1241
8. feb. -- Redegjørelse av statsministeren
om situasjonen i forbindelse med aksjonene i utlandet
S 2005--2006
2006
Møte onsdag den 8. februar kl. 10
President: T h o r b j ø r n J a g l a n d
D a g s o r d e n (nr. 41):
1. Redegjørelse av statsministeren om situasjonen i for­
bindelse med aksjonene i utlandet
2. Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
3. Interpellasjon fra representanten Jon Lilletun til uten­
riksministeren:
«Artikkel 18 i Konvensjonen om sivile og politiske
rettar slår fast at alle har rett til åleine eller saman
med andre å utøve sin religion, privat og offentleg.
Trass i dette skjer det brot på religionsfridomen i ei
rekkje land, og mange vert krenkte for si trus skuld. I
fleire land gjev ikkje styresmaktene innbyggjarane
sine effektivt vern, og mange religiøse minoritetar
vert møtte med unødvendig brutal bruk av makt frå
styresmaktene. I Kina og Vietnam vert kristne og
muslimske leiarar forfølgde og dømde til døden. I
Turkmenistan ser vi ein auka religiøs intoleranse. I
Pakistan, Egypt og Iran risikerer konvertittar livet. På
bakgrunn av dei mange grove brota på menneskeret­
tane er det behov for å auke presset på statar som
krenkjer trusfridomen.
Kva vil utanriksministeren gjere for å auke vernet
om trusfridomen?»
Presidenten: Representanten Rune J. Skjælaaen, som
har vært permittert, har igjen tatt sete.
Valg av settepresidenter
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to
settepresidenter for Stortingets møter i dag og i morgen
-- og anser det som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Sigvald Oppebøen Hansen og
Gunn Olsen. -- Andre forslag foreligger ikke, og Sigvald
Oppebøen Hansen og Gunn Olsen anses enstemmig valgt
som settepresidenter for dagens og morgendagens møter.
Representanten Jan Tore Sanner vil framsette et privat
forslag.
Jan Tore Sanner (H) [10:02:27]: På vegne av stor­
tingsrepresentantene Petter Løvik, Svein Flåtten, Kari
Lise Holmberg, Peter Skovholt Gitmark og meg selv vil
jeg fremme forslag om å styrke ansattes mulighet for
medeierskap i egen bedrift.
Presidenten: Representanten Per Ove Width vil fram­
satte et privat forslag.
Per Ove Width (FrP) [10:03:00]: På vegne av stor­
tingsrepresentantene Siv Jensen, Per Roar Bredvold, Hen­
ning Skumsvoll og meg selv framsettes forslag om å opp­
rette en forsvarskommisjon for å gjennomgå Forsvarets
rolle og rammer i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.
Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
Som det framgår av dagsordenen som foreligger i end­
ret utgave, går den muntlige spørretimen ut. Dette er be­
sluttet av Stortingets presidentskap etter samråd med de
parlamentariske lederne og statsministeren.
S a k n r . 1
Redegjørelse av statsministeren om situasjonen i for­
bindelse med aksjonene i utlandet
Statsminister Jens Stoltenberg [10:04:10]: Vi har bak
oss en uke med hendelser Norge ikke har opplevd maken
til. Vi har sett rasende mennesker demonstrere mot vårt
land, ambassader i brann og flagg som tråkkes på og bren­
nes. Vi har sett angrep på og trusler mot mennesker som
har til oppgave å arbeide for forståelse mellom land og for
økonomisk og sosial framgang -- og i går væpnede ekstre­
mister som gikk til angrep på en liten norsk styrke og de­
res allierte i Afghanistan.
Dette er utrolige bilder, og mange har følt uro over ut­
viklingen. Særlig treffer det oss fordi vi selv ikke opplever
at vi er i konflikt med noe land, noen folkegruppe eller
noen religion. Tvert imot, som utenriksministerens rede­
gjørelse her i dag vil vise, søker Norge etter beste evne å
spille en rolle som brobygger og pådriver for sosial og
økonomisk utvikling. Dette er også hovedbildet av vårt
land ute i verden.
Vi setter store ressurser inn på å tilrettelegge for en fre­
delig utvikling i mange konflikter. Våre soldater gjør en
stor innsats for å stabilisere konfliktsituasjoner. Vår bi­
stand går ut på å bekjempe fattigdom og hjelpe mennesker
og land til en bedre framtid. Alt dette arbeidet vil fortsette.
På en slik bakgrunn er det som har skjedd, på den ene
side et bilde på hvor nær vi er kommet hverandre, og på
den annen side et bilde på hvor mange hindringer det
gjenstår å overvinne. Vi har én verden, men menneskenes
verden er ennå ikke én med seg selv.
Verden er blitt slik at hvert ord sagt spres til alle ver­
denshjørner med lysets hastighet, men hvor de kulturelle
forutsetninger for å forstå og fortolke andres levesett ikke
har holdt tritt med utviklingen i kommunikasjonsteknolo­
gien.
Vi har et multikulturelt samfunn, med ulike perspektiv
og ulike normgrunnlag, også i vårt eget land. Vår genera­
sjons store oppgave er å se til at kulturene kan finne
sammen i toleranse, at vi unngår arroganse, og at arbeidet
for å realisere de fundamentale friheter som ligger i men­
neskerettighetene, vinner over motkreftene.
Anslagene mot Norge er ikke uttrykk for muslimers
holdninger til Norge. De er et uttrykk for noen ytterliggå­
ende menneskers holdninger til Norge. Det viser ikke
minst den klare avvisning av angrepene vi har sett fra
norske muslimer. Det kommer også rapporter fra de lan­
dene der det har vært uroligheter, nå sist fra Iran, som vit­
ner om at mange tar avstand fra sine landsmenns angrep
på norske ambassader.
Forhandlinger i Stortinget nr. 84
84

2006
1242 8. feb. -- Redegjørelse av statsministeren
om situasjonen i forbindelse med aksjonene i utlandet
Vi kan lære mye av andres verdier, men på noen områ­
der er vi kompromissløse. Vi aksepterer ikke vold mot
uskyldige. Vi skal også ha stor toleranse overfor andres
uttrykksformer. Men det krenker oss når flagget vårt tråk­
kes på og brennes. Også norske muslimer reagerer på det­
te. Det norske flagget er også deres flagg.
Mange føler uro etter det som har skjedd de siste dage­
ne. Mange nordmenn med innvandrerbakgrunn føler
utrygghet overfor bildene av rasende menneskemengder.
Mange føler også utrygghet overfor motreaksjoner og dis­
kriminering. Jeg forstår at mange blir usikre i en slik situ­
asjon. Samtidig vil jeg at alle skal vite at norske myndig­
heter og norsk politi hele tiden er opptatt av hvordan vi
best mulig kan passe på sikkerheten til alle som bor i lan­
det vårt.
Politiets årvåkenhet er økt. Sikkerheten til utsatte per­
soner vurderes fortløpende. Jeg er glad for at politiet fort­
satt vurderer trusselnivået i Norge som moderat. Det er
ikke framsatt konkrete trusler mot Norge eller utenlandske
interesser i vårt land.
Vi arbeider løpende med sikkerheten til nordmenn i ut­
landet. Personell på ambassader, militære styrker og and­
re nordmenn blir hele tiden orientert om situasjonen. Våre
utenriksstasjoner i de berørte områdene har økt beredska­
pen. Utenriksdepartementet har tatt kontakt med en rekke
regjeringer for å forvisse seg om at de ivaretar sine for­
pliktelser for sikkerheten til norske ambassader og dem
som arbeider der.
Vi ønsker ikke og vil ikke akseptere at det oppstår
splittelser mellom menneskegrupper. Vi skal og må bli et
land som lykkes med integreringspolitikken. Vi ønsker et
land med plass til ulike meninger, ytringer og trosretnin­
ger. Vi kan ikke forfølge disse målene hvis vi går på ak­
kord med det som for oss er fundamentale friheter, som
frihet fra frykt, frihet fra vold eller undertrykkelse, og fri­
heten til den frie ytring -- friheter som det må kjempes for
å utvide hver eneste dag.
I går morges oppstod det en meget alvorlig situasjon da
200--300 bevæpnede afghanske ekstremister angrep ho­
vedkvarteret til det regionale stabiliseringslaget i Meyma­
neh i Nord­Afghanistan som ledes av Norge. Det var 33
norske soldater i leiren. I tillegg deltar også et tjuetalls mi­
litære fra andre land, blant dem noen fra Latvia og Fin­
land.
Det er seks norske soldater som er skadet. Ingen av
dem er kritisk skadet. To er sendt ut av området for be­
handling. De øvrige tas hånd om på stedet. Det ble nød­
vendig med forsterkninger og flystøtte, bl.a. fra neder­
landske F­16­fly og amerikanske bakkestøttefly. Britiske
styrker ble fløyet inn med tyske helikoptre. Sammen med
lokale afghanske krefter bidrog dette til at situasjonen
kom under kontroll.
Våre soldater fortjener honnør. De norske soldatene
har forsvart seg på en bestemt og klok måte. Og de bekref­
ter det inntrykket jeg fikk av dem da jeg besøkte Afghani­
stan i desember, at dette er noen av de høyest utdannete og
beste soldater som finnes i verden. De har vært gjennom
en trening og har et utstyr som gjør dem i stand til å påta
seg krevende og risikofylte oppdrag.
Det er viktig for meg å forsikre alle dem som har sine
kjente og kjære i Afghanistan og annen utenlandstjeneste,
at de utfører viktige oppdrag for Norge og for verdens­
samfunnet. Vi skal gjøre hva vi kan for at de skal få den
støtten de trenger og vende trygt tilbake etter endt tjenes­
te.
Det er kommet meldinger om at afghanske sikkerhets­
styrker skjøt på angriperne, og at noen av angriperne skal
være omkommet. Det er alltid dypt beklagelig når men­
neskeliv går tapt.
Situasjonen i Afghanistan er nå roligere. Men det er
meget alvorlig det som har skjedd. Og vi er forberedt på
nye tilspissede situasjoner.
Jeg har snakket med Afghanistans president Karzai om
hendelsen. Karzai berømmet de norske styrkenes innsats
for fred og sikkerhet i Afghanistan, og han understreket at
Afghanistan er et land som i tiår er blitt utsatt for krig,
borgerkrig, vold og undertrykkelse, og at de norske styr­
kene er med på å bekjempe nettopp det.
NATOs generalsekretær har forsikret at NATO­kom­
mandoen vil støtte opp om de norske styrkene. Han hadde
den største respekt for kvaliteten og for det arbeidet de
norske styrkene gjør i Afghanistan.
Norge har et langsiktig perspektiv på den internasjona­
le bistanden for å stabilisere situasjonen i Afghanistan.
Det er nettopp når det oppstår vanskelige situasjoner, at
det er viktig at vi står fast på de oppdrag vi har påtatt oss.
Vi vil ikke bøye av for press. Vold og trusler skal ikke føre
fram. De norske styrkene vil bli stående i Afghanistan.
I dag morges overleverte vår ambassadør i Damaskus
en kraftig protestnote til den syriske regjeringen. Det er en
situasjon uten sidestykke at en norsk ambassade blir an­
grepet og brent ned. Det hadde Syria ansvaret for å forhin­
dre. Det ansvaret sviktet Syria. De har fortsatt ansvar for
å beskytte våre folk der. Og vi vil holde dem ansvarlig for
de økonomiske skadene ved at vi krever erstatning av sy­
riske myndigheter.
Denne saken har jeg drøftet med FNs generalsekretær
Kofi Annan, som deler våre grunnholdninger til de totalt
uakseptable hendelsene vi så i Damaskus. Det handler om
respekt for internasjonal lov og rett.
Ytringsfrihet er en helt grunnleggende menneskeret­
tighet og en forutsetning for et demokratisk samfunn.
Ytringsfriheten er et viktig vilkår for religionsfrihet og en
forutsetning for at ulike religioner kan dyrkes side om si­
de. Religionsfriheten er et viktig minoritetsvern og en del
av de menneskerettighetene som folkeretten beskytter.
Ytringsfriheten er grunnlovfestet i Norge.
Jeg er enig med dem som sier at ytringsfriheten er en
rett, men ikke en plikt. Vi har alle et ansvar for å ta hensyn
til andre når vi ytrer oss. Ikke minst har vi et ansvar for å
ta hensyn til andre menneskers tro og andre menneskers
religion. Karikaturene av Muhammed har såret mange
muslimer.
I våre demokratier har man rett til å publisere slike teg­
ninger, slik man har rett til å framsette andre kontroversi­
elle, provoserende ytringer. Hver eneste dag lar norske
medier være å sette ytringer, tekster, bilder og tegninger
på trykk. Innenfor rammene av ytringsfriheten kunne det­

8. feb. -- Redegjørelse av statsministeren
om situasjonen i forbindelse med aksjonene i utlandet
1243
2006
te utmerket godt publiseres, men mediene velger selv å
ikke publisere -- ut fra sitt eget skjønn og sine egne krite­
rier. Det sentrale her er at det er mediet selv som tar be­
slutningen, ikke myndighetene. Men enhver fri ytring må
også tåle å bli vurdert, debattert og kritisert ut fra sitt inn­
hold og den sammenhengen den framsettes i. Det er også
en del av ytringsfriheten.
Åmene at det ut fra en rekke kriterier var uklokt å tryk­
ke disse tegningene, er ikke å begrense ytringsfriheten.
Det er å delta i den debatten det frie ordskiftet og ytrings­
friheten er til for.
Det er en viktig del av alles oppvekst og sosiale trening
at vi lærer å bruke klokskap når vi snakker om andre.
Samtidig er selve retten til frie ytringer en sentral del av
de kritiske holdninger og spørsmål ved gamle sannheter
som bringer menneskeheten framover. Uansett hva man
måtte mene om tegningene, gir de ingen rett til å bruke
vold eller true med angrep på ytringsfriheten. Den store
franske opplysningsfilosofen Voltaire har sagt det slik:
Jeg er uenig i hva du sier, men vil kjempe til døden for din
rett til å si det.
Regjeringen må være klar og tydelig i sin fordømmelse
av vold og ikke gi etter for terror. Bare da får vi det grunn­
laget vi trenger når vi understreker behovet for og vårt
sterke ønske om dialog -- dialog mellom kulturer og land
og dialog mellom religioner.
Jeg mener de toneangivende muslimske miljøene i
Norge har håndtert situasjonen som har oppstått etter at
karikaturtegningene ble trykket, på en god måte. Vi har
hørt at sentrale ledere har vært kompromissløse i sin av­
visning av vold og trakassering. Vi må ikke la ytterfløyene
få styre dagsordenen og dominere arenaen. Utenriksmi­
nisteren har under håndteringen av den internasjonale
situasjonen den siste uken holdt nær kontakt med bl.a. Is­
lamsk Råd og andre framtredende muslimer.
Arbeids­ og inkluderingsministeren, som har et sær­
skilt ansvar for integrering og inkludering av innvandrer­
befolkningen, vil i dag møte muslimsk ungdom for å lytte
til hvordan de opplever situasjonen, og hvordan vi
sammen kan bygge broer.
Vi ønsker kontakt med religiøse ledere i Norge og i
andre land. Vi ønsker å høste av deres erfaringer og motta
deres råd. Vi ønsker å hindre konflikter, ikke å skape dem.
Vi vil følge opp den etablerte dialogen mellom myn­
dighetene og representanter for ulike trossamfunn. Denne
dialogen er nødvendig for å sikre en god håndtering av de
utfordringer som kan oppstå i møtet mellom storsamfun­
net og de forskjellige religiøse minoritetene.
Vår visjon er å skape et av de mest vellykte inkluderen­
de fellesskap verden har sett. Det krever at vi bygger gjen­
sidig forståelse, og at vi unngår at det utvikler seg et klas­
sedelt samfunn basert på etnisk opprinnelse. Regjeringen
har nå startet arbeidet med en handlingsplan for integre­
ring og inkludering av innvandrerbefolkningen. I den pro­
sessen vil vi også ha dialog med innvandrermiljøene.
Vi må arbeide nasjonalt og globalt for integrering og
dialog. FN er en viktig arena for å fremme dialog og frem­
me fred og forsoning. Det blir ingen enkel vei, men det er
ingen alternativ. Like sikkert som vi vil oppleve tilbake­
slag, like sikkert skal vi framover mot målet om et inklu­
derende samfunn.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det åpnes for et
innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe, og med
et eventuelt sluttinnlegg fra statsministeren -- og anser det
for vedtatt.
Hill­Marta Solberg (A) [10:18:54]: De siste dagers
begivenheter i en rekke muslimske land er meget alvorlig.
Det å se rasende mennesker som demonstrerer mot Norge
og brenner vårt flagg, er skremmende og alvorlig. Det er
vanskelig å forstå for mange av oss at Norge som arbeider
for fred og forsoning, utsettes for slike angrep.
Angrepene på vår ambassade i Damaskus på lørdag og
på ambassaden i Teheran i går, og på andre lands ambas­
sader, er helt uakseptable, og de må fordømmes. Ambas­
sader og diplomater skal etter internasjonale konvensjoner
være under vertslandets beskyttelse, overalt og til enhver
tid. Vi holder derfor syriske myndigheter ansvarlig for
ødeleggelsene som har funnet sted i Damaskus. Derfor er
det riktig at Norge har sendt en meget skarp protest til sy­
riske myndigheter. Det er også riktig å kreve de materielle
skadene erstattet av syriske myndigheter. Statsministeren
har tatt ambassadeødeleggelsene i Damaskus opp med
FNs generalsekretær, som vi nylig hørte i redegjørelsen,
og det vurderes også videre oppfølging i FN. Det er også
helt nødvendig, slik Utenriksdepartementet gjør, å forsik­
re seg om at andre lands myndigheter tar sitt beskyttelses­
ansvar for ambassader på det største alvor. Jeg er trygg på
at Utenriksdepartementet håndterer dette profesjonelt.
Angrepet på den norskledede basen i Nord­Afghanis­
tan er meget alvorlig. Hvem som angrep, og hvorfor de
angrep, er fortsatt noe uklart, men det er ikke usannsynlig
at det hadde å gjøre med den uro som vi har sett andre ste­
der i regionen den senere tid.
Norske menn og kvinner i uniform i utlandet gjør en
tjeneste for NATO og for FN i fredens hensikt. De gjør en
innsats for at andre land skal oppnå fred, for at mennesker
i land der det ikke eksisterer stabilitet, skal ha et håp og se
en mulighet for en positiv utvikling. De tjenestegjør i ut­
landet fordi norske politiske myndigheter har bedt dem
om å gjøre det, og deres sikkerhet er derfor vårt ansvar.
Norges oppdrag i Afghanistan er ønsket av myndighe­
tene i landet. Norske militære er der for å bidra til å stabi­
lisere situasjonen i landet, og det er derfor et viktig opp­
drag til beste for det afghanske folk. Parlamentsvalget
18. september i fjor representerer et viktig skritt i positiv
retning, men det afghanske samfunnet har fremdeles be­
tydelige utfordringer. For eksempel blir den sentrale re­
gjeringen i Kabul motarbeidet av lokale krigsherrer. Og
det kan være, slik enkelte hevdet i går, at denne rivalise­
ringen bidrog til de urolighetene vi så. Urolighetene stad­
fester under enhver omstendighet hvor labilt dette sam­
funnet er, og derfor er det også viktig og riktig at vi står
fast ved våre forpliktelser i Afghanistan.
Det er viktig å understreke at ytringsfriheten er en
grunnleggende forutsetning i et demokratisk samfunn,

