Forhandlinger i Stortinget nr. 176
4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
S 1999­2000
2000 2629
Møte tirsdag den 4. april kl. 10
President: K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l
D a g s o r d e n (nr. 65):
1. Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om å
sette ned en granskingskommisjon som skal foreta en
bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjek­
tering og utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet
og Gardermobanen
(Innst. S. nr. 143 (1999­2000))
2. Redegjørelse av utenriksministeren om Regjeringens
forberedelser til Tilsynskonferansen for traktaten om
ikke­spredning av kjernefysiske våpen (NPT)
3. Innstilling fra utenrikskomiteen om overenskomster
inngått med fremmede makter i 1997
(Innst. S. nr. 142 (1999­2000))
4. Innstilling fra utenrikskomiteen om hovedtrekk i frem­
tidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
(Innst. S. nr. 128 (1999­2000), jf. St.meld. nr. 13
(1999­2000))
5. Referat
Presidenten: Fra representanten Erik Solheim forelig­
ger meddelelse om at han fra 1. april 2000 har tiltrådt stil­
ling i utenrikstjenesten. Denne meddelelse foreslås
vedlagt protokollen. -- Det anses vedtatt.
Første vararepresentant for Oslo, Lisbet Rugtvedt, har
tatt sete som representant.
Fra representanten Gunnar Skaug foreligger med­
delelse om at han trekker tilbake den innvilgede permi­
sjonssøknad for dagene 4. og 5. april. Denne meddelelse
tas til etterretning.
Representantene Sverre Myrli og Arne Lyngstad, som
har vært permittert, har igjen tatt sete.
Følgende innkalte vararepresentanter har tatt sete:
For Vest­Agder fylke: Anne Berit Andersen
For Hedmark fylke: Anne Christel Johnsgaard
For Hordaland fylke: Kari Sørheim og Terje Søviknes
For Nordland fylke: Bjørnar Olsen
For Oppland fylke: Terje Stenseng
For Rogaland fylke: Torill Haaland Horpestad og
Helga Rullestad
For Sogn og Fjordane fylke: Håkon Giil
For Vestfold fylke: Harald Solberg
Fra den innkalte vararepresentant for Oslo, Ann
Kathrine Tornås, foreligger søknad om å bli fritatt for å
møte under representanten Lars Rises permisjon i dagene
4. og 5. april, av velferdsgrunner.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Andre vararepresentant for Oslo, Anne Elisabeth
Naper, innkalles for å møte i permisjonstiden.
3. Anne Elisabeth Naper innvelges i Lagtinget for den tid
hun møter for representanten Lars Rise.
Presidenten: Fra representanten Lars Sponheim fore­
ligger søknad om velferdspermisjon i dagene 4. og
5. april.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Harald Hove, innkalles for å møte
i permisjonstiden.
Presidenten: Harald Hove og Anne Elisabeth Naper
er til stede og vil ta sete.
Fra Statsministerens kontor foreligger følgende brev
til Stortinget, datert 31. mars 2000:
«Statssekretær Fatma Bhanzi Jynge gis avskjed i nåde
fra embetet som statssekretær i Kommunal­ og regio­
naldepartementet.
Følgende utnevnes til statssekretærer:
Konsernredaktør Jan Erik Larsen, Statsministerens
kontor
Lagdommer Ellen Mo, Finansdepartementet fra
3. april 2000
Likestillingsombud Anne Lise Ryel, Justis­ og politi­
departementet
Direktør Sverre Bugge, Kommunal­ og regionalde­
partementet
Helse­ og sosialdirektør Lars Erik Flatø, Sosial­ og
helsedepartementet, helsesaker»
Det refererte brevet foreslås vedlagt protokollen. --
Det anses vedtatt.
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Stortingets møter i dag og i morgen -- og
anser det som vedtatt.
Presidenten ber om forslag på settepresident.
Tom Thoresen (A): Jeg har den utsøkte glede å fore­
slå Kjell Engebretsen.
Presidenten: Kjell Engebretsen er foreslått som sette­
president. -- Andre forslag foreligger ikke, og Kjell Enge­
bretsen anses enstemmig valgt som settepresident.
S a k n r . 1
Innstilling fra kontroll­ og konstitusjonskomiteen om å
sette ned en granskingskommisjon som skal foreta en bred
gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og
utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet og Garder­
mobanen (Innst. S. nr. 143 (1999­2000))
Presidenten: Etter ønske fra kontroll­ og konstitu­
sjonskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid
settes til 10 minutter. -- Det anses vedtatt.
Odd Holten (KrF) (ordfører for saken): I dag skal
Stortinget ta stilling til om det skal settes ned en gran­
skingskommisjon med mandat å foreta en bred gjennom­
176

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2630
gang av utredning, planlegging, prosjektering og utbyg­
ging av ny hovedflyplass for Østlandet og Gardermo­
banen.
Bakgrunnen for at Stortinget har dette spørsmålet til
behandling i dag, er kontroll­ og konstitusjonskomiteens
arbeid med Riksrevisjonens rapport, Dokument nr. 3:10
for 1997­98, der det blir konkludert med at St.prp. nr. 90
for 1991­92 ikke gav et dekkende bilde av prosjektets
usikkerhet. Allerede nå er det viktig å gjøre oppmerksom
på at et forventet flertall her i Stortinget ikke er beredt til
på det nåværende tidspunkt å foreta en sluttbehandling
av dette omfattende byggeprosjektet, så representanter
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre,
med støtte fra Senterpartiet og Venstre, vil anbefale at
det oppnevnes en granskingskommisjon for å gjennomgå
saken. I den forbindelse vil det bli levert inn et
Dokument nr. 8­forslag om opprettelsen av en gran­
skingskommisjon med hjemmel som plikter til fremmøte
og vitneplikt for kommisjonen. Ut fra denne forutsetning
er det derfor etter min vurdering ikke behov for å gå inn i
sakens enkeltheter eller synspunkter som foreligger fra
diverse utredninger og i høringssvar. I dag behandler vi
ikke Gardermo­prosjektets totalitet, men spørsmålet om
vi nå skal nedsette en granskingskommisjon. Flertallet i
Stortinget mener det er et behov for ytterligere -- og mer
systematisk -- gransking i håp om å få avsluttet denne be­
tydelige utbyggingssaken.
St.prp. nr. 90 ligger som basisdokument for Riksrevi­
sjonens undersøkelser, hvor det heter:
«Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har
vært å vurdere om Samferdselsdepartementet har gitt
Stortinget korrekt og tilstrekkelig informasjon om pro­
sjektenes bedriftsøkonomiske lønnsomhet og usikker­
heten knyttet til denne.»
Her er vi ved selve kjernepunktet -- om Stortinget har
fått korrekt og tilstrekkelig informasjon om Gardermo­
prosjektet. Komiteen har ønsket å gjøre et grundig arbeid
med rapporten. Det var årsaken til at komiteen fant det
nødvendig å avholde åpne høringer i saken. Gjennom
disse høringene har saken blitt belyst fra mange sider.
Høringene har avdekket motstridende oppfatninger i sen­
trale spørsmål blant de aktører som har hatt et hovedan­
svar for gjennomføringen av prosjektet. Både i forhold til
prosjektets gjennomføring og i forhold til den informa­
sjon som er gitt til Stortinget, finnes det viktige, uavklar­
te spørsmål. For eksempel kan nevnes Forsvarets total­
kostnader, som fortsatt er uavklart. I forbindelse med
Gardermobanen er det flere kostnader som ikke er tatt
med, noe som naturlig har ført til et for positivt bilde av
dette prosjektets bedriftsøkonomiske anslag.
Miljømessige analyser og tekniske beregninger er hel­
ler ikke godt nok belyst i St.prp. 90, og en må i ettertid
konstatere at grunnundersøkelser knyttet til byggingen
av Gardermobanen, ikke er omtalt verken i St.prp. 90 el­
ler i NSBs hovedrapport.
Både Riksrevisjonens undersøkelser og Mydske­ut­
valgets evalueringer har avdekket svakheter ved den in­
formasjon Stortinget bygde sitt vedtak på ved utbyggin­
gen av Gardermo­prosjektet.
Kritikken fra Mydske­utvalget vedrørende Gardermo­
banen er sterk, idet de fleste forhold som har bidratt til at
Gardermobanen ikke er blitt så lønnsom som forutsatt i
St.prp. nr. 90, burde vært avdekket på planstadiet og der­
med fremlagt for Stortinget før vedtak ble fattet.
Flertallet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil ha en avklaring på
disse spørsmålene før saken tas opp til avgjørelse, og øn­
sker altså å få foretatt en ekstern gransking som kan gi
større troverdighet for sluttresultatet knyttet til Stortin­
gets behandling av Gardermo­prosjektet. Disse partiene
mener at Stortinget ikke selv har et tilstrekkelig apparat
til å foreta denne granskingen. Granskingskommisjonen
vil bli opprettet etter samme mønster som tidligere stor­
tingsoppnevnte kommisjoner. Det vil bl.a. være regler
for fremmøte og vitneplikt i lukkede møter.
De som i denne saken er mest utsatt for tvil og mistan­
ke, er også etter min vurdering tjent med en grundig
saksbehandling gjennom en gransking for om mulig å få
avsluttet denne betydelige byggesaken med så lang for­
historie og en meget komplisert utredning.
Det har vært betydelig delte oppfatninger i komiteen i
spørsmålet om en granskingskommisjon skal oppnevnes.
Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti ved leders dobbeltstemme, viser
til den betydelig dokumentasjon som komiteen har fått
kjennskap til i arbeidet med saken, og ønsker å avslutte
saken nå. Stortinget kan ved dagens regelverk kritisere
eller eventuelt reise riksrett overfor den eller de statsrå­
der som har gitt misvisende eller mangelfull informasjon.
Fremskrittspartiet står så langt alene om å vurdere å opp­
rette en protokollkomite som kan forberede riksrett.
Rutinene for å sikre økt kvalitet på beslutningsgrunn­
laget til Stortinget ved større prosjekter må forbedres.
Gardermo­prosjektet, spesielt Gardermobanen, er et be­
klagelig dårlig utviklet prosjekt, av enkelte betegnet som
et forprosjekt, med betydelige økonomiske og tekniske
mangler -- villet eller uforutsett.
Forslaget om å la saken bli behandlet av en gran­
skingskommisjon må ikke føre til en unødig forsinkelse
av sluttbehandlingen. Derfor er det i saken satt frist til
1. januar 2001, slik at kontroll­ og konstitusjonskomiteen
kan sluttbehandle utbyggingen av Gardermo­prosjektet i
denne stortingsperioden.
Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Høyre, og forutsetter også at Senterpartiet
og Venstre vil slutte seg til dette forslaget.
Presidenten: Odd Holten har tatt opp det forslag han
refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Inger Lise Husøy (A): Historien om ny hovedfly­
plass og Gardermobanen er spekket med dramatikk, og
det politiske spillet når stadig nye høyder. Det er ikke
mange saker som har hatt så mye politisk dramatikk og
forviklinger i seg som nettopp denne saken. Allerede i
1992 ble den i media betegnet som det lengste slagsmålet
og den lengste farsen i norsk historie. Jeg hørte på Poli­

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2631
tisk kvarter i dag representanten Holten si at det var kom­
met folk som gjerne ville inn på kontoret hans og fortelle
ting de ikke ville si i åpen høring. Jeg håper saksordfører
ikke mener at den slags skal være styrende for Stortin­
gets kontrollvirksomhet, for det er ikke mangel på speku­
lasjoner, mistanker og konspirasjoner i denne saken, men
vi kan ikke la oss styre av uttalelser fra folk utenfor dette
huset.
Så vil jeg minne om det faktum at tidligere samferd­
selsminister Dørum og tidligere samferdselsminister
Fjærvoll, fra Bondevik­regjeringens tid, er helt samstemt
med tidligere samferdselsminister Opseth i at Stortinget
fikk den informasjon det trengte for å gjøre et vedtak i
1992. Og når det antydes riksrett, det blir i hvert fall ikke
avvist av representanten Holten, vil jeg spørre om han ser
for seg at flere representanter fra Bondevik­regjeringen
skal være vitner i den saken og være helt på linje med
Opseth.
Odd Holten (KrF): Ja, nå tør ikke jeg å stå inne for
akkurat den formulering som representanten Husøy her
berørte, at det nærmest var å forstå slik at det kom perso­
ner inn til meg på mitt kontor og fortalte ting. Jeg tror
ikke at det ble sagt på denne morgensendingen. Men det
som jeg tror vi kan være enige om, er at i nettopp den
åpne høringen var det bl.a. en sterk uttalelse fra tidligere
administrerende direktør i NSB, Rambjør, som gav klart
uttrykk for at han ikke hadde ønske om å gå i dybden i
åpen høring, men han hadde mulighet for å kunne komme
tilbake med nye informasjoner i et eventuelt lukket møte.
Til det som går på tilliten til de undersøkelser som er
gjort av Bondevik­regjeringen ved statsråd Dørum, er det
klart at det vi tar stilling til her, er at vi ønsker å gå i dyb­
den, vi ønsker å gå tilbake til 1988, og at det er de som
har hatt med dette prosjektet å gjøre i den tidsperioden,
som vi er innstilt på skal kunne granskes. Og det er klart
at vi kan ikke da gjøre det på den måten at vi allerede nå
trekker den konklusjon at vi ikke er villige til å gå videre
i en slik sak, dersom denne granskingskommisjonen vi­
ser at det er nødvendig.
Inge Myrvoll (SV): Saksordfører ønsker at det skal
gjøres et grundig arbeid for at dette skal få større trover­
dighet. Det betyr at det arbeidet som Riksrevisjonen,
Mydske­utvalget, pluss diverse andre utvalg og kontroll­
komiteen har gjort, ikke har noen troverdighet, ikke har
noen grundighet. For det det som muligens blir et flertall
i denne sal i dag, ønsker seg gransket, er jo alt -- alt! Det
er liksom ikke noen punkter som sitter igjen, hvor man
sier at det må man gå nærmere inn på -- de skal ta hele
fjøla! Det betyr en direkte underkjenning av det arbeidet
som er gjort. Og for så vidt, når jeg har lest referatene fra
kontrollkomiteen, kan jeg jo skjønne at det kanskje ikke
skaper så stor troverdighet bestandig, for sakkunnskapen
var ikke altfor stor. Men at man ikke greier å dra noen
konklusjoner, er ganske forunderlig, og eventuelt da fin­
ne ut: Hva står igjen?
Så sier man at man skal ikke gå inn i realiteter, man
skal diskutere gransking her. Ja, hvordan skal man kunne
begrunne behovet for gransking, og eventuelt avvise det,
hvis man ikke går inn i sakens realiteter? For det som står
i denne innstillingen fra det mindretallet -- som dessverre
muligens blir et flertall i dag -- som ønsker gransking, er
jo en rekke ting som det blir lett å gi svar på. For eksem­
pel hives det fram at det er kommet påstander om at det
burde vært en selvfølge å ha likeverdige, utredede alter­
nativ å sammenligne hovedflyplassen på Gardermoen
med. Hvis det er så selvfølgelig, hvorfor gikk Kristelig
Folkeparti imot det i alle -- alle -- voteringer vi hadde om
det? De har aldri ønsket noe likeverdig alternativ å sam­
menlikne med. Hvis det hadde vært ønskelig, og en selv­
følge, hvorfor gikk ikke representanten Holten, som satt i
Stortinget, og hans parti inn for det da det var en sak? Og
så sier man at delt løsning var spesielt! Ja, hva gikk Kriste­
lig Folkeparti inn for? -- Delt løsning spesielt! Her var en
politisk sak, og en rekke av de tingene som det her frem­
mes påstand om at det ikke er kommet svar på, ble det
gitt svar på for åtte år siden, og for ti år siden, bl.a. av
representanten Holten. Har han ingen hukommelse?
Odd Holten (KrF): Nei, jeg og flertallet i Stortinget
-- forhåpentligvis, får jeg si -- underkjenner selvfølgelig
ikke det betydelige arbeidet som er utført av svært mange
grupperinger i dette forarbeidet. Men vi ønsker altså nå å
forsøke å gå videre og sette alle ting under lupen på nytt,
slik at det ikke skal være en begrensning for den grans­
king som skal foretas med tilbakevirkning til 1988. Og
det er jo fordi at når vi f.eks. i de åpne høringene nå får
rimelig klart rede på, f.eks. fra Roald, som sier at geolo­
gien i Romeriksporten var kjent, tetningsarbeidene var
for dårlige, det var unødvendig å få de setningene som vi
nå er vitne til er kommet i Hellerud­området, og de store
miljøskader som er oppstått i Puttjern­ og Lutvann­områ­
det, at det var beslutninger som var tatt når det gjaldt ut­
bygging av Gardermobanen betraktet omtrent som et for­
prosjekt, så er det en type uttalelser som vi mener er så
alvorlige og så sentrale at det er grunnlag for å se videre
på det. Når vi også ser det i sammenheng med hva
Mydske­utvalget sier, som faktisk antyder at det kan lig­
ge til grunn en strategisk budsjettering i totalprosjektet,
og vi også har fått gjennomgått de økonomiske analyser
vedrørende den bedriftsøkonomiske siden knyttet til Gar­
dermobanen, synes ikke jeg det er tvil om at det er behov
for å komme enda dypere inn i saken.
Inger Lise Husøy (A): Jeg synes det er oppsiktsvek­
kende at saksordfører bruker uttalelser fra Rambjør som
begrunnelse for en granskingskommisjon. Det som var
oppsiktsvekkende av det Rambjør sa i høringene, var jo
at Lars Gunnar Lie, som samferdselsminister, hadde gitt
lovnader om at NSB skulle gjøres om til et AS, og at det
var på en måte en ansettelse som skjedde på falske pre­
misser. Slik skjønte jeg Rambjør i den høringen.
Det er riktig at det er mange alvorlige påstander som
er fremmet i denne saken, og som har ligget der i årtier.
Men det er ikke slik at Stortinget er nødt til å ta alvorlige
påstander på alvor.

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2632
Jeg har også lyst til å minne om at når det gjelder
Romeriksporten, vet vi tilstrekkelig til å kunne plassere
det politiske ansvaret. Vi vet tilstrekkelig til å kunne kon­
kludere om hva som gikk galt i Romeriksporten.
Det har vært omtalt i avisene og i TV at vedtaket om
bygging av Gardermobanen ble fattet uformelt av noen,
og at Stortinget ble styrt mot Gardermoen. Dette er gans­
ke tvilsomme påstander, ettersom jeg kan lese av stor­
tingsdokumentene hva som skjedde, selv om vi har lest i
Aftenposten at både Fremskrittspartiet og Høyre var enig
i den slags påstander. Vil representanten Holten tilbake­
vise at dette ligger til grunn for opprettelsen av en grans­
kingskommisjon?
Odd Holten (KrF): Nå er representanten Inger Lise
Husøy inne i svært tunge realitetsspørsmål knyttet til den
saken vi behandler.
Som jeg var inne på i mitt innlegg, mener jeg at det
ikke er grunnlag for det, komiteen har ikke arbeidet med
disse enkelthetene. Det som finnes av grunnlag, det som
vi mener ligger til grunn for å oppnevne en granskings­
kommisjon, ligger i dokumentet.
Vi ønsker altså -- og jeg mener spesielt at det er behov
for -- en ekstern gransking som kan gi en større troverdig­
het for sluttresultatet knyttet til Stortingets behandling av
Gardermo­prosjektet. Det som er særdeles viktig for
meg, er å få brakt på det rene om Stortinget klarte å få
inn den informasjonen man hadde behov for for å kunne
gjennomføre et så betydelig byggeprosjekt. Og selvføl­
gelig, når jeg nevnte Rambjør, er han bare en av flere
som har vært til høring. At han i tilfelle ble ansatt på de
vilkår representanten Husøy antyder, får stå for represen­
tantens regning, han gav jo klart uttrykk for at han faktisk
ble tatt av dette prosjektet.
Inge Myrvoll (SV): Representanten Holten har den
egenskap som jeg ikke betrakter som en god egenskap:
Han lar alltid være å svare på spørsmål vi stiller konkret
-- og snakker om noe annet.
Jeg spurte nettopp: Fins det noen små segmenter eller
noen presise spørsmål som han ikke har fått svar på? Han
siterer litt fra komiteen, fra det som er sagt der, og da må
jeg si at en rekke av de tingene han siterte derfra, er det
gitt svar på, og det er også erkjent -- jeg har lest disse re­
feratene ganske grundig. Det ble ganske klart erkjent fra
Ueland at man hadde ikke gjort jobben sin godt nok. Det
var en rekke erkjennelser som lå der. Man behøver kan­
skje ikke å granske for å finne ut at man hadde gjort en
jobb i Romeriksporten som ikke var god nok, sjøl om komi­
teen tydeligvis hadde problemer med å skjønne at det ble
forinjisert, faktisk mer enn det stod i kontrakten, men
ikke tilstrekkelig til å gjøre jobben godt nok. Det hadde
komiteen tydeligvis svært vanskelig for å skjønne. Men
det som jeg syns Holten gjør, er å underkjenne den job­
ben som har vært gjort av Riksrevisjonen, av Mydske­ut­
valget og av hans egen komite, når alt skal granskes.
Jeg stilte noen konkrete spørsmål som gjaldt ting som
er sagt, påstander, som han vil ha svar på. Jeg spurte: Er
det noe som er nytt, det at man skal ha et likeverdig ut­
redet alternativ? Hvorfor gikk Kristelig Folkeparti imot
det ved enhver anledning da dette var en sak? Hvorfor
gikk Kristelig Folkeparti inn for delt løsning, som han nå
sier er noe helt spesielt? Hvordan kan man påstå at
Hurum ble frafalt bygd på et mangelfullt faktagrunnlag?
Etter det jeg husker, var det Kristelig Folkepartis sam­
ferdselsminister, Lars Gunnar Lie, som skrinla Hurum.
Alle de tingene som er kommet fram i høringene om
svakheter når det gjelder Hurum, som noen mener det er,
kom fram før dette ble behandlet. Jeg hørte dem både på
kontoret og i telefonen -- overalt. En rekke av de påstan­
dene som er kommet fram i høringene, hørte jeg før man
trakk konklusjonen i Stortinget. Det burde også represen­
tanten Holten og Kristelig Folkeparti ha hørt, og trukket
konklusjon av i 1990 og 1992.
Odd Holten (KrF): Nei, jeg underkjenner ikke tidli­
gere arbeid i de ulike utvalg og de utredninger som fore­
ligger. Jeg kan bare referere til et brev som er kommet
25. oktober 1999 fra Riksrevisjonen til kontroll­ og kon­
stitusjonskomiteen, hvor det bl.a. heter:
«Både Riksrevisjonens undersøkelse og Mydskeut­
valgets evaluering har avdekket svakheter ved det un­
derlaget som Stortinget baserte sitt vedtak om å bygge
Gardermobanen på.»
Og videre heter det:
«Riksrevisjonen er enig med Mydskeutvalget i at
det bør utvikles bedre rutiner som sikrer økt kvalitet på
beslutningsgrunnlaget til Stortinget ved behandling av
større prosjekter.»
Med andre ord: Det er ikke et godt nok arbeid som er
gjort. Vi mener det er behov for å gå videre totalt sett for
å få dette satt under lupen, og at det ikke skal være noen
begrensninger i undersøkelsene. Riktignok kan jeg være
enig i at det kan være en knapp tidsmargin for å få gjort
dette arbeidet, men vi håper som sagt at arbeidet skal
kunne gjøres på en grundig måte, og at vi en gang for alle
skal kunne få satt en sluttstrek.
Tom Thoresen (A): Jeg vet faktisk ikke om jeg for­
står Odd Holten helt riktig.
Mydske­utvalget er nedsatt fra regjeringssiden for å
granske de forholdene som er rundt Gardermoen og Garder­
mobanen. Riksrevisjonen er Stortingets organ for å foreta
undersøkelser i forvaltningen. Begge disse rapporter
foreligger til behandling i kontrollkomiteen, som har et
nytt og omfattende apparat for å sette seg inn i hva sake­
ne dreier seg om -- herunder åpne høringer. Og da er
spørsmålet: Hva mener så Holten med at man må foreta
en gransking for å få større troverdighet? Det rammer jo
Stortingets eget organ, Riksrevisjonen -- jeg hadde nær
sagt -- midt i ansiktet! Det undergraver dessuten hele be­
grunnelsen for hvilket apparat kontrollkomiteen selv er
blitt satt opp med for å trekke konklusjoner.
Så kan det naturligvis være slik at noen i åpne hørin­
ger i kontrollkomiteen har sagt at dette er det mulig å
komme tilbake til. I så fall har jo komiteen legio mulig­
heter til å høre vedkommende i et lukket komitemøte,
utbe seg skriftlig informasjon eller gå videre på et hvilket

