13. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2003 1890 Møte torsdag den 13. februar kl. 10 President: J ø r g e n K o s m o D a g s o r d e n (nr. 50): 1. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2. Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til rati­ fikasjon av protokoll av 27. juni 1997 om samord­ ning av Den internasjonale Eurocontrol­konvensjo­ nen om samarbeid om flysikring av 13. desember 1960, etter ulike endringer (Innst. S. nr. 116 (2002­2003), jf. St.prp. nr. 34 (2002­2003)) 3. Innstilling fra utenrikskomiteen om forslag fra stor­ tingsrepresentantene Heidi Sørensen og Bjørn Jacob­ sen om miljøsertifisering av tømmer og trevirke (Innst. S. nr. 122 (2002­2003), jf. Dokument nr. 8:144 (2001­2002)) 4. Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det interna­ sjonale utviklingsfondet (IDA) -- Del II Generelt om Verdensbanken og Norges rolle i dens styrende orga­ ner og virksomhet (Innst. S. nr. 119 (2002­2003), jf. St.prp. nr. 33 (2002­2003) -- Del II) 5. Innstilling fra utenrikskomiteen om bistandsavtaler som trådte i kraft i 2001 (Innst. S. nr. 99 (2002­2003)) 6. Innstilling fra næringskomiteen om forslag fra stor­ tingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm om å oppheve reguleringene av skogeien­ dommer i lov om erverv av fast eiendom (Innst. S. nr. 107 (2002­2003), jf. Dokument nr. 8:7 (2002­2003)) 7. Referat Presidenten: Representantene Morten Høglund og Ivar Østberg, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Det foreligger en rekke permisjonssøknader: -- fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om vel­ ferdspermisjon for representanten Inge Ryan fra og med 13. februar og inntil videre -- fra Høyres stortingsgruppe om velferdspermisjon for representanten Åge Konradsen i tiden fra og med 17. februar til og med 20. februar -- fra representantene Gunhild Øyangen og Michael Mo­ myr om permisjon i dagene 18. og 19. februar -- begge for å delta i en konferanse ved Wilton Park i Stor­ britannia -- fra representanten Finn Martin Vallersnes om permi­ sjon i dagene 18. og 19. februar for å delta i henholds­ vis en parlamentarikerkonferanse om WTO i Genève og et møte med Europaparlamentets delegasjon for forbindelsene med Norge i Brussel Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknadene behandles straks og innvilges. 2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden: For Rogaland fylke: Inger Lise Aarrestad For Troms fylke: Anna Amdal Fyhn For Nord­Trøndelag fylke: Tone Løwe For Sør­Trøndelag fylke: Ola Røtvei og Anne Kathrine Slungård 3. Ola Røtvei og Anne Kathrine Slungård innvelges i Lagtinget for den tid de møter for representantene Gunhild Øyangen og Michael Momyr. Presidenten: Tone Løwe er til stede og vil ta sete. Representanten Ingvild Vaggen Malvik vil framsette et privat forslag. Ingvild Vaggen Malvik (SV): Jeg vil på vegne av re­ presentanten Hallgeir H. Langeland og meg selv framset­ te et forslag om å sette en lav øvre grense for hva fastled­ det i nettleien for elektrisitet kan settes til for å stimulere til strømsparing og gi en bedre sosial fordeling. Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­ mentsmessig måte. S a k n r . 1 Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse Utenriksminister Jan Petersen: Den internasjonale situasjonen er mer usikker enn på lenge. Mange mennes­ ker er dypt bekymret. FN har gitt Irak en siste sjanse til å overholde det internasjonale samfunns krav om avskaf­ felse av masseødeleggelsesvåpen. Tiden for denne siste sjanse er ikke omme, men faren for krig er avgjort til ste­ de. Jeg forstår og deler den engstelse dette skaper. Det er viktig at vi alle fortsatt holder fast ved at bruk av militær makt ikke er uunngåelig. Det vil fortsatt være Regjerin­ gens politikk å gjøre alt som er mulig for å oppnå en fre­ delig løsning på konflikten. Irak­spørsmålet vil i dag være det dominerende tema, men i denne min årlige redegjørelse vil jeg også måtte omtale andre internasjonale saker som er viktige for Nor­ ge. Flere av partiene på Stortinget har bedt meg om å orien­ tere nærmere om WTO­forhandlingene, konsekvenser for Norge av utvidelsene av EU og NATO og det stadig tettere samarbeidet mellom disse samt våre viktigste er­ faringer fra medlemskapet i Sikkerhetsrådet. Jeg vil også kort omtale konflikten mellom Israel og palestinerne og arbeidet for å løse de alvorlige atomforurensningsproble­ mene i det nordvestlige Russland. Men jeg starter med det som er i alles tanker: den ak­ tuelle situasjonen når det gjelder Irak, og behandlingen av saken i Sikkerhetsrådet. Irak ledes av en diktator av særlig brutal karakter. Saddam Husseins regime er beryktet for sine massive brudd på menneskerettighetene. To ganger har Irak inva­ dert naboland. I to konflikter har Irak brukt masseødeleg­ gelsesvåpen. Kjemiske våpen ble flere ganger på andre halvdel av 1980­tallet brukt mot kurdere i Nord­Irak og i krigen mot Iran. Flere tusen menneskeliv gikk tapt. 13. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2003 1891 Overfor det internasjonale samfunn har regimet basert seg på benektelser og løgner. Men til tross for at irakerne forsøkte seg med katt og mus­taktikk, klarte internasjo­ nale våpeninspektører på 1990­tallet å finne og destruere en mengde masseødeleggelsesvåpen. Etter hvert ble det imidlertid lagt så store vansker i veien for deres arbeid at FNs generalsekretær fant å måtte trekke inspektørene ut i 1998, uten fullgode svar på en rekke alvorlige spørsmål. Disse svarene mangler fortsatt. Det internasjonale samfunn har gjentatt at det ikke vil lukke øynene for den trussel dette innebærer. FNs krav overfor Irak etter fri­ gjøringen av Kuwait har derfor vært uendret i over elleve år: Uvissheten om hvorvidt Irak har masseødeleggelses­ våpen, må fjernes, og landet må ikke få skaffe seg nye. For å nå dette målet har Irak siden 1991 vært under­ lagt sanksjoner som skal hindre at landet utvikler nye masseødeleggelsesvåpen, og krav om inspeksjoner for å verifisere at landet avskaffer det de måtte ha av slike vå­ pen og våpenprogrammer. Dette utgjør grunnlaget for FNs tilnærming i Irak­spørsmålet og er stadfestet i en lang rekke bindende sikkerhetsrådsvedtak. Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 av 8. november 2002 bekrefter og forsterker derfor årelange og bindende krav. Resolusjonen gir regimet i Bagdad en siste mulig­ het til å etterleve kravene fra FN. UNMOVICs leder, Hans Blix, og IAEAs generaldi­ rektør, Mohamed El Baradei, orienterte FNs sikkerhets­ råd 27. januar om inspeksjoner gjennomført i Irak siden 27. november i fjor. Redegjørelsene var mer foruroli­ gende enn jeg hadde forventet. Inspektørene har pekt på at de på flere viktige punkter bare har fått ufullstendige svar fra Irak, noe som etterlater alvorlige, ubesvarte spørsmål. Det ble gitt tre eksempler på slike ubesvarte spørsmål: -- For det første mangler en tilfredsstillende redegjørelse fra irakiske myndigheter om hva som har skjedd med 6 500 ubrukte kjemiske bomber fra krigen mot Iran. Disse kan inneholde om lag 1 000 tonn kjemiske stridsmidler -- 1 000 tonn som man ikke vet hvor er! Slike mengder kan forårsake ubotelig skade. -- For det andre er det uklart hva som har skjedd med 8 500 liter med miltbrannfremkallende stoffer som Irak tidligere har oppgitt å være i besittelse av. -- For det tredje er det betydelig usikkerhet knyttet til Iraks rakettsystemer. Inspektørene har indikasjoner på at Irak har produsert raketter i strid med FNs pålegg, og at disse har en lengre rekkevidde enn grensen på 150 km som FN har satt. FNs våpeninspektører har videre gitt uttrykk for at den usikkerhet som knytter seg til Iraks masseødeleggel­ sesvåpen, ene og alene skyldes manglende irakisk samar­ beid med inspektørene, selv om myndighetene rent tek­ nisk har lagt forholdene til rette for inspeksjoner. Irak innser øyensynlig fortsatt ikke at det er uomgjengelig nødvendig å legge frem fullstendig dokumentasjon i samsvar med hva det uttrykkelig er slått fast i resolusjon 1441 at landet plikter å gjøre. Det virkelig foruroligende spørsmålet er: Hvis det er slik at Irak ikke har noe å skjule, hvorfor samarbeider landets myndigheter da ikke til inspektørenes og Sikker­ hetsrådets tilfredshet? Tilleggsdokumentasjon ble riktignok fremlagt under Blix' og El Baradeis besøk i Bagdad sist helg, uten at det­ te synes å ha endret den kritikk inspektørene har kommet med overfor Irak, vesentlig. Jeg går ut fra at inspektørene i sine redegjørelser i Sikkerhetsrådet i morgen vil komme nærmere inn på dette. Det er viktig at det internasjonale samfunnet opprett­ holder det politiske og diplomatiske presset på regimet i Irak. Irakerne har fortsatt tid og mulighet til å benytte seg av denne siste sjansen til å etterleve kravene fra det inter­ nasjonale samfunn. Men det begynner å haste. Ansvaret og bevisbyrden ligger helt og fullt på Irak. Landet må i praksis vise at det er villig til å etterleve resolusjon 1441 og samarbeide fullt ut med våpeninspektørene. Men det gjenstår å se om regimet i Bagdad vil være villig til dette. Vi må ikke glemme at Irak helt siden 1991 har unnlatt å etterleve Sikkerhetsrådets bindende vedtak, og gjort det de har kunnet for å hindre at våpeninspektø­ rene skulle komme til bunns i sine undersøkelser. Vi må heller ikke glemme at det var først etter USAs presidents tale 12. september i fjor at Saddam Hussein sa seg villig til å gjenoppta samarbeidet med FN. Det var først etter at utenriksminister Colin Powell holdt sin tale i Sikkerhetsrådet 5. februar i år at regimet sa at det var vil­ lig til å komme med ytterligere innrømmelser overfor in­ spektørene. Erfaringene er at regimet i Bagdad må settes under sterkt press før det er villig til å samarbeide. Det var en grundig redegjørelse utenriksminister Powell holdt i Sikkerhetsrådet 5. februar. Med sitt om­ fang og sin detaljrikdom var dette en redegjørelse vi ikke kan lukke øynene for. Noen sier at Powells redegjørelse ikke inneholdt noe nytt. Jo, jeg kjente i hvert fall ikke til alt dette, og hadde heller ikke sett opplysningene satt sammen på en slik måte tidligere. Men det avgjørende er ikke om opplys­ ningene er nye, men om de er riktige. Så vidt jeg kan se, er det bare kommet innvendinger mot noen få av punkte­ ne i hans fyldige redegjørelse. Det er positivt at USA har fremlagt ytterligere doku­ mentasjon om mulige irakiske masseødeleggelsesvåpen. Det er nettopp slike opplysninger Norge og andre land har etterlyst. Summen av den dokumentasjon og informasjon som USA presenterte i FNs sikkerhetsråd, bygger opp under våpeninspektørenes konklusjon om at Irak ikke har gitt FN fullstendige opplysninger. Jeg legger til grunn at vå­ peninspektørene nå gjennomgår og vurderer nærmere den informasjonen som er lagt frem fra amerikansk side, og rapporterer tilbake til Sikkerhetsrådet. De neste dager og uker vil bli helt avgjørende for den videre utvikling i Irak­spørsmålet. Vi står overfor en svært alvorlig situasjon og må være forberedt på at USA og Storbritannia med støtte fra flere andre land vil være villige til å sette makt bak kravene dersom regimet i Bag­ dad ikke samarbeider fullt ut. Forberedelsene til militære aksjoner pågår som vi alle vet, for fullt. 13. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2003 1892 Men la meg på nytt få understreke at spørsmålet om Iraks masseødeleggelsesvåpen ikke er ferdigbehandlet i Sikkerhetsrådet. Alle diplomatiske og politiske virke­ midler er ennå ikke uttømt. Jeg merket meg at utenriksminister Powell under sin redegjørelse i Sikkerhetsrådet fremhold at rådet ikke hadde skrevet resolusjon 1441 for å gå til krig, men for å bevare freden -- for å gi Irak en siste sjanse. Powell viste en klar vilje til fortsatt å holde fast ved FN­sporet. Dette er positivt og i tråd med norsk holdning om at det er Sik­ kerhetsrådet som har ansvaret for håndteringen av Irak­ spørsmålet og for opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet. For Regjeringen er det fortsatt maktpåliggende å bidra til å få avskaffet Iraks masseødeleggelsesvåpen uten bruk av militær makt. Regjeringen legger derfor til grunn at saken må til fornyet behandling i FNs sikkerhetsråd, ba­ sert på våpeninspektørenes rapporter. Verdenssamfun­ nets måte å handle på må ha forankring i vedtak i Sikker­ hetsrådet, noe som vil være grunnleggende for Regjerin­ gens videre behandling. Norge må imidlertid ta et selv­ stendig standpunkt, men selvsagt innenfor de rammer som et bindende vedtak i Sikkerhetsrådet setter for alle FNs medlemsland. Både i den tiden Norge var medlem av Sikkerhetsrå­ det og senere har Regjeringen konsekvent holdt fast ved at det er FN­sporet som skal følges. Dette er ikke uttrykk for noen handlingslammelse, men det er et grunnleggen­ de veivalg vi har tatt ut fra den rolle Sikkerhetsrådet er gitt av det internasjonale samfunn. Hva innebærer dette i praksis? For det første har vi gjennom resolusjon 1441 lagt et betydelig press på regimet i Bagdad, ikke minst ved at det i resolusjonen uttrykkelig slås fast at manglende sam­ arbeidsvilje fra Iraks side vil kunne få de alvorligste føl­ ger for landet. Vi har ikke villet svekke presset på Sad­ dam Hussein ved å konkludere før Sikkerhetsrådet har hatt saken til ny behandling. For det andre innebærer det at våpeninspektørene må få tid og anledning til å gjøre den jobben de skal gjøre, og at de gis all mulig støtte, slik både UNMOVIC og IAEA har bedt om. Etter å ha sett dagens medieoppslag vil jeg igjen minne om at det nettopp var langs disse lin­ jer jeg uttalte meg etter at inspektørene fremla sin første rapport 27. januar i år. Vi må stille oss åpne for alle kon­ struktive forslag som kan bidra til en fredelig løsning på konflikten, forutsatt at Irak samarbeider. For det tredje skal beslutningen om veien videre ligge i Sikkerhetsrådet. Denne skal være basert på et så godt faktuelt grunnlag som mulig. Grunnlaget må være på plass før Sikkerhetsrådet tar vanskelige valg om veien vi­ dere. Noen har hevdet at dette er en uklar holdning. Det er feil. Det valget som er gjort, innebærer imidlertid at vi hverken kan, vil eller bør krysse noen broer før vi kom­ mer til elven. Våpeninspektørene vil i morgen rapportere på nytt til Sikkerhetsrådet. Uten klare indikasjoner på at Irak vil være rede til aktivt å samarbeide med våpeninspektørene og imøtekomme påleggene fra Sikkerhetsrådet fullt ut og uten forsinkelser, vil vi stå overfor en ytterst alvorlig si­ tuasjon. Det vil imidlertid ikke være riktig av meg på for­ hånd å spekulere i hva Sikkerhetsrådet til slutt vil kon­ kludere med. Men la meg gjenta: Det er viktig at alle farbare veier til en løsning uten bruk av militære midler etterprøves. Og la meg enda en gang gjenta: Den mest farbare veien sitter myndighetene i Bagdad med portnøkkelen til: De kan etterkomme FNs pålegg. Jeg føler behov for også å si noen ord om behandlin­ gen av Irak i NATO. De allierte konsultasjoner dreier seg om å ivareta Tyrkias sikkerhetspolitiske interesser. Tyrkia