4. mai -- Minnetale over stortingsrepresentant Jan Johnsen
Permisjoner
2000
2918
Møte torsdag den 4. mai kl. 10
President: K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l
D a g s o r d e n (nr. 74):
1. Redegjørelse av kirke­, utdannings­ og forsknings­
ministeren om utdanningspolitikken
2. Redegjørelse av kommunal­ og regionalministeren om
distrikts­ og regionalpolitikken
3. Interpellasjon fra representanten Erna Solberg til kom­
munal­ og regionalministeren:
«Inntektssystemet for kommunene har nå små in­
centiver til at tilrettelegging for næringsutvikling blir
en prioritert oppgave i kommunene. Endringene i inn­
tektssystemet har gjort flere kommuner til minsteinn­
tektskommuner. Av 435 kommuner er nå 397 såkalte
minsteinntektskommuner. Disse sitter kun igjen med
10 øre av den siste kommunale skattekrone de mottar.
Samtidig har fjerningen av selskapsskatten svekket
egeninteressen av næringsutvikling for alle kommu­
ner. Flere kommuner oppdager at det vil være lønn­
somt for kommunen å redusere bemanningen på kem­
nerkontorene, nok et eksempel på at inntektsgrunnla­
get i form av skatteinntekter har for liten betydning for
kommunene.
Mener statsråden at dagens situasjon er tilfredsstil­
lende, eller burde mer av den lokale verdiskapningen
blitt igjen i kommunene og inntektssystemet endres for
å oppnå dette?»
4. Referat
Minnetale over stortingsrepresentant Jan Johnsen
Presidenten: Ærede medrepresentanter!
Stortingsrepresentant Jan Johnsen er død -- bare 58 år
gammel. Han druknet 8. april under energi­ og miljø­
komiteens reise i Costa Rica. Det som skulle vært et for­
friskende avbrudd i et tett arbeids­ og reiseprogram for
komiteen, endte i en tragedie. Den har rammet oss alle.
Aller størst er tapet for hans nærmeste familie, som så alt­
for tidlig mistet en sønn, en ektefelle og en kjær familiefar.
Men Jan betydde mye også for mange andre, i og
utenfor politikken. Han hadde en egen evne til å få kon­
takt og til å vise at han brydde seg om andre.
Jan Johnsen ble født i Stavanger i 1941. Han utdannet
seg i hotellfag og ble en markant skikkelse i hotell­ og
reiselivsnæringen. Han var sterkt engasjert for å gi næ­
ringen tidsmessige utdannelsesmuligheter, både som
foreleser og inspektør ved Hotellfagskolen og i arbeidet
for å etablere Norsk hotellhøgskole. Han engasjerte seg
også sterkt i reiselivsnæringens organisasjoner og hadde
sentrale tillitsverv i NHO i Rogaland.
Siden 1983 var Jan Johnsen innvalgt i Stavanger by­
styre, og i 1997 ble han stortingsrepresentant og medlem
av energi­ og miljøkomiteen. Alle verv skjøttet han med
karakteristisk energi.
Han brant for det han gjorde til sine merkesaker -- og
de var mange: Sykehusspørsmål, komiteens saksfelt,
hjemfylkets interesser og lokalsamfunnets ve og vel -- alt
fant han tid og rom for. Han stilte opp og var til stede
både for saker og personer.
Perioden hans i Stortinget ble ikke lang, bare to og et
halvt år, men i løpet av denne tiden var han blitt en god
kollega og venn. Han lot aldri politisk uenighet komme i
veien for vennskapet.
Jan tok sin oppgave som ombudsmann svært alvorlig.
Med stor glød kastet han seg inn i debattene i Stortinget.
Typisk nok er det i perioden siden 1997 ingen høyrere­
presentant som har hatt ordet i Stortinget så ofte som Jan
Johnsen. Det var heller aldri noen tvil om hva Jan John­
sen mente. Han presenterte alltid sine synspunkter i klar­
tekst og med overbevisningens fulle tyngde. Hele tiden
var han en varm talsmann for sin hjemby og sitt hjemfylke.
Men samtidig var smilet aldri langt unna. Av natur var
Jan en sann humør­ og gledesspreder. Han vil bli savnet i
Stortinget.
Med Jan Johnsen er et raust medmenneske med sterkt
samfunnsengasjement og høyt aktivitetsnivå gått bort. Vi
er mange som beundret Jan for hans utrettelige engasje­
ment og hans omtanke for mennesker han møtte på sin
vei. På vegne av oss alle vil jeg uttrykke takknemlighet
for en god kollega og respekt for hans lange og solide
innsats i samfunnsliv og politikk.
Jeg lyser fred over Jan Johnsens minne.
Stortingsrepresentantene påhørte stående presidentens
minnetale.
Presidenten: Det foreligger en rekke permisjonssøk­
nader:
-- fra den oppnevnte stortingsdelegasjon til Japan, under­
tegnet av delegasjonens leder, Stortingets president
Kirsti Kolle Grøndahl. Søknaden gjelder permisjon i
tiden fra og med 9. mai til og med 11. mai for Stortin­
gets president Kirsti Kolle Grøndahl og representante­
ne Åse Gunhild Woie Duesund, Trond Helleland,
Anne Enger Lahnstein, Harald T. Nesvik og Ola Røtvei
-- fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om velferdsper­
misjon for representanten Anders Hornslien i tiden fra
og med 4. mai til og med 11. mai
-- fra representanten Ingvald Godal om permisjon i dage­
ne 9. og 10. mai for å delta i møte i forsvarskomiteen i
Den vesteuropeiske unions parlamentarikerforsamling
i Paris
-- fra representantene Sverre Myrli og Are Næss om per­
misjon i tiden fra og med 9. mai til og med 11. mai for
å delta i en Wilton Park­konferanse i Kranj i Slovenia
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknadene behandles straks og innvilges.
2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i per­
misjonstiden:
For Aust­Agder fylke: Alf­Eivind Ljøstad
For Akershus fylke: Rikke Lind og Tron Erik Hovind
For Buskerud fylke: Gerd Johnsen og Hallgrim Berg
For Hordaland fylke: Kurt­Arne Langeland
For Møre og Romsdal fylke: Gerd Fladset
For Oslo: Kai Ekanger

4. mai -- Redegjørelse av kirke­, utdannings­ og forskningsministeren om utdanningspolitikken
2000 2919
For Telemark fylke: Gunn Marit Helgesen
For Sør­Trøndelag fylke: Inga Balstad
3. Gerd Johnsen og Inga Balstad innvelges i Lagtinget for
den tid de møter for Stortingets president Kirsti Kolle
Grøndahl og representanten Ola Røtvei
Presidenten: Kai Ekanger er til stede og vil ta sete.
Representanten Øystein Hedstrøm vil fremsette to pri­
vate forslag.
Øystein Hedstrøm (Frp): På vegne av Terje Knud­
sen og meg selv vil jeg sette frem forslag om salg av sta­
tens eierandeler i AS Olivin.
I tillegg vil jeg sette frem forslag på vegne av John I.
Alvheim, Harald T. Nesvik og meg selv om en trygdefi­
nansieringsordning for pasienter som lider av raskt frem­
skridende eller alvorlig periodontitt.
Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum vil
fremsette et privat forslag.
Odd Einar Dørum (V): På vegne av May Britt
Vihovde og meg selv vil jeg sette frem forslag om strakstil­
tak for bygging av billige boliger for unge i etableringsfasen.
Presidenten: Disse forslagene vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Redegjørelse av kirke­, utdannings­ og forsknings­
ministeren om utdanningspolitikken
Statsråd Trond Giske: «Betre byrdi du ber kje i bak­
ken enn mannevit mykje» blir vi fortalt i Håvamål.
Alle samfunn, alle kulturer, til alle tider, har bygd på
kunnskap. Kunnskap opparbeidet gjennom generasjoner
har vært avgjørende for å beherske omgivelsene, avgjø­
rende for samfunnets og enkeltmenneskets eksistens.
Det sies at vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet -- og
det stemmer. Men det nye er ikke at kunnskap er nødven­
dig for økonomien vår. Det nye er ikke at kunnskap er
viktig for enkeltmenneskets levekår. Det nye er at i det
nye kunnskapssamfunnet er kunnskap i stadig mindre
grad noe konstant. Hva som er relevant kunnskap, foran­
dres stadig raskere. Kravet er at vi hele tiden må tilegne
oss ny kunnskap, ny viten.
Mye av det vi lærte og kunne for ti år siden, er ikke
lenger interessant. Og om nye ti år må vi ha kunnskap på
områder som vi i dag ikke har hørt om.
Hurtige endringer gjør kunnskap stadig mer avgjørende:
-- Nye vitenskapelige oppdagelser utfordrer oss og hjel­
per oss.
-- Teknologiske nyvinninger gjør det umulige mulig.
-- Genteknologi og medisinsk forskning avslører livets
innerste hemmeligheter.
-- Globale pengeflyttinger og Internett­handel forandrer
vår økonomi grunnleggende.
Men i forandringenes framtid er likevel noe fast --
våre grunnleggende verdier, og viktigst av dem denne:
Alle skal ha rett til å ta del i det nye samfunnet, alle skal
ha mulighet til å realisere sitt potensial og utvikle sin
kunnskap.
Det overordnede målet om lik rett til utdanning skal
være vår ledesnor. Det er kjernepunktet i vårt velferds­
samfunn. En rettferdig utdanningspolitikk er nøkkelen til
et rettferdig samfunn.
Utdanning skal hjelpe oss til å videreutvikle velferds­
staten. Bedre kvalifisert arbeidskraft gir oss mer velferd.
Kunnskap om bedre organisering gir oss mer igjen for
pengene vi bruker. Nye behandlingsmetoder, forskning
og utdanning gjør oss i stand til å hjelpe flere.
Men utdanning skal også gi kunnskapen vi trenger for
å løse viktige samfunnsproblemer. Ny teknologi kan gi
oss renere energi og mindre forurensning. Kunnskap om
klimaendringer kan hjelpe oss til å gjøre de riktige valge­
ne. Kunnskapsoverføring og utdanning kan løfte de fat­
tigste land ut av fattigdommen.
Utdanning skal også gi oss kompetent arbeidskraft til
næringer i vekst. Marinbiologer og dataingeniører går
inn i næringer med rike utviklingsmuligheter. Ny tekno­
logi gir oss nye arbeidsplasser. Sammenhengen mellom
forskning og næringsutvikling blir stadig sterkere.
Utdanning skal også hjelpe oss til å fungere sammen
som samfunn. En felles skole lærer oss å ha respekt for
hverandre, å arbeide sammen. Norskopplæring gjør at
nye nordmenn kan delta i demokratiet og i samfunnsli­
vet. Kunnskap om sosiale forhold og levekår gjør oss i
stand til å gi flere en trygg oppvekst.
Og kanskje viktigst av alt: Utdanning skal gi oss mu­
lighet til å utvikle oss som mennesker -- til å ta oss selv i
bruk. God grunnutdanning er inngangen til en fullverdig
deltakelse i mulighetenes samfunn. Livslang læring leg­
ger grunnlaget for et livslangt liv i produktivt virke. Ut­
danning gir rom for personlig vekst og utvikling -- til å
utløse og utvikle de kreative og skapende evnene som
finnes i hver enkelt av oss.
Vi har kommet langt i å skape et utdanningssamfunn i
Norge. Visjoner og politisk mot har gitt oss store fram­
skritt. Men vi skal ikke slå oss selvtilfreds til ro med det
vi har oppnådd. Nye utviklingstrekk stiller oss overfor
nye krav:
-- Globalisering og internasjonalisering gir oss nye utford­
ringer.
-- Kunnskap og utdanning blir i økende grad internasjo­
nalisert.
-- Stadig flere norske studenter tar høyere utdanning i ut­
landet.
-- Vi må også få flere utenlandske studenter til Norge.
-- Norske utdanningsinstitusjoner vil få sterkere konkur­
ranse fra utlandet.
-- Våre utdanningsinstitusjoner må være konkurranse­
dyktige og ha en gjennomtenkt strategi for å møte en
mer internasjonal verden.
Den raske teknologiske utviklingen stiller også nye
krav til oss. Vi trenger flere med utdanning innenfor in­
formasjons­ og kommunikasjonsteknologi. Vi trenger
bred brukerkompetanse innenfor IKT også på andre fag­
felt. Vi må kunne bruke IKT som et verktøy innenfor ut­

