2161
15. mai -- Dagsorden
S 2005--2006
2006
Møte mandag den 15. mai kl. 10
President: C a r l I . H a g e n
D a g s o r d e n (nr. 72):
1. Interpellasjon fra representanten Tove Karoline
Knutsen til kultur­ og kirkeministeren:
«Norge er blitt en flerkulturell nasjon. Over hele
landet lever mennesker som med sin bakgrunn og
sine ulike historier preger det fellesskapet vi alle er
en del av. Det innebærer også at vårt kunst­ og kultur­
liv gjenspeiler en flerkulturell virkelighet gjennom et
mangfold av kunstneriske uttrykk. Samtidig er det et
tankekors at dette mangfold ikke i tilstrekkelig grad
har gitt uttelling i tildelinger gjennom offentlige bud­
sjetter eller i den allmenne bevissthet. Det er viktig
for nasjonens kulturliv at kunstneriske uttrykk som
ikke refererer seg til den vestlige kulturkrets, i større
grad får slippe til. Kulturen har også evne til å kom­
munisere på tvers av kulturelle og språklige barrierer,
og vil således kunne spille en viktig rolle i integra­
sjonspolitikken -- ikke minst i forhold til barn og ung­
dom.
Hva vil statsråden gjøre for i større grad å styrke og
synliggjøre det mangfoldige, flerkulturelle Norge?»
2. Interpellasjon fra representanten Rolf Reikvam til
kunnskapsministeren:
«I en nylig framlagt utredning fra Universitetet i
Oslo uttrykkes det bekymring for det norske språkets
stilling innenfor akademia. Flere av våre viktigste vi­
tenskapsmenn og ­kvinner frykter varig domenetap
for norsk på viktige fagfelt. Utredningen «Norsk i
hundre!» fra Språkrådet trekker lignende konklusjo­
ner. Svekkelse av norsk som fagspråk og som kultur­
språk vil bety en svekkelse av demokratiet. Måten
finansieringsmodellen for universitetene og høgsko­
lene er blitt praktisert på, stimulerer til at vitenskape­
lige arbeider skrives på engelsk, og dette skyldes
blant annet vekting av ulike fagtidsskrifter og ikke
minst at lærebøker skrevet på norsk gir liten eller in­
gen uttelling.
Hva mener statsråden om dette, hva kan gjøres for
å styrke norsk som fagspråk og som vitenskapelig
språk, og hva kan gjøres for å fremme faglitteratur på
norsk?»
3. Innstilling frå helse­ og omsorgskomiteen om fram­
legg frå stortingsrepresentantane Gunvald Lud­
vigsen, André N. Skjelstad og Lars Sponheim om
styrking av pårørande sine rettar i situasjonar der det
oppstår usemje mellom pårørande og medisinsk­
fagleg personell om å halde fram med eller avslutte
livsnødvendig behandling
(Innst. S. nr. 140 (2005­2006), jf. Dokument nr. 8:33
(2005­2006))
4. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om forslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Harald
T. Nesvik, Vigdis Giltun og Jan Arild Ellingsen om å
opprette psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige re­
gionale helseforetak etter modell fra Helse Bergen
(Innst. S. nr. 142 (2005­2006), jf. Dokument nr. 8:47
(2005­2006))
5. Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til hel­
se­ og omsorgsministeren:
«Ulike oppslag i media den siste tiden vitner om
store forskjeller i kreftbehandlingen. Forskjellene er
store mellom landsdeler og mellom sykehus med
hensyn til hvilken behandling som gis, og hvilke re­
sultater som oppnås. Det er også store forskjeller
mellom Norge og andre land i Europa når det gjelder
å ta i bruk ny kreftbehandling. Det er heller ingen ens
praksis i helseforetakene når det gjelder å ta i bruk
nye, relativt kostnadskrevende legemidler. Alt i alt
betyr dette at den enkelte pasient ikke kan være sik­
ker på at hun blir behandlet likt med andre fra en an­
nen landsdel, fra et annet sykehus, og med samme di­
agnose. Ett eksempel er behandling av den hissigste
og mest dødelige typen brystkreft. Bor man på Sør­
landet eller Østlandet, er sjansene store for å få be­
handling med Herceptin, som hindrer tilbakefall hos
50 pst. av pasientene. De andre regionale helseforeta­
kene skylder på trange budsjetter.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre likebehand­
ling?»
6. Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til
helse­ og omsorgsministeren:
«Mennesker som er i livets siste fase, har behov for
god lindrende behandling og omsorg. Ifølge Hospi­
ce­filosofien må tilbudet ivareta pasientens og de på­
rørendes fysiske, psykiske, sosiale og åndelige be­
hov. Samarbeidsregjeringen iverksatte en rekke tiltak
for å bedre helsetjenestens tilbud om omsorg ved li­
vets slutt. Det er imidlertid åpenbart at det fortsatt er
behov for å styrke disse tilbudene, særlig i den kom­
munale helsetjenesten. I NOU 1999:2 anbefalte det
såkalte Livshjelpsutvalget at palliative tilbud bør
være tilgjengelig i pasientens nærmiljø. Det er imid­
lertid bare etablert 157 plasser for palliativ behand­
ling i sykehjem. Det må også tilrettelegges bedre for
bedre hjemmebasert omsorg. Behovet for gode palli­
ative tilbud forsterkes av en økende forekomst av
kreftsykdommer og et økende antall eldre.
Hva vil statsråden gjøre for å styrke tilbudet om
omsorg ved livets slutt?»
7. Referat
Presidenten: Representantene Lars Sponheim og Ola
Borten Moe, som har vært permittert, har igjen tatt sete.
Den innkalte vararepresentant for Oppland fylke, Syn­
nøve Brenden Klemetrud, har tatt sete.
Valg av settepresidenter
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møter i inneværende uke --
og anser det som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Kenneth Svendsen og Hans
Frode Kielland Asmyhr. -- Andre forslag foreligger ikke,
og Kenneth Svendsen og Hans Frode Kielland Asmyhr
Forhandlinger i Stortinget nr. 146
146

2006
2162 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
anses enstemmig valgt som settepresidenter for innevæ­
rende ukes møter.
S t a t s r å d T r o n d G i s k e overbrakte 8 kgl.
proposisjoner (se under Referat).
S a k n r . 1
Interpellasjon fra representanten Tove Karoline
Knutsen til kultur­ og kirkeministeren:
«Norge er blitt en flerkulturell nasjon. Over hele lan­
det lever mennesker som med sin bakgrunn og sine ulike
historier preger det fellesskapet vi alle er en del av. Det
innebærer også at vårt kunst­ og kulturliv gjenspeiler en
flerkulturell virkelighet gjennom et mangfold av kunstne­
riske uttrykk. Samtidig er det et tankekors at dette mang­
fold ikke i tilstrekkelig grad har gitt uttelling i tildelinger
gjennom offentlige budsjetter eller i den allmenne bevisst­
het. Det er viktig for nasjonens kulturliv at kunstneriske
uttrykk som ikke refererer seg til den vestlige kulturkrets,
i større grad får slippe til. Kulturen har også evne til å
kommunisere på tvers av kulturelle og språklige barrie­
rer, og vil således kunne spille en viktig rolle i integra­
sjonspolitikken -- ikke minst i forhold til barn og ungdom.
Hva vil statsråden gjøre for i større grad å styrke og
synliggjøre det mangfoldige, flerkulturelle Norge?»
Tove Karoline Knutsen (A) [10:05:34]: Debatten om
det flerkulturelle Norge som har pågått både i og utenfor
media den siste tida, er viktig. Den er viktig både ut fra et
overordnet kultur­ og kunstpolitisk perspektiv og i for­
hold til hvordan vi konkret og praktisk velger å håndtere
de store spørsmålene knyttet til det kulturelle mangfoldet
vi som nasjon etter hvert er blitt en del av. Noen av pro­
blemstillingene kan formuleres slik: Hva slags politiske
grep må til for at vi i sterkere grad kan løfte og synliggjøre
dette kulturelle mangfoldet? Hva slags politiske redska­
per ser vi for oss kan være formålstjenlig i den forbindel­
se? Og er det viktig å trekke et grensesnitt innenfor det
flerkulturelle feltet mellom det autonome kunstperspekti­
vet og en instrumentell tenkemåte? Eller sagt på en annen
måte: Må vi strengt skille mellom tanken på kunst som
viktig i seg sjøl og kunst­ og kulturliv som redskap for en
villet samfunnsutvikling?
Én ting vil jeg slå fast først: Det har skjedd en svært po­
sitiv utvikling de siste årene med tanke på at stadig flere
kunstnere og kulturaktører med et annet kulturelt ståsted
enn det tradisjonelt vesteuropeiske har funnet en plass på
de ulike kulturarenaene her til lands. Det har vært en udelt
glede -- både som kunstner og kulturadministrator -- å
kunne følge og også delta i denne utviklinga. Jeg har fra
mitt ståsted kunnet se at publikum er blitt mer nysgjerrig
og også mer vant til å forholde seg til et mangfold innen­
for de ulike kunstuttrykk. I tillegg har jeg også sett at en
slik utvikling har gjort vårt kulturliv kvalitativt bedre. Og
det er en særdeles viktig premiss når vi nå skal finne en
vei videre.
Integrering er et begrep som fort kommer opp når vi
snakker om det flerkulturelle Norge. Da kan det være
greit fra tid til annen å reflektere over hva det egentlig be­
tyr. Tradisjonelt sett har vi vel her til lands tenkt på inte­
grering som at det er de andre, de som kommer hit, som
må tilpasse seg oss, våre tradisjoner og vår væremåte. I
UNESCOs rapport «Our Creative Diversity» ser man på
integrering med et litt annerledes blikk. Her snakker man
om at mennesket har en individuell rett til å uttrykke seg
kulturelt ut fra den enkeltes ståsted. Den peker på et inte­
greringsbegrep som opererer med likestilte kulturer, hvor
integrering betyr gjensidig tilgang til hverandres kultur,
snarere enn ensidig tilpasning.
Et slikt perspektiv på integrering bygger også lettere
bru til det autonome kunstperspektivet, det at kunsten har
sin egenverdi gjennom den estetikk og det meningsuni­
vers den til enhver tid forfekter. At kunst gjennom å ytre
seg kan gi oss større erkjennelse og større innsikt i livets
mange spørsmål, er i alle fall jeg blitt overbevist om etter
flere år som aktør i kulturlivet. For meg blir det derfor lo­
gisk å tenke kunst­ og kulturpolitikk langs to parallelle,
ikke motstridende linjer: en anerkjennelse av at kunsten
må insistere på å målbære den enkelte kunstners verdens­
bilde gjennom et breispektret tilfang av historier og bilder.
Og samtidig dette: at kunst på sitt beste kan kommunisere
en livserfaring og en livsanskuelse som makter å berøre
våre liv og bevege våre grenser. Da har vi minst én utford­
ring i den kulturpolitikken som skal utmeisles for den glo­
bale tidsalder: Hvordan skal vi såkalt etnisk norske kunne
utvide vårt kulturelle perspektiv? Hva slags virkemidler
har vi for å kunne slå noen kiler inn i f.eks. det institusjo­
nelle kunstliv, som stort sett bygger på et vestlig, eurosen­
trisk og dermed nokså ekskluderende kunstsyn?
Heile vår utvelgelsespraksis innenfor kunstartene er
basert på kunstnerisk skjønn -- noe som er anerkjent av de
aller fleste. Problemet er at definisjon av kvalitet innenfor
kunstfeltet bare sjelden reflekterer heile den kunstneriske
og kulturelle virkeligheten vi omgir oss med. Her tror jeg
vi må gjøre noe. Dersom vi virkelig mener at kunstlivet
må utvide sitt erkjennelsesfelt, må vi vurdere om vi skal
ha en form for kvotering eller regler for mangfold innen­
for de systemer som velger hvilken kunst som er verdt å
satse på, eller hvilke kunstnere som har gjort seg fortjent
til f.eks. å motta økonomisk støtte.
Skal vi oppvurdere og synliggjøre kulturuttrykk som
refererer til standarder utenfor den vestlige kulturkrets,
må vi rett og slett ta i bruk en kunst­ og kulturfaglig kom­
petanse, som kan gi adekvate vurderinger av de samme
uttrykkene. Den kompetansen finnes, og den må gis defi­
nisjonsmakt.
Hva som skjer innenfor utdanningssystemet er også
viktig. I 1981 fikk vi landets første høgskoleutdanning
innen jazz og rytmisk musikk ved det som den gang var
Trøndelag Musikkonservatorium. Det representerte på
mange måter et brudd med en tradisjon som til da hadde
vært rådende innenfor musikkutdanningen, og som had­
de hatt vestlig kunstmusikk som sitt vesentligste faglige
anliggende. Alle som kjenner norsk musikkliv veit hvil­
ken betydning jazzlinjen i Trondheim har hatt for en
heil generasjon av nye musikere. Nå er tida inne for
både jazzutdanninga og andre læresteder for kunstfag å

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
2163
2006
innlemme nye, ikke­vestlige uttrykksformer i sin fag­
portefølje.
Jeg er klar over at mange stiller seg tvilende til at de
tradisjonelle kunst­ og utdanningsinstitusjonene kan mak­
te å snu seg eller omstille seg -- tungt forankret som de er
i tradisjoner med en definert estetikk. Jeg er imidlertid
slett ikke sikker på om det er riktig så å si å skjerme disse
institusjonene fra de endringskravene som en globalisert
virkelighet ubønnhørlig vil måtte innebære. Jeg er til­
bøyelig til å meine at nettopp de institusjonene som har
relativt solide økonomiske rammer, burde tillate seg å
være mer eksperimentelle og utprøvende. Og hva mer er:
jeg tror både utdanningene og kunsten som skapes og pre­
senteres, blir kvalitativt bedre og mer interessant.
Samtidig er det viktig å påpeke at ikke alt av kultur­
aktiviteter skal inn under den tradisjonelle institusjonspa­
raplyen. Tvert imot. Mye av den nyskapende kunsten
skjer innenfor det frie kulturfeltet. Her vil også kulturli­
vets mangfold komme til syne, og det vil derfor være
svært viktig å styrke frilanskunstnernes situasjon.
Det må også være en oppgave å kartlegge de mange
flerkulturelle institusjonene og prosjektene som finnes
over heile landet. Det skapes viktig kunst og drives mye
godt kulturarbeid i regi av f.eks. stiftelsen Horisont, Nor­
dic Black Theatre, Cosmopolite, Førde Internasjonale
Folkemusikkfestival og urfolksfestivalen Riddu Riddu i
Troms. Her ligger en åpenbar mulighet. Jeg trur det er en
farbar vei å gi noen av disse spesielle oppgaver og et spe­
sielt ansvar og mer forutsigbare økonomiske rammer.
Cosmopolite og Førde­festivalen har allerede fått et løft
som henholdsvis nasjonal jazzscene og knutepunktfesti­
val. Viktige institusjoner som Horisont, Nordic Black
Theatre og Riddu Riddu vil alle være egnet til å aksle stør­
re oppgaver. Alle har unike nettverk både nasjonalt og in­
ternasjonalt, og vil kunne fungere som kunstneriske nav i
et landsomfattende og internasjonalt arbeid.
Regjeringas store kultursatsing som målbæres gjen­
nom Soria Moria­erklæringa og Kulturløftet, er et svært
godt fundament for synliggjøring og styrking av det kul­
turelle mangfoldet vi er en del av. Jeg ser derfor fram til
kulturministerens innlegg her i Stortinget i dag, og til en
forhåpentligvis engasjert debatt om disse spørsmålene.
Statsråd Trond Giske [10:14:16]: Det er en svært
viktig debatt interpellanten her tar opp. Vi har et samfunn
i veldig endring. Tilvante forestillinger og tilvante begrep
blir utfordret. Vi går fra å være et forholdsvis homogent
samfunn til å bli et mangfoldig, flerkulturelt og flerreligi­
øst samfunn. Det er en krevende prosess. Det er en prosess
som utfordrer mange av oss, og som gjør at vi er nødt til
å tilpasse oss hverandre på en annen måte enn det vi har
gjort tidligere.
Det er en positiv prosess. Det gir oss et rikere samfunn.
Det gir oss et mer mangfoldig og innholdsrikt samfunn.
Det gir oss større mulighet til opplevelse, erkjennelse og
utfordring til å utvikle samfunnet vårt videre. I bunn og
grunn har jo utviklingen av samfunnet alltid handlet om
hvordan man forholder seg til nye uttrykk, til nye påvirk­
ninger for å møte det fremmede og til å lære av hverandre.
Den dialektiske utviklingen har alltid preget de ulike sam­
funnene våre. UNESCOs universelle erklæring om kultu­
relt mangfold fra 2001 tar nettopp opp dette og peker på
det mangfoldige i kulturen vår. Der heter det bl.a. i artik­
kel 1:
«Kulturen antar forskjellige former gjennom tid og
rom. Dette mangfoldet kommer til uttrykk i særegen­
heten og mangfoldet i identiteten til de grupper og
samfunn som til sammen utgjør menneskeheten. Som
kilde til utveksling, fornyelse og kreativitet er det kul­
turelle mangfold like nødvendig for menneskeheten
som det biologiske mangfold er for naturen. Slik sett er
det kulturelle mangfold menneskehetens felles arv, og
det bør anerkjennes og opprettholdes til gagn for nåle­
vende og framtidige generasjoner.»
Kjernen i dette er jo at vi ikke skal sitte på hver vår tue
å hegne om og være forsvarere av våre egne tradisjoner og
kulturelle uttrykk. Det er mangfoldet som er vårt. Det er
mangfoldet som er vår felles arv. Derfor er det mangfoldet
som vi også skal ta vare på. Selvsagt skal vi utvikle den
delen av mangfoldet som hver og en av oss utgjør, i mange
forskjelle grupper som vi er en del av. Men vi skal også
være forsvarere av og dyrkere av det flerkulturelle mang­
foldet. Idealet er et flerkulturelt samfunn, der kulturer mø­
tes og utvikles, og nye kulturer skapes.
I Soria Moria­erklæringen er det slått fast at Regjerin­
gen vil «synliggjøre det flerkulturelle perspektivet på alle
felter i kulturlivet og bidra til å skape bedre møteplasser
mellom majoritets­ og minoritetskulturer». Moderne
samfunn er flerkulturelle fra grunnen av, og moderne kul­
turer er komplekse og foranderlige. Derfor må kulturpoli­
tikken legge bak seg en ensidig nasjonal begrunnelse for
et kulturliv som kan virke både begrensende og eksklude­
rende. Formålet med kulturpolitikken skal ikke være å
danne en ensartet felleskultur, men å legge til rette for at
kulturlivet kan utvikle seg, med utgangspunkt i det mang­
foldet som preger dagens kultursituasjon. Vi må sørge for
at det blir samsvar mellom retorikk og politisk handling
og sikre at de nødvendige strategier og tiltak for å fremme
et kulturelt mangfold faktisk blir gjennomført.
Etter mitt syn er kulturfeltet et av de viktigste område­
ne som fremmer fullverdig og kvalifisert deltakelse i et
flerkulturelt samfunn. En forutsetning for at kulturen skal
spille en slik integrerende rolle er imidlertid at kulturfeltet
selv er reelt åpent og relevant for en stadig mer sammen­
satt befolkning. Her har nok norsk kulturpolitikk kanskje
i for stor grad vært preget av at man ensidig skulle ta vare
på og konservere gamle norske tradisjoner, og ikke i så
stor grad åpne seg for andre tradisjoner og uttrykk. Det er
viktig å ta vare på det som vi kanskje har som en unik arv.
Det er vårt ansvar i denne mangfoldige verden å sørge for
det. Men vi må også være med på at det i vårt område, i
vårt land, kommer til uttrykk andre typer kulturformer
enn det som vi har vært vant til. Det er nettopp i samspillet
mellom disse uttrykkene at det nye og spennende oppstår.
Vi står kanskje særlig overfor store utfordringer i for­
hold til barn og unge med minoritetsbakgrunn. Barn og
ungdom er som gruppe langt mer heterogen enn befolk­
ningen som helhet, særlig i bysamfunnene. I Oslo har

2006
2164 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
nærmere 40 pst. av elevene i grunnskolen minoritetsbak­
grunn, og i enkelte bydeler er dette tallet langt høyere. Det
reflekteres i liten grad på kulturfeltet. Institusjoner og til­
tak i skjæringspunktet mellom utdannings­ og kulturfel­
tet, som Den kulturelle skolesekken, kulturskolene og ut­
danningsinstitusjonene, spiller en sentral rolle i denne
sammenhengen.
Frivillig innsats i lokalsamfunnene er også en viktig
arena for kulturelle møteplasser. Vi ønsker å styrke frivil­
ligheten. Her har mange ulike organisasjoner som repre­
senterer ulike grupper, sitt spillerom. Her har mange av de
tradisjoner og uttrykk som minoritetsgruppene står for,
muligheter til å videreutvikle seg, vise seg fram og bli
kjent for andre. En styrket kommuneøkonomi bidrar ikke
minst til å sørge for det lokale kulturelle mangfoldet. Det
skal vi sørge for også i årene som kommer.
Men det er viktig at de store nasjonale institusjonene
tar det flerkulturelle perspektivet innover seg. Våre instru­
menter for utøvelse av en statlig kulturpolitikk, Norsk
kulturråd og ABM­utvikling, er involvert i flere prosjek­
ter som bidrar til bl.a. dokumentasjon og formidling av
flerkulturelle uttrykk, og enkelte virksomheter og institu­
sjoner, som Internasjonalt Kultursenter og Museum og
Norsk Folkemuseum, har i en årrekke arbeidet for å frem­
me forståelse og respekt for kulturelt mangfold.
Bibliotekene spiller en sentral rolle for utdanning, in­
formasjonstilgang, litteratur­ og kulturformidling. Jeg
tror at bibliotekene kan være en aldeles strålende arena
for de møtene mellom ulike kulturuttrykk som vi ønsker å
stimulere til. Et vellykket tiltak, som ble styrket på 2006­
budsjettet, er det flerspråklige biblioteket ved Deichman­
ske bibliotek, som formidler litteratur og annen informa­
sjon til minoritetsspråklige over hele landet.
I samarbeid med Kunnskapsdepartementet har vi
også satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om
språk. En helhetlig språkpolitikk i vår tid må ta hensyn
til den totale språksituasjonen i landet. Meldingen vil
også behandle språkets betydning for inkludering samt
opplæring for barn, unge og kvinner med minoritets­
språklig bakgrunn.
Det å oppnå reell likestilling og inkludering på kunst­
feltet har vist seg å være en utfordrende og tidkrevende
prosess. Vi har hatt en lang prosess i Norge når det gjelder
likestilling mellom menn og kvinner. Vi har foran oss en
lang prosess i forhold til likestilling og likeverd mellom
ulike etniske grupper. Det oppleves for mange som en bar­
riere å komme inn på kulturfeltet dersom man ikke tilhø­
rer den store norske majoritetskulturen, men har minori­
tetsbakgrunn. Dette dreier seg om to element. For det
første må vi sørge for å få en god og bred representasjon
av de ulike gruppene som finnes i landet vårt, i alle beslut­
tende organer, styrer, stipendkomiteer, utvalg osv. Her
kan vi også -- om ikke regelfeste, så i hvert fall i praksis --
bruke kvoteringsordninger som sørger for at vi får en bred
sammensetning i disse organene. Litt vanskeligere er det
å forestille seg å bruke kvotering på kunstområdet blant
kunstnere, men også her må vi sørge for at uformelle,
eventuelt strukturelle eller kulturelle, diskriminerings­
funksjoner blir imøtegått av aktive stimuleringstiltak,
nettverksbygging, motivasjon og utviklings­ og utdan­
ningsmuligheter for kunstnere med minoritetsbakgrunn.
Vi har en del mindre virksomheter, som Nordic Black
Theatre, Mela­festivalen og Du stor verden, som besitter
en betydelig kompetanse som må videreutvikles. Med ut­
gangspunkt i evaluering av de ulike tiltakene har vi påbe­
gynt en styrking og vil imøtekomme behovene for mer
forutsigbare økonomiske rammer.
I tillegg har vi også begynt en opptrapping av prosjekt­
midlene i Norsk kulturfond. Det er midler som Kulturrå­
det forvalter, med utgangspunkt i langsiktige strategier,
for å fremme et flerkulturelt samfunn.
Kunstnerpolitikken er viktig i denne sammenhengen.
Det å få kartlagt kunstneres arbeids­ og inntektsforhold
vil være viktig for oss i arbeidet med en stortingsmelding
om kunstnerpolitikken. I utkastet til mandat er det lagt
opp til at undersøkelsen også framskaffer data om kunst­
nernes språk og minoritetsbakgrunn, nettopp for å styrke
forutsetningene for yrkesaktivitet blant kunstnere med
minoritetsbakgrunn.
Det er krevende å kombinere kulturpolitikkens brede
fokus med alle de samfunnsmålene det bidrar til, og en
kunstnerpolitikk som gir kunstnere frihet til å meddele
sine tanker og meninger og uttrykk, men det er det vi skal
få til -- i et samfunn som ser helt annerledes ut enn det
gjorde for bare få tiår siden.
Tove Karoline Knutsen (A) [10:24:49]: Jeg vil takke
kulturminister Trond Giske for et godt og fyllestgjørende
svar. Han kom her inn på så å si alle de områdene som er
viktige for implementering av det kulturelle mangfoldet.
Han nevnte skolen, kulturskolene og Den kulturelle sko­
lesekken, som er svært viktige arenaer for å nå barn og
ungdom. Han nevnte at det er viktig å styrke disse også
med tanke på tiltak som skal fremme minoritetskulturen.
Frivillighet og Frifond­ordninga, som jo også er styrket,
er gode redskaper for denne politikken.
Jeg noterte meg at kulturministeren holdt fram to vik­
tige tiltak: en stortingsmelding om språk -- som også skal
omhandle minoritetsspråk -- og en brei undersøkelse av
kunstneres arbeids­ og inntektsforhold. Her vil man kun­
ne få viktig kunnskap om minoritetskunstnernes situa­
sjon, slik at man kan sette inn de rette tiltakene.
Jeg er også glad for at kulturministeren nevnte de pro­
fesjonelle nasjonale utdannings­ og kunstinstitusjonenes
ansvar, og at det også kan være en vei å gå å gi noen av de
nettverksbaserte mindre, flerkulturelle institusjonene mer
faste økonomiske rammer. For kunstnere innen det frie
kulturfeltet peker kulturministeren naturlig nok på Norsk
kulturfond og Kulturfondet som redskap for Norsk kultur­
råds oppfølging av sitt eget flerkulturelle utviklingspro­
gram Mosaikk, som ble avsluttet for et par år siden.
Jeg vil avslutningsvis kommentere kulturministerens
vektlegging av arkiv­, bibliotek­ og museumsfeltet og det
ansvaret man der har for formidling av minoritetskulturer.
Her er det særlig viktig at kvinner og barns liv og historier
kommer til uttrykk. I den forbindelse har jeg lyst til å trek­
ke fram det lille museet Perspektivet Museum i Tromsø,
som har satt seg som mål å dokumentere vår samtid og

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
2165
2006
nære fortid. For en tid tilbake dro man fra museet ut for å
finne noen av kvinnene fra de 120 nasjonene som er repre­
sentert i Ishavsbyen. Det resulterte i en vakker utstilling
under overskriften «Min drakt -- min historie», med et
stort antall folkedrakter fra ulike nasjoner og regioner,
skapt av kvinner fra de samme områdene. Med utstillinga
fulgte fortellinger om draktenes opphav, med dokumenta­
sjon av kvinners kunnskap og kompetanse gjennom gene­
rasjoner. Utstillinga ved Perspektivet Museum ble et bilde
på den ofte skjulte kulturen som kvinner forvalter. En av
de virkelig store utfordringene for vår tid er derfor å gjøre
kvinners stemme hørbar generelt på de kulturelle arenae­
ne, og ikke minst innenfor det flerkulturelle feltet.
Statsråd Trond Giske [10:27:44]: For meg handler
spørsmålet om det flerkulturelle Norge om mange ting på
én gang. Ett mål er å få et mangfoldig samfunn til å fun­
gere, at vi får spillerom for alle de forskjellige uttrykkene
et mangfoldig samfunn faktisk har. Det handler om å byg­
ge opp under de ulike organisasjonene som representerer
særlig de ulike minoritetene, i og med at flertallet av dem
som tilhører det, er godt dekket gjennom mange nasjonale
kulturinstitusjoner. Det dreier seg om å la ulike grupper
bygge sin identitet rundt sine kulturuttrykk. Det handler
om å la forskjellige grupper bli kjent med hverandres kul­
turuttrykk. Det handler om å la disse kulturuttrykkene og
kulturtradisjonene møtes, forme hverandre og stimulere
hverandre.
Men det handler også om hvordan kunstnere og kultur­
arbeidere tilhørende ulike etniske grupper faktisk skal ha
en likeverdig mulighet til å delta i det nasjonale kulturlivet
og ha muligheten til å komme med sine uttrykk uansett
om de er basert i personens etniske bakgrunn eller ikke.
For på samme måte som man må ha full frihet til å kunne
representere den gruppen man hudfargemessig eller kul­
turelt ellers tilhører, må man ha full frihet til å bryte ut av
den og uttrykke noe helt annet. Så den friheten for mang­
foldet, ikke bare for én minoritet eller fire­fem minorite­
ter, men for tusenvis av ulike grupper eller identiteter vi
har i et mangfoldig samfunn, må vi etterstrebe. Da hjelper
det ikke å putte folk i ulike båser -- majoritet, minoritet I,
minoritet II, minoritet III -- da må vi få med det ufattelige
mangfoldet av ulike roller vi tar på oss.
Så handler det også i et bredt perspektiv om hvordan
kulturfeltet som arena kan bidra til at et slikt veldig diffe­
rensiert og fragmentert samfunn bindes sammen, hvordan
man kan få felles opplevelser, felles arenaer, felles hold­
ninger, bygd på at vi gjør ting i fellesskap rundt kulturen.
Særlig er jo barn og ungdom veldig opptatt av ulike kul­
turaktiviteter og møtes på tvers av ulike etniske kulturelle/
religiøse grupper i fellesskap rundt mange kulturaktivite­
ter.
Det er, som interpellanten sier, mange forskjellige in­
stitusjoner som kan hjelpe oss i dette arbeidet. Det er jo
ikke opp til verken stortingspolitikere eller regjerings­
medlemmer å si hva som skal lages av kunst, eller hvilke
kulturaktiviteter som skal foregå. Vi skal lage gode ram­
mer for dem, og så er det den kunstneriske friheten som
til sjuende og sist avgjør hva vi får tilbake. Her har vi så
mange gode og sterke krefter at vi har mer enn nok å spille
på hvis vi er villige til å legge til rette for det.
Britt Hildeng (A) [10:31:21]: I Oslo har nærmere
40 pst. av elevene i grunnskolen minoritetsbakgrunn, og i
enkelte bydeler er dette tallet langt, langt høyere. Således
er en mengde nasjonaliteter representert, og elevene er
bærere av et kulturelt mangfold som kan berike vårt sam­
funn dersom vi kjenner vår besøkelsestid og legger til
rette for at dette mangfoldet skal blomstre.
Det norske multikulturelle samfunnet skaper mulighe­
ter: Det gir oss mulighet til å utvide vår kunnskap, innsikt
og forståelse, mulighet til å bli kjent med nye kulturelle
uttrykksformer og mulighet for felles møteplasser som
kan legge grunnlag for nye kunstneriske uttrykksformer,
slik vi bl.a. har sett det gjennom utviklingen av musikk og
dans.
Men det flerkulturelle samfunnet pålegger også felles­
skapet ansvar -- ansvar for at barn og ungdom gis mulig­
heter til å forstå og til å identifisere seg med sine røtter og
således gis nødvendig trygghet til nyskaping. Behov for
kulturell identitet gjelder alle, så vel minoritets­ som ma­
joritetsbefolkningen. FNs barnekonvensjon understreker
dette ved å si at utdannelse av barn skal ha til hensikt bl.a.
å «utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturel­
le identitet, språk og verdier». Dette forplikter. Dessverre
må en si at disse forpliktelsene i liten utstrekning til nå er
blitt synliggjort gjennom bevilgninger eller gjennom til­
rettelegging av nødvendig infrastruktur for kulturell utfol­
delse.
Vi har i dag flerkulturelle miljøer som bidrar til identi­
tetsbygging, gir kunstneriske opplevelser, innehar kultu­
rell og kunstnerisk kompetanse og er med på å bygge opp
ny kompetanse gjennom utdanning, trening og rekrutte­
ring av nye kulturarbeidere. Jeg tenker her bl.a. på miljøer
som Nordic Black Theatre og deres teaterskole, stiftelsen
Horisont og Mela­festivalen, Du store verden!, minori­
tetsavisen Utrop og Skriveverkstedet for minoritetsung­
dom. Felles for dem alle er at de sliter med økonomi, sliter
med å finne steder å være og har lønns­ og arbeidsvilkår
som bare er tilpasset idealister og de virkelig revolusjo­
nært tålmodige. Deres pågangsmot synes jeg kommer til
uttrykk gjennom det prosjektet som flere av disse institu­
sjonene nå forsøker å realisere -- et prosjekt som de har
kalt Snelda -- et senter i Bjørvika for kulturelt mangfold.
Denne visjonen sier ikke bare noe om pågangsmot, men
forteller også om et klart behov for en infrastruktur, en
møteplass for det mangfold vårt land rommer.
Også på idrettsområdet mangler nødvendig infrastruk­
tur for det flerkulturelle Idretts­Norge, for at det skal kun­
ne utfolde seg. Idrettsgrener som ikke har vært de tradi­
sjonelt norske, som bl.a. cricket, basketball og landhoc­
key, mangler baner, garderobeplass, klubbhus osv. Dette
må vi også gjøre noe med dersom vi vil ivareta og utvikle
det flerkulturelle Idretts­Norge og dermed også skape et
enda mer spennende idrettsmiljø.
Regjeringen har forpliktet seg til et kulturløft, en opp­
trapping av kultursatsingen til 1 pst. av statsbudsjettet in­
nen 2014. For ytterligere å understreke at kultursatsingen

