24. jan. -- Redegjørelse av arbeids­ og administrasjonsministeren
om modernisering og forenkling i off. sektor
2002 1365
Møte torsdag den 24. januar kl. 10
President: I n g e L ø n n i n g
D a g s o r d e n (nr. 42):
1. Redegjørelse av arbeids­ og administrasjonsministe­
ren om modernisering og forenkling i offentlig sektor
2. Innstilling fra samferdselskomiteen om forlengelse
av midlertidig statlig forsikringsansvar for norske
luftfartøy og lufthavner ved skader på tredjepart som
følge av krigs­ og terrorhandlinger
(Innst. S. nr. 78 (2001­2002), jf. St.prp. nr. 38
(2001­2002))
3. Referat
Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth vil
fremsette et privat forslag.
Karin S. Woldseth (FrP): Jeg vil på vegne av Ulf
Erik Knudsen, Per Sandberg og meg selv fremme forslag
om at Regjeringen skal utarbeide et regelverk for å tillate
reklame for politiske partier i lokalfjernsyn, som en
prøveordning under kommune­ og fylkestingsvalgkam­
pen 2003.
Presidenten: Representanten May Hansen vil frem­
sette et privat forslag.
May Hansen (SV): På vegne av meg selv fremmer
jeg et forslag der Stortinget ber Regjeringa om å utarbei­
de bestemmelser i pasientrettighetsloven og barneverns­
loven om at barn og unge under 18 år skal få behand­
lingsgaranti til rus­ og psykiatribehandling.
Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Redegjørelse av arbeids­ og administrasjonsministe­
ren om modernisering og forenkling i offentlig sektor
Statsråd Victor D. Norman: Stat og kommune har
påtatt seg ansvaret for noen av de viktigste oppgavene i
det norske samfunn -- ansvar for helse og trygghet, for
omsorg og utdannelse, for miljø og sikkerhet, for arbeid
og sosial rettferdighet. Dette påkaller stort alvor. Klarer
vi å løse oppgavene, betyr det en god og trygg hverdag
for den enkelte. Klarer vi det ikke, stiller vi i beste fall
den enkelte i forlegenhet -- og i verste fall forårsaker vi
personlige tragedier.
Det er dessverre fortsatt stor avstand mellom ambisjo­
ner og realiteter i norske offentlige tjenester. Til tross for
at Norge er blant de landene i Europa som har høyest of­
fentlig forbruk, og til tross for at det er blitt nesten
200 000 flere ansatte i det offentlige i løpet av de siste 15
årene, har vi fortsatt helsekøer, barnehagekøer, svikt i
eldreomsorgen, kvalitetsproblemer og misnøye i skolen
og motivasjonsproblemer blant offentlig ansatte. Det po­
litiske og samfunnsmessige engasjement blant folk flest
blir svakere, næringslivet opplever det offentlige som
byråkratisk og regelverket som en hemsko, og blant man­
ge skattebetalere er det en utbredt oppfatning at det ikke
er et rimelig forhold mellom det vi betaler i skatt, og det
vi får igjen av tjenester fra det offentlige.
Allikevel har vi forutsetninger for å gjøre en bedre
jobb i Norge. Vi har en profesjonell og nøktern forvalt­
ningstradisjon, vi har kort vei fra innbyggere til politiske
beslutningstakere, vi har dyktige og velkvalifiserte med­
arbeidere i stat og kommune, og vi har ikke minst en fi­
nansiell handlefrihet som gir oss tid og muligheter til å
skape en bedre offentlig sektor og et bedre tjenestetilbud
til den enkelte.
Det offentlige legger beslag på nesten en fjerdedel av
fastlandsinvesteringene og nesten en tredjedel av ar­
beidsstyrken i Norge. Også dette burde påkalle stort al­
vor. De som er ansatt i offentlig sektor, gjør en viktig
jobb og bidrar til verdiskapingen i samfunnet på linje
med dem som jobber i private bedrifter. Men allikevel
må vi huske at hver person ansatt i det offentlige betyr én
person mindre til næringslivet, og hvis det er noe Norge
og norsk næringsliv vil ha knapphet på i tiårene frem­
over, er det arbeidskraft og kompetanse.
Samtidig er det dyrere å bruke arbeidskraft og andre
ressurser i offentlig enn i privat virksomhet, fordi offent­
lig ressursbruk finansieres gjennom skatter og avgifter
som skaper vridninger og ineffektivitet i andre deler av
økonomien. En ekstra krone i offentlige utgifter koster
derfor langt mer enn én krone, og jo større offentlig sek­
tor blir, desto høyere blir kostnaden ved å la den vokse
seg enda større.
Alvoret i det ansvar det offentlige har påtatt seg, og de
samfunnsøkonomiske kostnadene ved offentlig ressurs­
bruk tilsier en gjennomgang og klargjøring av hvor gren­
sene for det offentlige ansvaret bør gå. En klarere presi­
sering og avgrensning av ansvaret vil allikevel ikke rok­
ke ved den enigheten vi har i Norge om at det offentlige
skal ha et bredt og omfattende ansvar for samfunnsutvik­
ling, sosial trygghet og individuell velferd. Det betyr at
det offentlige også fremover vil måtte legge beslag på en
stor del av ressursene. Med de behov vi har innen helse
og omsorg, er det mer sannsynlig at den andelen av vare­
og tjenestetilgang som det offentlige har ansvaret for, vil
øke enn at den vil avta. Desto viktigere blir det at stat og
kommune driver effektivt. Effektivitet handler ikke om å
svette, det handler om å nå de mål man har satt seg på
best og billigst mulig måte. Det må bli normen i offentlig
forvaltning og tjenesteytelse dersom vi i det lange løp
skal klare å leve opp til de forpliktelsene vi har påtatt oss.