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2633
som helst spor som komiteen måtte finne politisk interes­
sant.
For meg synes dette forslaget om gransking i en me­
get alvorlig sak mest å være diktert ut fra noen form for
bekvemmelighetshensyn av den ene eller annen art -- for
det er intet i komiteens samlede materiale og potensial
for videre arbeid som forhindrer å komme til bunns i
denne saken.
Odd Holten (KrF): Jeg kan forsikre representanten
Tom Thoresen om at det ikke er av bekvemmelighets­
hensyn at vi ønsker å få tilrettelagt en granskingskommi­
sjon -- det er ut fra ønsket om at vi skal kunne få til en bed­
re saksbehandling på dette tunge og viktige området, og
faktisk også ut fra den erkjennelse at Stortinget ikke selv
har et apparat for å foreta denne type tunge granskinger.
Vi må erkjenne at dette er så omfattende; det er så
mange elementer som fortsatt henger i løse lufta, og ikke
minst stiller Riksrevisjonen selv spørsmål om det er slik
at Stortinget har fått korrekt og tilstrekkelig informasjon
om prosjektets bedriftsøkonomiske lønnsomhet. Det er
disse tingene vi ønsker å gå videre på. Det må være en
klar forutsetning for flertallet.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Inger Lise Husøy (A): Absolutt ingen i denne sal bør
bli overrasket over at det kommer fram kritikk mot et så
omfattende bygge­ og investeringsprosjekt som ny
hovedflyplass er. Man bør heller ikke la seg sjokkere av
motstridende oppfatninger om hva som har, burde ha og
ikke burde ha skjedd. Det skulle være et velkjent feno­
men fra politikkens verden.
Fra Arbeiderpartiets side har vi valgt ikke å gå inn i
sakens realiteter i denne innstillingen. Noe må likevel
kommenteres, ettersom andre partier har konkludert. Jeg
mener at bygging av Gardermobanen, og Romerikspor­
ten i særdeleshet, ikke er i samme klasse som utbyg­
gingsvedtaket, men godt kvalifisert til noen tøffe runder i
ringen, bare sånn at det er sagt.
De faktiske forhold som har kommet fram om drivin­
gen av Romeriksporten, undervurderingen av skadene på
Hellerud og manglende handling er etter min mening en
stor og alvorlig miljøskandale. Jeg er også bekymret for
det omdømme fagmiljøet har fått etter Romeriksporten.
Vi har ekspertise i verdensklasse når det gjelder tunneler.
Skandalen skyldes ikke deres råd, men tvert imot at deres
råd ikke ble fulgt.
Det har falt mange harde ord fra politikere, journalis­
ter, professorer, tidligere embetsmenn og flere andre om
andre politikere og embetsmenn -- ofte basert på uetter­
rettelige påstander. Konspirasjoner, spekulasjoner, mis­
tenkeliggjøring og beskyldninger har kommet tett som
hagl og overgår de mest kjente såpeoperaer. Aftenposten
burde fått Amanda­prisen som beste regissør. Det må
ikke tolkes dit hen at media skulle latt være å få fram vik­
tig informasjon, men jeg stiller spørsmål ved pressens og
enkelte professorers manglende kildekritikk.
De aller fleste påstandene er slått tilbake med stor tro­
verdighet. Det er ikke spesielt dramatisk eller oppsikts­
vekkende at man i etterkant ser at ting burde vært gjort
annerledes og bedre. Etterpåklokskap er nyttig, men av­
hengig av erfaringer.
Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet mener at både
regjering og storting skal ha stor respekt for konstitusjo­
nelle spilleregler. Opplysningsplikten er av største vik­
tighet. Det er også kontrollvirksomheten. Stortinget må
til enhver tid kunne stole på at det har fått tilstrekkelig og
relevant informasjon fra Regjeringen. Det må ikke hers­
ke noen tvil om det. Det er framkommet kritikkverdige
forhold som vi må behandle på en åpen og saklig måte,
men jeg vil minne Stortinget om det Opseth har sagt un­
der høringen, at det var en stående ordre i departementet
om at alle relevante rapporter og opplysninger skulle
sendes til Stortinget.
Arbeiderpartiet mener at Stortinget har omfattende og
tilstrekkelig informasjon til å konkludere i løpet av våren
om de kritikkverdige forhold som kommer fram i Riksre­
visjonens rapport og Mydske­utvalget. Når Fremskritts­
partiet, Høyre og Kristelig Folkepartis forslag går inn for
å opprette en granskingskommisjon, mener vi det er helt
unødvendig.
Arbeiderpartiet mener at kravet om ny gransking av
Gardermo­prosjektet i realiteten er mistillit til og kritikk
av Bondevik­regjeringens eget granskingsutvalg, og av
borgerlige samferdselsministre gjennom flere år. Det er
en ærlig sak ikke å ha tillit til statsråder fra eget parti.
Forslaget om en granskingskommisjon innebærer
også kritikk av Stortingets eget kontrollorgan, Riksrevi­
sjonen. Det har ikke kommet fram mye nytt utover det
Riksrevisjonen og Mydske­utvalget brakte fram. Jeg me­
ner også at det er et nederlag for Stortingets kontrollko­
mite at vi ikke klarer å gjøre jobben vår, nemlig å kon­
kludere etter så mye dokumentasjon. Det har nok ikke så
mye med manglende evne å gjøre som med manglende
vilje til å konkludere.
Etter tidligere samferdselsminister Dørums oppfat­
ning i brev til Riksrevisjonen fikk Stortinget tilstrekkelig
og relevant informasjon om grunnlaget for Regjeringens
anbefaling om utbygging av Gardermoen og Gardermo­
banen. Og tidligere samferdselsminister Fjærvoll uttalte i
Dagens Næringsliv og i brev til komiteen at Stortinget
hadde de opplysningene det trengte for å gjøre et korrekt
vedtak i flyplassaken i 1992. Ingenting var holdt tilbake,
sa han i høringene.
Så regjeringen Bondevik snudde, akkurat slik de bor­
gerlige partiene gjorde etter at de forlot regjeringskontor­
ene forrige gang. Jeg har ikke registrert at noen av dem
som nevner opplysningsplikten, ansvarlighetsloven, proto­
kollkomite eller riksrett, og som hevder at tidligere stats­
råd Opseth kan ha brutt opplysningsplikten, har brydd seg
om nettopp det faktum at arbeiderpartiregjeringen og sen­
trumsregjeringen er helt samstemte på dette sentrale punk­
tet. Men det er veldig oppsiktsvekkende at sentrumspartie­
ne til de grader underkjenner sin egen regjering.
Det er tidligere statsråd Dørum, som medlem av den
regjeringen, som har svart på brev fra Riksrevisjonen,

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2634
som både bekrefter at Stortinget har fått nødvendig infor­
masjon, og faktisk imøtegår deler av Riksrevisjonens kri­
tikk som Holten & Co. nå vil granske. Dessuten vil jeg
legge til at de fleste av påstandene som gir bakgrunn for
kravet om en granskingskommisjon denne gangen, har
vært avvist av Stortinget tidligere. Det gjelder et Doku­
ment nr. 8­forslag fra Carl I. Hagen, som solid ble avvist
av mellompartiene og Arbeiderpartiet en gang tidligere.
Det nye er at han nå trolig har fått et flertall bak seg, men
forslaget blir ikke bedre av den grunn.
Innstillingen og debatten i 1992 viser at Stortinget
mente at man hadde et sikkert nok beslutningsgrunnlag.
Det er i dag de samme frontene som gjør seg gjeldende,
og som Arve Øverby skriver i en kommentar i VG, at det
er en «kamp om de tapte slag» og at «Stortinget bør gran­
ske seg selv».
Stortinget kan ikke fraskrive seg ansvaret for beslut­
ningen om ny hovedflyplass, selv om det på det tids­
punktet vedtaket ble fattet, var betydelig usikkerhet om
flere forhold. Stortinget bør akseptere at ikke alle fikk det
som de ville.
Så vil jeg si noe om Kjell Opseth. Han har utmerket
seg med å være en meget resultatorientert politiker. Han
kan som få andre vise til resultater, og det har vist seg å ha
sin pris. Det er ikke uten grunn at mange ønsker seg «en
Opseth» -- en handlingens mann med stor gjennomfø­
ringskraft i skolen, i helsevesenet og i Kommune­Norge.
Det var trolig et feilspor å knytte bedriftsøkonomisk
lønnsomhet til Gardermobanen, noe Opseth selv antydet
i høringen. Det er et faktum at varselklokkene ikke ringte
i noen av de fagmiljøene som var involvert. Heller ikke
Finansdepartementet hadde særskilte retningslinjer. Det
var nemlig de samfunnsøkonomiske perspektivene man
vektla.
Noen har ønsket at hodene skulle rulle, andre ville se
statsrådsblod, for å bruke politikkens mer folkelige ut­
trykk. Jeg synes det er ganske primitivt.
Arbeiderpartiet mener at uavklarte spørsmål vil la seg
avklare om kontrollkomiteen fortsetter arbeidet. Komite­
en kan allerede nå ta stilling til de påstander som komite­
ens mindretall har listet opp. Jeg skal ta for meg noen av
påstandene:
-- Det å ha andre likeverdig utredete alternativ å sam­
menligne Gardermoen med var det altså Stortinget
selv som sa nei til.
-- Delt løsning ble forkastet av Stortinget.
-- Hurum ble ikke frafalt på grunn av mangelfullt fakta­
grunnlag. Dokumentasjonen finner vi i Fjærvolls brev
og pressemelding fra Meteorologisk institutt.
-- Til påstanden om at kommentarer i ett forvaltnings­
ledd ikke kommer igjen i neste ledd, må jeg spørre
hvorfor vi har et byråkrati til å gjøre grovarbeidet for
oss.
-- Til påstanden om at Gardermobanen var organisert
med uklar ansvars­ og rolleinndeling: Det var et be­
geistret Høyre som sørget for stortingsflertallet som
vedtok AS­modellen. Ansvaret er tindrende klart. Men
den parlamentariske kontrollen blir på en annen måte,
og det burde Stortinget vite.
-- Det blir sagt at departementet stilte spørsmål på en slik
måte at det fikk de svarene det ønsket. Jeg vet ikke
hvilke spørsmål Holten har i tankene, men de kan da
umulig være grunnlag for en granskingskommisjon
med egen lov om vitneplikt.
-- Til alt overmål sier granskingstilhengerne fra Frem­
skrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti at et «vik­
tig hensyn for å opprette en granskingskommisjon er
også å få avkreftet spekulasjoner som det ikke er hold
i». En er altså enig i at det er spekulasjoner. Og til dette
skal en bruke en etterforsker, en jurist, en økonom, en
entreprenør og en statsviter. Alvorlig talt -- dette er lite
seriøst og ikke Stortinget verdig.
Vi i Arbeiderpartiet tar sterk avstand fra uetterretteli­
ge og udokumenterte påstander om at avgjørelsen om ut­
bygging av Gardermoen ble fattet ved hjelp av uaksepta­
ble og mulig lovstridige opplysninger og saksbehandling,
slik man har kunnet lese i media.
Det handler om politikk. Det har lite for seg å granske
politisk uenighet. Jeg synes det er på tide å legge nederla­
get bak seg og se framover.
Vi vil komme tilbake til de kritikkverdige forhold som
framkommer i Riksrevisjonens rapport og i Mydske­ut­
valget, i den endelig innstillingen. Men vi vet nok til å
konkludere, trekke lærdom og plassere ansvar, og det er
det som er viktigst.
Forslaget om en granskingskommisjon er på mange
måter helt i tråd med det inntrykket som tidligere er skapt
av Stortinget når det gjelder valg av hovedflyplass -- et
berettiget inntrykk av ubesluttsomhet.
Så til slutt: Aftenpostens Henrik Width sier følgende i
en kommentar i avisen om høringene i Stortinget:
«Men det ble ingen rødglødende grilling av ydmyke
eks­statsråder.»
Dette er kanskje betegnende for hvorfor vi har denne
saken til behandling i dag, men det er ikke berettiget. Jeg
ser heller ikke at en kommisjon skal være noen garanti
for at vi skal komme til bunns i denne saken.
Jeg anbefaler komiteens innstilling.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Vidar Kleppe (Frp): Når Inger Lise Husøy vil gi
Amanda­prisen til Aftenposten som beste regissør, må
jeg si at Kjell Opseth kunne ha fått prisen for beste ho­
vedrolle i denne saken!
Spekulasjonene, mistankene og påstandene i denne
saken har vært grunnlaget for at vi har hatt en grundig
diskusjon i komiteen. Det har også vært grunnlaget for at
Stortinget har oppnevnt flere granskingskommisjoner, og
for at Regjeringen har oppnevnt Mydske­utvalget. Og
når en ikke får svar på de spørsmålene som en i utgangs­
punktet vil ha svar på, men jo mer en setter seg inn i sa­
ken, føler grunn til å stille enda flere spørsmål, er det jo
virkelig seriøst, og ikke lite seriøs, som Inger Lise Husøy
sa, å fortsette den jobben videre. Derfor vil Fremskritts­
partiet, i motsetning til Arbeiderpartiet, finne svar på alle
de spørsmålene som fremdeles henger i luften. Vi vil
komme til bunns i dette, og i motsetning til Arbeiderpar­

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2635
tiet synes vi at det er vår jobb og vår plikt som folkevalg­
te. Men jeg ser at Arbeiderpartiet er langt mer opptatt av
det politiske spillet. Vi har overhodet ikke vært på jakt
etter statsråder. Vi har heller ikke luktet statsrådsblod i
denne saken. Vi er opptatt av å komme fram til sannheten
når det gjelder den store og viktige prosessen som har
vært i forbindelse med ny hovedflyplass.
Ett av spørsmålene, som også er betegnende, er om
Stortinget har fått nok informasjon. En ting som vi i
hvert fall alle kan være enige om, er at når det gjelder in­
formasjon om Gardermobanens lønnsomhet, så har i
hvert fall ikke den vært god nok til Stortinget i forbindel­
se med de innstillingene som vi har behandlet. Derfor er
det helt naturlig å få svar på også andre spørsmål i denne
store og viktige saken, selv om Arbeiderpartiet er av en
helt annen oppfatning.
Inger Lise Husøy (A): Det er min faste overbevis­
ning at vi har tilstrekkelig informasjon til å gjøre de nød­
vendige konklusjoner i denne saken. Men vi har ikke
kommet så langt at vi har fått stilt alle de spørsmålene vi
kunne ha stilt. Det kunne vi ha gjort hvis ikke saksbe­
handlingen hadde stoppet opp fordi noen i komiteen øn­
sket gransking. Jeg kunne ha stilt mange spørsmål, både
skriftlig og i åpne høringer, og jeg er overbevist om at vi
ville fått vite nok til å plassere det politiske ansvar og
nok til å gjøre den politiske kontroll vi er satt til å gjøre.
Jeg er enig i det som har vært sagt her tidligere også,
at vi faktisk har en kompetanse i vårt eget kontrollutvalg
her i huset, vi har Riksrevisjonen, vi har hatt Mydske­ut­
valget. Denne saken er belyst på alle nivå. Det er kanskje
et problem at man har fått mye informasjon, at man synes
det er vanskelig å trekke konklusjoner. Jeg for min del
synes ikke det.
Representanten Kleppe sa i sin replikk til meg at
Fremskrittspartiet ikke var i nærheten av eller ønsket å
lukte statsrådsblod. Jeg synes jo at det å oppnevne en
protokollkomite er ganske nært det, da.
Odd Holten (KrF): Jeg er noe uforstående til det som
representanten Husøy nå har meddelt oss, og spesielt når
det gjelder det som angivelig går på at alt egentlig er så
klart ut fra de dokumenter vi har fått og de høringer som
vi har hatt i forbindelse med saken. Hun sier bl.a. at
Opseth i den åpne høringen sa at det var sagt av ham at
alle relevante opplysninger skulle komme til Stortinget.
Da er det jo noe underlig at Riksrevisjonen og Mydske­
utvalget, som hun selv har referert til gang på gang, nett­
opp reiser spørsmål ved om det er slik at denne informa­
sjonen er blitt gitt til Stortinget.
Inger Lise Husøy har gitt inntrykk av å være en aktiv
forkjemper for de problemer som har oppstått i forbin­
delse med Gardermobanen knyttet til Østmarka­området.
Derfor synes jeg det er underlig at ikke hun også ønsker
at vi må komme videre i forhold til det som har skjedd i
Hellerud­, Puttjern­ og Lutvann­området, spesielt med
bakgrunn i det motsetningsforhold som har oppstått i hø­
ringen mellom Roald, utbyggerne og Ueland i NSB, hvor
de to førstnevnte sier at det hadde ikke behøvd å bli noen
miljøødeleggelser og setningsskader i dette området. Det
burde jo være noe som representanten hadde interesse av
å komme til bunns i.
Inger Lise Husøy (A): Det er helt riktig at vi ved komi­
tebehandlingen har vært veldig opptatt av det som har
skjedd med Romeriksporten.
Til tross for at det er motstridende svar og synspunkt
mellom Ueland og Steinar Roald, synes ikke jeg det er
vanskelig å trekke noen konklusjon. En kan ikke be om
gransking på grunn av motstridende syn mellom to per­
soner. Vi vet tilstrekkelig til å trekke en politisk konklu­
sjon av dette.
Jeg har også lyst til å minne om at når det gjelder det
Opseth sa i høringen, har altså tidligere samferdselsmi­
nister Dørum bekreftet at Stortinget har fått all den infor­
masjon som var nødvendig for å ta den beslutningen det
var satt til å gjøre.
Jeg har også lyst til å legge til at det er helt feil at
Riksrevisjonen stiller spørsmål ved dette -- de konklude­
rer. Riksrevisjonen konkluderer, og det må jo bare gjøre
det enda lettere for kontrollkomiteen å kunne fatte en be­
slutning i løpet av våren.
Inge Myrvoll (SV): Jeg vet ikke om jeg vil gå like
langt som representanten Husøy i å frikjenne alle em­
betsmenn -- ikke alle er vel noviser. At noen har vært litt
politiske aktører, ser jeg ikke bort fra, og jeg ser ting når
det gjelder høringene, som man sjølsagt kunne ha gravd
mer i, f.eks. brevet fra Luftfartsverket som aldri ble
sendt, og hva som forårsaket det. Men jeg syns ikke det
er stort nok til å sette i gang ei gransking. Dette ble av­
gjort på den politiske arenaen, og her er det klart at repre­
sentanten Husøy har rett i at Opseth var en meget resul­
tatorientert samferdselsminister. Han kjørte et meget tøft
løp, og det er han fortsatt i stand til, jf. IT Fornebu. Men
det ble avgjort på den politiske arenaen.
Men jeg lurer på: La jeg merke til en liten grad av yd­
mykhet hos representanten Husøy, som er uvanlig hos
Arbeiderpartiet? Sjøl om hun sa at man hadde fått grunn­
laget i Stortinget, var det kanskje en liten grad av ydmyk­
het -- det bør være det -- overfor det arbeidet som er gjort
i departementet og Gardermobanen, både når det gjaldt
planlegginga og gjennomføringa av arbeidet, og kanskje
også Gardermobanens evne til, mulighet til, å erobre et
så stort antall passasjerer som det var snakk om, sjøl om
det da var en forutsetning at det ikke skulle gå buss. Var
det kanskje slik at Gardermobanen hadde en meget kort
planleggingsfase, i motsetning til flyplassen, som har
vært et rimelig langt lerret å bleke, og at det derfor ikke
ble gjort godt nok arbeid?
Som medlem av samferdselskomiteen den gangen
skal jeg vedgå at faktisk var også vi bare opptatt av fly­
plassen, og banen ble på en måte noe som fulgte med, og
jeg er veldig glad den fulgte med, men heller ikke vi
gjorde et godt nok arbeid. Men jeg syns departementet
her ikke gjorde en god nok jobb den gangen. Og er det
etter hvert i Arbeiderpartiet en liten erkjennelse av at den
jobben ikke ble gjort godt nok, og at man kanskje burde

