1989
2. mai -- Dagsorden
S 2005--2006
2006
Møte tysdag den 2. mai kl. 12
President: L o d v e S o l h o l m
D a g s o r d e n (nr. 66):
1. Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
særskilt melding fra Stortingets ombudsmann. Om­
budsmannens undersøkelser av politiets og påtale­
myndighetens behandling av to anmeldelser
(Innst. S. nr. 115 (2005­2006), jf. Dokument nr. 4:1
(2005­2006))
2. Innstilling frå kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
rapport til Stortingets presidentskap fra Stortingets
granskningskommisjon for Mehamn­ulykken
(Innst. S. nr. 125 (2005­2006), jf. Dokument nr. 24
(2004­2005))
3. Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av
gjeldsordningsloven -- oppfølging av Dokument
nr. 3:13 (1996­1997)
(Innst. S. nr. 122 (2005­2006), jf. Dokument nr. 3:5
(2005­2006))
4. Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk­teknisk
utstyr i sykehus
(Innst. S. nr. 123 (2005­2006), jf. Dokument nr. 3:6
(2005­2006))
5. Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til hel­
se­ og omsorgsministeren:
«I likhet med i de fleste europeiske land står den
norske tannhelsetjenesten i en særstilling sammenlig­
net med helsetjenesten for øvrig. Det har imidlertid
vært en dreining i Norge de siste årene fra å tenke på
tennene som atskilt fra helsebegrepet, til å tenke at
tenner er også helse. Tannhelseutvalgets innstilling
(NOU 2005:11) ligger nå til behandling i Regjerin­
gen, og det tilrådes at det offentliges engasjement ret­
tes mot grupper som anses å ha et særlig behov for
tannhelsetjenester. Personer med funksjonstap anses
blant annet å være en av disse gruppene. Dette med­
fører at funksjonstap legges til grunn fremfor hvilke
tjenester man mottar, slik det er i dag. Regjeringen
har bebudet en omsorgsmelding i juni. Statsråden har
bekreftet at det er åpenbart at en del eldre trenger mer
hjelp til tannhelse.
Vil statsråden ta initiativ til å oppgradere tannhel­
setilbudet for eldre allerede i omsorgsmeldingen?»
6. Innstilling fra familie­ og kulturkomiteen om sam­
tykke til deltaking i ei avgjerd i EØS­komiteen om
innlemming i EØS­avtala av europaparlaments­ og
rådsvedtak nr. 854/2005/EF om skiping av eit fleirår­
ig fellesskapsprogram om fremjing av sikrare bruk av
Internett og ny direktekopla teknologi (Sikrare Inter­
nett pluss)
(Innst. S. nr. 134 (2005­2006), jf. St.prp. nr. 5 (2005­
2006))
7. Innstilling fra familie­ og kulturkomiteen om forslag
fra stortingsrepresentantene May­Helen Molvær
Grimstad, Hans Olav Syversen og Bjørg Tørresdal
om maksimal ukentlig oppholdstid for barn i barne­
hage
(Innst. S. nr. 133 (2005­2006), jf. Dokument nr. 8:32
(2005­2006))
8. Referat
Presidenten: Representanten Olav Akselsen, som har
vore permittert, har igjen teke sete.
Det ligg føre ei rekkje permisjonssøknader:
-- frå Høgres stortingsgruppe om sjukepermisjon for re­
presentanten André Oktay Dahl frå og med 2. mai og
inntil vidare
-- frå Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om sjuke­
permisjon for representanten Ingvild Vaggen Malvik
frå og med 2. mai og inntil vidare
-- frå Høgres stortingsgruppe om permisjon for repre­
sentanten Jan Petersen i tida frå og med 2. mai til og
med 4. mai for å delta i NATO­parlamantarikarfor­
samlingas møte i Istanbul
-- frå representanten Line Henriette Holten Hjemdal om
permisjon i tida frå og med 2. mai til og med 4. mai
for å delta i den oppnemnde stortingsdelegasjonen til
Frankrike
-- frå Senterpartiets stortingsgruppe om permisjon for
representanten Dagfinn Sundsbø i tida frå og med 2. mai
til og med 8. mai for å delta på ei studiereise til Italia
-- frå representanten Lars Sponheim om velferdspermi­
sjon i tida frå og med 2. mai til og med 11. mai
Presidenten foreslår at desse søknadene blir behandla
straks og innvilga -- og ser det som vedteke.
Frå første vararepresentant for Hordaland fylke, May
Britt Vihovde, ligg det føre søknad om å bli friteken for å
møte på Stortinget under representanten Lars Sponheims
permisjon, på grunn av sjukdom.
Presidenten foreslår at denne søknaden blir behandla
straks og innvilga -- og ser det som vedteke.
Etter forslag frå presidenten vart samrøystes vedteke:
1. Følgjande vararepresentantar blir innkalla for å møte i
permisjonstida:
For Akershus fylke: Cathrin Bretzeg, Sylvi Graham
og Kari Mette Prestrud
For Hordaland fylke: Lars­Henrik Michelsen
For Sør­Trøndelag fylke: Aud Herbjørg Kvalvik
For Østfold fylke: John Thune
2. Cathrin Bretzeg og John Thune blir innvalde i Lagtin­
get for den tida dei møter for representantane Jan
Petersen og Line Henriette Holten Hjemdal.
Presidenten: Cathrin Bretzeg, Sylvi Graham, Kari
Mette Prestrud, Lars­Henrik Michelsen, Aud Herbjørg
Kvalvik og John Thune er til stades og vil ta sete.
Val av setjepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det blir valt ein
setjepresident for Stortingets møte i inneverande veke --
og ser det som vedteke.
Forhandlinger i Stortinget nr. 134
134

2006
1990 2. mai -- Ombudsmannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighetens
behandling av to anmeldelser
Presidenten vil foreslå Kenneth Svendsen. -- Andre
forslag ligg ikkje føre, og Kenneth Svendsen er sam­
røystes vald som setjepresident for Stortingets møte i
inneverande veke.
S t a t s r å d K n u t S t o r b e r g e t la fram
1 kgl. proposisjon (sjå under Referat).
S a k n r . 1
Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
særskilt melding fra Stortingets ombudsmann. Ombuds­
mannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighe­
tens behandling av to anmeldelser (Innst. S. nr. 115
(2005­2006), jf. Dokument nr. 4:1 (2005­2006))
Carl I. Hagen (FrP) [12:05:56]: (ordfører for saken):
Med hjemmel i lov av 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets
ombudsmann for forvaltningen § 12 andre ledd la Stortin­
gets ombudsmann i desember 2005 frem en særskilt mel­
ding for Stortinget om sin behandling av en klagesak.
Dette er en anledning som ombudsmannen har til å legge
frem saker for Stortinget som han finner er av stor viktig­
het, og det er gjort i denne saken. Det er en ordning som i
hvert fall jeg vil uttrykke håp om at ombudsmannen også
for fremtiden vil benytte seg av, slik at vi får inn i Stortin­
get viktige saker som gjelder klager mot forvaltningen.
Det er et viktig kontrollinstrument i seg selv.
Ombudsmannen konkluderer i sin behandling av kla­
gen, som gjelder anmeldelser som er fremmet og behand­
let av påtalemyndigheten og politi og domstoler, med at
behandlingen av saken hos både politiet og påtalemyndig­
heten er kritikkverdig på en rekke punkter. Kritikken om­
fatter sen saksbehandling, manglende svar på henvendel­
ser, unnlatelse av å registrere og etterforske anmeldelser
og mangelfull journalføring og dokumentstyring for øv­
rig. Hele komiteen er enig i denne usedvanlig sterke kri­
tikken.
Komiteen viser i sin innstilling også til brev til komi­
teen fra statsråd Knut Storberget med vedlegg av brev fra
Riksadvokaten til Justisdepartementet, hvor den samme
kritikk av saksbehandlingen som ombudsmannen konklu­
derer med, er fremført.
Hele komiteen er enig i at det var helt nødvendig med
den sterke kritikken og irettesettelsen av de impliserte
som Riksadvokaten har foretatt tidligere. I denne saken
har grove saksbehandlingsfeil medført unødig lidelse for
partene i saken, og det er en samlet komite som forutsetter
at Riksadvokaten gjennom sin oppfølging av saken verner
mot gjentakelse av tilsvarende feil og mangler og sikrer
borgernes rettsvern generelt. Det er også en samlet komite
som vil påpeke at det forliket som er inngått i en del av
sakskomplekset, ikke berører klagerens rett til å forfølge
videre saker etter straffeprosessloven kapittel 31, klagesa­
ken mot EMD eller eventuell erstatningsutbetaling fra
Stortinget eller Stortingets organer. Det er altså full anled­
ning for Stortinget også til å vedta en erstatningsutbeta­
ling, og det er det en samlet komite som mener. Flertallet
i komiteen viser også til ordningen med billighetserstat­
ning, mens mindretallet, Fremskrittspartiets representan­
ter, går inn for å fremme forslag om en slik erstatning i
denne saken som er til behandling her i dag.
Så er det en samlet komite som legger til grunn at den
oppfølging saken samlet sett nå har fått, vil være et viktig
bidrag til at politi og påtalemyndighet i fremtiden legger
til grunn en saksbehandling som ikke gir grunnlag for lig­
nende kritikk.
Så til mindretallets synspunkter. Fremskrittspartiets
medlemmer er kommet til at det ikke er tilstrekkelig å vise
til billighetserstatning og gå bort fra den muligheten som
staten, som part her, har både til å innvilge erstatning og
til å dekke saksomkostningene for klagerne. Slik jeg ser
det, er det et viktig prinsipp innenfor justissystemet at
hvis man vinner frem med sin sak til slutt, skal kostnade­
ne ved å få saken frem til en slik avgjørelse bæres av mot­
parten. Det er helt naturlig at saksomkostninger dekkes
fullt ut.
Så litt om sakens bakgrunn. Saken gjelder altså en fa­
miliekonflikt, en familieuenighet, i forbindelse med en ei­
endomssak -- eiendomsrettigheter og konflikter om en ei­
endom. En kvinne i saken, omtalt som C, er i konflikt med
sin bror A og anmelder ham til politiet for voldsbruk og
overgrep, voldtekter, gjennom ti år -- en ganske dramatisk
anmeldelse av A. Det som så skjer, er at det iverksettes et­
terforskning. Mye av etterforskningen har senere vist
mange kritikkverdige forhold, noe ombudsmannen også
har konkludert med. A går til motanmeldelse av sin søster
C for falsk anmeldelse. Vi står altså foran to anmeldelser.
De som har sett litt på denne saken, vil nok være enig med
meg når jeg sier at det var relativt åpenbart relativt tidlig
at grunnlaget for anmeldelsen av voldsbruk og overgrep,
herunder voldtekter, i realiteten var grunnløst. På den an­
nen side er det helt klart at anmeldelsen for falsk anmel­
delse var godt berettiget. Politiet og påtalemyndigheten
gjorde da det stikk motsatte av det som ville være naturlig,
nemlig først og fremst å konsentrere seg om å avdekke
grunnlaget for den første anmeldelsen, komme frem til at
den ikke var særlig godt dokumentert, og så behandle an­
meldelsen for falsk anmeldelse. I stedet skjer altså det
motsatte -- politiet ser ut til å gjøre hva de kan for å prøve
å underbygge den anmeldelsen som senere viser seg å
være grunnløs. De er ikke interessert i de opplysningene i
saken som kunne tyde på at det faktisk ikke hadde skjedd
noen voldtekt, ikke noe overgrep i det hele tatt. Påtale­
myndigheten og politiet plikter jo under etterforskning av
saker å finne det som taler både for og mot en konklusjon,
samt foreta en objektiv vurdering av hva som er overvei­
ende sannsynlig, eller hva som er beviselig. Her gjorde
man det motsatte. Man stilte seg på Cs side i anmeldelsen
mot A. Man registrerte ikke anmeldelsen for falsk anmel­
delse -- den ble registrert mange, mange år senere etter
purring fra advokater, og man gjorde ingen ting med den.
Det var også en privat etterforsker inne i saken, som A
og hans kone, B, engasjerte, og som relativt tidlig inngav
en rapport som klart viste at C hadde innlevert en falsk an­
meldelse. Mor til C og A sa i sin forklaring, som også ble
undertegnet, at det var en falsk anmeldelse. Disse doku­
mentene ble borte fra påtalemyndighetens og politiets

2. mai -- Ombudsmannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighetens
behandling av to anmeldelser
1991
2006
kontorer. Dette har med andre ord vært en nesten ren straf­
feforfølgelse mot to uskyldige mennesker, ekteparet A og
B, som har slåss mot myndighetene siden 1994, og som til
slutt har vunnet frem på alle nivåer, også i realiteten hos
påtalemyndigheten og opp til Riksadvokaten. Det er i
hvert fall min konklusjon at hadde det ikke vært fordi A
og B var så standhaftige, og at de fikk hjelp fra en del and­
re mennesker, bl.a. Torstein Dahle, leder i RV, og advoka­
ter, så hadde man blitt fullstendig knust og ikke vunnet
frem. De har imidlertid kjempet mot overmakten, den
norske påtalemyndighet, og brakt saken helt til topps, og
de har altså til slutt vunnet frem, fordi de ikke har gitt seg.
Mange i samme situasjon ville nok ha gitt seg. A og B har,
slik jeg vurderer det, fått sine liv ødelagt. Begge er nå ufø­
retrygdet på grunn av denne saken som de har holdt på
med, og som de har kjempet for frikjennelse i siden 1994.
Det norske justissystemet har altså her ikke noe å skry­
te av. I stedet for å være forsvarer av rettigheter og ivareta
svake personers interesser og sørge for en fair og rettfer­
dig behandling har noen innenfor påtalemyndigheten og
politiet, slik som det ser ut av sakens dokumenter, regel­
rett drevet en slags forfølgelse. Og man har holdt på hele
tiden.
Til slutt gav også Riksadvokaten ekteparet A og B rett.
Det er sendt ut sirkulære fra Riksadvokaten basert på er­
faringene fra denne saken, for å bidra til at noe lignende
ikke skal skje igjen. Jeg håper at denne saken blir et skole­
eksempel på Politihøgskolen på hvordan politiet ikke skal
opptre, på hvordan man ikke skal ta imot anmeldelser, at
man ikke skal fjerne dokumenter fra saksmapper, at man
skal sørge for at man ikke har en kultur basert på litt ka­
meratslige forhold, og at man er oppmerksom i forhold til
habilitetsprinsipper, som her sannsynligvis -- det er det
mange som hevder -- er brutt når det gjelder personlige re­
lasjoner mellom folk i politiet eller påtalemyndigheten og
de berørte i denne saken, som er blitt ganske stor.
Her er det veldig mye å lære. Jeg er sikker på at justis­
ministeren vil bekrefte at han vil sørge for å bidra til at
noe lignende som det ombudsmannen her har avdekket,
som Riksadvokaten har erkjent er kritikkverdig, og som
en samlet stortingskomite slutter seg til, ikke skal skje i
fremtiden. Vi skal ha et justisvesen som vi skal være stolte
av. Det skal ikke være slik som det denne saken har av­
dekket, og som det er all mulig grunn til å skamme seg
over. Det må trekkes lærdom her, både i riksadvokatem­
betet og i departementet. Vi må bekjempe den type kultur
som kan ha vært i denne saken, i hvert fall på impliserte
områder i påtale­ og politisystemet. Det går i realiteten
hele veien, fra det lokale politi opp til Riksadvokaten, som
alle kan lære.
De tre forslagene som Fremskrittspartiet tar opp, går
på at ekteparet skal få sine totale dokumenterte utgifter,
altså saksomkostninger, dekket gjennom en egen bevilg­
ning. I forslag nr. 1 sier vi at vi vet at det er inngått et for­
lik på et begrenset område av sakskomplekset. Man har
inngått forlik om å dekke saksomkostninger på 1,2 mill.
kr. Så vidt jeg forstår, er det rundt halvparten av de reelle
dokumenterbare kostnadene. Vi kan ikke skjønne at ikke
Stortinget øyeblikkelig kan slå fast, når både Riksadvoka­
ten, ombudsmannen og en samlet kontrollkomite slår fast
at det er kritikkverdige forhold, at de dokumenterbare
kostnadene som ekteparet A og B er påført for å vinne
frem med sin sak, skal dekkes. Jeg forstår ikke at de øvri­
ge partiene ikke vil være med på det. Man sier i realiteten
rett ut at de kan søke om en billighetserstatning, og at de
kan forfølge saken i domstolsapparatet. Det er åpent. Det
hadde vært bedre om Stortinget tok en avgjørelse i saken
og lot ekteparet A og B få fri fra den. Nå sier stortingsfler­
tallet at hvis de vil ha dekket kostnadene, får de fortsette
saken i domstolsapparatet. Her er staten motpart. Stortin­
get er det høyeste organet i staten. Her burde vi kunne ha
skåret gjennom og sagt: La oss spare ekteparet A og B for
å forfølge saken for å få dekket sine kostnader i domstols­
systemet. La oss innvilge erstatning, som er et vanlig prin­
sipp i domstolene. Men domstolene behandler bare saker
når de kommer til domstolene. Det er jo mange konflikter
her i landet som avklares gjennom forlik mellom to mot­
parter, uten å gå til domstolene. Staten har også mulighet
til å inngå et forlik som omfatter det totale sakskomplek­
set, slik at man sparer domstolskostnader både for staten
og for ekteparet. Det hadde vært mye mer fornuftig å inn­
gå et forlik, be om unnskyldning og si at vi skal prøve ikke
å gjøre dette igjen, og at vi skal dekke de kostnadene ek­
teparet har hatt for å vinne frem med saken.
Forslag nr. 2: Ekteparet A og B har med sin argumen­
tasjon i realiteten vunnet frem på alle punkter. De er fri­
kjent, men fordi de tidligere formelt sett ikke var siktet
-- det formelle begrepet «siktet» -- vant de ikke frem med
et erstatningssøksmål tidligere. Det er en av feilene som
er avdekket. A skulle ha vært siktet og hatt sine fulle ret­
tigheter. Det er han blitt fratatt på grunn av svikt hos norsk
påtalemyndighet. Det går først og fremt ut over A. Det går
ikke ut over staten i det hele tatt, slik det burde gjøre. Der­
for sier vi i forslag nr. 2 at A gis en billighetserstatning på
1 000 000 kr og hustru B 500 000 kr, som uttrykk for at
det offentlige har sviktet i sin behandling av deres sak, og
tilkjennegivelse av sakens alvorlige og kritikkverdige
karakter. Det hadde vært helt rimelig. Jeg er igjen meget
forbauset over at ikke flertallet kunne bidra til å få denne
saken bort, både fra rettsapparatet og fra offentligheten,
slik at ekteparet kunne komme tilbake til et mer normalt
liv. Nå blir de tvunget til å fortsette fordi stortingsflertallet
ikke anser det for å være rettferdig og fair at de får en er­
statning, og fordi man mener de må gå videre i dom­
stolskverna. Det er uverdig etter min oppfatning.
Det tredje forslaget vårt lyder slik:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for en gjennom­
gang av kontroll­ og kvalitetssikringssystemet for på­
talemyndigheten og politiets embetsutførelse, og frem­
me forslag om eller sørge for gjennomføring av tiltak
og omorganisering som sikrer at de kritikkverdige for­
hold som er behandlet i Dokument nr. 4:1 (2005­
2006), ikke skjer igjen.»
Litt av poenget her er jo nettopp å trekke lærdom. Da
må man gå mye mer inn i det enn det den arbeidsgruppen
som nesten proforma så på dette i Hordaland politikam­
mer, gjorde, og det som hittil er gjort fra Riksadvokatens
side. Det som er det triste, er at denne saken ikke ville ha