2006
2166 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
ikke bare hører hjemme i festtalene, har Regjeringen for­
pliktet seg til å fremme en kulturlov som gir uttrykk for
det offentliges ansvar for kulturfeltet.
Det kulturelle mangfoldet har til nå ikke blitt tilstrek­
kelig synliggjort gjennom kulturbevilgningene, men med
Regjeringens kultursatsing kan vi gjøre noe med det
-- gjennom økte bevilgninger, ved å bedre kunstnernes ar­
beidsvilkår, ved å styrke infrastrukturen for kulturlivet og
gjennom en ny kulturlov, som også ivaretar det flerkultu­
relle Norges interesser.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:36:53]: Når en arbei­
derpartipolitiker stiller spørsmål til en arbeiderpartistats­
råd, får vi håpe at svaret ikke kommer som et sjokk. Men
med den sittende regjering vet vi jo at man aldri helt vet.
Vi har sett at Regjeringen i flere saker har minst to for­
skjellige meninger om samme sak. I denne saken ser det
imidlertid ut til at man er enige, iallfall mellom Arbeider­
partiet og Arbeiderpartiet. Så får vi avvente SV og Senter­
partiet.
Nok om det -- til saken: det flerkulturelle Norge. Jeg
oppfatter at det er to sentrale punkter i denne interpella­
sjonen. For det første er det kravet om mer penger over of­
fentlige budsjetter til de fremmedkulturelle tiltakene, sær­
lig når det gjelder de ikke­vestlige kulturuttrykk, for det
annet påstanden om at dette kan føre til bedre kommuni­
kasjon og integrering.
Jeg har overhodet ingen tro på at det er en sammen­
heng her, og det er basert på to begrunnelser. Det er for det
første at vi allerede har forsøkt dette. På riksplan har vi
bevilget penger til flerkulturelle festivaler, til tiltak og til
virksomheter som Du store verden!, Nordic Black Thea­
tre, Mela osv. Vi har også morsmålsopplæring, vi har
forskning og utredning rundt det flerkulturelle, og vi har
bevilget millioner på millioner til såkalt antirasistiske or­
ganisasjoner. Lokalt i min egen hjemby Drammen, som er
den byen i Norge som har nest mest innvandrere, har vi
prøvd oss med å bevilge penger til innvandrersentre, fler­
kulturelle kulturhus, afrikansk folkedans, tyrkiske foren­
ingers kulturmarkeringer, spenningsaktiviteter for inn­
vandrerungdom, svømmekurs for innvandrerkvinner osv.
Likevel har vi en dyp kløft mellom nordmenn og innvan­
drere, og skepsisen vokser. Blant innvandrerne har vi en
høy ledighet, vi har stort forbruk av trygd og sosialhjelp,
mye kriminalitet og gjengdannelser. Vi ser ingen tendens
til at folkegruppene integreres f.eks. gjennom ekteskap.
Vi har mye kvinneundertrykking, vi har betydelige pro­
blemer med tvangsgifte og svært liten grad av deltakelse
på felles sosiale og kulturelle arenaer.
Den andre sentrale grunnen til at jeg ikke har tro på
dette, er at gapet mellom vår kultur og innvandrernes mu­
ligens i utgangspunktet er for stort. Det er et hav av for­
skjell mellom vår vestlige moderne kultur tuftet på demo­
krati, likestilling, frihet og kristne grunnverdier og mange
av innvandrernes kultur, som i stor grad er knyttet til isla­
mistisk ufrihet, tvang, kvinnediskriminering og prestesty­
re. Dette kom veldig klart til uttrykk f.eks. når det gjaldt
debatten om karikaturtegningene, tegninger som vi som
bor i Norge, ikke normalt hever øyenbrynene over når vi
ser det i avisene hver dag, men som medførte vold, am­
bassadebrenning, trusler og boikotter. Jeg synes også det
er skremmende at muslimer i Norge ikke tok et klarere
standpunkt for ytringsfriheten. Men de var jo ikke alene
om det. Både Regjeringen og hoveddelen av norsk presse
feiget ut i den saken.
Hva kan vi så gjøre? Det vi kan gjøre, er å stramme inn
på innvandringen til de som er her, er bedre integrert enn
det de er i dag. Vi kan stoppe den stadige importen av ek­
tefeller. Vi kan slå hardt ned på vold og tvang overfor
kvinner. Vi kan si nei til alle overføringer til særtiltak for
innvandrere i kultursektoren.
Fremskrittspartiet tror at innvandrerne må delta på de
samme arenaene som de etnisk norske. Man må inn i
idrettslagene, man må inn i korpsene, i korene, i kunstforen­
inger, i festivaler og i teater. Veien er å gå gjennom dette
og ikke gjennom særtiltak og kvotering, slik Regjerin­
gen åpenbart legger vekt på. Vi tror resultatet av en slik
politikk som vi skisserer, vil være en økt forståelse for
norsk kultur og samfunn, og at vi får felles arenaer som
kan bidra til integreringen av innvandrere i samfunnet
vårt.
Ågot Valle (SV) [10:41:40]: Jeg vil takke interpellan­
ten, som har reist en veldig viktig debatt. Det er en lang
veg å gå før kulturelt mangfold er en grunnleggende pre­
miss i norsk kunst­ og kulturpolitikk. Det er maktstruktu­
rer som ekskluderer kunstnere med minoritetsbakgrunn
fra den norske kunst­ og kulturscenen, og det er makt­
strukturer som marginaliserer de mange kulturuttrykk
som ikke er synlige i offentligheten.
Kulturelt mangfold betyr å gi plass for alle de forskjel­
lige stemmene, historiene, alle identitetene, alle kunst­ og
kulturuttrykkene til både minoritets­ og majoritetsbe­
folkninga på likeverdig basis. Kulturelt mangfold betyr at
minoritetskunstnerne må få komme til med sine uttrykk
på sine egne premisser, ikke som et flerkulturelt alibi eller
en dash eksotisk krydder, og at publikum med både majo­
ritets­ og minoritetsbakgrunn får oppleve et større mang­
fold av uttrykk. Det vil berike norsk kunst­ og kulturliv,
fordi kunst og kultur alltid har utviklet seg i møte med det
ukjente, det som er annerledes, det som utfordrer vår
identitet -- med andre ord et stikk motsatt syn på dette enn
det Fremskrittspartiet har, slik det gikk fram av innlegget
til representanten Ulf Erik Knudsen.
Å gi rom for det kulturelle mangfoldet er viktig i et
ytringsfrihetsperspektiv, at den enkelte har muligheten til
å ytre seg gjennom kunst og kultur. Det er en rettighet å
ha tilgang til kunst og kultur som er meningsfylt for hver
enkelt av oss -- det som treffer det kjente i oss, erfaringene
våre. Slik også for minoritetene her i landet.
Blant annet derfor er det viktig at det kulturelle mang­
foldet gjenspeiles i kulturskolen, i Den kulturelle skole­
sekken og i utdanninga. De fleste av oss er nå sånn skrudd
sammen at vi starter med det kjente, med det tradisjonelle,
og utvider kompetansen vår derfra. Undervisning i tabla­
spill, scenekunst fra Pakistan og afrikansk dans i mange
flere kulturskoler må derfor være et mål og må oppmun­
tres. Kunst­ og kulturuttrykk fra mange land i det offent­

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
2167
2006
lige rom er viktig i inkluderingsarbeidet, fordi kulturlivet
snakker til følelsene våre, der også angsten for det ukjente
bor, slik vi også hører det i innlegg fra Fremskrittspartiet.
Når vi, både majoriteten og minoritetene, får oppleve
hverandres kulturuttrykk i det offentlige rom, vil vi forstå
hverandre og anerkjenne hverandre og ha respekt for
hverandre.
I dette arbeidet må vi ha en flerkulturell strategi, dvs.
egne ordninger og tiltak for de mange kulturuttrykkene
som marginaliseres i dag for grupper som faller utenfor.
Det krever en styrking av de institusjonene og organisa­
sjonene som har tatt initiativ nedenfra, og har gjort en
kjempejobb. Mange av dem har jobbet lenge uten å gi seg,
med småpenger som tilskudd. Nå er tida inne til å gi disse
et løft: større driftstilskudd, som kan gi større forutsibar­
het. Men vi må også ha en strategi for kulturelt mangfold,
at det skal gjenspeiles i det generelle kulturlivet i institu­
sjonene, en strategi for å møte maktstrukturene som mar­
ginaliserer. Vi må være villige til kvotering inn i styrer,
råd og utvalg, for det er der premissene legges. Kuratorer,
produsenter og regissører med minoritetsbakgrunn vil ha
kompetanse til å bringe inn flere stemmer og uttrykk. Vi
må vurdere øremerkede aspirant­ og stipendordninger.
Jeg vil slå et slag for et samarbeid med kunstlivet og
kunstnere i de landene der minoritetene kommer fra. Festi­
valen Mela er et slikt vellykket prosjekt, som må få lov til
å leve videre. Ikke bare har Mela mobilisert nye publikum­
mere, nemlig den pakistanske befolkning av begge kjønn
og fra flere generasjoner, festivalen har også skapt en sam­
handlingssituasjon hvor majoritetskultur og minoritetskul­
tur har inngått i en jevnbyrdig og nyskapende dialog.
Jeg vil til slutt foreslå en dugnad som kan gå over noen
år, en dugnad som kan gi plass til flere, ansvarliggjøre in­
stitusjonene og gjøre noe med holdningene våre overfor
minoritetskunstnerne og overfor deres uttrykk, en flerårig
dugnad over hele landet med deltakelse fra mange miljø­
er, slik at vi kan feire 2014 i Wergelands ånd.
Så vil jeg til slutt sitere Mahatma Gandhi. Han sa:
«Jeg vil ikke at mine vinduer skal blendes, eller ha
murer rundt husene mine. Jeg vil at alle lands kulturer
skal blåse friest mulig. Men jeg nekter å la meg blåse
overende.»
Det er ingen motsetning mellom å jobbe for det fler­
kulturelle mangfoldet og å være stolt over sin egen tradi­
sjon og sin egen historie og identitet.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:47:06]:
Eg synest det er ein flott interpellasjon Tove Karoline
Knutsen har teke opp her i dag.
Mangfaldet av kulturelle impulsar er i dag tydeleg pre­
ga av at vi lever i globaliseringa si tidsalder. Slik blir det
estetiske mangfaldet utvida, både ved at det oppstår fleire
uttrykksformer side om side, og ved at det oppstår nye ut­
trykksformer der ulike tradisjonar smeltar inn. Dette er på
mange måtar positivt. Internasjonale impulsar innan
kunst, mote, film, musikk og sport kan danne ein felles
kultur for barn og ungdom med vidt forskjellig bakgrunn
og geografisk plassering og slik verke som eit lim i eit
fleirkulturelt samfunn.
Men det inneber også utfordringar. Dagens barn lever
i ein visuelt metta kultur, og skulle dermed ha gode føre­
setnader for å leve seg inn i og forstå visuelle kulturut­
trykk av mange slag. Men det er samstundes mange sider
ved kunsten som handlar om kunnskap og erfaring, noko
som kan lærast. Denne dimensjonen ved kunst og kultur­
formidlinga er det vi kan kalle «dannelsesprosjektet».
Gjennom undervisninga skal barn få nokre verktøy til å
tolke dei kulturelle signala dei omgir seg med til dagleg,
og lære å reflektere sjølvstendig over dei kulturelle ut­
trykka dei møter.
Å fremme kulturelt mangfald er eit hovudmål for kul­
turpolitikken framover. Eit slikt hovudmål representerer
ei grunnleggjande perspektivdreiing i kulturpolitikken og
er, slik eg ser det, ein heilt nødvendig konsekvens av sam­
funnsutviklinga. Dette må også få konsekvensar for dei
økonomiske tilskota. Fram til i dag har kulturpolitikken i
Noreg vore nært knytt opp til nasjonsbygginga og ein lik­
skapsorientert velferdspolitikk. Ei sentral legitimering av
kulturpolitikken har tidlegare vore å dyrke fram ein sær­
eigen nasjonal identitet forankra i ein felles nasjonal kul­
tur. I kulturmeldinga blir det forklart korleis dei ulike di­
mensjonane ved globaliseringa, ikkje minst auka inn­
vandring, har medverka til at ideala om likskap og nasjo­
nal integrasjon i dag blir utfordra av nye former for
ulikskap. Den framtidige kulturpolitikken må vende per­
spektivet bort frå konstruksjonar av ein einsarta felleskul­
tur og leggje til rette for utvikling av kulturen med ut­
gangspunkt i det mangfaldet som pregar det norske sam­
funnet og kultursituasjonen i dag.
Vidare meiner Kristeleg Folkeparti at eit breitt spek­
trum av skapande, utøvande, dokumenterande og formid­
lande innsatsar frå alle delar av kulturfeltet er ei verdifull
motvekt mot den einsrettinga ulike kommersielle krefter i
samfunnet representerer. Det er viktig å utvikle kompe­
tanse og formidle erfaringar frå prosjekt der kulturelt
mangfald er tema.
I arbeidet med å styrkje kulturelt mangfald i kunst­ og
kulturtilbodet for barn og unge har Norsk kulturråd prio­
ritert søknader der kunstnarar eller barn og unge med mi­
noritetsbakgrunn deltek. Kulturskuletiltak som har som
mål å leggje til rette for formidling av kunst og kultur til
denne gruppa barn og unge, har også blitt prioritert.
Sidan 1980­åra er det gjennomført mange kulturtiltak
som har gjort sitt til å utvide mangfaldet i norsk kulturliv.
Mange av tiltaka har forankring i ulike minoritetsmiljø.
Det har slik vakse fram fleire verksemder med fotfeste i
desse miljøa som gjennom mange år har produsert og for­
midla musikk, teaterframsyningar, kunstutstillingar m.m.
Men mange opplever utfordringar knytte til økonomi og
er avhengige av enkeltpersonar som er ildsjeler. Dette er
det viktig å gripe fatt i.
Somme statlege institusjonar har arbeidt aktivt for å in­
korporere uttrykk med opphav i ulike delar av verda, både
i den ordinære verksemda si og som særskilde satsingar.
Det kulturelle mangfaldet i det norske samfunnet av­
speglar seg likevel berre i liten grad i det institusjonaliser­
te kulturfeltet. Mange kunstnarar med minoritetsbak­
grunn opplever at dei anten blir ignorerte eller reduserte

2006
2168 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
til eksotiske innslag ved sida av den kulturelle hovud­
straumen. Det varierer frå kunstart til kunstart i kva grad
slikt mangfald blir inkorporert på like vilkår, og i kva grad
det er vilje til det. Musikkområde, særleg visse sjangrar,
er svært opne for ulike tradisjonar og uttrykksformer. I
andre delar av kulturlivet har det derimot vist seg vanske­
leg å byggje opp om ei inkluderande haldning til uttrykk
med opphav i andre tradisjonar enn dei vestlege.
Eg trur tida er inne for å fastslå at kulturelt mangfald
gjer den tradisjonelt norske kulturen rikare, og ikkje ut­
gjer nokon trussel, snarare tvert imot.
Erling Sande (Sp) [10:52:35]: Senterpartiet er posi­
tivt til tiltak som aukar mangfaldet av kulturelle uttrykk.
Kulturelt mangfald er eit gode i seg sjølv. Det kan vere na­
turleg å vise til kulturmeldinga der det står:
«I møte mellom kulturimpulsar av ulikt opphav vil
det som regel oppstå ein eigen dynamikk som vil kun­
na skapa heilt nye kulturuttrykk og gje opphav til ein
ny kulturell identitet.»
Det er godt skrive. Ved at fleire kunstnarar med ikkje­
vestleg bakgrunn får høve til å gjennomføre og vise fram
sine prosjekt, opnar vi samstundes opp for større forståing
på tvers av etniske skilnader.
Personar med minoritetsbakgrunn utgjer i dag ei stor
og ueinsarta gruppe i dette landet. Dette har så langt i for
liten grad kome til uttrykk i kunst­ og kulturlivet. Å opne
opp for og oppmode til eit større innslag av ikkje­vestlege
kunstuttrykk er både god kulturpolitikk og god integre­
ringspolitikk.
At kunstnarar med minoritetsbakgrunn slit med å få
gjennomslag, kan ha fleire årsaker. Det kan vere manglan­
de kompetanse hjå kunstformidlarane og hjå dei som sit
med ansvaret for å dele ut stipend og prosjektstønad. Det­
te kan vere del av forklaringa på det som interpellanten
peikar på. Men det kan òg vere eit uttrykk for at det
trengst meir profesjonalisering av kunstnarane sjølve. Her
har utdanningsinstitusjonane eit ansvar, men viktigare
enn å instruere institusjonane er det likevel å støtte opp
om dei innspela, aktivitetane og prosjekta som kjem frå
kunstnarane sjølve.
Sjølv om mange av utfordringane er sams for
kunstnarar med minoritetsbakgrunn, er det òg viktig å
vere merksam på at ikkje alle utfordringane er like. Til dø­
mes kan det vere ulike utfordringar innanfor ulike kunst­
og kulturgreiner. Det ser ut til at ein har kome lenger in­
nanfor musikk og dans enn innanfor biletkunst og teater.
Det er viktig å støtte opp om dei organisasjonane som ar­
beider for å fremme kulturelt mangfald. Sjølv om det
framleis er trong for eigne løyvingar retta mot auka kultu­
relt mangfald, er det viktig at dei fleirkulturelle prosjekta
ikkje blir sedde på som spesialtiltak, men som ein integ­
rert del av det same kulturlivet.
Målet til Senterpartiet er at minoritetskunstnarar får
høve til å uttrykkje seg på eigne premissar, og at verk­
semda deira blir ein naturleg del av kunst­ og kulturlivet.
Inntil det skjer, er det naudsynt med målretta tiltak retta
mot minoritetskunstnarar. Senterpartiet vil difor under­
streke at det er viktig å halde oppe løyvingane som er retta
mot kulturelt mangfald.
Trine Skei Grande (V) [10:55:49]: Først vil jeg tak­
ke interpellanten for å ha løftet et viktig tema. Jeg må ær­
lig innrømme at jeg egentlig var litt skuffet over statsrå­
den for litt manglende offensive svar, ettersom interpel­
lanten er fra statsrådens parti, og spesielt når en vet at det
er så mange representanter i denne salen fra regjerings­
partiene som har vært engasjert på dette feltet.
For meg som liberaler er utgangspunktet på dette feltet
at man ønsker å bruke de kunstnerne som kan være med
på å løfte det norske samfunn med bedre kvalitet på norsk
kunst. På samme måte som man ønsker å bruke kvinner
fordi kvinner har vært underrepresentert på en rekke om­
råder i samfunnet, tror jeg at denne halvparten av be­
folkninga kan bidra med noe. Jeg tror også at vi mister
masse kvalitet, fordi vi ikke bruker de kunstnerne som har
en annen kulturell bakgrunn.
Ingen nasjon har blitt stor av bare å dyrke sitt eget,
samme hvor langt man kikker tilbake. Det er ikke bare
snakk om det moderne samfunn. Sjøl tyranner som Ku­
blai Khan var dyktig til alltid å ha representanter fra alle
de ulike kulturene representert i sin nasjon rundt seg i sin
nærmeste krets for å kunne bygge en stor nasjon. Alle sto­
re samfunn, alle store kulturer, alle som har hatt en viss
posisjon i historien, har ikke fått den posisjonen ved å dyr­
ke sitt eget, men ved å møte andre kulturer med et åpent
sinn og utvikle sitt eget samfunn på bakgrunn av det.
Det som er det rare i det norske kulturuttrykket i denne
forbindelse, er at det er på det kommersielle feltet man har
vært dyktigst til å ta inn de flerkulturelle kunstnerne. Na­
tionaltheatret er så å si fritt for skuespillere med en annen
kulturell bakgrunn, mens det er i de norske såpeoperaene
at de flerkulturelle skuespillerne virkelig har fått prøve
seg. Mens man i de store, tunge norske ensemblene er så
å si helt hvit, er det «world music»­en som står øverst på
salgslista, så jeg da jeg var innom på Platekompaniet den­
ne helga. Det viser at det kommersielle feltet har vært mye
dyktigere til å ta det flerkulturelle inn over seg enn hva de
store, tunge, litt vanskelig snubare norske institusjonene
har gjort.
Derfor har jeg kommet til det at å snu disse institusjo­
nene tror jeg kanskje ikke vi klarer med våre vanlige sty­
ringsmekanismer, og istedenfor det bør vi løfte de flerkul­
turelle institusjonene når det gjelder tilskuddsstøtten. Det
gjelder slike som Cosmopolitt, Nordic Black Theatre,
Mela, IKM, og jeg er kjempeglad for at Arbeiderpartiets
representant løftet «Snelda». Klarer vi å få til et prosjekt
som «Snelda»­prosjektet, klarer vi virkelig å få til et løft
for de institusjonene som gjør at de kan være en motvekt
og klarer å utvikle det kulturelle uttrykket i Norge.
Problemet med disse institusjonene er at de stort sett er
avhengig av én enkelt ildsjel som har drevet med dette i
alle år. De ligger langt unna vanlig norsk tilskuddsnivå.
Mens vi ser at de lettere får fra andre finansieringskilder,
er det norske kulturbyråkratiet og norske kulturpolitikere
som har hengt etter på akkurat dette feltet.

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Knutsen om å styrke og synliggjøre
det mangfoldige, flerkulturelle Norge
2169
2006
Jeg ble også litt skuffet ved forrige budsjettbehandling
over at forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venst­
re om en påplussing til disse institusjonene ikke fikk fler­
tall. Det ville dessverre gå ut over prøve­VM i rally, men
for de tre partiene var det viktigere å løfte disse institusjo­
nene enn å sørge for at prøve­VM i rally fikk så mye pen­
ger. Jeg er lei meg for at flertallet ikke var enig i det.
Jeg tror ikke vi kan gå inn for ren kvotering, men jeg
tror vi må ha en aktiv rekrutteringspolitikk. Jeg er glad for
at statsråden varsler en språkmelding, og jeg håper at han
også tar inn over seg det flerspråklige perspektivet i den
meldingen.
Så er det rare at dess mer vi går inn i dette saksfeltet,
dess mer vi lærer om ulikheter, dess likere blir vi, dess
mer ligner vi på hverandre, og dess mer likheter ser vi i de
ulike kulturuttrykkene. Jeg har lært av en norsk urdu­poet
at hans «gasal» ligner veldig på den europeiske sonetten,
som Shakespeare var så god på, og det viser at dess mer
man graver, dess mer kunnskap man får, og dess mer man
interesserer seg for dette feltet, dess mindre blir verden.
Karin S. Woldseth (FrP) [11:01:14]: I Fremskritts­
partiets program står det at vi ønsker et fritt og uavhengig
kulturliv. Hadde vi hatt det, tror jeg ikke det hadde vært
noe problem å fremme mangfoldet i norsk kulturliv. Jeg
har bilde på min vegg av en andregenerasjonsinnvandrer
som har greid seg helt fint uten statlig støtte. Han har rik­
tignok fått støtte, i den grad det er støtte å få lov til å gå i
lære hos Odd Nerdrum. Jeg har også norskprodusert mu­
sikk som er spilt inn av innvandrere i Norge. Så hva er
egentlig problemet? Er det i det hele tatt noe problem?
Eller er det vi som politikere som konstruerer problemer
som slett ikke finnes?
Nå hørte vi representanten fra Venstre nevne at kom­
mersielle sektorer innenfor kulturlivet faktisk har greid å
fange opp dette. Og det er jo akkurat det samme jeg prøver
å si, i og med at jeg har både bilder og musikk. Så er det i
virkeligheten noe problem?
Det finnes en rekke tiltak som blir støttet av staten, som
også inkluderer de kulturuttrykk som ikke refererer seg til
en vestlig kulturkrets. Men jeg vil sterkt advare mot å kvo­
tere inn representanter fra ikke­vestlige kulturuttrykk i
råd, styrer og utvalg. Jeg tror ikke det løser problemet. Det
har vi, som vi hørte tidligere, prøvd, og det har ikke lyk­
tes.
Vi har faktisk et kulturelt mangfold i Norge -- det er
bare å se seg rundt! Det yrer og kribler, det danses og spil­
les på hvert eneste gatehjørne, og det er en hel rekke fes­
tivaler. Det begynte i april, og det kommer til å fortsette
helt ut i september­oktober med masse ulike tiltak. Vi har
bevilget penger til et mangfoldig kulturliv. Man har nevnt
Mela, Du store verden! osv. Og er det slik at innvandrer­
barn ønsker å delta i frivillige lag og organisasjoner i Nor­
ge, er det ikke noe problem. De blir tatt imot med åpne ar­
mer. Idretts­Norge spør ikke hvor du kommer fra. De er
sjeleglade for å få et barn eller en ungdom med seg. Pro­
blemet er ofte at foreldrene holder dem tilbake.
Vår kulturarv skal tas vare på. Har vi ikke røttene våre,
har vi heller ingen framtid.
Dugnaden som representanten Valle snakker om, må i
første rekke dreie seg om at kultureliten, den statlige, be­
talte kultureliten, diskuterer seg imellom om de er villige
til å dele statsstøtten med andre, og med flere. Og når det
gjelder Fremskrittspartiet, som representanten fra SV kom
med harde skyts mot, har vi faktisk ingenting å skamme
oss over. Det Dokument nr. 8­forslaget som vi fremmet i
forrige stortingsperiode, har bidratt til at både Den kultu­
relle skolesekken, hele det offentlige kulturlivet og en hel
masse frivillige lag og organisasjoner har fått 400 mill. kr
i friske midler. Forskjellen mellom oss og de andre partie­
ne er at vi ikke lager problemer som ikke finnes.
Tove Karoline Knutsen (A) [11:05:14]: Jeg vil takke
alle som har vært med på debatten her i dag. At dette er en
viktig debatt, viser engasjementet her i salen.
Kulturministeren understreket hvor viktig det er at vi
ikke plasserer hverandre i båser, at det ikke er snakk om
et «oss» og «de andre», men at det dreier seg om å ha til­
gang til hverandres kultur, som UNESCO i sitt integre­
ringsbegrep tar til orde for.
De fleste som har vært på talerstolen i dag, peker på to
ting: Kulturen gir oss arenaer hvor vi kan møtes med stolt­
het, glede og nysgjerrighet, og hvor angsten for det frem­
mede kanskje kan drives litt tilbake, for alle parter. Og det
andre: Nasjonens kulturliv blir kvalitativt bedre gjennom
mangfoldet. Mange har i dag sagt at dette må gjenspeile
seg i tildelinger til kulturlivet generelt, og til minoritets­
kulturer spesielt. Det er altså mulighetene som er pekt på
i dag, og ikke først og fremst problemene.
Jeg blir litt trist når jeg hører Ulf Erik Knudsen. Jeg var
nettopp på konferanse i Drammen og opplevde alt det po­
sitive som skjer på kulturfeltet der, ikke minst på det fler­
kulturelle. Men hvis representanten Ulf Erik Knudsen
ikke makter å se hva som skjer i hjembyen, vil jeg gjerne
invitere ham til Tromsø, hvor kulturarenaer har dannet
grunnlag for både skaping av kunst, vennskap -- og kjær­
lighet, for den saks skyld.
Jeg vil helt til slutt fortelle Stortinget en sann historie,
en historie fra virkeligheten. For seks år siden, den første
sommeren i det nye årtusenet, hadde Festspillene i Nord­
Norge -- som jeg da ledet -- en palestinsk kunstnerisk mar­
kering. Det ble på alle måter en suksess, både publikums­
messig og kunstnerisk. På Festspillenes siste dag stod den
samiske gruppen Transjoik på scenen sammen med pale­
stinske Sabreen og lot toner fra joiken blande seg med
klangen fra den arabiske lutten. Og plutselig skjer det:
Den samiske musikeren Frode Fjellheim og den palestins­
ke sangeren Kamilya Jubran har funnet et felles melodisk
stoff, en vakker liten bånsull som Frode og Kamilya had­
de lært av sine respektive bestemødre, og som nå klinger
ut mot oss i salen. Sånn skjedde det at vi den kvelden fikk
oppleve det utrolige, at to mødre på hver sin kant av klo­
den instinktivt har funnet akkurat den melodien som kan
bysse ungen i søvn. Og sånn er jeg blitt overbevist om at
møte med kunst ikke først og fremst handler om å ta opp
pengeboka og kjøpe det man vet man vil ha, men at kuns­
ten ofte kommer til oss uventet, kanskje fremmed, og på
en måte vi slett ikke hadde tenkt.

2006
2170 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
Det må være kjernen i den kunst­ og kulturpolitikken
vi skal føre, og som må ha respekt for, og synliggjøring
av, mangfoldet som et av sine viktigste anliggender.
Statsråd Trond Giske [11:08:16]: Jeg takker også
for en god interpellasjonsdebatt. Det virket som om repre­
sentanten Ulf Erik Knudsen trodde det var spørretimen,
men det er det altså ikke. Det er en interpellasjonsdebatt,
og regjeringspartiene har selvsagt samme anledning som
andre til å reise slike debatter.
Det er jo et felles tiltak, dette, som vi bør samles om,
på tvers av politiske skillelinjer. Vi kjenner fra vårt eget
liv til verdien av et politisk mangfold -- at man har for­
skjellige uttrykk, forskjellige erfaringer og forskjellige
synspunkter som møtes, som fører til at man utvikler
hverandres synspunkter, og som fører til bedre resultater
for alle sammen. Det er jo dette vi ønsker å oppnå på and­
re samfunnsområder, og ikke minst i kulturlivet -- at for­
skjelligheten kommer fram, og at den har gode rammebe­
tingelser.
Jeg setter pris på den forholdsvis brede enigheten det
er i Stortinget om de målene som vi har satt oss i Soria
Moria­erklæringen, i regjeringserklæringen og i andre do­
kumenter, og håper at den støtten vil komme til uttrykk
også når vi kommer til de konkrete tiltakene. Vi har man­
ge forskjellige tiltak på beddingen, og det kommer vi til­
bake til om kort tid og ved ulike anledninger.
Men la meg bare ta tak i det som representanten fra
Venstre tok opp om budsjettet. Vel, det er jo lett å bruke
penger som er funnet i ettertid, men det budsjettet vi la
fram etter regjeringsskiftet, hadde altså en større og mer
omfattende satsing på flerkulturelle tiltak enn det den for­
rige regjeringen la fram før den gikk av. At man så finner
andre penger som man bruker på ulikt vis etter at ramme­
ne for budsjettet er vedtatt, blir, med det budsjettsystemet
vi har i Stortinget, kanskje ikke helt riktig framgangsmåte
når man skal få fram de politiske forskjellene.
Jeg må også si at jeg har forståelse for tankegangen, at
jo mer vi møtes og jo mer vi gjør ting sammen, jo mer ser
vi at vi likner på hverandre. Men formålet med et mangfol­
dig, flerkulturelt satsende kulturliv skal ikke være at vi blir
mer like hverandre. Tvert imot, det skal være at vi skal dyr­
ke forskjellene, få fram forskjellene -- vi skal glede oss over
forskjellene, irritere oss over forskjellene, bli stimulert av
forskjellene og bli utfordret av forskjellene. Det er det det
mangfoldige handler om. Noe kan vi lære av hverandre,
noe finner vi likt, noe finner vi er helt uforståelig forskjellig
-- og det er det som er stimulerende og viktig.
Det er «problemer som ikke finnes», sier Karin S.
Woldseth. Vel, jeg tror at for mange minoritetskunstnere
oppleves det norske kulturlivet som vanskelig å komme
inn i. For mange med ulike smale uttrykk oppleves det
som vanskelig å finne gode levekår, og for oss som ønsker
mangfoldet, oppleves også kulturlivet fortsatt som for
ensrettet, for fokusert på den store majoritetskulturen og
på tradisjoner. Det er det viktig å ta vare på, men det er
også viktig å gå inn i en ny tid.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.
S a k n r . 2
Interpellasjon fra representanten Rolf Reikvam til
kunnskapsministeren:
«I en nylig framlagt utredning fra Universitetet i
Oslo uttrykkes det bekymring for det norske språkets stil­
ling innenfor akademia. Flere av våre viktigste viten­
skapsmenn og ­kvinner frykter varig domenetap for norsk
på viktige fagfelt. Utredningen «Norsk i hundre!» fra
Språkrådet trekker lignende konklusjoner. Svekkelse av
norsk som fagspråk og som kulturspråk vil bety en svek­
kelse av demokratiet. Måten finansieringsmodellen for
universitetene og høgskolene er blitt praktisert på, stimu­
lerer til at vitenskapelige arbeider skrives på engelsk, og
dette skyldes blant annet vekting av ulike fagtidsskrifter
og ikke minst at lærebøker skrevet på norsk gir liten eller
ingen uttelling.
Hva mener statsråden om dette, hva kan gjøres for å
styrke norsk som fagspråk og som vitenskapelig språk, og
hva kan gjøres for å fremme faglitteratur på norsk?»
Rolf Reikvam (SV) [11:12:52]: «Dersom vi skal
kunna halda oppe og vidareutvikla eit levande demo­
krati i Noreg, er det avgjerande at vi har eit felles na­
sjonalspråk som blir brukt på ein god, klår og situa­
sjonstilpassa måte. Eit velfungerande nasjonalspråk er
òg viktig for tryggleiken, effektiviteten og ressursut­
nyttinga på alle område i samfunnet.»
Dette er sitat fra sammendraget i utredningen «Norsk i
hundre!», som Språkrådet har fått utarbeidet. Utrednin­
gen er gjennomført av en egen gruppe nedsatt av Språkrå­
det. Innledningsvis heter det videre i sammendraget:
«Eksistensen til norsk som språk er ikkje truga i
dag. Når vi tek omsyn til korleis heile det norske sam­
funnet i dag er tufta på norsk språk, ser vi det som
svært usannsynleg at norsk forsvinn i overskodeleg
framtid. Viktige samfunnsområde kan likevel gå tapt
til engelsk. På desse områda må det difor setjast i verk
tiltak.»
Ett område der norsk språk kan gå tapt, er som fag­
språk, som akademisk språk. Det er ikke bare Språkrådets
utredning som roper et varsko. I forrige uke ble det offent­
liggjort et professoropprop, der over 200 professorer, ho­
vedsakelig innenfor humaniora og samfunnsfagene, pro­
testerte mot et system som stimulerer til å skrive og publi­
sere på engelsk fordi det gir større økonomisk uttelling for
institusjonene.
Universitetet i Oslo har fått laget en egen utredning om
språkpolitikken ved universitetet. Utvalget skulle spesielt
vurdere hvilke prinsipper Universitetet i Oslo bør legge til
grunn når det gjelder språkbruk i undervisning, bruk av
engelsk som internt arbeidsspråk og egen innsats i å utar­
beide læremateriell på norsk. Bakgrunnen var bl.a. å vur­
dere hvordan universitetene skulle utøve sin rolle som en
tung norsk kulturinstitusjon. De konkluderte med at det
overordnede prinsipp er at norsk skal være hovedspråk
ved undervisningen ved Universitetet i Oslo. Det er også
grunn til å minne om at dette var formuleringen i den
gamle universitetsloven. Denne bestemmelsen fjernet

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
2171
2006
flertallet -- mot SVs vilje -- da den nye loven ble vedtatt.
Dessuten konkluderer de med at universitetet har et an­
svar for å ivareta og utvikle norsk som fagspråk. Det de
med dette understreker, er at norsk fortsatt skal være do­
menespråk for høyere utdanning og forskning. Det dreier
seg i prinsippet om at universitetet skal være den sentrale
premissleverandør når det gjelder kompetanse for sam­
funn og næringsliv, ved å vedlikeholde nødvendige forut­
setninger for norsk kulturell identitet og et fungerende de­
mokrati.
Dette er bra. Men det viser også at det nå bør utvikles
en politikk som omfatter hele sektoren. Det er vår oppga­
ve å lage overordnede prinsipper, som så må konkretiseres
av den enkelte institusjon. Universitetet i Oslo har tatt et
ansvar, men lovbestemmelser vil tydeliggjøre og bevisst­
gjøre hele sektoren. Det vil dessuten virke styrende når
det skal vedtas rammer for institusjonenes virksomhet.
Det er grunn til å tro at med en lovbestemmelse ville vek­
tingen i finansieringsmodellen ha sett annerledes ut.
Det er ikke lett å akseptere at en lærebok skrevet på
norsk av en fagperson, til bruk på universitetet, skal gi
dårligere uttelling enn en artikkel skrevet på engelsk, selv
om det er i et renommert internasjonalt tidsskrift. Slik jeg
oppfatter professoroppropet, er det dette som er deres
konkrete anliggende. Men bak dette ligger en bekymring
for hva som kan skje med norsk som fagspråk og som aka­
demisk språk.
Jeg har lyst til å bruke noen tall til å illustrere utviklin­
gen i faglitteraturen. I 1998 var omsetningen av lærebøker
til høyskoler og universiteter på om lag 170 mill. kr. I
2005 var omsetningen sunket til 152 mill. kr. Omregner vi
dette til dagens kroneverdi, tilsvarer det et fall fra ca. 200
mill. kr i 1998. Det er en reell reduksjon på knapt 25 pst.
Vi finner tilsvarende nedgang i antall solgte eksemplarer.
I 1998 ble det solgt 930 000 eksemplarer til høyskole­ og
universitetsutdanningen. I 2005 var salget redusert til un­
der 700 000 eksemplarer, altså en nedgang på over
230 000 eksemplarer. Følgelig kjøper norske studenter
om lag 25 pst. færre norske fagbøker enn det de gjorde i
1998, og det skjer mens studenttallet er om lag det sam­
me. Vi opplever altså en sterk nedgang i produksjonen av
norsk faglitteratur og en sterk økning i omsetningen av
engelskspråklig litteratur.
Den forrige regjeringen snudde opp ned på norsk bok­
bransje på en uansvarlig måte. Nødvendigheten av å be­
holde fastprisene på fagbøker for høyere utdanning ble
aldri skikkelig diskutert. Det ble ikke reflektert over at en
rekke EU­land har gått i en helt annen retning enn vi har
gjort i Norge. Land etter land har fattet vedtak om fast­
prislover for å verne om ytringsfriheten og den nasjonale
kulturen.
Det er innlysende for alle som er opptatt av utdanning
og kunnskapsnivået i samfunnet, at kvaliteten er avhengig
av at norsk faglitteratur videreutvikles og stimuleres in­
nenfor etablerte sjangere, innenfor nye sjangere -- i nye og
gamle meddelingsformer, på papir i bøker og tidsskrifter
og gjennom forskjellige digitale formater. Den norske
faglitteraturen inneholder resultater og erfaringer fra den
samlede forskningen som drives i Norge. Den inneholder
både de tekstene som norske forskere skriver for hverand­
re og sine internasjonale kolleger, og de tekstene som
norske forskere skriver for å gjøre oss alle kjent med
forskningens resultater og utfordringer. Uten en rikholdig
og kvalitetssikret faglitteratur vil vi ikke ha tilgang til nors­
ke tekster som på en troverdig måte forteller oss om den
raske utviklingen innenfor bioteknologien, og de etiske
problemer denne viktige forskningen stilles overfor. Uten
en norsk faglitteratur vil vi ikke bli kjent med diskusjonene
omkring den internasjonale kampen om verdens energires­
surser, og de kriger og konflikter den fører med seg.
Lærebøkene i skolen er kjernen i skolens kunnskaps­
formidling og et nødvendig vilkår for elevenes arbeid med
å utvikle seg til reflekterte mennesker i et komplekst og
lite forutsigbart samfunn. Det er gjennom faglitteraturen
at de sakene som behandles dagsaktuelt og kortfattet i
pressens nyhetsdekning, blir presentert og diskutert i dyb­
den for dem som søker innsikt. Gjennom biografier, es­
saysamlinger, reiseskildringer, historiske framstillinger
og debattbøker gis en arena for det mer ettertenksomme
ordskifte på den offentlige scenen.
De intellektuelle og faglige utfordringene det norske
samfunnet står overfor i globaliseringens tidsalder, kan
ikke løses gjennom å sløve et av de viktigste redskapene
vi har for å møte disse utfordringene. Norskspråklig fag­
litteratur må videreutvikles og styrkes dersom vi skal
være den framstående kunnskapsnasjonen som vi ønsker
å være -- og som vi også ønsker å si at vi er. Samlet sett er
utfordringene slik at en utredning om faglitteraturens stil­
ling er nødvendig. Bare en slik utredning kan kartlegge
hele feltet og peke på hvilke virkemidler som bør settes
inn for å sikre og utvikle politikken på dette området. Slik
sett vil dette -- slik jeg ser det -- være en naturlig oppføl­
ging av Soria Moria­erklæringen, der Regjeringen lover å
fornye norsk litteraturpolitikk.
Statsråd Øystein Djupedal [11:22:48]: Norsk fag­
språk er viktig. Jeg er enig med representanten Reikvam i
at en svekkelse av norsk som fagspråk vil være et problem
for demokratiet. Med generelt økende internasjonalise­
ring av arbeidsplasser, utdanning og forskning er dette et
viktig tema. Det er derfor nødvendig med en beredskap og
en bevissthet om språkvalg. Med andre ord: Det er behov
for en språkpolitikk. Regjeringen vil derfor i 2007 legge
fram en stortingsmelding om en samlet språkpolitikk, der
også fagspråk vil få en bred plass. Jeg mener at universi­
teter og høyskoler må være blant de fremste til å bruke,
forsvare og utvikle norsk språk. Jeg er derfor glad for det
engasjementet vi ser bl.a. gjennom oppropet fra norske
forskere i Aftenposten for noen dager siden, og for at vi
får diskusjon og oppmerksomhet, slik at vi kan finne gode
løsninger. Også på institusjonsnivå er det engasjement.
Universitets­ og høgskolerådet har nedsatt en arbeids­
gruppe som skal legge fram forslag til en språkpolitikk
ved universiteter og høyskoler innen 1. juni 2006.
Representanten Reikvam viser i sitt spørsmål til denne
innstillingen og den bekymring for det norske språkets
stilling innenfor akademia, som uttrykkes der. Jeg er enig
i at dette er en reell utfordring.