føler sin sikkerhet truet av Irak dersom det skulle bryte ut krigshandlinger, og har derfor benyttet sine rettigheter som NATO­medlem til å bringe dette spørsmålet inn for NATOs råd. Det er utelukkende tale om defensive bered­ skapstiltak som på ingen måte foregriper det arbeid som pågår i FNs sikkerhetsråd om avskaffelse av Iraks masse­ ødeleggelsesvåpen. Det er grunn til å merke seg at skillet i allierte syns­ punkter om planleggingen av slike defensive beredskaps­ tiltak ikke går på tvers av Atlanteren. Mens 14 europeis­ ke allierte har stått sammen med USA og Canada om et snarlig vedtak, er det bare Tyskland, Frankrike og Belgia som har inntatt et annet syn. Og den skillelinjen som måtte gå, går altså tvers gjennom Europa. For Norge er det selvsagt av aller største viktighet at alliansesolidariteten bevares. Jeg håper derfor at det skal la seg gjøre å komme frem til et NATO­vedtak så raskt som mulig. Saker av betydning for internasjonal fred og sikkerhet skal behandles av FNs sikkerhetsråd, og vedtak må ha hjemmel i FN­pakten og gjeldende folkerett. Dette har vært grunnleggende for oss i behandlingen av Irak­spørs­ målet så vel som i andre saker vi fikk oss forelagt som medlemmer av Sikkerhetsrådet. For oss er det av største viktighet at man ikke rokker ved dette prinsippet. Det kollektive sikkerhetssystem som følger av FN­pakten, må ikke undergraves. Selv om de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet dominerer mye av arbeidet i rådet, er det en entydig erfa­ ring fra vårt eget toårige medlemskap at også de mindre land har innflytelse. Men det fordrer vilje til å sette inn de nødvendige ressurser. En av våre viktigste erfaringer fra medlemskapet er at gode resultater oftest står og faller med at det lykkes å samle rådets medlemmer bak de vedtak som fattes. Jeg tror jeg tør påstå at vi bidrog til bred oppslutning om de sakene vi prioriterte å arbeide med, i første rekke Afrika, Midtøsten og Afghanistan, samt kampen mot internasjo­ nal terrorisme og sanksjonsreform for Irak. Debattene om Midtøsten var -- som så ofte tidligere -- preget av kon­ flikt, men under vårt formannskap samlet rådet seg om to viktige resolusjoner om situasjonen i dette området. Ar­ beidet med disse sakene skal vi nå føre videre i andre fora. Vår rolle som leder av sanksjonskomiteen for Irak gav oss en sentral stilling i arbeidet med å reformere sanksjo­ 13. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2003 1893 nene. Vi fikk bred oppslutning om disse reformene, som gjør det mulig å ivareta sivilbefolkningens humanitære behov og samtidig være mest mulig effektive i arbeidet med å hindre at regimet utvikler nye masseødeleggelses­ våpen. I dette arbeidet kunne denne regjering basere seg på det verdifulle arbeidet som den forrige regjering had­ de nedlagt. Til tross for dette og på tross av at Irak kan selge ube­ grensede mengder olje, har regimets prioriteringer gjen­ nom FNs «olje for mat»­program gjort at store deler av den irakiske sivilbefolkningen har en vanskelig humani­ tær situasjon. Norge har derfor gjennom flere år støttet en rekke humanitære programmer i Irak, både gjennom norske frivillige organisasjoner og gjennom FN­syste­ met. Norge bidrar også til FNs krise­ og beredskapsfond. Vi følger selvsagt den humanitære situasjonen i Irak nøye. Skulle utviklingen tilsi det, vil vi, sammen med FN, andre internasjonale organisasjoner og norske frivil­ lige organisasjoner, være rede til å bidra på kort varsel. Jeg vil i denne forbindelse minne om at vi, sammen med de frivillige organisasjonene og norske produsenter av nødhjelpsprodukter, har etablert et særskilt beredskaps­ system. Konflikten mellom israelere og palestinere har den siste tiden havnet i skyggen av oppmerksomheten rundt Irak­konflikten. En løsning på begge disse konfliktene er imidlertid en viktig forutsetning for en langsiktig fredelig utvikling i regionen. Som følge av vårt årelange engasjement har Norge et medansvar for at denne konflikten ikke blir glemt, og for at det internasjonale samfunn gjør sitt ytterste for å bidra til å løse de store utfordringer Det palestinske om­ rådet står overfor. En løsning kan bare finnes ved at man snarest begynner realiseringen av visjonen om de to stater -- Israel og Palestina -- som kan leve side om side i fred. I egenskap av formann for komiteen for internasjonal bistand til palestinerne, AHLC, har Norge innkalt til et giverlandsmøte i London førstkommende tirsdag og ons­ dag. Hovedfokus for møtet vil være den humanitære situasjonen blant palestinerne. Men vi vil selvsagt også legge stor vekt på å forsøke å bidra til at de berørte aktø­ rer kan få den nødvendige politiske prosessen i gang igjen så snart som mulig. AHLC­møtet vil for øvrig bli etterfulgt av et møte i den internasjonale gruppen som bistår palestinerne med deres reformarbeid. Her har vi fra norsk side deltatt ak­ tivt, bl.a. som koordinator for dette arbeidet lokalt. Like­ ledes planlegger den såkalte Kvartetten, som består av spesialutsendinger fra USA, Russland, FN og EU, å sam­ les i kjølvannet av AHLC. På den måten vil arrangemen­ tet i London forhåpentligvis bidra til at det utløses et ster­ kere internasjonalt politisk og humanitært fokus på kon­ flikten mellom Israel og palestinerne. Økonomisk nedgang i store deler av verden, finans­ kriser og arbeidsledighet kombinert med pessimisme når det gjelder den videre utviklingen i verdensøkonomien, preger det økonomiske nyhetsbildet. Både politisk og økonomisk er derfor behovet for samarbeid over lande­ grensene større enn noen gang. WTO­forhandlingene kan bidra til å avhjelpe denne vanskelige situasjonen. Forrige gang jeg redegjorde for Stortinget om WTO, var forut for WTOs 4. ministerkonferanse i Doha i no­ vember 2001. Ministerkonferansen viste at til tross for en turbulent verdenssituasjon -- så kort tid etter den 11. sep­ tember -- var det mulig for 142 medlemsland å bli enige om et mandat som var balansert, og som reflekterte ulike lands prioriteringer og synspunkter. Dette var startskud­ det for en ny runde med WTO­forhandlinger. Vel ett år etter er forhandlingene godt i gang. Det for­ handles bl.a. om handel med tjenester, landbruk, mar­ kedsadgang for industrivarer inkludert fisk og fiskepro­ dukter, antidumping og subsidier og enkelte aspekter ved avtalen om immaterielle rettigheter -- den såkalte TRIPS­ avtalen. I tillegg forhandles det om hvordan utviklings­ landenes spesielle behov skal ivaretas innen rammen av WTO­regelverket. Den pågående forhandlingsrunden i WTO skal etter planen sluttføres innen 1. januar 2005. Forhandlingene føres etter prinsippet om at ingenting er avgjort før alt er avgjort. Det betyr at interessene på de ulike områdene må ses i sammenheng. Landbruk er kanskje det vanskeligste forhandlings­ området, ikke minst fordi landbruksproduksjon og han­ del med landbruksvarer har en samfunnsmessig betyd­ ning som går langt utover de rene økonomiske verdier. Forhandlingene er en videreføring av den reformen som ble påbegynt under Uruguay­runden. Partene forpliktet seg da til vesentlige reduksjoner med hensyn til toll på jordbruksvarer og nedskjæringer på landbruksoverførin­ ger. Det vi nå forhandler om, er hvor store disse reduk­ sjonene skal være. Svært mange av medlemslandene har offensive interes­ ser på landbrukssektoren. Dette gjelder også mange av utviklingslandene, som krever adgang til industriland­ enes markeder og fjerning av eksportstøtte, men som samtidig ønsker å beskytte sine egne markeder. Partene står imidlertid svært langt fra hverandre, og våre ut­ gangsposisjoner er satt under sterkt press. Vi må derfor være forberedt på at resultatet av forhandlingene kan få stor betydning for norsk landbruk. Norge har betydelige offensive interesser når det gjel­ der markedsadgang for industriprodukter, herunder på fiskeriområdet. Det gjelder både å få fjernet toll og sikre et bedre og mer forutsigbart regelverk for antidumping. I forhandlingene om revisjon av antidumpingavtalen er vår hovedmålsetting å bidra til at avtalen ikke skal kunne benyttes av andre medlemmer til vilkårlig å stenge nors­ ke varer ute fra sine markeder. Tjenesteforhandlingene har stort sett gått smertefritt så langt. Dette er gledelig fordi tjenestesektoren står for en betydelig del av veksten i norsk eksport. Norge har derfor interesse av å sikre bedre markedsadgang for våre eksportbedrifter på verdensmarkedet. Samtidig ligger de kravene vi har mottatt så langt, i hovedsak innenfor det vi allerede har gjennomført nasjonalt. Et sentralt prinsipp i tjenesteavtalen er for øvrig at medlemmene selv bestem­ mer hvilke forpliktelser de vil påta seg, noe som utvik­ 13. feb. -- Samtykke til ratifikasjon av protokoll av 27. juni 1997 om samordn. av Den internasjonale Eurocontrol­konvensjonen om flysikring mv. Trykt 3/3 2003 2003 1894 lingslandene fremhever som tjenesteavtalens viktigste fortrinn. I forberedelsene til forhandlingene var utviklingsland­ enes krav om særordninger på en rekke områder et sen­ tralt tema. Ettersom forhandlingene skrider frem, blir det stadig tydeligere at utviklingslandene ikke er noen ensar­ tet gruppe. Deres offensive og defensive interesser varie­ rer. Majoriteten av utviklingslandene er interessert i landbruk og tekstiler, mens andre også har offensive interesser innen et bredt spekter av industrivarer. Norge har gjennomført toll­ og kvotefri markedsad­ gang for alle varer fra de minst utviklede land. Problemet for disse landene er imidlertid at de ofte ikke er i stand til å imøtekomme de kvalitetskrav som mange av import­ landene stiller. Bistand er derfor nødvendig dersom de skal kunne nyttiggjøre seg den markedsadgangen de ny­ ter godt av. I Doha var erklæringen om patentrettigheter og folke­ helse en medvirkende årsak til at mandatet for forhand­ lingene kom på plass. Erklæringen slår fast at TRIPS­av­ talen hverken er eller skal være til hinder for å håndtere nasjonale folkehelseproblemer. Dette betyr i praksis at i en krisesituasjon kan patentrettigheter settes til side for at et land skal kunne skaffe rimelige medisiner ved å produ­ sere dem selv. Det arbeides nå med å finne et regelverk som vil gjøre det mulig også for de fattigste utviklings­ landene uten egen produksjonskapasitet å skaffe seg ri­ melige medisiner. Global samhandling styrkes av og må derfor gå hånd i hånd med regionalt samarbeid. Ingen region opplever for tiden en så intens integrasjon som vår egen region, Eu­ ropa. Med de historiske utvidelsesvedtakene på NATOs toppmøte i Praha i november og EUs toppmøte i Køben­ havn i desember vil de siste politiske levninger av den kalde krigens skillelinjer i Europa fjernes. I NATO pågår nå tiltredelsesforhandlinger med de syv inviterte landene for fullt, og de skal etter planen være fullført i løpet av mars. EU på sin side er ferdig med forhandlingene med ti fremtidige medlemsland, og tiltredelsesavtalene undertegnes om to måneder. Både i EU og NATO vil utvidelsene tre i kraft i mai 2004. Det vil representere enda et tidsskille. De nært forestående utvidelsene av NATO og EU vil bidra til økt sikkerhet og stabilitet i Europa. Vår felles evne til å møte dagens og morgendagens utfordringer vil bli styrket. Derfor har Norge gitt sin fulle støtte til utvi­ delsesprosessene. Det er viktig å opprettholde det momentum i retning av alleuropeisk samarbeid og stabilitet som nå er opp­ nådd. Økonomiske skillelinjer forsvinner ikke automa­ tisk selv om de politiske overvinnes. Fra norsk side hilser vi derfor velkommen at EU i København bekreftet det europeiske perspektiv for Tyrkia og også landene på Vest­Balkan og la ny kraft bak ønsket om å styrke for­ bindelsene med Russland, Ukraina, Moldova og Hvite­ russland. Målet er regional stabilitet og samarbeid med støtte til demokratiske og økonomiske reformer. Det er også gledelig at man på EUs toppmøte i Køben­ havn kom til enighet om allierte ikke­EU­lands deltakel­ se i EU­ledede militære operasjoner. Vårt forhold til EU på det sikkerhetspolitiske området er nå mer avklart, og vi kan se frem til økt samarbeid mellom EU og NATO om krisehåndtering og konfliktløsning. Nå som deltakerordningene har falt på plass, kan også avtalen om EUs adgang til å benytte NATOs ressurser i en krisesituasjon ferdigstilles. Som et resultat av dette må vi forvente en utvikling der EU overtar ansvaret for flere fredsbevarende operasjoner. Vi må sikre oss at de delta­ kerordninger vi nå har fått overfor EU på det forsvars­ og sikkerhetspolitiske området, tilfredsstiller Norges be­ hov. Norsk medvirkning i ulike europeiske sikkerhets­ og forsvarspolitiske tiltak er en viktig oppgave for Regje­ ringen, bl.a. i Makedonia og Bosnia. Avslutningsvis vil jeg gi en kort omtale av utviklingen i vårt miljøsamarbeid med Russland. På miljøsiden har vi gjennom mange år bidratt til å øke sikkerheten ved atom­ installasjoner og sikre atommateriale og radioaktivt av­ fall hos vår store nabo i øst. Denne virksomheten har etter den 11. september 2001 fått ny aktualitet. Arbeidet med å hindre spredning av spaltbart og strålefarlig mate­ riale og forebygge terrorisme er kommet høyt på den in­ ternasjonale dagsordenen. Vi har under vår Atomhandlingsplan brukt betydelige midler på å sikre atommateriale og farlige strålingskilder i Russland. Blant annet har vi samlet inn en rekke stron­ tiumbatterier som leverer strøm til fyrlykter i nordområ­ dene. De har meget høy radioaktiv stråling og kan nyttes til å lage såkalte skitne bomber. Vi har nå også forpliktet oss til å finansiere opphugging av to russiske atomubåter. Dette arbeidet vil bli innledet i nær fremtid. Vi er for øvrig i disse dager i kontakt med medlemme­ ne av G8 med sikte på bedre å kunne koordinere vårt ar­ beid, med den betydelige innsatsen som gjøres fra disse lands side. Felles for de utfordringer jeg har nevnt i min redegjø­ relse, er at de bare kan løses gjennom internasjonalt sam­ hold og samarbeid, det være seg globalt eller regionalt. Regjeringen vil påse at Norge fortsatt tar sin del av dette ansvaret. For det er i Norges nasjonale egeninteresse å ar­ beide for et internasjonalt samfunn basert på FN­pakten, folkeretten og et forpliktende mellomstatlig samarbeid. K j e l l E n g e b r e t s e n hadde her overtatt presidentplassen. Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­ terens redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte. -- Dette anses vedtatt. S a k n r . 