2006
1244 8. feb. -- Redegjørelse av statsministeren
om situasjonen i forbindelse med aksjonene i utlandet
men som med alle andre friheter følger det også med et
ansvar. Også ytringsfriheten må utøves med klokskap.
Selv om det er åpenbart at mange muslimer har følt seg
krenket av de karikaturtegningene som er blitt trykket,
kan det aldri forsvare bruk av vold og trusler. Derfor er
også norske myndigheter krystallklare i fordømmelsen av
de voldelige handlingene som vi den siste tiden har sett er
blitt rettet mot våre ambassader og også mot våre soldater
i Afghanistan.
Nå må alle aktører bidra til å skape dialog. Det er bare
gjennom dialog at vi kan løse de bakenforliggende kon­
flikter. Dialog er også den norske regjeringens linje.
Helt til slutt vil jeg uttrykke sterk støtte til den måten
Regjeringen vår har håndtert denne vanskelige situa­
sjonen på.
Siv Jensen (FrP) [10:23:24]: Det vi har vært vitne til
de siste dagene, oppleves selvsagt som svært alvorlig og
skremmende for veldig mange av oss. Det er bra at Regje­
ringen så klart gir uttrykk for fasthet, tydelighet og rak­
ryggethet i forhold til å forsvare helt grunnleggende ver­
dier som vi ikke kan gå på akkord med, i særdeleshet ikke
når vi er utsatt for trusler og press i form av voldsrelaterte
handlinger.
Jeg har lyst til først å berømme Regjeringen for den
dialog den har hatt med ikke minst opposisjonen gjennom
denne perioden. Det er viktig at vi alle har vært godt ori­
entert om utviklingen og situasjonen, og det syns jeg Re­
gjeringen i denne saken har gjort på en utmerket måte. Det
har også vært viktig for Fremskrittspartiet å gi Regjerin­
gen arbeidsro til å håndtere denne svært alvorlige situa­
sjonen for å sikre norske borgeres interesser i utlandet, for
å sikre vårt diplomati, vårt militære personell, og på alle
måter forhindre at konfliktene skal eskalere mer enn nød­
vendig. Men samtidig med at vi ønsker å gi Regjeringen
den arbeidsroen, forventer Fremskrittspartiet selvsagt at
Regjeringen står like rakrygget som statsministeren nett­
opp gav uttrykk for, i å forsvare helt grunnleggende vest­
lige verdier. Dette er verdier som vi i vår del av verden ser
som helt selvsagte, som vi er vokst opp med, som omgir
oss i nær sagt alt vi gjør, men det er samtidig verdier som
er ukjent for veldig mange mennesker rundt omkring i
andre deler av verden. Ytringsfriheten er en slik verdi, en
verdi som åpner for debatt, for diskusjon, og som også i
vår del av verden oppleves som så ukrenkelig at også de
av oss som opplever å bli krenket og såret gjennom
ytringsfriheten, faktisk aldri vil la være å forsvare dens
betydning, uansett, fordi debatt skaper fremgang.
Vi er også glad for at Regjeringen er svært tydelig på
fortsatt tilstedeværelse i Afghanistan. Trusler skal ikke
føre frem. Det skal ikke være slik at vi trekker våre styrker
tilbake når vi blir utsatt for trusler om vold eller andre ty­
per trusler. Men når denne situasjonen roer seg ned, vil
den etterlate seg mange spørsmål, mange spørsmål som
mange av landets innbyggere forventer svar på og forven­
ter debatt om. Det er jo nettopp i en slik situasjon, på et
senere tidspunkt, at vi skal vise verdien av ytringsfrihet
gjennom å ta de debattene som vil følge i kjølvannet av
dette. Det er debatter om helt grunnleggende verdier i vår
del av verden. Det er debatter som kommer til å gripe
langt inn i norsk integreringspolitikk, som kommer til å
gripe langt inn i hva slags samfunn vi ønsker at Norge skal
være, og hva slags samfunn vi ønsker at Norge skal utvik­
le seg til å bli.
Jeg la merke til at statsministeren gav uttrykk for at vi
gjennom vår atferd skal hindre konflikter og ikke skape
dem. Det kan man lett si seg enig i. Men det må aldri være
slik at vi i vår iver etter å hindre konflikter unngår å være
tydelig på hva slags verdier vi ønsker at vårt samfunn skal
være bygget på. Vi skal aldri gå på akkord med grunnleg­
gende verdier for det norske samfunn, som det norske
samfunn har vokst ut fra, og som det store flertall av oss
ønsker skal forbli grunnleggende verdier i det norske
samfunn. Klarer vi å holde fast ved det og stille som krav
og forutsetninger for vellykket integrering i Norge at and­
re må tilpasse seg våre grunnleggende verdier, ja, da har
vi et godt utgangspunkt for en viktig debatt som vil måtte
komme. Dette er debatter som Fremskrittspartiet mer enn
gjerne vil delta i, og som vi mer enn gjerne vil skal kom­
me, men ikke nå. Nå er vi i en situasjon som krever at vi
samler oss rundt Regjeringens arbeid med å sikre våre
interesser ute. Men vi er nødt til å ta alvorlig det som nå
skjer, fordi det er ikke godt å vite om dette bare er begyn­
nelsen på en utvikling som kommer til å skape store pro­
blemer for vår del av verden i mange tiår fremover. Og
særlig er det viktig at vi står opp og aldri forlater de helt
grunnleggende prinsippene og verdiene som vårt samfunn
og vår del av verden er tuftet på, at vi ikke går på akkord
når vi blir utsatt for press og trusler.
Erna Solberg (H) [10:28:50]: La meg også få lov til å
uttrykke Høyres støtte til det arbeidet Regjeringen har
gjort i den situasjonen som har oppstått. Jeg tror det er
viktig at Norge fortsetter å opptre samlet og rolig og opp­
fordrer til dialog og vern om ytringsfriheten selv når den
settes under press.
Jeg har også lyst til å gi honnør til andre. Jeg ser at di­
alogen med muslimske miljøer i Norge er spesielt viktig.
Jeg har lyst til å gi honnør nettopp til den opptreden som
den store delen av, ja nesten alle, norske muslimer har vist
i forhold til diskusjonen og debatten som har vært i Norge.
De har stått frem som forsvarere av ytringsfriheten uan­
sett om de nok alle også gir uttrykk for at de føler seg
sterkt krenket gjennom de karikaturene som har vært pu­
blisert. Jeg registrerer også at mange av våre muslimske
brødre og søstre bruker den samme ytringsfriheten og del­
tar aktivt i samfunnsdebatten nettopp om spørsmål som
berører dem, og det tror jeg også er en positiv del av den
utviklingen vi ser i vårt samfunn.
Jeg synes også det er grunn til å tenke på og takke dem
som i dag står i første linje -- rett og slett -- i den krisen som
er oppstått ute, både ambassadepersonell, soldater, politi­
ets observatører og hjelpearbeidere både i Syria, i Liba­
non, i Iran, på Vestbredden og i Afghanistan. Det er tøft
for dem å oppleve dette, og jeg tror det er viktig at vi også
viser vår klare støtte til det arbeidet som de gjør hver dag.
Det vi opplever nå, er en ekstrem form for tabloidise­
ring i en globalisert verden. Det er rykter som har opp­

8. feb. -- Redegjørelse av statsministeren
om situasjonen i forbindelse med aksjonene i utlandet
1245
2006
stått, og fortellinger om hva som faktisk har skjedd -- både
i Norge og i Danmark -- som er grunnlag for den bevegelse
som i noen land kanskje har delvis offisiell støtte, men
som i andre land åpenbart eksisterer i mangel av kontroll.
Det er viktig for oss at vi som land står samlet om de
grunnleggende verdiene vi har, som respekt og ytringsfri­
het, men at vi kanskje også benytter denne anledningen til
å tenke litt nytt.
Nettopp hvordan norske muslimer har reagert, tror jeg
viser at både integreringen og identifikasjonsarbeidet i
vårt samfunn kanskje har gått bedre enn det av og til later
til. Det er uhyre viktig for oss nå ikke å piske opp noen
stemning mot islam eller mot muslimer i vårt samfunn.
Jeg er glad for at Regjeringen fortsetter den dialogen som
vi startet i forrige periode, både med alle minoritetsreligi­
onene og også med ungdomsmiljøene, for ikke minst er
det viktig å sørge for god integrering i og god identifika­
sjon med det norske samfunnet for de unge som skal leve
og vokse videre i vårt samfunn. Da er det viktig at vi også
sørger for at våre politiske saker og debatter er relevante
med tanke på innvandrernes problemer, det er viktig at vi
har respekt for deres utfordringer, samtidig som vi ikke
kompromisser på våre viktigste områder.
Det er også viktig å tenke igjennom hvordan vi kan
spre mer kunnskap om vårt samfunn og om andre sam­
funn -- i vårt samfunn. I Norge har Kirken og religionens
rolle i politikk og samfunnsliv blitt svekket kontinuerlig i
flere hundre år. I mange muslimske land har utviklingen
vært annerledes, særlig etter 1970. Religionens rolle er
blitt viktigere. Egentlig har våre samfunn gjennomgått
motsatte prosesser. Det som er naturlig for oss, virker tru­
ende på andre. Og hvis vi skal være ærlige: Det andre, alt­
så det omvendte, virker truende på oss. Derfor har vi noen
utfordringer når det gjelder å spre kunnskap, både i vårt
samfunn og ut fra vårt samfunn til andre samfunn.
Derfor synes jeg det er grunn til å utfordre redaktører
og massemedieeiere både i Vesten og i Midtøsten på flere
områder: De må være flinkere til å forklare forskjellen
mellom de få ekstremistene og det moderate flertallet
-- for det store, moderate flertallet deltar ikke i opptøyer
eller brenner norske ambassader. Vi utfordrer redaktører
og politikere i Vesten til å formidle innholdet i den mus­
limske tro og hvorfor en del av disse spørsmålene betyr så
mye for befolkningen. Og vi utfordrer redaktører og poli­
tikere i Midtøsten til å forklare hvorfor vi legger så stor
vekt på ytringsfrihet og demokrati.
Men det kreves også en del nytenkning i utenrikspoli­
tikken. Vi må gjøre noe annet enn bare å snakke med di­
plomater. Vi må jobbe på nye måter gjennom media, med
nye virkemidler. Vi må treffe nye mennesker og bruke vår
minoritetsbefolkning som brobygger til å opplyse om vårt
samfunn. Og vi må avvise ethvert forsøk på å si at dette
bare er en konsekvens av konflikten i Midtøsten. Dette er
en konsekvens av at verden har for lite av menneskerettig­
heter og for mye av diktatur, kanskje særlig i Midtøsten.
Inge Ryan (SV) [10:34:24]: Mange av oss har opp­
levd den trygge følelsen det er å være nordmann i utlan­
det. Vi er vant til å bli hyllet for norsk utviklingspolitikk
og for vår innsats for fred. Kanskje er det derfor ekstra
opprørende å være vitne til de siste dagers dramatiske
hendelser: demonstrasjoner mot Norge, flaggbrenning,
angrep mot en norsk ambassade og mot en norsk militær­
base. Jeg tror mange flere enn meg syns at dette er uvirke­
lig.
Fra SVs side er vi opptatt av å komme ut av den situa­
sjonen vi er kommet i. SV vil fortsatt arbeide for gjensidig
respekt mellom mennesker med ulik tro og ulikt livssyn.
Gjensidig respekt innebærer at vi forsøker å unngå en
opptreden som andre føler er krenkende. Det gjelder både
i forhold til tro og i forhold til grunnleggende menneske­
rettigheter.
Jeg vil gi ros til statsministeren. Han gjør det helt klart
at ytringsfriheten er en menneskerettighet vi alle nyter
godt av. Samtidig må en vise forståelse for at enkelte yt­
ringer kan virke krenkende på andre. Men vi må ikke be­
grense ytringsfriheten -- sjøl om vi viser større varsomhet.
Det står respekt av den måten norske muslimer har
håndtert hendelsene på. De har tydelig markert hvor uak­
septable reaksjonene mange steder har vært, og har under­
streket at dialog er løsningen. Det er kun gjennom dialog
-- kun det -- vi kan legge det som har skjedd, bak oss og
sammen arbeide for økt forståelse og gjensidig respekt. Vi
må nå arbeide for å styrke båndene mellom mennesker i
Norge med ulik bakgrunn og ulik religion, ikke minst
blant ungdom. Vi vil derfor støtte opp om den siden ved
det videre arbeidet, og ber Regjeringa prioritere deltakel­
se og dialog på en felles arena.
Jeg vil berømme Regjeringa for den resolutte og be­
stemte måten de har håndtert det som har skjedd, på. Vi i
SV har full tillit til at det vil fortsette. Det som nå har
skjedd, må ikke få konsekvenser for vårt bidrag når det
gjelder å forebygge, dempe og løse konflikter. Det som
har skjedd, krever fortsatt norsk dialog, bl.a. i Midtøsten.
SV vil understreke hvor viktig det er at Norge fortsatt skal
være en tydelig og god fredsnasjon.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:37:21]: Kristelig Folke­
parti mener at aggresjonen mot Norge og nordmenn i en
rekke muslimske land skaper en meget alvorlig situasjon.
Vi gir full støtte til å arbeide videre langs de linjer som
statsministeren har trukket opp.
Følgende tre grunnholdninger er viktige framover:
For det første forsvar for våre demokratiske prinsipper.
Vi skal sterkt og prinsipielt forsvare demokrati, ytringsfri­
het og internasjonal lov. Utpressing fra ekstremister skal
ikke føre fram. Ansvaret for ugjerningene skal utvetydig
legges der de hører hjemme: hos gjerningsmennene selv.
For det andre samhold. Vi skal vise vilje til samhold i
Norge i møte med truslene fra utlandet. Situasjonen kre­
ver politisk samhold, ansvarlighet og samspill her i Stor­
tinget. Det er ikke tid for solospill eller for å fiske i rørt
vann. Situasjonen krever også et menneskelig samhold i
vårt land og i lokalmiljøene våre. Vi må ikke la ekstremis­
ter lykkes i å sette grupper opp mot hverandre. Vi må ikke
tillate at det skapes splid, uro og frykt mellom nordmenn
av ulik etnisk opprinnelse, ulik kulturell bakgrunn eller
ulik tro.

2006
1246 8. feb. -- Redegjørelse av statsministeren
om situasjonen i forbindelse med aksjonene i utlandet
For det tredje vilje til dialog og konfliktløsning. Vi må
med besluttsomhet videreføre norsk arbeid for fred og
forsoning og interreligiøs dialog. Vi må styrke dialogen
mellom vest og øst i ordenes nye forstand, altså mellom
den vestlige kulturkrets og den muslimske verden. Vi må
ikke la ekstremister og voldsmenn få stanse Norges bro­
byggerrolle og fredsskapende innsats.
Den internasjonale uro gjenspeiler også lokale konflik­
ter og maktspill. At aviser i Norge trykker tegninger av
Muhammed, kan oppleves som en krenkelse av muslime­
nes profet. Det var etter mitt syn uklokt og uskjønnsomt.
Ytringsfrihet betyr frihet til å ytre seg, ikke fritak fra å
bruke fornuft. Krever en respekt for egen tro, skylder en å
respektere andres.
Det er én ting jeg særlig vil legge vekt på og advare
mot i en slik tilspisset situasjon, og det er tendensen til å
skjære alle over én kam. Historien er full av eksempler på
at krig, undertrykkelse og diskriminering følger av jakt på
syndebukker. Andres feil er ikke gjort for at vi skal gjenta
dem. Å gjøre et folk kollektivt ansvarlig for enkeltepiso­
der er forkastelig. Vi reagerer sterkt når nordmenn draps­
trues, når det oppfordres til boikott av alle norske varer og
bedrifter, men det oppleves like urettferdig når en drosje­
sjåfør i Stavanger opplever at folk nå nekter å la ham
transportere dem fordi han er muslim. Vi må vaksinere
oss mot smitte fra hat og den frykt som har infisert befolk­
ningsgrupper i konfliktområder i andre deler av verden.
Vi må ikke la denne situasjonen sette årelangt integre­
ringsarbeid i Norge tilbake. Tvert imot er det vår utford­
ring å prøve å skape noe godt ut av det som nå er vanskelig
og krevende.
Islamsk Råd i Norge fortjener honnør for sin klare for­
dømmelse av voldshandlingene og for sitt bidrag til å
forebygge uro i Norge. Kanskje kan situasjonen også bi­
dra til å skape større forståelse for at alle troende fra tid til
annen opplever at det de holder hellig, blir krenket, og at
det er en alvorlig sak.
De trusler, det press og den vold som vi de siste dagene
har sett mot nordmenn i enkelte land, opprører oss. Sam­
tidig er dette en påminnelse om at dette er hverdagen for
mange minoriteter som permanent bor i land uten ytrings­
frihet og religionsfrihet. Kristne minoriteter har mange
steder fått kjenne dette på kroppen, også i Midtøsten.
Norge må videreføre kampen for demokrati og men­
neskerettigheter og et mellomfolkelig samkvem basert på
internasjonal rett. Vi skal vise samhold, vi skal styrke in­
tegreringen og motvirke fordommer og diskriminering,
og vi skal videreføre Norges innsats for fred, konfliktløs­
ning og forsoning. Jeg vil gi honnør til statsministeren og
utenriksministeren, som på en fremragende måte har stått
for disse verdiene i den offentlige debatten, under sterkt
press og i en svært krevende situasjon for landet. Vi står
sammen med dere!
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:41:51]: Eg vil tak­
ka statsministeren for ei ryddig orientering om den alvor­
lege situasjonen som har oppstått internasjonalt dei siste
vekene. Det er godt å sjå at Regjeringa har handtert denne
krevjande tida på ein så handlekraftig og klok måte.
Situasjonen er alvorleg. Det er uverkeleg å sjå norske
ambassadar og norske flagg brenna og gjennom media
vera vitne til at norske soldatar i ISAF­teneste i Afghani­
stan blir angripne. Den valdsbruken vi har sett, er fullsten­
dig uakseptabel. Det er viktig og nødvendig at Regjeringa
både har vore og er krystallklår når det gjeld dette. Det er
òg viktig at soldatar og pårørande får vår merksemd og
oppfølging.
Det er tydeleg at Regjeringa har gjort og gjer alt dei
kan for å sikra tryggleiken for nordmenn i internasjonal
teneste på ein best mogleg måte, og at det er tett kontakt
med involverte land og med internasjonale organisasjo­
nar. Vi i Senterpartiet er òg glade for at Regjeringa har
sikra den nasjonale beredskapen, og at han er tilpassa den
situasjonen vi er oppe i. Mange -- frå ambassadar og hjel­
pepersonell ute til muslimske miljø i Noreg -- gjer no ein
stor innsats for å hindra ei eskalering av den stemnings­
bølgja som har oppstått i mange land. Det er bra at Regje­
ringa òg forsterkar vårt eige arbeid for inkludering.
Det begynte med ei sak om ytringsfridom. Retten til å
ytra seg må liggja fast. Det er eit prinsipp som har vore
sjølvsagt i Noreg frå 1814, og som er blitt vidareutvikla i
snart 200 år, seinast i Stortinget no i vinter. Ytringsfridom
er eit prinsipp som har vore og skal vera ein viktig føre­
setnad for vårt demokrati. Open debatt og meiningskamp
er avgjerande for samfunnsutviklinga, for framgang, for
utvikling og for reformer. Tida no krev likevel òg anna fo­
kusering enn fastslåing eller tøying av grenser. Det er tid
for dialog.
Nordmenn i internasjonal teneste for fred er ramma.
Ambassadane våre, som jo er dei viktigaste lyttepostane
ute, og som er i ei særstilling når det gjeld fremjing av kul­
turell forståing og dialog, er i fare. Når norske ambassadar
blir angripne, treffer det så mykje, og det treffer òg norske
muslimar.
Uroa spreier seg òg i dei mest trygge og inkluderande
lokalmiljøa våre. Faren for tilbakeslag i eit frå før skjørt
integrerings­ og inkluderingsarbeid er overhengande.
Fordommar, som mange engasjerer seg for å få fjerna, blir
i desse dagar forsterka. No er det om å gjera å styrkja det
som heiter dialog. Det er nødvendig å dyrka fram meir av
tverrkulturell kunnskap og kompetanse. Vi må læra oss å
ta innover oss den krafta som kan liggja i symbol.
Regjeringa og Stortinget har sin viktige del av oppgå­
va. Vi må ikkje svikta. Det er vårt felles ansvar ikkje berre
å bruka store ord i dag, men å følgja opp i praksis og bidra
til å riva ned murar og til ikkje å byggja opp nye.
Lars Sponheim (V) [10:46:52]: Venstre stiller seg bak
statsministeren og Regjeringens håndtering av denne situa­
sjonen. Og siden jeg representerer den siste partigruppen
i denne debatten, kan vi slå fast at med dette innlegget er
det et samlet storting som står bak Regjeringens håndte­
ring. Det er også en tid for samhold i politikken.
Det er en dramatisk situasjon med uakseptable metoder
vi har vært vitne til. Situasjonen utnyttes av ytterliggående
grupper. Reaksjonene er ikke representative for den store
majoritet av muslimer. Tvert imot ser vi stadig flere mus­
limer som tydelig viser at dette tar de sterkt avstand fra.

