11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
2004 353
Møte torsdag den 11. november kl. 10
President: I n g e L ø n n i n g
D a g s o r d e n (nr. 12):
1. Interpellasjon fra representanten Karita Bekkemel­
lem Orheim til justisministeren:
«Kriminalpolitisentralen har konkludert med at
det eksisterer et organisert prostitusjonsmiljø i Nor­
ge, og at kjønnshandelen i noen grad kan knyttes til
kriminelle nettverk. I tillegg utgjør utenlandske pro­
stituerte en vesentlig del av antallet prostituerte på
landsbasis. Regjeringen har uttalt at de vurderer å kri­
minalisere kjøp av seksuelle tjenester, og har satt ned
en arbeidsgruppe relatert til dette. Det er viktig å dis­
kutere hvordan vi på best mulig måte kan hjelpe
kvinner som ønsker å komme ut av prostitusjon. Til­
bakemeldinger fra prostitusjonsmiljøer forteller om
mangel på likebehandling i offentlige etater, og om
deres behov for i større grad å få mulighet til å starte
et nytt liv.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre at de som vil,
får mulighet til å komme seg ut av prostitusjon?»
2. Interpellasjon fra representanten Inga Marte Thor­
kildsen til justisministeren:
«Bare fem politidistrikter har familievoldskoordi­
nator på full tid, snart to år etter at ordningen ble
iverksatt av Justisdepartementet. Dette kan umulig
være en situasjon justisministeren er tilfreds med,
særlig ikke siden satsing mot familievold skulle være
et av denne Regjeringens flaggskip. Vold i hjemmet
har vært ansett som en privatsak i årevis, men fami­
lievoldskoordinatorordningen skulle vise at politiet
tar denne volden alvorlig. Derfor er det uakseptabelt
at så få politidistrikter har prioritert dette arbeidet i
form av fulltidsstillinger. Mange familievoldskoordi­
natorer opplever at de ikke strekker til, og det kom­
mer stadig tilbakemeldinger fra voldsutsatte som fø­
ler seg svikta fordi de var forespeilet endringer som
aldri kom. Kvinnevoldsutvalget har foreslått fullfi­
nansiering av ordningen gjennom øremerkede stillin­
ger.
Vil statsråden følge denne anbefalingen?»
3. Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande
til justisministeren:
«Rundt 2 000 fanger i norske fengsler er foreldre.
Enkelte betegner disse fangenes barn som «den
glemte gruppen» innenfor norsk kriminalomsorg.
Mange barn rammes av å ha foreldre i fengsel. Man­
ge mister kontakten. Det går ut over barna, så vel som
den innsattes rehabilitering. I en av de åpne anstalte­
ne, Kroksrud fengsel, er det av ildsjeler blant de an­
satte etablert en «Pappagruppe» blant innsatte fedre.
Hver tredje lørdag kan innsatte og barna deres tilbrin­
ge en lørdag sammen. I tillegg er det samtalegrupper
annenhver uke i fengselet. Utgangspunktet er barnas
behov for kontakt med sine fedre på egne premisser.
Vil statsråden bidra til at slike foreldregrupper blir
etablert som en del av kriminalomsorgen?»
4. Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande
til helse­ og omsorgsministeren:
«Erfaringene med bioteknologiloven og biobank­
loven skal evalueres av Nylenna­utvalget. Ett aspekt
ønsker jeg å ta opp allerede. Biobanklovens samtyk­
keregel praktiseres nå slik at den synes å hemme forsk­
ningen uten at personvernhensyn krever det. Det vil
også kunne være belastende for pasienter å bli av­
krevd samtykke for hvert eneste delprosjekt, gjerne
på grunnlag av komplisert medisinskfaglig termino­
logi. En tungvint praktisering kan bli svært byråkra­
tiserende for forskerne, og vil i verste fall utsette eller
uten god grunn forhindre viktige prosjekter.
Vil statsråden ta initiativ til å tolke samtykkerege­
len slik at samtykke kan gis noe mer generelt innen­
for samme forskningsområde og ikke kreves for
hvert enkelt forskningsprosjekt?»
5. Referat
Presidenten: Fra Senterpartiets stortingsgruppe fore­
ligger søknad om velferdspermisjon for representanten
Morten Lund i tiden fra og med 12. november til og med
16. november.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Karin Galaaen, innkalles for å
møte i permisjonstiden.
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Stortingets møte i dag -- og anser det
som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Elisabeth Røbekk Nørve. --
Andre forslag foreligger ikke, og Elisabeth Røbekk Nør­
ve anses enstemmig valgt som settepresident for Stortin­
gets møte i dag.
Representanten Grethe Fossli vil fremsette et privat
forslag.
Grethe Fossli (A) [10:01:59]: På vegne av represen­
tantene Olav Akselsen, Bendiks Harald Arnesen, Svein
Roald Hansen, Gunn Karin Gjul og meg selv vil jeg få
lov til å legge fram forslag om obligatorisk opplæring av
førere av fritidsbåter.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Interpellasjon fra representanten Karita Bekkemel­
lem Orheim til justisministeren:
«Kriminalpolitisentralen har konkludert med at det
eksisterer et organisert prostitusjonsmiljø i Norge, og at
kjønnshandelen i noen grad kan knyttes til kriminelle nett­
verk. I tillegg utgjør utenlandske prostituerte en vesentlig
del av antallet prostituerte på landsbasis. Regjeringen

11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
2004
354
har uttalt at de vurderer å kriminalisere kjøp av seksuelle
tjenester, og har satt ned en arbeidsgruppe relatert til det­
te. Det er viktig å diskutere hvordan vi på best mulig måte
kan hjelpe kvinner som ønsker å komme ut av prostitu­
sjon. Tilbakemeldinger fra prostitusjonsmiljøer forteller
om mangel på likebehandling i offentlige etater, og om
deres behov for i større grad å få mulighet til å starte et
nytt liv.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre at de som vil, får
mulighet til å komme seg ut av prostitusjon?»
Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:03:31]: Pros­
titusjon har som regel blitt et politisk tema når debatten
om kriminalisering har kommet, med jevne mellomrom.
I dag har debatten om prostitusjon kommet mye på grunn
av det økende antall utenlandske prostituerte, kriminalis­
eringen av prostitusjon i Sverige og revisjon av vårt eget
lovverk.
Hensikten og målet med denne interpellasjonen er å
forsøke å ta et skritt videre -- at vi parallelt med diskusjo­
nen om kriminalisering eller ei kan drøfte andre tiltak for
prostituertes muligheter til å komme ut av prostitusjonen.
Det finnes ingen enkel løsning, og temaet er kom­
plekst. Samtidig vet vi at den offentlige samtalen er med
på å forme bildet av prostitusjonsarenaen, og påvirker
aktørene på feltet. Undersøkelser viser at man tror at ca.
2 500 kvinner jobber som prostituerte i Norge i løpet av
ett år. Blant disse er det ca. 30 til 40 pst. som har en ikke­
norsk bakgrunn.
I debatten om prostitusjon er spørsmålet om hvordan
man definerer prostitusjon, viktig. Ett syn er at det er fritt
valg, et annet er at det er tvang. Jeg tror de aller færreste
prostituerte har valgt prostitusjonen frivillig. Jeg tror det
som regel har en årsak som stoffmisbruk, seksuelt mis­
bruk, økonomiske vanskeligheter, osv. Det er fremdeles
slik i vårt moderne samfunn at kvinnekroppen og seksu­
elle tjenester den kan tilby, blir sett på som et byttemid­
del og som et salgsobjekt. Jeg mener at den beste hjelpen
en kan gi kvinner og menn i prostitusjon, er å hjelpe dem
ut av dette. Her er kriminalisering av kjøp av sex omtalt
som ett mulig tiltak. Bakgrunnen er at samfunnet gjen­
nom lovverket uttrykker og signaliserer at dette sexkjø­
pet er uakseptabelt. Lovverket skal virke allmennpreven­
tivt og verne jentene. På en slik måte tar man hensyn til
de jentene som er rammet. I dag er det slik at sexkjøp av
barn mellom 16 og 18 år er kriminalisert. Det tyder på at
ingen hittil er dømt etter denne paragrafen. I tillegg har vi
den såkalte hallikparagrafen.
Vil lovverket kunne avskaffe prostitusjon og gi bedre
muligheter for kvinner og menn til å komme seg ut av
prostitusjonen?
I Sverige har en valgt å kriminalisere kjøp av sex, og
anser at dette pr. definisjon er vold mot kvinner. Målset­
tingen var først og fremst å få bort gateprostitusjon, og
deretter å forhindre at unge mennesker begynte med pro­
stitusjon. Blant erfaringene nevnes at gateprostitusjonen
har blitt redusert med 41 pst., men man vet ikke om inne­
prostitusjonen har økt. Det sies at loven har resultert i 40
domfellelser pr. år. Mørketallene er store, og det sies at
håndhevingen har hatt sine svakheter, spesielt når det
gjelder bevisførsel. Det sies at bakmennene og den orga­
niserte kriminaliteten har fått økt makt, og at gateprosti­
tuerte tyr til halliker for beskyttelse. I tillegg hevdes det
at kunder ikke ønsker å stå fram som vitner for å avsløre
tvang, vold og menneskehandel. Politiet i Stockholm har
oppgitt at ingen sexkjøpere har bidratt med informasjon
som har avstedkommet etterforskning av handel med
kvinner og barn, eller at ofre for menneskehandel har
blitt reddet. Den holdningsskapende effekten har vært
stor, og den avdekker sexkjøpere.
Det norske politiet har lignende erfaringer med vårt
eget lovverk og bevisførsel. Det oppgis at dette er vans­
kelig for politiet på grunn av at det må kunne dokumen­
teres at det inngås en avtale om kjøp av seksuelle tjenes­
ter, og en må dokumentere at avtalen fullbyrdes. Samti­
dig sliter politiet med å få kvinner til å vitne mot eventu­
elle bakmenn.
Vi har i dag en debatt bl.a. i Arbeiderpartiets kvinne­
bevegelse om hvorvidt vi skal gå samme veien, men vi
har foreløpig landet på at vi ønsker å avvente de svenske
erfaringene. Jeg er enig i at kriminalisering gir et tydelig
signal, samtidig som jeg mener at vi vet altfor lite om
konsekvensene av en kriminalisering. Hva vil dette si for
jentene som er berørt? Det er viktig at vi ikke rammer
dem som vi egentlig vil verne. Ja, jeg har lyst til å si at
kanskje har debatten om kriminalisering fungert som en
sovepute, slik at vi ikke har fått fokus på andre tiltak.
Ulf Stridbeck, som ledet et utvalg som har levert en
rapport til Regjeringen om prostitusjon, spør om krimi­
nalisering er nødvendig, og om styring kan oppnås på
andre måter. Det vi vet om effekter av lovgivningen i
Sverige, har gjort at jeg tviler på om kriminalisering er
den mest effektive veien å gå. Hjelper det å forby det vi
ikke liker? Kan sosialpolitiske problemer løses med en
straffelov? Jeg tror ikke at kriminalisering kan bekjempe
prostitusjon. Vi kan ei heller akseptere at et lovverk blir
en moralsk sovepute.
Jeg mener at prostitusjon først og fremst er et sosial­
politisk spørsmål, at vi kan begrense prostitusjon ved
hjelp av gode sosiale ordninger, godt nettverk og oppføl­
ging.
Det er behov for informasjon og dokumentasjon, slik
at vi får mer kunnskap om antall prostituerte, kundene,
bakmenn, ofre for trafficking, osv. Hva er årsakene til at
mennesker går inn i prostitusjon? En annen viktig pro­
blemstilling er etterspørsel. Kunnskap om kundene er
også viktig for å drøfte tiltak for å redusere denne etter­
spørselen.
Det er allmenn enighet om at det er nødvendig med
flere tiltak for å hjelpe de prostituerte og gi veier ut av
prostitusjonen. Det kan være helsehjelp, psykososial bi­
stand, juridisk hjelp, hjelp når det gjelder rusproblem,
hjelp til bolig, arbeid og utdanning -- kort sagt hjelp til å
tre inn igjen i samfunnet vårt. Vold mot kvinner i prosti­
tusjon er alvorlig og må bekjempes. Det skal aldri bli til­
latt at vold mot prostituerte blir behandlet som mindre
viktig. En viktig premiss og et viktig mål er at tiltak må
utformes i samarbeid med den enkelte kvinne/mann ut

11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
2004 355
fra personens behov. En diskusjon om virkemidler og til­
tak må ta utgangspunkt i eventuelle konsekvenser og
virkninger, ikke minst hvor målrettede de er.
I mine møter med prostituerte har spesielt én tilbake­
melding kommet ofte. Det fortelles om mange som øns­
ker seg ut av prostitusjonen, men som har få eller ingen
alternativer. Det fortelles om at de offentlige kontorene
mangler kunnskap om prostitusjon, og at lovverket er for
stivbeint. All trygd utmåles i forhold til arbeidsinntekter.
Rehabiliteringspenger fåes ikke, fordi de ikke har oppgitt
inntekter. Sosialkontoret oppleves som siste utvei. En­
kelte har hatt ganske ubehagelige møter med offentlige
kontorer som vitner om liten respekt for medmennesker
og liten vilje til i større grad å forsøke å strømlinjeforme
tiltak. Ikke minst vitner enkelte av disse beretningene om
manglende vilje og forakt overfor de prostituerte. Det
gjelder f.eks. å få innfridd krav de har rett på, som rett til
økonomisk støtte til briller, til tannlege, osv.
Et viktig punkt er derfor at det etableres muligheter til
å lage et opplegg for den enkelte, med muligheter for ut­
danningsopplegg, slik at et alternativ til prostitusjon er
realiserbart. Kan statsråden ta et slikt initiativ i Regjerin­
gen?
Kampen mot prostitusjon inneholder flere problem­
stillinger. Vi vet det handler om organisert kriminalitet
og trafficking, for å nevne noe. Det siste året har over
100 afrikanske kvinner blitt registrert som gateprostituer­
te i Oslo. De fleste prostituerte i Norge er utenlandske.
Denne høsten har minst sju vestafrikanske kvinner blitt
varetektsfengslet over lang tid for brudd på utlendings­
loven. Det sies at kvinnene har blitt kastet ut av landet.
Hva gjør vi med ofrene for trafficking? Det er ingen tvil
om at ofrene trenger trygghet for å kunne vitne mot bak­
mennene.
Kirkens Nødhjelp har uttrykt bekymring for at norske
myndigheter ikke ivaretar dette ansvaret godt nok, fordi
kvinnene blir sendt ut av landet selv etter at de har an­
meldt forhold. Dermed blir antakelig terskelen høy for å
delta som vitne. Det bør være mulig å gi ofre for menneske­
handel opphold, et minimum bør være at de får midlerti­
dig opphold og beskyttelse i etterkant. Vi er nødt til å få
tatt bakmennene. Kastes disse jentene ut, blir sjansen
mindre for å få tatt bakmennene. De fleste kjenner sik­
kert til at det pågår en rettssak i Oslo om dette.
Statssekretær Rita Sletner har uttalt til Dagbladet at
det jobbes på mange fronter for å bekjempe trafficking.
Hun har sagt at det er vanskelig å vite om noen er ofre
for trafficking. Er de det, får de en refleksjonstid på 45
dager til å tenke over om de vil samarbeide. Mitt spørs­
mål til statsråden er om han mener at dette er et godt
nok redskap i kampen mot bakmennene i organisert kri­
minalitet.
Politiet har et stort ansvar. Det er nok slik at politiet i
stor grad fungerer som sosialarbeidere for denne grup­
pen. Igjen reflekteres dette i tilbakemeldinger fra de pro­
stituerte.
Jeg ser at taletiden er omme. Jeg har fortsatt litt å si
om dette temaet, men da får jeg heller komme tilbake
igjen etterpå.
Presidenten: Det blir en neste runde, som kjent.
Statsråd Odd Einar Dørum [10:14:04]: Jeg er enig
i at det er viktig å diskutere hvordan vi på best mulig
måte kan hjelpe dem som vil komme seg ut av prostitu­
sjon.
I denne diskusjonen må vi ta hensyn til at kvinner og
menn i prostitusjon er en sammensatt gruppe med stor
variasjon i bakgrunn og årsaker til at de er kommet inn i
prostitusjonen. Samtidig må også de som er i prostitu­
sjon, få mulighet til å bidra med innspill til hvilke tiltak
de selv mener er mest hensiktsmessige. Det finnes ingen
enkle eller entydige løsninger på hvordan vi kan hjelpe
dem som vil ut. Løsningene må ta hensyn til at kvinner
og menn i prostitusjon ikke er en ensartet gruppe som
kan møtes med enkle virkemidler fra én etat alene. Vi må
finne løsninger gjennom tverrfaglig samarbeid på tvers
av ulike sektorer. Løsningene krever innsikt, kunnskap
og respekt for dem det gjelder.
Prostitusjon er et sammensatt fenomen som primært
må møtes med sosialpolitiske virkemidler, ikke kontroll­
tiltak. Valg av virkemidler må bygge på respekt, og vi
må kunne tilby reelle alternativer som gjør at kvinner og
menn kan ta et annet valg enn prostitusjon. Vi må snakke
med, og ikke om. Gjennom iverksettingen av Handlings­
planen mot handel med kvinner og barn (2003­2005) har
jeg derfor støttet et kartleggingsprosjekt i regi av de pro­
stituertes interesseorganisasjon, PION. Her er et av måle­
ne å få fram hva slags hjelp kvinner og menn i prostitu­
sjon ønsker og/eller trenger når det gjelder informasjon
om rettigheter, og hvilke tiltak de selv vil se iverksatt for
å komme ut av prostitusjonen, dersom de ønsker det. Vi
må ha respekt for deres valg, selv om de går på tvers av
det vi selv mener er riktig.
Tiltak rettet mot prostitusjon må ha som målsetting å
forhindre at noen opplever prostitusjon som eneste alter­
nativ. Her står vi overfor mange sosialpolitiske utfordrin­
ger. Fafo­rapporten har gitt oss innsikt i at vi også står
overfor innvandringspolitiske utfordringer der arbeidsle­
dighet og diskriminering også spiller en rolle.
Når det gjelder tiltak direkte rettet mot personer i pro­
stitusjon, støtter myndighetene organisasjoner som driver
oppsøkende virksomhet og andre hjelpetiltak i prostitu­
sjonsmiljøene. I Oslo er f.eks. PRO­senteret, Kirkens
Bymisjons prostitusjonsprosjekt Nadheim og PION vik­
tige samarbeidspartnere for myndighetene. Disse organi­
sasjonene har ulike hjelpetiltak for personer i prostitu­
sjon: helsetilbud, sosial og psykisk rådgivning, økono­
misk og juridisk bistand.
PRO­senteret er i tillegg nasjonalt kompetansesenter
for prostitusjon og mottar en rekke ulike offentlige til­
skudd. Sosial­ og helsedirektoratet delfinansierer PRO­
senteret med 2,5 mill. kr i 2004. I tillegg til driftsstøtten
til PRO­senteret gis det tilskudd fra Handlingsplan for
forebygging av uønsket svangerskap og abort og Strategi­
plan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare in­
feksjoner. Det gis også støtte til konkrete prosjekter i regi
av PRO­senteret og Kirkens Bymisjons prostitusjonspro­
sjekter i Oslo og Stavanger. Tilskuddene for 2004 utgjør