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2636
ha gitt Gardermobanen en litt større tidshorisont enn den
fikk, både i planlegginga og i gjennomføringa?
Inger Lise Husøy (A): Kontrollkomiteen har hatt, har
og vil få mange vanskelige og tunge saker å behandle, og
det er ikke vanskelig i ettertid å si at ting kunne vært
gjort annerledes, så også i denne saken. Mitt poeng er for
så vidt ikke å frikjenne alle embetsmenn og alle politiske
aktører, men jeg sier at vi vet nok om hva som har
skjedd, til å konkludere.
Det brevet som representanten Myrvoll etterlyste, ble
stoppet i Lars Gunnar Lies periode i Samferdselsdeparte­
mentet, men vi har også fått ganske god dokumentasjon
på at det på en måte ikke var det som avgjorde at Hurum
ikke ble valgt. Og jeg har lyst til å minne om at det var
Johan J. Jakobsen som først gravla Hobøl, det var Lars
Gunnar Lie som gravla Hurum, og så kan vi i stortings­
dokumentene lese hvordan avstemningen skjedde i Stor­
tinget i 1992.
Når det gjelder lærdommen vi skal trekke av dette, har
jeg lyst å si at Mydske­utvalgets innstilling er til behand­
ling i Samferdselsdepartementet. De har sagt at de skal
komme med saken i løpet av april i år, og da vil vi nett­
opp få trukket opp en del konsekvenser som skal bedre
prosesser.
Jeg har også lyst til å nevne Rikshospitalet i den sam­
menheng. Jeg har lyst til å trekke fram at Jagland­regje­
ringen høsten 1997 også la fram en del endringer og for­
bedringer til hvordan slike prosesser skal fungere, og i
tillegg kontrollkomiteen, i forbindelse med behandlingen
av Nordhordlandsbrua.
Jeg tror at vi kan mye nå -- vi har tatt lærdom -- og at
det skal gå bedre i framtiden.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Carl I. Hagen (Frp): I veldig mange år har det ver­
sert konspirasjonsteorier om at det har vært gjort veldig
mye galt med manipulering og styring av hele hovedfly­
plassprosessen i den ene hensikt å sørge for at den nye
hovedflyplassen skulle bygges på Gardermoen. Noen
spør om det kan være noe galt i det. Ikke nødvendigvis,
men hvis det i prosessen har vært begått lovbrudd, har
vært tilbakeholdelse av viktig informasjon til Stortinget,
har vært organisert arbeid på en viss måte, så kan det ha
vært lovstridig. Og denne teorien er det faktisk så mange
fakta og påstander som sannsynliggjør, at det ville være
galt hvis man ikke fikk en skikkelig gransking, undersø­
kelse, for å se om det var noe hold i det, og kanskje sær­
lig av hensyn til de berørte, for å få slått fast at det ikke er
noe hold i teorien. Og teorien -- for å gå gjennom den -- er
relativt enkel: Noen på toppen av arbeiderbevegelsen be­
stemte seg på et tidlig tidspunkt for at man ensidig skulle
legge til grunn distrikts­ og regionalpolitiske hensyn og
bruke plassering av hovedflyplassen i et slikt øyemed, at
samfunnsøkonomi, transportøkonomi og hensynet til
passasjerer og flyselskaper skulle være underordnet det
politiske ønsket om å skaffe en motor til utvikling av
Hedmark­, Oppland­, Romeriksregionen.
Først fikk vi Lundby­utvalgets valg når det gjaldt ny
hovedflyplass for lenge siden. Der var det Hobøl som ble
innstilt, og ikke Gardermoen, noe toppene i arbeiderbe­
vegelsen som ønsket Gardermoen, ikke likte. Så dukket
det plutselig merkverdig opp fra Samferdselsdeparte­
mentet prognoser om det fremtidige behovet for flyplass,
fordi man så på antall reisende i fremtiden. Og så kom
det en prognose fra Samferdselsdepartementet som sa at
veksten i antall flypassasjerer ville bli mye mindre enn
man tidligere hadde trodd, og at det derfor ikke var nød­
vendig å sette i gang bygging i Hobøl. Det kunne utsettes
fordi det ikke var noe behov for det. Man stoppet Hobøl
på et grunnlag som senere viste seg å være feil. Men man
fikk stoppet Hobøl.
Så vokste etter hvert igjen behovet for å få en hoved­
flyplass, og i stedet for å gå tilbake og begynne å bygge
Hobøl, fikk man et nytt utvalg. Det utvalget vurderte
også Gardermoen og Hurum, og var kanskje også og så
på noen andre steder. Det utvalget konkluderte med at
Hurum var å foretrekke fremfor Gardermoen. Ny skuf­
felse -- det var ikke slik det var ment, men man forsøkte
ved voldsomt press overfor Arbeiderpartiets stortings­
gruppe, og la saken frem for Stortinget om allikevel å
velge Gardermoen, og ikke Hurum, som var innstilt av
denne komiteen. Man greide ikke å vinne frem, og Stor­
tinget vedtok i 1988 med knepent flertall Hurum -- nytt
slag i ansiktet på dem som ville ha flyplassen på Gar­
dermoen av distriktspolitiske og regionalpolitiske årsa­
ker.
Neste hendelse var at på tross av at alle som snakket
om værmålinger, sa at de måtte holde på en lang stund --
minst to år -- for at målingene skulle være holdbare,
skyndte daværende statsråd William Engseth seg etter
stortingsvalget i 1989, men før det nye stortinget og den
nye regjeringen var tiltrådt, å offentliggjøre dramatiske
rapporter fra noen få måneder med værmålinger, som
konkluderte med at Hurum var ubrukelig. Og den nye re­
gjeringen Syse arvet denne opplysningen om at det var
dramatisk med tåke på Hurum, synspunkter som senere
er bestridt av mange meteorologer og fagfolk. Men det
var den holdning også politisk at hvis Meteorologisk in­
stitutt og fagekspertisen sa at det var for mye tåke, kunne
jo ikke vi stortingsrepresentanter ta en tur til Hurum og si
at vi tror ikke noe på det. Men i ettertid har det dukket
opp veldig mange påstander, inkludert rapportene til Jan
Wiborg, som døde under tragiske og merkverdige om­
stendigheter noen år senere da han nettopp begynte å fors­
ke i disse værmålingene, og selv mente at han kunne av­
sløre at det var juks og fanteri med dette.
Så kom altså saken tilbake til Stortinget. Det er i hø­
ringene fremkommet ganske mange opplysninger, kall
det gjerne påstander, og en del er underbygd av fakta,
som tyder på at grunnlaget for å skrinlegge Hurum som
alternativ var sviktende. Og hvis denne prosessen er styrt
fra høye nivåer i regjering og stortingsgrupper, kan man
ha begått alvorlige lovbrudd.
Så ble da Hurum skrinlagt i 1991, og nye runder for å
få flyplassen på Gardermoen ble satt i verk. Man visste at
det ikke var nok med samfunnsøkonomi og transportøko­

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2637
nomi, for hovedtyngden av passasjerer er sør for Oslo.
Hovedtyngden av flyene skal sørover fra Oslo. Sam­
funnsøkonomisk, transportøkonomisk, hensynet til bru­
kerne tilsa at flyplassen legges sør for Oslo. Man var liv­
redd for at Hobøl på nytt kunne dukke opp som alterna­
tiv. Man fikk gitt signaler slik at luftfartsdirektøren stop­
pet et brev som meddelte at man kunne ha utredet Hobøl
på samme basis som Gardermoen bare på tre måneder,
noe som altså ikke hadde betydd noen utsettelse. I debat­
ten i 1992 var det nettopp det å få et vedtak som var av­
gjørende, man tålte ikke mange år med ørkesløs vandring
på nytt. I høringene er det fremkommet at man ville fått
Hobøl utredet med det samme detaljeringsnivået som
Gardermoen bare på tre måneder, fordi veldig mye lå der
fra Lundby­utvalgets innstilling ti år tidligere. Derfor var
det om å gjøre med raske vedtak og at man ikke fikk
Hobøl på banen, og derfor ble bl.a. det brevet som viste
disse tingene, stoppet. Og det ble lagt lokk på debatten,
en skulle ikke ha noe som kunne forkludre planen om å
få flyplassen til Gardermoen.
Man visste at i Stortinget var det veldig vanskelig. SV
var vanskelig, Senterpartiet var vanskelig; de ville ha delt
løsning. Så lanserte man selvsagt lynraskt Gardermo­
banen, et fantastisk flott togprosjekt som skulle være et
miljøtog. Man ville få det nødvendige antall representan­
ter til å gå for Gardermoen fordi det skulle komme et
miljøtog. Og det ble presentert med brask og bram som
bedriftsøkonomisk lønnsomt, med 7­8 pst. avkastning av
investert kapital. Det viser seg i ettertid at alle rapporter
fra Mydske til Tore Tønne -- det nye regjeringsmedlem­
met -- sier at det var aldri mulig å få bedriftsøkonomisk
lønnsomhet i Gardermobanen. Men den ble lagt inn i sa­
ken for å få de nødvendige stemmer for Gardermoen som
ny hovedflyplass. Det var et virkemiddel for å få det
nødvendige antall representanter til å være med på det.
Det at man skulle være saklig og korrekt når det gjaldt
informasjon og opplysninger til Stortinget, det var ikke
så viktig, hvis man bare fikk det nødvendige antall stem­
mer for Gardermoen som hovedflyplass. Det er denne
konspirasjonsteorien som er grunnlaget for gransking. Vi
mener at det er mer enn nok dokumentasjon på at man
kunne latt dette arbeidet utføres av en protokollkomite
som kunne vurdere om det -- når man gikk igjennom det­
te i forhold til påtalemessig tenkning, med vitneavhør,
med dokumentasjon -- var grunnlag for å reise tiltale for
brudd på ansvarlighetsloven mot én eller flere tidligere
samferdselsministre. For det er én eller flere, det er riktig
som Arbeiderpartiet sier, at det er flere som har gjort
merkverdige ting i sitt arbeid.
Når vi ikke fikk flertall for det i komiteen, har vi in­
gen problemer med å være med på at en granskingskom­
misjon skal operere på samme måte, være sammensatt
slik at en har den nødvendige kompetanse til å systemati­
sere den haugen av materiale som vi alle sammen har.
Den må systematiseres, gjennomgås ut fra profesjonalitet
når det gjelder å vurdere om det er nok grunnlag til å rei­
se en tiltale for riksrett. Noen må gjøre jobben, at det blir
en granskingskommisjon som gjør det først, er helt i or­
den. Hvis den konkluderer slik jeg tror den vil, vil en
protokollkomite i etterhånd ha mindre arbeid å gjøre, for
jobben er gjort på forhånd.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Inger Lise Husøy (A): Det hadde vært fristende å
spørre Hagen om hvor mange riksrettssaker han har tenkt
å reise i perioden, men det skal jeg la ligge. Det får vi se.
Jeg kan ikke se at det er kommet fram noen særlig nye
påstander i forhold til det som Hagen her la fram, jeg
syns òg at veldig mye av det som kalles fakta og påstan­
der, er oppspinn. Hvis en ser tilbake på hva folk har ment
i flyplassaken, har jeg lyst til å si følgende: Fortell meg
hvor du bor hen, så skal jeg fortelle deg hva du stemte.
Jeg tror samtlige var opptatt av å få den flyplassen så nær
sitt bosted som mulig, og det er helt legitimt. Og det var
en av fire premisser for valg og lokalisering av hovedfly­
plass. Det var en motor, og det var en slåsskamp om hvor
den skulle ligge. Jeg vil også legge til at jeg skjønner at
Fremskrittspartiet gjør et poeng av det, for de mente jo at
Stortinget overhodet ikke skulle bestemme lokalisering.
Fremskrittspartiets politikk har vært at dette skulle priva­
te selskaper stå for, og private selskaper skulle også fore­
ta stedsvalget. Så mitt spørsmål er: Hvilke fakta er det
som Hagen påstår har kommet fram nå? Hvilke fakta er
det som ligger til grunn for at han skal ha en granskings­
kommisjon?
Carl I. Hagen (Frp): Jeg synes at det var greit at
Inger Lise Husøy klargjorde den enorme prinsipielle og
ideologiske forskjell som er mellom Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet.
Når det er spørsmål om en flyplass for Arbeiderparti­
et, er det et spørsmål om hvilket området det er som vi
trenger en utviklingsmotor i. La oss legge flyplassen dit!
For Fremskrittspartiet er det snakk om å bedre et trans­
portsystem for mennesker og gods, og da blir beliggen­
heten et resultat av et analysearbeid der man ser på hvor
passasjerene kommer fra, slik at man får minst mulig
samfunnsøkonomisk bortkastet tid ved at folk reiser til
og fra en flyplass. Altså: Hvor bor hovedtyngden av pas­
sasjerene, og hvor skal de hen?
For flyselskapene er spørsmålet: Hvor skal flyene gå?
Det er helt klart en viktig ting at man legger flyplassen
slik at reisetiden med fly blir minst mulig totalt sett, bl.a.
av hensyn til miljøet, som Inger Lise Husøy er sterkt
opptatt av, og slik at man ikke har tomme fly, eller fly
som unødvendig spyr ut avgasser.
For oss er det hensynet til transporten og de som skal
reise, og de som skal jobbe, som er det avgjørende, og så
er det selvsagt at det må være en beliggenhet som det er
mulig rent fysisk å bygge og konstruere en flyplass på og
en tilbringertjeneste til. Og alle vi har spurt under hørin­
gene, sier at for alle disse områder var Gardermoen det
dårligste alternativet. Hobøl og Hurum var langt bedre.
Vi sløser nå bort sannsynligvis minst én milliard kr
hvert eneste år i tiden fremover fordi hovedflyplassen
ligger på Gardermoen istedenfor i Hobøl eller på Hurum.
Den tiden det tar for flyene å fly over Oslo og opp til

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2638
Gardermoen, og fra Gardermoen over Oslo sørover --
ikke alle, men hovedtyngden -- koster penger, og passa­
sjerene bruker tid.
Vi ser altså på en flyplass som en transportoppgave,
og den kan løses av private langt bedre enn av et folke­
valgt organ. Gardermoen hovedflyplass er det perfekte
eksempel på at i slike saker er ikke det måten å treffe be­
slutninger på i denne forsamling.
Kristin Halvorsen (SV): I denne saken er Fremskritts­
partiet på så tynn is at Hagen har tærne langt ned i iskaldt
vann.
For det første tar Hagen helt feil når han prøver å lage
den granskingskommisjonen som stortingsflertallet kom­
mer til å vedta i dag, om til en liten tilretteleggerkommi­
sjon som skal gå gjennom de dokumentene som Stortin­
get har fått. Det er nemlig et helt annet mandat enn det
mandatet som Carl I. Hagen selv er med og gir i innstil­
lingen. Dette er et meget omfattende mandat som ikke
overhodet henger sammen med den korte tid som grans­
kingskommisjonen får til rådighet. Det betyr rett og slett
at stortingsflertallet mener at det i løpet av et drøyt halvt
års tid skal være mulig å gå gjennom alle de granskings­
rapportene som er kommet i denne saken, finne noe som
ikke er kommet fram før, og konkludere på et helt nytt
sett i forhold til det Fremskrittspartiet tidligere har klart å
oppnå. Og da vil jeg gjerne spørre: Hva er det som er feil
med den konklusjonen som Riksrevisjonen har lagt fram
for Stortinget? Hva er det som er feil med de konklusjo­
nene som Mydske­utvalgets rapport har lagt fram for
Stortinget?
Og så til Fremskrittspartiets forhistorie i saken. Det er
riktig at Stortinget opphevet båndleggingen av Hobøl.
Det skjedde under samferdselsminister Jakobsen. Det var
ett parti i Stortinget som mente at man fremdeles skulle
ha Hobøl som utredningsalternativ. Vi stod alene mot
Fremskrittspartiet og sentrumspartienes stemmer.
Fremskrittspartiet mente i 1992, eller tidligere rundt
da værmålingene ble skrinlagt, at de burde fremholdes.
Ergo var veldig mange av de konspirasjonsteoriene og
påstandene som er fremmet i denne runden, på bordet al­
lerede da. Hva er grunnen til at Fremskrittspartiet ikke
mente at Mydske­utvalget skulle granske disse forholde­
ne da det ble nedsatt, men plutselig har kommet på det
akkurat nå?
Carl I. Hagen (Frp): Kristin Halvorsen sier at SV
stod alene når det gjaldt å fjerne båndleggingen av
Hobøl. Det er sikkert riktig, jeg husker det ikke, men jeg
går ut fra at hun snakker sant. Men det var den gangen vi
faktisk stolte på at et fagdepartement, Samferdselsdepar­
tementet, hadde faglig belegg for det de sa. I ettertid har
vi lært at når det gjelder Samferdselsdepartementet, må
vi ta det de sier med noen klyper salt. Det er blitt så man­
ge saker etter hvert hvor det viser seg at det ikke er
grunnlag for å ha den tilliten til departementets faglige
vurderinger.
Prognosene for utviklingen i flytrafikken, som var ho­
vedgrunnlaget for å avslutte båndleggingen av Hobøl,
har vist seg å være fullstendig gale. Når det ellers gjelder
karakteristikkene av Samferdselsdepartementets oppfør­
sel i denne hovedflyplassaken, vil jeg vise til tidligere de­
partementsråd Bjørn Larsen, som var meget klar under
høringene og i offentlige uttalelser, om en saksbehand­
ling i et departement som var fullstendig under enhver
kritikk. Den tidligere departementsråd anklaget vel i rea­
liteten deler av embetsverket i Samferdselsdepartementet
for å bedrive en slags partipolitisk eller personlig kamp
for en spesiell løsning, nemlig hovedflyplass på Garder­
moen. Gjennom det arbeidet de gjorde i departementet
og det de la frem for Stortinget, var de preget av ønsket
om å bidra til å få hovedflyplassen til Gardermoen. Dette
er ting som er fremkommet i den senere tid. Når det gjel­
der hva Bjørn Larsen uttalte, var det fremme i forbindel­
se med debatten i 1992­93, men etter hvert er det dukket
opp stadig flere opplysninger som gjør at vi har konklu­
dert slik som vi har gjort. At vi på et tidligere tidspunkt
kanskje ikke har vært flinke nok i saken, innrømmer jeg
gjerne, for det er ingen som greier å følge alle saker i det­
te hus til punkt og prikke, men nå vil det være uansvarlig
ikke å følge opp flertallet i salen.
Sigurd Grytten (A): Når jeg hører på representanten
Hagen, virker det ikke på meg som han synes at han er
spesielt dårlig informert om Gardermoen, og represen­
tanten Hagen sa også at han mente det var nok informa­
sjon som var kommet fram. Poenget, slik jeg oppfattet
representanten Hagen, var at det var nødvendig å syste­
matisere informasjonen som var kommet fram i løpet av
denne saken. Det som det må være lov å spørre om, er:
Hva var poenget med at Riksrevisjonen skulle gå gjen­
nom saken, at vi har hatt en NOU som har gått gjennom
saken, at vi har hatt en åpen høring som ble gjennomført
i løpet av fem dager, hvor i alt fem tidligere statsråder har
blitt hørt, 33 andre ble hørt, og komiteen har fått tilgang
til absolutt all den informasjonen den har bedt om? Jeg
kan ikke oppfatte Hagens behov for å systematisere den­
ne informasjonen som noe annet enn at komiteen ikke er
i stand til å systematisere denne informasjonen, og at der­
med heller ikke Stortinget er i stand til å systematisere
informasjonen. Jeg opplever det som trist at man nå ser
ut til å få et flertall i Stortinget for at man mener at Stor­
tinget ikke har kompetanse og mulighet til å systematise­
re informasjon i en slik stor sak.
Mitt spørsmål til representanten Hagen er: Hva mener
han vil være nytt? Hva venter han skal komme fram av
en slik granskingskommisjon?
Carl I. Hagen (Frp): Hvis representanten Grytten
hadde lest hele vår særmerknad i komiteen, hadde han
fått svar på sine spørsmål.
Det er helt riktig at vi har Riksrevisjonens rapport, vi
har NOU, vi har åpne høringer, vi har diverse tidligere
rapporter -- vi har en stor sakshaug alle sammen, i alle
fall de som har samlet en del år.
Stortingets komiteer er ikke det instrument som skal
systematisere dette, det har aldri vært på tale. Dersom
man har en slik saksmengde, må det oppnevnes en egen

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2639
protokollkomite i henhold til § 14 a i forretningsordenen,
som skal vurdere det. En slik komite vil selvsagt ansette
et sekretariat, og eventuelt få en eller annen tidligere
statsadvokat som har erfaring når det gjelder å systemati­
sere materiale. Dette er på en måte blitt en slags krimi­
nalsak, og i kriminalsaker -- f.eks. i Orderud­saken, som
har vært i media veldig mye -- har man mange vitner,
åstedsbefaringer, innhenting av informasjon, og så er det
fagfolkene, statsadvokater og påtalemyndighet, som skal
gå igjennom det foreliggende materialet, systematisere
det, ta de forskjellige punkter og sette sammen vitnefor­
klaringer, finne ut hvor det spriker, for så å vurdere: Har
vi et grunnlag for en sak? Stortingsrepresentanter er ikke
kvalifisert til det og har ikke erfaring med det. Vi kan
ikke jobbe med en slik sak hver eneste dag, for vi har
faktisk andre ting å gjøre også. Så det har aldri vært på
tale at det er stortingsrepresentanter som skal gjøre fagli­
ge vurderinger av om vitneavhør holder påtalemessige
mål, det er det folk som har erfaring fra domstolsappara­
tet og rettsapparatet som skal gjøre, og man må derfor ha
noen i et sekretariat, som Lund­kommisjonen og andre,
som jobber heldag, og som vet hva de skal se etter -- et
sekretariat som også har rett til å innkalle vitner som ikke
som under våre høringer er frivillige og heller ikke under
edsavleggelse, men vitner som under edsavleggelse må
svare på spørsmål. Og det er en ganske annen fremgangs­
måte for å få klarhet i saken enn det vi har hatt mulighet
til.
Inge Myrvoll (SV): Under en ordveksling i høringa
mellom Ueland og Hagen sa Hagen: «Er det jeg som er
helt på jordet, da?» Jeg syns det er noe av det beste
Hagen har sagt på lang tid. Han var tydeligvis helt på jordet
den gang, det føler jeg at han er nå også.
Jeg har først lyst til å si at en del av den kritikken han
reiser mot Samferdselsdepartementet, har jeg som en av
de store kritikerne av en rekke samferdselsministre van­
skelig for å godta. Jeg har slåss ganske hardt med de fles­
te samferdselsministrene, til dels alene i denne salen,
men jeg kjenner ikke det departement som et departe­
ment som behandler ting lettvint, og som farer med for­
mer for fusk i forhold til oss som er her. Jeg har vært kri­
tisk til en del ting som har kommet fra departementet,
men jeg tror faktisk at dette er et rimelig ryddig departe­
ment å forholde seg til. Jeg føler behov for å si det som
én av dem som har vært kritikere av Samferdselsdeparte­
mentet og samferdselsministre en rekke ganger.
Når Hagen i sitt innlegg går gjennom Arbeiderpartiets
forhold til Gardermoen, har han for så vidt rett, de har
ønsket Gardermoen hele tida. Men det han glemmer å
fortelle, er at det var Johan J. Jakobsen som opphevet
båndlegginga av Hobøl, og det var Lars Gunnar Lie som
skrinla Hurum. Så på en måte er det ikke bare arbeider­
bevegelsen som har en historie her, det har også sen­
trumspartiene. Arbeiderbevegelsen kan ikke ta ansvaret
for hva disse ministrene var med på. Men det som forun­
drer meg enda mer, er: Når Hagen forteller om Garder­
moens dårlige lokalisering transportmessig, miljømessig
osv., går jeg ut fra at han erkjente det også i 1992. Det er
slik i denne salen at når primærstandpunktet ikke får fler­
tall, finner man noe sekundært. Og det jeg lurer på, er:
Når Hagen den gang visste at han ikke ville få flertall for
en privat utbygging av en flyplass, hvorfor støttet ikke
Fremskrittspartiet Høyres forslag om å gå videre på
Hobøl i 1992, sia det er et mye bedre alternativ?
Carl I. Hagen (Frp): La meg først når det gjelder vo­
teringen i 1992, bare vise til de stemmeforklaringer som
den gang ble gitt. Vårt syn var at vi ville stå på vårt pri­
mære standpunkt og ikke være med på noen subsidiær
løsning. Vi prøvde i realiteten alt vi kunne for å stoppe at
vi skulle få Gardermoen. Det beklagelige var jo at SV og
Senterpartiet, som hele tiden lot som de var imot en
hovedflyplass, stemte slik når det gjaldt voteringsrekke­
følgen, at de har et hovedansvar for at vi fikk flyplassen
på Gardermoen. De to partiene kunne ha stemt for en an­
nen voteringsrekkefølge i 1992. Da ville stemmegivning­
ens rekkefølge ha vært annerledes, og da ville også slutt­
resultatet ha vært annerledes. Hadde Hobøl kommet sist
til utredning, vet jeg ikke om vi hadde støttet det. Vi had­
de i hvert fall ikke den gang planlagt å gjøre det. Jeg kan
i ettertid godt si at vi har fått flere opplysninger. Men vi
ønsket ikke hovedflyplass på Gardermoen og opptrådte
deretter, mens SV og Senterpartiet stemte slik i forbin­
delse med voteringsrekkefølgen at vi fikk det resultatet
vi nå står igjen med.
Alle kommer sikkert til å gå gjennom hva som ble
gjort i forbindelse med hovedflyplassen i veldig mange
år. Jeg tror ikke Fremskrittspartiet har noen grunn til å
skamme seg. Vi har holdt en relativt klar linje hele tiden.
Vi sa i 1992 at dette var en transportteknisk sak som ikke
Stortinget behøvde å avgjøre, men som man kunne over­
late til et privat selskap. Vi sa det samme når det gjaldt
Gardermobanen, at den eneste garantien for at Garder­
mobanen skulle bli et bedriftsøkonomisk lønnsomt pro­
sjekt, var at private var villige til å investere i det. Det
viste seg jo at vi hadde rett. Hadde private istedenfor det
offentlige stått for Gardermobanen, ville den sannsynlig­
vis ikke vært bygd, og vi hadde fått et helt annet system.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg blir stadig mer forund­
ret ettersom Fremskrittspartiet beskriver bakgrunnen for
hvilke beslutninger som ble tatt når i forbindelse med
Gardermo­utbyggingen og Gardermobanen, fordi det
samme Fremskrittspartiet i innstillingen er klar til å ned­
sette en protokollkomite for å undersøke grunnlaget for
en riksrett. Det betyr altså at Fremskrittspartiet må være
klinkende klare på at den informasjon som Stortinget har
fått, ikke er dekkende for det som var de faktiske forhold,
særlig når det gjaldt usikkerheten rundt Gardermobanens
bedriftsøkonomiske lønnsomhet. Det er SV enig i, og
derfor fremmer vi et forslag i denne innstillingen.
Men Fremskrittspartiet, som er klar til å konkludere
med riksrett, er nå opptatt av å understreke hvor stor
usikkerhet det finnes rundt dette. Men på dette punkt er
det altså helt klinkende klart for oss, både ut fra Mydske­
utvalgets rapport og Riksrevisjonens innstilling, at den
informasjon som Stortinget fikk, ikke er dekkende. Hva