4. mai -- Redegjørelse av kirke­, utdannings­ og forskningsministeren om utdanningspolitikken 2000
2920
danningen selv. Vi får stort behov også for annen tekno­
logisk kompetanse, hvor søkningen i dag er for liten.
Sentraliseringspresset utfordrer også utdanningssyste­
met vårt. Distriktsperspektivet må stå sentralt i utdan­
ningspolitikken. Høgskolene gir ungdom utdanning nær
hjemstedet, og gir kompetanse til nærmiljøet. Desentrali­
sert utdanning kan tilfredsstille lokale behov for viktig
arbeidskraft.
Endret etterspørsel etter arbeidskraft og behovet for
livslang læring stiller også nye krav til utdanningssekto­
ren.
Synkende ungdomskull skal forenes med økt utdan­
ning innen fag som helse og teknologi.
Institusjonene må forberede seg på at studenttallet vil
kunne variere både opp og ned. Utdanningsinstitusjonene
må i enda større grad tilpasse studietilbudet både i orga­
nisering og i innhold, slik at det passer voksne arbeidsta­
kere.
Alle disse endringene krever at vi hele tiden fornyer
oss og utvikler utdanningen vår.
Utdanningsnivået i Norge er meget høyt og økende,
spesielt for yngre aldersgrupper. Satsingen på utdanning
de siste 20 årene er uten sidestykke i historien. Vi har
bak oss et tiår der Arbeiderpartiet drev fram nye, store re­
former i hele utdanningssystemet.
Vi bruker en større andel av BNP til utdanningsformål
enn de fleste andre land. Flere enn noensinne har nå videre­
gående opplæring eller høyere utdanning.
Grunnutdanningen er selve grunnmuren, den enkeltes
fundament for livslang læring. Gjennom 1990­tallet er
det lagt mye kraft i å sikre en god offentlig fellesskole.
Ressursinnsatsen i norske grunnskoler har økt betrak­
telig fra 1980. Antall elever er redusert med 110 000 fra
1980 til 1995, samtidig som antall lærerårsverk har gått
opp. Innsatsen pr. elev har økt med 40 pst. i perioden.
Sammenlignet med andre OECD­land ligger Norge
høyt når det gjelder ressursbruk pr. elev i grunnskolen,
også når vi justerer for hva en spredt bosetning koster.
Men samtidig er Norge ifølge OECD blant de som har la­
vest undervisningstid for elevene på ungdomstrinnet.
Lærernes undervisningsplikt er lavere i Norge enn i de
fleste andre land, bare Sverige og Ungarn har lavere lese­
plikt i grunnskolen enn Norge.
Gjennom Reform 97 ville vi gi alle barn en utvidet og
bedre begynneropplæring. 6­åringenes inntreden i skolen
har medført en kraftig opprusting av skolebyggene. Sam­
tidig har skolefritidsordningen, SFO, blitt bygd kraftig
ut. Nær halvparten av elevene i 1.­4. klasse er i skolefri­
tidsordningen. Reformen har også vært en familiereform,
som har lettet trykket på barnehagene.
Reform 94 har skapt en videregående opplæring som
kan møte framtidens behov. Da reformen kom, manglet
det ikke på dystre spådommer, særlig fra høyrepartiene.
Seks år etter ser vi at aldri har så mange 16­19­åringer
tatt videregående opplæring. Tilnærmet hele årskullet går
i dag inn i videregående opplæring. Reformen har sikret
en hel generasjon bedre utdanningsmuligheter. Vi har
fått en bedre gjennomstrømning, særlig innenfor yrkes­
fagutdanningen. Antallet omvalg har blitt sterkt redusert.
Færre avbryter opplæringen. Nå begynner vi også arbei­
det med å få til gratis lærebøker. De første skrittene er tatt.
En ekspertgruppe i OECD har utarbeidet en egen rap­
port om Norge. De sier bl.a. at Reform 94 har gjort over­
gangen fra utdanning til arbeid mer effektiv. De mener
reformen er et eksempel for andre land når det gjelder
enighet og samhandling mellom ulike aktører i utdan­
ningssystemet og i arbeidslivet.
Reformen var vellykket. Et flertall av lærere og elever
mener de nye læreplanene har bidratt til god læring. Det
faglige nivået ser ut til å være på minst samme nivå som
før reformen. Flere får muligheten til å gå videre til høy­
ere utdanning.
I løpet av 1990­tallet la Arbeiderpartiet sin kraft i å
øke antallet studieplasser. At flere fikk ta utdanning, var
en viktig innsats for full sysselsetting. Studenttallet økte
fra omtrent 130 000 i 1990 til om lag 175 000 i dag.
Fra 1994 til 1999 er tallet på kvalifiserte søkere som
ikke gis tilbud om studieplass på de tilbud de har søkt,
redusert fra 25 000 til om lag 2 000. Stadig flere får til­
bud om studieplass i samsvar med sitt primære ønske.
Samtidig har Norge en studiefinansiering som har
som mål å fjerne ulikheter, å fremme likestilling og å bi­
dra til raskt å fange opp endringer i etterspørsel etter ar­
beidskraft og utdanning.
Kapasiteten innen helsefag, teknologifag og lærerut­
danning dimensjoneres etter arbeidslivets behov. I de sis­
te årene har det vært en vekst i utdanningskapasiteten.
Men selv med til dels meget store kapasitetsøkninger
innenfor disse utdanningene, er det fortsatt mangel på
kvalifisert personell. Og enkelte utdanninger, som inge­
niør og førskolelærer, har problemer med å få nok kvali­
fiserte søkere.
Noen av våre utdanningsløp innenfor høyere utdan­
ning er forholdsvis lange sammenlignet med andre land.
Særlig gjelder dette de humanistiske og samfunnsviten­
skapelige fagene på hovedfagsnivå. Mange studenter
bruker lengre tid enn forutsatt. Det er dyrt både for den
enkelte og for samfunnet.
Den store kompetansereformen ble behandlet av Stor­
tinget i januar 1999. Tiltakene omfatter bl.a. bedre mu­
ligheter for voksne til å komme inn i utdanningssystemet,
med bl.a. rett til utdanningspermisjon og tilrettelegging
av studiefinansiering.
Høyrepartiene har vært noe skeptiske til reformen.
Det samme har arbeidsgiverne vært, særlig når det gjel­
der permisjonsmulighetene og hvem som skal betale. For
meg er det et paradoks at de kreftene som snakker høyest
om individets valgfrihet i andre sammenhenger, er de
som er minst villige til å la folk selv ta ansvaret for hvil­
ken etter­ og videreutdanning de skal ta.
Vårt mål er å utvikle tilbud som bygger på den enkel­
tes realkompetanse, og å gi fleksible tilbud tilpasset
voksnes livssituasjon. Det betyr bl.a. mulighet til å kom­
binere jobb og utdanning. Det arbeides med å etablere et
nasjonalt system for dokumentasjon og verdsetting av
voksnes realkompetanse, med legitimitet både i arbeids­
livet og i utdanningssystemet. En viktig utfordring blir å
utvikle gode dokumentasjonsordninger.

4. mai -- Redegjørelse av kirke­, utdannings­ og forskningsministeren om utdanningspolitikken
2000 2921
Berg­utvalget har vurdert opplæring som ikke faller
inn under opplæringslovene. Utredningen er nå på høring.
I arbeidet for en nasjonal satsing for etter­ og videre­
utdanning vil Arbeiderpartiet legge stor vekt på det tette
samarbeidet med partene i arbeidslivet. Det er de som vet
hvor behovene er størst. Det er de som må være de sen­
trale i styringen av kompetansereformen.
I Norge har vi oppnådd store ting innen utdanning. Men
løfter vi blikket utover våre egne grenser, er bildet et annet.
«Flertallet i Norge lever i velferd og trygghet -- det
gjør ikke flertallet i verden. I dag lever halvparten av jor­
das befolkning i fattigdom. Det er en skam», sa statsmi­
nisteren i Regjeringens tiltredelseserklæring.
Få steder er skillene så brutale som i tilgangen til ut­
danning. Tall fra FN viser at
-- mer enn 110 millioner barn, flertallet av dem jenter, og
utallige voksne fullfører ikke eller har ikke tilgang på
noen grunnutdanning
-- minst 880 millioner voksne, hvorav to tredjedeler er
kvinner, er analfabeter
-- mer enn en tredjedel av verdens voksne har ingen ad­
gang til trykt kunnskap, nye ferdigheter eller tilgang til
den teknologien som kunne forbedre deres livskvalitet
og hjelpe dem med å forme og tilpasse seg sosiale og
kulturelle endringer, og forandringer i miljø og natur
Derfor vil Arbeiderpartiet satse på internasjonalt sam­
arbeid og bistand innen utdanning. Utdanning er en vik­
tig nøkkel til endring og utvikling, antakelig den viktig­
ste. Kirke­, utdannings­ og forskningsdepartementet sit­
ter inne med mye erfaring fra reformgjennomføringer og
vil i samarbeid med norske bistandsmyndigheter bidra til
økt kvalitet i norsk utdanningsbistand.
Vi har i år innledet et nært samarbeid med Elevorgani­
sasjonen i Norge, lærerorganisasjonene og NORAD for å
utnytte oppmerksomheten rundt Operasjon Dagsverk til
å sette nord­sør­problematikken sterkere på dagsordenen
i norsk utdanning.
Den nye regjeringen vil sette ny fart på arbeidet med en
fornyelse og opprusting av utdanningen. Tiden er ikke
inne for å hvile på gamle laurbær og vellykkede reformer.
Våre krav til framtidens utdanning, våre valg for kur­
sen inn i en ny tid er klare. Vi vil gå freidig fram, mot en
bedre skole -- en FRISK skole. Vi vil fjerne sykdoms­
tegnene i noen deler av skoleverket -- vi vil ha en FRISK
skole. Vi vil ha et dristig pågangsmot og framtidstro -- vi
vil ha en FRISK skole. Framtidens utvikling skal nemlig
bygge på følgende hovedmål:
-- fleksibilitet
-- rettferdighet
-- intensitet
-- skaperkraft
-- kvalitet
Vi skal lage en FRISK profil på utdanningssystemet.
Jeg kan ikke love at vi skal klare alt på en gang, men
vi vil ta fatt, slik vi har bygd utdanningssystemet år for
år, stein på stein.
Vi skal ha en fleksibel utdanning. Vi må ha evne til å
se hva som kommer, og fange opp det som kan bedre ut­
danningen. Læreplanenes idealer og store handlingsrom
må kunne settes ut i livet. Særlig i ungdomsskolen er det
nødvendig å tenke annerledes. Kompetanseutvikling må
gi lærere mulighet til å fylle sine oppgaver. Opplæringen
må være fleksibel, slik at alle elever får et tilbud tilpasset
sine evner og forutsetninger.
Noen gir uttrykk for at den enhetsskolen som Arbeider­
partiet har kjempet for, bygger på at alle elever skal
sikres like muligheter gjennom like opplæringstilbud.
Det er feil. Tvert imot: Ett av våre viktigste prinsipper er
å gi elevene tilpasset opplæring. Skal alle elever sikres like­
verdig utdanning, må den enkelte møtes ulikt. Bare på
den måten kan alle få mulighet for læring og personlig
utvikling. Like muligheter og likeverd mellom forskjelli­
ge mennesker krever ikke likebehandling, men for­
skjellsbehandling. Noen trenger mer hjelp enn andre.
Noen trenger en annen slags hjelp enn andre. Alle har
ulike behov. Ett av mine viktigste budskap til alle de
dyktige lærerne i norske skoler er at vi må bli enda flin­
kere til å bruke de mulighetene som ligger der, til å tilret­
telegge opplæringen for den enkelte.
Skolen må bli mer fleksibel. Når vi åpner utdannings­
systemet for nye grupper, må vi også tilby et større
mangfold. Folk skal gå inn og ut av utdanning hele livet,
ikke bare som ung elev og student.
For Arbeiderpartiet er det viktig at ulike opplærings­
arenaer tas i bruk. Blant annet skal kompetanseutvik­
lingsprogrammet stimulere til at mer opplæring skjer på
arbeidsplassen og i arbeidssituasjoner. Det stilles store
krav til raske omstillinger, fleksibilitet og nytenkning.
Noe av hensikten med kompetanseutviklingsprogrammet
er at private og offentlige virksomheter kan identifisere,
uttrykke og oppfylle sine kompetansebehov, slik at vi
skaper et samarbeid mellom arbeidslivet og de som står
for utdanningstilbudet. Det må være utdanningsinstitu­
sjonene som tilpasser seg folks behov, ikke omvendt.
Vi vil ha en rettferdig utdanning. Alle skal sikres en
lik rett til utdanning. Det skal ikke være sosial bakgrunn,
kjønn, etnisk tilhørighet eller økonomisk evne som be­
stemmer om man får mulighet til å ta utdanning, mulig­
het til å ta del i kunnskapssamfunnet.
Arbeiderpartiet vil kjempe mot et utdanningssystem
som er kommersialisert og delt. Særlig er jeg bekymret
for en utvikling hvor vi får stadig flere private grunnsko­
ler. Det sies av og til når vi er mot private skoler, at vi er
mot mangfoldet, at vår enhetsskole er en ensrettingssko­
le. Ingenting kunne være mer feil, for hva er ensretting?
Ensretting er når vi får én skole for kristne barn, én skole
for muslimske barn, én skole for jødiske barn, én skole
for humanetiske barn, én skole for buddhistiske barn, én
skole for rike barn, én skole for fattige barn. Det er ens­
retting. Det er sortering. Det er jo når barna går sammen i
samme skole, at vi får mangfold.
Jeg vil innføre et nytt begrep istedenfor enhetsskolen.
Jeg vil kalle den for «fellesskolen» -- fellesskolen hvor
direktørdatteren går sammen med snekkersønnen, hvor
muslimer går sammen med kristne, hvor de teoretisk flin­
ke går sammen med de ikke riktig så flinke. Det er kan­
skje den viktigste pilaren i vårt samfunn, at vi uansett
bakgrunn går på den samme skolen, har de samme lærer­

