251
24. okt. -- Dagsorden
S 2006--2007
2006
Møte tirsdag den 24. oktober kl. 10
President: T h o r b j ø r n J a g l a n d
D a g s o r d e n (nr. 9):
1. Sak behandlet 19. oktober 2006 i den utvidede uten­
rikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag), og
innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsorde­
nens § 13 siste ledd
2. Innstilling fra utenrikskomiteen om nordisk samar­
beid
(Innst. S. nr. 11 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 26
(2005­2006))
3. Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår
2005­1. halvår 2006
(Innst. S. nr. 10 (2006­2007), jf. Dokument nr. 7
(2006­2007))
4. Innstilling fra utenrikskomiteen om endringer under
enkelte kapitler på statsbudsjettet for 2006 under
Utenriksdepartementet som følge av situasjonen i
Midtøsten
(Innst. S. nr. 12 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 81 (2005­
2006) kap. 100, 101 og 163)
5. Innstilling fra justiskomiteen om endring på statsbud­
sjettet for 2006 under Justis­ og politidepartementet
som følge av situasjonen i Midtøsten
(Innst. S. nr. 13 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 81 (2005­
2006) kap. 440)
6. Interpellasjon fra representanten Anniken Huitfeldt
til kunnskapsministeren:
«Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT,
har nylig gjennomført en evaluering av allmennlærer­
utdanningene i Norge. Evalueringen er gjort på alle
20 institusjoner som tilbyr allmennlærerutdanning.
Evalueringspanelet anbefaler blant annet å innføre en
femårig allmennlærerutdanning.
Kan statsråden estimere kostnadene det vil innebære
å utvide allmennlærerutdanningen med ett år, kontra
å innføre ett halvår med etter­ og videreutdanning
med full lønn i løpet av de fem første årene som prak­
tiserende lærer, og kan statsråden videre kommentere
evalueringens anbefalinger om spesialisering på nivå,
fag og mellom institusjonene?»
7. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­
miteen om forslag fra stortingsrepresentantene Odd
Einar Dørum, Borghild Tenden, Gunnar Kvassheim
og Trine Skei Grande om å innføre et kompetanseår
for lærere i grunn­ og videregående skole
(Innst. S. nr. 15 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:81
(2005­2006))
8. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­
miteen om forslag fra stortingsrepresentantene Jon
Jæger Gåsvatn, Anders Anundsen, Åse M. Schmidt,
Per Sandberg og Bård Hoksrud om å sørge for sikker
og forsvarlig skolebusstransport
(Innst. S. nr. 16 (2006­2007), jf. Dokument nr. 8:84
(2005­2006))
9. Referat
Presidenten: Representanten Eli Sollied Øveraas,
som har vært permittert, har igjen tatt sete.
Det foreligger fem permisjonssøknader:
-- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om sykepermi­
sjon for representanten Torstein Rudihagen fra og med
24. oktober og inntil videre
-- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om sykepermi­
sjon for representanten Marianne Marthinsen fra og
med 24. oktober og inntil videre
-- fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe om sykeper­
misjon for representanten Dagrun Eriksen fra og med
24. oktober og inntil videre
-- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om velferdsper­
misjon for representanten Truls Wickholm fra og med
24. oktober og inntil videre
-- fra representanten Per Ove Width om permisjon i
tiden fra og med 24. oktober til og med 26. oktober for
å delta i møter i NATO­parlamentarikerkomiteens
regi i Kina
Disse søknader foreslås behandlet straks og innvilget.
-- Det anses vedtatt.
Fra første vararepresentant for Oppland fylke, Synnøve
Brenden Klemetrud foreligger søknad om å bli fritatt for
å møte i Stortinget tirsdag 24. oktober under representan­
ten Torstein Rudihagens permisjon, av velferdsgrunner.
Denne søknad foreslås behandlet straks og innvilget.
-- Det anses vedtatt.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i
permisjonstiden:
For Vest­Agder fylke: Sigmund Kroslid
For Oppland fylke: Stein Knutsen og Synnøve
Brenden Klemetrud
For Oslo: Karin Yrvin og Anne Lise Ryel
For Vestfold fylke: Jan Fredrik Vogt
2. Karin Yrvin og Jan Fredrik Vogt innvelges i Lagtinget
for den tid de møter for henholdsvis representanten
Marianne Marthinsen og representanten Per Ove Width.
Presidenten: Sigmund Kroslid, Stein Knutsen, Karin
Yrvin, Anne Lise Ryel og Jan Fredrik Vogt er til stede og
vi ta sete.
Valg av settepresidenter
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møter i dag og for resten
av inneværende uke -- og anser det som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Sigvald Oppebøen Hansen og
Gunn Olsen. -- Andre forslag foreligger ikke, og Sigvald
Oppebøen Hansen og Gunn Olsen anses enstemmig valgt
som settepresidenter for inneværende ukes møter.
S t a t s r å d E r i k S o l h e i m overbrakte
2 kgl. proposisjoner (se under Referat).
Presidenten: I henhold til vedtak i det lukkede møtet
som ble avholdt i Stortinget fredag 20. oktober, vil den sa­
Forhandlinger i Stortinget nr. 18
18

2006
252 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
ken som var satt opp på dagsordenen for det lukkede mø­
tet, bli behandlet i dette møtet.
S a k n r . 1
Sak behandlet 19. oktober 2006 i den utvidede uten­
rikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag), og inn­
brakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens
§ 13 siste ledd
Presidenten: Presidenten vil i henhold til Stortingets
forretningsorden § 13 siste ledd, foreslå at behandlingen
av denne saken starter med en redegjørelse av utenriksmi­
nisteren, etterfulgt av forsvarsministeren. Deretter vil ho­
vedtaler fra hver partigruppe få ordet til innlegg på inntil
10 minutter, og øvrige talere til innlegg på inntil 5 minut­
ter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter inn­
legg fra medlemmer av Regjeringen.
-- Det anses vedtatt.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:06:58]: Re­
gjeringen ønsker å videreføre dagens høye norske troppe­
bidrag til den NATO­ledede stabiliseringsstyrken ISAF i
Afghanistan, og ikke utvide deltakelsen gjennom å sende
spesialstyrker til de sørlige delene av landet. Men vi vil
følge situasjonen fortløpende.
Denne klargjøringen utløste i forrige uke en intens de­
batt, og fra opposisjonen ble det gitt klart uttrykk for at sa­
ken bør drøftes i Stortinget. Dette har Regjeringen merket
seg -- og la meg legge til: Vi har lært av det. Jeg merker
meg at Regjeringen og opposisjonen har ulik forståelse av
sakens karakter i forhold til spørsmålet om konsultasjoner
med Stortinget. La meg da si at jeg er veldig bekvem med
å legge opposisjonens forståelse til grunn når det gjelder
konsultasjoner med Stortinget i denne saken. Det er og
blir min og Regjeringens ambisjon å bidra til en nær og
korrekt dialog mellom regjering og storting i viktige uten­
riks­ og sikkerhetspolitiske spørsmål.
Jeg er derfor glad for denne anledningen til å gi en re­
degjørelse om situasjonen i Afghanistan, og til en debatt i
denne sal som kan belyse den omfattende utfordringen
som Afghanistan og hele det internasjonale samfunn står
overfor.
Situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig:
-- Taliban og andre opprørsgrupper har i høst vært på of­
fensiven for å undergrave den demokratisk valgte re­
gjeringen, og de må bekjempes.
-- Forsoningsarbeidet går for langsomt, og det må forse­
res.
-- Afghanske institusjoner og regjeringens autoritet må
styrkes, og respekt for lov og orden må opprettes.
-- Arbeidet med gjenoppbygging og utvikling henger
etter og må trappes opp.
La meg understreke: Det er behov for et taktskifte i
innsatsen for å bygge bærekraftig fred i Afghanistan. Sær­
lig etter kamphandlingene i sør for noen uker siden er det­
te en samstemt oppfatning i det internasjonale samfunn,
og blant de demokratiske kreftene i Afghanistan.
For å lykkes er det behov for en internasjonal innsats
som virker samlende på det afghanske samfunn. De inter­
nasjonale tiltakene innen sikkerhet og utvikling samt byg­
ging av politiske institusjoner, må utgjøre en helhetlig
strategi. Samtidig må en slik samlet strategi ha et klart na­
sjonalt perspektiv. Vi må se hele landet under ett. Og la
oss huske det som er den mest grunnleggende betraktning
i dagens situasjon: Bare afghanere selv kan skape varig
fred og stabilitet i Afghanistan. Freden må eies av afgha­
nere.
Vår innsats må utformes slik at befolkningens tillit til
Afghanistans demokratisk valgte ledere styrkes i alle de­
ler av landet. Afghansk eierskap må stå sentralt i alle be­
strebelser.
Vår innsats for et stabilt Afghanistan er samtidig en
innsats for en tryggere verden. Vi kan ikke tillate at Af­
ghanistan igjen blir et fristed for terroristbevegelser. Vi
kan ikke tillate at denne konfliktfylte regionen blir ytter­
ligere preget av ustabilitet, usikkerhet og vold.
Trusselen fra et ustabilt Afghanistan merkes også i vårt
eget samfunn. Få meter fra Stortinget kan man kjøpe he­
roin direkte fra Afghanistan. Hvis vi kan få opiumprodu­
sentene til å gå over til annen landbruksproduksjon, bidrar
vi til sikkerhet for vår ungdom, og til å svekke fotfestet til
grådige kriminelle. Dette helhetlige perspektivet er ut­
gangspunktet for min redegjørelse i dag.
La meg starte med sikkerhetssituasjonen. Trusselbildet
i Afghanistan er sammensatt og preget av store lokale og
regionale forskjeller. Situasjonen er særlig utfordrende i
sør og i øst. Denne delen av landet har tradisjonelt vært et
kjerneområde for de gruppene som kan kalles Taliban­til­
knyttede. Det er i dag særlig utsatt for regionale spennin­
ger og en nærmest ukontrollert trafikk over grensen fra
Pakistan.
Også i Kabul er situasjonen forverret. Det eksisterer en
reell fare for at urolighetene vil kunne spre seg til andre
deler av landet. Det er ikke bare kamphandlingene som er
blitt mer omfattende. Antallet selvmordsbomber og andre
angrep har gått dramatisk opp.
De angrep som er gjennomført av Taliban og andre
opprørsgrupper, er rettet både mot afghanere og mot inter­
nasjonalt personell. Representanter for afghanske myn­
digheter, sivilbefolkningen og skoler er spesielt utsatt. En
forverret sikkerhetssituasjon hindrer nødvendig bistand
og utvikling.
Å møte denne trusselen er krevende. Vi har sett at nær­
vær av tropper fra land langt unna, samtidig som den jev­
ne afghaner ikke opplever bedrede levekår, kan få sivilbe­
folkningen til å vende seg mot disse troppene. Og vi har
sett at kamphandlinger som krever høye sivile tapstall,
igjen kan virke rekrutterende for Taliban og andre opp­
rørsgrupper.
Den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF spiller
en sentral rolle for å stabilisere Afghanistan. Dette nær­
været skal bidra til å gjøre utvikling mulig. Sikkerhet og
gjenoppbygging går hånd i hånd.

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
253
2006
ISAF­styrkens mandat er gitt av FNs sikkerhetsråd.
Oppdraget er bl.a. å bidra til at den demokratisk valgte re­
gjeringen får reell kontroll i hele landet, og å legge til rette
for økonomisk og sosial utvikling. FNs sikkerhetsråd be­
sluttet 12. september i år å forlenge ISAF­styrkens man­
dat med ytterligere ett år. NATOs råd utvidet i juni og sep­
tember ISAFs ansvarsområde til de sørlige og deretter
østlige deler av landet. ISAF dekker dermed hele Afgha­
nistan.
I etterkant av NATOs vedtak mottok Norge, i likhet
med andre allierte, anmodninger fra alliansen om å utvide
vår deltakelse i ISAF. Disse anmodningene er blitt grun­
dig vurdert av Regjeringen. I våre vurderinger har vi lagt
vekt på Norges betydelige militære engasjement, både i
Afghanistan og i andre internasjonale operasjoner -- jeg
nevner Libanon og den planlagte operasjonen i et mulig
FN­engasjement i Darfur -- på vårt ønske om å konsentre­
re og å konsolidere den militære innsatsen i Nord­Afgha­
nistan, og på andre lands bidrag.
Etter en slik helhetsvurdering har det gjennom høsten
vært Regjeringens vurdering at Norge ikke endrer sine
militære bidrag til ISAF med å sende spesialstyrker til sør
i dag. Det var dette vi klargjorde i forrige uke, da vi også
understreket at vi følger situasjonen fortløpende.
Beslutningen innebærer at det norske militære bidraget
til Afghanistan, som i dag er på rundt 550 kvinner og
menn, vil bli videreført. Dette gjør Norge fortsatt til en av
de største bidragsyterne målt i forhold til folketallet.
La meg også legge til at det norske ISAF­bidraget har
endret seg kraftig i løpet av ganske kort tid. Antallet nors­
ke soldater i Meymaneh i Faryab­provinsen er om lag for­
doblet etter opptøyene i februar i år. Vår utrykningsstyrke
ble fullt operasjonell i mars. Inntil for et år siden hadde
hovedtyngden av vårt militære bidrag ligget i Kabul. Å
møte de krav som nå settes til oss i nord i form av stabili­
sering, opplæring av den afghanske hæren, av politiet, og
oppbygging av det sivile samfunnet, vil kreve ytterligere
ressurser i tiden framover.
NATO er orientert om den norske holdningen. Vi har
samtidig understreket at Norge i prinsippet kan delta med
styrker i hele ISAFs ansvarsområde. Det følger av NATOs
ansvar for hele Afghanistan. Norge setter heller ingen be­
grensninger i den type bidrag vi kan stille. Dette gjelder
også en eventuell framtidig innsettelse av norske spesial­
styrker.
La meg i denne sammenheng minne om at det i NATO­
sammenheng ikke er uvanlig at medlemsland, etter en hel­
hetsvurdering, velger å svare negativt på forespørsler om
styrker. Slike spørsmål kommer egentlig fortløpende. Det
har skjedd en rekke ganger -- også fra norsk side. For bare
å nevne ett eksempel: Den forrige regjeringen valgte å
trekke ut en infanteribataljon fra Kosovo noen måneder
etter opptøyene i 2004, til tross for anmodninger fra
NATO om å la den bli stående. Jeg vil derfor advare sterkt
mot å gjøre våre svar på anmodninger om militære bidrag
til et spørsmål om vår troverdighet som alliert. Det er ube­
grunnet. Skulle det ha vært slik, ville det også ha vært en
karakteristikk som ville ramme en rekke av våre allierte.
Norge står ved NATO, nå og i framtiden.
Stabilitet, gjenoppbygging og økonomisk og sosial
framgang i Afghanistan kan ikke oppnås med militære
midler alene. I forrige ukes tidvis opphetede debatt ble
dette resonnementet nesten avfeid med at det knapt finnes
uenighet om at vi skal gjøre mer på den sivile siden. Uenig­
heten gjelder vårt militære bidrag, sies det. Dette blir for
enkelt. Mitt inntrykk er at deler av opposisjonen ensidig
fokuserer på troppebidragene, uten å gå inn i analysen av
hvor Afghanistan står i dag, og hvor Afghanistan kan
komme til å gå i morgen, basert på en bred politisk løs­
ning.
Situasjonen er den at det i dag -- fra internasjonale og
afghanske representanter på militær og sivil side -- kom­
mer sterke oppfordringer om et taktskifte nettopp i den si­
vile innsatsen. De ledende militære jeg har snakket med
de siste ukene, og da inkluderer jeg sjefen for ISAF, peker
på manglende sivil framgang som det kritiske punktet i
dagens Afghanistan. De peker på svak koordinering og ut­
nyttelse av ressurser, utilstrekkelig innsats for oppbyg­
ging av hæren, politiet og rettsvesenet, samt for liten vekt­
legging på afghansk eierskap.
Det rekker dermed ikke bare å si seg enig i økt bistand.
Oppgaven ligger i å gi den en form og et innhold som er
tilpasset situasjonen i dag, og som gjør at vi kan snu en
farlig utvikling. Både FNs generalsekretær, NATOs gene­
ralsekretær og ISAFs militære ledelse er opptatt av disse
spørsmålene, i tillegg til, selvsagt, at ISAF kan nå sine
måltall på troppesiden.
Da jeg tok opp dette under NATOs utenriksminister­
møte i New York den 21. september, var det enighet om at
det nå haster med å få til en mer effektiv og helhetlig stra­
tegi. Dette arbeidet har vi fra norsk side fulgt opp med
omfattende samtaler i New York, i Afghanistan og her i
Oslo de siste ukene. Samtalene fortsetter denne uken og
vil bli ført videre i tiden som kommer.
La meg understreke at denne gjennomgangen tegner et
bilde som heller ikke er uten lyspunkter. Det internasjona­
le samfunn har gjort en omfattende innsats på flere områ­
der. Likevel er det en utbredt oppfatning at den samlede
innsatsen må økes, skje raskere og settes bedre inn i en
bredere strategi. Det er dette jeg mener med et taktskifte.
Til grunn for denne vurderingen ligger en rekke forhold.
La meg nevne de mest framtredende utfordringene:
For det første forutsetter stabilitet at det skapes effek­
tive afghanske institusjoner. Den internasjonale innsatsen
må bidra til å styrke kompetansen hos afghanske myndig­
heter.
For det andre er det avgjørende at den afghanske regje­
ring styrker sitt arbeid for forsoning og når ut til alle deler
av landet. Det er ikke tilfellet i dag.
For det tredje må vi sikre at den jevne afghanske kvin­
ne og mann ser raske og konkrete resultater av vår innsats
i sin hverdag.
Og til slutt: Vår innsats må bli bedre samordnet, både
mellom givere og afghanske myndigheter.
Afghanistan har ingen tradisjon for demokratisk styre.
Utenfor de store byene er lokale stammestrukturer og
andre maktmekanismer viktigere enn nasjonale myndig­
heter og lover. Den afghanske regjeringen har ikke maktet

2006
254 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
å utvide sin myndighet rundt om i landet tilstrekkelig til
at befolkningen ser den som garantist for trygghet og
framskritt.
Det hersker en akutt mangel på ekspertise og kompe­
tanse i myndighetsorganene i Kabul og i provinsene. Det
fører til at ressurser som regjeringen i landet faktisk har til
rådighet, ikke benyttes eller utnyttes dårlig. Opplæringen
av afghansk politi og justisvesen har gått for langsomt og
er et av de svakeste punktene i den internasjonale innsat­
sen. Det finnes betydelige elementer av korrupsjon og in­
effektivitet i begge institusjoner. Samtidig er landet det
fattigste i Asia og blant de absolutt fattigste i verden. Det
eksisterer en farlig kløft mellom folks forventninger til re­
gjeringen og det internasjonale samfunn, og de resultater
innbyggerne ser for sine egne liv.
Mange giverland velger dessuten å gå utenom afghans­
ke instanser. Dette er forståelig ut fra et ønske om å oppnå
raske resultater, men det gir liten overføring av ekspertise
til afghanske myndigheter, og det gir ikke den ønskede ef­
fekt med hensyn til å styrke befolkningens oppslutning
om regjeringen. Derfor haster det med å ta tak i disse sen­
trale utfordringene. Jo bedre vi lykkes på de sivile områ­
dene jeg nå har nevnt, jo mindre vil vi være avhengige av
militære virkemidler. Her har Norge en viktig rolle å spille.
Regjeringen ønsker å styrke innsatsen for gjenoppbyg­
ging og sosial og økonomisk utvikling, noe som samsva­
rer med den overordnede planen afghanske myndigheter
og det internasjonale samfunn -- med de sentrale aktørene
FN, Verdensbanken og EU i spissen -- ble enige om i Lon­
don i februar, også kalt The Afghanistan Compact. I hen­
hold til denne planen er målet at afghanske myndigheter
skal gjenvinne kontroll over hele landet.
Vi bidrar i år med om lag 300 mill. kr til gjenoppbyg­
ging av institusjoner, til utdanning og fattigdomsreduk­
sjon. Dette er en økning på 50 mill. kr fra 2005. Vi har bi­
dradd med om lag 90 mill. kr i året for å lindre humanitær
nød, til reintegrering av flyktninger, til minerydding og til
oppbygging av politi og rettsvesen.
Norge er en pådriver for å styrke kvinners stilling. For
å få sosial og økonomisk utvikling og varig fred er det
nødvendig å mobilisere de ressurser som afghanske kvin­
ner representerer.
Regjeringen er opptatt av at Norge skal utvide innsat­
sen i Afghanistan. Vi har trappet opp våre bidrag til ISAF,
og vi følger situasjonen på den militære siden nøye, som
omtalt. Videre vil vi gi nye bidrag for å møte kortsiktige
og akutte behov, så vel som å yte en målrettet bistand til
mer langsiktige oppgaver.
Når det gjelder den kortsiktige bistanden, vil jeg spe­
sielt framheve de behovene som nå foreligger på grunn av
tørkesituasjonen og kamphandlingene i sør. Den 22. okto­
ber sendte den afghanske regjering og FN ut en felles ap­
pell om hastehjelp til de mange som nå er rammet av tør­
ken i Afghanistan, og til de om lag 20 000 familiene som
har flyktet fra sine hjem etter kamphandlingene i sør. Be­
hovene er anslått til over 270 mill. kr. Fra norsk side vil vi
reagere positivt på denne appellen.
I sør er det humanitære arbeidet spesielt vanskelig,
men også her er det mulig å nå fram med hjelp. Dette hu­
manitære rommet må utvides og utnyttes, Vi trenger god
sivil­militær koordinering, samtidig som det oppretthol­
des en klar rollefordeling mellom militære og sivile akti­
viteter. Humanitær innsats må baseres på humanitære
prinsipper.
Kamphandlingene i sør har også ledet til omfattende
ødeleggelser av hjem og infrastruktur. Fra nederlandsk
side er det i NATO kommet en anmodning om at vi raskt
stiller midler til rådighet for gjenoppbygging av disse lo­
kalsamfunnene. Denne anmodningen har vi nå til vurde­
ring. Det er viktig at gjenoppbyggingen skjer på afghans­
ke premisser. Og som sagt, bare på den måten kan vi sikre
oss at tiltakene gis lokalt eierskap og styrker afghanske
myndigheter.
Det er også viktig at vi bidrar til å sette den afghanske
regjering bedre i stand til å styrke sitt arbeid for forsoning,
og til å nå ut til ulike deler av landet. Dette arbeidet for å
binde sammen sentrale myndigheter og tradisjonelle af­
ghanske, lokale strukturer er avgjørende for å sikre at be­
folkningen i provinsene og distriktene slutter opp om re­
gjeringen i Kabul. Dersom man kan mobilisere en slik
støtte fra lokale ledere, vil det også være et viktig bidrag
til å få bukt med det enorme opiumproblemet.
For å skape utvikling og demme opp for ytterligere re­
kruttering til Taliban og andre opprørsgrupper er det også
viktig å støtte den afghanske regjeringen i arbeidet med å
sikre et bedre skoletilbud -- også i kampherjede provinser.
Familier som i dag sender sine sønner til religiøse skoler
i Pakistan, må se at de har alternativer i sitt eget land som
er forenlig med deres egen tro og kultur, og som gir deres
barn kunnskaper og yrkesopplæring til nytte for fellesska­
pet.
Fra norsk side vil vi også styrke arbeidet med å bygge
opp afghansk politi og rettsvesen. EU vurderer å påta seg
et særlig ansvar for bistanden til oppbygging av disse in­
stitusjonene. Dette er en gledelig utvikling. Dersom EU
velger å spille en større rolle her, regner jeg med at også
Norge -- i likhet med andre tredjeland -- vil bli invitert til
å delta, og dette vil vi i så fall se positivt på.
Vi vil styrke arbeidet med å overføre kompetanse og
ekspertise til afghanske myndigheter, til ministeriene sen­
tralt og til provinsene. Dette er avgjørende for at regjerin­
gen i Kabul kan bli mer synlig og mer effektiv rundt om i
landet, og for at befolkningen skal velge å gi sin støtte til
sentrale myndigheter og ikke til lokale grupperinger som
motarbeider den.
Vi må vise afghanerne at vi er villige til å tenke og
handle langsiktig for å bygge opp deres institusjoner.
Samtidig må FN, Verdensbanken og giverlandene gjøre
det klart for afghanske myndigheter at de må handle mer
resolutt i forhold til korrupsjon i sitt eget myndighetsap­
parat, i politi og i rettsvesen.
Norge har et spesielt ansvar i Faryab­provinsen i nord,
hvor vi leder et såkalt stabiliseringslag -- eller et PRT. Vi
har så langt i år brukt 40 mill. kr i denne provinsen. Dette
begynner nå å gi resultater, og innsatsen vil bli forsterket
i året som kommer. Den vil også omfatte økt satsing på ut­
bygging av kritiske deler av provinsens infrastruktur.
Større utvikling i nord vil være et viktig bidrag til å dem­

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
255
2006
me opp for faren for spredning av urolighetene i andre de­
ler av landet.
Som det framgår av det jeg har sagt, legger Regjerin­
gen opp til en betydelig økning av den norske innsatsen.
Vårt samlede sivile engasjement forventes å utgjøre om
lag en halv milliard kroner neste år. Dette vil innebære en
økning på 100 mill. kr i humanitær og langsiktig ut­
viklingsinnsats i Afghanistan. Samtidig vil vi søke å
møte de mest akutte humanitære problemene på årets
budsjett.
Den internasjonale sivile innsatsen er liten sammenlik­
net med hva vi har opplevd i andre land som er rammet av
konflikter. Vi har gjort det klart for FN og Verdensbanken
at vi ønsker at de skal spille en mer aktiv rolle i koordine­
ringen av innsatsen på de sivile områdene.
Samtidig må giverlandene og andre giverinstanser vise
større vilje til å la seg koordinere. Dersom vi kan lykkes
på dette punktet, vil det også bli lettere å møte det som er
hovedutfordringen i dagens situasjon, nemlig å fremme
afghansk eierskap.
Jeg startet dagens redegjørelse med å understreke at
situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig. Jeg håper jeg
har fått formidlet nettopp dette.
Utfordringene er store, og de kan bare løses gjennom
et bredt internasjonalt engasjement, hvor den sivile og mi­
litære innsatsen ses i en politisk sammenheng.
Den tiden vi har til rådighet for å lykkes, er begrenset.
Kamphandlingene i sør var alvorlige. I dag er den militæ­
re analysen at situasjonen i sør er stabilisert, men ikke sta­
bil. ISAF har her en sentral rolle -- i sør -- men også i de
andre delene av landet, og vi skal ta vår del av ansvaret.
Skal Afghanistan lykkes, må vi ikke undervurdere di­
mensjonene og bredden i de utfordringene vi står overfor.
Derfor er det helt avgjørende at vi lykkes med å få til et
taktskifte.
Regjeringen vil at Norge skal bidra nettopp til dette.
Og Regjeringen vil, som jeg sa innledningsvis, holde nær
kontakt med Stortinget og Stortingets organer om denne
viktige saken.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [10:27:24]: Det
internasjonale samfunn har forpliktet seg til å støtte den
lovlig valgte afghanske regjeringen i arbeidet for å etab­
lere sikkerhet, utvikling og gjenoppbygging i Afghanis­
tan. ISAF er den NATO­ledede styrken i Afghanistan,
som ble etablert med bakgrunn i «Bonn­prosessen». Styr­
ken skal bidra til sikkerhet i Afghanistan samt assistere i
gjenoppbyggingen av den afghanske staten.
ISAF er en operasjon til støtte for den afghanske regje­
ringen med mandat fra FNs sikkerhetsråd. ISAF er der­
med ikke å anse som en artikkel 5­operasjon. FNs sikker­
hetsråd har vedtatt en rekke resolusjoner med hjemmel i
FN­paktens kapittel VII, som autoriserer tilstedeværelsen
av ISAF­styrken i Afghanistan. Den første er resolusjon
1386 fra 20. desember 2001 og gir styrken mandat til å
operere i Kabul og omegn. I resolusjon 1510 av 13. okto­
ber 2003 autoriseres ISAF til å operere i områder utenfor
Kabul. Etter at Storbritannia, Tyrkia og Tyskland hadde
ledet ISAF som en koalisjonsoperasjon siden februar
2002, overtok NATO ansvaret for operasjonen i august
2003. Senere FN­resolusjoner har videreført ISAFs man­
dat.
Norge har i dag ca. 550 soldater av totalt 31 000 i ISAF.
Dette er et stort militært bidrag tatt i betraktning at Norge
er et land med 4,6 mill. innbyggere. I denne sammenheng
er det Norge og Nederland som topper styrkebidrag til
ISAF i forhold til befolkning. Vi får tilbakemelding om at
de norske styrkene holder meget høy kvalitet, og at de
gjør en særdeles god jobb. Norge bidrar tilsvarende tungt
til finansiering av gjenoppbygging av det afghanske sam­
funn.
Regjeringen har styrket betydelig Norges tilstedevæ­
relse i Nord­Afghanistan, og inntil videre har vi valgt å
konsentrere den militære innsatsen i dette området. Norge
tok over etter Storbritannia ansvaret for PRT­et -- Provin­
cial Reconstruction Team -- i Meymaneh i september
2005 og for hurtigreaksjonsstyrken -- QRF -- i Mazar­e­
Sharif i mars 2006. Dette muliggjorde at britiske styrker
lettere kunne settes inn i Sør­Afghanistan. Vi har allerede
gjort betydelige investeringer i nye leirer både i Meyma­
neh og i Mazar. For QRF­en i Mazar har den nye Camp
Nidaros så langt kostet minst 100 mill. kr.
Hurtigreaksjonsstyrken i Mazar er en helt sentral kapa­
sitet for NATO. Den skal kunne rykke raskt ut til unnset­
ning for NATO­styrker dersom en kritisk situasjon opp­
står. Styrken består av over 300 personell, og er en robust
og ettertraktet kapasitet. Angrepet på den norske leiren i
Meymaneh 7. februar i år viste hvor viktig det er at NATO
har en hurtigreaksjonsstyrke i området.
I Mazar har Norge også ansvaret for et feltsykehus. Det
norske personellet ved dette sykehuset holder høy kvalitet
og yter også sykehustjenester til sivilbefolkningen. Dette
området av Afghanistan har liten eller ingen sykehusdek­
ning, så det norske bidraget spiller en betydelig rolle for
sivilsamfunnet. Det er totalt ca. 40 norske personell enga­
sjert ved sykehuset.
Norge har i tillegg ledelsen av PRT­et, som er utplassert
i Meymaneh. PRT­ets oppgave er å utbre sentralmyndig­
hetenes legitimitet og myndighet i Faryab­provinsen. Det­
te gjøres i første rekke gjennom tilrettelegging for sivile
gjenoppbyggings­ og utviklingsprosjekter. PRT­et har en
sivil del, der personell fra Justisdepartementet og Uten­
riksdepartementet inngår. Det sivile elementet er likestilt
og ikke underlagt militær ledelse.
Regjeringen har besluttet å trappe opp den sivile inn­
satsen i Faryab­provinsen gjennom å øke tilgjengelige
midler for prosjekter. Ønskemålet er i større grad å se sivil
og militær innsats i sammenheng. PRT­konseptet er basert
på at militær tilstedeværelse er en forutsetning for stabili­
tet og utvikling, men at slike midler alene ikke vil løse de
langsiktige utfordringer Afghanistan står overfor.
Under min samtale med president Karzai i Kabul i for­
rige uke anmodet han f.eks. om at man fra norsk side også
vurderer å bidra til bl.a. veibygging, mens forsvarsminister
Wardak viste til behovet for økt støtte til oppbyggingen av
den afghanske hæren. Dette er eksempler på prosjekter
som er viktige for å bidra til å bedre sikkerhetssituasjonen
på lengre sikt.

2006
256 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
Den norske PRT­modellen høster anerkjennelse fra
NATO. Det er bl.a. fordi vi i økende grad ser den sivile og
militære innsatsen i sammenheng, samtidig som vi opere­
rer med klare skillelinjer mellom militære og sivile aktø­
rer. Forsvaret spiller en tilretteleggingsrolle, mens de sivi­
le oppgavene utføres av sivile aktører. I tillegg til ca. 100
norske personell består PRT­et av representanter fra Lat­
via og Finland. Det å ha ledelsen for et flernasjonalt sivilt­
militært element som PRT­et i Meymaneh gir nyttig erfa­
ring. I tillegg får vi gode påvirkningsmuligheter i forhold
til utviklingen av sivilt­militært samarbeid i NATO for øv­
rig.
Forsvaret legger også igjen mye penger lokalt i Afgha­
nistan i form av innleid lokal arbeidskraft og kjøp av tje­
nester. Dette er ikke minst viktig i en ellers fattig provins,
der PRT­et i Meymaneh er lokalisert. Eksempelvis opp­
graderer Norge nå en afghansk militærleir for om lag
5 mill. kr, der det kun benyttes lokal arbeidskraft. Denne
oppgraderingen er nødvendig for å sikre at den afghanske
hæren kan ha ett kompani i provinsen, noe som er helt av­
gjørende for å kunne sikre stabilitet og positiv utvikling.
Som en følge av økt norsk satsing i Faryab­provinsen,
og det forhold at den eksisterende PRT­leiren ikke til­
fredsstiller framtidige behov, bygger Norge nå en ny leir
med en kostnadsramme på 82 mill. kr. Det er valgt å gjen­
nomføre arbeidet med afghansk arbeidskraft, bl.a. for å
tilføre lokalsamfunnet både kompetanse og arbeidsplas­
ser.
Oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker er av­
gjørende for at afghanerne selv skal kunne ivareta sikker­
heten for sitt eget land. I den forbindelse har NATO i som­
mer startet med å trene den afghanske hæren med såkalte
Operational Mentoring and Liaison Teams. Norge bidrar
til dette i Nord­Afghanistan med åtte stabsoffiserer, og le­
der for tiden treningen av den eneste brigadeledelsen i
Nord­Afghanistan.
Norge har også personell i ISAFs operasjonsledelse
både sentralt i Kabul og i regionkommandoen for Nord­
Afghanistan. Dette gir innsikt og innflytelse i planleggin­
gen og ledelsen av operasjonen.
Jeg vil gjerne si litt om sikkerhetssituasjonen i Afgha­
nistan. Som kjent har sikkerhetssituasjonen i Sør­Afgha­
nistan etter utvidelsen av NATOs operasjon vært svært
krevende. Situasjonen har i den senere tid blitt noe bedret,
men er fortsatt vanskelig og ventes å forbli vanskelig og
uforutsigbar i lang tid framover.
Det er en økende tendens til at sikkerhetssituasjonen i
hele Afghanistan er i forverring, også i nord­regionen.
Området er relativt stabilt, men det registreres en økning
i omfanget av etnisk konflikt og økt vold knyttet til narko­
tikatrafikken. Stabiliteten i området er basert på meget
skjøre politiske kompromisser. Det er også tegn som tyder
på at Taliban er i ferd med å styrke sin tilstedeværelse
også i nord.
Dette viser at de norske bidragene i Nord­Afghanistan
er høyst nødvendige og relevante. Her har vi påtatt oss et
tungt ansvar, bl.a. for det norskledede PRT­et. Dette er en
forpliktelse som vi ikke kan, eller vil, forlate. Våre nåvæ­
rende styrkebidrag må derfor på det nåværende tidspunkt
fokusere på å løse sine viktige oppgaver i Nord­Afghanis­
tan.
Det er Regjeringens syn at alle NATOs medlemsland
har et felles ansvar for ISAF­operasjonen i hele Afghanis­
tan. Det utelukkes derfor ikke at den norske hurtigreak­
sjonsstyrken også kan settes inn andre steder i Afghani­
stan i kritiske situasjoner, så lenge oppdragene er innenfor
styrkens operative kapasitet og oppdrag som reaksjons­
styrke. Norge har også allerede avgitt enkeltsoldater til sa­
nitetstjeneste i Sør­Afghanistan. Disse soldatene har gjort
en meget viktig innsats og fått meget god omtale fra
NATO.
Norges bidrag til Afghanistan må også ses opp mot
andre operative behov og opp mot prioriteringer for Nor­
ges bidrag til andre internasjonale operasjoner. Vi har et
betydelig bidrag til UNIFIL­operasjonen utenfor kysten
av Libanon. I tillegg er vi i gang med å planlegge for et bi­
drag til en eventuell FN­operasjon i Darfur.
Samtidig er det viktig for meg som forsvarsminister
også å ha tilgang til personell i Norge som på kort varsel
kan forsterke våre avdelinger ute ved en nødssituasjon,
som vi erfarte ved angrepet på PRT­et i Meymaneh i fe­
bruar.
La meg også legge til at Hærens kapasitet er strukket,
spesielt gjelder dette relevante støttefunksjoner til inter­
nasjonale operasjoner, og det er en meget stor belastning
på det personell, og deres familier, som utfører hoved­
tyngden av slike oppdrag.
Denne regjeringen har sørget for en opptrapping av
vårt totale militære utenlandsengasjement i forhold til da
vi tok over etter den forrige regjeringen. Når våre UNIFIL­
bidrag begynner sin tjeneste i morgen, har vi om lag
790 soldater i internasjonale operasjoner, sammenlignet
med om lag 520 på slutten av den forrige regjeringens pe­
riode. I Afghanistan har vi i dag om lag 550 soldater, som
alle tjenestegjør i ISAF. Den forrige regjeringen hadde om
lag 470 soldater i Afghanistan, men bare 390 av disse del­
tok i ISAF.
Denne økte satsingen på deltakelse i internasjonale
fredsoperasjoner er nødvendig og i tråd med Regjeringens
politikk og målsetting om et aktivt internasjonalt engasje­
ment både i NATO og i FN. Nivået ute gjør det imidlertid
umulig for Norge å svare positivt på alle de anmodninger
om økte styrkebidrag som kommer fra ulike hold.
Det er en kjensgjerning at Norge har gitt deltakelse i
ISAF høyeste prioritet, og vi er relativt sett blant de aller
tyngste bidragsyterne. At våre nære allierte etterspør yt­
terligere norske bidrag, er en anerkjennelse for den store
innsats våre soldater yter i Afghanistan -- og andre steder
der de deltar.
Jeg vil understreke at alt norsk personell som nå tjenes­
tegjør, eller som har tjenestegjort, i Afghanistan, gjør en
uvurderlig innsats for den afghanske befolkningen, for in­
ternasjonal sikkerhet -- og dermed også for norsk sikker­
het.
NATO har siden 5. oktober overtatt det militære stabi­
liseringsansvaret for hele Afghanistan. I den forbindelse
inngår nå over 10 000 amerikanske styrker i ISAF, med
hovedinnsats i Øst­Afghanistan. I Sør­Afghanistan er det

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
257
2006
fortsatt mangler i forhold til det styrkenivået som er poli­
tisk godkjent av NATOs råd. Blant de viktigste manglene
er fortsatt helikoptre, infanteriavdelinger og spesialstyr­
ker. Alle NATOs medlemsland er anmodet om å bidra
med flere styrker.
Regjeringen har over tid vurdert situasjonen i Afghani­
stan og eventuelle behov for ytterligere norske bidrag, og
valgt å ikke endre innrettingen av vårt styrkebidrag nå.
Jeg vil understreke at det ikke er noen prinsipiell mot­
stand fra Regjeringens side mot å sende norske styrker til
Sør­Afghanistan. Norge konsentrerer sin militære innsats
i nord, men kan i prinsippet delta med styrker i hele ISAFs
ansvarsområde. Det foreligger heller ingen begrensninger
i den type bidrag Norge kan stille, herunder spesialstyr­
ker.
La meg understreke at dette på ingen måte er første
gang vi ikke svarer positivt på en styrkeanmodning fra
NATO eller FN. Så har f.eks. vært tilfellet for NATOs
operasjon i Irak og for ulike bidrag til operasjonene i
Kosovo og Afghanistan.
Vi er nå inne i en prosess for å melde inn Norges styr­
kebidrag til pågående NATO­operasjoner for de neste åre­
ne. Dette gjøres for at NATOs militære myndigheter skal
ha en best mulig oversikt over nasjonenes styrkebidrag,
og dermed bedre NATOs evne til langsiktig planlegging.
I denne forbindelse vil Regjeringen konsultere Stortin­
get om den framtidige innrettingen av styrkebidrag, både
til ISAF og til andre operasjoner. Regjeringen er fast be­
stemt på at Norge fortsatt skal være en sentral bidragsyter
til ISAF, samtidig som vi vil styrke vårt bidrag til FN.
Norske styrkebidrag er en helt sentral del av norsk sikker­
hetspolitikk. Regjeringens konsultasjoner med Stortinget
er viktig for å skape en bredest mulig enighet om norske
bidrag til internasjonale operasjoner.
La meg avslutte denne redegjørelsen med å slå fast føl­
gende:
NATO er en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk, og
dette ligger fast. Norge gir et betydelig og viktig bidrag til
NATOs operasjon i Afghanistan. Denne regjeringen har
faktisk styrket våre militære bidrag til Afghanistan og
ISAF i forhold til den forrige regjeringen.
Norge har påtatt seg et meget krevende oppdrag i
Nord­Afghanistan. Senest i februar var våre soldater i
Meymaneh i en meget farlig situasjon. Vi tar, og vi skal
fortsette å ta, vårt solidaritetsansvar i NATO på alvor.
Olav Akselsen (A) [10:43:28] (leiar i utanrikskomite­
en): Situasjonen i Afghanistan er vanskeleg. Landet har
vore herja av krig i fleire tiår. Landet har ingen demokra­
tisk eller folkevald tradisjon. Det eine omsynslause dikta­
turet har følgt etter det andre. Landet har knapt nokon
gong hatt ei sentral regjering med kontroll over heile lan­
det. Krigsherrar og lokale stammer har vore meir opp­
tekne av eigeninteresser enn av forholda for innbyggjara­
ne.
Sivilbefolkninga har lidd i generasjonar og lever under
folhold me i vår norske kvardag vanskeleg kan tenkja oss.
Afghanistan er eit av dei fattigaste landa i verda. Leve­
standarden er svært låg, og ein opplever direkte humani­
tær nød. Tørke og krigshandlingar forverrar situasjonen.
Institusjonar som me her til lands tek som ei sjølvføl­
gje, er ikkje­eksisterande i Afghanistan. Helsevesenet er
svært mangelfullt. Det same er utdanningssystemet. Poli­
tiet og justisvesenet har store manglar. Nasjonalt forsvar
og tryggingsstyrkar er ikkje bygde ut.
Heller ikkje val på president og ei folkevald nasjonal­
forsamling har gjeve den utviklinga ein kunne ønskt eller
håpa. Sentralmakta greier ikkje å ta i vare innbyggjarane
sine tryggingsbehov. Den venta utviklinga i levekår har
dessverre heller ikkje kome.
Frustrasjonen spreier seg. Det er aukande misnøye
med presidenten og regjeringa. Dei utanlandske styrkane
blir òg møtte med større skepsis no enn før. Det ser òg ut
til å vera aukande oppslutnad om Taliban og andre opp­
rørsgrupper.
Tryggingssituasjonen hindrar ei normal utvikling i lan­
det. Det sivile samfunnet lir. Vanleg næringsaktivitet er
vanskeleg. Foreldra er redde for å senda ungane sine på
skulen. Frykta grip om seg. Afghanistan treng hjelp frå
det internasjonale samfunnet for å skapa eit betre liv for
innbyggjarane sine.
Eg er glad for at Noreg har stilt opp for å hjelpa det af­
ghanske folket. Noreg er blant dei største bidragsytarane
når det gjeld både sivil og militær støtte.
Gjennom deltaking i ISAF har Noreg i dag om lag 550
soldatar i Afghanistan. Det er ein oppgang på om lag 80
sidan regjeringsskiftet. ISAF er den høgast prioriterte in­
ternasjonale operasjonen for denne regjeringa, og ein rek­
nar med langvarig norsk nærvær.
Regjeringa avgjorde i førre veke at ho ikkje vil auka
det norske styrkebidraget no, og at Noreg skal konsentrera
den militære innsatsen i Afghanistan til områda i nord.
Regjeringa presiserer likevel at ein i prinsippet kan delta
med styrkar i heile ISAF sitt ansvarsområde. Det er heller
inga avgrensing for kva bidrag Noreg kan stilla med. Re­
gjeringa vil vidare vurdera behovet for å endra det norske
styrkebidraget.
Arbeidarpartiet støttar Regjeringa si avgjerd.
Støtta frå Noreg til oppbygging av det sivile samfunnet
vil i år vera på rundt 400 mill. kr -- også det er ein oppgang
sidan i fjor. Den norske støtta er konsentrert om utdan­
ning, styresett og offentleg administrasjon, landsbyutvik­
ling og kamp mot narkotika. Noreg gjev òg store bidrag til
humanitære formål, demokratiutvikling og oppbygging
av politi og rettsvesen.
Det er no behov for ytterlegare innsats og betre koor­
dinering. For å snu utviklinga må det afghanske folket
oppleva framgang i levekår og ein tryggare kvardag.
Noreg vil auka den norske innsatsen til neste år med
100 mill. kr. Det er viktig for å få til ei positiv utvikling i
landet og på den måten hjelpa til å auka oppslutnaden om
dei demokratiske institusjonane. Det er viktig å styrkja
legitimiteten til afghanske styresmakter.
Eg er glad for det initiativet Noreg har teke for å få til
ei betre koordinering og for i større grad å trekkja inn FN
og Verdsbanken. Ei sterkare satsing frå det internasjonale

2006
258 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
samfunnet på sivil hjelp til Afghanistan vil vera heilt av­
gjerande for å få til ei stabilisering i landet -- og det hastar.
Regjeringa sitt vedtak om å vidareføra noverande nivå
og i denne omgangen ikkje senda nye styrkar til Afghani­
stan skapte sterke reaksjonar blant enkelte. Sjølv om eg
kan forstå at det går an å ha eit anna syn på dette spørsmå­
let, meiner eg at mange av reaksjonane ikkje på nokon
måte står i forhold til den avgjerda som Regjeringa har te­
ke.
Ifølgje enkelte reaksjonar kan ein få inntrykk av at
Noreg no nærast er i ferd med å melda seg ut av NATO,
og at me ved å seia nei til nye norske bidrag no heller ikkje
må rekna med hjelp dersom vårt land skulle bli trua.
Dette er sjølvsagt ikkje tilfellet. Noreg får regelmessig
spørsmål om å stilla med styrkar til ulike oppdrag i regi av
EU, FN og NATO. Noreg har tradisjonelt prøvt å stilla seg
positiv til slike førespurnader, men det har aldri vore no­
kon automatikk. Både denne regjeringa og tidlegare regje­
ringar har måtta seia nei til spørsmål om bidrag. Det er
fleire eksempel på dette. Blant anna har ein fleire gonger
sagt nei til NATO sin treningsmisjon i Irak. Ein har fleire
gonger behandla spørsmål om å senda F­16­fly og trans­
portfly til Afghanistan, og avslått førespurnadene.
I førre periode var det sterke reaksjonar i NATO og i
Noreg på at dåverande regjering valde å trekkja ut ein
norsk infanteribataljon frå Kosovo, i ein svært spent og
vanskeleg situasjon -- ei avgjerd som etter mitt syn var
langt meir dramatisk enn den avgjerda dagens regjering
har teke, om å vidareføra aktiviteten på noverande nivå.
Sjølv om ein kan vera kritisk til kva den førre regjerin­
ga gjorde i Kosovo, kan eg ikkje sjå at den avgjerda har
skada vårt forhold til NATO.
Det er òg slik at dei fleste andre NATO­landa med jam­
ne mellomrom har avslått førespurnader om bidrag. Det
gjeld òg spørsmål knytte til bidrag til Afghanistan. Ein
bør difor vera forsiktig med å haussa opp dette spørsmå­
let. Noreg er på linje med andre land i dette tilfellet, og
den norske avgjerda kan ikkje tolkast som at ein ikkje stil­
ler opp for NATO.
Etter at Regjeringa i førre veke offentleggjorde vedta­
ket om å vidareføra det norske styrkebidraget til Afghani­
stan på dagens nivå, kom det sterke reaksjonar på at Stor­
tinget ikkje var involvert eller konsultert. Regjeringa sine
medlemer har nok teke dette inn over seg, og eg merka
meg det utanriksministeren sa innleiingsvis, og for så vidt
òg avslutningsvis, om behovet for eit tett forhold til Stor­
tinget.
Som leiar av utanrikskomiteen vil eg presisera at det er
viktig at Stortinget blir involvert i viktige avgjerder om
utanrikspolitikken. Me har lenge hatt eit ønske om stor
grad av konsensus i viktige utanrikspolitiske spørsmål.
Det står fast. Sjølv om me no har ei fleirtalsregjering, er
behovet for konsultasjonar med Stortinget like stort.
Eg vil likevel presisera at det ikkje finst eit fasitsvar på
kva tid den utvida utanrikskomiteen skal kallast inn. Det
har fleire gonger vore retta kritikk både mot denne regje­
ringa og tidlegare regjeringar fordi ein har kalla inn til eit
møte utan at ein har hatt noko nytt å seia. Regjeringa og
Arbeidarpartiet oppfatta avgjerda i førre veke som ei vi­
dareføring av dagens politikk, og dermed ikkje som ein ny
politikk slik at det var behov for å konsultera Stortinget.
Men når det er sagt, har ein merka seg den kritikken som
har kome fram. Eg håpar iallfall at ein i framtida skal kun­
na greia å ha god og tett dialog med Stortinget om den ty­
pen spørsmål me diskuterer i dag.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Morten Høglund (FrP) [10:52:40]: Jeg legger merke
til at utenrikskomiteens leder har behov for å understreke
at Arbeiderpartiet støtter Regjeringens beslutning. Det
kan være greit, for gjennom hele forrige stortingsperiode
utgjorde Arbeiderpartiet, sammen med Fremskrittspartiet
og Bondevik­regjeringen, det brede flertall når det gjaldt
vår holdning til løsninger i Afghanistan. Det gjaldt bl.a.
militære oppdrag og bidrag, enten det var til «Enduring
Freedom» eller til ISAF­styrkene. Nå er Arbeiderpartiet
-- etter at de kom i regjering -- blitt drevet fra skanse til
skanse. Kan vi nå vente oss flere overraskelser fra Arbeider­
partiets side? Er det noen grense for hvor langt man er vil­
lig til å gå for å strekke seg for å møte anti­NATO­partiet
SV? Oppfatter Arbeiderpartiet det slik at gevinsten ved å
sitte i regjering er så stor at uansett hvilke konflikter man
får i forhold til sine allierte, er det verdt det?
Olav Akselsen (A) [10:53:33]: Eg må berre seia som
sant er, at her er nok verkelegheitsoppfatninga svært for­
skjellig for spørjaren og meg. Det er ikkje slik at den nors­
ke regjeringa eller Arbeidarpartiet sine medlemmer er
blitt drivne frå skanse til skanse. Me har hatt ein offensiv
utanrikspolitikk frå dag éin -- som Regjeringa og Arbei­
darpartiet sjølvsagt stiller seg fullt og heilt bak.
Det er slik at me har auka aktiviteten vår i Afghanistan
når det gjeld både det militære og det sivile nærværet. Me
har ambisjonar om å fortsetja å ha eit sterkt nærvær i Af­
ghanistan. At ein avslår denne oppmodinga no, er heller
ikkje noko nytt. Som eg viste til i mitt innlegg, er det noko
som har skjedd med jamne mellomrom under ulike regje­
ringar. Det skjedde også under den førre regjeringa, utan
at det fekk dramatisk betydning for vårt forhold til NATO
eller at det forhindra oss frå å ha ein aktiv politikk i høve
til Afghanistan. Difor vil eg påstå at den verkelegheita
som Framstegspartiet her prøver å teikna, ikkje er korrekt.
Erna Solberg (H) [10:54:52]: Jeg skjønner man har
lett for å finne parallelle situasjoner. Jeg har lyst til å be­
grunne helheten i den forrige regjeringens beslutning om
ikke å opprettholde aktiviteten i Kosovo, eksemplet som
både Arbeiderpartiets talsmann og utenriksministeren
brukte. Man trappet altså ned etter en plan fordi man byg­
de opp engasjementet i Afghanistan. Man gjorde det med
bred støtte i dette storting, inklusiv Olav Akselsens parti,
Arbeiderpartiet. Vi deltok ved at vi sendte ned en helikop­
terstyrke til Kosovo i stedet. Vi begrunnet hva innholdet i
vår helhetsvurdering var. Det skjer ikke nå, vi får ikke
høre hva som egentlig ligger i begrepet «helhetsvurde­
ring». Hva er minusene, hva er det som trekker i retning
av å ikke delta når vi har styrkene? Vi har ikke hørt argu­

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
259
2006
mentet om at det ikke er penger. Vi kan altså delta, men vi
vil ikke. Hva er den ærlige helhetsvurderingen? Hva er
minusene ved å ikke delta?
Olav Akselsen (A) [10:56:00]: Eg meiner det er klare
parallellar i høve til både den førre regjeringas fram­
gangsmåte i Kosovo og ein del andre situasjonar der ein
frå norsk side har valt å ikkje stilla opp.
Dei fleste førespurnadene av denne typen som får eit
negativt svar, blir aldri debatterte i det offentlege rommet.
Det er heller ikkje normalt at ein grunngjev den avgjerda
ein har teke. Me merkar oss at når den førre regjeringa
trekte seg ut av Kosovo, var det sterk kritikk frå NATO
knytt til det. Det var også mange i Noreg som meinte det
var ei feil avgjerd. Etter mitt syn var det ei mykje meir al­
vorleg avgjerd enn dagens avgjerd om å vidareføra ein ak­
tivitet på det noverande nivået.
Regjeringa har vurdert situasjonen og funne ut at slik
situasjonen er i dag, har ein ikkje eit ønske om å trappa
opp norsk nærvær.
Jan Sahl (KrF) [10:57:12]: Begge de to redegjørelse­
ne vi har fått høre her i dag, har pekt på en prekær situa­
sjon i Afghanistan. Utenriksministeren understreket at det
må et taktskifte til, både humanitært og militært. Jeg vil
understreke at Kristelig Folkeparti er svært enig i at vi
også må ha et humanitært taktskifte. Men det vedtaket
som ble fattet nå, da spørsmålet kom om å være med på
taktskiftet, skjønner vi ikke helt. Og når Arbeiderpartiets
utenrikspolitiske talskvinne uttrykte til Ukeavisen at i en
trepartiregjering vinner man noe og taper noe -- det er jo
ikke så lenge siden vi jublet over Mongstad -- er det klart
at da blir spørsmålet: Har man ofret det militære taktskif­
tet på kompromissets bord i Regjeringen?
Olav Akselsen (A) [10:58:09]: Eg vil først takka for
støtta til ein auka humanitær innsats i Afghanistan.
Regjeringa har teke ei avgjerd som me i Arbeidarpar­
tiet stiller oss bak. Den avgjerda er teken ut frå det som eg
oppfattar er situasjonen i dag; ei avgjerd som blir vurdert
fortløpande.
Så er det sjølvsagt slik at ein alltid kan spekulera i,
eller ha som hobby og diskutera, kvifor enkelte avgjerder
blir tekne. Det er t.d. også slik at dette møtet her i dag er
kalla inn etter eit initiativ frå opposisjonspartia på Stortin­
get. Me kunne kanskje filosofera over om ein hadde eit
ønske om å prøva å framstilla det slik at det var usemje
mellom regjeringspartia og den typen ting. Det eg konsta­
terer, er at Regjeringa har teke ei avgjerd, som me stiller
oss bak. Eg reknar med at når dei ulike opposisjonspartia
ønskjer å diskutera denne saka i Stortinget, er det fordi dei
vil ha saka betre belyst.
Lars Sponheim (V) [10:59:20]: Det gode i norsk sik­
kerhets­ og utenrikspolitikk er at vi har bred enighet om
den. Det har det vært bred tradisjon for fra Arbeiderparti­
et, via sentrumspartiene og til Høyre. Etter hvert er også
Fremskrittspartiet blitt en del av denne -- gjennom mange
år.
Da er det avgjørende at vi har en utvidet utenrikskomi­
te, som representanten Olav Akselsen leder, som er den
rette arena for å forankre denne enigheten. Også i saker
hvor en kan se for seg at opposisjonen kunne tenkt seg at
Regjeringen burde fattet et annet operativt vedtak enn den
har gjort, har vi tradisjon for at opposisjonen har stilt opp
for dette. Det er nettopp denne muligheten Stortinget og
opposisjonen er blitt fratatt ved den handlemåten vi ser
nå.
Jeg registrerer med glede at utenriksministeren har tatt
selvkritikk i sitt innlegg i dag, så langt det er mulig å be­
klage fra en flertallsposisjon i denne sal, og det er jeg for­
nøyd med. Det jeg vil utfordre lederen av den utvidede
utenrikskomite til, er å gi uttrykk for at han deler denne
beklagelsen -- ikke det at han står ansvarlig overfor Stor­
tinget på samme måten -- og vil bidra til at vi kan komme
tilbake på det sporet som har vært en så stolt tradisjon i
norsk sikkerhets­ og utenrikspolitikk.
Olav Akselsen (A) [11:00:26]: Eg meiner at eg alle­
reie i innlegget mitt gjorde akkurat det, presiserte at den
kritikken som har vore fremja, er noko som ein har teke
inn over seg. Eg la òg vekt på at det er viktig, sjølv om ein
no har ein ny parlamentarisk situasjon, at me held fast ved
dei gamle tradisjonane og diskuterer store spørsmål knyt­
te til utanrikspolitikken. Det som eg likevel må konstate­
ra, er nok at det er ei litt ulik vurdering av dramatikken i
det vedtaket som Regjeringa gjorde i førre veke. Regjerin­
ga og regjeringspartia oppfatta dette som ei vidareføring
av dagens politikk, og dermed såg ein ikkje behovet for å
konsultera, fordi ein meinte at ein allereie hadde konsul­
tert dagens nivå.
Samtidig vil eg nytta dette høvet -- når Sponheim gjev
meg den moglegheita -- til å seia at eg skal jobba for at me
ikkje skal få denne typen debattar knytt til tryggingspoli­
tiske eller utanrikspolitiske spørsmål i framtida. Me får
konsentrera oss om å diskutera innhaldet i sakene og ikkje
måten me handterer dei på.
Morten Høglund (FrP) [11:01:36]: Jeg vil gi utenriks­
komiteens leder en anledning til å utdype hva som er pro­
blemet med å imøtekomme denne henvendelsen. Vi har
fått, synes jeg, klarhet i at vi har styrkene, og vi har de fi­
nansielle midlene, men det er ikke vilje. Samtidig under­
streker man at man vil være sterkt til stede i Afghanistan,
man vil gjøre mye, man vil gjøre mer. Men hvorfor var det
vanskelig for Norge å sende akkurat disse 150 spesialstyr­
kene som NATO så sårt etterspør?
Olav Akselsen (A) [11:02:09]: Svaret på dette er jo
det same som ved alle andre høve når Noreg får ein føre­
spurnad. Ein vurderer ulike ting som økonomi, kapasitet,
kva slags styrkar som er tilgjengelege osv., og ut frå det
oppsummerer ein og tek ei avgjerd. Det som har vore
uvanleg denne gongen, er at det har vore ein offentleg de­
batt knytt til dette vedtaket, både i forkant og i etterkant.
Men likevel er det slik at grunngjevinga er den same som
elles, nemleg at ein ut frå ei heilskapsvurdering ikkje såg
at det var nødvendig for Noreg å bidra på noverande tids­

2006
260 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
punkt. Men samtidig presiserer ein jo at det ikkje er teke
noka prinsipiell avgjerd om at Noreg ikkje på eit seinare
tidspunkt, om situasjonen eventuelt skulle endra seg, kan
bidra med auka styrkar i forhold til dei ein har i dag.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Siv Jensen (FrP) [11:03:26]: Fremskrittspartiet har
ikke kritisert Regjeringen for dens ønske om forsterket
humanitær innsats og deltakelse i den sivile gjenoppbyg­
gingen av Afghanistan. Fremskrittspartiet har heller ikke
kritisert Regjeringen for gjeldende styrkebidrag i Afgha­
nistan. Her er Stortinget enig. Her er det ingen uenighet.
Her er alle partier enige om behovet for å satse, og ikke
minst er vi enige om at de styrker som allerede er i Af­
ghanistan, gjør en fremragende jobb. Det hele denne debat­
ten gjelder, er altså en anmodning fra NATO om ytterlige­
re bidrag fra Norge, primært for å forsterke innsatsen i
Sør­Afghanistan. Det er det denne debatten gjelder. Og
jeg registrerer at verken utenriksministeren, forsvarsmi­
nisteren eller lederen for utenrikskomiteen har nevnever­
dig behov for å komme inn på akkurat dette. Man brukte
veldig mye tid på å drøfte det vi er enige om, og det er for
så vidt greit å redegjøre for den alvorlige situasjonen, for­
di den er alvorlig. Det bekymrer oss alle, fordi det får sto­
re konsekvenser for både Norge og for resten av verden.
Grunnen til at hele debatten kom opp, var altså denne
anmodningen fra NATO om å stille med styrker. Det er
ikke mangel på penger som er Norges problem. Det er
åpenbart heller ikke mangel på tilgjengelige styrker. Meg
bekjent er spesialstyrker klare for å kunne påta seg dette
engasjementet. Men det er altså heller ikke dette som er
Regjeringens hovedbegrunnelse når den sier at det som en
del av en helhetsvurdering ikke har latt seg gjøre å sende
styrker nå. Det som virker mer og mer åpenbart, er at Re­
gjeringens beslutning ikke er tatt ut fra en helhetsvurde­
ring av situasjonen i Afghanistan eller ut fra en utenriks­
politisk, sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk helhetsvur­
dering. Den er tatt ut fra en helhetsvurdering av andre
konflikttemaer i Regjeringen, altså i innenrikspolitikken.
Mongstad kom først, så kom Afghanistan. Det er i så fall
på bakgrunn av en slik helhetsvurdering jeg kan forstå den
konklusjonen Regjeringen har trukket, fordi det blir ube­
hagelig for enkelte partier i Regjeringen å gå på altfor
mange nederlag. Jeg skulle ønske at Regjeringen hadde
vært ærlig nok, anstendig nok, til å innrømme at dette fak­
tisk er hovedgrunnen. For det er ikke pengemangel, og det
er ikke styrkemangel, som er hovedgrunnen; det er interne
problemer i Regjeringen.
Jeg registrerer også Regjeringens hovedargument for å
forklare dette massive bidraget som Norge angivelig har i
Afghanistan. Man har altså begynt med en ny teknikk, og
det er å regne norske mannskaper pr. innbygger. Hvorfor
bruker man ikke den samme teknikken når man skal regne
på norsk bistand, hvor mye bistand Norge gir pr. innbyg­
ger?
Sverre Myrli (A) (fra salen): Jo, det gjør vi.
Siv Jensen (FrP): Jo, men ikke på samme måte.
(Munterhet i salen) Det er ikke like interessant. Hvorfor
bruker man ikke den samme teknikken for å understreke
hvor mange flyktninger Norge mottar pr. innbygger?
Hvorfor bruker man ikke den samme teknikken hvis man
skal understreke f.eks. hvor stor offentlig forvaltning
Norge har pr. innbygger sammenlignet med andre land?
Det er ikke like relevant. Men i denne saken er det særde­
les relevant, fordi det fremstiller det norske styrkebidraget
som mye større enn det egentlig er.
Det er åpenbart behov for en forsterket humanitær
innsats i Afghanistan. Det er også Fremskrittspartiet enig
i. Men vi mener at en forutsetning for å nå frem på den
humanitære siden, er at man klarer å bidra til militær sta­
bilitet i området. Hvis ikke vil man jo feile på både den
humanitære siden og den sivile gjenoppbyggingssiden,
rett og slett på grunn av at områdene er for ustabile til
dette.
Så må jeg si at dette har vært en usedvanlig lite gjen­
nomtenkt håndtering fra Regjeringens side. Derfor regis­
trerer jeg også det utenriksministeren sa i sin redegjørelse,
som er så nær en beklagelse det er mulig å komme. Uten­
riksministeren skal ha honnør for at han i hvert fall inn­
rømmer at dette ikke var særlig godt håndtert overfor
Stortingets organer.
Nå er det slik at vi i Norge i hele etterkrigstiden har hatt
stor grad av enighet i utenriks­ og sikkerhetspolitikken.
Dette har vært en bærebjelke, og man har forsøkt å finne
frem til konsensus på tvers av partiene og størst mulig
grad av enighet. Drøftelsene i den utvidede utenrikskomi­
teen har vært avgjørende i en slik sammenheng. Arbeider­
partiet brøt den enigheten da de gikk mot det såkalte dob­
beltvedtaket i NATO om utplassering av raketter på be­
gynnelsen av 1980­tallet. Da opplevde man en stor krise i
norsk politikk. Siden den gang har Arbeiderpartiet holdt
sin sti ren og vært særdeles opptatt av aldri å skape inn­
trykk av å svekke Norges forhold til våre allierte eller vårt
forhold til NATO. Den situasjonen er nå blitt annerledes
som følge av at man sitter med anti­NATO­partiet SV i re­
gjering.
Jeg registrerer at det har kommet ganske klare uttalel­
ser fra mange hold knyttet til den norske konklusjonen.
USAs ambassadør i Norge, Benson K. Whitney, har vært
kritisk. Vår nåværende forsvarssjef sa at han syntes det
var et spesielt tungt budskap å overbringe i Afghanistan.
Den tidligere forsvarssjefen er ute i avisene i dag og gir
uttrykk for samme skepsis. Med andre ord: Det er mange
som nå er bekymret over de signaler som sendes fra norsk
side, Fremskrittspartiet inkludert.
Men så til et annet problem: Hvordan kan vi tolke re­
gjeringspartienes egen tolkning av det Regjeringen sier?
Jeg hører at både utenriksministeren og forsvarsministe­
ren klart og tydelig sier at det i prinsippet ikke er noe i
veien for at Norge kan sende ytterligere styrker -- i prin­
sippet er det ingenting i veien. Spørsmålet er: Når mener
Regjeringen at man i prinsippet ikke bare skal tenke tan­
ken på å gjøre det, men faktisk også gjøre det, siden an­
modningen er der nå?

