9. okt. -- Interp. fra repr. Valle om å sikre minoritetskunstnernes stilling mv. 2003
120
Møte torsdag den 9. oktober kl. 10
President: J ø r g e n K o s m o
D a g s o r d e n (nr. 3):
1. Interpellasjon fra representanten Ågot Valle til kul­
tur­ og kirkeministeren:
«Det har lenge vært et mål i kulturpolitikken at
kunstnere med etnisk minoritetsbakgrunn skal få
større muligheter til å delta i kunst­ og kulturlivet, og
at det skal bli større rom for ikke­vestlige kunstut­
trykk. Mosaikkprogrammet, i regi av Kulturrådet, har
vært et første skritt for å nå disse målene. Evalue­
ringsrapportene av programmet viser at det har hatt
effekt, men at kunstnere med etnisk minoritetsbak­
grunn i altfor stor grad blir ekskludert fra den norske
kunstscenen. Rapportene peker på noen mulige årsa­
ker: at kunstscenen har ekskludert ikke­vestlige ut­
trykk, og at den norske offentligheten, inkludert me­
dia, i altfor liten grad er opptatt av flerkulturellpro­
blematikken. Det foreslås en rekke tiltak i rapportene.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre minoritets­
kunstnernes stilling, og dermed styrke kulturmang­
foldet og skape et mer inkluderende samfunn?»
2. Referat
Minnetale over stortingsrepresentant
Magne Aarøen
Presidenten: Ærede medrepresentantar!
Det var med stor sorg vi i sommar fekk meldinga om
at Magne Aarøen, representant frå Sogn og Fjordane, var
gått bort. Han døydde i heimen sin i Sandane natt til
27. juni, knapt 59 år gamal.
Magne Aarøen vart fødd 28. april 1944. Etter fram­
handsskule, folkehøgskule og statsrealskule utdanna han
seg til lærar. Seinare utdanna han seg vidare innan sam­
funnsfag, sosialpedagogikk, edb og media. Aarøen hadde
stillingar som lærar og undervisningsinspektør frå 1967
til 1987, frå 1971 i Selje kommune. I 1985 tok han eit års
avbrekk frå læraryrket og arbeidde som journalist i Sunn­
mørsposten. Seinare flytta han og familien til Gloppen
kommune, og frå 1987 var han rektor ved Sandane skule.
Magne Aarøen var politisk engasjert heilt frå studieti­
da, og hadde verv for Kristeleg Folkeparti i heile sitt vaks­
ne liv. I Selje representerte han Kristeleg Folkeparti i
kommunestyret, han var varaordførar frå 1979 til 1981
og ordførar frå 1981 til 1983. Også i Gloppen var Aarøen
engasjert i lokalpolitikken, som medlem i formannskapet
i to periodar på 1990­talet.
I tida frå 1987 til 1991 sat Aarøen i fylkestinget i Sogn
og Fjordane, der han også var varamedlem i ein periode
på 1970­talet. Han hadde vidare ei rekkje andre offentle­
ge verv på kommune­ og fylkesplan, samt verv i Kom­
munenes Sentralforbund og Lærerlaget.
I 2001 vart Aarøen vald inn på Stortinget og tok fatt
på arbeidet i sosialkomiteen. Han kjende allereie då godt
til Stortinget sitt arbeid, etter å ha vore vararepresentant i
to periodar på 1980­ og 1990­talet.
Før Aarøen vart stortingsrepresentant, hadde han hatt
tillitsverv på alle nivå i Kristeleg Folkeparti. Han var
som ung både lokallagsleiar, fylkesleiar og sentralstyre­
medlem i Kristeleg Folkepartis Ungdom. I moderpartiet
var Aarøen gjennom heile sitt vaksenliv lokallagsleiar i
fleire kommunar. Han var nestleiar og seinare leiar i
Kristeleg Folkeparti sitt fylkeslag i Sogn og Fjordane, og
medlem av landsstyret i partiet frå 1992 til 1996.
Aarøen var såleis ein veteran i Kristeleg Folkeparti,
og han etterlèt seg ein ruvande politisk innsats, jamvel
om tida som vald stortingsrepresentant vart kort. På Stor­
tinget vart Aarøen sosialpolitisk talsmann for Kristeleg
Folkeparti. Kollegaene kan fortelje at det var ei oppgåve
han passa til og utførde på ein god måte. Magne Aarøen
ville sikre dei unge ein trygg oppvekst, og han hadde eit
stort politisk hjarte. Som politikar var han grundig, som
person var han jovial og omgjengeleg. Han hadde alltid
tid til å slå av ein prat, og han var flink til å sjå til kvar og
ein av dei han hadde rundt seg.
Vi vil hugse Magne Aarøen som ein varm forkjempar
for distrikta og lokalsamfunna våre. Han var ein medvi­
ten representant for fleire av dei politiske motkulturane
som har prega landet vårt: lekmannsrørsla, målrørsla og
fråhaldsrørsla. Verdiane frå desse motkulturane var le­
vande til stades i Aarøen sitt politiske virke. Han viste
stor kløkt i å skape handfast politikk ut av denne politis­
ke arven.
Det gjekk berre nokre få veker frå Magne Aarøen fekk
vite at han hadde kreft, til han gjekk bort. Det gjorde eit
sterkt inntrykk på mange å sjå korleis han nytta dei siste
vekene til å avleggje frimodige vitnemål om si kristne
tru, som gav meining til livet og tryggleik framfor døden.
Magne Aarøen viste stort mot då han fekk vite om den
alvorlege sjukdomen han var råka av. Dei som arbeidde
saman med Aarøen, sit igjen med det gode minnet om ein
samfunnsmedviten borgar og ein frimodig kristen. Få var
så levande til stades i livet som nettopp han.
Vi minnest Magne Aarøen i djup respekt og lyser fred
over hans minne.
Representantene påhørte stående presidentens minne­
tale.
