Forhandlinger i Stortinget nr. 114
26. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse
S 2001--2002
2002 1685
Møte tirsdag den 26. februar kl. 10
President: E i r i n F a l d e t
D a g s o r d e n (nr. 55):
1. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse
2. Innstilling fra utenrikskomiteen om forslag fra stor­
tingsrepresentant Steinar Bastesen om å intensivere
arbeidet overfor Storbritannia for å få stengt Sella­
field­anlegget
(Innst. S. nr. 80 (2001­2002), jf. Dokument nr. 8:7
(2001­2002))
3. Referat
Presidenten: Representantene Kjell Engebretsen, Siri
Hall Arnøy, Eirin Faldet, May Britt Vihovde og Torny Pe­
dersen, som har vært permittert, har igjen tatt sete.
Det foreligger fire permisjonssøknader:
-- fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe om sykeper­
misjon for representanten Jan Sahl fra og med
26. februar og inntil videre
-- fra Senterpartiets stortingsgruppe om sykepermisjon
for representanten Inger S. Enger fra og med
26. februar og inntil videre
-- fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om vel­
ferdspermisjon for representanten May Hansen i ti­
den fra og med 26. februar til og med 28. februar
-- fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe om permisjon
for representanten André Kvakkestad i dagene 27. og
28. februar for å delta i møte i Europarådets parla­
mentariske forsamling i Ukraina
Disse søknader foreslås behandlet straks og innvilget.
-- Det anses vedtatt.
Første vararepresentant for Akershus fylke, Harald
Espelund, er forhindret fra å møte under representanten
André Kvakkestads permisjon i dagene 27. og
28. februar på grunn av utenlandsopphold.
Følgende vararepresentanter foreslås innkalt for å
møte i permisjonstiden:
For Akershus fylke: Ib Thomsen
For Nordland fylke: Kari Økland
For Oppland fylke: Hans Seierstad
For Østfold fylke: Linn Laupsa
-- Det anses vedtatt.
Hans Seierstad foreslås innvalgt i Lagtinget for den ti­
den han møter for representanten Inger S. Enger. -- Det
anses også vedtatt.
Kari Økland, Hans Seierstad og Linn Laupsa er til ste­
de og vil ta sete.
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Stortingets møter i inneværende uke --
og anser det som vedtatt.
Presidenten ber om forslag på settepresident.
Jens Stoltenberg (A): Jeg foreslår Kjell Engebretsen.
Presidenten: Kjell Engebretsen er forslått som sette­
president. -- Andre forslag foreligger ikke, og Kjell Enge­
bretsen anses enstemmig valgt som settepresident for
Stortingets møter denne uken.
U t e n r i k s m i n i s t e r J a n P e t e r s e n
overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat).
Presidenten: Representanten Per Sandberg vil frem­
sette et privat forslag.
Per Sandberg (FrP): På vegne av representantene
Siv Jensen, Gjermund Hagesæter og meg selv har jeg den
ære å fremme forslag om å be Regjeringen gjennomføre
tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommu­
nale tjenestepensjonsordninger.
Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen vil
fremsette et privat forslag.
Kenneth Svendsen (FrP): På vegne av Thore A. Ni­
stad og meg selv har jeg den ære og glede å fremme for­
slag om reduserte bompengesatser på riksvei 5, Fjær­
landsveien, mellom Fjærland og Sogndal.
Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse
Utenriksminister Jan Petersen: Terroranslagene 11. sep­
tember i fjor -- der over 3 000 uskyldige mennesker fra
nærmere 85 ulike nasjoner ble revet bort -- viser med all
mulig tydelighet at trusselen fra internasjonal terrorisme
er høyst reell, og at ingen kan føle seg trygge.
Vi er alle sårbare, og det er et tankekors at de grusom­
ste handlinger mot det mest moderne og teknologisk av­
anserte samfunn kan planlegges og styres fra fjellhulene i
et av verdens fattigste land.
Hele det internasjonale samfunn står sammen i kam­
pen for å forhindre at slike ugjerninger skal skje igjen.
Derfor har både FN, NATO, OSSE, EU og en lang rekke
andre globale og regionale organisasjoner engasjert seg
aktivt i kampen mot dem som vil erstatte toleranse, frihet
og mangfold med hat, frykt og ensretting.
Kampen mot internasjonal terrorisme var den første
store utenrikspolitiske utfordring for den nye regjerin­
gen. Vi har videreført den samme faste linjen mot terro­
ristene og deres støttespillere som den forrige regjerin­
gen. Dette markerer den brede norske enigheten.
Vi har lagt avgjørende vekt på internasjonalt samar­
beid og konkrete norske bidrag, som lovgivning for å
stanse terroristenes pengestrømmer, og i form av militæ­
re bidrag og hjelp til sivilbefolkningen i Afghanistan.
Jeg forstår at valgene for mange var vanskelige. Det
er dilemmaer. Når vi har lyktes så langt, skyldes dette at
vi -- også her hjemme -- har evnet å ta vanskelige beslut­
114

26. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2002
1686
ninger og stå fast ved disse. Vi lot ikke dilemmaene gjøre
oss handlingslammede. Hvis vi hadde nølt, hadde terror­
isttrusselen mot våre samfunn vært langt større enn i dag.
Al­Qaida ville hatt sitt terroristnettverk intakt, og Tali­
ban­regimet hadde fortsatt sin undertrykking og støtte til
terroristene.
Terroristene respekterer ikke internasjonale spille­
regler. De ønsker ingen dialog og kompromisser. I Af­
ghanistan hadde al­Qaida kontroll over et territorium.
Hit kom unge mennesker fra hele verden for å læres
opp. Herfra ble de sendt ut til en rekke land for å ope­
rere som selvstendige celler, celler som fortsatt eksi­
sterer.
Noen hevdet at militærmakt ikke kunne lykkes mot
terrorisme, fordi terrorismen er en diffus fiende. Men det
var nettopp at al­Qaida fikk fritt spillerom og kontroll
over et territorium i Afghanistan, som gjorde det mulig å
planlegge, forberede og gjennomføre terroraksjoner og
etablere et effektivt nettverk av celler. Derfor måtte de
fratas dette territoriet. Bruk av militær makt var derfor
helt nødvendig, selv om dette var det virkemiddel vi
minst av alt ønsket å bruke -- også fordi sivile ville ram­
mes.
Terrorismen kan imidlertid ikke slås tilbake med mili­
tær makt alene. Politiske, diplomatiske, økonomiske og
rettslige virkemidler er minst like viktige. Den interna­
sjonale innsatsen på disse områdene er da også svært om­
fattende.
Kampen mot internasjonal terrorisme vil bli langvarig
og krevende. Vi vil bare lykkes dersom vi beholder et
klart fokus og står sammen på tvers av landegrenser, reli­
giøs og etnisk tilhørighet.
Vi må føre kampen på grunnlag av de verdier våre
samfunn er bygd på, og som vi skal forsvare. Vi må
kjempe for at demokrati, respekt for menneskeverdet og
menneskerettighetene skal gjelde for alle. Vi må rette søke­
lyset mot den urettferdighet og håpløshet terroristene
hensynsløst utnytter.
Vi må heller ikke glemme at de store utfordringene
verden stod overfor før 11. september, fremdeles er med
oss -- fattigdom, miljøødeleggelser, hiv/aids og andre
smittsomme sykdommer, diskriminering, undertrykking
og brudd på menneskerettigheter.
Felles for alle disse utfordringene er at de er grense­
overskridende og bare kan løses gjennom internasjonalt
samarbeid.
Tiden etter 11. september har lært oss at truslene mot
fred, frihet og menneskerettighetene er globale, og at vi
som nasjoner står langt sterkere -- og tjener våre nasjona­
le interesser bedre -- når vi samarbeider enn når vi velger
å stå alene.
Isolasjonisme og alenegang er ikke veien å gå i et mo­
derne, tett sammenfiltret og sammenknyttet verdenssam­
funn. Det gjelder både for store og små stater. I dag
ivaretas vår sikkerhet og velstand mer gjennom vår evne
til å påvirke andre enn ved vår evne til å hindre andre i å
påvirke oss.
Det er derfor Samarbeidsregjeringen i Sem­erklærin­
gen sier:
«Etter som stadig flere problemer krever globale
løsninger, må FN og de multilaterale institusjonene
rustes til å håndtere et økende ansvar. Samarbeids­
regjeringen vil arbeide for at Norge skal spille en vik­
tig rolle for å styrke det internasjonale samarbeid og
videreutvikle folkeretten som forpliktende avtaleverk
for alle nasjoner.»
Sem­erklæringen er også tydelig på Norges forank­
ring:
«Samarbeidsregjeringen ser FN og det atlantiske fel­
lesskap som viktige forankringspunkter for sin uten­
rikspolitikk.»
Terrorhandlingene den 11. september rystet det ame­
rikanske samfunn i sine grunnvoller. De representerer det
største tap av amerikanske liv i en enkelthendelse siden
den amerikanske borgerkrigen og er det alvorligste an­
grepet på USA siden Pearl Harbor.
Jeg tror vi gjør rett i ikke å undervurdere betydningen
og konsekvensene av 11. september for det amerikanske
folk og USAs politiske ledere.
Klokt bygde USA -- med støtte fra andre -- opp en in­
ternasjonal koalisjon. Helt siden de militære operasjone­
ne ble innledet i begynnelsen av oktober i fjor, har den
internasjonale koalisjonen vært under et vedvarende
press, men den har holdt sammen. Det er nå avgjørende å
bygge på denne erfaring og beholde samholdet i den vi­
dere kampen mot internasjonal terrorisme.
Amerikansk utenrikspolitikk har alltid vært utformet i
skjæringspunktet mellom to ulike grunnholdninger: den
innadskuende og isolasjonistiske og den mer utadvendte
og multilateralistiske. Vi er også i dag vitne til en drag­
kamp om vektleggingen av disse.
Ivaretakelse av nasjonale interesser i dagens verden
kan imidlertid ikke gjøres uten et nært samspill med an­
dre. Intet land -- selv ikke de sterkeste -- kan sikre sine
nasjonale interesser uten gjennom samarbeid med andre.
USAs store militære overlegenhet og de vellykkede
militære operasjonene i Afghanistan har ført til oppfor­
dringer fra enkelte hold på amerikansk side om at man
bør ta mindre hensyn til de europeiske og andre land og
behovet for å holde den brede internasjonale koalisjonen
samlet -- og innlede militære aksjoner mot Irak. Dette er
en politikk jeg vil advare mot. Det vil undergrave sam­
holdet i den brede internasjonale koalisjonen og svekke
mulighetene for å få bukt med terrorismen på lengre sikt.
Men det er ingen tvil om at Saddam Hussein er en de­
spot, som både har brukt masseødeleggelsesvåpen mot
egen befolkning og gått til militære angrep mot nabo­
land. Det er likevel bare et bredt og vedvarende interna­
sjonalt press på regimet i Bagdad som best kan endre den
nåværende kurs. Irak må oppfylle kravene i FN­resolu­
sjonene.
Enkelte mener at det utenrikspolitiske gapet mellom
Europa og USA er i ferd med å bli større, og at Norge nå
snarest må velge side.
Jeg vil reservere meg overfor forsøk på å forenkle noe
som i bunn og grunn er en fundamental debatt om hvor­
dan nære allierte også må kunne ha forskjellige oppfat­
ninger. «Splittelsen over Atlanteren» har vært et fast

26. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse
2002 1687
tema -- om enn med varierende styrke -- i mange år. Av­
standen over Atlanterhavet er ikke nødvendigvis større i
dag enn den var under Vietnamkrigen eller under striden
om kjernevåpenpolitikken på 1980­tallet.