2006
1992 2. mai -- Ombudsmannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighetens
behandling av to anmeldelser
vært avdekket hvis det ikke hadde vært for ekteparet selv
og noen hjelpere, som slåss og slåss.
Vet vi om det kan ha vært andre tilsvarende saker, der
påtalemyndighet og politi gjør så mange graverende feil
og tar den enes part i en voldssak? Og kan det ha skjedd
en rekke forskjellige justismord som vi ikke vet om? I de
saker man har tatt for seg, blir de som saken angår, knust,
og de orker ikke mer. Dette ekteparet orket mer. Vi har in­
gen sikkerhet for at det ikke er andre saker. Tvert om, vi
har sikkerhet for at det er mange områder der påtalemyn­
dighet og politi til dels har utført meget mangelfull etter­
forskning og meget mangelfull behandling. Sakene i kjøl­
vannet av Bjugn­saken er ikke å skryte av for norsk politi
og påtalemyndighet, ei heller for domstolene. Nå har man
omsider fått på plass nye systemer for gjenopptakelse av
saker -- lenge etter at Fremskrittspartiet første gang frem­
met forslag om å gjenoppta samtlige saker av Bjugn­ty­
pen, seksuelle overgrep mot mindreårige, der gjernings­
mannen aldri hadde innrømmet skyld. Nå har man fått den
muligheten, mange år etter at den burde ha vært satt i
kraft.
Jeg er ikke tilfreds med, og Fremskrittspartiet er ikke
tilfreds med, at man overhodet ikke har vurdert konse­
kvenser for dem i politi og påtalemyndighet som har be­
gått de graverende og kritikkverdige forhold. På alle and­
re områder er staten, det offentlige, veldig påpasselig med
å slå ned på kritikkverdige forhold. Alle som har kjørt litt
for fort og er blitt tatt av en fotoboks, vet det.
Men her er det en sak hvor det innenfor påtalemyndig­
heten og politiet har vært begått noe som altså både Riks­
advokaten i ettertid, og jeg er sikker på også justisminis­
teren og Stortingets ombudsmann for forvaltningen, har
funnet så graverende at man vil komme med en egen sak.
I tillegg sier en samlet komite at her har det vært masse
kritikkverdig. Og så skjer det ingen etterforskning f.eks.
etter straffelovens bestemmelser om uaktsomhet i tjenes­
ten. Her har man i realiteten ut fra sakens dokumenter be­
visst fjernet dokumenter, bevisst etterforsket feil sak, be­
visst gjort mange graverende feil. Og så skjer det ingen­
ting -- så vidt jeg vet, ikke engang en skriftlig reprimande
overfor de politifolk og folk fra påtalemyndigheten som
her har begått disse feilene. Det skjer ingenting.
Vi har en kontroll med politiet som er basert på at man
bare kan gå til det spesielle etterforskningsorganet når
man helt klart kan anmelde lovovertredelse. Det er dess­
verre ikke, slik vi i Fremskrittspartiet har foreslått, et po­
lititilsyn som kan etterforske og vurdere om det bør gjøres
andre typer ting enn domstolsbehandling.
I alle andre stillinger, jobber, bedrifter og organisasjo­
ner er det noe som heter reprimande, noe heter degrade­
ring, det kan være forskjellige personellmessige virknin­
ger for den videre karriere til dem som har gjort graveren­
de feil. Og det er det mest skremmende: I denne saken har
det -- hittil i hvert fall -- ikke vært noen dokumenterte kon­
sekvenser for dem som har begått de graverende feil og de
kritikkverdige forhold -- ingen konsekvenser, enda dette
er langt viktigere og større enn f.eks. en falsk anmeldelse,
som blir forfulgt, som heller ikke i denne saken ble det,
men som vanligvis vil bli etterforsket.
Justisministeren og et samlet storting sier at her har det
vært kritikkverdige forhold, her har man gjort graverende
ting, men det skal ikke få noen konsekvenser for dem som
har gjort det. Det er etter vår oppfatning heller ikke aksep­
tabelt. Derfor ønsker vi denne gjennomgangen.
Jeg tillater meg på vegne av Fremskrittspartiet å frem­
me de tre mindretallsforslag som er inntatt i Innst. S.
nr. 115.
Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har teke
opp dei forslaga han refererte til.
Svein Roald Hansen (A) [12:25:49]: Dette er en al­
vorlig sak, og det er en trist sak.
Den er alvorlig fordi den er et eksempel på en behand­
ling i politi og påtalemyndighet som er kritikkverdig på
en rekke områder. Det er en behandling som folk ikke skal
utsettes for.
Den er trist fordi de som er berørt, har fått store belast­
ninger over mange år. Den kritikkverdige saksbehandlin­
gen har lagt stein til byrden.
Sivilombudsmannens undersøkelse av saken konklu­
derer med at behandlingen er kritikkverdig på flere punk­
ter: sen saksbehandling, manglende svar på henvendelse,
unnlatelse av å registrere og etterforske en motanmeldelse
og mangelfull journalføring og dokumentstyring.
Dette bekrefter den kritikk Riksadvokaten har fram­
ført. En enstemmig kontrollkomite er enig i denne used­
vanlig sterke kritikken, at kritikken er nødvendig, og at
disse feilene har ført til unødig lidelse for partene i sa­
ken.
Vi forutsetter at den oppfølging som Riksadvokaten
har foretatt i saken overfor politi og påtalemyndighet, sik­
rer at slike feil ikke gjentas. Sivilombudsmannens og
Stortingets behandling av saken understreker alvoret i
dette og bør være et bidrag til at slike saksbehandlingsfeil
unngås for framtiden.
Jeg vil også vise til det erstatningsforlik som er inngått
mellom partene og Justisdepartementet. Jeg er glad for at
dette forliket kom i stand, fordi det også bør være et viktig
bidrag til at saken kan avsluttes.
Feilgrep og de lidelser de fører til, er ofte en stor be­
lastning for de berørte. Samtidig er det viktig for å komme
videre at også de berørte blir i stand til å legge saken bak
seg. Det bør alle som er implisert i og har engasjert seg i
denne saken, gi sitt bidrag til.
Jeg vil bare i tillegg få kommentere én ting i Frem­
skrittspartiets særmerknad, og som går på tidligere justis­
minister Odd Einar Dørums brev til kontrollkomiteen i
2002. Der skriver Fremskrittspartiet:
«Disse medlemmer vil også påpeke at tidligere jus­
tisminister Odd Einar Dørum kan ha blitt forledet til å
ha feilinformert kontroll­ og konstitusjonskomiteen og
Stortinget i 2002 i forbindelse med denne saken.»
Justisministeren kan ha blitt forledet til å feilinformere
Stortinget.
Denne nyskapningen i forhold til statsrådenes ansvar
overfor Stortinget, og spesielt for noe så sentralt som in­
formasjonsplikten, er interessant.

2. mai -- Ombudsmannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighetens
behandling av to anmeldelser
1993
2006
For min del ser jeg ikke grunnlaget for den tvil Frem­
skrittspartiet sår om informasjonen i Dørums brev. Men
hvis Fremskrittspartiet ser det, bør de kunne gjøre seg
opp en mening om hvorvidt det var en feilinformasjon
eller ikke. Om en statsråd feilinformerer, er det ikke noe
statsråden «forledes til», men faktisk noe han har et an­
svar for.
Hvis det er tillatt å si det i en alvorlig sak: Dette forsø­
ket på å skape en ny parlamentarisk praksis som innsnev­
rer statsrådenes ansvar her i salen, er kanskje også en del
av Fremskrittspartiets forberedelse til å bli regjeringspar­
ti. Da kan det jo hende at de vil se seg tjent med at denne
type ansvarsfraskrivelse fikk feste seg. Men jeg tror ikke
Fremskrittspartiet kommer til å få gehør for det i denne
sal.
Per­Kristian Foss (H) [12:29:19]: Det er både trist
og leit at grove saksbehandlingsfeil i offentlige etater har
medført unødvendig lidelse for partene i denne saken.
Høyre, sammen med en enstemmig komite, forutsetter at
Riksadvokaten gjennom sin oppfølging av saken verner
mot gjentakelse av tilsvarende feil og mangler og på den­
ne måten bidrar til å sikre borgernes rettsvern generelt.
Jeg vil ikke med utgangspunkt i denne enkeltsaken gå
så langt som sakens ordfører gjør i sin kritikk mot politi
og påtalemyndighet, og omtale dette som å bekjempe en
kultur i politi og påtalemyndighet. Jeg mener at en enkelt­
sak ikke gir grunnlag for å slå fast at det er en kultur. Jeg
har også opplevd andre enkeltsaker i politiet som er uhel­
dige, sterkt kritikkverdige, og jeg tror man skal være litt
forsiktig med å gjøre dette til en gruppeopptreden som
man kan kalle en kultur.
Denne saken ble brakt til en juridisk avslutning gjen­
nom et forlik mellom staten ved Justisdepartementet og
det berørte ekteparet, A og B, der staten betaler omkost­
ninger på til sammen 1,2 mill. kr. I forliket understrekes
det at saksbehandlingen fra politiet og påtalemyndigheten
har vært kritikkverdig, og at klageren, A, er renvasket for
de straffbare handlingene. Partene har altså inngått et for­
lik og følgelig godtatt erstatningen. Dette avskjærer ikke
nødvendigvis en erstatningsutbetaling fra Stortinget eller
fra Stortingets organer. Men her skal det etter min oppfat­
ning være billighetserstatningsordningen som er det aktu­
elle instituttet, og dette bør behandles på vanlig måte.
Høyre støtter derfor ikke forslagene nr. 1 og 2, fra Frem­
skrittspartiet.
Gjennom komiteens behandling av saken er det kom­
met frem at Riksadvokaten har innskjerpet rutiner og in­
strukser for god og effektiv saksbehandling, og at om­
budsmannens uttalelse i sin helhet er sendt samtlige stats­
advokatembeter, med en spesifikk påtegning til Horda­
land statsadvokatembete om å gjøre uttalelsen kjent for
politimesteren i Hordaland. Det er vel det nærmeste man
i den etat kommer en refs, hvis man skal bruke et uttrykk
hentet fra en annen offentlig etat av lignende karakter, og
jeg tror nok sånn sett at man har merket seg det, for å si
det forsiktig, i Hordaland.
Jeg kan for øvrig være enig med sakens ordfører i at sa­
ken som sådan egner seg for å bli tatt inn i undervisnings­
opplegget for Politihøgskolen, fordi det er slik opptreden
man for enhver pris må unngå. Og det å bruke case i un­
dervisningen, det er visstnok moderne for tiden.
Det synes ut fra dette at kritikken tas alvorlig, hvilket
er nødvendig. Jeg vil derfor ikke støtte forslag nr. 3, fra
Fremskrittspartiet. At en samlet komite uttaler at en forut­
setter at det tas nødvendige grep på bakgrunn av denne sa­
ken, er et meget sterkt signal til de angjeldende myndig­
heter, som jeg forventer vil bli fulgt opp.
Jeg skal i likhet med siste taler bare kommentere den
hypotetiske feilinformasjonsanklagen som er rettet mot
tidligere justisminister Odd Einar Dørum. Jeg tror nok
Stortinget er tjent med at man tar standpunkt til slike saker
og ikke fremsetter en mellomvariant av en slags hypote­
tisk, nesten adresseløs, feilinformasjonsanklage.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:32:50]: Doku­
ment nr. 4:1, om politiet og påtalemyndigheitene si be­
handling av to meldingar, er oppsiktsvekkjande og ska­
kande lesnad. Stortingets ombodsmann gir her innsyn i ei
så slett handtering av meldingar at det mest ikkje er til å
tru. Her er det påvist sein saksbehandling, manglande svar
på førespurnader, unnlating av registrering og etterfor­
sking av motmeldingar samt mangelfull journal­ og doku­
mentstyring. Det er heilt på sin plass at Riksadvokaten har
beklaga saksbehandlinga og har iverksett innskjerpingar
for at slikt som dette ikkje skal skje på ny. Det er òg på sin
plass at denne saka blir følgd opp så vel i samband med,
som saksordføraren føreslår, Politihøgskolen sitt utdan­
ningsopplegg som i politiet og påtalemyndigheitene si in­
terne kursverksemd.
Det synest rett og rimeleg at det blir gitt erstatning frå
det offentlege i dette tilfellet. To justisministrar har ar­
beidd med den delen av saka. Eit akseptert forlik er inn­
gått med Justisdepartementet 26. januar i år, etter rask og
ryddig innsats frå justisminister Storberget.
Saksordføraren har gjort grundig greie for dei ulike
elementa i denne saka og for fleirtalet og mindretalet sine
vurderingar. Senterpartiet er med i det fleirtalet som gir si
støtte til det forliket som er inngått, som òg viser til at det
ikkje skal hindra at ein har moglegheit til å gå vidare med
denne saka, anten i domstolsapparatet eller i høve til Stor­
tinget sine eigne erstatningsordningar, altså rettferds­
vederlaget.
Det er ei stor påkjenning å bli utsett for ei falsk mel­
ding. Det er høgst forståeleg at det er ei ekstra stor påkjen­
ning i ei sak som denne. Det å ikkje bli teken på alvor, ver­
ken då eller ved motmelding, det må ikkje skje, og vi fø­
reset at dei nødvendige tiltaka som no er sette i verk, vil
hindra det. Vi støttar fleirtalet i komiteen, slik som saka
ligg i dag. Vi meiner og håpar at det forliket som er inn­
gått, vil gi ekteparet det her gjeld, moglegheit til å leggja
ei svært tung og vanskeleg tid bak seg.
Statsråd Knut Storberget [12:36:27]: Jeg har fulgt
denne saken med uro og bekymring over lang tid, også i
tida før jeg ble utnevnt til statsråd, ikke minst fordi saken
har rammet enkeltpersoner og avdekket alvorlige saksbe­
handlingsfeil innenfor politi­ og påtalesystemet.

2006
1994 2. mai -- Ombudsmannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighetens
behandling av to anmeldelser
Det er slik at når feil rammer enkeltpersoner på denne
måten, kan det ramme svært hardt. Men det er også slik at
hvis vi skal ha et velfungerende, effektivt justissystem,
hvor vi skal bruke mer og mer inngripende metoder for å
komme til bunns i alvorlige, rettmessige anklager, så er vi
helt avhengige av en saksbehandling som gir metodene,
politiet og justissektoren tillit. Derfor er denne saken vik­
tig også utover de personene som er rammet.
De kritikkverdige forholdene som er påpekt av Sivil­
ombudsmannen og Riksadvokaten, er alvorlige. Som jus­
tisminister har det for meg vært viktig å sikre at saken har
fått nødvendig oppfølging, slik at man for framtida kan
forhindre at enkeltpersoner blir unødig rammet, og slik at
politi og påtalemyndighet opptrer på en måte som ikke
skulle gi grunnlag for lignende kritikk.
Det har videre vært av stor betydning for meg å med­
virke til en rask og minnelig løsning av saken, som allere­
de har strukket seg over mange år. Jeg tok derfor i desem­
ber 2005 initiativ til gjennom et eget system å løse saken
gjennom et utenrettslig forlikstilbud til A og B. Til tross
for at staten strengt juridisk ikke har erkjent erstatnings­
eller oppreisningsansvar i henhold til klagers søksmål,
fant jeg det rimelig at staten på grunnlag av de kritikkver­
dige forhold som er avdekket og erkjent, tilbød saksøker­
ne en ikke ubetydelig økonomisk kompensasjon til dek­
ning av påførte utgifter. Etter nærmere forhandling
mellom partene ble det 26. januar d.å. inngått et slikt uten­
rettslig forlik, som Stortinget er kjent med, hvor det bl.a.
fastslås at staten skal betale klagerne 1,2 mill. kr i kost­
nadsdekning for påløpte utgifter.
Ved min oversendelse av forliket til Stortinget fant jeg
grunn til å presisere dets innhold noe nærmere, da enkelte
media i sin omtale av forliket synes å tolke forliket noe
annerledes enn staten som part i saken. Jeg anså dette som
en nødvendig opplysning for å sikre sakens fulle opplys­
ning og av betydning for dens videre behandling i Stortin­
get. Det var min eneste hensikt. Jeg har lyst til å presisere
når det gjelder de merknader som kommer fra Frem­
skrittspartiet i forhold til mitt brev av 28. februar i år, at
jeg hadde ikke til hensikt å begrense forlikets ordlyd med
henblikk på hva som var statens ståsted, snarere tvert
imot.
Som jeg nevnte, har det for meg vært viktig å sikre at
saken er gitt slik oppfølging at man forhindrer lignende
kritikkverdig saksbehandling i framtida. Som ansvarlig
for straffesaksbehandling i politiet og påtalemyndigheten
har Riksadvokaten i et brev til klager beklaget politiets og
påtalemyndighetens saksbehandling. Han har videre gjort
saken kjent overfor samtlige statsadvokater og tydelig
innskjerpet regler og rutiner for straffesaksbehandlingen.
Riksadvokatens kritikk og oppfølging innen politi­ og på­
talesystemet ble ansett som en meget sterk kritikk og som
en irettesettelse av involverte medarbeidere.
Jeg har lyst til å føye til at en slik sak også i framtida
vil kunne kaste lys over mye av det arbeid som gjøres i de­
partementet i forhold til å sikre saksbehandlingen, og jeg
syns for så vidt også innspillet fra saksordføreren om å
bruke saken som eksempel under undervisning, men også
det å ha en slik sak i bakhodet når man skal utforme nye
regler, er viktig. Det gjelder ikke bare Regjeringa og jus­
tissektoren, men det gjelder også når vi skal lage lover her
i Stortinget.
Justisdepartementet har ikke iverksatt konkrete tiltak
eller øvd påtrykk overfor de lokale tilsettingsorganer som
har myndighet til å ilegge eventuell ordensstraff, da dette
antas å ligge utenfor departementets ansvarsområde.
Jeg vil avslutningsvis presisere at jeg som justisminis­
ter finner den saksbehandling som har funnet sted, sterkt
beklagelig. Jeg legger til grunn at den oppfølging saken
har fått gjennom bl.a. riksadvokat, sivilombudsmann og
Stortingets egen behandling, fører til at man for framtida
unngår lignende saksbehandling innenfor politiet og påta­
lemyndigheten, og at den generelle rettssikkerhet blir ver­
net.
For øvrig finner jeg grunn til å opplyse at det foretas et
kontinuerlig arbeid for å sikre og forbedre kvaliteten på
politiets og påtalemyndighetens straffesaksarbeid. Jeg har
en løpende dialog med både Riksadvokaten og Politidi­
rektoratet for å sikre at arbeidet gis nødvendig prioritet.
Jeg finner det meget positivt å kunne registrere bl.a. at
gjennomsnittlig saksbehandlingstid i politiet den senere
tid er blitt redusert.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:42:04]: Denne saken
har vært rystende lesning for oss som har blitt innført i
den gjennom Sivilombudsmannens dokumenter og øvrige
dokumenter i saken. Ombudsmannens undersøkelser kon­
kluderer med en usedvanlig kraftig kritikk av politi og på­
talemyndighet, og etter Kristelig Folkepartis oppfatning
er den helt på sin plass. Vi slutter oss fullt ut til kritikken.
Jeg må si at i min tid i politikk og forvaltning har jeg
ikke vært borti maken til dette. Sen saksbehandling, mang­
lende svar på henvendelser, unnlatelse av å etterforske
motanmeldelse og dårlig dokumentstyring er noen av
konklusjonene. Men det aller alvorligste er de lidelser
som det offentliges mangler og feil har medført for de be­
rørte. Det er sterkt å beklage. Kristelig Folkeparti vil un­
derstreke betydningen av at saken blir fulgt opp på en
skikkelig måte.
Når det gjelder de erstatningsmessige sider av saken,
viser komiteens flertall til billighetserstatningordningen
som er laget for slike tilfeller, og jeg slutter meg til det
som er sagt fra de partier som er med i flertallsinnstillin­
gen, i så måte.
Men etter å ha lyttet til statsråden har jeg to spørsmål
til ham. Jeg vil for det første spørre: Hvordan kunne dette
skje? Har statsråden noen refleksjoner å gi til Stortinget i
forhold til at dette var mulig? For det ville være med og
kaste lys over spørsmålet om dette er et enkeltstående til­
felle, eller om det er en del av et større problem, enn si et
kulturproblem, slik saksordføreren var inne på.
Mitt andre spørsmål går på: Her legger vi alle til grunn
-- fra Riksadvokaten til kontrollkomiteen og Stortinget --
at det Riksadvokaten har foretatt seg, vil forhindre at dette
kan skje igjen. Det er jo en formulering som er ganske sår­
bar for ettertidens kritikk hvis den ikke blir skikkelig fulgt
opp. Jeg må nok si at jeg skulle ønske at statsråden enda
tydeligere hadde gitt uttrykk for hvordan han for sin del