S a k n r . 1
Interpellasjon fra representanten Ågot Valle til kul­
tur­ og kirkeministeren:
«Det har lenge vært et mål i kulturpolitikken at kunst­
nere med etnisk minoritetsbakgrunn skal få større mulig­
heter til å delta i kunst­ og kulturlivet, og at det skal bli
større rom for ikke­vestlige kunstuttrykk. Mosaikkpro­
grammet, i regi av Kulturrådet, har vært et første skritt
for å nå disse målene. Evalueringsrapportene av pro­
grammet viser at det har hatt effekt, men at kunstnere med
etnisk minoritetsbakgrunn i altfor stor grad blir eksklu­
dert fra den norske kunstscenen. Rapportene peker på
noen mulige årsaker: at kunstscenen har ekskludert ikke­
vestlige uttrykk, og at den norske offentligheten, inkludert

9. okt. -- Interp. fra repr. Valle om å sikre minoritetskunstnernes stilling mv.
2003 121
media, i altfor liten grad er opptatt av flerkulturellproble­
matikken. Det foreslås en rekke tiltak i rapportene.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre minoritetskunst­
nernes stilling, og dermed styrke kulturmangfoldet og
skape et mer inkluderende samfunn?»
Ågot Valle (SV): Da jeg var ung jente på 1960­tallet,
ble jeg kjent med sangeren Ruth Reese fra det fargede
Amerika. Hun presenterte oss for de fargedes sangtradi­
sjon, og hun ble et symbol på stoltheten i det nye, gryen­
de flerkulturelle Norge. Men hun var en sjelden fugl.
Mye har skjedd siden da. Norge er virkelig blitt et
flerkulturelt land. Vi har hatt stor innvandring fra den
tredje verden. En femtedel av ungene i Oslo­skolene har
nå minoritetsbakgrunn.
Skjønt, Norge har alltid vært et flerkulturelt land. Det
viser det at vi har hatt samekultur, kultur fra sigøynere,
tatere og -- ikke minst -- svensker. Se på Norsk Folkemu­
seum. De fikk som oppgave å bygge opp samlinger som
skulle legitimere Norge som nasjon. Samlingene viser at
Norge alltid har tatt opp i seg impulser fra andre land.
Innholdet i det norske har alltid vært og vil alltid være i
omforming. Ikke engang selburosa er genuint norsk.
Norsk kunst og kultur har alltid utviklet seg i møte
med det ukjente, det som er annerledes. De som vil verne
det genuint norske som noe høyverdig, tar feil og legiti­
merer et skille mellom oss og de andre. Det er ikke noen
motsetning mellom å mobilisere for mangfold og å være
stolt over sin egen kultur.
Mahatma Gandhi sa det sånn: Jeg ønsker ikke at huset
mitt skal ha murer på alle kanter, og at vinduene skal
blendes. Jeg vil at alle lands kulturer skal blåse friest mu­
lig rundt huset mitt. Og jeg nekter å la meg blåse over en­
de.
Kulturelt mangfold har ikke, med få unntak, blitt re­
flektert i norsk kulturpolitikk, og i hvert fall ikke som en
grunnleggende premiss. Kulturpolitikken og kunstinsti­
tusjonene har i stor grad blitt forbundet med det nasjona­
le prosjektet med oppbygginga av nasjonalstaten. Men nå
må kulturforståelsen bli flerkulturell. I så måte varsler
Regjeringa i sin kulturmelding noe nytt, fordi den slår
fast at akkurat det er nødvendig, og det er bra. Men det
kommer ikke av seg sjøl, her må det noen modige og for­
pliktende valg til.
Målet må nå være å la det flerkulturelle mangfoldet få
komme til uttrykk. Å stimulere til en mer undrende, åpen
og søkende kulturforståelse er en av de viktigste utford­
ringene i kulturpolitikken. Det forutsetter at minoritets­
kunstnere får komme til med sine egne uttrykk på egne
premisser -- som kunstnere og ikke som et flerkulturelt
alibi.
Hvorfor må vi dette? For det første fordi det er viktig i
et ytringsfrihetsperspektiv. Ytringsfrihet betyr å ha mu­
ligheten til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur, lage
kunst og formidle den. Så er det en rettighet å oppleve
kunst og kultur, også den som treffer det kjente i deg,
dine egne erfaringer. Minoritetsbefolkningen har en rett
til å oppleve en kultur som har røtter i eget liv og egne er­
faringer. Det gjelder ikke bare pakistanere som kom til
Norge på 1970­tallet, men i aller høyeste grad gjelder det
andregenerasjonen, som har sin kultur kanskje i felles­
skap med norske venner. Det viser jo mye av den nye
rap­kulturen. Og så er det ikke minst for kunstens del, for
å utfordre vår etablerte identitet. Kunsten er ikke noe sta­
tisk, men utvikler seg i møte med det som er annerledes.
Picassos malerier er et bevis på det. Han fant inspirasjon
i afrikansk kunst.
Så er det nødvendig for utviklinga av et inkluderende
og tolerant samfunn, for at vi skal være et folk som ser
utover våre egne landegrenser, for at minoritetsbefolk­
ningen ikke skal være de stakkarslige, men for at det skal
være synlig for oss at dette er mennesker med ressurser
som kan bidra i samfunnet, også fordi minoritetskunst­
nerne kan være positive rollebilder for andre i minoritets­
befolkningen, spesielt ungdommen -- f.eks. African
Youth med sitt RISE Project, som i dag utgir en plate, og
som gjør det for å synliggjøre talent og skaperkraft blant
den afrikanske ungdommen i Norge.
Mosaikkprogrammet har synliggjort behovet for sat­
sing på det kulturelle mangfoldet. Men det viser også at
det er mye som står igjen. Det er ingen tvil om at den
norske kunstarenaen og kunstinstitusjonene oppfattes
som ekskluderende både for kunstnere med etnisk mino­
ritetsbakgrunn og publikum med minoritetsbakgrunn.
Dette henger altså sammen. Da er det viktig å analysere
hvorfor.
For det første, og det er jeg ganske overbevist om:
Dette handler om makt og avmakt. Det handler om hvem
som har definisjonsmakt, hvem som har makt over res­
sursene. Det handler om definisjonsmakt over hva som er
kvalitet, hva som er profesjonelt, hva som er verdt å støt­
te. Det er liten tvil om at kvalitet blir vurdert ut fra en
vestlig kunstnorm.
Så handler det også om at kunstfeltet er marginalisert.