2006
2172 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
Innstillingen fra Universitetet i Oslo peker samtidig
på en annen utfordring: For å kunne kommunisere med
andre forskere og formidle kunnskap til forskningsmil­
jøer verden over har norske forskere behov for høy kom­
petanse i engelsk og andre fremmedspråk. Vi må huske
at norsk forskning utgjør 0,4 pst. av verdens samlede
forskning. Det betyr at nesten all forskning foregår i
andre land, og at nesten alle forskningsresultater publi­
seres på andre språk enn på norsk. Store deler av denne
forskningen er tilgjengelig og utgjør en internasjonal
kunnskapsbase. Vi vil at norsk forskning skal prøves i
ledende internasjonale fagmiljøer, at den skal bidra til
den internasjonale kunnskapsoppbyggingen, og at den
skal være tilgjengelig for andre. Samtidig må vi delta i
internasjonal forskning for å nyttiggjøre oss andres
forskning og kunnskap. Men det kanskje viktigste vi må
ta med oss, er at kommunikasjon med andre lands forsk­
ere -- på andre språk enn norsk -- er helt grunnleggende
for å drive forskning av høy internasjonal kvalitet. Uten
slik kommunikasjon vil norsk forskning forvitre og bli
irrelevant, og norsk fagspråk likeså.
Den enkelte forsker og det enkelte fagmiljø har frihet
til å velge hvilket språk man ønsker å publisere på, bl.a. ut
fra hvem man ønsker å nå, hvilke faglige diskusjoner man
ønsker å delta i, hvilke faglige miljøer man ønsker å få
innpass i og eget faglig nivå.
Norske forskere må kommunisere med den internasjo­
nale forskerverdenen. Like viktig er det at norske forskere
formidler resultater til allmennheten utenfor universitete­
ne og høyskolene. Vi må ha en fagterminologi som kan
formidle norsk og internasjonal forskning til folk på en
god måte. Dette er viktig både for forskningens legitimitet
i befolkningen og ikke minst som et demokratisk prin­
sipp.
Jeg tror forskere flest tenker best på sitt eget språk.
Språket har betydning for selve tenkningen. Uten gode
norske begreper og fagtermer svekker vi evnen til kunn­
skapsutvikling. Muligheten og evnen til å uttrykke seg må
utvikles både på norsk og på det som er det internasjonale
forskningsspråket, nemlig engelsk.
Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler
er et viktig virkemiddel. Det er imidlertid relativt lite mid­
ler som omfordeles gjennom forskningskomponenten --
9 promille av det totale budsjettet for universiteter og
høyskoler er knyttet til indikatoren for vitenskapelig pu­
blisering i budsjettet for 2006. Foreløpige tall og bereg­
ninger kan tyde på at budsjettendringene for 2007, gitt
videreføring av omfanget av potten som skal omfordeles,
for de fleste institusjonene vil være på under 0,1 pst. av
budsjettet.
Vitenskapelig publisering er et av de viktigste resulta­
tene fra forskningen. Antall vitenskapelige publiseringer
brukes derfor som en av flere indikatorer i finansierings­
systemets forskningskomponent. Institusjonene får uttel­
ling på bakgrunn av antall vitenskapelige publikasjoner
og kvaliteten på publiseringskanalene, dvs. tidsskriftene
og forlagsredaksjonene som utgir monografier og antolo­
gier. Utviklingen av indikatoren for vitenskapelig publi­
sering har skjedd i tett samarbeid med forskningsmiljøene
gjennom Universitets­ og høgskolerådet og Kunnskaps­
departementet. De faglige vurderingene gjøres imidlertid
utelukkende av fagmiljøene selv. Det er derfor ikke riktig,
slik enkelte har gitt uttrykk for, at publisering på engelsk
prioriteres foran norsk. Det er forskningen og kvaliteten
på forskningen som belønnes. Vi må erkjenne at vi nok
ikke har nådd ut til alle med korrekt informasjon om hvor­
dan publikasjonskanaler vurderes, og på dette området vil
departementet derfor ytterligere forsterke sitt arbeid.
Jeg vil påpeke at innstillingen fra Universitetet i Oslo
anbefaler at inndelingen i ulike kvalitetsnivåer skal vide­
reføres. Det er åpenbart at når en stor andel av forsknin­
gen foregår i andre land og publiseres på andre språk enn
norsk, vil også publiseringskanaler på andre språk utgjøre
et flertall av de beste og viktigste. Jeg vil også legge til at
det naturlig nok er store forskjeller mellom fagdisipliner.
I fag som norsk, historie, jus og andre som i stor grad
handler om norske forhold, vil norske publiseringskanaler
ofte være i flertall blant de beste og mest prestisjefylte.
Vi vil at universiteter og høyskoler skal ivareta norsk
som fagspråk, men ikke minst skal de nå målene som er
satt for kvalitet og internasjonalisering innen utdanning
og forskning. I noen situasjoner kan disse kravene komme
i konflikt med hverandre. Innstillingen fra Universitetet i
Oslo er imidlertid tydelig på at man må håndtere slike di­
lemmaer og ivareta rollen både som forsvarere av norsk
språk og rollen som viktige forskningsinstitusjoner. Jeg er
helt enig i denne konklusjonen, og vi vil jobbe for at insti­
tusjonene skal klare begge disse målene.
Det er allerede mange mekanismer som bidrar til å
styrke norsk som fagspråk. Utdanningen i Norge foregår i
stor grad på norsk. Sammen med et krav om at undervis­
ningen skal være forskningsbasert, innebærer det at nors­
ke forskere må vedlikeholde og utvikle norsk fagspråk.
Vitenskapelig tilsatte ved norske institusjoner må også i
all hovedsak bruke norsk språk i formidlingen til allmenn­
heten gjennom aviser og medier. Også i den mer bruker­
orienterte formidlingen rettet mot f.eks. norsk næringsliv
og offentlig virksomhet er norsk et naturlig språkvalg.
Lærebøker vil likeledes også ofte være på norsk.
Det viktigste momentet for at norsk fagspråk skal kun­
ne overleve og utvikle seg, er at norske forskningsinstitu­
sjoner og norske forskere er målbevisste i sine språkvalg.
De må ha bevisste holdninger når de velger språk for ulike
anledninger. Det foregår nå en prosess i universitets­ og
høyskolesektoren som viser at man tar temaet norsk fag­
språk på alvor, og jeg tror at et av de beste tiltakene vil
være å støtte opp under disse prosessene.
Kulturdepartementet legger fram en språkmelding nes­
te år. Vi vil inn mot meldingen vurdere om universiteter
og høyskoler i sin formålsparagraf skal få et særskilt an­
svar for å utvikle norsk fagspråk, og hvorvidt departemen­
tet skal stille krav om språkpolitiske dokumenter ved den
enkelte høyere utdanningsinstitusjon.
Departementet arbeider med å utvide finansieringssys­
temet med en formidlingskomponent, og har gitt Univer­
sitets­ og høgskolerådet i oppdrag å finne gode indikato­
rer. Formidling som skjer på norsk, og incentiver på dette
området, vil kunne bidra til å styrke norsk som fagspråk.

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
2173
2006
Uttelling for lærebøker kan være en viktig indikator i den­
ne sammenhengen.
Jeg har lyst til å runde av med noen hovedpunkter som
er viktige i den videre diskusjonen om norsk fagspråk.
Norsk som fagspråk er under press. Samtidig vil jeg
peke på at det er en stor utfordring å få norske forskere til
å publisere i de viktigste tidsskriftene og derigjennom få
tilgang til de beste forskningsmiljøene. Det er viktig ikke
å miste de overordnede målene for norsk forskning av sy­
ne, slik disse er formulert bl.a. i forskningsmeldingen.
Publiseringer på engelsk og andre fremmedspråk har
vært vanlig i lang tid innenfor mange fagmiljøer. Indika­
toren for vitenskapelig publisering ble først innført nå i
budsjettet for 2006. Det bør ikke endres på denne nå, både
av hensyn til forutsigbarhet for institusjonene, og fordi
det er for tidlig å evaluere effektene av indikatoren. De­
partementet vil imidlertid følge utviklingen meget nøye.
En ny formidlingskomponent vil kunne styrke norsk som
fagspråk fordi norsk i de fleste formidlingssammenhen­
ger vil være et naturlig språkvalg.
Universiteter og høyskoler må kunne klare å håndtere
parallellspråklighet. Institusjonene må sikre både norsk
som fagspråk og høy kvalitet i internasjonal sammen­
heng. Vi må bli bedre og mer bevisste både i forvaltningen
av norsk fagspråk og i vår evne til å kommunisere med
andre forskere på andre språk.
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­
dentplassen.
Rolf Reikvam (SV) [11:32:52]: Jeg takker for svaret.
Jeg takker for de positive reaksjonene som lå i svaret i for­
hold til å se på lovverket, spesielt universitets­ og høysko­
leloven, om det er behov for å legge inn en egen formåls­
paragraf eller presiseringer om norsk som undervisnings­
språk, som hovedregel. Selvsagt skal det også kunne un­
dervises på andre språk, det er ikke det som er poenget
-- poenget er å gi sterke føringer. Jeg takker for det. Dess­
uten oppfattet jeg svaret slik at statsråden er interessert i å
se på om en skal legge inn egne føringer i forhold til uni­
versitetenes og høyskolenes ansvar for å utvikle norsk
som fagspråk.
Jeg registrerer også at det skal legges fram en stortings­
melding i 2007 om språkpolitikk -- dette på bakgrunn av --
går jeg ut fra -- Språkrådets utredning «Norsk i hundre!».
Det er bra. Men jeg mener fortsatt at det vil være riktig å
foreta en egen utredning, muligens også en egen stortings­
melding, om norsk som fagspråk.
Utredningen «Norsk i hundre!» omfatter hele bredden
av det norske språk. Det er riktig. Men hvis man ser på
den biten som omfatter fagspråket, norsk som akademisk
språk, er den forholdsvis begrenset -- selv om dette er et
ganske omfattende og stort område. Derfor skulle jeg øns­
ke at statsråden ville si at her er det behov for å lage en
egen utredning, få en vurdering og en skikkelig gjennom­
gang, og så eventuelt komme med en egen melding til
Stortinget om norsk som fagspråk. Så kunne man knytte
det opp mot eventuelle forpliktelser som vi skal legge inn
mot universitetene og høyskolene i universitets­ og høy­
skoleloven. Det tror jeg ville være riktig. Symbolsk ville
det også være viktig i forhold til dem som er opptatt av
problemstillingen, jf. professoroppropet, med 200 profes­
sorer innenfor humaniora og samfunnsfag. Hadde de gått
ut bredere, hadde de sikkert fått alle professorer i Norge
til å være med og skrive under på dette.
Så jeg tror det er nødvendig å ta et grep. Et slikt grep
kan være å sette i gang en omfattende utredning eller en
vurdering, som igjen kan lede fram til en egen melding.
Jeg tror Stortinget har behov for å diskutere norsk som
fagspråk, som akademisk språk, uavhengig av hva som
skjer innenfor andre områder av det norske språket. Jeg
skulle ønske at statsråden ville være med på det. Hvis han
kan bekrefte at han i alle fall vil se på det, vil jeg være til­
freds -- også i forhold til det han sa om universitets­ og
høyskoleloven, ville jeg være meget tilfreds hvis jeg fikk
en slik tilbakemelding nå.
Statsråd Øystein Djupedal [11:36:08]: Jeg takker
interpellanten for en veldig viktig debatt. Denne debatten
om norsk språk er selvfølgelig en debatt man aldri blir fer­
dig med.
I en stadig mer internasjonal og global verden er pres­
set mot små språkområder, som det norske, større. Samti­
dig har vi dette dilemmaet som små språkområder selvføl­
gelig bestandig vil være i -- det å ivareta vår egenart, ivare­
ta språkets viktige funksjon både som fagspråk og som
formidlerspråk i alminnelig dagligtale og samtidig ha en
internasjonal horisont. Det skal man tenke igjennom. Vi
publiserer 0,4 pst. av verdens totale forskning. Det er et
ganske beskjedent tall. Vi er helt avhengig av at våre
fremste forskere og universiteter og høyskoler formidler
på et språk som er rettet inn mot kompetente og dyktige
fagmiljøer internasjonalt. Det er dette dilemmaet vi hele
tiden står overfor.
Vi vil legge fram en stortingsmelding neste år, i 2007,
der norsk som fagspråk vil ha en sentral rolle. Vi ønsker å
legge fram dette i sammenheng, for etter min vurdering,
og her deler jeg nok ikke helt interpellantens holdning,
tror jeg det er veldig viktig å se fagspråket sammen med
bruk av norsk i sin alminnelighet. Det å ha en diskusjon i
Stortinget om en separat melding om norsk som fagspråk,
som er frikoblet fra norsk i sin alminnelighet, tror jeg ikke
er heldig. Inntil det motsatte er bevist velger vi denne til­
nærmingen, nemlig at det å ha en felles behandling av det­
te, er klokt. Det er lenge siden Stortinget har fått en slik
sak -- helhetlig -- til behandling, og jeg tror også Stortinget
vil sette pris på å få denne muligheten til en bred gjen­
nomgang av de ulike utfordringene vi står overfor knyttet
til norsk språk.
Så vurderer vi, selvfølgelig, som jeg sa i mitt hoved­
svar til representanten Reikvam, hvilke ulike grep vi kan
gjøre i lovverk og på annen måte for å styrke norsk som
fagspråk. Når jeg da ikke velger å gå inn i den indikatoren
som interpellanten gjør, er det fordi den utgjør en ganske
liten del og har virket i ganske kort tid. Men vi er nå i en
prosess med å utvikle en indikator som går på formidling
av dette. Der ser vi at norsk har betydning i veldig mange
sammenhenger. Også det at lærebøker kan bli en del av

2006
2174 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
dette, tror jeg vil ha stor betydning. Når det gjelder for­
målsparagrafen -- som interpellanten også la merke til at
jeg nevnte -- mener vi at dette er ulike tiltak som sammen
gjør at vi klarer denne vanskelige balansegangen.
La meg bare understreke helt avslutningsvis at det er
fryktelig krevende for et lite språkområde å ivareta språ­
kets egenart og betydning som fagspråk samtidig som en
stadig større del av verden er internasjonal, og kunnskaps­
basene er internasjonale. Men vi må klare dette dilemma­
et. Det er det Universitetet i Oslo -- og ulike innstillinger
-- nå viser, nemlig at disse dilemmaene kan man ikke
komme rundt. Man er nødt til å være bevisst. Og la meg si
at mitt inntrykk er at universitetene og høyskolene er seg
bevisst det dilemmaet.
Gunnar Gundersen (H) [11:39:22]: Utfordringen
som interpellanten tar opp, er viktig og må være noe av
det nærmeste man kommer det muliges kunst. Å holde
øye med -- og holde diskusjonen og balansegangen leven­
de -- norsk språk som vitenskapelig språk er viktig. Vårt
språk er vår kulturarv og identitet, og de fleste av oss øn­
sker å se at det blomstrer, og at det lever videre. Derfor er
jeg enig med statsråden i at dette nok er en debatt man ald­
ri helt blir ferdig med. Men så er det jo også veldig mange
«conflicts of interest», hvis man skal bruke sånne ord i en
slik debatt.
Vi ønsker alle forskere som blir sitert ute, forskere som
forsker/skriver sammen med forskere ute, og vi ønsker at
norske forskere skal delta i internasjonale fora. I dagens
Aftenposten kan vi bl.a. lese at skal vi nå 3 pst.­målet for
forskning så er det nødvendig med 15 000 nye forskere,
og ifølge Aftenposten kommer det til å bli en storstilt im­
port av forskere for å nå det målet. Vi ønsker jo forskere
med ambisjoner, så her er det åpenbart vanskelig å forene
alle interesser.
Det samme gjelder studenter. Vi ønsker internasjonale
studenter ved norske læresteder, og vi ønsker at norske
studenter skal få tilgang til den beste kompetansen, bl.a.
gjennom lærebøker. Statsråden var inne på at norsk forsk­
ning utgjør 0,4 pst. -- så her har vi faktisk en ganske bety­
delig utfordring.
I en globalisert verden der informasjonen skal og må
flyte, er Norge faktisk ganske avhengig av den informa­
sjon og kunnskap som kommer utenfra. Vi er mer avhen­
gige av dette enn verden er avhengig av kunnskap herfra
-- og språket blir da en betydelig utfordring.
Når det er sagt, må norsk også kunne brukes på områ­
der der forskning er norsk rettet, enten på grunn av pro­
blemstilling, fagområde eller andre områder som er av
norsk karakter og særpreg. Det faktum at Universitetet i
Oslo gikk til det skritt å oppnevne et eget språkutvalg, er
et godt tegn. Hvor vellykket oppfølgingen blir, tør jeg
ikke spå om, men problemstillingen er iallfall satt på kar­
tet. Oslo­utvalget har bl.a. pekt på dagens finansierings­
system, at det legger opp til urimelig favorisering av pu­
blisering på norsk. Jeg oppfatter det også slik at det slett
ikke er full enighet om det innenfor universitets­ og høy­
skolesystemet, men de stadige påstandene om at det løn­
ner seg bedre å publisere en artikkel om norsk historie i et
internasjonalt tidsskrift enn i vårt eget Historisk tidsskrift,
tyder på at dette er noe man bør se på under evalueringen
av Kvalitetsreformen.
Det er kanskje også et paradoks at frykten for norskens
framtid som fagspråk kommer omtrent samtidig som in­
stitusjonene i samsvar med forutsetningene i Kvalitetsre­
formen strever for å gi mer av undervisningen på engelsk
både for å gjøre det fristende for utenlandske studenter å
komme til Norge og for å forberede norske studenter på
framtiden og på hvilke utfordringer de møter hvis de skal
til utlandet for å studere.
Jeg er enig med Konkurransetilsynet i at det er vanske­
lig å se logikken mellom fastpris på bøker og tilgjengelig­
heten av lærebøker på norsk, og jeg er redd for at de tiltak
som er antydet, vil komme til å virke mot sin hensikt. Økt
konkurranse innen bokhandel har gitt lavere priser på bø­
ker. En bør selvfølgelig alltid ha et blikk mot markedet for
å se på hvordan man eventuelt kan korrigere uheldige ut­
slag -- det kan være innkjøpsordninger, og det kan være å
sikre norske forfattere betingelser som gjør at man fortsatt
får bøker på norsk. Men en reversering av konkurransen
er ikke løsningen. Når norske studenter kjøper færre bø­
ker, er det jo også et uttrykk for hva de velger.
I næringslivet har vi det samme. Det gir faktisk litt sta­
tus i norsk næringsliv -- det bør man også ta med i en slik
diskusjon -- å bruke engelsk i benevnelse av stillinger, noe
en del selskaper er helt avhengige av om det er snakk om
et internasjonalt konsern. Så her er det mange utfordrin­
ger.
Som en kuriositet til slutt er det fristende å minne om
at Høyre stod fullstendig alene da vi i forbindelse med be­
handlingen av Kvalitetsreformen sa følgende:
«Komiteens medlemmer fra Høyre viser til henven­
delse av 23. mai 2001 fra Norsk språkråd til komiteen
(...)» (Presidenten klubber.)
Jeg får ikke tid til å sitere alt. Men her har oppmerk­
somheten i Høyre vært stor. Jeg tror problemstillingen er
veldig viktig. Det er viktig at man har en åpen debatt om
det, og jeg ser fram til en videre oppfølging.
Ola T. Lånke (KrF) [11:44:53]: Interpellanten Rolf
Reikvam har satt fokus på en veldig viktig og interessant,
men samtidig uhyre krevende utfordring: å sikre det nors­
ke språkets stilling som fagspråk. Fra Kristelig Folkepar­
tis side er vi helt enig i at det igjen er på høy tid å sette fo­
kus på dette også i politiske fora. Representanten Rei­
kvams varsku er derfor høyst påkrevet.
Når dette også blir krevende, er det naturligvis på
grunn av det ufravikelige faktum at vi nordmenn må bli
bedre i fremmedspråk -- framfor alt i engelsk -- for å kunne
henge med. Det gjelder ikke bare i akademiske diskusjo­
ner. Det gjelder i alle internasjonale relasjoner: i politisk
samarbeid, i næringsliv, i handel, i kultur, i økumenikk
-- kort sagt i alt hvor det foregår utveksling av informa­
sjon. Dette er ikke bare viktig, det er nødvendig.
Det synes å være et generelt problem i internasjonale
fora at de som behersker engelsk på morsmålsnivå, har en
tendens til å dominere. Personer med mer haltende en­
gelsk blir ikke i like høy grad tatt på alvor, fordi det fagli­

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
2175
2006
ge presisjonsnivået blir for dårlig. Selv fagfolk på høyt
akademisk nivå risikerer å bli tatt for å være middelmådi­
ge fordi de ikke behersker språket. Dette er den ene siden.
Den andre siden er at midt oppe i dette står norsk språk i
fare for å miste fotfestet. Dilemmaet blir så: Hvordan kan
man gjøre det ene og ikke la det andre være ugjort?
Norsk språk er under et enormt press -- det har mange
understreket -- naturligvis ikke bare innenfor akademia.
Hele mediehverdagen bidrar til at engelsk språkføring
gradvis sniker seg inn på oss. Så kan man da spørre: Er det
så farlig? Det samme skjedde jo under dansketiden, da
dansk språk fortrengte norrønt og gammelnorsk. Svaret
på spørsmålet er: Dette må motarbeides. Vi vil ikke gå fra
ille til verre. Da vil mye gå tapt. Språket er en bærebjelke
i vår kulturelle identitet -- vi har ikke råd til å miste den.
I en tid da norske skjønnlitterære forfattere har sin stor­
hetstid -- det er kjempebra -- må vi ikke oppleve at akade­
mia bidrar til å bryte ned dette. Derfor er det her viktig å
merke seg Språkrådets oppfordring:
-- Språkpolitikk må ikke avgrenses til kulturpolitikk.
-- Hele forvaltningen og samfunnet for øvrig må trekkes
inn.
-- Vi må få en samlet språkpolitikk.
Så langt er det ikke vanskelig å være enig, men hvor­
dan skal vi løse dilemmaet? Kanskje gjør vi rett i å følge
oppfordringen fra filosofen Lars Johan Materstvedt ved
NTNU i Trondheim. Han skriver i en artikkel i Tidsskrift
for Den norske lægeforening:
«Den beste måten å bli bedre i engelsk på, er å bli
bedre i norsk først.»
Materstvedt skriver videre:
«Å beherske sitt eget språk skikkelig har en overfø­
ringsverdi (til engelsk og andre språk) som vanskelig
kan overvurderes.»
Han hevder også i artikkelen:
«Dersom norske studenter og ansatte skal ha faglige
meningsutvekslinger på engelsk i auditoriet og i pro­
blembasert læring (...), vil det virke hemmende på
kreative og kritiske evner.»
Materstvedts oppskrift er at undervisningen må foregå
på norsk -- dette var jo for øvrig også statsråden inne på --
men han mener selvsagt ikke at det skal slakkes av på krav
og forventninger til norske forskere som skal hevde seg
internasjonalt. Han mener tvert om at de vil gjøre det bed­
re ved å ta det norske språket på alvor. Det samme var
også -- som jeg sa -- statsråden inne på.
Jeg tror dette er et viktig poeng. Slik situasjonen har ut­
viklet seg, gjør vi kanskje rett i å innrømme at det i forbin­
delse med behandlingen av lov om universiteter og høy­
skoler var uheldig å sløyfe kravet om at forelesningene
skal holdes på norsk. Antakelig bør dette vurderes på nytt.
Jeg er enig i at det er veldig bra hvis det allerede fore­
går en prosess i universitets­ og høyskolesystemet med
tanke på å styrke norsken i de faglige diskusjonene og i ut­
viklingen av fagene.
Interpellanten Reikvam peker på at universitetenes fi­
nansieringsmodell og måten den blir praktisert på, er
uheldig, og at den stimulerer til å skrive vitenskapelige ar­
beider på engelsk fordi norske lærebøker vektes for lavt.
Dette kan sikkert være et poeng. Jeg er enig i at statsråden
og departementet må ta tak i dette, men i realiteten stikker
problemet dypere enn som så. Det handler framfor alt om
bevisstgjøring av holdninger og om mentalitet også in­
nenfor akademia -- som i samfunnet for øvrig. Derfor er
Språkrådets oppfordring om en overordnet strategi beti­
melig.
I en tid da norsk litteratur og norsk kultur på mange
måter er i en positiv utvikling, bør vi gripe sjansen og få
til det samme på det vitenskapelige området. Påstanden
om at ferdigheter i norsk er en viktig forutsetning for å nå
langt faglig, bør ikke minst gjennomtenkes og utredes
nærmere.
Spørsmålet er: Skal vi ha én overordnet utredning eller
melding om dette? Mye taler for det, fordi dette jo henger
sammen. Jeg tror ikke det ene (presidenten klubber) mot­
sier det andre. Man kan nok gjøre begge deler, men per­
spektivet må være overordnet. Det spørs om det ikke bør
være en utredning (presidenten klubber) spesielt for dette
området.
Så langt støtter Kristelig Folkeparti interpellanten
Reikvams (presidenten klubber) syn.
Presidenten: Presidenten må be om at ein respekterer
taletida.
Inger S. Enger (Sp) [11:50:28]: Først og fremst vil
jeg rose representanten Rolf Reikvam for at dette temaet
blir tatt opp. Det er svært viktig.
Før jeg begynner, vil jeg skynde meg å si at det selvføl­
gelig er viktig å beherske engelsk. Denne debatten kan
fort bli en debatt mot engelsk, og det er ikke meninga. Jeg
sier det allerede nå, fordi jeg altfor ofte hører at vi ikke må
være slike heimfødinger som absolutt ikke vil bruke en­
gelsk. Det er ikke dette det går ut på. Saken er større enn
som så.
Norsk er et minoritetsspråk i verden, og det er en kul­
turoppgave å ta vare på det. Språk er identitet. Den som
kjenner seg sjøl, kjenner også sitt eget språk -- og er altså
trygg på seg sjøl. Og den som er trygg på seg sjøl, er ikke
redd for andre. God språkpolitikk er derfor også viktig i
kampen mot diskriminering.
Lørdag ble Forum for statskirken lansert. I den forbin­
delse sa forfatteren Edvard Hoem at skolen, kirken og sta­
ten må samarbeide om å passe på språket. Det er en tan­
kevekker.
I akademia står forskningen i høgsetet. Forskning er
internasjonal. Det er en kamp for å få store forskningspro­
sjekter, og det er en kamp for å få publisert sine resultater
internasjonalt -- altså på engelsk. Det største en forsker
kan oppleve, er å få publisert en artikkel i et anerkjent
utenlandsk tidsskrift. For en forsker på f.eks. Universitetet
for miljø­ og biovitenskap, UMB, på Ås vil en artikkel i
«Nature» bety svært mye. Det vil ikke bare gi prestisje,
det vil også gi penger.
Belønningssystemet ved universitetene er slik at man
blir honorert etter forskjellige aktiviteter. Pengene styrer
aktiviteten. Institusjonen får penger for antall uteksami­
nerte kandidater, for oppslag i aviser osv., men aller mest

Trykt 1/6 2006
2006
2176 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
for å skrive en artikkel i et anerkjent engelskspråklig tids­
skrift. Dette som systematikk kan fort gi en kulturpolitisk
slagside; det lønner seg rett og slett å bruke engelsk. At
dette er utilsiktet, gjør det neppe bedre. La meg illustrere
med et poeng. Dersom de store, norske forskerne hadde
levd i dag, ville bildet muligens sett slik ut: Sverre Steen
hadde kanskje ikke brukt så lang tid og mange krefter på
sitt store historieverk. Vi eldre husker radioopplesningene
av «Langsomt ble landet vårt eget». Han ville fått vesent­
lig mer penger dersom han hadde skrevet en tresiders ar­
tikkel i «Science».
Det er neppe riktig å angripe at forskerne belønnes for
sine internasjonale artikler, men en bør kunne oppjustere
det arbeidet som gjøres på norsk. Det bør kunnskapsmi­
nisteren se nærmere på. Det bør også kulturministeren in­
teressere seg for.
Akademia fører ingen kulturpolitikk -- de driver forsk­
ning! De er ute etter det beste, sier de. Dette er overlatt til
den enkelte forsker og den enkelte lærer. Det er nemlig
lærerne som velger fagbøker i sine fag. Vi konstaterer at
de oftere velger engelske fagbøker. Som et eksempel: På
UMB er andelen engelske fagbøker økt fra 40 pst. til
60 pst. av det totale boksalget de siste fire--fem åra. Det er
en dramatisk dreining. Spørsmålet blir da: Er det bare for­
di engelske fagbøker er best, eller er det fordi man synes
det er greit at studentene også kan lese engelskspråklig lit­
teratur? Det skal jeg ikke uttale meg helt sikkert om, men
det kan dessverre også være et utslag av kulturpolitisk
ubevissthet.
Dette er en viktig debatt. Universitetet i Oslo har tatt
ballen. De har laget en utredning om språkpolitikk ved
universitetet. Universitetet i Oslo sier at universitetets
språk er norsk, og at deres språkpolitikk skal være om­
trent slik: Norsk på bachelor­nivå og engelsk på master­
nivå. Dette er en begynnelse.
Hele poenget er at en skal ha et eget norsk fagspråk, og
at det skal brukes i det daglige virke. Forskernes funn og
forskernes oppdagelser har et nytteformål, enten det skal
brukes i forvaltning eller i forretningslivet. For å kommu­
nisere forskningsresultatene må de jo forstås. De som skal
bruke kunnskapen, er i mange sammenhenger den almin­
nelige mann og kvinne i Norge. Da virker det meningsløst
om vi skal ha alt dette på engelsk. Derfor bør flere univer­
siteter og høgskoler ta opp hansken og diskutere språket.
Representanten Reikvam har et godt poeng når han
mener at lovteksten i lov om høgskoler og universiteter
bør endres til slik den var.
Jeg er også glad for at statsråd Djupedal nevnte at det
kommer en stortingsmelding om norsk språk, hvor også
fagspråk skal få stor plass.
Dette er mer enn kulturpolitikk! Det koster, men det er
viktig for landet.
Odd Einar Dørum (V) [11:55:57]: Jeg vil takke in­
terpellanten for initiativet. Så vil jeg bare si her i stortings­
salen at det er ikke lenge siden fagkomiteen var i USA for
å se på hvordan amerikanerne tok vare på dannelsen. Den
amerikanske «liberal arts»­tradisjonen er et uttrykk for at
man i amerikansk akademia satser på at dannelse, all­
menndanning, er helt avgjørende. Det er en styrke ved det
samfunnet, det er en styrke ved de institusjonene. Derfor
er det min inngangsvinkel til interpellantens initiativ at
det å være språkdyktig, enten det er på engelsk, som vi
legger opp til ut fra alle internasjonale forpliktelser, eller
på norsk, som er vårt eget språk, er en del av forsvaret for
allmenndanningen i dette landet, det er en del av dannel­
seskampen.
Så må det være slik at vi kan diskutere hvilke praktiske
virkemidler vi har da, gitt de internasjonale forpliktelsene
vi har, til å kunne gi merittering av norsk som forsknings­
språk. Det er det som er temaet. Jeg tror interpellanten er
inne på noe veldig viktig, at i tillegg til det positive arbei­
det som flere har vist til, og som har foregått ved Univer­
sitetet i Oslo, må vi få en egen utredning fra Kunnskaps­
departementet om norsk som fagspråk. Hvordan den
kommer, er ikke avgjørende, men det kunne vært et inter­
essant vedlegg til en helhetlig utredning og stortingsmel­
ding, som Regjeringen har bebudet. Vi må kunne forvente
en egen utredning, og vi må kunne forvente det fra fagde­
partementet når vårt største universitet har tatt det ansva­
ret som det har gjort, ved å lage en egen utredning om
hvordan norsk kan fremmes som forskningsspråk. Dette
er det all mulig grunn til å rose.
Hvis man ser på forslagene som man har kommet med,
tror jeg det er mye å hente der, både i forbindelse med en
egen sak om norsk språkpolitikk og i forbindelse med det
arbeidet som jeg rett og slett forutsetter at Kunnskapsde­
partementet setter i gang; at de lager en skikkelig utred­
ning for å følge opp dette initiativet fra vårt største univer­
sitet.
Jeg er enig med statsråden i at forskjellige virkemidler
kan brukes. Jeg er også enig i hans understrekning av be­
tydningen av å belønne formidling. Det er nemlig slik at
hvis du er en god forsker, men ikke klarer å formidle det
på begripelig norsk, er det flere som har et problem. Fors­
keren har i hvert fall et problem. Hvordan i all verden skal
vi kunne opprettholde et livskraftig folkestyre og et de­
mokrati hvis man ikke på en enkel og tydelig måte kan
formidle det man har sagt? Da må det være et eller annet
som svikter i hele dannelsen før man kommer så langt.
Jeg vet jo at folk kan dette. Jeg velger derfor å se på de­
batten i dag slik at vi, ikke fordi vi er redde for noe, men
fordi vi nettopp lever i en situasjon med internasjonalise­
ring, ønsker å være gode til å ta vare på de virkemidlene
som gjør at vi klarer begge deler -- at vi klarer å delta in­
ternasjonalt, og at vi klarer å ta vare på vårt eget språk,
ikke bare som et skjønnlitterært språk, men som et fag­
språk.
Når det gjelder meritteringen, har det kommet forskjel­
lige innspill. Formidling er et viktig punkt. Jeg vil bare
oppfordre statsråden til å se på hvordan man nettopp kan
belønne merittering i det arbeidet. Jeg oppfattet det slik at
det var grunnholdningen i innlegget hans og i tilsvaret til
interpellanten -- at det var det han ville.
Så vil jeg understreke hvor positivt det er at utdan­
ningsinstitusjonene tar ansvar selv. Det er svært positivt
-- interpellanten understreket også det -- at Universitetet i
Oslo har gjort det. Andre bør følge opp dette. Andre i vår