Både USA og de europeiske land er bundet sammen i
et verdifellesskap basert på demokrati og menneskeret­
tigheter. Våre samfunn er gjennomgående svært like.
Våre utenrikspolitiske målsettinger er også i stor grad
sammenfallende, selv om vi kan ha ulike oppfatninger av
hvilke virkemidler som er de beste for å nå disse målene.
Derfor snakker Sem­erklæringen om «det atlantiske fel­
lesskap».
Men allikevel: Jeg tror det beste vi og andre -- på beg­
ge sider av Atlanterhavet -- kan gjøre, er å bruke vår ener­
gi og innflytelse på å få USA og Europa til å trekke
sammen mot felles mål. Skal det skje, må begge sider
lytte og om nødvendig justere kursen. Ikke minst er det
viktig i NATO, der vi sammen må finne frem til hvordan
Alliansen skal møte de nye sikkerhetsutfordringer samti­
dig som de kollektive forsvarsforpliktelser ivaretas.
NATOs utvidelse ligger fast. Det er bred enighet i
Alliansen om å invitere nye medlemsland på toppmøtet i
Praha i november. Hvor mange, og hvem dette blir, beror
på kandidatlandenes egne anstrengelser og en samlet
politisk vurdering. Fra norsk side ønsker vi en bred ut­
videlse, der også de baltiske land inngår.
I dagens Europa er en av de viktigste europapolitiske
utfordringer fortsatt å bygge solidaritet og samarbeid på
tvers av gamle politiske og økonomiske skillelinjer.
OSSE arbeider målrettet med å forebygge konflikter og
bygge demokratiske institusjoner -- på Balkan så vel som
i Kaukasus og Sentral­Asia.
I lys av den sterke fokuseringen på Afghanistan er det
viktig at man ikke glemmer den regionen som geografisk
sett ligger mellom Afghanistan og Russland -- Sentral­
Asia.
OSSE har holdt menneskerettigheter og demokrati i
nettopp denne regionen i fokus, men i den senere tid har
oppmerksomheten dreid mer i retning av problemstillin­
ger knyttet til spredning av våpen, organisert kriminalitet
og menneske­ og narkotikasmugling -- alle viktige ele­
menter i kampen mot internasjonal terrorisme.
Regjeringen er i ferd med å vurdere hvordan vi kan
gjøre vårt arbeid i Sentral­Asia mer målrettet og effektivt
-- herunder gjøre bruk av norsk ekspertise på områder
som energi, miljø og støtte til oppbygging av demokratis­
ke institusjoner -- og vi legger i denne sammenheng opp
til et nært samarbeid med OSSE.
Europa er den ene halvdel av vårt atlantiske felles­
skap. Selv om Norge har valgt å stå utenfor EU, må vi
selvsagt ta inn over oss viktige utviklingstrekk i Europa.
EU utvides nå til å omfatte opp til 12 nye medlemsland,
samtidig som samarbeidet innad utdypes og utvides til
stadig nye og viktige områder. Et synlig utslag av dette er
innføringen av en felles europeisk valuta fra 1. januar i
år. Innføringen av euroen var langt mer vellykket enn
skeptikerne fryktet, og er en markering av enhet og sam­
hold i EU av historiske proporsjoner.
Den sterke dynamikken i det europeiske samarbeidet
krever en vedvarende årvåkenhet og innsats for å ivareta
norske interesser.
Samarbeidsregjeringen er helt åpen på at den består av
partier med forskjellige syn på Norges tilknytning og for­
hold til EU, men samles i viljen til å føre en aktiv Europa­
politikk gjennom EØS­avtalen og andre samarbeidsavta­
ler med EU -- som Schengen­avtalen, tilknytningen til
ESDP og Europol.
EØS­avtalen har vært en god avtale for Norge på de
områder den var tenkt å dekke. Men vi legger heller ikke
skjul på at den ikke fullt ut ivaretar en slik viktig sektor
som fiskeeksport, og heller ikke reflekterer den betydeli­
ge utvidelsen av EU­samarbeidet i de seneste ti år.
I dag har ikke Norge et direkte inntak i de viktige nye
samarbeidsområdene i EU -- slik som arbeidet med å ut­
vikle en felles europeisk utenriks­, sikkerhets­ og for­
svarspolitikk, EUs justissamarbeid og den såkalte Lis­
boa­strategien for en konkurransedyktig og bærekraftig
EU­økonomi. Men vi har samarbeidsavtaler på flere om­
råder.
Samtidig utgjør dette store utfordringer for oss. Det
kommer stadig klarere frem etter hvert som EUs regel­
verk får følger for stadig flere viktige sider ved norsk
økonomi og samfunnsliv.
I og med at et norsk EU­medlemskap i dag ikke står
på dagsordenen, er det desto viktigere at vi fører en gjen­
nomtenkt, aktiv og målrettet politikk overfor EU, hvor vi
etter beste evne utnytter eksisterende avtaler og ordnin­
ger til fulle, og er villig til å utvide samarbeidet.
Som ledd i dette arbeidet har Regjeringen nylig ved­
tatt en europapolitisk plattform. Med plattformen har
Regjeringen lagt grunnlaget for en målrettet Europa­
politikk, med en rekke konkrete virkemidler. La meg her
nevne enkelte prioriteringer: Regjeringens europapolitis­
ke topprioritet er en god forvaltning og en effektiv utnyt­
telse av EØS­avtalen. Vi har ønsket å oppdatere EØS­av­
talen, slik at den passer bedre med EUs rettsgrunnlag
etter Maastricht­ og Amsterdam­avtalene. Vi må konsta­
tere at EU­kommisjonen har sagt at dette har de ikke
kapasitet til -- parallelt med utvidelsesforhandlingene.
Utvidelsen av EU og EØS må skje parallelt. Vi er
oppmuntret av at EU­kommisjonen også legger dette til
grunn. Utviklingen stiller oss overfor en særlig utfor­
dring: Eksporten av fisk og sjømat til søkerlandene vil
komme i en dårligere stilling når våre eksisterende fri­
handelsavtaler med disse landene faller bort. Regjeringen
vurderer nå forskjellige opsjoner for å forsøke å løse det­
te problemet.
Vi vil også arbeide for å løse de problemer som lakse­
næringen nå møter i EU­markedet. EUs nåværende for­
skjellsbehandling av produsenter fra ulike tredjeland er
urimelig og må opphøre.
Vi vil videre arbeide for å få EU­kommisjonen til å
avslutte sin prosedyre mot de gassproduserende selska­
per på norsk sokkel.
Vi vil også arbeide for å eliminere etterslepet når det
gjelder å gjennomføre EØS­rettsakter i norsk regelverk,

26. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2002
1688
og generelt for at tempoet i både dette og i innlemmingen
av nye rettsakter i EØS­avtalen økes.
Vi vil inkludere næringslivet, arbeidslivets parter og
frivillige organisasjoner aktivt i en dialog om EØS­avta­
lens virkemåte.
Regjeringen tar sikte på å legge frem en egen stor­
tingsmelding om EØS­samarbeidet i april.
Regjeringen ønsker også å bygge ut det formelle og
uformelle samarbeidet som er etablert mellom Norge og
EU om utenriks­, sikkerhets­ og forsvarspolitikk, om jus­
tispolitikk og regionalpolitikk. Om dette har vi innledet
en aktiv dialog med EU.
Vi vil aktivt følge opp de militære og sivile bidrag
som er innmeldt til EU. Vi vil legge vekt på å få i stand et
reelt og praktisk samarbeid med EU om EUs sikkerhets­
og forsvarspolitikk. Vi har derfor sagt oss rede til å fort­
sette å delta i politistyrken i Bosnia når ansvaret for den­
ne overføres fra FN til EU ved årsskiftet.
Vi har videre sagt oss rede til å bidra til en EU­ledet
operasjon i Makedonia dersom det oppnås enighet om å
overføre ansvaret fra NATO til EU. I forhold til EUs
justissamarbeid vil vi aktivt følge opp inngåtte avtaler,
spesielt Schengen, Dublin­konvensjonen og Europol. Vi
vil knytte Norge tettest mulig til samarbeidet om justissa­
ker i EU, ikke minst når det gjelder bekjempelse av inter­
nasjonal terrorisme. Vår tilslutning til EUs felles hold­
ninger mot terrorisme har vært et viktig skritt.
Også når det gjelder Russland, fremstår 11. september
som et tidsskille. Terroranslagene bidrog til å forsterke
en grunnleggende nyorientering av russisk utenrikspoli­
tikk som allerede var i gang.
I flere år hadde Russland vektlagt forholdet til part­
nerne bl.a. i Asia og Midtøsten som en motvekt til for­
bindelsene med USA og Europa. Prinsippet om flere
maktsentre, multipolaritet, ble ofte understreket.
President Putin har derimot fremhevet Russlands euro­
peiske tilhørighet. Han ser at målsettingen om å gjenreise
Russland som internasjonal stormakt bare kan nås gjen­
nom et konstruktivt samspill med Vesten. Allerede før
11. september var Putin en pådriver for å bygge ut et
politisk og økonomisk partnerskap med EU.
11. september skapte med et slag en situasjon hvor
Russland igjen ble en viktig partner for USA. Russland
ble et helt sentralt medlem av den internasjonale koali­
sjonen mot terrorisme. Samarbeidet med landene i
Sentral­Asia ble viktig for tilretteleggelsen av militære
operasjoner rettet mot terroristnettverkene og Taliban­
regimet i Afghanistan.
Den senere utviklingen har vist at president Putin føl­
ger opp sin nyorientering. Vi ser det i forholdet til USA,
og vi ser det i forholdet til NATO og til EU. Et talende
eksempel var den dempede russiske reaksjonen på USAs
kunngjøring i desember om at landet ville tre ut av
ABM­avtalen.
Også Russlands nye tilnærming til NATO viser at vi
står overfor en ny tid. Frem mot utenriksministermøtet i
NATO i Reykjavik til våren vil vi arbeide for å utvikle et
helt nytt samarbeid mellom NATO og Russland, hvor
NATO­landene og Russland vil møtes på likeverdig ba­
sis for å finne frem til felles initiativ og tiltak innen bl.a.
kampen mot internasjonal terrorisme, krisehåndtering og
ikke­spredning og rustningskontroll. Dette ønsker vi vel­
kommen. Vi står overfor en viktig anledning til å få på
plass et kvalitativt nytt samarbeid som vil legge et mer
solid grunnlag for sikkerhet og stabilitet i hele det euro­
atlantiske området.
Også i det bilaterale forholdet til Norge er det tegn til
en ny og mer konstruktiv russisk tilnærming. I sin rede­
gjørelse til Stortinget for et knapt år siden beskrev min
forgjenger hvordan en rekke spørsmål ble gjort til gjen­
stand for jevnlig russisk kritikk mot Norge. I den grad
disse sakene fremdeles blir tatt opp fra russisk side, gjø­
res det nå med et mer konstruktivt tilslag.
Jeg håper -- og velger å tro -- at dette gjenspeiler en
vilje på russisk side til å innlede en ny fase i det norsk­
russiske forhold. Vi ser frem til president Putins besøk til
Norge til høsten. Vi må erkjenne at det fortsatt er enkelte
uløste spørsmål av stor betydning i vårt bilaterale for­
hold, slik som avgrensningsforhandlingene i Barentsha­
vet, og det er naturlig for oss å ta opp russiske overgrep i
Tsjetsjenia.