2 Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til rati­ fikasjon av protokoll av 27. juni 1997 om samordning av Den internasjonale Eurocontrol­konvensjonen om sam­ arbeid om flysikring av 13. desember 1960, etter ulike endringer (Innst. S. nr. 116 (2002­2003), jf. St.prp. nr. 34 (2002­2003)) Forhandlinger i Stortinget nr. 125 13. feb. -- Forslag fra repr. Sørensen og Jacobsen om miljøsertifisering av tømmer og trevirke S 2002--2003 2003 1895 Christopher Stensaker (FrP) (ordfører for saken): Norge ble i 1993 part i Den internasjonale Eurocon­ trol­konvensjonen om samarbeid om flysikring av 13. desember 1960, og siden den gang har denne gjen­ nomgått ulike endringer som gjør den til et godt verktøy på flysikringsområdet. Eurocontrol har som hovedoppgave å være et planleg­ gings­ og koordineringsorgan for lufttrafikktjenesten samt å innkreve underveisavgifter på vegne av medlems­ statene. I dag er 31 stater fullverdige medlemmer av Eurocontrol, som er den europeiske organisasjonen som innehar den ekspertise og de ressurser som er nødvendi­ ge for å planlegge sammensatte programmer for å for­ bedre lufttrafikken i Europa, og å overvåke gjennom­ føringen av disse. I disse turbulente tider, der man ser i media at strids­ vogner beskytter Heathrow flyplass utenfor London, og at økte sikkerhetstiltak settes i verk på flyplassene rundt om i verden, er det viktig at man ikke glemmer den ordi­ nære flysikkerheten mellom flyplassene. I den forbindel­ se er det meget viktig med et felles regelverk for flysik­ kerhet, og det foreliggende dokument som vi nå behand­ ler vedrørende ratifikasjon av Eurocontrol­konvensjo­ nen, er meget bra for den videre utvikling av flysikkerheten og lufttrafikktjenesten gjennom Europa. En forenkling av regelverket, som konvensjonen legger opp til, vil føre til at vi får færre kontrollsentraler og der­ med mindre utgifter, men det vil også føre til at flyene kan passere gjennom europeisk luftrom på en tryggere måte. Det vil jo være slik at dess færre aktører som skal inn i bildet for å navigere/lede flyene underveis, desto mindre fare er det for at det oppstår misforståelser, som igjen kan føre til ulykker. I denne konvensjonen får Norge den innflytelse vi bør ha i utvikling av regelverk innen lufttrafikktjenesten, gjennom et fullt medlemskap i Eurocontrol. For Norge betyr dette at vi som fullt medlem kan være aktivt med på å påvirke utviklingen av regelverket og standarder in­ nen lufttrafikkledelse og sikkerhet. I lys av EUs nylig vedtatte regler for etablering av et felles europeisk luftrom forsterkes viktigheten av at Norge deltar aktivt i flysikringsarbeidet innenfor Euro­ control. Det vil fremdeles være norske flygeledere som tar seg av trafikken i norsk luftrom, gjennom et felles regelverk. At det er Luftfartstilsynet som representerer Norge i de styrende organer i Eurocontrol, og som har hatt anled­ ning til å være med i arbeidet rundt utviklingen av den nye Eurocontrol­konvensjonen, mener komiteen er vik­ tig. Dermed har vi kunnet fremføre de spesielle forhold som gjør seg gjeldende i det relativt store norske luftrom­ met. Ved EUs inntreden i Eurocontrol er det klart at fel­ lesskapet får stor innflytelse på regelverkets utvikling in­ nen lufttrafikkledelse, ATM. Likevel er det Eurocontrol som utvikler regelverket, og som deretter, for EU­landenes del, gjøres til EU­rett gjennom fellesskapets vanlige lovgivningsprosedyrer. Denne Eurocontrol­konvensjonen vil lette gjeldende prosess ved tildeling av luftromsslots ved at statenes ka­ pasitet samordnes fra en sentral i Brussel, CFMU, slik at luftfartøyene til enhver tid blir tildelt den best mulige rute for gjennomføringen av flygingen. Det er viktig at Eurocontrol blir tillagt myndighet til å overvåke oppføl­ ging av regelverket hos de involverte aktører, samt myn­ dighet til å gripe inn dersom dette ikke er gjort på en til­ fredsstillende måte. Stadig flere benytter fly for transport over større av­ stander, og selv om trafikken nå har stagnert noe på grunn av vår urolige verden, vil det faktum at flyreiser er trygge i forhold til mange andre transportmidler og et godt regelverk føre til at folk føler seg trygge ved å be­ nytte fly, og det mener jeg at denne konvensjonen legger opp til. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2. (Votering, se side 1909) S a k n r . 3 Innstilling fra utenrikskomiteen om forslag fra stor­ tingsrepresentantene Heidi Sørensen og Bjørn Jacobsen om miljøsertifisering av tømmer og trevirke (Innst. S. nr. 122 (2002­2003), jf. Dokument nr. 8:144 (2001­2002)) Lars Rise (KrF) (ordfører for saken): Det forslaget vi skal ta stilling til her i dag, har som formål å beskytte den tropiske regnskogen. Og selv om det ikke blir flertall for at Norge uavhengig av internasjonale forhandlinger skal innføre en obligatorisk merkeordning omgående, ønsker en samlet komite vidtgående tiltak for å ta vare på regnskogen. En samlet komite mener at det er viktig at noen land går foran og setter i verk tiltak for å redde regnskogen. Vi tror at slike tiltak også vil kunne bidra til å sette nytt fokus på behovet for framdrift i de internasjo­ nale forhandlingene for bærekraftig bruk og vern av sko­ gen. Å ta vare på den tropiske regnskogen betyr at vi tar vare på den viktigste ressursbasen for biologisk mang­ fold, og har betydning for klima gjennom binding av kar­ bon. Den tropiske regnskogen dekker i dag 6 pst. av jor­ das overflate, og mellom 50 og 80 pst. av alle plante­ og dyrearter i verden finnes i regnskogen. Vi vet at de gene­ tiske ressursene i regnskogen er utgangspunktet for man­ ge medisiner og livsviktige vaksiner, og også for utvik­ lingen av nye medikamenter. Kristelig Folkeparti er svært opptatt av å få til en bæ­ rekraftig utvikling, og vi vet at avskoging er en alvorlig trussel mot dette. Uttaket av tropisk tømmer er i dag langt større enn det som er forsvarlig. Hvert år ødelegges 150 000 km 2 med tropisk skog -- det tilsvarer nesten halve arealet av Norge. Bare i løpet av 1990­tallet for­ svant 8 pst. av de tropiske skogsområdene i verden, og drivkraften er kortsiktig fortjeneste uten noen vurdering av hvordan hogsten kan gjøres bærekraftig forsvarlig. Kristelig Folkeparti er opptatt av avskoging og hogst også fordi det har alvorlige følger for mange utviklings­ land i dag. Det rammer de aller fattigste. Hogsten fører til at jordsmonnet vaskes bort og tørkes ut, og urfolk og andre folkegrupper som er avhengig av ressursene i sko­ 125 13. feb. -- Forslag fra repr. Sørensen og Jacobsen om miljøsertifisering av tømmer og trevirke 2003 1896 gen, mister livsgrunnlaget sitt. Hogsten ødelegger uer­ stattelige naturverdier som har vært utviklet gjennom tu­ sener av år. I denne prosessen ser Kristelig Folkeparti det også som viktig at vi ikke innfører tiltak som utilsiktet rammer fattige land som driver bærekraftig skogsdrift med tømmereksport som viktigste inntektskilde. Vi ønsker å arbeide i samarbeid med de fattigste landene for å fremme en bærekraftig utvikling. Det var derfor svært positivt at utviklingsminister Hilde Frafjord John­ son i Johannesburg fikk i stand en intensjonsavtale der en viktig målsetting er å få slutt på import av ulovlig hogd tømmer fra Indonesia. Håpet er at slike avtaler kan bidra til å få hogst og handel innenfor legale og bæ­ rekraftige rammer, slik at vi kan sikre rettigheter, bedre livsvilkår og bekjempe fattigdom blant urbefolkningen som lever i regnskogen. Dette er en forutsetning om vi skal klare å bevare det som er igjen av verdens regnsko­ ger. Bakgrunnen for at vi må handle fra norsk side, er at en rekke produkter som finnes på markedet i Norge, lages av ødelagt regnskog. Det gjelder særlig byggevarer som parkett, ytterdører og garasjeporter, men også terrasse­ gulv, kjøkkeninnredninger og baderomsutstyr. Selv om importen av tropisk virke til Norge er liten i verdensmå­ lestokk, er det viktig at vi også tar dette alvorlig. De fatti­ ge landene skal ikke ta belastningen alene. Det er viktig å feie for egen dør, og det er ikke slik at flertallet mener at man passivt skal vente med tiltak til det foreligger inter­ nasjonal enighet om en merkeordning. Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å unngå im­ port av tropisk tømmer som ikke fremmer en bærekraftig utvikling. Statsråd Norman har bedt Statsbygg og alle de­ partement om å sørge for at trevirke fra utryddingstruet regnskog ikke blir brukt i statlige bygg, Regjeringen har tatt initiativ til prosjektet Grønn Stat, der «grønne inn­ kjøp» er et av satsingsområdene, og miljøvernminister Brende har sendt brev og oppfordret byggevarebransjen til å unngå import av tropisk tømmer. Bransjen har re­ spondert positivt på dette. I Norge må vi derfor både arbeide for å hindre omset­ ning av ulovlig hogst og fremme tiltak som kan øke om­ setningen av treprodukter basert på bærekraftig skog­ bruk. Her spiller sertifiseringsordningen en sentral rolle. I dag finnes det ingen slike internasjonale ordninger, men det er nødvendig for at sertifisering skal ha god effekt og for å sikre at ordningene er i samsvar med våre andre in­ ternasjonale forpliktelser. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at Regjeringen vil arbeide sammen med andre lands regjeringer for å finne bilaterale og multilaterale løsninger som sikrer lovlig og bærekraftig skogbruk glo­ balt. I Johannesburg vant vi en stor seier ved at internasjo­ nale miljøavtaler skal være likeverdige og gjensidig støt­ tende. Det skal vi bruke som utgangspunkt i vårt videre arbeid. Gunhild Øyangen (A): Avskoging er et alvorlig in­ ternasjonalt miljøproblem. Verdens regnskogareal krym­ per drastisk. Dette kan i sin tur lede til alvorlige klima­ forstyrrelser og føre til tap av verdifullt og uerstattelig genmateriale. Mange land overutnytter skogressursene sine på grunn av fattigdom. Ulovlig hogst er også et stort problem i mange land og medfører at avskogingsraten øker, det biologiske mangfoldet utarmes og myndighete­ ne fratas inntektene fra virksomheten. Det er stort behov for tiltak som kan stanse avskoging og fremme en bærekraftig skogforvaltning. Problemstillingen handler i aller høyeste grad om for­ holdet mellom den rike og den fattige delen av verden. En stor del av verdens skogområder ligger i den tredje verden. Det er klart at de fattige landene ikke alene kan ta belastningen med å opprettholde et biologisk mangfold og en forsikring mot klimaendringer. Bistand for å frem­ me en bærekraftig ressursforvaltning i berørte utviklings­ land er derfor helt sentralt. Her både kan og bør Norge gjøre en jobb. Det er prisverdig at representantene Sørensen og Ja­ cobsen gjennom dette Dokument nr. 8­forslaget har bi­ dratt til å reise problemstillingen om miljøsertifisering. Men som med de fleste andre globale miljøutfordringer har ensidige handelstiltak liten hensikt. Gjennom interna­ sjonalt samarbeid må vi søke å komme fram til felles løs­ ninger som er i tråd med WTO­regelverket. Komiteen er opptatt av at Norge skal fremme tiltak for å hindre omsetning av tømmer og trevirke som er basert på ulovlig hogst, og ber Regjeringen arbeide aktivt for å finne multilaterale løsninger som sikrer et lovlig og bæ­ rekraftig skogbruk globalt. Det er derfor bra at Regjeringen vil se nærmere på hvordan vi kan få til effektive tiltak mot ulovlig hogd tømmer som samtidig er utformet i samsvar med våre WTO­forpliktelser. Det er viktig å vektlegge tiltak som kan sikre en bære­ kraftig forvaltning av skogressursene, og ikke bare for­ hindre ulovlig hogst. Jeg har merket meg at Regjeringen vil arbeide interna­ sjonalt, i FN og i andre organisasjoner, sammen med andre lands regjeringer for å finne bilaterale og multilate­ rale løsninger som sikrer et lovlig og bærekraftig skog­ bruk globalt. Fra Arbeiderpartiets side støtter vi dette ar­ beidet fullt ut. Når det gjelder globale miljøutfordringer, ser vi nå gang på gang at EU går tungt inn for å finne løsninger. Det er svært gledelig. Det er derfor særlig interessant å se på det arbeidet som pågår i EU på dette området. Det er derfor konstruktivt at Regjeringen vil ta initiativ til et nærmere samarbeid med EU for å identifisere tiltak for å stanse ulovlig hogst av tømmer og fremme bærekraftig skogsdrift i alle deler av verden. Christopher Stensaker (FrP): Når det gjelder av­ skoging og det at man hogger regnskog, er det ikke slik at dette bare består i at større kompanier bruker maskiner til å avskoge områder. Vi må også være klar over at i mange land er det fattige bønder som brenner skog for å bedre sitt livsgrunnlag, der det ikke er mulig å selge tøm­ meret, eller der de ikke har ressurser til å få tømmeret fram. Man brenner da tømmeret i stedet. 13. feb. -- Forslag fra repr. Sørensen og Jacobsen om miljøsertifisering av tømmer og trevirke 2003 1897 Fremskrittspartiet mener derfor at det er viktig at man tar hensyn til et fattig område eller til et lands muligheter for inntekter når man utformer et regelverk. Det må ikke bli slik at tropisk regnskog brennes for å gi plass for et mer lønnsomt landbruk. Vi er også av den formening at der skogsdrift er lønnsomt, skal det tas hensyn til om ny skog blir plantet til erstatning for den skogen som blir hogd, når det gjelder å merke tømmer eller bearbeidet trevirke, som det legges opp til. Fremskrittspartiet viser også til at Regjeringen har gått inn for bekjempelse av fattigdom, og det er i den for­ bindelse viktig at det legges til rette for at den enkelte settes i stand til å livnære seg av eget arbeid i de område­ ne som vi her snakker om. Fremskrittspartiet er også av den oppfatning at pro­ dukter basert på bærekraftig skogbruksdrift som ikke er med i en internasjonal eller nasjonal merkeordning, ikke må stoppes på norsk grense for å beskytte norsk skog­ bruk, og at man ikke bruker argumenter som vern av skog når det egentlig er vern av egne interesser det er snakk om. Bjørn Jacobsen (SV): Eg veit ikkje heilt kvar eg skal begynne, men eg trur eg skal begynne hos Victor -- ikkje nokon kven som helst Victor, men Victor Norman og den grøne staten hans. Har ein jobb hos Victor Norman, er ein garantert at der blir det gjort noko effektivt i forhold til at det ikkje skal vere tropisk tømmer til stades. Der­ som ein slumpar til å ta seg fri i lunsjen og fer bort på eit hagesenter for å kjøpe hagemøblar eller f.eks. parkett, då er ein ute i den private rovdyrmarknaden på eit vis. Der får ein ikkje noka hjelp i forhold til merkeordningar eller i forhold til å få råd og vink om kva ein eigentleg bør kjø­ pe. Så enkelt er det vi snakkar om i dag. Går ein inn på eit av dei forslaga som ligg i desse dokumenta, er det snakk om å få til merkeordningar og informasjon til brukarane for at enkeltindivida i kvardagen òg skal kun­ ne ta val i forhold til miljøet. For å fortsetje vil eg seie at litt av ansvaret for dette ligg hos oss, dersom vi skal sjå på dette internasjonalt. Det er jo her det ligg. Eg har aldri høyrt så mange flotte ord om miljø på så kort tid her i Stortinget som i dag. Men konklusjonen er ikkje der. Det vesle ekstra som skal til, er ikkje til stades, og dei forpliktande tiltaka manglar. Heile denne balletten starta med vår tidlegare stats­ minister Harlem Brundtland, med heile Agenda 21­pro­ sessen, for ikkje å snakke om den lokale Agenda 21­ prosessen, der enkeltmennesket skulle få delta. Og vi jubla då dei i Johannesburg blei einige om at miljøom­ syn skulle vere like viktig som handelsomsyn. Men likevel tør vi ikkje i dag å innføre importrestriksjonar på øydelagd regnskog. I Johannesburg var det også semje om å redde det biologiske mangfaldet, og då er det avgjerande at regnskogen