23. mars -- Interp. fra repr. Djupedal om pengepolitikken mv. 2004
2284
Møte tirsdag den 23. mars kl. 10
President: I n g e L ø n n i n g
D a g s o r d e n (nr. 63) :
1. Interpellasjon fra representanten Øystein Djupedal til
finansministeren:
«Etter lang tid med høy rente og sterk krone har
renta gått ned og kronen svekket seg. Likevel ligger
Norges Bank langt unna de mål som er satt for pen­
gepolitikken. Inflasjonen er nå 0,1 pst., mens målet
er 2,5 pst. på to års sikt. Etter endringen av mandatet
er pengepolitikken preget av manglende stabilitet
og forutsigbarhet, endringene i både inflasjon, rente
og valuta har vært store, og arbeidsledigheten er ste­
get til over 110 000. Det er åpenbart mange forhold
som gjør det krevende å forutsi inflasjonen, noe sen­
tralbanksjefen også var inne på i sin årstale. For en
liten økonomi er det avgjørende at de ulike forhol­
dene i økonomien trekker i samme retning. En ensi­
dig vektlegging av inflasjonen har derfor vist seg å
være uheldig og å vanskeliggjøre oppfylling av
mandatet.
Vil statsråden være enig i at det er avgjørende for
å oppnå økonomisk stabilitet og lavere arbeidsledig­
het at penge­, struktur­, finans­ og inntektspolitikk
virker sammen?»
2. Innstilling frå næringskomiteen om statlig miljøan­
svar på Raufoss
(Innst. S. nr. 147 (2003­2004), jf. St.prp. nr. 40
(2003­2004))
3. Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stor­
tingsrepresentantene Ola D. Gløtvold, Morten Lund
og Åslaug Haga om dekning av opparbeidet gjeld i
helseforetakene for 2002 og 2003
(Innst. S. nr. 146 (2003­2004), jf. Dokument nr. 8:10
(2003­2004))
4. Referat
Presidenten: Representanten Trine Skei Grande vil
fremsette et privat forslag.
Trine Skei Grande (V) [10:01:51]: Jeg vil på vegne
av meg selv legge fram et forslag om å la kommunene
håndheve foreldrebetaling i grunnskolen.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Interpellasjon fra representanten Øystein Djupedal
til finansministeren:
«Etter lang tid med høy rente og sterk krone har ren­
ta gått ned og kronen svekket seg. Likevel ligger Norges
Bank langt unna de mål som er satt for pengepolitikken.
Inflasjonen er nå 0,1 pst., mens målet er 2,5 pst. på to års
sikt. Etter endringen av mandatet er pengepolitikken pre­
get av manglende stabilitet og forutsigbarhet, endringene
i både inflasjon, rente og valuta har vært store, og ar­
beidsledigheten er steget til over 110 000. Det er åpen­
bart mange forhold som gjør det krevende å forutsi infla­
sjonen, noe sentralbanksjefen også var inne på i sin års­
tale. For en liten økonomi er det avgjørende at de ulike
forholdene i økonomien trekker i samme retning. En ensi­
dig vektlegging av inflasjonen har derfor vist seg å være
uheldig og å vanskeliggjøre oppfylling av mandatet.
Vil statsråden være enig i at det er avgjørende for å
oppnå økonomisk stabilitet og lavere arbeidsledighet at
penge­, struktur­, finans­ og inntektspolitikk virker
sammen?»
Øystein Djupedal (SV) [10:03:38]: Siden interpella­
sjonen ble levert inn, er inflasjon på pluss 0,1 pst. blitt til
deflasjon på 0,1 pst. Norges Bank ligger langt unna det
som er det operative målet for pengepolitikken; 2,5 pst.
inflasjon på to års sikt.
Bom på bom, skrev Dagens Næringsliv den 19. feb­
ruar om Sentralbankens håndtering av pengepolitikken.
Det er mange grunner til at Norges Bank bommer, og
ikke alt er selvforskyldt. Svakere utvikling enn ventet i
internasjonal økonomi og økt import fra lavkostland har
bidratt til lavere inflasjon.
Men vi kan heller ikke se bort fra Norges Banks eget
ansvar. På rentemøte i juli 2002 valgte Norges Bank me­
get overraskende å heve renten med et halvt prosentpo­
eng, og den ble ikke redusert før i slutten av oktober
samme år. Men da hadde ulykken allerede skjedd. Resul­
tatet husker vi, og det lever vi med ennå. Kronekursen
steg og resulterte i det Jens Petter Ekornes kalte et blod­
bad i norsk industri. Vi vet i dag at dette året gikk 15 000
arbeidsplasser tapt, hovedsakelig i industrien, og svært
mange i eksportindustrien, på grunn av den ekstraordi­
nære økningen av kronekursen.
Hvor mye av dette som skyldes Norges Banks feilvur­
dering av norsk økonomi, og hva som skyldes et generelt
høyt kostnadsnivå og manglende konkurransekraft, er
vanskelig å si. Men med ti påfølgende rentesenkinger gir
dette en klar indikasjon på hvor feilaktig beslutningene
sommeren 2002 var. Det er grunn til å frykte at Norges
Banks beslutning mer var motivert ut fra et lønnsoppgjør
Norges Bank syntes var for gunstig for arbeidstakerne,
enn en kjølig betraktning av norsk økonomi. Det er grunn
til å anta at en mer nøktern analyse, med vektlegging av
flere forhold i økonomien, ikke minst kronekursen knyt­
tet til konkurranseutsatt industri, ville måtte resultere i en
annen konklusjon.
I nasjonalbudsjettets avsnitt om pengepolitikken site­
res Holden II­utvalget på følgende:
«Samtidig vil utvalget understreke at pengepolitik­
ken må ta hensyn til at vedvarende store utslag i valu­
takursen kan innebære betydelige og langvarige real­
økonomiske kostnader for konkurranseutsatt sektor,
og etter hvert også for økonomien som helhet.»
Departementet sier seg enig i disse vurderingene.
Det kan vanskelig oppfattes som annet enn en klar
korreks av Norges Bank, som så seint som i Penger og
Kreditt nr. 3 for 2002 skriver:

23. mars -- Interp. fra repr. Djupedal om pengepolitikken mv.
2004 2285
«Pengepolitikken kan ikke anvendes til å påvirke
hvor bredt konkurranseutsatt næringsliv vi skal ha
over tid.»
Departementet er med andre ord ikke enig i Norges
Banks vurdering av sin egen rolle.
Men det er grunn til å dvele noe lenger ved det samme
resonnementet etter det siste rentemøtet. Renten ble satt
ned 0,25 pst. med begrunnelsen forventning i markedet.
Det framgår tydelig, særlig på pressekonferansen, at
Norges Bank egentlig ikke var overbegeistret for å sette
ned renten, men siden de instrumentelt har fulgt sine
egne formler siden mandatet ble endret, måtte de gjøre
det også nå, men renten ble satt ned mindre enn det mar­
kedet hadde forventet. Inflasjonen var som kjent negativ
sist måned, noe som skulle ha indikert en større rentesen­
king enn 0,25 pst.
I pressemelding fra banken etter det siste rentemøtet
sies det:
«Hovedstyret har som et alternativ vurdert å ikke
endre renten nå og eventuelt holde renten lav lenger
enn ellers. Hovedstyret fant det likevel ikke riktig
-- etter det fallet vi har sett i inflasjonen -- å bryte mar­
kert med forventningene i penge­ og valutamarkedet.»
Det var med andre ord forventningene i pengemarke­
det og ikke hva som saklig sett var mest tjenlig for nasjo­
nen, som var utslagsgivende for den beslutning som Nor­
ges Banks hovedstyre tok. Det er dette som er bakgrun­
nen for denne interpellasjonen.
Det er grunn til å anta at det er nødvendig med politis­
ke signal og politisk påtrykk for at Norges Bank skal vel­
ge en mer fleksibel tilnærming til sitt mandat. Etter tre år
med inflasjonsmål har vi riktignok fått lavere rente og la­
vere inflasjon, men vi har også fått 110 000 arbeidsledi­
ge, store svingninger i rente, kronekurs og prisvekst og
en konkurranseutsatt sektor som sliter. Det private for­
bruket og boligprisene har riktignok -- og kanskje natur­
lig nok -- steget jamt og trutt, men spørsmålet er om det
var dette som var hensikten med omleggingen av penge­
politikken. En rekordstor arbeidsledighet som ikke syn­
ker, trass i lavere rente, stor privat etterspørsel og sving­
ning i pengepolitikken, var det det som var hensikten
med omleggingen av mandatet? Er det det Norges Bank
er satt til å utføre? Svaret på dette er et entydig nei. Det
er bare politiske myndigheter som til sjuende og sist kan
gjøre noe med dette.
Det er nemlig ikke sånn at sentralbanken, selv om den
gjerne liker å framstille det sånn, er uavhengig. Sentral­
banken er fremdeles i Norge underlagt Finansdeparte­
mentet, og for å minne Stortinget på det: Finansdeparte­
mentet er fortsatt underlagt denne sal.
Effekten av ti rentesenkninger har ikke vært som Nor­
ges Bank forventet. Industrien er fremdeles tilbakehol­
den med å investere, og det private forbruket øker. Faren
for en lånefinansiert kjøpefest er til stede, og starten på
1990­tallet er fremdeles ikke lenger tilbake enn at svært
mange av oss husker det. Og de som har glemt det, bør
snarest minnes på hva situasjonen var da, med den lånefi­
nansierte kjøpefesten svært mange prøvde å delta i på det
tidspunktet.
Norges Bank har dessverre gått seg inn i et ideologisk
spor nasjonen ikke er tjent med, og som de derfor må
hjelpes ut av. Det kan virke som om Norges Bank mener
at forholdet til inflasjonen i seg selv er målet med penge­
politikken. Men bare for å gjøre det uttrykkelig klart: Det
er det altså ikke. Det er de realøkonomiske forhold som
for nasjonen teller, ikke inflasjonens absolutte mål. Det
er sysselsetting, altså arbeidsledigheten, det er produk­
sjon og velstand som er meningen og målet med politikk
-- ikke minst pengepolitikk.
Når det er nødvendig å dvele ved dette, skyldes det at
Norges Bank fremdeles fastholder at de styrer etter et
rent inflasjonsmål. Så sent som i den åpne høringen i
Stortinget i høst i forbindelse med kredittmeldingen fast­
holdt sentralbanksjefen at det var avsnitt 3 i mandatet
man fra bankens side valgte å vektlegge. Det betyr at de
tre øvrige forhold som er nevnt i mandatet helt eksplisitt
-- produksjon, sysselsetting og ikke minst kronekurs --
velger sentralbankens styre å se bort fra, i hvert fall å
vektlegge vesentlig mindre. Det er all mulig grunn til å
anta at det er her årsaken til de store feilvurderingene lig­
ger begravd. Den økonomiske horisonten blir for snever,
og målene for pengepolitikken drukner i et enøyd infla­
sjonsfokus.
Med en liten, åpen økonomi, som Norge har -- norsk
økonomi er ikke større enn New Jerseys, men heldigvis
har vi fremdeles en egen valuta -- kan en ikke vektlegge
ett forhold i økonomien alene og se bort fra andre real­
økonomiske forhold som har betydning. Det er både ulo­
gisk og uriktig og ikke minst uklokt. Er det noe de siste
årene har lært oss, er det akkurat dette. Det er avgjørende
at penge­, struktur­, finans­ og inntektspolitikk virker
sammen, og ikke minst at myndighetene forstår og vekt­
legger denne sammenhengen. Det er stadig vekk overras­
kende at enkelte av ideologiske årsaker velger å tro noe
annet. Norge er ikke større enn at det skulle være ganske
åpenbart at det er avgjørende for stabilitet og forutsigbar­
het i pengepolitikken at man spiller på lag.
Dette er grunnen til at jeg nok en gang må ta dette
spørsmålet opp med finansministeren, nemlig at uansett
hvordan man prøver å late som om det eksisterer en an­
svarsdeling i økonomien mellom myndigheter, partene i
arbeidslivet og Norges Bank, hviler hovedansvaret på
denne sal, Norges nasjonalforsamling. Å påstå noe annet
er ansvarsfraskrivelse, ikke ansvarsdeling. Norges Bank
må revurdere sin instrumentelle tilnærming til det de selv
definerer som et inflasjonsmål, men som saklig sett -- gitt
at man leser mandatet slik det er skrevet -- ikke er det. In­
flasjonens mål er først omtalt i tredje avsnitt.
Det er ikke nytt at SV mener dette. Det har vi ment
siden omleggingen av pengepolitikken. Jeg innser at fa­
ren er stor for at det ikke skal skje en omlegging, fordi
det er vi som -- nok en gang -- velger å ta det opp, og
fordi jeg vet at politikk ikke bare er fakta, politikk er
også prestisje. Men om ikke finansministeren velger å
låne øre til SV, håper jeg at finansministeren velger å
låne øre til direktøren for Statistisk sentralbyrå, som i
siste Økonomisk utsyn, publisert bare for få dager si­
den, sier i forordet:

23. mars -- Interp. fra repr. Djupedal om pengepolitikken mv. 2004
2286
«Når de internasjonale bindinger og usikkerheten
knyttet til utviklingen i de faktorene som bestemmer
prisutviklingen framover, er større enn tidligere antatt,
bør det vurderes å gjøre inflasjonsstyringen i pengepo­
litikken mer fleksibel. I praksis må den også i større
grad måtte fastlegges i forhold til den faktiske utvik­
ling utenlands, framfor å være basert på absolutte mål
satt partielt for Norge.»
Det er nemlig sånn at det er avgjørende for økonomisk
stabilitet og lavere arbeidsledighet at penge­, struktur­,
finans­ og inntektspolitikk virker sammen, noe jeg antar
at finansministeren uten videre vil si seg enig i. Virkelig­
heten har slått i hjel det rene inflasjonsstyringsmålet.
Presidenten: Da får vi høre om finansministeren har
noen øre å låne!
Statsråd Per­Kristian Foss [10:14:01]: Norsk øko­
nomi har opplevd en periode med svak økonomisk vekst
og forverret konkurranseevne, med høyere arbeidsledig­
het som resultat. Nå ser vi imidlertid at utviklingen snur:
Den økonomiske veksten tar seg opp, konkurranseevnen
er forbedret, og økningen i ledigheten har stanset opp.
Den økonomiske politikken gir nå positive resultater, og
flere kan føle trygghet for jobbene sine.
Denne utviklingen er gjort mulig fordi samspillet
mellom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspo­
litikken har fungert godt. I nasjonalbudsjettet for i år om­
talte Regjeringen samspillet mellom de ulike områdene
på følgende måte:
«Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke
sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon
og etterspørsel ... Retningslinjene for den økonomiske
politikken innebærer samtidig at pengepolitikken har
fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utvik­
lingen. Dette betyr at en bør utnytte handlingsrommet
i pengepolitikken dersom utsiktene for økonomien en­
dres. I tillegg kan det oppstå situasjoner der en aktiv
bruk av budsjettpolitikken er påkrevd, enten fordi ka­
pasitetsutnyttingen er særlig lav, eller fordi presset i
økonomien er svært høyt.»
Et stramt arbeidsmarked resulterte i sterk lønnsvekst i
2002, godt over det som er forenlig med inflasjonsmålet.
Dette var femte året på rad med en klart høyere lønns­
kostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Den
høye lønnsveksten gjorde at Norges Bank i 2002 førte en
stram pengepolitikk ved å holde norske renter på et høyt
nivå, og klart over rentenivået internasjonalt.
Gjennom 2003 la Norges Bank om pengepolitikken i
en ekspansiv retning. Begrunnelsen for rentenedsettelse­
ne var bl.a. knyttet til at veksten i konsumprisene ble la­
vere enn Norges Bank hadde ventet, og utsikter til svake­
re vekst også i norsk økonomi.
Budsjettpolitikken for 2003 ble lagt opp for at en skul­
le kunne utnytte handlingsrommet i pengepolitikken.
Dette har gitt resultater, Norges Bank har redusert renten
med 5 prosentpoeng siden desember 2002, til 1 pst.
Samtidig har kronen svekket seg med ca. 12 pst.
Lønnsveksten ble betydelig lavere i 2003 enn i det
foregående år. Dette var nødvendig for å bane veien for
lavere rente og en konkurransedyktig kronekurs. Norske
bedrifter lever vesentlig bedre med dagens nivå på kro­
nekursen enn med nivåene i 2002 og i begynnelsen av
2003. Slik sett har også det inntektspolitiske samarbeidet
vært vellykket. Utsiktene til et moderat lønnsoppgjør i
2004 -- altså inneværende år -- synes gode.
Som jeg allerede har påpekt, preges norsk økonomi nå
av økt vekst og optimisme. Det ventes høyere økonomisk
vekst og lavere nivå på ledigheten enn da Regjeringen la
frem budsjettet i oktober i fjor. Jeg viser bl.a. til anslag
som nylig er lagt frem av Statistisk sentralbyrå og Nor­
ges Bank. Jeg har også lagt merke til at Statistisk sentral­
byrå i Økonomisk utsyn sa at stabiliseringspolitikken i
2003 var vellykket. Samspillet i den økonomiske politik­
ken har følgelig bidratt til at vi fikk en kort periode med
svakere økonomisk vekst, sammenlignet med tidligere
nedgangskonjunkturer siden 1970­tallet.
Som representanten Djupedal påpeker, er prisstignin­
gen nå nede på et svært lavt nivå. Tolvmånedersveksten i
konsumprisene korrigert for avgifter og utenom energi­
varer -- som måler den underliggende prisstigningen --
viste i februar et fall på 0,1 pst. Inflasjonen har i lengre
tid særlig blitt trukket ned av prisfall på importerte kon­
sumvarer, en utvikling som bl.a. må ses i lys av styrkin­
gen av den norske kronen gjennom 2001 og 2002 og
økende importandel fra lavkostland som f.eks. Kina.
Dessuten har økt konkurranse innenlands bidratt til å
trekke prisveksten ned. Lav prisvekst som følge av at pri­
ser på varer vi importerer, faller, eller som følge av sterk
produktivitetsvekst, bidrar isolert sett til vekst i realinn­
tektene og økt velferd.
Vi har et fleksibelt inflasjonsmål i pengepolitikken.
Dette betyr at man i rentesettingen må avveie hensynet til
stabilitet i produksjon og sysselsetting opp mot hensynet
til lav og stabil inflasjon. Å rope på fleksibilitet i penge­
politikken er å slå inn åpne dører. Vi har et fleksibelt in­
flasjonsmål. Norges Bank har tydelig understreket at de
tolker forskriften slik. I siste inflasjonsrapport sier de
f.eks.:
«Norges Bank har avveid hensynet til å bringe in­
flasjonen tilbake til målet og hensynet til å unngå at
veksten i produksjonen etter hvert kan bli for sterk.»
Departementet har også flere ganger i meldinger til
Stortinget understreket at inflasjonsmålet er fleksibelt,
bl.a. i nasjonalbudsjettet for inneværende år og i den siste
kredittmeldingen som ble levert.
Pengepolitikken gir nå sterke vekstimpulser til den
økonomiske utviklingen. I denne situasjonen kan en ny,
kraftig økning i bruk av oljepenger føre til forventninger
om høyere rente fremover, og kronen vil igjen kunne
styrke seg markert. Utviklingen gjennom 2001 og 2002
viste hvilke alvorlige følger dette kan få for den konkur­
ranseutsatte delen av norsk næringsliv, og dermed for ba­
lansen i norsk økonomi. Det er viktig at vi lærer av disse
erfaringene. Det bør nok gi seg utslag i at finanspolitik­
ken legger til rette for en sunn utvikling i norsk økonomi,

23. mars -- Interp. fra repr. Djupedal om pengepolitikken mv.
2004 2287
med høy sysselsetting og bedret konkurranseevne. Bare
slik kan vi trygge morgendagens velferd.
Øystein Djupedal (SV) [10:20:27]: Finansministerens
innlegg var for så vidt forutsigbart, i den forstand at det
var en oppsummering av situasjonen i norsk økonomi
sett fra Finansdepartementet. Jeg synes at presiseringen
av at vi har et fleksibelt mål i pengepolitikken, er riktig.
Det er riktig at Finansdepartementet gjennom ulike pub­
likasjoner, ikke minst i nasjonalbudsjettet, har under­
streket at det er å forstå slik, som jeg også gjentatte gan­
ger har sagt. Problemet med dette er at det ikke oppleves
slik gjennom Norges Bank og den måten de håndterer
disse spørsmål på i sine rentemøter. På mange måter er
det en litt paradoksal situasjon at vi har et mandat for
pengepolitikken som åpner for fleksibilitet, mens den
praktiseres ortodoks, mens man f.eks. i EU har en meget
ortodoks tilnærming, men en fleksibel praktisering. Det
gjør jo at mange med forventninger til eurobanken stadig
vekk skuffes, fordi EU velger å vektlegge en helhet i
økonomien i større grad enn det det faktisk åpnes for i
det mandatet som eurobanken har.
La meg også si at grunnen til at jeg tar opp dette på
nytt, er at jeg frykter, særlig gjennom de signaler som
også er gitt fra Norges Bank, at man skal gå videre ned.
For inflasjonen vil forbli lav over en lang periode, det vet
vi. Den var negativ sist måned. Det kan selvfølgelig bli
pluss 0,1 pst. neste gang, men uansett er vi milevis unna
det som er målet for pengepolitikken. Hvis man skal føl­
ge den instrumentelle måten banken så langt har håndtert
dette på, vil man kutte renten enda mer. Det vil bety at vi
snart er nede på et rentenivå som er i nærheten av det
rentenivået Japan har vært på, og hvis man tenker på Ja­
pan de siste 10--15 år, vil en jo kunne si at det var akkurat
dette som var helt ødeleggende for japansk økonomi. Det
vi nå trenger, er altså ikke flere rentesenkinger, uansett
om inflasjonen forblir lav. Det vi trenger, er mer aktiv
bruk av finanspolitikken, mer aktiv bruk for å få ledige
hender i arbeid, mer aktiv bruk av de mange andre stimu­
li som økonomien kan få, ikke minst fra Stortinget. Hvis
man velger å gå videre ned på renten, vil det selvfølgelig
bidra til økende etterspørsel. Men hva vi da etterspør, er
et åpent spørsmål. Vi vil i større grad etterspørre bolig,
og boligprisene vil gå opp. Vi vil etterspørre flere for­
bruksvarer, hovedsakelig importert fra Kina eller Østen,
som i stor grad også vil bety at en lav inflasjon vil for­
sterkes. Det betyr at dette ikke er instrumentet for å få le­
dige hender i arbeid og få dette samfunnet til å gå rundt.
Det er vår oppgave som politikere å ta tak i dette. Men
jeg frykter jo at med de signaler som Norges Bank gir,
med en slik instrumentell tilnærming, vil man gå videre
på denne linjen, som vil forsterke uheldige tendenser i
norsk økonomi. Derfor ønsker jeg veldig klart og entydig
at sentralbanken vektlegger det finansministeren nå sier,
for finansministeren sier entydig at vi har et fleksibelt
mål. Å si noe annet er å slå inn åpne dører, hvis jeg site­
rer finansministeren rett. Dette er et utvetydig signal til
Norges Bank om at de har å legge om sin praksis til en
mer fleksibel forståelse i tråd med det som er virkelighe­
ten i norsk økonomi, og i tråd med det som er virkelighe­
ten i det norske samfunn. Vi må ikke gå videre på denne
galeien Norges Bank nå har startet på.
Statsråd Per­Kristian Foss [10:23:46]: Jeg forstår at
interpellanten er fornøyd med måten Regjeringen define­
rer mandatet for Norges Bank på. Tatt i betraktning at
dette også er stortingsbehandlet ved gjentatte anlednin­
ger, er det ikke overraskende. Jeg forstår at interpellanten
mener at Norges Bank ikke praktiserer i tråd med Stor­
tingets forutsetninger. Det er en oppfatning jeg er helt
uenig i. Det er kanskje også det som er bakgrunnen for at
Stortinget selv ved gjentatte anledninger har understreket
at det ikke er Stortinget som forestår den jevnlige imple­
mentering av mandatet, men at det er overlatt til hoved­
styret i Norges Bank.
Jeg tror det kreves mer enn politisk retorikk for å for­
stå hvordan pengemarkedet fungerer nasjonalt og inter­
nasjonalt, bl.a. som interpellanten var inne på i sitt inn­
legg, at forventninger i pengemarkedet er en faktor uten
betydning for hovedstyrets vurdering. Det tror jeg er bare
et lite eksempel blant flere i interpellantens innlegg på at
det er klokest å legge implementeringen til et annet organ
enn storting og regjering.
Stortinget har ved tidligere anledninger sagt seg for­
nøyd med den måten som man etterprøver implemente­
ringen, eller det interpellanten kaller den instrumentelle
tilnærming, av mandatet på, nemlig i ettertid å legge vur­
deringene frem i nasjonalbudsjett og kredittmelding og la
Stortinget behandle det på egnet måte. Jeg skjønner at
man nå har valgt å behandle det bl.a. med en åpen høring.
Det synes jeg er meget tilfredsstillende, både fordi man
da har fått en mulighet til å etterprøve, og fordi man har
fått en mulighet til å være åpen om dette. Jeg tror det er
klokt å holde på en slik etterprøvingsmodell og ikke brin­
ge hovedstyrets jevnlige møter inn til debatt i Stortinget.
Jeg vil bare til slutt si at jeg er uenig i interpellantens
tilnærming til at finanspolitikken nå skal brukes til å sti­
mulere sterkere. Pengepolitikken gir meget sterke vekst­
impulser til den økonomiske utvikling. I en slik situasjon
kan en mer ekspansiv finanspolitikk, altså gjennom bud­
sjettene, føre til forventninger om høyere rente fremover,
og kronen vil da igjen kunne styrke seg markert. Tidlige­
re erfaringer viser hvor ødeleggende det vil være for kon­
kurranseevnen i den del av norsk næringsliv som konkur­
rerer hjemme og ute.
Torstein Rudihagen (A) [10:26:51]: Eg vil vise til
dei retningslinjene for den økonomiske politikken som
blei lagde fram av regjeringa Stoltenberg, som fekk brei
tilslutning frå eit fleirtal på Stortinget, og som framleis
ligg til grunn for den økonomiske politikken. Ifølgje des­
se retningslinjene skal den samla økonomiske politikken
vareta følgjande viktige omsyn:
-- ei stabil økonomisk utvikling utan unødig sterke kon­
junkturutslag
-- ei utvikling som er oppretthaldeleg på sikt
-- effektiv utnytting av ressursane både i privat og of­
fentleg sektor