Da handler dette om kunstnere som ikke har nettverk, og
i konkurransen om de få kronene faller de utenfor.
Så handler det også om usynliggjøring. For eksempel
Nordic Black Theatre, som er nesten den eneste teater­
scenen som konsekvent presenterer minoritetskunst, blir
omtrent ikke omtalt, og dersom det blir omtalt, er det
som noe flerkulturelt festlig. Derfor tror jeg også det
handler om at kritikerne ikke har skikkelig kompetanse
-- altså en kjempeutfordring til media.
Så handler det om lite tilgang til stipend og andre ord­
ninger, også fordi kunstnerne ikke kjenner til prosedyrer
og mangler nettverk. Her hadde vi et verktøy som het
Artist in Motion, som ble startet av minoritetskunstnere
sjøl, men som ble lagt ned på grunn av dårlig råd.
Hva må så til? Min første utfordring er at statsråden
erklærer 2005 som året for det kulturelle mangfold. Det
ville være en flott sjanse til å vise at vi nå bruker 100­års­
markeringa til å bygge videre på det flerkulturelle Norge
som nasjon. Så handler det om å gi makt til de mar­
ginaliserte. Jeg ser mange sammenhenger og likheter
mellom kvinnekampen og jobben for et kulturelt mang­
fold. Det handler om å tørre å opprette kvoteringsordnin­
ger -- kvoteringer inn i maktstrukturene, inn i styrer som
bestemmer veien videre. Det handler om å tørre å øre­

9. okt. -- Interp. fra repr. Valle om å sikre minoritetskunstnernes stilling mv. 2003
122
merke aspirant­ og stipendordninger. Det betyr øremer­
kede midler til frie grupper. Det betyr å gi oppgaver til
kuratorer, produsenter og regissører med minoritetsbak­
grunn, for de vil ha kompetanse til å bringe inn flere
stemmer og uttrykk med kvalitet. Det handler også om å
tørre å øremerke noen av midlene til Den kulturelle skole­
sekken til dette feltet.
Så må man satse på utdanning, og dermed starte med
barn og unge. Det betyr at kulturministeren må få til et
samarbeid som også forplikter utdanningsministeren. Det
må satses på kvalifisering til kunsthøgskolene, f.eks. en
mentorordning der en majoritetskunstner samarbeider
med en minoritetskunstner, en ordning som de har i Eng­
land i dag. Jeg vil også vise til den etterutdanningsord­
ninga som Musikkhøgskolen har, og det nye frie studiet
der. Å satse på utdanning betyr å tørre å øremerke stu­
dentplasser til Teaterhøgskolen. Det betyr å satse på kul­
turskolene.
Så må man få til en kulturutveksling på kunstnernes
egne premisser, og sette krav til en annen måte å tenke
på fra UDs side. Med andre ord, UD må legge vekk noe
av merkevarenasjonalismen som skal fremme salg av
Norge, og heller satse på nettverkorganisering. Så gjel­
der det å få til et samarbeid med kunstlivet i de landene
der minoritetene kommer fra. Mela 2002 var et slikt
prosjekt. Evalueringa er svært positiv. Ikke bare mobili­
serte Mela 2002 nye publikummere, nemlig den paki­
stanske befolkningen -- det er viktig i seg sjøl -- men
festivalen skapte en samhandlingssituasjon hvor majo­
ritetskultur og minoritetskultur inngikk i en jevnbyrdig
og nyskapende dialog. Anbefaling om å føre dette vide­
re til også å gjelde utveksling med andre land har vi
fått.
Så må man styrke de institusjonene og organisasjone­
ne som har tatt initiativ nedenfra, og som har vist seg å
ha livets rett. Mange av dem får penger over kap. 320
post 74, og jeg synes det er ekstra viktig å styrke de insti­
tusjonene og organisasjonene som er ledet av minoritets­
kunstnere.
Så må en også kreve ansvar fra de store institusjon­
enes side. Her har kulturministeren en kjempejobb, å vise
til at dette må de ta på alvor. Og kanskje mest av alt
handler det om å sikre gode rammer for et kulturløft. Det
er nemlig en forutsetning for å styrke det kulturelle
mangfoldet.
Det var mine utfordringer. Nå er jeg spent på hva kul­
turministeren kommer med.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: I St.meld.
nr. 48 for 2002­2003, Kulturpolitikk fram mot 2014, blir
det slått fast at eit hovudmål i kulturpolitikken framover
vil vera å fremja kulturelt mangfald.
Heilt fram til i dag har kulturpolitikken i Noreg vore
nær knytt til nasjonsbygging og ein likskapsorientert vel­
ferdspolitikk. Ei sentral legitimering av kulturpolitikken
har vore å dyrka fram ein særeigen nasjonal identitet for­
ankra i ein felles nasjonalkultur.
I kulturmeldinga blir det forklart korleis ulike dimen­
sjonar ved globaliseringa, ikkje minst aukande innvand­
ring, har gjort sitt til at ideala om likskap og nasjonal in­
tegrasjon i dag blir utfordra av nye former for forskjellar.
Den framtidige kulturpolitikken må venda perspekti­
vet bort frå konstruksjonar av ein einsarta felleskultur og
leggja til rette for ei utvikling av kulturen med utgangs­
punkt i det mangfaldet som pregar kultursituasjonen i
dag. Ei slik grunnleggjande perspektivdreiing i kulturpo­
litikken er ein nødvendig føresetnad for å kunna inklude­
ra kunstnarar med minoritetsbakgrunn og deira uttrykk i
det norske kulturlivet.
Sidan 1980­åra har det vore gjennomført ei rekkje til­
tak i så måte, og det har vakse fram fleire mindre, uav­
hengige institusjonar med forankring i ulike minoritets­
miljø. Fleire av desse tiltaka får økonomisk stønad over
statsbudsjettet, kap. 320 post 74, eventuelt i kombinasjon
med prosjektstønad frå Norsk kulturfond.
