20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Giltun om tiltak for å redusere antallet
amputasjoner som følge av diabetes
237
2006
Møte for lukkede dører
fredag den 20. oktober 2006 kl. 09.45
President: E i r i n F a l d e t
Presidenten: Representantene Espen Johnsen, Finn
Martin Vallersnes og Ingrid Heggø, som har vært permit­
tert, har igjen tatt sete.
Dette møtet avholdes under henvisning til bestemmel­
sene i Stortingets forretningsordens § 13 siste ledd.
D a g s o r d e n ( n r . 1 ) :
Sak behandlet 19. oktober 2006 i den utvidede uten­
rikskomité (sak 1: Afghanistan -- styrkebidrag), og inn­
bragt for Stortinget i medhold av forretningsordenens § 13
siste ledd.
Presidenten: Presidenten vil foreslå:
1. Saken behandles i åpent møte i Stortinget.
2. Saken føres opp til behandling i Stortingets møte tirs­
dag den 24. oktober kl. 10.00 som sak nr. 1.
-- Ingen innvendinger har kommet mot presidentens
forslag, og denne framgangsmåten anses da som enstem­
mig vedtatt av Stortinget.
Presidenten vil foreslå at referatet fra dette lukkede
møtet i Stortinget offentliggjøres. -- Det anses vedtatt.
Protokollen ble deretter opplest og foranlediget ingen
bemerkning.
Presidenten: Presidenten vil anmode representantene
om å legge dagens dokumenter i den papirkasse som er
satt fram på gulvet her, eller umiddelbart etter møtets slutt
levere dem tilbake til ekspedisjonskontoret.
Møtet hevet kl. 09.50.
Møte fredag den 20. oktober 2006 kl. 10
President: E i r i n F a l d e t
D a g s o r d e n (nr. 8):
1. Interpellasjon fra representanten Vigdis Giltun til
helse­ og omsorgsministeren:
«Hvert år må om lag 500 norske diabetikere ampu­
tere hele eller deler av foten fordi de pådrar seg styg­
ge fotsår. Beinamputasjoner som følge av diabetes
koster staten minimum 300 mill. kr årlig. Norge lig­
ger langt etter Sverige i å ta vare på mennesker med
fotproblemer som følge av diabetes. Sverige har re­
dusert antallet beinamputasjoner med ca. 85 pst. ved
å organisere diabetesomsorgen når det gjelder føtter.
Det innebærer at de bl.a. har fotterapeuter ansatt ved
landets sykehus. Stavanger Universitetssjukehus er
langt framme når det gjelder forebygging av diabe­
tesskader, og er foregangssykehus når det gjelder
diabetesfoten. Diabetesforbundet foreslår bl.a. en re­
fusjonsordning for fotpleie/behandling til denne ut­
satte gruppen. Forebygging koster, men det koster
lite i forhold til den gevinst en oppnår både mennes­
kelig og økonomisk ved å unngå amputasjon.
Hva vil statsråden foreslå av tiltak for å redusere
antallet amputasjoner?»
2. Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til
helse­ og omsorgsministeren:
«Ifølge Sosial­ og helsedirektoratet foreligger det
begrenset kunnskap om hvilke skadevirkninger et
barn utsettes for som følge av at mor er under be­
handling med metadon eller buprenorfin under svan­
gerskapet. Det er imidlertid et faktum at de fleste bar­
na som eksponeres for slike medikamenter i fosterli­
vet, får abstinenser etter fødsel, og at de har lavere
fødselsvekt enn andre barn. Regjeringen Bondevik II
foreslo i revidert nasjonalbudsjett for 2005 å øke be­
vilgningen til rusbehandling med 50 mill. kr. Innen­
for denne bevilgningen skulle regionale helseforetak
sikre et medikamentfritt behandlingstilbud til gravide
pasienter under legemiddelassistert rehabilitering,
LAR. Formålet med bevilgningen var å gi gravide pa­
sienter i LAR en mulighet for et rusfritt og medika­
mentfritt svangerskap.
Hva er status for arbeidet med å utvikle slike til­
bud?»
3. Referat
S a k n r . 1
Interpellasjon fra representanten Vigdis Giltun til
helse­ og omsorgsministeren:
«Hvert år må om lag 500 norske diabetikere ampute­
re hele eller deler av foten fordi de pådrar seg stygge
fotsår. Beinamputasjoner som følge av diabetes koster
staten minimum 300 mill. kr årlig. Norge ligger langt
etter Sverige i å ta vare på mennesker med fotproblemer
som følge av diabetes. Sverige har redusert antallet bein­
amputasjoner med ca. 85 pst. ved å organisere diabetes­
omsorgen når det gjelder føtter. Det innebærer at de bl.a.
har fotterapeuter ansatt ved landets sykehus. Stavanger
Universitetssjukehus er langt framme når det gjelder
forebygging av diabetesskader, og er foregangssykehus
når det gjelder diabetesfoten. Diabetesforbundet foreslår
bl.a. en refusjonsordning for fotpleie/behandling til den­
ne utsatte gruppen. Forebygging koster, men det koster
lite i forhold til den gevinst en oppnår både menneskelig
og økonomisk ved å unngå amputasjon.
Hva vil statsråden foreslå av tiltak for å redusere an­
tallet amputasjoner?»
Vigdis Giltun (FrP) [10:02:03]: Rundt 200 000 av
våre innbyggere har diabetes, og ca. halvparten av disse
har sykdommen uten å vite om det ennå. Vi ser også at

2006
238 20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Giltun om tiltak for å redusere antallet
amputasjoner som følge av diabetes
diabetes 2, tidligere kalt aldersdiabetes, nå rammer yngre
mennesker, og antallet med diabetes 2 er firedoblet de sis­
te femti årene. Hvert år får anslagsvis 67 000 nordmenn
diagnosen diabetes 2. Vi ser også en overrepresentasjon
av denne sykdommen blant deler av innvandrerbefolknin­
gen. Sykdommen er arvelig, men hovedgrunnen til at syk­
dommen bryter ut tidlig, er endringer i livsstil, lite mo­
sjon, dårlig kosthold, overvekt -- og selvsagt også at man­
ge nå oppnår en høyere levealder.
Denne sykdommen fører dessverre med seg mange al­
vorlige senkomplikasjoner, som synstap, svekket nyre­
funksjon, dårlig blodsirkulasjon, nevropati, fotsopp og
amputasjoner. Senkomplikasjonene kommer først etter
15--20 år, og tidligere ble ikke så mange av pasientene
gamle nok til å utvikle disse senskadene. I dag, da unge
mennesker også utvikler sykdommen, vil vi se en sterk
økning av skader. Det ser vi faktisk allerede i dag. Disse
skadene kan unngås i de fleste tilfeller, og det er derfor
viktig å se på alle muligheter til å forebygge.
Norge er ikke best i klassen på diabetesomsorg. Det er
et stort forbedringspotensial, både når det gjelder å fore­
bygge at sykdommen bryter ut, i neste rekke å forebygge
at de som har sykdommen, ikke utvikler senplager, og
sist, men ikke minst, å pleie og ta vare på de pasientene
som har fått senplager, slik at de får oppfølging og riktig
faglig hjelp.
Island har klart å gi en god forebyggende behandling
for å unngå synstap, i dag er det på Island et unntak at folk
mister synet. Eksempler på forsøk i Sverige viser at riktig
forebygging fører til at man unngår amputasjoner. Kan­
skje vi kan kopiere gode løsninger hvor andre lykkes, i
stedet for å bruke masse ressurser på å finne egne løsnin­
ger for å nå de samme målene.
I denne interpellasjonen har jeg ønsket å rette fokus
mot føttene, våre undersåtter, som bærer oss gjennom
hele livet, men som dessverre får altfor liten oppmerk­
somhet. Diabetespasienter har over 15 ganger så stor fare
for å måtte amputere bein som mennesker uten sykdom­
men. Årsaken til at diabetespasienter må amputere, er ofte
en kombinasjon av nerveskader, nevropati, og nedsatt
blodsirkulasjon til føttene. Pasientene som har nedsatt føl­
somhet, merker ikke harde kanter på sko, gnagsår, ned­
grodde negler, hudsprekker eller om de trår på spisse
gjenstander. Dette kan lett føre til sår, og sykdommen er
også årsaken til at sårene gror langsomt, og at det lett opp­
står infeksjoner. Fotpleie og valg av riktig fottøy kan være
med på å bekjempe sår og skader på føttene.
Det er forferdelig å tenke på at det hvert eneste år er
opptil 300 mennesker her i landet som kunne ha unngått å
amputere. En amputasjon er ikke bare smertefull og tra­
gisk, men vil også kunne føre til problemer med gange,
smerter i bein, og ikke minst ryggproblemer. Vi har sett
en dramatisk økning av amputasjoner det siste året, og det
er nå viktig at det innføres tilfredsstillende rutiner som
sikrer pasientene i faresonen en god faglig oppfølging.
Nærmere 70 pst. av amputasjonene ved diabetes utløses
av fotsår som fører til dyp infeksjon og koldbrann. Ampu­
tasjonsrisikoen kan reduseres med minst 50 pst. ved regel­
messige fotinspeksjoner og forebyggende fotpleie av god­
kjent diabetesfotterapeut. Det er viktig at disse har en fag­
lig videreutdanning, og det er viktig at man får et tverrfag­
lig fagpersonell.
Personer med diabetes burde få undersøkt føttene sine
minst én gang i året. Det burde være like naturlig å se på
føttene til en diabetiker som å måle blodtrykket. Fastlege­
ne må nå ta et større ansvar, og det må etableres gode ru­
tiner for henvisning til spesialist og diabetesteam beståen­
de av legespesialister, spesialister på sykepleie, fottera­
peuter med spesialkompetanse og ortopediingeniører.
En amputasjon med etterbehandling kan koste opp mot
1 mill. kr. I tillegg kommer utgifter til proteser eller annet
nødvendig hjelpeutstyr. For hver amputasjon man kan
unngå, spares både pasienten og samfunnet. En konsen­
suskonferanse i Sverige har regnet ut at en bedre behand­
ling av diabetikernes føtter kan spare landet for omkring
400 mill. kr årlig. Et forsøk som er gjort ved et sykehus i
Sverige, viste at en klarte å redusere antall amputasjoner
med over 80 pst. ved å ha diabetesfagteam og god oppføl­
ging. Det viser at det nytter.
Det er viktig at de som rammes av diabetes, får bedret
sin livskvalitet og unngår eller i størst mulig grad får be­
grenset skadene ved senkomplikasjoner. Mye av innhol­
det i den framlagte diabetesplanen går ut på forebygging
med hensyn til hva hver enkelt skal kunne gjøre for å ta
ansvar for egen helse, som f.eks. justering av kosthold, fy­
sisk aktivitet, vektreduksjon osv. Det er selvsagt veldig
viktig. Men for dem som allerede har utviklet sykdom­
men og fått senplagene, må helsevesenet inn med faglig
hjelp.
En viktig del av forebyggingen er å styrke egenomsor­
gen. Men veldig mange har problemer med å stelle føttene
selv p.g.a. overvekt, høy alder og/eller dårlig syn. Det vi­
ser seg at utviklingen av sår og infeksjoner oppdages for
sent, og at pasienten ikke får riktig behandling i tide. Dia­
betesplanen svikter hvis den nå ikke følges opp med nok
penger i budsjettene og klare føringer i bestillingsdoku­
mentene til helseforetakene. Det framlagte budsjettforsla­
get mangler fullstendig oppfølgingsmidler, med unntak
av 600 000 kr til en halv strategidirektørstilling. Det er
veldig bra, den stillingen er veldig viktig, men det er ikke
på langt nær nok. Diabetesforbundet anslår at det bør av­
settes minst 30 mill. kr i budsjettet for 2007. Det er noe
alle partiene bør ta med seg når man nå skal se videre på
budsjettet, om det er mulig å få gjort noen endringer der.