blir bevart. Likevel tør ik­ kje vi i dag å ta mot til oss og innføre forsiktige tiltak som kunne ha monna. Eg vil ta for meg eit av breva som komiteen har fått frå dei tre involverte statsrådane, og det er det vi har fått frå utanriksminister Petersen, som skriv: «Regjeringen vil se nærmere på hvordan man kan få til effektive tiltak mot ulovlig hogd tømmer som sam­ tidig er utformet slik at de er i samsvar med våre WTO­ forpliktelser.» Forslaget som har lege føre, og som vi alle kunne ha stemt for, er ikkje meir radikalt eller meir rabiat enn at vi ber Regjeringa kome tilbake til Stortinget så raskt som mogleg med effektive tiltak mot ulovleg hogd tømmer. Vi har altså berre teke utanriksministeren sine ord på al­ vor og bede Regjeringa om å kome tilbake så raskt som mogleg med slike tiltak. Det er ikkje meir vi har bede om i dag. Men vi har i alle fall kome eit stykke på veg, og kanskje neste gong dette blir behandla her i salen, vil det vere mogleg å få fleirtal for det. Og det ligg -- for all del -- gode idear her, så det er også opp til Regjeringa frivillig å kome tilbake til Stortinget med gode ordningar som vi kan slutte opp om. Derfor fremjar ikkje vi forslaget vårt på nytt. Vi håpar heller på at vi har kome på rett veg, og at den vegen held fram. Frode Hervik (V): Det må vilje og innsats til for å stoppe den alarmerende rovdriften på skog som vi opple­ ver i deler av verden. Situasjonen er prekær når det gjel­ der tropisk regnskog, men problemene er store også i andre deler av verden. Det er altså ikke utelukkende snakk om en regnskogproblematikk. Effektene av avskoging og hogst som ikke er bære­ kraftig, er mange. Utarming av det biologiske mangfol­ det og balansen i økosystemet er kanskje den viktigste trusselen, selv om dette fører til umiddelbare konsekven­ ser lokalt og over tid og også samlet har store globale ef­ fekter, som f.eks. klimaendring. Avskogingen er også en sosial tragedie for mange mennesker, mennesker som er avhengig av skogen for å opprettholde eksistensgrunnlaget. Avskoging dreier seg også om at grunnlaget for øko­ nomisk vekst i fattige land forsvinner. Dette gir kortsik­ tig gevinst for noen få -- mangel på rettferdig fordeling av gevinsten til fordel for noen rike -- mens det er de fattigs­ te av de fattige som mister sitt livsgrunnlag. Dette er forhold som det er viktig å ta med seg, da spørsmålet ikke kun dreier seg om å beholde det biologiske mang­ foldet. Venstre mener at det må iverksettes tiltak for å motar­ beide ulovlig virksomhet/hogst og hindre handel med produkter som stammer fra ulovlig hogd tømmer. Samti­ dig må vi ikke iverksette tiltak som fratar landene mulig­ heter til å eksportere trevirke og treprodukter som er framskaffet på en lovlig måte. Vi må iverksette tiltak som bidrar til at skogforvalt­ ningen og skogbruket gjennomføres etter retningslinjer og prinsipper som det er internasjonal enighet om, og som Norge stadig arbeider for å forbedre gjennom ulike internasjonale organ. Venstre mener at en frivillig sertifiseringsordning vil gi gode resultater, da dette vil bevisstgjøre forbrukerne og gi miljøbevisste produsenter et konkurransefortrinn. Venstre er -- på linje med flertallet i komiteen -- til­ freds med at Regjeringen vil arbeide internasjonalt 13. feb. -- Forslag fra repr. Sørensen og Jacobsen om miljøsertifisering av tømmer og trevirke 2003 1898 sammen med andre lands regjeringer for å finne bilatera­ le og multilaterale løsninger som sikrer lovlig og bære­ kraftig skogbruk globalt. Venstre er også tilfreds med at Regjeringen vil ta ini­ tiativ gjennom FNs skogforum, FNs matvareorganisa­ sjon, Den internasjonale organisasjon for tropisk tøm­ mer, FNs miljøprogram og i de pågående forhandlingene i WTO. Venstre er også fornøyd med at Regjeringen vil ta ini­ tiativ til et nærmere samarbeid med EU om denne saken. Innenfor EU pågår det et betydelig arbeid når det gjelder sertifisering og arbeid mot ulovlig hogst. Til slutt vil Venstre peke på muligheten for at staten gjennom sin innkjøpspolitikk og gjennom det Venstre­ initierte prosjektet Grønn Stat kan gå foran med krav om at alle statlige innkjøp av tømmer og trevirke skal være sertifisert. På denne måten kan staten gå foran som et godt eksempel på en miljøbevisst forbruker som stiller strenge miljøkrav til sine leverandører. Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Først vil jeg gi honnør til forslagsstillerne for å ha satt et meget viktig spørsmål på dagsordenen. Men ulike vurderinger av vir­ kemidler betyr ikke uenighet om målene -- her er vi fak­ tisk helt enige -- og det er et ønske også fra Regjeringens side å ha et like sterkt fokus på å adressere det omfatten­ de problemet som truer tropisk skog og regnskog. Vi vet jo alle at tropisk skog og regnskog er verdens lunger, og at betydningen av å ta vare på disse har stor verdi både i forhold til bevaring av genetisk og biologisk mangfold og i forhold til klimaproblemene. Selv fikk jeg se dette på nært hold ved et besøk på Sumatra på forsommeren i fjor sammen med miljøvern­ ministeren. Områdene som var hogd, og ikke minst ulov­ lig hogd i nasjonalparker, var enorme. Vi fløy over områ­ der som synliggjorde at her var det ikke mange som fulg­ te regelverket. Verdensbanken sier at etter alt å dømme vil Sumatra i 2005 være uten regnskog. Det er dramatisk. Det er ingen tvil om at her må et omfattende internasjo­ nalt samarbeid til for å få bukt med problemet. Situasjonen er aller verst globalt for den tropiske sko­ gen. Et viktig bidrag fra Norge og andre industriland er derfor bistand for å fremme en bærekraftig ressursfor­ valtning i de ulike utviklingslandene. Regjeringen legger stor vekt på at tiltak som vurderes for å fremme bærekraftig skogbruk og hindre omsetning av ulovlig hogd tømmer, ikke utilsiktet rammer fattige land som driver bærekraftig skogbruk, med tømmer­ eksport som en viktig inntektskilde. Så her må vi klare å ha flere tanker i hodet samtidig: Å adressere den ulovlige hogsten og ta fatt i den -- og det gjør vi nå i oppfølgingen av samarbeidet på miljøområdet med Indonesia, som re­ presentanten Rise var inne på -- men også å ha et syn for bærekraftig forvaltning i de u­land som driver med dette. Derfor må vi ha både handelspolitiske og utviklingspoli­ tiske perspektiver med oss hele veien i dette arbeidet. Statlige tiltak for omsetning av tømmer kan ikke base­ res på vurderinger bare fra frivillige organisasjoner, og det er litt av grunnlaget for den linjen Regjeringen har lagt seg på i denne saken. De må ha grunnlag i interna­ sjonale mellomstatlige ordninger. Når det er sagt, er det selvfølgelig også den mest robuste ordningen. Hvis man nå kan få til et sterkt internasjonalt multilateralt samar­ beid på dette området -- og EU har begynt -- har vi en helt annen mulighet til et mye sterkere virkemiddelapparat på dette området. Derfor er det også nødvendig å sikre at kriteriene er ikke­diskriminerende, etterprøvbare og i samsvar med internasjonale forpliktelser. For vi må også unngå en situasjon der lovlig hogd tømmer fra et land med bærekraftig skogforvaltning stanses ved grensen fordi det kommer fra skogarealer som i dag ikke omfattes av de eksisterende sertifiseringsordningene. Så dette er perspektiver som vi må ha med oss når vi drøfter denne saken. Tiltak som iverksettes fra norsk side for å hindre om­ setning av tømmer og trevirke som er basert på ulovlig hogst, må være i tråd med våre internasjonale forpliktel­ ser på andre områder. Regjeringen vil derfor se nærmere på hvordan man kan få til effektive tiltak som både adresserer problemet, og som er utformet slik at de er i samsvar med våre WTO­forpliktelser, og at likeverdighet mellom internasjonale miljøavtaler og WTO­forpliktel­ sene slik blir ivaretatt. Likeverdighetsprinsippet var det vi klarte å bevare i de ulike forhandlingene i Johannesburg på dette området. Nå var ikke Johannesburg stedet for å forhandle WTO­ og miljøavtalene, så det vil vi gjøre i oppfølgingen av Doha­runden og WTO­forhandlingene som nå pågår i Genève. Disse forhandlingene vil derfor fortsatt måtte adressere dette problemet. Den norske posisjonen her er helt klar: Likeverdighet og gjensidig støtte mellom disse to avtaleverkene. Regjeringen vil arbeide internasjonalt sammen med andre lands regjeringer for å finne bi­ og multilaterale løsninger som sikrer lovlig og bærekraftig skogbruk. Her kan jeg love -- og det har vi også meddelt i brev -- at vi vil øke innsatsen. Jeg har også sagt dette i forbindelse med St.prp. nr. 1 for 2002­2003, hvor utviklingssamarbeidet vil være viktig for å adressere problemene med hogst og avskoging i forhold til tropisk regnskog. Vi gjør altså dette bilateralt. Og for tømmereksporterende land vil vi, i nært samarbeid med EU, adressere merkingsproblemet og finne multilaterale løsninger på dette området. Vi vil også ta initiativ i relevante internasjonale fora, som også andre representanter har vært inne på her. I tillegg til å jobbe multilateralt ved å se på merkeord­ ninger og jobbe videre på sertifiseringssiden, vil vi altså jobbe mer aktivt for å øke innsatsen på utviklingssiden. Den innsatsen vil innebære bl.a. den type samarbeid som vi nå går inn i med Indonesia. Men det vil også innebære mer innsats for å hindre ulovlig hogst og sikre bærekraf­ tig forvaltning i mange av de landene som vi har samar­ beid med. Dette har vi reflektert i budsjettproposisjonen. Det å sikre det som er igjen av det biologiske mangfol­ det, vil for meg være en viktig måte å følge opp forplik­ telsene fra Johannesburg på. Presidenten: Det blir replikkordskifte. 13. feb. -- Samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet mv. 2003 1899 Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar for alt skryt. Det vi er einige om, er at dette er eit alvorleg problem, og at det hastar, så no bør vi jobbe vidare med det. Eg går ut frå at statsråden uoppfordra og i så mange høve og samanhengar som mogleg vil kome tilbake til dette pro­ blemet. Eg har berre lyst til å spørje om ho kan bekrefte at ho både i utgreiingar og i alle andre samanhengar uoppfordra vil kome tilbake og halde Stortinget orientert om kvar saka står, for den er svært viktig. Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er helt enig med representanten i at dette er meget viktig. Vi er tre statsråder som har hver vår del av ansvaret for oppfølgin­ gen på dette området. Og jeg vil klart si at vi ikke trenger å bli halt til Stortinget for å snakke om et spørsmål som dette. Vi vil selvfølgelig holde Stortinget orientert. Uten­ riksministeren vil holde Stortinget orientert om de inter­ nasjonale multilaterale sider av oppfølgingen som han har ansvar for, jeg vil selvfølgelig gjøre det på mitt områ­ de, og Børge Brende vil gjøre det i forhold til det multila­ terale engasjementet på miljøområdet. Når det gjelder utviklingssamarbeidet, kan jeg jo bare si til representanten Jacobsen at dersom han også kan sørge for at jeg kan komme og holde en utviklingspoli­ tisk redegjørelse i Stortinget, vil jeg mer enn gjerne bru­ ke mye av tiden til å snakke om dette spørsmålet. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 3. (Votering, se side 1909) S a k n r . 4 Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjo­ nale utviklingsfondet (IDA) -- Del II Generelt om Ver­ densbanken og Norges rolle i dens styrende organer og virksomhet (Innst. S. nr. 119 (2002­2003), jf. St.prp. nr. 33 (2002­2003) -- Del II) Finn Martin Vallersnes (H) (ordfører for saken): Spørsmålet om den politikk som legges til grunn for virksomheten i Verdensbanken, har vært en gjenganger som tema i utenrikskomiteen i snart et år, idet en har møtt saken i ulike sammenhenger. Det begynte vel med Dokument nr. 8­forslaget vedrørende SAPRIN­nettver­ kets rapport, hvor en ble enig om at en gjerne ville ha en oppfølging og en litt bredere debatt på et senere tids­ punkt. Komiteen var innom det i forbindelse med bud­ sjettet for i år. Så kom påfyllingsproposisjonen til IDA, som i første omgang ble behandlet før jul når det gjaldt selve kapitalpåfyllingen, og hvor vi tar den generelle de­ len i dette dokumentet som vi har til behandling i dag. Det er vel riktig å si at komiteen imøteser at en også i fremtiden vil få anledninger til oppfølgende redegjørel­ ser. En anledning kan være fremtidige fremleggelser av proposisjon om påfylling til IDA, men det kan også være andre muligheter som komiteen eventuelt kan diskutere med statsråden. En samlet komite har særlig merket seg gjennomgan­ gen av strukturtilpasningsprogrammene og den konse­ kvensen en har tatt av både de erfaringene og den kritik­ ken som disse programmene har forårsaket. Det er en samlet komite som støtter den langsiktige linjen som har vært ført av Norge og de nordiske land for å endre ban­ kens strategier og policy på dette området, og en vil un­ derstreke viktigheten av prosessene rundt nasjonale stra­ tegier for utvikling, de såkalte PRSP­ene, fattigdomsre­ duksjon og gjeldsletteinitiativet HIPC, hvor det må leg­ ges avgjørende vekt på å øke de offentlige utgiftene til helse, utdanning og andre formål spesielt innrettet mot de fattigste. Komiteens flertall benytter også anledningen til å understreke at redusert fattigdom fortsatt må være det viktigste anliggende for banken i fremtiden. Verdensbanken er ledende i arbeidet med å utvikle evalueringsmetoder for måloppnåelse og det nødvendige verktøy for å gjennomføre slikt arbeid. Ved fremtidige rapporteringer av denne art, imøteser komiteen spesielt tilbakemeldinger om erfaringene med de nye analysene en planlegger, PSIA, «Poverty and Social Impact Analy­ sis», og de konsekvensene disse får for bankens videre arbeid. Regjeringen har i proposisjonen omtalt hvordan Verdensbanken bl.a. gjennom IDA­virksomheten med fordeling mellom lån og gavebistand kan gi uforutsette virkninger for samarbeidet mellom banken, UNDP eller andre FN­organisasjoner. Komiteen venter at Regjeringen særlig fokuserer på den problemstillingen i fremtiden. I Regjeringens egen handlingsplan for bekjempelse av fat­ tigdom i sør mot 2015, er det lagt særlig vekt på at det skal være konsekvens og sammenheng i Norges politikk i ulike multilaterale sammenhenger og institusjoner, på samme måte som det skal være én linje i vår bilaterale og vår mul­ tilaterale utviklingsbistand. Og nettopp koordinering av in­ stitusjonene sentralt og ikke minst på landnivå, mener komiteen er vesentlig for å lykkes med målsettingen. En spesiell utfordring, slik flertallet i komiteen ser det, vil være å sikre demokratisk legitimitet, ikke bare innad i organisasjonen, men også i forholdet mellom Verdensban­ ken og låntakerne i tiden fremover. Flertallet er derfor opptatt av at det er behov for ytterligere tiltak med sikte på en demokratisering av virksomheten i banken. Flertallet i komiteen mener også det er positivt at det har skjedd et skifte i bankens långivning mot stadig stør­ re satsing på sosial sektor. En er kjent med at det nå fore­ ligger forslag om økt långivning innenfor rammen av