Et av våre viktige hovedsamarbeidsområder er miljø­
og atomsikkerhet. I flere år har Norge og andre land ar­
beidet for å få på plass en multilateral rammeavtale med
Russland. En slik avtale vil gjøre det mulig å mobilisere
langt større ressurser og et bredere internasjonalt enga­
sjement for å løse de enorme miljø­ og atomsikkerhets­
problemene i nord. Det er vårt håp at man skal komme
frem til enighet om denne avtalen før sommeren. Det vil
være et stort skritt fremover. Jeg vil i oppfølgingen av en
slik enighet ta umiddelbar kontakt med berørte land for å
sikre en raskest mulig gjennomføring av avtalen.
Et annet viktig samarbeidsområde mellom Norge og
Russland er forvaltningen av de felles fiskeriressursene i
Barentshavet. Også her har det i senere tid vært enkelte
positive utviklingstrekk. Blant annet håper vi at det vil
vise seg mulig å samarbeide effektivt om forsknings­
tokter i begge lands økonomiske soner, noe som er helt
nødvendig for å sikre en forsvarlig ressursforvaltning.
La meg også nevne samarbeidet i Barentsregionen.
Dette forblir en hovedpilar i vårt forhold til Russland.
Barentssamarbeidet har nå gjennom ni år vært en viktig
ramme, både på sentralt og regionalt nivå, og ikke minst
når det gjelder folk til folk­samarbeid langs grensen i
nord. Endelig ser vi resultater av denne satsingen også på
næringslivssiden. Regjeringen vil gjøre sitt for å støtte
opp under Barentssamarbeidet også i årene som kommer,
og vil ta skritt f.eks. for å lette tilgangen for russere som
ønsker å arbeide i Nord­Norge. Vi ønsker å benytte tiårs­
markeringen neste år til å konsolidere og utdype videre
dette samarbeidet.
Sist fredag inngikk partene i den etniske konflikten i
Sri Lanka en formalisert våpenhvile. Avtalen kom i stand
med norsk medvirkning, og partene bad Norge offentlig­
gjøre avtalen. Vi er også blitt bedt om å lede en gruppe
som skal observere at partene overholder avtalen. Med
denne våpenhvilen er det skapt et grunnlag for forhand­
linger om en politisk løsning på konflikten, en konflikt

26. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse
2002 1689
som har vart i to tiår og krevd mer enn 60 000 menneske­
liv. Den har skapt dyp mistro mellom befolkningsgrup­
pene og deres ledere, men det er klar vilje hos begge par­
ter til å bygge tillit. De vet at det er en lang og vanskelig
vei frem til fred, forsoning og utvikling. Men de vet også
at en fortsettelse av konflikten vil føre til enda flere lidel­
ser for sivilbefolkningen og en enda verre økonomisk og
sosial situasjon i landet.
Det har gjennom årene vært gjentatte forsøk på freds­
samtaler mellom partene, uten resultater. Når vi har sagt
oss villig til å bistå partene i nye forsøk, er det fordi vi
ser en fornyet vilje til å nå frem. Denne viljen kommer til
uttrykk i avtalen på tre måter. For det første legger avta­
len i seg selv opp til en skritt for skritt­tilnærming som er
realistisk og gjennomførbar. For det andre ønsker begge
parter internasjonale observatører, og det er i seg selv en
forpliktelse fra partene overfor det internasjonale sam­
funn. For det tredje legger avtalen stor vekt på forbedrin­
ger i folks levevilkår og ikke bare på de rent tekniske
våpenstillstandsspørsmålene. Det viser en bevisst vilje
fra partene til å gjenopprette normalt liv for befolkningen
på Sri Lanka.
Det er likevel grunn til å vente seg problemer og tilbake­
slag underveis. Fra norsk side har vi sagt oss villige til å
bistå partene også i fortsettelsen, og vi har bedt det inter­
nasjonale samfunn om politisk og økonomisk støtte til
denne krevende prosessen. Ikke minst er det behov for
humanitær assistanse og hjelp til gjenoppbygging.
Norge har lang tradisjon for humanitært engasjement
for mennesker som lider under nød eller undertrykkelse.
Siden Fridtjof Nansen har humanitær innsats vært en del
av vår nasjonale identitet. Siden Hambro har Norge ar­
beidet for et mest mulig forpliktende samarbeid mellom
verdens nasjoner. Som et lite land er det i vår egeninter­
esse å styrke den internasjonale rettsorden og internasjo­
nale organer, å fremme menneskerettigheter og demokra­
ti, og å bidra til at konflikter løses med fredelige midler.
Vår humanitære innsats og vår innsats for fred og for­
soning bidrar til å bedre livssituasjonen for mennesker
som lider under krig og konflikter. Samtidig erfarer vi at
den rollen vi spiller i flere av verdens konfliktsoner, gjør
oss til en interessant samtalepartner for andre. Det har
betydning hva Norge mener om humanitære spørsmål og
om utviklingen i enkelte konfliktområder. En viktig til­
leggseffekt av vår rolle gir oss muligheter til å fremme
norske synspunkter også i saker der vi har nasjonale
interesser som det ellers kunne være vanskelig å nå frem
med.
Norges humanitære rolle er også et viktig grunnlag for
vår innsats i FNs sikkerhetsråd. Gjennom 1990­tallet en­
gasjerte Sikkerhetsrådet seg i forhold til en rekke væpne­
de konflikter. De aller fleste av dem har vært borgerkri­
ger, der ni av ti drepte har vært sivile, ofte drept med alt­
for lett tilgjengelige håndvåpen. Et stort antall av disse
konfliktene finne sted i fattige land, ikke minst i Afrika.
Dette er bakgrunnen for at vi under vårt medlemskap i
FNs sikkerhetsråd har valgt å rette et særskilt søkelys
mot konfliktforebygging og fredsbygging i Afrika, og
styrke de afrikanske lands egen evne til å ta ansvar for
egen fred og sikkerhet.
Konflikten mellom Etiopia og Eritrea har bare i løpet
av de siste fire år krevd nærmere ett hundre tusen men­
neskeliv.
Norge har hatt hovedansvaret for behandlingen av
denne konflikten i Rådet. Nå står vi ved et veiskille. Par­
tene er enige om at en grensekommisjon skal avgjøre
grensekonflikten mellom de to land. Grensekommisjo­
nen vil trolig avgi sin kjennelse innen utgangen av mars.
Dette vil forhåpentligvis danne grunnlaget for en varig
fredsløsning.
Jeg besøkte begge land for mindre enn to uker siden,
samtidig som Norges FN­ambassadør for få dager siden
ledet et sendelag fra Sikkerhetsrådet på et arbeidsbesøk
til Etiopia og Eritrea. Hovedformålet med begge disse
besøkene var å understøtte fredsprosessen, bl.a. ved å
kartlegge mulighetene for å bidra til en rask og smidig
gjennomføring av grensekommisjonens kjennelse.
Mandatet for den fredsbevarende FN­styrken mellom
Etiopia og Eritrea -- UNMEE -- kommer opp til forlengel­
se i mars, under norsk formannskap i Sikkerhetsrådet.
Jeg har sterkt oppfordret partene til å sette en slutt­
strek for denne blodige og meningsløse konflikten.
Fremgang i dette arbeidet skal ikke stå på hverken FNs
eller Norges innsats.
I Zimbabwe er president Mugabe i ferd med å ødeleg­
ge både landets økonomi og landets demokratiske styre­
sett. Norge har som kjent avsluttet all stat til stat­bistand
til Zimbabwe, og sammen med andre land søkt å legge et
sterkest mulig politisk press på Mugabe og hans regime.
EU besluttet i forrige uke å trekke tilbake sine valg­
observatører og innføre målrettede sanksjoner mot
Mugabe og hans støttespillere. Men både EU, Zimbab­
wes naboland og opposisjonen i Zimbabwe ønsker flest
mulig internasjonale observatører under valget. Norge har
besluttet å sende 21 valgobservatører til landet, som vil
være til etter valget 9. og 10. mars, forutsatt at de får ak­
septable arbeidsforhold og deres sikkerhet ivaretas på en
fullt ut tilfredsstillende måte. EU har gitt sin fulle støtte til
at andre land -- herunder Norge -- sender observatører.
Spørsmålet om hvorvidt Norge også skal innføre
sanksjoner blir løpende vurdert i lys av utviklingen --
ikke minst ut fra hensynet til sikkerhet for utsendt perso­
nell.
Det norske engasjement i Sudan bygger på lange tra­
disjoner og et utstrakt samarbeid med norske frivillige
organisasjoner og forskermiljø. Mulighetene for å få
fremgang i fredsprosessen i Sudan synes nå noe større
enn på lenge, i lys av en aktiv kenyansk megling og fordi
man fra amerikansk side nå engasjerer seg sterkere i kon­
flikten.
Dette har ført til at partene i januar for første gang inn­
gikk en avtale om en humanitær våpenhvile i det strate­
gisk viktige området rundt Nubafjellene, der en norsk
brigader vil lede den internasjonale overvåkingsgruppen.
Jeg har videre bedt utviklingsministeren følge opp
fredsprosessen i Sudan.

26. feb. -- Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2002
1690
Situasjonen i Afghanistan vil utvilsomt stå høyt på
Sikkerhetsrådets dagsorden også neste måned. Det mest
påtrengende behovet nå er fysisk sikkerhet og politisk
stabilitet.
Uten en snarlig og effektiv integrasjon i det afghanske
samfunn av de mange væpnede gruppene, er det stor fare
for at Afghanistan forblir splittet mellom lokale krigsher­
rer som baserer sin makt for en stor del på voldsbruk og
narkotikahandel.
Uten snarlig fremgang i den politiske prosessen, er det
fare for at interimsadministrasjonen, med statsminister
Karzai i spissen, vil miste legitimitet og bli satt på side­
linjen.
Afghanistan har fått en ny start. Hverken det afghans­
ke folk eller verdenssamfunnet for øvrig har råd til å fei­
le.
Som leder av Støttegruppen for Afghanistan, ASG,
legger vi fra norsk side vekt på at den humanitære hjel­
pen og gjenoppbyggingsarbeidet bidrar til å understøtte
og ikke undergrave den vanskelige politiske prosessen i
landet. De afghanske interimsmyndighetene må settes i
stand til å styre sitt land og til å holde oversikt over hjelpe­
innsatsen. Giverlandene, FN­organisasjonene og andre
hjelpeorganisasjoner må være mindre opptatt av å plante
sine flagg og mer opptatt av å hjelpe afghanerne selv til å
bygge opp sitt eget land.
Norge gav i fjor ca. 310 mill. kr hovedsakelig til hu­
manitær innsats i Afghanistan. I år vil vi yte 350 mill. kr
både i humanitær hjelp, overgangsbistand og mer lang­
siktig bistand. Av dette har vi allerede gitt mer enn
50 mill. kr i direkte budsjettstøtte til interimsmyndig­
hetene, nettopp for å bidra til politisk stabilitet. Vi har
videre sagt oss rede til å bidra til oppbygging av en politi­
styrke i landet, i samarbeid med andre land.
Som formann for Sikkerhetsrådet i mars vil vi arbeide
for økt internasjonal støtte til interimsadministrasjonen,
og en forlengelse av mandatet til den internasjonale
sikkerhetsstyrken i Afghanistan, ISAF. Spørsmålet om å
utvide ansvarsområdet for denne styrken vurderes, for
derigjennom å imøtekomme gjentatte anmodninger fra
afghansk side om økt internasjonal assistanse for å løse
landets interne sikkerhetsproblemer. Men også her må i
siste instans afghanerne ta ansvar for sin egen fremtid.
