15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 2989
Møte tirsdag den 15. mai kl. 10
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n (nr. 85):
1. Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Lang­
tidsprogrammet 2002­2005
(Innst. S. nr. 230 (2000­2001), jf. St.meld. nr. 30
(2000­2001))
2. Innstilling fra finanskomiteen om retningslinjer for
den økonomiske politikken
(Innst. S. nr. 229 (2000­2001), jf. St.meld. nr. 29
(2000­2001))
3. Referat
Presidenten: Fra representanten Steinar Bastesen
foreligger søknad om sykepermisjon fra og med 15. mai
og inntil videre.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Arvid Falch, innkalles for å
møte i permisjonstiden.
Presidenten: Arvid Falch er til stede og vil ta sete.
Representanten Odd Einar Dørum vil fremsette et pri­
vat forslag.
Odd Einar Dørum (V): På vegne av meg selv vil jeg
fremsette forslag om utvikling av havnevirksomheten i
Oslofjordregionen.
Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå
at sakene nr. 1 og 2 behandles under ett -- og anser det for
vedtatt.
S a k n r . 1
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Langtids­
programmet 2002­2005 (Innst. S. nr. 230 (2000­2001), jf.
St.meld. nr. 30 (2000­2001))
S a k n r . 2
Innstilling fra finanskomiteen om retningslinjer for
den økonomiske politikken (Innst. S. nr. 229 (2000­2001),
jf. St.meld. nr. 29 (2000­2001))
Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 3 timer og 35
minutter, og at taletiden blir fordelt slik:
Arbeiderpartiet 85 minutter, Kristelig Folkeparti 30
minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 25 mi­
nutter, Senterpartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstrepar­
ti 10 minutter, Venstre 10 minutter, Tverrpolitisk Folke­
valgte 5 minutter og en av de uavhengige representante­
ne 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter
statsminister og finansminister, og tre replikker med svar
etter innlegg fra parlamentariske ledere og etter øvrige
medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på
inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Dag Terje Andersen (A) (komiteens leder og ordfø­
rer for sak nr. 1): Langtidsprogrammet gir oss en mulig­
het til å diskutere de mer langsiktige linjene i politikken,
til å løfte blikket litt utover de daglige enkeltsakene og
diskutere utviklingstrekk over tid.
Det langtidsprogrammet vi diskuterer nå, er det første
i et nytt århundre. Det forrige århundret var preget av en
utvikling der vi ved inngangen til århundret var blant
Europas absolutt fattigste land, til vi ved utgangen av det
var blant de rikeste land i verden, et land preget av høy
sysselsetting, en stor andel fellesgoder, forholdsvis jevn
fordeling av rikdom sammenliknet med andre land og
stor grad av trygghet. Det gir oss et godt utgangspunkt
for å velge veien videre -- vi har bedre muligheter enn de
fleste.
Den velferden vi i dag nyter godt av, er bygd ut grad­
vis -- skritt for skritt. Hele veien har det å ha et verdiska­
pende næringsliv som legger grunnlag for de verdiene vi
senere skal fordele, vært virkemidlet for å utvikle sam­
funnet videre. Det siste eksemplet på reformer -- eldre­
reformen -- er et godt eksempel på nettopp det. En møy­
sommelig planlegging har ført til at vi etter hvert kom­
mer opp i nesten 30 000 boenheter, bruker 34 milli­
arder kr og har planlagt både personellsiden og drifts­
siden, sånn at målet om en bedre eldrereform blir en rea­
litet.
Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater. Vi har
fått økt sysselsetting, begrenset prisstigningen, fått vel­
ferdsløft og samtidig reallønnsforbedringer. Regjerin­
gens langtidsprogram tar sikte på å videreføre solidari­
tetsalternativet. Skal vi klare det, er modernisering av of­
fentlig sektor, effektiv bruk av ressurser og flere tjenester
for hver krone oppgaver vi nå har gått løs på, og som vi
må videreføre.
Ikke minst innenfor helsesektoren er dette åpenbart.
Norge er blant de land i verden som bruker mest penger
på helse, men likevel er vi ikke helt på toppen når det
gjelder resultater i helsetjenesten. Vi er det land i Europa
som har best legedekning, men likevel er det mangler i
helsevesenet som vi har behov for å gjøre noe med. Da
må vi sette inn flere ressurser, ja, men vi må også bruke
ressursene på en bedre måte. Det er bakgrunnen for at vi
nå tar belastningen med å foreslå -- og forhåpentligvis
gjennomføre -- en sjukehusreform som tar sikte på at an­
svarsfordelingen skal bli klarere, og at samordningen av
ressursene skal bli bedre. Det er også bakgrunnen for at
vi i disse dager gjennomfører fastlegereformen, sånn at
vi også kan få en mer effektiv bruk av primærhelse­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
2990
tjenestens ressurser. Det er grunnen til at vi vil videreføre
de helseplaner vi har satt i gang innen f.eks. områdene
kreft og psykiatri.
Også innenfor barne­ og ungdomssektoren mener vi
tiden nå er inne til ytterligere løft. Med den forrige regje­
ringen opplevde vi at barnehageutbyggingen stoppet om­
trent opp -- i hvert fall bremset den kraftig opp. Vårt mål
foran den neste perioden er først og fremst å få flere barne­
hager, sånn at valgfriheten blir reell for de mange for­
eldre som i dag ikke har tilgang på barnehageplass, og så
gjøre barnehageplassene billigere.
Vårt mål er å ha en skolefritidsordning som ikke eks­
kluderer barn ut fra personlig økonomi. Vårt mål er at vi
skal ha en skole uten egenandeler -- en likeverdig, god,
offentlig skole. Vi mener det er en kvalitet i seg selv at
barnet til direktøren og barnet til arbeideren går på den
samme gode, offentlige skolen. Vi mener også det vil
være en riktig prioritering å sørge for at kostnadene til
bøker i videregående skole blir redusert. Alle disse tinge­
ne er viktige i seg selv, men de er også viktige for å bidra
til å skaffe tilgang på arbeidskraft og gjøre det mulig for
et ungt ektepar at begge deltar i arbeidslivet.
Innstillingen til langtidsprogrammet viser tydelig at
de forskjellige partiene stort sett har sine egne merkna­
der. Innstillingen er preget av særmerknader, og jeg vil
si: Noen merknader er spesielt sære!
Men på noen avgjørende punkter er det bred enighet,
og det er det som er omhandlet i en egen melding fra Re­
gjeringen, St.meld. nr. 29, om retningslinjer for den øko­
nomiske politikken. Den 29. mars i år godkjente man i
statsråd fastsetting av ny forskrift for pengepolitikken.
Stabilitet i valutakursen over tid er målet med pengepoli­
tikken, men det er fastsatt et operativt mål for gjennom­
føringen som peker mot stabil inflasjon på 2,5 pst., med
muligheter for en svingningsmargin på +/­ 1 pst. Videre
er det sagt at målet skal være «framoverskuende», og at
man bør se bort fra kortsiktige forstyrrelser av midlerti­
dig karakter. Norges Bank praktiserte tidligere den gamle
valutaforskriften med sikte på et inflasjonsnivå på 2 pst.
Det er altså et nytt signal, men det er åpenbart -- ut fra de
reaksjonene som er kommet etter fastsetting av den nye
forskriften -- at det ikke blir oppfattet som et dramatisk
signal; det gir stabilitet over tid. Derfor er jeg veldig glad
for at et klart flertall tar disse retningslinjene til etterret­
ning.
Samtidig ble det lagt fram retningslinjer for budsjett­
politikken, og det mest sentrale elementet der er at vi for
framtiden skal basere oss på å bruke realavkastningen av
oljefondet. Vi skal fortsatt arbeide for konjunkturutjam­
ning, som det blir sagt i meldingen. Men den forutsigbar­
het som nå er lagt inn i hvordan vi etter hvert skal ta real­
avkastningen av de pengene vi har på bok, inn i økono­
mien, er et bidrag til å unngå raske forandringer som re­
sultat av f.eks. kortsiktige svingninger i oljeprisen. Det er
en styringsregel som gir forutsigbarhet for næringslivet
og for utviklingen av velferdsgodene i samfunnet. De ho­
vedlinjene er det bred enighet om. Det er bare SV og
Fremskrittspartiet som ikke er med på å gi sin tilslutning
til dem, og jeg syns det er grunn til å gi honnør til saks­
ordføreren, Per­Kristian Foss, som har bidratt til å bygge
den brede plattformen som her er lagt til grunn. Da er det
lagt et solid fundament for den økonomiske politikken
framover. Det er en bred enighet som ikke blir omkastet
av eventuelle regjeringsskifter, og det er en stabilitet og
forutsigbarhet i den økonomiske politikken. Det gir alle
aktuelle regjeringsalternativer noenlunde de samme ram­
mer, og det gir dermed klarere valg mellom de forskjelli­
ge regjeringsalternativene. Det vil f.eks. si at hvis en øn­
sker å slå om seg med store skatteløfter, ja, så blir det
mindre til velferd.
Vårt alternativ er fortsatt utbygging av velferden,
skritt for skritt, det er solidaritet nasjonalt og internasjo­
nalt og en bærekraftig miljøpolitikk bygd på ansvarlige
og forutsigbare økonomiske rammevilkår. Slik vil vi bru­
ke muligheten i et av de land, kanskje det landet, som
mer enn noe annet kan kalle seg mulighetenes samfunn.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Lars Gunnar Lie (KrF): Kristeleg Folkeparti har i
arbeidet med langtidsprogrammet lagt til grunn at vi øn­
skjer ei samfunnsutvikling i åra som kjem, der dei mellom­
menneskelege verdiane får større plass -- ein politikk
som har sitt ankerfeste i vår nasjonale og kristne kultur­
arv. Dei utfordringane vi står framfor, er å tryggja eit
verdigrunnlag for styring av samfunnet, sikra forsvarleg
miljømessig utvikling og medverka til positiv utvikling
for distrikta og stabile rammevilkår for næringslivet. Vi
meiner at auka satsing på forsking og utvikling der ein
har tett samarbeid med lokalt næringsliv, vil vera viktig
for nyskaping, særleg innanfor fiskeri og havbruk.
Komiteleiaren var i sitt innlegg inne på nokre av desse
områda, men det eg saknar mest, er vilje til å satsa i dis­
triktspolitikken. Arbeidarpartiet seier i ein merknad i inn­
stillinga at dei «slutter seg til ønsket om å bevare hoved­
trekkene i bosettingsmønsteret». Dette vitnar om lite
engasjement for å gje handlefridom til å føra ein aktiv
distriktspolitikk. Derfor vert mitt spørsmål til represen­
tanten Dag Terje Andersen: Kva for konkrete tiltak er det
Arbeidarpartiet vil setja i verk for å få til ei god utvikling
i distrikta, slik at det vert noko meir enn eit «ønske om»?
Dag Terje Andersen (A): Det området som represen­
tanten Lie nå tok opp, er nettopp et av de områdene der
jeg for min del er overbevist om at man finner den beste
løsningen i et samarbeid mellom sentrum og Arbeider­
partiet. Jeg tror det er der de beste løsningene for dis­
triktene ligger. Det er grunnen til at vi i det statsbudsjett
vi har lagt fram og i den kommuneøkonomiproposisjo­
nen som kom samtidig med revidert nå sist fredag, har
lagt opp til kraftig vekst i kommunesektoren -- en styr­
king av kommunesektoren langt ut over det som har
skjedd noen gang tidligere. Det er grunnen til at vi satser
på aktiv næringsutvikling i distriktene, der det jo er vi og
sentrum som står sammen om å forsvare ordninger som
foreslås fjernet av høyresiden bl.a. Det er ikke tvil om at
noe av grunnlaget for en sterk utvikling i distriktene i
Norge må være den offentlige sektoren -- kommunesek­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 2991
toren, statlig virksomhet i distriktene osv. Derfor er det
med stor forundring jeg ser i Innst. S. nr. 229, side 7, spal­
te 1 at Kristelig Folkeparti har valgt å bli med Høyre på
en formulering om at det skal være et mål at veksten i of­
fentlig sektor ikke skal være høyere enn veksten i fast­
landsøkonomien. Hvis det er alvorlig ment, er det et klart
signal om et nytt linjevalg der den offentlige sektoren
blir mindre prioritert enn det den har vært tidligere. Og
jeg er ganske sikker på at skulle Kristelig Folkeparti ut­
gjøre et flertall sammen med høyresidens partier i et slikt
standpunkt, så vil det gå kraftig ut over distriktene.
Per­Kristian Foss (H): Jeg vil takke for den honnør
som ble meg til del som saksordfører for innstillingen om
den omtalte St.meld. nr. 29. Det gjelder den brede enig­
heten som er etablert, men også de dissenser som nylig
ble sitert. Jeg er like fornøyd med begge deler.
Den enighet som er etablert, er viktig. Det er viktig å
ha enighet om det generasjonsperspektivet det er å eta­
blere en slags rammeforståelse for yttergrensen av hva
man kan ta ut av det vi kaller petroleumsfondet, men som
er oljefondet. Vi får håpe den enigheten kan beholdes,
også når det reises spørsmål om å begynne å ta ut på for­
hånd før man tar inn i statsbudsjettet. Det foreligger som
kjent også forslag om det fra fjorårets budsjettforlik.
Jeg hadde tenkt å snakke om skatt i denne sammen­
heng, og jeg registrerer at stadig flere arbeiderpartirepre­
sentanter mener at nok er nok og frykter å komme tilbake
til Stortinget for å vedta nye skatter og avgifter. Oslo Ar­
beiderpartis selvutnevnte kampkandidat, Rune Gerhard­
sen, varsler bål på Youngstorget over unødvendige for­
skrifter og en kamp mot finansministerens avgifter. I
fjorårets debatt var det faktisk uenighet om toppskatten,
men nå for tiden sier statsministeren at han er «litt» enig
med Høyre når det gjelder toppskatten. Jeg har lyst til å
utfordre finanskomiteens leder og Arbeiderpartiets hoved­
talsmann i skattespørsmål til å utdype hva «litt» enig­
het med Høyre innebærer når det gjelder toppskatt, og
hvorfor en slik enighet faktisk etableres etter at man har
vedtatt hva toppskatten skal være for vanlige arbeidsinn­
tekter i inneværende år. Kan vi altså stole på et parti som
ikke snur i tide, men snur etter at det er for sent?
Dag Terje Andersen (A): Ja, for det første er jeg
enig i at det er en fordel for alle at vi har noen økonomis­
ke rammer som er relativt felles for å forhindre raske om­
kastninger i økonomien.
Så til skatt. Jeg har registrert at Høyre har et behov for
å snakke mye om skatt, og at de i noen sammenhenger
har behov for å framstille skattesystemet som verre enn
det det er, for å få sving på diskusjonen.
Det er en realitet at Norge i nordisk sammenheng, el­
ler sammenliknet med andre land som har et høyt vel­
ferdsnivå, ikke har et spesielt høyt skattenivå, det gjelder
personbeskatning, det gjelder næringslivsbeskatning, det
gjelder eiendoms­ og boligbeskatning. Men vi ligger
høyt på ett område, og det er på avgifter -- ikke spesielt
høyt på moms, men spesielt høyt på noen avgifter. Her
har vi foreslått lettelser for å bli mer lik de landene som
ligger rundt oss, og som vi har en betydelig handelslek­
kasje til.
Vårt svar for neste periode er først og fremst å bruke
handlingsrom til å treffe dem som trenger det best. Der­
for vil vi først og fremst kvitte oss med egenandeler i
skolen, gjøre barnehagene billigere og mer tilgjengelige
osv. Men så har vi også sagt at det ikke er noen rimelig­
het i at toppskatt, trinn 1, skal slå inn i store alminnelige
arbeidstakergrupper -- da er innslagspunktet for lavt. Det
er én av de ting vi vil prioritere innenfor ansvarlige øko­
nomiske rammer, for det har aldri vært meningen at al­
minnelige inntekter eller noe i overkant av alminnelige
inntekter skal treffes av toppskatten. Det er det signalet
som statsministeren har sendt ut, og som jeg har inntrykk
av at det er bred enighet om. Jeg registrerer at Høyre i sitt
alternativ for i år foreslo en grense på 300 000 kr, og at
de nå snakker om 320 000. Jeg vet ikke om det er å ven­
de i tide, eller om det snarere er å snu i utide.
Siv Jensen (Frp): Gjennom hele innlegget til repre­
sentanten Dag Terje Andersen ble det snakket mye om
de langsiktige linjene, reformer, modernisering av of­
fentlig sektor, men skatt ble bare så vidt nevnt. Det ble
kun nevnt i én sammenheng, og det var i et spark til an­
dre partier om store skatteløfter, som ifølge Dag Terje
Andersen ville gi mindre til velferd. Avgifter ble ikke
nevnt med ett ord i presentasjonen av Arbeiderpartiets
syn på langtidsprogrammet. Det betyr en utfordring, for­
di skatte­ og avgiftssystemet og skatte­ og avgiftsnivået
er et av de områdene som folk flest og for så vidt også
næringslivet er mest opptatt av for øyeblikket, har minst
forståelse for for øyeblikket, og hvor det hersker stor
mismatch mellom det folk oppfatter som et rettferdig
skatte­ og avgiftsnivå, og det de føler de får tilbake for alt
de betaler inn i statskassen. Derfor kunne det være interes­
sant å høre hvilke langsiktige linjer representanten Dag
Terje Andersen ser for seg i skatte­ og avgiftspolitikken
fra Arbeiderpartiet. Når han i sin siste replikk understre­
ket at avgiftene i Norge er relativt sett høyere enn i våre
naboland, og man samtidig vet at høye avgifter i seg selv
kanskje er det som rammer mest usosialt, som betyr at de
som har minst fra før, må betale mer i avgifter, ja, så er
det klart at dette er en stor utfordring, fordi folk sliter
med å få endene til å møtes. Og da kunne jeg godt tenke
meg å vite på hvilke områder det er Dag Terje Andersen
ser for seg lettelser i avgiftene, og hvor raskt og i hvilket
tidsperspektiv man kan se for seg reduksjoner i skatte­ og
avgiftstrykket i Norge.
Dag Terje Andersen (A): Ja, jeg sa at det totale skat­
te­ og avgiftsnivået i forhold til de totale inntektene i lan­
det faktisk er lavere enn i landene rundt oss, vi måtte fak­
tisk øke det nivået med 50 milliarder kr hvis vi skulle
komme på samme nivå som Sverige. Innenfor den totali­
teten ligger vi høyere enn våre naboland på avgifter, på
en god del skatter ligger vi lavere. Representanten Jensen
viste til avgifter som mest usosialt; jeg ville nok heller si
det ville være å gjennomføre Fremskrittspartiets finans­
politiske opplegg, for det ville jo gi en dramatisk rente­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
2992
økning og virkelig ramme hardt dem som har lite, og sør­
ge for å fordele mer til dem som har mye.
Vi kommer ikke til å love mer når det gjelder skatt, vi
kommer ikke til å delta i den konkurransen i det hele tatt.
Men vi gjør en del. Bensinavgiften er for første gang nå
fra nyttår faktisk satt ned med 50 øre, dieselavgiften er
satt ned, slik at vi i sum kommer opp i 1,13 kr i løpet av
året, og avgifter på kassetter og på videogrammer er satt
ned. Det er en lang rekke avgifter som vi faktisk har ryd­
det opp i, og ingen av de tingene ble det ryddet opp i da
Fremskrittspartiet var med og vedtok budsjett for Norge.
Fremskrittspartiet har gjort det to ganger, men da gikk
avgiftene opp, de steg mer enn prisstigningen, på sprit,
på tobakk, på bensin, på diesel. Så Fremskrittspartiet --
ja, nå blir kanskje presidenten fornærmet -- prater om av­
gifter, men det er faktisk vi som gjør noe med det.
Og så: Hva vil vi gjøre i framtiden? Ja, den første
runden kommer 1. juli. Til tross for at mange prøver å
lage et russerevynummer ut av den momsreformen som
skal gjennomføres da, vil summen av den forandringen
som skjer på avgifter 1. juli, inkludert reduksjon i bensin­
avgiften, som er en del av pakken, gjøre at en vanlig fa­
milie med to barn vil få en netto lettelse på 1 800 kr. Det
er vårt neste skritt. Vårt hovedmål er allikevel å bygge ut
velferden (presidenten klubber).
Presidenten: Når presidenten klubber, er det ikke for­
di han er fornærmet, men fordi taletiden for lengst er
overskredet.
Johan J. Jakobsen (Sp): Arbeiderpartiet og i særlig
grad statsministeren har i det siste fokusert sterkt på at al­
ternativet til en arbeiderpartiregjering er en såkalt høyre­
dominert regjering -- jeg holdt på å si: med alt dens ve­
sen. Og mange vil spørre: Hvor troverdig er denne
skremselsagitasjonen fra Arbeiderpartiets side? For den
politiske virkelighet er jo at Arbeiderpartiet i stor grad og
i store saker søker støtte i Stortinget nettopp fra de partier
som Arbeiderpartiet samtidig prøver å skremme velgerne
med.
Hvilke saker dreier det seg om? Det er store saker. Vi
kan nevne det faktum at utenriksministeren har varslet at
det ikke er utelukket at det kan bli en norsk EU­søknad i
neste periode. Her baserer Arbeiderpartiet seg på støtte
fra Høyre. Vi har en omstridt sykehusreform, som i alle
fall langt på vei frikobles fra den folkevalgte styringen.
Vi har strukturendringer, omstillinger, sentralisering som
svekker det offentlige tjenestetilbudet, og som har skapt
grunnlaget for Finnmark­opprøret. Vi har miljøpolitik­
ken med gasskraftsaken, og vi har også registrert at Ar­
beiderpartiet nå er mer over på høyre side i sin vurdering
av Bush­administrasjonens undergraving av Kyoto­avta­
len. Lars Gunnar Lie nevnte distriktspolitikken, vi kunne
nevne landbrukspolitikken, hvor det skjer en forskyvning
i disfavør av de mindre og mellomstore bruk.
Hvis Arbeiderpartiet skal fortsette å skremme med
høyrepolitikk, bør ikke partiet også snart ta den politiske
konsekvensen av denne agitasjonen, istedenfor å skrem­
me med en politikk som Arbeiderpartiet selv er i ferd
med å bli en del av?
Dag Terje Andersen (A): Hvis den replikken var
ment som en invitasjon til Arbeiderpartiet til samarbeid,
så takker jeg i så fall for det. Det er mulig det var ment
som en mild henstilling. Det kan i hvert fall ikke karakte­
riseres som noen råflørting fra representanten Jakobsens
side, men jeg skal velge å tolke det positivt.
For det som har skapt diskusjon om eventuell sen­
trum­høyreinnflytelse i samfunnet i den siste tiden, er jo
ikke skremsler fra Arbeiderpartiet. Det kommer av at
partier som f.eks. Senterpartiet har åpne landsmøter, og
det kommer ut hva de driver med. Og når de gjør det om­
trent samtidig som Kristelig Folkeparti og Venstre har
landsmøter som peker i en helt annen retning, og som
dag for dag gjør det klarere at avstanden mellom sen­
trumspartiene i mange saker er større enn mellom enkelte
av sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, så er det ikke
noe rart at mange stiller spørsmålet om det er sånn at de­
ler av sentrum -- og jeg har ikke mistenkt Senterpartiet
for å være en del av det -- kunne tenke seg å går mer i ret­
ning av Høyre og kompaniskap den veien. Det understre­
kes ved det sitatet jeg brukte i sted, i forhold til at Senter­
partiet heldigvis ikke er med i den merknaden som Kriste­
lig Folkeparti og Venstre er med på, som legger opp til
en bevisst begrensning av veksten i offentlig sektor. Det
er ett eksempel på at det er klare skiller mellom partiene.
Det skal ikke være noen tvil om at vi på de saksområ­
dene som Jakobsen nevnte, som landbruk, distriktspoli­
tikk og kommuneøkonomi ikke minst, faktisk har lagt
inn så mye penger både i fjorårets og årets opplegg at vi
ikke bare har holdt det vi har lovet, men vi har faktisk
holdt det Senterpartiet har lovet -- og det har aldri Senter­
partiet selv gjort. Det burde være en godt grunnlag for vi­
dere arbeid til beste for distriktene.
Øystein Djupedal (SV): Representanten Andersens
siste svar til representanten Jakobsen kan vel vanskelig
forstås på noen annen måte enn som en invitasjon til Senter­
partiet og ikke en invitasjon til sentrum. Her bruker
altså Andersen hele sin replikk til å fortelle om hvor stor
grad av likhet det er mellom Senterpartiet og Arbeider­
partiet i viktige spørsmål, og ikke likhet mot sentrum. I
så måte er det et veldig interessant signal, for hvis en skal
oppsummere den stortingsperioden vi snart har bak oss,
så har jo uforutsigbarhet og manglende langsiktighet i
politikken kanskje vært det som kjennetegner denne peri­
oden best. Vår nåværende statsminister oppsummerte de
første to og et halvt år med at det var en historisk svak re­
gjering som gikk av, som samarbeidet i hytt og pine i alle
retninger, også mot ytterste høyre. Etter den tid har vi
hatt en regjering som også har samarbeidet i alle retnin­
ger i hytt og pine, helt uten forutsigbarhet og helt uten
langsiktighet i politikken.
Det det betyr, er vel at både representanten Andersen
og mange i Arbeiderpartiet nå ser at hvis man skal kunne
gjennomføre de store reformer som står omtalt i langtids­
programmet, så kreves det mer faste konstellasjoner.

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 2993
Dette har statsministeren selv smelt døren ettertrykkelig
igjen for, og sagt at den politiske avstanden til de to par­
tier som sannsynligvis ligger nærmest Arbeiderpartiet, er
for stor. Dette er jo et ganske interessant signal, for det
må da bety at Høyre og Kristelig Folkeparti er partier
som ligger Arbeiderpartiet nærmere.
Så har det akkurat vært gjennomført en LO­kongress,
der signalene var det helt motsatte, nemlig at langsiktig­
het i politikken var det viktigste. Her må det bygges alli­
anser blant de partier som er opptatt av å videreutvikle
velferdsstaten og ikke bygge den ned.
Min utfordring til komiteens leder, Andersen, er da:
Er han enig med statsministeren i disse betraktninger? Er
det slik at Arbeiderpartiet faktisk ønsker å sitte i en mindre­
tallsregjering, avhengig av Kristelig Folkeparti den ene
dagen, avhengig av Høyre den andre dagen og avhengig
av Fremskrittspartiet den tredje dagen, uten langsiktighet
og forutsigbarhet i de store oppgaver som Andersen selv
tok opp i sitt innlegg? Eller mener han faktisk slik som
parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet tidligere har sagt,
og som også partiets leder Jagland har sagt, at det beste
for landet er en flertallskonstellasjon som kan tenke lang­
siktig? Er Andersen mer enig med Yngve Hågensen enn
han er med sin egen statsminister?
Dag Terje Andersen (A): For det første er jeg enig
med representanten Djupedal i at den uforutsigbarhet
som har preget denne perioden når det gjelder parlamen­
tarisk grunnlag, ikke gir god stabilitet for gjennomføring
av viktige reformer, for ikke å snakke om orden i økono­
mien. Så Djupedals utgangspunkt er jeg helt enig i.
Så spør representanten om jeg er enig med statsminis­
teren. Og det er jeg. Men jeg er ikke enig i Djupedals for­
tolkning av statsministeren, for jeg har registrert gjentatte
ganger at både statsministeren og andre som Djupedal
nevnte, har understreket ønskeligheten av mer stabile
styringsvilkår framover, og har ikke oppfattet at det er
noen nye signaler i forhold til det. Men jeg har registrert
at statsministeren har kommentert det faktum at det i dag
ikke er vilje blant andre partier som er i stand til å utgjøre
et flertall sammen med Arbeiderpartiet, til enten å ha et
sånt avklart politisk parlamentarisk forhold eller -- enda
mer usannsynlig -- eventuelt å danne felles regjering. Så
signalet om stabilt grunnlag for regjering står fast, og jeg
er derfor uenig i Djupedals fortolkning av statsministe­
ren.
Men poenget i mitt forrige svar til representanten
Jakobsen var egentlig at den siste tid har vist oss at i hvert
fall Kristelig Folkeparti og Venstre åpenbart skjeler mer
og mer til plan B, som det er kalt, altså et alternativ der
Senterpartiet eventuelt ikke er med. Det ville for så vidt
være en avklaring, men vi har ikke fått noen avklaring av
det politiske grunnlaget for en slik eventuell gruppering.
Det eneste som er klart i en slik gruppering, er at Bonde­
vik ønsker å bli statsminister. Det er ingen avklaring av
hva som eventuelt skal være det politiske grunnlaget for
det.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Per­Kristian Foss (H) (ordfører for sak nr. 2): Jeg
skal ikke gå inn i debatten om stabile parforhold. Jeg må
nok si at jeg tror et vanlig publikum som har sittet og hørt
på denne debatten, med spenning ville sett frem til Stor­
tingets neste debatt nettopp om definisjonen av «stabile
parforhold». Jeg skal innledningsvis imidlertid bare re­
plisere et par ting til debatten om skatt i det replikkord­
skiftet som nå nylig er tilbakelagt.
Arbeiderpartiet har en meget selektiv fremstilling av
sitt eget budsjettopplegg. Det er riktig at det bak 12 mil­
liarder kr i skatte­ og avgiftsøkninger ligger enkelte
lettelser. Men det folk er opptatt av, er jo summen av hva
de får, ikke at enkelte ting har gått litt ned, mens andre
ting har gått mange ganger mer opp. Finanskomiteens le­
der gir også inntrykk av at Norge som skatteland i grun­
nen ligger sånn midt på treet. Det er korrekt at det er et
par land som foreløpig ligger over oss i samlet skatt og
avgifter i prosent av BNP, Fastlands­Norges BNP, men
det varer ganske kort. Hvis den svenske regjeringens
prognoser for skatteandelen holder til 2002, og hvis vi
fortsetter som vi har gjort, har Norge passert Sverige i
skatteandel innen 2002. Danmark er også på god vei ned,
så da vil vi altså ha nordisk rekord, som i den sammen­
heng også er på toppen blant OECD­landene.
En annen måte å måle det på i forhold til bedriftene, er
f.eks. å se på skatteandelen, altså hva bedriftene betaler i
skatt i prosent av BNP eller i prosent av samlet beskat­
ning. Uansett sammenligning ligger Norge både over
OECD­gjennomsnittet og over gjennomsnittet i EU. Det
kommer man rett og slett ikke unna.
Regjeringens langtidsprogram viser klart at det er be­
hov for et regjeringsskifte. Meldingen inneholder mange
gode analyser, men Regjeringen kommer med få svar.
Jeg kan faktisk ikke huske noe tidligere langtidsprogram
som har hatt så lite konkret politikk i seg.
Høyre kritiserte i sin tid Bondevik­regjeringen for at
den ikke tok tak i problemene, men isteden oppnevnte
stadig nye utvalg som skulle utrede alt -- jeg hadde nær
sagt -- mellom himmel og jord.
Arbeiderpartiet var den gang enig i denne kritikken --
før de selv overtok regjeringskontorene. Statsminister
Stoltenberg gikk så langt at han den gang, altså før sin
statsministertid, karakteriserte Bondevik­regjeringen
som «enestående svak».
Men hva gjør Arbeiderpartiet nå? Jo, de setter ned
enda flere utvalg for å utrede enda mer. For å ta et ek­
sempel: Det er intet annet enn handlingslammelse når
Stoltenberg­regjeringen nå har oppnevnt en ny kommi­
sjon for å utrede pensjonsspørsmålene. Jeg har tatt med
meg på talerstolen to utredninger om pensjonsspørsmål --
de veier til sammen 1,8 kg og inneholder 800 sider ferdig
utredning -- fra Moland­utvalget og Olsen­utvalget. Her
gis mange svar og mange alternativer, men Stoltenberg­
regjeringen har altså valgt å skyve problemet foran seg
ved å utrede enda mer.
Hvis Bondevik­regjeringen var «enestående svak»
fordi den stadig nedsatte nye kommisjoner, finnes det
ikke ord som kan beskrive Stoltenberg­regjeringen når
den utreder utredningene.

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
2994
Høyres standpunkt i disse trygdespørsmålene er klart.
Vi ønsker en trygghetsreform av folketrygden der vi set­
ter av midler på folks egne pensjonskonti. Vi har faktisk
tillit til folk flest, og er sikre på at de vil forvalte sine
egne pensjonsmidler på en god måte.
Dessverre er langtidsprogrammet skuffende også på
andre områder. Regjeringen gir uttrykk for store ambi­
sjoner med sine planer for fornyelse av offentlig sektor.
Det konkrete innholdet er imidlertid særdeles svakt. Det
ser ut som om Regjeringen tror at fornyelse av offentlig
sektor er å skifte navn på ulike etater og flytte ansvaret
litt rundt omkring innenfor den offentlige forvaltning.
Målet er kanskje å gi inntrykk av handlekraft, samtidig
som man ikke blir uvenner med Kommuneforbundet.
Men konkrete resultater blir det lite av.
Jeg vil minne Arbeiderpartiet på at det ikke er noe mål
i seg selv å omorganisere. Målet er å skape systemer som
virker bedre, og som sørger for et bedre tilbud til innbyg­
gerne, til en lavere kostnad.
Det er nødvendig å omorganisere for å få dette til,
men det er ikke slik at en hvilken som helst omorganise­
ring gir bedre resultat. Det er i hvert fall ikke slik at Re­
gjeringens reformer utløser det forbedringspotensialet vi
vet ligger der. Å gå utenom så elementære ting interna­
sjonalt som å gjøre konkurranseutsetting til et allment
prinsipp i all offentlig forvaltning, er virkelig å gå uten­
om hovedproblemet. Likebehandling f.eks. avgiftsmes­
sig av offentlig utført virksomhet og privat utført virk­
somhet burde være en selvfølgelighet for å sikre seg den
beste tilgang på de rimeligste tjenestene. Men Regjerin­
gen går unna også dette problemet, i likhet med hva
Kommuneforbundet forlanger.
Regjeringen understreker flere steder i langtidspro­
grammet -- og det er godt faglig underbygd -- at tilgangen
på arbeidskraft er en av de viktigste utfordringene vi står
overfor. Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet går sammen
med Fremskrittspartiet for å begrense arbeidsinnvandrin­
gen. Vi ser at Arbeiderpartiet går sammen med SV og
Senterpartiet for å forhindre at folk får raskere behand­
ling ved sykdom, ved at arbeidsgiver betaler behandlin­
gen. Vi ser at Arbeiderpartiet går sammen med sentrums­
partiene for i alle fall å utsette endringer i pensjonssyste­
mene som kan gi bedre incentiver til å arbeide nå. Det er
én rød tråd i spørsmålet om mangel på arbeidskraft, og
det er at Arbeiderpartiet er med på å forhindre alle tiltak
som kan løse problemene. Det meste skyver man foran
seg og skyver til side.
I stedet for å lage politikk for å løse landets problemer
bruker statsministeren og finansministeren krefter på å
angripe de løsninger som finnes og som er brukt i andre
land. Regjeringen er opptatt av at Høyre vil ha egenandel
i sykelønnsordningen, og hvilke virkninger dette vil få
for enkelte. Samtidig er ikke Regjeringen villig til å ta de
nødvendige grep i sykehussektoren som kunne ha gjort at
syke får behandling raskere. Der møter man på vesent­
lige innvendinger -- igjen fra Kommuneforbundet.
I stedet for å finne løsninger bruker statsministeren sin
tid til å regne ut hva en kreftsyk kvinne får i egenandel i
sykelønnsordningen med Høyres forslag. Men at egen­
andelen for den samme kvinnen er nærmere 50 pst. hvis
sykdommen blir varig og hun går over på uføretrygd, sier
statsministeren ingenting om. I Høyre synes vi ikke det
er urimelig at også de som har lønnet arbeid, skal betale
en viss egenandel ved sykdom, når de som har langvarige
lidelser, må betale mye mer.
Jeg klarer ikke helt å forstå logikken i Arbeiderparti­
ets politikk på dette området. Den eneste logiske forkla­
ringen jeg kan tenke meg, er at det er langt færre fagorga­
niserte blant de uføretrygdede, slik at spørsmålet om
egenandel i sykelønnen er et spørsmål om arbeidstaker­
rettigheter for LO­medlemmer, ikke om et balansert vel­
ferdssystem for alle grupper i samfunnet. Jeg håper at
denne min påstand ikke er riktig, men jeg utfordrer Ar­
beiderpartiet til å gi sin forklaring på den logikk og den
holdning de står for.
For Høyre er skole og utdanning viktig. En god all­
mennutdannelse er det beste bidrag til å utjevne forskjel­
ler i samfunnet og til å gi alle like muligheter. Vi er alle
forskjellige med utgangspunkt i ulike hjem. Stimulansen
vi får i våre hjem fra våre foreldre, kan variere. En mid­
delmådig skole er ikke god nok til virkelig å utjevne dis­
se forskjellene og til å gi alle like muligheter til å komme
seg frem i samfunnet. Det må en bedre skole til for virke­
lig å virke sosialt utjevnende.
I stedet for å komme med løsninger for å gi barna en
bedre skole, er Arbeiderpartiet ensidig opptatt av skole­
fritidsordningen. Utover dette er Arbeiderpartiets eneste
bidrag til skoledebatten gjentatte forsøk på å svartmale
situasjonen i en utvalgt kommune, nemlig Oslo. Dette
har ikke noe annet mål enn å sverte Høyre, Venstre og
Kristelig Folkeparti som har byrådsansvar i Oslo. Men de
sier ingenting om hva som er Arbeiderpartiets alternative
politikk. Når kritikken mot Oslo­skolen samtidig er full­
stendig uberettiget, viser dette hvor desperat regjerings­
partiet er blitt. Det er et faktum -- for å ta de enkle tall -- at
det i perioden 1992--96 ble brukt i gjennomsnitt
245 mill. kr i året på skoleinvesteringer i Oslo. Det var
under et sosialistisk Arbeiderpartiet/SV­byråd. Under de
borgerlige byrådene siden 1997 er det brukt i gjennom­
snitt 991 mill. kr til samme formål.
Med Høyre i byråd er det dermed brukt fire ganger så
mye årlig på vedlikehold og nybygg i forhold til arbei­
derpartibyråd. At det fortsatt ikke er bra nok i Oslo­sko­
len, er helt sant. Men det gjøres mer enn noen gang, og
årsaken til at man har et etterslep, en enorm oppryddings­
jobb, er mangelen på innsats under Arbeiderpartiet/SV­
byrådene.
Et annet viktig område for Høyre er skatter og avgif­
ter. Vi mener faktisk at Ola Nordmann skal få lov til å
bestemme over mer av egen inntekt. Folk begynner å bli
lei av stadig nye skatter og avgifter. Nok er nok i det rike
Norge. Ja, dette vinner nå gjenklang langt inn i Arbeider­
partiets stortingsgruppe, så langt jeg har forstått uttalelser
til avisene.
Skatter og avgifter dreier seg derfor om folks privat­
økonomi, om hvor langt lønningsposen skal rekke. Men
det dreier seg også om å ta vare på det næringsliv vi har.
Ikke nødvendigvis akkurat de bedriftene vi har i dag,

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 2995
men et næringsliv som er konkurransedyktig, dynamisk
og som bidrar med utvikling og kunnskap til hele sam­
funnet. Dette dreier seg om å sikre arbeidsplasser og verdi­
skaping, mangfold og utvikling. Derfor tar Høyre til
orde for et klart lavere skatte­ og avgiftsnivå for norsk
næringsliv. Her pleier Arbeiderpartiet å komme med den
samme gamle leksa -- og jeg venter den i replikkrunden:
Det er ikke bare skatter og avgifter som avgjør konkur­
ranseevnen. Nei, det er helt riktig. Det er mye annet også.
Samferdsel og infrastruktur er viktig, men det er jo ikke
områder hvor Arbeiderpartiet har spesielt mye godt å
peke på, og hvor man har ligget på et rimelig lavt inves­
teringsnivå. Utdanning og forskning er viktig. Her er
ikke svaret skolefritidsordning, men bedre kvalitet i hele
vårt skoleverk. En bredde i næringslivet, med en kraftig
underskog av små og mellomstore bedrifter, er viktig.
Men her er Arbeiderpartiets mål åpenbart å satse sterkere
på offentlig sektor og dermed fortrenge vekstmuligheten
for de mange små og mellomstore bedriftene.
Den sveitsiske høyskolen IMD sammenligner hvert år
verdens mest konkurransedyktige land. Sammenlignin­
gen er basert på 293 ulike kriterier, altså noen flere enn
de jeg nå har vært inne på! Her tar man hensyn også til de
«andre tingene» som Arbeiderpartiet snakker om. På fire
år har Norge falt fra femte plass til tyvende plass på den­
ne rangeringen.
Det er dessverre for mye som går i gal retning, ikke
bare når det gjelder skatter og avgifter. Dette bekreftes
også av OECDs rapport om at Norge vil få svært lav pro­
duktivitetsvekst i årene som kommer. Dette bekreftes av
at vi ser en stadig nedgang i industrien, med færre syssel­
satte og tap av markedsandeler, slik det fremgår av revi­
dert nasjonalbudsjett, som ble lagt frem sist fredag.
Det er derfor tomt prat når Arbeiderpartiet prøver å
dekke seg bak at det er andre ting som er viktig for kon­
kurranseevnen. Vi er faktisk dårligere på de andre tinge­
ne også.
I St.meld. nr. 29, der jeg er saksordfører for innstillin­
gen, la Regjeringen frem forslag om retningslinjer for
den økonomiske politikken. Regjeringen foreslo en ret­
ningslinje om at vi skulle bruke av oljeinntektene tilsva­
rende den forventede realavkastningen av petroleums­
fondet, men dog tilpasset konjunktursituasjonen fra år til år.
Jeg er glad for at et flertall i finanskomiteen har kom­
met med viktige presiseringer i forhold til Regjeringens
opplegg. For det første understreker nå et flertall, også
Arbeiderpartiet, at et sterkt og konkurransedyktig næ­
ringsliv er en forutsetning for å videreutvikle velferds­
samfunnet. Et flertall i komiteen stadfester også at det er
et mål å opprettholde rom for en konkurranseutsatt sektor
om lag av samme omfang som i dag.
Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet er med på
merknader som nyanserer resultatene av solidaritetsalter­
nativet. Solidaritetsalternativet har ikke fungert de siste
årene på grunn av at kostnadsveksten har vært for høy.
Flertallet slår fast at det er partene i arbeidslivet som har
ansvaret dersom arbeidsledigheten øker.
I spørsmålet om handlingsregel for bruk av oljepenger
får hovedtrekkene i Regjeringens forslag tilslutning.
Dessverre er det bare Høyre og Fremskrittspartiet samt
representanten Bastesen som mener at vi i tillegg bør
bruke oljepengene på en trygghetsreform av folketryg­
den.
Jeg er imidlertid glad for at flertallet i komiteen under­
streker at Regjeringens forslag til handlingsregel må
tilpasses konjunktursituasjonen, og at handlingsregelen --
om inntil realavkastning av petroleumsfondet -- må vur­
deres fortløpende for å fange opp utilsiktede virkninger
og ny informasjon.
Det er også et viktig signal at flertallet i komiteen me­
ner at økt bruk av oljepenger skal benyttes til tiltak for å
bedre produktiviteten i norsk økonomi, og at skatte­ og
avgiftspolitikken, utdanning og forskning og infrastruk­
tur er viktig i denne sammenheng.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Dag Terje Andersen (A): Jeg har forståelse for at le­
deren av Oslo Høyre har et stort behov for å prøve å for­
klare hva som skjer i Oslo­politikken. Det er jo ofte der
eksemplene kommer fra når det er mangler i velferds­
samfunnet som vises fram. Resultatene av høyrestyret er
klare, og jeg skjønner godt representantens behov for å
bortforklare dem.
Jeg vil imidlertid heller ta tak i det representanten
pekte på som er helt riktig, nemlig at en vesentlig del av
utfordringen framover både for privat næringsliv og for
utviklingen av offentlig sektor blir å skaffe arbeidskraft,
å sørge for at vi har de hendene som skal gjøre de jobbe­
ne vi som samfunn prioriterer. Det blir feil når represen­
tanten sier at vi ikke jobber i forhold til det. La meg nev­
ne noen eksempler: En av begrunnelsene for at vi fore­
slår et kortere og mer effektivt utdanningsløp innenfor
høyere utdanning, er at de unge skal komme et år tidlige­
re ut i arbeidslivet. En av begrunnelsene for full barnehage­
dekning er å gi også ungdom i etableringsfasen mulighet
for å delta aktivt i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitik­
ken har til hensikt å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet
hvis de har blitt arbeidsledige. Tiltak som etter­ og videre­
utdanningsreformen, kombinasjonen av arbeid og trygd,
en aktiv seniorpolitikk, muligheten til fleksibel pensjone­
ring er alt sammen virkemidler for å gjøre tilgangen på
arbeidskraft både sikrere og altså også bedre.
Mitt spørsmål, i og med at representanten Foss med
rette er opptatt av tilgang på arbeidskraft, er: Vil han da
støtte de forslagene som jeg her nevnte, som Høyre ved
en lang rekke tidligere anledninger har avvist?
Per­Kristian Foss (H): En av årsakene til at jeg tar
opp forhold i Oslo­politikken, er slett ikke mine egne til­
litsverv, men det faktum at vi opplever i grunnen det sel­
somme at man nesten skulle tro det var kommunevalg og
stortingsvalg samtidig, for Regjeringen bruker en vesent­
lig del av sin tid på å reise land og strand rundt og fortelle
om hvor galt det er i Oslo­politikken. De driver en form
for uberettiget kritikk av det sittende byråd, utgått av
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Derfor syns jeg
kanskje noen fakta hører hjemme, selv om jeg registrerer

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
2996
at representanten Andersen ikke har fått tallene helt med
seg. Men det kommer etter hvert.
Jeg kan ikke registrere at vi har gått mot noen av de
forslag som representanten Andersen nevnte, snarere
tvert imot, vi har bedre forslag. Barnehageprisene ville
ha vært lavere i hele år hvis Arbeiderpartiet i fjor hadde
stemt for økt statsstøtte til barnehagene, men de stemte
imot. Nå kommer de med deler av vårt forslag fra i fjor,
som en stor nyvinning. Riktignok tar de fra andre barne­
hagekonti, så det er ikke fem øre i ny satsing på barne­
hagene.
Så sier man at studentene kommer ett år tidligere ut i
arbeidslivet som følge av Regjeringens forslag. Det er
det vel ingen andre enn eventuelt statsråd Giske som tror.
Det er vel og bra å tenke den tanken at man skal få større
muligheter til å være heltidsstudent, men man blir ikke
det bare ved å tenke på det. Da må det legges inn mer
ressurser for å støtte hovedfagsstudentene slik at tempoet
kan holdes, og det må legges mer ressurser inn i studie­
finansieringsordningen. Hvis det gjøres i tråd med Mjøs­
utvalgets innstilling og ikke i tråd med stortingsmeldin­
gen, vil vi være sterkt for det -- ikke som noen tvang for å
bli heltidsstudent, det kan være gode grunner for veks­
ling mellom arbeidsliv og studier, og jeg trodde det skul­
le være unødvendig å minne Arbeiderpartiet på det, men
tidene har forandret seg. Den som vil være heltidsstudent
og komme tidligere ut i arbeidslivet, skal imidlertid få en
mulighet til det. Vi skal ikke bremse de forslagene, sna­
rere tvert imot, vi vil fremme bedre forslag også på det
punktet.
Einar Steensnæs (KrF): Det er verdiskapingen og
arbeidsplassene som gir grunnlag for å kunne utvikle vel­
ferdssamfunnet vårt. Det er derfor viktig å gi stabile,
gode og forutsigbare rammevilkår til bedriftene. Kriste­
lig Folkeparti har i denne sammenheng vært med på å
foreslå en rekke stimuleringstiltak rettet mot næringsli­
vet, særlig mot bedrifter som er eksponert for internasjo­
nal konkurranse. Ved siden av dette har vi også foreslått
endringer i skattesystemet, slik at avstanden mellom
skatt på kapital og skatt på arbeid blir redusert.
Vi ønsker også å støtte etablering av små og mellom­
store bedrifter i distriktene, bl.a. ved å bruke SND som et
viktig virkemiddel. På den måten kan risikokapital gjøres
tilgjengelig for disse bedriftene.
Høyre har så langt jeg kan huske i hvert fall, aldri hatt
noen særlig sans for tiltak som SND representerer. Det
har vært en del av deres politikk. Men nå synes jeg parti­
et går enda et steg lenger. På side 26 i innstillingen, i an­
dre spalte nederst, står det å lese følgende i Høyres merk­
nader:
«Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør
derfor avvikles til fordel for bedre rammebetingelser
for all næringsvirksomhet.»
Høyre går inn for å få norsk skattenivå ned på sam­
menlignbart nivå med det en har i EU. Det er greit. Men
selv i EU­land har en fastholdt selektiv næringsstøtte,
bl.a. til maritime næringer, f.eks. refusjonsordning for
sjøfolk og den særskilte rederibeskatningen. Men Høyre
varsler altså nå at de ønsker å fjerne slike ordninger. Er
det slik dette er å forstå?
Per­Kristian Foss (H): Denne replikken ble jeg vel­
dig glad for -- bare det å høre representanten Steensnæs
frykte at Høyre vil gå lenger i avvikling av selektive næ­
ringsstøtteordninger enn EU, i redsel for at vi ikke skulle
være tilstrekkelig EU­konforme. Det er en replikk med et
utgangspunkt jeg liker.
Man kan diskutere hva selektiv næringspolitikk er.
Hvis man hadde fulgt vårt opprinnelige forslag om en
sjømannsbeskatning mer av den gamle typen, hadde man
unngått direkte støtteordninger. Jeg tror faktisk det hadde
vært en mer bærekraftig utvikling. Jeg tror det hadde gitt
det Steensnæs kalte «stabile, gode og forutsigbare ram­
mevilkår», om vi hadde valgt en slik modell framfor en
ren subsidieordning.
Nå ser vi at de andre nordiske land legger om sine
støtteordninger, sine sjømannsbeskatningsordninger. Vi
må stikke fingeren i jorda. Det er kanskje ikke det riktige
uttrykket akkurat i den maritime bransje, men jeg tillater
meg allikevel å si at vi iallfall må orientere oss i forhold
til hva andre land gjør på dette området.
Når det gjelder risikokapital, SND: Det er vel ikke de
ordninger i SND som har betydd tilførsel av risikokapital
som vi har stemt mot. Vi har faktisk ment at SND burde
innrettes sterkere nettopp mot nyskapingsbedriftene,
gjennom både tilskudds­ og støtteordninger. Men de må
være generelle. Jeg tror ikke det er en god måte å støtte
nyskapingsvirksomhet på å gjøre den utelukkende av­
hengig av adresse. Jeg minner om at Høyre og Kristelig
Folkeparti har stått sammen med et stortingsflertall om å
opprette de såkalte START­fondene. De har både vært
landsomfattende og vært regionale, altså basert i fire--
fem regioner i tillegg til den landsomfattende ordningen.
Vi håper det er et bra tilskudd. Men la meg si det slik:
Når jeg reiser rundt og møter bedrifter, uansett hvor i lan­
det det er, opplever jeg at det er rammebetingelsene ge­
nerelt man klager på. Det er mangel på god samferdsel
og gode veier, og ikke minst er det den uforutsigbarhet
som lå i fjorårets budsjettforlik, de klager aller sterkest
på.
Kenneth Svendsen (Frp): Jeg har nå sittet på Stor­
tinget i snart fire år, og jeg har deltatt i utarbeidelsen av
statsbudsjettet i disse fire årene. Spesielt har jeg arbeidet
med skatte­ og avgiftspolitikken, deriblant avgiftene på
bil og bilbruk.
Fremskrittspartiet har i alle disse årene fremmet for­
slag om reduksjon i engangsavgiften på personbiler. Vi
har fremmet forslag om reduksjon i bensin­ og dieselav­
giften utover Regjeringens forslag i 2001, om reduksjon i
omregistreringsavgiften, årsavgiften, vektårsavgiften og
motorsykkelavgiften. Dette har vi selvfølgelig gjort fordi
vi har sett at dagens bilpolitikk rammer alle. Spesielt
rammer den barnefamiliene, som har behov for en litt
større bil. Men ikke bare brukerne av bilene er tapere.
Miljøet er en stor taper, ved at utskiftningstakten av kjøre­
tøyene er for lav. Derfor kjører store deler av den norske