2177
15. mai -- Interpellasjon fra repr. Reikvam om å styrke norsk som fagspråk
og som vitenskapelig språk
S 2005--2006
2006
(Dørum)
store, tunge forskningsverden må følge opp det initiativet
som er tatt ved Universitetet i Oslo. Dette burde være en
inspirasjon til at man innenfor alle våre store, tunge forsk­
ningsmiljøer følger opp det som Universitetet i Oslo har
gjort, fordi sjansen for at kloke folk kommer med kloke
forslag øker jo flere det er som deltar i debatten. Da slip­
per man også å få en angstbitersk debatt. Da vil man få en
debatt som er framtidsrettet, og som nettopp trekker fram
bredden. Det er ikke enten--eller når det gjelder å mestre
engelsk godt, eller å mestre norsk godt -- det gjelder begge
deler.
Jeg har stått på denne talerstolen i andre sammenhen­
ger og snakket varmt om det flerspråklige. Det er helt na­
turlig å gjøre det i denne sammenhengen også. Jeg vil av­
slutte der jeg begynte. Jeg forventer at når Regjeringen
kommer tilbake med sin melding, og ut fra mitt og Ven­
stres synspunkt med et svært og omfattende trykt -- eller
utrykt -- vedlegg om fagspråket, ser Regjeringen dette
som en del av et dannelsesprosjekt, det prosjektet som
gjør at det er begripelig også i 2006 og i 2007 å forklare
folk flest hvorfor det er bra at du kan noe om hva du burde
kunne, selv om det ikke er det du har satset ditt på i livet,
og at du er så ydmyk der du kan noe, at du er nysgjerrig
på at andre kan noe annet. Essensen i selve dannelsespro­
sjektet er jo at man klarer å holde dette perspektivet oppe.
Og, som sagt: Komiteen fikk sterke impulser om at det i
amerikansk høyere utdanning er sterk vilje til å holde det­
te oppe. Vi kan ikke være dårligere her på berget. Vi har
hatt tradisjoner før oss, vi kan fornye dem. Det er det som
interpellanten ønsker med sin interpellasjon, og Venstre
støtter hensikten.
Anders Anundsen (FrP) [12:01:12]: Det norske
språket har vært under press i all tid og er det fortsatt. Det
norske forskningsspråket er altså under press fra engelsk
og andre internasjonale språk, mens vårt eget språk for ti­
den presses sterkt av bl.a. såkalte SMS­forkortelser. Jeg
har selv problemer med å forstå hva min sønn prøver å
fortelle meg når han skal snakke fort og «gæli» etter en
beordring fra far. Og ikke vet jeg hvordan norsk akademia
ser ut når den generasjonen skal gjøre seg, som represen­
tanten Dørum sa, kort og konsist forstått i akademisk sam­
menheng.
Men jeg har lyst til å snu problemstillingen litt på ho­
det. Det er sagt mye vettugt fra denne talerstolen i dag om
norsk som forskningsspråk på bakgrunn av den interpel­
lasjonen som representanten Reikvam har fremmet. Sam­
tidig må vi altså erkjenne, og jeg synes statsråden for så
vidt delvis var inne på det i sitt svar, at vi er 4,6 millioner
mennesker her på berget, som representanten Dørum sa,
og det er 4,6 millioner mennesker som bruker vårt språk,
og det er den andelen av de 4,6 millionene som er opptatt
av det forskerne skriver og utgir, som leser forskningsrap­
portene og leser forskningsmaterialet på norsk. Før var
det kanskje slik at det var mye forskning for Norge, som
var rettet inn mot Norge. Men det er ikke slik lenger. Jeg
har ikke engang tall på hvor mange internasjonale forsk­
ningsorganisasjoner Norge er medlem av, og den nye
forskningstrenden er at det forskes internasjonalt. Forsk­
ningsgrupper settes ikke lenger sammen av forskere bare
ved et norsk universitet, de settes ofte sammen i grupper
med sterk internasjonal samblanding. Da er det etter vår
oppfatning viktig at man har et godt fundament for en in­
ternasjonal språkformulering.
0,4 pst. av verdenspublisert forskning er norsk. Det
tror jeg er illustrerende nok i forhold til hvor viktig det er
å sørge for at vi er dyktige på engelsk og annet fremmed­
språk. Jeg har lyst til bare i en bisetning å nevne at vi tid­
ligere år har hatt en runde om hvor tidlig man skal starte
språkopplæring, ikke minst i forhold til et obligatorisk
2. fremmedspråk, hvor opposisjonen har vært veldig ty­
delig på at det er viktig å ha en god språkfaglig drakt alle­
rede fra grunnskolen av. Den fokuseringen har dessverre
ikke Regjeringen hatt, men jeg tror det er en sammenheng
i disse to spørsmålene.
Jeg tillater meg også å stille et spørsmål på oppløpssi­
den: Hvor mye ressurser skal man egentlig bruke på å hol­
de forskningsspråket i Norge norsk? Det forstår jeg også
at statsråden har varslet at han kommer tilbake til i den
helhetlige meldingen knyttet til dette. Da vil jeg også anta
at statsråden kommer tilbake til ressursbruken i forhold til
hvor mye ressurser som faktisk skal gå til å bevare norsk
forskning norsk. Kanskje burde denne interpellasjonen,
eller en annen interpellasjon, heller handlet om hvordan
norske forskere skal bli enda bedre til å produsere forsk­
ningsresultatene sine på engelsk og trygge språkdrakten
både i engelsk, tysk og andre internasjonale språk på
forskningssiden. For det er altså slik at kvaliteten på
forskningen ofte blir målt i antall spaltemillimeter i inter­
nasjonale forskningsblader, og det hjelper ikke å publise­
re norske forskningsrapporter i den typen blader på norsk.
Rolf Reikvam (SV) [12:05:14]: Først vil jeg takke
for engasjement og deltakelse i en viktig politisk debatt.
I min innledning valgte jeg å ikke dra i gang en debatt
om engelsk og andre fremmedspråk på universiteter og
høyskoler. Det er åpenbart at også norske forskere skal
bruke engelsk og andre språk for å publisere både nasjo­
nalt og internasjonalt. Det er ikke det som er problemstil­
lingen. Det er selvsagt at en også må ha et undervisnings­
tilbud på engelsk på universitetene. Det er ikke det som er
problemstillingen. Problemstillingen er hvordan vi skal
kunne påvirke for å stimulere til at en fortsatt skriver på
norsk, utvikler norsk fagterminologi osv. på universiteter
og høyskoler. Det er det som er debatten, for innerst inne
-- når vi kommer helt inn -- dreier dette seg egentlig om vår
egen identitet, vår egen forståelse av oss selv, vår egen
kultur og også vårt eget demokrati. I det øyeblikket vi
mister språket, mister vi også helt sentrale deler av vår
egen forståelse av vår egen historie og vår egen kultur.
Derfor: Det å ta vare på språket, det å utvikle språket, det
å utvikle ny terminologi på områder hvor det trengs å ut­
vikle språket, er helt nødvendig og helt sentralt.
Jeg registrerer også og er veldig glad for den støtte jeg
fikk til at det i forbindelse med en eventuell stortingsmel­
ding er behov for en omfattende utredning omkring fag­
språkets stilling. Om det eventuelt blir et omfattende til­
Forhandlinger i Stortinget nr. 147
147

2006
2178 15. mai -- Framlegg frå repr. Ludvigsen, Skjelstad og Sponheim om styrking av pårørande sine rettar
der det oppstår usemje om å halde fram med eller avslutte livsnødvendig behandling
legg, som representanten Dørum nevnte, til en generell
stortingsmelding, eller om det blir en egen utredning med
sikte på en egen stortingsmelding, er ikke så viktig for
meg, men det er viktig at vi får en skikkelig gjennomgang
hvor vi involverer de tunge fagmiljøene i dette arbeidet.
Det er helt nødvendig, og det må vi klare.
Så er jeg enig med statsråden i at målet er ikke i dag å
endre dette finansieringssystemet som vi har valgt for uni­
versiteter og høyskoler. Det er ikke det som er poenget.
Det skal evalueres i 2007. Da får vi se hvorledes det fun­
ker. Poenget er at vi må se på de ulike vektingene innenfor
dagens system -- hvordan de ulike publiseringene skal
vektes. Skal en lærebok -- som også statsråden var inne på --
legges inn og gis vektvis uttelling? Det oppfattet jeg at
statsråden var opptatt av, og det er jeg glad for. Vi skal
ikke ta systemet, men vi skal diskutere hvordan vi skal ut­
vikle systemet og gjøre det bedre slik at en fanger opp det
som noen av oss er opptatt av å fange opp. Det er det jeg
tror er viktig i første omgang, og så -- som statsråden tid­
ligere har presisert og understreket -- kan det være aktuelt
å se på loven. Jeg er glad for den støtten jeg fikk til det.
Det er behov for å slå ring om det norske fagspråket og ut­
vikle det.
Statsråd Øystein Djupedal [12:08:30]: La meg av­
slutte med det representanten Reikvam sa helt avslut­
ningsvis i denne interpellasjonsdebatten: Det er behov for
å slå ring om det norske språket også som fagspråk.
Jeg er glad for den brede støtten interpellanten har fått
i Stortinget for å fokusere på dette. Det er en stigende fo­
kusering også i akademia på dette. Universitetet i Oslos
rapport, Universitets­ og høyskolerådets rapport og
Språkrådets utredning viser det. Det betyr at vi fra vårt de­
partement også fokuserer på dette, og at Stortinget får an­
ledning til å diskutere norsk språkpolitikk i helhet, vil
være en enestående anledning til å vektlegge norsk.
Dette er, som nesten samtlige i debatten har påpekt, et
dilemma, fordi norsk er et lite språkområde. Mens språk
er mer enn en kulturbærer, språk skal også være et fag­
språk i akademia. Dermed har man disse ulike vanskelige
dilemmaene. Uansett hvordan man snur og vender på det,
ønsker vi at norsk forskning skal være internasjonalt ori­
entert, og at norske forskere også skal være opptatt av pu­
blisering i internasjonale kanaler.
Rapporten fra Universitetet i Oslo viser at 80 pst. av
dem som velger engelsk, gjør det for å bli lest, og at 50 pst.
velger engelsk for å få en fagfellevurdering av det de pu­
bliserer. Publisering i samarbeid med utenlandske forske­
re er blitt mer og mer vanlig de siste årene. Det er det som
er bakgrunnen for de valgene de ulike forskerne gjør når
de velger publiseringskanal.
Det er ikke, selv om det ofte påpekes i den offentlige
debatten, forskjell på publisering i et engelsk og et norsk
tidsskrift. Det er ikke språket som er avgjørende, men pu­
bliseringskanalen. Publiseringskanalen er det institusjo­
nen og forskerne selv som gir en vekting av. Det er ikke
en politisk vurdering, men det går på hvor prestisjefylte
de ulike tidsskriftene anses å være. Og slik sett er det jo
riktig at innenfor mange fagfelt er de mest prestisjetunge
tidsskriftene og publiseringskanalene på et annet språk
enn norsk. Det betyr altså at det saklig sett ikke er språket
som er avgjørende, men publiseringskanalen som sådan.
Da er vi igjen tilbake til det jeg svarte interpellanten i
starten, nemlig at norsk er et lite forskningsspråk interna­
sjonalt -- 0,4 pst. er et beskjedent antall, og 4,5 millioner
mennesker er også et beskjedent antall i forhold til verden
der ute.
Jeg tar med meg alle de innspillene som har kommet i
debatten. Vi deler i stor grad holdningen til hvordan vi
skal gå videre med dette. Vi vil fra departementet forbere­
de dette sammen med Kulturdepartementet. Det er Kul­
turdepartementet som vil legge fram meldingen om norsk
språkpolitikk, men fagspråk vil være et viktig element i
dette, og vi vil forberede dette fra Kunnskapsdepartemen­
tets side. Hvordan vi forbereder dette er det litt tidlig å ta
stilling til nå, men vi vil selvfølgelig forberede dette i tett
samarbeid med ulike fagmiljøer i Norge.
Presidenten: Handsaminga av sak nr. 2 er ferdig.
S a k n r . 3
Innstilling frå helse­ og omsorgskomiteen om fram­
legg frå stortingsrepresentantane Gunvald Ludvigsen,
André N. Skjelstad og Lars Sponheim om styrking av på­
rørande sine rettar i situasjonar der det oppstår usemje
mellom pårørande og medisinskfagleg personell om å
halde fram med eller avslutte livsnødvendig behandling
(Innst. S. nr. 140 (2005­2006), jf. Dokument nr. 8:33
(2005­2006))
Presidenten: Etter ønske frå helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir av­
grensa til 35 minutt og blir fordelt med inntil 5 minutt til
kvart parti.
Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt
anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar etter
innlegg frå medlemer frå Regjeringa innanfor den fordelte
taletida.
Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på
talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil
3 minutt.
-- Det er vedteke.
Dag Ole Teigen (A) [12:13:02] (ordfører for saken):
En avgjørelse om å avslutte livsnødvendig behandling må
være en av de tyngste beslutningene noen kan ta. Omsten­
dighetene rundt situasjonen vil alltid være tragiske, alltid
være såre og alltid berøre de involverte på en fryktelig
vanskelig måte.
I de aller fleste tilfeller kommer pårørende og medi­
sinsk­faglig personell til enighet om slike spørsmål. Jeg
mener at det forslaget vi diskuterer i dag, på en konstruk­
tiv måte setter lys på tilfellene der de involverte ikke kom­
mer til enighet, og jeg håper at debatten i dag vil gjøre det
samme.
Jeg tror at de gangene pårørende og medisinsk­faglig
personell ikke er enige om hvorvidt en skal avslutte eller

15. mai -- Framlegg frå repr. Ludvigsen, Skjelstad og Sponheim om styrking av pårørande sine rettar
der det oppstår usemje om å halde fram med eller avslutte livsnødvendig behandling
2179
2006
fortsette livsnødvendig behandling, vil begge sider være
tjent med et tydelig regelverk og en klar framgangsmåte å
forholde seg til. Det vil helt klart være av avgjørende be­
tydning for de pårørende å få klarhet i og visshet om at
alle muligheter er vurdert og all mulig behandling ut­
prøvd.
Når en skal vurdere hvorvidt livsnødvendig behand­
ling skal avsluttes eller ikke, må en stille to helt sentrale
spørsmål.
For det første må en vurdere hvordan pasientens helse­
tilstand faktisk er: Hva er realitetene omkring pasientens
situasjon? En slik vurdering må først og fremst begrunnes
medisinsk. Skulle det oppstå uenighet, må en ha rett til en
ny uavhengig vurdering av helsetilstanden. Pasientrettig­
hetsloven skal gi alle pasienter rett til en slik ny vurdering,
en «second opinion». Dersom pasienten er i koma, forval­
tes denne rettigheten av de pårørende.
Det andre som må vurderes etter at en har klarlagt hel­
setilstanden, er hvorvidt tilstanden tilsier at behandlingen
bør avsluttes. En slik vurdering må først og fremst be­
grunnes etisk. I dag skal alle helseforetak ha egne etikk­
komiteer. Mindretallet hevder i sine merknader at dagens
kliniske etikkomiteer i sykehusene ikke er de rette organer
til å vurdere slike tilfeller. Denne merknaden har flertallet
ikke sluttet seg til.
Jeg tror tvert imot at det i slike saker er viktig å etablere
en prosess med god kommunikasjon, og jeg tror det som
hovedregel vil være en fordel at diskusjonen nettopp fore­
tas nærmest mulig der beslutningen skal fattes, altså i hel­
seforetakets egen etikkomite. Behandlingen i en slik ko­
mite kan få flere utfall. De involverte parter kan komme
til enighet om at behandlingen skal avsluttes, eller de kan
komme til enighet om at behandlingen skal fortsette. Det
kan også skje at komiteen mener behandlingen skal av­
sluttes, til tross for at pårørende mener det motsatte. I sli­
ke tilfeller bør pårørende få mulighet til å bringe saken vi­
dere til en ny vurdering.
I brev til komiteen skriver statsråden at det f.eks. kan
nedfelles kriterier for å gi pasient eller pårørende mulig­
het for å få saken brakt inn for en klinisk etikkomite ved
et annet helseforetak. Dette vil kunne styrke hensynet til
habilitet og uavhengighet.
Mindretallet i komiteen går inn for en lovendring,
mens komiteens flertall i sin innstilling gir en åpen tilslut­
ning til innholdet i brevet fra statsråden.
Jeg tror hele komiteen er enige om at begge sider vil
være tjent med et tydelig regelverk og en klar framgangs­
måte å forholde seg til, og jeg tror hele komiteen er enige
om at det er av avgjørende betydning for de pårørende å
få klarhet i og visshet om at alle muligheter er vurdert og
all mulig behandling utprøvd.
Men det fins flere måter å bedre pårørendes rettigheter
på. Jeg tror ikke at en lovendring nødvendigvis vil være
den beste framgangsmåten, og jeg er glad for at flertallet
ønsker å gi statsråden mulighet til å gå gjennom dagens
regelverk og vurdere hvilken framgangsmåte som vil
være den beste måten å endre regelverket på. Mye taler
for at dette best kan skje uten at selve loven endres. Stats­
råden poengterer f.eks. i sitt brev at de tiltakene hun anty­
der, er tiltak som kan iverksettes raskt. En lovendring er
en mer komplisert prosess, og da vil det også ta lengre tid
før vi får endringene på plass.
Komiteens flertall mener det skriftlige svaret fra stats­
råden ivaretar forslagsstillernes intensjon, og imøteser de­
partementets videre arbeid med sakskomplekset og utfal­
let av de vurderinger statsråden ønsker å gjennomføre. På
denne bakgrunn foreslår flertallet at dokumentet vedleg­
ges protokollen, og jeg ber Stortinget om å gjøre vedtak i
samsvar med komiteens flertallsinnstilling.
Harald T. Nesvik (FrP) [12:17:47] (komiteens leder):
Bare for å ta det siste først: Det er en enstemmig komite
som mener at svaret fra statsråden ivaretar forslagsstiller­
nes intensjon. Men mindretallet ønsker å gå litt videre
med saken, slik at det er sagt en gang for alle. Det står
også i innstillingen som ligger på bordet i dag. Jeg tror
derfor ikke at det er de store uenighetene i saken. Det er
bare det at noen kanskje ønsker å gå litt lenger og ønsker
noen andre virkemidler enn det flertallet legger opp til.
Jeg skal prøve å tilkjennegi et par av de tingene.
Det ene går på lovfestingen. I innstillingen er det frem­
met følgende forslag fra Fremskrittspartiet og Venstre:
«Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid
med å lovfeste de pårørendes rett til en uavhengig for­
nyet vurdering der det er uenighet mellom de pårøren­
de og det medisinske fagpersonellet om hvorvidt be­
handling skal fortsettes eller avsluttes.»
Forskjellen er at vi ønsker at dette skal nedfelles i lov,
mens man fra flertallets side ønsker å tilkjennegi at dette
kanskje kan ivaretas på en annen måte. Og bare for å ha
sagt det: Dette forslaget er ikke til hinder for at man kan
iverksette andre tiltak allerede nå mens man vurderer
hvordan denne lovteksten skal utformes, om det skal skje
i form av en egen lov, eller der det naturlig hører hjemme
etter undertegnedes mening, nemlig i pasientrettighetslo­
ven -- hvis dette skal nedfelles i lov. Jeg tror ikke det er
den store forskjellen, men vi ønsker å gå litt lenger.
Videre påpeker Fremskrittspartiet i sine merknader at i
de tilfeller der man i Norge har et relativt lite fagmiljø,
ønsker vi at det skal være mulig å få en fornyet vurdering
også fra utenlandsk fagpersonell. Her tror jeg heller ikke
at det er stor uenighet når det kommer til stykket, nettopp
fordi vi må innse at det i en del saker kan være betydelig
mer kompetanse i utlandet enn det vi faktisk har innenfor
landets egne grenser.
Det er ikke til å stikke under stol at bakgrunnen for at
dette forslaget er framkommet, i stor grad nettopp er den
saken vi hadde i Bergen. Men vi skal også ta innover oss
at det er et veldig lite antall saker det dreier seg om. I de
aller fleste sakene kommer man til enighet, slik saksord­
fører var inne på. Spørsmålet er bare hvilket regelverk vi
skal ha for å ivareta de situasjonene der man ikke kommer
til enighet.
Jeg er også enig med saksordfører i at det selvfølgelig
er best hvis man kommer til enighet, og at man kommer
til enighet så nær som mulig der beslutningen skal fattes.
Men vi vet at i en del situasjoner kan det være god grunn
til å flytte saken ut fra helseforetakets egen etikkomite og

2006
2180 15. mai -- Framlegg frå repr. Ludvigsen, Skjelstad og Sponheim om styrking av pårørande sine rettar
der det oppstår usemje om å halde fram med eller avslutte livsnødvendig behandling
over på andre. Så jeg imøteser det videre arbeidet her som
statsråden skisserer i sitt brev til komiteen, som jeg mener
langt på vei ivaretar intensjonene til forslagsstillerne.
Videre har Fremskrittspartiet i sine merknader påpekt
at det er viktig at de pårørende har trygghet for at også de­
res interesser blir ivaretatt i en slik sak. Derfor sier Frem­
skrittspartiet at det i forbindelse med de sakene som skal
til vurdering, er viktig at også de pårørende får rett til å ut­
peke en person som skal ivareta deres interesser, for ellers
vil man kunne få en følelse av at en beslutning blir tredd
nedover hodet på en.
Jeg er glad for at disse sakene har kommet på dagsor­
denen. Forslagsstillerne har her gjort en grundig og god
jobb, for det er viktig å få avklart dette. Videre har stats­
råden varslet at hun vil se på saken og det regelverket som
ligger der, og det ser jeg fram til. På mange måter er inten­
sjonene oppfylt, men Fremskrittspartiet ønsker i hvert fall
å gå litt lenger og vil lovfeste det.
Jeg tar herved opp forslaget fra Fremskrittspartiet og
Venstre.
Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har
teke opp det forslaget han refererte til.
Inge Lønning (H) [12:22:29]: La meg begynne med
å si at jeg er helt enig med komiteens leder i at det ikke
foreligger noen stor eller prinsipielt betont uoverensstem­
melse i komiteen om denne saken.
La meg også understreke at den konkrete saken som
tiltrakk seg stor medieoppmerksomhet, og som er foran­
ledningen til at forslaget er reist, akter jeg ikke å kommen­
tere. Den saken foreligger til en uavhengig vurdering, og
derfor gjør alle klokt i å avstå fra å ha noen formeninger
om eller evaluering av det forløpet. Det får man anledning
til å komme tilbake til når rapporten foreligger.
Det er grunn til å understreke at i dagens helsevesen
treffes det løpende, praktisk talt daglige avgjørelser av
dette slag. Det er en ny situasjon i den forstand at det først
er i de seneste år man har fått et så stort og rikholdig re­
gister av teknologiske muligheter til livsforlengende be­
handling -- eller kanskje er det riktigere enn å kalle det
livsforlengende behandling, å si at vi har nesten ubegren­
sede muligheter til å forhale dødsprosessen for mennes­
ker. En ansvarlig utøvelse av legegjerningen tilsier såle­
des at man langt oftere enn før er nødt til å treffe denne
type vanskelige avgjørelser. Alle kan jo forstå -- uten at
man har vært i nærheten av den type yrkesutøvelse -- at det
er det mest ansvarsfulle og det vanskeligste av alt mennes­
ker kan bli nødt til å ta ansvaret for.
La meg videre understreke at det som har vært fremme
i den offentlige debatt i tilknytning til Kristina­saken,
nemlig at enkelte har hevdet at dette burde det være de på­
rørende som treffer avgjørelser om, og ikke medisinsk
personell, er et standpunkt som er veldig lite gjennom­
tenkt. For det første ville det moralsk sett være feilaktig å
be noen pårørende om å påta seg det ansvaret, for det an­
svaret ville være ekstremt vanskelig å bære. For det annet
forutsetter man, når man ønsker en slik løsning, at de på­
rørende er enige seg imellom. I svært mange tilfeller vil
det jo ikke være slik. Man kan oppleve opprivende kon­
flikter mellom nære pårørende rundt sykesengen. Derfor
må det være den dårligst gjennomtenkte av alle mulige
løsninger på dette felt.
La meg også understreke at uavhengig av hva statsrå­
den måtte komme til når hun gjennomfører den vurde­
ringsprosess som hun i brevet til komiteen har lovet at hun
vil gjennomføre, tar jeg det for gitt at man ikke kan etab­
lere ordninger hvor et sakkyndig organ, enten sakkyndig­
heten går på det etiske eller på det strikt medisinske, skal
kunne pålegge en ansvarlig behandlende lege å handle
mot sin samvittighet eller sin faglige overbevisning. Det
vil underminere selve grunnprinsippet i hele vår lege­
etikk, og også i den lovgivning vi pr. i dag har om helse­
personells ansvar. Det er en situasjon man er nødt til å sty­
re utenom.
Jeg synes statsrådens svar til komiteen er et tilfredsstil­
lende svar. Jeg tror det er svært ønskelig at man her tar seg
tid til å gjennomtenke grundig både spørsmålet om det er
behov for noen ytterligere lovhjemmel utover de generel­
le lovhjemler som pasientrettighetsloven har, om retten til
«second opinion» i sin store alminnelighet og vurderin­
gen av hvorledes ytterligere forskrifter eller regelfesting
bør se ut, dersom man kommer til at det er behov for det.
Jeg tror dette er et område som under ingen omstendighet
egner seg for hastverksarbeid eller improvisert lovarbeid.
Det man foretar seg på dette felt, bør være grundig gjen­
nomtenkt, og alle konsekvenser bør være grundig gjen­
nomtenkt. Derfor tror jeg komiteens flertall kommer nær­
mest den riktige konklusjon når man foreslår å vedlegge
forslaget protokollen.
Laila Dåvøy (KrF) [12:27:54]: Jeg er helt enig med
forslagsstillerne i at pårørende må få rett til en alternativ
faglig vurdering i situasjoner der det er uenighet mellom
pårørende og faglig ansvarlige om å avslutte eller videre­
føre livsnødvendig behandling. Jeg oppfatter statsråd Syl­
via Brustads svarbrev til komiteen slik at hun også er enig
i dette. Statsråden har svart positivt på at departementet nå
vil gjennomgå den ordningen vi har. Dersom hun finner at
dette kan gjøres ved regelendringer og kriteriesetting, kan
det iverksettes i løpet av kort tid. Dette er positivt.
En eventuell lovgivning vil ta lengre tid. Dessuten er
også jeg noe usikker på om det er nødvendig med en lov­
endring for å iverksette denne retten til fornyet vurdering
som alle i komiteen er enige om. Derfor ber jeg i min
merknad statsråden om å vurdere om det er behov for en
lovfesting av pårørendes rett til en uavhengig fornyet vur­
dering. Kanskje det allerede finnes en lovhjemmel som
kan brukes.
Sakens kjerne ble aktualisert gjennom en tragisk pasi­
enthistorie som ble sterkt mediefokusert, og som berørte
oss alle. Den gangen gjaldt det et lite, skadet barn.
Men de etisk vanskelige avveiningene knyttet til når og
om en livsnødvendig behandling bør avsluttes, gjelder
også f.eks. i nyfødtomsorgen og i eldreomsorgen. Nylig
leste vi i Dagsavisen at «to tredeler av de nyfødte som dør
på Rikshospitalet, dør fordi legene avslutter behandlin­
gen». Videre leste vi at «nå diskuterer helsepersonell om

15. mai -- Framlegg frå repr. Ludvigsen, Skjelstad og Sponheim om styrking av pårørande sine rettar
der det oppstår usemje om å halde fram med eller avslutte livsnødvendig behandling
2181
2006
de oftere bør si nei til behandling, hvis barnet lider og ut­
siktene til å overleve er minimale». Hvert eneste av disse
små barna har foreldre som så inderlig ønsker at deres
barn blir reddet og får leve. Det er store og vanskelige
etiske dilemmaer både foreldre og leger sammen må ta
stilling til.
Også innen eldreomsorgen finner vi de samme etiske
dilemmaer omkring behandlingen av døende. En syke­
pleier ble nylig intervjuet av Kommunal Rapport. Hun ar­
beider ved Fyllingsdalen undervisningssykehjem i Ber­
gen, et sykehjem som har satt fokus på verdighet og om­
sorg ved livets slutt. Denne sykepleieren sier at noe av det
vanskeligste er forholdet til pårørende som ikke vil gi opp
håpet, og som insisterer på f.eks. væskebehandling helt i
sluttfasen av livet. Samtidig sier hun at selv om det er
vanskelig og vondt, går det som regel fint når personalet
har kunnskap til å begrunne hva som er best for pasienten,
og når personalet selv er trygge i sine råd til pårørende.
Det er et svært viktig tema forslagsstillerne har reist.
Det må bli mer åpenhet og ikke minst større kompetanse
knyttet til dialogen med pårørende i slike saker. Det aller
viktigste er at ansvarlig behandler og pasient/pårørende
sammen blir enige, og at det ikke blir nødvendig for pårø­
rende å måtte gå til det skritt å få en annen instans til å
vurdere vanskelige, uavklarte etiske spørsmål. Men der­
som behovet er der, må tilbudet være der, udiskutabelt.
Jeg ser fram til at statsråden kommer tilbake med for­
slag til en operativ løsning som raskt kan bli innført.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:31:39]: Forslaget fra re­
presentantene Ludvigsen, Skjelstad og Sponheim om
styrking av pårørendes rettigheter i situasjoner der det
oppstår uenighet mellom pårørende og behandlende per­
sonell om å fortsette eller avslutte livsnødvendig behand­
ling, har sin bakgrunn i en enkeltsak i Bergen sist vinter.
Saken skapte samfunnsdebatt, og noen politikere kom
også med svært krasse utfall mot sykehuset som forestod
behandlingen, en kritikk sykehuset faktisk ikke kunne
møte fordi en ikke var løst fra taushetsplikten. I etterkant
formes så forslaget fra representantene fra Venstre som
Stortinget i dag behandler.
Hvem skal bestemme om man skal fortsette behandlin­
gen eller avslutte behandlingen? Det medisinske persona­
let på intensivavdelinger er svært bevisst på at pårørende
ikke skal sitte med et inntrykk av at det er de som er med
på å si ja eller nei til behandling, men at det er en beslut­
ning som treffes av de medisinsk ansvarlige etter grundige
vurderinger. Behandlende leger har ansvar for behandlin­
gen som gis. Derfor har legene også ansvaret for å stoppe
behandlingen når den ikke lenger er til nytte. Det er et an­
svar som ingen andre kan ta.
Gjennom god informasjon kan pårørende føres inn i
prosesser som gjør at forståelsen for beslutninger som tas
av behandlende leger, gis aksept. Dette fungerer i de aller,
aller fleste tilfeller svært godt, selv om en noen ganger må
bruke mer tid enn det som er til pasientens beste. Det etis­
ke dilemmaet leger står overfor når det en sjelden gang
ikke er enighet med pårørende om beslutninger, er på den
ene siden konsekvensene for pasienten som utsettes for en
meningsløs behandling, og på den andre siden hensynet
til pårørende. I samfunnsdebatten omkring den aktuelle
saken i Bergen var det pårørende som var i fokus.
Jeg er glad for at flertallet her på Stortinget ikke lett­
vint lar en enkeltsak som offentligheten bare kjenner en li­
ten brøkdel av, skape presedens for eventuell ny lovgiv­
ning på området. Jeg vil mene at ved uenighet om fortsatt
behandling vil en klinisk etikkomite ved et annet helse­
foretak kunne foreta en vurdering av saken, noe som også
gjøres i dag på konsultativ basis når behandlende leger
står overfor vanskelige avgjørelser. Jeg tolker også stats­
rådens svarbrev til komiteen slik at hun vil vurdere om det
eventuelt er behov for nasjonale retningslinjer for de kli­
niske etikkomiteene som sikrer en likebehandling når det
gjelder prosedyrer når vanskelige saker foreligger, altså
om ordningen kan forbedres noe.
De aller fleste pårørende gir uttrykk for at de blir iva­
retatt på en god måte og blir inkludert i de problemstillin­
ger som det medisinske personalet står overfor når det
gjelder behandlingen som blir gitt til ens nærmeste. Der­
for satses det veldig bevisst ved våre sykehus på å få til
gode prosesser. Men det vil aldri lykkes helt ut. Uansett
hvilken lovgivning vi har, er situasjonen ofte så vanskelig
og menneskets emosjonelle reaksjoner så komplekse at en
aldri kan unngå at det kan bli vanskelige situasjoner når
en bestemmelse endelig tas.
Gunvald Ludvigsen (V) [12:36:13]: Denne saka har
som vi alle veit, ein alvorleg bakgrunn, nemleg dei tilfella
der det oppstår usemje mellom pasientar/pårørande og dei
medisinsk­fagleg ansvarlege om å halde fram eller avslutte
livsnødvendig behandling. Vi veit at det i nokre få tilfelle,
som andre har sagt, dessverre oppstår grunnleggjande mis­
tillit mellom pasientar/pårørande og behandlarane, og at di­
alogen rett og slett blir totalt broten. Erfaringar har dessutan
vist at dagens regelverk ikkje er godt nok. Eg er glad for at
statsråd Brustad har erkjent dette i brev til komiteen.
Venstre sitt framlegg om at dei pårørande bør ha krav
på ei alternativ og uavhengig vurdering, ei såkalla
«second opinion»­vurdering, meiner eg er eit viktig steg i
retning av å gjenreise tilliten og dialogen mellom partane.
Det sentrale i framlegget vårt er forholdsvis enkelt, det
sentrale er å få etablert klare kjørereglar for alle partar --
og eg understrekar alle partar -- altså få eit tydeleg lov­ og
regelverk og etablere ein tydeleg framgangsmåte som alle
partar kan halde seg til. Eg trur også at ei slik forbetra ord­
ning i seg sjølv vil vere konfliktførebyggjande.
Det er gledeleg at Venstre sitt initiativ til eit betre lov­
og regelverk, ikkje minst for å styrkje dei pårørande sine
rettar i desse situasjonane, har fått brei støtte i ein samla
helse­ og omsorgskomite. Det har vore nemnt i debatten
her i dag av representanten Lønning -- og eg er einig med
han -- at det er inga prinsipiell usemje i komiteen. Den
vesle usemja som finst i komiteen, går på at Venstre og
Framstegspartiet vil ha ei lovfesting av dei pårørande sin
rett til ei ny og uavhengig vurdering, mens fleirtalet i ko­
miteen ikkje vil instruere Regjeringa med omsyn til lov­
festing, men avvente departementet sitt vidare arbeid med
saka.