23. mars -- Interp. fra repr. Djupedal om pengepolitikken mv. 2004
2288
Trass i at den samla økonomiske politikken skal vare­
ta felles mål, er det framleis behov for ei arbeidsdeling i
den økonomiske politikken. Finanspolitikken skal fram­
leis ha eit hovudansvar for å stabilisere den økonomiske
utviklinga, sjølv om pengepolitikken i ein viss grad skal
avlaste finanspolitikken. Retningslinjene for bruk av ol­
jeinntektene tek utgangspunkt i normal konjunktursitua­
sjon, men i ein situasjon med høg aktivitet i økonomien
bør budsjettpolitikken vere restriktiv, medan budsjett­
politikken bør bidra til å stimulere økonomien i ned­
gangstider.
Det operative målet for pengepolitikken er at årsvek­
sten i konsumprisen over tid er nær 2,5 pst. Sjølv om det
operative målet for pengepolitikken er stabil og låg infla­
sjon, skal pengepolitikken òg bidra til stabil utvikling i
produksjon og sysselsetjing. Det inntektspolitiske samar­
beidet skal bidra til moderate lønnsoppgjer for å sikre at
vi framleis har ein sterk konkurranseutsett sektor. Ein
vellukka økonomisk politikk er avhengig av at både fi­
nanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken
gjer jobbane sine. Dersom politikken på eitt av områda
sviktar, vil det få betydning for dei andre områda. Å av­
vikle arbeidsdelinga vil neppe vere noko bidrag til auka
stabilitet og føreseielegheit. Øystein Djupedal er oppte­
ken av fleksibiliteten, og det er da viktig å streke under
for vårt vedkommande også at mandatet gir rom for flek­
sibilitet i pengepolitikken, eller som finansministeren
seier, at dette er å slå inn opne dører.
Ei viss arbeidsdeling i den økonomiske politikken
inneber ikkje ei rigid inflasjonsstyring i pengepolitikken.
Tvert imot følgjer det av forskrifta for pengepolitikken at
inflasjonsstyringa skal vere fleksibel. Det inneber at ik­
kje all vekt skal leggjast på at ein skal nå inflasjonsmålet
på kort sikt. Det inneber at sentralbanken også skal ta
omsyn til utviklinga i produksjon og sysselsetjing. Denne
fleksibiliteten kjem også til uttrykk i det operative målet
for pengepolitikken. Inflasjonen skal vere nær 2,5 pst.
over tid, som det heiter, noko Noregs Bank har tolka som
rundt to år fram i tid. Det gir rom for periodar med avvik
frå målet dersom omsynet til stabilitet i produksjon og
sysselsetjing tilseier det.
Vidare heiter det i forskrifta at inflasjonen skal vere
nær 2,5 pst., og det blir da presisert at det utgjer pluss/
minus 1 pst. rundt målet. Arbeidarpartiet vil streke under
at det er viktig at ein legg vekt på heilskapen i den penge­
politiske forskrifta ved utøvinga av pengepolitikken.
Torbjørn Hansen (H) [10:30:21]: Sosialistisk Venstre­
parti ser ut til å mene at økningen i arbeidsledighet de siste
årene i hovedsak er en konsekvens av innretningen i den
norske pengepolitikken. I likhet med deler av LO forsøker
dermed Sosialistisk Venstreparti å skyve under teppet det
faktum at kraftig lønnsvekst gjennom mange år i kombina­
sjon med høyt offentlig forbruk skapte store strukturelle
problemer for norsk økonomi. Og Norges Bank blir i prak­
sis gjort til syndebukk når presset i økonomien blir så
sterkt at renten må settes opp for å holde igjen.
Representanten Djupedal viser til at endringene i in­
flasjon, rente og valutakurs har vært store de siste årene,
og antyder altså at pengepolitikken er problemet. Men
det er jo ganske åpenbart for de fleste at presset i arbeids­
markedet resulterte i en lønnsvekst i 2002 som lå godt
over det som var forenlig med inflasjonsmålet. Og 2002
var altså det femte året på rad med klart høyere lønns­
vekst i Norge enn hos handelspartnerne. Dermed var det
grunnleggende skjevheter i norsk økonomi, og ikke i
pengepolitikken, som førte til behov for innstramming,
med økning av renten fra Norges Bank og påfallende øk­
ning av valutakursen.
Utviklingen i rente og valutakurs gjennom fjoråret er
derimot ganske god dokumentasjon på at samspillet
mellom finanspolitikk, inntektspolitikk og pengepolitikk
har fungert godt. Strategien Regjeringen valgte i kampen
mot arbeidsledighet, var riktig. Et stramt budsjett for
2003 skapte rom for en ekspansiv pengepolitikk. Dette
fungerte meget effektivt i forhold til å bringe rente og va­
lutakurs raskt tilbake til et akseptabelt nivå for norsk in­
dustri. Det inntektspolitiske samarbeidet har samtidig fått
lønnsveksten ned på et mer konkurransedyktig nivå.
Resultatet av samspillet mellom finanspolitikken,
pengepolitikken og inntektspolitikken det siste året er
dermed økt trygghet for tusenvis av arbeidstakere i kon­
kurranseutsatt sektor og at optimismen nå er tilbake i
store deler av norsk næringsliv. Hadde man heller valgt
venstresidens løsninger, med mer ekspansiv finanspoli­
tikk, såkalt aktiv finanspolitikk, og økte offentlige utgif­
ter, er det derimot liten tvil om at snuoperasjonen ville
tatt lengre tid, med alvorlige konsekvenser for dem som
rammes av usikkerhet og arbeidsledighet. Dette ville
vært en skadelig strategi for næringslivet, og det har også
næringslivet gitt meget klart uttrykk for i sine innspill til
budsjettpolitikken.
Det er selvsagt viktig å diskutere pengepolitikken fra
tid til annen, men det er ganske åpenbart at det er andre
og mer fundamentale forhold som er avgjørende for ut­
viklingen i norsk økonomi og i norsk næringsliv. Å holde
i sjakk bruken av oljepenger i norsk fastlandsøkonomi og
å begrense utgiftene knyttet til økt sykefravær, uførhet og
tidlig pensjonering, er store og fundamentale utfordrin­
ger for norske politikere. Utgiftene i offentlig sektor og
innretningen av velferdsordningene må være forenlig
med god konkurranseevne for næringslivet. Derfor er det
skremmende at venstresiden ser ut til å tro at problemene
i Norge kan løses gjennom fikse grep i pengepolitikken,
og dermed overser de viktige og fundamentale utfordrin­
gene vi står overfor i norsk politikk i årene framover.
Siv Jensen (FrP) [10:33:23]: Mer fleksibel pengepo­
litikk, tar Djupedal til orde for. Men hvordan, sier han in­
genting om. Hva er det i dagens praksis som ikke er flek­
sibelt nok, hvis man skal ha inflasjonsmål som nominelt
anker, som tross alt er den pengepolitikken som praktise­
res i store deler av verden? Og hvilke konsekvenser ville
det fått hvis inflasjonsmålet til Djupedal skulle være mer
fleksibelt? Hvordan mener Djupedal at man da skulle et­
terprøve Norges Bank? Hele poenget med det systemet
vi nå har, er jo nettopp at man skal kunne etterprøve re­
sultatene, måle resultatene i etterkant. Jo mer fleksibelt

23. mars -- Interp. fra repr. Djupedal om pengepolitikken mv.
2004 2289
man gjør et mål, jo vanskeligere vil det være å kunne et­
terprøve styringen av det.
Norges Bank er et ideologisk spor man ikke er tjent
med, sa interpellanten. Spørsmålet er om vi ville vært
mer tjent med Øystein Djupedals ideologiske spor. Jeg
synes at Øystein Djupedal fremstår ganske historieløs
når han påstår at vi etter tre år med inflasjonsmål har fått
så store utslag i kronekursen som vi nå har. Historien vi­
ser jo at kronekursen har vært utsatt for press under helt
andre pengepolitiske regimer, og at det er mange utenfor­
liggende årsaker til at vi har sett stort press på kronekur­
sen. Jeg synes derfor det er litt historieløst å påstå at det
ene og alene skyldes inflasjonsmålet.
Selv om Djupedal ikke kan forutsi renten fra måned til
måned, betyr ikke det at mandatet for pengepolitikken er
uklart. Spørsmålet til interpellanten må være: Hva hadde
virket bedre? Hva slags pengepolitikk ville Øystein Dju­
pedal ha ført som finansminister i en fremtidig regjering
bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV -- hvis
Arbeiderpartiet hadde tillatt Djupedal å være finansmi­
nister med den type holdninger? Jeg vil gjerne høre hva
som er hokuspokus­formelen til Øystein Djupedal i pen­
gepolitikken, for den er nemlig ikke veldig klart og tyde­
lig definert, til tross for at Djupedal gjennom lang tid har
vært en sterk kritiker av pengepolitikken. Jeg synes også
at det er en grov påstand når man beskylder banken for å
ta mer hensyn til forventningene i pengemarkedet enn til
hva som er nasjonens beste.
Banken praktiserer inflasjonsmålet med den fleksibili­
teten som ligger i mandatet. Jeg er helt enig med finans­
ministeren i at banken definitivt agerer i tråd med de for­
utsetninger som Stortinget har trukket opp. Hvis Øystein
Djupedal mener at pengepolitikken som føres i Norge, er
gal, ja, da må Øystein Djupedal fremme et forslag om å
endre pengepolitikken i stedet for å komme med påstan­
der om at banken ikke praktiserer i tråd med Stortingets
forutsetninger. Det er det altså ingen andre som har klart
å få seg til å kritisere -- kanskje med unntak av Senterpar­
tiet.
Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [10:36:35]: Hvis man
skal opp av en grøft, gjelder det å ikke gi så mye gass at
man havner rett over i den motsatte grøften. Og det pen­
gepolitiske regimet vi har i dag, i hvert fall Norges Banks
fortolkning av det, stiller oss i fare for å havne i slike
situasjoner. En for stor del av ansvaret for å stabilisere
konjunkturene blir lagt på pengepolitikken, mens det skal
holdes igjen i statens budsjetter.
Sysselsettingen blir lett offeret for en slik politikk,
fordi rammebetingelsene, både for konkurranseutsatt
sektor og offentlig sektor, blir så usikre. Og konsekven­
sen av det høye rentenivået vi hadde før de ti rentesenk­
ningene fra Norges Bank, var tap av tusenvis av arbeids­
plasser.
Det er selvsagt at det var riktig og viktig å få renten
ned, men nå ser vi tydelig at dette ikke har vært nok. Ar­
beidsledigheten biter seg fast, og vi risikerer å oppleve
det samme som en del andre land i vesten har gjort, nem­
lig en vekst uten jobber. Investeringslysten i industri og
øvrig næringsliv er fortsatt ikke på et nivå som kan få le­
digheten til å synke vesentlig. Regjeringens holdning er
fortsatt at finanspolitikken ikke skal brukes aktivt til å få
hjulene i gang. Finansministerens motvilje mot dette er
ikke overraskende, men det er grunn til å minne om at
det er Høyres posisjon, helt uavhengig av hvilke økono­
miske konjunkturer vi har. Det er jo et standpunkt som
ikke er økonomifaglig, men ideologisk, begrunnet.
Der vi derimot har sett vekst, er på børsen og i bolig­
markedet. Vi ser nå en bratt prisstigning i boligmarkedet,
til tross for lav prisvekst i samfunnet ellers. Det er forun­
derlig at ikke finansministeren og sentralbanksjefen har
advart klarere mot den utviklingen.
Vi er altså på vei mot gjeldstoppen i Europa. Gjen­
nomsnittshusholdningen har en gjeld som er halvannen
gang dens disponible inntekt. Hvis den utviklingen fort­
setter, vil vi allerede til sommeren passere det historiske
toppnivået fra 1988. Alle vet hvordan det gikk.
Kombinasjonen høy ledighet og høy gjeldsbelastning
er farlig. Allerede nå ser vi en foruroligende økning i
f.eks. antallet åpnede gjeldsforhandlinger. De har økt
med 40 pst. bare fra januar i fjor til januar i år. Det er
ganske dramatiske tall. Selv om den høye gjeldsveksten
skulle vise seg å være bærekraftig på et makronivå, vil
utviklingen nå uten tvil skape nye gjeldsofre. Det fortje­
ner langt større oppmerksomhet og må bli tatt langt mer
alvorlig enn det blir i den politiske debatten i dag.
Dette er gode argumenter for at vi trenger en mer flek­
sibel håndtering av pengepolitikken, der blikket ikke fes­
tes stivt mot inflasjonen. Vi må også ta hensyn til andre
forhold, som sysselsetting og gjeldsvekst. Det er også
gode argumenter for at finanspolitikken må spille en mer
aktiv rolle. Statens muskler må brukes til å styre veksten
dit den kan gi folk jobber, og ikke til å blåse bobler.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:39:44]: Det er viktig
og nødvendig at finanspolitikken, pengepolitikken og
inntektspolitikken verkar saman på ein god måte. I Noreg
er me no inne i ein fase der dette verkeleg er ei beskri­
ving av den aktuelle situasjonen.
Går me knapt to år tilbake i tid, var den høge, tydelege
og samstemde bodskapen frå næringslivet, og særleg frå
eksportindustrien: Kronekursen er for høg. Dette greier
me ikkje å leva med. Her må det konkrete tiltak til!
Regjeringa vår leverte. Eit stramt budsjettopplegg for
2003 medverka til rentenedgang, og etter kvart følgde òg
kronekursen med. Resultatet kjenner me: ein kronekurs
og eit rentenivå som så absolutt er konkurransedyktige.
Mange tilbakemeldingar frå nøkterne næringslivsfolk er
den beste attesten for at opplegget har verka.
Partane i arbeidslivet har hovudansvaret for inntekts­
politikken. Både arbeidstakar­ og arbeidsgjevarsida har
medverka til at òg inntektspolitikken, som er det tredje
leddet i den økonomiske politikken, på ein positiv måte
no verkar saman med finans­ og pengepolitikken.
Når interpellanten snakkar om ei einsidig vektlegging
av inflasjon i Sentralbanken si utøving av mandatet, er
det ei beskriving som ikkje stemmer -- tvert om. Av den
siste inflasjonsrapporten går det fram at Noregs Bank har