Det har vært gjort mye for fornyelse og omstilling i
offentlig sektor, men det har vært skrevet og utredet enda
mer. Nå er det først og fremst behov for handling, men
ikke en hvilken som helst handling. Det er ikke nok å
foreta seg noe. Handlingen må være rettet inn mot grunn­
problemene, og gjennomføringen må være fast og konse­
kvent. Vi må bygge videre på de strukturgrep tidligere
regjeringer har tatt initiativet til, og vi må unngå symbol­
politikk og adhocgrep. I denne redegjørelsen varsles de

24. jan. -- Redegjørelse av arbeids­ og administrasjonsministeren
om modernisering og forenkling i off. sektor
2002
1366
grunnleggende grepene vi vil ta. Hovedgrepet er å utløse
handling i alle de enkeltsektorer, etater, kommuner og
tjenesteproduserende enheter som i sum utgjør den of­
fentlige sektor. Det er i disse enhetene jobben skal gjø­
res, og det er bare ved å legge til rette for at hver av dem
vil og kan gjøre en bedre jobb, at vi kan få resultater og
ikke bare skrift i sand.
Samarbeidsregjeringens visjon er
-- en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratis­
ke arenaer, kjenner sine rettigheter og sitt ansvar og
føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i
sine ulike roller
-- en offentlig sektor der brukerne får likeverdige tje­
nester av god kvalitet og tilgjengelighet tilpasset sine
individuelle behov
-- en offentlig sektor der skattebetalerne kan være sikre
på at virksomhetene drives på en effektiv måte
-- en offentlig sektor der næringslivet opplever forvalt­
ningen som ryddig og ubyråkratisk, og der norsk of­
fentlig tjenesteytelse er et konkurransefortrinn for
næringslivet internasjonalt
-- en offentlig sektor der de ansatte i det offentlige har
arbeidsplasser som er spennende, utfordrende og ut­
viklende, og der de samtidig føler trygghet og delak­
tighet i jobbsituasjonen
Dette er en krevende visjon, men den er nødvendig og
realistisk. Skal den realiseres, må vi skape et enklere og
ryddigere samfunn, vi må gi innbyggerne et tjenestetil­
bud bedre tilpasset den enkeltes behov, vi må effektivise­
re offentlig virksomhet og sørge for at det offentlige bi­
drar til effektivitet også i resten av økonomien, og vi må
utvikle en inkluderende og stimulerende personalpolitikk
for dem som arbeider i offentlig sektor. Visjonen forut­
setter også en reflektert og gjennomført arbeidsdeling
mellom stat og kommune, der staten holder orden i eget
hus, og der staten gir kommunene hensiktsmessige ram­
mevilkår, men der det for øvrig på kommunesektorens
ansvarsområde må være de lokale folkevalgte som har
det avgjørende ord.
Arbeidet for et enklere og ryddigere samfunn skal tuf­
tes på tre prinsipper. Det første er at brukerne av offent­
lige tjenester ikke skal behøve å vite hvordan det offent­
lige internt har valgt å organisere seg. Offentlige service­
kontorer og elektronisk forvaltning kan ofte være tjenlige
midler for å få det til. Da må imidlertid disse fungere
som brukerrettede inngangsporter, ikke bare på tvers av
etater, men også på tvers av forvaltningsnivåer. I noen
tilfeller, f.eks. når det gjelder arbeid, trygd og sosiale tje­
nester, er det behov for mer vidtgående omorganisering,
med samling av de personrettede tjenestene og samord­
ning av etater og finansieringsordninger.
Det andre prinsippet er at borgere og bedrifter har
krav på et ryddig regelverk og enkel tilgang på rettighets­
informasjon. For å få det til må det ryddes opp i lover og
forskrifter. Et godt prinsipp for den gjennomgangen er
solnedgangsprinsippet, dvs. at forskrifter har en holdbar­
hetsdato og automatisk utløper hvis de ikke eksplisitt for­
nyes.
Det tredje prinsippet for forenkling er at vi som borge­
re og brukere skal være sikre på at det offentlige opptrer
ryddig i sine roller som myndighet, eier, tjenesteprodu­
sent, finansieringskilde og kontrollør, og at vi skal vite
hvilken instans som er ansvarlig for hva. Samling og
nedsalg av statlige næringsinteresser er et viktig skritt i
den opprydningen. Et annet viktig skritt er å skille klare­
re mellom forvaltning og tjenesteproduksjon og mellom
ansvar for finansiering av offentlige tilbud og selve pro­
duksjonen av tjenestene. Disse skillene er viktige, bl.a.
for å kunne åpne for konkurranseutsetting av tjenestepro­
duksjon, og for at den som finansierer tjenestene, kan
stille krav til tjenesteyteren. Et tredje skritt i opprydnin­
gen er å styrke offentlige tilsynsmyndigheter og gi dem
en mer uavhengig stilling i forhold til sentralforvaltnin­
gen.