2006
2182 15. mai -- Forslag fra repr. Eriksson, Nesvik, Giltun og Ellingsen om
å opprette psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale helseforetak
Som eg har sagt, er det sentrale i denne saka å få etab­
lert klare kjørereglar. Uansett om det er mindretalet eller
fleirtalet i komiteen som får gjennomslag for sitt syn i
dag, ser eg fram til at departementet tek skikkeleg tak i
denne saka fort, umiddelbart og slik at både pasientar, på­
rørande og medisinsk personell får eit trygt, godt og tyde­
leg lov­ og regelverk å halde seg til i desse vanskelege si­
tuasjonane.
Statsråd Sylvia Brustad [12:39:19]: Jeg er glad for
at Stortinget vier oppmerksomhet til en type saker som er
blant de vanskeligste vi har å forholde oss til i helsevese­
net. De fleste beslutninger om å avslutte behandling tas,
som flere allerede har vært inne på, på bakgrunn av enig­
het mellom behandlende personell, pasienten og dennes
pårørende. De tilfeller det her er tale om, er situasjoner
hvor man ikke kommer til enighet.
Som jeg allerede har vist til i mitt til brev til helse­ og
omsorgskomiteen av 17. mars i år, har vi i dag flere lov­
bestemmelser som skal bidra til at de rette beslutningene
fattes. Bestemmelsene skal også sikre at pasientens og på­
rørendes synspunkter tas hensyn til. Jeg vil her kort nevne
de viktigste.
Pasienten har rett til vurdering av sin helsetilstand in­
nen 30 dager etter at henvisningen er mottatt. Viktig i den
sammenheng det her er tale om, er også retten til fornyet
vurdering etter pasientrettighetsloven § 2­3. Dette kan
være et hensiktsmessig virkemiddel for å få en objektiv
vurdering av om det finnes behandlingsalternativer.
Videre er det bestemt i pasientrettighetsloven at pasi­
enten har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse­
hjelpen og til å få informasjon. I dette ligger bl.a. at pasi­
enten skal tas med på råd dersom det må foretas et valg
mellom ulike behandlings­ eller undersøkelsesmetoder.
Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å
få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. I
de tilfeller hvor pasienten ikke har samtykkekompetanse,
har pasientens nærmeste pårørende, som kjent, rettigheter
både når det gjelder medvirkning sammen med pasienten
og til å få informasjon.
Når det gjelder spørsmål om avslutning av livsnødven­
dig behandling hvor pårørende ønsker at behandlingen
skal fortsette, reises det spesielle etiske problemstillinger.
Beslutningen som skal fattes, innebærer noe langt mer
enn en rent faglig vurdering av hva som er forsvarlige be­
handlingsalternativer. Gjeldende lovverk er basert på at
det er ansvarlig medisinsk personell som har myndighet
til å treffe avgjørelse i slike saker. Samfunnsdebatten den
senere tid har imidlertid vist hvor vanskelig det kan være
når det treffes en avgjørelse som er i strid med pårørendes
ønsker.
Jeg tror de kliniske etikkomiteene i utgangspunktet er
egnede organer til å drøfte håndteringen av slike saker det
her er snakk om. Dette er også en type saker som rent fak­
tisk behandles i de kliniske etikkomiteene i dag. Samtidig
ser jeg at det i noen tilfeller kan reises spørsmål ved ob­
jektiviteten til den aktuelle etikkomiteen i slike saker. De
kliniske etikkomiteene er stort sett sammensatt av perso­
ner som har sitt virke i det aktuelle helseforetaket.
Jeg er tilfreds med at flertallet i komiteen ønsker å gi
meg anledning til å foreta en grundig vurdering av hvilke
tiltak som er best egnet til å ivareta hensynet til pårørende
i slike situasjoner. Ett av de tiltak jeg vil vurdere, er å gi
pasient eller pårørende mulighet for å få saken innbrakt
for en klinisk etikkomite ved et annet helseforetak. Dette
vil styrke hensynet til habilitet og uavhengighet. Jeg vil
også vurdere muligheten for et sett med nasjonale ret­
ningslinjer for de kliniske etikkomiteene, noe som også
kan bidra til at man så langt som mulig unngår ulik prak­
sis med hensyn til komiteenes håndtering av sakene.
Etter mitt syn er det viktigste å legge til rette for at
uenighet mellom pårørende og helsepersonell om denne
typen beslutninger unngås. Derfor er det viktig å bruke til­
strekkelig med tid. For de få tilfeller hvor det likevel opp­
står en slik uenighet, vil jeg arbeide for at håndteringen av
saken og de etiske, menneskelige og faglige overveielser
som må gjøres i slike vanskelige situasjoner som dette,
blir ivaretatt på en så betryggende, objektiv og grundig
måte som mulig.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak
nr. 3.
(Votering, sjå side 2203)
S a k n r . 4
Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om forslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Harald T.
Nesvik, Vigdis Giltun og Jan Arild Ellingsen om å oppret­
te psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale hel­
seforetak etter modell fra Helse Bergen (Innst. S. nr. 142
(2005­2006), jf. Dokument nr. 8:47 (2005­2006))
Presidenten: Etter ønske frå helse­ og omsorgskomi­
teen vil presidenten gjere framlegg om at taletida vert av­
grensa til 35 minutt og fordelt med inntil 5 minutt på kvart
parti.
Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det vert
gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar
etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den
fordelte taletida.
Vidare vert det gjort framlegg om at dei som måtte
teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei
taletid på inntil 3 minutt.
-- Det vert sett på som vedteke.
Inge Lønning (H) [12:44:54] (ordfører for saken):
Dette er åpenbart dagen for de fredelige forhold politisk.
Det ble sagt fra komiteens leder under forrige sak at det
var en meget høy grad av enighet i komiteen. Det kan i
enda høyere grad sies om denne saken, eller annerledes
uttrykt: Forskjellen mellom de to forslagene som forelig­
ger, er egentlig minimal.
Det det er uenighet om, er at ambulansetjenesten for
psykiatriske pasienter selvfølgelig skal tilfredsstille de
krav som er lagt inn i forskrift om ambulansetjeneste. Ko­
miteens flertall peker i sin innstilling på at det uttrykkelig
er sagt at denne delen også er inkludert i det generelle

15. mai -- Forslag fra repr. Eriksson, Nesvik, Giltun og Ellingsen om
å opprette psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale helseforetak
2183
2006
kvalitetskrav som helseforetakene er pålagt når det gjel­
der ambulansetjenester. Det er altså ikke adgang for hel­
seforetakene til å legge to forskjellige kvalitetsmål til
grunn, et for ambulansetjenester for somatiske sykdom­
mer og et helt annet når det gjelder psykiske lidelser.
Det som forslagsstillerne ønsker, og som mindretalls­
forslaget går ut på, er at man skal konkretisere dette dit
hen at den modellen som er utviklet av Helse Bergen, og
som hele komiteen er enig om er en god modell, skal være
mønsteret for samtlige helseforetak. På det punkt skilles
veiene, for komiteens flertall mener at dette er å anse som
det man pleier å kalle «best practice», altså at det i en
bransje finnes noen som går foran og finner gode og krea­
tive løsninger. Det bør alle de andre ta til seg og vurdere
om det er hensiktsmessig å gjøre det på samme måte.
Men det er ikke hensiktsmessig at man ovenfra -- fra de
overordnede myndigheter -- binder alle til å gjøre det på
nøyaktig samme måten. Det er klart at de lokale omsten­
digheter kan variere adskillig i dette land, bl.a. har det
med bosettingsmønsteret å gjøre, og det må fremdeles
være slik at det er de som sitter nærmest det stedet hvor
tjenestene skal utføres, som har best grunnlag for å vurde­
re hvilken praktisk løsning som er den mest tjenlige på
vedkommende sted.
Men, som sagt, uenigheten er av meget begrenset om­
fang. Derfor tror jeg at essensen i saken er at Stortinget på
denne måten minner helseforetakene om den forpliktelse
de er pålagt, og at det ikke skal gjelde ulike kvalitetsstan­
darder for ambulansetjeneste for pasienter med somatiske
lidelser og pasienter med psykiske lidelser.
Vigdis Giltun (FrP) [12:48:26]: Psykiatriplanen og
alle politiske signaler er entydige når de sier at psykiatrien
skal sidestilles med somatikken. I tillegg har Regjeringen
sagt at psykiatrien skal prioriteres for å imøtekomme be­
hovet for faglig god behandling. Psykiatriske pasienter
skal møtes med samme verdighet og tilbud til nødhjelp
som pasienter med somatiske lidelser.
I Fredrikstad Blad 1. februar i år og påfølgende dager
beskriver avisen problemet med at psykiatriske pasienter
nå i økende grad må følges opp av politiet. Det dreier seg
om personer i psykisk ubalanse, ofte kombinert med rus­
problem, som ikke får hjelp, eller som stikker av fra hel­
sevesenet.
Tall fra 2005 viser at Østfold­politiet daglig i gjennom­
snitt måtte rykke ut på to oppdrag som går under katego­
rien psykiatri/sykdom. Totalt ble det loggført 735 slike ut­
rykninger ved Østfold­politiets operasjonssentral i 2005.
Statistikken røper også at Fredrikstad har den største an­
delen. Det er ikke så rart, for det er jo en by. Men i tillegg
kommer alle de oppdragene som politiet har med å søke
etter pasienter som har forsvunnet fra Veum psykiatriske
sykehus. Her kan de lete i timevis og dagevis etter pasien­
ter som egentlig skulle ha vært fulgt opp av helsevesenet.
På landsbasis dreier det seg også om mange tusen pasien­
ter som møter politiet i stedet for psykiatrisk ambulanse
når de trenger hjelp.
Det er også et samfunnsproblem at politiet med sine
knappe ressurser bruker tiden sin til oppgaver som andre
burde hatt ansvaret for. Politiet har dessuten ikke den nød­
vendige kompetansen til å håndtere alvorlige psykiatripa­
sienter, noe som kan føre til uheldige og farlige situasjo­
ner. Det er også en svikt at alvorlig syke pasienter ikke blir
fulgt opp av sykehuset når de stikker av fra behandling.
Det er helsepersonell som har kompetanse til å håndte­
re disse situasjonene korrekt, og til å foreta de nødvendige
vurderingene. Og det er helsevesenet som har ansvaret for
å følge opp psykiatriske pasienter.
Et akutteam med psykiatrisk fagkyndige etter modell
av hva som er opprettet i Bergen, bør bli et krav innenfor
alle helseregioner. Politiet vil fortsatt være med på enkelte
oppdrag der situasjonen er truende, men kan da kjøre bort
når situasjonen er under kontroll. Tjenesten i Bergen er
resultat av et godt samarbeid, og den har ført til besparel­
ser økonomisk og til bedre forhold for både politiet, hel­
seforetaket og pasienten. Med andre ord er det en vinn­
vinn­situasjon.
Ambulansebilen er sivil, og den er utstyrt med moderne
hjelpemidler. Den er også registrert som utrykningskjøre­
tøy, slik at den kan komme raskt fram til bestemmelses­
stedet. Bilen kjøres av ambulansepersonell og kan yte før­
stehjelp i akutte situasjoner. Det kan også være nødvendig
i ulykkestilfeller hvor en slik ambulanse er det riktige å ha
på stedet.
Fortsatt er det nødvendig med politiassistanse, men
dette bare som et tillegg -- de skal ikke komme først. Dette
er et forslag om å sikre en mer skånsom og faglig riktig
håndtering av pasientene fra første øyeblikk. Slik det er i
dag, oppleves det både skremmende, nedverdigende og
ikke minst stigmatiserende at psykisk syke blir hentet av
uniformert politi. Det er ingen forbrytelse å ha en alvorlig
psykisk sykdom, og disse pasientene må kunne få samme
behandling av fagpersonell ved akutte tilfeller.
Det er enighet i komiteen, og det er enighet i salen, om
at dette er et behov. Det det ikke er enighet om, er om det
skal pålegges helseforetakene. Det har en tendens til å
trekke ut, og det har en tendens til å bli skjøvet på ting når
det ikke er pålagt. Det er ingen her som sier at det skal
være en nøyaktig kopi. Det man sier, er «etter modell fra
Helse Bergen». Og det må gjerne bli bedre, for ambulan­
setjenesten i Bergen er ikke døgnkontinuerlig hele uken,
og det burde den kanskje være. Men denne modellen, som
ser ut til å virke godt, og som alle er fornøyd med, mener
Fremskrittspartiet at man nå skal opprette i alle regioner.
Derfor vil jeg gjerne på vegne av Fremskrittspartiet få
fremme forslaget om at det skal opprettes psykiatrisk am­
bulanseteam i alle regionene.
Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har teke
opp det forslaget ho refererte til.
Laila Dåvøy (KrF) [12:53:30]: Det som er spesielt
positivt med dette Dokument nr. 8­forslaget, er at vi får
rettet søkelyset mot en meget vellykket psykiatrisk ambu­
lansetjeneste og transporttjeneste i Bergen. Det er ikke
tvil om at denne måten å organisere tjenesten på i en by
som Bergen ved behov for akutt psykiatrisk hjelp, kan stå
som et godt eksempel til etterfølgelse.

2006
2184 15. mai -- Forslag fra repr. Eriksson, Nesvik, Giltun og Ellingsen om
å opprette psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale helseforetak
Det er Helse Bergen som på eget initiativ innførte den­
ne ambulansetjenesten for psykiatriske pasienter fra
1. mai 2005. Til tross for relativt kort virketid, ett år, har
prosjektet vært positivt både for pasienter, for fagpersonale
og for politiet, som tidligere brukte langt flere ressurser på
assistanse enn det de nå gjør. Ikke minst for pasientene er
det viktig at de møtes av fagpersoner med psykiatrisk
kompetanse i akutte situasjoner. Det er også positivt at po­
litiet i mindre grad enn før er nødvendig ved syketransport
av psykisk syke i Bergensområdet.
Ved den psykiatriske ambulansetjenesten i Helse Ber­
gen har Helse Vest løst sitt forskriftsfestede ansvar for
akuttmedisinske tjenester for psykiatriske pasienter på en
utmerket måte.
Det er viktig å påpeke at det er de regionale helsefore­
takene som er ansvarlige for nødvendig ambulansetjenes­
te, hva gjelder både somatisk og psykisk syke pasienter.
Dette ansvaret kan organiseres på ulike måter. Det vik­
tigste er at pasientene får et verdig og faglig godt tilbud
over hele landet. Jeg er nok noe bekymret for at så ikke er
tilfellet overalt -- ennå. Derfor er det viktig at også statsrå­
den retter oppmerksomheten mot dette overfor helsefore­
takene.
La meg ta et eksempel: I januar i år uttalte Truls Fyhn
til avisen Nordlys:
«Vi er nødt til å hjelpe flere inn på institusjon. (...)
De fleste sakene politiet er nødt til å hanskes med er
transport av psykisk syke -- enten til deres hjem eller til
institusjoner. Vi føler oss mer som et transportbyrå enn
politi.»
Han ville nå sette ned foten for generell politiassistan­
se i psykiatriforhold. Et kompliserende forhold var også
mangelen på akuttpsykiatriske institusjonsplasser i Trom­
sø.
Helse Bergen har funnet sin gode måte å organisere
psykiatrisk ambulansetjeneste på. Jeg er sikker på at det
finnes gode eksempler også fra andre helseforetak. Det er
viktig at departementet ser det som sitt ansvar å formidle
de gode løsningene, slik at alle helseforetakene kan bli
«lærende organisasjoner» i forhold til de ansvarsområde­
ne de tross alt har felles overfor befolkningen.
De nye ambulante teamene som nå er i ferd med å byg­
ges opp, vil også kunne arbeide forebyggende og sann­
synligvis medføre at færre akutte tilfeller oppstår.
Kristelig Folkeparti er enig med flertallet i komiteen.
Vi forutsetter at helse­ og omsorgsministeren påser at hel­
seforetakene ivaretar sin plikt til å sørge for egnede ambu­
lansetjenester for psykisk syke.
Gunvald Ludvigsen (V) [12:56:58]: Det blei sagt før
her at i denne saka er det berre nyanseforskjellar i syns­
punkta i komiteen.
Eg tok ordet berre for å seie at vi i Venstre meiner at vi
ikkje kan detaljstyre korleis helseføretaka skal drive på
dette nivået. Her har vi ein situasjon der vi faktisk har ei
ganske sterk presisering i lovverket, i forskriftene. Der­
som eg les det riktig -- eg er ingen jurist -- står det at ein
viser til § 14 i forskrift om krav osb. Det verkar veldig de­
taljrikt når det står der, og det skulle vere eit trygt grunn­
lag for statsråden i sine føretaksmøte, dersom det er noko
problem på dette området. Ho kan slå fast at psykiatriske
pasientar skal likestillast med somatiske. Det er det som
er utgangspunktet. Debatten her er nok viktig i seg sjølv,
men eg trur lovverket er detaljert nok.
Men det er gledeleg at nokre helseføretak, ikkje minst
i Helse Bergen, prøver ut nye ting. Det kan vere ei mog­
legheit for andre til å lære, og det er veldig viktig.
Ein ting som eg tenkte litt på sjølv, er at det kan verke
mot si hensikt dersom ein har ei eiga ordning for nokre
pasientar. Det kan kanskje verke stigmatiserande i seg
sjølv. Eg trur ein heller må finne tilfredsstillande og gode
ordningar saman med den ordninga som ein har innafor
denne akuttmedisinske kjeda.
Eg trur òg at det aldri vil vere fornuftig ikkje å ha sam­
arbeid mellom dei forskjellige offentlege tenestene. Spe­
sialisthelsetenesta og anna helseteneste, sosialtenesta i
kommunane og politimyndigheitene må hjelpe kvarandre
når det er naudsynt. Det trur eg vi må rekne med i framtida
òg, og så må vi prøve å ha ein god dialog mellom desse
forskjellige. Samhandling er jo noko som vi ropar etter
mange gonger. Ein bør gjere dette på ein god måte, slik at
desse spesielle pasientane som vi snakkar om her, som har
det vanskeleg nok frå før, ikkje skal få det endå vanskele­
gare når dei kjem i desse situasjonane.
Statsråd Sylvia Brustad [13:00:00]: Gjennom Opp­
trappingsplanen for psykisk helse har kapasiteten blitt
styrket og vesentlig flere har fått hjelp, men jeg vil under­
streke: Etter min vurdering er vi ikke i mål. Derfor er det
slik at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser fort­
satt må styrkes. Utfordringene framover, slik jeg ser det,
er bl.a. knyttet til å sikre bedre flyt i tjenesten, slik at flas­
kehalser og overbelegg ikke oppstår. For eksempel ser vi
at en del pasienter i spesialisthelsetjenesten og akuttpsy­
kiatriske avdelinger burde vært fulgt opp på et lavere nivå.
Når flaskehalser av denne typen oppstår, bidrar det også
til å skape svikt i oppfølginga av enkeltpasienter og svik­
tende samarbeid med andre aktører. Dette kan være noe
av årsaken til at politiet i enkelte sammenhenger har ut­
trykt misnøye med hvordan helsetjenesten har fulgt opp
psykiatriske pasienter.
Forslaget om å etablere en psykiatrisk ambulansetje­
neste i samtlige regionale helseforetak må derfor ses i
sammenheng med den generelle politikken på området. Et
vesentlig tiltak som skal bidra til en styrking av tilbudene
og helheten i tjenesten, er en systematisk etablering av
ambulerende team. Som Stortinget er orientert om, er de
regionale helseforetakene pålagt å etablere ambulerende
team og ambulerende akutteam.
Erfaringene så langt viser at teamene bidrar til å øke
tilgjengeligheten til kvalifiserte tjenester, slik at pasiente­
ne får et godt faglig tilbud. Jeg har spesielt lagt merke til
at en av erfaringene med ambulerende akutteam er at inn­
leggelser på akuttavdelingene blir redusert, og dermed re­
duseres også behovet for transport av psykiatriske pasien­
ter til institusjon. Akutteamene skal ikke komme i stedet
for innleggelser på døgnavdelinger, men er et viktig supp­
lement til akuttavdelinger. Dette er en modell som bygger

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter 2185
2006
på erfaringer fra England, og som også tar sikte på å fange
opp behovet for vurdering, øyeblikkelig hjelp og transport
av pasienter til institusjon.
Samarbeidet mellom helsetjenesten og politiet er av­
gjørende viktig. Helsetjenesten må organisere seg slik at
det også underbygger samarbeidet med andre aktører,
som f.eks. politiet, når det er nødvendig. Dette samar­
beidet har ikke fungert like godt alle steder, og det er nød­
vendig med klarere rutiner, slik jeg ser det. Sosial­ og hel­
sedirektoratet og Politidirektoratet er i disse dager i ferd
med å ferdigstille et felles rundskriv som vil klargjøre an­
svars­ og oppgavefordelinga mellom politiet og helsetje­
nestene overfor psykisk sjuke mennesker. Jeg forutsetter
at helsetjenesten og politiet lokalt finner fram til samar­
beidsløsninger for hvordan akutte situasjoner kan løses til
beste for pasientene. Samarbeidet mellom helsetjenesten
og politiet i Oslo er et godt eksempel på at det er mulig å
finne fram til felles rutiner lokalt. Dersom det er nødven­
dig å gjennomføre nødvendig tvangsinngrep utenfor insti­
tusjon, er det politiets klare oppgave. Rutinemessig bruk
av politiet til ren transporttjeneste vil være feil bruk av po­
litiets ressurser.
I Bergen har en på mange måter funnet fram til en løs­
ning som er tilpasset lokale forhold og lokale problemstil­
linger. Denne erfaringen er selvfølgelig viktig å ta med
seg, spesielt i forhold til de steder hvor ambulansetjenes­
ten håndterer et stort volum av mennesker med denne ty­
pen problemer.
Departementet har bedt Sosial­ og helsedirektoratet
om en faglig vurdering av forslaget om egne psykiatri­
ambulanser. Direktoratet frafråder at det fattes vedtak om en
egen psykiatriambulanse på dette tidspunktet. Det vises til
at det i 2005 er gjennomført forsøk med ambulerende
akutteam etter modell fra England, slik jeg har orientert
om, som også tar sikte på å fange opp den problemstillin­
gen som knytter seg til den aktuelle løsningen i Bergen.
Direktoratet har anbefalt at pasienter gis en faglig vur­
dering av teamet med sikte på å finne riktig tiltak for hver
enkelt. Formålet er at teamene skal kunne gi rask behand­
ling hjemme eller i et distriktspsykiatrisk senter. Akutt­
teamene skal sørge for transport eller følge pasienten til
en akuttavdeling når det er behov for det. Vanligvis vil det
i slike situasjoner ikke være behov for en ambulanse. I de
tilfeller det likevel vil være behov for ambulanse, må de
regionale helseforetakene selvfølgelig sørge for det. Noen
steder med storbyproblematikk har helseforetakene valgt
å sette inn egne spesialutstyrte ambulanser, fordi ambu­
lansetjenesten håndterer et relativt stort volum av akutt
psykisk sjukdom. Alle ambulanser skal imidlertid i ut­
gangspunktet ha utstyr og kompetanse og være bemannet
til å håndtere alle typer diagnoser. Så min konklusjon er at
man må kunne organisere dette ut fra hva som passer best
i hver enkelt region og i ulike deler av landet.
C a r l I . H a g e n hadde her gjeninntatt presi­
dentplassen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 2203)
S a k n r . 5
Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til
helse­ og omsorgsministeren:
«Ulike oppslag i media den siste tiden vitner om store
forskjeller i kreftbehandlingen. Forskjellene er store
mellom landsdeler og mellom sykehus med hensyn til hvil­
ken behandling som gis og hvilke resultater som oppnås.
Det er også store forskjeller mellom Norge og andre land
i Europa når det gjelder å ta i bruk ny kreftbehandling.
Det er heller ingen ens praksis i helseforetakene når det
gjelder å ta i bruk nye, relativt kostnadskrevende lege­
midler. Alt i alt betyr dette at den enkelte pasient ikke kan
være sikker på at hun blir behandlet likt med andre fra en
annen landsdel, fra et annet sykehus, og med samme dia­
gnose. Ett eksempel er behandling av den hissigste og
mest dødelige typen brystkreft. Bor man på Sørlandet
eller Østlandet, er sjansene store for å få behandling med
Herceptin, som hindrer tilbakefall hos 50 pst. av pasien­
tene. De andre regionale helseforetakene skylder på tran­
ge budsjetter.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre likebehandling?»
Laila Dåvøy (KrF) [13:06:33]: Alle innbyggere må
få et likeverdig tilbud av helsetjenester. Kvalitet, trygghet,
tilgjengelighet og omsorg skal utgjøre kjerneverdiene i
helsetjenestene. Kristelig Folkeparti mener at helsetjenes­
ten særlig skal prioritere psykiatri, kreftomsorg og kro­
nisk syke.
I løpet av livet vil én av tre få kreft. I 2004 fikk 24 400
personer diagnosen kreft. Om man ikke selv får kreft, vil
alle ha noen i sin familie eller omgangskrets som rammes
av kreft. Det forventes 26 pst. økning i antall krefttilfeller
fram mot år 2020, sammenliknet med 2001. Dette skyldes
i stor grad at befolkningen blir eldre.
Eldre mennesker får nemlig oftere kreft enn yngre. Litt
over halvparten blir friske etter kreftsykdom, mens det
hvert år dør 10 500 personer av kreft.
Nasjonal kreftplan for 1998--2003 har bidratt til en be­
tydelig styrking av kreftomsorgen. Selv om den planen er
avsluttet, har det vært arbeidet videre med å videreutvikle
kreftomsorgen. Allerede i statsbudsjettet for 2004 ble det
varslet en nasjonal strategi for hvordan utfordringene in­
nenfor kreftomsorgen skal følges opp i årene framover.
Dette gjelder særlig i forhold til signaler om behandling.
Det er viktig at utfordringer i kreftomsorgen møtes på en
helhetlig og strategisk måte.
I rapporten Nasjonal strategi for arbeid innenfor kreft­
omsorgen -- kvalitet, kompetanse og kapasitet, fra 2004,
ble det bl.a. vektlagt å styrke kvaliteten på kreftomsorgen
gjennom å ta i bruk nye metoder med dokumentert positiv
effekt og at det skal gjøres lettere tilgjengelig.
For Kristelig Folkeparti er det viktig at det utvikles fel­
les nasjonale standarder for behandling, slik at pasientene
sikres likeverdig behandling uavhengig av bosted. Pasien­
ter som er alvorlig rammet av kreft, vil oppleve det som
urettferdig dersom de fikk høre at de ville fått en annen
behandling med et annet resultat i en annen landsdel eller
på et annet sykehus.

2006
2186 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter
Jeg imøteser Nasjonal strategi for kreftområdet 2006--
2009 som Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett varsler
vil bli presentert i Nasjonal helseplan i budsjettframlegget
for 2007.
De viktigste behandlingsformene for kreft er kirurgi,
stråling og legemidler. Det skjer mye nytt innen kreftbe­
handlingen, bl.a. har det kommet en rekke nye legemidler.
Disse fører til økt overlevelse og redusert sykelighet ved
kreft. De blir tatt i bruk i ulik grad i de forskjellige helse­
foretakene. Det skjer altså en forskjellsbehandling i kreft­
behandlingen i landet vårt.
Selv om medikamentet Herceptin, som brukes til å be­
handle den hissigste og mest dødelige formen for bryst­
kreft, nå ser ut til å bli tatt i bruk på flere sykehus i landet,
er det sannsynligvis andre medisiner som tas i bruk i va­
rierende grad. Forskjellene mellom sykehusene gjelder
også behandling i form av kirurgi. Det er påvist at kvali­
teten på kreftbehandling er bedre på store sykehus enn på
små. De store sykehusene får inn kreftpasienter som ikke
har fått god nok behandling på lokalsykehusene.
Ifølge Dagsavisen får hvert år 1 000 nordmenn kreft i
endetarmen. De som blir operert på de store sykehusene i
Oslo, har 20 pst. bedre sjanse til å bli friske enn de som
blir operert på de mindre sykehusene rundt om i landet.
Dette aktualiserer et problem knyttet til muligheter
kontra tilbud. Utfordringene for sykehusene når det gjel­
der mulighetene til behandling av kreft, er også knyttet til
økonomi. Ifølge Norsk brystcancergruppe koster bruk av
Herceptin til norske kvinner som er rammet av brystkreft,
ca. 113 mill. kr. Prioriteres denne typen behandling, kan
det gå ut over andre typer behandling som man da ikke har
råd til. Det er for mange en relevant spørsmålsstilling.
Det er ikke bare forskjeller i kreftbehandling mellom
ulike landsdeler i Norge, men også forskjeller mellom
Norge og andre land. Tall fra Legemiddelforeningen tyder
på at Norge ligger bak andre land i Europa i bruk av lege­
midler i kreftbehandlingen. Videre er det viktig at de le­
gemidlene som tas i bruk, har dokumentert effekt. Jeg hå­
per statsråden vil fokusere på å finne fakta for hvilke be­
handlingsmetoder som det er viktig å prioritere. Videre
må det også satses på forskning og behandling av kreftfor­
mer som ikke er såkalt lønnsomme, jeg tenker på barne­
kreft og sjeldne kreftformer. Legemiddelfirmaer viser li­
ten interesse for disse, fordi det først og fremst er innenfor
de store kreftsykdommene det er penger å tjene.
I en interpellasjon om kreft er det naturlig for meg også
å si noe om smertelindring. Diskusjoner om medikamen­
ter dreier seg også om hvilke legemidler som gir den beste
smertelindring.
Vi vet at antall pasienter med kreftsykdom er økende,
og mange vil være uhelbredelig syke. Da gjelder det å
kunne leve et verdig liv lengst mulig med minst mulig
smerter. Jeg mener vi har et stort potensial for å kunne ut­
vikle bedre og mer kunnskap på dette området.
En rapport fra Kunnskapssenteret fra 2005 gav følgen­
de funn:
-- Det finnes få studier av tilstrekkelig størrelse og kvali­
tet hva gjelder effekt av behandlingsmetoder for å lind­
re smerter hos pasienter med uhelbredelig kreft.
-- Det er spesielt få studier om barn med kreftrelaterte
smerter.
-- Lindrende strålebehandling har god effekt på pasien­
ter som har spredning til skjelettet.
-- Morfin er viktig, men det er usikkert om det er for­
skjell i effekt mellom de ulike andre medikamentene.
-- Smertebehandling med morfin kan igangsettes tidli­
gere enn det gjøres i dag.
-- Det påpekes organisatoriske utfordringer med behov
for mer lokal smertebehandling, dvs. nærmere hjem/
nærmiljø.
Det påpekes i samme rapport et stort behov for å igang­
sette mer forskning på smertebehandling av uhelbredelig
kreftsyke.
Jeg tror også at dette er særdeles viktig. Selv om flere
og flere helbredes for kreft, er det, som vi vet, mange som
må leve med sykdommen over tid. For disse er det ofte
redselen for sterke smerter i sluttfasen som gir den største
engstelse og uro. Derfor håper jeg Regjeringen også vil
fokusere på dette så raskt som mulig.
Det er behov for å rydde opp i behandlingstilbudet til
mennesker som rammes av kreft. Det er viktig å sørge for
en enhetlig og likeverdig behandling, uavhengig av hvor
man bor i landet. Videre må det være en overordnet mål­
setting at den behandling som tilbys, i sum er det beste til­
budet for flest mulig i forhold til de økonomiske rammene
som er tilgjengelig. Her er det nødvendig, tror jeg, med
felles innsats fra alle de politiske partiene for å komme
fram til en verdig kreftomsorg.
Jeg imøteser statsrådens svar på hvordan hun vil løse
disse utfordringene.
Statsråd Sylvia Brustad [13:14:52]: Kreftbehandlin­
ga som tilbys ved landets sjukehus, skal være av samme
kvalitet uansett pasientens kjønn, etniske bakgrunn, øko­
nomi eller bosted. Likeverdig behandlingstilbud til alle er
en politisk målsetting for denne regjeringa, og det er en
viktig politisk sak for meg. Men det betyr ikke at alle sju­
kehus skal drive med akkurat det samme.
For å nå målet om mest mulig likeverdig behandling
innenfor dette viktige området har Regjeringa i dag lan­
sert Nasjonal strategi for kreftområdet 2006--2009, slik vi
orienterte om i budsjettet for i år. Dagens og framtidas
kreftutfordringer skal møtes offensivt og helhetlig, slik
representanten Dåvøy også peker på. Denne kreftstrategi­
en inneholder hvilke mål og tiltak vi har for hele kreftom­
rådet, og tar for seg hele behandlingskjeden fra forebyg­
gende arbeid til lindrende behandling for de alvorligst sju­
ke, som en annen interpellasjon handler om her i dag. Her
mener jeg det er et forbedringspotensial i hele kjeden.
Strategien tar også opp møtet mellom kreftpasienten,
helsetjenesten og samfunnet, dessuten kompetanse hos
helsepersonell, forskning og registervirksomhet. For å
knytte sammen alle disse feltene og sikre mer offentlig
oppmerksomhet på oppgavene har jeg ansatt professor
Stein Kaasa som strategidirektør i Sosial­ og helsedirek­
toratet. Han er meget anerkjent nasjonalt, jeg vil si også
internasjonalt. Han kommer til å være Regjeringas forlen­
gede arm. Kreft ser dessverre ut til å være en økende fol­

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter 2187
2006
kesjukdom. Vi må fokusere mer på det, og dette vil være
jobb nr. 1 for professor Stein Kaasa.
Jeg har store forventninger til at vi skal greie å løfte
dette feltet, slik at likeverdig behandlingstilbud blir en
realitet for alle som rammes av kreft, eller som er i risiko­
gruppen for å få denne sjukdommen. I kreftstrategien er
nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling be­
skrevet. Dette er viktig for å motvirke forskjeller i tilbudet
om utredning og behandling. Handlingsprogrammene
skal bidra til at det offentlige tilbudet formes over samme
lest, og det er det jeg oppfatter at representanten Dåvøy
også etterlyser. Jeg vil allikevel understreke at i siste in­
stans er det helsepersonellets skjønnsmessige vurdering
som skal ligge til grunn for valg av behandling, men jeg
mener at slike nasjonale handlingsprogram må være et
viktig utgangspunkt for å utøve dette skjønnet i praksis.
Det er etablert et eget prosjekt i Sosial­ og helsedirek­
toratet som skal arbeide med nasjonale handlingspro­
grammer for kreft. Blant annet samarbeider Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten, de regionale helsefore­
takene og fagmiljøene med å utvikle nasjonale retnings­
linjer for hele behandlingsforløpet til pasienten. Det betyr
at vi skal ha nasjonale anbefalinger for tilbudet fra det
tidspunktet man har mistanke om kreft, via utredning, dia­
gnostisering og behandling og til pasienten skal rehabi­
literes. Anbefalingene skal hele tiden være basert på fag­
lig oppdatert kunnskap for å sikre at behandlinga som til­
bys, har dokumentert effekt. Handlingsprogrammene skal
bidra til å danne klare samarbeidsforhold mellom spesia­
listhelsetjenesten og primærhelsetjenesten innenfor kreft­
området. Målet er å sikre at alle skal få et likeverdig tilbud
av høy kvalitet.
Det skal også etableres et system der myndighetene i
samarbeid med fagmiljøene og de regionale helseforeta­
kene oppdaterer behandlingsstandardene jevnlig. Her­
under vil jeg nevne at det skal opprettes et system for tid­
lig varsling av ny teknologi og nye metoder som kan tas i
bruk, slik at behandling og metoder ikke blir avhengig av
hvilket sjukehus pasienten havner på.
Det er satt i gang arbeidsgrupper på områdene bryst­
kreft, urologisk kreft, mage­ og tarmkreft, arvelig kreft,
lymfekreft og lindrende behandling. Arbeidsgrupper for
andre kreftområder skal etableres fortløpende. De første
handlingsprogrammene planlegges å være ferdig ved års­
skiftet 2006/2007, og de skal være tilgjengelige via nasjo­
nalt helsebibliotek, som er en elektronisk formidlingska­
nal der helsepersonell kan hente ut kvalitetssikret kunn­
skap.
Jeg vil nevne et annet viktig tiltak for å sikre høy kva­
litet i kreftomsorgen og at tilbudet blir likt for alle. Det er
at vi greier å få til en enda bedre arbeidsdeling mellom
sjukehusene på områder der vi har dokumentert at det er
sammenheng mellom volum og behandlingskvalitet. De
regionale helseforetakene har allerede samlet og funk­
sjonsfordelt behandlingstilbudet innenfor kreftkirurgien,
for brystkreft, lungekreft, eggstokkreft og endetarms­
kreft. Jeg er svært opptatt av at disse prosessene må fort­
sette, også for andre deler av behandlingstilbudet der det
er påvist sammenheng mellom volum og kvalitet. Samti­
dig arbeides det med å desentralisere andre deler av kreft­
behandlinga, som enklere kreftbehandling, oppfølging,
rehabilitering og lindrende behandling. I Soria Moria­er­
klæringa slår Regjeringa fast at vi ønsker en bedre ar­
beidsdeling mellom sjukehusene for å få god kvalitet i be­
handlinga. Arbeidet med nasjonale handlingsprogrammer
vil legge viktige premisser for denne organiseringa.
Jeg er også svært opptatt av at vi skal kunne tilby pasi­
enter nye behandlingsmetoder og nye medisiner når disse
har dokumentert effekt. Det siste er også viktig. Før vi
innfører en behandling, må det foreligge dokumentasjon
på at en behandling eller en medisin gir helsegevinst sam­
menliknet med etablert behandling. Eventuelle bivirknin­
ger må også være dokumentert. Nasjonalt kunnskapssen­
ter for helsetjenesten har etablert et apparat for å vurdere
effekter av nye metoder og vitenskapelig dokumentasjon
på en systematisk måte. Slike kunnskapsoppsummeringer
vil ligge til grunn for de nasjonale handlingsprogramme­
ne. Her kan jeg fortelle at det foreligger forslag om å in­
tegrere nye legemidler og metoder med dokumentert ef­
fekt i de nasjonale handlingsprogrammene for kreft.
Representanten Dåvøy nevnte behandling med Her­
ceptin spesielt. Jeg er kjent med at medikamentet er til
vurdering i gruppa som arbeider med handlingsprogram­
met for brystkreft, og at kunnskapssenteret arbeider med
kunnskapsoppsummering av nytte, bivirkninger og kost­
nader ved bruk av dette legemiddelet.
Det er viktig å vite legemiddelets effekt. Vi må ta hen­
syn til hvordan det virker sammen med andre behand­
lingsformer, og hvordan behandlingsoppleggene som til­
bys, påvirker faktorer som f.eks. overlevelse.
Legemidler som brukes i sjukehus, dekkes som kjent
over ISF­systemet og de regionale helseforetakenes ba­
sisbevilgninger. Legemidler som brukes i kreftomsor­
gen, kostnadsføres på lik linje med andre medikamenter
i sjukehusenes regnskaper og er således inkludert i be­
regningsgrunnlaget for refusjonene i ISF­systemet. Det
betyr at de økte kostnadene knyttet til medikamenter av­
speiles i økte refusjoner. Samtidig er vi alle sammen
kjent med at det kan føre til økonomiske og priorite­
ringsmessige utfordringer å innføre nye og ofte dyrere
legemidler eller behandlingsmetoder i sjukehus. De nye
medikamentene er ofte rettet mot få pasienter. Dette ut­
fordrer hele ISF­systemet, som er et enkelt og oversikt­
lig gjennomsnittssystem. Jeg vil orientere om at vi nå
har en kraftig oppgradering av hele ISF­arbeidet. Det
betyr at vi må oppdatere dette systemet, med bedre re­
gistreringssystemer og bedre informasjon om den enkel­
te pasientbehandling. Et viktig mål er å sikre at ulike be­
handlingsformer, f.eks. medikamentell behandling og
kirurgisk behandling, vektes likt i ISF­systemet. Bedre
kvalitet på styringsinformasjonen vil også gi de regiona­
le helseforetakene bedre informasjon for opplegg og for­
deling av penger til helseforetakene.
Arbeidet med å utvikle finansieringssystemet vil nød­
vendigvis ta noe tid, men dette er vi i full gang med. Sam­
tidig er det veldig viktig for meg som helseminister å si at
finansieringssystemet ikke er et prioriteringssystem. Vi
skal så langt det overhodet er mulig, kunne tilby dem som

