Li­
kevel er det situasjoner der enkeltmennesker kommer
uheldig ut. Vold mot barn er et prioritert tema i både Bar­
ne­ og likestillingsdepartementet og i Regjeringa ellers,
og den problemstillingen Thorkildsen nå har reist, vil Re­
gjeringa foreta en vurdering av for å se om det er andre
måter å løse dette på.
Når det gjelder rutiner for barnevernstjenestens hånd­
tering av bekymringsmeldinger, vil jeg trekke fram Rutine­
håndbok for barneverntjenesten i kommunene, som ble
utgitt i mai 2006. Rutinehåndboka inneholder bl.a. forslag
til sjekklister og eksempler på rutiner ved håndtering av
meldinger.
Med hensyn til helsevesenet kommer barn i kontakt
med dette bl.a. på helsestasjoner, i skolehelsetjenesten og
på legevakter. Både jeg og sentrale helsemyndigheter er
enig med Thorkildsen i at det er viktig at helsepersonell
har et bevisst forhold til opplysningsplikten til barnever­
net. Og jeg understreker opplysningsplikten -- det vi oftest
hører om, er kanskje taushetsplikten. Sosial­ og helsedi­
rektoratet har derfor i samarbeid med Barne­ og likestil­
lingsdepartementet utarbeidet og nylig utgitt, i oktober
2006, et rundskriv som bl.a. handler om helsepersonells
plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten ved mis­
tanke om at barn er utsatt for vold eller overgrep i hjem­
met.
Så vet både representanten Thorkildsen og jeg at rund­
skriv og veiledere er helt nødvendige, men ikke tilstrekke­
lige virkemidler for å sikre at hjelpeapparatet faktisk mel­
der fra ved mistanke om vold. La meg derfor slå fast: Hel­
sepersonell, barnehageansatte og lærere har en lovpålagt
varslingsplikt til barnevernet når de har mistanke om at et
barn utsettes for vold. Dette er ikke noe den enkelte ansat­
te skal ta stilling til på egen hånd. Det er et ledelsesansvar,
og det må settes i system.
Mye gjøres allerede for å bedre samarbeidet mellom
aktuelle instanser og for å øke kompetansen og kunnska­
pene rundt utnytting, vold og overgrep mot barn og unge.
Jeg vil særlig trekke fram følgende:
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk
stress skal ivareta nasjonale forskningsoppgaver og bidra
til utvikling av nye tiltak, metoder og undervisning på
vold­ og traumefeltet, inkludert ulike typer vold og over­
grep mot barn. Fire regionale ressurssentre om vold, trau­
mer og selvmordsforebygging er nylig opprettet. Disse
tror jeg blir viktige bl.a. for å fokusere på dette, som re­
presentanten Thorkildsen også etterlyser. Det femte sen­
tret skal opprettes om kort tid. Sentrale roller for disse
sentrene blir bl.a. å veilede hjelpeapparatet direkte og å
etablere nettverk og forpliktende samarbeidsstrukturer
mellom relevante samarbeidsparter innenfor hver region.
Jeg vil også nevne Barne­ og likestillingsdepartemen­
tets prosjekt «Barn som lever med vold i familien», som
har framskaffet god dokumentasjon om voldens skade­
virkninger og drevet kunnskapsformidling til aktuelle tje­
nester. Prosjektet skal utvikle behandlingsmetoder for
barn som har vært utsatt for vold eller vært vitner til vold.
Det skal videre spre denne kunnskapen til behandlingsap­
paratet og gi informasjon og kunnskap til førstelinjetje­
nestene og allmennheten, slik at disse barna kan bli sett.
Regjeringa vil videreføre dette prosjektet i 2007--2009, og
det vil framover fokusere på kunnskapsspredning, utvik­
ling av metoder, prosedyrer og manualer i de tjenestene
som kommer direkte i kontakt med utsatte barn. Det vil i
2007 bli arrangert en større nasjonal konferanse om vold
mot barn basert på erfaringer fra dette prosjektet og inter­
nasjonal kunnskap.
Når det gjelder Thorkildsens formulering om tøffere
reaksjoner i retten, vil jeg peke på at Regjeringa i Soria
Moria­erklæringen legger vekt på at straffene for utvalgte,
alvorlige kriminalitetstyper bør bli strengere, deriblant
grov vold og helt åpenbart grov vold og overgrep mot
barn. Særlig gjelder dette reaksjoner mot vold i familien
eller andre nære relasjoner, der barn er i et sterkt avhen­
gighetsforhold til omsorgspersonene. Sjøl om Regjeringa
ikke har instruksjonsrett overfor påtalemyndigheten eller

21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
523
2006
domstolene, er håpet fra min side at påtalemyndigheten
og domstolene fortsatt tar signalene som sendes på dette
området, når de nedlegger påstand om straff, og når de
idømmer straff. Vi har en veldig god anledning nå i Regje­
ringas arbeid med å lage en helt nye straffelov, slik at vi
kan få på plass de strafferammene og de straffemekanis­
mene vi føler er riktige på dette feltet, også balansert opp
mot andre typer lovbrudd.
Sjøl om vi har mange gode eksempler på at etater og
instanser samarbeider med hverandre, ser vi også man­
ge eksempler på at barn ikke får den hjelp de trenger
fordi systemene ikke makter å samarbeide og å infor­
mere hverandre. Dette er bekymringsfullt. Når skoler
og barnehager knapt vet hvem de skal henvende seg til
i f.eks. barnevernet, kan dette gå ut over barn som tren­
ger hjelp. Samtidig ser vi at der kommuner eller bydeler
lager samarbeidsrelasjoner og setter dette i system, så
får barn også den tverrfaglige hjelpen de ofte har behov
for. Regjeringa er tilhenger av at kommunene sjøl skal
få organisere sine tjenester, men jeg minner om at god
faglig og forsvarlig hjelp forutsetter samarbeid og ofte
gjensidig informasjon. Systemene er til for barna -- ikke
omvendt.
Jeg tror en tverrdepartemental tilnærming til disse
spørsmålene, slik representanten Thorkildsen etterlyser,
er helt nødvendig -- kanskje viktigere på mange måter enn
økte bevilgninger -- og vil forsikre representanten Thor­
kildsen om at Regjeringa, barne­ og likestillingsministe­
ren, justisministeren og andre både har tatt og kommer til
å ta nye initiativ når det gjelder dette. Det er i gangsatt ar­
beid særlig rettet mot barn. Representanten Thorkildsen
var inne på etablering av Barnas hus, som absolutt er en
tverrdepartemental satsing, og hvor jeg håper at vi til nes­
te år virkelig vil få se frukter av det utredningsarbeidet
som har vært gjort, og som vil være et viktig sted for barn
som opplever å ha det svært vanskelig.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:29:28]: Jeg vil
takke justisministeren for svaret. Jeg syns justisministeren
viser et stort og flott engasjement i disse sakene, og det er
forferdelig viktig. Jeg håper og tror at både justisministe­
ren og barneministeren vil sørge for at alle departemente­
ne går gjennom sine lovverk og sine systemer for å se om
det er godt nok til å ivareta barneperspektivet, noe vi også
er forpliktet til etter FNs barnekonvensjon. Barnekonven­
sjonen hadde jo bursdag i går, og det kan vi jo også minne
oss sjøl om.
Jeg er helt enig med justisministeren i at noe av årsa­
ken til både unnfallenhet og usikkerhet knyttet til dette er
at volden foregår innenfor hjemmets fire vegger. Sånn sett
handler det om den private sfære som mange er engstelige
for å gå inn i, og det er også noe av årsaken til at kvinne­
bevegelsen i sin tid lagde slagordet «Det private er poli­
tisk». Det var et veldig viktig slagord.
Så er spørsmålet hva barnevernet kan gjøre hvis de
oppdager vold og overgrep under samvær. Da er det et
spørsmål om virkemidler, og jeg oppfatter det sånn at Re­
gjeringa ønsker å se på de virkemidlene som barnevernet
har. Det syns jeg er veldig positive signaler. For én ting er
jo at når man oppdager at et barn er utsatt for vold og over­
grep direkte, så er det veldig klart hva man skal gjøre, men
hvis barnet lider fordi mor utsettes for trusler og mishand­
ling fra far, blir det desto vanskeligere.