4. mai -- Redegjørelse av kirke­, utdannings­ og forskningsministeren om utdanningspolitikken 2000
2922
ne, leser de samme bøkene, har gym sammen, reiser på
ekskursjoner sammen, lærer oss å leve sammen, respek­
tere hverandre, lærer oss å samarbeide. Regjeringen er
villig til å ta kampen for det fellesskapet, for fellessko­
len. En fellesskole for alle krever gode sosiale forhold på
skolen. Vi vil fortsette vår innsats mot mobbing, gjeng­
kriminalitet og sosial utrygghet i skolen.
Rettferdighet handler også om å gi dem som aldri fikk
mulighet til å ta utdanning, en ny sjanse. Vi legger nå
fram en lovproposisjon med en individuell rett for voks­
ne til grunnskoleopplæring og til videregående opplæ­
ring. Vi tar et nytt skritt mot visjonen om alles rett til ut­
danning. Vi vil ha en rettferdig utdanning.
Rettferdighet er også likestilling mellom kvinner og
menn. Kompetansereformen gir en ny mulighet for kvin­
ner som aldri fikk utdanning. Det er et flertall av kvinner
i høyere utdanning i dag, men likevel er bare en tredjedel
av doktorandene kvinner. Norge har også et av de mest
kjønnsdelte arbeidsmarkeder i den vestlige verden. Ser vi
på hvilke utdanninger man velger, skjønner vi hvorfor.
Vi vil arbeide for at kjønnsfordelingen til de ulike studie­
ne utjevnes.
Vårt mål er å fremme lik sosial rekruttering til høyere
utdanning. En god grunnskole og rett til videregående
opplæring bidrar til dette. Studiefinansieringen er også
viktig for å få en rettferdig utdanning. Aamodt­utvalget
har sett på utdanningsstøtteordningene under Statens lå­
nekasse for utdanning. Regjeringen vil følge opp arbeidet
med Aamodt­utvalgets innstilling og se nærmere på hvil­
ke tiltak vi skal foreslå.
Studier viser at høyere utdanning i Norge ikke er et
byfenomen. Vi har lyktes med å gjøre høyere utdanning
til et reelt alternativ for ungdom, uavhengig av geogra­
fisk tilhørighet. Den satsingen skal fortsette. Desentrali­
serte tilbud og tilbud om fjernundervisning er viktig for å
kunne gi et fleksibelt tilbud om høyere utdanning. En
sterk utbygging av studietilbudet i distriktene har sikret en
jevn rekruttering til høyere utdanning over hele landet.
Rettferdighet omfatter solidaritet, både nasjonalt og
globalt. Derfor vil departementet engasjere seg i bi­
standssamarbeid for å bidra til å utvikle gode utdannings­
systemer i land som fortsatt sliter med å gi alle barn
grunnleggende opplæring. Vi har derfor inngått en avtale
med NORAD om samarbeid.
Vi vil ha en intensiv utdanning. I all virksomhet møter
man kravet til mer intensitet og effektivitet. Også utdan­
ningssektoren må utnytte ressursene bedre, bli mer effek­
tiv uten å forringe kvaliteten. En større intensitet i utdan­
ningen kan både frigjøre ressurser, øke gjennomstrøm­
ningen og gjøre utdanningen mer lærerik og givende for
elever og studenter.
Et viktig mål er å øke progresjonen i høyere utdan­
ning. I dag ligger presset for å få progresjon i studiene på
den enkelte student. Dårlig progresjon rammer studenten
i form av sanksjoner fra Lånekassen og fra utdanningsin­
stitusjonen.
Arbeiderpartiet vil at også utdanningsinstitusjonen
skal ta et større ansvar for studentenes progresjon. Det
må bli viktigere, også økonomisk, at de studentene man
får inn, kommer gjennom studiet, og kommer ut igjen
med den kunnskap og kompetanse som forventes og som
trengs. Studieprogresjonen er for dårlig. Mye skyldes for
dårlig oppfølging. Det er f.eks. et paradoks at man på
universitetene har tettere oppfølging av studentene jo
lenger de har studert.
En økt gjennomstrømning krever studenter på heltid.
Det er mitt utgangspunkt når vi nå skal se på Aamodt­ut­
valgets innstilling. Målsettingen er å ha en stortingsmel­
ding om studiefinansiering ferdig våren 2001, der utred­
ningene fra Aamodt­utvalget, Mjøs­utvalget og Berg­ut­
valget ses i sammenheng. Det er klare forbindelseslinjer
mellom utvalgene, og målet er et helhetlig blikk på norsk
utdanning etter år 2000.
Skal man få et intensivt og effektivt utdanningssys­
tem, må man også ha gode planleggingsverktøy. Skal
høyere utdanning fylle sine oppgaver, krever det bl.a. en
god styring med dimensjonering av høyere utdanning. Vi
trenger gode analyser og framskrivninger av hvilke grup­
per vi trenger å utdanne flere av i framtiden.
Intensitet handler også om læremiljøet. En skole der
elevene selv deltar, må ta ansvar for egen læring, må leg­
ge planer og bidra til sin egen evaluering, skaper en mer
interessant, mer engasjerende skole.
Vi vil ha en utdanning med skaperkraft. Vi vil ha en
mangfoldig skole. Skal skolen utvikle seg, er vi avhengig
av at noen går foran og viser vei. Kreativitet og skapende
evner er viktig på alle nivåer og innen alle områder. Å
være skapende handler om å kunne møte det uforutsigba­
re. En av utdanningens store utfordringer er å utvikle kre­
ative og skapende evner som grunnlag for personlig og
samfunnsmessig fornyelse.
Større mangfold krever større frihet, mer lokal tilpas­
ning til lokale forhold, sosiale faktorer og arbeidslivets
behov. Det betyr større ansvar for hver enkelt kommune,
ja for hver enkelt skole.
Samtidig må vi sørge for å samle de erfaringene alle
de ulike forsøkene gir oss. Det nye læringssenteret vil stå
sentralt i det arbeidet. Senteret skal i nært samarbeid med
kommuner og fylkeskommuner bidra til kvalitetsutvik­
ling i skolen og opplæring, og stimulere til aktivt utvik­
lingsarbeid. Organiseringen skal være brukervennlig og
gi forenklinger både for kommunesektoren, skolene og
departementet.
Vi vil ha en utdanning hvor kvalitet er et overordnet
mål. Vi har gjort mye for å få flest mulig inn i utdanning.
Nå er tiden kommet for å sette like mye inn på kvaliteten.
Kravet om kvalitet skal være styrende for vår utdan­
ningspolitikk.
-- Vi bruker 15 milliarder kr på høyere utdanning. Vi må
spørre: Får vi nok igjen for alle de pengene vi bruker?
-- Vi har 21 000 ansatte i sektoren. Vi må spørre: Får vi
det maksimale ut av all den kunnskapen de sitter inne
med?
-- Er forskningen god nok?
-- Rekrutterer vi de beste lærerne?
-- Blir elever og studenter stimulert til å yte sitt aller bes­
te, til å strekke sine prestasjoner til det ytterste, til å
bryte sine egne grenser?

4. mai -- Redegjørelse av kommunal­ og regionalministeren om distrikts­ og regionalpolitikken
2000 2923
Det er en krevende jobb å skape kvalitet i hele utdan­
ningssystemet vårt, men vi har krav på kvalitet. Våre
elever og studenter har krav på kvalitet. Arbeidsgiverne
som venter på kompetente folk, har krav på kvalitet.
Samfunnet som finansierer utdanningen, har krav på kva­
litet. En høy kvalitet på det offentlige utdanningstilbudet
er også den beste måten å sikre lik rett til utdanning på.
En god offentlig skole er det sikreste bolverket mot pri­
vatisering.
Vi må skaffe oss skikkelige verktøy for å undersøke
kvaliteten på alle nivåer. Vi trenger å innhente og få
kunnskap om de kvalitative sidene ved utdanningen. Her
må alle finne seg i å bli vurdert. Kvalitetsutvikling skal
bidra til å videreutvikle og styrke all opplæring. Kvalitet
i opplæringen må vurderes opp mot et bredt bakteppe av
verdier og mål. Tradisjonelle tester og prøver kan gi oss
noen indikatorer, men er ikke nok til å måle kvaliteten på
læring i en vid betydning. Likevel må vi arbeide med å
finne fram til indikatorer som gir oss en felles referanse­
ramme når vi skal diskutere kvalitet, både lokalt og na­
sjonalt. Vi må bygge på andres erfaringer internasjonalt
og tilpasse dem norske forhold.
Samtidig må vi sette elever, foreldre og lærere i stand
til å delta i arbeidet med vurdering og kvalitetsutvikling
av skole og utdanning. Derfor skal skole­ og bedriftsba­
sert vurdering fortsatt være kjernen i den nasjonale stra­
tegien for kvalitetsutvikling. Vurdering må være til nytte
både nasjonalt og lokalt slik at opplæringen kan legges
best mulig til rette for den enkelte elev og student.
I høyere utdanning er det institusjonene som har an­
svar for kvalitetssikring av både utdanning og forskning.
Det er et ledelsesansvar som i framtiden må få langt stør­
re fokus. Norgesnettrådet har som en av sine viktigste
oppgaver å bistå de høyere utdanningsinstitusjonene med
kvalitetssikring.
Kvaliteten på læreren er nøkkelen til kvalitet i skolen.
Derfor er det viktig at vi fortsetter arbeidet for å styrke
rekrutteringen til læreryrket. Stortinget har nettopp be­
handlet en rekrutteringsmelding med en rekke tiltak for å
få flere og dyktige lærere. Regjeringen vil arbeide aktivt
med å følge opp målsettingen om bedre lærerrekrutte­
ring.
Vi vil også se på det helhetlige lærings­ og arbeids­
miljøet. Det har vært debattert over flere år. Jeg synes det
må være på tide å konkludere her og nå. Det er ikke na­
turlig at det skillet skal være der. I en framtid der folk går
inn og ut av en utdanningssituasjon, kan de ikke gå inn
og ut av et beskyttet arbeidsmiljø. Mitt mål er å komme i
havn med det arbeidet. Vi skal finne en løsning for å gi
elever og studenter rettigheter i sitt daglige virke som an­
dre tar som en selvfølge.
I forrige uke besøkte jeg Svensedammen skole i
Drammen. Der hadde lærerne og elevene organisert skole­
dagen på en annen måte. Elevene måtte selv legge planer
for arbeidet sitt gjennom uken. Det var en FRISK skole i
praksis. Mer fleksibel organisering gav lærerne mer tid
sammen med elevene. Mer tilpasset undervisning gav en
mer rettferdig skole for den enkelte elev. Større ansvar
for egen læring gav mer intensiv utdanning. Skolen bruk­
te sin skaperevne til å gå nye veier og utvikle utdannin­
gen. Og viktigst av alt: Resultatet var bedre kvalitet på
utdanningen, både lærere og elever hadde fått en bedre
skole.
Regjeringens mål er en utdanning som gjør at vi fun­
gerer sammen som samfunn. Vi vil ha en offentlig felles­
skole som er sosialt inkluderende. Vi vil ha et likeverdig
opplæringstilbud med et mangfold som ivaretar alles be­
hov. Vi vil videreutvikle den offentlige utdanningen slik
at kvaliteten og tilliten bevares.
Vi går inn i en tid hvor vi har en tiårig grunnskole, en
videregående opplæring for alle og et rekordhøyt antall
studenter i høyere utdanning. Det er et godt grunnlag å
bygge videre på. Det er et godt grunnlag å gå inn i en ny
tid på.
Men vi skal ikke slå oss til ro med det forrige århun­
drets framskritt. Vi har et nytt århundre å forme. Vi har
vår egen framtid å skape.
Vårt mål er ikke nådd før alle barn og unge er sikret
utdanning og en god skolegang -- i vårt eget land, men
også alle andre steder i verden. Retten til utdanning er
retten til en framtid. Muligheten til kunnskap er mulighe­
ten til et rikt liv, kanskje muligheten til livet selv.
Og bedre bør bærer vi ikke i bakken enn å gi den mu­
ligheten til alle.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her overtatt presi­
dentplassen.
Presidenten: Redegjørelsen foreslås lagt ut for be­
handling i et senere møte. -- Det anses vedtatt.
S a k n r . 2
Redegjørelse av kommunal­ og regionalministeren om
distrikts­ og regionalpolitikken
Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa har høye, men
realistiske ambisjoner for distrikts­ og regionalpolitik­
ken. Målet om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmøn­
steret står fast. Men det å prøve å låse folketallet for den
enkelte kommune står for meg som urealistisk og direkte
kunstig. Med den aldersstrukturen som mange kommu­
ner har, ville det fordre at flyttestrømmen snus helt. Vi
kan ikke vedta hvor folk skal bosette seg. Det er heller
ikke noe mål at distriktsungdom ikke skal reise vekk fra
hjemstedet. Tvert imot er det positivt at folk flytter på
seg.
En viktig utfordring er imidlertid å tilrettelegge for til­
bakeflytting og nyinnflytting. Det er skjev kjønns­ og al­
dersbalanse i mange kommuner. Særlig må unge og
kvinner få mulighet til å bruke sin kompetanse også i dis­
triktene. Distriktene må bli mer attraktive som bo­ og ar­
beidssteder for både menn og kvinner.
Regjeringa legger opp til å føre en aktiv distriktspoli­
tikk. Økt vektlegging på nyskaping i næringslivet på
både nasjonalt og regionalt nivå vil skape forutsetninger
for en ny giv. Dette fordrer bl.a. fornyelse av offentlig
sektor også i distriktene. Både offentlige og private kref­

4. mai -- Redegjørelse av kommunal­ og regionalministeren om distrikts­ og regionalpolitikken 2000
2924
ter må mobiliseres. Det ligger nye og spennende mulig­
heter i utviklingen av ny teknologi og nye kommunika­
sjonskanaler. Teknologien av i dag er noe våre politiske
forfedre bare kunne drømme om. La oss ta disse mulig­
hetene i bruk.
I denne redegjørelsen vil jeg presentere Regjeringas
distriktspolitiske ambisjoner innenfor rammen av følgen­
de tre viktige temaer:
-- Utvikling av robuste regioner -- der samspillet mellom
by og land står sentralt.
-- Utvikling av et konkurransedyktig næringsliv -- med
vekt på nyskaping og kompetanseutvikling.
-- Fornyelse av offentlig sektor -- der en helhetlig og sam­
ordnet offentlig politikk vil stå i fokus.
I den neste stortingsmeldinga om distrikts­ og regio­
nalpolitikken, som skal legges fram neste vår, legges det
opp til en bredere og grundigere gjennomgang av Regje­
ringas distrikts­ og regionalpolitiske innsatsområder.
Det er færrest levekårsproblemer i en del mindre vest­
landskommuner og i byenes høystatusområder. Tilsva­
rende finner vi de dårligste levekårene i en del kommu­
ner i Finnmark samt i sentrumskjernen i større byer. Det
er med andre ord bydelen Vinderen på Oslo vest eller
f.eks. Luster i Sogn og Fjordane som har de beste levekå­
rene her i landet, mens enkelte finnmarkskommuner og
bydeler som Sagene­Torshov i Oslo har de dårligste leve­
kårene. Derfor er det misvisende å male et svart­hvitt bil­
de når det gjelder distrikts­ og regionalpolitiske utfor­
dringer i Norge. Vi har fortsatt en jobb å gjøre med å sik­
re alle like levevilkår og like muligheter, uansett hvor de
måtte velge å bo. Landet vi bor i, er mangfoldig og vari­
ert, og avhengig av bosted fortoner utfordringene seg for­
skjellig.
Samferdselsutfordringene er annerledes i utkantkom­
munene enn i de store byene. I de store byene er et godt
utviklet kollektivtransportnett mulig på grunn av befolk­
ningsgrunnlaget og nødvendig av hensyn til miljø­ og
køproblemer. I utkantkommuner med spredt bosetting og
store avstander vil utfordringene i større grad være å gi
tilgang til infrastruktur på transportsiden som dekker be­
hovene for framkommelighet, sikkerhet og forutsigbar­
het for befolkning og næringsliv. Bedre veistandard er
spesielt viktig for å styrke næringslivets konkurranseev­
ne i disse områdene. Regjeringa vil komme tilbake til
dette i stortingsmeldinga om Nasjonal transportplan.
Fraflytting har preget mange utkantkommuner i hele
det forrige århundre, til tross for politisk enighet om en
aktiv politikk for å motvirke det. Fraflyttinga tapper de
mange små samfunnene for mennesker. Det betyr at de
mister arbeidskraft, kundegrunnlaget for butikker og
postkontor og elever i skolene. De nære nettverkene ut­
tynnes. Distriktskommunene er langt mer økonomisk
sårbare enn byene.
Mange av dem som flytter, flytter til byene. Der er det
ofte trangere om plassen, større boligmangel, høyere leve­
kostnader, men også flere utdannings­, jobb­ og fritidstil­
bud. Byene har en del kulturtilbud som vi ikke finner i
Bygde­Norge. Mange opplever dessuten at en kan leve
friere i byen enn i et lite samfunn med noen få hundre el­
ler tusen mennesker. Det er ikke tilfeldig at f.eks. mange
homofile søker til byene. Det kan være verdt å tenke over
hvorfor det er slik. Jeg tror ikke økonomiske insentiver
ville holdt dem tilbake i små distriktskommuner.
Samtidig kan friheten og individualismen, som særlig
storbyen lokker med, være farlig. Rusmiddelmisbruk,
kriminalitet, ensomhet og fattigdom finner vi oftere i By­
Norge enn i Distrikts­Norge. Det er denne form for sosia­
le problemer som skaper de store ulikhetene spesielt i
Oslo.
Som kommunal­ og regionalminister føler jeg
sammen med Regjeringa et ansvar for å bidra til å løse
disse store problemstillingene.
Den gjensidige avhengigheten mellom by og land har
økt. Distriktene og byene har ulike funksjoner for både
næringsliv og befolkning. Distriktene har nærhet til vikti­
ge naturressurser, noe som er grunnlaget for en betydelig
del av den verdiskapinga som skjer i landet. Samtidig re­
presenterer de et regionalt mangfold av levemåter og kul­
turelle uttrykk av stor verdi for landet som helhet.
Byene på sin side fungerer som viktige knutepunkter
for foretak som er avhengig av fysisk nærhet til andre
foretak, kunder og underleverandører. De er også sosiale
og faglige læringsarenaer for ungdom med utferdstrang.
Politikken for Distrikts­Norge kan ikke legges opp uten
at vi også tar hensyn til hva som skjer i byområdene. Re­
gjeringa ønsker derfor å se den distriktspolitiske innsat­
sen i nær sammenheng med både en aktiv bypolitikk og
med regionalpolitikken for øvrig.
Framtidas distrikts­ og regionalpolitikk bør i langt
større grad enn til nå bli en politikk for utvikling av regi­
oner. Regjeringa vil gi høy prioritet til arbeidet med å ut­
vikle robuste service­, bolig­ og arbeidsmarkedsregioner
i alle deler av landet. Dette vil være positivt både for dis­
triktene og for byene. Sterke regioner vil virke som mo­
torer i utviklinga av Distrikts­Norge og vil motvirke en­
sidig tilflytting til de største byregionene fra distriktene.
Dette er en trend vi ser i hele Europa, og som har pågått i
nærmere ti år i de fleste EU­land. Sterke regioner er en
motkraft mot sentralisering. Sterke regioner betyr mer lo­
kalt selvstyre. Sterke regioner er et effektivt virkemiddel
i distriktspolitikken.
Siktemålet med dette er å bidra til å skape sammen­
hengende og mer varierte arbeidsmarkeds­, bolig­ og ser­
viceregioner. Samferdsel og kommunikasjoner, inkludert
informasjons­ og kommunikasjonsteknologi, skal innad i
regionene bidra til at arbeidsplasser, utdannings­, bolig­,
tjeneste­ og velferdstilbud er reelt tilgjengelig for inn­
byggere som også bor utenfor disse sentrene. Her er det
mye bra arbeid på gang som vi ønsker å videreføre, og
som vi ønsker å forsterke.
Vi må få til en mer effektiv bruk av våre virkemidler.
Midlene må i langt større grad tilpasses situasjonen i
hvert enkelt fylke. Det er derfor bl.a. igangsatt et forsøks­
prosjekt i Hedmark og Oppland hvor fylkene i større
grad selv bestemmer hvordan ressursene skal brukes.
I prosjektet kalt «Morgenlandet» er kjernen et bredt
fokus på omstilling og utvikling av de to fylkene. Det
skjer i et nært samspill med næringslivet, organisasjons­