11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
Trykt 23/11 2004
2004
356
omtrent 0,8 mill. kr. I tillegg skal sosial­ og helsetjenes­
tene gi støtte til personer som vil ut av prostitusjon, på lik
linje med personer som er i andre situasjoner de vil ha
hjelp til å komme ut av.
Som justisminister er jeg særlig opptatt av å hjelpe
dem som i ulik grad er ofre for kriminelle handlinger,
som vold, trusler og utnytting. I prostitusjonsmiljøet er
det ulike grader av vold, trusler og utnytting av kvinner,
barn og menn. Mange av de utenlandske kvinnene står i
gjeld til bakmenn eller ­kvinner som har organisert reisen
og oppholdet i Norge. Noen av disse er tvunget til prosti­
tusjon mot sin vilje og er utsatt for grov vold og trusler.
Andre har visst at de skulle inn i sexindustrien, men ikke
at de ville miste retten til å bestemme over sin egen
kropp.
Handel med kvinner og barn til prostitusjon er en
svært alvorlig forbrytelse. Gjennom iverksettingen av
Handelingsplanen mot handel med kvinner og barn ar­
beider vi systematisk for å innfri internasjonale og nasjo­
nale forpliktelser for å hjelpe kvinner og barn ut av situa­
sjonen som ofre for menneskehandel. Politiet, utlen­
dingsmyndighetene og hjelpeapparatets arbeid er intensi­
vert, og det er opprettet en rekke tverrfaglige aktiviteter
for å hjelpe dem som er utnyttet i prostitusjon, til å kom­
me ut av situasjonen. I Oslo­området har Oslo politidis­
trikt oppnevnt til sammen 18 kontaktpersoner ved ulike
stasjoner og seksjoner. Disse har blitt tilført ytterligere
kompetanse om prostitusjon og handel med kvinner og
barn. I tillegg er det opprettet en egen etterforsknings­
gruppe som skal etterforske handel med kvinner og barn
utnyttet i prostitusjon. I tidsrommet april--september
2004 har Oslo politidistrikt etterforsket ca. 20 saker rela­
tert til menneskehandel.
Representanten var inne på forholdet til sosial helse­
tjeneste. Jeg vil vise til at det er etablert en avtale mellom
Grünerløkka sosialsenter og Sosial­ og helsedirektoratet
om akuttmottak og oppfølging av kvinnene som har vært
utnyttet i prostitusjon. I nært samarbeid med politi og re­
levante organisasjoner skal dette sikre at praktiske opp­
gaver knyttet til identifisering av kvinner og barn utnyttet
i prostitusjon, midlertidig oppholdstillatelse -- såkalt re­
fleksjonsperiode -- sosialfaglig bistand som råd og vei­
ledning, nødvendig livsopphold, trygge oppholdssteder,
reetablering og retur til hjemlandet blir gjort tilgjengelig
for dem som måtte ønske det.
Etter initiativ fra Justisdepartementet er det etablert et
praktisk samarbeid med formål å ivareta iverksetting og
koordinering av de ovennevnte bistands­ og beskyttelses­
tiltak for ofre for menneskehandel, som vi kaller «Oslo­
piloten». Dette er ment å være et lavterskeltilbud. I dette
prosjektet har Grünerløkka sosialsenter fått ansvar for
den sosialfaglige oppfølgingen i hver sak. Grünerløkka
sosialsenter deltar i et tverrfaglig samarbeidsforum som
består av representanter fra politiet, utlendingsmyndighe­
tene, helsetjenestene, barnevernstjenestene og sju utvalg­
te organisasjoner. Tilbakemeldingene på dette prosjektet
har vært positive.
I tilknytning til pilotprosjektet i Oslo er det opprettet
et landsdekkende nettverk bestående av flere sentrale or­
ganisasjoner, politi, utlendingsmyndigheter og sosial­
myndigheter. Formålet med nettverket er å løse utford­
ringer som dukker opp underveis i det praktiske tverrfag­
lige samarbeidet for å yte bistand og beskyttelse.
Sosial­ og helsedirektoratet har opprettet en arbeids­
gruppe som består av representanter for myndigheter og
organisasjoner som ser på hvordan vi best mulig kan nå
ut med målrettet informasjon til mulige ofre. Det skal ut­
arbeides informasjonsmateriell på ulike språk om rettig­
heter og muligheter for hjelp og beskyttelse til kvinner
som er utnyttet i prostitusjon. Informasjonsmateriellet vil
bli distribuert i prostitusjonsmiljøene. Jeg håper at dette
vil bidra til at flere personer i prostitusjonsmiljøet vil
søke hjelp og støtte til å komme ut av situasjonen.
I tillegg har vi iverksatt en del andre tiltak for å sikre
likebehandling i offentlige etater av kvinner som blir ut­
nyttet i prostitusjon. Politidirektoratet har utarbeidet et
tiltakskort som skal brukes av førstelinjetjenesten i poli­
tiet. Og det er riktig, som representanten sier, at politiet
ofte står i en slik sosialpolitisk førstelinjetjeneste. Dette
gir retningslinjer for hvordan politiet skal gå fram i saker
hvor det er mistanke om utnyttelse av andres prostitusjon
og hallikvirksomhet. I tillegg har Politidirektoratet arran­
gert et seminar med deltakere fra politidistrikt over hele
landet. Som ledd i å heve kvaliteten på etterforskningen
og påtalebehandlingen utarbeider Politidirektoratet en
håndbok om menneskehandel for politidistriktene. I 2005
vil Politidirektoratet organisere regionale møter og kompe­
tansehevningsseminar som vil bidra til likebehandling i
de ulike politidistriktene.
Utlendingsdirektoratet har også utgitt to rundskriv til
utlendingsmyndighetene, inkludert politiet. Ett rundskriv
går på midlertidig oppholdstillatelse til personer utsatt
for menneskehandel, inkludert kvinner utnyttet i prostitu­
sjon, den såkalte refleksjonsperioden. Det andre rund­
skrivet dreier seg om innvilgelse av arbeids­ og opp­
holdstillatelse til personer som har vært utsatt for men­
neskehandel.
Justisdepartementet har i tillegg opprettet en tverrfag­
lig arbeidsgruppe som utarbeider retningslinjer for hele
tjenesteapparatet. En av oppgavene som søkes løst her, er
hvordan vi kan identifisere mulige ofre.
Den samarbeidsgruppen som representanten Bekke­
mellem Orheim nevnte, leverte sin rapport 8. oktober i
år, og vi vil nå se på konsekvensene av ulik prostitu­
sjonsregulering før vi tar stilling til en eventuell lovbe­
stemmelse mot kjøp av seksuelle tjenester. Fra Sverige
har vi klare indikasjoner på at kriminalisering rammer
ulikt, og at loven har ført til at kvinner og menn i prosti­
tusjon nå befinner seg i en enda mer utsatt og sårbar si­
tuasjon.
Det er en viktig oppgave for Regjeringen å videreutvik­
le tilbudet til kvinner som vil ut av prostitusjon, og sikre
likebehandling i offentlige etater.
Tiltakene rettet mot personer i eller på vei inn i prosti­
tusjon er mange. Det er kun systematisk jobbing over tid
som gir resultater i dette arbeidet, og det tar Regjeringen
konsekvensen av. I bunnen ligger hele tiden en respekt
for de kvinner og menn det gjelder.

Forhandlinger i Stortinget nr. 25
11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
S 2004--2005
2004 357
(Statsråd Dørum)
Representanten Bekkemellem Orheim spurte meg om
det var viktig å jobbe på tvers -- og det er det. Det er helt
avgjørende. Mange av de tiltakene jeg har vist til, hand­
ler nettopp om det. Jeg tror representanten og jeg deler
den oppfatning at bak dette ligger det en bevisstgjøring
og en holdningsmobilisering, slik at man skal prøve å se
det som skal være det uvante eller kanskje til og med det
sammensatte og komplekse, på en best mulig måte.
Samtidig spurte representanten Bekkemellem Orheim
om mulighetene til refleksjon er viktig. Ja, det er det.
Samtidig er det slik at det kanskje ikke er så lett å stå
fram og si at jeg har vært utsatt for tvang. I det øyeblik­
ket man gjør det i det moderne medielandskap, er det
nesten som å stemple seg selv i panna med at nå har man
gått inn i det. Vi ser jo hvor komplekst det er. Vi har en
rettssak som nå refereres i pressen, om trafficking, hvor
nettopp advokater bruker mot kvinner som bærer vitne­
mål, at de «nesten kan oppfattes som å være kjøpt» av
myndighetene fordi de får lov til å være her. Det er svært
viktig at en refleksjon eller en opptreden skal være på
kvinnenes premisser. Det er svært viktig at det er et selv­
stendig valg som da treffes. Det står stor respekt av dem
som da velger å bære fram et vitnemål -- de skal ha be­
skyttelse. Det vil også stå respekt av dem som vil velge å
gjøre noe annet. Jeg vet at norsk politi i en rekke sam­
menhenger har hjulpet kvinner med å vende tilbake til
sitt hjemland.
Jeg vil takke representanten Bekkemellem Orheim for
å ha satt dette temaet på dagsordenen, og også for den to­
nen hun har brukt i arbeidet med det. Det er det som opp­
muntrer -- og gir inspirasjon -- til seighet og systematikk i
denne saken.
Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:24:13]: Jeg
vil takke statsråden, og det sier jeg fordi jeg mener det,
fordi han har gitt et så pass grundig svar på dette vanske­
lige temaet. Jeg føler også at det er nødvendig at Stortin­
get tar en del av disse debattene i denne salen langt oftere
enn det vi faktisk har klart å gjøre fram til nå.
Jeg er enig i mange av de tingene som statsråden trek­
ker opp i sitt svar på denne interpellasjonen. Det er ingen
tvil om at vi er nødt til å få mer smidighet i tiltakene for
de prostituerte fra de offentlige etatene. Allikevel har jeg
lyst til å utfordre statsråden litt mer på den biten, fordi
dette handler om disse jentenes møte med hjelpeappara­
tet når politimannen ikke står der og kan hjelpe dem len­
ger. Det handler om hvordan vi fra samfunnets side mø­
ter de aller svakeste.
Jeg håper faktisk at statsråden kan bruke den makten
han har, til å presse sterkt på i forhold til våre offentlige
etater, i den grad det går an å ta direkte kontakt med de
ulike etatene, la det få gjennomsyres ned til sosialkonto­
rene hvordan vi skal møte denne gruppen. La oss også
slippe så firkantede regler at vi kommer i den situasjonen
at de som sitter som saksbehandlere, føler at de ikke har
trygghet til å kunne gi nødvendig hjelp.
Vi var også litt inne på politiet. Som statsråden sa, har
politiet et veldig stort ansvar i dag. Vi vet at politiet selv
mange ganger føler seg som sosialarbeidere, og jeg synes
det er viktig at vi også setter inn hjelpetiltak overfor den­
ne gruppen, slik at de kan gjøre jobben best mulig.
Det er veldig mange ting å komme inn på når vi disku­
terer dette temaet. En annen viktig sak er å ta tak i pro­
blemstillingen med menn som kjøper sex. Det er ikke så
enkelt som en faktisk skulle tro i utgangspunktet, når en
begynner å snakke med en del av dem som har kjøpt sex.
Vi vet at i dag er det 13 pst. av alle norske menn under 50
år som faktisk har kjøpt sex. Vi ser at veldig mange som
har kjøpt sex, har gjort det når de har vært på reise i ut­
landet. Derfor mener jeg også at dette handler om at vi er
nødt til å ha en del etiske retningslinjer på plass. Vi er
hele tiden nødt til å ha en sterk offentlig debatt om hva
dette faktisk betyr for de jentene som blir en handelsvare.
Jeg mener det er viktig at vi finner veier å gå for å gi
de prostituerte gode liv etterpå. Vi snakker nå, som stats­
råden var inne på på slutten av sitt innlegg, om handel og
trafficking. Det er ingen tvil om at vi her på mange måter
står overfor litt upløyd mark. Vi ser at hele prostitusjons­
bildet i Oslo er sterkt endret i løpet av kort tid, og det
gjør også at vi må være våkne og være søkende når det
gjelder å finne fram til nye, treffende tiltak.
Statsråd Odd Einar Dørum [10:27:44]: Represen­
tanten Bekkemellem Orheim og jeg er enige om at man i
førstelinjen mange steder kan sitte med saksbehandlere
som ikke alltid har erfaring til å møte de komplekse sake­
ne.
Det er svært viktig -- der deler representanten Bekke­
mellem Orheim og jeg samme syn -- at da må politikere
kunne gi ryggdekning for at man faktisk skal kunne få
lov til å tørre å gjøre det. Den ryggdekningen går videre
til at vi må oppmuntre lokale politikere til å gå inn i en
ombudsrolle, slik at de tør gi ryggdekning til etatsledere,
som igjen tør gi ryggdekning til dem som skal møte disse
menneskene. Det er den måten jeg er nødt til å jobbe på
som statsråd når jeg skal gi ryggdekning til politiet til å
møte det komplekse og sammensatte, enten det er den si­
tuasjonen som er tema i dag, eller for ikke å snakke om
alle de situasjoner hvor politiet i praksis nærmest blir en
slags førstelinje innenfor den psykiske helsetjenesten.
Jeg har tenkt å samle alle dem som på ulikt vis berøres
av samarbeidssituasjonen i Oslo­området, for personlig å
høre hva de har å fortelle, og for å være sikker på at det
kan være et konstruktivt heiarop til dem som er i denne
situasjonen, at de skal kunne tørre å møte hverandre. Jeg
har gjort det i andre sammenhenger. Jeg har gjort det i
den samarbeidskjeden som skal til for at mennesker som
vil ut av stoffmisbruk, skal føle at det er en forbindelses­
linje fra politiet til kommunale tjenester og helseforetak.
På samme måte kommer jeg til å initiere et slikt møte
også blant dem som på ulikt vis er berørt av de tiltakene
jeg nevnte i det første svaret.
Når det gjelder politiet, jobber vi veldig intenst fra
mitt departement opp mot Politidirektoratet, og Politidi­
rektoratet jobber også med dette fordi de er dypt enga­
sjert i det. Jeg tror jeg tør si at det er svært mange politi­
folk som etter hvert har fått et ganske dypt og tungt enga­
25

11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
2004
358
sjement spesielt i trafficking­sakene fordi de opplever
kriminaliteten bak det som veldig rå og kynisk, samtidig
som de er klar over at det er komplekst. Vi kan vel nett­
opp ved å følge den saken som går for retten i disse da­
ger, få med oss mange ting til ettertanke i det som føres
fram både fra påtalemyndighetenes side og fra forsvarets
side.
Når det gjelder det siste punktet, om kjøp av sex, er
representanten Bekkemellem Orheim og jeg helt enige
om at det er snakk om å ha en etisk bevissthet. Fra mitt
ståsted må jeg si følgende: Det er åpenbart at det er man­
ge mennesker som tror de kjøper seg følelser, men har
man levd litt, vet man at følelser kan man ikke kjøpe. Det
er klart at vi skal være bevisst på de etiske retningslinje­
ne. Regjeringen har iverksatt slike for folk i offentlig tje­
neste. Vi har hatt en gledelig opplevelse av at andre aktø­
rer, både i næringsliv og i frivillige organisasjoner, har
sluttet seg til, og det er en måte å sette en tone på.
Når det gjelder kriminaliseringsdebatten, vil jeg nok
ha med som et hovedperspektiv at det som er et sosialpo­
litisk problem, skal møtes sosialpolitisk. Stridbeck sa til
slutt da han gav rapporten til meg: Statsråd, start i sosial­
politikken før du tyr til kriminalpolitikken.
Ingjerd Schou (H) [10:31:00]: Situasjonen for kvin­
ner og menn i prostitusjon er i stadig endring. Vi snakker
om en sammensatt gruppe. De tiltakene som må iverkset­
tes for å hjelpe dem som vil ut av prostitusjon, vil variere
i forhold til om det er tale om menn eller kvinner, uten­
landske eller norske prostituerte. Tiltakene må også ses i
sammenheng med årsakene til at personer har kommet
inn i prostitusjon, hvilken situasjon han eller hun be­
finner seg i, og hvilke muligheter og alternativer de har
for å bryte ut av prostitusjonen. Primært handler det om
sosialpolitiske utfordringer og virkemidler. Her, som el­
lers i sosialpolitikken, må tiltakene være individuelle og
skreddersydde. Tiltakene Regjeringen har iverksatt, er
mange og differensierte, slik de skal være for å være mål­
rettet.
Det finnes ingen enkle eller entydige løsninger for
hvordan vi kan hjelpe dem som vil ut. Innsikt forteller
oss også at vi står overfor innvandringspolitiske utford­
ringer, hvor arbeidsledighet og diskriminering spiller en
rolle. Av viktige tiltak kan jeg nevne organisasjoner hvor
myndighetene gir støtte bl.a. til oppsøkende virksomhet
med tilhørende tiltak som helsetilbud, sosial og psykolo­
gisk rådgivning, økonomisk og juridisk bistand. PRO­
senteret, som er et nasjonalt kompetansesenter, får øko­
nomisk støtte. I tillegg gis det tilskudd til Handlingsplan
for forebygging av uønsket svangerskap og abort, og for
ikke å forglemme Strategiplan for forebygging av hiv og
seksuelt overførbare infeksjoner og tilskudd til prostitu­
sjonsprosjekter, da i regi av PRO­senteret, både i Stavan­
ger og Oslo.
Prostituerte kan også være ofre for kriminelle handlin­
ger. Handel med kvinner og barn til prostitusjon er en
svært alvorlig forbrytelse. Her er Handlingsplanen mot
handel med kvinner og barn sentral. Tiltakene er intensi­
vert arbeid i politiet, i utlendingsmyndighetene og i hjelpe­
apparatet samt opprettelse av en rekke tverrfaglige akti­
viteter for å hjelpe dem ut av en utnyttet prostitusjon.
Bare i Oslo er det oppnevnt 18 kontaktpersoner ved ulike
politistasjoner. Kompetanse og oppbygging er svært sen­
tralt i dette arbeidet. I tillegg kommer en egen etterfors­
kingsgruppe som etterforsker handel med kvinner og
barn som er utnyttet i prostitusjon.
Sosialtjenesten på Grünerløkka har opprettet akutt­
mottak og har oppfølging av kvinner og barn som er ut­
nyttet i prostitusjon. «Oslopiloten» er opprettet som et
lavterskeltilbud. Ulike etater samarbeider om dette. Det
er en forutsetning, og det er helt nødvendig. Det er også
opprettet et landsdekkende nettverk med ulike organisa­
sjoner og etater.
Interpellanten har påpekt at likebehandling står sen­
tralt, og at enkelte opplever at dette ikke er tilstrekkelig.
Politidirektoratet har utarbeidet et tiltakskort som skal
brukes av førstelinjetjenesten i politiet. Møteplasser
mellom etatene er etablert, og kompetansetiltak er iverk­
satt.
Regjeringen vil se nærmere på konsekvensene av ulik
prostitusjonsregulering før stillingtagen til en eventuell
lovbestemmelse mot kjøp av seksuelle tjenester.
I vårt naboland har man erfaringer med at kriminalise­
ring rammer ulikt, og at de man skulle hjelpe, kommer i
en enda vanskeligere situasjon. Uansett må tiltak videre­
utvikles og likebehandling tilstrebes.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:34:31]: Jeg vil
først gi honnør til representanten Bekkemellem Orheim
for å ha tatt opp en veldig viktig interpellasjon. Jeg vil
også gi honnør til statsråden for å ha vært så kunnskaps­
søkende og aktiv for å kunne håndtere et fryktelig vans­
kelig tema på en klok måte, med ydmykhet og respekt for
dem det gjelder.
Prostituerte er, som det er sagt, som oss: individer
med forskjellig bakgrunn. Det er ulike årsaker til at folk
blir prostituerte, på samme måte som det er ulike årsaker
til at mennesker blir kunder. Jeg tror at vi i utgangspunk­
tet må ha en søkende holdning, vi må søke kunnskap og
drive ytterligere forskning. Jeg skulle ønske at statsråden
også ville ta initiativ til at Reform, ressurssenteret for
menn, fikk midler, slik at de kunne ha et prosjekt vis­à­
vis kundene, for vi er nødt til å ansvarliggjøre kundene.
Det er det utgangspunktet vi særlig må ha.
Jeg vil også oppfordre til å lese boken til May­Len
Skilbrei «Når sex er arbeid», som kan si veldig mye om
inneprostituertes situasjon med hensyn til fattigdomspro­
blematikk, alenemødres situasjon, gjeldsproblematikk
osv. -- veldig nyttig informasjon.
Jeg har lyst til å fokusere på de utenlandske prostituer­
te, og det som nå er blitt ganske akutt den siste tida. Det
er med sjokk jeg har registrert at politiet i stor grad har
tatt i bruk virkemidler som jeg tror først og fremst kom­
munalministeren er glad for, nemlig at man har kastet ut
kvinner som ikke har hatt gyldige papirer, og således
sendt et meget sterkt signal til alle utenlandske kvinner
som er her som prostituerte, om at politiet egentlig er en
motspiller og ikke en medspiller. Jeg mener at det er me­