2006
2188 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter
trenger det, den beste behandlingen og de beste medisine­
ne. Det må være det førende for alt vi holder på med.
Representanten Dåvøy nevner også at det kan være
forskjeller i resultater av kreftbehandling. Vi finner ikke
så mye forskningsbasert dokumentasjon om det pr. i dag.
To viktige tiltak for å få bedre kunnskap om eventuelle
ulikheter i behandling av og behandlingsresultater ved
kreftsjukdom er satsinga på kreftforskning og etablering
av nasjonale medisinske kvalitetsregistre innenfor dette
området. Vi arbeider også veldig systematisk med å etab­
lere nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Sosial­ og hel­
sedirektoratet la nylig fram et forslag til en ny nasjonal
strategi for etablering av dette, som også skal gjelde kreft­
området. Det vil vi følge opp. Dette vil sammen med til­
gjengelige data i Kreftregisteret også kunne si noe om
hvorvidt det er variasjoner i medisinsk praksis og ikke
minst resultater og bivirkninger av behandlinga. Alt dette
skal bidra til et høyt nivå på behandling her i landet. Det
skal være god kvalitet, og det skal ikke være avhengig av
hvilket sjukehus man tilhører, eller hvilken del av landet
man bor i.
Laila Dåvøy (KrF) [13:25:25]: Jeg vil takke statsrå­
den for et meget godt og fyldig svar, som jeg er svært for­
nøyd med. Det at den varslede strategiplanen kommer i
dag, med mål og tiltak, og at vi har et stort forbedringspo­
tensial, som statsråden viser til, er svært gledelig. Det er
sånn at jeg står her og har nesten lyst til å løpe ut og be­
gynne å lese. Jeg var ikke kjent med før nå at den kanskje
allerede er framlagt. Det er svært positivt, og det viser
også at statsråden har arbeidet iherdig med kreftomsorgen
og tenkningen framover på dette området.
Jeg synes også det er et godt grep å ansette en person
-- i dette tilfellet Stein Kaasa -- som skal ha kreft som jobb
nr. 1.
Ut fra det nasjonale handlingsprogrammet, med ulike
arbeidsgrupper som skal komme med nasjonale anbefa­
linger, vil det også, slik jeg oppfatter det, bli en slags fag­
lig logistikkjede, som er utrolig viktig, og som jeg regner
med vil bli offentliggjort, slik at pasienter faktisk også
kan få vite. En del av forløpet er forutsigbart når man har
fått den og den krefttypen.
Det som jeg har lyst til å fokusere noe mer på, er det
som statsråden var inne på om nasjonale anbefalinger og
dokumentert effekt. Da blir jo også forskning utrolig vik­
tig. Jeg er veldig opptatt av brukerforskningen, ikke minst
knyttet til personer som må leve med kreft over mange år.
Slik er det jo i dag. Det er utrolig viktig at man når det
gjelder både smertelindring og annen type lindring, har
følgeforskning som gjør at man utvikler stadig større
kompetanse på dette området.
Jeg er enig med statsråden i at volum og kvalitet hen­
ger sammen med hvilke resultater vi kan oppnå i kreftbe­
handlingen. Et sykehus som skal drive med spesielle, kan­
skje vanskelige typer kreft, må ha et visst pasientgrunnlag
for å lykkes.
Til sist har jeg et ønske og et håp. Når man nå skal gå
inn og se på de nye metodene, jobbe offensivt, strategisk,
logistisk, får jeg håpe at også myndighetene klarer å kom­
me med raske fortløpende vurderinger, og at vi kanskje
kan klare å være noe mer i forkant når det gjelder f.eks. ny
medisin og nye behandlingsmetoder, enn det vi tidligere
har klart, slik at det ikke blir enkeltsaker i media som på
en måte får styre utviklingen på kreftområdet.
Jeg har lyst til å berømme statsråden for de initiativene
hun har tatt, og gleder meg til å lese den nye nasjonale
strategiplanen.
Statsråd Sylvia Brustad [13:28:44]: Jeg vil først takke
representanten Dåvøy for mange gode ord. Jeg oppfatter
at vi har et felles mål på dette viktige området.
Jeg må si jeg har veldig stor tiltro til professor Stein
Kaasa. En av hans oppgaver blir å sørge for at det vi sier,
blir fulgt opp i praksis, at det følges opp med konkrete
handlinger i tjenesten, at det er samhandling mellom de
ulike aktører på forskjellige nivåer, og, som representan­
ten Dåvøy her sier, at vi så langt som overhodet mulig
greier å være i forkant. Når vi får greie på metoder, må det
ut til alle som skal vite om det, ikke bare de som jobber i
sektoren, men også de som blir sjuke, så man vet hva man
har å forholde seg til. Det skal være lik tilgang til oppda­
tert kreftbehandling med dokumentert effekt over hele
landet på de sjukehusene vi mener skal drive med det, i
ulike grader av sjukdommen og den fase den er i. Jeg tror
dette kommer til å bli mye bedre framover enn det har
vært fram til nå. Det overordnede målet for oss alle er å
redde flere liv, det er føringa i alt vi foretar oss.
Det er klart at det vi omtaler i kreftstrategiplanen, som
ligger ute i Vandrehallen etterpå for dem som er interes­
sert i den, må jo selvfølgelig også følges opp i praksis. Jeg
er helt enig med representanten Dåvøy i at forskning er
helt avgjørende for å komme videre i forhold til behand­
ling, medisiner, forebygging osv. Det er den helhetlige
kjeden vi er nødt til å bli enda bedre på.
Jeg sier så langt takk for ros, og jeg er selvfølgelig vel­
dig innstilt på å høre hva Stortinget har på hjertet, også i
denne saken.
Jan Bøhler (A) [13:30:37]: Jeg sier tusen takk til re­
presentanten Laila Dåvøy for et veldig fint initiativ. Med
den store utryggheten alle som får kreft, vil føle -- om de
får den beste behandlingen, om de virkelig får de beste til­
gjengelige legemidlene -- er dette et viktig og stort tema.
Som Dåvøy også var inne på i sin kommentar til statsrå­
den, har statsråden kommet med en rekke gode svar, og vi
ser fram til å finne enda nærmere beskrivelser i den nye
kreftstrategien.
Jeg vil bringe inn et moment som kommer i tillegg til
det som er tatt opp til nå i debatten her. Det er at jeg mener
at det forebyggende arbeidet også er en del av den samle­
de behandlingen, den samlede innsatsen mot kreft. Det er
når det gjelder denne delen, at vi kan se de aller største
forskjellene, og de aller største sosiale forskjellene. Vi vet
f. eks. at blant dem med kort utdanning i alderen 45 til 60
år -- det ble lagt fram statistikk av Sosial­ og helsedirekto­
ratet i fjor vår -- er det to og en halv gang så mange som
dør -- og mange av tilfellene gjelder kreft -- enn blant dem
med lang utdanning. Vi vet at blant dem med kort utdan­

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter 2189
2006
ning er det fire ganger så mange som sier at de aldri mo­
sjonerer, som blant dem med høy utdanning. Når det gjel­
der de faktorene som vi vet er utløsende i forhold til
forekomst av kreft, er det veldig svære sosiale forskjeller
mellom grupper og rundt i landet. Dette gjelder alkohol­
forbruk, det gjelder kosthold, det gjelder røyking, det
gjelder mosjon, det gjelder ikke minst lokal forurens­
ning, det gjelder arbeidsmiljø -- alle avgjørende faktorer.
Når f.eks. Høyre i sin valgkamp i 2005 hadde det jeg vil
kalle en alkoholholdig valgkamp, hvor man gikk inn for
sprit til 18­åringer, vin i butikkene og fri flyt av alkohol
i parkene, vil jeg si at det er det motsatte av forebygging
av sykdom, og ikke minst det motsatte av forebygging
av kreft.
Helsekartet over Norge viser at det er store forskjeller
i dødsårsakene -- og særlig når det gjelder kreft -- fra fylke
til fylke og fra østkant til vestkant. Enda større forskjeller
kan vi se hvis vi sammenligner Norge med andre land. Ta
f. eks. Japan. Vi vet at Japan har et kosthold som er preget
av fisk og av lite mettede fettsyrer. Andelen som dør av
kreft i Japan, er dramatisk mye mindre enn i Norge.
Vi ser at dette henger sammen med spørsmål som er
miljøbetinget, som er betinget av slike faktorer som vi kan
gjøre noe med. Så det virkelig store framskrittet i kampen
mot kreft kan oppnås gjennom en bredere og sterkere
forebyggende innsats.
Når det gjelder kosthold, vil jeg si at det er stort behov
for mer forskning, mer kunnskap, mer dokumentasjon av
hva som er kreftframkallende stoffer og ikke. Vi får stadig
framsatt sensasjonelle påstander i media om at det eller
det kan forebygge kreft: Spiser du dét, så får du aldri i ver­
den kreft -- eller det motsatte. Vi har behov for å vite mer
og for å få dette klarere fram til folk. Like viktig er mo­
sjon. Vi kan vel si det slik at hver sykkelvei og hver grøn­
ne lunge forebygger kreft. Det er også viktig å få ned al­
koholforbruket. Dette er dokumentert.
Innsats mot lokal forurensning er også viktig. Det er
områder med mye forurensning, særlig fra biltrafikk, som
øst i Oslo, hvor vi ser at det er store utslipp av kreftfram­
kallende benzener, kreftframkallende svevestøv. Det er de
samme områdene hvor det er mye høyere dødelighet enn
vest i Oslo eller i andre deler av landet. Vi har sett tolv­
årstallet bli gjentatt gang på gang, og det har ikke gått ned
i de seinere tiårene. Det skyldes disse miljøfaktorene, som
økt biltrafikk og økte utslipp av den typen jeg beskriver.
Så en god miljøpolitikk er et av de viktigste tiltakene for
å fjerne forskjeller når det gjelder kreft, og for å forebygge
kreft, fordi denne sykdommen kanskje er den sykdom­
men som mest av alle er miljøbetinget.
Det samme gjelder arbeidsmiljøet, som vi vet -- bl.a.
gjennom sammenhengen mellom asbest og lungekreft --
har hatt veldig mye med kreft å gjøre her i landet. Den nye
nanoteknologien, som er på innmarsj i den internasjonale
industrien og også i all slags industri i Norge, vil bety mye
positivt, gjøre alt fantastisk lite og mer funksjonelt, men
vi vil også få en masse stoffer som vi ikke kjenner virk­
ningen av som tas i bruk i industrien i stadig større tempo.
Så det gjelder at vi følger med, at vi ikke får nye historier
av typen asbestsaker når nye materialer tas i bruk.
Jeg håper at denne diskusjonen, hvor jeg også kunne
brakt inn mange flere momenter enn det tida tillater, kan
følges opp når vi kommer nærmere inn på problemstillin­
gene i forbindelse med kreftstrategien, som vi får her til
Stortinget i samband med Nasjonal helseplan.
Harald T. Nesvik (FrP) [13:35:56]: Etter å ha hørt
siste talers innlegg kan vi nærmest skrinlegge all kreft­
forskning, for her har vi fått alle svarene på hva som fører
til kreft. Det var et av de mest absolutte innleggene jeg har
hørt fra denne talerstol på lang, lang tid.
Det er helt sikkert mye riktig i representanten Bøhlers
innlegg, men jeg tror vi skal være litt mer åpne for både
forskning og andre sammenhenger enn det som framkom
fra denne talerstol akkurat nå. Enkelte ting gleder meg
også fra Bøhlers innlegg, og det er selvfølgelig at bruk av
fisk helt åpenbart har positiv effekt. Det gleder jo selvføl­
gelig en sunnmøring, som da skal få solgt disse produkte­
ne. Det ser vi fram til.
Interpellanten reiser en veldig viktig problemstilling.
Jeg vil også gi ros til statsråden for bl.a. den nasjonale
strategien som nå kommer, og som er framlagt i dag. Jeg
håper dette også mer eller mindre er en oppfølging av
mange av de tiltakene som man ønsker å iverksette i for­
bindelse med kreftplanen, slik at vi nå går et steg videre
på dette. Vi har snakket veldig mye om behandling, men
noe av det viktigste, kanskje det desidert viktigste, som
det ikke har vært snakk om her, er hvor tidlig i fasen vi får
avdekket kreftsykdommen, for det er svært viktig for det
behandlingsresultatet vi får. Så jeg håper det er lagt veldig
stor vekt på akkurat dette.
Jeg tror også vi er nødt til å se på selve systemet. For
det som representanten Dåvøy viser til, er jo bl.a. de store
geografiske forskjellene som vi har i Norge. Faktisk er det
på mange måter bostedsadressen som er avgjørende for
hvorvidt man får den ene eller den andre medisinen. Og
slik kan vi ikke ha det. Vi er borgere i ett og samme land,
og da må det også være mulig å ha den samme helsepoli­
tikken -- uansett om man bor i Midt­Norge, Vest­Norge,
Nord­Norge eller Sør­Norge. Det går særlig på medisiner,
for vi har fått en rekke faretruende signal fra enkelte fore­
tak om at man ikke har råd til å bruke de dyreste medisi­
nene. Det er et faktum at økonomien i foretakene på man­
ge måter i dag er blitt så presset at man må vurdere hvor­
vidt man har råd eller ikke. Én ting er kreftmedisin. Man
kan også ta TNF­hemmere, hvor situasjonen er akkurat
den samme. Det er forskjellige priser, det er forskjellige
grupper som har nytte av disse medisinene, men ikke
minst får man det vurdert ut fra hva foretakene har råd til
å bruke av penger til medisiner.
I den forbindelse er det viktig å ta innover seg at vi
kanskje må se på selve systemet. Kanskje det er på tide at
vi opphever grensene til de fem helserepublikkene som vi
nå har fått, for igjen i hvert fall å prøve å samle Norge til
ett helserike. Kanskje er det viktig å se på selve finansier­
ingen av legemidler, om det bør dekkes av Rikstrygdever­
ket, og finne et nytt system for dette, for når det gjelder
måten det i dag finansieres på, er det nettopp bevilgninger
til foretaket som kan være utslagsgivende for hva man får

2006
2190 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter
av tjenester og medisiner. Jeg håper også dette vil bli tatt
med når man skal se på selve ISF­systemet og måten vi
skal gjøre dette på. Men det kanskje aller viktigste er å se
på selve prisingen, at vi har en korrekt prising. Det ser vi
ved mange operasjoner i dag. Ta bl.a. forskjellen mellom
helseforetakene når det gjelder cochlea­implantat. Prisin­
gen er så feil at man tapper av basisbevilgningene hver
gang man foretar en operasjon. Det er selve systemet vi er
nødt til å se litt på.
Når det gjelder den strategien som kommer, er jeg enig
med statsråden i at alle sykehus ikke kan gjøre alt, for det
går ut over pasienten. Men det vi der må ha for øye, er pa­
sientfokuset. Det vil si at hvis det er til pasientens beste å
få behandling nærmest mulig bostedet, må vi sørge for å
ivareta det. Men hvis det er til pasientens beste å få en mer
sentralisert behandling, fordi øvelse gjør mester­prinsip­
pet ligger til grunn, er dette også viktig å få på plass.
Vi har sett en positiv utvikling bl.a. når det gjelder sa­
tellitter knyttet til strålemaskiner, som er veldig viktig. Vi
har også sett det knyttet til andre sykdomsformer, f.eks. på
dialysesiden. Så her er det en rekke ting vi er nødt til å ta
innover oss. Kanskje bør vi også se på selve systemet som
vi har opparbeidet, og som vi holder på.
Jeg ønsker statsråden lykke til med det arbeidet som nå
skal gjøres, og vil også åpent invitere statsråden til et sam­
arbeid for å få på plass noe til nytte for alle pasientene i
Norge, slik at man kan få en likest mulig behandling, uav­
hengig av hvilken bostedsadresse man har.
Inge Lønning (H) [13:41:31]: En interpellasjonsde­
batt om kreftbehandling er ikke det mest velegnede sted
for partipolitiske markeringer, verken i angreps­ eller i
forsvarsform. Derfor skal jeg takke nei til Jan Bøhlers in­
vitt om å begynne å diskutere valgkampspørsmål i denne
sammenheng -- bare den lille bemerkning at jeg tror Jan
Bøhler kanskje ikke er den vi har mest å lære av når det
gjelder nøkternhet i valgkampsammenheng. Jeg tror hel­
ler ikke det er mest nærliggende i en interpellasjonsdebatt
om kreftbehandling å diskutere forebyggende helsearbeid
i sin store alminnelighet. Det er en viktig debatt, og den
skal vi ta, men den hører ikke hjemme i denne sammen­
hengen.
La meg også gratulere statsråden med et godt og nyttig
initiativ når det gjelder å tilsette en øverste ansvarlig sen­
tralt for å drive frem koordineringen av den best mulige
kreftbehandling i dette land. Jeg tror statsråden har funnet
frem til en fagperson som nyter høy anerkjennelse i alle
miljø, og som vil kunne gjøre en god jobb. Jeg la merke
til at statsråden brukte tittelen direktør og ikke den litt mer
aggressive tittel som er brukt i en tabloidavis i går, hvor
det stod «kreftgeneral». Jeg tror også det er en fordel. Selv
om generaltittelen ikke bare brukes av det militære, men
også av Frelsesarmeen, er vel kanskje ikke dét den aller
beste betegnelsen i den saken det her dreier seg om.
Både interpellanten og statsråden var meget nyanserte
-- prisverdig nyanserte -- i sin beskrivelse av utfordringene
vi står overfor innenfor kreftbehandling. Det er riktig at
alle prognoser peker i retning av at omfanget av kreftsyk­
dommer kommer til å øke i årene som kommer. Og det
henger ganske mye sammen med den demografiske utvik­
ling, som interpellanten riktig pekte på. I og med at flere
og flere av oss når en høy alder, vil også den statistiske
sannsynlighet for at folk opplever å få en eller annen form
for kreftsykdom, øke. Den positive siden av det skal man
heller ikke se bort fra, nemlig at de aller fleste kreftformer
har en mindre aggressiv karakter og et mindre aggressivt
forløp når de rammer eldre mennesker, enn når de rammer
yngre mennesker. Det tilsier også at vi i tiden fremover
må satse mer på å hjelpe folk til å leve kanskje over meget
lang tid med en kreftsykdom, og kanskje relativt sett tone
litt ned den målsettingen som går på å stanse forløpet.
Både statsråden og interpellanten pekte på at det er store
forskjeller på resultater når det gjelder den mest avanserte
type kirurgisk behandling av kreftsykdommer, i forhold
til omfanget av operasjonsvirksomhet. Det er dokumen­
tert ganske ettertrykkelig gjentatte ganger og i gjentatte
studier, og det skulle bare mangle at ikke helsevesenet tar
konsekvensen av det, og sørger for å satse på at det er
høyspesialisert kompetanse som håndterer de høyspesia­
liserte oppgavene.
Det er viktig å understreke at når det gjelder den medi­
kamentelle behandling av kreftsykdommer, står vi over­
for kanskje enda større utfordringer enn når det gjelder de
fleste andre store sykdomsgrupper. Derfor vil jeg avslutte
med å vise til et forslag som i 1997 ble fremmet av det
andre prioriteringsutvalget, som anbefalte at man skulle
lage en egen finansieringsordning for det som ble kalt ut­
prøvende behandling, altså det som dreier seg om -- skal
vi si -- mellomleddet mellom den grunnleggende forsk­
ning og den kliniske praksis. Det tror jeg fremdeles er en
god anbefaling. Svært mange av de enkeltsakene som vi
får i mediene om navngitte medikamenter med høy kost­
nadsfaktor, kunne man kanskje ha unngått hvis man had­
de styrt dette inn i et ordnet forløp, med en ordnet finansi­
ering som gjør det mulig å samle full oppslutning faglig
om hva som kan anses som veldokumenterte resultater, og
som derfor bør føre til at vedkommende medikament tas
inn som del av standardbehandling.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:47:09]: Det er en
viktig interpellasjon representanten Dåvøy har fremmet,
og det berører et spørsmål vi alle sammen er opptatt av:
Får vi god nok behandling dersom vi får kreft, og får de
vi er glade i, god nok behandling dersom de får kreft?
Kreft må vel være den sykdommen vi er reddest for å få,
eller at en i vår nærmeste familie eller vennekrets skal få.
Heldigvis har det skjedd veldig mye når det gjelder be­
handling av denne sykdommen i Norge, og vi er sånn sett
privilegerte, vi som bor her.
Det er ikke akseptabelt dersom behandlingstilbudet er
avhengig av hvor i landet man bor. Likeverdig behand­
lingstilbud til alle, uansett om man er kvinne eller mann,
hvit eller svart, bor i sentrale eller mindre sentrale strøk,
er en klar politisk målsetting for vår regjering. For å nå
dette målet har Regjeringa i dag lansert Nasjonal strategi
for kreftområdet -- og det er vi kjempeglade for -- som skal
være en helhetlig og offensiv tilnærming til de utfordrin­
gene kreftområdet i Norge står ovenfor -- og med en i spis­

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter 2191
2006
sen som nyter svært stor respekt innenfor dette området.
Det er bra. Som statsråden sa, inneholder kreftstrategien
nasjonale mål og tiltak for hele kreftområdet, fra forebyg­
gende arbeid til screeningtilbud, diagnostisering, behand­
ling, rehabilitering, lindrende behandling, helsepersonell
og forsknings­ og registervirksomheten. I kreftstrategien
er nasjonale handlingspgrogrammer for kreftbehandling
beskrevet. Slike programmer er det viktigste tiltaket vi har
for å motvirke forskjeller i tilbudet om utredning og be­
handling.
Det er også bra at det er etablert et eget prosjekt i So­
sial­ og helsedirektoratet som skal arbeide med nasjonale
handlingsprogrammer for kreft. Det er viktig at det utar­
beides nasjonale standarder for hele behandlingsforløpet
til pasienten, fra det øyeblikket det er mistanke om kreft,
via utredning, diagnostisering, behandling og til pasien­
ten skal rehabiliteres. Det er viktig at anbefalingene skal
være basert på faglig oppdatert kunnskap for å sikre at be­
handlinga som tilbys, har dokumentert effekt. Målet er å
sikre at alle skal få et likeverdig tilbud av høy kvalitet. Det
skal også etableres et system der myndighetene i samar­
beid med fagmiljøene og de regionale helseforetakene
oppdaterer behandlingsstandardene jevnlig. Statsråden
viste også til de ulike arbeidsgruppene som er nedsatt for
å utarbeide handlingsprogrammer for ulike kreftformer.
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har etab­
lert et apparat for å vurdere effekter av nye metoder og vi­
tenskapelig dokumentasjon på en systematisk måte, og
også nytte­kostnad. Det er foreslått å integrere nye lege­
midler og metoder med dokumentert effekt i de nasjonale
handlingsprogrammene for kreft. Det er også viktig å
framheve at det foregår et arbeid for å tilpasse ISF­syste­
met til noen av de utfordringene vi står overfor når det
gjelder kostbar kreftmedisin.
Vi har merket oss at det i dag finnes lite forskningsba­
sert dokumentasjon om ulikhet i behandlingsresultater in­
nenfor kreftområdet. Dette er det viktig å gjøre noe med.
To viktige tiltak for å få bedre kunnskap om eventuelle
ulikheter i behandling og behandlingsresultater av kreft­
sykdom er satsing på kreftforskning og på etablering av
nasjonale medisinske kvalitetsregistre innenfor kreftom­
rådet. Nasjonale kvalitetsregistre vil, sammen med til­
gjengelige data i Kreftsregisteret, kunne si noe om varia­
sjon i medisinsk praksis og resultater og bivirkninger av
behandling.
Til slutt: Jeg syns det var noen litt underlige seanser her
i stad. Jeg kan ikke skjønne at det skal være irrelevant at
man tar opp noe så viktig som forebygging i en interpel­
lasjonsdebatt som handler om kreft. Forebygging bør jo
være noe som gjennomsyrer alt det vi foretar oss. Vi bør
alltid stille oss spørsmålet om det vi gjør på systemnivå
når det gjelder vår politikk, bidrar til bedre forebygging i
befolkninga, slik at vi slipper å behandle i etterkant. Noe
mer relevant enn det kan jeg faktisk ikke tenke meg. Det
å påstå, som bl.a. representanten Inge Lønning gjør, at
dette hører hjemme et helt annet sted, kan jeg rett og slett
ikke forstå. Jeg syns faktisk at det blir påtakelig, spesielt
når det kommer både fra representanten Lønning fra
Høyre og fra representanten Nesvik, i hvert fall, en indig­
nasjon over at temaet alkohol/kreft ble berørt. Så vidt jeg
kunne se, satt tidligere partileder, nå visepresident Carl I.
Hagen og ristet kraftig på hodet. Jeg må si at det syns jeg
er merkelig. For vi vet at kreft er den mest miljøbetingede
av alle alvorlige sykdommer i Norge, og vi vet mye om
hva det er som fører til kreft -- det er veldig mye som
handler om hva slags miljøpolitikk vi fører, hva slags po­
litikk vi fører i forhold til alkohol og tobakk og også i for­
hold til bilkjøring. Da er det jo de tradisjonelle høyrepar­
tiene som gjerne ønsker full gass i akkurat disse spørsmå­
lene, og som ikke ønsker seg en diskusjon knyttet til hvil­
ke konsekvenser dette har for samfunnet på sikt.
H a n s F r o d e K i e l l a n d A s m y h r had­
de her overtatt presidentplassen.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:52:26]: Statsråden slår
fast i sitt svar til interpellanten at kreftbehandlingen som
tilbys ved våre sykehus, skal være av samme kvalitet uav­
hengig av pasientens kjønn, etniske bakgrunn, bosted
eller økonomi. Senterpartiet deler dette synet fullt ut.
Målet er, som jeg tror vi alle mener, at når noen ram­
mes av kreft, skal de tilbys den optimale behandlingen.
Det innebærer at ulike typer kreft ikke nødvendigvis kan
behandles alle steder. Faglig er det, slik vi har hørt -- og
det er dokumentert -- en sammenheng mellom antall be­
handlede av en spesiell kreftdiagnose ved et sykehus og
resultatene av behandlingen. Da er det helt vesentlig at vi
nasjonalt organiserer tilbudet slik at resultatene blir de
beste. Ikke minst er det viktig at det utarbeides nasjonale
standarder som sikrer at pasienten får den beste behand­
lingen.
Videre er det slik at om et kirurgisk inngrep foretas ved
ett sykehus, kan videre behandling med cytostatika og
palliativ behandling foregå nærmere pasientens hjemsted
dersom det er utarbeidet gode prosedyrer for behandlin­
gen. Så det å utarbeide gode prosedyrer for behandlingen
er en forutsetning for at en kan ha et godt tilbud der deler
av behandlingen kan skje nær pasientens hjemsted.
På medikamentsiden skjer det en rivende utvikling
som gir håp for pasienter som er rammet av kreft. I kam­
pen for livet er det forståelig at pasienter søker etter alter­
nativer og bedre behandling når den behandlingen de får,
ikke gir de ventede resultater. I Senterpartiet er vi opptatt
av at vårt offentlige helsevesen skal kunne tilby pasienter
nye behandlingsmetoder og nye medisiner der disse har
dokumentert effekt. Før nye behandlingsmetoder og
kreftmedisiner blir tatt i bruk, må det foreligge dokumen­
tert nytte av disse. Det er betryggende, det statsråden sier
i sitt innlegg, at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetje­
nesten har etablert et system for å vurdere effektene av
nye metoder og vitenskapelig dokumentasjon på en syste­
matisk måte, og at det er dette som skal ligge til grunn for
nasjonale standarder innen kreftbehandling. Det er også
vesentlig at vi har et finansieringssystem som gir rom for
å ta i bruk nye metoder der dokumentert effekt er til stede.
Interpellanten mener det er store forskjeller mellom
landsdeler og mellom sykehus med hensyn til hvilken be­
handling som gis, og resultatene som oppnås. Dette er en

Trykt 1/6 2006
2006
2192 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter
påstand som jeg ikke har hørt interpellanten dokumentere.
Det er imidlertid betryggende at det arbeides systematisk
med å etablere nasjonale medisinske kvalitetsregistre.
Disse registrene vil kunne si noe om resultatene av be­
handling, av behandlingsmetoder, av medisinbruk osv.
-- og ikke minst om bivirkninger, som også er et viktig
område innenfor kreftbehandlingen.
Mange medisinske eksperter på kreftområdet uttaler at
kreftbehandlingen i Norge faktisk er god. Senest i VG i
går uttaler lederen i Legeforeningen at norske kreftpa­
sienter får god behandling, men at det er muligheter for
forbedring. Hun nevner utvikling av nye behandlingsfor­
mer og en bedret samhandling, slik at pasienten kan være
trygg på at alle som har ansvar for behandlingen, har god
kontakt med hverandre -- altså at systemene bedres. Dette
mener jeg er et svært viktig område. Det handler om før­
ste­ og andrelinjetjenester, det handler om fastlege og sy­
kehus, osv.
Kreft er en folkesykdom. Jan Bøhler tar opp dette med
forebygging. Det er et svært viktig område, for stadig fle­
re rammes. Men samtidig vet vi at mange kreftformer kan
forebygges. I en nasjonal kreftstrategi er dette et viktig
område, som jeg forstår gis høy prioritet i folkeopplys­
ningsarbeidet. Målet må være at færrest mulig blir ram­
met og får diagnosen kreft.
Gunvald Ludvigsen (V) [13:57:51]: Eg skal gi ros til
interpellanten for at ho set dette temaet på kartet.
Eg trur denne debatten viser at vi alle er opptekne av
kreft, og det er ikkje rart. Som det har blitt sagt: Vi kjenner
vel alle nokon i vår næraste familie som er blitt ramma av
denne sjukdomen.
Så langt eg har forstått og lese, er det noko vi kan vere
veldig einige om. Det eine er at det er eit faktum det in­
terpellanten har teke opp i interpellasjonen sin, at det er
forskjell i behandlingstilbodet mellom dei forskjellige
helseføretaksregionane. Dersom det ikkje er riktig, har
mykje av botnen falle ut av denne interpellasjonen, så eg
reknar med at vi får bekrefta at det er riktig. Eg trur i alle
fall at det er eit faktum at det er eit ulikt behandlingstil­
bod.
Eit anna poeng er at stadig fleire blir ramma. Det er
vi vel alle einige om. Vi snakkar om at det pr. år er over
20 000, kanskje 25 000 nye krefttilfelle i Noreg -- vi
høyrde vel også at over 10 000 døyr av denne sjukdo­
men. Så det er ein alvorleg sjukdom, som mange får nært
opp til seg.
Så var det nokon som nemnde nye medisinar -- ikkje
minst nye, dyre medisinar -- og korleis dei blir tekne i bruk.
Er det også der ei ulik behandling mellom dei forskjellige
sjukehusa som har kreftbehandling på sin agenda? Er det
slik at pasientane på dei forskjellige regionale sjukehusa
ikkje får det same medisintilbodet? Om det er riktig, er
det klart at det er eit problem. Eg trur det er riktig, for vi
har ulik økonomi i dei forskjellige regionane. Vi veit at i
nokre regionar, som Helst Vest og Helse Midt­Noreg, er
det skeivt fordelt, og dei vil ikkje ha dei same mogleghei­
tene til å finansiere nye, dyre medisinar -- med dagens ord­
ning, vel å merke.
Eg trur vi må erkjenne, som eg i debatten òg har høyrt
andre seie, at vi må få ei ny og betra finansieringsordning
for nye legemiddel. Det trengst i alle fall ein gjennom­
gang. Eg trur ikkje, slik statsråden var inne på, at ein gjen­
nomgang av ISF­ordninga i seg sjølv vil vere nok. Ein må
sjå endå nøyare på dette.
Eg skal svippe innom noko av det mange har vore inne
på, nemleg kvar kreftbehandlinga skal gjevast. Vi er i
Noreg etter kvart veldig einige om at når det gjeld avan­
sert kreftbehandling, skal ho sentraliserast. Eg trur ikkje
det er nokon debatt eller usemje om det lenger. I alle fall
er det Venstres klare syn at avansert behandling av kreft
naturlegvis skal sentraliserast.
Eg trur likevel at mindre sjukehus heilt klart har ein
plass i behandlingskjeda. Vi snakkar om at ein av tre blir
ramma av kreft, altså ein tredel av befolkninga. Då må
distriktssjukehusa, lokalsjukehusa, få ein plass i behand­
lingskjeda. Det trur eg er heilt nødvendig. Som alle veit er
nærleik òg ein kvalitetsfaktor i denne kjeda.
Det er viktig, som statsråden har fortalt i dag, at det blir
laga gode planar. Eg er veldig glad for at den nye
kreftstrategiplanen etter det eg no forstår, er lagd fram,
slik at vi kan få studert han i fred og ro når vi får tid til det.
Hovudpunktet i ein slik strategiplan går eg ut frå må vere
å leggje ein premiss om at vi i dette vesle landet skal ha
eit likeverdig tilbod over alt. Vi skal ikkje ha det same til­
bodet på alle sjukehusa, men i kvar region må vi i alle fall
ha likeverdige tilbod. Det håpar eg blir konklusjonen.
Jorodd Asphjell (A) [14:03:04]: I likhet med mange
andre vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig te­
ma, og jeg vil takke statsråden for et meget godt svar.
Kreft og kreftomsorg er kanskje en av de største utfor­
dringene vi har i Helse­Norge i dag. Det er den mest vok­
sende folkesykdommen vi har. Over 170 000 er rammet
av kreft i en eller annen form, og det er over 24 000 nye
krefttilfeller årlig. Vi opplever alle, enten i familien eller
blant venner, at noen blir rammet av kreft. Derfor er det
viktig at alle som blir rammet av kreft, skal være sikre på
at den behandlingen og det tilbudet de får, er godt, og at
det er medisinskfaglig forsvarlig på alle mulige måter.
Uansett hvor man bor i landet, skal man ikke oppleve å få
forskjellig behandling -- enten det gjelder bruk av medi­
sin, teknologi eller fagfolk. Derfor tror jeg ikke, som flere
har vært inne på, at vi kan ha høyspesialisert behandling
på alle sykehus, og kanskje heller ikke i alle regioner.
Statsråden og jeg var bl.a. på St. Olavs Hospital for
kort tid tilbake, hvor vi fikk presentert hvor viktig den tek­
nologiske utviklingen knyttet til treffsikkerhet i behand­
lingen av kreft er. St. Olavs Hospital er blant de ledende i
verden på dette området, og det er viktig at de får videre­
utviklet kompetansen ytterligere.
Det som iallfall er viktig for å sikre at folk blir friske,
er at økonomi ikke skal gi ulike vurderinger knyttet til me­
disin og behandlingsform. Sånn kan vi ikke ha det. En
skal være sikker på at når en blir rammet av sykdom, skal
en ikke behøve å søke på nettet for å finne de institusjoner
som har den beste behandlingen. En må bli ledet dit hvor
den riktige og beste behandlingen blir gitt.