I tillegg har fleire festivalar satsa på uttrykk med for­
ankring i Asia, Afrika og Latin­Amerika, og nokre statle­
ge institusjonar har satsa spesielt på uttrykk med forank­
ring i desse delane av verda. Mellom anna har Rikskon­
sertane hatt formidling av musikk frå ikkje­vestlege kul­
turar som særleg satsingsområde sidan 1987 og har
utvikla stor kompetanse på området. Innsatsen har ført til
at denne musikken er kjend, godteken og likt.
Likevel er det ein lang veg å gå før vi kan vera fornøg­
de. Svært få aktørar med minoritetsbakgrunn er represen­
terte ved dei meir etablerte kulturinstitusjonane i Noreg.
Det kulturelle mangfaldet som i dag pregar det norske
samfunnet, blir berre avspegla i avgrensa grad på kultur­
området.
For å betra situasjonen vart det i 1998 sett i gang eit
fireårig utviklingsprogram for kunst og det fleirkulturelle
samfunnet, Mosaikk, med utgangspunkt i St.meld. nr. 47
for 1996­97, Kunstnarane.
Med verknad frå 2002 vart Mosaikk avvikla som eige
program. Samstundes vart målet for programmet -- å
fremja kulturelt mangfald på kunst­ og kulturområdet --
innarbeidd som satsingsområde i dei ordinære arbeids­
og ansvarsområda til dei ulike fagutvala i Kulturrådet.
Parallelt med Mosaikkprogrammet vart det introdu­
sert eit treårig signalprosjekt innanfor scenekunstfeltet,
Open Scene, som hadde som mål å opna institusjonane
for kulturelt mangfald.
I St.prp. nr. 1 for 2001­2002 tok Kulturdepartementet
initiativ til å gjennomføra ein konferanse om kulturelt
mangfald i kultursektoren. Målsetjinga med konferansen
var å involvera ulike aktørar på feltet og gi dei høve til å
utveksla idear og synspunkt. Konferansen vart gjennom­
ført i Drammen i august 2002 som eit samarbeid mellom
Drammen kommune, Oslo kommune, Kultur­ og kyrkje­
departementet og Norsk kulturråd.
Med utgangspunkt i konferansen oppnemnde Kultur­
og kyrkjedepartementet ei arbeidsgruppe som skulle
drøfta korleis ein bør følgja opp målet om å fremja kultu­
relt mangfald på kulturfeltet. Rapporten frå gruppa vart
overlevert til departementet tidleg i 2003.
Dei generelle perspektiva i rapporten er innarbeidde i
kulturmeldinga. Dette dannar eit utgangspunkt for vidare
utvikling av strategiar og meir konkrete tiltak som vil

9. okt. -- Interp. fra repr. Valle om å sikre minoritetskunstnernes stilling mv.
2003 123
måtta vurderast i budsjettsamanheng dei komande åra.
Forslaga frå arbeidsgruppa vedkjem både Kultur­ og kyr­
kjedepartementet, Utdannings­ og forskingsdepartemen­
tet, underliggjande fagorgan og institusjonar. Kultur­ og
kyrkjedepartementet har difor sendt rapporten til rele­
vante instansar, slik at forslaga til tiltak kan vurderast i
samband med utarbeiding av framtidige arbeidsplanar og
tilhøyrande budsjett.
Både Mosaikkprogrammet og Open Scene vart evalu­
erte i 2002. Evalueringane tyder på at prosjekta har gjort
sitt til å setja kulturelt mangfald på dagsordenen på ein
heilt annan måte enn tidlegare og til å synleggjera
kunstnarar med minoritetsbakgrunn. Men inkorporasjon
tek tid, gjerne lengre tid enn ein hadde føresett. Det kan
vera fleire grunnar til det.
Ein viktig faktor kan vera at det i sterk grad er stor­
samfunnet og den dominerande vestlege forståinga av
kunst, kvalitet og profesjonalitet som legg premissane for
samhandling i kunstlivet. I ein slik situasjon er det fare
for anten at kunstnarar med minoritetsbakgrunn og deira
uttrykk blir ekskluderte, eller at kunstnarane blir tvinga
til å læra seg dei norske og vestlege kodane og reglane i
ein einsidig tilpassingsprosess.
Erfaringane i Noreg samsvarar med erfaringane frå
andre land. Dei viser at det er behov for fleire langsiktige
og parallelle strategiar for å fremja kulturelt mangfald.
På den eine sida må ein stimulera tiltak og prosjekt som
skaper møteplassar mellom det tradisjonelt norske kunst­
feltet og minoritetskunstnarane. Dette kan dels skje gjen­
nom opptak til kunstutdanningane, dels gjennom til­
setjingar og engasjement i institusjonar, gjennom for­
søks­ og samarbeidsprosjekt osv. Ved ein slik strategi vil
det over tid kunna skje ei gjensidig tilvenjing og tilpas­
sing.
På den andre sida må ein stimulera til at kunstnarmiljø
og enkeltkunstnarar med ikkje­vestleg bakgrunn blir i
stand til å styrkja kunstnarleg profesjonalitet og kvalitet
på sine eigne premissar. Dette kan skje gjennom særskil­
de utdanningstiltak, gjennom stønad til organisasjonar,
ensemble og enkeltkunstnarar som gjer dei i stand til, på
lengre sikt, å møta sine norske og vestlege kollegaer på
ulike, men likeverdige vilkår.
Norske og internasjonale erfaringar tyder på at slike
dobbeltstrategiar er nødvendige for at prosessen mot li­
keverdig inkorporasjon skal kunna finna stad.
Det vil vidare vera viktig å styrkja internasjonal kul­
turutveksling for å fremja det kulturelle mangfaldet. For
kunstnarar i Noreg som primært arbeider med tradisjonar
og uttrykk med forankring i andre delar av verda, er det
ofte avgjerande at dei får høve til å samarbeida med
kunstnarar utanfor Noreg. For å stimulera til kompetan­
se­ og nettverksbygging bør tilhøva leggjast betre til rette
for samarbeid med miljø over heile verda. På sikt vil det­
te kunna medverka til å innarbeida kulturell ulikskap
som ein naturleg del av den norske kunstrøyndomen.
Dette vil ikkje berre ha innverknad på kunstnarane og
kunstproduksjonen. Dette vil òg gjera uttrykksmangfal­
det og kulturtilbodet rikare for publikum.