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 2997
befolkningen rundt i eldre biler uten katalysator. Jeg
nevner dette fordi det i Høyres merknad på side 40 står
følgende:
«Blant annet vil disse medlemmer redusere den
samlete avgiftsbelastningen på bil.»
Som jeg sa innledningsvis, har jeg sittet i finanskomi­
teen i fire år. Jeg har ikke registrert at Høyre har foreslått
å redusere bilavgiften. Ikke har de redusert importavgif­
ten på bil, ikke registreringsavgiften, ikke vektårsavgif­
ten, og ikke har de fremmet forslag om å redusere ben­
sin­ og dieselavgiften. Riktignok kastet de seg på Regje­
ringens forslag om reduksjon i disse avgiftene på 82 øre.
Men de fulgte ikke Fremskrittspartiets forslag om 3 kr li­
teren, som hadde monnet. Da kommer vi til årsavgiften
på personbiler. Her valgte Høyre å følge Fremskrittspar­
tiets forslag om en reduksjon på 300 kr -- og det er bra!
Men sett i sammenheng med det Høyre skriver i innstil­
lingen til langtidsprogrammet, kan ikke dette ses på som
en lette for bilistene. Mitt spørsmål blir derfor: Synes
Høyre 300 kr i året er en avgiftslette som monner? Eller
har Høyre tenkt å legge om sin avgiftspolitikk for biliste­
ne i valgåret?
Per­Kristian Foss (H): Siden representanten Svend­
sen nevnte barnefamiliene: Høyre mener vel -- i all enkel­
het og uten å fornærme noen -- at akkurat det å sette ned
bensinavgift, årsavgift, vektårsavgift og hva det måtte
være, ikke er det mest målrettede tiltak for å hjelpe barne­
familiene! Jeg ser at barnefamilier i dag er en stor
transportbedrift, ikke minst som følge av barnas behov
for å komme seg rundt, når begge foreldre er yrkesaktive,
men jeg tror nok at i forhold til å hjelpe barnefamiliene
har vi et budsjettopplegg for inneværende år som har sine
sterkeste sider på andre områder.
Representanten spurte om det vi har lagt opp til i bud­
sjettet for inneværende år, representerer Høyres bilpoli­
tikk. Ja, når det gjelder en demping av bensin­ og diesel­
avgiftene, har vi i vårt program sagt at det må være gan­
ske viktig å få disse avgiftene ned på -- jeg vil kalle det --
et nordisk nivå. Det betyr at vi må gå ned. Jeg tror det er
viktig ut fra grenseoverskridende næringsvirksomhet, og
jeg tror det er viktig ut fra en slags form for aksept for at
avgiftene, iallfall i Norden, må være temmelig like. Vi
har i Norden velferdsstater som er like, og vi har en miljø­
politikk som er lik -- iallfall er den bundet av samme reg­
ler. Vi er altså ikke så ulike i den nordiske familien. Så å
få iallfall disse avgiftene ned på et nordisk nivå, måtte
det være mulig å få bred aksept for.
Om det er så det monner, som representanten spurte
om, kommer vel an på ståstedet. Vi har en noe annen til­
nærming til økonomisk politikk enn Fremskrittspartiet.
Hvis man leser denne innstillingen, vil det fremgå at
Fremskrittspartiet mener at penger brukt på Fremskritts­
partiets måte, i størrelsesordenen titalls milliarder, ikke
skaper inflasjon. Det er meg bekjent ingen oppegående
økonom i Norge som deler den oppfatningen. Men vi får
komme tilbake senere i debatten og få henvisninger til
hvor denne enkle oppskrift er å finne. Hvis det er så en­
kelt, vil vel kanskje flere gjøre det samme. Men jeg tror
dette er en sterk overforenkling av de økonomiske sam­
menhenger.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er enig med Per­Kristian
Foss i at det er behov for regjeringsskifte.
Høyre har jo bidratt særdeles sterkt til at vi har den re­
gjering som vi har i dag, men jeg forstår likevel at Høyre
er ivrig etter å innta regjeringskontorene. Nå har jeg også
forstått hvem Høyre ønsker å ha med seg dit. At det er to
av de partiene som Høyre bidrog til å kaste ut av regje­
ringen for et år siden, får stå sin prøve. At de samme to
partiene har valgt andre samarbeidspartnere, får også stå
sin prøve. Men mitt spørsmål til Høyre er: Hva slags po­
litikk har Høyre tenkt å gå i regjering på?
Den saken sentrumsregjeringen valgte å gå på i fjor --
gasskraftsaken -- var altså så viktig for alle de tre partiene
som da satt i regjering, at vi valgte å gå av på den. Jeg re­
gistrerer at Høyre i sine merknader til langtidsprogram­
met slår fast at gasskraftverk skal bygges i tråd med Stor­
tingets vedtak. Jeg registrerer også at Høyre i den samme
innstillingen skriver at disse medlemmer «vil arbeide for
at Norge blir medlem i EU som raskt som mulig». I og
med at innstillingen er skrevet for den neste fireårsperio­
den, går jeg ut fra at man har tenkt å arbeide aktivt for å
nå det målet i den stortingsperioden vi går inn i.
Jeg registrerer også at Høyre går til valg på, og i inn­
stillingen tar til orde for, kraftige skattelettelser -- det har
vært nevnt beløp helt opp imot 40 milliarder kr. Vi har
også hørt at både Kjell Magne Bondevik og Lars Spon­
heim har tatt kraftig avstand fra en sånn politikk, senest i
Politisk kvarter i dag.
Mitt spørsmål til Per­Kristian Foss blir derfor -- jeg
forventer ikke at representanten Foss skal innlede noen
regjeringsdrøfting eller regjeringsforhandling fra Stortin­
gets talerstol, men det kunne i det minste være interes­
sant å få et svar, i og med at Høyres leder tidligere har
stått klippefast på sine krav om ingen skatte­ og avgifts­
økninger: Vil det også gjelde i disse -- jeg går ut fra --
sentrale spørsmål for Høyre?
Per­Kristian Foss (H): Ja, Høyre og Senterpartiet er
iallfall enige om én ting, og det er at vi vel ikke er de par­
tiene som best passer sammen. Sånn sett får vi registrere
det, og se om det er saker vi kan finne sammen om. Det
hender det også, selv om det ikke var dem representanten
Enoksen nå konsentrerte seg om.
Jeg syns også det er interessant, i og for seg, at det
innledes drøftelser allerede nå om et mulig regjerings­
program mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Jeg tror imidlertid det er litt lurt å vente med det til vel­
gerne har sagt sitt, for hvilken tyngde vi legger inn i de
forhandlingene, må jo ha noe sammenheng med hvilken
tyngde velgerne faktisk utstyrer partiene med. Jeg tror
velgerne vil sette pris på om vi venter til de har sagt sitt,
sånn i all enkelhet.
Når det gjelder gasskraftsaken, vil jeg si det slik at
energibalansen iallfall ikke har blitt noe bedre siden for­
rige regjeringsskifte. Behov for tilførsel av ny energi fra
andre kilder enn norsk vannkraft er blitt større i den sene­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
Trykt 30/5 2001
2001
2998
re tid. Teknologien for å rense er blitt bedre, så jeg tror
det er alle muligheter for at en slik sak kan realiseres.
Stortingsflertallet har sagt sitt. Nå er det egentlig opp til
aktørene å foreta en prisvurdering, og så vurdere om/når
de vil igangsette et prosjekt.
Så til EU­spørsmålet. La meg si det slik at det tror jeg
man kan se på med den aller største trygghet. Hvis det
skal reises på nytt, må det jo forutsettes at folket gjennom
en folkeavstemning, iallfall slik jeg ser det, har gitt ut­
trykk for at de ønsker å søke på nytt -- for så kanskje i
neste runde å godkjenne et forhandlingsresultat. Vi kan
iallfall trygt si at det spørsmålet avgjør ikke folk gjen­
nom det stortingsvalg vi nå går i møte.
Til slutt: Når det gjelder skatt, kan jeg kanskje opp­
muntre representanten Enoksen med å si at han har vært
med på betydelige skattelettelser -- mer enn han er klar
over. I replikkordskiftet med Siv Jensen prøvde Dag Terje
Andersen nemlig å si at forliket i 1999 ikke gav lettelser.
Jo, det gjorde det: lettelser i alkoholavgiftene, og ned
med marginalskatten. Det har Enoksen vært med på. Det
syns jeg var veldig hyggelig.
Kristin Halvorsen (SV): Dette er en litt stillferdig,
men ganske interessant debatt foran neste stortingsvalg.
Vi merker oss at Andersen godblunker til Senterpartiet,
og vi merker oss Steensnæs' meget stillferdige, vennlige
og forhandlende tone overfor Høyre, og også den ellers
meget ramsalte Per­Kristian Foss' vennlige svar til Kriste­
lig Folkeparti. Ja, til og med Senterpartiet fikk jo en ut­
strakt hånd og en vennlig påminnelse om hvor mye høyre­
politikk de har vært med på. Særlig replikkordskiftet
med Steensnæs var langt inne i Kristelig Folkepartis så­
kalte plan B og forhandlinger om selektiv næringsstøtte.
Jeg ville jo trodd at det gikk kanskje noen forhandlings­
runder før man var helt nede på selektiv næringsstøtte.
Jeg tror vi er inne i en interessant situasjon på den må­
ten at norsk politikk er i ferd med å polarisere seg noe.
Jeg tror at både Høyre og SV står med klare alternativer
for velgerne og for noen av de viktigste veivalgene vi
står overfor de neste fire årene. Jeg tror at velgerne opp­
fatter det store sentrum, sentrumspartiene og Arbeider­
partiet som veldig like i den politiske retorikken.
Da er det viktig å få fram: Hva er på en måte forskjel­
lene i forhold til hvordan tyngdepunktet kommer inn i
norsk politikk etter neste valg? For SV er det viktig å
være helt tindrende klar på hva vi mener bør gjøres først.
Vi ønsker å ruste opp fellesskapet først -- skolen først,
barnehagetakstene og kvaliteten på barnehagene først.
Men Høyre sier jo skattelette først, og så pynter de litt på
med skole. De annonsekampanjene som Høyre har hatt,
har lovet bort 19 milliarder kr i skattelette. Hvis de skal
harmonisere med EU­standard på skatter og avgifter, har
man brukt 40 milliarder kr. På hvilket sted i rekkefølgen
over Høyres prioriteringer kommer egentlig skolen?
Per­Kristian Foss (H): Svaret er på offentlig sektor:
først -- skole i betydning utdanning. Jeg vil gjerne også
legge inn i det begrepet forskning. Forskning henger nært
sammen med hele utdanningssystemet vårt og er kanskje
et av de områdene vi har mest ugjort på i Norge.
Og der skal jeg gjerne komme med den utstrakte hånd
og si at jeg stiller meg gjerne sammen med SV også jeg, i
et arbeid for å få til økte bevilgninger til skolen. Jeg hus­
ker faktisk en valgkamp for to år siden hvor Høyre og SV
var de eneste partiene som torde å si at vi syns faktisk at
lærerne bør få høyere lønn. Vi ble skjelt ut av samtlige
andre partier for at det var utidig å mene noe om det, og
iallfall da og ikke på den måten, osv. osv. Siden har det
skjedd. Så det nytter å bygge allianser, og jeg gjør det
gjerne i alle retninger som kan skape flertall. Det var ikke
akkurat et regjeringsgodblunk i det! Men det ligger altså
et ønske fra vår side om å prioritere utdanning.
Det som skiller Høyre og SV, er at vi faktisk ser sam­
menhengen mellom økonomi, næringsliv og en konkur­
ranseutsatt sektor som kan bidra til verdiskaping, og en
offentlig sektor som rett og slett kan betales av dette.
Mange velferdsland -- man behøver ikke å gå lenger enn
til Sverige -- har opplevd at dersom den offentlige sektor
blir for svær, for tung, og verdiskapingen for svak, brek­
ker den offentlige sektor sammen. Svenske sosialdemo­
krater var nødt til å foreta innstramninger i den svenske
velferdsmodellen som går langt utover hva noen har
foreslått i norsk politikk, fordi det bar galt hen, fordi man
ikke hadde balansen mellom verdiskaping og fornyelse
av offentlig sektor. Den offentlige sektor ble for svær og
for tung.
Der mangler SV noe i sine perspektiver. Jeg syns SV
av og til har interessante analyser, om vi ikke alltid ender
på samme konklusjoner i politikk, men akkurat der syns
jeg SVs analyse er for enøyd, konsentrert utelukkende
om offentlig sektor.
Pluss én ting til. I dag er det en tilleggsbegrunnelse for
å lette skattene for folk flest: Vi må få folk til å stå på
mer. Det er faktisk en del som har lyst og mulighet til å
jobbe litt mer. Noen har kanskje lyst til å gå over fra del­
tid til heltid, noen kanskje lyst til å stå på litt ekstra på
overtidssiden. Da må det lønne seg. Det bidrar til mer ar­
beidskraft og til å løse velferdsproblemer i Norge.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): I langtidsprogram­
met omtalar Regjeringa Noreg som «mulighetenes sam­
funn». Det er vel ikkje nokon som kan vera ueinig i ein
slik karakteristikk. Vi har høg sysselsetting og låg ar­
beidsløyse. Vi har ein solid økonomi og godt utbygde
velferdstenester. Trass i dette kan ting sjølvsagt gjerast
betre.
Familien er den grunnleggande sosiale eininga i sam­
funnet. Ingen kan fullt ut erstatta familien i å gi kjærleik
og omsorg til eigne born. Det er i fyrste rekkje foreldra
som har ansvaret. Då må dei også bli vist tillit! Dette har
vore eit fundament i Kristeleg Folkeparti sin politikk.
Det vil det òg vera i tida framover.
Fedrar i dag er meir opptatt av å vera saman med bor­
na sine. Sjølv om mykje har skjedd, er det framleis langt
igjen. Difor er innføring av sjølvstendig oppteningsrett til

Forhandlinger i Stortinget nr. 202
15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
S 2000­2001
2001 2999
(Svarstad Haugland)
fødselspermisjon, som sentrumsregjeringa fekk gjennom­
slag for, viktig for å oppmuntra til meir tid saman. Kriste­
leg Folkeparti meiner det er behov for å gjera endå meir.
Fedrekvoten har vore vellukka. Det er fire viktige ve­
ker for born og far. Kristeleg Folkeparti vil utvida fød­
selspermisjonen og reservera seks nye veker for far og
born. Desse seks vekene, saman med dei fire frå før, er
tid som er viktig for kontakten resten av livet.
Tid, valfridom og fordeling er viktig i familiepolitik­
ken. Familiar har ulike behov. Difor er det òg nødvendig
å legga til rette for ulike løysingar.
Sentrumsregjeringa innførte kontantstøtta. Evaluerin­
ga som er lagd fram, viser at den er viktig både for tid,
valfridom og fordeling.
Evalueringsrapporten om kontantstøtta konkluderer
med at ordninga har ein utjamnande effekt. Det går rela­
tivt mest til dei som har minst.
Nesten 2/3 av dei som mottar kontantstøtte, er heime
med borna. Nesten 1/3 av desse seier at kontantstøtta har
gjort dette valet mogleg. Mange tusen arbeider eller stu­
derer mindre. Over halvparten av desse seier at kontant­
støtta har gjort valet mogleg. Den gir altså tid.
Men kontantstøtta handlar om meir enn pengar. Ord­
ninga er eit uttrykk for ideologi og samfunnssyn -- kva
som er viktige fellesskap og arenaer for born og foreldre,
kva arbeid i samfunnet som skal verdsettast høgare. Det
er ikkje rom for ei slik ordning innanfor dei sosialdemo­
kratiske A4­løysingane. Men det er ikkje lenger Ar­
beidarpartiet som gjer valet for foreldra. No er det dei
sjølve. Den fridomen og tilliten vil Kristeleg Folkeparti
slåst vidare for.
Valfridom betyr alternativ å velja mellom. Valfridom
for småbarnsforeldra betyr barnehageplass til alle som
ynskjer det. Mange stader er det framleis køar. Difor
treng vi fleire barnehageplassar.
Bondevik­regjeringa la fram ei offensiv barnehage­
melding. Vi foreslo kommunal plikt til å tilby plassar. Vi
foreslo ein plan for å få fleire plassar. Vi foreslo tiltak for
lågare foreldrebetaling. Så godt som eit samla storting
står bak dette. Difor vil ikkje Regjeringa bli bremsa i
gjennomføringa av politikken. Sentrumsregjeringa si
barnehagemelding, som er grunnlaget for den politikken
som no blir ført, har brei forankring i Stortinget. Det er
ein styrke for arbeidet for å nå måla.
Kristeleg Folkeparti sin familiepolitikk har ein heil­
skap. Vi dekker mangfaldet av behov hos ulike familiar.
Kristeleg Folkeparti vil slåst for kontantstøtta. Vi vil ha
fleire og billegare barnehagar. Vi vil legga til rette for
meir tid mellom born og far. Kristeleg Folkeparti er fa­
miliepartiet.
Eit lærande samfunn treng ein god skule. Den gode
skulen skal formidla kulturarv, verdiar og kunnskap, men
også hjelpa borna til meistring, utfalding og sosial utvik­
ling. Kristeleg Folkeparti vil legga til rette for eit aktivt
og stimulerande læringsmiljø der elevane blir utfordra til
å læra gjennom utforskande eigenaktivitet framfor tradi­
sjonell undervisning prega av meir passiv og mottakande
læring.
Skuletilbodet skal vera likeverdig for alle grupper og
over heile landet. Samtidig skal opplæringa pregast av
mangfald og lokale tilhøve.
Kristeleg Folkeparti har tru på mangfald i skulen. Pri­
vate skular er viktige både som supplement og som kor­
rektiv til den offentlege skulen. Difor vil Kristeleg Folke­
parti verna om foreldreretten og slåst for privatskulelova.
Arbeidarpartiet stemte i si tid mot privatskulelova.
Det ville gjort støtta til private skular som KG, Steiner­
skulane, Montessori­skulane og andre langt meir usikker.
Det ville blitt eit tilbod for dei med rike foreldre.
Framover vil Kristeleg Folkeparti legga vekt på:
-- Gode skulelokale -- når hovudtyngda av bygginveste­
ringane i eldreomsorga er over, må innsatsen rettast
mot skulen.
-- Elevane må i større grad læra å sjå samanhengen mel­
lom skule og arbeidsliv. Auka vekt på entreprenør­
skap gjennom elevbedrifter er viktig.
-- Fleire yrkesgrupper må trekkast inn i skulen, dels for
å avlasta lærarane, dels for å tilføra skulen auka kom­
petanse.
I langtidsprogrammet skriv Regjeringa at ein vil «leg­
ge fram et forslag til kvotesystem ... som kan iverksettes
dersom Kyoto­protokollen trer i kraft». Statsministeren
har utdjupa dette og stadfesta at Regjeringa vil bremsa
innsatsen dersom USA held fast på sin motstand mot
Kyoto­avtalen.
Klimaforhandlingane er inne i ein kritisk fase. Då er
det nødvendig med land som går i spissen og viser initia­
tiv. Den posisjonen meiner Kristeleg Folkeparti at Noreg
skulle hatt.
Vi treng satsing på enøktiltak og nye fornybare energi­
kjelder, slik sentrumsregjeringa la opp til i energimel­
dinga. Kristeleg Folkeparti sin ambisjon er at Noreg skal
bli internasjonalt leiande innanfor enøk og nye fornybare
energikjelder.
Vi treng satsing på kollektivtrafikken for å få ned ut­
sleppa frå vegsektoren. Kristeleg Folkeparti vil ha ei
berekraftig satsing for å få fart på kollektivtilbodet. Bil­
lettane skal bli billegare. Tilbodet skal bli betre.
Vi er inne i «Frivillighetsåret». Frivillige organisasjo­
nar er sjølve fundamentet i eit aktivt kulturliv i dei fleste
lokalsamfunn. Kristeleg Folkeparti vil støtta opp under
desse aktivitetane -- anten det gjeld kyrkje­ og kristenliv,
kulturliv, natur­ og miljøvern, helse­ og sosialsektoren,
idretten eller ungdoms­ og nærmiljøet. Dei frivillige or­
ganisasjonane er viktige verdi­ og tradisjonsformidlarar,
ikkje minst for born og unge. Gode rammevilkår er nød­
vendig for at dei framleis skal vera i stand til å ta vare på
denne sentrale samfunnsrolla.
I denne og i siste perioden sette vi i gang store satsin­
gar på eldre og helse. Vi har prioritert utbygging av tilbo­
det for dei eldste i samfunnet. Vi er i startfasen av priori­
teringa av psykiatrien. Vi har planar for kreftomsorga og
kjøp av utstyr til sjukehusa våre. Alt dette vil Kristeleg
Folkeparti ikkje gløyma, men følgja opp også i neste pe­
riode.
Kristeleg Folkeparti meiner vi best får gjennomslag
for denne politikken gjennom eit samarbeid med dei and­
202

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3000
re partia i sentrum, trass i det andre har påstått her i sa­
len i dag. Både gjennom to og eit halvt år i regjering og
gjennom tida i opposisjon har vi vist evne til å få gjen­
nomslag for politikken. Sentrum sin posisjon, med høve
til samarbeid både mot høgresida og Arbeidarpartiet, har
gitt gode politiske løysingar. Difor går Kristeleg Folke­
parti til val på sentrumsalternativet.
Arbeidarpartiet går til val på det som etter kvart er
blitt deira einaste alternativ. Også det er eit mindretals­
alternativ. Også Arbeidarpartiet legg opp til å henta veks­
lande støtte og nokre gonger stå saman med sentrum, an­
dre gonger saman med Høgre og Framstegspartiet. For å
få gjennomslag for sin politikk er Regjeringa avhengig
av Høgre og Framstegspartiet. Og dei vedkjenner seg
det. Ut frå den logikken Arbeidarpartiet sjølv legg til
grunn om sentrumsalternativet, kunne ein då spørja om ei
arbeidarpartiregjering er ei høgredominert regjering.
Ei mindretalsregjering er avhengig av å henta veks­
lande støtte. Eg meiner likevel at Arbeidarpartiet går i
samarbeid med høgresida på feil område:
-- Det er samarbeid i miljøpolitikken. Den «høgredomi­
nerte» miljøpolitikken skaper uro hos born og unge.
-- Det er samarbeid i landbrukspolitikken. Den «høgre­
dominerte» landbrukspolitikken skaper uro i distrik­
ta.
-- Det er samarbeid om sjukehusreforma. Den «høgre­
dominerte» helsepolitikken skaper uro hos pasientar,
tilsette og fagrørsla.
Spørsmålet som vil bli stilt når perioden for dette
langtidsprogrammet er over, er: Tok vi i bruk «mulighe­
tene»?
Den største politiske utfordringa er å fordela og for­
valta jorda sine ressursar slik at dei som kjem etter oss,
har noko å leva av. Den jobben kan vi ikkje overlata til
dei som kjem etter oss. Den må vi ta. Dessverre grip
ikkje dagens regjering den sjansen.
Det er eit stort behov for omstilling og nyskaping i
norsk næringsliv. I ein stadig tøffare konkurransesitua­
sjon er det viktig å gi næringslivet vilkår som gjer at dei
kan hevda seg i ein internasjonal marknad. Dessverre
grip ikkje Regjeringa den sjansen heller.
Vi må ta heile landet i bruk. Det meste av verdiska­
pinga skjer i distrikta -- i små og mellomstore verksem­
der, som er ryggrada i norsk næringsliv, og i landbruket,
som er viktig for matvaretryggleik, ressursforvalting og
busetting i distrikta. Dette treng vi også i framtida. Då
må vi sikra gode kommunikasjonar, rammevilkår og op­
timisme. Dessverre grip ikkje Regjeringa den sjansen
heller godt nok.
Både langtidsprogrammet og retningslinjene for den
økonomiske politikken skal diskuterast i dag. Represen­
tanten Sørfonn vil koma grundigare inn på pengepolitik­
ken seinare, men nokre få ord frå meg også om den.
Kristeleg Folkeparti er samd med Regjeringa i at målset­
tinga med den økonomiske politikken må vera arbeid for
alle, rettferdig fordeling, vidareutvikling av det norske
velferdssamfunnet og ei berekraftig utvikling. Dette er
viktig for å medverka til stabil økonomisk utvikling, slik
at vi får den verdiskapinga som må til for å halda oppe
velferdsnivået vårt. Vi må i denne samanhengen stimule­
ra og legga til rette for eit konkurransedyktig næringsliv.
Regjeringa har endra retningslinjene for pengepolitikken.
Den blir retta inn mot låg og stabil inflasjon. Dette er
berre ei formalisering av den praksisen vi har i dag. Re­
gjeringa har også opna for å bruka noko meir av avkast­
ninga frå oljefondet. Kristeleg Folkeparti har tidlegare
tatt til orde for å sjå på om det ikkje er mogleg å gjera
dette på ein målretta og forsvarleg måte, slik at det ikkje
aukar temperaturen i økonomien. Seinast i haust argumen­
terte Regjeringa mot det. No har dei snudd. Det er bra,
men det er viktig at desse pengane blir brukte på rett måte.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Representanten
Svarstad Haugland har i løpet av den siste veka, og no
her, gitt inntrykk av at det var Bondevik­regjeringa som
tok initiativ til ei auka satsing på barnehagar. Det tiltaket
som verkeleg vil monna, var det Stortinget ved Arbeidar­
partiet som tok initiativ til, og heldigvis fekk me fleirtal
for det. Det er rett at Stoltenberg­regjeringa har følgt opp
stortingsfleirtalet med lovnad om auka statlege løyvingar
for å sikra utbygging og redusert foreldrebetaling. Og det
er me sjølvsagt alle glade for på vegner av ungane.
Så til dette med fornying av offentleg sektor, som re­
presentanten Svarstad Haugland ikkje sa noko om. Me
behandla i går ei forvaltingspolitisk utgreiing i denne sa­
len. Svarstad Haugland sin partifelle Ola T. Lånke sa
ikkje eitt ord om konkurranseutsetjing, sjølv om dette var
eit tema. Og Senterpartiet gjekk endå lenger i å forsvara
ein sterk offentleg sektor utan konkurranseutsetjing. Di­
for er det med undring eg no les at sentrum i innstillinga i
dag seier:
«Det er nødvendig med en langsiktig og bærekraf­
tig balanse i denne utviklingen for å bevare en effektiv
og tilstrekkelig konkurranseutsatt sektor.»
Eg skulle gjerne ha visst kva det tydde, og på kva om­
råde sentrum vil konkurranseutsetja.
Konkurranseutsetjing, og særleg då på område der ein
produserer og fordeler velferd, kan skapa uvisse om ein
velferdspolitikk som skal omfatta alle, uavhengig av kvar
dei bur, og kor tjukk lommeboka er. Når sentrum samti­
dig, i innstillinga om retningslinjer for den økonomiske
politikken, seier at veksten i offentleg sektor ikkje skal
vera høgare enn veksten i verdiskapinga i Fastlands­
Noreg, kan det vera grunn til å vera bekymra for velferdstil­
bodet. Kan befolkninga då rekna med ei satsing på eldre
og helse, på barnehagar, på ein betre skule og alt som re­
presentanten snakka om, eller er dette bare nok eit ek­
sempel på at Kristeleg Folkeparti har døra på gløtt for eit
regjeringssamarbeid med høgresida?
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg får seia som
Per­Kristian Foss sa i førre runde, at han var glad for
spørsmålet. Spesielt gjeld dette fyrste del av spørsmålet,
der ein representant frå Arbeidarpartiet igjen går ut og
seier at det er Arbeidarpartiet som skal ha æra for barne­
hagepolitikken her i denne salen. Eg har lyst til å minna

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3001
om at den barnehagemeldinga som vart handsama her
tidlegare, var det Bondevik­regjeringa som la fram. På det
eine området der det var forslag til endringar, hadde vi ei
finansieringsordning der kommunane skulle betala 30 pst.,
foreldra 30 pst. og staten 40 pst. Det vart gjort om med full
støtte også frå Kristeleg Folkeparti si gruppe her i salen, til
20 pst. på foreldra, 30 pst. på kommunane og 50 pst. på
staten. Det må sjølvsagt følgjast opp med overføringar frå
staten. Og Kristeleg Folkeparti har gitt full støtte til den
omlegginga. Det blir noko meir på staten og noko mindre
på foreldra, men det møtte ikkje motstand verken frå
Kristeleg Folkeparti si gruppe eller frå Regjeringa.
Når regjeringa Stoltenberg no med stor medieomtale
gjennomfører det som faktisk eit stort fleirtal her på Stor­
tinget har vedtatt at dei skal gjera, synest eg ikkje det er
noko å ropa særleg mykje hurra for. Dei gjennomfører
berre den politikken som fleirtalet står for.
Det var òg mange andre tiltak i barnehagemeldinga i
tillegg til det punktet som eg peikte på her. Det andre
som vart endra -- dessverre -- var at vi ynskte å innføra ei
plikt for kommunane til å gjera avtaler med dei private
barnehagane slik at dei òg skulle kunna få ned prisane for
foreldra. Det gjekk dessverre ikkje eit stortingsfleirtal inn
for, og no ser vi at statsråden og Regjeringa ikkje akkurat
har hatt fortgang i arbeidet med å få til ei avtale mellom
kommunane og dei private barnehageeigarane. Difor har
vi framleis stor forskjell i prisnivå mellom kommunale
og private barnehagar. Det kunne gått fortare viss ein
hadde gjort som regjeringa Bondevik foreslo, men det
ville ikkje stortingsfleirtalet.
Eg synest vi no kan legga den striden bak oss og vera
einige om at det er langt fleire enn Arbeidarpartiet som
ynskjer satsing på barnehagar. Den utstrekte handa sy­
nest eg det er på tide at Arbeidarpartiet tar imot.
P e r O v e W i d t h hadde her overtatt president­
plassen.
Per Erik Monsen (Frp): Jeg skal holde meg til sam­
me tema som forrige replikant, nemlig et tema som re­
presentanten Svarstad Haugland for så vidt ikke var inne
på i sitt innlegg, men som er av vesentlig betydning, i
hvert fall for oss.
Fremskrittspartiet ser det slik at for å få en fornying
og ikke minst en rasjonalisering av offentlig sektor, er
det viktig at vi får anledning til å konkurranseutsette de
offentlige tjenestene. Dette gjelder i statlig sektor, men
kanskje i særlig grad i kommunal sektor. Og da er det én
ting som er helt grunnleggende, nemlig at man får bort
den urettferdigheten som ligger i at ikke kommunene får
momskompensasjon for alle tjenester de kjøper. Her har
Kristelig Folkeparti vært veldig uklare.
I 1995, i Innst. O. nr. 25 for 1994­95, var de krystall­
klare. Siden har de ved to anledninger vært særdeles
uklare og faktisk stemt imot muligheten for å få til en ge­
nerell momskompensasjonsordning. Jeg siterer fra inn­
stillingen fra 1995:
«Disse medlemmer mener at de tungtveiende, prin­
sipielle argumentene for like konkurransevilkår tilsier
at det gjennomføres en generell ordning. Disse med­
lemmer vil bemerke at gjeldende regler fungerer dis­
kriminerende og urettferdig for dem som rammes, selv
om omfanget varierer fra bransje til bransje. Disse
medlemmer vil videre vise til at en generell ordning
også har den fordel at den vil forebygge uheldige ut­
slag etter hvert som problemet eventuelt utvikler seg til
nye områder.»
Det har det nå gjort, nemlig ved at momsgrunnlaget er
utvidet, og at momssatsene er hevet. Det er altså et større
problem nå enn det var tidligere.
Mitt spørsmål skal være så konkret som mulig: Mener
Kristelig Folkeparti i dag det de mente i 1995, eller me­
ner de det de har vist ved et par anledninger senere, hvor
de har stemt imot en generell ordning?
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Fyrst til punktet
om konkurranseutsetting, som òg førre replikant spurde
meg om. Kristeleg Folkeparti er absolutt for konkurranse­
utsetting, og vi meiner det er eit av dei verkemidla vi
kan ta i bruk, spesielt innan kommunal sektor. Men vi er
ikkje blåøygde heller når det gjeld konkurranseutsetting.
Det er veldig viktig at vi følgjer opp dei tiltaka som i dag
er i gang, i forhold til konkurranseutsetting, og dreg erfa­
ringar av det. Vi har òg ei slags differensiering mellom
konkurranseutsetting innanfor tenestebehandling, f.eks.
av pleietenester og slike ting, og ein del tekniske tenes­
ter. Det er mykje enklare å konkurranseutsetta dei teknis­
ke tenestene enn behandling av menneske, som f.eks. eld­
reomsorga. Vi har òg gått inn for å konkurranseutsetta
det, men då med strenge krav til kva ein skal krevja av
dei som får anboda.
Når det gjeld momsgrunnlaget, som Monsen tok opp,
var det ein av dei tinga som vi tok opp med Regjeringa i
budsjettbehandlinga i haust. Vi bad Regjeringa utgreia
dette når sjølve momssaka skulle leggast fram. Ei av dei
sakene som vi trekte fram, var frivillig sektor og å legga
moms på tenester der. Det andre gjekk på det området
som Per Erik Monsen nemnde i sitt innlegg. Dette vil vi
vurdera i samband med arbeidet med revidert budsjett.
For å seia det slik: Det ideelle hadde sjølvsagt vore å stå
for det vi stod for i 1995. Vi må gå djupare inn i detaljane
i Regjeringa sitt opplegg. Vi har ein avtale med Ar­
beidarpartiet, og så får vi sjå kva vi får til. Men eg er einig
i det vi sa i 1995.
Øystein Djupedal (SV): Denne vennlige tonen som
har vært mellom Kristelig Folkeparti og Høyre i dag, er
interessant. Det som kanskje er noe av det mest interes­
sante, er at det ikke ble tatt replikk. I stortingssammen­
heng er det et tegn på relativt stor grad av enighet når
man ikke finner noe å ta replikk på. Det er i så måte et in­
teressant signal, særlig med tanke på det vi egentlig dis­
kuterer her. Vi diskuterer altså et langtidsprogram.
Der har sentrum valgt å legge fram noe som vel må
betraktes som en regjeringserklæring. I hvert fall er det
34 sider med tekst som omhandler de fleste punkt, vil jeg
tro, i norsk samfunnsliv, bortsett fra noen viktige. Men
denne såkalte regjeringserklæringen er ikke verdt spesi­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3002
elt mye når man fra Høyres side ikke engang finner
grunnlag for å pirke litt borti dette.
Det som er interessant, er det som ikke står i denne re­
gjeringserklæringen. Det gjelder særlig på tre viktige
punkt. Det ene er synet på sykelønn. Det andre er synet
på statlig eierskap. Senterpartiet går ut begge ganger.
Men det som kanskje er det mest interessante, er at man
ikke klarer å bli enig om hvordan man skal innrette den
økonomiske politikken framover. Det betyr at denne
merknaden som flere har vært inne på i tidligere replikk­
ordskifter, er ganske sentral. Det to av disse tre sentrums­
partiene er med på å si, er at den offentlige sektoren skal
vokse mindre enn privat sektor. Det vil over tid bety at
forskjellen mellom gutterommet og klasserommet vil bli
større. Det vil bety at den armoden vi ser i offentlige vel­
ferdstjenester i dag, vil fortsette, det private forbruket
skal øke enda mer på bekostning av det offentlige. Dette
gjelder et fundamentalt syn på hvordan vi ønsker sam­
funnsutviklingen. Jeg er veldig glad for at Senterpartiet
fant ikke å kunne være med på denne merknaden, for det
betyr at Senterpartiet har et noe mer nyansert syn. Skal vi
løse de store utfordringene vi har innenfor skole, barne­
hager, kollektivtrafikk, må vi ha ledige hender for å løse
disse velferdsoppgavene. Her velger Kristelig Folkeparti
å gå sammen med høyresiden om at offentlig sektors
vekst skal begrenses. Dette er altså et fundamentalt syn
på hvordan framtiden skal være, og min utfordring til re­
presentanten fra Kristelig Folkeparti er hva hun måtte
mene om denne betraktning.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Fyrst vil eg
oppfordra Øystein Djupedal til å høyra etter kva eg òg
seier, og ikkje berre på kva alle andre seier om kva
Kristeleg Folkeparti vil. Det er ganske viktig når ein skal
vurdera kva tankar Kristeleg Folkeparti har om regje­
ringssamarbeid. Djupedal kan vera trygg på at om ikkje
Høgre tok replikk på Kristeleg Folkeparti, kjem i alle fall
Kristeleg Folkeparti til å ta replikk på Høgre.
Så til spørsmålet om skilnaden på dei tre sentrumspar­
tia. Sjølvsagt, det er tre forskjellige parti, og vi har noko
ulik politikk på enkelte område. Men i ein viss periode
verka det som om det var større semje mellom dei tre
sentrumspartia enn det var innan Arbeidarpartiet. Vi har
vist gjennom to og eit halvt år at vi har klart å koma fram
til semje sjølv om vi har hatt tre forskjellige program å gå
ut frå. Djupedal nemnde tre område der vi er ueinige,
men eg er sikker på at vi skal klara å bli einige der òg.
Så har eg lyst til å minna Djupedal om at det står ikkje
at offentleg sektor skal veksa mindre. Det står at det skal
vera ein balanse. Det står «over tid», «en målsetting at
veksten i offentlig sektor over tid ikke skal være høyere
enn veksten i verdiskapingen i Fastlands­Norge.» Kvifor
er vi med på ein slik merknad? Jo, dersom vi skal ha hen­
der som skal legga grunnlaget for at vi i neste omgang
skal ha høve til å satsa på skule, på infrastruktur, på hel­
se, må vi ha nokon som skaper verdiane. I dag har vi det
litt lettvint. Vi har eit stort oljefond, og det er freistande å
bruka det. Men dersom vi tenkjer framtidsretta, må vi òg
ha ledige hender for privat sektor som kan vera med på å
skapa verdiar som igjen skal trygga velferdssamfunnet.
Dersom ein les denne merknaden litt grundigare, ser ein
at det står at det skal vera ein balanse, det skal vera over
tid. Det er ikkje snakk om at vi kvart einaste år må gjera
opp ein rekneskap, der den offentlege sektor ikkje skal
stiga meir enn den private.
Men det eg òg har lyst til å nemna (presidenten klub­
bar) -- dersom eg hadde hatt tid!
Grethe G. Fossum (A): Et annet viktig politikkområ­
de for Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er familie­
politikken, og vi er, begge partiene, enige om at det er
viktig å tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig
som begge foreldrene har mulighet til å delta i yrkeslivet.
Jeg understreker begge, fordi både norsk og internasjonal
forskning viser at det trengs en aktiv politikk for å oppnå
at begge deltar.
Evalueringen av kontantstøtten foreligger, og den vi­
ser følgende: Mor er riktignok sammen med barna mer --
1 œ time mer pr. uke -- til en kostnad av 3 milliarder kr.
Og far jobber like mye, eller kanskje mer. Kontantstøtten
har dermed blitt en morsordning og har ført til ulikheter
mellom fedres og mødres yrkesaktive liv. Da kontant­
støtteordningen ble innført -- riktignok med en hørings­
frist på tre uker, det er halvparten i forhold til det man nå
beskylder Regjeringen for å gjøre når det gjelder syke­
husreformen, det er tross alt seks ukers høringsfrist der --
ble den daværende statsråden advart mot likestillingspro­
blematikken, minoritetsproblemer, sosialklientenes pro­
blemer og barnehageutbyggingen. Og evalueringen lig­
ger der.
Har Kristelig Folkeparti tenkt å gjøre noen som helst
slags forandringer i forhold til kontantstøtten? Og hvor­
for er det slik at man ved foreldrepermisjonen kan bruke
tvang på fedrene? Hvorfor kan man ikke bruke tvang når
det gjelder kontantstøtten, for å få fedrene til å bruke mer
tid sammen med barna? Jeg skulle like å vite forskjellen
på de to tingene.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Grethe G. Fossum
seier her, som eg har høyrt frå Arbeidarpartiet veldig
mange gonger, at foreldra brukar berre 1 œ time meir
saman med borna sine. Eg har prøvd å seia nokre gonger
at måten å rekna ut på er ganske spesiell, fordi veldig
mange av dei som er med i dette reknestykket, har vore
heime heile tida allereie i utgangspunktet. Så dersom ein
skal ha den reelle veksten av tid mellom foreldre og born,
må ein berre dela det på dei som har endra åtferd og bru­
kar mindre tid i arbeidslivet enn det dei gjorde før. Då får
ein langt fleire timar enn den halvannan timen.
Så er eg einig med Grethe G. Fossum i at fedrane
ikkje akkurat har imponert, men det hadde eg faktisk
ikkje venta meg. Det vart åtvara i høyringsrundane om at
dette ikkje var eit likestillingsgrep. Eg sa då ganske klart
at kontantstøtta ikkje er eit likestillingsgrep, det er eit
grep for at foreldra skal få meir tid med borna sine.
Vi i Kristeleg Folkeparti ynskjer å peika på at vi kan
ta andre grep for å fremma likestillinga, og då vil vi job­
ba for at vi skal auka fedrekvoten når det gjeld foreldre­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3003
permisjon. Eg trur at det viktigaste grepet for å betra ba­
lansen mellom kven som er mest heime med borna sine
når dei er små, er lønsproblematikken. For så lenge mor
tener mykje mindre enn far, vil mødrene bruka meir tid
heime enn fedrane. I dei familiane der mor og far har om­
trent same utdanningsnivået og omtrent same løna, viser
faktisk ein del undersøkingar at då brukar dei òg mykje
meir lik tid saman med borna sine enn i familiar der det
er stor skilnad mellom mor og far si inntekt.
Det viktige grepet som vi då vil invitera Grethe G.
Fossum til, er at vi kan sjå på likestillingslova og kanskje
gjera betre grep enn det statsråden har foreslått i endring
av likestillingslova til no, for å få likelønsdebatten på ba­
nen, for då vil vi òg kunna syta for at fordeling av tid
mellom born og far blir noko betre enn det er i dag. Eg
trur vi er heilt einige i det biletet som Grethe G. Fossum
teikna. Vi er ikkje fornøgde med resultatet -- heller ikkje eg.
Kristin Halvorsen (SV): Det er jo mange ting som
kunne sies om kontantstøtten. Det som jeg synes er mest
synd med den, er at man har brukt 3 milliarder kr pr. år
til en reform som gir så lite konstruktive resultater for
unger, og at de pengene kunne vært brukt mye bedre,
f.eks. på å sette ned barnehageprisene og sikre barnehage­
tilbud til alle barn.
Nå er jo dette et tema som er stadig mer interessant,
for et av de spørsmålene som stortingsvalget dreier seg
om, er om man overhodet skal røre kontantstøtten, eller
redusere den, slik Senterpartiet har vedtatt på sitt lands­
møte, eller om den skal videreføres akkurat sånn som nå,
med de kostnadene det har i form av manglende innsats
for skole og barnehage på den andre siden.
Nå sier Valgerd Svarstad Haugland at det er ulik poli­
tikk på enkelte områder. Men den mye omtalte merkna­
den i Innst. S. nr. 229 viser jo en retning på samfunnsut­
viklingen. Vi kan bare ta for oss noen av de utfordringe­
ne vi står overfor. Vi har altså en eldrebølge på gang i
Norge, og nå vet vi at eldrereformen i veldig stor grad
har vært en boligreform. Vi trenger omsorgspersoner
som kan utføre tjenestene for de eldre framover; det
kommer til å avgjøre kvaliteten. Og det betyr én ting: Det
trengs flere hender, det trengs flere ansatte. Og hva er det
politiske valget, skal det skje i offentlig sektor, eller skal
det skje i privat sektor? På samme måte kommer man til
å se det også når det gjelder barneomsorgen.
Jeg leste det brevet som Senterpartiet hadde sendt til
LO­kongressen, hvor Senterpartiet påpekte at slektskapet
mellom LO og Senterpartiet var mye større enn mellom
Arbeiderpartiets ledelse og LO­kongressen. Men her dras
det jo opp et nytt tema, nemlig privatisering og konkur­
ranseutsetting. Hvordan skal vi løse de omsorgsoppgave­
ne som ligger foran oss? Er det sånn at denne merknaden
er å forstå slik at betydelige deler av helt nødvendige om­
sorgsoppgaver må utføres i privat regi, hvis ikke rokkes
balansen som Kristelig Folkeparti synes er så ekstremt
viktig?
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Ein av dei tinga
som evalueringa av kontantstøtta viser, og som eg faktisk
hadde vona Kristin Halvorsen kunne vore glad for, er at
det er eit av dei mest utjamnande tiltaka som er foreslått
og innført. Gamle SV­politikarar har skrive ein del kro­
nikkar om det. Eg synest det er bra. Dei som har minst,
får relativt mest, og dei som har mest, får altså relativt
minst. Så den utjamnande effekten har vore mykje betre
enn ved mange av dei andre tiltaka som ein kan retta mot
småbarnsforeldra. Når det gjeld reknestykket her, at
3 milliardar kr blir brukt på nesten ingenting, er det gans­
ke lettvint, men eg trur eg vil koma tilbake til det lite
grann seinare.
Eg veit òg at for SV tener det best at vi har eit bilete
av at Senterpartiet ligg nærare Arbeidarpartiet og SV enn
sentrum. Det biletet prøvde Øystein Djupedal å skapa i
sin replikk til meg. Det biletet prøver no Kristin Halvor­
sen òg å skapa, og det biletet høyrer eg at Kristin Halvor­
sen prøver å skapa kvar gong ho er med i ein TV­debatt.
Det må vi berre leva med. Senterpartiet har valt Venstre
og Kristeleg Folkeparti. Kristeleg Folkeparti har valt dei
to andre sentrumspartia, og det er vårt valalternativ. Det
som blir litt frustrerande, er når alle andre snakkar om det
alle andre seier om oss. Men lytt sjølve etter kva vi seier
og les òg kva som står i innstillinga i forhold til ting vi er
einige om. Vi har altså vist i 2 œ år at vi klarar å koma
fram til semje, og vi har òg stort sett vore einige om det
meste etter at vi gjekk ut av regjering.
Når det gjeld den merknaden som ein har tatt opp nok­
re gonger i replikkvekslinga, så er det viktig å satsa på
skule, på infrastruktur, på helse og på alt dette. Om vi
skal ha råd til å gjera det òg i framtida, så er det viktig at
vi legg til rette for at næringslivet skal kunna skapa ver­
diar. Difor har vi vore med på denne merknaden. Den er
balansert, men den viser ei retning. Det inneber ikkje at
vi skal bruka rein matematikk kvart einaste år, men den
viser at vi òg ynskjer eit næringsliv som skal skapa
grunnlag for at vi skal kunna byggja vidare på velferds­
samfunnet.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.
Siv Jensen (Frp): Det er grunn til å ta avstand fra Re­
gjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi
som kommer til syne i langtidsprogrammet. Stoltenberg­
regjeringen legger opp til at vi bør ha lav økonomisk
vekst de nærmeste årene. Og det følger godt i sporet til
den forrige arbeiderpartiregjeringen, som også la opp til
svært lav økonomisk vekst langt inn i dette århundret.
Hvis en slik lav vekstbane blir realisert, vil Norge gå fra
å være et av verdens rikeste land, målt i bruttonasjonal­
produkt pr. innbygger, til å havne på jumboplass i
OECD­sammenheng.
Ifølge OECDs rapport om norsk økonomi, som ble of­
fentliggjort i februar, var Norge i 1999 det tredje rikeste
landet i OECD­området. Hvis vi gjør et lite eksperiment
og sammenlikner veksten i norsk økonomi med veksten i
meksikansk økonomi, og legger til grunn en vekst i den
meksikanske økonomien på 3,5 pst., vil altså Mexico gå
forbi Norge, med den planen som ligger i langtidspro­
grammet. Det er et paradoks at Regjeringen legger opp

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3004
en politikk hvor vekst i norsk økonomi ikke er viktig.
Det er nødvendig med en finanspolitikk som legger til
rette for økt økonomisk vekst. Det betyr en politikk for
tilbudssiden i økonomien som igjen fører til økt vekst i
bruttonasjonalproduktet.
Høyere vekst betyr økte private og økte offentlige for­
bruksmuligheter, som igjen vil gi folk flest et høyere vel­
ferdsnivå. Og et høyere velferdsnivå vil synliggjøres
gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene
og et langt bedre offentlig tjenestetilbud. Derfor er det
uansvarlig av Regjeringen ikke å snu den negative tren­
den vi nå er inne i. Regjeringen legger fortsatt altfor mye
vekt på budsjettbalansen. Den legger altfor mye vekt på
hvordan budsjettet virker på etterspørselen. Og det er en
for ensidig fokusering på etterspørselssiden, og ikke
minst på rammevilkårene for den tradisjonelle fastlands­
industrien.
Økonomisk vekst fremmes av en politikk som stimu­
lerer folk til å arbeide, av en politikk som gjør at produk­
tiviteten øker. Og det får vi kun til ved å legge til rette for
økte investeringer i norsk økonomi, slik at den kapitalen
og arbeidskraften som er tilgjengelig, brukes på en mer
effektiv måte. Mange studier, mange rapporter, viser at
det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn
av politisk styrt sløsing med ressurser.
Det er etter Fremskrittspartiets syn helt nødvendig å
legge om veksttakten i norsk økonomi sånn at vi klarer å
oppnå en vekstrate på minst 2,1 pst. frem til 2050. Her
legger altså Regjeringen opp til en gjennomsnittlig vekst
i bruttonasjonalproduktet pr. år på én skarve prosent, vel
vitende om hvilke gevinster en høyere veksttakt vil gi
norsk økonomi -- grunnlag for vekst, grunnlag for vel­
stand, grunnlag for at folk flest får et bedre utgangs­
punkt.
Regjeringens langtidsprogram betyr også at vi i løpet
av svært kort tid vil bli forbigått av vårt naboland Sverige.
I 1997 var Sveriges bruttonasjonalprodukt pr. inn­
bygger 76 pst. av Norges. Og hvis Sverige klarer å reali­
sere en relativt normal vekstbane i årene fremover, vil
altså Sverige gå kraftig forbi Norge i løpet av en 20 års
tid.
Stoltenberg­regjeringen tror altså ikke at norsk økono­
mi kan vokse ytterligere uten at vi får økt inflasjon og
dermed også økte renter. Fremskrittspartiet tror at man er
nødt til å fokusere mer på produktivitetsforbedringer, på
økt sysselsetting -- gjennom både kortsiktige og langsik­
tige virkemidler. Det betyr også i større grad langsiktige,
men gode, stabile rammebetingelser for norsk nærings­
liv. Vi er inne i en ond sirkel, hvor skattene og avgiftene
går opp, noe som danner grunnlaget for sterkere press i
lønnsdannelsen. Den onde sirkelen klarer vi ikke å bryte
med mindre vi gjør noe fundamentalt med hele skatte­ og
avgiftssystemet i landet. Hvis det er slik, som for så vidt
alle partiene ser ut til å være enige om, at noe av det man
frykter mest, er lønnsveksten, fordi det kanskje er den
faktoren som bidrar mest til å svekke norsk næringslivs
konkurransekraft i forhold til utlandet, hvorfor fortsetter
man da med den samme medisinen, som åpenbart ikke
virker inn på sykdommen som er anvist?
Vi er inne i en dyptgripende endring i hele samfunns­
strukturen. Den er faktisk like dyptgripende som det vi
gikk gjennom i fremveksten av industrialismen. Men det
er et økende misforhold mellom de utfordringene vi har,
og de løsningene som blir skissert fra Regjeringens side.
Da Stoltenberg­regjeringen tiltrådte, var hovedsaken for
Regjeringen å foreta en fornyelse av offentlig sektor. Re­
gjeringen påpekte gang på gang, og gjør det for så vidt
ennå, at omstilling er avgjørende for at den offentlige
sektor skal levere gode velferdsløsninger i tiden frem­
over. Jeg er helt enig i at fornyelse av offentlig sektor er
en av de viktigste oppgavene en regjering kan ta fatt på.
Knapt noe land i den vestlige verden har et så stort poten­
sial til å rasjonalisere offentlig sektor som Norge. I løpet
av det året Regjeringen nå har sittet, burde den ha kom­
met med forslag på en rekke områder. Den burde ha
kommet med forslag om å konkurranseutsette store deler
av statlig virksomhet, forslag om å avvikle fylkeskom­
munen, om å forenkle det offentlige regelverket, om å
selge statlig eiendom og om å gjennomgå muligheten for
å rasjonalisere ulike statlige og kommunale oppgaver. I
stedet ser vi total unnfallenhet og total mangel på vilje
til å realisere alle de ord som Regjeringen har brukt siden
den tiltrådte. Som om ikke det er nok, har man nå en full­
god mulighet til virkelig å foreta et av de viktigste grepe­
ne for å vise at man ønsker å effektivisere offentlig sek­
tor, og det kan man gjøre gjennom helsereformen. Når
staten overtar ansvaret for de statlige sykehusene, sitter
fylkeskommunen igjen med omtrent ingen oppgaver.
Den naturlige oppfølgingen av det ville være å avvikle
fylkeskommunen som forvaltningsledd. Men hva gjør
Regjeringen? Til tross for at Regjeringen snakker varmt
om behovet for omstilling, effektivisering, rasjonalise­
ring og fornyelse, går altså statsråden ut og leter etter nye
oppgaver å tilføre den samme fylkeskommunen bare for­
di den skal bestå. Det bærer ikke bud om vilje fra Regje­
ringens side til faktisk å følge opp det den nå har hamret
inn i hodene på oss alle sammen det siste året, om å for­
nye offentlig sektor.
Det er et paradoks at de områdene hvor vi vil tjene
mest på å investere i i dag, er de områdene Regjeringen
satser absolutt minst på. I første rekke gjelder dette infra­
strukturinvesteringer. Kostnadene både for næringsliv og
for familiene vil gå dramatisk ned som følge av at vi får
en mer effektiv infrastruktur. Likevel er det et område
Regjeringen overhodet ikke satser på. Gjennom langtids­
programmet er det veldig vanskelig å spore en særlig
omfattende og utstrakt vilje til å komme med en kraftig
opptrapping av investeringene til infrastruktur i Norge.
Så til pengepolitikken. Det ble sagt av Dag Terje
Andersen i hans hovedinnlegg at det ikke ble noen drama­
tikk i markedet da Regjeringen varslet omleggingen av
pengepolitikken. Det er heller ikke så veldig rart. For til
tross for at Regjeringen later som om det har vært ført en
pengepolitikk for å holde kronekursen mest mulig stabil i
forhold til euroen, har de facto sentralbanksjefen lagt opp
pengepolitikken for lenge siden. Alle signaler og alt Sen­
tralbanken har gjort i forhold til å styre rentene og penge­
politikken, har nettopp vært basert på lav og stabil infla­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3005
sjon. Det at Regjeringen plutselig oppfatter at det er uttalt
politikk fra Sentralbanken, og legger opp til å endre valuta­
forskriften i takt med det, får selvsagt ingen dramatiske
konsekvenser i et marked som for lenge siden har oppfat­
tet at det er slik pengepolitikken er.
Hovedproblemet både med langtidsprogrammet og
andre meldinger som kommer fra Regjeringen, er at man
har en regjering som ynder å gjøre minst mulig, men
samtidig gjøre det den kan for å opprettholde regjerings­
makten. Det blir det ikke vekst av, og det blir heller in­
gen endringer som fører til at folk flest får det bedre i
Norge.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Erik Dalheim (A): Tilbake til hverdagen. Det går så
det suser i dette landet. Så å si alle som ønsker det, er i
jobb. Utfordringen er å holde balanse i økonomien slik at
renten ikke går opp. I denne situasjonen fortsetter Frem­
skrittspartiet å pøse på med penger i skattelette som om
det skulle være mulig å oppheve de økonomiske tyngde­
lover. Fremskrittspartiet gir skattelettelser og avgiftslet­
telser i størrelse bortimot 40 milliarder kr årlig, skattelet­
telser som først og fremst kommer dem som har mye fra
før, til gode. Samtidig rapper de penger bl.a. fra syke og
svake ved å innføre egenandeler for å være syk i hvert
fall i størrelsesorden 3 000--4 000 mill. kr i året.
Jeg forstår godt at en slik politikk kan være salgbar
overfor dem som eksempelvis tjener 1 mill. kr, og som
får 100 000 kr i skattelettelse av Fremskrittspartiet ved at
toppskatten fjernes. Men hvordan kan Siv Jensen og
Fremskrittspartiet forsvare ytterligere egenandelutvidel­
se, sett i forhold til hva nedbyggingen av spleisingen på
skole, helse og omsorg og økt rente vil bety, f.eks. for sli­
ke som jeg kjenner -- ei småbarnsmor i kassa på ICA,
som tjener 200 000 kr? Det er liksom litt besnærende det
å redusere skatter og sånn. Men for vanlige folk er det
slik at det å spleise på kostnadene, som er litt varierende
gjennom et liv, er ikke så dumt. Når man i den sammen­
heng går gjennom Fremskrittspartiets regnestykker, er
det dramatisk å se hvem som får mer og hvem som får
mindre.
Siv Jensen (Frp): Først må jeg si at jeg overhodet
ikke forstår spørsmålet fra representanten Dalheim. Det
hørtes ut som om replikken burde vært stilt til Høyre og
ikke til Fremskrittspartiet, da det fortrinnsvis er Høyre
som er opptatt av, mye mer enn Fremskrittspartiet, å fjer­
ne toppskatten i skattesystemet. Fremskrittspartiet har
gjennom hele denne fireårsperioden i mesteparten av
sine skatteletteforslag vært opptatt av dem med de lavere
og midlere inntektene nettopp fordi det er den sikreste
måten man kan løfte opp dem som har det aller vanske­
ligst fra før.
Når representanten Dalheim henviser til småbarns­
moren i kassa på ICA, så burde kanskje representanten
Dalheim tenke over hvilke konsekvenser det vil ha for
henne, med hennes lave inntekt, at Arbeiderpartiet får
flertall i Stortinget for å øke nettopp elavgiften, som altså
fører til at hun får mindre penger igjen fordi hun må betale
mer i strømregning. Det er usosialt. Den samme små­
barnsmoren får også problemer hvis hun skal kjøpe seg
bil -- hvis hun i det hele tatt har råd til det -- for å frakte
sine dyrebare barn rundt, med alle de forslag til avgiftsøk­
ninger som Dalheim og hans parti går inn for. Den sam­
me småbarnsmoren får tilsvarende store problemer hver
gang Arbeiderpartiet øker egenandelene i helsevesenet,
hver gang Arbeiderpartiet øker egenandelene for kjøp av
medisiner på blå resept. Den samme småbarnsmoren får
også problemer, kanskje ikke nå, men senere, fordi Ar­
beiderpartiet skaper flertall i Stortinget for gjennomgåen­
de å underregulere grunnbeløpet i pensjonen. Og hvis
Erik Dalheim mener at det er en sosialpolitikk som bidrar
til å jevne ut forskjellene mellom de som har mye og de
som har lite, da lurer jeg på hvor dette kommer til å ende.
For det er nettopp denne politikken som Arbeiderpartiet
har representert gjennom hele etterkrigstiden, som har
ført til økte forskjeller, og som har ført til at folk sliter
med å få endene til å møtes, og derfor er det også grunn­
lag for et totalt skifte i politikken.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): For oss i Kristeleg Folke­
parti er det viktig å ha eit samfunn som er prega av nær­
leik bl.a. mellom publikum og avgjerdstakar. Me meiner
at det skaper både tryggleik, interesse og medansvar og
er utviklande for ekte demokratiske prosessar.
Det er mange eksempel på at velmeinte samordnings­
tiltak og rasjonaliseringsprosessar både i offentleg sek­
tor og i privat næringsliv har enda med stort byråkrati og
ein større avstand mellom ulike partar. Her er det nemleg
sterke mekanismar som verkar, og utan aktive mottiltak
kan veldig lett rasjonaliseringseffekten forsvinna og ver­
ta til det motsette.
Framstegspartiet seier ein god del om innsparing som
følgje av ei eventuell avvikling og oppgåveoverføring frå
fylkeskommunen. Men eg finn ikkje noka drøfting av
korleis dei skal hindra det eg nett nemnde. Og då vert
mitt eine spørsmål: Kva slags grep har Framstegspartiet
tenkt å bruka, slik at desse sterke mekanismane endå ein
gong ikkje skal få fritt spelerom, dersom Framstegsparti­
et sitt mål om avvikling av fylkeskommunen skulle få
gjennomslag?
Vidare meiner me i Kristeleg Folkeparti at ein aktiv
distriktspolitikk er nødvendig for å ta vare på vekst og ut­
vikling, for å sikra mangfald og for å vidareutvikla det
nødvendige gjensidige avhengigheitsforholdet som fak­
tisk eksisterer mellom by og distrikt. Derfor prøvde eg
med interesse å finna ut kva Framstegspartiet meinte om
sin distriktspolitikk, men det var litt vanskeleg. For under
kapitlet om dette temaet i innstillinga til langtidspro­
grammet viser Framstegspartiet til omtale i fraksjons­
merknaden, men då eg såg etter der, fann eg ikkje noko.
Så mitt spørsmål vert då: Når det gjeld distriktspolitikken
til Framstegspartiet, er den overlaten til kreftene sitt frie
spel, eller har Framstegspartiet ein distriktspolitikk?
Siv Jensen (Frp): Først til dette med å avvikle fylkes­
kommunen. Jeg forstår ikke at det skulle føre til mindre