2193
15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter
S 2005--2006
2006
(Asphjell)
Det knyttes veldig mye frykt og angst til kreft. Jeg leste
senest i avisen i dag om en fortvilt mor og hvordan det
gikk. Når en får en kreftdiagnose, gjør det noe med en.
Det er derfor viktig å knytte somatikken og psykiatrien
mye nærmere hverandre også i dette bildet.
Det er i dag presentert en nasjonal strategiplan knyttet
til kreftbehandling og ­omsorg. Det er et veldig viktig sig­
nal fra statsråden og Regjeringen om at en ønsker å satse
på dette området. Ikke minst viktig er det at vi får en egen
strategidirektør for kreftområdet, som skal sy dette
sammen og sørge for at det vi prioriterer å sette på dags­
ordenen, blir så målrettet og godt som mulig.
Det er også viktig at møtet mellom kreftpasienten og
helsetilbudet vi har i Norge i dag, utvikles. Jeg tror det
mest sårbare og angstfylte vi kan oppleve, er å få kreft.
Derfor er det viktig at det legges stor vekt på det mellom­
menneskelige forholdet i den nasjonale strategiplanen.
Ikke minst viktig er dette med rehabilitering -- ikke bare
den fysiske rehabiliteringen, men også den mentale og
psykososiale rehabiliteringen etter kreft.
Flere har snakket om forebyggende arbeid. Jeg ser
også at et av områdene i den nasjonale strategiplanen
handler om forebyggende arbeid. Herunder har vi dette
med folkehelse og mosjon. Å oppmuntre folk til å ta vare
på helsen og kroppen sin gjennom et aktivt liv er gode
forebyggende tiltak. Gode bo­ og nærmiljø hvor en tar
hensyn til støy, støv, biltrafikk, eksos, osv., er også viktige
faktorer i forhold til forebygging av ulike kreftformer. Li­
keså dette med arbeidsmiljø. Jeg har selv jobbet innenfor
grafisk industri og sett dette med bruk av kjemikalier, og
hvor stor innvirkning arbeidsmiljøet har på helsen til folk.
Derfor er arbeidsmiljøet et viktig område å kikke nærme­
re på.
Det er viktig med forebyggende arbeid knyttet til alle
disse områdene. Mosjon, kosthold m.m. knyttet til ung­
dom og skole må være en viktig del av den nasjonale stra­
tegiplanen.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [14:08:10]: Aller først:
Takk til interpellanten.
Fremskrittspartiet har ved flere anledninger tatt opp
forskjellene i forbindelse med kreftbehandling i Norge.
En av de siste store sakene som vi alle har i vår hukom­
melse, er saken om Helge Audestad og forskjellsbehand­
lingen som den gangen ble gjort ved Haukeland sykehus.
Mye tyder på at dagens situasjon ikke er blitt nevnever­
dig bedre. Det er stor forskjell fra landsdel til landsdel, og
fra sykehus til sykehus. Dette er urimelig og galt for hele
befolkningen, spesielt for den enkelte og pårørende som
kjenner dette på kroppen.
Jeg vil gi ros til Regjeringen for en nasjonal strategi for
bekjempelse av kreft. Man har satt av 0,7 mill. kr mer for
å koordinere dette arbeidet, men jeg er redd for at dette er
noe for lite.
Hva sier de såkalte ekspertene om hva vi trenger når
det gjelder kreftbekjempelse? Det som er gjennom­
gangsmelodien, omtrent blant samtlige, er mangelen på
penger. Samtlige tar opp det at vi ikke bevilger nok pen­
ger. Selv om man også poengterer at vi må ha en smidige­
re godkjenningsordning med hensyn til medikamenter, og
at man i forhold til helt spesielle ting må ha færre steder
for behandling, er gjennomgangsmelodien mangelen på
penger.
Det jeg dernest ønsker å påpeke, er noe jeg opplever
som en stor mangel, nemlig det at vi ikke har en demogra­
fisk oversikt i Norge over kvaliteten på det som utføres.
Dette burde være helt essensielt. Men en oversikt over be­
handlingskvaliteten, og resultatet av dette, er fraværende.
Det er på mange måter ingen sammenheng mellom fritt
sykehusvalg og den informasjonen som er tilgjengelig for
den som har bruk for det.
Jeg vil her nevne et eksempel fra Helse Midt­Norge,
der man ved to sykehus gjennomførte underlivsoperasjo­
ner. Ved det ene sykehuset var det åtte ganger større sann­
synlighet for at man måtte ha reoperasjon enn ved det
andre sykehuset. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville ha
valgt. Jeg ville ikke ha valgt det sykehuset som hadde åtte
ganger så stor sannsynlighet for at jeg måtte tilbake å bli
operert på nytt.
Dessverre ligger vi langt bak mange land når det gjel­
der demografisk oversikt over utførelse og kvalitet. Men
mener vi at pasienten skal stå i fokus, med fritt valg, må
dette på plass, slik at fritt valg blir et reelt valg, der bruke­
ren faktisk er med på å fremme kvalitet.
Den andre store utfordringen, som har vært tatt opp
før, er dagens struktur, med fem selvstendige helsefore­
tak, eller helserepublikker, der samhandling, koordine­
ring og samarbeid med hverandre og utnyttelse av hveran­
dres ressurser i for stor grad er fraværende. Mangelen på
penger, og de ulike foretakenes til enhver tid håpløse ori­
entering om dette, utløser en proteksjonisme, der det å
overleve blir viktigst. Dette skader til syvende og sist pa­
sienttilbudet og pasientbehandlingen, herunder også
kreftbehandlingen.
Det er viktig at vi får en annen struktur. Det er viktig at
vi klarer å koordinere og samhandle våre krefter innenfor
Helse­Norge. Derfor er det viktig at vi får på plass et stat­
lig sykehusdirektorat som vil arbeide for å sikre befolk­
ningen et langt bedre tilbud enn i dag. Dette vil styrke
Helse­Norge generelt, og det vil styrke kreftbehandling
og kreftforskning spesielt.
Gunn Olsen (A) [14:12:55]: Nesten hele helse­ og
omsorgskomiteen har nå vært på talerstolen, og det er vel
kanskje det beste bevis på at representanten Dåvøy har
truffet med sin interpellasjon.
Jeg synes det er veldig bra at representanten har løftet
denne saken inn i stortingssalen. Jeg er veldig fornøyd
med at statsråden har en slik konstruktiv og positiv tilnær­
ming til dette.
Alle elementer i denne saken er viktige. Jeg tror kan­
skje at det viktigste med debatten er at for hver gang vi fø­
rer en debatt om kreft i offentligheten, forsvinner noen
fordommer. Det at vi er med på å gi kreften et ansikt, gjør
det mye lettere for dem som rammes. Og vi kan godt gjøre
det, for det har vært en revolusjon på kreftområdet de siste
30 årene. Det er jo faktisk slik at stadig flere kreftformer
Forhandlinger i Stortinget nr. 148
148

2006
2194 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om å sikre likebehandling av kreftpasienter
kan vi helbrede -- og de fleste blir faktisk friske. Brystkreft
er kanskje det mest synlige og grelle eksemplet på hvor­
dan utviklingen har gått i positiv retning. Det er ikke så
veldig mange år siden man fjernet bryst og bokstavelig
talt ble skrella til beinet fordi man ikke hadde sikker dia­
gnose. Man visste ikke om det var spredning eller ikke,
men man gjorde det for sikkerhets skyld, og mange ble in­
valide etter en slik behandling. Men på tross av den gode
utviklingen, der de fleste kreftpasienter faktisk er fornøyd
med behandlingen de får, sier statsråden at det er et forbe­
dringspotensial i hele kjeden. Det tror jeg selvfølgelig
statsråden har rett i, og jeg er glad for den tilnærmingen.
Noe av det som kanskje er det vanskeligste av alt, og
som det også er vanskelig å gjøre noe med, er selvfølgelig
angsten, frykten, ventetida. Ventetida er verst for kreftpa­
sienter, ikke bare for å få diagnosen, men ventetida for å
få vite om det er spredning, ventetida for prøvetaking,
ventetida for at en skal få tatt undersøkelser ved et annet
sykehus, ventetida for neste kontroll -- kanskje er det for
lite kontroll, kanskje er det for mye kontroll. Jeg tror man
i denne salen er enige om at effektiv behandling der hvor
man får stilt diagnosen, der hvor man får kirurgi, får cel­
legift, får strålebehandling, får oppfølging på samme sted,
er den veien kreftpasienter ønsker at vi skal gå.
Så skal vi ikke tape av syne at det er veldig mange fyl­
kessykehus, også i mitt hjemfylke, som har utviklet veldig
gode metoder, som har kjempehøy kompetanse på ulike
kreftformer, og det skal tas vare på. Det tror jeg statsråden
vil være enig i. Og dersom man skal dø av kreften sin, kan
smertelindring og trøst gis på lokalsykehus og på andre
steder enn der man får den akutte viktige behandlingen.
Statsråden har sagt ja til at Norge skal være i forkant
med hensyn til nye metoder og nye medisiner i kreftutvik­
lingen. Det tror jeg vi alle er fornøyd med, og den beste
medisinen skal brukes uavhengig av hvor vi bor. Det er
jeg svært glad for. Jeg syns også at det viser at Regjerin­
gen prioriterer dette området ved den markeringen stats­
råden har gjort ved å ansette Kaasa, som da skal jobbe
med dette området spesielt.
Laila Dåvøy (KrF) [14:17:27]: Jeg har lyst til å takke
deltakerne i denne debatten her i Stortinget, ikke minst
helse­ og omsorgskomiteens medlemmer, for en veldig
god debatt, og jeg vil også takke statsråden.
Jeg synes det har vært en viktig debatt. Og i all beskje­
denhet har jeg lyst til å nevne at den forrige regjeringen
hadde også et strategisk arbeid på gang på kreftområdet.
Vi var i gang, og konkrete tiltak ble presentert i budsjettet
for 2006, og mange av disse punktene herfra -- og jeg vil
si selvsagt -- er med også i den nye strategiplanen, høres
det ut for, slik statsråden så langt har presentert den. Jeg
vil nevne ett område, og det gjelder det området som Jan
Bøhler tok opp, nemlig forebygging, som også var et vik­
tig element fra den forrige regjeringen. Det er helt riktig
at sosiale forskjeller gir ulikt potensial for sykdomsutvik­
ling, også i kreftutvikling. Derfor er det viktig å ha med et
forebyggende aspekt når det gjelder livsstil og kosthold,
og det må også være en del av en langtidsstrategi -- et godt
forebyggende og holdningsskapende arbeid i alle miljøer.
Så har jeg lyst til å nevne spesielt det spennende grepet
som er tatt med å ansette en ny strategidirektør. Som stats­
råden påpekte, opplever jeg også at en del av det arbeidet
som skal gjøres derfra vil være på samhandlingsområdet
-- det å få de ulike etater, institusjoner, kommunale og stat­
lige nivåer til å jobbe sammen på en bedre måte. Jeg ser
nesten på det som en oppfølging også av Wisløff­utvalget.
Og kanskje dette kan gi oss spennende og raske erfarin­
ger, for vi skal inn i andre planer senere. Jeg tenker på eld­
reomsorgsplanen, hvor vi også har vært opptatt av mang­
lende samhandling mellom de ulike faglige nivåene. Så
jeg synes det er et veldig spennende grep statsråden her
har tatt.
Helt til slutt vil jeg oppsummere med at det er veldig
positivt at vi er så samstemmig i denne salen, og at min in­
terpellasjon som gikk på likeverdig behandling, er blitt
møtt med mange gode grep fra Regjeringens og statsrå­
dens side. Det er viktig med forskning, med å kunne do­
kumentere effekt både av medisinsk behandling og annen
behandling. Jeg vil nok en gang nevne lindrende behand­
ling, som jo svært mange er opptatt av, og tilskuddet til
lindrende behandling og omsorg ved livets slutt utenfor
sykehus ble også gjort permanent i forbindelse med 2006­
budsjettet.
Det er viktig at myndighetene er i forkant. Jeg ser fram
til at vi får en slutt på den forskjellsbehandlingen vi fort­
satt ser i Norge i dag. Forutsigbarheten for pasientene,
ikke minst, er det aller viktigste.
Statsråd Sylvia Brustad [14:20:41]: Jeg har også
lyst til å takke for en veldig god debatt. Og jeg vil starte
der representanten Gunn Olsen sluttet, for jeg mener også
at dette er et område hvor det er et stort forbedringspoten­
sial. Som representanten beskrev det, er angsten, frykten
og ventetida noe som ligger i hjertet hos alle som er ram­
met av dette, og alle som kjenner noen som er rammet.
Det mener jeg helsevesenet må ta på stort alvor. Helse­
vesenet gjør det i dag, men her er det et forbedringspoten­
sial. Derfor er det viktig at det blir mer nasjonal koordine­
ring, slik at ting går fortere. Og som representanten
Asphjell også sa, må vi kople somatikken og psykiatrien.
Det at mange mennesker som får kreft, forståelig nok
også får psykiske problemer av ulik art, må tas på mye
større alvor enn hva som er situasjonen i dag -- altså den
medmenneskelige biten. Det er en kjempeutfordring.
Men jeg føler meg trygg på at en i framtida skal bli mye
bedre også på det.
Så har jeg lyst til å si i forhold til debatten om forebyg­
gende arbeid er viktig eller at det ikke er det: Kreft kan
ramme alle. Det kan også ramme de som har vært flinke
til å gjøre alle ting riktig. Men vi kan ikke snakke oss bort
fra at det å røre på seg, det å ete riktig, det å ikke røyke,
eller for den saks skyld ikke drikke altfor store mengder
alkohol kan ha en sammenheng med en del kreftformer.
Det betyr ikke at ikke alle skal få lik behandling når en får
den type lidelser, og det er ikke sikkert at det alltid har en
sammenheng med det, for det er også en genetisk bit inne
i dette, så det er viktig å understreke at en ikke skal være
moralistisk her. Men det å late som om forebyggende ar­

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt 2195
2006
beid for en del kreftformer ikke har noen sammenheng
med den type lidelser, mener jeg faktisk ikke er riktig.
Derfor har Regjeringa dette med i den strategien vi nå pre­
senterer. Det overordnede må jo være -- i tillegg til selv­
følgelig å kunne redde flest mulig liv -- å unngå at så man­
ge blir sjuke. Hvis det forebyggende arbeidet kan bidra til
at en del slipper å få denne sjukdommen, tror jeg vi alle
skal være veldig glade.
Så til det representanten Nesvik tok opp, å se på hele
systemet: Det ligger i det vi nå setter i gang. En kan være
trygg på at en blir tilbudt likeverdig behandling, likever­
dige medisiner osv, uansett hvor en bor i landet.
Jeg har tenkt mange ganger når jeg ser folk gå i fakkel­
tog for lokalsjukehuset -- og det har sikkert flere av repre­
sentantene i salen også -- at dette engasjementet kan jeg
skjønne, i mange fasetter. Men det som er interessant, er
at når en del mennesker som har gått i et slikt fakkeltog,
sjøl blir alvorlige sjuke, eller når noen en kjenner, blir al­
vorlig sjuke, er det svært mange av disse som ikke vil be­
handles på det nærmeste sjukehuset. De vil til det sjuke­
huset de vet har den beste behandlingen.
Derfor mener jeg at det på dette området -- som på en
del andre områder -- ikke er enten--eller. Der det er behov
for trening, må en -- og jeg oppfatter det slik at det er bred
enighet om det -- spesialisere mer. Men det er veldig mye
annet som en kan la lokalsjukehusa stå for.
Igjen takk for en god debatt.
Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.
S a k n r . 6
Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til
helse­ og omsorgsministeren:
«Mennesker som er i livets siste fase, har behov for
god lindrende behandling og omsorg. Ifølge Hospice­filo­
sofien må tilbudet ivareta pasientens og de pårørendes fy­
siske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Samarbeidsre­
gjeringen iverksatte en rekke tiltak for å bedre helsetje­
nestens tilbud om omsorg ved livets slutt. Det er imidler­
tid åpenbart at det fortsatt er behov for å styrke disse
tilbudene, særlig i den kommunale helsetjenesten. I NOU
1999:2 anbefalte det såkalte Livshjelpsutvalget at pallia­
tive tilbud bør være tilgjengelig i pasientens nærmiljø.
Det er imidlertid bare etablert 157 plasser for palliativ
behandling i sykehjem. Det må også tilrettelegges bedre
for bedre hjemmebasert omsorg. Behovet for gode pallia­
tive tilbud forsterkes av en økende forekomst av kreftsyk­
dommer og et økende antall eldre.
Hva vil statsråden gjøre for å styrke tilbudet om om­
sorg ved livets slutt?»
Sonja Irene Sjøli (H) [14:25:31]: Det er en svært
viktig debatt vi nettopp har avsluttet -- men det er også en
viktig debatt vi nå skal ta fatt på. Den skal handle om dem
som det ikke finnes noen helbredende behandling for,
men som vi har et stort ansvar for å sikre en god lindrende
behandling og en verdig omsorg for.
Å sikre en god og verdig omsorg ved livets slutt er en
av de mest krevende oppgaver innen helsetjenesten. Hver
eneste dag opplever mennesker å bli rammet av alvorlig
sykdom og nære tap, noe som tvinger dem inn i en totalt
endret livssituasjon. For de fleste betyr det at de blir sterkt
avhengige av andre. De mister muligheten til å foreta egne
valg, og de mister kontroll over eget liv.
Vi møter slike utfordringer svært forskjellig, avhengig
av hvor forberedt vi er, av livssituasjonen vi er i, av reak­
sjoner i omgivelsene og -- ikke minst -- av den hjelp som
tilbys av helse­ og omsorgstjenesten.
Respekten for menneskeverdet blir satt på en alvorlig
prøve når vi møter mennesker i sluttfasen av livet. Det er
i slike situasjoner det egentlige menneskesynet og hold­
ningene i helsetjenesten og i samfunnet for øvrig blir ty­
delige og synlige. Det er nettopp nær ytterpunktene vi fin­
ner de verdimessige prøvestener i vårt samfunn. Selv om
tilbudet har blitt atskillig bedre de siste årene, er det fort­
satt mange eksempler på at alvorlig syke og døende får for
dårlig hjelp.
For å motvirke kravene om at helsetjenesten skal med­
virke til selvvalgt avslutning på livet, er det viktig å sikre
at det tilbudet som blir gitt til mennesker mot slutten av li­
vet, er så godt som mulig, både menneskelig og faglig.
Ønsket om aktiv dødshjelp må møtes med aktiv livshjelp.
Kravet om dødshjelp springer ofte ut av en opplevelse av
uverdighet. Derfor er det behov for fortsatt satsing i helse­
vesenet på en helhetlig livshjelp. Det forutsetter en økt
innsats for lindrende behandling der det ikke er noen hel­
bredende behandling for sykdommen.
Palliativ behandling har som mål å bedre pasientenes
livskvalitet og opprettholde funksjon så lenge det er mu­
lig. Palliativ medisin omhandler behandling, forskning og
fagutvikling hos pasienter med en uhelbredelig sykdom
og kort forventet levetid. Tradisjonelt har fagfeltet omfat­
tet pasienter med kreftsykdom, men behandlingsprinsip­
pet er relevant for andre sykdomsgrupper. Målet for all
palliativ behandling er å gi pasienten og hans eller hennes
familie en best mulig livskvalitet.
Spesialiseringen i helsevesenet kan bidra til at helheten
i omsorgen blir borte. Her har hospice­filosofien vist vei.
Verdigrunnlaget i hospice­filosofien er optimal behand­
ling og pleie og omsorg rettet mot pasientenes fysiske,
psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov. Vi vet
at gode, gjennomtenkte tilbud skaper tillit og trygghet for
pasientene, for pårørende og for helsepersonell.
Antall eldre kreftsyke og kronisk syke som vil ha stort
behov for et godt tilbud om lindrende behandling og pleie
og omsorg i livets sluttfase, vet vi vil øke i årene framover.
Da gjelder det å være godt forberedt.
Utformingen av tilbudet om omsorg ved livets slutt må
ta høyde for at mennesker har ulike ønsker og ulike behov.
I dag dør om lag to av fem i sykehus. Det samme antall
dør i sykehjem. Én av fem dør hjemme. Vi mener det er
både viktig og riktig å gi alvorlig syke og døende et reelt
valg med hensyn til hvor de ønsker å tilbringe livets siste
dager. Dette er særlig viktig sett i lys av at vi er et flerkul­
turelt samfunn, og hvor det er ulike syn på hva en opplever
som en verdig avslutning på livet.

2006
2196 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt
For mange vil det være viktig å kunne være hjemme.
Andre ønsker -- og føler større trygghet ved -- å være et an­
net sted der de kan få ro og hvile. Dette krever at vi både
legger til rette for en god, hjemmebasert omsorg og pleie
og samtidig bygger flere hospicer. Jeg har besøkt flere
hospicer, bl.a. Hospice Stabekk, og sett hvor godt og gjen­
nomtenkt de ivaretar alvorlig syke og døende og deres på­
rørende.
Dersom flere pasienter skal få mulighet til å avslutte li­
vet hjemme i tråd med egne ønsker, må vi gi dem og deres
pårørende trygghet for at de får kvalifisert hjelp. Ambule­
rende palliative team kan gi denne tryggheten, forutsatt at
man har fleksible ordninger der kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten samarbeider om et helhetlig
tilbud.
Private tilbud som er finansiert av det offentlige, kan
være en viktig ressurs i tjenestetilbudene til alvorlig syke
og døende. Slike tilbud må tilpasses det ordinære tjenes­
teapparatet og være en del av det totale tilbudet til den en­
kelte pasient. Private, frivillige og ideelle organisasjoner
har lange tradisjoner som viktige bidragsytere i helse­ og
omsorgstjenesten. Høyre mener denne innsatsen er en stor
ressurs som må ha en plass i omsorgen for alvorlig syke
og døende også i framtiden.
Tilbudet om omsorg ved livets slutt har blitt styrket de
senere år. Det er opprettet regionale kompetansesentre for
lindrende behandling i alle helseregioner, som driver un­
dervisning, rådgivning og forskning. Disse kompetanse­
sentrene skal være pådrivere for lindrende behandling og
omsorg i hele regionen.
Kreftplanen har bidratt til å bygge ut og sikre drift av
hospiceplasser i sykehus, mobile team og ved kommunale
sykehjem. Det er bevilget midler til drift av hospice i til­
knytning til Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen og
Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo. Det er også bygd
opp særskilte omsorgsavdelinger for kreftpasienter ved
bl.a. Bærum sykehus og St. Olavs Hospital.
Både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenes­
ten skal etablere og opprettholde tilbud om lindrende be­
handling gjennom sine rammebevilgninger. Samarbeids­
regjeringen ønsket imidlertid å satse særlig på tilbud om
lindrende behandling og etablerte derfor et ekstraordinært
tilskudd til lindrende behandling utenfor sykehus. Til­
skuddet er i 2006 på 21,1 mill. kr og går til prosjekt i regi
av kommunehelsetjenesten og private organisasjoner.
Samarbeidsregjeringen innførte også egne polikliniske
takster for lindrende behandling og tilleggsrefusjon gjen­
nom ISF­systemet.
Vi står imidlertid overfor en betydelig utfordring når
det gjelder å gi flere god behandling og en verdig omsorg
ved livets slutt. I dag mottar bare 20 pst. av alle døende et
tilbud fra en enhet for lindrende behandling. Derfor me­
ner Høyre det er nødvendig å etablere flere ambulerende
team og hospicer, som alternative tilbud til dem som øns­
ker det.
Slike tilbud krever ikke minst god samhandling
mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Dess­
uten er det avgjørende at vi har finansieringsløsninger
som stimulerer til slike tiltak. Jeg er også opptatt av at for­
holdene for pårørende som ønsker å ta seg av uhelbredelig
syke, må tilrettelegges bedre. Høyre mener det er udekke­
de behov på dette området. Det er mange pårørende som
ønsker å kunne være sammen med og ta seg av sine nær­
meste i hjemmet dersom de er uhelbredelig syke, og der­
som den som er syk, ønsker det. Jeg mener dagens ordnin­
ger ikke fullt ut ivaretar dette behovet godt nok. Det er en
mangel på fleksibilitet i dagens system. Jeg mener vi må
være villige til å tenke nytt og tilpasse ordningene etter
behovet.
Det er et like stort behov for en god omsorg ved livets
slutt som det er ved livets begynnelse. Derfor bør det kun­
ne være mulig å ta ut en form for permisjon, slik det er i
dag med fødselspermisjon. Det er i dag mulig å benytte
seg av ordningen med pleiepenger fra folketrygden under
fravær fra arbeid. Pleiepenger ytes for 20 dager. Det er
også en ordning med omsorgslønn i kommunene.
Jeg vil be statsråden vurdere om det er behov for å ut­
vide antall dager det ytes pleiepenger, f.eks. inntil et halvt
år der det er mulig, til dem som pleier en nær pårørende i
hjemmet, og se på om det er andre fleksible løsninger som
ivaretar både den sykes og de pårørendes behov. Dette
handler om å gi en best mulig omsorg, en best mulig
trygghet og en mest mulig verdig situasjon og avslutning
for mennesker i livets sluttfase. Jeg ser fram til å høre
statsrådens vurderinger og svar når det gjelder denne om­
sorgen.
Statsråd Sylvia Brustad [14:35:07]: Omsorg ved li­
vets slutt er et viktig tema. Det initiativet interpellanten
har tatt gjennom denne interpellasjonen, er derfor prisver­
dig. Arbeidet for å tilrettelegge for at flere mennesker og
flere pårørende skal få oppleve den siste livsfasen med
mindre smerte og mindre fortvilelse, er høyst betimelig.
Mange mennesker frykter -- forståelig nok -- en smertefull
dødsprosess, og mange frykter selve døden. Vi har et an­
svar for å sikre at pasienten får en verdig og en så lite
smertefull avslutning på livet som mulig.
I Soria Moria­erklæringa har Regjeringa sagt at tilbu­
det til pasienter i livets sluttfase må utvikles videre. Som
også representanten Sjøli var inne på, ønsker mange å til­
bringe siste del av livet i eller i nærheten av sitt eget hjem
-- forståelig nok. Det å møte døden i trygge og kjente om­
givelser tror jeg er viktig både for pasienten og for de på­
rørende. Regjeringa har derfor vært klar på at helsetilbu­
det til disse pasientene må videreutvikles, slik at dette
ønsket så langt som mulig kan oppfylles. Det betyr at vi
må legge opp til gode tilbud både i sjukehusene, i sjuke­
hjemmene og ikke minst i hjemmesjukepleien.
I dag er det slik at ca. 40 pst. dør i sjukehus, 38 pst. dør
i sjukehjem og 19 pst. dør hjemme.
Nesten halvparten av de som dør, dør av hjerte­ og kar­
sjukdommer. Mange av disse møter en brå død, mens an­
dre, f.eks. kreftpasienter, som kjent gjennomgår et mer
langvarig og ofte smertefullt dødsleie. Mellom 70 og
90 pst. av kreftpasientene har store smerter i den avslut­
tende fasen av sjukdomsforløpet. Da er det viktig å sikre
god symptomlindrende behandling, riktig pleie og god
omsorg i vid forstand til disse pasientene.

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt 2197
2006
Det er som kjent bygd opp en rekke regionale kompe­
tansesentre i regi av helseforetakene som har en rådgiven­
de og samarbeidende funksjon overfor kommunene. I alle
helseregioner finnes det egne kompetansesentre for lind­
rende behandling. I alt 18 foretak i alle helseregioner har
etablert egne sjukehusposter som tilbyr lindrende behand­
ling. Til sammen har disse 84 sengeplasser. I tillegg er det
etablert 18 palliative team i alle helseregionene som kan
bistå enkeltpasienter og kommunenes pleie­ og omsorgs­
tjenester.
For et par uker siden var jeg med og åpnet et senter i
Vestfold. Der får denne gruppen av kreft­ og smertepa­
sienter et høyt kvalifisert tilbud i nærheten av sitt hjem­
sted. Det mener jeg er et fint og helt nødvendig tilbud,
som vi trenger mer av også i andre deler av landet.
Siden 2002 har vi hatt en egen tilskuddsordning på
rundt 15 mill. kr pr. år som har gått til å styrke tilbudet om
lindrende behandling og omsorg ved livets slutt utenfor
sjukehus utover de ordinære bevilgningene. Tiltakene
som har vært prioritert, har gått til å bygge opp egne en­
heter og sengeposter i sjukehjemmene og til å utvikle pal­
liative team. I tillegg kommer en rekke kompetanseheven­
de tiltak som skal sikre at de ansatte får bedre kunnskap
om lindrende behandling. Som en følge av denne ordnin­
ga er det etablert 169 sengeplasser i sjukehjemmene, og
det er gjennomført kurs og undervisning for personalet i
pleie­ og omsorgstjenestene i kommunene. Det er også
gitt tilskudd til en rekke hospiceplasser. Om lag halvpar­
ten av alle sjukehjemsplassene til lindrende behandling
ligger i Helse Øst eller i Helse Sør -- hvor befolkningskon­
sentrasjonen er størst -- men alle helseregioner er tildelt
midler gjennom denne ordninga i 2005.
Tilskuddsordninga må også ses i sammenheng med
den virksomheten som foregår i de såkalte undervisnings­
sjukehjemmene. Slike sjukehjem er opprettet i hver helse­
region, og disse sjukehjemmene har i særskilt fokus pleie,
omsorg og behandling av døende. Det er satt i gang sam­
arbeid med Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten,
sjukehus, høyskoler, universiteter og andre som det er na­
turlig å samarbeide med. Tiltaket er etter hvert blitt godt
kjent og har oppnådd status. Jeg mener at disse undervis­
ningssjukehjemmene bidrar til økt kvalitet, både gjennom
forsknings­ og fagutviklingsprosjekter som er forankret i
sjukehjemmet, og i samarbeid med andre sjukehjem i
andre kommuner. Sosial­ og helsedirektoratet har i samar­
beid med undervisningssjukehjemmene ansvar for at erfa­
ringer og oppnådde resultater blir spredd og gjort lett til­
gjengelige for andre kommuner og samarbeidspartnere,
altså at en kan lære av hverandre.
Det er imidlertid en utfordring å sikre kompetansen i
de kommunale tjenestene. Over halvparten av landets
kommuner har som kjent under 5 000 innbyggere. Dette
stiller særlige krav til organisering for å få til en kvalitets­
messig god tjeneste. På denne bakgrunn ønsker vi at til­
skuddsordninga til lindrende behandling skal prioritere
prosjekter som skal gi god fagutvikling og kompetansehe­
ving, og som har nasjonal overføringsverdi. Tiltakene må
også ses i sammenheng med den nye nasjonale kreftstra­
tegien, som vi diskuterte i den forrige debatten. Denne
strategien sier noe om at vi må bli bedre til å følge opp i
den kommunale tjenesten. Tiltakene må ses i sammen­
heng med undervisningssjukehjemmene som sikrer prak­
sisnær forskning og fagutvikling. Jeg vil også ta med at
det er viktig å sikre de pårørendes organisasjoner, slik at
de også blir hørt på en kanskje bedre måte enn tilfellet er
i dag. Kreftforeningen og andre aktører blir aktive med­
spillere i arbeidet med å utvikle gode tjenester også i li­
vets sluttfase.
Lindrende behandling er et fagfelt i sterk utvikling.
Nye og bedre metoder kommer til, og tilbudet utvides.
Det er et stort engasjement blant fagfolk i feltet, og det
finnes gode faglige standarder og et godt tverrfaglig sam­
arbeid. En av de største utfordringene er, som jeg allerede
har nevnt, å sikre at det er tilstrekkelig og god kompetanse
over hele Norge, både i små og i store kommuner. I tillegg
til de tiltak jeg allerede har nevnt, vil Regjeringas styrking
av kommuneøkonomien også sikre at kommunene kan re­
kruttere nye fagpersoner, men også videreutvikle og vide­
reutdanne de som allerede er ansatt, noe som også er vik­
tig.
Så Regjeringa er opptatt av å kunne bidra til at vi kan
gjøre enda mer på dette feltet. Vi er i gang, og i den sam­
menheng vil det selvfølgelig, utover det jeg nå har svart
og nevnt, som representanten Sjøli utfordret meg på, være
ting som også vil bli vurdert nærmere.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:42:42]: Jeg takker statsrå­
den for svaret. Det var et godt svar. Jeg vet at statsråden
har et stort engasjement på dette området, og ikke minst
vil jeg også gi honnør for den nasjonale strategien som nå
er lagt fram. Jeg håper det blir en helhetlig strategi som
også vil ha i seg det som har vært temaet nå, det å få en
god omsorg ved livets slutt. Dette var ikke veldig mye
nevnt da man snakket om strategi i den forrige debatten,
men det var kanskje fordi det skulle komme nå. Men det
handler om verdighet, og det handler om de grunnleggen­
de verdiene i vårt samfunn, hvordan vi tar vare på de ab­
solutt svakeste, og hvordan vi skal rusle ut av dette livet
-- det betyr mye -- med en verdighet og en god omsorg
hvor man får lindring for de smerter en måtte ha.
Det er absolutt rom for bedring på dette området, og
jeg tror at det er viktig å ha flere strategier her, både en
hjemmebasert omsorg og et ambulant team som kan kom­
me hjem. Det å ha gode permisjonsordninger for pårøren­
de i en slik situasjon er jo også samfunnsøkonomisk me­
get besparende -- hvis det er noen som skulle tro at dette
blir en utgift -- og også hospice og det å få integrert hospi­
cefilosofien i behandlingen av syke og døende også i sy­
kehjem, tror jeg er svært viktig. Jeg er glad for at statsrå­
den også bekreftet at hun vil følge opp de tilskuddsord­
ningene som Samarbeidsregjeringen la opp til på dette
området.
Jeg er også opptatt av barn og unge og deres møte med
død og sorg, og det synes jeg er en særlig utfordring. Det
viser seg jo at sorg hos barn og unge kan føre til helsepro­
blemer og atferdsvansker, og at ungdom er mest utsatt.
Oppfølging av arbeidet med beredskapskapsplaner i bar­
nehager og skoler og et bevisst informasjonsarbeid på det­

2006
2198 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt
te området mener jeg er viktig. Jeg kunne godt tenke meg
å høre hva statsråden ville fremme av tiltak på det områ­
det, og også når det gjelder helsepersonell, ved grunnut­
danning, videreutdanning og etterutdanning -- og ikke
bare helsepersonell, men alle som har med omsorgen ved
livets slutt å gjøre. Det gjelder lærere, førskolelærere, an­
satte i begravelsesbyrå, politi -- alle som har å gjøre med
noen som er i den fasen og deres pårørende. Det gjelder
også barn og unge.
Statsråd Sylvia Brustad [14:45:58]: Jeg oppfatter at
interpellanten og undertegnede er enige om det aller mes­
te og hva som er målet, nemlig at vi skal få en bedre om­
sorg for alvorlig sjuke mennesker som er døende og i li­
vets sluttfase. Da handler det om at vi må se på helheten
også her, slik vi må på andre områder. Derfor er det også
viktig å kople den debatten vi hadde i forrige runde, med
den vi har nå, men selvfølgelig i vid forstand.
Jeg er helt enig med representanten Sjøli i at det hand­
ler om verdighet. Det skal en ta på største alvor. Det er
klart at dette er ekstremt vanskelige situasjoner, først og
fremst for dem det gjelder, deres pårørende, og også for
helsepersonell. Da ligger det meg veldig sterkt på hjertet
å sette ungene i fokus, som jeg forstår at det også gjør for
representanten Sjøli og sikkert for alle andre her, både i og
utenfor denne salen.
Jeg tror vi har vært altfor lite flinke til det, både på det­
te området, som kanskje er noe av det mest krevende, og
også i andre sammenhenger -- enten når unger selv blir al­
vorlig sjuke, eller når en av foreldrene eller noen av de
nærmeste blir alvorlig sjuke. Hvor er ungene oppe i alt
dette?
Jeg har ikke i dag fasitsvaret eller oppskriften på hvor­
dan vi skal bli bedre, men jeg kan i alle fall bekrefte at det­
te er jeg veldig opptatt av. Vi jobber med det. Vi har startet
et arbeid innenfor psykiatrien, som i og for seg er noe helt
annet, hvor vi nå trekker unger med med hensyn til hvor­
dan de skal forholde seg. Det må vi også gjøre her.
Jeg kan bare bekrefte at her vil jeg komme tilbake med
tiltak, men jeg har ikke alle fasitsvarene i dag. Det er også
viktig at de som møter dem dette gjelder -- helsepersonell
og andre -- kan nok om hvordan dette skal håndteres, og
ikke minst at det er en oppfølging gjennom barnehager og
skoler.
Jeg er enig med representanten Sjøli i at hospice er
gjennomgående gode tilbud. Vi bør nok ha mer av dem og
så langt som mulig tilrettelegge en omsorg som er på pre­
missene til dem dette faktisk angår. Vi vet at det sannsyn­
ligvis er enda flere som ønsker å avslutte livet hjemme,
men som i dag kanskje ikke får muligheten til det av ulike
årsaker. En bør bestrebe seg på at en oppfyller de ønsker
som er. Når det ikke er mulig, mener jeg at i tillegg til sju­
kehjem og sjukehus er hospice et veldig viktig tiltak.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [14:49:01]: Interpel­
lanten fokuserer på et emne som det ofte kan være veldig
vanskelig å snakke om, som veldig mange ikke liker å pra­
te om. God omsorg ved livets slutt betyr mye for den det
gjelder, og ikke minst for dem som er pårørende og som
blir igjen. Omsorgen skal gi lindring til begge parter, både
fysisk og psykisk. Siden dette er så sammensatt, er det
også veldig vanskelig. I Soria Moria­erklæringen nevnes
dette også som en utfordring for framtida. Hvordan løser
vi det best for dem som er i situasjonen? Hvordan løser vi
det best for dem som skal jobbe med dette? Hvordan skal
vi gi det beste tilbudet?
Dagens pasienter som trenger palliativ behandling,
det være seg av kreft eller annen sykdom, har ofte tanker
om hvordan man ønsker å leve den siste tida kanskje
mye mer enn de generasjonene som har vært før. Mange
har veldig bestemte ønsker og meninger, og de bør også
oppfylles så langt som mulig. Noen har ikke ork til å ten­
ke i det hele tatt, eller får ikke sjansen til noe valg fordi
sykdomsforløpet er så raskt, eller de er alene uten pårø­
rende. Derfor må alt legges til rette best mulig for alle
dem som her er nevnt.
Det må være kapasitet på sykehus, sykehjem og hospi­
ce for dem som ønsker det, og det må skapes trygghet,
hjelp og smertelindring godt nok i hjemmet for dem som
ønsker det. For å gi trygghet, hjelp og støtte til pårørende
er en godt utbygd hjemmesykepleie med bred kompetanse
den viktigste aktøren.
Det nyåpnede senteret som statsråden nevner i Vest­
fold, er et av de gode tilbudene som finnes. Det er bygd
opp med gode tanker for palliativ behandling. Det viser at
det er mye flott som skjer rundt omkring og veldig mye
som er godt tilrettelagt for terminalpleie, også rundt om i
kommunene. Men dessverre er ikke alt like bra, og tilbu­
det er ikke like godt i hele landet.
Jeg har lyst til å trekke fram lokalsykehusenes rolle i
denne saken. Den tror jeg blir viktig i framtida når det
gjelder hjemmemiljø, mindre forhold og i forhold til
funksjonsfordelingsdebatten -- i tråd med NOU 1999:2,
der vi ønsker pleie i nærmiljøet.
For å få til de gode tilbudene, trenger vi nok fagperso­
nell. Utdanning og påbygging av kunnskap er nødvendig.
Mange plages av sterke smerter, psykiske lidelser, redse­
len for å dø, redselen for å forlate dem som en har kjær,
og av spørsmålet om hvordan de pårørende skal takle det
som skjer. Det skal ivaretas av personell som skal være til­
gjengelig, oppdatert og til stede, og de skal finne løsnin­
ger. Det er også viktig da at det finnes kontinuitet av pleie­
personell fordi det skaper trygghet for dem som er i situa­
sjonen. Det betyr igjen at det må være nok folk i pleie­ og
omsorgssektoren.
Det er også nødvendig med tverrfaglighet. Samarbeid
er en viktig og nødvendig del av tiltakskjeden. En av de
største utfordringene er, som jeg har nevnt, å sikre at det
finnes tilstrekkelig og god kompetanse i det kommunale
tjenesteapparatet. En styrket kommuneøkonomi vil gi
hjemmesykepleien mer tid, mer personell og mer rom for
den viktige delen av pleien. Det er vi i gang med å gjøre
noe med.
Omgivelsene rundt den syke er også en del av den pal­
liative pleien. Rom som en kan sette preg på, og som inn­
byr til privatliv, der familien kan være sammen i denne
vanskelige tiden, er viktig å ta med seg. Det er gjort flere
steder, og det bør utvikles videre.