Det er eit mål at kunst av høg kvalitet når fram til nye
publikumsgrupper, samstundes med at minoritetsuttrykk
i større grad må bli tilgjengelege for dei etablerte delane
av kunstpublikummet. I nokre andre land har arbeidet for
å rekruttera nye publikumsgrupper til ulike kulturarran­
gement stått heilt sentralt i alle strategiar for å styrkja det
kulturelle mangfaldet. Dette kan skje m.a. i form av ulike
formidlingsprosjekt og utvikling av funksjonelle arenaer
for fleirkulturell verksemd.
Særleg viktig er det å styrkja innsatsen overfor born
og unge, både med omsyn til formidling og rekruttering
til kunstfeltet. Skulen er kanskje vår viktigaste arena,
både når det gjeld integrering og kulturelt mangfald. Den
kulturelle skulesekken vil difor vera eit viktig verkemid­
del for å skapa eit meir inkluderande samfunn og styrkja
det kulturelle mangfaldet.
Avslutningsvis vil eg understreka at desse signala ligg
i kulturmeldinga, og eg vonar at Stortingets handsaming
av kulturmeldinga vil framheva dette, slik at vi kan jobba
vidare med den utfordringa som representanten har gitt
meg.
Ågot Valle (SV): Jeg takker for innlegget fra statsrå­
den.
Jeg vil gi henne stor ros, for jeg tror hun har en genuin
forståelse for at dette er viktig. Derfor har vi på mange
måter det samme utgangspunktet. Samtidig synes jeg det
er viktig å vise fram de initiativene som er kommet ned­
enfra, og som har vært vellykket.
Men det er noe jeg vil poengtere. Anne­Britt Gran og
Odd Are Berkaak som evaluerte Mosaikkprogrammet og
Open Scene, snakker begge to om at det finnes en institu­
sjonell rasisme i det norske kulturlivet. Det begrunner de
med at kunstnere fra andre tradisjoner enn den vestlige
eller den norske ikke blir akseptert på grunn av sin bak­
grunn. Er statsråden enig i at det også finnes noe struktu­
relt her, og at dette ikke går over ved velvillighet -- med
andre ord, at det kreves noen modige grep? Jeg kan ærlig
talt ikke se at de grepene blir tatt, verken i kulturmeldin­
gen eller i det budsjettet som ble lagt fram nå. Nå hørte
jeg også statsråden åpne opp for at Stortinget må ta de
grepene, og det er bra. Det skal vi sørge for. Derfor vil
jeg igjen utfordre statsråden på om hun ikke mener at det
må til slike modige grep som kvotering og øremerking,
og da ikke bare kvotering til Kulturrådets fagutvalg.
Så vil jeg utfordre henne på om hun er enig i at et mo­
dig og viktig grep vil være å erklære 2005 som året for
det kulturelle mangfoldet. Hvis hun er enig i det -- hva vil
det så bety? Vil hun da gi klare meldinger til alle i kultur­
livet, også til Norge 2005, om å støtte prosjekter som un­
derbygger det kulturelle mangfoldet?
Så vil jeg gjerne at hun skal utdype litt mer om utdan­
ning. Det var noen veldig gode signaler i innlegget hen­
nes om dette med å få til flere forpliktelser innen utdan­
ning, både når det gjelder rekruttering og inngang, fordi
eksamen betyr så mye for inngangsbilletten til det profe­
sjonelle kulturlivet. Hva slags råd vil hun komme med til
utdanningsministeren?

9. okt. -- Interp. fra repr. Valle om å sikre minoritetskunstnernes stilling mv. 2003
124
Så til kulturskolen. Jeg er ikke fornøyd med den mel­
dinga som er lagt fram av utdanningsministeren. Jeg kan
ikke se at det fremmer de flerkulturelle møtene, heller
ikke at opphøring av foreldrebetalinga støtter opp under
at unger fra minoritetsmiljø kan få tilgang.
Til slutt vil jeg gjerne ha en forsikring om at hun vil
styrke prosjekter som Mela 2002, fordi det fremmer del­
takelse fra publikum, fordi de kan møte det beste fra
heimlandet og sine egne røtter, og fordi det gir noe til det
norske publikummet også.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For å starta
med det siste i forhold til forpliktingar når det gjeld Mela
2002: Eg la fram kulturbudsjettet i går. Det ligg til hand­
saming i Stortinget. Når det gjeld å instruera Kulturrådet
om kva dei skal bruka pengar til, har ikkje denne regje­
ringa for vane å gjera det, og vi har heller ikkje tenkt å
gjera det i denne saka. Men eg vil understreka at kultur­
meldinga faktisk inneheld desse perspektiva i den rap­
porten som representanten nemnde. Dei generelle per­
spektiva er innarbeidde i kulturmeldinga.
Når det gjeld diskusjonen om øyremerking og kvote­
ring, er det ein interessant diskusjon. Her er det ulike vink­
lingar. Det eg er oppteken av, er resultat. Øyremerking
og kvotering kan òg bli ei stigmatisering, og det ynskjer
vi ikkje. Men klarar vi å få fram dette på ein annan måte,
utan øyremerking og kvotering, er det det beste. Går det
ikkje, er eg villig til å vurdera det òg som verkemiddel.
Eg synest det er hyggeleg at representanten gav kul­
turmeldinga honnør for innhaldet i forhold til det kultu­
relle mangfaldet og globaliseringa, for honnørord når det
gjeld kulturmeldinga, har ikkje kome frå denne salen før.
Så det takkar eg for, og det tek eg med glede imot. Eg sy­
nest kommentarane til kulturmeldinga frå denne salen
har vore ganske grå, men Kultur­Noreg har teke imot
meldinga med opne armar. Dei har òg sett dei grepa vi
har gjort i forhold til globaliseringa. Det har det vore vik­
tig for meg å understreka. Det er nye ting ved denne kul­
turmeldinga i forhold til tidlegare. Det må Stortinget no
gripa fatt i, og så kan vi saman utforma ein god kulturpo­
litikk, slik at vi synleggjer det viktige innspelet til norsk
kultur som det kulturelle mangfaldet gir oss. Det er ikkje
noko som vi skal vera i konkurranse med -- det er noko vi
skal samarbeida med. Så får vi framover diskutere kva
verkemiddel vi skal bruka.