2. mai -- Ombudsmannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighetens
behandling av to anmeldelser
1995
2006
kan forsikre Stortinget om at han vil bidra til at dette blir
fulgt opp, slik at det vi alle legger til grunn, også blir en
realitet.
Carl I. Hagen (FrP) [12:45:13]: Noen kommentarer
til innleggene i debatten:
Først vil jeg gjenta min store forbauselse over at det ser
ut til at Fremskrittspartiet blir stående alene om å prøve å
få avsluttet saken. Svein Roald Hansen sa på vegne av Ar­
beiderpartiet at man håpet at de berørte, ekteparet A og B,
nå med denne behandling kunne «legge saken bak seg».
De har altså hatt dobbelt så store saksomkostninger og har
fått en betydelig økonomisk gjeld for å dekke dem, noe de
altså fortsatt vil ha. Stortingsflertallet kan ikke si at man
skal «legge saken bak seg» med et betydelig økonomisk
tap som følge av statens oppførsel. Det flertallet her gjør,
er jo i realiteten å si til ekteparet at hvis de vil få dekket
sine saksomkostninger, dokumenterte utgifter, må de gå
til rettsapparatet, eller de kan søke -- det er vel det flertal­
let mener -- om billighetserstatning. Der er det også klare
regler, og det er også klare beløpsgrenser -- det har vært
det i hvert fall -- som ville bli sprengt hvis man skulle dek­
ke kostnadene. Det er et politisk prinsipp og en politisk
avgjørelse: Skal man når det gjelder ekteparet, som har
kjempet siden 1994 og vunnet frem -- det er «rystende les­
ning», som Dagfinn Høybråten nettopp sa, noe alle har
vært enig i -- og nettoresultatet er at de allikevel har et ge­
digent økonomisk tap, gå utover billighetserstatningsram­
mene for å gjøre opp for seg? Her dytter flertallet det po­
litiske spørsmålet om vi skal dekke saksomkostningene
for dette ekteparet, over til et billighetsutvalg. Det er den
fraskrivelsen av det politiske ansvaret som vi altså ikke er
med på.
Så er det flere som snakker om at billighetserstatning
er den naturlige ordningen. Opprinnelig var dagsordenen
for i dag, tror jeg, planlagt i en annen rekkefølge, hr. pre­
sident, men la meg i hvert fall vise til neste sak som kom­
mer til behandling, som dreier seg om berørte av en tra­
gisk flyulykke, berørte som også har slåss mye for å prøve
å få en annen konklusjon på hva årsaken til Mehamn­
ulykken var, enn det den første kommisjonen kom frem
til. Der er det en samlet komite som fremmer forslag om
å etablere en særskilt erstatningsordning for etterlatte
etter Mehamn­ulykken. Der er det ikke noen henvisning
til billighetsutvalg, og dette gjelder personer hvor staten
egentlig ikke er part i det hele tatt, hvor staten egentlig
ikke har noe ansvar, for det har vært en tragisk ulykke, der
det har vært uenighet om hva som kan ha vært årsaken.
Staten har ikke noen skyld i ulykken. Det er vanskelig å si
at staten har noe skyld når det gjelder de kommisjoner
som har etterforsket og undersøkt dette også. Der skal det
imidlertid etableres en særskilt erstatningsordning, men
her hvor det er statens skyld og kritikkverdige forhold,
«rystende lesning», som Dagfinn Høybråten sier, skal det
ikke være noen særskilt erstatningsordning. Når det gjel­
der Mehamn­ulykken -- man kommer tilbake til dette un­
der behandlingen av saken -- skal det være en egen nemnd
som også får i oppgave å fastsette erstatningsbeløp, mens
i denne saken, som altså gjelder ett ektepar, fullstendig
ødelagt liv på grunn av et mangelfullt system i justisappa­
ratet som ikke fanger opp denne typen graverende feil, der
må man fortsatt kjempe videre mot den norske stat for
bare å få dekket sine kostnader. Og hvis man i tillegg skal
ha noen erstatning for oppreisning osv., må det også gjø­
res ved å kjempe videre. Jeg synes det er rystende, for å
bruke Dagfinn Høybråtens uttrykk, at stortingsflertallet
henviser dem til det, og det er umulig, slik Svein Roald
Hansen anmodet om, for dem å skulle legge saken bak
seg.
Så kommenterte også Svein Roald Hansen noen av
våre merknader hvor vi gir uttrykk for -- og det er vår
holdning, vi aksepterer at andre mener noe annet -- at en
statsråd er blitt forledet til å gi noen feilaktige opplys­
ninger til en stortingskomite. Ja, det har jeg faktisk også
sagt tidligere, for jeg har hatt debatt med den forrige
stortingspresidenten om det. Vi har et veldig greit prin­
sipp, men jeg synes ikke at man alltid kan bruke prinsip­
per. En statsråd har så mange saker på sitt bord at stats­
råden er helt avhengig av å få korrekt informasjon fra
sine undersåtter, det være seg politi, påtalemyndighet,
departement eller andre, informasjon som ikke han eller
hun kan kontrollere. Å gå på statsrådsjakt, mistillit osv.,
når det er helt åpenbart at statsråden ikke hadde noen
muligheter for å kontrollere opplysninger, synes jeg er
feil, og det har jeg sagt før. Hadde det vært den sittende
justisminister, kunne vi brukt et daddelvedtak. Det kan
man ikke bruke mot tidligere statsråder. Man kan heller
ikke ha noen virkemidler mot tidligere statsråder. Dette
har jeg ment lenge før vi gjorde det bra på meningsmå­
linger, hvis det er det Svein Roald Hansen tenker på. Jeg
synes det er for absolutt. Jeg synes at dette med opplys­
ningsplikten skal gjelde når det er åpenbart at statsråden
kunne og burde vite hva som var det riktige. I denne type
sak om detaljer hadde ikke daværende statsråd egentlig
noen muligheter til å greie det.
Det har også dukket opp opplysninger i etterkant bl.a.
når det gjelder dette forliket, der jeg er veldig glad for at
statsråden nå, slik jeg oppfatter det, kom med en klargjø­
ring. Han gjorde det i hvert fall klart at det ikke var hans
hensikt å gi noen ukorrekt informasjon til Stortinget i sitt
brev av 28. februar, vedlegg 1, hvor forliket, som gikk på
at statens anførsler i en tidligere sak ikke var riktige, ble
begrenset til «enkelte anførsler». Jeg er fornøyd med at
statsråden sa det han sa i den anledning. Men også det er
et nytt bevis -- og der kan man når det gjelder denne type
saker, kanskje bli litt paranoid, når det altså er ti år med
feilinformasjoner og kritikkverdige forhold -- og så er alt­
så det siste brevet fra statsråden til Stortingets kontrollko­
mite ikke korrekt når det gjelder sitater fra forliket. Da er
det jo klart at da burde man følge godt med i det apparatet
man styrer i et departement.
Det er helt riktig at strengt juridisk er det ikke nødven­
dig med noen erstatningsplikt, vil mange kunne hevde.
Jeg aksepterer det. Om det er riktig, får domstolene i til­
felle avgjøre. Men jeg viser altså til at i en annen sak, som
er langt mindre graverende når det gjelder statens oppfør­
sel, gjør man akkurat det vi prøver å foreslå når det gjelder
dette ekteparet. Så vi fastholder selvsagt våre forslag.

2006
1996 2. mai -- Ombudsmannens undersøkelser av politiets og påtalemyndighetens
behandling av to anmeldelser
Når det gjelder dette med kulturen, merket jeg meg at
Per­Kristian Foss kommenterte det. Jeg sa ikke at dette
gjaldt hele justisapparatet. Det var de deler av det som har
vært inne i dette sakskomplekset, jeg forholdt meg til.
Jeg la også merke til det Dagfinn Høybråten sa på slut­
ten av sitt innlegg: Hvordan kan vi være sikre på at det
ikke skjer igjen? Hvorfor gikk det som det gikk i denne
saken? Det er det vi ønsker å få gransket. Vi har ingen sys­
tem som vil avdekke det. Det er det som er problemet. Det
er derfor vi har fremmet forslag om et polititilsyn som kan
behandle klager på politiet, som ikke nødvendigvis gjel­
der strafferettslige brudd, men slendrian og kritikkverdige
forhold. Det er jo ingen som behandler det.
Det aller viktigste er at det må gjøres et eller annet, for­
di politi og rettsapparat er myndighetsutøvere, og de er de
eneste som kan bruke makt. Og er det noen vi trenger kon­
troll av, er det av dem som kan utøve fysisk makt og sterk
makt. Der er det ingen reelle kontrollsystemer. Man kan
klage til Sivilombudsmannen, men det har ikke vært man­
ge som har gjort det. Man kan gå til SEFO, men det gjel­
der mye mer graverende forhold. Og går man til departe­
mentet eller til Politidirektoratet, får man beskjed om å gå
ned i systemet.
Denne saken ble avdekket, men tilsvarende saker blir
ikke -- heller ikke for fremtiden -- avdekket med mindre vi
foretar en systemendring og innfører et polititilsyn. Vi har
tilsyn på veldig mange andre områder, men vi mangler det
også når det gjelder barnevernets maktutøvelse. Det
mangler et barnevernstilsyn. Jeg håper at statsråden ten­
ker litt mer igjennom dette, når det er avdekket et system
som ikke virker -- her har det i alle fall ikke virket. Det er
kun ekteparet A og Bs stahet og trassighet som har med­
ført at denne saken ligger her i dag. Og jeg synes det er
trist at stortingsflertallets takk for at de har avdekket feil
og mangler som kan forbedre systemene i fremtiden, er at
de må betale langt over 1 million kr, være i bunnløs gjeld
og fortsette med saken i årevis. Det er altså belønningen
stortingsflertallet gir. Det er uverdig av stortingsflertallet.
Statsråd Knut Storberget [12:54:48]: Aller først til
representanten Hagens innlegg nå: Mitt brev av 26. feb­
ruar -- som jeg har vært inne på i innlegget mitt, så jeg skal
ikke bruke så mye tid på det -- inneholder ikke direkte sitat
fra forliket. Jeg tror det bør behandles som en brevtekst
fra meg, hvor jeg beskriver det. Men jeg har gitt uttrykk
for hva jeg legger i det, og jeg registrerer også at represen­
tanten Hagen er fornøyd med det.
Så reiser representanten Høybråten to essensielle
spørsmål i anledning saken, som selvfølgelig er en hoved­
utfordring. Begge spørsmålene henger sammen. For det
første: Hvordan kunne dette skje? Og: Hva er vår erfaring
i forhold til spørsmålet om hvorvidt dette er en enkeltstå­
ende sak, eller om det er en kultur? Jeg må si at det er
vanskelig å gi noen analyse i forhold til hvordan slike sa­
ker kan skje. Men jeg er av den oppfatning at det som er
essensielt i denne typen saker, er å få ned saksbehand­
lingstiden. Når saker blir liggende, på ethvert nivå, ser vi
at risikoen for saksbehandlingsfeil også øker, av mange
forskjellige grunner.
Nå har jeg selv som forsvarer -- før jeg havnet i politik­
ken -- erfaring med å skulle se på nettopp straffesaker med
et kritisk blikk, og jeg må si at denne typen saker, av et
slikt omfang og med en slik alvorlighet, ser vi heldigvis
svært sjelden. I så måte har vi en politi­ og en påtalemyn­
dighet, og også et domstolsvesen, som i de fleste saker
opptrer svært ryddig, hvor man har en grundig og god
saksbehandling.
Vi ser det også i de sakene hvor man faktisk tar ut til­
tale, hvor man får dom, og hvor domstolene på mange må­
ter kontrollerer det arbeidet som politiet har gjort, at dom­
fellelsesprosenten i Norge er rimelig høy. Det er en indi­
kator på at vi her ikke står overfor et kulturproblem i for­
hold til politi og påtalemyndighet.
Så er det spennende spørsmålet, og det viktige spørs­
målet, som jeg også var inne på i mitt innlegg, følgende:
Hvordan kan vi i større grad bidra til at dette faktisk ikke
skjer igjen? Og hvordan vil vi følge det opp? Jeg har lyst
til å nevne noen punkter som jeg syns er viktige i forhold
til dette. For det første mener jeg at politi og påtalemyn­
dighet, det offentlige og staten tjener mye på å være rau­
sere, raskere og mer imøtekommende når man faktisk
oppdager feil, slik at man i mye større grad tar lærdom av
det ved å gjøre det man bl.a. har gjort i denne saken, å vise
vilje til å inngå forlik. Det tror jeg er viktig.
Jeg nevnte i mitt innlegg at jeg har tatt opp dette ved en
rekke anledninger, både med Politidirektøren, med Riks­
advokaten og med andre aktører ute i strafferettspleien, og
det vil jeg fortsette med.
Så minner jeg om at vi nylig har etablert et helt nytt
særskilt etterforskningsorgan for politisaker. En av inten­
sjonene med dette organet var nettopp å styrke den kritis­
ke tilnærmingen til politiets arbeid. Organet skal være
uavhengig, og det skal fokusere på at politiet må håndtere
saker korrekt. Jeg tror det er i ferd med å skje. Vi er i ferd
med å få den effekten.
Jeg mener også at den klagesaksbehandlingen som
departementet nå har initiert, og som allerede, slik jeg har
fått opplyst, startet i januar, internt i politiet, vil få effekt
for de saker som representanten Hagen var inne på, hvor
man ikke kan konstatere straffbarhet, men hvor det er
nødvendig å klage på bakgrunn av uakseptabel adferd
eller etterforskning fra politiets side.
Så er det min mening at hvis vi virkelig ønsker at slike
saker ikke skal komme i framtiden, er det avgjort viktig at
vi får ned saksbehandlingstiden i strafferettspleien, som
jeg var inne på i stad. Der vil Regjeringa komme tilbake
til Stortinget, i løpet av nær framtid -- det er min intensjon
å komme før sommeren -- med en tiltakspakke for å sikre
raskere straffesaksbehandling. Det gjelder tiltak i forhold
til både politi og påtalemyndighet, og ikke minst i forhold
til domstolene. I den sammenheng er det også viktig at vi
sikrer det arbeidet som norsk politi nå er i ferd med å gjø­
re, å bygge ned de restansene man har i politiet, altså gam­
le saker. Det er man godt i gang med. Man var godt i gang
med det under den forrige regjeringen, og det arbeidet
fortsetter.
Vi har vært inne på spørsmålet om utdanning og Poli­
tihøgskolens situasjon i vår kontakt med Politihøgskolen

2. mai -- Rapport til Stortingets presidentskap fra Stortingets granskings­
kommisjon for Mehamn­ulykken
1997
2006
og det arbeidet som skal gjøres i forhold til å utvikle Po­
litihøgskolen. Både med hensyn til pensumplaner og inn­
hold vil jo dette være sentralt.
Vi mener også at i forhold til regelutforming når det
gjelder spørsmål om en generell tilnærming til bl.a. poli­
tiets metodeutvikling, er det avgjørende at vi også har
med oss at vi setter personvern og rettssikkerhet i høyse­
tet. Det er jeg glad for at Stortinget i stor grad har vært
enig i når man nettopp har utvidet metodebruken i forhold
til de mer inngrepne metodene. Der hvor skade eller feil­
bruk av metoder kan ramme svært hardt, har man vært
opptatt av både det personvernsmessige og det rettssik­
kerhetsmessige og bl.a. krevd mer bruk av domstolene og
mer bruk av domstolskontroll ved politiets inngrepne me­
toder. Det er en linje Regjeringa vil fortsette også i fram­
tida: i større grad å bruke domstolene for å kontrollere det
arbeidet som faktisk gjøres.
Med det bidrar vi også til et punkt som jeg syns er viktig,
nemlig å gjøre systemet mer transparent, altså mer gjen­
nomsynlig, slik at man faktisk har mulighet til å oppdage
slike saker også i de tilfellene hvor de som rammes, har
mindre ressurser og ikke orker å kjøre en slik sak som den
Stortinget bl.a. behandler i dag, gjøre systemet mer gjen­
nomsynlig, slik at man faktisk har mulighet til å kontrollere.
Det gjelder også spørsmål om dokumentinnsyn og
spørsmålet om å få innsyn i det som er relevant materiale
i etterforskningen. Jeg tror det er avgjørende hvis vi skal
avdekke denne type feil og andre lignende feil, at man
også sikrer at innsynsreglene er gode nok, i tillegg til å ta
de andre hensyn som gjelder i strafferettspleien, det å
kunne verne f.eks. kilder og vitner.
Det siste jeg har lyst til å nevne, er at jeg tror at det er
viktig for å unngå denne typen saker at vi sikrer at forsva­
rerbistand kommer inn på et tidlig tidspunkt, og at det gis
rom for forsvarerne til å drive det arbeidet som nettopp
kan bidra til å avdekke denne type arbeid.
Dette var ingen uttømmende oversikt over tiltak, men
det er noen av de tiltakene som Regjeringa er obs på, og
som vi vil fremme forslag om. Vi utelukker heller ikke at
det vil komme flere.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak
nr. 1.
(Votering, sjå side 2013)
S a k n r . 2
Innstilling frå kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
rapport til Stortingets presidentskap fra Stortingets
granskningskommisjon for Mehamn­ulykken (Innst. S.
nr. 125 (2005­2006), jf. Dokument nr. 24 (2004­2005))
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:03:02] (ordfør­
ar for saka): Den 11. mars 1982 havarerte ein Twin Otter
med kjenneteikn LN­BNK på veg frå Berlevåg til Me­
hamn i Finnmark. Om bord var 13 passasjerar og eit
mannskap på to. Alle mista livet då flyet styrta i havet.
Kapteinen vart aldri funnen. Fleire barn mista foreldra si­
ne, endå fleire foreldre mista barn.
Det er ei kjend sak at det lenge -- over fleire tiår -- har
herska tvil omkring og ikkje minst mistru til dei offisielle
granskingane av denne ulukka. Spesielt i Nord­Noreg har
mange ikkje slått seg til ro med konklusjonane frå dei to
fyrste granskingskommisjonane. Eit sentralt ankepunkt
har vore at dei ikkje har granska eller teke nok omsyn til
mistankar om at britiske jagarfly på eit eller anna vis var
involverte i, eller jamvel forårsaka, havariet til Twin Ot­
ter­en. Oppslag i media har med ujamne mellomrom gjort
sitt til at saka har vore halden varm. Debatten blussa på ny
opp hausten 2002. Mehamn­ulukka var på dagsordenen
igjen. Dette medverka til at Stortinget vedtok å oppretta
ein ny granskingskommisjon. Mehamn­kommisjonen le­
verte sin rapport hausten 2005.
På vegner av ein samrøystes kontroll­ og konstitu­
sjonskomite kan eg melda at vi meiner det er positivt at
denne saka er granska på ny, uavhengig av årsakene til at
Mehamn­ulukka igjen vart eit tema i offentlegheita. For
komiteen har det vore viktig å gå inn i denne saka på ein
open og fordomsfri måte. Vi har lese nøye den store
mengda med innspel som har kome til komiteen medan vi
har handsama rapporten til Mehamn­kommisjonen. Som
saksordførar har eg òg teke initiativ til ei rekkje møte med
etterlatne, vitne, media, medlemmer i Mehamn­kommi­
sjonen og operatøren Widerøe. Eg meiner gjennomførin­
ga av desse møta har vore til stor hjelp i arbeidet med sa­
ka. Eg vil òg nytta høvet til å takka komiteleiaren og dei
andre medlemmene i komiteen for eit godt og konstruk­
tivt samarbeid.
Det er gode grunnar til å tru at dette er siste gongen of­
fentlege styresmakter granskar og aktivt tek stilling til
Mehamn­ulukka. Det har gått lang tid sidan havariet. Det
er eit sjølvstendig poeng å medverka til at det no vert
skapt ro i og rundt denne saka. Dette føreset etter vårt syn
to forhold: for det første at granskinga til Mehamn­kom­
misjonen og komiteens handsaming klargjer dei mest
sannsynlege årsakene til havariet, dinest at vi gir dei etter­
latne ei form for oppreising for dei påkjenningane som til
dels utbreidd mistru til dei fyrste granskingane i denne
saka har påført dei.
Komiteen meiner samla sett at Mehamn­kommisjonen
har levert eit svært grundig arbeid. Vi sluttar oss til hovud­
konklusjonen deira, nemleg at dette var ei tragisk ulukke.
Mistankane om at britiske jagarfly på eit eller anna vis har
vore årsaka til ulykka, er det ikkje funne bevis for. Det vil
framleis vera somme som held fast på nett den forklarin­
ga. Kanskje vil det ein gong koma for dagen opplysningar
som stør ein slik hypotese. Det kan vi ikkje kategorisk sjå
vekk frå. Men i dag, på grunnlag av det vi har lese, høyrt
og lært, legg vi til grunn at Mehamn­ulukka var nettopp
det: ei ulukke.
Komiteen vil streka under at offentlege styresmakter
etter alminneleg erstatningsrett ikkje har noko erstat­
ningsansvar overfor dei etterlatne etter Mehamn­ulukka.
Ein samrøystes komite går likevel inn for at staten skal gi
eit skjønsmessig vederlag. Dei tidlegare offentlege gran­
skingane av Mehamn­ulukka har, som nemnt, eit stykkje
på veg vore gjennomførte på ein måte som ikkje godt nok
har ført til ei avslutning av saka. Komiteen meiner denne

2006
1998 2. mai -- Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av gjeldsordningsloven --
oppfølging av Dokument nr. 3:13
erstatninga skal vera eit økonomisk handslag som gir dei
etterlatne ei oppreising for tidlegare uheldig handtering.
Eg viser til at rettferdsvederlagsordninga sorterer un­
der Stortinget. Som kjent er denne ordninga fleksibel. Det
finst ingen formelle retningsliner for vurderinga av den
erstatninga som skal bli gitt.
Rettferdsvederlag kan tilkjennast utan at det ligg føre
noko rettsleg grunnlag for erstatningsansvar. I regelen
vert rettferdsvederlag berre gitt til han eller ho som er på­
ført ein skade. Då kontroll­ og konstitusjonskomiteen
handsama «Utvik Senior» sitt forlis våren 2005, uttalte
komitefleirtalet at rettferdsvederlagsordninga ikkje skal
vera noka erstatningsordning for etterlatne eller andre
som er påverka av ulukker, slik det går fram av Innst. S.
nr. 242 for 2004­2005. Komitefleirtalet tilrådde då ei eiga
erstatningsordning for etterlatne etter «Utvik Senior»­for­
liset.
Ein samrøystes komite meiner no at ei liknande er­
statningsordning bør etablerast for dei etterlatne etter
Mehamn­ulukka, og at denne ordninga raskt lyt setjast
ut i livet. Det er den seinaste tida reist spørsmål om skatt
i høve til ei slik ordning. Eg legg til grunn at ein òg den­
ne gongen slepp å betala skatt av dei tilkjende erstatnin­
gane.
Lat meg heilt på tampen streka under at komiteen ser
på Mehamn­saka som svært spesiell. Komiteen meiner òg
at eventuelle framtidige erstatningssaker fyrst og fremst
bør kanaliserast gjennom rettferdsvederlagsordninga.
Det må vera eit mål at omfattande ulukker vert granska
og handterte på ein måte som gjer at sakene kan avsluttast
på eit mykje tidlegare stadium enn saka om Mehamn­
ulukka blir. Det har skjedd mykje sidan 1982 som sann­
synleggjer akkurat det. I dag er det andre og betre rutinar
for undersøking når ei ulukke skjer. Det ligg føre eit kla­
rare ansvar for oppfølging av pårørande, og det er oppretta
ein statleg havarikommisjon for transport. Alt dette bor­
gar for ei anna og betre handtering dersom ei liknande
ulukke den som skjedde for 24 år sidan, skulle koma til å
skje i dag.
C a r l I . H a g e n hadde her overtatt president­
plassen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 2013)
S a k n r . 3
Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av gjelds­
ordningsloven -- oppfølging av Dokument nr. 3:13 (1996­
1997) (Innst. S. nr. 122 (2005­2006), jf. Dokument
nr. 3:5 (2005­2006))
Presidenten: Etter ønske fra kontroll­ og konstitu­
sjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begren­
ses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til
hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regje­
ringen.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til
replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra
medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­
til 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Dagfinn Høybråten (KrF) [13:11:01] (ordfører for
saken): Gjeldsproblemer utgjør en alvorlig fattigdomsfel­
le. I et helhetlig arbeid for å bekjempe fattigdom her i lan­
det er ordninger for å hjelpe enkeltmennesker ut av gjelds­
problemer viktig. Gjeldsordningsloven står sentralt i den­
ne sammenheng. Formålet med loven er å gi personer
med alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kon­
troll over egen økonomi.
Hovedformålet med Riksrevisjonens undersøkelse var
å vurdere om saksbehandlingen skjer innenfor de tidsfris­
ter som følger av lov og internt regelverk, og om det rap­
porteres i henhold til dette.
Justisdepartementets uttalte mål er at den forberedende
saksbehandlingen hos namsmannen skal skje innen 90 da­
ger. Undersøkelsen viser at over halvparten av de under­
søkte namsmannskontorene overskrider denne fristen.
Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for gjeldsordnings­
saker er fortsatt altfor lang. Det har riktignok vært en viss
nedgang i antall saksbehandlingsdager siden forrige un­
dersøkelse i 1996, men det er fortsatt behov for at Regje­
ringen tar grep for å få saksbehandlingstiden ned, slik at
fristen på 90 dager ikke overstiges.
Når det gjelder saksbehandlingsrutiner for øvrig, viser
undersøkelsen at 10 av 14 undersøkte namsmannskonto­
rer ikke har skriftlige saksbehandlingsrutiner for denne
type saker, tolv av kontorene har ingen form for kvalitets­
sikring av utført saksbehandling, og syv av kontorene har
kun én person som arbeider med gjeldsordningssaker. En
samlet komite finner dette kritikkverdig. For at folk skal
kunne ha trygghet for en riktig og likeverdig behandling,
kreves bedre rutiner og effektiv kvalitetssikring. Komi­
teen ber derfor Regjeringen om å iverksette tiltak for å
sikre dette.
Tilgjengelig og forståelig informasjon om ordningen
er av stor betydning for at målet med loven skal nås. Mu­
lighet for individuell oppfølging er også viktig. Det må
ikke bli slik at manglende informasjon om gjeldsord­
ningsinstituttet er det som gjør at folk ikke finner veien ut
av gjeldsproblemene.
Fra namsmannskontorene meldes det dessverre at in­
formasjonsmaterialet oppfattes som både utilstrekkelig
og utdatert. En samlet komite ber derfor Regjeringen om
å vurdere tiltak for å sikre god og tilgjengelig informasjon
til beste for bruker.
Å komme i en situasjon der man er i behov for hjelp
med egen økonomi, gjør en sårbar. Det kan oppleves som
vanskelig. Derfor kreves det kunnskap og evne hos den
enkelte saksbehandler til å møte brukerne på en god måte.
Det må ikke være slik at de som går inn på et offentlig
kontor, føler seg mindre når de går ut igjen enn da de kom
inn. Det er det dessverre altfor mange eksempler på og