23. mars -- Interp. fra repr. Djupedal om pengepolitikken mv. 2004
2290
føreteke avvegingar mellom omsynet til produksjon og
sysselsetjing og omsynet til inflasjon. I Økonomisk utsyn
for 2003 konkluderer Statistisk sentralbyrå med at stabil­
iseringspolitikken har vore vellukka gjennom 2003. Ned­
gangskonjunkturen har truleg stoppa, skriv dei, og låg­
konjunkturen vart ikkje særleg djup.
Det er eit viktig tema interpellanten reiser. Det er nyt­
tig og nødvendig at Stortinget frå tid til anna tek seg tid
til å debattera desse utfordringane.
Konklusjonen min er at den ansvarlege finanspolitik­
ken som regjeringa vår har ført, er vellukka. Han bør di­
for vidareførast. Saman med sentralbanken si utøving av
pengepolitikken og inntektspolitikken til partane i ar­
beidslivet utgjer dette ein økonomisk politikk som haus­
tar gode attestar, m.a. den frå Statistisk sentralbyrå som
eg nett nemnde.
Morten Lund (Sp) [10:42:36]: Statistisk sentralbyrå
fortalte nylig i Økonomisk utsyn at vi har 360 000 som
vil arbeide mer her i Norge. Kanskje utgjør det 200 000
flere årsverk i arbeidsstyrken. Det er i tilfelle 8 pst. øk­
ning. Statistisk sentralbyrå har tidligere beregnet at 7 pst.
av arbeidsstyrken tilsvarer formuesverdien av oljeformu­
en. 100 milliarder kr årlig er etter dette vår gevinstmulig­
het om alle de med arbeidsvilje får lov til å delta. Vi må
kunne bruke kapitalstyrken vår til å hente ut denne ge­
vinsten og skaffe folk arbeid. Da må vi etter Senterparti­
ets mening få en annen økonomisk politikk, inkludert en
annen pengepolitikk. Det må ikke bli slik at dagens le­
dighet er akseptabel, enten det kalles likevektsledighet
eller noe annet.
Departementets svar på all kritikk når det gjelder det­
te, er at det går bedre nå -- men det er sammenliknet med
2002 og 2003, som var katastrofeår for norsk næringsliv.
Vi har hatt katastrofetilstander som har kostet næringsli­
vet og samfunnet enormt, og det har Regjeringen hoved­
ansvaret for. Fremskrittspartiet er enig i det som har
skjedd. De sier at det har vært verre før. Dette året har
igjen lært oss at det er stabilitet og forutsigbarhet næ­
ringslivet trenger. Det er det som bidrar best til stor og
stabil verdiskaping og den gode optimismen som gir po­
sitive ringvirkninger. Men det er ikke stabilitet når Oslo
Børs vokser med 100 pst. på ett år, husholdningenes
gjeld øker med 10 pst. på ett år, oljeprisene stiger med
5 pst. på én måned og prisstigningen er null, når vi sikter
mot 2,5 pst.
Den veksten som nå måles, er konsumdrevet. Hus­
holdningenes kjøpekraft øker svært mye. En gedigen kjø­
pefest merkes hos dem som selger biler, båter, feriereiser
og boliger, mens oppgangen i investeringslysten i kon­
kurranseutsatt næringsliv er lite å skryte av. Trolig når
ikke investeringene her opp på 2000­nivået.
Bedrifter som har tapt mye av sin egenkapital på re­
kordhøy kronekurs, har tungt for å komme i gang, bl.a.
fordi bankene tar mye mindre risiko enn før.
Spørsmålet om det nå er gitt farlig mye gass ved svært
lav rente, er vanskelig å besvare, bl.a. fordi det aldri har
vært en slik voldsom rentenedsettelse som nå. Men det er
åpenbart at denne medisinen ikke har hjulpet på arbeids­
ledigheten. Den har ikke stimulert verdiskapingen i kon­
kurranseutsatt næringsliv tilstrekkelig. Det er svært lite
trolig at dagens lave rentenivå kan holde seg stabilt sær­
lig lenge.
Senterpartiet fremmet høsten 2002 forslag om å endre
praktisering av pengepolitikken, slik også SV har ønsket.
Vi har også fremmet forslag om å endre handlingsrege­
len, slik at finanspolitikken kan brukes mer aktivt for å
stimulere næringslivet og øke investeringene i infrastruk­
tur. En slik politikk ville hindret den økte arbeidsledighe­
ten og den reduserte yrkesdeltakelsen som vi nå har fått.
Øystein Djupedal (SV) [10:45:45]: Jeg er godt for­
nøyd med de signaler som er kommet fra Stortinget når
det gjelder håndteringen av pengepolitikken. Det under­
strekes fra et flertall at man skal ha en fleksibilitet -- som
flertallet understreker allerede er der. Det er jeg enig i.
Mandatet er ikke et entydig inflasjonsmål. Det er prakti­
seringen av mandatet som har vært feilaktig, for enøyd
eller for instrumentell. Det betyr at i den krevende fasen
vi nå står foran -- for det er en krevende fase når vi allere­
de har en så lav rente, og når vi har deflasjon -- må pen­
gepolitikken alene, altså Norges Banks håndtering av
den, nødvendigvis reflektere flere forhold i økonomien.
Det betyr selvfølgelig også at det ligger et veldig stort
ansvar på Stortinget. Hvordan skal vi sørge for å få hjule­
ne i gang? Hvordan skal vi sørge for å få ledige hender i
arbeid, uten at det dermed starter spiraler som er uheldig
for økonomien?
Hovedpoenget i denne interpellasjonen har vært å ret­
te fokus mot den sammenhengen som det nødvendigvis
må være her, og som i interpellasjonsteksten formuleres
på følgende måte:
«... det er avgjørende for å oppnå økonomisk stabili­
tet og lavere arbeidsledighet at penge­, struktur­, fi­
nans­ og inntektspolitikk virker sammen».
Dette har finansministeren sagt seg enig i, og dette har
flere av Stortingets partier sagt seg enig i. Det vil bety at
det ligger mer ansvar på storting og regjering, mindre an­
svar på Norges Bank, og at Norges Bank faktisk må ta
hensyn til at en ren inflasjonsstyring, som de så langt har
valgt å definere dette som, ikke er riktig og ikke er i tråd
med det som er Stortingets forutsetning. Det betyr ikke,
slik bl.a. Siv Jensen var inne på, at Stortinget skal dikte­
re, eller på noen måte ha løpende dialog med, Norges
Bank. Norges Bank er gitt det operative ansvaret for
dette -- selvfølgelig er de det. Og Djupedal skal ikke drive
og terge dem i utide om det, men de må delta og selvføl­
gelig akseptere at det er offentlig politisk interesse rundt
dette, at det er et offentlig ordskifte rundt dette, og at
stortingsrepresentanter vil ha ulik tilnærming til dette.
Det er altså ikke slik at pengepolitikken er definert ut av
den økonomiske politikken og som sådan ikke er en del
av den offentlige debatten. I det øyeblikket en så viktig
komponent ikke er en del av den offentlige debatten, er
vi på ville veier. De må selvfølgelig akseptere å være un­
der et særdeles kritisk søkelys kontinuerlig.
De signalene som her er gitt fra et flertall av partier, er
jeg godt tilfreds med. Jeg regner også med at Norges