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3006
byråkrati hvis vi opprettholder fylkeskommunen, for det
er åpenbart det Kristelig Folkeparti legger opp til. Det
som derimot skjer hvis vi fjerner et forvaltningsledd som
overhodet ikke bidrar til annet enn å være en betydelig
kostnad for det norske samfunnet totalt sett, er at vi kan
overføre noen oppgaver til kommunene, andre oppgaver
til staten. Det har to fordeler. Den ene store fordelen er at
vi gjennom de grepene styrker kommunenes selvråderett,
styrker kommunenes direkte kontakt med innbyggerne
og styrker kommunenes rett til å avgjøre flere oppgaver
på vegne av innbyggerne i kommunene. Det burde også
Kristelig Folkeparti være enig i. Den andre fordelen ved
å overføre en del av de oppgavene som i dag tilligger fylkes­
kommunen, til staten, er at innbyggerne over hele landet
får tilgang til de samme tjenestene, det samme tilbudet,
uavhengig av hvor de bor. Det burde også Kristelig
Folkeparti være enig i, særlig med tanke på det neste
spørsmålet som ble stilt, om en aktiv distriktspolitikk.
Jeg mener at Fremskrittspartiet fører en svært aktiv
distriktspolitikk gjennom å legge forholdene til rette for
at folk skal kunne bo i hele landet. Men det betyr at man
må skape infrastruktur som gjør det mulig å bli boende,
at man lar bedriftene som skaper verdier rundt omkring i
distriktene, få beholde mer av verdiskapingen sin sånn at
de kan styrke sine vekstmuligheter, styrke arbeidsplasse­
ne, skape flere arbeidsplasser, og igjen øke verdiskapin­
gen i det norske samfunnet totalt sett. Det er altså ikke
sånn at en aktiv distriktspolitikk ene og alene detter ned i
landbrukspolitiske løsninger. Det dreier seg om å la folk
få lov til å bestemme mer over sin egen hverdag. Det
dreier seg om å ha tro på at folk faktisk bor der hvor de
har lyst til å bo. Men da skal vi bidra gjennom politiske
løsninger, gjennom infrastruktur, gjennom skatter og av­
gifter og gjennom sterke bedrifter.
Børge Brende (H): Først må jeg si at jeg er litt over­
rasket over at representanten Siv Jensen brakte Høyre inn
i replikkordskiftet med Erik Dalheim, der han tok opp
spørsmålet om den sosiale profilen i Fremskrittspartiets
skatteløfter. I Fremskrittspartiets nylig vedtatte stortings­
valgprogram er det vedtatt flat skatt. Høyre står for flate­
re skatt. Mitt spørsmål til Siv Jensen er: Hvordan kan
man greie å unngå at de som betaler mest skatt, også får
de største skattelettelsene i et system med flat skatt?
Fremskrittspartiet har satt seg selv på sidelinjen under
behandlingen av langtidsprogrammet ved å samle alt de
mener, bakerst, slik at ingen andre kan slutte seg til det.
Tidligere har man vært opptatt av -- og i alle fall forsøkt --
å få flertall. Det er man åpenbart ikke lenger.
Jeg har studert Fremskrittspartiets synspunkter, og jeg
må innrømme at jeg er litt forvirret. Fremskrittspartiet
har et avsnitt bakerst i «lefsa» som de kaller «Finanspoli­
tikk -- Tæring etter næring». Her står det:
«Offentlig virksomhet må avkreves balanse mellom
utgifter og inntekter.»
Videre står det at man vil «redusere det offentliges an­
del av bruttonasjonalproduktet». Betyr det at Frem­
skrittspartiet ikke lenger vil bruke oljepenger? For der­
som det offentliges andel av BNP skal reduseres, kan
man ikke sette ned skatter og avgifter uten å bruke olje­
penger. Eller betyr det at Fremskrittspartiet regner olje­
inntektene inn blant offentlige inntekter, og dermed me­
ner at de offentlige utgiftene kan være like store som olje­
inntektene og skatteinntektene til sammen? Hvordan vil
i så fall det henge sammen med Fremskrittspartiets mål
om at offentlig sektor skal blir mindre? Det er jeg spent
på å få høre. Eller er det slik at Fremskrittspartiet både
vil ha en større og en mindre offentlig sektor -- på én
gang? Er det kanskje slik at Fremskrittspartiet både vil
og ikke vil bruke mer oljepenger?
Siv Jensen (Frp): Det var mange spørsmål. Jeg skal
prøve å rekke gjennom alle.
Først til spørsmålet om flat skatt. Børge Brende bør
nok lese vårt nylig vedtatte program bedre, for det står
ikke -- og Fremskrittspartiet har ikke vedtatt -- at vi vil ha
flat skatt. Vi har derimot tatt til orde for flatere skatt.
Grunnen til det er at vi ønsker et system med betydelige
bunnfradrag, nettopp for å sikre dem med lavere og mid­
lere inntekter. Men det er klart at det vil være mange av­
grensningsproblemer ved en omlegging av skattesyste­
met. Den aller viktigste grunnen til at man skal legge om
skattesystemet, er at det skal virke mer effektivt: Vi skal
styre kronene dit de vil gi mest av seg, og samtidig sørge
for at det har en viss omfordelingseffekt. Det er nødven­
dig.
Så til det lille sidesporet at vi tilsynelatende har satt
oss på sidelinjen ved å samle alle våre merknader bak­
erst. Jeg vil minne representanten Brende om at dette
ikke var noe Fremskrittspartiet foreslo i behandlingen av
langtidsprogrammet. Det var sentrumspartiene som ikke
ville ha tilslutning fra noen partier til sine merknader,
uavhengig av om de kunne få flertall for dem eller ikke,
og det torpederte for så vidt all mulighet i behandlingen
av langtidsprogrammet til å skape varierende flertall for
ulike standpunkter. Jeg har registrert at samtlige partier
har fulgt det opp. Derfor undrer jeg meg noe over den
skarpe kritikken på akkurat det området.
Så til det offentliges andel av bruttonasjonalprodukt.
Fremskrittspartiet er opptatt av å redusere offentlig sek­
tor over tid, særlig for å bidra til en mer effektiv ressurs­
bruk. Men det betyr ikke at staten og offentlig sektor som
sådan ikke skal ha hovedansvaret for de områder Frem­
skrittspartiet har definert som kjerneoppgaver, dvs. de
oppgaver som er årsaken til at vi krever inn skatter og av­
gifter -- f.eks. bygging av veier, et godt og likt skoletil­
bud over hele landet, helsetjenester som er troverdige, og
som ikke gir oss køer, osv. -- for vi ønsker en felles finan­
sieringsplattform.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Framstegspartiet har
levert ein omfattande merknad til langtidsprogrammet.
Noregs forhold til EU er ikkje vurdert, med eit unn­
tak: Støtte til at Noreg deltar aktivt i «EUs arbeid på
støyfeltet». Kanskje har det å gjera med at Carl I. Hagen
ikkje ynskjer støy om dette spørsmålet i neste periode.
Han har sagt at han meiner det ikkje er nødvendig å reisa
spørsmålet om norsk EU­medlemskap i komande stor­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3007
tingsperiode. Framstegspartiet sine representantar vil like­
vel no måtta ta stilling til eit grunnlovsforslag frå Høgre,
der målet er å gjera det lettare å melda Noreg inn i EU.
Mitt fyrste spørsmål er: Vil Siv Jensen støtta eit slikt for­
slag?
Mitt neste spørsmål går direkte på innleiinga i Fram­
stegspartiet sin merknad. Her legg partiet opp til ei hyl­
ling av marknadsøkonomien og den internasjonale fri­
handelen, samtidig som ein seier klart ifrå om at spesielle
tiltak som tek vare på produksjonen i vårt eige land, skal
vekk. Framstegspartiet går altså langt i det å fjerna seg
frå den korrigeringa av marknadskreftene som mange
meiner er heilt nødvendig for å ta vare på folkestyret,
miljøet og fordelinga. Inneber denne framstillinga, som
minner svært mykje om grunnhaldningane i EU, at Fram­
stegspartiet eigentleg meiner at Noreg burde vore med­
lem av EU?
Siv Jensen (Frp): Jeg opplever at representanten
Meltveit Kleppa blander sammen to ganske sentrale for­
hold. For det ene spørsmålet hun reiser, gjelder Frem­
skrittspartiets syn på et eventuelt norsk medlemskap i
EU, og der har Fremskrittspartiet tatt et klart valg, ikke
minst fordi vi gjennom siste folkeavstemning hadde et
klart nei­flertall i Norge. Det har vi respekt for, ikke
minst fordi vi ønsker bindende folkeavstemninger om så
sentrale spørsmål -- at de skal avgjøres av folket og ikke
av denne salen. Det betyr at vi må ha respekt for det den­
ne befolkningen faktisk gir uttrykk for, over litt lengre tid
enn det man altså legger opp til ved å reise en ny EU­de­
batt. Vi vet hvor mye EU­debatten splitter det norske
folk. Vi vet at den splitter familier, og vi vet at den split­
ter folk på arbeidsplassene. Vi har altså ikke på noe tids­
punkt ønsket å reise en ny EU­debatt. Derfor er jeg litt
forundret over at det spørsmålet kommer til Fremskritts­
partiet. Fremskrittspartiet har jo nesten vært klarere enn
Senterpartiet når det gjelder å respektere folkemeningen
og synet på et norsk EU­medlemskap.
Så til det andre spørsmålet: Det at Fremskrittspartiet
arbeider for økt frihandel og et velfungerende markeds­
økonomisk system, betyr at vi ønsker å legge forholdene
til rette for at norske bedrifter skal være konkurransedyk­
tige også i forhold til europeiske bedrifter. Det betyr at vi
må føre en økonomisk politikk -- en skatte­ og avgiftspo­
litikk -- som ikke er så totalt forskjellig fra et gjennom­
snitt i EU at det i seg selv skaper en konkurranseulempe
for våre egne bedrifter. Det betyr ikke det samme som å
ønske seg inn i et medlemskap, men det betyr å ta inn­
over seg konsekvensene av det som skjer internasjonalt,
det som skjer fra land til land, og som påvirker konkur­
ransekraften landene imellom. Det som påvirker bedrif­
tenes evne til å overleve i kampen, er hva slags politikk
vi fører i denne sal. Derfor burde også Meltveit Kleppa
være mer opptatt av lavere skatter og avgifter, slik at våre
bedrifter kan overleve over tid.
Øystein Djupedal (SV): Jeg la merke til at skremsels­
bildet for utviklingen av norsk økonomi var at vi om
30 eller 50 år ville ha lavere velstand enn Mexico. Jeg vil
bare si at hvis Mexico virkelig kan komme opp på vårt
nivå i løpet av 30--50 år, tror jeg det er aldeles utmerket
for Mexico, men også for oss.
Det som fikk meg til å ta ordet, og som fikk meg til å
kvekke da jeg leste det, var en lang merknad fra Frem­
skrittspartiet på side 141 i innstillingen om bekymringen
over at norske arbeidstakerorganisasjoner besitter for
stor makt, og at man presser lønningene uten at det er
grunnlag for det. De skriver følgende om dette proble­
met:
«Dette problemet mener Fremskrittspartiet gradvis
må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarke­
det endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt
individuelt.»
I europeisk historie kjenner vi noen få eksempler på at
staten har gått inn og sagt at arbeidstakere og arbeids­
givere ikke skal få lov til å organisere seg fritt. Disse eks­
emplene kjenner vi fra Tyskland og Italia fra mellom­
krigstiden og krigstiden, og vi kjenner dem fra Øst­Europa,
der det heller ikke var organisasjonsfrihet.
Fremskrittspartiet må altså besitte et helt fundamentalt
feil syn på hvordan arbeidsmarkedet faktisk er, eller så
har de et grunnleggende udemokratisk syn på hvordan
man skal få lov til å organisere seg. Det er nemlig slik at
arbeidstakere har lov til å organisere seg -- hvis man vil.
Man har lov til å knytte seg sammen i organisasjoner --
hvis man vil. Man kan inngå tariffavtaler med sin mot­
part -- hvis man vil. Hvis man ikke vil, har man altså en
frihet til det. Dette er ikke et spørsmål som reguleres av
Stortinget. Men det å si at man ønsker at disse lover, dis­
se avtalene som arbeidstakere og arbeidsgivere faktisk
inngår, skal forbys, kjenner vi bare fra Mussolinis Italia,
fra Hitlers Tyskland og fra Stalins Russland. Det betyr at
det kanskje er en åpenbar misforståelse, eller så må re­
presentanten Jensen få oppklare for meg: Mener hun vir­
kelig i fullt alvor at Stortinget skal gripe inn i partenes
frie forhandlingsrett og organisasjonsrett, eller er dette å
forstå som en inkurie? Jeg håper for Jensens del at det er
det siste.
Siv Jensen (Frp): Jeg tror nok at representanten
Djupedal har valgt å lese Fremskrittspartiets merknader
som en viss mann leser en viss bok.
Det er ikke slik at vi ønsker å hindre retten til fri orga­
nisering i Norge. Det har Fremskrittspartiet alltid vært en
tilhenger av, og det kommer vi alltid til å fortsette å være
en tilhenger av. Vi vil heller ikke forby avtaler som inn­
gås mellom parter i arbeidslivet. Det vi derimot har pekt
på, er en del effekter av det sentrale lønnsoppgjøret, altså
den sentrale lønnsdannelse i Norge som har gått over tid,
og som faktisk fører til at store lønnsmottakergrupper i
Norge blir holdt nede.
I tillegg må det også være mulig å se på de lover som
fastsettes av denne salen, og som aktivt bidrar til å regu­
lere arbeidsmarkedet. Det gjelder bl.a. overtidsbestem­
melser, og det gjelder bl.a. hvordan vi regulerer vikar­
tjenester. Der har dette stortinget gjentatte ganger holdt
igjen på de mulighetene til lovendringer som ville bety et
mer fleksibelt arbeidsmarked, og en lovgivning som er

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3008
mer i takt med det folk ønsker. Vi ser en utvikling i ar­
beidsmarkedet nå hvor stadig flere ønsker større fleksibi­
litet, større muligheter til å arbeide på andre tidspunkt
enn det tradisjonelle 8­16­systemet. All lovregulering i
Norge er knyttet opp mot det. Det betyr at skal vi ta kra­
vene om økt fleksibilitet på alvor, må faktisk også lov­
givningen bli mer fleksibel, mer tilpasset de ønskene og
de kravene som er mer og mer gjennomtrengende blant
de fleste arbeidstakere i Norge. Det er faktisk ikke lenger
slik at LOs syn i enhver sammenheng er representativt
for den jevne arbeidstaker.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Odd Roger Enoksen (Sp): La meg starte med å si at
jeg er enig med komitelederen i at vi har et godt utgangs­
punkt for en videre utvikling av velferdssamfunnet. Vi
lever i et av verdens rikeste land. Vi har høy sysselset­
ting, og vi har fortsatt relativt god fordeling mellom ulike
distrikter i landet og mellom innbyggerne.
At det er slik, skyldes selvsagt til dels de rike natur­
ressursene som har skapt grunnlaget for sysselsetting og
økonomisk vekst -- jorden, skogen, fisken, de rike mineral­
ressursene, vannkraften og ikke minst olje og gass.
Men det skyldes også i stor grad forutseende og kloke
politikere, som fikk vedtatt konsesjonslovene for å ta
vare på eierskap til vannkraften, som har forvaltet olje og
gass på en måte som har skapt sysselsetting og høy verdi­
skaping i landet, som har ivaretatt en langsiktig forvalt­
ning av fiskeressursene, og som også opp gjennom tidene
har bidratt til at vi har en rettferdig fordeling og en sterk
offentlig sektor som skal gi alle den samme rett til utdan­
ning, til helsetjenester og omsorg, og ikke minst også en
politikk for å ta hele landet i bruk. På en rekke områder
kan vi imidlertid nå se at en del av dette bildet slår sprek­
ker, og at vi er på vei inn i en ny tid.
Hvilke utfordringer står vi så overfor nå ved begyn­
nelsen av et nytt århundre? Jeg skal begrense meg til å
peke på noen.
En av de grunnleggende utfordringene er selvsagt å ta
vare på det vi har bygd opp, bygge videre på de verdier
og på de styringsmekanismer som har gjort at Norge er et
godt land å bo i, at vi har klart å slå ring om eierskap til
naturressursene, at vi har klart å få til en rettferdig forde­
ling. Her ligger en av de store utfordringene, for vi ser at
i en tid med økt globalisering og økt press på disse sty­
ringsmekanismene slår det sprekker, og flere og flere fal­
ler utenfor.
Vi står også overfor store utfordringer i forhold til
miljøet, og spesielt innenfor klimapolitikken. Vi står
overfor utfordringer i forhold til å sikre at oljeformuen
også kommer framtidige generasjoner til gode, og ikke
minst også, som jeg sier, sikre råderett over naturressur­
sene.
Regjeringen har lagt fram forslag til retningslinjer for
bruk av oljeinntektene og har gjennom media framstilt
dette som en regel for økt bruk av oljepengene. Nå åpner
finansministeren pengesekken, kunne man lese i avisene
da forslaget kom. Den gleden ble kortvarig. Budsjettet i
fjor høst bar bud om at det ikke kunne brukes en krone
mer uten at det ville ødelegge norsk økonomi. Revidert
nasjonalbudsjett, som ble presentert sist fredag, sier det
samme. Om seks måneder, 1. januar 2002, skal det imid­
lertid i henhold til de reglene som nå er lagt fram fra Re­
gjeringens side, være mulig å bruke mer penger. Tro det
den som vil! Det er selvsagt konjunktursituasjonen og
kapasiteten i økonomien som vil komme til å være avgjø­
rende for om Regjeringen legger opp til å bruke mer pen­
ger. Det er et paradoks for mange, og det er vanskelig å
forstå at i en tid hvor landet svømmer over av penger, så
ser man i det daglige rundt seg at ting ikke strekker til, og
at pengene ikke strekker til for å få løst helt selvsagte
oppgaver.
I nyhetene på TV i går kveld kunne vi se en bygd som
nå faktisk hadde vært isolert i flere uker, og som hadde
utsikter til fortsatt å være isolert i flere uker, fordi veien
ikke var kjørbar. Det ville kostet 100 000 kr å utbedre
veien. Staten manglet penger, var svaret, og kunne ikke
gjøre det. Det samme opplever vi på E10 mellom Narvik og
Bjerkvik, hovedfartsåren i nord over til Sverige. Der går
det ukentlig steinras som stenger veien, og som utgjør
fare for liv og helse. Staten har ikke penger. Jeg vil fak­
tisk tro at når vi samtidig ser at det går mer enn 3 000 le­
dige bare i anleggssektoren, vil kostnadene ved ledig­
hetstrygd bare i Nordland være større enn det det koster å
rydde opp i de utfordringene vi her ser.
En av utfordringene vi står overfor i forhold til bruk
av oljefondet, er å gå aktivt inn og bruke oljepenger på
områder hvor det er ledig kapasitet i økonomien, bruke
oljepenger til investeringer i kunnskap, i forskning og
ikke minst i bedrifter som er framtidsrettet, og som vil
være lønnsomme og gi arbeidsplasser og inntekter også i
framtida. Vi må ikke låse oss isolert sett bare til en regel
om å bruke realavkastningen, men vi må gå inn aktivt og
bruke oljefondet på områder der det er rom for det.
Det er stor enighet om at marin sektor, olje og gass,
maritim sektor og IT­næringen vil komme til å bli de vik­
tigste næringene for Norge i framtida. Dette er næringer
hvor storparten av arbeidsplassene vil komme i Distrikts­
Norge. Det trengs derfor en kraftig omlegging av dis­
triktspolitikken for å kunne sikre at vi også i framtida tar
hele landet i bruk, og at vi får tatt ut det verdiskapings­
potensialet som fins i disse næringene.
Det er ingen naturlov som styrer bedrifter og folk mot
sentrale strøk. Bak den sterke sentraliseringen som vi har
sett, ligger det politiske vedtak. Det er mulig å bremse
sentraliseringen, det er også mulig å snu flyttestrømmen,
dersom det er politisk vilje til det. Dessverre har det så
langt vært vanskelig å få en slik politisk vilje etablert.
50 pst. av alle som ble spurt i en bostedsvalgunder­
søkelse som sentrumsregjeringen fikk gjennomført, svarte
at de gjerne kunne tenke seg å bosette seg i Distrikts­
Norge. Arbeid var den viktigste forutsetningen for å kun­
ne gjennomføre det og kunne ta et slikt valg. Det er der­
for en viktig politisk oppgave å sørge for at vi gir folk
mulighet til å bosette seg i alle deler av landet.
En rapport som jeg fikk utarbeidet mens jeg var kom­
munal­ og regionalminister, viser hvordan staten har

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3009
brukt sine investeringer til å forsterke presset i Oslo­
regionen, og dermed også bidratt til å øke sentraliseringen.
Rapporten viste at i 1998 fikk Oslo og Akershus totalt
55 pst. av de statlige investeringene. De andre fylkene
mottok i 1998 andeler av de totale investeringene på un­
der 5 pst. -- samtlige fylker. Utviklingen har gått i den
retning hele det siste tiåret, en større og større andel til
Oslo og Akershus, som har økt sin andel av investeringe­
ne fra 20 pst. i 1989 til altså 55 pst. ti år senere.
Dette er en utvikling som det er nødvendig å gjøre noe
med. Det skyldes ikke bare Gardermoen og Rikshospita­
let, det skyldes også en sentralisering av investeringer på
en rekke andre områder, som delvis har sammenheng
med demografiske endringer og delvis sammenheng med
politiske valg. Derfor er det også nødvendig å ha en aktiv
politikk i forhold til utflytting av statlige arbeidsplasser.
Jeg er glad for at arbeiderpartiregjeringen har fulgt opp
det sentrumsregjeringen satte i gang, nemlig å innføre en
regel om at alle nye statlige arbeidsplasser skal lokalise­
res utenfor Oslo, og at man også har tatt fatt i den rappor­
ten som ble lagt fram av Arbeids­ og administrasjons­
departementet om desentralisering ved hjelp av IKT, hvor
det framgår at 1 000--1 500 arbeidsplasser enkelt kan
flyttes ut av Oslo og være med og skape et grunnlag for
sysselsetting og desentralisering. Dette betyr at det rela­
tivt enkelt og raskt -- og med stor økonomisk gevinst --
kan flyttes ut arbeidsplasser og også bidra til å få et bre­
dere arbeidsmarkedstilbud i alle deler av landet.
Skal vi imidlertid klare å legge til rette for at folk skal
få bo hvor de vil i landet og stimulere til kunnskapsinten­
sive arbeidsplasser i distriktene, må vi også motarbeide
det digitale Forskjells­Norge som Regjeringens politikk
vil føre til. Skal vi skape vekst og utvikling, må den digi­
tale allemannsretten realiseres -- alle i landet må få til­
gang til bredbånd.
Store deler av Distrikts­Norge ligger langt etter i ut­
byggingen av et slikt nødvendig tilbud. Regjeringens
tidsplan for utbygging ser allerede ut til å sprekke. Det er
også store prisforskjeller mellom sentrum og periferi på
tilknytning og bruk av høyhastighetsnett. Det er uaksep­
tabelt at bedrifter og skoler i Distrikts­Norge skal betale
en høyere pris for å benytte seg av ny teknologi enn det
man gjør i sentrale strøk.
Ett resultat av mangel på infrastruktur er at bedrifter
rett og slett ikke tar sjansen på å etablere seg på mindre
steder. Et oppslag i Dagens Næringsliv, basert på en under­
søkelse gjort av konsulentselskapet Byggstrategi, vi­
ser f.eks. at IT­selskapene konsentrerer sine investerin­
ger til Oslo. Utenfor Oslo er IT­selskapenes investeringer
stort sett fraværende, til tross for at vi faktisk kunne ha
sett den motsatte utviklingen dersom vi hadde ført en ak­
tiv politikk for en slik utvikling, og ikke bare latt marke­
det bestemme hvor etableringene skal komme.
Regjeringens landbrukspolitikk er også -- med støtte i
Stortinget -- i ferd med å rive bort grunnlaget for matpro­
duksjon i deler av landet. Vi ser nå at vi har en sterk
bruksnedgang, en akselererende bruksnedgang. De siste
ti årene har det hver dag blitt lagt ned åtte gårdsbruk.
Dette forsterkes nå, og vi ser at Regjeringen dessverre
har med seg et stortingsflertall når man nå arbeider for et
mer EU­likt landbruk. Det er en utvikling som går sin
gang, til tross for at vi det siste halvåret har sett konse­
kvensene av en slik landbrukspolitikk. Vi vil ha trygg
mat, det norske folk vil ha trygg og ren mat, ikke et in­
dustrialisert landbruk basert på stadig større enheter, slik
som Regjeringens og stortingsflertallets politikk vil føre til.
Regjeringen har både i Europa­meldingen og i lang­
tidsprogrammet understreket at Norge må ha handlefri­
het når det gjelder tilknytning til EU, og at Norge til en­
hver tid må vurdere om EØS­avtalen og andre samar­
beidsordninger er tjenlig som redskap for å ivareta
grunnleggende norske interesser. Utenriksministeren har
ved flere anledninger gitt uttrykk for at det ikke kan ute­
lukkes at en ny søknad om norsk EU­medlemskap kan
bli sendt i neste stortingsperiode. På denne bakgrunn og
ut fra det som er sagt her i dag, kan man trekke den kon­
klusjon at vi har et stortingsflertall som fortsatt vil jobbe
for EU­medlemskap, og at det vil være høyst aktuelt å
fremme en søknad i løpet av neste periode.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Erna Solberg (H): Jeg tror at representanten Odd Roger
Enoksen og jeg kan være enige om at det er viktig at vi
utvikler systemene våre i offentlig sektor når det gjelder
endringer og nye reformer, spesielt med henblikk på hvor­
dan de virker i forhold til distriktene og hvordan de virker i
forhold til de mindre kommunene i Norge.
Derfor har jeg lenge vært forbauset over et standpunkt
fra Senterpartiet, som jeg også tok opp med Anne Enger
Lahnstein i gårsdagens fornyelsesdebatt, nemlig spørs­
målet om utvidelse av momskompensasjonen for kom­
munene. Nå er det slik at vi får iverksatt en ny reform fra
1. juli. Den reformen innebærer at en rekke tjenester som
ikke minst småkommunene i Norge må kjøpe inn fra pri­
vate, blir momsbelagt. En rekke store kommuner har råd
til å holde sin egen kommuneadvokat, de har råd til å an­
sette folk for å løse disse problemene, de kjøper mindre
av tjenester, men produserer mer selv. Småkommunene --
og det er en viktig del av deres aktivitet -- etterspør dette
ofte lokalt, og gjør det på en måte som sørger for at det
lokale næringslivet blir mer robust. Men dem vil altså
Senterpartiet nå påføre en merkostnad på 24 pst., noe
som kommer til å medføre at kommunene får dårligere
økonomi fordi man må betale 24 pst. mer for nødvendige
tjenester hvis man skal utrede noe og f.eks. må bruke ad­
vokathjelp for å utrede eiendomsbeskatningen rundt om­
kring i landet. Det er ikke få kroner som har gått med til
det, og slike tjenester vil altså bli belagt med 24 pst. mer
skatt fra 1. juli. Men det er altså en rekke små aktiviteter
her som kan gå dukken fordi det offentlige etter hvert vil
få problemer med å etterspørre dem lokalt ved et så høyt
kostnadsnivå som vi nå vil få, eller vi må velge å ansette
folk selv for å løse disse problemene. Det vil undergrave
det lokale næringslivet.
Mitt spørsmål til Enoksen er: Vil Senterpartiet fortsatt
ikke være med på å innføre en generell momskompensa­
sjon til beste både for distriktene og kommunene?

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3010
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil først få lov til å si
at jeg ville ha sett det som særdeles positivt om Høyre
kunne ha vist den samme omsorg for de små kommunene
også i andre sammenhenger, f.eks. når vi diskuterer inn­
tektssystemet, der Høyre har vært en av de ivrigste pådri­
verne for å få lagt om inntektssystemet til fordel for stør­
re kommuner og vekstkommuner på bekostning av de
minste kommunene og kommuner med nedgang i folke­
tallet. Men la nå det ligge i denne omgang.
Jeg er enig med representanten Solberg i at det faktisk
er nødvendig å se på den type ordninger som represen­
tanten peker på. Det var da også bakgrunnen for at sent­
rumspartiene -- i motsetning til Høyre som valgte å sette
seg på sidelinjen i behandlingen av hele momsreformen i
høst -- ble enig med Arbeiderpartiet om at virkningene av
at det blir innført moms på nye tjenesteområder, skal vur­
deres i forhold til konkurransevridning mellom ulike sek­
torer. Da var det fra vår side tenkt på konkurransevrid­
ning mellom store og små banker, hvor de store bankene
gjerne har ansatt IT­konsulenter selv, mens små banker
kjøper disse tjenestene og dermed også får en kostnad
gjennom moms som de store bankene ikke vil få, på sam­
me måte som representanten Solberg helt riktig peker på,
at små kommuner ofte ikke ansetter -- og heller ikke bør
ansette -- IT­konsulenter, advokater osv., som man i mind­
re grad har behov for, og hvor nettopp kommunens kjøp
av denne type tjenester danner grunnlag for at man også
skal kunne ha selskap i de små kommunene. Jeg ser at de
vurderingene ikke er gjort i det framlegg som Regjerin­
gen har lagt fram for Stortinget, og vi vil selvsagt komme
tilbake til det og drøfte en videre oppfølging av det i for­
bindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.
Torstein Rudihagen (A): Lat meg først seie at det
var veldig mykje av det som representanten Enoksen sa,
som eg er einig i -- det var veldig mykje god sosialdemo­
kratisk politikk i det.
Det er mange som seier at dei ikkje ser forskjell på
partia i Noreg, og det gjer det uklart og er ein del av årsa­
kene til vandringa partia imellom. Men når vi ser på inn­
stillinga til langtidsprogrammet, på budsjettbehandlinga
og for så vidt på den alminnelege politiske debatten, sy­
nest eg at det i alle fall når det gjeld retningar, utkrystalli­
serer seg eit klart skilje mellom høgre­ og venstresida i
norsk politikk. På mange måtar står vi overfor eit verdi­
val, valet mellom å vidareutvikle og vidareføre dei nor­
diske velferdsgoda og det ein kan kalle for den amerikans­
ke modellen, der enkelte i større grad må kjøpe si eiga
velferd.
Enoksen var veldig opptatt av ein sterk offentleg sek­
tor og ei rettferdig fordeling, og eg kunne gjerne tenkt
meg at han presiserte kvar dei står i dette biletet der vi
har ei sterkare polarisering mellom ei høgre og venstre
side i norsk politikk. Vi registrerer jo til dei grader at
både Kristeleg Folkeparti og Venstre nå orienterer seg
meir mot Høgre, sjølv om dei opererer med det som eit
B­alternativ.
Eg vil peike på overfor representanten Enoksen at det
står klart i langtidsprogrammet at vi i Arbeidarpartiet er
opptatt av at fordelinga òg skal gjelde geografisk. Vi er
opptatt av å få til ein betre kommunikasjon over det gans­
ke land for å styrkje kommuneøkonomien, satse på regio­
nale høgskular, regionale helsetenester, regionale utvik­
lingsmiljø og regionsenter for med det å ta heile landet i
bruk, nettopp det som òg Enoksen peikte på. Dette er til­
tak Arbeidarpartiet vil sette i verk nettopp for å sikre bu­
setting, aktivitet og velferd over heile landet. Eg håpar at
Enoksen er einig i det som er Regjeringa sitt langtidspro­
gram på dette området.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er faktisk grunnleg­
gende uenig med representanten Rudihagen i at Kristelig
Folkeparti og Venstre orienterer seg mot Høyre. Tvert
imot, begge partiene har gjennom sine landsmøtevedtak
bekreftet at de står fast på sentrum. Det har de gjort i
motsetning til hva de gjorde vedtak om for fire år siden,
og dermed har de kommet Senterpartiet i møte i synet på
at det fins et selvstendig tredje tyngdepunkt i norsk poli­
tikk, som vi har argumentert for i årtier. Vi har også gjen­
nom regjeringsdeltakelse i lag i to og et halvt år vist at
det er tilfellet og nå også på nytt igjen i utforming av fel­
les merknader til langtidsprogrammet, som viser hva dis­
se partiene står for i fellesskap.
Det er selvsagt riktig at vi har mye felles tankegods
med Arbeiderpartiet på en rekke områder. Det gjelder
ikke minst i fordelingspolitikken og i synet på offentlig
sektor og på bygging av velferdssamfunnet, på samme
måte som vi på andre områder har felles tankegods med
Høyre. Men så er det dessverre slik at på en del av de
sentrale områdene i norsk politikk ser vi at det er nettopp
Arbeiderpartiet og Høyre som står i lag om en utvikling
som går i helt feil retning. Det er nok å nevne gasskraft
og miljøpolitikk, hvor de i hovedsak finner hverandre.
De finner hverandre ikke bare i de enkelte spørsmål, men
på en rekke andre områder. Vi kan nevne landbrukspoli­
tikken, hvor Arbeiderpartiet har nesten blankofullmakt
fra Høyre i denne sal til å gjøre hva som helst. Vi ser her
at vi nå går i retning av et mer EU­likt landbruk, med
sterk bruksnedleggelse og med en utvikling innen nærin­
gen hvor yrkesutøverne etter hvert ikke vil ha en inntekt
til å leve av. Vi ser det i synet på EU­medlemskap, hvor
disse to partiene, begge to, har som mål å få Norge som
EU­medlem og går inn for EU­tilpasning hver eneste
dag. Vi ser det i sykehusreformen, hvor statlig overtakel­
se av sykehus nå gjennomføres med støtte fra høyreparti­
ene. Og vi ser det i forhold til tvangssammenslutning av
kommuner, hvor Høyre på landsmøtet nå endret sitt
standpunkt og altså imøtekommer Arbeiderpartiet i synet
på at det skal være mulig å foreta vedtak om tvangssam­
menslutning av kommuner. Dette er viktige områder hvor
Arbeiderpartiet og Høyre står i lag mot sentrumspartiene.
Kenneth Svendsen (Frp): Sentrumspartiene skriver i
sine merknader på side 103 om distrikts­ og regionalpoli­
tikken:
«Gode tjenestetilbud, reduserte avstandskostnader,
interessante arbeidsplasser og konkurransedyktig næ­
ringsliv er viktig.»

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3011
Det er ingen tvil om at dette er gode og viktige ord.
Det er akkurat det de er, ord som Senterpartiet er ekspert
på å bruke i festtaler og ved hyggelige anledninger. Men
skal disse ordene omgjøres til handling, må det ligge
vedtak bak, enten i form av lovendringsforslag som gjør
det lettere for befolkningen og næringslivet i distriktene,
f.eks. at kommunene selv skal kunne avgjøre om bedrif­
ter som ønsker å satse på snøscooterkjøring som en del av
utviklingen av turistnæringen, skal kunne gjøre det, eller
i form av forslag til bedre avskrivningsregler, økning i
bevilgningene til utbygging av veier eller vedtak om
skatte­ og avgiftslette som reduserer avstandskostnadene.
Da Senterpartiet var i regjeringsposisjon, foreslo de ingen­
ting av det de sier de skal gjøre. Og flyttestrømmen fra
Distrikts­Norge var så stor som aldri før.
NHO har slått fast at transportkostnadene i Norge er
50 pst. høyere enn i EU. Da Senterpartiet satt i regjering,
økte avstandskostnadene ved at diesel­ og bensinprisene
steg. De økte kostnadene for transport på vei ved at real­
bevilgningene til veibygging ble redusert. Veikapitalens
tilstand ble dramatisk forverret under sentrumspartienes
regjering, og dermed kostnadene for Distrikts­Norge i
forhold til sentrale strøk. Fremskrittspartiet har gang på
gang i budsjettene foreslått å redusere avstandskostnade­
ne ved å senke drivstoffavgiftene, ved å øke bevilgninge­
ne til veibygging og ved å senke skatte­ og avgiftsnivået
for bedriftene. Senterpartiet har hele tiden gått motsatt
vei, de har økt skatte­ og avgiftsnivået og redusert be­
vilgningene til veibygging.
Resultatet var slående da Senterpartiet satt i regje­
ring: Folk flyttet som aldri før fra Distrikts­Norge.
Hvor mange bevis trenger Senterpartiet på at deres dis­
triktspolitiske medisin er feil? Er det nå nødvendig å
avfolke hele Distrikts­Norge før Senterpartiet skifter
medisin?
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vet ikke hvor Kenneth
Svendsen har sin informasjon fra, men for iallfall å gjøre
det enkelt for representanten Svendsen kan jeg ta med
meg statistikk fra Statistisk sentralbyrå og komme på
hans kontor, slik at han ved selvsyn kan se at nedgangen
i folketallet i Distrikts­Norge, faktisk for alle deler av
landet, ble redusert i den perioden Senterpartiet satt i
regjering. Det var en til dels ganske sterk nedgang i fra­
flytting fra enkelte deler av Distrikts­Norge.
I motsetning til Fremskrittspartiet, som ønsker å bruke
statlige midler på å bygge motorvei mellom svenske­
grensa og Göteborg for å lette transporten i andre land,
har faktisk Senterpartiet i alle budsjettbehandlinger
prøvd å prioritere både fylkesveier og infrastruktur i Dis­
trikts­Norge. Vi har også sagt i den fellesmerknaden som
jeg hadde med meg opp på talerstolen i stad, at vi ønsker
å grunnlovfeste det kommunale selvstyret og gå sterkt i
retning av lokalt selvstyre. Det ønsker vi bl.a. å gjøre ved
å opprettholde fylkeskommunen og gi fylkeskommunen
større makt for å kunne ivareta en regional utvikling.
Dette er det stikk motsatte av hva Fremskrittspartiet øns­
ker. De vil ha mer stat, mer marked og en utvikling som
ensidig vil gå på bekostning av Distrikts­Norge. Det gjelder
faktisk også på et område som representanten Svendsen
tok opp, hvor det slås fast at de ønsker mer lokal inn­
flytelse i forhold til bruk av snøscooter.
Så er det selvsagt riktig at Norge har høyere transport­
kostnader enn gjennomsnittet i EU -- til dels svært mye
høyere. Kenneth Svendsen kommer fra samme landsdel
som meg og burde vel ha registrert noe av årsaken til at
det er sånn. Det er ikke mulig i et land som Norge, med
den spredte bosettingen og så store avstander, å komme
ned på de samme transportkostnadene som man har i and­
re EU­land. Jeg har faktisk selv i enkelte år hatt så mye
som 150 reisedøgn i Nederland, et land man kan kjøre på
tvers av i løpet av tre timer, og der det bor 16 millioner
mennesker. Det sier seg selv at man opererer med
andre transportkostnader i slike land enn det vi gjør i
Norge.
Øystein Djupedal (SV): På mange måter har det vært
en svært interessant politisk vår med tanke på Senter­
partiets utvikling gjennom disse månedene, for nå er det
vel omtrent bare Senterpartiet som retorisk fremdeles snak­
ker om sentrum som et alternativ, samtidig som Senter­
partiet er det partiet som mest aktivt søker støtte andre
steder enn i sentrum. Det synes jeg i seg selv er interes­
sant, fordi Senterpartiet åpenbart har mer politisk slekt­
skap med andre partier enn dem man angivelig skal gå til
valg sammen med. I det dokumentet vi i dag diskuterer,
er dette synlig flere steder.
Jeg prøvde i stad å utfordre representanten Valgerd
Svarstad Haugland på hvorfor Kristelig Folkeparti gjorde
som de gjorde, uten at jeg ble spesielt klok av det svaret.
Derfor vil jeg gjerne få utfordre representanten Enoksen
på følgende: Senterpartiet har heldigvis ikke blitt med på
en merknad sammen med Kristelig Folkeparti og høyre­
siden som klart slår fast at veksten i det offentlige for­
bruk hele tiden skal være lavere enn veksten i det private
forbruk, at denne kontrasten mellom det private og det
offentlige forbruk hele tiden skal gå i disfavør av det of­
fentlige, noe som vil bety at kontrastene i vårt samfunn
vil øke. Det vil bety at offentlige velferdstjenester over
tid ikke vil kunne måle de behov og de krav som befolk­
ningen legitimt har med hensyn til hvordan velferdstje­
nestene skal være. Jeg er veldig glad for at Senterpartiet
her ikke er med, sammen med SV og Arbeiderpartiet. Og
jeg kunne godt tenke meg å få Senterpartiets begrunnelse
for hvorfor man synes at denne merknaden var såpass
ubehagelig at man valgte å stå utenfor, for det er selvføl­
gelig en politisk begrunnelse for det.
Det som også er interessant i innstillingen til langtids­
programmet, er at Senterpartiet på viktige punkt som går
på strukturpolitikk, velger å alliere seg med SV. Det set­
ter vi også pris på. I synet på statlig eierskap, ikke minst,
og i synet på europapolitikken har SV og Senterpartiet
mye felles. Jeg tror nok at det på mange måter er dette
fellesskapet med hensyn til strukturpolitikk som gjør at
vi i mange spørsmål føler oss svært bekvemme med å
være enige med Senterpartiet. Jeg tror ikke Senterpartiet
er like bekvem med å være i selskap med de to andre sent­
rumspartiene.

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3012
Odd Roger Enoksen (Sp): For det første må jeg få
lov til å si at SV strekker forskjellene i den merknaden
noe lenger enn det jeg oppriktig talt mener det er grunn­
lag for å gjøre. Når Senterpartiet valgte å ikke være med
på den merknaden som Djupedal gjentatte ganger har re­
ferert til, har det sammenheng med to ting. Det ene er at
jeg ikke ser noe behov for å låse oss i forhold til hvor stor
andel offentlig sektor skal utgjøre i forhold til privat sek­
tor. I en tid med store oljeinntekter og muligheter gjen­
nom disse oljeinntektene til å ha en noe større offentlig
sektor enn det de fleste andre land kan tillate å bevilge
seg og dermed sette i verk reformer og tiltak gjennomført
i offentlig regi som andre land ikke kan gjøre, så jeg ikke
noe behov for at vi skulle låse oss i forhold til en slik po­
litikk. Dernest kommer det faktum at dersom det skal
være mulig å nå de målsettinger vi har om å styrke eldre­
omsorgen, helsesektoren og ikke minst utdanningssekto­
ren, vil offentlig sektor måtte komme til å øke i årene
framover. Det tror jeg alle må erkjenne.
Men samtidig må det selvsagt over tid være en balan­
se mellom utvikling i offentlig og privat sektor. Det er et
av de områdene hvor Senterpartiet og SV skiller ganske
ettertrykkelig lag, etter min oppfatning, fordi SV ikke i
tilstrekkelig grad erkjenner at verdier ikke bare kan for­
brukes og fordeles, de må også skapes. Vi må ha et privat
næringsliv. Til tross for de store oljeinntektene må vi
over tid ha et privat næringsliv som gir grunnlag for den
velferd som vi alle sammen er avhengig av, og som vi
alle sammen ønsker oss. Derfor skal det være en viss ba­
lanse. Men jeg mener at det var unødvendig å låse seg i
en slik formulering som de øvrige partiene her har valgt,
og vi gikk derfor ut av den merknaden.
Torstein Rudihagen (A): Eg har berre lyst til å følgje
opp det svaret som representanten Enoksen gav meg i
stad. Da prøvde han nokså febrilsk -- etter mitt syn -- å
halde på sentrumsalternativet som ei form for union.
Men den førre replikkrunden mellom Enoksen og SV­re­
presentanten viser at her er det prinsipielle forskjellar
mellom Senterpartiet på den eine sida og dei to andre
sentrumspartia på den andre sida når det gjeld satsinga på
offentleg sektor sett i forhold til verdiskapinga elles.
Men det er da litt merkeleg å høyre at Kristeleg Folke­
parti nå gjer alt dei kan for å bortforklare denne merkna­
den, og nå gjer faktisk òg Senterpartiet det same. Dei sei­
er at dei ikkje vil låse seg inne. Men Kristeleg Folkeparti
har gong på gong sagt at denne merknaden ikkje kan le­
sast slik at ein låser noko som helst. Her skal ein ha stor
fleksibilitet.
Det andre Enoksen gjorde, var å prøve å klistre Arbeidar­
partiet på Høgre i landbrukspolitikken. Det er faktisk
ikkje meir enn eitt år sidan vi behandla ei landbruksmel­
ding lagd fram av Bondevik­regjeringa, der nettopp
Arbeidarpartiet og sentrum stod i hop om det som skulle
vere landbrukspolitikken i tida framover. Og det var nok­
re vesentlege element her, bl.a. at vi skulle bevare eit
småskalalandbruk over heile landet. Men samtidig såg
ein at det blir færre og færre som lever av landbruket, og
derfor skulle ein prøve å styrke dei bruka som har eit ressurs­
grunnlag godt nok til at bonden kunne ta ut heile eller
delar av inntekta si der. Det er nettopp det som nå ligg i
det tilbodet som landbruksministeren har kome med, og
som låg til grunn for jordbruksoppgjeret i fjor. Dessutan
stod vi saman om å prøve å styrke inntekta av det land­
bruket sjølv produserer, nemleg å stimulere til ei ny verdi­
skaping. Står ikkje Senterpartiet lenger ved det vi i felles­
skap var einige om i landbrukspolitikken i fjor?
Odd Roger Enoksen (Sp): Senterpartiet står ved hvert
eneste ord vi var enige om i forbindelse med innstillin­
gen i fjor vår, og jeg skulle faktisk ønske at Arbeider­
partiet hadde gjort det samme. Jeg tror ikke at yrkes­
utøverne i landbruksnæringen opplever det som om man
står fast ved de formuleringene man valgte i fjor. Jeg tror
ikke de yrkesutøverne i landbruksnæringen som i dag
forhandler med staten, opplever at Arbeiderpartiet har
tenkt å gi yrkesutøverne i landbruket en inntekt å leve av
på linje med andre grupper.
Det skulle vel være tilstrekkelig å bruke representanten
Gabrielsen som sannhetsvitne på nytt i forhold til at det ikke
tok mer enn én måned etter at innstillingen til jordbruksmel­
dingen var behandlet i Stortinget, før Arbeiderpartiet etter­
trykkelig forlot det forliket vi var enige om i forbindelse
med framlegging av jordbruksoppgjøret i fjor vår.
Det er faktisk ikke slik at jeg på noen som helst måte
har gjort febrilske forsøk på å stå fast ved sentrum. Vi er
tre ulike partier som på en del områder har et ulikt stå­
sted. Det vil vi også komme til å ha framover. Men vi har
faktisk vist at til tross for at vi har ulikt syn på en del om­
råder -- og til dels på områder som er vanskelige for disse
tre partiene -- har vi klart å samarbeide med hverandre i
regjering på en måte som i den perioden styrket samhol­
det mellom de tre partiene. Det har Arbeiderpartiet ennå
igjen å oppleve. Når jeg hører Arbeiderpartiets represen­
tanter beskrive forskjellen på de tre partiene her, som om
det skulle umuliggjøre et samarbeid, må jeg si at da stil­
ler jeg meg spørsmålet: Har Arbeiderpartiet noen gang
ment det alvorlig når man har tatt til orde for en flertalls­
regjering i lag med andre partier? Og har man i så fall
forstått at det vil være partier som har ulikt syn på en del
områder, og at et slikt samarbeid ikke betyr fusjon mel­
lom flere partier eller underkastelse av de minste partiene
i forhold til de største? Det er nettopp det samarbeid
innebærer: forståelse for hverandres egenart.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Øystein Djupedal (SV): La meg først si at jeg synes
det var ualminnelig mye klokt i det Senterpartiets leder
nå hadde å si for å forklare forskjellene i denne merkna­
den. Etter mitt skjønn er det den definisjonen som Senter­
partiet nå gir -- at man ikke ønsker å låse seg inn i en
forståelse av den økonomiske utvikling -- som er den
eneste forståelige måten å forstå denne merknaden på.
Det er jo selvfølgelig derfor saksordføreren fra Høyre har
lagt inn denne merknaden, for hvis det skulle være slik at
det ikke var politikk i den, så burde den selvfølgelig aldri
ha stått der.

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3013
De neste fire år vil være ganske avgjørende for hvilket
samfunn vi kan skape i Norge. Norge er et rikt land -- på
ressurser, på penger og ikke minst på mennesker. Norge
er, som noen liker å si det, mulighetenes samfunn. Men
dessverre, i denne stortingsperioden har vi ikke benyttet
de mulighetene vi har. Norsk politikk er drevet fra dag til
dag -- uten langsiktighet eller forutsigbarhet verken for
næringslivet eller for landets innbyggere. Vi har langt på
vei misbrukt de enestående mulighetene dette rike landet
har. Vi har misbrukt muligheten til å skape verdens beste
skole, vi har misbrukt muligheten til å være et foregangs­
land -- som vi var -- i miljøpolitikken, vi har misbrukt
muligheten til å vise handlefrihet utenfor EU, vi har mis­
brukt muligheten til å skape en bedre barneomsorg, vi
har misbrukt muligheten til å satse på høyere utdanning
og forskning, og ikke minst har vi misbrukt muligheten
til å starte omleggingen fra den svarte oljeøkonomien,
hvor vi er i dag, til den grønne kunnskapsøkonomien.
Denne perioden har i stor grad vært preget av spill --
spill om hvem som skal samarbeide med hvem, med et
kontinuerlig skiftende flertall i Stortinget, slik at den
vanlige borger ikke har hatt mulighet til å vite hvem som
faktisk står bak de vedtak Stortinget har gjort. Dette bæ­
rer også politikken preg av. Det er ingen politiske vedtak
som har holdbarhetsdato, men i denne perioden er de
ikke engang datostemplet. For politiske journalister har
nok dette vært en fin fireårsperiode, men for landet har
det ikke vært noen god situasjon.
Det å gjøre det viktigste først er en god leveregel for
SV, og det viktigste er å ivareta og bygge ut velferdssta­
ten med bedre og billigere velferdstjenester. De neste fire
årene vil presset fra høyresiden om å bygge ned velferds­
staten bli enda sterkere, og ropet om lavere skatter og av­
gifter har vi allerede hørt i månedsvis, og også i denne
debatten. De lavere avgifter og skatter høyresiden øns­
ker, vil uvilkårlig føre til mindre ressurser til barnehager,
til skoler, til kollektivtrafikk og til høyere utdanning,
og vil føre til høyere egenandeler. Dette er det altså de
politiske tvillingene i skattepolitikken -- Høyre og Frem­
skrittspartiet -- som ønsker. Men det verste er at man later
som om det er mulig å fjerne ca. 40 milliarder kr fra stats­
budsjettet uten at noen skal merke det.
Dette er SVs hovedutfordring: å sørge for at høyre­
siden ikke får makt og innflytelse, fordi denne politikken
er dypt usosial og fordi SV har en alternativ politikk hvor
vi ønsker å satse på fellesskap, ikke på egoisme. For SV
er barn og unge det viktigste vi kan gå til valg på, og det
viktigste i langtidsprogrammet. Det betyr å skape ver­
dens beste skole, bedre og billigere barnehager -- og flere
barnehager. Det som ligger i det reviderte nasjonalbud­
sjettet som nylig ble lagt fram, er jo et eksempel på hvor­
dan man bløffer når man sier at man skal satse på barne­
hager. Der tar man altså og omdisponerer penger fordi
det ble bygd for få barnehageplasser i fjor, og så later
man som om dette er en stor satsing.
Innenfor forskning har vi gjennom hele denne perio­
den egentlig hatt et stortingsflertall som ønsker å satse på
høyere utdanning og forskning. SV har fått vedtatt at vi
skal opp på OECD­nivå i gjennomsnitt når det gjelder
forskningsinnsats. Samtidig ser vi at norsk forskning går
på sparebluss. Dette er Regjeringen enig i, dette var den
tidligere regjeringen enig i, og så skjer det altså ingen­
ting. Skal vi bli en ledende kunnskapsnasjon på viktige
felt innenfor vårt næringsliv, er altså satsing på forskning
og høyere utdanning noe av det aller viktigste.
Vi ønsker å satse på kollektivtrafikk. Det betyr altså at
det nedslitte i kollektivtrafikken som vi har i mange byer,
må forbedres. Vi har bortimot det laveste tilskuddet til
kollektivtrafikk i Europa. Dette rike landet har altså ikke
råd til å satse på kollektivtrafikk. Det gjør at folk selvfølge­
lig bruker privatbil. Som når statsråd Kosmo ikke len­
ger bruker NSB, da ser folk at kvaliteten ikke er god nok,
at det er for dyrt og dårlig. På denne måten bygger vi ned
kollektivtrafikken, ikke det motsatte.
Vi ønsker at Norge igjen skal bli en ledende miljø­
nasjon, som går foran i spørsmål om klimagassutslipp og
som tar dette på alvor. Det betyr nei til bygging av gass­
kraftverk, og det betyr mange tiltak, bl.a. grønn beskat­
ning som gjør at vi vrir beskatningen fra inntekt og over til
det som er miljøskadelig forbruk (presidenten klubber).
Jeg forstår av klubbingen fra presidenten at jeg ikke
har mer tid, men jeg vil gjerne ta opp forslaget fra SV
som er omdelt i salen.
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­
dentplassen.
Presidenten: Representanten Djupedal har teke opp
det forslaget han refererte til.
Elles er presidenten av den meininga at ordet «bløff» i
den samanhengen representanten Djupedal brukte det,
ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.
Det blir replikkordskifte.
Grethe G. Fossum (A): En skulle etter beskrivelsen
av alle de sjansene Norge har misbrukt de siste fire årene,
nesten ikke tro at vi bodde i samme land.
Jeg er i hvert fall enig med representanten Djupedal i
én ting, at Norge er i en særstilling ved at vi har store
inntekter av oljevirksomheten og at vi har muligheter
som ingen andre land har. Det betyr at vi må bruke de
mulighetene med klokskap. Balansen mellom å løse vik­
tige samfunnsoppgaver og holde igjen for overoppheting
av norsk økonomi stiller oss faktisk overfor ganske vanske­
lige valg.
Da jeg hørte på representanten Djupedals innlegg her,
var jeg glad det bare varte i fem minutter, ellers hadde vi
fått høre at enda mer var viktig. Det aller viktigste var
velferdsstaten, det aller viktigste var barn og unge, det al­
ler viktigste var kollektivtrafikken og det aller viktigste
var å være en ledende miljønasjon. Da er spørsmålet mitt
til SV: Hva er det man egentlig vil? Har vi råd til å ha en
SV­politikk som går ut på at alt er det aller viktigste? Jeg
vil utfordre SV på dette at når man vil modernisere og få
til noe i forhold til velferdssamfunnet, så skal man ha
mer av det gamle og bruke mer penger på det gamle.
Hvilke oppgaver innenfor velferdssamfunnet vil SV
f.eks. kvitte seg med, slik at man har muligheter til å