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
261
2006
Vi kunne lese i Dagbladet på fredag den tolkning fra
SVs side, som Audun Lysbakken, nestleder i SV, for så
vidt også sammen med statssekretær Solhjell på Statsmi­
nisterens kontor, hadde. Det er en helt annen tolkning og
forståelse av Regjeringens vedtak enn det folk fra Ar­
beiderpartiet har. Da begynner saken å bli interessant
igjen. Hva er det egentlig Regjeringen mener? Hva er det
egentlig regjeringspartiene mener om dette? Er det SVs
tolkning som ligger til grunn, om at man ikke har gitt
grønt lys for at Regjeringen kan sende spesialstyrker til
Sør­Afghanistan? Slik jeg oppfatter utenriksministeren,
er det i prinsippet ikke noe i veien for å sende styrker. Men
SVs tolkning er altså annerledes. Det kommer fra nestle­
deren i SV, mens Arbeiderpartiet gir uttrykk for at de ser
på vedtaket som en åpning for å sende styrker. Dette bi­
drar jo til å forsterke uklarheten, til å forsterke usikkerhe­
ten og til å synliggjøre at det ene og alene er intern uenig­
het mellom partiene i regjering som har ført frem til denne
beslutningen, ikke en helhetsvurdering med utgangspunkt
i sikkerhets­, forsvars­ og utenrikspolitikken. Det er be­
drøvelig. Det er bedrøvelig fordi NATO­alliansen har
vært en bærebjelke for Norge i hele etterkrigstiden. Ope­
rasjonene i Afghanistan ble utløst av en artikkel 5­opera­
sjon, og selv om ISAF­styrkene nå ikke er det, må man ha
med seg historien for tilstedeværelsen i Afghanistan fra
begynnelsen av, som ble utløst som følge av terrorhand­
lingene den 11. september. Det var utgangspunktet. Der­
for stilte man solidarisk opp, vel vitende om at det å enga­
sjere seg i et område som Afghanistan er farlig, konflikt­
fylt og selvsagt også må innebære langsiktighet. Man lø­
ser ikke så omfattende konflikter på kort sikt. Det
erkjenner alle, tror jeg. Derfor må vi være beredt til å for­
bli, forsterke og stå på for å kunne løse denne konflikten
fordi den har så mange dimensjoner, og fordi den ikke
minst, som også utenriksministeren var inne på, er synlig
bare et kvartal unna denne bygningen hver eneste dag, i
form av narkotikaomsetning. Vi ser det også på andre om­
råder i form av økt terror og utvikling av sterke islamistis­
ke grupper som har sitt arnested knyttet til denne regio­
nen, gjennom Taliban.
Jeg skulle ønske at Regjeringen -- og regjeringspartie­
ne for den saks skyld -- kunne være ærlige nok til å inn­
rømme hva som er den egentlige grunnen til at denne kon­
flikten oppstod. Det hadde vært et viktig bidrag til å rydde
tvil av veien, slik at vi kunne komme videre og faktisk
også konsentrere oss om det disse spørsmålene virkelig
dreier seg om: behovet for størst mulig grad av samstem­
mighet i forsvars­, sikkerhets­ og utenrikspolitikken.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Marit Nybakk (A) [11:13:45]: Mener Fremskrittspar­
tiet virkelig at de fortløpende vurderinger av henvendelser
fra NATO om styrkebidrag i ulike operasjoner er et mål
for vår troverdighet som alliert? Er det ikke heller vår to­
tale innsats over tid, enten den er militær, politisk eller hu­
manitær, som er avgjørende, og som skaper respekt for
oss som alliert, enten det er dialogen vi har hatt på Balkan
innenfor NATO eller vårt bidrag til Afghanistan fra første
dag? Eller er det kanskje slik at for Fremskrittspartiet er
det de innenrikspolitiske gevinstene denne saken dreier
seg om, og som er det overordnede? Det innenrikspolitis­
ke spillet vi har sett de siste dagene, særlig fra Frem­
skrittspartiet, i denne saken, kan ikke akkurat kalles en
verdig utenrikspolitisk debatt. Jeg vil spørre om det er slik
Fremskrittspartiet også framover har tenkt å lage show ut
av norsk utenrikspolitikk, noe som ikke akkurat skaper
troverdighet utad?
Siv Jensen (FrP) [11:14:50]: Showet stod Arbeider­
partiet for gjennom utenriksministerens pressekonferanse
i vandrehallen, helt uten at opposisjonen i Stortinget var
orientert om Regjeringens beslutning. Jeg synes dette er
en altfor alvorlig sak til at representanter fra Arbeiderpar­
tiet skal forsøke å prate seg bort fra det som faktisk har
skjedd. Fremskrittspartiet er opptatt av begge de momen­
tene som representanten Nybakk tar opp, både en fortlø­
pende vurdering av de anmodninger Norge får, og Norges
totale innsats over tid. Selvsagt betyr begge deler noe,
men det har altså vært vanlig at denne type beslutninger
forankres i Stortinget, i første rekke gjennom konsultasjo­
ner i Stortingets utvidede utenrikskomite, slik at man til
enhver tid får anledning til å vurdere helheten i saken, og
de vurderinger og betraktninger som ligger til grunn fra
Regjeringens side.
Bjørn Jacobsen (SV) [11:15:53]: Det gleder meg no
at også Framstegspartiet har fått med seg heile vedtaket til
Regjeringa. Det kunne verke som om ein berre hadde fått
med seg den eventuelle SV­sigeren og var interessert i å
hausse han veldig opp. Men det å deltake i ei regjering er
også å få til eit balansert vedtak.
Noreg har den siste tida to gonger sagt nei til oppmo­
dingar frå NATO når det gjeld styrkegenereringsproses­
sen -- først frå FOHK på Jåttå i Stavanger. Eg hørte ikkje
eit pip frå Framstegspartiet då Jan Reksten avslo NATO
sitt forslag om at våre soldatar i nord skulle sendast sør­
over. Men når Regjeringa kjem med eit balansert vedtak
der vi klart og tydeleg seier at vi ikkje skal sende styrkar
no, men i prinsippet skal vurdere denne situasjonen fort­
løpande, kvifor forteiknar Framstegspartiet biletet av det
Regjeringa eigentleg har sagt, og kvifor forvrengjer
Framstegspartiet den politiske situasjonen, som er ganske
alvorleg både for Afghanistan og for Noreg?
Siv Jensen (FrP) [11:16:57]: Nå forvrenger jo repre­
sentanten Jacobsen sannheten. Sannheten er at den beslut­
ningen som Regjeringen tok, kom som lyn fra klar him­
mel på Stortinget og på de aller fleste andre også. Det kom
som en konsekvens av at det føltes svært ubehagelig for
SV -- anti­NATO­partiet SV -- å skulle delta i en regjering
som ytterligere forsterket Norges NATO­innsats. Det er et
faktum.
Det er også et faktum at det var en beslutning som ble
tatt fra Regjeringens side helt utenom det som er kutyme
og ikke minst også nedfelt i Stortingets forretningsorden,
nemlig at man bør konsultere Stortinget om denne typen
beslutninger før de blir fattet. Det er også grunnen til at

2006
262 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
det sjelden er konflikter i Stortinget om denne typen be­
slutninger: De blir forankret før de blir offentlig kjent.
Lars Peder Brekk (Sp) [11:18:12]: Jeg la merke til
at representanten Siv Jensen i innlegget sitt påstod at Re­
gjeringen framstiller Norges styrkebidrag som mye større
enn det i realiteten er. Det synes jeg er en alvorlig påstand.
Jeg har lyst til å spørre om hun står fast ved det hun sa i
innlegget sitt, eller om hun vil utdype det videre.
Jeg har også lyst til å spørre om det betyr at Frem­
skrittspartiet er villig til å foreslå at det skal sendes flere
styrker ned til Afghanistan?
Siv Jensen (FrP) [11:18:50]: Det er et faktum at tals­
menn for de tre regjeringspartier gjentatte ganger har un­
derstreket at det norske bidraget må ses i forhold til bidrag
pr. innbygger. Det ser det ut til å være veldig viktig for Re­
gjeringen å understreke, i stedet for å se på det som er si­
tuasjonen, nemlig anmodningen fra NATO om å sende
spesialstyrker fra Norge til Sør­Afghanistan. Det er det
dette dreier seg om. Fremskrittspartiet har ikke fremmet
noe forslag i salen i dag. Det er igjen fordi vi mener at
denne typen beslutninger bør forankres bredest mulig, bør
tas ut fra en bredest mulig konsensus, og ikke tilspisses
mer enn nødvendig. Regjeringen skapte den konflikten
som har oppstått, i forrige uke. Nå synes jeg det er viktig
å få klarhet i hva Regjeringens helhetlige vurdering betyr,
og at det faktisk også innebærer at man vil vurdere å sende
styrker til Sør­Afghanistan hvis anmodningen kommer på
ny.
Vidar Bjørnstad (A) [11:20:00]: Arbeiderpartiet og
Regjeringen vil legge vekt på konsultasjoner med Stortin­
get når det gjelder utenriks­ og sikkerhetspolitikken. Men
jeg kan ikke erindre at en regjering i alle sammenhenger
der en har fått anmodninger fra NATO, har konsultert
Stortinget -- når en bare bestemmer seg for å videreføre
det som er gjeldende styrkebidrag.
Jeg har to spørsmål til Siv Jensen.
Det første er: Mener hun at en automatisk skal imøte­
komme alle anmodninger fra NATO for å opprettholde
NATO­solidariteten?
Og det andre spørsmålet: Mener hun at andre land som
har avslått å øke sine styrkebidrag til Afghanistan, truer
NATO­samarbeidet?
Siv Jensen (FrP) [11:20:48]: Det er nettopp derfor det
er så viktig at disse diskusjonene tas i den utvidede uten­
rikskomite før en beslutning fattes.
Jeg registrerer og husker godt at den forrige regjering
-- det var da en mindretallsregjering -- tidvis fikk kritikk
fordi den brakte for mange saker inn for den utvidede
utenrikskomite. Men det var nettopp fordi at man heller
var føre var og sørget for å få forankret flest mulig beslut­
ninger, enn det motsatte. Og det synes jeg den regjeringen
skal ha honnør for.
Denne regjeringen har tidvis brakt mange saker inn for
den utvidede utenrikskomite, men i denne spesielle saken,
som man burde ha skjønt er av en spesiell karakter og be­
tydning, burde man ha brakt den inn før man traff beslut­
ningen. Da kunne man jo ha ryddet av veien eventuelle
misforståelser som det ikke var mulig for opposisjonen å
få klarlagt før beslutningen fra Regjeringen ble kjent.
Ågot Valle (SV) [11:21:56]: Jeg noterte meg med stor
interesse at Siv Jensen så klart slo fast at det ikke er uenig­
het om å sende humanitær hjelp, sende bidrag til å bygge
opp Afghanistan sivilt. Men da må jeg spørre om det kan
være riktig at Fremskrittspartiet er enig i det, for i budsjet­
tet for 2006 foreslo de å kutte bistanden til Asia med
460 mill. kr. Og med bare 50 mill. kr igjen ville det ikke
være mye penger til å bygge opp Afghanistan. Det er altså
ikke riktig at det er enighet om økt bistand. Men spørsmå­
let mitt til Fremskrittspartiet blir: Er det våpen og militære
bidrag alene som skal være med på å sikre freden og de­
mokratiet i Afghanistan? Er det ikke sånn at det interna­
sjonale samfunnet nå må bruke mer innsats på det sivile
samfunnet, på politiske prosesser?
Siv Jensen (FrP) [11:23:01]: Jeg tror representanten
Valle skal lese Fremskrittspartiets alternative budsjetter
noe grundigere før hun begir seg ut i den type påstander.
Det som er et faktum, er at Fremskrittspartiet gikk i
bresjen etter 11. september 2001 for å sørge for ytterligere
bevilgninger til Afghanistan. Av samtlige partier i Stortin­
get var vi det partiet som foreslo det høyeste beløpet på
den humanitære siden. Det har vi gjort i mange andre
sammenhenger også, fordi vi står ved det vi har sagt om
behovet for forsterket innsats i nærområder. På område
etter område etter område har Fremskrittspartiet gjort det­
te i gjentatte budsjetter, og vi har ingenting å skamme oss
over i så henseende.
Hvis Ågot Valle skal gå til angrep fordi Fremskritts­
partiet kutter deler av bistandsbudsjettet, ja, så vedstår jeg
meg det. Det kommer vi helt sikkert til å gjøre i 2007­bud­
sjettet også. Men vi er særdeles målrettet på hvor vi kutter,
og hvor vi forsterker. Ett av områdene som det helt åpen­
bart er enighet om skal ha en forsterkning, er Afghanistan.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Erna Solberg (H) [11:24:05]: Det gis i denne debat­
ten inntrykk av at situasjonen i Sør­Afghanistan er som
den har vært over lengre tid, at det ikke har skjedd noen
endringer. Men situasjonen i Sør­Afghanistan har i løpet
av sensommeren forverret seg betydelig, blitt betydelig
mer ustabil. Derfor har NATO bedt om ytterligere styrke.
Det er altså en ny situasjon, som vi senest de siste dagene
har sett, som har gjort at NATO så innstendig har bedt om
å få ekstra bidrag knyttet til operasjonene i Sør­Afghani­
stan.
Vi synes det er leit at situasjonen ikke har utviklet seg
bedre i Afghanistan. Det tror jeg alle synes. Men det er jo
ikke sånn at svaret på en forverret situasjon er at alt skal
være som det tidligere har vært. Det er også derfor Regje­
ringens beslutning om ikke å sende den norske spesial­
styrken til det sørlige Afghanistan har vakt internasjonal
oppsikt. Nyheten ble raskt fanget opp både av Reuter,

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
263
2006
Associated Press og av franske medier. Det stod egne re­
portasjer på trykk i Canada, en av våre allierte, som er til
stede i Sør­Afghanistan, og som behøver vår hjelp i felles
krig mot en felles fiende.
NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffers, ut­
talelse i NRK 19. oktober ble gjengitt over hele verden:
Spesialstyrkene ville ha gjort det lettere å gjennomføre si­
vile gjenoppbyggingstiltak i det sørlige Afghanistan. Med
andre ord: Den sivile gjenoppbyggingsinnsatsen er blitt
vanskeligere på grunn av Regjeringens beslutning.
Også USA og Storbritannia har kritisert Regjeringen,
og i forrige uke uttalte også NATOs talsmann seg og sa:
Når vi ikke får flere styrker og bedre bidrag, vil det ta
lengre tid, og det vil gi større tap å gjennomføre de opera­
sjonene vi er satt til å gjøre. Større tap -- det er altså større
tap for Storbritannia, for Danmark, for Nederland, for Ca­
nada og for USA. De landene vi i NATO definerer som
våre nærmeste allierte, og som vi opererer mest sammen
med, er altså de som nå får større tap fordi vi ikke bidrar.
Ingen av oppslagene i de internasjonale nyhetsbyråene
omtalte imidlertid Mongstad­saken, forholdet mellom SV
og deres koalisjonspartnere, eller -- for den saks skyld --
gapet mellom SV og resten av Stortinget i utenriks­ og
sikkerhetspolitikken. Internasjonalt er det kun interesse
for to ting: hva NATO ber om, og hva Norge svarer. Og
spørsmålet stilles: Har Norge endret politikk?
Denne regjeringen snakket for ett år siden mye om
åpenhet overfor Stortinget, åpenhet overfor velgerne og
om å være sine venners venn. Helhetsvurdering, er det
svaret vi får gjentatte ganger fra Regjeringen når det gjel­
der hvorfor vi ikke deltar. Men vi får ikke svar på hva ele­
mentene i denne helhetsvurderingen er. Er det penger? Er
det mangel på styrker? Skal styrkene brukes et annet sted?
Hva er egentlig minusene og grunnene til at vi nå ikke del­
tar? Det svarer ikke Regjeringen på, uansett hvor mye tid
de bruker på å svare.
Det kan jo være at sannheten ligger nærmere når avi­
sene rapporterer fra middagssamtaler mellom NATOs ge­
neralsekretær og statssekretærene fra Forsvarsdeparte­
mentet, hvor SVs deltakelse i Regjeringen åpenbart er et
av de viktigste elementene. Jeg vil faktisk gi ros til Bjørn
Jacobsen, som i Klassekampen sist torsdag sa det vi alle
visste:
«Dette er en stor lettelse. Her nærmet vi oss partiets
smertegrense.»
Men jeg synes det hadde vært ryddigere om Regjerin­
gen hadde snakket åpent ut om sine motiver og sine be­
grunnelser og ikke skammet seg over sine egne handlin­
ger, som de åpenbart må gjøre, når man ikke tør snakke
om hva som var den reelle begrunnelsen.
Regjeringen har antageligvis nå lært at Stortinget også
har en smertegrense. Den ble overskredet med god margin
av utenriksministeren og forsvarsministeren sist onsdag,
men jeg registrerer at utenriksministeren tar selvkritikk på
vegne av Regjeringen. Jeg har tenkt å la det være med det,
men jeg må si, basert på de konsultasjoner som har vært
med Stortinget om Afghanistan, at det burde ikke forbau­
se Regjeringen at vi mente vi burde vært informert om
dette. Man kan ikke snakke seg vekk fra det engang. Jeg
har ikke lyst til å referere til innholdet i den utvidede uten­
rikskomiteens debatter.
Det nærmer seg fem år siden NATOs forsvarskrig mot
det Taliban­styrte Afghanistan startet. På veien har vi fått
seiere og tilbakeslag. Landet har fått en demokratisk valgt
regjering, det pågår oppbygging av nasjonal hær og politi,
det jobbes med å betale tjenester som helse og utdanning,
kvinnenes stilling har bedret seg flere steder i landet, og
infrastrukturen bygges opp.
Likevel er det beskrivende når statssekretæren i For­
svarsdepartementet innrømmer at norske soldater vil måt­
te stå i Afghanistan i lang tid.
Noen sentrale aspekter ved den allierte innsatsen har
ikke ført til de ønskede resultater, i hvert fall ikke ennå.
For det er snakk om en infrastruktur som fortsatt skriker
etter oppgradering, at strømnettet i Kabul ikke har større
kapasitet enn på den russiske okkupasjonens tid, om
økende eksport av narkotika også til Norge, med alt hva
det innebærer, og fortsatt korrupsjon i Afghanistan. Det er
også en situasjon hvor Taliban øker sin styrke i Sør­Af­
ghanistan og Al Qaida følger hakk i hæl og ennå ikke har
oppgitt sin dagsorden om terror langt utover grensene for
både Afghanistan og Midtøsten.
Derfor er vi alle enige om at en skikkelig satsing på si­
vil gjenoppbygging, tjenesteyting og stabilisering er helt
nødvendig for å skaffe afghanerne utvikling, fred og for­
utsigbarhet. Vi kan gjerne være med på en diskusjon om
hvordan vi skal gjøre det. Det er både pro og contra med
det valget Norge har gjort f.eks. ved å satse så mye gjen­
nom regjeringen i Afghanistan. Men langsiktig har vi
gjort det, fordi det skulle bidra til legitimiteten til den re­
gjeringen -- den samme diskusjonen som vi har hatt om
forholdet mellom Hizbollah og Libanons regjering når det
gjelder gjenoppbyggingen der.
Men jeg mener samtidig at Regjeringen gjennom sine
offentlige uttalelser i forrige uke er med på å bygge opp
om en slags motsetning mellom sivil og militær innsats,
når vi faktisk trenger mer av begge deler. Olav Akselsen
sa det: Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan vanskeliggjør
gjenoppbyggingen av Afghanistan. Ja, da burde jo også
svaret være både penger til gjenoppbygging og ytterligere
deltakelse for å bedre sikkerhetssituasjonen. Dagens Af­
ghanistan er et sted der sivil innsats ikke lar seg gjennom­
føre uten militær ryggdekning, fordi det dessverre er ster­
ke krefter i landet som ikke vil ha fredelig utvikling, sta­
bilitet og økonomisk utvikling og bekjemping av fattig­
dommen, med mindre de selv sitter med alle kortene og
høster gevinsten selv.
Også de frivillige organisasjonene her hjemme, som
gjør en viktig innsats, synes å mene at den sivile innsatsen
forutsetter den sikkerhet som militære styrker kan gi, enten
i nord, i sør eller ellers i Afghanistan. Et spørsmål som de
frivillige organisasjonene stiller -- og det synes jeg er helt
betimelig, det kan vi være med på å diskutere -- er hvordan
arbeidsdelingen skal være mellom sivile organisasjoner og
militære avdelinger, og ikke unaturlig hvor stor bi­
standsporteføljen skal være fra Norge til Afghanistan.
Situasjonen i Meymaneh viste oss at vi har flotte sol­
dater i Afghanistan. Er det én ting denne debatten ikke bør

2006
264 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
bidra til, er det det enkelte unge representanter for SV har
gjort, nemlig å sjikanere en for det oppdraget man driver
med i Afghanistan, og belaste de norske soldatene med at
det de gjør, ikke skal være legitimt.
Det er også viktig for oss å si at det er viktig for Norge
at NATO lykkes i Afghanistan. Hvis NATO ikke lykkes i
Afghanistan, vil det bidra til et svekket NATO. Det er vik­
tig for Afghanistan og for den afghanske befolkning, men
det er også viktig for vår fremtid i alliert sikkerhetsstruk­
tur at NATO lykkes i det arbeidet man driver i Afghani­
stan.
Og så skal vi heller ikke glemme at krigen mot terror
også er vår krig. Noen forsøker å hevde at vi driver en krig
på vegne av USA eller andre. Nei, krigen mot terror er
også Norges krig. Det er krigen for at alle land i Europa
skal bli sikrere mot terroranslag på vår jord ved å minske
rommet og mulighetene for terrororganisasjoner for å
bygge seg opp. Dette er elementer som vi ikke må glem­
me i den diskusjonen som er.
Men det spørsmålet som fremdeles står igjen etter de
innleggene jeg har hørt så langt, er: Hva må skje i fremti­
den for at Regjeringen kommer til å endre sin holdning?
Når blir helhetsvurderingen en annen, når vi ikke engang
får høre hva innholdet i helhetsvurderingen egentlig er?
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Olav Akselsen (A) [11:34:47]: Lat meg først få presi­
sera at dagens regjering ikkje har teke noka avgjerd om å
trekkja seg ut av Afghanistan, så Noreg vil vera til stades
og ta sitt ansvar for tryggingssituasjonen i landet.
Eg har respekt for at Høgre har eit anna syn på spørs­
målet om ein burde senda ytterlegare styrkar til Afghani­
stan no. Det eg har vanskelegare for å forstå, er kvifor ein
prøver å haussa denne saka opp ikkje til å gjelda konkret
førespurnad om å senda styrkar til Afghanistan, men fak­
tisk Noregs forhold til NATO. Noreg har mange gonger
før måtta seia nei til oppfordringar frå NATO. Det er ein
situasjon som òg gjeld mange andre NATO­land. Det har
ofte ført til skuffelse og skuffande utsegner frå represen­
tantar frå NATO. Eit slikt tilfelle var då den førre regjerin­
ga trekte seg ut av Kosovo i ein svært dramatisk situasjon.
Mitt spørsmål er kvifor det er uproblematisk når Høgre
er med i regjering, å ta denne typen avgjerder i forhold til
NATO, mens når dagens regjering gjer vedtak om å vida­
reføra ein aktivitet, er det faktisk ein fare for vårt forhold
til den same organisasjonen.
Erna Solberg (H) [11:36:02]: Jeg har tidligere i et re­
plikkordskifte omvendt vei med Olav Akselsen forklart
begrunnelsen for at vi «trakk oss ut» av Kosovo. Vi trakk
oss jo ikke ut. Vi sendte helikopterstyrker istedenfor hær­
styrker. Vi gjorde det fordi vi bygde opp i Afghanistan og
skulle delta mer i Afghanistan, og det var med Arbeider­
partiets støtte at vi gjorde dette.
Ja, NATO ville gjerne at vi hadde hatt flere styrker å
sette inn totalt sett. Men vi begrunnet det med -- og vi var
åpne om begrunnelsen -- den totale mengden styrke, og vi
prioriterte på det tidspunktet en annen operasjon, en an­
nen deltakelse, i Afghanistan.
Det mangler svar fra Regjeringen nå på hva de priori­
terer istedenfor. Alle vet at de 150 spesialstyrkene har sit­
tet på vent til å reise. Alle kan lese i avisene at dette har
vært en innenrikspolitisk sak. Da blir det slik som vi sa i
valgkampen, at med SV med foten innenfor, med SV med
i regjeringskontorene, kommer en til å svekke vår delta­
kelse i NATO. Det er det vi ser, for nå har Regjeringen
bøyd unna, som Arbeiderpartiet lovet oss i valgkampen at
de ikke skulle gjøre overfor SV i sikkerhetspolitikken.
Bjørn Jacobsen (SV) [11:37:25]: Vi er i Afghanistan,
vi skal vere der lenge, og vi skal vere der langsiktig. Om
det er det ingen tvil. Eg ser at Høgre også prøver å gjere
eit veldig godt poeng av dette med SV. Ja, eg var glad då
avgjerda kom, ut frå at vi hadde blitt høyrde, våre argu­
ment var gode nok til også å tole ei regjeringsbehandling.
Men dersom ein les Bergens Tidende i dag, vil ein sjå at
eg innrømmer også at ja, vi kan i framtida komme til å
vurdere også spesialstyrkar.
Men lat oss begynne å diskutere det som er viktig, kor­
leis løyse problema i Afghanistan. Vi veit også at det er
mye politikk i dette. På 1980­talet var parolen «Sovjet ut
av Afghanistan». I Afghanistankomiteen var Høgre og
RV dei mest aktive. Vi veit jo også at då begynte det ein
kampanje for å byggje opp Taliban, for å byggje opp bin
Laden, osv. Vi veit jo at det er vår eigen gaukunge vi no
slåst mot. Vi veit at Colin Powell, USAs tidlegare utan­
riksminister, seier det rett ut: Han tviler på det moralske
grunnlaget for denne såkalla krigen mot terror. Ser også
Høgre at vi kanskje bør skifte kurs litt, stikke fingeren i
jorda, vurdere korleis Noreg kan bidra humanitært og si­
vilt?
Erna Solberg (H) [11:38:34]: Vi bidrar jo humani­
tært og sivilt. Vi har hatt høy prioritet på Afghanistan i
mange år. Vi satt i lederstolen for å sørge for bidrag til Af­
ghanistan da vi satt i regjering. Jeg skulle ønske at vi bruk­
te mer penger internasjonalt på å bygge opp også de sivile
sidene av Afghanistan. Det er et problem at Taliban beta­
ler cash til sine soldater, mens soldatene i regjeringshæren
ikke helt vet om de får lønn. Det skaper litt ulik motiva­
sjon i et land av denne typen. Det er mye vi kan diskutere
mer når det gjelder dette, men det går ikke på bekostning
av spørsmålet: Må vi skape sikkerhet også? Vi må skape
sikkerhet også, og det er det spørsmålet om deltakelse
med spesialstyrkene går ut på. Skal du skape sikkerhet
samtidig som du tar andre initiativ?
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:39:40]: Representanten
Erna Solberg sa i sitt innlegg mange ting, men bl.a. ja
takk, begge deler, vi trenger mer militær innsats og mer si­
vil innsats. Vi er vel ikke direkte uenig i det. Men hvis vi
ser på hva disse to delene koster økonomisk, ser vi at den
militære innsatsen har kostet betydelig mer enn den sivile

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
265
2006
innsatsen. Da spekulerer jeg på: Hvis vi sier ukritisk at vi
vil ha mer til begge deler, er det et fortsatt gap mellom si­
vil og militær innsats. Hvordan vurderer Høyre mulighe­
ten for at vi kan lykkes hvis denne skjevfordelingen opp­
rettholdes? Eller er Høyre enig i at det må en kraftinnsats
til på den sivile siden for å lykkes militært?
Erna Solberg (H) [11:40:42]: Det er slik at militære
styrker er dyrere enn mange andre aktiviteter når man
først setter dem inn, tilsynelatende. Men de er altså forut­
setningen for at man faktisk kan komme inn med sivil
hjelp. Det er jo den samme diskusjonen i spørsmålet om
vi skal bidra i Darfur. Vi kommer altså ikke til å klare å få
til trygghet rundt den sivile hjelpen i Darfur, som jeg
skjønner at Regjeringen ivrer veldig sterkt for, uten at vi
samtidig også har styrker som bidrar til at det blir en sik­
kerhetssituasjon der en får slutt på drapene, på voldtekte­
ne, på herjingen med mennesker som foregår.
Det er det som må til, samtidig som man sørger for
mat, utdannelse, infrastruktur og å bygge opp en utvik­
ling. Å gjøre noe annet ville være å si at vi aksepterer at
man skal tilbake til at kvinnene i Afghanistan skal inn un­
der et Taliban­styre. Jeg synes ikke vi skal gjøre det, at vi
igjen gjør Afghanistan til et område hvor de terroristene
som driver med terrorhandlinger mot vestlige mål, faktisk
får et nytt sikkert område å være i. Derfor må vi gjøre beg­
ge deler, og jeg har aldri før hørt fra regjeringspartiene at
det var penger det stod på.
Marit Nybakk (A) [11:42:04]: Jeg tror ikke det er
noen i denne salen som mener at kvinnene i Afghanistan
på nytt skal måtte innordne seg et redselsregime under Ta­
liban. Men når man hører på Erna Solberg, høres det jo ut
som om Norge ikke bidrar med styrker til Afghanistan i
det hele tatt. Men vi er jo en av de store bidragsyterne, og
denne regjeringen har faktisk økt antallet styrker i Afgha­
nistan og setter ISAF­styrkene opp som første prioritet.
Det høres også ut som om Norge er det eneste landet
som blir spurt om styrker. Da jeg satt og hørte represen­
tanten Solberg gå gjennom hele den internasjonale pres­
sen, virket det jo som om Norge er det eneste landet som
er blitt spurt, og at vi er de eneste som kan bidra. Nå er det
faktisk slik at det også er ganske mange andre toneangi­
vende NATO­land som akkurat nå har sagt nei -- andre har
sagt ja. Ved neste korsvei kan det være motsatt. Men jeg
vil spørre representanten: Det kan da ikke være slik at
Norges fortløpende vurderinger av hvilke operasjoner vi
skal delta i, og svar på henvendelse fra NATO, er en indi­
kasjon på vår lojalitet som NATO­alliert?
Erna Solberg (H) [11:43:15]: Etter min mening, og
det hadde jeg oppfattet også var Regjeringens oppfatning,
er Afghanistan vårt viktigste internasjonale engasjement.
I tillegg er Afghanistan et av NATOs viktigste internasjo­
nale engasjementer for tiden, og det er avgjørende for
NATOs utvikling og for NATOs styrke i den pågående
diskusjonen f.eks. i Europa om hvor tyngdepunktet skal
ligge i forsvars­ og sikkerhetspolitikken, at NATO også
viser seg som en organisasjon som klarer å løse oppgave­
ne. Derfor er det, når NATO så innstendig ber om ekstra
hjelp, og vi har styrkene -- det er noe helt annet når vi ikke
har styrkene, hvis vi ikke har kapasitetene, men vi har
styrkene -- og vi sier nei ut fra en diffus helhetsvurdering,
faktisk slik at det rokker ved hvordan NATO oppfatter
Norge som en troverdig deltaker. Norge er mer avhengig
av NATO -- vi er mer avhengig av å bevise internt i NATO
at vi deltar -- enn mange av de landene som deltar utrolig
mange andre steder i verden, og som samtidig er med på
å bygge opp en europeisk sikkerhetsdimensjon som bidrar
til at de får to føtter å stå på, mens vi fortsatt har én hoved­
fot å stå på.
Vidar Bjørnstad (A) [11:44:37]: Jeg vil også under­
streke at vi fra norsk side bidrar på et høyt militært nivå i
Afghanistan. Jeg er ikke overrasket over at NATO selvføl­
gelig offisielt beklager at vi ikke følger opp den ytterlige­
re forespørselen, men det er altså gjort etter en vurdering
i Norge.
Erna Solberg forsøker, som også Marit Nybakk var
inne på, å framstille det som om det er en endret politikk,
og at vi skulle svikte NATO­samarbeidet i Afghanistan,
mens den endrede politikken faktisk har bidratt til at vi
har økt vårt nærvær militært. Jeg skal da gjenta overfor
Erna Solberg de spørsmål som jeg også stilte til Siv Jen­
sen, men som jeg ikke fikk svar på: Ivaretar ikke de land
som har avslått å øke sine militære styrkebidrag, sine
NATO­forpliktelser, og er de en trussel mot NATO­sam­
arbeidet?
Erna Solberg (H) [11:45:37]: Det er avhengig av hva
slags argumenter de har brukt for hvorfor de har avslått.
Noen gjør det fordi de er inne i en storstilt operasjon i
Kongo, med store styrkebidrag, for å hjelpe på situa­
sjonen der. Få land har konsentrert seg så sterkt om Af­
ghanistan som Norge. Det er land som bidrar mer. Det er
noen land som foreløpig har sagt nei. Og da blir spørsmå­
let: Hvordan tror Regjeringen at det at vi av innenrikspo­
litiske grunner har sagt nei når vi hadde styrker tilgjenge­
lig, vil påvirke de andre landene som kanskje kunne ha
deltatt, men som synes at vi deltar litt lite på verdensbasis
ellers? Hvilken unnskyldning blir vårt svar for andre land.
Men det grunnleggende spørsmål er: Vil vi at NATO
skal lykkes i Afghanistan, må vi bidra. Da må vi også bi­
dra, som Senterpartiets leder sa, i de operasjonene som
gjør at vi blir skitne på hendene, og i de vanskelige opp­
dragene. Da synes jeg at når vi har ledig kapasitet, burde
vi ha gjort det.
Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.
Ågot Valle (SV) [11:47:13]: Jeg vil takke både uten­
riksministeren og forsvarsministeren for gode redegjørel­
ser i dag, som viser at Regjeringa har fattet en klok beslut­
ning ved ikke å utvide vår militære deltakelse i Afghani­
stan nå.
I stedet for å hisse seg opp over at Regjeringa ikke vil
sende spesialstyrker til Afghanistan, burde opposisjonen
spurt seg om det internasjonale samfunnets bidrag de siste

Trykt 1/6 2006
2006
266 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
fem åra har vært til det gode for afghanerne og for det
skjøre afghanske demokratiet. Ifølge tenketanken Senlis
Council, som også har kontor i Afghanistan, og mange
andre kilder har det internasjonale samfunnet brukt ti--
elleve ganger mer på militære operasjoner enn på utvik­
ling i Afghanistan. Den amerikanskledete jakten på terro­
rister har overskygget den humanitære innsatsen. Den
rød­grønne regjeringa gjør det den forrige regjeringa bur­
de ha gjort. Vi retter opp misforholdet mellom satsinga på
militære operasjoner og bidrag til å bygge opp nasjonen
Afghanistan, bidrag til at den jevne afghaner får tro på at
det internasjonale samfunnet faktisk vil hjelpe ham eller
henne til et bedre liv. Det er denne tilliten som må frem­
mes.
Jeg er faktisk stolt over å ha en utenriksminister som
sier det den forrige ikke gjorde, nemlig at det finnes ikke
noen ensidig militær løsning for Afghanistan, bare en po­
litisk og sivil løsning. Bondevik­regjeringa var så opptatt
av å bidra til USAs krig mot terror at de aldri tok inn over
seg virkelig på alvor vanskelighetene i Afghanistan.
Det Regjeringa gjør nå, er å fremme en helhetlig stra­
tegi. I sentrum av den står satsinga på gjenoppbygging av
landet, utvikling og etablering av demokratiske rettsstatli­
ge institusjoner. ISAF­styrkene skal gjøre det mandatet si­
er: bidra til stabilitet og understøtte den valgte regjeringa.
Vi må lytte til den debatten som foregår i mange
NATO­land. Det er den overordnete strategien i Afghani­
stan som nå må drøftes. Den tidligere britiske forsvarssje­
fen sier til The Observer:
«Jeg tror ikke at vi har noen klar strategi, verken i
Afghanistan eller Irak.»
Det samme sier forskerne Arne Strand og Astrid
Surkhe fra CMI. Og de føyer til: Det er strategien som må
drøftes, og ikke tallet på soldater eller Norges plikter
overfor våre militære allierte. Dette er viktig for NATOs
del, men ikke minst for Afghanistans del. Hvis ikke
NATO lykkes, kan det ha dramatiske konsekvenser for
landet. Det er det det internasjonale samfunnet, NATO og
FN inkludert, må bidra til.
La oss se hva som skjedde i Afghanistan under den
USA­ledete Operation Enduring Freedom. Konsekvense­
ne er blitt tydelige i Sør­Afghanistan, der OEF har hatt an­
svaret til for få måneder siden. Krigføring og jakten på Ta­
liban­soldater har ført til at befolkninga har fått det verre,
ikke bedre. For hver bombe som har falt, for hver innbyg­
ger som ble såret eller drept, økte oppslutninga om Tali­
ban. I stedet for å føre krig mot sult og fattigdom har kri­
gen mot terrorister vært det overordna.
«Da dere først kom hit, var vi glade for å se dere. Nå
har vi levd med dere i landet i 5 år, og vi har sett at dere
har fortalt oss løgner og kommet med en masse falske
løfter.»
Dette sier en tidligere Mujahedin­kommandant i en
rapport utgitt av Senlis Council. En annen kommandant
sier dette:
«Utlendingene kom hit og sa de ville hjelpe fattig­
folket og forbedre den økonomiske situasjonen. Men
de har bare brukt penger på militæroperasjoner. De fat­
tige er fattigere enn under Taliban.»
Det er opplagt at dette er en del av forklaringa på at Ta­
liban og andre opprørsstyrker er blitt styrket, forklaringa
på stadige angrep, uro og usikkerhet.
Den britiske forsvarsministeren advarte nylig om faren
for at flere Taliban­drepte kan motivere andre og dermed
gjøre konflikten enda verre. Hamid Karzai har flere gan­
ger bedt om at NATO­styrkene tar større hensyn til sivil­
befolkninga, senest etter at 20 mennesker ble drept i
NATO­angrep i forrige uke. Ifølge Flyktninghjelpen har
uro og angrep ført til at 80 000--90 000 nå er drevet på in­
tern flukt. Til sammen er det 200 000 internt fordrevne i
Sør­Afghanistan. Det er denne situasjonen som undergra­
ver den afghanske regjeringas stilling.
Flere av dem som kjenner Afghanistan, advarer sterkt
mot at de militære og de humanitære bidragene blandes
sammen. De som driver med bistand, er tydelige på at mi­
litære oppdrag og bistand ikke må sammenblandes, men
at det er NATOs oppgave å sikre det humanitære rommet.
NATO må følge krigens folkerett, noe den USA­ledete
OEF ikke har gjort. Bagram­fengselet er blitt et skrekkens
sted, med sine mange historier om tortur og grove over­
grep. Det er derfor et godt utgangspunkt for Norges del at
forsvarsministeren har inngått en bilateral avtale for fan­
gebehandling med Afghanistan.
Den samlete strategien for det internasjonale samfun­
net må nå følge tre spor: bygge opp sikkerhet, politiske
prosesser og bistand for å bygge opp tilliten til sentralre­
gjeringa og nasjonen Afghanistan, sikre at den afghanske
kvinne og mann ser resultat nå. Karzai sin regjering må
styrkes og gjøres synlig, slik at den afghanske befolknin­
gen ser at det er den som bygger opp nasjonen og får til
forbedringer for folk.
Sikkerhet betyr bl.a. å styrke rettsapparatet og politiet,
basisen i en rettsstat som folk kan ha tillit til. Det var også
den klare beskjeden da spesialrådgiver Kai Eide besøkte
Kabul nylig. I en rapport fra Amnesty International heter
det:
«Politiet, fengselsystemet og rettsvesenet i Afgha­
nistan er på ingen måte i stand til å beskytte sivilbe­
folkningen».
Det er det som anerkjennes nå.
Utenriksministeren hadde en god og grundig redegjø­
relse som viser at innsatsen fra det internasjonale samfun­
net må styrkes og samordnes. En viktig side som han var
inne på, var at mer av innsatsen må gå gjennom afghanske
myndigheter og afghanske NGO­er for at sivilbefolknin­
gen skal få tillit -- sjølsagt med den nødvendige kontrol­
len, fordi korrupsjon er utbredt.
Et godt eksempel er det nasjonale solidaritetsprogram­
met med satsing på landsbyutvikling og ikke minst sam­
arbeid med kvinnekomiteer. Dette er 1325­oppgaver,
Kvinner, fred og sikkerhet, satt i system. Kvinnenes situa­
sjon er alarmerende og blir det enda mer dersom Taliban
skulle komme tilbake til makta. 70 pst. av jentene i Af­
ghanistan får ikke lære å lese og skrive. I Norge dør én til
to av 100 000 kvinner i barsel. I Afghanistan er tallet
1 600. Hvis man tar med at hver kvinne i gjennomsnitt får
seks--sju barn, betyr det at hver tiende kvinne kan vente å
dø i barsel.

267
24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
S 2006--2007
2006
(Valle)
En politisk prosess innebærer at afghanske myndighe­
ter må ha dialog med alle sentrale opposisjonsgrupper
som det er mulig å ha dialog med. Gradvis har vi erkjent
at i de fleste konflikter er dialog bedre enn total isolasjon,
dersom det er mulig.
Fremskrittspartiet er høgt på banen med sin kritikk. Siv
Jensen var dypt sjokkert da Regjeringa ikke ville sende
spesialstyrker nå. I replikkordskiftet med Siv Jensen slo
jeg fast at Fremskrittspartiet for 2006 foreslo å kutte bi­
standen til Asia med 460 mill. kr. Med bare 50 mill. kr til­
bake ville det ikke være mye til nasjonbygging i Afgha­
nistan. Jeg har siden replikkordvekslingen med Siv Jensen
fått sjekket kommentarene fra Siv Jensen om støtten til
Afghanistan. Det står altså ikke ett eneste ord i Frem­
skrittspartiets alternative budsjett for 2006 om Afghani­
stan og viktigheten av å styrke det humanitære arbeidet
der. Hvis dette er en politikk som Fremskrittspartiet og
Siv Jensen har kommet med i løpet av de siste dagers de­
batt, synes jeg det er positivt, men det er altså faktisk en
sannhet at det ikke står noe om Afghanistan i Fremskritts­
partiets alternative budsjett.
Fremskrittspartiet og heiagjengen i de øvrige borgerli­
ge partiene utmerker seg med krass ordbruk om Regjerin­
gas vedtak. Det er verdt å merke seg. Det er en ordbruk
som i så fall rammer et flertall i befolkningen, skal vi tro
meningsmålingene, og et flertall av våre allierte som pr. i
dag har inntatt den samme holdningen som Norge.
Jeg vil nok en gang takke utenriksministeren og for­
svarsministeren for gode og reflekterte redegjørelser. Re­
gjeringa tar situasjonen i Afghanistan på alvor og har inn­
sett behovet for en helhetlig strategi med gjenoppbygging
og utvikling i sentrum, og med et nødvendig militært nær­
vær som støtter opp om akkurat dette.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Øyvind Vaksdal (FrP) [11:57:39]: Jeg vil først av alt
gratulere Sosialistisk Venstreparti med seieren.
SVs NATO­motstand var velkjent for oss alle, men det
er stor forskjell på å være motstander av NATO­medlem­
skap og å la være å stille opp for våre allierte i en organi­
sasjon som vi faktisk er medlem av, og der vi har helt kla­
re forpliktelser.
Er man i Sosialistisk Venstreparti virkelig komfortabel
med at man her til de grader undergraver vår sikkerhets­
politiske troverdighet, i og med at vi nekter å stille opp i
en klart definert artikkel 5­operasjon, som også har FN­
mandat?
Ågot Valle (SV) [11:58:27]: Nå er jo ikke dette en
opplagt artikkel 5­operasjon, som også forsvarsministe­
ren har sagt tidligere.
SV har nådd igjennom med gode argumenter, men det
er jo en samlet regjering som står bak det vedtaket som er
gjort nå. Og så synes jeg at det som er kommet fram i de­
batten, og som også Fremskrittspartiet er med på nå, blir
for smått. Det blir for smått på den måten at man ikke i til­
strekkelig grad spør seg om det er Afghanistan som står i
sentrum her. Man må altså spørre seg: Har det blitt brukt
nok på humanitær bistand, på oppbyggingen av nasjonen
Afghanistan? Nei, det har ikke det. Når det er slik at det
internasjonale samfunnet har brukt 10--11 ganger mer på
militære operasjoner, betyr det at det ikke er balanse i den
oppbyggingen. Og det er det Fremskrittspartiet og andre
nå må ta inn over seg.
Erna Solberg (H) [11:59:39]: Ågot Valle sa at vi had­
de brukt sterke ord. Jeg mener vi har belegg for hvert
eneste ord vi har brukt. Men la meg få lov å si at de som
virkelig har brukt sterke ord om situasjonen i Afghani­
stan, er representanter fra SV og SU. De som har brukt
sterke ord til fornedrelse av det arbeidet som norske sol­
dater gjør, er SV og SU -- særlig sistnevnte. Den dagen av­
slaget til NATO ble kjent, uttalte lederen for Sosialistisk
Ungdom, SVs ungdomsorganisasjon, at de norske solda­
tene ikke måtte sendes til Sør­Afghanistan for å «sløye
ned sivilbefolkningen». Er det det som er SVs oppfatning
av hva mandatet som FN har gitt, er, og hva deltakelsen i
Afghanistan går ut på? Eller kan Ågot Valle beklage den­
ne på vegne av SV og SU, og sørge for at SUs leder ikke
fortsetter å tråkke ned på norske soldaters engasjement og
på det viktige arbeidet de gjør, bl.a. for å gi grunnlag for
at kvinner i Afghanistan har en fremtid?
Ågot Valle (SV) [12:00:55]: Det er ytringsfrihet her i
landet. Og SV har overhodet ikke tråkket ned på den inn­
satsen som våre ISAF­styrker gjør i Nord­Afghanistan.
Men jeg ber om at Erna Solberg og andre forholder seg til
det vi sier her i salen, og det vi sier, er: Vi skal være i nord,
og vi skal støtte opp under ISAF­styrkene. ISAF­styrkene
har som sitt mandat å patruljere, sikre sivilbefolkningen
og sikre rommet for det humanitære bidraget.
Så er jeg veldig glad for at Erna Solberg i sitt innlegg
sa at hun vil være med på diskusjonen om rollefordelin­
gen. Det er veldig viktig at man er tydelig på at de militæ­
re skal gjøre sin del av jobben, og at de humanitære orga­
nisasjonene skal gjøre sin del av jobben.
Jeg vil nok en gang si at det internasjonale samfunnets
bidrag nå må ha sikkerhet, det å bygge opp under politiske
prosesser og det å bygge opp under utviklingen som en
samlet strategi.
Jan Sahl (KrF) [12:02:13]: Det har blitt fokusert mye
på SV i denne debatten, og det er ikke så rart, med grunn­
lag i SVs kjente forhold til NATO og til USA.
Vi har hørt i debatten at vi har flere soldater i Afghani­
stan nå enn vi noen gang har hatt. Det er ingen begrens­
ninger for hvor disse soldatene kan delta, i nord eller i sør,
og det er ikke begrensninger på type personell. Det er tids­
punktet det gjelder. Det er ikke i dag, men det kan bli i
morgen.
Vi har hørt representanten Ågot Valle si at det har vært
klok tale både fra utenriksministeren og fra forsvarsmi­
nisteren. Da forutsetter jeg at SV stiller seg bak det som
her er sagt. Da er mitt spørsmål til representanten Ågot
Valle: Er det nå slik at vi kan ønske SV velkommen i den
store NATO­familien på Stortinget?
Forhandlinger i Stortinget nr. 19
19

2006
268 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
Ågot Valle (SV) [12:03:13]: Jeg må igjen si at jeg sy­
nes, ærlig talt, at dette blir for smått. Det handler altså
ikke om hvorvidt SV støtter opp under NATO som sådan,
men om det samlede bidraget som vi skal yte i Afghani­
stan for at den afghanske kvinne og mann skal få et levelig
liv, og at de virkelig skal ha tillit til det Karzai­regjeringa
gjør. Det er da vi sier at man må både sikre sivilbefolknin­
ga gjennom de ISAF­styrkene som vi har i Afghanistan,
og som har som et klart mandat å patruljere og sikre sivil­
befolkninga, og bygge opp under de politiske prosessene
-- som også betyr at Karzai­regjeringa må inngå dialog
med opprørsstyrker av ulike valører. Og så må vi øke tak­
ten på den humanitære bistanden, slik at vi ikke igjen får
den situasjonen som jeg beskrev, med kommentarer fra
den afghanske befolkninga.
Lars Sponheim (V) [12:04:29]: Jeg merker meg at
Ågot Valle gjentatte ganger har ment det er for «smått» å
snakke om SV i denne debatten. Jeg velger allikevel å gjø­
re meg så liten, ved nettopp å gi uttrykk for at kjernen i
denne debatten er uroen over at SV i regjering har lyktes
med å slå en kile inn i den brede sikkerhetspolitiske alli­
anse vi alltid har hatt i Norge, og som har inkludert alle
utenom SV. Det er kjernen. Et eksempel: I budsjettet til
SV for 2005 ble det foreslått kutt i forsvarsbudsjettet på
3 milliarder kr. For noen dager siden oversendte jeg et
spørsmål til finansministeren, også SV­leder, om hva kon­
sekvensene vil være hvis dette forslaget fremmes i år, i
2007­budsjettet. Svaret kom fredag. Der står det at det
ikke er gjennomførbar politikk. Det går ikke an å foreslå
det på ett budsjettår, det må et langtidsbudsjett til for å få
det til. Det SVs leder og finansminister da sier, er at det
SV stod for i opposisjon på sikkerhets­ og forsvarspoli­
tikkområdet, ikke er gjennomførbart. Jeg håper å få noen
forsikringer fra Ågot Valle om at opposisjonen ikke bør
være urolig over SV. Vil hun stille seg bak det SVs leder
her har sagt, om at vi ikke skal legge merke til hva SV
gjorde i opposisjon?
Ågot Valle (SV) [12:05:45]: Selvsagt stiller jeg meg
bak SVs leder. Det hun sier, er at her må det langsiktighet
til. Og så får vi komme tilbake til den diskusjonen. Men
det jeg ber Lars Sponheim og andre om å forholde seg til,
er det vi, sammen med de andre regjeringspartene, har
foreslått i 2006, og det vi foreslår for 2007.
Så vil jeg aldri på noen måte finne på å si at Lars Spon­
heim er liten. Det er i debatten det blir for smått, for det er
Afghanistan vi er nødt til å ha i fokus. Vi er nødt til å gi et
bidrag for at den afghanske befolkninga kan fatte tillit til
at det internasjonale samfunnet faktisk vil hjelpe til slik at
de kan få et levelig liv, slik at de ikke nok en gang blir
skuffet over de løftene som gis, og ikke holdes. Det er det­
te som må være kjernen i debatten.
Morten Høglund (FrP) [12:06:53]: Representanten
Ågot Valle fortsetter å gi et vrengebilde av Fremskritts­
partiets forhold til humanitær bistand til Afghanistan.
Høsten 2001 var vi veldig raskt ute med å foreslå et rime­
lig stort beløp som vi ikke fullt ut fikk gjennomslag for,
bl.a. ville ikke SV følge oss på det.
Men tilbake til den militære støtten som vi har hatt til
stede i Afghanistan i flere år nå, og som ikke er SVs for­
tjeneste fra begynnelsen av. Erkjenner SV at også de mi­
litære har hatt en rolle å spille i Afghanistan for i hvert fall
i utgangspunktet å kvitte seg med et Taliban­styre i Kabul,
og gi et grunnlag for en positiv utvikling i landet?
Så er vi enige om at det er mange utfordringer. Ågot
Valle har på en fremragende måte belyst flere av dem.
Men militær tilstedeværelse er også en nødvendighet for
et fritt Afghanistan.
Ågot Valle (SV) [12:07:46]: Jeg forholder meg til hva
Fremskrittspartiet foreslo for 2006. Det er et faktum at når
det gjaldt regionbevilgninger for Asia, foreslo Frem­
skrittspartiet å kutte med 460 mill. kr -- altså blir det
50 mill. kr igjen til Asia, og det blir ikke mye til nasjon­
bygging i Afghanistan.
Så er det slik at SV hele tida har støttet opp om ISAF­
styrkene, med det mandatet ISAF­styrkene har. SV har i
denne regjeringa vært med på å øke bidraget til ISAF­
styrkene. Ja, vi erkjenner at det må et militært bidrag til.
Men så ønsker jeg at både Fremskrittspartiet og andre
er med på den diskusjonen som foregår i NATO, nemlig:
Er strategien riktig? For det er helt riktig, NATO kan ikke
mislykkes i dette bidraget nå. Det har verken Afghanistan
eller NATO råd til. Vi må kunne koste på oss diskusjonen
om: Hvordan er strategien for å kunne lykkes i Afghani­
stan?
Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:09:26]: Denne stor­
tingsdebatten har dessverre tvunget seg fram av tre grun­
ner: Regjeringen har håndtert saken dårlig overfor Stor­
tinget, og overfor våre allierte og Afghanistan, og Regje­
ringen brøt med tradisjonen om å søke bred enighet om
sikkerhetspolitikken.
Derfor er mitt første kritiske punkt dette: Regjeringen
har i denne saken fraveket den gode tradisjon å søke bred
enighet om linjene i sikkerhetspolitikken.
For Kristelig Folkeparti er det et viktig mål å bidra til
en ansvarlig sikkerhetspolitikk og søke bred enighet. Det
å ha bred støtte innad for politikken utad er viktig for en­
hver nasjon. For et lite land som Norge er det av ekstra
stor betydning. Skal vi effektivt arbeide for fred og sikker­
het, er bred forankring, forutsigbarhet og handlekraft av
stor betydning.
Det kunne vært grunn til å spisse denne kritikken mot
Regjeringen ytterligere. Kristelig Folkeparti vil imidlertid
ikke bidra til at saken blir mer polarisert enn den allerede
er. I stedet vil vi søke å bidra til at Regjeringen nå får sjan­
sen til å rette opp feilene fra i går, slik den i dag klart har
gitt uttrykk for at den har til hensikt.
For det andre: Saken er håndtert dårlig overfor våre al­
lierte og Afghanistan. Først forplikter Regjeringen seg på
at Afghanistan skal ha prioritet med hensyn til norske
styrkebidrag. Men når NATO anmoder om styrkebidrag i

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
269
2006
en kritisk situasjon, beslutter Regjeringen å si blankt nei.
Hvis det var slik at vi ikke hadde hatt relevante styrker
eller kapasitet tilgjengelig, hadde det vært lettere å få
forståelse for dette. Men Forsvarets politiske så vel som
faglige ledelse hadde bekreftet at vi hadde disponible
styrker. Dette vet selvsagt våre allierte. Derfor skaper av­
slaget på henvendelsen ekstra reaksjoner.
Det er lett å skjønne hjertesukket fra statssekretæren i
Forsvarsdepartementet, Espen Barth Eide, som før helgen
sa:
«Det hadde selvsagt vært bedre om vi kunne kom­
met til NATO og sagt at vi kunne sende flere. Det had­
de blitt positivt lagt merke til, spesielt når det er kjent
at vi har en ressurs på 150 spesialsoldater tilgjengelig.»
I Kristelig Folkeparti velger vi likevel å legge vekt på
følgende tre forhold: Regjeringens sikkerhetspolitiske le­
delse var i utgangspunktet innstilt på å bidra. Beslutnin­
gen ble presentert som situasjonsbetinget. Regjeringen
har åpnet for å bidra med de aktuelle styrkebidrag dersom
de etterspørres på nytt.
Den muligheten kan Regjeringen få om relativt kort
tid. Vi vil ikke bidra til at det ved neste korsvei er vanske­
ligere for Regjeringen å opptre mer solidarisk enn den har
gjort ved denne korsveien.
For det tredje er det åpenbart at Regjeringen har hånd­
tert saken dårlig overfor Stortinget. Her har jeg merket
meg at utenriksministeren i sin redegjørelse vedgår en
uheldig håndtering, Regjeringen har lært av det som har
skjedd, og han vil legge opposisjonens forståelse til grunn
framover på dette punkt. Det er klok tale. Jeg vil gi uten­
riksministeren honnør for den innrømmelse og den hold­
ning han her har gitt uttrykk for overfor Stortinget.
Det hadde også vært mulig å ha en debatt som var mer
fokusert på hvordan vi best oppfyller FNs mandat for den
NATO­ledede ISAF­styrken, dersom Regjeringen mer
åpent hadde kunnet svare på spørsmålet: Hva er det som
ligger bak den helhetlige vurderingen som har gjort at
man ved denne korsveien har sagt nei til NATOs anmod­
ning? Så langt i debatten har vi ikke fått svar på det spørs­
målet. Jeg tror Regjeringen hadde gjort klokt i også på
dette punkt å vise noe større grad av imøtekommenhet
overfor de spørsmål som opposisjonen stiller.
Det folkerettslige grunnlaget for det vi gjør i Afghani­
stan, er sterkt. FN har gitt mandatet for ISAF, den interna­
sjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan. Det er også
FN som har gitt kommandoansvaret til NATO, og alle
NATO­land har stilt seg bak den gjeldende operasjonspla­
nen for Afghanistan. Dette er den mest krevende oppgave
NATO noen gang har påtatt seg, og det er helt avgjørende
at oppdraget lykkes -- både for Afghanistan, for kampen
mot terror og for NATOs troverdighet.
Skal freden vinnes, kreves en bred tilnærming og store
ressurser. I denne brede tilnærmingen må det skapes et
dynamisk samspill mellom tre grunnleggende innsatsom­
råder: Fredsbygging, nasjonbygging og økonomisk gjen­
reising og utvikling. Det er avgjørende at dette kommer
den jevne afghaner til gode. Til nå har disse elementene
ikke blitt godt nok balansert, og verdenssamfunnet har
ikke bidratt med de påkrevde ressurser, verken til militær
stabilisering eller til utviklingsbistand. Dermed vanske­
liggjøres den politiske reformprosessen. Konsekvensene
burde bekymre alle som er opptatt av fredsarbeid.
Nasjonbyggingen går tregt. Regjeringen til president
Karzai har kontroll over et begrenset område og en liten
del av landets økonomi, mens lokale krigsherrer og fun­
damentalistiske Taliban­grupperinger utnytter maktvaku­
umet i regionene.
Den økonomiske gjenreisning og utvikling går sakte.
Når framgangen uteblir, vinner opiumsproduksjon, krimi­
nalitet og korrupsjon innpass som snarveier ut av den
menneskelige håpløsheten.
Fredsbyggingen møter nye problemer. Svak sikkerhet
gir økt spillerom for væpnet opposisjon. Taliban utnytter
dette, og tyr til veibomber, selvmordsbombere og andre
angrep. Det leder til militære mottiltak. Som alltid ram­
mes befolkningen av krigføringen, fra alle kanter.
Stabilitet og sikkerhet er ikke nok i seg selv, men det er
en forutsetning for at politisk og økonomisk gjenoppbyg­
ging kan få rotfeste. Denne sammenhengen er understre­
ket av så vel NATOs øverstkommanderende i Afghanistan
som den norske hærsjefen. Tidligere NATO­topp Wesley
Clark spissformulerte det nylig slik: Den virkelige krigen
er ikke militær, den er politisk og økonomisk.
Regjeringen må etter vårt syn følge flere linjer parallelt
i arbeidet for å gi det afghanske folk en framtid med fred:
Norge må arbeide aktivt for å øke det internasjonale sam­
funnets humanitære bistand og styrke den økonomiske
gjenreisning i Afghanistan. Jeg oppfordrer spesielt Regje­
ringen til å legge bedre til rette for våre egne frivillige or­
ganisasjoners innsats. Norge må jobbe aktivt for at FN­
mandatet til ISAF kan gjennomføres og oppdraget lykkes.
Vi må bidra aktivt i strategidrøftingene i NATO og i andre
fora. Vi må vise solidaritet med NATO­allierte og bistå
når det trengs -- vi har tilgjengelige styrker. Det er en av
grunnpilarene i forsvarsalliansen at vi bidrar sammen
med andre allierte når det er behov for det, simpelthen for­
di den dagen kan komme da vi er avhengige av at våre al­
lierte stiller opp for oss. Det nærmere omfang og innret­
ning av norske styrkebidrag er det Regjeringens ansvar å
gi oss begrunnede forslag til.
Denne saken kom dessverre skjevt ut i forholdet
mellom storting og regjering. Det skyldtes en uprofesjo­
nell håndtering av forholdet til Stortingets organer, og det
skyldtes en beslutning som kom svært overraskende på
hele den politiske opposisjonen. Det var en åpen debatt i
mediene om disse spørsmålene, men Regjeringen fant det
ikke riktig å komme til Stortingets organer før beslutnin­
gen ble kunngjort i det offentlige rom. Det har jeg notert
med tilfredshet at Regjeringen har lært av, og at den vil
innrette seg annerledes framover.
Det som så blir viktig, er den åpningen Regjeringen
har gitt seg selv, nemlig at den prinsipielt er åpen for å set­
te inn tiltak over hele Afghanistan, den er prinsipielt åpen
for all slags personell, og den er prinsipielt åpen for når
som helst å revurdere det styrkebidrag Norge har i dag.
Det er en viktig konklusjon ut av denne prosessen. Det be­
tyr at Regjeringen har gitt seg selv et fundament for å sva­
re på nye henvendelser som måtte komme fra NATO.