2. mai -- Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av gjeldsordningsloven --
oppfølging av Dokument nr. 3:13
1999
2006
vitnesbyrd om. Forvaltningen må preges av en grunnhold­
ning av respekt.
Når det gjelder gjeldsordning, krever saksfeltet også
inngående juridiske og økonomiske kunnskaper. Komi­
teen ber derfor Regjeringen vurdere om det bør defineres
krav til kompetanse for saksbehandlere av gjeldsord­
ningssaker. Det bør også vurderes hvordan kompetanse­
sentrene kan brukes mer effektivt til opplæring og kurs­
ing.
Undersøkelsen viser videre en mangelfull rapportering
i forhold til saksbehandlingstider. Det forutsettes at Re­
gjeringen sørger for at kravene til mål­ og resultatstyring
i bevilgningsreglementet og økonomireglementet for sta­
ten blir overholdt også på dette punktet.
Et flertall i Stortinget bad Regjeringen utrede en ord­
ning med personlig konkurs under behandlingen av Do­
kument 8:66 for 2003­2004. Regjeringen ble også bedt
om å fremme forslag om en frarådningsplikt i kreditt­
kjøpsloven. Komiteen ser fram til at Stortinget får seg
forelagt saker som følger opp dette. En samlet komite me­
ner også at det er behov for å styrke kontrollen av mar­
kedsføringen av usikret kreditt. Regjeringen bes om å
fremme en sak for Stortinget som følger opp det.
Mange enkeltmennesker kan fortelle historier om
hvordan de opplever at gjelden har blitt en livslang fattig­
domsfelle. For dem oppleves uttrykket «gjeldsslave» som
en høyst konkret virkelighet. Det er viktig at samfunnet
lager ordninger som forhindrer at gjeldsforpliktelser man
har pådratt seg, blir et slikt livslangt fangenskap, ordnin­
ger som gjør at gjelda kan håndteres innenfor en begren­
set tidsperiode.
Årsaken til gjeldsproblemet har endret seg noe siden
loven ble vedtatt. Målgruppen den gang var i stor grad
personer som satt igjen med stor boliggjeld etter at boli­
gen var solgt. I dag er det gjerne andre forhold som be­
grunner behovet for gjeldsordning. Denne utviklingen
krever at det vurderes om det kan gjøres endringer i regel­
verket og praksis, for å sikre at målene med ordningen blir
best mulig ivaretatt.
Kristelig Folkeparti vil for øvrig senere denne måne­
den ta opp og gå nærmere inn på disse utfordringene i en
interpellasjon til barne­ og likestillingsministeren om
gjeld og fattigdom. Her vil jeg begrense meg til å under­
streke betydningen av at offentlige kreditorer også bidrar
konstruktivt til en gjeldsordning der dette er hensiktsmes­
sig. En samlet komite ber Regjeringen utarbeide klare ret­
ningslinjer for hvordan det offentlige skal forholde seg på
dette området.
Gjermund Hagesæter (FrP) [13:16:01]: Gjeldsord­
ning er viktig og nyttig -- og siste moglegheit -- for dei som
av ulike årsaker er komne i ein situasjon der dei ikkje grei­
er å betene den gjeldsbyrda som dei har opparbeidd seg. I
ein slik situasjon er det viktig og nyttig for alle partar,
både kreditor, skyldnar og samfunnet, at ein får til enten
ei tvungen eller ei frivillig gjeldsordning.
Det er sjølvsagt òg viktig at det ikkje må vere for en­
kelt å få gjeldsordning. Ei gjeldsordning må vere den siste
og einaste løysinga for å komme à jour, for å greie å
dekkje utgifter og handtere gjelda. Det er sjølvsagt òg vik­
tig å streke under at ein har eit personleg ansvar for ikkje
å pådra seg ei for stor gjeld.
Vi er avhengige av å ha ei effektiv og god saksbehand­
ling som er kvalitetssikra i alle ledd, med kompetente
saksbehandlarar, slik at ei gjeldsordningsløysing har tillit
hos alle partar, at ein føler at dette har gått riktig for seg,
og at dette er den einaste og beste løysinga.
Det er i den samanhengen bekymringsfullt at målet om
maks 90 dagar på førebuande saksbehandling hos nams­
mannen ikkje er følgt. Det er bekymringsfullt fordi 90 da­
gar er altfor lang tid. Det er sjølvsagt uheldig at dette må­
let ikkje blir nådd i ei tid då det ikkje skulle vere nokon
ytre omstende som gjer at etterspurnaden etter gjeldsord­
ning er spesielt stor. Vi har no hatt ei økonomisk opp­
gangstid i mange år, med stigande eigedomsprisar, stigan­
de aksjekursar og låg rente, og også ei forholdsvis god
sysselsetjing. Det gjer at etterspurnaden etter gjeldsord­
ningar -- opphoping av det -- ikkje bør vere påtrengjande.
Samtidig ser vi at gjeldsoppbygginga, spesielt i private
hushald, har auka markant dei siste åra. Det gjer at på eit
eller anna tidspunkt i framtida kan vi få ei ny opphoping,
eller -- som ein gjerne også seier -- ei ny gjeldskrise for
mange som ikkje greier å handtere gjelda si. Det vil gjerne
komme samtidig med at ein har stigande rente og fallande
eigedomsprisar. Då er det endå viktigare at vi får orden på
gjeldsordninga og får saksbehandlingstida ned til målet
om 90 dagar, som vi har i dag. Dersom vi ikkje greier det
no, vil vi i alle fall ikkje greie det dersom det byggjer seg
opp ei ny gjeldskrise.
I den samanhengen er det viktig at offentlege kredi­
torar er meir fleksible og ikkje så regelbundne som mange
eksempel viser. Mange frivillige gjeldsordningar har
stranda på at offentlege kreditorar ikkje har vore villige til
å redusere sine krav.
Offentlege gebyr er høge, og det er også noko ein bør
gjennomgå. Det er klart at når staten grev til seg ekstra ge­
byr, vil det bli endå vanskelegare å få til ei frivillig gjelds­
ordning. Ei frivillig gjeldsordning er absolutt å føretrek­
kje framfor ei tvungen gjeldsordning. Eg trur at partane
vil respektere og gå sterkare inn for å handheve ei frivillig
gjeldsordning enn ei gjeldsordning som er tvungen og
vedteken av namsretten.
Avslutningsvis vil eg ta opp Framstegspartiets forslag
som står i komiteinnstillinga.
Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter
har tatt opp de forslagene han refererte til.
Statsråd Knut Storberget [13:20:44]: Jeg vil bare gi
uttrykk for at vi merker oss de merknadene som nå er
kommet. Dette er viktige innspill for det arbeidet som skal
gjøres i framtida i forhold til gjeldsordning og gjeldspro­
blematikk.
Jeg tror representanten Hagesæter har gode poeng i
forhold til å vurdere framtida. Det vil være behov for at vi
har et effektivt apparat, slik at vi kan håndtere dette. Det
er viktig i fattigdomsbekjempelsesstrategien til Regjerin­
ga. Det er også viktig i forhold til mange andre parametere

2006
2000 2. mai -- Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk­teknisk
utstyr i sykehus
på folks livskvalitet at vi får raskere saksbehandling. Men
jeg tror at en av de viktigste utfordringene først og fremst
vil være å kunne informere godt nok, slik at folk vet hvil­
ke tilbud som finnes, tilbud som kan bidra til å forebygge
sosiale problemer og ikke minst kriminalitet.
Jeg merket meg det som sies om saksbehandlingstid og
saksbehandlingssystem. Nå har bl.a. den sivile rettspleien
på grunnplanet vært gjennom en veldig omfattende re­
form. Det er spennende å se om det kan bidra til at vi kan
få mer effektiv saksbehandling. Jeg vil gjøre Stortinget
oppmerksom på at datasystemet som skal brukes av den
sivile rettspleien på grunnplanet, kalt SIAN, egentlig
skulle vært tatt i bruk fra 1. januar 2006. Dette har man
ikke fått til på grunn av forholdsvis store problemer med
implementeringen av utstyret, men det jobbes for at dette
sjølsagt skal skje så raskt som mulig. Det vil bidra til å få
saksbehandlingstida ned.
De forhold som komiteen tar opp rundt skriftlige saks­
behandlingsrutiner, merker jeg meg. Det er naturlig for
oss å ta opp dette bl.a. med politidistriktene i deres sty­
ringsdialog og med Politidirektoratet.
Når det gjelder informasjonsarbeidet, mener jeg det er
et veldig viktig punkt. Det er tatt grep i forhold til dette ar­
beidet. Blant annet er det et oppdatert faktablad, man har
modernisert brosjyren «Gjeldsproblemer», og det er også
i samarbeid med Helse­ og omsorgsdirektoratet utarbeidet
brosjyremateriell om økonomisk rådgivning. Så her er det
gjort noe, men vi er innstilt på å måtte gjøre mer i forhold
til informasjonsbiten rett og slett for også å gjøre ordnin­
gen kjent.
Jeg er enig i komiteens merknader når det gjelder
spørsmålet om kompetanse, og også i spørsmålet om å
vurdere krav til kompetanse ved utlysing av stillinger som
skal håndtere nettopp dette. Jeg vil legge til at vi over lang
tid har hatt en rimelig god kompetanse ute hos lensmen­
nene når det gjelder disse spørsmålene. Men den teknolo­
giske utviklingen, og også utviklingen i forhold til gjelds­
situasjonen, fordrer at man henger med i utviklingen, og
det er i høy grad et kompetansespørsmål.
Når det gjelder anmerkningene om personlig konkurs,
frarådingsplikten fra kredittyter og om markedsføringen
av usikret kreditt, er det jo slik at spørsmålet om personlig
konkurs er behandlet i Ot.prp. nr. 55 for 2005­2006, kapit­
tel 18, som er fremmet i år og er sendt til Stortinget. Når
det gjelder spørsmålet om frarådingsplikten, er det noe
Regjeringa nå vurderer. Vi avventer det direktivet som
skal komme fra EU om spørsmålet. Så snart det forelig­
ger, vil vi sette i gang arbeidet i forhold til nettopp spørs­
målet om frarådingsplikten.
Når det gjelder spørsmålet om markedsføring og det å
kunne gi opplysning om effektiv rente m.m., er det et for­
hold jeg mener vi kan forsere i større grad, uten å avvente
andre aktører. Derfor tar jeg sikte på å sende spørsmål om
markedsføring, bl.a. opplysning om effektiv rente m.m.,
på høring allerede før sommerferien.
Når det gjelder komiteens bemerkninger i forhold til
regelverket, er det slik at gjeldsordningsloven jo gjen­
nomgikk en relativt omfattende reform i 2003, hvor bl.a.
spørsmålet om de offentlige kravene var inne, og hvor
man også åpnet opp for at det som hovedregel skulle gjel­
de en gjeldsordning for alle typer krav. Den lovendringen
som skjedde i 2003, åpnet opp for at skyldneren som tid­
ligere hadde oppnådd gjeldsordning, kunne få gjeldsord­
ning på ny.
Jeg tar merknadene om å vurdere ytterligere forbed­
ring av regelverket med i det videre arbeidet.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 2014)
S a k n r . 4
Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om
Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk­teknisk utstyr
i sykehus (Innst. S. nr. 123 (2005­2006), jf. Dokument nr.
3:6 (2005­2006))
Presidenten: Etter ønske fra kontroll­ og konstitu­
sjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begren­
ses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til
hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regje­
ringen.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til
replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra
medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­
til 3 minutter.
-- Dette anses vedtatt.
Ivar Skulstad (A) [13:26:43] (ordfører for saken):
Stortinget vedtok i 1998 en plan for utstyrsinvesteringer i
sykehus for perioden 1998--2002. Utstyrsplanen innebar
en ekstraordinær satsing på IT og medisinsk­teknisk ut­
styr for å bedre utstyrssituasjonen ved alle sykehus. Bevil­
get totalramme var på 5,3 milliarder kr. Nytt Rikshospital
ville videre få dekket ca. 800 mill. kr til medisinsk­tek­
nisk utstyr gjennom egen investeringsplan. Bevilgningene
til utstyr i sykehus kunne ses under ett for perioden, slik
at utstyr som ikke ble anskaffet det ene året, kunne tas
med i planen senere.
Variasjonene mellom de enkelte sykehus i regionen var
betydelige, noe som understøtter oppfatningen om at ut­
skiftingen av gammelt utstyr og nødvendige fornyelser
tidligere ikke ble foretatt jevnlig og systematisk, men
skjedde gjennom store løft. Det var derfor et viktig og be­
tydelig løft som ble vedtatt av Stortinget i 1998. Målset­
tingen var å bidra til å sette pasientenes behov i sentrum
-- legge vekt på lett tilgjengelighet til sykehustilbudet og
god faglig kvalitet på behandlingen -- til fornyelse av me­
disinsk­teknisk utstyr og til økt kapasitet. I tillegg til dette
var handlingsplanen for kreft en viktig del av utstyrssat­
singen. Sykehusene hadde i 1998 et innrapportert forny­
elsesbehov med hensyn til gammelt utstyr tilsvarende ek­
strabevilgningen fra Stortinget.
Komiteen har en felles tilråding i denne saken, men
Fremskrittspartiet har valgt å legge inn en egen merknad.
I denne merknaden minner Fremskrittspartiet bl.a. om de

2. mai -- Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk­teknisk
utstyr i sykehus
2001
2006
forslag til økte investeringer i slikt utstyr som de har frem­
met i perioden, også gjennom sine utenlandsbudsjetter, og
at de har foreslått å endre fordelingsnøkkelen mellom stat
og fylke. Dessuten peker de i merknaden på den mangel­
fulle oversikten man har over utstyrssituasjonen ved man­
ge av landets sykehus.
Målet med undersøkelsen har vært å belyse om syke­
husene har fulgt de prioriteringene som Stortinget la til
grunn for utstyrsplanen, og om rutinene for planlegging
av investeringene og opplæring i bruk av medisinsk­tek­
nisk utstyr er i samsvar med de krav som stilles.
I Riksrevisjonens eget vedlegg til Dokument nr. 3:6
for 2005­2006 framgår det at de vesentlige dataene som
er benyttet i undersøkelsen, er hentet fra svarene i en
spørreundersøkelse basert på et spørreskjema sendt til
63 offentlige somatiske sykehus. Videre opplyser Riks­
revisjonen at da sluttstrek for denne datainnsamlingen
ble satt, manglet det så mange data at det har influert på
hvilke aspekter ved undersøkelsen som det har vært mu­
lig å behandle etter intensjonene. Et av disse aspektene
er etter saksordførers mening beregningen av gjennom­
snittsalder.
Helse Vest har ifølge undersøkelsen de mest komplette
rutinene, både hva gjelder historiske data, risikoanalyser,
planer og skriftlig beslutningsgrunnlag. I denne regionen
kan det dermed dokumenteres at gjennomsnittsalderen
for medisinsk­teknisk utstyr har gått ned. Det er ingen
overraskelse for meg at der krav til god oversikt og syste­
matikk følges opp, vil dette gi mer nøyaktighet og bedre
kvalitet når det gjelder de data som etterspørres.
Ut fra en samlet vurdering av alle foreliggende doku­
menter, data og rapporter mener saksordføreren at det er
et godt grunnlag for å hevde at sentrale mål for utstyrspla­
nen langt på vei er nådd.
Investeringene har hatt stor betydning for flaskehals­
problematikk, redusert nedetid for utstyret og økt pasient­
gjennomstrømning. Dessuten har investeringene i relativt
stor grad gått til utskifting av gammelt utstyr i sykehusene
og til store forbedringer av IT­utstyr. Kostnader i forbin­
delse med år 2000­utfordringene er også dekket av inves­
teringene. Investeringene ved Nytt Rikshospital har også
gått etter planen, men forbedringer må til når det gjelder
sykehusenes investeringsoversikter og planer.
Det er ingen tvil om at opplæringsrutinene i forbindel­
se med investeringene har vært mangelfulle. Når vi sam­
tidig vet at den teknologiske utviklingen går i retning av
stadig mer kostnadskrevende og avansert utstyr, og derav
også større krav til operativ kunnskap og oppfølging, ser
komiteen svært alvorlig på at Riksrevisjonen har avdekket
slike mangler ved opplæringsrutinene. Dette kan gå ut
over pasientsikkerheten, og det kan bidra til unødvendig
stress og utrygghet når det gjelder arbeidsmiljøet innenfor
de enkelte sykehus.
Komiteen konstaterer at også Regjeringen ser alvorlig
på dette, og jeg regner med at statsråden har iverksetting
av nødvendige tiltak som en prioritert oppgave.
K e n n e t h S v e n d s e n hadde her overtatt pre­
sidentplassen.
Lodve Solholm (FrP) [13:32:25] (leiar i komiteen): I
Dokument nr. 3:6 blir det peika på at det medisinsk­tek­
niske utstyret i sjukehusa er av avgjerande betydning for
å nå sentrale helsepolitiske mål om større kapasitet, betre
kvalitet og betre effektivitet i pasientbehandlinga.
Framstegspartiet har gjennom heile perioden sidan
1998 stått for auka løyvingar til investeringar i medisinsk­
teknisk utstyr, både når det gjeld dei ordinære budsjetta,
og når det gjeld utanlandsbudsjetta, og for at staten skulle
stå for ein større del av investeringane.
Riksrevisjonen si undersøking har ifølgje Dokument
nr. 3:6 hatt som føremål å belyse om dei prioriteringane
Stortinget la til grunn for utstyrsplanen av 1998, i Innst. S.
nr. 226 for 1997­98, er blitt følgde, og om rutinane for
planlegging av investeringar og opplæring i bruk av medi­
sinsk­teknisk utstyr har vore i samsvar med dei krava som
bør stillast.
Trass i at det ikkje fullt ut er samsvar mellom Riksre­
visjonen sin rapport og SNF sin rapport nr. 18/2003, mei­
ner Framstegspartiet at det er på sin plass å ta til etterret­
ning og følgje opp Riksrevisjonen sine påpeikingar av at
sjukehusa har dårleg oversikt på område der informasjon
burde ha vore lettare tilgjengeleg, og at Riksrevisjonen
stiller spørsmål ved om sjukehusa utnyttar dei mogleghei­
tene og dei systema dei har til å sikre styringa og oppføl­
ginga av utstyrsinvesteringane.
Heller ikkje oversikt over og planar for framtidig kapi­
talbehov knytt til fornying av medisinsk­teknisk utstyr
ligg føre, ifølgje Dokument nr. 3:6. Det er etter Fram­
stegspartiet si meining ikkje akseptabelt at føretaka har
dårleg oversikt over og uhaldbar informasjon om eigne in­
vesteringar og framtidig behov for utstyr som er vesentleg
for pasientbehandlinga og for utnyttinga av ressursane.
Det må krevjast at føretaka lagar oppdaterte planar for ut­
skifting og framskaffing av medisinsk­teknisk utstyr, slik
at det er mogleg for staten å vurdere løyvingane og kapi­
talbehovet -- med utgangspunkt i reelle behov og i ønsket
om måloppnåing. Rekneskapane må til kvar tid bli førde
slik at det er mogleg å lese av status, investeringsmogleg­
heiter og tidsperspektiv på ny.
Helseføretaka sin økonomiske situasjon er eit vedva­
rande problem i mange samanhengar. Det er vesentleg at
det som kan gjerast for å styrkje økonomien og utnytte
ressursane best mogleg, blir gjennomført. Medisinsk­tek­
nisk utstyr er ein viktig faktor i denne samanhengen.
Framstegspartiet føreset at føretaka i framtida vil ha ei
betre oversikt over rutinar, og at dei vil sørgje for at plan­
legging og innkjøp blir gjorde etter fornuftige og forret­
ningsmessige prinsipp.
Framstegspartiet sine medlemer støttar fleirtalsinnstil­
linga og reknar med at departementet sørgjer for at dette
området blir grundig følgt opp heretter.
Laila Dåvøy (KrF) [13:36:22]: Planen for utstyrsin­
vesteringer i sykehus for perioden 1998--2002 som Stor­
tinget vedtok i 1998, var en viktig og nødvendig satsing.
Tilgjengelig og oppdatert medisinsk­teknisk utstyr i syke­
husene gir bedre behandling, raskere behandling og sikrer
flere pasienter behandling.

