10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Magnusson Lydvo om å styrke frivillige aktører, som Stiftelsen Nabohjelp, i kriminalitetsbekjempelse 137 2006 Møte tirsdag den 10. oktober 2006 kl. 10 President: T h o r b j ø r n J a g l a n d D a g s o r d e n (nr. 4): 1. Interpellasjon fra representanten Hilde Magnusson Lydvo til justisministeren: «Jeg vil trekke frem et kriminalitetsforebyggende tiltak på grasrotplan, nemlig Stiftelsen Nabohjelp, som ble etablert 14. november 2000 og nå har etablert 130 nabosoner i Norge. Det handler om å være litt mer medmenneske og om å bry oss. Å opprette en nabosone er et frivillig samfunnsengasjement fra be­ boere og velforeninger/borettslag. Alle aldersgrupper deltar og tar ansvar, og Nabohjelp retter seg spesielt mot barn/unge og eldre, da det ofte er disse som føler hverdagen utrygg. Ved å bry oss om menneskene rundt oss på ulike måter vil vi være med på å begren­ se og forebygge kriminelle handlinger. Dette krever gode rammevilkår for det frivillige kriminalitetsfore­ byggende arbeidet og økt fokus på hva frivillige ak­ tører kan bidra til innenfor kriminalitetsbekjempel­ sen. Hva vil statsråden gjøre for å styrke denne typen arbeid?» 2. Interpellasjon fra representanten Gerd Janne Kristof­ fersen til kunnskapsministeren: «Menn utgjør i dag ca. 83 pst. av alle professorer. Situasjonen var lik i 2003. Rekruttering av kvinner i ledende stillinger i universitets­ og høyskoleverdenen representerer en stor utfordring, og dette arbeidet bør intensiveres. Mangelen på likestilling i akademia får konsekvenser for både forskning, undervisning, del­ takelse i komiteer og internasjonalt samarbeid. Det er et demokratisk problem for prioritering og setting av dagsorden innen forskningen, og for rekruttering av studenter. Utdanningsinstitusjonene har i tillegg til myndighetene et stort ansvar for å rette opp skjevhe­ tene. Hva vil statsråden gjøre for å få fortgang i likestil­ lingsarbeidet og rette opp skjevhetene i universitets­ og høyskoleverdenen?» 3. Referat S a k n r . 1 Interpellasjon fra representanten Hilde Magnusson Lydvo til justisministeren: «Jeg vil trekke frem et kriminalitetsforebyggende til­ tak på grasrotplan, nemlig Stiftelsen Nabohjelp, som ble etablert 14. november 2000 og nå har etablert 130 nabo­ soner i Norge. Det handler om å være litt mer medmen­ neske og om å bry oss. Å opprette en nabosone er et fri­ villig samfunnsengasjement fra beboere og velforeninger/ borettslag. Alle aldersgrupper deltar og tar ansvar, og Nabohjelp retter seg spesielt mot barn/unge og eldre, da det ofte er disse som føler hverdagen utrygg. Ved å bry oss om menneskene rundt oss på ulike måter vil vi være med på å begrense og forebygge kriminelle handlinger. Dette krever gode rammevilkår for det frivillige krimina­ litetsforebyggende arbeidet og økt fokus på hva frivillige aktører kan bidra til innenfor kriminalitetsbekjempelsen. Hva vil statsråden gjøre for å styrke denne typen ar­ beid?» Hilde Magnusson Lydvo (A) [10:02:55]: Storting og regjering er opptatt av at kriminaliteten skal gå ned. Skal man få det til, er det viktig at hele straffesakskjeden fun­ gerer godt. Politiet må oppklare, domstolene må stå klare til å dømme, og det må være en straffereaksjon klar om man blir dømt. Regjeringen la fredag fram et budsjett hvor man hadde alle tre tankene i hodet på én gang og i tillegg tenkte hel­ hetlig i forhold til kriminalitetsbekjempelsen. Vi får det høyeste antall studenter ved Politihøgskolen siden 1998 -- og tar opp 432 studenter. Domstolene fikk 17,5 mill. kr for å skolere seg til ny tvistemålslov. Krimi­ nalomsorgen får 68 nye soningsplasser i 2007. Tar vi med 2006, er vi oppe i 316 nye plasser. I tillegg kom det et løft til innholdet i soningen, med 20 mill. kr til utdanning, 5 mill. kr til helse og 2 mill. kr til bibliotek i fengsel. Dette er viktig når vi tenker på at vi ønsker en klokere rehabili­ tering av straffedømte. Det har i media og i det politiske miljø vært en stor dis­ kusjon om hva vi skal gjøre for å få bedre kontroll med gjengene vi har i de store byene. Jeg og flere med meg me­ ner forebygging er en av de viktigste faktorene for å lykkes med å stanse rekruttering til gjengene. Arbeiderpartiet ser trivsel, trygghet og tilhørighet som viktige verdier for fore­ byggelse av kriminalitet. Og interpellasjonen i dag går på et konkret kriminalitetsforebyggende tiltak på grasrotplan, nemlig Stiftelsen Nabohjelp, som ble etablert 14. november 2000, og som nå har etablert 130 nabosoner i Norge. Naboene i et geografisk avgrenset boområde tar et fel­ les ansvar for å trygge sitt eget nærmiljø. Konseptet Na­ bohjelp sitt hovedmål er å arbeide for trygghet, trivsel og inkluderende sosial samhørighet i boområder og samtidig motarbeide kriminalitet, trakassering, mobbing og ulyk­ ker. Konseptets målgruppe er beboere i boområder som vil beskytte sitt bomiljø mot en negativ utvikling. Dette gjelder spesielt for boområder med mange barn, ungdom­ mer, eldre og innflyttere. Det handler om å være litt mer medmenneske og om å bry seg. Å opprette en nabosone er et frivillig samfunns­ engasjement fra beboere, velforeninger og borettslag. Virker dette? Vi kan bruke et eksempel fra Øvre Slett­ heia, som i 1994 ble et nabohjelpsområde. Utbetaling av egenandel til forsikring og skader under egenandelen for borettslaget lå da på 228 000 kr. De innførte trygghetspa­ trulje -- to voksne personer ute på tider da man erfarings­ messig visste at hærverk skjedde. I 1994 var utbetalings­ summen for det samme sunket til 11 000 kr. Det har det ligget på siden 1998. Det var på denne tid 16 nabo­ hjelpsområder i Vågsbygd, og antall anmeldelser i denne perioden sank med 30 pst. for Vågsbygd totalt. Nyere dokumentasjon har vi fra Stovner politistasjon i Oslo. De etablerte en forebyggende enhet, noe som andre politistasjoner også burde gjøre. 2006 138 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Magnusson Lydvo om å styrke frivillige aktører, som Stiftelsen Nabohjelp, i kriminalitetsbekjempelse Det er en kraftig nedgang når det gjelder innbrudd, bil­ tyveri og grovere hærverk på Lindeberg og Ellingsrud. Det viser at ved å få borettslag på banen til å tenke fore­ byggende og erstatte innsatsen fra politiet med nabotan­ ken, blir det resultater. Det nytter å bry seg. En viktig medhjelper til Nabohjelp er Norsk Folke­ hjelp. De har både prosjekter og materiell som kan brukes i dette arbeidet. De holder ulike kurs, bl.a. MOD­kurs, som står for mangfold og dialog, og Gi rasisme rødt kort. Sammen med Norsk­russisk kultursenter støtter og driver de prosjektet «Kvinner i konflikt». Slik alle disse tiltakene viser, er det fortsatt grunn til å huske tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands nyttårstale, om viktigheten av ei nabokjerring som bryr seg om hva som foregår i nærmiljøet. Det gjøres mye bra fra engasjerte mennesker og ildsje­ ler i mange lokalsamfunn. For å styrke dette arbeidet kre­ ves gode rammevilkår for det frivillige kriminalitetsfore­ byggende arbeidet og økt fokus på hva frivillige aktører kan bidra til innenfor kriminalitetsbekjempelse. Hva vil statsråden gjøre for å styrke denne type arbeid? Statsråd Knut Storberget [10:07:29]: Aller først vil jeg si at det er godt å starte en stortingssesjon med en slik sak. Jeg håper vi kan la sesjonen være preget av denne type saker og denne type innfall for å bekjempe krimina­ litet, men ikke bare det: Jeg håper vi også kan se ut­ fordringene i andre problemer på andre samfunnsområder hvor vi ønsker å redusere problemomfanget, istedenfor bestandig å komme med reparasjonstiltak i etterkant, noe som koster langt mer, og som for den enkelte som rammes både av kriminalitet og av andre samfunnsutfordringer, faktisk skaper større belastning og mindre livskvalitet. Derfor er jeg glad for interpellasjonen. Og jeg vil få slutte meg til representanten Magnusson Lydvos under­ streking av viktigheten av det frivillige engasjementet for å få til en best mulig kriminalitetsforebygging og å skape oppslutning om lokalt ansvar for å bidra til trygge levekår i det området man bor i. Et slikt område kan omfatte både et lite, lokalt miljø og et større område i egen by. Stiftelsen Nabohjelp har hentet mye av inspirasjonen sin fra «Neighbourhood Watch» i Storbritannia samt fra tilsva­ rende opplegg i Canada og i Australia. Stiftelsens ideelle hovedmål er å arbeide for trygghet, trivsel og samhørighet i boområder. Videre skal stiftelsen arbeide for å forebygge kriminalitet, trakassering, mob­ bing og frykt for kriminalitet. Det skal skje ved at beboer­ ne i naturlige geografiske boområder stimuleres til å orga­ nisere seg i nabosoneområder for å øke den uformelle so­ siale kontrollen, bevisstgjøre beboerne om nytten av å sik­ re seg sjøl, eiendeler og verdier og skape tilhørighet, trivsel og trygghet i boområdet. Stiftelsen baserer virksomheten sin på at folk bryr seg om sitt nabolag og om sine naboer på en positiv måte -- ikke nødvendigvis i form av pekefinger og negative im­ pulser. Nabohjelp skal være naboens forlengede arm. Det­ te ser jeg på som svært positivt. Stifterne av Nabohjelp er bl.a. Kristiansand kommune, Norske Boligbyggelags Landsforbund, Norges Velfor­ bund og Norsk Folkehjelp, noe som viser at også sentrale institusjoner slutter opp om denne type virksomhet for å ivareta boområdene lokalt. Jeg vil dessuten få nevne at Justisdepartementet sammen med Det kriminalitetsfore­ byggende råd har vært pådriver og støtte for at Nabohjelp skal kunne etableres som et kriminalitetsforebyggende til­ tak i kommuner og politidistrikter der man finner det hen­ siktsmessig. Denne saken hersker det svært liten partipolitisk strid om. Tidligere regjeringer har gjort en god jobb med hen­ syn til nettopp å stimulere til denne type tiltak. Justisde­ partementet har bevilget midler til slik virksomhet. I 2002 fikk stiftelsen bevilget 100 000 kr og i 2004 300 000 kr. I 2005 var 100 000 kr det beløpet stiftelsen fikk bevilget fra departementet til formålet -- trykke opp informasjonsma­ teriell, planlegge oppstartkonferanser, merke nabosoner og gi generell informasjon om konseptet Nabohjelp. Jeg er kjent med at hovedsamarbeidspartner tidligere har vært Vesta Forsikring, i tillegg til at Husbanken også har bi­ dratt. Men selve virksomheten til Nabohjelp­enhetene er basert på å være såkalte «non­profit»­prosjekter. Vi har en felles utfordring i å finne gode tiltak og gode samarbeidsformer. Stiftelsen bidrar med sin virksomhet til diskusjonen om hvordan vi skal kunne imøtekomme samfunnets krav på beskyttelse mot kriminalitet, samtidig som stiftelsen sjøl er en aktiv part i sjølve det forebyggen­ de arbeidet. Dette vurderer jeg som et svært positivt bi­ drag, ikke minst når det gjelder arbeidet overfor barn og unge. En tidlig start hos barn og unge med en atferd som inkluderer rus, vold, kriminalitet og annen asosial atferd, inneholder viktig informasjon til voksensamfunnet, fordi tidlig start for mange kan bety et kronisk forløp. Utford­ ringen for samfunnet er å komme i posisjon til å sette inn tiltak når familie og barn motsetter seg det, eller mangler øvrige ressurser til å nyttiggjøre seg dem. Det er derfor viktig å få til en lokal samordnet og tverretatlig innsats for oppfølging overfor barn og unge med atferdsproblemer, der statlige og kommunale aktører må delta sammen med de frivillige. Fra min side vil jeg understreke at det forebyggende arbeidet innebærer å påvirke folks bevissthet og felles verdier. Barn og unge utgjør den mest sårbare og utsatte gruppen i befolkningen når det gjelder uheldig påvirkning og mangelfull oppfølging. Gode lokalsamfunn og fritids­ og aktivitetstilbud for unge må ivaretas som en del av det forebyggende arbeidet. I en slik sammenheng er det viktig med et utstrakt samarbeid mellom flere aktører -- både of­ fentlige og private instanser -- gjennom et bredt tverrfaglig samarbeid. Dette går også fram av budsjettproposisjonen for Jus­ tisdepartementet for neste år. Kriminalitetsforebygging og ­bekjempelse er ikke et ansvar som påligger politiet alene. Tror vi det, kommer vi til å tape mye i kampen mot kriminalitet. En av årsakene til at Norge ligger forholdsvis lavt på mange kriminalitetsmål, er at man ikke har hatt noen bred satsing på det forebyggende perspektivet over veldig lang tid. Dette er et ansvar som må forankres i lo­ kale myndigheter og instanser. Stiftelsen Nabohjelp vil i en slik sammenheng kunne ha en betydelig funksjon, ikke 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Magnusson Lydvo om å styrke frivillige aktører, som Stiftelsen Nabohjelp, i kriminalitetsbekjempelse 139 2006 minst i samarbeid med lokalt politi. Når det bl.a. skal opp­ rettes lokale politiråd, som skal samle politi og lokale myndigheter til systematisk samarbeid, vil Stiftelsen Nabohjelp i høyeste grad kunne være en viktig medspiller ved å bidra med informasjon og ideer, slik at man kan om­ sette lokal kunnskap om lokale problemer til en samord­ net innsats. Det vil da bli bedre rom for frivillige organi­ sasjoner, som f.eks. Stiftelsen Nabohjelp, til å fremme ideer og bidra aktivt i det lokale frivillige arbeidet. Dette ser jeg absolutt som en styrking av denne type frivillig ar­ beid. Det er mitt håp at denne type tiltak, som f.eks. Stiftel­ sen Nabohjelp, også kan bidra til å få økt politisk fokuse­ ring, ikke bare her i Stortinget, men også i de regionale or­ ganer -- og ikke minst i kommunestyrene -- på det betyde­ lige ansvaret som alle politikere på alle nivåer har når det gjelder å tenke forebygging. Justispolitikk er i så måte ikke en eksklusiv øvelse som skal foretas av Stortingets justiskomite eller av denne sal, men noe som vi er helt av­ hengige av å få med oss flere aktører på. Når Regjeringa nettopp ønsker å bidra til å styrke tiltak som Stiftelsen Na­ bohjelp, bl.a., -- og