Det går ikke en dag uten at vi får meldinger om nye
voldsepisoder i Midtøsten. Ser man utviklingen i et noe
lengre tidsperspektiv, er det spesielt over de siste to år vi
har vært vitne til en tragisk og voldelig opptrapping av
konflikten -- det være seg overdreven israelsk maktbruk
og likvideringer, eller stadig nye palestinske terror­
anslag. Området er inne i en destruktiv voldsspiral som
må brytes.
Vi sitter tilbake med et palestinsk samfunn på randen
av sammenbrudd. Vi sitter tilbake med en frustrert og
oppgitt sivilbefolkning som mer og mer lytter til ekstre­
mistenes lettvinte og blodige løsninger. Vi sitter tilbake
med en palestinsk president som sitter i husarrest og
samtidig holdes ansvarlig for alt som måtte skje, slik som
nye palestinske selvmordsaksjoner -- dette til tross for at
man på israelsk side systematisk har satt stadig flere av
Arafats egne politi­ og sikkerhetsstyrker ut av spill.
Det israelske folk er hverken gitt fred eller sikkerhet.
Vi ser en israelsk sivilbefolkning som rammes stadig
hardere av nye terroranslag, samtidig som selv de mest
ukuelige optimister på israelsk side nå er i ferd med å
miste håpet om en fredelig løsning.
Det er ingen lett oppgave å peke på en vei ut av dette
uføret. Ingen av partene synes å ha noen strategi for å få
slutt på voldsbruken. Tiltroen til den annen part er på et
lavmål -- både blant politiske ledere og i befolkningen.
Vold gjengjeldes systematisk med mer vold, selv om
begge parter innerst inne vet at dette bare øker hatet og
fiendskapen.
Terror kan ikke forsvares. President Arafat må gjøre
det han kan for å stoppe terrorangrepene mot Israel. Sam­
tidig må den palestinske befolkningen selv ta et oppgjør
med de grupperinger som står for blindt hat og terror.
En viktig årsak til den fastlåse situasjonen er Israels
okkupasjon og manglende vilje til reell politisk dialog.
Etter at volden gikk ned etter Arafats tale 16. desember i
fjor, burde Israel ha gitt en positiv respons. Fokusering
på sikkerhet og lit til militære løsninger samt fravær av
vilje til å snakke om de underliggende politiske proble­
mene preger den israelske tilnærming.
Den offentlige ydmykelsen av president Arafat, den
kollektive avstraffelsen av palestinerne og de omfattende
israelske militære straffeaksjonene bidrar kun til en ytter­
ligere forverring av situasjonen.
Vi vil fortsatt aktivt søke å bringe partene inn på et
mer konstruktivt spor, i første rekke gjennom å fremme
dialog og tillitskapende tiltak, påpeke manglende oppfyl­
lelse av Oslo­avtalen, og ved å fastholde folkerettens for­
pliktelser.
Norge leder i dag den eneste internasjonale observa­
tørstyrken i området -- TIPH i Hebron. Vi er tilhengere av
internasjonale observatører også i andre deler av de pale­
stinske områdene. Men dette er ingen farbar vei uten at
begge parter er villige til å akseptere en slik løsning. Det
er en nødvendig forutsetning for at observatørene skal
kunne utføre sitt oppdrag.
Vi vil også legge særlig vekt på å bidra til økt sosial
og økonomisk stabilitet i de palestinske områdene gjen­
nom vårt formannskap i giverlandsgruppen AHLC. Vi
arbeider derfor med å sammenkalle et giverlandsmøte i
Oslo som et konkret bidrag til å bedre situasjonen.
Det umiddelbare behovet er imidlertid å stanse volden
og å bidra til å bygge opp det minimum av tillit som er
nødvendig for at partene igjen skal kunne gjenoppta for­
handlingene. Det er dette som er hovedessensen i den så­
kalte Mitchell­rapporten, som bl.a. tidligere utenriksmi­
nister Thorbjørn Jagland stod bak, og som partene og det
internasjonale samfunnet slutter opp om.
Sist, men ikke minst er det viktig at USA nå legger et
nytt og vedvarende press på begge parter. Det er imidler­
tid opp til partene selv å skape fred i Midtøsten. Vi kan
ikke tvinge dem til å løse sine problemer på fredelig vis,
hvis de selv har større tro på voldsbruk og konflikt. Men

26. feb. -- Forslag fra repr. Bastesen vedr. arbeidet overfor Storbritannia
for å få stengt Sellafield­anlegget mv.
2002 1691
vi må likevel ikke gi opp i våre anstrengelser for fred, og
mot terror og vold.
K j e l l E n g e b r e t s e n hadde her overtatt pre­
sidentplassen.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­
terens utenrikspolitiske redegjørelse blir lagt ut for debatt
i et senere møte. -- Det anses vedtatt.
S a k n r . 2
Innstilling fra utenrikskomiteen om forslag fra stor­
tingsrepresentant Steinar Bastesen om å intensivere ar­
beidet overfor Storbritannia for å få stengt Sellafield­an­
legget (Innst. S. nr. 80 (2001­2002), jf. Dokument nr. 8:7
(2001­2002))
Lars Rise (KrF) (ordfører for saken): Det er en sam­
let utenrikskomite som nå har gitt sin tilslutning til for­
slaget fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen om å in­
tensivere arbeidet overfor Storbritannia for å få stengt
Sellafield­anlegget. Bakgrunnen for Dokument nr. 8­for­
slaget er at kystbefolkningen er svært bekymret over den
økende mengden med radioaktiv forurensning langs
norskekysten.
Den radioaktive forurensningen kommer imidlertid
ikke bare fra Sellafield, men også i stor grad fra La Hague
i Frankrike. Problemene med å få britene til å gjøre noe
med Sellafield illustrerer bare hvor maktesløse vi er i in­
ternasjonalt miljøvernarbeid. Prinsippet om at «foruren­
ser skal betale» ble for alvor satt på dagsordenen i Rio­
erklæringen i 1992 og har blitt implementert i nasjonale
lovverk i store deler av verden. Det er i dag strenge
straffebestemmelser knyttet til miljøkriminalitet når det
er enkeltpersoner eller selskaper som forurenser ulovlig.
Men for stater er det stort sett fritt fram, og forurensning
over landegrenser får ingen rettslige eller økonomiske
konsekvenser. Det må anses som helt uholdbart at det
skal være nærmest lovlig for en stat å forurense en
annen stat.
Dette er noe av kjernen i problemet, og det er derfor
en samlet utenrikskomite som mener Norge må være en
pådriver i arbeidet internasjonalt for å gjøre stater rettslig
og økonomisk ansvarlig for skader som følge av for­
urensning over landegrenser, og vurdere om det er for­
målstjenlig å fremme en bindende konvensjon for miljø
generelt. Målet må være at «forurenser skal betale» også
når det gjelder en stat som er forurenser.
Jeg vil gjerne gi honnør til miljøvernministeren for
den aktive rolle han har inntatt i forhold til Storbritannia.
Men Norge har i mange år hatt nærmest en husmannsånd
i forholdet til Storbritannia. Vi har eksempelvis i flere
tiår akseptert at sur nedbør fra britisk industri forurenser
og dreper fisk i elver og innsjøer over hele Sør­Norge,
bare for å sikre profitten i disse selskapene. I energi­ og
miljøkomiteen har vi derfor hver eneste høst en drøfting
mellom partiene av hvor stor bevilgningen til kalking
skal være, og vanligvis har den havnet på omkring
110 mill. kr. Men regningen burde jo vært sendt den bri­
tiske regjering, som er ansvarlig for de nasjonale ut­
slippsgrenser som fører til denne forurensningen, og som
sikrer profitten for de britiske selskapene.
Det må nå være slutt på vår tålmodighet overfor Stor­
britannia og andre land som forurenser over landegrense­
ne. Vi må ikke lenger akseptere at vi skal betale for an­
dres forurensning. Det er forurenser som skal betale.
Det er kjent at det er utslipp fra de to reprosesserings­
anleggene Thorp og B205 ved Sellafield som forårsaker
de største radioaktive utslippene som forurenser norske­
kysten. Utslipp fra disse kan spores fra Irskesjøen, nord­
over langs kysten av Norge til Barentshavet så langt som
til Svalbard.
Reprosessering er en måte å behandle brukt reaktor­
brensel på. Prosessen innebærer at det brukte brenselet
løses opp i syre, slik at en kan hente ut uran og plutonium
fra avfallet. Dette kan benyttes i nytt brensel. British
Nuclear Fuels Ltd. markedsfører reprosessering som en
måte å resirkulere uran og plutonium på, ved å bruke det
på nytt i såkalt Mixed Oxide Fuel, MOX. Når brenselet
løses opp, frigis imidlertid også andre høyaktive radio­
nuklider som har blitt dannet mens brenselet var i bruk i
reaktoren. Dette er avfallsprodukter som f.eks. stronti­
um­90, cesium­137 og technetium­99. Dette er stoffer
man ikke har bruk for. De store mengdene med radioakti­
vitet som blir igjen etter reprosesseringen ved Sellafield,
renses i all hovedsak ut i et eget renseanlegg på området.
Utslipp fra lagerbassengene for brukt reaktorbrensel ren­
ses i et annet anlegg. Å rense ut all radioaktiviteten er
imidlertid svært vanskelig og dyrt, og ingen av anleggene
kan rense ut Tc­99. Disse isotopene slippes derfor uren­
set ut i Irskesjøen. Det finnes metoder for å ta vare på
dette avfallet, men det er for dyrt ifølge britiske myndig­
heter.
Det har vært et massivt press fra Norge for å få stengt
Sellafield. Miljøvernministeren og energi­ og miljøkomi­
teen har talt med klar stemme, og de har hatt støtte fra et
samlet storting.
Hvorfor reagerer vi så sterkt på disse utslippene? Sta­
tens strålevern har målt forhøyede verdier av det radioak­
tive stoffet Tc­99 langs kysten av Norge. Verdiene kan
måles i hummer, krabbe og sjøgress og i ømfintlige orga­
nismer langs hele norskekysten, og forekomsten av
Tc­99 har økt merkbart de siste årene.
Forskere har vært uenige om hvor stor trussel utslip­
pene fra Sellafield er for fisk og sjømat langs norskekys­
ten. Kjemiprofessor Per Hoff sier eksempelvis til Aften­
posten den 19. desember 2001 at protestene mot Sella­
field er «ren populisme», og han sammenlikner utslippe­
ne med å lufte bikkja i naboens hage. «Frekt og
unødvendig, men ikke farlig», hevder han. Det er sant at
verdiene i Norge er foreløpig lave, men disse vil øke der­
som utslippene får fortsette i årene fremover. Tc­99 har
en halveringstid på 213 000 år, noe som innebærer at
Tc­99 vil forbli i miljøet i all overskuelig fremtid. I et
langsiktig perspektiv er det umulig å forutsi fullt ut hvil­
ke konsekvenser det radioaktive stoffet vil ha i nærings­
kjeden, og her må en legge inn en føre var­protest fra

26. feb. -- Forslag fra repr. Bastesen vedr. arbeidet overfor Storbritannia
for å få stengt Sellafield­anlegget mv.
2002
1692
norsk side. Statens strålevern anslår at utslipp fra Sella­
field bruker omtrent 2,5 år på å nå kysten av Norge. Det
er omtrent samme tid som utslippene bruker fra La
Hague til norskekysten. Britene har gitt signaler om at de
vil fortsette utslippene som nå fram til 2006. Dersom ut­
slippene fortsetter å vokse, utgjør de en potensiell trussel
for fremtiden. Det er nettopp denne fremtidige usikker­
heten som ligger bak protestene mot Sellafield.
I tillegg til utslippene representerer transport av MOX
til og fra Sellafield også en miljø­ og sikkerhetsrisiko.
