Forhandlinger i Stortinget nr. 206 16. mai -- Redegjørelse av kulturministeren om mediepolitikk S 1999­2000 2000 3079 Møte tirsdag den 16. mai kl. 10 President: H a n s J . R ø s j o r d e D a g s o r d e n (nr.78): 1. Innstilling fra valgkomiteen om valg av et varamedlem til Norges Banks representantskap (Innst. S. nr. 171 (1999­2000)) 2. Innstilling fra valgkomiteen om endring i Stortingets delegasjon for forbindelser med Europaparlamentet (Innst. S. nr. 172 (1999­2000)) 3. Redegjørelse av kulturministeren om mediepolitikk 4. Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om ut­ viklingspolitikken (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 9. mai 2000) 5. Innstilling fra justiskomiteen om samtykke til god­ kjenning av beslutning i EØS­komiteen nr. 12/2000 av 28. januar 2000 om endring av vedlegg XIX til EØS­ avtalen (forbrukervern) (Innst. S. nr. 157 (1999­2000), jf. St.prp. nr. 42 (1999­ 2000)) 6. Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortings­ representantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Jan Simonsen om å be Regjeringen skjerpe håndteringen av menneskesmugling (Innst. S. nr. 162 (1999­2000), jf. Dokument nr. 8:31 (1999­2000)) 7. Referat Presidenten: Stortingets president, Kirsti Kolle Grøn­ dahl, og representantene Åse Gunhild Woie Duesund, Sverre Myrli, Anne Enger Lahnstein, Trond Helleland, Are Næss, Harald T. Nesvik og Ola Røtvei, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Den innkalte vararepresentanten for Hedmark fylke, Ida Marie Løvlien, har tatt sete. Fra representanten Ingvald Godal foreligger med­ delelse om at den innvilgede permisjonssøknad for dage­ ne 18. og 19. mai er trukket tilbake. -- Denne meddelelse tas til etterretning. Det foreligger to permisjonssøknader: -- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om forlengelse av permisjon for representanten Anders Hornslien til å gjelde til og med 19. mai -- fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe om permisjon for representanten Are Næss i dagene 18. og 19. mai for å delta på den fjerde nordisk­baltiske kongress om infeksjonssykdommer i regi av Nordisk Råd, i Tallinn i Estland. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknadene behandles straks og innvilges. 2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i per­ misjonstiden: For Hordaland fylke: Kurt­Arne Langeland For Oslo: Kai Ekanger Presidenten: Kai Ekanger er til stede og vil ta sete. Valg av settepresidenter Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to settepresidenter for Stortingets møter i inneværende uke -- og anser det som vedtatt. Presidenten ber om forslag på settepresidenter. Carl I. Hagen (Frp): Jeg tillater meg å foreslå Per Ove Width og Øyvind Korsberg. Presidenten: Per Ove Width og Øyvind Korsberg er foreslått som settepresidenter. -- Andre forslag foreligger ikke, og Per Ove Width og Øyvind Korsberg anses en­ stemmig valgt som settepresidenter for inneværende ukes møter. S t a t s r å d E l l e n H o r n overbrakte 5 kgl. proposisjoner (se under Referat). Presidenten: Før sakene på dagens kart tas opp til be­ handling, vil presidenten foreslå at formiddagens møte -- om nødvendig -- fortsetter utover den reglementsmessige tiden, kl. 15.00, til dagens kart er ferdig behandlet. -- In­ gen innvendinger er kommet mot dette, og det anses ved­ tatt. For ordens skyld vil presidenten peke på at det i dag er 16. mai, og ser dette i sammenheng med det som nettopp ble vedtatt. S a k n r . 1 Innstilling fra valgkomiteen om valg av et varamedlem til Norges Banks representantskap (Innst. S. nr. 171 (1999­2000)) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 3105) S a k n r . 2 Innstilling fra valgkomiteen om endring i Stortingets delegasjon for forbindelser med Europaparlamentet (Innst. S. nr. 172 (1999­2000)) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 3105) S a k n r . 3 Redegjørelse av kulturministeren om mediepolitikk Statsråd Ellen Horn: Vi lever midt i en medierevo­ lusjon. Den berører oss alle -- hele tiden. For de aller eld­ ste blant oss er endringene i mediene et speilbilde av de endringene som har skjedd i hele samfunnet. For 50 år siden var fjernsynet ikke innført, og vi had­ de bare NRKs ene radiokanal -- og den hadde pause om natten. Vår felles fredagsunderholdning var hørespill med herrene Dickie Dick Dickens og Cox, mens Rolf 206 16. mai -- Redegjørelse av kulturministeren om mediepolitikk 2000 3080 Kirkvaag fra Store Studio trollbandt oss alle på lørdags­ kvelden. Vi hadde omtrent like mange dagsaviser som vi har i dag, og de fleste avisene hadde en klar partipolitisk tilhørighet. Kringkastingssendinger fra andre land var bare mulig på langbølge og mellombølge, og da med temmelig dårlig kvalitet. Det er mange av oss som stiftet det første bekjentskapet med popmusikken gjennom Radio Lux på Radionettes reiseradio og etter hvert på Tandbergs Sølvsuper. Kinoene var den fremste formidle­ ren av billedmessige impulser fra andre land, og kino­ besøket var høyt. I dag har NRK to riksdekkende fjernsynskanaler, tre riksdekkende radiokanaler, regionale sendinger i fjern­ syn og radio og flere spesialiserte radiotilbud. Vi har TV 2, P4, et stort antall lokalradioer og mer enn 25 lokal­ TV­stasjoner. Dessuten har mer enn 650 000 norske hus­ stander tilgang til mange utenlandske fjernsynsstasjoner gjennom kabel og parabol. Avisene holder sin stilling i antall, men den partipolitiske tilknytningen er stort sett borte, og den lokale konkurransen mellom aviser blir mindre og mindre. Nordmenn holder stillingen som et av verdens mest avislesende folk. Folk går fortsatt på kino, men kinobesøket blir lavere. I nordisk sammenheng er kinobesøket likevel fortsatt høyt her i landet. Men det er ikke først og fremst norsk film vi ser. I 1999 hadde norsk film bare en markedsandel på ca. 9 pst. på kino, og 10 norske mot 123 amerikanske filmer hadde premiere. Vi er på vei inn i en medieverden preget av digital tek­ nologi. Medielandskapet i 2010 vil kunne være drama­ tisk annerledes enn i dag, bl.a. fordi de analoge sender­ nettene vi har i dag, da antakelig vil være slått av i mange europeiske land. Globaliseringen og kommersialiserin­ gen av deler av mediene vil antakelig fortsette, og dette er en utvikling vi i Norge ikke kan skjerme oss mot eller regulere bort, om vi skulle ha ønsket det. Vår informa­ sjonsinnhenting vil i fremtiden i stor grad være nettba­ sert, og nye typer medier vil utvikle seg, enten som en sammensmelting mellom de mediene vi kjenner i dag, el­ ler gjennom helt nye medier som vi i dag bare ser kontu­ rene av. Denne utviklingen gir en enorm økning i enkelt­ menneskets mulighet for tilgang på informasjon, kunn­ skap og underholdning, og gir mer enn tidligere samtidig en uant mulighet for å ytre seg. Utviklingen bidrar til å styrke ytrings­ og informasjonsfriheten, men stiller oss også overfor en rekke utfordringer. Mangfoldet i medie­ ne og den digitale teknologi vil føre til fragmentering av publikum, og dermed av den offentlige debatt og den de­ mokratiske prosess. Samtidig er det all grunn til å under­ streke usikkerheten ved utviklingen. Det kan godt hende at det tradisjonelle fjernsynsapparatet også er det sentrale underholdningsapparat i norske stuer i 2010. Ikke alle vil ha de samme mulighetene til å benytte seg av den nye teknologien, og vi vil kunne få nye skille­ linjer i samfunnet. IT­kompetanse er ulikt fordelt i befolkningen. De un­ ge, de med høyere utdanning og de med høy inntekt er i dag vinnerne i IT­samfunnet. Vi må derfor tilstrebe at alle lag av befolkningen får mulighet til opplæring i og bruk av de nye mediene uavhengig av kjønn, alder og bakgrunn. En landsdekkende infrastruktur må til for å sik­ re at hele befolkningen kan få nyte godt av det digitale mediesamfunnet. Fjernsynet er det medium som antakelig står overfor de største utfordringene som følge av digitalisering og globalisering. Hvilken plass vil allmennkringkasterne ha i fremtidens fjernsynsverden? Vil disse kanalene fysisk sett nå fram til sitt publikum, og vil de klare å konkurrere om publikums oppmerksomhet? Og hva vil innholdet i disse kanalene være? Vil vi drukne i lettere underhold­ ning, eller vil det fremdeles være rom for det fordypende og for refleksjonen? Vil det angloamerikanske dominere, eller vil det fremdeles være rom for programmer produ­ sert med grunnlag i norsk kultur og samfunnsforhold? Svaret kan vi ikke gi, men dette illustrerer hvilke ut­ fordringer vi står overfor. Også pressen står overfor betydelige utfordringer som følge av den teknologiske, økonomiske og markedsmes­ sige utviklingen, både på kort og lang sikt. Vil vi i frem­ tiden lese våre aviser i digital form, eller vil papiravisene overleve -- kanskje i en annen form enn den vi i dag kjen­ ner? Og hvordan vil dagens unike lokalavisflora se ut på lengre sikt? Filmproduksjon er kostbart, både i Europa og i Holly­ wood. Markedene for filmer produsert i europeiske land er stort sett begrenset til hjemmemarkedet. De fleste land i Europa er små språksamfunn. Dette betyr at inntje­ ningsevnen for de aller fleste europeiske filmer er langt lavere enn kostnadene. Digitalisering av deler av film­ produksjonen vil muligens kunne redusere produksjons­ kostnadene noe, men for filmsektoren innebærer den di­ gitale utviklingen først og fremst nye muligheter gjen­ nom økt etterspørsel etter innhold. Det er viktig for meg først å understreke at målene for mediepolitikken er langsiktige, mens aktørenes ramme­ betingelser endres kontinuerlig. Globaliseringen, den teknologiske utviklingen og endringer i mediemarkedene er krefter som i stadig raskere tempo endrer rammevilkå­ rene. Dette gir betydelige utfordringer for den offentlige mediepolitikken, og gjør at virkemidler og regelverk raskt må revurderes. Regjeringen legger vekt på å utnytte mulighetene de nye mediene bringer uten at de demokra­ tiske og kulturelle verdier undergraves. Regjeringens fremste mål på mediesektoren er å sikre ytringsfriheten og informasjonsfriheten. Mediemangfold er en viktig forutsetning for den offentlige samfunnsde­ batt og for at allmennheten skal ha mulighet til å bli hørt -- og til å ytre seg. Eierkonsentrasjon og uheldig ensret­ ting i mediesektoren bør begrenses. En annen viktig målsetting er å bevare norsk språk og kultur. Jeg vil derfor understreke betydningen av inn­ holdsproduksjon med utgangspunkt i norsk kultur og norske verdier. Regjeringen ser det som viktig å bevare en sterk dagspresse og handlekraftige allmennkringkas­ tere. De næringsmessige mulighetene som følger av den økende internasjonale etterspørselen etter medieinnhold, må utnyttes, både innenfor film­ og fjernsynsproduk­ sjon. 16. mai -- Redegjørelse av kulturministeren om mediepolitikk 2000 3081 Betydningen av medienes frie stilling kan ikke over­ vurderes. Det er Regjeringens mål at mediene skal ha så stor frihet som mulig. Mediene må selv være de fremste pådrivere for å holde et høyt etisk nivå og for å realisere ytringsfriheten. De må også gi publikum reell mulighet til å delta i den offentlige debatten. Den nye informa­ sjonsteknologien gir den alminnelige kvinne og mann uante muligheter, men legger samtidig stort ansvar på ak­ tørene for å opprettholde etablerte etiske verdier. For å sikre mediene så stor frihet som mulig bør styringen be­ grenses til det som er strengt nødvendig i et demokratisk samfunn. Digitaliseringen vil føre til at kapasiteten til ra­ dio­ og TV­sendinger i kjente og ukjente medier øker dramatisk. Begrunnelsen for detaljert regulering og sty­ ring vil trolig svekkes. Gjennom markedet alene kan vi likevel ikke oppnå våre mediepolitiske mål. Det er derfor nødvendig at sam­ funnet tar i bruk formålstjenlige styringsverktøy. Vi må søke å unngå en utvikling der reklame­ og sponsormidler fullstendig styrer programprofil og prioriteringer i all­ mennkringkastingskanalene. Regjeringen vil sikre at NRK forblir lisensfinansiert og reklamefri. Allmenn­ kringkasterne må styrke bruken av norsk og samisk språk, av norsk kultur og sendinger for barn. Avisene er vårt eldste, men fremdeles viktigste forum for opplysning, meningsutveksling og debatt om sam­ funnsspørsmål. Eksistensen av slike offentlige fora er en forutsetning for reell ytringsfrihet og demokratisk delta­ kelse. Ofte når et nytt medium har oppstått, har domme­ dagsprofeter spådd undergangen for avisene. Nå, etter gjennombruddet for de nye elektroniske mediene, kom­ mer spådommen igjen. Det er likevel min faste overbe­ visning at avisene vil beholde sin betydning i overskuelig fremtid. Regjeringen ønsker derfor å sikre at dagspressen beholder sin sterke stilling i det norske mediebildet. I økende grad fattes beslutninger med konsekvenser for de norske mediene og mediepolitikken på den inter­ nasjonale arena, og internasjonalt samarbeid er påkrevd. Regjeringen legger betydelig vekt på et omfattende og nært samarbeid innenfor EØS­avtalens rammer. Det vil også bli satset på samarbeid innenfor Europarådet, på opphavsrettsfeltet gjennom FN­organisasjonen WIPO og gjennom de pågående forhandlinger i Verdens Handels­ organisasjon, WTO. La meg kort redegjøre for enkelte konkrete spørsmål. I 1999 økte eierinteressene til de tre største mediesel­ skapene innenfor dagspressen noe. Utviklingen nasjonalt og internasjonalt viser at markedet ikke er tilstrekkelig for å ivareta de samfunnspolitiske mål på dette området. En viss regulering er derfor nødvendig. Eierskapsloven, som nå har virket et drøyt år, er et sentralt mediepolitisk virkemiddel. Eierskapstilsynet har en lovbestemt uavhengighet. Grunnlaget for tilsynets vurderinger er om medieforetakenes eierposisjon påvir­ ker ytringsfriheten i det relevante nasjonale, regionale el­ ler lokale markedet. Lovens virkeområde er begrenset til presse og kring­ kasting. Da Stortinget behandlet saken i 1997, bad et flertall Kulturdepartementet om å foreta en løpende vur­ dering av utviklingen innenfor nye medier og å vurdere om loven også bør omfatte erverv av eierandeler i elek­ troniske medier. Regjeringen mener det nå er nødvendig å få fortgang i dette arbeidet, og jeg vil be Eierskapstil­ synet om å utarbeide en betenkning om hvordan dette kan gjøres. Regjeringen vil samtidig vurdere unntak i er­ vervsloven for mediesektoren for å unngå dobbeltregule­ ring. Regjeringen er også innstilt på at de særlige reglene om eierskap i lokalkringkasting, P4 og TV 2 oppheves. Eierskapsloven bør være det eneste, sentrale regelsett på området. NRK, TV 2 og P4 er forpliktet til å drive sin program­ virksomhet etter prinsippene for allmennkringkasting. Allmennkringkastingsrådet har som oppgave å gi depar­ tementet råd om at prinsippene følges. Jeg vil her bare presentere noen hovedkonklusjoner basert på 1999­rap­ porten. Jeg konstaterer at NRKs tre riksdekkende radiokana­ ler samlet gir et tilfredsstillende allmennkringkastingstil­ bud. En innvending fra Allmennkringkastingsrådet er imidlertid at det ikke tilbys sendinger på minoritetsspråk på riksnettet. Også NRKs fjernsynstilbud fyller i hoved­ sak kravene om allmennkringkasting. Rådet uttaler imid­ lertid at NRK må være varsom med utstrakt program­ messig deling mellom de to fjernsynskanalene så lenge dekningsgraden for NRK2 er lav i deler av landet. Når det gjelder nynorskandelen, mener rådet den er for lav i NRK1, P1 og P2. Dette vil jeg ta opp med NRK. Etter rådets oppfatning er P4s virksomhet ikke foren­ lig med de kravene som bør stilles til en allmennkring­ kaster. Rådet viser her bl.a. til manglende bredde i pro­ gramtilbudet. Kanalen har nå etterkommet kravet om program på samisk, men rådet finner det ikke tilfredsstil­ lende at kanalen bare har programtilbud for barn i helge­ ne. Jeg har allerede bedt om en redegjørelse fra P4 for hvordan man vil tilpasse programpolitikken til de krave­ ne som er nedfelt i konsesjonen. TV 2 ser nå ut til å ta sine allmennkringkastingsfor­ pliktelser noe mer alvorlig. Barneprogrammene har økt, og det samme gjelder tilbudet til den samiske befolknin­ gen. Rådet påpeker imidlertid at det fortsatt er behov for å styrke flere programkategorier. Dagspressen har de siste årene stått overfor teknolo­ giske og markedsmessige endringer. Dette, sammen med de senere års kutt i pressestøtten, har gjort det nødvendig å gå gjennom de pressepolitiske mål og virkemidler på nytt. Jeg ser med forventning frem til Dagspresseutval­ gets innstilling, som kommer om noen dager. Pressestøtten har siden opprettelsen i 1969 bidratt til å opprettholde det unike norske avismønsteret. Jeg vil ikke forskuttere resultatet av behandlingen av Dagspresseut­ valgets innstilling, men for Regjeringen er det viktig å sik­ re dagspressen rammebetingelser som setter den i stand til å oppfylle sin viktige samfunnsoppgave. TV 2s konsesjon utløper i 2002. TV 2 har bedt Kultur­ departementet om samtaler om en forlenget konsesjon før nåværende konsesjon utløper. Selskapets nåværende konsesjon garanterer ikke fornyelse, men angir at «forny­ else vil være det normale» under visse forutsetninger. 16. mai -- Redegjørelse av kulturministeren om mediepolitikk 2000 3082 Det ble nylig reist spørsmål om hvorvidt EØS­avtalen pålegger oss en forpliktelse til å kunngjøre konsesjonen. Jeg har fått juridisk ekspertise til å se nærmere på dette spørsmålet. Konklusjonen disse ekspertene har kommet til, er at EØS­avtalens ikke­diskrimineringsprinsipp kan innebære at staten har plikt til å lyse ut konsesjonen. Et­ ter dette har jeg kommet til at konsesjonen bør lyses ut. Jeg vil understreke at staten ikke må ha tatt stilling til TV 2s konsesjon før i mars 2002. Det er derfor tid til å gjennomføre en åpen utlysingsprosess. Jeg vil sørge for at konsesjonen blir lyst ut i nær fremtid. Konsesjonen har hatt betydelig verdi for selskapets ei­ ere. Det er derfor naturlig at staten krever motytelser fra det selskapet som i fremtiden skal inneha konsesjonen. Jeg ser for meg at slike motytelser skjer på to måter. For det første må konsesjonæren forplikte seg til å drive sin programvirk­ somhet fullt ut i tråd med prinsippene om allmennkringkas­ ting. For det andre bør konsesjonærene forplikte seg til økonomiske ytelser til norsk fjernsynsproduksjon som ikke uten videre kan gjøres på markedets premisser. Mot slutten av neste år utløper inneværende konse­ sjonsperiode for lokalradio. Det er allerede nå nødvendig å starte forberedelsene til neste periode. Norsk Lokalra­ dioforbund har gitt uttrykk for at den nåværende konse­ sjonsperioden bør forlenges med tre år. Forbundet be­ grunner dette med at den ventede overgang til digital ra­ dio vil skape mye turbulens for hele sektoren. Jeg anser ikke dette som en hensiktsmessig løsning. Foreløpig går utviklingen av digital radio sent, og det er usikkert om si­ tuasjonen vil være klarere om tre år. I tillegg tror jeg det vil være sunt for bransjen at det med jevne mellomrom blir lagt til rette for at nye radioer kan bli etablert. Jeg vil derfor be Statens medieforvaltning om å kunngjøre en ny konsesjonsrunde så snart som mulig. Mitt inntrykk er at nåværende prinsipper for konsesjonstildeling fungerer tilfredsstillende, og vi legger ikke opp til vesentlige end­ ringer i rammevilkårene. Da Stortinget behandlet meldingen om digitalt fjern­ syn, ble Kulturdepartementet bedt om å vurdere om det er mulig å bygge ut et eventuelt jordbundet nett med minst tre multipleksere. Post­ og teletilsynet har nå klar­ gjort at dette er mulig. Lokal­TV kan integreres i et slik nett. Post­ og teletilsynets ferske analyser viser at det også er ledige analoge TV­frekvenser, særlig på Vestlan­ det og nordpå. Jeg er innstilt på at disse bør stilles til dis­ posisjon for eventuelle liebhabere etter en kunngjørings­ prosess. Samtidig må NRK få anledning til å utvide dek­ ningen av NRK2. Norkring AS har signalisert at de ønsker å bygge ut et digitalt bakkenett med opp mot 80 pst. befolkningsdek­ ning for egen regning og risiko. Jeg kan ikke se at en slik løsning er i strid med Stortingets behandling av digital­ TV­meldingen. Jeg er innstilt på denne løsningen, forut­ satt at NRK og TV 2 sikres tilfredsstillende kapasitet. Det vil ikke være aktuelt å stenge de analoge sendernet­ tene før hele befolkningen kan motta digitalt fjernsyn uavhengig av teknologisk plattform. Konvergensutvalget foreslo i sin utredning fra juni 1999 en endret ansvarsdeling mellom tele­ og kringkas­ tingslovene. Teleloven skal etter forslaget rendyrkes som en lov om distribusjon, mens kringkastingsloven i større grad bør være en lov som regulerer innhold av medietje­ nester. Bakgrunnen for dette forslaget var særlig at kon­ vergensutviklingen fører til at de tekniske skillene mel­ lom ulike nett blir mindre. Dette skaper behov for et mer helhetlig perspektiv på reguleringen, ved at regulering av nett skjer i regi av teleloven, mens regulering av innhold skjer i annet lovverk, f.eks. kringkastingsloven. Jeg vil fremheve viktigheten av at konvergensproblematikken blir fulgt opp, og at det næringspotensial som følger av denne utviklingen, utnyttes. Regjeringen vil komme til­ bake til Stortinget med saken. Videre vil det bli tatt initiativ til en gjennomgang av film­ og videogramloven med sikte på å utvikle et lov­ verk som er tilpasset både fysisk og elektronisk omset­ ning av videogrammer. En offensiv satsing på norsk filmproduksjon vil stå sentralt for Regjeringen i tiden fremover. Vi ønsker et le­ vende og aktivt produksjonsmiljø med åpne rekrutte­ ringskanaler. Sektorens ressursutnyttelse og inntjenings­ evne må styrkes. Nye tiltak bør vurderes for å øke antal­ let kvalitetsproduksjoner heller enn å øke andelen stats­ støtte til det enkelte prosjekt. Jeg vil oppmuntre tiltak som premierer egenkapital og gjør bransjen mer attraktiv for private investeringer. Arbeidet med omlegging av støtteordningene og støtteforvaltningen er omfattende. Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til endringer i budsjettproposisjonen for 2001. De utfordringer kommunikasjonsteknologien medfø­ rer for vårt språk og vår kultur, deler vi med de fleste an­ dre europeiske land og små land. Her er det viktig å søke alliansepartnere og ikke minst å ikke bli seg selv nok. Det er bl.a. gjennom vekselvirkningen mellom egen og fremmede kulturer at samfunnet og kulturen utvikler seg. Norge deltar gjennom EØS­avtalen i EU­programmet MEDIA II. Programmet avsluttes i år og vil bli etterfulgt av MEDIA Plus. På bakgrunn av de svært gode erfarin­ gene vi har med MEDIA II, bør Norge delta i MEDIA Plus. Spørsmålet vil bli forelagt Stortinget når forhand­ lingene er gjennomført. Den tiltakende globaliseringen av økonomien er svært merkbar i mediemarkedet. I stadig større grad legges pre­ missene for mediepolitikken utenfor landets grenser. Re­ gjeringen vil arbeide for å realisere mediepolitiske mål også i internasjonale fora. De viktigste internasjonale beslutningene for mediene treffes innenfor rammen av EØS­avtalen. Jeg vil sørge for at Norge deltar så aktivt som mulig i europeiske fora, og at norske synspunkter blir fremmet overfor EU. EUs TV­direktiv, som inngår i EØS­avtalen, setter visse rammer for medlemslandenes regulering av kring­ kastingsfeltet. Direktivet har som hovedprinsipp at det land som mottar fjernsynssendinger fra andre EØS­land, ikke kan begrense mottak eller videresending av disse. Det gjelder imidlertid generelt visse unntak, bl.a. kan et land nekte videresending av pornografiske eller voldeli­ ge programmer dersom de er i strid med mottakerlandets regler. 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3083 TV­direktivet tillater imidlertid ikke at et medlems­ land begrenser videresending av alkoholreklame i TV­ sendinger fra et annet EØS­land. Norge har til nå hatt et særskilt unntak. Det er nå forhandlet frem et nytt unntak, slik at Norge kan videreføre forbudet mot alkoholrekla­ me i sendinger rettet mot Norge. I praksis får dette betyd­ ning for alkoholreklame på TV3s sendinger til Norge. Det nye unntaket ble innlemmet i EØS­avtalen av EØS­ komiteen 31. mars i år. I og med at det nye unntaket ikke svekker muligheten for å videreføre norsk alkoholpoli­ tikk og norske regler på området, er dette et godt resultat. EU er i ferd med å gjennomføre en total gjennomgang av reguleringene av distribusjonsnett for kommunika­ sjonstjenester. Et av utgangspunktene for denne gjen­ nomgangen er at reguleringen av innhold skal skilles fra reguleringen av distribusjonsnettene, som Konvergensut­ valget foreslo. I tillegg ønsker EU et samlet, teknologi­ nøytralt regelverk. Bakgrunnen for dette er at den teknis­ ke utvikling fører til at nettene blir mer og mer like. Reguleringen av distribusjonsnett reiser viktige kul­ turpolitiske problemstillinger. Jeg er bekymret for at tele­ myndighetene i EU vil fokusere mer på telepolitiske og konkurransemessige hensyn enn på de kulturpolitiske. Reguleringen av digitale portvakter, f.eks. dekodere og elektroniske programguider, er ett eksempel på at dette kan være en for snever innfallsvinkel. Disse portvaktene fungerer som mellomledd mellom kringkasterne og den enkelte seer i digitalt fjernsyn. Jeg er bekymret for at de som har kontroll over portvaktene, vil kunne utnytte sin posisjon til f.eks. å svekke allmennkringkasternes tilgang til seerne. Vi bør ha et regelverk som så langt det er mu­ lig, sikrer åpne løsninger for dekodere. Uansett må vi søke å sikre at norske allmennkringkastere ikke uteluk­ kes fra norske seere. Jeg mener også at vi bør påse at nor­ ske allmennkringkastere sikres plass på første side i de elektroniske programguidene. Hvis dette ikke skjer, er det en klar risiko for at oppslutningen om norsk allmenn­ kringkasting svekkes, noe som vil ha klare negative kul­ turpolitiske konsekvenser. Hvis aktørene ikke blir enige om dette, er jeg innstilt på raskt å fremme forslag om nødvendig regulering. Et annet eksempel er presset mot de frekvenser som i dag er avsatt for kringkasting. Innen EU er det krefter som ivrer for at frekvenser i større grad bør være gjen­ stand for omsetning basert på brukernes betalingsvillig­ het. Jeg er redd for at kringkastingssektoren kan bli den tapende part i slike budrunder. Disse eksemplene illustre­ rer at det som i EU er definert som telepolitikk, også har viktige kulturpolitiske sider. Regjeringen vil sikre at også de kulturpolitiske hensyn på teleområdet blir ivaretatt. Vi står overfor nye forhandlingsrunder om tjeneste­ handel i Verdens Handelsorganisasjon. For tiden arbei­ des det med å legge opp strategien for forhandlingene på det audiovisuelle tjenesteområdet. Jeg ønsker først og fremst å sikre at programkvotebestemmelsene og støtte­ programmene for sektoren kan fortsette, bl.a. også i tråd med nordisk og europeisk samarbeid. Det er omfattende kultur­ og mediepolitiske utfordrin­ ger som følge av digitaliseringen. Som jeg allerede har vært inne på, vil digitaliseringen av nettene og utbredel­ sen av bredbåndsteknologi bl.a. medføre en dramatisk økning av kanal­ og medietilbudet. Etter min mening er det de innholdsmessige utfordrin­ gene som er størst og viktigst. Den økte etterspørsel etter innhold å fylle de nye kanalene med krever en bevisst satsing på audiovisuelle produksjoner dersom vi skal kla­ re å opprettholde målsettingen om å bevare norsk språk og kultur. Regjeringen er opptatt av å unngå en utvikling der det bredere fjernsynstilbudet forringes av massepro­ dusert utenlandsk underholdning og utstrakt bruk av re­ prisesendinger. Vi er innstilt på å prioritere en stabil norsk innholdsproduksjon av høy kvalitet. Publikum må sikres et godt tilfang av informasjon og underholdning gjennom mediene. Det er nå vi må handle for å legge grunnen for industriens muligheter i det neste tiåret. Jeg vil sørge for at satsingen på norskprodusert film og audiovisuelle produksjoner gjennom støtte­ og stimu­ leringsordninger fortsetter. Det er likevel nødvendig med en omfattende omlegging og effektivisering av støtteord­ ningene og forvaltningen av disse. Det ligger store utfordringer foran oss. Dette har sam­ menheng med utviklingen i Norge og internasjonalt og med teknologiutviklingen. Vi må være villig til å erkjen­ ne behovet for raske endringer både i holdninger og i re­ gulering. Regjeringen tilstreber en mediepolitikk som gir aktørene størst mulig ansvar og frihet, samtidig som re­ guleringen av feltet bør begrenses til det som er nødven­ dig for at viktige samfunnsmessige og kulturelle mål kan oppnås. På denne måten kan vi ruste oss til å møte både kjente og ukjente utfordringer på medieområdet, og sam­ tidig sikre kontinuiteten i den offentlige mediepolitikken. L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­ dentplassen. Presidenten: Presidenten gjer framlegg om at utgrei­ inga blir lagd ut til handsaming i eit seinare møte i Stor­ tinget, og ser det som vedteke. S a k n r . 4 Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om ut­ viklingspolitikken (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 9. mai 2000) Presidenten: Etter ønske frå utanrikskomiteen vil pre­ sidenten gjere framlegg om at lengste taletid for hovudta­ larane for kvar partigruppe samt medlemer av Regjeringa blir sett til 10 minutt og for dei andre talarane 5 minutt. Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane for kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa. -- Presidenten ser det som vedteke. Einar Steensnæs (KrF):Det er grunn til å legge mer­ ke til at når Stortinget nå skal debattere norsk utviklings­ 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3084 politikk, kan vi konstatere at oppslutningen om norsk bi­ stand aldri har vært høyere. Det viser en undersøkelse som ble offentliggjort i går. Ni av ti nordmenn er positive til å hjelpe fattige land. Det er derfor både paradoksalt og skuffende når arbeiderpartiregjeringen nå i enda sterkere grad vil vri bistanden fra de fattige landene og bruke mer av pengene på flyktningene her i Norge. Nå gjentar Stoltenberg­regjeringen at den deler vår målsetting om en bistand på 1 pst. av BNI, og det er vi selvsagt glad for. Men en slik målsetting har liten verdi så lenge Arbeiderpartiet ikke vil forplikte seg til en tids­ plan for denne økningen. Etter fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett skjønner vi kanskje mer hvorfor: 1 mil­ liard kr av bistandsmidlene skal altså brukes på flyktnin­ ger her hjemme. Det er ny rekord og derfor svært beten­ kelig. Bruken av tilsagnsfullmakter vil nok virke dem­ pende på de problemer en slik omlegging vil innebære. Noen mindre djerve formuleringer om dette forholdet enn de utviklingsministeren valgte i sin redegjørelse, tror jeg nok ville ha stått seg bedre i dag. Men dette får vi komme tilbake til under behandlingen av revidert nasjo­ nalbudsjett. La meg likevel få takke utviklingsministeren for en grundig redegjørelse, som ellers inneholder mange vikti­ ge vurderinger og gode standpunkt. I Kristelig Folkeparti er vi glad for å konstatere at ikke bare hovedlinjene fra sentrumsregjeringens utviklingspolitikk blir videreført, men at også store deler av de igangsatte og forberedte til­ takene blir fulgt opp av arbeiderpartiregjeringen. Norges pådriverrolle for internasjonal gjeldslette skal følges opp sammen med en videre gjennomføring av gjeldsplanen. Fattigdomsorienteringen, med fortsatt hovedfokusering på Afrika, videreføres også. Arbeidet for demokratibyg­ ging og kampen mot korrupsjon vil likeledes bli fulgt opp -- alt dette ifølge statsrådens redegjørelse, og det er vel og bra. Men det er en klar svakhet når den forplikten­ de planen for en videre opptrapping av bistand til de aller fattigste landene mangler. Arbeidet for å fremme menneskerettigheter var en ho­ vedsak for sentrumsregjeringen. Utnevnelsen av en egen menneskerettighetsminister var en klar synliggjøring av dette og bidrog sammen med Handlingsplan for mennes­ kerettigheter til å løfte menneskerettighetsspørsmål høy­ ere opp på den politiske dagsordenen. Dette området får vi heldigvis rikelig anledning til å komme tilbake til gjennom Stortingets behandling av menneskerettighets­ planen til høsten. Bistand til utvikling er pr. definisjon menneskerettighetsarbeid, slik også utviklingsministe­ ren understreket her i Stortinget ved en tidligere anled­ ning. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter er også en viktig forutsetning for å få til en stabil politisk og økonomisk utvikling i samarbeidslandene. I den sam­ menheng vil jeg gjerne trekke fram situasjonen i Eritrea og Etiopia. Det er både trist og provoserende når det bru­ kes store pengebeløp på en uforsonlig krig mellom disse to landene, der innsatsstyrkene også består av barn og unge, samtidig som millioner av mennesker i de samme landene lider på grunn av tørke og hungersnød. Dessver­ re er ikke disse forholdene enestående. Store deler av Afrika er i dag i en dyp politisk krise. Dette krever en økt politisk oppmerksomhet fra det internasjonale samfun­ nets side. Det vil uansett være viktig å forebygge at sivil­ befolkningen, som en uskyldig tredjepart, får en uaksep­ tabel merbelastning som følge av eventuelle sanksjonstil­ tak. «Gjeldsplan mot år 2000» var en annen storsatsing for Bondevik­regjeringen. Dette arbeidet, som var unikt i in­ ternasjonal sammenheng, bidrog sammen med andre ini­ tiativ til gjennomslag for gjeldslette og gjeldssanering bl.a. fra USA, Canada, delvis også Storbritannia og Frankrike. Jeg merket meg at arbeidet for videre gjeld­ slette, både fra Norge og i forhold til internasjonale fora, ikke var med på utviklingsministerens tipunktsliste over hovedelementer i utviklingspolitikken. At et så sentralt element i rammebetingelsene for utvikling i de fattigste landene ikke var med i en slik oppsummering, er under­ lig, men det var kanskje en glipp, fordi ministeren nevnte jo gjeldslette som et viktig anliggende. Fattigdomsorienteringen er og har vært et bærende prinsipp for norsk bistand. Den forrige regjeringen hadde i denne sammenheng en målsetting om at 50 pst. av norsk bilateral bistand på sikt skulle gå til Afrika. En økende del av denne bistanden har også gått til grunnut­ danning og helse. Regjeringen har erklært at Afrikas stil­ ling i norsk bistand ikke skal svekkes, og at målsetting­ ene når det gjelder helse og utdanning, ligger fast. Dette er Kristelig Folkeparti tilfreds med. I øyeblikket er kanskje situasjonen i Sierra Leone og i Zimbabwe i en særstilling, særlig situasjonen i Zimbab­ we krever en gjennomgang av vår bistand til dette landet. Kristelig Folkeparti er tilfreds med de tiltakene Regjerin­ gen så langt har iverksatt. Men situasjonen krever nøye oppfølging. President Robert Mugabes lunefulle og ude­ mokratiske politikk, både innenriks og utenriks, påfører de fattigste i landet store påkjenninger. Dette er selvsagt helt uakseptabelt. Kristelig Folkeparti vil i denne sammenhengen under­ streke betydningen av å kombinere frysing av deler av land til land­bistanden med en økt satsing på bygging av demokrati og menneskerettigheter i Zimbabwe. Dette ar­ beidet kan kanaliseres utenom Mugabes økonomiske og politiske maktapparat ved å styrke den folkelige demo­ kratibygging i landet. Det betyr mer samarbeid gjennom frivillige organisasjoner, kirkelige nettverk, politiske nettverk og fagbevegelse. De frivillige organisasjoner og nettverk har en sentral rolle i norsk bistand. Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av det samarbeid og den kontakt som skapes mellom frivillige aktører i Norge og grasrota i det sivile samfunn i våre samarbeidsland. Utvikling skapes på den­ ne måten av folket selv, på deres premisser og der de bor, på en helt annen måte enn det stat til stat­bistanden gir muligheter for. Verken statlig utviklingssamarbeid eller næringssamarbeid ville kunne erstatte frivillige organisa­ sjoner og kirkelige nettverks engasjement i de fattigste landene. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at bistands­ ministeren presiserer at de frivillige organisasjonene fortsatt vil spille en viktig rolle i norsk bistand. 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3085 Noe av det viktigste i bistandssamarbeidet må være en bedre internasjonal koordinering av alle giverlandenes arbeid i hvert enkelt samarbeidsland eller region, i tråd med de nasjonale utviklingsplanene. Arbeidet i mottaker­ landene må henge sammen for å kunne gi maksimal ef­ fekt. Det er en slik samordnet innsats som kan skape det momentum som skal til for et gjennombrudd i utviklin­ gen for et land. Kristelig Folkeparti vil i denne sammen­ heng fremheve det såkalte CDF­rammeverket i Verdens­ banken, «Comprehensive Development Framework». Samtlige utenlandske og innenlandske aktører må samle seg om en felles, langsiktig utviklingsstrategi i hvert land for at hjelpen skal nå fram. Rammeverket forutsetter at landets myndigheter sitter i førersetet, og at privat sektor så vel som det sivile samfunn inkluderes i dette samar­ beidet. Det er viktig at Norge fortsatt er en pådriver på dette feltet. Utvikling krever langsiktig og målrettet innsats. I de aller fattigste landene trengs en parallell oppbygging av demokrati, sivilt samfunn, sosiale strukturer og økono­ misk aktivitet for å sikre en varig utvikling. Dette tar selvfølgelig tid. I slike situasjoner kan de målbare resul­ tatene virke utilfredsstillende ut fra et utålmodig «res­ sursbruk»­perspektiv i Norge. En sterkere resultatorien­ tering kan være nødvendig. Men dette må ikke ramme langsiktig samarbeid der utviklingen i perioder kan gå for sakte til at man umiddelbart kan høste politisk legiti­ mitet og gevinst. Den enorme kløften, økonomisk og sosialt, mellom fattige og rike i verden er den største globale utfordrin­ gen menneskeheten står overfor. Norge er bare et lite land i verden, slik det kledelig beskjedent er sagt. Like­ vel har Norge kunnet spille en viktig rolle i internasjonalt arbeid for fred, menneskeverd og rettferdig utvikling. Norges mangslungne engasjement i det som Kristelig Folkeparti har valgt å kalle «verdidiplomatiet», har gitt oss en viktig posisjon og et stort ansvar i arbeidet for ut­ vikling for de aller fattigste i verden. Kristelig Folkeparti ser fram til at Norge gjennom den nye regjeringen kom­ mer med nye, ytterligere initiativ, og håper at regjeringen Stoltenberg viderefører den høye profilering av Norge som verdiambassadør i det internasjonale samfunnet. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Siri Frost Sterri (H): Tillat meg først en kommentar til innlegget fra hr. Steensnæs. Jeg merket en viss sår un­ dertone i forhold til en etterlysning av en klart mer for­ pliktende opptrappingsplan når det gjelder den nye regje­ ringens bistandspolitikk, til 1 pst. av BNI. Men også hr. Steensnæs må vel erkjenne at det aldri kom lenger enn til besvergelser fra den forrige regjeringen når det gjaldt en slik forpliktende opptrappingsplan. Det kom i hvert fall ikke til realiteter i budsjettet, og det er vel også en erfa­ ring som det er viktig for Kristelig Folkeparti å ta med seg videre når de nå er over i opposisjonsrollen. Hr. Steensnæs viste til at den nye regjeringen har fort­ satt linjen fra den forrige regjeringen. Da har jeg et spørs­ mål til hr. Steensnæs. Det er et faktum at det var en viss strid mellom et flertall i Stortinget og sentrumsregjerin­ gen i synet på binding/avbinding av norsk bistand. Nå sier den nye bistandsministeren at en avbinding av norsk bistand «må skje i takt med utviklingen i andre land». Betyr det at Kristelig Folkeparti nå har endret syn på det­ te, og at ikke vi, bare for å holde prinsippene i hevd, skal skape dårligere muligheter for norsk næringsliv til å delta i bistandsarbeidet? Jeg har også et spørsmål når det gjelder Zimbabwe. Betyr det hr. Steensnæs nå sa, at en er tilfreds med at den nye regjeringen opprettholder deler av stat til stat­bistan­ den til Zimbabwe? Eller mener også Kristelig Folkeparti, som Høyre, at den bør stoppe? Einar Steensnæs (KrF): Nei, Siri Frost Sterri har ikke rett. Det kom til realiteter når det gjaldt en forplik­ tende opptrappingsplan. I det siste budsjettet la regjerin­ gen fram en forpliktende opptrappingsplan som skulle bringe Norges hjelp når det gjaldt bistand til de fattige landene, opp til 1 pst. av BNI innen 2005. Men det er også riktig, og det hører med til historien, at regjeringen hadde betydelige problemer med den opprinnelige pla­ nen om å få dette til innenfor stortingsperioden. Så gjelder det avbindingen. Kristelig Folkepartis syn gjelder fremdeles -- og jeg tror også det langt på vei er Arbeiderpartiets syn, det får de eventuelt avklare selv. Bindingen må ses i forhold til utviklingslands eget be­ hov. Vi vil ikke ha en politikk som binder bistanden på en slik måte at landenes primære genuine behov blir un­ derordnet norsk næringslivs behov for eksport av sine varer og tjenester. Der er det en vanskelig avveining. Vi var med på en binding tilsvarende det EU hadde når det gjaldt Balkan. Men vi er meget kritiske til den type bin­ ding som norsk næringsliv ønsker seg når det gjelder bi­ stand til de fattige landene. Det standpunktet gjelder fremdeles. Når det så gjelder Zimbabwe, er Kristelig Folkeparti fornøyd med arbeiderpartiregjeringens gjennomgang av dette. Det er klart at fra Stortingets side er det vanskelig å gå inn og bedømme hvilke prosjekter som lar seg fryse under påvente av en annen politikk fra Mugabes side, og hvilke prosjekter som ikke kan stoppes fordi det vil ram­ me den uskyldige tredjepart, og særlig den fattigste delen av befolkningen, som trenger denne hjelpen. Men vi er tilfreds med at det er signalisert en klar holdning fra nor­ ske myndigheters side, og at vi på den måten er med på å gi et kraftig signal. Forhåpentligvis vil vi med det, sammen med andre land, bidra til et skifte i politikk fra Zimbabwes side. Kjell Engebretsen (A): Det er godkjent å bruke bi­ standsmidler på flyktninger i Norge, og det gjorde da ar­ beiderpartiregjeringer for en del år siden. Det førte til enorme protester, bl.a. fra representanten Steensnæs og hans parti. Man forstod da at dette var et prinsipp, en mo­ dell, som det partiet definitivt tok avstand fra. Så kommer sentrumsregjeringen på plass, og de man­ gedobler dette beløpet. De bruker en enormt mye høyere sum