Så mener jeg det er fryktelig viktig å få til god kompe­
tanseheving. Jeg vet også, som Storberget refererte til, at
det er igangsatt et arbeid på dette feltet. Det står også i So­
ria Moria­erklæringa at vi skal gå gjennom relevante ut­
danninger for å se om man har god nok kunnskap når det
gjelder volds­ og overgrepsproblematikk.
Jeg vil også vise til det viktige arbeidet som bl.a. er
gjort i Vestfold av familievoldsteamet der, hvor man jevn­
lig inviterer alle relevante yrkesgrupper til å komme
sammen og diskutere hva man kan gjøre for å hjelpe barn
som er utsatt for vold. Et av temaene der var: Fortell om
en gang som du utgjorde en forskjell for et barn. -- Det set­
ter i gang noen viktige prosesser som kanskje mange av
oss kunne gått gjennom.
Så mener jeg at vi må gå inn og se på om vi har gode
nok hjemler for å stille krav til lokalt samarbeid. Det skjer
veldig mye bra rundt omkring, og jeg vil igjen framheve
Sagene bydel, hvor man faktisk møtes jevnlig i et ung­
domsteam og et barneteam. Disse kalles for innsatsteam.
Der har man da alt fra politi, helsestasjon, kulturetat, hel­
sesøster og barne­ og ungdomspsykiatrien, som ofte er
fraværende i slike sammenhenger. Det gjelder også flere
andre. Dette samarbeidet er forferdelig viktig for at man
skal kunne sette sammen brokker av en virkelighet til en
helhet. Dette med rutiner for å melde fra til barnevernet
må vi også få sikret.
Så takk foreløpig for svaret.
Statsråd Knut Storberget [10:32:48]: På mange må­
ter er denne debatten en utfordring i forhold til å vurdere
hva som er best for barnet, fordi vi har to spor og to sys­
temer. Det ene er det sporet som i fylkesnemndene går på
spørsmålet om barnevernets tvangstiltak, og det andre er
det mer sivilrettslige mellom partene, hvor man skal av­
gjøre både hvor barnet skal bo fast, og også spørsmålet
om samvær.
La det ikke herske noen tvil om at det å være utsatt for
vold som barn, eller det å være vitne til vold, f.eks. at en
omsorgsperson utsettes for vold, er relevante vurderings­
temaer i begge de aksene. I den grad det hersker tvil om
at mor utsettes for vold i et parforhold, og det ikke skulle
ha noen betydning for å vurdere barnets situasjon i hjem­
met, er jeg ganske sikker på at det er viktige elementer
som allerede fylkesnemndene og også barnevernstjenes­
tene lokalt legger avgjørende vekt på når de skal vurdere
spørsmålet om hva som er barnets beste. Nettopp denne
debatten og fokuseringen på at barn er vitne til at om­
sorgspersoner utsettes for vold, er åpenbart av betydning
i forhold til spørsmålet om hvordan barnet har det hjem­
me, og hva som er barnets beste. Vi har bred dokumenta­
sjon i forhold til spørsmålet om hva det betyr for barnet å
se at en omsorgsperson utsettes for vold, og det har betyd­
ning for å vurdere hva som er barnets beste. Det har også
betydning for den rettslige vurderingen fra domstolenes
side av om samvær skal innrømmes, og har man mistanke

2006
524 21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
om eller dekning for at barnet utsettes for vold, så er det
avgjort et viktig moment.
Den problemstillingen som interpellanten reiser, går
på spørsmålet om barnevernets mulighet for å kunne age­
re på en samværsavtale. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg,
er det også noe som Regjeringa vil vurdere ut fra den sa­
ken som er reist -- i hvert fall se på i hvilken grad vi kan
gjøre systemene i seg sjøl smidigere. Det er, som interpel­
lanten også har vært inne på, ikke helt enkelt for en mor
eller en far bestandig å måtte gå til sak for å få omgjort sli­
ke spørsmål. Det bør være enklere, nettopp fordi spørsmå­
let om hvorvidt barnet utsettes for vold, er av avgjørende
betydning.
Så vil jeg bare kort peke på at vi i løpet av neste år,
både fra Justisdepartementets side og også med god hjelp
fra de andre departementene, vil sette i verk en god del til­
tak for å få økt fokus på denne situasjonen. Jeg peker bl.a.
på den satsingen vi gjør i politiet ved å etablere team som
skal gå inn i denne typen saker, økt bruk av bistandsadvo­
kat, spørsmålet om voldsalarm, Barnas hus­satsingen, ut­
videlse av hjelpeapparatet i forhold til overgriperne og
spørsmålet om lettere varslingsmuligheter for barn, bl.a.
en sentraltelefon. Dette er temaer vi vil komme tilbake til,
og dette er en grei oppstart.
K e n n e t h S v e n d s e n hadde her overtatt pre­
sidentplassen.
Anna Ljunggren (A) [10:36:18]: Jeg vil først takke
interpellanten for å ha satt dette viktige temaet på dagsor­
denen. Ingen vet i dag hvor mange barn som hvert år blir
utsatt for vold i hjemmet -- ofte det at far skader mor. Dis­
se barna er vitne til en av de verste voldshandlingene in­
nenfor det som skal være deres trygge holdepunkt i opp­
veksten: hjemmet og en mor og en far som er glad i hver­
andre og familien sin. Selv om barna ikke opplever vold
på kroppen, så er de vitne til et lovbrudd, et lovbrudd og
en handling som ofte gjentar seg.
Alltid å være utrygg og usikker i ditt eget hjem og i ditt
forhold til din familie kan ofte skape usikkerhet og psy­
kiske traumer som du skal leve med resten av livet.
På TV 2­nyhetene søndag 12. november kunne vi høre
et fiktivt innslag fra en nødtelefon for barn i Canada. Bar­
neombudet uttalte i forrige uke at det er et paradoks at det
finnes et nummer for å bestille pizza, mens vi mangler et
felles nummer for å ringe barnevernet.
Jeg tror at en samordning mellom alle institusjoner og
alt hjelpeapparat som trer i kraft når skolen ser at et barn
lider, vil føre til en bedre og mer koordinert oppfølging av
barnet. I dag møter et barn med problemer f.eks. PP­tje­
nesten, sosialpedagogisk lærer, rådgivere og barne­ og
ungdomspsykiatrien. Ikke alle skoler har en sosialpeda­
gogisk lærer. Da er det lærerkontakten som har et betyde­
lig ansvar for å gripe inn og kontakte barnevernet. Selv
om ingen lover eller regler sier at dette ansvaret ligger på
kontaktlæreren, tror jeg det er mange i samfunnet som ser
og observerer og forventer at rette vedkommende griper
inn. Ikke alle lærere takler å gripe inn. I småsamfunn
kjenner kanskje læreren foreldrene. Det er viktig å be­
visstgjøre læreren. Læreren har et ansvar som kanskje den
eneste trygge voksne i et barns liv.
I tillegg til at barnet har kontakt og samtaler med sin
lærer, har det kanskje også vært i kontakt med politiet,
med helsetjenesten og barnevernet. Skolens og lærerens
kunnskap og vilje til å ville gripe inn i uante og vanskelige
situasjoner er ikke alltid til stede. Mellom disse institusjo­
nene ligger det også en begrensning angående til hvem
taushetsbelagte opplysninger kan gis uten samtykke fra
barnets foreldre. Når det gjelder skolen, kan dette være et
stort problem.
Jeg har tillit til at barnevernet sørger for at informasjo­
nen flyter godt mellom instansene, spesielt mellom politi,
skole og helsesøster på helsestasjonen og PPT. Barnever­
net og skolene bør ha som mål å legge forholdene best
mulig til rette for det barnet det gjelder.