dette ser vi på i forhold til de rammer som nå er lagt for budsjettet for neste år -- er det nettopp med henblikk på ikke bare å kunne sette i verk konkrete tiltak lokalt, men også at man får en opprusting av den po­ litiske innsatsen når det gjelder bl.a. rusproblematikk og å forebygge kriminalitet. Den samlede frivillige sektor, med sine organisasjoner, bør også kunne ha en viktig oppgave når det gjelder utfor­ mingen av et forsvarlig oppvekstmiljø. De frivillige har med sitt engasjement og sin virksomhet i lang tid fungert som sosiale og kulturelle tradisjons­ og verdiformidlere i samfunnet vårt. Den frivillige innsatsen er ikke minst viktig innenfor ungdomsarbeid, innenfor frivillig kulturarbeid, innenfor arbeidet for positive aktiviteter, som bl.a. idrettsbevegel­ sen står for, og for å fornye hjelpen og omsorgen innenfor rusarbeidet. Den frivillige sektor bidrar med en betydelig innsats både i gjennomføringen av tiltak, som kunnskaps­ og erfaringsformidler og som pådriver overfor oss i det of­ fentlige, for å kunne styrke oppvekstmiljøet. Det er derfor viktig at man også ser utover sitt eget nabolag. Tiltak i offentlig regi er ikke alene tilstrekkelig for å skape gode og positive oppvekstvilkår. De frivillige orga­ nisasjonene bør samordne sin innsats med offentlige myndigheter, og vi bør samordne vår innsats med de fri­ villige organisasjonene. Et aktivt og levende sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for en videre utvikling av velferdssamfunnet med den frivillige velferdsproduk­ sjonen. De frivilliges engasjement må derfor ha en sentral plass i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Dette kan bl.a. følges opp overfor politiet når det gjelder bruk av be­ kymringssamtaler med barn og unge. Politiet kan ha be­ kymringssamtale med ungdom som utviser en atferd som erfaringsmessig medfører stor risiko for lovbrudd og ne­ gativ utvikling, og der man ser at bekymringssamtale i så måte kan være et særs viktig virkemiddel. Likeledes vil de frivillige organisasjonene, som Stiftel­ sen Nabohjelp, kunne bruke modellen Samordning av Lo­ kale kriminalitetsforebyggende Tiltak, SLT, for å fremme et tverretatlig og helhetlig samarbeid på lokalt plan med sikte på å samordne de tiltakene som settes inn mot krimi­ nalitet. Målet er ikke bare å tenke helhetlig og samordnet, men å handle slik. På bakgrunn av møtet med Stiftelsen Nabohjelp er min oppfatning at stiftelsen vil kunne bidra her. Når dette er sagt, finner jeg også grunn til å understreke at når offentlige myndigheter framhever betydningen av frivillig innsats, er det ikke snakk om verken ansvarsfra­ skrivelse eller privatisering i kommersiell henseende av forebyggende arbeid. Det er på mange måter å ta tilbake ansvaret med tanke på hvor ansvaret skal ligge. Det er oppfølging av de unge for å gi dem både omsorg og ansvar for egne valg. Men medmenneskelighet og uformell sosi­ al kontroll der medmennesker «bryr» seg skal likevel ikke være et ansvar som bare overlates til det offentlige. Det lo­ kale engasjementet er en nødvendig del av det totale bil­ det vi har av kriminalitetsforebyggende arbeid. Jeg vil til slutt påpeke at aktiviteter og tiltak i seg sjøl, f.eks. innenfor Stiftelsen Nabohjelp -- sjøl om de ikke har en direkte kriminalitetsforebyggende effekt -- bidrar til å heve livskvaliteten og standarden, ved at man faktisk får mer kontakt med sine naboer, noe som enhver kunne tren­ ge. Silvia Kristoffersen Kosmo (A) [10:18:00]: Jeg tak­ ker for statsrådens innlegg. Som nyvalgt medlem i kommunal­ og forvaltningsko­ miteen vil jeg understreke hvor viktig det er også for oss at det forebyggende arbeidet ute i kommunene har høy prioritet. Mange av de viktigste oppgavene i en kommune er nettopp forebygging. Allerede i barnehagen bygges so­ siale relasjoner, grunnleggende verdier i samfunnet skal læres, i skolen ser vi at det legges vekt på medmenneske­ lighet, og ansvarsfølelsen skal styrkes. Men når det gjelder å skape trygghet for dem som ikke har et nettverk, er arbeidet fremdeles vanskelig, kanskje spesielt i byene. Vi vet at de er der ute, men hvordan skal vi nå dem? Det gjelder å tilrettelegge for at vårt samfunn skal være et inkluderende samfunn som unngår å støte folk ut av sosiale nettverk og heller skape flere arenaer der folk inviteres til å delta i et fellesskap, der engasjement og aktivitet holder folk sammen. Det offentlige kan være mye, men kan ikke være overalt og gjøre alt. Organisert frivillig arbeid er vi faktisk gode på i Norge. Vi har et tu­ sentalls foreninger og lag som driver frivillig arbeid av høy samfunnsøkonomisk verdi, og til sammen bidrar de til å gjøre vårt samfunn inkluderende. Men for å forbli det, og for å bli bedre, kreves det at vi vedkjenner oss verdien av frivillig forebyggende arbeid. Det at folk står sammen, reiser seg og tør å bry seg, har nok kanskje en høyere terskel for mange nå enn før. Om truslene er blitt flere, vet jeg ikke, men det registreres bed­ re, og folks tilgang til informasjon er helt klart større. Dette kan gi grobunn for en utrygghetsfølelse hos mange. Det var også noe av det vi hørte representanten Magnus­ son Lydvo snakke om tidligere. I den forbindelse vil jeg bare understreke viktigheten av at det lokale politiet ser 2006 140 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Magnusson Lydvo om å styrke frivillige aktører, som Stiftelsen Nabohjelp, i kriminalitetsbekjempelse verdien av denne samarbeidsarenaen for frivillig innsats også i kriminalitetsforebyggende arbeid. Det er jo viktig for oss at lokale instanser med samme visjon ikke kjem­ per mot hverandre. Vi får dessverre ikke tak i alle -- ennå. Men vi er be­ visst det og forsøker konstant å jobbe med det, og da er det håp. Det er mange ulike mennesker med ulike behov og evner i dette landet. Det understreker hvor viktig det er å ha et tusentalls foreninger og lag. Derfor bør vi bidra positivt når det gjelder enhver form for frivillig arbeid som kan trygge folks trivsel og helse. Om det er gjen­ nom tilrettelegging eller tilskudd, må vi i alle fall synlig­ gjøre at dette er en type ja­politikk som vi ønsker i alle kommuner. Vi vet at forebyggende arbeid koster, men det er tross alt bare på kort sikt. Gevinsten har vist seg å være stor på lang sikt. Det er presentert et godt statsbud­ sjett med en klar forebyggende profil, både gjennom handlingsplanen mot fattigdom og gjennom handlings­ planen for integrering. Kommunalkomiteen oppfordrer derfor gjerne statsråden og kommunene til å jobbe mer med å spre kunnskap om ulike måter å organisere det fri­ villige arbeidet på. Vi i kommunalkomiteen er glade for at justiskomiteen har satt dette på dagsordenen i dag, og vi ønsker å motive­ re videre når det gjelder å drive forebyggende arbeid i et helhetlig perspektiv også framover. Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:21:46]: Først vil jeg gi honnør til representanten Hilde Magnusson Lydvo for at hun tar opp et interessant problem og en interessant ut­ fordring, nemlig at vi ser på verdien av de frivillige lags og organisasjoners rolle i forhold til kriminalitetsbekjem­ pelse. Det er vel et faktum at vår suksess er resultatet av den totale samhandlingen vi alle står for, og de ulike verdiene vi tar med oss. Det er vel også slik at ingen har enerett til det som er rett eller galt når det gjelder å komme med uli­ ke tiltak. Balansepunktet er det vi i fellesskap jobber oss fram til. Derfor er det viktig at man er lydhør overfor ulike innspill. Uavhengig av om det oppfattes som politisk kor­ rekt eller ikke, tror jeg at man oppnår et bedre resultat og kanskje en bedre løsning hvis man lytter til ting som man i utgangspunktet er skeptisk til. For det er vel også et fak­ tum at det er når vi utfordrer oss selv, at vi kanskje utvider vår egen horisont, og det tror jeg det kan være viktig å gjø­ re. Et annet moment, som også representanten Magnus­ son Lydvo var inne på, er: Hvordan tar vi vare på det lo­ kale engasjementet fra lag og foreninger. Det er selvfølge­ lig et balansepunkt her, når man har en regjering som iall­ fall undertegnede oppfatter som sterkt fokusert på at det er det offentlige som står for løsninger. Samtidig er det en realitet at i Norge er det å være medlem i et lag eller en forening noe som veldig mange er, og det er en verdi som vi må ta vare på. For igjen: Totaliteten av det som de pri­ vate lag og foreninger og det offentlige gjør, er jo det som vi samlet er i stand til å levere og bruke som verktøy for befolkningen der den trenger hjelp. I så måte er det viktig å få dette til. Utfordringen, tror jeg, er å finne i på hvilken måte vi samhandler, og i hvordan vi respekterer hveran­ dres ulikheter. En enkel måte å straffe noen som oppfattes som ulydige på, er å se på måten man gir dem støtte eller ikke støtte på. Honnør og støtte gjennom statsbudsjettet, f.eks., er jo en ypperlig måte å vise at man er veldig posi­ tiv til tiltak. Det finner vi eksempler på i forrige periode, noe som bl.a. videreføres i budsjettforslaget som ble lagt fram på fredag. Det er ting vi er helt enige om. Samtidig er det andre ting vi ikke er enige om. Men da er vi tilbake til politikken. Og politikken er å finne de mønstrene og ta vare på de verdiene som vi ønsker oss. Så er det jo et fak­ tum at flertallet bestemmer. Slik er det bare, og det må man også ha respekt for, selv om man kanskje ikke liker det. Men jeg tror at det viktigste som Stortinget og statsrå­ den kan gjøre, er, som sagt, å lytte til de ulike innspillene, å ta med seg det gode fra de forskjellige og å plukke ut det beste. For det er også slik at hvis vi kan gjøre det, kan vi totalt sett styrke hverandre. Det er vel det det handler om, og det som er intensjonen i det som blir tatt opp her: finne et balansepunkt, finne et godt balansepunkt, og -- kanskje den viktigste verdien -- nettopp at folk bryr seg, at voksne bryr seg. Hvis det er slik at vi ønsker å bekjempe ung­ domsproblematikk i forhold til kriminalitet, i forhold til rus og i forhold til andre problemer, tror jeg noe av det viktigste vi trenger, er voksne som tør å stå der, tydelige voksne som bryr seg, og som tør å sette grenser. Hvis det er noe som skaper ungdom i fri flyt, er det ungdom som opplever en, etter mitt skjønn, oppvekst uten grenser. Det kan være tøft å stå der, men noen er nødt til å gjøre det. Vi har Natteravnene, og vi har Stiftelsen Nabohjelp, som vi diskuterer i dag. Det handler om synlige voksne som tør å bry seg, som tør å være der, og som på en måte tør å ta vare på andre, som ikke bare tenker på sin egen lille sfære, men som også ser litt bredere enn det. Det er en verdi som vi selvfølgelig skal ta vare på, og det er en verdi som jeg tror er generell for det frivillige Norge når det gjelder lag og foreninger. Slik jeg ser det, blir iallfall noe av det viktigste det å gi en honnør tilbake. Jeg føler at vi gjør det i dag. Gjen­ nom at representanten Magnusson Lydvo tar dette opp, gir man en honnør tilbake til denne stiftelsen. Og det har den absolutt fortjent. Vi gjør det også i andre sammen­ henger, når vi diskuterer andre tiltak. Og i forhold til det som statsråden var inne på i sitt innlegg -- han pratet om dette med tverretatlig samarbeid -- tror jeg at skal vi få det til, må man ha et system som også viser en viss ba­ lanse i forhold til roller og tenkning i forhold til ting. Det kan ikke være slik at man har den mentalitet at det i ut­ gangspunktet er det offentlige som har vett på dette, og som forstår dette. Man må ha respekt for andre, man må på nytt igjen finne et balansepunkt i forhold til hvordan man skal løse ting. Helt til slutt: Jeg tror også det er viktig at vi ikke tror at alle de andre offentlige og private tiltakene noensinne vil erstatte politiet. Utfordringen her vil være den samme, nemlig å finne gode samhandlingsmønstre mellom disse og politiet, som til syvende og sist er de som må ta tak når alle de andre har mislyktes. 