8. feb. -- Redegjørelse av statsministeren
om situasjonen i forbindelse med aksjonene i utlandet
1247
2006
Jeg slutter meg til rosen av norske muslimske ledere,
som har vist ro, sindighet og respekt for dialog og grunn­
leggende demokratiske verdier. Det er helt avgjørende at
alle ser den klare grensen mellom det å uttrykke misnøye
med en ytring og det å true med voldelige represalier mot
dem som har ytret seg. Det er ikke akseptabelt når noen,
også i Norge, gir offentlig uttrykk for forståelse og endog
aksept for at redaktører og andre trues på livet.
Jeg deler den oppfatning at de aktuelle tegningene er
en gnist som har antent en kruttønne som alt var der. And­
re har brukt bildet av dråpen som fikk begeret til å renne
over. Noen ekstreme islamister har hatt interesse av å hel­
le denne dråpen eller tenne denne gnisten. Enkelte har ak­
tivt bidratt til å spre misforståelser og gale påstander og
derved utnytte de underliggende konflikter som er etablert
gjennom mange år.
Det er et tungt ansvar også for Vesten, som har bidratt
til å skape noen av disse kruttønnene. Det handler om
urettferdighet, om sosial nød, om mangel på frihet og de­
mokrati, om mangel på minstemål for materiell standard
og om manglende håp for framtiden. Norge og det inter­
nasjonale samfunnet må intensivere sitt arbeid på alle
plan for å få fjernet disse sosiale og politiske kruttønnene.
Det er en kjensgjerning at det er utilstrekkelig kontakt
på det folkelige plan mellom vestlige samfunn og den ara­
biske verden. Det er en god del stat til stat­prosjekter, men
liten kontakt mellom folkelige organisasjoner. Det er nok
flere partier enn Venstre som savner arabiske søsterpartier
i sitt internasjonale arbeid.
Venstres landsstyre tok for halvannet år siden opp disse
utfordringene i en uttalelse under overskriften «Tillit må
bygges mellom vesten og den arabiske verden». Vi tok der
opp et forslag om nye prosjekter for økt mellomfolkelig
samkvem gjennom støtte til frivillige organisasjoner. Vi vil
senere følge opp dette med forslag i denne sal. Fred base­
res på tillit og respekt og må i første rekke bygges gjennom
mellommenneskelig samkvem og forståelse. Det er et pro­
blem at slikt samkvem i altfor liten grad eksisterer mellom
de vestlige land og araberverdenen. I en atmosfære av mis­
tillit og harme vil ytterliggående krefter -- også terrorister --
få økt grobunn. Kampen mot fundamentalisme og terror
må føres med handlekraft og styrke, men også med en klar
forankring i demokratiske og menneskerettslige verdier.
Med norske redaktører som lever i frykt for konse­
kvenser av ytringer i sin avis, er demokratiet svekket. Vi
har i denne sak fått en debatt om ytringsfrihet som verdi,
dens begrensninger og måten den bør forvaltes på. Det er
ikke alt som kan sies, som bør sies til enhver tid. Men det
er også slik at ytringsfrihet er en grunnleggende prinsipi­
ell verdi som ikke skal relativiseres, selv ikke i en slik
situasjon som vi nå har sett. Venstre står fast på ytringsfri­
heten, og det må selvsagt også gjelde for ytringer som for
noen er ubehagelige, endog krenkende. Kritikk av reli­
gion eller religiøse symboler kan heller ikke fritas for
retten til ytringer. Det er de religiøse som må lære seg å
leve med dette i liberale demokratier. Venstre mener blas­
femiparagrafen bør oppheves, ikke gis ny betydning i
Norge. Toleranse for kritiske ytringer bør læres av alle
som ønsker å leve i Norge. Med økt kunnskap, samkvem
og dialog er det å håpe at dette også kan forstås bedre av
dem som nå reagerer med slik voldsomhet.
Vi har nylig hatt besøk av et nederlandsk parlaments­
medlem med opprinnelse fra Somalia, Ayaan Hirshi Ali.
Hun må lide for sin frihet gjennom å være beskyttet døg­
net rundt fordi ytterliggående muslimer truer henne på li­
vet. På samme måte som vi tar oppgjør med og bekjemper
ytterliggående voldelige krefter med helnorsk opprinnel­
se, må vi og våre muslimske landsmenn ta oppgjør med
dem som i islams navn bruker trusler og vold mot men­
nesker som ikke deler deres egne oppfatninger. Dette er
også en viktig del av det å bygge tillit og gjensidig respekt
og bygge ned konflikter istedenfor å trappe dem opp.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:52:12]: Det er lite
å føye til fra min side etter å ha lyttet til disse innleggene
fra de parlamentariske lederne. Derfor skal jeg nøye meg
med et par korte betraktninger.
Den ene er at jeg på vegne av Regjeringen gjerne vil
takke for støtten fra et samlet storting. Det gir styrke i vårt
arbeid med å håndtere den situasjonen vi nå står overfor.
Jeg føler at det også er en klar støtte til kombinasjonen av
å vise fasthet og bestemthet i avvisning av vold, trusler om
vold, og samtidig et ønske om dialog, forsoning og å dem­
pe gemyttene. Det er en styrke ved Norge at vi viser evne
til samling, til enighet, når vi er prøvet internasjonalt slik
vi nå er.
Den andre betraktningen jeg har, er at jeg gjerne vil un­
derstreke det som flere av talerne har vært inne på på ulike
måter, nemlig at dette ikke er en konflikt mellom religio­
ner, men en konflikt mellom totalitære krefter og demo­
kratiske krefter. Den konflikten foregår ikke minst innad i
mange muslimske land der det er totalitære krefter, og der
det er demokratiske krefter som slåss for de verdiene vi
også tror på.
Det gir meg anledning til å understreke at noen av dem
som kanskje har de mest krevende oppgavene i kampen
for demokrati og ytringsfrihet, er nettopp mennesker i
muslimske land. De er de mest truete, og det er også de
som står forrest i frontlinjen nettopp for de verdiene vi
tror på -- som ytringsfrihet og demokrati.
Det gir meg også grunn til å understreke at ytringsfri­
heten er noe mer enn en vestlig verdi. Det er en mennes­
kerettighet som omfatter alle mennesker på hele jorden.
Derfor må vi være opptatt av å understreke at det ikke er
noe som gjelder bare oss, men det gjelder alle, selvfølge­
lig også muslimer. Dette slåss muslimer for verden over.
Jeg har møtt dem i Afghanistan, i Pakistan, i Indonesia og
i andre land med stor muslimsk befolkning.
Ytringsfriheten står veldig solid hos oss. Det vi ser, er
at vi har store uløste oppgaver ikke minst i å utvikle det
inkluderende fellesskapet -- å lære oss til å leve med ulik­
heter, respektere ulike religioner i et mer flerkulturelt
samfunn. Da er det også godt å vite at det er bred tilslut­
ning til at vi skal gå videre og arbeide for å greie å skape
det inkluderende fellesskapet.
Presidenten: Kommentarrunden om redegjørelsen er
nå avsluttet.

2006
1248 8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
Presidenten vil foreslå at redegjørelsen vedlegges pro­
tokollen.
Det anses vedtatt.
S a k n r . 2
Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:55:29]: Jeg
vil innledningsvis i denne redegjørelsen gi en vurdering
av siste ukes hendelser knyttet til angrep på norske am­
bassader og norsk personell i internasjonale operasjoner.
Situasjonen som oppstod i Afghanistan i går, var meget
alvorlig. Det oppstod en kritisk situasjon da demonstran­
ter angrep den militære leiren knyttet til det regionale sta­
biliseringslaget i Meymaneh i det nordlige Afghanistan.
Som statsministeren orienterte om, er leiren en del av
ISAF­styrkene og er følgelig under NATO­kommando.
Den utgjør totalt 54 personer, hvorav 33 er norske. I for­
bindelse med at demonstrantene tok seg inn på området,
ble seks norske soldater lettere skadd, og to av dem ble
evakuert.
I samarbeid med NATO gjør vi det vi kan for å ivareta
personellets sikkerhet. NATOs råd drøftet situasjonen i
går og vil møtes igjen i morgentimene i dag. General­
sekretær Scheffer berømmet de norske soldatene for deres
håndtering av den vanskelige situasjonen som hadde bi­
dratt til å roe gemyttene. Generalsekretæren hadde nye
samtaler med president Karzai i oppfølgingen av den
samtalen som statsministeren hadde med ham i går.
Et viktig bidrag til å vinne kontroll over situasjonen og
holde demonstrantene under kontroll var, i tillegg til
mannskapets egen kloke reaksjon, den støtten det var mu­
lig å påkalle fra andre styrker i regionen. Dette gjaldt and­
re ISAF­styrker og støtte fra nederlandske F­16­fly som
inngår i den internasjonale stabiliseringsstyrken. Angre­
pet viser at våre styrker opererer under krevende forhold.
Samtidig hadde det militære oppsettet kapasitet til å svare
på situasjonen på en bestemt og ansvarlig måte.
ISAF­styrkene spiller en viktig rolle for stabiliseringen
av situasjonen i Afghanistan. De er en støtte til landets
folkevalgte president og landets folkevalgte nasjonalfor­
samling.
Den politiske støtten til Afghanistans utvikling kom
klart til uttrykk under konferansen i London i forrige uke
som samlet deltakere fra rundt 60 land. I tillegg til vårt
militære bidrag til ISAF gav Norge her signal om å forlen­
ge vår økonomiske støtte til Afghanistan på 200 mill. kr
årlig, til og med 2010. Vi vil også yte betydelig støtte til
humanitær innsats. Budskapet er dette: Norge står ved
sine langsiktige forpliktelser i Afghanistan, som en del av
NATOs innsats, bilateralt og gjennom ulike FN­kanaler.
Regjeringen tar skarpt avstand fra angrepet på den
norske ambassaden i Damaskus sist lørdag. Vi har gjort
det klart overfor syriske myndigheter at vi holder dem an­
svarlige for sikkerheten ved ambassaden og dens perso­
nell. Jeg framførte denne protesten overfor min syriske
kollega lørdag ettermiddag. Den norske reaksjonen ble
overlevert i form av en formell note til det syriske uten­
riksdepartementet i morgentimene i dag.
Vi har redusert vår bemanning ved ambassaden. Vi har
gitt råd om at nordmenn bør forlate Syria, og de som øns­
ker det, har fått assistanse. Vi forventer nå en forklaring
fra syriske myndigheter. Vi vil kreve erstatning for de
ødeleggelsene som er påført ambassadens verdier. Vi vil
bringe overgrepet inn for relevante FN­organer, og vi vil
understreke at dette handler om klare brudd på Wien­kon­
vensjonens bestemmelser om vertslandets ansvar for å gi
beskyttelse til ambassade og diplomatisk personell.
Vi vil snarlig vurdere arbeidsbetingelsene for vårt fort­
satte diplomatiske nærvær i Damaskus. Som kjent har
denne ambassaden ansvaret for å følge opp våre diploma­
tiske forbindelser til Libanon. Vi vil fortsette vår løpende
kontakt med regjeringene i regionen for å forsikre oss om
at de tar sitt vertslandsansvar på alvor, og vi vil holde nær
kontakt spesielt med våre nordiske naboer og EU.
I lys av demonstrasjonene mot den danske ambassaden
i Iran tidligere i uken hadde jeg i går en lengre samtale med
Irans utenriksminister. Jeg gjorde det klart at vi holdt iran­
ske myndigheter ansvarlige for sikkerheten ved den nors­
ke ambassaden og til norsk personell. Min iranske kollega
forsikret meg om at Iran tok dette ansvaret på alvor.
Vi har i dag tidlig, i lys av gårsdagens demonstrasjoner,
gjentatt vårt klare budskap til den iranske ambassaden i
Oslo. Det var altså i går en demonstrasjon utenfor Norges
ambassade i Teheran. Vinduer ble knust, men politiet fikk
kontroll. Vårt personell er i sikkerhet. Vi følger situa­
sjonen nøye og gjentar overfor iranske myndigheter deres
ansvar.
Det foreligger her jeg i dag står, ikke indikasjoner på
konkrete trusler mot norske borgere eller norske utenriks­
stasjoner. Det rapporteres om at situasjonen har roet seg
de aller fleste steder. Men vi følger situasjonen fortløpen­
de. Inntrykket er at reaksjoner er rettet mot nasjonale
symboler, ikke mot enkeltpersoner. Vi har høynet sikker­
heten ved stasjonene i en lang rekke land. Sikkerheten for
ambassadenes personell har høyeste prioritet, og våre rei­
seråd oppdateres etter behov.
Det som skjedde i Damaskus og Beirut sist helg, i Af­
ghanistan i går og en rekke andre enkeltsteder, er i seg
selv svært alvorlige episoder. De er også uttrykk for vik­
tige kjennetegn ved dagens internasjonale situasjon. Yt­
ringer i én del av verden spres gjennom Internett på se­
kunder til alle verdenshjørner. Ytringer som ikke vekker
oppsikt i et land, kan oppleves som dypt krenkende av
millioner av mennesker i et annet land. Reaksjoner på sli­
ke ytringer blandes sammen med og forsterkes av andre
konfliktmønstre, store folkegruppers frustrasjoner og in­
terne stridigheter i flere land.
Resultatet av en slik utvikling er økt konfrontasjon og
overhengende fare for opptrapping og bruk av vold. Un­
der slike omstendigheter er det ytterpunktene som setter
dagsordenen. Ekstreme ytringer utløser ekstreme mot­
reaksjoner. Situasjonen utnyttes av grupper og regimer som
ønsker å bruke denne typen reaksjoner til egne formål. Ut­
viklingen kan få en selvforsterkende effekt.

8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren 1249
2006
Dagens situasjon understreker betydningen av å ta
klart avstand fra bruk av vold. Situasjonen påkaller videre
moderasjon og vilje, evne og mot til dialog. Av den grunn
er vår intensjon å gjennomføre et planlagt besøk av stats­
sekretær Johansen til Iran i neste uke. Dette vil vi imidler­
tid vurdere i lys av utviklingen i Teheran.
Det store flertallet, som flere av talerne i denne sal i
dag har understreket, ønsker ikke vold og konfrontasjon.
Situasjonen i Midtøsten, og ikke minst den israelsk­pale­
stinske konflikten, utfordrer oss til å vise politisk klokskap,
vilje til forhandlinger og felles ansvar. Jeg merker meg
alle de uttalelsene som nå kommer fra politiske og religiø­
se ledere som tar avstand fra bruk av vold og samtidig un­
derstreker betydningen av å vise respekt for religiøs tro.
Denne saken har også sine tydelige røtter til vår hjem­
lige situasjon. Den illustrerer hvor tett utenrikspolitikk og
innenrikspolitikk er vevet sammen.
Hovedbildet her hjemme har vært at dialog og kommu­
nikasjon har vunnet over konfrontasjon. Dialog kan ikke
oppheve interessemotsetninger. Men dialog kan sette oss
bedre i stand til å forstå dem, leve med dem og mestre
dem. Kanskje er dette den viktigste utfordringen vi står
overfor i Norge i dag. Dialog forutsetter ytringsfrihet.
Ytringsfrihet er et grunnleggende prinsipp for vårt sam­
funn og et umistelig gode i vår kultur, en rettighet vi slår
ring om. Evnen til dialog og respekt for andres tro, leg­
ning og holdninger er en annen kjerneverdi i vår kultur.
Denne evnen må vi nå til fulle ta i bruk.
Jeg vil også berømme religiøse ledere i mange leirer
som tidlig la vekt på nettopp betydningen av dialog og
gjensidig respekt. Lederen av Islamsk Råd sa det godt da
han understreket at den norske ambassaden også var hans
ambassade, og at det norske flagget også var hans flagg.
Jeg vil senere komme tilbake til situasjonen i Midtøs­
ten. Hendelsene de siste dagene kunne lede til at vi la and­
re utenrikspolitiske spørsmål til side i denne årlige uten­
rikspolitiske redegjørelsen, og jeg må innrømme at jeg har
vurdert det. Men det ville etter min mening være feil. Vi
må vise evne til å håndtere en kritisk situasjon, samtidig
som vi holder fokus på et samlet utenrikspolitisk bilde
som krever vår oppmerksomhet. Derfor ber jeg om forstå­
else for at jeg vil bruke den tiden det krever, å holde denne
redegjørelsen i dag.
Siden det er Regjeringens første utenrikspolitiske re­
degjørelse, ønsker jeg å gå gjennom vår bredere tilnær­
ming til våre utenrikspolitiske oppgaver. Jeg ønsker så å
framheve noen områder som bør påkalle særlig oppmerk­
somhet ved starten av 2006. Det blir ingen katalog over
alle aktuelle saker, for vi har mange anledninger til debat­
ter over bestemte temaer i denne sal, men snarere en om­
tale av hovedprinsipper og saksområder som opptar oss.
I sentrum for utenrikspolitikken, som for all annen po­
litikk, står menneskets verd og velferd. Regjeringens
utenrikspolitikk er forankret i det verdigrunnlaget som er
framhevet i Soria Moria­erklæringen: troen på fellesskap,
rettferdighet og fordeling.
I vår verden kan vi ikke trekke et skarpt skille mellom
innenriks­ og utenrikspolitikk, noe de siste dagers hendel­
ser så klart viser. Nordmenn er engasjert i internasjonale
spørsmål. Mange har stor kunnskap. Regjeringen ønsker
debatt og engasjement velkommen, for lenge har uten­
rikspolitikken vært et saksområde for de lukkede rom.
Mange av disse rommene må åpnes. Flere må slippe til.
Flere må bli hørt. I utenrikspolitikken legger Regjeringen
vekt på å ordne sin tilnærming langs tre hovedspor, og jeg
vil gjengi dem her, fordi de legger føringer for hvordan vi
griper an enkeltsaker.
Det første sporet handler om å støtte videreutviklingen
av en internasjonal rettsorden, der maktbruk er regulert,
uten at den sterkestes rett gjelder, og der verdens land og
folk ser seg tjent med å finne løsninger på vår tids store
saker gjennom internasjonalt samarbeid. Arbeid for men­
neskerettighetene, for nedrustning, mot spredning av kjer­
nevåpen, for bedre internasjonale miljøavtaler, felles re­
gler for å motvirke overfiske, avtaler for mer rettferdig
handel, forpliktende regelverk mot menneskehandel og
kvinnemishandling, sikring av human fangebehandling i
alle situasjoner, styrking av arbeidstakeres rettigheter i
WTO­regelverket -- alt dette danner bærebjelkene i det in­
ternasjonale samfunnet.
Vi bygget vårt samfunn på rettsstaten, på et politisk
system som har evne til omfordeling, som bekjempet fat­
tigdom gjennom å investere i helse, utdanning og like mu­
ligheter for alle. Regjeringen mener den samme visjonen
må ligge til grunn for det internasjonale samfunnet.
Norge skal være en pådriver for en mer rettferdig og
solidarisk verden. Vårt viktigste redskap er å arbeide for
et styrket FN, et reformert og velfungerende FN, og ster­
kere multilaterale institusjoner. FN­toppmøtet i fjor la fø­
ringer på viktige områder, innen fredsbygging, mennes­
kerettigheter, sikkerhet og ansvaret for å beskytte utsatte
grupper. Vi skal lede an i oppfølgingen. Vi vil ha et FN
med høy troverdighet utad, med evne til reform og selv­
kritikk innad.
Det andre hovedsporet handler om å ta vare på og vi­
dereutvikle forholdet til venner og allierte, om å være våre
venners venn. Vi har vår forankring i NATO, som er en
hovedlinje i norsk utenrikspolitikk, våre nære bånd til
nordiske land og europeiske land gjennom EØS­avtalen
og andre ordninger og et nært vennskap og samarbeid
med USA.
Fremme av norske interesser krever at de som står oss
nær, lytter, forstår og støtter våre syn. Norge har sin selv­
stendige stemme, og vi vil bruke den med tydelighet. Men
Norges sikkerhet er fortsatt basert på vår solidariske del­
takelse i en allianse og styrken i de transatlantiske forbin­
delsene. Denne tilhørigheten er det vår oppgave å videre­
utvikle, bl.a. ved å fordype forholdet til nye land utenfor
vår egen verdensdel.
Utenrikspolitikken må legge vekt på å pleie slike venn­
skap. Vennskap handler om å kjenne igjen. Det handler
om tillit, åpenhet, rom for å være uenige og muligheten til
å si ifra om det. Like fullt er Norge avhengig av å ha ven­
ner som står ved sine forpliktelser mot Norge, i visshet om
at vi står ved våre forpliktelser mot dem. På denne måten
skal vi ta del i debatten om den videre utviklingen av
NATO fram mot toppmøtet i høst. Det er viktig å forankre
den politiske dialogen i NATO, der vi sammen med euro­