på flyktninger her i Norge enn hva tidligere regjerin­ 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3086 ger hadde gjort. Det hadde altså ikke noe med prinsipp å gjøre. Men nå, når sentrumsregjeringen er samlet i denne salen igjen, kommer den samme leksa om at dette er for­ kastelig. Det kunne være greit om Steensnæs gav en for­ klaring på hva som ligger til grunn for denne holdningen. Einar Steensnæs (KrF): Det er riktig at sentrumsre­ gjeringen også har brukt av bistandsmidler til ODA­god­ kjente flyktningavgifter her hjemme. Det er også brukt 100 pst. dekning av slike utgifter i den ordinære budsjett­ behandlingen. Men sentrumsregjeringen brukte aldri 100 pst. dekning i et revidert nasjonalbudsjett til å dekke eventuelle merutgifter. Og det er det, sammen med det rekordhøye beløpet, som gjør at jeg markerte dette så pass klart som jeg har gjort. Arbeiderpartiregjeringen bruker nå fire ganger så mye av disse bistandsmidlene til utgifter i eget land. Det er et problem, og jeg håper at det ikke er et enkelt valg for Ar­ beiderpartiet. Jeg ser at bistandsministeren har fått gjen­ nomslag for å kunne bruke bevilgningsfullmakter. Det vil nok lette noe på problemet, men det vil samtidig sky­ ve problemet ut i tid, fordi regningen skal betales på et nytt budsjett. Så har jeg også lyst til å si at når en da aksepterer be­ vilgningsfullmakter, sier jo det litt om hvordan en vurde­ rer presset i budsjettet. For hvis dette ville føre til over­ oppheting, som jo må være en begrunnelse for at en går til slike kutt, så skulle en heller ikke kunne tillate bevilg­ ningsfullmakter. For det betyr jo at bevilgningene og ak­ tiviteten foregår uavkortet og altså skaper det samme presset i økonomien. Det gjør det ikke her. Jeg vil også peke på at man ved å omprioritere fra pengebruk i utlan­ det -- i bistandslandene -- til pengebruk her hjemme for­ sterker de problemene man egentlig ønsker å dempe. Pengebruk her hjemme vil bety et sterkere press i økono­ mien enn om disse pengene hadde blitt brukt i de fattige landene. Rent finanspolitisk er det også vanskelig å for­ stå dette rekordhøye beløpet brukt til bistand her hjem­ me. Dag Danielsen (Frp): Jeg merket meg representanten Steensnæs' svar når det gjaldt bistanden til Zimbabwe, at han var fornøyd med det Regjeringen har gjort. Etter min mening er ikke det å gå langt nok. Det blir etter min me­ ning slik at man får et for religiøst forhold til bistand. Er det et land hvor det er åpenbart at all stat til stat­bistand bør kuttes, er det etter min mening Zimbabwe. Det vi ser i Zimbabwe, og det som har skjedd der i det siste, er at opinionen for alvor har blitt oppmerksom på noe som har skjedd gjennom flere år. Dette er dessverre bare toppen av isfjellet, for det er lignende foreteelser i en rekke land verden over hvor Norge gir omfattende bi­ stand. Og det er det dobbelt tragiske. Jeg vil gjerne spørre representanten Steensnæs om si­ tuasjonen i Sør­Afrika, for her opplever vi i dag noe av det samme som vi opplever i Zimbabwe, nemlig at man har omfattende drap av hvite farmere. Og dette er noe som hevdes å være satt i system. Noen hevder endog at det er landets myndigheter som står bak dette, og at det er en form for etnisk rensning som foregår der. Så mitt spørsmål til representanten Steensnæs er: Hva er hans vurdering av det som foregår i Sør­Afrika, og hva bør et­ ter Kristelig Folkepartis mening Norge gjøre for eventu­ elt å iverksette tiltak overfor Sør­Afrika? Einar Steensnæs (KrF): Dag Danielsen beskriver mitt forhold til bistand som religiøst. Jeg vet ikke om jeg skal protestere så mye på det, for jeg tror mye av mitt en­ gasjement for bistand og hjelp til de fattige landene springer ut fra en tro på at dette er viktig knyttet til mitt kristne livssyn. Når det så gjelder det Dag Danielsen mener er en ukri­ tisk holdning til situasjonen i Zimbabwe og vår hjelp til det landet, er jeg fristet til å stille et motspørsmål: Hvilke prosjekter er det Dag Danielsen har såpass detaljert og god innsikt i at han fra Stortingets talerstol tør å instruere Regjeringen om å stoppe dette? Jeg mener at det ville være uansvarlig om Stortinget i detalj skulle ha en me­ ning om hvert enkelt prosjekt. Jeg er fornøyd med at Re­ gjeringen har meldt en holdning til de zimbabwiske myn­ digheter ved å fryse deler av denne bistanden. Jeg er også fornøyd med at vurderingen synes basert på det forhold at uskyldig tredjepart ikke skal lide gjennom de grep som blir gjort, og at en søker å unngå at den rene nødhjelpen og det som kommer den enkelte fattige til gode, skal bli berørt gjennom dette, men derimot de mer langsiktige til­ takene, som de zimbabwiske myndighetene åpenbart er mest interessert i. Når det så gjelder situasjonen i Sør­Afrika, er det nok vanskelig for meg i en kort replikk å svare utfyllende på dette, men jeg mener at utviklingen i Sør­Afrika har gitt Fremskrittspartiet feil på alle punkter i forhold til den hjelp som Norge har ytt under apartheidstyret. Ved den hjelpen Norge har gitt, har vi hjulpet Sør­Afrika fram til et demokrati. At det er problemer knyttet til en slik over­ gang, kan ikke overraske noe, og jeg beklager selvfølge­ lig alle de overgrep som gjøres i landet. Men vi har myn­ digheter som tar ansvar for dette, og som arbeider for det, og jeg tror Norges bidrag skal være med og ytterligere forsterke både samarbeidet og handelssamkvemet med dette landet. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Haakon Blankenborg (A): Som representanten Steens­ næs sa, er det ein kontinuitet, ein samanheng, i norsk ut­ viklingssamarbeid. Det denne regjeringa legg fram, er ei oppfølging og ei vidareutvikling og fornying av den poli­ tikken som den førre regjeringa førte, på same måten som den førre regjeringa også følgde opp og utvikla vidare det som regjeringa før der la opp til. Det er viktig å slå fast at det er ein slik samanheng i norsk utviklingspoli­ tikk, som inneheld både fornying og kontinuitet. Frå Arbeidarpartiets side har vi m.a. i samband med det siste budsjettet understreka behovet for ein kontinu­ erleg gjennomgang av m.a. effektiviteten i norsk ut­ viklingssamarbeid, og om ein så kan nå dei måla ein set seg. 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3087 Slike utgreiingar som dette, og andre, er etter vårt syn høvelege middel til å gjennomgå ei slik fornying av utvi­ klingssamarbeidet. Eg trur ikkje at ein skal leggje til rette for ein ny totalgjennomgang som ein hadde for tre­fire år sidan då vi hadde ei eiga melding om dette, men at ein bør ta opp behov for endringar i tråd med dei erfaringane ein haustar, og dei skiftande utfordringane ein står fram­ for, med andre ord -- ikkje ein brei kommisjon, men ein dialog, slik som det no er lagt til rette for, og slik som også denne utgreiinga har lagt opp til, at ein går inn på område der ein meiner det er behov for endringar, og der ein tar opp prinsipielle spørsmål som treng avklaring, slik at ein også kan ha litt lang sikt på det som blir sagt i utgreiinga og diskutert i Stortinget. No registrerte eg at Steensnæs hadde ei lita generalprøve på revidert nasjo­ nalbudsjett, men det er ei anna sak enn den som denne utgreiinga går på. Det er viktig, som det er sagt i utgreiinga, at ut­ viklingssamarbeidet er ein del av norsk utanrikspolitikk, og at utviklingspengane dermed også er reiskapar i norsk utanrikspolitikk. Men andre ord -- vi kan ikkje lausrive dette området frå det alminnelege utanrikspolitiske, og dette er naturlegvis også ein av grunnane til den fokuse­ ringa som både utgreiinga og no Steensnæs i sitt innlegg hadde på Afrika. Det er slik, som fleire har slått fast, at Afrika skal vere i fokus og er i fokus for norsk ut­ viklingssamarbeid. Vi har ikkje gått inn på å prosentfeste kor mykje av utviklingssamarbeidet, volumet, som skal gå til Afrika, men det er viktig å halde Afrika i fokus, fordi problema der er særeigne og fattigdomen er ut­ breidd. Men når vi skal ha Afrika i fokus, er det viktig at dette ikkje berre er ein diskusjon om volum i pengar, men også om ei rekkje andre tiltak i forhold til samarbeidet med land i Afrika, særleg sør for Sahara, som vi har prioritert. Eg vil meine at det er viktig å normalisere forholdet til Afrika, ikkje å utvikle det vidare som eit reint bistands­ forhold, men eit meir normalt økonomisk forhold i til­ legg. Men andre ord -- handel vil og må vere ein vesent­ leg del av samarbeidet også på dette området. Som ut­ greiinga understreka, er konfliktførebygging og konflikt­ handtering for tida kanskje det mest akutte problemet i store delar av dette kontinentet. Derfor må dette reisast opp som eit av dei sentrale punkta i samarbeidet med land i dette området. Om konfliktar er produkt av fattigdom, eller fattig­ dom er eit produkt av konfliktar, blir på ein måte i denne samanhengen ein litt teoretisk diskusjon. Den aktuelle si­ tuasjonen er slik at konfliktane skaper fattigdom og hind­ rar utvikling. Derfor er det viktig å førebyggje og å løyse dei konfliktane som er i gang, for slik det ser ut no, er fa­ ren for ytterlegare spreiing minst like stor som løysing på dei konfliktane vi ser. Eg viser her m.a. til at vi framleis får signal om mindre gode forhold, f.eks. også mellom Zambia og Angola, for å ta med ytterlegare ein dimen­ sjon i dette. I alle fall verbalt kjem dette til uttrykk. Vi skal seinare ha ein debatt om FN og FN si rolle, og derfor skal eg ikkje kome særleg mykje inn på det. Men det er klart at dette er eit sentralt punkt i forhold til kon­ fliktførebygging og konflikthandtering også i Afrika. Men eg lar den liggje, for vi kjem tilbake til ein slik dis­ kusjon i samband med FN­meldinga. Naudhjelp er naturlegvis eit middel vi kan bruke i om­ råde med konfliktar. Men dette er ei naudhjelp, og derfor er det viktig at vi er i stand til å finne andre middel i til­ legg til dette. Dette er også ein kommentar til Framstegs­ partiet si haldning, som stort sett avgrensar pengebruken til naudhjelp. Naudhjelp kan avhjelpe ein situasjon, men medverkar korkje til konfliktløysing, konfliktførebyg­ ging eller utvikling. Derfor er det ein heilt annan dagsor­ den enn den som dei andre partia her har, der vi ønskjer å bruke pengar på utvikling til sjølvhjelp, men også fordi økonomisk framgang i dette området vil hjelpe oss alle. Zimbabwe har vore nemnt her. Eg skal ikkje gå vidare inn på det, men berre støtte opp om det som er sagt frå ministeren om Zimbabwe. Eg vil også reservere meg sterkt mot eller ta avstand frå den framstillinga som vi no fekk på nytt her om Zimbabwe som ein rein rasekonflikt i tradisjonell forstand mellom svart og kvit så å seie. Det samme gjeld for så vidt for Sør­Afrika, og dei tilløp vi har hatt i Kenya i det siste, med okkupasjon av farmar. Dette er ein måte frå visse makthavarar å utnytte ein situ­ asjon, ein fattig situasjon, i eit land på. Ein finn seg ytre fiendar, som gjerne er kvite, og som gjerne er godseiga­ rar, for å utnytte manglande evner til å gjennomføre øko­ nomiske reformer, manglande evner til å gjennomføre jordreformer. Så brukar ein dette for å skape seg ein ytre fiende, men det ein eigentleg er ute etter, er å hindre at opposisjonen veks fram i desse landa. Det gjer ikkje situ­ asjonen mindre alvorleg. Det gjer den meir alvorleg, men det er også grunnen til at den førre regjeringa dempa på aktiviteten i Zimbabwe. Denne regjeringa kjem tilbake med ytterlegare reduksjonar, fordi den politiske og øko­ nomiske utviklinga er så negativ. Dette er noko som har pågått i lengre tid. Det siste med okkupasjonar er etter mitt syn noko som har kome nærast for å forsterke inn­ trykket av ein ytre fiende og konsolidere eiga makt og for å skjule det som har skjedd med krigsengasjement, f.eks. i Kongo, som då gjeld for Zimbabwe. På dette punktet støttar eg fullt ut det som er sagt i utgreiinga. Om næringslivssamarbeidet skal eg berre kvittere ut at det som er sagt i utgreiinga, er i tråd med det som er lagt til grunn frå Stortinget, at Regjeringa kjem tilbake til Stortinget på ein høveleg måte, slik at vi får diskutert innhaldet i dette. Men hovudprinsippet om at nærings­ livssamarbeid, verdiskaping og demokrati heng nær saman, er eit viktig bidrag i norsk utviklingspolitikk. Vi får ikkje utvikling utan å leggje vekt også på denne de­ len. Spørsmålet om binding/avbinding, som har vore framme her, er naturlegvis ein del av dette, men i realite­ ten er kanskje ikkje usemja så stor. Vi ønskjer å gå i takt med det internasjonale samfunn, men vi ønskjer også at det internasjonale samfunn skal gå fortare. Det er grunn­ laget i dette. Så har representanten Steensnæs som sagt ei lita gene­ ralprøve på revidert nasjonalbudsjett, og eg skal berre kommentere eit par punkt om dette. Det er ikkje slik at dette budsjettet legg opp til ein reduksjon på bistand. Det 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3088 sa heller ikkje Steensnæs. Prosenten ligg der som før, utan at det er så forferdeleg viktig. Det er jo innhaldet som tel trass i alt. Steensnæs likar ikkje at rekorden til den gamle regjeringa når det gjeld å bruke bistandspen­ gar i forhold til norske flyktningar, blir slått. Han burde eigentleg vere glad for at den eineståande rekorden som inneverande års budsjett hadde, blir slått, fordi Steens­ næs likar ikkje denne bruken av pengar, han berre gjer det. Det har, som det vart sagt tidlegare, vore ei utvikling som er ganske formidabel på dette, så vidt eg forstår, i 1998 vel 250 mill. kr, i 1999 vel 400 mill. kr og i år vel 600 mill. kr og no ytterlegare. Dette kan ikkje vere eit prinsipp. Det er eit spørsmål om ein fornuftig bruk av pengar, og det er den diskusjonen ein må føre. Eg seier ikkje dette fordi det gjer denne pengebruken meir fornuf­ tig, men eg seier berre at ein skal passe litt på sin eigen bjelke -- og den diskusjonen. Det er ein gradsforskjell, men prinsippet har vi alle vore einige om dei siste åra, bortsett frå eitt parti, som har reservert seg på dette, og det er SV. Alle dei andre har gått på denne linja. Det same gjeld diskusjonen om volum og prosentdel av BNI. Etter vår vurdering er bruken av pengar viktigare enn volumprosenten. Det er også slik at den førre regje­ ringa la fram ein opptrappingsplan, som den kalla for­ pliktande. I løpet av fem år, naturlegvis då etter neste val, skulle dette skyte fart. Men realiteten er jo at i 1997 var volumprosenten 0,88 pst., i 1998 var den 0,88 pst. og i 1999 var den 0,88 pst., og så kraup vi opp på 0,89 pst. for i år, og det blir halde fast. Så kan naturlegvis Bondevik­ regjeringa seie at frå neste år skulle dette verkeleg skote fart. Eg hadde vel ei kjensle av at Gudmund Restad ver­ keleg rykte i skjækene etter å få fart på dette etter at det har stått bom stille i dei åra som har gått. Eg trur det gjenstår litt for å vise at dette var noko som ein eigentleg hadde som intensjon, så lenge ein ikkje var i nærleiken av å gjennomføre noko som helst av dette i praksis. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Dag Danielsen (Frp): Jeg har en bemerkning til dette representanten Blankenborg var inne på om en ytre fien­ de i Zimbabwe. Selvfølgelig er det et vesentlig poeng at man i slike situasjoner, og i situasjoner generelt, prøver å mane frem en ytre fiende og styrke sin egen oppslutning med bakgrunn i det. Men poenget må jo være at den ytre fienden er der uansett, og Mugabe kan spille på den ytre fienden uansett om Norge gir bistand til Zimbabwe eller ikke. Så var det dette representanten Blankenborg var inne på om Fremskrittspartiets holdning og dette med nød­ hjelp. Det som er poenget for Fremskrittspartiet, er at nødhjelp er noe man yter i en helt spesiell situasjon, og som man yter fordi omstendighetene er ekstraordinært vanskelige. Det som også er et poeng for oss, er at vi har sagt at hjelpen fortrinnsvis bør gå til å kjøpe lokale varer og tjenester, slik at man stimulerer markedet, får en reell utvikling og får økonomien i gang i disse landene. Det som er vårt vesentlige poeng, er at den bistanden som har blitt gitt, i store trekk har vært ineffektiv, og at den har vært direkte kontraproduktiv. Selvsagt ser vi også dette moralske fundamentet at man skal hjelpe mennesker i nød, at man skal hjelpe land i nød. Men er ikke represen­ tanten Blankenborg enig i at det som må være det avgjø­ rende når det gjelder bistand, er effekten av bistanden? Virker den etter hensikten? Er det å kaste gode penger et­ ter dårlige? Det må være det avgjørende når man skal vurdere effekten av bistanden, etter min mening, og jeg vil gjerne ha en kommentar fra representanten Blanken­ borg på dette. Haakon Blankenborg (A): Naturlegvis er det slik at det er effekten av bistanden som er det viktige. Men for at ein skal kunne måle effekten, må ein også gå inn for eit bistandsbudsjett. Det gjer ein ikkje dersom ein berre har naudhjelpspengar. Og der ligg det ein vesentleg skil­ nad. Naturlegvis er det viktig å kjøpe lokalt der det er mog­ leg. Det er også viktig å tenkje regionalt i ein mykje større samanheng enn ein normalt har gjort i utviklings­ samarbeidet, for det å utvikle regionale marknader vil vere viktig for økonomisk framgang i eit område. Det hjelper lite å satse på eitt land dersom ein har svarte hol på alle sider rundt omkring. Det trur eg også er ein lær­ dom som ein kan ta med seg, og derfor ønskjer også vi å fokusere på det regionale i større grad enn det vi har gjort. Men eg ser ikkje at det som her er sagt om naudhjelp som ei erstatning for alminneleg utviklingssamarbeid, har brakt debatten noko hakk framover. Tvert imot. Naudhjelp er, som representanten Danielsen seier, noko ein går inn med i ein naudssituasjon, det er avgrensa utvik­ lingseffekt i dette. Men utfordringa -- der kan vi kanskje få ein dialog -- ligg der når ein går over frå den reine naudhjelpen og skal vere med på å utvikle økonomien vidare etter at krisa er over. Då vil det også vere behov for ressursar, og då er det kanskje ein diskusjon om kva som er naudhjelp og kva som er utviklingssamarbeid. Det er iallfall på det reine at det kanskje er i denne over­ gangen at den største utfordringa ligg, å kome frå rein naudhjelp over i så å seie sjølvberging og normal økono­ misk utvikling. Det har også vore peikt på i mange samanhengar både frå storting og regjering at dette kan­ skje er det svake punktet. Det er der vi alle leiter etter gode svar. Einar Steensnæs (KrF): La meg først bemerke at Blankenborgs innlegg for så vidt bekrefter at når sen­ trumspartiene skal finne allierte i denne stortingssalen for å få flertall for bistandspolitikken, må de søke til Ar­ beiderpartiet og SV, selvfølgelig. Det gikk fram også av utviklingsministerens redegjørelse. Jeg tror jeg sa på behørig måte at jeg hadde et kritisk punkt. Det samme kritiske punktet har jeg lyst til å gjenta overfor Blankenborg, og dette skal ikke bli en budsjett­ debatt. Jeg tror vi skal forsøke å skille det. Men Blanken­ borg sa at det er bruken av pengene som er viktigst, ikke volumet. Det synes jeg trenger en nærmere presisering fra Blankenborgs side, for slik ordene falt, var det veldig 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3089 ubeskyttet. Det var til forveksling likt det en hører fra partier som ikke har bistand som noe prioritert politisk område. Det har jeg trodd at Arbeiderpartiet hadde. Ar­ beiderpartiets program sier at bistand skal trappes opp til 1 pst. av BNI, og det har jo så åpenbart med volumet å gjøre. Jeg er enig i at det skal være en fornuftig anvendelse av pengene. Jeg vil ikke svekke inntrykket av at vi skal se kritisk på hvordan pengene brukes. Det skal fryses og det skal omdisponeres der det er misbruk av penger, eller der pengene ikke har den rette effekt. Men det må være en sammenheng i forhold til hvor mye av den ene pro­ senten vi bruker her hjemme, og hvor mye vi bruker ute. Det har sammenheng med fattigdomsorienteringen. Og bistandsministeren bekreftet at det er en viktig del av Ar­ beiderpartiets og Regjeringens politikk. Jo mer vi bruker av disse pengene her hjemme i forhold til det vi bruker ute, jo mindre fattigdomsorientert vil bistanden bli. Jeg vil gjerne utfordre Blankenborg til å presisere hva han mente med sitt utsagn, om det var bruken av pengene som var viktigst, ikke volumet. Haakon Blankenborg (A): Fordi eg visste at denne replikken ville kome, sjekka eg i går kva eg tidlegare kvart år -- eg trur dei siste fire­fem åra -- har sagt om det­ te. Bortsett frå i fjor har denne replikken kome frå Kriste­ leg Folkeparti, eventuelt Senterpartiet, når vi har disku­ tert utviklingssamarbeid. Og vi har sagt akkurat det sa­ me, at det er formålet, det er politikken, som er det vikti­ ge, volumet er eit instrument som vi følgjer opp med pengar for å gjennomføre den politikken vi ønskjer. Det­ te har vi sagt år for år for år, og vi meiner då at det er eit mål å kome opp på 1 pst. Men det er ikkje det som er ho­ vudpunktet. Hovudpunktet er at vi undervegs i denne opptrappinga er i stand til å formulere ein utviklingspoli­ tikk som vi står inne for. Og der er det ein del endringar som er undervegs i denne utgreiinga, som f.eks. dette di­ lemmaet vi no ser klårare enn nokon gong, forholdet mellom dei mange opne, væpna konfliktane vi også ser i ein del samarbeidsland, og korleis vi ser på dette i det bi­ laterale utviklingssamarbeidet. Det er typiske spørsmål som vi må diskutere undervegs, og så kjem dei årlege budsjetta etterpå, der vi legg på i retning av denne 1 pst.