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Magnusson Lydvo om å styrke frivillige aktører, som Stiftelsen Nabohjelp, i kriminalitetsbekjempelse 141 2006 André Oktay Dahl (H) [10:27:00]: Først vil også jeg rose interpellanten for å ha tatt opp et veldig viktig tema og et viktig tiltak. Det er for øvrig et tiltak som min med­ representant Aspaker var en av initiativtakerne og en av fødselshjelperne til. Selv om det var en trang fødsel, fikk man satt det i gang. På alle områder må vi søke å gjenreise den enkeltes personlige ansvar for seg selv og andre. Det er, som man­ ge har sagt, en forutsetning for et varmere og tryggere samfunn. Den enkelte må ta ansvaret og også konsekven­ sene når man overtrer de normene som samfunnet har satt. Det er i realiteten å vise respekt for den enkeltes frie vilje. Samtidig kan ikke de mer besteborgerlige og lovlydige av oss sitte og toe sine hender og bekymre seg over krimina­ litetsutviklingen og gråte en skvett, kanskje, når man ser en fæl historie på tv, og la det være med det. Et viktig kriminalitetsforebyggende tiltak er at vi f.eks. griper inn når vi ser at barna i naboleiligheten ikke har det så bra. Foreldrene er kanskje ikke hjemme, vi ser at de er i ferd med å skli ut. De fleste vegrer seg for å gå inn og gjøre noe, f.eks. ved å sende en bekymringsmelding til barnevernet osv., rett og slett fordi det føles plagsomt for oss. Så ser vi at de barna som vi så slet da de var syv--åtte år gamle, begår et væpnet ran ti år etterpå. Det sier noe om at vi alle har et felles ansvar for å bistå i forhold til å fore­ bygge kriminalitet. Vi ser at mange ungdommer søker seg til gjenger. De finner andre som er frustrerte, og de finner der en eller annen form for tilhørighet -- kanskje finner de for første gang i livet en tilhørighet. For å sitere representanten Magnusson Lydvo: «Ved å bry oss om menneskene rundt oss på ulike måter vil vi være med på å begrense og forebygge kri­ minelle handlinger. Dette krever gode rammevilkår for det frivillige kriminalitetsforebyggende arbeidet og økt fokus på hva frivillige aktører kan bidra til innenfor kriminalitetsbekjempelsen.» Men når det gjelder interpellantens spørsmål om hva statsråden kan gjøre for å styrke frivillig sektor, og henvis­ ningen til nyttårstalen til Gro Harlem Brundtland, er det nesten så jeg kunne tro det var ironisk ment. Mesteparten av Arbeiderpartiets politikk siden 1945, eller rettere sagt effekten av den -- jeg tror ikke det har vært bevisst -- har i realiteten innebåret å bygge ned de frivillige nettverkene, familien og det personlige ansvar for seg selv og andre, ved at stadig flere oppgaver løftes ut av den enkeltes hen­ der og defineres som en politisk oppgave. Nabokona har rett og slett avgått ved døden, hun finnes ikke lenger. Og det er et resultat av en om ikke ønsket politikk, så i hvert fall effekten av politikken. Og kutt i støtten til frivillige organisasjoner har faktisk finansiert skattelettelse til fag­ bevegelsen. Men jeg skal ikke være surmaget her. At man ønsker mer privat initiativ og enkeltmenneskers initiativ for i større grad å bidra til kriminalitetsbekjempelse, er posi­ tivt, samtidig som det egentlig er å begynne i feil ende, for en del av den kriminalitetsutviklingen vi ser, er jo resulta­ tet av at man har bygd ned de private fellesskapene på de fleste andre områder. Men om det er å begynne i feil ende, er det i hvert fall å begynne i én ende, og det er positivt. Hvis det også er sånn at denne interpellasjonen, fire da­ ger etter at budsjettet ble lagt fram, er ment å gi noen fø­ ringer på eventuelle ekstra kroner som justisministeren har å skli på her i Stortinget i forhold til noen forhandlin­ ger de neste seks ukene, mottas de med takk. Et annet viktig forebyggende tiltak som justisministe­ ren var inne på, er at det skal etableres politiråd. På bak­ grunn av hvordan den debatten har vært i media og den brede enighet som har vært i Stortinget, må jeg si at vi re­ agerer med en viss skuffelse på budsjettet, hvor man bare varsler et pilotprosjekt. Det synes vi er en ganske puslete satsing, når vi har etablert 130 nabosoner som praktiserer SLT­modellen. Jeg må si det er et ambisiøst mål å få poli­ tiråd i flest mulig kommuner, men det er en ganske lite ambisiøs gjennomføring at man faktisk bare varsler et pi­ lotprosjekt i budsjettet. Men det må kanskje bli sånn når budsjettet ikke inneholder friske penger til å drifte politi­ et, som sliter med å gjennomføre alle de prioriteringssig­ nalene som har kommet den siste tiden. Det er viktig også å satse på politiet fordi politiet har en viktig rolle i nabohjelpsarbeidet. Det er en forutsetning at politiet har tid og ressurser til å fungere som veileder og rådgiver for deltakerne i dette arbeidet også. Derfor må også politiets muligheter til å medvirke aktivt i denne ty­ pen kriminalitetsforebyggende arbeid bli mer enn ord. Det koster. Til slutt har jeg lyst til å si noe om det representanten Ellingsen sa om dette med grensesetting. Vi kommer til­ bake til St.meld. nr. 20 for 2005­2006 om unge i feng­ sel. Det er viktig at vi da også diskuterer grensesetting for dem som er under den kriminelle lavalder, og finner reaksjoner slik at vi hindrer diskusjoner om de skal domfelles og settes i fengsel i det hele tatt. Jeg tror vi har en jobb å gjøre her. Det er viktig at voksne personer står opp, sier fra og setter klare grenser tidligst mulig, og at vi ikke gjør det som er mest behagelig for oss -- setter oss ned og lar det skure og gå, og så siden klager når vi ser på tv at flere og flere ungdommer rekrutteres til gjenger. Erling Sande (Sp) [10:32:25]: Lat meg starte med å takke representanten Magnusson Lydvo for å ha teke opp den rolla som det frivillige arbeidet har når det gjeld å fø­ rebyggje kriminalitet. Justisministeren har tidlegare uttalt at betre førebyg­ ging er eitt av tre fyrtårn, som ein kan kalle det, som han byggjer på i sitt arbeid. Eg synest det er flott at vi har ein justisminister som så klart ser at den sikraste måten å re­ dusere kriminaliteten på er å førebyggje, og som er så flink til å trekkje fram at dette ofte krev at ein jobbar på tvers av departement og i nettverk t.d. mellom det offent­ lege og dei frivillige organisasjonane. Det trekte han også fram i sitt innlegg. Det er rom for eit sterkare fokus på kva vi som innbyg­ gjarar og dei frivillige organisasjonane kan gjere for å vere med på å styrkje det førebyggjande arbeidet, og for integrering av tidlegare straffedømte og integrering gene­ relt. Vi i Senterpartiet er sikre på at her ligg det eit stort uutnytta potensial. Trykt 25/10 2006 2006 142 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Magnusson Lydvo om å styrke frivillige aktører, som Stiftelsen Nabohjelp, i kriminalitetsbekjempelse Som tidlegare nemnt oppmoda Stiftinga Nabohjelp til å opprette nabosoner i bustadområde eller burettslag og retta seg særleg mot barn, unge og eldre. Dette er etter vårt syn eit særs viktig arbeid for å skape trivsel, tilhøyrsle og tryggleik i lokalsamfunna. Denne stiftinga er i praksis med på å skape trygge lokalsamfunn. Å kjenne tilhøyrsle til ein plass er viktig for oss alle. Det er vel ingen av oss som ynskjer å øydeleggje eller skade noko som vi reknar som vårt eige. Derfor seier det seg sjølv at det å byggje trygge lokalsamfunn er i seg sjølv kriminalitetsførebyg­ gjande arbeid. Nabohjelp er ein del av ein mosaikk av fri­ villig arbeid rundt om i lokalsamfunna der folk deltek i or­ ganisasjonslivet på tvers av sosiale skiljeliner og er med på å førebyggje kvar einaste dag. Så berre eit lite ord til innlegget til representanten Dahl, som bruka tida på å kritisere Arbeidarpartiet sitt ar­ beid i høve til frivillige organisasjonar, og lat meg seie det slik: Er det noko som fører til mindre solidaritet og om­ tanke i vårt samfunn, er det ein politikk med eit slikt en­ keltindividfokus som representanten Dahl sitt parti har ført -- at vi alle skal smi vår eiga lykke, konkurranseut­ setjing og privatisering. Å byggje solidaritet er nettopp å skape arenaer for folk der ein kan samlast på tvers av so­ siale skilje og jobbe i fellesskap for å utvikle samfunna vi­ dare. Her har dei frivillige ei viktig rolle å spele. Det har interpellanten teke opp, og det har Senterpartiets fulle støtte. Odd Einar Dørum (V) [10:35:46]: Jeg vil også takke interpellanten, men av en litt annen grunn enn det andre har gjort -- at interpellanten har reist spørsmålet om beho­ vet for å verne om frivillighet. Jeg tror vi skal være så oppriktige, alle vi som har po­ litisk lang erfaring, det gjelder også statsråden, å si at vi vet at denne frivillige innsatsen på tvers av partipolitiske skillelinjer er i ferd med å klemmes av en byråkratisering i hele landet. Når frivillige organisasjoner i lokalpolitik­ ken skal innlemmes i en virksomhetsplan og kun få en verdi når de krysses av i virksomhetsplanen, tar man fak­ tisk drepen på det frivillige. Når interpellanten reiser temaet, vil jeg velge å si noe gjennom presidenten -- følgende: Jeg vet, og har dyp re­ spekt for, at statsråden som nå sitter, har engasjement om­ kring dette. Jeg tror han bør bruke det engasjementet på alle de baner han nå er, ikke minst på indre bane i syste­ mene, når de gode hensikters regelstyring plutselig slår ut på en sånn måte at det tas strupetak på frivilligheten. Det skjer nemlig mange steder, og jeg tror at alle vi som repre­ senterer ulike politiske partier, skal passe på også i det lo­ kale, fordi denne regelstyringen hvor noe kun får verdi når det krysses av i en virksomhetsplan, er sjelløs. Den får f.eks. ikke tak i en bekjent av meg, en advokat på Oslo vest, som synes det er viktig å jobbe 20 timer i uka for å hjelpe ungdom, og som snakker om våre barn og ikke dine og mine barn. Denne frivilligheten er der. Den må bare ses og aksepteres, og jeg føler at interpellanten gir en honnør til det. Det synes jeg er svært positivt. Denne frivillighe­ ten finnes i hele Norge, hvis den blir spurt etter og organi­ sert på rett måte. Jeg tror det handler om, slik som også justisministeren var inne på, et seigt og systematisk arbeid som en må hol­ de på, for det er veldig lett å slippe taket i det. Da skal jeg prøve å tydeliggjøre noen poeng. Jeg tror politiet kommer til å bli sittende igjen med veldig mye alene hvis man ikke aktivt bygger samarbeidslinjene med andre, for i praksis er politiet Norges døgnåpne barnevern og sosialvesen når alt annet ikke strekker til. For at politiet ikke skal bli sittende igjen med dette alene, er jeg helt enig med justisministeren i at det må mobiliseres. Da er nabo­ soneprosjektet og nabohjelpsprosjektet fra Kristiansand utmerket. Eksemplene fra Groruddalen kjenner jeg veldig godt, og de er også utmerkede. De handler om hvordan man skaper frivillig etablerte nettverk, som f.eks. ved noe så enkelt som gatelys. Det at det også finnes normale mennesker til stede, skaper trygghet. Men det er også vik­ tig, for at politiet skal vite at de har de andre hjelperne, at det er status i politiet å kunne jobbe på denne måten -- at det hefter heder og ære ved det. Jeg føler at statsråd Stor­ berget herifra i dag har gitt et slikt signal, at det hefter det heder og ære ved. Det vil jeg gjerne være med på å under­ streke. Når slik innsats ytes, må den være langvarig. Ta ek­ sempelet med politimannen i Sarpsborg som har holdt på i 20 år, i en by med et fødselskull på ca. 600, som da for 20 år siden startet med 20--25 verstinger -- for å bruke det norske språket -- og som 20 år etterpå har to eller tre. Det er seigt og systematisk arbeid som går ut på at noen bryr seg. Da kommer vi også innom det helt sentrale poenget, som representanten Ellingsen tok opp, tydelige voksne. Kanskje er noe av det viktigste vi kan gjøre, å sørge for at unge sosialarbeidere og barnevernsarbeidere får nok vei­ ledning etter utdanning, slik at de også tør være tydelige og ikke bare fagpersoner, og at vi først og fremst satser så mye på lærerne våre at de kommer ut ikke bare som faglig kunnige, men som trygge og tydelige voksne. Fraværet av tydelige voksne gjør at grensene flyter, de blir rett og slett ikke satt. Jeg tror det er et viktig anliggende for oss alle. Så har vi selvfølgelig de mønstrene som vi kjenner godt til. Den ubegripelige forkortelsen SLT er jo nesten sjelløs, men oversatt til normal norsk handler det om et godt lokalt samarbeid for å forebygge kriminalitet og ber­ ge barn og unge. Det er utbredt i mange kommuner, og i denne store byen er det innført i alle bydeler. Jeg vet godt at det er underveis, og at det fungerer ok når noen jobber med det. Noe av det viktigste man må gjøre, er å drive så mye kulturmassasje at ulike profesjoner slapper så mye av at de ikke kjenner taushetsplikten. Det finnes nemlig ingen norsk lovbestemmelse for noen profesjon som ikke har vettuge unntaksbestemmelser om å samarbeide for å ber­ ge noen fra skade. Denne kulturmassasjen må drives kon­ tinuerlig, hvis ikke glipper man tilbake i refleksene fra grunnutdanningen. Jeg benytter anledningen til å kvittere tilbake til en statsråd som var raus nok til å trekke lange politiske linjer og si at arbeidet må fortsette i den forstand at kulturmassasjen også må fortsette. Både departementer og profesjoner må masseres så mye at de slapper av, ser 143 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Magnusson Lydvo om å styrke frivillige aktører, som Stiftelsen Nabohjelp, i kriminalitetsbekjempelse S 2006--2007 2006 (Dørum) unger, ser voksne og ser mennesker -- ja, i det hele tatt skjønner at systemer er til for folk og ikke omvendt. Thore A. Nistad (FrP) [10:41:11]: Det var veldig prisverdig av representanten Magnusson Lydvo å reise denne interpellasjonen, og det var en veldig bra redegjø­ relse fra statsråden i dag. Prosjektet Nabohjelp er et veldig godt tiltak. Det bygger på det som tidligere har vært gjen­ nomført både i Australia, Canada og Storbritannia, som Storberget redegjorde for. Erfaringene fra alle disse lan­ dene med prosjektet Nabohjelp har vært veldig positive. Innbrudd og tyverier har gått drastisk ned, og det er redu­ serte skadeutbetalinger fra forsikringsselskapene, men kanskje det mest positive ved mange av disse prosjektene hvor de har eksistert, er at de som bor i områdene, har fått økt trygghetsfølelse. Jeg skal ikke gjenta det som har vært sagt i debatten, men komme inn på noe som statsråden ikke nevnte, og det er at man muligens kan trekke forsikringsselskapene lite grann mer med. If Skadeforsikring har hatt et prosjekt i gang i ganske mange år som også heter Nabohjelp, hvor du kan gi nøkkelen din til et vaktselskap eller en nabo, og det blir registrert hos If hvem som har nøkkelen. Da har du noen til å passe på huset ditt, skru av og på lys og se etter hvis noe skulle skje. Dette er bare ett tiltak som ikke har vært oppe i debatten her, som jeg vil ta med. Ellers vil jeg gjenta at det var et veldig godt innspill fra Magnusson Lydvo. Jeg håper statsråden tar med seg inn­ spillene, ikke bare de som har kommet fra denne salen i dag, men alle de innspillene som vil komme fra forskjel­ lige lag og foreninger rundt omkring i landet. Elisabeth Aspaker (H) [10:43:28]: Jeg vil takke in­ terpellanten, og jeg vil også takke statsråden for det svaret han gav her i sted. Jeg har faktisk hatt gleden av å følge Nabohjelp helt fra starten. Jeg tror at den gangen det ble etablert, var vi alle veldig enige om at dette var en knall­ god idé. Vi hadde sett en del positive erfaringer fra Eng­ land, og statsråden nevnte også et par andre land som vi hadde erfaringer fra og hadde studert. Hvis vi ser tilbake, så ser vi at det også den gangen var veldig mange flere ildsjeler enn det var penger i det of­ fentlige systemet. Jeg tror ikke det er å påstå for mye hvis man