Årlig brukes det ca. 10 milliarder kr på diabetes i di­
rekte eller indirekte kostnader. Dette beløpet vil sannsyn­
ligvis øke. Spørsmålet er altså ikke om vi skal bruke pen­
ger, men hvordan vi skal bruke disse pengene. I dag går
70 pst. til å reparere dem som har fått alvorlige senkom­
plikasjoner, og 30 pst. til å forebygge komplikasjonene.
Dette er dårlig helseøkonomi, og det er dårlig behandling
av den enkelte.
Sosial­ og helsedirektoratet påpekte dette store para­
dokset i sin utredning i forkant av diabetesstrategien. Der
står det følgende:
«Det er et stort paradoks at dyr behandling for sen­
skader og komplikasjoner er en pasientrettighet, mens
rimelige forebyggingstiltak ikke er det.»

20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Giltun om tiltak for å redusere antallet
amputasjoner som følge av diabetes
239
2006
Forebygging vil med andre ord lønne seg for samfun­
net rent økonomisk, når man ser regnestykket som helhet.
Etter det jeg kjenner til, finnes det i dag ansatt diabetes­
fagteam som jobber tverrfaglig med forebygging og be­
handling av fotskader ved sykehusene i Stavanger og Åle­
sund. Dette er etter min mening noe som snarest burde
opprettes ved alle landets sykehus.
Mange forventer nå at staten tar sitt ansvar på alvor for
å unngå eller i størst mulig grad redusere ytterligere lidel­
ser og funksjonstap for de mange som har en sykdom som
fører med seg langt flere plager enn de fleste kjenner til.
Jeg håper at statsråden kan si noe helt konkret om hva
hun vil bidra med for å sikre en funksjonsmessig god or­
ganisering, nok fagpersonell og god faglig behandling av
diabetespasienter, slik at man unngår de fleste amputasjo­
ner i framtiden.
Statsråd Sylvia Brustad [10:09:59]: Representanten
Giltun tar opp en viktig sak. Det er helt riktig at Norge står
overfor store utfordringer når det gjelder både forebyg­
ging, oppfølging og behandling av diabetes i årene fram­
over. Det var på den bakgrunn at Regjeringa i juli i år la
fram en plan for hvordan vi ønsker å møte disse utfordrin­
gene. Noe av målet med den er å greie både å mobilisere
og å koordinere flere av de ressursene som allerede finnes,
for å få et bredest mulig tilbud til alle diabetespasienter.
Så er det riktig, som representanten Giltun har påpekt,
at vi har ansatt en egen direktør som skal ha ansvar for
bare dette feltet. Det tror jeg er viktig, slik at vi får mer
helhet på dette området. Jeg vil også sørge for at de pro­
blemstillingene som er reist i denne interpellasjonen her i
dag, er blant de første sakene som Sosial­ og helsedirek­
toratet skal ta tak i.
Type 2­diabetes er et økende problem over hele ver­
den. Vi i Norge er ikke noe unntak. Som det er sagt: Antall
personer med diabetes har økt voldsomt de siste 30 årene.
Vi venter dessverre at denne økningen vil fortsette. Det er
i dag omkring 120 000 mennesker i Norge som har påvist
diabetes. Vi regner med at det er omtrent like mange som
har uoppdaget diabetes. Grunnene til denne eksplosive ut­
viklinga av type 2­diabetes er hovedsakelig endringer i
kosthold, mindre fysisk aktivitet og en generell vektøk­
ning i befolkninga.
Så er det også helt riktig at pasienter med diabetes mel­
litus risikerer alvorlige seinkomplikasjoner. Mest alvorlig
er nerveskader og sirkulasjonsforstyrrelser som kan føre
til diabetiske fotsår. Da er det også slik at om lag en tredel
av alle med diabetes utvikler nedsatt følsomhet i føttene i
løpet av 10--15 år, avhengig av hvor godt sjukdommen har
vært regulert. Fagfolk anbefaler derfor at en person med
diabetes som har fått påvist nevropati, bør gå regelmessig
til stell og kontroll hos kvalifisert behandler 3--6 ganger
pr. år for å forebygge fotsår og minske risikoen for ampu­
tasjon. Det er avgjørende viktig med god behandling og
oppfølging av pasienter med nevropati for å unngå alvor­
lige infeksjoner, slik representanten Giltun var inne på.
Uten god oppfølging kan resultatet bli en langvarig og
ressurskrevende behandling, som i verste fall kan ende
med amputasjon. Risikoen for amputasjon er om lag 30
ganger høyere for mennesker med diabetes enn for andre.
I Norge foretas det hvert år 400--500 amputasjoner over
ankelnivå hos diabetikere. Det er en alvorlig situasjon
som vi ikke ønsker, og som vi ønsker å gjøre noe med.
I den diabetesstrategien som vi la fram i sommer, er det
et uttalt mål å redusere antall seinkomplikasjoner ved dia­
betes. Da er det flere tiltak vi vurderer, slik at vi skal bli
bedre på dette. Det gjelder for det første forebygging. Vi
vet at forebygging er tett knyttet til generelle folkehelse­
tiltak og er et veldig viktig punkt. Jeg vil nevne tiltak for
å få til endringer av kosthold og tiltak for å få flere folk i
aktivitet. Gode rutiner for god praksis i hele helsetjenes­
ten er også svært viktig.
Diabetes er en sjukdom som krever at pasienten sjøl
også er årvåken og tar ansvar for egen helse i den grad det
er mulig. Jeg tror ikke at disse pasientene ønsker å være
passive mottakere av helsetjenester. Derfor er det viktig å
støtte pasientens mulighet for å greie de daglige utfordrin­
gene og mestre livet med diabetes. Pasienten, pårørende
og helsetjenesten må samarbeide om hvordan pasientens
egne ressurser kan brukes både i planlegging og i opplæ­
ring for å mestre den nye livssituasjonen. En viktig del av
dette arbeidet er opplæring i egen fotpleie for dem som
har mulighet til å gjøre dette, i tillegg til det helsevesenet
bør gjøre.
Det er også avgjørende viktig at diabetes diagnostise­
res så tidlig som mulig for å unngå eller utsette seinkom­
plikasjoner. Derfor må det være gode rutiner for å oppda­
ge dette tidlig, slik at også personer som ikke sjøl vet at de
har sjukdommen, blir fanget opp tidlig av helsevesenet.
Her er jeg enig med representanten Giltun i at primærhel­
setjenesten og derved fastlegene har et stort ansvar både
for å oppdage nye tilfeller og for å sette i gang forebyg­
ging og behandling av følgesjukdommer så tidlig som
overhodet mulig.
Legeforeningen ved Norsk selskap for allmennmedisin
-- forkortet NSAM -- har utviklet en egen handlingsplan
for diabetes i allmennpraksis. Dette er et program som har
høy faglig kvalitet og inneholder råd om diagnostisering,
behandling og oppfølging av pasientene. Halvparten av
allmennlegene i Norge bruker i dag dette programmet.
NSAM anbefaler at alle som har fått påvist diabetes, skal
få undersøkt føttene sine årlig. Handlingsprogrammet an­
befaler ikke en generell screening for diabetes, men mye
mer aktiv leting etter nye tilfeller av diabetes på vide indi­
kasjoner. Regjeringa ønsker at dette handlingsprogram­
met blir implementert blant alle leger i primærhelsetje­
nesten. Jeg har derfor bedt Sosial­ og helsedirektoratet i
samarbeid med Legeforeningen arbeide for at handlings­
programmet blir tatt i bruk av alle allmennleger.
Det er viktig at alle pasienter får god behandling uav­
hengig av hvor de bor i landet. Derfor har jeg bedt Sosial­
og helsedirektoratet utarbeide nye nasjonale, faglige ret­
ningslinjer for diagnostisering, behandling og oppfølging
av diabetikere innen spesialisthelsetjenesten. Det skal
selvfølgelig skje i samarbeid med fagmiljøene, men også
med brukerorganisasjonene.
Helsepersonell i det kommunale tjenesteapparatet må
også ha kunnskap om hvordan de kan støtte og hjelpe pa­

2006
240 20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Giltun om tiltak for å redusere antallet
amputasjoner som følge av diabetes
sienten helt fra sjukdommen blir påvist, ved behandling
og kontroll av fotsår og ved videre henvisning til spesia­
listhelsetjenesten. Regjeringas styrking av kommuneøko­
nomien skal sikre at kommunene kan rekruttere nye fag­
personer, men også sørge for videreutvikling og videreut­
danning hos dem som allerede er ansatt.
Godt tverrfaglig samarbeid er en forutsetning for å gi
et best mulig behandlingstilbud til pasienter med diabe­
tesfot. Jeg mener at lokalsjukehusene også her har en vik­
tig rolle i oppfølginga av pasienter med kroniske sjuk­
dommer som diabetes, fordi dette er en sjukdom som kre­
ver langvarig og hyppig oppfølging fra helsetjenesten og
tett kommunikasjon med pasienten og dennes pårørende.
I Soria Moria­erklæringa slår Regjeringa fast at vi ønsker
bedre arbeidsdeling mellom sjukehusene for å få god kva­
litet på behandlinga. Det skal også etableres flere lærings­
og mestringssentre for kronisk sjuke ved lokalsjukehuse­
ne.
Mange sjukehus har gode erfaringer med tverrfaglige
diabetesteam. Disse kan bestå av lege og sjukepleier, og
noen har i tillegg klinisk ernæringsfysiolog, fysioterapeut
og fotterapeut med på laget. Sverige, Danmark og Neder­
land har gode erfaringer med slike team, og det ser ut til
at hyppigheten av amputasjoner kan reduseres med
mellom 40 og 80 pst. Derfor er etablering av diabetesteam
ved alle landets sjukehus og systemer for bedre samhand­
ling mellom helsetjenestenivåene også svært viktige tiltak
for å få ned antallet amputasjoner.
Interpellanten har nevnt tilbudet ved Stavanger Uni­
versitetssjukehus, der fotterapeutene har en viktig rolle,
som et eksempel på et godt tiltak for denne gruppen pasi­
enter. Jeg er enig i at man i Stavanger har utviklet et bra
tilbud, som bør inspirere også andre sjukehus ellers i lan­
det til å kunne utvikle denne tjenesten videre. Jeg synes
det er spesielt interessant at fotterapeutene har en sentral
rolle i behandlinga og oppfølginga av pasientene. Jeg er
også kjent med at sjukehuset arbeider med å videreutvikle
denne kompetansen ytterligere, og jeg vil følge denne ut­
viklinga nøye.
Som sagt: Diabetes er et økende problem, som Regje­
ringa tar på største alvor. Målene i diabetesstrategien skal
følges opp når det gjelder både forebygging og behand­
ling. Med tverrfaglige diabetesteam, systemer for sam­
handling og opplæring av pasienter og pårørende skal vi
lykkes i å redusere antallet amputasjoner. Implementering
av NSAMs handlingsprogram for diabetes i allmennprak­
sis skal også sikre større oppmerksomhet overfor risiko­
gruppene og tidlig påvisning av sjukdommen. Jeg har sto­
re forventninger til at det arbeidet som nå er satt i gang på
diabetesområdet, vil føre til en bedre situasjon for landets
diabetespasienter.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Vidgis Giltun (FrP) [10:19:24]: Jeg vil takke statsrå­
den så veldig mye for svaret. Etter hva jeg hører, er det
ikke noen uenighet mellom statsråden og meg verken når
det gjelder situasjonen -- hvordan den er i realiteten -- eller
hvilke behov man ser for seg både når det gjelder helse­
personell og forebygging. Som vi begge sa, ser vi en sterk
økning i seinplager, og det gjør at mye av de pengene som
blir brukt nå, blir brukt til å behandle seinplager. I mitt inn­
legg sa jeg at 70 pst. gikk til det og 30 pst. til forebygging.