4. mai -- Redegjørelse av kommunal­ og regionalministeren om distrikts­ og regionalpolitikken
2000 2925
livet og offentlige etater. Målet er å redusere detaljstyrin­
gen og gi fylkesnivået, uansett hvordan det måtte bli i
framtida, økt handlingsfrihet og dermed økte muligheter.
Gjennom prosjektene skal en også vurdere hvordan opp­
gavefordelingen kan organiseres slik at en på best mulig
måte løser de regionale utfordringer på tvers av sektorene.
Mange kommuner opplever fortsatt til dels sterk ned­
gang i folketallet. Jagland­regjeringa tok initiativ til en
egen utkantsatsing for de kommuner med størst nedgang
i folketallet. Det er satt i gang mange spennende prosjek­
ter innenfor kultur, bolig, fritid, skole, næringsliv og
ungdomsmedvirkning. Resultatene viser at den helhetli­
ge tenkninga som utkantsatsinga representerer, er et rik­
tig og viktig grep i distriktspolitisk sammenheng. Det vil
fortsatt være behov for en spesiell innsats overfor denne
type kommuner. Hvordan innsatsen skal innrettes, er et
spørsmål vi vil komme tilbake til i en stortingsmelding
neste vår. Ett sentralt element vil selvfølgelig bli forhol­
det til fiskeri­ og landbrukspolitikken, siden disse nærin­
gene har stor betydning for en del av disse kommunene.
Endrede kjønnsroller og endrede økonomiske betingelser
i primærnæringene gjør at langt flere kvinner velger å
flytte til mer sentrale strøk. Vi vil derfor vurdere å utvi­
kle en særskilt utkantstrategi rettet spesielt mot kvinner.
Denne bør bl.a. innbefatte bygdeutviklingsmidler, etable­
ringsstøtte, støtte til å starte bedriftsbarnehager, desentra­
lisert undervisning og større mulighet til både grunn­ og
etterutdanning via fjernundervisning.
Nord­Norge­satsinga vil fortsatt ha høy prioritet. Re­
gjeringa har vedtatt å opprette et eget statssekretærutvalg
for regionalpolitikk for denne landsdelen. Dette utvalget
vil bl.a. ha særlig oppmerksomhet knyttet til næringsut­
viklinga i Nord­Norge. Aktørene i landbruket i samar­
beid med en rekke institusjoner i landsdelen vil utarbeide
et forslag til etablering og organisering av et kompetanse­
senter for landbruket.
Innenfor Barentssamarbeidet arbeides det med mange
ulike prosjekter innenfor en rekke områder. Norge er
også engasjert i Nordvest­Russland gjennom både SIVA
og INTERREG. Nordvest­Russland har store ressurser,
spesielt innenfor olje og gass, som det i framtida er natur­
lig å frakte sjøvegen til de europeiske markedene. Nord­
Norge har kompetanse innenfor transport og logistikk
som Nordvest­Russland vil ha nytte av. For Kirkenes og
andre havner vil dette gi muligheter for økt aktivitet.
Også på andre felt er det gode muligheter til å utvikle
næringssamarbeidet mellom våre nordligste fylker og
Nordvest­Russland. Fortsatt norsk engasjement for en
positiv utvikling i Nordvest­Russland er derfor viktig i
regionalpolitisk perspektiv.
Innenfor regionalpolitikken har samarbeidet mellom
regioner på tvers av landegrenser fått økt betydning og
oppmerksomhet, både med hensyn til næringsutvikling
og på det mellomfolkelige plan. EU er pådriver for et
slikt samarbeid gjennom både å finansiere og ta initiativ
til regionalt forankrede samarbeidsprogrammer. Grense­
regionalt samarbeid er også viktig sikkerhetspolitisk. Jeg
er glad for at internasjonalt samarbeid med utenlandske
kommuner og regioner er i ferd med å bli en integrert del
av utviklingsarbeidet i norske kommuner og fylkeskom­
muner.
Norge er invitert med som deltaker i EUs nye grense­
overskridende samarbeidsprogram INTERREG III. Re­
gjeringa er opptatt av at næringslivet blir trukket aktivt
med i det grenseregionale samarbeidet for å få mest mu­
lig effekt av dette arbeidet. Det er ingen tvil om at IN­
TERREG­satsinga gir mange utkantstrøk i både Sverige
og Norge unike muligheter til å delta i spennende pro­
sjekter som de ikke ville hatt anledning til ellers.
Næringslivet må kontinuerlig arbeide for å øke kunn­
skapsnivået for å opprettholde og utvikle konkurranseev­
nen. Et konkurransedyktig næringsliv er avgjørende for
bosettinga i distriktene og for å sikre grunnlaget for vel­
ferdssamfunnet vårt. Oljeindustrien har f.eks. hatt stor
betydning for bosettinga på Vestlandet. Det samme kan
sies om fiskerienes betydning for Kyst­Norge. I langt
større grad enn tidligere vil de deler av landet som har et
framtidsrettet og dynamisk næringsliv, også framstå som
attraktive steder å bo. Behovet for entreprenører som kan
skape nye bedrifter, er stort. Jeg er likevel overbevist om
at en vesentlig del av nyskapinga i norsk næringsliv vil ta
utgangspunkt i det eksisterende næringsliv, men trolig
innenfor teknologi­ og produktområder vi knapt nok
kjenner til pr. i dag.
En viktig rolle for det offentlige er å bidra til nyska­
ping. Med de store og raske endringene vi ser i dag, både
teknologisk og kunnskapsmessig og når det gjelder uten­
landsk konkurranse, er det nødvendig med et sterkere og
mer helhetlig grep for å få til mer regional nyskaping.
Mye er usikkert, men kunnskap og kompetanse vil uan­
sett være vår viktigste produksjonsfaktor i framtida. Der­
for er utdanning og forskning så avgjørende. Vi må ar­
beide offensivt for at distriktene ikke skal bli hengende
etter i utviklinga av nye kunnskapstunge bedrifter.
Regjeringa vil også vurdere å utvikle flere desentrali­
serte studiesteder innenfor høyere utdanning i alle deler
av landet. Mange, kanskje særlig kvinner, vil med fordel
nyte godt av disse tilbudene. Det må også legges til rette
for at de som allerede er i arbeidslivet, får muligheter til
etter­ og videreutdanning.
For å legge til rette for flere kunnskapsintensive næ­
ringer i distriktene vil vi videreføre satsinga på nærings­
hager.
Fra i år stilles det også krav til SND om at 30 pst. av
distriktsutviklingstilskuddet skal nyttes til kompetanse­
hevende tiltak i bedriftene.
For at bedrifter skal kunne bygge opp nødvendig
kompetanse, er det et mål at alle typer utgifter til utdan­
ning og opplæring for de ansatte skal likebehandles. End­
ring av forskrift om skattefritak for fri utdanning i ar­
beidsforhold ble nylig vedtatt, og omfatter også utgifter
til etter­ og videreutdanning. Rekruttering av kvalifisert
arbeidskraft kan også sikres av bedriftene selv ved at de
samarbeider gjennom opplæringskontor og opplærings­
ringer, og på den måten også få flere lærlingkontrakter.
Når det kommer til stykket, er nyskaping og etable­
ring i første rekke avhengig av kulturelle og sosiale for­
hold og enkeltpersoners kunnskap og kompetanse. Kjønn

4. mai -- Redegjørelse av kommunal­ og regionalministeren om distrikts­ og regionalpolitikken
Trykt 12/5 2000
2000
2926
spiller også en rolle her. Det kan dessverre virke som det
er like lite sannsynlig at kvinner blir sin egen arbeidsgi­
ver som det er at menn blir førskolelærere. Derfor er
holdningsskapende arbeid og motivasjonsarbeid noe som
vil stå sentralt i arbeidet med å tilrettelegge for flere en­
treprenører, og da spesielt kvinnelige entreprenører. Vi
ønsker å øke innsatsen på dette området gjennom å gå
inn i sterkere grad i utdanningssystemet og stimulere til
økt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næ­
ringslivet.
Vi ønsker også å få til en bedre tilpasning og differensi­
ering av virkemidlene i forhold til behovene både når det
gjelder ungdom og kvinner og i forhold til ulike livsfaser.
Tradisjonelle ressursbaserte distriktsnæringer vil fort­
satt være svært viktig. Det bør være et siktemål at råvare­
ne skal bearbeides mest mulig i distriktene. Norge har
rettigheter til å utnytte noen av verdens mest produktive
fjord­, kyst­ og havområder. Dette gir unike muligheter
for framtidig verdiskaping basert på havets egne produk­
sjonsressurser. Gjennom det århundret vi har bak oss, har
fiskerinæringa vist evne til tilpasning og ikke minst til
nyskaping. Norsk fiskeri­ og havbruksnæring har erfa­
ring og kompetanse til å generere økt verdiskaping. Disse
fortrinnene danner grunnlaget for bærekraftig vekst. Det
er derfor politisk vilje til å iverksette en ekstra satsing på
marin sektor. Vi går inn for at etablering at et nytt statlig­
privat investeringsselskap og et eget teknologifond, som
bl.a. skal bidra til tiltak for å øke videreforedlinga innen
alle deler av fiskerinæringa, blir utredet videre. Det lig­
ger store muligheter i å utvikle nye produkter og vinne
nye markeder ved hjelp av råstoff fra fiskeri og havbruk.
Vi ønsker å fange opp nye muligheter innenfor denne
næringa, men da trenger vi også økt forskningsinnsats på
dette feltet.
Om kort tid skal St.meld. nr. 19, landbruksmeldinga,
behandles. Landbruksnæringen har en viktig rolle i dis­
triktspolitisk sammenheng. Den internasjonale utviklinga
medfører at vi står overfor spennende utfordringer. Jord,
skog, utmark, ferskvann og kompetanse skal gjennom
primærproduksjon og videreforedling tilfredsstille for­
brukernes ulike ønsker og storsamfunnets krav til felles­
goder. Skognæringa har stor betydning for distriktene,
både i form av arbeidsplasser, bosetting og for å vedlike­
holde et særnorsk kulturlandskap. Det ligger store mulig­
heter for ny videreforedling og økt verdiskaping lokalt
innen denne næringa.
En god distriktspolitikk er også en god samepolitikk.
Vi må fortsette arbeidet med fornyelse og omstilling av
næringslivet også i de samiske områdene, både for å
fremme utvikling av samiske bygder og samisk språk og
kultur og ut fra økologiske hensyn. Det vil bli lagt særlig
vekt på å utvikle kombinasjoner av næringer i pakt med
samiske tradisjoner og som en del av en bærekraftig res­
sursutnytting.
Bosetting i distriktene krever også en effektiv og god
offentlig sektor som kan produsere gode velferds­ og tje­
nestetilbud. Godt utbygd infrastruktur og velferdstjenes­
ter er grunnleggende forutsetninger for vekst, jobbska­
ping og næringsutvikling i alle landets regioner. Region­
nivåets rolle i arbeidet med å tilby disse tjenestene på en
best mulig måte vil bl.a. bli vurdert av Oppgaveforde­
lingsutvalget, som kommer med sin innstilling i juli i år.
Regjeringa vil komme tilbake til dette spørsmålet i en
egen sak til Stortinget neste vår. Dette vil også få betyd­
ning for distrikts­ og regionalpolitikken i tida framover.
Bosettingsmønster og næringsliv i ulike deler av lan­
det blir påvirket av summen av nærings­, infrastruktur­,
utdannings­ og kulturpolitikk og velferds­, tjeneste­ og
lokaliseringspolitikk. Jeg vil konsentrere meg om to sen­
trale temaer som går på tvers av nesten alle sektorområ­
der, nemlig tilgangen på velferd og tjenester og statlig lo­
kaliseringspolitikk.
En likeverdig tilgang på velferdsgoder, nødvendig in­
frastruktur og offentlige tjenester er grunnleggende for­
utsetninger for bosetting og utvikling i alle deler av lan­
det vårt. Målet om et likeverdig tjenestetilbud står sterkt i
Norge. Det skal stå ved lag. Utgangspunktet må være et
selvfølgelig krav om at offentlige goder bygges ut og re­
presenterer et noenlunde likeverdig tilbud til alle landets
innbyggere, uavhengig av bosted og inntekt. Utjam­
ningsmeldinga viser at det har skjedd en vesentlig utjam­
ning mellom by og land. Det er imidlertid fortsatt store
problemer mange steder, noe som bl.a. skyldes lange av­
stander og dårlig lege­ og lærerdekning. Tilgjengelighe­
ten til offentlige velferds­ og infrastrukturtjenester må
sikres også for folk utenfor sentra.
Vi vil jobbe for å utvikle en kreativ og nyskapende
tjenestesektor hvor det også er plass for stor frivillig inn­
sats.
Det kommunale inntektssystemet må bidra til å skape
trygghet for kommunene, slik at de blir satt i stand til å
yte likeverdige tjenestetilbud. Kommunenes inntekter
skal økes. Men penger til viktige formål kan ikke bare
komme gjennom økte bevilgninger. Vi vil stille krav
både til organisering og bruk av penger. Samtidig må po­
litiske myndigheter lokalt ha frihet til å prioritere mellom
sektorer og i valg av løsninger. Vi må tenke nytt og se
om vi kan bruke resursene på en bedre måte. I den for­
bindelse er det som kjent etablert en prøveordning med
konsultasjoner mellom Regjeringa og Kommunenes Sen­
tralforbund. Jeg har store forventninger til det. Jeg tror vi
gjennom det skal kunne bidra til en felles forståelse av
virkeligheten, komme lenger, og at vi på den måten også
skal kunne bidra til mindre statlig styring og mindre øre­
merkede midler, og på den måten styrke lokaldemokratiet.
Regjeringa har som et ledd i utkantsatsinga satt i gang
et program for etablering av offentlige servicekontorer.
70 kommuner med negativ befolkningsutvikling ble invi­
tert til å delta, og så langt er det 47 som har meldt sin in­
teresse. Jeg har tro på at det programmet kan bidra til å
sikre befolkninga i mindre kommuner god tilgjengelighet
til ulike typer tjenester. Hensiktsmessig bruk av ny tek­
nologi kan effektivisere resursbruken og gi bedre tjenes­
ter for den delen av befolkninga som har store reiseav­
stander til offentlige kontorer.
Den nye informasjons­ og kommunikasjonsteknologi­
en er ikke bare interessant for å bedre statlig tjenestepro­
duksjon. Det vil også være en av de viktigste kildene til