2006
1250 8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
peiske og amerikanske allierte kan drøfte nye sikkerhets­
utfordringer og ivareta den solidaritet som er helt nødven­
dig for Norge.
Det tredje hovedspor i vår utenrikspolitikk handler om
å utnytte de mulighetene vi har for å fremme fred, forso­
ning og utvikling. Med vårt gode utgangspunkt har vi et
historisk ansvar for å bidra til at mennesker som lever i
konflikt og nød, kan møte en framtid i fred og med utsikt
til utvikling. Vi skal arbeide langsiktig for en mer rettfer­
dig verdensorden som kan sikre omfordeling, teknologi­
overføring og utviklingslandenes egne utviklingsmulig­
heter. Samtidig skal vi gripe mulighetene der vi har en po­
sisjon til å gjøre en forskjell.
La meg nevne et par eksempler. På utviklingsområdet
tok Stoltenberg I­regjeringen tak i det gryende initiativet
for å sikre vaksiner til alle verdens barn. Den norske støt­
ten ble en kraftfull start på den globale alliansen fordi vi
så muligheten, var rede til å satse og klare til å stå ved over
tid, både under Bondevik­regjeringen og, med ytterligere
opptrapping, nå under flertallsregjeringen. Det avtegner
seg nå en visjon om at vi kan lede an i arbeidet for å nå
utviklingsmål nummer fire: å redusere dødeligheten blant
verdens barn under fem år med to tredjedeler innen 2015.
Innen fred og forsoning -- et annet eksempel -- så nord­
menn med et strategisk blikk den muligheten Norge had­
de til å spille en rolle som tredjepart mellom partene på
Sri Lanka. Det har gitt resultater. Vi har sagt oss rede til å
fortsette i den rollen så lenge begge parter ønsker vårt en­
gasjement, og så lenge vi ser at vi kan spille en konstruk­
tiv rolle. Utviklingsministeren har lyktes med å få enighet
om nye forhandlinger. Møter skal nå finne sted i Genève
den 22. og 23. februar for å drøfte hvordan implemente­
ring av våpenhvileavtalen kan styrkes og dermed bedre
sikkerhetssituasjonen. Det er første gang på tre år at par­
tene møtes på et så høyt nivå som nå.
Dette skal være vår linje: Vi skal ha det strategiske
blikket for å se de mulighetene som åpner seg for å bidra
til fred, forsoning og utvikling -- ikke spre oss for vidt,
men være tydelige og gjenkjennelige når vi satser.
Disse tre sporene, disse tre tilnærmingene, henger nært
sammen: Norge i en tryggere verden bygget på lov og rett,
Norge forankret hos venner vi kan stole på, og som stoler
på oss, Norge som pådriver for fred, forsoning og utvik­
ling.
Vår evne til å lykkes langs det ene sporet avhenger i
stor grad av vår evne til å samkjøre våre posisjoner og
handlinger langs de to andre. Denne tilnærmingen vil vi
anvende for å ordne våre prioriteringer og vår strategi for
å ta vare på Norges sikkerhet, Norges interesser og Nor­
ges bidrag til en mer rettferdig verden.
Jeg vil så omtale noen sentrale saker på vår utenrikspo­
litiske dagsorden, hovedsaker i Regjeringens program og
noen saker av særlig aktualitet.
Først til nordområdene, som Regjeringen har definert
som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene
som kommer. Det handler om ivaretakelse av norske
interesser og norsk sikkerhet. Det handler om verdiska­
ping, arbeid, levekår og bosetting i nord, om ressursene i
havet, om kunnskapsutvikling og kultursamarbeid i et in­
ternasjonalt miljø. Det handler om vårt forhold til Russ­
land. Det handler om miljø og klima i sårbare arktiske
områder. Det handler om urfolkenes rettigheter. Det hand­
ler om viktige sider av vårt forhold til naboer og partnere.
Derfor er nordområdepolitikken en viktig del av norsk eu­
ropapolitikk og norsk sikkerhetspolitikk.
Regjeringens visjon er at Barentshavet skal bli et sam­
arbeidets hav, en ambisjon om samarbeid i felles, stabile
omgivelser, med klare grenser, klare rettsregler for økono­
misk aktivitet, høye standarder for miljø, der Norge møter
naboer og omgivelser med kjente kvaliteter som en gjen­
kjennelig, forutsigbar og langsiktig forvalter av vårt an­
svar som kyststat. Satsingen i nord er inspirert av visjone­
ne bak Barentssamarbeidet fra starten av 1990­tallet. Den
kalde krigen er bak oss. Vi fortsetter nå å hente fram sam­
arbeidsmønstre fra før 1917. Samtidig vet vi at stabilitet
bygger på at vi har partnere og allierte. Ingen skal oppleve
at man kan ta seg til rette i disse områdene.
Regjeringen bygger på Stortingets behandling av den
forrige regjeringens melding om nordområdene. Det var
en god melding. Samtidig ønsker vi å gå noen skritt len­
ger, utvide perspektivet ytterligere, framheve det felles
ansvar vi bærer, og stake ut kursen videre. Skuer vi mot
nærområdene, ser vi at det er i nord at mest er i forandring
for oss. Det er her perspektivene endres, det er her vi og
andre redefinerer oppfatninger og interesser. Regjeringen
vil møte utfordringene med en omfattende og sektorover­
gripende politikk, der økonomiske muligheter, miljømes­
sige utfordringer, forvaltningsansvar og forvaltningsfor­
pliktelser ses i sammenheng.
Kunnskap, nærvær og aktivitet er stikkord for satsin­
gen i nordområdene. Vi skal ha som ambisjon å besitte le­
dende kunnskap på alle deler av utfordringene og mulig­
hetene i nord: innen fiskeri, energi, miljø, klima, havrett,
ressursforvaltning, urfolks rettigheter og kultursamar­
beid. Vi ligger godt an, men vi vil videre. Teknologi kan
være en bro mellom miljøutfordringer og næringsaktivi­
tet. Gjennom satsingen Barents 2020 vil Regjeringen sti­
mulere til forskning og utvikling, til å fylle påviste kunn­
skapshull, særlig innen energi og miljø.
Så skal vi ha vilje og evne til nærvær. Det er vårt nær­
vær på havet og på land som gir oss kunnskap, og som
gjør at vi kan sette standarder. Nå kan vi forvente økt ak­
tivitet fra andre, ikke minst på energi­ og transportområ­
det. Da må vi ha kapasitet til å være til stede for å hånd­
heve vårt ansvar som kyststat. Kystvakten har fått økte
ressurser. Orion­flyene kan fly mer. Forsvaret skal være
tydelig til stede. Vi må fortløpende vurdere behov og ka­
pasitet.
Og så til sist: Aktivitet bygger opp under suverenitet,
nærvær og kunnskap. Vi ivaretar vårt ansvar som kyststat
ved å være i front innen alle de ledende ressursaktivitete­
ne i regionen. Vi er ledende innen fiske. Vi må være le­
dende innen energi, innen de strenge rammene for miljø
og sikkerhet som vi fastsetter. Vi vil være ledende innen
forskning og utvikling i polare strøk. Vi vil markere oss i
de regionale fora der vi deltar: Nordisk Råd og Nordisk
Ministerråd, Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, Østersjø­
samarbeidet. Og vi vil arbeide målrettet for å påvirke ut­

8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren 1251
2006
viklingen av EUs nordlige dimensjon, med særlige mulig­
heter under det finske EU­formannskapet annet halvår
2006.
Energidimensjonen endrer perspektivet i nordområde­
ne, hos oss, hos våre russiske naboer og hos alle som er
opptatt av energiproduksjon, forsyningssikkerhet og glo­
bale klima­ og miljøutfordringer. Gasskrisen mellom Russ­
land og Ukraina var en påminnelse om sårbarheten i de eu­
ropeiske energiforsyningssystemene. Også amerikanerne
har etter høstens orkaner og reduksjoner i petroleumspro­
duksjonen blitt minnet om betydningen av stabile ressurser
og alternative leverandører. I dette perspektivet ser omver­
denen mot nord. Barentshavet kan bli den viktigste petro­
leumsregionen i Europa. Vi er forberedt på å møte økt opp­
merksomhet fra regjeringer og selskaper. LNG­teknologi
gjør det mulig å transportere gass uavhengig av rørlednin­
ger. Om ett år går det første LNG­skip fra Snøhvit til den
amerikanske østkysten. For det planlagte Shtokman­pro­
sjektet på russisk side er økt etterspørsel i det amerikanske
markedet for LNG en avgjørende forutsetning.
Dette har også et europeisk perspektiv. Når gasspro­
duksjonen lenger sør i Norge avtar, vil det bli ledig kapa­
sitet i rørledningsnettet. Det kan forlenges nordover der­
som ressursgrunnlaget er til stede. Vi ønsker dialog med
våre europeiske partnere om nordområdene. De ønsker
dialog med oss fordi de har åpenbare interesser i utviklin­
gen av det nye europeiske energikapitlet. Derfor er nord­
områdepolitikk en del av Regjeringens europapolitikk.
Vi må være med på å legge premissene for utviklingen
av petroleumsressursene. Når Snøhvit settes i produksjon
som første felt i Barentshavet, er vi i forkant.
Like avgjørende er det at Norge kommer i tettest mulig
inngrep med utviklingen på russisk side. President Putin
har invitert Norge til et strategisk energipartnerskap med
Russland i nord. Invitasjonen tar vi gledelig imot, og vi vil
møte den med tilsvarende åpenhet overfor russerne. Nors­
ke selskaper bør være i fremste rekke til å komme med i
utbyggingsprosjekter på russisk side, og russiske selska­
per bør se mot en framtid også på norsk side. Samarbeid
med norske selskaper gir russerne adgang til verdensle­
dende teknologi fra veldrevne selskaper med hovedsete i
et naboland de kjenner godt.
Statoil og Hydro er med blant fem selskaper i siste run­
de før russerne velger sine samarbeidspartnere til utvik­
lingen av Shtokman­feltet. Regjeringen støtter selskape­
nes kandidatur, og vi gjør dette tydelig i den løpende kon­
takten med russiske myndigheter -- olje­ og energiminis­
teren i slutten av januar, jeg i Moskva i neste uke og
statsministeren i sitt møte med sin russiske kollega i mars.
Regjeringen ønsker å sette standarden for petroleums­
virksomheten i Barentshavet. Det gjelder ikke bare for
den norske delen. Vår visjon må være at miljø­ og forvalt­
ningsstandardene i mulighetenes hav lever opp til de kra­
vene naturen setter.
Vi må forsikre oss om at Barentshavet forblir et av ver­
dens mest uberørte naturområder, et av verdens reneste
hav, med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Derfor
må petroleumsvirksomheten i Barentshavet følge verdens
høyeste miljø­ og sikkerhetsstandarder.
Den norske forvaltningsplanen blir i så måte et referanse­
dokument, ikke minst ved at den blir sektorovergripende
og vil trekke opp gode rammer for aktiviteter knyttet til
fiske, energi og transport. Dette kan bli et viktig utenriks­
politisk dokument som kan få betydning også i andre re­
gioner.
Våre kontakter med Russland bekrefter at vi sammen
ønsker et bredt samarbeid for å sikre utsatt havmiljø og
verdifulle fiskebestander. Flere hendelser har vist at mil­
jøkriminalitet utgjør en stor utfordring, både for norsk
jurisdiksjonshåndhevelse og for det bilaterale samarbeids­
regimet innen fiskeriforvaltning.
Hovedoppgaven er å styrke samarbeidet for å bekjem­
pe det omfattende uregulerte, urapporterte og ulovlige fis­
ket i Barentshavet. Norge og Russland har felles interesse
i å hindre overfiske og tyvfiske. Vi vil samarbeide nært
med Russland, men også forfølge uregistrert omsetning
fra ulovlig fiske i europeiske havner. Vi inviterer også til
dialog med EU om dette. EU er ikke interessert i å bistå
kriminelle i å få avsetning for sine varer.
Norges forhold til Russland har utviklet seg og er mer
omfattende enn noen gang. Jeg er glad for den gode poli­
tiske dialogen. Besøksutvekslingen er aktiv på de fleste
samfunnsområder. Regjeringen utarbeider nå en hand­
lingsplan for vårt forhold til Russland, og målet er å legge
den fram under statsminister Fradkovs besøk i Norge i
neste måned.
Vi har et godt naboforhold, og vi ser fruktene av det
ikke minst i våre nordlige landsdeler. Men episodene med
oppbringelse av russiske fartøyer i vernesonen ved Sval­
bard og det russiske importforbudet mot laks og fersk fisk
fra 1. januar i år viser tydelig at det er utfordringer.
Vi ser også utfordringer i Russland, bl.a. når det gjel­
der arbeidsvilkårene for frivillige organisasjoner og for
mediene -- som er viktige forutsetninger for en pluralis­
tisk, demokratisk utvikling av et naboland. Mye gjenstår
på Russlands vei mot en forutsigbar og demokratisk retts­
stat.
Importforbudet mot fersk fisk er et alvorlig anslag mot
vår samhandel. Etterspørselen er stor, og verdien av den
totale eksporten av fersk og fryst fisk økte til 3,7 milliar­
der kr i 2005. Å engasjere seg på det russiske markedet
innebærer store muligheter og komplekse problemer. For
å møte utfordringene kreves et langsiktig arbeid både fra
norsk næringsliv og fra myndighetshold. Regjeringen
jobber nå langs flere kanaler, veterinærfaglige og politis­
ke, for å få importforbudet opphevet. Samtidig ser vi at
flere andre land opplever liknende utfordringer i handelen
med Russland. En løsning vil kreve tålmodighet, tydelig
tale, og at vi forholder oss ryddig til våre russiske motpar­
ter.
Drøftelsene med Russland om en avtale om avgrens­
ningen av kontinentalsokkel og 200 mils soner i Barents­
havet er nå gjenopptatt. En embetsrunde ble avholdt i de­
sember i fjor, og kontaktene videreføres i år. Her har det i
realiteten vært pause i drøftelsene siden 2003, siden vi har
ventet på nødvendige avklaringer på russisk side.
Tonen er nå konstruktiv. Det gjøres verdifullt arbeid.
Jeg har selv en god og direkte dialog med min russiske

2006
1252 8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
kollega om disse spørsmålene, og vi vil under mitt besøk
i Moskva i neste uke fortsette samtalene både om mulig­
hetene og om de komplekse utfordringene i det bilaterale
forholdet.
La meg avslutte gjennomgangen av nordområdene ved
å vise til mine innledende merknader om hovedsporene
for norsk utenrikspolitikk:
I nord ser vi klart betydningen av en systematisk til­
nærming til en orden bygget på anerkjente regler, kyststa­
tens håndhevelse av sitt ansvar og sin suverenitet, og vilje
og evne til å løse utestående spørsmål på en ryddig måte.
Vi er trygge på vårt ansvar som kyststat. Vi har solid
folkerettslig forankring for vår suverenitetshevdelse i Ba­
rentshavet og rundt Svalbard. Vi håndhever vårt forvalt­
ningsansvar på en konsekvent måte. Vi deltar i kartleggin­
gen av kontinentalsokkelens rekkevidde mot nord.
Samtidig ser vi betydningen av å holde nær kontakt
med våre naboer, venner og andre interesserte. Mens vi
opplever at flere ser mot nord, vil vi være i forkant og
gjennomføre nordområdedialoger med våre naboer og eu­
ropeiske og amerikanske partnere.
Andre er i tenkefasen i sitt syn på nordområdene. Vårt
perspektiv må være at enhver tanke, enhver strategi som
ikke er ferdig tenkt, gir en mulighet for Norge. Vi kan set­
te dagsordenen på en måte som er til å kjenne igjen, som
en langsiktig tenkende og ansvarlig kyststat.
For Regjeringens europapolitikk er dette ambisjonen:
Norge skal være en aktiv bidragsyter for å skape et mer
rettferdig, tryggere og bedre organisert Europa.
Regjeringen vil ikke søke medlemskap i EU. Vi skal
samarbeide med EU basert på vårt eksisterende avtale­
verk gjennom EØS, deltakelse i byråer og tilsyn, Schen­
gen­avtalen, samarbeidet på det utenriks­ og sikkerhets­
politiske området og på en rekke andre avtaler knyttet til
bl.a. forskning og kultur. Regjeringen foretar nå en gjen­
nomgang av erfaringene med EØS­avtalen og Schengen­
avtalens virkemåte. Vi skal også ha en aktiv profil i OSSE
og Europarådet, og vi vil arbeide aktivt innen rammene av
Nordisk Råd og Ministerrådet, der vi i år har formannska­
pet.
Vi er tjent med felles regler og standarder for det euro­
peiske markedet. Vi vil slå ring rundt det avtaleverket som
sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser like vilkår.
Regjeringen ønsker en mer aktiv Europa­politikk. Vi
må bli mer fokusert på hva som er viktig for oss, hvor vi
kan gjøre en forskjell, hvor vi kan fremme bidrag, ta med­
ansvar og så arbeide for våre nasjonale interesser og syns­
punkter. Mange av de utfordringene EU står overfor, er
også våre utfordringer.
Regjeringen vil i løpet av våren utarbeide en hand­
lingsplan for en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk. Det
er tre hovedkomponenter i denne strategien. Den skal
inneholde klare og tidlige politiske prioriteringer. Den
skal bidra til at vi opptrer konsentrert, samordnet og ut­
nytter de mulighetene til innflytelse vi har. Den skal vekt­
legge at vi forvalter våre forpliktelser på en konstruktiv
måte.
Vi vil styrke informasjonsarbeidet, bedre rapporterin­
gen om europasakene og arbeide for et kunnskapsløft i
forvaltningsapparatet om EU/EØS­saker. Vi vil gjennom
dialog med Stortinget legge til rette for at aktuelle europa­
saker kan komme tidligere til Stortinget enn før.
Gjennom EØS­finansieringsordningene tar Norge nå
et medansvar for den sosiale og økonomiske utviklingen i
Baltikum og Sentral­Europa. Over femårsperioden 2004--
2009 vil over 9 milliarder kr bli stilt til disposisjon for ut­
viklingsprosjekter -- det meste til Polen. Det er en betyde­
lig satsing som vil gi nye, viktige dimensjoner til vårt
samarbeid med disse landene. Det må vi vite å utnytte i
vår europapolitikk, men også i de bilaterale relasjonene.
Vi ser også at det kommer saker på EUs dagsorden der
Norge har særskilt kompetanse. Energipolitikk og en egen
forsyningssikkerhet er en sak av største betydning. EU
importerer om lag halvparten av sin energi. Norge leverte
om lag en fjerdedel av EUs naturgass i 2003. EUs avhen­
gighet av import er beregnet til å øke til opp mot 70 pst. i
2030.
Vi vil prioritere å videreutvikle den energipolitiske dia­
logen med EU. Blant annet vil vi holde nær kontakt med
EU og det russiske G8­formannskapet i oppløpet til som­
merens G8­møte i St. Petersburg. I dette perspektiv er Re­
gjeringens nordområdepolitikk og europapolitikk igjen
knyttet nært sammen.
EU er Norges desidert største eksportmarked for fisk,
men vi har gang på gang erfart at det rammeverk som dan­
ner grunnlaget for vår eksport, ikke er godt nok. I mer enn
15 år har vi måttet leve med restriksjoner eller trusler om
restriksjoner på vår eksport av laks til EU. For knappe to
uker siden besluttet EU å iverksette varige antidumping­
tiltak mot norsk laks. Vi mener det ikke er grunnlag i
WTOs regelverk for slike tiltak. Vi har derfor besluttet at
vi om nødvendig vil forfølge denne saken i WTO. Først
vil vi imidlertid snu alle steiner for å prøve å finne en ak­
septabel minnelig løsning. Målet er langsiktige, stabile
rammevilkår for norsk oppdrettsnæring.
Laksesaken viser at vi er sårbare i dagens handelspoli­
tiske virkelighet. Vi har vår strid med EU. Vi er stengt ute
fra det amerikanske markedet. Det viser betydningen av å
lykkes med en skjerpelse av regelverket som kan hindre
lettvint bruk av såkalte antidumpingtiltak. Ikke uventet
har dette norsk prioritet i de pågående WTO­forhandlin­
gene.
WTO­ministermøtet i Hongkong i desember viste at
det er framdrift i disse forhandlingene. Det ble gjort be­
skjedne framskritt. Men like viktig var det at ministere fra
149 land ble enige. Dermed er dette multilaterale forhand­
lingssystemet fortsatt intakt. Alternativet til brede avtaler
framforhandlet gjennom WTO er et mangfold av bilatera­
le avtaler eller mangel på avtaler. Felles for slike ordnin­
ger er gjerne at de sterkestes rett får råde, og utviklings­
landene får ingen bedret adgang til de rike landenes mar­
keder.
I Hongkong ble det enighet om å avvikle alle eksport­
subsidier før utgangen av 2013. Det ble oppnådd enighet
om at industriland og de utviklingsland som ser seg i
stand til det, skal gi toll­ og kvotefri adgang for de fleste
varer fra de minst utviklede land. Norge gir som kjent al­
lerede slik adgang. Utviklingslandene fikk også gjennom­