2006
2002 2. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om tannhelsetilbudet for eldre
Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket svakheter i
helseforetakenes planlegging av investeringene og også i
opplæringsrutinene knyttet til medisinsk­teknisk utstyr.
Dette er alvorlig. Det er viktig at helse­ og omsorgsminis­
teren ser til at disse manglene blir utbedret, slik at vi kan
få en best mulig utnyttelse av ressursene på området, og
slik at pasientene kan kjenne trygghet for riktig og god be­
handling.
Riksrevisjonens rapport må og skal tas på alvor. Det
kan likevel stilles spørsmål ved om metoden Riksrevisjo­
nen har brukt for å regne ut gjennomsnittsalderen for ut­
styret, gir et fullstendig bilde av utstyrsplanens resultater.
Metoden innebærer at snittalderen vil gå mer ned dersom
en kjøper mange enheter av utstyr som koster lite pr. en­
het, enn om samme sum blir brukt til å kjøpe en dyr enhet.
Det kan kanskje også pekes på at undersøkelsen baserer
seg på et relativt lite utvalg av respondenter.
Videre går konklusjonene i rapport nr. 18/2003 fra
Samfunns­ og næringslivsforskning AS, som evaluerer
utstyrsinvesteringene i norske sykehus i perioden 2001--
2003, i en noe annen retning. Denne undersøkelsen viser
at investeringene har gått til utskiftning av gammelt utstyr
og innkjøp av nytt utstyr, noe som øker kapasiteten og
kvaliteten i behandlingen. Flaskehalser er blitt fjernet, og
pasientgjennomstrømningen har økt.
Godt og tilgjengelig medisinsk­teknisk utstyr er viktig
for pasientene. Utstyrsplanen var derfor et viktig grep,
som har kommet pasientene til gode. Samtidig er det vik­
tig at de svakhetene som Riksrevisjonens undersøkelse
har avdekket, blir tatt på alvor og utbedret slik at pasien­
tene kan få mest mulig nytte av de investeringer som gjø­
res framover. Jeg har tro på og tillit til at statsråden vil føl­
ge dette opp.
Statsråd Sylvia Brustad [13:39:08]: Riksrevisjo­
nens undersøkelse synliggjør mangel på rutiner knyttet til
opplæring i bruk av medisinsk utstyr, slik flere talere alle­
rede har vært inne på. Jeg ser i likhet med kontroll­ og
konstitusjonskomiteen alvorlig på dette. Jeg stilte derfor i
foretaksmøter med de regionale helseforetakene i januar
2006 klare krav om at slike rutiner må på plass, og det for
alle yrkesgrupper.
Det er helt åpenbart at gode rutiner for opplæring i
bruk av utstyret er en forutsetning for å kunne utnytte ut­
styret effektivt, til beste for pasientene. Det er viktig også
av hensyn til pasientenes sikkerhet. Jeg vil følge nøye
med og se til at tiltak settes i verk fra helseforetakenes si­
de, slik flere har vært inne på.
Når det gjelder forbedringer knyttet til planleggingsru­
tiner for medisinsk­teknisk utstyr, har jeg allerede pålagt
de regionale helseforetakene å ta et fastere grep på dette
området. Jeg vil også her opplyse at departementet har ut­
arbeidet særskilte vurderingspunkter som skal ligge til
grunn for alle typer investeringsplaner i de regionale hel­
seforetakene. Disse omfatter også risikovurderinger. Det
ble derfor i foretaksmøtene presisert at disse vurderings­
punktene skal følges.
Komiteen viser til at kun 17 av 55 sjukehus har klart å
gi en total oversikt over investeringer i medisinsk­teknisk
utstyr. Jeg vil her understreke at sjukehusene har både
verktøy for og oversikt over investeringer i medisinsk­
teknisk utstyr pr. i dag. At sjukehusene på slutten av 1990­
tallet ikke hadde god nok oversikt, er også tidligere på­
pekt fra Stortingets side. Dette er nå fulgt opp, spesielt
som følge av helsereformen og innføringa av regnskaps­
loven, som pålegger helseforetakene å etablere anleggsre­
gistre og regnskapsføre kjøp av utstyr i sine balanser. Det
framkommer imidlertid av Riksrevisjonens rapport at
foreliggende investeringsoversikter ikke brukes aktivt
nok i planleggingsprosessene pr. i dag.
Som jeg omtalte tidligere, har jeg allerede overfor de
regionale helseforetakene stilt styringskrav knyttet til
planleggingsrutiner for medisinsk­teknisk utstyr, og dette
vil bli fulgt opp.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 2014)
S a k n r . 5
Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til hel­
se­ og omsorgsministeren:
«I likhet med i de fleste europeiske land står den
norske tannhelsetjenesten i en særstilling sammenlignet
med helsetjenesten for øvrig. Det har imidlertid vært en
dreining i Norge de siste årene fra å tenke på tennene som
atskilt fra helsebegrepet, til å tenke at tenner er også hel­
se. Tannhelseutvalgets innstilling (NOU 2005:11) ligger
nå til behandling i Regjeringen, og det tilrådes at det
offentliges engasjement rettes mot grupper som anses å
ha et særlig behov for tannhelsetjenester. Personer med
funksjonstap anses blant annet å være en av disse grup­
pene. Dette medfører at funksjonstap legges til grunn
fremfor hvilke tjenester man mottar, slik det er i dag.
Regjeringen har bebudet en omsorgsmelding i juni. Stats­
råden har bekreftet at det er åpenbart at en del eldre tren­
ger mer hjelp til tannhelse.
Vil statsråden ta initiativ til å oppgradere tannhelse­
tilbudet for eldre allerede i omsorgsmeldingen?»
Laila Dåvøy (KrF) [13:42:54]: Kristelig Folkeparti
har i vinter tatt initiativ til ny eldreplan. Det har vi fått god
respons på, og det er positivt med den dialogen vi har med
Regjeringen og de andre partiene på området. Det er vik­
tig at det tas et felles løft for eldreomsorgen her i landet,
slik at vi får en eldreomsorg som ivaretar den enkeltes be­
hov for pleie og omsorg. Eldreomsorgen skal fylles med
mer innhold, gjennom bl.a. å øke kvaliteten og kompetan­
sen.
Alle mennesker skal få dekket sine grunnleggende be­
hov. Å ivareta tannhelsen er en viktig del av den helhetlige
omsorgen. En god tannhelse er en viktig forutsetning for
å kunne opprettholde en tilfredsstillende livskvalitet. For­
skrift om kvalitet i pleie­ og omsorgstjenesten skal sikre
at alle som mottar pleie­ og omsorgstjenester, får ivaretatt
sine grunnleggende behov. Blant disse inngår nødvendig
tannbehandling og ivaretatt munnhygiene.

2. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om tannhelsetilbudet for eldre 2003
2006
Eldre menneskers tannhelse har de siste årene blitt be­
dre. Blant hjemmeboende, friske eldre er ikke tannhelse et
stort problem. Når imidlertid alderdomsprosessen og syk­
dom for alvor setter inn, synes eldre mennesker med egne
tenner å være en risikogruppe for dårlig tannhelse. Blant
hjemmeboende eldre hadde ifølge NOU 2005:11 10 pst.
smerter i og plager med tennene, og en tredjedel hadde
problemer med spising. Blant eldre i institusjon eller med
hjemmesykepleie var det 15 pst. som hadde plager og
smerter, og 30 pst. som hadde problemer med spising.
Det er særlig blant eldre mennesker med funksjonstap
at tannhelsen raskt blir dårligere når funksjonstapet gjør
seg gjeldende. Det kan lett oppstå en ond sirkel dersom
tennene ikke tas vare på. Manglende tannstell fordi den
eldre ikke klarer dette selv og ikke mottar hjelp til å ivare­
ta tennene, kan føre til ødelagte tenner og betent tannkjøtt,
med påfølgende smerter, plager og spiseproblemer. Det
vil gjøre at de spiser mindre, eller at de spiser mer ensidig
kost, noe som igjen påvirker hele helsetilstanden, inklu­
dert tannhelsen.
Medisinbruk kan også være skadelig for eldres tenner.
Kombinasjonen av medisiner, stillesitting og lavt væske­
inntak gjør at de eldre blir tørre i munnen. Munntørrhet er
skadelig for tennene fordi det gir risiko for infeksjoner og
problemer med spising og svelging. Det gjør at disse har
et særlig behov for å ivareta tennene.
Som nevnt henger ernæring og tannhelse sammen. Et
godt og variert kosthold kan forebygge utvikling av syk­
dom. Det har også innvirkning på tannhelsen. Økt bruk av
vann og mer næringsrik og appetittvekkende mat er viktig
i det forebyggende arbeidet.
Tannhelse er lite vektlagt i eldreomsorgen når man skal
vurdere kvaliteten på den pleien og omsorgen eldre får. I
mange institusjoner ivaretas tann­ og munnhelsen til eldre
godt, men det er store variasjoner mellom institusjoner og
mellom fylker. De store variasjonene henger sannsynlig­
vis sammen med kompetansen hos pleiepersonell og be­
manningssituasjonen på sykehjem og i hjemmesykeplei­
en.
Til nå har vederlagsfrie tannhelsetjenester for eldre
vært knyttet til opphold i institusjon eller til det å være
mottaker av hjemmesykepleie, ifølge lov om tannhelsetje­
nesten. I og med at pleie av syke og eldre i stor grad skjer
i hjemmet, er det i dag færre som har rett til offentlig fi­
nansierte tannhelsetjenester enn da lov om tannhelsetje­
nesten ble vedtatt. Sett ut fra grad av funksjonstap og der­
med økt risiko for tannhelseproblemer dekkes ikke tann­
behandling for hjemmeboende eldre som pleies av sine
pårørende.
Dersom tilbud om subsidiert tannhelsebehandling
knyttes til grad av funksjonstap, vil denne skjevheten kun­
ne rettes opp. Det er et mål for Kristelig Folkeparti at of­
fentlig finansiering av tannhelsetjenester skal rettes mot
grupper med særlige behov. Slik dagens ordning fungerer,
er det ikke nødvendigvis de som trenger det mest, som
fanges opp.
Det kan være vanskelig å definere hva som er hjemme­
sykepleie, og hvorvidt man mottar hjemmesykepleie,
henger ikke nødvendigvis sammen med funksjonsnivå.
Man bør ikke og skal ikke straffes med dårligere tannhel­
setilbud fordi om man pleies av pårørende eller av sine
egne.
Det kan innebære utfordringer å definere funksjonstap.
Det kan knyttes opp til evnen til å dekke ulike daglige be­
hov, eller til egenomsorgsfunksjoner, som personlig hygi­
ene, påkledning, mobilitet osv., den såkalte ADL­skalaen.
Det kan også knyttes opp til evnen til å utføre diverse hus­
holdningsoppgaver, som å ta telefonen, betale regninger,
handle og lage mat. Det kan videre knyttes opp til de­
mens, som hukommelse, orienteringsevne og vurderings­
evne. Disse ulike parametrene påvirker evnen til faktisk å
klare å pusse tennene selv, muligheten til å kontakte tann­
lege når det er behov for det, eller til å huske å pusse ten­
nene, eller evnen til å vurdere om det er behov for å gjøre
noe med tennene. Det er viktig å oppfatte når funksjons­
tapet trer frem, slik at den eldre selv, pårørende og pleie­
personell i samarbeid med den eldres tannlege og fastlege
kan iverksette tiltak for å forebygge tannskader.
I NOU 2005:11 tas det til orde for at fastlegen ut fra
vurdering av funksjonstap skal gis rett til å henvise til of­
fentlig finansierte tannhelsetjenester. Dette er en ordning
som høres funksjonell ut, slik jeg ser det.
For å opprettholde god tannhelse hos pleietrengende
eldre må det sikres et godt samarbeid mellom kommune­
helsetjenesten og tannhelsetjenesten. Tannhelsetjenesten
-- og særlig tannpleierne -- sitter inne med omfattende
kunnskap om hvordan man best kan ivareta tennene til
eldre og pleietrengende slik at tannskader kan forebygges.
En god tannhelse er en viktig forutsetning for å kunne hol­
de oppe en tilfredsstillende livskvalitet. Gjennom daglig
tannstell kan en sørge for at ikke tannplager utvikler seg
på en måte som gjør det vanskelig å ta til seg føde, eller
fører til sykdommer og andre helseplager. Det må satses
på utstrakt kursing av pleiepersonell og på individuell in­
formasjon, slik at det kan bli enklere for pleiepersonell å
gi den enkelte det tannstellet som vedkommende trenger.
Kommunehelsetjenesten er ansvarlig for det daglige
stellet av pleietrengende, også innen tannhelse. Gjennom
et samarbeid kan kompetansen og kvaliteten øke. Tann­
helsetjenesten i fylket har på sin side ansvaret for å ha til­
syn med tannhelsen til denne gruppen og for å gi nødven­
dig tannbehandling.
En forutsetning for at tannhelsetjenesten skal kunne
ivareta sitt ansvar på området, er at det sikres god kapasi­
tet og tilgang til tannleger i hele landet. Det er viktig for
Kristelig Folkeparti å gi et likeverdig tjenestetilbud uav­
hengig av hvor man bor i landet. Rekrutterings­ og stabi­
litetsproblemer skaper problemer for tannhelsetjenesten
og er et hinder for at målsettingen blir nådd. Det vil være
en forutsetning å ha god geografisk tannlegedekning for å
kunne styrke tannbehandlingstilbudet til pleietrengende
eldre. Dette er en viktig sak, som bør prioriteres når Re­
gjeringen skal følge opp NOU 2005:11 om det offentliges
engasjement på tannhelsefeltet.
Utviklingen i framtiden vil være at flere mottar hjem­
mesykepleie, og terskelen for å få institusjonsplass vil bli
høyere. De eldre vil være eldre og svakere før de kommer
på institusjon. Likevel: Det er gledelig at mye tyder på at

Trykt 15/5 2006
2006
2004 2. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om tannhelsetilbudet for eldre
flere i framtiden vil ha egne tenner i behold. Men samtidig
vet vi at disse dermed vil ha et spesielt stort behov for å
ivareta tann­ og munnhelse. Dette viser at tannhelse blant
pleietrengende eldre vil bli stadig viktigere i framtiden.
Det er derfor jeg håper at statsråden allerede i den bebu­
dede omsorgsmeldingen vil følge dette opp, og at hun
også vil ta initiativ til å oppgradere tannhelsetilbudet for
pleietrengende eldre.
Statsråd Sylvia Brustad [13:52:14]: Jeg er helt enig
med representanten Dåvøy i at tannhelsetjeneste til eldre
er et felt som bør vies større oppmerksomhet. Selv om be­
folkninga i hovedsak har relativt god tannhelse i Norge, er
det fremdeles åpenbart noen som trenger hjelp til å ta vare
på egen tannhelse. Mange har også problemer med å kun­
ne betale omfattende og kostnadskrevende tannbehand­
ling selv, når det er behov for det.
Gjennom de siste årene har Stortinget gitt sin tilslut­
ning til å utvide ordninger for offentlig finansierte tann­
helsetjenester, som også kommer de eldre til gode. Ek­
sempler på dette er, som representanten kjenner godt til,
økt trygderefusjon for behandling av periodontitt og til­
skudd til rehabilitering av tannsettet når tenner har gått
tapt som følge av denne sykdommen. Ved innføring av
egenandelstak 2 ble en også omfattet av visse former for
tannbehandling, og i tilleggsproposisjonen i høst sørget
Regjeringen for at egenandelstak 2 ble senket fra 3 500 kr
til 2 500 kr.
I NOU 2005:11 Det offentlige engasjement på tannhel­
sefeltet, påpekes det at det fortsatt er grupper som har et
udekket behov for tannbehandling, men som av ulike
grunner ikke har fått et godt tilbud. Som representanten
Dåvøy er kjent med, følger det av tannhelsetjenesteloven
at fylkeskommunene har et ansvar for at det gis et regel­
messig og oppsøkende tilbud om tannhelsetjenester til
prioriterte grupper. Grupper av eldre, langtidssyke og ufø­
re i og utenfor institusjon hører inn under de prioriterte
gruppene. For disse vil den kommunale organisasjonsfor­
men med hensyn til pleie­ og omsorgstjenester ha betyd­
ning for retten til tannhelsetjenester. Kriteriene for hvem
som omfattes av rettighetene av dem som ikke er i institu­
sjon, er definert i forskriften.
Siden tannhelsetjenesteloven trådte i kraft i 1984 er det
skjedd store endringer i kommunenes organisering av tje­
nester til eldre. Flere eldre som tidligere ville ha fått plass
på institusjon, forblir hjemme og mottar pleie­ og om­
sorgstjenester og helsetjenester utenfor institusjonen. På
den måten kan de risikere at de ikke blir omfattet av ret­
tigheter i tannhelsetjenesteloven. Det er derfor all grunn
til å gå gjennom dette regelverket.
Kvalitetsforskriften for pleie­ og omsorgstjenesten på­
legger kommunen å utarbeide skriftlig nedfelte prosedy­
rer som skal søke å sikre at brukere av pleie­ og omsorgs­
tjenester får tilfredsstilt grunnleggende behov. Tannbe­
handling og ivaretatt munnhygiene inngår selvfølgelig
som et grunnleggende behov. Det personellet som til dag­
lig har hånd om pleie og omsorg for brukeren, skal sørge
for at det daglige munnrenholdet kan gjennomføres. Den
fylkeskommunale tannhelsetjenesten har ansvar for å bi­
dra til at det kommunale pleie­ og omsorgspersonellet får
nødvendig opplæring også i munnstell.
Det er nylig offentliggjort en kartlegging av munnhel­
sen til institusjonsbeboere og kartlegging av omfanget av
nedfelte prosedyrer og rutiner for beboernes munnstell.
Kartlegginga viser -- kanskje ikke overraskende -- store
variasjoner både mellom individer, institusjoner og fylker.
Som representanten Dåvøy viser til, er det i NOU
2005:11 foreslått at personer med funksjonstap anses å ha
et særlig behov for tannhelsetjenester. Forslaget inne­
bærer at det vil være personens helsetilstand som er krite­
riet for om vedkommende skal tilbys tannhelsetjenester,
og ikke alder, diagnose eller at de mottar spesifikke kom­
munale tjenestetilbud, slik det er i dag. Utvalget foreslår
også at personer med sviktende helse bør tilbys tannhel­
setjenester tidligere i sykdomsforløpet enn hva tilfellet er
i dag. Dette synes jeg er interessante forslag.
Regjeringa vil i nærmeste framtid ta stilling til en vide­
re oppfølging av de forslagene som er fremmet i denne of­
fentlige utredninga. Dette vil omfatte de forslagene som
skal følges opp, tidsplan for oppfølging og i hvilken form
saken skal presenteres for Stortinget.
Regjeringa har i Soria Moria­erklæringa nedfelt at vi
vil starte arbeidet med en offentlig tannhelsereform.
Tannhelsetjenester til eldre vil bli en av de sentrale drøf­
tingene vi skal i gang med i tilknytning til dette arbeidet.
Representanten spør om jeg vil ta initiativ til å oppgra­
dere tannhelsetilbudet til eldre i omsorgsmeldingen. Mitt
svar er at organisering og finansiering av tannhelsetjenes­
ter til eldre i første rekke vil bli vurdert i forbindelse med
oppfølginga av tannhelseutredninga. Hovedbegrunnelsen
for dette er at jeg synes det er viktig å vurdere tannhelse­
tjenester til eldre i sammenheng med det samlede offent­
lige engasjementet på tannhelsefeltet, noe som omfatter
hele befolkninga. Men noe vil nok også kunne bli omtalt
i den nevnte omsorgsmeldingen, for det er åpenbart at det
er mange grupper av eldre som trenger et bedre tilbud enn
tilfellet er i dag.
Laila Dåvøy (KrF) [13:57:46]: Jeg takker for statsrå­
dens svar. Jeg er svært glad for at statsråden poengterer at
det vil bli og er behov for større oppmerksomhet rundt
eldres tannhelse framover.
Det er riktig at det er gitt langt bedre refusjonsordnin­
ger innenfor ulike områder til ulike grupper de senere åre­
ne. Jeg har i dag vært spesielt opptatt av de eldre, og det
er vel kanskje to forhold jeg vil framheve spesielt: Det er
at de som enten har hjemmesykepleie eller er på syke­
hjem, faktisk har gratis tannbehandling, og at de som bor
hjemme, ikke har det. Jeg ville nok ønsket at statsråden
tok med seg akkurat dette og vurderte det i forbindelse
med omsorgsmeldingen, i tillegg til opplæring av perso­
nale for å få mer fokusering på tannhelsen for dem som er
under offentlig omsorg. Statsråden sa også at noe av dette
kanskje kunne følges opp i omsorgsmeldingen. Det er
spesielt disse to punktene jeg er opptatt av.
Det er stor fare for at en del eldre når tannhelsen skran­
ter og de ikke får tatt vare på tennene sine på en god nok
måte, enten de er i sykehjem eller i sitt eget hjem, får pro­