Forhandlinger i Stortinget nr. 196
4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv.
S 1999­2000
2000 2927
(Statsråd Brustad)
nyskaping, verdiskaping, effektivisering, økt konkurran­
sekraft og omstrukturering i næringsliv og offentlig virk­
somhet. Derfor vil det også være helt sentralt innenfor vi­
dereutvikling av våre tjenestetilbud, og det kan også få
betydning for lokalisering av næringsliv og statlig virk­
somhet. Regjeringa har som mål at den nye teknologien
skal komme alle til gode. Det er viktig å sette i gang en
nasjonal satsing for å sikre at bredbåndsnett og bred­
båndstjeneste kan utnyttes av husstander, offentlige virk­
somheter og bedrifter over hele landet. Norges befolk­
ning skal derfor i løpet av de kommende åra ha tilbud om
tilknytning til bredbåndsnett og bredbåndstjenester og
andre kommunikasjonskanaler til rimelige priser.
I distrikts­ og regionalpolitikken blir det ofte fokusert
på det vi kan kalle de «harde pakkene», som veger, bygg,
havneanlegg og næringsutvikling. Vi må imidlertid vokte
oss for kun å prioritere helse, samferdsel, næring, bolig,
bygg og bedrifter, som i seg sjøl er viktig. Vi må også ha
med oss at uten en meningsfylt fritid er det få som kan
leve et helt og fullverdig liv. Fritida skal gi oss påfyll av
krefter, nye ideer, tanker og verdier. Fritida handler om
kultur -- i alle dens meninger av begrepet. Få vil bo i om­
råder der det ikke tilbys noe kultur. Jeg vil advare mot at
kulturen blir satt i bakerste rekke, som den sektoren man
gir penger til dersom det er noe til overs. Jeg tror at de
kommunene som ikke har et rikt kulturliv, vil miste inn­
byggere til fordel for dem som satser på kultur. Derfor er
kultur også viktig i en distriktspolitisk sammenheng.
Gjennom kulturen blir vi bevisst på hvem vi er, hvorfor
vi er sånn, og hvor vi hører til.
Regjeringa har fornyelse av offentlig sektor som et av
sine viktigste mål. Hensikten er at velferdstilbudene og
tjenestetilbudene skal bli bedre. En av våre viktigste ut­
fordringer er å unngå at dette arbeidet kommer i konflikt
med distriktspolitiske mål. Fornyelse skal ikke bety at
tjenester og arbeidsplasser sentraliseres på en slik måte at
distriktene blir taperne. Tvert imot, ambisjonen er at
samlede ytelser skal bli bedre i alle deler av landet.
Vi må se nærmere på hvordan vi kan omfordele opp­
gaver og utnytte kompetent arbeidskraft gjennom aktiv
bruk av bl.a. elektronisk kommunikasjon. I den helt nød­
vendige fornyelse, omstilling og effektivisering må den
regionale spredning av tjenester og arbeidsplasser være
en viktig rammebetingelse.
De omstillinger som skjer, bl.a. i Posten, kan være et
eksempel på hvordan samordning mellom ulike en­
dringsprosesser kan gi nye muligheter. Gjennom postfili­
aler, landpostbudtjenester og ikke minst offentlige ser­
vicekontorer kan tjenesteytinga endres og faktisk i man­
ge tilfeller forbedres. Omstillinga i Posten kan også være
et eksempel på de teknologiske muligheter som kan åpne
seg. Posten representerer en meget velutviklet infrastruk­
tur i form av et IT­nett som forgrener seg til alle deler av
landet, og personalressurser med kompetanse til å hånd­
tere transaksjoner i store volumer. Denne omstillinga må
vi se i sammenheng med pågående endringer i annen
statlig virksomhet. Jeg er opptatt av at vi må forsøke å
snu situasjonen til noe positivt og utnytte de ressursene
som allerede ligger der, men på nye måter. Dette er et
spørsmål vi vil følge opp i tida framover.
Avslutningsvis vil jeg si: Vi ønsker å legge opp til en
åpen prosess rundt arbeidet med stortingsmeldinga om
distrikts­ og regionalpolitikken, som kommer neste vår. I
løpet av de nærmeste månedene vil vi derfor arrangere
åpne meldingsmøter med ulike temaer, og diskusjonsno­
tat er lagt ut, bl.a. på Internett, hvor vi ønsker innspill i
denne viktige prosessen.
Arbeiderpartiets kanskje mest kjente slagord noen sin­
ne er: «By og land, hand i hand». For meg uttrykker det
slagordet likhet, toleranse og solidaritet med hverandre
uansett hvor vi bor i dette landet. Vi trenger byene, og vi
trenger bygdene. Det er på bakgrunn av det denne rede­
gjørelsen må forstås. Regjeringa har visjoner om å fram­
stå som en regjering som jobber for like levevilkår for
alle -- uansett hvor i landet en måtte bo.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at kommunal­ og
regionalministerens redegjørelse utlegges for behandling
i et senere møte. -- Det anses vedtatt.
S a k n r . 3
Interpellasjon fra representanten Erna Solberg til
kommunal­ og regionalministeren:
«Inntektssystemet for kommunene har nå små incenti­
ver til at tilrettelegging for næringsutvikling blir en prio­
ritert oppgave i kommunene. Endringene i inntektssyste­
met har gjort flere kommuner til minsteinntektskommu­
ner. Av 435 kommuner er nå 397 såkalte minsteinntekts­
kommuner. Disse sitter kun igjen med 10 øre av den siste
kommunale skattekrone de mottar. Samtidig har fjernin­
gen av selskapsskatten svekket egeninteressen av næ­
ringsutvikling for alle kommuner. Flere kommuner opp­
dager at det vil være lønnsomt for kommunen å redusere
bemanningen på kemnerkontorene, nok et eksempel på at
inntektsgrunnlaget i form av skatteinntekter har for liten
betydning for kommunene.
Mener statsråden at dagens situasjon er tilfredsstillen­
de, eller burde mer av den lokale verdiskapningen blitt
igjen i kommunene og inntektssystemet endres for å opp­
nå dette?»
Erna Solberg (H): Denne interpellasjonen er stilt til
kommunal­ og regionalministeren fordi det er flere sig­
naler som tyder på at endringer som er gjort i inntekts­
systemet for kommunene de siste årene, i sum har gitt oss
et system som vi mener har flere svakheter.
For det første gir inntektssystemet for dårlige incenti­
ver til å legge til rette for næringsutvikling. For det andre
har endringene svekket istedenfor å styrke distriktskom­
muner som har utviklet et sterkt næringsliv, og dermed
bidratt til å svekke distriktene. For det tredje: I felles ar­
beidsmarkeder er balansen mellom bostedskommuner og
arbeidskommuner blitt alvorlig forrykket.
Fra Høyres side mener vi at inntektssystemet for kom­
munesektoren må bygge på noen hovedhensyn: for det
første at kommunene må likebehandles når det gjelder
196

4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv. 2000
2928
overføringer i forhold til objektive kriterier, for det andre
at inntektssystemet må bygge på positive incentiver til
egen økonomisk utvikling, og for det tredje at inntekts­
systemet må bygge opp under et kommunalt selvstyre.
Da inntektssystemet i 1996 ble justert etter den såkalte
Rattsø I­utredningen, ble det fra de fleste partier under­
streket betydningen av at inntektssystemet burde inne­
holde bedre incentiver for at kommunene skulle øke sitt
eget inntektsgrunnlag, og det ble gjort ved at kommune­
ne skulle sitte igjen med mer av de siste skattekronene
enn tidligere.
Problemet med den endringen var at den hadde to ef­
fekter. Den ene var den man ønsket, fokuset, nemlig å la
minsteinntektskommunene få beholde litt mer av skatte­
kronene. Det var en endring som også Høyre varmt støt­
tet. Den andre siden, den negative siden, av denne end­
ringen, var at man samtidig økte antallet minsteinntekts­
kommuner fra i overkant av 300 til i dag nærmere 397.
Det innebar at en rekke kommuner fikk mindre incenti­
ver enn de tidligere hadde hatt, på grunn av denne end­
ringen.
Nå er det altså slik at 10 øre av den siste skattekronen
kommunene sitter igjen med, er deres. Da blir også antal­
let skattekroner til kommunene viktig. Her har stortings­
flertallet nesten hvert år siden 1993 bidratt til å redusere
skattekronene ved å redusere andelen av skatteinntekter
som del av kommunenes inntekter gjennom å redusere
kommunenes andel av skattøren. På toppen av dette er
kommunenes andel av selskapsskatten overført til staten.
Disse tre elementene bidrar til å svekke impulsene for
næringsutvikling og impulsene til at en kommune skal
kunne øke eget skattegrunnlag og la det være styrende,
f.eks. for arealpolitikken.
Et klart tegn på dette har vært at en rekke kommuner i
løpet av høsten for dette årets budsjettbehandling har stilt
spørsmål ved sine egne utgifter til kemnerkontor. Dette
er dokumentert fra en rekke kommuner, bl.a. Kristian­
sand og Moss, der denne debatten har vært stor. Når ek­
stra innfordringer av skatter ikke gir kommunene en av­
kastning som dekker lønnsutgiftene til bemanningen for
å få dette til, vil enhver kostnadsbevisst rådmann eller
kommunepolitiker være tvilende til om det er der kom­
munen skal bruke pengene sine.
Andre signaler dukker også opp. Næringsdrivende som
ønsker utvidelser av sine bedriftsområder, møter holdnin­
ger fra kommunen som tyder på at andre formål enn
næringsutvikling prioriteres i arealplanleggingen nå, klart
begrunnet med at kommunen ikke får noe direkte igjen for
økte inntekter til bedriftene og økt lønnsomhet i dem.
I distriktskommuner som har utviklet et godt nærings­
liv, og som bl.a. baserer seg på innpendling for å få nok
arbeidskraft, har selskapenes skatteinntekter bidratt til at
kommunene har kunnet etablere seg også som attraktive
bokommuner. Og en del kommuner har innpendling ikke
bare fra nabokommunene, men også faktisk fra våre na­
boland.
I distriktspolitikken har dette vært viktig for å skape
stabil arbeidskraft i vekstkraftige regioner. På den måten
har man før gjennom endringene i inntektssystemet indi­
rekte støttet de mest levedyktige distriktskommunene og
laget buffere mot andre mer sentraliserende krefter som
vi har. Det er nå endret. For flertallet er det ikke naturlig
at kommuner i områder som bidrar sterkt til hele landets
verdiskapning, faktisk sitter igjen med noe mer av inn­
tektene enn andre kommuner gjør. For oss ville det være
naturlig. Det ville også skape en underliggende kraft i
næringsutviklingen, fordi alle ville sett positivt på å av­
sette areal.
Det er videre påfallende at ulike næringsvirksomheter
skal behandles så ulikt som det gjøres i dag, i forhold til
lokalsamfunns avkastning av denne næringsvirksomhe­
ten. For det første er det jo sånn at når selskapsskatten er
flyttet, er det bare den etterskuddspliktige næringsvirk­
somheten som er blitt statlig. Det betyr at selskapsforme­
ne, hvordan man er organisert i næringsvirksomheten,
blir avgjørende for om næringsvirksomhet gir skatteinn­
tekter til kommunen eller ikke.
En rekke kystkommuner opplever nå dette fordi om­
struktureringen i fiskeri­ og havbruksnæring går fra å
være deltakerliknende selskaper til aksjeselskaper. I
Austevoll kommune medfører en slik endring tap av
skatteinntekter i flermillioners­klassen.
Enda mer påfallende er den forskjellsbehandlingen
som stortingsflertallet har gjort av kraftkommuner og
kommuner med annen næringsvirksomhet -- mange som
også drar nytte av felles ressursgrunnlag på samme måte
som kraftkommunene. Mens Stortinget nesten samlet har
ment at kraftkommunene må få en stabil og stor inntekts­
kilde for den utnyttelsen av naturressurser og nærings­
virksomhet som er knyttet til det, er samme tanker knyt­
tet til andre næringer og naturressursutnyttelse, helt bor­
te. Og parallellen til selskapsskatten er helt klar i dette
forholdet, for den såkalte naturressursskatten avregnes
krone for krone mot den statlige selskapsskatten for
kraftselskapene.
Høyre mener at kraftkommunene skal få de inntekter
som skatteforliket la grunnlag for i 1996, men vi synes jo
egentlig at tankegangen bak at kraftkommunene skal ha
en spesiell rett til en del av inntektene, også burde gjelde
for andre kommuner med annen næringsstruktur, og bur­
de vært mer fremtredende også i diskusjonen om et inn­
tektssystem.
Det har forbauset meg at dette ikke har trengt igjen­
nom i en del av sentrumspartiene, fordi de har vært svært
opptatt av kraftkommunenes inntekter. At statsrådens
parti, Arbeiderpartiet, ikke tenker slik, er kanskje ikke så
rart med tanke på den ideologiske tradisjonen for både
plantenking, sentralisering og omfordeling som partiet
har hatt. Partiet har heller ikke hatt noen tradisjon for å ta
det kommunale selvstyret på alvor, ei heller for å stimu­
lere det. Sentrumspartiene har nok mer å svare på i denne
sammenhengen, siden de var med på omleggingen av
selskapsskatten, spesielt Senterpartiet.
I en del vekstkommuner avslår man i dag bedriftseta­
bleringer, fordi nyetablering utløser store både direkte og
indirekte utgifter som kommunene ikke føler kan forsva­
res i forhold til andre presserende oppgaver, spesielt ikke
når det ikke skal motsvares av senere inntekter fra de