8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren 1253
2006
slag for at bedret markedsadgang for deres landbruks­ og
industrivarer skal stå sentralt i utviklingsrunden, og at det
derfor må være en sammenheng mellom ambisjonsnivået
for landbruk og ambisjonene for industrivarer, inkludert
fisk. I tillegg ble det gitt løfter om mer handelsrelatert bi­
stand fra en rekke land.
Ministerkonferansen bekreftet inntrykket av at utvik­
lingslandene, til tross for at de ikke er en ensartet gruppe,
ved viktige korsveier er i stand til å samle seg bak felles
krav. Dette er et nytt tegn i det internasjonale forhand­
lingsbildet. De gjør krav på å få sin rettmessige del av ver­
denshandelen, spesielt på landbruksområdet. Utviklings­
landene sitter i dag med nøkkelen til enighet på stadig fle­
re områder.
Dette er en positiv og rettferdig utvikling, en utvikling
Regjeringen hilser velkommen og ønsker å bidra til, slik
vi gjorde i Hongkong. I kampen mot fattigdom er adgang
til handel og adgang til markeder en hovedvei til utvik­
ling. De fattige lands adgang til handel er et viktig bidrag
til at verdens goder deles på en annen måte.
Samtidig skal vi være åpne for at dette vil utfordre oss
og andre rike land, særlig når det kreves markedsadgang
på det ene området der vi tradisjonelt har hatt høye tollsat­
ser og høy intern støtte, nemlig landbruk.
Situasjonen er slik jeg beskrev den i min redegjørelse
for Stortinget den 9. desember i fjor. Om man i forhand­
lingene når fram til enighet, vil dette bli krevende for
norsk landbruk. Det blir behov for betydelige omstillin­
ger. Regjeringen arbeider for å sikre ordninger som gjør
det mulig å drive landbruk i hele landet, slik ambisjonen
er i Soria Moria­erklæringen. Vi står ikke alene, og vi vil
bruke all energi for å sikre et best mulig resultat for oss.
Regjeringens mål er å bidra til en vellykket avslutning
av Doha­runden. Vi vil også arbeide aktivt for å sikre am­
bisiøse resultater i forhandlingene om tjenester og indu­
strivarer, inkludert fisk, og bedring av antidumpingregel­
verket. Tidsplanen framover er knapp. Viktige spørsmål
innen landbruk og industrivarer, inkludert fisk, skal være
løst innen utgangen av april. Runden skal være i mål innen
utgangen av 2006. Vi skal gjøre vårt, men det er en meget
krevende oppgave WTOs medlemmer nå står overfor.
Norge har i de senere årene fokusert innsatsen i Afrika
gjennom bilateralt samarbeid med en rekke land. Nå er
det også tid for å tenke nytt og strategisk i forhold til hele
kontinentet. Norge trenger en fornyet afrikapolitikk som
kan se utviklingspolitikk og utenrikspolitikk i sammen­
heng.
Til tross for mange positive utviklingstrekk i Afrika
står dette kontinentet overfor store utfordringer som vil
kreve en betydelig innsats både på afrikansk side og av det
internasjonale samfunn. Den største fattigdomskrisen står
i Afrika. Afrika har store utviklingsutfordringer, men
også muligheter. Det er Afrikas ansvar, men det er også
vårt ansvar. Dette er retningsgivende for norsk utviklings­
politikk. Det bør også bli det for norsk utenrikspolitikk.
Stilt overfor Afrikas utfordringer og muligheter blir
selv stormakter små. Lenge dominerte de tidligere koloni­
maktene, og under den kalde krigen flyttet rivaliteten
mellom de to stormaktene seg til Afrika. Nå tegnes nye
mønstre. Mange definerer sin politikk på nytt. Kinas ster­
ke engasjement, ikke minst på energiområdet, er et talen­
de eksempel.
Innsatsen for å løse Afrikas problemer krever et bedre
organisert og mer sammensveiset internasjonalt samar­
beid. G8­landene satte Afrika øverst på sin dagsorden un­
der toppmøtet i Gleneagles i fjor. Initiativet førte bl.a. til
en plan for gjeldslette for en rekke fattige land, som også
Norge støttet. Det er oppmuntrende at de afrikanske land
gjennom Den afrikanske union og NEPAD, The New
Partnership for Africa's Development, har utviklet egne
strategier for hvordan kontinentets utfordringer skal kun­
ne løses.
Det er lyspunkter i Afrika. Antallet væpnede konflikter
er gått ned. Flere demokratiske valg blir gjennomført, og
i flere regioner skjer det en økonomisk vekst.
Afrika er i ferd med å bli en viktig leverandør av råolje.
Det er anslått at 25 pst. av den amerikanske importen vil
komme fra Vest­Afrika innen 2010. Kina og India viser
økende interesse for denne del av verden. Det stiller Afri­
ka og de enkelte afrikanske råvareproduserende land i en
ny sikkerhetspolitisk situasjon.
Den afrikanske union er et eksempel på at afrikanske
nasjoner vil søke afrikanske løsninger på sine egne pro­
blemer. Selv om AU ennå har en lang vei å gå før samar­
beidet har funnet sin form, har innsatsen for styrket afri­
kansk kriseløsning vist seg å være et viktig tiltak.
Særlig har vi sett dette i den innsatsen AU har gjort i
Darfur og gjennom ledelsen av forhandlingene for en po­
litisk løsning på denne tragiske konflikten. Dette vil
Norge støtte. Norge har ytet bistand til begge disse tilta­
kene, og vurderer nå å klargjøre en norsk kapasitet til inn­
sats i en afrikastyrke for FN.
Vi vil samarbeide tett med berørte land og institusjoner
for å bidra til å sikre en fredelig løsning i Darfur og til å
videreføre arbeidet med fredsavtalen for Sudan. Gjennom
felles innsats har organisasjoner som FN, NATO, EU og
AU funnet fram til et samarbeid som det vil være viktig å
holde fast ved. Norges ambassade i Addis Abeba har si­
den i fjor sommer fungert som kontaktpunkt mellom
NATO og AU og dermed bidratt til et smidigere samar­
beid om situasjonen i Darfur.
Det er viktig å videreføre dette samarbeidet også om
andre spørsmål. Vi må søke et utenrikspolitisk samarbeid
med afrikanske land og institusjoner både om afrikanske
og andre internasjonale spørsmål. Vi møter afrikanske
land i nye, sentrale roller i internasjonalt samarbeid som
WTO­forhandlingene, som sentrale oljeeksportører og
som bidragsytere i innsatsen for å løse alvorlige konflik­
ter. Vi ønsker nær kontakt med afrikanske land om disse
og andre spørsmål.
Vi vil være aktive overfor FN, Verdensbanken og andre
givere for å sikre en helhetlig tilnærming og koordinering
slik at den internasjonale innsatsen til Afrika blir best mu­
lig utnyttet. Vi ser også stor betydning av programmet
«Olje for utvikling», som er i ferd med å finne sin form,
der norsk oljeekspertise kan komme afrikanske og andre
land til gode i deres anstrengelser for å sikre at inntektene
fra oljevirksomhet blir utnyttet til beste for samfunnet.

2006
1254 8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren
Vårt mål er et Afrika uten konflikter, der mennesker
kan bygge sin framtid i fred. Regjeringen ønsker i måne­
dene som kommer, å invitere norske kunnskapsmiljøer til
en idédugnad om norske utenrikspolitiske prioriteringer i
afrikapolitikken. Her som ellers trenger vi å fokusere,
prioritere og sette inn kreftene der vår innsats kan utgjø­
re en tilleggsverdi for den samlede internasjonale innsat­
sen.
Etter annen verdenskrig ble store deler av det interna­
sjonale systemet fornyet. FN og FNs Charter, menneske­
rettighetserklæringen og de fire Genèvekonvensjonene
satte universelle standarder. Etableringen av NATO og se­
nere EF fikk store føringer for samarbeid og sikkerhet i
vår verdensdel, det samme gjorde KSSE og senere OSSE.
Vi må se etter nye måter å organisere internasjonalt
samarbeid på. Vi trenger sterkere samarbeidsmønstre glo­
balt, og regionalt som f.eks. i den større Midtøstenregio­
nen. Vi trenger å styrke dialogene. Vi må håndtere enkelt­
saker; mange av dem blir ofte akutte og preget av krise­
håndtering. Vi må også skaffe rom til å drøfte nye samar­
beidsordninger som kan gi land og regioner rammer for
sikkerhet, handel og utveksling. Det blir ikke fred og sik­
kerhet i Midtøsten om vi ikke tar et bredere perspektiv. I
dag råder en logikk der den enes sikkerhet er kilde til den
andres usikkerhet. Denne logikken må brytes, slik Europa
maktet å bryte en liknende logikk i tidligere tider.
Vi skal være en pådriver for FN­reform. Vi skal støtte
FNs organisasjoner. Vi skal arbeide for at disse organisa­
sjonene, der alle verdens land er inkludert, står sentralt i
den måten vi møter verdenssamfunnets utfordringer på,
enten det er kampen mot menneskehandel, spredning av
kjernevåpen, arbeidet for å sikre helse og utdanning til
alle eller felles beredskap til å møte en global trussel som
fugleinfluensa.
Samtidig må vi slå ring rundt internasjonal rett og nor­
mer som er hardt tilkjempede globale fellesgoder. Forsøk
på å si at internasjonal humanitær rett og FN­paktens be­
stemmelser om maktbruk ikke dekker behovene i møte
med nye sikkerhetstrusler -- som kampen mot terrorisme --
er en farlig vei.
FN­toppmøtet i september i fjor var krystallklar her.
Det ble slått fast at «bestemmelsene i Charteret er tilstrek­
kelig til å møte hele bredden av trusler mot internasjonal
fred og sikkerhet».
Kampen mot terrorisme må føres med besluttsomhet,
og den må føres på grunnlag av folkerettens bestemmel­
ser. De som begår terrorhandlinger, må pågripes og stilles
til ansvar. Berørte myndigheter i landene må samarbeide
tett. Norge tar del i dette samarbeidet.
Spørsmålet om sider ved den amerikanske fangebe­
handlingen har gitt grunn til uro, og det har vi tatt opp
med amerikanske myndigheter. Dette er ikke noe som
bare gjelder i forhold til amerikansk praksis, men det er
grunn til uro for behandlingen av fanger i en lang rekke
sammenhenger.
Ingen konflikt, nasjonal eller internasjonal, kan forsva­
re å frata en fange beskyttelse og grunnleggende rettighe­
ter. Enhver som holdes fanget, skal som et minimum bli
behandlet humant, hele tiden, uavhengig av hans eller
hennes status. Om det kan være uklart hvilken status en
fange har, så kan ikke det anvendes som grunn til å frata
vedkommende grunnleggende rettigheter til beskyttelse.
Selve ideen om at grunnleggende rettigheter kan settes til
side i kampen mot terror, vil, på lengre sikt, bare ha den
motsatte effekt, nemlig at dette undergraver nettopp den
kampen det er ment å føre.
Noe av det farligste ved terroren er at den bidrar til å
polarisere, skape fronter og motsetninger. Kriminelle
handlinger må bekjempes med forsvar og rettsvesen. Ek­
stremistiske holdninger må bekjempes på andre måter,
først og fremst gjennom økonomisk og sosial utvikling og
gjennom demokrati, dialog og forhandlinger -- slik vi ser
det illustrert i disse dager.
Norge skal gripe de mulighetene vi har til å fremme
fred og forsoning. Vi kan ikke ha som ambisjon å ha for
mange prosesser, men vi skal være rede til å følge opp der
vi engasjerer oss.
Det er dette som er skissert i det tredje hovedsporet,
som jeg omtalte innledningsvis. Norsk engasjement er
aldri noe solospill. En styrke for Norge er våre nære bånd
til USA, Canada, EU og andre sentrale aktører, og vår po­
sisjon i FN.
Mange av sikkerhetstruslene vi står overfor i dag -- ter­
rorisme, grenseoverskridende kriminalitet, ødeleggelse
av miljø eller spredning av sykdommer -- har sitt opphav
i konfliktområder langt fra oss. Men «langt fra oss» er et
sted som ikke lenger finnes på dagens verdenskart over
kommunikasjonslinjene. Frykt spres via videobånd på
TV. Selvmordere tar T­banen. Ytringer sprer seg verden
over i samme sekund. Heroinen på gata i våre byer kom­
mer fra landsbygda i Afghanistan.
En målrettet, systematisk innsats fra norsk side for å
bidra til å løse noen av disse konfliktene er derfor et spørs­
mål om solidaritet, menneskeverd og sikkerhet. For å gjø­
re en slik innsats må vi ha handlefrihet til å snakke med
partene. Det er på denne bakgrunn at Regjeringen før
nyttår besluttet at vi vil forholde oss til FNs terrorliste og
ikke automatisk slutte opp om EUs liste.
Vårt arbeid for å styrke menneskerettighetene har
mange former. Vi vil se et sterkere FN, hvor menneskeret­
tighetsarbeidet er blant kjerneoppgavene. Vi arbeider i
forhold til en rekke enkeltland om mulighet med dialog
som utgangspunkt og sikte. Vi har menneskerettighets­
dialoger med Kina, Indonesia og Vietnam, og vi vil se po­
sitivt på en liknende dialog med Iran.
Erfaringene viser at det å markere uenighet i grunnleg­
gende spørsmål ved å avstenge seg fra kontakt med slike
lands myndigheter har begrenset effekt. Dette er hoved­
grunnen for at Regjeringen har valgt å legge om politik­
ken og engasjere seg i en dialog med myndighetene på
Cuba. I lengre tid har vi vært avskåret fra dialog, som
eneste europeiske land. Nå kommer vi i posisjon til å føre
en kritisk dialog og til å engasjere oss med det sivile sam­
funn på Cuba.
Siste dagers hendelser er tett vevet sammen med det
bredere bildet av konflikten i Midtøsten. Det kan derfor
passe med å avslutte der jeg begynte, med situasjonen i en
region der så mange av dagens konfliktmønstre samles.

8. feb. -- Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren 1255
2006
Regjeringen vil være seg sitt ansvar bevisst og utnytte
de mulighetene vi har til å bidra til en fredelig og ikke­
voldelig utvikling. Nettopp derfor er det viktig å under­
streke at stemningen i disse dagene ikke skal få oss til å
trekke oss tilbake. Det store flertall ønsker ikke vold og
konfrontasjon, de ønsker en utvikling som kan sikre fred,
sikkerhet, rettferdighet og utvikling. Vi skal stå på dette
flertallets side.
Den politiske virkeligheten i Midtøsten og rammene
rundt konflikten mellom Israel og palestinerne er radikalt
forandret etter Hamas' seier ved det palestinske valget og
i lys av det forestående valget i Israel i mars.
Regjeringen respekterer resultatet av demokratiske
prosesser. Sammen med det internasjonale samfunnet
var vi en pådriver for et demokratisk valg. Da må vi re­
spektere et demokratisk resultat. Fortsatt er det for tidlig
å si hva slags regjering palestinerne kan vente seg, og
det er fortsatt uklart hva slags politikk en slik regjering
vil føre.
Derfor skal ikke verdenssamfunnet nå uttale seg slik at
man driver fram kompromissløse holdninger ved å stille
detaljerte og absolutte krav. Det er naturlig at man vil
trenge tid til å områ seg på palestinsk side.
Likevel gjentar vi det som er norsk hovedsyn: En løs­
ning på konflikten mellom israelere og palestinere må
skje gjennom forhandlinger, ikke gjennom vold. Partene
må akseptere tidligere inngåtte avtaler og forpliktelser, in­
kludert FNs resolusjoner og Veikartet for fred. Målet må
være en tostatsløsning der Israel og en palestinsk stat kan
leve i sikkerhet innen internasjonalt anerkjente grenser.
Vårt budskap til begge parter må være at demokratisk
valgte regjeringer følger denne kursen. Da kan de påregne
vår og verdenssamfunnets støtte.
I denne sammenheng er det av stor betydning at veien
til løsningen går gjennom forhandlinger, og at partene
ikke går til ensidige tiltak. Israels bygging av separasjons­
muren er et slikt ensidig tiltak. Fra norsk side oppretthol­
der vi vår protest mot byggingen av denne barrieren på
palestinsk område, som vi mener bryter med folkeretten.
Israel har fortsatt utbyggingen av bosettinger rundt
Øst­Jerusalem og på Vestbredden, i strid med prinsippene
i Veikartet for fred og med folkeretten. Det tegner seg et
bilde av at Israel systematisk fester grepet om Øst­Jerusa­
lem og splitter opp palestinsk område. Dette er uaksepta­
belt og undergraver i praksis en tostatsløsning.
Samtidig har Israel et krav på å leve i sikkerhet og
trygghet. Derfor har palestinske selvstyremyndigheter og
Israels naboer et ansvar for å forhindre og bekjempe bruk
av vold og terror.
Fram til en ny regjering er dannet vil den avtroppende
bli sittende som forretningsministerium under ledelse av
president Mahmoud Abbas. Denne situasjonen kan kom­
me til å vare i flere måneder. I den tiden må vi oppretthol­
de støtten for å hindre at de palestinske institusjonene kol­
lapser.
Norge er i tett dialog med de andre giverlandene for å
samordne vår giverinnsats, nettopp for å hindre at dette
skjer. Mine samtaler med utenlandske kolleger har vist
stor samstemmighet om at det internasjonale samfunn
ikke må svikte president Abbas og forretningsministeriet
i overgangsperioden.
En viktig rolle for oss er vervet som koordinator for gi­
verlandene til de palestinske myndighetene. Framover vil
vi intensivere vårt arbeid med å styrke forståelsen i giver­
landenes hovedsteder om fortsatt samordnet internasjonal
støtte til den palestinske nasjonsbyggingen. Det er samti­
dig nødvendig at det bringes orden i de interne palestinske
forhold som har medvirket til denne dårlige økonomiske
situasjonen.
Utviklingen i Midtøsten henger nøye sammen med ut­
viklingen i resten av regionen. Derfor er den iranske pre­
sidents utspill mot Israel, og hans uttalte støtte til palesti­
nernes væpnede motstand, alvorlig og bidrar til å under­
grave fredsbestrebelsene i området.
Det iranske atomprogrammet gir også grunn til uro.
Arbeidet med å hindre at nye land får tilgang til kjernevå­
pen, er viktigere enn noensinne. Iran har sin fulle rett til å
utvikle kjernekraft til fredelige formål. Men berettiget
mistanke om at Iran har planer om å anrike uran for et mi­
litært atomvåpenprogram, vekker uro i mange land og står
i direkte strid til Irans forpliktelser under Avtalen om
ikke­spredning av kjernevåpen.
Dette er bakgrunnen for det økte politiske presset mot
Iran slik det kom til uttrykk i vedtaket i Det internasjonale
atomenergibyrået, IAEA, den 4. februar. Kravet fra det in­
ternasjonale samfunn er at Iran stopper all virksomhet
knyttet til anrikingen av uran og gir IAEA full tilgang til
sine anlegg. Det gjelder også forskning og utvikling.
Regjeringen legger vekt på at det er bred oppslutning
bak vedtaket i IAEAs styre om å rapportere Irans atom­
aktiviteter til FNs sikkerhetsråd. De fem faste medlemmene
av Sikkerhetsrådet står nå samlet. Jeg vil også framheve at
denne resolusjonen nettopp tok et bredere perspektiv da
den understreket behovet for å motvirke atomvåpen i hele
regionen, altså utenfor Irans grenser.
For Regjeringen har det vært av avgjørende betydning
å bidra til å styrke IAEAs kontrolloppgaver i Iran. Uten en
slik medvirkning fra Sikkerhetsrådet ville ikke dette vært
mulig. I vedtaket fra det ekstraordinære styremøtet er det
ingen føringer på at Sikkerhetsrådet behandler dette
spørsmålet nå. Det er fortsatt IAEA som har ledelsen i
denne saken. Jeg er tilfreds med at også de faste medlem­
mene av Sikkerhetsrådet ser det slik.
Det er nå viktig at Iran forstår alvoret i situasjonen og
stanser de delene av sitt program som det har vært reist
tvil om. Neste skritt vil være at generaldirektør ElBaradei
framlegger en ny vurdering av Irans kjernefysiske pro­
gram på IAEAs styremøte 6. mars.
Vi vektlegger betydningen av dialog. Vi har stor re­
spekt for det iranske folk. Vi ønsker Iran aktivt med i det
internasjonale samfunn. Vi ønsker ikke isolasjon. Vedta­
ket åpner for forhandlingsbordet. Det må vi arbeide med
å utnytte.
Til sist: I møte med en verden i endring kan man bli
slått av at så mange av sakene vi bruker tid på, er blant de
små. Samtidig strever vi med å få konkret handling på de
aller største, som handler om vår tids virkelige eksistens­
utfordringer.