sier at uten at OBOS og Norsk Folkehjelp stilte opp den gangen, og uten at Vesta Forsikring også la en del penger på bordet, tror jeg faktisk ikke at stiftelsen hadde sett dagens lys. Jeg tror også det har vært en veldig viktig støtte i årene etterpå for at arbeidet skulle kunne fortsette. Med det mener jeg å si at jeg tror at Stiftelsen Nabohjelp fortsatt er et skjørt byggverk. Uansett hvor vi befinner oss i frivillig sektor, er det mange ildsjeler, og vi vet at ildsje­ ler kan brenne ut hvis de ikke får anerkjennelse for den jobben de gjør. I dette tilfellet tror jeg at alle vi som har hatt ordet i dag, gir stor anerkjennelse til Nabohjelp for den jobben som de har gjort, og for verdien av den jobben som gjøres. Jeg tror at den legitimitet som statsråden i dag gir Stiftelsen Nabohjelp, og som jeg også oppfattet at mine medrepresentanter her har gjort, er viktig for stiftel­ sen å ta med seg på veien videre. Så tror også jeg og Høyre at det har en egenverdi for oss som mennesker at vi i ulike sammenhenger faktisk kan være til hjelp og støtte for hverandre i et nabofelles­ skap. Men Stiftelsen Nabohjelp og nabosonene er også helt avhengige av bistand fra politiet. Politiet har jo vært en veldig viktig premissleverandør, veileder og hjelper i disse nabosonene. Da er vel det å si at dette også fra poli­ tiets side kanskje oppleves som litt ildsjelbasert. Vi er enige om at vi har en felles utfordring når det gjelder å gi forebyggende arbeid høyere status innenfor politiet. Justisministeren peker nå på Stiftelsen Nabohjelp som en aktuell medspiller til politi og kommuner ved opp­ rettelsen av politiråd. Da tror faktisk jeg at Stiftelsen Na­ bohjelp kan være med på å gi konkret innhold til disse po­ litirådene og gjøre noe av det arbeidet begripelig, og at det kan involvere Hvermannsen, altså folk flest på kommu­ nalt nivå. Det tror jeg faktisk ville være med på å gi poli­ tirådene rundt om i kommunene den aller beste start, nem­ lig at folk flest kan se «what's in it for me», altså at det er noe konkret som vil bety noe for dem å få etablert. Jeg tror også at det som er viktig med disse nabosone­ ne, er at de i første rekke ikke er problemfokusert på den måten at man er ute etter å henge ut dem som eventuelt har gjort noe galt, men at man er opptatt av at fellesskapet skal ta vare på hverandre og bidra til at alle skal ha det trygt og godt i lokalmiljøet. Så opplever også jeg, med den erfaringen jeg har fra nabohjelpsarbeidet, at vi lever i en tid med stadig høyere mobilitet. Faktisk beskrives nabosonene på den måten også, at det var nabohjelpen som var det sosiale limet i na­ bolagene. De som hadde påtatt seg å være en slags ledelse i nabosonen, knakket på døren til nye naboer, ønsket dem velkommen og fortalte om det arbeidet som pågikk i na­ bolaget. Sånn sett kan vi jo si at dette også vil være et vik­ tig tiltak i integreringsarbeidet, uansett hva slags bak­ grunn man har når man flytter inn i et nabolag. Jeg oppfatter at statsrådens innlegg i dag egentlig er en utstrakt hånd til Stiftelsen Nabohjelp. Jeg har i grunnen lyst til å utfordre statsråden og spørre ham om Justisde­ partementet vil legge til rette for at denne stiftelsen nå kan få noen ressurser for å spille en rolle og være en bidrags­ yter i arbeidet med etablering av politiråd i de respektive kommunene. Hilde Magnusson Lydvo (A) [10:48:35]: Jeg vil tak­ ke statsråden for svaret. Jeg synes det er flott at vi politisk her i dag er såpass enige og samkjørte med hensyn til at forebyggende arbeid er veldig viktig, og at statsråden her gav oss et så klart svar. Det er allikevel noen politiske uenigheter, ifølge inn­ legget fra representanten Dahl. Jeg er ikke helt enig i hans framstilling av Arbeiderpartiets politikk. Representanten Sande var inne på at det som er viktig fra vårt ståsted, er at folk har møteplasser. Steder hvor folk kan møtes uav­ hengig av ulik bakgrunn og verdier, er veldig viktig for at vi skal få et samfunn hvor man bryr seg om hverandre. Forhandlinger i Stortinget nr. 10 10 2006 144 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen Aktør når det gjelder forebyggende arbeid, er selvsagt politiet, men kommunene har også et ansvar for å få til forebyggende arbeid sammen med frivillige organisasjo­ ner. Det som blir utfordringen her, er å få til dette samspil­ let og få mest mulig ut av det. Det er nettopp derfor vi har lagt opp til politiråd, at vi skal få dem til å samhandle, slik at vi får mest mulig ut av det kriminalitetsforebyggende arbeidet, som er så viktig. I denne debatten har vi nettopp fokusert på forebyg­ gende arbeid og fått se hvor viktig dette er. Vi brukte ek­ semplet Nabohjelpen, for det er et tiltak som faktisk vir­ ker, og som gjør at vi har frivillige organisasjoner som er viktige for oss i arbeidet med kriminalitetsbekjempelse. Statsråd Knut Storberget [10:50:26]: Jeg skal bare kort si noe om de viktige innspillene som er kommet i de­ batten, for det er flere utfordringer i denne debatten som jeg syns alle skal ta veldig på alvor. Når vi snakker om forebygging, får vi ofte inntrykk av at det er en eller annen myk «greie» som er veldig enkel å gjennomføre. Det handler gjerne om en holdningskam­ panje e.l. Jeg mener at forebygging lokalt er vi helt avhengige av å gjøre til en mer forpliktende og alvorlig politikk, og det skal faktisk også koste litt politisk for dem som går inn i det. Det handler om ruspolitikk lokalt. Det handler om, som representanten Dørum var inne på, spørsmål om plan­ og bygningslov, gatelys og dess like, så det er gans­ ke viktige lokalpolitiske veivalg som skal gjøres, og som kan være gjenstand for ganske tøffe politiske avveininger. Men vi er helt avhengige av at vi får liv i den politiske de­ batten. Det er derfor jeg mener de frivillige aktørene er viktige. Det er jo ikke sånn at Arbeiderpartiet på noen som helst måte skal være en bremsekloss når det gjelder frivillighet. Arbeiderpartiet har nettopp sin bakgrunn i fri­ villigheten. En av de viktige motkulturorganisasjonene, folkerørslene, i Norge sammen med både målsak og av­ holdssak, var jo nettopp arbeiderbevegelsen. Arbeiderpar­ tiet har -- jeg holdt på å si -- sin fødsel i frivillighet. Det er ingenting i budsjettet, hvis vi trekker linjen helt fram til i dag, som skulle tale for at vi ønsker å nedprioritere det, snarere tvert imot. Jeg mener at vi gjør et par grep der som vi vil at både justispolitikere, kommunalpolitikere og Stortinget skal merke seg i forhold til det arbeidet som vi nå står overfor. Og så må jeg si at jeg syns representanten Kristoffersen Kosmo har et veldig godt poeng når det gjelder trygghet også for dem som ikke har noe nettverk, at det er en kjem­ peutfordring for oss. Det er mange som havner utenfor de tradisjonelle forebyggingssporene og de tradisjonelle fri­ villige organisasjonene -- litt i kjølvannet av den talen som stortingspresidenten holdt da han åpnet Stortinget -- altså de som ikke har organisasjoner til å representere seg, alle som utsettes for vold i nære relasjoner, 200 000--300 000 barn i Norge som sier at de føler seg truet eller utsatt for handlinger hjemme, og som ikke har organisasjoner eller frivillige til å ta seg av dem. Jeg mener at vi også må fo­ kusere på dette, slik at mange i debatten faktisk må gi dem sin stemme. Det er en stor utfordring som ikke bare løses fra denne salen. Jeg vil også peke på det momentet som representanten Dørum var inne på, at vi ikke nå må lage regler som på mange måter har alle gode hensikter, men som struper fri­ villigheten. Innsatsen vår i forhold til politiråd er nettopp vinklet inn på at de politirådrammene man skal legge nå, ikke må strupe muligheten for at frivillige aktører kan være med. Det må være fleksible ordninger, slik at folk får rom til å bidra lokalt, sjøl om det er mange lokale varia­ sjoner. Jeg er innstilt på å ha en debatt om budsjettet, hvor nettopp komiteen, og Stortinget, får bidra til også å prio­ ritere innenfor de store rammene vi har når det gjelder fri­ villighet, og gi signaler om bl.a. hvilke organisasjoner som bør ha støtte. Jeg er villig til å være lydhør både over­ for opposisjonen og flertallet i denne saken, for jeg mener at det er en viktig måte å utøve makt på fra dette hus. Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet. S a k n r . 2 Interpellasjon fra representanten Gerd Janne Kristof­ fersen til kunnskapsministeren: «Menn utgjør i dag ca. 83 pst. av alle professorer. Situasjonen var lik i 2003. Rekruttering av kvinner i le­ dende stillinger i universitets­ og høyskoleverdenen re­ presenterer en stor utfordring, og dette arbeidet bør in­ tensiveres. Mangelen på likestilling i akademia får konse­ kvenser for både forskning, undervisning, deltakelse i komiteer og internasjonalt samarbeid. Det er et demokra­ tisk problem for prioritering og setting av dagsorden in­ nen forskningen, og for rekruttering av studenter. Utdan­ ningsinstitusjonene har i tillegg til myndighetene et stort ansvar for å rette opp skjevhetene. Hva vil statsråden gjøre for å få fortgang i likestil­ lingsarbeidet og rette opp skjevhetene i universitets­ og høyskoleverdenen?» Gerd Janne Kristoffersen (A) [10:54:50]: I Norge er kjønnsbalansen innenfor store deler av universitets­ og høyskolesektoren svært skjev. I 2005 utgjorde kvinnene 17 pst. av professorene i sektoren. Til tross for at likestil­ ling i akademia lenge har vært en problemstilling, ser ikke bildet ut til å endre seg radikalt. Statistikk viser at kvinner utgjør 37 pst. av det faste vi­ tenskapelige/faglige personalet innen universitets­ og høyskolesektoren. Kvinneandelen er lavere jo lenger en kommer opp i systemet. For eksempel er humaniora det fagområdet der en har hatt den største andelen kvinner blant professorene de siste tiårene. Til sammenlikning vi­ ser tall fra medisin, her inkludert helsefagene, at kvinner utgjør 20 pst. av professorene. Fortsetter veksten i kvinne­ andelen blant disse på samme nivå som i den siste 20­års­ perioden, vil samfunnsvitenskap som første fagområde oppnå likt antall av begge kjønn før 2035. Dette er stati­ stikk som bekymrer, for tallenes tale er klar: Kvinner er 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen 145 2006 underrepresentert i vitenskapelige stillinger, og ubalansen øker jo høyere opp i systemet en kommer. Forklaringene på manglende likestilling er mange. Mange kvinner kan komme langt ut i den akademiske kar­ rieren før de føler likestillingsproblematikken på krop­ pen. Sammenliknet med andre sektorer i samfunnet, som f.eks. utdanning og politikk, er utviklingen innenfor forsk­ ningssektoren kommet påfallende kort. Konsekvensene av dette blir mange. Det demokratiske perspektivet er bekymringsfullt med tanke på hvilke typer forskningsprosjekter som prioriteres. Det er mange som mener at dette er tilfellet innenfor medisinsk forskning. Mannsrelaterte sykdommer kan dokumenteres gjennom årelang forskning. Kvinners sykdommer blir i flere tilfel­ ler undervurdert og psykologisert. At få kvinner har topp­ stillinger innenfor akademia, har også stor betydning for hvem som sitter i råd og utvalg som har stor innflytelse på hvordan samfunnet vårt utvikler seg. Det er også en de­ mokratisk utfordring. Så lenge mangelen på likestilling er et kjennetegn for universitets­ og høyskolesektoren, vil jeg hevde at vår forskning ikke er fremragende nok -- dette fordi vi ikke tar alle talenter i bruk. I alle forskningsprosjekter er det viktig for resultatet og kvaliteten på den forskningen som fore­ går, at mange tenker og arbeider sammen. Det er også vik­ tig at både kvinner og menn deltar, med tanke på hvilke problemstillinger som blir tatt med, og hvordan en tilnær­ mer seg forskningsprosjektene. Jeg vet at kunnskapsmi­ nisteren er opptatt av nettopp dette, noe jeg synes er lo­ vende for at vi skal komme videre i arbeidet med likestil­ ling i akademia. Likestilling er et lederansvar. Framtiden for norsk forskning består ikke bare i å tilføre nok økonomiske res­ surser. Det er også avgjørende at en greier å skape flere dyktige og levende forskningsmiljøer. Styrene ved uni­ versitetene og høyskolene har stor frihet. Her vedtas alle målsettinger, planer og strategier for sektorens virksom­ het. Hittil har vi sett for lite av at likestilling er et av de strategiske målene de ulike institusjonene setter seg. Mål og planer blir lett bare tomme ord om en ikke sørger for å innarbeide disse i de strategiene en har som styre for å bringe institusjonen videre. Det indre livet på universitetene og høyskolene vet vi også lite om. Arbeidslivsforskning drives i stor skala, men ikke ved de institusjonene som utfører den. Det kunne vært av interesse for oss å få vite hvordan det står til med arbeidsmiljøet ved disse institusjonene, og hvilke krefter som bidrar til at ulikhetene mellom kjønn reproduseres. For tiden foregår det evaluering av Kvalitetsreformen. Vi vil få svar på hvordan den reformen virker inn på ulike sider ved høyere utdanning. Jeg vet ikke hvorvidt kjønns­ perspektivet er med i den evalueringen, men det er et av spørsmålene jeg gjerne vil stille kunnskapsministeren. Forskningsrådet spiller en svært sentral rolle når det fordeles økonomiske ressurser til ulike forskningspro­ sjekter. Vi vet jo at vanlige kvoteringsregler ikke kan an­ vendes innen forskning eller ved tilsetting av professorer, men det finnes kanskje muligheter for nettopp Forsk­ ningsrådet til å ha virkemidler for bedre å ivareta kjønns­ balansen innenfor de ulike prosjektene. Vanlig kjønns­ kvotering med oppfylling av 40 pst.