2006
270 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
Vi vil fra Kristelig Folkepartis side gi støtte til en slik
åpen holdning. Vi vil gi støtte til en økt satsing på nasjon­
bygging, utvikling og humanitære bidrag, og vi vil fram­
for alt forvente en annen type samspill mellom storting og
regjering på dette viktige sikkerhetspolitiske området enn
det vi har sett i denne saken, som ble så full av feilskjær.
Bare med et godt samspill mellom ulike instanser, både si­
vile og militære, kan Afghanistans befolkning få nytt
framtidshåp, fattigdommen overvinnes og den demokra­
tiske nasjonsbyggingen vinne tillit. Og dermed kan freden
befestes.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Signe Øye (A) [12:18:48]: Representanten Høybråten
sa at Kristelig Folkeparti ikke ville bidra til å polarisere
saken ytterligere. Det skal Kristelig Folkeparti ha ros for,
for det er ingen tjent med.
Vi har hørt i redegjørelsene i dag at utfordringene i Af­
ghanistan er store og bare kan løses gjennom et bredt,
langsiktig og internasjonalt engasjement, og at stabilitet,
gjenoppbygging og økonomisk og sosial framgang i Af­
ghanistan ikke kan oppnås med militære andeler alene.
Og jo bedre vi lykkes på det sivile området, jo mindre vil
vi være avhengige av militære virkemidler. Derfor er mitt
spørsmål til representanten Høybråten: Mener Kristelig
Folkeparti at det er behov for et taktskifte nå?
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:19:49]: Det burde fram­
gå av mitt innlegg at Kristelig Folkeparti er enig i vurde­
ringen at det trengs et taktskifte. Men vi mener at det
trengs et taktskifte langs flere dimensjoner, ikke bare
langs den humanitære og den utviklingspolitiske, men
også langs den militære dimensjonen. Vi mener det var
uklokt av Regjeringen blankt å avslå anmodningen om å
yte et bidrag som det står i vår makt å yte, når anmodnin­
gen kommer fra våre NATO­allierte, som vi selv er avhen­
gige av støtte fra. Vi sier ja til et taktskifte, men et ja også
til et taktskifte langs en helhet i politikken, både militært,
utviklingsmessig og humanitært.
Ågot Valle (SV) [12:20:54]: I en kronikk sier Afghani­
stan­kjennerne Arne Strand og Astri Suhrke:
«I landsbyane sluttar dei seg no til motstandssida av
fleire årsaker». En viktig årsak er «sinne over uoppfyl­
te lovnader om bistand og tryggleik».
Videre:
«Utanlandske styrkar vert blinka ut som syndebuk­
kar, og mange føler eit legitimt sinne etter å ha sett dei
bombe moskear og landsbyar, invadere heimar og dre­
pe eller arrestere innbyggjarane.»
Det er til nå, i de fem årene som er gått, brukt ti ganger
mer på militære operasjoner i Afghanistan enn på utvik­
ling. Hvorfor spurte aldri Kristelig Folkeparti seg i sin re­
gjeringstid, da man hadde en utviklingsminister fra
Kristelig Folkeparti, om en var på rett veg i Afghanistan,
om ikke en fokuserte for mye på kampen mot terrorister
og for lite på kampen mot fattigdom og for et anstendig
liv for afghanerne?
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:22:02]: For å si det på
den måten: Jeg er glad for å få dette spørsmålet. Hvis re­
presentanten Valle har den forestilling at Kristelig Folke­
parti har ment over tid at alt er såre vel i Afghanistan, og
at det ingen justering trengs av politikken, så tar hun helt
feil. Selvsagt: Alle som har en nærhet til disse problemstil­
lingene, ser jo at utviklingen i Afghanistan, særlig i den
senere tid, ikke har gått i positiv retning, og at den heller
ikke oppfattes positivt av svært mange afghanere. Det er
jo noe av hovedproblemet. Men vi kan ikke her velge et
enten--eller. Vi må satse sterkere på utvikling og humani­
tær bistand, slik Regjeringen har erklært at den vil gjøre.
Og jeg har fra første dag da dette ble kjent i vandrehallen,
i alt jeg har sagt, støttet Regjeringen på det punktet. Pro­
blemet er at Regjeringen ikke vil satse på den økte sikker­
hetsinnsats som NATO mener er nødvendig, ved å si nei
til å sende styrker vi har klare og kunne ha sendt på dagen.
Dét er Regjeringens og SVs problem i denne saken.
Olav Akselsen (A) [12:23:20]: Eg merka meg den
kritikken som representanten fremma, og den tek me på
alvor. Eg føler likevel at dette innlegget hadde ein heilt
annan valør enn dei foregåande innlegga me har hatt frå
opposisjonspartia, og eg synest det er veldig prisverdig at
Kristeleg Folkeparti sin leiar i dag seier at han ikkje vil bi­
dra til å polarisera debatten i dag ytterlegare. For meg ver­
kar det dessverre som at andre representantar frå opposi­
sjonen har hatt det som mål. Eg kunne godt tenkja meg at
Høybråten kunne kommentera om det er slik at nokon har
prøvd å utnytta denne saka av innanrikspolitiske grunnar.
Eg kunne òg tenkja meg å få vita om det er Kristeleg
Folkeparti som har bidrege til at opposisjonen i dag ikkje
fremmar forslag i denne saka.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:24:11]: I en debatt er
det viktig å lytte til hverandre, og i denne debatten har jeg
lyttet til en ydmyk utenriksminister, som har tatt selvkri­
tikk og sagt han har lært. Og det er klart at det må vi legge
til grunn. Når man hører en slik sterk politisk erklæring
fra Stortingets talerstol, kan man ikke dure videre som om
man ikke har fått det med seg.
Kristelig Folkeparti står for den kritikken som vi har
framført i denne saken, både når det gjelder håndteringen
nå på Stortinget, og når det gjelder sakens innhold. Vi har
aldri planlagt å fremme noe forslag i Stortinget. Det ville
jo være litt underlig å kritisere Regjeringen for å skape
splid på et viktig utenriks­ og sikkerhetspolitisk område
ved ikke å ta hensyn til å tilstrebe en bred enighet, hvis
Kristelig Folkeparti da skulle fremmet et forslag som nett­
opp ville demonstrere en slik splid og uenighet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [12:25:49]: La meg innled­
ningsvis få lov til å si takk til utenriksministeren og for­
svarsministeren for en meget grundig redegjørelse.
Senterpartiet vil avvise de forsøk fra opposisjonen
eller fra andre på å få det til å se ut som om Regjeringens
vedtak angående NATOs forespørsel om ytterligere trop­

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
271
2006
pebidrag er en endring i Norges forhold til NATO eller
Norges vilje til å stille opp for det afghanske folk. Norge
skal ta tunge løft i Afghanistan. Det visste vi da vi gikk
inn. Dette engasjementet ville bli et langvarig engasje­
ment for nasjonbygging i landet. Vi skal ikke bare bygge,
men vi skal fortsatt legge til rette, og vi skal bidra. Dette
er hovedlinjen i norsk militær og norsk humanitær bi­
stand.
Norge er det landet som sammen med Nederland bi­
drar mest militært av alle NATO­allierte i forhold til folke­
tallet, med omtrent 550 soldater. Jeg konstaterer at andre
land har sagt nei til å utvide sine styrkebidrag eller bidra
med styrker.
Det er, og vil foregå, en løpende debatt om hva som
best tjener Afghanistan og verden for øvrig i denne saken.
Norge er i så måte ikke i noen særklasse. Norge har sagt
ja til å stille i Libanon, og vi er forberedt på å stille i Dar­
fur.
Senterpartiet er ikke prinsipielt imot å sende norske
styrker til Sør­Afghanistan. Vi har allerede enkelte sani­
tetssoldater i området. Vår innsats er konsentrert i det
nordlige Afghanistan. I prinsippet kan imidlertid den
norske hurtigreaksjonsstyrken i Nord­Afghanistan settes
inn i alle deler av Afghanistan hvis det oppstår behov for
å avhjelpe en kritisk situasjon. Dette kan være en situa­
sjon tilsvarende den som oppstod i Meymaneh i februar i
år, da den norske PRT­styrken fikk forsterkninger fra en
britisk hurtigreaksjonsstyrke.
Norge er en stor bidragsyter i NATO og til ISAF i sær­
deleshet, og det er ingen dramatikk i at vi ikke sender spe­
sialstyrker til Afghanistan nå. Norge har et betydelig bi­
drag til ISAF­operasjonen i Afghanistan, og dette har økt
under denne regjeringen. Denne regjeringen har sørget for
en opptrapping av vårt totale militære utenlandsengasje­
ment, i forhold til det som var da vi overtok etter den for­
rige regjeringen. Når våre UNIFIL­bidrag begynner sin
tjeneste i morgen, har vi om lag 790 soldater i internasjo­
nale operasjoner. Til sammenligning hadde vi om lag 520
på slutten av den forrige regjeringens periode. I Afghani­
stan er det, som jeg har nevnt, 550 soldater som tjeneste­
gjør i ISAF. Den forrige regjeringen hadde om lag 470
soldater i Afghanistan, men bare om lag 390 av disse del­
tok i ISAF.
Norges bidrag i Afghanistan må også ses opp mot and­
re operative behov og opp mot prioriteringer for Norges
bidrag til andre internasjonale operasjoner. Vi har et bety­
delig bidrag til UNIFIL­operasjonen utenfor kysten av Li­
banon. I tillegg er vi i gang med å planlegge for et bidrag
til en eventuell FN­operasjon i Darfur. Det er også viktig
å ha tilgang til personell i Norge som på kort varsel kan
forsterke våre avdelinger ute dersom det skulle oppstå et
behov for det, som vi erfarte i Maymaneh.
La meg derfor gjenta at jeg ser ikke noe unormalt i å
svare verken bekreftende eller avkreftende på en anmod­
ning fra NATO. Alle medlemsland får jevnlig slike hen­
vendelser, og de blir grundig og seriøst vurdert ut fra en
helhetsvurdering. Slik har Regjeringen gjort det i denne
saken, som man gjorde det i Libanon.
Det afghanske folket har levd i århundrer med krigs­
herrer og okkupasjon. Det er helt naturlig at de søker
trygghet og fred. Det må være åpenbart for dem at ISAF
er en aktør som er mer å stole på enn Taliban, på kort og
på lang sikt. Våre og de andre ISAF­styrker som er i Af­
ghanistan, skal forbindes med en slik synlig forskjell.
Dessverre er vi ikke helt der ennå. Derfor er det viktig
med en klar og tydelig rollefordeling mellom sivile og mi­
litære aktiviteter og aktører.
Hovedproblemet i Afghanistan er ikke militært, men at
det internasjonale samfunn har sviktet innen den humani­
tære innsatsen. Forventningene om sivil innsats har ikke
blitt møtt. Fortsetter vi slik, kan det ende med at vi taper
den endelige kampen, uansett militært bidrag. Det minner
meg om den greske hærfører Phyrros, som opplevde at
han var seierrik på slagmarken, men ble tappet for solda­
ter og materiell. Han sa: Vinner jeg det neste slaget, taper
jeg kampen. Jeg synes det er rart at opposisjonen ikke er
tilsvarende opptatt av den sivile oppbyggingen i Afgha­
nistan, men er så opptatt av bare den militære.
Humanitær bistand -- vann, mat og skolegang med mye
mer -- må til. FN har lansert en tørkeappell for Nord­Af­
ghanistan, som planlegges utvidet til Sør­Afghanistan. Fra
norsk side vil vi bevilge betydelige midler gjennom denne
appellen. Det er et generelt ønske for Senterpartiet og for
Regjeringen å styrke FNs koordinerende rolle i Afghani­
stan.
Derfor er Senterpartiet fornøyd med Norges langsikti­
ge utviklingssamarbeid med Afghanistan, og at det er
konsentrert innen utdanning -- med særlig vekt på jenter --
godt styresett, offentlig administrasjon og landsbygd­
utvikling, inkludert narkotikabekjempelse. Videre har
Norge et betydelig humanitært engasjement blant annet
for flyktninger, humanitære minetiltak, demokrati og støt­
te til politi og rettsvesen.
Den norske støtten til Afghanistan i perioden 2001--
2005 var på om lag 350 mill. kr pr. år. Nivået i 2006 vil
ligge på 400 mill. kr pr. år, og dette gjør Norge til den åt­
tende største giveren.
Jeg føler meg trygg på Regjeringens vurdering av at
det på dette tidspunktet er økt sivil bistand, opplæring og
humanitært arbeid som er sentralt og viktigst. Det interna­
sjonale samfunn må vise, og bevise, at det vi bidrar med,
utgjør en forskjell, slik at vi får til noe bedre.
Slik Senterpartiet ser det, er Regjeringens beslutning
ikke en prinsippbeslutning, men basert på en helhetsvur­
dering av norsk innsats og hvordan den best kan kanalise­
res. Norge er en del av NATO­alliansen og vil selvfølgelig
alltid vurdere alle henvendelser grundig og seriøst.
Jeg er også fornøyd med at utenriksministeren har tatt
initiativ til en utvidelse og en bedre koordinering av den
humanitære innsatsen, og dette vil bli drøftet på NATOs
møte i Riga i november. En slik koordinering -- og Senter­
partiet mener at FN har den beste kompetansen til det -- er
avgjørende for at vårt militære bidrag skal bære frukter.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.

2006
272 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
Lars Sponheim (V) [12:35:38]: Jeg synes det kunne
være grunn til å innlede dette innlegget med å minne oss
alle om forholdet mellom storting og regjering i sikker­
hets­, utenriks­ og forsvarspolitikken, om nødvendigheten
av å ha en utvidet utenrikskomite og om viktigheten av at
vi gjennom mange år har klart å etablere en så bred enig­
het om sikkerhets­ og utenrikspolitikken i dette hus som
grunnlag for å kunne få operative regjeringer -- uansett
farge, og uansett flertall eller mindretall. En regjering har
på mange måter et litt annet forhold til Stortinget i sikker­
hets­ og utenrikspolitikken enn på andre områder. Det er
behov for å ha større handlekraft, kunne reagere raskere
og være mer operative. Derfor er det nødvendig å ha kon­
sultasjonen med Stortingets organer -- som den utvidede
utenrikskomite er.
Det er også viktig å minne om at erfaringen med den
utvidede utenrikskomite gjennom mange år har vist at en
i saker hvor regjeringen kommer med et syn og et stand­
punkt til den utvidede utenrikskomite, får reaksjoner på
det og i realiteten forankrer standpunktet og gjør et vedtak
i bakkant -- selv i saker hvor en i og for seg kan være uenig
med regjeringen i deres vurderinger -- har gitt regjeringen
ryggdekning, fordi bred enighet er viktigere enn å utnytte
eller spille på det som måtte være av uenighet i sak.
Jeg tror ett poeng -- for dem som ennå ikke har fått med
seg de sterke reaksjonene sist onsdag på Regjeringens
måte å bekjentgjøre dette på -- er nettopp at opposisjonen
ble fratatt den rett eller mulighet den alltid har hatt til å gi
Regjeringen ryggdekning og få informasjon for å kunne
svare for dette i offentligheten, som har vært et ganske
bærende element, etter mitt skjønn. Langt på vei var nok
det mye av bakgrunnen for de sterke reaksjonene som
kom sist onsdag, som jeg synes er helt betimelige, og som
jeg mener at regjeringspartiene i realiteten fullstendig har
tatt inn over seg, etter det som er sagt i denne sal i dag
både fra regjeringshold og fra regjeringspartihold i dette
huset.
Det andre viktige som er bakgrunnen for disse reaksjo­
nene, er at det kom næring til den usikkerheten som jeg
tror har heftet seg hos mange i opposisjonen, men også
hos mange andre, om hvilken rolle, hvilken makt, hvilken
betydning SV skal ha i Regjeringen i sikkerhets­ og uten­
rikspolitikken. For dem av oss som husker så langt tilba­
ke: I valgkampen for litt over et år siden var også dette et
sentralt tema. Det ble gitt meget solide forsikringer fra
Arbeiderpartiets leder, nåværende statsminister, om at SV
på alle vis skulle bli et fullverdig medlem av Regjeringen,
men norsk sikkerhets­ og utenrikspolitikk skulle ligge
fast. Det stolte folk på. Jeg tror det var ganske avgjørende
for at dagens flertallsregjering fikk den regjeringsmakt
som de fikk. Jeg tror også de fleste opplevde at dette synet
fra valgkampen ble konfirmert da Regjeringen ble dannet,
ved at Arbeiderpartiet utover å ha statsministeren også be­
satte utenriksminister­ og forsvarsministerstolen med
trygge og solide folk. På mange måter dempet nok det
mye av uroen for at SV skulle få betydelig innflytelse i
sikkerhetspolitikken. Det må også forstås som bakgrunn
for de reaksjoner og den usikkerheten som oppstod sist
onsdag over hva som egentlig skjedde.
Alle som har vært i denne salen i mange år, kjenner SV
som et parti med både dyp skepsis til USA og motstand
mot NATO­medlemskap -- det var sentrale kjennetegn.
Det har riktignok vært mange interessante seminarer, og
også en og annen meningsutveksling her i Stortinget, men
dette rokket ikke ved den brede enigheten vi har hatt om
sikkerhetspolitikk i Norge. Det nye er at det som i alle år
var en sikkerhetspolitisk opposisjon, har sluppet til i en
flertallsregjering -- og dermed også en frykt for at SV
skulle være i stand til å tvinge gjennom sin linje.
Siden det liksom blir blåst vekk at det var noe grunnlag
for den uroen, og at sist onsdag gav en slags næring til
den, synes jeg det er viktig å minne om at det var en spe­
siell dag. Den startet for oss alle med nyhetssending om at
SV truet med å stå på plenen nok en gang i Afghanistan­
spørsmålet. Vi fikk et avisoppslag hvor Senterpartiets le­
der understreket nødvendigheten av at Norge også tar på
seg byrdene -- jeg tror hun kalte det drittjobbene -- også i
Sør­Afghanistan, som måtte tolkes slik at Senterpartiet, et
av partiene i Regjeringen, var meget klar for å gjøre et po­
sitivt vedtak. Vi har også sett liknende fra arbeiderparti­
hold. Det var det dagsaktuelle bakteppet for det vi så un­
der et litt panisk preget, arrangert og kanskje også impro­
visert pressemøte i vandrehallen for å fjerne det som kun­
ne blitt en bombe under Regjeringen. Når vi samtidig har
grunn til å tro, ut fra hva som kommer fra mange ulike kil­
der -- en må sågar ikke lenger tilbake enn onsdagen før --
at det var en betydelig usikkerhet i Regjeringen omkring
gasskraftspørsmålet og Regjeringens overlevelse, må en
forstå sist onsdag dit hen at Regjeringen hadde behov for
å ta ned den usikkerheten veldig fort. Det må være rimelig
grunn til å tro at det var bakgrunnen for opposisjonens
sterke reaksjoner.
Det er nok slik at mange av oss har en gryende uro for
at Regjeringen har kjøpt seg en slags indre fred i håp om
at problemet skal gå bort av seg selv, selv om debatten i
dag har bidratt til å ta ned dette. Men det er Venstres vur­
dering at prisen kan være høy for det vi alle er med på å
betale. Norges innflytelse og troverdighet som allianse­
partner i NATO kan bli svekket av dette. Jeg sier ikke at
den er det, men den kan bli det. En solidaritet vi burde ha
vist med hardt pressede alliansepartnere, har uteblitt.
Skuffelsen i NATO og de mest berørte medlemslandene er
da også blitt tydelig uttalt. Den kan ikke avfeies som ritu­
ell, noe vi har sett forsøk på fra Regjeringens side. Venstre
ser alvorlig på dette.
Hvis en fort skal gå gjennom noen av de forklaringene
vi har fått fra Regjeringen, og alle de ordene vi har blitt
møtt med, har jeg klart å fange opp fem kanskje bærende
elementer: Det er en situasjonsbestemt avgjørelse, det re­
presenterer ingen endring, Regjeringen vil satse mer på
humanitær innsats, andre land har også sagt nei, og Norge
er blant de største bidragsyterne pr. capita.
Så kan en si: Hva ligger egentlig i Regjeringens vekt­
legging av at dette er en situasjonsbestemt avgjørelse? Jeg
må innrømme at da jeg stod i vandrehallen og så dette ar­
rangerte, improviserte pressemøtet og hørte ordet «situa­
sjonsbestemt» bli brukt like ofte som «halleluja» i pinse­
menigheten, var min fantasi begrenset til norsk politikk

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
273
2006
og til å tro at det var situasjonen internt i Regjeringen som
var den situasjonsbestemmelsen som lå til grunn. Jeg syn­
tes det var en meget ærlig utenriksminister som stod der,
og var på nippet sågar til å kommentere det slik. Men det
er tydeligvis en annen situasjonsbestemmelse, et annet si­
tuasjonsbestemt forhold som ligger bak.
Jeg har en uro for at Regjeringen ikke har hatt det vir­
kelig store bildet for øyet, for ISAF er en av NATOs størs­
te operasjoner -- den første utenfor Europa. ISAF er der­
med en prøvestein for alliansen. Om lag 31 000 soldater
fra 37 land i og utenfor NATO er med, og USAs soldater
har underkastet seg en ikke­amerikansk kommando. Det­
te er en modell som kan peke fram mot framtidige «out of
area»­operasjoner. Hvis NATO ikke består denne testen,
vil Afghanistan trolig raskt bli tatt over av Taliban og lo­
kale krigsherrer. Et nytt fristed for terrorister og grove
brudd på elementære sivile rettigheter, noe som vil gå
hardt ut over kvinner, vil vi da kunne vente oss. Videre vil
ytterliggående islamister i hele regionen kunne seile i
medvind. Så vi risikerer mye. I kjølvannet av dette vil
NATO trolig måtte revurdere sin politikk med hensyn til
«out of area»­operasjoner, og dette vil trolig heve terske­
len for tilsvarende operasjoner i framtiden, og i stor grad
være med på å forme framtidens NATO. Mye står på spill
for NATO og for oss. Sett i et slikt lys virker Regjeringens
situasjonsbestemte nei ikke godt nok gjennomtenkt, etter
Venstres syn.
Etter mitt skjønn tyder mye på -- for en har jo måttet
tolke mye av hva som ligger i helhetsvurderingen, siden
vi ikke har fått det presentert i klartekst -- at Arbeiderpar­
tiet og Senterpartiet har fått gjennomslag for å vektlegge
«situasjonsbestemt», så de slapp å binde seg helt fast til
SVs linje. Jeg håper derfor at Regjeringen raskt vil kunne
vurdere situasjonen på nytt. Jeg har også lagt merke til at
det i dagene som har gått etter sist onsdag, har vært et sen­
tralt poeng for sentrale SV­ere på dette området å under­
streke hvor veldig situasjonsbestemt dette var, og hvor
fort de er klare for å vurdere det annerledes.
Tiden går, president, jeg vil bare avslutte med å si at
skal man forstå de sterke reaksjonene, som fra posisjonen
er blitt kalt for overspill, må en forstå to forhold. Det ene
er usikkerheten om SV har begynt å få sterk innflytelse,
og om det valgløftet som statsministeren gav, dermed er
brutt. Det andre er den betydning det har å ta vare på enig­
heten om norsk sikkerhets­ og utenrikspolitikk, de avgjø­
rende konsultasjonene med Stortinget og forankringen i
opposisjonen, og usikkerheten om SV har klart å slå en
kile inn der. Det er på den bakgrunn en må forstå de sterke
reaksjonene.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bendiks H. Arnesen (A) [12:45:54]: Norge skal fort­
sette å støtte stabiliseringen og gjenoppbyggingen i Af­
ghanistan. Det er slått klart fast.
I debatten om utenriksministerens og forsvarsministe­
rens redegjørelser om Norges engasjement i Afghanistan
den 15. november 2005 la Venstre vekt på at de var enige
i «at militær innsats i seg selv aldri vil være tilstrekkelig
for å løse den type konflikter vi ser i Afghanistan». Venst­
re uttrykte også tilfredshet med at Regjeringen inviterte til
åpenhet om hvordan Norge kan stille med sivile og mili­
tære bidrag i internasjonale operasjoner. Slik støtte er vik­
tig.
Kan vi da tolke Venstre dit hen, etter å ha hørt innleg­
get i dag, at de også i stor grad nå støtter Regjeringen, og
at det som er igjen av kritikken og oppstyret som kom i
forrige uke, i stor grad begrenser seg til at saken ikke kom
til Stortinget på den måten man ser som riktig? Er dette
riktig oppfattet? Eller hva er da Venstres tilnærming til ut­
fordringen knyttet til Afghanistan? Jeg spør fordi jeg er
litt usikker etter innlegget.
Lars Sponheim (V) [12:47:10]: La meg først si at jeg
synes det blir feil av posisjonen å bagatellisere måten man
møtte Stortinget på. Det synes jeg er innrømmet gjennom
dagens debatt i den beklagelse som er gitt av utenriksmi­
nisteren. For dette handler ikke bare om hvordan man skal
snakke med opposisjonen, men det handler om vilje til å
vedlikeholde den brede tverrpolitiske basis for norsk sik­
kerhets­ og utenrikspolitikk som har vært der. Den legger
jeg avgjørende vekt på. Bare det er grunnlag for sterke re­
aksjoner.
Så til realiteten omkring Afghanistan. Jeg skal være så
ærlig å si at hadde Regjeringen kommet med sitt stand­
punkt, selv om jeg i og for seg mener man burde ha gjort
det annerledes, ville nok jeg i den utvidede utenrikskomi­
te ha bidratt til å gi støtte for det. Jeg ville gitt uttrykk for
at jeg mener at det hadde vært rett å svare ja, men ville gitt
støtte for den linje fordi jeg synes det er viktig å stille opp
for Regjeringen i vanskelige spørsmål. Det ville jeg nok
gjort i en slik sammenheng, som mange gjør -- man tar det
til etterretning.
Heikki Holmås (SV) [12:48:20]: Jeg har to momen­
ter til Lars Sponheim.
Det ene er at jeg følte at innlegget hans i veldig stor
grad manglet konstruktive, klargjørende uttrykk for hva
som er Venstres løsning på hvordan vi kan lykkes i Af­
ghanistan.
Det andre jeg vil bruke tid på, er å si at jeg reagerer på
den framstillingen som går ut på at det nærmest er slik at
det er bred enighet i Stortinget om utenrikspolitikken, der
SV plasserer seg på sidelinjen. Det er ikke riktig. For det
første er det slik at det har vært uenighet om mange ting
oppigjennom i spørsmål som dreier seg om utenrikspoli­
tikk. Vi har i vår regjering fokusert på at vi i mindre grad
skal bidra i koalisjoner av villige. Vi har sagt nei til det og
trukket oss ut av «Enduring Freedom», for istedenfor å fo­
kusere på ISAF. Vi har sagt vi i større grad skal prioritere
FN enn det den forrige regjeringen gjorde, som brukte lite
krefter på det. I tillegg er det slik at Fremskrittspartiet i
sak etter sak som gjelder Israel og invasjonen av Irak, har
plassert seg på siden av det som er det store, brede stor­
tingsflertallet.
Lars Sponheim (V) [12:49:32]: La meg først si at dette
er min 14. stortingssesjon, og jeg har opplevd meget sterkt

2006
274 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
i alle disse årene at det har vært bred enighet om sikker­
hets­ og utenrikspolitikken i denne sal, med unntak av SV.
Det har vært det gjennomgående i alle år. Det må forklare
bakgrunnen og uroen for at SV nå har klart å skyte en kile
inn i denne viktige tverrpolitiske enighet. Dette syntes jeg
det var viktig å legge vekt på i innlegget, for jeg synes
ikke bakgrunnen for den uro som er oppstått, har kommet
godt nok fram.
Så til Venstres syn: Vår oppfatning er at Regjeringen
må satse stort på den sivile, den myke, den humanitære
del. Vi vil gi all støtte til det, men poenget er at den inn­
satsen må få et rom. Det må skapes en type sikkerhet og
trygghet i Sør­Afghanistan gjennom nødvendig bruk av
militære midler for å gi rom for den humanitære innsat­
sen. Og SVs ord i denne debatten om at vi må rebalansere,
at vi så å si må flytte fra geværer til matpakker, blir feil,
fordi det er nødvendig med mange nok geværer og våpen
for å sikre at det blir rom for den humanitære og sivile
innsatsen. Her er det snakk om å heve balansen til et høy­
ere nivå, og ikke rebalansere det nivået som er der i dag.
Olav Akselsen (A) [12:50:48]: Det kom ei svært in­
teressant opplysning etter replikken frå Arnesen, nemleg
at Venstre under andre forhold faktisk kunne tenkja seg å
støtta Regjeringa sitt opplegg. Det må i så tilfelle tolkast
slik at Venstre meiner at den avgjersla Regjeringa har te­
ke, ikkje gjev grunn til uro, f.eks. i forhold til NATO. Då
er spørsmålet mitt til Sponheim: Meiner han at andre re­
presentantar frå opposisjonspartia har overreagert når det
gjeld den avgjersla, i og med at Venstre faktisk kunne ha
vore einig?
Lars Sponheim (V) [12:51:31]: Jeg la vekt på at vi
har tradisjon for at sakene kommer på rett måte i den ut­
videde utenrikskomite. Regjeringen kommer ikke med et
vedtak, men de kommer med en holdning, et standpunkt,
det forankres, og opposisjonen er villig til å strekke sine
standpunkter for å gi en bredest mulig basis for Regjerin­
gens senere vedtak. Det er det tradisjon for. Jeg sier at jeg
utelukker ikke at både vi og kanskje andre ville ha reagert
på en slik måte hvis Regjeringen hadde hatt den nødven­
dige og tradisjonsrike omgang med Stortinget som det er
vanlig å ha. Ikke for det, jeg mener Regjeringen burde ha
sagt ja til å sende styrker til Sør­Afghanistan i denne sam­
menheng. Men det kan godt være at jeg ville vurdert det
slik at det å ha bred politisk enighet om dette kunne være
et like viktig standpunkt hvis vi hadde vært sikre på at en
kunne kommet tilbake til standpunktet på en annen måte.
Jeg mener ikke at opposisjonen har overreagert, sett i lys
av at dette handler om Regjeringens måte å forholde seg
til Stortinget på, og usikkerheten om SVs rolle i sikker­
hetspolitikken. Det krever sterke reaksjoner fra Stortin­
get.
Bjørn Jacobsen (SV) [12:52:38]: Eg hadde sist laur­
dag gleda av å take del på Globaliseringskonferansen,
saman med Venstre sin tidlegare leiar Gunnar Garbo. Han
er no ein av dei framståande personane i organisasjonen
Nei til nye NATO, dvs. nei til NATOs «out of area». Ho­
vudpoenget hans var at vi skulle trekkje oss ut med alle
med ein gong, ut frå argumentet at vi ikkje skal halde fram
med ein krig som ikkje verkar. Eg måtte sjølvsagt seie at
SV sitt standpunkt på langt nær er der. Vi meiner at vi skal
vere i Afghanistan, vi skal vere der lenge. Å trekkje seg ut
no ville kunne føre med seg ein humanitær katastrofe. Dei
råda eg har fått frå bistandsorganisasjonar og andre som
er der, er at det går ikkje an å ha eit Afghanistan utan at
ein har militære styrkar til stades som understøttar det ein
prøver å få til sivilt.
Men korleis er det, deler Venstre sin noverande leiar
SV sitt syn eller den tidlegare leiaren sitt syn?
Lars Sponheim (V) [12:53:44]: Venstres leder brin­
ger fram Venstres syn i dette spørsmålet, som handler om
nødvendigheten av at verdenssamfunnet tar et ansvar i
Afghanistan. Vi har gått inn der, vi har fjernet de maktha­
verne som var der, får vi håpe, og det afghanske folk tren­
ger nå å skape seg et bedre liv og trygghet for sitt liv. Da
er det umulig for NATO, verdenssamfunnet og FN å ikke
lykkes i Afghanistan. Noe annet ville være en katastrofe.
Hvis man vil det målet, er vi nødt til å bruke de midlene
som er nødvendig. Det er det Venstre står for. De midlene
gjør at det er nødvendig med den økte militære innsats
som NATO ber om, og den økte humanitære og sivile inn­
sats som Regjeringen foreslår, og som vi støtter.
Det er ikke snakk om å rebalansere, men det er snakk
om å øke innsatsen som gjør at vi sikkert når målet om
sikkerhet og trygghet i Afghanistan. Det er Venstres syn.
Det er ikke avgjørende for meg hva Venstre­folk ellers
måtte mene, så lenge jeg har dette synet dypt forankret i
dagens Venstre.
Marit Nybakk (A) [12:54:58]: I likhet med sin kolle­
ga Dagfinn Høybråten fra Kristelig Folkeparti var repre­
sentanten Sponheim mye mer forsonende i sitt innlegg
enn det vi har hørt fra Høyre og Kristelig Folkeparti.
Selv om jeg forstår at representanten var svært misfor­
nøyd med håndteringen i forholdet mellom Stortinget og
Regjeringen, gikk han langt i å si at han kunne ha tenkt
seg å støtte den avgjørelse som var tatt, dersom dette var
blitt håndtert på en skikkelig måte.
Dette er også i samsvar med Venstres holdning den
15. november i fjor, da Venstre støttet Arbeiderpartiet, SV
og Senterpartiet i at vi gikk ut av Operation Enduring
Freedom, men forsterket vår innsats i ISAF -- i motsetning
til Erna Solberg, som mente at det var et alvorlig signal til
NATO og våre allierte, og at det nærmest ville ødelegge
forholdet mellom Norge og USA og Norge og NATO.
Betyr det at representanten også er enig i at løpende
vurderinger av hvilke operasjoner vi skal delta i, neppe
har noen betydning for vårt forhold til alliansen NATO?
Lars Sponheim (V) [12:56:06]: Hvis innlegget mitt
har virket forsonende, er jeg glad for det. Det er ingenting
jeg ønsker mer enn at det intermessoet vi har hatt over
noen dager i norsk sikkerhets­ og utenrikspolitikk, blir et
intermesso, og at vi kommer tilbake på hovedsporet hvor
det er bred enighet om vår sikkerhets­ og utenrikspolitikk.

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
275
2006
Jeg ville normalt -- som jeg har sagt noen ganger nå -- i
et møte i den utvidede utenrikskomite ha strukket meg
langt i å bidra til å få til en slik bred enighet. Jeg vil kunne
tenke meg at jeg kunne brukt ord som at isolert sett vil
Venstre mene at det ville vært rett å svare ja på denne hen­
vendelsen, men jeg vil akseptere -- situasjonsbestemt --
Regjeringens vedtak, for å holde et mest mulig samlet po­
litisk Norge bak et slikt. Det er det også fra mange hold
tradisjon for å si i den utvidede utenrikskomite. Jeg tror
ikke det har ført til noen varige skader i forholdet til NATO,
hvis man er sikker på at man nå kommer tilbake på dette
sporet, og at det ikke skapes usikkerhet om at SV har fått
en slags vetorett i sikkerhetspolitikken i Norge -- for det
tåler ikke forholdet vårt til NATO på lang sikt.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:57:20]: Or­
det «ærlighet» er blitt flittig brukt i denne debatten. Jeg
har bidratt med mitt i mitt innlegg, og det er kommet fra
flere andre hold.
Det forundrer meg at spørsmålet om helhetsvurdering
stadig kommer opp. Det er en ærlig sak å være uenig i den
beslutningen Regjeringen har tatt, men jeg mener den er
ganske grundig argumentert. La meg gjenta -- andre repre­
sentanter har forsøkt å gjøre det: Når vi vurderer dette
spørsmålet, vurderer vi det opp mot andre forpliktelser i
Afghanistan, særlig i nord, hvor vi er strukket internasjo­
nalt med andre operasjoner, andre lands bidrag, situa­
sjonen i sør, som i dag er noe annerledes enn den var for
et par måneder siden, og dette elementet om at spesial­
styrkene nå er vår eneste fleksibilitet i forhold til hva vi
kan sende ut i internasjonale operasjoner. Jeg respekterer
at folk ikke deler den oppfatningen, men jeg kan ikke se
at vi ikke har gitt en god forklaring på det.
Men la meg si: Når det blir framstilt slik at Regjerin­
gens beslutning her truer vår lojalitet til NATO -- særlig fra
Høyre og Fremskrittspartiet kommer det igjen og igjen --
vil jeg bare gjøre det veldig klart for Arbeiderpartiets del
at hvis vi hadde ment at denne beslutningen var av en slik
karakter, ville vi aldri tatt den. Vi mener at denne beslut­
ningen står godt, den er saklig begrunnet, og den er på
linje med den mange andre NATO­land har truffet i lik­
nende sak.
Så terpes det på SVs rolle. Jeg mener at en regjerings
ansvar er å ta en beslutning etter interne vurderinger. Det
finnes representanter i denne sal som har sittet i flerparti­
regjeringer og vet noe om det. Denne regjeringen har økt
styrkebidraget til Afghanistan siden den overtok, den har
i forrige ukes pressemelding presisert at vi er åpne for å
delta i hele Afghanistan, også med spesialstyrker. Og vi
har gjort klart for at vi ønsker å bidra dersom det blir en
FN­operasjon i Sudan. Det land som er sterkest i å opp­
fordre FNs nasjoner til å gjøre en slik styrke mulig, er, for
ordens skyld, USA -- for dem som er opptatt av hva de
måtte mene. Så jeg vil si at hvis dette er så utålelig i for­
hold til NATO, er det jo da et problem at Spania, Frankri­
ke, Italia og Tyskland har tatt samme beslutning, og de har
ikke SV i regjering! Likevel har det altså tatt beslutnin­
gen. Hva er det da som rir disse landene? Jo, det er en
selvstendig vurdering.
Det ble oppfattet at Lars Sponheim var forsonende.
Det er mulig. Men jeg merket meg at han snakket nesten
ikke ett ord om Afghanistan. Han var opptatt av det in­
terne spillet fram og tilbake, og han gikk så langt som til
å si at dersom vi hadde vært i den utvidede utenrikskomi­
te, ville han altså kunnet gitt støtte til Regjeringens hold­
ning etter en viss diskusjon. Han sa i det siste replikkinn­
legget at han ikke mener at dette er en beslutning som tru­
er vårt forhold til NATO. Det mener jeg er en god avkla­
ring, og det viser at her har opposisjonen ulike syn på
realiteten i den beslutningen som er tatt.
Så til representanten Jensen, som ikke er her i salen nå.
Hun var også dypt sjokkert over at vi bruker formulerin­
gen «pr. innbygger» i mye av det vi driver med. Det synes
jeg Norge har veldig god grunn til å gjøre, fordi vi pr. inn­
bygger bidrar mye militært, mye humanitært og mye når
det gjelder bistand. Jeg mener også det er et veldig godt
eksempel hva vi har av størrelse på offentlig sektor, bidrag
til helse og andre ting. Det illustrerer Norges totale bidrag
til å støtte utvikling i land som kommer ut av konflikt,
som er i konflikt.
Men jeg mener, når vi snakker om ærlighet, at vi også
må ha rom for, i denne sal, i utenrikskomiteen og i sam­
funnsdebatten, å stille spørsmålet: Er vi på riktig vei i
Afghanistan? Er NATO i ferd med å lykkes eller feile i
Afghanistan? Er Afghanistan i ferd med å lykkes eller fei­
le? Det er ikke slik i Norge at det er en blind automatikk
om at vi svarer ja på NATOs henvendelser, på FNs hen­
vendelser, eller på EUs henvendelser, som også kommer
noen ganger.
I forrige uke var det et sterkt argument, også fra repre­
sentanten Petersen, om at dette var en artikkel 5­opera­
sjon, og det ble argumentert ganske kraftig. Det er blitt
borte fra debatten nå, men det illustrerer litt av det skis­
maet som fortsatt er i den norske debatten, nemlig at vi er
i Afghanistan i en artikkel 5­operasjon nærmest for å for­
svare USA etter 11. september 2001. Det er ikke tilfellet.
Vi er i Afghanistan etter en FN­resolusjon, som har et vel­
dig bredt mandat, der det militære er én del av problem­
stillingen. Jeg mener, som representanten Høybråten sa,
at her står det om et bredt bilde av politikk, økonomi, sivil
oppbygging og det militære.
Denne nærmest automatikken som jeg tror sitter igjen
i ryggmargen fra mange år i vårt forhold til NATO, forhin­
drer at vi kan ha en realistisk debatt om NATOs utfordrin­
ger, Norges bidrag til at de utfordringene løses, og ikke
minst den utfordringen Afghanistan står overfor.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Morten Høglund (FrP) [13:02:37]: Når det gjelder
hvordan denne helhetsvurderingen oppstod, vet jeg ikke
om vi kommer så veldig mye lenger. Jeg skal heller ta den
oppfordringen som utenriksministeren kom med, nemlig:
La oss snakke om Afghanistan, la oss snakke om veien
fremover.

2006
276 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
Totalt fraværende i utenriksministerens og forsvarsmi­
nisterens redegjørelse, var den nære regionen. Med unn­
tak av skoler i Pakistan, ble ikke Pakistan nevnt. Når det
gjelder Pakistan, Iran, Usbekistan og Tadsjikistan, hvor­
dan får vi de destruktive kreftene i disse landene til for så
vidt å forsvinne? Hvordan får vi disse landene til å ta tak
i sine egne militante grupper, som nå jobber aktivt i Af­
ghanistan, gjennom FN, OSSE, NATO og gjennom hel­
hetsbildet? Hvilken politikk og strategi har vi for dette?
Dette er antakelig ett av de grepene som må til, i tillegg til
den militære og humanitære innsatsen, for å få en sikker
fremtid for Afghanistan.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:03:36]: Jeg
hilser velkommen at Fremskrittspartiet nå reiser et sub­
stansielt spørsmål om Afghanistan.
Jeg sa i min redegjørelse at et vesentlig problem er at
grensen til Pakistan ikke er tett, og at det er fri tilgang på
Taliban derfra. Jeg sa at en av grunnene til at vi må være
i Afghanistan også militært, er at vi må forhindre at denne
regionen utvikler seg i negativ retning. Det er ikke enkelt
å gi et ett minutts svar på dette. Det er i hvert fall helt klart
at skal man klare å håndtere nabolandenes deltakelse, så
er ikke, igjen, NATOs militære deltakelse svaret på det,
men det er en bred politisk løsning, hvor en altså har FN
og regionale organer og evnen til dialog for å engasjere
disse kompliserte maktstrukturene i regionen som ikke
bare går på nasjonalstater og statlige myndigheter, men
også stammer og grupper som går på tvers av grensene.
Det er et komplisert spill, som jeg sa, som krever et fokus
av politisk karakter, og som vi trenger mer diskusjon om.
Jeg hilser velkommen at Fremskrittspartiet er med og tar
initiativ til det.
Erna Solberg (H) [13:04:44]: Jeg registrerer at uten­
riksministeren forsøker å si hva helhetsvurderingen består
i. Det er jo et fremskritt at man greier å konsentrere det
ned til å si hva det var som var avveiningene.
Da vil jeg spørre utenriksministeren: Hva skal til for at
man revurderer standpunktet? Er det slik at situasjonen
må forverre seg i Sør­Afghanistan? Er det slik at andre
land må bidra? Er det slik at vi må redusere deltakelsen
vår andre steder? Eller er det slik at vi må vite at vi ikke
skal inn med spesialstyrker i Sudan? Jeg har for øvrig ald­
ri hørt at det noen gang har vært planlagt, det har aldri
vært planlagt at det skal være spesialstyrker i Sudan, det
er i det hele tatt ikke en del av den type oppdrag som er i
Darfur, så det synes jeg kanskje var å trekke argumentenes
betydning noe langt. Så da blir spørsmålet: Er det disse
tingene som må endre seg?
Det andre spørsmålet jeg har, er: Hva sier utenriksmi­
nisteren og forsvarsministeren i NATO når de nå skal sitte
og diskutere behovet for styrkeintegrering i Afghanistan
for å gjennomføre vår utenlandsoperasjon nr. 1 med høy­
este prioritet? Sier de at de andre skal delta, men at vi ikke
skal delta?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:06:03]: Hvis
alle land hadde bidratt pr. innbygger som Norge gjør i
Afghanistan, hadde ikke dette vært et tema. Det er ett godt
svar.
Sudan er et uaktuelt tema i forhold til spesialstyrker,
men det er en del av bildet som forsvarsministeren, uten­
riksministeren og Regjeringen ser for seg når det gjelder
hvor langt vi er strukket. Jeg understreket i mitt innlegg at
spesialstyrkene nå nærmest er den eneste fleksibiliteten vi
har.
Jeg mener det er vanskelig i dag, den 24. oktober, å gi
hypotetiske vurderinger av hva som er situasjonen neste
gang spørsmålet om økte norske styrkebidrag kommer,
hvis det kommer. Jeg er overbevist om at Norge kommer
til å være engasjert i Afghanistan i mange år framover.
Det betyr at det er en helhetsvurdering som må være lø­
pende, og jeg har understreket betydningen av at vi nå har
en nær dialog mellom Stortinget og Regjeringen når vi
gjør de vurderingene. Det skal jeg gi mitt bidrag til. Men
jeg synes det er vanskelig å ta ut de enkelte faktorene som
sier at kommer det på den måten, så sier vi ja. Det er ikke
riktig måte å forskuttere slike beslutninger på. Men at
analysen må være grundig, og at den bør være delt
mellom Regjeringen og dette hus, skal jeg stå inne for.
Lars Sponheim (V) [13:07:15]: Jeg hørte hva uten­
riksministeren repliserte til undertegnede. Jeg vil vel re­
plisere tilbake og si at i forhold til resten av debatten i dag
har det vært en smule tilbakefall å kalle det spill å peke på
den betydning som de formelle forhold mellom regjering
og storting har i disse spørsmålene -- den utvidede uten­
rikskomite, konsultasjoner og en opposisjon som er villig
til å strekke seg langt for å stille opp for en regjering i dis­
se spørsmålene.
Så til det som ble etterlyst. Jeg må også være så ærlig
å si at innlegget mitt var nok enda mer forsonende enn slik
jeg framstilte det, hvor mye av det vi er enige om i denne
debatten, hadde blitt gjentatt. Men jeg synes det var noe
som manglet i denne debatten, nemlig den forståelse og
betydning den utvidede utenrikskomite har til å etablere et
flertall som kanskje ikke er der i utgangspunktet.
Men la meg da spørre: Er utenriksministeren enig i at
sikkerhetssituasjonen på bakken i Sør­Afghanistan er så
dårlig nå at det ikke har vært mulig å komme godt nok i
gang med den humanitære innsatsen, og at NATOs ønske
om å øke styrkene der med et norsk bidrag er et betimelig
og nødvendig ønske?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:08:21]: Jeg
mener at når ISAF i noen uker nå har overtatt ansvaret i
hele Afghanistan, er det viktig at vi er i stand til å ha styr­
ker til å løse oppgavene der. Derfor har NATO, generalse­
kretæren og vi alle en oppgave i å sørge for at de målene
nås. Det er også riktig -- og jeg er helt enig -- at sikkerhet
er viktig for å kunne levere bistand.
Jeg mener også at vi må ha en diskusjon -- som den
mange fagpersoner som har greie på Afghanistan i dag,
bringer ut i de norske mediene og i offentligheten -- om
karakteren av den måten vi driver vårt militære oppdrag
for å gi sikkerhet og motvirke store sivile tap, for å mot­
virke rekruttering til Taliban og opprørsgrupper. Det er en

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
277
2006
fin og vanskelig balanse. Men jeg er helt enig i det som er
NATOs oppgave nå, nemlig å stabilisere også sør og øst
og være med og gi et bidrag til at det kan komme utvikling
også i de områdene av Afghanistan.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Morten Høglund (FrP) [13:09:31]: Debatten har for
så vidt utviklet seg. Men når enkelte representanter fra re­
gjeringspartiene forsøker å se bort fra den kritikken oppo­
sisjonen kom med, og ikke tar tak i det som er substansi­
elt, synes jeg det er en forbigåelse. Jeg tror Regjeringen
gjør lurt i både å ta inn over seg måten Stortinget fikk den­
ne informasjonen på, og substansen i det. Når man nå me­
ner at vårt forhold til NATO overhodet ikke er lidende, er
det for så vidt en gledelig opplysning, absolutt. Det tar vi
med oss, og vi vil følge med i det fremover. Men det er jo
ikke den første beslutningen som vi mener har vært nega­
tiv sett i forhold til våre allierte. Det at vi trakk oss ut av
«Enduring Freedom» bl.a. for et års tid siden, var også et
ledd i en slik beslutning. Så vi vil følge med.
Men jeg vil snakke litt om Afghanistan, noe som jeg
også tok opp i min replikk til utenriksministeren. Det er
for så vidt prisverdig at Regjeringen med sin beslutning
inviterte til en bredere helhetstenkning rundt Afghanistan.
Det tror jeg alle er tjent med, ikke minst alle de interna­
sjonale aktørene som nå er på plass i Afghanistan. Fra
mitt ståsted er det i hvert fall vanskelig å se for seg en va­
rig løsning for Afghanistan uten at man for det første tar
tak i grenseproblemet og for det andre hele den regionale
ustabiliteten. Og det er rimelig ustabilt. Vi vet at Iran lig­
ger på Afghanistans grense, med de utfordringene de har.
Så er det Pakistans indre problemer -- Pakistan som nå
fikk en våpenhvile med sine Taliban­tilhengere. Med fra­
vær av pakistanske soldater i grensen har det skapt nye
problemer og et fristed for afghanske Taliban­tilhengere,
som nå kan farte frem og tilbake over grensen. Og så har
vi Sentral­Asia, som ligger på toppen av dette, og som er
et gjennomfartssted både for narkotika, våpen og andre
destruktive elementer.
Det er jo et spørsmål om vi når det gjelder hele vårt en­
gasjement i forhold til denne regionen, må tenke om igjen
på nytt. Der ser jeg både på utviklingsministeren og uten­
riksministeren, for dette bringer inn flere elementer, og
det er flere internasjonale organisasjoner som kan spille
en rolle. Så den utfordringen tror jeg vi skal ta med oss.
Jeg nevner Sentral­Asia spesifikt, for det er en skjør regi­
on. Den påvirker dette på en spesifikk måte, og jeg vil til­
late meg å nevne to land. Jeg nevnte Usbekistan og Tad­
sjikistan, som er spesielt viktige i forhold til Afghanistan,
men hvor situasjonen politisk er svært, svært vanskelig.
Den er noe mer løfterik i Kasakhstan og Kirgisistan, og
det er et spørsmål om ikke vi bør gi disse landene en
håndsrekning for å kunne bidra til en stabilisering i hele
regionen, noe som vil virke positivt inn på Afghanistans
situasjon.
Nå får man et inntrykk av at det meste går i gal retning
i Afghanistan. Det er for så vidt en del av bildet. Men det
er derfor også viktig å si at alt ikke er håpløst, ikke minst
for jenter og kvinners situasjon i de områdene som kan
anses som trygge, og i den grad noe kan det, så har den
blitt løftet opp på et høyere og bedre nivå, og jenter kan i
dag bevege seg på skolen og de kan gå ut i arbeid. Det un­
dertrykkende styret vi hadde under Taliban, og grunnlaget
for det, er fjernet i store deler av landet, og det er en gle­
delig begivenhet. Parlamentsvalget og den spiren til de­
mokrati er således gledelig. Så vi skal ta med oss det go­
de. Jeg tilhører i hvert fall ikke de som mener at det å star­
te denne aksjonen var galt. Det var riktig, og så er det vik­
tig å balansere ut det militære med det humanitære.
Jeg tar med meg de replikkene og innleggene som vært
hold med kritikk av Fremskrittspartiets budsjetthåndte­
ring av disse spørsmålene. Vi må gå i oss selv og se om vi
i enhver sammenheng er fullt på høyde med de utfordrin­
gene som denne regionen har. Det tar jeg med meg, og det
skal vi prøve å besvare ved årets budsjettbehandling. Al­
likevel vil jeg påstå at det har vært en relativt ubalansert
fremstilling av vår holdning til disse spørsmålene. Jeg tror
det er grunnlag for å komme videre, men jeg vil også få
lov til å gjenta det som jeg synes Sponheim uttrykte på en
meget god måte, at hvis SV skal få varig innflytelse på
sikkerhetspolitikken, så har vi store utfordringer.
Statsråd Erik Solheim [13:14:42]: Jeg har den størs­
te respekt for at det er mulig å komme fram til ulik kon­
klusjon med hensyn til om det er riktig å sende en norsk
spesialstyrke til Sør­Afghanistan. Det jeg ikke har respekt
for, er det manglende alvor knyttet til en slik beslutning
som jeg synes å se hos deler av opposisjonen, og helt spe­
sielt Fremskrittspartiet.
Det å sende styrker inn i et at de områdene i verden
som i dag trolig er farligst, hvor det nettopp har vært harde
kamper, kan være riktig, og det kan være galt, men under
enhver omstendighet er det i alle fall den største, viktigste
og vanskeligste beslutning en regjering og en nasjonalfor­
samling kan ta, og den må behandles med det fornødne al­
vor. Det alvor er ikke til stede når opposisjonens statsmi­
nisterkandidat og leder her holder et innlegg og gjør hele
spørsmålet til en innenrikspolitisk pingpong. Det var et
ord som nærmest var fraværende i innlegget, og det var
ordet «Afghanistan». Innlegget til opposisjonens leder
inneholdt iallfall ikke et eneste element av analyse av hva
det er rett å gjøre i Afghanistan, hva som er situasjonen
nå, og hvordan det vi gjør, kan tenkes å lede til seier i be­
tydningen stabilisering av et akseptabelt regime i Afgha­
nistan som kan hindre nye terrorangrep mot verden.
Det blir for lettvint nå å si at man vil sende en spesial­
styrke til Sør­Afghanistan når det ennå ikke er klart hva
Fremskrittspartiet mener om spesialstyrken de ville sende
til Irak. Det er jo den samme spesialstyrken de for et par--
tre år siden ville sende til Irak, som nå skal sendes til Sør­
Afghanistan. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet er veldig
glad for at de nåværende regjeringspartiene, sammen med
Kristelig Folkeparti og deler av opposisjonen, forhindret
at en norsk spesialstyrke ble satt inn i Irak med alle de
vanskeligheter vi alle nå kan se det ville medført. Hvis det
ikke er tilfellet, er det av interesse å få vite om Frem­

2006
278 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
skrittspartiet fortsatt ønsker å sende en norsk spesialstyr­
ke til Irak.
Så sier Fremskrittspartiet, opposisjonens leder, at vi er
jo enige når det gjelder den økonomiske og sosiale gjen­
oppbyggingen i Afghanistan. Nei, vi er ikke enige om
det, for på fjorårets budsjett ønsket Fremskrittspartiet å
kutte 9 200 mill. kr på bistandsbudsjettet. Det er veldig
hyggelig at Morten Høglund nå vil revidere dette -- det
setter jeg pris på -- men det er iallfall Fremskrittspartiets
politikk til nå. Man ville kutte med 9 200 mill. kr, og nå
vil de plusse på med 155 mill. kr. Etter hva jeg og mine
medarbeidere har klart å finne ut, står det ikke et eneste
sted med liten skrift at man kutter 9 200 mill. kr, men at
Afghanistan er unntatt, for der skal vi satse. Vi må jo da
formode at de samme kuttene skulle gjort seg gjeldende
også for Afghanistan. Det ville vært en strategi som hin­
ket på ett bein -- bare det militære, uten at det økonomiske
og sosiale var med. Det er mulig man da sier at man ville
tatt fra alle andre steder. Men la oss da minne om at for
amerikanerne er Sudan et like viktig anliggende som Af­
ghanistan. Robert B. Zollick, som var nummer to i det
amerikanske utenriksdepartementet inntil nylig, var på
meg gang på gang. Han hadde all verdens tid. Det var
ikke noen tidsbegrensninger da jeg kom til US State De­
partement for å snakke om Sudan, for det var så viktig for
dem -- like viktig som Afghanistan. Grunnen er helt opp­
lagt: bin Laden tilbrakte 1990­tallet i Sudan, 2000­tallet i
Afghanistan, og hvis man ikke stabiliserer flere steder på
kloden, men bare tar ett og ett sted ad gangen, får man in­
gen stabilitet.
Så vil jeg si: Det overordnede i Afghanistan er ikke det
militære, men det er heller ikke det bistandsmessige, for
verken militær innsats alene eller økonomisk og sosial
framgang alene kan bidra til en stabilisering av Afghani­
stan i betydningen av et anstendig regime med kontroll
over sitt territorium, som ikke kan være arnested for inter­
nasjonal terrorisme, og med en gradvis økonomisk og so­
sial forbedring. Det avgjørende er politikken. Militær inn­
sats og bistand kan understøtte politikk. Militær innsats
kan være nødvendig for å sikre at politikken kan virke, og
bistand kan være viktig for at folk skal se framgang. Men
med mindre man får til en stabilisering av politikken, dvs.
underbygge dagens Karzai­regime -- gi det mulighet til å
knytte de regionale alliansene det måtte være med krigs­
herrer eller andre som kan sikre en varig stabilitet -- vil
man ikke få det hele til å virke.
Så vil jeg til slutt si at vi skal satse vesentlig mer på bi­
stand i Afghanistan, men vi skal bidra til den helt fornød­
ne debatten som nå kommer i NATO om hvordan dette
kan underbygge en politisk løsning i Afghanistan. Noen
land går helt utenom de afghanske myndighetene i sin bi­
stand. Det bidrar ikke til langsiktig stabilisering. Vi må se
på noen av de dilemmaene som er vanskelige. Det er
f.eks. ikke opplagt at den nødvendige stabiliseringen av
Afghanistan mellom det nåværende regimet og tradisjo­
nelle ledere i Afghanistan lett lar seg forene med denne
forsamlings syn på kvinnefrigjøring.
Så til utdanningspolitikken. Jeg sier ikke at jeg har noe
klart svar på det, men det er av den typen dilemmaer som
vi er nødt til å ta inn over oss hvis vi skal være villige til
å se videre mot en løsning i Afghanistan.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Siv Jensen (FrP) [13:20:06]: At Erik Solheim og SV,
som i hele forrige periode var i opposisjon til alt som
skjedde i denne sal knyttet til Afghanistan, nå hever stem­
men sin så totalt og går til angrep på meg, synes jeg er und­
rende. Erik Solheim kan ikke ha hørt på noe av det jeg sa
i mitt innlegg. For det første understreket jeg betydningen
av både humanitær og sivil gjenoppbygging i Afghani­
stan. Men samtidig gjorde jeg det helt klart at den innen­
rikspolitiske pingpongen, som statsråden selv omtalte det
som, er det ikke Fremskrittspartiet som har stått for. Det
har Regjeringen selv gjort gjennom å ha skapt usikkerhet
med hensyn til hva som er deres politikk.
Jeg synes Erik Solheim skal svare på følgende: Er det
sant, eller er det ikke sant, at SV har presset på i regjering
for at Norge ikke skal sende spesialstyrker til Sør­Afgha­
nistan?
Statsråd Erik Solheim [13:21:09]: Jeg merker meg
at Fremskrittspartiets leder heller ikke nå benytter anled­
ningen til å svare på de to tydelige utfordringene jeg kom
med. Fremskrittspartiet sier at de er enig med Regjeringen
om at man skal bidra til å få to bein i Afghanistan, et mi­
litært og et økonomisk og sosialt. Men de bidrar altså ikke
med noen av de pengene som skal til for å få det økono­
miske og sosiale beinet opp å stå. Dere kuttet bistands­
budsjettet for verden ned til det halve, uten -- så vidt jeg
har kunnet registrere -- å si noe om at Afghanistan var et
unntak. Det ville ikke gitt noen penger til den økonomiske
og sosiale gjenoppbyggingen.
Fremskrittspartiets leder benytter heller ikke anlednin­
gen til å klargjøre Fremskrittspartiets lettvinte forhold til
bruk av spesialstyrker i noen av de farligste områdene på
kloden. Dere gikk inn for å sende en norsk spesialstyrke
til Irak. Så vidt jeg vet, var det ingen andre partier i denne
sal som gjorde det. Det er mulig at Høyre var litt uklare på
det tidspunktet. Men i alle fall bidro Kristelig Folkeparti
og Kjell Magne Bondevik -- sammen med det som da var
opposisjonen -- til å hindre at noe som hadde vært så ska­
delig for Norge, skjedde.
Det kunne vært interessant å vite om Fremskrittspartiet
er villig til å ta selvkritikk på noe som var et så åpenbart
galt standpunkt.
Jan Petersen (H) [13:22:26]: Det tør være kjent at jeg
ikke er av dem som oftest stiller opp til forsvar for Frem­
skrittspartiet, men jeg må si at det innlegget statsråden
holdt i forhold til Fremskrittspartiet, synes jeg var helt på
siden av det denne saken dreier seg om.
Saken er meget tydelig, det dreier seg om styrkebidrag
til Afghanistan. Det var det eneste statsråden ikke svarte
på. Nå var Siv Jensen innom et spørsmål om hva SV me­
ner om spesialstyrker til Afghanistan, som er innenfor sa­
kens kjerne. Jeg vet ikke om han kanskje kunne klargjøre
litt hva han egentlig mener om det.