så­ kalt politikkbasert långivning, som skal behandles i ban­ kens styre i løpet av denne våren. Det er et flertall i ko­ miteen som uttrykker støtte til at man gjennom slik långivning kan styrke evnen til oppfølging av landenes egne utviklingsstrategier, de nevnte PRSP­ene, og på denne måten forsterke nettopp det nasjonale eierskapet. For øvrig viser jeg som saksordfører til merknadene fra komiteen, og går ut fra at mindretallet vil redegjøre for sitt syn. Gunhild Øyangen (A): Det er positivt at Stortinget får denne muligheten til en gjennomdrøfting av Verdens­ 13. feb. -- Samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet mv. 2003 1900 bankens rolle i utviklingspolitikken. I de senere årene har det framkommet til dels sterk kritikk av Verdensbanken. Særlig har det blitt stilt spørsmål ved om banken i stor nok grad har tatt hensyn til de fattige landene. Her mener vi at kritikken, i hvert fall til dels, har vært berettiget. Det er viktig å se kritisk på Verdensbanken, nettopp fordi den er verdens største utviklingsinstitusjon. Den setter på mange måter dagsorden i utviklingspolitikken. Den er en viktig premissleverandør når den gjennom sin långivning stiller politiske krav til landene. Når det er sagt, så mener jeg det er lite konstruktivt å være imot Verdensbanken som sådan. Vi må heller gå i dialog med banken og sammen arbeide for at reformer blir vellykket og at hovedmålet, fattigdomsreduksjon, i større grad kan bli oppfylt. Mye har også skjedd. Verdensbanken er i dag den største eksterne bidragsyter til finansiering av utdannings­ program og helse­ og hiv/aids­programmer i utviklings­ land. Det er positivt. Den bidrar også til stabilisering og utvikling i en rekke konfliktområder. Disse reformene har kommet etter press fra regjeringer og frivillige orga­ nisasjoner som har deltatt i dialog med banken. Hvis vi vil at denne reformprosessen skal fortsette, må vi opp­ rettholde presset ved å delta i dialogen. For Arbeiderpartiet er det viktig at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene fortsatt har som sitt pri­ mære formål å bidra til redusert fattigdom. Omleggingen av politikken har vært positiv, men samtidig er det viktig å iverksette ytterligere tiltak som sikrer at denne omleg­ gingen gjenspeiles på alle nivåer av Verdensbankens vir­ ke. En utfordring er å sikre demokratisk legitimitet både innad i organisasjonen, men også i forholdet mellom banken og låntakerne. Det er behov for tiltak med sikte på en ytterligere demokratisering av Verdensbankens virksomhet. Det bør arbeides videre med reformer i stemmeretts­ systemet, slik at de fattige landene sikres bedre innflytel­ se. Det bør vurderes å øke antall seter for utviklingslan­ dene i bankens styre. Det må også ses på måten de store finansinstitusjon­ enes ledelse utpekes på. I tillegg må det støttes opp under tiltak som gjør at sammensetningen av Verdensbankens stab blir bredere både i forhold til profesjonsbakgrunn, geografisk bakgrunn og kjønn. Et flertall i komiteen mener at Norge bør jobbe videre med tiltak som muliggjør økt innsyn i bankens beslut­ nings­ og evalueringsprosesser. Dette vil også bidra til å sikre at befolkningen i medlemsland kan holde sine sty­ rerepresentanter ansvarlig for beslutninger. Norge bør derfor fortsette det viktige arbeidet med å sikre at de nasjonale strategiene for utvikling og fattig­ domsreduksjon legger til rette for reelt nasjonalt eier­ skap, dvs. at strategiene tilhører landene selv, samt at dis­ se strategiene legges til grunn for bankens samlede virk­ somhet i et land. Det er positivt at det har skjedd et skifte i bankens lån­ givning mot større satsing på sosial sektor. Når det gjel­ der långivning basert på politiske betingelser stilt til lan­ dene -- såkalt kondisjonalitet -- er det viktig at Regjerin­ gen merker seg flertallets bekymring for at det kan være land som kanskje ikke klarer å leve opp til disse betingel­ sene fra Verdensbanken. I den videre debatten om stør­ relsen på slik långivning i Verdensbanken er det derfor viktig at Norge arbeider for at også tillit og dialog blir sentrale element i Verdensbankens utlånspolitikk. Det må være et mål for både Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet at det ikke iverksettes tiltak som innebærer økte avgifter eller redusert innsats på om­ rådene helse og utdanning i utviklingslandene. De regionale utviklingsbankene spiller en viktig rolle når det gjelder både långivning og rådgivning. De regio­ nale bankene har ofte god kompetanse på lokale forhold, og det er derfor viktig at det er et godt samspill mellom Verdensbanken og de regionale bankene. Bjørn Jacobsen (SV): Då vi før jul hadde denne saka oppe, hadde vi ein runde på haldbarheita av forskingsrap­ portar og SAPRIN. Eg skal ikkje ta opp det no. Det siste som har kome, er faktisk at UNDP har gjort ei undersøking av veldig mange rapportar. Det interes­ sante er at konklusjonen av den undersøkinga er at det er ingen samanheng mellom det å liberalisere handelen og det at det blir vekst av det. Tvert imot -- det blir konklu­ dert med at der det blir vekst, er der ein har fått bygd seg opp sakte, men sikkert bak tollbarrierar. Dette er Noreg eit godt eksempel på. Det å liberalisere for mykje kan alt­ så faktisk hindre vekst. Vi har iallfall fått det slått fast. Derfor har vi òg teke det med i merknadene her. Ser vi på merknadene frå komiteen samla, synest eg vi har kome eit godt stykke i forhold til at Noreg skal bruke det vesle fnugget av demokrati vi har i Verdsbankens styre, til å få dei til å gå på den rette vegen. Eg trur ikkje på nokon store omveltingar i Verdsban­ ken på kort sikt, men eg trur på at dersom vi klarar å hal­ de fast på den kursen som ein har gjeve uttrykk for i des­ se merknadene, og dersom Regjeringa representerer oss på ein fornuftig måte, så vil det gå den rette vegen. Ordføraren for saka nemnde gjeld. I gamle Alta Spare­ bank hadde vi den gamle typen banksjef. Han spurde folk rett ut: Treng du eigentleg desse pengane? Er det ikkje berre for å imponere småjentene med ein svær, flott bil at du ønskjer å kjøpe deg ein bil? Oftast var det slik. Slike banksjefar er det slutt på. Vi har fått heilt andre typar banksjefar som kanskje lurer folk til å låne for mykje pengar. Der er eit av problema både med Verdsbanken og andre finansinstitusjonar og ulike gjeldsopphopingar at det er teke opp lån på vegner av fattigfolk som ikkje ein gong var ute etter lån, og heller ikkje hadde definert om dei hadde behov for lån. Det er dei samme fattige fol­ ka som må li når tiltaka for å drive inn desse midlane skal setjast i verk. Så til ei sak vi har hatt oppe her før. Det er forskjell på gjeldslette med ein s og gjeldsslette med to s­ar! Lars Rise (KrF): Verdens befolkning har fått det bed­ re. Tall fra UNDP viser at totalt sett lever folk lenger enn før, har bedre helse, bedre utdanning og høyere inntekt. 13. feb. -- Samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet mv. 2003 1901 Færre lider av hungersnød, spedbarnsdødeligheten har sunket kraftig, og analfabetisme er redusert. Demokrati, allmen stemmerett og ytringsfrihet har aldri vært mer ut­ bredt enn i dag. Det er store fremskritt, og det viser at det nytter å kjempe mot fattigdom og undertrykking. Men vi har en lang vei igjen. Fremdeles er omfanget av fattig­ dom, sykdom, kriger og konflikter i verden uakseptabelt, og gapet mellom rike og fattige land øker. Nedgangen i tallet på fattige de senere årene skyldes hovedsakelig at folk i Kina, og til en viss grad i India, har fått det bedre. I andre land stiger fremdeles tallet på antall mennesker i fattigdom. I land sør for Sahara, Øst­Asia og Sør­Asia bor i dag to tredjedeler av verdens fattigste. Gjennom­ snittsinntekten i de 20 rikeste landene er 37 ganger høye­ re enn i de fattigste 20 landene. Over halvparten av krige­ ne på 1990­tallet fant sted i de fattigste landene. Hundre­ vis av byer i disse landene har en luft som er så foruren­ set at det er helsefarlig å bo der. Ferskvann blir et stadig knappere gode, jorden og skogen blir ødelagt, og det bio­ logiske mangfoldet forsvinner. Jeg tror de fleste i denne salen er enige om at den sosi­ ale og miljømessige utviklingen ikke er i samsvar med en bærekraftig utvikling i en verden der vi alle er avhengig av hverandre. Derfor er vi alle forpliktet til å gjøre noe med det. Det er 1,2 milliarder mennesker i dag som lever i ekstrem fattigdom. Det tyder på at vi må bli mer effekti­ ve i kampen mot fattigdom. Det lover godt med det inter­ nasjonale gjennombruddet vi har fått, med FNs tusenårs­ mål for utvikling. Kristelig Folkeparti ser det som svært positivt at ikke bare FNs medlemsland har sluttet seg til disse, men at også Verdensbanken, IMF og WTO har signert tusenårs­ målene. Faktisk er disse målene Verdensbankens mål nå. Målet innebærer at finansinstitusjonene må innrette sin politikk på å bekjempe fattigdom. Utfordringen er å finne den beste måten å løse de omfattende problemene på. På 1950­tallet snakket man om utvikling og økonomisk vekst som en og samme ting, med handel og liberalise­ ring i fokus og modernisering som ensidig økonomisk vekst. På 1960­tallet tok man et oppgjør med den liberalistis­ ke økonomiske teori og skylden for manglende utvikling lagt på det internasjonale systemet og vestlig kapitalis­ me. Man fikk senere en viss tilnærming mellom disse to retningene, men fremdeles blir globalisering og verdens­ handel diskutert med et bredt engasjement i hele folket. Kristelig Folkeparti mener det er bra. Vi trenger dialog og debatt for å finne gode løsninger. Å ta ansvar for ver­ dens fattige betyr at vi må føre en utviklingspolitikk som gir resultater for hver enkelt, ved å tro på at de land som er berørt, selv må være i førersetet for en utvikling. Vi tror at økonomiske krefter må holdes i sjakk ved globalt styresett, ved å styrke globale institusjoner og ved å in­ tensivere multilateralt samarbeid. En globalisert verden uten kjøreregler tjener ingen. Et sentralt punkt blir da at de internasjonale finansinstitusjonene fungerer. Det har blitt sagt at den beste måten å kjempe mot fat­ tigdom på, er å legge ned Verdensbanken. Da skal visst­ nok de fattige få det bedre. Jeg er redd resultatet ville bli det motsatte. I dag er Verdensbanken, IMF og de regio­ nale utviklingsbankene de eneste finansinstitusjonene som er villige til å gi lån til de fattigste landene. Hadde vi ikke hatt disse, ville de fattigste landene blitt overlatt til seg selv og til det private kredittmarkedet. Som finans­ ministeren i Sør­Afrika har sagt: Om en virkelig vil at de fattige skal lide, så legg ned Verdensbanken og IMF! Å stille kapital er derfor viktig og riktig. Men det vil ikke si at Verdensbanken alltid gjør de riktige tingene. Testen for de internasjonale finansinstitusjonene er om de er ef­ fektive redskap i kampen mot fattigdom. Verdensbanken er langt fra perfekt, og den har gjort flere feil underveis. Den tidligere strukturtilpasningspoli­ tikken på 1980­tallet har vært utsatt for omfattende og berettiget kritikk, også fra norsk side. Denne tilnærmin­ gen virket ikke. Man antok den gang at økonomisk vekst og tiltak på makronivå nærmest automatisk ville gi resul­ tater som kom de fattige til gode, og at problemene bare var kortvarige. Dette viste seg å fungere i enkelte mel­ lominntektsland, men var ikke vellykket i de fattigste landene, der problemene var av mer dyptgripende struk­ turell karakter. Et helt vesentlig punkt i kritikken var at de førte til reduserte offentlige utgifter til f.eks. helse og utdanning. Strukturtilpasningsprogrammene var ikke svaret på de fattiges behov. Det var et behov for økono­ miske reformer, men strukturtilpasningen gikk for langt. Det har Verdensbanken og alle andre innsett. I 1993 etablerte Verdensbanken fattigdomsbekjem­ pelse som hovedmålsetting. Den politikkomleggingen vi har sett de senere år, er nettopp tiltak for å virkeliggjøre dette fra bankens side. Fokuseringen er nå på sammen­ hengen mellom makroøkonomi og den sosiale dimensjo­ nen ved utvikling. PRSP­prosessen, med nasjonale stra­ tegier for utvikling og mot fattigdom, er et stort brudd med fortidens strukturtilpasningspolitikk. Verdensban­ ken har innsett at kampen mot fattigdom vil bli mislykket om ikke det er landene selv som styrer egen utvikling, og giverne blir mer samordnet. PRSP innebærer at landene skal utforme egen politikk og velge egne reformer. PRSP­prosessen er fremdeles på et tidlig stadium, og veien fram er full av utfordringer. Det er viktig å innse at mange fattige land trenger langtidskapasitet og institu­ sjonsbygging for effektivt å kunne iverksette prinsippene bak PRSP­tilnærmingen. Representanten Jacobsen henviste til en UNDP­rap­ port som visstnok skulle argumentere i retning av det som er SVs syn på Verdensbanken. Dette dreier seg om en debattbok som er utgitt i samarbeid med UNDP og flere andre uavhengige stiftelser, og som bl.a. omhand­ ler virkningen av fri handel. Publikasjonen står for øv­ rig for forfatternes egen regning. Hovedmålet med den­ ne boken er å argumentere for at et internasjonalt han­ delsregime må være asymmetrisk med spesialordninger for utviklingsland, særlig de minst utviklede. Det un­ derstrekes at handel påvirker sosial utvikling ved å bi­ dra til økonomisk vekst, samtidig som det ikke er noen automatisk kobling mellom økonomisk vekst og sosial utvikling. Til det trengs sosiale investeringer og godt styresett. 