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
Trykt 30/5 2001
2001
3014
bygge opp nye løsninger som det nye, moderne samfun­
net trenger?
Øystein Djupedal (SV): Jeg vil takke fru Fossum for
en god replikk. Jeg vil anta at hun ikke er uenig i alt det
jeg har sagt.
Begrepet «velferdsstat» er et begrep som inneholder
barn, unge, kollektivtrafikk, eldreomsorg, sykehus --
mange ting. Velferdsstaten er det fundamentet som vårt
siviliserte samfunn bygger på. For SV er det helt avgjø­
rende at dette ikke bare ivaretas, men videreutvikles. Det
betyr ikke nødvendigvis at alle de løsningene som lå til
grunn for gårsdagens velferdsstat, skal føres inn i framti­
den, men det betyr at dette sikkerhetsnettet skal det aldri
være tvil om. Det skal aldri være tvil om at vi skal gi un­
gene våre den best mulige start i verden, med barnehage­
plasser, med en god skole og med god høyere utdanning.
Blir man syk, skal det være et sykehus til å ta seg av det
uten at vi har skyhøye egenandeler. Dette har vi jo råd til.
Så spør representanten Fossum om hva vi ikke skal
drive på med. Det er sikkert mange ting vi ikke skal drive
på med. Vi hilser statsråd Kosmos reformer i den offent­
lige sektor i all hovedsak velkommen. Vi er interessert i å
se på om det brukes penger i det offentlige som vi ikke
trenger å bruke. Mer effektivitet i den offentlige sektor,
ja, gjerne. Det skal aldri være tvil om at det viktigste for
SV er velferdsstatens fundament. Det at man skal kunne
bruke sine evner til gavn for seg selv og fellesskapet på
en måte som gjør at samfunnet videreutvikles. Det vik­
tigste er, som jeg sa, velferdsstatens fundament, men i
velferdsstaten ligger det selvfølgelig mange ting.
Hvis en om 20--30 år skal se tilbake på den perioden
som nå ligger bak oss, tenker jeg at mange vil si at vi
hadde en økonomisk handlefrihet som ikke noe annet
land noensinne har hatt. Det finnes ikke et annet land i
verden som noensinne har hatt den handlefriheten. Den
skal brukes med kløkt og varsomhet, og vi skal ikke
overopphete økonomien. Men det er klart at det finnes
mange ting det går an å bruke mer penger på for å få et
bedre velferdssamfunn. Der trodde jeg faktisk at SV og
Arbeiderpartiet i all hovedsak var enige. Motstykket til
det å bruke penger på det viktigste er høyresidens svar,
skatte­ og avgiftslettelser. Dette slåss de for, skatt for
skatt, avgift for avgift. Det blir det mindre velferdsstat
av.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Dei frivillige organisa­
sjonane representerer stor breidd og mangfald. I dag ser
me ei ny og spennande samhandling mellom det offentle­
ge, den tradisjonelle frivilligheita og dei nye aksjons­ og
organisasjonsformene. Frivillige organisasjonar skal vera
eit sjølvstendig korrektiv og supplement til det profesjo­
nelle i samfunnet, og på den måten òg vera eit verktøy
for styresmaktene til å løysa velferdsutfordringar i sam­
funnet. Verdien av desse organisasjonane sin innsats er
faktisk sett til fleire titals milliardar kr pr. år. Kristeleg
Folkeparti vil ta vare på eit velferdssamfunn med breidd
og med mangfald, der òg frivillig sektor har sin naturlege
og nødvendige, ja uerstattelege plass. Dette krev at frivil­
lig sektor får levelege vilkår med pårekneleg økonomi,
m.a. ved hjelp av ulike økonomiske støttetiltak.
I langtidsprogrammet snakkar SV om ein velfunge­
rande velferdsstat, og representanten Djupedal utdjupar
det ytterlegare i siste replikksvar. Men eg finn ikkje at
dei i det heile har brukt uttrykket velferdssamfunn. Det
hadde difor vore interessant å få ei avklaring av korleis
SV vurderer frivillige lag og organisasjonar sin sam­
funnsinnsats, og om dei vil stimulera til å ta vare på og
utvikla det mangfaldet som denne sektoren representerer.
Knytt til dette kjem sjølvsagt òg det naturlege spørsmålet
om SV er villig til å medverka til at frivillige lag og orga­
nisasjonar vert sikra økonomisk tilfredsstillande vilkår.
Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne takke repre­
sentanten Sørfonn for en god replikk, og svaret er ja. Jeg
tror nok Kristelig Folkeparti og SV i all hovedsak er enig
i hvor viktig frivillig sektor er for det siviliserte samfunn.
Jeg vil tro at de fleste av oss, både selv og gjennom våre
barn og familier, deltar i en rekke lag og foreninger som
vi synes er uendelig viktige. Dette gjør vi fordi de er en
del av vårt nærmiljø, vi deltar i borettslaget, vi deltar i
idrettslaget, vi stiller opp for barna våre i korps osv. Det
er klart at samfunnet eller staten aldri vil kunne erstatte
dette, og det er ikke noe mål at staten skal erstatte dette.
Men det er et mål at disse lag og foreninger skal ha et
økonomisk fundament som gjør det levelig for dem, for
jeg ønsker ikke, og ingen i SV har noensinne engang
tenkt den tanken, at dette skal fullfinansieres av det
offentlige. Det ligger en egenverdi i dugnad, det ligger en
egenverdi i loddsalg, det ligger en egenverdi i å delta selv
for å skaffe penger til noe en tror på, og dette er ting som
vi ønsker videreført. Men det er klart at støtten fra det
offentlige til det store, verdifulle arbeidet som foregår
innenfor korpsbevegelse, idrettsbevegelse eller frivillige
organisasjoner, over tid har gått ned, og det må jeg si er
veldig bekymringsfullt, for dette er svært verdifullt ar­
beid. Og jeg imøteser gjerne når som helst en invitasjon
fra Kristelig Folkeparti for at dette skal bli bedre. Det
som nå vil være den store utfordringen på kort sikt, er at
denne momsreformen som er vedtatt og blir innført snart,
selvfølgelig må kompenseres fra det offentlige, slik at
man ikke får disse utilsiktede virkningene med økt kost­
nad på porto m.m., som gjør at lag og foreninger kommer
dårligere ut. Vi vil selvfølgelig, og her håper jeg også at
Kristelig Folkeparti er enig, bidra til at lag og foreninger
og frivillig sektor ikke kommer dårligere ut enn i dag,
gjerne bedre.
Børge Brende (H): Det har åpenbart skjedd en del
endringer i norsk politikk når Arbeiderpartiets og SVs
adrenalin øker på grunn av en komitemerknad som Kriste­
lig Folkeparti, Venstre, Høyre og representanten Steinar
Bastesen har gått sammen om, der det står at man øns­
ker «å ha en balanse i forholdet mellom privat og offent­
lig sektor i norsk økonomi». Er det slik å forstå at SV
ikke ønsker at det skal være noen balanse mellom offent­
lig og privat sektor? Det står videre i merknaden, og det
har også Djupedal gjort et poeng av, at «det må være en

Forhandlinger i Stortinget nr. 203
15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
S 2000­2001
2001 3015
(Brende)
målsetting at veksten i offentlig sektor over tid ikke skal
være høyere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands­
Norge», med vekt på over tid. Nå utgjør det offentliges
andel av Fastlands­Norge 55 pst. Mener ikke SV det er
grenser for hvor stor den offentlige sektoren kan være?
Ser ikke SV at det er en sammenheng mellom en robust
privat sektor og det velferdssamfunn vi har og det vel­
ferdsnivå vi kan bevilge oss? Har ikke SV lært noe av det
som skjedde i Finland og Sverige da man så at industrien
falt sammen, hvilke følger det også fikk for velferdssam­
funnet?
Så til et annet tema som jeg kanskje ikke får noe kom­
pliment fra Djupedal for å ta opp, eller som han er glad
for at jeg tar opp. Det er jo ingen som kan være så mo­
ralsk høystemt som SV, der imponerer man jo til stadig­
het. Men både Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal
har jo til dem å være vært påfallende stillfarende når det
gjelder at deres miljø­ og energipolitiske talsmann har
foreslått Nobels fredspris til Castro. Castro er og blir en
diktator. Han viser ikke respekt for menneskerettighete­
ne. Han kaster folk i fengsel. Djupedal er raskt ute og
krever at Regjeringen skal rydde opp når en i Petroleums­
fondet trår feil med sine investeringer. Fortjenstfullt,
men hvordan har han tenkt å rydde opp i nominasjonen
av Castro. Vil ledelsen rydde opp, slik at vi heretter slip­
per at SV nominerer diktatorer til Nobels fredspris bare
fordi regimet kaller seg rødt?
Øystein Djupedal (SV): Som representanten Brende
vel er kjent med, er det en rett hver enkelt stortingsrepre­
sentant har, å foreslå kandidater til Nobels fredspris. Det
har også Hallgeir Langeland gjort. Han har ikke konsul­
tert SVs gruppe eller SVs ledelse om det, men det står
ham helt fritt å foreslå de kandidater han måtte mene er
riktige. Han har også forbilledlig gått ut med det og sagt
det offentlig, i motsetning til andre som også har foreslått
samme kandidat, men som ikke har sagt det offentlig. Jeg
må også innrømme at jeg ikke har oversikt -- det har in­
gen andre enn Nobelkomiteen -- over hvilke kandidater
som foreslås av de ulike representanter i Stortinget. Jeg
har ikke peiling, kanskje Brende har det. Men jeg er ikke
sikker på at alle disse som er foreslått, er like høyverdige,
og jeg minnes jo med gru at Høyre har støttet flere kandi­
dater som i ettertid ville ha vist seg å være åpenbart uver­
dige til å motta denne prisen. Vi har ingen problemer
med at representanten Langeland har foreslått det han
gjør, men, som sagt, verken gruppen eller ledelsen er
konsultert, og vi ville frarådet det hvis han hadde bedt
om den typen råd.
Så til det som går på denne merknaden, som har av­
stedkommet en del interesse. At Høyre har lagt inn denne
merknaden, det forstår jeg. Det er jo Høyres politikk i et
nøtteskall, nemlig denne grenseløse tro på at vekst i det
private næringsliv er det som genererer velstand. Så enkel
er jo ikke årsakssammenhengen. Stortinget vil vedta en
hel rekke store reformer fremover. Hvis disse skal finan­
sieres, er det vanskelig å tenke seg at disse skal kunne fi­
nansieres alene av fastlandsøkonomien, som det her står.
Det å holde hele petroleumssektoren utenfor er jo i seg
selv en merkverdighet -- jeg har lyst til å bruke ordet «merk­
snodighet» -- for det betyr i realiteten at man ikke skal
kunne bruke den økonomiske handlefriheten som denne
geologiske tilfeldigheten har gitt oss i Nordsjøen. Vi øn­
sker ikke å se sånn på økonomien, en kan ikke skille ut
en så stor bit av økonomien og si at dette skal vi ikke bru­
ke. Det vi som ikke har sluttet oss til denne merknaden,
sier, er jo at vi skal bygge velferdsstaten videre, og over
tid betyr det at veksten i det offentlige kan være høyere
enn veksten i det private.
Per Erik Monsen (Frp): Jeg ønsker å ta utgangs­
punkt i noe som representanten Djupedal sa i innlednin­
gen til sitt innlegg, nemlig «verdens beste skole». Han sa
at vi har gått glipp av muligheten til å skape verdens bes­
te skole. Men det faktiske forhold er jo at Norge satser
mer enn nesten alle andre land på skole. Vi har tettere lærer­
dekning enn nesten alle andre land. Spørsmålet mitt
må jo bli: Hvordan ser SV for seg verdens beste skole?
Jeg har med interesse lest SVs merknader, og de går
stort sett ut på å redusere sentrale læreplaner -- flere loka­
le forsøk. Vi har hatt en mengde reformer i norsk skole
de senere årene. Resultatene har stort sett blitt dårligere
leseferdigheter hos elevene, dårligere matematikkunn­
skap, vi får tilbakemelding fra universitetene om stadig
lavere kunnskapsnivå hos studentene og dårligere rating
for norske studenter ved utenlandske universiteter.
Spørsmålet blir da: Hvilken skole vil SV egentlig ha,
og hvordan vil de få dette til? Vil de bare pøse inn mer
penger i den norske skolen -- selv Regjeringen innrøm­
mer jo at bare å øke bevilgningene ikke nødvendigvis fø­
rer til positive resultater -- eller vil SV se på innholdet i
skolen? Kan SV f.eks. tenke seg et samarbeid med næ­
ringslivet og ta noe mer hensyn til næringslivets behov,
se mer på realfagene og ha visse felles standarder for
norsk skole totalt sett?
Øystein Djupedal (SV): La meg takke for en god re­
plikk, for dette er et sentralt spørsmål. For tre uker siden
var jeg på 25­års klassefest for Sverresborg ungdoms­
skole, der vi møttes for første gang på 25 år. Vi satt i det
samme klasserommet. Jeg satt på den samme pulten på
den samme skolen som jeg gikk på da jeg gikk ut i 1976.
På pulten stod det Sweet, Slade og Thomas. Jeg husker
det godt. Thomas må jo snart være 60 år, og Sweet og
Slade gikk av moten tidlig, en gang på slutten av 1970­
tallet. Det var seks forskjellige pulttyper, de var altså
ikke modernisert i det hele tatt siden jeg gikk ut for 25 år
siden.
Dette har også en del med norsk skole å gjøre. Og det
å tro at man kan skape en god skole uten mer ressurser,
er naivt. Ressurser i seg selv er jo ikke tilstrekkelig, men
det kan skape et rom for læring som det lyser litt mer av
-- ikke bare forfall -- og at det er noen som har satset på
det. Det er ikke uten grunn at det er kjøpesentrene som
lyser. Der satser vi, men ikke på skolebygningene. Det
har faktisk noe med hvordan elevene møter hele den
hverdagen som skolen er. Det betyr at vi ønsker mer res­
203

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3016
surser til skolen, og særlig ønsker vi å prioritere ung­
domsskolen, som har kommet i skyggen av de to store re­
formene vi har hatt -- 6­åringene inn i skolen og reformen
for videregående skole. Ungdomsskolen er den mest for­
slitte og forfalne delen, også innholdsmessig, av norsk
skole. Men den andre biten som er viktig, er å skape inn­
hold i norsk skole som er mer i tråd med den tid vi lever i.
Jeg tror nok at det har vært en veldig sterk tendens til
å sentraldirigere norsk skole for mye. Større grad av fri­
het, frihet til å legge opp lærestoff, frihet til å finne peda­
gogiske måter, men ikke frihet til å distansere seg fra
kunnskap. For kunnskap er selvfølgelig den aller viktig­
ste biten i skolen. Vi ønsker en kunnskapsskole, men vi
ønsker ikke en puggeskole. Vi ønsker en skole som moti­
verer til læring, ikke som pisker inn læring. Og dette er jo
egentlig hovedforskjellen på Fremskrittspartiets skole­
politikk og SVs skolepolitikk.
Odd Roger Enoksen (Sp): I Innst. S. nr. 229, side 3
andre spalte, skriver SV i en merknad at på grunn av
mangelen på arbeidskraft, mener dette medlem at «en
viss forskyvning fra konkurranseutsatt til skjermet sektor
kan aksepteres». Det betyr selvsagt i praksis at industri­
arbeidere skal over i skjermet sektor.
Mitt første spørsmål til representanten Djupedal er
derfor: Hvilke industriarbeidere er det som skal miste
sine jobber for både å flytte til andre deler av landet og
gå over i andre yrker? Er det verftsarbeiderne, er det an­
satte i aluminiumsindustrien, er det ansatte i fiskeindus­
trien som, ifølge SV, skal miste sine jobber for å dekke
etterspørselen etter arbeidskraft i skjermet sektor?
Mitt andre spørsmål er: Hvordan har SV tenkt å gå
fram for å få til den overgangen fra konkurranseutsatt til
skjermet sektor som det her tas til orde for? Konkurranse­
utsatt sektor er konkurranseutsatt og er det frie næ­
ringslivet som vi har i dette landet og som har en faktor
som er avgjørende for sysselsettingen, nemlig konkur­
ranseevnen og kostnadsnivået. Så dersom SV skal nå sitt
mål, må det være gjennom en kostnadsøkning som ska­
per dårligere konkurransevilkår i forhold til konkurrenter
i andre land. Betyr det at SV har tenkt å bruke kostnads­
nivå, rente, skatt eller andre faktorer for å bygge ned
konkurranseutsatt sektor?
Øystein Djupedal (SV): I fjorårets statsbudsjett la
Regjeringen fram forslag om noe man kalte en konjunk­
turavgift, for å dempe etterspørselsveksten i den private
delen av økonomien til fordel for den offentlige delen av
økonomien. Dette gikk ikke gjennom i Stortinget, bl.a.
med Senterpartiets støtte, men det kom en annen kon­
junkturavgift, som i prinsippet er det samme. Denne ble
forresten også fjernet like etterpå da man så at den ikke
hadde den tilsiktede virkning. Men poenget med denne
typen tiltak var nemlig å avhjelpe arbeidskraftmangelen i
offentlig sektor. For det er et faktum at en del av den
presstendensen vi nå ser, skyldes manglende arbeidskraft
og et næringsliv som i mange år har gått svært bra. Helt
nøkternt vurdert tror jeg at utviklingen i Norge over tid
vil bli som vi her bare konstaterer, og som også stod i
statsbudsjettet, nemlig at arbeidskraftbehovet i offentlig
sektor vil vokse.
Så kan man angripe dette på en helt annen måte:
Hvordan skaffer vi flere hender? Og velferdsstaten og
norsk næringsliv har bruk for flere ledige hender. Disse
kan man skaffe på en hel rekke måter. Den reformen SV
tok til orde for og som senere er vedtatt, nemlig etter­ og
videreutdanningsreformen, er én måte å kvalifisere de
ukvalifiserte på. Det å få arbeidsledige inn i jobb er selv­
følgelig noe av det aller letteste. Men det å åpne for økt
arbeidsinnvandring f.eks. gjennom en Green Card­ord­
ning, som man har i USA, kan være ett tiltak. Det å la
studentene jobbe mer ved siden av studiet kan være et
annet tiltak. Det å la pensjonister jobbe mer ved siden av
kan også være et tiltak. Arbeidsledige under 50 år skal
garanteres jobb i løpet av relativt kort tid. I hvert fall skal
de kalles inn til intervju på arbeidskontoret for at man
skal prøve å tilrettelegge for det. Og kanskje er det aller
viktigste tiltaket å hindre økning av uførepensjonister,
som gjennom flere år har vært eksplosjonsartet, og de ut­
gjør nærmere 300 000 personer. Det er klart det er mulig
å tenke seg at her fins det arbeidskraft som både norsk in­
dustri og norsk offentlig sektor vil ha bruk for for at vi
skal kunne skape et bedre samfunn.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Terje Johansen (V): For et sosialliberalt parti er det
enkelte menneskets frihet, lykke og velferd målet for
samfunnet. Venstres politikk forener frihet for den enkel­
te med ansvar for fellesskapet og for hverandre.
I Venstres menneskesyn ligger en overbevisning om
at vi alle har evne til å skape det gode liv både for oss
selv og andre. Vi tror at mer mangfold og rom for indivi­
duell frihet og livsutfoldelse vil gi et mer medmenneske­
lig samfunn. Frihet er en forutsetning for å ta ansvar for
egne handlinger og å vise hensyn til sine medmennesker.
Venstre har visjoner for en liberal fremtid:
-- om et samfunn preget av toleranse, rettferd og like­
verd
-- om frie og delaktige borgere som tar ansvar både for
seg selv og for fellesskapet
-- om et samfunn tuftet på nestekjærlighet, omsorg og
respekt for hverandre, uavhengig av bakgrunn, kultur
og status i samfunnet
-- om en bedre verden der godene fordeles mer rettfer­
dig, og alle får mulighet til å leve et godt liv
Vi i Venstre tror dette er mulig. Vi har et samfunnssyn
preget av optimisme og tro på fremtiden.
I begynnelsen av det 21. århundre står de liberale ver­
diene sterkere enn noen gang tidligere. Individuell frihet,
respekt for individet og menneskerettighetene er aner­
kjente verdier for stadig flere. Enkeltmennesket har fått
økt frihet som gir nye muligheter for menneskelig vekst.
Samtidig må vi finne gode fellesskapsløsninger som tar
vare på både friheten og ansvaret. Dette er Venstres
ærend i norsk politikk.
Venstre har i behandlingen av dette langtidsprogram­
met, i likhet med det forrige, stått sammen med Kristelig

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3017
Folkeparti og Senterpartiet om omfattende merknader til
politikk for å forandre Norge. Blant de viktige sakene er
styrking av lokaldemokratiet gjennom langt større frihet
for kommunene, storsatsing på det frivillige Norge og en
aktiv miljø­ og distriktspolitikk. Dette er sentrumsverdie­
ne.
I 1997 la den tilsvarende fellesmerknaden grunnlaget
for sentrumsregjeringen. Den politikk sentrum står
sammen om i dette langtidsprogrammet, vil kunne danne
grunnlag for den nye regjering Norge trenger.
Venstre vil ha reformer som sikrer enkeltmenneske­
nes rettigheter og valgfrihet. Venstre vil føre en streng
personvernpolitikk, slik at du har rett til å vite hva andre
vet om deg. Venstre vil lovfeste genetisk ikke­diskrimi­
nering, slik at ikke ny teknologi brukes til å sortere men­
nesker. Venstre vil ha en tilgjengelighetsreform som let­
ter funksjonshemmedes tilgang på servicetilbud, arbeid
og utdanningsmuligheter.
Fremtidens samfunn vil være flerkulturelt. Økt ar­
beidsinnvandring vil tilføre det norske samfunn mer
mangfoldig kompetanse og lette integreringsprosessen
mellom nordmenn og innvandrere. Venstre vil grunnlov­
feste retten til å søke asyl og øke antallet kvoteflyktnin­
ger.
Venstre mener valg av livssyn er et strengt personlig
valg. Venstre vil derfor fremskynde prosessen med et
skille mellom kirke og stat, og endre formålsparagrafene
for offentlige institusjoner slik at de blir inkluderende for
alle og synliggjør grunnleggende verdier.
Alle beslutninger i samfunnet bør tas nærmest mulig
dem det angår. Venstre vil grunnlovfeste det lokale selv­
styret og flytte makt ut fra stat og embetsverk. Staten sty­
rer i dag kommunene og fylkeskommunene gjennom en
omfattende rettighetslovgivning, regler, pålegg og øre­
merkede tilskudd.
Venstre vil gjenreise det lokale folkestyret ved å gi de
lokale folkevalgte reell makt over avgjørelsene i egne lo­
kalsamfunn. Kommunene må få større frihet til selv å
fastlegge sitt eget skattenivå. Øremerkingen må reduse­
res til et minimum og erstattes av frie midler. Venstre går
inn for at kommunene skal kunne holde valg når de selv
ønsker det innenfor valgåret. Dermed vil lokalvalgene få
et reelt lokalt preg, og de lokale saker vil stå i fokus i lo­
kalvalgskampen.
Venstre vil ha et åpnere og enklere Norge. For mye
makt skjules i lukkede beslutningsprosesser få har innsyn
i, og gjennom unødig komplisert regelverk. Venstre vil
ha en kraftig forenkling av det offentlige byråkratiet og
av lov­ og regelverk.
Venstre vil møte den globaliserte økonomien ved å
bygge opp sterke verdensomspennende spilleregler, in­
stitusjoner og samarbeidsordninger. Økonomisk globali­
sering må følges av globalisert politikk.
Fattigdommen i sør må bekjempes gjennom å slette
fattige lands gjeld og styrke investeringer og bistand.
Norge må gi full markedsadgang og tollfrihet for alle va­
rer fra de minst utviklede landene. Menneskerettigheter,
demokrati og strenge miljøkrav må ligge til grunn for
Norges innsats internasjonalt.
Venstre vil sette utdanning og forskning fremst i prio­
riteringen av samfunnets oppgaver. Bare slik kan alle få
mulighet til å utfolde evner og skaperkraft.
Venstre vil gi skolene ressurser, tillit og frihet til å
slippe løs lokal skaperkraft. Vi vil ha en egen læringsmiljø­
lov for elver og studenter, som bl.a. sikrer elevene mer
innflytelse på egen hverdag. Læreryrket må gjøres mer
attraktivt gjennom lønn, arbeidsvilkår og frigjøring fra
byråkratisk overstyring, unødvendig mange møter og de­
taljplaner.
Venstre vil de neste fire årene heve norsk forsknings­
innsats betydelig. En vesentlig del av dette skal være å
gjenreise den frie grunnforskningen etter mange års sulte­
fôring. Venstre vil frigjøre midler, slik at universiteter
og høyskoler kan gi studentene bedre oppfølging. Vi vil
ha en rask og betydelig bedring av studentenes økonomi
og en større satsing på bygging av utleie­ og studentboliger.
Et mangfoldig og skapende kulturliv er ingen luksus.
Det er tvert imot med på å gjøre livet verdt å leve. Venstre
vil at en større del av statsbudsjettet skal brukes på
kulturformål. Venstre vil samle og klargjøre det statlige
ansvaret for kunst og kultur i en egen kulturlov.
Det frivillige Norge bidrar med uegennyttig innsats i
samfunnet uten å være styrt av offentlige eller kommersi­
elle interesser. Ingen får så mye aktivitet ut av hver krone
som det frivillige Norge, der det meste av arbeidet er fri­
villig og ulønnet. Det frivillige organisasjonsliv blir dess­
verre i altfor stor grad utsatt for statlig regulering og
overstyring.
Venstre vil sette det frivillige Norge fri. Penger som i
dag går bort i detaljstyring og byråkrati, kan i stedet ska­
pe mer aktivitet i det frivillige Norge. Offentlige støtte­
ordninger må støtte opp under organisasjonenes frihet og
uavhengighet.
Vi har i Norge lav beskatning på ressursbruk og for­
urensing. Samtidig er beskatning av arbeidsinnsats høy.
Dette fører til en skjev bruk av samfunnets ressurser og
til store samfunnsøkonomiske tap. Det er kostbart å an­
sette nye medarbeidere, mens det lønner seg å sløse med
ressursene og å forurense miljøet.
Venstre vil bruke skattesystemet aktivt i miljøets tje­
neste. Vi vil redusere skatt på arbeidsinntekt, og øke den
på forbruk og forurensing. Venstre vil innføre flat skatt
for alle inntekter, med et stort bunnfradrag som sikrer
god fordeling og først og fremst kommer dem med lave
inntekter til gode. Venstres miljøskattreform gir bedre
rammevilkår for næringslivet, bedrer miljøet og gir en
bedre sosial utjevning.
Venstres grønne skattereform vil bidra til å flate ut og
på sikt redusere energibruken i Norge. Venstre vil med
dette gjøre Norge til et foregangsland for moderne miljø­
teknologi og satse på forskning på og utbygging av alter­
native energikilder og gasskraftteknologi uten CO 2 ­ut­
slipp. Norge må konsekvent og utvetydig følge opp inter­
nasjonale avtaler om lavere klimagassutslipp. Venstre
sier nei til bygging av forurensende gasskraftverk.
Venstre vil satse mer på kollektivtrafikk i og omkring
storbyene. Inntekter fra veiprising og bompenger må bru­
kes til å gi et bedre og billigere kollektivtilbud.

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3018
Venstre vil ha en fremtidsrettet nyskapingspolitikk
hvor de små bedriftene står i sentrum, og det blir like na­
turlig å skape sin egen arbeidsplass som å bli andres ar­
beidstaker.
Venstre tror havbruksnæringen kan bli en bærebjelke i
nasjonal verdiskaping og gi grunnlag for fortsatt boset­
ting langs kysten. Vi vil fremskynde dette gjennom en
opptrapping av forsknings­ og nyskapingsinnsatsen i
denne sektoren.
Det trengs omfattende reformer for å utvikle og beva­
re velferdsstaten. Å hjelpe dem som har minst til et bedre
liv, er viktigere enn å flytte på penger mellom det store
flertallet som allerede lever i materiell velstand.
Venstre vil gi mer tid og økt frihet til barnefamiliene
gjennom en ekstra ferieuke for foreldre med barn under ti
år og gjennom mer fleksible arbeidstidsordninger.
Venstre mener at en lang rekke av de økonomiske
ytelsene samfunnet tilbyr dem som trenger hjelp, kan
samordnes på en måte som gir langt mindre byråkrati, og
samtidig unngå at mange mennesker gjøres til passive
klienter. En ordning med borgerlønn vil være langt mer
fleksibel enn dagens mange og kompliserte ytelser. Også
mennesker som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet,
kan bidra til samfunnet gjennom frivillig innsats.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Britt Hildeng (A): Det er et langtidsprogram vi be­
handler, og muligheten til å beskrive hvordan en vil drive
en sammenhengende og forutsigbar politikk, er til stede.
Venstres landsmøte mente seg også å trekke opp poli­
tiske, langsiktige linjer. Og en borgerlønn, som også
Johansen nevnte, på 100 000 kr til alle ble framstilt som
den store visjonen og i tråd med Venstres grunnsyn. Riktig­
nok er den visjonen, og det ble understreket, basert på
et tredveårsperspektiv og ikke en langtidsperiode på fire
år.
Men en må undre seg på hvorfor man må vente i 30
år, og hva det er Venstre mener å se i den framtidige ut­
viklingen som gjør det mulig å gjennomføre forslaget da
og ikke nå.
Og et spørsmål til. Nå frir jo Venstre både til Høyre
og til sentrum. Men fra hvilke partier og i hvilken ut­
strekning tror representanten Johansen at Venstre vil
kunne få tilslutning til sine såkalte visjoner? Eller er
gjennomføringen av forslaget mindre interessant og mer
egnet for en kommende valgkamp?
Terje Johansen (V): Begrepet borgerlønn, eller sam­
funnslønn, har stått på Venstres program i snart ti år. Og i
velferdsmeldingen, som sentrumsregjeringen la frem og
som Arbeiderpartiet gav sin tilslutning til, er dette begre­
pet tatt opp, og Arbeiderpartiet har gitt sin tilslutning til å
prøve det ut.
Når Venstres landsmøte, som er en edruelig forsam­
ling, i alle fall under programbehandlingen, antydet at
det kanskje kunne ta lang tid -- 30 år er meg ukjent -- så
skyldes jo det at vi ikke har så stor tillit til at f.eks. Arbeider­
partiet er så veldig opptatt av å gjennomføre denne vi­
sjonen. Venstre tror at dette er fremtidens måte å sørge
for at de som har minst i samfunnet, får et visst minimum
uten å være klienter, men at de får noe de har krav på fra
samfunnet. Og når representanten Hildeng sier at alle
skal få det, må jeg si at det tror jeg ikke er innbefattet i
denne visjonen. For øvrig er denne visjonen beskrevet i
boken om scenarier som akkurat er kommet ut, slik at
dette er ikke noe som Venstre står alene om, men som
samfunnsvitere og samfunnsøkonomer fra mange leire
faktisk gir sin tilslutning.
Det som er hovedhensikten med dette, er å fjerne det
millimeterbyråkratiet som bl.a. Arbeiderpartiet er an­
svarlig for, og som gjør at de med minst ressurser faktisk
er de som drukner i disse finmaskete garnene. Det er det­
te Venstre først og fremst vil til livs gjennom en for­
enklet ordning. I tillegg til at mange andre ordninger skal
tas opp i dette, vil også en vesentlig del av byråkratiet
som vi i dag benytter oss av, forsvinne.
Kenneth Svendsen (Frp): Representanten Terje Johan­
sen fra Venstre brukte mye av tiden til å fortelle om
Venstres tro på og verdsetting av det enkelte individ.
Men har Venstre en slik tro på det enkelte individ? La
oss ta kultur, f.eks. Hvis en enkeltperson ønsker å bruke
sin fritid på båt og båtliv, så ønsker Venstre for det første
at han skal avgiftsbelegges når han kjøper seg båt. Så
skal han avgiftsbelegges hvis han finner ut at han skal ha
en motor i den båten, så skal han avgiftsbelegges hvis
han kjøper bensin til den båtmotoren, og så skal han med
Venstres godkjennelse nå avgiftsbelegges når han legger
båten en plass -- han må betale båtplassleie. Velger en
person derimot å bruke fritiden sin til dans og ballett eller
til å synge opera, da ønsker Venstre at han skal få støtte
fra staten -- er det å tro på det enkelte individ og tro på at
man selv kan velge sine fritidssysler?
Det er tydeligvis sånn at man legger avgift på de fri­
tidssyslene som Venstre ikke vil at folk skal ha. Man tar
fra dem pengene. Og så gir man til dem som holder på
med det som Venstre ønsker at de skal holde på med. Er
det troen på det enkelte individ og den retten det enkelte
individ har til selv å bestemme over sin fritid?
Venstre hevder hardnakket at de er småbedriftspartiet.
Da Venstre satt i regjering, fremmet de forslag som fikk
næringslivet til å rase, bl.a. om en forverring av delings­
modellen. I det siste budsjettet sørget Venstre for at av­
skrivingsreglene for små og mellomstore bedrifter ble
spesielt vanskelige. Spørsmålet mitt er: Er det samsvar
mellom det Venstre sier og det de faktisk gjør i den vir­
kelige verden?
Terje Johansen (V): Svaret på spørsmålet er ja. Det
er samsvar mellom det Venstre mener og det Venstre
gjør. I motsetning til Fremskrittspartiet har Venstre ikke
bare sittet på sidelinjen og snakket om hva vi vil gjøre,
men vi har også vært inne på banen og forsøkt å gjøre
noe der hvor spillet egentlig foregår. Forskjellen mellom
Venstre og Fremskrittspartiet er jo at vi forsøker å øve
innflytelse på tross av at vi er Stortingets minste parti,
hvilket Fremskrittspartiet faktisk ikke gir seg selv an­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3019
ledning til -- og sannsynligvis heller aldri vil få anledning
til, men det er en annen sak.
Representanten Svendsen drister seg til å snakke om
kultur, hvilket jo i seg selv er et interessant tema sett fra
Fremskrittspartiets side, siden de da har forsverget at det
offentlige overhodet bør blande seg bort i kultur. Han
snakker om båtliv som en del av kulturbegrepet, og det
kan jeg for så vidt være enig i. Men når han snakker om
de avgiftene som legges på kjøp av komponenter til å dri­
ve båtliv, griper han inn i et skattesystem som ikke har
noe med støtte til kulturlivet å gjøre.
Det er faktisk helt riktig som representanten Svendsen
antyder, at Venstre til en viss grad ønsker å drive atferds­
terapi gjennom skattesystemet. Der skiller vi oss fra en
del andre partier, for vi mener at skatter og avgifter fak­
tisk kan påvirke folk i bestemte retninger. Men det vi har
tatt sikte på, er å bruke skatter og avgifter i miljøets tje­
neste, og det er det som kalles det grønne skatteskiftet.
En del av de avgifter som pålegges båtlivet, har faktisk
dette til hensikt. Det syns Venstre er bra, at vi begrenser
en del av den miljøskadelige bruken.
Ottar Kaldhol (A): Både i og utanfor dette huset vi­
ser Venstre stor interesse for Arbeidarpartiet. Men vi
som følgjer litt med i politikken, merkar jo at der er ein
undertone som klart beviser at denne interessa ikkje ak­
kurat er prega av omsorg for Arbeidarpartiet. Eg vil hel­
ler seie det ber preg av meir avmakt i forhold til eit parti
som brukar politisk makt til fordeling i samfunnet. Og eg
kan love Terje Johansen, som representant for Venstre, at
Arbeidarpartiet vil halde fram med å bruke all den makta
vi har, til rettferdig fordeling også i forhold til dei vel­
ferdsordningane som eit borgarleg fleirtal, der også
Venstre er med, vil redusere.
Eg var nesten hensett til nasjonaldagen då eg høyrde
representanten snakke om toleranse, rettferd, fridom, fel­
lesskapsløysingar osv. Men når vi ser på Venstre sitt an­
grep på sjukelønsordninga, står det ikkje i forhold til inn­
legget som representanten hadde. Eg må verkeleg spørje:
Kan Venstre sitt angrep på sjukelønsordninga forsvarast
ut frå Venstre si forhistorie og Venstre sin tradisjon? For
Arbeidarpartiet er sjukelønsordninga eit sterkt uttrykk
for tillit og respekt for arbeidsfolk i dette landet. Kvar i
Venstre sitt grunnsyn og tradisjon finn Terje Johansen
grunnlag for det angrepet som Venstre no står for? No
har Venstre tradisjon for å vise til Sandman­utvalet si
innstilling. Det eg spør om, er faktisk Venstre sitt grunn­
syn, ikkje Sandman­utvalet si innstilling.
Terje Johansen (V): Jeg finner ikke helt samsvar
mellom representanten Kaldhols innledning om at vi
ikke skulle være preget av omsorg for Arbeiderpartiet, og
det vi ellers står for. Men la nå det ligge.
Spørsmålet hans går på Venstres grunnholdning til syke­
lønnsordningen. La meg si det på denne måten: Vi i
Venstre er faktisk sterke forsvarere av sykelønnsordnin­
gen, men den er blitt en klamp om foten økonomisk. Dette
vet nå Arbeiderpartiet enda mer om etter at de kom til­
bake i regjering og ser at folketrygden øker med 7 milli­
arder kr i året. Problemet er at denne -- den mest kostbare
av alle norske velferdsordninger -- går til de friske, ar­
beidsføre. Venstre ser at dersom vi skal få til en bedre
fordeling enn vi har i dag, er vi nødt til å be de friske, de
arbeidsføre, om å være solidariske med dem som har det
verre. Venstre ønsker ikke å herje med sykelønnsordnin­
gen, slik enkelte andre partier vil -- snarere tvert om. Når
vi har vært ute og beskrevet hva slags system vi ønsker
oss alternativt, har vi sagt at vi tar utgangspunkt i Sand­
man­utvalgets forslag, som vi mener er rimelig og balan­
sert. På vegne av Venstre har jeg flere ganger sagt at vi
skal gjøre unntak for dem som virkelig trenger det, f.eks.
foreldre med små barn og de kronisk syke. Jeg kan også
være villig til å ta med kvinner i lavtlønnsyrker. Det som
er problemet i dag, er jo at alle, fra direktøren via stor­
tingsrepresentantene og til de aller svakeste, nyter godt
av denne ordningen. Når den er i ferd med å sprenge alle
rammer, slik at vi ikke har råd til å gjøre noe av alt det
andre vi ønsker oss, er det på tide å samarbeide for å fin­
ne en løsning.
Per­Kristian Foss (H): Når man hører Terje Johan­
sens frie «drodlerier» fra talerstolen, blir man fristet til
iallfall å stille ett spørsmål -- kanskje et par. Henger dette
i hop? Jeg har registrert at Venstre går inn for en borger­
lønn på 80 000 kr. Jeg forutsetter at den skal være skatte­
fri. Hvis ikke ville jo byråkratiet bli ytterligere kompli­
sert. Jeg forutsetter at folk som jobber, også får det sam­
me beløpet skattefritt -- altså at bunnfradraget blir
80 000 kr. Det er jo en interessant modell. Hvis Venstre i
tillegg skal ha skattesatsene ned slik at de blir likere
hverandre, at man altså får en flatere skatt, innebærer jo
det at Venstre også er tilhenger av å fjerne toppskatten.
Har Venstre sett noe på provenyvirkningene av summen
av et fradrag på 80 000 kr og fjerning av toppskatten?
Det er det ene spørsmålet mitt. Det andre er: Har Venstre
sett på konsekvensene av dette for dem som har lange
studier, høye studielån og høy gjeld?
Mitt tredje spørsmål er knyttet til grønne skatter. Venstre
svarer på ethvert spørsmål om skatt at de skal ta det
igjen på andre områder. Vi skal altså få lettelser i skatten
på arbeid. Det synes jeg er positivt. Men så skal vi betale
det på andre områder. Jeg forstår at det området man
sterkest argumenterer for å ta det igjen på, er området el­
avgift. Meg bekjent var man i den offentlige utredningen
-- Lund­utvalget var det vel, som utredet grønne skatter --
og den dertil hørende stortingsmeldingen enige om at en
avgift på verdens reneste energibærer, vannkraft, ikke
var å definere som en grønn skatt. Har Venstre omdefi­
nert det, eller er det andre områder man tenker å ta inn
milliardene på, hvis man ikke skal gi skattelettelser sam­
let sett?
Terje Johansen (V): Jeg kan for det første glede re­
presentanten Foss med at i vår modell for borgerlønn,
som i de beregninger vi holder på å foreta, faktisk utgjør
100 000 kr i året, inngår det også et skattefritt bunnfra­
drag for alle på 100 000 kr. At vi ønsker å fjerne progre­
sjonen i inntektsbeskatningen, er også riktig. For å finan­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3020
siere dette må vi dosere kapitalbeskatningen noe annerle­
des enn vi har gjort før, og vi regner med at med en flat
skattesats på litt i overkant av 30 pst., vil vi få inn meste­
parten av det vi gir bort.
Så er det slik at vi mener at for å få til en betydelig
skatteomlegging, som det her er snakk om, og som vi
faktisk har et prinsippvedtak om i forliket med Arbeider­
partiet -- altså sentrum­Arbeiderpartiet -- må en slik skat­
tereform smøres med skattelette. Vi tar gjerne en disku­
sjon med Høyre om hvor stor den skal være. Den kom­
mer ikke til å bli av den størrelse som Høyre foreslår,
men vi kan godt tenke oss å smøre en slik reform med
noen milliarder kr.
Når det gjelder de grønne skattene, er det slik at el­
avgiften sammen med merverdiavgiften nå har vært med
på å bringe prisen på elektrisk kraft opp på et nivå som vi
mener er passende. Vi ønsker ikke å gjøre noe med el­
avgiften på det nivået som prisen til forbruker nå ligger.
Nå har vi kommet på det nivået vi hadde i 1997. Det er
det eneste året vi hadde nedgang i forbruket, og det var
det vi ville oppnå med dette.
Kenneth Svendsen (Frp): I Johansens svar til meg i
stad berørte han ikke mye av næringspolitikken. Det for­
står jeg godt, det var klokt å holde seg unna den.
Det er ikke mange vedtak som har rammet små og
mellomstore bedrifter så hardt som forverringen når det
gjelder avskrivningsreglene, som Venstre var med på i
statsbudsjettet. Blant dem som rammes hardest av dette,
er transportnæringen. Ikke bare rammes lønnsomheten i
bedriftene ved at man må betale mer skatt, men det fører
-- og det er kanskje det verste -- til at man får mindre ut­
skifting av vogntog og lastebiler. Dette fører igjen til,
selvfølgelig, at de ansatte får dårligere arbeidsmiljø -- det
er jo én sak.
Venstre hevder gang på gang at de er så opptatt av
miljø, og at de skal ha en grønn skattlegging for å få min­
dre utslipp. Jeg syns ikke at denne begrunnelsen henger
på greip, for ser ikke Venstre at forverringen når det gjel­
der avskrivningsreglene, fører til at det går mye senere å
skifte ut disse trailerne? Med andre ord, det tar mye leng­
re tid før man får en miljøvennlig euromotor -- som for­
urenser langt mindre -- i disse bilene.
Også her snakker Venstre om miljø og grønne skatter,
og så gjør de det stikk motsatte! I tillegg kommer selvføl­
gelig sikkerhetsaspektet ved at denne delen av vognpar­
ken blir eldre og eldre, med gamle teknologiske løsnin­
ger som fører til mer utrygghet på veiene. Men det er
kanskje ikke så viktig for Venstre?
Terje Johansen (V): Gjennom fire år i Stortinget har
jeg observert at for representanten Svendsen dreier det
seg til syvende og sist, enten man nå tar utgangspunkt i
kultur­ eller næringspolitikk, om båt eller bil.
Jeg skal innrømme én ting: Når man sitter som et lite
parti i diskusjoner om et statsbudsjett hvor man er nødt
til å skaffe flertall, er det faktisk ikke mulig å nå frem dit
man vil. I arbeiderpartiregjeringens fremlegg til budsjett
hadde de lagt opp til en økning av arbeidsgiveravgiften
på 1,5 pst. pluss en rekke andre ting -- moms på reiseliv
ikke minst -- for småbedrifter i Nord­Norge som vi fant
utålelige. Vi forhandlet da i én uke for å få bort de verste
utvekstene, men for å få til inndekning var vi nødt til å
tåle noen mindre smerter.
Når det gjelder saldoavskrivningene, er jeg faktisk
ganske ulykkelig over at vi måtte være med på det. Men:
Jeg må si at i den situasjonen som Norge nå befinner seg
i med hensyn til tilgang på arbeidskraft, er jeg helt sikker
på at en økt arbeidsgiveravgift på 1,5 pst., som hadde
vært til betydelig skade også for langtransportfirmaene,
hadde vi ikke klart å få ut av budsjettet igjen i neste run­
de. Derimot mener jeg at saldoavskrivningene bør vi
kunne klare å få ut allerede i neste budsjett, muligens
med andre samarbeidspartnere. Jeg tror det er en mindre
smerte enn en økt arbeidsgiveravgift ville ha vært, for
den måtte betales av alle, enten bedriften går med over­
skudd eller ikke. Avskrivningene og avskrivningssatsene
rammer bare dem som har et overskudd, og ikke alle de
småbedriftene -- også langtransportfirmaene -- som går
med underskudd. De hadde vært skadelidende dersom vi
ikke hadde gått med på dette kompromisset.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Britt Hildeng (A): Mer enn noen gang kan vi konsta­
tere at vi lever i mulighetenes samfunn. Vi har mulighe­
ter til å skape et inkluderende samfunn, der alle kan sik­
res en sosial og økonomisk trygghet -- en trygghet som er
en nødvendig forutsetning for å kunne skape et samfunn
basert på toleranse og gjensidig respekt. Mulighetene lig­
ger i vårt lands økonomi, i en aktiv arbeidsstyrke, i velut­
bygde velferdstjenester og i organisasjoner som på en so­
lidarisk måte er villig til å ta del i og ansvar for å videre­
utvikle vårt velferdssamfunn.
Men det er et gammelt ordtak som sier: «Det skal
sterk rygg til å bære gode dager.» Og vi ser klart krefter
som vil forskusle våre felles muligheter. Vi har sett en
grådighetskultur blant næringslivstopper -- en kultur som
nødvendigvis må virke provoserende på de mange ar­
beidstakere som viser moderasjon for å kunne bygge ut
velferdsordningene for oss alle.
Høyre og Fremskrittspartiet lokker med skattelette
kombinert med en politisk retorikk om frihet for den en­
kelte. Men konsekvensene av deres politikk er den ster­
kestes rett, for høyresidens løfter om skattelette er en
medalje med svært mørk bakside: nedbygging og etter
hvert rasering av den offentlige velferdsstaten. Dagens
norske velferdsordninger ble bygd opp gjennom flere tiår
og var slett ikke å regne som selvsagte da de ble kjempet
fram i sin tid. Dersom høyresidens skatteformler -- med
lettvinte løfter om gevinst for den enkelte -- skal få domi­
nere i årene som kommer, vil den store taperen bli den
norske velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Over tid
vil det være såkalt vanlige folk som blir hardest rammet
av en slik utvikling. Og de sterkeste står igjen.
Et kjernebegrep i Arbeiderpartiets politikk er frihet,
frihet til å utvikle seg og delta i samfunnet. Men den fri­
heten bygger også på en forståelse av at dersom frihet

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3021
skal omfatte alle og være reell, må frihet fra økonomisk
og sosial utrygghet være en forutsetning.
En sterk velferdsstat er nettopp forutsetningen for de
manges frihet. De som virkelig har opplevd en utvidelse
av sin valgfrihet, er de tusener av kvinner som de senere
år har tatt spranget fra et isolert liv i familien til deltakel­
se i den offentlige sfære -- i politikk og arbeidsliv. En for­
utsetning for denne valgfriheten er nettopp en veldreven
og velutbygd offentlig sektor.
De nordiske og de søreuropeiske landene har valgt
ulike modeller for å utvikle sine samfunn. Det har bl.a.
ført til at arbeidsdelingen mellom offentlig sektor, mar­
kedet og familien er forskjellig.
De nordiske land preges av høye offentlige utgifter,
høy andel av sysselsatte med mange kvinner i arbeid, be­
grenset økonomisk avhengighet av familien og relativt
små økonomiske forskjeller og lite fattigdom. Dette er en
samfunnsform som også krever høyt skattenivå.
De søreuropeiske modellene karakteriseres ved lave
offentlige utgifter, stor økonomisk avhengighet av fami­
lien, der voksne barn bor hjemme og eldre hos sine barn,
lav andel sysselsatte med mange hjemmeværende kvin­
ner og relativt stor økonomisk forskjell og relativt mange
fattige. Det er en samfunnsform der skattenivået er lavt.
Arbeiderpartiet vil videreutvikle den nordiske vel­
ferdsmodellen, men dette stiller krav både til vår solida­
riske evne og til vilje til å satse på fellesskapet. Arbeider­
partiet har en slik vilje til å satse på fellesskapet.
Inger Stolt­Nielsen (TF): Regjeringens langtidspro­
gram må ses i sammenheng med andre stortingsmeldin­
ger og ­proposisjoner som konkretiserer retningen for
Arbeiderpartiets politikk innenfor de ulike politikkområ­
der med stor betydning for den videre utvikling av sam­
funnet. Gjennomgående synes det meg at retningen på
politikken peker mot sterkere sentralisering på distrikte­
nes bekostning.
Verdiene skapes i distriktene, hovedsakelig langs kys­
ten, men verdiskapingsområdene får liten uttelling for
dette. Statens investeringer går i all hovedsak til øst­
landsområdet, til Oslo og nabofylkene. Der statens inves­
teringer går foran, følger de private investeringene etter,
og landets samlede investeringskapital bindes i altfor stor
grad opp i det sentrale østlandsområdet, der presset i
økonomien er størst fra før. Jeg viser til Bjørvika, med all
den statlige og private investeringskapital som planleg­
ges brukt rundt selve operaen, og jeg viser til IT Fornebu,
med de krav til samferdselsinvesteringer som har kom­
met i tillegg til de store investeringer staten alt har lagt
ned for å øke sysselsettingen i et av landets rikeste områ­
der.
Bare disse to prosjektene, med alt som følger med, vil
binde opp investeringskapital i Oslo og Akershus i man­
ge år fremover, og tar all troverdighet ut av Regjeringens
fromme ønske om i hovedsak å bevare dagens boset­
tingsmønster. For hvis ikke distriktene får beholde en
større del av sin egen verdiskaping, vil mangel på inves­
teringsmulighet i infrastruktur og kulturutvikling føre til
at distriktene ikke bare tappes for sine materielle ressur­
ser, men også for sin menneskelige kapital, fordi det mo­
derne menneske ønsker enkel tilgang til både kulturelle
opplevelser og tidsmessig infrastruktur i alle ordets be­
tydninger.
Derfor vil Kystpartiet arbeide for at bedriftsbeskatnin­
gen skal tilfalle den kommune der bedriften ligger, og
ikke ta veien om statskassen for at distriktene så skal få
en del tilbake i form av overføringer som tilsynelatende
er storsamfunnets milde gaver til Distrikts­Norge. Uten
den verdiskaping som skjer langs kysten, ville Oslo ligge
tynt an.
Når oljeinntektene synker, forventes marine produkter
å overta som Norges største eksportinntekt. Også marine
produkter produseres langs kysten, og Kystpartiet mener
at eierskap i næring basert på kystens ressursgrunnlag i
størst mulig grad må være lokalt forankret. Det må leg­
ges til rette for at kystens og distriktenes verdiskapere får
mulighet til en lokalsamfunnsutvikling som øker mulig­
heten for å få næringsklynger rundt primærproduksjonen,
og slik bidra til mangfoldighet i næringsutvikling og yr­
kesvalgsmulighet. Dette kan vi bare oppnå ved å investe­
re i distriktene.
Kystpartiet kan ikke akseptere at kostnadene ved nød­
vendige investeringer i infrastruktur skal betales av lokal­
befolkningen i form av bompenger. Dette er en ekstra­
skatt som legger urettferdige byrder på folk og nærings­
liv i Kyst­Norge.
Arbeiderpartiet peker på behovet for omstilling av ar­
beidskraften, og mye tyder på at sjøfolk er en gruppe som
planlegges omstilt til annen virksomhet. Dersom vi ikke
ivaretar vår grunnstamme av norske sjøfolk ved å gi dem
internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår, vil
grunnlaget for rekruttering til maritim utdanning falle
bort, og vi vil i løpet av få år miste ikke bare den mariti­
me næringsklynge, men også den forvaltningskompetan­
se vi trenger for å ivareta vår egen kystlinje og kystsik­
kerhet. Kystpartiet vil derfor sette et kompromissløst
krav til at det legges til rette for en grunnstamme på
25 000 konkurransedyktige sjømannsarbeidsplasser.
Arbeiderpartiet har en lite offensiv politikk for å møte
stramheten i arbeidsmarkedet. Kystpartiet vil ikke bare
ha en bedre skole med lærere som utdannes inn mot sko­
lens ulike trinn og har sabbatsår til kompetanseutvidelse
for å øke kunnskapsbredden og forhindre utbrenthet og
tidligpensjonering, vi vil også legge til rette for at unge
mennesker får arbeidsmuligheter som gir anledning til å
ta en modnings­ og utviklingspause mellom grunnskole
og videregående skole, slik at flere kan finne sin plass i
arbeidslivet og ikke som i dag falle utenfor og bli uføre­
trygdet uten noen gang å ha vært i arbeid. Slik kan vi
ikke bare øke arbeidsstokken, men vi kan redusere de of­
fentlige utgiftene som er knyttet til en stadig større grup­
pe yngre uføretrygdede.
Kystpartiet ser et klart behov for å redusere avgifts­
nivået. Dette er en form for usosial beskatning som i særlig
grad rammer dem med lav inntekt. Mennesker med lav
inntekt må også få en skattelette som gjør det mulig for
en fulltids arbeidstaker å leve av egen inntekt. Og vi vil
ivareta pensjonistenes kjøpekraft, slik at de blir mindre

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3022
avhengige av offentlige støtteordninger og i større grad
kan kjøpe den tjenesten den enkelte måtte ha behov
for.
Til sist vil vi fra Kystpartiet peke på de uheldige virk­
ninger arveavgift og skatt på arbeidende kapital har på
grunnstammen i distriktsnæringslivet, de privateide loka­
le bedrifter der lokale eiere går aktivt inn i utviklingen av
sine lokalsamfunn.
Tiden løper fort -- jeg ser at det ikke er tid til å komme
inn på flere områder av Kystpartiets visjoner for neste
periode. Jeg henviser bare til de merknader som ligger
inne fra representanten Bastesen.
Ottar Kaldhol (A): Regjeringa sitt langtidsprogram
gir ein god samfunnsanalyse og peikar på konkrete mog­
legheiter for verdiskaping og for å møte velferdsutford­
ringane i tida framover. Ei av dei største utfordringane
er at det er for lite folk til å gjere alle oppgåvene som må
utførast både i offentleg og privat sektor. I tillegg kjem
alt vi ønskjer å gjere. Arbeidarpartiet vil først og fremst
møte denne utfordringa ved å satse på at alle menneska i
landet som ønskjer det, får utnytte dei moglegheitene
som t.d. arbeidslinja og eit samla utdanningstilbod legg
til rette for. Det inneber at det må vere mogleg å kombi­
nere arbeid og trygd og arbeid og omsorg. Men det som
vil gi den mest varige løysinga i eit samfunn der omstil­
ling både er positivt og nødvendig, er å ha eit heilskapleg
utdanningstilbod som gir fornying og ikkje minst fored­
ling av enkeltmenneska sin kunnskap og kompetanse.
Arbeidarpartiet har fått gjennomført mange reformer
på utdanningsområdet. Det viktigaste etter mi oppfatning
i denne samanhengen er at den kunnskapen som folk
opparbeider seg i yrkespraksis, er akseptert som kunn­
skap i tilknyting til vidare studium. Dette er ikkje berre ei
akseptering av yrkespraksis og fagutdanning, det er fak­
tisk også eit tilbod om kontinuerleg fornying av kunn­
skap og kompetanse. Livslang læring er positivt for ar­
beidskraftbehovet, og det skaper også tryggleik og mog­
legheiter for dei som skal takle omstilling og endring i
arbeids­ og livssituasjonen.
Fornying av offentleg sektor er også ein del av arbei­
det for å møte utfordringa med for lite folk til alle ar­
beidsoppgåvene i samfunnet. Vi veit at denne fornyinga,
som no er godt i gang, ikkje minst handlar om enkelt­
mennesket sin arbeidssituasjon og om tryggleik i fram­
tida. Det er derfor naturleg for Arbeidarpartiet at denne
viktige fornyingsprosessen skjer i nær dialog med dei til­
sette og deira organisasjonar.
Vi satsar no store ressursar for at folk skal fornye
kompetansen sin, og vi oppmodar folk til å stå lenger i
arbeidslivet. Det er derfor eit paradoks for meg at i ein
slik situasjon, og i ei tid der presset på jobben hardnar til
samstundes som enkeltmenneske skal takle omstilling i
jobben og i samfunnet, møter Høgre, Kristeleg Folke­
parti, Framstegspartiet og Venstre arbeidstakarane med re­
duksjonar i sjukelønnsordninga. Det er vel all grunn til å
tru at det er dei same menneska som desse partia ønskjer
skal medverke til å utnytte moglegheitene for verdiska­
ping i næringslivet, og som skal vere tryggleiksprodusen­
tar i offentleg sektor. Behovet for verdiskaping og fleire
varme hender er godt dokumentert i langtidsprogrammet.
I Arbeidarpartiet veit vi at å skape tryggleik for alle er
eit verdispørsmål, og det er eit politisk fordelingsspørs­
mål. Vi meiner at folk både skal få og at dei har ein rett
til å delta i bygging av landet med dei moglegheitene
som Regjeringa peikar på i langtidsprogrammet. Det er
ikkje særleg framtidsretta eller tillitskapande når dei bor­
garlege partia angrip arbeidsfolk med økonomiske straf­
fetiltak gjennom kutt i sjukelønnsordninga. At dette også
skal brukast til å finansiere skattelette til dei som har my­
kje frå før, seier mykje om manglande forståing for dei
utfordringane vi står framfor, og ikkje minst seier det
mykje om kva slags menneskelege verdiar det her vert
lagt vekt på.
Det ligg fleire politiske avklaringar i dette langtids­
programmet, og det er viktig for alle dei som skal delta i
å bygge landet i tida framover, at dei veit at det framleis
er parti som vil sikre det økonomiske grunnlaget i sjuke­
lønnsordninga. Arbeidarpartiet meiner at tryggleik for
lønn under sjukdom er eit grunnleggande fundament i
velferden, og at dette er det mest konkrete uttrykk for til­
lit og respekt vi kan vise arbeidsfolk. Det må vere avkla­
rande for arbeidstakarane at Høgre, Framstegspartiet,
Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner at redusert lønn
med opptil fleire titals tusen i året skal gi redusert sjuke­
fråvær, og at det skal gi mindre sjukdom. Kvar finn
Kristeleg Folkeparti og Venstre dekning for slike hold­
ningar overfor arbeidsfolk i partia sine grunnsyn og his­
toriske tradisjonar? Eg trur ikkje at dette vil gi auka verdi­
skaping i næringslivet eller fleire varme hender i barne­
hagane og i omsorgssektoren. Eg trur på at ein får ikkje
meir tillit og respekt enn ein viser andre.
Kenneth Svendsen (Frp): Den store forskjellen mel­
lom Fremskrittspartiet på den ene siden og de øvrige par­
tiene på den andre siden i skattespørsmål er troen på det
enkelte individ. De øvrige partiene mener at den beste
måten folk kan bruke sine inntekter på, er å la staten ta
fra dem pengene i skatter og avgifter, for så å la staten
bruke disse pengene på de områder der de mener befolk­
ningen skulle brukt sine midler. Ja, det er kommet så
langt at hver borger i dette landet må arbeide fra 1. januar
til 1. august for staten. Først etter dette beholder borgerne
i dette landet sine egne penger. Jeg synes det er underlig
at ikke folk gjør opprør, men dette beviser vel egentlig
bare at det norske folk er et fredelig folkeferd.
Fremskrittspartiet ser selvfølgelig at en del oppgaver i
samfunnet må løses av det offentlige. Men også her skil­
ler Fremskrittspartiet seg fra de øvrige partiene. Mens
Fremskrittspartiet ønsker å satse på noen viktige primær­
oppgaver, som helse, eldreomsorg, kriminalitetsbekjem­
pelse, Forsvaret etc., som staten til gjengjeld skal satse
mye på, ønsker de øvrige partiene å bruke befolkningens
penger til ett og alt. Fremskrittspartiet har den tro på det
enkelte individ at det f.eks. fullt ut er i stand til å planleg­
ge og bruke sin fritid, mens de øvrige partiene mener at
staten gjennom budsjettvedtak i Stortinget er den som er
best egnet til å planlegge og bruke enkeltmenneskers fri­