4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv.
2000 2929
samme bedriftene. Nå vil mange kunne si at det er vel
greit nok, og så etablerer de seg i mindre pressede områ­
der andre steder i Norge. Dessverre er ikke det alltid et
faktum når vi nå er inne i en langt mer globalisert økono­
mi. Alternativet er ikke nødvendigvis et sted i Norge.
Stedet for bedriftsetablering kan være begrunnet med
nærhet til spesielle utdanningstilbud, nærhet til en lokal
såkalt cluster, nærheten til kvalifisert arbeidskraft fordi
andre bedrifter driver med noenlunde den samme aktivi­
teten. Alternativet er allerede i dag -- og blir det sterkere i
fremtiden -- etablering i andre land for en rekke type be­
drifter, ikke andre steder i Norge. Når vekstområder da
avviser bedriftsetablering, som f.eks. enkelte kommuner
i Vestfold har måttet gjøre, har det en betydning også for
konkurransedyktigheten til Norge.
Vi snakker kanskje for begrenset om fordelingspoli­
tikk når vi diskuterer kommunenes inntektssystem. Hvis
vi gjør det, risikerer vi at vi ser bort fra at dette også må
være et element i hvordan vi skal oppnå et fremtidsrettet
og konkurransedyktig Norge. Etter vår mening er det
derfor viktig å jobbe videre med hvordan inntektssystemet
bør innrettes for også å ta hensyn til næringsutvikling.
Da denne interpellasjonen først ble stilt, var det til den
forrige regjeringen. Nå kommer denne debatten tett opp i
fremleggelsen av kommuneøkonomiproposisjonen og
vurderingen av oppfølgingen av Rattsø. Vårens proposi­
sjon tror nok ikke jeg likevel vil gi noe endelig nytt inn­
tektssystem for kommunene, det vil nok hele tiden være
en endring av dette. Men spørsmålet er hvilken vei de
fremtidige endringene skal gå. Mener statsråden at disse
problemstillingene som tas opp i interpellasjonen, i det
hele tatt er problemstillinger som hun vil arbeide videre
med? Og mener hun at mer av lokal verdiskapning bør
bli igjen i kommunene, og at inntektssystemet også må
vurderes i fremtiden i lys av dette?
Statsråd Sylvia Brustad: I interpellasjonen reiser re­
presentanten Solberg spørsmålet om mer av den lokale
verdiskapinga bør bli igjen i kommunene. Mitt svar på
dette er: Ja, Regjeringa har som ambisjon at kommunene
skal få beholde mer av sine egne skatteinntekter.
Hensynet til det lokale selvstyret tilsier at finansierin­
ga av kommunesektoren bør ha en sterk lokal forankring.
Regjeringa ser på det som viktig å gi kommunesektoren
en mer selvstendig økonomisk stilling gjennom å reduse­
re avhengigheten av statlige overføringer. Lokale skatte­
inntekter bør utgjøre en vesentlig del av kommunesekto­
rens inntekter. Denne andelen er i dag i overkant av 44
pst. Regjeringa har derfor til hensikt å trappe opp skat­
tens andel av kommunesektorens inntekter, i samsvar
med tidligere behandling av dette spørsmålet i Stortinget.
Dette rokker likevel ikke ved prinsippet om at vi må ha
en omfordeling mellom kommuner for å sikre et likever­
dig tjenestetilbud.
Kommunesektoren er et viktig verktøy for å sikre ut­
jevning og fordeling av velferdsgodene. Derfor er det
også viktig at kommunene sikres likeverdige muligheter
til å løse sine velferdsoppgaver. Det økonomiske inn­
tektssystemet er avgjørende for å sikre dette. Ingen kom­
muner er like, verken befolkningsmessig, geografisk el­
ler på andre områder. Inntektssystemet skal ivareta den
overordnede målsettinga å utjevne slike forskjeller, slik
at kommunenes økonomiske forutsetninger for å gi folk
velferdstjenester jevnes ut.
Den viktigste årsaken til forskjeller i tjenestetilbud
mellom landets kommuner er at de har forskjellig inn­
tektsgrunnlag. I inntektssystemet er det derfor et inntekts­
utjevnende tilskudd. Hensikten med dette tilskuddet er å
jevne ut de store forskjellene i skatteinntekter mellom
kommunene. Fra og med i år skjer som kjent inntektsut­
jevninga mellom kommunene fortløpende gjennom året.
Det betyr en rask kompensasjon for kommuner som opp­
lever svikt i skatteinntektene.
Ved behandlinga av Inntektssystemutvalgets andre
delutredning vedtok Stortinget å overføre selskapsskat­
ten fra kommunene til staten fra og med 1999. Selskaps­
skatten var svært ujevnt fordelt mellom kommunene.
Statlig selskapsskatt gir mindre forskjeller i skatteinntek­
tene og dermed et mer likeverdig tjenestetilbud mellom
kommunene.
Jeg vil også minne om at mange av de store bedriftene
her i landet har sitt hovedkontor i Oslo, til tross for at store
deler av virksomheten skjer rundt omkring i det ganske
land. Med kommunal selskapsskatt kom Oslo som hoved­
kontorkommune godt ut av dette. Samtidig lå store deler
av arbeidsplassene og kostnadene ved å etablere arbeids­
plassene rundt omkring i mange distriktskommuner. Den
omlegginga som ble gjort med økt personskatt i stedet
for selskapsskatt, har ført til at en større del av verdi­
skapinga blir igjen i de kommunene der den faktisk skjer.
I interpellasjonen hevder representanten Solberg at
inntektssystemet for kommunene har små incentiver til at
tilrettelegging for næringsutvikling blir en prioritert opp­
gave i kommunene. Jeg er klar over at det kan være en
sammenheng mellom inntektsutjevninga og kommune­
nes næringspolitiske innsats. Undersøkelser som er ut­
ført, tyder imidlertid på at økte kommunale inntekter
ikke er det eneste motivet for å legge til rette for nærings­
utvikling. Kommuner vil ha en klar interesse av å være
med på å legge til rette for arbeidsplasser for sine inn­
byggere.
I en forskningsrapport fra 1994 ble lokalpolitikere
spurt om kommunene bør engasjere seg i å utvikle næ­
ringsgrunnlaget i kommunen. Her viste det seg, interes­
sant nok, at politikerne i minsteinntektskommunene fak­
tisk var mer positive til dette enn politikerne i de øvrige
kommunene. Dette tyder på at det ikke nødvendigvis er
en sammenheng mellom inntektsutjevning og kommune­
nes engasjement for næringsutvikling. Jeg ser det allike­
vel slik at kommunene bør ha igjen noe økonomisk for å
føre en aktiv næringspolitikk. Dette er da også en av
grunnene til at inntektsutjevninga er utformet slik som
den er, med delvis heller enn full utjevning.
I behandlinga av Inntektssystemutvalgets første delut­
redning vedtok Stortinget å trappe ned graden av inntekts­
utjevning. Tidligere var det slik at en minsteinntektskom­
mune som fikk inn en ekstra skattekrone, ikke satt igjen
med noe ekstra -- alt gikk til fellesskapet. Nedtrappinga

4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv. 2000
2930
av kompensasjonsgraden i inntektsutjevninga fra
100 pst. til 90 pst er et virkemiddel for å stimulere kom­
munene til å styrke sitt lokale skattegrunnlag, bl.a. gjen­
nom å satse på tilrettelegging for næringsutvikling.
Kommunenes næringspolitikk er imidlertid mer enn
bare bedriftsrettede tiltak, næringsvennlige regulerings­
planer og utbygging av infrastruktur. Et godt kommunalt
tjenestetilbud er en forutsetning for næringsutvikling i
kommunene. Kommunenes tjenestetilbud, f.eks. innen­
for skole, barnehage og rekreasjon, vil også påvirke til­
gangen på kvalifisert arbeidskraft og dermed ha betyd­
ning for hvor bedrifter etablerer seg.
Inntektssystemet utjevner forskjeller, slik at kommu­
nene skal kunne gi mest mulig likeverdig tjenestetilbud
til sine innbyggere. I tillegg skal inntektssystemet ivareta
politiske målsettinger om en livskraftig distriktspolitikk.
Distriktskommuner kan dermed tilby et bedre tjenestetil­
bud enn de ellers kunne ha gjort, og dermed også bli et
mer attraktivt lokaliseringssted for næringslivet. Inn­
tektssystemet kan på den måten både ivareta hensynet til
et likeverdig tjenestetilbud og gi grunnlag for næringsut­
vikling i de kommunene som har størst behov for slik ut­
vikling. God fordelingspolitikk kan også være god næ­
ringspolitikk!
I interpellasjonen utfordrer representanten Solberg
Regjeringa til å endre det kommunale inntektssystemet.
Jeg viser her til at Stortinget har bedt om en gjennom­
gang av inntektssystemet i kommuneøkonomiproposisjo­
nen. Den kommer som kjent den 19. mai.
I den gjennomgangen vil Regjeringa se nærmere på
konsekvensene av Rattsø I og II. Jeg har selvfølgelig
merket meg at kommunalkomiteen i sin budsjettinnstil­
ling for 2000 peker på at siktemålet med denne gjennom­
gangen må være å få til en noe jevnere fordeling av kom­
munesektorens totale inntekter.
Vi står selvfølgelig her overfor en målkonflikt. Min­
dre inntektsutjevning vil kanskje kunne stimulere til til­
rettelegging for næringsutvikling, men det kan også gi
større forskjeller i tjenestetilbudet mellom kommunene.
Jeg legger til grunn at hensynet til en rettferdig forde­
ling av inntektene må tillegges stor vekt. En ambisiøs
inntektsutjevning er nødvendig for å gi grunnlag for et li­
keverdig tjenestetilbud i kommunene. Samtidig bør inn­
tektsutjevninga utformes slik at en aktiv næringspolitikk
har betydning for kommunenes inntektsnivå. Kommune­
ne bør også få en større del av sine inntekter som skatte­
inntekter enn tilfellet er i dag, slik at mer av den lokale
verdiskapinga blir igjen i kommunene.
Erna Solberg (H): Jeg er glad for at statsråden i sitt
innlegg understreket at man i fremtiden skal sørge for at
kommunene får igjen mer av sine egne skatteinntekter.
Det forholder seg til ett av de tre tegnene på endringer
som er gjort, som jeg mener har bidratt til en negativ ut­
vikling i forhold til det at kommunene i større grad skal
kunne leve av sine egne skatteinntekter. Jeg håper også
det blir gjennomført i realiteten. Jeg minner om at dette
har vært en målsetting helt siden man bl.a. fjernet sel­
skapsskatten, men at flertallet hver høst har gått den an­
dre veien og faktisk utjevnet og redusert skattøren i for­
hold til det. Målsettingen om 50 pst. i skatteinntekter,
som var en målsetting for flertallet -- vi hadde ønske om
en høyere sats -- har man altså gått feil vei i forhold til.
Man har gått fra 47 pst. til 44 pst. etter at man fastsatte
målsettingen.
Når det gjelder inntektsutjevningen, er jeg enig i at det
trengs en basis i alle kommuner for å kunne levere noen­
lunde likeverdige tjenester. Men man kan tenke seg å ut­
forme inntektsutjevning på helt ulike måter. Man kan
bl.a. tenke seg at en inntektsutjevning blir mer asymme­
trisk oppover -- altså at den ikke er symmetrisk i forhold
til kuttet oppover og nedover. Man kan tenke seg at man
trekker flere kommuner inn i inntektsutjevningen, men
lar flere kommuner også sitte igjen med mer. Jeg synes
man skal tenke litt kreativt, for slik som utviklingen er
nå, er det ganske store tegn som tyder på at kommunene i
større grad, selvfølgelig i en presset økonomi, også ned­
prioriterer næringsutvikling.
Så er det et annet spørsmål som også er dukket opp i
kjølvannet av endringen av selskapsskatten, som jeg så
vidt berørte i interpellasjonen, nemlig det faktum at det at
det er gjort endringer i selskapsstrukturen, også påvirker
endringer når det gjelder hvilke kommuner som på en
måte har tapt på reformen av selskapsskatten.
Jeg har et oppfølgingsspørsmål til statsråden: Vil man
nå gå gjennom og sikre en evaluering av både de kom­
pensasjonsordningene som blir gjort, og effekten av å
fjerne selskapsskatten ute i kommunene -- altså hvilken
betydning det har hatt for ulike kommuner?
Som tidligere leder av kommunalkomiteen, har stats­
råden vært klar over, når vi har reist rundt til ulike fylker,
at i alle fall halvparten av kommunene har ment at de har
tapt mer enn de har fått igjen på reformen. I tillegg til den
mer ideologiske motstanden som har vært, mener man
altså at man har tapt, til tross for at da den forrige regje­
ringen la frem hvordan konsekvensene skulle være, var
det Oslo, Bærum og Asker som skulle tape, pluss ti dis­
triktskommuner som hadde en spesiell næringsvirksomhet.
Når det gjelder forholdet knyttet til spørsmålet om ho­
vedkontor, synes jeg at flertallet på Stortinget har over­
drevet betydningen av det. Finansdepartementet hadde
under arbeid, før selskapsskatten ble endret, endringer i
konsernbeskatningen som ville gjort at man kanskje kun­
ne fått til en omfordeling av inntektene mellom hoved­
kontoretableringen og kontorene ute. Dette er komplisert
og vanskelig. Dette ble lagt på is. Men man må ikke
overse at det går an å gjøre andre endringer og få forde­
lingen annerledes, og heller opprettholde de positive in­
centivene.
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg viser til det jeg sa i mitt
første svar om at vi er innstilt på at kommunene skal få
beholde en større andel av sine skatteinntekter enn tilfel­
let er i dag, og det kommer vi tilbake til i løpet av ikke
mange dager.
Når det så gjelder spørsmålet om evaluering av sel­
skapsskatten, er det et klart flertall -- som representanten
Solberg og jeg kjenner veldig godt til -- i dette Stortinget