13. feb. -- Samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet mv. 2003 1902 Videre argumenteres det for at det er gode grunner for å tillate at utviklingsland i ulik grad får beskytte sine hjemmemarkeder. Dette er synspunkter vi skal ta på al­ vor. Det gjelder også synspunktene i debattboken, som sterkt appellerer til at et internasjonalt handelsregime må liberaliseres for produkter av interesse for utviklingslan­ dene, særlig landbruksprodukter, tekstiler og råvarer. Det er lite som tyder på at synspunktene i debattboken står i motsetning til Verdensbankens synspunkter. Begge på­ peker at handelsliberalisering og nedbygging av mar­ kedsbeskyttende tiltak i u­land ikke uten videre fører til økonomisk vekst. Kristelig Folkeparti tror heller ikke på at land utvikles utelukkende ved å åpne seg for handel og investeringer. Derfor satser vi så sterkt også på bistand og gjeldslette. I Verdensbankens politikk har diskusjonen om graden av markedsorientering og forholdet mellom offentlig og pri­ vat sektor vært sensitiv. Norge har lagt vekt på at til libe­ ralisering og privatisering trengs det et sterkt og godt fungerende offentlig rammeverk og en sterk og effektiv stat. Vi har framholdt de nordiske lands blandingsøkono­ mier som eksempler på alternative økonomiske modeller. Det er et faktum at de som ikke har institusjoner, kapital, teknologi eller markedsadgang, heller ikke kan dra nytte av en liberalisering av handelen. Holdningen til statens rolle i utviklingsprosessen har gjennomgått betydelige endringer i Verdensbanken. Banken har innsett at økono­ misk vekst og sosial utvikling er avhengig av en velfun­ gerende stat, dvs. en stat som leverer grunnleggende tje­ nester til folket, en stat som kjemper mot korrupsjon, en stat som desentraliserer makt og involverer det sivile samfunnet, og at godt styresett for å styrke den offentlige forvaltning er nødvendig. Bankens politikk i dag dreier seg også om demokratisering og ivaretakelse av men­ neskerettighetene. En sentral del av PRSP­prosessen er at den understre­ ker hvor viktig det er med deltakelse fra det sivile liv og en styrking av de fattige. Fattige lider ikke bare under fy­ sisk nød. De mangler også en kanal som gjør at deres stemme kan bli hørt i saker som påvirker deres liv. I PRSP­prosessene legges det avgjørende vekt på at man skal øke de offentlige utgiftene til helse, utdanning og andre formål rettet spesifikt mot de fattigste. Mens Verdensbanken tidligere var kjent for sitt tunge engasje­ ment i store infrastrukturprosjekter, er banken i dag den viktigste internasjonale finansieringskilden for utdan­ ning, i kampen mot aids og for helseprogrammer gene­ relt. Verdensbanken er faktisk den desidert største bi­ dragsyteren på disse områdene. Men å øke offentlige ut­ gifter til dette betyr ikke beskyttelse mot korrupsjon, mi­ litærutgifter og offentlig sløsing, som vrir enorme ressurser bort fra fattigdomsreduserende effekt. Dette re­ flekteres også i Verdensbankens långivning. Norge støt­ ter långivning der hvor kvalitet og forholdene rundt lan­ dets PRSP gjør det mulig. Når Verdensbanken fortsatt stiller visse betingelser, er det for å se til at landene føl­ ger den politikk de selv har beskrevet i egen PRSP. PRSP­tilnærmingen understreker også gjeldslette for de fattigste landene. Etter mange års oppfordringer fra Norge og flere andre land presenterte Verdensbanken og IMF i 1996 et forslag til en gjeldsletteordning for de fat­ tigste landene, det såkalte HIPC­initiativet. Verdensban­ ken er i dag en viktig aktør i det internasjonale arbeidet for gjeldslette. 50 milliarder dollar vil bli ettergitt. Det utgjør en forskjell i kampen mot fattigdom. Vi er kom­ met langt, men vi er ikke i mål ennå. HIPC­ordningen står overfor flere utfordringer, bl.a. i forhold til land som har vært rammet av væpnet konflikt, og at de fattige lan­ dene oppnår en varig håndtering av gjeldssituasjonen. Utviklingsministeren har lovet at Norge vil fortsette å arbeide for mer sanering av gjeld. Vi trenger en mer om­ fattende og fleksibel gjeldslette, og da må det mer penger fra de rike landene til. Av den samlede gjeldsletten under HIPC­initiativet vil rundt halvparten komme fra de mul­ tilaterale finansinstitusjonene. Kristelig Folkeparti innser imidlertid at institusjonene ikke kan slette all gjeld, slik bilaterale kreditorer på sikt vil kunne gjøre. Det vil nem­ lig gå ut over nettopp de fattigste i de fattigste landene. Total gjeldssletting fra de multilaterale institusjonenes side vil innebære at disse institusjonene ikke får tilbake­ ført midler i form av nedbetaling av lån som er gitt på svært gunstige vilkår. Dessverre ser vi ingen utsikt til at økte bidrag fra giverlandene vil kunne veie opp for dette. Institusjonenes ressurser vil dermed på sikt bli sterkt re­ dusert, noe som fører til færre billige lån til fattige land. Norge har i mange år prioritert samarbeidet med Ver­ densbanken høyt, og vi har forsøkt å påvirke institusjone­ ne i tråd med norsk utviklingspolitikk. Den utviklingen vi har sett i Verdensbankens tilnærming, er i dag i sam­ svar med viktige prinsipper i norsk utviklingspolitikk. Kristelig Folkeparti ser det som positivt at Regjeringen vil arbeide videre med å styrke samspillet mellom ban­ kens arbeid og norsk bilateral bistand. At banken skal ha et bredt utviklingsmandat og legge til rette for økono­ misk utvikling og fattigdomsreduksjon er temaer som tradisjonelt har preget Norges og de nordiske lands profil i Verdensbankens styre. Når nasjonalt eierskap, aktiv medvirkning fra sivilt samfunn, bærekraftig utvikling, miljø, helse, utdanning og likestilling blir sett på som helt sentralt i banken, er det ikke tvil om at press fra fri­ villige organisasjoner og medlemsland som Norge har bidratt til disse endringene. Vi er på rett vei, selv om det er langt igjen. Fremdeles kan en si at finansinstitusjonene og andre på landnivå jobber mer parallelt enn i samar­ beid. Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen ar­ beider for å øke samarbeidet mellom Verdensbanken og IMF, de regionale utviklingsbankene og FN­systemet. Det innebærer også at utviklingslandenes innflytelses­ grunnlag må forbedres i Verdensbanken, og Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen vil arbeide med det­ te. De fattiges stemme må, og i større grad enn i dag, bli hørt i Verdensbanken. Kristelig Folkeparti ser positivt på den politikk og strategi som har preget Verdensbanken de senere årene. Nå må også iverksetting av tiltakene bli like lovende. Vi skal fortsette å arbeide for å forbedre både vår og Ver­ densbankens utviklingspolitikk slik at den blir mest mu­ lig fattigdomsbekjempende. Feil blir gjort, og forbedrin­ 13. feb. -- Samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet mv. 2003 1903 gene trengs. Vi skal lære av dette. Om vi ikke er fornøyd med de eksisterende redskaper for multilateralt samar­ beid, må vi endre disse, ikke ta avstand fra dem. Jeg tror vi er på rett vei. Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens arbeid i forhold til Verdensbanken. Åslaug Haga (Sp): Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har fattigdomsreduksjon og bærekraf­ tig utvikling som mål. Til tross for omlegging av Ver­ densbankens politikk i de seinere år er Verdensbankens politikk fortsatt, etter Senterpartiets syn, i for stor grad tuftet på ideen om handelsliberalisering som et ubetinget gode for de fattigste landene. Ideen om at en friest mulig handel er et ubetinget gode for de fattigste landene, fikk et kraftig skudd for baugen gjennom et omfattende ar­ beid og ei bok som UNDP nylig har lansert. Studien vi­ ser at fattige land som har åpnet sine markeder, har hatt svært ulik utvikling. Det vises også til at samtlige av da­ gens rike industriland har gått gjennom en fase med pro­ teksjonistisk politikk før de satset på større frihandel. De mest utviklede landene i verden har kommet dit de er i dag ved hjelp av svært ulike strategier. Det finnes ikke ferdigspikrede økonomiske systemer som garanterer økonomisk vekst og utvikling. Dette må det internasjona­ le handelssystemet så vel som de dominerende utvik­ lingsaktørene, som Verdensbanken, ta innover seg. Frihandel fører ikke nødvendigvis til økonomisk vekst, og økonomisk vekst fører ikke automatisk til men­ neskelig utvikling. Vekst og utvikling må oppnås ved at hvert land fører en økonomisk og sosial politikk som er tilpasset forholdene i det spesielle landet. I prosesser som leder fram til lån fra Verdensbanken, må det tas behørig hensyn til mottakerlandenes prioriteringer, og lånene må tilpasses situasjonen i de enkelte land. På dette området har fortsatt Verdensbanken et stykke å gå. Når dette er sagt, er det ingen tvil om at Verdensban­ ken har tatt innover seg deler av kritikken som har vært rettet mot den hva angår strukturtilpasningspolitikken. Men deler av betingelsene knyttet til strukturtilpasnings­ programmene finner vi igjen i andre programmer i dag, bl.a. i strategipapirene for fattigdomsreduksjon. På den ene side er det klart at giverlandene må stille klare krav om å se resultater av bistanden. På den annen side fører for detaljerte krav til at motta­ kerne mister eierskapet til den politikken de er forpliktet til å gjennomføre. Problemet er at godt fungerende lokal praksis kan bli revet i stykker i arbeidet med å tilfreds­ stille giverlandenes krav om hvordan planene skal se ut. En slik detaljstyring av landenes økonomi kan i verste fall undergrave landets økonomi. For at Verdensbanken skal oppfattes som en fullt ut legitim utviklingsaktør, må institusjonen utvikles i mer demokratisk retning. Fattige land må sikres større innfly­ telse. Utviklingslandenes representasjon i bankens styre må økes, og utviklingslandene må være bedre represen­ tert på alle nivåer i bankens administrasjon. Et talende eksempel på utviklingslandenes manglende innflytelse i Verdensbanken er følgende: I Verdensban­ kens styres regnes stemmevekten i forhold til økonomisk innskudd, noe som f.eks. gir de nordiske land 6 pst. stem­ mevekt, mens Afrika sør for Sahara -- 47 land -- har 7 pst. På sikt bør Verdensbanken underordnes FN. Det vil gjøre det lettere å gjennomføre programmer og mål for FN­konferanser, som f.eks. milleniumsmålene. En slik innlemming vil også åpne for å gi Verdensbanken mer demokratisk legitimitet ved å la prinsippet «ett land -- én stemme» ligge til grunn for stemmeberegningen. Inntil videre må det arbeides for tettest mulig koordinering og en fornuftig arbeidsdeling mellom Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene og FN. På landnivå må bank­ og FN­systemet opptre på en helhetlig måte. Institusjoner som IMF og Verdensbanken har opplagt potensial til å være både viktige og nyttige verktøy for en mer rettferdig fordeling av verdens goder, vel å merke dersom de styres på riktig måte. Her gjenstår det viktig arbeid. Norge må derfor konsentrere sin innsats og inn­ flytelse ytterligere for å få endret måten institusjonen sty­ res på. Norge bør være en pådriver for reformer i Ver­ densbanken for å sikre økt demokratisk legitimitet, økt åpenhet og økt bruk av uavhengige evalueringer. Norge må være synlig og gå i forkant. Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Denne dagen -- og tiden i og for seg -- preges jo av Irak, og også den re­ degjørelsen som nettopp er avholdt. Det reflekteres nok i denne salen, men det er likevel et paradoks at den saken som samlet 10 000 mennesker i gatene i juni, omfattes med såpass liten interesse i norsk offentlighet, på galleri­ et og her i salen. Det er egentlig nå i dag vi debatterer alle de krav og den kritikk som demonstrantene og akti­ vistene i juni anførte. Jeg skulle gjerne sett et fullt galleri og et stort engasjement, men jeg registrerer at så ikke er tilfellet. Det kan kanskje bety at vi har vært i stand til å svare troverdig på en del av de utfordringene som er framført. Jeg vil likevel benytte anledningen, siden dette er en viktig debatt, til å gå gjennom en del av våre vurderinger av utviklingen i banken. Som vi har sagt så ofte før i denne salen, lever 1,2 milliarder mennesker i absolutt fattigdom. Gjennom tusenårsmålene har verdenssamfunnet forpliktet seg til konkrete, etterprøvbare mål for å halvere andelen fattige innen 2015. Og så skal vi alle sammen stå til regnskap for hvordan vi har vært med på å følge opp og bidra til det. Det er i hvert fall ingen tvil om at et sterkt multilate­ ralt samarbeid på det utviklingspolitiske området er en forutsetning for å nå disse målene. Som utviklingsminister og norsk guvernør i Verdens­ banken ser jeg det som en hovedoppgave å sikre at denne institusjonen og dens politikk bidrar sterkt til fattigdoms­ bekjempelse. Det betyr at jeg også må forholde meg kri­ tisk til bankens politikk og disposisjoner for å bidra til forbedringer. Det gjelder for øvrig for alle multilaterale internasjonale institusjoner. Men en kritikk som tar ut­ gangspunkt i at de internasjonale finansinstitusjonene gjør langt mer skade enn gagn for utviklingslandene, eller at de i seg selv øker fattigdommen, slik noen påstår, er etter min vurdering helt misforstått. 13. feb. -- Samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet mv. 2003 1904 «Shrink or Sink» -- «krymp» dem eller legg dem ned -- har vært mange globaliseringsmotstanderes budskap de siste årene om WTO, om Verdensbanken og om IMF. Det er jeg grunnleggende uenig i. En globalisert verden uten sterke multilaterale institusjoner og regler blir en mer brutal verden. En globalisert verden uten internasjo­ nale forpliktende trafikkregler vil være en verden som innebærer den sterkestes rett. I en slik verden er det spe­ sielt to grupper land som vil lide -- de små og de fattige. Derfor trenger vi globale styringsstrukturer. Derfor trenger vi styrkede internasjonale institusjoner, ikke sva­ kere. Verdensbanken er, sammen med IMF, WTO og FN, de eneste globale institusjonene vi har, og vi er nødt til å bygge på disse. Så skal vi heller gå inn og påvirke politikken i disse institusjonene og den politikken de fø­ rer. Det har vi også gjort fra norsk side. Jeg har ikke noe påtrengende behov for å forsvare Verdensbanken, og har nok vært kritisk tidligere -- minst like mye som de som marsjerte i gatene i juni -- til hva som har vært gjort fra bankens side opp gjennom årene. Men vår innflytelse sammen med andre aktører har fak­ tisk bidratt til reformer i banken på en rekke områder. Så får vi prøve å innkassere dem og si: Så langt, og så må vi komme lenger. Verdensbanken framstår som en annen institusjon i dag enn for 10 eller 20 år siden, og det er faktisk ganske stort samsvar mellom norsk utviklingspolitikk og Ver­ densbankens politikk. Og det er ikke vi som har forandret oss, det er banken som har forandret seg. Den setter klart fattigdomsbekjempelse i fokus, erkjenner behovet for at landene selv tar ledelsen i utviklingsprosessen, legger vekt på nasjonal deltakelse og samarbeid og koordine­ ring mellom ulike bistandsaktører. Men det som selvsagt også gjenstår, er implementering og gjennomføring helt ut i hvert enkelt land og helt ut til den enkelte fattige. De må merke en forskjell! Verdensbanken er en stor og tung institusjon, og det skal ikke legges skjul på at det ikke er noen enkel sak å sikre at visjoner og ny politikk gjennomsyrer alle deler av systemet. Bankens toppledelse setter imidlertid mye inn på at den operasjonelle virksomheten på landnivå og ut endres i tråd med ny politikk, og at handling følger ord. Blant mange er banken mest kjent for de utskjelte strukturtilpasningsprogrammene som ble gjennomført på 1980­tallet. Det er mye å si om disse programmene, og jeg har selv sagt mye -- i mange debatter. Selv med alle sine skjevheter fortjener de likevel en noe mer nyansert debatt enn den de blir til del i den såkalte SAPRIN­rap­ porten. Mitt hovedpoeng er likevel et annet. Vi har lært av dem og gått videre. Disse eksisterer ikke lenger i den form og det innhold de hadde -- og takk for det! Det er ikke der skillelinjene går i den utviklingspolitiske debat­ ten i dag. De bør i alle fall ikke gjøre det. Det er fortsatt nødvendig med makroøkonomiske sta­ biliseringstiltak og strukturelle reformer i en rekke utvik­ lingsland. Forskjellen er at i dag ses dette som en integ­ rert del av helhetlige, landspesifikke fattigdomsrettede utviklingsstrategier -- de såkalte PRSP­ene -- hvor makro­ økonomiske, strukturelle og sosiale hensyn ses i sam­ menheng. Verdensbanken er også i ferd med å revidere retnings­ linjene for sin långivning slik at de skal reflektere endrin­ gene i tenkningen rundt