2005
2. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om tannhelsetilbudet for eldre
S 2005--2006
2006
(Dåvøy)
blemer med ernæring. De klarer kanskje ikke å tygge -- de
tygger ikke lenger. De får problemer med å få nok og god
nok næring i seg når tyggefunksjonen er borte. Vi vet også
at vi lever lenger, og at flere av den grunn blir aldersde­
mente, og da kan man lett glemme å ta vare på tennene si­
ne.
Det er positivt at statsråden sier at det er all grunn til å
gå gjennom dette, og at Regjeringen om kort tid vil ta stil­
ling til oppfølging av NOU­en. Jeg ser fram til dette arbei­
det, men igjen håper jeg at statsråden, spesifikt på de to
områdene jeg har nevnt i dag, kan ta dette med seg og vur­
dere om det er mulig å ta det opp allerede i den bebudede
stortingsmeldingen om eldreomsorg. De eldre kan egent­
lig ikke vente så veldig lenge på å få en bedre tannhelse.
Statsråd Sylvia Brustad [14:00:28]: Regjeringa skal
følge opp, slik vi har lovt i Soria Moria­erklæringa. Jeg
oppfatter at det ikke er noen uenighet mellom represen­
tanten Dåvøy og meg om hvor vi vil hen. Det er helt åpen­
bart, jeg gjentar det, at det er en del eldre, men også en del
andre mennesker i dette landet som det offentlige nok bør
stille opp mer for, slik at de kan ta vare på tennene sine
-- for å si det veldig enkelt.
Når det gjelder tiltak for eldre spesielt, kan noe av det
bli omtalt i den meldinga som er varslet i vår, men en del
av det bør nok også ses i sammenheng med hva vi totalt
gjør på dette området. Men det kommer vi tilbake til, og
vi kommer tilbake til det ganske raskt.
Jeg tror det viktigste, som representanten også er
opptatt av når det gjelder eldre, er å sørge for at vi har
lover og regler som blir fulgt opp i praksis. Vi har nå en
situasjon der en del eldre bor hjemme, og det er grunn til
å tro at de ikke får den oppfølginga når det gjelder tann­
stell som de bør ha. På denne bakgrunnen signaliserer
jeg at vi åpenbart må gå gjennom regelverket, slik at det
fungerer i praksis -- det kan være i forhold til en del
hjemmeboende, men også, som representanten sier, i
forhold til en del som allerede i dag er i sjukeheim eller
institusjon.
Dette følger vi med på, og vi skal følge opp. Vi kom­
mer tilbake i løpet av kort tid, og jeg tar selvfølgelig med
meg de signaler som kommer fra Stortinget i så måte.
Sonja Mandt­Bartholsen (A) [14:02:18]: Interpel­
lanten setter fokus på ett område innen tannhelse som er
viktig, blant mange flere. At tennene er en del av kroppen
og dermed må ses i sammenheng, er vi nok enige om. At
eldre har spesielle problemer, er også noe vi kan enes om.
Men det er mange flere sider av denne saken som det også
er viktig å ha med seg.
Resultater fra undersøkelser som er gjort, referert i
Tannlegeforeningens blad, Tidende nr. 10/2005, viser at
to tredjedeler av dem som ble spurt, vurderer sin egen
tannhelse som god. 9 pst. mente at den var dårlig. I denne
undersøkelsen var det ikke sammenheng mellom bosteds­
region og vurdering av helse ellers. Men vi finner flest
tannløse blant de eldste som bor i små kommuner, og
blant dem som har lav inntekt. I denne saken er det viktig
å få fram at mange vurderer sin tannhelse som god. Så får
vi se på dem som ikke gjør det.
I NOU 2005:11 kommer det fram at tannhelsen er for­
bedret ganske bra de siste tiårene, men at geografiske for­
skjeller finnes. Det er mer ugunstig å komme fra et dis­
triktsfylke, og kanskje særlig fra nord, og det er også
ganske store sosiale forskjeller. Økt tilgjengelighet og økt
fokus i flere ledd kan være tiltak som kan bedre dette. Når
en snakker om økt tilgjengelighet, betyr det tannleger og
tannpleiere, og det betyr igjen behov for økt utdannings­
kapasitet for begge disse yrkesgruppene.
Mange eldre bor hjemme lenger, og mange får hjelp fra
hjemmetjenesten. Det bør være en selvfølge at tannstell er
en del av den pleien og det tilbudet som gis. Medisiner,
dårlig ernæring og plager med munntørrhet, som interpel­
lanten nevnte, er kjente utfordringer i hjemmesykepleien.
Noen ganger kan det være nok med gode tips og råd eller
endring av vaner, mens andre ganger må det mer hjelp til.
Eldre som er i institusjon, opplever, som statsråden
nevner, stor variasjon i kvalitet og tilbud. En artikkel i
Dagsavisen den 25. april viser akkurat dette. Det kan være
fordi prosedyrene og rutinene som det jobbes etter, ikke er
gode nok, fordi fokuset på tannstell ikke alltid er det bes­
te, eller fordi det i en travel hverdag blir tatt litt lett på det
eller overlatt til den enkelte. Vi må også huske på at det å
pusse tennene er det veldig mange som ønsker å gjøre
selv, og det er noe som det er viktig å få lov til å gjøre
lengst mulig. Men her kan det gjøres mye med enkle grep,
som f.eks. det som ble nevnt i svaret til statsråden, at den
fylkeskommunale tannhelsetjenesten kommer og veileder
på institusjonene, at det blir en viktigere del av utdannel­
sen for helsepersonell, og at man viser at ernæring, helse,
tannhelse og trivsel hører sammen. Forebygging er bedre
enn reparasjon, både for dem som bor hjemme, og for
dem som bor i institusjon.
NOU­en viser også til andre grupper enn dem interpel­
lanten spør om. Noe av dette har vi allerede tatt vare på i
vårt første budsjett. Tilbudet til rusavhengige og fengsels­
innsatte er bedret betraktelig. Det er grupper som har dår­
lig tannhelse, og som også blir eldre etter hvert. De har
dårlig økonomi og lite tilgjengelig tilbud om stell av ten­
nene sine. De tilbakemeldingene vi nå får fra ulike deler
av landet, viser at dette er godt mottatt. Vi var i Larvik og
besøkte et metadonprosjekt. Der fikk vi tilbakemelding
om at det å få et tilbud om å få stelt tennene sine, er viktig.
Det er også viktig å tenke på at dette er en gruppe som sta­
dig blir eldre.
Meldinger vi får fra Rogaland, viser akkurat det sam­
me, så her er det grunn til å være fornøyd med det vi har
gjort.
Men når vi nå ser på NOU­en, ser vi at det er nødven­
dig å se på flere sider av tannhelsen. Det går på holdnin­
ger, forebygging og utdannelse, og selvfølgelig økonomi.
Det kommer vi til å møte igjen, som statsråden sa, både
når vi behandler NOU­en og når vi får omsorgsmeldin­
gen.
Harald T. Nesvik (FrP) [14:07:25]: Først vil jeg få
lov til å takke interpellanten for den problemstillingen
Forhandlinger i Stortinget nr. 135
135

2006
2006 2. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om tannhelsetilbudet for eldre
som reises her, men jeg vil også få lov til å si at dette ikke
er noen ny problemstilling. Dette er en problemstilling
som har vart over år, faktisk i mange år, så at det er på høy
tid at vi klarer å få gjort noe med det. I hvert fall sett fra
undertegnede og Fremskrittspartiets side var nok saken
knyttet til periodontitt og rehabilitering av tannsett i for­
bindelse med den sykdommen på mange måter et gjen­
nombrudd når det gjelder det som går på refusjon. I den
forbindelse er jeg i hvert fall rimelig glad for å ha vært
med og kjempet igjennom den saken på vegne av Frem­
skrittspartiet.
Jeg tror også at dette har litt med hvordan vi ser på det
som har med refusjon å gjøre. Hvis vi går inn og ser på det
regelverket som finnes i folketrygdloven knyttet til refu­
sjon, er det helt åpenbart at det som gjelder munnhulen,
nesten er tatt ut av refusjonssystemet, bortsett fra noen få
ting, og selvfølgelig bortsett fra de gruppene som vi har
vært inne på som har gratis tannbehandling. Det skulle
også bare mangle at akkurat den gruppen som i dag har
gratis tannbehandling, ikke skulle ha det.
Så vil jeg også bare knytte et par kommentarer til opp­
fordringen som interpellanten reiser, om man kan ta dette
med i omsorgsmeldingen som kommer til sommeren. Den
omsorgsmeldingen skal jo behandles i Stortinget, så da
blir det bare opp til Stortinget hvorvidt dette også legges
inn som et tema. Oppfordringen har gått til statsråden om
at hun i hvert fall omtaler det og drar i gang debatten. Men
det er Stortinget selv som bestemmer hva man tar inn i
form av merknader og forslag når omsorgsmeldingen
kommer til behandling i denne sal. Det har vi store mulig­
heter for.
Jeg tror det er viktig at vi også fokuserer litt på den tje­
nesten som blir gitt. Jeg tror ikke vi kommer så langt hvis
vi bare skal drive og snakke om reparering. Det er viktig
at vi tar med oss det som har å gjøre med forebygging og
rehabilitering av tannsettet. Det viser seg at det er veldig
store variasjoner ut fra bostedsadresse på hva slags type
tiltak man får. Det er helt åpenbart at det i en del tilfeller
faktisk er rimeligere å trekke tennene istedenfor å rehabi­
litere tannsettet. Er det verdig? Jeg tror vi må se på regel­
verket knyttet til den tjenesten som den enkelte skal få.
Så tar interpellanten opp en veldig viktig problemstil­
ling knyttet til forskjellen mellom dem som har fått en in­
stitusjonsplass, og dem som kanskje oppfyller kravet til å
få en institusjonsplass, men som ikke har kommet inn,
eller hvor familien faktisk har tatt på seg ansvaret for å
hjelpe den enkelte hjemme. I den forbindelse vil jeg fak­
tisk anbefale at statsråden vurderer hvorvidt man skal se
på om rettigheten til refusjon for tannbehandling bør
knyttes til om man oppfyller kravet til institusjonsplass,
istedenfor å se på om man befinner seg i en institusjon,
slik at også denne gruppen kan få muligheten til å få hjelp.
Jeg tror det helt åpenbart er en sammenheng mellom
dårlig tannsett og det som har med inntak av føde å gjøre.
Vi risikerer faktisk at man på grunn av ubehag med å tyg­
ge maten kan bli underernært, noe som igjen vil medføre
sykehusinnleggelse og også tapte leveår på sikt.
Videre er det helt åpenbart at vi ikke bare kan si at det
er pleiepersonellets ansvar å sørge for tannhygienen i in­
stitusjonene. Vi må også ta innover oss det tidspresset
som faktisk er i mange av institusjonene i dag, og det tids­
presset som er innenfor hjemmesykepleie­ og hjemme­
hjelpsordningen, og den korte tiden de har til rådighet for
den enkelte bruker. Vi er også nødt til å se på det i den
samme sammenhengen.
Jeg tror at det viktigste vi nå kan gjøre, er nettopp å fo­
kusere på problemstillingen, vise at vi ønsker å gjøre noe,
og at det også må komme klare rettigheter for den enkelte
når det gjelder hva som skal følges opp, og at man får kla­
re og gode retningslinjer for hva slags type tjenester den
enkelte skal ha, uavhengig av bostedsadresse. Noen av
problemene vi ser i dag, er at det er store forskjeller lokalt
og regionalt når det gjelder hva slags type tilbud man fak­
tisk får.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:12:38]: Det har vært hev­
det at tannhelse er helsepolitikkens stebarn. Det er derfor
betimelig med en grundig debatt om det offentliges enga­
sjement på dette området. Jeg vil gi honnør til interpellan­
ten for å ha satt dette spørsmålet på dagsordenen.
Den norske tannhelsen er generelt sett god, og den er
blitt bedre de siste tiårene, slik også statsråden var inne
på. Dette skyldes ikke minst forebyggende tiltak overfor
barn og unge. Flertallet av den norske befolkningen har
god økonomi og relativt lave utgifter til tannhelse. På bak­
grunn av dette støtter Høyre konklusjonen i NOU 2005:11
om at det ikke bør innføres en generell refusjonsordning
for tannhelseutgifter for voksne.
Samtidig er det slik at enkelte har svært dårlig tannhel­
se. Dette kan føre til sterke smerter og problemer med å
spise, og det oppleves som sosialt belastende, som også
flere har vært inne på. Slike tannhelseproblemer rammer
i særlig grad personer med rusproblemer, syke eldre, kro­
nisk syke og personer med psykiske lidelser. Enkelte har
også så lav inntekt over tid at de har problemer med å dek­
ke utgifter til tannlege. Blant annet på bakgrunn av beho­
vet for å styrke helsetilbudet til disse gruppene nedsatte
Samarbeidsregjeringen et offentlig utvalg som skulle ut­
rede ulike deler av tannhelsetjenesten.
Høyre og Samarbeidsregjeringen startet arbeidet med
å styrke tannhelsetjenesten for dem som trenger det mest,
og vi mener dette er den viktigste retningen for det videre
arbeidet innen tannhelsefeltet. Samarbeidsregjeringen
sørget for en betydelig utvidelse av tilbudet om lavterskel­
helsetjenester til rusavhengige fra 11 mill. kr fordelt på 8
kommuner i 2001, til 54 mill. kr til 38 kommuner i 2005.
Innenfor denne satsingen ble det avsatt midler til lavter­
skeltannhelsetilbud, som bl.a. er etablert i Oslo. Det har
gitt veldig mange rusmiddelmisbrukere bedre helse, og,
som også flere har sagt, en ny start på livet.
Også personer med psykiske lidelser har et særlig be­
hov for bedre tannhelsetjenester. Den psykiske sykdom­
men kan i seg selv påvirke pasientens evne til å ivareta
tannhelsen. I tillegg fører bruk av psykofarmaka til munn­
tørrhet, som for mange gir betydelige tannhelseproble­
mer. I lys av at det psykiske helsevernet nå utvikles i ret­
ning av mer oppfølging i nærmiljøet, vil mange psykisk
syke miste retten til dekning av tannbehandling som er

2. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om tannhelsetilbudet for eldre 2007
2006
knyttet til langtidsinstitusjonsopphold. Høyre vil under­
streke at denne pasientgruppen må få bedre og ikke dårli­
gere rett til tannhelsetjenester.
Det er dokumentert at enkelte eldre syke har svært dår­
lig tannhelse, og at tannhelsen ikke ivaretas godt nok in­
nenfor den offentlige omsorgstjenesten. Det er, som flere
har vært inne på, uakseptabelt og uverdig at syke eldre
opplever smertefulle tannhelseproblemer som følge av
mangel på hjelp til grunnleggende tannhygiene. Arbeidet
med forebyggende tannbehandling må derfor intensiveres
innenfor helse­ og omsorgstjenesten.
En annen hovedutfordring innenfor tannhelsefeltet har
vært rekruttering av tannleger og tannpleiere til enkelte
distrikter. Samarbeidsregjeringen iverksatte derfor en
handlingsplan for økt rekruttering av tannhelsepersonell,
og alle kjenner vel til det nye tannlegestudiet i Tromsø
som ble opprettet under Samarbeidsregjeringen, og som
vil bidra til bedre rekruttering i Nord­Norge.
Høyre stiller seg imidlertid kritisk til mange av de re­
guleringsforslagene som presenteres i NOU 2005:11. By­
råkratiske ordninger som et eget tannhelsedirektorat, eta­
bleringskontroll og prisregulering kan føre til et svekket
tilbud av tannhelsetjenester og dermed et dårligere tann­
helsetilbud til befolkningen.
En undersøkelse utført av Opinion på vegne av Forbru­
kerrådet viser at 98 pst. av de spurte er fornøyd med tann­
legen sin. I undersøkelsen oppgir 75 pst. at faglig dyktig­
het er det viktigste kriteriet når de velger tannlege, etter­
fulgt av 9 pst. som sier at beliggenhet betyr mest, og 8 pst.
som mener at prisen er det avgjørende. Dette tilsier at det
ikke er grunn til å gjøre dramatiske endringer i tannhelse­
forvaltningen for det store flertallet av pasienter. Tiltake­
ne må, som jeg var inne på, snarere ta sikte på bedre hjelp
til dem som trenger det mest, eldre, rusmiddelbrukere,
psykisk syke og pasienter med kroniske sykdommer, som
også statsråden var inne på i sitt innlegg. Jeg tror det er bra
at det kan komme noe om det i omsorgsmeldingen, men
jeg er faktisk enig med statsråden i at det er viktig å få en
helhetlig gjennomgang for flere grupper og se på disse
problemstillingene i en større sammenheng, og vi ser
fram til å få en sak hit til Stortinget slik at vi alle kan være
med og drøfte disse problemstillingene.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:17:43]: Målet for
tannhelsepolitikken bør være å oppnå et likest mulig til­
bud til hele befolkningen, sånn at den enkeltes økonomi
ikke blir et hinder for god tannhelse. I dag vet vi at enkelte
grupper av voksne har spesielt høye utgifter fordi de faller
utenfor tilbudet til den offentlige tannhelsetjenesten eller
til folketrygden. I tillegg vet vi at dette ofte er de samme
menneskene som i utgangspunktet har dårlig økonomi, og
vi vet at graden av kunnskap, bevissthet og muligheter til
god forebygging også har en tendens til å variere med
sosioøkonomisk status. Å ha dårlige tenner er veldig stig­
matisert i vårt samfunn, der flere og flere har råd til rent
kosmetiske inngrep. I tillegg er det smertefullt, og det ska­
per store problemer på andre områder.
Alt dette viser at tannhelse i høyeste grad også handler
om sosiale ulikheter, både når det gjelder helse og i helse­
vesenet, noe vi som utgjør flertallspartiene på Stortinget,
og også Regjeringa, har sagt at vi skal fokusere spesielt
på. Dessuten er det her, som flere har vært inne på, et re­
gionalt fordelingsproblem, fordi det er mangel på tannle­
ger i mange deler av landet.
SV har i mange år vært opptatt av disse tingene. Vi kan
ikke akseptere urettferdigheten i at de som har minst, også
mottar det dårligste tilbudet fra helsevesenet, eller at det
er bostedsadressen som avgjør hva slags tilbud en får.
Heldigvis har det skjedd mye de siste åra, og flere grupper
er blitt inkludert i det offentliges engasjement for bedre
tannhelse. Tak 2 er ett eksempel, og dette taket senket Re­
gjeringa med 1 000 kr i inneværende års budsjett. Det er
veldig bra. Et annet eksempel er rusmiddelavhengige i be­
handling, som vi også styrket tilbudet til i inneværende års
budsjett. Det er vi også veldig fornøyd med. Men fremde­
les er det mange som får trukket tenner, eller som ikke får
fullgod behandling, fordi tannhelsetilbudet er altfor dår­
lig. Det ønsker vi å gjøre noe med, og derfor har vi skrevet
i regjeringserklæringa at vi vil «starte arbeidet med en of­
fentlig tannhelsereform». Det ser vi fram til.
Norge har aldri hatt et tannhelsetilbud som har vært si­
destilt med det generelle helsetjenestetilbudet når det
gjelder refusjon fra folketrygden, og det er derfor en lang
vei å gå før tannhelsetjenesten kan anses å være sidestilt
med helsetjenestetilbudet for øvrig når det gjelder offent­
lige refusjonsordninger. Som ledd i å bedre denne tjenes­
ten og offentlige refusjoner knyttet til den må man altså
finne fram til de gruppene som bør gis prioritet med hen­
syn til et bedre tilbud i offentlig regi, eller via refusjons­
ordninger fra folketrygden. Dette har vi store forventnin­
ger til. Som statsråden sa, er det sånn at flere eldre som
tidligere ville ha fått plass i en institusjon, forblir hjemme­
boende og mottar pleie­ og omsorgstjenester og helsetje­
nester utenfor institusjonen. På den måten kan vi risikere
at de ikke blir omfattet av rettigheter i tannhelseloven, og
dette må vi rette opp. Flere, bl.a. Sonja Sjøli og interpel­
lanten sjøl, har vært inne på konsekvensen av dårlige og
manglende tenner, f.eks. når det gjelder smerte og proble­
mer med ernæring, så jeg trenger ikke å beskrive det ytter­
ligere.
Forslaget som Tannhelseutvalget fremmer, og som re­
presentanten Dåvøy viser til i sin viktige interpellasjon,
mener vi er et godt forslag. I tillegg er det nødvendig med
bedre kunnskap innad i hjelpeapparatet. SV støtter også
mange andre tiltak som står i utvalgets innstilling, men
jeg kommer ikke til å gå inn på dem nå, fordi vi ikke dis­
kuterer dette i all sin bredde. Men det er mye som vi må
ta fatt i.
Helt avslutningsvis: Det er mange som gjennom åra
har påpekt at tennene er en del av kroppen, og det skulle
vel strengt tatt vært unødvendig.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:22:00]: Interpellanten
er opptatt av tannhelsetilbudet. Hun fokuserer særlig på
eldre hjemmeboende og den forskjellsbehandlingen som
ligger i at eldre i institusjon i hvert fall en god del steder
får et tilfredsstillende tannhelsetilbud, mens hjemmebo­
ende ikke er omfattet av den samme retten.