De forebyggingstiltakene som blir igangsatt nå etter
denne planen, vil ikke ha effekt med én gang, så vi vil
fortsatt se at mer av de midlene som er gitt i budsjettene
allerede, vil bli brukt til behandling, enten vi ønsker det
eller ikke. Nettopp derfor må vi tilføre ekstra midler i
noen år framover, slik at diabetesplanen kan følges opp,
så vi får effekt av den forebygging som vi planlegger når
det gjelder livsstilsendring og alle de andre tiltakene som
pasientene skal være med på selv.
Når det gjelder de tiltakene som det offentlige må stå
for, må det bevilges mer penger for å få opprettet diabe­
testeamene og få skolert personale med spesialkompetan­
se ute i kommunene. Det er ikke slik at en diabetespasient
som får et fotsår, kan stelle det selv, eller at en vanlig fot­
terapeut kan ta seg av det. Som regel er det en fotterapeut
med spesialkompetanse som bør ta sånne oppgaver. Vi har
en oppgave både med å utdanne den yrkesgruppen og med
å heve deres status, så de kan få litt lettere samarbeidsfor­
hold med de andre yrkesgruppene -- det er ofte litt konflik­
ter dem imellom. Jeg tror at vi i noen år må bidra med eks­
tra midler til forebygging for å kunne få den ønskede ef­
fekten. Jeg håper at alle partiene nå vil se på om det kan
legges inn noe mer i budsjettet, så vi kan komme i gang
med god forebygging og kanskje slippe å bruke enda mer
enn vi gjør i dag, av de midlene som er til diabetes, til å
reparere skadene.
Statsråd Sylvia Brustad [10:21:59]: Jeg er veldig
glad for at det -- i hvert fall så langt, men vi får høre videre
i debatten -- ser ut til å være bred enighet om hvor stor ut­
fordring dette er i dag og kommer til å bli i framtida, så
langt vi kjenner til det nå. Det er viktig å gjøre begge de­
ler: både å forebygge og i praksis sette i verk tiltak som
kan hindre at folk blir sjuke, i hvert fall så tidlig, og også
sørge for at de som allerede er sjuke, får nødvendig be­
handling. Da er selvfølgelig penger viktig, og det er jo
også en av grunnene til at Regjeringa har styrket sjuke­
husøkonomien kraftig for neste år, og at vi også har lagt
inn penger til ulike forebyggende tiltak, som også ikke
minst er rettet inn mot denne gruppen.
Men det er ikke alt som koster penger, heller. Jeg vil si
at det å få til mer tverrfaglige team som kan arbeide med
dette, ikke nødvendigvis trenger å koste veldig mye pen­
ger. Det handler om å samhandle og gjøre ting på en bedre
måte, slik man ikke minst i Stavanger har lyktes med.
Jeg er enig med representanten Giltun i at mange av
disse pasientene ikke greier å stelle sårene sjøl. Derfor er
det så viktig at de er inne til kontroller og behandling i
helsevesenet. Men det er nok også sånn at hvis noen flere
hadde fått opplæring, i hvert fall i den tidlige fasen av
sjukdommen, så kunne de også ha gjort mer sjøl. Så der
må vi også gjøre begge deler på én gang.
Jeg har også veldig stor tro på at det nye programmet
for alle allmennleger, når vi nå får innført det -- altså det å

20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Giltun om tiltak for å redusere antallet
amputasjoner som følge av diabetes
241
2006
være oppmerksom på tidligere hva du skal gjøre for å
forebygge, hva du skal gjøre for å behandle, osv. -- vil for­
hindre at så mange får så alvorlige seinkomplikasjoner
som vi i dag dessverre ser eksempler på.
Så her tror jeg det er mulig å gjøre noe ganske tverrpo­
litisk -- og det er jeg glad for -- på et så viktig område, både
når det gjelder å forebygge videre, behandle best mulig
dem som har fått sjukdommen, og forhindre at så mange
f.eks. må amputere beinet, som selvfølgelig er en forfer­
delig greie.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [10:24:00]: Interpel­
lanten fokuserer på et område innen diabetesomsorgen
som de fleste helst ikke vil tenke på. En amputasjon er en
stor fysisk belastning, men en like så stor psykisk belast­
ning for den som rammes. Jeg er derfor glad for at Regje­
ringen satser på å forebygge diabetes, satser på å få mobi­
lisert og koordinert de ressursene som vi allerede har,
gjennom den nasjonale strategien og med en egen direk­
tør. Vi vet veldig mye om det å forebygge, vi vet mye om
det å unngå, og det må komme fram til den det gjelder.
Samtidig må vi ikke skape skyldfølelse hos dem som ram­
mes, for det kan være mange grunner til at amputasjoner
skjer, selv om en følger alle de råd og leveregler som gis.
Diabetes type 1 kan vi foreløpig gjøre lite for å forhin­
dre. Også type 1­diabetikere amputerer bein, fordi mange
av dem foreløpig har hatt et mye lengre forløp av sjuk­
dommen. Type 2 har det tradisjonelt vært en seinere debut
på. Type 1­diabetikerne har ofte en bedre tilknytning til
lege og kan ofte nås der. Ofte har de også fått mye bedre
informasjon enn det type 2­diabetikerne har fått. Seinska­
dene til type 2­diabetikere har derfor blitt undervurdert.
Det vi nå ser med at stadig flere yngre rammes av type 2,
vil jo føre til at flere vil ha sjukdommen en lengre del av
livet og dermed ha større sjanse for å få seinskader.
Tidlig diagnose vil, som statsråden sier, være et fore­
byggende tiltak. Vi vet at veldig mange går med diabetes
uten at de selv er klar over det. Et forhøyet blodsukker
over tid skader de små blodårene, og det fører igjen til sår
som ikke vil gro. Handlingsprogrammet som statsråden
refererer til, vil derfor være veldig viktig å få i gang. Ut­
fordringene i forbindelse med det blir hvordan en skal nå
de pasientene som ikke vet at de er sjuke, og som heller
ikke vet nok om hva som virker. Her må det nok jobbes på
flere arenaer, og tverrfaglighet og samhandling er stikkor­
dene.
Helsepersonell er, som statsråden nevner, viktige aktø­
rer -- fra fastlegen, som tidlig kan oppdage symptomene,
til pleiepersonell som har nær kontakt med pasienten, og
andre grupper som jobber med pasienter. Opplæring og
videreutdanning er nødvendig for alle de gruppene og må
skje kontinuerlig og med god, oppdatert kunnskap. I all
helseutdanning må dette være en viktig del av pensum, og
det må tilbys etterutdanning og kurs til de aktuelle.
En godt regulert diabetes er også avhengig av gode tek­
niske hjelpemidler, som i dag finnes. Verdien av hyppige
blodsukkermålinger, kunnskap om ernæring og mosjon,
fotstell og kunnskap om hva som kan skje, er noe alle dia­
betikere bør få god informasjon om. Flere lærings­ og
mestringssentre vil være bidrag til det. Ansvaret for egen
sjukdom er udiskutabelt, idet en diabetiker lever 24 timer
i døgnet med sin egen sjukdom og best kjenner til hvordan
han eller hun har det. Men jeg må igjen si: En god, opp­
datert kunnskap er nødvendig. Vi vet dessverre at det fin­
nes veldig mye gammeldags viten rundt om. Den må vi få
fjernet, og så må vi få inn en god, ny kunnskap.
Diabetesforbundet er flinke til å gi informasjon til dem
som allerede er diabetikere, og de har medlemmer som
står på rundt om i landet for å gi andre innføring i hvordan
det er å leve med diabetes, og hvordan det er å leve best
mulig og lengst mulig med diabetes. Det er bra, og det er
nyttig.
I den samhandlingen, som statsråden sier mye om, vil
de være viktige aktører og medspillere, og det er medspil­
lere som kan nå mange. Informasjon om å forebygge dia­
betes er, som vi alle her foreløpig har sagt, viktig. Men når
sjukdommen først har brutt ut, må vi finne flest mulige
måter å løse også det på. Interpellanten nevner én gruppe,
og målet må være å nå dem før enda flere seinskader opp­
står, og hjelpe dem der de er.
Igjen: Mye kan gjøres ved god egenkontroll og god
kunnskap, og jeg mener at vi gjennom statsrådens svar har
fått gode føringer på hvordan vi kan nå det -- forebygging
framfor reparasjon. Og så må vi hjelpe dem som i tillegg
har vært så uheldige å få seinskader.
Karin Andersen (SV) [10:29:22]: Jeg vil benytte an­
ledningen til å takke interpellanten for å ha tatt opp en
svært god sak og statsråden for å ha gitt et veldig godt
svar.
Dette er et tema som jeg har vært borti veldig mange
ganger i jobben på Stortinget. Derfor er det godt å høre at
man nå er i ferd med å få en helhetlig strategi for å fore­
bygge at skader oppstår når man er så uheldig å få en syk­
dom, men også at man har en mye mer systematisert opp­
følging når sykdommen er der og man trenger behand­
ling. Da er det viktig at man får implementert NSAM­
strategien, slik at alle leger i førstelinjetjenesten benytter
en systematisk tilnærming til det. Jeg kunne tenke meg å
spørre statsråden, når det nå er i overkant av 50 pst. av le­
gene som benytter denne strategien, om man skal få alle
til å gjøre det, og om man har en tidshorisont på det som
er ganske kort. For det er utrolig viktig at man kommer i
gang med dette arbeidet veldig fort. Det skulle jo ikke
koste noe. Tvert imot burde det redusere utgiftene til
helsevesenet vesentlig at man får ned antall amputasjoner
med halvparten, som en slik strategi kan innebære.
Det andre er de faglige retningslinjene som spesialist­
helsetjenesten skal rette seg etter. Kan statsråden også si
litt om tidshorisonten på det? Her foregår det, som hun
selv og interpellanten påpeker, et veldig godt arbeid,
f.eks. i Stavanger. Er det mulig å få på plass også slike ret­
ningslinjer ganske raskt?
Det er de spørsmålene som jeg ønsker å fokusere vide­
re på, for det er det å få denne jobben opp å stå veldig fort
som nå blir viktig.
Til slutt har jeg også lyst til å si at jeg er veldig enig i
det representanten Mandt­Bartholsen sa -- og det tror jeg

2006
242 20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Giltun om tiltak for å redusere antallet
amputasjoner som følge av diabetes
også alle er enig i -- at det er viktig når folk først har blitt
syke og får et problem med sykdommen, at vi ikke omta­
ler egenbehandling på en slik måte at folk føler at de får
en skyld for at de har blitt så syke at de kanskje må ampu­
tere. Det er et veldig fokus på helse i debatten rundt syk­
domsforebygging i dag, og det er veldig viktig. Jeg er vel­
dig glad for det. Jeg har veldig tro på det. Jeg har veldig
tro på kampanjer for at vi skal bevege oss mer, røyke
mindre og drikke mindre og i det hele tatt ta ansvar for
egen helse. Men det er veldig viktig at vi greier å ha de­
batten på en slik måte at de som blir syke, ikke får skyld.
For de aller fleste sykdommer kommer ikke av at man
gjør noe galt, men man er rett og slett uheldig og får en
sykdom av en eller annen årsak, som man i de aller fleste
tilfeller ikke kan gjøre alt med i hvert fall.
Jeg ønsker statsråden lykke til med arbeidet både med
den forebyggende strategien og med den kurative strate­
gien, og ønsker altså litt mer tilbakemelding på hvor raskt
hun mener at disse strategiene kan implementeres både i
spesialisthelsetjenesten og i førstelinjetjenesten.