11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
2004 359
get alvorlig at vi ikke har sendt disse kvinnene et helt en­
tydig signal om at de i Norge skal oppleve trygghet, og
det er det viktigste. Da må man gjøre som OSSEs repre­
sentant Helga Konrad har anbefalt Norge, nemlig å tilby
midlertidig oppholdstillatelse, slik at man kan bruke peri­
oden til å kartlegge hva som er den enkelte kvinnens situ­
asjon, og hva som er trusselbildet rundt henne, og sørge
for at hun opplever den nødvendige sikkerhet, slik at hun
skal tørre å vitne. Bare på den måten vil vi klare å kom­
me dette skikkelig til livs. Jeg vil ikke tro at man hadde
kastet ut noen av vitnene hvis disse sakene hadde vært
narkotikasaker, handlet om økonomisk kriminalitet, vå­
pen eller noe annet. Dette handler rett og slett om at
kvinner i prostitusjon, og i særdeleshet utenlandske kvin­
ner i prostitusjon, ikke er viktige nok til at vi vil stille de
nødvendige virkemidlene til rådighet. Det håper jeg at
statsråd Dørum vil ta skikkelig tak i, for dette er fryktelig
alvorlig.
Finn Kristian Marthinsen (KrF) [10:37:44]: Dette
er en meget viktig interpellasjon, og jeg gir min fulle til­
slutning til den beskrivelse som er gitt av alvoret i situa­
sjonen. Det er også, synes jeg, viktig å understreke at Re­
gjeringen tar dette virkelig på alvor. Alle de tiltakene
som er på gang, som justisministeren har redegjort for,
viser nettopp det.
Jeg synes imidlertid at det er veldig nødvendig og rik­
tig å understreke at prostituerte har det samme mennes­
keverd som enhver annen person. Det har så veldig lett
for å bli slik at vi ser ned på noen som mindreverdige,
som noen som vi kan bruke og kaste. Jeg taler selvfølge­
lig ikke minst på vegne av mitt eget kjønn. Det er vi som
i stor grad er «forbryterne» i dette tilfellet.
Prostituerte har det samme menneskeverdet. Det skal
de også føle når de blir møtt av hjelpeapparatet. Det er
viktig at vi understreker dette for hverandre titt og ofte, i
de ulike samfunnsposisjonene som vi har. Det er så fort
gjort å glemme det. Det er så fort gjort at det blir en til­
feldighet som avgjør om vi behandler folk med respekt
eller ikke, istedenfor at det skulle være en inngrodd hold­
ning hos oss. Alle mennesker er like mye verdt. Derfor er
jeg glad for alt det som blir gjort for nettopp det som den­
ne interpellasjonen har tatt opp, for å se alvoret og gi
nødvendig både hjelp og respekt tilbake.
Vi har statsrådens utsagn om at man ikke kan kjøpe
seg følelser. Det tror jeg er helt riktig. Jeg støtter det fullt
ut. Derfor er det kanskje også viktig at vi griper fatt i
noen av de områdene hvor dette blir formidlet. Vi vet at
reiselivsbransjen er en viktig aktør, 80 pst. av norske
menns sexkjøp skjer i utlandet. På skolen og i militæret
kunne vi f.eks. bruke filmen «Lilja 4­ever» eller andre,
bedre egnede, illustrasjoner, som kunne ha et påfølgende
debattopplegg.
Jeg har også lyst til å gi tilslutning til det som repre­
sentanten Thorkildsen gav uttrykk for, nemlig at vi må
vurdere å gi prostituerte som er ofre for trafficking am­
nesti/opphold i Norge. Vi må gi et signal om at de blir
møtt med respekt og med forståelse i hjelpeapparatet,
slik at de kan få sin sak behandlet på en god måte.
Jeg har dessuten et spørsmål til ministeren: Har vi et
opplegg på nordisk basis om et vitnebeskyttelsespro­
gram, slik at man kan ha et samarbeid om dette?
Eli Sollied Øveraas (Sp) [10:41:10]: Det er eit fak­
tum at talet på prostituerte er stigande. På tre år har talet
på prostituerte i Oslo auka kraftig, og talet på utanland­
ske prostituerte kvinner er tredobla. Det er eit stigande tal
afrikanske kvinner på gata, og dei er raskt etablerte i pro­
stitusjonsmiljøet. Alt tyder på at det er organiserte krimi­
nelle som står attom.
Interpellanten er oppteken av kva som kan gjerast for
at prostituerte -- det gjeld både kvinner og menn -- som
ønskjer det, skal få moglegheit til å komme seg ut av det­
te miljøet. Det er, som mange før meg har sagt, ei saman­
sett problemstilling utan enkle løysingar. Eg meiner det
er svært viktig å reise debatten for å få sett søkjelyset på
faktasituasjonen.
Slik som interpellanten har lagt opp interpellasjonen,
står det fram to hovudproblemstillingar. Det er hjelp til
dei som ønskjer å komme ut av miljøet, og det er tiltak
for å straffe bakmennene. Interpellanten reiser også
spørsmålet om mangel på likebehandling i offentlege
etatar. For Senterpartiet er det viktig å understreke at alle
som bur i dette landet, har krav på respekt og likebehand­
ling, uavhengig av kva bakgrunn dei har. I så måte vil eg
gi stor støtte til føregåande talar frå Kristeleg Folkeparti,
som peika på menneskeverdet og kravet på respekt. Det
er uakseptabelt dersom offentlege etatar ikkje yter den
hjelpa dei skal, til alle som treng det. Eg synest det også
er viktig at statsråden -- og det gav han uttrykk for -- tek
ansvar for å bidra til at det offentlege apparatet fungerer
for alle. Det vil vere svært uheldig dersom det skal feste
seg eit inntrykk av at hjelpeapparatet forskjellsbehandlar
personar avhengig av kva bakgrunn dei har.
Eg trur det er naivt å tru at all prostitusjon kan fjer­
nast. Eg trur ikkje det er så enkelt at ein gjennom lovver­
ket vil kunne fjerne all prostitusjon. Eg støttar det som
interpellanten seier, at vi bør vente på rapporten om kor­
leis den svenske modellen har fungert.
Når det gjeld dei kriminelle miljøa, bør arbeidet inten­
siverast. Det er vanskeleg frå denne ståstaden å vite om
politiet prioriterer dette arbeidet høgt nok eller ikkje. Eg
forstår det slik på statsråden at det skal leggjast vekt på
eit tverrsektorielt arbeid. Det synest eg er positivt. Eg vil
også gi ros til justisministeren. Det verkar som han vil ta
utfordringane og problemstillingane på alvor, og eg har
den trua at statsråden vil følgje dette opp på ein god må­
te.
Trine Skei Grande (V) [10:44:42]: Dette er en utro­
lig viktig debatt. Jeg vil takke både representanten Karita
Bekkemellem Orheim for å ha tatt opp saken og statsrå­
den for det gode svaret han gav.
Jeg syns det er noen aspekter som det er veldig viktig
å huske på i denne debatten. Gruppen som vi her snakker
om, er mye mer sammensatt enn alle stiliserte bilder vi
har. Noen har et stilisert bilde av at dette er den narkoma­
ne, slitne kvinnen, mens andre har et stilisert bilde av at

11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
2004
360
dette er Pretty Woman. Bildet er hele spekteret og mye
mer sammensatt både når det gjelder kjønn, alder, bak­
grunn og grunnen til at man havner i dette. Og det er vik­
tig å huske på i forhold til hvilket virkemiddelapparat
man skal bruke for å nå gruppen; det må være sammen­
satt når det gjelder både tilnærmingsmåte og hvilke kana­
ler man skal bruke.
Venstre har vært klart imot kriminalisering. Hos oss
er det først og fremst Venstrekvinnelaget som har vært
pådriver der. Jeg syns det er viktig å ikke ofre disse
kvinnene som et politisk symbol mot noe vi ikke liker.
Vi ser hva det fører til av vold, mer organisering, for­
svinning fra overflaten så gatene blir reine og fine for
oss andre, mens hverdagen blir enda verre for dem det
gjelder.
Jeg syns det er veldig rett av statsråden å ha hovedfo­
kus på det begrepet som jeg sikkert ikke kan bruke her
fra talerstolen, fordi hverdagen er så forferdelig, men
trafficking, vold og tvang må være hovedfokuset i be­
kjempelsen av dette.
Jeg syns det også er viktig at dette ikke bare blir en
kvinnedebatt. Jeg syns det er positivt at vi har en mannlig
statsråd som er veldig opptatt av dette, og at det i hvert
fall har vært én mann som har hatt ordet i debatten. Det
er viktig at dette ikke bare blir en likestillingsdebatt, for
det er faktisk en sosialpolitisk debatt. Det er viktig at
man ikke bare gjør dette til kvinnens problemstilling, for
det fører til at de mennene som fins i dette, opplever det
enda verre.
Så må jeg si en liten ting til slutt i forhold til medias
dekning av trafficking, som jeg syns har vært tragisk.
Hvis det har gått ti damer inn i politihuset, og media står
og dekker hvilke damer som kommer ut, er det lett for en
hvilken som helst organisator av menneskehandel å stå
utenfor og telle hvilke familier man skal angripe på
hjemstedet. Hvis man ikke skjønner at denne hverdagen
er mye mer sammensatt, og ikke skjønner at man ikke
nødvendigvis kan offentliggjøre konklusjonen på alle
hendelsene i forhold til disse kvinnene, da skjønner man
ikke hvor forferdelig baklandet er når det gjelder dette.
Det har gjort meg ganske opprørt at man ikke skjønner
hvor sammensatt dette er, og den forferdelige hverdagen
som mange havner i.
Gunn Karin Gjul (A) [10:48:16]: Interpellanten ret­
ter et riktig fokus på problemene rundt prostitusjon. Dis­
kusjonen om kriminalisering av horekunder blir en av­
sporing av debatten, som hun veldig riktig poengterer.
Prostitusjon er et sosialt problem, som vi må løse med
sosiale virkemidler.
Jeg syns det er trist å se hvordan vi i samfunnet ser på
prostituerte og også narkomane. På gata går vi store om­
veier rundt disse menneskene. I praksis syns jeg ikke det
er rart at de føler seg som en pariakaste i samfunnet vårt.
Det er som statsråden sier: det er mennesker vi snakker
om, og ikke med -- og slik bør det ikke være. Vi må ikke
glemme at dette er medmennesker som sliter med sine
problemer. Samfunnets behandling av disse menneskene
gjør tilværelsen enda vanskeligere for dem. Tenk deg sjøl
hvordan du ville ha følt det om alle gikk i stor sirkel
rundt deg, overså deg og ikke ville snakke med deg.
Men det som gjør det enda vanskeligere for dem, er
politiets og Oslo kommunes behandling av prostituerte
og narkomane. Man jager disse menneskene rundt i byen
som fritt vilt. Det er uverdig, og det løser ingen proble­
mer -- tvert imot, det forsterker problemene og bryter ned
sjølbildet til disse menneskene.
Det er viktig at vi som politikere gjør en jobb for å
normalisere forholdet til mennesker som sliter, og at vi
ikke glemmer at dette gjelder et vidt spekter av mennes­
ker, slik også representanten Trine Skei Grande poeng­
terte. Det er mennesker med veldig forskjellig bakgrunn,
men de har én ting felles: de har enten sosiale eller øko­
nomiske problemer eller helseproblemer.
Prostitusjonen er blitt annerledes enn den var tidlige­
re. Vi ser nå salg av tjenester på nettet, hvor det er kart
over hvor jentene til enhver tid er rundt om i landet vårt,
og guttene som er interessert, kan bare ta direkte kontakt
med dem. Vi ser internasjonal menneskehandel med
kvinner og barn, som også er blitt et problem i Norge.
For få år siden var det ganske uvirkelig i Norge, men vi
opplever det altså i Oslos gater. Vi vet også at barn for­
svinner fra asylmottak. Vi vet ikke hvor de blir av, men
vi vet at i verste fall kan det være internasjonale menneske­
smuglere som står bak.
Halvparten av de prostituerte i Oslo i dag er uten­
landske jenter. I sommer så vi at det kom store grupper
av afrikanske jenter. Vi vet lite om disse jentene og deres
skjebne, men vi vet at det står bakmenn bak. Det er vel­
dig bra at politiet nå aksjonerer, men det som er uheldig,
er hvis disse jentene kun blir kastet ut. Hvis politiet skal
få vitner, er det viktig at vi tar vare på disse jentene og
sørger for at de får beskyttelse, men også sørger for at de
er i stand til å vitne. Som interpellanten sa: Kriminaliser­
ing av horekunder er en avsporing av debatten. Dette er
en sosialpolitisk debatt, og vi er nødt til å finne fram til
sosialpolitiske virkemidler for hvordan vi skal bekjempe
prostitusjon.
André Kvakkestad (FrP) [10:51:44]: Prostitusjon er
et ganske vidt begrep, og det har man kommet inn på.
Men det er også slik at man i den sammenhengen nok
kanskje også bør se noe videre enn bare på rene overle­
veringer av kontanter. Det finnes sikkert dem som mener
at også en del andre sammenhenger tenderer mot og nær­
mer seg prostitusjon. Vi husker vel at på slutten av 1800­
tallet var det enkelte som mente at kvinners behov for å
måtte gifte seg for å få en trygg hverdag, også tenderte
mot å være prostitusjon.
Man snakker om trafficking og sammenhengen med
prostitusjon. Når man ser at dette går over landegrense­
ne, og når det kanskje er samkjøring med narkotikaom­
setning, er det klart at dette er en stor internasjonal ge­
skjeft. Skal man få tak i og gjøre noe med trafficking­si­
tuasjonen, er det også veldig viktig å ta utgangspunkt i
opprinnelseslandet.
I Europarådet har komiteen for innvandring, flyktnin­
ger og populasjon jobbet en del med spørsmålet om traf­

11. nov. -- Interp. fra repr. Bekkemellem Orheim om hjelp til kvinner
som ønsker å komme seg ut av prostitusjon
2004 361
ficking. Det man ser, er at den såkalte trusselen om re­
presalier også spenner over et langt spekter. Det er alt
fra den rene, vanlige redselen for noe fysisk til at for­
eldre pantsetter sine eiendeler for at deres jenter skal ha
mulighet for å få en jobb i Vesten. Det betyr at selv om
man har et godt samarbeid med hjemlandet, kan altså
familien fratas alle sine eiendeler dersom ikke deres
jenter fyller opp kvoten på f.eks. tre års arbeid, selv om
det arbeidet de var forespeilet, var noe helt annet enn
det de fikk.
Det er også slik at prostitusjon berører både kvinner,
barn og menn. Det man ser, er at det kundegrunnlag man
før forholdt seg til, nå forandrer seg. Jeg tror det ganske
klart kan påpekes at kvinners kjøp av seksuelle tjenester
er økende. Det er også slik at prostitusjon, som sagt av
tidligere talere, nå ikke bare er et spørsmål om rene, or­
ganiserte bander. Det er også et spørsmål om -- spesielt
innenfor nettbruk -- alt fra samarbeid til enkeltstående
personer.
Jeg tror vi skal være veldig forsiktig med å kriminali­
sere, noe som antakelig vil skape mer redsel og dårligere
vilkår for å kunne se hva som faktisk foregår.
Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:55:06]: Jeg har
lyst til å si at det er litt godt å kunne diskutere i denne sa­
len med et sånt utgangspunkt av politisk enighet, for det
er det ikke så ofte vi har. Det gir også statsråden veldig
trygghet når han skal fronte denne saken i det offentlige
rom, at han vet at han har Stortingets og opposisjonens
fulle støtte for det arbeidet han gjør. Det synes jeg er vel­
dig positivt.
Representanten Schou og også flere andre talere var
inne på sosialpolitiske tiltak. Jeg tror ikke det er noen tvil
om at i den grad sosialetaten kan komme med et finmas­
ket nett med tiltak overfor denne gruppen, vil det være
svært, svært positivt.
Jeg er fullt og helt enig i alt det representanten Inga
Marte Thorkildsen sa. Hun pekte på en viktig ting som
årsak, nemlig fattigdommen. Jeg tror at dette tilsier at vi
hele tiden må ha en uredd sosial boligpolitikk. Vi er nødt
til å ha en politikk som gjør at enslige forsørgere klarer
seg på en forholdsvis lav inntekt. Vi må hele tiden tenke
på at samfunnet vårt er under endring, ikke minst i for­
hold til gruppen enslige, som i dag etter hvert har store
problemer med å klare å etablere seg i de største byene
våre.
Representanten Finn Kristian Marthinsen sa noe som
jeg synes vi alle skal legge oss på minne, nemlig at alle
mennesker er like mye verdt, uansett. Han var også inne
på, som representanten Trine Skei Grande, at menn må ta
ansvar. Det er ofte slik når vi diskuterer disse spørsmåle­
ne i denne salen, at det er kvinner som engasjerer seg, og
jeg vil oppfordre alle mine mannlige kollegaer til å ta ak­
tivt del i disse debattene i tiden som kommer.
Sollied Øveraas var inne på at det kanskje er naivt å
tro at vi kan fjerne verdens eldste yrke, og det kan jeg
være enig med henne i. Men allikevel kan ikke det bli en
hvilepute for oss til ikke å komme med gode tiltak over­
for denne gruppen.
Jeg synes i hvert fall at vi kan slå fast én ting etter
denne debatten som justisministeren kan ta med seg til­
bake til Regjeringen, og det er at det ikke er noe gehør i
denne salen for kriminalisering av de prostituerte.
Så har jeg lyst til å avslutte med å referere til dem som
har sagt at målestokken på hvor godt et samfunn er å leve
i, nettopp er hvordan vi klarer å ta vare på de aller sva­
keste i samfunnet. Det synes jeg vi skal tenke på hver
eneste gang vi fatter et vedtak og i all politikkutforming.
Da tror jeg også vi hadde klart å hjelpe denne gruppen til
å kunne leve et bedre liv ute i kommunene våre.
Statsråd Odd Einar Dørum [10:58:33]: La meg først
gi noen konkrete opplysninger om det alvorligste bak­
landskapet, som vi alle er enige om, nemlig trafficking.
Politiet har i år vært borti 42 saker hvor det har vært mis­
tanke om menneskehandel, og 36 halliksaker med uten­
landske forgreninger. Noe av kompleksiteten illustreres
av følgende opplysning: En av sakene omhandler 124
personer bosatt i 21 land. For øyeblikket er det slik at det
er fem politidistrikter og enheten Catch som jobber med
å få omsatt informasjon og kunnskap til bruk i straffesa­
ker.
Dette fører meg over til det alvor som er berørt av fle­
re representanter. Er det slik at vi f.eks. i ytterste forstand
når det er snakk om beskyttelse av vitner, har nordisk
samarbeid? Ja, det har vi. Det er et opplegg som vi jobber
med å få bygd opp, slik at det skal fungere bra.
Så reiste representanten Thorkildsen spørsmålet om
hvor godt man praktiserer kunnskapen om refleksjonspe­
rioden. Jeg har vel ingen grunn til å betvile at politiet
ikke har de beste hensikter. Men for å være helt sikker på
at refleksjonsperiodens hensikt og det som ligger bak
mulighetene i utlendingspolitikken i en slik sammen­
heng, blir best mulig praktisert, vil jeg gjennom min fag­
avdeling og sammen med Politidirektoratet gå igjennom
aktuelle erfaringer for å være helt sikker på at dette i
praktisk liv blir håndtert på en slik måte at vi er trygge på
at kunnskapen når fram. Så vil jeg generelt si at jeg ikke
har noe grunnlag for å si at det ikke er slik, for, som re­
presentanten Skei Grande var inne på, det er vel noe av
forholdene at du skal vel ikke umiddelbart kunngjøre at
du nå melder deg til tjeneste for myndighetene. Vi må
være sikre på at refleksjonsperioden også håndteres på en
slik måte at tillit kan skapes. Jeg er overbevist om at alle
de som jobber med det, vil være innstilt på å være med
på det. Derfor uttrykker jeg meg på den måten.
Så en siste kommentar: Jeg kan vel ikke la det stå
uimotsagt at det er politiets hensikt å jage prostituerte og
narkomane. Det er ikke slik jeg opplever det. Men jeg
tror vi skal være ydmyke nok til å innrømme at det er
ikke alltid at overgangen fra politi, som ikke skal bruke
strafferettsapparatet mer enn strengt nødvendig, til lokale
helse­ og sosialtjenester og statens helseapparat er smi­
dig nok. Derfor har jeg faktisk brukt en del tid som stats­
råd på å drive det man kan kalle for «stille lemping» for å
være sikker på at det er gode kontakter nettopp her, slik
at den praktiske hverdagen skal være slik som vi ideelt
vil at den skal være, nemlig at de som trenger hjelp, skal