Eg vil ikkje ta så hardt i som å seia at det er ting som
ber preg av institusjonell rasisme. Eg synest det er sterke
ord. Eg er heilt sikker på at i dialog med dei ulike institu­
sjonane, er dei òg opptekne av å skaffa rom for det kultu­
relle mangfaldet. Eg trur det er ein dialog med institu­
sjonane som er beste vegen å gå for å oppnå eit godt re­
sultat.
Elles har eg lyst til å gi representanten honnør for at
ho reiser ein kulturpolitisk interpellasjon. Det har ikkje
vore for mange utspel frå Stortinget si side når det gjeld
kulturpolitikken i det heile. Eg skjønar at representanten
har hjartet sitt meir i det kulturelle enn i det kontrolleran­
de. Det set eg pris på, og eg ser fram til dei innlegga som
kjem frå dei andre partia -- så skal vi koma vidare òg i
forhold til den utfordringa som Ågot Valle har gitt oss
alle saman.
Eirin Faldet (A): Arbeiderpartiet er opptatt av at
Norge skal være et flerkulturelt samfunn. Kunst og kultur
spiller en avgjørende rolle i arbeidet for aksept og tole­
ranse. Kulturpolitikken skal etter Arbeiderpartiets me­
ning målbære disse verdiene og finne nødvendige virke­
midler for at dette skjer i praksis.
I debatten rundt flyktninger, asylsøkere og innvand­
ring blir det fokusert lite på de positive virkningene av at
Norge har blitt et mangfoldig samfunn på mange områ­
der. Skal vi lykkes i integreringen, må vi ha en aktiv kul­
turpolitikk på dette området. Et eksempel på godt og vik­
tig arbeid som skjer i dag, er f.eks. nettverket «Du store
verden». Dette er et nettverk av arrangører, organisasjo­
ner, institusjoner, artistgrupper og ressurspersoner fra
kultur­ og organisasjonslivet som arbeider med og bidrar
til en videreutvikling av internasjonal kunst -- kultursam­
arbeid i Norge og internasjonalt.
Ett av tiltakene jeg har merket meg, er at de i 2005
skal fokusere på hvilke forvandlinger vår kultur gjen­
nomgår som følge av innvandringen til Norge, og se på
møtet mellom kunstnere med forskjellig bakgrunn og pub­
likum, et veldig bra tiltak.
I denne debatten har interpellanten utfordret statsrå­
den til å erklære 2005 som et flerkulturelt år. I den for­
bindelse tillater jeg meg å minne om en gruppe som det
har blitt begått stor urett og overgrep mot. Det er viktig å
ta vare på romanifolkets kultur og historie. Arbeiderpar­
tiregjeringen foreslo å opprette tatermuseum på Glom­
dalsmuseet i Elverum som en liten oppreisning i forhold
til all den urett vi som samfunn har påført romanifolket,
eller de reisende, som de også kalles. Museet skulle nett­
opp stå ferdig i 2005. Nå er det med forbauselse og skuf­
felse jeg registrerer at kulturministeren ikke synes det er
så viktig å prioritere denne saken, og har skjøvet hele
prosjektet ut i tid -- dette til tross for at bl.a. statsministe­
ren, fra Kristelig Folkeparti, har bedt de reisende om
unnskyldning for de lidelser det norske samfunn har på­
ført dem.
Vi skal i familie­, kultur­ og administrasjonskomiteen
snart begynne å behandle kulturmeldingen. I denne mel­
dingen drøftes disse spørsmålene noe, men ikke nok. Det
blir derfor vår utfordring å få fram konkrete virkemidler
for hvordan dette arbeidet skal skje i praksis. Vi er derfor
glad for denne interpellasjonen, støtter tanken og inten­
sjonene bak den og ser fram til å behandle temaet nær­
mere.
Olemic Thommessen (H): Dette er en betimelig og
god interpellasjon, som peker på viktige forhold. Dette er
ikke først og fremst et spørsmål bare om innvandrere fra
den tredje verden. Dette er kanskje like mye et spørsmål
om vår egen evne til det å møte verden rundt oss. Sånn
sett er temaet kulturmeldingen tar opp, veldig viktig og
spennende.
Jeg ser på dette som en brikke som føyer seg inn i det
store bildet på hvordan norsk kulturliv og vi som nasjon

9. okt. -- Interp. fra repr. Valle om å sikre minoritetskunstnernes stilling mv.
2003 125
skal åpne oss og nyttiggjøre oss de impulser som verden
omkring oss kan gi oss, hva enten de er fra våre nære for­
bindelser eller ligger langt unna geografisk. For dette er i
vår egen interesse. Det er i vår egen interesse som kultur­
nasjon å sørge for at vi benytter de impulser som vitalise­
rer vår kultur.
Jeg synes både interpellanten og statsråden har pekt
på mange interessante innfallsvinkler og måter å nærme
seg dette på. Jeg har merket meg interpellantens ønske
om modige grep, hvor hun går inn på kvoteringer og øre­
merkinger. Jeg er usikker på det, bl.a. fordi den gruppen
vi snakker om, er en langt fra homogen gruppe. Det er en
veldig sammensatt gruppe, som også har motsetninger i
seg, og jeg tror vi skal nærme oss dette på en bred basis
ved å føle oss lite grann fram.
Kanskje er det viktig å peke på de tiltakene som ska­
per kontakt direkte på grasrota der vi bor. I dag er det jo
slik at kanskje noen av de lengste reisene vi kan foreta, er
reisene tvers over gangen, for å få kunnskap om dem som
bor der, eller i leiligheten eller huset ved siden av. Vi vet
ikke så mye om dem, nødvendigvis.
Jeg vet at mange rundt i kommunene har problemer
med å kommunisere inn til lokalmiljøene, altså at inn­
vandrermiljøer i kommunene ofte blir isolert og kommu­
niserer dårlig med såkalte norske miljøer. Der tror jeg vi
har en jobb å gjøre. Jeg tror kommunene har en jobb å
gjøre. Vi jobber nå bl.a. med de såkalte introduksjons­
pakkene som skal komme. Der vil det være interessant å
vite om dette kunne være noe som kunne bringes inn.