­ en. Så berre stadfestar eg det som representanten Steens­ næs sa, at i hovudtrekk er det veldig brei semje om utvi­ klingssamarbeidet, og der det er usemje i starten, viser det seg stort sett at ein kan diskutere seg fram til rimelege felles posisjonar, slik ein såg det då ein hadde meldinga om utviklingssamarbeidet for ein del år sidan i Stortin­ get. Eg trur at noko av det neste som vi må begynne å dis­ kutere når vi skal ha kampen mot fattigdom som over­ skrift, er om vi no har dei rette instrumenta for å få til dette. Det er ein diskusjon som vi blir inviterte til i sein­ are debattar også. Siri Frost Sterri (H): Jeg har et spørsmål i en helt an­ nen gate enn det det til nå har vært stilt spørsmål om, til representanten Blankenborg. Da Stoltenberg­regjeringen tiltrådte, proklamerte den en ny arbeidsdeling mellom utenriksminister og bistandsminister. Men jeg må inn­ rømme at ennå er det svært uklart -- og jeg har problemer med å finne ut av -- hvilke grensedragninger som er fore­ tatt i ministrenes arbeidsområde i forhold til bistandspo­ litikken. Jeg merket meg Blankenborgs veldig klare un­ derstrekning av at utviklingspolitikken er en del av uten­ rikspolitikken. Betyr dette at Arbeiderpartiet på lengre sikt vil legge all bistand under utenriksministeren for å sikre at det her er sammenheng og konsekvens? Haakon Blankenborg (A): Akkurat dette får Siri Frost Sterri nesten spørje nokon i Regjeringa om. Eg har ikkje brukt særleg mykje tid til å tenkje på det, men det einaste er -- og det står eg fast på -- det eg sa om at utvik­ lingsarbeidet er ein vesentleg del av norsk utanrikspoli­ tikk. Vi har ikkje ein utanrikspolitikk for dei landa vi støttar, og ein annan for dei andre landa. Dette er sam­ kjørt. Det einaste vesentlege, sett frå min ståstad, er at utanriksministeren og utviklingsstatsråden meiner det sa­ me. Korleis dei så sorterer budsjettkapitla seg imellom, interesserer meg veldig mykje mindre. Det får dei hand­ tere der, og eg trur heller ikkje det har så veldig mykje å seie. Men det er klart at dersom ein skulle dra dette til det ytterleggåande, som Siri Frost Sterri var inne på, at utan­ riksministeren skulle ha alt, då vart han jo borte, vi hadde ikkje sett meir til han her, så det er jo eit reint praktisk spørsmål også. Det må jo vere ei arbeidsdeling, og det vil alltid bli gråsoner, men det må i alle høve handterast. Eg trur ikkje det er mogleg slik det norske systemet er; m.a. i forhold til Stortinget vil det vere nødvendig med ein statsråd i tillegg til utanriksministeren. Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme. Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Bistandsminister­ ens redegjørelse 9. mai ble holdt i tradisjonell stil. Den tok utgangspunkt i krig, sykdom og fattigdom i u­land, for så å gå over til hvordan man ved hjelp av bevilgnin­ ger via norsk u­hjelp har optimistiske forestillinger om å kunne bedre situasjonen. Det naturlige hadde vært å ta utgangspunkt i de enorme beløp Norge gjennom årene allerede har bevilget til u­hjelpen, og vurdere i hvilken utstrekning det kan sannsynliggjøres at disse pengene har bidratt til den utvikling vi ønsket. Det fikk vi imidlertid ikke høre noe om. Vi forstår godt hvorfor. Det kunne ha provosert en bred debatt om nytten av norsk u­hjelp. Det ønsker man ikke. U­hjelp skal fortsatt være et slags mo­ ralsk imperativ som løsrevet fra nytteverdi og reell eva­ luering skal appellere til det norske folks medlidenhet og naturlige trang til å hjelpe. Målestokken for innsatsen er fremdeles prosenter av BNP. Et positivt trekk ved rede­ gjørelsen er at den fastslår at det primære ansvar for å be­ dre tilstanden hviler på u­landene selv, og at utviklings­ politikkens rolle er å støtte opp om utviklingslandenes egne bestrebelser. Men vi fikk ikke noen nærmere vurde­ ring av hvordan u­landene har fulgt opp våre ideelle mål­ settinger. For å gi dagens debatt en fornuftig mening ut­ 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3090 over tradisjonell ønsketenkning på norske skatteborgeres bekostning skal jeg forsøke å bidra litt i dette innlegget. La oss ta Etiopia, som typisk nok ikke ble nevnt i re­ degjørelsen. Opplysningene i det følgende er hentet fra NTBs korrespondent i Addis Abeba, offentliggjort i Aftenposten 2. mai i år. Etiopia og Eritrea, som ligger i krig, er blant de fattigste land i verden. Bare i Etiopia dør det årlig en halv million småbarn av matmangel og syk­ dommer som lett kunne ha vært forebygget. Krigen kos­ ter Etiopia nærmere 9 mill. kr pr. dag, men regimet i Addis Abeba avviser enhver kritikk av den kostbare krig­ føringen. Nylig ble ambassadøren i Berlin hjemkalt fordi Tyskland spurte hvorfor landet kjøper våpen og ikke mat. Myndighetene gjennomfører store byggeprosjekter i landsbyer der folket er uten mat og vann. Det kystløse Etiopia nekter å ta imot nødhjelp som kommer via eritre­ iske havner. Det etiopiske forsvarsbudsjettet er mer enn tredoblet de to siste årene, og en stor del av budsjettet går med til å kjøpe militært materiell fra tidligere østblokk­ land. I 1998 mottok Etiopia totalt 201 mill. kr fra den nor­ ske stat. I 1999 ble beløpet redusert med 5 pst. De etio­ piske myndigheter insisterer på selv å styre distribusjo­ nen av hjelpen, så det er vanskelig å forhindre at noe kommer på avveie. Meget finner veien til fronten. La oss se nærmere på Sri Lanka, hvor borgerkrigen har rast så lenge vi kan huske. Samtidig som Norge har bidratt med ca. 100 mill. kr årlig i u­hjelp, har utgiftene til partenes krigføring bare økt. Jeg finner det sannsynlig at det ikke ville ha vært mulig å føre en slik langvarig og omfattende krig i Sri Lanka uten generøse bidrag fra den norske regjering og mer eller mindre frivillige bidrag fra tamiler som av en eller annen grunn har invadert akkurat Norge. Vi yter stadig u­hjelp til Zimbabwe, der statssjefen av hensyn til sine private økonomiske interesser lenge har ført krig i Kongo som i henhold til The Times 13. april koster Zimbabwe ca. 9 mill. kr pr. dag. To årtier med Mugabes ettpartistat har forandret Zimbabwe fra det syd­ lige Afrikas landbruksparadis til et konkursbo, hele tiden med sterk økonomisk bistand fra Norge. Vi kunne forlenge den bedrøvelige listen med f.eks Angola, som fortsetter sin 25 år lange borgerkrig som legger landet i ruiner. Vi kan nevne krig i Rwanda, i Kongos såkalt demokratiske republikk, i Sudan, i Sierra Leone, konflikten i Togo og de stadige krigene i Nigeria. Bistandsministeren har rett når hun uttaler at dårlig styresett er en av de viktigste årsakene til at fattigdom­ men varer, at hovedansvaret ligger på utviklingslandene selv, og at krigene brutaliserer samfunnene. Problemet, som statsråden dessverre ikke går nærme­ re inn på, er hvem vi sikter til når vi taler om utviklings­ landene. Er det folkene selv, eller er det landenes kriger­ ske og ofte korrupte ledere? Hvem er det vi driver såkalt «u­hjelpssamarbeid» med -- er det folkene eller er det de­ res herskende klasse? På denne bakgrunn fortoner det seg som fromme øn­ sker når Regjeringen vil legge stor vekt på kampen mot den enorme korrupsjonen. I Uganda må en tredjedel av dem som søker helsetjenester, betale bestikkelser, og to tredjedeler av dem som trenger politihjelp, må betale un­ der bordet. Politikere og byråkrater får gaver fra selska­ per som konkurrerer om kontrakter. Bistandsmidlene havner i stor grad hos de velstående. Opplysningene kommer fra Aftenposten 7. desember 1999. Hvordan i all verden skal den norske regjering forhin­ dre slik korrupsjon, uansett hvor stor vekt den legger på det? Problemet er jo at u­hjelp i seg selv bidrar til å øke mulighetene for korrupsjon fordi det dreier seg om pen­ ger som kommer inn i u­landene som gaver utenfra. Pen­ gene som kommer som betaling for u­landenes varer og tjenester på markedet, kommer ikke så lett på avveie. Jeg må nesten le når statsråden vil gi bidrag til journa­ listutdannnelsen i land som ikke har noen uavhengig presse. Enda morsommere er det at våre norske politiske partier skulle kunne bidra til å styrke de politiske struktu­ rer i våre samarbeidsland. Den tidligere arbeiderpartire­ gjeringens behandling av Gardermo­utbyggingen kan kanskje gi u­landenes regimer nye ideer. Så vidt jeg kan se, er det først og fremst en del nord­ menn som har en klar og synbar nytte av norsk u­hjelp. Det gjelder vår stadig økende utenlandsrepresentasjon, som føler seg smigret over å representere et rundhåndet giverland. Det gjelder den omfattende u­hjelpsadminis­ trasjon hjemme og i utlandet, og det gjelder frivillige or­ ganisasjoner som har u­hjelp som levebrød. I tillegg kommer norske bedrifter som kan inngå subsidierte kon­ trakter i u­land, og som derfor tjener penger på u­hjelpen. Endelig er det politiske partier som fremstår som mo­ ralsk høyverdige overfor det norske folk, som er totalt uvitende om i hvilke lommer deres skattepenger virkelig havner. I realiteten står det norske folk overfor et meget sterkt interessefellesskap som fortjener betegnelsen u­ hjelpslobbyen. Statsråden er kanskje ubevisst den frem­ ste talsmann for denne lobbyen. P e r O v e W i d t h hadde her tatt over president­ plassen. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Marit Nybakk (A): Jeg vil aller først få understreke at når det gjelder Etiopia, og for så vidt også Eritrea, har Arbeiderpartiet gjennom de siste par år både fra Stortin­ gets talerstol, i ulike innstillinger, i spontanspørretimen og faktisk senest i budsjettinnstillingen for inneværende år, der vi fikk med oss flertallet, nevnt Etiopia som ett av de land der det avhengig av utviklingen kan være behov for å vri de bistandsmidler som Norge hittil har bevilget til landet, over til andre kanaler, herunder regionalbevilg­ ning eller multilaterale organisasjoner. Jeg vil gjerne un­ derstreke dette. Det samme har vi også sagt om Eritrea og Zimbabwe. Utgangspunktet for det er jo nettopp det representanten Gundersen understreker, at vi ikke gir u­ hjelp til folkets herskende klasser eller til dem som sty­ rer, i utgangspunktet, men til det folket som har behov for det. Når det er sagt, er det klart at hvis man skal ha en utviklingsstrategi i et land i Afrika hvor det er behov for 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3091 alt fra konfliktforebygging, konfliktløsning, demokrati­ utvikling, «good governance», økt handel og næringsin­ vesteringer i tillegg til bistand, så er man også nødt til å ha et samarbeid på en eller annen måte med myndighete­ ne i det landet, men da i et nært samarbeid med ulike ak­ tører som kan bidra til en slik utviklingsprosess. Og jeg tror vel kanskje at vi i økende grad må erkjenne at det er denne kombinasjonen av ulike faktorer som kan bidra til en utvikling i Afrika. Det ser veldig dystert ut i dag, og det er grunn til å se på Afrika med uro. Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg har ikke så mange kommentarer til det Marit Nybakk sa. Det eneste er i grunnen hennes uttalelse om at det kan være aktuelt «avhengig av utviklingen» å vri støtten vekk fra land som Etiopia og Eritrea, og muligens Zimbabwe. Jeg må da spørre: Hvordan skal det egentlig utvikle seg hvis man skal ta den konsekvens at man skal opphøre med u­hjelp til den slags regimer og land hvor man ikke har noen oversikt lenger over hvor pengene havner, og hvor det er ganske opplagt at enhver økonomisk hjelp vil bidra til deres evne til å føre krig? Det er alltid det man hører, at man skal se utviklingen an. Jeg synes vi har sett nok utvikling i det som allerede foreligger. Jeg har aldri hørt at det skal være nok utvikling til at man virkelig tar den konsekvens at man kutter ut u­hjelpen -- men kanskje er det et prestisjenederlag for dem som har satt det i gang. Einar Steensnæs (KrF): Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt noen representanter fra Fremskrittspartiet gi en så konsentrert fremstilling av partiets syn på bistandspoli­ tikk som den vi nå fikk på ti minutter av Fridtjof Frank Gundersen. Jeg synes det er vanskelig å kommunisere i forhold til den store avstanden jeg føler når det gjelder strategi, og to minutter kan være knapt for Fridtjof Frank Gundersen også til å svare. Men han har jo åpenbart rett i -- og der er vi samstemte -- at mye ved norsk bistandspoli­ tikk trenger kritisk gjennomgang. Vi trenger å se på hvordan midlene forvaltes, og følge pengene mer fram til sluttbruker for å forvisse oss om at de går til det rette for­ målet. Men forskjellen mellom den bistandspolitikk som det er flertall for, heldigvis, i dette stortinget, og det som Fridtjof Frank Gundersen nå sa, er at Fremskrittspartiet og Fridtjof Frank Gundersen trekker den konklusjon at det ikke nytter -- en må bare trekke seg ut og la folkene greie seg selv. En klarer ikke gjennom bistand å gjøre opp verken med korrupsjon, med krenkelser av mennes­ kerettigheter, krenkelser av ytringsfriheten, osv. Det kommer ingen næringsvirksomhet i gang uten at de må gjøre det selv. Jeg vil gjerne spørre Fridtjof Frank Gundersen, som i hvert fall tror på det private initiativ og de private organi­ sasjonene, fordi han latterliggjør bl.a. forslag om å bidra til en journalistutdanning i en del utviklingsland: Hvis disse institusjonene er uavhengige, dersom vi får fram frivillige organisasjoner som er villige til å ta ansvar her, er ikke det i hvert fall instrument som Fremskrittspartiet kan bruke penger på? Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Ja, det å forsøke å utvikle uavhengige og frie private organisasjoner i u­land skulle vel kanskje ikke koste så kolossalt mange penger. Det er jo bare en forsvinnende brøkdel av disse u­lands­ budsjettene som vitner om enorme ambisjoner når det gjelder å administrere penger i fjerntliggende land under forhold man ikke kjenner, under helt andre kulturer, og hvor de som reiser ut, har en helt annen levestandard, et helt annet levesett enn de mennesker de forsøker å hjel­ pe. Jeg vil jo selvfølgelig ikke se bort fra at mennesker med privat initiativ, som reiser dit av idealistiske grun­ ner, kan få til noe på mer eller mindre personlig basis. Men alle disse møtene, disse internasjonale organisasjo­ nene som skal samarbeide og reise og skrive dokumenter og rapporter som svirrer rundt omkring -- selv om hensik­ ten er god, har jeg faktisk ikke noen tro på resultatet. Og jeg synes også at når man ser på utviklingen i sydlige Afrika, så kan man vel ikke finne et bedre vitnesbyrd om at dette ikke har lyktes. Det kunne selvfølgelig vært verre uten, men det er ikke meget som tyder på det. Lisbet Rugtvedt (SV): Det var et dypt pessimistisk innlegg representanten Gundersen holdt. Hadde han vært representativ for holdningene på bistandsområdet, ville det kanskje vært grunn til pessimisme for flere av oss. Han åpnet sitt innlegg med å si at han ikke vet noe om resultatene av norsk bistand. Jeg synes det er viktig å un­ derstreke at det viktigste er at Gundersen ikke vet noe om bistandens resultater. Jeg kan opplyse at de aller fles­ te norske bistandsprosjekter jevnlig blir evaluert. Det blir utarbeidet lesbare evalueringsrapporter, og jeg vil opp­ fordre Gundersen til å lese flere evalueringsrapporter om norsk bistand, og se at det faktisk nytter. Ikke dermed sagt at alt har vært vellykket og at det ikke er grunn til å stille kritiske spørsmål, men vi ser faktisk at det nytter. For Fremskrittspartiet -- i den grad de peker på løsnin­ ger -- er det handel. Gundersen la selv fram en del eksemp­ ler på land hvor styre og stell ikke er som en kunne øn­ ske. Hvordan tror Gundersen at inntekter av handel vil komme de fattige i disse landene til gode? Hvilke meka­ nismer vil han innføre, og hvilke mekanismer tror han på som kan gjøre at han er så sikker på at handel umiddel­ bart vil komme de fattige til gode? Gundersen syntes det var ganske komisk at en vil sat­ se på en kritisk presse og støtte politiske bevegelser og partier. Jeg vil spørre: Hva vil Gundersen anbefale? Hvordan skal en komme korrupsjon, vanstyre, overdrev­ ne militærutgifter osv. til livs dersom en ikke skal støtte nettopp en kritisk presse, det sivile samfunnet og opposi­ sjonen i de landene som Gundersen nevnte? Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Når det gjelder kritisk presse i ettpartistater, ligger det i sakens natur at det i en ettpartistat ikke kan være en fri presse. Enda van­ skeligere blir det selvfølgelig å opprettholde en fri presse hvis det herskende regime vet at denne frie pressen støt­ tes av noen i utlandet som støtter dem som kritiserer regi­ met, så jeg synes det virker litt naivt. 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3092 Når det gjelder handel, ligger det i sakens natur at det vil kreve sysselsetting. Det igjen vil føre til at inntektene -- og da mener jeg inntekter som ikke er overføringer fra andre land, gaver -- på en naturlig måte vil stige. Det er også klart at jo mer effektivt man klarer å produsere va­ rene, jo mer av merverdien vil tilfalle arbeidstagerne. Da vil det også være mulig for enkelte u­land å beskatte inn­ tekter, for da begynner det å komme inntekter til landets borgere generelt. -- Dette er jo helt elementært. Det fine ved handel er nettopp at inntekter som kommer via han­ del, ikke ligger så vel til rette for korrupsjon som inntek­ ter som kommer inn i landet som gaver. Penger utenfra har man svært liten mulighet til egentlig å vite hvor hav­ ner -- om det ikke rett og slett fører til en større klassefor­ skjell i disse landene. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Siri Frost Sterri (H): Statsråden tar i sin redegjørel­ se utgangspunkt i nyhetsbildet fra Afrika. Det er dessverre slik at den pågående konflikten i Zimbabwe ikke lenger er den eneste som dominerer på skjermen og i avisspaltene. Sammenbruddet i forhandlin­ gene mellom Etiopia og Eritrea setter sitt krigspreg på andre deler av Afrika. Denne konflikten har alt krevd ti­ tusener av liv og forsterket hungerkatastrofen i denne de­ len av Afrika. I Sierra Leone er situasjonen prekær og blottlegger at også FNs myndighet er begrenset. Det er utvilsomt sant at i de interne og mellomstatlige konfliktene i Afrika er det de fattige som blir taperne. Konflikter er fattigdomsforsterkende. Konflikter er sam­ tidig en konstant påminnelse om de underliggende årsa­ ker til fattigdom og behovet for å bruke utviklingshjelp på en balansert og effektiv måte. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk bistandspoli­ tikk at mottaker har ansvar for egen utvikling. Samtidig er det vårt ansvar at vi sørger for hjelp til utvikling og ikke bistand til enhver form for politisk og økonomisk utvikling av den typen vi har sett i Zimbabwe. Fenome­ net Mugabe er en påminnelse om at der korrupte regimer kjemper for overlevelse, oppstår det ikke bare interne konflikter, men hele regioner settes i fare og dermed også de skjøre utviklingsmuligheter som er et resultat av lang­ varig utviklingshjelp. «Fattigdommen er ikke abstrakt, den har ansikt og stemme,» sier statsråden. Jeg kunne være fristet til å si at heller ikke korrupsjon og vanstyre er det. Også det har ansikt og stemme. Jeg mener derfor det er riktig at Regjeringen -- bl.a. etter påtrykk fra Høyre -- er kommet til den kon­ klusjon å fryse deler av stat til stat­bistanden. Norges reaksjon er nødvendig. Spørsmålet er imidler­ tid om den går langt nok. Jeg minner om at Høyre i bi­ standsdebatten i desember i fjor satte søkelyset på nett­ opp Zimbabwe. Ved den anledning tok Arbeiderpartiet til orde for å vri bistanden fra landbevilgninger til region­ bevilgninger. Når Regjeringen nå fryser land til land­bi­ standen, får vi en mer passende reaksjon. Og dersom ut­ viklingen fortsetter i det sporet som den har gjort siden årsskiftet, bør imidlertid Norge vurdere en enda strengere reaksjon. Statsrådens signal om å komme tilbake i neste års statsbudsjett med en vurdering av om Zimbabwe fremde­ les skal være et prioritert samarbeidsland for Norge, blir et for svakt virkemiddel. Høyre vil oppfordre Regjerin­ gen til ikke bare å følge utviklingen nøye, men også å velge de riktige virkemidlene. På den bakgrunn stiller jeg meg noe undrende til statsrådens antydning om at et poli­ tisk og økonomisk sammenbrudd i Zimbabwe vil kunne få alvorlige konsekvenser for hele det sørlige Afrika. Spørsmålet er vel snarere om ikke dette alt har inntruffet, og at Norge på denne bakgrunn burde velge det skarpeste reaksjonsmidlet: full stans av all bistanden til landet. Det er ikke myndighetenes håndtering av situasjonen, som statsråden uttrykker det, som er årsak til krisen, men selve styresettet I sin øvrige redegjørelse sender statsråden viktige sig­ naler om en mer variert bistandspolitikk. Spesielt viktig er signalet om et offensivt partnerskap mellom privat næ­ ringsliv, myndigheter og frivillige organisasjoner. Det er ikke lenge siden Stortinget vektla betydningen av å utar­ beide en strategi for næringsutvikling i sør. Hensikten med dette initiativet er nettopp å tilrettelegge for næ­ ringslivet. Men dette virker naturligvis to veier. Det er ikke bare slik at næringslivet skal være seg sitt sam­ funnsansvar bevisst, men også at norske myndigheter skal vite å tilrettelegge for at norsk næringsliv kan spille en større rolle i norsk bistandspolitikk. Innføring av en fellesordning med både bundet og ubundet bistand er her et sentralt virkemiddel, og Regjeringens vurdering av blandede kreditter og parallellfinansiering vil kunne bi­ dra til å styrke næringslivets rolle. Det er positivt at stats­ råden signaliserer vilje til å gå lenger enn den forrige bi­ standsministeren på dette punktet. Høyre vil følge den prosessen statsråden åpner for når hun bl.a. hevder at Re­ gjeringen vil arbeide for at forholdene blir lagt bedre til rette for private investeringer i Afrika. Stortingets debatt om bistandsmidler på Balkan har satt et viktig søkelys på nødvendigheten av et mer fleksi­ belt bistandssystem. Norge har som bidragsyter til denne regionen låst seg til et system som ikke følger den prak­ sis EU legger opp til, der bruk av bundet bistand er mer vanlig. Dersom norsk næringsliv skal få like konkurran­ sevilkår som europeisk næringsliv, må Norge i større grad være villig til å fire på prinsipper og tilrettelegge for større fleksibilitet. Statsrådens inkludering av EU som en av våre mange rammer for arbeidet mot en mer rettferdig verden, er på den bakgrunn positivt. Handel er et annet område der fleksibilitet er et nøk­ kelord. Norge gir i dag 0,22 pst. av BNI til MUL­lande­ ne, og i 1999 gikk 35 pst. av norsk bistand til disse lan­ dene. Samtidig ser vi at MUL­landenes andel av ver­ denshandelen reduseres og i dag utgjør bare 0,5 pst. av den totale verdenshandelen. Afrika er hardest rammet. Rundt 80 utviklingsland kan i dag karakteriseres som marginalisert i verdenshandelen. Det dreier seg om 35 pst. av verdens befolkning, og om nesten alle MUL­ landene. 