­regelen er ikke veien å gå, men det finnes nok muligheter om en arbeider med problemstillingen. Den forrige statsråden, Kristin Clemet, satte ned en komite: Kvinner i forskning. Denne komite­ ens jobbing har gitt oss ny kunnskap, og -- kanskje aller viktigst -- en ny oppmerksomhet omkring det at kvinner er underrepresentert i akademia. Hvordan synes kunnskaps­ ministeren dette fungerer? Er det en ordning han synes det er verdt å fortsette med? Min oppfatning er at det er vel og bra med viten, men at ingenting skjer før bevisstheten om­ kring et problemområde er sterkt til stede. Min mening er at universitets­ og høyskolesektoren sammen med politikerne må bringe arbeidet med likestil­ ling i akademia videre. Alle parter må tenke alternativt. Jeg er opptatt av at pisken skal byttes ut med positive vir­ kemidler. Vi som er politikere, kan f.eks. utforme økono­ miske incentiver som gjør at de institusjonene som tilstre­ ber full likestilling, også blir belønnet. Vi kan initiere et nasjonalt løft for likestilling og bred rekruttering til sekto­ ren, i den betydning at vi får et mer heterogent og mang­ foldig forskningsmiljø. I det hele tatt kan mange initiativ tas. Det viktigste blir allikevel at den enkelte institusjon følger opp med tiltak og gjør det som er mulig for å oppnå likestilling. Det er mange tiltak som kan bidra til økt likestilling. En kvinnelig forsker fikk spørsmål om hva som skal til for å rekruttere kvinnelige forskere. Hennes svar var faste stillinger og flere barnehageplasser. Det er jo et prioritert område for Regjeringen, som vil gjennomføre full barne­ hagedekning og redusere adgangen til midlertidige anset­ telser innenfor akademia. Midlertidige ansettelser gir utrygghet for mange, og spesielt mange kvinner velger seg derfor bort fra akademia. Det kan jo slå ut på mange måter, bl.a. i mangel på likestilling. Dagens kvinner vil ikke finne seg i gammeldagse hold­ ninger til kjønn eller la seg stoppe av «vente og se»­stra­ tegien. Da vil de bare forsvinne til en konkurrerende virk­ somhet og forlate forskningen. Det har ikke Norge som kunnskapsnasjon råd til. Vi må ta vare på de beste forsker­ ne uansett kjønn. Derfor haster med det at universitetene og høyskolene setter fart i arbeidet med å rekruttere flere kvinner inn i ledende stillinger. Det arbeidet som skal foregå nettopp i den fireårsperi­ oden vi er inne i, blir avgjørende, tror jeg, for hvordan forskningen vil utvikle seg i landet vårt. Jeg ser fram til å høre hvordan kunnskapsministeren vurderer situasjonen i dag, og hvordan han ser for seg at regjering, storting og andre kan bidra i dette etter mitt syn viktige arbeidet. Universitetene og høyskolene er noen av de viktigste institusjonene vi har med tanke på hvordan samfunnet vårt skal utvikle seg. Derfor er jeg utålmodig på universi­ tetenes og høyskolenes vegne når det gjelder å sørge for å ta vare på alle talenter uansett kjønn innenfor forskningen. Statsråd Øystein Djupedal [11:03:12]: La meg først få takke interpellanten for at hun tar opp et veldig viktig tema. La meg også si at jeg er veldig enig i det represen­ tanten Gerd Janne Kristoffersen sier om den skjeve 2006 146 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen kjønnsfordelingen i høyere vitenskapelige stillinger. Det­ te er en betydelig utfordring for vårt samfunn. Ferske tall viser at utviklingen går i riktig retning, men at det går veldig sent. I 2005 var 41 pst. av de tilsatte i un­ dervisnings­ og forskerstillinger, kvinner, mot 39 pst. i 2003. Andelen kvinner i vitenskapelige toppstillinger øker, men er fremdeles lav. DBH­tall, som er de tallene departementet bruker i statsbudsjettet, viser at det i 2003 var 16 pst. kvinnelige professorer, mens tallet i 2005 var steget til i underkant av 17 pst. Tallet på kvinner i katego­ rien førsteamanuensis/førstelektor var i 2003 29 pst., og i 2005 var det steget til i underkant av 32 pst. Disse tallene viser at det går altfor sent. Kvinner utgjør 40 pst. av doktorandene. Samfunnsvi­ tenskap, humaniora, landbruksvitenskap/veterinærmedi­ sin og medisin er nå fag med rimelig kjønnsbalanse på re­ krutteringsnivå. Innenfor matematisk­naturvitenskapeli­ ge fag har kjønnsbalansen blitt bedre i perioden 1995-- 2005, men den er fremdeles skjev med bare 29 pst. kvin­ ner i 2005. Kvinneandelen er som kjent spesielt lav innen­ for fagområdene matematikk, naturvitenskap og teknolo­ gi. Det er derfor gledelig å registrere at 50 pst. av dem som fikk tilbud om studieplass innenfor realfag i høst, var kvinner. Kvinneandelen på rekrutteringsnivå er bra, mens øk­ ningen innenfor høyere vitenskapelige stillinger er lavere enn det vi kan akseptere. Jeg er imidlertid en forsiktig op­ timist. Det arbeides målrettet med likestillingstiltak på flere nivåer i sektoren. Ved universitetene og høyskolene er det igangsatt en rekke kvalifiseringstiltak for kvinner. Kunnskapsdepartementet vurderer nå ulike virkemidler for særbehandling av det underrepresenterte kjønn, og -- som interpellanten var inne på -- komiteen Kvinner i forskning vil i løpet av høsten legge fram en rapport for departementet, med sine forslag til nye tiltak. Jeg skal i det følgende redegjøre for hvilke tiltak det jobbes med. Likestilling må sikres ved rekruttering og stillingsopp­ rykk. Tittelen professor oppnås enten gjennom tilsetting eller gjennom den nasjonale ordningen med opprykk til professor etter kompetanse. Professoropprykksordningen har hatt en likestillingsfremmende effekt. I forbindelse med hovedtariffoppgjøret pr. 1. juli i år ble partene enige om at det også skal innføres en opprykksordning fra før­ stelektor til dosent. Jeg forventer at også denne ordningen vil ha en likestillingsfremmende effekt. Å øke andelen kvinner i høyere vitenskapelige stillin­ ger handler bl.a. om kvalifisering, og kvalifisering tar tid. Mange av utdanningsinstitusjonene arbeider målbevisst med heving av den faglige kompetansen for sine tilsatte. Et flertall av de statlige høyskolene har utarbeidet første­ lektorprogrammer. Slike tiltak er spesielt viktig for kvin­ ner, fordi de er i flertall i de lavere stillingskategoriene. Førstelektorprogrammer er således ikke bare kompetan­ sefremmende, men også likestillingsfremmende. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT, har satt som krav for reakkreditering av sykepleierutdan­ ningene at 20 pst. av undervisningspersonalet må har før­ stestillingskompetanse innen 10. november 2007. I revi­ dert nasjonalbudsjett i år bevilget Regjeringen 11,9 mill. kr til førstelektorprogram i sykepleierutdanningene. Et anslag utarbeidet av Universitets­ og høgskolerådet tilsier at om lag 100 personer må fullføre førstelektorløp eller doktorgradsutdanning for å kunne oppfylle kravene. Dette er kvalifiseringstiltak som i hovedsak går til kvinner, og som vil medføre av vi ved utgangen av 2007 vil ha langt flere kvinner med førstelektorkompetanse. Dessverre må vi konstatere at det i universitets­ og høyskolesektoren ikke er tilsatt kvinner i ledelsen av sen­ trene for fremragende forskning. I forbindelse med utlys­ ningen i 2005 av midler til nye sentre for fremragende forskning, har Forskningsrådet presisert sine ambisjoner om likestilling. Søkerne blir bedt om å integrere likestil­ lingshensyn i planleggingen av nye sentre og oppgi mål­ tall for likestilling. Forskningsrådet har dessuten øremer­ ket en del av avsetningen til sentrene for likestillingstil­ tak. Jeg ser fram til å følge med på hvilken effekt disse virkemidlene vil få. Med Kvalitetsreformen og den nye universitets­ og høyskoleloven fikk institusjonene et større strategisk an­ svar for sin egen utvikling. Politikken ved den enkelte in­ stitusjonen er derfor helt avgjørende for å nå mål på like­ stillingsområdet. Institusjonene har tatt i bruk en rekke virkemidler for å bedre likestillingssituasjonen i studier og forskning. Jeg har med glede notert meg at mange av universitetene setter likestilling høyt på agendaen, og at dette selvsagt er forankret i ledelsen. Selv skal jeg 7. no­ vember i år være til stede på høringen om en ny hand­ lingsplan for likestilling ved Universitetet i Oslo. Univer­ sitetet i Oslo har ønske om å presentere seg som verdens første kjønnsbalanserte universitet i 2011, ved sitt 200­ årsjubileum. Også Universitetet i Bergen har ambisjoner om å bli et foregangsuniversitet innen likestilling. Dersom Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen oppnår bed­ re kjønnsbalanse, vil det gi effekt på statistikken nasjo­ nalt, samtidig som det vil inspirere de andre utdannings­ institusjonene. Kunnskapsdepartementet tar systematisk opp likestil­ ling som tema på etatsstyringsmøtene med universitetene og høyskolene. Ved årets etatsstyringsmøter har det vært understreket at jeg forventer bedre resultater på området. Kunnskapsdepartementet fastsetter mål for likestillings­ arbeidet gjennom tildelingsbrev til hver enkelt institusjon. Gjennom etatsstyringsmøtene og tildelingsbrevene har departementet gjort det klart at likestilling er et prioritert område, og at det stilles krav til resultater. Årsakene til den skjeve kjønnsfordelingen i akademia er mange og sammensatte. Regjeringen sa i Soria Moria­ erklæringen at vi er villige til å forskjellsbehandle det un­ derrepresenterte kjønn dersom det er dette som må til for å oppnå en bedre kjønnsbalanse. Det er det også adgang til i henhold til dagens likestillingslov. Ulik behandling er lovlig dersom det fremmer likestilling mellom kjønnene. Selvsagt ligger de høye kvalitetskravene for tilsetting og rekruttering til høyere vitenskapelige stillinger fast, og skal fortsatt gjøre det i framtiden. Forskningssektoren ble fratatt et effektivt virkemiddel for likestilling da EFTA­ domstolen for snart fire år siden slo fast at øremerking av 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen 147 2006 stillinger for kvinner er i strid med EØS­avtalen og like­ behandlingsdirektivet. Departementet er gjort kjent med at enkelte EU­land benytter seg av økonomiske virkemid­ ler for å rekruttere det underrepresenterte kjønn. Kunn­ skapsdepartementet ser nå på hvilke muligheter vi har for å innføre slike tiltak, og vi er i kontakt med EU om dette. Aktuelle virkemidler må være robuste og utformet på en måte som gjør at de ikke kommer i strid med internasjo­ nale konvensjoner og direktiver som Norge har forpliktet seg til å følge. Mange av dem som nå er ansatt i professorstillinger, vil gå av med pensjon innen en tiårsperiode, og nye per­ soner vil komme til. Nyutlysinger er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å få flere kvinner i høyere vitenskapelige stillinger. En undersøkelse gjennomført av NIFU STEP på oppdrag fra Utdannings­ og forskningsde­ partementet høsten 2004 viste at åpne, brede og mest mu­ lig transparente konkurranser om stillinger var blant fak­ torer som kjennetegnet miljøer som lyktes i å rekruttere og beholde kvinner. Dette var kombinert med en bevisst rekrutterings­ og likestillingspolitikk. For å støtte institusjonene i deres likestillingsarbeid opprettet det daværende Utdannings­ og forskningsdepar­ tementet komiteen for integreringstiltak -- Kvinner i forskning -- i januar 2004. Komiteen har bl.a. gjennomført møter med universitetene og en rekke høyskoler og utford­ ret dem og gitt dem råd i strategiske likestillingsspørsmål. De har også hatt flere slike møter med Forskningsrådet, som er en svært viktig aktør ved tildeling av forsknings­ midler. Komiteen har utviklet en egen ressursbank for likestilling i akademia, som bl.a. inneholder en katalog over gode likestillingstiltak. Som jeg nevnte innledningsvis, vil komiteen Kvinner i forskning i løpet av høsten legge fram en rapport for de­ partementet med forslag til nye likestillingstiltak. Vi vil gå nøye gjennom forslagene og vurdere om og hvordan disse tiltakene kan iverksettes. Kunnskapsdepartementet har bevilget penger til oppfølging av komiteens anbefalin­ ger. Jeg takker interpellanten foreløpig for et godt initiativ ved å reise denne debatten, for dette er et tema vi kontinu­ erlig må være utålmodige i forhold til. Stortinget og de­ partementet har sammen en viktig rolle å spille i å pro­ motere og sørge for at vi i større grad lykkes med dette li­ kestillingsarbeidet. Det betyr at jeg ser fram til denne de­ batten, for den vil være nok et puff framover for dette viktige arbeidet. Selv om det har gått forsiktig framover, er det akkurat som interpellanten sier, vi er ikke i nærhe­ ten av å nå de målene vi har, nemlig likestilling i akade­ mia. Det er vårt felles mål. Gerd Janne Kristoffersen (A) [11:12:59]: Jeg må takke kunnskapsministeren for det svaret som han gir på min interpellasjon. Jeg synes at det som kommer fram, er offensivt fra kunnskapsministeren, og jeg er spesielt glad for de tilta­ kene som kunnskapsministeren skisserer skal følges opp i tiden som kommer. Det som statsråden sier om at mange av universitetene våre har økt oppmerksomhet omkring li­ kestillingsproblematikken, og at han også nevner det hø­ ringsmøtet som skal foregå på Universitetet i Oslo den 7. november omkring dette i forkant av arbeidet med en ny likestillingsplan der, synes jeg vitner om at kunnskaps­ ministeren er offensiv i forhold til å delta i debatten om­ kring likestilling i akademia. Jeg tror nettopp det er viktig at en viser oppmerksomhet og er til stede der den type problematikk diskuteres. Jeg er også veldig fornøyd med at kunnskapsministe­ ren tar opp den type problemstillinger i tildelingsbrevet til universiteter og høyskoler og også er villig til å bruke li­ kestillingsloven, men dog på en slik måte at den ikke kommer i strid med internasjonale regler. Jeg er også glad for det statsråden sier om Kvinner i forskning, og at han ønsker å følge opp det arbeidet som er gjort der så langt. Statsråd Øystein Djupedal [11:14:47]: Det er ikke tvil om at komiteen Kvinner i forskning gjør et veldig godt arbeid, og det fokuset de har bidratt med overfor in­ stitusjonene, har gjort at institusjonene har skjerpet seg. Også det at vi gjennom etatsstyringsmøter og tildelings­ brev er så tydelige på at vi forventer resultat knyttet til li­ kestillingsarbeidet ved