Barns faglige prestasjoner på skolen henger ofte
sammen med hvordan familien fungerer. I Finland, som vi
ofte ser til på skoleområdet, har de innført tiltak for å hjel­
pe barn faglig på et mye tidligere stadium enn det vi gjør
i Norge, f.eks. ved spesialundervisning.
Vi ønsker en skole for alle, også for barn med litt ekstra
tung ryggsekk. Alle skal få en sjanse. Da er det viktig at
alle instanser som er til for å hjelpe, innehar forpliktende
samarbeidsstrukturer.
NAV­reformen er innført. Voksne har nå én luke å hen­
vende seg til istedenfor tre. Dette bør i aller høyeste grad
skje også for barn.
Karin S. Woldseth (FrP) [10:39:52]: Først vil jeg si
til interpellanten at det er prisverdig at hun faktisk frem­
mer dette vanskelige temaet. Det er unektelig det.
Selvsagt skal ikke barn oppleve vold eller overgrep i
hjemmet, verken om de bor hos den ene og oppholder seg
hos den andre, eller omvendt. Men jeg må advare interpel­
lanten når det gjelder den stigmatiseringen hun gjør av
barn som vokser opp i voldelige hjem. Hun karakteriserer
dem. Det synes jeg på en måte er svært uheldig. Ikke bare
stigmatiserer hun barna, men hun stigmatiserer også kvin­
nene og mennene. I tillegg synes jeg også at interpellanten
underkjenner behandlingsapparatet når hun sier at de ikke
forstår hvor skadelig det er å vokse opp med vold. Selv­
sagt gjør de det. Dette er folk som er svært kompetente på
området. Det er klart at de vet det. Kanskje føler de seg
maktesløse i forhold til at voldsmenn ikke blir dømt
strengt nok. Strengere straffer er noe som Fremskrittspar­
tiet har foreslått flere ganger. Hun berømmer Bydel Sage­
ne Barneverntjeneste og deres tverretatlige samarbeid. Nå
er det slik at det over alt i de store kommunene rundt om­
kring i landet er ukentlige eller månedlige tverretatlige
møter mellom både helsestasjon, politi, skole og de ulike
instanser. Det er vel mer informasjonsflyten og angsten
for å gripe inn i den private sfære som kanskje gjenspeiler
seg lite grann.
Men som sagt, det er et veldig viktig tema interpellan­
ten tar opp. Jeg ønsker faktisk interpellanten velkommen
til å delta i interpellasjonen om kvinnevold, som skal være
på fredag. Da har vi en europeisk markering om kvinne­
vold.

21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
525
2006
Vi har også hørt at interpellanten har vært opptatt av at
det er far som er voldsmann. Gjennom hele 10­minutters­
innlegget er det far som er voldsmann. Jeg vil advare
sterkt mot det. Det er faktisk slik at også kvinner er volde­
lige i hjemmet. Vi må være forsiktig med å stigmatisere
alle.
Interpellanten henviste til FNs barnekonvensjon. Det
må nødvendigvis jeg også gjøre for å få litt balanse i den­
ne debatten. Barn har rett til begge foreldrene sine, selv
om det er et høyt konfliktnivå mellom partene.
Selvsagt skal det være et tverretatlig samarbeid, og
selvsagt skal man ta affære når barn lider. Men jeg tror det
viktigste vi kan gjøre, er å hjelpe foreldrene. Det står i in­
terpellasjonen at interpellanten ønsker at barnevernet skal
få gripe inn i samværssaker. Jeg tror at hvis barnevernet
griper inn i samværssaker, vil ikke det gjøre annet enn å
forsterke konflikten.
Som sagt: Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å hjelpe
foreldrene og bygge opp kompetansen i familierådgiv­
ningskontorene -- og i barnevernet, gjerne det. Men det
handler til syvende og sist om å få partene til å forstå hvil­
ken skade de gjør barna sine. Jeg vil nok påstå at foreldre
som har skilt lag, er et langt mindre problem for et barn
enn det er for et barn å leve i forhold hvor det er vold i
hjemmet daglig, og der undertrykking og mishandling er
en del av hverdagen.
Vi har gitt krisesentrene opplysningsplikt når kvinner
og barn flytter tilbake til en voldelig mann. Det er ett vir­
kemiddel. Om det virker, er litt for tidlig å si ennå, for det
er ikke så veldig lenge siden vi gjorde dette.
Jeg vil advare på det sterkeste mot at barnevernet går
inn i samværssaker. Staten må gjennom veiledning og
kompetansehevning legge forholdene til rette for å dempe
konfliktene.
Olemic Thommessen (H) [10:45:03]: Det er et stort,
komplekst og fryktelig vanskelig felt vi beveger oss inn i
i denne interpellasjonen. Vi beveger oss i det offentlige
hjelpeapparatet, og vi beveger oss i familienes mest priva­
te sone. Vi snakker om de mest hjelpeløse i vårt samfunn,
nemlig små barn. Og vi forholder oss til et samfunnspro­
blem som dessverre er i økning, hvis vi skal tro statistik­
ken, forskningen og mediene riktig.
2 000 bekymringsmeldinger blir lagt til side og får
ikke tilfredsstillende oppfølging, er en melding vi har
fått de siste dagene. Det er en melding til ettertanke.
Spørsmålet er: Hva gjør vi? Jeg tror, i likhet med repre­
sentanten Karin S. Woldseth, at man skal være forsiktig
med å gå inn i denne problemstillingen med forutinntat­
te oppfatninger og enkle løsninger. Jeg tror, i likhet med
henne, at vi står overfor meget kompetente mennesker
både i barnevernet og innenfor andre områder som for­
holder seg til barn, det være seg skoleverket eller retts­
vesenet.
Derimot tror jeg nok at det kan være et poeng å få litt
bedre tallmateriale for å underbygge en del av de oppfat­
ningene som vi bærer med oss. Her er det ganske rikelig
rom for mytedannelser. Det skal vi være forsiktig med, for
det kan fort lede oss til litt for kjappe løsninger.
Jeg tror også at det er viktig å nærme seg systemene
med kritisk ettertanke. Barnevernsetaten er en enormt stor
etat, og den fremstår kanskje som litt uoversiktlig når vi
nærmer oss den -- iallfall utenifra.
Familieministeren har signalisert at hun vil snu hver
sten, og hun har også signalisert en ekstern gjennomgang
av barnevernet. Det tror jeg er veldig nyttig. Da skal vi se
nærmere på dette.
Det er også spørsmål om hvordan man får flere etater
til å jobbe sammen. Det er klart at det er et helt sentralt
spørsmål. Hvordan får vi rettsvesen, politi, skole og alle
andre som forholder seg til barn, til å jobbe opp mot bar­
nevernet slik at alle spiller på lag og trekker den samme
veien, slik jeg er overbevist om at alle vil? Det er viktig,
og i det arbeidet skal ingenting være uprøvd.
Men det er et par ting som det er viktig å ha for seg. Det
ene er at man ikke må komme opp i en situasjon hvor det
skjer en ansvarspulverisering. Det må være klart hvem
som skal ha ansvaret for -- skal vi si -- ettersynet av barn.
Dette er klart, men det er også viktig at det tydeliggjøres.
Det andre er grensen mot rettssikkerhetsproblematik­
ken. Når det gjelder hvilken rolle fylkesnemndene skal
ha, f.eks. når det gjelder samvær, vil jeg heve en advaren­
de pekefinger i forhold til rettssikkerhetsproblematikken.
Vi tror at Barnas hus er et spennende og konkret tiltak,
som vi nå burde se å komme i gang med. Høyre har stor
utålmodighet når det gjelder å få det prosjektet i gang, og
vi vil i forbindelse med årets budsjett fremme ønske om
tre regionale Barnas hus. Vi synes det er viktig at det er
mer enn ett. Norge er et sammensatt land, og vi tror ikke
nødvendigvis at problemstillingene i Oslo er overførbare
til alle andre regioner. La oss begynne med det som en helt
konkret sak, der de som jobber med barnevernet, kan mø­
tes -- en ny arena der man kan møtes og arbeide ut fra litt
nye retningslinjer.