På dette punktet arbeider Regjeringen med en gjen­
nomgang og omorganisering av alle statlige tilsyn og vil
komme tilbake til Stortinget med det som en egen sak i
løpet av 2002. Formålet med gjennomgangen er å styrke
tilsyns­ og kontrollfunksjonen, gi tilsynsmyndighetene
økt uavhengighet, sørge for høy faglig kompetanse i til­
synsarbeidet og finne en hensiktsmessig geografisk plas­
sering for det enkelte tilsyn.
Behovene for offentlige tjenester varierer fra individ
til individ. Det er et viktig mål innenfor rimelige grenser
å imøtekomme ønsker om individuell tilpasning, hva en­
ten det gjelder barnehagetilbud tilpasset foreldre som
jobber i turnus, ønsker om å gå på en bestemt skole, til­
rettelegging av utdannelse og arbeid for funksjonshem­
mede, ønsker om å bli behandlet ved et spesielt sykehus
eller individuelle behov når det gjelder eldreomsorg. Det
er også viktig å ta hensyn til at Norge i økende grad er et
flerkulturelt samfunn, og at offentlige tjenester derfor må
tilpasses behovene i en sammensatt befolkning.
For å imøtekomme brukernes individuelle ønsker vil
Regjeringen øke den enkeltes valgfrihet, i større grad la
pengene følge brukerne ved skifte av tjenesteyter, utvikle
bredere og mer differensierte tilbud og kreve at statlige
etater og tjenesteytere skal gjennomføre systematiske
brukerundersøkelser. Brukerevalueringene skal være en
del av den årlige rapportering og skal offentliggjøres og
brukes som referanse­ og sammenligningsgrunnlag
mellom tjenesteytere.
Parallelt med dette må tjenesteproduksjonen omorga­
niseres. I dag bærer den for sterkt preg av forvaltnings­
og styringssystemet. Organisasjons­ og ledelsesformer,
rapporteringsveier, budsjettsystemer og kontrollrutiner er
i veldig mange tilfeller utformet med utgangspunkt i for­
valtningens behov og med vekt på idealer som åpenhet
og innsyn, demokratisk medvirkning og politisk styring.
Det som er gode prinsipper for forvaltning, er imidlertid
ikke nødvendigvis like gode prinsipper for personlig tje­
nesteytelse. En hierarkisk organisasjon er forvaltnings­
messig oversiktlig, men er vanskelig å forene med team­
arbeid, brukermedvirkning og andre tjenesteytelses­
idealer. Åpenhet og innsyn kan komme i konflikt med in­
dividets behov for konfidensialitet, og stivbente budsjett­

24. jan. -- Redegjørelse av arbeids­ og administrasjonsministeren
om modernisering og forenkling i off. sektor
2002 1367
og kontrollsystemer gir liten fleksibilitet for å imøtekom­
me individuelle ønsker og behov.
Et klarere skille mellom forvaltning og tjenesteytelse
gjør det mulig å velge mer fleksible, brukerrettede orga­
nisasjonsmodeller for tjenestedelen av offentlig virksom­
het, og fristilling gir den enkelte enhet frihet til å utvikle
den organisasjonsmodellen som egner seg best.
Større frihet for tjenesteprodusentene og økt individu­
ell tilpasning av tjenestetilbudene vil føre til sterkere dif­
ferensiering av tilbudene, både mellom individer, grup­
per og geografiske områder. Det er ikke en ulempe, det
er en fordel, fordi tilbudene da i større grad vil avspeile
forskjeller i ønsker og behov og forskjeller i lokal priori­
tering.
Arbeidsmål nummer tre er en mer effektiv offentlig
sektor. Vi må få flere og bedre tjenester ut av hver krone
som brukes, vi må omallokere ressurser til de områdene
der vi får mest ut av den siste kronen, og vi må komme
frem til en arbeidsdeling mellom det offentlige og bru­
kerne som gjør at de samlede kostnadene, knyttet til of­
fentlige tjenestetilbud blir så lave som mulig.
For å bidra til det siste av disse delmålene vil Regje­
ringen innføre krav om totalkostnadsberegninger ved
offentlige anbud, investeringer og større omlegninger i
tjenestetilbudet. Med totalkostnadene mener vi summen
av kostnadene for den som yter tjenesten, kostnadene
eller besparelsene som følger for andre deler av offent­
lig sektor, og de kostnadene som brukerne selv må påta
seg for å dra nytte av tilbudet. For mange offentlige tje­
nester -- utdannelse og helse er gode eksempler -- er to­
talkostnadene det mangedobbelte av kostnadene for den
offentlige enheten selv. Totalkostnadsberegninger vil
synliggjøre effektene og bevisstgjøre beslutningstaker­
ne, og da vil man f.eks. kunne unngå skolesentralisering
i de tilfellene der besparelsen for kommunen er mindre
enn de ekstra tids­ og transportkostnader som påføres
barn og foreldre. Man kan også få gjennomslag for øk­
ning av behandlingskapasiteten for sykdommer når
merkostnadene ved rask behandling mer enn oppveies
av gevinstene for pasienter og trygdeetat av kortere
ventetid.
Når det gjelder de andre delene av effektiviseringen,
er det slik at man for å få bedre formåls­ og kostnadsef­
fektivitet kan velge én av to veier. Den ene veien går via
sentral styring, store enheter og pene organisasjonskart.