Trykt 21/2 2006
2006
1256 8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen
Våre største utfordringer handler trolig om endringer i
jordas klima, endringer som med all sannsynlighet er
menneskeskapte, og kampen mot global fattigdom. Kon­
sekvensene av klimaendringene vil vise seg tiår for tiår på
en måte som kan ha stor effekt på livsgrunnlag og levevil­
kår i alle deler av verden. Mest merkbare synes endringe­
ne å bli rundt klodens poler, særlig den nordligste.
Men erfaringene viser også, som før, at de som rammes
aller hardest, er de fattigste i sør.
Verden er på vei mot å nå flere av de globale utvi­
klingsmålene om å halvere antallet mennesker som lever
i fattigdom, innen 2015. Likevel lever hundrevis av milli­
oner i dyp fornedrelse. Flere sulter i dag enn for ti år si­
den. Mange nektes adgang til utdanning. Hiv/aids­epide­
mien brer om seg. Og millioner lever på flukt.
Mot disse utfordringene strever verden med å komme
opp med effektive mottiltak. Vi mangler gode nok meka­
nismer og grep til å svare på disse største av alle utfordrin­
ger. Og ikke minst mangler det politisk vilje. Det henger
sammen med en krevende kobling mellom utfordringenes
natur og løsningenes karakter.
Dagens globale styresett mangler tilstrekkelig evne til
å ta felles ansvar, til å fordele byrder rettferdig og til å
påse at alle gjør sitt. Jeg nevner dette for å understreke den
overordnede betydningen av å utvikle det globale sty­
ringssettet videre, at vi må jobbe med våre egne holdnin­
ger og engasjere oss med andre for at internasjonalt sam­
arbeid skal styrkes, målrettes og gjøres handlekraftig.
Også det må være en del av vår utenrikspolitiske ambisjon
og vår vilje til forandring.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­
terens utenrikspolitiske redegjørelse legges ut for behand­
ling i et senere møte i Stortinget -- og anser det for vedtatt.
S a k n r . 3
Interpellasjon fra representanten Jon Lilletun til
utenriksministeren:
«Artikkel 18 i Konvensjonen om sivile og politiske
rettar slår fast at alle har rett til åleine eller saman med
andre å utøve sin religion, privat og offentleg. Trass i det­
te skjer det brot på religionsfridomen i ei rekkje land, og
mange vert krenkte for si trus skuld. I fleire land gjev ikkje
styresmaktene innbyggjarane sine effektivt vern, og man­
ge religiøse minoritetar vert møtte med unødvendig bru­
tal bruk av makt frå styresmaktene. I Kina og Vietnam
vert kristne og muslimske leiarar forfølgde og dømde til
døden. I Turkmenistan ser vi ein auka religiøs intoleran­
se. I Pakistan, Egypt og Iran risikerer konvertittar livet.
På bakgrunn av dei mange grove brota på menneskeret­
tane er det behov for å auke presset på statar som kren­
kjer trusfridomen.
Kva vil utanriksministeren gjere for å auke vernet om
trusfridomen?»
Jon Lilletun (KrF) [11:46:57]: Min interpellasjon i
dag om trusfridom har fått eit dramatisk bakteppe i den
veldige demonstrasjonsbølgja som dei siste dagane har
rast over mange muslimske land, særleg i Midtausten.
Grunnane til herjingane er nok samansette, men eit viktig
moment er at mange muslimar kjenner sin religiøse iden­
titet trampa på. Dei reagerer på at deira fremste profet vert
karikert og håna. Raseriet er derfor dels ein reaksjon på
noko dei kjenner som ei audmjuking, og dels eit uttrykk
for at dei lever i eit samfunn der ein ikkje har nokon sterk
tradisjon for trusfridom og ytringsfridom.
Skal vi kunne førebyggje denne typen reaksjonar, må
vi tryggje trusfridomen den plassen i samfunnet som er­
klæringa om menneskerettane krev. Fleire av dei landa
der innbyggjarane no reagerer med vald, har gjeve reli­
gion ein sentral plass i samfunnet, men ikkje trusfridom.
Derfor må vi auke vernet om trusfridomen, for å unngå si­
tuasjonar som dette i framtida.
Som Jürgen Habermas påpeikar, spelar religionen ei
stadig viktigare rolle for politiske føremål over heile ver­
da, bortsett frå i Europa. I eit verdshistorisk lys er den
vestlege rasjonalismen faktisk det verkelege unntaket,
seier han. Habermas meiner at så lenge dei sekulære bor­
garane oppfattar religiøse tradisjonar og religiøse felles­
skap som ei forelda leivning frå førmoderne samfunn, vil
dei oppfatte trusfridomen som lite anna enn eit vern av ein
utryddingstrua art. Etter deira meining har religion i seg
sjølv ikkje lenger nokon rett til eksistens.
Det må ikkje verte slik at dei som er opptekne av trus­
fridom, framstiller det sekulære som det optimale og ber­
re sjeldan finn høve til å påpeike brot på retten til å tru. I
den vestlege verda i dag er vi svært opptekne av det seku­
lære, og det vert ofte framheva som eit ideal. Då ser ein
ikkje den rolla religion og tru spelar i det menneskelege
livet i det daglege. Kanskje er det nettopp fordi vi er vort­
ne så opptekne av det sekulære, at vi gløymer å rette
merksemd mot det religiøse?
Vi kan ikkje rangere menneskerettane. Alle er like vik­
tige, og alle fortener auka fokusering. Det skjer i dag gro­
ve brot på dei sosiale, økonomiske, sivile, kulturelle og
politiske rettane i mange land. Eg vil likevel rette merk­
semda mot éin menneskerett i denne interpellasjonen,
nemleg retten til trusfridom.
Kvifor er det så viktig å fokusere på religiøs forfølging
og trusfridom? Fordi lidingar eller død på eit slikt grunn­
lag er verre enn noko anna? Nei, absolutt ikkje. Årsaka til
at vi treng merksemd på trusfridom, er at temaet har vore
forsømt, meir enn mange andre menneskerettar. Det skjer
i dag grove brot på trusfridomen, utan at dette får særleg
merksemd. Difor treng saka større politisk merksemd.
Heller ikkje menneskerettsorganisasjonar har hatt trusfri­
dom høgt på agendaen.
Ei av årsakene til at trusfridom og religiøs forfølging
har vorte neglisjert, er at tru ikkje har vorte sett på som ein
viktig del av menneska sine liv. Det essensielle punktet
her er ikkje om ein er personleg truande eller mislikar re­
ligion, men om ein innser at religion er eit nøkkelelement
i dei politiske og menneskelege rettane.
Trusfridom og forfølging for si trus skuld handlar ikkje
om menneskerettsbrot mot alle religiøse menneska. Dei
fleste menneske i verda har ei religiøs tilknyting. Det eg
er oppteken av, er forfølging av menneske der sjølve årsaka

1257
8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen
S 2005--2006
2006
(Lilletun)
til forfølginga er den religiøse tilknytinga. Til dømes had­
de dei fleste i Rwanda ei religiøs tru, men folkemordet var
etnisk basert. Menneska vart drepne fordi dei var tutsiar,
uavhengig av deira religion. Så skal vi samstundes erkjen­
ne at det berre er få konfliktar der religion er den einaste
årsaka; det heng som regel saman med etniske, politiske,
religiøse og økonomiske årsaker.
Den 1. februar 1972 vart det reist ein interpellasjon her
i Stortinget om kva Noreg kunne gjere for å få slutt på for­
følginga av kristne bak jernteppet, i Sovjetunionen. I de­
batten deltok representantar frå alle partia som då var re­
presenterte på Stortinget. Det var det første parlamentet i
verda som tok opp forfølginga i Sovjetunionen til debatt,
og interpellasjonen til Bergfrid Fjose vekte stor politisk
merksemd. Saka fekk brei dekning i pressa. Den engelske
utgåva av referatet frå debatten vart send til dei fleste sty­
resmaktene i verda og til leiarar av store internasjonale
humanitære, kyrkjelege og politiske organisasjonar. Berg­
frid Fjose fekk takkebrev frå truande menneske i Sovjet.
Det viktigaste var at saka vart sett på den politiske dags­
ordenen. Dette fekk store konsekvensar for mange men­
neske.
Eg har ikkje mindre ambisjonar med denne interpella­
sjonen -- heller større. I ein kommentar til debatten i 1972
heitte det at interpellanten ikkje fekk noko klart og eintydig
svar på spørsmålet sitt, og at det vel heller ikkje var forven­
ta. Eg har forventningar til utanriksministaren og til kva vi
konkret kan oppnå med å reise ein debatt om trusfridom.
Eg vil difor seinare kome med konkrete forslag til kva
Noreg kan gjere for å auke merksemda på trusfridomen.
Artikkel 18 i Konvensjonen om sivile og politiske
rettar slår fast at alle har rett til åleine eller saman med
andre å utøve sin religion, privat og offentleg. Dei fleste
landa i verda har skrive under på denne konvensjonen,
men vi veit at mange styresmakter bryt desse rettane kvar
dag. I Kviterussland går utviklinga i feil retning. I Paki­
stan, India og Egypt risikerer konvertittar livet. I Egypt er
det framleis vanskeleg for unge koptarar å få seg utdan­
ning. I Turkmenistan og Irak har ein sett ein aukande reli­
giøs intoleranse.
Like før jul hadde vi ein debatt i Stortinget om situa­
sjonen i Iran. Det er ikkje tvil om at det iranske regimet
bryt menneskerettane. Der vert bahaistudentar nekta til­
gang til høgare utdanning. Iranske styresmakter har gjort
det klart at dei ville fått tilgang om dei erklærte seg som
truande muslimar. Presidenten i Iran er òg med på å spreie
religiøs intoleranse med sine fråsegner om jødar. Han
meiner Holocaust er ein myte, og han vil fjerne Israel frå
kartet. Mange asylsøkjarar kjem til Noreg frå Iran, nett­
opp på grunn av religiøs forfølging. Noreg må ta dette på
alvor. Eg vert uroleg når eg les skrivet frå UNE om at så
lenge iranske konvertittar held trua si for seg sjølve, vil
dei ikkje risikere noko ved berre å ha konvertert. Det står
i Utlendingsnemnda sitt praksisnotat frå 27. mai 2005. I
det same notatet viser dei til at islamsk lov heimlar døds­
straff ved fråfall frå islam. I artikkel 18 i Konvensjonen
om sivile og politiske rettar står det ikkje berre at ein har
rett til ei privat tru. Ein har òg rett til å utøve si tru saman
med andre. Utanriksministeren sa sjølv i debatten 25. no­
vember at utviklinga når det gjelder menneskerettar i Iran,
er urovekkjande.
Like etter denne stortingsdebatten fekk eg ein urovek­
kjande e­post. Det gjaldt situasjonen i Indonesia. I e­pos­
ten var det ei lang skildring av dei store utfordringane
kristne i Indonesia står overfor. Sterkast var likevel bileta
av unge jenter som vart halshogde i Poso i oktober 2005.
Dei vart halshogde fordi dei var kristne. Fleire andre unge
kristne jenter er no truga med halshogging. Her må Noreg
gjere noko før fleire jenter vert drepne.
Situasjonen i Kina har ved fleire høve vore oppe til de­
batt i Stortinget. Kristeleg Folkeparti fremja seinast våren
2005 ein interpellasjon om brota på menneskerettane i
Kina. Landet har stor økonomisk framgang, men lite vert
gjort for å stanse undertrykkinga og krenkinga av dei sivi­
le og politiske rettane. Uigurmuslimane og tibetanske
buddhistar lever under kulturell og religiøs undertryk­
king. Tilhengjarar av Falun Gong vert torturerte, dei vert
dømde til fengselsstraffer på over 20 år, og dei vert lagde
inn på mentalsjukehus eller sende til arbeidsleirar utan
rettargang. Protestantar og katolikkar vert trakasserte,
kyrkjer vert øydelagde.
Noreg har mykje samarbeid med Kina, og det gjev oss
eit godt grunnlag for å kritisere brota på menneskerettane.
Eg trur vi kan bruke dei årlege rundeborda i menneske­
rettsdialogen meir aktivt. Eg trur òg det ville vere nyttig å
effektivisere og tilføre meir ressursar til organisasjonar og
rørsler som arbeider med desse tema, som t.d. Oslokoali­
sjonen, Kina­programmet, Amnesty og Helsingforskomi­
teen.
Noreg har òg ein menneskerettsdialog med Vietnam.
Her finn vi fleire prov på at religiøse minoritetar vert bru­
talt torturerte av styresmaktene. Særleg gjeld dette etniske
hmongkristne og andre religiøse minoritetar.
På bakgrunn av dei mange grove brota på menneske­
rettane er det svært alvorleg å registrere at det har vore lite
politisk press på statar som nektar å vareta innbyggjarane
sin rett til religions­ og trusfridom. Eg har nemnt nokre få
land. Lista er lang. Svært mange vert krenkte. Kvar dag
lever menneske i frykt for si trus skuld. Noreg må gjere
meir for desse menneska.
Eg ynskjer her å kome med konkrete tiltak, så dette ik­
kje berre vert ein debatt om ord, men om handling:
-- Trusfridom må høgare opp på den politiske agendaen.
Kvar gong Noreg har kontakt med totalitære regime,
må vi ha menneskerettar og trusfridom som ein del av
forhandlingane og samtalen.
-- Vi bør òg gå i tettare dialog med andre land og organi­
sasjonar. Saman kan vi øve eit sterkare press på statar
for å stanse krenkinga og forfølginga av truande.
-- Det bør òg opprettast ein eigen uavhengig kommisjon
for trusfridom. Denne kommisjonen må kome med
årlege anbefalingar til Utanriksdepartementet. Ein slik
kommisjon har USA oppretta, og han vert sett på som
svært truverdig og er mykje brukt av menneskeretts­
organisasjonar verda over.
-- Utanriksdepartementet bør utarbeide ein årleg rapport
om trusfridom. Denne må vere basert på ei eiga forsk­
Forhandlinger i Stortinget nr. 85
85

2006
1258 8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen
ing og på data frå uavhengige forskingsinstitusjonar,
organisasjonar, fagmiljø og ein eventuell uavhengig
kommisjon.
-- Utanriksdepartementet må vere pro­aktivt og i stadig
dialog med frivillige organisasjonar som arbeider med
temaet. Det er mange i Noreg som har grundig kjenn­
skap til dette feltet og til forholda i dei særskilde
landa, m.a. Norsk Misjon i Øst og Amnesty.
-- Utanriksdepartementet kan opprette ei stilling som
ambassadør eller spesialrådgjevar for internasjonal
trusfridom.
-- Departementet bør ha ei eiga heimeside på Internett
for trusfridom og religiøs forfølging.
-- Diplomatar og tilsette i utanrikstenesta bør verte lærte
opp til religionsforståing og verte betre orienterte om
brota på menneskerettane som gjeld dei religiøse ret­
tane.
S i g v a l d O p p e b ø e n H a n s e n hadde her
teke over presidentplassen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:58:11]: Av
forskjellige årsaker har det dessverre tatt noe tid før denne
interpellasjonen kunne bli besvart. Men den siste tidens
hendelser har vist hvor høyaktuell saken er, så jeg takker
for spørsmålet.
Religions­ og livssynsfriheten er grunnleggende blant
menneskerettighetene, noe representanten Lilletun gjør
rede for, ikke bare fordi religions­ og livssynsfriheten ut­
gjør en fundamental rettighet for ethvert menneske, gir
identitet og er et følelsesmessig forhold, men også fordi
religionen kan misbrukes, ikke minst i voldelige konflik­
ter.
Arbeidet for å styrke religions­ og livssynsfriheten er
en del av vår samlede innsats for menneskerettighetene,
og dette har høy prioritet for denne regjeringen.
Religions­ og livssynsfriheten står i nær sammenheng
med ytringsfriheten, forsamlingsfriheten og organisa­
sjonsfriheten. Ytringsfrihet er en forutsetning for at men­
nesker skal kunne utøve sin religion og sitt livssyn. Det er
en rettighet som er kjempet fram gjennom tidene til den
status den har i dag. Den må vi bidra til å holde intakt og
ikke svekke.
En annen verdi har også kjempet seg fram. Det er ev­
nen til dialog, evnen til kompromiss, en innstilling til for­
skjeller som gjør at vi kan leve med dem og ikke ty til
vold.
I mange stater finnes restriksjoner i organisasjonsfrihe­
ten for å innskrenke borgernes religionsutøvelse. Ek­
sempler på dette ser vi i Kina og Vietnam, hvor myndig­
hetene krever at alle religiøse grupper skal registreres og
godkjennes. Retten til å utøve sin tro er avhengig av
ytringsfriheten. Samtidig kan ytringsfriheten brukes til å
krenke andre menneskers religionsutøvelse. Det er dette
noe av den aktuelle striden rundt de såkalte karikaturene
handler om, hvor vi ser at verdier blir satt opp mot hver­
andre.
Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet i vårt
land. Det er et kjennetegn ved vårt demokrati at det ikke
er regjeringens ansvar å bestemme hva som står i norske
medier. Redaktørene må ta ansvar. Så er det eventuelt opp
til domstolene å vurdere om ytringer er av en slik art at de
kommer på kant med lovens bestemmelser, som setter
grenser for ærekrenking, trusler e.l. Samtidig mener jeg at
det er en del av ytringsfriheten å avveie hva man trykker
og ikke trykker, og at det må være tillatt å påpeke at noe
som er kommet på trykk, kanskje burde vært utelatt, uten
dermed å antyde at loven burde forby det.
Jeg har forståelse for at karikaturen av profeten Mu­
hammed oppleves som krenkende for muslimer, og at sli­
ke ytringer bidrar til å forsterke motsetninger, øke spen­
ningen og polariseringen innad og mellom kulturer. Vi må
ta klart avstand fra de voldelige aksjonene som vi har sett
den siste tiden, slik vi har vært inne på tidligere i dag.
Samtidig vil jeg også bruke denne anledningen til å rette
en takk til muslimske miljøer i Norge, som vi har et godt
samarbeid med, og som på en konstruktiv måte bidrar til
å dempe spenninger gjennom dialog og brobygging.
Interreligiøs dialog er et sentralt virkemiddel både på
myndighetsnivå og i det sivile samfunn. Her kan jeg bl.a.
nevne dialogen som har funnet sted mellom Mellomkirke­
lig Råd og Islamsk Råd.
Vi vil bruke tiden framover til å holde nær kontakt med
muslimske miljøer og oppfordre dem til å bruke sitt kon­
taktnettverk til å bidra til å dempe de spenningene som har
oppstått. Det er også en del av det større bildet som repre­
sentanten Lilletun har trukket opp.
La meg peke på noen utviklingstrekk som truer religi­
ons­ og livssynsfriheten, bl.a. i lys av de landeksempler
representanten Lilletun trekker opp. Kampen mot terror kan
skape utfordringer for religions­ og livssynsminoriteter.
FNs spesialrapportør for religions­ og livssynsfrihet er
bekymret for økt religiøs intoleranse som følge av at reli­
gion kobles til terrorhandlinger. Kampen mot terror må
ikke føres slik at den forsterker mistillit og fiendebilder.
Da er vi like langt.
Når alminnelige rettssikkerhetsgarantier ikke forelig­
ger i et land, er religiøse minoriteter spesielt utsatt for
menneskerettighetsbrudd. Medlemmer av slike minorite­
ter kan risikere langvarige frihetsstraffer og, enda verre
enn det, dødsstraffer, som representanten Lilletun var inn­
om. Dette er forhold vi ikke kan akseptere. Derfor tar vi
opp brudd på religions­ og livssynsfrihet når det skjer ved
hjelp av internasjonale og bilaterale virkemidler og kana­
ler, og vi tar opp enkeltsaker der personer er fengslet på
grunn av sin religiøse tro.
Gjennom Norges menneskerettighetsdialoger arbeider
norske institusjoner for å påvirke rettssystemene i f.eks.
Kina og Vietnam, sammen med partene i disse landene.
Brudd på trosfriheten har i flere land sammenheng med
inter­ og intrareligiøse konflikter, og overgrep begås av
religiøse grupper uten tilknytning til staten. Selv om den
enkelte stat har ansvaret for å forhindre slike overgrep, får
ikke alltid religiøse minoriteter vern av myndighetene.
Minoritetsgruppene utsettes for trakassering, og alvorlig
voldsbruk forekommer. At stater på grunn av manglende
evne eller vilje ikke klarer å beskytte sine innbyggere, vi­
ser at vår innsats for fremme av trosfriheten også må ret­