23. mars -- Forslag fra repr. Gløtvold, Morten Lund og Haga om
dekning av opparbeidet gjeld i helseforetakene for 2002 og 2003
2004 2291
Bank vil legge vekt på det i framtidige vurderinger i ho­
vedstyret.
I Økonomisk utsyn, som jeg refererte fra også i min
interpellasjon, sier direktøren for sentralbanken avslut­
ningsvis i forordet -- og jeg synes dette kan være en vik­
tig påminning til Stortinget om hvilke utfordringer vi står
overfor:
«Må vi akseptere en svekkelse av tradisjonelle
norske verdier som lav ledighet og relativt jevn inn­
tektsfordeling for å kunne delta effektivt i det interna­
sjonale økonomiske samkvemmet, og hvem vil i så fall
høste gevinstene? Eller kan utformingen og gjennom­
føringen av den norske økonomiske politikken tilpas­
ses disse prosessene slik at sentrale felles mål fortsatt
kan nås?»
Jeg er helt enig i at dette vil være en hovedutfordring
for det politiske miljøet, men da må man også se helheten
og ikke bare fragmenter av den økonomiske politikken.
Statsråd Per­Kristian Foss [10:49:10]: Jeg tror de­
batten ikke legger noe grunnlag for å si at det er bred til­
slutning til SVs kritikk av pengepolitikken. Den har de
nemlig vært alene om å fremføre -- med noen spredte
glimt av tilslutning fra Senterpartiet.
Det det er bred enighet om, er mandatet for pengepoli­
tikken. SVs kritikk av praktiseringen av pengepolitikken,
slik den utøves av Norges Bank, har ikke oppnådd tilslut­
ning utover interpellantens rekker. Jeg må jo si at det å
kritisere en praksis som ikke praktiseres, er vel også en
relativt svak kritikk. Norges Banks sjef kom så sent som
i årstalen med en henvisning og brukte flere ganger ut­
trykket «fleksibelt inflasjonsmål». Så det er intet nytt i
akkurat det.
Det som gir grunn til å undre seg, hvis man skulle få
lov til å spekulere litt fremover, er hva slags pengepoli­
tikk en regjering utgått av SV, Senterpartiet og Arbeider­
partiet vil føre. For så langt de har ytret seg i debatten,
har de tre forskjellige ståsteder i pengepolitikken. Ar­
beiderpartiet har det ståsted som er i tråd med stortings­
flertallets oppfatning. Senterpartiet har det underlige stå­
sted at de sist gav full tilslutning til mandatet for penge­
politikken i 2001, og nå er de på full kollisjonskurs med
det mandat de selv stemte for. Det gir en interessant sta­
bilitet. De stemte for handlingsregelen i finanspolitikken,
og er nå den sterkeste kritiker av seg selv også på det om­
rådet. SV har den merkelige øvelse at de er enig i manda­
tet, men uenig i praktiseringen og uenig med flertallet
også i synet på praktiseringen. Det ville blitt spennende å
se hva slags politikk som summen av disse tre ståsteder
skulle gi, men det er heldigvis lenge til vi vil oppleve det.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed av­
sluttet.
S a k n r . 2
Innstilling frå næringskomiteen om statlig miljøan­
svar på Raufoss (Innst. S. nr. 147 (2003­2004), jf. St.prp.
nr. 40 (2003­2004))
Olav Akselsen (A) [10:51:55]: Det er mykje som
kunne vore sagt om den tragiske situasjonen som Rau­
foss­konsernet har hamna i. Det skal eg likevel ikkje nytta
denne anledninga til -- berre eit par ord knytte til det den­
ne saka konkret dreiar seg om, nemleg kven som skal ha
ansvaret for tidlegare miljøsynder.
Pr. i dag veit me ikkje omfanget av den eventuelle
oppryddingskostnaden som vil koma. Dette kan bli eit
stort problem, men vonleg vil naturen sjølv ordna opp i
dette. Det som i alle høve er eit stort problem, er at denne
utryggleiken gjer det vanskeleg å få til ny aktivitet eller å
ta vare på den aktiviteten som allereie eksisterer ved tid­
legare Raufoss sine anlegg. Derfor er det avgjerande vik­
tig at me får avklart denne situasjonen. Eg er veldig glad
for at ein samla komite i dag støttar opp om at staten skal
ta dette ansvaret for framtida og dermed lettar situasjo­
nen for dei som prøver å få til ny aktivitet og ta vare på
den aktiviteten som allereie er der. Me får håpa at denne
avklaringa er med på å sikra arbeidsplassane i området.
Det er òg slik at om ein ser nærare på historia, er det
iallfall moralsk forståeleg at staten no tek på seg ansva­
ret, for i den perioden desse miljøproblema oppstod, var
det staten som var ansvarleg -- dette er på ein måte aktivi­
tetar som har vore knytte til staten gjennom forsvarsakti­
vitetar. Eg er derfor glad for at denne saka no ser ut til å
koma ut av verda. Så får me håpa at dette ikkje betyr at
det blir store utlegg for det offentlege framover.
Sjølv om det ikkje er ein del av denne saka, er det slik
at dette i verste fall kan bli ein miljøkatastrofe. Det er
derfor viktig at ein har eit sterkt overvakingsprogram,
slik at ein kan rydda opp dersom det blir behov for det.
Det er òg viktig at ein har kontroll over situasjonen, slik
at han ikkje får utvikla seg på ein måte som gjer at even­
tuelle oppryddingskostnader og miljøproblem blir større
enn høgst nødvendig.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 2298)
S a k n r . 3
Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stor­
tingsrepresentantene Ola D. Gløtvold, Morten Lund og
Åslaug Haga om dekning av opparbeidet gjeld i helse­
foretakene for 2002 og 2003 (Innst. S. nr. 146 (2003­
2004), jf. Dokument nr. 8:10 (2003­2004))
Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presi­
denten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til
Kristelig Folkepartis gruppe og 5 minutter til hver av de
øvrige partier.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer
av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på
inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.

23. mars -- Forslag fra repr. Gløtvold, Morten Lund og Haga om
dekning av opparbeidet gjeld i helseforetakene for 2002 og 2003
2004
2292
Bent Høie (H) [10:55:42] (ordfører for saken): For­
slaget fra Senterpartiet går ut på å slette helseforetakenes
gjeld for 2002 og 2003. Flertallet i komiteen foreslår å
avvise dette forslaget, og det er flere grunner til det.
I forbindelse med statsbudsjettet for 2004 ble regje­
ringspartiene og Arbeiderpartiet enige om å utsette ba­
lansekravet for foretakene til etter 2005. Det vil innebære
at foretakene først etter 2005 er nødt til å håndtere en
situasjon med underbalanse. Før dette vil driftsunder­
skuddet bli avskrevet mot balansen.
Bruk av driftskreditt er i praksis knyttet til helsefore­
takenes løpende likviditet og har derfor ingen direkte
kobling til foretakenes driftsresultat, som en kan få inn­
trykk av i Senterpartiets Dokument nr. 8­forslag. For å
vise dette var det bl.a. ingen av foretakene som hadde
driftskredittlån ved utgangen av 2002. Det viktigste argu­
mentet for å avvise dette forslaget er imidlertid at det å
etablere et system der Stortinget løpende dekker foretak­
enes underskudd og gjeld, vil undergrave intensjonen
med reformen. En viktig del av helsereformen var å etab­
lere regionale helseforetak som hadde ansvarlige styrer,
og som var ansvarlige for de beslutningene de tok i løpet
av året, innenfor de rammene som ble trukket opp av
storting og regjering. Hvis Stortinget i etterkant kommer
løpende og dekker gjeld og driftsunderskudd, som det er
forslag om, vil dette undergrave hele reformen, og en vil
få en situasjon med mindre offentlige helsetjenester for
de pengene som vi bevilger til dette formålet.
Det andre er at dette vil være en fullstendig urettferdig
fordeling av helseressursene -- de foretakene som har
opparbeidet gjeld, får den største delen av kaken, mens
de som forholder seg til de rammene som regjering og
storting setter opp, blir straffet i neste runde.
Dette forslaget vil dermed ha samme effekt som
Fremskrittspartiets Dokument nr. 8­forslag om å dekke
de løpende driftsunderskuddene. Det er et forslag som
Stortinget også tidligere har avvist. Jeg er derfor glad for
at Stortinget igjen avviser dette forslaget og på den må­
ten er med på å underbygge en viktig reform som skal gi
et bedre helsetilbud til landets befolkning.
Asmund Kristoffersen (A) [10:59:01]: Det er ikke
nytt at Stortinget diskuterer sykehusøkonomi og under­
skudd i drift. Det har vært en årviss øvelse i tiår etter tiår.
Mens fylkeskommunen før i all hovedsak bare måtte
finne dekning for underskudd på sykehusdriften, blir nå
sykehusenes driftsunderskudd synliggjort, og helsefore­
takene blir ansvarlige for sin egen økonomi uten at en
«snill onkel» kommer og rydder opp. Forslagsstillerne
foreslår nå en gjeldssanering som langt på vei er en kopi
av tidligere praksis. Begrunnelsen er fare for nedleggelse
og sentralisering i alle helseregioner. Både gjennom bud­
sjettprosessen høsten 2003 og ved kontakt med de regio­
nale helseforetakene er det godtgjort at det er meget kre­
vende å få til en driftsmessig balanse innenfor de rammer
som er bevilget, på tross av at vi gjennom budsjettforliket
sørget for ett års utsettelse med balansekrav og i realite­
ten 850 mill. kr mer til drift. Det var også for 2004 lagt
inn et betydelig krav til effektivisering.
Gjennom endring av ISF­andelen fra 1. januar 2004
fra 60 pst. til 40 pst. vil det nå ikke være mulig for syke­
husene å «produsere» seg til overskudd, et forhold som
har skapt en mer krevende situasjon.
Ved de besøk som komiteen har foretatt i helseregio­
nene, er inntrykket at det arbeides hardt for å tilpasse
driften til rammene. Det kan likevel se ut til at nåværende
drift er såpass underfinansiert at man risikerer både re­
duksjoner i pasientbehandlingsvolum og behov for struk­
turelle endringer, som ikke er ønskelig.
Arbeiderpartiet vil håndtere dette i de ordinære bud­
sjettrundene. Vi mener at gjeldssanering ikke er et riktig
grep, fordi det ikke gir de nødvendige stimulanser til an­
svarlig økonomisk planlegging av driften. Dessuten vil
sanering av gjeld nå ikke få noen betydning for drifts­
midlene for 2004, selv om det kan ha betydning på sikt.
Det er langt viktigere å tilpasse bevilgningene til det
driftsnivå vi faktisk ønsker.
Jeg mener imidlertid at en feil som ble begått ved
igangsettingen av helsereformen 1. januar 2002, var at
driften ble underfinansiert. Som nevnt før, kunne dette gå
i det tidligere systemet, hvor fylkeskommunen ilte til og
dekket underskudd, men ikke i et system der helseforeta­
kene fullt ut er ansvarlig for sin økonomi.
Så må jeg få lov til å sitere fra Fremskrittspartiet og
Senterpartiets merknader på side 2, første spalte, der det
står:
«Disse medlemmer mener at både helseministeren
og Stortingets flertall må ta inn over seg at det er man­
gel på ressurser og underfinansiering av sykehusrefor­
men fra første dag som har ført til den kritiske situasjo­
nen helseforetakene nå er inne i.»
Dette er oppsiktsvekkende fra Fremskrittspartiet, som
var budsjettansvarlig både for 2002 og 2003, som dette
forslaget omhandler. Den omfattende underfinansierin­
gen har med andre ord Fremskrittspartiet medansvar for.
Så til forslaget om gjeldssanering. Det er bare Senter­
partiet som går inn for dette. Alle andre partier mener at
eventuelle bevilgninger må komme i revidert nasjonal­
budsjett eller årsbudsjettet.
Arbeiderpartiet tar den reelle økonomiske situasjonen i
helseforetakene på alvor, og vi har arbeidet med dette
spørsmålet en stund. Vårt landsstyre uttalte for få dager si­
den at det ikke er akseptabelt at trang økonomi tvinger fram
stengte avdelinger og redusert pasienttilbud. Derfor vil vi
styrke helseforetakenes økonomi med om lag 2 milliarder
kr i løpet av 2004 og 2005. Vi vil avklare det endelige be­
vilgningsnivå i revidert budsjett for 2004 og i statsbudsjet­
tet for 2005. Styrkingene må komme i tillegg til den plan­
lagte opptrappingen av psykiatrien i denne perioden.
John I. Alvheim (FrP) [11:04:00]: Det er fristende å
replisere til siste taler at Fremskrittspartiet var i budsjett­
forlik med regjeringspartiene, men da vi så hvordan dette
gikk, fremmet vi forslag om å rette opp dette, noe som
Arbeiderpartiet gikk imot.
La meg innledningsvis få lov til å tilbakevise det
helseministeren anfører i sitt brev til komiteen, datert
18. februar:

23. mars -- Forslag fra repr. Gløtvold, Morten Lund og Haga om
dekning av opparbeidet gjeld i helseforetakene for 2002 og 2003
2004 2293
«Jeg vil innledningsvis understreke viktigheten av
at en nå ikke undergraver et av de grunnleggende prin­
sippene i foretaksmodellen, nemlig at det er styrene i
de regionale helseforetakene som skal bære ansvaret
for å gjennomføre Stortingets vedtak.»
Til dette er det å si at de regionale helseforetakene på
ingen måte er fristilt fra helsepolitisk styring, noe som
helseforetakene i mange sammenhenger synes å mene.
Det var derimot en detaljstyring fra fylkeskommunene
og fylkesutvalgene vi skulle bort fra, men erfaringen så
langt viser dessverre at de regionale helseforetakene på
dette feltet faktisk er verre enn fylkesutvalgene var i sin
tid når det gjelder detaljstyring, rapportering og byråkra­
ti. Et grunnleggende prinsipp ved foretaksmodellen var
imidlertid at de spesialiserte helsetilbudene skulle være
likeverdige i alle deler av landet. Det mener jeg at helse­
foretakene ikke har maktet, og det kan være flere grunner
til det. Den vesentligste grunnen til at vi har kommet til
kort i så måte, er åpenbart den trange driftsøkonomien
som foretakene har hatt fra første dag, og som topper seg
i 2004, hvor det nå legges opp til kutt i behandlingstilbu­
dene over en lav sko og oppsigelse av helsepersonell, noe
som selvfølgelig må føre til dårligere og mer ulike tje­
nestetilbud fra region til region. Jeg vil også vise til at de
regionale helseforetakene er pålagt en bestillerrolle. Jeg
kan ikke se at foretakene så langt har mestret denne job­
ben på en god nok måte.
Jeg synes ikke det er rimelig, heller ikke med mine
kritiske spørsmål om helseforetakenes oppgaveløsning, å
legge all kritikken på foretakene for de mangler som fort­
satt forefinnes i sykehusreformen. Særlig mener jeg det
er uriktig å angripe helseforetakene og reformen for det
økonomisk problematiske driftsåret foretakene nå er inne
i. Dette ansvaret må i sin helhet legges på departement,
helseminister og særlig på Stortingets flertall, som ikke
har villet sørge for å la helseforetakene og sykehusene få
en økonomi som gjør det mulig å utnytte den kapasiteten
som ligger i foretakene.
Selv om forslagsstillerne i dette Dokument nr. 8­for­
slaget tilhører et parti som var sterk motstander av syke­
husreformen, er det mange relevante argumenter for for­
slaget som vi alle gjør vel i å merke oss. Vi må etter hvert
alle ta innover oss at vil vi ha en helsepolitikk der vente­
tiden skal kortes ned til det minimale, og at alle pasienter
med behov skal få behandling i rett tid, må vi akseptere
at dette faktisk koster penger -- ja mye penger. Så langt i
reformens utvikling har ikke Stortingets flertall villet ak­
septere dette, og derfor har vi de problemene vi i øyeblik­
ket er inne i.
Jeg og mitt parti har tatt til orde for å skifte ut de re­
gionale helseforetakene med et statlig frittstående for­
valtningsorgan, et sykehusdirektorat. Vi tror ikke lenger
at helseforetakene vil være i stand til å fylle den oppga­
ven som var tenkt, noe som rammer det enkelte sykehus
og den enkelte pasient. Fagligheten står i ferd med å bli
svekket.
I innstillingen vil Fremskrittspartiet ikke støtte for­
slagsstillerne når det gjelder noen bevilgning på dette
tidspunkt, men annonserer at vi kommer tilbake til dette i
revidert nasjonalbudsjett. Derimot finner vi reduksjonen
i den innsatsbaserte prosentandelen så alvorlig for syke­
husene at vi i den foreliggende innstilling fremmer for­
slag om at prosentsatsen må tilbakeføres til 60 pst. stykk­
pris så raskt som mulig, slik at sykehusene i alle fall må
kunne nyte godt av den inntekt sykehusene er i stand til å
skaffe seg i form av økt pasientbehandling.
Til slutt tar jeg opp forslaget som er inntatt i innstillin­
gen.
Presidenten: Representanten John I. Alvheim har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:08:59]: I Dagsavisen
for i går, 22. mars 2004, stod det på forsiden at ca. 7 100
leger ved de statlige sykehusene var de suverene lønns­
vinnerne, og at fjorårets oppgjør hadde endt med nærme­
re 20 pst. lønnsøkning. Det tilsvarer altså ca. 100 000 kr i
lønnsøkning for hver av ca. 7 000 leger. De midlene som
brukes til denne typen lønnsøkning, er nettopp de midle­
ne som Stortinget bevilger til helseforetakene, og som nå
ligger i størrelsesordenen rundt 56 milliarder kr når det
gjelder spesialisthelsetjenesten totalt sett.
Det som var interessant, og som står i grell kontrast til
det oppslaget, er at det i samme avis er et oppslag om at
det er ca. 15 000 barn som lever med foreldre med bety­
delige psykiske problemer, men man mangler et hjelpe­
apparat for svært mange av de barna for å sikre at de ikke
lider overlast. Og når man tenker på at de midlene som
Stortinget bevilger, målrettet kunne ha vært satt inn nett­
opp til barn og unge som lider overlast på grunn av psy­
kiske problemer, enten deres egne eller foreldrenes, så er
det tankevekkende at så stor del av de bevilgningene går
med til å gi dem innenfor helsevesenet som i dag har de
beste lønnsbetingelsene, enda bedre lønnsbetingelser.
Jeg synes det er oppsiktsvekkende når man hører Frem­
skrittspartiets argumentasjon for stadig mer bevilgninger
til spesialisthelsetjenesten og sykehussektoren, at de ikke
også er mer opptatt av å sette fokus på det fenomenet. Jeg
vil jo si at når man har hatt en diskusjon omkring bruken
av midler til underutviklede land, og noen tar for seg av
det lasset slik at man ikke målrettet får hjulpet de svakes­
te, så er det en parallell til dette. Det er jo en berettiget
kritikk dersom u­hjelpsmidler ikke målrettet går til be­
folkningen i u­land, slik at de faktisk hjelper dem som
trenger det. Men den typen fokusering må vi jo nødven­
digvis også ha knyttet opp mot bruken av midler inn mot
spesialisthelsetjenesten. Derfor har SV gang på gang et­
terlyst redskapene for at politikerne tar tilbake styringen
slik at de midlene som bevilges, settes målrettet inn mot
de områdene der man skal ha størst prioritet.
Det vi har sagt, er at vi gjerne vil være med på å rette
opp skjevheter innenfor spesialisthelsetjenesten. Det kan
også bety økte bevilgninger til tjenesten. Men da må vi
også være sikret at de midlene går målrettet mot de deler
av virksomheten som trenger det mest.
Vi har pekt på at man spesielt trenger midler til opp­
trappingsplanen for psykiatri, og da spesielt inn mot barn

23. mars -- Forslag fra repr. Gløtvold, Morten Lund og Haga om
dekning av opparbeidet gjeld i helseforetakene for 2002 og 2003
2004
2294
og unge. Og oppslaget i Dagsavisen bekrefter jo nettopp
det, og det har vært mange andre oppslag som har bekref­
tet det samme. Når rusfeltet blir en del av spesialisthelse­
tjenesten, trengs det også økte midler der for å kunne gi
et forsvarlig behandlingstilbud til ulike personer med
rusmiddelavhengighet som trenger behandling.
Vi ser at ulike virksomheter som i dag har en finansi­
eringsordning som ikke gjør det lønnsomt å øke aktivite­
ten, kan rammes. Jeg kan nevne belastningslidelser som
et eksempel. Vi så også i rapporten fra Riksrevisjonen at
reoperasjoner av personer med hoftelidelser er mindre
lønnsomt, og det synes som om man dermed prioriterer
førstegangsoperasjoner, det er altså ikke avhengig av pa­
sientens tilstand, men avhengig av inntjening. Det er na­
turligvis en lite farbar vei når det er pasientens tilstand
som skal stå i fokus.
Summen av alt dette gjør at det for SV vil være una­
turlig å gå inn på den type bevilgningsforslag som nå
foreligger fra Senterpartiet, uten at man målretter de mid­
lene som bevilges, så man sikrer at man får noe igjen for
det. Det gjør at vi nå vil bebude at det i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett vil være helt naturlig for SV å
se målrettet på økte bevilgninger, men vi vil stille strenge
krav til hvordan midlene brukes. Én type strenge krav vil
nettopp være at man sikrer seg mot at direktører i de uli­
ke helseforetakene, styreledere eller leger i allerede høyt­
lønte stillinger tar for seg mye av de midlene vi bevilger,
og at man i stedet målretter det inn mot diagnostikk og
behandling av de pasientgruppene som har størst behov
for et løft når det gjelder de bevilgningene som Stortinget
kommer med.
Jeg vil til slutt ta opp forslaget der SV er medforslags­
stiller.
Takk for oppmerksomheten.
K a r i L i s e H o l m b e r g hadde her overtatt
presidentplassen.
Presidenten: Representanten Olav Gunnar Ballo har
tatt opp det forslaget han refererte til.
Per Steinar Osmundnes (KrF) [11:14:09]: Sjuke­
husreforma, der staten overtok drift og eigarskap av sjuke­
husa, har vart sidan nyåret 2002, og vi er no inne i det
tredje året.
Ventetida er i det siste året redusert med 16 pst. for
dei som mottek behandling eller utgreiing, og dei som
framleis må vente, ventar i gjennomsnitt 30 pst. kortare
tid enn for eitt år sidan.
I Dokument nr. 8:10 vert det foreslått å sanere sjuke­
husa si gjeld på inntil 3 milliardar kr. Kristeleg Folke­
parti meiner at slike spørsmål skal behandlast i samband
med den ordinære budsjettbehandlinga og ikkje som eit
privat forslag.
Vi må heller ikkje gløyme at helse­ og sosialbudsjettet
er den største posten på statsbudsjettet, og at det i dag
vert nytta om lag 5 milliardar kr meir til spesialisthelse­
tenesta enn kva som var tilfellet før føretaksmodellen
vart innført. Vi brukar i dag om lag 25 000 kr pr. inn­
byggjar pr. år og ligg på tredje plass, etter USA og
Sveits. Det finst nesten ingen grenser for kva tenester
som kan utviklast mot ulike plager. På mange måtar kan
ein sjå på dette som eit uendeleg behov som berre vil
vekse og vekse. Rasjonell ressursbruk har derfor tvinga
seg fram og bør tvinge seg fram.
Sjukehusreforma gav ingen lovnader om nok pengar
til alt. Dei økonomiske rammene har vore stramme, og
kravet har vore meir effektivisering: Ventelistene skulle
ned, og produktiviteten skulle opp. Og som eg gjekk
igjennom i starten av dette innlegget, har det også vorte
klare forbetringar når det gjeld nettopp dette.
Det er rimeleg å tru at vi, med ei av dei dyraste helse­
tenestene i verda, kan redusere kostnadene utan at kvali­
teten på tenestene for kvar enkelt pasient vert dårlegare.
Det vil derfor verke demoraliserande overfor dei helsere­
gionane og dei helseføretaka som har forsøkt å gjere lek­
sa si, at dei så å seie skal verte straffa for å ha gjort job­
ben, dersom alle etter forslaget likevel får slått ein strek
over gjelda si.
Det er også på sin plass å minne om at det akkumuler­
te driftsunderskotet for 2002 og 2003 i helseføretaka ik­
kje skal dekkjast inn før etter at balanse er gjenoppretta,
dvs. etter 2005. Det er også ei kjensgjerning at berre de­
lar av helseføretaka sitt akkumulerte driftsunderskot er
renteberande gjeld. Med dette Dokument nr. 8­forslaget
vil ein derfor ikkje auke pasientbehandlingskapasiteten,
slik forslagsstillarane trur.
Eg vil seie meg einig med helseministeren når han i
sitt brev seier at det er viktig ikkje å undergrave dei
«grunnleggende prinsippene i foretaksmodellen, nemlig
at det er styrene i de regionale helseforetakene som skal
bære ansvaret for å gjennomføre Stortingets vedtak».
Til slutt: For å bevare tilliten og legitimiteten til helse­
føretaka i befolkninga meiner vi i Kristeleg Folkeparti at
det er viktig at ein framleis ser gode resultat av innsprøy­
ta midlar, nemleg auka pasientbehandlingskapasitet, fær­
re korridorpasientar og kortare ventelister. Kristeleg
Folkeparti meiner at midlane skal kome pasientane til
gode. Det gjer dei dessverre ikkje med dette forslaget.
Ola D. Gløtvold (Sp) [11:17:19]: Jeg synes at denne
debatten så langt har vært en relativt selsom opplevelse
-- som en del av det andre vi nå foretar oss rundt helse­
foretakene. Det blir i reneste Erasmus Montanus­stil, der
han hevdet at siden Mor Nille ikke kunne fly, så var Mor
Nille en sten. Når det sies her at mer penger til helsefore­
takene ikke vil gi noe mer til pasientbehandling, er det på
samme måte.
Jeg er litt sjokkert over ting som er blitt uttalt her i
dag. Blant annet sa representanten Høie at han er glad for
at forslaget blir avvist. Det understreker noe som under­
tegnede har skrevet i innstillingen, at flertallet er «mer
opptatt av økonomisk eksersis og tvangsstyring av helse­
foretakene» enn av å legge forholdene til rette for en bed­
re helsebehandling. Når representanten Kristoffersen fra
Arbeiderpartiet sier at nå blir sykehusenes driftsunder­
skudd og økonomi synliggjort, må jeg si at det er jo nett­
opp det det ikke blir.