Laila Dåvøy (KrF) [10:33:18]: Det koster mye mind­
re å forebygge generelt enn å reparere. Det innebærer
også kroner spart for den norske stat over tid både i helse­
vesenet direkte og også indirekte på mange andre budsjet­
ter som det ikke er så lett å tallfeste. Men først og fremst
er det de menneskelige gevinstene som er viktigst. Å for­
hindre lidelser og fremme livskvalitet gjennom forebyg­
ging er faktisk en av de viktigste oppgavene til de norske
helse­ og omsorgstjenestene, og bør få økt prioritet i årene
framover. Jeg er derfor svært glad for at representanten
Giltun fokuserer på forebygging gjennom denne interpel­
lasjonen, og er også glad for det svaret statsråden har gitt
fra talerstolen i dag.
Vi har hørt tidligere i dag tall som viser en kraftig øk­
ning også blant de yngre gruppene når det gjelder diabe­
tes. Vi vet at økt fysisk aktivitet og bedre kosthold er
grep som kan forebygge diabetes, og dette er også langt
rimeligere enn å tilby medisiner og annen behandling
når diabetes er utviklet. Siden gevinstene av forebyg­
ging merkes på mange ulike budsjetter, betyr det at det
også må investeres i forebygging på mange ulike bud­
sjetter. Det handler om styrking av sykehusene, skole­
helsetjenesten, eldresentre, frivillige organisasjoner, in­
formasjonskampanjer osv. -- tiltak som flere har vært
inne på her tidligere.
Når det gjelder sykehusenes rolle i det forebyggende
arbeidet, er den også av avgjørende betydning. Den un­
dervisende oppgaven overfor pasienter og pårørende er
viktig, særlig når det gjelder diabetes. Mye kan forebyg­
ges også når sykdommen er utviklet. Her spiller polikli­
nikkene en viktig rolle.
Komplikasjonene ved diabetes er alvorlige. Vi har hørt
flere: synsproblemer, sår på føttene som ikke gror, hjerte­
problemer og nyresvikt, og hjerneslag i verste fall etter
lang tid. Sår som ikke gror, er f.eks. til stor bekymring
først og fremst for pasienten, men selvsagt også for be­
handlende personell, som får en utfordring. Å måtte am­
putere en kroppsdel er et traumatisk skritt å ta for den det
gjelder. Man kunne vært spart for menneskelige lidelser
dersom dette var mulig å forebygge.
I et tverrfaglig behandlingstilbud inngår særlig klinisk
ernæringsfysiologi, fysioterapi og fotterapi. Riktig kost­
hold bidrar til god sårtilheling, vet vi, og å være fysisk ak­
tiv øker blodsirkulasjonen, som er avgjørende for at f.eks.
et sår skal gro. Det er viktig at sykehusene ser sitt ansvar
for å gi pasientene et helhetlig behandlingstilbud.
Når det gjelder forebygging der pasienten bor, spiller
kommunehelsetjenesten også en viktig rolle. Særlig vil
jeg trekke fram den rollen eldresentre kan spille når det
gjelder eldre og diabetes. Gjennom aktiviteter på eldre­
senteret kan eldre mennesker få fysisk aktivitet, styrket
kosthold og tilbud om rimelig fotpleie. Dette stedet kan
være en arena der helsepersonell kan formidle viktig in­
formasjon. Det skjer i nært samarbeid med frivillige en­
keltpersoner og frivillige organisasjoner, som også gjør en
formidabel jobb.
Oppsøkende virksomhet kan organiseres ut fra eldre­
senteret. Det vil også gjøre at man kan fange opp eldre i
ulike faresoner. Det samme gjelder helsestasjoner og sko­
lehelsetjeneste. Det er også en arena som egner seg for å
nå foreldre, barn og ungdom med informasjon og veiled­
ning om kosthold og aktivitet. Skolehelsetjenesten må
styrkes bl.a. med å bli mer tilgjengelig. Vi har sett en ut­
vikling, men det er ikke godt nok alle steder. Mange barn
og unge mangler voksne samtalepartnere, og helsesøstre
og leger i skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i dette.
Barn og unge utsettes for ulike typer press fra omgivel­
sene og fra seg selv, forventninger til å lykkes, ha en pen
kropp, venner, aktiviteter, sunt kosthold osv. I denne, skal
vi si, kryssilden er det viktig med forbilder, og at man har
noen å snakke med. Vi mener i Kristelig Folkeparti at
forebygging generelt må vektlegges på mange arenaer i
større grad enn i dag, og spesialisthelsetjenesten må ta sitt
ansvar, særlig på diabetesmålet. Det vil lønne seg i det
lange løp både samfunnsøkonomisk og først og fremst, og
det vil jeg påpeke igjen, menneskelig.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:38:21]: Det har vært
sagt mye klokt, synes jeg, i denne interpellasjonsdebatten
hittil, både fra interpellanten og fra de andre deltakerne i
salen. Det er ikke mange ukene siden det stod som en
overskrift i en av avisene våre: diabetesepidemi. Det er
veldig urovekkende at diabetes 2 er en sykdom som flere
og flere får. Vi vet noe om årsakene, vi vet noe om at det
har med kosthold å gjøre, og vi vet noe om at det har med
lite fysisk aktivitet å gjøre. Når jeg sier det, er det ikke for
å snakke om skyld i forhold til dette, men vi vet altså noe
om årsakene, og da er det viktig å kunne lage noen strate­
gier for å møte denne utviklingen. Det er klart at når
120 000 mennesker har diabetes 2, og like mange sann­
synligvis har det uten å ha oppdaget det ennå, er det en
kjempeutfordring.
Jeg var sist mandag på en folkehelsekonferanse, «Part­
nerskap for folkehelse», i Bergen, der Hordaland fylkes­
kommune inngikk avtale med fylkesmannen og kommu­
nene i fylket for virkelig å sette støtet inn og gå sammen
alle gode krefter for å gjøre noe i forhold til folkehelsen.

20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Giltun om tiltak for å redusere antallet
amputasjoner som følge av diabetes
243
2006
Jeg forstår at det er 17 fylkeskommuner som er med på
dette, og det er satt av penger på statsbudsjettet også. Det
er veldig viktig å forebygge, og når Regjeringen har fore­
slått ca. 28 mill. kr til forebygging på statsbudsjettet for
2007, synes vi det er en bra og god satsing.
Men hva så med dem som er rammet av sykdommen?
Da har jeg først lyst til å si at jeg synes det er veldig bra
det statsråden svarer, nemlig at en ønsker å støtte imple­
menteringen av NSAMs handlingsprogram for diabetes i
allmennpraksis, noe også andre representanter har nevnt.
Det er viktig at allmennlegene kan diagnostisere og følge
med pasientene på et tidlig tidspunkt, og at en sikrer like­
verdige og gode prosedyrer uavhengig av hvilken lege en
kommer til. Det er faktisk viktig. Det gjelder diabetes, og
det gjelder også andre sykdommer. Dette er jo også noe
som Regjeringen arbeider med i forhold til å få kvalitet på
helsetjenestene våre.
Så er det viktig at en ikke ser på diabetespasienter som
ressurssvake pasienter. Det er pasienter og mennesker
som har ressurser til også å kunne leve med sykdommen,
og da er det viktig at helsetjenesten understøtter pasiente­
ne, understøtter de ressursene som pasienten har, slik at en
kan leve med sykdommen -- leve lenge med sykdommen --
og unngå vanskelige komplikasjoner som skyldes at en
ikke var klar over at her kunne en sette inn også egne stra­
tegier i denne kampen. Jeg synes det er positivt at Regje­
ringen vil understøtte det å skulle få en kvalitet hos fastle­
gene, slik at diabetes kan bli oppdaget og fulgt opp på en
skikkelig og god måte.
Lise Christoffersen (A) [10:43:08]: Jeg vil i likhet
med de andre som har hatt ordet her, takke både interpel­
lanten for gode spørsmål og statsråden for gode svar.
Debatten her i dag har vist at forebygging er minst to
ting: Forebygging er å forhindre sykdom, men forebyg­
ging er også å forhindre de tyngste konsekvensene når
sykdom først har oppstått. Det har dreid seg mye i debat­
ten her om bekymring for veksten i diabetes 2. Det er
imidlertid også talere som har vært inne på den gruppen
som har diabetes 1. Representanten Mandt­Bartholsen var
bl.a. inne på det og viste til at her har en kanskje bedre
kontroll med situasjonen enn det en har når det gjelder
diabetes 2. Det er nok riktig, men samtidig kunne jeg ten­
ke meg å benytte anledningen her til også å slå et slag for
den gruppen som vi snakker om når vi snakker om diabe­
tes 1, for jeg tror kanskje det er mulig å gjøre mer også for
å forebygge konsekvenser av sykdom for den gruppen.
Det handler om at alle som kan ha behov for en type lege­
midler, faktisk får tilgang til den typen legemidler som en
kan ha best nytte av. Det finnes altså medikamenter på det
feltet som en får etter individuell søknad etter § 10 a. Så
vet jeg også at Stortinget, i forrige periode var vel det, bad
Helsedepartementet om også å foreta en generell vurde­
ring av hva slags typer legemidler som bør vurderes flyttet
fra § 10 a og over til § 9, hvor du får refusjon etter en for­
håndsgodkjenning og slipper en individuell søknadspro­
sedyre. Det er noen tegn som tyder på at legemidler som
gir en bedre livskvalitet for personer med diabetes 1, ikke
når alle i den gruppen som faktisk har behov. Det er gjort
noen anslag som viser at en antakelig har en «bestand»
på ca. 10 000 pasienter med diabetes 1 som kunne hatt
nytte av den typen legemidler, men at det er sånn at det
er anslagsvis 3 500 som får tilgang til den typen lege­
midler.
Det finnes helt sikkert noen berettigede avslag, men så
er det noe som tyder på at noen tusen i denne gruppen ikke
kommer så langt som til å bli vurdert for den typen lege­
midler. Da snakker jeg om dem det aldri blir sendt noen
søknad for. Når søknad først er sendt, er jeg klar over at
det er gjort mye for å kutte saksbehandlingstiden, og den
ligger i dag innenfor akseptable rammer på en 14 dagers
tid. Men det er altså lang vei fram dit for noen, og noen
kommer aldri dit.
Det finnes også noen tall fra Oslo som tyder på at det
er systematiske, såkalte vestkant--østkant­forskjeller når
det gjelder hvem som kommer så langt som til at det blir
søkt for en. Det kan tyde på at dette i stor grad kan være
avhengig av pasientens eget initiativ. Det er tegn som ty­
der på at det kanskje er noen leger -- og jeg understreker
kanskje -- som vegrer seg for det papirarbeidet det fører
med seg. Derfor kunne jeg tenke meg å benytte anlednin­
gen til å anmode statsråden om i hvert fall å se på og vur­
dere muligheten for at den typen legemidler kunne vært
overført fra § 10 a til § 9 i loven. Jeg er også kjent med at
Legemiddelverket har kartlagt hva som skjer når søknad
først foreligger, men jeg kunne også tenke meg å be stats­
råden vurdere om det også bør innhentes en del kliniske
erfaringer for hvordan viktige legemidler blir eller ikke
blir gjort tilgjengelige for pasienter som har bruk for
dem.
Første gangen jeg hørte om denne saken, var via en be­
kjent, og jeg tror de aller fleste av oss kjenner folk som er
i diagnosegruppen diabetikere, enten det er 1 eller 2. Det
var en person som hadde betalt for denne typen legemid­
ler av egen lomme, og som hadde opplevd en dramatisk
forbedring i positiv retning av livskvaliteten sin. Det førte
til mindre følinger. Det ble en god kontroll på blodsukke­
ret, og det førte til at vedkommende gikk dramatisk ned i
vekt, fordi vedkommende hadde en bedre allmenntilstand
og var i stand til å drive mer systematisk mosjon. Det førte
til at vedkommende hadde bruk for færre doser. Det ser
også ut til at dette er legemidler som samlet sett kan gi la­
vere dødelighet, og som kan gi mindre bruk av uførepen­
sjon og sykepenger. Så mitt ønske er at selv om det er vik­
tig å fokusere på diabetes 2, kan en kanskje også ta med
noen vurderinger når det gjelder tilgangen på legemidler
til gruppen diabetes 1, som har en medfødt lidelse, og som
skal -- forhåpentligvis -- leve lenge med den.