8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen 1259
2006
tes mot det sivile samfunn. La meg ta et eksempel: Paki­
stan.
Den største trusselen mot trosfriheten i Pakistan kom­
mer fra militante muslimske krefter. Konflikter mellom
sunni­ og sjiamuslimer krever menneskeliv. Det forekom­
mer også angrep på konvertitter, ahmadiyyaer og den
kristne minoriteten i landet. Etter initiativ fra pakistanske
myndigheter har Norge engasjert seg for å fremme inter­
religiøs dialog mellom muslimer og kristne. Dialogen ut­
gjør en plattform også for intern muslimsk dialog med
hovedfokus på å ansvarliggjøre og moderere de funda­
mentalistiske kreftene i Pakistan. Kirkens Nødhjelp har
her spilt en viktig tilretteleggerrolle, og det viser den be­
tydningen organisasjoner og nettverk i det sivile samfunn
har. Vi vil jobbe gjennom dem som en av våre strategier.
Religiøs dialog er på den måten en viktig del av Norges
bilaterale samarbeid med en rekke land, og dette arbeidet
ønsker vi å videreføre. Religiøs dialog er en integrert del
av vårt arbeid for fred, forsoning og menneskerettigheter.
Vi støtter inter­ og intrareligiøse prosesser i konfliktområ­
der som Midtøsten, på Afrikas Horn og som nevnt i Paki­
stan. Flere norske organisasjoner får støtte til å drive slikt
arbeid, bl.a. Mellomkirkelig Råd, Kirkelig fredsplattform
og Kirkens Nødhjelp. Vi har i flere år også støttet Oslo­
koalisjonen for tros­ og livssynsfrihet, og arbeider for å
fremme toleranse bl.a. i Kina, Indonesia, Kaukasus og
Sentral­Asia. Jeg må også nevne møtet som Gunnar Stål­
sett har ledet i Oslo i disse dager mellom ulike religions­
retninger i Europa, et positivt tiltak som Regjeringen vil
støtte.
Regjeringen ønsker å videreutvikle arbeidet med reli­
gionenes rolle i utenrikspolitikken. Ved årsskiftet ble det
opprettet en prosjektgruppe om religiøs dialog med repre­
sentanter også fra eksterne miljøer i Norge. Formålet er å
utveksle og systematisere erfaringer fra religiøs dialog og
peke på muligheter for å styrke norsk tilrettelegging av
slike dialoger.
Vi vil også videreføre kompetansebyggingen om reli­
gionenes rolle i internasjonal politikk. Gjennom et forum
for religion og utenrikspolitikk vil vi holde jevnlige møter
med norske miljøer for å drøfte arbeidet innenfor dette
feltet. Stikkordene er kunnskap, forståelse, respekt og di­
alog. Det er gjennom en kritisk dialog vi best kan øve inn­
flytelse på stater der det er behov for økt respekt for tros­
friheten. Gjensidig isolasjon og boikottliknende virke­
midler som ikke er forankret i klare FN­vedtak, vil vans­
kelig føre fram.
Vårt syn kommer tydelig til uttrykk i alt vårt engasje­
ment i FN, hvor vi bl.a. støtter aktivt FNs spesialrapportør
for religions­ og livssynsfrihet, og vi var medforslagsstil­
ler til resolusjonen om religions­ og livssynsfrihet da den­
ne ble behandlet sist høst. I de land hvor det er mulig, har
vi kontakt med menneskerettighetsforsvarere og andre re­
presentanter for det sivile samfunn. Ofte samarbeider
Norge med EU, og vi er aktive støttespillere i OSSEs og
Europarådets arbeid for religiøs toleranse. La meg også
nevne at vi har utarbeidet en egen håndbok til støtte for
menneskerettighetsaktivister i mange land. Den kan også
komme godt med her.
Jeg vil takke representanten Lilletun for at han har reist
dette spørsmålet. Dette blir et område Regjeringen vil vie
økt oppmerksomhet. Bred forankring i Stortinget vil være
et siktemål for den videre utformingen av politikken. Jeg
har også notert meg de forslagene som representanten Lil­
letun fremmet. Alle forslag vil vi studere med interesse,
og vi vil melde tilbake vår vurdering av dem.
Jon Lilletun (KrF) [12:06:20]: Eg vil takke utanriks­
ministeren for svaret, eit svar eg oppfatta som stort sett
positivt. Det er svært mange av dei tiltaka som det vart re­
ferert til og som har hatt ei lengre historie bak seg, og òg
initiativ som utanriksministeren har teke, som eg synest er
svært positive.
I dagens Vårt Land uttrykkjer biskop Younan, den lu­
therske biskopen i Jerusalem, at det er behov for meir dia­
log mellom religionane og ikkje minst mellom islam og
kristendommen. Han framhevar Oslokoalisjonens arbeid i
forhold til akkurat den biten.
Etter det som vart sagt i debatten etter statsministeren
si utgreiing i dag, og at mange har gjeve ros til dei mus­
limske miljøa i Noreg, er det heilt opplagt at ein av
grunnane til at ein har lukkast, er at dette ikkje kom heilt
uforvarande på det norske miljøet. Oslokoalisjonen og
andre krefter i Noreg har gjennom lang tid bygd tillit
mellom desse miljøa, som det faktisk er viktig å vise til,
og det er det arbeidet som biskop Younan ber om at ein òg
i større grad fremmar internasjonalt. Difor helsar eg med
glede at ei støtte til religiøs dialog mellom kyrkjeleiarar
nasjonalt og internasjonalt vert sett i gang, og likeins at
ein òg støttar eit folk til folk­samarbeid -- eit menneske til
menneske­samarbeid -- mellom frivillige organisasjonar
innanfor dei forskjellige religionane.
Eg hadde i mitt tilleggsspørsmål tenkt å utfordre stats­
råden på dei konkrete forslaga som eg har fremma, men
der har han allereie kvittert med at han skal sjå positivt på
det med omsyn til ein gjennomgang, så då vil eg berre seie
at eg ser med forventning fram til den tilbakemeldinga.
Eg meiner at svaret frå utanriksministeren i dag bør vere
grunnlag for at Noreg ytterlegare kan styrkje den posisjo­
nen som vi har på dette feltet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:09:21]: Jeg
tror representanten Lilletun og jeg ser veldig likt på man­
ge av disse spørsmålene. I min redegjørelse understreket
jeg betydningen av menneskerettigheter og det å arbeide
langs flere spor. Også her tror jeg vi har felles syn. Hvor­
vidt deler av tiltakene som er foreslått, allerede er dekket,
eller kan imøtekommes på andre måter, skal vi da med re­
spekt vurdere.
Jeg vil også si meg enig i det som er blitt sagt, og som
egentlig har vært lite framme i offentligheten, nemlig
hvordan Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd i flere uker
har jobbet med denne saken som nå har eksplodert inter­
nasjonalt. I møte med begge de partene har jeg fått en inn­
sikt i at det har vært arbeidet klokt, målrettet og ansvarlig
med denne saken lenge før offentligheten ble kjent med
den. Jeg tror de dialogene er noe av grunnen til, som også
representanten Lilletun sier, at denne saken er blitt be­

2006
1260 8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen
handlet med klokskap i det norske samfunn. Dette er vi
opptatt av også i den bredere utenrikspolitiske sammen­
hengen. Jeg vil imidlertid understreke betydningen av at
vi ikke isolerer den religiøse dimensjonen i vår tilnær­
ming til internasjonale konflikter og dialogprosesser, for­
di den jo ofte henger sammen med det økonomiske, det
sosiale osv., og også er på vakt mot den fare som ligger i
at autoritære krefter utnytter religiøse strømninger og
stemninger til å fremme autoritære politiske mål. Men det
å ha økt kunnskap om hvordan religionen spiller inn på
vårt fagfelt -- utenrikspolitikken -- har ligget til grunn for
de tiltakene jeg nevnte, som opprettelse av et eget forum,
økt forskning og økt kontakt med ulike nettverk. Jeg vil
samtidig si at jeg er helt enig når det gjelder Oslokoalisjo­
nens rolle, men det er også betenkelig, som vi i dag hørte
på radioen, at Trond Bakkevik måtte meddele at et plan­
lagt møte måtte utsettes på grunn av det som nå skjer i
Midtøsten rundt disse spørsmålene. Det viser jo da også
hvor sårbare slike positive tiltak er.
Marit Nybakk (A) [12:11:37]: La meg først gi ros til
interpellanten for en særdeles viktig og også veldig aktu­
ell interpellasjon, at alle har rett til å utøve sin religion,
privat og offentlig, uten forfølgelse, uten trakassering.
Alle erklæringer og konvensjoner om grunnleggende
menneskerettigheter slår fast retten til religions­ og livs­
synsfrihet som et viktig fundament. Religion og religions­
utøvelse er en del av enkeltmenneskets identitet. Arbeidet
for å sikre religionsfriheten vil alltid være en del av vår
samlede innsats for menneskerettigheter. Vi ser at denne
retten blir krenket, som også både interpellanten og mi­
nisteren har sagt, over hele verden. I Oslo har vi f.eks. noe
som heter Ahmadiyya­menigheten, som har flyktet fra
forfølgelse i Pakistan. Vi ser at kristne forfølges i Iran og
i Palestina. I Kina krever myndighetene at alle religiøse
grupper skal registreres og godkjennes. Vi husker alle
overgrepene mot all religionsutøvelse i tidligere kommu­
nistiske stater.
I Norge slår straffeloven § 135 a fast:
«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig
setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring,
straffes med bøter eller fengsel.»
Videre står det bl.a.:
«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes
det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forføl­
gelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.»
Det betyr at i Norge har vi faktisk en veldig sterk lov­
beskyttelse mot krenking av religioner og av religiøse
symboler.
Den aktuelle situasjonen gjør at vi likevel må proble­
matisere den fundamentale retten til religionsutøvelse
også opp mot andre rettigheter. Utenriksministeren og for
så vidt også interpellanten trakk fram forholdet mellom
respekten for individets tro og religionsutøvelse og
ytringsfriheten, som også har vært tema før i dag. Det fin­
nes kanskje også andre motsetningsforhold mellom ulike
deler av Verdenserklæringen om menneskerettighetene.
Der slås det fast at hvert enkelt individ, menn, kvinner og
barn, er enestående med ukrenkelige rettigheter. Enkelt­
mennesket skal vernes mot undertrykking, mot fattigdom,
mot overgrep og nedverdigelse. Jeg har i flere tidligere
debatter i denne salen problematisert forholdet mellom
religionsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter for
kvinner. Det begås overgrep mot kvinner i religionens
navn i en rekke muslimske samfunn, men også i små krist­
ne sekter her hjemme. Dersom det oppstår konflikter
mellom jenters og kvinners fundamentale menneskeret­
tigheter og rett til religionsutøvelse som virker krenkende
og direkte undertrykkende overfor kvinner, så mener jeg
at det er individets integritet og menneskeverd som må
prioriteres.
Menneskerettigheter kan aldri være kulturrelative, hel­
ler ikke religionsrelative. Ingen religiøs eller kulturell tra­
disjon kan forsvare brudd på menneskerettighetene. Jeg
vil også vise til det siste utenriksministeren sa, om at man
kan bruke religion som virkemiddel i politisk undertryk­
king.
I en global verden kan konflikter mellom religioner og
konflikter mellom forskjellige menneskerettigheter best
-- og kanskje bare -- løses gjennom dialog. Derfor må vi
støtte interreligiøse økumeniske prosesser i konfliktområ­
der som Midtøsten, samtidig som vi systematisk støtter
enkeltindivider og grupper mot undertrykking i religio­
nens navn og sikrer rett til religionsutøvelse som en del av
individets personlige integritet, dvs. religionsutøvelse
uten forfølgelse og uten trakassering.
Øyvind Vaksdal (FrP) [12:16:28]: Jeg vil først av alt
gi honnør til representanten Lilletun, som på denne måten
fokuserer på et svært viktig tema og en svært viktig rettig­
het, nemlig retten til fritt å utøve sin religion, privat og of­
fentlig, enten alene eller sammen med andre, en rettighet
som i vår del av verden tas som en selvfølge, og som i dis­
se dager er blitt svært så aktuell.
Interpellanten viser til at man i Kina og Vietnam for­
følger både kristne og muslimske ledere, og at dette også
i mange tilfeller medfører dødsdom. Han viser videre til
situasjonen i Turkmenistan, Pakistan, Egypt og Iran, hvor
disse rettighetene ikke blir respektert. Også disse steder
opplever man forfølgelser og brudd på menneskerettighe­
tene ved enkelte former for religionsutøvelse.
Jeg vil henlede oppmerksomheten også på andre steder
i verden der religionsfriheten har trange kår. I Saudi­Ara­
bia eksisterer heller ingen religionsfrihet. Alle innbyggere
må være tilhengere av den offisielle religionen, og religi­
onsfriheten er heller ikke beskyttet av noen lov. Det er for­
budt å utøve noen annen form for religion, og overtredelse
blir straffet svært hardt.
Et annet sted der man ikke respekterer annen religion,
er Sudan. Her diskrimineres alle som ikke bekjenner seg
til den offisielt riktige tro. Også på Cuba opplever man i
dag at det er vanskelig fritt å utøve sin tro. Det cubanske
folk blir i dag nektet å importere religiøse symboler og lit­
teratur. Det totalitære cubanske regimet nekter også kirke­
samfunn å drive institusjoner som skoler, sykehus, helse­

8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen 1261
2006
klinikker og sykehjem for å hjelpe vanskeligstilte. Det
kan imidlertid se ut som det ikke er religionsutøvelsen i
seg selv som er problemet for cubanske myndigheter, men
det faktum at det utøves aktiviteter som staten ikke selv
har initiert, og som den ikke selv har den hele og fulle
kontroll over.
Jeg er i stor grad fornøyd med utenriksministerens til­
bakemelding. Jeg vil imidlertid be ham ikke glemme de
andre stedene i verden der disse rettigheter, som vi i
Norge tar som en selvfølge, dessverre ikke gjelder, og der
tros­ og religionsfrihet ikke kan utøves fritt. Jeg ønsker
utenriksministeren lykke til med oppfølgingen av dette i
internasjonale fora.
Inge Lønning (H) [12:19:13]: Interpellanten fortjener
stor takk for at han har reist denne interpellasjonen -- nær
sagt uten å vite hva han gjorde på det tidspunkt da han le­
verte den. Men det vi har opplevd i de seneste ukene, har
på mange måter vært en vekker for Ola Nordmann.
Vi har lett for å leve i den tro at det som er selvsagt for
oss, er selvsagt for hele verden -- fordi det er selvsagt for
oss. Realiteten er at flertallet i dagens verden lever i sam­
funn som enten ikke har religionsfrihet i det hele tatt eller
praktiserer en meget begrenset form for religionsfrihet.
Den del av menneskeheten som lever i samfunn hvor det
er full religionsfrihet, utgjør en liten minoritet. Derfor er
det viktig at vi minner hverandre om at av alle de definerte
menneskerettigheter er det antakelig ingen som er mindre
selvsagt enn retten til fri utøvelse av religion og livssyn.
Vi sier i dagens debatt i en litt annen sammenheng
gjerne at ytringsfriheten ikke er en plikt til å ytre seg. Det
kan i noen sammenhenger være riktig, men i noen sam­
menhenger er det spinngalt, for når det gjelder å proteste­
re mot overgrep mot fundamentale menneskerettigheter,
er ikke bruk av ytringsfriheten en valgfri øvelse. Der fore­
ligger det en moralsk plikt til å si fra i klartekst. Det er
ikke akseptabelt at mennesker ikke har frihet til å forlate
et religionsfellesskap for å slutte seg til et annet, dersom
de personlig er blitt overbevist om det. Det finnes ikke noe
argument som kan forsvare at noe politisk regime, uansett
hvordan det ser ut, og uansett hvilken ideologi det bekjen­
ner seg til, tvinger mennesker til å slutte opp om et be­
stemt religiøst fellesskap.
I svært mange land i dagens verden er det forbundet
med fare ikke bare for å miste sosiale rettigheter, men for
liv og helse, å forsøke å forlate et majoritetsreligiøst fel­
lesskap for å slutte seg til en minoritetsgruppe. La meg
understreke at religionsfriheten i denne sammenheng
selvfølgelig også inkluderer retten til ikke å slutte seg til
noe religiøst fellesskap, retten til ikke å tro på noen gud
og til å gi uttrykk for det offentlig -- selvsagt.
Det er grunnleggende viktig at vi steller oss slik i vår
omgang med andre stater i norsk utenrikspolitikk at vi
aldri av opportunistiske grunner, f.eks. norske handelsin­
teresser, lar være å bruke ytringsfriheten for å protestere
på vegne av minoriteter som utsettes for trakassering.
Tvang til tro er dårers tale, skrev Nikolai Frederik Se­
verin Grundtvig i sin tid. Og det er så sant som det er sagt,
men det tar forferdelig lang tid før det går opp for folk.
Derfor er det dessverre fremdeles svært mange regimer i
denne verden som tror at nettopp tvang er det riktige virke­
middel når det gjelder å regulere menneskers adferd på
det mest følsomme av alle områder.
La meg avslutte med å si at jeg tror mange av de tanke­
ne som interpellanten reiste i forslags form, kan ha noe for
seg, uten at det er riktig å ta standpunkt til dem på strak
arm. Men jeg tolker utenriksministerens svar slik at han
vil se på dem og vurdere dem grundig og så komme med
en tilbakemelding til Stortinget om hvorledes Regjerin­
gen vil følge opp dette.
Ågot Valle (SV) [12:24:24]: Også jeg vil gi interpel­
lanten stor ros for at han har tatt opp en meget viktig pro­
blemstilling, en veldig aktuell problemstilling. Svaret til
utenriksministeren viser jo også at Regjeringa tar dette på
alvor, sånn som også representanten Lønning var inne på.
Også jeg vil presisere at religions­ og trosfrihet er
grunnleggende menneskerettigheter som det er viktig å
beskytte. Så har det vært økt oppmerksomhet om disse
rettighetene i løpet av de siste dagene og ukene, og det har
blitt koblet opp mot ytringsfrihet som en annen grunnleg­
gende rettighet. Vi er blitt minnet på ytringsfrihetens ab­
solutte viktighet -- ja fundamental også for religionsfrihet,
for utøvelse av tro. Men ytringsfrihet er ikke overordnet
alle andre menneskerettigheter. Her må det være en balan­
segang. Én rettighet kan ikke brukes som vern for å kren­
ke andres rettigheter, også retten til religions­ og trosfri­
het. Dette var den grunnleggende holdningen SV hadde,
og som vi gav uttrykk for da Stortinget behandlet ytrings­
frihetsmeldinga.
Så er det riktig, som interpellanten sa, at vi kan ikke
rangere menneskerettigheter. Derfor er jeg helt enig med
representanten Nybakk når hun sier at religion kan brukes
til å krenke kvinners fundamentale rettigheter, og her må
vi være helt klar på disse rettighetene.
Så sa utenriksministeren at kampen mot terror kan bru­
kes til å krenke religions­ og livssynsrettighetene. Dette er
også et aspekt vi er nødt til å være veldig på vakt mot. Vi
kan aldri bruke kampen mot terror til å krenke grunnleg­
gende menneskerettigheter.
I internasjonal sammenheng har Norge som en del av
FN vært med på å underskrive Erklæringen om elimine­
ring av alle former for intoleranse og diskriminering på
grunn av religion eller tro. Erklæringa har vist seg å være
viktig i forhold til det arbeidet som utføres av FNs spesi­
alrapportør for religions­ og livssynsfrihet. I sin rapport
for 2004 sier hun at den mengde informasjon hun har fått
om saker og situasjoner som faller inn under hennes man­
dat, har vært overveldende. Ved skriftlig kontakt med uli­
ke land vedrørende mulige brudd på religions­ og livs­
synsfrihet sier hun i sin rapport at land som Kina, Israel,
Indonesia og Nigeria ikke engang har svart på henvendel­
sene. Dette er et av de perspektivene som det er viktig å
ha med seg også i det reformarbeidet som FN bør gjen­
nomføre; nettopp det at land i større grad bør kunne stilles
til ansvar for sine handlinger også på dette området.
Et av de landene som har vært i fokus, er Iran. Spesial­
rapportøren påpeker i sin rapport at hun fremdeles venter