Britene ønsker å frakte det radioaktive avfallet i skip som
går i rute langs norskekysten og nordover til Murmansk.
Det kan også være aktuelt med transport av atomavfall
fra andre steder i Europa. Greenpeace har regnet ut at det
vil være radioaktive strålingsdoser tilsvarende 30 Tsjer­
nobyl­ulykker om bord på disse skipene. Statistisk sett
vil en slik ulykke neppe skje, men risikoen for det er
høyst til stede. Sannsynligheten for at noe uforutsett kan
skje under atomtransporten, har kommet i nytt lys etter
11. september.
Et siste moment er at forurensningsfrykt også kan by
på tapte markedsandeler for norsk fiskeeksport. Utslipp
skaper uro i markedet for norsk fisk, og vi vet at bl.a. den
japanske ambassaden har henvendt seg til norske myn­
digheter for å få mer informasjon.
Hvordan kan man best reagere på utslippene? Norske
myndigheter og politikere har vært svært aktive i sine
protester, men foreløpig ser man få konkrete resultater.
Den irske regjering har trukket Storbritannia inn for den
internasjonale havdomstolen i Hamburg, og anklagd dem
for å ha brutt internasjonale bestemmelser om utlevering
av informasjon som var nødvendig for analyser om nød­
vendigheten av å åpne fabrikken. Miljøvernminister
Brende gav full moralsk og politisk støtte til irenes initia­
tiv. Domstolen avviste irenes krav om umiddelbar stans i
planene om en utvidelse av atomgjenvinningsanlegget
Sellafield, men domstolen slo fast at britene har plikt til å
samarbeide med irene.
Det foreligger en internasjonal konvensjon mot slike
utslipp, OSPAR­konvensjonen, og denne ligger bak Nor­
ges aktive arbeid for å redusere Sellafields utslipp. OS­
PAR­konvensjonen om rent hav forplikter britene til å
bruke den beste teknologien som finnes til å rense utslip­
pene. Den beste måten å stanse Tc­99­utslippene på er å
gjøre det flytende Tc­99­avfallet om til fast form og lagre
det. Det er ikke umulig å lagre det, bare et spørsmål om
økonomiske prioriteringer. Og foreløpig har den britiske
regjering ikke ønsket å prioritere dette økonomisk.
Det er derimot et problem at en pr. i dag mangler reel­
le sanksjonsmuligheter overfor stater som forurenser.
Det finnes ingen bindende konvensjon for miljø en kan
anvende som et rettslig grunnlag i søksmål mot stater
som forurenser. Arbeidet med bindende internasjonale
konvensjoner for miljø må igangsettes, og Norge bør
være en pådriver i dette arbeidet. Slike bindende konven­
sjoner vil kunne gjøre det vanskeligere for internasjonale
domstoler å avvise saker som reises mot stater som hev­
des å være ansvarlige for økonomisk eller miljømessig
skade som følge av forurensning over landegrenser.
Det er selvsagt gledelig at vi siden 1972 har fått flere
hundre internasjonale konvensjoner om miljø. Det er
imidlertid bare to­tre av disse som er rettslig bindende og
knyttet til sanksjoner -- Bern­konvensjonen, Konvensjo­
nen om biologisk mangfold og Kyotoprotokollen, som
når den trer i kraft, skal være bindende og inneholde
sanksjoner. Like etter krigen fikk vi Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen, og den ble også knyt­
tet til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i
Strasbourg.
Det kan være aktuelt at en også får forsterket mulighe­
ten for adgang til internasjonale domstoler, f.eks. Den in­
ternasjonale domstol i Haag og miljøavdelingen der, at
en der kan reise saker som dreier seg om forurensning
over landegrenser. En mulighet kan være å utvide Den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen til også å
omfatte miljø, slik at en uttrykker at det er en menneske­
rett å leve i et rent miljø. Dermed vil en også kunne åpne
for miljøsaker ved den europeiske domstolen. Det er kan­
skje enda mer aktuelt å forsterke muligheten ved Den in­
ternasjonale domstol i Haag, men da er en avhengig av å
få en bindende konvensjon hvor det er knyttet sanksjoner
til det å forurense over landegrenser.
En samlet utenrikskomite ber nå den norske regjering
om å intensivere arbeidet og være en pådriver for å få til
en slik bindende konvensjon, i hvert fall vurdere mulig­
hetene for å få til en slik bindende konvensjon for miljø.
Synnøve Konglevoll (A): I Stortinget er det ofte de
sakene der vi er uenige, som skaper mest debatt og enga­
sjement. Men i denne saka er det ei tverrpolitisk enighet
og samtidig et sterk engasjement fra alle partiene. Vi i
Arbeiderpartiet synes det er naturlig at den borgerlige re­
gjeringa, med statsråd Børge Brende i spissen, så aktivt
har fulgt opp arbeidet til bl.a. regjeringa Stoltenberg og
tidligere miljøvernminister Siri Bjerke. De nordiske
miljøvernministrene gikk sammen om et brev til den bri­
tiske miljøvernministeren Michael Meacher i august i
fjor. Brevet viste til ministermøtet i OSPAR­kommisjo­
nen i Portugal i 1998, der partene forplikta seg til å for­
hindre radioaktiv forurensing av maritime områder.
I likhet med saksordføreren har Arbeiderpartiet et in­
derlig håp om at arbeidet vil føre med seg positive resul­
tater.
Som et ledd i det norske arbeidet besøkte energi­ og
miljøkomiteen Sellafield i januar. Før vi kom dit, var vi
først i Irland, der vi hadde møte med representanter for
regjeringa og parlamentet, og deretter var vi i London,
der vi bl.a. hadde møte med miljøvernminister Michael
Meacher. Dette var møter som alle var både interessante
og lærerike, og vi følte at vi hadde en god dialog med
miljøvernministeren, sjøl om han ikke kunne love oss
noen ting konkret. Vi opplevde det slik at man ønsket å
bruke lang tid på dette fordi det er problematisk å lagre
avfallet på land, og at det var et viktigere element enn ak­
kurat det økonomiske. På det tidspunktet hadde han hel­
ler ikke fått en konkret søknad fra Sellafield­anlegget om
lagring på land. Men i optimismens tegn konkluderte vi
likevel med at det hadde vært et positivt møte.

26. feb. -- Forslag fra repr. Bastesen vedr. arbeidet overfor Storbritannia
for å få stengt Sellafield­anlegget mv.
2002 1693
Det jeg personlig kommer til å huske best, er besøket
på sjølve anlegget. Det var et digert anlegg, med sterk
vektlegging på sikkerhet, der vi ble kontrollert og målt i
forhold til radioaktivitet på veg både inn og ut av ulike
deler av anlegget. Vi fikk ikke lov til å ta handa opp til
munnen, og vi fikk ikke lov til å tygge tyggegummi -- alt
som sikkerhet for å unngå at vi skulle bli utsatt for radio­
aktiv stråling. På dette anlegget er det 10 000 mennesker
ansatt, og det er definitivt den dominerende arbeidsplas­
sen i det distriktet som har færrest innbyggere i England.
Vi fikk høre at omfanget av kreft var opp til 14 ganger
høyere enn i resten av England. Likevel var man mest be­
kymra for om anlegget skulle stenges. Det er på slike be­
søk det blir tydelig at den energikrevende levemåten vi
har lagt oss til, til dels har svært negative konsekvenser.
Det gir grunn til ettertanke.
Årsaken til det norske engasjementet i denne saka er
likevel at utslippa fra Sellafield også berører oss helt
konkret. Spesielt har utslippa økt etter at britene i 1994
starta opp med behandlinga av gammelt Magnox­avfall,
som fra midten av 1980­tallet var lagra i tanker. Proble­
met med denne renseprosessen er at den ikke fjerner
technetium­99. Det høyeste utslippet fant sted i 1995 og
var hele 40 ganger høyere enn i 1993. Utslippa har ført til
ei betydelig økning i konsentrasjonen av technetium­99
langs norskekysten helt opp til Svalbard. Med ei nedbry­
tingstid på 213 000 år betyr det i praksis at utslippa har
kommet for å bli, og for hvert år blir det altså litt mer.
La meg understreke at pr. i dag utgjør ikke radioaktivt
avfall noe helseproblem i forhold til norsk fisk. Norsk
fisk kan med god samvittighet markedsføres som rein
fisk. Men vi veit f.eks. at miljøet i Barentshavet er svært
sårbart, og vi veit at vi ennå veit lite om langtidseffektene
av utslipp.
Under energi­ og miljøkomiteens besøk i Sellafield
opplevde vi å bli møtt med forståelse og vilje til å ta tak i
problemet. Utfordringa er at det haster. For som sagt
skjedde det ei markant økning i 1994 da man begynte å
behandle gammelt avfall som var lagret fra 1980­tallet,
som inntil da hadde ligget i store tanker. Etter planen vil
det meste av dette avfallet være ferdigbehandla, og der­
med det meste av technetiumet fra det gamle avfallet
sluppet ut, innen 2006. Derfor haster det som sagt, og da
kan det være greit for Regjeringa å vite at den har støtte i
Stortinget. Derfor gir Stortinget for det første ei klar
støtte til at Regjeringa fortsetter det mangeårige arbei­
det fra norsk side for å stanse radioaktive utslipp fra
Sellafield. I tillegg til det tar komiteen, som saksordfø­
reren var inne på, til orde for at Norge må være en på­
driver internasjonalt for å gjøre stater rettslig og økono­
misk ansvarlig for skader som følger av forurensing
over landegrenser, og vurdere om det bør fremmes en
internasjonal bindende konvensjon om miljø generelt,
slik at prinsippet om at forurenser betaler, også gjøres
gjeldende for stater.
Christopher Stensaker (FrP): Storbritannia etabler­
te kjernefysiske anlegg i Sellafield allerede på 1940­tal­
let. Den gang het anlegget Windscale, og fra 1952 ble det
produsert plutonium til atomvåpen med utslipp av radio­
aktivitet til atmosfæren og Irskesjøen. Verdens første
kommersielle kjernekraftverk ble etablert der i 1956.
Den radioaktive forurensningen langs norskekysten er
mangedoblet siden midten av 1990­tallet. Dette skyldes
bl.a. utslippene av radioaktivt materiale fra Sellafield­
anlegget til Irskesjøen.
I Storbritannia er det ventet å bli vedtatt at utslippene
skal øke enda mer i de nærmeste årene. Utslippene repre­
senterer ifølge en rekke forskere en svært alvorlig
miljøtrussel. En rekke norske politikere har deltatt i pro­
testene. Protestene har vært gjennomført både gjennom
direkte kontakt og via diverse resolusjoner i Nordisk Råd
og Nordsjøsamarbeidet.
Under et miljøvernministermøte i København ble det
klart at de nordiske landene vil oppleve et slikt vedtak
som skuffende og provoserende. De nordiske ministrenes
løsning er enten en reduksjon av utslippenes grenser så
fort som mulig, eller lagring av avfallet mens man venter
på at den best mulige renseteknikken kan tas i bruk. Det
er ingen umulighet for Storbritannia å lagre og rense av­
fallet fremfor å sende det til havs.
Så langt har radioaktive stoffer, spesielt isotopen tech­
netium­99, fra Sellafield blitt transportert med havstrøm­
mene. Tc­99 er påvist i tang, tare, skalldyr og fisk. Stof­
fets halveringstid på 213 000 år tilsier at stoffet vil forbli
i miljøet i den tiden vi ser foran oss.