Den har vært prøvd, og den har ikke ført til målet. Den
andre veien går via delegering og desentralisering av an­
svar og myndighet, økonomiske incitamenter og uavhen­
gig kvalitetskontroll. Den gir større mangfold av løsnin­
ger, og med det også mindre oversiktlige organisasjons­
kart, men til gjengjeld gir den bedre og billigere tjenester
for innbyggerne. Grunnen til det er at den innsikten og
den kompetansen som er nødvendig for å finne frem til
bedre løsninger, ikke finnes i Arbeids­ og administra­
sjonsdepartementet, men først og fremst i de enkelte
kommuner, tjenesteproduserende enheter og statlige eta­
ter som faktisk gjør jobben. Hovedoppgaven for sentrale
myndigheter må være å frigjøre den kompetansen som
finnes der ute, og sørge for at lokale enheter får effektivi­
tetsfremmende rammevilkår kombinert med nødvendig
veiledning og opplæring.
Hovedprinsippet i effektiviseringsarbeidet vil altså
være lokal frihet og lokalt ansvar. Statlige tjenesteytere
skal fristilles eller på andre måter gis større selvstendig­
het, slik det allerede er gjennomført for sykehusene, og
slik Stortinget har vedtatt for universiteter og høyskoler.
Også i kommunesektoren er det i mange tilfeller na­
turlig med fristilling av tjenesteproduksjon. Det må imid­
lertid være opp til de folkevalgte i den enkelte kommune
å velge egnede, effektive løsninger. Regjeringen vil gi
kommunene større frihet -- til å velge måter å organisere
tjenestetilbudet på, til innenfor videre rammer å bestem­
me utformingen av tjenestene, til å disponere statlige
overføringer og til reelt å påvirke sine egne inntekter.
Friere stilling for kommunene og for statlige tjeneste­
ytere, større valgfrihet for brukerne og flere ordninger
der pengene følger brukerne, vil føre til økt konkurranse
mellom offentlige tjenesteprodusenter. Det i seg selv er
sunt, og det gjør det også lettere å åpne for konkurranse
mellom offentlige og private aktører. I mange kommuner
er man kommet langt når det gjelder forsøk med konkur­
ranseutsetting, og erfaringene tilsier at flere kommuner
med fordel kan benytte det som løsning. Også statlige
tjenester kan bli bedre ved samspill og konkurranse
mellom offentlige og private aktører, og Regjeringen vil
åpne for større innslag av private tilbud i bl.a. helsesekto­
ren og utdannelsessektoren, i tiltaksarbeid for yrkeshem­
mede og arbeidssøkere, på samferdselsområdet og i stat­
lig eiendomsforvaltning.
Større frihet og ansvar krever at lokale enheter beløn­
nes ut fra oppnådde resultater. I de tilfellene der brukerne
kan velge fritt og pengene følger brukerne, skjer det au­
tomatisk. Tjenesteytere som gjør en god jobb, får flere
brukere og økte inntekter, mens de som gjør en dårlig
jobb, opplever brukerflukt og budsjettsvikt. På områder
der det ikke er naturlig å la pengene følge brukerne, er
det nødvendig med mer direkte, men liknende former for
resultatbasert finansiering. I det nye finansieringsoppleg­
get for høyere utdannelse er det innslag av slik finansier­
ing, og i systemet med innsatsstyrt finansiering av syke­
husene er det også elementer av det samme. Regjeringen
vil videreutvikle disse ordningene, slik at de klarere
knyttes til oppnådde resultater, og vi vil utrede og utvikle
tilsvarende ordninger for andre statlige områder.
Større frihet for kommuner og tjenesteytere stiller sto­
re krav til organisatorisk innsikt og ledelse lokalt. Selv
om det er lokalt man har de beste faglige forutsetningene
for å velge gode løsninger, vil ikke alle kommuner og tje­
nesteytende enheter føle at de har den nødvendige ledel­
ses­ og organisasjonskompetansen. Staten må derfor påta
seg et ansvar for veiledning og lederutvikling. I tilknyt­
ning til moderniseringsarbeidet vil det bli utviklet sær­
skilte lederutviklingsprogrammer for offentlig virksom­
het, og Regjeringen vil også etablere et program for orga­
nisasjonsutvikling for bistand til statlige og kommunale
tjenesteprodusenter. Samtidig vil det bli initiert direkte
samarbeid med en gruppe referansekommuner for for­
søksvirksomhet, erfaringsutveksling og veiledning.

24. jan. -- Redegjørelse av arbeids­ og administrasjonsministeren
om modernisering og forenkling i off. sektor
Trykt 4/2 2002
2002
1368
Lokal frihet stiller økte krav til tilsyn og kontroll for å
ivareta rettssikkerheten til den enkelte og sikre at tjenes­
tene holder høy nok kvalitet. Omorganisering og styrking
av tilsynsmyndighetene er derfor nødvendig, også som
ledd i arbeidet med effektivisering. I styrkingen av til­
synsfunksjonen må samtidig måten å drive tilsyn på til­
passes målet om å gi lokale enheter reelt større frihet.
Tilsynsfilosofien må i større grad basere seg på utarbei­
delse av funksjonskrav og i mindre grad på utforming og
detaljoppfølging av et vell av forskrifter.