Så ser vi frem til at Regjeringen arbeider videre med en
kritisk gjennomgang av barnevernet, og at vi får en ret­
ning der barnevernet skal jobbe med barn og ikke med
hverandre og med byråkratiet.
Olav Gunnar Ballo (SV) [10:50:27]: Det er svært
prisverdig at interpellanten tar opp temaet knyttet til vold
mot barn. Det er også et vanskelig tema, og jeg synes at
det illustreres her i salen i dag. Reaksjoner fra både Karin
S. Woldseth og Olemic Thommessen viser hvor vanskelig
det egentlig er.
Jeg vil også si at jeg er overrasket over den vinklingen
som de to siste talerne velger i forhold til temaet. Min er­
faring, etter å ha jobbet i helsevesenet i mange år, er an­
nerledes enn det som beskrives av de to siste talerne her.
Den erfaringen som jeg har gjort, er at terskelen for å gri­
pe inn når det gjelder vold mot barn, når det er omsorgs­
svikt i forhold til barn, er altfor høy. At det da skulle være
farlig eller knyttet betenkeligheter til at noen faktisk enga­
sjerer seg i å påvise det, synes jeg er en ganske rar vink­
ling.
Jeg synes at statsråden på det overordnede plan har gitt
en god redegjørelse for de tiltakene som Regjeringen ar­
beider med for å få gjort mer på dette området. Jeg skal

2006
526 21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
derfor ikke konsentrere meg om det, men holde meg mer
på det jordnære planet. Det vi noen ganger glemmer, er at
overgrep, vold og omsorgssvikt overfor barn kan starte al­
lerede før barnet blir født, og ofte i kombinasjon med al­
kohol og rusmidler.
Jeg har selv i en enkeltsak opplevd at situasjonen for et
barn som skulle fødes, var av en sånn art at det helt åpen­
bart ville føre til varige skader for barnet på grunn av mis­
bruksproblematikk og overgrep mot mor, og også fordi
mor var i et rusmiljø. Jeg opplevde en engasjert helsesøs­
ter som sa at her er vi nødt til å gripe inn. Det jeg opplevde
da, var et barnevernsapparat som kviet seg for å gripe inn,
et barnevernsapparat som heller mobiliserte motstand og
prøvde å finne grunner til at man ikke skulle gjøre noe,
fordi det var komplisert og krevde en sak i fylkesnemnda.
Helsesøster ble her -- jeg vil si prisverdig nok -- mer despe­
rat for hver dag som gikk, fordi hun tenkte på det barnet
som ikke var født. Heldigvis lyktes man i den saken med
å skjerme barnet, sånn at det gikk bra etterpå.
Så har jeg registrert et leserinnlegg i avisen fra en som
har vært på en legevakt. Han skriver at han opplever at
vakthavende lege ser foreldrene komme inn fra hver sin
kant, og at far kommer kjørende i beruset tilstand med et
barn til legevakten. Legen gir behandling for det som
sannsynligvis er en eller annen infeksjon, og så ser helse­
personell på legevakten at begge foreldrene drar beruset
vekk med barnet.
Man kan jo kanskje tenke seg at de likevel foretok seg
noe i ettertid. Men jeg tror hovedproblemet her er at man
opererer med så høye terskler for å gripe inn at det blir
åpenbart for alle at dette er galt, før man endelig gjør noe.
Det er klart at det finnes mange vesentlige, viktige are­
naer der man kunne gjort mer -- barnehagen er et godt ek­
sempel på det, det samme er fritidshjem, barneskole og
ungdomsskole -- men der utryggheten for konsekvensene
av å melde fra eller gripe inn for det personalet som ser at
det her kan være omsorgssvikt, er sånn at de ikke gjør det.
Jeg mener at en av grunnene til at det blir sånn, nettopp er
frykten for at det skal være et overgrep å si fra om at man
er bekymret. -- Det kan det jo ikke være.
Gro Harlem Brundtland sa jo -- jeg vil si prisverdig nok --
i en nyttårstale at man i sterkere grad burde få tilbake na­
bokjerringa som sa fra når noe var galt. Det vi ser, er at vi
i dag bor i et samfunn der familiene blir mer og mer iso­
lert, der man kan ha mødre som alene har omsorgen for
barn, der det oppstår omsorgssvikt fordi man er totalt
overbelastet, fordi man ikke har noen til å avlaste seg. Så
sitter man der, så har man ikke fått sove, og så går det galt.
Jeg har selv registrert, mens jeg studerte medisin, hvordan
det er forskjell i kulturer, f. eks. mellom Italia og Tysk­
land, rett og slett fordi storfamilien bidrar til å redusere
presset, ikke minst på mor, og på den måten fordeler om­
sorgsbyrden. Slik blir det mindre omsorgssvikt.
Men hvis vi som politikere skal advare mot at noen tar
det opp som tema, må det jo gå galt. Hvis vi ikke skal tørre
å løfte på lokket, ta vinklinger, hvis man ikke skal tørre å
mene noe om det fordi man ikke i løpet av et 10 minutters
innlegg kan ta alle mulige forbehold, da blir vi lammet.
Jeg må si at jeg er glad for at det faktisk er Regjeringen og
regjeringspartiene her som har tenkt å gjøre noe, for det
har vi jo mulighet til med flertall i salen. Det høres ikke
lystelig ut hvis opposisjonen skulle ha sittet i posisjon for
å ta hånd om dette.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:55:16]:
Eg vil gi ros til Inga Marte Thorkildsen for den interpel­
lasjonen som ho tek opp i dag. Dette er eit tema vi i Kris­
teleg Folkeparti er veldig opptekne av. Søkjelyset på vald
mot barn i familiar er viktig. Nokre familiar blir ramma
direkte, andre ved at dei ser og høyrer valdsutøving mot
andre i familien, oftast mot mødrer eller sysken. Dette er
sårbare og til dels «usynlege» barn og unge som treng
vern, hjelp og oppfølging. Angst, uro og utryggleik pregar
kvardagen deira. Mykje av valden er skjult, hemmeleg­
halde og tabulagt. Barnevernet har ei viktig rolle i saker
der barna treng vern og hjelp til å komme ut av ein livssi­
tuasjon prega av vald. Dette er også viktig for å motverke
at valden blir reprodusert.
Barnevernslova er klar med omsyn til barnevernet sitt
ansvar, men det er likevel behov for å heve kompetansen
i tenesta og betre samarbeidet mellom barnevernet og dei
tenestene som møter familiane når dei er i akutt krise, som
krisesenter og politi.
Ein føresetnad for å få til eit godt samarbeid og sikre
handlekraft er at kunnskapen om vald og overgrep blir ein
del av kompetansen kvar enkelt tenesteeining bruker i sitt
praktiske arbeid. Samarbeidet må gjerast forpliktande og
forankrast på leiarnivå. Samarbeidet må vere prega av
openheit og gjensidig respekt, og samarbeidet må opple­
vast nyttig for alle partar som deltek.
Regjeringa Bondevik II starta eit treårig prosjekt kalla
«Barn som lever med vold i familien» (2004--2006). Pro­
sjektet blir gjennomført i samarbeid med Alternativ til
Vold og Senter for Krisepsykologi i Bergen. Eit hovudmål
for prosjektet er å framskaffe dokumentasjon om dei ska­
dane som blir påførte valdsutsette barn, bl.a. gjennom kli­
nisk verksemd. Vidare har prosjektet som mål at hjelpa
når fram til flest moglege barn gjennom kunnskapsfor­
midling til familievernet, barnevernet, krisesentra, helse­
stasjonane og andre.
For Kristeleg Folkeparti er det viktig å sikre at alle
barn som har vore vitne til at den eine forelderen slår den
andre, ikkje blir tvinga til samvær med valdsutøvaren
etter eit samlivsbrott. Sjølv om valden ikkje har ramma
barnet direkte, vil han utvilsamt danne grunnlag for
frykt og utryggleik. Derfor foreslo Bondevik II­regjerin­
ga endringar i barnelova for å gi barn som har vore vitne
til vald, auka rettsvern ved spørsmål om samvær. Når
retten likevel bestemmer at samvær skal gjennomførast,
men med tilsyn, meiner vi at barnevernet både må betale
for og skaffe menneske som kan ha tilsyn med sam­
været.