11. nov. -- Interp. fra repr. Thorkildsen vedr. fullfinansiering av ordningen
med familievoldskoordinator
2004
362
få hjelp, og ikke bli utsatt for noe annet. Men jeg synes
det er viktig at problemstillingene spisses til fra Stortin­
gets talerstol, og jeg vil velge å svare på det ved å si at
jeg tar de utfordringene med det største alvor.
Så vil jeg takke for at vi har fått en rolig refleksjon
over et tema som er sammensatt, og jeg er enig med re­
presentanten Karita Bekkemellem Orheim i at vi ikke
prøver å løse sosialpolitiske problemer med kriminalpo­
litiske virkemidler.
Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 1
avsluttet.
S a k n r . 2
Interpellasjon fra representanten Inga Marte Thor­
kildsen til justisministeren:
«Bare fem politidistrikter har familievoldskoordina­
tor på full tid, snart to år etter at ordningen ble iverksatt
av Justisdepartementet. Dette kan umulig være en situa­
sjon justisministeren er tilfreds med, særlig ikke siden sat­
sing mot familievold skulle være et av denne Regjeringens
flaggskip. Vold i hjemmet har vært ansett som en privat­
sak i årevis, men familievoldskoordinatorordningen skul­
le vise at politiet tar denne volden alvorlig. Derfor er det
uakseptabelt at så få politidistrikter har prioritert dette
arbeidet i form av fulltidsstillinger. Mange familievolds­
koordinatorer opplever at de ikke strekker til, og det kom­
mer stadig tilbakemeldinger fra voldsutsatte som føler
seg svikta fordi de var forespeilet endringer som aldri
kom. Kvinnevoldsutvalget har foreslått fullfinansiering
av ordningen gjennom øremerkede stillinger.
Vil statsråden følge denne anbefalingen?»
Inga Marte Thorkildsen (SV)[11:03:09]: «Menns
vold mot kvinner i nære relasjoner er et verdensom­
spennende fenomen av betydelig omfang og utgjør et
alvorlig samfunnsproblem. At slik vold fortsetter uten
tilstrekkelig effektive sanksjoner mot overgriper, er et
vesentlig hinder for likestilling og er et omfattende kri­
minalitetsproblem.»
Dette er et sitat fra innledningen til NOU 2003:31,
Retten til et liv uten vold.
Familievoldskoordinatorordninga ble lansert med
brask og bram i 2001. Nå skulle politiets arbeid med fa­
milievold få en ny giv med økt kvalitet, prioritet og seri­
øsitet. Fra 1. juli 2002 skulle ordninga etableres, og hvert
politidistrikt skulle ha en familievoldskoordinator.
Volds­ og trusselutsatte kvinner skulle nå behandles på
en helt ny måte fra politiets side.
SV har vært veldig positiv til dette hele veien. Vi har
forsøkt å være pådrivere for å få ordninga i havn. Ved å
stille spørsmål, avholde møter med involverte parter og
ellers heie fram de som har stått på for å få ordninga til å
bli vellykket, har vi forsøkt å bidra til at prosessen skulle
bli så god som mulig. Og det skal sies at det ikke alltid
har vært enkelt å få klare svar på stoda der ute i Politi­
Norge. I hvert fall har det vært et visst sprik mellom det
svaret vi har fått fra departementshold, og de innspillene
vi har fått fra grunnplanet.
Det er nå laget en rapport fra Politidirektoratets side
etter ønske fra Justisdepartementet, hvor ordningas vel­
lykkethet er vurdert. Det er trist å måtte konstatere at rap­
porten nærmest slakter politiets satsing på koordinator­
ordninga. Jeg siterer:
«Siden det er en så massiv tilbakemelding om for
lite ressurser til Familievoldskoordinator­funksjonen,
bør mestrene gjøre en ny vurdering vedrørende sin res­
sursfordeling, og de sentrale myndigheter og politiker­
ne må enten bevilge flere penger, eller moderere mål­
settingene for arbeidet på dette feltet. Å få full målopp­
nåelse i forhold til politikernes og menigmanns ønsker
og krav, synes å være helt urealistisk med de ressurse­
ne som i dag er avsatt til dette arbeidet.»
Nærmere en slakt skal det godt gjøres å komme i en
rapport fra det ansvarlige direktorat.
Mitt hovedanliggende med denne interpellasjonen er
derfor å få avklart hvordan Justisdepartementet har tenkt
å følge opp konklusjonene fra denne rapporten. Da me­
ner jeg at det ikke holder å vise til at det nå bevilges mer
penger til politiet, noe vi støtter. Alle som har sett nøye
på dette, vet nemlig at det også må sterkere lut til -- lut i
form av styring med bruken av penger, prioritering av
statistikkverktøy, opplæring av koordinatorer og generell
interesse fra politiledelsens side.
Kvinnevoldsutvalget er av dem som har kommet med
klare anbefalinger til Justisdepartementet når det gjelder
familievoldskoordinatorordninga. De mener det er nød­
vendig å øremerke bevilgningene til disse stillingene,
slik at vi kan være sikre på at dette feltet blir prioritert i
alle politidistrikter. Det er uakseptabelt at bare fire av ti
politidistrikter på evalueringstidspunktet hadde familie­
voldskoordinator i 100 pst.­stilling. Hvis vi ser nærmere
på stillingsinstruksen til en familievoldskoordinator, ser
vi at en koordinator skal:
-- tillegges koordinerende ansvarsoppgaver for politidis­
triktets samlede innsats for å redusere familievold
-- være en ressursperson for driftsenhetene og aktuelle
avdelinger ved å bidra til en helhetlig, ensartet og god
kvalitativ behandling
-- være oppdatert på distriktets satsing på området og
fremme forslag om rutiner og metodeutvikling
-- bistå i kompetanseoppbyggende arbeid ved driftsenhe­
tene og aktuelle avdelinger samt utgjøre en støtte for
kontaktpersoner og etterforskere
-- ha god kunnskap om andre etaters, institusjoners og or­
ganisasjoners mulighet til å bidra med adekvat oppføl­
ging og være en ressursperson i kontakten mellom po­
liti og voldsofre
-- være initierende i arbeidet med etablering av gode
samarbeidsrutiner med andre etater, institusjoner og
organisasjoner med tilknytning til voldsproblematikk
Det er vel unødvendig å påpeke at det er umulig å fyl­
le rollen som koordinator dersom denne kommer på top­
pen av en rekke andre oppgaver. Politimesteren har rik­
tignok ansvar for å vurdere hvor store ressurser det er be­
hov for på dette området. Men som det står i rapporten:

11. nov. -- Interp. fra repr. Thorkildsen vedr. fullfinansiering av ordningen
med familievoldskoordinator
2004 363
«Hvis man vil sikre rett prioritering og kontinuitet
for denne funksjonen, mener de aller fleste at det er
nødvendig med «friske» -- og øremerkede midler.»
Og videre:
«Vi vil, ut fra svarene vi har fått, se at dette er langt
fra den virkeligheten de fleste distriktene rapporterer
om.»
Derfor er mitt enkle spørsmål: Hva vil statsråden helt
konkret gjøre for at familievoldskoordinatorordninga
skal bli en suksess?
E l i s a b e t h R ø b e k k N ø r v e hadde her
overtatt presidentplassen.
Statsråd Odd Einar Dørum [11:08:34]: La meg
innledningsvis gjøre det helt klart at Regjeringen mener
alvor med innsatsen for å bekjempe vold i nære relasjo­
ner. Vold som finner sted innenfor hjemmets fire vegger,
er ingen privatsak, men et offentlig anliggende som skal
bekjempes med den samme intensitet som annen alvorlig
kriminalitet.
At ordningen med familievoldskoordinatorer ikke
fungerer like godt over hele landet, kan jeg si meg enig i.
For å «ta pulsen» på ordningen samt stake ut kurs for vi­
dereutvikling tok jeg i januar i år initiativ til å evaluere
ordningen.
Evalueringsrapporten forelå i august og viste relativt
store forskjeller mellom distriktene med hensyn til prio­
ritering av dette arbeidet. Jeg har bedt Politidirektoratet
om å utarbeide en strategi for hvordan resultatene i rap­
porten skal følges opp, og vil avvente å ta stilling til en
eventuell øremerking av midler til Politidirektoratets for­
slag til strategi foreligger.
For å bidra til en helhetlig, ensartet og god kvalitativ
behandling av saker omhandlende vold i nære relasjoner
etablerte politiet 1. juli 2002 en ordning med familie­
voldskoordinatorer i hvert av landets 27 politidistrikt.
Koordinatoren skal sørge for at den voldsutsatte og de
pårørende møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra
politiet, både menneskelig og politifaglig. Dette kan bi­
dra til å senke terskelen for å kontakte politiet og dermed
bidra til flere anmeldelser.
Etablering av familievoldskoordinatorer, kvalitetssik­
ring av det arbeidet som gjøres, samt kompetanseutvik­
ling er regulert i Politidirektoratets instruks av 15. april
2002 og Politidirektoratets rundskriv 18 for 2002. I rund­
skrivet framgår det at koordinatoren skal ivareta følgen­
de oppgaver:
-- tillegges koordinerende ansvarsoppgaver for politidis­
triktets samlede innsats for å redusere familievold
-- være en ressursperson for driftsenhetene og aktuelle
avdelinger ved å bidra til en helhetlig, ensartet og god
kvalitativ behandling
-- være oppdatert på distriktets satsing på området og
fremme forslag om rutiner og metodeutvikling
-- bistå i kompetanseoppbyggende arbeid ved driftsenhe­
tene og aktuelle avdelinger samt utgjøre en støtte for
kontaktpersoner og etterforskere
-- ha god kunnskap om andre etaters, institusjoners og or­
ganisasjoners mulighet til å bidra med adekvat oppføl­
ging og være en ressursperson i kontakten mellom po­
liti og voldsofre
-- være initierende i arbeidet med etablering av gode
samarbeidsrutiner med andre etater, institusjoner og
organisasjoner med tilknytning til voldsproblematikk
Det er åpnet for lokale tilpasninger til koordinatorens
arbeid basert på omfanget av familievold samt organisa­
toriske og geografiske forutsetninger i distriktet. Det er
politimesterens ansvar at dette følges opp i eget distrikt.
Pr. mai 2004 var ordningen med familievoldskoordi­
natorer etablert i alle politidistrikter. I ett distrikt var stil­
lingen midlertidig ubesatt, men en ny var under ansettel­
se. Stillingsandelen knyttet til familievoldsarbeidet varie­
rer sterkt mellom distriktene. Kun fire distrikt oppgir at
de har koordinator på 100 pst. stilling. De resterende vi­
ser at stillingsandelen som brukes på funksjonen, varierer
mellom 10 og 75 pst., hvorav 11 distrikt oppgir at funk­
sjonen er avsatt med 50 pst. stilling eller mindre. De aller
fleste koordinatorstillingene er med andre ord tillagt en
rekke andre arbeidsoppgaver.
Basert på tall fra de distriktene som har sammenlign­
bare tall på årsbasis, viser utviklingen at antallet saker
om familievold som kommer til politiets kjennskap, har
økt med ca. 50 pst. fra 1. kvartal 2003 til 1. kvartal 2004.
Årsakene til dette kan være flere, men trolig skyldes det
at fokuset på disse sakene har økt, og at flere dermed tar
kontakt med politiet for å få nødvendig hjelp.
Når det gjelder evalueringsrapporten, er det stor enig­
het både blant politimestrene og koordinatorene om at
ordningen med familievoldskoordinatorer er viktig, men
at den konkurrerer med andre oppgaver i distriktene, pri­
oriteringer fra Riksadvokaten og andre handlingsplaner.
Både stillingsandel og valg av oganisatorisk løsning
for ordningen varierer sterkt mellom distriktene. Enkelte
av koordinatorene etterspør flere rammer og retningslin­
jer fra sentralt hold for hvordan ordningen faktisk burde
organiseres.
Statistikkføringen av familievoldssaker framstår i all
hovedsak som mangelfull. 22 koordinatorer svarer at de
fører statistikk, men ifølge halvparten blir henvendelser/
saker som ikke fører til påtalevedtak, ofte ikke registrert.
Dette betyr at en rekke av de henvendelsene som koordi­
natorene får, ikke blir synlige, og at politimestrene der­
med ikke har tilstrekkelig informasjon til å vurdere og
prioritere ressursbehovet.
De fleste koordinatorene, 22, melder at de har etablert
et samarbeid med andre etater/instanser i distriktet, slik
det forutsettes i Politidirektoratets rundskriv om ordnin­
gen. Bare fire av koordinatorene svarte at de ikke hadde
etablert noe nettverk. Det framgår ikke av rapporten
hvordan koordinatorene opplever at samarbeidet med det
øvrige tjenesteapparatet fungerer.
17 av koordinatorene rapporterer at de er faglig opp­
datert med hensyn til de oppgaver de var satt til å ivareta.
Ti svarer at de ikke er det eller mangler kompetansen de
har behov for. Imidlertid er det flere som påpeker beho­
vet for mer kunnskap med hensyn til minoriteter.

11. nov. -- Interp. fra repr. Thorkildsen vedr. fullfinansiering av ordningen
med familievoldskoordinator
2004
364
Halvparten av politimestrene og 11 av koordinatorene
mener at målsettingen med ordningen, slik det framgår
av Politidirektoratets rundskriv, er oppnådd i stor grad.
Kun én politimester og seks koordinatorer mener at mål­
settingen ikke er nådd.
På spørsmål om endringsbehov svarer åtte av politi­
mestrene at det ikke er behov for endringer. Tre politi­
mestre ønsker seg 100 pst. stilling for denne funksjonen,
og sju ønsker at de kan prioritere denne oppgaven høye­
re. De aller fleste av koordinatorene ønsker å ha mer tid
til denne funksjonen, og flere påpeker behov for bedre
statistikk og høyere prioritering av denne sakstypen.
I denne rapporten som jeg har vist til, konkluderer Po­
litidirektoratet med at arbeidet, til tross for at ordningen
er etablert i samtlige distrikter, fortsatt kan utvikles klart
bedre. Den til dels massive tilbakemeldingen om for lite
ressurser til funksjonen tilsier etter Politidirektoratets
oppfatning at politimestrene må foreta en fornyet vurde­
ring av ressursfordelingen i egne distrikt.
Politidirektoratet anbefaler avslutningsvis at det
iverksettes en bredt anlagt evaluering av politiets arbeid
med familievold, der også voldsutsatte og eksterne sam­
arbeidspartnere gis mulighet for å uttrykke erfaringer
med politiets arbeid.
Rapporten gir etter min mening et oversiktlig bilde av
status for ordningen med familievoldskoordinatorer to år
etter etableringen. Resultatene indikerer imidlertid at po­
tensialet for videreutvikling er stort. Variasjonen mellom
distriktene med hensyn til prioritering av familievolds­
feltet kan synes å være større enn den faktiske fordelin­
gen av antallet saker på dette området. Politidirektoratets
oppfordring om at funksjonen kun unntaksvis skal ha
andre gjøremål, synes heller ikke å være fulgt opp. I til­
legg framstår statistikkføringen som mangelfull.
Med henvisning til tiltak 24 i Regjeringens handlings­
plan om vold i nære relasjoner, der det framgår at politi­
ets arbeid med vold i nære relasjoner skal videreutvikles,
har jeg bedt Politidirektoratet om å utarbeide en strategi
for hvordan resultatene i rapporten skal følges opp. I stra­
tegien skal det legges særlig vekt på å foreslå tiltak som
kan bidra til å utjevne de relativt store forskjellene
mellom distriktene med hensyn til prioritering av dette
arbeidet. Jeg vil legge dette strategidokumentet til grunn
i den systematiske innsatsen med å styrke dette arbeidet i
hele landet, til beste for ofrene som rammes av vold i
nære relasjoner.
Jeg er enig med representanten Thorkildsen i at det er
mer å gjøre, men jeg kan ikke være enig i at vi ikke har
oppnådd viktige resultater. Vi har gjort det fordi vi har
startet med et løp, og fordi det er viktig i et slikt løp alltid
å være selvkritisk og erfaringssøkende, har vi foretatt en
evaluering. Evalueringen gir kunnskap og innsikt. Kunn­
skapen og innsikten legger jeg til grunn at Politidirekto­
ratet vil komme tilbake til meg med, med sikte på at ord­
ningen skal styrkes. Det er ikke noen annen måte å opp­
fatte det på. Men jeg vil gi Politidirektoratet den mulig­
heten, og jeg vil som sagt, slik jeg sa innledningsvis,
avvente den tilbakemeldingen før jeg tar stilling til en
eventuell øremerking av midler. Min hensikt er imidler­
tid helt klar: Denne ordningen skal styrkes. Den er for
ujamn nå. Det forhold som meldes tilbake i evalueringen,
gjør også inntrykk på meg, så det er et saksfelt jeg selv­
følgelig vil følge opp veldig nøye.
Så vil jeg gjerne tilføye at som et resultat av familie­
voldskoordinatorenes arbeid har langt flere saker kom­
met fram i offentligheten. Vi har fått en bredere offentlig
debatt. Men det er jo ikke noen tvil om at vi ved å ta opp
dette ikke bare berører politiets arbeid. Vi berører også
andre instanser i samfunnet. Vi berører spørsmålet om
familievernkontorers evne og mulighet til å møte ofre for
familievold. Vi berører sosialkontorene, barnevernets og
helsetjenestens forhold. Alle disse forholdene er jeg inn­
stilt på at vi i videreutviklingen av ordningen må få på en
dagsorden, slik at politiet skal lykkes. Det er nemlig slik
at skal politiet, som må gjøre sitt, lykkes, må de også vite
at andre instanser er tilgjengelige og fullt ut oppdaterte
når det gjelder å ta vare på ordningen. Da kommer jeg
selvfølgelig inn på mer enn familievoldskoordinatorord­
ningen. Da kommer jeg inn på ulike tiltak i forbindelse
med Regjeringens Handlingsplan mot vold i nære rela­
sjoner.
Avslutningsvis vil jeg si at vi nettopp har hatt en kon­
feranse i regi av Europarådet i Oslo, hvor vi gjennom­
gikk nettopp vold i nære relasjoner, og hvor jeg ganske
åpent sa at vi har begynt på et arbeid som er krevende,
som er systematisk, og vi har kommet et godt stykke,
men vi har mye mer å gjøre. Det er en holdning som
mange tok med seg som inspirasjon.
Jeg har den oppfatning at vi i Norge bør være gode.
Det er ingen unnskyldning for oss at jeg ved reisevirk­
somhet til mange land opplever at det er et ikke­tema å ta
dette på alvor. Det er den standarden vi setter for oss
selv, slik også representanten har satt søkelyset på, som
gjelder for oss i dette landet. Det er den som også gjelder
for mitt arbeid med denne saken og med den videre opp­
følgingen av den.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:18:09]: Det sies
ofte at tålmodighet er en dyd, men jeg tror jammen det er
en dyd å være utålmodig også. Jeg er enig med statsråden
i at det selvfølgelig også har skjedd positive ting. Men
det overordnede bildet, de konklusjonene som kommer
fra Politidirektoratets egen rapport, er at det er ganske
dystre utsikter for denne ordninga hvis vi ikke tar noen
ganske klare grep fra ledelseshold.
Jeg har imidlertid lyst til å trekke fram Vestfold politi­
distrikt. Vestfold er tilfeldigvis hjemfylket mitt, men det
er et veldig godt eksempel på at det er mulig å lykkes
hvis man har en politimester som er tøff, og som tør å
prioritere. Vi skal heller ikke legge skjul på at det innen­
for politiet kan være ganske utfordrende og krevende å få
et ganske mannsdominert korps til å se på dette med nye
øyne og ikke vurdere det som en privatsak, slik det ble
gjort tidligere, men å løfte det fram som minst like viktig
som f.eks. narkotikasaker og andre saker. Men i hvert fall
i Vestfold har politimester Hans Sverre Sjøvold og fami­
lievoldskoordinator Camilla Grimsæth fått antallet an­
meldte saker drastisk opp. De var vel, så vidt jeg vet,