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
279
2006
Statsråd Erik Solheim [13:22:59]: Dette spørsmålet
er blitt klarlagt av utenriksministeren i et kjempegodt inn­
legg, videre i forsvarsministerens innlegg og av en rekke
talspersoner for SV i hele debatten.
Vi står helt klart fast på Regjeringens politikk, som er
en tydelig satsing i Nord­Afghanistan. Vi bidrar mer pr.
innbygger enn jeg tror noe land i NATO gjør. Jeg skjønner
at det er noe som Fremskrittspartiet og muligens også
Høyre reagerer mot, men det er vel ingen som kan mene
at vi skal bidra like mye, verken økonomisk eller militært,
som USA eller andre stormakter gjør. Så den eneste reelle
målestokken er hva Norge gjør pr. innbygger. Vi har et
stort og tungt bidrag i Nord­Afghanistan. Men vi, og Re­
gjeringen som helhet, har kommet til den konklusjon at vi
ikke vil sende spesialstyrker til Sør­Afghanistan nå.
Det må være lov til å peke på at Fremskrittspartiet på
to helt avgjørende punkter svikter. De har, når det kom­
mer til stykket, når det gjelder sine budsjetter, ikke vært
villig til å stille opp med de pengene som gjør økonomisk
og sosial framgang i Afghanistan mulig. Og de har dette
lettvinte forholdet til å sende spesialstyrker, med mulige
norske døde som resultat, selv til Irak.
Siv Jensen (FrP) [13:24:18]: Jeg registrerer at stats­
råden ikke vil svare på spørsmål -- det er åpenbart ubeha­
gelig.
Ågot Valle sa i denne debatten at SV har nådd igjen­
nom i Regjeringen med gode argumenter. Hva mente hun
med det at «SV har nådd igjennom med gode argumen­
ter»? Det må nettopp være et bevis for at SV har presset
på for å få et annet standpunkt enn det Regjeringen ellers
ville tatt -- i tråd med det som et flertall i denne salen
egentlig mener. Det synes jeg statsråden skal være redelig
nok til å redegjøre for.
Så er det ikke riktig at Fremskrittspartiet ikke har stilt
opp. Vi gikk i bresjen da Afghanistan­krisen var et faktum
for noen år siden, og vi var det partiet som fremmet for­
slag om å bevilge mest penger på den humanitære siden i
Afghanistan. Vi kommer til å følge det opp også i vårt al­
ternative statsbudsjett for 2007. -- Så la den tvilen være
borte.
Når det gjelder utsending av spesialstyrker, må det
være bedre for Norge å sende spesialtrente styrker med er­
faring fra denne typen meget farlige operasjoner enn å
gjøre det som ser ut til å være Regjeringens politikk, nem­
lig å sende ut folk som har fire måneders erfaring gjen­
nom verneplikten i meget farlige operasjoner.
Statsråd Erik Solheim [13:25:29]: Nå har opposi­
sjonen brukt hele denne debatten til å stille spørsmål til
Regjeringen. Utenriksministeren har svart på dette på en
forbilledlig måte, som vi i SV deler 100 pst. Det samme
er jeg sikker på forsvarsministeren vil gjøre i sitt neste
innlegg.
Så tillater jeg meg å stille to viktige spørsmål til lede­
ren for det som er det viktigste opposisjonspartiet, og til
en person som tar sikte på å bli statsminister i Norge. Det
ene er: Hva kommer det av at det først er når dette spørs­
målet om militær styrke kommer opp, at dere begynner å
snakke om økonomisk og sosial gjenoppbygging? Da
spørsmålet var oppe i forbindelse med fjorårets budsjett,
halverte dere bevilgningene til den økonomiske og sosiale
gjenoppbyggingen i verden -- ikke bare i Afghanistan,
men også i Sudan, som jo, som jeg sa, er like viktig for
amerikanerne som Afghanistan. Dere ville ha dette ned.
Dere sa ikke ett ord da om at Afghanistan var så viktig for
dere at det var unntaket.
Så spør jeg: Hvordan kan dere ha et så lettvint forhold
til det å sende spesialstyrker at dere ønsket å sende slike
inn i en så farlig situasjon som det da var i Irak? Dere har
ikke engang klargjort om dere har trukket tilbake det
standpunktet og beklaget det, eller fortsatt står ved at Irak
også er et aktuelt sted å sende norske spesialstyrker.
Morten Høglund (FrP) [13:26:46]: Med statsråden
har vi hatt gjentatte diskusjoner om utviklingspolitikk
hvor statsråden har gått langt i å innrømme at utvikling
handler om langt mer enn kroner og øre. Jeg har møtt en
statsråd som har vært villig til å gå gjennom ulike elemen­
ter av utviklingspolitikken og se på det. Her har vi vært
inne på en konstruktiv vei. Nå fremstilles det som om vi
er på en helt annen banehalvdel. I forhold til Irak er det vi
som nå skal plasseres på den sikkerhetspolitiske sidelin­
jen, som SV har vært på i alle år.
Det vi kan ta kritikk på, er hvordan amerikanerne har
operert i store deler av Afghanistan og i Irak. De hadde
trengt norske spesialstyrker med deres kompetanse nett­
opp i Irak. I forhold til den situasjonen som har vært i Irak,
ser jeg det ikke som noe galt at vi har ønsket at Norge,
med sin kompetanse, skal bidra til å hjelpe befolkningen
i Irak. At vi skal stå og ta selvkritikk for det, blir svært,
svært underlig.
Statsråd Erik Solheim [13:27:49]: Jeg så positivt på
det Morten Høglund sa tidligere i debatten her i dag om at
Fremskrittspartiet nå er villig til å se på nytt på sin historie
på dette området og er villig til å gå inn i en konstruktiv
diskusjon både om hvor mye skal vi bruke, og hvordan vi
skal bruke det innenfor bistanden.
Men det er et uomtvistelig faktum at dere på fjorårets
budsjett ville halvere den økonomiske innsatsen fra norsk
side til internasjonal bistand. Jeg vet ikke om dere tror det
ville vakt jubel i Washington. Jeg kan forsikre om at det
ville det i alle fall ikke. Er det noe amerikanerne, som dere
ønsker å være tett alliert med, er veldig opptatt av, så er
det dette. Madeleine Albright var i Norge i går. Hun tilhø­
rer demokratene, men de kan meget vel få presidenten
etter neste valg. Madeleine Albright var full av takksigel­
ser over den svære innsatsen Norge gjør. Hun sa at Norge
er en forbilledlig nasjon når det gjelder hva vi gjør inter­
nasjonalt på bistandssiden, fordi det bidrar til fred. Det er
amerikanerne opptatt av.
Fremskrittspartiet har som hovedanliggende å være
tett på USA i utenrikspolitikken. Vi ønsker også å ha et
godt forhold til amerikanerne og være tett på dem. Men
hvis det er viktig, så må dere endre syn på bistandspolitik­
ken, for amerikanerne skjønner det samme som den nors­

2006
280 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
ke regjering skjønner, nemlig at økonomisk og sosial opp­
bygging er helt avgjørende for fred.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Jan Sahl (KrF) [13:29:27]: Norge er og skal i fram­
tiden også være en fredsbyggende nasjon. Dette er også
bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti støtter at det norske
forsvaret deltar i internasjonale forebyggende operasjo­
ner. Vi ønsker at Norge skal bidra til internasjonal fred,
stabilitet og gjenoppbygging av land som trenger det.
Det gir ekstra innhold til denne debatten at det er FN­
dagen i dag. ISAF­styrken har et FN­mandat, og i Norge
har vi dype røtter plantet i FN og tradisjon for å være med
og ta ansvar når FN ber om det.
Gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner viser
vi også samhold med våre allierte og nære støttespillere,
og vi styrker Norges egen sikkerhetspolitiske stilling.
Men først og fremst gjør vi i denne sammenheng det vi
tror er riktig for den afghanske befolkningen. Vi ønsker å
bidra til fred og stabilitet. Vi har sagt ja til å være med i
ISAF av denne grunn. Risikoen ved deltakelse i ISAF­
styrkene i Afghanistan er stor. Det er et stort ansvar, og det
er et stort alvor i dette. Likevel mener Kristelig Folkeparti
at Norge skal bidra militært i Afghanistan, i tillegg til at
vi selvfølgelig skal bidra humanitært og sivilt, noe som
har blitt sterkt understreket i denne debatten.
Først og fremst kommer hensynet til lokalbefolknin­
gen i Afghanistan. Det er ingen tvil om at den sivile og hu­
manitære delen av det vi kan bidra med, er viktigst, men
det er heller ikke stor tvil om at et visst sikkerhetsnivå er
nødvendig som forutsetning for den sivile gjenoppbyg­
gingen. Og det er her de militære styrkene kommer inn.
Situasjonen i Afghanistan er vanskelig. Befolkningen
lever under harde kår, og Taliban er i ferd med å styrke sin
stilling igjen. På grunn av den elendige sikkerhetssitua­
sjonen i store deler av landet kan ikke flyktninger og in­
ternt fordrevne afghanere vende hjem. Mange internasjo­
nale hjelpeorganisasjoner kan heller ikke arbeide i landet.
Dersom humanitære organisasjoner ikke får tilgang til de
sivile i Sør­Afghanistan, kan det føre til unødvendig tap
av liv, skader og ødeleggelser. Dessuten fører nød og li­
delse til økt motvilje fra afghanere mot internasjonale ak­
tører, og det får alvorlige konsekvenser for stabiliteten og
gjenoppbyggingen av landet.
Dersom det internasjonale samfunn ikke klarer å få til
gjenoppbygging og utvikling som gjør landet levelig for
befolkningen, vil uroen opprettholdes og Taliban styrkes.
Derfor må Norge også bidra militært. Militær tilstedevæ­
relse er nødvendig for å muliggjøre humanitær innsats.
Ansvaret er stort. Nettopp derfor er det så viktig at de be­
slutninger som har med dette å gjøre, tas på et bredest mu­
lig militærfaglig og humanitært grunnlag. Da er det virke­
lig grunn til bekymring når de som kjenner NATOs behov,
og som kjenner Norges kapasitet, hva vi har disponibelt,
sier at Regjeringens vedtak ikke er basert på tilgjengelig
kunnskap, men på et kompromiss for å bevare regjerings­
koalisjonen. Statssekretær Barth Eide sier til Aftenposten
at «vi har en ressurs på 150 spesialstyrker tilgjengelig».
Det er liten tvil om at NATO har behov for disse styr­
kene. Mye tyder på at irrelevante hensyn er dratt inn i
grunnlaget for avgjørelsen. Jeg merket meg at utenriksmi­
nisteren har en viss irritasjon over at vi boret i den såkalte
helhetlige avgjørelsen. Men er det så rart når Arbeiderpar­
tiets forsvarspolitiske talskvinne uttalte, som jeg har nevnt
tidligere i en replikk, at i en trepartiregjering vinner man
noe og taper noe. Det er jo ikke så lenge siden vi jublet
over Mongstad.
Mongstadjubelen har kostet Arbeiderpartiet noe, men
enda viktigere: Det har kostet Afghanistan og vårt forhold
til NATO­alliansen mer.
Dersom vi faktisk har styrker tilgjengelig som kan bi­
dra, er det svært betenkelig dersom andre motiver og be­
veggrunner enn de rent fagmilitære og sikkerhetspolitiske
er avgjørende for norske myndigheter.
Avslutningsvis vil jeg trekke fram noen viktige mo­
menter. Norge må gi tydelige signaler om støtte til presi­
dent Hamid Karzais oppfordring om at NATO tar for­
holdsregler under de militære operasjonene, slik at sivile
beskyttes. Videre må ISAF sørge for at det ikke forekom­
mer angrep på sivile, heller ikke vilkårlige fengslinger og
tortur.
Fred, demokrati og gjenoppbygging av Afghanistan er
målet. Vi må ikke miste det av syne. Som NATOs general­
sekretær nylig uttalte: NATO kan bare lykkes hvis vi vir­
kelig kan hjelpe den afghanske regjeringen med å bedre
folks liv.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Signe Øye (A) [13:34:56]: Det norske troppebidraget
til den NATO­ledede stabiliseringsstyrken ISAF er nå på
om lag 550 soldater. Dette er en økning på 150 ISAF­sol­
dater bare det siste året. Vi vet at vår innsats er konsentrert
i det nordlige Afghanistan.
De norske styrkene har krevende oppdrag i nord og har
helt fram til nå vært i en oppbyggingsfase i dette området.
Det er viktig også å understreke at Norge er et av de land
i NATO som pr. innbygger bidrar mest i Afghanistan.
I forrige uke klargjorde Regjeringen ut fra en helhets­
vurdering at den på det nåværende tidspunkt ikke ville ut­
vide vår deltakelse i ISAF gjennom å sende spesialstyrker
til de sørlige delene av landet nå. Det er Arbeiderpartiet
enig i.
Denne beslutningen skapte et voldsomt rabalder i deler
av opposisjonen, med anklager om at Regjeringen med
dette hadde lagt seg på en ny kurs og gjort et klart brudd
med Norges tradisjonelle utenriks­ og sikkerhetspolitikk.
Under debatten har ordbruken fra opposisjonen dempet
seg vesentlig.
Men hva var det egentlig vår regjering klargjorde for­
rige onsdag? Regjeringen fastslo, som det står i presse­
meldingen:
«Norge konsentrerer sin militære innsats i Afghani­
stan i nord, men kan i prinsippet delta med styrker i
hele ISAFs ansvarsområde. Det foreligger heller ingen
begrensninger i den type bidrag Norge kan stille, her­

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
281
2006
under spesialstyrker. Norske bidrag vil bli basert på en
helhetsvurdering av behov og kapasiteter, og de for­
pliktelser vi har påtatt oss i forhold til andre pågående
internasjonale operasjoner og en mulig framtidig FN­
operasjon i Sudan/Darfur.»
I tillegg klargjorde Regjeringen at den fortløpende vil­
le vurdere sikkerhetssituasjonen i landet og behovet for
ytterligere styrkebidrag hvis dette skulle være nødvendig,
men altså ikke et ytterligere troppebidrag på nåværende
tidspunkt. Kan dette kalles en ny kurs i vår sikkerhetspo­
litikk? Nei, selvsagt ikke.
Etter det jeg kjenner til, er det ikke noe unormalt å av­
slå anmodninger om å øke deltakelsen i en internasjonal
operasjon. Alle land får slike anmodninger regelmessig,
og de må alltid underkastes vurderinger i det landet som
mottar anmodningen. I likhet med andre land, også nære
allierte, har Norge avvist slike anmodninger før, også un­
der andre regjeringer. Ett blant mange tilfeller er f.eks.
Norges avslag på anmodningen om å forlenge deployerin­
gen av infanteribataljonen i Kosovo sommeren 2004, altså
under Bondevik II­regjeringen.
Når det er sagt, er det likevel viktig å understreke at
situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig.
-- Taliban og andre opprørsgrupper har i høst vært på of­
fensiven for å undergrave den demokratisk valgte re­
gjeringen. Det må bekjempes.
-- Forsoningsarbeidet går for langsomt. Det må forseres.
-- Afghanske institusjoner og regjeringens autoritet må
styrkes, og respekt for lov og orden må opprettes.
-- Arbeidet med gjenoppbygging og utvikling henger
etter. Det må trappes opp.
Dette vil og må Norge bidra til.
Arbeiderpartiet mener at for å få varig framgang i Af­
ghanistan må samfunnsstrukturene i landet styrkes og den
afghanske regjeringen settes i stand til å ta hovedansvaret
for landets ve og vel. For å nå dette målet kreves bred in­
ternasjonal assistanse. Afghanistan trenger fortsatt mili­
tær bistand for å etablere og opprettholde trygghet. Mili­
tære virkemidler alene kan imidlertid ikke løse de store og
omfattende utfordringene landet står overfor i dag.
Derfor må den sivile bistanden til gjenoppbygging og
utvikling styrkes.
Den jevne afghaner må oppleve håp om framtiden og
at de får det bedre. Bare på den måten kan vi lykkes.
Soria Moria­erklæringen slår fast at Norge skal ha et
langsiktig engasjement i Afghanistan. Erklæringen fast­
slår også at hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk ligger
fast, herunder medlemskapet i NATO. Jeg tror derfor at
det er viktig for Norges anseelse og ut fra vår avhengighet
av NATO­alliansen at vi som samlet storting i dagene og
ukene framover bestreber oss på ikke å lage for mye poli­
tisk spill rundt de spørsmålene som vi har diskutert i dag.
Kari Lise Holmberg (H) [13:40:22]: 11. september
2001 snudde opp ned på mye. Brått ble vi klar over både
egen sårbarhet og andres verdensbilde eller verdisett. Ti­
den etter forsterket det nye tidsbildet. London og Madrid
har vært utsatt for terrorangrep. Flere andre har imidlertid
blitt avverget i tide.
Al Qaida og bin Laden utgjør i dag en verdensomspen­
nende trussel. Terroren er en trussel vi er nødt til å forhol­
de oss til, den angår oss alle.
NATO­medlemskapet tilsier samarbeid, og det tilsier
sikkerhet. Norsk NATO­politikk er basert på troen på so­
lidaritet mellom allierte. Alltid har vi regnet med hjelp fra
NATO dersom vi skulle bli utsatt for krig eller annet
press. Det er jeg vokst opp med. NATO har faktisk repre­
sentert vår trygghet. Den er bærebjelken i norsk utenriks­
og sikkerhetspolitikk. Men tett samarbeid og lojalitet i en
allianse må selvsagt gå begge veier. Vi har også klare for­
pliktelser. Vi har en helt klar egeninteresse i å stille opp
for en allianse som også vi kan komme til å trenge hjelp
fra en gang i fremtiden.
Når situasjonen i Sør­Afghanistan har hardnet til, og
Taliban utgjør en større trussel, er det en situasjon som an­
går oss alle. Det er alvorlig å sende soldater ut i farlige
oppdrag. Det er noe en helst vil unngå menneskelig sett.
Men kampen mot Taliban og Al Qaida, kampen mot ter­
roren angår oss i høyeste grad, av hensyn til trusselbildet,
men ikke minst fordi det er NATO som er satt til å sikre
den skjøre regjeringen i Kabul. Og når NATO nå ber om
en spesiell bistand og vi har muligheten til å imøtekomme
behovet, blir det noe underlig når Regjeringen nå viker
unna. Gå utenom, sa Bøygen. Og det er vel akkurat det
som skjer i denne saken, selv om regjeringsmedlemmer
sier noe annet.
Det er gjennom NATO demokratiet i Afghanistan skal
sikres og den humanitære hjelpen utføres. Den militære
innsatsen løser uansett ikke alle Afghanistans problemer.
Det er verdt å merke seg alle signalene om at verdenssam­
funnet har ytt for lite midler til humanitær bistand og til
gjenoppbyggingen av landet. Innsatsen må styrkes. Veier,
skoler, sykehus og annen viktig infrastruktur må bygges
og istandsettes parallelt med de militære operasjonene.
Den afghanske befolkningen må både se og erfare at
NATOs innsats nytter og at deres egen situasjon og leve­
kår blir bedre. NATO har etterlyst større innsats også på
dette viktige området, og det er positivt at utenriksminis­
teren har understreket at Norge vil satse på bedre og mer
effektiv økonomisk bistand. Men det må ikke gå på be­
kostning av viktig militær innsats -- begge deler og paral­
lelt.
Ikke minst av humanitære grunner må Afghanistan
støttes. Menneskerettene har dårlige vilkår i landet. Barn
-- særlig jenter -- blir fratatt muligheten til å gå på skole. Nå
er situasjonen blitt bedre siden 2001, men svært mye gjen­
står fortsatt. En kan på ingen måte snakke om et utdan­
ningssamfunn. Det er faktisk mannens verden. Jeg nevner
bare stikkord som kvinneundertrykking og krigsherrer.
Andre utfordringer i landet er narkotikatrafikk og korrup­
sjon. Også grensekontroll må man finne en løsning på.
Vi skal dessuten merke oss at spedbarnsdødeligheten
er høyest blant de landene i Asia som Norge gir bistand
til. Kvinners helse, kvinners utdanning, kvinners innfly­
telse og kvinners fremtid må være i fremste rekke når Af­
ghanistan skal bygges opp.
Jeg tror dessverre ikke at verken Taliban eller Al Qaida
blir borte av seg selv. Det er derfor ingen løsning å la lan­

Trykt 1/6 2006
2006
282 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
det stå alene eller være for dårlig bemannet i sør. Når
NATO nå trenger økt innsats, er det en grunn til det, og da
bør vi etter min mening stille opp og ivareta våre forplik­
telser. Vi bør bidra til å stabilisere situasjonen i landet i sør
og bygge det opp igjen. Fattigdom, uro og ustabilitet gir
lett grobunn for terrorisme. Et utdanningssamfunn, et
land i vekst og utvikling, vil være en motvekt. Å bygge
opp et samfunn er den viktigste måten å sikre freden på.
Det må skapes rom for velstandsutvikling i de land som i
dag er fattigst.
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [13:45:28]: Det
er mange som har lagt vekt på at det er viktig å ha konsen­
sus i utenriks­ og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det er jeg
helt enig i. Jeg er også av den oppfatning at det å konsul­
tere Stortinget er en styrke. Særlig når vi snakker om in­
ternasjonale operasjoner, er det viktig at vi har en bredest
mulig politisk støtte i Stortinget. Det er ikke minst viktig
for soldatene våre. Derfor skal vi selvfølgelig fortsette
med konsultasjoner. Den første som jeg vet om, er den
som dreier seg om våre internasjonale bidrag i årene
framover. Den vil både dreie seg om Afghanistan og and­
re bidrag til internasjonale operasjoner.
Det har vært tatt opp av mange hvordan påvirker SV
Regjeringen. Da vil jeg si at vi er tre partier i Regjeringen
-- SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Vi har en felles re­
gjeringserklæring, Soria Moria­erklæringen, som sier me­
get klart:
«Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast,
herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten,
medlemsskapet i NATO, (...)»
Vi sier også i budsjettet vårt at NATO og FN er grunn­
steiner i norsk sikkerhetspolitikk. Så i den grad vi har for­
sterket eller endret politikken, så er det ved vårt veldig
klare uttrykk for satsingen på FN og på NATO -- at de ope­
rasjoner vi skal delta i, skal være klart forankret i folkeret­
ten.
Som forrige regjering begrunner uttrekningen fra Ko­
sovo i 2004 med opptrapping i Afghanistan, vil jeg under­
streke at vi i vurderingen av det styrkebidraget som har
vært til debatt her i dag, har tatt med at vi tar et stort an­
svar i nord. Dette ansvaret -- denne innsatsen vår i nord --
er økt betraktelig etter forrige regjering.
Da vi overtok i Mazar­e­Sharif og i Meymaneh, over­
tok vi etter britene. Vi overtok etter britene for at de skulle
kunne frigjøre sin kapasitet til å delta i Sør­Afghanistan. I
nord, både i Meymaneh og i Mazar­e­Sharif, er vi i en
oppbyggingsfase. Sikkerhetssituasjonen i nord viser dess­
verre at det ikke er en positiv utvikling. Det er en negativ
utvikling -- det er egentlig en forverring.
Det som er bra med denne debatten, er at det er stor
enighet om bidraget vårt i Afghanistan. Det er stor enighet
om at vi skal være der. Det er stor støtte til soldatene våre,
til deres oppdrag. Det er stor støtte til den jobben de gjør.
Og det er jeg glad for, for de norske soldatene som hver
dag står i krevende oppdrag på bakken i Afghanistan, for­
tjener denne støtten. Våre styrkers tilstedeværelse forhin­
drer konflikter og er med på å bedre sikkerheten for be­
folkningen. Ikke minst støtter de opp om afghanske myn­
digheter, regjeringen, presidenten, den afghanske hær og
det afghanske politi.
Vi vil fortsette å ta ansvar og stå i oppdraget vi har på­
tatt oss. Vi dekker med vår tilstedeværelse et stort område
i Nord­Afghanistan. Vi har økt vårt militære nærvær. Da
vi tok over etter forrige regjering, hadde vi totalt sett
520 soldater ute i internasjonale operasjoner. Fra i mor­
gen, når vi setter i gang i UNIFIL, har vi 790. Det viser at
det har vært et taktskifte til økt innsats.
Regjeringen er svært opptatt av situasjonen i Afghani­
stan. Vi er opptatt av at NATO skal lykkes, og vi er opptatt
av at Afghanistan skal lykkes. Det afghanske folk har levd
i flere tiår i krig. Landet er krevende å operere i, ikke
minst fordi det har en vanskelig geografi. Fattigdom gjør
inntrykk, også på våre soldater, og de er de fremste tals­
mennene for at det afghanske folk faktisk må få oppleve
en bedre sikkerhet og en bedre hverdag, bedre infrastruk­
tur, bedre helsestell, skole, osv.
Det er av noen blitt gjort et stort poeng av at vi ikke
svarte ja på denne forespørselen. Til det vil jeg si at vi fikk
en forespørsel også i juni. Vi har 550 soldater som hver
dag bidrar til bedre sikkerhet for folket i Afghanistan. Det
er et stort bidrag i forhold til vårt folketall.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Henning Skumsvoll (FrP) [13:50:27]: Forsvarskomi­
teen besøkte NATOs hovedkvarter i Brussel for et par
uker siden. Der møtte vi nestkommanderende for NATOs
styrker i Europa, Sir John Reith. Han var meget klar over­
for komiteen på at NATO trenger ca. 2 500 ekstra perso­
nell til operasjonen i Afghanistan. Og selv om Polen og
Romania har lovet 1 200 mann fra januar 2007, ønsket
Reith at Norge skulle sende sine spesialstyrker, som tidli­
gere deltok i Operasjon «Enduring Freedom», til Afgha­
nistan. Det ble presisert at de neste seks månedene var kri­
tiske for NATOs operasjon i anstrengelsen for fred og
samfunnsbygging. Det siste er nødvendig for å overbevise
den jevne afghaner om at støtte til regjeringen er det beste.
Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvordan forsva­
rer Regjeringen, ut fra sin helhetstenkning om situasjonen
i Afghanistan, å la være å sende Norges spesialstyrker til
området, nå når NATO ber om denne støtten og behovet
ifølge NATO­kommandoen er meget stort?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [13:52:32]: Det
er helt klart at når vi får en forespørsel fra NATO, gjør vi
en grundig vurdering av forespørselen. Det er også rett at
det mangler 2 500 soldater i Sør­Afghanistan for å oppfyl­
le det styrkebehovet som var satt.
Men jeg har lyst til å minne om at vi med det norske
bidraget som vi har i Afghanistan, bidrar betydelig. Vi er
blant dem som bidrar mest hvis vi ser det i forhold til fol­
ketallet, og det er vi nødt til å gjøre i denne saken.
Vårt bidrag til ISAF­operasjonen er betydelig. Vi har
gjort en grundig vurdering. Den anmodningen som kom
til Norge, kom også til alle de andre NATO­landene. Dette
er et ansvar som påhviler alle.

283
24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
S 2006--2007
2006
Jan Petersen (H) [13:53:39]: Jeg kommer ikke uten­
om den følelsen at statsråden svarer utmerket på alle and­
re ting enn det som er det helt sentrale, nemlig det faktum
at NATO har vært gjennom en meget vanskelig tid i Sør­
Afghanistan. Det trengs flere styrker. Norge hadde mulig­
heter for å svare positivt, og allikevel sa vi nei. Det er ho­
vedproblemstillingen. Alle andre argumenter og hva som
skjedde i vår og slikt, er egentlig irrelevante i forhold til
det. Vi hadde muligheten, men avstod fra det.
Derfor har vi også vært interessert i spørsmålet om hva
nå denne «helhetsvurderingen» består i. Etter å ha hørt på
utenriksministeren, består den vel ikke i så all verdens
mye. Men det er en ting jeg gjerne vil bore litt nærmere i,
og det er at han sa at det var også av hensyn til andre en­
gasjementer, at andre engasjementer også var en del av
dette helhetssynet. Da er mitt spørsmål: Er det slik at det
kunne vært mulig å overføre styrker fra andre engasje­
menter til NATOs og Norges hovedprioritet nr. 1, Afgha­
nistan? Eller ville ikke dette vært mulig?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [13:54:44]: Vår
regjering har gjort det klart at ISAF­operasjonen i Afgha­
nistan er vår første og fremste prioritet. Men vi har også
gjort det klart at vi vil bidra for FN i FN­operasjoner. Det
har vi gjort ved at UNIFIL II iverksettes i morgen.
Når det gjelder andre engasjement, er representanten
Petersen klar over vår forberedelse til bidraget i Darfur.
Man kan sikkert si at man kunne bruke alle kreftene, alt
man har av ressurser, i Afghanistan. Men dette er en prio­
ritering for nettopp å være synlig og bidra flere steder enn
bare i Afghanistan.
Jeg har lyst til å understreke at når det gjelder alle de
kapasiteter vi kan bidra med i Afghanistan, gjør vi det ab­
solutt til det ytterste. Det er en realitet at mange av våre
kapasiteter er ganske strukket, ikke minst fordi vi har en
sterk målsetting om at vi skal kunne bidra i Afghanistan
over tid.
Per Roar Bredvold (FrP) [13:56:09]: Statsråden sa i
sin siste svarreplikk at Hærens kapasiteter er «strukket».
Hva mener statsråden med ordet «strukket»? Og hva vil
statsråden gjøre for at Norges forsvarsstyrke, i dette tilfel­
let Hæren, blir stor nok, slik at når NATO ber om hjelp,
har Norge nok styrker å bidra med?
Statsråd Anne­Grete Strøm­Erichsen [13:56:27]: Når
vi snakker om vårt bidrag i Afghanistan, er det ikke minst
viktig at vi kan klare å stå og bli i Afghanistan over tid.
Det er vanskelig hvis vi ikke har et visst nivå på Hæren og
antall soldater.
Jeg er glad for at vi nå er i ferd med å øke Hærens ka­
pasitet, og vi vil øke med 1 000 befal og offiserer på lavere
nivå og vervede inntil utgangen av 2008. Det vil bidra be­
tydelig til at vi kan øke vårt nærvær -- vår innsats -- også i
internasjonale operasjoner.
Når det gjelder det andre elementet, om hvor «struk­
ket» vi er, er støtteelementene, som er helt nødvendige
uansett hvilke kapasiteter vi skal bruke -- enten det er hær,
sjø eller luft -- ganske godt strukket, fordi vi har påtatt oss
et stort ansvar, og fordi vi har økt vår innsats betydelig det
siste året.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Martin Engeset (H) [13:58:01]: Inntil sist onsdag, da
utenriksministeren kom famlende inn i Stortingets van­
drehall, var det mest spennende spørsmålet i norsk poli­
tikk om Sosialistisk Venstreparti allerede etter ett år i re­
gjering skulle komme i Guiness Rekordbok for politisk
kamelsluking. Etter at SV ble overkjørt i spørsmålet om
gasskraftverk og rensing på Mongstad, var det store
spørsmålet om SV skulle bli overkjørt også i spørsmålet
om hvorvidt Norge skulle komme med økte styrkebidrag
til NATOs operasjoner i Afghanistan.
Nå vet vi altså at det var SVs tur til å slippe å tape enda
en sak. Rettferdig at det ikke alltid er SV som skal bli
overkjørt, vil sikkert noen hevde. Men hva slags styring
av landet blir det av slikt, at nå var det SVs tur til å få en
seier, fordi nå tålte visstnok ikke SV mer politisk smerte i
form av å bli overkjørt?
I Klassekampen slippes katten ut av sekken. Under
overskriften: «En jubeldag for SV» står det: «SV feirer
Regjeringens nei til spesialstyrker i Afghanistan som en
stor seier.» Og SVs forsvarspolitiske talsmann, Bjørn
Jacobsen, sier rett ut følgende: «Dette er en stor lettelse.
Her nærmet vi oss partiets smertegrense.» Dermed har vi
altså fått en meget spesiell og alvorlig situasjon, at SV er
innvilget vetorett i flertallsregjeringens sikkerhetspoli­
tikk. Og nå blir altså resultatet at SVs politikk blir Norges
politikk, fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet gir etter.
Med sine 15 representanter på Stortinget er SV det
eneste partiet som er imot at Norge skal bidra med økte
styrker i Afghanistan. Reelt sett er det derfor et massivt
flertall på Stortinget mot den linjen Regjeringen har valgt.
Dette flertallet vil imidlertid ikke komme til uttrykk, fordi
Arbeiderpartiet og Senterpartiet feiget ut da det ble virke­
lig hett. Dette provoserer meg kraftig og representerer
etter min oppfatning det verste utslaget så langt av den
rød­grønne regjeringens politikk. At SV skulle få avgjø­
rende innflytelse på landets utenriks­ og sikkerhetspoli­
tikk, var det nok ikke mange som hadde tenkt seg da de
stemte på de rød­grønne ved valget for et år siden.
Det er fortjenestfullt og bra at utenriksministeren har
vært ydmyk og i dagens debatt beklaget sin handlemåte
ved ikke å lytte til og konsultere den utvidede utenriksko­
miteen på forhånd. Men samtidig har jeg her utenriksmi­
nisteren mistenkt for å ha foretatt en kald beregning, ut fra
prinsippet om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Utenriksministeren måtte vite at han ville fått et klart og
entydig råd fra opposisjonen om å si ja til NATOs anmod­
ning dersom han hadde bedt om råd fra den utvidede uten­
rikskomiteen, og dersom en først søkte et slikt råd, ville
det være umulig å la være å følge det i etterkant. Derfor
snublet i stedet Jonas Gahr Støre inn i Vandrehallen.
Det burde være unødvendig, men fordi det er grunn til
å tro at også mange i det politiske miljø har glemt hva vi
gjør i Afghanistan, hvorfor NATO i det hele tatt befinner
seg der, finner jeg det nødvendig å minne om bakgrunnen
Forhandlinger i Stortinget nr. 20
20

2006
284 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
og den nære forhistorie. 11. september 2001, i USA bare
kalt «Nine­eleven», ble det rettet et dramatisk terror­
anslag mot New York og det amerikanske samfunn, hvor
tusenvis av uskyldige mennesker ble drept. Siden har vi sett
grusomme terroranslag også mot London og Madrid. De
ansvarlige for disse grusomme terroranslag er Al Qaida­
terrorister, anført av Osama bin Laden, med utgangspunkt
i baser og treningsleirer i Afghanistan. Tusenvis av uskyl­
dige mennesker -- barn, foreldre, onkler, tanter, bestefor­
eldre -- er drept av disse forskrudde og gale terrorister. De
har bare én agenda, og det er å utslette våre samfunn og
vår levemåte. Det er altså ikke Afghanistan NATO og
Norge er i krig mot, men disse ekstremt farlige og ytter­
liggående miljøer, som først og fremst har holdt til i gren­
seområdene mellom Afghanistan og Pakistan, og som
inntil NATO engasjerte seg, holdt nesten hele Afghanistan
i et jerngrep gjennom Talibans autoritære, kvinnefiendtli­
ge og farlige styre.
Norge er heldigvis medlem av verdens fremste freds­
organisasjon, NATO, som har sikret fred og frihet i vår
verdensdel siden annen verdenskrig. USA er også med­
lem av NATO, og da et av NATOs medlemsland ble an­
grepet, slik det skjedde 11. september 2001, betydde det
at artikkel 5 i NATO­pakten, en for alle og alle for en, ble
aktivert for første gang. NATO og Norge bidrar derfor i
kampen mot terrorisme gjennom militære operasjoner i
Afghanistan, selv om ikke ISAF­styrken er en såkalt ar­
tikkel 5­styrke. Vi har rett og slett ikke råd til, verken i for­
hold til NATO, den vestlige verden eller det afghanske
folk, å tape den militære kampen i Afghanistan. For uten
en klar seier militært blir alt arbeid og alle ressurser brukt
på å bygge et sivilt samfunn basert på demokratiske prin­
sipper, helt meningsløst.
Bjørn Jacobsen (SV) [14:03:26]: Eg kan ikkje dy meg
for å replisere til førre talar at dersom CO 2 blir eit så stort
problem i verda som eg trur det blir, vil det vedtaket Re­
gjeringa har gjort saman med Statoil om Mongstad­anleg­
get, stå seg, og det vil vere eit framtidsvedtak. Lat det ik­
kje vere nokon tvil om det.
På 1980­talet var parolen «Sovjet ut av Afghanistan».
Det var det vel ingen tvil om at alle her i salen var einige
om. Så opplever vi sjølvsagt motstand mot vårt nærvær
der. Kva må då vere spørsmålet her i dag? Jo, det er: Kor­
leis legitimerer vi vårt nærvær i Afghanistan? Korleis
byggjer vi eit grunnlag for at vi bør vere der og bidra? Den
britiske hærsjefen, Dannatt, sa seinast for nokre dagar
sidan rett ut om Irak: Vi er i eit muslimsk land, vi er ikkje
velkomne, og kanskje burde vi begynne å tenkje på å
komme oss heim på best mogleg måte.
Eg trur ikkje det er rette strategien for Noreg sin poli­
tikk i Afghanistan. Eg trur vi skal vere der, men vi bør
vere såpass audmjuke at vi får med oss at vi bør vere der
på ein måte som ikkje skaper motstand. For det var det
britane lærte ved sine to invasjonsforsøk, og det var det
Sovjetunionen lærte. Det er den sivile vegen vi må gå. Det
finst ingen annan veg, men sjølvsagt skal den bli under­
støtta med militære åtgjerder.
Då vi for ein liten månad sidan sende FN­styrkar til Li­
banon, var det vel ikkje fordi nokon trudde på at dei mili­
tære bidraga ville løyse noko som helst i Libanon. For vi
veit at det er ikkje Israel, det er ikkje Hizbollah, og det er
heller ikkje FN, som skal ha makt i Sør­Libanon. Det er
den libanesiske regjeringa. Det må vere det langsiktige ar­
beidet i høve til alt vi gjer i Afghanistan også, at den af­
ghanske regjeringa blir legitim og dermed blir i stand til å
kunne gjere noko fornuftig for sitt eige folk.
Det eg fryktar mest for i Asia for tida, er det som skjer
i Nord­Korea. Situasjonen der er kjend, men det vi òg ser,
er at ein no begynner å revurdere sitt syn på våpen og bruk
av våpenmakt i Japan. Vi kan vere i begynninga av ein ny
opprustingsperiode i Asia. Vi veit også at går vi vidare
bortover mot Afghanistan, er det Pakistan som er atomvå­
penmakta. Vi veit at det i Pakistan også er eit skjørt bilete
av korleis makt blir styrt. Vi veit at Musharaf den eine ti­
men har på seg ei uniform og den neste timen ein dress,
for å avbalansere dette landet.
Her i salen snakkar vi svært mykje om Taliban. Vi veit
at i Afghanistan er det pashtunarar, ca. 11 millioner, og i
Pakistan er det vel 20 millioner pashtunarar. Vi veit at vi
må begynne å få ein dialog med dei om deira rolle i det
framtidige Afghanistan. Dette blir berre løyst via politiske
vegar. Vi har også Balutsjistan, som godt kan tenkje seg å
take over regjeringsmakta, få meir makt i Pakistan. Med
Pakistans atomvåpen, med Kashmir­konflikten og med
den gamle delinga av Pakistan i bakhovudet, veit vi at in­
genting vil vere verre enn dersom denne typen folk skulle
komme til makta. Det er det store biletet. Så bør vi då be­
gynne ein stad, og det gjorde ikkje minst forsvarsministe­
ren i førre veke då ho var i Afghanistan og fekk signert ein
bilateral avtale mellom Noreg og Afghanistan om fange­
behandling.
Nokre her i salen i dag har spurt om kvifor vi, f.eks. frå
SV si side, tviler på om det er så lurt å sende styrkar. Eg
trur ikkje det er så lurt å sende styrkar før vi har fått lagt
forholda betre til rette for at det skal vere krigens folkerett
som skal vere grunnlaget for det vi held på med.
Omtrent same dag -- ein kan like det eller ikkje -- som
vår forsvarsminister signerte ein avtale med Afghanistans
forsvarsminister, signerte også ein annan partnar i NATO­
pakta, presidenten i USA, ein ny lov om korleis ein skal
behandle fangar på Guantánamo, som etter mitt skjønn ik­
kje er i god takt med det som vi reknar som krigens folke­
rett. Men vi har begynt på denne vegen med å byggje vi­
dare. Det bør vere sjølvsagt at denne bilaterale avtalen
skal gjelde for alle medlemslanda i NATO. Det er den de­
batten vi må få internt i NATO. Det er den debatten vi må
leggje opp til fram mot toppmøtet i Riga. Då er det Noreg
bidreg med noko internasjonalt som verkeleg kan få be­
tydning for framtidige konfliktar.
Marit Nybakk (A) [14:08:38]: Først må jeg få lov til
å si til Martin Engesets innlegg at det kan være greit å ha
fulgt debatten før man går opp på talerstolen, ikke minst
om hvordan de enkelte partiene her ville forholdt seg hvis
saken hadde vært oppe i den utvidede utenrikskomiteen.

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
285
2006
Det kunne kanskje også vært greit å vite litt om hvordan
den samme komiteen fungerer.
Ellers vil jeg på tampen av denne debatten aller først
prøve å klargjøre både begreper og fakta, fordi noen har
brukt artikkel 5 her i tide og utide. Hvis vi går tilbake i tid,
er det slik at 12. september 2001 fattet NATO sitt berømte
artikkel 5­vedtak om at alliansen skulle støtte USA etter
terroranslaget dagen før. Det var altså første og hittil enes­
te gang at denne artikkelen ble brukt -- altså solidaritetsar­
tikkelen i NATO. USA var imidlertid ikke innstilt på å ta
imot NATOs utstrakte hånd. De startet i stedet arbeidet
med en «Coalition of the Willing», som førte til Operation
Enduring Freedom hjemlet i FN­paktens artikkel 51 om
nedarvet rett til selvforsvar.
Så etablerte FN ISAF­styrken, gjennom vedtak i Sik­
kerhetsrådet. Den ble etablert av FN, ikke av NATO -- i
forlengelsen av Bonn­konferansen om Afghanistans
framtid og om oppbyggingen av demokratiske institusjo­
ner i landet -- som en stabiliseringsstyrke. ISAF ble i star­
ten ledet av enkeltland, bl.a. Tyskland og Storbritannia. I
august 2003 overtok NATO kommandoen etter oppfor­
dring fra FN. ISAF som sådan er altså ikke en artikkel 5­
operasjon. Det er en FN­mandatert fredsstyrke som vi
mener vi skal prioritere innenfor våre begrensede kapasi­
teter til internasjonale operasjoner -- noe vi gjør.
At vi ikke endrer det norske styrkebidraget akkurat nå,
betyr selvfølgelig ikke at det er fattet noe prinsipielt ved­
tak, verken om hva slags styrker Norge kan bidra med,
eller hvor de kan være. I stadig flere internasjonale opera­
sjoner ser vi for øvrig behovet for robuste styrker som en
del av det øvrige oppsettet. Det gjelder for øvrig også rene
FN­operasjoner.
Helt siden Bonn­konferansen har det ligget til grunn
for verdenssamfunnets ansvar for Afghanistan at sam­
funnsstrukturene må styrkes, og at den lovlig valgte regje­
ringen må settes i stand til å ta hovedansvaret for landets
utvikling. Det er fortsatt behov for massiv innsats til gjen­
oppbygging, herunder infrastruktur, næringsutvikling,
velferdsordninger, lovgivning, politi og sikkerhet. FN,
NATO, EU og øvrige giverinstanser må koordinere bi­
standen, slik at den forbedringen som blir synlig, får
Kabul­regjeringens stempel på seg. Og hvorfor sier jeg
det? Jo, fordi vi må bidra til regimets legitimitet ved å sik­
re folks velstandsutvikling og humanitær assistanse, og
det må være slik at folk forstår at dette er det regjeringen
som står bak.
Den sivile og militære innsatsen må gå hånd i hånd.
Norge stiller seg i fremste rekke for å få til en slik samord­
ning, og jeg viser til utenriksministerens initiativ i New
York 21. september.
Norge har i flere år hatt Afghanistan som samarbeids­
land for norsk bistand. En kombinasjon av militære styr­
ker, humanitært arbeid og langsiktige utviklingstiltak gjør
i dag Afghanistan til et hovedsatsingsområde utenrikspo­
litisk, for øvrig sammen med Sudan og Palestina. Mye av
vår innsats er kvinnerettet og inkluderer en oppfølging av
FN­resolusjon 1325, som også Ågot Valle sa.
Kan jeg helt til slutt bare få gå litt tilbake i tid. -- En
gang på 1990­tallet satt jeg på et fly og leste den gru­
somme beskrivelsen av den første steiningen av en kvinne
etter at Taliban kom til makten i Afghanistan. Dette førte
til et mangeårig engasjement for menneskerettigheter, og
særlig for kvinners situasjon nettopp i Afghanistan. Det
var imidlertid svært taust både i nasjonale og internasjo­
nale medier om Afghanistan etter at Sovjetunionen trakk
seg ut. Unntaket var da Taliban knuste Buddha­statuer.
Det fikk i alle fall den franske avisen Le Monde til å stille
følgende spørsmål på avisens førsteside: Ja, greit, men
hva med kvinnene i Afghanistan? Nå er Taliban borte fra
makten, og det er viktig å sikre at de aldri kommer dit
igjen. Skal afghanske kvinner ha noen som helst mulighet
til utvikling, er det en forutsetning.
Gunnar Gundersen (H) [14:13:58]: Vårt engasjement
i Afghanistan dreier seg om å bidra til å hjelpe et annet
land og folk til en bedre framtid. Det dreier seg om å styr­
ke demokratiske krefter opp mot terroristgrupper. Å høre
SV sammenlikne dette med gamle Sovjets invasjon av Af­
ghanistan er nokså forstemmende. At Regjeringen ikke
lenger står ved sine tidligere løfter til våre NATO­allierte,
var en svært beklagelig, om ikke helt overraskende avgjø­
relse, men SV måtte jo få noe igjen for å avverge flere de­
monstrasjoner på plenen.
At hensynet til arbeidsfred innad i Regjeringen skal av­
gjøre sentrale elementer i vår utenrikspolitikk, er noe nytt,
og det skremmer. Vi er et lite land i en kompleks verden
og er avhengige av gjensidig tillit og troverdighet. Med
denne beslutningen undergraver vi våre egne og våre alli­
ertes interesser. Norge har ikke akkurat styrket sin trover­
dighet og sin attraktivitet som alliansepartner gjennom
den avgjørelsen som nå er tatt.
Da våre soldater ble beskutt og var i livsfare i Mayma­
neh i februar, kom andre NATO­land til unnsetning. Nå er
det de som trenger hjelp i sør. Men denne regjeringen hø­
rer ikke.
Det er et stort ansvar å sende soldater til andre land.
Når det gjøres, må de også føle at forpliktelsene følges
opp, og at de får nødvendig støtte gjennom hele oppdra­
get. Det vil svekke både moralen til de soldatene som er
til stede, og utsette dem for økt press om terroristene i Af­
ghanistan får inntrykk av at NATO ikke har utholdenhet
nok. Det betyr, slik jeg ser det, at Norge med sin beslut­
ning klart øker trykket på og faren for de soldatene som
fortsatt er i Afghanistan. Det gjelder de norske og de alli­
erte. I tillegg dras det sivile samfunn der nede ut i ytterli­
gere farer. Erfaringene fra flykapringene på 1980­tallet og
andre terroristaksjoner er ganske klare. Ettergivenhet av­
let ytterligere aksjoner.
Norge vil forvente at noen stiller opp for oss om det
trengs. De fleste jeg har diskutert dette med, tar det som
en selvfølge. NATO er vår nærmeste allierte, og vi er av­
hengige av den tryggheten for effektivt å forsvare våre in­
teresser. For våre allierte må det være underlig å se at et
land som til de grader er avhengig av støtte utenfra for å
forsvare sine egne interesser, ikke er villig til å stille opp
for fellesskapet.
Det er et annet lands mulighet til å utvikle demokrati
og et samfunn bygget på gjensidig respekt og toleranse vi

2006
286 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
deltar i en aksjon for i Afghanistan. Det er gjennom å bi­
dra til å skape grobunn for utvikling at vi kan skape fred.
Det er høyverdige mål, og det fortjener utholdenhet. De
norske soldatene som sendes nedover, er godt forberedt
og trent. Vi hadde nødvendige styrker klare, men vi følger
ikke opp med de nødvendige beslutninger.
Utenriksministeren la vekt på at det var behov for takt­
skifter både med hensyn til å skape fred og til å bygge in­
frastruktur. Er det noe denne norske beslutningen bidrar
til, vil det være at ting tar mer tid, og det var ikke det jeg
mente å forstå at utenriksministeren la i behovet for «et
taktskifte».
Statsråd Solheim introduserte Sudan som en utfor­
dring. Det er uomtvistelig, men Norges kapasitet er be­
grenset, noe forsvarsministeren også la vekt på. Det må
være bedre å fullføre én aksjon først, før man sprer opp­
merksomheten og innsatsen enda tynnere utover. Det vir­
ker derfor ikke særlig gjennomtenkt.
Vi har en tendens i Norge til å ville løse alle verdens
problemer basert på vårt gode avstandssyn. Som et lite
land er det kanskje mulig at vi bedre kan bidra til å skape
forutsetningen for varig fred der vi deltar, fordi vi neppe
oppfattes som en trussel på samme måte som mange stør­
re nasjoner, men da er det utholdenhet, tillit og troverdig­
het som alliansepartner i de aksjoner vi deltar i, som gjel­
der. Det er ikke det den norske regjering har bidratt til med
sin beslutning, dessverre.
Magnar Lund Bergo (SV) [14:18:28]: For noen uker
siden la den rød­grønne samarbeidsregjeringen fram et
statsbudsjett med en ramme på 712 milliarder kr, som vi
skal fordele på ca. 4,5 millioner nordmenn. I Afghanistan
bor det om lag 28 millioner innbyggere, og det afghanske
statsbudsjettet for 2004 var på ca. 3,5 milliarder kr. Altså
med mer enn seks ganger Norges befolkning har de et stats­
budsjett som tilsvarer omtrent 1 pst. av Norges statsbudsjett.
Afghanistan er altså et av verdens desidert fattigste
land, der det nesten kontinuerlig har pågått krig i 30 år.
45 pst. av befolkningen er under 15 år, spedbarnsdødelig­
heten er på over 15 pst. Over 50 pst. av befolkningen lever
under fattigdomsgrensen til FN, og arbeidsledigheten er
på ca. 40 pst. Levealderen er gjennomsnittlig 43 år. Slik
kan vi fortsette.
Det er enkle ting det dreier seg om. Det er snakk om å
få sove trygt om natten uten å være redd for at noen skal
plyndre huset og drepe familien, å få medisinsk hjelp, slik
at ungene ikke dør av lett kurerbare sjukdommer som
f.eks. tarminfeksjoner på grunn av forurenset drikkevann,
å lære å lese og skrive, å få et arbeid som det går an å leve
av, eller et rettsvesen som gjør at folk som begår kriminel­
le handlinger, blir straffet, for ikke å snakke om å få et helt
velferdssamfunn.
Alle disse godene som vi tar for gitt, finnes ikke i Af­
ghanistan i dag, og det er faktisk slik at før slike goder er
på plass, vil det ikke kunne bli fred i Afghanistan.
Dette er noe av grunnen til at Regjeringen ikke vil pri­
oritere å sende nye spesialstyrker til Sør­Afghanistan nå.
Nå er det viktigere å bidra til sivil gjenoppbygging for å
demme opp mot den økende misnøyen og utryggheten i
landet for å stanse rekrutteringen til Taliban og Al Qaida,
enn det er å møte utryggheten med våpen i hånd på en sta­
dig mer aggressiv måte, en måte som likner regulær krig­
føring.
Norge er en stor bidragsyter i ISAF. Det skal vi fortset­
te med, men det er på tide å ha mer enn én tanke i hodet
av gangen, også nå som motstanden mot Vestens høgtek­
nologiske soldater øker i Afghanistan.
I dag har vi hørt en bekymret opposisjon. Jeg synes jeg
hører at de er mer bekymret for at nei til NATO­partiet SV
er med i regjering og til og med kan ha innflytelse, enn de
er for situasjonen i Afghanistan. Vi hører bekymringer
som at vi setter vårt forhold til NATO i fare på grunn av
det vedtaket som er gjort.
Det er to problemstillinger som er kommet opp. Den
ene er kampen mot terror. Skulle vi i Norge ikke tillate oss
å stille de samme spørsmål som de gjør i resten av verden,
som de gjør nå i USA, i Tyskland, Nederland, Frankrike
og England -- ja overalt? Opposisjonen i Norge vil helst
ikke innse at de plagsomme spørsmålene om den kampen
som så langt har blitt ført mot terror, faktisk virker, for i
Norge har det vært slik at det er SV som tradisjonelt har
stilt de plagsomme spørsmålene i slike sammenhenger.
Det er og bør være forskjell på politikk og mekanikk.
Er de bekymret for den debatten som kommer, eller er de
bekymret for konklusjonene, for at SV som et anti­
NATO­parti faktisk også skal få innflytelse?
Så til bekymringen for Nordområdene. Får vi hjelp,
blir det spurt. Og da sier jeg: Hjelp mot hva? Det er noen
som nå trekker opp gamle fiendebilder. Hadde det enda
vært hjelp for å kunne løse klimaproblemer eller
miljøproblemer i nord. Nei, det er ikke det det er spørsmål
om. Litt mistenksomt får vi bare høre at vi trenger hjelp
for å sikre oss i Nordområdene. Vi setter norsk sikkerhet
i fare med det vedtaket som er gjort.
Ja, det er en del problemstillinger i Nordområdene som
vi må løse sammen med vår store nabo i øst. Personlig har
jeg mer tro på dialog, handel og utvidet samarbeid. Jeg sy­
nes ideen om en pomorsone i nord, der vi skal få vesentlig
mer samarbeid og flyt mellom oss og Russland, er måten.
Det er framtiden. Det som ikke løser problemene, er å re­
produsere og stille ut gamle fiendebilder.
Per Rune Henriksen (A) [14:23:04]: Det er greit å
komme inn på tampen av denne debatten som viser at det
er bred enighet om at situasjonen i Afghanistan er vanske­
lig. Vi skal ikke gjenopprette en tilstand av fred og demo­
krati i Afghanistan. Det er ikke det som er jobben, det er
mye vanskeligere enn som så. Vi holder på å introdusere
en form for vestlig demokrati som skiller seg voldsomt
sterkt fra de systemene som har styrt Afghanistan i årtier,
for ikke å snakke om århundrer: klansystem, stammesys­
tem og stammestyre. I denne situasjonen har vi også en
krigstilstand med Taliban­styrker, hvor vi ser innblanding
fra krefter i nabostater. Det er en uryddig situasjon. Vi vet
også at mange har prøvd å kontrollere Afghanistan og
skape en tilstand av kontroll i hele landet, men det er in­
gen som har klart det hittil. Etter flere tiår med krig viser
det seg at det fortsatt er en veldig vanskelig oppgave.

24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
287
2006
Det er helt klart at det å introdusere demokrati, fred og
utvikling i et land som Afghanistan, ikke kan gjøres med
våpen i hånd av utenforstående krefter. Dette er en prosess
som må skje først og fremst med basis i afghanerne selv
og gjennom den valgte afghanske regjeringen.
Det må være målet vårt å understøtte en utvikling som
styrker den afghanske regjeringen og det gryende demo­
kratiet i Afghanistan, og det gjør vi. Den sittende regjerin­
gen har økt mannskapsstyrken som bidrar i den militære
delen av dette arbeidet, og vi øker økonomisk med huma­
nitær hjelp og bistand. Så kommer det en forespørsel fra
NATO om ytterligere styrker, men den norske regjering
svarer nei etter en helhetsvurdering. Det medfører at op­
posisjonen går i sjokk. Den går sågar i dypt sjokk fordi
man sier nei til denne forespørselen. Vi får høre at vi svik­
ter NATO, og hvis NATO blir sviktet og mister sin evne til
å gjøre jobben i Afghanistan, vil vi kunne tape i Afghani­
stan, og terroren vil ta overhånd. Vi får nærmest inntrykk
av at Taliban en dag vil banke på døren til det norske stor­
ting og introdusere sitt styre her. Det er en grusom utvik­
ling vi står overfor, får vi vite -- i lett karikert utgave. Det
har vært et voldsomt styr rundt dette spørsmålet.
Når vi i dag diskuterer dette, får vi vite at i hvert fall
deler av opposisjonen ville kunne gått med på å avslå den­
ne henvendelsen fra NATO hvis de bare hadde blitt tatt
med på råd. Da er spørsmålet mitt: Hva er det store poen­
get her?
Så får vi diskusjonen om den militære innsatsen opp
mot den økonomiske og humanitære innsatsen. Der er alle
enige, blir det sagt, mens det største opposisjonspartiet
etter å ha fått summet seg faktisk må innrømme at de i be­
handlingen av forrige års statsbudsjett ville redusere den­
ne bistanden. Da er man ikke så enige om dette likevel.
Jeg mener at vi her til syvende og sist står igjen med et
politisk spill, hvor det for meg ser ut som om opposisjo­
nen har ett mål: å prøve å splitte og diskreditere Regjerin­
gen og nærmest kriminalisere et parti i Regjeringen, SV,
og gjør det til en liten skandale at de som regjeringsparti
faktisk har innflytelse på politikken. Det er helt sprøtt. Vi
har faktisk et valg bak oss hvor regjeringspartiene gikk til
valg på å regjere sammen. Vi hadde ikke noe unntak for
noen deler av politikken i så måte. Dette er et politisk spill
som heldigvis, ettersom opposisjonen ikke fremmer noen
forslag, ikke har norske soldaters liv i potten.
Jan Petersen (H) [14:28:18]: Jeg synes siste taler
burde ta inn over seg at det er legitimt å kritisere en regje­
ring for å ta feil beslutninger simpelthen fordi den har feil
beslutningstakere. Det er vedtakets innhold som er selve
poenget. Man må stå opp for det man i så fall gjør. Å skju­
le seg bak at man har hatt et valg, går bare ikke. Man må
stå opp for innholdet, og det er det innholdet vi har forsøkt
å finne ut av i dag.
Jeg er enig med utenriksministeren i to viktige utsagn
i hans redegjørelse. Det ene er at Taliban må ha vært på
offensiven i høst og må bekjempes. Det andre er at vår
innsats for et stabilt Afghanistan samtidig er en innsats for
en tryggere verden. Vi kan ikke tillate at Afghanistan
igjen blir et fristed for terroristbevegelser.
Ja, det er meget riktig og meget poengtert. Problemet
er at denne utfordringen har kommet i løpet av de par siste
månedene. Det har ført til at NATO må forsterke sin inn­
sats. Det førte til at Norge fikk et spørsmål, og Regjerin­
gen valgte å si nei. Det er sakens realitet.
Vi har forsøkt å finne ut hvorfor Regjeringen har sagt
nei. Flere representanter fra regjeringspartiene har sagt at
det her er et såkalt helhetssyn som ligger til grunn, og det
er helt utmerket hvis vi bare får tak i hvilke komponenter
dette helhetssynet består av. Men med all mulig velvilje
fant jeg vel egentlig bare to slike komponenter i utenriks­
ministerens redegjørelse. Det ene var at man ønsker å sitte
igjen med noe restkapasitet til andre ting. Om da spesial­
styrkene er det rette, kan man jo filosofere over. Det andre
var hans referanse til såkalte andre engasjementer. Altså
måtte det være andre engasjementer som gikk på bekost­
ning av Afghanistan­operasjonen. Nå var jo ikke forsvars­
ministeren helt presis på hva det skulle bestå i. Jeg tror vi
alle sammen er enige om at et engasjement på sjøen uten­
for Libanon ikke er i konflikt med Afghanistan­engasje­
mentet. Men hva som for øvrig skulle være i strid, er litt
uklart etter forsvarsministerens svar.
Det betyr at her er det ikke all verdens av begrunnelser
som er gitt. Og jeg må si som sant er, at jeg synes denne
såkalte helhetsbegrunnelsen viser seg til sjuende og sist å
være ganske tynn. Da reiser jo spørsmålet seg om hvilke
andre begrunnelser som måtte foreligge her. Jeg skal ikke
bruke tiden på å gå inn i det nå.
Så hadde utenriksministeren en liten visitt til meg når
det gjaldt artikkel 5­engasjementer, og han har helt sikkert
formelt sett rett. Men det som var mitt poeng, var at inn­
gangen til vårt engasjement i Afghanistan var solidarite­
ten med våre hovedallierte og det faktum at kampen mot
terrorismen gjelder oss alle sammen. At vi har vært i Af­
ghanistan under forskjellige mandater og forskjellige or­
ganisasjonsformer, det er en helt annen side av saken. Det
er jo ikke det som er poenget. Det er oppgaven, og hvorfor
det er så viktig å slå tilbake, som er selve kjernen. Man må
altså gå til SV, som er så interessert i akkurat paraplyen
for dette, for å finne den samme type resonnement som
utenriksministeren har. Jeg håper inderlig at det ikke lå
noe mer i hans bemerkning enn et ønske i og for seg om å
ta meg på et formelt spørsmål. Realiteten er at det er hvor­
for vi er der, uansett organisasjonsform, som er det avgjø­
rende. Det er derfor Høyre aldri har sett noen forskjell på
om vi er der i ISAF­sammenheng eller i Operasjon «En­
during Freedom». Det viktige er at vi slår Taliban og ter­
rorismen tilbake. Jeg håper inderlig at utenriksministeren
mener det samme.
Så har jeg lyst til å si kort til bistandsministeren at én
ting er at han ikke hadde fått med seg hva saken dreier seg
om, nemlig styrkebidraget. Det står tydelig på dagens
kart. Det er sikkert verdifullt at han bidrar fra sin vinkel,
men da hadde jeg faktisk ventet at han hadde bidratt. Så
langt jeg kunne registrere, var det ikke et eneste nytt initi­
ativ, ikke en eneste ny tanke, ikke et eneste nytt resonne­
ment. Det virker som at det eneste formålet med å komme
hit var nettopp å ta Fremskrittspartiet. Om det er en stats­
råds oppgave, kan man filosofere over. Jeg bare konstate­

2006
288 24. okt. -- Sak behandlet 19. okt. 2006 i den utvidede utenrikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag),
og innbrakt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13 siste ledd
rer at her var det jo ikke mye nytt, for å si det forsiktig, an­
net enn en ikke ubetydelig selvsikkerhet i fremførelsen av
angrepet på Fremskrittspartiet. Nå tør vel ikke jeg være
kjent som en av Fremskrittspartiets aller største forsvarere
i denne sal, men jeg må si at dette står for meg som kan­
skje lite grann på siden. Hovedpoenget med en statsråds
opptreden i Stortinget er nettopp å forsvare Regjeringens
politikk og fremlegge hva man skal komme hit med for
godkjennelse, eller avvisning, av, ikke i og for seg for et
svingslag på et av partiene i Stortinget, selv om det jo er
underholdende nok i og for seg.
Svein Roald Hansen (A) [14:33:33]: Det virker som
om de som ivret mest for å få denne debatten, har mistet
litt interesse for den, men det får nå så være.
Fremskrittspartiets parlamentariske leder sa i sitt inn­
legg at det utløste en stor krise da Arbeiderpartiet brøt
med den brede sikkerhetspolitiske enigheten rundt det så­
kalte dobbeltvedtaket i NATO i 1979. Men, sa hun, siden
har Arbeiderpartiet holdt sin sti ren.
Når jeg så opphisselsen og de dramatiserende uttalel­
sene fra Høyre og Fremskrittspartiets representanter etter
Regjeringens beslutning i forrige uke, minnet det også
meg om den sikkerhetspolitiske debatten vi hadde for
over 25 år siden. Utgangspunktet var, som representanten
Jensen sa, dobbeltvedtaket i NATO fra 1979, om å utplas­
sere nye mellomdistanseraketter i Vest­Europa, som svar
på Sovjetunionens nye SS20­raketter. Først skulle man
ruste opp, så skulle det inviteres til samtaler om å ruste
ned.
Dette utløste sterke engasjementer, ikke bare i Norge,
men ute i Europa og i USA. Vi fikk bl.a. frysbevegelsen.
Også den gang ble det fra Høyres side snakket om at Ar­
beiderpartiet undergravde vår troverdighet som alliert.
Men enden på den debatten ble en enstemmig innstilling
fra utenrikskomiteen i den såkalte nedrustningsmeldin­
gen, våren 1984. Det førte til den endring at norsk sikker­
hetspolitikk tok opp i seg tankene bl.a. fra Palmekommi­
sjonens rapport Sikkerhet i fellesskap. I den innstillingen
var frys av atomvåpenarsenalet et viktig virkemiddel på
veien til nedrustning. Tanken om en korridor i Europa fri
for kjernefysiske slagmarksvåpen var med, og arbeidet
for å gjøre Norden til en atomvåpenfri sone var en aktuell
mulighet.
Erfaringene fra den debatten er ikke, som representan­
ten Jensen synes å tro, at Arbeiderpartiet skapte krise, og
siden har holdt seg på matta. Nei, lærepengen var det
Høyre som fikk. Den gangen forsøkte Høyre fra regje­
ringskontorene å legge opp til en debatt som skulle skape
vanskeligheter for Arbeiderpartiet i sikkerhetspolitikken.
I stedet ble det Høyre som satt igjen med svarteper og vil­
le blitt stående utenfor en bred sikkerhetspolitisk enighet,
om ikke Arne Skauge som Høyres hovedaktør hadde be­
veget seg, til stor overraskelse for mange den gangen, med
den holdningen regjeringen hadde lagt for dagen. Men
som Skauge sa den gangen: Når man får ny innsikt, kan
man ikke late som om alt er som før.
Det har også ligget under i denne debatten. Høyresiden
unnslår seg ikke for å bruke utenriks­ og sikkerhetspoli­
tikken i innenrikspolitiske markeringer. Denne gangen er
det SV som er målskive. Det uttrykkes bekymring for at
et av regjeringspartiene har innflytelse på norsk sikker­
hetspolitikk.
Representanten Dagfinn Høybråten sa at Kristelig
Folkeparti ikke ville bidra til å polarisere situasjonen. Det
er en konstruktiv innfallsvinkel hvis man har et ekte ønske
om at den brede sikkerhetspolitiske enigheten vi har i
Norge, ikke bare skal bevares, men omfatte alle partier i
Stortinget. Da burde de som uttrykker en så sterk bekym­
ring for at SV skal ha en hånd på rattet i sikkerhetspolitik­
ken, kanskje ha mer oppmerksomhet på det SV har aksep­
tert gjennom regjeringsplattformen, enn på hvilket syn
partiet har hatt på NATO. Den sikkerhetspolitiske polari­
seringen er jo blitt atskillig mindre etter Soria Moria­er­
klæringen.
Denne debatten har i hvert fall dempet de mest drama­
tiske påstandene om hvilke konsekvenser Regjeringens
nei til NATOs forespørsel kunne føre til. Representanten
Lars Sponheim sa at vedtaket ikke truer vår stilling i
NATO, og at han ville støttet Regjeringens opplegg om
den utvidede utenrikskomite var blitt konsultert, selv om
hans primære råd ville vært at Norge skulle svare ja.
Det forslaget som var varslet i denne saken, har forduf­
tet for solen. Det er en tydelig forskjell på tonen i innleg­
gene fra Fremskrittspartiet og Høyre og fra Kristelig
Folkeparti og Venstre. Den kritikk som står igjen etter
denne debatten, går mer på manglende kontakt med Stor­
tingets organer enn på beslutningens innhold. Slik sett har
denne debatten vært nyttig og avklarende.
På denne bakgrunn får det ikke hjelpe at representan­
ten Martin Engeset følte seg så kraftig provosert av Regje­
ringens standpunkt at hans innlegg tydelig bar preg av at
han -- om han har lyttet til debatten -- ikke har hørt etter
innleggene verken fra Regjeringens side eller fra flere av
opposisjonens taleres side.
En kort kommentar til representanten Gundersen, som
syntes det var skremmende at man av hensyn til det han
mente var den indre enighet i Regjeringen, opplevde at re­
gjeringspartiene påvirket Regjeringens politikk: Jeg tror
Gundersen kanskje kunne begynne med å lese Sem­er­
klæringen, og se på om ikke også Høyres standpunkter
var påvirket av at man skulle i regjering med to andre par­
tier. Han kunne kanskje også spørre Kåre Willoch om
hvorfor hans engasjement for palestinerne var noe mer av­
dempet den gangen han satt i regjering med Kristelig Fol­
keparti.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:38:47]: Denne de­
batten har vist én ting: Det har kommet en meget hyggelig
beklagelse fra utenriksministerens side når det gjelder
prosess. Men det som dessverre også har kommet til syne
her, er det alvorlige skiftet som har funnet sted i norsk
utenriks­ og sikkerhetspolitikk, på bakgrunn av SVs inn­
gang i regjering: Man går nå dessverre bort fra en så viktig
konsensus i norsk utenriks­ og sikkerhetspolitikk som den
man har hatt, ved å gå til det skritt å si at svelger man én
kamel, blir det i meste laget om man pålegger samme parti
å måtte svelge en ny i løpet av så kort tid.

24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
289
2006
Det er lite gunstig at norsk NATO­medlemskap ikke
aksepteres av samtlige partier på Stortinget. Det er likevel
noe man må kunne la passere. Men i en regjering som
denne bør det ikke herske noen tvil om at Norge er og blir
en god alliert. Har man styrker, bør man stille opp -- hvis
det ikke finnes andre, tungtveiende argumenter. Slike ar­
gumenter er overhodet ikke blitt framvist i denne debat­
ten. Man har penger til oppbygging av Sør­Afghanistan.
Det er bra. Man har styrker til bidrag i Sør­Afghanistan.
Likevel velger Regjeringen ikke å følge dette opp.
Den konklusjonen som kommer ut av dette, er i ut­
gangspunktet positiv. Regjeringen beklager prosessen.
Det er viktig. Men det som også burde beklages, er at man
ikke stiller opp med de styrker man allerede har, og følger
opp med nødvendige midler videre til norsk engasjement
også i Sør­Afghanistan.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak
nr. 1.
(Votering, sjå side 329)
Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten føre­
slå at sakene nr. 2 og 3 blir behandla saman. -- Det er ved­
teke.
S a k n r . 2
Innstilling fra utenrikskomiteen om nordisk samar­
beid (Innst. S. nr. 11 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 26
(2005­2006))
S a k n r . 3
Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005­
1. halvår 2006 (Innst. S. nr. 10 (2006­2007), jf. Doku­
ment nr. 7 (2006­2007))
Anne Margrethe Larsen (V) [14:42:00] (ordfører for
sakene): Innledningsvis vil jeg vise til det gledelige i at
alle partier representert på Stortinget synes enige om den
store betydningen av det nordiske samarbeidet. Jeg sporer
et genuint ønske om å videreføre samarbeidet og tilpasse
det til nye utfordringer som man står overfor.
Etterkrigstiden har vist oss at felles språk, felles verdi­
er og like samfunnsmodeller utgjør et godt grunnlag for
samarbeidet. Gjennom sitt rolige og solide arbeid har
Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd i årenes løp gitt be­
tydelige, om enn ikke alltid oppsiktsvekkende, resultater.
Dette bør ikke nødvendigvis oppfattes som et problem.
Mange av resultatene har vi tatt for gitt, som f.eks. mulig­
hetene for å reise fritt -- uten pass -- mellom de nordiske
landene, et fritt arbeidsmarked og rett til helsevern og so­
sial trygghet for nordiske borgere som bor i et annet nor­
disk land. Videre kan Nordisk Ministerråd vise til et frukt­
bart samarbeid på områder som miljø, likestilling og inte­
grasjon samt kultur, utdanning og, ikke minst, demokrati­
utvikling i Norden og i statene rundt Østersjøen.
Jeg har lyst til å understreke at samarbeidet i stor grad
er basert på å betjene og involvere et bredt spekter av en­
keltmennesker, store og små bedrifter og organisasjoner.
Konkrete problemer knyttet til den enkeltes hverdag har
ofte stått i fokus. Det nordiske samarbeidet har med andre
ord ikke vært et prosjekt forbeholdt politikere eller en li­
ten elite. Nettopp dette har gitt det nordiske samarbeidet
en enestående god forankring i befolkningen, som jeg tror
gjennomgående forbinder dette med noe solid og trygt.
Dertil kommer at det nordiske samarbeidet har et svært
godt omdømme langt utenfor Nordens grenser. Mange ser
til Norden for å lære og for å la seg inspirere av vår sam­
arbeidsmodell -- og, ikke minst, av den nordiske velferds­
modellen.
Alt dette utgjør en betydelig politisk kapital. Det repre­
senterer verdier som vi bør ta med oss i arbeidet for å ef­
fektivisere det nordiske samarbeidet og tilpasse det til nye
utfordringer. Jeg vil her understreke at dette arbeidet ikke
bør ses på som et skippertak som skal tas nå, for å ta igjen
et etterslep, men ses på som en del av en kontinuerlig pro­
sess.
Vi lever i en omskiftelig verden, hvor utviklingen går i
raske skritt, noe som krever en vedvarende fokusering på
tilpasning. Noen sentrale stikkord er «fremme av en bæ­
rekraftig utvikling», «nye krav til sosiale velferdsordnin­
ger» og «stabilitet i våre nærområder». Videre gjør globa­
lisering og internasjonalisering at vi bør tenke igjennom
vår nordiske identitet og vår kulturelle samhørighet.
En sentral utfordring for oss vil være å ta mer av kapi­
talen akkumulert i det nordiske samarbeidet i bruk, slik at
den ikke forvitrer. I et slikt perspektiv vil jeg peke på det
nye og regionaliserte Europa som er i ferd med å vokse
fram. I et slikt Europa blir det stadig viktigere for nord­
europeiske land å markere seg som en egen region. Tilhørig­
het til en slik region blir spesielt viktig for Norge, som har
valgt å ikke bli medlem av EU.
Gjennom det nordiske samarbeidet vil vi mer effektivt
kunne trekke EUs oppmerksomhet mot nordområdene,
herunder sikre en helhetlig forvaltning og store havressur­
ser i nord og takle globale miljøproblemer som i særlig
grad berører nordområdene. Dertil kommer vår geopoli­
tiske plassering vendt ut mot store ressurser i Nordsjøen,
Nordøst­Atlanteren og Barentshavet og ikke minst vår
felles grense med Russland. Ikke bare denne, men hele
Nordens grense mot Russland, utgjør langt på vei et vel­
ferdsgap som vi alle vil være tjent med å bygge ned.
Det nordiske samarbeidet kan revitaliseres langs flere
akser. Norge har som formannskapsland hatt ansvaret for
gjennomføring av endringer i Ministerrådets struktur. En
sentral utfordring er å finne den riktige balansen mellom
fornyelse og kontinuitet og mellom oppgaver som pri­
mært sikter mot å styrke samarbeidet internt i Norden, og
samarbeidet med Nordens naboområder.
Når det gjelder endringer i Ministerrådets struktur, er
antallet ministerråd redusert fra 18 til elleve, noe som har
gitt gjenværende råd større saksfelt. Dette forventes å gi
bedre samordning og fleksibilitet, og det samme gjelder ar­
beidet med å forenkle Nordisk Ministerråds budsjettarbeid.
Fokuseringen har vært på å fremme åpenhet og gjennom­
siktighet for at man i større grad skal kunne se hvilke poli­
tiske prioriteringer som ligger til grunn for budsjettene.