Vigdis Giltun (FrP) [10:48:36]: Jeg vil få takke stats­
råden, som jeg også takket i stad, og alle dem som har
vært med og deltatt i denne debatten. Jeg synes det har
vært en god debatt, en veldig viktig debatt. Den har vist at
vi alle ser store utfordringer, store problemer, og at det er
mye vi kan gjøre.
Kanskje det aller beste med denne saken er at vi har en
del svar allerede. Vi har en del ting vi kan gjøre. Det ligger

Trykt 1/6 2006
2006
244 20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om status for arbeidet med å gi gravide pasienter under legemiddel­
assistert rehabilitering en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt svangerskap
klart, men vi må få satt det i system, og vi må, som jeg tid­
ligere har sagt, bevilge penger.
Sykehusøkonomien er ikke god, men statsråden sier at
dette er sykehusenes ansvar, og at det blir bevilget penger
i deres budsjetter. Nå er det gitt klare politiske signaler om
at det skal være en opptrapping på områdene psykiatri og
rus, og det vil med andre ord si at det ikke blir noen opp­
trapping av forebygging og behandling av somatiske li­
delser. Man får ikke opptrapping over alt for de samme
pengene.
Det tar tid før forebyggingstiltak virker, og det er helt
opplagt at vi får økte utgifter til amputasjoner den nær­
meste tiden. Vi får også store ekstra utgifter i forbindelse
med nyresvikt, både når det gjelder transplantasjoner og
dialysebehandlinger. Det er ikke slik at man kan bruke de
samme pengene om igjen og om igjen.
Når det gjelder retten til å få bedre medisiner som er
nevnt her, er det veldig viktig. Det er også en del av fore­
byggingen. Det å kunne bruke riktig optimal medisin er
noe som samfunnet må bidra med, men som vil koste litt
ekstra.
Det samme gjelder kosthold og ekstra utgifter som dia­
betespasienter har i forbindelse med sykdommen sin. De
som følger rådene til Regjeringen og de politiske signale­
ne om å leve så riktig som mulig, og får ekstra kostnader,
må få mulighet til å trekke fra på skatten. Der har man noe
å se på.
Grunnen til at jeg spisset debatten, var egentlig at jeg
ville vise hvor stort dette temaet er, for å vise at én av
disse komplikasjonene har et stort omfang, et stort fore­
byggingspotensial, og at det ligger så mye i det. Det gjør
det også for hver enkelt av de andre senkomplikasjone­
ne, og det totale forebyggingsarbeidet blir stort og om­
fattende.
Jeg vil bare igjen oppfordre alle til å ta en titt på bud­
sjettene. Jeg tror alle vil innse at det ikke holder med det
vi hittil har bidratt med. Kanskje man kan være litt rause­
re, slik at vi får gjort det som alle er enige om at vi må gjø­
re noe med.
Statsråd Sylvia Brustad [10:51:12]: Jeg vil også tak­
ke for en god debatt. Jeg føler at det på de fleste områder
er ganske brei enighet, og det borger jo bra for å kunne få
til noe framover.
Først vil jeg si meg enig med de talere som har sagt at
forebygging selvfølgelig er veldig viktig på alle områder,
som på dette, ja ikke minst på dette området. Men samti­
dig vet vi også -- slik at folk ikke skal ha skyldfølelse -- at
sjøl de som gjør alt riktig, også kan bli sjuke. Så det er in­
gen garanti når vi snakker generelt. Derfor skal ikke folk
ha skyldfølelse når de blir sjuke, men det skal heller ikke
stå i veien for at vi skal drive et aktivt, forebyggende ar­
beid på alle områder. Så jeg er enig med dem som har vært
inne på det.
I forbindelse med denne saken er det viktig at sjuk­
dommen blir oppdaget tidlig, for at man skal kunne iverk­
sette de tiltak som er nødvendige. Det er veldig viktig at
de -- kanskje 120 000 mennesker -- som i dag ikke vet at
de har sjukdommen, får diagnosen, slik at det blir iverk­
satt tiltak, og at de som allerede er sjuke, får skikkelig be­
handling, slik vi har vært inne på.
Jeg mener også at fastlegen er usedvanlig viktig her.
Derfor er det å få implementert det nye programmet vel­
dig viktig. Representanten Andersen spurte om hvor fort
dette skal skje. Som jeg sa i hovedsvaret mitt, er Lege­
foreningen sammen med Sosial­ og helsedirektoratet på­
lagt å gjøre det. Vi har ikke satt noen bestemt dato, men
de har fått beskjed om at dette skal skje raskt. Jeg har for­
ventninger til at dette nye programmet raskt vil bli tatt i
bruk av alle landets allmennleger. Det er svært viktig.
Jeg er helt enig i det representanten Mandt­Bartholsen
tok opp i forhold til at det hele tiden er viktig å kunne mer,
altså å bruke oppdatert kunnskap, både for dem dette gjel­
der, deres pårørende og ikke minst for dem som jobber i
sektoren. Jeg mener også at lærings­ og mestringssentra
er viktige, og at vi må få bygd ut flere. Der vi har litt erfa­
ring med det, ser vi at folk får bedre livskvalitet og hjelp
til hvordan man skal leve med sjukdommen, både de det
gjelder, og deres pårørende.
Når det gjelder spørsmålet fra representanten Karin
Andersen omkring de faglige retningslinjene, er det heller
ikke satt noen fast dato for disse, men det vil ta noe lengre
tid. Vi skal jo nå også sette ned et nytt nasjonalt råd som
skal ta seg av kvalitet og prioritering, som er så veldig vik­
tig. Jeg vil nok mene at de også bør ha en liten rolle i dette
arbeidet, men det kan vi komme tilbake til.
Jeg er også enig med representanten Dåvøy i at det
først og fremst er for hver enkelt at det er viktig å gjøre
dette, og at samfunnet kommer i andre rekke. Jeg er også
enig i at eldresentre kan gjøre noe mer aktivt her, og at
også andre kan drive med oppsøkende virksomhet.
Til representanten Skjælaaens innlegg om at det ikke
er ressurssvake mennesker vi her snakker om, vil jeg si at
det er jeg helt enig i.
Til slutt til representanten Christoffersen: Det er helt
klart at alle som trenger medisiner, skal få riktige medisi­
ner. Derfor er det viktig at vi har et system som ivaretar
det. Per i dag er det ca. 14 dagers behandlingstid på indi­
viduell behandling av søknader. Dette er jo noe vi konti­
nuerlig følger med på, for folk skal ha de medisiner de må
ha for å kunne ha en bedre livskvalitet og dermed et bedre
liv.
Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 1
over.
S a k n r . 2
Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til
helse­ og omsorgsministeren:
«Ifølge Sosial­ og helsedirektoratet foreligger det be­
grenset kunnskap om hvilke skadevirkninger et barn ut­
settes for som følge av at mor er under behandling med
metadon eller buprenorfin under svangerskapet. Det er
imidlertid et faktum at de fleste barna som eksponeres for
slike medikamenter i fosterlivet, får abstinenser etter fød­
sel, og at de har lavere fødselsvekt enn andre barn. Regje­
ringen Bondevik II foreslo i revidert nasjonalbudsjett for

245
20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om status for arbeidet med å gi gravide pasienter under legemiddel­
assistert rehabilitering en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt svangerskap
S 2006--2007
2006
2005 å øke bevilgningen til rusbehandling med 50 mill.
kr. Innenfor denne bevilgningen skulle regionale helse­
foretak sikre et medikamentfritt behandlingstilbud til gra­
vide pasienter under legemiddelassistert rehabilitering,
LAR. Formålet med bevilgningen var å gi gravide pasien­
ter i LAR en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt
svangerskap.
Hva er status for arbeidet med å utvikle slike tilbud?»
Sonja Irene Sjøli (H) [10:56:26]: For ti dager siden,
den 10. oktober, markerte vi Verdensdagen for psykisk
helse. Hovedbudskapet var «se meg», og temaet rettet
oppmerksomheten mot barn, familier og samfunn. I dag
skal vi diskutere tilbudet til en gruppe barn og deres mød­
re som i aller høyeste grad trenger å bli sett, og som har
behov for omsorg og tett oppfølging.
Det har vært bred politisk enighet om å utvide tilbudet
om legemiddelassistert rehabilitering, og kapasiteten ble
mer enn doblet under Samarbeidsregjeringen. Med et ut­
videt tilbud om LAR­behandling har mange mennesker
fått en ny sjanse til å leve et bedre liv, og de har fått en
bedre livskvalitet. Med en mer stabil livssituasjon kom­
mer også ønsket om en mer normalisert tilværelse, med
bl.a. et familieliv. Blant et økende antall LAR­pasienter er
også stadig flere kvinner som ønsker å få barn, eller som
blir gravide uten at dette er planlagt. Dette krever at vi leg­
ger til rette for et godt svangerskap og en god omsorgssi­
tuasjon for barn og familie. Jeg vil understreke at samfun­
net har et særlig ansvar for å ta hensyn til og beskytte det
ufødte liv.
I dag er det praksis for at kvinner som blir gravide
mens de er under LAR, blir stående på metadon eller Su­
butex gjennom svangerskapet. Det er liten kunnskap om
langtidsvirkningene av metadonbehandling for fosteret.
Det er imidlertid et faktum at mange av barna som blir
født -- mellom 60 og 80 pst. -- har sterk abstinens, de har
lavere fødselsvekt og pusteforstyrrelser. I felleskatalogen
for legemidler er det advart mot disse skadevirkningene,
og det heter at preparatet ikke bør brukes med mindre for­
delene oppveier en mulig risiko. I en undersøkelse foretatt
av Gabrielle Welle­Strand i 2004 kommer det fram at det
er overhyppighet av krybbedød blant barn som har vært
utsatt for metadon eller Subutex under svangerskapet.
Forekomsten er 3,6 pst. hos metadonbarna, mot 8 promil­
le blant spedbarn for øvrig. Selv om utvalget er lite og det
er vanskelig å trekke vitenskapelige slutninger, er dette
etter min oppfatning alarmerende.
Så langt har debatten om behandlingen av gravide
LAR­pasienter i hovedsak gått i fagmiljøene. Fagfolk stri­
des om det er mest hensiktsmessig å la gravide bli stående
på metadon eller Subutex under svangerskapet, eller om
man bør forsøke å avslutte behandlingen. Etter min opp­
fatning er dette spørsmål som også krever etiske og poli­
tiske avveininger. Kjernen i saken er hvorvidt vi er villige
til å utsette ufødte barn for de betydelige skadevirkninger
en LAR­behandling kan medføre, eller om vi skal forsøke
å skåne dem for skade så langt som mulig.
I den øvrige svangerskapsomsorgen er det åpenbart at
vi legger et føre var­hensyn til grunn. Det er en selvfølge
at offentlige myndigheter fraråder bruk av tobakk og ille­
gale rusmidler i svangerskapet. Nå anbefales gravide to­
talavholdenhet fra alkohol. I tillegg fraråder Mattilsynet
gravide å spise bl.a. ferskvannsørret på over en kilo, spe­
keskinke og blåmuggost, samt å drikke mer enn to kopper
kaffe pr. dag. Men det foreligger ingen retningslinjer som
tilsier at LAR­pasienter rådes til å slutte med metadon
eller Subutex før svangerskapet. Tvert imot. Mange i fag­
miljøene tar til orde for fortsatt medikamentell behand­
ling under svangerskapet, til tross for at skadevirkningene
for fosteret knyttet til bruk av metadon eller Subutex tro­
lig er betydelig mer alvorlig enn farene forbundet med å
spise ferskvannsørret på over en kilo.