23. mars -- Forslag fra repr. Gløtvold, Morten Lund og Haga om
dekning av opparbeidet gjeld i helseforetakene for 2002 og 2003
2004 2295
Jeg vil henlede oppmerksomheten mot en rapport fra
Riksrevisjonen som vi behandlet i denne sal for godt og
vel en uke siden, som bl.a. gjaldt økonomisk rapportering
fra og økonomisk bokføring i helseforetakene, hvor det
ble rettet sterk kritikk mot helseforetakene og den måten
man kan følge sykehusenes og helseforetakenes økonomi
på, og også mot departementet for den måten man tildelte
midler på.
Derfor er jeg skuffet over at Regjeringen ikke har le­
vert den varen som vi ønsket skulle bli levert i forhold til
dette forslaget -- så fikk det bli opp til flertallet hvordan
man vurderte det. Vi bad nemlig Regjeringen om å utar­
beide en oversikt over hva som var den økonomiske situa­
sjonen inkludert gjeld, og at vi i samarbeid med Regje­
ringen kunne foreta en gjeldssanering, noe det etter vår
mening var nødvendig å gjøre. Den varen har Regjerin­
gen ikke levert. Isteden er de opptatt av at man ikke skal
undergrave prinsippene i helseforetaksreformen. Det blir
prinsipprytteri, som egentlig går ut over pasientene.
Vi har fra dag én vært opptatt av økonomien til helse­
foretakene og av sykehusbehandling og spesialisthelse­
tjenestebehandling av den norske befolkning, selv om vi
var imot helseforetaksreformen. Og vi står klart på den
merknaden i innstillingen som representanten Kristoffer­
sen refererte her. Vi mener at «både helseministeren og
Stortingets flertall må ta inn over seg» at manglende
«ressurser og underfinansiering» har ført til en kritisk
situasjon i helseforetakene. Og jeg vil tilføye her fra ta­
lerstolen at den situasjonen vil forverre seg dess nærmere
man kommer det balansepunktet der helseforetakene skal
være i driftsmessig balanse og ha ordnet opp i sin gjelds­
situasjon. Det vi ser nå, er presset i hvert enkelt regionalt
helseforetak for å nedlegge, rasjonalisere og effektivisere
så mye at pasienten blir skadelidende. Oppsigelser av
mange innenfor fagområdet helse må gå på bekostning
av den pasientbehandlingen som man skal ha.
Så sies det at ventetiden er redusert. Ja, bl.a. ventelis­
tene er redusert, men det var jo en skikkelig opprydding
som det var på tide å gjøre. Vi har i dag bl.a. flere korri­
dorpasienter enn noen gang før. Men jeg synes samtidig
det er grunn til å poengtere at også vi som sitter i Stortin­
gets sosialkomite, vet altfor lite om situasjonen i helse­
foretakene, når det bl.a. sies fra denne talerstol at man
ikke har noe gjeld i helseforetakene i dag. Det er helt
klart at dette er en økonomisk situasjon som er så vans­
kelig at det går ut over pasienten.
Vi har tatt opp dette forslaget fordi vi mener at det ble
bevilget for lite penger til helseforetaksvirksomheten og
spesialisthelsetjenesten i forbindelse med statsbudsjettet
for i år og også for i fjor. Så får Arbeiderpartiet og Frem­
skrittspartiet -- i henhold til sine respektive budsjettforlik --
slåss om hvem som har ansvaret. Men jeg synes at vi nå
må gi helseforetakene forutsigbarhet og rask beskjed
om at det skal gjøres noe med de økonomiske rammene.
Det er det vi kan gjøre, og det er det vi har plikt til å
gjøre, for det er vi som egentlig sitter med det hele og
fulle ansvaret for økonomi og drift nå. Vi kan i hvert
fall ikke lenger drive dette svarteperspillet overfor fyl­
keskommunene.
Jeg håper at flere kan støtte opp om forslaget fra
Senterpartiet som Sosialistisk Venstreparti har gått inn
for. Jeg synes at det som er sagt fra både Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, bør tilsi at de stemmer for dette
forslaget i dag, slik at det blir et flertall som «ber Regje­
ringen komme tilbake med en bred utredning og sak om
spesialisthelsetjenestens økonomi og situasjon i forbin­
delse med Revidert nasjonalbudsjett», slik at en kan «sik­
re og styrke pasientenes behov for akuttberedskap, be­
handling og rehabilitering».
Jeg er enig med SV i det som sies om rus og psykiatri,
men det er langt mer som trenger ressurser her.
Jeg vil ta opp forslaget fra Senterpartiet.
Presidenten: Representanten Ola D. Gløtvold har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:22:54]: Hoved­
prinsippet i helsereformen er at de regionale helseforeta­
kene bærer ansvaret for å gjennomføre Stortingets ved­
tak. Dette er ingen fristilling fra den politiske behand­
ling, men det er et ansvar for å følge opp den politiske
behandling av helseforetakenes rammevilkår.
En gjeldssanering nå vil ha en rekke uheldige effekter.
Det vil undergrave styringsautoriteten til de regionale
helseforetakene, og en sanering av akkumulerte under­
skudd vil straffe de foretak som lojalt følger Stortingets
forutsetning.
Jeg vil vise til Innst. S. nr. 88 for 2003--2004 om end­
ringer under enkelte kapitler på statsbudsjettet medregnet
folketrygden for 2003, hvor også problemstillingen er
berørt. Der heter det:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpar­
tiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folke­
parti, viser til at akkumulert driftsunderskudd i årene
2002 og 2003 i foretakene derfor ikke skal dekkes inn
før etter at balanse er gjenopprettet, dvs. etter år 2005.»
Behov for bruk av driftskreditter er primært knyttet til
helseforetakenes løpende likviditet og har ingen direkte
kobling mot foretakenes driftsresultater, som bl.a. er på­
virket av ikke betalbare kostnader. Helseforetakene had­
de i 2002 relativt god likviditet, bl.a. som følge av at fe­
riepengeutbetalingene dette året ble utbetalt av fylkes­
kommunene. Det var ingen av de regionale helseforeta­
kene som hadde driftskredittlån ved utgangen av dette
året, selv om driftsregnskapene viste et samlet under­
skudd på i overkant av 800 mill. kr.
De regionale helseforetakene har i 2003 i ulikt om­
fang tatt opp driftskredittlån for å dekke løpende drift.
Regnskapsresultatene for 2003 er ennå ikke ferdigstilt fra
administrasjonens side, slik at det nå ikke er klart hvor
mye driftskredittlån helseforetakene har tatt opp ved ut­
gangen av 2003.
De regionale helseforetakene er i Budsjett­innst. S.
nr. 11 for 2003­2004 pålagt å komme i driftsmessig ba­
lanse i 2005. Omstillingsutfordringene er ulike mellom
de regionale foretakene. Jeg vil understreke det uheldige
i om Stortinget i en slik situasjon skulle gripe inn og et­

23. mars -- Forslag fra repr. Gløtvold, Morten Lund og Haga om
dekning av opparbeidet gjeld i helseforetakene for 2002 og 2003
2004
2296
tergi gjeld. Sosialkomiteens flertall har selv understreket
dette, og jeg vil igjen vise til flertallsmerknadene fra ko­
miteen i Innst. S. nr. 88 om endringer under enkelte ka­
pitler på statsbudsjettet medregnet folketrygden for 2003
under Helsedepartementet, hvor det heter:
«Flertallet vil også vise til at foretaksmodellen byg­
ger på et system med ansvarlig styrer. Et system hvor
driftsunderskudd blir etterbevilget av Stortinget, vil
undergrave ansvarligheten i foretakene. Dette vil også
eventuelt belønne de foretakene som ikke forholder
seg til de rammene som er gitt av Stortinget, og dermed
også undergrave modellen.»
Etter min oppfatning kan de samme argumentene bru­
kes mot å foreta en ekstraordinær gjeldssanering nå, slik
forslagsstillerne tar til orde for.
Dersom forslaget vedtas, vil de styrer og ledelser som
med lojalitet har fulgt opp de rammebetingelser som er
avklart av overordnede politiske myndigheter, få en
grunnleggende svekkelse av sin styringsautoritet.
Jeg vil også generelt peke på at foretaksmodellen er
helt avhengig av at det ikke setter seg kulturer i foretake­
ne der det i ulik grad og på ulik måte spekuleres i at fast­
satte rammebetingelser vil bli endret. Endringer av ram­
mebetingelsene i denne saken vil kunne ha som sideef­
fekt at autoriteten til fastsatte rammebetingelser svekkes,
og at det dermed kan bli vanskeligere å få modellen til å
virke i samsvar med dens intensjoner. Nettopp derfor er
det også viktig at Stortinget behandler budsjetter og ram­
mebetingelser når Stortinget behandler budsjetter og
rammebetingelser, og ikke kontinuerlig underveis i året.
Det vil føre til at det praktisk talt vil bli umulig for ledel­
ser og styrer i helseforetakene å gjøre det Stortinget har
bedt dem om, og det oppdrag Stortinget har gitt dem.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:26:49]: SV er enig
med statsråden i at man ikke bør foreta en gjeldssanering
nå, men at det bør skje planlagt og i forbindelse med en
gjennomgang. Vi har også vært med og fremmet et for­
slag om at man bør ha en bredere gjennomgang i forhold
til økonomien i helseforetakene for målrettet å kunne
bruke midlene. Jeg ønsker statsrådens begrunnelse for
hvorfor han ikke ser det hensiktsmessig at flertallet, altså
også regjeringspartiene, slutter seg til dette forslaget.
Så har jeg ett spørsmål til. Det er knyttet til oppslaget i
Dagsavisen som jeg nevnte. Når statsråden ser den lønns­
utviklingen som har vært for en del grupper, spesielt
høytlønnsgrupper innenfor helseforetakene, ser han da
med bekymring på denne utviklingen, fordi man ikke
målrettet klarer å bruke økte bevilgninger inn mot de
gruppene som trenger det mest? Hvordan vil statsråden i
så fall ta tak i det for å hindre at denne utviklingen fort­
setter?
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:27:55]: Det er
Stortinget som har vedtatt helseforetaksloven, og det er
Stortinget som har bestemt at de regionale helseforetake­
ne og helseforetakene har arbeidsgiveransvaret i dette
systemet. Med arbeidsgiveransvaret følger ansvaret for å
forhandle lønns­ og arbeidsvilkår med partene i arbeids­
livet. Når representanten Ballo snakker om at politikerne
skal ta tilbake styringen over sykehusene i sammenheng
med lønnsforhold, må jeg spørre om han har tenkt å ta
tilbake arbeidsgiveransvaret fra de regionale helseforeta­
kene og legge det i Stortinget. Det vil mildt sagt være
svært lite hensiktsmessig.
Jeg tror at det er viktig å gjøre de ansvarlige ansvarlig,
også for en utvikling som jeg synes det er grunn til å stil­
le spørsmål ved. Og jeg synes det er en spesiell grunn til
å stille spørsmål ved en utvikling hvor man får en slik
vekst i legelønningene samtidig som legene drar i gang
aksjoner hvor de skal ha helseministeren til å peke på
hvilke pasienter vi ikke skal ha råd til å behandle.
Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:29:28]: Jeg er
grunnleggende enig med helseministeren i at det å bruke
gjeldssanering som et virkemiddel overfor sykehusøko­
nomien nå ville være svært uheldig. Jeg mener også at
det er svært viktig at det kravet om en økonomisk drift i
balanse som nå er satt til utgangen av 2005, blir stående.
Det betyr ikke at Stortinget ikke har et ansvar for å drøfte
og forholde seg til den økonomiske situasjonen i sykehu­
sene, men skal vi gjøre det, må vi etter min mening gjøre
det gjennom fortløpende å vurdere om bevilgningsnivået
er riktig. Der synes jeg at helseministeren var litt uklar.
Jeg mener det er viktig med en fortløpende politisk de­
batt om hvorvidt bevilgningsnivået til sykehusene er kor­
rekt, selv om sykehusene må forholde seg til at vedtak
fattes i forbindelse med budsjett og gjelder inntil nye
vedtak er fattet. Men man kan ikke forhindre en politisk
debatt om bevilgningsnivået i sykehusene.
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:30:38]: Selvsagt
skal man ikke forhindre en politisk debatt om rammevil­
kårene for sykehusene. Den bør pågå, og den bør pågå
kontinuerlig. Det er en styrke for sektoren. Men når bud­
sjettet er vedtatt og rammebetingelsene er lagt, bør de an­
svarlige få arbeidsro til å gjennomføre det opplegget som
Stortinget har vedtatt. Hvis vi har en løpende vurdering
av hvorvidt rammebetingelsene er riktige fra den dagen
de er vedtatt, blir det en helt umulig oppgave å lede et
helseforetak eller et sykehus i dette landet, fordi det fak­
tisk fordrer at man har en viss forutsigbarhet fra den ene
måneden til den andre når det gjelder rammebetingelse­
ne.
Jeg mener derfor, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at
Stortingets vurdering av dette bør knyttes til Stortingets
budsjettrunder om høsten og i revidert nasjonalbudsjett.
Ola D. Gløtvold (Sp) [11:32:00]: Statsråden presi­
serte innledningsvis i sitt innlegg at gjeldssanering er
uheldig. Det ville bl.a. kunne undergrave styringssyste­
met og svekke autoriteten. Men er det heldig at man i den
situasjon vi har i helsevesenet vårt i dag, i spesialisthelse­
tjenesten og i sykehusene, som også andre representanter
har vært inne på her, står i fare for nedleggelse og svek­