11. nov. -- Interp. fra repr. Thorkildsen vedr. fullfinansiering av ordningen
med familievoldskoordinator
2004 365
først ute. Distriktets ansatte tilføres kompetanse, håndte­
ringen av sakene strømlinjeformes, all informasjon logg­
føres, det samarbeides tett med andre offentlige instan­
ser, og det er til og med sendt søknad på vegne av flere
lokale instanser om å få midler til å starte Alternativ til
Vold i Region Sør. Dessverre er søknaden avslått av Jus­
tisdepartementet.
Det skal ikke være slik at det er avhengig av hvor man
bor i landet, om politiet har valgt å prioritere familievol­
den eller ikke. Det gir heller ikke noe godt signal når Po­
litidirektoratet nesten 2 1/2 år etter at ordningen ble satt i
verk, ikke har lagd statistikkverktøy som fanger opp fa­
milievold.
Politimester Truls Fyhn karakteriserte dette på følgen­
de måte da VG intervjuet ham om dette i juni:
«Det er ubegripelig at datasystemet ikke er i orden
for lengst. Det er for dårlig at vi ikke har tallmateriale.
Konsekvensen er at vi må bruke kvalifisert synsing for
å ha en viss oversikt».
I VG 7. juni i år kunne vi lese en uttalelse -- det gjaldt
for øvrig samme sak -- fra en frustrert familievoldskoor­
dinator. Han sier:
«Jeg kan si deg hvor mange sykler som ble stjålet i
vårt distrikt i mars i fjor. Men jeg kan ikke si hvor man­
ge barn som var involvert i familievoldssaker.»
Dette er flau lesing for oss som justispolitikere og for
Dørum som ansvarlig statsråd. Mitt spørsmål er: Mener
statsråden det er akseptabelt at vi ikke har informasjon
om vitale sider ved vårt samfunn, informasjon som angår
menneskers helse, og i verste fall deres liv? Der tror jeg
svaret er nei, men jeg vil gjerne ha konkret tilbakemel­
ding på hva man i så fall akter å gjøre med det mangel­
fulle opplegget fra Politidirektoratet.
Statsråd Odd Einar Dørum [11:21:27]: Det er en
stor dyd å være utålmodig, og det er også en stor dyd å
være seig. Da kan vi jo se det slik at i skjæringspunktet
mellom representanten Inga Marte Thorkildsen og meg
som statsråd ligger det kanskje hvordan man skal få til
svarene. I hennes tilleggskommentar får vi jo på bordet
for det første hva som bør bedres, og som jeg åpent snak­
ket om i mitt innlegg, og så kommer det selvfølgelig
fram at vi også utfordrer holdninger internt i en etat. Det
er det ingen tvil om. Det gode eksempelet er Vestfold.
Jeg kunne gjerne nevnt andre eksempler, men Vestfold
får stå uimotsagt fordi det er godt.
Når jeg venter på politiets strategiplan, er det fordi jeg
forventer at Politidirektoratet går inn i slike interne orga­
nisatoriske og kulturelle utfordringer, for å være sikker
på at en sak blir løftet fram og tatt på alvor. Det er nemlig
slik at fortidens øremerking i mange sammenhenger i po­
litiet ikke alltid har ført til resultater. Om man skulle øre­
merke f.eks. en konkret stilling, er jo personen helt av­
hengig av at det er en vilje i hele korpset til å være med
på dette. Blir man sittende alene, kommer man ikke noe
sted. Det er nettopp gjennom bredden, slik den er skildret
med Vestfold­eksempelet, og for så vidt gjerne den inn­
sikten vi har fått i møte med dem som arbeider med disse
spørsmålene her i Oslo, pionerene som startet på Stov­
ner, og som også har skaffet seg en organisatorisk rygg­
dekning i Oslo politidistrikt -- det er ved å ta vare på dis­
se trekkene at ordningen skal bli god. Det er derfor jeg i
tillegg til den evalueringen jeg bad om, som heter «Alt på
bordet», også har bedt om en strategiplan for at dette
klart skal forbedres. Da har jeg den tiltro til Politidirekto­
ratet at jeg får tilbake et sett av virkemidler. I den sam­
menheng vil jeg forbeholde meg retten til åpent å vurdere
om jeg skal gå inn på den øremerkingen som represen­
tanten Thorkildsen spurte meg om, som jeg også sa i mitt
åpningssvar til henne.
Jeg synes det er viktig at vi har klart å løfte noe som
har vært fortiet så lenge, fram så mye. Jeg har et politisk
slagord som muligens forener representanten og meg,
nemlig at vi skal være stolte av det vi har fått til, men vi
skal ikke være nøgd. Vi skal alltid stå på for at det som
er bra, skal bli bedre, og for at det som ikke er bra nok,
definitivt skal bli bedre. Så jeg holder meg til det slagor­
det på dette området. Så vil jeg gjerne tilføye: Jeg har
lært et godt slagord av den norske kvinnebevegelsen som
går på «glassveggen»: Når du løfter opp noen saksområ­
der, lytter folk høflig på deg, og deretter gjør de ingen
ting med det. Jeg tror at vi når det gjelder familievold, er
tett opp til den begrepsforståelsen, uansett hvor vi beve­
ger oss blant norske borgere, i eller utenfor politiet. For
min del har jeg stor seighet og lar meg ikke stoppe av den
glassveggen, på samme måte som representanten Thor­
kildsen er utålmodig etter å sørge for at den ikke skal
være der.
Linda Cathrine Hofstad (H) [11:24:37]: Det er et
viktig tema som interpellanten tar opp, og jeg vil også gi
ros til statsråden for et godt og utfyllende svar.
De aller fleste partiene på Stortinget har de siste årene
vært opptatt av å bekjempe vold i nære relasjoner. Det er
ingen tvil om at vold som finner sted innenfor hjemmets
fire vegger, ikke er en ren privatsak, men et offentlig an­
liggende som skal bekjempes på lik linje med annen kri­
minalitet. Derfor er statsrådens initiativ til å evaluere
ordningen viktig, og det er etter min mening helt nødven­
dig at Politidirektoratet utarbeider en strategi for hvordan
resultatene i denne rapporten skal følges opp. Det viser at
arbeidet er blitt tatt på alvor, og at det prioriteres høyt.
Justiskomiteen har reist mye rundt i politidistriktene
den siste tiden. Vi tar ofte opp temaet familievold og ber
om en orientering om hva som gjøres på det området.
Som jeg har oppfattet det, er det dessverre altfor stor va­
riasjon når det gjelder hvor høy prioritet dette har, sam­
menlignet med andre områder. Sånn skal det ikke være. I
altfor mange år har dette vært et område som dessverre
ikke har vært blant de mest prestisjefylte arbeidsoppga­
vene i politiet. Med satsingen fra justisministeren og eta­
blering av familievoldskoordinatorer har heldigvis situa­
sjonen endret seg mye, men fremdeles gjenstår store ar­
beidsoppgaver. Det er et faktum at stillingen som fami­
lievoldskoordinator er redusert og blir redusert og
nedprioritert i mange politidistrikt. Det viser evaluerings­
rapporten. Den fastslo at det er store forskjeller mellom
distriktene med hensyn til prioritering av dette arbeidet.

11. nov. -- Interp. fra repr. Thorkildsen vedr. fullfinansiering av ordningen
med familievoldskoordinator
2004
366
Min bekymring er at familievoldskoordinatorene blir
brukt til andre oppgaver på grunn av den økonomiske si­
tuasjonen i etaten. Vi kan ikke gå inn og styre budsjette­
ne, men Stortinget har flere ganger gitt uttrykk for og
vært klar på at ressurser skal settes av til akkurat dette.
Det finnes bare én av disse stillingene i hvert enkelt poli­
tidistrikt, og da er det synd om dette skal bli en salde­
ringspost. De aller fleste koordinatorene ønsker mer tid
til denne funksjonen, og flere påpeker behovet for bedre
statistikk og høy prioritering av denne sakstypen.
Jeg ser positivt på at direktoratet ønsker en bred eva­
luering av politiets arbeid med familievold, der også
voldsutsatte og eksterne samarbeidspartnere gis mulighet
til å gi uttrykk for erfaringer med politiets arbeid. Etter at
koordinatorene har kommet på plass, har også sakene i
mange distrikt økt betraktelig, noe som er positivt å få
fram i lyset.
Resultatene indikerer imidlertid at potensialet for vi­
dereutvikling er stort. Det er et viktig arbeid som er satt i
gang på dette feltet, og jeg har tillit til at statsråden følger
opp det rapporten viser, på en grundig måte og sikrer at
ofre for vold i nære relasjoner får den hjelpen de har krav
på.
André Kvakkestad (FrP) [11:28:23]: Familievold
er et klart problem og går ut over hele familien. For å sik­
re den nødvendige kunnskap og prioritering innførte man
familievoldskoordinatorer. Dette viser at vi prioriterer
dette arbeidet og ønsker å ha det i fokus. Trygghet i
hjemmet må gjelde for alle. Derfor må man bekjempe
vold som foregår der hvor man har størst grunn til å føle
seg trygg.
Det aller viktigste for oss er at politidistriktene har
kompetansen og en som har et koordinerende ansvar. Om
den ene som har ansvaret, har en hel stilling, eller om
man organiserer seg mer i et nettverk, er for oss ikke det
viktigste, for det skader strengt tatt ikke om flere får del i
kunnskapen og ferdighetene.
Vi er noe usikre på om øremerking er den riktige
veien å gå. Vi tror det vil være å splitte opp politiets hel­
hetlige oppgaver i diverse øremerkede tiltak for de områ­
der som vi til enhver tid ønsker å løfte fram. Jeg er redd
for at en øremerking vil kunne hindre muligheten for en
del lokale tilpasninger som kanskje ville gitt det aller
beste resultatet. Først å øremerke til familievold, så øre­
merke til narkotika, så til sedelighet, osv. vil nok kun
medføre en fragmentering og en uheldig båstenkning i
forhold til de forskjellige øremerkede tiltakene, som
igjen raskt kan redusere samarbeidet internt i politikam­
rene. Vi ser flere steder at båstenkning i og for seg er mer
skadelig enn gagnlig. Vi tror at den beste løsningen anta­
kelig er å fokusere på problemet, vise at dette er noe vi
ønsker fortsatt skal være en prioritert oppgave, samt styr­
ke politiets mulighet til kriminalitetsbekjempelse gjen­
nom økte bevilgninger. Jeg tror i og for seg at det å ha
noen øremerkede ressurser som man sprer rundt seg, nok
kan gi et godt signal, men om det vil gi det beste resulta­
tet, er jeg mer usikker på.
Finn Kristian Marthinsen (KrF) [11:31:22]: Et liv
i frihet og mulighet til livsutfoldelse forutsetter rettssik­
kerhet og trygghet for liv og helse. Forebygging og be­
kjempelse av kriminalitet er derfor en av Kristelig Folke­
parti og Regjeringens aller viktigste oppgaver. Uten
trygghet, fravær av overgrep og frihet for den enkelte
forringes våre levekår betydelig. Vår ambisjon og vårt
mål er at vold i alle former må bekjempes.
I vårt moderne og åpne samfunn finnes det få tabuer.
Vold er imidlertid et tabuområde som fortsatt eksisterer.
Voldsutøvere skryter ikke av at de slår. I hvert fall de
færreste gjør det. Vold mot kvinner og barn gir ingen re­
spekt eller status. Ofrene forteller sjelden om overgrepe­
ne de utsettes for. Man frykter fordømmelsen om man
ikke er klar for et endelig brudd. Resultatet er at voldsut­
satte vegrer seg for å kontakte hjelpeapparatet og politiet.
Terskelen for voldsutøveren for på eget initiativ å søke
hjelp er dessverre også ofte meget høy.
Vold i familien er ikke et privat anliggende. Uansett
hvor og hvordan vold skjer, er det å anse som et sam­
funnsproblem. De fysiske og psykiske konsekvensene
for den som utsettes for vold og mishandling, er store.
Familievold utgjør et alvorlig kriminalitetsproblem. Der­
for er det viktig med det som vi nå snakker om, familie­
voldskoordinatorer, at vi fokuserer på at noen spesielt
skal ha ansvar for å følge det opp.
Jeg registrerer det som har vært sagt så langt i denne
interpellasjonen i dag. Jeg registrerer det som foreligger
av resultater og undersøkelser, og også den misnøye som
interpellanten har gitt uttrykk for i forbindelse med dette,
som også for så vidt mange av oss kan istemme, ikke
med ordningen som sådan, men at man ikke har kommet
til de resultatene som man forventer. Det er viktig at vi
fokuserer på dette, slik at vi viser at dette er noe som vi
tar på alvor.
Så ønsker jeg å føye til at ofte vet noen konkret om at
det skjer overgrep -- og noen, det kan være vi som sitter
her på Stortinget. Når noen vet, oppstår det en forpliktel­
se. Vi må tilby vår hjelp og si fra. Vi må simpelthen tørre
å være medmennesker. For mange voldsutsatte er men­
nesker i nærmiljøet som bryr seg, selve forutsetningen
for et liv i frihet uten overgrep. Så får det andre, det of­
fentlige, være tilleggsgoder eller hjelpere som kan være
med og bidra til at det som både er fornedrende og øde­
leggende i familien, blir fjernet. Vi har vår oppgave. Vi
må se den, og så må vi ha det andre som et bistands­ og
hjelpeapparat.
Marit Arnstad (Sp) [11:34:47]: At antallet henven­
delser til Barnevernsvakten i Oslo har økt fra 302 i 2001
til 496 i 2003, og at man i et fylke som Sør­Trøndelag
har hatt en økning i antall henvendelser knyttet til fami­
lievold fra 86 i 2002 til 357 i 2003, viser med all tydelig­
het at behovene knyttet til familievold har vært og er sto­
re. Det arbeidet som har foregått de siste årene, har økt
synligheten av dette problemet. Det er i og for seg posi­
tivt. Det er positivt fordi mange av de mørketallene som
uten tvil har vært knyttet til dette arbeidet, har blitt fjer­