Jeg mener det må være åpenbart at norske helsemyn­
digheter må legge til rette for at LAR­pasienter som plan­
legger å få barn, skal få mulighet til å gjennomføre et
medikamentfritt svangerskap. Erfaringen viser at svan­
gerskapet er den perioden i livet da vi er mer motivert enn
noen gang for å endre livsstil, av hensyn til det ufødte bar­
net. Vi har barnets beste i fokus. Samtidig vet vi at svan­
gerskapet og særlig tiden etterpå kan være en sårbar peri­
ode, og det er helt avgjørende at særlig disse kvinnene får
et godt behandlings­ og støttetilbud som gjør det trygt å
avslutte medikamentell behandling.
Enkelte mener at det å slutte med metadon eller Subu­
tex representerer en betydelig risiko for tilbakefall til rus­
middelmisbruk, som i så fall vil skade barnet mer enn me­
tadonbehandling. Jeg synes ikke vi så lett skal akseptere
at dette er et valg mellom pest og kolera. Vi må ha ambi­
sjoner om å gi de ufødte barna og deres mødre det best
mulige tilbudet. Det best mulige tilbudet må være en tett
og god oppfølging under hele svangerskapet som forhin­
drer tilbakefall til rusavhengighet og gjør det trygt å av­
slutte medikamentell behandling med metadon eller Subu­
tex. Jeg tror de aller fleste vil være motivert for dette der­
som de samtidig får god støtte, ikke bare under svanger­
skapet, under fødselen eller i den første tiden etterpå, men
gjerne gjennom hele småbarnsperioden og også mye len­
ger om nødvendig.
Vi bør imidlertid kunne bruke hjemlene for tvungen
tilbakeholdelse etter sosialtjenesteloven § 6­2a dersom
frivillige tiltak ikke fører fram. Denne bestemmelsen ble
behandlet av Stortingets sosialkomite i Innst. O nr. 68 for
1994­95. Komiteen ble den gang ledet av nåværende hel­
se­ og omsorgsminister Brustad. Det er interessant å mer­
ke seg at komiteen strammet inn departementets opprin­
nelige lovforslag, slik at hensynet til det ufødte barnet ble
tillagt større vekt enn det regjeringen i utgangspunktet
foreslo. Dette var etter min mening et eksempel på klokt
politisk lederskap.
I en artikkel i Aftenposten den 6. oktober i år påpeker
forskerne Helge Waal og Monica Sarfi at det kan være
problematisk for fosteret å avslutte behandlingen med
metadon eller Subutex under selve svangerskapet. Dette
utelukker imidlertid ikke at kvinner som planlegger å bli
gravide, rådes til å avslutte medikamentell behandling før
svangerskapet er en realitet.
Dersom vi skal lykkes i å gi tidligere rusavhengige et
rus­ og medikamentfritt svangerskap, krever dette selv­
Forhandlinger i Stortinget nr. 17
17

2006
246 20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om status for arbeidet med å gi gravide pasienter under legemiddel­
assistert rehabilitering en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt svangerskap
sagt ressurser, som det allerede er for lite av i rusbehand­
lingen. Tidligere helse­ og omsorgsminister Ansgar Ga­
brielsen satte derfor av 50 mill. kr til ekstratiltak på rus­
feltet i revidert nasjonalbudsjett for 2005 og bad helsefore­
takene spesielt sørge for å utvikle et medikamentfritt til­
bud til gravide LAR­pasienter. Dette var et klart politisk
signal om at vi ønsket et bedre tilbud for disse barna og
deres mødre.
Mitt spørsmål til helse­ og omsorgsministeren er hvor­
dan dette arbeidet følges opp i helseforetakene, og hva
som er status for arbeidet med å sikre et medikamentfritt
behandlings­ og støttetilbud til denne gruppen.
Statsråd Sylvia Brustad [11:04:16]: Jeg er helt enig
med representanten Sjøli i at det er nødvendig å sikre at
alle gravide i Norge får god oppfølging i svangerskapet,
slik at ungen får en best mulig start. Det gjelder enten
kvinnen er rusmiddelavhengig eller ikke. For rusmiddel­
avhengige kvinner, som jo er i en særlig vanskelig og sår­
bar situasjon, er det spesielt viktig med tett oppfølging
både før de blir gravide og gjennom hele svangerskapet.
Som representanten Sjøli påpeker, har samfunnet et sær­
lig ansvar for å se og høre unger som ikke har stemmer i
den offentlige debatten.
Føre var­prinsippet er lagt til grunn i norsk svanger­
skapsomsorg. I de faglige retningslinjene for svanger­
skapsomsorgen anbefaler Sosial­ og helsedirektoratet at
forskrivning av legemidler begrenses til de tilfellene der
fordelene for kvinnen overgår risikoen for fosteret. Derfor
gis det prevensjonsveiledning til alle kvinner som er i
LAR, for å hindre graviditeter. Sosial­ og helsedirektora­
tet anbefaler at alle gravide rusmiddelavhengige, enten de
er i LAR eller ikke, tilbys medikamentfri behandling. De
understreker også at mange kvinner som blir gravide etter
at de er kommet med i LAR, formidler at de ønsker å trap­
pe ned på medikamentene under svangerskapet for å redu­
sere påvirkningene på fosteret. Disse tilbys omfattende
assistanse under nedtrappinga, og det anbefales en grad­
vis og forsiktig nedtrapping til laveste effektive dose fram
til fødselen.
Gravides psykiske tilstand er tillagt økende betyd­
ning for ungers psykososiale utvikling de senere åra, og
direktoratet understreker at det selvfølgelig er viktig for
tjenestene å ha god kontakt med mor under svangerska­
pet. For gravide i LAR aksepteres ingen bruk av rusmid­
ler. Sosial­ og helsedirektoratet har vurdert at trussel om
tvangsbehandling av kvinner som ikke greier å trappe
ned på legemidlene de står på i LAR, kan føre til at de
ikke forteller om graviditeten før svært sent i svanger­
skapet. Det kan også gjelde andre gravide rusmiddelav­
hengige. Ved dårlig rusmestring der det er fare for bar­
nets helse, vurderer man alltid om det skal tas initiativ til
at sosialtjenesten fremmer sak om tvang etter sosialtje­
nestelova. Ifølge direktoratet er det, som også represen­
tanten Sjøli var inne på, uenighet i norske fagmiljøer om
videreføring av LAR ved graviditet. Enkelte miljøer
vektlegger fullstendig medikamentfritt svangerskap. I
andre land -- fortsatt ifølge direktoratet -- iverksettes me­
tadonbehandling av gravide heroinavhengige sjøl om
kvinnen ikke er under LAR.
Jeg er svært opptatt av at vi må skaffe oss et godt faglig
grunnlag på dette området. For å styrke kunnskapsgrunn­
laget ytterligere har Sosial­ og helsedirektoratet bedt
Kunnskapssenteret om å levere en kunnskapsoppsumme­
ring om gravide i legemiddelassistert rehabilitering. Dette
er for å få et best mulig grunnlag for veiledning og faglige
anbefalinger til tjenestene.
Til representanten Sjølis spørsmål om status for arbei­
det med å utvikle medikamentfrie behandlingstilbud til
gravide som er i LAR, vil jeg først opplyse at Helse­ og
omsorgsdepartementet i brev av juni 2005, slik represen­
tanten helt sikkert er kjent med, bad de regionale helsefore­
takene følge opp dette. De regionale helseforetakene skal,
innenfor bevilgningen på 50 mill. kr, sikre tilbud for gra­
vide rusmiddelmisbrukere som er under LAR, men som
ikke ønsker å benytte slike legemidler under svangerska­
pet. Det står videre at formålet er å legge til rette for et
medikamentfritt tilbud for denne gruppen for å unngå at
ungene blir skadet. Det ble også forutsatt at brukeren må
sikres tett oppfølging og nødvendig skjerming mot tilba­
kefall til rusmiddelmisbruk.
Gravide rusmiddelavhengige er høgt prioritert. Praksis
viser at alle gravide rusmiddelavhengige, også gravide i
LAR, tilbys et medikamentfritt tilbud og behandling. Det­
te er helt i tråd med direktoratets anbefaling. Gravide i
LAR får dessuten strukturert og tett oppfølging gjennom
hele svangerskapet, og det er helt nødvendig.
Jeg vil også understreke at tjenestene etter loven har en
plikt til å vurdere om det skal tas initiativ til å plassere en
gravid rusmiddelavhengig i institusjon uten hennes sam­
tykke. Det gjelder for hele svangerskapet.
Disse ungene og mødrene er, som sagt, blant våre mest
sårbare pasienter, og de har også krav på tilbud av høg
kvalitet. Både spesialisthelsetjenesten, kommunale tje­
nester og barnevern må samarbeide om et langsiktig til­
bud med god støtte og oppfølging, ofte over flere år. Av
hensyn til barnet ser jeg det som svært viktig at svanger­
skapet er medikamentfritt. Jeg mener derfor at det er god
praksis at vi først tilbyr et medikamentfritt tilbud til de
gravide rusmiddelavhengige. I de tilfeller der LAR allike­
vel vurderes som det beste alternativet, mener jeg at det er
særdeles viktig at en overvåker utviklingen i svangerska­
pet nøye, og at disse kvinnene følges tett hele veien. Jeg
ser at tjenestene også her står overfor en del vanskelige
valg og dilemmaer.
Som jeg nevnte innledningsvis, legger jeg vekt på at vi
så snart som mulig skal få et bedre kunnskapsgrunnlag på
dette området. Jeg vil også følge opp med å be om at det
utarbeides nye faglige anbefalinger og veiledning til tje­
nestene.
Regjeringa ser det som svært viktig å bedre kvaliteten
på tilbudet til gravide rusmiddelavhengige i LAR. Det er
også en av grunnene til at vi har styrket det i forslag til
statsbudsjett for neste år, særlig knyttet til gravide og de­
res unger. Det vil også bidra til å heve kompetansen i tje­
nestene, f.eks. ved å utarbeide veiledningsmateriell til
helse­ og sosialpersonell.

20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om status for arbeidet med å gi gravide pasienter under legemiddel­
assistert rehabilitering en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt svangerskap
247
2006
Jeg har fått opplyst at pr. 31. august var 4 000 pasienter
i legemiddelassistert rehabilitering. Av disse er om lag en
tredel kvinner, eller 1 300 personer. De fleste av disse er i
fruktbar alder. Som representanten Sjøli også er inne på,
er det et helsepolitisk mål at de som har behov for lege­
middelassistert rehabilitering, skal få det. Vi må derfor
forvente en ytterligere økning i antall pasienter i LAR de
nærmeste åra. Jeg kommer til å følge utviklinga nøye, og
jeg vil vurdere nødvendige styringstiltak. Jeg vil også be
om at de regionale helseforetakene rapporterer om antall
gravide i LAR pr. år i sin årlige melding. Jeg vil også ha
informasjon om hva slags tilbud de får, herunder hvilke
tilbud om oppfølging de blir gitt, og om hvilket samarbeid
som er mellom spesialisthelsetjenesten, kommunale tje­
nester og barnevernet.
Regjeringa har med dette lagt et løp for å skaffe mer
kunnskap om feltet og for å hente inn erfaringer om hva
som faktisk skjer i de ulike regionene. Målet er å få bedre
oversikt over behandlingstilbudet, slik at vi eventuelt kan
endre det og gjøre det enda bedre, og dessuten også få et
bedre utgangspunkt for veiledning til dem som jobber på
dette vanskelige, men svært viktige området.
Sonja Irene Sjøli (H) [11:11:47]: Jeg takker statsrå­
den for et grundig og godt svar.
Jeg er svært tilfreds med at det arbeidet som Samar­
beidsregjeringen startet på dette området, blir fulgt opp så
godt av statsråden. Jeg vil også gi ros til statsråden for at
hun så klart uttrykker at gravide rusmiddelmisbrukere er
høyt prioritert, og at en i så stor grad legger vekt på at gra­
vide i LAR også må tilbys et medikamentfritt tilbud og
behandling.