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2640
er da grunnen til at Fremskrittspartiet skal sette ned en
granskingskommisjon med et kjempevidt mandat, som
skal undersøke forhold fra om nødvendig før 1988 -- de
har kanskje en effektiv arbeidstid på seks måneder å
gjennomgå det på -- når konklusjonen på det som dreier
seg om de vesentlige, konstitusjonelle spørsmålene, lig­
ger i dagen for oss alle? Og Fremskrittspartiet og Carl I.
Hagen som er opptatt av konstitusjonelle spørsmål, kan
da ikke ha kommet dit at de mener at det skal være et ek­
spertutvalg, bestående av en etterforsker, en økonom, en
entreprenør, en statsviter og med en leder med betydelig
juridisk kompetanse, som skal avgjøre om opplysnings­
plikten i forhold til Stortinget er overholdt! Den konklu­
sjonen er det bare Stortinget selv som kan trekke. Proble­
met til Carl I. Hagen er at Høyre og sentrumspartiene veg­
rer seg for å trekke en konklusjon, og Fremskrittspartiet
er nå -- i kompaniskap med dem -- villig til å bruke
4 mill. kr av skattebetalernes penger på nye ørkenvand­
ringer i denne saken.
Carl I. Hagen (Frp): Det var da voldsomt til omhu
Kristin Halvorsen nå har for meg -- jeg skulle liksom ha
problemer, og hun synes synd på meg og vil hjelpe meg
med mine problemer. La meg gjøre det klart: Vi har in­
gen problemer, og jeg har ingen problemer i denne sa­
ken.
Jeg glemte én ting til hr. Myrvoll tidligere. Han sa at
også Senterpartiet og andre har noen erfaringer i denne
saken. Jeg poengterte meget sterkt at når vi vil ha en
gransking eller en protokollkomite, er det for å vurdere
om det er grunnlag for å reise en eventuell riksrettstiltale
mot en eller flere tidligere statsråder. Myrvoll har nevnt
et par navn som er aktuelle i en slik sammenheng.
Vi har ikke konkludert. Jeg trodde Kristin Halvorsen
var såpass klar og lyttet til det jeg sier -- jeg er klar over
at mediefolk ikke greier det. Vi har ikke konkludert med
at det er grunnlag for å reise riksrettstiltale. Det er i tilfel­
le en protokollkomite som først skal vurdere det, og den
protokollkomiteen skal eventuelt avgi en innstilling til
Odelstinget. Det er da tidspunktet for å konkludere kom­
mer. Vi har ikke konkludert, men vi har konkludert med
at det er såpass mange indisier som taler for muligheten
for at det kan være grunnlag for å reise riksrettstiltale.
Det må gjøres av fagfolk gjennom systematisering av det
arbeidet. Om det skal gjøres av en granskingskommisjon
med et sekretariat eller av en protokollkomite med et sek­
retariat -- av de to alternativene hadde vi foretrukket, og
det har vi også sagt direkte, en protokollkomite. Vi har
også sagt: Vi fikk ikke flertall for det. Da må vi gjøre
akkurat det hr. Myrvoll sa i sted. Da må vi velge det nest
beste, og det nest beste er å få en granskingskommisjon
til å arbeide med det. Selvsagt skal ikke en granskings­
kommisjon med disse personene konkludere. De skal på
helt normal måte avgi en innstilling der Odelstinget er
den eneste kompetente myndighet til å konkludere om
det skal reises riksrettstiltale mot noen eller ikke. Og det
er under den behandlingen den saken kommer til behand­
ling, ikke nå.
K j e l l E n g e b r e t s e n hadde her overtatt pre­
sidentplassen.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Svein Ludvigsen (H): Gardermo­saken, innbefattet
både flyplassen og banen, er en komplisert teknisk så vel
som økonomisk sak å bedømme i ettertid, slik den også
var i forbindelse med forberedelsen og realiseringen. I
tillegg har den i seg konsekvenser for de impliserte som
gjør det ytterligere nødvendig å komme til bunns i ulike
sider av saken. Derfor bør ressurser og tid ikke begrense
våre anstrengelser for å sette en sluttstrek for prosjektet
som holder for samtiden og ettertidens troverdighet, og
som yter de involverte partene og personene rettferdig­
het. Høyre anser også at saken dreier seg om tilliten til
det demokratiske systemet.
Når kontroll­ og konstitusjonskomiteen i dag anbefa­
ler at Stortinget skal gjøre seg ferdig med saken innen
Stortinget går fra hverandre våren 2001, og samtidig vil
gå veien om en granskingskommisjon, er det jo nettopp
rettssikkerheten for de som var involvert underveis, samt
troverdigheten og muligheten til å trekke korrekte kon­
klusjoner i ettertid som er selve hovedmålet.
Derfor er det feil når representanten Husøy i sitt inn­
legg nærmest gav inntrykk av at komiteen ved å oppnev­
ne en granskingskommisjon avslutter saken. Granskings­
kommisjonen er et verktøy i komiteens arbeid, og komite­
en vil avgi sin innstilling våren 2001, slik er målsettingen.
Et grunnleggende spørsmål er etter Høyres mening
om Stortinget fikk alle opplysninger som var tilgjengelig
da Stortinget fattet sitt vedtak i 1990 om at Hurum­pro­
sjektet skulle skrinlegges, og Gardermoen skulle utredes
som ny hovedflyplass, hvilket senere ble endelig vedtatt
med tilhørende tilbringersystem. Med andre ord: Ble re­
gjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget holdt?
Det endelige svaret på dette sentrale spørsmål forelig­
ger ikke, og det er bare Stortinget selv som kan avgjøre
det, eventuelt iverksette forberedelser til riksrettssak ved
å opprette en protokollkomite, slik Stortingets forret­
ningsorden § 14 a beskriver, og jeg viser i den sammen­
heng til Fremskrittspartiets særmerknad i innstillingen.
Etter Høyres mening gjøres Stortinget best i stand til å
finne det korrekt betryggende svaret ved å gå veien om
en granskingskommisjon, som igjen vil være retningsgi­
vende, men selvsagt ikke bindende, for Stortingets ende­
lige konklusjon, enten den måtte ende i grader av kritikk
eller den mest alvorlige reaksjonsform Stortinget har
overfor regjeringen, nemlig riksrett.
Sakens omfang og karakter krever ekspertise og inn­
syn basert også på lovpålagt vitneplikt som komiteen og
Stortinget ikke uten videre er best i stand til å ivareta.
Derfor har Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Høyre i vårt forslag pekt på at granskingskommisjonen
må inneha kompetanse innenfor jus, økonomi, kompli­
sert byggevirksomhet og etterforskning så vel som stats­
vitenskap.
Erfaringen med bruk av granskingskommisjoner i
Reksten­saken, bankkrisen og de hemmelige tjenestene

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2641
gjør at Høyre mener at slike sannhetssøkende kommisjo­
ner er et egnet verktøy for å skaffe til veie et solid beslut­
ningsgrunnlag i kompliserte saker for parlamentarisk
sluttbehandling. Således er -- jeg gjentar og understreker
det gjerne -- en granskingskommisjon i Gardermo­saken
et ledd i kontrollkomiteens arbeid henimot en endelig
konklusjon og anbefaling for Stortinget våren 2001, og
ikke en utsettelse eller et utslag av beslutningsvegring fra
Høyres side.
Alle bør se seg tjent med at den sluttstreken som Stor­
tinget skal sette i denne saken, blir stående også i ettertid­
ens kritiske lys, og at vedtaket blir oppfattet som riktig i
opinionen så vel som i Stortinget når det fattes. Derfor er
jeg overrasket over at Arbeiderpartiet, hvis statsråder i
Harlem Brundtland­regjeringer på 1990­tallet nå utsettes
for maksimal kritikk og mistanke, er så redd for å bruke
en granskingskommisjon for grundig gjennomgåelse av
saken.
Og her er vi ved et annet kjernepunkt i Høyres argu­
mentasjon for ikke å ville trekke konklusjon i saken før
en granskingskommisjon har sett på forhistorien til Stor­
tingets vedtak om å bygge hovedflyplass på Gardermoen
med banen som tilbringersystem. Til tross for at det fore­
ligger en anselig bunke utredninger om saken i tillegg til
Riksrevisjonens Dokument nr. 3:10 for 1997­98 med til­
legg, som f.eks. den svært gode rapporten fra Mydske­ut­
valget, som evaluerer planlegging og gjennomføring,
men ikke forhistorien til beslutningen om å bygge hoved­
flyplassen på Gardermoen, Tønne­utvalgets rapport om
prosjekt Gardermoen til generalforsamlingen i NSB
Gardermobanen, Norsk Hovedflyplass Forums rapport
fra 1993 om flyplassaken så vel som den såkalte referanse­
gruppen og verifiseringsgruppen som Samferdselsdepar­
tementet selv oppnevnte, er lite lys satt på det som skjed­
de i forkant av Stortingets vedtak i 1990, så vel som forut
for Stortingets endelige utbyggingsvedtak basert på St.
prp. nr. 90 for 1991­92. Her skal granskingskommisjo­
nen ta fatt i et tidsrom som f.eks. Mydske­utvalget ikke
har berørt.
Riksrevisjonen slår iallfall fast i sin rapport, Doku­
ment nr. 3:10, at prosjektets usikkerhet ikke er tilstrekke­
lig beskrevet i St.prp. nr. 90, og Samferdselsdeparte­
mentet innrømmer i ettertid overfor Riksrevisjonen at
usikkerheten på enkelte punkter kunne vært bedre under­
streket i proposisjonen. Det er også interessant å bringe
mer klarhet i hvorfor usikkerheten er håndtert på en mye
bedre måte i hovedflyplassaken enn for Gardermobanen.
Riksrevisjonen er også rimelig klar på at flere kostnads­
elementer er utelatt, og at det er presentert for optimistis­
ke prognoser for den bedriftsøkonomiske lønnsomheten
for banen. Også i denne sammenheng står Mydske­utval­
gets antydning om strategisk budsjettering som en verke­
byll, som alle bør være interessert i å få punktert for å se
hva den måtte inneholde.
Jeg viser i denne sammenheng til punkt 1 i mindretal­
lets forslag, slik det er gjengitt i innstillingen på side 7,
hva gjelder ønsket om en bred gjennomgang av utred­
ning, planlegging, prosjektering og utbygging av den nye
hovedflyplassen og banen, og at prosessen forut for ved­
taket blir undersøkt. Til tross for mange utredninger har
nemlig ingen tatt fatt i prosessen i forkant. Nå anbefaler
vi at granskingskommisjonen skal gå tilbake til 1988, og
om nødvendig enda lenger tilbake i tid. Ingen stein bør
være usnudd.
Når f.eks. Mydske­utvalget faktisk mener at det er
grunn til å stille spørsmål om det er foretatt strategisk
budsjettering i denne saken, er det rimelig sterke ord. Når
f.eks. de åpne høringene komiteen har gjennomført, av­
dekker sprikende oppfatninger og påstander om sentrale
punkter i saken blant sentrale aktører i politikk og for­
valtning, svekkes tilliten til at ansvarlighetsloven er over­
holdt, og at regjeringens opplysningsplikt overfor Stor­
tinget er oppfylt på en tilfredsstillende måte.
Her er det grunn til å registrere at Arbeiderpartiets
fraksjon i sin særmerknad også tar opp de mange for­
skjellige oppfatninger og påstander knyttet til forskjelli­
ge sider av Gardermo­prosjektet, og mener at slike opp­
fatninger og påstander ikke kan være styrende for Stor­
tingets kontrollvirksomhet. Det er det neppe noen stor
uenighet om, men det skulle bare mangle at man ikke
gjør det som er mulig for å få også denne type påstander
undersøkt best mulig. Gjennom en granskingskommisjon
vil man også ha bedre mulighet enn før til å få avkreftet
spekulasjoner som ikke holder mål. Dette har også noe
med tilliten til hele det demokratiske systemet å gjøre.
Det er ikke vanskelig å ha forståelse for dem som me­
ner at nok må være nok, og at det nå er på tide å sette
sluttstrek for den langvarige debatten om forskjellige si­
der av Gardermo­utbyggingen. Dokument­ og rapport­
bunken har etter hvert fått en anselig størrelse, og det er
brukt atskillige timer til høringer, som også har resultert i
omfattende referater.
Jeg har altså forståelse for synspunktet, men må sam­
tidig innrømme at jeg er ganske imponert over at flertal­
let i komiteen, Arbeiderpartiet og SV, samtidig med bred
penn slår fast at saken med dette er tilstrekkelig belyst til
at komiteen kan trekke de nødvendige konklusjoner. En
ganske annen sak er det at det innad i flertallet åpenbart
er nokså forskjellige meninger om hvilke konklusjoner
man eventuelt skulle trekke. Arbeiderpartiets fraksjon
antyder at det meste synes å være i orden, mens SV for
sin del slår fast at Samferdselsdepartementet ikke har gitt
Stortinget dekkende informasjon om viktige sider av
Gardermobanen.
Høyre og resten av komitemindretallet -- som forhå­
pentlig har støtte av et flertall her i salen i dag -- er altså
av en annen mening. I motsetning til flertallet mener vi at
det fortsatt gjenstår mange og betydelige uavklarte spørs­
mål både når det gjelder de tekniske, økonomiske og mil­
jømessige sider av saken. Et utvalg av disse spørsmålene
er listet opp i innstillingen, og jeg skal ikke bruke tid på å
gjenta dem her. Men spørsmålene er etter min mening så
mange og så viktige at det er all mulig grunn til å bruke
den tid som er nødvendig -- og de hjelpemidler som måtte
være best egnet -- til å bringe saken nærmere en mer en­
hetlig og autoritativ fremstilling av fakta. I denne sam­
menheng viser jeg til den argumentasjon som både saks­
ordføreren og representanten Hagen har brukt.

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2642
Etter Høyres mening er det altså ikke å anbefale at
Stortinget trekker sine endelige konklusjoner når det
gjelder ansvarsforhold og årsakssammenhenger på
grunnlag av det foreliggende materiale, men det forelig­
gende materiale skal selvfølgelig følge med i tillegg til
det arbeid og den rapport som granskingskommisjonen
skal legge fram. Derfor forventer vi at granskingskommi­
sjonens rapport når den foreligger vinteren 2001, skal gi
komiteen og Stortinget det grunnlaget som er nødvendig
for at Stortinget kan sette punktum for saken før vi går
fra hverandre i juni 2001.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Inger Lise Husøy (A): Jeg er stygt redd for at fronte­
ne i denne saken ikke vil sette sluttstrek etter en grans­
king heller; antakeligvis ville de finne en inhabilitet i
tredje slektsledd eller noe sånt som kunne skape en ny
debatt.
Arbeiderpartiet er overhodet ikke redd for noen grans­
king. Vi har ingenting å frykte. Men jeg syns det ikke er
fnugg av saklig grunnlag for en gransking, det er det som
er forskjellen på oss og Høyre og de andre partiene.
Så til den omsorgen som representanten Ludvigsen
var innom. Det er ingen av dem som skal granskes, som
har bedt om noen omsorg fra Høyre. Jeg har ikke sett at
de har bedt om noen gransking heller.
Jeg har lyst til å stille representanten Ludvigsen over­
for noen av påstandene i innstillingen. Det står bl.a. at
«det burde vært en selvfølge å ha andre likeverdig utre­
det alternativ å sammenligne hovedflyplassprosjektet på
Gardermoen med». Det var det altså Høyre og Arbeider­
partiet som stemte imot i Stortinget.
Jeg vil også gå inn på neste påstand om delt løsning.
Det var det også Stortinget som helt tindrende klart gikk
bort fra. Og jeg har lyst til å minne om Kaci Kullmann
Fives innlegg i så måte, hvor hun sa at hun «anser den­
ne» kafeteria med landingsmuligheter «som helt uegnet
plassering for fremtidens norske hovedflyplass.»
Når det gjelder Hobøl, sies det at det ikke ville ta mer
enn tre måneder å utrede Hobøl­alternativet slik at en
fikk et skikkelig alternativ å sammenligne med. Men det
var jo ikke bare tidsperspektivet som gjorde at en ikke
gikk inn for Hobøl. Det var ikke noe flertall i Stortinget
for Hobøl. Det var faktisk ikke noen enighet i Høyre om
det heller. Så Hobøl er ute på grunn av politisk uenighet.
Svein Ludvigsen (H): Jeg tror vi gjennom denne de­
batten får dokumentert at representanten Husøy på vegne
av Arbeiderpartiet og jeg på vegne av Høyre har en til­
nærming til saken som er vidt forskjellig. Fra min side er
det viktig å få fram den fulle og hele sannhet, få fram en
best mulig gjennomgang av saken, forhistorien til beslut­
ningen og den videre fremdrift og utbygging. For meg er
det viktig å få fram en riktig fremstilling, ikke at en slags
partipolitisk hensiktsmessighet skal legges til grunn. Jeg
er ikke opptatt av hvem som måtte ha sagt eller vedtatt
slik og slik, jeg er opptatt av at vi nå skal få en skikkelig
gjennomgang som det kan festes full tillit til. Å snakke
om «inhabilitet i tredje slektsledd» -- jeg synes oppriktig
talt dette er en for alvorlig sak til at vi skal bruke den
slags lettvintheter eller den slags argumentasjon.
Det er mulig at representanten Husøy ikke finner
«fnugg av saklig grunnlag for en gransking». Da må jeg
si at Husøy kanskje skal ta en ny gjennomgang av saken.
Det er reist sterk kritikk fra et så solid arbeid som
Mydske­utvalget, som faktisk antyder strategisk budsjet­
tering, Riksrevisjonen er rimelig klar i sin kritikk, og det
er gjennom granskingen kommet fram en rekke utsagn
som jeg synes det vil være interessant å få gjennomgått
på nytt.
Så til Hobøl. Det nye er jo at man gjennom høringen
har fått det klart at det var mulig å få fram et grundig og
tillitvekkende alternativ i løpet av en tremånedersperio­
de. Hvis man betviler det, vel, så vil det kunne avklares
gjennom den gransking som nå skal foretas. For øvrig er
jeg mest opptatt av i denne sammenhengen at vi ikke i
salen nå skal trekke konklusjoner i sakens realiteter, men
avklare om vi skal nedsette en granskingskommisjon el­
ler ikke.
Inge Myrvoll (SV): Fra SVs side har vi ikke så mye
historie som vi har noen grunn til å gremmes over, slik at
vi skulle ha noe å frykte ved en gransking. For meg drei­
er dette seg litt mer om politikkens anstendighet og poli­
tikernes evne til å ta konsekvensene av egne beslutnin­
ger, beslutninger som vi da ikke har vært med på og blitt
nedstemt på. Men jeg syns likevel politikerne skal ha re­
spekt for sin egen historie. Faktisk er det slik at jeg syns
at veldig mye av det som det er stilt spørsmål om, er godt
belyst, og komiteen hadde muligheten til å gå ut og hente
inn mer informasjon, fortsette høringene, få skriftlige
svar osv. Jeg tror ikke det har vært så mye ubesvart.
Det som er det sentrale, er at dette var en politisk
kamp på den politiske arenaen. Jeg tror på en måte de
forløsende ord ble sagt 8. oktober 1992 kl. 22.00 av davæ­
rende parlamentariske leder i Høyre, Anders Talleraas,
som sa:
«De må ta til vettet de som har det -- eller v i som har
det, var det noen som sa.»
Da bøyde Høyre kne for Arbeiderpartiet, da ble det
avgjort. Og man visste jo hele tida at Arbeiderpartiet vil­
le til Gardermoen. Høyre var splittet, og tok ikke sjansen
på å ta denne fighten. Egentlig kan man si at Høyre har
bøyd kne for Arbeiderpartiet to ganger, i 1990 og 1992.
Gjennom det er det blitt avgjort. Jeg vet ikke, men det er
mulig at vi kunne ha hatt behov for en kommisjon for å
granske vettet i Høyre, som Talleraas omtalte. Men jeg
syns på en måte at det får vi heller diskutere her i salen
uten å foreta en gransking.
Høyre har ansvar for at beslutningene ble tatt, og
Høyre visste utmerket godt om en rekke av de innvendin­
gene som er kommet fram, for de var der den gang da
Hurum ble skrinlagt, for da var det en rekke Høyre­re­
presentanter på talerstolen her -- med Hallgrim Berg og
Ingrid Willoch i spissen -- som betvilte værmålingene og
var uenig i dem. Det var kunnskap de satt med, og det