11. nov. -- Interp. fra repr. Thorkildsen vedr. fullfinansiering av ordningen
med familievoldskoordinator
2004 367
net som følge av bl.a. det arbeidet man har gjort i forbin­
delse med familievoldskoordinator i politidistriktene.
Allikevel har det vært mye frustrasjon knyttet til
spørsmålet om familievoldskoordinator. Det er også for­
ståelig. Jeg skjønner godt at det er en del frustrasjon
knyttet til det. Det er et område der jeg tror at mange fø­
ler at de ikke har tilstrekkelig kompetanse, og der det
kreves en litt spesiell kompetanse. Jeg tror det er et områ­
de der mange av dem som er involvert, føler at det kreves
et stort etterarbeid, og at man gjerne skulle lagt mer vekt
på det forebyggende arbeidet. Jeg skjønner også godt dis­
kusjonen om hvorvidt dette burde bli et spesialfelt innen­
for politiet, eller om det bør inngå som en del av den al­
minnelige virksomheten som foregår i politiet. Jeg tror
også mange føler det er et dilemma om de kan klare å få
til en bred nok etterforskning, eller om de på grunn av
ressursknapphet bare kan etterforske akkurat det mest
nødvendige for å sende saken til doms, at de føler at de
ikke får gå inn i problematikken med den nødvendige
bredde og grundighet. Jeg tror derfor at debatten omkring
utviklingen og arbeidet knyttet til familievoldskoordina­
torer er veldig relevant. Det er også veldig viktig at man
nå har fått den evalueringsrapporten på bordet som stats­
råden har tatt initiativ til.
Jeg har ikke noen bestemte oppfatninger av om det
burde være en øremerking eller ikke. Jeg tror det både
kan ha ulemper og fordeler. Men jeg tror det er svært vik­
tig at den evalueringsrapporten som nå er framlagt, og
også de momentene som ble tatt opp av interpellanten, i
det videre arbeidet kan bidra til å forbedre ordningen og
å gi dem som jobber med det i dag, både større rom, stør­
re mulighet og kanskje også en følelse av trygghet i for­
hold til kompetanse og i forhold til forebygging og etter­
arbeid. Så den evalueringsrapporten som foreligger, og
også det som er tatt opp her i dag, gir Justisdepartementet
og justisministeren en god mulighet til å forberede en
ordning som jeg mener er viktig, og som har kommet for
å bli. Det burde også gi Regjeringen en mulighet til å
styrke ordningen ressursmessig. Etter Senterpartiets me­
ning er det en mulighet Regjeringen ikke bør la gå fra
seg.
Trine Skei Grande (V) [11:38:10]: Dette er et vik­
tig tema, og jeg syns hovedfokuset knyttet spesielt til
barns rettssikkerhet er veldig viktig. Mens voksne som
blir slått av en annen voksen når man er på byen, går til
anmeldelse, vil et barn som blir observert slått, få en be­
kymringsmelding. Det er en forskjell i barns og voksnes
tilnærming til dette problemet.
Det betyr at skal man klare å knekke dette problemet,
krever det at man har en linje, ikke bare en koordinator
hos politiet, men at man har en linje fra læreren som ser,
til barnevernet som får høre, til politiet som kan gjøre
noe. Den linjen må koples sammen lokalt alle steder. Når
vi her i Oslo har prøvd å gjøre det slik at alle skoler skal
ha en kontaktperson i barnevernet og en kontaktperson i
politiet, en politimann man kjenner, som man kan ringe
til, og en barnevernsperson som man kjenner, som man
kan ringe til, snakker man om å lage sånne linjer som
gjør at barna har den rettssikkerheten som voksne regner
som sjølsagt -- og det er veldig ofte noen som vet. Det er
ikke så ofte i forbindelse med familievold at noen banker
på hos politiet og sier at man blir slått. Oftest kommer
det fram ved at det er noen som vet, og som tar tak i det.
Da må vi lage kanaler som gjør det lett for den læreren
som vet, å vite hvor han skal gå for å kunne ta tak i det
han vet.
Så er jeg veldig enig når Fremskrittspartiet snakker
prinsipielt om øremerking. Men det er ikke diskusjonen
her. Diskusjonen her dreier seg først og fremst om å snu
en kultur. Det er snakk om en enhet som har jobbet mot
kriminalitet, som nærmest skal prøve å finne en ny type
kriminalitet. Jeg tror at vi har så stor forståelse for politi­
menns jobb at vi vet at dette er kanskje de verste dørene å
åpne. Det betyr at vi må snu kulturer. Vi må snu tanke­
ganger, og vi må gjøre folk kompetente til å vite hvordan
de skal takle det de ser når de åpner den døra.
Jeg vil takke justisministeren for at han faktisk har
vært så modig at han har tort å prioritere dette og tort å
fokusere på å snu disse kulturene. Jeg tror det er viktig at
vi her på Stortinget gir statsråden et bredt puff i ryggen.
Vi kan gjerne vise utålmodighet, men også vise at det å
snu en kultur i en så stor enhet er en stor jobb, som det
trengs bred politisk enighet bak for å komme i mål med.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:41:14]: En gjen­
nomsnittlig familievoldssak koster ifølge politiadvokat
Sjak R. Haaheim rundt 1 mill. kr. Kvinnevoldsutvalget
mener det er minimum 20 000 mennesker som utsettes
for familievold i året. Sannsynligvis er det flere. Det gir
prislappen 20 milliarder kr, tilsvarende omtrent fire gan­
ger politiets samlede årsbudsjett, to ganger Lillehammer­
OL eller 40 ganger det forsikringsselskapene utbetaler i
erstatning for vinningskriminalitet hvert år.
Haaheim er ifølge VG inntil nylig den eneste politiad­
vokaten i landet med familievold som spesialfelt. Politi­
advokaten skal ifølge den samme avisen ha tatt konse­
kvensen av den manglende satsinga på familievold, og
vil ikke lenger ha det påtalemessige fagansvaret for disse
sakene på Stovner politistasjon. Også familievoldskoor­
dinator Stein Erik Olsen ytret ønske om å slutte, men ble
overtalt til å fortsette. Jeg syns det er særlig trist at Stov­
ner, som var kjent som en av foregangsstasjonene når det
gjelder familievold, nå tilsynelatende har sluppet noe av
taket på dette. Men de er i så fall ikke alene. Flere kom­
petansepersoner innen familievold skal ha sluttet eller
ønsket å slutte det siste året, på grunn av den manglende
satsinga. Når vi leser rapporten, er det ikke vanskelig å se
at det er langt fra festtalene som ble holdt i 2001 og i
2002, til dagens virkelighet. Sånt blir det skuffelser av,
sånt mister publikum tillit av, og sånt mister vi verdifull
kompetanse av.
Det er flere som har påpekt hvor vanskelig familie­
voldssaker er, og at man må snu en kultur. Blant annet
representanten Trine Skei Grande nevnte det. Kultur tar
lang tid å snu. Derfor gjelder mitt spørsmål øremerkede
bevilgninger. Det handler om en eventuell overgangspe­
riode for å få snudd kulturer kjappere. Når man starter

11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande om etablering
av foreldregrupper i fengsler
2004
368
politiske prestisjeprosjekter -- og dette var et veldig flott
prosjekt, som vi har stilt oss 100 pst. bak, og jeg syns det
er veldig bra at statsråd Dørum har vært så aktiv i forhold
til dette temaet -- tror jeg det er viktig at det også følger
med friske midler. Hvis ikke risikerer vi at det blir veldig
langt mellom forventningene og det faktiske resultatet. I
sånne alvorlige saker, hvor vi vet at det ofte kan være dø­
delig utgang, er det veldig dramatisk hvis man ikke kla­
rer å oppfylle de forventningene som folk faktisk får.
Jeg er fornøyd med at statsråden har tatt initiativ til at
Politidirektoratet skal utarbeide en strategi, men jeg me­
ner at det må settes makt bak eventuelle krav.
Jeg tenkte å trekke fram noen eksempler på hva slags
makt man kan sette bak kravene, og da særlig i forhold til
politimestrene. Det er helt klart at selv om det er trange
budsjetter i Politi­Norge, er det noen politimestre som
faktisk har klart å prioritere det. Noen politimestre svarte
jo ikke på spørreundersøkelsen, engang, innen tidsfris­
ten. Man måtte purre og purre, og det gir et signal om at
dette kanskje ikke er så viktig. Da mener jeg at Politidi­
rektoratet må reagere overfor dem. I tillegg må direktora­
tet gå foran med et godt eksempel og utarbeide det analy­
severktøyet og det statistikkverktøyet som de faktisk skal
gjøre. Statsråden sa at man er avhengig av resten av politi­
korpset. Ja, men da må ledelsen være aktiv.
Statsråd Odd Einar Dørum [11:44:39]: For å gjøre
én ting klinkende klart: Det er mitt inntrykk at de som ar­
beider med familievoldssaker i politiet, er dypt motiverte
og engasjerte mennesker, at de brenner for dette, og at de,
nettopp fordi de ser sakene, av og til kan oppleve at de
ser resultater, men de kan også oppleve frustrasjon. Jeg
vil bare slå det helt klart fast at jeg tror det er slik fordi de
som går inn i dette, bryr seg om det. Jeg vil gjerne ha sagt
det, slik at den meldingen skal være helt klar, at jeg som
øverste sjef for politiet mener å ha sett det engasjementet
og den viljen.
Jeg er enig i det som har kommet til uttrykk i Stortin­
get i dag, at vi er nødt til å sørge for at det gis en organi­
satorisk forankring og trygghet. Det skjer på to områder.
Det skjer for det første i forhold til det samlede politi i
det enkelte politidistrikt, og så skjer det i forhold til and­
re offentlige instanser, altså den lange kjeden som repre­
sentanten Skei Grande var inne på, og som også interpel­
lanten tok opp.
Så har jeg vel, når jeg har bedt om både evalueringen
og strategiplanen, tenkt de tankene at det selvfølgelig er
en ledelsesutfordring å takle dette. Det er ikke min opp­
gave fra Stortingets talerstol å vurdere hvordan det hånd­
teres, men det er en ledelsesutfordring. Da er jeg sterkt
for at man tar de aller beste eksemplene, og så sier man:
Hva gjorde man egentlig her hvor man har disse beste
eksemplene? Hvordan har man gjort det? Hva kan man ta
med seg videre?
Jeg har også hatt både den utfordring og den stimulans
det er å møte de ildsjelene som startet på Stovner, og jeg
vet hvordan man i hvert fall så langt på det tidspunkt
hadde sørget for en bredere organisatorisk forankring i
selve ledelsen av dette arbeidet i Oslo politidistrikt. Da
føler jeg at man på en måte har slåss seg fram, fått lyd­
hørhet hos toppledelsen, og det er nettopp den lydhørhe­
ten som ildsjelene som er satt til disse jobbene, fortjener.
De fortjener altså ledelsens øre, og den ledelsen er fra
toppen en statsråd som er konstitusjonelt ansvarlig, det er
en politidirektør med et systemapparat og en politimester
med lederkorps i det enkelte distrikt. Jeg forventer at det
går fram av den strategiplanen som jeg har bedt om,
hvordan denne mobiliseringen skal gjennomføres på en
skikkelig måte, og hvordan virkemidlene skal bli gode
nok som praktiske verktøy.
Så synes jeg det er riktig å gjøre oppmerksom på at
politiets innsats mot vold er vesentlig styrket ved den
opprustning som er skjedd, ved at vi har fått mobile volds­
alarmer som kobles direkte til operasjonssentraler, og
ved at vi får loggsystemer som gjør at man kan se saken
når man får den. På den måten kan man styrke den prak­
tiske tryggheten. Det er ingen tvil om at Regjeringens to
mobiliseringsplaner mot vold i nære relasjoner, den før­
ste, som startet i 2000, og den som er fornyet, er svært
viktige verktøy.
Jeg forsikrer interpellanten og Stortinget om at dette
har jeg stort engasjement i, og jeg kommer til å følge opp
engasjementet. Jeg kommer til å opptre på den måten at
når jeg bruker makt, foretrekker jeg først å gjøre det ved
oppmuntring. Skal det være nødvendig å gjøre det på
andre måter, skal jeg ikke være redd for å gjøre det, der­
som det viser seg nødvendig.
Presidenten: Sak nr. 2 er ferdigbehandlet.
S a k n r . 3
Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande
til justisministeren:
«Rundt 2 000 fanger i norske fengsler er foreldre.
Enkelte betegner disse fangenes barn som «den glemte
gruppen» innenfor norsk kriminalomsorg. Mange barn
rammes av å ha foreldre i fengsel. Mange mister kontak­
ten. Det går ut over barna, så vel som den innsattes reha­
bilitering. I en av de åpne anstaltene, Kroksrud fengsel, er
det av ildsjeler blant de ansatte etablert en «Pappagrup­
pe» blant innsatte fedre. Hver tredje lørdag kan innsatte
og barna deres tilbringe en lørdag sammen. I tillegg er
det samtalegrupper annenhver uke i fengselet. Utgangs­
punktet er barnas behov for kontakt med sine fedre på
egne premisser.
Vil statsråden bidra til at slike foreldregrupper blir
etablert som en del av kriminalomsorgen?»
Trine Skei Grande (V) [11:49:05]: Kriminalomsorg
og måten vi organiserer den på, påvirker veldig mange.
Statsråden har på mange områder i forhold til arbeidet
sitt vært opptatt av de pårørende. Det fins pårørende som
ønsker sterkt å være de pårørende, og pårørende som fø­
ler at de må være de pårørende. Så er det én gruppe pårø­
rende som bare er pårørende, og det er barna.
Jeg vet at statsråden bl.a. gjennom statsbudsjettet nå
har fokusert på dette, spesielt i forhold til kvinner. Men

11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande om etablering
av foreldregrupper i fengsler
2004 369
det er også veldig, veldig mange pappaer som sitter i
fengsel. For mange voksne som er i den papparollen, blir
det av og til viktig først og fremst å skjule for sine barn at
det er i fengsel man er. Jeg har hørt mange historier om
fedre som har prøvd på det, men barn forstår utrolig mye
mer enn man tror.
Jeg har møtt flere som har vært veldig opptatt av dette
temaet. En av disse pappaene, som er på Kroksrud, skri­
ver til meg:
«Pappagruppa kan kort beskrives som en aktivitets­
dag utenfor fengselet hver tredje lørdag med innsatte
og våre barn. I tillegg er det en samtalegruppe hver an­
nen uke i fengselet. Utgangspunktet for pappagruppa
har alltid vært -- og vil alltid være -- barnas behov for å
ha kontakt med sine fedre på sine egne premisser. Her
blir vi kjent med barna våre igjen, og det har selvfølge­
lig en viktig egenverdi. Tilbakemelding fra mødre,
barnehager og skoler om bedre fungerende barn under­
streker behovet for denne kontakten.
Det er i pappagruppa vi virkelig ser konsekvensene
av de feilaktige valgene vi har gjort. Samtidig som vi
går igjennom denne prosessen er det også godt å vite at
den skaden vi har påført våre barn ved vårt fravær blir
begrenset. I de fleste tilfeller har fengselsoppholdet
også ført til en svekket kontakt, eller brudd med mød­
rene. Pappagruppa gir et fundament for å bygge opp
igjen også dette forholdet.
Et nært forhold til sine barn og fungerende relasjon
til mødrene er et godt utgangspunkt for å kunne møte
verden igjen. Vi står ikke alle med den berømte søp­
pelposen og intet annet den dagen fengselsporten slår
igjen bak oss.»
Det er ikke barnet som skal straffes når pappa eller
mamma har gjort noe dumt. For mange barn oppfattes
nok det å ha en mamma eller en pappa i fengsel som nes­
ten å bli fratatt sine foreldre.
Jeg skjønner at ressurser lokalt her setter rammer,
men ut fra det jeg har sett, er det veldig tydelig at det
også er kompetanse lokalt som veldig ofte setter rammer,
kompetanse på hvordan man kan jobbe med dette, ideer
om hvordan man kan jobbe, og også kompetansen som
trengs for f.eks. å gjennomføre de pappasamtalene man
har på Kroksrud.
Mitt fokus i interpellasjonen i dag har egentlig først
og fremst vært rettet mot barna, barnas rett til å møte
mamma og pappa under normale forhold og barnas rett
til å ha en mamma og pappa under normale forhold, selv
om mamma eller pappa har gjort et dumt valg som også
påvirker dem. Men dette henger også sammen med de
voksnes rett til å snu livet. For meg som liberaler er
retten til å begynne på nytt når en har gjort noe dumt,
ganske viktig. En av disse pappaene skriver følgende når
han skal beskrive akkurat dette og de gruppene han har
vært med i:
«Her har vi lært av hverandre at mennesker har in­
dividuelle forskjeller. Men dypest sett -- uansett forhis­
torie og kulturbakgrunn -- er vi veldig like. Når vi mø­
tes som fedre blir likhetene så store at tidligere oppfat­
tede forskjeller blir små -- og forsvinner.
Generelt kan jeg si at noen av deltakerne selv har
hatt gode fedre. Men mange har vokst opp uten en til­
stedeværende pappa -- og noen må se bort ifra det de
har «lært» av sin far.
Det er vanskelig å finne frem til noe du aldri har
opplevd selv. ... For mange er dette å bryte sirkelen,
og det er lettere å klare det i fellesskap. ...
Kontrastene mellom det første besøket av barna i
lukket fengsel, og det første Pappa­gruppemøtet kunne
ikke ha blitt større. Den første opplevelsen var absolutt
fortvilelse, og da barna mine kom løpende imot meg
foran Tøyenbadet -- fullstendig glede.
Fra fengselets side dreier dette seg om å gi mennes­
ker muligheten til å skifte verdier -- og det må da være
selve essensen i kriminalforebyggende arbeid?»
Jeg tror som liberaler at de fleste som har havnet in­
nenfor fengselets vegger, har et ønske om å snu ting, gjø­
re ting bedre og gjøre noen nye valg. Sjøl om vi har sett
eksempler på at også noen fra disse institusjonene ønsker
å bruke pappapermen til noe som kanskje ikke gagner de
barna de er pappa for, ønsker jeg likevel å få en tilbake­
melding fra statsråden på hvordan man kan lage slike
prosjekter rundt omkring på de enkelte institusjonene
som gjør at barna ikke straffes, at pappaer og mammaer
skal ha mulighet til å utøve sin rolle og mulighet til også
å ha bakgrunn til å utøve sin rolle i framtida.
Statsråd Odd Einar Dørum [11:55:21]: Jeg er enig
med representanten Trine Skei Grande i at det er behov
for å styrke tiltak for «den glemte gruppen», de innsattes
barn.
Over halvparten av norske innsatte har barn. Et flertall
av disse har kontakt med barna ukentlig eller oftere. Det
viser undersøkelsen «Levekår blant innsatte» for 2004.
Dette betyr at fengslene langt på veg klarer å tilrettelegge
for kontakten mellom foreldre og barn ved besøk og via
telefon.
Jeg vil understreke at forutsetningen for samvær
mellom innsatte og deres barn er at kontakten er til bar­
nas beste. Utgangspunktet er først og fremst barnas be­
hov for kontakt, deretter den innsattes behov.
Jeg er opptatt av at innsatte under fengselsoppholdet
skal kunne følge opp sitt ansvar som foreldre og ivareta
sine barns interesser på en god måte. Vi vet at mange
innsatte har vært i kontakt med barnevernet fordi de ikke
makter oppgaven sin som foreldre. Det vil derfor være
behov for å styrke innsattes rolle som foreldre. Av den
grunn vil jeg utvide veiledningstilbudet og sette i gang
flere foreldregrupper. Justisdepartementet tar sikte på å
ha etablert foreldregrupper i alle regioner i løpet av 2005.
Pappagruppene ved Ullersmo fengsel, avdeling
Kroksrud, er basert på temasamlinger i grupper i tillegg
til felles aktiviteter mellom innsatte og deres barn. En
psykolog og en betjent driver pappagruppen. Både ansat­
te og innsatte ved Kroksrud er godt fornøyd med gruppe­
ne. Dette er et lokalt konsept som er utviklet ved Kroks­
rud, og som går til kjernen av det interpellanten tok opp,
at her har det vært kompetanse, vilje og engasjement,
nettopp det som er det avgjørende.