Det er ikke nok at stat og kommune selv er effektive.
De må også opptre på en måte som bidrar positivt til
resten av økonomien. Det stiller strenge krav til skatte­
og avgiftssystemet, som ligger -- jeg hadde nær sagt dess­
verre -- utenfor rammen av moderniseringsarbeidet; det
stiller også strenge krav til virkemiddelbruken i nærings­
og distriktspolitikken, til offentlige reguleringer og til
måten det offentlige opptrer på i private markeder.
Staten har og bør ha et omfattende ansvar for nærings­
og distriktsutviklingen i Norge. Vi trenger et sterkt næ­
ringsliv, og det er elementær fornuft å ta hele landet i
bruk. Skal vi få det til, må vi imidlertid gjøre noe annet
og mer enn å bruke virkemidler med god nærings­ eller
distriktsklang. Næringsutviklingen fremmes først og
fremst ved gode generelle rammevilkår. Skattenivået må
ikke være for høyt, næringslivet må ha god tilgang på ka­
pital, kunnskaper og kvalifisert arbeidskraft, på infra­
struktur og offentlige tjenestetilbud som holder høy kva­
litet, og det må være virksom konkurranse i innenlandske
markeder. På tilsvarende måte fremmes distriktsutviklin­
gen best ved tiltak som gjør det mer attraktivt å bo og dri­
ve virksomhet også utenfor de store byene. Det kan sta­
ten bidra til ved å gi kommunene frihet og generelle øko­
nomiske rammer, ved å bidra til bedre lokal og regional
infrastruktur, ved å fjerne unødige restriksjoner og regu­
leringer på distriktsnæringene, og ved støtte til utvikling
av et godt utdannelsestilbud og gode kultur­ og fritidstil­
bud over hele landet.
Det er likevel nødvendig også med mer spesifikke virke­
midler, spesielt for å bidra til utvikling av nytt og mer
variert næringsliv i distriktene. Regjeringen vil derfor
gjennomgå virkemiddelapparatet for å få større og bedre
effekt av innsatsen. I den forbindelse vil også organise­
ringen av det distriktspolitiske virkemiddelapparatet bli
vurdert.
Som ledd i moderniseringsarbeidet vil Regjeringen
også gjennomgå og kartlegge statlige etater som egner
seg for utflytting fra Oslo, og også videreføre arbeidet
med å identifisere stedsuavhengige oppgaver som like
gjerne eller bedre kan utføres et annet sted i landet. På
den måten tar vi hele landet i bruk, og vi kan se større re­
gionsentra, steder under omstilling og områder med stor
utflytting i sammenheng.
Opprydning i og forenkling av lover, forskrifter og
andre reguleringer er et annet tiltak for å bidra til effekti­
vitet og produktivitet i privat sektor. Spesielt viktig i den
forbindelse er bestemmelser knyttet til åpningstid, ar­
beidstid og arbeidsmiljø. Regjeringen har varslet at den
vil oppheve åpningstidsloven og myke opp arbeidstids­
bestemmelsene. Arbeidsmiljøloven vil bli revurdert når
innstillingen fra Arbeidslivslovutvalget foreligger i 2003.
Parallelt med dette vil vi gjøre forskriftene til loven en­
klere og ryddigere. Når bestemmelsene mykes opp, vil
det samtidig være nødvendig å innskjerpe håndhevelsen
av dem, ikke mist overfor offentlige virksomheter.
Et effektivt næringsliv forutsetter også konkurranse.
Regjeringen vil gjennomføre et konkurransepolitisk
handlingsprogram der de viktigste elementene er styr­
king av Konkurransetilsynets posisjon, gjennomgang av
lover, forskrifter og offentlige reguleringer for å fjerne
bestemmelser som virker konkurransehindrende, og ut­
øvelse av statens egen innkjøpsrolle på en måte som
fremmer konkurranse. Ikke minst det siste av disse punk­
tene er viktig, siden stat og kommune står for en så stor
del av de samlede kjøp av varer og tjenester i Norge. Re­
ell og effektiv konkurranse om offentlige innkjøp vil sti­
mulere til utviklingen av et innovativt og internasjonalt
konkurransedyktig næringsliv. Alle bedrifter, uavhengig
av størrelse og lokalisering, må gis muligheter i dette
markedet.
Det femte arbeidsmålet er en inkluderende og stimule­
rende personalpolitikk. Modernisering i offentlig sektor
er umulig hvis ikke hovedtyngden av de over 700 000
som jobber der, er motiverte for og delaktige i prosessen.
En avgjørende forutsetning for en bedre offentlig sektor
er derfor en personalpolitikk som virker motiverende.
Den må sikre bred rekruttering, stimulere til kulturelt og
kompetansemessig mangfold i offentlige staber, lette
omstilling og overgang både i den offentlige sektor og
mellom det offentlige og næringslivet og forhindre utstøt­
ing av eldre arbeidstakere.