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3023
tid. Så menn har Fremskrittspartiet den tro på enkeltindi­
vider at de fullt ut er i stand til å forvalte sin fritid, bare
staten ikke tar fra dem pengene i skatter og avgifter.
Hvis en person ønsker å bruke fritiden på sin hobby
som er å synge opera, danse ballett eller male bilder, så
får man lønn fra staten ved at staten tar skatter og avgif­
ter fra befolkningen for deretter i budsjettvedtak å gi det­
te til disse utøverne. Hvis en derimot har som hobby å
drive med båt og båtliv, gjør staten det motsatte. Dette er
tydeligvis ikke noe staten ønsker at befolkningen skal
drive med, eller de aksepterer ikke den verdi båtliv har
for den enkeltperson som velger denne fritidssysselen.
For hvilken annen grunn kan det være til at hvis en kjø­
per seg en båt, må en betale avgift til staten, kjøper en
båtmotor, må en betale hestekraftavgift, bruker en båten,
må en betale bensinavgift, og nå har Stortinget jammen
vedtatt at hvis en leier båtplass og legger båten der, så
skal en betale avgift for det også. I tillegg må den enkelte
betale formuesskatt for å eie båten. Og som om ikke det
skulle være nok, har staten bestemt at båten skal registre­
res slik at en kan begynne å ta avgift for å eie båten også.
Dette beviser at hvis man ikke har de interesser som sta­
ten mener man bør ha, tar staten pengene fra den enkelte
borger for å bruke dem slik Stortinget egentlig mener
man burde ha brukt pengene. Fremskrittspartiet tror på
det enkelte individ, og at den enkelte i langt større ut­
strekning kan avgjøre hvordan fritiden skal brukes.
Så over til et annet emne: distriktspolitikk og veibe­
vilgninger. I svar på min replikk før i dag delte represen­
tanten Odd Roger Enoksen, som er fra Nordland, sine er­
faringer fra kjøring i Nederland med Stortinget. Det er i
og for seg interessant. Jeg vil derimot dele min lange er­
faring som sjåfør i Norge, og da spesielt i Nordland, med
mine medrepresentanter. Mens representanten Enoksen
tydeligvis er mest opptatt av å forklare hvorfor Norge
ikke kan ha samme veistandard som Nederland, er jeg
mer opptatt av å arbeide for å få så gode veier som mulig
i dette landet. Og da nytter det ikke med pene formulerin­
ger i program, da kreves det klingende mynt, for det kos­
ter å bygge veinett i Norge. Og da vil jeg spørre: Er pen­
ger et problem i Norge, med en ekstrainntekt på 41 milli­
arder kr mer fra oljevirksomheten enn beregnet i stats­
budsjettet? Penger mangler vi med andre ord ikke.
Så er det dette med inflasjon. I revidert nasjonalbud­
sjett slås det fast at det er mye ledig kapasitet innenfor
anleggssektoren. Da har vi altså arbeidskraft også. Det
kan vel ikke føre til press i økonomien. Og da kommer vi
til å gjøre ord om til handling. Dette gjør Fremskrittspar­
tiet, og vi vil fortsette å gjøre det vi gang på gang har
foreslått i statsbudsjettene, nemlig å bevilge mer penger
til veibygging slik at næringsliv og befolkning, også i
distriktene, får mulighet til å utvikle seg ved at man ut­
jevner de konkurranseulempene som man har ved å bo i
distriktene, der det er dårlige veier og store transportkost­
nader knyttet til det å komme ut med produktene sine.
Men det fordrer handling, ikke ord.
Torstein Rudihagen (A): Ein møter ofte påstanden
om at det er liten forskjell mellom dei politiske partia i
Noreg. Veljarane er i villreie, og vandringa mellom par­
tia er stor. I så måte er innstillinga til langtidsprogrammet
og debatten her med på å klargjere forskjellane. Ja, eg
meiner at ein ser det same i kvar budsjettdebatt og i sak
etter sak, nemleg at det utkrystalliserer seg eit klart skilje
mellom ei høgre­ og ei venstreside.
På mange måtar står vi overfor eit verdival -- eit val
om kva samfunnsmodell vi skal ha i framtida, eit val
mellom ei vidareføring av den nordiske velferdsmodel­
len, der vi kombinerer verdiskaping med god fordeling,
og ein modell der kvar enkelt i større grad må kjøpe seg
velferd. Arbeidarpartiet ønskjer å vidareutvikle eit vel­
ferdssamfunn der utfordringa òg er å nå dei gruppene
som ikkje godt nok har fått del i dette. Vi vil arbeide for
ei rettferdig fordeling som òg må gjelde geografisk. Der­
for må vi ha god kommunikasjon over heile landet, styr­
ke regionale høgskular og utviklingsmiljø, regionale helse­
tenester, regionale nærings­ og utviklingsmiljø og satse
på regionsenter for å skape eit mangfald i arbeid, opple­
ving og tenestetilbod, kort sagt ei rekkje tiltak for buset­
ting, aktivitet og velferd over heile landet. I ei tid der den
eldre delen av folket utgjer ein stadig større del, og der
ein stadig større del av folket har trygd eller tek utdan­
ning, skaper dette ein del utfordringar.
I ein slik situasjon gjer Høgre og Framstegspartiet nok
ein gong lovnader om kraftige reduksjonar i skattar og
avgifter til den store flaggsaka. Det er sjølvsagt populært.
Det kunne vi alle lett gjere oss populære på. Det er vel
ingen som ønskjer høge skattar og avgifter for moro
skuld. Men samtidig vil vi ha betre velferdsordningar,
betre kommunikasjonar, betre kommuneøkonomi, ja bet­
re tilbod nær sagt på alle område. Da kjem ein ikkje
utanom at dette må finansierast. Det blir eit spørsmål om
kor mykje skattar og avgifter ein må ha, og korleis ein på
mest rettferdig måte kan krevje det inn.
Det må vere samsvar mellom utgifter og inntekter, så
enkelt er dette. Vil vi la sjuke folk tape store summar i
tillegg til byrder med sjukdom, vil vi ha dyrare barneha­
gar og skulefritidsordningar, vil vi ta bort overføringar til
jordbruket og andre distriktspolitiske tiltak, vil vi ha dår­
legare skule, helsetenester og eldreomsorg -- ja, så kan vi
sjølvsagt redusere skattar og avgifter drastisk.
Framstegspartiet sin medisin er å ause inn mykje meir
av oljefondet enn det Regjeringa legg opp til. Det er eit
enkelt svar på utfordringane. Men dette vil stimulere et­
terspørselen sterkt i ei tid med manglande arbeidskraft,
og dermed føre til aukande pris­ og kostnadsvekst og
renteoppgang. Korkje konkurranseutsett næringsliv eller
folk flest vil tene på det -- tvert imot.
Høgre sine løysingar er òg mindre skattar og avgifter.
Men dette må betalast med mindre offentleg velferd, m.a.
mindre sjukeløn, reduserte overføringar til distrikta, dyr­
are skulefritidsordningar og auka privatisering. Og dette
er jo eit klart val som det er greitt å halde seg til.
Arbeidarpartiet vil vidareføre ein velferdsmodell der
det offentlege får ansvar for at ikkje lommeboka eller
kvar du bur, skal vere avgjerande for dine moglegheiter
til rettmessige velferdstenester. Men da er det to klare føre­
setnader som må ligge i botnen. Vi må for det første ha

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3024
ein næringspolitikk som stimulerer til nyskaping og verdi­
skaping over heile landet.
Utan ei stor verdiskaping og produktivitet blir det
ikkje noko å drive tilboda med eller noko å drive forde­
ling med. Vi må også få eit meir inkluderande arbeidsliv,
der langt fleire kan få eit arbeidstilbod og utnytte sine
ressursar. Langtidsprogrammet legg opp til klare tiltak
for å få dette til.
Den andre føresetnaden er at folk må få att effektive
tenester som står i forhold til det skatte­ og avgiftsnivået
ein har. Derfor må vi ha ein sterk og effektiv offentleg
sektor. Utan det blir det inga forståing for å betale skatt
og avgifter. Utan det blir det rop på private løysingar.
Dette har Arbeidarpartiet og Regjeringa i høgste grad
gripe fatt i. Offentleg sektor må styrkast og dermed for­
nyast. Vi må redusere byråkratiet og auke tenestene. Ei
stor verdiskaping og ein sterk offentleg sektor er dei av­
gjerande føresetnadene for å utvikle vår velferdsmodell
vidare.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Dei signala som kjem
fram gjennom behandlinga av og debatten om langtids­
programmet, er særs viktige. Det er bl.a. gjennom desse
føringane me kan få fram korleis dei ulike partia ønskjer
samfunnsutviklinga i komande stortingsperiode, og her
bør det vera mogleg å lesa både likskap og forskjellar
mellom dei enkelte parti og konstellasjonar.
Ei grunnleggjande målsetjing i den økonomiske poli­
tikken er å leggja til rette for verdiskaping, for arbeid til
alle og forsvarleg og langsiktig forvalting av naturressur­
sar og miljø.
Formuen vår frå petroleumsverksemd må forvaltast
slik at me sikrar langsiktige og berekraftige løysingar på
sentrale velferdsoppgåver, samstundes som me unngår å
skapa press i økonomien. Det er difor med ei viss und­
ring me registrerer at Regjeringa i løpet av svært kort tid
har endra argumentasjonen på dette feltet. For få måna­
der sidan vart det med styrke hevda at bruk av meir olje­
pengar ville svekkja grunnlaget for økonomien og med­
føra svekking av det generelle velferdstilbodet. No har
det altså vorte ansvarleg å bruka mykje meir av oljefor­
muen.
Petroleumsressursane må forvaltast slik at dei òg kjem
dei neste generasjonane til gode. Difor meiner me i
Kristeleg Folkeparti at bruken av petroleumsinntektene
må sjåast i samanheng med konjunktursituasjonen til
kvar tid. Me meiner òg at det er interessant å vurdera
nærare bruken av desse inntektene opp mot ei eventuell
fondering av delar av folketrygdforpliktingane våre.
Eit viktig mål i den økonomiske politikken er at ram­
mevilkåra for ulike sektorar vert stabile og føreseielege.
Ei av utfordringane i framtida vert å investera staten sin
finansformue i framtidig verdiskaping, utan å skapa uhel­
dige verknader for norsk økonomi. Her kan eit verkemid­
del vera å innføra langtidsbudsjettering.
Så må eg få kommentera den merknaden som det er
referert til så mange gonger i dag, og som er utlagd til det
ugjenkjennelege. Eg synest det kan vera på sin plass å
lesa merknaden i samanheng. Det står:
«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Venstre og representanten Steinar Bastesen
mener også det er viktig å ha en balanse i forholdet
mellom privat og offentlig sektor i norsk økonomi.
Både for å sikre fortsatt rom for et konkurranseutsatt
næringsliv, og for å gi tilstrekkelige incentiver til økt
produktivitet og effektivisering i offentlig sektor, me­
ner disse medlemmer det må være en målsetting at
veksten i offentlig sektor over tid ikke skal være høye­
re enn veksten i verdiskapingen i Fastlands­Norge.»
Eg har ein sterk mistanke om at realiteten i desse for­
muleringane er heilt i tråd med det som det tidlegare har
vore brei politisk forståing for.
Som kjent er den økonomiske politikken samansett av
finanspolitikk, pengepolitikk og inntektspolitikk. I eit
finstemt samspel skal desse delområda bl.a. sikra målet
om stabile rammevilkår for næringslivet og ei sunn øko­
nomisk utvikling. For Kristeleg Folkeparti er det viktig at
ikkje finanspolitikken sin innverknad på denne heilska­
pen vert svekt. Skjer det, vil også den reelle politiske og
med det den folkevalde styringa verta svekt.
Finanspolitikken sitt primærområde er å stabilisera ut­
viklinga i etterspørselen etter varer og tenester. Økono­
misk vekst vil i seg sjølv skapa rom for ein realvekst i dei
offentlege utgiftene. Veksten i offentlege utgifter, eller
meir konkret den automatiske utgiftsveksten, aukar for
kvart år. Dersom denne veksten held fram med same
styrke òg i åra som kjem, vil det leggja beslag på store
delar av det finanspolitiske handlingsrommet som vert
skapt gjennom auka verdiskaping. Etter Kristeleg Folke­
parti sitt syn er det å takla denne situasjonen ei av dei
verkeleg store utfordringane i den nære framtida.
Kristeleg Folkeparti er vidare oppteke av at det skal
vera attraktivt å arbeida. Me er overtydde om at det via
ulike positive verkemiddel må vera mogleg å stimulera
til større grad av kombinasjon mellom arbeid og trygd og
arbeid og pensjon, til deltidsarbeid, og at utdanning må
leggjast til rette slik at fleire kan koma i arbeid.
I Kristeleg Folkeparti har me merka oss at Regjeringa
har endra retningslinjene for pengepolitikken, slik at den
vert retta inn mot eit inflasjonsmål som over tid skal lig­
gja nær 2,5 pst. Slik me vurderer det, vil ikkje dette i
praksis føra til store endringar i pengepolitikken. Det må
snarare kunna definerast som ei stadfesting av ein penge­
politikk som alt har vorte utøvd.
Ei balansert økonomisk utvikling med låg pris­ og
kostnadsvekst er ein av føresetnadane for å oppnå stabili­
tet i valutakursane. Kristeleg Folkeparti meiner at me må
vera varsame med å leggja for store bører på pengepoli­
tikken, for det kan over tid føra til styrking av krona,
noko som igjen vil svekkja den konkurranseutsette sekto­
ren. For å ta vare på konkurranseevna bør pris­ og kost­
nadsveksten ned mot same nivå som hos handels­
partnarane våre. Dette er også nødvendig for å unngå ei
særnorsk høg rente. Som kjent rammar renteauke svært
usolidarisk, både for privatpersonar og for næringslivet.
Kristeleg Folkeparti ønskjer å vidareføra det inntekts­
politiske samarbeidet mellom staten og partane i arbeids­
livet. Trass i ulike svake sider har dette samarbeidet dei

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3025
seinare åra i sterk grad medverka til å stabilisera den innan­
landske økonomiske utviklinga og til å styrkja norsk
næringsliv si konkurransekraft. Det er likevel viktig å
visa varsemd, slik at ikkje det inntektspolitiske samarbei­
det får leggja for sterke føringar på handlefridomen til
folkevalde organ. Men trass i inntektspolitisk samarbeid
har skilnadene i inntekt mellom ulike grupper i samfun­
net auka dei seinare åra. Difor må det vera eit mål at dette
samarbeidet i komande langtidsprogramperiode kan føra
til ei jamnare inntektsutvikling mellom ulike grupper.
Gjennom skattepolitikken har Stortinget eit mektig
verkemiddel for både å medverka til utjamning/fordeling
og til å påverka næringslivet sine rammevilkår. Det er in­
gen tvil om at stabile og føreseielege skattereglar skaper
tillit og tryggleik og vil på ein god måte medverka til
kreativitet, vidareutvikling og nyskaping. Altså -- stabilitet
og «forutsigbarhet» blir viktige stikkord.
Me ønskjer at skattesystemet heile tida skal fungera
slik at det stimulerer til både utvikling og fornying av
næringslivet.
Tida har bore preg av raske omskifte. Dette stiller nye
krav til skattelover og ­reglar. Internetthandel og fri flyt
av kapital er eksempel på at me ikkje kan tenkja isolert
berre på innanlandske forhold, men at internasjonal kon­
kurransedugleik også gjeld for det offentlege når me t.d.
snakkar om skattelover og ­reglar.
Kristeleg Folkeparti har tidlegare teke initiativ for å
fjerna formuesskatten på såkalla næringsaktiva, eller ar­
beidande kapital. Eg skal ikkje leggja skjul på at me var
skuffa når dette ikkje lukkast å få til i statsbudsjettet for
inneverande år, men me syntest at det forslaget som låg
føre, var så dårleg at me ikkje kunne gå for det. Me har
likevel ikkje lagt det til sides.
Elles er me i Kristeleg Folkeparti svært opptekne av
prinsippet om at grøne skattar etter kvart skal verta meir
og meir implementerte i skatte­ og avgiftssystemet vårt.
I samband med budsjettforliket for inneverande år
mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet vart det be­
stemt at det skal utarbeidast ein ny skattemodell som
m.a. skal byggja på ei tilnærming av skatt på lønnsinn­
tekt og skatt på kapital, ei meir rettferdig fordeling og på
nøytralitet mellom ulike investerings­, finansierings­ og
verksemdsformer.
Me såg tidleg at dersom denne nye modellen skulle
innførast frå 1. januar 2002, ville det gje ei uforsvarleg
kort behandlingstid, utan moglegheit for ei brei deltaking
frå ulike aktørar. Tidleg i vår valde me difor å medverka
sterkt til det som etter kvart fekk brei tilslutning i Stortin­
get, nemleg at me brukar eit år ekstra på å snekra saman
denne nye modellen. På den måten vil me sikra at både
næringsliv og fagmiljø får koma med gjennomarbeidde
merknader og innspel, og at det elles vert nok tid til ei
grundig politisk behandling som vonleg kan sikra ei brei
politisk plattform for den nye skattemodellen. Me er gla­
de for klåre tilbakemeldingar frå næringslivet om at dei
har sett stor pris på at Stortinget valde å bruka litt lengre
tid på dette arbeidet.
Me trur at gode løysingar på mange store utfordringar
ligg nett i dette at dei ulike aktørane kan medverka i eit
samspel der alle får koma til orde, og der alle kan gje ut­
trykk for sine merknader og koma med ulike forslag til
løysingar. Når så den endelege avgjerda skal takast, er
det til sjuande og sist eit ansvar for Stortinget. Det er li­
kevel viktig og verdifullt at alle har fått sagt sitt før pro­
sessen er komen så langt. Eg er overtydd om at dette vil
gje dei beste løysingane. Det er ingen som vil tapa på
opne prosessar.
Prosessen med langtidsprogrammet for 2002--2005 har
fått fram mange både spennande moment og synsmåtar
som er interessante. Det skal verta interessant å følgja
med når dette skal omsetjast i praktisk politikk. Frå
Kristeleg Folkeparti si side er me førebudde på å med­
verka til gode og konstruktive løysingar på dei mange ut­
fordringane som Stortinget vil møta.
Grethe G. Fossum (A): Langtidsprogrammet handler
om hvordan Norge best kan løse sine utfordringer i fram­
tida. Det handler også om hvordan partiene vil løse opp­
gavene som landet står overfor. Heldigvis, synes jeg, har
det utkrystallisert seg i to retninger. På den ene siden har
vi høyrepartiene, med Fremskrittspartiet og Høyre i spis­
sen, med håp om støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre.
På den andre siden står Arbeiderpartiet, SV og kanskje
også Senterpartiet.
Å gjennomskue partienes retorikk og finne ut hva de
mener i praktisk politikk, er ingen lett oppgave for de
vanlige velgerne. Kanskje er det derfor det er så mange
som 30--40 pst. som ikke har bestemt seg for hvilket parti
de vil velge.
Inni dette langtidsprogrammet som vi snakker om i
dag, ligger det en regjeringserklæring. Det er et minste
felles multiplum fra sentrumspartiene om hva de ønsker
å få til. Den nye Lysebu­erklæringen begynner på side
101 i innstillingen, og hvert av de samarbeidende partie­
ne har fått sin hjertesak. Kristelig Folkeparti har fått verdi­
grunnlaget, Venstre har fått miljømessig utvikling, og
Senterpartiet har fått positiv utvikling av distriktene. Det
som er problematisk, er det som ikke er behandlet i den­
ne regjeringserklæringen. Det er faktisk vesentlige saker
man er uenig om, bl.a. sykelønnsordningen og kontant­
støtte, og man har ingen felles forståelse av hva man skal
si til velgerne. Og jeg skjønner godt at velgerne er svært
forvirret over å velge et regjeringsalternativ som ikke
riktig har bestemt seg for hvordan en så viktig sak for
folk flest som sykelønnsordningen skal utformes av et
mulig regjeringsalternativ. For meg virker det også etter
debatten i dag som om sentrumspartiene ikke egentlig
tror på sin egen erklæring.
Men det som bekymrer meg mest, er om velgerne lar
seg lure til å tro at 40 mill. kr i skattelette også samtidig
betyr at den velferdsstaten vi er vant med, fremdeles skal
bestå. I den forbindelse har jeg litt lyst til å fokusere på
kvinner og stille spørsmålet: Hva er det egentlig som gir
kvinner frihet? Det er ingen hemmelighet at en god vel­
ferdsstat, et godt omsorgstilbud for barn og et arbeids­
marked som tar hensyn til kvalifikasjoner, foreldreper­
misjoner og at man faktisk har små barn, tiltrekker
kvinner.

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3026
Vi roser oss av i Norge at vi har en høy fødselsrate,
samtidig som vi har mange kvinner ute i lønnet arbeid.
Og kvinnene svarer når vi spør dem, at det at de føder
mange barn, kommer av at de har trygghet, de har en
jobb, og de føler at barna blir tatt vare på når de er på
jobben, og dermed tør de også satse på et yrkesliv.
Erfaringene fra Sverige skremmer meg, da man på
1990­tallet opplevde at en økning i arbeidsløsheten, spe­
sielt for unge mennesker og for folk med lav utdanning,
samtidig som man hadde en nedskjæring av velferdsgo­
dene til familiene, for første gang førte til en nedgang i
fødselsratene for kvinnene, fra 2,1 barn pr. kvinne i 1992
til omtrent 1,5 i 1997.
Kvinner vet at frihet til å velge ligger i velferdsstaten.
Og jeg er opptatt av hva slags frihet høyresiden tilbyr
nettopp kvinnene. Når svaret er 40 milliarder kr i skatte­
lette, betyr det nesten ingenting for lavtlønte kvinner. Det
er ikke de som får skatteletten. De tilbyr kontantstøtte,
ofte til kvinner som er hjemme allikevel, og som er en
ordning som omtrent halvparten av befolkningen ikke
ønsker. De tilbyr en sykelønnsordning som de kaller ver­
dens dyreste, og som vi på venstresiden kaller verdens
beste, og som vi skal kjempe med hva det skal være for å
beholde. Men det betyr dermed for kvinnene, som har det
høyeste sykefraværet, at de taper absolutt mest penger.
De tilbyr også et arbeidsmarked hvor konkurranse,
overtid og det å stå på til alle døgnets tider er et varemer­
ke for en god prestasjon. Kvinner velger annerledes og
vil da kanskje bli tvunget til å si nei til yrkesdeltakelse
for nettopp å ta vare på familien, fordi tilbudene fra det
offentlige ikke finnes.
Dette er et samfunn jeg håper man ser alle faresignale­
ne ved, for også høyrekreftene i norsk politikk ønsker vel
lik deltakelse av kvinner og menn i det politiske liv. Eller
legger de opp til praktiske løsninger som gjør det umulig
for kvinnene?
Kjellaug Nakkim (H): Høyre sier: Nok er nok. Men
flere i denne sal synes det er utidig mas fra Høyre når vi
snakker om å redusere skattene og å sette ned avgiftene.
Spesielt Arbeiderpartiet synes det. De hevder at Høyre
vil rasere velferdsstaten hvis ikke skatte­ og avgiftsnivået
blir opprettholdt, dog med et lite forbehold om at inn­
slagspunktet for toppskatten er noe for lavt.
Finanskomiteens leder sa i en replikkrunde nå i dag at
Arbeiderpartiet ikke ville være med i konkurransen om
lavere skatter. Han berørte heller ikke dette viktige områ­
det i sitt hovedinnlegg. Dermed sier han at Arbeiderparti­
et er fornøyd med det skatte­ og avgiftsnivået vi har i dag.
Skatte­ og avgiftsbyrden har nå tydeligvis nådd tåle­
grensen og mer enn det. Selv flere av partiets egne repre­
sentanter her på Stortinget har gitt uttrykk for det. Kandi­
dat nr. sju på Arbeiderpartiets liste til stortingsvalget i
Oslo går nå ut i media og ber landets befolkning om å
sende ham forslag på avgifter som bør fjernes. Skal tro
om ikke han får et «run» på e­posten sin. Han vil sågar
bidra til å skape «Det nye Arbeiderpartiet», som skal
kvitte seg med ryktet som et kjedelig regel­ og avgifts­
parti. Opprøret er på gang, også innen Arbeiderpartiet.
Men det ser ut til at Regjeringen nå slutter seg til gode,
gamle Erik Brofoss' uttalelser da han var finansminister,
og at de vil gjøre dem til sine. Det er ganske pussig hva
folk kan tåle av skatter, når de først bare har vennet seg
til dem, sa han.
Budsjettforliket som ble inngått for inneværende års
budsjett, medførte at landets befolkning totalt ble påført
en økning på hele 12 milliarder kr i skatte­ og avgifts­
økninger, og med på kjøpet fikk de en momsreform -- noe
Regjeringen må ta hovedansvaret for. Landet har fått en
momsreform som er meget dårlig forberedt, og som ikke
har vært ute til høring blant dem som blir berørt av refor­
men. Dette har medført en storm av protester, og Regje­
ringen har vært på vikende front på de mest omstridte
områdene. Det er et hastverksarbeid som bl.a. gir de
mange småbedrifter som nå blir omfattet av reformen, li­
ten tid til forberedelser, en reform som medfører at de fri­
villige organisasjonene må utføre enda mer dugnad enn i
dag, en reform som gjør at de som frivillig påtar seg et
tillitsverv, må være utdannet som regnskapskyndige for å
kunne forholde seg til og overholde de mange innfløkte
lover og regler -- ellers vil kjøp av slike tjenester medføre
enda mere dugnad, da disse også blir langt dyrere enn i
dag. Dette vil igjen medføre at det vil bli langt vanskeli­
gere å få folk til frivillig å påta seg slike verv.
Dette har tydeligvis blitt nok for noen og hver, og ikke
bare for garva høyrefolk. Overgangsordninger og konse­
kvenser var det tydeligvis uinteressant for Regjeringen å
utrede. Protestene viser det. Høyre vil derfor i forbindel­
se med revidert nasjonalbudsjett på nytt foreslå en utset­
telse av reformen.
Når statens kasse renner over av penger, begynner
folk å undres over at det skal være nødvendig så til de
grader å øke skatte­ og avgiftstrykket. De spør seg: Er det
nødvendig å ha så mange og så høye avgifter for å opp­
rettholde den velferdsstaten vi har -- en velferdsstat som
ikke fungerer tilfredsstillende, med lange helsekøer, køer
av barn til barnehager, dårlige skolebygg, ikke tilfreds­
stillende undervisning og lange fengselskøer? Jeg kunne
fortsette i det uendelige. Hvor mye er det som går ut i
rent byråkrati? Og de spør videre: Er det staten som er
den beste forvalter av våre penger? De spør på bakgrunn
av at Norge ligger i verdenstoppen, slik at de må betale
over sju månedslønner i skatter og avgifter. Det er som
kjent bare tolv av dem. Er det noe å forundre seg over at
misnøyen brer seg når staten ikke kan levere tilfredsstil­
lende velferdstilbud for dem som virkelig trenger det?
En annen ting er at høye avgifter rammer mest usosi­
alt. De rammer dem med lavest inntekt hardest.
Reform av den offentlige sektor trengs. Det er bra at
Regjeringen ønsker å effektivisere for å øke handlings­
rommet på alle nivåer, at Regjeringen ønsker at organisa­
sjon og tjenesteproduksjon skal baseres på brukernes be­
hov. Men det ser ut til at Regjeringen er handlingslam­
met når det gjelder konkrete forslag til hvordan bruker­
nes behov skal legges til grunn, og hvordan den
offentlige sektor kan bli mer effektiv. Det er bra at Re­
gjeringen vil ha en forskriftsdugnad og arbeide for et enk­
lere regelverk, men skal det kun resultere i at bakerne

15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3027
skal slippe å betale avgift på marsipanlokk på kaka og
pynten oppå, men fortsatt måtte betale avgift på marsipan
til annet formål, dog kun innrapportert to ganger i året, er
ikke det rare forenklingen.
Presidenten: Tida for formiddagens møte er snart om­
me. Presidenten vil gjera framlegg om at vi no hevar for­
middagens møte, og at nytt møte vert sett kl. 18 med
statsminister Jens Stoltenberg som første talar -- og ser det
som vedteke.
Før presidenten hevar møtet, vil presidenten meddele
at representanten Siri Frost Sterri, som har vore permit­
tert, igjen har teke sete.
Møtet slutt kl. 14.50.

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3028
Møte tirsdag den 15. mai kl. 18
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n :
Sakene på dagens kart (nr. 85)
Man fortsatte behandlingen av
s a k n r . 1
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Lang­
tidsprogrammet 2002­2005 (Innst. S. nr. 230 (2000­
2001), jf. St.meld. nr. 30 (2000­2001))
s a k n r . 2
Innstilling fra finanskomiteen om retningslinjer for
den økonomiske politikken (Innst. S. nr. 229 (2000­2001),
jf. St.meld. nr. 29 (2000­2001))
Statsminister Jens Stoltenberg: For de fleste av oss
er Norge et godt land å leve i og et godt land å bo i. Og
det er det fordi Norge i løpet av det forrige århundret ble
forvandlet fra et fattigsamfunn til et velferdssamfunn.
Den forvandlingen var mulig fordi vi bedre enn de fleste
andre land greide å virkeliggjøre to viktige verdier: ver­
dien av å skape og verdien av å dele. Våre inntekter økte,
og sammenlignet med andre land har vi greid å fordele
godene godt.
Vi har sammen gjort Norge til mulighetenes samfunn.
Nå gjelder det å ta disse mulighetene i bruk, ved fortsatt
å skape og fortsatt å dele. Skal vi lykkes med det, må vi
ta vare på vår aller viktigste ressurs: menneskene og de
kunnskaper og ferdigheter vi sammen har.
Den viktigste begrensningen for fortsatt vekst og ut­
vikling er ikke mangel på penger, men knapphet på hen­
der og hoder. I et samfunn som mangler arbeidskraft, er
det dobbelt meningsløst at folk går arbeidsledige. Og det
er et nederlag både for den enkelte og for fellesskapet når
mennesker støtes ut av arbeidslivet gjennom langtids­
sykemelding og uføretrygding. Vi må sikre at vi bruker
hendene og hodene riktig og der de trengs mest.
Norge har et godt helsevesen, som behandler flere pa­
sienter enn noen gang før. Det er ikke noe land i Europa
som har flere leger i forhold til antall innbyggere enn
Norge. Likevel har vi legemangel, og helsevesenet er
ikke godt nok. Det er for mange pasienter som må vente
for lenge på behandling.
Norge har en god skole med tusenvis av dyktige lære­
re. Nesten ingen andre land har flere lærere i forhold til
elevtall enn Norge. Ikke noe land bruker mer penger pr.
elev enn vi gjør i Norge. Likevel opplever vi lærerman­
gel noen steder, og skolen er ikke god nok. Vi må gjøre
mer for å heve kvaliteten og øke trivselen i skolen.
Norge har et godt politi. I de siste årene er det knapt
noen annen offentlig etat som har hatt større vekst i antall
ansatte enn Politiet. Likevel føler mange utrygghet, og at
Politiets tilgjengelighet er for liten.
Norge trenger sterke universiteter og sterkere og bed­
re høyskoler. Siden 1994 har antallet vitenskapelig an­
satte økt med nesten 40 pst. Men antallet studenter har
økt med bare 10 pst. Det er flere lærere pr. student enn
før. Likevel bruker mange studenter for lang tid på studi­
ene sine, og mange lykkes ikke med å bli ferdige.
Dette og mange andre eksempler er noe av bakgrun­
nen for at Regjeringen vil fornye offentlig sektor. For of­
fentlig sektor er ikke en grå og kjedelig virksomhet. Of­
fentlig sektor er alle de viktige tjenestene innen utdan­
ning, helse, velferd, forsvar og politi som vi alle sammen
er så avhengige av, og derfor må vi sørge for at de er or­
ganisert på en god måte.
Vi vil fornye offentlig sektor fordi det gjør oss bedre i
stand til å skape et mer rettferdig samfunn, med mer
trygghet og mindre forskjeller. Men vi gjør det også fordi
en god og veldrevet offentlig sektor er viktig for norske
bedrifter og deres verdiskaping.
Bedriftene er avhengige av at vi kan gi alle et tilbud
om god utdanning, at vi trapper opp den norske forsk­
ningsinnsatsen, at vi bygger ut våre veier og annen in­
frastruktur -- og at offentlige tjenester er lett tilgjengelige.
Derfor er vi i gang med både å forbedre og fornye våre
offentlige velferds­ og tjenestetilbud.
Vi rydder opp i helsevesenet. Alle får fast lege. Vi har
foreslått en omfattende reform av sykehusene. Vi sletter
18 milliarder kr i sykehusgjeld og andre forpliktelser i
fylkeskommunene. Befolkningen skal få et bedre helse­
tilbud.
Vi vil ha flere og billigere barnehager. Allerede i år øker
staten støtten pr. barnehageplass. Neste år følger vi opp
med nye penger slik at vi får flere og billigere barnehager.
Vi trenger en bedre skole, med mer kvalitet og mer
trivsel. Vi har sikret lærerne et vel fortjent lønnsløft, til
gjengjeld har elevene fått mer undervisning. Vi har inn­
ført lesetester, og realfagene skal styrkes.
Vi vil gjenreise heltidsstudenten. Studentene får 1 000 kr
mer pr. måned i stipend hvis Regjeringens forslag går
igjennom. Det er den kraftigste forbedringen i studie­
finansieringen noensinne. Til gjengjeld skal stipendene
først utbetales når eksamen er avlagt, og det vil utvilsomt
bidra til å styrke motivasjonen for å gjennomføre studiene.
Vi omorganiserer Forsvaret, og vi omorganiserer
Politiet. Det vil gi oss et sterkere forsvar og mer politi i
nærmiljøene. Det blir mindre administrasjon, mindre by­
råkrati, mer politi og mer trygghet.
Vi vil ha døgnåpen forvaltning, flere tjenester på Inter­
nett og enklere tilgang til offentlige etater i alle kom­
muner. Vi fjerner regler, fjerner forskrifter og gir kom­
munene økt selvstyre. Også det blir det mindre byråkrati
og administrasjon av.
Noen sier at Regjeringens arbeid med fornyelse bare
handler om strukturer og organisering. Men det er galt.
Fornyelse handler om tjenester for den enkelte, om å ska­
pe bedre tilbud for flere, om å legge til rette for en bedre
hverdag, om å få mer igjen for skattekronene. Det er vik­
tig for alle oss som er avhengige av gode offentlige vel­
ferdstjenester, og det er viktig for norske bedrifter -- vår
evne til å skape og vår evne til å dele.

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3029
En av de viktigste utfordringene vi står overfor som
nasjon, er forvaltningen av Norges oljeformue. Vi skal
bruke oljepengene til å styrke velferden og trygge ar­
beidsplasser og verdiskaping i dag. Samtidig skal vi sikre
velferd og arbeid også til framtidige generasjoner. Derfor
har Regjeringen foreslått en langsiktig retningslinje for
bruk av oljepengene: at vi skal bruke avkastningen av olje­
fondet. Det er som god skogforvaltning, vi skal hugge
tilveksten. Få ting er viktigere for utviklingen av Norge i
årene som kommer, enn hvordan vi forvalter inntektene
fra olje­ og gassvirksomheten. Derfor er jeg glad for at
det er bred oppslutning i Stortinget om vårt forslag til ny
retningslinje for bruk av oljepenger i norsk økonomi. Det
er en styrke for landet at vi evner å finne felles løsninger
og svar på store og viktige spørsmål. Det er også gledelig
at det er tilslutning til de nye retningslinjene for Norges
Bank og pengepolitikken.
De siste ukene har flere partier hatt sine landsmøter.
Der har de gitt sine svar på hva de mener Norge trenger.
Noen sier at tiden er kommet for økte forskjeller og for å
gi mer til dem som har mest fra før. Det mener ikke Ar­
beiderpartiet, og det mener ikke Regjeringen. Noen me­
ner at tiden er kommet for omfattende kutt i sykelønns­
ordningen, og at langtidssykmeldte skal tape titusenvis
av kroner. Det mener ikke Arbeiderpartiet, og det mener
ikke Regjeringen. Og noen mener at tiden er kommet for
omfattende kutt i den norske bistanden til de fattigste i
den fattige verden. Også det er Arbeiderpartiet og Regje­
ringen uenig i.
For Arbeiderpartiet er valget klart: Langtidsprogram­
met viser at vi har gode muligheter for å videreutvikle
velferdssamfunnet og skape et enda bedre Norge, et Norge
med mindre forskjeller, bedre og sterkere velferdsord­
ninger, et Norge der vi lever i et mangfoldig samfunn, og
der vi evner å ta vare på miljøet.
Jeg mener det er mulig å bygge flertall for en slik poli­
tikk -- en politikk som både ivaretar vårt behov for å ska­
pe og vårt behov for å dele, en politikk som både gir oss
en sterk offentlig sektor og et sterkt næringsliv.
De neste fire årene byr på viktige veivalg for Norge.
Det kan være en utvikling for større forskjeller, dårligere
felles velferdsordninger og mer usikkerhet. Eller det kan
være en utvikling for en trygg økonomi, mer og bedre
velferd, og for et samarbeid om fornyelse.
Regjeringen ønsker å ta Norges store muligheter i
bruk. Vi inviterer til bredt samarbeid om dette.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg er enig med stats­
ministeren i hans innledende bemerkninger om at vel­
ferdssamfunnet Norge, som vi i store trekk er stolte av, er
bygd opp under bred politisk enighet. Og det pålegger
partier, enten en sitter i regjering eller i opposisjon, et an­
svar for å samarbeide på tvers av partigrenser for å videre­
utvikle dette velferdssamfunnet.
Når Kristelig Folkeparti for sin del mener at det er be­
hov for en annen regjering enn den nåværende, så er det
ikke først og fremst på grunn av målsettingene til den sit­
tende arbeiderpartiregjering, men fordi vi på viktige poli­
tikkområder ser at den til dels går i en annen retning enn
hva den verbalt gir uttrykk for. Vi ser det i miljøpolitik­
ken. Denne regjeringen kom jo til makten fordi den abso­
lutt ville bygge sterkt forurensende gasskraftverk som vil
gjøre det vanskeligere å følge opp våre internasjonale
miljøforpliktelser. Vi ser det i familiepolitikken, hvor vi
har en regjering som på grunn av en ensidighet i økono­
miske støtteordninger vil redusere småbarnsfamilienes
valgfrihet når det gjelder omsorgsform for sine barn. Vi
ser det i distriktspolitikken, hvor vi har en regjering som
også har nedprioritert viktige distriktspolitiske virkemid­
del og i disse dager også fører en politikk overfor en vik­
tig primærnæring som landbruket som vanskeliggjør bo­
setting i distriktene.
Når det gjelder skolepolitikken, som det også er bred
enighet om å satse på i de kommende år, så er det etter
vårt syn behov både for en indre og en ytre opprustning
av skoleverket, med vekt på verdiformidling og kvalitet,
og på en ytre opprustning først og fremst når det gjelder
læremiddel og skolebygg. Vi ser nå at mange skolebygg
rundt omkring i landet forfaller. Mitt spørsmål til stats­
ministeren er: Er statsministeren enig i at vi trenger også
ekstraordinære virkemiddel hvor stat og kommune kan
gå sammen, slik en f.eks. gjorde når det gjaldt eldrerefor­
men, for å få en opprustning av skolelokalene, og ikke
bare henvise det til en ofte skrantende kommuneøkono­
mi?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig med
representanten Bondevik i at vi er enige om mange ting.
Jeg mener at det er en fordel og en styrke, og jeg er blant
de politikere som mener at det er bare dumt å konstruere
større forskjeller enn det faktisk er.
Når det gjelder Arbeiderpartiet og Kristelig Folke­
parti, er det slik at i svært mange viktige og avgjørende
spørsmål innenfor velferdspolitikk og fordelingspolitikk
har vi stått sammen om de viktige veivalgene. Det gjør at
jeg mener at sentrum har mer å vinne ved å samarbeide
med Arbeiderpartiet, enn ved å velge å gå mot høyre og
samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Alle de
sakene som Bondevik nevnte, er saker der det er lettere å
finne sammen med Arbeiderpartiet for gode løsninger for
landet, enn å velge å gå til Høyre og Fremskrittspartiet,
enten vi snakker om miljø, distriktspolitikk eller mer sat­
sing på felles velferdsordninger, som f.eks. en god
offentlig skole til alle.
Når det gjelder miljø, var vi enig med sentrumsparti­
ene i det aller meste i den energimeldingen som Bonde­
vik­regjeringen la fram. Vi var uenige på ett punkt, nem­
lig i spørsmålet om å ta i bruk gass til kraftproduksjon i
Norge. I meldingen la regjeringen Bondevik opp til om­
fattende import av kraft -- det var deres svar -- bl.a. im­
port av kraft som var produsert av norsk gass som vi had­
de eksportert til våre naboland. Vi mener at det er mer
miljøvennlig, ikke mindre miljøvennlig, å produsere
kraften selv, istedenfor å importere kraft fra andre land,
slik Bondevik­regjeringen la opp til i sin energimelding.
For øvrig var vi enige om satsing på energisparing og

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
Trykt 30/5 2001
2001
3030
mange andre viktige tiltak, men der var sentrum uenig
med høyrepartiene.
Når det gjelder barn, var det under den forrige regje­
ringen at det ble bråstopp i barnehageutbyggingen. Nå
legger vi fram tiltak for å få i gang igjen barnehageutbyg­
gingen og for å få ned satsene. Jeg er glad for at det er
enighet om de tiltakene Regjeringen har varslet.
Når det gjelder skole, er vi i gang med en opprustning,
bl.a. når det gjelder lærerlønninger og økt undervisnings­
tilbud til elevene gjennom en bedre organisering av skole­
dagen.
Jan Petersen (H): Høyres skatte­ og avgiftsbudskap
er klart: Nok er nok, skatte­ og avgiftsnivået skal ned.
De siste seks månedene har imidlertid fortalt at Ar­
beiderpartiets skatte­ og avgiftsbudskap ikke er like klart.
De startet ut med de høyeste skatte­ og avgiftsøkningene
i manns minne. De fulgte opp med en momsreform som
de mente var klar til gjennomføring -- og avisene har si­
den vært fulle av eksempler på underlige grensedragnin­
ger. Deretter fortalte finansministeren at nå var tiden
kommet for å ikke øke skatten -- og det viste seg å bety at
nettopp en del skatteformer skulle øke. Så ble vi varslet
om en skattereform, men man ville ikke si hva den skulle
inneholde. Og så fikk vi høre om flypassasjeravgiften,
som ESA mente måtte endres, hvoretter finansministeren
mente at da måtte man heve avgiftene på de stedene i
landet hvor den ikke ble betalt. Han kunne ha valgt å set­
te dem ned. Så reiste utenriksministeren til Drammen og
trente med Linjegods. Og etter at alle andre hadde fortalt
at treningsmoms ikke var liv laga, fortalte utenriksminis­
teren -- som om det var en helt ny idé -- at det hadde han
også kommet til. Deretter deltok jeg i en debatt med
statsministeren, hvor han sa at han var litt enig med Høyre
når det gjaldt toppskatten. Og mandag var han tilbake
ved utgangspunktet i «Politisk kvarter», der han fortalte
oss hvorfor vi var nødt til å ha et høyt skattetrykk.
Jeg har to spørsmål: Synes statsministeren at Arbeider­
partiets skatte­ og avgiftsbudskap har den nødvendige
klarhet? Hva er det egentlig velgerne kan vente seg av
Arbeiderpartiet på skatte­ og avgiftssiden, hvis Arbeider­
partiet skulle fortsette i regjeringskontorene?
Statsminister Jens Stoltenberg: De landene i ver­
den som har det høyeste skatte­ og avgiftsnivået, er
Sverige, Finland og Danmark. Norge har nesten like høye
skatter og avgifter som våre nordiske naboland, men ikke
like høye skatter og avgifter som dem.
Samtidig er det ingen tvil om at uansett hva slags
oversikter, rapporter eller sammenlikninger man gjør --
senest kom det en omfattende oversikt fra FN -- der man
forsøker å si hvilke land det er best å bo i, hvilke land
som har de beste velferdsordningene, og hvilke land som
greier å ta best vare på innbyggerne sine, så er svaret
nettopp Sverige, Finland, Danmark og Norge. Og det er
en viss sammenheng mellom det at de nordiske landene
har verdens høyeste skatte­ og avgiftsnivå -- Norge er
ikke helt på topp, vi ligger under våre naboer -- og samti­
dig er de landene der det er best å bo for de aller fleste.
Det er ikke slik at man kan gå inn for 20--30--40 milli­
arder kr i lavere skatt, slik Høyre nå slenger om seg med,
og samtidig hevde at vi kan ta vare på et av verdens beste
velferdssamfunn. Det henger ikke sammen. Enten er det
slik at Høyre vil gjennomføre dramatiske kutt i våre fel­
lesordninger -- gode offentlige skoler, universiteter, an­
dre velferdsordninger -- eller så lover Høyre vesentlig
mer enn de noen gang kommer til å være i nærheten av å
kunne innfri når det gjelder å redusere statens inntekter.
Vi ser noe av det -- vi har fått en smakebit. Bare for å
innfri bitte lite grann av Høyres skatteløfter har man
foreslått at langtidssykmeldte, kreftsyke og trafikkskadde
skal tape 30 000 kr i året. En gjennomsnittlig lønnstaker
med vanlig inntekt og normalt, gjennomsnittlig sykefra­
vær taper 4 000--5 000 kr i året -- mye, mye mer enn det
en vanlig lønnstaker vil få i lettelser med Høyres skatte­
opplegg. Vanlige folk taper med Høyres skatteopplegg,
fordi man strammer inn på viktige ordninger for vanlige
folk for å gi skattelette til dem som har aller mest fra før
av. Det vil ikke Arbeiderpartiet.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne følge opp dette
med skatter og avgifter.
Er statsministeren enig i at når det gjelder sammenlik­
ningen med Danmark, Finland og Sverige, er det en vesens­
forskjell fra Norge, idet våre naboland ikke har overskudd
i sine statsbudsjetter, mens Norge nå har over 200 mil­
liarder kr i overskudd? Og -- som statsministeren selv
sa -- det er ikke mangel på penger som er hindringen for
en del, det er mangel på arbeidskraft. Hvorfor i all verden
er det da galt å gjennomføre en del betydelige avgiftslet­
telser og skattelettelser for folk flest? Samtidig som man
i revidert nasjonalbudsjett gjør det klart at overskuddet
går opp med titalls milliarder kroner, får det norske folk
nå beskjed om at bensinprisen har gått opp. Hvorfor i all
verden kan ikke Regjeringen være med på å benytte en
del av overskuddet til å sette ned skatter og avgifter? Det
behøver ikke å gå ut over noen andre utgiftsområder om
man gjør det. Vi har en mulighet som ingen av de andre
har, til faktisk å sette ned skatter og avgifter, slik at folk
flest får en fordel av at det er en god økonomi. Vi hadde
også hatt muligheten til -- som vi foreslo -- å dele ut ak­
sjer i Statoil til det norske folk istedenfor å ta betalt for
dem for annen gang.
Mitt andre spørsmål: Statsministeren sier at lærerne
har fått et velfortjent lønnsløft. Er statsministeren enig i,
når de har vært så fornuftige som han selv skryter av når
det gjelder lærerne, at det er på tide i den kommende
langtidsperioden å sørge for at sykepleiere og hjelpeplei­
ere får et tilsvarende velfortjent lønnsløft, slik at vi gjen­
nom lønnsfastsettelsen sikrer tilgang på den arbeidskraf­
ten innenfor denne sektoren som kommer til å bli nød­
vendig?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig i at
det er en forskjell på Norge og Danmark. Danmark har
høyere skatter og avgifter samlet sett enn Norge, og Dan­
mark er ikke med dagens politikk i stand til å synliggjøre
hvordan de med sikkerhet kan finansiere framtidige pen­

Forhandlinger i Stortinget nr. 204
Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
S 2000­2001
2001 3031
(Statsminister Stoltenberg)
sjoner og velferdsforpliktelser. Det er Norge. Og det som
er så enestående, er at vi er blant de få land i verden som
har ført en økonomisk politikk som gjør det mulig for oss
å si at vi både skal bedre velferden og trygge arbeidsplas­
sene i dag -- til dagens generasjoner -- og samtidig greie å
sette til side, slik at vi kan si at vi kan stå for de forplik­
telsene folketrygden har om 5 år, 10 år, 20 år og 30 år.
Det er knapt noe annet land som kan gjøre det, og som
kan vise til så gode resultater i forhold til å holde folk i
jobb og bygge ut velferdsordningene skritt for skritt.
Den politikken har Fremskrittspartiet vært mot hvert
eneste år, og de har alltid sagt at vi har gått i gal retning.
Likevel har helsevesenet blitt vesentlig bedre, eldreom­
sorgen har blitt vesentlig bedre, og kjøpekraften til alle
grupper, også pensjonister, har økt år for år. Og da tror
jeg det er bedre å videreføre en ansvarlig og ryddig øko­
nomisk politikk enn å gi seg ut på den type eksperimen­
ter som Fremskrittspartiet tar til orde for, der man altså
fullstendig ser bort fra at problemet ikke er mangel på
penger, men nettopp mangel på arbeidskraft.
Sjeføkonom Tor Hersoug i Næringslivets Hovedorga­
nisasjon, som Fremskrittspartiet noen ganger viser til
som et sannhetsvitne, har nylig skrevet en artikkel der det
er enkelte ting jeg er dypt uenig i, men han advarer sterkt
mot å tro at man bare kan redusere skatter og avgifter
uten å redusere statens utgifter. Da får vi inflasjon, økte
renter og nedbygging av norske bedrifter. Det advarer vi
mot. Derfor vil vi ikke gjøre det. At Fremskrittspartiet
bare overser den type veldig grunnleggende sammenhen­
ger i økonomien, er et problem for Fremskrittspartiet,
men det er altså ikke et problem for oss.
Odd Roger Enoksen (Sp): Det er selvsagt ikke til å
komme bort fra at det er et problem for oss alle sammen
at vi har en kombinasjon av det som folk flest oppfatter
som et relativt høyt skatte­ og avgiftsnivå, og det at man­
ge heller ikke føler at man får nok igjen for de skatter og
avgifter man betaler inn til fellesskapet. Der er Regjerin­
gen prisverdig nok i gang med det de kaller modernise­
ring av offentlig sektor. Så skal ikke jeg ta opp til disku­
sjon innholdet i den moderniseringen som Regjeringen er
i ferd med -- der er det ikke sikkert vi er like enige om alt.
Men poenget er at vi på en del områder ser at det er
store uløste oppgaver. Representanten Bondevik stilte
spørsmål ved ett slikt område, og jeg merket meg at stats­
ministeren ikke svarte på hans spørsmål. Dersom vi i fel­
lesskap skal være i stand til å demme opp for et stadig
økende krav om lavere skatter og avgifter, er det viktig at
vi tar på alvor de områder der befolkningen i større og
større grad føler seg misfornøyd med det man gjør.
Statsministeren sa i sitt innlegg at det er «knapphet på
hender og hoder», at det er meningsløst at mennesker går
arbeidsledige, og avsluttet med å invitere til bredt samar­
beid. Denne invitasjonen tar vi gjerne imot, og jeg har da
en utfordring til statsministeren, nettopp i tråd med det
jeg også innledet med, nemlig den misnøye som mange
gir uttrykk for på enkelte områder. LO Industri har doku­
mentert at det fins ca. 3 000 ledige arbeidere innenfor an­
leggssektoren. Samtidig fikk vi i nyhetene på TV 2 i går
kveld se en bygd som har vært isolert i flere uker, fordi
staten mangler 100 000 kr til å sette veien til denne byg­
da i en stand som gjør det mulig å komme til og fra. Vi
ser at det nesten ukentlig går steinras på E10 mellom
Narvik og Bjerkvik som setter både liv og helse i fare for
dem som trafikkerer denne veien daglig. Og så har vi alt­
så flere tusen ledige hender på den sektoren!
Min utfordring til statsministeren er: Vil statsministe­
ren være med på et initiativ for å få de 3 000 ledige i ar­
beid for å utføre høyst nødvendige oppgaver på denne
sektoren?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig med
representanten Enoksen i at vi ikke får nok igjen for skatte­
kronene. Derfor er vi opptatt av å få mer igjen for skatte­
kronene. Derfor har vi fra første dag arbeidet med å
fornye offentlig sektor, for da kan vi få mer velferd for de
pengene og ressursene vi setter inn.
Men samtidig tror jeg vi skal være enige om at vi får
svært mye igjen. Det vi får igjen, er et av verdens aller
beste velferdssamfunn, med sine mangler og svakheter,
men det fins kanskje ikke noe annet land i hele verden
som har bedre velferdstilbud samlet sett til sine innbyg­
gere enn Norge. Det kan kanskje være at noen av våre
nordiske naboer har det, men de har vel omtrent det sam­
me skattenivået som vi har -- faktisk litt høyere. Så vi får
mye igjen. Men vår ambisjon er å få enda mer igjen. Der­
for vil vi fornye og forbedre våre offentlige velferdsord­
ninger.
Så er det klart at det er ingen skatter og avgifter som
er populære. Alle skulle gjerne sluppet å betale skatt og
likevel få velferd, men det er slik at skal vi ha velferd, så
må vi betale skatt. Det henger sammen. Og det Regjerin­
gen har gjort, er å bidra til at vi får et bedre og mer rett­
ferdig system. Derfor har vi redusert inntektsskatten for
dem med de laveste inntektene, og for noen år siden bi­
drog Arbeiderpartiet til å redusere overtidsskatten fra
opptil 70 pst. ned til under 50 pst., og vi har foreslått å
justere noen avgifter som vi mener har blitt urimelige.
For eksempel har vi, som den første regjering noen gang,
redusert avgifter på diesel og på bensin. Det ble aldri
gjort da vi hadde borgerlige regjeringer her i landet.
Vi vil foreslå ytterligere forbedringer i skattesystemet
for å få et mer rettferdig system, og lettelser for dem som
har minst. Det vi advarer mot, er å gi store lettelser til
dem som har mest, slik at det samlet sett må kuttes på
viktige velferdsordninger for dem som trenger dem.
Når det gjelder anleggssektoren, har ikke Regjeringen
noe grunnlag i dag for å varsle nye tiltak utover det som
er en videreføring av dagens budsjett i revidert nasjonal­
budsjett, og så får vi komme tilbake til eventuelle nye til­
tak i statsbudsjettet.
Kristin Halvorsen (SV): Regjeringen og statsminis­
ter Stoltenberg er nå i den situasjonen at det blåser norda­
vind fra alle kanter. Det er en helt selvvalgt situasjon.
Det er tydeligvis den situasjonen som Regjeringen gjerne
vil være i etter neste stortingsvalg også, for statsministe­
204