4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv.
2000 2931
som har gått inn for å gjøre om den. Men vi vurderer
selvfølgelig alle sider av de endringer som er gjort i inn­
tektssystemet, også selskapsskatten, når vi nå foretar en
gjennomgang av det. Vi vil komme tilbake med konkrete
forslag til Stortinget den 19. mai, og jeg ber om forståel­
se for at jeg ikke kan være mer detaljert enn det pr. i dag.
Men så langt som råd er, kommer vi selvfølgelig tilbake
med en gjennomgang av inntektssystemet, og spesielt når
det gjelder det som Stortinget har bedt om i forhold til
Rattsø. Vi prøver å vurdere så mange sider som overho­
det mulig, og vi kommer altså tilbake den 19. mai med
noe mer konkret utover det jeg nå har sagt.
Signe Øye (A): Arbeiderpartiet mente det var riktig å
legge om selskapsskatten, og mener det fortsatt, fordi det
gir en bedre fordeling kommunene imellom. Jeg tror
også at selskapsskatten har avdekket hvordan inntekts­
systemet for kommunene egentlig er, at man her har fått
fram ting som man egentlig ikke var klar over. Derfor er
det grunn til å se nærmere på dagens system. Det har jo
Stortinget bedt om, og jeg regner med at statsråden vil
komme tilbake til det i kommuneøkonomiproposisjonen,
som kommer snart.
I tillegg har vi innført løpende inntektsutvikling fra
nyttår. Det mener Arbeiderpartiet er riktig. Men det er
grunn til å se på om systemet er godt nok, slik at kommu­
nene får godt nok incitament til fortsatt å kreve inn til­
nærmet 100 pst. av den skatten som blir utskrevet, samt
til å kontrollere at grunnlaget er riktigst mulig.
Jeg er redd for at det kan være fristende å slanke skat­
teetatene i kommunene når kommuneøkonomien er trang
og virkningene for kommunene til å få inn mer penger så
å si er borte. 99 pst. av utlignet skatt blir innbetalt, og det
er bra. Men den siste prosenten utgjør faktisk mellom 2
og 3 milliarder kr, et meget høyt beløp. Å kreve inn den
siste prosenten, krever også ekstra stor innsats. Derfor er
det rimelig at kommunene også sitter igjen med en større
andel.
Jeg har et eksempel fra Moss kommune som konkret
viser problemstillingen i denne kommunen. For at Moss
kommune skal øke sine inntekter med 400 000 kr, må
kommunen kreve inn nesten 14 mill. kr i samlede skatter.
For å få til denne økningen vil det gå med tre årsverk,
som koster kommunen ca. 1 mill. kr pr. år. Det gir altså
kommunen mindre penger totalt. Det viser også at det er
staten som er den nest største taperen i denne innkrevingen.
Jeg tok opp dette spørsmålet med den forrige kommu­
nalministeren i fjor høst, men selv om han var åpen for
problemstillingen, har det ikke skjedd noe. Derfor setter
jeg min lit til at den nye kommunalministeren, som nå
også signaliserer at hun vil se på problemene, tar fatt i
dem og gjør noe med dem. Det bør være mulig å finne et
system som gir de nesten 400 minsteinntektskommunene
en bedre gulrot eller en premiering for å satse på kontroll
og innkreving av skatt, selv om selskapsskatten er blitt
statlig.
Torbjørn Andersen (Frp): Norge har i dag en kom­
munesektor som er preget av rigide kommunale mono­
poletater, der konkurranse og privatisering nærmest er
helt fraværende. I Norge har man for lengst skjermet all
vesentlig kommunal tjenesteproduksjon fra enhver kon­
kurranse. Dette har bidratt sterkt til å skape en nærmest
håpløst ineffektiv kommunal sektor.
I mange år har kommunene kunnet kompensere for
denne betydelige mangel på effektivitet ved å øke skatte­
ne og avgiftene, altså øke kommunenes inntekter på den
minst kreative måten. Innenfor dette kommunale mono­
polsystemet er det blitt utviklet en sterk kultur for å ar­
beide mot sentrale politikere, for på denne måten å skaffe
større og flest mulig passive overføringer fra staten.
Kommunene har altså i mindre grad fram til nå måttet se
på hvordan kommunene selv kan spare penger, eller ak­
tivt måtte arbeide for å påvirke sine egne inntekter på en
positiv måte.
Da stortingsflertallet utrolig nok fratok kommunene
selskapsskatten i 1999, falt en av kommunenes aller siste
selvstendige muligheter til å kunne påvirke sine egne
inntekter på en positiv og samfunnstjenlig måte. Da kom­
munene ble fratatt skatteinntektene fra bedriftene, falt
også kommunenes interesser for å drive aktiv tilretteleg­
ging for næringsetableringer. Enkelte kommuner sier nå
utrolig nok nei til bedriftsetableringer, fordi de ser svært
små økonomiske fordeler ved å tilrettelegge for nærings­
virksomhet etter bortfallet av selskapsskatten. Dette er en
uheldig utvikling, og Fremskrittspartiet foreslår da også å
gjeninnføre selskapsskatten for kommunene.
Dagens inntektssystem er altså blitt lite motiverende
for kommunenes lyst til å tilrettelegge for næringsetable­
ringer, og hele rammefinansieringssystemet virker dessu­
ten passiviserende på det lokalpolitiske engasjement.
Inntektssystemet er i tillegg også delvis feilslått i forhold
til den innebygde omfordelingsideologien i inntektssys­
temet. Dagens inntektssystem er utformet med tanke på
en økonomisk og tilbudsmessig millimeterrettferdighet i
alle kommuner. Men i så måte har man altså ikke lyktes i
særlig grad. Inntektene varierer fortsatt enormt, og stan­
darden på tjenestetilbudene varierer tilsvarende. Kom­
munenes inntektssystem er også sterkt preget av ambisi­
øse distriktspolitiske prioriteringer. Den sterke distrikts­
politiske vektleggingen kan man også si har bidratt til å
fastsementere det noen vil kalle en uhensiktsmessig
kommunestruktur. Man kan også hevde at utjevnings­
ideologien i dagens inntektssystem for kommunene straffer
de foretaksomme kommunene og belønner de vanstyrte
kommunene.
Ivar Østberg (KrF): Interpellanten Erna Solberg stil­
ler flere viktige spørsmål, og avslutter med om ikke ver­
diskaping i større grad bør forbli i kommunene. På det
spørsmålet svarte statsråden ja, klart og tydelig. Det er
jeg glad for.
Jeg har nettopp besøkt Kvænangen kommune, en liten
kommune i Distrikts­Norge hvor de produserer og ek­
sporterer for mellom 150 000 og 200 000 kr pr. hode --
hver gammel og hver ung medregnet. Det er klart de bur­
de ha fått lov til å beholde mer av verdiskapingen i Dis­
trikts­Norge.

4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv. 2000
2932
Rattsø hadde i oppdrag å komme med forslag om et
enklere og mer rettferdig inntektssystem. Stortinget har i
alt vesentlig gitt sin tilslutning til de mange forslag Ratt­
sø har fremmet. Ett av forslagene fra Rattsø var å gjøre
selskapsskatten statlig, slik at den skulle fungere mer
rettferdig. Det er altså det stortingsflertallet har sagt ja til:
større rettferdighet.
Det er blitt pekt på allerede i debatten at verdier skapt ett
sted i landet, kanskje ble beskattet andre steder. Selskaps­
skatten slik den fungerer nå, ivaretar prinsippet om et mer
rettferdig inntektssystem. Staten tilbakefører selskapsskatt­
ten til kommunesektoren på en mer rettferdig måte.
Skal vi bo i hele landet, må det være arbeid til folk
som skal bo i bygd og by, og i hver kommune. Jeg kjen­
ner ikke igjen den beskrivelsen at det ikke drives næ­
ringsutvikling i Kommune­Norge. Kommunene ber ikke
først og fremst om å få tilbake noe selskapsskatt. Kom­
munene ber om aktive redskaper i form av kommunale
næringsfond, utvikling av næringshager, et SND som er
mer risikovillig, som ønsker å støtte mer etablering og
ikke bare bli en storbank.
Interpellanten har pekt på et viktig problem når det
gjelder skatteinnkreving. Dette håper jeg vi kommer til­
bake til, men jeg håper at holdningen i Kommune­Norge
er slik den var i eget fylke, hvor man satte i gang en ak­
sjon mot svart arbeid og fikk inn enorme skatteinntekter
på grunn av dette.
Skal vi i dette landet klare våre oppgaver, må vi ikke
bare se på hva som tjener den enkelte, men hva som tje­
ner fellesskapet. Jeg er glad for at spørsmålet om økt
skatteandel er tatt opp, og støtter det.
Petter Løvik (H): Det er ei svært viktig sak som blir
tatt opp her, og vi er midt inne i kjernepunktet av det som
trengst for å få til utvikling i heile Noreg, nemleg stimu­
lering og motivering meir enn direkte styring.
Kommunalministeren peikte i si utgreiing om dis­
trikts­ og regionalpolitikken på at det ikkje er noka ulem­
pe at ungdom flyttar ut frå store delar av landet. Men det
er eit problem at så altfor få flyttar tilbake igjen. No kan
ein sjølvsagt diskutere i det uendelege kva som skal til
for å få folk til å flytte tilbake, men vi kjem ikkje utanom
at arbeidsplassar er heilt sentralt. Så det å stimulere til at
det blir skapt nye bedrifter, og at eksisterande får utvikle
seg, er ei hovudoppgåve for det offentlege på alle nivå.
Så kan ein sjølvsagt stille spørsmålet: Ja, men kva er
rolla til kommunane i dette systemet? Næringsetat er for
så vidt viktig i kommunane, men ordførar, rådmann og
teknisk etat har langt viktigare funksjonar enn den reine
næringsetaten. Eg kjenner ikkje igjen det som represen­
tanten Østberg nettopp sa, at det er næringsfond og andre
tiltak kommunane spør etter. Då har Østberg i tilfelle
snakka med heilt andre kommunar enn det eg har gjort,
fordi akkurat det å få behalde ein større del av inntektene
og få tilbake selskapsskatten blir både i sentrale område
og i den desiderte utkanten framheva som kanskje det
viktigaste.
Det er snakk om infrastruktur, det er snakk om plan­
legging, spesielt arealdisponering, men det er også snakk
om ein masse småting når ein skal bygge, det er snakk
om tidsperspektiv, saksbehandlingstid, det er snakk om
prioritering av midlar, men det er også snakk om priorite­
ring av fokus og prioritering av kva som skal satsast på.
Kommunane har ei vesentleg rolle i dette, og her trengst
stimulansar.
Statsråden framheva også i si utgreiing tidlegare i dag
motivasjonar og holdningar og holdningsskaping overfor
enkeltmenneske. Men eg trur vi også må utvide dette til å
gjelde kommunane. Vi må få ei fornying av offentleg
sektor, sa statsråden. Den fornyinga bør gå i retning av å
få ei meir positiv holdning og meir positive handlingar
overfor det eksisterande og det ufødde næringslivet.
Det er korrekt som det er sagt, at denne motivasjonen
ikkje berre kjem av skatteinntekter. Her er også mange
andre ting. Men det er heilt klart at inntektssystemet,
bortfall av selskapsskatten, for mange kommunar iallfall
blir følt slik at dette fører til svært store ulemper og min­
dre motivasjon, og den følte ulempa i seg sjølv er eit hin­
der for utvikling. Så eg har også lyst til å utfordre statsrå­
den heilt på tampen: Bør det gjerast meir for å stimulere
kommunane til næringsutvikling? Og kva er det statsrå­
den konkret vil gjere med det?
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet vil
sikra alle kommunar ein økonomi som gjev samsvar mel­
lom dei oppgåvene som skal løysast, og dei midlane som
er til disposisjon. Vi har i og utanfor regjering år for år
sytt for meir midlar til kommunesektoren. Vi har òg
gjennom etablering av konsultasjonsordningar med KS
sytt for eit grunnlag for felles forståing av oppgåver og
midlar, som dagens regjering no har moglegheit til å føl­
gja opp. Det er rammene som er avgjerande for kommu­
nane sine moglegheiter til å ta vare på sine eldre og sine
funksjonshemma, gje ungane ein god skole og eit trygt
oppvekstmiljø og stimulera til næringsaktivitet og til kultur.
Interpellanten sitt utgangspunkt, å la meir av inntekte­
ne bli verande lokalt, er sjølvsagt interessant. Ho nemner
spesielt selskapsskatten. Kommunane har i dag ulike fø­
resetnader og svært ulike moglegheiter til eigne inntekter
og òg til selskapsskatt. Det er difor utjamning mellom
kommunane er så høgt på dagsordenen. Det er for å gje
alle kommunar moglegheit til å stimulera til auka aktivi­
tet og til å sikra likeverdige levekår.
Det var uvisse i Senterpartiet omkring omlegginga av
selskapsskatten. Vi ser med interesse fram til den varsla
gjennomgangen om følgjene som er meld til finanskomi­
teen, og som kjem i revidert budsjett. Men lat meg un­
derstreka: Dei fleste innbyggjarane i dette landet har eit
ynske om å arbeida der dei bur, og det er ikkje slik at
kommunane ikkje har andre ringverknader av nærings­
verksemd enn selskapsskatt. Det er tvert imot slik at det
er både andre inntekter og engasjement på fritida og elles
som har mykje å seia.
Kva er Høgre sine svar til dei av kommunane som har
størst behov for lokale incitament, nemleg utkantkom­
munane, som ikkje har moglegheit verken for fylkes­
kommunale og statlege arbeidsplassar eller for dei store
lokomotiva sentralt? Ja, det har så langt vore reduksjon i