Ansettelses­ og arbeidsvilkårene for ansatte i offentlig
sektor tilfredsstiller ikke disse kravene i dag. Offentlig
forvaltning og tjenesteytelse har ennå ikke stor nok lokal
frihet til å konkurrere om nøkkelpersonell, og offentlige
arbeidsgivere er ikke flinke nok til å sikre seg det mang­
fold av idéer og impulser man får gjennom rekruttering
fra et bredt utvalg av grupper, herunder etniske minorite­
ter. Det gjenstår også mye når det gjelder å trekke på de
50 pst. av samfunnets ledertalenter som utgjøres av kvin­
ner. Samtidig fører sterkt oppsigelsesvern og manglende
oppfølging av den enkelte til at omstilling blir vanskeli­
gere, og ansettelses­ og arbeidsvilkårene i privat og of­
fentlig sektor er så forskjellige at overgang er problema­
tisk.
Nye ansettelses­ og arbeidsvilkår for ansatte i offent­
lig sektor må fremforhandles med de ansatte og deres or­
ganisasjoner. I disse forhandlingene må ansettelses­,
pensjons­ og arbeidsvilkårene forandres med sikte på å
redusere forskjellene mellom privat og offentlig sektor. I
den forbindelse er det også naturlig å vurdere om tjenes­
temannsloven slik den nå er utformet, er hensiktsmessig.
De ansattes rettigheter må imidlertid ivaretas, og endrin­
gene må gjennomføres på en måte som gjør at de som ar­
beider i offentlig sektor, ikke kommer dårligere ut enn i
dag. Spesielt er det viktig at vi får en harmonisering av
lønnsvilkår og av offentlige og private pensjonsordnin­
ger som gjør at fristilling av offentlige eneheter eller

Forhandlinger i Stortinget nr. 92
24. jan. -- Redegjørelse av arbeids­ og administrasjonsministeren
om modernisering og forenkling i off. sektor
S 2001­2002
2002 1369
(Statsråd Norman)
overgang mellom offentlig og privat virksomhet ikke fø­
rer til dårligere samlede vilkår for den enkelte. Dette har­
moniseringsarbeidet må sees i sammenheng med arbei­
det i Pensjonskommisjonen.
I tillegg til endringer i ansettelses­ og arbeidsvilkår
må det offentlige utvikle en mer aktiv personalpolitikk.
De ansatte er en ressurs som må gis utviklingsmulighe­
ter. Det krever at staten sentralt, og etater og tjenesteyte­
re lokalt, må drive et fortløpende personalutviklingsar­
beid med oppmuntring og veiledning av den enkelte og
gode muligheter for etter­ og videreutdannelse.
I dag opplever vi dessverre altfor ofte at eldre ar­
beidstakere i det offentlige støtes ut istedenfor å bli hjul­
pet over i nye arbeidsoppgaver. Det er sløsing med res­
sursene. I og med at det er mangel på hender og hoder
som er den virkelige begrensningen for offentlig tjenes­
teytelse i Norge, er det meningsløst å støte ut arbeidsta­
kere bare fordi de ikke lenger fullt ut kan fungere i de ar­
beidsoppgavene de hittil har hatt. Skal vi forhindre dette,
må innsatsen settes inn tidlig. Den enkelte må selv ta et
ansvar, men det er arbeidsgivers hovedansvar å følge opp
og utvikle den enkelte på en måte som gjør at de ikke
stivner og blir omstillingsudyktige.
Moderniseringsarbeidet må være en gjennomgående
aktivitet i all offentlig virksomhet, og det er derfor ver­
ken ønskelig eller hensiktsmessig å organisere arbeidet i
avgrensende prosjekter. Noen områder er imidlertid av så
stor betydning, i seg selv eller som grunnlag for det øvri­
ge arbeidet, at de må vies spesiell oppmerksomhet. Re­
gjeringen har derfor valgt å peke ut noen sektorer der det
er spesielt viktig å få fortgang i moderniseringsarbeidet.
Samtidig har vi valgt å starte tverrgående prosjekter
knyttet til oppgaver av betydning for moderniseringsar­
beidet i alle sektorer.
De sektorområdene som vil bli prioritert, er utdannel­
se, kommunal sektor og samordning og brukerretting in­
nen områdene arbeid, trygd og sosiale tjenester. På hvert
av disse områdene tar Regjeringen sikte på reformer som
vil styrke kvaliteten og brukernes interesser, gi lokale en­
heter større frihet og ansvar og bidra til økt effektivitet i
bruken av ressursene.
I tillegg til disse tre vil Regjeringen gi høy prioritet til
gjennomføringen av sykehusreformen, av kvalitetsrefor­
men i høyere utdannelse, av forsvarsreformen og av re­
formene i justissektoren. Man må vokte seg for å tro at
jobben på disse områdene er gjort bare fordi det er tatt
noen viktige strukturelle grep. Tvert imot, det er nå job­
ben begynner. Det er i gjennomføringen vi vil se om de
strukturelle grepene som er tatt, er de riktige; og det er da
vi også vil møte alle de utfordringene av organisasjons­
og personalmessig karakter som må finne sin løsning om
reformene skal ha den ønskede effekten.
De tverrgående prosjektene som inngår i modernise­
ringsarbeidet, er knyttet til forenkling av virkemidler, lo­
ver og regler, til organisering og lokalisering av tilsyn, til
personal­, organisasjons­ og lederutvikling i det offentli­
ge, til IKT i offentlig forvaltning og tjenesteytelse og til
arbeidsdelingen mellom departementer og direktorater.