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3032
ren sa den 2. mai at deres alternativ var en mindretallsre­
gjering fra Arbeiderpartiet uten en forpliktende samar­
beidsavtale med det som kan være et flertall i Stortinget.
Og da kommer det fortsatt til å blåse nordavind fra alle
kanter. Da kommer fortsatt Regjeringen til å være i den
situasjonen at de må slåss skatt for skatt, avgift for avgift,
sektor for sektor med moderniseringsprosjektene.
Vi tror at veldig mange i Norge gjerne ville vært med
på et stort solidaritetsprosjekt, gjerne ville vært mobili­
sert for å bli med på noe som var større enn dem selv, og
som sendte på noen andre frekvenser enn til den enkeltes
lommebok og den enkeltes lønnskonto. Mange vil være
med og si: La oss bruke fire år til å gjøre det viktigste
først. Skole og utdanning for alle mennesker er det vik­
tigste vi kan investere i for framtiden, slik at alle mennes­
ker kjenner seg igjen i et utdanningstilbud, slik at de ev­
nene man har, som er gode fra før av, blir gjødslet og
dyrket videre fram og alle kan vokse. Mange vil være
med på et prosjekt som sier: Hør her, i et av verdens ri­
keste land må vi stille oss slik at alle har de samme mu­
lighetene, vi må bekjempe forskjeller, vi skal være et
land som er et godt land å bo i for alle. Veldig mange vil­
le vært med på et prosjekt som sa: La oss nå glemme
bensinavgiften, la oss nå heller få oss en kollektivtrafikk
som er slik at selv statsråd Kosmo gjerne vil ta toget. Det
hadde vært en visjon å få! Hvorfor i all verden satser ikke
regjeringen Stoltenberg på et stort prosjekt som kan føre
til litt hjertebank, og som kan invitere flertallet i Stortin­
get til et forpliktende samarbeid i fire år, slik at verdens
rikeste land kan gjøre det viktigste først?
Statsminister Jens Stoltenberg: Regjeringen satser
på et stort prosjekt. Det er å ta vare på, videreutvikle og
forbedre et av verdens beste velferdssamfunn. Og det
gjør vi både ved å bygge ut velferdsordningene og ved å
fornye dem. Og det er ikke noe lite prosjekt!
Min opplevelse er at de som ser oss ta tak i helsevese­
net, føler at det er ganske stort det vi gjør der i forhold til
100 000 ansatte -- vår aller største virksomhet, nemlig syke­
husene. De jeg møter i Forsvaret tror jeg også føler at
det er en ganske stor omstilling man der står overfor.
De jeg møter i Politiet gir også uttrykk for at det ikke er
noen liten omstilling vi nå gjør, og den kvalitetsreformen
vi har for høyere utdanning, er den største reformering av
høyere utdanning på veldig mange år, og de studentene
som får et skikkelig løft i studiefinansieringen, tror jeg
opplever det som en viktig forbedring av en viktig vel­
ferdsordning. Så det er altså mange store reformer på
gang, som alle sammen trekker i samme retning, nemlig
hvordan bygge ut og skape et bedre velferdssamfunn for
de mennesker som bor her, og samtidig ta vare på en
trygg og god økonomi. Det er et stort prosjekt. Og hvor­
vidt Halvorsen får hjertebank eller ikke, skal ikke jeg
mene noe om, men jeg mener altså at det skaper et sam­
funn med mer varme og mer hjerterom, og det er et sam­
funn vi ønsker.
Så merker jeg meg ellers at noen i sin replikk i dag har
ment at Regjeringen har for høye skatter, noen gir ut­
trykk for i sin replikk at de mener vi ligger omtrent der vi
skal ligge, mens Kristin Halvorsen -- så vidt jeg skjønner
-- mente vi skal ha høyere skatter. Og da er vel det et ut­
trykk for at Arbeiderpartiet har lang tradisjon for at vi i
mindretallsposisjon kan styre landet og få flertall for en
ansvarlig og god politikk, som gjør at vi gjennom mange
år har tatt skritt for skritt og brakt dette samfunnet fram­
over -- både når det gjelder verdiskaping, evnen til å ska­
pe, og evnen til å dele.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Det siste statsminis­
teren sa, og det representanten Halvorsen sa i sin replikk,
var vel egentlig i kodespråk -- en henvisning til den in­
terne debatten i Arbeiderpartiet om hvorvidt Arbeider­
partiet skal satse på en koalisjon bl.a. med SV, eller hvor­
vidt Arbeiderpartiet skal gå for bare å satse på en mindre­
tallsregjering fra Arbeiderpartiet. Og her har det vært
skiftende signaler fra Arbeiderpartiet og fra statsministe­
ren selv. Jeg har jo forstått at Kristin Halvorsen har blitt
svært skuffet over at statsministeren ser ut til å ha kom­
met til at en koalisjon mellom Arbeiderpartiet og SV --
og Senterpartiet også, som Kristin Halvorsen ønsket --
ikke er aktuell. Jeg skjønner godt hvorfor statsministeren
har kommet til en slik konklusjon. Men vi registrerer
også med interesse at det er fremtredende folk i Arbeider­
partiet og i Arbeiderpartiets sentralstyre som står for noe
annet, så her er det i hvert fall ikke noen langsiktig, klar
linje fra regjeringspartiet.
For de fleste er Norge et godt land å bo i. Velferds­
samfunnet har vært bygd opp i stor grad av politisk enig­
het om viktige prioriteringer. Innstillingen til Regjerin­
gens langtidsprogram for neste stortingsperiode viser da
også stor grad av enighet om hvilke områder som bør pri­
oriteres. Og dette kan og må vi samarbeide om i norsk
politikk, på tvers av partigrenser og regjeringskonstella­
sjoner. Når Kristelig Folkeparti mener det er behov for et
regjeringsskifte i Norge, er det ikke fordi Arbeiderparti­
ets generelle målsettinger er så feilaktige, men fordi den
praktiske politikk på flere områder går i gal retning i for­
hold til uttalte visjoner. La meg nevne noen eksempler på
det.
Regjeringen har ifølge langtidsprogrammet som vi­
sjon å gi alle barn og unge trygge og gode oppvekstvil­
kår. Men da må vi ved siden av å styrke de offentlige in­
stitusjoner også styrke familiens stilling. Småbarnsforel­
dre må selv få velge omsorgsform for barna sine. Den
skal ikke dirigeres fra offentlige myndigheter gjennom
økonomiske støtteordninger, slik Arbeiderpartiet i prak­
sis legger opp til. Derfor vil vi ha en annen familiepoli­
tikk, med valgfrihet som krever tilbud både om rimelige­
re barnehageplasser og om kontantstøtte.
Regjeringen har videre som visjon at Norge skal ha et
nyskapende næringsliv med sterke bedrifter og trygge ar­
beidsplasser. Nå har vi sett, ikke minst i forslaget til
statsbudsjettet som kom i fjor høst, at Regjeringen i prak­
sis har lagt opp til en nokså bedriftsfiendtlig politikk. Re­
gjeringen foreslo kraftige skatte­ og avgiftsbyrder på næ­
ringslivet, noe som er det motsatte av å skape sterke be­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3033
drifter og trygge arbeidsplasser. Sentrumspartiene lyktes
gjennom budsjettforliket å rette opp de verste av disse
skjevhetene. Men vi trenger en mer offensiv næringspoli­
tikk enn det Regjeringen legger til grunn.
Regjeringen sier den har en visjon om et samfunn som
ivaretar hensynet til naturen og vårt felles miljø, både na­
sjonalt og internasjonalt. Men arbeiderpartiregjeringen
kom jo til makten fordi den i allianse med Høyre vil byg­
ge forurensende gasskraftverk, noe som vil gjøre det van­
skeligere å oppfylle våre internasjonale forpliktelser om
reduksjon i klimautslippene.
Regjeringen sier at den vil støtte det frivillige arbeid,
men i praksis har Regjeringen, som ved framlegget til
statsbudsjettet i fjor høst, fremmet forslag som for mange
frivillige organisasjoner ville ha betydd dårligere ar­
beidsvilkår. Heldigvis greide sentrumspartiene å rette
også dette opp. Vi er nå inne i Frivillighetens år. På tross
av dette har ikke Regjeringen skikkelig fulgt opp pålegg
fra budsjettavtalen i fjor høst om en gjennomgang av
momsreformens virkninger for de frivillige organisasjo­
ner.
Vi ser også på andre områder at Regjeringen trekker i
gal retning, f.eks. ved en for sentralistisk skolepolitikk og
ved en kirkepolitikk med tendenser til statlig overstyring
av Den norske kirke som trossamfunn. Det er derfor be­
hov for en annen kurs og for en ny regjering.
I 1997 representerte nettopp innstillingen til Regjerin­
gens langtidsprogram opptakten til et regjeringsskifte
som gav landet en sentrumsregjering. Derfor er det poli­
tisk viktig at sentrumspartiene igjen har skrevet seg
sammen i omfattende fellesmerknader i dagens innstil­
ling, under overskriften «Sentrum ­ tar ansvar igjen». Det
er nettopp hva vi er beredt til. Vår innstilling peker ut en
annen retning innenfor bl.a. familiepolitikken, miljøpoli­
tikken, næringspolitikken, distriktspolitikken og Europa­
politikken i forhold til det arbeiderpartiregjeringen står
for.
I Norge har vi relativt mange partier, og intet parti kan
alene oppnå flertall. Det kreves samarbeid på tvers av
partigrenser. I så måte er det i seg selv verdifullt at de tre
sentrumspartiene har utviklet så mye felles politikk. Så er
vi uenige på en del områder, men vi har vist at vi kan nå
fram til omforente løsninger både gjennom forhandlinger
i opposisjon og i regjeringssamarbeid.
Noen forsøker nå å avskrive en sentrumsregjering. Jeg
tror at disse kloke av skade bør være forsiktige i så måte.
Selv har jeg så gode erfaringer med en sentrumsregjering
og i ledelsen av den at vi gjerne prøver det alternativet
igjen. Men vi er selvsagt avhengige av valgresultatet og
de drøftinger som deretter skal finne sted.
Den gamle blokkpolitikken og todelingen i norsk poli­
tikk er over. Sentrum representerer et eget alternativ som
har sin styrke dels ved at vi fører en økonomisk politikk i
den nødvendige balansen mellom offentlig og privat sek­
tor, til forskjell fra partiene til høyre og venstre for oss,
som legger for ensidig vekt på en av de to faktorene, og
dels ved at vi prioriterer annerledes enn andre partier,
med større vekt på verdispørsmål, på miljø­ og distrikts­
politikk, på frivillig sektor og ved en aktivisering av lo­
kaldemokratiet. Vi la også på viktige deler av disse om­
rådene fram egne handlingspakker i forbindelse med
langtidsprogrammet.
I fellesmerknadene til langtidsprogrammet markerer
sentrumspartiene også at vi vil fortsette utbyggingen av
de sentrale velferdsgodene, hvorav helsetjenestene, eldre­
omsorgen og skolen kanskje er de aller viktigste. Når
det gjelder helsetjenesten, er Arbeiderpartiet nå om da­
gen først og fremst opptatt av statlig overtakelse av syke­
husene. Jeg tror det er ganske likegyldig for pasientene
om sykehusene eies av staten eller fylkeskommunen,
hvis de ikke får den behandling de trenger og har krav på.
Derfor er det viktigere at vi nå først og fremst følger opp
der manglene er størst innenfor helsevesenet, nemlig de
områdene som er forsømt -- psykiatri, kreftomsorg og an­
skaffelse av mer moderne utstyr ved sykehusene. Dette
kan bidra til å kutte køene til helsetjenester. Derfor vil
sentrumspartiene konsentrere seg om å følge opp de opp­
trappingsplanene som vi selv la fram forslag om for Stor­
tinget på disse områdene.
Også når det gjelder eldreomsorgen, er vi nå inne i en
utbyggingsperiode i et samarbeid mellom stat og kom­
mune. Dette er ikke gjennomført i alle kommuner, og vi
må sørge for at så skjer.
Vi står nå foran en periode hvor vi også må ta nye
krafttak innenfor skolevesenet. Det trengs både en indre
opprusting i form av sterkere vekt på kvalitet og verdi­
formidling, og det trengs en ytre opprusting av skolever­
ket med ressurstilførsel for innkjøp av mer moderne læ­
remiddel og opprusting av skolelokaler. I mange kommu­
ner har skolebygninger over lang tid forfalt. Det henger
selvsagt bl.a. sammen med en stram kommuneøkonomi.
Jeg tror ikke vi nå lenger kan forvente at det problemet
alene blir løst ved å henvise til kommuneøkonomien. Jeg
tror det vil være tid og rom for, etter hvert som investe­
ringsboomen i eldreomsorgen begynner å avta ifølge de
planer vi har vedtatt, at stat og kommune også kan gå
sammen om å ruste opp skolebygningene og læremiddel
på en måte som virker rettferdig overfor de kommunene
som tross alt har prioritert dette relativt høyt i den senere
tid.
Jeg stilte statsministeren et konkret spørsmål om han
var åpen for en slik felles dugnad mellom stat og kom­
mune. Jeg fikk intet svar på det. Men jeg retter gjerne ut­
fordringen på nytt videre til Regjeringen og til Arbeider­
partiet, i et forsøk på at vi kan samle oss om noe som er
konkret og viktig for utbyggingen av den viktige bære­
bjelken i det norske velferdssamfunn som heter skole og
utdanning.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tom Thoresen (A): Det sikreste man kan si om re­
sultatet etter valget, er vel at det er forholdsvis usikkert.
Og da kan man selvfølgelig markedsføre både mer og
mindre sannsynlige regjeringsalternativer. Man kan selv­
følgelig også posisjonere seg etappevis og i ulike alternati­
ver. Det er et fritt valg for ethvert parti. Jeg vil også regis­
trere at sentrumsalternativets troverdighet ikke er helt uav­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3034
hengig av at en fri og uavhengig presse refererer fra de po­
litiske debattene og de landsmøtene som har vært holdt.
Det som derimot er sikkert, er at landet skal ha et bud­
sjett som skal vedtas, også til høsten -- for 2002. Lars
Sponheim mente i Trondheim at det var helt uaktuelt å
samarbeide om et budsjett som var lagt fram av regjerin­
gen Stoltenberg. På spørsmål i radioen i går morges om
Bondevik var enig i det, svarte han: Ja, jeg er enig i hans
analyse. I Dagsavisen i dag sier Bondevik at spørsmålet
kom litt «brått på», men at han i hovedsak er enig med
Sponheim, mens derimot Enoksen mener at det er det
budsjettet som blir lagt fram, som viser hva det skal være
mulig å samarbeide om når det gjelder høstens budsjett­
behandling.
Dette viser at Sponheim mener at det logiske er å søke
et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er
ikke Enoksen umiddelbart villig til å være med på, og for
Bondevik kom det litt «brått på». Jeg tror det er viktig at
vi får en klargjøring av det nå.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Det er riktig at om­
trent det sikreste når det gjelder høstens valgresultat, er at
det er et usikkert utfall. Det er imidlertid én ting som er
sikkert ved valgresultatet, og det beklager jeg sterkt, og
det er at Tom Thoresen ikke vil være stortingsrepresen­
tant fra høsten av. Hadde jeg hatt noen makt over det,
skulle jeg gjerne ha sørget for at i hvert fall det ble anner­
ledes enn det som nå blir utfallet.
Men så til spørsmålet om hva som vil skje til høsten.
Det jeg sa i radio og på det punktet har gjentatt i Dags­
avisen i dag, er at jeg i hovedsak var enig i Sponheims
analyse. Det har jeg utdypet i Dagsavisen dit hen at hvis
regjeringssituasjonen fortsatt er uavklart på det tidspunk­
tet budsjettet blir lagt fram, vil jeg se det som unaturlig
om sentrum, som har ambisjoner om å erstatte arbeider­
partiregjeringen, skulle tre unnsettende til i forhold til et
framlagt arbeiderpartibudsjett. Hvis regjeringssituasjo­
nen på det tidspunkt derimot skulle være fullstendig av­
klart, kan det selvsagt forholde seg annerledes.
Vi har vist ansvar i opposisjon og har bidratt til bud­
sjettløsninger, som vi også gjorde i fjor høst, fordi vi fikk
satt et kraftig stempel på det og dermed kunne ta ansvaret
for resultatet. Men jeg må nok si at jeg stiller meg noe
mer spørrende til hva Arbeiderpartiet har tenkt i neste
stortingsperiode -- det kan jo Arbeiderpartiet avklare se­
nere i debatten -- hvis det skulle komme en ny sentrums­
regjering. For statsministeren og andre har gjentagne
ganger sagt at en slik regjering vil måtte lene seg mot
høyresiden. Det må i tilfelle bety at Arbeiderpartiet vil
melde seg ut av budsjettforhandlinger og mulige bud­
sjettforlik og gjøre en ny sentrumsregjering avhengig
bare av høyrepartiene. Det ville etter mitt skjønn være
uansvarlig. Da ville en være tilbake så å si i Jagland­peri­
oden -- de to første årene av denne stortingsperioden. Det
håper jeg inderlig Arbeiderpartiet ikke vil gjøre! De bør
bidra og være konstruktive.
Carl I. Hagen (Frp): La meg begynne med å spørre
Kjell Magne Bondevik hvorledes han ser for seg at det
skulle bli en avklaring på regjeringsspørsmålet før bud­
sjettbehandlingen til høsten. Han har gjort det klinkende
klart i diverse medieopptredener at det er uaktuelt for
Kristelig Folkeparti å sitte sammen med Fremskrittspar­
tiet for å diskutere disse spørsmål, selv om det skulle bli
et flertall av Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskritts­
partiet og -- om nødvendig -- Venstre. Hvorledes tenker
han seg da at det skal bli en avklaring i disse spørsmålene
før budsjettbehandlingen? Det har jeg litt problemer med
å forstå. Det kunne vært interessant om Bondevik kunne
klargjøre det. Han kan vel ikke forvente at vilje og ønske
fra Fremskrittspartiet skal være så veldig positive når
man ikke engang vil drøfte disse spørsmålene med oss.
Så til et annet spørsmål. Hvis det er slik som Spon­
heim har gitt uttrykk for, at de tre sentrumspartiene even­
tuelt skal innta den samme holdningen til arbeiderpartire­
gjeringen under budsjettbehandlingen til høsten som han
selv har beskyldt Arbeiderpartiet for å ha de første to åre­
ne av denne perioden -- da de altså på grunn av en sak,
nemlig kontantstøtten, ikke ville ha drøftinger med Re­
gjeringen -- er det jo i tilfelle den holdningen man legger
opp til, hvis man ikke engang vil drøfte et budsjettforlik
med arbeiderpartiregjeringen.
Så har jeg et spørsmål til en sak vi har stått sammen
om. Det gjelder kontantstøtten og valgfriheten for barne­
familiene, som Bondevik også innledet sitt innlegg med
nå. Når kan vi forvente at Kristelig Folkeparti skal utvide
valgfriheten for alle barnefamilier med barn under skole­
pliktig alder slik at prinsippet om valgfrihet gjøres likt
for dem som har barn både i to­, tre­, fire­ og femårsalde­
ren? Vi vil gjerne ha det raskt i neste periode. Når kan vi
forvente støtte fra Kristelig Folkeparti til en utvidelse av
kontantstøtteordningen oppover i aldersgruppene?
Kjell Magne Bondevik (KrF): Først til spørsmålet
om hvordan det kan være mulig å få en avklaring av en
regjeringssituasjon før en kommer til høstens budsjettbe­
handling. Vi har jo flere eksempler i senere politisk his­
torie på at en har fått det, og det ville forundre meg litt
om f.eks. Fremskrittspartiet -- siden det var Hagen som
hadde replikk -- skal sitte i ro og vente på en sak, eventu­
elt budsjettet, til høsten, før de avklarer hvordan de vil
forholde seg til et regjeringsalternativ.
Men jeg ser i hvert fall helt klart to muligheter for at
det kan skje tidligere. Den ene er om Arbeiderpartiet
skulle få et så dårlig valgresultat -- og gallupene om da­
gen er jo ikke så veldig gode for regjeringspartiet -- at
statsministeren velger å ta konsekvensen av dette og gå,
selv om han ikke, slik Jagland gjorde i 1997, har stilt et
bestemt krav til oppslutning på forhånd. Men jeg vil jo
tro at det fins en nedre tålegrense også for denne regje­
ring, og at det kan tenkes en situasjon hvor de tar konse­
kvensene av det og går. Da må det dannes en ny regje­
ring. Blir dette raskt klart, må partiet sette seg ned og for­
handle. Og sentrum er klar!
For det annet: Om ikke så skulle skje, kan selvsagt
partier som utgjør et alternativ -- slik som sentrum -- i pe­
rioden etter et valg og til Stortinget møtes fremforhandle
en klar regjeringsplattform, og gjøre det klart at vi er inn­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3035
stilt på å overta og søke makt. Det kan andre partier, som
Fremskrittspartiet, måtte ta stilling til. Det har skjedd tid­
ligere. Hvis Fremskrittspartiet da skulle velge å si at vi
tar ikke stilling til det, har en i praksis valgt fortsatt ar­
beiderpartiregjering -- og det vil jo i tilfelle være interes­
sant.
Når det gjelder kontantstøtten, har ikke vi program­
festet å gå videre med den oppover i aldersgruppene. Vi
har derimot programfestet at vi vil øke beløpet, slik at det
holder noe mer tritt med det som var forutsetningen,
nemlig tilsvarende statstilskuddet til barnehagene. Vi har
i stedet prioritert andre familiepolitiske tiltak, som økt
pappapermisjon.
Kristin Halvorsen (SV): Først vil jeg gjerne gratule­
re stortingsrepresentant og parlamentarisk leder i Kriste­
lig Folkeparti, Bondevik, med at han har oppdaget situa­
sjonen i skolen. Nå har vi holdt på her i mange år og for­
talt at skolen trenger en opprustning, ikke bare noe små­
klatting. Senest i forrige valgkamp -- altså for to år siden
-- var SV et uansvarlig overbudsparti når vi sa at det
trengtes en nasjonal dugnad for å ruste opp skolen, og at
vi burde begynne med ungdomsskolen.
Så er jo spørsmålet om velgerne skal forholde seg til
fast fisk eller til løse løfter før valget. Det ligger faktisk
et forslag fra SV til behandling i Stortinget nå, et forslag
om et statlig bidrag til å trappe opp og ruste opp grunn­
skolen over en fireårsperiode -- vi begynner med ung­
domsskolen -- med 2,5 milliarder kr pr. år. Det er ikke ett
øre for mye. Samtidig må en ruste opp på innholdssiden
for å sikre mangfold, trivsel og alt det vi vet skal til for at
trygge unger får maksimalt med kunnskap. Jeg vil gjerne
vite om disse nye tonene fra Kristelig Folkeparti nå betyr
at SV kan få et flertall for forslaget, i det minste støtte fra
Kristelig Folkeparti.
Så er det én interessant ting som har skjedd i denne
debatten om langtidsprogrammet, og det er den påfallen­
de manglende interesse fra Høyre for å ta replikker på
Kristelig Folkeparti. Nå er jo også diverse meningsmå­
linger sånn at Høyre kan få et bedre valgresultat enn sen­
trumspartiene til sammen. Jeg vil gjerne vite hva Bonde­
viks plan B går ut på. Hvis stortingsvalget gir som resul­
tat at Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Frem­
skrittspartiet har flertall i Stortinget, og Høyre er større
enn sentrumspartiene til sammen, vil da Kristelig Folke­
parti og Kjell Magne Bondevik gå i forhandlinger med
Høyre om å danne en alternativ regjering? Og vil de lun­
ke bakveien til Carl I. Hagen for å trygle om hans aksept
for en slik regjeringsdannelse?
Kjell Magne Bondevik (KrF): I rekken av elskver­
digheter i denne relativt milde debatten vi har hatt i dag,
gir jeg gjerne SVs leder, Kristin Halvorsen, en honnør
tilbake for standhaftig å ha vært opptatt av situasjonen i
skolen. Men å påstå at vi nå først skal ha oppdaget situa­
sjonen i skolen, er en fortegning av situasjonen for Kriste­
lig Folkeparti, og sentrumspartiene i det hele tatt.
Jeg viser for det første til at da vi satt i regjering, fant
vi ut at vi måtte skaffe rom i budsjettet både for en opp­
følging av den eldreomsorgsplanen som var vedtatt før
vår tid, og ikke minst for de tre helseplanene som vi selv
la fram, hvor det er et enormt behov: psykiatri, kreftom­
sorg og utstyrsanskaffelser til sykehusene. Det må vi
åpent si ikke gav det samme rom på andre områder som
vi skulle ønske.
Høsten 1999 la vi imidlertid fram en opptrappingsplan
for enkelte prioriterte områder også for skoleverket, det
gjaldt spesielt IKT, informasjons­ og kommunikasjons­
teknologien, og det gjaldt tiltak for bedre etter­ og videre­
utdanning for lærere, spesielt i ungdomsskolen, og jeg
er enig med Kristin Halvorsen i at det er der skoen kan­
skje trykker aller hardest. Vi var innstilt på, og sa også, at
etter hvert som budsjettene gav rom for det, når de kraf­
tigste prioriteringene innenfor helse­ og eldreomsorgen
ville begynne å flate ut, så skulle skolen være det neste
området som skulle få en kraftig opptrapping. Derfor er
ikke dette noe vi plutselig nå har oppdaget, men det er en
linje i det vi har sagt, og dette er vi innstilt på å følge.
Jeg driver selvsagt ikke behandling av Dokument
nr. 8­forslag her på talerstolen. Det vi vil sette inn av ressur­
ser når det gjelder skolene framover, skal vi innpasse i
våre budsjett. Vi akter ikke å drive budsjettbehandling
mellom budsjettene, og vi har også en budsjettavtale med
Arbeiderpartiet for dette året.
Når det gjelder regjeringssituasjonen, har Kristelig
Folkeparti et klart alternativ, det er sentrumsalternativet.
Vi satser på at vi skal bli større enn andre alternative
grupperinger -- også Høyre -- etter valget. Det er ikke gal­
luper som avgjør, og derfor vil jeg ikke spekulere mer i
Kristin Halvorsens spørsmål.
Presidenten: På bakgrunn av observasjoner gjør pre­
sidenten oppmerksom på at talerstolen fortsatt beveger
seg opp og ned lydløst, og må oppmode om at man ikke
bryter i stykker den politiske joystick på høyre side.
Replikkordskiftet er dermed omme.
Jan Petersen (H): Det som vel er realiteten etter det­
te replikkordskiftet, som etter utallige andre debatter om
samme tema, er at Arbeiderpartiet som alternativ står
klart. For øvrig er det en del uavklarte spørsmål. Det be­
tyr rett og slett at velgerne har i sin hånd å løse dette
spørsmålet og gi de nødvendige avklaringer. Det er jeg
meget tilfreds med.
Det som derfor må og bør stå i sentrum nå, er hva par­
tiene vil. Og hvis vi skal se på hva selve utfordringen
består i, tror jeg vi kan si det slik at det er å utløse de sto­
re mulighetene som Norge har. Potensialet for gevinst og
potensialet for tap er begge ganske store. I en verden med
åpne grenser og med en knallhard og rask teknologisk
forandring skal det tas raske og klare grep for å greie å
mestre denne situasjonen. Jeg tror det var Jan Syse som i
sin tid sa det slik: Det hjelper ikke om du er på rett vei
hvis du bare sitter der. Det er derfor altså ganske avgjø­
rende at man er villig til å ta de rette grepene i tide. Det
gjelder ikke bare å erkjenne hva man skal gjøre.
Nå skjønner jeg det slik at Regjeringens selvbilde går
på at man er i gang med veldig mange reformer. I møte

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3036
med Kommuneforbundet kan jeg godt skjønne at Regje­
ringen føler det er slik, men i møte med virkeligheten og
de tingene som skal løses, ligger Regjeringen ganske
langt på etterskudd på en rekke områder. Tenk bare på
hvor lang tid det tok å få en skikkelig energireform fra
Regjeringen. Tenk på de ganske vage grepene som nå
gjøres for å skaffe oss mer arbeidskraft, som jo er selve
hovedutfordringen i norsk økonomi. Tenk på det faktum
at vi allerede har hatt to svære utredninger om pensjoner,
og så går Regjeringen jammen i gang med å utrede én
gang til istedenfor å ta beslutninger. Tenk på det som nå
sies i innstillingen om behovet for å bevare norsk kon­
kurranseutsatt næringsliv, og samtidig knaller man til
med de største skatte­ og avgiftsøkningene i manns min­
ne, og har ingen grep for det. Attpåtil greier man å rose
seg av at man har lagt frem en reform når det gjelder For­
svaret, som også er nødvendiggjort av mange års sulte­
foring, ikke minst skapt av Arbeiderpartiet. Derfor er de
reformene Regjeringen legger på bordet, sene og for
små i forhold til de store utfordringer Norge står over­
for.
Av de grep som må gjøres, er for det første å få til en
helt annen og bestemt satsing på skole, utdannelse og
forskning. Det er riktig at mye er bra i norsk skole, men
at mye er bra er en målsetting som ikke er god nok. Vi
må sørge for å ha et av verdens beste utdanningssystemer
å tilby våre barn. Men det betyr at vi er nødt til å gjøre
mye mer når det gjelder å sørge for en skikkelig lærerut­
dannelse, det å rekruttere lærere. Vi er nødt til å sørge for
mer frihet og en større utfordring til skolene og mer dyb­
de i utdanningen av lærere. Det svaret Arbeiderpartiet
gir, ja, det dreier seg om varm mat, skolefritidsordning
og en kamp mot byrådet i Oslo. Det er for dårlig. Til og
med på de områdene som Regjeringen gjør til sine, f.eks.
når det gjelder barnehageutbygging, ligger man 275 mill.
kr under Høyres budsjettforslag. Det viser at det er mye
retorikk og lite realitet.
Statsministeren avklarte i et av sine replikksvar at han
nå har lagt seg på en linje hvor han forsvarer høyskatte­
linjen til Regjeringen. Det er i hvert fall et klart svar.
Men det bygger på den illusjonen at Norge kan være et
skattepolitisk annerledesland, og det kan ikke bære, det
har Arbeiderpartiet erkjent tidligere. Og det er mye å ta
tak i -- det dreier seg om toppskatten, hvor statsministe­
ren er litt enig med Høyre, og det dreier seg ikke minst
om de store avgiftene, det være seg elavgift, rushtidsav­
gift, flyseteavgift og hva man nå måtte finne.
Det er nødvendig å gå videre med moderniseringen.
Heller ikke her tør Arbeiderpartiet å gå videre. Tenk om
man hadde tort å nedlegge fylkeskommunen og bestemt
seg for å legge eierskapet til sykehusene til staten! Og
hva gjøres for å sørge for at vi har plass til et vitalt kon­
kurranseutsatt næringsliv? Det er kanskje et av de mest
brennende spørsmål, ikke fordi det ikke er nødvendig
med omstillinger i norsk næringsliv, men fordi vi må ha
et vitalt næringsliv. Det dreier seg om denne nasjonens
evne til å skape nytt og til å tilpasse seg en verden i rask
forandring. Det er jo det som kommer til å avgjøre vår
velferd.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
P e r O v e W i d t h hadde her overtatt president­
plassen.
Hill­Marta Solberg (A): Ingen er vel i tvil om at
Høyre i tiden framover kommer til å snakke mye om
skatt. Representanten Petersen innledet også i dag med å
si at det var viktig å snakke om hva partiene vil, og vi har
alle fått med oss at skatt kommer nok Høyre til å snakke
mye om. Men det koster å vinne fram i skattedebatten, så
Høyre har dratt i gang en annonsekampanje har jeg sett,
som skal være med og finansiere deres skatteaksjon, der
de henvender seg til ulike yrkesgrupper og faktisk også
ber om støtte for å få litt trøkk i Høyres skatteaksjon. Det
som overrasker meg sterkt, er at i en slik annonse har
Høyre også en invitasjon til sykepleiere. For som Høyre
sier: «Men det plager oss i Høyre at vanlige folk med helt
vanlige inntekter skattlegges som om de var steinrike.»
Det er beklagelig at denne skatteannonsen til Høyre ikke
sier noe om medaljens bakside. Den sier ingenting om at
en kommunetilsatt sykepleier, som det er flest av, med en
gjennomsnittlig årsinntekt på 252 000 kr ikke har topp­
skatt i dag, at de med Høyres skatteløfte får en skattere­
duksjon på noen få hundrelapper, mens Høyre på den and­
re siden er villig til å ta fra de samme sykepleierne flere
tusen i året gjennom å redusere sykelønnen. For ifølge
organisasjonen til disse sykepleierne er et gjennomsnitt­
lig sykefravær for en sykepleier tilsatt i kommunesekto­
ren 10--12 dager fordelt utover året, og det gir mange tu­
sen i tapt inntekt. Og skulle vedkommende være så uhel­
dig å bli sykmeldt et helt år, vet vi at virkningen er dra­
matisk, da taper man 25 000 kr og mer med Høyres
opplegg.
Så mitt spørsmål til representanten Petersen er: Plager
ikke det Høyre, plager det overhodet ikke Høyre at deres
samlede opplegg i økonomien har en sånn virkning for
disse yrkesgruppene?
Jan Petersen (H): Jeg må innrømme at jeg undres
over hulheten i Arbeiderpartiets argumentasjon når det
gjelder sykelønnsordningen. En skal være klar over at
når Hill­Marta Solberg bruker eksemplet med de som er
syke ett år, overser hun helt ubekymret det faktum at på
dag 366 ramler inntekten som en stein. Det er Arbeider­
partiet for. Derfor blir den argumentasjonen hun legger
opp til, ganske hul. Når folk blir ledige, så ramler inntek­
ten med en tredjedel. Det er også helt greit for Arbeider­
partiet. Men så er det ikke grenser for hvor mye retorikk
man tar ut på et område som det er bredt erkjent at det må
gjøres noe med, og som sosialdemokratiske regjeringer
andre steder har gjort noe med. Dette blir for snevert.
Men så til selve skattespørsmålet, for det interessante
er at Hill­Marta Solberg tok utgangspunkt i en inntekt på
252 000 kr, og når det gjelder inntekter, så stod vi jo
sammen på det punktet. Men det Hill­Marta Solberg
glemmer, er at avgiftskomponenten er en viktig del av
Høyres satsing. Og når en i Norge satser så mye på avgif­
ter som en gjør, ja så er det noe som rammer blindt, ram­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3037
mer uavhengig av inntekter, og som legger en ganske
tung byrde på de enkeltmenneskene som skal betale. Og
derfor undrer det meg at Arbeiderpartiet ofte bare snak­
ker om skatt. Høyre snakker om skatter og avgifter sam­
tidig, det er en total belastning dette dreier seg om, og vi
kommer derfor godt ut av det i forhold til alle inntekts­
grupper. Og jeg tror ikke Hill­Marta Solberg skal under­
vurdere den reaksjonen som er ute, den er at nok er nok,
og vi møter den i alle inntektsgrupper.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg håpar at SV
merkar seg at om ikkje Høgre tar replikk på oss, tar vi re­
plikk på dei.
Eg har lyst til å peika på for representanten Petersen at
ein av grunnane til at vi får så veldig stort trykk på dette
med skattar og avgifter, er kanskje at enkelte politikarar
frir uhemma til veljarane når det gjeld akkurat dette om­
rådet.
Eg vil streka under før eg går vidare i replikken at det­
te ikkje er ein invitasjon til regjeringsforhandlingar, eg
føler behov for å seia det etter alt som har blitt sagt av
veldig mange i salen før her i dag.
Høgre er store på meiningsmålingane, og dei ynskjer
å koma i regjering. Då må dei òg ha tenkt at det dei fore­
slår, skal få gjennomslag i Stortinget. Eg veit ikkje kor
mange milliardar Høgre ynskjer i skattelette. Nokre ope­
rerer med 19 milliardar, andre opererer med 40 milli­
ardar, og så viser dei til at dei alltid har hatt budsjett som
har gått i balanse. Ja, men 6--7 milliardar av desse penga­
ne som har fått budsjettet deira til å gå i balanse, går på
sjukelønnsordninga, og det er eit formidabelt kutt. 2--3
milliardar, eller 1--2, alt ettersom, har gått på bistands­
midlar. Det finst det heller ikkje fleirtal for i denne salen.
Og då er mitt spørsmål til Høgre: Kven er det som skal ta
kostnadene med desse 19 milliardane, eller 40 milliard­
ane, som ein skal kutta, når ikkje rammene skal aukast
noko særleg? Det er ikkje fleirtal for å ta 6--7 milliardar
på sjukelønnsordninga, og det er heller ikkje fleirtal for å
kutta hjelpa til dei fattigaste i verda. På ein eller annan
måte må iallfall veljarane få svar på kven som skal ta
kutta. Det er lett å seia at vi skal kutta mykje i skattar og
avgifter, og eg kan sjølv vera med på nokre av kutta, men
her blir dimensjonane så store at veljarane må ha krav på
å veta kven som skal bli ramma av dette når så store sum­
mar skal gå til skatte­ og avgiftslette.
Jan Petersen (H): Jeg er ikke uenig i at dette ikke er
stedet for å forhandle, jeg skal heller ikke prøve på det,
men vil bare minne om historien. Vi hadde gode erfarin­
ger for gradvis å få skattetrykket ned på 1980­tallet, og
1999 var det år hvor vi virkelig fikk et trykk på budsjett­
samarbeidet -- ja, det var det eneste år på 1990­tallet hvor
antall mennesker som betaler toppskatt, gikk ned. Så vi
har sammen kunnet dytte til en positiv utvikling som gir
meg håp for fremtiden.
Så fikk jeg inntrykk av at Svarstad Haugland mente at
jeg syntes det var et problem å få et trykk på skattespørs­
målene. Jeg må bare innrømme at jeg synes det er helt
strålende å få dem så sentralt i debatten som vi gjør, fordi
det treffer et viktig spørsmål der ute. Og jeg har inntrykk
av at store deler av den politiske klasse er litt ute av syn­
kronisering med folket i det spørsmålet. Det tror jeg kan­
skje man skal tenke litt nøyere over.
Når det så gjelder kildene for skattelettelser, kan man
vel si at det er tre viktige kilder her. Det ene er omdispo­
neringer på årets budsjetter. Det har jo Høyre, som det
riktig ble påpekt, vist hvert eneste år at vi får til, og der­
for har vi høy troverdighet på det punktet. Så dreier det
seg om den økonomiske veksten som kommer hvert
eneste år. Det vil selvfølgelig være en viktig kilde til
skattelettelser. Det er ingen grunn til at den i hovedsak
skulle gå til offentlig forbruk. Og så vidt jeg skjønner,
tenker vel også Svarstad Haugland i de retninger, hvis
jeg ikke oppfatter innstillingen helt galt. Så er det også en
god del som kan skaffes frem med modernisering i of­
fentlig virksomhet, og det er også en viktig kilde. Tenk
om man hadde hatt ryggrad til å legge ned fylkeskommu­
nen, til å gjøre noe vesentlig når det gjelder dette svære
planleggingsbyråkratiet vi har, osv. Så her er det mulig­
heter.
Så jeg tror nok at et systematisk, langsiktig samarbeid
ville skape en helt annen slankere nasjon som vil være
mer på hugget, og det tror jeg vi alle sammen vil ha glede
av.
Per Erik Monsen (Frp): Jeg har oppfattet det slik at
Høyre følger Arbeiderpartiet og Finansdepartementet når
det gjelder synet på budsjettbalansen og ikke minst synet
på at bruk av penger over statsbudsjettet virker likt, uan­
sett hva pengene brukes til. Oljeformuen blir nå omplas­
sert i finansiell formue i utlandet.
Er Høyre enig i at det i gitte situasjoner kan være for­
nuftig å omplassere noe av denne formuen i realkapital i
Norge, når dette kan gjøres enten ved å bruke pengene i
utlandet til f.eks. kjøp av sykehusutstyr, som vil øke ef­
fektiviteten i det norske helsevesen, eller ved å utnytte le­
dig kapasitet i Norge?
Akkurat for tiden har vi et meget godt eksempel på
hvordan det kan gjøres. Vi har bekreftede tall på at det er
over 3 000 ledige i anleggsbransjen, og bransjen selv sier
at 80--90 pst. av det tunge anleggsutstyret nå står ledig --
altså ikke er i bruk.
Er Høyre enig i at det i en slik situasjon kan være for­
nuftig å bruke noen milliarder av den kapitalen vi har i
utlandet, til å bedre infrastrukturen i Norge?
Jan Petersen (H): Når det gjelder de 3 000 ledige i
anleggsbransjen, må jeg si at Monsen er vel vitende om
at Høyre gjennom mange år har lagt et betydelig større
trykk på utvikling av infrastruktur i Norge enn det flertal­
let i Stortinget har gjort. Vi har i hver eneste budsjettbe­
handling lagt vekt på å følge opp det vi har lovet tidligere
når det gjelder investeringer i transport. Vi kommer til å
følge opp det vi i år har lagt opp til i Transportplanen.
Dette har vi skaffet rom for i våre ordinære budsjetter,
fordi vi mener det er en så viktig oppgave. Og jeg er stolt
av at Høyre på mange måter er veipartiet fremfor noen i
Norge.

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3038
Når det så gjelder spørsmålet om bruk av oljepenger,
vil jeg bare minne om at vi var blant de partiene som
stemte for denne ekstra utenlandsmilliarden, som jeg
tror på mange måter var et interessant eksperiment,
også fordi den fikk frem en god del ledig kapasitet her
hjemme.
Men så må jeg si at et av de aller viktigste grepene vi
nå kan ta, og som jeg synes vi bør ta, er at vi bør få oss en
skikkelig pensjonsreform. Det tror jeg er en trygghetsre­
form for folketrygden, og det tror jeg er en av de aller
viktigste og aller største tingene vi gjør. Og så gjelder det
at vi nå husholderer skikkelig med det vi har her hjemme,
at vi ser i øynene at det som er et hovedspørsmål -- ja,
kanskje det aller viktigste spørsmålet -- er å skaffe oss
mer arbeidskraft her i landet, ellers får vi problemer. Og
da er det forferdelig leit at Fremskrittspartiet til de grader
faller av ved at de ikke tør f.eks. å åpne for arbeidsinn­
vandring. Nettopp et slikt standpunkt er med på å skape
problemer innenlands i Norge. Det er ikke pengene som
først og fremst er problemet, det er arbeidskraften, og der
skygger Fremskrittspartiet unna.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Hill­Marta Solberg (A): Denne debatten om Lang­
tidsprogrammet 2002­2005 gir så langt ingen nye politis­
ke avklaringer, avklaringer som kunne si noe om den
parlamentariske situasjonen inn i en ny stortingsperiode.
Innstillingen viser derimot at partiene bruker langtids­
programmet som en anledning til å blankpusse partiprofil
mer enn som en anledning til å berede grunn til politiske
avklaringer. Mer enn halve innstillingen er da også sær­
merknader fra partifraksjonene. Sentrumspartiene leverer
mer enn 50 sider med fellesmerknader, som skal være en
slags plattform for sentrumspolitikk og for en sentrums­
regjering i neste stortingsperiode. Er så dette avklarende?
Nei, er svaret mitt, det er overhodet ikke avklarende.
Dette er en fellesmerknad som er så generell at de fleste
partiene nok kan si seg enig i det meste. Her er ingenting
av de uavklarte tingene tatt opp.
Mens finanskomiteen har arbeidet med innstillingen
om langtidsprogrammet, har de tre sentrumspartiene
samtidig holdt sine landsmøter. Før disse landsmøtene så
ingen andre enn sentrum en ny sentrumsregjering som
realistisk. Etter at de tre landsmøtene er avholdt, er det
grunn til å spørre om det ikke nå er slik at heller ikke sen­
trum lenger tror på sitt eget alternativ. Når både Kristelig
Folkeparti og Venstre har åpnet for et mulig regjerings­
samarbeid med Høyre, er vel det sannheten. Og represen­
tanten Jan Petersen har god grunn til å si seg godt for­
nøyd med den situasjonen, slik han også gjorde i sitt inn­
legg i dag. Etter å ha hørt representanten Bondeviks inn­
legg i dag er ingen heller i tvil om at Kristelig Folkeparti
vil i regjering, og at Bondevik gjerne vil bli statsminister
igjen -- men for hva slags regjering og for hvilken poli­
tikk er derimot temmelig uklart. Jeg har ikke forhåpnin­
ger om at dette skal bli klarere gjennom dagens debatt.
Etter all sannsynlighet vil det være et uavklart spørsmål
inn i den kommende valgkampen.
Det skjer likevel noe som er viktig i dag. Arbeiderparti­
regjeringens forslag til nye retningslinjer for den øko­
nomiske politikken får bredt flertall her i Stortinget. Det
er svært positivt, og det er viktig. Når Høyre, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sammen med Arbeider­
partiet vedtar en ny handlingsregel som sier at de skal
bruke realavkastningen av oljefondet, legges en viktig
premiss for den økonomiske politikken fast. Gitt det fler­
tallet også sier om at konjunkturer skal hensyntas -- og
konjunkturene vil etter all sannsynlighet være de samme
for alle partiene -- er man altså enige om spillerommet.
Det må være grunnlag for å si at dette er en viktig avkla­
ring som gir en stor grad av forutsigbarhet for styringen
av den økonomiske politikken framover.
Men selv om partiene er enige om den ytre rammen,
er forskjellene store, særlig merker Høyre seg ut med
sine skatteløfter. Innenfor den samme rammen vil deres
langsiktige skattepolitikk, slik de selv beskriver den, gi
mindre inntekter til felleskassen, tilsvarende bortimot
40 milliarder kr. Dette er skatteløfter som da skal finansieres
krone for krone gjennom reduserte utgifter til offentlig
velferd. Høyres skattemedalje har med andre ord en bru­
tal bakside. Slik vi kjenner Høyres budsjetter her i Stor­
tinget, senest fra inneværende års budsjett, betyr det dra­
matisk reduksjon i sykelønn -- flere har påpekt det i dag --
det betyr kraftig kutt i bistand, det betyr kutt i landbruks­
overføringer og i distriktsrettede tiltak, for å nevne noe.
Så problemet med Høyres økonomiske politikk er ikke
deres holdning til rammen, der er de patent. Det uansvar­
lige går på Høyres måte å finansiere sine rause skatteløf­
ter på. Jeg kan ikke skjønne det annerledes enn at de par­
tiene som nå kanskje drømmer om regjeringsmakt
sammen med Høyre, først må over en avgrunn for å kun­
ne bli enige i disse spørsmålene.
Senest på NRKs «Politisk kvarter» i går hevdet Bonde­
vik at vi trenger et skattenivå omtrent på dagens for å
kunne trygge et skikkelig velferdssamfunn. Han gjentok
det samme i dag. Det er Arbeiderpartiet enig i. For Ar­
beiderpartiet vil et hovedmål for politikken være å videre­
utvikle det norske velferdssamfunnet. Derfor lover ikke
vi store skatteletter. Vi vil ha et arbeidsliv med plass
til alle. Vi lover barnehageplass, halvering av foreldrebe­
taling, en bedre skole og et godt helsevesen. Så gjenstår
det å se om lysten på regjeringsmakt er viktigere enn den
politiske muligheten til å sikre nettopp et skikkelig vel­
ferdssamfunn, slik Bondevik formulerte det.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Arbeiderpartiets par­
lamentariske leder var opptatt av sentrumspartienes
merknader i dagens innstilling, og mente det der var
mange uavklarte spørsmål. Jeg tror ikke en skal under­
vurdere betydningen av slike omfattende fellesmerkna­
der, de var i 1997 faktisk opptakten til det regjeringsskif­
tet vi fikk det året. Fellesmerknadene fra sentrumspartie­
ne denne gangen er faktisk mer omfattende og konkrete
enn de var i 1997, og jeg mener vi har funnet en god ba­
lanse mellom det at partiene går til valg på egne program

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3039
og at vi utformer mye felles politikk. Men dette er noe
Arbeiderpartiet ikke har erfaring med. De har jo gjort
spørsmålet om regjeringssamarbeid med andre partier
bare til teori -- så langt, og aldri utprøvd det i praksis i
moderne politisk historie.
Så lurte representanten Hill­Marta Solberg på om lys­
ten til regjeringsmakt er viktigere enn politikken. Det kan
være en grei innfallsvinkel til mitt spørsmål.
Miljøpolitikken og spesielt klimapolitikken skiller Ar­
beiderpartiet og sentrum. Arbeiderpartiet hadde åpenbart
så stor lyst til regjeringsmakt at de gikk inn for å øke for­
urensningen av klimagasser ved å ville bygge foruren­
sende gasskraftverk.
I et radiointervju rett etter påske i år skapte statsminis­
teren uklarhet om Regjeringens vilje til å følge opp Kyoto­
avtalen om begrensning av klimautslipp på grunn av
den nye amerikanske presidentens motstand mot denne
avtalen. Og det var ikke bare vi i sentrum som reagerte.
Arbeiderpartiets eget medlem i miljøkomiteen i Stortin­
get, Gunn Karin Gjul, reagerte da hun i Aftenposten den
18. april sa at hun hadde ventet at statsministeren var
langt mer offensiv enn han har vist seg i klimapolitikken.
Istedenfor å bremse mener Gjul at Norge må satse enda
mer.
Mitt spørsmål til Arbeiderpartiets parlamentariske le­
der er: Vil Arbeiderpartiet nå bremse arbeidet for å redu­
sere klimautslippene hvis USA ikke tiltrer Kyoto­avta­
len? Vil Arbeiderpartiet la president Bush avgjøre
Norges innsats i kampen for å redusere klimautslippene?
Hill­Marta Solberg (A): Jeg vet for så vidt at repre­
sentanten Bondevik ikke liker å høre det, men faktum er
at det som skjedde for et drøyt år siden, var at regjeringen
Bondevik kom i Stortinget og i realiteten søkte avskjed
fordi man forsøkte å tvinge et flertall på plass i en sak der
man var meget klar over hva som var det samme flertal­
lets standpunkt i spørsmålet om gasskraftverk. Og som
det også har vært pekt på i tidligere replikkordskifter i
dag, var det i tilknytning til den saken som da var til be­
handling, nettopp Arbeiderpartiet og sentrumspartiene
som var enige om det meste, og det nettopp på grunnlag
av et dokument fremlagt av regjeringen Bondevik. Det
var altså det ene punktet i spørsmålet om hva som var
riktig miljøpolitikk på gasskraftsiden, som skilte. Det sy­
nes jeg representanten Bondevik også må minnes om.
Det var Bondevik som fremmet et kabinettsspørsmål her
i Stortinget vel vitende om hvilket flertall han hadde med
å gjøre. Det er også en del av historien.
Så til spørsmålet. Nei, det vil aldri være slik at Arbeider­
partiets miljøpolitikk skal styres verken av Bush eller
andre som måtte ha makten i USA. Men det som allike­
vel er en kjensgjerning i den globale sammenhengen, er
at det blir vanskelig for et samlet internasjonalt samfunn
å nå sine mål hvis ikke USA gjør sin del av jobben. Den­
ne erkjennelsen tror jeg også at representanten Bondevik
må komme til. Skal vi oppnå gode resultater når det gjel­
der klimasituasjonen, er vi avhengige av at nettopp USA
gjør sin del av jobben. Og hvorfor? Jo, fordi de står for
den største delen av utslippene. Når de er ansvarlige for
omtrent 25 pst. av utslippene, sier det seg selv at det har
en negativ virkning på den globale miljøpolitikken hvis
USA ikke gjør sin del av jobben. Det var nettopp det for­
holdet som også statsministeren pekte på. Og jeg er gan­
ske overbevist om at det vet også representanten Bonde­
vik.
Ansgar Gabrielsen (H): Noe av det som har preget
denne fireårsperioden som nå går mot en avslutning, er
mangel på stabilitet når det gjelder næringslivets ramme­
betingelser. Arbeiderpartiet har nærmest anstrengt seg til
det ytterste for å svekke konkurranseutsatt næringslivs
rammebetingelser. Det har vi sett igjennom flere bud­
sjettbehandlinger, og man opplever at for hver sjette må­
ned er dette gjenstand for fornyede vurderinger.
Vi vet at store deler av norsk konkurranseutsatt næ­
ringsliv ligger i distriktene. Representanten Solberg var
inne på distriktspolitikk og overføring og mangel på
overføring til distriktene. I distriktene ligger fiskeindus­
trien. Der ligger oppdrettsnæringen, der Arbeiderpartiet
nå vil inndra hundretalls millioner kr i avgifter for at de i
det hele tatt skal få lov til å drive med oppdrett. Norsk
kraftkrevende industri ligger i distriktene, Arbeiderparti­
et vil innføre hundretalls millioner kr i elavgift for å
svekke de betingelsene. Aktørene i de maritime cluster
ligger i distriktene, leverandørindustri, sjøfolk, rederier
osv. -- sånn kan man fortsette.
Det største angrepet mot bosetting i distriktene står
Arbeiderpartiet for gjennom sitt nærmest monomane an­
grep på rammebetingelser for det næringslivet som ligger
der. Så skal man kompensere dette med «plaster» som
består i 200--300 mill. kr mer til SND, og så skal man gi
et par hundre millioner kanskje mer til bøndene i et jord­
bruksoppgjør for å kompensere for den dårlige samvittig­
heten man måtte ha for de samme distriktene.
Mitt spørsmål til Arbeiderpartiets parlamentariske le­
der er: Ser ikke representanten Solberg at overføringer,
intravenøst, til distriktene på ingen måte er å foretrekke
fremfor å gi næringslivet i de samme distriktene ramme­
vilkår som gjør at de kan overleve, at bosettingen kan
fortsette?
Hill­ Marta Solberg (A): Jeg synes kanskje at repre­
sentanten Gabrielsen på Høyres vegne skulle trå litt mer
varsomt når det gjelder å angripe i forhold til rammebe­
tingelser, og ikke minst knyttet opp mot industri.
1980­tallet var et tiår da Høyre hadde betydelig poli­
tisk makt i Norge, da de faktisk i lange perioder satt med
regjeringsmakt. Og vi gikk inn i en fase der vi opplevde
en dramatisk nedbygging i norsk industri. Større nedbyg­
ging enn vi hadde i den perioden, skal man lete lenge et­
ter! Da gikk titusener av industriarbeidsplasser faktisk
tapt, og vi kom i en veldig vanskelig situasjon for norsk
industri og for norsk næringsliv.
Det er en situasjon som vi vet er blitt snudd. Det er
ikke på tross av Arbeiderpartiets politikk; tvert imot, det
er på grunn av Arbeiderpartiets politikk. Arbeiderpartiet
har ført en politikk ikke minst i forhold til næringslivet,
ikke minst i forhold til lønnsdannelse som har bidratt til