4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv.
2000 2933
rammene, nei til kommunale næringsfond og til og med
trugsel om tvangssamanslåing dersom ein ikkje driv ef­
fektivt nok. Lat meg òg nemna avsetjing av ein senter­
partistatsråd som hadde eit sterkt engasjement for å gje
alle kommunane like moglegheiter. No er kommuneøko­
nomiproposisjonen den fyrste prøvesteinen. Lat oss opp­
fordra kvarandre til å sjå på rammene og fyrst og fremst
dei frie inntektene, og auka dei.
Helge Bjørnsen (SV): Interpellanten Erna Solberg
argumenterer for og ønsker å endre inntektssystemet for
kommunene. Hun ønsker at kommunene skal få beholde
en større del av bedriftsbeskatningen slik at kommunene
gis et spesielt incitament for å legge til rette for nærings­
utvikling. Jeg formoder at hun ønsker et system som gir
alle kommunene denne mulighet.
Representanten Solberg vet selvfølgelig at å endre
profilen på selskapsbeskatningen krever en ny gjennom­
gang av helheten i kommunenes inntektssystem. SV vil
være med og evaluere disse systemene, men vi vil minne
om at inntektssystemet for kommunene basert på Rattsø I
og II, foreløpig er utsatt gjennom tilsynelatende varige
overgangsordninger. Så langt er det således bare mulig å
se fragmentert på dette.
Skattesystemet er og skal være et fordelingsinstru­
ment. Vår oppgave er å sørge for riktig og rettferdig for­
deling. SV er ikke uenig i at skattesystemet også skal
brukes som et instrument for å oppnå en ønsket utvikling
og til å gi nyttige incentiver. Vi ser eksempelvis ikke bort
fra at kommunene ved å beholde mer av personbeskat­
ningen gis et incitament til å legge bedre til rette for å
skaffe folk bolig til overkommelig pris.
For SV er det særdeles viktig at kommunene sikres en
forutsigbar og tilstrekkelig økonomi for å ivareta de opp­
gaver kommunen er pålagt eller pålegger seg. Slik er det
ikke i dag. Og jeg vil minne om at nettopp hensynet til
forutsigbarhet har vært sentralt i omleggingen av be­
driftsbeskatningen. Denne er sterkt konjunkturpåvirke­
lig, og som et vesentlig element for å dekke kommunenes
driftsutgifter egner den seg dårlig. SV krever av overfø­
ringssystemet at brukere av kommunenes tjenester ikke
år for år endrer sine forventninger basert på kortsiktige
svingninger i næringslivet.
SV vil alltid lytte til de budskap som kommer fra
kommunene. I denne saken har flere kommuner fremmet
spørsmålet, og jeg må si det forundrer meg litt. Det er jo
ikke noe nytt at den kommunale innfordringsmyndighet
krever skatter og avgifter kommunen ikke nyter godt av
umiddelbart. Trygdeavgifter og arbeidsgiveravgift er ek­
sempler på dette. I tillegg er det slik at forutsetningen for
at det ikke skal lønne seg, som det ble sagt, å kreve inn
de marginale skatterestansene, er at alle andre faktisk
gjør det. Dette vet kommunene. Og det er ikke spesielt
nytt og ukjent for kommunene at de faktisk fungerer i et
solidarisk kollektivt system. Det mest forunderlige er
imidlertid at kommunene skal framstille det å gjøre noe
som ikke lønner seg økonomisk, som spesielt utfordren­
de. Det er jo snarere regelen enn unntaket at kommunal
virksomhet har en større utgiftsside enn inntektsside.
Jeg lar meg også forundre over at noen synes å mene
at det viktigste element i kommunens næringsarbeid er å
få den mer umiddelbare tilgang til noen marginale skatte­
kroner. Det er andre virkninger som er større.
Leif Lund (A): Jeg følte behov for å ta ordet og kom­
me med en liten kommentar til representanten Erna Sol­
berg når hun nå ber om at vi må se på inntektssystemet
slik at vi kan tilrettelegge for at næringsutvikling blir en
prioritert oppgave i kommunene. Da er det litt kjekt å
minne om den politiske hukommelsen. I den forbindelse
slo jeg opp i budsjettinnstillingen for i år og Høyres bud­
sjett, og der foreslo jo Høyre å redusere bevilgningene til
lokal og regional næringsutvikling. Det synes jeg er litt
rart, og et eksempel på litt dårlig politisk hukommelse.
Ellers er jeg glad for det statsråden sa, at hun vil vente
til den 19. mai, hvor vi får en bred gjennomgang av inn­
tektssystemet. Jeg håper at den er tilfredsstillende. Jeg
håper også at det i kommuneøkonomiproposisjonen kan
signaliseres at vi i fremtiden vil nærme oss det som Ratt­
sø I og II har vist til. Vi kjenner jo det som Rattsø I og II
sier, og det har faktisk også flertallet i Stortinget vært
enige om at vi bør forsøke å gjennomføre. Jeg håper at vi
nå kan manne oss opp, i hvert fall en gang i fremtiden, og
få til det som Rattsø pekte på.
Jeg er også helt enig med statsråden i det hun sier om
selskapsskatten, for det var helt klart at inntektene fra
selskapsskatten i hovedsak gikk til Oslo. Og bedriftene
som skaffet disse inntektene, lå ikke i Oslo.
Lodve Solholm (Frp): Eg trur heller ikkje Leif Lund
har rett når han seier at dei inntektene i hovudsak gjekk
til Oslo. Det ein skal vere klar over, er dimensjonen på
dette, kor mange små kommunar som var avhengige av
den lille skatteinntekta som den lille bedrifta verkeleg la
igjen i ein kommune på 1 100, 1 200, 1 300,1 400 eller
1 500 innbyggarar. Det er det vesentlege, og det er det
som no blir sakna ute blant kommunepolitikarar, ordføra­
rar og rådmenn, at dei ikkje lenger har den inntekta som
dei hadde før.
Det er heller ikkje rett slik som representanten Ivar
Østberg seier, at dette blir kompensert. Det blir ikkje det.
No har eg reist rundt i mange kommunar i Møre og
Romsdal. Ikkje ein kommune kan legge fram rekneskap
på at dei har fått kompensert det inntektstapet som dei
har fått ved at selskapsskatten blei gjord statleg. Alle ord­
førarar eg har treft, med unntak av ein, for dei har ikkje
selskapsskatt, har sagt, uavhengig av partifarge, at dette
var galt. Det verste av alt var at eg opplevde til og med
ein bedriftseigar som merka at kommunen slutta å inter­
essere seg for næringsutvikling, fordi det var ikkje noko
incitament til å gjere eit arbeid. Dei merka at den kom­
munale interessa for å halde oppe dei kommunale tenes­
tene til næringslivet i kommunen var sist på priorite­
ringslista, fordi det ikkje skaffa inntekter i kommunekas­
sa. Då er det eit eller anna som ikkje er slik det skal vere.
Eg får det ikkje til å stemme når statsråden seier at
meir av skatteinntektene skal vere igjen i kommunane,

4. mai -- Interp. fra repr. Erna Solberg om inntektssystemet i kommunene mv. 2000
2934
og så er det ikkje meir enn eit år sidan ho sat her i salen
og var representant og stemte for eit forslag som gjekk ut
på å ta dette vekk, ta frå kommunane inntekter som dei
hadde. Dette får eg ikkje til å henge saman. Vi har eit ut­
trykk for slikt, men eg reknar med at det ikkje er parla­
mentarisk språkbruk, så eg skal ikkje seie det. Men poen­
get må jo vere: Dersom det skal vere slik at dei kommu­
nane som prøver å ta eit initiativ, skal bli straffa, slik som
systemet verkar i dag, mens kommunar som seier ok, det
spelar ikkje noka rolle kva vi gjer, for inntektsutjam­
ningssystemet ordnar opp for oss, kvar ligg då incitamen­
tet til å gjere ein innsats sjølv?
Når det gjeld dette med konsernskattlegginga, er ikkje
det eit større problem enn at det måtte ein kunne løyse
separat, uavhengig av den andre selskapsskatten. Eg må
også seie at eg ser fram til den utgreiinga som kjem fre­
dag om 14 dagar, og så får vi sjå kva tiltak vi i fellesskap
kan kome fram til.
Erna Solberg (H): I begynnelsen av januar var jeg på
et folkemøte på Austevoll hvor samtlige politiske partier
på Stortinget var representert, og hvor samtlige partier,
med unntak av Arbeiderpartiet, lovde at mer av verdi­
skapningen skulle få bli i kommunene. Arbeiderpartiets
representant var ærlig nok til å si at det var et problem
med verdiskapning og fordeling mellom kommuner. Her
er det snakk om verdiskapning først og fremst, men det
er også snakk om skatteinntekter fra næringsvirksomhe­
ten, og ikke bare fra dem som bor i kommunen.
Jeg har med litt forbauselse oppdaget, fordi alle lovde
å jobbe videre med dette, at ingen av de stortingsrepre­
sentantene som var til stede på det møtet, har deltatt i
denne debatten eller valgt å gå videre med det de da men­
te, og at representanter for de samme partiene kanskje
har ment noe annet her.
Men så gjelder det spørsmålet om hva vi gjorde i
statsbudsjettet. Vi mener faktisk at den biten av nærings­
utviklingen som ligger i statsbudsjettet, ikke funker sær­
lig bra på de punktene vi har gått imot, og vi har argu­
mentert for det i statsbudsjettet. Det vi er opptatt av, er at
i arealplanleggingen og i alle andre prioriteringer i kom­
munene har dette større virkning enn den næringsutvik­
lingen og de tilskuddene som f.eks. de lokale nærings­
fond har. I tillegg er det slik at de virkemidlene som lig­
ger i statsbudsjettet, dreier seg bare om et begrenset an­
tall kommuner i landet, og mange av de kommunene har,
fordi de er næringssvake kommuner, i utgangspunktet
egen interesse av å skaffe arbeidsplasser til sine ansatte
og stoppe fraflyttingen. Det er alle de andre kommunene
som i dag ikke opplever dette som et så akutt problem,
eller som f.eks. er i et felles arbeidsmarked hvor en kom­
mune er arbeidskommune for nabokommunene, som på
en måte melker systemet ved å være bostedskommuner
og ikke tar de ekstrautgiftene som også statsrådene på­
pekte at etablering av næringsvirksomhet faktisk utløser
gjennom f.eks. krav til høyere veistandard, trafikkproble­
mer, beslaglegging av boarealer, påvirkning av folks re­
kreasjons­ og fritidsmuligheter mange steder, som gjør at
dette kanskje nedprioriteres.
Jeg er, som jeg sa, glad for at statsråden sa man skal
beholde mer av skatteinntektene i kommunene, men jeg
synes likevel at det er behov for å se på en tilbakeføring
av deler av selskapsskatten, for jeg tror at vi vil se store
negative virkninger på sikt av det vi har gjort. Jeg tror
også at det er viktig å se på hvordan inntektsutjevningen
er utformet, slik at man kan sitte igjen med en større an­
del av de siste skattekronene man får. Det er jo et para­
doks at det som virkelig lønner seg for en kommune i
dag, er å få Røkke til å bosette seg der. Det er derfor det
blir en diskusjon mellom Oslo og Molde hvis Røkke
kommer tilbake, mens det ikke lenger gir noen direkte
skatteinntekter at man har Akers virksomheter plassert i
kommunen. Det må jo være et paradoks at de direkte
virkningene av Røkkes bosetting blir mye større for
kommuneøkonomien enn næringsvirksomheten som fak­
tisk Aker­konsernet driver med. Jeg synes flere burde ta
innover seg at dette burde bli mer jevnbyrdig, fordi Aker­
konsernet skaper mer båndlegging av arealer og større
problemer kanskje for bosettingen enn Røkkes bosetting,
uansett hvor stor bolig han måtte velge å bygge.
Statsråd Sylvia Brustad: Først en kommentar til
spørsmålet fra representanten Øye, som spurte om kom­
munene har gode nok incentiver til å kreve inn skatten.
Det skal vi se på. Uansett er det slik at kommunene bør
kreve inn skatten, men vi skal se på det spørsmålet som
representanten Øye tar opp.
Når det så gjelder spørsmålet om selskapsskatten, som
stort sett alle har vært inne på, vil jeg advare litt mot å
stirre seg blind på at det er spørsmålet om selskapsskat­
ten som på en måte er det ene avgjørende for om det er
incentiver eller ikke for kommunene til å drive nærings­
livsutvikling. Jeg mener at det er mye mer enn spørsmål
om det som faktisk er avgjørende for om det er mulig.
Dessuten mener jeg, slik flere har sagt, at det at selskaps­
skatten ble gjort statlig, førte til mer rettferdighet og stør­
re muligheter til å tilby et mer likeverdig tjenestetilbud i
hele landet. Det synes jeg også er viktig å ha med seg.
Så må jeg si at både Høyre og Fremskrittspartiet kan­
skje er de to partiene som sterkest har gått inn for at man
skal gjennomføre det som ligger i Rattsø­utvalgets inn­
stilling. Hvorfor er da ikke de samme partiene også for at
det skal innebære så å si alle Rattsøs elementer, eller iall­
fall mange av dem? Men det kan vi eventuelt komme til­
bake til i debatten senere, i løpet av en måned eller to.
Jeg tror det er mer enn lokale incitamenter som er vik­
tige. Det er veldig mange ting som er avgjørende for om
en velger å etablere bedrifter i distriktene. En av de tinge­
ne som jeg har signalisert, er at kommunene skal få be­
holde en større andel av skatteinntektene sine. Da vil jeg
også si til representanten Solholm at jeg trodde at Frem­
skrittspartiet også var opptatt av det. Da skjønner jeg
ikke hvorfor representanten Solholm er så veldig indig­
nert over at jeg som representant for denne regjeringen
nå sier at vi faktisk har til hensikt å gjøre det. Jeg trodde
det var målet som her var det viktigste.
Når det så gjelder inntektssystemet for øvrig, er det
ikke slik at den gjennomgangen av det kommer i revi­

Trykt 12/5 2000
4. mai -- Referat
2000 2935
dert, slik representanten Meltveit Kleppa sa, men den
kommer den 19. mai i kommuneøkonomiproposisjonen.
Det er klart at selve rammene for hele kommunesektoren,
hvordan vi fordeler de rammene, er svært viktig, også når
vi snakker om næringsutvikling og de ulike muligheter
til tiltak vi har innenfor det systemet. Det skal vi altså få
en gjennomgang av, og jeg kan ikke kommentere det mer
her i dag.
Så er jeg helt enig med representanten Bjørnsen i at
det er svært viktig at kommunene sikres en mest mulig
forutsigbar kommuneøkonomi, slik at de vet hva de har å
forholde seg til. Det tror jeg også er viktig når vi prater
om arbeidsplasser.
Det er et viktig spørsmål representanten Solberg har
tatt opp. Jeg har gitt noen positive signaler, så får vi se
hva som kommer ved gjennomgangen av inntektssyste­
met for øvrig.
Presidenten: Debatten om sak nr. 3 er avsluttet.
S a k n r . 4
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 12.05.