Modernisering, effektivisering og forenkling i offent­
lig sektor handler om organisatoriske endringer, om fi­
nansieringsordninger og andre rammevilkår, om nye ty­
per lover og forskrifter, om personalpolitikk og ansettel­
sesvilkår. Skal slike tiltak ha noen effekt, må det imidler­
tid være fordi de forandrer kulturer.
Det gjøres mye godt arbeid i stat og kommune, og det
er nok mange av dem som jobber der -- nær sagt de av oss
som jobber der -- som etter hvert føler at det kunne gjøres
enda bedre arbeid hvis det ikke var for stadig nye moder­
niserings­ og fornyelsesprogrammer. ``La oss få anled­
ning til å gjøre jobben vår'', er et slagord som mange of­
fentlig ansatte kunne tenke seg å underskrive på. Det er
langt på vei det Regjeringen ønsker. Vi ønsker ikke å gi
de ansatte ro og fred, men vi ønsker å gi dem mulighet til
å konsentrere seg om den jobben som skal gjøres, og vi
ønsker å gi dem ansvar for selv å finne ut hvordan den
kan gjøres bedre. Istedenfor å pådytte enheter og ansatte
bestemte løsninger, vil vi ansvarliggjøre de ansatte og de
enhetene de jobber i. Det i seg selv representerer en kul­
turendring.
Skal ansvarliggjøringslinjen virke, må imidlertid kul­
turen også forandres på andre måter.
For det første må det offentlige bli mindre innadvendt.
Den jobben som skal gjøres, skal gjøres for alle de en­
keltmenneskene som er avhengig av offentlige tjenester,
av offentlig myndighetsutøvelse og av offentlige utfol­
delsesarenaer. Enkeltmenneskene må være det daglige
fokus for arbeidet, og de må være grunnlaget vi måler re­
sultatene opp mot. Alt annet -- organisering, forvaltnings­
rutiner, økonomistyring og rapportering -- er bare støtte­
funksjoner.
For det andre må det offentlige og de som jobber der,
slutte å tenke på seg selv som en avskjermet sektor. Vi
må være bevisst på forskjellene mellom det offentlige og
det sivile samfunn, men samtidig må vi bygge bro
mellom de to på de områdene hvor det er naturlig. Vi
skal gjøre det ved i større grad å slippe private aktører til
i produksjon av tjenester som det offentlige har ansvaret
for, og vi skal gjøre det samme ved å velge organisa­
sjonsløsninger for offentlig tjenesteytelse som bygger på
noen av de modeller og erfaringer man har i privat sek­
tor.
Det viktigste i brobyggingen er imidlertid å skape et
felles, integrert arbeidsmarked. At det offentlige har an­
svar for viktige tjenester, betyr ikke at det er nødvendig
med spesielle ansettelses­ og arbeidsvilkår for dem som
yter disse tjenestene. Vi er tjent med utveksling av perso­
ner og kompetanse mellom det private og det offentlige,
og vi er tjent med at det stilles samme type krav og bru­
kes samme type motivasjons­ og belønningssystemer i
det som tradisjonelt har vært to deler av arbeidslivet.
Ikke minst er vi tjent med det fellesskapet mellom offent­
lig og privat ansatte som et integrert arbeidsmarked vil
føre til.
De virkemidlene vi skal bruke, vil bidra til en ny kul­
tur, med bedre forvaltning for borgerne og næringslivet,
mer utviklende jobber for de ansatte og mer valuta for
skattebetalernes penger. Men først og fremst vil virke­
92

24. jan. -- Votering 2002
1370
midlene skape en kultur der den enkelte innbygger opp­
lever at de får bedre offentlige tjenester i Norge.
Presidenten: Presidenten foreslår at redegjørelsen fra
arbeids­ og administrasjonsministeren om modernisering
og forenkling i offentlig sektor legges ut for behandling i
et senere møte -- og anser det for vedtatt.
Stortinget er nå kommet til behandling av sak nr. 2.
Saken som her ligger til behandling, har ikke ligget ute i
den reglementsbestemte tid, dvs. 48 timer. Med hjemmel
i forretningsordenens § 32 vil presidenten foreslå at Stor­
tinget likevel behandler denne saken nå.
Ingen innvendinger er kommet mot presidentens for­
slag -- og det anses vedtatt.
S a k n r . 2
Innstilling fra samferdselskomiteen om forlengelse
av midlertidig statlig forsikringsansvar for norske luftfar­
tøy og lufthavner ved skader på tredjepart som følge av
krigs­ og terrorhandlinger (Innst. S. nr. 78 (2001­2002),
jf. St.prp. nr. 38 (2001­2002))
Petter Løvik (H) (leiar i komiteen og ordførar for sa­
ka): Det er tredje gongen på kort tid at Stortinget har til
behandling denne saka, som er eit direkte resultat av det
som hende i USA den 11. september. Det gjeld det statle­
ge forsikringsansvaret for norske luftfartøy og luftham­
ner ved skadar på tredjepart som følgje av krigs­ og ter­
rorhandlingar. Og eit sentralt ord i dette er at det for­
sikringsansvaret skal vere mellombels.
Det vedtaket Stortinget tidlegare har gjort, går ut på at
staten står som forsikringsansvarleg i tida fram til mid­
natt 30. januar, og det som ein ber om i dag frå Regjerin­
ga si side, og som ein samla samferdselskomite sluttar
seg til, er at dette ansvaret blir forlengt fram til 31. mars.