Det britiske forurensningstilsynet godtar en utslipps­
grense på 90 000 becquerel pr. år, mens Norge og de
andre nordiske land ønsker å senke den ned til 10 000
becquerel. Det er vitenskapsmenn som ikke synes Tc­99­
forurensning er noe alvorlig miljøproblem. Ettersom
stoffet er vannløselig, vil det etter kort tid skilles ut av
f.eks. menneskekroppen. Statens strålevern har også på­
pekt at mengdene av Tc­99 foreløpig er så små at de ikke
utgjør noen helsefare for mennesker. Man må gjerne hev­
de at det er en dråpe i havet og ufarlig det som slippes ut,
men som kjent kan mange dråper små fort bli til en stor
å. Et annet problem er at forurensning av våre havområ­
der kan være den dråpen som får begeret til å flyte over
for dem som skal kjøpe våre sjømatprodukter.
Sellafield har i mange år sluppet ut betydelige meng­
der Tc­99 ved siden av andre radioaktive stoffer. Ved å
fortsette utslippene på samme nivå øker forurensningen
av naturen. En økning av utslippene fra anlegget, slik det
er planlagt, vil føre til betydelig større forurensning av
miljøet. Norge ønsker å unngå dette, ikke minst fordi vi
er så avhengig av at vår fisk, våre skalldyr og andre hav­
produkter er så rene som overhodet mulig, dette av både
helsemessige og økonomiske grunner. Dersom en økning
av utslippene vedtas i Storbritannia, gjelder det ikke bare
Tc­99, men også de utslipp som oppstår som en følge av
at det kan bli gitt klarsignal for produksjon av atombren­
selet MOX.
Fiskerinæringen mener vi ikke har råd til å la våre res­
surser i havet bli skadelidende. Det må heller ikke stilles
spørsmål ved renheten av våre sjømatprodukter. De me­
ner at bare et rykte om utslipp eller annen negativ påvirk­
ning kan påføre næringen store tap.

26. feb. -- Forslag fra repr. Bastesen vedr. arbeidet overfor Storbritannia
for å få stengt Sellafield­anlegget mv.
2002
1694
Miljøstiftelsen Bellona tar til orde for at Norge skal
bryte alt samarbeid med Storbritannia innen atomforsk­
ning. Det er en lite konstruktiv holdning. Boikott og
brudd i kontakter er en lite produktiv vei å gå dersom
man ønsker å oppnå resultater.
I denne debatten er det viktig å legge merke til at det
opereres med ulike måleenheter og måleverdier. Dette
skaper usikkerhet og tvil rundt de ulike resultater som
fremlegges i ulike påstander.
I en artikkel av Per Hoff, professor ved Kjemisk insti­
tutt Universitetet i Oslo, fremmer han en påstand om at
forurensningen fra Sellafield er ufarlig. Han viser til må­
linger i hummer fra Sunnhordland, og beskriver denne
mengden forurensning som ufarlig. I denne artikkelen
opererer han med en stråledose fra Tc­99 på 42 becquerel
pr. kg utørket kjøtt. Denne dosen er ifølge ham helt ufar­
lig. Dette er da de verdier av stråling i hummer han be­
nytter som argumentasjon for å ufarliggjøre utslippene
fra Sellafield.
Det interessante i denne sammenheng er at de verdier
som ligger til grunn for bl.a. Børge Brendes argumenta­
sjon, er en helt annen. De verdier som er regnet ut fra
måling i hummer ved Fredrikstad, er 50 pst. over EUs til­
taksgrense for sjømat, som er på 1 250 becquerel pr. kg.
Det vil si at strålingen fra Tc­99 er over 1 925 becquerel
pr. kg. Det er da en åpenbar brist i sammenligningene.
Det er en stor forskjell på 42 becquerel og 1 925 becque­
rel i utørket kjøtt i hummer.
Ut fra de ulike synspunktene og den samfunns­ og
miljøutvikling vi har i dag, synes det å være fornuftig
både politisk, helsemessig og miljømessig å stille seg kri­
tisk til allerede eksisterende og fremtidige utslipp fra Sel­
lafield. Fremskrittspartiet mener det derfor vil være best
å stanse utslippene nå, inntil man finner en bedre måte å
kvitte seg med avfallet på. Det er tross alt matfatet vårt
det dreier seg om.
Bjørn Jacobsen (SV): To vurderingar har lege bak
SVs standpunkt i denne saka: Skal vi gje nytt krut til dei
gamle konvensjonane? Eller skal vi bidra til at Regjerin­
ga kan jobbe meir generelt med miljøet og med ein ny
konvensjon, som vi forhåpentlegvis kan rekne med då
har meir krut i seg?
For så vidt hadde vi i førstninga nokre ankepunkt -- i
utgangspunktet. Vi har Klimakonvensjonen, vi har kon­
vensjonar om vern og berekraftig bruk av biologisk
mangfald, vi har ozon­avtalen m.m. I alle desse konven­
sjonane er det innarbeidd straffemekanismar. Regjeringa
må samtidig som ho no startar arbeidet med ein bindande
konvensjon om miljøet generelt, også arbeide vidare med
å gjere dei allereie eksisterande avtaleverka som ikkje
forpliktar, meir forpliktande -- som f.eks. OSPAR­avta­
len, som skulle kunne ha hjelpt mot Sellafield­utsleppa
dersom det låg sanksjonsmoglegheiter i han.
Etter SVs syn har Stortinget no gjeve Regjeringa eit
godt grunnlag for å jobbe på brei front mot miljøkrimina­
litet. Vi håper at statsråden, som er til stades her, merker
seg at han altså har fått nærmast frie fullmakter frå Stor­
tinget til å jobbe på brei front mot miljøkriminalitet.
Eg vil be statsråden kommentere i innlegget sitt om
det norske lovverket er budd til ein internasjonal konven­
sjon. Vi har ein del andre konvensjonar som Noreg har
ratifisert, men saumfer vi dei, ser vi at det norske lovver­
ket ikkje er oppe og går. Så eg vil be statsråden om å
sjekke det.
Eg vil òg be om ein liten kommentar til den informa­
sjonen som er komen fram i Verdens Gang, om norske
oljefondinvesteringar i moglege leverandørar av atomav­
fall til Sellafield.
Trine Skei Grande (V): Havet er vårt felles matfat.
Denne saken viser hvor viktig det er å ha internasjonale
avtaler og internasjonale sanksjoner, og jeg er svært glad
for at Regjeringa nå har valgt å fokusere på havmiljøet i
en rekke saker.
Venstre har et årelangt engasjement i kampen mot ra­
dioaktivitet og annet utslipp. Blant annet gjennomførte vi
for flere tiår siden kampen mot Dounreay­anlegget, og vi
har også gått i spissen for Nord­Norge­aksjonen mot
atomtrusselen fra Kola­halvøya -- for bare å nevne noe.
Vårt engasjement ble videreført av sentrumsregjeringas
miljøvernminister Guro Fjellanger, dels sammen med
hennes nordiske kolleger. I den påfølgende arbeiderparti­
regjeringa var ikke engasjementet påtagelig stort -- det
var snakk om bare ett brev som ble sendt, og først da
Venstre tok initiativ til en aktiv kampanje, bl.a. til under­
skriftsaksjonen i fjor sommer. Sammen med daværende
parlamentarisk leder Gunnar Kvassheim besøkte vi Sella­
field­anlegget. Interessen for saken blant de andre partie­
ne og blant mediene var ikke påfallende stor i starten,
men den økte betraktelig etter hvert som vi satte i gang
underskriftskampanjen vår i august. Medieomtalen ble
mangedoblet. Oppmerksomheten holdt seg utover høs­
ten, og for Venstre var det viktig å få intensivert innsat­
sen og få det inn som en egen programpost i Sem­erklæ­
ringa. Og slik ble det.
Saken er blitt fulgt opp på en forbilledlig måte av mil­
jøvernminister Brende. Men det er viktig framover å hol­
de trykket på saken, og det regner jeg med vil bli gjort
bl.a. ved at den blir tema på Nordsjøkonferansen i mars.
Venstre er meget godt fornøyd med den offensive
holdninga Regjeringa har vist i saken. Det er positivt at
Kystpartiet viser engasjement, selv om forslaget virker
noe overflødig. Norges Fiskarlag har også vært svært ak­
tiv i saken -- sammen med mange kommunestyrer og
andre langs kysten av Norge. Det er åpenbart at under­
skriftskampanjer og andre aktiviteter har blitt lagt merke
til og stresser de britiske myndighetene.
Det er helt avgjørende for liv og næring langs kysten
vår at forurensingskilder fjernes, og at det ikke skapes
usikkerhet om kvaliteten på fisk og andre naturressurser i
havet. Det er dårlig naboskap å forurense naboens mat­
fat, og vi forventer at britene stanser utslippene ved å sør­
ge for rensing.
Venstre har fått gjennomslag nasjonalt for en av våre
viktigste valgkampsaker, og det er vi kjempeglad for.
Det er nødvendig med et samlet og sterkt nasjonalt og in­
ternasjonalt press, slik at problemene kan løses. Forsikti­

26. feb. -- Forslag fra repr. Bastesen vedr. arbeidet overfor Storbritannia
for å få stengt Sellafield­anlegget mv.
2002 1695
ge diplomatiske øvelser er ikke tilstrekkelig i en sak som
dette. Det har dessverre vist seg.
Statsråd Børge Brende: La meg først slå fast at det
finnes over 100 internasjonale, bindende avtaler på miljø­
området. Utfordringen er å få internasjonal enighet om
tiltak som er strenge nok, som er miljømessig effektive
nok, og som har tilfredsstillende mekanismer for -- ikke
minst -- å sikre etterlevelse. Miljøkonvensjonene er et re­
sultat av kompromisser mellom mange stater, og resulta­
tet er ikke alltid sammenfallende med det Norge ideelt
sett kunne ønske.
Samarbeidsregjeringen har så å si fra første dag lagt
press på den britiske regjeringen for å få den til å omgjø­
re miljødirektoratets beslutning om å fortsette de radio­
aktive utslippene av technetium­99 helt frem til 2006.
Dette var også et viktig poeng i Sem­erklæringen -- noe
representanten Skei Grande var inne på -- og som var en
oppfølging av et av regjeringspartienes, nemlig Venstres,
sterke engasjement under valgkampen i forhold til tech­
netium­99­utslippene.
Det har vært min oppgave å følge opp dette engasje­
mentet, og siden oktober 2001, da saken ble tatt opp på
ministernivå i tilknytning til EUs miljøvernministermøte
i Luxembourg på norsk initiativ, har vi fulgt opp saken
bilateralt, bl.a. under mitt besøk i desember i fjor hos de
ansvarlige ministrene i Storbritannia, Margaret Beckett
og Michael Meacher. Jeg hadde da også anledning til å
besøke selve anlegget, og jeg tror ikke den britiske regje­
ringen er i tvil om hva Norge og de øvrige nordiske lan­
dene mener. Saken bringes for øvrig opp ved alle egnede
anledninger i Regjeringens politiske kontakter med Stor­
britannia, og som tidligere nevnt, har også Utenriksde­
partementet nå en gjennomgang av de rettslige aspektene
ved technetium­99­utslippene.
Selv om britene hevder at technetiumutslippene er
ufarlige, viser det seg at britiske myndigheter langt fra
har noe ensartet syn på dette. Under mitt besøk i Sella­
field kom det frem at britiske myndigheter anser det som
for risikabelt å sluttlagre technetium­99 på eget territori­
um, fordi noe av technetiuminnholdet da kan lekke ut fra
deponiet en gang i fremtiden. Britiske myndigheter ser
det derfor som uaktuelt å lagre det technetiumholdige av­
fallet man da vil få. Samtidig mener britiske myndigheter
at det er akseptabelt å sende hele beholdningen av tech­
netium ut i havet. I et brev til den britiske miljøvernmi­
nisteren har jeg pekt på dette paradokset og bedt om at
testingen av rensemetoder for technetium opptas, og at
man midlertidig lagrer dette på Sellafield istedenfor å
slippe det rett ut i havet. Vi vet at technetium­99 har en
halveringstid på 213 000 år.