institusjonene, gjør at det har gått sakte framover. Det er, akkurat som interpellanten sier, klart at vi også taper veldig mye talent ved at kvinner ikke fullfører hele veien fram til de ledende stillinger innenfor forskning. Selvfølgelig er det både for den enkelte og for vårt sam­ funn et stort tap, for kvinner har en uhyre verdifull kunn­ skap som selvfølgelig skulle vært representert i alle for­ skerstillinger ved universitetene og høyskolene våre. I vårt departement har vi hatt fokus på dette lenge. Min forgjenger har også hatt fokus på dette. Men, som sagt, de tiltakene vi iverksetter, vil ta tid, for det tar tid å få fram nye kvinner i ledende stillinger innenfor forskning og akademia. Vi er forsiktig på rett vei, men ikke på langt nær nok. Det betyr at når vi i høst får oss forelagt komite­ ens forslag til nye tiltak, vil jeg nøye gå gjennom disse. Det betyr at vi med denne bakgrunnen forhåpentligvis vil få en ny giv for å få satt dette på dagsordenen. Det er selvfølgelig veldig verdifullt at storting og re­ gjering så aktivt engasjerer seg i dette arbeidet, for det be­ tyr at institusjonene ser at det finnes noen som hele tiden er utålmodige og hele tiden ønsker å pushe dette videre. Det er også viktig for meg som statsråd å vite at Stortinget er engasjert i dette, noe som gjør at når vi møter institu­ sjonene, kan vi stille strenge krav til at de skal oppnå re­ sultater på likestillingsområdet. Vi er, som sagt, i gang. Vi har flere tiltak, som jeg også presenterte i mitt første innlegg, som gjør at jeg er forsik­ tig -- la meg understreke det -- optimist. Men det er klart at grunnlaget for optimismen ligger i at vi lykkes med å føl­ ge opp dette fortløpende, og det arbeidet synes jeg vi er godt i gang med. Åse M. Schmidt (FrP) [11:16:44]: Representanten Kristoffersen skal ha honnør for å ville. Jeg er enig i det meste som er blitt sagt. Hun påpekte bl.a. at det ikke er 2006 148 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen pisk som skal benyttes, men at en faktisk med kreative forslag kan få til en annen balanse når det gjelder kjønn, ikke bare innenfor akademia, men generelt i vanlige an­ settelsesforhold. Jeg merker tydelig at når det gjelder seminarer, møter, foredragsholdere osv., er det stort sett kvinner som disku­ terer kvinnepolitikk og kjønnsbalanse. Det bør egentlig også være en tankevekker. Det er sjelden en ser menn, som av en eller annen grunn ikke er pålagt å måtte gjøre det, stå og ha lange innlegg på et møte eller en konferanse om dette. Det har vært en tankevekker for meg. Jeg så i pressen at Arbeiderpartiet på vegne av flere mannlige ar­ beiderpartipolitikere sendte ut en støtte til likestillingsar­ beidet. Det hadde vært veldig flott å kunne se en enslig mannlig arbeiderpartipolitiker som hadde tort å stå alene og ha det samme synet. Ofte kan en føle at gruppetenknin­ gen blir litt sterk. For meg er likeverd det rette ordet og ikke likestilling -- altså dette med verdi. Statsråden var inne på at det vil ta tid før en får vekst når det gjelder aktuelle personer som vil kunne bekle dis­ se stillingene, og som vil kunne komme i posisjon til å kunne bli ansatt innenfor akademia. Det er jeg enig i. Men dette med holdninger starter langt tidligere. Vi i Frem­ skrittspartiet mener at det starter med en holdningsend­ ring i forhold til hva som er behovet, en endring av hvor­ dan en forstår sammensetningen mellom mann og kvinne i en arbeidssituasjon. Det er der det starter. Én ting er fag­ lige kriterier. Jeg tror at alle her i salen er enige om at det er lett å måle disse. Det er lett å synliggjøre hva en har valgt. Faglige kriterier ligger sånn sett banket. Men når det gjelder det å vise skjønn, det å kunne velge i forhold til skjønn, har vi en utfordring, for det er ikke så lett å må­ le. Den bevisstgjøringen vi må få fram, er at en må ha valgt rett, at en faktisk har ansvar for at den personen som skal fylle en rolle, er den rette: at rett person er på rett plass, ikke at rett kvinne eller rett mann er på rett plass, men at rett person er på rett plass. Selv har jeg jobbet 23 år i et mannsdominert miljø, og det er klart at på min egen vei, internt i min yrkeskarriere, har jeg sett at en jobber veldig forskjellig. Jeg vil også tro at på forskjellig nivå i samfunnet vårt er basisen den sam­ me om en er kvinne eller mann. Vi er ikke så veldig for­ skjellige. Men når det gjelder hvordan en jobber, og hvor­ dan en gjør ting, kan vi ikke viske det vekk og gjøre oss nøytrale. Det er sikkert heller ikke intensjonen fra repre­ sentanten Kristoffersen. Dette kunne jeg sagt veldig mye om. Vi kunne sikkert dratt i gang en skikkelig likestillingsdebatt som ville gått på alle lag i samfunnet, men det er ikke det vi skal gjøre. Dette gjelder først og fremst forskningsstillinger, anset­ telser i akademia osv. Jeg tror, som jeg sa, at vi her må starte med en hold­ ningsendring -- det er det vi må jobbe med. Kunnskapsmi­ nisteren mente vi måtte forskjellsbehandle for å sikre kjønnsbalansen. Det er ikke den veien vi skal gå. Vi skal få til en holdningsendring for å få rett person på rett plass, og det er jeg helt overbevist om at vi vil få til. Det konser­ vative miljøet som finnes enkelte steder, og som kanskje har preget en del akademiske utnevnelser i de senere år, tror jeg er i endring. Vi ser at kvinnene er sterkt represen­ tert i videre utdanning. Vi har sett det i andre land, og vi ser det også i Norge at de kommer tydeligere og tydelige­ re på banen, og det er de velkommen til å gjøre. Gunnar Gundersen (H) [11:21:28]: Jeg kan trøste representanten Schmidt med at jeg er mann, og så vidt jeg vet, er kunnskapsministeren også mann, så vi blander oss jo litt inn i debatten. Likestilling er selvfølgelig en viktig problemstilling. Det er noe som det er lett å snakke om, men som kanskje er vanskeligere å gjennomføre i praksis. Når det kommer til akademia, snakker vi mye historikk -- dette var også kunnskapsministeren inne på -- tradisjoner og kjønnsrol­ lemønstre, som det tar veldig lang tid å snu. Derfor er det viktig å ha fokus på problemstillingen. Regjeringen Bondevik satte faktisk i gang et tiltak på dette området, som også ble nevnt av kunnskapsministe­ ren, og det var komiteen Kvinner i forskning. Der var nettopp formålet å hjelpe institusjonene med å få fokus på likestillingsarbeidet. Ut fra de eksemplene kunn­ skapsministeren nevnte fra Universitetet i Oslo, er det tydelig at man har oppnådd akkurat det. Man har opp­ nådd at det er sterk fokusering på likestillingsarbeidet i akademia og i utdanningsinstitusjonene. Da har man kommet langt. Så til kvinneandeler. Det har faktisk vært en ganske po­ sitiv utvikling i kvinneandelen, selv om dette har tatt tid. Det blir nevnt 40 pst. her. Det kom et løft i 2001, tror jeg det var -- 41 pst. var det den gangen. Vi behøver ikke dis­ kutere prosenter så mye, men problemstillingen er selv­ følgelig størst når en kommer til professorater og toppstil­ linger innenfor akademia. Jeg vil bare understreke at her satte faktisk Bondevik II­regjeringen inn tiltak som ser ut til å ha hjulpet. Det tar tid å kvalifisere personer. Sikkerhet ble nevnt fra interpellanten. Jeg vil påpeke at når vi snakker om midlertidig ansatte, er det viktigere å ha stillinger enn å ha bare sikkerhet. Det er jo underlig å se at vi nå har fått framlagt et statsbudsjett som er helt uten nye stipendiat­ stillinger. Å sørge for at man får tilgang på nye stillinger ville jeg tro var et av de viktigste tiltakene for faktisk å re­ kruttere også kvinner inn i akademia. Målet er faktisk 1 100 doktorander utdannet i året. Vi er langt unna det. Hvis vi ikke har stillinger til å ta imot dem, blir problemet enda større. Her må det til rammebe­ tingelser som stimulerer både antall personer som utdan­ nes og kvinneandelen av det. I den sammenheng foretok jeg en liten undersøkelse ved Høgskolen i Hedmark, og de kom med akkurat samme poeng som kunnskapsministe­ ren var inne på: De har store profesjonsutdanninger, som sykepleier­ og lærerutdanning, og har jobbet strategisk i flere år med å ta tak i de ansatte de har i dag, og først få dem gjennom høgskolekvalifisering, og nå for førstelek­ torkvalifisering. Resultatene derfra er veldig gode både når det gjelder likestillingsandel og også NOKUT­god­ kjenning. Høgskolen i Hedmark er faktisk en av de høg­ skolene som ligger best an i forhold til også den prosessen for de utdanningene de har. 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen 149 2006 Det viser at man også kan oppnå ganske mye med en praktisk orientert innfallsvinkel og et langsiktig strategi­ arbeid innenfor institusjonene. Det er ingen kjapp måte å øke kvinneandelen på, særlig innenfor professorater. Her gjelder kvalifisering først og fremst, og vi kan ikke senke kravene til kvalitet der. Men det er viktig å fokusere på det framover for å kunne bedre balansen. Det er mye godt arbeid i gang. Jeg ser fram til den ut­ redningen som i og for seg kunnskapsministeren sa kom til å komme. Jeg deler interpellantens utålmodighet etter at man bør komme lenger, men vil samtidig også advare mot å sette i gang altfor omfattende tiltak. Jeg tror det er en prosess som sakte, men sikkert går sin gang, og vi vil komme til å oppnå mye høyere grad av likestilling også innenfor toppakademia. Åsa Elvik (SV) [11:26:22]: Til siste talar vil eg seie at nettopp det at det går så frykteleg sakte, er grunn god nok til å ta i bruk nye og sterkare verkemiddel på dette områ­ det. Interpellanten skal ha honnør for å ha teke opp spørs­ målet, for det er klart at det i seg sjølv å fokusere på det spørsmålet, gjer at ein kjem nokre steg vidare. Men det aleine trur eg ikkje er nok i det heile. SV deler interpellantens analyse av at den skeive kjønnsbalansen i høgare utdanning og akademia, ja i leiar­ stillingar generelt, er eit demokratisk problem. Det er eit problem for innhaldet i forskinga. Når ein har så skeiv kjønnsbalanse som det ein har, er det klart at det seier noko om kven det er som set dagsordenen, og kven det er som føretek prioriteringane. Det er klart at det påverkar innhaldet i forskinga. Det er eit problem i høve til rekrut­ teringa til høgare utdanning og forsking kva slags type fø­ rebilete som finst i akademia. Eg vil påstå at det også kan vere eit problem i høve til kvaliteten. Kvinnfolk utgjer halvparten av befolkninga, og det er klart at når strukturelle trekk hindrar rekruttering og hin­ drar opprykk, går vi glipp av nokre gode talent. Ergo er dette eit demokratisk problem. Det er viktig når det gjeld problemstillingar som er let­ te å beskrive på makronivå, der ein har behov for å finne verkemiddel som er individretta, altså på mikronivå, at ein held tunga beint i munnen. Eg synest statsråden svara vel­ dig balansert på spørsmålet om behovet for nasjonale ver­ kemiddel og om det ansvaret institusjonane har i høve til strukturelle og individretta tiltak. Det er veldig viktig å halde tunga beint i munnen når ein diskuterer tiltak. På dette området, som på alle andre område, er det vik­ tig å analysere og finne årsaker før ein bestemmer seg for kva som er dei rette tiltaka. I kjønnsforskinga er dette noko ein har forska mykje på og leita lenge etter årsaker til: Korfor er kvinnfolk så underrepresenterte i leiarstillin­ gar? Ein opererer ofte med ulike modellar avhengig av om løysinga er tilbodsbasert eller etterspørselsbasert, om det er slik at kvinnfolk ikkje seier seg villige til å ha desse po­ sisjonane, eller om det er slik at institusjonar eller sam­ funnet ikkje etterspør kvinnfolk spesielt. Ein har ulike modellar, der ein opererer ut frå enkle forklaringar som at kvinnfolk ikkje vil fordi dei er kvinnfolk, til kanskje like enkle forklaringar som at kvinnfolk ikkje får lov fordi dei er kvinnfolk. Sanninga ligg nok ein plass midt imellom, og det er noko som det er viktig å finne svar på. I motsetning til Framstegspartiet meiner SV at dette er ein del av heile den store likestillingsdebatten. Veldig ofte vil ein finne årsaksforklaringar som handlar om at fordi kvinnfolk er omsorgspersonar, og fordi kvinnfolk fram­ leis tek den største delen av husarbeidet, vil dei i langt mindre grad kunne tilby seg sjølve som leiarar. Bergens Tidende hadde ein rettkommen leiar i går om at det framleis er eit paradoks at medan jenter og kvinn­ folk går ut av skolar, høgskolar og universitet med dei beste karakterane, så sakkar dei berre meir og meir akterut når det gjeld lønn i forhold til mannfolk. Gjennomsnitts­ inntekta for mannfolk er nesten 80 pst. høgare enn for kvinnfolk. Dette er også ein del av denne debatten. Alt heng saman med alt, og vi er nøydde til å sjå dette i ein samanheng. Statsråden skisserte ei lang rekkje ulike verkemiddel. Vi har også frå SV si side merka oss at dette er eit spørs­ mål som har ei sterk fokusering i Regjeringa, men eg vil då skyte inn at også tidlegare statsråd Kristin Clemet skal ha ros for at ho har sett ned komiteen Kvinner i forsking. Vi ser fram til den rapporten som kjem, og får på ein måte tilpasse oss det rommet vi har å manøvrere oss i etter at vi fekk nei frå ESA i forhold til kvotering til desse stillinga­ ne. Så får vi ta rapporten på alvor når han kjem, og så får vi sette oss ned og diskutere verkemiddel. Dette er ikkje eit område der vi skal sitje med hendene i fanget og tenkje at verda går sin gang, at det går sakte, men sikkert fram­ over. Vi skal vere offensive, og vi skal leite etter dei gode verkemidla for å syte for at vi får ei løysing på denne pro­ blemstillinga. Dagrun Eriksen (KrF) [11:31:32]: Jeg vil først også være av dem som takker interpellanten for at hun tar opp dette temaet, selv om det også er trist at dette er et gjen­ gangertema i Stortinget. Jeg tror det er viktig at vi fokuse­ rer på og har oppmerksomheten rettet mot akademia nett­ opp på dette området, for det er et gode i seg