2006
1262 8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen
på tilbakemelding fra myndighetene i Iran rundt hennes
forespørsel om å foreta et undersøkende besøk i landet.
Det er påvist i ulike rapporter, det har også vært oppe her,
og fra ulike kilder at iranske myndigheter utsetter perso­
ner med en annen tro enn islam for omfattende diskrimi­
nering, inkludert utdanning, arbeidsmarked, boligmarked
og innen rettsvesenet. Rett til høyere utdanning knyttes til
en egen eksamen, for å kunne dokumentere islamsk teo­
logikunnskap. Konvertitter trakasseres og utsettes for dis­
kriminering og fengsling på grunn av sin tro.
Og -- dette var også noe som interpellanten tok opp --
dette er kunnskap som vi blir nødt til å bruke når asylsø­
kere fra Iran kommer til Norge og ber om beskyttelse for­
di de forfølges for sin tro. I fjor utviste norske myndighe­
ter en iransk konvertitt tilbake til Iran. Han ble meldt sav­
net, og dukket opp flere måneder seinere etter å ha vært
fengslet og utsatt for tortur. På Mysen sitter en iransk
kvinne i kirkeasyl. Der har hun sittet i fem år fordi hun er
konvertitt og frykter hva som vil skje med henne hvis hen­
nes utvisningsvedtak effektueres. Når vi i Norge er opp­
tatt av å forsvare grunnleggende menneskerettigheter som
religions­ og livssynsfrihet, må vi også la det få konse­
kvenser i Norge. I likhet med interpellanten er også jeg
uroa over de signalene som ble gitt fra UNE på dette om­
rådet. Og jeg er veldig enig med interpellanten i at vi er
nødt til å bruke den kunnskapen og kompetansen som fri­
villige organisasjoner sitter inne med.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:29:45]: Jeg er enig med
dem som har sagt at dette er en meget viktig debatt. Det er
viktig at Stortinget fra tid til annen debatterer situasjonen
for grunnleggende menneskerettigheter, som trosfriheten
er. Det er en del av en viktig bevisstgjøring både i det po­
litiske miljøet og i vår hjemlige samfunnsdebatt.
De siste dagers utvikling gir et veldig dramatisk bak­
teppe for denne debatten, og understreker på ny hvor vik­
tig dette temaet er. Det rører ved noe av det mest grunn­
leggende i menneskers identitet og integritet. Samtidig er
det et tankekors at noen karikaturtegninger i noen vestlige
medier har fått en så enorm oppmerksomhet over hele
verden som det vi har sett de siste ukene, mens systema­
tiske og grunnleggende krenkelser av menneskers tro i re­
gime etter regime over hele verden knapt levnes oppmerk­
somhet.
I FNs menneskerettighetserklæring er trosfriheten ut­
trykkelig slått fast i artikkel 18:
«Enhver har rett til tanke­, samvittighets­ og religi­
onsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion
eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med an­
dre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin reli­
gion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbe­
delse og ritualer.»
Det er sterke og klare ord, og de er universelle. De gjel­
der alle mennesker, uansett kulturell, politisk og sosial
kontekst. Rapporter fra mange land dokumenterer brudd
på disse rettighetene. Situasjonen varierer fra manglende
beskyttelse av trosminoriteter fra myndighetenes side til
regelrett forfølgelse i myndighetenes regi. I noen tilfeller
er det mer sporadiske overgrep, i andre tilfeller er brudde­
ne på menneskerettighetene mer varige og systematiske.
Et tilbakeblikk på erfaringene fra siste århundre viser
at overgrepene har vært mange, men det er også framskritt
i arbeidet for trosfrihet. Jeg vil særlig framheve to kultur­
sfærer hvor trosfriheten har vært særlig utsatt. Den ene
har vært i kommunistiske samfunn, hvor staten aktivt har
forfektet en ateistisk ideologi og forfulgt mennesker som
ville utøve sin religiøse tro, både kristne og andre. Sam­
menbruddet av kommunismen i Øst­Europa og Sovjetuni­
onens oppløsning gav en ny åpning for trosfriheten. Men
dessverre foregår det fortsatt overgrep mot religionsfrihe­
ten i en del land som tidligere var med i det gamle Sovjet­
unionen, og andre land som står i en kommunistisk histo­
risk tradisjon. Interpellanten redegjorde for det i sitt inn­
legg, og det er forhold som Norge aktivt bør påtale. Jeg vil
understreke, slik også utenriksministeren gjorde, at det er
viktig at det følges opp i praksis. Det er fristende i diplo­
matiske og politiske relasjoner å underkommunisere våre
reaksjoner på brudd på menneskerettighetene. Det må
aldri bli Norges linje.
Den andre regionen hvor trosfriheten til dels har vært
sterkt begrenset, er den muslimske del av verden, og jeg
vil understreke at her varierer situasjonen. Noen steder er
det relativt frie forhold, i andre muslimske samfunn følges
sharialoven strengt -- å forlate islam og slutte seg til en an­
nen tro er forbudt og kan ifølge sharialoven straffes med
døden. Og det skjer.
Trosfrihet og toleranse går hånd i hånd, og nettopp ved
at folk lærer å leve side om side med mennesker med en
annen tro, skapes en kultur hvor ulike syn kan komme til
uttrykk uten at det fører til voldsfylte demonstrasjoner,
forfølgelse, drapstrusler, brannstifting og angrep på am­
bassader. Her er det en klar aktualitet inn i dagens situa­
sjon i Norge. Det vi står overfor i Norge, er en prøve, en
test på om vi klarer dette. Vi skal svare for vår egen tole­
ranse og vår egen evne til å leve i gjensidig respekt etter
at denne prøven har stått. Jeg håper at vi vil bestå den.
La meg avslutningsvis uttrykke tilfredshet med at
utenriksministeren med positiv interesse vil gå inn i de
forslag som interpellanten reiste, og komme tilbake på eg­
net måte med en oppfølging av det. Jeg tror det der ligger
mange gode og viktige forslag som det vil kle Norge godt
å følge opp, men ikke minst er det utrolig viktig for alle
de menneskene som i dette øyeblikk opplever at deres tro
krenkes, at deres religionsfrihet innskrenkes, men som
ikke oppnår overskrifter på BBC og CNN og i andre inter­
nasjonale medier.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [12:34:44]: Interpellanten
Lilletun har med rette fokusert på en viktig menneskerett,
trosfrihet. De siste dagers hendelser viser at dette med
tros­ og livssynsfrihet står i nær sammenheng med
ytringsfrihet, noe flere har påpekt. Mange av oss i den
vestlige del av verden tar denne rettigheten som en selv­
følge. Vi er blitt påmint at vi ikke har grunn til å gjøre det.
Det er i tillegg et paradoks at mange land utenfor den
kristne kultursirkel har grunnlovfestet trosfrihet. Likevel

8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen 1263
2006
må vi konstatere at ivaretakelsen av denne rettigheten
dessverre langt fra er god nok i mange av disse landene.
Utenriksministeren har i dag redegjort for at Norge har
en aktiv dialog med en rekke land hvor trosfrihet burde ha
bedre vilkår enn den har i dag. Jeg tror vi må være ærlige
nok til å innrømme at vi har et solid stykke arbeid framfor
oss før de enkelte mennesker rundt omkring i verden har
de demokratiske rettigheter som vi tar som en selvfølge.
Men det gir oss ingen rett til å legge mindre vekt på det
viktige arbeidet med å få demokratiske rettigheter på
plass.
Senterpartiet vil være en aktiv pådriver i arbeidet med
å forankre trosfrihet i verdens forskjellige stater, og uten­
riksministeren har i dag bekreftet at det også er Regjerin­
gens politiske mål å jobbe med dette. Men det må i tillegg
være en felles oppgave for alle demokratiske krefter å vi­
dereføre og utvikle dette arbeidet for å nå et felles mål
med å sikre viktige demokratiske rettigheter i en globali­
sert verden.
Trine Skei Grande (V) [12:38:04]: Jeg vil også be­
gynne med å takke interpellanten innstendig for at han har
løftet problemstillingene.
Så har jeg lyst til å begynne med en litt personlig his­
torie: Jula 2000 tilbrakte jeg i Betlehem. Det var en stor
opplevelse. Jeg bodde hos en kristen palestinsk familie
som jeg er venner med, noe som førte til seks timers for­
hør da jeg skulle ut, selvfølgelig. Jeg fikk spørsmål om
hvorfor jeg hadde vært i Betlehem, og da sa jeg at det var
en stor opplevelse for meg å være i Betlehem på julaften
som kristen. Det er første gang jeg er møtt med en hånlig
latter og en hånlig kommentar. Så tenkte jeg: Du er sanne­
lig heldig, Trine, som har vokst opp i et sånt land at du er
30 år før du møter en hånlig kommentar på bakgrunn av
din tro. Det syns jeg er et perspektiv vi kan ha -- hvor hel­
dige vi er som vokser opp i det samfunnet vi gjør, og som
faktisk respekterer de menneskerettighetene som her blir
løftet.
Det som jeg syns er viktig kommer fram i debatten, og
som vi skal være enige om alle sammen, sjøl om det har
vært en debatt i dette forum, er at noen prioriterer noen
menneskerettigheter foran andre menneskerettigheter, jf.
en debatt vi har hatt om Cuba. Det er faktisk ikke mulig å
prioritere menneskerettigheter. Det er ingen menneskeret­
tighet som er viktigere enn en annen. Det er ingen men­
neskerettighet som kan løftes foran en annen. Derfor er
det sånn at når én rettighet begrenser et annet menneskes
rettighet, sånn som de andre kvinnelige debattantene i
denne debatten har løftet fram før, er faktisk det også
brudd på menneskerettighetene. Når ett menneskes tros­
frihet begrenser et annet menneskes rettigheter eller fri­
het, er det et brudd på andre menneskers frihet, samme
hvordan vi snur og vender på det.
Det har kommet mange gode kommentarer her i debat­
ten. Jeg tror også det er en utfordring i vår del av verden,
i våre samfunn, der tro gjøres mer og mer privat og tvin­
ges til å bli mer og mer privat, å tillate tro å være en del av
det offentlige rom.
Så har jeg to kommentarer til dagens situasjon, som har
gjort interpellantens spørsmål enda mer aktuelt. Jeg har
stor tro på religiøs dialog, og jeg har stor tro på at vi kan
være et foregangsland for å prøve å sette i gang dialogen,
og her gjøres det også mye. Men jeg mener også at Den
norske kirke har et spesielt ansvar for å være et så stort
trossamfunn i vårt land at den kan være en pådriver for å
få den religiøse dialogen i gang.
Det andre perspektivet, som det også hadde vært inter­
essant å høre utenriksministerens mening om, er at et de­
mokratisk system etter min mening forutsetter at ideer
settes i system i ulike meningskategorier. Litt av vår eng­
stelse da kommunismen falt i Øst­Europa, var at det enes­
te meningssystemet som kunne ta over for kommunismen
i land som ikke har hatt sterke demokratier før, var nasjo­
nalismen. Det gjorde vi ganske mye for å unngå. De nors­
ke og de vestlige partiene brukte ganske mye energi for å
unngå at nasjonalismen var det eneste politiske system
som kunne overta for kommunismen. I en rekke andre
land som prøver å innføre demokrati, er religion det enes­
te politiske systemet som kan overta for diktaturet. Jeg
tror det er en stor oppgave for oss i vestlige land å gi som
alternativ demokratiske tankesystem og tankesett som
ikke nødvendigvis henger sammen med religion eller
henger sammen med nasjonalisme. Med det mener jeg
ikke at vi skal eksportere våre ideologier. Men jeg tror at
alle demokratier som skal fungere over tid, må klare å
etablere tankesett og ideologier som ikke gjør at religio­
ner eller nasjonale følelser settes opp mot hverandre. Det
er en utfordring vi må ta innover oss i den situasjonen vi
er i nå.
Jon Lilletun (KrF) [12:42:47]: Eg vil takke alle som
har hatt ordet i denne debatten, for at det er dokumentert
at det er eit sterkt samla politisk Noreg som vil slåss for
religionsfridom, trusfridom og forsamlingsfridom.
Så lever vi heilt klart med ein del dilemma. Eg starta
innlegget mitt med å sitere Jürgen Habermas, ein av vår
tids største filosofar, og det er ikkje tvil om at hans påpei­
king av at vi i Vesten -- men fyrst og fremst Europa -- på
ein måte har neglisjert den religiøse dimensjon, er ei vel­
dig interessant og viktig påpeiking. Kanskje kan dei siste
vekers hendingar, kanskje kan det at vi har vorte fleirkul­
turelle, og at dei som har busett seg i Noreg med andre re­
ligionar, òg er tydelegare i forhold til sin religion, bevisst­
gjere oss meir. Vi treng bevisstheit om vår eigen religion
òg for å kunne ha ein skikkeleg dialog og kunne respekte­
re dei andre.
Så er det eit paradoks, slik som mange har sagt, at i det
internasjonale samfunnet er det fyrst og fremst dei statane
som framleis vedkjenner seg kommunismen, og dei som
er muslimske, som har problem i forhold til det vi har dis­
kutert i dag. Det varierer der òg, men dei har problem. Dei
har samtidig skrive under på FNs menneskerettar totalt
sett. Det er klart at det er ein observasjon vi kan gjere. Og
så må vi i dei eigna fora arbeide for at dette faktisk vert
lyfta fram, og at ein tør å lyfte det fram i lyset, diskutere
det og forsøke å forbetre det. Det gjeld i forhold til

2006
1264 8. feb. -- Interpellasjon frå repr. Lilletun om å auke vernet om trusfridomen
ytringsfridom, det gjeld retten til å konvertere, og det
gjeld retten til å utøve og praktisere si tru.
Dei forslaga som eg hadde til kva vi kan gjere for yt­
terlegare å auke vår innsats, ser eg fram til at vi får ei til­
bakemelding på.
Så vil eg avslutte som representanten Johannes Øst­
tveit frå Kristeleg Folkeparti gjorde i debatten i 1972. Han
sa det slik: «ein vaken verdsopinion er den viktigaste støt­
te dei forfølgde kan få.» Eg er overtydd om at det at den
norske regjeringa tek dette på alvor og er ein del av denne
verdsopinionen, er den beste hjelpa som einskildmennes­
ket som lever i dagleg undertrykking, kan få.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:46:01]: Jeg
vil også takke for mange gode innlegg og interessante be­
lysninger av dette store og viktige tema. Jeg vil egentlig
ikke kommentere hvert og ett av dem, for jeg synes de står
godt på egen fot.
Jeg vil komme med tre kommentarer, den ene er til re­
presentanten Skei Grande. Jeg er helt enig i at det reiser
seg noen dilemmaer -- hva kommer istedenfor religion,
hva kommer istedenfor et autoritært styresett, forhold til
nasjonalisme. Det er et stort, sammensatt spørsmål, men
jeg vil vektlegge betydningen av utviklingen av sivile
samfunn. Det som jo manglet i de kommunistiske statene,
var et sivilt samfunn med mangfold, pluralisme og evne til
å kverne synspunkter rundt på en måte som gjør at vi kan
leve med forskjeller. Der er jo mange av disse landene
kommet langt, særlig de som er bærere av store europeis­
ke kulturtradisjoner. Men også andre land i det som var
det tidligere Sovjet­området, strever med det, så vi må i
vårt samarbeid med disse landene også fokusere på det vi
kan gjøre. Kanskje er det lite, men allikevel viktig for å
stimulere samarbeid mellom de sivile samfunn.
Så er det Habermas' observasjon, at vi «har neglisjert
den religiøse dimensjon». Det kan man gjøre seg mange
tanker rundt, men jeg synes de siste dagers hendelser på
mange måter illustrerer hvor fremmed begrepet «tro» er
fra vårt ordskifte, og at tro i tråd med våre samfunnstradi­
sjoner i stor grad er gjort til et privat anliggende. Det me­
ner jeg er riktig, men det er samtidig et uttrykk for at vi
blir fremmede og kanskje usikre i håndteringen av det. En
jusprofessor er i dag sitert i Dagbladet, at man «Må kunne
tulle med Muhammed». Ja, man kan det i henhold til vår
ytringsfrihet. Men jeg mener at den uttalelsen i seg selv
etterlater ettertanke om hvordan vi omgås den type begre­
per, som altså er viktige for andre.
Det siste jeg så vil si, er at vi må se på oss selv. Det far­
lige i denne situasjonen er om vi henfaller til en slags idyl­
lisk tanke om at alt er bra her, selv om, som representan­
ten Skei Grande sier, det er bedre her enn mange andre
steder. Jeg blir urolig av å høre flott ungdom med muslimsk
tro si at de opplever daglig en type trykk, og at de bøyer
nakken for sin tro. Vi kan ikke akseptere en tro som gir
seg utslag i vold, intoleranse og brudd på norsk lov. Men
som vi har fått gjentatt flere ganger, og ikke kan gjenta
nok: De aller fleste muslimer har ikke den type trosmani­
festasjon. Jeg mener det er historiske paralleller av meget
betenkelig karakter av folk som med sin tro bøyer nakken.
I stortingspresidentens artikkel forleden dag i avisen viser
han til den israelske forfatteren Amos Oz, som i sin bok
skriver om sin oppvekst, hvordan jødene måtte bøye nak­
ken, holde en lav profil for ikke å bli tuktet for sin tro. Jeg
blir urolig over at folk sier at de opplever det samme i vårt
samfunn her, hvilket ytterligere understreker betydningen
av dialog og å ta dette på alvor i vårt samfunn.
Presidenten: Dermed er sakene på dagens kart ferdig­
behandla.
Møtet slutt kl. 12.50.