De tallene som man opererer med nå i forhold til til­
standen i Norskehavet og ved kysten, er litt forvirrende.
Men det er iallfall dokumentert gjennom prøver at tang
og tare har et becquerelinnhold på opptil 600. EUs til­
taksgrense i forbindelse med en atomulykke er 1 250
becquerel. EUs tiltaksgrense i forbindelse barnemat er
400 becquerel. Det mine tilsynsmyndigheter ikke kan
utelukke, er at hvis technetium­99­utslippene fortsetter
fra Storbritannia i årene fremover, så vil man kunne få et
technetiuminnhold bl.a. i tang og tare som kommer opp i
EUs tiltaksgrense. Vi skal også være klar over at tang og
tare er en viktig eksportnæring for Norge.
Jeg har forhåpninger om at det sterke norske engasje­
mentet har gjort inntrykk på britiske myndigheter, og hå­
per saken vil finne en teknisk og politisk akseptabel løs­
ning. Sellafield­saken er ellers en god illustrasjon på det
temaet vi også behandler her i dag: behovet for å styrke
det internasjonale regimet på miljøområdet.
Styrking av ordningene for etterlevelse av miljøkon­
vensjoner vil være et høyt prioritert tema for Regjeringen
i forbindelse med Rio+10­møtet i Johannesburg til høs­
ten.
I tillegg vil vi ta initiativ til en gjennomgang av status
for ordningene for etterlevelse av miljøkonvensjoner og
en identifisering av behovene for forbedringer. Det vil
være et nødvendig grunnlag for å skape vilje til å gå vi­
dere med konkrete forhandlinger.
I forhold til det andre temaet, miljøskadelige aktivite­
ter i ett land som har direkte virkninger for andre land,
pågår det for tiden flere initiativ for å ansvarliggjøre den
stat som forurenser. Dette feltet har i liten grad være re­
gulert i konvensjoner. Det betyr at rettsreglene på områ­
det er usikre, noe som igjen betyr at det kan være vanske­
lig å nå frem gjennom å reise internasjonale søksmål.
Norge vil i tiden fremover være en pådriver, ikke
minst i FN, for å få en ferdigstillelse av bl.a. de to kon­
vensjonene om statenes ansvar for folkerettsbrudd og om
statenes ansvar for å forebygge miljøskader.
Når det gjelder landenes ansvar for aktiviteter som i
utgangspunktet er lovlige, men som har miljøskadelige
konsekvenser, vil Regjeringen undersøke muligheten for
å få dette på dagsordenen i andre fora enn Folkeretts­
kommisjonen. Ettersom mange av de miljøproblemene vi
sliter med i Norge, har nær tilknytning til Øst­Europa, er
det viktig at vi velger et forum der disse landene deltar.
Situasjonen på miljøområdet i dag er et fragmentert
regelverk og mange ulike organisasjoner. Det vil være en
stor utfordring å etablere en ny miljødomstol, men etter
mitt syn er behovet absolutt til stede. Dette spørsmålet vil
jeg derfor drøfte med kolleger i andre land. I første om­
gang vil det imidlertid være en målsetting å gjøre de
domstoler vi allerede har, mer effektive og attraktive.
Mer oppmerksomhet om eksistensen av Haagdomstolens
miljøkammer og kunnskap om fordelene ved å anvende
det, bør derfor fremmes. Regjeringen vil også vurdere
om det kan være aktuelt å ta initiativ for å få til en mer
effektiv og mindre ressurskrevende saksbehandling av
miljøsaker under Haagdomstolens miljøkammer.
Domstolenes kompetanse bestemmes i stor grad av
miljøkonvensjonene. Regjeringen vil ta initiativ til en
gjennomgang av miljøkonvensjonene med sikte på å
etablere regler og rutiner som øker sannsynligheten for at
landene aksepterer internasjonale domstoler. Regjerin­
gen har også intensivert arbeidet med å ratifisere proto­
koller som da er bindende for Norges del, og derigjen­
nom også tilpasset det norske regelverk. Vi vil også være
en pådriver for å få slike ordninger som jeg nevnte i sted,

26. feb. -- Forslag fra repr. Bastesen vedr. arbeidet overfor Storbritannia
for å få stengt Sellafield­anlegget mv.
2002
1696
inn i nye konvensjoner. Vi vil ta initiativ til at det utar­
beides forslag til standardformuleringer for miljøkonven­
sjoner som vil styrke både Haagdomstolens og voldgifts­
domstolers rolle under konvensjonene.
I tillegg til konkrete saksanlegg kan Haagdomstolen
behandle saker fremlagt av FN­organer i såkalte rådgi­
vende uttalelser, noe som eksempelvis ble gjort i forhold
til bruk av atomvåpen. Forutsetningen er at man får ved­
tak i et aktuelt FN­organ, f.eks. generalforsamlingen, om
å bringe saken inn for domstolen. Regjeringen vil vurde­
re om det kan være aktuelt å ta initiativ til å reise slike sa­
ker også på miljøområdet.
La meg til slutt nevne at EU har kommet langt i arbei­
det med et direktiv om ansvar på miljøområdet. Direktiv­
forslaget bygger på prinsippet om at forurenser skal beta­
le, og tar sikte på å etablere et regelverk som skal fore­
bygge og reparere miljøskader. Den største betydningen
for Norge vil ligge i at direktivet etablerer minstekrav til
landene, slik at de må sørge for effektiv domstolsprø­
ving i saker om ansvar for miljøskadelig aktivitet. Fra
norsk side vil vi også søke å bidra aktivt til at EU­direk­
tivet skal bli et effektivt virkemiddel i miljøarbeidet.
Det kan også da få virkninger for miljøproblemer som
vi diskuterer her i dag, og som er under løpende disku­
sjon i Norge. Jeg vil i samtale med EUs miljøkommis­
sær, Margot Wallström, torsdag ta opp dette og varsle
full norsk støtte til direktivet. Det blir da også trolig
EØS­relevant.
Lars Rise (KrF): Først vil jeg si meg glad for det
som miljøvernministeren sa her. Jeg synes det er gledelig
at han nå signaliserer en langt mer aktiv rolle når det
gjelder å se på hvilket rettsgrunnlag som finnes interna­
sjonalt, for å reise saker for domstoler, og også at han åp­
ner for å vurdere en ny miljødomstol.
Det er klart at etter andre verdenskrig var den store ut­
fordringen menneskeretter. Vi fikk først Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen og deretter den interna­
sjonale menneskerettskonvensjonen, og i Europa er den
knyttet til en domstol. Kanskje vi kunne få til noe lignen­
de på miljøområdet, at vi først får til et europeisk regime
knyttet til en domstol, som etter hvert kan utvides til å
gjelde internasjonalt. Jeg tror det er en god vei å gå også
å styrke Haagdomstolen, men problemet er jo muligheten
som ligger i konvensjonene, og etterlevelse av miljøkon­
vensjonene. Det er vanskelig å reise søksmål i dag, fordi
man ikke har noen internasjonal enighet om hvordan det­
te skal gjøres. Jeg er veldig glad for at miljøvernministe­
ren nå signaliserer at Norge vil være en pådriver i arbei­
det internasjonalt.
Når representanten Konglevoll sier at hun også er glad
for at man nå fortsetter et mangeårig arbeid, så er det en
glede som hele komiteen deler. Grunnen til at det har
vært et mangeårig arbeid, er at man stort sett har operert
med høflige henstillinger, og problemet er at man ikke
har hatt noen makt å sette bak kravene. Vi ville jo i
Norge aldri akseptert at miljøkriminalitet behandles på
den samme måten, at vi bare kommer med høflige hen­
stillinger til selskapene om å være så snill å slutte med å
forurense. Det er det vi gjør internasjonalt, fordi vi ikke
har rettsregler som innebærer sanksjoner.
Jeg har lyst til å spørre miljøvernministeren til slutt:
Hva med å sette i gang et arbeid for å informere også den
britiske befolkning? Jeg tror det mangler litt press på bri­
tiske parlamentsmedlemmer og den britiske regjering fra
deres egen befolkning. Og hva med en kampanje i britis­
ke aviser, i TV og i radio, som viser den britiske befolk­
ning hvilke skadevirkninger denne forurensningen over
landegrensene har? Da tenker jeg både på den radioaktive
forurensningen, den sure nedbøren, som skader norske
elver og innsjøer, og hvordan den britiske befolkning bør
legge press på sine egne myndigheter for å stanse for­
urensningen over landegrenser.
Ingvild Vaggen Malvik (SV): En av de tingene som
har kjennetegnet Sellafield­saken, er at det har vært vans­
kelig å få ut informasjon om hva som egentlig har fore­
gått.
I forkant av energi­ og miljøkomiteens besøk på Sella­
field­anlegget kunne vi i Sunnmørsposten lese at det var
sendt et brev fra BNFL om tillatelse til forsøk med lag­
ring av avfallet på land -- «on the site», som det heter.
Komiteen stilte det samme spørsmålet gjentatte ganger
da vi var i Storbritannia, om dette brevet eksisterte. Til
slutt kom det fram at brevet om tillatelse til å sette i gang
et forsøk med lagring på land som skulle startes fra høs­
ten av, var planlagt sendt, men det var ennå ikke skrevet
og ennå ikke sendt til britiske myndigheter.
Mitt spørsmål til statsråden er: Er det brevet sendt pr. i
dag? Vet norske myndigheter noe om det? Hva vil even­
tuelt statsråden gjøre for å følge opp dette spørsmålet om
lagring på land? Etter det jeg har fått informasjon om, er
brevet fortsatt ikke sendt fra BNFL til britiske myndighe­
ter.
Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg nok ein gong
gje honnør til miljøvernministeren for hans positive en­
gasjement også i denne saka. Lat meg òg ønskja at det
blir mange fleire -- me er klare frå SV si side.
Men eg har nokre utfordringar som det er litt kompli­
sert å svara på. I alle fall har det vore det for tidlegare re­
gjeringar og for miljøvernministeren. Det eine går på
Halden­reaktoren, som SV jo ønskjer å leggja ned, men
som etter alt å dømma har ein link i form av at ein nyttar
seg av dei tenestene som ein har på Sellafield. Eg lurar på
om miljøvernministeren kan ta ein siste runde og gjera
greie for kor den saka nå står, om det er noko nytt i for­
hold til verksemda i Halden, eventuelt om ein er klar til å
støtta SV sitt krav om nedlegging.
Gjennom pressa har det kome fram at me gjennom olje­
fondet faktisk investerer pengar i atomkraftindustrien.
Me puttar altså pengar inn i ei verksemd som me ønskjer
å tena mest mogleg pengar på. Denne verksemda fører
igjen til at aktiviteten på Sellafield ikkje blir redusert i
forhold til technetium bl.a. Faktisk medverkar då altså
Noreg gjennom oljefondet og gjennom desse investe­
ringane til å halda oppe atomkraftindustrien og ønskjer
faktisk at den skal veksa og bli sterkare.

26. feb. -- Forslag fra repr. Bastesen vedr. arbeidet overfor Storbritannia
for å få stengt Sellafield­anlegget mv.
2002 1697
Mitt siste spørsmål til miljøvernministeren: Når ein
ser at dette er komplisert når ein framfor alt skal tenkja
miljø, er det då forsvarleg å halda fram og investera i
atomkraftindustrien med det norske oljefondet? Er det
riktig ut frå miljøvernministerens vurdering?