Det er viktig å beskytte ufødt liv mot skade og sikre at
mødre får god støtte og oppfølging gjennom hele svanger­
skapet, og, som jeg var inne på innledningsvis, også etter
fødsel og kanskje i mange, mange år etterpå. Det var også
statsråden veldig klar på.
Det er dokumentert at familiesituasjonen i spedbarns­
perioden er avgjørende for barnas senere utvikling. Vi vet
vel alle, vi som har hatt småbarn, at småbarnsperioden
kan være krevende. Foreldre som tidligere har vært rus­
middelavhengige, kan være særlig sårbare i denne perio­
den. Derfor er det avgjørende at det settes av tilstrekkelig
med ressurser innenfor rusfeltet til en tett oppfølging. Det
er bra at Regjeringen også har fulgt opp det gjennom en
ekstrabevilgning for neste år.
Det er også viktig med en god og tett oppfølging av fa­
miliene til dem som tidligere har vært rusmiddelavhengi­
ge. Jeg vil spørre statsråden om hun vil sikre at familieba­
serte støttetiltak blir prioritert i den varslede opptrap­
pingsplanen på rusfeltet, slik at barn og foreldre kan få et
best mulig utgangspunkt for sitt familieliv.
Da sosialkomiteen behandlet bestemmelsen om tvun­
gen tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige, men­
te komiteen at risiko for skade var et tilstrekkelig tvangs­
grunnlag, som vi var inne på, mens departementet ikke
hadde lagt hensynet til barnet så mye til grunn. Jeg vil
først og fremst høre om disse familiebaserte støttetiltake­
ne, men dessuten om i hvilken grad statsråden i retnings­
linjene som nå skal utarbeides på rusfeltet, som det har
vært diskusjon om tidligere, vil følge opp og legge klare
føringer spesielt for denne gruppen kvinner.
Statsråd Sylvia Brustad [11:14:52]: Jeg vil også
takke representanten Sjøli for å ha satt denne saken på
dagsordenen. Det er en viktig sak, som gjør at vi står over­
for en del dilemmaer i det praktiske liv.
Når det gjelder spørsmålet om familiebaserte støttetil­
tak, er jeg helt enig med representanten Sjøli i at det er
viktig å ha det. Vi vet at mange av de familiene vi her
snakker om, har behov for særskilt oppfølging, gjerne
over flere år. Det er et ansvar som de kommunale tjenes­
tene har, f.eks. barnevernet og spesialisthelsetjenesten.
Det er veldig avgjørende at det er samarbeid mellom disse
om hva som skal skje. Dette er noe Regjeringa jobber ak­
tivt med. Det er selvfølgelig også viktig at kommunene og
sjukehusene har nok penger til å gjøre det de faktisk skal
gjøre.
Når vi nå styrker innsatsen for rusbehandling -- vi job­
ber jo nå også med en forpliktende opptrappingsplan for
å gå enda et stykke videre på den veien -- vil vi ikke minst
styrke innsatsen overfor barn av rusmiddelavhengige
og/eller psykisk sjuke foreldre. Jeg mener det er et områ­
de som har vært viet for lite oppmerksomhet fram til i dag.
For noen av disse barna blir det en vanskelig start, og
mange vil få problemer senere hvis dette ikke gripes fatt i
tidlig nok. Det vil i stor grad bli fokusert på dette i den
varslede opptrappingsplanen for rusfeltet. Også i de ret­
ningslinjene som nå skal lages, vil det fokuseres på dette.
Vi ønsker å samarbeide tett her, selvfølgelig med fagmil­
jøer, ansatte, pårørende og brukere, men også med frivil­
lige organisasjoner, som jeg mener kan spille en rolle på
dette området.
Når det så gjelder spørsmålet om tvang, mener jeg for
det første det er veldig viktig at vi er aktive på føre var­
linja. Alle kvinner som er under LAR, bør få, og får, aktiv
prevensjonsveiledning for å unngå at de blir gravide. Av
dem som blir gravide, er heldigvis de fleste med på frivil­
lig nedtrapping, noe som da fordrer veldig tett oppfølging.
Så er det som representanten Sjøli påpeker, også mulighet
for å bruke tvangsparagrafen. Hva som skal tillegges vekt
her, mener jeg det er vanskelig å være helt absolutt på, for
her er det individuelle forskjeller, og det må nødvendigvis
være skjønn. Men det vi må ha for øye her, er barnets
beste; det er det som må stå øverst. Så vet vi at her er det
snakk om sårbare folk, i vanskelige situasjoner, og det må
vi selvfølgelig ta høyde for. Men det betyr at på dette om­
rådet er ikke alt helt svart­hvitt.
Gunn Olsen (A) [11:17:53]: Jeg vil også starte med å
berømme det modige initiativet som representanten Sonja
Sjøli har reist. Barn av gravide i legemiddelassistert reha­
bilitering er et krevende tema, fordi det fortsatt er flere
spørsmål enn svar. Som hun selv nevnte i innlegget, er det
en debatt som stort sett har gått i faglige miljøer og ikke
så mye i det politiske. Krevende er det fordi det berører
det mest sårbare vi har, nemlig barna, og fordi det berører
mødre som ofte er svært syke, og som er i en svært kre­

2006
248 20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om status for arbeidet med å gi gravide pasienter under legemiddel­
assistert rehabilitering en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt svangerskap
vende situasjon i livet. Krevende er det selvsagt å være av­
hengig av rusmidler og i tillegg ha ansvar for et ufødt liv,
og snart for et barn. Håpet om et vendepunkt i livet er i en
slik situasjon veldig sterkt.
Behandlingstilbud med tanke på rusfrihet må være
sentralt. Like sentralt som både interpellanten og statsrå­
den har vært inne på, er oppfølging etter fødsel og videre
framover. Jeg synes statsråden har hatt en klok og ydmyk
tilnærming til dette komplekse feltet. Jeg synes det er
grunn til å være fornøyd med at statsråden sier at det å
ivareta barna er det mest sentrale. Samtidig understreker
statsråden kvinnenes vanskelige livssituasjon, og at de må
ivaretas på en helt spesiell måte og med stor omtanke.
De gravide som er under LAR­ordningen, har en jevn­
lig kontakt med helsevesenet. Jeg er mer bekymret for
dem som ikke er det, og hvordan vi skal få fulgt opp dem.
Det er derfor interessant å høre statsråden vise til de land
som iverksetter metadonbehandling av gravide heroinav­
hengige, selv om kvinnen ikke er under LAR.
I statsrådens svar får vi et godt inntrykk av at gravide
rusmiddelavhengige er høyt prioritert. Ved dårlig rus­
mestring hvor det er fare for barnet, fremmer sosialtjenes­
ten sak om tvang etter sosialtjenesteloven. Jeg synes at be­
handling uten samtykke er et interessant spor å følge.
Det er lett å forstå, slik statsråden uttrykte det, at tje­
nesten her står overfor veldig vanskelige valg og dilem­
maer i slike saker -- en sårbar blivende mor og et ufødt liv.
Vi vet for lite om de skadevirkninger et barn utsettes
for under mors behandling med f.eks. metadon. Noen fag­
miljøer har mye kunnskap om mor, barn og rus. Borge­
stadklinikken kan nevnes, og det er sikkert flere. Jeg vil be
statsråden om å høste erfaring fra disse klinikkene. Det er
betryggende at statsråden holder tråden i saken både mot
kompetansesentrene og mot helseforetakene. Vi kjenner
dessverre til at det vil være et økende problem og en stor
utfordring for norsk helsevesen i årene framover.
Laila Dåvøy (KrF) [11:21:54]: Jeg har også i likhet
med andre talere lyst til å takke interpellanten hjertelig for
at hun reiser denne enormt viktige debatten i Stortinget.
Det er riktig at det er en krevende debatt, og på mange må­
ter er det mye mer enn en politisk debatt. Det er også en
faglig debatt, fordi det her er så stor faglig uenighet på
området.
For ikke lenge siden leste vi i avisene at bare på Ullevål
universitetssykehus vil det i år fødes 15 barn med metadon­
abstinenser. Sjefjordmor uttalte at hun var meget bekym­
ret, og at «den varslete utvidelsen av muligheter for å be­
handle yngre pasienter med metadon, vil øke antallet
«metadonbarn»». Jeg synes det er skremmende signaler.
Det er først og fremst barna som må beskyttes, og hvis vi
vil, er det også her mulig å tenke forebyggende. Jeg nev­
ner dette, fordi jeg mener det er en sammenheng mellom
bruk av LAR og de årsklassene vi tillater bruk for. Det er
en politisk diskusjon i Norge om å senke alderen for LAR,
hvilket jeg ønsker å gi uttrykk for at jeg i denne sammen­
heng er bekymret over.
Vi vet svært lite om langtidsskader på barn som fødes
av en metadonbrukende mor, eller om langtidsskader på
barn som selv må behandles medikamentelt etter fødselen
på grunn av mors medikamentbruk.
Noen gravide metadonbrukere sier at de ikke får et
godt nok tilbud i dag. Jeg siterer fra et medieoppslag for
kort tid siden, der det ble sagt:
«Vi rammes av kunnskapsløshet, lite samarbeid og
fordommer.»
Man fikk følelsen av at behandlingsapparatet var
«uensartet og sprikende», og at man ikke fikk den hjelpen
man trengte.
Jeg er veldig glad for at statsråden er helt tydelig på at
det er nødvendig å sikre et medikamentfritt behandlings­
tilbud til disse kvinnene. Samtidig er det skremmende å
lese disse uttalelsene. Jeg vet ikke om dette kan være en­
keltepisoder -- la oss håpe det. Jeg er iallfall glad for at
statsråden sier at alle disse skal tilbys rusfri behandling.
Vi kjenner media. Vi vet at det ofte ikke er så mye som
skal til før det blir store oppslag, men disse oppslagene
-- som var for svært kort tid siden -- bekymrer meg likevel.
Og jeg ber om at også statsråden følger godt med, at hun
kanskje henter dem fram og undersøker. Jeg mener at det
var i ett spesielt område disse uttalelsene kom.
Det er avgjørende at gravide kvinner som får legemid­
delassistert rehabilitering, får alternativ hjelp til å slutte
med disse farlige legemidlene umiddelbart etter at gravi­
ditet er kjent -- om mulig. Som også interpellanten har
vært inne på, er det kanskje nettopp i denne tiden at de al­
ler fleste vil være motivert for å slutte. Og det er kanskje
akkurat i denne perioden at barnet får sin sjanse -- noe
også statsråden påpekte i sitt innlegg. Men da er det viktig
at tilbudet er der -- der og da, når mor er motivert.
Helt til sist: Vi kan konstatere at det fortsatt er uenighet
i fagmiljøet på dette området. Uenigheten bunner kanskje
i at man ikke har nok kunnskap, rett og slett. Jeg synes det
er positivt at Kunnskapssenteret har fått oppdrag knyttet
til dette, for det er helt tydelig at vi her trenger mer infor­
masjon, mer kunnskap, mer kompetanse og også -- vil jeg
tro -- mer forskning.
Det er positivt at det skal komme en ny veileder på om­
rådet. Jeg har med stor interesse lest en veileder fra Helse
Øst, fra Aker universitetssykehus, som kom i 2001. Jeg
antar at statsråden snakker om en mer sentral veileder,
som alle kan dra nytte av. -- Det nikkes i salen. Jeg tror at
det på dette området er viktig at vi får en veileder som blir
jevnlig oppdatert. Veilederen fra Aker universitetssyke­
hus ble altså laget i 2001. Mye av det som står der, er vel­
dig bra, men kanskje bør noe revurderes og gjøres enda
bedre -- det har jo skjedd veldig mye på metadonbehand­
lingssiden.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [11:27:07]: Jeg har lyst
til å takke både interpellanten og statsråden for veldig sak­
lig og god informasjon.