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2643
samme gjelder en del i ettertid. Jeg syns at Høyre bare
forlenger sine egne lidelser.
Svein Ludvigsen (H): Jeg er litt usikker på om dette
var en replikk til meg i det hele tatt, men det er jo en
kjent øvelse i Stortinget at man gjerne også svarer på
spørsmål som ikke er stilt. Jeg registrerer at faktisk er det
slik at både Høyre og SV langt på vei har en felles tilnær­
ming til denne saken, og det dreier seg om anstendighet.
Jeg er enig med representanten Myrvoll i det med poli­
tikkens anstendighet. Men jeg er altså ikke så opptatt av
hvordan Høyre eller andre partier måtte ha stilt seg i den­
ne salen i denne saken gjennom en årrekke. Jeg er interes­
sert i at vi skal avslutte saken, slik at man ikke bare skal
ha en historie om fortiden, men man skal også skape en
historie for fremtiden, og derfor er jeg opptatt av at vi en­
delig skal sette en sluttstrek som man politisk og i opini­
onen kan feste tillit til.
Jeg skjønner ikke at man skulle være så redd for å få
en skikkelig gjennomgang også av historien forut for
vedtaket i 1990, da man skrinla Hurum og da man be­
handlet St.prp. nr. 90 og vedtok Gardermoen. Det har
vært en politisk kamp, men la oss da i hvert fall avslutte
denne politiske kampen på en måte som gjør at det ikke
kan festne seg en oppfatning av at vi ikke har satt en ver­
dig sluttstrek. Det er mitt ønske, og det håper jeg at alle
skal bidra til.
Inger Lise Husøy (A): Vi mener at vi nå kan sette en
verdig sluttstrek denne våren. Jeg må si det sånn at jeg
har ganske god bakgrunn for egen mening, for jeg har
lest omtrent samtlige papirer i forbindelse med denne sa­
ken når det gjelder saksdokumenter, når det gjelder de­
batter, når det gjelder innstillinger, og når det gjelder vo­
teringer. Høyre har spilt en nøkkelrolle her, og det er
mange merkverdige krumspring Høyre har stått for. Jeg
synes at representanten Ludvigsen hoppet veldig lett
over at dette dreier seg om politikk, at det er basert på
politiske vedtak, og jeg synes også at det blir litt dobbelt­
moralsk det innlegget som representanten Ludvigsen
holdt i forbindelse med denne saken, når vi vet at for
ikke mange uker siden gikk Stortinget med åpne øyne
inn for å vedta Østfoldpakken. Jeg unner folk både motor­
vei­ og jernbanesatsing i Østfold -- ikke misforstå meg --
men der gikk altså Stortinget inn med åpne øyne og ved­
tok å finansiere halvparten uten å vite hva sluttregningen
ville komme på. Jeg synes det blir litt dobbeltmoral å
gjøre så store poeng i en annen sak.
Jeg har også lyst til å si at det er jo nettopp fordi vi har
fått fram kritikk, at vi er i stand til å konkludere denne
våren.
Så har jeg et konkret spørsmål til representanten Lud­
vigsen når det gjelder innstillingen. Der står det «at de­
partementet stilte spørsmål på en slik måte at det fikk de
svarene det ønsket».
Hvilke spørsmål er det departementet har stilt, og
hvilke svar er det det har fått som åpenbart var bestilt?
Og mener representanten Ludvigsen at dette er grunnlag
for en granskingskommisjon?
Svein Ludvigsen (H): Jeg registrerer at representan­
ten Husøy finner det nødvendig å understreke at hun har
lest alle sakens dokumenter. Det skulle bare mangle.
Hvis man må avmelde, så har jeg da også forsøkt å gjøre
det.
Hvorvidt Høyre har spilt en nøkkelrolle eller ikke el­
ler andre partier har spilt en nøkkelrolle eller ikke i denne
saken, synes jeg ikke kan være veiledende for om man
vil søke sannheten. Derfor registrerer jeg ut fra det repre­
sentanten Husøy her sier og understreker, det politiske, at
det altså er mer politisk hensiktsmessighet som avgjør
Arbeiderpartiet og representanten Husøys standpunkt til
dette med granskingskommisjonen enn undertegnedes
tilnærming.
Når man så bruker som argument for at vi skal la være
å gå dypt inn i dette at vi nettopp har vedtatt Østfoldpak­
ken, og at det skulle være et slags sammenligningsgrunn­
lag her, så må jeg minne representanten Husøy om at det
vi vedtok der, er at hvert enkelt prosjekt skal komme til­
bake til Stortinget og behandles i Stortinget, og der skal
det foreligge kostnadsanslag pluss/minus 10 pst. Så det
er en helt annen behandling og en helt annen kvalitetssik­
ring av det prosjektet enn det vi fikk.
Så må jeg minne om at en viktig del av det arbeidet
som skal skje i granskingskommisjonen, er å gå inn i en
fase og en tidsepoke som ikke er berørt av Mydske­utval­
get. Det er tidligere gjort et stort nummer av at man had­
de tillit til Mydske­utvalget. Jo, Mydske­utvalget har
gjort en meget skikkelig jobb, men vi har altså et tidsrom
forut for beslutningene i 1990 og beslutningen om å byg­
ge Gardermobanen som det er viktig å få med, slik at vi
har helheten når vi skal trekke de endelige konklusjoner,
før Stortinget går fra hverandre våren 2001. Det betyr alt­
så at komiteen ikke har avsluttet saken. Komiteen har
den på sitt bord, og vil fortsette arbeidet når vi får et nytt
innspill fra granskingskommisjonen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Kristin Halvorsen (SV): Representanten Ludvigsen
kommer i skade for å gi et inntrykk av at Gardermo­sa­
ken, utbygging av ny hovedflyplass og Gardermobanen,
er et prosjekt som er lite belyst. Derfor tillot jeg meg ved
siden av min plass her på Stortinget å sette opp noen av
de sakspapirene som er bakgrunn for komiteens arbeid.
Som dere ser, er det en pappeske full, og det er fremdeles
dokumenter som mangler.
SVs utgangspunkt er at Gardermo­saken er meget
grundig belyst. Det er et av de utbyggingsprosjektene
som det har vært flest granskinger rundt, som det har
vært mest omfattende rapporter rundt, og de granskinge­
ne som har vært foretatt, har konkludert på vesentlig
punkter av interesse for Stortinget.
Som vedlegg til innstillingen, for dem som ønsker å
lese, ligger det en oversikt over hvilke granskinger som
har vært gjennomført, og hvilke dokumenter komiteen
har hatt som bakgrunn for sin behandling av saken.
Stortingsflertallet, mindretallet i komiteen, vil i dag gå
inn for at det nedsettes en granskingskommisjon som

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
Trykt 13/4 2000
2000
2644
skal ha et meget vidt mandat. Samtidig er det ingen sam­
menheng mellom det vide mandatet som granskingskom­
misjonen skal få, og de tidsbegrensningene som stor­
tingsflertallet har satt for utvalgets arbeid. Med mitt
kjennskap til saken er det svært vanskelig å se at en ny
granskingskommisjon skal ha mulighet til å finne fram i
forhold som tidligere granskinger ikke har avdekket. På
den tiden som er til rådighet, vil en kommisjon ha van­
skeligheter både med å sette seg inn i saken, lese alle tid­
ligere rapporter og dokumenter, gjennomføre avhør og
konkludere på forhold om nødvendig fra før 1988 og
fram til i dag. Kommisjonens medlemmer kan ikke bare
bestå av en jurist, en etterforsker, en økonom, en entre­
prenør og en statsviter, det må også være de mest opti­
mistiske innenfor disse faggruppene som velges og mel­
der seg til å sitte i en slik kommisjon. Og hvem som fri­
villig vil gå løs på et slikt arbeid, gjenstår å se. I alle fall
vedtar stortingsflertallet at de skal arbeide innenfor en
kostnadsramme på 4 mill. kr.
Etter SVs mening er det viktig å gjennomgå store byg­
geprosjekter med betydelige overskridelser, og utbyggin­
gen av ny hovedflyplass på Gardermoen og Gardermo­
banen er det største prosjektet i Fastlands­Norge i nyere
tid. Det er viktig å gjennomgå det for å plassere ansvar
og for å lære for ettertiden.
En av Stortingets viktigste funksjoner er kontrollfunk­
sjonen med det regjeringen foretar seg, de beslutningene
som tas, og det grunnlaget som legges fram for Stortinget
når beslutninger skal tas. Stortinget har de senere årene
styrket sin kontrollfunksjon, bl.a. ved å opprette en egen
kontroll­ og konstitusjonskomite. Men når det er sagt, er
det også vesentlig at Stortinget har vett og forstand til å
konkludere, og det må Stortinget selv gjøre i forhold som
dreier seg om konstitusjonelle spørsmål. Når mindretallet
i komiteen og flertallet i salen vil sette bort til en gran­
skingskommisjon å finne fram faktiske opplysninger
som er av betydning for å vurdere ansvarlighetsloven, er
det vanskelig å se at man kan finne folk utenfor denne sal
som kan gjøre det bedre enn Stortinget selv. Med ut­
gangspunkt i Riksrevisjonens rapport, som er den komi­
teen har til behandling, og de åpne høringene som Stor­
tinget, ved komiteen, har gjennomført, er det på tide å
trekke konklusjonen.
Min noe uærbødige påstand i forhold til komiteens
mindretall og Stortingets flertall er at de går inn for en
granskingskommisjon fordi de vegrer seg for å trekke de
konstitusjonelle og kontrollmessige konklusjonene selv,
de må tvert imot og reelt sett ha hjelp fra eksperter til å
skrive sine egne merknader.
Nå er situasjonene følgende: Gardermoen, ny hoved­
flyplass for østlandsområdet, ligger der, og i internasjo­
nal sammenheng er det til og med en ganske vellykket
hovedflyplass. Det er riktig at det befestes en del store og
alvorlige miljøproblemene knyttet til Gardermoen. Det er
knyttet til at Gardermoen som hovedflyplass ligger på et
grunnvannsreservoar. Men også disse forholdene var
kjent da Stortinget vedtok å bygge ut Gardermoen som
ny hovedflyplass. Problemstillingen rundt miljøspørsmå­
let og grunnvannet var en av grunnene til at SV gikk inn
for en liten flyplass med én rullebane, nettopp for at den
ikke skulle ligger over grunnvannsreservoarene. Det var
altså kunnskap som Stortinget hadde på det tidspunktet
Gardermoen som hovedflyplass ble vedtatt.
Når Stortinget nå nedsetter en ny granskingskommi­
sjon i en sak som er så nitid gransket, understreker Stor­
tingets flertall med sin handlemåte at Gardermoen er et
skandaleprosjekt. Det er faktisk en overdrivelse som det
ikke er grunnlag for å slå fast. Men miljøproblemene må
løses. SV er meget opptatt av det, og av det ansvaret som
flertallet som gikk inn for en så stor flyplass på Garder­
moen, påtok seg når de visste om grunnvannsprobleme­
ne.
SV mener at det i det vesentligste spørsmålet i denne
saken som Riksrevisjonens rapport til Stortinget påpeker,
nemlig om opplysningsplikten i forhold til Stortinget er
overholdt, kan konkluderes nå. For oss er det klart at
usikkerheten rundt Gardermobanens økonomi ikke ble
lagt fram for Stortinget på en dekkende måte.
Da departementet planla denne saken og den proposi­
sjonen som skulle legges fram for Stortinget, hadde man
både nedsatt en referansegruppe og en verifiseringsgrup­
pe -- sistnevnte avleverte to rapporter. I alle disse tre rap­
portene var det grundig understreket at usikkerheten
rundt Gardermobanens økonomiske situasjon, om det var
et bedriftsøkonomisk lønnsomt prosjekt, ikke var i sam­
svar med den beskrivelsen som ble lagt fram i proposi­
sjonen.
Riksrevisjonen har ikke satt spørsmålstegn, som noen
talere i salen har vært inne på, ved hvorvidt opplysnings­
plikten er overholdt. Riksrevisjonen konkluderer på føl­
gende måte:
«Revisjonen har avdekket vesentlige mangler i
Samferdselsdepartementets informasjon til Stortinget
vedrørende hovedflyplassens og Gardermobanens be­
driftsøkonomiske lønnsomhet og usikkerhet.
For beslutningstaker er det relevant hvordan et pro­
sjekts økonomi og usikkerhet presenteres. Det er blant
annet sentralt å opplyse om hvor stor usikkerhet det er
for at antatt investeringsanslag vil være tilstrekkelige.»
På denne bakgrunn ønsker SV å konkludere. Den som
satt med det konstitusjonelle og praktiske ansvaret fra re­
gjeringens side på det tidspunkt, var tidligere statsråd
Kjell Opseth. Derfor har SV i vedtaks form foreslått at
den kritikken vi har mot Samferdselsdepartementet på
det tidspunktet, vedtas av Stortinget, og at saken dermed
konkluderes og utkvitteres fra Stortingets side.
Det forslaget som SV har lagt fram, er et såkalt dad­
delsvotum. Det er altså sånn at SV har konkludert med at
når man sammenlikner situasjonen i Stortinget og de po­
litiske beslutningene med de opplysningene Stortinget
hadde på angjeldende tidspunkt, er det ikke rimelig at
den kritikken som vi reiser mot Opseth, skal resultere i
en riksrettssak. Veldig mange av de påstandene som nå
er frambrakt i saken, lå på Stortingets bord allerede den
gangen.
Jeg tror Kjell Opseth når han sier at han hadde ingen­
ting å tjene på å holde opplysninger tilbake for Stortin­
get. Likevel er det sånn at de opplysningene Stortinget

Forhandlinger i Stortinget nr. 177
4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
S 1999­2000
2000 2645
(Kristin Halvorsen)
fikk, var utilstrekkelige for å belyse usikkerheten i pro­
sjektet. Og det er meget vesentlig å konkludere på det
punktet for å gjøre saken opp nå, og for å sette standard
for framtidige regjeringer når det gjelder hva slags opp­
lysninger som skal legges fram for Stortinget.
Når SV ønsker å konkludere saken i dag, er det også
fordi at vi mener at både Samferdselsdepartementet,
NSB og andre aktører har svære oppgaver som dreier seg
om framtiden på samferdselssektoren. Det dreier seg om
store spørsmål som sikkerhet på vei, til sjøs og på jernbane­
systemet, som burde bety at Samferdselsdepartementet
nå konsentrerte alle krefter om hvordan dette kan løses
for framtiden, og at ikke mye kompetanse og tankekraft
blir båndlagt i forhold til gamle saker. Det samme gjelder
i NSB. Vi vet at NSB har en stor sikkerhetsmessig jobb å
utføre som de trenger å konsentrere alle krefter om. Nå
burde man konkludere i saken og gi NSB klarsignal om å
konsentrere seg om det som er sikkerhetsspørsmål og
som kan redde menneskeliv i framtiden.
Med dette vil jeg ta opp SVs daddelsvotum, det for­
slaget til kritikk mot Samferdselsdepartementet som er
referert i innstillingen.
Presidenten: Kristin Halvorsen har tatt opp det forsla­
get hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Vidar Kleppe (Frp): I replikkordskiftet etter Hagens
innlegg og i fru Halvorsens hovedinnlegg kunne en nær­
mest få inntrykk av at hun synes det er bortkastet å bruke
4 mill. kr av skattebetalernes penger på at de partiene
som ikke kan konkludere på det nåværende tidspunkt,
som Fremskrittspartiet, i motsetning til SV, kan få den ti­
den og muligheten til å systematisere informasjonen og
også se på en del av det som har kommet fram i høringe­
ne, når det gjelder de påstandene, de spekulasjonene og
de mistankene som har blitt sådd gjennom høringene. Og
saksordføreren fra Arbeiderpartiets fraksjon, Inger Lise
Husøy, var for så vidt inne på det i sitt innlegg da hun sa
at det ikke var mangel på slike påstander.
Vi i Fremskrittspartiet er veldig medgjørlige overfor
de andre her i Stortinget, og når det er satt spørsmålstegn
ved den informasjonen som Stortinget har fått og den
granskingen som har vært, er vi altså villig til å bruke
4 mill. kr på å få fram den fulle og hele sannhet gjennom
å oppnevne en granskingskommisjon for å komme til
bunns i denne viktige saken.
Er det sånn å forstå at det er de 4 mill. kr fru Halvor­
sen og SV ikke vil godta?
Presidenten: Presidenten antar at når representanten
Kleppe bruker begrepet fru Halvorsen, er det synonymt
med representanten Halvorsen.
Kristin Halvorsen (SV): Det er i hvert fall ingen an­
dre som svarer på den tiltalen, selv om jeg ser meg rundt
for å se om moder'n er her! Men hun er en meget grepa
dame, så sånn sett er det en ære å bli kalt fru Halvorsen.
Nei, SV mener faktisk at vi kan konkludere saken nå.
SV mener faktisk at det er bortkasta tid og penger å ned­
sette en kommisjon til å grave seg ned i forhold som lig­
ger 12--14 år tilbake i tid, når det viktigste som Stortinget
har til behandling, nemlig om informasjonsplikten fra
departementet til Stortinget er overholdt, kan konklude­
res nå.
Jeg fatter og begriper ikke hvorfor ikke Høyre og
hvorfor ikke sentrumspartiene kan være enig i Riksrevi­
sjonens konklusjon i dens rapport til Stortinget, der den
sier at det er avdekket vesentlige mangler i Samferdsels­
departementets informasjon til Stortinget vedrørende ny
hovedflyplass og Gardermobanen.
Det er meget enkelt å konkludere når man ser på den
stortingsproposisjonen som Stortinget fikk seg forelagt,
og sammenligner den med de overskridelsene som har
skjedd når det gjelder utbyggingen av Gardermobanen,
og ser hvor lite usikkerheten er beskrevet for Stortinget,
og samtidig vet at departementet hadde en egen referan­
segruppe og to rapporter fra en verifiseringsgruppe som
påpekte nettopp svakheter når det gjaldt økonomien i for­
bindelse med Gardermobanen. Vi synes konklusjonen
ligger i dagen. Vi synes det er meningsløst å bruke
4 mill. kr på å granske noe som ligger i dagen. Vi synes
det er unødvendig å bruke mye tid i Samferdselsdeparte­
mentet og NSB, som har mange, mange oppgaver for
framtiden å konsentrere seg om -- de står i kø, de krever
all tankekraft og all arbeidsinnsats. Da synes jeg det er
pinlig at fordi stortingsflertallet ikke klarer å skrive sine
egne merknader og konkludere når det gjelder spørsmå­
let om opplysningsplikt, skal denne saken treneres på
nytt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Gunnar Skaug (A) (komiteens leder): Det var 4. juni
1998 Riksrevisjonen oversendte Stortinget sin undersø­
kelse vedrørende hovedflyplassens og Gardermobanens
lønnsomhet. Formålet med undersøkelsen var å vurdere
om Samferdselsdepartementet hadde gitt Stortinget kor­
rekt og tilstrekkelig informasjon om prosjektenes be­
driftsøkonomiske lønnsomhet og usikkerhet knyttet til
denne. Det ble særlig lagt vekt på å undersøke om alle
vesentlige kostnads­ og inntektsfaktorer var inkludert i
de bedriftsøkonomiske beregningene, likeledes om hånd­
teringen var tilfredsstillende ivaretatt.
Riksrevisjonens undersøkelse ble gjennomført ved
dokumentanalyse av en lang rekke stortingsdokumenter,
utredninger, budsjettrevisjoner, korrespondanse, relevan­
te retningslinjer og fagteori. På bakgrunn av dokument­
analysen ble det innhentet informasjon fra Samferdsels­
departementet, Luftfartsverket, NSB BA og NSB Gar­
dermobanen AS. Det er med andre ord et meget omfat­
tende arbeid som ligger bak Riksrevisjonens rapport,
som i Stortinget ble besluttet oversendt kontroll­ og kon­
stitusjonskomiteen til behandling 8. juni 1998.
I dag, 4. april 2000, foreligger det altså et forslag fra
et mindretall i komiteen, bestående av representanter fra
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre, om at
177

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2646
Stortinget skal sette ned en granskingskommisjon. Hen­
sikten med forslaget er å foreta en bred gjennomgang av
utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny
hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen. Det er i
forslaget tatt høyde for at denne kommisjonen skal være
ferdig med dette omfattende arbeidet innen 31. januar
2001, slik at kontroll­ og konstitusjonskomiteen kan
sluttbehandle saken våren 2001.
Kontroll­ og konstitusjonskomiteen har gjennomført
fem åpne høringer om hovedflyplassen og Gardermo­
banen. Utgangspunkt for høringene har foruten Riksrevi­
sjonens rapport også vært den såkalte Mydske­rapporten,
som ble avgitt 1. september 1999, om evalueringen og
gjennomføringen av Gardermo­prosjektet og andre do­
kumenter som ikke spesifikt var oversendt Stortinget til
behandling. Til stede i høringene var fire tidligere stats­
råder og daværende sjef for Samferdselsdepartementet,
representanter for Gardermo­prosjektet, Luftfartsverket,
Mydske­utvalget, NSB BA, NSB Gardermobanen, Oslo
Lufthavn Gardermoen, flyselskapene og en rekke andre
sentrale personer.
Det er skrevet bøker om hovedflyplassen på Garder­
moen og Gardermobanen. Til Stortinget, gjennom komi­
teen, er det dessuten sendt en masse brev fra enkeltperso­
ner og organisasjoner. Ja, dokumenthaugen er så diger at
den vel snart ikke får plass i Romeriksporten, som en
Oslo­avis skrev på kommentarplass. Samme avis -- VG --
skrev for øvrig:
«Stortinget har balet med granskinger rundt hoved­
flyplassen på Gardermoen og Gardermobanen i to år.
Resultatet av granskingene er at man vil granske mer.
Nå bør Stortinget granske seg selv.»
Tiden er snart inne for å foreta en evaluering av hele
høringssystemet i Stortinget, slik forutsetningene også
er. Det er ikke bare spørsmål om å stille større krav til
hvem som skal inviteres til høring og hvilke mål som
skal settes for gjennomføringen av høringene, men når
høringene munner ut i at den ansvarlige komiteen ikke er
i stand til å legge fram en innstilling for Stortinget, har
dette etter min mening svekket den forventning man har
til Stortinget som kontrollinstans. Dette er alvorlig. På en
måte tror jeg at Stortinget har tapt dersom flertallets for­
slag om å sette ned en granskingskommisjon blir vedtatt i
dag. I så fall gir Stortinget et klart signal om at en ikke
makter å fullføre saken.
Det kan også reises spørsmål om komiteen har latt
Gardermo­saken vokse over ørene på seg, slik jeg har
oppfattet av iakttakere utenfor Stortinget i forbindelse
med de høringer komiteen har gjennomført. I stedet for å
holde seg til hovedsporet har man gått inn på det ene si­
desporet etter det andre. Til slutt ble det for mye.
Rett nok står vi overfor et vanskelig problemkom­
pleks. Da kan man imidlertid etter min oppfatning også si
seg enig med Aftenposten, som på lederplass 1. mars i år
skriver følgende:
«Etter de åpne høringer hadde komiteen valget mel­
lom en skarp irettesettende pekefinger overfor de an­
svarlige eller riksrett. I stedet velger man å henvise
problemkomplekset til en uavhengig granskingskom­
misjon. I praksis vil det innebære hva som kan fortone
seg som en bekvem utsettelse, men Stortinget har alle­
rede mer enn godt nok grunnlag for å fullføre sin jobb
som kontrollerende myndighet.»
Jeg er helt enig med Aftenposten.
Arbeiderpartiets og SVs medlemmer i kontroll­ og
konstitusjonskomiteen anser hele Gardermo­saken å
være tilstrekkelig belyst til at komiteen gjennom videre
arbeid -- jeg understreker gjennom videre arbeid -- kan
trekke de nødvendige konklusjoner. Vi finner det derfor
både unødvendig og forsinkende med en slik granskings­
kommisjon.
Vi vil derfor be Stortinget om at kontroll­ og konstitu­
sjonskomiteen fortsetter sitt arbeid med sikte på å avgi
innstilling denne vårsesjonen om Riksrevisjonens under­
søkelse vedrørende hovedflyplassens og Gardermo­
banens bedriftsøkonomiske lønnsomhet.
Selv om høringene avdekket motstridende oppfatnin­
ger i flere viktige spørsmål knyttet til gjennomføringen
av prosjektet, burde dette iallfall ikke avskjære komiteen
fra å fremme vurderinger og synspunkter gjennom en
innstilling overfor Stortinget. Det burde med andre ord
foreligge nok dokumentasjon til å trekke konklusjoner.
Jeg vil derfor anbefale forslaget til vedtak som komiteens
flertall, og da gjennom lederens dobbeltstemme, står bak.
Inge Myrvoll (SV): Den 8. oktober 1992 kl. 22 sa
Høyres daværende parlamentariske leder, Anders Taller­
aas, fra denne talerstol:
«De må ta til vettet de som har det -- eller vi som har
det, var det noen som sa.»
Han skulle forklare Høyres kuvending, støtte til Garder­
moen uten at Hobøl var votert over. Det var andre gan­
gen på to år at Høyre bøyde kne for Arbeiderpartiet i fly­
plassaken. Nå skal Høyres vett granskes med støtte fra
Høyre, samtidig som regjeringa Syses skrinlegging av
Hurum skal under lupen på ny. Høyres lidelser skal aldri
ta slutt.
Ingen var i tvil om at Arbeiderpartiet ville til Garder­
moen, og at de ville kjempe for det. De lyktes ved å pres­
se Høyre i kne to avgjørende ganger. Den første gangen
var da Hurum ble skrinlagt og Høyre gikk med på å job­
be videre bare med Gardermoen. Så fikk de en setning
inn i budsjettet senere om at man skulle sammenlikne
dette med tall for Hobøl. Den andre avgjørende gangen
var da Høyre ville gå videre med Hobøl, men ikke våget
å stå løpet ut fordi de risikerte å få skylda for delt løs­
ning.
Arbeiderpartiet kjørte et maktløp, med hard indre disi­
plin i stortingsgruppa og rå beregning av at Høyre, som
dessuten var preget av indre splid, ville bøye unna. Og
Arbeiderpartiet lyktes.
Jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært noen uryddig­
heter i løpet, at det var noen embetsmenn som opererte
for mye som politikere, at det kunne være grums da bre­
vet som Kjell Brevik i Luftfartsverket skrev, aldri ble
sendt. Men alle vi som var med, visste at dette var en po­
litisk kamp som ble avgjort i denne sal. Og vi visste at
det var ikke først og fremst flyoperative begrunnelser