2006
290 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
Revitaliseringen bør også skje gjennom en tema­ og
innholdsmessig tilpasning til nye utfordringer som Nor­
den står overfor. Jeg vil her spesielt peke på samfunnssik­
kerhet, beredskap for sivil krisehåndtering og tiltak mot
internasjonal kriminalitet og terror. Det vil herunder være
av interesse å finne fram til en mulig nordisk dimensjon i
grenseutsnittet mellom kampen mot terror og menneske­
rettigheter.
Videre vil jeg peke på styrking av rettsvitenskapelig
forskning i tilknytning til de nye mulighetene og utfor­
dringene som åpner seg i havområdene i nord. Mer kon­
kret har Venstre foreslått at Nordisk Ministerråd i samar­
beid med Arktisk Råd arbeider for å få etablert et legalt re­
gime i Arktis.
Et siste tema som jeg har lyst til å trekke fram, er
kvinnehandel -- eller trafficking. Dette er dessverre blitt et
problem som har stadig større aktualitet i norske og andre
nordiske byer, og som også utspiller seg bare noen kvar­
taler herfra hvor vi befinner oss nå. Nordisk Ministerråd
har grepet fatt i dette problemet, og jeg ser fram til å følge
dette arbeidet.
Det nordiske formannskapet har prioritert samarbeid i
Europas nordområder, den nordiske velferdsmodellen, og
kunnskap, fornyelse og verdiskaping. Disse områdene er
kommentert i komiteens merknader, så jeg vil ikke kom­
me nærmere inn på dem her. Det samme gjelder oppføl­
ging av et tidligere formannskapsinitiativ, som går på å
forbedre privatpersoners og næringslivets muligheter for
grenseoverskridende virksomhet i Norden.
Jeg vil i stedet knytte noen avsluttende kommentarer
til Nordisk Ministerråds samarbeid med land i Nordens
nærområder. Her har samarbeidet med de baltiske land
gått over i en ny fase. Det er nå fullt ut likeverdig i form
og innhold, med en forsterket politisk dialog og bortfall
av bistandspreget prosjektfinansiering som kjennetegn.
De baltiske landene kan dermed delta på lik linje med de
nordiske landene i rammeprogram som Nordplus, som
går på nettverkssamarbeid og korte studieopphold. Dette
er en gledelig utvikling, som vitner om at Nordisk Minis­
terråd har vært med på å bryte ned gamle skillelinjer i Eu­
ropa.
Samtidig er det viktig å videreføre samarbeidet med
Russland. Sosiale spørsmål og helsespørsmål, en bære­
kraftig utvikling, en demokratisk samfunnsutvikling samt
utvikling av en regulert markedsøkonomi bør stå sentralt.
Dertil kommer fremme av en fri presse, som dessverre er
blitt en stadig mer aktuell problemstilling i Russland.
Jeg har også lyst til å trekke fram betydningen av å føl­
ge opp arbeidet som Nordisk Ministerråd har igangsatt i
forhold til Hviterussland, spesielt med henblikk på å
fremme menneskerettigheter og demokrati. Hviterussland
er et diktatur i Nordens nærområder, hvor elementære si­
vile rettigheter ikke respekteres. Vi bør derfor holde Hvite­
russland i fokus og gjøre hva vi kan for å fremme en de­
mokratisk utvikling.
Til slutt vil jeg foreløpig takke alle for konstruktive
innspill til arbeidet med nordisk samarbeid. Jeg ser fram
til det videre arbeidet sammen med andre representanter
for å fremme nettopp det nordiske samarbeidet.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Hill­Marta Solberg (A) [14:51:24]: Saksordføreren
har i det forutgående innlegg tatt for seg bredden i det nor­
diske samarbeidet. Jeg vil i mitt innlegg rette søkelyset
spesielt på noen av de grenseoverskridende utfordringene
som vi står overfor i nord. Jeg er også veldig glad for at vi
gjennom det nordiske samarbeidet også fokuserer på Ba­
rentssamarbeidet og det arktiske samarbeidet.
Den 7. arktiske parlamentarikerkonferansen fant sted i
Kiruna 2.--4. august i år. Hovedtemaene på konferansen
var: Den nordlige sjørute, Det internasjonale Polaråret og
mulighetene for å opprette et legalt regime for Arktis. Jeg
vil her knytte noen kommentarer til det siste temaet, det
juridiske rammeverket som er relevant i forhold til Arktis.
Det er i dag en rekke traktater som direkte og indirekte
får anvendelse for Arktis. I sluttdokumentet fra konferan­
sen i Kiruna ber vi parlamentarikere regjeringene våre om
å foreta en gjennomgang av eksisterende regelverk som
berører Arktis, og å se på hvordan man kan styrke dette.
Bakgrunnen for vedtaket er klimaendringene og de store
konsekvensene dette får for Arktis. Dersom isen fortsetter
å smelte som de siste årene, vil vi om ca. 50 år ha svært
lite is igjen i Arktis om sommeren. Isbjørn og sel vil miste
sine leveområder, og urbefolkningen i området vil miste
livsgrunnlaget sitt. Mindre is vil føre til økt menneskelig
aktivitet i området. Det er viktig at vi i forkant av dette
kan få på plass et regelverk som legger rammer for aktivi­
teten i dette sårbare området.
Gjennom en rekommandasjon fra Nordisk Råds møte i
Lahti i september i år, ble det fattet et vedtak som også i
stor grad berører dette tema. Der blir Nordisk Ministerråd
bedt om at den rettsvitenskapelige forskningen omkring
nordområdene styrkes og at det i samarbeid med Arktisk
Råd arbeides for å få etablert en arktisk traktat. Det er alt­
så et bredt internasjonalt parlamentarisk engasjement for
å få en gjennomgang av regelverket som angår Arktis, og
en vurdering av hvordan dette kan styrkes.
Denne uka samles Arktisk Råd i Salekhard i Russland.
Her vil Norge overta formannskapet i Arktisk Råd etter
Russland. På tilsvarende møte i 2004 ble det etter norsk
initiativ vedtatt at det skal etableres et fond for prosjekt­
støtte til arktiske prosjekter, også kjent som Arctic Project
Support Instrument. Dette skal lette finansieringen av
gode arktiske samarbeidsprosjekter. Vi arktiske parla­
mentarikere som jobber med disse spørsmålene, har ment
at opprettelsen av dette fondet er viktig, da det ellers har
vist seg vanskelig å få finansiert gode prosjekter.
Så langt har det også vært vanskelig å få midler til å
etablere dette fondet. Det kommende norske formannska­
pet i Arktisk Råd er en god anledning for Norge til på nytt
å minne medlemslandene om hva som er vedtatt, og om
nødvendig ta nye initiativ for å få realisert finansieringen
av fondet.
I tillegg til arbeidet med klimaendringene vil Norge i
formannskaps­perioden i Arktisk Råd fokusere på næ­
ringsrettet samarbeid, og på styrket kunnskap om de felles
utfordringene de arktiske land står overfor.

24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
291
2006
Det er viktig at det arktiske samarbeidet gjennom
kunnskap og konkret politikk bidrar til å trygge leve­
grunnlaget for menneskene som bor i Arktis, og setter lo­
kalsamfunnene i stand til å møte de store utfordringene
som vi ser kommer.
God ressursforvaltning i nordområdene vil være avgjø­
rende for hvordan utviklingen i nord i alle arktiske land
blir. Norge har gått foran ved å få vedtatt en helhetlig for­
valtningsplan for Barentshavet, der ulike næringsinteres­
ser og miljø ses i sammenheng. Vi må ha som ambisjon at
helhetlige forvaltningsplaner i framtida skal rekke utover
det som er norske grenser i nordområdene. I fiskeriene
høster vi av felles ressurser, og bare en fornuftig felles
forvaltning kan sikre oss mot rovfiske og nedfisking av
bestander.
Utnyttelse av energiressurser i nord reiser også grense­
overskridende utfordringer. Samtidig må det være et mål
at befolkningen i de berørte områdene også får del i den
verdiskapning som uttak av energiressurser vil represen­
tere. Petroleumsaktivitet i viktige fiskeriområder krever
kunnskap og klok forvaltning. Norge må være pådriver
for et godt internasjonalt samarbeid for nettopp ansvarlig
ressursutnyttelse.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Thore A. Nistad (FrP) [14:56:39]: Jeg ser i innstil­
lingen fra komiteen at når det gjelder grensehindringer,
sier de:
«Komiteen vil understreke at arbeidet med å fjerne
grensehindringer for de nordiske innbyggerne er vik­
tig.»
Det står i det kapittel som går på den vanlige mann i
gata.
Det har blitt slik at flere og flere må reise til Sverige
eller til Danmark for å handle, på grunn av at vi har en del
særnorske grensehindringer mot disse landene. Vil Arbei­
derpartiet, som har sluttet seg til denne merknaden, sørge
for at også disse barrierene gjøres lettere, slik at den van­
lige borger kan handle der han finner det for godt, eller
slik at produktene like gjerne kan selges i Norge som i
Danmark og Sverige?
Hill­Marta Solberg (A) [14:57:34]: Jeg vet ikke om
vi har riktig samme forståelse av hva vi legger i ordet
grensehindringer. Når representanten Nistad nettopp bru­
ker grensehandel som uttrykk for grensehinder, er det
kanskje slik at det er et uttrykk for nettopp det motsatte,
at det er få hinder for at innbyggerne i Norden kan handle
på andre siden av grensen. Det er vel nettopp det som gjør
at vi har en betydelig grad av grensehandel.
Jeg vil også si at det arbeidet som gjelder øvrige gren­
sehinder for innbyggerne i Norden, har Nordisk Råd ar­
beidet med kontinuerlig i mange år. Det kommer vi til å
fortsette med. Det er viktig på en rekke områder, knyttet
til arbeidsliv, trygdespørsmål og en rekke slike spørsmål
som er viktige for folk som bl.a. ønsker å arbeide i andre
nordiske land.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Øyvind Vaksdal (FrP) [14:58:40]: Nordisk Råd og
Ministerrådets betydning for kontakt og samarbeid
mellom landene i Norden avgjøres ikke av samarbeidet i
seg selv, men av hva vi legger inn i samarbeidet, og hvor
forpliktende samarbeidet skal være. Felles språk, verdier
og like samfunnsmodeller legger et godt grunnlag for det
nordiske samarbeidet dersom vi legger til rette for at sam­
arbeidet gis et godt og realistisk innhold.
Fremskrittspartiet har gjennom flere år satt i fokus ef­
fektivisering og revitalisering av samarbeidet og tatt til
orde for å gi mer innhold til og forpliktelse i dette samar­
beidet. Vi er derfor tilfredse med at en enstemmig uten­
rikskomite er positiv til prosessen med å effektivisere ar­
beidet i Nordisk Råd og Ministerrådet for å tilpasse det til
nye utfordringer.
Et resultat av denne prosessen er at samarbeidsminis­
trene i 2005 la fram forslag til endringer i Ministerrådets
struktur, nettopp for å fremme en tydeligere prioritering
og effektivisering av samarbeidet. Norge har som for­
mannskapsmedlem hatt ansvar for gjennomføring av re­
formene og i kraft av det hatt mulighet for å prege samar­
beidet i den nye strukturen.
En utfordring for det norske formannskapet i regje­
ringssamarbeidet er å finne fram til den riktige balansen
mellom å fremme og effektivisere samarbeidet mellom de
nordiske landene og samarbeidet med land utenfor Nor­
den, først og fremst i våre nærområder. Denne delen av
Nordisk Ministerråds virksomhet har økt i betydning.
Omlegging av samarbeidsstrukturer har bl.a. gått på å re­
dusere antallet ministerråd fra 18 til 11, noe som har gitt
gjenværende råd større saksfelt. Dette vil bidra til å gi
bedre samordning og fleksibilitet. Det samme gjelder ar­
beidet med å forenkle Nordisk Ministerråds budsjettar­
beid. Vi er også tilfredse med at en enstemmig komite
spesielt peker på nødvendigheten av å fremme åpenhet og
gjennomsiktighet i budsjettprosessen og i selve budsjettet,
for at man i større grad skal kunne se hvilke politiske pri­
oriteringer som ligger til grunn for budsjettene.
Satsingen på mindre administrasjon på kulturområdet
for å sikre at en større del av tilgjengelige budsjettmidler
går til kulturformål i stedet for til helt andre formål, er et
godt eksempel til etterfølgelse.
En enstemmig komite viser også til at det nordiske
samarbeidet kan revitaliseres langs flere akser -- ikke bare
strukturelt, men også gjennom en tema­ og innholdsmes­
sig tilpasning til nye utfordringer som Norden står over­
for. Det har i de senere år dukket opp nye utfordringer
knyttet til samfunnssikkerhet, beredskap for sivil krise­
håndtering og tiltak mot internasjonal kriminalitet og ter­
ror. Det er derfor viktig å finne fram til en mulig nordisk
dimensjon i grensesnittet mellom kampen mot terror og
hensynet til menneskerettigheter.
Det norske formannskapet i regjeringssamarbeidet har
prioritert samarbeidet i Europas nordområder, den nordis­
ke velferdsmodellen og kunnskap, fornyelse og verdiska­
ping.

2006
292 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
Det er også viktig å videreføre tidligere formannskaps
initiativ. Et sentralt område har vært å forbedre privatper­
soners og næringslivets muligheter for grenseoverskri­
dende virksomhet i Norden. Dette anses som en viktig
oppgave, da det kan ligge betydelige effektiviseringsge­
vinster i å bygge ned grensehindringer i Norden. Dette
gjelder spesielt for små og mellomstore bedrifter og
gründere, og bør ses i sammenheng med innsatsen for å
utvikle Norden som en næringsregion.
Jeg vil til slutt, i likhet med saksordføreren, vise til at
en enstemmig komite understreker betydningen av å følge
opp det viktige arbeidet Nordisk Ministerråd har igangsatt
i forhold til Hviterussland, med henblikk på å fremme
menneskerettigheter og demokrati i landet.
Ivar Kristiansen (H) [15:02:58]: Saksordføreren har
på en utmerket måte redegjort for denne enstemmige inn­
stillingen til Stortinget. Det har tydeligvis vært gjort et
godt og grundig arbeid det siste året, for -- de som husker
fjorårets debatt, husker kanskje at det virkelig gnistret un­
der taket i denne sal -- det har på flere områder skjedd, om
ikke undere, så store fremskritt.
Regjeringens melding om det nordiske samarbeidet vi­
ser at det i nær sagt alle sektorer foregår et nordisk sam­
arbeid. Vi vet også at de frivillige organisasjonene samar­
beider tett over landegrenser og ofte går foran i det utvik­
lingsarbeidet som de forskjellige parlamentene er så opp­
tatt av. Foretak i de nordiske landene er nå banebrytende,
sammen med de frivillige organisasjonene, når det gjelder
å fremme samarbeid på tvers av grensene, og de nordiske
landene oppfattes på mange måter som en enhet. Da er
det, som det ble en liten replikkordveksling om her tidli­
gere, viktig å redusere grensehindringene i Norden. Dette
er et arbeid som må pågå kontinuerlig.
Når en ny lov vedtas i et nordisk land, kan denne danne
kimen til nye hindringer mellom landene. Derfor er det
viktig at Ministerrådet prøver å unngå at slike skjevheter
oppstår. Det samme Ministerrådet har jo i noen år hatt tid­
ligere statsminister Poul Schlüter som en særskilt utreder
for å presse regjeringene i de nordiske landene til å bygge
ned hindrene. Et sentralt område for det norske formann­
skapet har vært å forbedre privatpersoners og næringsli­
vets muligheter for grenseoverskridende virksomhet i
Norden.
I et av våre naboland, som ikke er medlem av Nordisk
Råd -- nemlig Russland -- opplever vi imidlertid det dia­
metralt motsatte, nemlig at vi har en grense som er stengt
store deler av døgnet. Det er på grunn av visumordninger
-- kostbare ordninger -- vanskelig å passere landegrensene,
noe som kanskje er et av de største hindrene for å utvikle
det gjensidige forholdet og bygge opp utvikling og aktivi­
tet hos vår nabo i øst. Her ligger utfordringen, også gjen­
nom et felles forum for de nordiske landene, i å styrke
samarbeidet og utviklingen og kanskje gjøre alt man kan
for å bygge ned grensehinderet som vi har hos vår nabo i
nordøst.
Det er nok for tidlig å trekke en endelig konklusjon av
formannskapsprogrammet som har prioritert nordområ­
dene, den nordiske velferdsmodellen, kunnskapsutvikling
og innovasjon. Delegasjonen har imidlertid hatt et godt
samarbeid med samarbeidsministeren, og det borger for et
godt samarbeid og videre arbeid for felles sak.
Delegasjonen forsøker også å øke interessen for nord­
områdene og Barentsregionen i Nordisk Råd. Finland
kommer til å følge det norske eksempelet fra 2005 med å
invitere til en barentsparlamentarikerkonferanse, som vil
finne sted neste år. Dette vil være et godt forum for å drøf­
te videre samarbeid med våre russiske kollegaer, og ikke
minst det å gjennomføre Nordisk Ministerråds program
for Russland, hvor det legges vekt på utvikling av samar­
beidet med frivillige organisasjoner og demokratioppbyg­
ging -- ikke minst det siste. Når det gjelder demokratisk
utvikling, slik vi nå ser i Russland, er det ingen tvil om at
dette kunne vært bedre -- for ikke å si langt bedre. Mordet
på journalisten Anna Politkovskaja viser jo nettopp dette.
Det er imidlertid et godt samarbeid mellom nordiske og
russiske parlamentarikere gjennom Nordisk Råd, Arktisk
parlamentarisk samarbeid og Østersjøsamarbeid.
De baltiske landene er nå blitt sikre og troverdige med­
lemmer av NATO og EU. Nordisk Råd bidrog sterkt til
denne utviklingen. I år er det 15 år siden Nordisk Råd stod
fadder for det baltiske parlamentariske samarbeidet. Dette
samarbeidet med de baltiske land er det en sterk, felles
ambisjon om å videreutvikle, enten det gjelder bekjem­
pelse av kriminalitet, økt handel, samarbeid, nedeskale­
ring av terrortrussel, trafficking eller annet.
Som også representanten Hill­Marta Solberg var inne
på, deltar Nordisk Råd aktivt i det arktiske parlamentaris­
ke samarbeidet. På grunnlag av det den arktiske parla­
mentarikerkonferansen i Kiruna vedtok i august i år, er
den norske utenriksministeren bedt om aktivt å følge opp
flere av de beslutningene og dermed informere den norske
delegasjonen.
Vi har også sett av opinionsundersøkelser i de nordiske
land at det nordiske samarbeidet er godt fundamentert i
det nordiske folk. Det er nødvendig å ha dette i bakhodet,
i en tid hvor det faktisk er noen i Norge, både i det politis­
ke miljøet og kanskje også i mediemiljøet, som har en let­
tere harselerende tone -- ikke for at det er noe hovedpunkt,
men man ynder ofte å skjemte om det nordiske samarbei­
det. Jeg tror det er nødvendig i en slik situasjon å stille oss
spørsmålet: Hvilke andre arenaer er det vi har for å utvikle
samarbeidet? Vi vet alle svaret på det spørsmålet. Vi har
ikke så mange andre døråpnere til nettopp nordisk samar­
beid for å føre videre den dialogen som på mange måter
når mye lenger enn hva de fem nordiske land hvert især
står for. Det nordiske samarbeidet er døråpneren for vårt
barentssamarbeid. Det er nå døråpneren for vårt samar­
beid med de baltiske nasjonene. Det er også døråpneren
for å ha en parlamentarisk dialog med EU. Det er også
gjennom det nordiske samarbeidet at vi har en mulighet til
å møte parlamentariske kolleger fra USA og Canada. Jeg
tror det er viktig, når vi ser på alle de hindre og den mot­
stand vi ofte møter når det gjelder å utvikle handel og
samarbeid for øvrig, at myndighetskontakten må utøves
nettopp på de områdene hvor vi ønsker å styrke den mest.
Det som til syvende og sist er mest avgjørende for nasjo­
nen Norge når vi drar inn begreper som «miljøsamar­

24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
293
2006
beid», «klimaspørsmål», «ressurshåndtering», «urfolk»
osv., er at vi må lære å ta vare på det forum som vi tross
alt har, og som best er i stand til å åpne dørene.
Avslutningsvis: Aktivt samarbeid og nordisk deltakel­
se er først og fremst i vår interesse.
Inge Ryan (SV) [15:11:12]: Begrepet «den nordiske
velferdsmodellen» er drøftet og bemerket flere ganger i
innstillinga. Det er også noe som vi stadig snakker om.
Men hva er den nordiske velferdsmodellen? Jo, det er en
politikk som er utviklet i de nordiske landene, særlig i et­
terkrigstida, der man har satset på fellesskapsløsninger.
Når man er på leting og vil skape det ideelle samfunn,
som vi aldri klarer, men som vi hele tida streber mot, er
det stadig flere nasjoner som kikker på den nordiske vel­
ferdsmodellen.
Jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre i nordisk
samarbeid, er å videreutvikle den nordiske velferdsmo­
dellen -- for den er ikke konstant, det skjer mange forand­
ringer hele tida. Det som var bra i 1990, trenger ikke være
bra i 2006. Og skal vi ta ett av de områdene som vi i dag
absolutt har behov for å videreutvikle, der det faktisk også
skjer ganske mye, ikke minst i Norge, er det i forhold til
begrepet «arbeid». Hva er arbeid? Hvordan arbeider vi?
Skal alle arbeide sju og en halv time fram til de er 65 eller
67 år? Dette skjer gjennom pensjonsreformen, gjennom
NAV­reformen og gjennom andre reformer i Norge. Den
samme diskusjonen har vi i Sverige. Hovedsaken i den
svenske valgkampen var arbeid. Jeg tror det er ett av de
områdene der vi har betydelig behov for nordisk samar­
beid for å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen,
slik at vi hele tida er på leting etter det ideelle samfunnet.
Det er noe av det mest spennende i det nordiske samarbei­
det, syns jeg, i hvert fall i de fem årene jeg har hatt gleden
av å delta i det.
Neste år er vi så heldige at Norge skal ha presidenten i
Nordisk Råd. Representanten Dagfinn Høybråten skal bli
president i Nordisk Råd fra neste år. Jeg håper jo at man
tar tak i nettopp dette med å videreutvikle denne velferds­
modellen.
Men noe annet som jeg er opptatt av, er at vi antakelig
må spisse oss noe mer. Nordisk samarbeid går veldig
bredt ut. Det kan være en fordel mange ganger, men ut fra
de beskjedne ressursene vi tross alt har -- vi bruker en liten
milliard i året på hele satsinga -- syns jeg at vi er for vide.
Det er så mange ulike prosjekt. Hvis vi kikker i den boka
som budsjettgruppen utarbeider hvert år, er det et hav av
ulike tiltak som vi holder på med. Jeg tror vi med fordel
kunne ha spisset tiltakene mye mer og gått inn på færre
områder, bl.a. slik representanten Hill­Marta Solberg var
inne på når det gjelder nordområdene, som kanskje er et
av de viktigste områdene som vi bør fokusere på fram­
over. Vi er jo nordvendte. Vi ligger jo helt oppunder Nord­
polen, og det er helt naturlig at vi fokuserer nettopp på de
utfordringene som det å være nabo til Nordpolen fører
med seg, enten det gjelder klimaendringer eller andre
ting, som Hill­Marta Solberg så utmerket pekte på.
Diskusjonen om hvorvidt vi skal ha et nordisk samar­
beid, syns jeg er latterlig. Det er klart at vi skal ha et nor­
disk samarbeid! Vi er jo gode naboer som har samarbeidet
i alle år. At vi skal ha et nordisk samarbeid, er en selvfølge.
Diskusjonen må bli om hvordan vi skal få det samarbeidet
til å bli så spenstig som mulig, slik at vi tar tak i utfordrin­
ger som virkelig betyr noe for folk i Norden. Da tror jeg,
med de beskjedne menneskelige og økonomiske ressurse­
ne vi har, at vi med fordel kunne spisse satsinga noe mer,
og at det er andre satsinger som da må legges til side.
Dagfinn Høybråten (KrF) [15:14:59]: Det nordiske
samarbeidet har lang tradisjon, men mange karakteriserer
det som et utenrikspolitisk blindspor. Det mener jeg er helt
feil. Samarbeidet må likevel oppleves som relevant for alle
som deltar i det. Det er avgjørende at ikke minst innbyg­
gerne i Norden ser konkrete resultater i sin hverdag.
I tillegg ser vi nye utviklingstrekk på den europeiske
scene som åpner for større regionale samarbeidsløsninger.
Da står det nordiske samarbeidet klart til å innta en rolle i
å samordne synspunkter og være en pådriver for å løfte
fram denne regionens utfordringer på den europeiske og
globale scene.
Vi ser det klart i forhold til EU og EØS, der de nordiske
EU­medlemmene har egne formøter før møter i Brussel,
hvor også -- naturlig nok -- baltiske ministre møter. Norge
og Island deltar av og til, og Norge må fortsatt stå på for
å delta oftere i denne samordningsprosessen. Vi ser det
også i forhold til FN, hvor man støtter hverandres kandi­
datur i ulike sammenhenger. Etter min mening gir det det
nordiske samarbeidet muligheter som Norge må gripe.
Skal det nordiske samarbeidet få relevans utover kon­
sultasjoner og koordinering, må det gjøres mer fokusert
-- her er jeg helt enig med representanten Ryan. Vi har en
særskilt utfordring i å løse utfordringene når det gjelder
folks hverdag. Den meldingen vi behandler i dag, forteller
om et bredt engasjement, masse konferanser og stor mø­
teaktivitet. Den er på mange måter en årsmelding for det
norske formannskapet i Nordisk Ministerråd, uten at det
egentlig skisseres noen nye holdninger eller initiativ, og
kanskje er formen med årlige meldinger drivende i for­
hold til et slikt perspektiv. Desto viktigere er det å sette
det nordiske samarbeidet inn i hovedprioriteringene i
norsk utenrikspolitikk og bruke dette instrumentet til å
skape allianser for viktige norske interesser.
Et eksempel på det er det initiativet som den forrige re­
gjeringen tok i forbindelse med en felles alkoholpolitisk
strategi i Norden. Det initiativet ble jo nesten ledd ut og
kalt naivt i den norske debatten, men det førte til at Nor­
disk Ministerråd og Nordisk Råd kunne samles om en fel­
les strategi. Det var to hovedpunkter i denne strategien:
Det ene var å få satt alkohol som folkehelseproblem på
dagsordenen i Verdens helseorganisasjon. Det lyktes den
nordiske gruppen i WHO å få til en enstemmig resolusjon
i Verdens helseorganisasjon, og nå arbeider WHOmed en
ny alkoholpolitisk strategi for første gang på 20 år.
Den andre delen av strategien var å påvirke EU til å
sette alkohol som folkehelseproblem på dagsordenen
-- ikke bare som et næringspolitisk spørsmål, som har domi­
nert tankegangen i EU i alle år. I dag, mens vi sitter her,
legger EU­kommisjonen fram et forslag til en strategi på

2006
294 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
det alkoholpolitiske området. Den er selvfølgelig ikke fri
for næringspolitikk, det skulle bare mangle, men den tar
opp dette viktige folkehelseperspektivet som Norden har
vært en pådriver for.
Dette er et eksempel som etter mitt syn viser at det nyt­
ter å bruke det nordiske samarbeidet som et verktøy når
man har felles interesser, som i dette tilfellet. De nordiske
landene, med litt ulik alkoholpolitisk tradisjon, hadde en
felles interesse av å forsøke å påvirke de kreftene som
presset Norden til å føre en annen alkoholpolitikk enn den
man egentlig ønsket. Her mener jeg at vi på en glimrende
måte har fått anskueliggjort at hvis man vet hva man vil,
og det er mulig å bygge en allianse i Norden, kan man
også påvirke verden utenfor.
Mange innbyggere opplever problemer når de skal drive
næringsvirksomhet over grensene eller oppholde seg over
tid i et annet nordisk land. I lengre tid har Nordisk Råd satt
fokus på unødvendige grensehindringer. Flere er løst, f.eks.
reglene som, kuriøst nok, hindret ambulanser i å ta med me­
disiner over grensen. Men fortsatt opplever mange proble­
mer. De er ofte knyttet til ulike regler for pensjoner eller
skatter og avgifter. Bak hver eneste bestemmelse sitter det
gjerne en byråkrat som synes at akkurat slik må bestem­
melsen være i vårt land, og derfor kan de ikke harmonise­
res. Det er en politisk oppgave å se på tvers av grensene i
denne type spørsmål og løse praktiske hverdagsproblemer
for nordiske innbyggere. Et annet eksempel er deltidsarbeid
på tvers av grensene. For enkelte bedrifter i grenseregione­
ne kan dette skape problemer med å få arbeidskraft, og det
kan også påvirke bosettingsmulighetene i disse regionene.
Utdanning er nok et eksempel. Ungdommer med norsk
statsborgerskap, vokst opp i Sverige, får ikke studiefinansi­
ering hvis de vil studere i København. Verken Sverige,
Norge eller Danmark vil gi studiefinansiering.
På disse områdene -- trygd og pensjon, arbeidsmarked
og utdanning -- har vi utfordringer som fortsatt krever
samarbeid, men det krever også politisk vilje. Som stats­
råd fikk jeg besøk på mitt kontor av formannskapets re­
presentant, Poul Schlüter, som utfordret meg helt konkret:
Hva har du gjort med de tingene jeg tok opp i det brevet
jeg sendte deg? Jeg har tro på en pådriverrolle à la den
Schlüter hadde. Det siste året har det norske formannska­
pet i Nordisk Ministerråd valgt en litt annen metode. Mel­
dingen tyder ikke på at dette har vært noen suksess. Jeg
håper jeg tar feil, men jeg har et inntrykk av at det faktisk
har vært det motsatte -- en fiasko!
Tidligere i år spurte jeg statsministeren hvordan de vil­
le organisere arbeidet med grensehindringer, og fikk et
heller lunkent svar. Ansvaret i denne modellen blir etter
mitt syn fort pulverisert. Derfor mener vi i Kristelig
Folkeparti at vi må forankre dette på en annen måte, og at
vi bør få en nordisk ombudsmann som kan være en pådri­
ver. Det bør være en sentral sak for Nordisk Råd i tiden
framover. Det ville vært spennende om Nordisk Råd for
første gang i historien fikk en ombudsmann, for selve om­
budsmannsbegrepet er jo på global basis knyttet til den
nordiske modellen og den nordiske tradisjonen.
Det nordiske samarbeidet må også brukes til å øke
interessen for nordområdene i våre naboland. Nordområ­
denes geopolitiske betydning er voksende. Olje­ og gass­
ressursene gir nordområdene nye muligheter for nærings­
virksomhet, men utfordrer også det sårbare miljøet. Sam­
tidig kan det påvirke samfunnsutviklingen og folkegrup­
pers levekår.
Stormaktenes interesse for regionen er stor når energi
kommer på dagsordenen, og Norge har interesse av å få en
balanse i regionen mellom Russland, EU og USA. I dette
perspektivet trenger Norge alliansepartnere i Norden som
skjønner seg på utfordringene i nordområdene og forhol­
det mellom disse ulike faktorene, som forstår områdets
geopolitiske betydning og ser utfordringene det reiser for
Nordkalotten og for nordområdene.
Derfor vil vi sette nordområdene høyere opp på dags­
ordenen i Nordisk Råd og bidra til kunnskapsoppbygging
og dialog om utfordringer og muligheter blant parlamen­
tarikere. Målet må være å skape en felles forståelse og få
til nordiske parlamentariske allianser som kan påvirke
EU, Russland og USA. Samtidig trenger vi en fornyet de­
batt om Nordisk Ministerråds prioriteringer innen den
nordlige dimensjon, hvor nordområdene må få en tydeli­
gere og mer berettiget prioritering.
Jeg finner grunn til å trekke fram Partnerskap for helse
i Den nordlige dimensjon, hvor vi trenger en forsterket
politisk oppmerksomhet. Utfordringene innen overfør­
bare sykdommer, hiv/aids og tuberkulose er enorme i vårt
nabolag, og folkehelsearbeidet må derfor stå sentralt. Her
er det mulig å få gjort mye med små midler, og vi må få
til økt samarbeid og utbytte mellom fagmiljøene.
La meg avslutningsvis peke på at mye av fokuset i det
nordiske samarbeidet er på videreutvikling av den nordis­
ke velferdsmodellen og Norden som såkalt vinnerregion.
Samtidig mener jeg at tiden nå er inne for å forsterke fo­
kuset på grensehindringene, som angår vanlige folk. I tid­
ligere tider skjønte alle nytten av det nordiske samar­
beidet på grunn av passfriheten. I dag tas den for gitt, og
passfriheten er utvidet til hele Schengen. Jeg mener vi må
holde fast ved det tradisjonelle samarbeidet rundt kultur,
felles språkforståelse, infrastruktur, forskning osv., men
det nordiske samarbeidet må også fokusere på saker som
er av stor politisk betydning og av nytteverdi for innbyg­
gerne.
Norden har historiske og kulturelle verdier som vi kan
bruke i dette arbeidet. Våre kristne og humanistiske ver­
dier, vårt demokratiske utgangspunkt i folkestyret og vår
felles tenkning omkring velferd og rettferdighet gir et
godt utgangspunkt for å samarbeide videre, og det for­
plikter. Som vinnerregion må vi derfor være opptatt av å
vise internasjonal solidaritet gjennom felles innsats i kon­
flikter, utviklingssamarbeid, nødhjelp, krisehåndtering og
fredsarbeid. En vinnerregion skal ikke skape tapere gjen­
nom konkurranse, men åpne for samarbeid og utvikling.
Det vil være i pakt med de beste nordiske verdier.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Thore A. Nistad (FrP) [15:24:32]: Det skal bli vel­
dig interessant å få Høybråten i presidentstolen -- ikke her,
men i Nordisk Råd.

24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
295
2006
Han holdt et veldig godt og interessant innlegg, som
jeg satte pris på. Jeg er helt enig i det han sier om grense­
hindringer. Men jeg har ett spørsmål, og det gjelder alle de
små gründerbedriftene som popper opp i de nordiske lan­
dene. I näringsutskottet, som jeg selv sitter i, har vi sagt at
de skal ha Norden som ett marked. De skal få hele Norden
som sitt førstemarked, fordi de har lik kultur og like tradi­
sjoner, og det skal være lett å selge disse produktene i
Norden. Så kan man gå ut i Europa og selge sine produk­
ter. Men det er en kjent sak at alle disse små bedriftene har
problemer når man skal gå over landegrensene med sine
produkter, og i näringsutskottets profil, og også i Norden,
er et av satsingsområdene mat i mindre skala.
Hvordan vil Høybråten få dette til? De andre nordiske
landene får sikkert dette til for de små bedriftene, men i
Norge har man som kjent veldig store problemer når dette
skal selges inn.
Dagfinn Høybråten (KrF) [15:25:47]: Hvis jeg stod
her og sa at dette var enkelt, hadde vi på en måte ikke hatt
behov for å engasjere oss på dette feltet. Dette er på man­
ge måter et sisyfosarbeid, fordi det hele tiden kommer nye
regler og nye utfordringer. Men jeg tror kanskje jeg vil an­
befale at vi retter fokuset på noen områder hvor det burde
være mulig å få gjort noe. Jeg nevnte spesielt det som gikk
på studiefinansiering f.eks., og jeg nevnte forholdene der
man jobber delt, på den ene og den andre siden av gren­
sen. Jeg tror også at det burde være mulig å få til endringer
i forhold til deler av regelverket for næringslivet.
Men det er klart at hvis man går løs på matproduksjon,
så stanger man veldig fort hodet i veggen. Det vet repre­
sentanten Nistad, og det er vel derfor han prøver å ta det
opp med meg. Jeg tror faktisk at det går an å skape noen
løsninger på andre områder, og at vi skal konsentrere oss
om områdene der det er mulig å få effekt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om replikk.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [15:27:07]: Samarbeidet i Nor­
disk Råd har vel i den generelle politiske debatten tapt noe
av sitt tidligere prinsipielle og ideologiske preg til fordel
for et praktisk samarbeid for å lette nabofolks hverdagsliv.
Et unntak i så måte, er det nye fokuset på nordområdene
som jeg opplever at en i det nordiske samarbeidet og i
Nordisk Råd har tatt fatt på i et svært overordnet perspek­
tiv, og hvor det er etablert samarbeid også med andre land
i nordregionen, hvor Nordisk Råd kan spille en sentral
rolle. Dette har både med nasjonenes interesser å gjøre og
i høyeste grad også med vanlige folks daglige liv å gjøre.
Jeg vil imidlertid først og fremst fokusere på et par om­
råder som er av vesentlig betydning for de nordiske inn­
byggeres daglige liv. Flere av talerne har allerede fokusert
på arbeidet med å fjerne grensehindringene mellom de
nordiske land.
Vi har i dag stor utveksling av arbeidskraft mellom na­
bolandene. I mitt hjemdistrikt, Romerike, er svensk snart
et like mye benyttet språk i servicenæringene som norsk.
Det gjelder ikke bare på Gardermoen, det gjelder i hele
området. Det er rett og slett slik at man arbeider like gjer­
ne der som i Sverige, og det er lettere å reise til Romerike
enn kanskje å reise til Göteborg­regionen eller Stock­
holm­regionen.
Det er rett og slett slik at det å fjerne grensehindringer
nok er viktig for næringsvirksomhet, men det er også vel­
dig viktig å ha fokus på hvordan innbyggerne blir ivaretatt
i en region hvor grensene ikke betyr så mye i forhold til
det å søke seg arbeid og det å leve sitt daglige liv. Vi har
titusener ukependlere mellom de nordiske land -- vi har
kanskje hundretusener, for alt jeg vet -- og vi har veldig
mange som krysser grensen daglig til og fra arbeid.
I stortingsmeldingen vises det til at samarbeidsminis­
trene har slått fast at det er viktig å holde trykket for å opp­
nå konkrete og merkbare resultater i arbeidet med å fjerne
grensehindringer for nordiske borgere og for næringsli­
vet. Det er veldig bra. Det vises derfor til at en er enig om
å etablere egne ordninger i noen utvalgte ministerråd. De
mest relevante områdene i dette arbeidet er, ved siden av
næringslivsområdet, sosial­ og helseområdet, finans­ og
skatteområdet og utdanningsområdet. Hovedforankrin­
gen og hovedansvaret for framdriften i arbeidet skal ligge
hos de fagstatsråder som er ansvarlige for saksområdene.
Det kan være en måte for oppfølging, kanskje en god
måte for oppfølging. Men -- som også representanten
Høybråten sa -- jeg er redd det ikke er en god nok måte for
oppfølging. For de mange tusen enkeltpersoner som mø­
ter praktiske hindre i sitt daglige liv som nordisk borger,
er det nødvendig med mer synlige og lett tilgjengelige til­
bud om assistanse. Den nordiske skatteportalen er et slikt
tilbud.
Jeg deler representanten Høybråtens vurdering at man
på ingen måte bør legge bort tanken om å etablere en nor­
disk ombudsmannsordning for å bistå innbyggere som
møter grensehindringer. Folk trenger rett og slett en guide
gjennom byråkratiet. Vi er altså ikke i mål når det gjelder
arbeidet med å fjerne grensehindringer, og jeg vil anbefa­
le samarbeidsministerne å gå inn i dette med et noe videre
perspektiv enn det som er lagt til grunn så langt.
Parallelt med å fjerne nordiske grensehindringer etable­
rer vi nye. Når vi på Nordisk Råds sesjon i neste uke skal
behandle et medlemsforslag om nordisk nabolands­tv etter
digitaliseringen, må vi med skam erkjenne at vi ser ut til å
ha forspilt sjansene til å få et bedre system for formidling
av nabolands­tv som følge av innføring av digital­tv. De
ulike landene har ikke samordnet sitt arbeid med digitali­
sering, og ender opp med ulike tekniske standarder. Vi går
inn i en tid da vår tilgang til nye tv­kanaler overstiger de
flestes behov når det gjelder antall, men vi blir fratatt mu­
ligheten til å se nabolandenes fremste tv­kanaler.
Jeg har en riksdagskollega fra Töksfors som i alle år
har kunnet ta inn norsk tv, og som klager sin nød over at
nå kan det være slutt, hvis han ikke setter opp parabol­
antenne. Det burde være unødvendig. Jeg synes nok det
må være lov å melde fra herfra om at de nordiske kultur­
ministrene raskest mulig bør ta fatt i den saken og si at
dette er en situasjon man ikke kan leve med. Man skal gjøre
det lettere å få inn mange flere tv­kanaler, men av kom­
mersielle hensyn gjør man det på en måte som stenger na­
bolands­tv ute. Slik kan vi ikke ha det!

2006
296 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
Statsråd Heidi Grande Røys [15:32:37]: Framsida
til årets stortingsmelding synest eg viser noko av kjernen
i det nordiske arbeidet. Ho viser nokre ungar som er ute
og spelar ishockey, antakeleg frivillig. Det ser ikkje veldig
organisert ut. Her har vi vore inne på det frivillige, men
poenget med biletet er at ein må stå fram som eit lag, og så
må ein konkurrere, for då oppnår ein gode resultat. Det er
nettopp sånn eg synest nordisk arbeid er. Vi set inn men­
neskelege og materielle ressursar for å skape gode resul­
tat, ikkje berre for kvart enkelt land, men for Norden som
eit heile og i fellesskap. Å skape nordisk nytte ligg i bot­
nen for all aktivitet som vi har i det nordiske samarbeidet.
Med ei omverd i stadig forandring vert det stilt krav,
som fleire har vore inne på, om eit stadig meir dynamisk
nordisk samarbeid og ein vilje til å søkje nye og betre løy­
singar for å møte innbyggjarane våre.
Regjeringa sin innsats i det nordiske samarbeidet lever
opp til det kravet. Særleg har det vore viktig i år, når vi har
leidd arbeidet. Dei tre hovudprioriteringane i det norske
formannskapsprogrammet har fleire vore inne på. Det er
-- nordområda
-- den nordiske velferdsmodellen
-- kunnskapsutvikling og innovasjon
Dessutan er det òg viktig at vi vidarefører det dei som
har hatt formannskapen før oss, har gjort, så det ikkje vert
slik som fleire har vore inne på, at vi hoppar frå tue til tue
og berre er opptekne av våre eigne prosjekt når vi sjølve
har formannskapen. Difor har vi sagt at det har vore viktig
å vidareføre dette med grensehinderarbeidet. Effektivise­
ringa av det nordiske samarbeidet skulle òg halde fram
under vår formannskap.
Lat meg begynne med å seie noko om reformarbeidet.
Omlegginga frå 18 til 11 ministerråd er gjennomført på
ein god måte, men det er ganske krevjande. Vi har fått no­
kre store komitear. Vi har berre frå eitt land fått tre--fire
statsrådar som plutseleg skal samarbeide i same minister­
råd. Det er klårt at dette er krevjande. Då kan vi ikkje sam­
tidig pøse på med nye utfordringar, då må ein late mi­
nistrane finne si løysing for så å utfordre vidare. På kul­
turområdet har vi under den norske formannskapen gjen­
nomført ein veldig stor sektorreform. Den samla effekten
av dei prosessane som er sette i gang, trur vi heilt opplagt
vil vere eit styrkt nordisk samarbeid.
På norsk initiativ har vi òg fått i gang eit reformarbeid
når det gjeld budsjettet. Det har fleire av reprepresentan­
tane vore inne på. I innstillinga frå komiteen har ein òg
peikt på at det er viktig at budsjettprosessen vert open og
gjennomsiktig, og at budsjettet skal kunne vise dei politis­
ke prioriteringane. Det er eg heilt einig i. Dette har vore
tema i mange av dei møta vi har hatt med budsjettkomi­
teen, og eg ser fram til den debatten vi skal ha under se­
sjonen neste veke, for då trur eg vi kan møte ein del av dei
utfordringane som fleire av representantane har vore inne
på i debatten i dag: korleis vi kan lyfte nokre fyrtårn, og
korleis vi kan konsentrere oss om nokre område og gjere
dei viktigare enn andre -- kanskje for å redusere talet på
prosjekt, som eg trur det var representanten Høybråten
som var inne på. Men vi har som mål at budsjettet skal
verte tydelegare i sin funksjon som politisk styringsverk­
tøy, at det skal verte meir lesarvennleg, transparent, og få
fram dei politiske prioriteringane. Ambisjonen er at dette
skal leie fram til endringar allereie i budsjettet for 2008,
og dette jobbar no ein komite av dei forskjellige finans­
departementa med. Eg kan òg seie at vi allereie har begynt
på jobben, ved at vi har laga denne prioriteringspulja som
er underlagd samarbeidsministrane, og det viser at ein har
begynt å spisse budsjettet noko.
Ministerrådet sitt budsjettforslag, som altså kjem opp
til behandling i neste veke, har ei uendra ramme i år i for­
hold til i fjor. Representanten Ivar Kristiansen var inne på
godt samarbeid. Eg vil berre replisere at vi har hatt eit vel­
dig godt samarbeid med budsjettkomiteen. Eg har hatt eit
veldig godt samarbeid med heile parlamentarikargruppa i
det norske stortinget. Det er viktig. Det er viktig når ein er
forholdsvis ny, iallfall ny med omsyn til nordisk samar­
beid. Det er ei unik samling av nordisk erfaring blant dei
norske parlamentarikarane. Difor har eg vore veldig glad
for at vi har kunna hatt den gode dialogen vi har hatt, både
med budsjettgruppa og med parlamentarikarane som no
skal til Nordisk Råd i neste veke.
Elles har fleire vore inne på nabolandspolitikken, og
det er klart at den er ganske omfattande. Den bruker vi
mykje tid og krefter på. Det omfattar den verksemda vi
driv overfor dei baltiske landa og Russland, det arktiske
samarbeidet, samarbeidet med Barentsregionen og Aust­
ersjøregionen, og så er vi òg inne i ein innleiande fase i
forhold til å støtte eit meir demokratisk Kviterussland.
Det er viktig å vidareføre samarbeidet med Russland,
som saksordføraren var inne på. Ikkje berre vidarefører vi
det, vi forsterkar det. Det ligg òg i dei prioriteringane som
vi har gjort i budsjettet.
Nordvest­Russland skal prioriterast. Samarbeidet med
dei baltiske landa skal no ha karakter av ein fullt ut side­
stilt partnarskap. Innanfor ramma av Russlandsprogram­
met har samarbeidsministrane vedteke eit kunnskapsopp­
byggings­ og nettverksprogram med ei samla økonomisk
ramme på 32 mill. DKK. Det er ein ganske stor budsjett­
post. Programmet er samla under fire overskrifter: offent­
leg forvaltning, forsking og utdanning, næringsliv og det
sivile samfunnet. Programmet kan altså gi rom for at opp­
til 500 russarar kan ha korte opphald i eit av dei nordiske
landa og sånn sett spela ei rolle for demokratiseringa i
området, der vi, som fleire har vore inne på, rett og slett
opplever den paradoksale situasjonen at stor økonomisk
vekst er kombinert med politiske innstrammingar.
Deltakinga i den nordlege dimensjonen vert ført vida­
re. Ministerrådet opna i haust kontor i Kaliningrad. Eg var
sjølv i Kaliningrad, og opplevde det som fleire har vore
inne på, at det var vanskeleg med visum. Men eg kom meg
til Kaliningrad. Det kontoret, saman med St. Petersburg­
kontoret, vert no viktig for å styrkje og vidareføre den inn­
satsen vi skal gjere andsynes Nordvest­Russland. Ikkje
minst er samarbeidet med EU og andre nordlege regionale
råd -- særleg Barentsrådet under norsk og så finsk for­
mannskap -- styrkt under arbeidet. Innanfor sosialpolitik­
ken er det utvikla eit samarbeid med den russiske for­
mannskapen i Europarådet. Samarbeidet med NGO­ar i
Russland og Kviterussland skal aukast, og Ministerrådet

24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
297
2006
har òg engasjert seg i demokratiseringa i Kviterussland
gjennom bl.a. støtte til eksiluniversitetet i Vilnius.
I Ministerrådet sitt nabolandsbudsjett ligg, som eg sa,
fokuset på Nordvest­Russland. Om lag 65 pst. av ressurs­
ane i 2006 går til Nordvest­Russland, 25 pst. til dei baltis­
ke landa, 8 pst. til det arktiske samarbeidet og 2 pst. til
Kviterussland. Eg er veldig glad for at fleire av represen­
tantane har vore inne på at det er ei veldig brei interesse
for at vi nettopp skal ha denne typen prioritering, og at òg
Kviterussland­samarbeidet kjem fram i budsjettforslaget.
Det er òg venta at den delen som går til Nordvest­Russ­
land, vil auke endå meir i 2007, då tyngdepunktet for det
nye utviklingsprogrammet vil vere på Nordvest­Russ­
land.
Parallelt med dette har òg midlane til Arktis vorte stør­
re. Samarbeidet i Vestnorden har òg fått eit lyft ved at løy­
vinga til NORA -- det nordiske atlantsamarbeidet -- har
vorte auka. Vestnorden har altså no samla seg om NORA
som den mest sentrale reiskapen i det vestnordiske samar­
beidet, og vi har teke konsekvensane av det ved å tilføre
midlar til det arbeidet.
Alt dette er i tråd med den fyrste hovudprioriteringa i
det norske formannskapsprogrammet om å leggje vekt på
nordområda. Vi har overfor våre nordiske vener peikt på
at tilhøvet til Russland er viktig for samarbeidet i heile
Nord­Europa, og Nordvest­Russland er eit viktig område
for Noreg og Norden. Det er sjølvsagt mange av dei utford­
ringane vi har sett og står overfor når det gjeld Nordvest­
Russland, som ikkje er løyste, og som kanskje heller ikkje
vert løyste gjennom den kontakten vi skal ha mellom Nor­
den og Nordvest­Russland. Men det er heilt opplagt at det
spelar ei rolle at vi legg såpass stor vekt på dette som det
vi gjer, når vi skal ta opp demokratisering, marknadsøko­
nomi, miljøtryggleik og internasjonalt samarbeid. Her
kan vi medverke samla og kvar for oss, og det er viktig at
vi no styrkjer det arbeidet.
Fleire har vore inne på den nordiske velferdsmodellen,
og den fungerer godt. Dei nordiske landa er konkurranse­
dyktige, innovative og stabile samfunn med relativt få fat­
tige. Som saksordføraren var inne på, er det òg fleire land
som ser til Norden og gjerne vil lære noko av det vi har
gjort. Samtidig er modellen òg under press både når det
gjeld økonomiske føresetnader, og når det gjeld politiske
vurderingar. Difor har vi meint at i debatten om den nor­
diske velferdsmodellen skal ungdommen ha ei stemme,
for det er ungdommen som skal bringe den nordiske vel­
ferdsmodellen vidare. Difor oppretta vi eit nordisk ung­
domspanel, som er eit initiativ knytt til velferdspilaren i
formannskapsprogrammet. Panelet er sett saman av 14
deltakarar i alderen 16--24 år frå alle dei nordiske landa og
frå sjølvstyreområda. Meininga med det nordiske ung­
domspanelet er at det skal stimulere til debatt og gi Nor­
disk Ministerråd og dei nasjonale styresmaktene i landa
råd og innspel om korleis samarbeidet og velferdsmodell­
jobbinga bør innrettast i framtida, sett frå ungdomen sin
ståstad. Eg får dei fyrste råda frå panelet litt seinare utpå
hausten.
Ein annan ting som eg opplever at veldig mange er
opptekne av når eg møter frivillige organisasjonar eller
enkeltpersonar, i mitt eige land og utanfor Noreg, er dette
med universell utforming. Det har òg vore prioritert som
ein del av jobbinga med den nordiske velferdsmodellen.
Frå norsk side har vi teke ei rekkje initiativ med omsyn til
formannskapsprogrammet, der vi har sett i gang nokre
prosjekt på universell utforming. Eg er glad for at dei nor­
diske landa rettar ei samla og auka merksemd mot å skape
eit tilgjengeleg samfunn for alle, for det er veldig viktig at
dei funksjonshemma ikkje møter barrierar som hindrar
dei f.eks. i å ta arbeid, i å bruke velferdstenestene våre, i
å reise fritt mellom landa. Ikkje minst når det gjeld demo­
kratiutviklinga, er det viktig at alle får delta og ha ei aktiv
rolle i samfunnet.
Komiteen ber om tilbakemelding i ei stortingsmelding
om korleis råd og tilrådingar som spring ut av det nyleg
avslutta Velferdsforskingsprogrammet, kan nyttast for å
fremje den nordiske velferdsmodellen. Eg kan allereie no
seie at formannskapen har lagt til rette for at oppfylginga
iallfall kan følgje to spor: For det fyrste vil vi satse på in­
formasjonstiltak for formidling av resultata i ein kort og
lettlesen rapport og samtidig knyte det til dei aktuelle de­
battane i dei nordiske landa. Så vil vi òg søkje å formidle
resultata til dei baltiske landa og Nordvest­Russland. Då
har ein tenkt å leggje opp ei seminarrekkje om den nordis­
ke velferdsmodellen og framtidige utfordringar sett i eit
globalt perspektiv. Vi trur det vil vere av stor verdi å lan­
sere resultata av velferdsforskingsprogrammet til relevan­
te aktørar som forskarar, embetsmenn og politikarar i dei
baltiske landa og i Russland. Det knyter seg stor interesse
til det faktum at vi i Norden har stor sosial tryggleik og
forholdsvis høgt skattenivå, men likevel scorar så høgt
som vi gjer på dei internasjonale konkurransemålingane.
For det andre vil den nordiske forskinga om velferds­
samfunnet halde fram i eit nytt forskingsprogram som
skal ivaretakast av Ministerrådets eigen forskingsinstitu­
sjon, NordForsk. Det skal setjast av opp mot 15 mill. kr
kvart år i perioden 2006--2011 til dette føremålet. Hovud­
føremålet er å styrkje eit nordisk forskingssamarbeid på
tvers av grensene. Dei nasjonale forskingsråda skal med­
verke med sine prioriteringar og pengar. Dette er òg eit
godt eksempel på koordinerings­ og samordningsmeka­
nismen som NordForsk er tiltenkt.
Den tredje hovudpilaren i den norske formannskapen
er kunnskap, fornying og verdiskaping. Frå norsk side har
vi ynskt å styrkje det nordiske samarbeidet om kvalitet på
alle nivå i opplæringa, både gjennom samarbeid om for­
sking, om utvikling i grunnopplæringa og tiltak som au­
kar den internasjonale konkurransekrafta til høgare utdan­
ning i Norden. Vi har vidare lagt stor vekt på å utbyggje
den nordiske innverknaden på det europeiske samarbei­
det. Føremålet er å fremje forsking av høgaste internasjo­
nale kvalitet, og i lag kan dei nordiske landa stå sterkare i
konkurransen om europeisk forskingsfinansiering. I sam­
arbeid med EU­kommisjonen arrangerte Nordisk Minis­
terråd, med kunnskapsminister Øystein Djupedal som
vertskap, ein større konferanse, så seint som sist veke, om
det å investere i forsking og innovasjon. Her fekk ein fram
modellar for korleis eit regionalt nordisk samarbeid kan
samverke med EU. Vi er midt inne i dei problemstillinga­

Trykt 1/6 2006
2006
298 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
ne som fleire av representantane har teke opp, om nettopp
korleis Norden som region òg kan vere viktig i ein dialog
og i eit samarbeid i høve til EU.
Elles vil eg nemne at vi under paraplyen kunnskap,
fornying og verdiskaping har store og viktige institusjo­
nar som er lokaliserte i Oslo: Vi har NordForsk, som eg
har nemnt, vi har Nordisk Innovasjonssenter og Nordisk
Energiforskning. Eg har besøkt dei alle. Det er spennande
institusjonar. Det er òg ein del av det nordiske arbeidet at
vi faktisk lyftar opp og kan vise fram dei nordiske institu­
sjonane som er plasserte i vårt eige land.
Fleire har vore inne på arbeidet med grensehindringar,
som for så vidt i år har vore inne i ein overgangsfase. Poul
Schlüter avslutta sitt arbeid ved årsskiftet etter eige ynske.
Det var tid for å tenkje seg om i høve til korleis ein skulle
gå vidare. Vi har arbeidd for å etablere ei såkalla pådrivar­
ordning i dei enkelte ministerråda, der arbeidet med gren­
sehindringar har vore sett på som mest aktuelt. Som fleire
har vore inne på, har ein når det gjeld næringslivet, etab­
lert ei slik ordning. Innanfor helse­ og sosialsektoren er
det no rett rundt hjørnet å få det på plass. I tillegg jobbar
vi med å få det på plass i utdanningssektoren og i finans­
sektoren. Det er ikkje til å leggje skjul på at dette har vore
tungt, og det har vore tidkrevjande. Vi har fått dette på
plass i alle fall på to område, og vi må sjå på om det ikkje
òg er ein god måte å føre arbeidet vidare på. Ein represen­
tant såg ut til å ha nådd eit mettingspunkt. Når den repre­
sentanten likevel gav seg, måtte vi ta ein time­out og sjå
på korleis vi skal jobbe med det vidare.
Eg vil oppfordre alle som har eit sterkt engasjement
når vi diskuterer Nordisk Råds arbeid, både i debattane
med meg her i Stortinget og i sesjonen, og òg parlamenta­
rikarane, til å bruke dei institutta som vi har gjennom
f.eks. Stortingets spørjetime til å utfordre enkeltstatsrådar
på problemstillingar som ein tek opp her, og òg utfordre
kulturministeren når det gjeld dei tekniske løysingane
knytte til digital­tv -- ikkje vente til sesjonen, ikkje vente
til dei nordiske debattane, men bruke Stortingets eigne in­
stitutt for å få den nordiske debatten til å verte ein større
del av kvardagen òg på Stortinget.
Så heilt til slutt: Norden er ei viktig drivkraft i det re­
gionale samarbeidet med Nordvest­Russland, i Austersjø­
området, i Barentsregionen, i Arktis og i Nord­Atlanteren.
Eg er difor einig i komiteens merknad om at det nordiske
samarbeidet kan forventast å verte viktigare i eit Europa
som vert stadig meir regionalisert. Å høyre til ein slik re­
gion er særleg viktig for Noreg fordi vi har valt å stå utan­
for EU. Det er difor spesielt i Noregs interesse at det nor­
diske samarbeidet vert så viktig og så interessant at dei
andre landa òg heilhjarta sluttar opp om det nordiske ar­
beidet og ikkje berre arbeidet andre stader der vi ikkje er
med.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [15:50:15]: I 2004 ble
38 000 mennesker diagnostisert med hiv/aids i Arkhan­
gelsk og Murmansk­området. Vi vet at problemet er stort
også i St. Petersburg, i Baltikum og i Kaliningrad. Samti­
dig ser vi at i forslaget som ligger inne til budsjett for Nor­
disk Ministerråd for 2007, er sosial­ og helsebiten redu­
sert med 15 pst. Det kunne vært meget interessant å få en
utdyping av hvorfor nettopp denne biten, som er så viktig
i vårt nærområde, er redusert med 15 pst.
Statsråd Heidi Grande Røys [15:50:59]: Eg må få rose
representanten Fredriksen for det engasjementet som han
har hatt og har på området, spesielt arbeidet rundt hiv/aids
og spreiing av andre alvorlege sjukdommar. Det har re­
presentanten Fredriksen teke opp med meg både formelt
og uformelt tidlegare.
No er det slik at helsearbeidet er eit viktig element i det
nordiske samarbeidet med naboområda. Vi skriv i meldin­
ga at helsesituasjonen særleg i Nordvest­Russland på
mange måtar er verre enn i Norden. Førekomsten av al­
vorlege smittsame sjukdommar er gjennomgåande langt
høgare, og særleg urovekkjande er situasjonen med om­
syn til hiv/aids og tuberkulose.
Nordisk Ministerråd deltek i arbeidsgruppa med Ba­
rentsrådet og Regionrådet, som skal implementere dette
samarbeidsprogrammet om helse­ og sosialspørsmål for
perioden 2004--2007. Den arbeidsgruppa har godkjent eit
hiv/aids­program, og ein har sikra seg at det går føre seg
eit effektivt samarbeid mellom desse ulike aktørane. Vur­
deringa frå Barentsrådet er altså at det ikkje er behov for
nye strukturar utover dei ein allereie har på plass knytte til
arbeidet med hiv/aids.
Ivar Kristiansen (H) [15:52:21]: La meg først få lov
til å oppklare en åpenbar misforståelse fra statsrådens si­
de. Det er altså ikke ishockeykøller som er avfotografert
på stortingsmeldingens første side. Det er bandykøller. Nå
gjør ikke det saken noe særlig bedre, i og med at Norge,
sammenlignet med våre nordiske venner, ikke er spesielt
gode i bandy heller, iallfall ikke hvis vi skal sammenligne
oss med Russland og Russlandsprogrammet, som statsrå­
den fortjenstfullt var veldig mye inne på, spesielt det kom­
mende arbeidet med å løse opp i grensehindringene som
vi har.
Mitt spørsmål til statsråden er: Hva slags tilnærming
har samarbeidsministeren til spørsmålet som særlig går på
vår grense i Storskog, slik at passeringen kan gjøres enk­
lere, mindre byråkratisk og ikke så dyr for dem som skal
passere landegrensene?
Statsråd Heidi Grande Røys [15:53:29]: Når eg no
er fødd på ein omfløytt holme langt vest i Sunnfjord, er
det ikkje så rart at eg ikkje har greie på isaktivitetar. Det
hjelper for så vidt ikkje at Noreg ikkje er så god i bandy
heller, som representanten sa. Men det er ikkje alltid det
hjelper å vere god. Det er viktigare å delta. Er det ikkje det
ein seier?
Det nordiske Russland­samarbeidet går konkret på eit
vell av utfordringar, som ein rett og slett har valt ut frå at
vi veit at vi kjem til å møte motstand frå russisk side på
mange av dei områda vi tek opp. For å replisere til førre
replikant er òg hiv/aids ei av dei problemstillingane som

299
24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
S 2006--2007
2006
(Statsråd Grande Røys)
det står veldig konkret at vi skal ta opp i forhold til Russ­
landsprogrammet vårt.
Når det gjeld grensespørsmåla og det å bevege seg over
grensa, er det heilt opplagt ei problemstilling som vi må
jobbe vidare med. Eg opplevde, som sagt, sjølv då vi skul­
le til Kaliningrad for å opne kontor der, at visum ikkje er
noko ein får veldig lett. Det løyste seg heldigvis. Men det
er klårt at det er ei av dei problemstillingane som vi jobbar
vidare med, og som òg utanriksministeren og andre stats­
rådar har eit konstitusjonelt ansvar for.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Presidenten gir da ordet til utenriksminister Jonas
Gahr Støre.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:55:02]: La
meg først få takke for fleksibiliteten.
Jeg reiser i morgen tidlig til Arktisk råd ved Kara­
havets bredd. Da vil vi få anledning til å drive videre noen
av de spørsmålene vi har vært inne på her i dag.
Jeg vil bruke anledningen til bare å understreke at en
samlet regjering -- flere statsråder, for vi har ulike ansvars­
områder -- har satt nordområdene på dagsordenen i det
nordiske samarbeidet. Det tror jeg vi har lyktes med. Våre
felles utfordringer og muligheter i Arktis inngår i dag som
en integrert del i samarbeidet mellom de nordiske landene
på en lang rekke områder. Jeg vil også trekke fram det
samarbeidet vi har mellom regjeringer og parlamentarike­
re på dette området. Parlamentarikersamarbeidet i Arktis
har bidratt til å bringe sentrale spørsmål høyere opp på
den politiske dagsordenen. Jeg har merket meg anbefalin­
gene fra parlamentarikerkonferansen i Kiruna 2.--4. au­
gust i år. Innspillene fra de arktiske parlamentarikerne
sammenfaller med Regjeringens prioriteringer i nordom­
rådepolitikken og bygger godt opp under dem.
Norge skal i morgen overta formannskapet i Arktisk
råd etter Russland. Dette formannskapet etterfølges av
Danmark og Sverige, slik at det blir seks år med sammen­
hengende nordisk formannskap innen den arktiske struk­
turen. Dette er et godt utgangspunkt. Vi har forsøkt å sam­
arbeide om hovedprioriteringene for denne seksårsperio­
den. Ett av elementene består i å ha et felles nordisk sek­
retariat i Tromsø som skal støtte det landet som har
formannskapet. Det er et viktig skritt som vil gi Arktisk
råd en fastere struktur, og bedre muligheter til å følge opp
saker mellom ministermøtene. Regjeringens mål er at vi
bør ha et permanent sekretariat. Det tror jeg er et viktig til­
tak, parallelt med at det er viktig for oss å fornye struktu­
ren i det arktiske samarbeidet, som nå kan bli unødig by­
råkratisk.
Vi har tre hovedprioriteringer for formannskapet i Ark­
tisk råd:
-- helhetlig ressursforvaltning
-- klimaendringer
-- effektiv organisering av rådet
Dette er prioriteringer som man vil kjenne igjen fra den
nordiske dagsordenen.
Mulighetene og utfordringene i Arktis har det til felles
at de er grenseoverskridende. Vi vil derfor arbeide for at
de arktiske landene legger prinsippene for helhetlig og
økosystembasert forvaltning til grunn for sine aktiviteter i
nord. Vår oppgave er å bidra til verdiskaping og økono­
misk vekst som ikke undergraver naturens bæreevne. Den
norske forvaltningsplanen for Barentshavet vil være det
faglige utgangspunktet for dette arbeidet. Jeg mener at
dette igjen illustrer at forvaltningsplanen er god å ha med
seg som et verktøy inn på en ny internasjonal arena.
Klimaendringer blir som sagt en hovedsak for det nors­
ke formannskapet. Arktisk råd har skaffet til veie grundi­
ge felles kunnskaper om klimaendringer, særlig gjennom
Arctic Climate Impact Assessment, en studie fra 2004.
Det er fortsatt flere kunnskapshull som må fylles, og vi
må lære oss hvordan vi best kan tilpasse oss effektene av
klimaendringene. Vi har startet et prosjekt som skal skaffe
mer kunnskap om lokale virkninger av endringene, og
den internasjonale oppfølgingen av ACIA -- denne studien
i Arktisk råd -- har gått langsommere enn vi hadde håpet.
Derfor vil vi arbeide for å få framgang i dette arbeidet un­
der det norske formannskapet.
Sist, men ikke minst, vil vi arbeide for mer langsiktig­
het i det arktiske samarbeidet. Vi skal bidra til at Arktisk
råd blir en mer effektiv organisasjon, og det tette nordiske
samarbeidet er en svært lovende begynnelse. Men la meg
nevne at når det gjelder klimaendringene, står vi overfor
en utfordring som heter USA, som ikke ønsker ambisiøse
formuleringer på dette området. Vi står i tillegg overfor en
utfordring som heter Russland, som henger etter. Og nå
har vi fått en ny utfordring som heter Canada, der en ny
regjering også er veldig varsom med formuleringene på
dette området. Det betyr ikke at vi skal gi opp, men det be­
tyr at vi har en stor utfordring, og at vi iallfall må bruke
det nordiske kortet for alt det er verdt.
Regjeringen legger vekt på å leve opp til de forventninger
Stortinget har til det norske formannskapet i Arktisk råd, og
vi ønsker å fortsette den gode og konstruktive dialogen vi
har med de arktiske parlamentarikerne. På Nordisk Råds se­
sjon i neste uke står nordområdene sentralt på agendaen.
Der vil bl.a. klimaendringer og mulighet for arktisk forsk­
ningssamarbeid bli diskutert. Regjeringen vil arbeide for at
det nordiske samarbeidet fortsetter å være en drivkraft når vi
behandler utfordringer og muligheter i nordområdene.
La meg til sist si: Når det gjelder grensestasjonen i
Storskog, som statsråd Grande Røys var inne på, er det
noe vi prioriterer meget sterkt. Vi har akkurat nå inngått
en visumavtale med Russland som gjør at det blir enklere
å få flerbruksvisum, særlig er det viktig for journalister,
næringslivsfolk, folk som har mange ærend fram og tilba­
ke. Det blir lettere for dem som har familie på begge sider
av grensen. Det blir også rimeligere for flere grupper. Det
er et lyspunkt når det gjelder kontakt over grensen i nord,
et lyspunkt i en verden som ellers har den litt pessimistis­
ke utsikten at veldig mye blir mer komplisert.
Forhandlinger i Stortinget nr. 21
21

2006
300 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
Presidenten: Den reglementsmessige tiden for for­
middagens møte er over. Vi avslutter debatten og fortset­
ter kl. 18.
Så ønsker vi utenriksministeren god tur.
Møtet hevet kl. 16.