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3093 Høyre minnet i bistandsdebatten i desember om verdi­ en av økt internasjonal handel og viste i den forbindelse til Kofi Annans uttalelse om verdien av å øke utviklings­ landenes handelsmuligheter. Norges politikk for å øke utviklingslandenes muligheter i WTO og sikre et åpent og regelbasert handelssystem er et viktig bidrag. Her må Norge sørge for at det er samsvar mellom våre ønsker på utviklingslandenes vegne og den politikk vi selv fører overfor utviklingslandene. Jeg oppfatter statsråden dit hen at hun er klar over dette samsvaret når hun gir signal om at Norge i større grad må ta hensyn til de eksportpro­ dukter som er av særlig betydning for utviklingslandene. Samordning og målretting av ressurser er et viktig sig­ nal om hva som bør være det sentrale for norsk ut­ viklingshjelp. Målet om å være en fremtredende nasjon innen fattigdomsbekjempelse må ikke overskygge krav til måloppnåelse og effektiv og fleksibel hjelp. Det er derfor med glede at jeg merket meg statsrådens målset­ ting om å øke utviklingshjelpen i «takt med mulighetene for å anvende midlene på en effektiv måte». Jeg forstår dette slik at statsråden vil vektlegge måloppnåelsen mer enn tallmagien, og i så fall deler Høyre denne prioriterin­ gen og oppfatter den som et positivt signal i retning av større bredde. Jeg vil også anta at dette innebærer en ny vridning av den målsetting Arbeiderpartiet gav uttrykk for etter budsjettforliket med sentrumspartiene i fjor, da viktigheten av å oppnå én prosentandel av BNI ble un­ derstreket. Norge har et godt rykte på seg som en solid bidragsyt­ er i bistandssammenheng. Nettopp derfor er det viktig at Norge benytter seg av denne posisjonen til å bli et fore­ gangsland også når det gjelder bredde på vår bistand. En fleksibel bistandspolitikk er den beste garanti for at vår bistand kommer dem til gode, som trenger den. Dette innebærer at vi også tenker nytt når det gjelder tradisjo­ nelle kanaler for bistand. Statsrådens signal om å revide­ re retningslinjene for støtte til frivillige organisasjoner peker i retning av fornyelse. Det er vi i Høyre tilhengere av, det vil også tjene de frivillige organisasjonene. Men Norges bistand kan bli bedre. OECDs utviklings­ komite, DAC, har påpekt at Norge kan gjøre mer, bl.a. for å koordinere humanitær bistand og langsiktig utvik­ ling. Regjeringen har tydeligvis merket seg dette og satt det opp på listen over viktige prioriteringer. Også dette vil vi følge nøye med i fra Høyre side, spesielt med tanke på delingen av ansvarsforholdet mellom utviklings­ og utenriksministeren. En mulig gevinst ved en slik deling er handlefrihet overfor andre regioner, der norsk bistand i dag ikke brukes i stor utstrekning. Dette kan virke posi­ tivt forutsatt at det gir grobunn også for langsiktige prio­ riteringer og fleksible løsninger. Johan J. Jakobsen (Sp): «Bistand er politikk», sa ut­ viklingsministeren i oppsummeringen av sin utviklings­ politiske redegjørelse. Det er et utsagn som hele Stortin­ get vil kunne stille seg bak, uavhengig av holdningen til norsk bistandspolitikk. De mange konfliktområdene som i dag preger nyhetsbildet, viser nemlig med all mulig ty­ delighet hvordan utvikling, utenrikspolitikk og innsats for fred og forsoning henger sammen, og derfor må ses i sammenheng. Zimbabwe, Sierra Leone, Etiopia og Eri­ trea, Sri Lanka og Sudan: Situasjonen i alle disse landene forteller oss at den internasjonale innsatsen må settes inn over et bredt felt. I tillegg til den mer tradisjonelle bistan­ den må det satses på konfliktløsning, demokratibygging, utdanning og sykdomsbekjempelse, tiltak mot korrup­ sjon og rovdrift på natur og miljø, og ikke minst trygging av menneskerettigheter. Dette viser hvor omfattende og komplisert en komplett bistandspolitikk har blitt. Stilt overfor de lidelser, den vold og den ofte meningsløse opptreden som makthaverne i noen av disse landene vi­ ser, kan situasjonen ofte virke så håpløs at en kan være på nippet til å gi Fremskrittspartiet rett. Det nytter ikke. En kan bli fristet til å gi opp. Det har den siviliserte delen av verden ikke lov til. Bistand dreier seg om solidaritet og om menneskeverd. Vi kan ikke stille oss likegyldige til den bunnløse nød og de tragedier som hver eneste dag ruller over fjernsynsskjermen. Vi skal yte hjelp, men vi skal også stille krav om at demokratiske prinsipper og menneskerettigheter blir ivare­ tatt i mottakerlandene. Og vi må vise i konkret handling at vi mener alvor når vi sier at vi ikke vil akseptere at grunnleggende menneskerettigheter blir tråkket på. Situasjonen i Zimbabwe har aktualisert spørsmålet om hvordan Norge skal opptre overfor samarbeidsland som ikke etterlever elementære demokratiske prinsipper, og som ikke respekterer de mest grunnleggende menneske­ rettigheter. Utviklingen i Zimbabwe er tragisk. I april i år kunne Zimbabwe markere at det var 20 år siden landet fikk sin selvstendighet. President Robert Mugabe ble selve sym­ bolet på den afrikanske frigjøringskampen. Hans leder­ skap skapte også tro på at det var mulig å bringe de afri­ kanske land opp av den økonomiske hengemyren de fles­ te land på dette kontinentet befant seg i: Borgerkrigen var slutt, sanksjonene mot landet ble hevet, og i løpet av de to første år var den økonomiske veksten på hele 28 pst. I dag er situasjonen snudd fullstendig på hodet. Øko­ nomien rakner, landets leder omtales i internasjonal pres­ se som en despot som setter rettssystemet ut av kraft og stilltiende aksepterer vold mot opposisjonspolitikere og hvite farmere. De siste opplysningene går ut på at Muga­ be vil frata det hvite mindretallet i landet -- ca. 80 000 personer -- deres statsborgerskap, slik at de ikke kan stemme ved det forestående valg. I 1998 sendte Mugabe 6 000 soldater inn i Kongo. Ifølge The Economist står det i dag 11 000 soldater fra Zimbabwe i Kongo, og kost­ nadene ved dette engasjementet binder opp ca. en tredje­ del av landets totale budsjett! Zimbabwe er et av Norges hovedsamarbeidsland. Det forplikter. Norge kan selvsagt ikke akseptere at et av våre viktigste bistandsland neglisjerer rettssystemet og stillti­ ende aksepterer vold mot og drap på sivile borgere. Hvis det hvite mindretallet i tillegg blir fratatt sine borgerret­ tigheter, er situasjonen ytterligere alvorlig. Mot denne bakgrunn er det viktig -- og positivt -- at Regjeringen har protestert kraftig mot myndighetenes 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai Trykt 5/6 2000 2000 3094 håndtering av situasjonen. Beslutningen om å fryse 20 mill. kr av stat til stat­bistanden til Zimbabwe er et klart signal om at Norge stiller krav om demokratisk sin­ nelag og anstendighet i sin bistandspolitikk. Det viktigste signalet er imidlertid at Norge har gjort det klart overfor zimbabwiske myndigheter at en vil måt­ te vurdere vårt fortsatte bistandsengasjement i landet der­ som ikke landets ledelse inntar en annen holdning til de­ mokrati og menneskerettigheter. Utviklingsministeren sa at utviklingen i Zimbabwe vil bli holdt under nøye oppsikt, og at Regjeringen i forbin­ delse med statsbudsjettet for 2001 vil komme tilbake med en vurdering av hvorvidt Zimbabwe fortsatt bør ha status som et prioritert samarbeidsland for Norge. Men slik situasjonen i Zimbabwe nå utvikler seg, er det grunn til å spørre om ikke fem måneder er et for langt tidsper­ spektiv for vurderingen av et så viktig spørsmål. Situa­ sjonen i Zimbabwe er meget alvorlig og kan raskt kom­ me til å utvikle seg i dramatisk retning dersom ikke Ro­ bert Mugabe bruker sin autoritet overfor jordokkupanter og voldsutøvere. Etter Senterpartiets mening kan det bli nødvendig å vurdere Norges holdning til Zimbabwe som prioritert samarbeidsland før Stortinget igjen møtes til høsten. Det som nå skjer i Zimbabwe, kan bidra til at folks holdning til norsk bistandspolitikk blir påvirket i negativ retning. Hvis Norge nøler med å følge opp kritikken av myndig­ hetene i landet med mottrekk som folk vil forstå og re­ spektere, vil tragedien i Zimbabwe lett kunne gi vann på mølla for de krefter som fra før av er kritiske til norsk bi­ standspolitikk. Den utviklingspolitiske redegjørelsen viser at den nye regjeringen i hovedsak ønsker å føre videre sentrumsre­ gjeringens bistandspolitikk. Blant annet viser redegjørel­ sen at det er bred politisk støtte til den gjeldsplan som ut­ viklingsministerens forgjenger presenterte for to år siden, og som ble sluttbehandlet for et år siden i forbindelse med budsjettet for 1999. Gjeldsplanen for fattige og kri­ serammede utviklingsland er en oppfølging av så vel Voksenåsen­dokumentet som merknadene fra sentrums­ partiene og SV i forbindelse med den bistandsmelding som ble behandlet i forrige stortingsperiode. I fjorårets redegjørelse ble det lagt stor vekt på kam­ pen mot korrupsjon. Korrupsjon undergraver utvikling, ikke bare fordi viktige ressurser går tapt, men også fordi det undergraver demokrati, samhold og rettferdig forde­ ling av de verdier som skapes. Skal en vinne kampen mot korrupsjon, kreves det koordinering både nasjonalt og internasjonalt. Mot denne bakgrunn er det positivt at utviklingsministeren varsler at Regjeringen vil bygge in­ stitusjonell kapasitet og fremme samspill mellom ulike aktører i den viktige kampen mot korrupsjon. Korrup­ sjon har det til felles med brudd på menneskerettighete­ ne at den bidrar til å sette utviklingshjelpen i vanry, med de følger det kan få for industrilandenes vilje til å yte bi­ stand. Utviklingsministeren holdt sin redegjørelse om norsk utviklingshjelp tre dager før Regjeringen la fram sitt re­ viderte budsjett for 2000. Legger en redegjørelsen og det reviderte budsjettet ved siden av hverandre, er det ikke helt enkelt å forstå at det er den samme regjering som står ansvarlig for begge disse dokumentene. Kuttet i bi­ standsrammen på 430 mill. kr har allerede vært framme i debatten. La meg nevne et annet eksempel: I redegjørel­ sen sier Regjeringen at utviklingslandenes miljøforvalt­ ning må styrkes, og at den ønsker «en ny giv i det inter­ nasjonale samarbeidet om miljø og utvikling». Tre dager senere foreslår Regjeringen kutt i bevilgningene til bl.a. internasjonale klima­ og miljøtiltak og til nettopp miljø­ og naturressursforvaltning. I en særdeles vanskelig budsjettsituasjon skal en ikke trekke dette for langt. Men jeg tror Regjeringen ville ha stått seg på at det var et noe bedre samsvar mellom de i og for seg positive programerklæringene som utviklings­ ministeren på vegne av Regjeringen kom med på tirsdag, og de dokumenter som finansministeren la fram på fre­ dag. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Dag Danielsen (Frp): Representanten Johan J. Jakob­ sen hadde et par referansepunkter for å gi bistand. Han snakket om solidaritet og menneskeverd, og siden det er 17. mai i morgen, er dette ord jeg selvfølgelig fullt ut kan sluttet meg til, og som det er på sin plass å si i denne sammenheng. Men han hadde også en referanse til Fremskrittsparti­ et, hvor han tilla oss den holdningen at vi mener at det ikke nytter. Der må jeg si meg uenig med representanten Jakobsen. Poenget til Fremskrittspartiet er at det nytter. Men det som er avgjørende, er hva som nytter, og vi har ikke tro på stat til stat­bistand. Det vi har tro på, er dette med markedsadgang og handel og stimulering av næ­ ringslivet i u­landene. Det som er positivt, og som er et eksempel på at det nytter, er nettopp u­landenes egen holdning på dette punktet, hvor det har skjedd en vesent­ lig dreining de siste årene nettopp i retning av dette med markedsadgang, at det er det som betyr noe, og ikke nød­ vendigvis de voldsomme stat til stat­overføringene som vi opplever i dag. Det er markedsadgang som vil føre til resultater i det lange løp. Jeg synes representanten Jakobsen hadde mye positivt i sitt innlegg. Jeg synes det var spesielt positivt at han nå la vekt på at fem måneder, også fra Senterpartiets ståsted, kanskje er et for langt tidsperspektiv når det gjelder situ­ asjonen i Zimbabwe. Han antydet også at man kanskje burde revidere dette tidligere, og før Stortinget møtes til høsten. Jeg synes også Johan J. Jakobsens poeng, at å gi hjelp til et slikt despotregime nettopp undergraver folks holdning til bistand generelt, var veldig godt, det har jeg brukt flere ganger tidligere i bistandsdebatter, også når det gjelder Zimbabwe. Jeg vil gjerne avslutte med å stille representanten Jakobsen et mer prinsipielt spørsmål, i og med at han har vært inne på hvilke kriterier som må gjelde for å stoppe bistanden: Hvilke kriterier vil Senterpartiet legge til grunn for å stoppe bistanden? Forhandlinger i Stortinget nr. 207 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai S 1999­2000 2000 3095 Johan J. Jakobsen (Sp): Det er mulig jeg var litt upresis i min omtale av Fremskrittspartiet. Men når jeg brukte uttrykket at Fremskrittspartiet mener at «det ikke nytter», var det faktisk med utgangspunkt i at det er den norske bistandspolitikken som ikke nytter. Jeg skjønner at det er det representanten Danielsen mener, og det var også det jeg la i denne formuleringen. Så må vi selvsagt bare trekke den konklusjon at når det gjelder troen på at markedet skal løse u­landsproble­ mene, står representanten Danielsen og jeg for ganske ulike holdninger. Jeg har ikke noen tro på at det å overla­ te utviklingen til markedskreftenes frie spill, er veien å gå. Derimot er jeg langt på vei enig i det representanten Danielsen sa omkring markedsadgang for utviklingslan­ dene, slik vi har i Norge f.eks. gjennom MUL­systemet. Det er interessant å registrere at en del av de sterkeste innvendingene som har kommet mot WTO og WTO­for­ handlingene, nettopp går på en frykt for at WTO­syste­ met skal komme til å bringe utviklingslandene i en enda vanskeligere markedssituasjon enn hva tilfellet er i dag. Jeg mener at en fem måneders betenkningstid kan vise seg å være for lang tid. Det er nettopp fordi en ikke skal komme i den situasjon at Dag Danielsen og Fremskritts­ partiet og andre som er kritiske til norsk bistandspolitikk, skal få vann på mølla og bruke dette som et argument for å drive sin politikk videre. Det er noe av bakgrunnen for at jeg nevnte dette. Når det gjelder kriteriene, mener jeg at en ikke trenger ytterligere kriterier utover det som skjer i Zimbabwe i dag. Jeg oppfattet utviklingsministeren dit hen at hvis denne utviklingen ikke stanses, og hvis disse overgrepe­ ne ikke stanses, er kriteriene for å revurdere utviklings­ hjelpen til Zimbabwe allerede oppfylt. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Lisbet Rugtvedt (SV): Det var mye positivt i utvik­ lingsministerens redegjørelse. SV er glad for statsrådens uttrykte vilje til økt bistand. En slik viljeserklæring er li­ kevel ikke så mye verdt dersom den ikke også blir etter­ fulgt av praksis. Det ble derfor en skuffelse når nettopp bistandssektoren fikk så hard medfart i revidert nasjonal­ budsjett. Det kunne kanskje vært en fordel om ut­ viklingsministeren hadde tatt en prat med finansministe­ ren før hun la fram sin redegjørelse. Det skurrer kraftig når vi får et budsjett som både vi­ ser tidenes største overskudd og vesentlig kutt i bistands­ midlene. Jeg er klar over at kuttet dekker inn utgifter som er godkjent som ODA­midler, men realitetene er at Re­ gjeringen vil ta midler fra de fattigste områdene av ver­ den for å dekke utgifter i Norge. Når det fremste argu­ mentet for et stramt budsjett er at en skal unngå press i økonomien ved for stort innenlandsk forbruk, er det jo heller ingen fornuft i å gå løs på bistandssektoren. ECON­analysen som de fem store bistandsorganisa­ sjonene står bak, konkluderer da også med at «hensynet til balansen i norsk økonomi ikke behøver å telle tungt som et argument mot å øke bistanden til utviklingslandene». Regjeringen står fast ved at bistanden skal opp i 1 pst. av BNI. Jeg synes det er grunn til å spørre om dette er et reelt mål for Regjeringen. Hva skal i så fall til for å innfri dette målet? Når vil være det rette tidspunktet, om ikke nå? Er det en drastisk reduksjon av BNI som må til for at målet skal nås? Det er selvsagt ikke noe poeng i å øke bistandsbevilg­ ningene dersom ikke midlene kan anvendes på en fornuf­ tig måte, men det kan umulig være tilfellet at vi har nådd taket. Det er verken mangel på oppgaver eller på kompe­ tanse for å kunne trappe opp bistandsinnsatsen, f.eks. i Afrika, hvor behovene er enorme. Vaksineprogrammet som Regjeringen vil støtte, er jo et konkret eksempel på hvordan det går an å ta tak i et konsentrert problemområ­ de og sette inn en konkret innsats. Jeg er helt sikker på at det går an å bruke fantasi og finne flere områder hvor en kan øke innsatsen og trappe opp bistanden. SV støtter reaksjonene mot Zimbabwe. Landets myn­ digheter har håndtert den vanskelige situasjonen på en oppsiktsvekkende dårlig måte og er ansvarlig for økende politisk vold og undertrykking. Det var riktig å fryse en del av bistanden. Men det var også riktig å skjerme den klart fattigdomsorienterte bistanden. Høyre og Frem­ skrittspartiet ivrer for sterkere reaksjoner i form av frys av all bistand til landet. Her må en etter min oppfatning se på hva som til sjuende og sist best vil tjene målet om å bidra til sosial utvikling og demokrati i Zimbabwe. Det er ingen grunn til å tro at det å ramme de fattigste enda hardere, vil skape en positiv utvikling. I Zimbabwe, som i en rekke andre afrikanske land, har aids­epidemien gitt katastrofale følger. Ikke minst ram­ mes barn dramatisk. 