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3040
et oppsving i næringslivet vårt, og som har brakt oss dit
vi er i dag, at vi i dag i denne debatten i mange innlegg
har hørt at vi er et av de samfunn i verden som har de
beste mulighetene. Og vi har greid å få slike rammevilkår
for vårt næringsliv at vi sannsynligvis er det landet i ver­
den som har høyest sysselsetting -- i hvert fall i Europa,
men jeg tror faktisk i hele verden, over 80 pst. Og dette
bruker da representanten Gabrielsen som eksempel på at
det ikke føres en politikk som gjør det mulig å drive næ­
ringsaktivitet i dette landet. Selvfølgelig gjør det det! I
dag er situasjonen at næringslivet vårt faktisk skriker et­
ter arbeidskraft.
Så til virkemidler knyttet til distriktene. Ja, jeg mener
faktisk, og det mener Arbeiderpartiet, at det er et både --
og. Selvfølgelig er generelle rammevilkår for distriktene
viktig. Det er derfor vi også har spesielle virkemidler
knyttet til f.eks. Nord­Troms og Finnmark på skatt og på
avgiftssiden. Det er derfor vi har hatt en differensiert ar­
beidsgiveravgift. Men virkningene av Høyres politikk,
med dramatiske kutt i jordbruksoverføringene og fjer­
ning av det meste av distriktspolitiske virkemidler, ville
slått tungt inn i mye av distriktenes næringsliv.
Kenneth Svendsen (Frp): Norge har i dag en vesent­
lig dårligere veistandard enn de øvrige land i Europa. En
undersøkelse NHO har gjennomført, viser at transporten
i Norge er 50 pst. dyrere enn i EU. Sånne kostnadsfor­
skjeller er på sikt ødeleggende for næringslivet.
Kostnadsforskjellene skyldes i hovedsak høye avgif­
ter, dårlig veistandard som fører til stengte fjellovergan­
ger om vinteren, trailervelt, ventetid på ferje, skader på
kjøretøy, etc.
Fremskrittspartiet har gang på gang foreslått å øke be­
vilgningene til veibygging og vedlikehold av veinettet.
Arbeiderpartiet har gang på gang avvist å bruke mer pen­
ger på veibygging. Og standardsvaret har vært at dette
fører til press i norsk økonomi.
Behovene er enorme. Bare i Solbergs hjemfylke er det
store rasproblemer ved E6 i Narvik, der det heldigvis
ennå ikke har gått liv. Men på en så sterkt trafikkert vei
som E6 kan det bare være et tidsspørsmål.
Nå er situasjonen en gang sånn at i år ser det ut til at vi
får en ekstra inntekt fra oljeutvinningen på i overkant av
40 milliarder kr. Det vil si at vi har penger som kan bru­
kes uten å bruke av de pengene vi skal sette av til framti­
da. Så er det sånn at vi har ledige hender i anleggssekto­
ren. Folk går arbeidsledige. 3 000 anleggsarbeidere! Det
vil si at vi har ledig arbeidskapasitet. Kan representanten
Solberg forklare meg hvordan det blir press i norsk øko­
nomi ved å sette disse 3 000 arbeidsledige anleggsarbei­
dere i arbeid med å bygge vei, sånn at vi kan få en bedre
transport i dette landet?
Hill­Marta Solberg (A): Som jeg sa i mitt innlegg,
skjer det én viktig ting i dag i Stortinget -- en meget vik­
tig ting -- og det er at det brede flertallet stiller seg bak
Arbeiderpartiets og Regjeringens forslag til nye retnings­
linjer for den økonomiske politikken. Men Fremskritts­
partiet har ikke funnet det riktig å være med på å definere
en slik handlingsregel for hvordan vi skal bruke av olje­
inntektene i norsk økonomi. Det illustrerer for så vidt
også bakgrunnen for det spørsmålet som representanten
Svendsen stiller. Fremskrittspartiet har i alle år siden jeg
kom i dette huset, operert med sin helt egen virkelighets­
forståelse av hvordan den økonomiske politikken kan
styres her i landet. Det har de gjort i alle saker, det har vi
sett gang på gang her i Stortinget. Nå hadde Fremskritts­
partiet egentlig anledning til å gå i dialog med de andre
partiene om hvordan vi skal fase inn disse inntektene --
som også på lang sikt tar vare på velferd -- i norsk økono­
mi på en forutsigbar og trygg måte. Der har Fremskritts­
partiet valgt å stille seg utenfor.
Det er ganske kort tid siden Stortinget behandlet Na­
sjonal transportplan. I den planen hadde faktisk Regjerin­
gen foreslått en betydelig økning av de årlige bevilgnin­
gene, og som sikkert representanten Svendsen kjenner
til, ble det under behandlingen her i huset ytterligere lagt
til innsats knyttet nettopp til veisektoren. Det er derfor
ikke riktig at her blir det bare mindre og mindre. Det er
faktisk lagt en plan for samferdsel for de nærmeste årene
som ligger over det nivået som er brukt på samferdsel de
senere år.
Når representanten også velger å bruke lokale eksemp­
ler, kan jeg gjøre ham oppmerksom på at regjeringen
Stoltenberg har foreslått å forsere planarbeidet maksi­
malt knyttet nettopp til rasproblematikken ved Leirvik­
tunnelen. Veikontoret er her på etterskudd. Det blir satt
fortgang i det for å gi en mulighet til å rydde opp i den
problematikken så tidlig som overhodet mulig.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Carl I. Hagen (Frp): Kristin Halvorsen sa i sitt inn­
legg at det nesten mest spennende ved denne debatten
var det åpenbare frieriet fra Høyre til Kristelig Folkeparti
som fremkom ved at Høyre ikke tok replikk på Kristelig
Folkeparti, som de tidligere har gjort. Jeg har i denne
sammenheng også merket meg at de på en måte fikk
«kurven» fra Valgerd Svarstad Haugland, som tok re­
plikk på Høyre. Det er altså ikke inngått en gjensidig
fredsavtale mellom disse to partier. Det er fra den ene
part. Noe av det samme gjelder åpenbart når Kristin
Halvorsen, selv om hun ikke er kommet så langt som til å
la være å ta replikk, i mange sammenhenger frir til Ar­
beiderpartiet, men ikke så langt som Høyre overfor Kriste­
lig Folkeparti. Men også der er resultatet stort sett det
samme.
Og hvis det er slik, og det begynner jeg faktisk å lure
på, at dette er noe av det mest spennende som faktisk
skjer, da synes jeg man kanskje burde begynne å se på
formålet med å lage slike langtidsprogrammer, som det
er meget kostbart å lage. Det blir masse utredningsarbeid
i regjeringskontorene og masse arbeid her i Stortinget,
med tykke dokumenter og lang debatt i stortingssalen
uten at det egentlig kommer noe særlig mer ut av det enn
man kan få ved heller å følge en debatt mellom parla­
mentariske ledere i Holmgang eller en debatt i et annet
TV­program. Da synes jeg statsministeren nå burde vur­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3041
dere å si farvel til det siste planøkonomiske forsøket på å
styre utviklingen i detalj fire år frem i tiden, ved ganske
enkelt -- som jeg også forstår stortingspresidenten har
sans for -- å vurdere å stoppe langtidsprogrammene. I tid­
ligere tider var det i realiteten den siste debatten før val­
get, som regel når regjeringskabalen skulle legges, som
var langtidsprogrambehandlingen i Stortinget. I så måte
var det spennende i 1989, det var spennende i 1985 og
det var spennende særlig i 1981, men nå er det altså en
helt ny situasjon. Da kunne vi kanskje spare oss alle for
det vi nå gjør, og som jeg også er i ferd med å gjøre: Jeg
snakker om Fremskrittspartiets fortreffelige politikk,
mens de andre snakker om sin -- etter deres oppfatning --
fortreffelige politikk.
Det som er litt rart med oss her i Norge, er, som Hill­
Marta Solberg sa, at vi har forskjellige virkelighetsopp­
fatninger. Vi ville trodd at når det f.eks. i revidert nasjo­
nalbudsjett kommer fra en regjering at merinntektene til
staten er blitt 40­50 milliarder kr, ville det vært allmenn
jubel i befolkningen, for da ville vi kanskje kunne få det
noe bedre. Når man får så mye nye inntekter, kunne vi
kanskje forvente at man satte ned noen av de skatter og
avgifter som er påført befolkningen, for på den måten å
formidle en fordel til folk flest. Men når staten og den
sittende regjering øker sine budsjettinntekter med 40­
50 milliarder kr, er det altså et stort gjesp. Det forandrer
ingen ting for Regjeringen, det er ingen glede over at vi nå
kan la være å ta så mye penger fra folk flest, som det bur­
de være. Så det er helt riktig som Hill­Marta Solberg sa,
vi har en helt annen virkelighetsoppfatning, og vi synes
at vi i større grad må kunne nyttiggjøre oss den økono­
miske handlefriheten som vi har.
Når det gjelder innfasing av de såkalte oljepengene --
som om det er noen egne penger -- i norsk økonomi, har
jo tidligere tider vist at det har vært høyst forskjellig. Det
har vært situasjoner hvor man har brukt flere titalls milli­
arder kroner; noe av Fastlands­Norge har gått med under­
skudd på flere titalls milliarder kr. Nå går altså under­
skuddet i Fastlands­Norge ned med ca. 5­6 milliarder kr
som følge av revidert, uten at det betyr noe som helst.
Det å lage forhåndsregler synes vi er galt. Det må være
bedre å se på situasjonen i det enkelte år, altså virkelighe­
ten i det enkelte år, og ikke styre etter et forhåndsoppsatt
kart, slik som de øvrige partier legger opp til, for plutse­
lig er terrenget annerledes enn det kartet som man tegnet
for en stund siden.
Fremskrittspartiet har den grunnholdning at vi er til
for befolkningen, og når landet går meget bra, burde det
være en fordel om vi reduserte litt på skatter og avgifter,
slik at vi fikk prisstigningen ned og derved mulighet for
rentekutt. Jeg har ikke møtt så mange utenfor denne sal
som forstår det Regjeringen hevder, nemlig at hvis avgif­
tene går ned, så går prisene opp. Det rare er jo at Regje­
ringen selv sier at når den reduserer momsen på matvarer
fra 1. juli, kan man forvente lavere priser. Hvorfor er det
da ikke slik at når man reduserer bensinavgift, elavgift
etc., går også prisene ned?
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tom Thoresen (A): Jeg vet ikke om deler av Hagens
resonnement var slik å forstå at Fremskrittspartiet er
sterkt uenig i det Fremskrittspartiet var veldig ivrig etter
å understreke i fjor, nemlig at et revidert nasjonalbudsjett
reviderer det budsjettet som er vedtatt, og skaper verken
nye politiske satsingsområder eller nytt forbruk. Det har
vi altså budsjettbehandlingen til.
Men med alt forbehold om at vi antakelig kan få en in­
teressant diskusjon framover om langtidsprogrammets
stilling og debattform her i huset, er det altså også den
avgitte innstilling om retningslinjer for den økonomiske
politikken vi diskuterer i dag. Her er altså et bredt flertall
enig med Regjeringen om en langsiktig strategi for bruk
av oljeinntektene, der det legges opp til å bruke den årli­
ge forventede realavkastning fra Statens petroleumsfond.
Det er Fremskrittspartiet ikke enig i. Da reiser jo spørs­
målet seg om hva slags økonomiske mekanismer Frem­
skrittspartiet har oppdaget som gjør at de har helt andre
rammebetingelser enn alle andre seriøse deltakere i norsk
økonomisk debatt. Vi kan sannelig være uenige om mange
ting -- men innenfor den økonomiske virkelighet vi er i.
Blar jeg litt videre, finner jeg at man tar avstand fra en
type økonomisk tenkning som kalles «korporativ keyne­
sianisme». Hva er nå det for en teori? Er det f.eks. den
teori som sier at når arbeidstakere, arbeidsgivere og regje­
ring samarbeider og oppnår å få arbeidsledigheten ned,
produktiviteten opp og reallønnsforbedringer for med­
lemmene, så er det en foreldet økonomisk teori? Jeg mot­
tar gjerne -- og dette mener jeg alvorlig -- en manuduk­
sjon fra Carl I. Hagen om hva dette egentlig betyr.
Carl I. Hagen (Frp): Det er relativt jevnt i disse de­
batter at nestlederen i Arbeiderpartiet er den som blir til­
delt replikk på meg. Hvis jeg skulle være så heldig å bli
innvalgt igjen på Stortinget, må jeg, i likhet med Kjell
Magne Bondevik, si at noe jeg kommer til å savne i neste
periode, er at Tom Thoresen ikke vil være her for å kun­
ne fortsette med disse replikkene.
Så til innfasing av oljeinntekter. Som om vi skulle ha
helt andre rammebetingelser! Vi har ganske enkelt andre
politiske synspunkter. Jeg husker mange debatter, særlig
fra den tiden da vi hadde 150 000--180 000 arbeidsledige.
Da sa faktisk Arbeiderpartiet at tiden var inne for å øke
de offentlige utgiftene, at man ikke nødvendigvis skulle
øke inntektene, men skulle få stimulans i økonomien. Vi
har av og til hatt litt sans for det. Det er den realøkono­
miske situasjonen som er avgjørende.
Nå er det mange i denne sal som sier at vi har mangel
på arbeidskraft. Jeg kjøper ikke den, for jeg leste i en an­
nonse fra LO Oslo og Akershus fra mai der de påpekte at
det var 70 000 arbeidsledige. Det var 90 000 deltidsan­
satte, særlig i helse­ og eldreomsorgssektoren, og mange
av dem ville gjerne ha heltidsstillinger, men det var man­
gel på penger. Det er en stor arbeidskraftsreserve i form
av folk som er ansatt i deltidsstillinger. Vi vil gjerne bru­
ke penger i helsevesenet og i eldreomsorgen for å få dem
over på heldagsstillinger. Det er ikke mangel på arbeids­
kraft. Det er mangel på penger. De internasjonale kon­
junkturer er for øyeblikket litt nedadgående, og sentral­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3042
banksjefer setter ned renten for å få fortgang i økonomi­
en. Særlig i IT­bransjen er det ganske betydelige opp­
sigelser og permitteringer. Vi er villige til å gjøre ting
innenfor det som er fornuftig, f.eks. som vi har skissert i
denne debatten: La oss bevilge en god del mer penger,
f.eks. et par milliarder kr til veisektoren for å få sysselsatt
dem som er ledige der, slik at det blir en realfordel for
norsk samfunnsliv.
Lars Gunnar Lie (KrF): Langtidsprogrammet skal
prøva å dra opp dei litt lengre politiske linene, slik ein
også har prøvd i innstillinga i år.
Stortinget har ved fleire høve i slike innstillingar fun­
ne grunnlag for regjeringserklæringar og regjeringssam­
arbeid. Denne innstillinga inneheld også slike signal frå
sentrumspartia si side. Framstegspartiet har gjennom sine
merknader ikkje gjeve nokon slike signal, og det kunne
vera interessant å veta kvifor.
Dei lange linene i politikken gjev også prinsipp for
økonomisk vekst, utvikling og korleis den veksten skal
nyttast. Finanspolitikken bør rettast inn mot økonomisk
vekst, seier Framstegspartiet. Det er ikkje Kristeleg Folke­
parti usamd i. Men samstundes klagar Framstegspartiet
på at det vert lagt altfor stor vekt på budsjettbalansen,
også slik i innlegget til representanten Hagen no. Det er
iallfall einsidig fokusering på etterspurnadssida i økono­
mien, meiner partiet. Dette har ført til at Framstegspartiet
har kunna koma med lovnader om meir til det meste,
dessutan omfattande skattelette. Det meste av pengane
som Framstegspartiet ønskjer å pøsa ut i økonomien,
meiner dei kan absorberast av veksten i økonomien. Det­
te synest Framstegspartiet å vera nokså åleine om. Ikkje
eingong Sosialistisk Venstreparti har så god råd til alle
gode føremål. Eg vil seia det slik at ein treng ikkje tru på
keynesiansk teori for å verta uroa for verknaden av ein
slik politikk. Eg endar derfor opp med eit enkelt spørs­
mål: Vil Framstegspartiet akseptera høgare prisstiging,
primært høg prisstiging?
Carl I. Hagen (Frp): Jeg vet ikke om jeg skal le eller
gråte, men igjen insinuerer Lars Gunnar Lie at hvis vi re­
duserer bensinavgiften slik at bensinprisen synker til
mellom 7 kroner og 6 kroner og 50 øre, betyr det prisøk­
ning! Hvis vi reduserer elavgiften slik at den blir mindre,
hvis vi reduserer kjøpsavgiften på bil, hvis vi reduserer
en rekke avgifter, skulle det altså bli prisstigning av det!
Jeg begriper det ikke. Lars Gunnar Lie sier selv at når
man reduserer momsen på matvarer, går prisene ned. For
det er jo det vi bruker mye penger på. Vi pøser dem ikke
ut, vi lar være å trekke så mye inn fra det norske folk i
form av avgifter! I vårt budsjett for dette år foreslo vi ca.
40 milliarder kr i skatte­ og avgiftslettelser, og så redu­
serte vi netto utgifter med 20 milliarder kr. Enkelt sagt
foreslo vi altså å redusere overskuddet i statsbudsjettet
med 20 milliarder kr -- fra de 170 milliardene det lå an til,
og ned 20. Men likevel, et gigantisk overskudd.
Og hvorfor skulle det bli prisstigning -- det spør jo
også arbeiderpartifolk om -- av å redusere avgiftene? Jeg
begriper det ikke. Jeg begriper heller ikke at hvis man gir
skattelettelser til folk flest slik at de ikke er så avhengig
av å gå til sin bedrift, til sin arbeidsplass, og kreve lønns­
økning for å stå stille kjøpekraftsmessig eller for å oppnå
en viss forbedring i forhold til prisstigningen, så skulle
det i seg selv medføre prisøkning! Det er jo nettopp når
man går til sin arbeidsplass, til sin bedrift, og krever høy­
ere lønn at bedriftene som følge av den høyere lønnsut­
betalingen og den høyere arbeidsgiveravgiften osv. må
øke sine priser for å dekke inn de økte kostnader til lønn!
Så når vi gir skattelettelser i stedet for det, slipper vi den
prisøkningen.
Så jeg står fast ved -- og jeg prøvde å beskrive hva
som var keiserens nye klær for en god stund siden -- at
her er det altså vi som er den lille gutten, og det er det
store flertallet i denne salen som er keiseren som ikke
skjønner at når man setter ned skatter og avgifter, setter
man ned prisene, og dermed rentene.
Per­Kristian Foss (H): Carl I. Hagen sier ofte at han
ikke «begriper». Jeg tror det skyldes at han, når det gjel­
der det siste tema han var inne på, ikke helt har fått med
seg at en nedsettelse av avgifter -- som jeg er en sterk til­
henger av, det er vel og bra -- kan ha virkning på prisstig­
ningen, prisstigningstakten, på kort sikt, men det har in­
gen virkning i forhold til renten. For det som ligger til
grunn for Norges Banks vurderinger av behovet for å set­
te renten opp eller ned, er det man kaller det underliggen­
de inflasjonstrykket. I den beregning inngår ikke avgifter
i det hele tatt. Så sånn sett tror jeg ikke man skal overdri­
ve virkningene.
Jeg har bare lyst til å fokusere litt på det Fremskritts­
partiet skriver om pengepolitikken. Der er det nå etablert
bred enighet. Fremskrittspartiet har ivret lenge for en
omlegging til et inflasjonsmål. Det har i praksis nå
skjedd. Men samtidig skriver Fremskrittspartiet det jeg
faktisk må si er relativt -- ja, jeg kunne fristes til å bruke
uttrykket «underlige», men jeg vil i hvert fall si -- origi­
nale merknader om pengepolitikk. De har nå fått det for
seg at det er pengemengden som skal være Norges Banks
redskap for å regulere. Til det må jeg bare si at Norges
Bank er i dag ikke de som bestemmer pengemengden.
Jeg kjenner faktisk ikke noen økonom som mener at penge­
mengderegulering i en liten økonomi i et lite land -- i
en åpen, global økonomi -- er et virkemiddel som nytter i
det hele tatt. Norges Banks eneste virkemiddel nå er ren­
ten, utelukkende renten.
Det er i og for seg originalt å ha andre synspunkter
enn flertallet -- det kan til tider virke stimulerende -- men
det virker for meg som et lite tilbakeskritt å tro at man
skal drive pengemengderegulering for å unngå inflasjon.
Og jeg kunne vel stille spørsmålet på følgende måte, i og
med at Hagen ofte påberoper seg fremtredende økono­
mer når han snakker om omlegging av den økonomiske
politikken: Hvilken fremtredende økonom -- eller hvilken
økonom i det hele tatt -- er det som står bak dette resonne­
mentet om pengemengderegulering i Norges Bank?
Carl I. Hagen (Frp): Først må jeg si at det var meget
interessant å få bekreftet av Per­Kristian Foss at han også

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3043
er enig i at hvis man reduserer avgifter, går prisene ned,
som han sier, på kort sikt.
Det kommer an på hvor lang den korte sikten er, for
de fleste er faktisk opptatt av prisene de betaler i butik­
ken! Og hvis det er slik at økonomien er god, også på litt
lengre sikt, er det jo fullt mulig å gjøre den samme opera­
sjonen en gang til. Jeg er klar over at ikke alle kan gjøre
dette, men den gode økonomien vi har i Norge, gjør det
altså mulig å påvirke også på litt sikt prisstigningen som
folk flest er opptatt av. Og de studerer ikke det såkalt under­
liggende inflasjonstrykket. Det tror jeg heller ikke
Norges Bank ville gjøre på lang sikt, for hvis prisene som
folk flest møter, er relativt stabile, og det er en lav infla­
sjonstakt, er det det som etter min oppfatning vil gjelde
for rentefastsettelsen.
Hvis ikke jeg husker helt feil, har man i de siste rap­
portene fra Norges Bank om at man ikke har satt ned ren­
ten, også vist til den delen av prisene som gjelder avgifts­
økninger. Og det er jo det som er det viktige i realøkono­
mien, de prisene som man der finner.
Det er klart at hvis man gjør det samme med skattene,
hvis man reelt sett senker skattetrykket, som jeg nevnte i
sted når det gjelder bedriftene, vil man se at skattesatsene
har direkte innflytelse på bruttolønnskrav -- lavere satser
eller høyere bunnfradrag. For i lønnsoppgjørene -- og det
tror jeg ikke Foss har fått helt med seg -- er det den reelle
kjøpekraft som er grunnlaget for kravene. Ved hvert
eneste lønnsoppgjør er det kjøpekraften som ligger til
grunn, og den er avhengig av hva man samme året har
gjort med skattetrykket.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet set
søkjelyset på enkeltmennesket sitt ansvar for seg sjølv og
for andre. Vi vil arbeida for eit styresett med meir makt
for dei mange, med spreiing av makt, kapital og eige­
dom. Vi meiner det er gjennom folkeleg engasjement og
folkevald styring vi best kan løysa miljøproblem, få flei­
re i arbeid, sikra utjamning mellom grupper, regionar og
land, sikra nasjonal og lokal råderett over naturressurs­
ane og norsk eigarskap i bedriftene.
Vi vil i lag med Kristeleg Folkeparti og Venstre
grunnlovfesta lokalt sjølvstyre. Vi er djupt ueinige med
Høgre, som på den eine sida snakkar varmt om fridom
for den enkelte, men som står klar når Arbeidarpartiet ber
om støtte, anten det gjeld bruk av tvang for å slå kommu­
nar saman, for fjerning av tapskompensasjon, noko som
undergrev det økonomiske grunnlaget for småkommu­
nane, eller for vurdering av medlemskap i EU neste peri­
ode.
Senterpartiet ynskjer ein offentleg sektor som i prak­
sis viser Samhalds­Noreg framfor Marknads­Noreg. Skal
vi sikra barn og unge ei meir likeverdig plattform, må vi
ta innover oss situasjonen i mange kommunar i dag. Bud­
sjetta går ikkje saman. Regjeringa har sjølv gitt ei realis­
tisk beskriving av gjeldssituasjonen og kvifor det er slik.
Eldrereforma og seksårsreforma er underfinansierte. I eit
langtidsprogram skulle ein kunna forventa ein plan for å
retta opp den ubalansen vi i dag ser mellom oppgåver og
midlar i kommunesektoren.
Senterpartiet har overfor dei andre partia i Stortinget
tatt initiativ for å sikra tiltak overfor barn og unge, der
det alt ser ut til å vera eit fleirtal i ord, men ikkje i hand­
ling. Det gjeld full barnehagedekning, det gjeld lågare
foreldrebetaling, vekk med eigendelane i grunnskulen,
auka tilskot til musikk­ og kulturskular og støtte til barn
og unges kontakttelefon.
I 1997 klarte Stortinget, faktisk etter initiativ frå Senter­
partiet, å samla seg om eit breitt forlik på eldresektoren.
Då galdt det ein handlingsplan for ei betre eldreomsorg.
No gjeld det eit lyft for ungane våre dei neste fire åra.
Senterpartiet meiner det er påfallande at Regjeringa
ikkje er meir offensiv i si oppfølging av utjamningsmel­
dinga. Meldinga vart lagd fram i 1999. Den dokumenter­
te at det hastar med oppfølging overfor nokre av dei som
har det vanskelegast i vårt samfunn. Arbeidarpartiet
prøvde under stortingsbehandlinga våren 2000 faktisk å
bortforklara at det er fattige i dette landet. No er erkjen­
ninga felles for mange parti. Lat oss då i fellesskap syta
for at alle forslaga kjem over frå beskriving til handling.
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre står saman
òg der. Vi ber om ein handlingsplan, og vi ynskjer at dei
forslaga som gjeld ungane, skal koma fyrst.
Regjeringa har rett nok i sitt langtidsprogram ei be­
skriving av ulike tiltak. Det er faktisk den same beskri­
vinga om igjen, som altså fyrst stod i utjamningsmeldin­
ga, som så vart følgd opp frå Stortinget i fjor, og så seier
Regjeringa no at den vil iverksetja desse tiltaka innanfor
dei neste fire åra. Vi var med i det fleirtalet som i juni i
fjor i Stortinget bad om ein plan for dei ulike tiltaka. Vi
meiner at i ein slik plan høyrer det heilt klart heime ei
oversikt over kva tid dei ulike tiltaka skal fasast inn. El­
les kan vi risikera at det går nye år før det no blir gjort
noko meir for dei som det hastar aller mest for. Eg vil ut­
fordra finansministeren til å koma med ein plan i 2002
for ei forpliktande oppfølging i budsjettet.
Statsråd Karl Eirik Schjøtt­Pedersen: Norge er
mulighetenes samfunn! I langtidsprogrammet trekker
Regjeringen opp en politikk for å gjøre mulighet til virke­
lighet.
Norge står bedre rustet enn kanskje noe annet land til
å møte framtidens utfordringer. Vi har lav arbeidsledig­
het, høy velstand og et næringsliv som går godt. Vi har
en svært kompetent arbeidsstyrke. Vi har store olje­ og
gassinntekter, som vi i stor grad setter til side for framti­
den. I tillegg har vi et samfunn preget av samhold, mang­
fold, engasjement og deltakelse.
Men samfunnsutviklingen framover vil avhenge av de
valgene vi treffer. Regjeringens hovedmål er å videreut­
vikle og fornye det norske velferdssamfunnet gjennom å
sikre grunnlaget for verdiskaping og rettferdig fordeling i
årene som kommer.
Regjeringen vil ta nye løft for barn og ungdom. Vi vil
bygge flere og billigere barnehager, øke kvaliteten i sko­
len og videreutvikle skolefritidsordningen. I tillegg vil vi
gi frivillige lag og organisasjoner bedre kår.

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3044
Vi vil rydde opp i helsevesenet og sikre gode helsetil­
bud i alle deler av landet. Vi vil fortsette utbyggingen av
helse­ og omsorgstjenestene, drive sykehusene bedre og
redusere ventelistene.
Vi vil ha et arbeidsliv med plass for alle. Vi vil tilby
arbeid framfor trygd, og samtidig gjøre det enklere å
kombinere arbeid og trygd. Vi vil skape nye arbeidsplas­
ser der folk bor, utnytte mulighetene i de enkelte regione­
ne og legge ny statlig virksomhet ut i distriktene.
Velferdssamfunnet må hele tiden videreutvikles for å
sikre grunnlaget for verdiskaping, velferd og rettferdig
fordeling. Det stiller store krav både til å prioritere og til
å forandre og fornye. Siktemålet med reformene i offent­
lig sektor er å få flere og bedre offentlige tjenester tilpas­
set brukernes behov, ved at tjenestene organiseres bedre,
og ved at det blir flere hender som kan settes inn på prio­
riterte områder. Arbeidet er allerede godt i gang, bl.a.
gjennom de initiativ vi har tatt for å styrke sykehusene,
høyere utdanning, politiet og Forsvaret.
Et hovedpoeng i langtidsprogrammet er at velferdsut­
viklingen framover først og fremst avhenger av hvordan
vi utnytter arbeidskraftressursene i samfunnet. Verdien
av vår menneskelige kapital er mer enn 13 ganger større
enn verdien av hele petroleumsformuen. Deltakelse i ar­
beidslivet er samtidig noe langt mer enn å heve lønn. Ar­
beid sikrer inntekt for den enkelte, men gir også sosial
tilknytning og mulighet til å bruke evner og ressurser.
Regjeringen vil derfor styrke arbeidslinjen i sysselset­
tings­ og trygdepolitikken. Dette forutsetter et tett sam­
spill med partene i arbeidslivet. Regjeringen legger der­
for vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbei­
det, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønns­
oppgjør skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt
sektor.
Norge har hatt en eventyrlig vekst og velstandsutvik­
ling etter annen verdenskrig. Ved å legge til rette for ny­
skaping, omstilling og økt produktivitet vil Regjeringen
legge til rette for økt verdiskaping og dermed også vel­
ferd.
Norsk næringsliv må sikres konkurransedyktige ramme­
vilkår. En økonomisk politikk som sikrer stabilitet og
reduserer usikkerhet, er helt sentral i en slik sammen­
heng. Samtidig vil Regjeringen styrke vekstkraften i øko­
nomien. Regjeringen vil redusere skatten på arbeid, bl.a.
ved at færre skal betale toppskatt. Regjeringen vil styrke
forskningsinnsatsen og styrke utbyggingen av infrastruk­
tur.
Regjeringen vil bevare hovedtrekkene i bosettings­
mønsteret og skape likeverdige levekår i alle deler av
landet. Da er det også nødvendig å legge til rette for
lønnsom næringsutvikling i alle deler av landet ved å sat­
se på de fortrinn som finnes i de ulike områdene, og ved
å utvikle vekstkraftige regioner.
I årene framover står Norge overfor betydelige lang­
siktige utfordringer, med avtakende oljeinntekter og
økende utgifter til pensjoner, helse og omsorg som følge
av aldringen av befolkningen. Oljeinntektene har gitt oss
mer offentlig velferd og lavere arbeidsledighet enn vi el­
lers ville hatt. Samtidig har vi gjennom petroleumsfondet
lagt stor vekt på at vi skal legge til side størstedelen av de
store inntektene vi har nå, slik at vi kan stå bedre rustet
til å møte de framtidige utfordringene. Petroleumsfondet
har nå fått en betydelig størrelse. Fondet er forventet
også å vokse betydelig i årene framover. Dette gjør det
nødvendig med en klar handlingsregel for bruken av fon­
det.
Dette er bakgrunnen for de nye retningslinjene for
budsjettpolitikken som ble lagt fram sammen med lang­
tidsprogrammet. Ut fra de nye retningslinjene skal sta­
tens bruk av oljeinntekter baseres på den forventede real­
avkastningen av de oljeinntektene vi har spart opp i pe­
troleumsfondet. Det gir en jevn og forsvarlig bruk av olje­
inntektene i årene framover, slik at vi unngår for raske
omstillinger i økonomien. På denne måten sikrer vi en
sterk konkurranseutsatt sektor, samtidig som vi sikrer at
det offentlige velferdstilbudet ikke bygges ut i et omfang
som senere gjør at det må bygges ned igjen. Den nye
handlingsregelen tar samtidig hensyn til at utgifts­
behovet øker på lengre sikt, ved at petroleumsfondet
bygges videre opp etter hvert som staten mottar nye
oljeinntekter.
Det er som en god forvaltning av skogen -- vi hugger
bare tilveksten. På denne måten bidrar petroleumsfondet
til å sikre velferden og pensjoner for framtiden, og gir
samtidig rom for forsvarlig bruk til beste for dagens ge­
nerasjoner.
Budsjettpolitikken må fortsatt ha et hovedansvar for å
stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Regelen for bruk
av oljeinntekter over statsbudsjettet tar utgangspunkt i en
normal konjunktursituasjon. I en situasjon med høy akti­
vitet bør en holde tilbake i budsjettpolitikken, mens det i
nedgangstider kan være behov for større bruk av oljeinn­
tekter for å sikre full sysselsetting.
Samtidig som Regjeringen foreslår nye retningslinjer
for budsjettpolitikken, var det etter Regjeringens syn be­
hov for en klarere forankring av pengepolitikken for å
støtte opp om en stabil økonomisk utvikling. Den nye
forskriften for pengepolitikken fastsetter at pengepolitik­
ken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi,
nasjonalt og i forhold til våre handelspartnere. Den skal
samtidig understøtte budsjettpolitikken ved å bidra til å
stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Den
operative gjennomføringen av pengepolitikken skal i
samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon,
definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er
nær 2,5 pst.
Retningslinjene innebærer kontinuitet i utøvelsen av
pengepolitikken. De nye retningslinjene for pengepoli­
tikken, sammen med de retningslinjene for budsjettpoli­
tikken som nå trekkes opp, vil legge et godt grunnlag for
fortsatt stabilitet i valutakursen.
Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om de
nye retningslinjene for budsjett­ og pengepolitikken. Det
er svært viktig for å sikre en stabil ramme for den økono­
miske politikken.
Det framstår nå to klare alternativ i norsk politikk --
det ene med basis i Arbeiderpartiet, det andre med
tyngdepunkt i høyrepartiene. Innstillingen til langtids­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3045
programmet viser dype verdimessige forskjeller mellom
disse tyngdepunktene.
Arbeiderpartiet vil styrke og fornye de offentlige vel­
ferdsordningene slik at alle skal sikres likeverdig tilgang
til velferdstjenester med bedre kvalitet. Høyrepartiene vil
svekke de offentlige velferdsordningene.
Arbeiderpartiet vil sikre rettferdig fordeling mellom
dem som har mye, og dem som har lite. Høyrepartiene
vil øke forskjellene.
Arbeiderpartiet vil føre en aktiv distriktspolitikk.
Høyrepartiene vil svekke distriktspolitikken.
Arbeiderpartiet vil styrke det internasjonale bistands­
arbeidet. Høyrepartiene vil svekke det.
Dette gir klare verdimessige valg for velgerne når de
til høsten skal velge nytt storting. Og det gir klare verdi­
messige valg for de partiene som ligger mellom disse
tyngdepunktene, og som skal avgjøre hvilket tyngde­
punkt som får gjennomslag for sine verdier.
Høyre har nylig gått inn for å redusere statens inntek­
ter med 40 milliarder kr. Det er like mye som vi i dag bru­
ker på sykehusdrift. En slik skattelette vil måtte medføre
en dramatisk endring av det norske velferdssamfunnet.
De enorme skattelettelsene til de rikeste vil høyrepar­
tiene finansiere med bl.a. å kutte i sykelønn, distrikts­ og
næringspolitikk og i bistanden til de aller fattigste i ver­
den. Samtidig foreslås det ikke minst betydelige kutt når
det gjelder sykelønnsordningen for ganske alminnelige
arbeidstakere.
De som tjener på høyrepartienes opplegg, er de som
tjener mye, og som alltid er friske. De som taper, er de
som er syke i samfunnet.
Det er forskjeller på partiene i norsk politikk. Det er
grunnleggende verdimessige skiller mellom Arbeider­
partiet og høyrepartiene i spørsmål som dreier seg om
velferd, om solidaritet og om rettferdig fordeling. Vel­
gerne står derfor overfor noe mer enn et regjeringsvalg --
det er et verdivalg. Det er det også for partiene i Stortin­
get.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Regjeringa har
opna for bruk av noko meir av avkastinga frå oljefondet.
Det tok Kristeleg Folkeparti og sentrumspartia til orde
for alt under budsjettforhandlingane i haust, men då fekk
vi plent nei. Vi viste til ein ECON­rapport om kapasitets­
reserven i anleggsbransjen. Målretta bruk innanfor denne
bransjen kunne gjort godt for ugjorde oppgåver i infra­
strukturen vår, og òg sett dei ubrukte ressursane i aktivi­
tet. Regjeringa sa nei. Men no har ein altså opna for å
bruka noko meir.
Og så kjem revidert. Der blir det atter ein gong sett ei
ramme som skal vera absolutt. Og mitt spørsmål er: Kvi­
for skader vi den økonomiske situasjonen ved å bruka
noko meir no, mens vi f.eks. ikkje skader den økonomis­
ke situasjonen ved å bruka 4 milliardar kr meir til neste
år? Vil det skada den økonomiske situasjonen å ta f.eks.
ECON­rapporten på alvor og bruka noko meir -- eg snak­
kar ikkje om milliardar av kroner, men eg snakkar om
noko meir i anleggssektoren, slik at kapasiteten vår i den­
ne sektoren ikkje blir send ut av landet på oppdrag. Altså:
Kvifor skader det den økonomiske situasjonen om vi
brukar pengane før jul, men ikkje om vi brukar 4 milli­
ardar kr til neste år?
Eg har faktisk litt problem med å forstå dette, og eg
trur det er veldig mange med meg som ikkje skjønar at
det skal vera så absolutte krav til rammer for inneverande
år, medan vi til neste år altså kan opna sekken for om lag
4 milliardar kr. Kan finansministeren forklara det for meg?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt­Pedersen: Det har i lang
tid vært en diskusjon om hvordan vi skal bruke oljeinn­
tektene. Og det har jo aldri vært slik at det har vært
spørsmål om vi skal bruke dem eller ikke. Spørsmålet har
vært tidspunktet for bruk.
Jeg tror det er viktig at vi legger til grunn at når vi be­
handler langtidsprogrammet for de neste fire år, trekker
vi opp linjer for den økonomiske politikken i den perio­
den, og det er også et naturlig tidspunkt for å vurdere hva
slags retningslinjer som bør brukes i forhold til petrole­
umsfondet. Regjeringen har for sin del konstatert at pe­
troleumsfondet nå har nådd et omfang som er så stort at
det er viktig å ha en klar handlingsregel for hvordan man
skal disponere fondet. Og Regjeringen har kommet til at
det er fornuftig å legge til grunn en jevn og forsvarlig
bruk av oljeinntektene. Det er en regel som tilsvares av
realavkastningen av petroleumsfondet. Men samtidig er
det viktig, som også komiteen har understreket, å under­
streke betydningen av stabilitetshensynene i økonomien.
Så det er altså to viktige knagger i de nye retningslinjene
for budsjettpolitikken: hensynet til stabilitet og hensynet
til innfasing av oljeinntektene.
Så reiser representanten Svarstad Haugland spørsmål
om det da ikke hadde vært rom for å bruke noe mer alle­
rede i 2001. Da er det for det første viktig å understreke
at den nye handlingsregelen formelt sett gjelder fra neste
budsjettår. Men det er også slik at om denne handlings­
regelen hadde vært gjort gjeldende for 2001, så hadde det
altså ikke vært rom for å bruke mer oljepenger i norsk
økonomi. Snarere tvert imot -- vi bruker mer i 2001 enn
det som følger av handlingsregelen.
Når jeg har advart mot å bruke mer penger f.eks. ved
behandlingen av revidert budsjett, har jo det sammen­
heng med at det er et sterkt press i norsk økonomi. Og
dersom vi nå skulle få en situasjon hvor enkelte partier
mente at det var rom for enten å bevilge mer eller å redu­
sere skatter og avgifter uten tilsvarende dekning andre
steder i budsjettet, ville det innebære en ytterligere sti­
mulans til økonomien. Det er det ikke rom for i den øko­
nomiske situasjonen som vi nå er i, og det ville ha som
resultat at risikoen for renteøkning i denne situasjonen
ville øke.
Per­Kristian Foss (H): Det er litt for fristende å
minne dem som nå er opptatt av å stimulere bygg­ og

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
Trykt 30/5 2001
2001
3046
anleggsnæringen om at det må være en nyvunnet kunnskap,
for så sent som i november--desember i fjor gikk de sam­
me partier inn for å bremse utviklingen i næringen ved å
pålegge den en konjunkturavgift, som riktignok ble fjer­
net, men det var nå alvorlig ment, formoder jeg. I tillegg
har bygg­ og anleggsbransjen blitt påført økte skattekost­
nader gjennom dårligere avskrivningsregler. Så dette bør
jo henge litt i hop, da, for å si det slik.
Jeg har lenge forsøkt å få klarhet i hva som er arbeider­
partiregjeringens skattepolitikk. Det er mulig at en re­
vidert behandling ikke holder for å få svar på så kompli­
serte spørsmål, men jeg søkte tilbake til det reviderte na­
sjonalbudsjettet i fjor. Da skrev den relativt nyutnevnte
finansminister Schjøtt­Pedersen følgende:
«Mulighetene til å øke skatte­ og avgiftsinntektene
er begrenset i årene som kommer. Skatte­ og avgifts­
nivået i Norge er allerede høyt sammenliknet med andre
land.»
Etter dette økte man skattene og avgiftene med 12 milli­
arder kr. Da må spørsmålet mitt være: Er det da slik at
skattenivået i år er superhøyt? Eller hva er graderingen
etter høyt? Hvis det er høyere enn høyt, vil jeg utfordre
finansministeren til å finne ordet for det.
Nå har jeg sett at finansministeren ikke skriver slikt
inn i dokumentene lenger, men publiserer gjennom VG
at man ikke skal få høyere skatter neste år. Men som i en­
hver popularisert forsikringsbrosjyre står det noe med li­
ten skrift, og mine spørsmål gjelder den lille skriften. Er
denne garantien en garanti for at ingen skatter går opp
neste år? Har denne garantien gyldighet utover 2002 hvis
så skulle skje at Arbeiderpartiet får ansvar for å regjere i
de kommende fire år?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt­Pedersen: Som stats­
ministeren var inne på i sin replikkrunde, er skatte­ og
avgiftsnivået i Norge, selv om det er høyt i en internasjo­
nal sammenlikning, lavere enn i de land som vi vanligvis
sammenlikner oss med, lavere enn i Sverige, lavere enn i
Finland, lavere enn i Danmark.
Jeg har for egen del gitt uttrykk for at Regjeringen
ikke vil legge opp til å øke det samlede skatte­ og av­
giftsnivået fra 2001 til 2002. Det står jeg selvsagt fast
ved. Men jeg må i skattedebatten si at jeg i disse dager
reagerer relativt sterkt bl.a. på en brosjyre som Høyre
sprer ut over det ganske land, hvor man gir uttrykk for at
Regjeringen i år har økt skatter og avgifter med nærmere
3 000 kr pr. person. Det er en gedigen politisk bløff.
For det første: Ser vi på skatten isolert sett, er endrin­
gene pr. person om lag 0 for inntekter opp til 450 000 kr.
Derimot er det en økning på nær 14 000 kr for inntekter
over 600 000 kr i gjennomsnitt. Men det er jo ikke slik at
om en person som f.eks. Kjell Inge Røkke skulle få
100 mill. kr i skatteøkning på grunn av utbytteskatten,
kan det forklares som 20 kr pr. person. Det blir menings­
løst.
For det andre er det slik at momsreformen innebærer
at en familie med to barn vil få en lettelse på 1 100 kr.
Men det er også slik at om vi tar alle skatter og avgifter
som gjennomføres i 2001, og ser på årsvirkningene av
dem for en husholdning, er virkningen om lag 0. Da hå­
per jeg også at Høyre holder tilbake for å spre så feilakti­
ge opplysninger som de nå gjør. Det må vel være rimelig
å anmode om en viss rimelighet i debatten, selv om det
nærmer seg valg.
Carl I. Hagen (Frp): I sammendraget i innstillingen
står det:
«Det ville være uheldig om store svingninger i av­
kastningen i fondet fra år til år skulle forplante seg til
fastlandsøkonomien gjennom endringer i bruken av olje­
inntekter over statsbudsjettet. For å motvirke slike
svingninger bør den forventede realavkastningen av
Petroleumsfondet, og ikke den faktiske, danne ut­
gangspunktet for innfasingen av oljeinntektene. Ved
beregning av den forventede realavkastningen er det
lagt til grunn en realrente på 4 pst. Videre tar beregnin­
gene utgangspunkt i størrelsen på Petroleumsfondet
ved inngangen til budsjettåret.»
Hvis vi sier, for argumentets skyld, at det var
350 milliarder kr i petroleumsfondet ved inngangen til
dette året, tilsvarer 4 pst. -- hvis dette var gjort gjeldende
-- 14 milliarder kr i innfasing av oljeinntekter i år. Er det
slik å forstå at det er denne måten å tenke på man skal ha
for fremtiden, at det er det man får ved dette regnestyk­
ket, som skal avgjøre og være en bunnplanke i budsjet­
tet? Hvor mye oljeinntekter vi skal bruke, begynner man
med, istedenfor omvendt, som man har gjort nå. Hvordan
kan dette egentlig bli jevn innfasing? For øyeblikket for­
venter man at det ved inngangen til neste år er
600 milliarder kr i fondet, og da vil beløpet øke fra
14 milliarder kr til 24 milliarder kr. Hva har Regjeringen
tenkt å gjøre under revidert behandling av budsjettet når
det vil bli betydelige endringer i alle andre skatter og av­
gifter? Skal man da gjøre brå endringer i budsjettet? I år
la man opp til å bruke 12 milliarder kr av oljeinntektene,
og nå ligger det an til 5­6 milliarder kr i revidert. Da bur­
de man egentlig justert dette, slik at man opprettholdt
denne bunnplanken på 12 milliarder kr, som man la opp
til. Hvordan kan dette bli en jevn innfasing? Det blir helt
avhengig av alt det andre.
Mitt siste hjertesukk til Karl Eirik Schjøtt­Pedersen:
Hva galt har det norske folk gjort som gjør at arbeider­
partiregjeringen ikke vil la dem nyte godt av den gode
økonomien i form av langt lavere skatter og avgifter enn
det Regjeringen legger opp til, og slik at vi i realiteten
kunne fått kostnadsveksten i næringslivet ned og pris­
stigningen ned, og dermed kanskje fått litt lavere rente?
Hva galt har det norske folk gjort som fortjener en slik
behandling som Arbeiderpartiet gir dem?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt­Pedersen: Det er riktig,
som representanten viser til, at petroleumsinntektene skal
fases gradvis jevnt inn i økonomien, om lag i takt med
forventet realavkastning av petroleumsfondet. Så er det
en viktig understrekning, at ved beregningen av størrel­
sen på realavkastningen, hvor mye som tas inn i økono­
mien, korrigeres det på vanlig måte for variasjonen i
skatteinntekter som følge av aktiviteten i økonomien,

Forhandlinger i Stortinget nr. 205
Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
S 2000­2001
2001 3047
(Statsråd Schjøtt­Pedersen)
regnskapsopplegget, særskilte inntekter og utgifter av
liknende karakter, f.eks. særskilt høye overføringer fra
Norges Bank. Derfor er det slik at man ikke automatisk
kan beregne 4 pst. av det som er innestående på petrole­
umsfondet ved inngangen til året, man må også se på de
andre regnskapsstørrelsene, slik Regjeringen har rede­
gjort nærmere for.
Her er også svaret på spørsmålet om hvorfor ikke
kortsiktige endringer i skatte­ og avgiftsinntekter til sta­
ten som følge av endret aktivitet i økonomien, umiddel­
bart kommer inn og bidrar til at man kunne bruke mer
uten at det hadde virkning på aktiviteten. Det er slik at i
den grad det er en økt aktivitet som forklarer at man får
økte skatte­ og avgiftsinntekter, virker skatter og avgifter
som det som i økonomien kalles for en automatisk stabi­
lisator, og har da ikke den virkningen som Hagen her
prøvde å gjøre rede for.
Jeg synes ellers at det er viktig å understreke at når det
gjelder Norges Banks rentefastsettelse, er det slik at
Norges Bank skal se bort fra kortsiktige forhold, bl.a.
kortsiktige utslag av avgiftsendringer. Det er det også rede­
gjort for i retningslinjene for pengepolitikken.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Regjeringa har
mange fine mål for dei nærmaste fire åra. Dessverre er
langtidsprogrammet ikkje fullt så offensivt når det gjeld
handling.
Til Per­Kristian Foss: Ved nyårsskiftet var det 2 000
ledige innan anleggssektoren. Det var det som gjorde at
sentrumspartia slost inn 400 mill. kr ekstra til vegsekto­
ren. Nokre av oss ville brukt endå meir, og me har fått
rett når me ser marstala. Og då til finansministeren: No
viser marstala at det er 3 000 ledige innan anleggssekto­
ren. Av dei er det 357 berre i eit fylke som Rogaland. LO
Industri har i eit eige brev til Regjeringa bedt om at det
blir brukt 2 milliardar kr for å ta vare på kompetanse og
utstyr for å sikra vegvedlikehald og utbetring. Næringsli­
vet i distrikta er faktisk i ein situasjon -- og det gjeld både
mitt og andre fylke -- der vegar må nedklassifiserast, der
akseltrykket ikkje kan vera så høgt, med dei følgjene det
får for mange bedrifter, og der foreldre må gå i uro for at
det går ras på skulevegen. Då blir det for lite samsvar
mellom det Regjeringa seier om ein offensiv distrikts­
politikk, og det som skjer, dersom ein ikkje tek dette inn­
over seg. No har finansministeren moglegheit til å syta for
meir framkommelege vegar i distrikta samtidig som folk
får arbeid.
Det er nokre grupper som ventar på at finansministe­
ren følgjer opp utjamningsmeldinga. Vil han syta for ein
plan for innfasing av dei ulike tiltaka i budsjettet for
2002?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt­Pedersen: Jeg merker
meg at representanten gir uttrykk for at Regjeringen har
mange hva jeg oppfatter som positive mål i langtidspro­
grammet. Jeg har stor tro på at i mange av disse sammen­
hengene er det et nært sammenfall i syn og et nært sam­
menfall i mål mellom partiene i sentrum og Arbeider­
partiet, og jeg har derfor håp om at det skal være mulig å
få flertall for å gjennomføre den typen tiltak.
Så gir representanten uttrykk for at hun ikke er fullt så
imponert og mener at det ikke er fullt så offensivt når det
gjelder handling. Nei, det kan jeg ikke være enig i. Den­
ne regjeringen har altså sittet i godt og vel ett år. Vi er i
ferd med å gjennomføre en sykehusreform som legger
totalt om styringsformene i helsevesenet, som er helt av­
gjørende for å få styring med utviklingen der. Vi har lagt
fram en reform av høyere utdanning, vi har lagt fram en
reform av Politiet, vi har lagt fram en reform av domsto­
lene, vi har lagt fram en reform av ligningsforvaltningen.
Kort sagt: Regjeringen har i løpet av dette året lagt fram
et stort antall reformer som viser handlekraft, og som
gjør grep som er helt nødvendige for å få til en fornyelse
og forsterkning av den offentlige sektor.
Regjeringen har også fulgt opp når det gjelder barne­
hagesektoren. Vi har gjort klart at vi ønsker flere og billi­
gere barnehager. Innen 2003 skal alle som ønsker det, få
tilbud om barnehageplass. Og Regjeringen har allerede i
revidert budsjett satt av penger slik at man fra 1. juli kan
få satt ned foreldrebetalingen som et første ledd i den sat­
singen overfor barnehager som ligger i langtidsprogram­
perioden.
På Finansdepartementets område har vi i tillegg til å
legge fram langtidsprogrammet, lagt fram momsrefor­
men og lagt fram en boligtakseringsreform. Kort sagt:
Jeg er rimelig fornøyd med det Regjeringen har lagt fram
av saker.
Når det gjelder spørsmålet om utjamningsmeldingen,
har Regjeringen lagt fram en handlingsplan i langtidspro­
grammet. Den vil vi selvsagt følge opp i budsjettene som
kommer.
Øystein Djupedal (SV): Når jeg hører finansministe­
ren forklare de økonomiske sammenhenger, må jeg si at
jeg minnes det gamle ord som sier at verken politikk eller
økonomi er eksakte vitenskaper. Og jeg synes dette var
svært godt illustrert i de innlegg vi nå har hørt.
Hvis det resonnementet som hr. Schjøtt­Pedersen nå
drar, er riktig, burde vi kunne brukt 6,6 milliarder kr mer
i årets økonomi, for dette er altså mindreforbruket av olje­
penger ut fra den eksakte strek som Stortinget vedtok i
statsbudsjettet i høst. Den gangen var det umåtelig viktig
at vi ikke brukte en eneste krone mer, for det ville føre til
uro og ubalanse i norsk økonomi.
Så går altså fastlandsøkonomien så det koster. Vi får
nesten 10 milliarder kr i økt skatteinngang. Det betyr
mindre forbruk av oljepenger, og ut fra det resonnemen­
tet som her er gitt, skulle det selvfølgelig bety at vi da
kunne ha brukt 6,6 milliarder kr mer i økonomien uten at
dette førte til ubalanse.
Alle skjønner jo at det kan vi ikke gjøre. Det skjønner
til og med SV -- dette går ikke. Og det betyr at den viten­
skapen som man nå prøver å regulere økonomien ut fra, i
beste fall er en vitenskap med en stor grad av skjønn. For
det vi da i tillegg får, er en sentralbank som er uavhengig
av de politiske beslutninger. Og dette er et tveegget
sverd. Det betyr, hvis Stortinget mener det er riktig at
205

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3048
Stortinget skal bruke mer penger for f.eks. å få løst pro­
blemene med arbeidsledighet, hvis vi har det, eller andre
viktige velferdsoppgaver, at vi altså nå har institusjona­
lisert et opplegg der det finnes en overkikkador, en
overdommer over de folkevalgtes beslutning. Dette er i
seg selv et demokratisk problem, nemlig følgende for­
hold: Stortinget gjør vedtak som man mener er riktig ut
fra visse program og ut fra det som er riktig for nasjonen,
men så har man altså sagt at det finnes en instans som
ikke er valgt av noen, og som har muligheten til å sitte
nede i Norges Bank og si at nå synes vi at Stortinget hol­
der på med ting de ikke skal, nå setter vi opp renta for å
stramme inn og kjøle ned økonomien, for Stortinget er
ikke i stand til å gjøre den jobben.
Dette er jo de facto det systemet som etableres, og
dette er et demokratisk problem sett fra mitt ståsted. Det
er nemlig viktig at pengepolitikk og finanspolitikk trek­
ker i samme retning, og at det ikke finnes en instans som
ikke er folkevalgt, som kan stå over dette.
Disse mine betraktninger vil jeg gjerne høre finansmi­
nisterens syn på. Ser han ikke at dette kan være et demo­
kratisk problem?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt­Pedersen: Nei, det gjør
jeg ikke -- i den forstand at jeg er enig med representan­
ten i at det er viktig at pengepolitikken og budsjettpoli­
tikken drar i samme retning. Som det understrekes i soli­
daritetsalternativet, er budsjettpolitikken, pengepolitik­
ken og inntektspolitikken alt deler av en helhetlig økono­
misk politikk. Men det er ikke et demokratisk problem, i
den forstand at hvis Stortinget ønsker å bruke flere pen­
ger, så kan selvfølgelig Stortinget gjøre det. Men hvis
Stortinget ønsker å bruke flere penger, og samtidig fast­
holder den operasjonelle retningslinjen om at prisstignin­
gen skal holdes innenfor en ramme på om lag 2,5 pst., så
er det ikke alltid at de to tingene henger helt sammen.
Derfor er det slik at budsjettpolitikken selvfølgelig vil
være helt avgjørende for hva slags virkemiddelbruk som
er nødvendig for å nå den pengepolitiske retningslinjen
som er trukket opp.
Regjeringen har ment at det er fornuftig å innrette den
pengepolitiske retningslinjen slik den er lagt fram. Vi
mener at det er godt samsvar mellom den pengepolitiske
og den budsjettpolitiske retningslinjen, og jeg er glad for
at det har vært et bredt flertall i Stortinget som har sluttet
seg til det.
Så gir representanten uttrykk for at på grunn av at det
er brukt mindre oljepenger i år, så burde man strengt tatt
hatt rom for å bruke mer. Jeg må få lov til å minne om at
de retningslinjene som nå gjelder for budsjettpolitikken,
knytter seg til aktiviteten i økonomien, og aktiviteten i
økonomien tar seg selvfølgelig opp som følge av at det er
økt aktivitet i den private sektor, noe som gir seg utslag i
bl.a. økte skattebetalinger. Derfor er det ikke slik at det er
rom for å bruke mer, hvis man skal holde seg innenfor
det budsjettopplegget som ble lagt fram i fjor høst. Og
jeg må få lov til å gjenta det jeg også sa ved presentasjo­
nen av revidert nasjonalbudsjett: De som måtte tro at
man nå kan øke utgiftene eller redusere inntektene uten
tilsvarende inndekning på andre deler av budsjettet, påtar
seg et stort ansvar i forhold til den videre renteutviklin­
gen.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Kristin Halvorsen (SV): Noen ganger tror jeg man
må stille seg selv noen helt grunnleggende spørsmål. Og
det grunnleggende spørsmålet man bør stille seg hvis
man er stortingsrepresentant og ønsker å stille til gjen­
valg, er kanskje: Hvorfor i all verden er vi her? Er det for
å slåss kapittel for kapittel, post for post, avgift for avgift
og skatt for skatt? Eller er det fordi vi har noe annet på
hjertet?
Jeg mener at hver generasjon har en forpliktelse til å
overlate til den neste generasjon noe som er bedre enn
det man fikk selv. Det er det ansvaret man har, ikke bare
som enkeltperson eller som familieperson, det er det an­
svaret man har i politikken.
Jeg tenkte på det da jeg var på hytta på søndag, for jeg
har foreldre som oppfører seg akkurat sånn. De har stadig
prosjekter på gang for at den hytta som de arvet av sine
foreldre, skal være i bedre stand for den generasjonen
som jeg tilhører, og som skal overta hytta etter dem. Der­
for er det stadig prosjekter på gang -- ikke fordi hvert en­
kelt lille prosjekt for seg er all verden, men fordi de skal
overlate noe som er i god stand, og bedre, til den genera­
sjonen som kommer etter dem. Derfor bytter de ut den
gamle utedoen, som er miljøskadelig og ikke spesielt
festlig, med en ny biodo.
Hva er da vår generasjons viktigste politiske prosjekt?
Det er ikke nødvendigvis å bygge flere kvadratmeter,
men det er å gi neste generasjon et bedre utgangspunkt
enn det vi har hatt selv.
Hvilke områder er viktigst? Vi vet at Norge blir et mer
og mer flerkulturelt samfunn. Da er spørsmålet: Skal vi
gjøre den jobben lettere for neste generasjon, eller skal vi
gjøre den vanskeligere? Vi har en forpliktelse til å sørge
for at neste generasjon kan leve i et samfunn der alle
mennesker blir vurdert som individer, uansett hudfarge
og uansett etnisk bakgrunn. I dag lever vi i et diskrimine­
rende samfunn. Spør alle dem som får jobbsøknadene
sine i retur. Spør alle dem som prøver seg på boligmarke­
det og blir avslått fordi de har en annen etnisk opprinnelse.
Vi har en forpliktelse på miljøområdet til å overlate til
neste generasjon et bedre utgangspunkt enn det vi har
selv. Det gjør vi ikke nå. Nå overlater vi en miljøpolitikk
til neste generasjon som gir dem et dårligere og vanskeli­
gere utgangspunkt enn det vi hadde selv -- med CO 2 ­ut­
slipp som går rett i været, hvor vi kan asfaltere hele øst­
landsområdet slik at vi kan kjøre bil absolutt hele tiden,
men med en kollektivtrafikk som ligger sørgelig etter. Vi
har et standard­ og vedlikeholdsslep på 20­30 år i Oslo
Sporveier på banestrekningene. Vi har en forpliktelse
overfor neste generasjon til å gjøre vår del av jobben
sånn at CO 2 ­utslippene kan gå ned og ikke øke opp i sky­
ene, noe som gjør at deres jobb blir vanskelig.
Vi har et ansvar overfor neste generasjon for at for­
skjellene i Norge ikke skal øke mer enn de har økt. Vi vet