Det er også på den tida EU håpar å kunne avslutte dei
statlege forsikringsordningane, og at vi kan få reetablert
ein privat marknad.
Det som har skjedd i mellomtida, er at departementet
stadig har prøvt i samråd med andre land å få reetablert
ein privat marknad, for det er ikkje ei statleg oppgåve å
drive forsikringsselskap. Ein har også sidan første gon­
gen vi hadde saka til behandling, fått redusert ansvaret til
nesten ned mot ein tredjepart av det opphavlege, men
likevel er den totale statlege eksponeringa på ca.
900 milliardar kr, dvs. 1 1 /2 oljefond. Det er då ein teore­
tisk risiko, vil eg våge å påstå frå denne talarstolen.
Det er blitt noko kritisert også denne gongen at saka
har lege ute i kort tid, at vi får ei kort behandlingstid.
Bakgrunnen er den same som eg skisserte i mitt innlegg
sist vi hadde saka oppe i Stortinget, nemleg at departe­
mentet fortløpande prøver å oppfylle Stortinget sine in­
tensjonar om å få reetablert ein privat marknad. Dette har
ikkje lukkast verken i Noreg eller i dei andre landa som
er i same situasjon. For å sleppe å få saka tilbake til Stor­
tinget så ofte ber ein i tillegg om -- og det er her det er eit
fleirtal og eit mindretal i komiteen -- at departementet
etter den 31. mars får mulegheit til å forlengje ordninga
med ein månad i slengen ut året. Her er det eit mindretal i
komiteen, Framstegspartiet, og eg reknar med at dei vil
gjere nærare greie for sitt syn.
Fleirtalet har funne at dette kan vere ei praktisk ord­
ning i og med at det her blir jobba systematisk for å få på
plass det vi alle ønskjer: ei privat ordning. Så lenge det
ikkje finst andre alternativ enn at staten framleis står an­
svarleg, vil eg tilrå den innstillinga som fleirtalet har gått
inn for i denne saka, og eg håpar at Stortinget kan slutte
seg til det.
Kenneth Svendsen (FrP): Forsikringsordninger som
dette tilhører det private marked, noe som også komite­
lederen har gjort rede for. Det er ikke et offentlig ansvar.
Men alternativet i denne saken ville være å sette flypar­
ken på bakken, og derfor er Fremskrittspartiet med på å
gripe inn og stille slike garantier.
Jeg vil på nytt stresse dette med at det arbeides med å
reetablere et privat marked. Jeg ser at Regjeringen legger
opp til å gjøre et forsøk på det, men jeg vil som sagt
stresse at dette gjøres, og at man legger all sin kraft i å få
etablert et privat marked.
Det ser jo ut til at når det kommer viktige saker til
Stortinget som omhandler mange penger, beregner man
at behandlingstiden skal være proporsjonalt kortere jo
høyere summer det er som ligger inne i det vi skal be­
handle. Selv om garantien har gått ned fra det astrono­
miske beløpet 2 500 milliarder kr i oktober til ca.
900 milliarder kr pr. 1. januar, er det fremdeles snakk om
astronomiske beløp. En ting er at Stortinget får uaksepta­
belt kort tid til å behandle disse sakene -- noe som ikke er
første gang, det er faktisk tredje gang, og vi har påpekt
det tidligere -- det andre er at flertallet nå ønsker å over­
føre vurderingen når det gjelder garantieksponeringen på
900 milliarder kr fra Stortinget til Regjeringen. Det er
verd å merke seg at EU har lagt opp til at ordningen skal
avsluttes 31. mars, og da bør Stortinget på nytt få saken
til vurdering med bakgrunn i den behandlingen og de
vedtakene som gjøres i EU.
På det grunnlaget vil vi stemme mot siste ledd i forsla­
get til vedtak.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se nedenfor)
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Da er vi rede til å gå til votering.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet:
Stortinget samtykker i at Samferdselsdepartementet i
2002 kan forlenge avtaler om statlig forsikringsansvar
for luftfartøy operert av norsklisensierte fly­ og helikop­
terselskaper samt for norskregistrerte SAS­fly. Forsi­
kringsansvaret omfatter kun skader på tredjepart, eksklu­
sive selskapets passasjerer og ansatte, som følge av
krigs­ og terrorhandlinger. Slike avtaler kan også inngås

Trykt 4/2 2002
24. jan. -- Referat
2002 1371
med norske lufthavner som ikke er dekket av statens
selvassuranse. Avtalene skal forlenges på følgende vil­
kår:
1. Tilsagn om statlig forsikringsansvar kan gis på inntil
1 000 mill. USD per skadetilfelle. Forsikringsansva­
ret overfor det enkelte selskap skal, med unntak for
lufthavner, fortsatt begrenses til å erstatte bortfall av
tidligere krigsansvarsforsikring.
2. Selskap som får forlenget avtale om statlig forsik­
ringsansvar skal betale premie.
3. Det statlige forsikringsansvaret kan gjelde til og med
31. mars 2002, regnet fra og med 31. januar 2002.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
Samferdselsdepartementet gis fullmakt til å forlenge
det statlige forsikringsansvaret etter 31. mars med én må­
ned om gangen frem til og med 31. desember 2002.
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de øns­
ker å stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 73 mot 16 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 10.49.57)
S a k n r . 3
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møte hevet kl. 10.50.