NOVA­forskar Anne Solberg har gjennomført eit pro­
sjekt om vald i heimar der det er barn. Prosjektet kastar
lys over korleis ein kan hjelpe barn med valdserfaringar
heimafrå til å bryte tausheita. Å røpe det som ofte er ei fa­
miliehemmelegheit, til nokre utanforståande kan vere eit
viktig første skritt på vegen til å få hjelp.

21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
527
2006
Mange av Solbergs informantar har halde valden for
seg sjølve i årevis. For nokre har det handla om å avgrense
eit ubehag i tid, f.eks. ved å la vere å snakke om valden
som skjer om natta, når det er dag. Å la vere å seie noko
om det som går føre seg i heimen, kan også vere ein måte
å unngå å markere seg som avvikande i negativ retning i
forhold til andre på. Når alle andre har snille pappaer, er
det flautt å fortelje at eins eigen pappa er slem.
Intervjua viser også at tausheit kan vere resultat av ei
risikovurdering. Det ser ut til at for barn som sjølve blir
slått, kan det opplevast som særleg risikabelt å fortelje om
det til nokon utanfor familien. Når sjansane for at situa­
sjonen blir verre -- at eg blir slått endå meir -- blir vurderte
som større enn moglegheitene til forbetring -- at eg blir
slått mindre -- blir det å la vere å seie noko det sikraste,
dessverre.
Utanom familien er det særleg to grupper som peikar
seg ut som hjelpsame for desse barna. Det er lærarane på
barnas skule og dei tilsette på krisesentra. Den posisjonen
dei tilsette i barnevernet har i forhold til dei unge klienta­
ne sine, ser ut til å gi dårlegare moglegheit for innsikt i
dagleglivet deira over tid enn den possisjonen lærarane og
dei tilsette på krisesentra har. Lærarar og hjelparar på kri­
sesentra deltek i større grad i aktivitetar saman med barna,
og får gjennom det eit eige grunnlag for innsikt i dei for­
holda barna lever under. Det same vil gjelde tilsette i bar­
nehagen. Derfor er det viktig med betre rutinar for be­
kymringsmeldingar, spesielt frå barnehage, skule, helse­
stasjon og krisesenter, og tilstrekkelege ressursar i barne­
vernet til å følgje dei opp.
Til slutt noko som eg så vidt rekk å gå inn på: Det er
veldig viktig også å sjå samanhengen mellom valdsbruk
og alkoholpolitikk. Der er det enorme utfordringar som eg
kunne ønskje at vi tok meir inn over oss også her.
Jenny Klinge (Sp) [11:01:12]: Barnevern er ikkje
noko berre barnevernet arbeider med. Det er derfor viktig
at det blir sett fokus på korleis dei ulike instansane som
har ansvar for barn, kan samarbeide best mogleg.
Nokre stader fungerer tverrfagleg samarbeid godt,
medan det kan vere mangelfullt samarbeid andre stader.
Ein tverrfagleg kultur for eit reelt og resultatorientert
samarbeid oppstår ikkje nødvendigvis ved lovpålegg,
men derimot ved at aktørane innser at gode samarbeids­
strukturar bidreg til at familiar og barn får både meir og
betre hjelp. Utfordringa ligg i at det er både kommunale,
fylkeskommunale og statlege aktørar som må arbeide
saman, men det er ei utfordring som det er fullt mogleg å
løyse. Derfor er det viktig å vise fram dei gode eksempla
på korleis det kan fungere, og spreie erfaringar frå dei
kommunane som lykkast, til dei som slit med å få det til å
fungere med det målretta samarbeidet.
I dei kommunane som er på rett veg i forhold til det te­
maet som representanten Thorkildsen tek opp, ser ein at
ein er gjensidig avhengig av kvarandre for å lykkast, og
dei har tiltak innanfor eit breitt spekter ut frå kunnskapen
om at alt heng saman. Eg har nokre døme: Når politiet har
ein eigen familievaldskoordinator med eit særleg ansvar
for å følgje opp familievald, vil kontakten mellom politiet
og barnevernet igjen bli hyppigare og betre. Kommunale
førebyggingsrådgivarar kan spele rolla som gode samord­
narar. Og når barnevernet har jamn kontakt med barneha­
gar og skular, er det lettare for dei som arbeider der, å
kome med bekymringsmeldingar. Det viser all erfaring.
I det mangfaldet som vi har i Kommune­Noreg, vil det
ikkje nødvendigvis vere slik at det som fungerer ein stad,
vil fungere ein annan stad. Det handlar om geografi, det
handlar om storleiken på tenestetilbodet, og det handlar
om kva slags type instansar som er der. Men å dele dei
gode eksempla er likevel gull verdt.
Vi må alle bli flinkare til å lyfte fram kor viktig det er
at vi tek best mogleg vare på dei barna og familiane som
blir herja av vald og truslar, og legg til rette for at hjelpe­
apparatet skal bli betre. I den samanhengen er det viktig å
skape debatt og lage arenaer for kompetanseheving og er­
faringutveksling på tvers av forvaltningsnivå og ansvars­
område. Derfor vil Senterpartiet rose det initiativet som
representanten Thorkildsen tek, og håpar på ein konstruk­
tiv samfunnsdebatt framover om korleis vi skal lykkast
betre i å gi flest moglege barn trygge oppvekstvilkår.
Trine Skei Grande (V) [11:03:59]: Jeg vil også tak­
ke interpellanten for initiativet.
Jeg er i og for seg veldig enig i tilnærminga, spesielt til
perspektivet knyttet til at det også å være vitne til vold er
en viktig del av dette. Det som jeg vel tar litt avstand fra
-- jeg skal komme tilbake til argumentasjonen -- er når man
sier at det er en klar årsak--virkning ut fra all den kompe­
tansen vi har til nå. Jeg har stor tillit til at mennesker kan
bryte ut og endre seg. Vi ser også at barn med veldig like
opplevelser kan takle det på veldig ulike måter. Jeg er
også uenig i at dette er så kjønnsrelatert at det bare er
menn som utøver vold.
Så har jeg lyst til å si, sjøl omBallo prøvde å dra et skil­
le mellom regjeringspartiene og oss andre i forhold til
hvem som er opptatt av dette, at jeg er veldig stolt av å til­
høre et parti som hadde justisministeren i forrige periode,
som fikk gjort så mye på dette området. Vi fikk til et helt
annet fokus på mye av politiets arbeid, og vi fikk løftet fa­
milievold som et problem som man skal gå aktivt inn i og
ha kompetanse på, istedenfor den gamle husbråktilnær­
minga. Fra Kristelig Folkepartis side sa en også en god del
om de lovgrepene som ble tatt for å styrke barns rettssik­
kerhet.
Jeg syns det er veldig mange av statens instanser som
er på god vei. Min bekymringsmelding, som kommer her,
er først og fremst knyttet til barnevernet. Den er først og
fremst knyttet til en veldig mangel på kunnskap, som jeg
også opplever når jeg reiser rundt i systemet: kunnskapen
om virkningen av vold, kunnskapen om virkningen av å
være vitne til vold, kunnskapen om hvordan man angriper
dette på ulike måter, og hvordan man kan angripe dette på
et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig. I forhold til in­
terpellantens forslag til løsning hele tida, slik det kunne
virke som, vil jeg også nevne fars og mors fravær etter at
man har opplevd sånne ting. For vi mennesker har en fi­
nurlig evne til å klare å være glad i veldig mange folk som
ikke fortjener det. Hvordan man takler fravær av mennes­

2006
528 21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
ker som ikke fortjener at vi er glad i dem, men som vi like­
vel er glad i, er også en del av barns perspektiv oppi dette.