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2647
som lå bak at Gardermoen ble valgt, at Arbeiderpartiet
ikke luktet på Hobøl. Det var regional begrunnelse -- som
Kjell Wilsberg fra Braathens sa det i høringa: «Det enes­
te poenget ved Gardermoen var jo det regionale.»
Og det visste vi. Vi som var her i 1988 da Hurum ble
vedtatt, i 1990 da Hurum ble skrinlagt, og i 1992 da Garder­
moen ble vedtatt, visste at en av de viktigste begrunn­
elsene for Gardermoen var regionale konsekvenser. Og
det er et saklig argument i denne sammenheng, sjøl om
Arbeiderpartiet ikke har for vane å bruke slike argumen­
ter, jf. IT­Fornebu.
Når jeg studerer høringene og leser innstillinga fra det
mindretallet i komiteen som vil ha gransking, som sann­
synligvis blir til flertall i denne sal i dag ettersom Senter­
partiet, som ikke sitter i kontrollkomiteen, av en eller an­
nen grunn blir med på dette vedtaket, undres jeg på hva
de søker etter. For øvrig må jeg si at jeg hadde veldig lyst
til å stille Senterpartiet noen spørsmål i dag. Det har ikke
vært lett så langt, da de har unnlatt å møte i denne salen.
Og jeg skjønner dem godt. De har gode grunner for ikke
å delta i denne debatten.
I innstillinga viser dette mindretallet som ønsker gran­
sking, til at det under høringene er kommet
«til dels sterk kritikk både når det gjelder utredning,
planlegging, prosjektering og gjennomføring av utbyg­
gingen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen».
Og videre:
«Høringene har avdekket motstridende oppfatnin­
ger i sentrale spørsmål blant de aktører som har hatt et
hovedansvar for gjennomføringen av prosjektet.»
Ja visst er det framkommet kritikk, men er det fram­
kommet noen kritikk som ikke var kjent før? Hvilke mot­
stridende oppfatninger i sentrale spørsmål blant aktører
med hovedansvar er det som er nye? Jeg føler på en måte
at man sier at vi skal ha en gjennomgang av alt, og så
kommer man med noen konkrete påstander som man fø­
ler at man heller ikke har fått svar på, f.eks.:
-- at det burde ha vært en selvfølge å ha andre likeverdige
utredede alternativ å sammenlikne hovedflyplasspro­
sjektet på Gardermoen med
-- at alternativet som det ble sammenliknet med, nemlig
delt løsning, var helt spesielt, og det ble lagt til grunn
en deling av trafikken som ikke var optimal
-- at Hurum ble frafalt ut fra et mangelfullt faktagrunnlag
-- at det ikke ville ta mer enn ca. tre måneder å utrede
Hobøl­alternativet slik at man fikk et skikkelig alterna­
tiv å sammenlikne med
Men hvis det var en selvfølge, hvorfor gikk da ikke
Høyre inn for et alternativ da Hurum ble skrinlagt, men
støttet Arbeiderpartiet om at bare Gardermoen skulle
jobbes videre med?
Dersom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet mente
at Hobøl burde vært utredet -- det tok jo bare noen måne­
der -- hvorfor støttet de ikke Høyre da Høyre snudde om
på hælen og ville ha et alternativ allikevel? Da hadde det
jo vært flertall. Men Høyre stod alene.
Sentrum var bare opptatt av delt løsning, som nå
framstilles som «spesielt» og ikke likeverdig. Frem­
skrittspartiet var rett nok for å fortsette værmålingene på
Hurum, men da den avgjørende runden kom i 1992, var
Fremskrittspartiet så opptatt av å få bygd flyplassen pri­
vat at de meldte seg ut av striden. Jeg hører nå at de har
et råkjør mot Gardermoen, men de gikk ut av lokalise­
ringsdiskusjonen da saken ble avgjort og deres eget pro­
sjekt ikke kunne få flertall.
Vi i SV var med på å skrinlegge Hurum. Vi visste om
innvendingene på værmålingene -- det var mange nok av
dem som ville fortelle oss det -- men vi ville ikke ha en
storflyplass på Hurum. Alle andre partier på Stortinget
visste om innvendingene, og noen av Høyres utbrytere
tok det opp i debatten. Ingen med et minimum av hu­
kommelse kan si at de ikke husker disse innvendingene.
Såpass må man kreve at stortingsrepresentanter som i hø­
ringene har boret etter detaljer om hvem som sa hva til
hverandre, om hva som skjedde på hvilket møte, og hva
som ble sagt uformelt for åtte år sida, kanskje dels over
telefon, representanter som stiller slike krav til deltaker­
ne i høringene, burde stille et minimum av krav til seg
sjøl.
Vi i SV gikk mot å utarbeide en hovedplan for Hobøl,
for vi ville ikke ha hovedflyplass i Hobøl. Hvorfor gikk
sentrumspartiene og Fremskrittspartiet mot Høyres for­
slag når det burde ha vært en selvfølge å ha andre like­
verdige alternativ? Mange av dagens aktører satt i denne
salen i 1992, bl.a. saksordfører Holten, Carl I. Hagen og
Svein Ludvigsen. Hvorfor var det ikke en selvfølge da?
Er det det de skal finne ut av under granskingen? Hvorfor
skjønte man ikke selvfølgeligheten den gangen? Og når
ble det en selvfølge?
Det ville vært latterlig av oss i ettertid å granske hvor­
for vi gjorde det. Vi gjorde noe vi mente var rett, og det
er ikke kommet fram noen vesentlige fakta som endrer
dette i ettertid. At noen i ettertid kunne ha tenkt seg å ha
spilt en annen rolle, kan jeg godt forstå.
Høyre og sentrum visste like godt som oss om innven­
dingene mot værmålingene på Hurum. Sentrum og Frem­
skrittspartiet var ikke det minste opptatt av å få et like­
verdig alternativ utredet da de i siste runde ikke støttet
Høyres forslag. Og det er sjølsagt ikke hyggelig for Høyre
å minnes om at de to ganger gikk på kne for Arbeider­
partiet. Nå stiller de spørsmålene som de sjøl gav svar på
i 1990 og i 1992. Men det er vel slik at sjøl knehøner kan
kakle. Jeg har forsøkt å lese høringene, og jeg har sterk
fornemmelse av at jeg er i en hønsegård. La meg bruke
noen eksempler på såkalte boringer:
En rekke komitemedlemmer har store problemer med
å få på plass at forutsetningene for togets kollektivandel
på 53 pst. var et tog uten busskonkurranse. Parallell buss­
konsesjon kom 1. oktober 1997 -- fem år etter vedtaket.
Sjølsagt ville ikke alle bussreisende ha brukt toget, men
noe har dette spist av togets andel. Vi kan kritisere
Opseth for naivitet, for å legge fram et togkonsept basert
på at det ikke skulle gå parallelle busser. Men da får vi
samtidig litt beskjemmet erkjenne at det kjøpte vi ukri­
tisk. Vi stilte ikke spørsmål om realismen i det. Det er
faktisk lov å tenke som stortingsrepresentant også, ikke
bare i ettertid. Og faktisk var det normalt på begynnelsen
av 1990­tallet at det ble sagt nei til søknader om konse­

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2648
sjon for buss som gikk parallelt med tog. Man kan være
enig eller uenig, men det var normalt, slik at det er ingen
grunn til å reagere slik som saksordfører Holten, som var
tydelig rystet under høringene da han sa: «Men det er jo
klart at det er markedet som må bestemme.» Det var ikke
klart i 1992, og det å ha en streng behandling av konse­
sjoner for buss som skulle gå parallelt med tog var en po­
litikk som Kristelig Folkeparti støttet -- hvis jeg husker
rett.
Hvorvidt toget ville ha nådd 53 pst. uten busskonkur­
ranse, vet vi ikke. Det får vi heller ikke vite, for det vil
ikke bli prøvd. Det bør heller ikke bli prøvd, for sammen
har tog og buss en kollektivandel som er meget høy, og
den bør gjerne økes og slett ikke reduseres. Poenget mitt
er at Stortinget kan ikke i ettertid glemme sine egne for­
utsetninger.
Når komitemedlemmer under høringene gang på gang
hevdet at det ikke ble forinjisert i Romeriksporten, og
nektet å godta at det ble injisert mer enn planlagt, lurte
jeg på: Hvor tungt er det å oppfatte ting? Det er ingen tvil
om at jobben ikke ble gjort godt nok, det erkjente faktisk
også Ueland, men det er helt utrolig å lese hvor standhaf­
tige enkelte komitemedlemmer er når det gjelder å legge
inn egne premisser som ikke er i pakt med virkeligheten.
For meg virker det som at når man boret, som enkelte
betegnet det, var det ikke for å finne sannheten, men for å
sette fast dem som var på høring, og at kunnskapsnivået
blant komitemedlemmene ikke var imponerende. Komi­
temedlemmene burde kanskje vært forinjisert med kunn­
skap før de boret og sprengte -- samt med litt dannelse.
K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l hadde her gjen­
inntatt presidentplassen.
Tom Thoresen (A): Så vidt jeg skjønner, er det som
foreligger til behandling i dag, ikke den endelige gjen­
nomgang av spørsmål som er knyttet til utbygging av fly­
plass på Gardermoen og utbyggingen av Gardermo­
banen.
Jeg oppfatter det slik at den innstilling som foreligger,
er en metodikkavklaring om hvordan komiteen selv øn­
sker å arbeide videre med dette før de endelige konklu­
sjoner skal trekkes. Det er derfor ingen grunn til å gå spe­
sielt inn på Gardermo­saken slik den ble behandlet her i
huset, og slik den ble behandlet av ulike regjeringer over­
for Stortinget før tiden er inne til å gjøre nettopp det.
For egen del husker jeg imidlertid svært godt disse be­
handlingene i stortingssalen, og jeg tror nok jeg langt på
vei kan være enig med Inge Myrvoll i beskrivelsen av de
faktiske politiske forhold som lå til grunn for at Stortin­
get gjorde de ulike politiske vedtak. Naturligvis var det
bl.a. her en ganske kraftig tautrekking med hensyn til
plassering av flyplass ut fra en rekke politiske forhold, og
mange av de ting som senere har vist seg å medføre visse
ulemper og visse problemer, var det også stor usikkerhet
om på det tidspunkt dette ble fattet som politiske vedtak i
Stortinget. Jeg tror derfor også, som Inge Myrvoll, at
noen hver idet man går inn på disse problemstillingene
bør huske litt på hvilke roller ulike aktører hadde da be­
slutningene ble fattet i stortingssalen. Men dette blir der­
med også en innstilling om hvordan Stortinget skal mak­
te å håndtere sitt eget arbeid i problematiske og innfløkte
saksforhold.
I den forstand syns jeg for så vidt at innstillingen har
noen kuriøse innslag. SV mener f.eks. allerede nå at det
er grunn til å reise kritikk mot tidligere statsråd Opseth.
Det belegger de med Riksrevisjonens kjennelse, og det
må selvfølgelig SV være fri til. Jeg regner med at den
nærmere avklaring og begrunnelse for det standpunktet
vil komme når kontrollkomiteen avgir sin endelige inn­
stilling.
Mer kuriøst enn som så er det at Fremskrittspartiet øn­
sker å nedsette en protokollkomite -- ikke etter forret­
ningsordenens § 14, men etter forretningsordenens
§ 14 a, altså som en forberedelse til eventuelt å gjøre
konstitusjonelt ansvar gjeldende overfor noen, med andre
ord mulig riksrett. For å sette i gang det apparatet skulle
man tro at de saklige forholdene var undersøkt så sterkt
fra Fremskrittspartiets side at det var grunnlag for å gå til
det skrittet. Likevel slutter man seg subsidiært til en
gransking. Den subsidiære tilslutning til en gransking må
da eventuelt bety at man skal prøve å få verifisert sitt
standpunkt, at man kan sette i gang en eventuell riksretts­
prosedyre på det faktagrunnlag man allerede har.
Dette er en underlig framgangsmåte, for å si det på en
mild måte. Antakelig kan det være andre begrunnelser
for at man subsidiært går inn for en gransking i forhold
til sitt primære standpunkt. Det kan f.eks. være for å ska­
pe et stortingsflertall for gransking, og at det er et poeng i
seg selv. For når man har konkludert som Fremskrittspar­
tiet har gjort, er det antakelig ikke noen grunn til å ønske
en gransking. Denne protokollkomiteen vil jo, som
Hagen har gitt uttrykk for, måtte innhente de opplysninger
som skal til for å trekke de konstitusjonelle konklusjone­
ne.
Det foreligger en innstilling fra et Mydske­utvalg ned­
satt av regjeringen Bondevik med et meget omfattende
mandat. Det foreligger en grundig gjennomgang fra
Riksrevisjonens side. Det foreligger en grundig doku­
mentasjon utover dette for komiteen, ikke minst etter
åpne høringer. Hva mer ønsker man hvis man skal trekke
en konklusjon -- hvis det å trekke konklusjonen er hoved­
poenget?
Jeg ser til min undring at etter å ha ramset opp en me­
get omfattende liste over hvem som er hørt av komiteen,
på side 3 i innstillingen, sier komitemindretallet, det for­
modede flertall i denne sal:
«Høringene har avdekket motstridende oppfatnin­
ger i sentrale spørsmål blant de aktører som har hatt et
hovedansvar for gjennomføringen av prosjektet. Dette
gjør det svært vanskelig å trekke sikre konklusjoner og
gi en tilstrekkelig og forsvarlig dokumentasjon når det
gjelder årsakssammenhenger og plassere ansvarsfor­
hold.»
Hva betyr det? Betyr det at komitemindretallet mener
at noen av dem som har vært hørt, har forklart seg urik­
tig, og at det i så fall må overprøves av en undersøkelses­
kommisjon med mer utstrakte rettslige virkemidler? Eller

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2649
betyr dette det jeg oppfatter som relativt naturlig, nemlig
at i en så omfattende sak, hvor så mange fagfolk høres,
vil det være ulike vurderinger av ulike saksforhold?
Jeg går ut fra at komitemindretallet ikke har ønsket å
hefte noen mistanke ved de menneskene som er hørt un­
der Stortingets høringer. Hvordan kan man da bruke som
en begrunnelse for å oppnevne en granskingskommisjon
at noen har forklart seg ulikt, hvis det dreier seg om vur­
deringsulikhet? Det vil man alltid ha i en slik sak. Dette
bør saksordføreren eller andre representanter for komite­
ens mindretall forklare oss -- og forklare oss grundig.
Utviklingen av kontrollmekanismene i Stortinget har
vært en langvarig prosess. Det har vært sterke politiske
interesser knyttet til å øke Stortingets egen kontrollkapa­
sitet. Men disse sterke interessene må jo først og fremst
være knyttet til at det skal sette Stortinget i stand til å
trekke konklusjoner også på vanskelige saksområder og
ikke rygge tilbake for disse konklusjonene, sende sakene
ut på nye ørkenvandringer og nye høringer og nye kom­
misjonsundersøkelser hvis dette blir en for omfattende
oppgave.
Jeg sa i en replikk tidligere i dag at for meg virker det­
te nærmest som et bekvemmelighetsstandpunkt. Ikke noe
av det jeg har hørt hittil i debatten, har fått meg til å en­
dre oppfatning på akkurat det punktet.
Inger Lise Husøy (A): Vi er på tampen av en lang
debatt, og jeg skal prøve ikke å forlenge den for mye.
Men det er noen av de trådene som er her, som jeg gjerne
skulle ønske at saksordføreren kunne svare på.
Først har jeg lyst til å konstatere at slik jeg oppfatter
det, er påstander som har versert i pressen som går ut på
at det «synes som om avgjørelsen om utbygging på Gar­
dermoen var fattet uformelt av noen og at Stortinget ble
styrt mot Gardermoen med uakseptable og mulig lovstri­
dige opplysninger og saksbehandling», kjent døde og
maktesløse. Jeg konstaterer at det er ingen som har be­
kreftet dette som en innfallsvinkel til granskingen. Like­
vel henger det i luften både fra pressen og det Hagen har
sagt her, at det kan være lovstridige forhold som har
skjedd i prosessen. Da må jeg bare få minne om at det er
en sak for politiet og rettsvesenet, og ikke for Stortinget i
den forstand, med de forhold som har vært inne i saken
her nå.
Så har jeg lyst til å spørre om det er slik å forstå at
saksordfører Holten inviterer sentrumspartiene til en
gransking som kan munne ut i riksrett, slik Hagen viste
til i sitt innlegg tidligere i dag. Er det det saksordfører
Holten inviterer sentrumspartiene til å gjøre? Er denne
granskingen å betrakte som startskuddet for riksrett mot
«en eller flere» tidligere statsråder, som Hagen sa i sitt
innlegg?
Carl I. Hagen (Frp): La meg først få si til Inger Lise
Husøy at dersom det er på tale å reise tiltale for brudd på
ansvarlighetsloven, er det ikke en sak for påtalemyndig­
hetene og politiet, men faktisk en sak for Odelstinget.
Det er det som er én av de teoretiske muligheter i den
foreliggende saken, og det er derfor det er en sak her og
ikke for påtalemyndighet og politiet. Dersom mitt forslag
til endring av Grunnloven om riksrett hadde vært bifalt,
da hadde det vært en sak for politiet og påtalemyndighe­
tene, og de hadde vært i gang med saken for lenge siden.
Så til representanten Inge Myrvoll. Inge Myrvoll sier
at alle representantene i 1992 «visste» en rekke ting i den
politiske debatten om hovedflyplass. Da har han ikke
oppfattet noe av det som er hovedpoenget med å få un­
dersøkt forholdene nærmere. Tenk om det hadde vært
slik at daværende arbeiderpartiregjering og Arbeiderpar­
tiet hadde sagt følgende: Vi vet at det er masse proble­
mer med å bygge en hovedflyplass på Gardermoen, det
er grunnvannet, avisingsvæske som kan renne ned, det er
miljøproblemer, det er mange vanskeligheter der. Ja, vi
vet at Gardermoen er det samfunnsøkonomisk mest uhel­
dige og kostbare stedet, vi vet at det blir altfor mye bort­
kastet reisetid for passasjerer, noe som er et samfunns­
økonomisk tap, vi vet at for flyselskapene er det langt
mer økonomisk å legge flyplassen et annet sted, vi vet at
alle de praktiske samferdselspolitiske og transportøkono­
miske hensyn taler mot å legge hovedflyplassen til Gar­
dermoen, men vi vil allikevel gå inn for Gardermoen av
regionalpolitiske årsaker. Menneskene og næringslivet
der oppe trenger en motor for å skape sysselsetting og ar­
beidsplasser. Derfor er vi villige til å la de regionalpoli­
tiske formålene gå foran alt som har med samferdsel og
transport å gjøre, det uheldige for miljøet og alle de fagli­
ge samferdsels­ og transportøkonomiske forhold.
Hadde Arbeiderpartiet sagt det, hva hadde ikke det
betydd for hele debatten! Og debatten pågår ikke, slik
Myrvoll later til å tro, bare i denne sal, men i hele sam­
funnet. Tenk om man hadde sagt at man kanskje sa til
Braathens og SAS at hvis ikke dere nå er med på offisi­
elt, offentlig, å støtte Gardermoen, kommer vi til å sabo­
tere en ny hovedflyplass i de nærmeste 15­20 årene, og
dere får delt løsning. Det var jo egentlig årsaken, sann­
synligvis, til at disse to flyselskapene gikk inn for Garder­
moen, og ble veldig sterkt brukt av Arbeiderpartiet i den­
ne salen i debatten og i debatten utenfor denne salen. Det
er det som er anklagen, og det er dette vi vil ha under­
søkt. For det er ikke bare å føre Stortinget bak lyset even­
tuelt, i alle sakens dokumenter, i proposisjoner og greier
til Stortinget, hvor Regjeringen er underlagt ansvarlig­
hetslovens bestemmelser -- man har også i tilfelle ført det
norske folk bak lyset, fordi Arbeiderpartiet og arbeider­
partiregjeringene hevdet utad at Gardermoen samferd­
selsøkonomisk og transportøkonomisk var det beste sted
å legge flyplassen. Det er det som er å føre bak lyset, i til­
felle dette blir konklusjonen på en gransking og en vur­
dering. Det er det som er den teoretiske anklagen mot da­
værende arbeiderpartiregjeringer, at man i stedet for å
legge frem de faktiske, sanne forhold lot som om det var
transportmessige og samferdselsmessige grunner til å
legge flyplassen på Gardermoen, at det anleggsmessig og
tilbringermessig var det mest fornuftige.
Så om Inge Myrvoll den gang, i 1992, forstod at dette
var i tilfelle humbug, at dette ikke var riktig, og han vis­
ste og forstod inne i hodet sitt at her var det egentlig helt
andre grunner til Arbeiderpartiets hardkjør for å få fly­