11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande om etablering
av foreldregrupper i fengsler
2004
370
For å styrke tiltak som kan øke innsattes foreldrekom­
petanse, er Justisdepartementet i ferd med å etablere et
samarbeid med Barne­ og familiedepartementet. Barne­
og familiedepartementet har tilbudt seg å bistå med opp­
læring for kriminalomsorgen. Deres foreldreveilednings­
prosjekt retter seg mot å forsterke positiv atferd, grense­
setting, tydelighet, trygghet osv. Foreldreveiledningspro­
sjektet har laget egne opplegg både for barnevernet, hel­
sestasjonene og barnehagene. Vi vil vurdere om dette
kan være egnet som veiledningsopplegg for foreldre­
grupper i fengsler.
Jeg vil ikke begrense disse tiltakene til pappagrupper.
Kvinnelige innsatte har også barn som de har samværs­
rett med. Mange kvinner får tilbake den daglige omsor­
gen for barna når de løslates. Utvikling av tiltak for kvin­
nelige domfelte skal også ha høy prioritet i kriminalom­
sorgen.
I 2005 skal det etableres besøksleilighet for innsatte
som har samværsrett med barn, både i Bredtveit fengsel
og i Trondheim fengsel, avdeling Leira. Forutsetningen
for å benytte besøksleiligheten skal være at innsatte del­
tar i et veiledningsopplegg eller i en gruppe for å øke for­
eldreferdighetene. Ved f.eks. å se på den praktiske situa­
sjonen ved Bredtveit fengsel i dag og fysisk se hvordan
mulighetene vil være annerledes ved en egen besøksen­
het og besøksleilighet innenfor murene, er det lett å se
hvordan dette kan forbedres og styrkes.
Jeg vil igjen understreke at forutsetningen for å få 24
timer sammen med barnet, for å kunne lese for barnet,
være sammen med barnet, er at den voksne tar på seg an­
svaret og styrker sine egne ferdigheter som forelder, for
det er jo på barnas premisser dette skal skje.
Kvinneprogrammet VINN foreligger i ny versjon ved
utgangen av dette året. Dette programmet har et eget ka­
pittel om mor­barn­relasjoner og om hvordan kvinner
bedre kan mestre foreldrerollen. Tema er barnas behov,
grensesetting, empati og trygghet. Dette programmet kan
også brukes i tilknytning til besøksleiligheten ved Bred­
tveit fengsel.
Når jeg i tillegg til å berøre Pappagruppen ved Kroks­
rud fengsel, som interpellanten tok opp, også har valgt å
ta med konseptet ved Bredtveit fengsel, er det for å vise
at selve grunntanken er at med utgangspunkt i barnas be­
hov og de voksnes vilje til å styrke sin evne til å være
gode foreldre, kan vi utvikle et opplegg som vil bedre si­
tuasjonen for barn til innsatte.
Min konklusjon er at jeg vil jobbe aktivt videre med å
utvikle gode konsepter for foreldreveileding og foreldre­
grupper og å få etablert dette i fengslene her i landet.
Trine Skei Grande (V) [12:00:05]: Jeg vil takke stats­
råden for svaret.
Jeg er spesielt glad for at statsråden har en tilnærming
og et fokus der det er barna som er i sentrum. Men alle vi
som kjenner noen barn litt og vet hva det betyr å møte et
barn bare én time i uka eller én time hver 14. dag, skjøn­
ner at det blir en helt annen relasjon enn det å forholde
seg til barn over en lengre periode. Derfor er jeg veldig
glad for det konseptet med besøksleilighet som er lagd,
for det er klart at det å lage middag sammen er noe annet
enn å sitte i et sterilt besøksrom og skulle bygge en rela­
sjon over tid. Og så er jeg veldig glad for at statsråden
sier at det skal bygges opp foreldregrupper i alle regio­
ner.
Men det som Kroksrud­eksemplet har lært meg, og
som statsråden også understreket, er at det er ulik kompe­
tanse ved de ulike institusjonene. Det jeg er redd for, er
at man lager prosjekter som skuves mellom ulike institu­
sjoner og ulike faggrupper, og at man ikke klarer å binde
dette sammen -- at man ikke klarer å binde sammen alle
de enhetene som er i f.eks. disse barnas liv, og skape den
kompetansen som trengs, både med hensyn til å forholde
seg til barnet og med hensyn til å gjøre de voksne til de
rollemodellene som de skal forsøke å være som foreldre
til sine barn. Så det er en utfordring framover å klare å få
denne kompetansen på plass og klare å skape disse rela­
sjonene, og det er det som egentlig er lærdommen av
stort sett alle de tre interpellasjonene vi har hatt hittil i
dag.
Statsråd Odd Einar Dørum [12:02:16]: Det som jo
er temaet, som representanten var inne på, når det gjelder
alle interpellasjonene, er at Norge av og til er et svært
oversiktlig samfunn. Av og til velger vi å bruke den
kunnskapen til det beste, av og til bruker vi den til å snu
oss bort. Det som er utgangspunktet her, er at vi i lengre
tid i Norge har satset på en god utdanningsmessig bak­
grunn, både for dem som jobber i politiet, som har vært
temaet tidligere i dag, og for fengselsansatte. Og jeg er
overbevist om at det er nettopp det grunnlaget som gjør
at vi har noe å bygge på. Det at det er et engasjement
blant fengselsansatte i forhold til å tørre å gjøre det som
er vanskelig -- i tillegg til kontroll og sikkerhet, som fak­
tisk var et tema for meg også i spørretimen i går -- og
også gå inn i det som er krevende, har sin bakgrunn i at
man har denne grunnkompetansen. Et slikt engasjement
jeg møtt flere steder. Og det er riktig, som interpellanten
sier, at det er samspillet med andre som avgjør hvorvidt
man kan lykkes.
Når jeg sier at det er på grunn av barnas behov, er det
fordi vi i Norge har tatt det standpunktet at vi ikke skal
ha barn i fengsel. Jeg har vært i land hvor det har vært
barn i fengsel sammen med foreldre -- ikke fordi barna
har vært dømt for noe -- men jeg synes ikke det er tiltak
vi skal ha, og vi har ikke valgt det. Men en kan gjerne
bruke tiltaket på Bredtveit for å skildre forskjellen. Det er
helt klart at det å få besøk av et barn i et besøksrom i tre
timer er noe annet enn å ha en besøksleilighet hvor besø­
ket kan vare i 24 timer og man kan være sammen om
måltider, lese sammen, lese for barnet, gjøre andre ting
som er bra. Det er ingen tvil om at det er en vei å gå, og
som jeg tar med meg.
Så er det slik at folk som sitter inne, også er veldig
forskjellige. Det er noen som ikke mestrer foreldrerollen,
og som først og fremst trenger å få hjelp til å mestre sitt
eget liv. Men like fullt er de foreldre. Så er det mange
som er i stand til det, og derfor er det det å koble tiltak til
barnas beste som skal være i fokus for alt det vi har snak­

11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande om etablering
av foreldregrupper i fengsler
2004 371
ket om her. Det er det viktig for dem som skal være for­
eldre, å koble sammen med en utfordring om at de skal
styrke seg selv. Det er derfor jeg har lagt vekt på både det
som jeg har beskrevet, fra Kroksrud, og som interpellan­
ten har tatt opp, Bredtveit­eksemplet og det faglige sam­
arbeid som vi ønsker å ha med Barne­ og familiedeparte­
mentet, slik at den voksne gjør sitt ytterste for nettopp å
kunne være en god forelder for det barnet som skal møte
den voksne personen.
Vi er inne i et vanskelig landskap, men politikk er jo
til for å ta opp vanskelige emner, og i politisk arbeid er vi
nødt til å ha viljen og motet til å gjøre det. Selv om det av
og til kan oppfattes som krevende å gjøre det, synes jeg
at det å sette på dagsordenen det som interpellanten har
gjort her, er svært fortjenstfullt, og det er svært viktig. Jeg
tror også det trengs som en motivasjon til å fortsette for
de ildsjelene som har startet dette arbeidet i norske fengs­
ler, og som i hvert fall har min ryggdekning i sitt arbeid.
I n g e L ø n n i n g hadde her gjeninntatt presi­
dentplassen.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Trond Helleland (H) [12:05:36]: Først vil jeg si at
det er et viktig tema interpellanten har satt på dagsorde­
nen. Statsråd Dørum har gitt et godt og grundig svar om
det Regjeringen har gjort og kommer til å gjennomføre i
tiden framover.
Barn er en uskyldig tredjepart som har krav på å få
treffe far selv om han er inne til soning. Det er imidlertid
viktig at vi fokuserer på at dette er en rettighet først og
fremst for barnet. Det skal være til barnets beste at kon­
takten opprettholdes i soningsperioden.
Det å sitte i fengsel er for de aller fleste en stor på­
kjenning. Det er en straff, og det skal føles som en straff.
Men når en i tillegg er forhindret fra å se sin familie og
sine barn når en måtte ønske det, gjør det det enda van­
skeligere.
Statsråden sier at han er opptatt av at innsatte under
fengselsoppholdet skal kunne følge opp sitt ansvar som
foreldre og ivareta sine barn på en god måte. Jeg tror
også det er viktig at en legger til rette for jevnlige besøk,
med aktiviteter og et veiledningsapparat som gir den
nødvendige støtte og oppfølging. Et lite hjertesukk etter å
ha vært i en del fengsler på besøk: Det er slik at cellene
ofte er mer trivelige enn besøksrommene. Det er en ut­
fordring som en faktisk burde kunne ta tak i med enkle
midler.
Jeg tror både barn og innsatte kan komme styrket ut
av et slikt opplegg. For mange innsatte vil det være en
sterk motivasjon til å få orden på livet sitt når en kommer
ut. Ansvaret for og kjærligheten til barna vet vi som selv
er foreldre, er en av de viktigste drivkreftene vi har i li­
vet.
Statsråden uttalte at Justisdepartementet tar sikte på å
ha etablert foreldregrupper i alle regioner i løpet av 2005.
Det er gledelig at dette blir et tilbud for alle, og jeg håper
at en trekker med seg de positive erfaringene fra Ullers­
mo, avd. Kroksrud, til andre regioner og fengsler så langt
det er mulig.
Levekårsundersøkelsen for innsatte gjennomført i
2004 viser altså at over halvparten av de innsatte har
barn. Men denne undersøkelsen viser i tillegg at 60 pst.
av de innsatte har rusproblemer, 69 pst. er arbeidsledige,
47 pst. har manglende utdanning, 40 pst. har helseproble­
mer, 35 pst. har boligproblemer, 30 pst. er tidligere bar­
nevernsklienter og 23 pst. av de mannlige innsatte har
som barn blitt vurdert som hyperaktive eller med ADHD.
Dette viser at vi har store utfordringer i forhold til re­
habilitering av de innsatte. Det viser også at når halvpar­
ten av de innsatte har barn, blir disse barna en svært sår­
bar gruppe, en gruppe som fortjener oppmerksomhet
langt utover den problemstillingen dagens interpellasjon
reiser. Arbeid som f.eks. Foreningen for Fangers Pårø­
rende gjør, er svært viktig for å støtte opp om dem som er
utenfor murene, og som skal prøve å leve sitt liv på en
best mulig måte mens far eller mor sitter inne.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:08:49]: «Faren til
Lisa sitter i fengsel. Lisa vet det ikke ennå. Moren til
Lisa synes det er vanskelig å vite hva hun skal si. Hun
er fortvilet over alt hun ikke vet og ikke får svar på.
Hva vil skje med far? Hvor lenge blir han borte? Hva
vil skje med oss? Hvordan skal vi klare oss alene?
Mor er bekymret for Lisa. Skal hun fortelle det? Hva
skal hun si og når passer det å si det? Akkurat nå er
det nok å holde seg på beina og få hverdagen til å fun­
gere.»
Dette sitatet er hentet fra et informasjonshefte om
barn som har mor eller far i fengsel, gitt ut av Foreningen
for Fangers Pårørende, som er noen av de som har drevet
fram fokuseringen på fangers pårørende -- at det til dels
er en skjult gruppe, en gruppe som ofte preges av mye
skam, kanskje også skyldfølelse og mye usikkerhet, og
som er til dels i krise. Jeg syns det er kjempeflott at re­
presentanten Trine Skei Grande har tatt opp denne inter­
pellasjonen, fordi dette er et tema som vi veldig sjelden
diskuterer. Noen ganger når dette blir tatt opp, er reaksjo­
nen at dette burde han eller hun ha tenkt på før de begikk
den kriminelle handlingen. Jeg tror de færreste har et så
brutalt syn på det, de fleste er opptatt av at vi skal legge
til rette for at soningen ikke skal føre til unødvendig be­
lastning for de familiene som blir berørt. Jeg synes repre­
sentanten Trond Helleland holdt et veldig flott innlegg i
den forbindelse.
Det er klart at noen fengsler er kommet veldig langt
når det gjelder å legge til rette for samvær med familie.
Kroksrud er en av de anstaltene som har bidratt til at man
har klart å få pappagrupper. Det er kjempebra, for jeg
tror det er en tendens til å tenke at når det er snakk om
barn, er det først og fremst mødrene som er viktige -- det
er de kvinnelige innsatte vi tenker på, mens det er veldig
mange fedre som også trenger støtte og bistand for å kun­
ne være gode pappaer.
Det er også sånn at vi er bundet av Barnekonvensjo­
nen. Den sier noe om barns rett til å ha samvær med sine

11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande om etablering
av foreldregrupper i fengsler
Trykt 23/11 2004
2004
372
foreldre, og der har vi også et stykke vei å gå. Jeg tror det
er viktig å se på hvordan vi kan legge til rette for at sam­
vær kan bli best mulig, også ved å være kritiske til hvor
mye vi bruker lukkede fengsler. Men samtidig er det vik­
tig å se på soningskøen, fordi den helt åpenbart fører til
at man er nødt til å flytte noe rundt fra fengsel til fengsel,
at man er nødt til å sone noen ganger langt unna hjemste­
det sitt. Lukkede anstalter gjør det mye vanskeligere å ha
det samværet som også kan lette den såkalte rehabilite­
ringsprosessen og reintegrasjonen av fangene.
Jeg vil løfte fram dette med utenlandske fanger til
slutt. SV mener at utvisningsvedtak bør komme som en
del av dommen, i domstolene, slik at man får forutsigbar­
het. I dag er det et forvaltningsvedtak. Noen barn får ald­
ri vite før dommen er ferdig sonet, om faren deres for­
svinner ut av landet eller ikke. Det mener jeg er galt.
Finn Kristian Marthinsen (KrF) [12:12:20]: Når
mor eller far sitter i fengsel, rammes også barna. Fangers
barn er uskyldige. Det er derfor viktig å legge forholdene
til rette for at belastninger ved den foresattes fengsels­
opphold blir minst mulige for fangers barn. Det kan etter
min mening i de fleste tilfeller best skje ved at det tilret­
telegges for kontakt mellom den innsatte forelder og barn
under soningen.
Fengselsstraff skal virke preventivt og vise den inn­
satte at samfunnet ikke aksepterer lovbrudd. Men straf­
fen skal også ha en rehabiliterende virkning. Lite er vel
mer rehabiliterende enn kontakt med barn som venter på
at far eller mor en dag skal komme hjem. Fangers barn
kan oppleve savn, depresjoner, psykososiale plager som
hode­ og mageverk, angst og mobbing. Jeg tror at der­
som vi legger forholdene bedre til rette for kontakt
mellom fanger og deres barn, vil man bøte på en del av
dette. Da er det viktig, som det nå har vært understreket
fra -- jeg tror -- alle som har hatt ordet i denne saken, at vi
setter barnet i sentrum og forsøker å se livets realiteter
fra det synspunktet.
Foreningen for Fangers Pårørende har på en unik måte
bidratt til å sette situasjonen for fangers barn på dagsor­
denen. Jeg vil også, som andre talere før meg, berømme
organisasjonen for det arbeidet som de gjør. Jeg kan også
legge til at med inspirasjon fra Foreningen for Fangers
Pårørende besøkte biskop Hageseter i Bjørgvin fengsler,
bl.a. i sitt forrige år som biskop -- da han på en spesiell
måte skulle være barnebiskop -- og satte nettopp barna til
foreldre i fengsel på dagsordenen. Det synes jeg er vik­
tig. Det er viktig at også Kirken er aktiv på dette området
og viser at dette er en viktig side ved det å ha omsorg og
være inkluderende.
Men det er også viktig med støtte og tilrettelegging
for de innsatte, som interpellanten har som hovedsak i
dag, og hun viser til pappagruppene på Kroksrud. Jeg
tror også det er viktig at vi understreker, samtidig som vi
gir støtte og tilrettelegger for de innsatte, at det er viktig
med støtte til de ildsjelene blant de ansatte som også øns­
ker å være med og bidra til dette, slik at de også gis mu­
ligheter, arbeidsvilkår o.a. for å få gitt den hjelpen og den
støtten som de som ansatte i fengselet ser som viktig.
Trine Skei Grande (V) [12:15:44]: Jeg vil takke for
diskusjonen.
Sjølsagt er innsatte veldig forskjellige. Noen har for­
skjellig ballast i forhold til foreldrerollen, noen har for­
skjellig perspektiv når det gjelder foreldrerollen, og noen
har også utøvd foreldrerollen forskjellig før de havnet i
fengsel. Familier er forskjellige, og ikke minst barn er
veldig forskjellige med hensyn til hvordan de føler denne
situasjonen.
Jeg er veldig glad for at statsråden slo fast prinsippet
om at vi ikke skal sette barn i fengsel på grunn av det for­
eldrene deres har gjort. Men det er her også viktig å hus­
ke på at det ikke bare er de innsatte og den lille kjernefa­
milien som opplever disse utfordringene. Det er bestefor­
eldre, det er lærere, og det er f.eks. foreldre til barnas
venner. Av og til virker det kanskje som om vennenes
foreldre har større kunnskap når de skal invitere en venn
med sukkersyke til bursdagsselskap enn når de skal snak­
ke med en venn som har slike utfordringer som vi snak­
ker om her, knyttet til oppveksten sin.
Jeg er derfor veldig glad for at statsråden har fokusert
på dette arbeidet og satt i gang disse prosjektene. Jeg me­
ner at man må fokusere på dette framover, både fordi det
hjelper barna til en bedre start, og fordi det gjør det lette­
re for foreldrene når de kommer ut igjen. Men da er det
viktig at vi sprer kunnskap i samfunnet, at vi ser alle en­
hetene under ett, at man ikke bare gjør dette til ren krimi­
nalomsorg -- det er faktisk måten vi organiserer samfun­
net vårt på.
Statsråd Odd Einar Dørum [12:17:53]: Jeg skal
bare nevne noen små refleksjoner.
I går i spørretimen fikk jeg en ganske intens pågang
fra en representant som lurte på om sikkerheten i norske
fengsler var god nok. Det skal den jo være. Jeg synes det
er ganske viktig at vi den ene dagen kan diskutere sikker­
heten når det er viktig, og den andre dagen faktisk holde
fram den tanken som er tema her i dag, nemlig hvordan
barn skal kunne få ivaretatt sine behov i dette landskapet.
Jeg synes faktisk det er ganske viktig at det ene spørsmå­
let og denne debatten finner sted med et døgns mellom­
rom, for det er jo i det skjæringspunktet at straffegjen­
nomføringen ligger. Vi skal på den ene siden sørge for at
de vi kaller for «de lure gutta», ikke skal lure oss og herje
med oss f.eks. ved organisert kriminalitet, og vi skal på
den andre siden, når vi først har erkjent at noen er slik,
ikke bruke det for å si at slik skal vi behandle det store
flertallet. Og så skal vi hele tiden ha med oss dette bak­
teppet, som har vært interpellantens bakgrunn, at barn
skal ha rett til foreldre, så langt voksne faktisk er i stand
til å være foreldre, opptre som foreldre og møte dem på
skikkelige vilkår. Dette er jo så spenningsfylt og motset­
ningsfylt, og jeg er glad for at Stortinget, gjennom et
spørretimespørsmål og en interpellasjonsdebatt med et
døgns mellomrom, tegner det bildet. Det er i det spen­
ningsfeltet vi må tørre å leve dersom vi skal ha en straffe­
gjennomføring som ser menneske for menneske, og som
skjønner at folk kan være veldig forskjellige når de gjør
opp for seg.