600 000 barn er foreldreløse. Flere barn lever nå på gata, barnearbeid blir mer utbredt, og flere barn livnærer seg av prostitusjon. Hensynet til disse barna er bare en av grunnene til at det er livsviktig å fort­ sette å gi bistand. I Zimbabwe, som i en rekke andre mottakerland for norsk bistand, er det behov for politiske reformer som kan føre til omfordeling mellom fattige og rike, kutt i mi­ litære utgifter, oppgjør med korrupsjon og økt respekt for menneskerettighetene. Dersom Norge ønsker å bidra til reformer, må vi ikke trekke tilbake støtte og stille oss på sidelinjen, men spille en aktiv rolle. Bistand for å lindre fattigdom og nød må gå sammen med støtte til det sivile samfunnet, til lokale frivillige organisasjoner, fagfore­ ninger og til frie medier. Utviklingsministeren la stor vekt på bistand som poli­ tikk. Dette synet deler SV. I redegjørelsen ble også parti­ enes rolle i bistandssamarbeidet så vidt nevnt. Og poli­ tikk kan også være bistand. Flere norske partier har alle­ rede kontakter med partier i sør. SV har startet et samar­ beid med partier i Guatemala og El Salvador. En stor del av samarbeidet foregår mellom lokalpolitikere i Norge og i disse landene. Samarbeidet er til gjensidig nytte. Det bør legges bedre til rette for at norske partier kan enga­ sjere seg i sør. SV vil oppfordre Regjeringen til å lage en strategi for dette, hvor partienes plass i denne typen bi­ stand avklares, og hvor en ser på hvilke muligheter som kan utnyttes bedre. Det er også viktig at det etableres 207 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3096 økonomiske rammer som gjør det mulig for partiene å ar­ beide langsiktig med dette. Bedre koordinering av bistand var et tema i redegjø­ relsen. Det er ikke tvil om at koordinering er viktig. Men det kan bli feil når dette kravet stilles i forhold til at nor­ ske organisasjoner bør samordne seg, eller la seg sam­ ordne, slik statsråden uttrykte det. De fleste av de norske bistandsorganisasjonene arbeider gjennom lokale partne­ re. Krav til norske organisasjoner om koordinering må ikke gå på bekostning av hensynet til deres arbeid gjen­ nom lokale og internasjonale partnere. Dette gjelder sær­ lig langsiktig bistand. Organisasjonene arbeider innen ulike fagområder og sektorer og over et stort spekter av samarbeidsorganisasjoner og institusjoner. Dette mang­ foldet er positivt, og er en ressurs som Norge må ta vare på. Gjennom samarbeid med lokale partnere bidrar de til lokal kompetansebygging og lokal forankring av bistan­ den. Vi må ikke bare tenke at innsatsen fra Norge skal koordineres, men først og fremst vurdere i hvilken grad det foregår en god koordinering hos mottakeren. Den norske gjeldsplanen var et skritt i riktig retning for å løse den gjeldskrisen mange av de fattige landene er i. SV mener at en bør utvide ordningen til også å omfatte alvorlig gjeldstyngede mellominntektsland. Stortinget har også tidligere pekt på at en vei å gå kan være å få til en gjeldsbyttemekanisme der kreditorer kan omgjøre for­ dringer til produktive investeringer. Jeg vil gjerne høre med statsråden om det er tatt noen initiativ for en slik mekanisme fra Norges side. Et annet tema som angår overordnede økonomiske rammebetingelser, er forslaget om en internasjonal avgift på valutahandel. En slik avgift kan ha som hensikt å bremse omfanget av valutaspekulasjon, men også å skaf­ fe midler til utviklingsfremmende tiltak. Vil Regjeringen ta initiativ til eller støtte at det settes i gang internasjonalt arbeid for å utrede en slik avgift? Utviklingsministeren avsluttet sin redegjørelse med ti punkter. SV har ingen problemer med å støtte disse ti punktene. Men som sagt vil det være den praktiske poli­ tikken fra Regjeringens side som blir avgjørende for om Norge fører en god bistandspolitikk sett med våre øyne. Til slutt en kommentar til utviklingsministerens siste punkt i sin redegjørelse, behovet for å nå ut med informa­ sjon om bistand til ungdom. Jeg vil vise til at svært mange unge faktisk engasjerer seg i nord­sør­spørsmål. Hver høst deltar tusenvis av ungdom i Operasjon Dagsverk. En rekke ungdomsorganisasjoner benytter seg av statlige støtteordninger for ungdomsutveksling med land i sør. Enda flere vil delta i slik utveksling når det nye Freds­ korpset er på beina. Blant annet Kirkens Nødhjelp og Redd Barna har aktive og voksende ungdomsorganisasjo­ ner. Den internasjonale gjeldsletteaksjonen «Jubilee 2000» har engasjert mange unge i Norge gjennom «Ak­ sjon Slett U­landsgjelda». Ungdom har også bidratt aktivt til Max Havelaar­ordningen for rettferdig handel. Infor­ masjon er vel og bra, men jeg vil gi statsråden et råd som jeg kanskje tror vil være enda mer virkningsfullt: Vis ungdom at deres engasjement for økt bistand, sletting av gjeld og rettferdig handel virkelig nytter. Dersom Regje­ ringen viser et enda mer helhjertet engasjement på dette området, tror jeg at engasjementet vil virke smittende. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Marit Nybakk (A): Lisbet Rugtvedt hadde en grei gjennomgang av SVs bistandssynspunkter, men på ett område ble jeg litt i stuss. Det var da hun nærmest tok til orde for ikke å ha den koordineringen som det nå har vært bred enighet om i Stortinget gjennom lengre tid, og som ble stadfestet senest i Innst. S. nr. 28 fra 18. novem­ ber i fjor. Der sluttet hele komiteen -- alle unntatt Frem­ skrittspartiet -- seg til Verdensbankens opplegg for det såkalte Comprehensive Development Framework, hvor man koordinerer oppleggene fra de ulike giverne, organi­ sasjonene, de statlige giverorganisasjonene, i det enkelte land. Og det er klart at målet med en slik koordinering må være fattigdomsorientering, utvikling, og dette inklu­ derer også næringslivet som aktør i en utviklingsprosess. Jeg kan ha misforstått Lisbet Rugtvedt litt, men hun var nesten som et ekko av en høring vi hadde i utenriks­ komiteen i går, og jeg må nesten stille følgende spørs­ mål: Mener Lisbet Rugtvedt at det er slik at den enkelte private organisasjon skal drive utviklingsarbeid i u­land nærmest helt uavhengig av hva som foregår rundt den or­ ganisasjonen? Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke me­ ner at man skal fravike sin egenart som organisasjon, for de ulike organisasjoner har forskjellige måter å jobbe på og forskjellige typer prosjekter, men ser ikke represen­ tanten at det er nødvendig å se på bistand, handel og ut­ vikling i sammenheng for å få til den fattigdomsoriente­ ringen som er vår målsetting? Lisbet Rugtvedt (SV): Det ville jo være veldig dumt å være imot koordinering. Alle og enhver bør være for koordinering. Det som er viktig for meg, er at vi får fram de rette nyansene her i forhold til de frivillige organisa­ sjonene, og at vi ikke koordinerer på bekostning av det å ta vare på organisasjonenes særtrekk, og respekterer or­ ganisasjonenes særtrekk. Jeg synes også organisasjonene hadde gode poenger på høringen i går. Jeg ønsker ikke å framstå som et ekko av organisasjonene, men jeg synes det er veldig viktig at vi tar vare på deres særtrekk. Et viktig poeng for organi­ sasjonene er også at koordineringen i Norge ikke må ska­ pe vanskeligheter for organisasjonenes koordinering i forhold til deres internasjonale nettverk og organisasjo­ ner. Organisasjonene har gjerne internasjonale paraply­ organisasjoner som de koordinerer i forhold til, og de har lokale organisasjoner i landet som de arbeider i forhold til. Da må ikke Norge skape problemer for muligheten til å koordinere innenfor disse nettverkene, for de represen­ terer også nyttig koordinering på hver sine fagfelt. Et viktig poeng i tillegg er at Norge må se til FN­orga­ nisasjonene og se hvordan de kan bli bedre på koordine­ ring. Det gjelder særlig i nødsituasjoner, hvor vi ser at FN ikke alltid bidrar til å skape den koordineringen, og at det går for langsomt før de får på plass et ordentlig appa­ rat for å koordinere. Men som sagt: Jeg er ikke imot ko­ 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3097 ordinering. Jeg er heller ikke imot at norske organisasjo­ ner skal koordinere seg, men jeg synes det er veldig vik­ tig at en koordinerer på bakgrunn av innsikt i hvordan or­ ganisasjonene arbeider, og at en respekterer organisasjonenes særtrekk, fordi jeg mener at det er en viktig ressurs for Norge. Det er også nødvendig dersom organisasjonene skal leve og vokse, at de får anledning til å dyrke sine særtrekk. Marit Nybakk (A): Jeg kan ikke skjønne annet enn at SV her og nå bryter med den politikken de har stått for hittil i bistandsdebatten i denne salen, de innstillinger som de har vært med på i utenrikskomiteen, og den poli­ tikken som de forfekter. Hvis det skal ha noen hensikt å ha en koordinering i det enkelte mottakerland i den hen­ sikt å sikre en utvikling, sikre en fattigdomsorientering, sikre at samfunnet gradvis kommer seg framover, så må vi jo nettopp ha et samarbeid mellom aktører som spiller ulike roller, men som like fullt inngår i en utviklingsstra­ tegi som noen må gripe fatt i, og som noen må styre på en eller annen måte. Når det gjelder FN­organisasjoner, er jeg enig i at det er viktig at FN­organisasjonene koordinerer. Det er jo en viktig del av reformarbeidet i FN, hvor ikke minst UNDP har tatt ansvaret for UN Resident Coordinator­rollen i mange land. Men også FN­systemet må inngå sammen med øvrige aktører, for hvis de ikke gjør det, hvis vi ikke får til denne koordineringen, skjer det som man har sett i Bosnia og andre steder, at til slutt blir det slik at landet nesten styres av private bistandsorganisasjoner, og de or­ ganisasjonene tapper også samfunnet for kvalifisert per­ sonale og kompetanse. Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg tror ikke jeg bryter noe dramatisk med hva SV har stått for på dette punktet. Skulle det være tilfellet, skal jeg sørge for å rydde opp i det problemet selv, og sørge for at SV forstår hva jeg vil, og at vi har en samlet politikk på dette området. Jeg tror, som sagt, at vi er enige om at koordinering er viktig, men vi må se på hvor og på hvilket nivå vi skal koordinere. Når norske organisasjoner samarbeider med sine in­ ternasjonale paraplyorganisasjoner, foregår ofte samord­ ningen mellom internasjonale paraplyorganisasjoner ute i felt. Det som er viktig for meg, er at vi, som sagt, får fram disse nyansene. I det store og hele tror jeg egentlig ikke denne uenigheten er veldig dyp, men jeg tror kan­ skje noe av forståelsen for hvordan de frivillige organisa­ sjonene jobber, mangler, slik som i hvert fall jeg har opp­ fattet det, og som det også sies i utviklingsministerens re­ degjørelse, at organisasjonene må la seg samordne. Jeg ønsker bare at vi skal få fram disse nyansene, og at det skal bli veldig tydelig at vi respekterer organisasjonenes måte å jobbe på, og at vi respekterer at de har sine nett­ verk og koordinerer i forhold til dem. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Lars Sponheim (V): Bistandsministerens redegjørel­ se viser at Regjeringen ønsker å videreføre store deler av Bondevik­regjeringens bistandspolitikk. Dette er bra, fordi bistandspolitikk trenger kontinuitet og langsiktig­ het. Samtidig er det grunn til -- siden det tross alt er poli­ tikk vi driver med -- å peke på, slik mange talere har gjort, det lille paradokset i forrige uke da revidert nasjo­ nalbudsjett ble lagt fram og det på en måte ble noe av­ stand mellom faktisk oppfølging og de ord som er sagt rundt dette. Det er en vanskelig budsjettsituasjon. Jeg skal ikke overdrive den situasjonen, men prøve å legge til grunn den moral at vi må prøve å finne finanspolitiske instrumenter som ikke begrenser vår innsats overfor de fattigste land. Målet om en opptrapping av bistanden til de fattigste landene bør stå fast. Vi er alle klar over at bistand på ingen måte er det fulle og hele svaret på de utfordringer den fattige delen av ver­ den står overfor. Globaliseringen skaper nye muligheter, svært mange nye muligheter. Vi opplever en stor vel­ standsøkning i enkelte deler av verden, men samtidig har vi ikke, til tross for økonomisk og teknologisk utvikling, vært i stand til å redusere gapet mellom de rike og de fat­ tigste landene. Gjeldskrisen medfører at mange land ikke har egne ressurser til nye investeringer i sosiale og utvik­ lingsfremmende tiltak. De fattigste landene får ikke sam­ me tilgang til det som er de viktigste drivkreftene for øko­ nomisk utvikling: nye investeringer og markedsadgang. Venstre savnet derfor i redegjørelsen større ambisjo­ ner for hvordan Norge kan bidra til reell utvikling i de fattigste landene gjennom å legge forholdene til rette for økte investeringer, gjeldslette og økt handel. Norge må være en pådriver for at neste forhandlings­ runde i WTO reelt ivaretar utviklingslandenes interesser. Norge må gå inn for nulltoll for de minst utviklede lande­ nes produkter, og at dette bindes i WTO. Norge må også arbeide for økt åpenhet i WTO, både overfor utenverde­ nen og for å sikre større internt demokrati mellom med­ lemslandene. Bare slik kan WTO oppfattes å fremme et rettferdig internasjonalt regelverk. Norge må også gå videre i gjeldslettearbeidet. Til tross for økt støtte blant rike land til det internasjonale gjeldsletteinitiativet er det langt igjen før tiltakene er ro­ buste nok. Bare fire land har fått gjeldslette gjennom HIPC­initiativet så langt. Det er derfor viktig at den nor­ ske gjeldsplanen Bondevik­regjeringen etablerte, videre­ føres. I dette arbeidet er det bl.a. avgjørende at HIPC Trust Fund styrkes finansielt for å redusere gjennomfø­ ringstiden for gjeldslette. Det er også nødvendig å øke koordineringen av gjeldslette for å effektivisere gjen­ nomføringen. Bistand er politikk, både gjennom støtte til tiltak for å styrke demokrati og menneskerettigheter, og fordi bi­ stand er en støtte til det sittende regime. I en situasjon hvor forholdene i Zimbabwe forverres for hver dag, må Norge gi klare signaler om at myndighetenes håndtering av denne situasjonen ikke er akseptabel. Det er nødven­ dig at Norge fryser deler av stat til stat­bistanden til Zim­ babwe. Samtidig mener Venstre at bistandsministeren bør gå lenger: Det må det gis klare signaler om at Zim­ babwes status som prioritert samarbeidsland vil opphøre fra neste år om en ikke ser klare tegn til forbedringer. 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3098 Situasjonen i Zimbabwe understreker også behovet for å rette mer av den norske bistanden mot demokrati­ bygging og menneskerettigheter. Demokrati er ikke en tilstrekkelig, men en nødvendig forutsetning for å sikre menneskerettigheter og en mer sosialt rettferdig utvik­ ling. Det er også en viktig forutsetning for økonomisk ut­ vikling. Uten et styresett hvor befolkningen kan kaste sine ledere ved valg, skapes det ikke tillit til en stabil so­ sial og politisk utvikling, noe som igjen er nødvendig for å sikre nye investeringer og produksjon. I den forbindel­ se er jeg glad for bistandsministerens signaler om at en framover også vil støtte de viktigste byggherrene i et de­ mokratisk system, de politiske partiene og strukturene i våre samarbeidsland. Venstre er opptatt av at arbeidet for å samordne statli­ ge giveres politikk styrkes. Iveren etter å plante sitt eget lands flagg på annet lands jord har vært uheldig stor. Men samtidig må det skilles mellom den bistand som har som mål å støtte statlige utviklingsplaner, og den bistand som har som mål å styrke det sivile samfunn. Mye av bi­ standen fra norske frivillige organisasjoner retter seg mot frivillige organisasjoner og dermed mot å bygge et plura­ listisk samfunn. Dette styrker alternative løsninger og de­ mokrati, og nettopp et slikt samfunnsliv som vi er så stol­ te av i Norge. Samordning må ikke gå på bekostning av pluralisme. Marit Nybakk (A): Ikke uventet har denne debatten i Stortinget i dag fokusert på brutaliteten i Zimbabwe og på den blodige og meningsløse krigen mellom Eritrea og Etiopia. Vi lever i CNNs verden. CNN­bildene av de sto­ re farmene i Zimbabwe som stikkes i brann, og barnesol­ dater i et menneskeslakt av en skyttergravskrig -- mens folk rundt sulter og trenger mat -- ryster derfor en hel ver­ den. La meg først understreke at Arbeiderpartiet i Stortin­ get over lang tid har satt søkelyset både på det økende vanstyret i Zimbabwe og på Eritrea/Etiopia, både i spør­ retimespørsmål, i innlegg, i budsjettmerknader og flere ganger direkte vis­à­vis den forrige utviklingsministeren. Vi har også vært i forkant når det gjelder å anvise alter­ native måter å kanalisere midler på, bl.a. gjennom regio­ nalbevilgningen og multilaterale organisasjoner dersom situasjonen i Eritrea, Zimbabwe og Etiopia skulle forver­ re seg, senest i budsjettet for inneværende år. Jeg synes det i disse CNN­tider er direkte galt, som også andre har vært inne på, å framstille situasjonen i Zimbabwe slik media delvis driver med nå. Vanstyret og overgrepene i Zimbabwe er ikke en svart/hvit sak, jeg hadde nær sagt i bokstavelig forstand, der krigsveteraner, som i parentes bemerket er altfor unge til å ha vært fri­ gjøringssoldater før 1980, angriper de store hvite farme­ ne. Det er slik Mugabe gjerne vil at det skal se ut. Det er det store svarte flertallet, den vanlige befolkningen i Zimbabwe, som lider under Mugabes udemokratiske og gjennomkorrupte regime. Den demokratiske opposisjo­ nen, som knebles og terroriseres, ledes faktisk av en fag­ foreningsleder. Hva dette etter hvert dreier seg om, ble vel åpenbart da Mugabe sendte sine tropper inn i Kongo for å forsvare -- hva? Jo, for å forsvare sin egen families økonomiske interesser i diamantindustrien. I Eritrea har det etter hvert despotiske regimet etter frigjøringen i 1991 nektet 500 000 flyktninger å vende hjem fra Øst­Sudan fordi de tilhører «feil» frigjørings­ bevegelse. Dette har vi fra Arbeiderpartiet nå arbeidet med over en toårsperiode, bl.a. tatt representanter for flyktningene hit til Norge med økonomisk støtte fra UD. Men dette er de glemte flyktningene i Afrika. En langsiktighet og forutsigbarhet i bistandsoverfø­ ringene for ikke å ramme de fattigste kan gjøres gjennom andre kanaler enn stat til stat­bistand, samtidig som vi politiserer bistanden. Den langsiktige bistanden må være en plattform for politisk handling. Bistandsmidler må være politiske redskaper og ses på som en integrert del av norsk utenrikspolitikk. I den sammenhengen må vi våge å ta opp en diskusjon om Afrika. Vi må gå inn med ulike virkemidler, ikke fortsette utelukkende å klientifi­ sere kontinentet. Solidaritet kan defineres som vilje til å fordele, slik at det oppnås frihet og likestilling mellom mennesker. Men det betyr også demokratiske spilleregler og internasjona­ le kjøreregler for økonomisk samkvem som sikrer utvik­ ling og verdiskaping i det enkelte samfunn, og det betyr aktiv konfliktløsning, konfliktforebygging og demokrati­ utvikling. Det er nødvendig at de enkelte bistandsaktørene arbei­ der innenfor en helhetlig utviklingsstrategi, og jeg vil vise til forrige replikkrunde. Det gjelder også nærings­ livet som aktør og langsiktige næringsinvesteringer i u­land. Statsråden sa i redegjørelsen: «Det handler om å skape en felles plattform for ut­ vikling bygd på bred konsultasjon mellom regjering, parlament, næringsliv og sivilt samfunn.» Det er derfor også viktig å tilrettelegge virkemidlene for norske etableringer best mulig, for at disse skal ha en effekt. Ensidig avbinding kan f.eks. føre til forringet kva­ litet på arbeidsvilkår, sosiale standarder og produkter ved at man presser anbudene langt ned. Jeg er svært tilfreds med statsrådens forslag om enklere næringslivsordnin­ ger, bl.a. en ubunden låneordning og en fellesordning for bundne og ubundne midler. Dette vil vi komme tilbake til senere. Men la meg helt til slutt få si at i denne totaliteten er det slik at vi må kjøpe varene som u­landene produserer, som et resultat av næringslivsinvesteringer vi bidrar med. Da er det viktig for meg å understreke at det i St.prp. nr. 61 for 1999­2000 nå slås fast at vi ikke innfører noe auk­ sjonsprinsipp for tollfritt storfekjøtt fra MUL­land. Dag Danielsen (Frp): La meg først komme med et hjertesukk når jeg skal oppsummere denne debatten. Det ble tidligere her i dag nevnt Robert Mugabes behov for ytre fiender. Og når man oppsummerer denne debatten, kan man jo spørre seg om det i norsk bistandsdebatt ikke er behov for Fremskrittspartiet som en slags indre fiende, som de andre partiene kan enes om å gå imot. Det har i hvert fall den positive effekt at man ser mer kritisk på formen på bistanden, noe som til sjuende og sist også vil 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3099 komme mottakerne av bistanden til gode, samtidig som det har den positive effekt at det også -- etter min mening -- kommer norske skattebetalere til gode. Når det gjelder ministerens redegjørelse, vil jeg gjerne begynne med det jeg synes er positivt og spennende, og det er spesielt dette med å sikre markedsadgang for u­landene, da særlig de minst utviklede landene. Det at man skal satse på bedre markedsadgang og generelle tollreduksjoner i WTO og ta hensyn til de eksportpro­ dukter som er av særlig interesse for utviklingslandene, synes vi i Fremskrittspartiet er et veldig positivt signal. Vi er veldig spente på hvilke følger dette vil få for prak­ tisk politikk fra Regjeringens side. Vil det f.eks. få den effekt at landbruksinteresser i Norge må vike i en del sammenhenger? Da tenker jeg f.eks. på dumping av norsk kjøtt på verdensmarkedet, som norske skattebetale­ re ikke er i nærheten av å få tilgang til på det prisnivået det her dreier seg om. Vil dette bli fulgt opp i praksis? Så ble det også nevnt i debatten tidligere i dag at Stor­ tingets oppgave ikke er å detaljstyre prosjekter, og det er Fremskrittspartiet selvfølgelig enig i. Stortingets oppga­ ve er å sende politiske signaler. Det er veldig viktig at Norge viser at vi ikke aksepterer politisk vanstyre, og at vi ikke er med på å forlenge despotregimers eksistens ved å gi bistand til slike land hvor det dokumenteres kla­ re brudd på menneskerettigheter o.l. Og et vesentlig po­ eng her i dag, som Marit Nybakk var inne på i sitt inn­ legg, er CNN­effekten. Et tankekors for meg er at også norsk bistandsdebatt og norsk bistandspolitikk til dels styres av denne CNN­effekten. Vi ser at det har vært stor mediefokusering på Zimbabwe i den senere tid. Her kommer heldigvis alle norske partier etter hvert -- tror jeg -- til det standpunkt at man må gjøre noe dramatisk med det som skjer der nede, også når det gjelder å fryse bi­ standen. Det tok riktignok tid. Man kommer sent, men godt. Det jeg kunne tenke meg at utviklingsministeren også kommenterte litt nærmere, er hvilke prinsipielle kriterier som ligger til grunn for norsk holdning til bistand. Når skal man fryse bistanden, og når skal man stoppe bistan­ den? Vi så noe av det samme da India og Pakistan sprengte en atombombe. Da reiste Fremskrittspartiet spørsmål om man ikke burde stoppe den lille bistanden som var igjen, fordi dette dreide seg om land som tross alt sprengte atombomber. Da opplevde vi noe av det samme som vi nå opplever med Zimbabwe. Først var de andre partiene veldig negative, men så etter en stund gikk man inn for å fryse deler av denne bistanden. Et vesentlig poeng er da: Dersom de som er sterke tilhengere også av statlig bistand, skal klare å opprettholde legitimitet og aksept for denne bistanden, er det av interesse å få klar­ lagt hvilke kriterier som skal legges til grunn for når og hvordan bistanden skal fryses og deretter eventuelt stop­ pes. Statsråd Anne Kristin Sydnes: Jeg vil først kom­ mentere noe som flere har vært inne på her i dag, nemlig de tallene som i går ble offentliggjort fra Statistisk sen­ tralbyrå -- nye og gledelige tall for oppslutningen om bi­ standen i det norske folk. Hele 88 pst. er for å gi bistand -- høyere har ikke disse tallene vært siden undersøkelsene startet i 1972. Spesielt gledelig er det at oppslutningen blant de unge er på hele 97 pst. Disse tallene bekrefter at solidariteten står sterkt i det norske folk, og at de grepene som er gjennomført for å øke kvaliteten på bistanden, har bidratt til å styrke tilliten til og oppslutningen om norsk bistand. Hver dag bombarderes vi gjennom radio, aviser og fjernsyn med bilder av krig, konflikt og bunnløs fortvilel­ se. Det mest oppløftende, synes jeg, med tallene fra Sta­ tistisk sentralbyrå er at de viser hvordan disse bildene fra en brutal virkelighet engasjerer til deltakelse snarere enn fratar folk motivasjon og tro på at utvikling nytter. Dette engasjementet er vi helt avhengige av i vårt arbeid for å bekjempe fattigdom, og -- ikke minst -- vi har et stort an­ svar for å demonstrere at vår innsats nytter. Vi blir alle fortvilte når vi ser bestialske og tragiske konsekvenser av nød og elendighet, som i Sierra Leone. Vi må sørge for at unge mennesker i vår rike del av verden, som får all elen­ dighet formidlet gjennom mediene, ser at bistand og in­ ternasjonal innsats nytter, og at de derved opprettholder sitt engasjement for å bidra til en bedre verden. Få steder er sammenhengen mellom fattigdom og konflikter så synlig som i Afrika. Vi finner væpnede kon­ flikter i Sierra Leone, i Kongo, i Eritrea/Etiopia og i An­ gola, for å nevne noen land. Vi må stoppe våpnene og bi­ dra til at de fattigste landene bygger legitime, offentlige institusjoner og et sivilt samfunn og et demokrati hvor konflikter kan løses uten vold. Konflikt er et resultat av materiell og politisk fattigdom. Derfor må også bistanden være politisk. Vi må arbeide for en rettferdig fordeling -- mellom verdensdeler, land og mennesker. Bare på den måten kan vi være med på å fjerne årsakene til konflikt og legge grunnlag for utvikling. I mange av de konfliktrammede landene drives det et livsviktig arbeid for å bidra til å hele de sårene som et­ nisk motsetning og krig har skapt. Skoler bygges, vann­ ledninger repareres -- dette er en innsats som er nødhjelp, og som samtidig legger grunnlaget for at folk på nytt kan få fortsette å bo i sine lokalsamfunn. Uten at dette er på plass, er sjansene for å få til fred og forsoning mellom folkegrupper svært liten. Det er i et slikt perspektiv vi må se vår egen bistandspolitikk. Vi må også være med og hindre at konflikter oppstår. Da er vi helt avhengige av det tradisjonelle utviklings­ samarbeidet. Enkelte fredsbevarende operasjoner kunne trolig ha vært forhindret dersom man hadde økt bistan­ den til landene før intern uro utviklet seg til væpnede kamper. Ved å bidra til økonomisk utvikling og politisk stabilitet kan utviklingshjelp spare mennesker for store lidelser og gi grunnlag for langsiktig samfunnsmessig ut­ vikling. Derfor er fattigdomsbekjempelse og demokrati­ utvikling hovedmålet for vår bistand. Det kreves noe mer av oss i den rike del av verden enn at vi bidrar med bistand til de aller fattigste. Vi må også ha en kritisk holdning til våre egne ordninger og fjerne de urimeligheter som gavner oss selv mer enn å være ef­ fektive virkemidler i kampen mot fattigdom. Vårt inter­ 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3100 nasjonale engasjement for å avbinde bistanden er et slikt område. Jeg deltok i slutten av forrige uke på det årlige topp­ møtet i OECDs utviklingskomite -- DAC -- i Paris, og jeg synes det må være lov å være skuffet over utfallet av det møtet. Siden 1964 har de rikeste landene i verden møttes årlig for å bli enige om avbinding av bistanden, og heller ikke denne gangen kom vi helt i mål, heller ikke når det gjelder avbinding i forhold til de aller fattigste landene. Det er en urimelighet at bistanden skal være knyttet til betingelser om kjøp av varer og tjenester i giverlandene. Det gir giverlandene motiv for å yte bistand som kan komme eget næringsliv til gode -- et motiv som i verste fall fører til at de fattigste får en annen og mindre effek­ tiv hjelp enn den de behøver mest. Det kan lett også un­ dergrave vår egen troverdighet når vi stiller krav til utvik­ lingslandene om at de skal motarbeide ordninger som gir deler av deres eget næringsliv fordeler. Mer enn noen gang er det derfor viktig at vi intensiverer vårt arbeid for en internasjonal avtale om avbinding av bistanden. Av­ binding av bistand internasjonalt vil også gi nye mulig­ heter for konkurransedyktig norsk industri og næringsliv. I helgen møtte jeg også mine kolleger fra Tyskland, Nederland og Storbritannia i den såkalte Utstein­grup­ pen. Arbeidet mot korrupsjon var en av de viktigste sake­ ne på vår felles dagsorden. I en felles ministererklæring ble vi bl.a. enige om å koordinere vår innsats mot korrup­ sjon, både i utviklingslandene og i våre egne land. Gjen­ nom samordning av ressurser, kunnskap og erfaringer håper vi å kunne gi et effektivt bidrag til dette arbeidet. Utviklingshjelpen er et politisk og sammensatt verk­ tøy. Det er et stort ansvar å sørge for at bistanden blir brukt på en best mulig måte. Ulike sider ved norsk bi­ stand evalueres fortløpende, og vi anvender bistanden stadig mer effektivt og målrettet. Jeg synes det er viktig å slå dette fast, også i lys av den diskusjonen vi har hatt her i dag. Strategier for bistand til utviklingslandene utarbei­ des ikke bare nasjonalt, men i et samspill mellom giver­ land, internasjonale fora og frivillige organisasjoner. Vi møtes jevnlig internasjonalt, bl.a. i OECD, i FN og i Ver­ densbanken, for å drøfte hvordan bistandsmidler mest mulig effektivt kan brukes for å redusere fattigdommen. Og den brede enigheten som vi i dag kan registrere om fattigdommens årsaker, og hvilke virkemidler som bør brukes for å redusere fattigdom, gjør også den internasjo­ nale og den norske utviklingshjelpen mer effektiv. Men volum er også viktig. Vi vet alle at det er behov for mye større innsats fra de rike landenes side for å sikre utvikling i fattige land, og derfor står Regjeringen fast på Arbeiderpartiets program og målet om at den norske bi­ standen skal opp i 1 pst. av bruttonasjonalinntekt. Vi står også fast på innsatsen for at flere av de rike landene skal komme opp mot dette nivået. I dag er det bare fire land som oppfyller FNs målsetting om at 0,7 pst. av brutto­ nasjonalinntekt skal gå til bistand. Dette er for lavt. Jeg vil også kommentere utviklingen i Zimbabwe og norske tiltak, og bare understreke igjen at vi her vil følge utviklingen nøye og vurdere utviklingssamarbeidet Nor­ ge har med Zimbabwe i lys av den løpende situasjonen i landet. Jeg vil også benytte anledningen til å si at det in­ ternasjonale gjeldsarbeidet er et viktig satsingsområde også for denne regjeringen, og innsatsen pågår ufortrø­ dent med uforminsket styrke. Ikke minst er vi nå veldig opptatt av å få til en ordentlig finansiering av det såkalte HIPC­initiativet, og at dette ikke skal gå på bekostning av andre viktige internasjonale finansieringsmekanismer som f.eks. IDA, som finansierer viktige prosjekter i fatti­ ge land. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Dag Danielsen (Frp): Det har, både i denne debatten og i den senere tid, vært veldig sterk fokusering på Zim­ babwe og på de overgrepene som skjer der. Denne regje­ ringen er jo også -- som kjent -- tilhenger av føre var­prin­ sippet. Jeg vil gjerne henlede oppmerksomheten på den utviklingen man ser i Sør­Afrika hvor det bl.a. rapporte­ res til internasjonale medier om tilsvarende drap på far­ mere i Sør­Afrika, som det vi ser i Zimbabwe, og hvor det fra enkelte hold også hevdes at myndighetene lar det­ te skje, eller at de har en hånd med i at dette skjer. Jeg vil gjerne ha en kommentar om hva Norge har gjort i den anledning, og hva Norge vil gjøre i fremtiden. Dette er et omfattende problem allerede, og hvilke poli­ tiske tiltak vil Regjeringen iverksette her? Er det slik at det er CNN­effekten som gjør at dette blir et tema i norsk politisk debatt og et tema for denne regjeringen, eller vil Regjeringen her ta et selvstendig initiativ i forbindelse med det som skjer? Statsråd Anne Kristin Sydnes: Som sagt følger vi utviklingen i Zimbabwe nøye, og ikke minst følger vi den politiske utviklingen i hele denne regionen. Og noe av den viktigste bakgrunnen for valget av de tiltak vi har iverksatt overfor Zimbabwe, har nettopp med utviklingen i andre land i denne regionen å gjøre. Vi er svært bekym­ ret for at bl.a. utviklingen i Zimbabwe skal være med på en destabilisering også i andre land. Vi har løpende kon­ takt med andre giverland om utviklingen generelt i dette området, og vil selvsagt fortsette å ha det. Vi vurderer til­ tak også i andre land i regionen i samarbeid med andre giverland og gjennom dialogen vi har i det multilaterale systemet og FN. Einar Steensnæs (KrF): Jeg har ikke så mange merknader til selve statsrådens tilsvar og tilleggsmerkna­ der i dag. Jeg er glad for at hun for så vidt bekrefter det som allerede ble understreket i hennes redegjørelse, og bl.a. gjentok at Arbeiderpartiet står fast på 1 pst. av BNP til bistand. Jeg vil gjerne spørre: Kommer det en forplik­ tende opptrappingsplan, og vil det bli angitt et tidspunkt for når det blir gjennomført en slik opptrapping? Ellers merket jeg meg i redegjørelsen at statsråden be­ kreftet og understreket at forebygging og bileggelse av krig og voldelig konflikt er helt nødvendig i kampen mot fattigdom. Det begrunner vel stort sett Norges sterke en­ gasjement for forsoning og fredsarbeid i ulike deler av verden, både i Midtøsten, i Colombia, i Sri Lanka, i Su­ 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3101 dan og andre steder. Den ulykkelige krigen i Eritrea/Etio­ pia, som også statsråden viste til i sin redegjørelse, viser jo konkret hvordan konflikt rammer de svakeste og hin­ drer utvikling. Befolkningen lider under tørke og hun­ gersnød mens myndighetene bruker ufattelige ressurser på å føre krig mot hverandre. Barn og unge er også truk­ ket inn i denne krigføringen. Statsråden sa i sitt forrige tilsvar i replikkrunden at Regjeringen har oppmerksomhet på hele situasjonen i re­ gionen, og var nervøs for smitteeffekten i Zimbabwe. Vi kan konstatere at det allerede er krise på Afrikas Horn mellom Eritrea/Etiopia, og statsråden sa at vi må stoppe våpnene. Jeg vil gjerne utfordre statsråden og spørre: Hva har Norge gjort i denne ulykkelige konflikten på Afrikas Horn? Statsråd Anne Kristin Sydnes: Når det gjelder det første spørsmålet fra representanten Steensnæs vedrøren­ de en forpliktende opptrappingsplan for bistanden, vil jeg bare melde at volumet på den framtidige bistanden vil vi få anledning til å kommet tilbake til i forbindelse med behandlingen av budsjettet for neste år. Når det så gjelder konfliktene i disse ulike landene, og ikke minst i Eritrea/Etiopia, vil jeg gjerne få kommentere den sistnevnte konflikten litt. Krigshandlingene i dette området kommer jo i et særlig grelt lys på bakgrunn av den pågående hungerkatastrofen i området. Vi følger nøye den videre utviklingen i disse landene, og vi støtter opp om FNs og USAs arbeid for å løse konflikten. Jeg vil også si at det ikke vil være mulig å fortsette med vanlig bistandssamarbeid uten å ta hensyn til de svært store res­ sursene som går med til krig og krigsforberedelser i dette området. Regjeringen har derfor i revidert nasjonalbud­ sjett foreslått reduksjoner i landprogrammene med 25 mill. kr for hvert av disse landene, og det er også klart at ikke noen nye stat til stat­avtaler vil bli inngått før man er enig om en fredsavtale. Gjennom tilsagnsfullmaktene som vi har foreslått i revidert nasjonalbudsjett, vil vi imidlertid ha mulighet til å gjenoppta et mer normalt bi­ standssamarbeid dersom partene kommer frem til en fredsavtale. Jeg vil også understreke at det allerede er stilt store beløp til rådighet til humanitær innsats i områ­ det, særlig i Etiopia, som har flest rammede. Vi regner med at det kan bli tale om ytterligere tiltak, avhengig av den videre utviklingen. Siri Frost Sterri (H): Debatten i dag har vært sterkt preget av situasjonen i Afrika, og det er kanskje ikke så unaturlig på grunn av forholdene i flere av disse landene. Jeg må allikevel si at det blir et tankekors for meg at et parti som Fremskrittspartiet, som ikke ønsker statlig bistand, så lettvint hiver seg på den kritikk vi bl.a. fra Høyre har fremført, om både mangel på reaksjoner og -- når reaksjoner skjer -- omfanget av disse fra norsk side i forhold til bl.a. vårt stat til stat­samarbeid med Zimbab­ we. Fra Høyres side har vi jo et helt annet utgangspunkt for hvorfor vi er opptatt av dette: at vi skal ta et ansvar for å hjelpe de fattigste i verden. Men prinsippet om at mottaker har ansvar for egen utvikling, må også være grunnleggende. Og selv om vi erkjenner at det er bistands­ ministeren og hennes apparat som fra dag til dag følger utviklingen og har oversikt over hvilke reaksjonsmulig­ heter som kan være riktige, føler vi at statsråden nøler når hun i redegjørelsen i forrige uke varslet at man fryser deler av stat til stat­samarbeidet, og så allikevel fortsetter med en del av samarbeidet med regimet i Zimbabwe. Hun sier selv at hun gjør det for å sende et klart signal til myndighetene i Zimbabwe, men er det noe av det Muga­ be foretar seg, som tilsier at han tar disse signalene inno­ ver seg og på alvor? Det er vel nå all grunn til å lytte til opposisjonen, som jo sterkere og sterkere begynner å snakke om boikott av det forestående valget, et valg som bistandsministeren lenge trodde det skulle være mulig å gjennomføre på en demokratisk måte. Statsråd Anne Kristin Sydnes: Når det gjelder valg av virkemidler i forhold til et land som Zimbabwe i den situasjonen som er der nå, må vi konstatere at det er en krevende oppgave å finne den rette balansen med hensyn til de virkemidlene som bør iverksettes fra vår side, og det var også derfor vi valgte å sende en bredt sammensatt delegasjon til landet for å bistå oss i disse vurderingene. De virkemidlene vi valgte å ta i bruk, er i tråd med anbe­ falingene fra denne delegasjonen. Vi gikk noe lenger i forhold til å fryse deler av stat til stat­samarbeidet enn anbefalingene sa. Det mente vi var riktig ikke minst i for­ hold til behovet for å sikre legitimiteten på bistanden ge­ nerelt her hjemme i vår egen opinion, men også fordi vi tror det er et viktig signal i forhold til Mugabe og hans regjering. Regjeringen registrerer nå at datoen for parlaments­ valget er fastsatt, og vi forventer at alle parter bidrar til å gjøre slutt på den politiske volden i landet. Vi er, som sagt, veldig bekymret over situasjonen. Vi må kunne konstatere at under forberedelsene til dette valget er op­ posisjonen blitt behandlet på en ytterst kritikkverdig må­ te, og mulighetene til å få gjennomført et fritt og rettfer­ dig valg er i lys av dette meget små, for å si det med et forsiktig uttrykk. I forbindelse med parlamentsvalget foregår det en veldig omfattende politisk vold i landet. 20 mennesker skal så langt være drept, mens flere hundre er ofre for meget alvorlige overgrep. De aller fleste av ofre­ ne er svarte politiske aktivister og landarbeidere. Den norske regjeringen har derfor ved flere anledninger gitt uttrykk for at den politiske volden er uakseptabel, og vi vil fortsette å gjenta denne kritikken overfor regimet. H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt presidentplassen Johan J. Jakobsen (Sp): Bistandsministeren gjentok i dag at utviklingen i Zimbabwe er alvorlig, og at en vil holde nøye oppsikt med det som skjer der, og løpende vurdere reaksjoner i lys av hvordan situasjonen vil kom­ me til å utvikle seg. I redegjørelsen sist tirsdag gav ministeren uttrykk for at Regjeringen ville komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med budsjettet for 2001. I Senterpartiet er vi 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3102 usikre på om en ikke her bevilger seg en noe for lang tidsfrist, fordi det som nå skjer i Zimbabwe, betinger også at norske myndigheter reagerer raskt på det som måtte være av alvorlige overgrep. Hvis Norge nøler med å ta denne kritikken raskt opp, vil det også lett virke inn på den nasjonale debatten vi har om utviklingshjelp, for­ di det som skjer i Zimbabwe, er meget kritikkverdig og bidrar til å stille norsk bistandspolitikk i vanry hvis det ikke reageres raskt og effektivt. I mitt innlegg gav jeg uttrykk for at en her ikke burde bevilge seg så lang tid -- fem måneder er ganske lang tid -- og jeg vil spørre bistandsministeren om Regjeringen er beredt til å foreta en vurdering av Zimbabwes status som samarbeidsland tidligere hvis det skulle bli aktuelt. Jeg minner om at Stortinget fortsatt er samlet i ca. en måned, og at det også i sommerferien er muligheter for å konsul­ tere Stortinget i en slik sak, som jeg går ut fra at Regje­ ringen vil konsultere Stortinget om. Så mitt spørsmål går egentlig på om ikke bistandsministeren vil bevilge seg og Regjeringen noe større handlingsrom enn det man kunne få inntrykk av av redegjørelsen tirsdag. Statsråd Anne Kristin Sydnes: Vi har ikke tenkt å bevilge oss for lang tid i vurderingen av dette spørsmålet, og jeg er helt enig i representanten Jakobsens vurdering på det punkt. Vi vil selvsagt komme tilbake til Stortinget i en egnet form, og tidspunktet for dette må også løpende vurderes i lys av utvikingen av situasjonen i Zimbabwe. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Bjørn Hernæs (H): Jeg håper ikke det er utidig å bringe inn andre aspekter enn Zimbabwe i denne debat­ ten. Jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på noe helt annet. Det har vakt betydelig oppmerksomhet, i hvert fall i våre skogområder, at bistandsministeren over­ hodet ikke har nevnt skogens betydning for norsk bi­ standspolitikk. Senest i skogmeldingen, som Stortinget behandlet for et snaut år siden, fikk dette svært bred opp­ merksomhet. Stortinget la vekt på anbefalingene fra FNs skogpanel og Konvensjonen om biologisk mangfold i bi­ standspolitiske vurderinger. Stortinget sa også at miljø­ og naturressursforvaltningen skulle prioriteres høyt i norsk multilateral og bilateral bistand. Skogtiltak er sen­ trale i dette. Stortinget sa også at skogrelatert bistand skulle siktes inn mot arbeid som bygger opp under mottakerlandenes utvikling og gjennomføring av helhetlige nasjonale skog­ programmer, der kriterier og indikatorer som både om­ fatter vern og bærekraftig bruk av skog, inngår. Stortinget la i forbindelse med skogmeldingen vekt på at det er hensiktsmessig at de FN­organisasjoner som ar­ beider med skogspørsmål, blir tillagt et betydelig oppfølg­ ingsansvar for de internasjonale prosessene, og Stortin­ get understreket at det er særlig viktig å støtte opp under det skogrelaterte arbeidet i FAO. En enstemmig stortingskomite understreket at det vil­ le være viktig å få på plass en egen internasjonalt rettslig bindende avtale om skog, under de forutsetningene som meldingen trekker opp. Det er knyttet mangesidige næ­ rings­ og miljøverninteresser til skogforvaltningen, glo­ balt og nasjonalt. En egen internasjonal avtale vil derfor kunne bidra til å klargjøre og balansere internasjonale prioriteringer og utviklingen av en nasjonal skogpolitikk. Fra Høyres side understreket vi i debatten at det årlig forsvinner skogarealer f.eks. i Afrika som tilsvarer halv­ parten av Norges skogareal, og vi understreket at trevirke står for omtrent 75 pst. av all energiforsyning i Afrika. Skog er i denne sammenheng også i u­land av avgjøren­ de betydning for å bevare jordsmonnet og for å verne om drikkevannet. Vi var derfor påpasselige med å understre­ ke at vi i likhet med resten av Stortinget støttet de signa­ lene som var kommet fra den daværende regjeringen, om å bidra aktivt til et nordisk og internasjonalt samarbeid. Jeg vil også henvise til de artiklene som har vært i pressen, særlig i Nationen, de siste dagene om dette spørsmålet. Direktør Tove Strand i Direktoratet for utvik­ lingshjelp har også ved flere anledninger understreket at dette er en viktig del av norsk bistandspolitikk, og det er viktig for å fremme egen bærekraftig utvikling i utvi­ klingslandene selv, som kan bringe dem vekk fra denne triste situasjonen hvor de blir passive bistandsmottakere uten å kunne utvikle sitt eget næringsliv. Nå får vi vel dagen før dagen være litt elskverdige overfor en forholdsvis ny statsråd. Så inntil det motsatte er bevist, vil jeg gå ut fra at denne totale mangel på enga­ sjement på et så viktig område ikke skyldes noe ønske om å forandre på den politikken som ble trukket opp av den forrige regjeringen og et samlet storting i forbindelse med skogmeldingen. Hill­Marta Solberg (A): Utviklingspolitikken hadde en viktig plass i Regjeringens tiltredelseserklæring. Gjennom utviklingspolitikken kan vi arbeide for demo­ krati og menneskerettigheter, vi kan arbeide mot sykdom og fattigdom, korrupsjon og kriminalitet. Regjeringen vil styrke det norske bidraget, bl.a. ved å gå aktivt inn i Den globale alliansen for vaksinering og immunisering, kalt GAVI. GAVI bistår de fattige landene med å sikre tilgang til vaksinetilbud for alle, bedre utnyttelsen av eksisterende vaksiner og utvikle nye vaksiner mot sykdommer som aids, malaria og tuberkulose. Det legges opp til at Norge i første omgang gir 10 mill. kr til GAVI. I statsbudsjettet for 2001 vil det bli foreslått å gi et større bidrag til dette initiativet. Utviklingspolitikken er også tett knyttet til arbeidet med forebygging og løsning av konflikt. Debatten i dag har på mange måter også bekreftet det. Flere afrikanske land er inne i en utvikling hvor krig og voldelige konflik­ ter hindrer kampen mot fattigdom. Zimbabwe er inne i en dyp politisk, sosial og økonomisk krise, samtidig som landet fortsetter sitt omstridte og kostbare militære enga­ sjement i Den demokratiske republikken Kongo. Oppblussingen av krigen mellom Etiopia og Eritrea vil utvilsomt forverre den humanitære situasjonen i en region som allerede gjennomlever en omfattende tørke­ 16. mai -- Debatt om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikken, holdt 9. mai 2000 3103 og sultkatastrofe. I denne situasjonen kan vi oppleve at humanitær bistand som ytes i forbindelse med sultkata­ strofer, frigjør midler som benyttes til krigsforberedelser og krigføring. Vi må gi klar beskjed om at dette ut fra en humanitær synsvinkel er uakseptabelt. Samtidig må våre utviklings­ politiske tiltak ta hensyn til at ofrene i slike situasjoner uansett vil ha behov for og krav på hjelp. Situasjonen på Afrikas Horn viser med all mulig tyde­ lighet hvilke dilemmaer vi så altfor ofte står overfor i ut­ viklingspolitikken. Siden konflikten mellom Etiopia og Eritrea brøt ut for to år siden har Norge støttet opp om en rekke initiativ for å bidra til dialog og til en fredsløsning mellom de to landene. Samtidig har vi sett oss nødt til å redusere det ordinære bistandssamarbeidet med begge landene. Likevel har vi kunnet fortsette den direkte nød­ hjelpen til dem som er rammet av den pågående hunger­ katastrofen. Som høyinntektsland har Norge en særlig plikt til å yte bistand til utvikling og bedring av levekårene i de fat­ tige landene. I takt med mulighetene til å anvende midle­ ne på en effektiv måte er det Regjeringens uttalte mål gradvis å trappe opp bistanden til 1 pst. av bruttonasjo­ nalinntekt. Det er også understreket i dagens debatt. Med fortsatt vekst i norsk økonomi innebærer dette økte be­ vilgninger til bistand i statsbudsjettet for 2001. Anslaget over utgifter til flyktningers opphold i Norge har steget betraktelig siden budsjettet for 2000 ble lagt fram og behandlet her i Stortinget. I tråd med tidligere praksis og i samsvar med de internasjonale standardene på dette området, kalt DAC, er som kjent enkelte slike oppholdsutgifter i Norge det første året ODA­godkjent. I revidert nasjonalbudsjett for inneværende år foreslås det derfor å dekke merutgifter på i alt 431,1 mill. kr innenfor bistandsrammen. Opprinnelig foreslo regjeringen Bondevik i statsbud­ sjettet for 2000 å dekke 100 pst. av de ODA­godkjente oppholdsutgiftene, som da var anslått til 603 mill. kr, innenfor bistandsbudsjettet. Nå er anslaget på disse utgif­ tene økt til 998 mill. kr. For likevel å opprettholde et høyt aktivitetsnivå innen­ for den langsiktige bistanden foreslår Regjeringen i til­ legg nye tilsagnsfullmakter på til sammen 400 mill. kr. Dette er av særlig betydning for Norges viktigste samar­ beidsland. Samarbeidslandenes egne strategier for be­ kjempelse av fattigdom skal legges til grunn for tiltak som gjeldslette og annet utviklingssamarbeid. Da er det viktig at de langsiktige målsettingene kan ivaretas gjen­ nom en betydelig økning av tilsagnsrammene og til­ sagnsfullmaktene. Regjeringens tiltredelseserklæring og utviklingsmi­ nisterens redegjørelse peker mot økt satsing i bistands­ samarbeidet. Helse og utdanning skal prioriteres som bi­ drag til fattigdomsbekjempelsen. Regjeringen inviterer til partnerskap med næringslivet, fagbevegelsen, forsk­ ningsmiljøer og andre aktører for å oppnå sine mål i utvi­ klingspolitikken. Dette kan gi utviklingspolitikken nytt og nødvendig engasjement og aktiv deltakelse også fra nye krefter i samfunnslivet. Frank Willy Larsen (A): Debatten har til nå vært sterkt preget av konflikten på Afrikas Horn og urolighe­ tene i Zimbabwe. Dette er vel ikke unaturlig sett i lys av den mediedekningen disse konfliktene har fått. Men som alltid er det grupper som ikke uten videre tiltrekker seg medienes søkelys, og det er en slik gruppe jeg vil få knytte noen kommentarer til. Bistandsministerens redegjørelse i Stortinget i forrige uke gav viktige signaler på flere områder. Statsråden sa bl.a.: «Mennesker med funksjonshemning i utviklings­ land er ofte blant de fattigste. Arbeidet for å bedre de­ res situasjon er en viktig del av arbeidet med fattig­ domsorienteringen av bistanden. Regjeringen vil der­ for følge opp Plan for arbeidet med mennesker med funksjonshemning i bistanden». Dette er en riktig og viktig prioritering. Funksjons­ hemmede og utviklingshemmede er ofte de som først fal­ ler utenfor i fattige samfunn. Det å skape livskvalitet for mennesker med funksjonshemninger og utviklingshem­ ninger må være et topprioritert område innenfor norsk bi­ stand. Mange norske organisasjoner, bl.a. Norsk Forbund for Utviklingshemmede, driver i dag bistandsarbeid rettet inn mot å støtte organisasjoner for utviklingshemmede i flere land. Det er et viktig arbeid som disse organisasjo­ nene gjør for å skape et inkluderende samfunn for men­ nesker med utviklingshemninger. Norsk bistand bør i framtiden vektlegge nettopp disse områdene. Det å skape deltakelse og engasjement gjen­ nom demokratiske prosesser som organisasjoner driver i ulike land, bør prioriteres. Funksjonshemmede og utvi­ klingshemmedes interesser og deltakelse i demokratiske prosesser må løftes fram i de land hvor Norge yter bi­ stand. Arbeidet for å inkludere mennesker med funksjons­ og utviklingshemninger har pågått over mange år her i Norge. På samme måte er det nå nødvendig å bygge opp under organisasjoner i den tredje verden som nettopp har dette som mål, å inkludere og bidra til deltakelse fra mennesker med utviklings­ eller funksjonshemninger. Mange norske organisasjoner representerer en betyde­ lig kompetanse i bistandspolitiske spørsmål. Det er viktig at denne kompetansen og erfaringen ivaretas av norske bistandsmyndigheter. Mennesker som arbeider i interes­ sepolitiske organisasjoner for utviklingshemmede i Nor­ ge, har innsikt og erfaring som det er viktig å formidle til organisasjoner i den tredje verden som står i en tilsvaren­ de situasjon. Formidling av denne kunnskapen er et vik­ tig element i bistandsarbeidet og må derfor ivaretas. Norsk bistandspolitikk står overfor store utfordringer ved inngangen til det 21. århundret. Mennesker med funksjons­ og utviklingshemninger er ofte de som kom­ mer bakerst i køen. Det er derfor et stort moralsk og poli­ tisk ansvar å løfte nettopp disse i norsk bistandspolitikk. Fattigdomsbekjempelse, som er et av hovedsatsings­ områdene til norsk utviklingshjelp, kan ikke gjennomfø­ res hvis man ikke hele tiden er seg bevisst alle mennes­ kers grunnleggende rettigheter. Utviklingshemmede og 16. mai -- Forslag fra repr. Hagen, Jensen og Simonsen om håndteringen av menneskesmugling 2000 3104 funksjonshemmedes rettigheter må derfor inkluderes i alle former for bistandsarbeid, som en del av fattigdoms­ bekjempelsen som norsk bistandspolitikk er basert på. Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): I desse dagar har Stortinget utjamningsmeldinga til handsaming. Denne meldinga dokumenterer at forskjellane mellom folk har auka i Noreg frå 1986. For å bøta på det hadde sentrums­ regjeringa i den meldinga forslag om ei rekkje tiltak som ville ha verka utjamnande. Internasjonalt står vi føre same utfordringa. Forskjell­ ane mellom dei rike og dei fattige landa berre aukar. Det­ te skjer i stor grad som følgje av deregulering utan at det blir bygt opp nye styringsmekanismar. Sentrumsregjerin­ ga var svært opptatt av denne problematikken og tok m.a. initiativ til å få etablert ein gjeldsplan slik at dei fattigaste landa kunne få sletta sine gjeldsbyrder. Vi arbeidde grun­ dig med at utviklingshjelpa skulle nå dei fattigaste folke­ gruppene. Fleire initiativ blei tatt i FN og i andre interna­ sjonale organisasjonar. Særleg må nemnast arbeidet med å få etablert ein ny felles strategi for fattigdomsreduksjon for Verdsbanken og Pengefondet. Det er òg blitt arbeidd aktivt med å styrkja fattigsdomsretninga i internasjonal bistand innanfor FN og OECD. Eit stort problem som det har vore vanskeleg å få gjort noko med, er å få kontroll over den frie flyten av kapital. Det at kapitalen kan flyta der han gjev størst avkasting, fører som oftast til at han ikkje hamnar i land som verke­ leg treng kapital til utvikling. Eit viktig bidrag for å skaf­ fa slik kapital vil vera å leggja avgift på visse kapitalrørs­ ler. Denne avgifta kunne då øyremerkjast til utviklings­ føremål, Tobin­avgifta er eit tiltak som har vore diskutert nokre år. Eit nyare tiltak er den såkalla valutatransaksjonsavgif­ ta, som Canada har bedt om å få utgreidd. Dette vil vi frå Senterpartiet melda at vi synest høyrest interessant ut. Så langt har arbeidarpartiregjeringa ikkje vilja stilla seg bak dette forslaget. Kanskje heng det saman med at EU ikkje har posisjonert seg enno? Eg vil oppfordra Arbeidarparti­ et til sjølv å ta initiativ før EU har klarlagt sine posisjo­ nar. Ei skattlegging av valutatransaksjonar ville òg skapa meir stabile økonomiar rundt i verda, fordi kostnadene ved valutaspekulasjon ville bli for høge til at det var in­ teressant. Store valutasvingingar skapar store forskjellar fordi store verdiar skiftar eigar fort. For land som er av­ hengige av import, blir det fort altfor dyrt å skaffa varer og tenester som ein sårt treng, dersom den nasjonale va­ lutaen har vorte drastisk svekt i verdi. Det vil difor vera svært god bistandspolitikk å skapa finansielle strukturar som kan redusera faren for store va­ lutasvingingar. Og eg håpar utviklingsministeren tek det­ te med seg. Tanzania, Benin og Ghana er land som har det til fel­ les at dei har stor skuld til Noreg. Tanzania er no tilstått gjeldslette fordi landet skal implementera eit program for fattigdomspolitikk. Det skal òg Benin og Ghana gjera, men desse skal ikkje få gjeldslette før dei har gjennom­ gått det internasjonale gjeldsinitiativet, som kan ta opp til tre år. Senterpartiet vil oppfordra Regjeringa til å gje gjeldslette òg til desse landa frå avgjerdstidspunktet for inngang i initiativet. Dette kunne då t.d. varslast når utan­ riksministeren frå Benin kjem til Noreg neste veke. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4. (Votering, se side 3105) S a k n r . 5 Innstilling fra justiskomiteen om samtykke til godkjen­ ning av beslutning i EØS­komiteen nr. 12/2000 av 28. ja­ nuar 2000 om endring av vedlegg XIX til EØS­avtalen (forbrukervern) (Innst. S. nr. 157 (1999­2000), jf. St.prp. nr. 42 (1999­2000)) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 3105) S a k n r . 6 Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortings­ representantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Jan Simon­ sen om å be Regjeringen skjerpe håndteringen av men­ neskesmugling (Innst. S. nr. 162 (1999­2000), jf. Doku­ ment nr. 8:31 (1999­2000)) Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­ denten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter til hver gruppe. Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt an­ ledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte ta­ letid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Det anses ved­ tatt. Bjørn Hernæs (H) (ordfører for saken): Menneske­ smugling er et økende, alvorlig og svært omfattende pro­ blem med forgreninger til de fleste land. Den viktigste måten å bekjempe dette problemet på er gjennom for­ pliktende internasjonalt samarbeid. Derfor har Stortinget sluttet seg til Schengen­samarbeidet og Norges deltakel­ se i internasjonalt politisamarbeid. Dette er i virkelighe­ ten den mest effektive måten å bekjempe menneske­ smugling på. Det er viktig både for saken og for vår in­ ternasjonale troverdighet at vi opptrer slik at Norge ikke blir noe smutthull i forhold til den felles europeiske poli­ tikken på dette området. Det er ikke lett å se hva hensikten med det foreliggen­ de Dokument nr. 8­forslaget fra Fremskrittspartiet er. Det samme gjelder partiets merknader i den innstillingen vi har til behandling. Vi har i Norge allerede i dag lover som beskytter våre grenser mot ulovlig innvandring, og vi har lover for be­ handling av folk som kommer til Norge for å søke asyl. Måten de kommer på er i den sammenheng irrelevant. Alle har krav på å få saken behandlet. En automatisk ut­ visning vil derfor være i strid både med utlendingsloven § 17 og med Flyktningkonvensjonen av 1951. Hvis noen 16. mai -- Voteringer 2000 3105 skulle være uenig i disse lovene, burde det naturlige være å foreslå å endre dem. Det å benekte deres eksistens, an­ vendelse eller gyldighet er lite troverdig. Asylsøkere som henvender seg til norske myndighe­ ter, får sine saker behandlet. Vi må anta at mennesker som lar seg smugle inn og som oppholder seg ulovlig i Norge uten å ta kontakt med norske myndigheter, man­ gler både en grunn til å søke asyl og visum og andre do­ kumenter som gir grunnlag for arbeidstillatelse. Slike opphold er allerede forbudt etter straffebudet i utlendings­ loven. I tillegg har vi regler om bortvisning og utvisning av utlendinger som har brutt reglene i utlendingsloven. Det er bred politisk enighet om at vi skal ha strenge restriksjoner på innreisemuligheter til Norge. Derfor for­ andrer vi og tilpasser vi vårt lovverk etter behov, slik at det blir et best mulig egnet verktøy for den norske poli­ tikken på dette området. Senest ble dette gjort i forbin­ delse med Ot. prp. nr. 56 for 1998­1999, der utlendings­ loven ble forandret i tilknytning til Schengen­regelver­ ket. Fremskrittspartiet var med i det stortingsflertallet som støttet endringsforslaget. Komiteens flertall mener med disse begrunnelsene at forslagene i Dokument nr. 8:31 er unødvendige, fordi den hensikten som måtte ligge bak forslagene, allerede er dekket i vårt regelverk. Flertallet foreslår derfor at forsla­ get ikke bifalles. Jan Simonsen (Frp): Det finnes i norsk straffelov i dag ingen bestemmelser som medfører straff for personer som frivillig lar seg smugle inn til Norge, og som opp­ holder seg her som illegale innvandrere. Derfor burde dette forslaget være aktuelt. Det blir påstått at Fremskrittspartiets forslag er i strid med Flyktningkonvensjonen. Det medfører ikke riktig­ het. Samtlige som blir smuglet inn til Norge, vil måtte komme fra et av våre demokratiske naboland. Det er der­ for ikke i strid med førsteasyllandsregelen dersom disse automatisk og umiddelbart blir sendt tilbake til det nabo­ landet de først var innom, før de ankom Norge. Dersom det dreier seg om asylsøkere som har fått av­ slag på sine søknader i våre naboland og derfor forsøker å bli smuglet inn til Norge, vil det heller ikke være i strid med Flyktningkonvensjonen å behandle søknadene ef­ fektivt, raskt og umiddelbart og innføre en praksis som tilsier at asylsøkere som har fått avslag i andre Schengen­ land, også vil få avslag på sine søknader i Norge. Når Schengen informasjonssystem trer i kraft, vil et taste­ trykk på en datamaskin på grensen være nok til å frem­ bringe tilstrekkelige opplysninger til umiddelbart å gi av­ slag på søknadene. Jeg vil derfor ta opp det forslaget som Fremskrittspar­ tiet har fremmet i innstillingen. Presidenten: Hr. Simonsen har tatt opp de forslag han refererte til. Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6. (Votering, se neste spalte) Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte presidenten: Stortinget går da til votering over sakene på dagens kart. Votering i sak nr. 1 Komiteen hadde innstillet: Som personlig varamedlem til Norges Banks repre­ sentantskap for medlemmet Kåre Harila velges for perio­ den fram til 31. desember 2003: Unni Hennum Lie, Lier. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 2 Komiteen hadde innstillet: Stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik velges som medlem av Stortingets delegasjon for forbindelser med Europaparlamentet i stedet for Elsa Skarbøvik. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Sak nr. 3 har intet voteringstema. Votering i sak nr. 4 Presidenten: Presidenten foreslår at utviklingsminis­ terens redegjørelse om utviklingspolitikken holdt i Stor­ tingets møte den 9. mai 2000 vedlegges protokollen. -- Det anses vedtatt. Votering i sak nr. 5 Komiteen hadde innstillet: Stortinget samtykker i godkjenning av beslutning i EØS­komiteen nr. 12/2000 av 28. januar 2000 om end­ ring av vedlegg XIX til EØS­avtalen (forbrukervern). V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Votering i sak nr. 6 Presidenten: Under debatten har Jan Simonsen satt fram et forslag, på vegne av Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «I Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lov­ endringer som medfører: -- automatisk tilbakesendelse av mennesker som blir tatt i forsøk på å bli smuglet inn i Norge og 16. mai -- Referat 2000 3106 -- innføring av straffebestemmelser for personer som frivillig lar seg smugle til Norge og oppholder seg her som illegale innvandrere. II Stortinget ber Regjeringen gjennomføre tiltak for å styrke frekvensen av stikkprøvekontroller langs gren­ sen.» Komiteen hadde innstillet: Dokument nr. 8:31 (1999­2000) -- forslag fra stor­ tingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Jan Si­ monsen om å be Regjeringen skjerpe håndteringen av menneskesmugling, bifalles ikke. V o t e r i n g : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes komiteens inn­ stilling med 90 mot 19 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 13.34.30) S a k n r . 7 Referat 1. (232) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2000 (St.prp. nr. 61 (1999­2000)) 2. (233) Revidert nasjonalbudsjett 2000 (St.meld. nr. 2 (1999­2000)) Enst.: Nr. 1 og 2 sendes finanskomiteen. 3. (234) Forsvarets investeringer (St.prp. nr. 58 (1999­ 2000)) Enst.: Sendes forsvarskomiteen. 4. (235) ILOs 87. internasjonale arbeidskonferanse i Genève 1. -- 17. juni 1999 (St.meld. nr. 32 (1999­2000)) 5. (236) Forslag fra stortingsrepresentantene Odd Einar Dørum og May Britt Vihovde om strakstiltak for byg­ ging av billige boliger for unge i etableringsfasen (Do­ kument nr. 8:68 (1999­2000)) 6. (237) Forslag fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Siv Jensen om lovregulering av streikebryteri (Dokument nr. 8:69 (1999­2000)) Enst.: Nr. 4, 5 og 6 sendes kommunalkomiteen. 7. (238) Forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen om salg av Statens eier­ andeler i AS Olivin (Dokument nr. 8:67 (1999­2000)) Enst.: Sendes næringskomiteen. 8. (239) Samtykke til godkjenning av EØS­komitéav­ gjerd nr. 150/1999 av 5. november 1999 om endring av vedlegg XIII (transport) til EØS­avtala (St.prp. nr. 57 (1999­2000)) Enst.: Sendes samferdselskomiteen som forelegger sitt utkast til innstilling for utenrikskomiteen til utta­ lelse før innstilling gis. 9. (240) Ein del saker på Samferdselsdepartementets område (St.prp. nr. 60 (1999­2000)) Enst.: Sendes samferdselskomiteen. 10. (241) Forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om en trygdefinansieringsordning for pasienter som lider av raskt fremskridende eller alvorlig periodontitt (Do­ kument nr. 8:66 (1999­2000)) Enst.: Sendes sosialkomiteen. 11. (242) Samtykke til tiltredelse til Europarådets avtale av 1. mai 1999 som oppretter gruppen av stater mot korrupsjon (GRECO) (St.prp. nr. 56 (1999­2000)) Enst.: Sendes utenrikskomiteen. Møtet hevet kl. 13.35.