Statsråd Børge Brende: Etter en rekke spørsmål
valgte jeg å be om ordet igjen, ikke for å trekke ut møtet,
men for å prøve å svare på de spørsmål som er reist.
Først til representanten Rise om det arbeid som vi leg­
ger opp til for å informere den britiske befolkningen: Jeg
kan bare understreke at det engasjementet som norske
myndigheter og ikke minst Stortinget også har hatt i for­
hold til Sellafield, virkelig har blitt markert, og man har
merket det i Storbritannia. Man har fått presseklipp etter
energi­ og miljøkomiteens besøk. Man var i de aller fles­
te britiske medier, også på fjernsyn. Det samme har jeg
blitt fortalt var resultatet av det besøket jeg hadde, så jeg
tror faktisk på tradisjonelle politiske markeringer og på
samtaler med britiske myndigheter. Det er også en gryen­
de forståelse i Storbritannia, har jeg inntrykk av, av at det
ikke er en spesielt god løsning å kjøre radioaktivt avfall
som kan lagres og renses, ut i havet.
Så var det representanten Vaggen Malvik, som tok
opp spørsmålet om hvorvidt BNFL, eieren av Sellafield­
anlegget, nå formelt har sendt en søknad til det britiske
Environmental Agency og andre relevante britiske orga­
ner i forhold til å ta opp den ideen og søknaden man had­
de for tre--fire år siden om lagring på Sellafield. Meg be­
kjent er ikke dette brevet sendt ennå, men det holder vi
oss løpende orientert om. I forrige uke sendte jeg et brev
til den britiske miljøvernministeren, Michael Meacher,
som jeg også hadde samtaler med om Sellafield på et in­
ternasjonalt miljøvernministermøte som ble holdt i Car­
tagena i forrige uke, hvor jeg minnet om at BNFL for tre­
fire år siden søkte om å få lagre avfallet på Sellafield,
men at britiske myndigheter sa nei til dette ut fra at det
var for store potensielle miljøkonsekvenser. De mener
altså at det er for store potensielle miljøkonsekvenser ved
å lagre avfallet på land, men å kjøre det ugjenkallelig ut i
havet -- med en nedbrytningstid på 213 000 år -- hevder
enkelte ikke er miljøskadelig overhodet. Forstå det den
som kan! I brevet til Michael Meacher minner jeg om at
norske myndigheter ønsker at man nå skal gå inn for en
midlertidig lagring på land inntil man velger å rense
technetium­99, som er fullt mulig, og som bare er et øko­
nomisk spørsmål. Dette er også for å legge ytterligere
press på britiske miljømyndigheter i forhold til en even­
tuell søknad fra BNFL.
Så tok representanten Langeland opp tre ulike spørs­
mål knyttet til kjernekraft mer generelt. Nå vil jeg gjerne
understreke at det norske myndigheter har gjort, er først
og fremst å ta opp med britiske myndigheter den helt
uakseptable praksis det er å bruke havet som søppelplass
for radioaktivt avfall. Vi har ikke startet noen generell
kampanje mot kjernekraft internasjonalt. Tross alt har jeg
også fått med meg Sverige og Finland i kampen mot
technetium­99 -- land som begge er kjernekraftnasjoner,
men hvor man i Finland trolig nå har gått til det skritt å
bestemme at man skal opprette et nytt kjernekraftverk.
Dette må vi da skille, men generelt er holdningen fra
norske myndigheters side helt klar. Vi har valgt å ikke ha
kjernekraft i Norge. Vi er også generelt meget skeptisk til
det reprosesseringsanlegget som Storbritannia har i Sella­
field, som ikke er en nødvendig håndtering av radioaktivt
avfall. Meg bekjent er det bare 5--10 pst. av landene som
velger å sende sitt radioaktive avfall til reprosessering.
Sverige og Finland gjør ikke det -- et lite unntak for noe
spesielt avfall i Sverige. Dessverre åpnet den britiske re­
gjeringen i oktober for at det også skal etableres et
MOX­anlegg. MOX­anlegget er ikke først og fremst be­
tenkelig i forhold til utslippene, men det er en stor risiko
knyttet til det, ikke minst ved transport av radioaktivt av­
fall til Sellafield­anlegget. Grunnen til at vi først og
fremst har konsentrert oss om technetiumutslippene det
siste halvåret, er at den britiske regjeringen da må ta stil­
ling til anbefalinger fra Environmental Agency som går
ut på at man kan fortsette å slippe ut technetium­99 i
sjøen frem til 2006. Dette har vi en reell påvirkningsmu­
lighet i forhold til. Men jeg må dessverre si at det er et litt
lengre lerret å bleke å få Storbritannia til å slutte med
reprosessering enn det er å få Storbritannia til ikke å åpne
for dette MOX­anlegget. Mitt engasjement er også sterkt
i den forbindelse, men det må utporsjoneres noe. Det tror
jeg er klokest for sakens del også.
Så til Halden­reaktoren: Noen av de forskningspro­
grammene som Halden­reaktoren bedriver, er knyttet til
ikke­kommersiell virksomhet, men til forskning på
MOX­brensel. MOX er aktuelt i forbindelse med avvik­
ling av kjernefysiske våpen. Det er også aktuelt i forbin­
delse med prosesser som i Sellafield.
På grunn av at spørsmålet er reist i forbindelse med
det norske engasjementet i forhold til MOX­fabrikken og
ikke i forhold til technetium, bad jeg i januar Norsk
Utenrikspolitisk Institutt om å foreta en gjennomgang av
denne MOX­forskningen i Halden. Denne rapporten vil
jeg trolig få i løpet av mars, og den vil ikke minst gå
gjennom de aspektene som representanten Langeland
pekte på. Trolig vil Regjeringen i løpet av våren ta stil­
ling til Halden­reaktoren. Men det spørsmålet som jeg
har tatt opp, gjelder den lille biten i Halden som er knyt­
tet til MOX­forskningen. Jeg vil komme tilbake til Stor­
tinget med dette.
Så var det spørsmålet om Petroleumsfondet. Dette
svarte finansministeren på i spørretimen i forrige uke.
Som sagt, har vi ikke startet noen kampanje mot kjerne­
kraft internasjonalt, selv om jeg er veldig glad for at vi i
Norge har valgt å ikke ha kjernekraft. Det er det veldig
mange gode grunner til ikke å ha. Men når det gjelder det
regelverk som Petroleumsfondet har å forholde seg til, er
det slik at man har en uttrekksmekanisme. Den uttrekks­
mekanismen er utformet slik at man kan trekke seg ut av
prosjekter som er i strid med folkeretten, knyttet til vå­
pen. Stortinget står selvsagt til enhver tid fritt med hen­
syn til å gå inn og endre regelverket for Petroleumsfon­
det. Men det finansministeren sa, var at han ikke har
noen planer om å innarbeide en klausul i det regelverket
mot å investere i kjernekraftverk. Så får man jo da vurde­

26. feb. -- Referat 2002
1698
re om dette er gode og fornuftige investeringer sett fra
Petroleumsfondets side. Men det er også -- bare for å leg­
ge til det -- en arbeidsgruppe som nå gjennomgår mulig­
heten for å ha en menneskerettighetsdimensjon knyttet til
Petroleumsfondets investeringer, og denne arbeidsgrup­
pen vil fremlegge sitt arbeid i løpet av våren. Som jeg
nevnte, vil Stortinget også kunne jobbe videre med andre
føringer i forhold til investeringer.
Jeg har egentlig ikke noe mer å si om dette nå -- utover
det som også finansministeren sa i forrige uke.
E i r i n F a l d e t hadde her gjeninntatt president­
plassen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se nedenfor)
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Vi går da til votering.
I sak nr. 1 foreligger ikke noe voteringsgrunnlag.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet:
Dokument nr. 8:7 (2001­2002) -- forslag fra stortings­
representant Steinar Bastesen om å intensivere arbeidet
overfor Storbritannia for å få stengt Sellafield­ anlegget --
vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
S a k n r . 3
Referat
1. (169) Samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS­
komiteen nr. 123/2001 om innlemming av europa­
parlaments­ og rådsdirektiv 98/30/EF om felles re­
gler for det indre marked for naturgass (gassmark­
nadsdirektivet) i vedlegg IV til EØS­avtala (Energi)
(St.prp. nr. 42 (2001­2002))
Enst.: Sendes energi­ og miljøkomiteen, som fore­
legger sitt utkast til innstilling for utenrikskomiteen
til uttalelse før innstilling avgis.
2. (170) Samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS­
komiteen nr. 139/2001 av 9. november 2001 om inn­
lemming av europaparlaments­ og rådsdirektiv (EF)
1980/2000 om ei revidert fellesskapsordning for til­
deling av miljømerke i EØS­avtala (St.prp. nr. 43
(2001­2002))
Enst.: Sendes familie­, kultur­ og administrasjons­
komiteen, som forelegger sitt utkast til innstilling for
utenrikskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.
3. (171) Forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth
Svendsen og Per Erik Monsen om å forlenge dispen­
sasjonen fra forhøyelse av vektgrensen fra 5000 kg til
6000 kg for kombinerte lastebiler fra 1. mars til 1. juli
2002 (Dokument nr. 8:64 (2001­2002))
4. (172) Forslag fra stortingsrepresentantene Sylvia
Brustad, Tore Nordtun, Svein Roald Hansen og As­
mund Kristoffersen om endringer i sluttbehandlings­
avgiften for avfall som brukes til energigjenvinning
(Dokument nr. 8:68 (2001­2002))
Enst.: Nr. 3 og 4 sendes finanskomiteen.
5. (173) Forslag fra stortingsrepresentantene Sigvald
Oppebøen Hansen og Britt Hildeng om gjennomgang
av dei nye reglane i lov 28. februar 1997 nr. 19 om
folketrygd. Ytingar under medisinsk rehabilitering
og under attføring. (Dokument nr. 8:62 (2001­2002))
6. (174) Forslag fra stortingsrepresentantene Sigbjørn
Molvik , Olav Gunnar Ballo og Karin Andersen om
endringer i reglene for rehabiliterings­ og attførings­
penger (Dokument nr. 8:67 (2001­2002))
7. (175) Forslag fra stortingsrepresentant Jan Simon­
sen om at norske kommuner ikke skal pålegges å
motta asylsøkere (Dokument nr. 8:70 (2001­2002))
Enst.: Nr. 5 -- 7 sendes kommunalkomiteen.
8. (176) Forslag fra stortingsrepresentant Karl­Anton
Swensen om tiltak for å gjøre det lettere å drive
fangst på kystsel og å øke fangstkvoten på kystsel i de
områdene der kystselen utgjør en trussel mot det øko­
logiske mangfoldet og den økologiske balansen i na­
turen (Dokument nr. 8:65 (2001­2002))
Enst.: Sendes næringskomiteen
9. (177) Forslag fra stortingsrepresentant Britt Hildeng
om endring av forskrifter til lov 28. februar 1997 nr.
19 om folketrygd § 10­7 h) om stønadsformer til mo­
torkjøretøy eller annet transportmiddel (Dokument
nr. 8:63 (2001­2002))
10. (178) Forslag fra stortingsrepresentantene Øystein
Hedstrøm, Harald T. Nesvik og Lodve Solholm om
at det skal fremmes nødvendige lovendringer slik at
vin og sterkøl kan selges i dagligvareforretninger og
i spesialforretninger (Dokument nr. 8:66 (2001­
2002))
Enst.: Nr. 9 og 10 sendes sosialkomiteen.
Møtet hevet kl. 11.45.