2006
2008 2. mai -- Interpellasjon fra repr. Dåvøy om tannhelsetilbudet for eldre
Når vi snakker om tannhelse og planlegger tannhelse,
er det viktig å ha et langt tidsperspektiv for dette. Fore­
byggende tannhelsearbeid tror jeg er en svært viktig sam­
funnsmessig investering. Jeg synes det er veldig bra å se
hvordan tannpleiernes status øker, at antall søknader fra
skoler om å opprette tannpleiestudier er økende, og at det
er flere og flere som søker denne utdanningen. For jeg tror
det er viktig å kunne differensiere oppgavene innenfor
tannhelse, der tannpleiere faktisk har en meget viktig
funksjon når det gjelder det forebyggende arbeid, både
blant barn og ungdom og selvfølgelig blant eldre.
I Senterpartiet er vi opptatt av de forskjeller vi ser når
det gjelder tilgjengelighet til tannhelsetjenester, mellom
mange distrikter og byene. Den er dårligere rundt om­
kring i mange distrikter. Der er også tannhelsen dårligere,
noe en mener skyldes at tilgjengeligheten til tannhelsetje­
nester er dårligere. Derfor er det viktig for Senterpartiet å
støtte tiltak som sikrer bedre rekruttering både for tann­
pleiere og for tannleger rundt omkring i Distrikts­Norge.
Jeg synes jo en del av de forslagene som ligger i Tannhel­
seutvalgets innstilling, er interessante, uten å skulle ta stil­
ling til dem. Men når en snakker om etableringskontroll,
erkjenner en jo at det er områder i landet vårt der det er for
få tannleger, og områder der det faktisk er ganske mange.
Tannhelseutvalget har en rekke forslag, og jeg synes det
er viktig at en får mulighet til å vurdere disse.
Jeg er helt og fullt enig med statsråden i at Tannhelse­
utvalgets forslag om at det er personens helsetilstand som
bør være utgangspunktet for retten til tannhelsetjenester,
er interessant. I Soria Moria­erklæringen står det at Re­
gjeringen skal starte arbeidet med en tannhelsereform. Jeg
synes det er veldig flott at en har greid å starte blant de al­
ler svakeste, nemlig med å øke tilbudet til de rusavhengi­
ge. Så får en ta skritt for skritt og se hvor det faktisk er
størst behov. Når en i dag har forskjeller mellom dem som
er i institusjon, og dem som er hjemmeboende, men som
kanskje er kvalifisert for å være på institusjon, synes jeg
nettopp at forslaget om at personens helsetilstand skal
være det avgjørende, er et meget interessant forslag.
Gunvald Ludvigsen (V) [14:26:33]: Også eg vil tak­
ke interpellanten for at ho har fokusert på dette viktige
helseområdet. Det er jo det det er -- tannhelse er også
helse.
Eg skal ganske fort seie at Venstre går inn for at tann­
behandling skal bli sidestilt med legebesøk, slik at ein får
ei refusjonsordning med eit eigendelsystem. Ei offentleg
finansiering av tannbehandling vil vere rettferdig for alle,
etter vår oppfatning. I dag er det faktisk slik at mange
droppar tannlegebesøk fordi det er for dyrt. Det gjeld
mange grupper. Det gjeld bl.a. studentar, grupper av kro­
nikarar og personar med andre personlege eller sjukdoms­
relaterte problem.
Venstre er positivt til å gje dei som treng det mest, gra­
tis tannbehandling. Mange rusmisbrukarar slit med dårle­
ge tenner. Mange med spiseforstyrringar har svært dårleg
tannhelse og må i enkelte tilfelle ta opp lån for å greie å
dekkje kostnadene ved behandling. I dag veit vi at eit for­
søksprosjekt med å gje utsette grupper blant eldre og ufø­
re gratis tannlegebehandling, har vore vellykka. Ein har
altså nokre erfaringar å byggje på.
NOU 2005:11, som har vore nemnt før, om det offent­
lege engasjementet på tannhelsefeltet, har introdusert om­
grepet «personer med funksjonstap» som ein ny kategori
i staden for det gamle «gruppe C», som beskriv dei som
allereie hadde rettar innafor lova om tannhelsetenester.
Venstre meiner at vi må gå mykje lenger. I mange låginn­
tektsfamiliar veit vi at tannhelse er svært nedprioritert.
Mange med låge inntekter droppar tannhelseundersøkin­
gar, med det resultat at problema og kostnadene veks.
Venstre meiner at personar med ei inntekt på under 2G
skal få gratis tannbehandling. Dårleg tannhelse er sosialt
stigmatiserande, som vi har høyrt mange andre seie. Det
kan for nokre grupper hindre sosial kontakt, og det gjer
det vanskeleg å skaffe seg arbeid. I tillegg er det ofte store
smerter knytt til det å ha dårleg tannhelse.
Det er stor einigheit om at det ikkje finst faglege grun­
nar til at tannbehandling skal vere åtskilt frå anna medi­
sinsk behandling. I lys av dette meiner Venstre at ei of­
fentleg finansiert ordning knytt til tannbehandling vil gje
utsette grupper verdigheit og sikre betre tannhelse for hei­
le folket.
Eg meiner etter å ha høyrt alle innlegga tidlegare i den­
ne debatten i dag, at det er ganske rimeleg å tolke det slik
at ei betring av tannbehandlingstilbodet til eldre og for­
skjellige vanskelegstilte grupper har fleirtal i denne salen.
No har Regjeringa to anledningar til å vise kva dei vil gje­
re. Då tenkjer eg sjølvsagt på den varsla omsorgsmeldinga
og også på oppfølginga av NOU 2005:11. Eg ser fram til
behandlinga av desse sakene. Venstre ønskjer å signalise­
re ei offensiv haldning med tanke på ei betring av det gjel­
dande tannhelsetilbodet i kongeriket.
Jan­Henrik Fredriksen (FrP) [14:30:30]: Aller
først har jeg lyst til å takke interpellanten for å ha tatt opp
dette temaet. Det er både lærerikt og givende. Men som
det også er sagt, dette er ikke noe nytt emne. I en under­
søkelse fra 1998 som gikk på demenssyke eldre, var det
faktisk slik at 53 pst. hadde for dårlig munnhygiene. Den
undersøkelsen konkluderte helt klart med at pleie­ og om­
sorgspersonellet hadde for lite kunnskaper om tann­ og
munnstell.
I 2001 ble det gjort en ny kartlegging. Da så man at tal­
let på dem som hadde for dårlig munnstell, hadde sunket
til 34 pst. Man har her fått en holdningsendring blant pleie­
personell som jobber med de eldre. I 2005 ble tannhelsen
hos eldre nærmere undersøkt. Nye fakta viser at mange
har tannråte og andre plager med tennene, hele 32 pst. har
problemer med tygging, spising og svelging, og rundt
20 pst. har i tillegg problemer med munntørrhet.
For å hjelpe på dette må tannhelse prioriteres i studie­
planer og i sykepleierutdanningen, og det holdningsska­
pende arbeid på dette feltet må intensiveres. Lærestedene
som utdanner syke­ og hjelpepleiere samt omsorgsarbei­
dere, legger for liten vekt på denne delen av helsen, og
dette må endres.
Eldre på institusjon og de som mottar tjenester fra
hjemmesykepleien, har krav på tannhelsetjenester, og de

2. mai -- Forslag fra repr. Molvær Grimstad, Syversen og Tørresdal om maksimal
ukentlig oppholdstid for barn i barnehage
2009
2006
skal også hjelpes med tannhygiene i de tilfellene de har
behov for hjelp. Pleiepersonell skal aktivt følge opp dette.
En fortsatt bedring av tannhelsen til eldre vil medføre en
bedre allmenntilstand, og må prioriteres. Da må ikke
minst helsepersonell bli gitt nok tid, kompetanse og ut­
danning slik at dette kan gjennomføres på en ordentlig
måte.
Her har vi i Norge helt klart en utfordring, ikke minst
når vi vet at vi innenfor tannhelsesektoren vil måtte gjen­
nomgå en ganske stor strukturforandring, da fylkeskom­
munen som kjent er på vei ut. Vi må finne fornuftige løs­
ninger på dette slik at vi får en gjennomføring som skaper
trygghet for befolkningen i Norge, og slik at man vet at
man har tilgang til tannhelsetjenester.
Laila Dåvøy (KrF) [14:33:56]: Jeg har lyst til å takke
statsråden for svarene hun har gitt, og også de andre som
har vært engasjert i en veldig levende, interessant og god
debatt. Jeg er enig med statsråden i at lover og regler må
følges opp i praksis, og det er gledelig at både lover og
regler vil bli gjennomgått.
Jeg tror det er veldig viktig å se på rutiner i forhold til
personalet. Det må være like viktig å stelle munnhulen og
jobbe forebyggende med munnhelse som det er for resten
av kroppen. Det bør man kanskje fokusere på umiddel­
bart, også uavhengig av ny eldreplan. Men en eldreplan
eller en melding vil gi et veldig godt incitament, og vil
være et godt redskap når man sammen skal se på kvalitet,
for tannhelse handler også om kvalitet og helsetilbud, slik
jeg ser det.
Harald Nesvik var inne på at kravet til gratis tannhelse
kunne være at man hadde en tilstand som oppfylte krav til
å få en institusjonsplass. Det er en måte å se det på. Slik
jeg har tenkt, vil det å ha et funksjonstap -- at man rett og
slett ikke lenger er i stand til selv å ta vare på tennene --
kanskje være det beste utgangspunktet når man skal se på
dette.
Sonja Sjøli sier at en helhetlig gjennomgang er nød­
vendig og at mye må ses på i sammenheng. Jeg er for så
vidt enig i det også, samtidig som jeg helt klart ser at man­
ge eldre har liten tid til å vente. Helsetilstanden forfaller
veldig fort når tannhelsen ikke tas vare på, og vi vet at når
ulikhetene er så store allerede, er det en del eldre som i
dag lever med altfor store problemer knyttet til tannhelse.
Ting tar tid. Det er et stort arbeid Regjeringen skal gå
igjennom. Oppfølgingen av NOU 2005:11 gjelder mange,
mange viktige grupper og tannhelse. Derfor vil jeg nok en
gang håpe at statsråden vil se nøye på de to punktene som
spesielt jeg har tatt opp i dag, og jeg takker igjen for at hun
har signalisert at noe kan gå raskere på dette området.
Statsråd Sylvia Brustad [14:36:34]: Det virker som
om det er bred enighet om at det trengs forbedringer, og
at tannhelse ikke har vært viet nok oppmerksomhet tidli­
gere. Det er helt åpenbart at det er vi nødt til å gjøre noe
med.
Det er ingen tvil om at tannhelsa har betydning for hel­
sa, og jeg vil si også for selvtilliten. Det har vi spesielt fått
veldig klare tilbakemeldinger om når det gjelder folk som
har problemer med rus. Det var også derfor at vi, som
Stortinget selvfølgelig er meget godt kjent med, foreslo
og fikk vedtatt mer penger til folk med rusproblemer, for
å forbedre tannhelsa allerede fra i år.
Vi har startet, og vi skal gå videre. Jeg vil selvfølgelig
komme tilbake til Stortinget, som jeg har varslet, på egnet
måte, slik at vi får anledning til å gå mer i dybden både når
det gjelder innhold og forslag til tiltak, og når det gjelder
hvilke grupper dette bør omfatte -- det er selvfølgelig deler
av gruppa eldre.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 5 er der­
med avsluttet.
S a k n r . 6
Innstilling fra familie­ og kulturkomiteen om samtyk­
ke til deltaking i ei avgjerd i EØS­komiteen om innlem­
ming i EØS­avtala av europaparlaments­ og rådsvedtak
nr. 854/2005/EF om skiping av eit fleirårig fellesskaps­
program om fremjing av sikrare bruk av Internett og ny
direktekopla teknologi (Sikrare Internett pluss) (Innst. S.
nr. 134 (2005­2006), jf. St.prp. nr. 5 (2005­2006))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 2014)
S a k n r . 7
Innstilling fra familie­ og kulturkomiteen om forslag
fra stortingsrepresentantene May­Helen Molvær Grim­
stad, Hans Olav Syversen og Bjørg Tørresdal om maksi­
mal ukentlig oppholdstid for barn i barnehage (Innst. S.
nr. 133 (2005­2006), jf. Dokument nr. 8:32 (2005­2006))
Presidenten: Etter ønske fra familie­ og kulturkomite­
en vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 mi­
nutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og
inntil 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til
replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­
til 5 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Espen Johnsen (A) [14:39:09] (ordførar for saka): Vi
skal behandle forslaget frå Kristeleg Folkeparti om mak­
simal opphaldstid kvar veke for barn i barnehagen. For­
slagsstillarane ønskjer ei slik avgrensing, og dei ønskjer at
Regjeringa skal kartleggje tilbod og behov for barnetilsyn
på kvelds­ og nattetid.
I innstillinga frå komiteen står Kristeleg Folkeparti
åleine om det synet og det forslaget. Dei andre partia går
i ulike merknader ikkje inn for ei slik lovregulering som
Kristeleg Folkeparti ønskjer, og dei vil nok i debatten gje­
re greie for sine syn i saka.

2006
2010 2. mai -- Forslag fra repr. Molvær Grimstad, Syversen og Tørresdal om maksimal
ukentlig oppholdstid for barn i barnehage
For Arbeidarpartiet er det viktigaste i barnehagedebat­
ten at vi får til ei utbygging av rimelege barnehageplassar,
med god kvalitet på det pedagogiske tilbodet, til alle som
ynskjer det. Vi har veldig store ambisjonar på vegner av
ein veldig viktig sektor, til det beste for barna.
I dag er fenomenet med barnehagar som er opne utan­
om det vi ofte kjenner som vanleg arbeidstid, relativt lite
utbreidd. Like fullt er det slik at nokre vil ha eit behov for
barnehageplass på andre tider enn den vanlege opningsti­
da, av ulike grunnar. Då er vi positive til at det blir oppret­
ta slike tilbod. Regelverket vi har i dag, gjev moglegheit
for det, og det regelverket ønskjer vi å behalde.
I forslaget frå Kristeleg Folkeparti kan ein lett få inn­
trykk av at ei lovregulering av opphaldstida i barnehagen
er nødvendig for å sikre at foreldre skal ha nok tid saman
med barna sine. I Arbeidarpartiet er vi overbeviste om at
foreldre i all hovudsak gjer alt dei kan for å få vera
saman med ungane sine, og at ei lovregulering for å
hindre at barn er for lenge i barnehagen, derfor ikkje er
vegen å gå.
Tidlegare har eg oppfatta at Kristeleg Folkeparti stort
sett har vore bekymra for foreldra sin valfridom, fordi det
er foreldra som veit best for sine barn. No ser det ut som
om det er for mykje valfridom som er bekymringa, eller
kanskje heller at foreldra vel noko som ikkje nødvendig­
vis er akkurat slik som Kristeleg Folkeparti skulle ønskje.
I Arbeidarpartiet har vi ikkje den bekymringa. Tvert
om meiner vi at eit tilbod som sikrar at barna får god kva­
litet i barnehagetilbodet, og at foreldra kan få vera yrkes­
aktive, er positivt, også for forholdet mellom foreldra og
barna og for tida dei har saman.
Det er i dag kommunen som barnehagemyndigheit
som har ansvar for barnehagetilbodet, og det er også kom­
munen som derfor må vurdere om det er behov for even­
tuelt andre eller utvida opningstider i barnehagane, ut frå
behovet i den enkelte kommunen. Vi meiner det framleis
bør vere slik, og meiner at kommunane saman med for­
eldra er godt i stand til å vurdere behovet for opningstider
og kor lenge den enkelte ungen skal vere i barnehagen.
Der det ut frå dei lokale forholda er slik at ei utvida op­
ningstid er aktuelt, er vi positive til at kommunane har
fleksibilitet i opningstidene sine. Den moglegheita har
vore der i mange år.
Det er viktig, ettersom vi vil halde fram med den prak­
sisen, å gje eit positivt signal til dei som meiner meir flek­
sible opningstider i barnehagen vil vera positivt for barna
og for foreldra til barna som går i barnehagen. Vi er over­
beviste om at barnehagen si pedagogiske rolle blir godt
ivareteken, sjølv om enkelte barnehagar skulle få op­
ningstider utover det som blir rekna som vanleg arbeids­
tid.
I innstillinga ser det ut som om heile denne debatten
kom opp som eit resultat av eit avisoppslag i vinter, der
statsråden og statssekretæren uttrykte seg positivt til
nattopne barnehagar. Dei uttrykte seg altså positivt til det
regelverket vi har i dag. Eg har lese det avisoppslaget og
er heilt einig i alt det som statssekretæren der gjev uttrykk
for, som er eit reflektert bilete av det som er kvardagen for
mange barn og småbarnsforeldre i dag. Regelverket i dag
gjer at ein kan møte desse behova ut frå kva som er tilstan­
den i den enkelte kommunen.
Dette er ikkje ein debatt om at barnehagen skal ta bar­
na frå foreldra, men ein debatt om korleis barnehagen
også kan vere med og gjere kvardagen litt enklare for en­
kelte små barn og småbarnsforeldre.
Ei lovregulering, slik Kristeleg Folkeparti ønskjer, er
etter fleirtalet i komiteen si oppfatning ikkje vegen å gå.
Fleirtalet ser heller ikkje behovet for at Regjeringa skal
kartleggje behovet for barnetilsyn om kvelden og natta.
Innstillinga frå fleirtalet i komiteen er at forslaget der­
for ikkje blir bifalt.
Olemic Thommessen (H) [14:44:17]: Familien er
den naturlige ramme for oppvekst. Vi i Høyre stoler på at
familiene er de som er best skodd, i alle fall i all hovedsak,
til å innrette sin egen hverdag i forhold til hvordan de skal
passe på sine barn, og legge til rette for hvordan det best
kan gjøres. I hvilken utstrekning man da vil bruke barne­
hage, er for oss en naturlig del av det bildet. Barnehage­
tilbudet bør derfor være sammensatt, og det bør være
mangfoldig, slik at familier med forskjellige typer behov
kan finne ordninger som passer godt for dem. Å arbeide
seg frem til det tror vi handler om at vi har et godt tilfang
av forskjellige typer barnehager, der de private barneha­
gene er et viktig bidrag. I den grad man skal kunne plan­
legge dette, holder vi fast ved at det er kommunene som
er nærmest til å se hvilke behov som er i det enkelte om­
rådet.
Vi har derfor konkludert med at det ikke er noen god
løsning å skulle lovregulere noen makstid. Ikke sånn å
forstå at vi synes det er noen fordel at barn er veldig, vel­
dig lenge i barnehagen, men hva som må forstås som len­
ge, og hvordan man vil håndtere det, må altså bli den en­
kelte families anliggende. Det synes ikke vi det er noen
grunn til å gripe inn i, ut fra de tall og den kunnskap vi i
dag har om bruken av barnehager.
Det at familien har tid til sine barn, er en verdi i seg
selv, en verdi som vi vil bidra til å bygge opp under gjen­
nom forskjellige ordninger: barnetrygd, kontantstøtte og
andre tiltak som kan ivareta svake grupper med særlige
behov. Men det å gå inn med en så tydelig inngripen som
foreslått her, vil altså ikke vi støtte.
L o d v e S o l h o l m hadde her igjen teke over
presidentplassen.
May Hansen (SV) [14:47:13]: Forslagsstillerne i Do­
kument nr. 8:32 mener det er behov for en lovendring som
begrenser barns ukentlige oppholdstid i barnehagen, og at
det i hovedsak er arbeidslivet som skal tilpasse seg fami­
lielivet, ikke motsatt. Sosialistisk Venstreparti er enig i at
det i større grad er arbeidslivet som må tilpasse seg fami­
lielivet, men vi vil ikke støtte forslaget om maksimal
ukentlig oppholdstid i barnehagen.
Det er flere ulike årsaker til at en ønsker å utvide åp­
ningstiden i barnehagene. Det er den enkelte families be­
hov og muligheten for større valgfrihet som er årsaken til
at man ønsker å legge til rette for en utvidet åpningstid.