Da jeg var skolebyråd i Oslo, satte vi i gang et stort
prosjekt for å se på barn med krigsopplevelser, som vi
hadde et bilde av var tikkende voldsbomber rundt om­
kring i Oslo­skolene. Vi fikk en stor aha­opplevelse da vi
gikk inn og kikket på de barna som hadde ekstreme volds­
opplevelser, og så at det ikke først og fremst var vold
voldsopplevelsene ble besvart med. Det var barn som i og
for seg fungerte bra i en barneskoleklasse. Men når de
kom i tenåra, inntraff virkelige konsentrasjonsproblemer,
de sakket akterut i fag, og spesielt i konsentrasjonsfag.
Det var altså helt andre virkninger enn det vi hadde et bil­
de av var virkningene av dette.
Det andre aspektet som jeg har lyst til å ta opp, er kom­
petansen på det flerkulturelle når det gjelder dette, som
jeg syns vi må jobbe mye mer systematisk med å få på
plass i barnevernet. Og det er kanskje ikke bare snakk om
en tverrdepartemental tilnærming, som statsråden drar
fram, men like mye det lokale perspektivet, som jeg syns
Ballo trakk fram veldig bra i sitt innlegg.
I Oslo prøvde jeg, da jeg var byråd, å få til en klar link
ved at alle skoler skal ha sin politimann, alle skoler skal
ha sin barnevernsansatte, slik at alle lærere og alle som
går på skolen, vet hvem de er. Det betyr at eleven har noen
å gå til, læreren har noen å gå til, mamma har noen å gå
til, og onkelen som henter eleven på skolen, har noen å gå
til. Vi vet generelt altfor lite om virkningene, og vi har alt­
for liten kompetanse, spesielt på den flerkulturelle delen
av det, i de organene som skal gjøre jobben. For å få til å
gjøre en bra jobb på dette området er det først og fremst
snakk om å ha mennesker som er engasjerte, som har
kunnskap, og som tør å gå inn i sakene. Det er ikke bare
snakk om lover, det er først og fremst snakk om kunnskap
og kompetanse, og om mennesker som er engasjert i å
hjelpe disse barna til å få skikk på livet, sjøl om de har for­
ferdelige ting de kan fortelle.
Knut Gravråk (A) [11:09:17]: Først vil jeg også gi
honnør til representanten Thorkildsen, som tar opp et vel­
dig viktig tema. Vold i hjemmet er et veldig vanskelig om­
råde å jobbe mot, fordi det som regel er så tildekket, og
dermed nærmest usynlig. Derfor synes jeg det er utrolig
viktig at vi holder søkelyset på dette problemet og viser at
vi bryr oss, og ikke glemmer at det finnes voldsofre rundt
omkring i norske hjem.
Vold i hjemmet kan være veldig mye forskjellig. I noen
hjem blir damer slått av voldelige menn, i noen hjem er
det sikkert omvendt. I andre hjem blir noen voldtatt av
partneren sin, og i noen hjem blir barn slått av den samme
gjerningsmannen. I andre tilfeller kan barn bli slått av
begge foreldre. Og i ytterste konsekvens kan disse forhol­
dene ende i drap.
Når vi hører om disse forholdene i nyhetene, er det
som regel omtalt som husbråk, eller familietragedie. Jeg
mener at dette på mange måter dekker til det faktum at det
er snakk om grove voldshandlinger, eller i enkelte tilfeller
drap. Denne måten å omtale problemet på forteller oss på
mange måter at dette er en privatsak -- at disse voldshand­
lingene og drapene er av privat karakter, og at vi ikke skal
bry oss med det. Jeg mener det er på tide å kalle en spade
for en spade og kriminalitet for kriminalitet. Det blir ikke
mindre kriminelt å slå noen om man er i nær slekt med
ofrene.
Ikke minst synes jeg det er ille når unger er involvert.
For vi vet jo alle sammen at unger ikke har den samme
muligheten til å beskytte seg mot vold, og heller ikke har
de samme ressursene til å komme i kontakt med folk som
kan hjelpe dem ut av elendigheten. Derfor er jeg kjem­
peglad for at statsråden nå signaliserer at Regjeringen vir­
kelig vil gjøre en innsats rettet mot vold i hjemmet.
Regjeringen har økt støtten til Alternativ til Vold, der
folk med voldelige tendenser kan lære seg å mestre sinnet
sitt på bedre måter. Den har utvidet antallet timer til bi­
standsadvokat i voldtektssaker, som dessverre er en bety­
delig del av vold i hjemmet. At Regjeringen også har åp­
net for at denne bistanden kan gis før saken anmeldes, bi­
drar til å styrke rettssikkerheten til ofrene, som får mye
bedre kunnskap om sine rettigheter.
Regjeringen jobber også for at vi skal få en prøveord­
ning med såkalt omvendt voldsalarm. Dette er veldig vik­
tig, for det flytter ansvaret og belastningen fra offeret til
den som faktisk har utøvd volden. Nå er det gjernings­
mannen som må gå med en alarm som uler når han nær­
mer seg offeret, og som har ansvaret for å overholde et be­
søksforbud -- ikke omvendt, slik det har vært.
Alt dette er tiltak som vil gi mange et bedre og tryggere
liv.
Men selv om disse tiltakene vil gjøre hverdagen mye
lettere for mange, vil det fremdeles dessverre være slik for
noen at det sitter en voldelig ektemann og venter på dem
når de kommer hjem fra jobb. Noen unger vil fremdeles
oppleve at en av foreldrene deres har gitt den andre juling
når de kommer hjem fra skolen, og mange av disse unge­
ne vil få seg en skikkelig omgang juling selv også.
For selv om vi setter inn ekstra ressurser, er det frem­
deles like viktig at samfunnet tar ansvar og viser engasje­
ment, og at en bryr seg. Som det har blitt nevnt tidligere,
tror jeg det er veldig viktig at nabokjerringa som tror at
ikke alt er på stell hos naboen, sier fra. Jeg tror det er vel­
dig viktig at læreren som mistenker at en av elevene ikke
har det så bra hjemme, tar det opp, og jeg tror det er veldig
viktig at man tør å ta en alvorsprat med kompisen sin hvis
man tror at han ikke behandler familien sin så bra som han
burde.
Kun med en stor innsats fra Regjeringen, kombinert
med engasjement fra et lokalsamfunn, kan vi få bukt med
et slikt problem, og det håper jeg vi får.
Solveig Horne (FrP) [11:14:02]: Jeg vil også gi ros
til interpellanten for å ha tatt opp dette viktige temaet her
i dag. Jeg tror vi alle her i salen skal være helt enige om at
vold er totalt uakseptabelt, uansett. Ingen type vold skal
finne sted.
I Aftenposten sist uke kunne vi lese om at det var
100 000 barn som lever med vold hver dag. Dessuten er
det 2 000 barn og 1 000 kvinner som oppsøker hjelpeap­
paratet etter å ha blitt utsatt for vold eller å ha vært vitne

21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
529
2006
til vold hver uke. Disse tallene er nok sikkert mye høyere,
men det kommer ikke fram.
Det er derfor viktig at vi har denne debatten her i dag.
Jeg må si at jeg er glad for at det er justisministeren som
er til stede ved behandlingen av denne saken, for dette går
like mye på justissektoren som på familie­ og likestil­
lingsministerens sektor. Derfor er det viktig at vi kan ha
denne debatten på tvers av fraksjonene.
Vold mot barn er noe av det mest brutale og den mest
nedverdigende volden som finnes. Vi vet at barn som blir
utsatt for vold, som har sett vold, har lettere for å utøve
vold senere, i ungdommen og når de blir voksne. Da vet
vi hvor de havner i statistikkene.
Alle partier er opptatt av dette. Interpellanten har et litt
ensformig fokus på barnevernet og på at det er far som
slår. Veldig mange statistikker viser at også mor slår. Vi
har alle et ansvar, ikke minst helsestasjonene, barnehager
og skoler, og det er et tverrfaglig etatssamarbeid i kom­
munene. Veldig mange ganger ser vi at det er taushets­
plikten og profesjoner som hindrer at en del får hjelp.