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2650
plassen til Gardermoen, så hjelper jo ikke det, for det be­
tyr at allerede den gang hadde Myrvoll ikke tillit til Sam­
ferdselsdepartementet, som han sa i sitt innlegg, men det
motsatte. For da måtte jo det bygge på at han skjønte at
det ikke var av transportmessige og samferdselsmessige
grunner man ønsket flyplassen på Gardermoen, men re­
gionalpolitiske. Men det stod ikke. Det stod selvsagt at
det var et vurderingstema, som Opseth også sa i høringen
som svar på mitt spørsmål -- han sa at det hørte også med
at man skulle se på det regionalpolitiske. Men det må
være klart at det kommer inn dersom man har tre­fire al­
ternativer som er like gode transportøkonomisk og sam­
ferdselspolitisk. Når det er knekkende likegyldig for pas­
sasjerer, flyselskaper, investeringer, tilbringertjeneste og
selve flyplassen, når man kan si at det er tre alternativer
som er like gode, da kan man la regionalpolitiske vurde­
ringer avgjøre hvilket av de tre stedene som er best. I rea­
liteten innrømmet Myrvoll at våre anklager, våre mistan­
ker, er meget berettiget, for han sier rett ut at han forstod
allerede den gang, og mange i salen forstod allerede den
gang, at det var ikke samferdselspolitiske og transport­
messige årsaker til dette valget, men helt andre. Men det
ble ikke sagt i de offisielle dokumenter. Det fremgår ikke
av argumentasjonen som ble brukt i denne salen, i stor­
tingsproposisjoner eller utenfor denne salen at det ikke
var en flyplass man skulle bygge, men en motor for å eta­
blere arbeidsplasser og få vekst i et geografisk område.
Så til Tom Thoresen: Det er klart at det er en litt un­
derlig måte å gå frem på. Jeg vil gjerne få lov til i dette
spørsmål å gi honnør til Arbeiderpartiet. For vi har jo den
situasjon at Arbeiderpartiet og SV har flertall i Stortin­
gets kontroll­ og konstitusjonskomite med komitelede­
rens dobbeltstemme. Og det er en vanskelig problemstil­
ling. Det krever stor sans for å vise respekt for politiske
realiteter. For i stortingssalen -- etter siste stortingsvalg --
har ikke SV og Arbeiderpartiet flertall. Når man tilfeldig­
vis har fått flertall i kontroll­ og konstitusjonskomiteen,
har det tidligere vært et moment at opposisjonen i realite­
ten bør ha komitelederen slik at man ikke får den situa­
sjonen at Regjeringen eller regjeringspartiene har flertall
i den komiteen som skal utøve kontrollvirksomhet, og
særlig ikke når det er en mindretallsregjering, nettopp
fordi dette flertallet da kan hindre nødvendig kontroll­
aktivitet av sin egen mindretallsregjering.
Jeg har hevdet sterkt at dess nærmere vi kommer et
nytt stortingsvalg, dess mindre viktig blir dette, fordi
mye av kontrollvirksomheten jo gjelder tidligere regje­
ringer. Derfor var det ingen som hadde innsigelser da vi
valgte en ny komiteleder som også var fra Arbeiderparti­
et. Men det krever en realistisk holdning til ikke å mis­
bruke det flertallet. Og som jeg begynte med å si: Jeg vil
gjerne gi honnør til Arbeiderpartiet for at man aksepterte
at det fordi det var et annet flertall i stortingssalen enn i
komiteen, ble avgitt en slags foreløpig innstilling hvor vi
får avklart om det skal være en gransking eller ikke. Så
hvis det blir flertall for en granskingskommisjon, vil sa­
ken senere komme tilbake til endelig avgivelse av inn­
stilling om Riksrevisjonens rapport, for den avgis ikke i
dag.
Jeg har gitt honnør til Arbeiderpartiet for at man ak­
septerte den politiske realiteten, slik at vi først får avklart
om det skal opprettes en granskingskommisjon eller om
komiteen skal sluttbehandle. Her er det en politisk uenig­
het som er helt grei. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpar­
tiet ikke benyttet seg av den formelle mulighet til å blok­
kere en slik hensiktsmessig fremgangsmåte når det var et
flertall i stortingssalen som ønsket denne fremgangsmå­
ten. Så kan man argumentere imot -- som man har gjort --
og det har jeg ingen problemer med. Det er en real poli­
tisk uenighet. Men jeg håper Arbeiderpartiet vil fortsette
å ha den samme holdning til dette meget spente politiske
spørsmål om hvorvidt Arbeiderpartiet og SV skal bruke
dobbeltstemmen til komitelederen til å blokkere for det
flertallet i stortingssalen mener er fornuftig. For om re­
presentanter fra en mindretallsregjering i realiteten har
flertallet i Stortingets kontroll­ og konstitusjonskomite,
som samtidig har kontrollvirksomheten overfor den sam­
me mindretallsregjeringen som sitt hovedanliggende, da
får Stortinget og Stortingets presidentskap et alvorlig
problem.
Kristin Halvorsen (SV): Det er faktisk undertegnede
som sitter på vippen i kontroll­ og konstitusjonskomite­
en. Og jeg har funnet ut, bl.a. etter komiteens håndtering
av Gardermo­saken, at det er nødvendig at komiteen fin­
ner en måte å jobbe på som gjør at folk har tillit til at det
er et seriøst og skikkelig arbeid som foregår i komiteen.
De sakene som har vært aktuelle i den senere tid, er
håndtert i det lys. Det er rett og slett fordi jeg mener at
kontrollkomiteen var altfor slepphendt med hvem som
ble innkalt til høringer i forbindelse med granskingen av
hovedflyplass­ og Gardermobane­saken, og at en del ak­
tører fikk lov til å legge fram udokumenterte påstander
under høringene. Jeg mener at vi må stramme inn i ret­
ning av at de som faktisk har hatt ansvaret for de beslut­
ningene og den informasjonen som Stortinget skal ha, er
de som bør bidra til den typen høringer.
Jeg er veldig overrasket over at verken Senterpartiet
eller Venstre har tatt ordet i denne debatten. Det er jo de
tidligere regjeringspartiene som har ansvaret for at
Mydske­utvalget ble nedsatt. Og Mydske­utvalget har
altså levert en meget god og meget kritisk rapport om ut­
byggingen og gjennomføringen av hovedflyplassen og
Gardermobanen, men de fikk et mandat som ikke skulle
gå tilbake til 1988 eller forhold før det. Hva er da begrun­
nelsen for at Senterpartiet og Venstre, som ikke har tatt
ordet, mener at det nå plutselig er kjempeaktuelt å gå så­
pass langt tilbake? For med respekt å melde lider jo Carl
I. Hagen av en pinlig hukommelsessvikt i denne saken.
Det er riktig at man i vurderingene når det gjaldt ny
hovedflyplass og lokaliseringen av den, selvsagt måtte ha
med hvor det store befolkningsgrunnlaget som skulle
bruke den flyplassen, faktisk bodde. Men det er altså like
langt fra Asker til Gardermoen i dag som det var i 1992.
Det er også fryktelig merkelig med hvilken moralsk pa­
tos Fremskrittspartiet og Høyre nå svinger seg til de store
høyder for å etterlyse hvorfor Hobøl ikke ble utredet som
et alternativ til Gardermoen og til delt løsning. Frem­

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2651
skrittspartiet støttet jo ikke Høyres forslag om å utrede
Hobøl i sin tid. Fremskrittspartiet var riktignok opptatt av
at værmålingene på Hurum ikke skulle skrinlegges på det
tidspunkt, men det ble ikke tatt noen andre initiativ. Når
man leser gjennom den debatten, ser man at Fremskritts­
partiet hadde én tanke i hodet, og det var privatisering.
Alle andre forhold, bortsett fra en del problemer som
dreide seg om ising på Gardermoen, var framme i debat­
ten, også det som dreide seg om grunnvannsreservoaret.
For det var nemlig en meget vesentlig grunn til at SV
ikke ville ha en så gigantisk hovedflyplass som Arbeider­
partiet og stortingsflertallet til slutt ønsket der. Vi mente
at to rullebaner, hvor den ene skulle gå over grunnvanns­
reservoaret, innebar et betydelig miljøproblem.
Når SV legger vekt på dette i debatten, er det fordi vi
mener at det bør være en viss redelighet i måten man vur­
derer tidligere samferdselsministres håndtering av saken
på, i forhold til hvilken kunnskap og hvilket kjennskap
Stortinget selv hadde og satt inne med, hva slags interes­
se Stortinget la for dagen, og i forhold til den informa­
sjon man hadde.
Fra SVs side mener vi at det er meget rimelig å kriti­
sere Samferdselsdepartementet og tidligere minister
Opseth sterkt, for den proposisjonen som ble lagt fram
for Stortinget, var ikke dekkende i forhold til den biten
som dreier seg om Gardermobanens lønnsomhet. Alle
som har mot til å konkludere, kan gjøre det i dag. Det er
ingen grunn til å tro at noen som helst slags nye gran­
skinger skal klare å bringe fram mer enn Mydske­utval­
get og Riksrevisjonen når det gjelder å vurdere hva slags
beslutningsgrunnlag Stortinget faktisk fikk.
Jeg avventer avslutningen av debatten og vil gjerne
vite hvorfor Senterpartiet og Venstre mener at det nå skal
nedsettes en granskingskommisjon som skal granske for­
holdene helt tilbake til før 1988, og vil gjerne minne tid­
ligere samferdselsminister Johan J. Jakobsen på at han
selv som samferdselsminister var den som foreslo for
Stortinget at båndleggingen av arealene rundt Hobøl
skulle droppes.
Johan J. Jakobsen (Sp): Senterpartiet er ikke med i
kontrollkomiteen. Det er Marit Tingelstad som har fulgt
denne saken på nært hold fra vår side, og som har hatt
kontakt med sentrumsrepresentantene i komiteen, slik at
vi har holdt oss orientert om det som har passert.
Jeg må si for min og Senterpartiets del at når dette
mindretallet i komiteen mener, som det står i innstillin­
gen, «at det ikke har vært mulig, verken gjennom hørin­
gene eller i komiteens arbeid ellers med sakens doku­
menter, å få tilfredsstillende svar på vesentlige spørs­
mål», er det en konklusjon som vi i Senterpartiet ikke har
noen problemer med å slutte oss til, og som jeg synes at
det er vanskelig å overprøve. Når en så stor fraksjon i ko­
miteen mener at det ikke er mulig med de ressurser og
den arbeidsform som kontroll­ og konstitusjonskomiteen
har, å trenge dypt nok inn i dette spørsmålet, er det vår
vurdering at vi i Senterpartiet ikke ønsker å overprøve
denne store fraksjonen i komiteen som mener at det må
ytterligere undersøkelser til.
Jeg har sett at enkelte mener at dette svekker renom­
meet til Stortinget og Stortingets kontrollkomite. Jeg vil
faktisk si tvert om. Når en tar denne saken så alvorlig og
innser at den arbeidsform og de ressurser som denne ko­
miteen rår over, innebærer at en ikke kan få svar på de
spørsmål en ønsker å få svar på, vil jeg si at det står re­
spekt av et storting som ønsker å nedsette en egen kom­
misjon for å få dette spørsmålet vurdert. Mer komplisert
er denne saken ikke, sett fra Senterpartiets side.
Så har enkelte talere i debatten reist spørsmålet om
min rolle som samferdselsminister i perioden 1983­1986.
La meg da si litt om historikken. Da Korvald­regjeringen
la fram sin flyplassmelding om det såkalte Nes­alternati­
vet, ble dette avvist av Stortinget, og Stortingets flertall
gikk inn for at det skulle etableres hovedflyplass i Hobøl
i Østfold. I 1976 ble hele 240 km 2 av Hobøl kommune
båndlagt. Planene om denne gigantflyplassen i Hobøl
hadde et øvre trafikktak på 16 millioner passasjerer pr.
år. Så skjedde det ingenting i mange år. Etter hvert som
realiseringen av prosjektet ble mer og mer usikkert, for­
sterket Hobøl kommune sine krav om at denne båndleg­
gingen måtte heves, kort og godt fordi en følte at denne
båndleggingen gjennom år og med en usikker framtid la
en klam hånd over planarbeid og utvikling i kommunen.
Senterpartiet hadde før luftfartsmeldingen, som ble
lagt fram i desember 1983, og før jeg ble samferdselsmi­
nister fremmet og fått nedstemt et konkret forslag i Stor­
tinget om at båndleggingen skulle heves. Når det gjelder
luftfartsmeldingen, er det helt riktig, som det er sagt, at
jeg fikk regjeringens støtte til å foreslå overfor Stortinget
at båndleggingen av Hobøl skulle heves. La meg også si
at flertallet i Stortinget -- jeg vet ikke sikkert hvor stort
dette flertallet var, men det inkluderte i alle fall Arbeider­
partiet -- gav en aksept av at båndleggingen av 240 km 2
av Hobøl kommune ble hevet.
Så har jeg lyst til å si følgende av hensyn til det som
skjedde siden. I den meldingen som ble lagt fram i 1983,
gikk regjeringen og jeg inn for at det var Fornebu og
Gardermoen i samtrafikk som skulle utgjøre det framtidi­
ge hovedplassystem for østlandsområdet. Det sluttet re­
gjeringen seg til, og dette sluttet også Stortinget seg til.
Da har vi den eiendommelige situasjon at det som i reali­
teten var Stortingets forslag i 1984, da meldingen ble be­
handlet, var såkalt delt løsning. Senterpartiet er vel ett av
de få partiene, sammen med Kristelig Folkeparti og muli­
gens SV, som gjennom hele prosessen fra 1984 og fram
til den endelige beslutning i 1992 stod på alternativet delt
løsning. La meg si at dette hører også med til historien,
ettersom spørsmålet er reist av enkelte talere i debatten.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Inger Lise Husøy (A): Jeg måtte ta ordet etter å ha
hørt Jakobsens merkverdige oppfatning av hva denne sa­
ken dreier seg om. Jeg har lyst til å vise til at Magnus
Stangeland sa i Aftenposten den 31. januar i år at han
trodde alle var klar over usikkerheten i 1992.
Så har jeg lyst til å minne om at den samme Stange­
land gikk imot, og at Senterpartiet var veldig imot en

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2652
granskingskommisjon da Carl I. Hagen foreslo det i et
Dokument nr. 8­forslag i 1991­92­sesjonen. Stangeland
er vel den som har fulgt Gardermobanen best og lengst i
Senterpartiet.
Jeg har også lyst til å minne om at det faktisk er slik at
tidligere samferdselsminister Dørum har stilt seg bak
Opseth i at Stortinget fikk tilstrekkelig informasjon da de
behandlet saken i 1992. Det er vel i forbindelse med det
folk vil ha gransking, og det er forunderlig at Senterparti­
et er med på det.
Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg ber om forståelse for at
jeg fra denne talerstol i dag uttaler meg på vegne av
Senterpartiet og på vegne av den stortingsgruppe som
Senterpartiet har i denne perioden. Jeg synes det er noe
eiendommelig at representanten Husøy tar utgangspunkt
i hvordan Senterpartiet, da uttrykt ved Magnus Stange­
land, forholdt seg til spørsmålet om gransking for åtte--ni
år siden. Det må jo da bety at representanten Husøy me­
ner at det ikke har skjedd noe i mellomtiden som gjør at
situasjonen kan ha endret seg. Jeg vil faktisk si at veldig
mye av det som har skjedd i Gardermo­spørsmålet, har
skjedd etter at Senterpartiet ifølge Husøy var mot grans­
king i 1991­92, da dette spørsmålet tidligere var framme.
Inge Myrvoll (SV): Jeg skjønner at det er vanskelig å
forholde seg til en komite hvor man ikke er med, ikke
minst fordi det i denne saken ligger så mye i bunnen,
både med Riksrevisjonens rapport, Mydske­utvalget og
diverse andre utvalg. Det har vært lange høringer i komi­
teen, som man ikke har fått vært med på. Jeg mener fak­
tisk at her foreligger det et veldig solid grunnlag for å
foreta en vurdering.
Jeg har lest gjennom innstillingen, og når jeg ser på
hva dette mindretallet, som sannsynlig blir et flertall i
denne salen i løpet av ettermiddagen, sier om hva som er
uavklarte spørsmål, overrasker Johan J. Jakobsens inn­
legg meg litt. For eksempel står det «at det burde vært en
selvfølge å ha andre likeverdig utredet alternativ å sam­
menligne hovedflyplassprosjektet på Gardermoen med».
Har representanten Jakobsen behov for å få svar på det?
De har jo aldri ønsket noe likeverdig alternativ. I neste
punkt står det «at alternativet som det ble sammenlignet
med, nemlig delt løsning, var helt spesielt og det ble lagt
til grunn en deling av trafikken som ikke var optimal».
Men partiet som mest konsekvent gikk inn for delt løs­
ning hele tiden, var i alle fall Senterpartiet. Vi i SV hadde
faktisk en litt annen modell i siste runde, uten at jeg skal
utdype det mer. Men Senterpartiet gikk konsekvent inn
for det og ville ikke ha noe annet alternativ utredet, f.eks.
Hobøl osv. Jeg skjønner ikke hvorfor man nå skal gran­
ske bl.a. for å finne svar på slike spørsmål, for det var
spørsmål vi gjorde vedtak om her i Stortinget ut fra helt
klare politiske vurderinger.
Videre står det «at Hurum ble frafalt bygget på et
mangelfullt faktagrunnlag». Jeg tror vi satt med et veldig
solid faktagrunnlag da vi gjorde det. Så var det uenighet
om tolkningen av det faktagrunnlaget, og etter det jeg
husker -- jeg prøver også å huske tilbake -- er det ikke
kommet noe nytt etter at vi tok beslutningen. Vi visste
om motforestillingene allerede den gangen.
Jeg skjønner ikke at Johan J. Jakobsen, med de be­
grunnelsene dette mindretallet gir, sier at det er uproble­
matisk for ham å støtte dem.
Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg registrerer at represen­
tanten Myrvoll har den oppfatning at det materialet som
komiteen har fått seg forelagt, er et solid grunnlag for å
trekke konklusjon her og nå. Det er et synspunkt som jeg
respekterer. Men da synes jeg også at representanten
Myrvoll burde kunne respektere at et stort mindretall i
komiteen mener at dette ikke er et tilstrekkelig godt og
solid grunnlag for å trekke konklusjon i dag.
Som Myrvoll også sa: I Senterpartiet har vi ikke del­
tatt i arbeidet i komiteen. De høringsreferater og infor­
masjoner som vi har fått, er selvsagt ikke komplette i for­
hold til alt det som har foregått i komiteen. Det ville være
ganske oppsiktsvekkende hvis så var tilfelle. Da må det
kunne være lov å vise respekt for og ha tiltro til at det
store mindretallet i komiteen faktisk også har synspunk­
ter på hvorvidt dette er et godt nok grunnlag. Når dette
store mindretallet etter beste skjønn -- må vi kunne gå ut
fra -- har gitt uttrykk for at her er det mange ubesvarte
spørsmål, og at komiteens arbeidsform og komiteens res­
surser ikke tilsier noen mulighet for å trenge dypere inn i
saken, da synes jeg også representanten Myrvoll burde
ha respekt for at dette store mindretallet også har syns­
punkter på dette. Da burde han også ha respekt for at vi
som står utenfor komiteen, må kunne si at vi ønsker ikke
å overprøve dette store mindretallet. Vi er enig i at det
opprettes en granskingskommisjon, og jeg vil anbefale
Senterpartiets stortingsgruppe å stemme for det når saken
kommer opp til votering senere i dag.
Inge Myrvoll (SV): Jeg skjønner at representanten
Jakobsen heller vil overprøve flertallet enn mindretallet.
Det er den typen begrunnelse som jeg har litt problemer
med. Jeg ville tro at han var på jakt etter noen svar. Jeg
prøvde å stille noen konkrete spørsmål, for jeg prøvde å
lese merknadene fra dette mindretallet som ønsket gran­
sking, for å se hva de er på jakt etter, og det jeg da har
problemer med å skjønne, er at Senterpartiet kan være på
jakt etter de svarene. Jeg må bare si når det gjelder at
man må ha respekt for det: Ja, jeg vet ikke det! Etter å
ha lest referatene fra høringene -- siden jeg ikke sitter i
komiteen, har jeg tatt meg den umake å lese dem -- og et­
ter å ha fulgt denne debatten, må jeg si at jeg har litt van­
skeligheter med å ha den respekten, for jeg finner ingen
konsistens. Og så ber man plutselig om at nå skal vi
granske alt. Man har ikke noe tillit til det Riksrevisjonen
har sagt, man har ikke noe tillit til det Mydske­utvalget
har sagt, man har ikke noe tillit til det en rekke andre ut­
valg har sagt, enten det er det som Surlien ledet, eller an­
dre, osv. osv. Man skal plutselig gå gjennom alt, under
tidspress og med en sånn sammensetning, og da begynte
jeg liksom å lure: Skal jeg ha respekt for det? Jeg må
medgi at jeg har problemer.