selv at begge kjønn er representert på alle nivåer i samfunnet. Kvinner og menn kan ha ulike tilnærmingsmåter, som hver på sin måte kan være verdifulle. På samme måte er det også et gode i seg selv at begge kjønn er representert på de for­ skjellige fagområdene innen akademia. Derfor synes jeg det er bekymringsfullt at det er så få kvinnelige professo­ rer og kvinner i toppstillinger. Det er faktisk et paradoks at vi har denne skjevforde­ lingen mellom kvinner og menn i universitets­ og høysko­ lesektoren. Forholdene ligger i utgangspunktet til rette for at kvinneandelen skulle være høy. Tall fra Kvinner i forskning fra mars 2006 viser jo at flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. Da skulle forholdene ligge til rette for en høy kvinneandel høyere opp i systemet. Slik er det dessverre ikke. Jo høyere opp en kommer i systemet, jo færre kvinner og jo flere menn. Allerede på stipendiatnivå er det en lavere kvinneandel, og på professoratnivå er kvinneandelen nede i 17 pst. Det er et klart behov for at vi går nærmere inn på disse tallene. Vi må se nærmere på om 2006 150 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen det er systemet det er noe galt med. Er det mekanismer eller strukturer som de facto stenger kvinner ute fra en karriere, eller er det andre grep vi må vurdere for å gjøre en universitets­ og høyskolekarriere mer attraktiv for kvinner? Da likestillingsloven ble vedtatt i 1978, var seksuell trakassering i arbeidsliv, utdanning og organisasjonsliv ikke på dagsordenen. Først på 1990­tallet ble det for alvor fokusert på seksuell trakassering, bl.a. som følge av forsk­ ning på temaet. I dag vet vi at det også er utbredt både i idrettsmiljøer, på skoler og på universiteter. Tidligere var det kun arbeidsmiljøloven som regulerte seksuell trakas­ sering. Men etter endringene fra Bondevik II­regjeringen har nå både arbeidsgivere, organisasjoner og utdannings­ institusjoner et ansvar for å forebygge og forhindre at noen utsettes for seksuell trakassering. Dette vil være med på å gi et større vern mot noe som var og er et problem for kvinner innenfor akademia. Noe av det viktigste man kan gjøre, er å få kvinner til å fullføre forskerutdanningen. Jeg skulle ønske vi kunne se på ordningene med øremerkede vitenskapelige stillin­ ger for kvinner igjen, at det var juridisk mulig, men jeg er også positiv etter å ha hørt statsråden i dag si at man vur­ derer å se på andre tiltak innenfor den rammen et lovverk gir oss. Tall viser at vitenskapelig ansatte arbeider gjennom­ snittlig 48,5 timer pr. uke. Dermed tas fritiden ofte i bruk for forskningsarbeid, og mange kommer i den velkjente tidsklemma. En slik arbeidsbelastning kan vanskeliggjøre en vitenskapelig karriere for familier med små barn. Der­ for er det nødvendig å legge til rette for praktiske og sosi­ ale ordninger knyttet til rettigheter ved svangerskap, og også barnehageplasser. Det er bred politisk enighet om betydningen av likestil­ ling i høyere utdanning. Og etter å ha hørt representanten for Fremskrittspartiet etterlyse flere menn i debatten må jeg jo si at jeg har vært en av dem som har diskutert med menn fra Fremskrittspartiet i denne sal om likestilling før. Jeg hil­ ser veldig gjerne velkommen flere kvinner som represen­ tanten Schmidt på dette området. Det var en samlet komite, unntatt Fremskrittspartiet, som stod samlet om at man så med bekymring på at det fortsatt er så få kvinner innenfor akademia, og særlig i faste vitenskapelige stillinger. I den samme stortingsmeldingen om Kvalitetsrefor­ men ble også forskjellene mellom fagtradisjonene påpekt, hvor kvinner går inn i humaniora, mens det er få kvinner innenfor teknologifagene. Slik er det også i dag. Går vi til­ bake til 1961, så var faktisk humaniora det eneste fagom­ rådet som hadde kvinnelige professorer. På tross av god vilje fra de fleste partier, har vi ikke fått den utviklingen vi ønsker. Fortsetter veksten i kvinnean­ delen blant professorene på samme nivå som i den siste 20­årsperioden, vil samfunnsvitenskap, som første fag­ område, oppnå likt antall av begge kjønn først i år 2035. Det er god grunn til å være utålmodig. Vi må samle oss om de gode tiltak. Alt kan bare bli bedre. Inger S. Enger (Sp) [11:36:56]: Først og fremst vil jeg gjerne få takke Gerd Janne Kristoffersen, som har satt dette temaet på dagsordenen i dag. Egentlig burde det ikke være et aktuelt tema, for her står vi altså ved slutten av 2006 og debatterer mangelen på likestilling når det gjelder professorer i Norge. Men vi får bare forholde oss til realitetene: Fire av fem professorer er menn, og slik har det vært lenge. De siste tjue årene har utviklingen gått svært sakte. Fra 2000 og fram til i dag har vi kun hatt en økning på 3 pst. I 2005 utgjorde kvinner 17 pst. av professorene i uni­ versitets­ og høgskolesektoren. Ved universiteter og vi­ tenskaplige høgskoler var kvinneandelen den samme i 2005 som i 2003. De statlige høgskolene hadde i samme periode en vekst på 2 pst. I humanistiske fag var kvinne­ andelen størst, med 28 pst., mens teknologifag -- jeg holdt på å si rimeligvis -- hadde lavest kvinneandel, med 6 pst. Dette blir mye tall og mye repetisjon, men det er nesten nødvendig for at realitetene virkelig skal synke innover oss. Som interpellanten var inne på, handler forskning ofte om OECD­mål og penger. Men denne type debatter må også ta inn mange andre aspekter: Mangfold, kvalitet og likestilling er temaer som naturligvis hører med. Det kan ikke være greit at forskningen grovt sett skal overlates til halvdelen av befolkningen. Vi trenger forskning som re­ presenterer allmenninteresser, til det beste for 100 pst. av -- altså hele -- befolkningen. Det er vel ikke nødvendig å spørre hvem og hva som rammes når det er så få kvinnelige professorer sammen­ liknet med menn i universitets­ og høgskoleverdenen. Svaret er åpenbart. Det får konsekvenser for hva det fors­ kes på, og hvordan det forskes. Det har naturligvis også mye å si for nyrekruttering av forskere. Ikke minst er dette viktig for samfunnsdebatten. Her er vi faktisk over på et demokratisk problem. Universiteter og høgskoler skal være med og legge premissene for samfunnsdebatten. Det sier seg sjøl at overvekt av det ene kjønnet ikke er bra. Det er bl.a. mange som mener at dette er tilfellet innenfor me­ disin. Mannsrelaterte sykdommer kan dokumenteres gjennom årelang forskning, mens typiske kvinnesykdom­ mer ikke får nok oppmerksomhet. Dermed kan dette opp­ fattes som et stort samfunnsproblem, og i dette tilfellet også et helseproblem. For å sette tall på dette: I 2005 var 20 pst. av professorene innen medisin kvinner, helsefag inkludert. Men på lektornivå utgjorde kvinnene 79 pst. i universiteter og høgskoler. Slik kan en se på ulike områ­ der. Fortsetter veksten av kvinneandelen i samme tempo som i dag, vil f.eks. statsvitenskap, som første fagområde, oppnå et likt antall i 2035. For teknologiprofessorene er det forventet ca. 100 år seinere. Dette kan vi bare ikke ak­ septere. Vi ønsker på alle måter å kalle oss en kompetansena­ sjon. Hva skal vi da gjøre for å komme ut av knipa? Jeg er enig med dem som sier at holdningsendringer er viktige, men de trenger nok drahjelp. Mange sett av virkemidler må tas i bruk, og flere er nevnt her i dag. Både økonomi og kjønnskvotering kan være virkemidler. Som kjent gir også likestillingsloven mulighet for å særbehandle det un­ derrepresenterte kjønn, uten at dette kanskje er spesielt ønskelig. 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen 151 2006 I dag er det også påpekt flere svakheter ved dagens sys­ tem. Stikkord er både kallelser og for mange midlertidige stillinger. Det er viktig at vi blir bevisst i forhold til dette. Det finnes løsninger når det er vilje til det. Heldigvis er det på dette området stor tverrpolitisk enighet. Det er grunn til også å gi honnør til Kristin Clemet, som tok opp dette i sin tid. Jeg må si at det var gode signaler fra kunnskapsminis­ teren i dag. Han nevnte flere likestillingsfremmende til­ tak. Interessant var det også å høre om Universitetet i Os­ lo, som har en handlingsplan for likestilling, og som øns­ ker å bli best på likestilling i akademia. Vi trenger forbil­ der og gode eksempler. Man skal være forsiktig med å bruke forfatteres ord i slike innlegg. Men jeg er fristet til å si med Inger Hagerup: «Vær utålmodig, menneske!». Jeg føler at det passer bra i denne sammenhengen. Odd Einar Dørum (V) [11:42:07]: For ca. 20 år si­ den ble det laget en utredning som het «Scenarier 2000». En av konklusjonene i denne utredningen, laget for den norske regjering, var at noen av de områdene der Norge kunne hevde seg internasjonalt, var i den store andelen av velutdannede kvinner i befolkningen. Så stod det tørt at vi ikke er gode nok til å organisere det. Det er jo det som er kjernen i dagens debatt også. Jeg vil gjerne spisse til interpellantens ord. Det er nett­ opp i skjæringspunktet mellom hverdagslivets organise­ ring og yrkeslivets organisering det ofte butter. For min del vil jeg gjerne si at det å mene at kvinner må kvoteres inn i disse stillingene, må være helt gal tenkning. Når man ser hvordan kvinner rykker fram på bred front i alle for­ mer for høyere utdanning, er det nettopp andre ting man må lytte til. Man må lytte til det stipendiatopprøret vi had­ de i vår, som nettopp gikk på de praktiske forholdene. Hva skjer hvis man er småbarnsforeldre, småbarnsmor, og f.eks. ikke har en god nok permisjonsordning, ikke for å lure seg unna stipendiatstillingen, men fordi man ikke fanger opp disse sidene ved livet? Jeg vil oppfordre stats­ råden -- som var inne i den debatten, og jeg hadde også gleden av å stille ham spørsmål om det -- til å se på det spørsmålet i tillegg til det han selv tok opp. Jeg synes statsråden hadde et bra utvalg av tiltak. Han viste raust til komiteen som Kristin Clemet satte i gang, Kvinner i forskning, og hvordan han ville følge opp rap­ porten fra dem videre. Han viste etter min mening til vik­ tige tiltak, som opprykk til førstelektor og kvalifiserings­ programmer f.eks. i profesjonsutdanningene, der det helt åpenbart er for lave andeler. Han viste også til målsettin­ gene til Universitetet i Oslo, den store institusjonen som det er, og Universitetet i Bergen. Jeg synes også at statsrå­ den var på kreativ og ryddig jakt innenfor EØS­ og EU­ området da han lette etter «søskenbarn av Kristin Cle­ met», som Bondevik II­regjeringens forsøk på å ha re­ krutteringsstillinger, altså økonomiske incentiver. Jeg vil bare heie på det. Jeg er sikker på at det arbeidet vil bli gjort. Min erfaring med EU­regler er at det alltid er noen som finner tilpasninger vi ikke har oppdaget i Norge. Å sette noen på denne formen for stille etterforskningsar­ beid vil jeg i hvert fall kraftig understøtte. Så er det nok slik at jeg nettopp ville sett på de temaene som andre representanter har vært inne på: Hvor er det det butter mellom det vi kan kalle for hverdagslivets organi­ sering, opp mot yrkeslivets organisering? Jeg tror at en systematisk gjennomgang av slike tiltak ofte vil finne mange små svar som i sum kanskje vil føre til viktige bi­ drag for å øke det som var interpellantens hensikt, og også oppfattet som alle andres hensikt, nemlig å øke rekrutte­ ringen av kompetente kvinner. Så er det nok også slik på dette området -- uten at vi skal gjøre dette til noen budsjettdebatt -- at hvis man bry­ ter optimismen innenfor forskerverdenen, bryter optimis­ men innenfor den høyere utdanning, er man med på å ska­ pe uforutsigbarhet, og uforutsigbarhet har en tendens til å fryse fast strukturer. Sagt på en annen måte: Er det trange budsjetter, kutter man i budsjettene. Sørger man for at forskningsopptrappingen blir usikker, vil usikkerheten føre til at folk blir langsommere, mister motivasjon, mis­ ter tempo, mister initiativ. På den måten er det også i denne debatten nødvendig for en opposisjonsrepresentant å si at hvis man i regje­ ringspartiene ikke skjerper oppmerksomheten mot for­ pliktelsen i forhold til høyere utdanning, hvis man ikke skjerper oppmerksomheten mot det å ha en reell forsk­ ningsopptrappingsplan, skjærer man jo rett og slett unna rekrutteringsstillinger, enten det er stipendiatstillinger, postdoktorstillinger eller hva det måtte være. Man bringer seg selv i den situasjonen at man ikke kan rekruttere på det som alle har trodd på, nemlig at vi gjennom tilveksten av godt kvalifisert ungdom skal rekruttere kvalifiserte mennesker, både kvinner og menn -- og i denne debatten særdeles mange flere kvinner -- til stillingene. Man mister rett og slett fleksibiliteten i systemet, både økonomisk og organisatorisk. Derfor er det en helt avgjørende nøkkel -- det er ikke tilstrekkelig, men det er en avgjørende nøk­ kel -- at forskningsopptrappingen opprettholdes, og så får debatten om det komme i sin tid, med den type trykk den skal ha, og det trykket skal være betydelig. Kuttene i høy­ skolesektoren må være et pinlig overgangsøyeblikk, som i hvert fall noen av oss skal gjøre vårt ytterste for å sørge for at det er konstant oppmerksomhet på. Og så må man i tillegg til det ha med de utmerkede forslag som interpel­ lanten hadde, og som statsråden hadde. Jeg vil gjerne understreke på nytt igjen at man må se på hvordan f.eks. stipendiatenes praktiske situasjon er her. Jeg er stygt redd for at der er det noen små grep som kan føre til positive resultater i det som var interpellantens og statsrådens felles hensikt: rekruttere flere kvinner. Det er også min hensikt, og jeg slutter meg til det. Men at kom­ petente intelligente kvinner -- jeg er selv gift med en av dem -- skal kvoteres inn i disse stillingene, synes jeg er en besynderlighet i 2006, med all respekt. Freddy de Ruiter (A) [11:47:23]: Jeg trodde ikke det var finansdebatt vi skulle ha her i dag. Det kommer i hvert fall vi til å vente noe med. 