Det er veldig mange tiltak det går an å gripe inn med.
Det er hjelp i hjemmet. Det er terapi som en kan gå til. Det
er også Alternativ til vold, som hjelper menn til å slutte å
slå. Det er også prosjekter i fengsel. I Stavanger er det et
VINN­prosjekt som også hjelper kvinner som har vært ut­
satt for vold, og som har utøvd vold.
I et oppslag i VG i dag skriver interpellanten om stren­
gere straffer, og det er bra. Stortinget sa ved behandlingen
av straffeloven § 72 at det skulle være strengere straffer
der barn var involvert. Men jeg må jo si at i forbindelse
med straffeloven § 72 er SV de som snakker høyest om ut­
videt bruk av samfunnsstraff, at den ordningen skal gjelde
også ved grov vold og sedelighetsforbrytelser. Derfor er
det positivt at det står i Soria Moria­erklæringen, og at
også justisministeren har sagt det, at man ved ny behand­
ling av straffeloven skal komme tilbake med forslag til
strengere straffer.
Vi er også positive til det som justisministeren sa i Af­
tenposten sist uke om den nye nødtelefonen til barn og
opprettelse av et familievoldsteam i politiet. Da får dette
arbeidet økt status i politiet.
Hvis alle partiene vil gå inn for at dette er noe vi skal
få kontroll på og få bukt med, må vi jobbe sammen. Vi må
jobbe sammen for å få redusert -- og helst få vekk -- all
vold som barn blir utsatt for.
Karin Andersen (SV) [11:17:36]: Dette er en meget
viktig sak og en debatt som tydeligvis vekker ulike reak­
sjoner hos representantene. Jeg synes at de to mest opp­
siktsvekkende innleggene som har vært holdt i dag, kom
fra Olemic Thommessen og Karin Woldseth. Jeg må nes­
ten spørre de to representantene, sjøl om de ikke er i salen
nå, om de mener at volden er privat. Volden er ikke privat.
Som en av de foregående talere sa, er vold kriminalitet,
sjøl om den foregår i et hjem. Det er utgangspunktet for
denne debatten, og det var utgangspunktet også for inter­
pellanten.
Så er det et faktum at det meste av volden begås av
menn. Det er ubehagelig, sikkert, for noen å innrømme
det. Det er riktig at kvinner også begår overgrep, også mot
sine barn, også vold mot barn, også vold mot partner, men
hovedvolumet av volden begås dessverre av menn. Det
kan man se på krisesentre, og på hvem det er som får volds­
alarm. Derfor er det ikke unaturlig at det blir nevnt, sjøl
om interpellanten heller ikke sa at det bare var menn.
Jeg blir litt forundret over at noen -- kanskje særlig fra
det partiet som sjøl er mest opptatt av å telle opp statistikk
når det gjelder annen kriminalitet som er begått i samfun­
net knyttet til spesielle grupper -- reagerer på den måten,
når man omtaler et stort voldsproblem der det dessverre er
ett kjønn som bærer et svært stort ansvar for den volden
som er begått. Man må kanskje være villig til å se på sta­
tistikk på mange områder, hvis man ønsker det på noen.
Så sier representanten Woldseth at interpellanten stig­
matiserer kvinner og barn som har vært utsatt for vold.
Nei, slik er det ikke, men det minner meg veldig mye om
noen av de reaksjonene jeg møtte da jeg var med og startet
krisesenter tidlig på 1970­tallet. Da var det at kvinnene
var utsatt for vold, stigmatiserende for dem. De bar skam­
men som noen andre skulle ha båret. De bar skammen
over å ha blitt utsatt for vold sjøl, og det høres ut som om
noen fremdeles trur at det er slik.
Når man sier at ja, barn blir skadd av vold, også av å se
på at en av foreldrene blir utsatt for vold, betyr ikke det at
ingen av disse barna kommer til å greie seg resten av livet.
Det finnes løvetannbarn. Det finnes barn som greier seg
etter oppvekst i de mest utrulige og grusomme forhold.
Men generelt sett vet vi at dette skader, og da må vi kunne
si det. Det å være skadet ved at det er noen som har skadd
en, er intet stigma mot den som er skadet. Jeg vet ikke om
det egentlig hjelper så mye om det er stigma for den som
gjør det heller. Men det er svært viktig det arbeidet som
interpellanten har gjort, også for å få på plass et apparat
som kan få voldsutøvere til å slutte å utøve vold. Jeg trur
at denne salen bør merke seg at interpellanten har vært en
av de sterkeste pådrivere for det, når det gjelder hjelpeap­
parat både for menn og for kvinner.
Så er det nok slik at man etterlyser f.eks. barnevernet,
og jeg kan gi et eksempel på det. Jeg vet at Hedmark fyl­
keskommune er opptatt av oppfølgingstjenesten og av
ungdom som detter ut av videregående skole. Det vi vet
om mange av dem, er at noen av dem har en problematisk
bakgrunn. Derfor har man ønsket å ha et samarbeid med
psykiatrien, med det statlige barnevernet og med politiet.
Dessverre er det bare politiet som har sagt ja til å gå inn i
forpliktende samarbeid rundt disse ungdommene. Det vi­
ser jo at det statlige barnevernet ikke alltid er helt med når
det trengs, og når de som har ansvar lokalt, ønsker et sam­
arbeid.
Så til slutt til ministeren. Han sier at vi har et tosporet
system, og derfor kan vi ikke gå på de endringene som in­
terpellanten foreslår, for det vil bli kluss i systemet. Sam­
tidig sier han at systemet må være til for barna. Derfor vil
jeg utfordre statsråden til å forklare dette om igjen, for det
er litt vanskelig å forstå hvorfor dette tosporete systemet
er nødvendig å beholde, hvis det er endringer i et slikt to­
sporet system som kunne hjelpe noen av disse barna som
vi vet blir utsatt for vold av den som er samværsforelder.

2006
530 21. nov. -- Interpellasjon fra repr. Thorkildsen om å sikre barn som
lever med trusler og vold i familien
Det må være et minst like stort problem for myndighetene
at det skjer, som at vold blir utøvd av den som har om­
sorgsansvaret.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:22:58]: Det var det siste
innlegget fra representanten Karin Andersen som fikk
meg til å ta ordet i denne debatten. Er vold et privat feno­
men? Nei, men det som skjer bak husets fire vegger, er
delvis av privat karakter, og det skal vi også tenke på når
vi går inn i dette. Men selvfølgelig: Vold mot barn og mot
partner er alvorlig, og det skal tas alvorlig av samfunnet.
Det Karin Andersen ikke fokuserte noe særlig på, var
utfordringen som kom fra representanten Solveig Horne,
nemlig det faktum at vold og voldtekter fra SVs side blir
ansett for å være noe som kan straffes med samfunns­
straff, en klapp på skulderen. Det sier noe om hvordan det
problemet vurderes med hensyn til alvorlighetsgrad, og
det er noe som man absolutt bør legge seg på minne når
man går inn i en slik debatt.
Vi har fra Fremskrittspartiets side aldri sagt at vi ikke
ønsker å rette fokus mot vold mot kvinner, men vi har sagt
-- og også Karin S. Woldseth understreket dette -- at vi må
være klar over at det også er noen kvinner som står for
voldsbruk. Det som er spesielt i den sammenheng, er at
samfunnet fortsatt er slik at det er svært vanskelig for
menn å stå frem med det problemet -- menn som har blitt
utsatt for grov vold av sin kone -- og også der hvor kona
utøver vold overfor barna. Det er selvfølgelig flest kvin­
ner som blir utsatt for vold, men det er også menn. Og det
må vi legge oss på minne.