Hvilken kunnskap har vi om våre nye naboer? Hvordan
kan kommunene nyttiggjøre seg dem som kommer flytt­
ende? Oslo kommune har en del interessante eksempler
som jeg tror det vil være nyttig å ta tak i. Ellers er jeg
enig i at tiltak av typen «Du store verden» er godt egnet
til det å skape kontakt direkte mellom mennesker.
Ola T. Lånke (KrF): Jeg har lyst til å starte med å si
at dette er en veldig interessant debatt, og en veldig vik­
tig debatt -- kanskje den viktigste vi har akkurat nå i for­
bindelse med kunst og kultur -- om hvordan vi kan inte­
grere kunstnere og kulturarbeidere med etnisk minori­
tetsbakgrunn i det ordinære eller vanlige kulturlivet. Vi
må vel erkjenne at det er få steder der det er større mulig­
heter for å oppnå menneskelig fellesskap, brobygging og
samhørighet enn nettopp der mange fra forskjellige etnis­
ke grupper er til stede, og hvor vi kan møtes og både ut­
øve og oppleve kunst og kultur. Så jeg synes det er pris­
verdig og konstruktivt av representanten Ågot Valle å
reise en slik interpellasjon.
Både interpellanten og statsråden har pekt på årsaker
til at kunstnere med etnisk minoritetsbakgrunn blir eks­
kludert fra den norske kunstscenen, og de har også pekt
på mulige tiltak som det for så vidt kan være enkelt bare
å si seg enig i. Og jeg tror vi kan enes om at det må tas et
krafttak også i tiden som kommer, for å sette disse grup­
penes kunstnere og kunstuttrykk på dagsordenen. Jeg tror
også det er veldig viktig at dette følges videre opp, at det
ikke stopper ved de mange fine tiltak som har vært, og
som vi kanskje også kan bevilge penger til, men at vi ten­
ker litt gjennom hva som er selve mekanismen i kulturli­
vet, og som gjør at slik utstøting foregår.
Når statsråden tar til orde for perspektivdreining, hø­
res det veldig riktig ut. Jeg tror det må skje på mange må­
ter, for dette handler i høyeste grad om at også minori­
tetskunstnerne blir sett. Nå snakker interpellanten også
om makt og avmakt, og jeg tror også det handler veldig
mye om det. Jeg tror vi undervurderer de utstøtningsme­
kanismene som gjør seg gjeldende, så vel i det alminneli­
ge arbeidslivet som i kulturlivet, i et marked med mange
frilansere og mange frie kunstnergrupper. Da er det klart
at det blir kamp om de ulike jobbene. Det blir stor kon­
kurranse om å få slippe til, og der stiller jo minoritets­
kunstnerne med et stort etterslep, et stort tillegg som de
må ta inn igjen. Derfor synes jeg det er interessant at in­
terpellanten etterlyser modige grep, og jeg vil gå veldig
langt i å si meg enig i at vi bør sterkt vurdere f.eks. kvo­
tering. Vi har gått langt når det gjelder kvotering for å
inkludere kjønnsperspektivet i arbeidslivet, f.eks., og
hvorfor skulle vi ikke vurdere det her? Så jeg synes dette
er prisverdig, og jeg skulle gjerne sett at vi hadde hatt
mer tid. Jeg håper vi får god tid til å ta dette i forbindelse
med kulturmeldingen og Den kulturelle skolesekken,
som gir oss veldig god anledning til å ta opp også disse
sakene, og hvor man legger til rette for at vi kan få gjort
noe med det.
Så har jeg bare lyst til å si at klarer vi virkelig å inklu­
dere de etniske minoritetskunstnerne på en bedre måte,
tror jeg også vi kan se fram til ikke bare større mangfold,
men også større rikdom -- større rikdom for alle, for
kunstlivet og kulturlivet, for landet vårt og for oss som
enkeltmennesker.
Eli Sollied Øveraas (Sp): Eg er einig med dei som
har sagt at det er ein interessant debatt, men eg har òg
lyst til å peike på at det er ein krevjande og ein utfordran­
de debatt.
Senterpartiet er positivt til tiltak som bidreg til å auke
mangfaldet av kulturelle uttrykk. Kulturelt mangfald er
eit gode i seg sjølv. Ved at fleire kunstnarar med ikkje­
vestleg bakgrunn får høve til å gjennomføre og vise fram
sine prosjekt, opnar vi samstundes opp for større forstå­
ing på tvers av etniske skilnader.
Personar med minoritetsbakgrunn utgjer i dag ei stor
og ueinsarta gruppe i dette landet. Dette har så langt i li­
ten grad kome til uttrykk i kunst­ og kulturlivet. Å opne
for og oppmode til eit større innslag av ikkje­vestleg
kunstuttrykk er både god kulturpolitikk og, ikkje minst,
god integreringspolitikk.
At kunstnarar med minoritetsbakgrunn slit med å få
gjennomslag, kan ha fleire årsaker. Manglande kompe­
tanse hjå kunstformidlarane og hjå dei som sit med an­
svaret for å dele ut stipend­ og prosjektstøtte, kan vere ei
forklaring. Men det kan òg vere eit uttrykk for at det
trengst meir profesjonalisering av kunstnarane sjølve.
Utdanningsinstitusjonane har etter Senterpartiet sitt syn
eit visst ansvar her. Men viktigare enn å instruere institu­
sjonane er det å støtte opp om dei innspela, aktivitetane
og prosjekta som kjem frå kunstnarane sjølve.

9. okt. -- Interp. fra repr. Valle om å sikre minoritetskunstnernes stilling mv. 2003
126
Sjølv om mange av utfordringane er sams for
kunstnarar med minoritetsbakgrunn, er det òg viktig å
vere merksam på at ikkje alle er like. Utfordringane er
t.d. ulike for biletkunstnarar, musikarar og forfattarar. I
museums­, kunst­ og scenekunstfeltet eksisterer det orga­
nisasjonar og verksemder som arbeider for å sikre mino­
ritetskunstnarar, og som får driftsmidlar over statsbudsjet­
tet. Det er viktig å sikre desse verksemdene levedyktig
drift i framtida. Biletkunstfeltet har derimot ikkje ein slik
organisasjon. Her må minoritetskunstnarane sikrast mog­
legheit til deltaking i feltet på anna vis, t.d. ved at fleire
kan få arbeidsstipend.