Em. 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
301
2006
Møte tirsdag den 24. oktober 2006 kl. 18
President: E i r i n F a l d e t
D a g s o r d e n :
Sakene på dagens kart (nr. 9)
Man fortsatte behandlingen av
s a k n r . 2
Innstilling fra utenrikskomiteen om nordisk samar­
beid (Innst. S. nr. 11 (2006­2007), jf. St.meld. nr. 26
(2005­2006))
s a k n r . 3
Innstilling fra utenrikskomiteen om årsrapport fra
Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005­
1. halvår 2006 (Innst. S. nr. 10 (2006­2007), jf. Dokument
nr. 7 (2006­2007))
Berit Brørby (A) [18:01:13]: Først vil jeg takke for et
godt samarbeid med samarbeidsministeren gjennom det
året som har gått, men også med utenriksministeren.
Nordens fellesskap er et fellesskap i verdier. Det er en
samfunnsmodell, eller visjon, som vi prøver å virkelig­
gjøre i våre nordiske land. Derfor blir det også først og
fremst gjennom hverdagens arbeid og det tålmodige
-- noen ganger langsomme -- arbeidet at vi profilerer Nor­
den og gir samarbeidet innhold.
Nordisk samarbeid har også fått en internasjonal di­
mensjon etter Berlinmurens fall. Samarbeidet med balter­
ne og russerne har økt betydelig. Samtidig har vi Norges
og Islands behov for å ha kanaler inn i EU­systemet, som
også til tider preger arbeidet. Det er viktig for oss å ha god
kontakt med EU og Europaparlamentet. Vi får ikke til
gode resultater og politisk fokusering på nordområdene,
på det arktiske samarbeidet og på Barentssamarbeidet
uten at vi har hele Norden og EU med oss.
Den nordlige dimensjonen i EU gir et felles grunnlag
for å fremme politisk dialog og konkret samarbeid. For­
holdet mellom EU og Russland preges av stor aktivitet,
men mindre av konkrete resultater. Det er opprettet sam­
arbeidsområder innen økonomi, indre og ytre sikkerhet
samt vitenskap, utdanning og kultur. Innen økonomien ar­
beides det med å etablere et åpent og integrert marked
mellom EU og Russland. Det er en stor utfordring. EU er
sterkt avhengig av energileveranser fra Russland og er
følgelig sårbar for endringer i russiske holdninger. Avta­
len mellom Russland og Tyskland om en gassrørledning
bidrar til dette.
Norges og Europas forhold til Russland vil ha stor be­
tydning for den videre utviklingen i vår del av verden. Ut­
fordringene framover blir hvorledes vi gjennom Nordisk
Råd skal videreutvikle dialogen og det konkrete samar­
beidet med de nordlige områdene, Arktisk Råd og Ba­
rentsrådet, og bidra til at Norden fortsatt blir en drivkraft
i det regionale samarbeidet i nordområdene.
Det nordiske budsjettet utgjør vel 800 mill. danske kro­
ner. Det er for småpenger å regne. Investering i samarbeid
mellom land og å løse saker til innbyggernes beste i fred
og fordragelighet skal koste noe. Jeg har ledet budsjett­
gruppens arbeid noen år, og fortsatt har vi noen utfordrin­
ger i selve utformingen av budsjettdokumentet. Innholdet
er som sagt gjenstand for debatt hvert eneste år. Budsjett­
dokumentet er for lite gjennomsiktig. Det er nesten umu­
lig å skaffe seg oversikt over hvor mye penger som egent­
lig går til de ulike prosjekter. Det flyttes penger rundt om­
kring i budsjettet. Ett år står de på én budsjettpost, et annet
år ikke, men dersom en leter godt, kan en kanskje finne at
det er status quo på en rekke poster. For eksempel finnes
de pengene som representanten Fredriksen etterlyser, på
en annen post, og har om lag samme bevilgningsnivå som
forrige år. Det er ikke lett å forstå.
Et annet forhold som jeg synes statsråden må stresse,
er at fagministrene må få et større eierskap til det nordiske
budsjettet, og de må følge pengene de får bevilget, helt inn
i utvalgene i Nordisk Råd. Inntrykket nå er at dette ordner
embetsmennene. Det er vel og bra at vi har dem, men skal
det bli mer synlig hvordan nordiske penger brukes, må ru­
tinene legges om: eierskapet til budsjettet må økes.
Ulike departement må også bli mer på hugget når det
gjelder å bistå NGO­er som ønsker å få ut midler fra den
nordiske potten. En rekke NGO­er har prosjekter i forhold
til Russland. Det kan virke som om det er blitt trangere
vilkår for NGO­er for å operere i Russland. Det må også
være med som en av de viktige sakene i dialogen med
Russland framover.
Den nordlige dimensjon er et begrep som vi har et an­
svar for å fylle med innhold. Europaparlamentet skal i dis­
se dager behandle en rapport om den nordlige dimensjon,
og det er dessverre slik at Europaparlamentets medlem­
mer ikke er sjenerende opptatt av hva som er utfordringe­
ne i nordområdene.
Ifølge Diane Wallis, som har jobbet med den nordlige
dimensjon i EU, stopper interessen midt i Østersjøen.
Derfor må det endelige sluttdokumentet om den nordlige
dimensjon som EU, Russland, Norge og Island nå skal
sluttføre og undertegne i november, inneholde klare pro­
sjekter innenfor nordområdene, som forplikter også øko­
nomisk. Alt annet blir bare flotte planer, nye og mye ord
og få resultater.
Jeg er enig med både Inge Ryan og Dagfinn Høybråten
når de tar til orde for at det nordiske samarbeidet kan spis­
ses mer. Derfor mener jeg også at det viktigste på dagsor­
denen framover for det norske formannskapet i rådet må
være nordområdene i vid forstand: praktiske resultater og
å fjerne grensehindringer som finnes mellom våre land.
Ombudsmann for grensehinderarbeidet er nå til drøfting i
Nordisk Råds organer etter forslag fra nåværende presi­
dent, Ole Stavad. Det er bra at det kan bli politisk enighet
om dette, og utfordringen blir om Ministerrådet vil støtte
dette og dermed også finansiere en slik ordning.
Ivar Kristiansen nevnte i sitt innlegg en opinionsunder­
søkelse som nå er foretatt i de nordiske land, og som blir
framlagt denne uken. Der er hovedbudskapet at innbyg­
gerne i Norden ønsker et nordisk samarbeid, og at åtte av

2006
302 Em. 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
ti kjenner til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. En klar
majoritet av innbyggerne -- velgerne -- mener dessuten at
samarbeidet skal utbygges. Særlig har innbyggerne for­
ventninger til samarbeid om miljøbeskyttelse og krimina­
litetsbekjempelse.
Det er også et interessant resultat at på spørsmål om
hvilket land ditt land skal samarbeide med på lang sikt, så
prioriterer innbyggerne i hvert av de nordiske land et sam­
arbeid med de øvrige nordiske land, og deretter med EU.
Tallene er høyest for begge kategorier i Danmark og Nor­
ge, dvs. det land som har vært lengst med i EU av de nor­
diske land, og utenforlandet Norge. Det viser at et euro­
peisk samarbeid ikke står i noe motsetningsforhold til det
nordiske samarbeidet.
Det er et tankekors at interessen for Nordisk Råd og
nordisk samarbeid er større i andre hjørner av verden enn
her hjemme. Det er også noe som reflekteres i media. Det
nordiske samarbeidet er vel forankret hos grasrota, og de
nordiske land scorer høyt på alle internasjonale statistik­
ker over levekår og økonomiske størrelser. En oppfor­
dring til media blir derfor å følge mer med på det politiske
verksted som Nordisk Råds sesjon er, men også på det ar­
beidet som gjøres gjennom året.
Jeg håper på et framtidig nordisk samarbeid som har
med seg den nordlige dimensjon, og som gjør at vi om ett
år kan stå her og fortelle om flere resultater.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:09:14]:
Jeg synes representanten Brørby hadde et på mange måter
interessant innlegg. Spesielt interessant var det hun sa om
nordområdene og om viktigheten av at de nordiske land
har en fokusering på og et samarbeid mot Russland. Dette
er et høyst aktuelt og viktig område for de nordiske land.
Vi ser at de nordiske land bidrar med betydelige sum­
mer til forskjellige prosjekter i Russland. Noe blir gjort,
og andre ting blir ikke utført, selv om pengene er satt av.
Rensingen av nikkelverket i Nikel ved norskegrensa i
Russland er jo et eksempel på dette. Vi har satt av betyde­
lige summer -- ca. 300 mill. kr -- samtidig som nikkelver­
ket går så det suser. Også Russland går så det suser. Sam­
tidig ser vi at det er vanskelig for norske selskaper å slippe
til i Russland.
Er representanten Brørby enig i at vi må tenke nytt om
måten vi arbeider mot Russland på, for å få gjennomslag
for det som vi i de nordiske land mener er riktig?
Berit Brørby (A) [18:10:36]: Jeg kan svare veldig
kort på det. Jeg svarer ja.
Jeg tror at vi er nødt til å tilnærme oss samarbeidet med
Russland fra flere innfallsvinkler. Jeg tror vi har om ikke
gått i ring, så i hvert fall prøvd på mange måter å få til en
bedre dialog, og det har vi da også oppnådd. Men jeg tror
kanskje at Putin fester grepet litt nå, særlig i forhold til
NGO­ene, i Russland, og at vi har en utfordring der når
det gjelder i fellesskap å få åpnet litt opp for dem, for å få
gjennomslag for at det er viktig at dette grasrotsamarbei­
det og ikke minst mann­til­mann­ og kvinne­til­kvinne­
samarbeidet i Russland kan få ny fart.
Så svaret er ja, men det er flere måter å gjøre det på.
Når det gjelder Nikel, tror jeg det nordiske budsjettet er ri­
melig beskjedent i forhold til utfordringene der. Det er
landenes bidrag som har bidratt til den utviklingen som
har skjedd i området der. Spørsmålet er om man skal vi­
dereføre den bevilgningen i forhold til at de nå tjener pen­
ger som bare det. Det er vel en sak for Stortinget i neste
runde, tror jeg.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Asmund Kristoffersen (A) [18:11:53]: Nordisk Råds
Natur­ og Miljøpris for 2006 gikk til professor og forfatter
Bogi Hansen fra Færøyene for et langvarig og høyt re­
spektert faglig arbeid innenfor klimaforskning. Han har
bl.a. samlet data om endringer i havstrømmer som i dag er
enestående for å forstå klimaendringenes innvirkning på
sirkulasjonen i havet. Dette betyr bl.a. forskning omkring
havstrømmene og risikoen for endringer i Golfstrømmen.
Under forståelsen av at havstrømmene i de store hav­
dypene er en meget viktig faktor for klimasystemet, er det
oppsiktsvekkende og trolig skremmende at Bogi Hansen
har avdekket at strømmen av dypt, kaldt vann fra de ark­
tiske strøk og inn i Atlanteren og dermed inn i verdensha­
vene er redusert med ca. 20 pst. de siste 50 år. Dette er en
utvikling som har akselerert de siste årene! Med dette som
bakteppe er det derfor svært gledelig at det i det interna­
sjonale polaråret, som starter på vårparten i 2007, skal sat­
ses 300 mill. kr på forskning over tre år, bl.a. for å se på
koblingen av polhav og golfstrøm. Dette er et arbeid som
både jeg og Nordisk Råd er sterkt opptatt av, og som vi har
fokusering på.
De aller fleste store miljøutfordringer kan bare løses i
et tett samspill mellom nasjoner. Det unike nordiske sam­
arbeidet er et meget viktig redskap i miljøarbeidet. Derfor
er det meget viktig og gledelig at Nordisk Ministerråd
gjennom miljøhandlingsprogrammet for 2005--2008 har
satt sterkt søkelys på det å spre kunnskap om virkningene
av klimaendringer på havmiljø, og på betydningen disse
har for natur­ og kulturmiljø i Norden. Miljø­ og naturres­
sursutvalget har tatt initiativ til at vi i samfunnsplanleg­
gingen allerede nå må ta høyde for at klima i framtiden
kan skape problemer for utbygging av veier, boligområ­
der, havner osv. En slik sak har vi fremmet for sesjonen i
København i neste uke.
Nordisk Råd, Arktisk Råd og Barentsrådets sterke fo­
kus på Arktis er meget viktig. Det har mange talere vært
inne på i dag.
Områdene i Arktis gjennomlever nå en av de aller mest
omfattende klimaendringer på jorda. Dette har selvsagt i
første omgang størst betydning for befolkning og natur
rundt de arktiske områdene. Men ACIA­rapporten fra
Arktisk råd dokumenterer på en omfattende måte hvordan
et varmere klima i Arktis vil påvirke det globale klima,
bl.a. gjennom høyere havnivå, endrede havstrømmer, som
det er fare for, og frigjøring av drivhusgasser gjennom
temperaturstigning i vann.

Em. 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
303
2006
Nordisk Råd engasjerer seg også sterkt i våre nærom­
råder. Gjennom samarbeidsprogrammet med Nordvest­
Russland, som også er omtalt i dag, og oppfølging av den
nordlige dimensjon i EU har vi et rammeverk for politisk
kontakt og samarbeid.
Utvalget jeg leder i Nordisk Råd, miljø­ og naturres­
sursutvalget, har nylig vært på en omfattende reise i Nord­
Russland. Da får en på en kraftfull måte oppleve hvor vik­
tig det er med nordiske penger i sikringsarbeidet for å
hindre forurensning fra f.eks. Kola atomkraftverk, som
utgjør den største forurensningsfaren. Det gjelder også
deltakelse i oppryddingen av ufattelige mengder og meget
farlig atomavfall på Kola, meget nær de nordiske lands
grenser. Nordiske penger brukes også på en rekke andre
områder, og jeg viser til det replikkordskiftet som var for
et øyeblikk siden.
Nordisk Råds tette samarbeid med de baltiske land har
hatt stor betydning for disse lands utvikling. Tett samar­
beid om miljøet i Østersjøen de siste årene har også en
viktig effekt for et havområde i krise, for det er faktisk
Østersjøen. Jeg skal ikke gå mer inn på det nå.
På samme måte har vi hatt et vedvarende og meget
sterkt engasjement når det gjelder de meget uheldige for­
hold ved Sellafield­anlegget i Storbritannia.
Vi har også tatt initiativ til en sterkere felles nordisk
satsing på biodrivstoff i bilene for å redusere utslipp av
skadelige klimagasser, men også for å sikre at vi kan krys­
se de nordiske lands grenser med våre biodrevne biler
uten å risikere at det ikke finnes fyllestasjoner på andre si­
den av grensen.
Og som et apropos til den norske kraftsituasjonen: Det
foregår i Nordisk Råds og Nordisk Ministerråds regi et
godt samarbeid for å utvikle det nordiske elmarkedet, for
å få like konkurransevilkår, en høyere grad av forsynings­
sikkerhet, miljøvennlighet og god utveksling over lande­
grensene.
Generelt og til slutt: Det er, slik mange har nevnt før i
dag, i Nordisk Råd­arbeidet et sterkt behov for hele tiden
å ha et klart blikk på hva som gir nytte og effekt for inn­
byggerne i Norden og i våre nærområder. Det er en på­
minning som vi alle trenger å ta innover oss i vårt arbeid
i Nordisk Råd. Men resultatene fra Nordisk Råd­arbeidet
er overveldende, uansett hvilken region i verden vi måtte
sammenligne oss med.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Ib Thomsen (FrP) [18:19:15]: Nordisk samarbeid kan
være så mangt. Er den politiske viljen til stede i det enkel­
te lands parlament, kan Nordisk Råd være en interessant
arena. Men vi vet også at det meget fort kan bli
byråkratisk og sendrektig, og ingen bindinger i forhold til
hva som blir vedtatt i Nordisk Råd, og oppfølging i de uli­
ke parlamenter.
For Fremskrittspartiet er det viktig at nordisk samar­
beid fungerer. Siden Norge sist hadde formannskapet, i
2002, har man gjennom det nordiske regjeringssamarbeid
visstnok systematisk prøvd å fjerne grensehindringer
mellom de nordiske land. Nordisk formannskap har gjort
dette arbeidet til et sentralt innsatsområde, uten at jeg tror
at Norges befolkning har merket noen nevneverdig store
forandringer i handelshindringene. Her opplever jeg
Norge som en bremsekloss, men vi skal nå ha en pådriver­
rolle i dette spørsmålet, ifølge statsråden.
Det er ikke heldig for arbeidet i Nordisk Råd at man
stadig vekk får supperådstempel. Det har den til enhver
tid sittende regjering ansvaret for, og nå bør Regjeringen
fungere som en døråpner for et godt samarbeid i Norden
for å unngå et slikt stempel i framtiden.
På side 74 i stortingsmeldingen står det:
«Norske styresmakter har utvikla eit godt samar­
beid med russiske grensestyresmakter om alle grense­
spørsmål i nord.»
Det stemmer ikke med hvordan folk flest opplever
grensepassering og kontroll i hverdagen, noe som flere ta­
lere her har vært inne på. Næringslivet og folk flest opp­
lever det som en rigid og byråkratisk ordning med altfor
mange restriksjoner, en ordning som hindrer handel og
samkvem i nordområdene. Enklere og smidigere grense­
passering til og fra Russland må komme på plass skal
nordområdesatsingen bli noe mer enn retorikk. Den selv­
rosende stortingsmeldingen står i skarp kontrast til den
virkelige verden.
Jeg har observert at et felles kraftmarked i Norden
-- som et eksempel -- fungerer meget godt, og kan ikke for­
stå at man ikke kan lære av denne modellen på andre om­
råder. Dette fungerer, det ser vi alle sammen, ved at man
samordner politikken over landegrensene og ser hva som
fungerer i de andre nordiske land. Vi ser også at f.eks. po­
liti­ og redningssamarbeid fungerer meget godt.
Fritt arbeidsmarked i Norden er en illusjon. Jeg har fått
henvendelse fra en fortvilt nordmann som jobber i et firma
i Malmö med hele verden som ansvarsområde. Han har en
svensk firmabil som han bruker i hele Europa, ja sågar i
hele verden. Men når han skal besøke sine norske kunder,
har han ikke lov til å bruke den svenskregistrerte firmabi­
len. Han må parkere den på Svinesund og leie en bil vide­
re.
Et annet punkt er den innsatsen som norske politikere
har gjort i Nordisk Råd overfor Barentsregionen og Russ­
land ved at man er forslagsstillere og pådrivere på viktige
punkter, som i arbeidet med å bekjempe spredningen av
hiv og aids og multiresistent tuberkulose. Dette håper jeg
er et arbeid som vi kan fortsette videre med. Der ser vi
også at vi kan gjøre en god jobb.
Fremskrittspartiet mener at det er naturlig at man også
ser på effektivisering, rasjonalisering av arbeidet og de
ressurser som blir brukt i Nordisk Råd i forhold til det
norske borgere får tilbake.
Som nytt medlem fra Fremskrittspartiet i Nordisk Råd
må jeg si at jeg er noe forundret over at gruppen som ut­
gjør 25 pst. av Norges delegasjon, effektivt blir ekskludert
fra alle steder som har beslutnings­ eller avgjørelseskraft,
ofte på grunn av et avleggs regelverk, men også fordi uli­
ke partier ønsker det. Det er viktig også her å ha demokra­
tiske prosesser og respektere dem. Skal man snakke om
nordisk forbrødring, og det tror jeg de fleste her har vært

2006
304 Em. 24. okt. -- 1) Nordisk samarbeid
2) Årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005--1. halvår 2006
innom, ja da må man også inkludere Fremskrittspartiet i
det nordiske samarbeidet og ikke sette 25 pst. av den nors­
ke delegasjonen på gangen. Man kan ikke bare stå her og
snakke pent om forbrødring i Norden, men må faktisk
også starte med forbrødringen i stortingssalen.
Eva M. Nielsen (A) [18:24:38]: I slutterklæringen fra
Arktisk Råds konferanse i Kiruna i august ble det satt fo­
kus på et nordisk initiativ for å fremme den sosiale og
menneskelige dimensjonen i det arktiske samarbeidet.
Flere av innlederne på konferansen pekte på hvordan kli­
maendringer og miljøendringer vil påvirke menneskenes
levevilkår i de nordlige områdene.
Vi vet at nomadiske stammer i øst, i Russland, lever i
frykt for at klimatiske forandringer skal påvirke deres le­
vesett slik at det blir vanskelig å opprettholde en tradisjo­
nell nomadisk levemåte.
Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt har
lenge påpekt at klimaendringer først vil gjøre seg gjelden­
de i nordområdene. Arktis og Svalbard er særlig ekspo­
nert. Samtidig påpeker forskerne at de nordlige områdene
blir berørt lenge før klimaendringer får radikal betydning
for levemåte i sørlige nordiske områder.
Det er viktig å ha både politisk og forskningsmessig
søkelys på disse utfordringene, nettopp fordi mange men­
nesker i nord lever av et naturbasert økonomisk grunnlag.
Jeg har med interesse lyttet til representanter for de russis­
ke nenetsene når de beskriver sitt folks avhengighet av det
naturen på tundraen kan gi, samtidig som disse represen­
tantene beskriver et godt og konstruktivt samarbeid
mellom olje­ og gasselskapene og de lokale myndighete­
ne, et samarbeid som på Barentskonferansen i vår ble om­
talt som et avtaleregime der både lokalbefolkning og in­
dustriinteressene i fellesskap har kommet fram til gode
løsninger. Det var det som ble sagt, og jeg lyttet meget
nøye.
Det internasjonale polaråret 2007--2008 gir oss en unik
mulighet til på nasjonalt nivå å gå inn med både forsk­
ningsmidler og midler til generell informasjon om sosiale
utviklingstrekk i Arktis. Isolert sett kan man si at Norge
som en tradisjonsrik polarnasjon må bruke polaråret til å
løfte den polare arven fram i lyset, gi vår ungdom kunn­
skap om polarheltenes arbeid og forskningsresultater og
på generelt grunnlag heve det norske folks viten om pola­
re strøk og polare ekspedisjoner. Skal Norge opprettholde
sin status som ledende polarnasjon, og det bør vi, må vi
fortsette arbeidet på forskningssiden, et arbeid som for
øvrig nyter stor anerkjennelse internasjonalt.
Våre forskningsstasjoner på Svalbard er spennende. Vi
må bruke også disse for å skape nysgjerrighet og interesse
hos de unge for å bruke polområdene til vær­ og klima­
forskning og gi de unge lyst til å være med og avdekke pol­
områdenes geologiske hemmeligheter. Her er det mye å
hente i et nordisk samarbeid, og det er positivt at Nordisk
Råd har satt opp ungdomssatsing som et prioritert område
for Barentsrådet og i regionrådet.
Sett fra mitt ståsted synes det som om Nordisk Råd har
lyktes best i de tilfeller der man har valgt ut spesielle sat­
singsområder for samarbeidet, i stedet for å spre det over
hele fjøla. Dette tror jeg er veien å gå også i framtida. En
slik spisset satsing har gjort enkeltområder mer synlig og
skapt forståelse både blant folk flest og i media for at nor­
disk samarbeid er en vinnersak for alle deltakende parter.
Og når det gjelder nordområdene, er vår store nabo i øst
den viktigste samarbeidspartneren å ha med på laget. Det
er nok å nevne stikkord som marin ressursutnyttelse, olje
og gass og miljøutfordringene.
Bendiks H. Arnesen (A) [18:29:19]: Når Stortinget i
dag drøfter det nordiske samarbeidet, vil jeg benytte an­
ledningen til å gi en anerkjennelse til dette samarbeidet.
Jeg synes ikke at det nordiske samarbeidet får den aner­
kjennelsen det burde få. Sågar har det vel vært reist spørs­
mål ved om dette formaliserte samarbeidet bør viderefø­
res.
Jeg vil betegne det nordiske samarbeidet som meget
viktig og ganske enestående i internasjonal sammenheng.
Jeg kan ikke se så mange andre områder i verden der det
har lyktes å skape en slik samhørighet mellom nasjoner
og naboer som det vi har klart i Norden gjennom det nor­
diske samarbeidet. Dette er det viktig å ta vare på også i
tiden som kommer.
I det nordiske samarbeidet er det mange viktige saker
på dagsordenen, som også angår land utenfor vårt geogra­
fiske område, men som i høyeste grad berører oss i Nor­
den. Selv sitter jeg i medborger­ og forbrukerutvalget i
Nordisk Råd. Her har vi et sterkt fokus på bl.a. organisert
kriminalitet og menneskehandel. Dette temaet er nesten
kontinuerlig på dagsordenen, og regjeringene i Norden tar
på en meget konstruktiv måte del i debatten om de løsnin­
gene som utvalget skisserer. Dette viser hvor viktig det
nordiske samarbeidet er som en viktig arena for å ta opp
saker som berører både nordiske innbyggere og mennes­
ker andre steder i verden, og dette tror jeg folk i de nordis­
ke land er klar over, slik også representanten Brørby var
inne på.
Vi vet også at samarbeidet på samferdsels­ og miljø­
området, om nedbygging av grensehinder, om kulturopp­
gaver osv. har gitt konkrete resultater, og jeg minner om
at utenriksministeren i dag sa at det nå er inngått en visum­
avtale med Russland. Dette viser at det gir resultat. Jeg har
merket meg at unge mennesker i de nordiske land har et
stort engasjement i forhold til nordisk samarbeid. Dette
lover svært godt og er noe vi må ta vare på og utvikle vi­
dere. Det er jo de unge som skal føre dette arbeidet videre,
og deres engasjement er av største verdi.
Derfor vil jeg advare de som ønsker å bagatellisere be­
tydningen av det nordiske samarbeidet. De nordiske land
har så avgjort bruk for et slikt samarbeid, uansett hvor
mange samarbeidsgrupperinger vi ellers måtte delta i. Jeg
er glad for at nordområdene og det de har å si for Norden
og Europa, har fått bred plass i det nordiske samarbeidet.
I nordområdene har vi store muligheter til vekst og utvik­
ling, men vi har også utfordringer som må løses. Vi har
fortsatt et stort velferdsgap mellom Norden og Russland.
Her vil jeg spesielt nevne den særlig vanskelige situa­
sjonen for urfolk på russisk side. Dette er forhold som jeg
har fått anledning til å se på nært hold, og som ingen kan

Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
305
2006
lukke øynene for. Her må mye mer gjøres for å bedre
menneskenes velferd og muligheter til arbeid og egen inn­
tekt. Barentssamarbeidet og Arktisk Råd er en viktig del
av samkvemmet, og jeg er glad for at komiteen så klart
presiserer dette i innstillingen.
La meg til slutt nevne Foreningen Norden, som er en
sterk bidragsyter til å styrke nordisk identitet og samar­
beid ved å formidle kunnskap, opplevelser og løsninger.
Jeg var i august på Foreningen Nordens nordkalottkonfe­
ranse i Bodø. Dette var en stor nordisk konferanse. Her
var det mye folk fra hele Norden, og det var et stort enga­
sjement om viktige nordiske saker. Her var både nærings­
livsfolk, forskere, lokalpolitikere og ikke minst represen­
tanter for lokale lag av Foreningen Norden. Vi var ikke så
mange parlamentarikere til stede, men jeg vil for egen del
si at jeg hadde et veldig stort utbytte av å møte så mange
engasjerte nordiske venner. Jeg tror det er viktig at vi i
framtiden viser en større interesse for det viktige arbeidet
som Foreningen Norden gjør, spesielt i en tid med så mye
fokus på det som skjer i nord.
Anne Margrethe Larsen (V) [18:34:45]: Det er gle­
delig at alle partiene på Stortinget stiller seg bak merkna­
dene til denne meldingen, og det viser at det arbeidet som
Nordisk Råd gjør, er av stor betydning. Jeg har lyst til spe­
sielt å takke representantene fra Fremskrittspartiet for
konstruktiv dialog i denne saken. Det tjener saken.
Jeg har lyst til helt til slutt å si at det er ingen tvil om at
vi sammen skal fortsette arbeidet i Nordisk Råd. Utford­
ringene i nordområdene og arktisk samarbeid gjør det
svært viktig med en helhetlig forvaltningsplan for hele
området, med alle de temaene som har vært oppe i dag.
For det andre -- arbeidet med grensehindringer der enkelt­
mennesker trenger hjelp, og der næringslivet trenger hjelp
til å komme videre i smidige prosesser. Det arbeidet må
også intensiveres, gjerne med en nordisk ombudsmann.
Til sist -- det nordiske samarbeidet er et viktig instrument
for europapolitikken. Nordisk Råd kan faktisk være en
pådriver for enkeltmennesker og for utviklingen av demo­
krati og menneskerettigheter i våre nærområder. Vi har
snakket om Russland og Hviterussland i dag.
Nordisk Råd skal fortsatt være en pådriver for samar­
beid i Europa.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene
nr. 2 og 3.
(Votering, sjå side 329)
S a k n r . 4
Innstilling fra utenrikskomiteen om endringer under
enkelte kapitler på statsbudsjettet for 2006 under Uten­
riksdepartementet som følge av situasjonen i Midtøsten
(Innst. S. nr. 12 (2006­2007), jf. St.prp. nr. 81 (2005­
2006) kap. 100, 101 og 163)
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, sjå side 329)
S a k n r . 5
Innstilling fra justiskomiteen om endring på stats­
budsjettet for 2006 under Justis­ og politidepartementet
som følge av situasjonen i Midtøsten (Innst. S. nr. 13
(2006­2007), jf. St.prp. nr. 81 (2005­2006) kap. 440)
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, sjå side 329)
S a k n r . 6
Interpellasjon fra representanten Anniken Huitfeldt
til kunnskapsministeren:
«Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen,
NOKUT, har nylig gjennomført en evaluering av all­
mennlærerutdanningene i Norge. Evalueringen er gjort
på alle 20 institusjoner som tilbyr allmennlærerutdan­
ning. Evalueringspanelet anbefaler blant annet å innføre
en femårig allmennlærerutdanning.
Kan statsråden estimere kostnadene det vil innebære
å utvide allmennlærerutdanningen med ett år, kontra å
innføre ett halvår med etter­ og videreutdanning med full
lønn i løpet av de fem første årene som praktiserende læ­
rer, og kan statsråden videre kommentere evalueringens
anbefalinger om spesialisering på nivå, fag og mellom in­
stitusjonene?»
Presidenten: Presidenten antek at interpellanten
straks vil vere på plass.
-- Anniken Huitfeldt, ver så god!
Anniken Huitfeldt (A) [18:39:08]: Den mest avgjø­
rende faktoren for kvalitet i skolen er læreren. Derfor var
NOKUT­rapporten om allmennlærerutdanningen alvorlig
lesning.
Mens lærerutdanningen før var en utdanning som kun­
ne gi lærerne faglig trygghet til å undervise i skolen i åre­
vis, må dagens lærerutdanning være en plattform for livs­
lang læring. Dagens lærere må stadig forholde seg til ny
kunnskap, forskning om nye arbeidsmetoder og dermed
ha et godt samarbeid med det vitenskapelige feltet.
De som skal jobbe i en lærende organisasjon som sta­
dig skal fange opp kunnskap utenfor skolen, trenger mye
kompetanse. Det stiller nye krav til lærerne.
Evalueringen fra 2002 viste at utdanningen ikke har ut­
viklet sin egen vitenskap. Pedagogiske teorier om lærer­
kunnskap er blitt utviklet av andre utenfor lærerutdannin­
gen.
Det nye NOKUT­panelet mener at til tross for at det
stilles krav om forskningstilknytning og endrings­ og ut­
viklingskompetanse i lærerutdanningen, finnes det likevel
veldig store forskjeller institusjonene imellom, både i
forskningsforståelse og forskningens omfang. NOKUT­
rapporten viser også at flere institusjoner har store utford­
ringer med å samle hele den brede kompetansen som kre­
ves for at utdanningen -- og forskningen -- skal være av
høy kvalitet i samtlige fag.

2006
306 Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
Kristin Clemet, tidligere utdanningsminister, har sagt
at vi ikke kan tro at lærerne skal være tusenkunstnere.
Jeg er for større grad av spesialisering innenfor fag og
årstrinn.
Situasjonen for allmennlærere i skolen er at de må un­
dervise i mange fag, dels uten spesialisering, og i noen til­
feller også helt uten bakgrunn i faget i utdanningen. Dette
er åpenbart uheldig i et samfunn som i utpreget grad etter­
spør fagkunnskap, mener NOKUT­panelet.
Når vi vet at mange lærere mangler fordypning i ma­
tematikk, men likevel underviser i faget på ungdoms­
trinnet, er det kanskje ikke så rart at kunnskapsnivået
ikke er så høyt som forventet. Det nytter ikke å være en
sprudlende energisk lærer, hvis vedkommende ikke er
faglig trygg.
Lærerutdanningen er bred, mens skolene på sin side
spesialiserer den enkelte lærer mer og mer på de ulike al­
dersgruppene blant elevene. Men det ser altså ut til at det­
te brede feltet gjør det vanskeligere for den enkelte lærer
å fylle kvalitetskravene, og det kan ha bidratt til at kvali­
teten på den enkelte utdanningsinstitusjon ikke er god
nok.
Evalueringspanelet foreslår bedre dimensjonering av
allmennlærerutdanningen i Norge, bl.a. gjennom å vurde­
re en bred arbeidsdeling og profilering mellom utdan­
ningsinstitusjonene.
Det er ifølge studentene store variasjoner innenfor fa­
gene når det gjelder undervisning i fagdidaktikk, pedago­
gisk teori og praksis. Det må skje en klargjøring i forhol­
det mellom disse tre elementene. Det er store variasjoner
mellom de fagene og de ulike lærestedene. Det er for mye
tilfeldigheter.
Lærerutdanningen står fjernt fra livet i klasserommet.
NOKUT­panelet mener at forholdet mellom teori og prak­
sis er svakt, og at ledelsen ved mange institusjoner ikke
følger praksistilbudet godt nok opp. Dette gjenspeiler seg
bl.a. i at grunnskolens stadige utvikling av undervisnin­
gen ikke reflekteres i undervisningen ved utdanningsinsti­
tusjonene.
Det de fleste lærere gruer seg mest til når de begynner
på en skole, er ikke å møte elevene, men å møte foreldre­
ne. Mens lærerne øver seg på å møte elever, har de få pro­
fesjonelle verktøy til å samarbeide med hjemmene. Det er
alvorlig fordi hjemmene blir stadig mer krevende.
Panelet foreslår femårig allmennlærerutdanning. Jeg
synes at de femårige masterstudiene ved mange utdannin­
ger er et godt tilbud, og at det bør videreutvikles, men jeg
tror vi bør tenke gjennom hvilke reformer vi setter i verk
først når det gjelder utdanning av lærere.
Jeg frykter også at for mye fokusering på struktur tar
oppmerksomheten bort fra de grunnleggende problemene
som presenteres i rapporten: manglende kontakt med sko­
lehverdagen, manglende kunnskap om hvordan nye viten­
skapelige funn kan brukes i undervisningen, og manglen­
de fordypning.
Dessuten kan det hende at faglig oppfølging de første
årene er viktigere enn flere år innenfor en utdanning som
ikke er god nok. Det er jo nettopp referansen til klasse­
rommet som er en av de store svakhetene ved dagens ut­
danning.
Et utvalg i Arbeiderpartiet foreslår derfor ett semester
oppfølging i jobben de første fem årene som nyutdannet
lærer og deretter ett semester hvert tiende år. Det siste for­
slaget ser jeg at Høyre, helt uavhengig av Arbeiderpartiet,
også har presentert. Venstre har foreslått ett års etter­ og
videreutdanning hvert sjuende år.
Jeg tror vi gjør klokt i å prioritere hva vi mener er vik­
tigst, først.
NOKUT­rapporten foreslår en rekke kvalitative for­
bedringer som handler om innholdet i lærerutdanningen.
Vi vet fra andre skolereformer at fokusering på struktur
fort tar oppmerksomheten bort fra innhold. Derfor stiller
jeg i interpellasjonen til statsråden spørsmål om kostnade­
ne ved de ulike tiltakene vi foreslår for å heve kompetan­
sen blant lærerne.
Det er en del innenfor allmennlærerutdanningen som
er litt urolige når Stortinget diskuterer denne. Årsaken er
at mange reformer de siste årene har ført til veldig mange
mål. Stortingets styringsiver når det gjelder lærerutdan­
ningen har resultert i mange kryssende målsettinger.
Et eksempel på Stortingets styringstrang er vedtaket
her i denne sal om at det skulle synges i alle fag i lærerut­
danningen. Det var et fint tiltak. Jeg vet at også statsråden
legger vekt på de musiske sidene ved lærerutdanningen.
Men vi må begrense hvilke tiltak vi setter i verk. Vi bør
derfor lære av diskusjonen omkring Kunnskapsløftet. Vi
må prioritere det viktigste og ikke legge til enda flere mål
i lærerutdanningen. Økt spesialisering er derfor veien å
gå.
Norske lærere er svært gode, men selv en god lærer
kan ikke kunne alt.
Statsråd Øystein Djupedal [18:46:11]: Representan­
ten Huitfeldt tar opp et prinsipielt viktig spørsmål, som
rommer mange dimensjoner og derfor krever en grundig
debatt.
Før jeg svarer på første del av representanten Huit­
feldts spørsmål, vil jeg kort si noe generelt om departe­
mentets oppfølging av rapporten fra Nasjonalt organ for
kvalitet i utdanning, i kortform NOKUT. Deretter vil jeg
kommentere spesielt anbefalingene i evalueringen om
større grad av spesialisering mellom institusjonene. Disse
forholdene er viktige for vurderingen av de økonomiske
kostnadene ved de to alternativene som er nevnt eksplisitt
i interpellasjonen.
NOKUTs evalueringspanel har gitt en rekke vurderin­
ger av hvordan kvaliteten i allmennlærerutdanningen kan
styrkes. På noen områder gir evalueringen så klare indika­
sjoner på svakhet at det haster med å sette i verk konkrete
tiltak.
Lokalt må den enkelte lærerutdanningsinstitusjon selv
ta tak i mange av de utfordringene som blir framhevet i
evalueringen, som organisering og ledelse av utdannin­
gen, mangel på praksisnærhet og strammere krav til stu­
dentene. Dette trenger man altså ikke vente på ytterligere
signal fra statsråden for å iverksette.

Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
307
2006
Nasjonalt tar Regjeringen også tak i disse utfordringe­
ne. I forslaget til statsbudsjett for 2007 er det avsatt
11 mill. kr til nye prosjekter. Ett prosjekt er utprøving av
regionale modeller for bedret samarbeid mellom lærerut­
danning og skole­ og barnehageeier. Et annet er utvikling
av bedre praksismodeller. Tiltakene kommer i tillegg til
andre pågående satsinger på totalt 25,7 mill. kr. Jeg har
også signalisert at det er naturlig å se på nåværende struk­
tur og rammer for allmennlærerutdanningen, i første rek­
ke med tanke på eventuelt å formalisere krav om spesiali­
sering av allmennlærerens kompetanse mot årstrinn og
fag i grunnskolen.
NOKUTs evalueringspanel problematiserer dagens
situasjon hvor 20 lærerutdanningsinstitusjoner tilbyr en
tilnærmet lik fireårig allmennlærerutdanning. Utvalget
mener at nåværende struktur og rammer bør vurderes.
Evalueringspanelet oppfordrer til regionalt samarbeid om
å utvikle ulike faglig profilerte allmennlærerutdanninger
som samlet oppfyller nasjonale behov.
Det anbefales også utvidelse til en femårig lærerutdan­
ning. Evalueringspanelet mener at en utvidelse av utdan­
ningen bl.a. kan gi bedre sammenheng og plass for profe­
sjonsspesifikke elementer gjennom større deler av utdan­
ningen og en mer betydningsfull vektlegging av FoU. En
utvidelse av tidsrammen vil også være hensiktsmessig for
større nivåspesialisering.
Jeg er enig med evalueringspanelet når det framheves
som problematisk at allmennlærere blir satt til å undervise
i fag de ikke har utdanning i. Ved forrige reform i all­
mennlærerutdanningen, i 2002, ble to år gjort obligatoris­
ke. I de to siste årene kan studentene gjøre selvstendige
valg. Fag­ og nivådifferensiering ble delvis innført, men
på frivillig basis, basert på studentens valg og institusjo­
nens tilbud. En eventuell differensiering av krav til kom­
petanse for å undervise i fag og/eller på trinn på grunnsko­
len har konsekvenser både for lærestedene og for skolen
som må utredes videre. En sterkere grad av arbeidsdeling
og faglig profilering av de ulike allmennlærerutdanninge­
ne vil innebære et krevende arbeid, også innenfor rammen
av en fortsatt fireårig utdanning.
En eventuell utvidelse av allmennlærerutdanningen til
fem år vil kreve grundige vurderinger, særlig av økono­
miske og praktiske konsekvenser. Både nasjonalt og lo­
kalt må det bl.a. vurderes en mer detaljert dimensjonering
av lærerbehovet rettet mot ulike nivå og ulike fag. Lærer­
utdanningsinstitusjonene må vurdere egen profil og til­
budsstruktur gitt sine faglige og økonomiske rammer og
rekrutteringsgrunnlag. For mindre institusjoner vil det
være særlig faglig utfordrende å klare å utvikle et tilfreds­
stillende bredt tilbud som eventuelt skal akkrediteres på
masternivå. For studentene blir det viktigere å gjøre kva­
lifiserte valg fordi utdanningsprofil mer enn før kan bli
styrende for jobbmuligheter.
Evalueringspanelet har ikke vurdert alternativet med et
halvt års videreutdanning innen fem års arbeid i skolen,
som representanten Huitfeldt tar opp i interpellasjonen.
Delvis er dette et forhold som ble tatt opp i forbindelse
med lærerutdanningsmeldingen i 2002, St.meld. nr. 16 for
2001­2002, Kvalitetsreformen Om ny lærerutdanning
Mangfoldig -- krevende -- relevant. Her var imidlertid
diskusjonen knyttet til et sabbatsår for alle lærere, noe
som departementet den gang ikke ønsket å utrede videre.
Noen av forholdene som den gang ble pekt på som uav­
klarte, var behovet for vikarer, om ordningen skulle være
en individuell rettighet, om lærer eller skoleeier skulle be­
stemme den faglige innretningen på videreutdanningen,
kostnadene ved modellen og prioriteringer mellom ulike
kostnadskrevende tiltak. I tilegg er det nok flere praktiske
forhold for både skoleeier, lærer og utdanningsinstitusjon
som eventuelt må vurderes nærmere. Det er samtidig slik
at en modell som kombinerer utdanning og arbeid, har
mange sider som kan øke kvaliteten på lærerarbeidet.
Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringa
2005--2008 bidrar til at vi får erfaringer med slike model­
ler.
For å kunne vurdere de praktiske, faglige og økono­
miske konsekvensene av de ulike forslagene som er om­
talt ovenfor, er det nødvendig med god dialog med de
sentrale nasjonale aktørene, som Universitets­ og høy­
skolerådet, lærer­ og studentorganisasjoner og KS. Vide­
re vil det være nødvendig å utrede ulike modeller for en
eventuell mer differensiert fire­ eller femårig allmenn­
lærerutdanning. I en slik sammenheng vil det også være
aktuelt å vurdere andre alternativer, f.eks. en ordning
med et halvt års videreutdanning etter noen års arbeid i
skolen.
For ikke å foregripe en slik eventuell utredningspro­
sess vil jeg ta forbehold om at de anslagene jeg her pre­
senterer, er meget foreløpige.
Departementet har lagt til grunn at et kull med uteksa­
minerte studenter utgjør omkring 2 000 allmennlærere.
Videre er det lagt til grunn tre variabler som har stor øko­
nomisk betydning for de to aktuelle alternativene. Disse
er:
a) lærerutdanningsinstitusjonenes kostnader
b) lånekasseutgifter
c) lønnsutgifter for lærere som tar videreutdanning
Om vi først ser på alternativet med utvidelse av all­
mennlærerutdanningen til fem år, anslås det å gi om lag
170 mill. kr i merkostnader pr. år for utdanningsinstitusjo­
nene knyttet til opprettelse av ekstra studieplasser. I til­
legg kommer om lag 42 mill. kr i økte studiefinansierings­
kostnader pr. år. Lånekassen legger til grunn at ca. 76 pst.
av studentene vil ønske en slik finansiering. Den årlige
merkostnaden for å utvide allmennlærerutdanningen til
fem år blir derfor på om lag 212 mill. kr.
Dersom vi ser på tilsvarende tall for videreutdannings­
alternativet, blir institusjonenes kostnader knyttet til stu­
dieplasser om lag 85 mill. kr. Her er det lagt til grunn at
samtlige uteksaminerte studenter benytter seg av tilbudet,
noe som sannsynligvis er litt høyt. Kostnadene ved full
lønn under utdanningspermisjon er estimert til om lag 500
mill. kr, og dette er det kostnadsdrivende elementet i vide­
reutdanningsalternativet. Den samlede årlige merkostnad
for et halvt års lønnet videreutdanning for allmennlærere
er således estimert til om lag 585 mill. kr pr. studentkull.
Dette er om lag 373 mill. kr mer enn for et femårig utdan­
ningsløp.

2006
308 Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
Ingen av disse anslagene er endelige eller uttømmen­
de. En ekstra kostnadsfaktor som vil være vesentlig, er at
begge alternativene øker kapasitetsbehovet i skoleverket.
Det vil si at de lærerne som kvalifiserer seg til arbeid i
skolen, vil være tilgjengelige for skoleverket i færre år
enn dagens nyutdannede. Dette gjelder uansett om det
innføres lengre grunnutdanning eller ekstra videreutdan­
ning. Vi vet at det i de kommende årene uansett vil være
et behov for flere lærere på grunn av økende barnekull og
stor pensjonsavgang blant lærerne. En mer uttømmende
kostnadsberegning av de to alternativene vi her diskuterer,
vil derfor måtte beregne kapasitetsbehovet for antall lære­
re i skoleverket. Det vil knytte seg betydelige kostnader til
en slik eventuell økning av utdanningskapasiteten for å
supplere lærerpopulasjonen med flere lærerårsverk.
NOKUTs evaluering indikerer tydelig at vi trenger en
allmennlærerutdanning som bedre enn i dag lykkes med å
møte utfordringene i skolen. Vi må derfor nøye vurdere
hva som bør være innholdet i utdanningen, før vi går vi­
dere med å se på utdanningens organisering, struktur og
lengde. Dette vil i tilfelle kreve grundige utredninger av
både en fireårig og en femårig modell, samt forslaget om
en videreutdanning noen år etter avsluttet utdanning. Jeg
er derfor innstilt på å ta både det alternative opplegget
som er skissert av representanten Huitfeldt, og eventuelt
andre synspunkter som måtte komme fram i dagens de­
batt, med meg i det videre arbeidet.
Før jeg avslutter: La meg igjen understreke -- og jeg ber
om forståelse for -- at departementet på det nåværende
tidspunkt må være varsom med de økonomiske anslage­
ne. Disse anslagene har som sagt mange mulige feilkilder
i seg, men de gir en indikasjon på hvor stor kostnaden vil
være ved de ulike skisserte alternativ. Det er som kjent
mulig å tenke seg andre alternativ enn de som represen­
tanten Huitfeldt tok opp i sin interpellasjon.
Anniken Huitfeldt (A) [18:56:11]: Jeg vil takke
statsråden for et veldig godt svar.
Det første statsråden gjorde da han kom i stolen, var jo
å øke antall plasser i allmennlærerutdanningen. Det var
viktig. Jeg synes han også nå viser en veldig stor evne og
vilje til å ta på alvor de innvendingene som kommer mot
allmennlærerutdanningen fra NOKUT. Det trengs. Lærer­
utdanningen har vært gjennom mange reformer de siste
årene. Nå krever det at vi har fokus på innhold, at vi har
fokus på faglig fordypning, på nærhet til praksis og bruk
av vitenskap. Jeg er trygg på at statsråden har disse evne­
ne til å følge opp dette i tiden som kommer.
Jeg er også glad for at statsråden ser sammenhengen
mellom allmennlærerutdanningen og de tiltak som vi set­
ter i verk i forhold til etter­ og videreutdanning. Én ting er
kostnadssiden, og derfor er det viktig at vi ser disse tinge­
ne i sammenheng. Vi må se dette i et bredt perspektiv, der
vi ser de ulike virkemidlene i sammenheng for å styrke
kunnskapen blant lærerne.
Jeg sa innledningsvis at Stortinget tidligere har vist en
viss iver etter å styre innholdet i lærerutdanningen, ved at
man skulle lære veldig mange sangtekster i de ulike fage­
ne på allmennlærerutdanningen. For ordens skyld vil jeg
gjøre oppmerksom på at jeg har lært meg sangen: Da
klokka klang, så fort vi sprang.
Presidenten: Det er mogleg at statsråden kan neste
strofe.
Statsråd Øystein Djupedal [18:57:54]: ... og ingen
stod igjen og hang.
La meg understreke det samme poenget som professor
Hansén, som ledet NOKUTs evalueringspanel, understre­
ket ved presentasjonen av NOKUTs rapport, nemlig at læ­
reryrket er et av vårt samfunns aller viktigste yrker. Og
lærerutdanningen som sådan er en av de aller viktigste ut­
danningene vi har. La meg understreke dette, for den in­
teressen som Stortinget gjennom generasjoner har vist for
lærerutdanningen, er jo en genuin interesse for at kvalite­
ten i lærerutdanningen skal blir bedre, slik at lærerne blir
bedre og at ungene våre dermed får mer kvalitet og mer
kunnskap i skoledagen. Jeg synes det er veldig prisverdig
at representanten Huitfeldt tar opp denne debatten i etter­
kant av NOKUTs rapport. For det er i sannhet riktig at
NOKUTs rapport gir grunnlag for mange refleksjoner og
ikke minst det som kanskje er det viktigste; nye tiltak for
å bedre lærerutdanningen.
Jeg oppfatter debatten rundt lærerutdanningens inn­
hold, dimensjonering og struktur som en viktig debatt der
alle aktørene egentlig er opptatt av det samme, nemlig at
lærerutdanningen skal styrkes, kvaliteten på lærerne skal
øke og kvaliteten i skolen skal dermed øke. Elevene våre
skal lære mer og bli enda bedre og mer gagns mennesker,
som det het i den gamle loven.
Jeg oppfatter også at vi, gjennom den prosessen som
NOKUTs evalueringspanel har startet, har startet en om­
fattende debatt rundt dette som vil lede til endring av læ­
rerutdanningen. Jeg har vært veldig nøye på å si at vi må
starte denne diskusjonen med innholdet i utdanningen og
ikke lengden. Det gjør jeg ikke for å si at jeg nødvendigvis
er avvisende til en eventuelt femårig master som lærerut­
danning, men vi må være sikre på at vi vet hva vi vil, og i
hvilken retning vi skal gå. Jeg er enig i professor Hansén
og evalueringspanelet til NOKUTs påpekning av at det er
uheldig at vi har lærere i skolen i dag som underviser i fag
de selv ikke har hatt undervisning i. Dette er en åpenbar
svakhet ved dagens lærerutdanningssystem. Det betyr at
mange lærere i dag helt åpenbart har bruk for kompetan­
sepåfyll, og vi har bruk for mange nye lærere som har
bruk for en bredere kompetanse, men også en spesialisert
kompetanse innenfor mange viktige fag. Ta realfag som et
eksempel, hvor jo Regjeringen har et omfattende arbeid i
gang for å styrke realfagene i alle deler av utdanningen.
Dette vil selvfølgelig kreve lærere med mer spesiali­
sert kompetanse, og det vil kreve både en kombinasjon av
etter­ og videreutdanning. La meg understreke det poen­
get at uansett hva vi gjør med lærerutdanningen, vil altså
hovedtyngden av de lærerne vi har, være de lærerne vi har.
Det betyr at de endringene vi her diskuterer, vil gjelde læ­
rere våre barn først om noen år vil nyte godt av. Hoved­
tyngden av lærerne som vi har i skolen i mange år fram­
over, vil være de lærerne vi har. Derfor må vi ikke ta den­

Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
309
2006
ne diskusjonen om allmennlærerutdanningen isolert fra
hvordan vi styrker kompetansen til de lærerne som allere­
de har sin plass i skolen. Der fins det heldigvis mange de­
dikerte, engasjerte og kunnskapsrike lærere, og de skal
også få muligheten til påfyll av kvalitet og kunnskap.
Anders Anundsen (FrP) [19:01:28]: Jeg vil takke
interpellanten for å ta opp et veldig viktig spørsmål -- i
hvert fall et veldig viktig fokus -- nemlig den rapporten
som har kritisert allmennlærerutdanningen i Norge gans­
ke kraftig. Jeg syns også statsråden bør ha honnør for å ha
gitt et svar på interpellasjonen i dag som er åpent og på
mange måter imøtekommende for ulike løsninger.
NOKUT­rapporten er en rapport på over 400 sider. Det
er en svært grundig rapport, og den avdekker helt åpen­
bare sår og problemer i allmennlærerutdanningen.
Vi har også noen tydelige anbefalinger, og kanskje den
tydeligste anbefalingen er at det må gjøres noe med ut­
danningens lengde. Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil
om interpellantens motiver for å fremme interpellasjonen
i dag, helt til jeg fikk tallene fra statsråden, som viser at en
utvidelse fra fire til fem år vil koste 212 mill. kr, mens en
annen løsning som interpellanten skisserer i interpellasjo­
nen, vil være langt, langt dyrere. Etter vår oppfatning er
det nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig. Interpellan­
ten sier at vi er nødt til nå å ha fokus på innhold, vi må løse
utfordringene nå, derfor må vi ikke fokusere for mye på
strukturutfordringer. Vi tror at dette henger sammen. Ja,
vi må handle raskt, og Fremskrittspartiet tok til orde så
fort denne midtveisrapporten kom, faktisk for å gjøre noe
med innholdet i eksisterende lærerutdanning nå. Det for­
venter jeg også at statsråden kommer til å gjøre -- å foku­
sere på kort sikt. Men det må ikke bety at vi ikke også skal
ha fokus på de langsiktige løsningene. Det er helt åpen­
bart at allmennlærerutdanningen trenger et løft. Den vik­
tigste, enkleste og beste måten å gi det løftet på, er å utvi­
de utdanningen innenfor ordinær europeisk gradsstruktur
med ett år, og i tillegg øke fokuset på praksisbiten og bed­
re sammenheng mellom den teoretiske og den praktiske
utdanningen.
Jeg må innrømme at jeg ikke blir veldig imponert når
interpellanten bruker et internt utvalg fra Arbeiderpartiet
som kilde for på en måte å si at NOKUT­rapportens anbe­
falinger ikke er veldig vel funderte. Jeg har betydelig stør­
re tillit til det arbeidet som NOKUT har gjort, som er et
grundig og godt arbeid, der man har gjennomgått alle de
20 institusjonene som har allmennlærerutdanning i dag,
og kommer med de anbefalingene som jeg mener vi som
folkevalgte er forpliktet til å vurdere litt nærmere enn å si
at vi har et internt utvalg i vårt parti som mener noe annet.
Det er viktig å prioritere. Det var interpellanten opptatt
av også. Men det er viktig å prioritere både på kort og på
lang sikt. Det kan ikke være et motsetningsforhold
mellom det å finne gode løsninger på innholdssiden nå, og
å arbeide frem en bedre struktur med et bedre innhold.
Og bare for å si det, så er jeg veldig glad for at statsrå­
den ikke avviser femårig masterutdannelse som alterna­
tiv måte å løse allmennlærerutdanningen på. Det er jeg
glad for. Jeg regner med at den utredningen som til slutt
kommer til oss, vil være god og vurdere ulike alternati­
ver.
Fremskrittspartiet har imidlertid konkludert. Det ser vi
i en senere sak i dag, hvor Fremskrittspartiet faktisk fore­
slår å innføre en femårig masterutdannelse for allmennlæ­
rere. Det er ikke et standpunkt som er nytt for Fremskritts­
partiet, men det som er ganske nytt, er at det er et stand­
punkt som Utdanningsforbundet også deler. Det betyr alt­
så at Utdanningsforbundet og NOKUT­rapporten er enig
med Fremskrittspartiet, og det er jo hyggelig til en forand­
ring.
Fremskrittspartiet handler med andre ord der interpel­
lantens parti vil avvente. De som taper på at vi ikke hand­
ler nå, det er elevene.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:05:51]: Uten
kompetente, motiverte og ambisiøse lærere med tro på seg
sjøl og med tro på jobben de gjør, får vi ingen god skole.
Uten yrkesstolthet og statusheving for læreryrket kommer
vi ikke langt. Heldigvis har vi veldig mange gode lærere i
skolen i dag. Men vi får også rapporter, senest i forbindel­
se med den store evalueringa av allmennlærerutdanninga
som ble lagt fram 22. september, om at vi har utfordringer
i utdanninga av lærere. Veldig kort oppsummert peker
evalueringa på at det trengs mer av alt. Det trengs mer fag,
mer ledelse og mer didaktikk. Utdanninga skal og må leg­
ge til rette for en aktiv kunnskapskultur, som lærerstuden­
tene tar med seg inn i yrkeslivet når de er blitt lærere. Sko­
lene må i større grad bli lærende organisasjoner, og et vik­
tig grunnlag for å lykkes med det legges i lærerutdannin­
ga.
I 2002 la den forrige regjeringa fram en ny allmennlæ­
rerutdanning som Stortinget vedtok. Allerede i 1991 gikk
Høyre inn for lærerutdanning som var differensiert på
trinn. Hovedgrepet i 2002 var sterkere grad av spesialise­
ring og fordypning, for vi hadde etter hvert fått ganske
godt dokumentert at de viktigste forutsetningene for god
lærerkompetanse er faglig trygghet. Vi innførte, til sterke
protester fra bl.a. SV, moderate opptakskrav til allmenn­
lærerutdanninga. Den ferske evalueringa bekrefter at det
var et riktig grep, og åpner for at opptakskravene bør
skjerpes. Lærerstudentene selv ber også om at det settes
tydeligere krav underveis i studiet. Det er vurderinger
som Høyre gjerne er med på.
Et interessant poeng i evalueringa er likevel at det ved
mange lærerutdanningsinstitusjoner fortsatt undervises
som om den nye lærerutdanninga ikke eksisterer. Med
andre ord: Intensjonen i den nye utdanninga, som skulle
gjøre lærerne mer til spesialister enn til generalister, føl­
ges ikke godt nok opp overalt. Mange av punktene som
man pekte på i evalueringa i 2002, er fortsatt ikke fulgt
opp ved institusjonene. Derfor peker NOKUT spesielt på
behovet for sterkere spesialisering i studiet.
Samtidig er NOKUT veldig tydelig på behovet for mer
og klarere organisering og ledelse ved institusjonene.
Blant annet sies det i evalueringa at det er viktig å rappor­
tere om gjennomstrømning, frafall og studieprogresjon.
Det er avdekket manglende kontroll ved flere av institu­
sjonene når det gjelder akkurat dette.