2. mai -- Forslag fra repr. Molvær Grimstad, Syversen og Tørresdal om maksimal
ukentlig oppholdstid for barn i barnehage
2011
2006
Enslige forsørgere med skift­ og turnusarbeid har store
problemer med å få hverdagen til å gå rundt. Barn av for­
eldre med skiftarbeid og turnus må ofte først ha barnepass
om natta og så barnehageplass om dagen. Det er klart det
hadde vært mindre stress både for barnet og for familien
at barnet fikk sove i barnehagen de gangene det var nød­
vendig, og våkne til det gode pedagogiske tilbudet som en
barnehage er på dagen.
Det er ikke sammenheng mellom eventuelt behov for
nattåpne barnehager og barnehagenes rolle som pedago­
gisk tilbud på dagtid. Barnehagens pedagogiske tilbud
svekkes ikke om noen barn sover der om natta, med tilsyn.
Mange barnehager har i flere år hatt overnatting som et
ekstra tilbud til barn i barnehagen. Jeg skjønner ikke hvor­
dan forslagsstillerne kan hevde at dette går ut over barne­
hagens pedagogiske innhold. Det må man begrunne fra
denne talerstol.
Det er kommunene som er lokal barnehagemyndig­
het, og kommunene må derfor vurdere behovet for åp­
ningstider i barnehagene, herunder også eventuelt natt­
åpne barnehager. Regelverket som i dag brukes for bar­
nehager som er åpne om natta, har vi hatt de siste ti åre­
ne. Barnehageeiere som ønsker å holde barnehagen
åpen utover dagtid, må ha særlig godkjenning fra kom­
munen.
Det er kommunene, som lokal barnehagemyndighet,
som må kartlegge behovet for barnehager, herunder også
behovet for barnetilsyn på kvelds­ og nattid. Dette kan
selvfølgelig kommunene, som best kjenner det lokale be­
hovet og tiltakene. Det er kommunene som er best egnet
til å vurdere sitt tilbud til sine innbyggere.
De foreldre som får stønad til barnetilsyn, kan enten
bruke denne stønaden til private løsninger eller bruke den
til barnehager. Vi mener derfor at det ikke er nødvendig
med en kartlegging av dette behovet fra Regjeringas side.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [14:50:37]
(leiar i komiteen): Foreldre med små barn treng tid til å
vere i lag med barna sine. Derfor er det naudsynt med
gode ordningar som gjer det mogleg å kombinere yrkes­
deltaking med ei god og stabil barneomsorg. Med bak­
grunn i Regjeringa sine signal om utvida opningstid i bar­
nehagen i Dagsavisa 18. januar i år fremma Kristeleg
Folkeparti forslag om ei endring som set ei grense for kor
lenge barnet kan vere i barnehagen.
No ønskjer heldigvis ikkje Regjeringa lovendring på
dette området, og ho ønskjer kanskje heller ikkje å følgje
opp andre forslag lansert i media, som skilsmisse på da­
gen. Likevel har Regjeringa sendt ei klar oppfordring via
media til barnehagane om å utvide opningstida innanfor
dagens regelverk for å bøte på tidsklemma. Barn har be­
hov for fritid og kvile, og Kristeleg Folkeparti er bekymra
for at lengre opningstid kan føre til auka press om lengre
arbeidsdag for foreldra.
På same måte som vaksne treng barn fritid og kvile.
Kristeleg Folkeparti har derfor lagt fram eit forslag om
maksimal opphaldstid i veka i barnehage. For vaksne blir
arbeid og fritid regulert i arbeidsmiljølova. På same måte
som vaksne treng barn også fritid.
Vi må også sjå på andre alternativ enn døgnopne bar­
nehagar for å hjelpe dei som treng barnepass om kvelden
og natta. Derfor har vi bedt Regjeringa greie ut behovet
for barnepass om kvelden og natta og kome med forslag
om korleis det kan løysast.
I tillegg til at barnehagen er eit omsorgstilbod, skal
barnehagen vere ei pedagogisk verksemd. Kristeleg
Folkeparti meiner ein generell tilgang til døgnopne barne­
hagar vil svekkje barnehagen som pedagogisk tilbod.
Som vi kjenner til, er førskulelærarar ei mangelvare. Ved
auka opningstid vil dei same førskulelærarane og anna
personale måtte dekkje opp eit lengre tidsrom. Allereie i
dag er det knapt med personale på morgonen og ettermid­
dagen. Auka opningstid, t.d. frå 7 til 18, vil gje ein lengre
periode med éin eller i beste fall to vaksne på avdelinga.
Den pedagogiske verksemda føregår dessutan på dagtid.
Representanten May Hansen var inne på forholdet til
den pedagogiske kvaliteten. Dersom ein får mange nye
nattopne barnehagar utan å endre regelverket i forhold til
bemanning: Det er klart at det er eit press allereie på å få
nok førskulelærarar, slik det er i barnehagen i dag.
Barnehagen skal formidle verdiar og kultur, gje rom
for barns eiga kulturskaping og medverke til at alle barn
får oppleve glede og meistring i eit sosialt og kulturelt fel­
lesskap. Det er det som er barnehagen si oppgåve. Barne­
hagen kan ikkje dekkje alle behov. Kristeleg Folkeparti
går mot ein tanke om at barn skal vere lenger i barnehagen
for å bøte på tidsklemma. Om småbarnsforeldre med dag­
arbeid ikkje har moglegheit til å hente barnet sitt etter ti
timar i barnehagen, er det arbeidslivet som må tilpasse seg
ungane og familiane sine behov og ikkje omvendt. Vi vil
sikre barna gode omsorgsvilkår.
Saksordføraren var inne på om Kristeleg Folkeparti var
bekymra for valfridomen. Det er vi ikkje. Kristeleg Folke­
partis ærend er ikkje å korte ned dagens opningstid i bar­
nehagane eller å forby nattopne barnehagar. Men vi må
fokusere på det viktigaste. Dei viktigaste måla i barneha­
gepolitikken er å få full barnehagedekning med god kva­
litet og dernest å setje ned maksprisen. Då må tilbodet på
dagtid vere første prioritet.
Kristeleg Folkeparti er bekymra for at kvaliteten i bar­
nehagen går ned om fokuseringa på pris, plass og op­
ningstid blir einerådande. Fleire barnehagar opplever
press frå kommunen om å opprette nye avdelingar innan­
for same arealet og kutte ned på bemanninga. Vi må ikkje
misse kvaliteten av syne i iveren etter å nå alle andre mål
innanfor barnehagepolitikken. Det er fleire foreldre som
har uttrykt bekymring t.d. over at ein der ein har lengre
opningstid, ikkje har krav om auka bemanning. Det er
viktig at vi held fokuset på kvalitet, for når småbarns­
foreldre leverer barn i barnehagen, ønskjer dei at barna
skal ha det godt og trygt når dei er der. Det er eit viktig
omsorgstilbod og pedagogisk tilbod.
Det er kvardagen til barna våre som blir ramma om vi
ikkje tek omsyn til kvaliteten. Framstegspartiet har i sitt
program grunngjeve sitt syn på barnehagar med at det er
eit effektiviseringspotensial i barnehagar. Eg lurer på kva
for barnehagar Framstegspartiet har funne som har for
mange vaksne og for god plass.

2006
2012 2. mai -- Forslag fra repr. Molvær Grimstad, Syversen og Tørresdal om maksimal
ukentlig oppholdstid for barn i barnehage
For Kristeleg Folkeparti er det eit mål at dei barna som
går i barnehage, skal ha ein god kvardag med tilstrekkeleg
rom for fritid og kvile. Då må vi skaffe nok plassar og be­
halde den gode kvaliteten som ligg til grunn i barnehage­
lova, og unngå at ungane får så lang dag i barnehagen at
dei ikkje får tid og overskot til samver med familie og ve­
ner i nærmiljøet.
Eg vil til slutt fremje dei forslaga som Kristeleg Folke­
parti har i innstillinga.
Presidenten: Representanten May­Helen Molvær
Grimstad har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:56:05]: Forslagsstilla­
rane er opptekne av at barnehagar med fleksibel opp­
haldstid ikkje må bli ei ordning som fører til auka press
om lengre arbeidsdagar. Det er eg samd i. Eg delar uroa
hjå forslagsstillarane dersom utviklinga skulle bli slik at
familielivet i sterkare grad må tilpasse seg arbeidslivet, og
ikkje omvendt. På fleire område har utviklinga i lang tid
vore den motsette, at arbeidslivet i aukande grad har måtta
tilpassa seg familielivet. Det har m.a. skjedd gjennom sta­
dig betre permisjonsordningar for småbarnsforeldre. Det
er ei ønskt utvikling, og vi må passe oss slik at ikkje denne
utviklinga snur.
Det er mange barnefamiliar som kjenner at dei får for
lite tid saman, ikkje minst i småbarnsfasen. Senterpartiet
ønskjer derfor å vere med på å vidareutvikle og målrette
eksisterande ordningar og føreslå nye verkemiddel som
kan medverke til å gi ei betre ramme om dei første leveåra
til barna. Full barnehagedekning og betre permisjonsord­
ningar for småbarnsforeldre er to viktige mål for den sit­
jande regjeringa, og vi er allereie i gang med å levere.
Meir fleksible opningstider i barnehagane vil kunne
vere eit godt tilbod til fleire familiar, slik at foreldre letta­
re kan kombinere arbeid og omsorg for eigne barn. Særleg
gjeld dette for dei foreldra som jobbar skift eller turnus.
Både arbeidsgivarar og barnehagar har eit ansvar for å
leggje til rette for løysingar som gjer det mogleg for bar­
nefamiliane å vere meir saman, samtidig som foreldra kan
vere yrkesaktive. Det er viktig at dette skjer på måtar som
ikkje gjer det vanskelegare for foreldre å motstå press frå
arbeidsgivarar om å jobbe lengre dagar.
Eg vil tru at det er semje i denne salen om at det finst
grenser for kor lenge barn har godt av å vere i barnehagen,
og likeins semje om at ungane treng tid saman med for­
eldra sine. Men dei som best av alle veit dette, er foreldra
sjølve. Uavhengig av opningstida i barnehagen har eg di­
for tiltru til at foreldre innrettar seg på ein slik måte at dei
får tid saman med ungane sine.
Senterpartiet finn ikkje grunn til å støtte forslaget om
maksimal opphaldstid pr. veke i barnehagen. Vi meiner
også, som fleirtalet gjer, at det ikkje er samanheng
mellom eventuelle behov for nattopne barnehagar og rolla
til barnehagane som pedagogisk tilbod på dagtid. Eg vil
minne om, slik fleire andre har gjort før meg, at det alle­
reie finst eit regelverk for barnehagar som er opne om nat­
ta. Dette regelverket seier at barnehageeigarar som øn­
skjer å halde ope utover dagtid, må ha særleg godkjenning
frå kommunen. Det er kommunen som lokal banehage­
myndigheit, og ikkje staten, som må vurdere trongen for
utvida opningstider i barnehagane. Senterpartiet vil at det
skal halde fram slik, og vi ønskjer ikkje ei statleg oversty­
ring og detaljregulering av den lokale barnehagemyndig­
heita på dette området.
Senterpartiet har tiltru til at foreldre innrettar seg til
beste for seg sjølve og for familien. Vi har også tiltru til
kommunane som lokale barnehagemyndigheiter. Sam­
stundes må det gå ei utfordring til arbeidsgivarar, både of­
fentlege og private, om at dei også bidreg til gode løysin­
gar som kjem til møtes småbarnsforeldre sitt ønske om tid
saman med eigne barn.
Statsråd Øystein Djupedal [15:00:11]: Forslaget fra
stortingsrepresentantene May­Helen Molvær Grimstad,
Hans Olav Syversen og Bjørg Tørresdal gjelder spørsmå­
let om maksimal ukentlig oppholdstid for barn i barneha­
ge og spørsmålet om å kartlegge behovet for barnetilsyn
om kvelden og natten.
Når det gjelder spørsmålet om maksimal ukentlig opp­
holdstid for barn i barnehage, er jeg enig med forslagsstil­
lerne i at det i hovedsak er arbeidslivet som skal tilpasse
seg familielivet, ikke motsatt. Det medfører imidlertid
ikke riktighet at Regjeringen har gitt signaler om økt åp­
ningstid i barnehagene. Det regelverket vi i dag har for
barnehager som er åpne på nattid, har vi hatt de siste ti
årene. Regjeringen har ingen planer om å endre dette, og
har heller ikke signalisert det. Det er kommunene som lo­
kal barnehagemyndighet som må vurdere behovet for
eventuelle nattåpne barnehager. Jeg har den tiltro til for­
eldre at de selv kan vurdere hva som er deres barns beste
i de tilfeller de ikke selv kan ta hånd om barna om natten.
Departementet har heller ikke fått henvendelser som
tyder på at det er behov for å regulere barns oppholdstid i
barnehage ved lov. Jeg mener foreldre og barnehageeiere
har de beste forutsetninger for å finne fram til løsninger
som kommer både familiene og det enkelte barn til gode.
Jeg kan i dag ikke se at det at noen barn har behov for bar­
nehageplass på nattid, vil frata dem den muligheten et pe­
dagogisk tilbud på dagtid kan gi.
Når det gjelder behovet for barnetilsyn om kvelden og
natten, er det kommunen som lokal barnehagemyndighet
som har ansvaret for å kartlegge behovet for barnehager.
Jeg mener de også bør kartlegge behovet for barnetilsyn
på kvelds­ og nattid og eventuelt sørge for et nattåpent til­
bud dersom særlige forhold tilsier et behov for det. Jeg
mener det regelverket vi har i dag, fungerer bra nok. For­
slagsstillerne viser til at aleneforeldre i dag får stønad til
barnetilsyn. En slik stønad kan brukes både til å betale for
private løsninger og til barnehage. Jeg har på denne bak­
grunn ingen planer om å utrede dette spørsmålet nærmere.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF) [15:02:31]:
Statsråd Djupedal seier at Regjeringa ikkje har gitt no­
kon signal om nattopne barnehagar. Ifølgje oppslaget i
Dagsavisen, som det her er blitt referert til, verka det

2. mai -- Voteringar 2013
2006
som at det her kom nokre nye signal frå Regjeringa -- det
var iallfall tydeleg både i overskrifta og i ingressen, men
det kan jo ha vore feil vinkla. Det var mange førespurna­
der frå media om ein ville stille opp til debatt. Vi fekk
vite at ingen frå Regjeringa, verken statsråden eller an­
dre, ville vere med og debattere dette. Korleis skulle vi
tolke det? Kva låg det eigentleg i det at ein ikkje ville
stille opp til debatt? Viss det var slik at det ikkje låg noko
i det, kunne ein ha stilt opp i ein mediedebatt med ein
gong og avvist det.
Men det som eg lurer på i forhold til dei utfordringane
som vi har om kvalitet i dagens barnehagar, er om statsråd
Djupedal, med alle desse måla som vi ønskjer å nå, som
full barnehagedekning, er bekymra for at kvaliteten kan
vere under press? Og kva vil statsråden gjere med det?
Statsråd Øystein Djupedal [15:03:36]: For det førs­
te medfører det ikke riktighet at vår regjering, ved ver­
ken meg selv eller min statssekretær, har uttrykt ønske
om å endre dagens regelverk. Det har stått der i ti år, og
det er barnehageeier og foreldre som sammen må hånd­
tere regelverket, slik at man får hverdagen til å henge
sammen. Vi har ikke signalisert endringer i dette regel­
verket, som heller ikke den forrige regjering gjorde end­
ringer i.
Når det gjelder kvaliteten i barnehager, er vår regje­
ring veldig opptatt av det. Vi har akkurat nå vedtatt ram­
meplanen for barnehager, og vi har selvfølgelig lagt vekt
på kvaliteten i -- skal vi si -- barnehagenes læreplaner
eller fagplaner. I tillegg har vi innskjerpet muligheten
for dispensasjonsadgang for pedagogiske ledere i det til­
fellet man ikke klarer å skaffe pedagogisk personale. På
mange ulike felt styrker vi altså nå kvaliteten, med kom­
binasjonen av tre ting: Vi bygger ut barnehageplasser i
et tempo vi ikke har sett før, vi setter prisen ned til et
nivå som begynner å bli meget akseptabelt, og i tillegg
opprettholder vi og styrker kvaliteten. Så vi gjør altså alt
det som foreldre som har barn i barnehage, ønsker at vi
skal gjøre. Dette er et av vår regjerings aller viktigste
satsingsområder.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Fleire har heller ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.
(Votering, sjå side 2014)
Etter at det var ringt til votering i 5 minutt, sa
presidenten: Vi skal då votere over sakene nr. 1--4 og
6--7 på dagens kart.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten har Carl I. Hagen sett
fram tre forslag på vegner av Framstegspartiet.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at ekteparet A
og B får kompensert sine totale dokumenterte utgifter
som direkte relaterer seg til deres kamp for full opp­
reisning, regnet fra mars 1994 og frem til dags dato,
med renter. Fra den sum som fremkommer etter en
gjennomgang av kostnadene, trekkes allerede utbetalte
kr 1 200 000 for kostnadsdekning av utgifter som
fremkommer i partenes forlik datert 26. januar 2006.
Forslag om tilleggsbevilgning som sikrer slik kompen­
sasjon, fremmes i forbindelse med Revidert nasjonal­
budsjett våren 2006.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Som billighetserstatning innvilges A kr 1 000 000
og B kr 500 000 som uttrykk for at det offentlige har
sviktet i sin behandling av deres sak og tilkjennegivel­
se av sakens alvorlige og kritikkverdige karakter.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for en gjennom­
gang av kontroll­ og kvalitetssikringssystemet for på­
talemyndigheten og politiets embetsutførelse, og frem­
me forslag om eller sørge for gjennomføring av tiltak
og omorganiseringer som sikrer at de kritikkverdige
forhold som er behandlet i Dokument nr. 4:1 (2005­
2006), ikke skjer igjen.»
V o t e r i n g :
Forslaga frå Framstegspartiet vart med 82 mot 25
stemmer ikkje vedtekne.
(Voteringsutskrift kl. 15.13.04)
Komiteen hadde tilrådd:
Dokument nr. 4:1 (2005­2006) -- om særskilt melding
fra Stortingets ombudsmann. Politiets og påtalemyndig­
hetens behandling av to anmeldelser -- vedlegges proto­
kollen.
V o t e r i n g :
Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde tilrådd:
I
Stortinget ber Regjeringa etablera ei særskilt erstat­
ningsordning for etterlatne etter Mehamn­ulukka.
II
Stortinget ber Regjeringa oppnemna ei eiga nemnd
som får som oppgåve å fastsetja erstatningsbeløp og defi­
nera kven som skal omfattast av ordninga.
III
Dokument nr. 24 (2004­2005) Rapport til Stortingets
presidentskap fra Stortingets granskningskommisjon for
Mehamn­ulykken -- vert lagd ved protokollen.
V o t e r i n g :
Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken.

2006
2014 2. mai -- Referat
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten har Gjermund Hage­
sæter sett fram tre forslag på vegner av Framstegspartiet.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå kompetan­
sebehovet hos saksbehandlere engasjert av namsman­
nen, med sikte på å stille kompetansekrav som sikrer
brukere best mulig og likest mulig saksbehandling.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå gebyr som
ilegges av namsmannen og antall ganger gebyr kan
ilegges samme hovedkrav. Det skal videre gjennomgås
i hvilken grad en reduksjon av gebyrbelastningen kan
bidra til å redusere antallet gjeldsoffer, og det skal leg­
ges frem forslag om nødvendige endringer på bak­
grunn gjennomgangen.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sette i verk nødvendige
tiltak for å sørge for at offentlige kreditorer i større
grad viser fleksibilitet og bidrar konstruktivt til gjelds­
ordning på linje med kreditorer i det private nærings­
liv.»
V o t e r i n g :
Forslaga frå Framstegspartiet vart med 83 mot 23
stemmer ikkje vedtekne.
(Voteringsutskrift kl. 15.14.03)
Komiteen hadde tilrådd:
Dokument nr. 3:5 (2005­2006) -- Riksrevisjonens un­
dersøkelse av forvaltningen av gjeldsordningsloven
-- oppfølging av Dokument nr. 3:13 (1996­1997) -- vedleg­
ges protokollen.
V o t e r i n g :
Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken.
Votering i sak nr. 4
Komiteen hadde tilrådd:
Dokument nr. 3:6 (2005­2006) -- Riksrevisjonens un­
dersøkelse av medisinsk­teknisk utstyr i sykehus -- ved­
legges protokollen.
V o t e r i n g :
Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken.
Presidenten: I sak nr. 5 ligg det ikkje føre noko vote­
ringstema.
Votering i sak nr. 6
Komiteen hadde tilrådd:
Stortinget gjev samtykke til godkjenning av avgjerd i
EØS­komiteen nr. 17/2006 om innlemming i EØS­avtala
av europaparlaments­ og rådsvedtak nr. 854/2005/EF om
skiping av eit fleirårig fellesskapsprogram om fremjing av
sikrare bruk av Internett og ny direktekopla teknologi
(Sikrare Internett pluss).
V o t e r i n g :
Tilrådinga frå komiteen vart samrøystes vedteken.
Votering i sak nr. 7
Presidenten: Under debatten har May­Helen Molvær
Grimstad sett fram to forslag på vegner av Kristeleg
Folkeparti.
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om
maksimal ukentlig oppholdstid for barn i barnehage.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen kartlegge behovet for
barnetilsyn om kvelden og natta, og eventuelt fremme
forslag til praktiske og økonomiske ordninger som kan
imøtekomme behovet.»
V o t e r i n g :
Forslaga frå Kristeleg Folkeparti vart med 98 mot 7
røyster ikkje vedtekne.
(Voteringsutskrift kl. 15.15.47)
Komiteen hadde tilrådd:
Dokument nr. 8:32 (2005­2006) -- om forslag fra stor­
tingsrepresentantene May­Helen Molvær Grimstad, Hans
Olav Syversen og Bjørg Tørresdal om maksimal ukentlig
oppholdstid for barn i barnehage -- bifalles ikke.
V o t e r i n g :
Tilrådinga frå komiteen vart vedteken med 96 mot 7
røyster.
(Voteringsutskrift kl. 15.16.50)
S a k n r . 8
Referat
1. (216) Statsrekneskapen medrekna folketrygda for
2005 (St.meld. nr. 3 (2005­2006))
Samr.: Blir send finanskomiteen.
2. (217) Forslag fra stortingsrepresentantene Odd
Einar Dørum, Borghild Tenden, Gunnar Kvassheim
og Trine Skei Grande om å innføre et kompetanseår
for lærere i grunn­ og videregående skole (Dokument
nr. 8:81 (2005­2006))
Samr.: Blir sendt kyrkje­, utdannings­ og forsk­
ingskomiteen.

2. mai -- Referat 2015
2006
3. (218) Forslag fra stortingsrepresentantene Anders
Anundsen, Bård Hoksrud, Per Ove Width, Kåre
Fostervold, Per Sandberg og Arne Sortevik om full­
standard firefelts E18 fra Larvik til Telemarks grense
(Dokument nr. 8:80 (2005­2006))
Samr.: Blir sendt transport­ og kommunikasjons­
komiteen.
4. (219) Samtykke til ratifikasjon av en frihandelsav­
tale mellom EFTA­statene og Republikken Korea og
en bilateral landbruksavtale mellom Kongeriket
Norge og Republikken Korea, begge av 15. desember
2005 (St.prp. nr. 55 (2005­2006))
5. (220) Noregs deltaking i den 60. ordinære general­
forsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vida­
reførte sesjonar av FNs 59. generalforsamling
(St.meld. nr. 14 (2005­2006))
6. (221) Noregs deltaking i Europarådet i 2005
(St.meld. nr. 15 (2005­2006))
Samr.: Nr. 4--6 blir sende utanrikskomiteen.
Presidenten: Dermed er dagens kart handsama ferdig.
Ber nokon om ordet sett i høve til § 37 a i Stortingets
forretningsorden? -- Møtet er slutt.
Møtet slutt kl. 15.20.