Målet til Senterpartiet er at minoritetskunstnarane får
høve til å uttrykkje seg på eigne premissar, og at verk­
semda deira vert ein naturleg del av kunst­ og kulturlivet.
Inntil det skjer er det nødvendig med målretta tiltak retta
mot minoritetskunstnarar. Senterpartiet vil derfor under­
streke at det er viktig å halde oppe dei løyvingane vi har
retta mot auka kulturelt mangfald.
Eg registrerer at kulturministeren tek fleirkulturellpro­
blematikken seriøst, og eg ser fram til vidare drøftingar
under behandlinga av kulturmeldinga.
Ågot Valle (SV): Jeg takker for debatten. Jeg takker
for at folk har understreket hvor viktig dette er. Jeg er
enig med Eli Sollied Øveraas i at dette ikke bare er en
viktig debatt, men også en krevende og utfordrende de­
batt. Jeg har registrert hvem det er som er i salen, og
hvem som ikke er her i salen.
Jeg er enig i at utfordringene er forskjellige. Innenfor
musikk og dans er man kommet lenger enn innenfor bil­
ledkunst og teater, så her kreves det forskjellige grep.
Så er jeg veldig glad for at Ola T. Lånke understreket
at man ikke må undervurdere utstøtingsmekanismene.
Det er det utrolig viktig at vi har med oss.
Også Olemic Thommessen synes jeg kom med vel­
dig verdifulle innspill, med understreking av at dette
ikke bare handler om minoritetskunstnerne, men det
handler om det norske samfunnet og det norske kunst­
livet. Derfor synes jeg det ville være så utrolig viktig
om vi fikk til et 2005 som tok det flerkulturelle virkelig
på alvor.
Til Olemic Thommessen vil jeg si at når vi er opptatt
av kvotering og øremerking, er det fordi statsråden har
fått veldig klare råd fra dem som har jobbet innenfor di­
verse arbeidsgrupper, om at det må til. Jeg synes at det
hadde vært et viktig og sprekt grep dersom introduksjons­
programmene hadde hatt sitt lys på dette feltet også. Jeg
håper derfor at representanten tar med seg dette til inte­
grasjonsministeren.
Jeg er enig med Arbeiderpartiet, som understreker at
det er viktig at vi får til Glomdalsmuseet. Det er også å ta
det flerkulturelle spørsmålet på alvor.
Så sa jeg at jeg har registrert hvem det er som ikke er
her i salen. Jeg vil da benytte anledningen til å advare
mot en utvikling slik vi ser i Danmark, hvor kulturlivet
blir marginalisert, blir utsatt for markedets sensur -- en
sensur som utestenger de andre. Å mobilisere for en
frodig kulturpolitikk med et stort mangfold vil derfor
være en av de viktigste oppgavene å ta fatt på også mot
valget i 2005. Der er det fryktelig viktig at Kristelig
Folkeparti velger side -- i denne veldig viktige verdimo­
biliseringen.
Jeg har lyst til å avslutte med et lite dikt av Olav H.
Hauge. Det er slik:
«Eit ord
-- ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til --
Eg lyt ha fleire steinar
Skal eg koma yver.»
Det er et godt eksempel på en kunstner som fant inspi­
rasjon i andre kulturer og gjorde det om til sitt eget, men
som også viser at dette handler om et møysommelig ar­
beid som trenger dialog mellom minoritetskulturlivet og
majoritetskulturlivet, og at vi har et kjempeansvar for å
holde denne dialogen oppe.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg må seia
at avslutninga med eit sitat frå Hardanger­diktaren Olav
H. Hauge er noko som varmar hjarta mitt.
Eg synest òg det har vore ein veldig fin debatt. Ei­
gentleg trong eg ikkje ta ordet, men eg gløymde å kom­
mentera dette med 2005 som året for det kulturelle
mangfaldet. Eg vil ikkje gi eit ja i dag, men eg vil heller
ikkje gi eit nei. Dette vil eg ta med meg og vurdera. Det
er eit initiativ som det absolutt er verdt å tenkja igjen­
nom.
Eg vil òg peika på at vi har ein del kulturavtalar med
forskjellige land. Vi har Film fra Sør, som f.eks. fokuse­
rer på filmar frå Kina i år. Det skjer altså ein del på feltet
som er med på å underbyggja ynsket som vi alle har i for­
hold til meir kulturelt mangfald.
Eg har ein liten kommentar til merknaden om tater­
museet og romaniavdelinga ved Glomdalsmuseet. Det
er noko som har forskuva seg i forhold til kulturbygg.
Ellen Horn og Stoltenberg­regjeringa valde å utsetja
bygginga av Hålogaland teater. Det har vi valt å setja i
gang. Vi har måtta utsetja denne avdelinga pluss eit mu­
seum i Finnmark, fordi eg har fått ein del kritikk for at
eg har brukt for mykje pengar på det å byggja nytt i sta­
den for å bruka pengar på kulturen. Tatermuseet og ro­
maniavdelinga ved Glomdalsmuseet kjem, men vi har
altså måtta usetja det eit par år fordi vi får nokre toppar
no i forhold til andre kulturbygg. Det kjem, og det er in­
gen indikasjon på at det skal bli dårlegare. Det er heller
ingen indikasjon på at vi ser ned på romanifolket -- det
er det viktig for meg å understreka. Men det vart tving­
ande naudsynt fordi denne toppen og Hålogaland teater
kom i ei anna rekkjefølgje enn det skulle etter planen,
fordi Ellen Horn og Stoltenberg­regjeringa valde å ut­
setja det. Dei hadde høve til å setja i gang det prosjektet.
No sette vi det i gang, og så må vi ta det andre i tur og
orden. Det kjem, og den delen av vårt eige folk er det
òg viktig å ta vare på og ikkje signalisera at det er noko
vi nedvurderer.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.

Trykt 22/10 2003
9. okt. -- Referat
2003 127
S a k n r . 2
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 10.55.