2006
310 Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
Det anbefales også -- litt på siden av det mandatet
NOKUT fikk -- å utvide lærerutdanninga fra fire til fem år,
for å få plass til flere fag, mer didaktikk, mer fordypning
og mer av det som til dels er undervurdert i skolen i dag:
ledelse. En lærer er en leder. Den nye lærerutdanninga fra
2002 inneholder et skritt i riktig retning, fordi man der
innførte profesjonskunnskap som en del av allmennlærer­
utdanninga.
Vi skal huske på at vi fortsatt er midt i en reform. Vi
har ennå ikke sett det første kullet fra den nye lærerutdan­
ninga -- de uteksamineres neste år. Høyre er villig til å
være med på å diskutere om vi gikk langt nok i 2002, om
det kanskje er slik at tida er moden for å ta skrittet fullt ut
og innføre en femårig lærerutdanning for alle lærerstu­
denter.
Et særlig problem i lærerutdanninga har i mange år
vært manglende eller lite relevant tilknytning til praksis­
feltet. Mange lærerstudenter opplever praksissjokket. Jeg
syns det ville være interessant om statsråden kunne si noe
om hvordan erfaringene fra andre land virker inn på de
vurderingene han gjør, når vi vet at mange andre land har
ett års obligatorisk praksis etter endt lærerutdanning før
man får begynne å undervise som vanlig lærer.
Lærerutdanninga skal bidra til å gi lærerne kompetan­
se, faglig trygghet, økt selvtillit og de beste forutsetninge­
ne for å gi elever best mulig utbytte av læringa. Det er vik­
tig å stille krav. Det er viktig å gjøre allmennlærerutdan­
ninga så attraktiv at utdanninga og læreryrket blir et natur­
lig førstevalg for de dyktige ungdommene rundt omkring
i landet. Vi må bidra til å bygge opp lærernes selvtillit,
men vi må også greie å ha flere tanker i hodet samtidig.
Lærerkompetanse handler ikke bare om hva som skjer ved
lærerutdanningsinstitusjonene, men også om hva som
skjer når det gjelder etter­ og videreutdanning. Norske læ­
rere er flinke til å etter­ og videreutdanne seg, men de et­
ter­ og videreutdanner seg i liten grad i de fagene de un­
derviser i. Det er et stort problem, som det må gjøres noe
med.
I forbindelse med reformen «Kunnskapsløftet» har vi
fått på plass et historisk løft med hensyn til kompetanse­
heving for lærere, men mye av kompetansehevinga i
Norge er og har i mange år vært veldig reformrelatert. Og
det skjer ikke så veldig mye mellom slagene.
Jeg vil gi interpellanten ros for å ha tatt opp temaet, og
jeg er spent på den videre oppfølginga fra Regjeringas si­
de. Jeg er også lite grann usikker på hva Regjeringa kom­
mer til å lande på, og kanskje spesielt når det gjelder inn­
hold i og krav til lærerutdanninga.
Sigmund Kroslid (KrF) [19:11:04]: I årene fram­
over vil vi få et generasjonsskifte blant lærerne i Norge.
Det gir oss en utfordring med hensyn til å få flere til å vel­
ge læreryrket, men samtidig gir det oss også en unik mu­
lighet. Vi kan dra nytte av erfarne læreres kunnskaper,
samtidig som vi forbedrer og former lærerutdanningen.
På den måten kan vi legge grunnlaget for det 21. århun­
drets lærere.
I høst la NOKUT fram sin evaluering av allmennlærer­
utdanningen i Norge. Rapporten har vist oss at vi ikke har
en så god lærerutdanning som vi burde. Dette er svært al­
vorlig både for norsk skole og for de nyutdannede lærer­
ne. I rapporten pekes det på flere områder hvor utdannin­
gen må bli bedre. Blant annet må teori og praksis knyttes
bedre sammen.
Kritikk av lærerutdanningen er ikke noe nytt historisk
sett. Lærerutdanningen har vært kritisert gjennom hele sin
historie. Kritikken har i stor grad gått ut på at utdanningen
er for teoretisk, slik at høyskolene hvor lærerstudentene
utdannes, og de skolene hvor de har sin praksis, er som to
atskilte verdener. Temaet var faktisk gjenstand for debatt
så tidlig som i 1894.
Professor Peder Haug ved Høgskulen i Volda har pekt
på at det ikke på noe annet område er så utbredt at yrkes­
utdanningen forklarer mangler ved det feltet en utdanner
for, som i skolen. Legeutdanningen blir ikke brukt som
forklaring på problemene i helsevesenet, ingeniørutdan­
ningen blir ikke brukt som forklaring på kraftkrisen, men
lærerutdanningen blir ofte brukt som en hovedforklaring
når skolen ikke fungerer. På tross av den sterke styringen
har vi ennå ikke lyktes i å forme den lærerutdanningen vi
ønsker. Et interessant spørsmål er derfor om det i realite­
ten er mulig for statlige myndigheter å organisere seg
fram til en god skole via lærerutdanningen. Det er ingen
annen høyere utdanning som har en så stor grad av direkte
politisk styring. Det kommer til uttrykk gjennom styring
av både innhold og arbeidsmåter i den skolen der lærerne
skal jobbe, og gjennom evaluering og planer for lærerut­
danningen. Det kan være grunn til å se på om dette kan
virke passiviserende på utdanningsinstitusjonene, og om
vi i tilstrekkelig grad har lyktes i å involvere institusjone­
ne i utformingen av vår lærerutdanning.
Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende at vi først
og fremst tar oss tid til en grundig debatt om hvordan vi
vil at lærerutdanningen i det 21. århundret skal være. Jeg
tror ikke det finnes enkle svar på de utfordringene som
NOKUT­evalueringen nevner.
Dagens interpellasjon tar opp deler av NOKUTs evalu­
ering. Utvidelse av allmennlærerutdanningen med ett år
og større grad av spesialisering er viktige punkter som må
diskuteres i tiden framover, men de vil bare representere
delløsninger på utfordringene og ikke selve løsningen.
Kristelig Folkeparti vil vurdere spesialisering for hvert av
skolenes hovedtrinn: barnetrinnet, mellomtrinnet og ung­
domsskoletrinnet.
Når det gjelder hvorvidt lærerutdanningen bør utvides
til fem år, har Kristelig Folkeparti på det nåværende tids­
punkt ikke konkludert. Fordelen med en utvidelse vil
være at vi da ville få plass til en mastergrad, og at dette
kan gi en større vitenskapelig tilnærming i utdannelsen.
Samtidig vil vi advare mot å tro at bare en legger til et eks­
tra år, vil en ha funnet den endelige løsningen på hvordan
vi får den lærerutdannelsen vi ønsker. Altfor ofte har løs­
ningen i skolen vært å pøse på med flere timer, i den tro at
det er en lettvint måte å forbedre skolen på. Jeg mener at
vi først og fremst må se på innholdet i den fireårige lærer­
utdanningen vi har i dag, og så må vi vite hva vi skal fylle
et eventuelt femte år med. Et femte år må innebære en for­
sterkning av de grep vi velger å ta for de fire allerede ek­

Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
311
2006
sisterende år. Først når vi har det utgangspunktet, vil det
kunne være fruktbart å diskutere det femte studieåret.
Den manglende sammenhengen mellom teori og prak­
sis som NOKUT peker på, får konsekvenser. Mange ny­
utdannede føler seg utrygge i klasseromssituasjonen. Å få
tilbakemeldinger og innspill vil kunne gjøre det enklere
og raskere for den nyutdannede å bli trygg på seg selv.
Derfor har Kristelig Folkeparti tatt til orde for at det inn­
føres en mentorordning for nyutdannede lærere. Konkret
vil dette gå ut på at nyutdannede lærere kan knyttes opp
mot en erfaren lærer det første arbeidsåret. På den måten
sikrer vi at vi tar vare på og viderefører all den gode kunn­
skapen som erfarne lærere sitter med, samtidig som vi
gjør overgangen fra å være student til å være i klasserom­
met enklere for den nyutdannede læreren.
Svaret på hvilke lærere vi skal ha i det 21. århundre, vil
samtidig være svaret på spørsmålet om hvem som er den
gode lærer. Den gode lærer formidler kunnskap, dannelse
og kultur og hjelper barna til mestring, utfoldelse og sosi­
al utvikling. Det er læreren for det 21. århundre.
Inger S. Enger (Sp) [19:16:29]: Det er i dag satt sø­
kelys på en viktig sak. Når NOKUT har gitt uttrykk for at
dagens allmennlærerutdanning ikke holder mål, er det
bare å følge opp. Og jeg syns statsråden gjorde det på en
åpen og god måte i svaret til interpellanten.
NOKUTs evalueringspanel har sjøl gitt en rekke vur­
deringer av hvordan kvaliteten i allmennlærerutdanninga
kan styrkes. På noen områder gir evalueringa så klare in­
dikasjoner på svakheter at det haster med å sette i gang
konkrete tiltak.
Lokalt må den enkelte lærerutdanningsinstitusjon sjøl
ta tak i mange av de utfordringene som blir framheva i
evalueringa, som organisering og ledelse av utdanninga,
mangel på praksisnærhet og strammere krav til studente­
ne.
Det er bra at Regjeringa tar tak i dette på nasjonalt ni­
vå. Men som statsråden var inne på, er det i forslaget til
statsbudsjett for 2007 satt av 11 mill. kr til nye prosjekter.
Ett prosjekt er utprøving av regionale modeller for å bedre
samarbeid mellom lærerutdanning og skole­ og barneha­
geeier. Et annet er utvikling av bedre praksismodeller. Til­
taka kommer i tillegg til andre pågående satsinger og er på
totalt 25,7 mill. kr.
I kapitlet «Konklusjoner og anbefalinger» skriver Eva­
lueringsutvalget i NOKUT:
«Allmennlærerutdanningen skal forberede studen­
tene på å undervise fra første til tiende trinn. Det er
både i evalueringen i 2002 og i dagens evaluering all­
menn enighet om at dette er en stor utfordring -- og
nærmest en umulighet.»
De sier videre at ifølge Evalueringsutvalget i 2002
framkom det at de nyutdanna var best for mellomtrinnet.
Utdanningsprogrammet var prega av såkalt «fagtrengsel»,
og det var liten plass til fordypning. I evalueringa ble det
påpekt at utdanninga bør gi rom for fordypning. Det nev­
nes at dette vil gjøre utdanninga mer attraktiv og interes­
sant for studentene. Mange av oss vil vel også mene at det
vil gjøre dem til bedre lærere.
Så kom ny rammeplan i 2003. Den var mindre styrende
med hensyn til antall obligatoriske fag, og det betyr i rea­
liteten at handlingsrommet i institusjonene i formell be­
tydning har økt. Men, sier Evalueringsutvalget:
«På tross av større frihet til spesialisering og profi­
lering er utdanningene allikevel, med hensyn til struk­
tur og organisering, i hovedsak like.»
Dette tyder på at det økte handlingsrommet ikke er ut­
nytta fullt ut på en måte som viser studentene at utdannin­
ga har en tydelig sammenheng og en bevisst profil. -- Så
langt rapporten.
Nå skal det naturligvis sies at det ikke er så lenge siden
2003. Samtidig sier det også noe om tunge organisasjoner,
som jeg ikke akkurat vil bruke ord som «ikke endringsvil­
lige» om, men det går i hvert fall svært sakte. Dette må
være det første og det enkleste sted å begynne. Dette kan
hver enkelt institusjon ta tak i -- og fylle det handlings­
rommet de faktisk har. Og Evalueringsutvalget gir klare
innspill på ulike områder hvor det er et forbedringspoten­
sial.
Det er tydeligvis rett når evalueringspanelet framhever
det som problematisk at allmennlærere blir satt til å un­
dervise i fag de ikke har utdanning i. Ved forrige reform i
allmennlærerutdanninga, i 2002, ble to år gjort obligato­
riske. I de to siste åra kan studentene gjøre sjølstendige
valg. Fag­ og nivådifferensiering ble delvis innført, men
på frivillig basis, basert på studentenes valg og institusjo­
nenes tilbud.
Det er interessant at Evalueringsutvalget nevner at nes­
ten alle lærerutdanninger er like, og de anbefaler større
spesialisering og mer regionalt samarbeid for samla sett å
oppfylle nasjonens behov. Dette må være en spennende
utfordring for landets utdanningsinstitusjoner.
En eventuell utvidelse av allmennlærerutdanninga til
fem år vil kreve grundige vurderinger, særlig av økono­
miske og praktiske konsekvenser. Lærerutdanningsinsti­
tusjonene må vurdere egen profil og tilbudsstruktur, gitt
deres faglige og økonomiske rammer og rekrutterings­
grunnlag.
Et av de mange råd som Evalueringsutvalget gir, er
nettopp å gjøre allmennlærerutdanninga femårig, altså en
mastergrad. Det er jo mulig, men kanskje er den ordinære
allmennlærerens tid forbi? Om ett år ekstra vil være nok
til at vi virkelig får allmennlærere for alle trinn, er jo et
spørsmål. Kanskje kan det være riktig å holde fram med
fireårig grunnutdannelse, to pluss to år, og så skal en sei­
nere være forplikta til å ta en eller to halvårsenheter. Det
vil sørge for faglig påfyll, samtidig som praksiserfaring
vil være av stor verdi for tilegnelse av nytt stoff.
Senterpartiet har ikke konkludert på dette ennå. Det er
åpenbart ikke nok å diskutere lengde på utdanninga. Vi
må også diskutere innhold.
Åsa Elvik (SV) [19:21:59]: Eg vil, til liks med andre
som har vore på talarstolen, gi honnør til interpellanten
for å gi Stortinget høve til å diskutere saka på eit relativt
tidleg stadium. Det trur eg er nyttig også for den offentle­
ge debatten, sjølv om presselosjen riktignok er ganske
tom i kveld.

2006
312 Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
Dette er ei veldig spennande sak, og vi i SV gler oss
veldig til å ta fatt i ho. Vi har ikkje konkludert på nokon
av dei aspekta som interpellanten reiser, og det er absolutt
eit tema som vi skal ha ein grundig debatt om. Eg set vel­
dig pris på svaret frå statsråden, både når det gjeld den
opne haldninga til vurdering av lengda på utdanninga sett
i høve til etterutdanning, og når det gjeld det som vi har
vore veldig opptekne av, nettopp vektlegging av innhaldet
i utdanninga framfor noko anna.
Når eg høyrer debatten her i dag, tenkjer eg at hadde eg
vore lærarstudent eller tilsett på ein lærarhøgskule, trur eg
kanskje at eg hadde blitt litt overvelda av alle dei forvent­
ningane som vi har. Men på ein måte er det også eit gode
-- vi verdset læraren som den viktigaste ressursen i skolen.
Det må ein ta med seg. I tillegg til forventningane her i
dag har vi også Hans Skjervheim si gamle forventning om
det danna mennesket som skulle komme ut av skolesyste­
met. Det har kanskje ein tendens til å bli borte i den of­
fentlege debatten.
Nokre har diverre slutta at alt som er vondt og vanske­
leg i Utdannings­Noreg, har si årsak i kompetansen til
lærarane. Det er ei altfor enkel slutning, og etter mi mei­
ning ei feilslutning.
Likevel skal vi ta på alvor det som står i NOKUT­rap­
porten om at evalueringspanelet sitt hovudinntrykk er at
integreringa av praksis, fagstudium og fagdidaktisk og
pedagogisk teori er ei stor utfordring, og vidare at teori og
praksis ser ut til å gå føre seg i ulike kretsløp. Dette er ein
evig debatt og ein debatt som vi kanskje aldri blir heilt fer­
digkonkluderte på, men noko som vi uansett må ha med
oss.
Det har oppstått ei hovudmotsetning mellom om ein
skal ha eit femårig utdanningsløp, eller om ein heller skal
bruke ressursane på etter­ og vidareutdanning for lærarar.
Personleg er eg redd for at dette kan overskygge innhalds­
debatten. Det er dette vi i SV først og fremst har vore opp­
tekne av. Eit av dei elementa vi har lagt mest vekt på, er
behovet for eit tettare samarbeid mellom lærarutdanninga
og skolane. Vi har bl.a. tidlegare på Stortinget foreslått
skolekontraktar i praksisutdanninga.
Ein annan vesentleg debatt er den evige debatten om
forholdet mellom dei såkalte profesjonsspesifikke og dei
meir generelle elementa i lærarutdanninga, eller litt meir
forståeleg: forholdet mellom pedagogikk, pedagogisk
praksis og fagdidaktikk og faga -- eller på norsk: forhol­
det mellom å lære å lære, eller å lære å vere lærar, på den
eine sida, og fagkunnskapen på den andre -- og helst
ikkje på kvar si side, men integrert i eitt og same men­
neske.
Nyare lærarutdanning: Ifølgje NOKUT­rapporten vi­
ser nyare lærarutdanningsforsking nokså tydeleg at det er
pedagogikken som er mest avgjerande for berekrafta for
læraryrket, og at briljante folk som kan sitt fag, ikkje nød­
vendigvis er lærarar. Men dette er ein balansegang. Vi er
nøydde til å balansere riktig. Eg er redd for at vi går frå
den eine grøfta til den andre viss vi ikkje finn den gode
balansegangen. Vi treng lærarar som både har god fag­
kunnskap og beherskar dei mange krinkelkrokane i peda­
gogikken.
I debatten blei det tidlegare referert til professor i pe­
dagogikk ved høgskulen i Volda Peder Haug, som har
skrive nokre interessante refleksjonar omkring den siste
NOKUT­rapporten. Nettopp når det gjeld dette fagfeltet,
synest eg vi skal vere rause nok til å ta inn over oss den
fagdebatten som er i miljøet, om metodebruk og liknande.
Hovudpoenget til Peder Haug er at vi i staden for å
setje i verk forhasta tiltak burde bruke tid og ressursar på
å finne årsakene til kvifor det som ikkje er godt nok, ikkje
er det. Det synest eg det er verdt å låne øyre til. Det same
kan ein seie at evalueringspanelet har lagt vekt på, i og
med at dei gir uttrykk for behovet for å skape ein fagleg
diskusjon som kan bidra til fagleg klargjering og helst ei
felles oppfatning av kva som er profesjonalitet i lærarut­
danninga og i læraryrket.
Det er ein ukonkludert debatt. Kanskje er det ein debatt
der ein med eit moderne kunnskapssyn og læringssyn ik­
kje nødvendigvis skal trekkje skråsikre konklusjonar.
Men uansett er det ein fagleg og politisk diskusjon som
det er verdt å halde liv i, fordi det i seg sjølv bidreg til å
heve kvaliteten og merksemda på dette viktige området.
Odd Einar Dørum (V) [19:27:19]: For å starte på
historisk grunn: Det er nesten 120 år siden Johan Sverd­
rup og Johannes Steen gjorde almueskolen til folkeskole.
Det ble etterfulgt av veldig grunnleggende reformer i
norsk skole, og deretter av svært grunnleggende reformer
i allmennlærerutdanningen. Datidens samfunn var heller
ikke redd for å satse på dette. De fant det helt avgjørende
for to verdikjeder. Den ene er den som fører til dannelse,
i betydningen at du kan være borger, du står ikke under­
danig når du møter en autoritet, du stiller pågående spørs­
mål. Den andre er den som skaper samfunnsmessig akti­
vitet og næringer som folk kan leve av.
Det kunne gjøres et tankeeksperiment: La oss si at
NOKUT­rapporten hadde vært en evaluering av legeut­
danningen i Norge. Da tror jeg temperaturen i salen her
hadde vært litt høyere enn den er nå i kveld -- veldig mye
høyere. Men NOKUT­rapporten kommer som en rapport
om en yrkesgruppe som ved siden av hjemmet bærer det
viktigste i samfunnet vårt, nemlig skolen. Den bærer det
stedet hvor framtidige generasjoner får med seg den bal­
lasten som er helt avgjørende kunnskapsmessig, men også
for å opptre på den måten som jeg kalte å ha en allmenn­
danning -- å være ydmyk overfor det at en kan lære mer
selv, og deretter være uten autoritetsskrekk når en skal ut­
fordre autoritetene.
Venstres standpunkt er at det må tas to grep samtidig.
Det ene grepet er å ha en grundig reform av hele innholdet
i allmennlærerutdanningen og deretter forlenge den. Det
andre grepet er å se på det som statsråden helt riktig snak­
ket om -- nemlig alle de lærerne som er her nå, og som vil
fortsette å være her uansett, inntil vi har endret eller refor­
mert lærerutdanningen. For disse trengs det et systemati­
sert etterutdannings­ og kompetanseopplegg som jeg ikke
tar opp nå, for det er neste debatt.
Jeg vil derfor gå rett inn på den utdanningen vi har. I
motsetning til Fremskrittspartiet, som f.eks. vil begrense
utdanningen fra de fire årene til tre år og en bachelorgrad,

Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
313
2006
mener Venstre at vi bør satse på en femårig utdanning.
Men det krever en endring av innholdet. Overskriften vår
er at utdanningen da må bli mer fagrettet, og vi må få en
faglig utdypning -- slik flere har vært inne på -- for å un­
dervise i de enkelte fag, det vil si at læreren må ha formal­
kompetanse i de fagene de reelt sett underviser i. Det kan
f.eks. bety at en på de første sju årstrinnene er innom man­
ge fag, men en må ha formalkompetanse i fagene. En skal
ikke risikere, som vi har opplevd i mange år, å undervise
i matematikk uten å ha en faglig ballast.
Så er det nødvendig å utvide praksisperioden, og det
må være en studieplan som gir en tettere kobling
mellom teori og praksis. I tillegg trenger vi et mer sys­
tematisk godkjenningssystem for praksisperioden i ut­
danningen, og vi må styrke lærerstudentenes kompetan­
se i undervisningsledelse -- et helt sentralt poeng. Den
store Connect­undersøkelsen som nå heter Respekt, fra
Universitetet i Stavanger, konkluderer med at det blir
best i enhver undervisningssituasjon, og det blir ro og
konsentrasjon dersom læreren er faglig trygg og en
trygg voksen.
I tillegg mener Venstre at vi bør vurdere rådgivning
som en mulig spesialiseringsvei innenfor utdanningen, og
da en rådgivning som kobler sammen en moderne yrkes­
rettleiing med en rådgiver som kan hjelpe kollegaer med
undervisningsstrategier og elever med studieteknikker,
slik at det blir en annen rådgiverfunksjon enn den vi har i
Norge nå. I tillegg trengs det en plan for å gi dem som har
lærerutdannelsen, som også interpellanten er inne på, en
oppdatert framtidig kompetanse om det samfunnet og den
skolen man skal være i.
Hvis jeg skal dra dette til, forstår jeg at man rygger
hvis man er ydmyk overfor at dette er en krevende pro­
sess. Men jeg har en uro for at man rygger fordi man al­
lerede har disponert sine penger på andre områder. Da
Arbeiderpartiet la fram sin utredning, var det jo ikke
penger til lærerutdanningen som var den største lekka­
sjen, det var penger til helt andre formål. Jeg håper at jeg
tar feil i dette, for de pengene som statsråden har sagt det
vil koste å ha en femårig utdanning, inkludert -- vil jeg
tilføye -- et endret innhold som blir mer fagrettet, mer
profesjonsrettet og mer praksisrettet, vil gi oss tyngde
for framtiden.
Det betyr selvfølgelig, som også statsråden var inne på,
at mens vi venter på å få det på plass, og mens vi skaper
de systemene, må vi gjøre noe med alle de menneskene
som er her i dag. Det fortjener de, som de motiverte men­
neskene de er, det fortjener elevene, og det fortjener sam­
funnet. Det er et todelt spor: en femårig reformert utdan­
ning for den gamle allmennlæreren, som forsvinner til
fordel for en person som gjennom et utdanningsløp er mer
faglig, yrkesmessig og profesjonsmessig utrustet, og i til­
legg et etter­ og videreutdanningsløp som gir lærerne den
respekt de trenger. Det var akkurat slik at da statsråden
dro til Finland, var det ikke for å studere finsk skole, men
finsk lærerutdanning. Jeg for min del mener at de valgte
annerledes for 35 år siden i forhold til oss, og det er på tide
å ta igjen det vi har gått glipp av i den perioden, av respekt
for lærerne, for samfunnet og for elevene.
Gunnar Gundersen (H) [19:32:34]: NOKUTs av­
lagte rapport om lærerutdanningen i Norge har synliggjort
store utfordringer, og må dermed komme i fokus. Innen­
for bl.a. ledelse, fordypning og krav til studentene er det,
som statsråden også sa, avdekket tydelige svakheter som
påpekes av evalueringsutvalget. Problemstillingen er altså
svært sammensatt, og det tilsier at løsningen må finnes på
flere nivåer. Det er mulig at interpellanten har rett i at det
er for mange mål. Det har jo en tendens til å forvirre de
fleste organisasjoner.
Når internasjonale tester avslører at den norske skolen
har store utfordringer, bør det ikke overraske at det sam­
me gjelder lærerutdanningen. Det er læreren som skal
være motivator og mentor for eleven. Svikter lærerutdan­
ningen, slår dette gjennom hos læreren, og læringen hos
den enkelte elev blir til slutt skadelidende.
Det tas imidlertid tak i disse utfordringene som evalu­
eringsrapporten har avdekket rundt omkring i landet. I
mitt eget fylke, Hedmark, er det mitt bestemte inntrykk,
ut fra den kontakten jeg har hatt med administrasjonen på
høgskolen der, at man er svært opptatt av dette, og man
har en offensiv innfallsvinkel til de utfordringer som er
avslørt. Rapporten tas på alvor, analyseres og legger
grunnlag for tiltak. Det må det responderes positivt på.
Man snakker om handlingsrom, og jeg synes i og for seg
man her må gi litt tillit til dem som faktisk er satt til å ad­
ministrere lærerutdanningen, i hvert fall prøve å rette opp
ting på kort sikt.
Det er selvfølgelig betimelig av interpellanten å ta opp
spørsmålet om hva slags tanker kunnskapsministeren gjør
seg om løsninger på utfordringene på lengre sikt. Men jeg
ser det som betenkelig at interpellanten i spørsmålsstillin­
gen synes å avsløre hva hun mener er den beste løsningen.
Den er åpenbart ikke sammenfallende med innstillingen
fra evalueringsutvalget når det gjelder lengden på utdan­
ningen.
Det ville være å foretrekke at vi, i lys av hvor sentral
denne utfordringen er, tar oss tid til både å analysere og
prioritere tiltak, slik at en får den tilsiktede effekt ut av til­
tak som skal iverksettes. Det er i og for seg slik jeg også
forstår statsråden, at han ønsker seg det. For det vil kreve
mye ressurser å foreta endringer.
I dagens Norge gjelder utsagnet «anser man seg som
ferdig utdannet, er man ikke utdannet, men bare ferdig»
mer enn noen gang. En utdanner heller ikke lærere en
gang for alle. Men det gjelder å gi dem faglig tyngde og
pedagogisk innsikt fra start som gir dem selvtillit, og som
gjør dem i stand til å lede klassen inn i kunnskapens ver­
den. Vi kan ikke etterutdanne dem bort fra behovet for en
sterk og god lærerutdanning som må gi dem den nødven­
dige faglige ballast. Derfor må en kunne ha to tanker i ho­
det samtidig når man diskuterer framtidige rammer for
læreren. Lærerutdanningen er én utfordring, etter­ og vi­
dereutdanning er en annen. Det kan være at man skal ten­
ke seg en utvikling langs begge akser parallelt.
Læreryrket fortjener og burde ha en naturlig høy sta­
tus. Det er lagt i lærerens hender å legge grunnlaget for ut­
viklingen av vår viktigste ressurs, som flere har vært inne
på. Mye tyder imidlertid på at statusen til yrket rett og

Trykt 1/6 2006
2006
314 Em. 24. okt. -- Interpellasjon fra repr. Huitfeldt om allmennlærer­
utdanningene i Norge
slett er for lav. Det kan være at lærerutdanningen, som føl­
ger samme gradsstruktur som øvrig høyere utdanning,
med bachelor­ og masternivå, kan bidra til å rette opp det.
Videre kan det være slik at en ikke nødvendigvis må ha
masternivå for å undervise på alle nivåer i skolen. En
kombinasjon kan kanskje fungere. En kombinasjon av
treårig og femårig utdanningsløp er ikke avskrekkende
dyrt ut ifra de foreløpige tall som kunnskapsministeren
kom med, om det skulle vise seg å være det rette tiltaket å
sette i verk. Men det vil gi en blanding av generalister og
spesialister inn i skolen på forskjellige nivåer. Videre kan
det tenkes at et obligatorisk veiledningsopplegg etter at
utdanningen er gjennomført, kan være et element i å ut­
vikle bedre og mer selvsikre lærere. Det såkalte praksis­
sjokket, som også er blitt nevnt tidligere, kan jo reduseres
gjennom den typen tiltak.
Denne debatten vil nødvendigvis ikke kunne konklu­
deres for raskt. Det er jo slik sett godt å kunne si seg enig
med kunnskapsministeren i det. Det ligger åpenbare ut­
fordringer her som må løses. Skolen som lærende organi­
sasjon trenger denne fokuseringen og en åpen debatt om
tiltak for å finne den beste veien framover. Fagmiljøene
rundt på lærerskolene er i gang med å iverksette tiltak og
diskutere løsninger. Vi bør ta oss tid til å lytte på hva som
kommer ut av dette, og lytte til erfaringer før vi trekker for
bastante konklusjoner.
Åse M. Schmidt (FrP) [19:37:39]: Før i tiden var det
ofte store diskusjoner blant lærerne i familien og andre
som kanskje hadde et annet ståsted. Jeg kan love at jule­
selskapene var et glødende politisk verksted hvor en kom
med forskjellige synspunkter. Fri oppdragelse, 1968­ge­
nerasjonen, kompislæreren og andre ting var store temaer.
Og så har jeg registrert, som representanten Huitfeldt,
at mange av oss har erkjent at det har blitt gjort mange
feil. Vi har også sett at samfunnet slik det var for kanskje
15--20 år siden, ikke er slik i dag. Lærerutdanningen og
lærerne har ikke klart å holde tritt med samfunnsutviklin­
gen. De har sikkert veldig gjerne villet klare dette, men
det har ikke alltid fungert. I dag er det faktisk slik at læ­
rerne er sosialarbeidere, de er grensesettere, de er ofte en
mor, de er ofte en far. Og vi har sett at endringer i hjemmet
og mangel på tid er et av de største problemene i vårt sam­
funn i dag. Da er det så enkelt å si at nå stiller vi krav.
Mange lærere har derfor møtt veggen.
Dagens situasjon er vanskelig å takle. Det tror jeg vi
alle har forståelse for. Men vi må ikke la disse lærerne og
elevene i stikken, for det er det vi gjør hvis vi ikke har to
tanker i hodet på én gang. Vi må fokusere på det kortsik­
tige målet, og vi må fokusere på det langsiktige målet.
Derfor er det viktig å gi dagens lærere mulighet til å takle
den vanlige skolehverdagen, men det er også viktig å gi
morgendagens lærere mulighet til å gå inn i yrket med
fagkunnskap og trygghet i ryggsekken, bevisste på at de
er de beste i jobben. Slik sett er det egentlig bare å ta fatt.
Vi må klare begge deler.
Anniken Huitfeldt (A) [19:39:56]: Jeg takker for en
bred diskusjon, som avdekker at Stortinget er veldig opp­
tatt av lærerutdanningen, tar NOKUT­rapporten på alvor
og er villig til å følge veldig mange av de anbefalingene
for å rette opp det som ikke er bra nok i lærerutdanningen.
Læreren er en viktig person. Hvis man spør voksne
mennesker om hva som var avgjørende for at de tok et
valg, valgte en spesiell utdanning eller klarte seg på tross
av at alle odds egentlig var mot dem, svarer veldig mange
at det var læreren. Læreren er en viktig person og har en
høy status i samfunnet. Men læreren har ikke en formell
autoritet, slik det var før i tiden, da man bukket til læreren
bare man møtte ham eller henne på gaten. Det var Åse M.
Schmidt inne på i sitt innlegg. I dag kreves det at læreren
har en personlig autoritet, og det stiller helt andre krav til
lærerutdanningen. De må ha en personlig autoritet og fag­
lig trygghet, men de må også ha en menneskelig autoritet
overfor de elevene de møter.
Jeg synes Ine Marie Eriksen Søreide har en fruktbar til­
nærming til hvordan vi bør gripe det an når vi skal vurdere
og revurdere lærerutdanningen. Når vi har sett på evalue­
ringen av læreplaner for grunnopplæringen, har vi mange
ganger ikke vært sikre på hva som har vært evaluert, for
vi har endret utdanningen veldig ofte, og det tar lang tid
før en endring slår gjennom i et skoleslag. Derfor må vi
være klar over hva vi egentlig endrer, når vi skal endre
noe. Kanskje er det slik at vi har gjennomført noen end­
ringer så fort at vi egentlig ikke har sett virkningen av
dem.
Det er en myte i norsk skole at noen lærere er gode til
å undervise, mens andre lærere er faglig sterke. Jeg tror
det er en sterkere sammenheng. Jeg tror den læreren som
er faglig sterk, også evner å være flink til å lære fra seg.
Jeg tror det er en sammenheng her.
Kristelig Folkeparti snakket om mentorordning. Det er
et godt forslag. Inger S. Enger var inne på «fagtrengsel».
Jeg tror det i stor grad har rammet ungdomstrinnet -- man­
gel på spesialisering av ungdomstrinnet. Åsa Elvik var
inne på forventninger. Jeg tror det er en sammenheng
mellom de faglig svake resultatene vi ser i en del OECD­
undersøkelser, og områder hvor lærerne ikke er sterke
nok.
Jeg tror vi skal ha en åpen diskusjon om utdanningens
lengde. Men jeg merker meg at Fremskrittspartiet på den
ene siden mener at vi bør kutte antall år i grunnopplærin­
gen, at det i seg selv sikrer kvalitet, mens når det gjelder
allmennlærerutdanningen, er det utvidelse som automa­
tisk skal sikre kvalitet. Jeg tror vi skal sette innholdet
først, se hvordan vi kan heve resultatene til lærerne, for
det gir det beste resultatet for elevene.
Statsråd Øystein Djupedal [19:43:03]: La meg tak­
ke Stortinget for en veldig god debatt. Dette er en viktig
debatt. Det understrekes av alle som har tatt ordet. Alle tar
også det samme utgangspunktet, nemlig at læreryrket er
et veldig viktig yrke, som vi må sørge for har den best mu­
lige utdanningen.
Mange har diskutert struktur, dimensjonering og inn­
hold i en ny allmennlærerutdanning, og det er et veldig
viktig spørsmål. La meg i avslutningen ikke kommentere
det, men la meg bare understreke at det som vi ikke tren­

315
Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Dørum, Tenden, Kvassheim og Skei Grande
om å innføre et kompetanseår for lærere i grunn­ og videregående skole
S 2006--2007
2006
(Statsråd Djupedal)
ger nye utredninger om, er det styringsansvaret dagens
institusjoner faktisk har. En veldig viktig del av
NOKUTs anbefaling til oss -- og fra Hanséns evalue­
ringspanel -- er at man understreker det ansvaret hver
enkelt institusjon i dag har, men som de ikke i tilstrekke­
lig grad følger opp.
Vi kalte høyskolene inn til konferanse allerede i mars
for å understreke institusjonenes ansvar knyttet til studiet.
Hanséns rapport understreker også veldig tydelig at det
må utvikles tydelig ledelse på alle nivå ved høyskolene og
en intern organisering som fremmer lærerutdanningen
som en integrert profesjonsutdanning.
Det er overraskende og til dels urovekkende, må jeg si,
at institusjonene ikke vet hvorfor så mange lærerstudenter
slutter det første året. Kanskje så mye som 30 pst. faller
av det første året. Jeg vet ikke om det er de flinkeste, de
minst motiverte eller de dårligste. Vi vet simpelthen ikke
noe om hvorfor nesten en tredjedel -- i hvert fall 20--30 pst. --
av studentene forsvinner det første året av lærerutdannin­
gen. Institusjonene har et ansvar for å kartlegge hvorfor
det er slik. Hva er det med studiet som gjør at ungdommen
ikke fortsetter? Mange kan ha gode og naturlige grunner
til å velge andre ting. Samtidig vet vi altså ikke nok. Insti­
tusjonene har ansvaret for kvalitetssikringssystem. De må
ta dette i bruk, slik at de får fram nøkkeldata og inkluderer
dette i kvalitetsarbeidet ved skolen. Institusjonene har
også for dårlig kunnskap om kandidatenes resultater. Det
er, som flere har vært inne på, helt åpenbart at de klare
krav om forventning til den enkelte student formidles for
utydelig, og at det er betydelig rom for økt arbeidsinnsats
blant lærerstudenter. Det betyr at det er mye som det kan
tas tak i på institusjonsnivå, hvor man ikke trenger en om­
fattende utredning og endring av allmennlærerutdannin­
gen som sådan.
I tillegg må lærerinstitusjonene selvfølgelig sørge
for tilstrekkelig høy kompetanse for sitt personell. Det
må etableres samarbeidsstrukturer både internt og i for­
hold til eksterne aktører. Ikke minst forholdet mellom
teori og praksis, som mange også trakk fram i debatten,
er et ansvar institusjonen har, hvor man ikke nødvendig­
vis trenger statsrådens eller Stortingets godkjenning for
å ta tak.
Når jeg understreker dette, er det fordi dette har man­
ge sider, og de ble belyst i debatten. Noen av disse må
institusjonen selv ta ansvaret for, og jeg må nok tillate
meg å si -- og være så frimodig -- at når vi ser en del av
dekanene som uttaler seg om NOKUTs rapport om den
enkelte institusjon, lurer vi på om de har lest den samme
rapporten. Det betyr altså at jeg anbefaler høyskolene
veldig sterkt å lese rapporten nøye for sin egen institu­
sjon, for det er opp til hver enkelt institusjon å ta det
som står der, på alvor og ikke bagatellisere eller bortfor­
klare det.
Hvis vi starter der, tror jeg veldig mye er gjort, også for
å få en bedre lærerutdanning, og så skal vi som regjering,
ikke minst i samarbeid med Stortinget, sørge for at vi for
framtiden får en bedre allmennlærerutdanning. Den de­
batten har vi startet i dag, og det setter jeg stor pris på.
E i r i n F a l d e t hadde her gjeninntatt president­
plassen.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.
S a k n r . 7
Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om forslag fra stortingsrepresentantene Odd Einar
Dørum, Borghild Tenden, Gunnar Kvassheim og Trine
Skei Grande om å innføre et kompetanseår for lærere i
grunn­ og videregående skole (Innst. S. nr. 15 (2006­
2007), jf. Dokument nr. 8:81 (2005­2006))
Presidenten: Etter ønske fra kirke­, utdannings­ og
forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter
til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne
seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Gunnar Gundersen (H) [19:47:35] (ordfører for sa­
ken): Det er stor enighet i komiteen om at etter­ og vide­
reutdanning av lærere er et felt som vil kreve oppmerk­
somhet framover. En samstemt komite er opptatt av å sig­
nalisere at lærerne er satt til å forvalte Norges viktigste
ressurs, og at det er av avgjørende betydning at lærerne er
kompetente, kunnskapsrike og motiverte for denne opp­
gaven. Det må derfor være et kontinuerlig fokus på lærer­
nes kompetanse.
Høringen komiteen har gjennomført, og de innspill ko­
miteen har fått, har gitt god innsikt i de utfordringene læ­
rerne står overfor. Mens mange sammenliknbare yrker har
utviklet ulike former for støttestrukturer og redskaper for
å finne fram til relevant kunnskap, står læreren helt alene
når det kommer til å oppdatere sine kunnskaper og sin
kompetanse. Det området læreren forventes å orientere
seg i, er i tillegg svært vidt. For den enkelte lærer blir det
derfor i mange tilfeller en uoverstigelig utfordring å spis­
se sine problemstillinger og finne enkle svar på hva slags
behov den enkelte har.
Forskere peker på en «frivillighetskultur», definert
som mangel på kollektivt definerte kunnskapskrav innen
læreryrket, som ytterligere en utfordring. I sum er det der­
for mye som peker i retning av at behovet er stort for et
sterkere fokus på systematikk innen etter­ og videreutdan­
ning i læreryrket. Komiteen påpeker at muligheten for in­
dividuell kompetanseutvikling er viktig, og at dette må
ses som en del av å utvikle skolen til lærende organisasjo­
ner. Etter­ og videreutdanning er dermed ikke bare et in­
dividuelt anliggende for den enkelte lærer.
Komiteen ser samtidig at det åpner seg noen klare prin­
sipielle problemstillinger i tilknytning til systematisering
av etter­ og videreutdanningen av lærere. Stortinget end­
Forhandlinger i Stortinget nr. 22
22

2006
316 Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Dørum, Tenden, Kvassheim og Skei Grande
om å innføre et kompetanseår for lærere i grunn­ og videregående skole
ret i 2005 opplæringsloven slik at det er skoleeier, dvs.
kommuner og fylkeskommuner, som har ansvaret for
drift, lokal prioritering og utvikling av skolen. Kompetan­
seutvikling hører til dette ansvaret. Komiteen understre­
ker også at man er midt i satsingen på Kunnskapsløftet, og
at dette betyr en betydelig satsing på kompetanseheving
for lærerne. I 2006 er det bevilget 375 mill. kr til skoleeier
til dette formål, og komiteen forventer at dette vil bli fulgt
opp i de årlige budsjettene framover.
Flertallet i komiteen påpeker imidlertid at det ikke er
åpenbart hvilke tiltak som vil være best egnet for å nå må­
let om god etter­ og videreutdanning. Utover de helt korte
kurs med varighet på noen få dager og med tilsvarende li­
ten varig effekt, har korte «mini­sabbater» med varighet
på fire--seks uker vist seg å ha stor effekt. Å innføre et
kompetanseår vil være svært ressurskrevende, og flertal­
let ser det derfor ikke som naturlig å vurdere å gå inn på
en så omfattende reform før en har flere erfaringer med
det igangsatte Kunnskapsløftet. En slik reform vil også
måtte knyttes opp til krav om dokumenterte resultater av
ordningen.
Et flertall i komiteen mener at staten vil måtte bidra i
forbindelse med gjennomføring og finansiering av syste­
matisert etter­ og videreutdanning for lærere. Det forsla­
get som behandles i dag, er av KS kostnadsberegnet til
6,3 milliarder kr og viser at dette er dyre tiltak å iverkset­
te. Derfor er det viktig at man har en rimelig sikkerhet for
treffsikkerheten i tiltaket. Komiteen deler seg imidlertid
på flere forslag når det kommer til spørsmålet om hva som
skal gjøres nå.
Høyre mener at mange av de utfordringene skolen står
overfor, er knyttet til læreren og lærerens evne til å fornye
seg og videreutvikle sin kompetanse. En systematisering
av etter­ og videreutdanningen vil sannsynligvis være et
riktig tiltak, men vi tror det må analyseres hvordan dette
skal utformes for at det skal ha størst mulig effekt. Vi vil
derfor framsette følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av
2007 komme med sak om hvordan etter­ og videreut­
danning for lærere -- gitt den nåværende situasjon --
kan skape gjensidig forpliktelse og gi lærere den nød­
vendige systematikk for at slik utdanning skal være
hensiktsmessig og relevant.»
Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har
tatt opp det forslaget han refererte.
Gerd Janne Kristoffersen (A) [19:52:22]: Som sa­
kens ordfører sa, er vi alle enige med forslagsstillerne i at
lærerne er satt til å forvalte Norges viktigste ressurs, og at
det er av avgjørende betydning for utviklingen av kunn­
skapssamfunnet at lærere er kompetente, kunnskapsrike
og motiverte for denne oppgaven. Så kan det være ulike
oppfatninger om hvordan vi sikrer oss nettopp det.
Det kan høres forlokkende ut med innføring av et kom­
petanseår for lærere, men det er knyttet stor usikkerhet til
i hvilken grad en når målene om mer kompetente og moti­
verte lærere ved en slik ordning. Hvorvidt vi når målene
om å utvikle skolene våre til å bli mer lærende organisa­
sjoner enn i dag, er enda mer usikkert.
For min del tror jeg vi må gjøre flere ting. Etter å ha
lyttet til forskere på området under komiteens høringer i
forbindelse med denne saken tror jeg det er klokt å starte
med å få på plass strukturer som ivaretar den jevnlige fag­
lige oppdateringen i skolehverdagen. Innføringen av
Kunnskapsløftet gir oss en god anledning til det om skole­
eierne har fokus på hva som skal til for å få på plass slike
strukturer.
Ledelse har vært et område skoleverket har vært lite
opptatt av. Men det er skoleeier og den øverste leder ved
den enkelte skole sitt ansvar å sørge for å ha kompetente
medarbeidere. Ikke bare skal den enkelte medarbeider
være kompetent, men en har også som leder ansvar for at
skolen har tilgjengelig spisskompetanse innenfor alle fag.
Dette drukner ofte i diskusjonene omkring budsjetter og
skolestruktur, men er ikke mindre sant for det.
I forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet er
alle skoleeiere pålagt å sørge for videreutdanning for det
pedagogiske personalet i grunnopplæringen. I min hjem­
kommune er de godt i gang, i likhet med de fleste andre
kommuner. De har sammen med sin nabokommune tilsatt
en koordinator som samarbeider tett med rektorene i de to
kommunene om gjennomføringen av Kunnskapsløftet.
Ved å se på hvilke mål og tiltak som er beskrevet i tiltaks­
planen, kan vi lese at de der er opptatt av å lage gode
strukturer som kan ivareta nettopp den jevne faglige opp­
dateringen av den enkelte lærer ved oppbygging av nett­
verk innenfor ulike fagområder, samtidig som en sender
enkeltlærere på kurs og etterutdanning innenfor relevante
fag for den enkelte. Ett område som er viet oppmerksom­
het, er skoleledelse, et annet område er skolen som læren­
de organisasjon. I tillegg er fagutvikling innenfor matte,
naturfag, språk og musikk i godt gjenge ifølge loggen som
føres.
Det er slik jeg tror vi i første omgang best når de mål­
settingene vi har om kompetente, kunnskapsrike og moti­
verte lærere. Så er det imidlertid ikke sagt at vi ikke har
bruk for et kompetanseår for lærere. Men et slikt år må
være knyttet opp mot det faget læreren underviser i, slik
at ny viten kommer elevene og kollegaene til gode. Vi skal
jo ikke underslå at et år fri fra den ordinære jobben vår
kan være godt for motivasjonen til å fortsette, men om
dette ikke knyttes opp mot den jobben vedkommende har,
tror jeg det blir umulig å gjennomføre.
Om det ikke skal være slik, må det knyttes opp mot
gjeldende avtaleverk mellom arbeidstakerorganisasjone­
ne og arbeidsgiverne -- i dette tilfellet KS. Overlegene ved
norske sykehus har en slik avtale. De kan ta ut fire måne­
ders fagpermisjon hvert femte år. Denne fagpermisjonen
tas ut etter avtale med arbeidsgiver. Ordningen er kreven­
de, men ved at den er avtalefestet er kostnadene kjent og
innarbeidet i budsjettene på linje med andre lønnskostna­
der. En slik ordning skisserte også kunnskapsministeren
som aktuell å vurdere for lærere da han hadde ordet i den
forrige saken.
Men jeg tror at det viktigste nå er å få på plass struktu­
rer ved den enkelte skole som ivaretar den daglige og

Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Dørum, Tenden, Kvassheim og Skei Grande
om å innføre et kompetanseår for lærere i grunn­ og videregående skole
317
2006
jevnlige kompetanseutviklingen, dette være seg gjennom
forpliktende etter­ og videreutdanningsplaner, systemer
for faglig veiledning, med muligheter for refleksjon om­
kring egen praksis, gode kollegagrupper eller andre meto­
der for læring. Gjennomføringen av Kunnskapsløftet kan
gi oss muligheter til å innføre nye metoder for kontinuer­
lig kompetanseutvikling hos lærerne. Kunnskapsministe­
ren vil nok følge opp slik at vi ser at vi når vår visjon om
å skape en bedre kultur for læring for et felles kunnskaps­
løft. I den sammenhengen er lærerne og deres rammebe­
tingelser helt sentrale.
Anders Anundsen (FrP) [19:57:30]: Forslaget om å
innføre et kompetanseår for lærere er et forslag hvis inten­
sjon Fremskrittspartiet har mye til overs for. Intensjonen
er naturligvis at man ønsker å forbedre kompetansen i
norsk skole, og det er åpenbart nødvendig å legge til rette
for et bedre etterutdanningsopplegg for lærere. Derfor har
Fremskrittspartiet fremmet forslag i denne saken om at
hver enkelt lærer skal gis en rett til en forpliktende og in­
dividuell etterutdanningsplan.
Det er riktignok en viss avstand mellom forslagsstiller­
nes løsning på etterutdanningsutfordringen i norsk skole
og Fremskrittspartiets løsningsforslag. En av årsakene er
at forslaget fra Venstre vil skape store utfordringer for
skolene, og påføre kommunene enorme kostnader. Kom­
munenes Sentralforbund har laget noen foreløpige regne­
stykker som viser at kommunene vil bli påført store kost­
nader ved ordningen, anslagsvis 6,3 milliarder kr. Det er
mer enn to og en halv gang den totale nominelle veksten
i kommunesektoren for 2007 etter budsjettforslaget.
Fremskrittspartiet mener de totale utfordringene i
norsk skole ikke bare konsentrerer seg om å gi lærere sær­
deles gode etterutdanningsmuligheter. Vi mener det er
nødvendig med et bredere fokus. Samtidig må en legge
forholdene til rette for å løse kompetanseutfordringen på
lang sikt. Fremskrittspartiet foreslår derfor i dag å endre
allmennlærerutdanningen.
Tidligere i dag har vi behandlet en interpellasjon basert
på at NOKUT har gitt norsk allmennlærerutdanning dår­
lig karakter. Anbefalingen fra evalueringsgruppen er å ut­
vide lærerutdanningen til fem år fra dagens fire. Utdan­
ningsforbundet har tidligere støttet opp om en slik modell,
og Fremskrittspartiet foreslår i dag en todeling i et
bachelor­ og et mastergradsstudium, hvor en skal ha et
mastergradskrav for undervisning etter 4. trinn.
For å sikre at fremtidens lærere er best mulig kvalifi­
sert mener Fremskrittspartiet at det er nødvendig å handle
raskt. Dersom den politiske prosessen med oppfølging og
endring av allmennlærerutdanningen tar tid, innebærer
det at flere generasjoner barn får dårligere lærere enn de
ellers kunne fått. Derfor haster det med politisk handling,
ikke bare interpellasjoner, diskusjoner og samtaler. For­
slagsstillerne vil ha handling, og det vil også Fremskritts­
partiet.
Det er verdt å merke seg at ingen av regjeringspartiene
er med på å gi et bidrag verken til kortsiktig eller langsik­
tig løsning på kompetanseutfordringene i norsk skole. En
samlet opposisjon har -- riktignok på litt ulikt vis -- evnet
å bry seg nok til å fremme og foreslå mulige alternative
løsninger. Regjeringspartiene derimot har ingen konkrete
forslag og støtter heller ingen av de fremlagte konkrete
forslagene. Siden det stadig presiseres at regjeringsparti­
ene har stor frihet til å finne gode løsninger i Stortinget,
må deres fravær av engasjement i dette spørsmålet skyl­
des en manglende vilje til å satse på kompetanseheving i
norsk skole. Det er intet godt utgangspunkt.
Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.
Presidenten: Representanten Anders Anundsen har
tatt opp de forslagene han refererte til.
Bjørg Tørresdal (KrF) [20:01:06]: Dersom vi skal
lykkes med å skape verdens beste skole for ungene våre,
er dyktige og engasjerte lærere helt avgjørende. Alle de
planer, reformer og evalueringer som vi utvikler for å for­
bedre skolen, vil mislykkes uten kompetente, engasjerte
og motiverte lærere. Fokuset har endret seg i skolen de
siste årene fra den undervisningen som læreren gir, til den
læring som skjer i eleven. Det er ikke lenger slik at lære­
ren kan helle kunnskap i barn og unge -- fylle tomme fat.
Nei, lærerne skal tenne en gnist hos barn og unge, vekke
nysgjerrighet, motivere og veilede. Lærernes egen moti­
vasjon og fagkompetanse er avgjørende for at det skal
skje læring i den enkelte elev.
Derfor har vi som folkevalgte et stort ansvar. Det er vi
som skal legge forholdene til rette for at en lærer kan bli
«den gode lærer». Det er vi som må sikre lærerne det bes­
te utgangspunktet både som start i form av en god lærer­
utdanning og som påfyll gjennom etter­ og videreutdan­
ning.
Lærerrollen har forandret seg mye de siste 50 år. På
1950­ og 1960­tallet var læreren er selvstendig folkeopp­
lyser. Han hadde kunnskap som han skulle dele med an­
dre. Han eller hun hadde ferdigheter som skulle innøves
hos barn. Læreren skulle lære fra seg! Å «lære fra seg»
-- vi hørte at det var noen som var gode til å lære fra seg.
Læreren var den aktive i opplæringen. Eleven tok imot det
læreren gav. Læreren var en slags kilde som det kunne
øses av. Det var langt på vei læreren som var skolen -- i
alle fall var han eller hun et slags sentrum. En lærer skulle
både øse av sin kunnskap og også gløde med sitt engasje­
ment.
Nå har læreren blitt tilrettelegger, den som legger til
rette for at det skjer læring i eleven. Fokus er rettet vekk
fra læreren som hovedperson i læringen.
Det er et paradoks at vi på tross av at målet om tilpasset
opplæring har vært i hovedfokus i mange år, ennå ikke har
lyktes fullt ut i tilpasset undervisning til hver enkelt elev.
I en rapport fra Læringslaben påpekes det at skolen fort­
satt har utfordringer knyttet til ensformige undervisnings­
opplegg og manglende evne til å tilpasse undervisningen
til elevene. Det kan være flere årsaker til det.
Det handler mye om lærerressurser i skolen. Vi må ha
nok lærere med tid og evner til å se den enkelte elev.
Det handler også om utfordringene knyttet til lærerut­
danningen. NOKUTs evaluering av utdanningen har vist
manglende sammenheng mellom fag og praksis. Når dette

2006
318 Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Dørum, Tenden, Kvassheim og Skei Grande
om å innføre et kompetanseår for lærere i grunn­ og videregående skole
mangler, vil det få konsekvenser for lærernes kompetanse
om hvordan gi tilpasset opplæring til den enkelte elev. Det
holder ikke med teori om tilpasset opplæring om det ikke
i praksis vises hvordan dette skal gjøres i klassesituasjo­
nen. For å lykkes med individuell tilrettelegging er det
helt nødvendig å kunne tilby lærerne tid til kompetanse­
heving. Et av hovedmålene for skolen er å sette hver en­
kelt elev i sentrum og sikre alle elever utfordringer ut fra
den enkelte elevs potensial. Vi må sikre at lærerne har til­
strekkelig kunnskap for å nå dette målet.
Vi har vedtatt en historisk satsing på kompetansehe­
ving for lærere i Kunnskapsløftet. Her har Stortinget bun­
det seg til å bruke 2--3 milliarder kr de neste årene. Dette
er en god investering. Det vil være avgjørende at denne
satsingen også følges opp gjennom styrket lærerutdan­
ning og en helhetlig og langsiktig kompetanseløftplan for
lærerne.
Med dette som bakgrunn har Kristelig Folkeparti tatt
til orde for at det bør innføres et prøveprosjekt med kom­
petansetid for lærere. Prøveprosjektet bør i første omgang
innføres i ett fylke med tre--seks måneders varighet der
endringer i skolen, ny pedagogikk og mer fagkunnskap
står i fokus. En fornyelsestid og kompetanseheving vil
kunne gi inspirasjon, ny og oppdatert kunnskap, nye un­
dervisningsmetoder og dermed gi elevene et bedre utdan­
ningstilbud.
Ja, dette er en forskjellsbehandling av en yrkesgruppe.
Kristelig Folkeparti mener at det er rett å behandle denne
yrkesgruppen spesielt og gi lærerne økt motivasjon og
større faglig kompetanse. Det er en investering i våre barn
og i framtiden!
Jeg vil med dette ta opp Kristelig Folkepartis forslag i
innstillingen.
Kristelig Folkeparti vil subsidiært stemme for Venstres
forslag nr 6.
Presidenten: Representanten Bjørg Tørresdal har tatt
opp det forslaget hun refererte til.
Odd Einar Dørum (V) [20:06:18]: Det mest forun­
derlige i den saken som vi nå har kommet til, er hvorfor
ikke hele komiteen kunne stemme for det forslaget som
Høyre framlegger. Det er kanskje rart at jeg starter med å
si det, men det er et forslag som rett og slett ber om at man
systematisk gjennomgår det man nå driver med. Hvis re­
gjeringspartiene skulle tatt på alvor det man sa i forrige
debatt om lærerutdanning, burde man faktisk stemt for et
forslag som sier at vi systematisk og bra skal utnytte det
vi allerede nå vet. Jeg vil gjerne be noen vurdere grundig
hvorfor man ikke kan følge et forslag som er så direkte og
kontant.
Så til det forslaget som er framsatt av Venstre, og som
er presentert av sakens ordfører. Jeg synes selvfølgelig det
er skuffende at ikke flere går så langt som vi synes det er
riktig å gå, men jeg er svært glad for at flertallet slår fast
at forslagets hensikt er å skape en systematikk som vi i
dag finner i andre yrkesgrupper, og som også representan­
ten Gerd Janne Kristoffersen gav et utmerket eksempel
på. Det er nettopp slik at vi som har fremmet forslaget, er
overbevist om at den systematikken fortjener lærerne, for­
tjener samfunnet og fortjener elevene. Vi bygger selvføl­
gelig på en ordning hvor dette er både en rett og en plikt,
og det er et spleiselag mellom stat og kommune. Det er
også det flertallet kommer inn på når det forteller hvordan
man skal finansiere en eventuell ordning. Når vi tar det
opp, er det fordi at en yrkesgruppe som skal stå i livslang
læring, som representanten Huitfeldt var inne på i inter­
pellasjonsdebatten, må, med de utfordringer man har med
stadig nye elevkull, og med de utfordringer man har i et
samfunn i endring, få et påfyll, og det påfyllet må være
meningsfylt. Det må selvfølgelig være faglig meningsfylt
ut fra det som gjelder den enkelte og den enkelte lærers
forhold til skolen.
Da må jeg tilføye: Det er i dag svært mange lærere som
helt frivillig -- og det er omtalt i komiteinnstillingen -- tar
en videreutdanning, tar seg fri og bekoster dette. Det
handler jo om dyp og høy og sterk motivasjon. Denne
motivasjonen burde samfunnet møte. Det burde kunne
møte den på en måte som gjorde at man klarte det.
Når vi i forslaget fra Venstres side foreslår en gradvis
innfasing, er det fordi vi vil ha et realistisk forhold til pen­
gene for å kunne få det til. De fleste reformer i Norge som
det er blitt noe av, er faset inn gradvis. Det har blitt slik at
man har hatt en mulighet til å håndtere det.
Utgangspunktet for Venstres forslag er det samme som
også representanten Tørresdal uttrykte, at vi snakker om
en yrkesgruppe som bærer en utrolig viktig samfunnsin­
stitusjon oppe, nemlig skolen -- den institusjonen som ved
siden av hjemmet gir den grunnleggende ballast for men­
neskers liv, for å leve i et samfunn med andre, kunnskaps­
messig og holdningsmessig, og som også gir den innsik­
ten som gjør at vi kan opptre både sosialt fornuftig og
være trygge og stolte av det vi skal lære. Da blir lærerne
nøkkelpersoner.
Går vi så til Finland, et land som jeg har dratt til for å
studere ikke finsk skole, men finsk lærerutdanning, inn­
førte de den systematikken for ca. 35 år siden for sine læ­
rere gjennom sin grunnleggende lærerutdanningsreform,
hvor lærerne fikk den ballasten som vi av forskjellige
grunner ikke fant det riktig å gi lærere i Norge. Så Ven­
stres forslag handler dels om i ettertid å gi dem den bal­
lasten som de ikke har fått tidligere. Av og til har jeg fått
noen skrekkens eksempler fra lærere jeg treffer på min
vandring i Oslo, som kanskje har hatt åtte timer i hvordan
man skal lære unge mennesker å lese og skrive, men har
hatt tre uker i dialektforståelse. Da er det et eller annet
som er grunnleggende feil.
Kunnskapsløftet, som alle har vist til, er et norsk skip­
pertak, det fordi vi alle våknet en dag og oppdaget at vi
satt med funksjonelle analfabeter -- unge mennesker og
eldre mennesker, for den saks skyld, som ikke kunne lese,
skrive og regne. Da tok vi oss på tak. Det heter Kunn­
skapsløftet. Så gjorde vi det på norsk vis, vi gjorde det til
et spleiselag mellom stat og kommune. Tenkningen som
ligger inne fra Venstres side, er, som også flertallet sier, at
dersom man skal gjøre noe mer enn det man gjør i dag, må
nettopp den typen tenkning til. Man sier at ja, det hører
med i forhandlingene mellom partene, men staten må

Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Dørum, Tenden, Kvassheim og Skei Grande
om å innføre et kompetanseår for lærere i grunn­ og videregående skole
319
2006
komme tungt inn. Det er en grunnleggende tenkning som
jeg deler, fordi det er slik vi har skapt viktige reformer i
Norge.
Når det så gjelder vårt forslag, har vi også ment at det
er fornuftig å prøve, å ha forsøk. Derfor er det en del av
forslaget. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har gitt ut­
trykk for at de vil støtte det. Vi vil også stemme for Kriste­
lig Folkepartis forslag, fordi det er et beslektet forslag.
Det er et forslag som følger samme tenkning, at man skal
prøve ut noe som gir lærerne en systematisk opplærings­
tid.
Så vil vi endelig også stemme for det forslaget som er
framlagt fra Høyre. Jeg hadde faktisk håpet og trodd at et
samlet storting kunne stemt for det, fordi det er å ta samt­
lige talere jeg har hørt i lærerutdanningsdebatten og så
langt i denne debatten, på alvor. Jeg vil se det som en test
også på regjeringspartienes evne og vilje til å være så ny­
tenkende som de sier at de vil være, og rett og slett be om
den oversikten som ligger i det forslaget.
Med dette tar jeg opp de to forslagene som er framsatt
av Venstre i innstillingen.
Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har
tatt opp de forslag han refererte til.
Statsråd Øystein Djupedal [20:11:43]: Det er bred
enighet om at vi må ha kompetente lærere i norsk skole.
Lærerne i grunnskolen og i videregående opplæring har
stor betydning for elevenes læring. Den kompetansen som
elevene utvikler, er det som skal skape grunnlaget for
morgendagens samfunn. Den gode læreren har god kom­
petanse i sine fag, og han eller hun evner å formidle kunn­
skap til elevene og motivere dem for videre læring. Slike
lærere er det mange av i norsk skole, heldigvis, men sam­
tidig har flere forskningsrapporter pekt på at det er bety­
delig rom for forbedringer.
Et sentralt spørsmål er hvem som skal ha det utøvende
ansvaret for å gi læreren kompetanse. Jeg vil i utgangs­
punktet peke på at Stortinget i fjor vedtok endringer i opp­
læringslovens bestemmelser om kompetanseutvikling, jf.
Ot.prp. nr. 57 for 2004­2005 og Innst. O. nr. 105 for 2004­
2005. Den nye bestemmelsen gir skoleeier ansvar for nød­
vendig kompetanseutvikling for personalet, både for å
fornye og for å utvide den faglige og pedagogiske kunn­
skapen.
La meg også vise til den forrige debatten, som var en
beslektet debatt på mange måter, der også mange av disse
spørsmålene ble tatt opp. Det var en god debatt, som var
utfyllende i forhold til den debatten vi nå er inne i.
Regjeringen tar på alvor at ulike undersøkelser peker
på at lærerne på flere områder mangler formell og ny
kompetanse i enkelte fag. I forslaget til statsbudsjett er det
omfattende beløp som brukes for å styrke lærernes kom­
petanse. Jeg vil bl.a. peke på den omfattende satsingen på
kompetanseutvikling som skjer i forbindelse med Kunn­
skapsløftet. Bare i år er det bevilget 375 mill. kr til skole­
eier til kompetanseutviklingstiltak. En del av midlene er
øremerket faglig videreutdanning. Denne satsingen er
foreslått videreført i budsjettet for 2007, som nå ligger til
behandling her i Stortinget.
Aktivitetsrapporteringen fra forskningsstiftelsen Fafo
for bruk av kompetansemidler for 2005 viser at skoleeier
også har økt bruken av egne midler med ca. 10 pst. fra
2004 til 2005. Det er altså en betydelig satsing på kompe­
tanseutvikling både fra skoleeier og fra regjering. Det er
viktig at midlene blir brukt på en best mulig måte. For å
kontrollere at midlene blir brukt etter intensjonen er det
lagt opp til en omfattende og løpende rapportering og eva­
luering. Videre vil fylkesmannen bli bedt om å sikre at lo­
kal delaktighet og forankring er synliggjort i årsplanene
til skoleeier. I forslaget til statsbudsjett er det understreket
at denne forutsetningen skal være oppfylt ved tildeling av
midler, og at fylkesmannen skal følge opp dette.
La meg også understreke at det er ingen endring i det
vår regjering gjør i hvordan dette skal rapporteres og un­
dersøkes i forhold til tidligere regjering. Vi viderefører
akkurat det samme systemet som min tidligere kollega
Clemet la til grunn i sitt arbeid overfor Stortinget, og som
Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til. Det betyr at
det er en videreføring og ingen endring i den eksisterende
praksis i hvordan dette skjer.
Forslaget peker på at kompetanseutvikling for lærere
må ha et langsiktig perspektiv. Dette er jeg enig i. De læ­
rerne som utdannes i dag, vil forhåpentligvis være i
skolen i flere tiår framover. Et viktig virkemiddel for sko­
leeier er å kartlegge sine læreres kompetanse og kompe­
tansebehov. Strategien for kompetanseutvikling i grunn­
opplæringen har bidratt sterkt til at kommuner og fylkes­
kommuner har foretatt slike kartlegginger. Fordi strategi­
en går over fire år, fra 2005 til 2008, er skoleeierne gitt
mulighet til å tenke langsiktig for å møte de ulike behove­
ne som Kunnskapsløftet skaper.
Jeg vil ikke anbefale et forslag om å innføre et kompe­
tanseår for lærere nå, slik forslagsstillerne har tatt til orde
for. Vi har ikke nok kunnskap om hvordan et kompetanse­
år vil fungere i forhold til de ressurser dette vil kreve. Er
dette den beste måten å sørge for kompetanseutvikling på,
eller er det andre virkemidler som har større effekt og gir
mer igjen for pengene? Vil en individuell videreutdanning
i tilstrekkelig grad komme skolen som lærende organisa­
sjon til gode?
Det vil være uheldig å komme med nye signaler om
kompetanseutvikling før kompetansestrategien er gjen­
nomført. Skolen trenger forutsigbarhet i dagens situasjon
for å kunne konsentrere seg fullt og helt om nødvendig
kompetanseutvikling for å kunne gjennomføre Kunn­
skapsløftet.
Jeg vil også peke på at forslaget om et kompetanseår
vil kreve store ressurser, både økonomisk og menneske­
lig. Forslaget kan føre til at det blir behov for et betydelig
antall nye lærere, noe som vil få store konsekvenser for
kommunenes økonomi og for rekruttering til lærerutdan­
ningen. Det vil også kreve at universitets­ og høyskole­
sektoren har mulighet til å tilby relevant videreutdanning
for et høyt antall lærere. For Regjeringen er det i første
rekke viktigst å bruke ressurser på å bedre elevenes læring
gjennom økt timetall og ved å øke lærertettheten, og selv­

2006
320 Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Dørum, Tenden, Kvassheim og Skei Grande
om å innføre et kompetanseår for lærere i grunn­ og videregående skole
følgelig også på det kompetanseløftet lærerne i dag er
inne i.
Uten å svekke lærernes behov for kompetanseutvikling
vil jeg peke på at forslagsstillernes parallell til ordningen
for vitenskapelig ansatte ikke umiddelbart er sammen­
lignbar. Vitenskapelig ansatte skal både frambringe ny
kunnskap og formidle kunnskapen. Forskningsterminen
gir mulighet til å konsentrere seg om den første del av ar­
beidsoppgavene. Lærerne har først og fremst som oppga­
ve å formidle kunnskap, ikke å frambringe ny viten.
En systematisk ordning for å ivareta lærernes behov
for kompetanseutvikling, både faglig og pedagogisk, er
nødvendig for å utvikle kvaliteten i opplæringen. Strate­
gien for kompetanseutvikling i forbindelse med Kunn­
skapsløftet gir mulighet for systematisk kompetanseut­
vikling. Den gir også erfaringer og gode tiltak, fordi stra­
tegien er under løpende evaluering. Når strategiperioden
utløper i 2008, vil det med utgangspunkt i evalueringen
være naturlig å vurdere hvordan statlig nivå videre kan bi­
dra til kompetanseutvikling på en systematisk måte.
Vi er midt inne i Kunnskapsløftet. Vår regjering bruker
nå betydelige midler på kompetanseheving for lærere. Det
gjorde også den forrige regjeringen. Det er helt nødven­
dig. Skal Kunnskapsløftet lykkes, er vi helt avhengig av å
løfte kompetansen hos dem som har sitt virke i skolen,
slik at Kunnskapsløftet blir reelt. Jeg er glad for å si at det
har vært bred enighet om dette i Stortinget. De 375 mill.
kr som vi foreslår bevilget i årets budsjett, er en viderefø­
ring av bevilgninger fra tidligere regjeringer, som Stortin­
get har gitt sin tilslutning til. Det gjør altså at lærerne nå
får den største satsing på kompetanse noensinne.
Så er det selvfølgelig slik at noen vil si at de ikke får
tilstrekkelig, og noen vil si at de ikke får akkurat det de
ønsket. Realiteten er vel den at det er svært vanskelig å
tenke seg at departementet, Stortinget eller direktoratet
skulle kunne være i stand til å diktere hvordan kompetan­
sen skal utvikles på den enkelte skole. Det må finne sin
løsning lokalt. Det betyr at skoleleder sammen med skole­
eier og den enkelte pedagog må ta utgangspunkt i hva den
enkelte pedagog har bruk for når det gjelder mer videre­
utdanning og etterutdanning. Det er på denne måten dette
systemet har vært praktisert fram til vår regjeringsperio­
de. Vi viderefører den praktiseringen. Vi har tillit til at de
som er lengst nede i pyramiden, altså på den enkelte sko­
le, er de som faktisk besitter kunnskap, og må etterspørre
etter­ og videreutdanning.
Det er selvfølgelig en betydelig utfordring for våre
høyskoler å tilrettelegge for denne type etter­ og videreut­
danning slik, at kursene oppleves som relevante, og at læ­
rerne benytter seg av tilbudene. Mitt inntrykk er at dette i
all hovedsak er tilfredsstillende. Det viser også de rappor­
tene som vi så langt har fått om bruken av etter­ og vide­
reutdanningsmidler. Det betyr ikke at vi skal være tilfreds.
Det betyr at vi fortløpende skal fokusere på dette. Det be­
tyr også at det vil være naturlig at når perioden, som fort­
løpende evalueres av Fafo, går ut i 2008, vil vi få en ende­
lig sluttrapport om kompetanseløftet.
Hvordan vi skal gå videre med den kunnskapen som
vil foreligge i sluttrapporten fra Fafo, har ikke Regjerin­
gen tatt stilling til, men den viten som kommer der om
noen år, vil måtte bearbeides. Så vil vi se om det er grunn­
lag for nye tiltak. Det som i hvert fall er helt åpenbart, er
at våre lærere har bruk for en kontinuerlig satsing. Det be­
tyr at det store kunnskapsløftet vi er inne i nå, ikke må av­
sluttes, men videreføres på nye måter.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Anders Anundsen (FrP) [20:20:22]: La meg først si
at jeg er enig i mange av de vurderingene som statsråden
kom med i sitt innlegg. Vi er selvfølgelig enige om at alle
er opptatt av at kompetansen skal heves i norsk skole.
Det minst ytterliggående forslaget som det blir votert
over i dag, er Høyres forslag, som er en gjennomgang
med sikte på et resultat. Det bringer oss iallfall et steg vi­
dere, mens statsrådens ambisjon på en måte er å gjennom­
føre det den forrige regjeringen la opp til. Derfor har jeg
lyst til å utfordre statsråden til å være litt mer ambisiøs
enn bare å vise til det opplegget som den forrige Bonde­
vik­regjeringen la opp til innenfor Kunnskapsløftet. Hvil­
ke konkrete planer utover det som allerede ligger inne fra
Bondevik II­regjeringen, vil Regjeringen satse på -- ut­
over prat, interpellasjoner og ytterligere utredninger og
handlingsplaner? Kan han være litt mer ambisiøs, kan­
skje?
Statsråd Øystein Djupedal [20:21:23]: Det som har
vært viktig for oss, er at Kunnskapsløftet gjennomføres
med forutsigbarhet. Det betyr at vi har fulgt den langsik­
tige planen som var lagt for kompetanseheving innenfor
norsk skole, simpelthen fordi skolene, høyskolene og alle
de som er avhengige av midlene, skal ha forutsigbarhet i
dette. I det forslaget som Stortinget nå har til behandling,
bruker vi nesten 1 milliard kr på kompetanse og kvalitets­
sikring i norsk skole. Det er en betydelig sum. Det gjør vi
fordi vi mener at dette er et viktig felt.
Vi har ambisjoner om at kvaliteten i norsk skole skal
bedres. Den skal bedres på mange ulike felt, men det å
heve lærernes kompetanse er selvfølgelig noe av det vik­
tigste. Å øke lærertettheten i skolen er også viktig for
kompetanse og kvalitet. Nye timer i skolen er veldig vik­
tig, ikke minst i basisfagene matematikk, engelsk og
norsk. Det er veldig viktig at vi får flere timer, ikke minst
på de laveste klassetrinnene. Det gjør at ungene våre lærer
å lese og skrive bedre. På den måten vil de lykkes bedre.
Vi har en lang rekke tiltak som vil styrke kvaliteten i norsk
skole.
Jeg er glad for å samarbeide med Stortinget om dette,
ikke minst også med representanten Anundsen og hans
parti.
Gunnar Gundersen (H) [20:22:38]: Jeg er på lik lin­
je med foregående replikant, og i og for seg også repre­
sentanten Dørum, forundret over at man ikke kan gå inn
for Høyres forslag. Vi vet i dag at bruken av de midlene
som går inn i Kunnskapsløftet, er svært variabel rundt
omkring i kommunene, og det vårt forslag går ut på, er

Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
321
2006
egentlig å begynne å legge til rette for en systematikk i en
periode hvor man allerede har et løft for skolen.
Statsråden bør i hvert fall merke seg at komiteen, og
særlig opposisjonen i komiteen, er urolige og litt utålmo­
dige med henblikk på at noe må skje her. Da kan man vel­
ge å ignorere de signalene eller å ta fatt i dem og begynne
å skape en systematikk rundt den problemstillingen, for
det er ganske viktig.
Mitt spørsmål til statsråden er om han vil merke seg det
og begynne å jobbe med en systematikk rundt dette.
Statsråd Øystein Djupedal [20:23:38]: En statsråd
merker seg bestandig hva Stortinget sier, også mindre­
tallsmerknader, og selvfølgelig flertallsmerknader. Og en
statsråd merker seg bestandig hvilke forslag som fremmes
for Stortinget, for Stortinget er det organ som gir oss opp­
drag.
Samtidig er det sånn at når vi, den foregående regjering
og vår regjering, systematisk har satset på kompetanse,
oppfatter jeg det litt som representanten Dørum sa i sitt
innlegg: Dette er en nasjonal dugnad for å sørge for at
skolen vår blir bedre. Vi har en fortløpende evaluering av
Kunnskapsløftet og kompetanseløftet for lærere, som
foretas av Fafo. Kompetanseutviklingsprogrammet i for­
bindelse med Kunnskapsløftet går ut i 2008, og de vil da
sluttføre en rapport som skal legges fram for oss. Hvordan
vi da viderefører dette arbeidet, har vi ikke tatt stilling til.
Det er noe vi vil komme tilbake til. Men jeg oppfatter at når
det gjelder både forslaget til representanten Dørum og ikke
minst innleggene som har vært i debatten så langt, har alle
den samme intensjonen, at for denne yrkesgruppen, lærer­
ne, er videre­ og etterutdanning, kompetanseløftet, svært
viktig. At man har litt forskjellig tilnærming til det, aksep­
terer jeg som en del av politikkens vesen, men intensjonen
oppfatter jeg at det er et samstemt storting som deler.
Odd Einar Dørum (V) [20:24:58]: Jeg kan bekrefte
at statsråden har lest komiteinnstillingen helt rett når han
nå svarte representanten Gundersen at en samlet komite
mener at man systematisk må gjøre noe med lærernes mu­
lighet til å bli bedre, i form av etter­ og videreutdanning,
men så skilles våre veier, uten at jeg skal gjøre det til noen
polemikk her og nå. Ut fra mine erfaringer -- de får være
som de er, men jeg er en politiker som tråkker litt rundt og
hører på hva folk har å si -- opplever jeg, som statsråden,
at vi gjennom Kunnskapsløftet tar et skippertak. Vi gjør
en dugnad. Men jeg opplever også en mangel på systema­
tikk. Man burde sørge for at etterutdanningen og gjerne
også videreutdanningen får det trykket over seg som gjør
at den blir bra.
Jeg har vært med på å stemme for Høyres forslag. Jeg
skal ikke be om statsrådens kommentar til det, men nøye
meg med å spørre om statsråden også underveis, før eva­
lueringen, vil komme tilbake til hvordan man faktisk kan
styrke systematikken omkring etter­ og videreutdannin­
gen, slik at man får til det som jeg oppfattet lå i statsrådens
svar allerede i forrige runde, da vi diskuterte allmennlæ­
rerutdanningen.
Statsråd Øystein Djupedal [20:26:01]: Jeg er selv­
følgelig opptatt av at når det gjelder de store midlene sam­
funnet stiller til rådighet for kompetanseheving for lærere,
bør vi få mest mulig igjen for de pengene. Det tror jeg
også et samstemt storting vil være enig i. Jeg har merket
meg at mange i den offentlige debatt har sagt at disse mid­
lene ikke brukes godt nok, og det er selvfølgelig noe som
vi fortløpende fokuserer på. Men igjen er det en vanskelig
balansegang å skille mellom det som er nasjonal styring,
og det som er den lokale forankring, og kunnskapen hver
enkelt pedagog vil ha bruk for.
Vi har f.eks. gitt veldig tydelig signal om at i år er det
naturfag som skal prioriteres. Skoleledelse har vært prio­
ritert. Matematikk har vært prioritert. Språkfagene skal
gis prioritet. Dette sender vi ut som nasjonale styringssig­
naler til underliggende etater, og ikke minst til skolene og
høyskolene for at de skal være i stand til å gi denne kunn­
skapen videre i de kurs som etterspørres. Vi bruker bety­
delige ressurser på dette. Derfor er spørsmålene helt rele­
vante: Brukes de godt nok? Kan det gjøres på en annen
måte? Er systematikken god nok? Mitt svar så langt er: Ja.
Vi har ikke noe bedre enn det vi så langt har kommet opp
med, men vi er selvfølgelig interessert i en dialog med
Stortinget og andre om dette kan gjøres på en bedre måte.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 7.
(Votering, se side 329)
S a k n r . 8
Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­
teen om forslag fra stortingsrepresentantene Jon Jæger
Gåsvatn, Anders Anundsen, Åse M. Schmidt, Per Sand­
berg og Bård Hoksrud om å sørge for sikker og forsvarlig
skolebusstransport (Innst. S. nr. 16 (2006­2007), jf. Do­
kument nr. 8:84 (2005­2006))
Presidenten: Etter ønske fra kirke­, utdannings­ og
forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 10 minutter til Arbeiderpartiet, Frem­
skrittspartiet og Høyre, 5 minutter til hver av de øvrige
grupper og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne
seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Inger S. Enger (Sp) [20:28:44] (ordfører for saken):
Først og fremst vil jeg begynne med å takke komiteen for
samarbeidet i denne saka.
Trafikksikkerhet opptar oss alle. Og det er bra å kunne
si at en samla komite står sammen om noen grep som kan
tas. Det kommer jeg tilbake til.
I denne saka fremmer Fremskrittspartiet tre forslag;

2006
322 Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
1. Innføre forbud mot å transportere skolebarn og ung­
dom stående i skolebuss.
2. Stille krav til at kommunene ved alle skolenedleggel­
ser utreder konsekvensene av endringer i skoleskys­
sen både for elever og for fylkeskommunen, i tillegg
til de økonomiske konsekvensene for kommunen.
3. Overføre ansvaret for skoleskyss for grunnskoleelever
til kommunen.
Jeg skal ta for meg punkt for punkt og begynner først
med sikkerhet.
Dagens skoleskyssordning er nedfelt i opplæringslova.
Her vises det til både hvem som har rett til skyss, og hvem
som har ansvar for skoleskyssen. Hovedregelen er at fyl­
keskommunen er ansvarlig for organisering av skoleskys­
sen, og at kommunen betaler en refusjon etter persontakst
for elevene som skysses.
Opplæringslova definerer her elevenes rettigheter til
skoleskyss, samt skoleeiers og forvaltningas ansvar for
organisering av skoleskyssordninga. Når det gjelder be­
stemmelser vedrørende sikkerhet og mer trafikale for­
hold, så hjemles dette i vegtrafikklova.
Det er fylkeskommunen som har suveren rett til å defi­
nere krav til transportselskapene når det gjelder kvalitet
og sikkerhet. Av alle våre fylkeskommuner er det bare fire
som har benyttet seg av muligheten til å stille krav om et
tilstrekkelig antall sitteplasser. En samla komite stiller seg
naturligvis bak bekymringa fra elever, foreldre, lærere og
andre som opplever skolebusstransporten som utrygg. Det
går ikke an å slå seg til ro med at et stort antall elever frak­
tes til og fra skolen i overfylte busser, der mange elever er
henvist til ståplasser. Det er jo en kjent sak at i privatbiler
får vi bøter dersom vi ikke bruker bilbelte.
Av dagens ca. 620 000 elever som reiser med skole­
buss, er det om lag 200 000 som reiser kollektivt. SINTEF
har beregnet at 2--5 pst. av disse elevene er henvist til stå­
plass på bussen daglig. Tallet på elever som får skole­
skyss, har økt de seinere årene, og et økende antall elever
har i dag skoleskyss på opptil 2--3 timer pr. dag, ofte på
veger med høge fartsgrenser og ulykkesbelasta streknin­
ger.
Det er på denne bakgrunn en samla komite ber Regje­
ringa vurdere behovet for endringer og presiseringer i
vegtrafikklova med tilhørende forskrifter, eventuelt å
komme med ny forskrift til opplæringslova, for å sikre
elever en forsvarlig skoleskyss. Når det her ikke bare pe­
kes på Kunnskapsdepartementet, er det fordi saka kan be­
røre flere departement og det kan være aktuelt å endre uli­
ke lovverk.
Neste punkt fra forslagsstillerne var ønsket om konse­
kvensutredning for skoleskyss og nedlegging av skoler,
samt økonomi. Nå er det slik at kommunene betaler bar­
netakst for de elevene som har krav på skoleskyss. Skole­
nedleggelser, med tilhørende økt antall skyssberettigede
elever, medfører derfor at kommunenes billettkostnader
til skoleskyssen øker. Hvor stor denne økningen er, avhen­
ger av hvor mange ekstra skysselever nedleggelsen ska­
per, og hvor mye skyssavstanden øker.
Flertallet i komiteen er også av den oppfatning at kom­
munene i dag vurderer både økonomiske og andre konse­
kvenser av bl.a. skoleskyss i prosessen om endring av sko­
lestruktur. Kommunalt sjølstyre vil òg være et viktig
stikkord her. På denne bakgrunn avvises forslaget om å
pålegge kommunene å foreta utredning av konsekvensene
for skoleskyssen ved nedlegging av skoler.
Det siste punktet fra forslagsstillerne var ønsket om
overføring av ansvar for skoleskyss fra fylkeskommunene
til kommunene. Sentrale høringsinstanser støtter ikke
denne delen av forslaget. I en rapport fra Nordlandsforsk­
nings prosjekt «Skolenedlegging og skoleskyss» er det
undersøkt hvilke konsekvenser skolenedleggelser har for
kostnadene til skyssdrift i et utvalg kommuner. Konklu­
sjonen er at sammenhengen mellom skolenedleggelser og
kostnader til skoleskyss langt fra er entydige: 47 pst. av
tilfellene gav økte skysskostnader for fylkeskommunene,
42 pst. gav ingen endring, mens det i 7 pst. av tilfellene
gav reduserte kostnader. Inntektene økte mer enn kostna­
dene i 52 pst. av tilfellene, mens de var lavere i 23 pst. av
tilfellene. Det er altså ingen entydige signaler om at da­
gens ordning er feil. På denne bakgrunn avviser flertallet
i komiteen forslaget om å overføre ansvaret for skoleskys­
sen fra fylkeskommunene til kommunene.
Likevel er det en enstemmig komite som mener at Re­
gjeringen bør gjennomgå kostnadsfordelingen mellom
kommunene og fylkeskommunene med hensyn til skole­
skyss, slik at alle ulike sider kan bli belyst, og slik at vi får
en riktig politikk på området framover.
Freddy de Ruiter (A) [20:33:58]: Jeg vil i likhet med
foregående taler takke hele komiteen og også forslagsstil­
lerne for å ha brakt en viktig debatt på bane. Vi har hatt en
god prosess, og vi har hatt gode høringer, hvor både Trygg
Trafikk og Landslaget for nærmiljøskolen, LUFS, har
vært inne og gitt gode innspill.
Det å drive politikk handler i veldig stor grad om å
kunne sette seg inn i andre menneskers situasjon. Når jeg
tenker på denne saken, tenker jeg: Hvordan ville jeg for­
holde meg som forelder, hvordan ville jeg oppleve at min
ni år gamle datter f.eks. måtte stå på bussen? Hvordan vil­
le jeg oppleve at hun hadde en reisevei til skolen på opptil
2--3 timer? Jeg kan vel si det ganske klart her, at det ville
jeg overhodet ikke akseptert. Slik tror jeg det er med de
fleste av oss.
Jeg registrerer også at det er litt ulike forslag. Vi går
nok ikke fullt så drastisk til verks som opposisjonen, men
intensjonene og målsettingen er vi helt enige om. Derfor
håper jeg at denne debatten ikke blir en diskusjon om vir­
kemidler, men en diskusjon om målet, og at vi alle ønsker
oss dit -- å få til en trygg og sikker skoletransport for barn
og ungdom.
Noen ord om det vi kan kalle for sikkerhetsproblema­
tikken her: Det er jo kun fire fylkeskommuner som har
kvalitetssikret dette. I fare for å terge på meg noen lokal­
politikere -- jeg har jo vært det selv også, og det kan til og
med hende at jeg selv har oversett det -- så må jeg si at jeg
skjønner ikke helt hvordan fylkespolitikere og andre lo­
kalpolitikere tør å gamble med dette. Hvis det skulle skje
noe galt, tror jeg det ville være veldig lite hyggelig for de
politikerne som har ansvaret. Så herved er det gitt en klar

Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
323
2006
utfordring til fylkespolitikerne om å legge det inn som et
kriterium når det gjelder skoletransport.
Det er ikke sikkert at vi kommer videre med bare ut­
fordringer og ønsker om at det skal skje noe lokalt. Derfor
går komiteen samlet inn for å be Regjeringen om å se på
behovet for endringer og presiseringer i vegtrafikkloven
med tilhørende forskrifter, eventuelt ny forskrift til opp­
læringsloven, for å sikre elevene en forsvarlig skoleskyss.
Så litt til det som går på reisetid. Vi merker jo det nå på
kvelden at vi ikke er så veldig opplagte, og da kan en jo
tenke seg hvordan barn og ungdom har det som kanskje
sitter 2--3 timer på en skolebuss eller bruker annen kollek­
tivtransport hver dag. Det er neppe skolefaglig forsvarlig
og neppe sosialt forsvarlig. Rapporter viser også at det
kan gi helseplager.
Men alt henger jo sammen med alt, og dette henger
bl.a. sammen med kommuneøkonomi. Derfor er jeg glad
for det kommuneløftet som vi har stått for nå i de to siste
årene, og håper at det kan være med og bidra til færre sko­
lenedleggelser.
Det er jo et tankekors hvis det lønner seg for kommu­
nen å legge ned skoler, slik at en da bare påfører fylkes­
kommunen større kostnader. I noen tilfeller gjør det fak­
tisk det. Hvis kommunene i de tilfellene selv hadde måttet
betale fullt ut for skoleskyssen, hadde det ikke lønt seg.
Men det gjelder altså bare i noen tilfeller. Derfor går vi
også inn for å se på kostnadsfordelingen mellom fylkes­
kommunene og kommunene. For det er et tankekors, som
sagt, hvis det ligger et slikt incitament til å legge ned kom­
munale skoler.
Helt til slutt: Forslaget om å overføre ansvaret for sko­
leskyss til kommunene tror vi heller ikke er noe smart
trekk, og da støtter vi oss også til Trygg Trafikk, som me­
ner bestemt at det er fylkeskommunen som bør ha det an­
svaret. Kommunene blir i stor grad for små til å forhandle
seg fram til gode avtaler og få til en ordentlig samordning.
Det som er det springende punktet her, slik iallfall vi
ser det, er den økonomiske fordelingen mellom kommu­
nene og fylkene i noen tilfeller.
Per Egil Evensen (FrP) [20:39:48]: Denne saken har
sin bakgrunn bl.a. i sikkerheten for skolebarn ved buss­
transport. Det har vært et stort engasjement rundt saken
over det ganske land, og særlig i utkantstrøk, hvor behovet
for busstransport er størst. Regelverket rundt transport av
skolebarn er mangelfullt i dag, men forskrift av 21. sep­
tember 1979 nr. 7 og forskrift av 4. oktober 1994 nr. 918
gir oss allikevel noen retningslinjer.
I dag er transport av skolebarn et fylkeskommunalt an­
svar, med betaling fra hjemkommunen for den enkelte
elev. Allikevel er det busselskapene som avgjør hva slags
busser som skal benyttes, og hvilke sikkerhetstiltak som
skal gjelde. Dette mener Fremskrittspartiet er helt uhold­
bart. Vi mener det nærmest er å spille hasard med eleve­
nes helse når man ikke setter nasjonale standarder og har
et regelverk i et så viktig spørsmål som sikkerhet for sko­
lebarn. Det er lett å se for seg en situasjon hvor en kom­
mune med dårlig økonomi vil velge et lavt anbud for sko­
leskyss for å spare penger, uten at man har stilt krav om
sikkerhet. Et useriøst selskap vil da kunne ta på seg opp­
drag med å frakte skolebarn med gamle, utslitte busser.
Dette vil kunne få fatale konsekvenser.
Både før og under behandlingen av denne saken i ko­
miteen har det kommet fram eksempler fra flere steder i
Norge på at skolebarn opplever å måtte stå i bussen på vei
til skolen. Hva om en av disse bussene en dag må foreta
en nødbrems?
Tunge faginstanser som Barneombudet, Trygg Trafikk
og Landslaget for nærmiljøskolen, LUFS, har gitt sin fulle
støtte til Fremskrittspartiet i denne saken og ønsket en slik
lovendring velkommen. Når man i tillegg vet at en en­
stemmig kirke­, utdannings­ og forskningskomite ved be­
handlingen av budsjettet for 2006 gav uttrykk for bekym­
ring over signaler som tyder på at barn tilbringer mer og
mer tid i buss til og fra skole, ja da framstår det som mer
og mer underlig at ikke Fremskrittspartiet får full oppslut­
ning om sine forslag i dag. Fremskrittspartiet er redd for
at merknadene ikke blir noe annet enn gode hensikter som
blir begravd i byråkratiet.
Jeg tar for øvrig opp de forslag som er fremmet av
Fremskrittspartiet alene eller sammen med andre i innstil­
lingen.
Presidenten: Representanten Per Egil Evensen har
tatt opp de forslag han refererte til.
Gunnar Gundersen (H) [20:42:36]: Jeg får slutte
meg til dem som har gitt ros for godt samarbeid. Vi har
stort sett ganske gode og ordnede forhold i komiteen og
siviliserte diskusjoner.
Forslaget som diskuteres, er viktig. Det belyser et sen­
tralt område for mange mennesker. Det er en belastning å
ha lang busstransport. Det medfører selvfølgelig en del ri­
siko, og det påfører en del elever lengre dager. Jeg kom­
mer selv fra Hedmark og kjenner sånn sett problemene
ganske godt.
Høyre kan samtidig markere at vi allerede i revidert
framsatte forslag om 20 mill. kr ekstra til fylkeskommu­
nene, slik at de kunne betale for det det vil koste å sikre at
alle får sitteplass på skolebuss. Vi bad også om at dette ble
lagt inn med helårseffekt fra 2007.
Så til forslagene. Når det gjelder forbud mot å trans­
portere skolebarn og ungdom stående, mener vi det er vel­
dig fornuftig at vi her tar en gjennomgang av veitrafikklo­
ven med de forskrifter som er, eventuelt av opplæringslo­
ven. Så det er det full tilslutning til. Men innenfor alle de
gode intensjoner kan det være på sin plass kanskje å pro­
blematisere dette litt. Jeg tok og ringte Hedmark Trafikk,
som steller med dette i hjemfylket mitt, bare for å høre litt
om hvordan den praktiske hverdagen er. De forsikret at de
definitivt hadde fokusering på yngre barn. Der var ikke
problematikken stor, i hvert fall ikke i Hedmark. Men så
kom spørsmålet rundt videregående skole opp. En slutter
til litt forskjellige tidspunkter, og plutselig kommer hele
skolen på et tidspunkt som trafikkselskapet ikke har be­
regnet, og da er det stor pågang uten at det er kapasitet. Da
kom spørsmålet opp: Hva gjør vi med 80 år gamle Olga
som sitter i bussen, når det er for mange elever? Så det er

2006
324 Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
faktisk en del problemstillinger som en kanskje må tenke
igjennom her. I tillegg fikk jeg klar beskjed om at det i stor
grad var et nærtrafikkproblem at elever stod på bussen.
Så reagerer jeg i og for seg litt på språkbruken når man
snakker om useriøse selskaper. Det er selskaper som ope­
rerer busser som er godkjent av Biltilsynet for 20--30 stå­
plasser, og de opererer da innenfor godkjente rammer. Da
må vi heller vurdere om det er rammene vi skal se på, og
det er vel det vi har bedt departementet om.
Så til konsekvensutredninger. Kommunene ser kostna­
dene i dag. Vi skal alltid være obs på om det her kan være
noen utslag av at man ikke ser hele kostnaden, og det er
vel det vi har bedt om en gjennomgang av. Men jeg har til­
lit til det lokale demokrati -- det er jo det som er nærmest
disse elevene -- og jeg har stor tillit til at kommunene fak­
tisk vurderer de kostnadene dette påfører barn og ung­
dom, ikke bare økonomi.
Så til det å overføre ansvar. Vi framsetter et forslag om
å innføre en prøveordning der kommuner eller sammen­
slutninger av kommuner kan få lov til å prøve å overta an­
svaret. Vi ser poenget med at her må man ha litt kompe­
tanse og litt forhandlingskraft, og at de minste kommune­
ne kanskje har en utfordring i å skaffe seg det. Men det
burde ikke være noe i veien for at man faktisk lar en del
kommuner forsøke en ordning hvor de overtar ansvaret
for busstransporten. Så herved tar jeg opp forslaget fra
Høyre og Venstre.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har
teke opp det forslaget han refererte til.
Sigmund Kroslid (KrF) [20:46:52]: Det Stortinget i
dag gjør, er å ta på alvor bekymringene som finnes blant
barn og unge og foreldre i forhold til skolevei og skole­
skyss i Norge. Både Barneombudet og Trygg Trafikk har
rapportert at de har fått mange henvendelser om dette.
Derfor behandler Stortinget i dag en sak om å gi barn og
foreldre en trygghet for at barna blir tatt godt vare på på
vei til, på og hjem fra skolen.
Det har vært relativt få alvorlige ulykker med skole­
busser i Norge. Det er vi svært glade for. Samtidig er ikke
dette noe argument for ikke til enhver tid å vurdere om
lovverket er godt nok. Et lovverk kan ikke beskytte oss
mot alt. Men det kan sette opp visse grenser og legge en­
kelte føringer for hvordan vi best mulig kan hindre alvor­
lige ulykker. For Kristelig Folkeparti er visjonen om in­
gen drepte eller hardt skadde i trafikken grunnleggende i
vår samferdselspolitikk. Vi kan ikke vente på at en alvor­
lig ulykke skjer, før det settes inn nødvendige tiltak. Så er
det da også en samlet komite som ber Regjeringen vurde­
re behovet for endringer og presiseringer i vegtrafikklo­
ven med tilhørende forskrifter, eventuelt ny forskrift til
opplæringsloven, for å sikre elevene en forsvarlig skole­
skyss.
Jeg har merket meg at Trygg Trafikk peker på at det er
mulighet til i sterkere grad å stille krav til transportselska­
pene. For i tillegg til muligheten til å stille krav om sitte­
plasser og bilbelter til alle har også fylkeskommunene
mulighet til å stille krav til kvalitetssikring av transporten
ved kjøp av skoletransport. Dette innebærer at fylkeskom­
munen kan stille krav til transportselskapene om rutiner
for trafikksikkerhet, krav til de ansatte om å følge trafikk­
regler og gjennomføre kurs i krisehåndtering og første­
hjelp. Dette bør departementet merke seg som et viktig
innspill i det videre arbeidet.
Representantforslaget tar også opp spørsmålet om
hvem som skal ha ansvaret for skoleskyssen -- fylkeskom­
munene eller kommunene. Dette er en problemstilling
som lenge har vært debattert i Norge. Spørsmålet har vært
om skoleskyssutgiftene i tilstrekkelig grad har blitt tatt
hensyn til ved skolenedleggelser. I 2003 stilte represen­
tanten Skarbøvik fra Kristelig Folkeparti et spørsmål til
utdanningsministeren om overføring av skoleskyss for
grunnskoleelever til kommunene. I sitt svar henviste stats­
råden til at Nordlandsforskning i en rapport uttalte at de
«i liten grad finner belegg for å hevde at primærkom­
munene velter vesentlige kostnadsbyrder over på fyl­
keskommunene. Dette kan således være et argument
for at dagens ordning fungerer tilfredsstillende».
Vi har imidlertid merket oss at bl.a. Landslaget for
nærmiljøskolen har satt spørsmålstegn ved denne rappor­
ten. Det kan derfor være behov for en bredere vurdering
av forholdene knyttet til skoleskyss og nedleggelser enn
det som foreligger til nå. Kristelig Folkeparti ser på nær­
miljøskolen som en viktig del av et lokalsamfunn. Vi vil
sikre at barn har tilgang til offentlig skole innen rimelig
avstand fra hjemmet. Det er derfor viktig at sparte kroner
til skoledrift ved nedleggelser går rett inn i en tilsvarende
dyr skoleskyss. Vi går derfor sammen med Fremskritts­
partiet og Venstre om å be Regjeringen bredt gjennomgå
påførte skoleskysskostnader som følge av skolenedleg­
gelser.
Odd Einar Dørum (V) [20:51:10]: Det er to grunn­
temaer i innstillingen. Det ene er sikkerhet for barn som
er avhengige av skoleskyss, og det andre er uroen hos
mange, tror jeg, i komiteen med hensyn til at det hender
at skoler nedlegges, og at kostnadene dukker opp på en
annen budsjettpost.
Det første punktet, om sikkerhet i forbindelse med sko­
leskyss, er det helt riktig at komiteen har gitt en felles ut­
talelse om i en skarp merknad. Intet ville være bedre enn
om statsråden kvitterer ut det på en bra måte her i dag, for
å si det på den måten, for det er riktig, som representanten
de Ruiter er inne på, at her uttrykker vi oss klart. Det bur­
de egentlig være helt selvsagt at når barn skal kjøre buss,
skal de få lov til å sitte, og det burde ikke være slik at man
da får administrative forklaringer på hvorfor ikke det
skjer. Det burde i grunnen ikke være noe tema for disku­
sjon, så jeg håper at debatten kan gi innspill her.
Når det gjelder det andre temaet, kjenner jeg også godt
til det arbeidet som ble gjort i Nordlandsforskning, og
som det vises til. Men det har ikke overbevist meg, for
Norge er nå et sammensatt land. Jeg skal ikke gå god for
at mine evner til å regne på dette er bedre enn Nordlands­

Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
325
2006
forsknings, men det har iallfall ført til såpass stor uro at
jeg sitter med en betydelig mistanke om at penger som
spares ved skolenedleggelser, dukker opp på fylkeskom­
munale budsjetter -- kanskje ikke systematisk mellom pri­
mærkommunene og fylkeskommunen, men i mange sam­
menhenger.
Selv synes jeg at diskusjonen om hvorvidt man skal ha
små eller store skoler, bør være en redelig og ærlig debatt
ut fra den samlede kommunale økonomi. Så bør det være
en ærlig debatt om hva som faglig er best, hva som er best
i forhold til den politikken man vil føre i hver kommune.
Men det bør ikke være slik at man sparer seg kostnader
fordi man vet at de dukker opp på en annen budsjettpost.
Den ubehagelige følgen av dette er jo, som komiteen er
blitt gjort kjent med, at det er barn som sitter i ganske
mange timer på buss. Så er det riktig, som mange har sagt,
at det har gått bra, men det er en del fjelloverganger i
Norge som fortsatt har norsk veistandard, og med norske
vind­ og værforhold er det relativt avansert motorsport,
også med buss. Det tror jeg vi kan si. Så det er noe ved dis­
se forholdene som jeg opplever, slik som andre talere, at
komiteen har tatt svært tungt inn over seg. Derfor ligger
det en merknad og også et forslag her, hvor vi i grunnen
ber om at man bredere enn det som er gjort til nå, ser på
de kostnadene som reelt oppstår ved skolenedleggelser, at
vi rett og slett ikke skaffer oss en systemvridning, slik at
det som er spart på én budsjettpost, dukker opp på en an­
nen -- og så er det samfunnet som betaler kostnadene.
Politikken skal helst handle om at man skal se sam­
menhenger, og det er grunnen til at Venstre er med på et
forslag om å få en bredere gjennomgang av hva skolened­
leggelser fører til når det gjelder skoleskyss. Så står vi
også sammen med Fremskrittspartiet om et forslag som
går på at vi skal være helt sikre på at man lokalt faktisk
gjør en konsekvensvurdering når man legger ned en skole,
og at man også får på bordet hva man eventuelt vil bli på­
ført av skysskostnader. Det er ikke sikkert at det vil endre
på en lokal politisk vurdering, men det gir en allmenninn­
sikt for alle politikere. Enten de er valgt kommunalt, eller
de er valgt på andre forvaltningsnivåer, i fylke eller stat,
driver vi politikk både innenfor politiske partier og i sam­
arbeid med hverandre, og den innsikten vi da får, får vi jo
alle, for at vi skal bli klokere alle sammen. En serie av for­
slagene her har nettopp som hensikt å øke den innsikten,
slik at -- for å si det rett ut -- vi kan stå fram som ombud og
ikke bare opplever at systemet kjører forbi, og så får vi en
tørr kommentar om at sånn er livet. Mange av oss føler
nettopp at det å drive politisk arbeid -- for min egen del har
jeg gjort det både svært lokalt, i bydelsutvalg, i kommu­
nestyre og på Stortinget -- er en ombudsgjerning. Jeg har
aldri akseptert den rådende tendens, at jo mer komplisert
samfunnet er blitt, jo mer skal jeg bøye hodet mitt og slut­
te å være ombud. Det er en mentalitet jeg har liten sans
for. Det er riktig at når noe blir komplisert, øker det
utfordringen til hvordan man skal takle det -- men da får
vi gjøre det.
Så jeg viser bare til det forslag som Venstre har
sammen med andre partier i innstillingen, og som vi vil
stå for. Men jeg vil gjerne understreke representanten
de Ruiters alvor når han snakker om sikkerheten for barn,
og håper det også kan lede til kommentarer fra statsråden
senere i dag.
Statsråd Øystein Djupedal [20:56:19]: Skolebarn­
transport er fylkeskommunenes ansvar, og disse har stor
frihet til å utforme skoleskysstilbudet innenfor gjeldende
rammer. Fylkeskommunene kan gjennom avtaler med
transportører opprette egne skolebarntransporter og til­
passe tilbudet slik at alle sikres sitteplass.
Skolebarntransport er imidlertid i dag ofte integrert i
det ordinære rutetilbudet og omfattes uansett av vegtra­
fikklovgivningens regler om sikring av passasjerer. Det
synes ikke hensiktsmessig å ha ulikt regelverk om sikring
av barn under henholdsvis transport til og fra skolen og
transport utenfor skoletid.
Vegtrafikklovgivningens regler på dette området er i
stor grad utledet av de plikter Norge er pålagt gjennom
EØS­avtalen. I enkelte tilfeller har Norge likevel pålagt
sikring utover disse minimumskravene, herunder bl.a. at
sjåføren har ansvaret for at barn under 15 år bruker til­
gjengelig sikkerhetsutstyr.
Jeg vil understreke at fylkeskommunene og kommune­
ne fortløpende må vurdere om både rutetilbudet og skole­
barntransporten er tilfredsstillende når det gjelder bruk av
ståplasser. Det forventes også samordning mellom disse
for å unngå større variasjoner i tilbudet til brukerne.
Jeg har også merket meg at komiteen ber Regjeringen
vurdere behovet for endring og presisering i vegtrafikklo­
ven med tilhørende forskrifter, eventuelt en ny forskrift til
opplæringsloven, for å sikre elever forsvarlig skoleskyss.
Når det gjelder forslaget om å innføre et krav om å på­
legge kommunene å foreta utredning av konsekvensene
for skoleskyssen ved nedlegging av skoler, registrerer jeg
at flertallet i komiteen avviser forslaget. Jeg er av den
oppfatning at fastsettelse av skolestruktur hører inn under
det kommunale selvstyret. Jeg mener derfor det ikke er
hensiktsmessig å innføre formelle krav til hva som skal
utredes ved denne typen strukturendringer og strukturbe­
slutninger. I tillegg vil jeg peke på at rapporten fra Nord­
landsforskning, som det vises til i forslaget, ikke fant be­
legg for at budsjettstrategiske hensyn, dvs. overvelting av
kostnader på fylkeskommunene, ble tillagt avgjørende
vekt ved beslutning om skolenedleggelser i kommunene.
Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å innføre et ut­
redningskrav for kommunene.
Komiteen ønsker at Regjeringen gjennomgår kost­
nadsfordelingen mellom kommunene og fylkeskommu­
nene med hensyn til skoleskyss. Det vil vi selvsagt gjøre.
For øvrig registrerer jeg at flertallet i komiteen avviser
forslaget om å overføre ansvaret for skoleskyssen fra fyl­
keskommunene til kommunene. Opplæringsloven § 13­4
om skyssansvaret fastslår at kommunene er ansvarlige for
skyss av elever, og at kommunene skal betale refusjon
etter persontakst, og at fylkeskommunene, i samråd med
kommunene, skal organisere skoleskyssen. Dette mener
jeg gir en hensiktsmessig balanse mellom kommunalt
selvstyre og stordriftsfordeler ved skoleskyss. Det siste
henger først og fremst sammen med at fylkeskommunene

2006
326 Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
i større grad enn kommunene kan se skysstilbudet i et stort
område i sammenheng og dermed redusere prisen på tje­
nesten. I tillegg vil trolig fylkeskommunene ha større for­
handlingsstyrke overfor busselskapene enn hver enkelt
kommune har hver for seg.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bård Hoksrud (FrP) [20:59:45]: Allerede i 2004 ble
det fremmet et lignende forslag i Stortinget om forbud
mot transport av skolebarn og ungdom stående i skole­
buss. Stortingets flertall sa også den gangen at man var
svært opptatt av sikkerheten til barn og sikkerheten til
dem som var i skolebussen -- de som da ble transportert til
og fra skole.
Men en oversikt i år viser at det kun er fire av fylkene
som helt eller delvis har fulgt opp kravet om at alle barn
skal ha en egen sitteplass på skolebussen. Dette viser at
det er et stort flertall av fylkene som ikke har økonomi til
eller har prioritert at barn og unge på vei til skolen skal ha
et sete å sitte på, og en trygg skolevei.
Er statsråden bekvem med at så mange elever blir
transportert til og fra skolen på en utrygg måte?
Statsråd Øystein Djupedal [21:00:39]: La meg un­
derstreke at det systemet vi har for skoleskyss, er forank­
ret i Stortinget gjennom en rekke behandlinger, og jeg tror
at ingen av Stortingets medlemmer eller, for den saks
skyld, Regjeringens medlemmer ønsker at skoleskyss skal
foregå uforsvarlig eller på noen måte være utrygg. Og det
er heller ikke grunnlag for å si at det skjer. Heldigvis viser
rapportene at det er få skader under skoleskyss, og at det
gjennomsnittlig er få barn som står.
I en rapport fra SINTEF fra 1998 anslås det at gjen­
nomsnittlig andel skolebarn som må stå til eller fra sko­
len, ligger i området 2--5 pst. Det anslås videre at om lag
40 barn blir skadet årlig i forbindelse med busstransport.
Dette er i all hovedsak lettere skader.
Det er klart at dette i seg selv er 40 barn for mye, men
samtidig er det vanskelig å se at en omfattende endring av
dette systemet vil kunne ha avgjørende virkning slik at
dette tallet blir lavere.
Jeg har tillit til at fylkeskommunen gjør dette på den
beste og tryggeste måten.
Gunnar Gundersen (H) [21:01:45]: Vi står midt
oppe i en regionreform som, så vidt jeg vet, ikke er helt
ferdig utredet, og som skal finne sine løsninger. Det å for­
søke nye løsninger som også kan belyse om fylkes­ og re­
gionnivået er nødvendig, burde sånn sett være interessant.
Vi har i og for seg gitt uttrykk for at vi ser poenget med
forhandlingsstyrke og dette med kompetanse og kunn­
skap rundt det å legge til rette for rutenett og slike ting,
men spørsmålet er om statsråden vil ta initiativ til at en­
keltkommuner eller kommuner i samarbeid kan få anled­
ning til forsøk med å ta ansvar for skoleskyssen i sitt nær­
område.
Statsråd Øystein Djupedal [21:02:31]: I utgangs­
punktet ser ikke jeg behov for det, for jeg mener at fylkes­
kommunen har gjort dette på en hensiktsmessig og god
måte. Det er klart at det finnes stor variasjon i hvordan
man organiserer dette, men det finnes etter mitt skjønn
helt åpenbare, gode argumenter for hvorfor fylkeskom­
munen skal gjøre det.
De antakelser om ikke minst skolenedleggelser og over­
velting av kostnader som har vært reist i debatten, mener
jeg Nordlandsforsknings rapport viser at det ikke er hold
i. Jeg mener derfor at den måten man i dag har organisert
det på, er en hensiktsmessig måte. Men la meg understre­
ke at det selvfølgelig påhviler fylkeskommunen et ansvar
for å sørge for at transporten er trygg og sikker. Og mitt
inntrykk er at det er et ansvar fylkeskommunen tar.
Thore A. Nistad (FrP) [21:03:24]: Jeg har hatt den
glede, eller «uglede», å høre på slutten av denne debatten.
Det er en debatt som jeg har vært inne i tidligere, for jeg
har faktisk laget en del av det dokumentet -- for en del år
siden. Det gjelder forslaget om at barn skal ha sitteplass
på buss -- og jeg synes det er uverdig at de ikke har det i
dette landet. Jeg har derfor lyst til å stille statsråden et
spørsmål.
Statsråden har stor tillit til fylkeskommunen. Det kan
jo være greit. Men det er 40 skadde barn hvert år. Det er
tross alt veldig mye, synes jeg, mens statsråden ser ut til å
bagatellisere det -- det er ikke så veldig mye.
Men dette forumet bestemmer jo at jeg skal sitte med
bilbelte. Det skal jeg også gjøre på buss. Hvorfor vil ikke
da statsråden si at ok, dette skal også gjelde for barn?
Statsråd Øystein Djupedal [21:04:23]: Man skal
være ytterst varsom med hvordan man bruker tall. Når jeg
ønsket å legge fram for Stortinget de tall som er tilgjenge­
lige gjennom SINTEFs rapport for 1998, er det fordi det
foretas -- uten at jeg har tallet i hodet -- veldig mange tusen
reiser pr. år. Heldigvis foregår de aller fleste av disse i
trygghet og sikkerhet.
Så kan det selvfølgelig skje ulykker -- og det skjer helt
uavhengig av hvilken sikkerhet man har. Mitt ønske er at
all skoleskyss og annen transport skal foregå tryggest mu­
lig. Jeg har tillit til fylkeskommunen her. Fylkeskommu­
nen har nå gjennom våre budsjetter fått en betydelig styr­
ket økonomi, som gjør at den i større grad kan ta dette an­
svaret alvorlig -- hvilket var mer krevende før, da fylkes­
kommunen hadde dårligere økonomi. Jeg tror nok også
denne debatten er med på å bevisstgjøre fylkeskommunen
med tanke på det ansvaret den faktisk har. Jeg håper jo at
det betyr at fylkeskommunen da sørger for -- la meg un­
derstreke det -- at barn har sitteplass, men jeg synes at den­
ne debatten i seg selv viser at det er mange argumenter for
at dette ansvaret er lagt til fylkeskommunen.
Odd Einar Dørum (V) [21:05:31]: Jeg har et veldig
kort spørsmål: Hva er det som hindrer statsråden i å forsik­
re gjennom en forskrift at barn skal ha sitteplass på skole­
skyssbuss?

Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
327
2006
Statsråd Øystein Djupedal [21:05:46]: La meg si at
jeg har gått nøye inn i dette. Så langt jeg klarer å se, er det
ingenting i dette materialet som tyder på at det er nødven­
dig med en forskriftsendring. Tvert imot tror jeg det er
nødvendig bare å understreke det ansvaret fylkeskommu­
nen har for trygg transport av barn, og at man selvfølgelig
i størst mulig grad skal legge til rette for at barn har sitte­
plass.
Samtidig er skoleskyssen mange steder koordinert
med øvrig transport som fylkeskommunen i dag har an­
svaret for. På den måten er det veldig vanskelig å tenke
seg at man eksplisitt skal ha regler for det som er skole­
transport, og det som er annen, alminnelig trafikk. Denne
debatten og for øvrig også den oppmerksomhet som den­
ne saken kontinuerlig har, gjør at jeg har tillit til at fylkes­
kommunen tar det ansvaret alvorlig.
Thore A. Nistad (FrP) [21:06:42]: Nå er jeg kanskje
litt ivrig og tar i litt -- men tross alt: Hvis det er en noen­
lunde ny buss med sikkerhetsseler som blir satt inn i en
skolebarntransport, er altså læreren pålagt å sitte med bil­
belte. Det er også du, hvis du går på den bussen -- men
elevene kan en stue inn i midtgangen uten at de er pålagt
å sitte, med sele. Er dette riktig?
Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal
gå gjennom presidenten.
Statsråd Øystein Djupedal [21:07:17]: I det praktis­
ke liv vil en skolebuss ofte være koordinert med annen
transport. Det betyr at så langt det overhodet er mulig,
skal barn selvfølgelig sikres i bil, som voksne skal sikres
i bil. Det er et ansvar som påligger sjåføren. Det betyr at
det skal man. Så vil jeg tro at alle fylkeskommuner an­
strenger seg maksimalt for at barna skal ha en trygg og
sikker skoleskyss. Mitt inntrykk er at det skjer. De rappor­
tene vi har, viser det.
Jeg vet ikke hvor mange tusen skoleruter vi har, og
hvor mange barn det er som blir fraktet hvert eneste år
med skoleskyss, men antallet er betydelig. Heldigvis er
det, så langt vi vet, et relativt lavt antall skadde, på tross
av de mange tusen turene som kjøres. Jeg må understreke
sterkt at dette er fylkeskommunens ansvar, særlig fordi
jeg ikke tror at noen alternativ tilnærming hadde gjort det­
te bedre. Hadde vi laget en lov eller en forskrift eller på­
lagt fylkeskommunen dette på annen måte, vil jeg tro at
det ikke nødvendigvis hadde resultert i det som er repre­
sentanten Nistads åpenbart positive engasjement, nemlig
at barn skal være sikret i buss. Det engasjementet deler jeg.
Presidenten: Da er replikkordskiftet slutt.
Anders Anundsen (FrP) [21:08:49]: Det er mange
som opplever å få sitt lokale skoletilbud fjernet. Barn ned
til seksårsalderen forflyttes med buss over store avstander.
Eksemplene på uforsvarlig transport og lang transporttid
er dessverre mange, og sånn vil det nok antakelig fortsatt
være, til tross for at representanten de Ruiter ikke ville til­
latt sine barn å ferdes på den måten.
Årsaken til skolenedleggelser er ofte mangelfull over­
sikt over de totale samfunnskostnadene. Det er vanskelig
for foreldre å forstå at deres barn skal tvinges til å sitte i
timer på buss hver dag. Det er vanskelig for foreldre å for­
stå at barn nesten over hele landet transporteres stående i
buss.
Forslaget tar egentlig opp spørsmål som det ikke burde
være nødvendig å drøfte. Det skulle være en selvfølge at
barn ble forsvarlig transportert til og fra skolen. Det er
derfor litt gledelig at en hel komite ber departementet om
å vurdere behovet for endringer og presiseringer i veitra­
fikkloven med tilhørende forskrift for å sikre elever for­
svarlig skoleskyss. Komiteen er ikke tilfreds med situa­
sjonen.
Jeg ble litt bekymret i replikkvekslingen her, hvor
statsråden på mange måter konkluderer med at det ikke er
nødvendig å ta denne gjennomgangen fordi det ikke er
noe grunnlag for å foreta forskriftsendringer. Jeg tillater
meg å se på det som en forsnakkelse og går ut fra at stats­
råden vil gjennomgå dette, basert på det komiteen har
sagt, på en ryddig og skikkelig måte, slik at man kan kom­
me med de endringer som er nødvendige -- til tross for at
han her gav uttrykk for at det kanskje ikke var nødvendig.
Normalt ville en slik samlet komite innebære at det
ikke var påkrevd å følge opp dette i forslags form. Imid­
lertid er det det konstitusjonelt rette at Stortinget pålegger
regjeringen arbeidsoppgaver og oppdrag kun gjennom
vedtak. Det ville likevel være en fornuftig arbeidsform,
særlig i dagens situasjon med en flertallsregjering, der­
som en kunne få en form for stillferdig enighet om at iall­
fall enstemmige komitemerknader ble fulgt opp av depar­
tementet og regjeringen, selv om en ikke er konstitusjo­
nelt forpliktet til å gjøre det. En ville da kunne finne gode
og praktiske løsninger i Stortinget på tverrpolitisk front
uten å presse gjennom forslag til vedtak, fordi regjerings­
partiene uansett vil stemme imot forslag som de kanskje
er for, fordi forslagene ikke kommer fra regjeringen. Vi
har forsøkt den arbeidsformen i vår komite. I Innst. S.
nr. 156 for 2005­06 står det følgende:
«Komiteen viser til at det i dag er 10 såkalte særskil­
te skoler for funksjonshemmede, rusmisbrukere mv.
med til sammen ca. 450 elever. Komiteen vil be depar­
tementet komme tilbake til spørsmålet om offentlig til­
skudd til disse skolene i forbindelse med statsbudsjet­
tet for 2007.»
Bakgrunnen var at Hopen videregående skole, som er
en skole for tidligere rusmisbrukere, trengte tilskudd til
bygningsmessige investeringer. Komiteens intensjon var
at vi skulle få en fullstendig og total gjennomgang i stats­
budsjettet for 2007 for å finne en løsning for alle disse ni
skolene, i tillegg til Hopen, som er godkjent etter bestem­
melsene om særskilt skole for funksjonshemmede.
Saksordføreren, Anna Ljunggren, gjorde en utmerket
jobb for å samle komiteen om en god og praktisk løsning.
I budsjettet for 2007 har ikke departementet kommet med
noen helhetlig og fullstendig løsning i tråd med komite­
merknadene. Jeg kan ikke sable ned statsråden for ikke å
følge opp Stortingets merknader, for vedtaket som ble fat­
tet i salen, i tillegg til departementets oppfølging, var at

2006
328 Em. 24. okt. -- Forslag fra repr. Jæger Gåsvatn, Anundsen, Schmidt, Sandberg og Hoksrud
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
forslaget vedlegges protokollen. Men det setter det prak­
tiske samarbeidet i komiteen på en prøve, for der er vi av­
hengige av muligheten til å finne gode og praktiske løs­
ninger. Derfor har vi måttet ta opp forslag nr. 2, fra Frem­
skrittspartiet og Venstre, for å sikre departementets opp­
følging.
Jeg har imidlertid et lite håp om at statsråden i dag kan
avklare at departementet likevel føler seg forpliktet til å
følge opp i hvert fall enstemmige komitemerknader, selv
om det ikke fattes konkrete vedtak. Da vil forslagsstiller­
ne i hvert fall vurdere å gjøre om forslag nr. 2 til et over­
sendelsesforslag. Vi må drøfte det noe nærmere, på bak­
grunn av de svarene som ble gitt i replikkvekslingen.
Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har
ei taletid på inntil 3 minutt.
Bård Hoksrud (FrP) [21:13:30]: Dette er en veldig
viktig sak. Det handler om hverdagen til mange hundre
skoleelever som hver eneste dag blir transport med buss til
og fra skolen. Mange av dem opplever utrygghet ved at de
må stå i bussen og ikke får sitteplass, som de aller fleste
andre får når de tar buss.
Bussene som benyttes til skoletransport, er ofte både
gamle og utslitte. Dessverre viser det seg med jevne mel­
lomrom at de også har mangler i forhold til trafikksikker­
het. Jeg synes det er en håpløs situasjon at mange av de
unge fortsatt skal føle den utryggheten, at foreldre er
utrygge fordi de er usikre på hvordan det går med barna
deres mens de er på vei til og fra skolen.
Jeg synes det er ganske interessant når vi diskuterer
dette temaet: Som foreldre er man, når man er ute og kjø­
rer med barna sine, pliktig til å ha barnesikring -- barna
skal sitte i belte for å være trygge og sikre i trafikken. Og
dersom man ikke oppfyller de kravene, blir man bøtelagt
hvis man blir stoppet langs veien. Det blir jo da et stort pa­
radoks at man hele tiden innprenter barna sine at de skal
ha på sikkerhetsutstyr når de kjører i bil, men når de tar
bussen eller når de er på vei til skolen, er det ikke lenger
krav om det.
Når jeg velger å ta bussen fra Telemark til Oslo, får jeg
både et sete å sitte på og sikkerhetsutstyr som jeg skal ha
rundt meg for å være sikker på å få en trygg transport,
mens skolebarn ikke skal ha den samme tryggheten når de
skal til og fra skolen.
Jeg må også si at det er ganske spesielt at det forrige
storting i forbindelse med Nasjonal transportplan gikk inn
for, sammen med Staten vegvesen, at man skulle ha en
nullvisjon, altså null hardt skadde og drepte i trafikken.
Da synes jeg det blir et stort paradoks at skoleelever skal
kunne sendes til og fra uten at det er et krav om at de skal
ha et sete å sitte på og sikkerhetsutstyr for å sikre dem
mens de sitter i bussen.
Representanten Freddy de Ruiter kunne ikke skjønne
hvordan fylkespolitikerne kunne gamble med dette. Pro­
blemet til fylkespolitikerne er at man står overfor store
økonomiske utfordringer, og dessverre er det slik at dette
er ikke en pålagt oppgave i henhold til lovverket. Det er
en anbefaling om at alle skal ha en sitteplass, men det er
altså ikke noe pålegg fra dette organ. Det er det jeg hadde
håpet at man skulle få.
Så helt til slutt: Freddy de Ruiter sa at han ikke ville ak­
septere at hans datter måtte stå på skolebussen. Jeg er litt
spent på hva han vil si til alle de foreldrene som hver enes­
te skoledag opplever at deres barn må stå på skolebussen,
at de ikke får en ordentlig sitteplass og ikke har trafikk­
sikre forhold.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Statsråd Øystein Djupedal [21:17:05]: Som jeg har
sagt tidligere i et replikkordskifte, merker en statsråd seg
bestandig det som sies både i flertalls­ og mindretalls­
merknader og forslag i Stortinget. Det gjelder selvfølgelig
også i denne saken.
Når det gjelder den innstillingen som representanten
viser til, knyttet til et dokumentforslag i Stortinget i vår,
har komitemerknaden to ledd. Det første leddet dreier seg
om driftsutgifter til skoler for funksjonshemmede. Det har
vi kvittert ut ved at det er videreført i det forslaget som nå
ligger til behandling her i Stortinget. Det andre dreier seg
om å gi en vurdering av skoler for funksjonshemmede og
deres behov for statlig støtte til f.eks. utbygging. Departe­
mentet har i høringsnotatet som er sendt ut i forbindelse
med friskolene, varslet at denne vurderingen vil bli lagt
fram for Stortinget som egen sak våren 2007. Friskolelo­
ven er nå på høring. Det betyr at vi har til punkt og prikke
tilbakemeldt til Stortinget på disse punkt. Det siste punk­
tet vil også komme tilbake til Stortinget for en mer omfat­
tende behandling knyttet til friskoleloven.
Freddy de Ruiter (A) [21:18:26]: Jeg fikk en utford­
ring fra representanten Hoksrud som jeg gjerne vil besva­
re.
Men aller først har jeg enda en gang lyst til å presisere
hva en enstemmig komite har gått inn for, slik at dette
ikke bare blir en retorisk øvelse. Det står:
«Komiteen ber på denne bakgrunn Regjeringen
vurdere behovet for endringer og presiseringer i veg­
trafikkloven med tilhørende forskrifter, eventuelt ny
forskrift til opplæringsloven, for å sikre elevene en for­
svarlig skoleskyss.»
Det er det vi er enige om.
Når det gjelder det at jeg ikke ville sende min datter på
ni år stående på en skolebuss, og hva jeg vil si til foreldre
i samme situasjon, vil jeg selvfølgelig si at de ikke bør ak­
septere det. Kanskje det ville være med på å presse even­
tuelle lokalpolitikere og andre til å sikre at man får en sik­
ker og forsvarlig skoletransport.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.
(Votering, se side 330)
Etter at det var ringt til votering, uttalte
presidenten: Stortinget skal da votere over de sakene
som er behandlet i dag.

Em. 24. okt. -- Voteringer 329
2006
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Utenriksministerens og forsvarsministe­
rens redegjørelser i Stortingets møte i dag om Afghani­
stan -- styrkebidrag -- foreslås vedlagt protokollen
-- Det anses vedtatt.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstilt:
St.meld. nr. 26 (2005­2006) -- om nordisk samarbeid --
vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 7 (2006­2007) -- om årsrapport fra Stor­
tingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2005­
1. halvår 2006 -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 4
Komiteen hadde innstilt:
I
I statsbudsjettet for 2006 gjøres følgende endringer:
II
Omdisponeringsfullmakt
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i 2006
kan omdisponere inntil 5 mill. kroner fra kap. 100, post 01
Driftsutgifter til kap. 101, post 21 Spesielle driftsutgifter.
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i 2006
kan omdisponere inntil 7,6 mill. kroner fra kap. 101, post
21 Spesielle driftsutgifter til kap. 100, post 01 Driftsutgif­
ter.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 5
Komiteen hadde innstilt:
I statsbudsjettet for 2006 gjøres følgende endring:
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Presidenten: I sak nr. 6 foreligger det ikke noe vote­
ringstema.
Votering i sak nr. 7
Presidenten: Under debatten er det satt fram seks for­
slag. Det er
-- forslagene nr. 1 og 2, fra Anders Anundsen på vegne
av Fremskrittspartiet
-- forslag nr. 3, fra Gunnar Gundersen på vegne av
Høyre
-- forslag nr. 4, fra Bjørg Tørresdal på vegne av Kristelig
Folkeparti
Kap. Post Formål: Kroner
U t g i f t e r :
100 Utenriksdepartementet (jf. kap. 3100 og 3101)
1 Driftsutgifter f o r h ø y e s med ................................................................................. 5 000 000
fra kr 1 411 430 000 til kr 1 416 430 000
101 Utenriksstasjonene (jf. kap. 3101)
21 Spesielle driftsutgifter f o r h ø y e s med .................................................................. 7 600 000
fra kr 0 til kr 7600 000
163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter
71 Humanitær bistand og menneskerettigheter, kan overføres, f o r h ø y e s med ........ 200 000 000
fra kr 1 694 752 000 til kr 1 894 752 000
Kap. Post Formål: Kroner
U t g i f t e r :
440 Politidirektoratet -- politi­ og lensmannsetaten (jf. kap. 3440)
1 Driftsutgifter, kan nyttes under kap. 441 post 1, f o r h ø y e s med .......................... 1 885 000
fra kr 6 949 396 000 til kr 6 951 281 000

Trykt 1/6 2006
2006
330 Em. 24. okt. -- Voteringer
-- forslagene nr. 5 og 6, fra Odd Einar Dørum på vegne
av Venstre.
Det voteres først over forslag nr. 5, fra Venstre. Forsla­
get lyder:
«Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremme
en plan for gradvis innføring av en ordning med et
kompetanseår for lærere i grunnskole og videregående
skole.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Venstre ble med 94 mot 7 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.28.54)
Presidenten: Forslag nr. 6, fra Venstre, kommer presi­
denten tilbake til.
Det voteres over forslag nr. 4, fra Kristelig Folkeparti.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremme
en plan for en begrenset prøveordning med 3­6 måne­
ders kompetansetid for lærere, der endringer i skolen,
ny pedagogikk og mer fagkunnskap står i fokus.»
Venstre har varslet at de ønsker å støtte dette forslaget.
Er det så?
Odd Einar Dørum (V) (fra salen): Det stemmer.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Kristelig Folkeparti ble med 89 mot 13
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.29.32)
Presidenten: Det voteres over forslag nr. 6, fra Ven­
stre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen snarest mulig igangset­
te en begrenset prøveordning med et kompetanseår i
utvalgte kommuner i samarbeid med partene i arbeids­
livet, finansiert som et spleiselag mellom stat og kom­
mune.»
Kristelig Folkeparti har varslet at de ønsker å støtte for­
slaget subsidiært.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Venstre ble med 91 mot 12 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.30.00)
Presidenten: Det voteres så over forslagene nr. 1 og 2,
fra Fremskrittspartiet.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å sikre at allmennlærerutdanningen i Norge
legges inn i ordinær gradsstruktur og endres slik at 3­
årig bachelor gir mulighet til undervisning i 1.­4. klas­
setrinn og at mastergrad gis anledning til undervisning
på øvrige trinn. Det må stilles krav til tilstrekkelig for­
dypning i enkelte fag.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen om å fremme nødven­
dige forslag for å sikre at den enkelte lærer gis rett til
en forpliktende og individuell etterutdanningsplan.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 79 mot 24
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.30.22)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 3, fra
Høyre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av
2007 komme med sak om hvordan etter­ og videreut­
danning for lærere -- gitt den nåværende situasjon --
kan skape gjensidig forpliktelse og gi lærere den nød­
vendige systematikk for at slik utdanning skal være
hensiktsmessig og relevant.»
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har
varslet at de ønsker å støtte forslaget subsidiært.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre ble med 55 mot 48 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.30.55)
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:81 (2005­2006) -- forslag fra stortings­
representantene Odd Einar Dørum, Borghild Tenden,
Gunnar Kvassheim og Trine Skei Grande om å innføre et
kompetanseår for lærere i grunn­ og videregående skole --
vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
Votering i sak nr. 8
Presidenten: Under debatten er det satt fram fem for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Per Egil Evensen på vegne av Frem­
skrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre
-- forslagene nr. 2 og 3, fra Per Egil Evensen på vegne
av Fremskrittspartiet og Venstre
-- forslag nr. 4, fra Per Egil Evensen på vegne av Frem­
skrittspartiet
-- forslag nr. 5, fra Gunnar Gundersen på vegne av
Høyre og Venstre
Det voteres først over forslag nr. 4, fra Fremskrittspar­
tiet. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å
overføre ansvaret for skoleskyss for grunnskoleelever
til kommunene.»

331
Em. 24. okt. -- Referat
S 2006--2007
2006
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 80 mot 23
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.32.11)
Presidenten: Det voteres over forslag nr. 5, fra Høyre
og Venstre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som
åpner for at kommuner, eller kommuner i samarbeid,
kan overta ansvaret for skoleskyss av grunnskoleele­
ver.»
Fremskrittspartiet har varslet at de ønsker å stemme for
forslaget subsidiært.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre og Venstre ble med 62 mot 41
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.32.38)
Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 2 og
nr. 3, fra Fremskrittspartiet og Venstre.
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige
forslag til endringer i vegtrafikkloven, slik at det blir
forbud mot å transportere skolebarn og ungdom ståen­
de i skolebuss. Merkostnadene dette vil påføre de som
har ansvaret for transporten, innarbeides i Revidert na­
sjonalbudsjett 2007.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige
forslag slik at det stilles krav til at kommunen ved alle
skolenedleggelser utreder konsekvensene av endring i
skoleskyssen både for elever og for fylkeskommunen,
i tillegg til de kommunaløkonomiske konsekvensene.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet og Venstre ble med
73 mot 29 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.33.01)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 1, fra
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. For­
slaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen bredt gjennomgå på­
førte skoleskysskostnader som følge av skolenedleg­
gelser.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre ble med 67 mot 36 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 21.33.24)
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:84 (2005­2006) -- forslag fra stortings­
representantene Jon Jæger Gåsvatn, Anders Anundsen,
Åse M. Schmidt, Per Sandberg og Bård Hoksrud om å
sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport -- vedleg­
ges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.
S a k n r . 9
Referat
1. (33) Opptjening og uttak av alderspensjon i folke­
trygden (St.meld. nr. 5 (2006­2007))
2. (34) Seniorpolitikk. Seniorane -- ein viktig ressurs i
norsk arbeidsliv (St.meld. nr. 6 (2006­2007))
Enst.: Nr. 1 og 2 sendes arbeids­ og sosialkomite­
en.
3. (35) Samtykke til godkjennelse av EØS­komiteens
beslutning nr. 64/2005 av 29. april 2005 om innlem­
melse i EØS­avtalen av forordning (EF) nr. 809/2004
om opplysninger i prospekter (St.prp. nr. 4 (2006­
2007))
Enst.: Sendes finanskomiteen, som forelegger sitt
utkast til innstilling for utenrikskomiteen til uttalelse
før innstilling avgis.
(36) Representantforslag fra stortingsrepresentan­
tene Jan Tore Sanner, Ine Marie Eriksen Søreide,
Gunnar Gundersen, Petter Løvik og Torbjørn Hansen
om en samlet strategi med konkrete tiltak for å sikre
rammebetingelsene for små og mellomstore bedrifter
(Dokument nr. 8:7 (2006­2007))
Presidenten: Referatsak 36 foreslås sendt finansko­
miteen.
Lars Peder Brekk har her bedt om ordet.
Lars Peder Brekk (Sp) (fra salen): Referatsak 36 er
foreslått sendt finanskomiteen, men det er en sak som na­
turlig også tilligger næringskomiteen. Den bør enten be­
handles i begge komiteer eller i alle fall sendes nærings­
komiteen for uttalelse før innstilling avgis.
Presidenten: Presidentskapet har behandlet denne sa­
ken, og presidenten opprettholder det som Presidentska­
pet har foreslått, nemlig at saken skal behandles i finans­
komiteen.
Ønsker representanten Brekk at det voteres over dette?
Lars Peder Brekk (Sp) (fra salen): Nei. Jeg er veldig
uenig i forslaget, men jeg aksepterer det.
Forhandlinger i Stortinget nr. 23
23

2006
332 Em. 24. okt. -- Referat
Presidenten: Presidenten synes det var lurt. (Munter­
het i salen)
-- Referatsak 36 blir da å sende finanskomiteen.
Videre ble referert:
5. (37) Sametingets virksomhet i 2005 (St.meld. nr. 7
(2006­2007))
6. (38) Datatilsynets og Personvernnemndas årsmel­
dingar for 2005 (St.meld. nr. 8 (2006­2007))
Enst.: Nr. 5 og 6 sendes kommunal­ og forvalt­
ningskomiteen.
7. (39) Statsrådsprotokollene for tidsrommet 1. januar
2006 til 30. juni 2006
Enst.: Sendes kontroll­ og konstitusjonskomiteen.
8. (40) Samtykke til godkjenning av EØS­komiteens
beslutning nr. 68/2006 av 2. juni 2006 om innlem­
melse i EØS­avtalen av EU­rettsakter om offentlige
anskaffelser mv. (St.prp. nr. 2 (2006­2007))
Enst.: Sendes næringskomiteen, som forelegger
sitt utkast til innstilling for utenrikskomiteen til utta­
lelse før innstilling avgis.
9. (41) Representantforslag fra stortingsrepresentante­
ne Lars Sponheim og Borghild Tenden om gjennom­
gang av personvernet i samferdselssektoren (Doku­
ment nr. 8:9 (2006­2007))
Enst.: Sendes transport­ og kommunikasjonsko­
miteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet i henhold til forretningsordenens
§ 37 a før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 21.36.