Forhandlinger i Stortinget nr. 26
11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande vedr. biobanklovens samtykkeregel
S 2004--2005
2004 373
(Statsråd Dørum)
Jeg er også enig med representanten Thorkildsen, som
tar opp temaet at det er mange måter å gjøre opp for seg
på. Vi har sett bruken av samfunnsstraff, hvor nyttig og
viktig den er. Vi vet at vi kan bruke åpne fengsler langt
mer enn det vi gjør, og vi er i ferd med å øke nettopp den
innsatsen, fordi det er viktig og riktig å gjøre det. I det
rundskrivet sist sommer hvor vi sa at vi skulle være
strengere overfor dem som prøver å lure oss, sa vi også at
vi skulle se på hvordan vi kunne differensiere for å se om
det er noen som nå sitter inne på lukket anstalt som
egentlig ikke skal være der. Jeg vedkjenner meg som po­
litiker og statsråd å stå i det spenningsfeltet. I dag var det
altså barna som ble trukket fram på en skikkelig måte.
Jeg tror kjernen til syvende og sist ligger i motivasjo­
nen hos voksne som sitter inne -- pappaer, det er flest av
dem, men også en del mammaer -- til å være foreldre og
til å ta den utfordringen, og så ligger den i kompetanse
og engasjement hos de ansatte.
Og så er selvfølgelig det representanten Helleland sa,
riktig. Jeg har også, etter å ha besøkt 42 fengsler, konsta­
tert at det finnes steder hvor cellene er triveligere enn be­
søksrommet. Men det finnes også steder hvor besøks­
rommene er skikkelig trivelige. La det også være sagt!
Representanten Hellelands lille lune refleksjon over et
veldig alvorlig tema kan vel kanskje også understreke in­
terpellantens alvor, nemlig at vi skal se barn, også om det
er krevende forhold rundt disse barnas livsforhold. Det er
en styrke at vi i Norge kan føre så motsetningsfylte de­
batter, på en fredelig og rolig måte, med 24 timers mel­
lomrom.
S a k n r . 4
Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande
til helse­ og omsorgsministeren:
«Erfaringene med bioteknologiloven og biobanklo­
ven skal evalueres av Nylenna­utvalget. Ett aspekt ønsker
jeg å ta opp allerede. Biobanklovens samtykkeregel prak­
tiseres nå slik at den synes å hemme forskningen uten at
personvernhensyn krever det. Det vil også kunne være be­
lastende for pasienter å bli avkrevd samtykke for hvert
eneste delprosjekt, gjerne på grunnlag av komplisert me­
disinskfaglig terminologi. En tungvint praktisering kan
bli svært byråkratiserende for forskerne, og vil i verste
fall utsette eller uten god grunn forhindre viktige prosjek­
ter.
Vil statsråden ta initiativ til å tolke samtykkeregelen
slik at samtykke kan gis noe mer generelt innenfor samme
forskningsområde og ikke kreves for hvert enkelt forsk­
ningsprosjekt?»
Trine Skei Grande (V) [12:22:02]: Venstre er opp­
tatt av forskning og forskningens vilkår som et viktig
ledd i å skape et bedre samfunn og økt velferd for borger­
ne. Det samme er Regjeringa og sikkert de fleste partier i
dette hus. Av og til møter vi noen dilemmaer. En full­
stendig frihet for forskningen kan støte mot viktige etiske
og menneskelige hensyn. Derfor har Stortinget vedtatt
lover som på noen områder regulerer forskningen. Bio­
bankloven er en slik regulering.
Så kan man under praktiseringen av slike lover og reg­
ler støte på problemstillinger som gjør at dilemmaene bør
løftes fram, for å se om balansepunktet er riktig plassert
mellom hensynet til forskningens frihet og framgang på
den ene siden og enkeltmenneskets vern og viktige etiske
hensyn på den andre.
Spørsmålet som tas opp i dag, har bakgrunn i flere ek­
sempler hvor forskning blir hemmet eller hindret fordi
biobankloven, i dette tilfellet, tolkes for strengt, uten at
viktige personvernhensyn tilsier en så streng fortolkning.
Dette sies fra Venstre, som vel med rette må kunne sies å
ha vært mer opptatt av personvern enn de fleste andre
partier her på huset.
Det å etablere en biobank er en omfattende, tidkreven­
de og kostbar prosess. Hvis det nedfelles den praksis at
de som avleverer prøver til en slik bank, skriver under
bare på ett forskningsprosjekt eller én bestemt sykdom
som det kan forskes på, kan verdien av materialet reduse­
res i betydning. Forskningen taper dermed ressurser og
muligheter som den kunne ha hatt med en noe mer åpen
erklæring, f.eks. ved at man skriver under på at vevsma­
teriale eller en blodprøve kan benyttes til medisinsk forsk­
ning, ikke bare ved en spesifikk sykdom.
Jeg tror tilliten til norske forskermiljøer -- med rette --
er stor, og vi har systemer for etisk prøving som gjør at
det er liten eller ingen risiko ved en litt mindre streng
praksis.
I arbeidet med denne saken har vi ett eksempel som
jeg velger å trekke fram spesielt. Nå har det gledelige
skjedd at en klage, etter lang tids dragkamp, er imøte­
kommet i denne konkrete saken. Jeg håper dette kan
være et tegn på den oppmyking jeg er ute etter, men jeg
vil likevel nevne eksempelet.
Det handler om et forskningsprosjekt ved Det medi­
sinske fakultetet ved NTNU i Trondheim om genetisk
disposisjon for svangerskapsforgifting. Prosjektet ville
benytte biobanken HUNT, som har ca. 60 000 prøver fra
enkeltpersoner i Trøndelag. I samtykkeerklæringen ble
det brukt det generelle uttrykket «medisinsk forskning».
Sosial­ og helsedirektoratet avslo søknad om dispen­
sasjon for å kunne benytte dette materialet uten å måtte
spørre på nytt alle de kvinnene som har bidratt med prø­
ver som var av interesse for prosjektet, dvs. ca. 3 000.
Så ble det sagt fra den aktuelle forskeren at slikt sam­
tykke kunne innhentes, men hun reiste også spørsmål om
hvor mange ganger man skal spørre de samme mennes­
kene om de samme prøvene, før det oppstår en tretthet og
likegyldighet med hensyn til å svare på det som etter alt å
dømme blir oppfattet som samme spørsmål. En slik
«samtykke­tretthet» vil også kunne føre til uheldige end­
ringer i sammensetningen av prøver som kan benyttes,
uten at dette egentlig skyldes en klar vilje fra dem som
har avgitt prøven. Dermed kan kvaliteten på forskningen
reduseres.
Datatilsynet behandlet denne saken og aksepterte et
passivt samtykke, dvs. at alle skulle informeres om det
nye prosjektet, og at de som aktivt bad om det, skulle tas
26

11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande vedr. biobanklovens samtykkeregel 2004
374
ut. Heller ikke dette kunne direktoratet akseptere i første
omgang.
Så lenge det handler om medisinsk forskning ved en
norsk og anerkjent institusjon og med våre systemer for
etisk sikring av prosjekter, mener jeg det må være upro­
blematisk at prøver gitt til en biobank kan benyttes in­
nenfor medisinsk forskning generelt, uten at en skal måt­
te spørre for hvert enkelt prosjekt. En slik praksis vil
kunne hindre eller forsinke viktige prosjekter.
I det aktuelle eksemplet har klagebehandlingen tatt
halvannet år. Underveis mistet man en stipendiat og fikk
problemer i forhold til internasjonalt samarbeid om forsk­
ningen på feltet. Mange forskere vil kunne gi opp og bru­
ke tiden på andre ting dersom de skal måtte vente så len­
ge eller bruke store ressurser på å innhente nye samtyk­
ker.
Som nevnt i interpellasjonen er jeg kjent med at et
statlig utvalg, Nylenna­utvalget, er i ferd med å evaluere
biobankloven og bioteknologiloven, med en snarlig inn­
stilling. Det vil likevel være viktig å høre helseminister­
ens prinsipielle syn på denne problemstillingen, slik at
det forhåpentligvis kan gis et signal om en noe mer lem­
pelig praksis, til fordel for både forskere, samfunnet og
enkeltmennesker.
Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:27:12]: Krav om
frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra pasienter
og forsøkspersoner som deltar i forskningsprosjekter, er i
dag det bærende prinsipp både i Norge og i resten av Eu­
ropa. Slik var det også før biobankloven trådte i kraft.
Den nye biobankloven har imidlertid ikke medført end­
ringer i så måte. Kravene til at et samtykke skal være fri­
villig, uttrykkelig og informert, følger av både Helsinki­
deklarasjonen, Europarådets konvensjon om menneske­
rettigheter og biomedisin, personopplysningsloven og
helseregisterloven. Det er også nedfelt i den nye europa­
rådsprotokollen om biomedisinsk forskning.
Kravet til informert samtykke i biobankloven betyr
ikke at det alltid må gis eksakt informasjon om hva det
enkelte forskningsprosjekt går ut på. Med mindre det
dreier seg om klinisk forskning, er det mulig å avgi sam­
tykke på et mer generelt nivå, f.eks. ved å samtykke til at
materiale kan brukes til kreftforskning, forskning på
hjertesykdommer etc. Omfanget av informasjonen og
graden av spesifikasjon avhenger bl.a. av formålet med
biobanken og hva slags risiko, ubehag og konsekvenser
deltakelse vil kunne ha for den enkelte. Et samtykke til
epidemiologisk forskning og grunnforskning basert på
materiale i biobanker vil i stor grad kunne være overord­
net. Slik forskning innebærer ofte liten eller ingen helse­
risiko for deltakerne. Det fremgår av Rundskriv 1­10/
2003 -- Lov om biobanker med merknader -- at det er mu­
lig å avgi et mer overordnet samtykke i slike tilfeller.
Siden biobankloven trådte i kraft 1. juli 2003, har de­
partementet mottatt mer enn 230 meldinger om bioban­
ker. I kun én av sakene har departementet vurdert det slik
at kravet til informert og uttrykkelig samtykke ikke har
vært oppfylt. For slike tilfeller har biobankloven § 13 an­
net ledd en unntaksbestemmelse, som innebærer at forsk­
ningsprosjektet etter en konkret vurdering kan gjennom­
føres selv om kravet til samtykke ikke anses oppfylt. Jeg
ønsker ikke at biobanklovens samtykkeregler skal tolkes
urimelig strengt.
Når det gjelder etablering av nye biobanker, er det de­
partementets erfaring at de informasjonsskrivene som
forskerne utarbeider til deltakerne, ofte er for spesifikke
og i liten grad tar høyde for at nye og interessante pro­
blemstillinger vil kunne dukke opp i kjølvannet av et
forskningsarbeid. Biobankloven åpner for et mer generelt
og overordnet samtykke enn det en del forskere synes å
være klar over. Jeg kan ikke se at det har vært en for
streng praktisering av loven når det gjelder kravet til
samtykke fra deltakerne i forskningen. For å sikre at lo­
vens muligheter til å kunne avgi et mer generelt og over­
ordnet samtykke blir kjent, vil jeg ta initiativ til å gi forsk­
ningsmiljøene bedre informasjon om dette.
Dersom endret, utvidet eller ny bruk av tidligere inn­
samlet materiale ikke omfattes av det opprinnelige sam­
tykket, skal som hovedregel nytt samtykke innhentes.
Dersom det er umulig eller svært vanskelig å innhente
nytt samtykke, kan departementet i henhold til loven på
bakgrunn av en vurdering fra en regional komite for me­
disinsk forskningsetikk gjøre unntak fra kravet om sam­
tykke. Departementets myndighet er delegert til Sosial­
og helsedirektoratet. Sosial­ og helsedirektoratet opply­
ser at de hittil har behandlet seks saker etter
biobankloven § 13 annet ledd. I alle disse sakene er det
gitt tillatelse til å gjøre unntak fra kravet om nytt samtyk­
ke.
Inntil 1. oktober 2004 har ansvaret for å ta imot og be­
handle biobankmeldinger ligget i Helsedepartementet,
mens myndigheten til å gjøre unntak fra kravet om sam­
tykke har ligget i Sosial­ og helsedirektoratet. Denne del­
te saksbehandlingen mellom departementet og direktora­
tet har ikke fungert tilfredsstillende. Det har vist seg
tungvint og skapt unødig irritasjon i de tilfeller der fors­
kere har måttet sende søknader og meldinger både til
departementet og til Sosial­ og helsedirektoratet. Fra
1. oktober 2004 er myndigheten til å motta og vurdere
opprettelse av forskningsbiobanker delegert i sin helhet
til Sosial­ og helsedirektoratet.
Det er særlig verdt å merke seg at en slik samling av
forvaltningen av biobankloven vil gi en raskere og mer
effektiv saksbehandling når det gjelder bruk av biologisk
materiale fra eldre biobanker -- biobanker etablert før
biobankloven trådte i kraft. Biologisk materiale innsam­
let til biobanker etablert før biobankloven trådte i kraft,
må selvfølgelig kunne brukes i tråd med tidligere sam­
tykke. Bruk av slikt materiale til forskning må imidlertid
ofte vurderes etter unntaksbestemmelsen i biobankloven,
enten fordi avgiveren av materialet ikke er blitt spurt om
materialet kan brukes til forskning, eller fordi det tidlige­
re samtykket ikke er tilfredsstillende avgitt.
Når det utføres genetiske undersøkelser, kommer bio­
teknologiloven til anvendelse i tillegg til biobankloven.
Deltakelse i forskningsprosjekter som omfattes av bio­
teknologiloven, krever skriftlig samtykke fra deltakeren
og et opplegg for å kunne tilby genetisk veiledning. De­

11. nov. -- Interp. fra repr. Skei Grande vedr. biobanklovens samtykkeregel
2004 375
partementet har tolket bioteknologiloven slik at den gjel­
der for forskningsprosjekter der det tas nærmere bestem­
te genetiske undersøkelser, og der materialet ikke er ano­
nymisert. Det kan stilles spørsmål ved om ikke denne
tolkningen innebærer at loven har fått et videre anvendel­
sesområde enn det som var hensikten da den aktuelle be­
stemmelsen først ble inntatt i bioteknologiloven av 1994.
Det kan være behov for å se på hvordan denne rettslige
situasjonen eventuelt kan avhjelpes.
Bioteknologinemnda skal i henhold til sitt mandat gi
uttalelser i saker etter lov om humanmedisinsk bruk av
bioteknologi m.m. Jeg vil legge spørsmålet om biotekno­
logilovens virkeområde frem for Bioteknologinemnda
samt for Sosial­ og helsedirektoratet, som nylig har opp­
rettet et eget fagråd for medisinsk bruk av bioteknologi.
Formålet med denne foreleggelsen vil være å få et bedre
grunnlag for å vurdere konsekvensene av en endret tolk­
ning av bioteknologiloven ved at man eventuelt inn­
skrenker lovens anvendelse på forskning.
Det er en oppgave for Nylenna­utvalget å ta stilling til
hvilke tiltak som kan gjøres for å sikre hensiktsmessig og
klar regulering av medisinsk forskning. Utvalgets innstil­
ling vil foreligge før jul. Slik jeg ser det, bør eventuelle
endringer i regelverket om samtykke og endringer i bio­
teknologilovens virkeområde avventes og vurderes i
oppfølgingen av Nylenna­utvalget.
Trine Skei Grande (V) [12:34:23]: Det spørs om jeg
kanskje ut fra dagens deltakelse i interpellasjonsdebatten
må trekke tilbake min uttalelse om at alle partiene er
opptatt av forskning, , men det går an å si at Venstre med
sine to stortingsrepresentanter har litt større arbeidskapa­
sitet enn de andre partiene.
Jeg vil takke statsråden for svaret. Det er sånn at vi i
Norge har noen unike banker når det gjelder kunnskap og
prøver på akkurat dette området. Og det er klart at jeg er
veldig enig i alt det statsråden sa om at vi bør ha en
streng lov både i forhold til kommersialisering og per­
sonvern og i forhold til samtykke.
Det jeg har vært opptatt av, er at samtykke må kunne
gis i en ramme som gir mening for den som gir samtyk­
ke. For hvis man praktiserer det sånn at man avgir en
vevsprøve og forventer at den skal brukes f.eks. på lun­
gekreft, og det må et nytt samtykke til hvis det skal bru­
kes på en annen kreftform, gir ikke det samtykket me­
ning for den som har avgitt prøven. Jeg mener at det nok
må jobbes med å utvikle standarder for samtykke som gir
rammer som også gir mening for den enkelte som avgir
det samtykket.
Så er jeg veldig glad for det statsråden sier om dialog
med forskningsmiljøene, for frustrasjonen i miljøene er
ganske stor hos alle som jobber med forskning i forhold
til sånne prøver. Det har jeg ofte merket når jeg har reist
rundt i de ulike miljøene. God informasjon, men også
god tilbakemelding er veldig viktig.
Jeg er også veldig glad for det grepet statsråden har
tatt i forhold til saksbehandlingen som kan føre til en ra­
sjonalisering av akkurat det. Men et veldig viktig innspill
er, synes jeg, at saksbehandlingen sikkert hadde stått seg
på å være gjennomført mer i dialog med institusjonene i
stedet for som en domsavsigelse, slik institusjonene ofte
føler det. For det er klart at den kompetansen og det per­
spektivet som saksbehandlerne som her skal håndheve
loven, har, er viktig å utvikle i dialog med forskningen,
sånn at de kan klare å få til løsninger som henger
sammen både med loven og med de arbeidsrammene de
har. Da er det mulig at en dialog er like god som en saks­
behandling der jussen blir satt i hovedsetet.
Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:37:26]: Nei, repre­
sentanten trenger ikke trekke tilbake noen uttalelser. De
var jo stort sett om Venstres fortreffelighet på dette om­
rådet, hun snakket ikke om andres utilstrekkelighet. Så
at det er flere partier og flere politikere som er opptatt
av forskning og forskningens vilkår, tror jeg er meget
bra.
Vi vet at biobankloven er et forsøk på avveining
mellom hele den interessekonflikten som ligger mellom
personvernet og det forskeren skal ha adgang til. Det som
representanten nevnte om dialog underveis i saksbehand­
lingen, og at det ikke bare skal fremstå som domsavsigel­
ser, kan jeg være veldig enig i. På den annen side har det
vært lite problemer knyttet til disse «domsavsigelsene»
ved at alle har blitt frifunnet til nå, og de dispensasjons­
søknadene som har blitt gitt, er også blitt innvilget.
Det jeg tror er problemet, er at en del av våre forskere
er for spesifikke i sine søknader og i angivelse av hva
man skal forske på. Så får man en god idé siden, og da
oppstår problemet. Problemet er egentlig ikke dialogen
på det tidspunkt man gjør dette, men det er på en måte
hvor informert forskeren er om andre ting enn det som
interesserer dem spesifikt. Man burde selvfølgelig ikke i
forhold til den lovgivende forsamling referere fra loven,
§ 12, som jeg er satt til å forvalte, men den er ganske spe­
sifikk. Det står i denne paragrafens annet ledd:
«Samtykket skal kunne dokumenteres og være ba­
sert på informasjon om formål, metode, risiko, ubehag,
konsekvenser og annet av betydning for samtykkets
gyldighet.»
Det er klart at i det øyeblikk er person har samtykket
basert på en søknad hvor disse tingene er spesifisert, skal
det også utvises en viss grad av romslighet hvis det er
helt andre ting man ønsker å gjøre i neste omgang. Der­
for tror jeg det er så viktig, det som representanten er
inne på, at forskerne må bli informert om de beskrank­
ningene som oppstår hvis man blir for spesifikk i angiv­
elsene av sine forskningsprosjekter. Også det at vi nå har
samlet saksbehandlingen på ett sted, tror jeg definitivt vil
være et skritt fremover. Uansett hvem som måtte ha hatt
ansvaret for det, beklager jeg at det tok halvannet år med
denne spesifikke søknaden som jeg vet at representanten
har vært opptatt av. Men jeg føler meg ganske sikker på
at måten vi saksbehandler på, den relativt romslige til­
nærmingen vi har i tolkingen, vil være et bidrag for forsk­
ningen på dette helt viktige området, som vi definitivt
bør satse ytterligere på.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

11. nov. -- Referat
Trykt 23/11 2004
2004
376
S a k n r . 5
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 12.40.