utvikling. Det betyr, tror jeg, også at vi vil se en endring i forholdet fra bankens side til de enkelte lands PRSP­er. For å markere endringene og brudd med det som var, går banken nå bort fra strukturtil­ pasningsbegrepet. De nye lånene vil hete Development Policy Support Lending. Noen vil hevde at dette er gammel vin i nye flasker. Min påstand er at banken en god stund allerede har ser­ vert ny vin i gamle flasker. Uansett er det likevel ikke vi­ nen og etikettene som teller. Det viktige her er at banken serverer den gode vinen til slutt. Det er det som er hoved­ poenget. De nye retningslinjene vil etter alt å dømme markere et brudd med den såkalte Washington­konsensus. Lande­ ne må selv ønske endring og føle eierskap til reformene. Landene skal selv velge sin politikk. Bankens rolle er å komme med råd. Banken vil ikke komme med ferdige oppskrifter. I de fattigste landene vil långivningen basere seg på landenes egne strategier for utvikling og fattig­ domsreduksjon, altså PRSP­ene. De skal utformes av landene selv. Dette er åpenbart riktig vei å gå. Samtidig vil det helt klart være en utfordring å omsette retorikk og politikk til praktisk handling. Det skal Norge være med og passe på. Her trenger vi fortsatt hjelp fra det sivile samfunn og fra de frivillige organisasjonene. Prinsippet om nasjonalt eierskap, som jeg har vært inne på, på den ene siden og givernes ønsker om refor­ mer på den andre er et vedvarende og vanskelig dilem­ ma, ikke bare for banken, men også for oss. Som givere vil vi at landene skal ta nasjonalt eierskap og lederskap. Samtidig har vi forventninger til hvilke reformer de tren­ ger å gjennomføre, ofte knyttet til godt styresett, demo­ kratisering, tiltak mot korrupsjon og fattigdomsretting av politikken. Det er flere måter å forholde seg til dette på. For det første må banken gi landene reell mulighet til å velge. Den må ta et skritt tilbake, la landene gjøre sine egne valg, selv om de kanskje er annerledes enn dem bankens landdirektør helst skulle ha sett i vedkommende land. Det er viktig at Verdensbanken også i sin gjøren og laden tar innover seg at det faktisk finnes ulike måter å oppnå økonomisk utvikling og vekst på. Det finnes ingen fasit­ løsninger, og det finnes slett ikke blåkopimodeller som passer alle. Samtidig er det åpenbart viktig å bidra til at landene får et best mulig grunnlag for å foreta sine valg. Et viktig redskap for å etablere et slikt grunnlag for ulike makro­ økonomiske valg er å gjennomføre analyser av hvordan forskjellige politiske grep påvirker sosiale forhold og fat­ tigdomsreduksjon. Verdensbanken og IMF, som jeg har vært inne på tidligere her i salen, er derfor i ferd med å utvikle et slikt analyseredskap, kalt «Poverty and Social Impact Analysis». Norge støtter dette arbeidet, så vel faglig som finansielt. 13. feb. -- Samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet mv. 2003 1905 Også i denne sammenheng vil vi kunne få en analyse, tror jeg, av hva slags relevans handelspolitiske forhold vil ha. La meg her bare understreke, siden flere talere har vært inne på dette, at den såkalte rapporten fra UNDP som man viser til, ikke er en rapport, men en debattbok der artikkelforfatterne har ulike syn, og det de sier, står for egen regning og har ikke noe UNDP­stempel. Det er det viktig for meg å si, for det har UNDP presisert ved utgivelsen. De ønsker å bidra til større debatt, og det øns­ ker vi definitivt velkommen. Långivning basert på landenes politikk er knyttet til forholdet mellom banken og IMF. Også i IMF har det skjedd endringer de siste årene, med innføringen av HIPC og PRSP, og det er en økende forståelse for at det er umulig å se makroøkonomiske forhold løsrevet fra strukturelle og sosiale forhold. Det er åpenbart viktig at banken og IMF er samkjørte her. Her gjenstår det frem­ deles en del, og det arbeider vi med. Dette er noe vi fra norsk side vil følge opp. En viktig diskusjon som nå pågår i forhold til Bretton Woods­institusjonene, er utviklingslandenes representa­ sjon i styrende organer. Regjeringen er opptatt av at utvik­ lingslandene får økt innflytelse i Verdensbankens styren­ de organer, i tråd også med handlingsplanen for fattig­ domsbekjempelse, som vi la fram i mars i fjor. Det er be­ hov for en tiltakspakke som angriper dette spørsmålet fra flere kanter. Det er bl.a. nødvendig at utviklingslandenes relative stemmevekt øker gjennom en utvidelse av basis­ stemmene. Samtidig vil vi arbeide for at kontakten mellom valggruppekontorene og hjemmemyndighetene forbedres. Vi vil også arbeide for en forsterket represen­ tasjon fra utviklingslandene i IDA­forhandlingene og vil arbeide videre med dette spørsmålet fram til en konklusjon i forhold til de prosessene som nå pågår i bankens styre. Selv om Verdensbankens politikk i stor grad har nær­ met seg norsk utviklingspolitikk, er det ingen grunn til å slå seg til ro. Det er flere områder hvor vi fra norsk side må arbeide for at bankens politikk utvikles og revideres, blir mer fleksibel og blir enda mer landspesifikk. Utfor­ dringene står i kø. Jeg har like fullt tro på at vi nå står overfor vår så langt beste mulighet til å få fart på utviklingsprosessen i de fattigste landene. Konferansen om finansiering for ut­ vikling i Monterrey resulterte i en internasjonal konsen­ sus om hva som skal til for å skape utvikling. Utviklings­ landene selv må ta ansvaret -- sin del av ansvaret -- for godt styresett og en fattigdomsreduserende politikk. Vi må ta vår del av ansvaret, med en bedre politikk i forhold til både handel, gjeld og investeringer og ikke minst i for­ hold til ressurser og bistandsressurser. Ved å levere på alle disse områdene kan vi alle til sammen være med på å realisere tusenårsmålene. Vi har altså en konsensus, ikke bare om målene, men også om virkemidlene. Den må nå omsettes i praksis, og alle må bidra. Vi skal fortsette å ha argusøyne på Ver­ densbanken i denne sammenheng, som en veldig viktig partner. Vi vil fortsatt gjøre alt vi kan for å påvirke Ver­ densbankens politikk og ikke minst bidra til at politikk og gode intensjoner omsettes i praksis så det merkes ute hos den enkelte fattige. Det er dette som vil være den vir­ kelige prøvestenen. J ø r g e n K o s m o hadde her gjeninntatt presi­ dentplassen. Bjørn Jacobsen (SV): Eg er veldig glad for at man­ ge, også statsråden, tydelegvis har lese denne rapporten frå UNDP. Det har ikkje eg gjort, men eg har lese Vårt Land og deira tolking av han. Vårt Lands tolking er at det er ein ny FN­rapport, sjølv om han også i FN­systemet har blitt sett på som ei debattbok nettopp fordi det blir sett spørsmålsteikn ved veldig mange gamle forhåpnin­ gar om at berre vi får meir liberalisering, kjem det også utvikling og vekst. Vi har likevel lært at kapitalflyten framleis går frå sør til nord, og eg skal ikkje ramse opp alle dei andre indikatorane som tyder på at det går feil veg. Så til dette med demonstrantar, andre aktivistar og or­ ganisasjonar som engasjerer seg mot Verdsbanken. En­ kelte av dei går så langt som til å seie at dei vil leggje ned Bretton Woods institusjonar. Eg trur vi skal sjå på det som uttrykk for eit skikkeleg engasjement. Det skal vi verkeleg ta med oss, ha det med her i Stortinget. Verds­ banken burde ta desse signala veldig alvorleg i staden for å avfeie det som noko som ikkje hadde noko innhald. At dei har heilt rett, skal eg ikkje på nokon måte garantere for, men eg vil be statsråden kommentere korleis ho tek imot desse signala frå ulike frivillige organisasjonar i Noreg. Nokre av dei demonstrerer i gatene, men blant dei som går i gatene, er det også nokre som legg fram gode artiklar og rapportar og har skikkeleg gode meiningar på dette området. På kva for måte tek statsråden imot desse? Eg har sjølv opplevd her i Stortinget at ei ung jente på 20 år som eg trur jobbar i Slett u­landsgjelda, og som skulle ha tak i nokre GIEK­rapportar, faktisk ikkje fekk dei. Stortinget elles er ope for lobbyistar for ulike saker, som går inn her med den største sjølvfølgje. Men ei som job­ bar frivillig, eg heldt på å seie døgnet rundt, fekk ikkje tak i ein rapport, så eg måtte gå på ekspedisjonskontoret og få tak i han til ho. Er vi opne nok for dei frivillige fol­ ka i Noreg som trass i alt jobbar med engasjementet sitt for å prøve å få gjort noko med den urettferdige situasjo­ nen vi ser i verda i dag? Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Til det siste spørsmålet som representanten Jacobsen stilte: Som tidli­ gere aktivist tror jeg det er få som har åpnere dører for nåværende aktivister enn meg. Det gjelder også for SLUG­erne, for Slett u­landsgjeldas representanter så vel som for andre som ønsker møter, og ønsker å bidra. Også våre «bøker» er helt åpne. Da vi utformet gjeldsplanen vår i 1998, var Slett u­landsgjelda en veldig viktig dia­ logpartner for oss, og de er det fortsatt. Våre folk bruker mye tid i dialogen med dem. Også andre har vi gode dis­ kusjoner med, så det er ingen tvil om tilgjengelighet og åpenhet. Så til spørsmålet som gjelder denne UNDP­rapporten. Dette er en debattbok som er utgitt av UNDP sammen 13. feb. -- Bistandsavtaler som trådte i kraft i 2001 2003 1906 med Rockefeller Foundation, Rockefellers Brothers Fund, Heinrich Böll Foundation, Wallace Global Fund For a sustainable future, altså et knippe med forskjellige institusjoner, som ikke innebærer at det er et autorisert FN­syn på noe av dette, men en debattbok som vi tren­ ger, og som jeg tror det er positivt å bruke også i de dis­ kusjonene vi skal ha framover. Boken er imidlertid i hovedsak en sterk appell med tungtveiende argumenter for et internasjonalt handelsre­ gime som må liberaliseres, men liberaliseres til fordel for utviklingslandenes varer og tjenester. Det hovedpoenget må man ha med seg. Det er hovedlinjen i argumentasjo­ nen fra forfatterne. Når representanten Jacobsen nevner at kapitalflyten går fra sør til nord, er det jo et paradoks at det er på ett område at stansen har vært sterkest, og at urettferdigheten har vært størst. Det har nettopp vært på handelsområdet. Der har markedene vært stengt for de to produktene utviklingslandene er i stand til å produsere, nemlig tekstiler og landbruksvarer. Heldigvis har vi gjort noe med dette nå, med MUL­vedtaket, 0­toll og 0­kvoter for alle varer pr. 1. juli i fjor. Det betyr at vi i hvert fall har gjort noe, men dette er et stort paradoks. På de områ­ dene utviklingslandene kan produsere varer og tjenester, har stengslene vært størst. Vi får et krevende opplegg nå, som også vil dreie seg om hvilken linje vi skal legge oss på i WTO­sammenheng. I denne sammenheng vil selv­ følgelig også beskyttelse og overgangsordninger for ut­ viklingslandene over en periode, slik vi hadde det selv, være viktig. Her har Norge sagt at vi støtter overgangs­ ordninger og fleksibilitet i forhold til utviklingslandenes interesser. Men det er ikke slik at vi er «svorne» den ene veien, det er slik at vi også må ta ansvar for å åpne mar­ kedene. Ellers er vi ikke troverdige. Presidenten: Bjørn Jacobsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad. Bjørn Jacobsen (SV): I Noreg var vi så heldige at vi fekk demokrati før vi bl.a. fann olja. Vi hadde ein struk­ tur på plass. Det vi ser mange stader i verda, er at ein ik­ kje har demokratiet på plass, ikkje den strukturen for å ta imot ein masse oljerikdomar, for ikkje å snakke om å ta imot ein masse lån. Den vanlege mannen i gata, den van­ lege kvinna som driv jorda, er faktisk ikkje med og defi­ nerer behovet for lån. Men så får ein lån, ein skal betale det tilbake, og så klarer ein ikkje det. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser ho noka moglegheit for å ordne på det, altså at låna blir gjevne meir etter dei behova som vanle­ ge folk har, ikkje nødvendigvis alltid etter behova til dei som sit med makta i dei ulike landa? Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er et stort pa­ radoks representanten Jacobsen her påpeker, som ikke er enkelt å løse. I de landene som er gjenstand for oppbyg­ ging etter konflikt, altså land som kommer ut av konflikt, har det i en del tilfeller vært udemokratiske og relativt autoritære regimer som har stått bak konfliktene som fat­ tige mennesker lider under. Når nye regjeringer overtar, er det viktig at de ikke blir sittende med regningen for det de tidligere regimer gjorde . I denne sammenheng har vi tatt et initiativ i Paris­klubben og internasjonalt for å adressere det vi kan kalle spesielle vilkår for postkon­ fliktland. Det adresserer nettopp det problemet som re­ presentanten er inne på, at vi må forsøke å bidra til å lette disse landenes gjeldsbyrde, slik at de på en bedre måte kan unngå å ta hele gjeldsbelastningen og kan få mye bedre vilkår ved at gjelden både lettes og slettes, avhen­ gig av hvordan man legger opp gjeldsløsningen. Full sletting har det til nå ikke vært i dette initiativet, men det er et viktig arbeid som vi nå arbeider for internasjonal støtte for. Ellers er det vanskelig å få gjennomslag i Pa­ ris­klubben for at man bare skal slå en strek over hele regningen for øvrig og bare se på behovene i det enkelte land. Det er vanskelig. Vi må ha en håndtering av gjelds­ byrden som innebærer at vi også tar makroøkonomiske hensyn til landets situasjon totalt sett. Men iallfall i en del tilfeller legger vi nå opp til mer fleksible ordninger, og postkonflikt er en av dem. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4. (Votering, se side 1909) S a k n r . 5 Innstilling fra utenrikskomiteen om bistandsavtaler som trådte i kraft i 2001 (Innst. S. nr. 99 (2002­2003)) Bjørn Jacobsen (SV) (ordførar for saka): Komiteen har ein liten, kort merknad om at ein må halde eit konti­ nuerleg trykk på helse­, utdannings­ og kvinneperspekti­ vet i bistanden. På ein måte er det nytt, for vanlegvis har ikkje komiteen brukt å ha særlege merknader til denne typen saker, til desse bistandsavtalane. -- Då er eg for så vidt ferdig som ordførar for saka. Eg går over til å vere SV­ar. Det gjeld berre ei kort oppklaring. Det går på dette med budsjett og utviklingspolitiske utgreiingar -- og når skal vi diskutere bistand? Det er det eg er litt oppteken av. Vi i SV undrar oss litt over at så få av avtalane f.eks. omfattar grunnutdanning -- ikkje minst grunnutdanning for jenter, som vi alle snakkar om i alle moglege saman­ hengar, mens ingen av dei 97 avtalane som er inngått, omfattar det. Men det kan vel hende at statsråden har ei fornuftig forklaring på det. Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Utdanning er et hovedsatsingsområde. Vi lanserte nylig vår utdannings­ strategi. Den måten det reflekteres på, er ved to forhold. Nå endrer vi jo vårt utviklingssamarbeid generelt, fra mindre prosjektorientering og over på program og bud­ sjettstøtte. Det vi gjør, er at vi går inn og støtter sektor­ programmer i flere land. Det trenger ikke være relatert til avtalespesifikke ordninger, men at vi går inn f.eks. med støtte til det som kalles kurvfinansiering i de ulike lande­ ne. Den andre måten vi øker utdanningsbistanden på, er gjennom multilaterale kanaler. Vi støtter både UNICEFs utdanning for jenter i Afrika­program, en meget omfat­ tende og stor satsing. Vi gjør det også i forhold til ban­ 13. feb. -- Forslag fra repr. Hedstrøm og Solholm om å oppheve reguleringene av skogeiendommer i konsesjonsloven 2003 1907 ken. Det planlegger vi nå, det er nytt for året, slik at ut­ danningsinnsatsen økes betydelig. Det vil også bli reflek­ tert i rapporteringen til Stortinget senere. Det er grunnen til at det ikke er reflektert i bistandsavtalene som repre­ sentanten siktet til. Når det så gjelder savnet etter en mer omfattende utvik­ lingspolitisk debatt --siden Stortingspresidenten også er til stede her i dag -- vil jeg bare nevne betydningen av at en vurderer dette med en utviklingspolitisk redegjørelse. Vi har veldig få saker til Stortinget i form av melding og proposisjon, og den utviklingspolitiske redegjørelsen har vært en viktig debattmulighet for Stortinget og for hele utviklingspolitikken. Dette vil være et ønske fra vår side, men det er selvfølgelig opp til Stortinget selv å beslutte hvorvidt man ønsker å ha en slik regulær redegjørelse, på samme måte som for utenriksministeren. Dette regner jeg med at Stortinget selv vurderer, men det ville gitt muligheten for flere debatter. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5. (Votering, se side 1909) S a k n r . 6 Innstilling fra næringskomiteen om forslag fra stor­ tingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Lodve Sol­ holm om å oppheve reguleringene av skogeiendommer i lov om erverv av fast eiendom (Innst. S. nr. 107 (2002­ 2003), jf. Dokument nr. 8:7 (2002­2003)) Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil pre­ sidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden. Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt an­ ledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte ta­ letid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Det anses vedtatt. Aud Gaundal (A): Dette innlegget skal bli meget kort, da det er en samlet komite som tilrår at Dokument nr. 8:7 skal vedlegges protokollen. Komiteen mener, slik det går fram av innstillinga, at det er naturlig å se denne saken i sammenheng med at Regjeringa vil komme til Stortinget med en egen sak om konsesjoner på landbruk og skogeiendommer. I brev fra statsråd Sponheim av 12. november 2002, som er lagt ved innstillinga, vises det til at det meste av skogen i Norge ligger til landbrukseiendommer som be­ står av både jordbruksareal og skog. Dette er bakgrunnen for at statsråden mener det er uheldig å ha to ulike for­ valtningsregimer for erverv av skog. Likeså inneholder Dokument nr. 8:7, fra Øystein Hed­ strøm og Lodve Solholm, mange prinsipielle spørsmål som berører forvaltningsregimet, bl.a. i forhold til bo­ plikt og priskontroll. En samlet komite mener derfor at det er mest hensiktsmessig å komme nærmere tilbake til de spørsmålene i en mer helhetlig sammenheng når Stor­ tinget behandler en egen odelstingsproposisjon, som de­ partementet vil fremme i vår. Komiteens tilråding er at dokumentet vedlegges pro­ tokollen. Michael Momyr (H): Som saksordføreren gav ut­ trykk for, er det en enstemmig komite som går inn for at denne saken skal vedlegges protokollen. Jeg har imidlertid lyst til å gi uttrykk for at forslags­ stillerne, Solholm og Hedstrøm, her fokuserer på viktige prinsipielle punkt som vi får til behandling i denne salen senere. Det som er et prinsipielt punkt, og som de reiser spørsmål ved, er om det skal være ulike regimer for å be­ handle konsesjonsspørsmål som gjelder jord­ og skogei­ endommer. I Sem­erklæringen er det pekt på at vi skal ha en gjen­ nomgang av konsesjonslovgivningen. Jeg ser frem til den diskusjonen her i salen og regner med at vi da får anled­ ning til å diskutere dette prinsipielle spørsmålet om ulike behandlingsregimer for jord og skog. Øystein Hedstrøm (FrP): De siste decennier har norsk næringsliv opplevd betydelige strukturelle endrin­ ger. Så langt har skognæringen gjennom konsesjonslov­ givningen vært avskåret fra å gjøre helt nødvendige til­ pasninger som andre deler av vårt næringsliv har vært igjennom. En av de største hindringene i dag er nettopp denne loven som gjelder konsesjon, fordi den ved omset­ ning gir myndighetene muligheten til å overprøve vurde­ ringer som kjøper og selger har foretatt i en frivillig transaksjon, bl.a. basert på forretningsmessige vurderin­ ger knyttet til et engasjement innenfor skogsektoren. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er uhel­ dig at myndighetene har anledning til å gripe inn i frivil­ lige transaksjoner av denne art. Den senere tid har staten ved Statens landbruksforvaltning grepet inn i flere frivil­ lige transaksjoner fordi det hevdes at prisen har vært for høy. Dette gjelder Norske Skogs salg av større skogeien­ dommer på Østlandet. Opplysningsvesenets fond ønsket å kjøpe 27 000 dekar av Follum­skogene i Oppland for 23,5 mill. kr, mens Norges Skogeierforbund ville kjøpe de 155 000 dekar store Saugbrugs­skogene for 175 mill. kr. Intensjonen var å selge skogen tilbake i tei­ ger til medlemmer, slik at de kunne få styrket sitt næ­ ringsgrunnlag. Og rundt 200 skogeiere meldte seg på og hadde interesse for å kjøpe. Heldigvis ble Statens landbruksforvaltnings avgjørel­ se omgjort da den ble klaget inn for departementet. Ut fra vårt syn var det meget fornuftig av statsråden å senke kalkulasjonsrenten fra 5 til 4 pst., fordi det i praksis betyr at konsesjonsmyndighetene kan godta ca. 25 pst. høyere pris. Det er en rekke interessante momenter knyttet til pris­ vurderingen. Forskjellen på hva markedet er villig til å betale, og Statens landbruksforvaltnings syn på hva som er riktig prisnivå, viser at det er stor avstand mellom de beregninger som kjøperne og Statens landbruksforvalt­ ning foretar. Det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved hvor riktige de beregninger som Statens landbruks­ 13. feb. -- Forslag fra repr. Hedstrøm og Solholm om å oppheve reguleringene av skogeiendommer i konsesjonsloven 2003 1908 forvaltning foretar, er, når kjøpere som lever av å få en avkastning på sine investeringer, kommer frem til et be­ tydelig annet prisnivå. Med fallende tømmerpriser har det også blitt mer van­ lig at man satser på alternative inntektskilder fra arealet, som f.eks. kraftproduksjon, jakt, fiske og opplevelsesturis­ me. Her er det viktig å understreke at det kun er potensiel­ le kjøpere som kan vurdere dette ut fra sine egne planer. Landbruksdepartementet har bl.a. lagt vekt på i sin omgjøring av avslaget at omleggingen av skogpolitikken fører til at skogeierne i større grad enn før får ansvaret for å opprettholde de langsiktige investeringene i skogen. Dette tilsier etter departementets oppfatning at skogeie­ ren også bør gis større handlefrihet ved avgjørelsen av til hvilken pris han eller hun skal kjøpe skog. Markedspri­ sen for skog på det nåværende tidspunkt må i det alt ve­ sentlige forventes å ligge innenfor 4 pst. Når selger nå har anledning til å oppnå markedspris etter eiendommens reelle verdi ved salg, er det grunn til å håpe at det kom­ mer flere eiendommer ut i markedet. Det vil i sin tur føre til at de som vil satse på næringen, får anledning til å ut­ vikle sitt næringsgrunnlag og tilstrebe mer rasjonelle bruksenheter. Det er, som tidligere talere har nevnt, en enstemmig komite som slutter opp om Fremskrittspartiets forslag, og at dette skal vedlegges protokollen, fordi man vil se sa­ ken i en større sammenheng. Det kommer da et forslag, en odelstingsproposisjon, om en ny konsesjonslov denne våren. Jeg vil også gi honnør til statsråden for at han bidrog til å få senket kalkulasjonsrenten til 4 pst. De faktiske forhold er jo da at det er markedsrenten som bestemmer, i og med at man nå har gitt videre rammer. Så statsråden har altså gjort det optimale innenfor dagens regelverk. Man har fått en kraftig liberalisering av regelverket. Hvis man likevel innenfor rammen av dagens regelverk i prak­ sis har et fritt marked for omsetning av skogeiendommer, hvorfor kan man ikke da like godt avskaffe hele denne konsesjonsloven for skogeiendommer når den ikke fun­ gerer i praksis? Det er et spørsmål direkte til statsråd Sponheim. Statsråd Lars Sponheim: Jeg har merket meg at næ­ ringskomiteen foreslår at Dokument nr. 8:7 vedlegges protokollen. Det vises til mine brev til Stortinget der det framgår at Regjeringen vil komme til Stortinget med en egen sak om konsesjoner på landbruk og skogeiendom­ mer. Jeg vil gjerne få utdype dette. Regjeringen tar sikte på å fremme forslag til ny konse­ sjonslov i løpet av vårsesjonen 2003 -- jeg tror sågar det er varslet til april måned. De fleste forslagene gjelder konsesjonspliktens omfang, og forslagene vil ta sikte på å øke konsesjonsfriheten i ikke ubetydelig grad. Som kjent er arealgrensen for bebygd eiendom foreslått hevet fra 20 dekar til 100 dekar, forutsatt at ikke mer enn 20 dekar er fulldyrket areal. Begrunnelsen for å heve arealgrensen er et ønske om hyppigere omsetning av landbrukseiendom i distriktene, bl.a. for å sikre bosettingen, og for å gi økte muligheter for dem som av ulike årsaker ønsker å bosette seg utenfor bykjernene. Jeg mener at det er behov for en løpende vurdering av om lovverket i landbruket støtter opp om dagens land­ brukspolitiske mål på en hensiktsmessig måte. Dette er hovedessensen i Odelslovutvalgets mandat, og det er også en sentral side ved forslaget til ny konsesjonslov. Jeg mener også at det fortsatt er ønskelig med kontroll av pris ved erverv av landbrukseiendom over en viss størrelse. Det er rett, som representanten Hedstrøm gav uttrykk for, at de forskriftsendringer som departementet nå har gjort, bl.a. etter salget av Saugbrugs­skogene fra Norske Skog til skogeierorganisasjonene for senere vide­ resalg, har ført til at for alle praktiske formål er det i dag fri prisdannelse. Kjøper og selger av skog kan regne med at den pris de avtaler, også vil bli godkjent av landbruks­ myndighetene, fordi det fanges av et atskillig høyere tak basert på en kalkulasjonsrente på 4 pst. En kalkulasjons­ rente på 4 pst. innebærer at inntekter som kommer veldig langt fram i tid, får en større verdi enn tidligere. Det gjør også at andre ikke­økonomiske verdier, som vi vet man­ ge er villig til å betale f or ved å kjøpe tilbake skog -- f.eks. skog som har vært lagt til eiendommene tidligere, som vi kjenner fra disse Saugbrugs­skogene -- vil det være mulig å ta hensyn til i prisfastsettelsen. Men derfra til ikke å ha noe tak for å fange ekstreme utslag, som vi vet fortsatt kan dukke opp, er et skritt som Landbruksde­ partementet og jeg ikke ønsker å ta. Dette betyr større fri­ het enn i dag, men fortsatt et tak som gjør at det ikke skal være mulig å få godkjent helt ekstreme prisutslag. Også konsesjonslovens adgang til å sette vilkår om boplikt vil være et viktig virkemiddel for å sikre slike le­ vedyktige lokalsamfunn som vi fortsatt ønsker. Uten priskontroll -- selv om det er et atskillig høyere tak akku­ rat på skogeiendommer -- og boplikt vil det fort bli en reell fare for en prisutvikling på landbrukseiendom, ikke minst i nærheten av store byer, som gjør at bare et fåtall har mulighet til å kjøpe slike eiendommer. Det er riktig som forslagsstillerne påpeker, at det i hø­ ringsomgangen ikke er utarbeidet forslag om konsesjons­ frihet ved erverv av rene skogeiendommer. Forslaget vil imidlertid bli vurdert i tilknytning til det arbeidet som for øvrig er i gang i forbindelse med ny konsesjonslov. Etter min mening er det viktig at forslaget ikke vurderes iso­ lert, men ses i sammenheng med de øvrige forslagene til lov, slik også flertallet i næringskomiteen legger til grunn i Innst. S. nr. 107. Etter det jeg kan se, er begrunnelsen for forslaget knyttet til et ønske om å oppheve priskontrollen ved er­ verv av rene skogeiendommer. Det er i den forbindelse vist til priskontrollen som ble utøvd av Statens land­ bruksforvaltning ved salgene fra Norske Skog til Skogei­ erforbundet og Opplysningsvesenets fond. Som jeg var innom, og som også representanten Hed­ strøm var innom, har departementet gitt konsesjon på er­ vervet og dermed akseptert den kjøpesummen. Departe­ mentet legger til grunn at det vedtatte statsbudsjettet for 2003 representerer en omlegging av skogpolitikken slik at skogeiere i større grad enn tidligere må ta ansvar for å Trykt 3/3 2003 13. feb. -- Referat 2003 1909 opprettholde de langsiktige avvirkningsmulighetene i skogen. Det forutsettes derfor at skogeierne må gis større handlefrihet ved avgjørelsen av til hvilken pris han eller hun skal kjøpe skog. Departementet utarbeidet på bak­ grunn av disse forholdene et supplerende rundskriv om prisfastsettelse for skog, der kapitaliseringsrentefoten som kjent er satt til 4 pst. Rundskrivet gir også -- og det er viktig -- mulighet for at eventuelle rasjonaliseringsef­ fekter ved kjøp av tilleggsskog skal kunne regnes med ved vurderingen av prisen i konsesjonssammenheng. Selv om vi med disse justeringene ikke har etablert konsesjonsfrihet ved erverv av rene skogeiendommer, mener jeg at vi et stykke på vei har imøtekommet inten­ sjonene i Dokument nr. 8:7 om en større handlefrihet. Jeg regner videre med å komme tilbake til disse spørsmå­ lene i forbindelse med behandlingen av forslag til ny konsesjonslov. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6. (Votering, se nedenfor) Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte presidenten: Vi går da til votering. I sak nr. 1 foreligger det ikke noe voteringstema. Votering i sak nr. 2 Komiteen hadde innstillet: Stortinget samtykker i ratifikasjon av protokoll av 27. juni 1997 om samordning av Den internasjonale Euro­ control­konvensjonen om samarbeid om flysikring av 13. desember 1960, etter ulike endringer. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 3 Komiteen hadde innstillet: Dokument nr. 8:144 (2001­2002) -- forslag fra stor­ tingsrepresentantene Heidi Sørensen og Bjørn Jacobsen om miljøsertifisering av tømmer og trevirke -- vedlegges protokollen V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 4 Komiteen hadde innstillet: St.prp. nr. 33 (2002­2003) -- om samtykke til at Norge deltar i den 13. kapitalpåfylling av Det internasjonale ut­ viklingsfondet (IDA) -- Del II -- vedlegges protokollen. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 5 Komiteen hadde innstillet: Utenriksdepartementets forelegg av bistandsavtaler med fremmede stater som trådte i kraft i 2001 -- vedleg­ ges protokollen. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 6 Komiteens hadde innstillet: Dokument nr. 8:7 (2002­2003) -- forslag fra stortings­ representantene Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm om å oppheve reguleringene av skogeiendommer i lov om erverv av fast eiendom -- vedlegges protokollen. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. S a k n r . 7 Referat Presidenten: Det foreligger ikke noe referat. Møtet hevet kl. 12.25.