2006 152 10. okt. -- Interpellasjon fra repr. Gerd Janne Kristoffersen om å få fortgang i likestillingsarbeidet i universitets­ og høyskoleverdenen Jeg kommer selv fra et område i landet som sliter, og en av grunnene til at vi på Sørlandet kanskje sliter når det gjelder en del statistikk, er at vi mangler likestilling. Jeg vil takke interpellanten for det vidsyn og de perspektivene hun trekker opp i forhold til det med at likestilling faktisk gir en del viktige ringvirkninger i form av kvalitet. Vi ser, i hvert fall i vår landsdel, at det er viktig å satse på like­ stilling når det gjelder næringsutvikling, regionutvikling osv. Jeg tar gjerne utfordringen fra representanten Schmidt. Jeg føler meg ikke helt hjemme med å bli satt i bås sammen med menn fra alle de andre partiene her i salen. Jeg føler at frontene når det gjelder likestilling, mer går mellom partiene enn mellom kjønnene i denne salen. Så jeg har lyst til å utfordre Fremskrittspartiet tilbake. Jeg lurer på om Fremskrittspartiet i det hele tatt ønsker li­ kestilling. Det er kommet mange uttalelser den siste tiden -- bare de siste månedene -- som tyder på det motsatte: at flere representanter mener at likestillingen i Norge faktisk har kommet langt nok. Men er det mulig med likeverd, hvis en ikke har likestilling? Jeg tenkte kanskje også å se litt på Fremskrittspartiet når en snakker om holdningsendringer. Det er jo et faktum at Fremskrittspartiet er det partiet her i salen som helt klart har færrest kvinnelige representanter. Så når det gjel­ der holdningsendring -- hvis det kanskje er det eneste vir­ kemiddelet -- er det i hvert fall tydelig at det vil gå veldig sent. Et annet moment når det gjelder likestilling, er jo in­ kludering. Sånn som jeg oppfatter Fremskrittspartiet, er det et gjennomgående problem -- ikke bare når det gjelder likestillingslov, men også når det gjelder f.eks. politikk overfor minoriteter -- at en savner en inkluderingsordning, en savner virkemidler. Alt skal skje via holdningsendrin­ ger. Men er det i det hele tatt mulig? Og ønsker en inklu­ dering, ønsker en likestilling? Det er det spørsmålet jeg kommer tilbake til her. Inge Lønning (H) [11:50:51]: Interpellanten fortje­ ner takk for å ha tatt opp problemstillingen, bl.a. fordi det gir kunnskapsministeren en formodentlig kjærkommen anledning til å bruke litt av sin energi på denne delen av det norske utdanningssystemet også. Hvis man skal diskutere mangelen på kjønnsbalanse -- for det er jo egentlig det det dreier seg om, mer enn om likestilling, hvis man skal ha en ryddig språkbruk -- i høye­ re utdanningsstillinger i dette land, tror jeg at det er nød­ vendig å se på helheten i det norske utdanningssystemet. For det er nå engang ett sammenhengende løp mennesker gjennomgår fra de begynner i førskole til de tar en univer­ sitetsgrad. Da vil man bli slått av at kjønnsubalansen er nesten systematisk i det norske utdanningssystemet, men med vekslende fortegn. I førskolen og på barnetrinnet i grunnskolen er det en dramatisk kjønnsubalanse, og der er det menn som er underrepresentert. Det eneste stedet hvor det er noenlunde likevekt, er i den midterste delen av ut­ danningsløpet: videregående skole, selv om det der også er store variasjoner mellom ulike utdanningsretninger. Dette er viktig fordi de holdningene som innprentes i barn og unge underveis, selvfølgelig har veldig mye med vok­ sensamfunnets symboler å gjøre og de forbildene som voksensamfunnet setter opp for barn og unge. Men så til det øverste nivået, som er interpellantens oppmerksomhetsfelt. Vi har i mange år hatt en kraftig skjevhet ved inngangen til universiteter og høyskoler i dette land. Det har grovt sett ligget på 60--40 i kvinners fa­ vør, også der med betydelige variasjoner mellom ulike ut­ danningsretninger. Men så skjer det en gradvis forskyv­ ning over i retning av mannsdominans etter hvert som man kryper høyere oppover, fra inngangen til universi­ tetssystemet og til fast stilling som universitetslærer og som professor. Jeg tror at hvis vi skal kunne møte det, så må man ikke tro at det lar seg løse gjennom kortsiktige tvangstiltak av ulik art. All erfaring med slike forsøk er dårlig. Jeg tror man må ta seg mer tid til å finne ut av hva årsakene er, før man begynner å dosere medisinene. Jeg er nokså overbe­ vist om at man da vil finne at det er noe ved kvinners og menns forløp fra de kommer inn døra ved universitetet som 19­åring og til de går ut med en gradseksamen et sted i midten av tjueårene som kan forklare noe av dette. Jeg tror bl.a. den måten vi tilrettelegger økonomiske støtteordninger i forbindelse med barnefødsel og ansvaret for små barn på, kan forklare svært mye. Vi har jo sett i lø­ pet av de siste 15--20 år at alderen for når kvinner føder, har steget radikalt. Det kan ha mange grunner, men den vik­ tigste grunnen er den systematiske økonomiske forskjells­ behandlingen fra samfunnets side som ligger i det at man markerer meget tydelig at før du har fått en stilling med fast lønn, bør du ikke tenke på å sette barn til verden i det hele tatt. Det gjør at de fleste kvinner som ønsker å sette barn til verden, presses av samfunnets ordninger til å gjøre det ak­ kurat i den kritiske fasen da man skal kvalifisere seg fra det nest høyeste til det høyeste trinn i et karriereforløp. Allere­ de der tror jeg en hovedforklaring ligger på hvorfor tingene ikke fungerer så godt som de burde gjøre. Jeg tror altså at man må tenke mer radikalt i ordets egentlige betydning, at man må finne ned til røttene til den skjevheten som inntreffer på dette nivået, og så må sam­ funnet være villig til å gjøre noe med det dersom man me­ ner alvor med at man ønsker en bedre kjønnsbalanse. Det er grunn til å håpe på at vi mener alvor. Anders Anundsen (FrP) [11:56:21]: Jeg registrerer at representanten de Ruiter er mer opptatt av egne retoris­ ke poeng enn han er av saken. Det synes jeg er bekym­ ringsfullt, men jeg setter selvfølgelig pris på at de Ruiter er opptatt av hva Fremskrittspartiet mener, i stedet for å gjøre rede for hva han og hans eget parti mener om dette. Jeg tror de Ruiter har rett i at Fremskrittspartiet tenker på likestilling på en litt annen måte enn Arbeiderpartiet og SV har gitt uttrykk for bl.a. i denne debatten. Vi mener nemlig at vår oppgave som politikere er å legge forholde­ ne til rette for at alle, uavhengig av kjønn, skal kunne vel­ ge selv, hva de selv ønsker. Jeg registrerer at det er flere representanter fra den rød­grønne alliansen som har åpnet 10. okt. -- Referat 153 2006 for en form for kvoteringstenkning. Vi mener i likhet med representanten Dørum at det er feil vei å gå. Man bidrar ikke til å bedre kjønnsbalansen ved eksempelvis å reduse­ re kravene for professorater ved en kvoteringsordning. Vi ble utfordret av representanten de Ruiter på om vi ønsker likestilling. Vi ønsker likeverd. Vi ønsker like mu­ ligheter. Vi har skrevet det i et ganske stort antall innstil­ linger i denne sal, og vi har sagt det i ganske mange de­ batter i denne sal. Det er sånn innenfor akademia at det tar noe tid å gjennomføre endringer. Man kan ikke knipse med fingrene og tro at en får en 50­50 pst. fordeling på professorater. Det tar tid å gjennomføre utdanning, og det tar tid å bygge kompetanse. Derfor er disse debattene litt spesielle, for virkemidlene som vi som politikere har til rådighet, er egentlig ganske få. Jeg tror både representan­ tene Lønning og Dørum i ganske brede ordelag gav ut­ trykk for akkurat det, nettopp politikernes rolle: å legge til rette for at enkeltindividet selv skal kunne ta de valg som for dem faller naturlig. At vi i denne sal skal diskutere hvordan vi skal -- nær sagt -- pålegge kvinner å velge an­ nerledes, synes jeg er underlig. Det er sånn at innenfor legestudiet, som er et tradisjo­ nelt mannsdominert studium, er det nå et klart flertall av kvinnelige studenter. Det viser at denne utviklingen er på vei, helt uavhengig av de ordninger som vi snakker om i dag i retning av kvotering. Jeg håper at vi kan droppe kvo­ teringsdebatten, og heller fokusere på de virkemidlene som er av positiv karakter for dem det gjelder. Gerd Janne Kristoffersen (A) [11:59:15]: Jeg vil tak­ ke alle sammen for debatten. Den har vært særdeles nyttig med tanke på å gi oppmerksomhet til en høyst aktuell pro­ blemstilling. Representanten Dagrun Eriksen sa at problemstillin­ gen er en gjenganger i Stortinget. Ja, den er det, men det har ikke ført til at likestillingen i akademia har endret seg betydelig. Derfor tror jeg at det må følges opp med offen­ sive tiltak når vi debatterer i Stortinget. Til representanten Dørum har jeg lyst til å si at jeg ser gjerne at likestillingsloven tas i bruk, men innenfor de rammene de internasjonale lovverkene gir oss muligheter for. Debatten viser selvsagt forskjellen mellom de politiske partiene. Fremskrittspartiet er altfor tålmodig, etter mitt syn. Skal vi vente på at den generelle holdningen endrer seg, tror jeg vi får vente ennå i svært mange år før vi ser noen som helst slags endring. I en rapport var det skissert at innenfor tekniske fag vil vi måtte vente i 100 år etter 2035 -- jeg tror jeg har lest noe sånt. Da synes jeg vi er for tålmodige på likestillingens vegne. Da har jeg mye mer sans for representanten Lønnings forslag om å gjøre undersøkelser omkring årsakene til kjønnsskjevhetene. Det var jeg for så vidt inne på i min in­ terpellasjon også, der jeg savnet arbeidslivsforskning ved våre høyere utdanningsinstitusjoner. Jeg ser fram til de tiltakene kunnskapsministeren skis­ serte. Likeens ser jeg fram til de prosessene som er satt i gang ved universitetene i Bergen og Oslo, og resultatene av dem. Jeg tror at det som skjer ved de store universite­ tene, er ganske så viktig med tanke på hva som skjer i sek­ toren for øvrig. For min del vil jeg aktivt følge opp det som skjer in­ nenfor universitets­ og høyskolesektoren framover på det­ te området. Det hadde vært bra om Stortinget i neste pe­ riode slapp en ny interpellasjon om likestilling i akade­ mia. Jeg er ikke så sikker på det. Men når kunnskapsmi­ nisteren er forsiktig optimist, velger også jeg å være det. Til slutt vil jeg atter en gang si takk for debatten. Statsråd Øystein Djupedal [12:01:50]: Som mange andre i denne salen vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema. La meg også takke for det som har vært en god debatt, for man skal være utålmodig innenfor dette feltet. De små skritt som har gått framover, har skjedd ved tiltak og ikke ved holdning. Det er klart at holdning i seg selv er viktig for å få fram tiltak, men det er tiltakene som til syvende og sist gjør at kvinner tross alt har tatt noen skritt framover. Jeg synes det er interessant å se at flere trekker fram det praktiske med organiseringen av hverdagen. Repre­ sentanten Dørum og andre var inne på dette. Det er også i seg selv en viktig bit for å stimulere kvinner til å ta de høyeste akademiske stillinger. Det betyr at barnehagepo­ litikken ikke kan frigjøres fra den diskusjonen vi her i dag har. Det er i så måte også et interessant perspektiv, uten at jeg tok opp det i mitt innlegg. Fra departementet vil vi nå følge opp dette. Vi får da denne rapporten fra Kvinner i forskning senere i høst. Jeg skal selv delta på høringen ved Universitetet i Oslo. Uni­ versitetet i Oslo har jo forbilledlig gått foran med et veldig ambisiøst program knyttet til at det skal bli «et kjønnsba­ lansert universitet», som de kaller det, i 2011, mener jeg det var. Det i seg selv er en veldig ambisiøs målsetting. Jeg ønsker dem lykke til. Dette skal vi klare sammen med universitetet. I våre etatsstyringsmøter, når vi møter insti­ tusjonene, er det klart at vi må understreke det selvstendi­ ge ansvaret institusjonene har for å bidra til likestillings­ utvikling. Det å være bevisst på dette er selvfølgelig insti­ tusjonens ansvar også. Jeg tror at denne debatten har brakt oss noen skritt vi­ dere. Vi har mange ting på gang både på institusjonsnivå og på departementsnivå. Når Kvinner i forskning kommer med sin rapport, har vi allerede avsatt midler til å kunne følge opp tiltak. Og med Stortingets utålmodighet er det håp om at vi klarer å komme noe lenger. Så igjen: Jeg tak­ ker for debatten -- og interpellanten for å ta opp et viktig tema. Presidenten: Debatten om sak nr. 2 er dermed av­ sluttet. S a k n r . 3 Referat 1. (11) Representantforslag fra stortingsrepresentante­ ne Dagfinn Høybråten og Kjell Ingolf Ropstad om at personer som anses som unge uføre kan beholde til­ 2006 154 10. okt. -- Referat leggspensjonen ved flytting til utlandet (Dokument nr. 8:1 (2006­2007)) 2. (12) Representantforslag fra stortingsrepresentante­ ne Kari Kjønaas Kjos, Kenneth Svendsen og Robert Eriksson om å fjerne begrensningen for unge uføre til å beholde tilleggspensjonen under lengre opphold i utlandet (Dokument nr. 8:2 (2006­2007)) Enst.: Nr. 1 og 2 sendes arbeids­ og sosialkomite­ en. 3. (13) Representantforslag fra stortingsrepresentante­ ne Erna Solberg, Peter Skovholt Gitmark, Gunnar Gundersen, Kari Lise Holmberg, Bent Høie og Ivar Kristiansen om å delegere konsesjonsmyndigheten for mikro­ og minikraftverk til den enkelte kommune (Dokument nr. 8:4 (2006­2007)) 4. (13) Representantforslag fra stortingsrepresentante­ ne Ketil Solvik­Olsen, Torbjørn Andersen, Gjermund Hagesæter, Børge Brende, Ivar Kristiansen og Øy­ vind Halleraker om å innvilge Statoils søknad om ut­ slippstillatelse for kraftvarmeverk ved oljeraffineriet på Mongstad (Dokument nr. 8:5 (2006­2007)) Enst.: Nr. 3 og 4 sendes energi­ og miljøkomiteen. 5. (15) Representantforslag fra stortingsrepresentante­ ne Ketil Solvik­Olsen, Tord Lien, Torbjørn Ander­ sen, Robert Eriksson og Gjermund Hagesæter om å halvere merverdiavgift på strøm og fjerne elektrisi­ tetsavgift (Dokument nr. 8:3 (2006­2007)) Enst.: Sendes finanskomiteen. Møtet hevet kl. 12.05.