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt 2199
2006
Jeg har i en liten setning lyst til å nevne ernæring, men
med en helt annen vinkling enn den vi pleier å ha, der det
går på å bli bra. Nei, her gjelder det heller å ha det bra. Til­
bud og kunnskap om god tilrettelegging og god mat kan
skape de gode stundene der det er nødvendig. Det er vik­
tig, som interpellanten sier, at vi er forberedt på den øken­
de graden av palliativ pleie som vil komme med den sta­
dige utviklingen og forekomsten av kreft. Jeg tror at flere
vil ønske å være hjemme i trygge omgivelser den siste ti­
da, men da må vi legge til rette for at kommunene har fag­
personell og kunnskap nok til å klare det.
Jeg tror vi må våge å tenke flere alternativer når det
gjelder hvordan vi skal ha den palliative pleien, hvor den
skal være, og naturliggjøre det å dø som en siste del av li­
vet. Omsorg ved livets slutt er viktig, og jeg tror vi er eni­
ge om at det må omhandles med verdighet.
Vigdis Giltun (FrP) [14:54:03]: Jeg vil begynne med
å takke interpellanten som har reist denne interpellasjo­
nen, og også interpellanten som reiste den forrige, for vel­
dig viktige temaer, som det er viktig å ta opp og drøfte
grundig, selv om det er blitt laget en plan.
Det er en kjensgjerning at flere og flere får kreft. Flere
og flere blir behandlet over lang tid, men dessverre er det
en del som får den triste beskjeden om at det ikke kan gjø­
res noe mer, og at de går inn i en siste fase. Da er det viktig
med smertelindring, pleie og omsorg, og at det primært
ikke legges vekt på sykdomskontrollen, men på livskvali­
teten til pasienten og de pårørende. Målet med denne be­
handlingen skal være pleie, omsorg og økt livskvalitet i
den siste tiden av dødsprosessen. Det skal ikke være å for­
lenge livet eller forlenge dødsprosessen.
Nærheten til hjemmet i den siste fasen vil være ønske­
lig og viktig for de fleste. Målet er at pasienten skal få
være hjemme så lenge det er mulig. Dette er bare mulig
dersom helsevesenet organiseres som en sammenheng­
ende kjede med stor grad av fleksibilitet. I tillegg er det
nødvendig å inkludere familien som en ressurs, og å for­
berede og lære pårørende pleie av alvorlig syke.
Leger og sykepleiere vil være de mest sentrale i et pal­
liativt team sammen med prest, fysioterapeut, sosionom,
ernæringsfysiolog, ergoterapeut og psykolog samt andre.
Det vil bli et større behov for styrking av hjemmeba­
sert omsorg og egnede plasser i sykehjem. Det bør være
små enheter som er atskilt fra ordinære sykehjemsplasser
hvor pleiefaktoren er høy -- anbefalt 1,5. Det er ikke snakk
om å legge denne pasientgruppen inn på ledige ordinære
sykehjemsplasser. Det er behov for helt spesielle tilbud
hvor man kan få den roen og rammen rundt dette som er
nødvendig. Andrelinjetjenesten må ha egnede sengeenhe­
ter, poliklinikker og ambulante team ved sentralsykehus
og større lokalsykehus.
Det sies at det i dag er mellom 2 000 og 3 000 som har
så komplekse smerter og sykdomsbilder at de krever kom­
petanse som ikke er godt nok tilgjengelig, verken i første­
eller andrelinjetjenesten.
Palliasjon gis også til pasienter med bl.a. kronisk
langtkommen hjerte­ og lungesykdom, MS og aids. Vi vil
sannsynligvis se et økende behov for denne typen om­
sorgs­ og pleietilbud i årene som kommer, også når det
gjelder andre sykdommer. Dessverre henvises ofte pasi­
enten til palliative team og enheter sent i sykdomsforlø­
pet.
Presset på sykehusene gjør at man i sykehjemmene i
økende grad må ta seg av komplekse problemstillinger.
De døende blir eldre, og 40 pst. av alle dødsfall i Norge
skjer i sykehjem. Palliasjon for den eldste aldersgruppen
byr på spesielle utfordringer, både av medisinsk­faglig og
psykososial karakter. Dette betyr at spesialistene i pallia­
tiv medisin må kunne bistå sykehjemslegen ved konsulta­
sjoner, og at teamets øvrige kompetanse kan benyttes.
Det må også flere leger inn i sykehjemmene og i denne
typen tjenester. Det er helt klart behov for å øke legeres­
sursene, og at flere sykehjemsleger får spesialutdanning i
palliativ medisin. Det er behovet for formalisert kompe­
tanse, systematisk videre­ og etterutdanning, organisering
av palliasjon som integrert del av det offentlige helsevese­
net, og ikke minst økonomiske incentiver, som vil gjøre
det mulig for sykehusene og kommunehelsetjenesten å
leve opp til disse anbefalingene.
Gjennom øremerkede midler over statsbudsjettet er det
både i 2004 og 2005 fordelt 15 mill. kr til prosjekter in­
nenfor lindrende behandling. Jeg kontaktet Fredrikstad
kommune, og de hadde mottatt 250 000 kr i fjor som de
satte meget stor pris på. Der fantes det ikke noen palliativ
sykehjemsavdeling, ikke en eneste plass, og det var heller
ikke planer om det.
Forklaringen var ganske enkel: Finansiering av lin­
drende behandling på sykehus er ivaretatt gjennom ISF­
ordningen knyttet til DRG­kode. Det er satt spesielle krav
til institusjonene for å utløse denne taksten. Problemet er
at pengene ikke utbetales til sykehjemmene. Finansiering
av lindrende behandling på sykehjem er fortsatt ikke satt
i system. Det er en av de største utfordringene for videre­
utviklingen av palliative tilbud i tiden som kommer, og
trenger en snarlig løsning. Det handler igjen om finansi­
ering av omsorg og pleie, og kanskje kan det være løsnin­
gen at pengene følger pasienten. Dette er en propp i sys­
temet, at i det øyeblikket pasienten flyttes inn i kommu­
nehelsetjenesten eller på et sykehjem, følger det ikke pen­
ger med. Det gjelder til finansiering av både medisiner og
bemanning.
Presidenten: Den reglementsmessige tiden for for­
middagsmøtet er over. Da det kun er få talere igjen, vil
presidenten foreslå at møtet fortsetter til dagens kart er
ferdigbehandlet. -- Det anses vedtatt.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:59:46]: Dette er
også en viktig interpellasjon, på samme måte som den vi
nettopp har debattert, var. Det er veldig viktig å sikre dø­
endes behov for god lindrende behandling og omsorg, in­
kludert pasientens og de pårørendes fysiske, psykiske, so­
siale og åndelige behov, som interpellanten sjøl var inne
på.
Den 25. april hadde jeg gleden av å delta på åpninga av
senter for lindrende behandling ved Sykehuset i Vestfold.
Statsråd Brustad forestod selve åpninga, og hun la vekt på

2006
2200 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt
at en del av pasientene som har behov for lindrende be­
handling, har hatt et så komplekst sykdomsbilde at de har
stått uten et godt tilbud. Med åpninga av senteret ved Syke­
huset i Vestfold har denne gruppen fått et høyt kvalifisert
tilbud i nærheten av sitt hjemsted. Tilbudet inkluderer en
sengepost, et ambulant team og en poliklinikk, og det var
mange som stod i kø for å gratulere.
I Soria Moria­erklæringa står det at tilbudet til pasien­
ter i livets sluttfase må utvikles videre. Helsetilbudet må
utvikles i nærhet til brukernes hjemsted. I nasjonal strate­
gi for kreft, som presenteres i dag, vil det bli lagt vekt på
lindrende behandling.
En av dem som talte under åpninga av senteret for lin­
drende behandling i Tønsberg, er den svært anerkjente
professoren i lindrende medisin -- nå også strategidirektør
-- Stein Kaasa, som har vært omtalt tidligere i dag. Han la
i sitt foredrag særlig vekt på at vi trenger randomiserte
studier på dette feltet. Han viste til studier av hva vi øns­
ker oss når vi skal dø, noe flere har vært inne på tidligere.
Disse studiene viser, ikke overraskende, at mange ønsker
å dø hjemme. Samtidig er det klart at en forutsetning her
er at alt er lagt til rette for pasienten og pasientens pårø­
rende. En del har vel blitt spurt ganske lenge før det even­
tuelt kan være aktuelt at man skal dø, og sånn sett har de
kanskje en annen holdning til det enn de ville hatt hvis de
var midt oppi det.
Det er klart at det i varierende grad vil være mulig å
legge så godt til rette i pasientens eget hjem at det til sju­
ende og sist vil være noe man ønsker seg. Derfor er det
veldig viktig å sikre god oppfølging og omsorg i syke­
hus, ikke minst i sykehjemmene, i tillegg til tilgang til
hospice.
Det er viktig å huske på at det som tilbys pasienten, har
stor betydning for pårørende også etter at pasienten er
død, som flere også har vært inne på. For å sikre et til­
strekkelig godt tilbud i sykehjem, hvor mange tilbringer
sin siste levetid, trengs det både leger, sykepleiere, godt
tilbud om etter­ og videreutdanning og integrasjon
mellom palliativ enhet og sykehjemmene, eventuelt også
lokalsykehusene, som bl.a. representanten Sonja Mandt­
Bartholsen var inne på. Vi tror nok dette vil spille en stør­
re rolle i denne type behandling i framtida.
SV har lenge vært opptatt av å få en nasjonal minste­
standard for legedekning på sykehjem. Uansett hva slags
virkemidler vi ender på til slutt, er det viktig at det på en
effektiv måte sørges for en god og forsvarlig legedek­
ning. I dag vet vi at det ikke er uvanlig at leger har fire
timer på 70 pasienter, noe som ikke er holdbart. Derfor
jobbes det med dette fra Regjeringas side. I tillegg er det
viktig å styrke geriatrien. Vi vet at systematisk, geria­
trisk intervensjon bedrer overlevelsesevnen for pasiente­
ne.
Litt om palliasjon til slutt: Den palliative kultur inne­
bærer
-- helhetlig tilnærming
-- respekt
-- aktiv og målrettet holdning
-- fokus på åpen kommunikasjon og informasjon
-- tverrfaglig arbeid og koordinering
Palliasjon kjennetegnes av symptomlindring, med bak­
grunn i både fysiske, psykiske, sosiale og åndelige eller
eksistensielle forhold.
Pasienten og familien trenger en bred tilnærming fra
mange profesjoner. Lege og sykepleier vil være de mest
sentrale, men prest eller kanskje imam, fysioterapeut, so­
sionom, ernæringsfysiolog, ergoterapeut og psykolog kan
alle komme med viktige bidrag i et behandlingsteam. Det
er også viktig med nærhet til hjemmet, og det er et stort
behov for forskning og utvikling.
I Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr. 3 2006,
anbefaler den nevnte professor Stein Kaasa m.fl. følgen­
de:
-- Alle leger trenger en grunnutdanning i palliasjon, og
undervisningen i medisinstudiet må styrkes.
-- Palliasjon bør integreres i spesialistutdanningen i rele­
vante kliniske spesialiteter.
-- Palliativ medisin bør bli en påbyggingsspesialitet.
-- Det er et stort behov for forskning innenfor palliativ
medisin, og det bør settes av tidsbegrensede, øremer­
kede, statlige midler til palliativ forskning.
-- Det bør opprettes hovedstillinger i palliativ medisin
ved alle de medisinske fakultetene.
Dette er i hvert fall noe vi bør vurdere videre.
Jeg er også glad for at statsråden nevner de pårørendes
organisasjoner, også Kreftforeningen, spesielt i sitt inn­
legg, fordi frivillige brukerorganisasjoner er viktige og
må høres og tas med i politikkutforminga. Jeg vil også
nevne det flotte arbeidet som bl.a. Fransiskushjelpen gjør.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [15:05:05]:
Dagens to interpellasjoner passer som hånd i hanske til
hverandre og setter viktige temaer på dagsordenen.
Samarbeidsregjeringen iverksatte en rekke tiltak for å
bedre helsetjenesten for pasienter i livets sluttfase. Blant
annet ble dette fokusert i nasjonal plan for kreftomsorgen
og i det videre strategiske arbeidet innen kreftomsorgen. I
en rapport fra 2004 om nasjonal strategi for arbeid innen
kreftomsorgen ble det vist til at det fortsatt er et forbe­
dringspotensial når det gjelder mulighetene for lindrende
behandling i livets sluttfase. Jeg synes det er svært positivt
at helseministeren vil følge dette opp.
Det er særlig viktig å formulere et felles verdigrunnlag
om livshjelp og lindrende behandling. Ved uhelbredelig
sykdom og i avslutningsfasen av livet må helsetjenesten
bidra til at pasienter og pårørende får en verdig og verdi­
full tid sammen.
Det er behov for ytterligere styrking av tilbudene om
lindrende behandling. Kristelig Folkeparti ønsker å bygge
ut hospiceplasser som gir pasienter i livets sluttfase et hel­
hetlig tilbud, bl.a. gjennom lindrende behandling og iva­
retakelse av andre behov, også eksistensielle og åndelige.
Det bør satses mer på å bygge opp ambulante team for lin­
drende behandling, slik at det kan gis tilbud om nødven­
dig behandling og pleie hjemme. Det er viktig med desen­
traliserte tilbud, slik at alle sikres et godt tilbud, uavhen­
gig av hvor man bor i landet. Dette gjelder både i forhold
til spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetje­
nesten.

15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt 2201
2006
Ved Sørlandets sykehus i Kristiansand er det i de siste
årene gjort en formidabel innsats for kreftomsorgen. Be­
folkningen på Sørlandet har gjennom Stråleaksjonen vært
med på å gi midler til strålemaskiner på sykehuset. Strå­
lemaskinene på Senter for kreftbehandling har gitt mulig­
het til stråling lokalt, noe som har gjort at Sørlandet som
lå på bunn når det gjelder stråleterapi, nå ligger på et na­
sjonalt toppnivå. Da aksjonen var avsluttet, inngikk initi­
ativtakerne et nytt samarbeid med sykehuset og Kristian­
sand Sanitetsforening om å bygge en ny avdeling som
skal gi tilbud om spesialisert lindrende behandling til
mennesker med alvorlig sykdom med kort forventet leve­
tid. Den nye avdelingen skal inneholde døgnposter og
dagbehandling, og det ambulerende lindrende teamet skal
også være tilknyttet avdelingen. Kostnaden for bygget er
28,5 mill. kr. Sørlandets befolkning har selv samlet inn
10 mill. kr, Kristiansand Sanitetsforening har bevilget
10 mill. og Sørlandet sykehus skulle ta de resterende drøye
8 mill. kr. Bygget stod ferdig og skulle åpnes i januar 2005.
Personell var ansatt, og det var kompetent personell, slik
statsråden understreket viktigheten av. Alt var ferdig.
Men én måned før åpningen gav sykehuset kontrabeskjed:
Avdelingen skulle ikke åpnes ennå, den ble utsatt til januar
2006. Avdelingen ble heller ikke da åpnet, men den ble ut­
satt til januar 2007. Dette har frustrert bidragsyterne og
befolkningen på Sørlandet. Dette er et tilbud til mennes­
ker som virkelig trenger å bli ivaretatt.
Kristelig Folkeparti mener at lindrende behandling til
mennesker i siste fase av deres liv må prioriteres. Jeg kun­
ne tenke meg å spørre om statsråden i sin dialog med sy­
kehusledelsen kan ta opp dette, slik at dette tilbudet ikke
blir en salderingspost på grunn av økonomi. Avdelingen
er ferdig, sengene er til og med oppredd. Engasjementet
befolkningen har vist for å gi omsorg til mennesker med
alvorlig sykdom, må tas på alvor. Dette flotte tilbudet må
bli en realitet.
Hva vil statsråden gjøre for å styrke tilbudet om om­
sorg ved livets slutt, slik at alle sikres lindrende behand­
ling, uavhengig av hvor man bor?
Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:09:56]: Det er viktig
både for pasient og for pårørende å kjenne trygghet for at
en blir møtt med en optimal palliativ behandling når aktiv
kurativ behandling ikke lenger er aktuelt. Som sykehus­
prest fikk jeg følge mange mennesker gjennom sykdoms­
forløp der det skiftet fra håp til fortvilelse, men også fra
fortvilelse til håp. Usikkerheten om prognosene framover,
frykten for smerte, og ikke minst den lange og tunge pro­
sessen det er å skulle si farvel til livet, må bli møtt med et
sett av virkemidler. I denne situasjonen skal helsevesenet,
spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten sam­
handle på en slik måte at både pasienter og de pårørende
slipper å kjenne på utrygghet.
Palliativ omsorg er langt mer enn bare smertelindrende
medisin. Den er viktig, og det kreves ofte svært tett og god
oppfølging for at symptomlindrende behandling skal ha
sin gode effekt.
Statsråden sier i sitt svar at 18 helseforetak har etablert
egne sykehusposter som tilbyr lindrende behandling. Men
det er viktig å understreke at det er tilbud om lindrende
behandling også ved mange andre avdelinger og senge­
poster og ikke bare der det er registrert egne palliative
sengeposter, som en snakker om.
Ved flere sykehusavdelinger fungerer det slik at pasi­
enten kanskje blir operert for en kreftdiagnose, får kom­
me tilbake til samme avdeling når han eller hun måtte
ønske det og trenge det, alltid åpen retur, slik at pasienten
kan være hjemme en periode og så komme på sykehus og
få symptomlindrende behandling, få de samme å snakke
med hver gang, møte det samme personalet, når de måtte
ønske det. Slike ordninger funger veldig, veldig godt.
Når det gjelder hospice, som vi har hørt om, er det
mange gode eksempler på hvordan pasienter kan få god
oppfølging. I Bergen har vi Sunniva Hospice som ett ek­
sempel. Vi har dagsentervirksomhet med poliklinikk,
oppfølging til kommunehelsetjenesten hvor ansatte fra
hospice foretar hjemmebesøk og er med, en bruker frivil­
lige, en har tiltak for pårørende, og en har etterlattesam­
linger når vedkommende de har fulgt, er død. Palliativ
omsorg handler om noe langt mer enn bare smertelindring
med medisiner. Det å ha en å snakke med og få hjelp når
det gjelder eksistensielle spørsmål, er en viktig side ved
det å skulle være med og bidra til at pasienten får trygghet
for det som ligger foran.
Hospice­bevegelsen, som vi har flere av i Norge, har
sammen med andre tilsvarende tiltak en svært viktig opp­
gave med å bygge kompetanse for personell bl.a. i kom­
munehelsetjenesten, i tillegg til å være et supplement i
den aktive behandlingen. De statlige bevilgningene som
gis årlig, er viktig for den type virksomhet.
Når det gjelder sykehjemmene, understreker statsrå­
den undervisningssykehjemmenes viktige rolle som kom­
petansebyggere. Det at noen sykehjem gis spesialoppga­
ver, der en kan arrangere både kurs og seminarer, drive et­
ter­ og videreutdanning for helsepersonell rundt omkring
i Kommune­Norge, er faktisk veldig viktig. Der har un­
dervisningssykehjemmene en viktig rolle.
Det sies at omkring 40 pst. dør på sykehus, 40 pst. dør
på sykehjem og 10 pst. dør hjemme. Jeg har møtt mange
pasienter -- og det er viktig å understreke -- som ønsker å
være hjemme, og som får veldig god oppfølging når de er
hjemme, men hvor det ofte kommer til et punkt der de
-- og ikke minst ser de pårørende det -- faktisk ønsker seg
tilbake igjen til sykehuset, om det så kanskje er bare noen
dager før livet ebber ut. Statistikken taler ikke helt sant
omkring dette.
Anne Margrethe Larsen (V) [15:15:03]: Takk til re­
presentanten Sjøli for å ha satt søkelyset på omsorg ved li­
vets slutt. Det er et veldig viktig tema.
I dag vet vi at det kommer en stadig økende gruppe av
eldre og andre syke som ved livets slutt ønsker å dø hjem­
me. Denne omsorgen krever en høy grad av respekt, av
omsorgsfullhet og av faglig innsikt, sammen med krav om
forsvarlighet for den enkelte pasient.
Omsorg ved livets slutt vil f.eks. innebære respekt for
pasientens integritet og lydhørhet overfor pasientens pro­
blemer av fysisk, psykisk og åndelig og sosial art. Vi tren­

2006
2202 15. mai -- Interpellasjon fra repr. Sjøli om omsorg ved livets slutt
ger en helhetstenkning i denne sektoren også i forhold til
pasienten. Vi må gi pasienten best mulig livskvalitet i en
vanskelig periode. Dette krever helsepersonell som både
har en høy grad av forståelse for og kompetanse til å gi
god nok pleie i samråd med den enkelte pasient. Statsrå­
den nevnte at undervisningssykehjem kan gi en god kom­
petanseheving, og jeg er enig i at dette er et viktig tilbud.
Et annet viktig moment i helseretten er at ingen kan ut­
settes for behandling mot sin vilje. Valgmulighet til å dø
på et sykehus eller å dø hjemme og rådgivning omkring
dette krever også respekt og kompetanse fra dem som ut­
fører pleie.
Det er et stort press på kommunene i disse sakene. I
dag er det mye kortere behandlingstid, og mange ønsker å
dø hjemme. For kommuner som i liten grad kommer i
kontakt med problemstillingen, må det sikres et godt sam­
arbeid med spesialisthelsetjenesten. Ordningen med åpen
retur, der pasienten kan henvende seg til sykehuset der­
som vedkommende har behov for det, er viktig.
Representanten Sjøli ønsker flere sykehjemsplasser for
palliativ omsorg. I mange sykehjem i små kommuner er
poenget ikke nødvendigvis at det skal opprettes egne sy­
kehjemsplasser for palliativ behandling, men at man kan
oppgradere noen av sykehjemmenes korttidsplasser og
dermed sørge for en stor grad av fleksibilitet i systemet.
Hospice­filosofiens tenkning er viktig for å ivareta helhe­
ten til døende mennesker i omsorgstjenesten.
I dag er det videreutdanning for sykepleiere og hjelpe­
pleiere innenfor dette feltet. Jeg vil spørre statsråden om
det er noen vilje hos Regjeringen til videre satsing på vi­
dereutdanning i en lindrende behandling for disse gruppe­
ne.
Lokalsykehusene er nevnt, og de er viktige. Flere lo­
kalsykehus samarbeider med kommunehelsetjenesten, og
det er viktig at en i kommunene har kvalifisert personell,
og at de har mulighet for fleksibilitet. Dette er jo ikke noe
statisk system, men mennesker som jobber tverrfaglig må
følge pasienten. Innenfor dette felt er det stor grad av ad­
ministrering av smertelindring, riktig ernæring og psykisk
støtte. Man trenger stor kompetanse for å være i stand til
å utføre dette.
Samarbeidsregjeringen satset på dette i forrige perio­
de, og i årene som kommer, må det en videre satsing til,
en satsing som møter behovene for en stadig økende pal­
liativ behandling av eldre og yngre syke mennesker. En
opptrapping av rekrutteringsplaner for videreutdanning i
palliativ medisin er en viktig forutsetning for å kunne
styrke tilbudet om omsorg ved livets slutt.
Representanten Woie Duesund nevnte den satsingen
som folk på Sørlandet har gjort for kreftomsorgen ved
Sørlandet sykehus. Den avdelingen må prioriteres.
Venstre mener det er viktig å ha et godt utbygd system
med ambulerende team som kan bistå pasienter og ikke
minst pårørende i både sykehjem og innenfor kommune­
helsetjenesten. Dette kan være en god, fleksibel ordning i
mange små kommuner. Jeg tror det er et vesentlig argu­
ment i forbindelse med videre oppbygging av omsorg ved
livets slutt, ved smertelindring av f.eks. kreft i terminalfa­
sen. Her er det også viktig å trekke inn pårørende som
trenger støtte og informasjon. Venstre ønsker å påvirke
kommunene til å legge til rette for ambulerende team.
Hvordan kan statsråden sørge for nok og kvalifisert be­
manning til å sikre omsorg ved livets slutt? Dette handler
om verdighet og livskvalitet.
Presidenten: Presidenten må be om ro i salen.
Sonja Irene Sjøli (H) [15:20:15]: Jeg vil takke stats­
råden og representantene for en god debatt. Jeg er svært
glad for at det er bred enighet om disse spørsmålene. Jeg
hadde selvsagt heller ikke ventet noe annet, men jeg tror
allikevel at det er viktig å fokusere på dette området. Jeg
håper også vi kan komme tilbake til disse spørsmålene når
vi skal behandle den omsorgsmeldingen som statsråden
har varslet i juni, men også i forbindelse med behandlin­
gen av den nasjonale kreftstrategien som statsråden har
redegjort for i dag.
Jeg er glad for at statsråden og flere av representantene
har nevnt de pårørendes organisasjoner og det de har å bi­
dra med. De sitter på en enorm erfaring og kompetanse
som det er viktig å få med i dette arbeidet.
Kvaliteten på de ulike tjenestene innenfor eldreomsor­
gen og omsorgen for alle som har en uhelbredelig syk­
dom, er viktig, ja, den er helt avgjørende for at den enkelte
skal føle trygghet for at de har fått nødvendig og god hjelp
når de trenger det. De siste levemånedene er en viktig del
av livet, og livskvaliteten hos de aller svakeste, de hjelpe­
trengende gamle, de alvorlig syke og døende må bli bedre.
Livet kan oppleves som verdifullt også mot slutten hvis
samfunnet legger til rette for det, og tiden nær døden har
stor betydning både for den som skal dø, og for dem som
skal leve videre. Livserfaring skal formidles, livet skal
oppsummeres, ansvar skal overføres til nye generasjoner,
og fellesskap og tid med sine nærmeste er viktig. Flere må
få muligheten til mer tid sammen med de nærmeste, til å
få være hjemme ved slutten av livet dersom de ønsker det.
Å få avslutte sitt liv hjemme eller sammen med de nær­
meste bekrefter vår identitet, vår verdighet og vår tilhø­
righet. Mange har unødig lange sykehusopphold siste le­
veår. Derfor er det nødvendig å bygge ut tilbudene ved
våre sykehjem og å legge til rette for en god og trygg om­
sorg i hjemmet for dem som ønsker det. Jeg er glad for at
statsråden også har sagt så klart at de vil legge til rette for
flere hospice.
Avslutningsvis vil jeg takke statsråden og alle repre­
sentantene for en god debatt. Nå er det viktig at ord følger
handling, og at vi alle også er bevisste på at handling kre­
ver økte økonomiske og personellmessige ressurser. Men
det regner jeg med at vi kommer tilbake til i forbindelse
med de kommende budsjetter.
Statsråd Sylvia Brustad [15:23:09]: Det er et viktig
tema som er satt på dagsordenen i dag, og det er et veldig
vanskelig tema. Jeg oppfatter i likhet med representanten
Sjøli at det er veldig bred enighet om målet, og også om
hva som må til for å komme dit.
Flere har vært inne på lokalsjukehusenes framtid og
rolle i forhold til dette. Det er klart at de også i framtida

15. mai -- Referat 2203
2006
må spille en sterkere rolle enn hva tilfellet er i dag,
sammen med alt det som har vært framme i debatten om
sjukehjem, om den hjemmebaserte tjenesten, hospice osv.
Og det er helt klart at det er avgjørende viktig at vi har nok
folk i sektoren som har nok tid, og at de også kan mye om
det vi her snakker om.
Så er det flere som har vært inne på omgivelsene. Jeg har
også besøkt en del hospice, i likhet med flere representanter,
og det er klart at det at det ser pent ut, at det er farger, at det
er bilder osv. også spiller inn i vanskelige situasjoner.
Oppsummert: Det skjer mye bra på dette området. Vi
er ikke i mål. Derfor er det viktig at det er så bred enighet,
for da er det også mulig å få gjort noe med det.
Helt til slutt vil jeg si til representanten Woie Duesund
om det som ble tatt opp omKristiansand sykehus, at det skal
jeg ta opp med Helse­Sør. Det er de som avgjør hvordan de
prioriterer, men jeg skal i hvert fall love å sjekke saken.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.
Etter at det var ringt til votering uttalte
presidenten: Stortinget skal nå gå til votering.
I sakene nr. 1 og 2 foreligger det ikke noe voteringste­
ma.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten har Harald T. Nesvik
satt frem et forslag på vegne av Fremskrittspartiet og Ven­
stre. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid
med å lovfeste de pårørendes rett til en uavhengig for­
nyet vurdering der det er uenighet mellom de pårøren­
de og det medisinske fagpersonellet om hvorvidt be­
handling skal fortsettes eller avsluttes.»
Det vil bli votert alternativt mellom dette forslaget og
innstillingen fra komiteen.
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:33 (2005­2006) -- framlegg frå stortings­
representantane Gunvald Ludvigsen, André N. Skjelstad og
Lars Sponheim om styrking av pårørande sine rettar i situa­
sjonar der det oppstår usemje mellom pårørande og medi­
sinskfagleg personell om å halde fram med eller avslutte
livsnødvendig behandling -- vert lagd ved protokollen.
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Fremskrittspartiet og Venstre ble innstil­
lingen bifalt med 77 mot 26 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 15.27.26)
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Under debatten har Vigdis Giltun satt
frem et forslag på vegne av Fremskrittspartiet. Forslaget
lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det oppret­
tes en psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regio­
nale helseforetak etter modell fra Helse Bergen.»
Det vil bli votert alternativt mellom dette forslaget og
innstillingen fra komiteen.
Komiteen hadde innstilt:
Dokument nr. 8:47 (2005­2006) -- forslag fra stortings­
representantene Robert Eriksson, Harald T. Nesvik, Vigdis
Giltun og Jan Arild Ellingsen om å opprette psykiatrisk
ambulansetjeneste i samtlige regionale helseforetak etter
modell fra Helse Bergen -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Fremskrittspartiet ble innstillingen bifalt
med 80 mot 23 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 15.28.41)
Presidenten: I sakene nr. 5 og 6 foreligger det ikke
noe voteringstema.
S a k n r . 7
Referat
1. (229) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i
statsbudsjettet 2006 (St.prp. nr. 66 (2005­2006))
2. (230) Revidert nasjonalbudsjett 2006 (St.meld. nr. 2
(2005­2006))
Enst.: Nr. 1 og 2 sendes finanskomiteen.
3. (231) Forslag fra stortingsrepresentantene Hans
Olav Syversen, May­Helen Molvær Grimstad, Bjørg
Tørresdal og Åse Gunhild Voie Duesund om tiltak
mot menneskehandel (Dokument nr. 8:86 (2005­
2006))
Enst.: Sendes justiskomiteen.
4. (232) Forslag fra stortingsrepresentantene Jon Jæger
Gåsvatn, Anders Anundsen, Åse M. Schmidt, Per
Sandberg og Bård Hoksrud om å sørge for sikker og
forsvarlig skolebusstransport (Dokument nr. 8:84
(2005­2006))
Enst.: Sendes kirke­, utdannings­ og forsknings­
komiteen.
5. (233) Samtykke til godtakelse av vedtak om videre­
utvikling av Schengen­regelverket (europaparla­
ments­ og rådsforordning (EF) nr. 562/2006 om inn­
føring av fellesskapsregler som regulerer bevegelsen
av personer over grenser (Schengen­grenseregler)
(St.prp. nr. 59 (2005­2006))
Enst.: Sendes kommunal­ og forvaltningskomite­
en, som forelegger sitt utkast til innstilling for uten­
rikskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.
6. (234) Lokaldemokrati, velferd og økonomi i kom­
munesektoren 2007 (kommuneproposisjonen)
(St.prp. nr. 61 (2005­2006))

2006
2204 15. mai -- Referat
7. (235) Forslag fra stortingsrepresentantene Trine
Skei Grande, Anne Margrethe Larsen og Lars­Henrik
Michelsen om å innføre et kjærestevisum for uten­
landske statsborgere med norsk kjæreste (Dokument
nr. 8:85 (2005­2006))
Enst.: Nr. 6 og 7 sendes kommunal­ og forvalt­
ningskomiteen.
8. (236) Reindriftsavtalen 2006/2007, om dekning av
kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, og om
endringer i statsbudsjettet for 2006 m.m. (St.prp. nr. 64
(2005­2006))
Enst.: Sendes næringskomiteen.
9. (237) Samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS­
komiteen nr. 10/2006 av 27. januar 2006 om innlem­
ming i EØS­avtala av direktiv 2004/54/EF om min­
stekrav til tryggleik i tunnelar i det transeuropeiske
vegnettet (St.prp. nr. 63 (2005­2006))
Enst.: Sendes transport­ og kommunikasjonsko­
miteen, som forelegger sitt utkast til innstilling for
utenrikskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.
10. (238) Ein del saker på Samferdselsdepartementets
område (St.prp. nr. 65 (2005­2006))
Enst.: Sendes transport­ og kommunikasjonsko­
miteen.
11. (239) Samtykke til inngåelse av avtale mellom
Norge, Island og Sveits om Sveits' tilknytning til
Schengen­ og Dublin­samarbeidet (Trepartsavtalen)
(St.prp. nr. 60 (2005­2006))
12. (240) Samtykke til godkjenning av Tiltak 1 av
20. juni 2003 om oppretting av eit sekretariat under
Antarktistraktaten av 1. desember 1959 (St.prp. nr. 62
(2005­2006))
Enst.: Nr. 11 og 12 sendes utenrikskomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet i henhold til forretningsordenens
§ 37 a før møtet heves? -- Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 15.30.