Formålet med det forslaget som en gang ble fremmet,
var å gi gravide pasienter på LAR mulighet til et rusfritt
og medikamentfritt svangerskap.
Jeg har i den forbindelse lyst til å gå litt tilbake i tid og
se på hva som faktisk var situasjonen i Norge på slutten av
1990­tallet. Da var Norge det landet i Europa som hadde

20. okt. -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om status for arbeidet med å gi gravide pasienter under legemiddel­
assistert rehabilitering en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt svangerskap
249
2006
høyest antall menneskeliv som gikk tapt -- hvis man tar
folketallet i betraktning -- på grunn av overdose.
At vi velger å hjelpe stoffmisbrukere med metadon
eller Subutex, er ut fra en erkjennelse av at lar man være
å hjelpe, er resultatet veldig fort en katastrofe for det en­
kelte mennesket dette gjelder. Å hjelpe stoffmisbrukere
-- uansett hvem det måtte være, om det er en gravid, et
barn eller en voksen mann -- er vår plikt. Kan vi på noen
måte bidra til å få disse menneskene ut av deres helvete,
er det vår plikt å gjøre det.
Det er også vår plikt som medmennesker særlig å føl­
ge opp dem det her gjelder, noe interpellanten også tar
opp. Jeg tror vi skal erkjenne at det er så mange vanske­
lige valg i denne prosessen at vi vil ende opp med en me­
get individuell behandling av den enkelte. Hele veien i
en så problematisk sak er det slik at det fort kan være en
meget negativ bakside. Det er et problem vi må forholde
oss til. Det er også slik at avslutter man en behandling,
må man til enhver tid spørre seg: Hva blir resultatet der
og da?
Vi ser i dag at de fleste med disse problemene får tilbud
om et rusfritt svangerskap med LAR. Det hadde vært in­
teressant å få greie på mørketallene relatert til dem som
ikke er i LAR i dag. Det hadde vært veldig interessant
med hensyn til framtiden.
Ja, vi skal hjelpe. Vi skal hjelpe så langt vi kan, og vi
har et særlig ansvar. Men jeg tror også at vi skal erkjenne
at uansett hvor bredt vi ønsker å favne, kan det være noen
som glipper ut av favnen vår når det gjelder dette reelle
problemet.
Inge Lønning (H) [11:31:25]: Dette er en meget beti­
melig og nyttig interpellasjon, og dialogen mellom inter­
pellanten og statsråden var en konstruktiv dialog, som jeg
tror kan føre fremover.
Jeg bad om ordet fordi jeg gjerne vil sette det proble­
met som vi diskuterer, inn i et aldri så lite historisk per­
spektiv. Det har skjedd en dramatisk endring i løpet av de
siste par tiårene når det gjelder vår kunnskap om sammen­
hengen mellom mors adferd og barnets tilstand i løpet av
et svangerskap. Går man et par tiår tilbake, var den almin­
nelige holdning til dette preget av sorgløshet. Det var
f.eks. liten oppmerksomhet om sammenhengen mellom
kosthold under svangerskapet og barnets fødselsvekt. Det
var liten oppmerksomhet -- praktisk talt ingen oppmerk­
somhet -- om sammenhengen mellom røykevaner og bar­
nets tilstand, og det var enda mindre oppmerksomhet om
sammenhengen mellom alkoholbruk og det som skjer
med barnet under svangerskapet. I dag vet vi umåtelig
mye mer enn det man visste før, og bevisstheten om dette
er blitt svært mye større. Det er en udelt positiv utvikling.
Men nettopp når man ser det i en slik sammenheng
-- og dette var også interpellanten inne på -- blir det et tan­
kekors at vi i noen tilfeller ikke bare aksepterer, men fak­
tisk autoriserer, gjennom den måten vi innretter helsetil­
budet på, at noen barn kan bli født med betydelige skader
som følge av bruk av giftstoffer som er langt farligere enn
så vel nikotin som alkohol, for ikke å snakke om forskjel­
lige typer matvarer. Det som gjør tankekorset enda større,
er som sagt at i det ene tilfellet handler det om enkeltindi­
videts valgfrihet når det gjelder livsstil under svangerska­
pet, mens det i det andre tilfellet skjer i offentlig regi og
med offentlig autorisasjon.
Det er umulig å vite med sikkerhet hva som er det rik­
tige svaret i denne situasjonen. Det synes jeg fremkom
både i interpellantens fremstilling og i statsrådens svar.
Men det som det helt opplagt burde være enighet om, er
at vi må intensivere arbeidet med å fremskaffe kunnskap,
arbeidet med å få en sikrere oversikt over risikoen -- og
omfanget av risikoen -- i forbindelse med metadonbruk
under svangerskap.
Det er selvfølgelig også riktig, som flere har vært inne
på, at det å bære på et barn er en helt spesiell livssituasjon,
som helt sikkert oppleves på en helt spesiell måte, som gir
en helt spesiell motivasjon, også når det gjelder å se mu­
ligheten for å endre en livssituasjon i positiv retning. Jeg
oppfatter også at det er full enighet i denne debatten om at
man må gjøre alt som i det hele tatt er mulig for å satse på
den motivasjonen, fange opp den motivasjonen, og gjøre
det mulig for kvinnen som er i den situasjonen, å bruke
motivasjonen på en fremtidsrettet måte -- med tanke på
både hennes egen situasjon og det kommende barnets si­
tuasjon.
Risikoen når man etablerer behandlingstilbud av den
paradoksale typen -- som så å si er basert på prinsippet om
at «ondt skal ondt fordrive», altså at giftbruk skal dempes
med giftbruk -- er jo at man i det offentlige system satser
på at dette skal virke alene, og derfor gjør for lite når det
gjelder den oppfølging som helt åpenbart er forutsetnin­
gen for at metadonbehandling i det hele tatt skal gi et po­
sitivt resultat. Det ene er nemlig billig rent kostnadsmes­
sig. Det andre er dyrt kostnadsmessig.
Sonja Irene Sjøli (H) [11:36:57]: Jeg vil takke stats­
råden og komiteens medlemmer for en god og konstruktiv
debatt.
Jeg er glad for at statsråden legger opp til at man skal
følge opp det arbeidet som også Samarbeidsregjeringen
gjorde på dette området. Jeg oppfatter at det er bred enig­
het om at gravide rusmiddelmisbrukere fortsatt må priori­
teres høyt, og at det må legges spesielt vekt på at gravide
som får legemiddelassistert rehabilitering, også må tilbys
medikamentfri behandling. Og jeg er veldig glad for at
statsråden så sterkt understreket nettopp det.
Jeg har forstått det slik at evalueringen av LAR­pro­
sjektene ble sluttført høsten 2004, og at Helse­ og sosial­
direktoratet har startet arbeidet med de faglige retnings­
linjene, som jeg var inne på.
Det pågår også forskningsprosjekter om barn av LAR­
pasienter både ved Institutt for kliniske rusmiddelproble­
mer og ved Aline Spedbarnsenter. Det vi allerede vet, er
imidlertid at barn som eksponeres for metadon eller Subu­
tex under svangerskapet, utsettes for skade i form av ab­
stinenser, pusteforstyrrelser, lav fødselsvekt og alt dette vi
har vært inne på tidligere, og at det også er en økt risiko
for plutselig spedbarnsdød, og det er jo alvorlig. Etter min
oppfatning er det mer enn alvorlig nok til å arbeide for å
forhindre at stadig flere barn blir utsatt for slike skader.

2006
250 20. okt. -- Referat
Som jeg også var inne på, behandlet sosialkomiteen
tidligere bestemmelsen om tvungen tilbakeholdelse av
gravide rusavhengige. Komiteen mente at risikoen for
skade var et tilstrekkelig tvangsgrunnlag, mens departe­
mentet hadde foreslått at det måtte foreligge fare for bety­
delige skader. Komiteen la med andre ord et føre var­hen­
syn til grunn, og det mener jeg også bør gjelde i forhold
til dem som får legemiddelassistert rehabilitering.
Så et helt konkret spørsmål til statsråden til slutt: Vil
statsråden ta initiativ til at de nye retningslinjene som ut­
arbeides for LAR­behandling, sikrer at mødre som plan­
legger graviditet, blir rådet til å avslutte behandlingen
med metadon før graviditeten inntreffer, slik at en kan
unngå å påføre fosteret disse skadene? Og vil hun gi klare
føringer til dem som har ansvaret for dette tilbudet ute?
Statsråd Sylvia Brustad [11:40:02]: Jeg vil også
slutte meg til interpellanten i hennes syn på at dette har
vært en god debatt.
Til det med kunnskap: Jeg kan love at jeg skal påse
-- og det er derfor vi nå har gitt oppdraget til Kunnskaps­
senteret -- at vi får mer kunnskap. Det er ikke veldig enkelt
som politiker å vite hva som er riktig, når det faglig er så­
pass stor uenighet som det faktisk er. Men det står ikke i
veien for at vi ut fra den kunnskapen vi i dag har -- og vi
vet jo noe -- skal handle ut fra den. Jeg skal sørge for at
dette følges opp både overfor sjukehus og overfor dem vi
er satt til å styre over og samarbeide med, og ikke minst
for at dette er en gruppe som blir høyt prioritert også
framover.
Den forrige regjeringa la som kjent også opp til at psy­
kiatri og rusbehandling skulle prioriteres høyere enn so­
matikken. Det er også et oppdrag vi følger videre. Så langt
viser det seg at ut fra det vi vet fra 2005, har vi lyktes. Jeg
antar at det vil bli situasjonen også i år, og at det vil bli det
i åra framover. Da er det ingen tvil om at i de nye faglige
retningslinjene vi legger inn, skal vi selvfølgelig følge
opp det som i dag er gjeldende politikk på området, nem­
lig at når det gjelder disse tilfellene, skal alle bli tilbudt
medikamentfri behandling.
For å vise hvor komplisert dette er -- jeg er ikke ekspert
på området og har overhodet ikke all kunnskap om dette,
langt ifra -- vil jeg si: Det er vel såpass vanskelig også for
andre å slutte med noe at det er ikke bare å knipse -- og så
slutter en. Det er ikke som å slutte med et par kopper kaf­
fe, ei heller som å slutte å røyke. Jeg tror det er enda van­
skeligere enn det, selv om det er -- nå ser jeg på presiden­
ten at jeg ikke skal si mer om røyk -- mange vanskelige
valg. Det er mitt poeng. Derfor er det også veldig vanske­
lig å ha helt bastante oppfatninger om hva som er riktig,
bortsett fra at vi skal ha barnets beste for øye -- det er det
som må være rettesnora hele veien i forhold til alt vi leg­
ger opp til.
Så er jeg glad for at mange i denne fasen er motivert og
innstilt på å trappe ned. Vi skal følge opp det. Det er også
slik at den sentrale veilederen vi nå lager, må vi sørge for
hele tida er oppdatert ut fra den nye kunnskapen vi får,
slik at flere får kunnskap om hva som skal gjøres. Jeg me­
ner også det er avgjørende viktig at vi forfølger dette spo­
ret og gjør det vi kan for å hindre at en blir gravid når en
er på LAR. Men noen blir det, og slik er verden: Den er
ikke alltid helt enkel.
Når det gjelder spørsmålet omkring tvang og hvor bas­
tant eller ikke bastant en skal være i forhold til det, mener
jeg at det må vi ha en løpende vurdering av. Jeg er klar
over hva sosialkomiteen sa i sin tid, og jeg er også av den
oppfatning at hvis ikke noe annet nytter og en ser at dette
vil bære veldig galt av sted i forhold til fosteret, er det
klart at det er en mulighet som ligger der, og som i høyeste
grad kan brukes.
Presidenten: Sak nr. 2 er ferdigbehandlet.
S a k n r . 3
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet i henhold til forretningsordenens
§ 37 a før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 11.45.