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3049
at vi har et bedre samfunn enn veldig mange andre fordi
forskjellene er forholdsvis små. Vi vet at hvis et borger­
lig stortingsflertall får kutte i sykelønnsordningen, så
øker forskjellene. Vi vet at vi i et av verdens rikeste land
kan sette oss så høye mål at vi kan avskaffe fattigdom,
sånn at alle unger har råd til å delta i det som det er van­
lig å delta i. Vi vet at vi har en mulighet bedre enn noen
generasjon før oss til å ruste opp skole­ og utdannings­
systemet sånn at det står og lyser, og sånn at unger og
ungdom føler seg respektert, føler seg investert i, gir dem
et utgangspunkt til å bli bedre til det de er gode på fra før.
Vi vet at vi har en mulighet til å vise solidaritet med and­
re folk enn oss selv på en helt annen måte enn det vi gjør
i dag.
SVs landsmøte har slått meget klart fast: Vi ønsker å
delta i en flertallskonstellasjon som kan gjøre noe med de
viktigste utfordringene for framtiden. Denne debatten har
vist at det fins bare ett parti som inviterer velgerne til å
være med på en forpliktende flertallskonstellasjon om de
sakene som vi syns er viktigst. Vi vet at mange velgere
som ligger mellom SV og Arbeiderpartiet, er enig med
SV, ikke med Arbeiderpartiet, som vil regjere alene. Vi
vet at mange velgere som ligger mellom oss og Senter­
partiet, er enig med SV, og ikke med et senterparti som
skal sitte på Høyres og Hagens nåde.
Denne debatten viser én ting: Det er stillingskrig i
Stortinget -- velgerne avgjør!
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Signe Øye (A): SVs merknader i innstillingen inne­
holder mange fromme ønsker for de neste fire årene. Det
er det ingen tvil om. Det går stort sett på mer til de fleste.
Samtidig vil SV redusere letevirksomheten på sokkelen,
særlig i nord, og dermed blir det mindre oljepenger til
felleskassen.
Arbeiderpartiet og SV er enige på mange områder,
men på to vesentlige områder i innstillingen spriker poli­
tikken. Det gjelder den økonomiske politikken og penge­
politikken. SV vil forbeholde seg retten til å bruke mer
av oljefondet fra år til år enn det Regjeringen legger opp
til. SV er skeptisk til den foreslåtte omleggingen av penge­
politikken og sier at vi nå kan risikere at dersom Stor­
tingets finanspolitikk blir for ekspansiv, kan dette bli
opphevet av en innstramming av pengepolitikken. Som
vi alle vet, betyr det høyere rente for det fleste og rammer
spesielt dem med høye boliglån og lave inntekter. Ja, slik
var det også før vi la om pengepolitikken, og slik er det
nå, men likevel vil SV forbeholde seg retten til å bruke
enda mer oljepenger. Og da er mitt spørsmål til represen­
tanten Halvorsen: Hva er det egentlig SV vil gjøre anner­
ledes, og i hvilken situasjon mener SV det er mulig å
bruke mer penger?
Kristin Halvorsen (SV): Det er min faste overbevis­
ning at SV er Stortingets mest ansvarlige parti. Jeg syns
at stortingsflertallet, alle unntatt SV, er særs uansvarlige
når de mener at i år 2001 skal man f.eks. når det gjelder
samferdselspolitikken, prioritere å senke bensin­ og diesel­
avgiften med 2,5 milliarder kr og sultefôre kollektiv­
trafikken. Det mener jeg er direkte uansvarlig. Det er en
holdning som ikke nødvendigvis er kjempepopulær i førs­
te runde, men vi er villig til å stå for den.
Så blir jeg ganske smålei av Arbeiderpartiet, som me­
ner at den politikken de til enhver tid fører, er den eneste
ansvarlige. Når Arbeiderpartiet nå legger opp til hva en
kan kalle et oljepengeregime, vil resultatet av det være
det SV foreslo i merforbruk av oljepengene. Dette er for­
slag om å bruke oljepenger som inntil to minutter før
langtidsprogrammet var lagt fram, var uansvarlig SV­po­
litikk. Vi mener det kan være situasjoner der det er an­
svarlig å bruke mer oljepenger, men kanskje også situa­
sjoner der det er ansvarlig å bruke mindre oljepenger enn
det Arbeiderpartiet legger opp til. I en situasjon med ar­
beidsløshet er det ansvarlig å bruke mer oljepenger, fordi
et samfunns viktigste ressurs er den menneskelige kapi­
talen, enten det er i form av armer og bein eller hoder.
Det største sløseprosjekt et samfunn kan gjennomføre, er
en politikk for høy arbeidsløshet. Og vi har mange opp­
gaver som kan gjøres hvis vi kommer i en situasjon med
høy arbeidsløshet, og vi har penger og handlefrihet til å
gjøre det.
Vi kommer ikke til å delta i den skattedumpingskrigen
som denne valgkampen kanskje blir. Ikke fordi vi elsker
hver eneste skatt og avgift i seg selv. Jeg kjenner ingen
som elsker skatter og avgifter. Vi syns til og med at en
del av disse skattene og avgiftene er dustete, men vi er
villig til å si: Hør her, vi mener at noe annet er viktigst,
og det vil vi gjøre først, nemlig styrke fellesskapsløsnin­
gene, fordi det er det restene av det sosialdemokratiske
Norge står og faller på.
Presidenten: Presidenten er noe i tvil om «dustete» er
parlamentarisk ordbruk, men lar tvilen henge over for­
samlingen.
Kristin Halvorsen (SV): Det var om noen avgifter,
og jeg regner med at det kanskje har en viss sympati fra
presidentens side.
Presidenten: Presidenten har ingen sympatier i en slik
sammenheng, i hvert fall ikke uttrykt.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg er faktisk ei­
nig i ganske mykje av det Kristin Halvorsen sa i sitt inn­
legg, bl.a. det med å forvalta jorda på ein slik måte at
neste generasjon kan ta over noko som er betre enn det vi
sjølve tok over. Der har vi kome på bakbeina, kan ein
seia, i Noreg. Å gi neste generasjon eit betre utgangs­
punkt er Kristeleg Folkeparti einig i.
SV har i mange år vist eit stort engasjement for barne­
hagar, eit engasjement som òg Kristeleg Folkeparti deler
fullt ut. SV har òg vist eit like stort engasjement mot
kontantstøtta, noko Kristeleg Folkeparti ikkje støttar. Ei
fjerning av kontantstøtta skal betala barnehagesektoren,
ifølgje Dokument nr. 8­forslag frå SV. Neste generasjon
treng eit betre utgangspunkt. Vi veit at foreldra spør etter
meir tid saman med borna sine. Vi veit òg at dei tre fyrste

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3050
åra av borna sine liv kanskje er dei viktigaste åra for å gi
dei ein trygg oppvekst. Difor har vi altså foreslått og inn­
ført kontantstøtta.
Men eg har òg lyst til å utfordra Kristin Halvorsen på
det reint økonomiske i dette. For ved å fjerna ei ordning
som kostar 3 milliardar kr, skal ein kunna bruka dette
berre på barnehagar for å få full dekning. Men poenget er
at dersom vi fjernar ei ordning, så skapar vi nye behov.
Og dersom vi fjernar ei ordning, må vi byggja langt fleire
barnehagar enn det som ligg i barnehageplanane. Difor
blir det ikkje så mykje pengar å henta som Kristin
Halvorsen gir uttrykk for både i Dokument nr. 8­forslaget
og elles. Såpass god økonom trur eg faktisk representanten
er, at ho ser det.
Eg vil òg peika på eit anna område, nemleg utjamning
mellom fattige og rike i landet. Vi ser at kontantstøtta har
hatt ein utjamnande effekt. Korleis vil Kristin Halvorsen
betala den meirutbygginga av barnehageplassar som ho
må gå inn for ved fjerning av kontantstøtta? Og korleis
kan ho òg gå imot ei støtte til barnefamiliane som faktisk
viser at dei som har minst, får mest, og dei som har mest,
får minst? Dette er eit poeng i evalueringsrapporten eg
aldri høyrer verken folk frå Arbeidarpartiet eller SV
nemna noko om. Eg vil oppfordra representanten til å ta
med seg òg det positive -- og kanskje freda kontantstøtta
for framtida.
Kristin Halvorsen (SV): Når SV er opptatt av barne­
hager, er det først og fremst fordi vi mener at det er et
godt utgangspunkt for alle barn i Norge å kunne være
noen timer i barnehagen og få det fellesskapet og den
oppfølging som man kan få der. Det er også bra for foreld­
rene å ha fagpersoner å diskutere sine egne barn med.
Mye av det man tror er helt spesielt, er jo fullstendig nor­
malt -- der har jeg sjøl erfaring med beroligende samtaler
med godt fagpersonell fra barnehagen. Det er bakgrun­
nen for at vi ønsker oss at barnehagene ikke skal prises
som et avsindig luksusgode, sånn som det gjøres i Norge.
Vi syns det er hinsides når svenskene innfører 1 140 kr i
maksimalpris, og vi har 4 000 kr for veldig mange. Det
ville ført til mye større fleksibilitet og mulighet for små­
barnsforeldre hvis man kunne slippe å jobbe overtid og
kanskje redusere stillingen sin litt fordi utgiftene ble
mindre. Dette er jo svære beløp for de fleste familier.
Så er jeg helt enig med Valgerd Svarstad Haugland:
Selvfølgelig ville det betydd at man måtte bygge mange
flere barnehager. Det er helt riktig. Og hvis man fjernet
hele kontantstøtten, ville man bare kunne redusere til
svensk nivå for det antall barnehageplasser vi har pr. i
dag. Så det er en reform for framtida som kommer til å
koste mer penger. Men vi ønsker å være veldig klare på
barnehagens verdi for barna, og hvilken valgfrihet det gir
foreldre som har muligheten til å velge en god barnehage­
plass. Derfor sier vi jo ikke bare det. Vi sier jo at vi vil
gjerne ha det som en individuell rett også, så man faktisk
kan velge den barnehageplassen.
Så til spørsmålet om fordelingspolitikk. Etter at svanger­
skapspermisjonsordningen er bygd ut, vet vi at det er
omtrent 20 pst. som ikke har opptjente rettigheter til
svangerskapspermisjon. Vi har diskutert å øke det belø­
pet som er engangsstønad ved fødsel, og utbetale det som
månedlige beløp, sånn at en lager en slags minste­
svangerskapspermisjon for dem som ikke har opptjent fulle
rettigheter. (Presidenten klubber.) Det ville være et for­
delingspolitisk grep også -- og ikke dustete.
Presidenten: Representanten har nå brukt opp sine
rettigheter når det gjelder taletiden.
Ansgar Gabrielsen (H): Takk for at presidenten på­
ser at det blir rettferdig fordeling.
Om SV kan det sies mangt, og om Kristin Halvorsen
kan det selvfølgelig også sies mangt. At det er et stand­
haftig parti og en standhaftig partileder, er helt sikkert.
Og hovedinnlegget hun holdt her, synes jeg var veldig
bra. Det var jo et typisk konservativt innlegg om genera­
sjonsperspektiv, om odling av fast eiendom og overleve­
ring til neste generasjon osv. Det eneste jeg reagerte på,
var lovprisningen av alternativet til utedo, som jeg ikke
helt forstod. Men på enkelte områder er SV også der
gjenkjennelig og står i motstrid til hva Høyre står for. Et
av de områdene er det man måtte kunne kalle privatise­
ring, konkurranseutsetting osv., der får både SV og Kristin
Halvorsen nærmest allergiske anfall bare ordet nevnes,
og håndbremsen slås på.
Men i dagens innstilling som er til behandling, er det
formuleringer som enten er kommet inn ved en feil, eller
så tyder de på kursendringer. For det står vitterlig under
kapitlet om fornyelse av offentlig sektor:
«Brukere av offentlige tjenester har krav på et til­
bud som dekker deres behov, har god kvalitet og som
leveres til avtalt tid. Dette medlem vil derfor gå inn for
å prøve ut en ordning med forbrukergarantier. Dersom
kommunene ikke kan levere tjenester til avtalt tid, skal
brukerne gis alternativer ... Slike ordninger kan for eks­
empel prøves ut innen avfallshåndtering, TT­transport
eller hjemmehjelp.»
Mitt spørsmål er: Hva er disse alternativene til offent­
lig avfallshåndtering, offentlig TT­transport eller offent­
lig hjemmehjelp? Hva er det dette innebærer? Er det rett
og slett en trussel mot de offentlig ansatte i kommunen
for at de skal skjerpe seg, som SV har slått inn på?
Kristin Halvorsen (SV): Hvis Gabrielsen jubler over
min hyllest til den faste og private eiendomsretten, så bør
han ikke juble for tidlig, for hytta står nemlig på en feste­
tomt. Og hvis ikke vi hadde klart å slå tilbake Høyre og
Fremskrittspartiet i sin tid, så hadde ikke vanlige folk
kunnet hatt hytter i det området som min familiearv lig­
ger i.
Så er jeg jo veldig fornøyd med at Høyre har oppdaget
vår offensive innsats når det gjelder offentlig sektor. For
dette er jo motsatsen til den enøyde privatiserings­ og an­
budsutsettingen som Høyre bedriver rundt omkring i
Kommune­Norge, og som gjør at folk i veldig mange til­
feller har fått dårligere tjenester. La meg ta et par eksemp­
ler: Oslo Sporveier har jo innført en garanti. Den betyr at
hvis T­banen ikke kommer, så har man rett til å få dekket

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3051
drosje på den strekningen man skulle reise. En lik­
nende ordning burde vi ha f.eks. når det gjelder TT­tje­
nesten. I Oslo var situasjonen følgende: Oslo Taxi mistet
kontrakten de hadde med kommunen for transport av
funksjonshemmede. Den fikk Falken. Det betydde at
svært mange funksjonshemmede som var i jobb, ble stå­
ende i én time, to timer, tre timer og vente på at bilen
skulle komme. Det var anbudsutsettingen, det var høyre­
politikken. Det var til og med historier om funksjonshem­
mede som stod på trappa og frøs i timevis på julaften, fordi
man ikke klarte å levere de tjenestene som høyrepolitikken
skulle effektivisere. Da burde disse menneskene hatt rett
til å ta en taxi isteden på kommunens regning.
Vi tror at man må stille store krav og lage tjenestene
slik at den vanlige forbruker i kommunen vet at han kan
stole på dem. Det kommer ikke til å være slik framover
at folk står med lua i handa utenfor et kommunalt kontor
og bukker og skraper og er takknemlige hvis de få hjelp,
tvert imot. Særlig for oss, som vil forsvare at man skal
løse oppgaver i fellesskap og skattefinansiere en vel­
ferdsstat og en velferdskommune, er det svært viktig at
standarden på de tjenestene man får, er tipp topp. -- Og
høyresiden skal ikke få lov å eksperimentere med dem.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Signe Øye (A): Norge er mulighetenes samfunn. Vi
har hatt en eventyrlig vekst etter annen verdenskrig. Det
skyldes først og fremst at vi har utnyttet arbeidskraften,
ressursene og den teknologiske utviklingen på en stadig
mer effektiv måte. Det har gitt resultater. Vi har en meget
høy andel kvinner i arbeidslivet, og det trenger vi. Vi
trenger alle ledige hender. Arbeiderpartiet skal fortsatt
satse på nyskaping, omstilling og økt produktivitet og
dermed også gi rom for å øke velferden ytterlige i årene
som kommer.
Arbeiderpartiet skal satse på vekstkraftige regioner.
Vi ønsker å legge til rette for lønnsom næringsutvikling i
alle deler av landet. Vi vil legge vekt på å utforme ramme­
betingelser, slik at næringsmiljøer som er veletablerte
og sterke i Norge, som fiskeri og havbruk, olje, gass og
maritime næringer er, skal kunne utvikle seg videre. Det
er det vi skal leve av i framtiden.
Vi vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, ut­
vikle robuste samfunn og skape likeverdige levekår i alle
deler av landet.
Arbeiderpartiet vil bygge ut bredbåndsnett i alle deler
av landet. Dermed kan vi redusere avstandsulempene og
utvikle desentraliserte løsninger. Det er ikke mange gode
grunner for å lokalisere nye statlige virksomheter til Oslo
-- det største pressområdet vi har for tiden. Derfor skal
statlige nyetableringer skje utenfor Oslo.
Sentrumspartiene mener at Regjeringens distriktspoli­
tikk er passiv. Senterpartiets leder sa at han ville ha en
kraftig omlegging av distriktspolitikken. Men hva slags
«medisin» det skulle være, sa han ikke noe om. For Ar­
beiderpartiet hadde det ikke vært noe problem å slutte
seg til sentrumspartienes distriktspolitikk i innstillingen
-- om det hadde vært lov. Men det er det jo ikke.
Da blir det annerledes med Høyres og Fremskrittspar­
tiets distriktspolitikk, der man ikke vil gå inn for å legge
ekstra til rette for at distriktene skal kunne utvikle seg.
Her er alle tiltakene generelle for hele landet. Høyre vil i
år kutte i distrikts­ og næringsstøtte og i overføringer til
landbruket med nesten 3 milliarder kr, og Fremskrittspar­
tiet sier rett ut at for dem er det «av underordnet betyd­
ning hvor veksten kommer».
Enoksen sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet vil gå inn
for tvangssammenslåing av kommuner. Det er feil. Vi vil
ikke tvinge noen kommuner til å slå seg sammen. Men vi
vil legge til rette for frivillige kommunesammenslåinger.
Det er noe helt annet.
Arbeiderpartiets hovedsatsing de neste fire årene er
flere og billigere barnehager, etter at hele barnehageut­
byggingen fikk en bråstopp da kontantstøtten ble innført
under Bondevik­regjeringen. Ventelistene er nå lengre
enn noen gang. Kristelig Folkeparti­lederen sa tidligere i
dag at kontantstøtten har gjort valgfriheten mulig. Det er
ikke sant. Når barnehagen ikke finnes eller koster over
4 000 kr, er det svært mange som ikke har noe valg i det
hele tatt. Det er det som er sannheten.
Arbeiderpartiet vil gi ungdom en trygg oppvekst. Vi
vil øke kvaliteten i skolen. Vi vil ha et bedre helsetilbud
enn det vi har i dag, og vi vil ha et arbeidsliv for alle.
Derfor tar vi jobben med å rydde opp i helsevesenet og
sikre bedre tilbud i alle deler av landet. Vi vil fortsette ut­
byggingen av helsetjenester og omsorgsboliger, drive syke­
husene bedre og dermed redusere ventelistene. Vi vil
ikke bare prate, vi gjør noe med problemene. Vi skal kla­
re å fornye og effektivisere offentlig sektor slik at det
brukes mindre på administrasjon og mer på å pleie og be­
handle gamle og syke. Det er ikke bare «å skifte navn»,
som representanten Foss kalte det i sitt innlegg.
Vi vil ha et arbeidsliv for alle og tilby arbeid isteden­
for trygd. Arbeidstakernes opparbeidede rettigheter, som
sykelønn, AFP og skattefradrag for fagforeningskontin­
genten, skal ikke tas fra dem. Det er når man spiller på
lag med de ansatte, man oppnår resultater. Det har mer
enn én arbeidsgiver erfart.
Tore Nordtun (A): Det er vanskelig å spå, spesielt
om framtiden, har en vis mann sagt. Regjeringens lang­
tidsprogram har et visst preg av å være spådommer, men
det er kvalifiserte spådommer basert på det beste vi har
av analyseverktøy.
Alle i denne sal vet at forholdene i det norske samfunn
i 2005 ikke blir nøyaktig slik som det er beskrevet i
St.meld. nr. 30. Det er allikevel meget nyttig å prøve å se
fire år fram i tid.
Kapittel 9 i langtidsprogrammet omhandler «En fram­
tidsrettet energipolitikk». Jeg støtter ambisjonen om at
energiforsyningen i Norge skal være verdens mest miljø­
vennlige. Her på berget har vi et godt utgangspunkt for
nettopp å klare dette, fordi vannkraften er dominerende i
vår energiforsyning. Vi mener at det skal legges økt vekt
på miljøhensyn i forvaltningen av denne viktige ressur­
sen. Regjeringen har varslet at i framtiden vil økningen i
produksjonskapasiteten primært være ved opprustning av

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3052
eksisterende vannkraftanlegg og skånsomme nye utbyg­
ginger. Dette er krevende politisk, fordi det norske elfor­
bruket øker for hvert år som går. Jeg ønsker å ta opp to
ting knyttet til energipolitikken.
For det første: Det har vært en viss oppmerksomhet
knyttet til Regjeringens framskrivninger vedrørende til­
gang og bruk av elektrisitet. I tabell 9.2 i langtidspro­
grammet framkommer det beregninger som isolert sett
kan indikere at den kraftforedlende industrien kan få om
lag 7 TWh elektrisk kraft mindre til disposisjon i 2010
sammenliknet med 2005. Jeg vil peke på at denne tabel­
len kun inneholder teoretiske beregninger basert på makro­
økonomiske framskrivninger. Disse illustrerer at Norge
har store utfordringer innenfor energiforsyningen i årene
som kommer, og noen grep må vi ta. Framskrivningen
gir ikke uttrykk for at Arbeiderparitet har som politisk
mål å bygge ned den kraftforedlende industrien. Jeg vil
understreke at Arbeiderpartiet ønsker å legge til rette for
at kraftforedlende industri skal ha levedyktige ramme­
vilkår også i framtiden. Tvert imot vil Arbeiderpartiet
på dette punkt se på hvilke utfordringer vi står overfor for
å sikre denne industrien nødvendig energi også i morgen.
For det andre: Det har vært mye fokusering på de
økende strømprisene i Norge den siste tiden.
La meg gå litt tilbake. For å dempe veksten i energi­
forbruket og stimulere til økt forbruk av nye, fornybare
energikilder foreslo regjeringen Bondevik å trappe opp
avgiften på elektrisitet og fyringsolje over en tiårsperio­
de, St.meld. nr. 29 for 1998­99. Fra 1. januar 2000 ble
avgiften på elektrisitet og fyringsolje økt med 2,5 øre pr.
kWh. I budsjettet for 2001 foreslo Arbeiderpartiet en øk­
ning på 1,5 øre pr. kWh. Resultatet av budsjettforhand­
lingene mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene ble
en ekstra øre fra disse, altså en samlet økning på 2,5 øre
pr. kWh for i år. Elavgiften er nå på 11,3 øre pr. kWh.
Ser vi på avgiftenes andel i forhold til den sluttpris
husholdningene betaler, har denne økt fra 8 pst. i 1990 til
18 pst. i tredje kvartal 2000. Med en økt kraftetterspørsel
og økte strømpriser, som vi nå opplever, går elavgiftens
andel av totalprisen faktisk ned.
Internasjonalt er det store forskjeller i avgiftene på
elektrisitet og fyringsolje. Sammenlikner vi de nordiske
landene, er det spesielt Danmark som har høye elavgif­
ter, 70 øre pr. kWh.
Men vi har også forståelse for at folk klager på strøm­
prisene i dag. Det er to ting her, både kWh og overfø­
ringsnettet. Men det er minst tre måter å gjøre noe med
strømprisen på:
1. Vi kan redusere etterspørselen og bruken av strøm.
2. Vi kan øke tilbudet og produksjonen av strøm, slik at
vi slipper en omfattende import av kraft.
3. Vi kan redusere elavgiften.
Jeg må bare understreke at innføringen av energiloven
i 1991 gav oss atskillig rimeligere priser.
Arbeiderpartiet ønsker først og fremst å gjøre noe med
de to første punktene som jeg nevnte. Gjennom en bredt
anlagt strategi må vi bremse veksten i elforbruket, og vi
må satse på nye områder, spesielt på vindkraft, varme­
pumper og gasskraftverk.
P e r O v e W i d t h hadde her overtatt presi­
dentplassen.
Ansgar Gabrielsen (H): Norge må fremstå som et at­
traktivt land for investeringer og utvikling av nye ideer
og virksomheter. Verdiene næringslivet skaper, er grunn­
laget for samfunnets velstand. Familienes økonomi, ar­
beidsplassene og kvaliteten på offentlige velferdstjenes­
ter avhenger av næringslivets konkurransekraft og evne
til å utvikle og fornye seg. Den fremtidige verdiskapin­
gen i Norge bygger på foretaksomhet og innsatsvilje i et
mangfold av store og små bedrifter. Den økonomiske po­
litikken må derfor innrettes for å gi bedriftene konkur­
ransedyktige og forutsigbare rammebetingelser.
Det kan se ut som om Regjeringen tilsynelatende de­
ler denne målsettingen. Ifølge langtidsprogrammet må
den økonomiske politikken være innrettet slik at konkur­
ranseutsatt sektor er tilstrekkelig stor for å finansiere det
fremtidige behovet for å kjøpe varer og tjenester produ­
sert i utlandet. Det understrekes at petroleumsformuen
langt fra er stor nok til å finansiere dette behovet frem­
over. Regjeringen mener derfor norsk næringsliv må sik­
res konkurransedyktige rammebetingelser. Jeg konstate­
rer at Regjeringens faktiske politikk ikke er egnet til å nå
denne målsettingen. Avstanden mellom Regjeringens ord
og handlinger på dette området er oppsiktsvekkende stor.
På den ene siden understreker Regjeringen behovet for
konkurransedyktige rammebetingelser, og på den andre
siden har Regjeringen i inneværende års budsjett fore­
slått og fått gjennomslag for rekordhøye skatte­ og av­
giftsøkninger, som direkte rammer bedriftenes konkur­
ranseevne.
Nå hørte vi foregående taler si at han hadde forståelse
for at folk reagerte på det høye skatte­ og avgiftsnivået.
Jeg har forstått at det gjelder langt inn i Arbeiderpartiets
stortingsgruppe for tiden.
Regjeringen har som uttalt målsetting at offentlig sek­
tor skal fortrenge bedriftenes andel av realressursene i
økonomien. Istedenfor å styrke det offentlige tjenestetil­
budet gjennom å øke tilgangen på arbeidskraft og stimu­
lere til produktivitetsvekst i offentlig sektor fører Regje­
ringen en politikk som reduserer sysselsettingen, investe­
ringene og nyskapingen i norsk næringsliv.
Regjeringen har gjentatte ganger funnet grunn til å på­
peke at konkurransedyktige rammevilkår også må måles
etter andre kriterier enn skattesatser, konkurransepolitikk
og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler. Man
skulle forvente at en slik påpeking ble ledsaget av kon­
krete forslag til økt satsing på f.eks. samferdsel, forsk­
ning og utdanning, et mer entreprenørvennlig regelverk
eller forbedringer i andre myndighetsbestemte rammebe­
tingelser. Uten slike forslag fremstår denne påpekingen
enten som en selvfølgelighet eller som et hjelpeløst for­
søk på å bagatellisere det hele. Det gjenstår at de samlede
rammebetingelsene Regjeringen kan påvirke, går i feil
retning. Og det er forverring i de politikerstyrte ramme­
vilkårene som er årsaken til at Norge faller som en
stein på listen over land hvor det er attraktivt å etablere
seg.

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3053
Høyre er positivt til Regjeringens ambisjon om å ligge
i forkant av utviklingen i EU når det gjelder regelverket
for offentlige anskaffelser. Et naturlig første skritt i ret­
ning av en slik lederrolle vil være å innføre en allmenn
momskompensasjonsordning for det offentliges kjøp av
tjenester fra private tilbydere. Bare slik kan man sikre
konkurransemessig likhet mellom private og offentlige
tjenesteprodusenter. Dette aktualiseres av den foreståen­
de utvidelsen av merverdiavgiftsgrunnlaget til de fleste
tjenesteområdene. Jeg synes også det er positivt at Regje­
ringen har varslet en gjennomgang av de ulike sidene av
konkurranselovgivningen, og særlig av klageordningen
for enkeltvedtak av Konkurransetilsynet. Dagens ord­
ning, der Arbeids­ og administrasjonsdepartementet er
klageinstans, er ikke tilfredsstillende. Høyre har gjentatte
ganger fremmet forslag om å opprette en uavhengig klage­
instans for Konkurransetilsynets vedtak. Det er ikke
behov for nye utredninger av dette spørsmålet. En lov­
endring bør komme raskt.
Høyre har gjennom flere år arbeidet for en sterkere
satsing på samferdsel som kan øke effektiviteten og kon­
kurransekraften i norsk næringsliv. Det er en klar sam­
menheng mellom gode transportløsninger og et konkur­
ransedyktig næringsliv. Store avstander innenlands, flaske­
halser i veinettet og lange transportveier til markedene
i utlandet gjør det nødvendig å satse på investeringer i
veier og havneanlegg. Høyres målsetting er at alle deler
av landet skal ha en sikker og moderne infrastruktur. For
å få best mulig samferdselsløsninger ut av hver offentlige
krone som brukes på samferdsel, ønsker vi at også priva­
te må få anledning til å prosjektere, bygge, vedlikeholde
og drive infrastruktur som havner, veier, jernbane og fly­
plasser.
Det høye norske avgiftsnivået påfører norsk nærings­
liv en betydelig konkurranseulempe. Derfor ønsker vi å
redusere avgiftene på eie og bruk av kjøretøy.
Tom Thoresen (A): Et par talere i debatten har vært
så elskverdige å minne meg om at jeg ikke skal være her
til høsten. Siden det har vært sagt i vennlige ordelag, vil
jeg takke for det. Det forhindrer meg likevel ikke i å in­
teressere meg for hva som skal skje her til høsten. Da er
det også sider ved politikken til dem som er rause med
komplimenter på det personlige plan, som skremmer
meg litt. Det forhindrer ikke at det på tampen av en slik
debatt må være lov til å gi uttrykk for både glede, en viss
frykt og en viss forbauselse.
For å ta gleden først: Vi har til behandling i dag en
innstilling som viser at det er bred enighet i Stortinget
om hvordan vi skal innrette vår økonomiske politikk i
forhold til å forvalte oljeformuen. Det er godt, fordi et
system hvor en skjermer kapitaldannelsen fra oljen, men
benytter avkastningen til å bygge samfunnet videre ut,
ivaretar flere viktige hensyn, dels det at det simpelthen
blir mer penger til samfunnsbyggingen, men dels også at
en sikrer en stabilitet i økonomien, og ikke minst at en
sikrer at det fond som skal bygges opp for å møte kom­
mende generasjoners krav og behov, ikke minst i forhold
til den alderssammensetningen befolkningen etter hvert
vil få, er vel ivaretatt. Det sikrer rimeligvis også at vi
unngår Ole Brumm­sykens verste farer, nemlig at man
legger på seg der man ikke bør legge på seg -- og som
kjent satte Ole Brumm seg til slutt fast i hulen til Nasse
Nøff.
Men dette betyr jo også at vi har definert rammene for
hvor den politiske kampen skal stå, og i den kampen og
innenfor den rammen er det vi skal fastlegge velferds­
samfunnets behov i forhold til individets behov. Og vel­
ferdssamfunnets behov er nettopp at det er et velferds­
samfunn. Det betyr ikke nødvendigvis at vi alle skal bli
rikere hele tiden, men det betyr nødvendigvis at trygghe­
ten skal være til stede når tryggheten trengs. Og trygghe­
ten trengs for å bekjempe arbeidsledigheten, men først og
fremst trengs tryggheten når vi bli syke, når vi blir eldre,
og når vi av ulike årsaker ikke kan livnære oss av det ar­
beid og de inntekter vi ellers får. For meg står selve kjer­
nen i den politiske debatten her, og det er også her alter­
nativene trer klart fram: på den ene side i debatten det
syn at skatter og avgifter løsrevet fra finansieringen av
velferdssamfunnet er et problem i seg selv, og på den an­
nen side det syn at det er tryggheten som er det viktige.
Da står valget mellom å gi betydelige skattelettelser, som
er hyggelig for det enkelte individ når alt går godt, og å
forsvare f.eks. sykelønnsordningen, som er et gigantisk
tap for alle, og sterkest for dem som er svakest, når det
ikke går godt.
Det er slike ting vi i høytidelige stunder kaller ideo­
logi.
Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke er en debatt om
skatte­ og avgiftsnivå. Til og med i Arbeiderpartiet er det
en debatt om skatte­ og avgiftsnivå. Det går bl.a. på for­
delingsvirkning. Det er derfor Regjeringen har sagt at
den skal se på toppskattesatsene i det budsjettet som leg­
ges fram til høsten. Men det går altså på fordeling. Det
går ikke på å rive grunnen vekk under en finansiert vel­
ferdsstat, som er det vi trenger mest av alt -- når vi tren­
ger det.
Per Erik Monsen (Frp): Regjeringen skriver i mel­
dingen forholdsvis omfattende om felles velferdsgoder
og offentlig sektor og om nødvendigheten av fornyelse
og effektivisering, og peker på en del områder hvor det er
betydelige mangler i det norske samfunn. Blant annet blir
det pekt på at til tross for at Norge er et av de land i ver­
den som har flest leger pr. innbygger, er det fortsatt lege­
mangel flere steder i landet. Vi har også sykehuskøer,
som er ukjent i de fleste andre land i den vestlige verden.
Norge har også flere lærere pr. elev enn nesten alle andre
land. Likevel er lese­ og regneferdighetene hos norske
elever synkende.
Regjeringen innrømmer også at økt ressursbruk i of­
fentlig sektor ikke nødvendigvis gir resultater i form av
økt velferd og bedre offentlige tjenester. Arbeiderpartiet
har stort sett lagt premissene for utviklingen av offentlig
sektor siden krigen og peker nå selv på hvor lite vellyk­
ket det har vært. Det er grunn til å spørre hvorfor det par­
tiet som har hovedansvaret for en ineffektiv og lite rasjo­
nell bruk av skattebetalernes penger, skal være det rette

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3054
til å stå for den helt nødvendige fornyelsen og effektivi­
seringen. At de nå ser det som flere andre partier har sett i
flere tiår, er neppe begrunnelse god nok.
Effektivitet er ikke, slik mange tror, å arbeide hardt.
Tvert imot er effektivitet et spørsmål om å oppnå resulta­
ter -- helst med så liten innsats som mulig. I privat virk­
somhet i et fritt marked er det markedet og konkurransen
som sørger for at bedriftene er effektive. Ineffektive be­
drifter har en tendens til å gå konkurs.
I offentlig virksomhet har vi ingen slik vaktbikkje
som sørger for effektiviteten. Det er likevel ingen grunn
til at vi skal stille andre krav til offentlig enn til privat
virksomhet når det gjelder selve produksjonen av varer
og tjenester. At det i offentlig virksomhet er andre hen­
syn som må tas enn de rent økonomiske, ivaretas gjen­
nom den politiske prosessen, og har egentlig ikke noe
med selve vare­ eller tjenesteproduksjonen å gjøre. Det
er all grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i denne
sektoren, som legger beslag på en stadig større del av
våre inntekter, noe som gir et uakseptabelt høyt skatte­
trykk, samtidig som det er stor misnøye med mange av de
tjenestene som blir produsert.
Den sosialdemokratiske løsningen har alltid vært å
pøse mer penger inn i sektoren, i den tro at det alene vil
løse problemene, i stedet for å se på om det er organise­
ringen og effektiviteten det er noe i veien med, og ikke
bare tilgangen på ressurser.
Fra privat sektor vet vi at markedet virker, og det for­
nuftige må da være å bruke markedet til å måle effektivi­
teten også i offentlig sektor. Det kan vi enkelt gjøre ved å
konkurranseutsette den kommunale og statlige tjeneste­
produksjonen. Det vil si å la private konkurrere seg imel­
lom og med offentlig ansatte om hvem som kan produse­
re billigst, når kvaliteten på forhånd er definert. Det er in­
gen grunn til at de oppgaver det offentlige har ansvaret
for, nødvendigvis må utføres i offentlig regi. Det offent­
lige kan like godt kjøpe disse tjenestene hos private og
nøye seg med å være kontrollinstans når det gjelder kva­
litet og pris. Men det krever naturligvis at man har den
grunnholdning at offentlige tjenester er til for brukerne,
og ikke for å skaffe arbeidsplasser i offentlig sektor.
En lang rekke studier og offentlige utredninger både i
Norge og i andre land viser at det er penger å spare ved
konkurranseutsetting. Men det er spesielt to ting som må
være på plass for å få en reell konkurranse. For det første
må det offentlige få en reell prising av sine tjenester. I
dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises,
er ikke alle kostnadene med i kalkylene. Ofte er husleie­
kostnader, deler av administrasjonskostnader o.l. ikke
tatt med. For det andre må vi få en momskompensasjons­
ordning som er generell, slik at ikke private må være
24 pst. mer effektive enn offentlig ansatte for å kunne
konkurrere.
Jeg tror ikke Arbeiderpartiet verken tør eller vil utford­
re LO på dette området, og hvis Arbeiderpartiet skal ha
ansvaret for fornyelse og effektivisering av offentlige tje­
nester, er jeg redd det er de ansattes interesser som vil
være styrende, og ikke slik det burde være, at det er bru­
kernes interesser som er det avgjørende.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg tenkte fyrst eg
skulle seia nokre ord om eit viktig felt som få, om nokon,
har nemnt i dag, nemleg kulturpolitikken -- ikkje eingong
representantane frå SV, partiet som i alle fall der eg far­
tar, ofte kallar seg kulturpartiet. Men det var altså ikkje
verdt å nemna i debatten om politikken for dei komande
fire åra.
Eg er svært glad for at Regjeringa følgjer opp Arbeidar­
partiet sitt program og går inn for å leggja til rette for
at flest mogleg skal kunna oppleva kunst og kultur, og
for at den offentlege innsatsen skal styrkjast i åra som
kjem. Det er musikk i øyra mine, kultur i øyra mine. Det
vert vidare bl.a. peika på
-- at kulturinstitusjonane skal sikrast driftsgrunnlag og
investeringsbehov gjennom offentlege løyvingar
-- at eigne tusenårsstader skal etablerast i alle fylke
fram til 2005
-- at det gjennom årlege budsjettforslag skal leggjast
fram investeringplanar for bibliotek og museum
I innstillinga vert dette følgt opp av Arbeidarpartiet
med at friluftsliv, idrett og fysisk aktivitet og kultur skal
stimulera til lokalt engasjement og aktivitet i lokalmiljø­
et. Frivillige organisasjonar vert framheva som svært
viktige i denne samanhengen. I tillegg kjem satsinga på
den kulturelle skulesekken, som får tilleggsløyvingar alt
nå i revidert nasjonalbudsjett, dersom det går slik som
Arbeidarpartiet føreslår. På sikt skal alle elevar i den nors­
ke skulen sikrast kulturelle opplevingar, med direkte kon­
takt med levande kunst og kultur. Det vil sjølvsagt skje i
eit samarbeid mellom skule­ og kultursektoren, og det vil
bare kunna skje dersom innsatsen på kulturfeltet aukar.
Eg var nyleg på Cuba. Der begynte dei musikk­ og
danseopplæringa for dei minste barna i barnehagen, og
dette prega heile det cubanske samfunnet. Det hadde
ikkje vore dumt med litt meir levande musikk og dans i
den norske kvardagen.
Eg hadde tidlegare i dag ein replikk på Kristeleg Folke­
parti­leiar Svarstad Haugland. Ho nytta mykje tid til å
kommentera at ho siste veka har prøvd å ta æra for initia­
tivet til ei opptrapping av barnehageutbygginga og til til­
tak for å redusera foreldrebetalinga. Eg er samd med hen­
ne i at det viktigaste no er at det er brei semje om ei slik
satsing, og ingenting vil vera betre for barn og foreldre
enn at eit breitt fleirtal no vil følgja dette opp med mona­
leg større summar frå staten. Det eg er usamd i, er fram­
stillinga om at auka statlege løyvingar berre er eit av
mange tiltak for å få dette til. Eit samla Barnehage­Noreg
som omfattar både offentlege og private barnehagar, er
samde om at det er auka driftsløyvingar som må til --
både for å halda på dei barnehagane me har, for å stimu­
lera til bygging av nye og sist, men ikkje minst, for å re­
dusera foreldrebetalinga. Dette vert no følgt opp av re­
gjeringa Stoltenberg. Modellane er ikkje endeleg fastset­
te, men gjennomsnittleg vil prisane halverast innan 2005.
Det må vera ei gåvepakke til norske småbarnsfamiliar. I
tillegg vil Regjeringa gjera framlegg om at kommunane
vert pålagde utbyggingsplikt for denne sektoren.
Eg har god erfaring med korleis det er å vera to utear­
beidande foreldre, og så godt som ikkje ha tilgang til barne­

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001 3055
hage. Kanossagangen mellom naboar for å få dei til å
vera dagmamma vonar eg snart er historie. Det er inga
lysteleg oppgåve. Det er vanskeleg å stilla særlege kvali­
tetskrav, det er ei dyr og inntektsgradert betaling, og sysken­
moderasjon kan ein sjølvsagt gløyma. Eg vonar mine
og andre sine barn slepp det, og at våre barnebarn får
kvalitativt gode tilbod i barnehage til ein pris dei har råd
til å betala. Undersøkingar syner at foreldra er svært godt
nøgde med barnehagetilboda dei får; det er trygt for barn
og foreldre, og dei har høg kvalitet.
Gode og billege barnehageplassar vil auka valfrido­
men og på den måten setja ordninga med kontantstøtte på
prøve. Det valet ei tvillingmor med toåringar som ringde
meg i dag, hadde, var å vera heime med kontantstøtte, el­
ler å tapa pengar på å gå ut i fullt arbeid med barna i barne­
hage. «Småbarnsforeldre må selv få velge», sa repre­
sentanten Bondevik tidlegare i kveld. Denne familien,
med to relativt lågt betalte foreldre i helsesektoren, hadde
ikkje det valet. Halvert betaling for barnehageplassar vil­
le sjølvsagt auka denne valfridomen monaleg.
Når eg i dag har høyrt på debatten, er det inntrykket
mitt at sentrumspartia lovar meir innsats på dei fleste fel­
ta. Det er bra at dei er samde med oss i at det vil vera
naudsynt å ha eit skatte­ og avgiftsnivå som det me har
no. Det kan likevel reisast spørsmål om dette går i hop,
om me tek ein merknad frå Kristeleg Folkeparti, Venstre,
Høgre og representanten Bastesen på alvor. Her står det
faktisk at
«det må være en målsetting at veksten i offentlig sek­
tor over tid ikke skal være høyere enn veksten i verdi­
skapingen i Fastlands­Norge».
Dette kan vera ei bombe under Velferds­Noreg. Eg
har registrert at Senterpartiet ikkje er med på denne
merknaden, sikkert ut frå det same resonnementet.
Ranveig Frøiland (A): For Arbeidarpartiet er gode
oppvekstvilkår for barn og ungdom veldig viktig, i til­
legg til at vi må ha eit arbeidsliv med plass til alle. Brå­
stoppen i barnehageutbygginga under regjeringa Bonde­
vik førte til store problem for småbarnsforeldre. Arbeidar­
partiet meiner at alle familiar som ønskjer det, skal få eit
tilbod om barnehageplass til barna sine innan utgangen
av 2003, og vi ønskjer å auka den statlege finansieringa
slik at foreldra skal få redusert betalinga for barnehage­
plassen. Tilbod om barnehageplass er med på å gjera
oppvekstvilkåra for barna betre.
Eg har lytta med interesse til representanten Bondevik
i dag. Han er monoman i sitt ønske om å ta over som
statsminister igjen. Politikken er han mindre oppteken
av, det er statsministerrolla for seg sjølv som er det over­
ordna. Han tok likevel kaka, synest eg, i replikkordskiftet
med statsminister Stoltenberg, då han spurde om Arbeidar­
partiet ville vera med på dugnad i høve til opprusting
av skulebygg. For ordens skuld: Dette framlegget tok
Arbeidarpartiet opp då Bondevik var statsminister. Kriste­
leg Folkeparti røysta imot, saman med resten av sentrum.
Arbeidarpartiet arbeider for ein god skule for alle. Vi
satsar på kvalitet i skulen og på ein skule med plass til
alle; vi satsar på den offentlege skulen. Både Foss og
Petersen frå Høgre har i dag harselert over at Høgre vil
ha kvalitet, medan vi i Arbeidarpartiet berre snakkar om
skulefritidsordninga.
Eg aksepterer ikkje at kvaliteten i skulen er dårleg,
men den kan gjerast betre. Derfor skal arbeidet med kva­
litetsutvikling i skulen førast vidare og vidareutviklast.
Det er stor lokal fridom i skulen i dag; forsøk og utvik­
ling skjer over heile landet. Grunnskulen skal vera gratis
og fri for eigendelar. Ingen skal stengjast ute frå aktivite­
tar fordi foreldra ikkje har råd til å betala. Og la meg leg­
gja til at eg er nøgd med at Arbeidarpartiet vil vidareutvik­
la skulefritidsordninga. Dette er eit kjempegodt tilbod
til dei aller fleste barna som vil ha dette frivillige tilbo­
det, ikkje eit velferdstilbod til foreldra, som Høgre omta­
ler skulefritidsordninga som.
Med den store lokale variasjonen som er mogleg inna­
for dagens undervisning, burde Oslo vore ein mønster­
kommune når det gjeld skule, for her har jo Høgre­byrå­
det alle moglegheiter. Høgre styrer skuta her og kunne
verkeleg vist at satsing på skule og skulebygningar var
noko dei prioriterte. Det er ikkje nok å visa til det talet på
kroner og øre som Foss sa vart satsa i Oslo­skulen. Høgre
må visa fram kvalitet, og det tyder opprusting av skule­
bygg. Dessverre kan ein ikkje seia at Oslo er i nokon bet­
re situasjon enn skulane rundt i landet.
Arbeidet med ein god skule startar med lærarane. Den
viktigaste ressursen i skulen er den engasjerte læraren. Vi
har mange av dei, og gjennom den nye arbeidstidsavtalen
har løna auka. Avtalen gjev moglegheit for ei ny organi­
sering av skulekvardagen, og den gjev større rom for
bruk av alternative pedagogiske undervisningsformer. I
desse dagar arbeider kyrkje­, utdannings­ og forskings­
komiteen her i huset med reformer i høgare utdanning og
forsking. Dette er ei historisk reform, som det er eit stort
behov for å få til.
I løpet av dei siste tiåra har Noreg gått gjennom ein ut­
danningsrevolusjon. Grunnskulen har vorte utvida frå ni
til ti år, alle har fått rett til vidaregåande opplæring, og
det har vorte opna for opptak til høgare utdanning på
bakgrunn av realkompetanse.
Vi brukar over 20 milliardar kr på studentar, universi­
tet og høgskular pr. år. Men den største investeringa er at
over 190 000 studentar får høve til å fordjupa seg i og til­
eigna seg ny kunnskap.
Veksten i høgare utdanning har ført til ein meir mang­
faldig studentmasse. Ei raskare kunnskapsutvikling fører
til at utdanningsinstitusjonane møter sterk internasjonal
konkurranse. Derfor må vi òg leggja til rette for mangfal­
det og slik at flest mogleg får ei god gjennomføring av
studia sine. Det er i menneskeleg kunnskap den store na­
sjonalformuen vår ligg.
Asmund Kristoffersen (A): Et langtidsprogram skal
være helhetlig. Helhet er særlig viktig for helse­ og sosial­
politikken, der det er gode argumenter for alle utgifter,
men sjelden enighet om måten å dekke utgiftene på. Det
er aktverdig at Kristelig Folkeparti bevilger penger til
kontantstøtte, men slikt sikrer i alle fall ikke flere hender
i omsorgstjenestene.

Em. 15. mai -- 1) Langtidsprogrammet 2002--2005
2) Retningslinjer for den økonomiske politikken
2001
3056
Vi trenger 10 000 nye årsverk i offentlig sektor hvert
år i programperioden. Da er full barnehagedekning til ri­
melig pris og rimelige skolefritidsordninger de beste virke­
midlene både for å få flere i arbeid og flere på heltid.
Det er ille at noen vil skremme langtidssykmeldte på
jobb. Det er ikke korttidsfraværet som øker, men lang­
tidsfraværet. Å gi langtidssykmeldte økonomisk straff i
tillegg til alvorlig sykdom er usosialt. Det koster å være
syk.
Så er det noen partier som vil straffe de ca. 280 000
pasientene som står i kø og venter på behandling, ved å
nekte å være med på å forbedre vårt helsevesen. Ressurs­
innsatsen i norsk helsevesen er nå slik at helseutgiftene
utgjorde 8,9 pst. av BNP i 1998, noe som plasserer Norge
på en sjetteplass blant OECD­landene. Målt pr. innbyg­
ger lå Norge på tredjeplass i OECD­sammenheng. Norge
hadde i 2000 nådd en legetetthet som bringer oss i
verdenstoppen, med 293 innbyggere pr. yrkesaktiv
lege.
Det vi nå må spørre oss om, er om vi får igjen helse­
tjenester som står i forhold til tilgjengelige menneskelige
og økonomiske ressurser. Svært mye er bra i vårt helse­
vesen, men mye må bli bedre. Dette må ses i lys av at be­
hovet for helsetjenester synes å øke sterkt på grunn av
nye behandlingsmuligheter, økende andel eldre i befolk­
ningen og bedret økonomi hos folk flest.
Jeg tror ikke at folk vil finne seg i at vi har et helseve­
sen som ikke tilbyr det meste av det folk etterspør. Hvis
vi ikke får til dette, vil vi fort få et solid grunnlag for et
privat marked med tilsvarende svekket offentlig helseve­
sen. Det er folk flest ikke tjent med. Derfor vil Arbeider­
partiet i sikker sosialdemokratisk tradisjon bidra til at vi
bruker samfunnets ressurser på en måte som gir best mu­
lig tjenester for alle.
Hvordan skal velferdsordningene bevares og moder­
niseres? Arbeiderpartiet vil fornying ved samarbeid i of­
fentlig sektor. Jeg håper offentlig ansatte gjennomskuer
at samarbeid er en bedre vei til likeverdige helse­ og sosial­
tjenester enn motstand mot fornyelse. Med et borgerlig
storting vet vi at privatisering blir resultatet. Hvor blir
det da av sammenhengen mellom distriktspolitikk og ut­
vikling av velferdsordningene? Tror noen i sentrumspar­
tiene at ISS vil ha noe økonomisk motiv for å etablere syke­
hjem på Smøla i Møre og Romsdal?
Ingen kan sikre velferdsstaten ved småkutt i ordninger
eller ved å bevilge mer til det samme gamle. Fornyelse
kan skape usikkerhet i startfasen før alle ser at det nytter.
Blir f.eks. sykehusene bedre styrt og bruker sine ansatte
til å ta hånd om flere pasienter, er jeg overbevist om at
gode helsearbeidere får bedre lønn i forhandlinger med
sine arbeidsgivere.
Noen snakker om borgerlønn for å sikre mer penger til
de fattigste, nemlig sosialhjelpmottakere. Dette er ingen
helhetlig hjelp. Ytelsene til sosialklienter bør økes etter
individuell vurdering når dyktige barnevernspedagoger,
sosionomer og miljøarbeidere bruker sin faglige kløkt til
tettere oppfølging. Det er nødvendig med en helhetlig
politikk for at tiltakene i handlingsplanen for sosial og
økonomisk trygghet skal virke.
Et velferdssamfunns hjertelag skal kjennes ut fra
hvordan vi tar oss av de med størst hjelpebehov. Derfor
omfatter handlingsplanen tiltak for vanskeligstilte barne­
familier, langtids sosialhjelpmottakere, unge alvorlig
syke uten rett til sykepenger, grupper av funksjonshem­
mede, personer med psykiske lidelser, personer med rus­
middelproblemer, bostedsløse og visse grupper innvand­
rere.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Inger Stolt­Nielsen (TF): Man skulle tro at en debatt
om Regjeringens langtidsprogram ville avklare alternati­
ve retninger for hvilken politikk som skal føres etter val­
get dersom valgresultatet skulle tilsi et regjeringsskifte.
Så har ikke skjedd. Hvem som vil samarbeide med hvem
etter valget, og hva de vil samarbeide om, har denne de­
batten ikke gitt svar på.
Fellesmerknadene var grunnlaget vi gikk til valg på i
1997, sa Bondevik, og mente med det å øke troverdighe­
ten rundt de fellesmerknadene som sentrum har i innstil­
lingen til langtidsprogrammet. Men det er ingen grunn i
hele verden til å tro på at sentrumspartiene vil gjennom­
føre det de sier i fellesmerknadene. De hadde fellesmerk­
nader om transportplanen før forrige periode, og det var
flertall i Stortinget for å gjennomføre det hvis de ville,
men sentrumspartiene ville ikke. Det var fellesmerknader
om å videreføre rammevilkårene for sjøfolk før forrige
periode, men sentrumspartiene ville ikke. Så hvorfor i all
verden skal en nå tro på at sentrumspartiene vil gjennom­
føre de tiltakene som ligger i fellesmerknadene? Det ser
jeg ingen grunn til å tro på.
Det som derimot har utstaket seg aldeles klart, er at
lille Venstre er krystallklart her og står hardt på at dagens
avgiftsnivå skal opprettholdes. Der får store Høyre vær
så god bøye seg hvis de har lyst til å være med og regjere
sammen med lille Venstre. Troverdig, ja, hvem holder
dette for troverdig politikk fra sentrumspartiene?
Og Kristelig Folkeparti viser sitt janusansikt: Kanskje
vil vi arbeide med Høyre, og kanskje vil vi arbeide med
Arbeiderpartiet, men for sikkerhets skyld har vi noen
sentrumsmerknader i tilfelle det blir en sentrumsregje­
ring. Ja, jeg må si at denne debatten har avklart hvor lite
troverdig sentrum er som samarbeidspartner for andre
partier. Jeg synes nesten det er skremmende at det legges
opp til en mangel på troverdighet nå i en så alvorlig de­
batt like før et valg.
Jeg vil få lov å understreke at vi i Kystpartiet i hvert
fall er kompromissløse på at vi vil ha økte investeringer
ut i distriktene, vi vil ha økte investeringer til vei. Vi er
kompromissløse på at vi vil opprettholde rammebetingel­
ser for norske sjøfolk og for maritime næringer, at vi vil
ha internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for
vårt næringsliv.
Kystpartiet er i dag akkurat 100 pst. større enn Venstre
var ved forrige valg, så kanskje noen burde tenke seg
et samarbeid med et parti som i hvert fall sier hva de er
kompromissløse på. For hvor de andre partiene er kom­

Em. 15. mai -- Referat
2001 3057
promissløse -- ja, det svever fremdeles over vannene. Det
er ingen som vet det.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene
nr. 1 og 2.
(Votering, se nedenfor)
H a n s J . R ø s j o r d e gjeninntok her presi­
dentplassen.
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Stortinget går da til votering over sakene
på dagens kart.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten har Øystein Djupedal
satt fram et forslag på vegne av Sosialistisk Venstreparti.
Forslaget lyder:
«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at ord­
ningen med 100 pst. sykelønn fra første fraværsdag for
lønnstakere beholdes.»
Dag Terje Andersen har bedt om ordet til stemmefor­
klaring.
Dag Terje Andersen (A): Jeg skal være kort, det er
bare en stemmeforklaring.
Vi anser egentlig det forslaget som Sosialistisk Venstre­
parti har lagt fram, som helt unødvendig. Det er et typisk
eksempel på øvelsen å sparke inn åpne dører, fordi det er
et forslag om å pålegge Regjeringen å legge Regjerin­
gens egen politikk til grunn. Vanligvis har vi praksis for
at vi ikke stemmer for den type forslag. På bakgrunn av
at vi har en mistanke om at noen kunne finne på å mis­
bruke det ved eventuelle senere vennskapelige anlednin­
ger, anbefaler vi likevel vår gruppe å stemme for at Re­
gjeringen skal følge Regjeringens politikk.
Presidenten: Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti
tas da opp til votering.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti bifaltes med 64
mot 50 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 21.55.47)
Komiteen hadde innstillet:
Den foreløpige innstillingen om St. meld. nr. 30
(2000­2001) ­ Langtidsprogrammet 2002­2005 -- vedleg­
ges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet:
St.meld. nr. 29 (2000­2001) ­ om retningslinjer for
den økonomiske politikken ­ vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
S a k n r . 3
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 22.