23. mars -- Forslag fra repr. Gløtvold, Morten Lund og Haga om
dekning av opparbeidet gjeld i helseforetakene for 2002 og 2003
2004 2297
kelse av behandlingstilbudet? Vi vet at det er en økning i
antall korridorpasienter, vi vet også at flere helseforetak
har sagt at man nå kan få lengre ventelister, og vi vet
også at sykehus har uttalt at når de har utbetalt feriepen­
ger i 2004, må de søke driftskreditt for videre drift. Det
kan ikke være noen forutsigbar og skikkelig situasjon for
et helsevesen som vi skal være bekjent av.
Gjeldssanering skal ikke oppfattes som en aksept for
budsjettoverskridelser, og statsråden burde ha tatt tak i de
høye lønningene langt før og ryddet opp i det, hvis det er
det som er faren. Vi skal ikke ha premiering av slike ting.
Ser ikke statsråden at det er et stort ressursbehov i helse­
foretakene og i spesialisthelsetjenesten som bør rettes
opp før det får alvorlige konsekvenser?
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:33:32]: Jeg ser at
sykehusene har store ressursbehov, og jeg ser også mitt
ansvar for å vurdere utviklingen i sykehusene i forhold til
de tøffe omstillingskrav som sykehusene er stilt overfor.
Det kommer jeg til å gjøre, og jeg kommer tilbake til
Stortinget i forhold til det.
Jeg vil klart fastholde at en gjeldssanering slik som
Senterpartiet har foreslått i dag, ville være å premiere
dem som har større akkumulerte underskudd, og å straffe
dem som lojalt har fulgt opp Stortingets forutsetninger.
Det vil være uheldig og skadelig. Derfor bør forslaget
ikke vedtas.
Jeg må også minne om at forut for Stortingets bud­
sjettbehandling var det en grundig gjennomgang av øko­
nomien i foretakene og en åpen høring, hvor Stortinget
fikk seg forelagt foretakenes egen vurdering av ramme­
betingelsene.
John I. Alvheim (FrP) [11:34:53]: Å slette gjeld vil­
le være å premiere dem som driver dårlig, er det blitt sagt
av flere her. Er det ikke helseministerens pålagte oppga­
ve å sørge for at alle helseforetakene driver økonomisk
forsvarlig? Da kan man ikke argumentere med å si at
sletter man gjeld, premierer man dem som driver dårlig,
og straffer dem som driver godt. Dette er et argument
som ikke holder.
Så til det forutsigbare. Mener virkelig helseministeren
at når Stortinget har fattet sitt budsjettvedtak i forhold til
bevilgning til foretakene, overlater vi alt i driftsåret til
foretakene uansett hvilke forslag de måtte legge frem for
å kutte i tilbud til pasientene? Helseministeren kan da
ikke mene at vi da skal forholde oss stille og rolig til det­
te? Det kommer aldri Fremskrittspartiet til å gjøre.
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:36:22]: Jeg vil
fastholde at et system hvor driftsunderskudd blir etterbe­
vilget av Stortinget, vil undergrave ansvarligheten i fore­
takene. Her er jeg på trygg grunn i forhold til sosialkomi­
teens flertall, som ordrett har uttalt det samme.
Så til spørsmålet om forutsigbarhet. Jeg mener selv­
følgelig ikke at man i det øyeblikk Stortinget har vedtatt
budsjettet, skal ta bind for øynene og propper i ørene og
ikke følge med på utviklingen. Selvfølgelig skal det i en
dynamisk politisk prosess både kunne stilles spørsmål og
gis korrektiver og eventuelt vedtas andre rammebetingel­
ser. Men det jeg i all beskjedenhet har forsøkt å påpeke,
er at hvis vi har en kontinuerlig budsjettbehandling nær­
mest fra dag én etter at rammebetingelsene er fastsatt, vil
det umuliggjøre det gjennomføringsansvaret som ledel­
sen og styret i helseforetakene har. Det er et stort og
komplekst ansvar. Det er ikke en pølsebod man driver,
det er en av de mest komplekse virksomhetene i Norges
land.
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:37:58]: Jeg la merke til
at statsråden istedenfor å svare på mine to spørsmål valg­
te å stille et spørsmål tilbake -- muligvis ut fra den tro at
jeg ikke hadde anledning til å besvare det.
Det er ikke slik at SV ønsker å fastsette lønnsnivået til
leger i stortingssalen. Men det er klart at når vi ser at be­
vilgede midler ikke målrettet går mot de gruppene som
skulle ha vært prioritert, og at midlene i stedet brukes
slik vi ser her, mener vi at det er nødvendig å ta grep for
å få bedre styring med ressursene. Det kan man gjøre på
ulike måter. En måte er nettopp slik som vi har vært med
på å fremme forslag om, at man allerede i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett får en grundig gjennom­
gang av den økonomiske situasjonen, slik at Stortinget
kan ta stilling til om midlene brukes korrekt. Jeg spurte
altså statsråden hvorfor han eventuelt ikke vil være med
på det.
Så hører vi nettopp fra lederen i sosialkomiteen hvor­
dan det blir argumentert. Hvis bare helseforetakene leg­
ger fram kutt for dem som er mest utsatt, så vil Stortinget
-- ut fra den begrunnelsen han gav -- gi etter, og så får
man de bevilgningene. Altså sørger man hele tida for å
holde unna det som man kunne ha kuttet. Ser ikke stats­
råden at det er et dilemma, og at det er viktig å få den
gjennomgangen for å sikre riktig bruk av midler?
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:39:20]: Jeg holdt
på å si: Jeg takker representanten Ballo for svaret. Jeg er
helt enig i at det på noen områder er nødvendig å ta
grunnleggende grep for å styre og målrette bruken av res­
surser. Det mener jeg at jeg har vist gjennom målrettet
satsing på kreftbehandling og gjennom målrettet satsing
på psykisk helse, hvor det har vist seg nødvendig å ta
veldig sterke styringsgrep for å få ønskede resultater.
Men jeg tror det er viktig at vi har en helhetlig og
planmessig tilnærming til dette, og derfor har jeg invitert
Stortinget til å delta i utviklingen av de planverktøyene
som ligger i helseforetaksloven, ved at vi får en samlet
behandling av dem i forbindelse med statsbudsjettet til
høsten. Jeg vil i tråd med de føringer som sosialkomite­
ens flertall har gitt i budsjettinnstillingen for 2004, legge
opp til en slik bred gjennomgang i høst.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Ola D. Gløtvold (Sp) [11:40:48]: Med fare for å bli
betegnet som møteplager må jeg likevel ta ordet, det er

23. mars -- Voteringer
Trykt 13/4 2004
2004
2298
en del ting jeg ikke kan la bli hengende i lufta her, bl.a.
helseministerens utsagn om at en gjeldssanering ville
premiere dem som har størst akkumulert underskudd. Vi
ber i vårt forslag om at Regjeringen skal komme tilbake
med en skikkelig oversikt over hvor behovene er størst,
og vi sa at man ikke skulle premiere budsjettoverskridel­
ser som var av en slik art at de ikke burde premieres. Det
er også, som påpekt av representanten Alvheim, slik at
det er helseministeren som skal sørge for at helseforeta­
kene driver bra og riktig.
Jeg synes det blir litt spesielt når helseministeren viser
til de høringer vi hadde om sykehusøkonomien, høringer
som på vegne av helseforetakene ble ledet og styrt av
helseministeren. Jeg synes det hadde vært mer interes­
sant om helseministeren hadde kommet inn på Riksrevi­
sjonens rapport om den økonomiske styringen og den
økonomiske rapporteringen både fra departement og til­
bake fra helseforetakene til departement og storting, og
hvordan vi skal kunne evne å ha innsyn og oversikt over
hva som skjer.
Det blir litt merkelig og nesten absurd at den høyest
ansvarlige innenfor norsk helsevesen advarer mot og går
så aktivt ut for å forhindre mer ressurser til et helsevesen
som så klart og åpenbart trenger mer ressurser. De men­
neskelige og faglige ressursene skal helseforetakene prø­
ve å bringe til veie, men da må vi gi dem rammer i form
av økonomi, og det er vi som har ansvaret for det.
Det blir også slik at man skyver hverandre foran seg.
Helseministeren viser til at flertallet ordrett har vedtatt
det samme som han sier herfra. Flertallet viser ofte til
hva helsestatsråden har skrevet i brev til komiteen. Hvis
man driver denne formen med å skyve hverandre foran
seg, er det klart at det blir en slags tefloneffekt i forhold
til å komme inn til sakens kjerne og ta tak i det som er
viktig.
Jeg mener at helse -- et forsvarlig, trygt tilbud som
folk kan føle er slik de mener det skal være -- er det vik­
tigste velferdspolitiske spørsmålet vi kan befatte oss
med. Da burde det kanskje være større seriøsitet i for­
hold til et forslag her om å skaffe til veie ressurser slik
at helsevesenet vårt fungerer, i stedet for at det, som nå,
nedlegges tjenestetilbud, avvikles behandlingsformer
og sies opp personell. Dette er alt sammen slikt som be­
folkningen føler går på bekostning av det de forventer
de skal ha et tilbud om hvis helsa slår klikk. Da er det
ikke så rart om det dukker opp fakkeltog over det gans­
ke land.
Jeg synes at vi i hvert fall burde få et bedre beslut­
ningsgrunnlag enn det vi har hatt her, hvor det sies at
man har ingen gjeld, og at det bare vil undergrave presti­
sje og autoritet hvis man nå prøver å tilrettelegge for en
bedre helsetjeneste i Norge.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:44:14]: Jeg føler bare
behov for å knytte et par små kommentarer til den samta­
len, hadde jeg nær sagt, som var mellom helseministeren
og Olav Gunnar Ballo. Representanten Ballo viste der
blant annet til at bare helseforetakene framlegger en
akuttliste, vil Fremskrittspartiet umiddelbart komme på
banen for å dekke den biten og stemme mot en endring.
Det er ikke det det dreier seg om.
Spørsmålet som bl.a. representanten Alvheim stilte
helseministeren, gjaldt om vi skal kunne diskutere helse­
politikk også utenfor de to ordinære budsjettbehandling­
ene, og det har ingenting å gjøre med det representanten
Ballo var inne på.
SVs representant har også gått inn for å øremerke og
er bekymret for legelønningene. Der synes jeg helse­
ministeren gav et utmerket svar. Jeg vil bare henvise til
de endringer som også SV nå har gått inn for, som var
den desidert beste øremerkingen for å få økt pasientbe­
handling, nemlig den stykkprisfinansieringsandelen som
tidligere var på 60 pst., og som nå er redusert til 40 pst.
Man går faktisk tilbake til en større rammefinansiering
og kan dermed bruke mer midler til f.eks. lønninger og
mindre til pasientbehandling.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se nedenfor)
I n g e L ø n n i n g gjeninntok her presidentplas­
sen.
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Stortinget er rede til å gå til votering i sa­
kene på dagens kart.
Det foreligger ikke noe voteringstema i sak nr. 1.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet:
Stortinget samtykker i at staten ved Nærings­ og han­
delsdepartementet kan utstede garantier for miljø­ og for­
urensningsansvar i Mjøsa og på Raufoss­området som
følger av offentligrettslig miljøpålegg oppad begrenset til
50 mill. kroner.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten er det satt frem tre for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Olav Gunnar Ballo på vegne av Sosia­
listisk Venstreparti og Senterpartiet
-- forslag nr. 2, fra John I. Alvheim på vegne av Frem­
skrittspartiet
-- forslag nr. 3, fra Ola D. Gløtvold på vegne av Senter­
partiet
Det voteres først alternativt mellom innstillingen og
forslag nr. 3, fra Senterpartiet. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag
for Stortinget om dekning av opparbeidet gjeld i helse­
foretakene for 2002 og 2003 innenfor en ramme på
3 mrd. kroner.»

Forhandlinger i Stortinget nr. 152
23. mars -- Referat
S 2003--2004
2004 2299
Komiteen hadde innstillet:
Dokument nr. 8:10 (2003­2004) -- forslag fra stor­
tingsrepresentantene Ola D. Gløtvold, Morten Lund og
Åslaug Haga om dekning av opparbeidet gjeld i helse­
foretakene for 2002 og 2003 -- avvises.
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Senterpartiet bifaltes innstillingen med 95
mot 6 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 11.53.08)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 2, fra
Fremskrittspartiet.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen endre prosentdelen av
den innsatsbaserte finansieringen av sykehus tilbake til
60 prosent.»
V o t e r i n g s t a v l e n e viste at det var avgitt 87
stemmer mot og 16 stemmer for forslaget fra Fremskritts­
partiet.
(Voteringsutskrift kl. 11.53.28)
Steinar Bastesen (Kp) (fra salen): Jeg stemte feil.
Jeg skulle stemt imot.
Presidenten: Da rettes stemmetallene til 88 stemmer
mot forslaget og 15 for. Forslaget er dermed forkastet.
Det voteres så over forslag nr. 1, fra Sosialistisk Ven­
streparti og Senterpartiet. Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en
bred utredning og sak om spesialisthelsetjenestens
økonomi og situasjon i forbindelse med Revidert na­
sjonalbudsjett for 2004 slik at det da kan foretas nød­
vendige bevilgninger for å sikre og styrke pasientenes
behov for akuttberedskap, behandling og rehabilite­
ring.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
ble med 77 mot 26 stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 11.54.03)
S a k n r . 4
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 11.55.
152