For øvrig hadde representanten Woldseth noen be­
merkninger om at vi ikke må stigmatisere dem som har
blitt utsatt for vold i hjemmet. Det gjelder både barn,
kvinner og menn. Sett fra vår side er det en fare med en­
hver debatt av denne typen. Derfor må vi være spesielt
varsomme når vi omtaler disse, og vi må også være veldig
forsiktige når det gjelder hvilken ordbruk vi har fra denne
talerstol.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:26:21]: Jeg må
bare bruke anledninga til å si at jeg er virkelig skuffet over
hvordan Fremskrittspartiet har opptrådt her i salen. Med
sin holdning ellers, ikke minst når det gjelder innvandrer­
befolkninga, hvor man ikke ønsker å nyansere i det hele
tatt, har man inntatt en motsatt rolle i dette spørsmålet.
Her gjelder det virkelig å være forsiktig, så man ikke tråk­
ker i salaten.
For eksempel i forhold til representanten Karin S.
Woldseth, som jeg kanskje er mest skuffet over, siden jeg
ikke forventer stort mer av representanten Ulf Erik Knud­
sen, mener jeg at hun på mange måter henger bjella på
katten. Jeg tror at årsaken til at så mange barn må lide un­
der fortsatt unnfallenhet og motvilje mot å se, har å gjøre
med de holdningene som representanten Woldseth viste i
salen. Å kalle kunnskap vi faktisk har om skadene disse
barna svært ofte får av å leve under de forholdene som
mange kaller for patriarkalsk terrorisme -- som er en
enorm belastning, som er dokumentert forskningsmessig,
og som man kan få vite om bare ved å oppsøke disse barna
sjøl eller voksne som har levd under disse forholdene -- og
hvordan de oppleves, for stigmatiserende er helt utrolig.
Jeg mener at det fører til at man lar være å gripe inn. Men
det føyer seg inn i rekka av hvordan Fremskrittspartiet el­
lers forholder seg til forskning og kunnskap, også f.eks.
når det gjelder alkohol. Man tar på seg skylappene, nekter
å se realitetene i øynene og turer fram som før. Det er altså
heller ikke til disse barnas beste. Det kan jeg i hvert fall
slå fast.
Så kaller man det også stigmatiserende å slå fast at
mange i hjelpeapparatet og rettsapparatet faktisk ikke har
den nødvendige kunnskapen om hva det vil si for barn å
vokse opp med vold i familien. Ja, men det er jo bare å
spørre folk som jobber i hjelpe­ og rettsapparatet sjøl. De
skriker jo etter kunnskap. De ber jo oss om å sørge for at
de kan få mer kunnskap, slik at de kan gripe inn før. Så jeg
skjønner virkelig ikke dette behovet for å lene seg tilbake
og be om mer nyanser hele veien.
Selvfølgelig er det slik at også kvinner bruker vold.
Selvfølgelig er det slik at også kvinner begår overgrep
mot sine barn. Men 90 pst. av dem som gjør det, er altså
menn. Det kan hende at det er vanskelig å se realiteten i
øynene, men slik er det faktisk.
Heldigvis er det mange her i salen som ikke har den
samme tålmodigheten som det Fremskrittspartiet, og også
faktisk Høyre, har vist. Det er jeg veldig glad for. Her er
det mange som har skjønt hvor viktig det er å ta tak i dette,
ikke minst vår egen justisminister. Jeg mener at vi nå må
handle i langt større grad enn hva vi har gjort til nå. Vi må
ta disse barnas situasjon på et langt større alvor enn det
Fremskrittspartiet er villig til.
Statsråd Knut Storberget [11:29:40]: Oppfordringa
er tatt og forstått.
Dette er et tema som Regjeringa jobber med, men som
vi ønsker å legge ytterligere trykk på. Jeg har ved avslut­
ningen av debatten lyst til å si at jeg tror at de fleste av oss
vil innrømme at vi vil stå overfor noen kanskje ubehage­
lige valg når vi skal løfte fram dette feltet, fordi det rokker
ved en del av våre egne holdninger. Noen har kalt det for­
utinntatte holdninger. Jeg mener at den største forutinntat­
te holdninga til dette spørsmålet er at man undervurderer
omfanget av det. Det er også en forutinntatt holdning,
etter min mening, at ikke menn i mye større grad har plas­
sert seg sjøl inn i dette og tatt det ansvaret som menn
åpenbart må ta.
Det er helt åpenbart at både kvinner og menn utsetter
barn for vold. Men de tallene vi har, viser at dominansen
av menn som slår, er så enorm at enhver problematisering
av kjønnsperspektivet i dette ikke må lede hen til å forklud­
re tiltak som helt klart er adressert til oss menn. Jeg me­
ner faktisk også at det kanskje er på tide at nettopp menn
i mye større grad også politisk går inn i disse spørsmåle­
ne.
Så til spørsmålet fra representanten Andersen om det
tosporede systemet som jeg prøvde å beskrive i mitt ho­
vedsvar. Det er åpenbart at vi er nødt til å ha flere spor i
forhold til hvordan vi håndterer saker om barn. Det skal jo
ikke være sånn at barnevernet skal håndtere konflikter

21. nov. -- Referat 531
2006
mellom foreldre der man f.eks. er uenige om hvor barnet
skal bo fast, om hva slags omfang samværet skal ha, eller
om hva slags innhold det skal være i samværet. Vi vil måt­
te ha to systemer som for så vidt kan håndtere mye av de
samme standardene i forhold til bl.a. barnets beste. Spørs­
målet her er jo i hvilken grad man skal ha kryssende punk­
ter, hvor barnevernet eventuelt skal gå inn i det som egent­
lig er spørsmål som tilligger det mer ordinære rettslige
systemet og ikke fylkesnemndene. Der har vi sagt at dette
byr på utfordringer. Dette er problematisk. Det er ikke en­
kelt å gi umiddelbare svar på dette, men vi skal, som jeg
sa i hovedsvaret mitt, vurdere tiltak også når det gjelder
den problemstillinga.
Selv om man har to systemer, betyr ikke det at man
ikke fra barnevernets side kan vise god støtte, gi «sup­
port» og for så vidt være en medhjelper for f.eks. mor, i
disse sakene. De kan hjelpe til med å få avklaring i sam­
værssaker der man ser at det går galt. Det er der jeg mener
at de kanskje har et potensial til å gjøre noe mer.
Så vil jeg til slutt si at det kanskje mest ubehagelige vi
vil bli konfrontert med i diskusjonen om vold mot barn og
vold mot kvinner, er det forebyggende perspektivet. Det
gjelder særlig spørsmålet om å få dette i fokus, om å få et
hjelpeapparat for dem som slår, og ikke minst det repre­
sentanten Molvær Grimstad og flere har vært inne på,
spørsmålet om ruspolitikk. Det er helt åpenbart at med en­
kelte partiers ruspolitikk her i salen i forhold til f.eks. al­
koholspørsmål, ville bl.a. volden mot barn vokse svært
hvis man begav seg inn på deres linje. Der ligger det en
stor utfordring for oss alle, særlig når vi nærmer oss jule­
høytiden.
C a r l I . H a g e n hadde her gjeninntatt presi­
dentplassen.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed av­
sluttet.
Presidenten vil gjøre oppmerksom på at ved en såkalt
inkurie ble Kenneth Svendsen ikke valgt som settepresi­
dent ved starten av dagens møte. Kenneth Svendsen har
allikevel presidert, og presidenten regner med å ha Stor­
tingets godkjenning i ettertid til at Kenneth Svendsen har
presidert i Stortingets møte i dag. -- Det anses vedtatt.
S a k n r . 2
Referat
1. (58) Samtykke til godkjennelse av beslutning i
EØS­komiteen nr. 93/2006 av 7. juli 2006 om inn­
lemmelse i EØS­avtalen av direktiv 2005/29/EF av
11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis
overfor forbrukere (St.prp. nr. 9 (2006­2007))
Enst.: Sendes familie­ og kulturkomiteen.
2. (59) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Lars Sponheim, Odd Einar Dørum og Gunvald
Ludvigsen om helseregistre og personvern (Doku­
ment nr. 8:14 (2006­2007))
Enst.: Sendes helse­ og omsorgskomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet i henhold til forretningsordenens
§ 37 a før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 11.35.