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2653
Derfor har jeg problemer med at Senterpartiet, sjøl om
de ikke er med i komiteen og ikke har fulgt det så nært,
bare uten videre sier: Vi vil ikke overprøve dette mindre­
tallet. Representanten Jakobsen tar jo et valg når han
overprøver flertallet i komiteen, og da går jeg ut fra at
han tar et valg ut fra de problemstillinger man ønsker å
granske. Og derfor stilte jeg noen konkrete spørsmål:
Hvilket behov har Senterpartiet for å granske politiske
beslutninger som vi tok i denne salen under harde politis­
ke kamper som han var med i, og hvor vi led noen neder­
lag? Men vi visste hva det var vi kjempet om, enten det
var dette med å utrede alternativ til Gardermoen eller det
var delt løsning osv. Så stiller jeg spørsmålet: Har han
behov for svar? Til det sier han han vil ikke overprøve
mindretallet.
Johan J. Jakobsen (Sp): Representanten Myrvoll
stiller spørsmålet om vi skal trekke i tvil de beslutninger
og de forutsetninger som lå til grunn da Stortinget fattet
sitt vedtak for snart åtte år siden. Jeg har faktisk oppfattet
denne saken slik at veldig mye av det som har kommet
opp, og det som har gjort at det er reist tvil og skapt usik­
kerhet om denne saken, er ting som har blitt avdekket et­
ter den tid, etter at Stortinget fattet sin beslutning. Det er
jo faktisk slik at en avis har fått en journalistpris fordi en
faktisk har ryddet opp i deler av dette. Og at ikke vi i dag
da skal kunne vurdere dette spørsmålet på et noe friere
grunnlag, er jeg overrasket over at representanten Myr­
voll ikke kan akseptere.
Så sier Myrvoll at Jakobsen og Senterpartiet ikke vil
overprøve mindretallet, men vi vil overprøve flertallet.
Jeg mener faktisk at det er et godt demokratisk prinsipp
at når et stort mindretall i en sak reiser tvil om en har
nådd til bunns i saken, da må også representanten Myr­
voll kunne ha respekt for at jeg ikke ønsker å overprøve
dette store mindretallet. Vi ønsker kort og godt å få kor­
tene på bordet, så enkelt er det, og det synes jeg også SV
nå kan akseptere. Og jeg vil vise til det som står helt til
slutt i merknadene fra dette mindretallet:
«Disse medlemmer mener det er viktig for tilliten til
det demokratiske system at alle sakens sider blir grun­
dig undersøkt.»
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Harald Hove (V): Det har etter hvert blitt en lang de­
batt, og med lengden og omfanget av den kunne man for
så vidt forstå at man kunne etterlyse innlegg og syns­
punkter også fra de to partiene som ikke er representert i
kontroll­ og konstitusjonskomiteen. I det at man ikke er
representert, ligger også at arbeidet må følges utenfra, og
det er ikke uten videre slik at det er undertegnede som
har hatt hovedansvaret for det.
Jeg hadde tenkt å si at jeg i det vesentlige sluttet meg
til det Johan J. Jakobsen sa på vegne av Senterpartiet. Nå
er det det forholdet i denne saken at Senterpartiet i faser
av saken har hatt et mye nærmere forhold til saken enn
det Venstre av naturlige grunner har hatt. Og jeg får vel
da si det slik at jeg slutter meg til det vesentligste av det
Johan J. Jakobsen har sagt så langt gjelder vurderinger og
spørsmål knyttet til forhold i dag, og så tillater jeg meg å
hoppe av når det gjelder det som mer har karakter av his­
torieskriving og mer har karakter av å ha en fortid i sa­
ken, som også går på å være mer direkte aktør i den. Det
kan jeg naturlig nok ikke ha noe forhold til.
Når man leser komiteinnstillingen, må man av den
slutte at det i komiteen faktisk er fire ulike standpunkter.
For det første har man den største fraksjonen, Arbeider­
partiet, som mener at komiteen skal arbeide videre med
saken på det grunnlag som foreligger, med sikte på å av­
slutte saken, så vidt jeg skjønner, i løpet av våren. Den
fraksjonen slutter, så vidt jeg forstår, SV seg til, dog med
den særposisjon at SV mener at man allerede pr. i dag
kan konkludere med en relativt alvorlig kritikk mot da­
værende samferdselsminister, i alle fall for en del av
saksforholdet.
Så har vi Fremskrittspartiet, som så vidt jeg skjønner,
er i den situasjon at de mener man kan konkludere med at
man bør gå mer direkte på det forberedende arbeid med
sikte på en protokollkomite for å vurdere riksrettspørs­
mål. Og endelig har vi Kristelig Folkeparti og Høyre,
som med subsidiær tilslutning fra Fremskrittspartiet --
om tilslutningen er subsidiær eller prinsipal er det kan­
skje litt vanskelig å se av merknadene, men det er mindre
viktig, i alle fall tilslutning fra Fremskrittspartiet -- sier at
man ønsker en granskingskommisjon for derigjennom å
få et bedre faktisk grunnlag for de vurderinger som Stor­
tinget, i så fall ved Odelstinget, må gjøre i forhold til hele
saksforholdet.
Jeg syns at i en situasjon hvor det er så mange ulike
vurderinger og standpunkter i kontroll­ og konstitusjons­
komiteen, er det på mange måter veldig nærliggende og
etter mitt skjønn fornuftig av partier som ikke er direkte
med i dette arbeidet, å ønske en bedre klarlegging av si­
tuasjonen og de faktiske forhold.
Så er det helt riktig som representanten Kristin Halvor­
sen har understreket, at det er Stortinget som bl.a. skal
vurdere om opplysningsplikten i forhold til Stortinget er
overtrådt. Det er uten videre riktig. Og når selve den vur­
deringen skal gjøres, er det begrenset hvilken hjelp man
vil kunne ha av en granskingskommisjon, men det er
samtidig viktig at en rekke faktiske forhold så godt som
mulig er avklart som et grunnlag for vurderingen. Og det
er dette faktiske grunnlag Venstre mener kan utredes på
en bedre måte, og vi slutter oss derfor til den store frak­
sjonen i komiteen som mener at dette kan utredes på en
bedre måte før Stortinget skal treffe den endelige avgjø­
relsen.
Det er riktig at denne saken har vært undergitt en lang
saksbehandling, både før vedtaket ble truffet i 1992 og nå
i forbindelse med kontrollbehandlingen av saken. Nå er
det vel slik at det forhold at vi i sin tid har hatt en lang
behandlingstid for hovedsaken, kanskje gjør det naturlig
at også kontrollsaken kan komme til å få et visst omfang
og ta sin tid. Jeg syns ikke det nødvendigvis er noe særlig
misforhold mellom det å ønske bedre avklaring av det
faktiske grunnlaget for en vurdering og det å bruke et
knapt år til for å få gjennomført kontrollsaken.

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000
2654
Så vil jeg minne om at vi for Venstres del er i den si­
tuasjon av vi var utenfor Stortinget i periodene 1985­93.
Det gjør at vi altså mangler -- i denne sammenheng har
jeg mest lyst å si plagsomme -- forhold til alle de proses­
ser som var knyttet til selve vedtaket i 1992, den forutgå­
ende avgjørelsen i 1988 og alle de ting som er knyttet
opp rundt det. Når jeg hører deler av debatten i dag, er
det en av de få ganger jeg vil antyde at jeg nesten kunne
være glad for at Venstre ikke var tilstede på Stortinget i
de to periodene. Jeg kan garantere at det ikke er en al­
minnelig glede, men at det akkurat i forhold til denne sa­
ken nesten kunne være et spørsmål om å gi uttrykk for det.
Så har man vært opptatt av spørsmålet før og etter
1988 i forhold til Mydske­utvalget. Til det er det å si at
når kontrollkomiteen finner at det er forhold som ikke er
behandlet av Mydske­utvalget som det kan være grunn
til å gå nærmere inn på, ville det forundre meg om man i
forbindelse med en kontroll ikke skulle tillate seg å åpne
for kontroll i et videre perspektiv enn det som eventuelt
har vært vurdert og gransket på forhånd.
Avslutningsvis: Jeg syns kanskje denne debatten har
litt preg av at man i forhold til kontroll av saken blir
overopptatt av hvilke standpunkter man på det tidspunkt
-- og da snakker jeg om 1992 og for så vidt forut for det --
hadde til innholdet i saken. Det er faktisk en kontrollsak
vi behandler, og der burde kanskje alle parter og partier
ha en viss evne til å heve seg over de standpunkter man
tok til realiteten på et tidligere tidspunkt, og nettopp vur­
dere saken ut fra et kontrollaspekt.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Inger Lise Husøy (A): Senterpartiet ville ikke over­
kjøre mindretallet i kontrollkomiteen, og det er den sam­
me linje Venstre nå legger seg på. Men jeg plikter da å
gjøre oppmerksom på at de som blir overkjørt her, er
medlemmer av Bondevik­regjeringen -- det er det som er
i ferd med å skje. Det er altså særlig Hoves partifelle hr.
Dørum som blir overkjørt i denne saken, for det er det
det dreier seg om. Det er fakta som tidligere statsråd Dø­
rum har satt navnet sitt under, som trekkes i tvil. Ellers er
det ikke mange nye opplysninger som har kommet fram.
Jeg vil sitere brev fra Hoves partifelle Dørum til Riks­
revisjonen:
«Etter Samferdselsdepartementets oppfatning fikk
Stortinget tilstrekkelig og relevant informasjon om
grunnlaget for Regjeringens anbefaling om utbygging
av Gardermoen og Gardermobanen.»
Det er dette som er et av kjernepunktene, og som
uenigheten mellom flertallet og mindretallet i komiteen
dreier seg om. Dette er også en diskvalifisering av det re­
gjeringsoppnevnte Mydske­utvalget, som har gått inn på
de fleste områdene. Jeg vil også legge til at Dørums utta­
lelse her er bekreftet av tidligere samferdselsminister
Fjærvoll. Det er faktisk sentrumspartiene som avgjør
denne saken her i dag. Arbeiderpartiet og SV mener at vi
har tilstrekkelig informasjon til å konkludere i løpet av
våren, men vi ble altså stoppet i arbeidet vårt. Hadde vi
fått fortsette, kunne vi også ha gitt denne saken en veldig
grundig behandling -- og konkludert.
Harald Hove (V): Jeg synes representanten Husøy på
en veldig god måte avklarer, og etter mitt skjønn avslø­
rer, Arbeiderpartiets holdning til kontrollsaker og kon­
trollspørsmål. Jeg forstår det altså slik at det er et vesent­
lig poeng for Arbeiderpartiet at mellompartiene -- sen­
trumspartiene -- med dette foretar en annen vurdering enn
den som tidligere statsråd Dørum og for så vidt også tid­
ligere statsråd Fjærvoll har foretatt. Jeg synes faktisk at i
en sak som er knyttet til Stortingets kontroll, skal man
også være villig til å overprøve egne statsråder.
Jeg registrerer at det representanten Husøy her gir ut­
trykk for, må være at Arbeiderpartiets representanter i
kontroll­ og konstitusjonskomiteen alene har til oppgave
å forsvare tidligere arbeiderpartiregjeringer og deres
standpunkter i denne saken, og ikke foreta noen kontroll
og etterprøving.
Så er det et spørsmål om det er en overprøving eller
overkjøring av tidligere statsråd Dørum. Etter vår vurde­
ring er det ikke det. I den grad man eventuelt skal snakke
om å kjøre, vil det i så fall være eventuelt å kjøre forbi, el­
ler å kjøre en strekning i tillegg til den som statsråd Dø­
rum la opp til at man skulle kjøre, og det synes jeg faktisk
det ikke er noe særlig problem å være med på å gjøre.
Så registrerer jeg at både Arbeiderpartiet og SV sier
veldig klart at vi har et tilstrekkelig grunnlag. Men de
trekker ulike konklusjoner, så langt jeg har kunnet få
med meg, på det faktiske grunnlaget, som altså begge
partier sier at de har tilstrekkelig av. Eller er det slik at
Arbeiderpartiet er med på SVs forslag?
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Kristin Halvorsen har hatt ordet to ganger og får ordet
til en kort merknad.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg må med respekt å melde
si både til Jakobsen og Hove at jeg tror at de innleggene
som nå ble holdt, var med autopilot. Man kan ikke mene,
uten å ha gått inn i saken -- som begge avslører -- at hver
gang det er noen som ber om ny gransking, skal Stortin­
gets mening være at det skal det bli. For det store proble­
met blir da at folk ikke får respekt for hva Stortinget dri­
ver med når det gjelder kontrolloppgaver, at folk ikke får
respekt når et storting som har tonnevis av rapporter og
granskinger i en sak, ikke klarer å konkludere, men må
nedsette nye svære granskinger med et kjempevidt man­
dat. SV har i hvert fall dokumentasjon nok gjennom det
som ligger i stortingsproposisjonen, gjennom den jobben
Mydske­utvalget har gjort, gjennom de referansegrupper
og verifiseringsrapporter som ble presentert før stortings­
proposisjonen kom til Stortinget. Vi har mer enn nok do­
kumentasjon til å være enig med Riksrevisjonen når de
konkluderer i: Opseth gav ikke Stortinget skikkelig in­
formasjon. Hvorfor i all verden kan ikke Senterpartiet og
Venstre være med på det?

4. april -- Nedsettelse av en granskingskommisjon for gjennomgang av
utbygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen mv.
2000 2655
Inge Myrvoll (SV): Jeg beklager at jeg tar ordet
igjen, men det ble nesten nødvendig etter den retoriske
raljeringen representanten Hagen hadde her nylig.
For å si det sånn: Man diskuterer ikke så mye saken,
det er liksom på en måte retorikken som betyr noe. For
det er klart at Arbeiderpartiet begrunnet jo også flyfaglig
valget av Gardermoen. I den proposisjonen som ble
framlagt, var det et stort kapittel om regionale konse­
kvenser. De skjulte ikke at det var et viktig element for
dem -- hvordan det vil påvirke kommuneutviklinga, hvor­
dan det vil påvirke når det gjelder sentralisering, hvordan
det vil vri veksten i bosetting og arbeidsplasser osv. Det
var en viktig bit av Gardermoen, og jeg tror det var det
som for Arbeiderpartiet skilte Gardermoen fra andre al­
ternativ -- ikke det flyfaglige. I den debatten som gikk da
-- jeg støttet verken Arbeiderpartiets Gardermo­forslag
eller Hobøl­forslaget -- sa jeg følgende:
«Lokalisering av flyplass har også betydning regio­
nalt, og vi ser det som positivt at vi kan unngå å legge
større press på allerede pressede områder i Oslo og ved
Oslofjorden. Hobøl vil utvilsomt fungere mer sentral­
iserende enn Gardermoen.»
Det var en del av debatten; nå siterte jeg fra meg sjøl,
og det var flere som var opptatt av den biten der. Det var
en viktig bit i debatten, men sjølsagt ikke den eneste.
Dersom Gardermoen­alternativet ikke hadde vært bruk­
bart flyfaglig, tror jeg heller ikke Arbeiderpartiet hadde
valgt det. Det er nemlig ikke sånn at det på alle områder
scorer så mye dårligere enn andre alternativ. På noen om­
råder gjør det det, på noen bedre. Dette tror jeg var et
viktig element for Arbeiderpartiet. De får da eventuelt
forsvare seg sjøl videre, men jeg har bare ikke sans for
den type retorisk debatt som ikke går inn i kjernen av sa­
ken.
Til representanten Hove må jeg si: Når man driver
med kontroll, skal man liksom heve seg over innholdet i
de standpunktene man hadde den gangen. Poenget er at
dette mindretallet i komiteen, som ser ut til å bli et fler­
tall i denne sal, nettopp stiller spørsmål man vil ha svar
på som har å gjøre med den politiske prosessen, kampen
på den politiske arena, som vi avgjorde her i en politisk
strid, hvor de da har glemt sine egne standpunkter. Re­
presentanten Hove har jo ikke et standpunkt fra den tida.
Det måtte være hyggelig å kunne se tilbake: Hva gjorde
vi da? Og da kunne man kanskje ha sluppet å sitte her,
man kunne vært fri. For i etterpåklokskapens lys må jeg
si at det er mange som nå plutselig har kommet til helt
andre konklusjoner enn den gangen.
Jeg må si jeg er veldig overrasket over at Senterpartiet
fortsatt føler behov for å få gransket hvorfor man ikke
fikk et likeverdig alternativ å sammenlikne Gardermoen
med, at man vil granske hvorfor man sammenliknet med
en delt løsning som var litt spesiell, at man føler behov
for å granske at Hurum ble frafalt, bygde på mangelfullt
faktagrunnlag, jf. egentlig skrinlagt av regjeringen Syse,
med Lars Jakob Lie fra Kristelig Folkeparti som sam­
ferdselsminister, og at man liksom nå viser til at det ikke
ville ha tatt mer enn tre måneder å utrede Hobøl -- vi vis­
ste jo at det ikke var noen lang prosess. Men verken Sen­
terpartiet eller SV hadde ønske om det. Og hvorfor skulle
vi granske om vi gjorde noen vedtak vi ikke hadde noe
ønske om? Det er mulig vi nå har behov for å granske
stortingsrepresentanters rett og historie, men det er jo
ikke det man har bedt om her -- det var kanskje det man
burde be om.
Presidenten: Presidenten antar at det var representan­
ten Lars Gunnar Lie Inge Myrvoll henviste til.
Inge Myrvoll SV (fra salen): Ja. Jeg sa vel noe annet?
Presidenten: Ja, men da har vi oppklart det.
Det blir replikkordskifte -- Harald Hove.
Harald Hove (V) (fra salen): Jeg trodde jeg skulle ha
ordet til ...
Presidenten: ... replikk, ja. Eller er det til innlegg?
Det er det samme for presidenten.
Harald Hove (V): Vi kan prøve på en replikk. Pro­
blemet er at jeg hadde en merknad som vel også gikk litt
på representanten Kristin Halvorsens innlegg, men jeg
ser ikke vekk fra at Inge Myrvoll eventuelt kan svare
også på det.
I sitt siste innlegg var representanten Myrvoll opptatt
av den politiske prosessen i forhold til Stortinget. I en
tidligere sak i vår, Telia­Telenor, var man også opptatt av
opplysningsplikten overfor Stortinget. Jeg skal ikke ha
sagt at SV i denne saken og i Telia­Telenor­saken hadde
en ulik holdning til disse spørsmålene. Jeg kunne nok ha
vært fristet til å hevde at det kan virke som om Arbeider­
partiet kanskje kunne ha det. Men i den saken var det et
vesentlig poeng for representanten Myrvoll at også min­
dretallet hadde krav på å få et godt informasjonsgrunnlag
for sine standpunkter. Og er det ikke nettopp det det i så
fall et stykke på vei dreier seg om, også i denne saken:
manglende informasjon til Stortinget, som kunne være
med og påvirke de standpunkter som ble tatt, eventuelt
den argumentasjon man hadde for de standpunkter man
hadde tatt?
Det er noe med forholdet mellom hvilket standpunkt
man i 1992 inntok, og hva man i dag skal mene om dette
saksforholdet som kontrollsak, som jeg faktisk ikke helt
klarer å få med meg fullt ut, og jeg klarer kanskje ikke
helt fullt ut å få med meg forholdet mellom de premisser
som representanten Myrvoll la til grunn i Telia­Telenor­
saken, og det som i hvert fall delvis hevdes i dag.
Så til slutt til dette med autopilot og at hver gang noen
ber om gransking, skal man gå inn for det. Vi går ikke på
autopilot verken i Senterpartiet eller i Venstre i denne sa­
ken. Men: Det er ikke hvem som helst som ber om gran­
sking, det er faktisk de tre største opposisjonspartiene
som gjør det i komiteen, og vi gir en tilslutning til Odd
Holtens synspunkter i denne saken.
Inge Myrvoll (SV): Jeg vil gjerne takke representan­
ten Hove for at han tok opp sammenlikninga med Telia­

4. april -- Redegjørelse av utenriksministeren om Regjeringens forberedelser til
Tilsynskonferansen for traktaten om ikke­spredning av kjernefysiske våpen (NPT)
2000
2656
Telenor. For der var det faktisk slik at vi hadde ikke hatt
Riksrevisjonen inne, vi hadde ikke hatt noe Mydske­ut­
valg, og vi hadde ikke hatt noen andre utvalg. Samferd­
selskomiteen holdt åpen høring og prøvde å få flest mu­
lig data på bordet. Jeg mener at i den saken var vi dårlig
informert, ikke minst vi som var i mindretall den gangen.
Komiteen greide å dra sine konklusjoner ut fra ei høring,
og ikke noe mer, mens her har man hatt en uendelig pro­
sess, med utvalg, høringer osv., pluss Riksrevisjonen.
Og så sier man: Vi skal grave opp alt på nytt. Vi skal
ha ei gransking som omfatter absolutt alle områder. In­
genting har vi fått svar på ennå.
Sammenlikninga faller egentlig på sin store urimelig­
het. Man kunne jobbet for å finne konklusjoner ut fra det
materialet man har, og hvis man eventuelt etter høringe­
ne hadde noen tilleggsspørsmål, kunne man -- som det
ble nevnt mange ganger under høringene -- da fått svar på
dem. Det har man ikke ønsket.
Jeg må bare si at jeg synes dette er en svært useriøs
måte å jobbe på, og jeg tror det er mange forskjellige mo­
tiver for det som det kanskje blir flertall for her i salen.
Noen er styrt av autopilot, som det er sagt før, mens de i
Fremskrittspartiet jo egentlig var klare til å konkludere.
Men så, når man ikke får flertall, hiver man seg altså med
på ei ytterligere gransking.
Jeg har litt større problemer med å skjønne at Høyre
ønsker å strø salt i sine egne åpne sår -- men jeg har ofte
problemer med å skjønne Høyre.
Når det gjelder Senterpartiet og Venstre, skjønner jeg
egentlig at det er like greit å følge sentrum og ikke allere­
de nå vise en splitt i blokka, uten å ha satt seg inn i ver­
ken høringene eller saken.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 2676)
S a k n r . 2
Redegjørelse av utenriksministeren om Regjeringens
forberedelser til Tilsynskonferansen for traktaten om
ikke­spredning av kjernefysiske våpen (NPT)
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg er glad
for å ha fått anledning til å redegjøre for Regjeringens
nedrustningspolitiske prioriteringer forut for Tilsynskon­
feransen for avtalen om ikke­spredning av kjernevåpen i
New York 24. april -- 19. mai.
Norges deltakelse i internasjonal nedrustnings­ og
ikke­spredningspolitikk utgjør en viktig del av vår sik­
kerhetspolitikk.
Avtalen om ikke­spredning av kjernevåpen står sen­
tralt i dette arbeidet. Avtalen er en hjørnestein i ikke­
spredningsregimet. Den utgjør det folkerettslige grunnla­
get for arbeidet med å forhindre spredning av kjernevå­
pen og redusere eksisterende kjernevåpenarsenaler.
Ikke­spredningsavtalens tilsynsprosess gir oss mulig­
heten til å behandle spørsmål og initiativ som kan styrke
vår felles sikkerhet. Spredning av masseødeleggelsesvå­
pen, eksport av rakett­teknologi samt overføring av tek­
nologisk viten om slike våpen til uansvarlige regimer el­
ler grupper er en del av det nye trusselbildet. Denne ut­
viklingen må tas alvorlig.
Vi står nå foran Ikke­spredningsavtalens sjette tilsyns­
konferanse i New York. Jeg vil selv delta under konfe­
ransen og holde det norske innlegget i generaldebatten.
Gjennom de senere år har vi stått overfor en fastlåst
forhandlingssituasjon med hensyn til oppfølgingen av
Ikke­spredningsavtalen. Dette gir grunn til bekymring.
Etter en periode med stor framgang innen kjernefysisk
nedrustning og ikke­spredning, fra 1991 og fram til
1996, da prøvestansavtalen ble undertegnet, har verdens­
samfunnet blitt stilt overfor svært ulike utviklingstrekk.
Arbeidet med nye strategiske styrkereduksjoner mellom
USA og Russland har stoppet opp. START II­avtalen fra
1993 er ennå ikke ratifisert av den russiske nasjonalfor­
samling. Dette har blokkert videre framgang på andre
områder.
Samtidig har enkelte land bygd opp sine kjernevåpen­
arsenaler. Indias og Pakistans prøvesprengninger våren
1998 var ikke bare et anslag mot ikke­spredningsregimet
og internasjonal sikkerhet, men også mot forestillingen
om at sosial og økonomisk utvikling må ha forrang fram­
for militær makt. Nord­Koreas utviklingsprogram for
langtrekkende raketter er urovekkende. Nord­Korea har
allerede testet en bærerakett, og synes å forberede nye ra­
kettprøver. Den uoversiktlige situasjonen i Midtøsten
med hensyn til rakett­ og kjernevåpenprogrammer er
også bekymringsfull. Samtidig er Kina i ferd med å gjen­
nomføre et moderniseringsprogram for sine strategiske
styrker. Mye tyder på at Russland tillegger kjernevåpen
økt betydning i sin militære strategi.
USA på sin side synes i økende grad å legge til grunn
en ensidig tilnærming i sin nedrustnings­ og ikke­spred­
ningspolitikk. Et eksempel på dette er det amerikanske
senatets nei til godkjenning av prøvestansavtalen, som
vanskeliggjør oppslutning om avtalen. Det amerikanske
senatets manglende oppslutning om prøvestansavtalen er
dypt beklagelig. Beslutningen gir et svært uheldig poli­
tisk signal i en tid da ikke­spredningsregimet er under
press. President Clintons arbeid med å sikre en ratifika­
sjon av prøvestansavtalen og hans tilsagn om å viderefø­
re det ensidige moratoriet på prøvesprengninger er imid­
lertid positivt.
De amerikanske planene om et begrenset nasjonalt ra­
kettforsvar, NMD, for å beskytte amerikansk territorium
mot rakettangrep med masseødeleggelsesvåpen fra uan­
svarlige regimer eller terroristgrupper møtes med mange
spørsmål nå i Europa, også fra norsk side.
Som kjent har USA ennå ikke fattet noen beslutning
om utplassering av et slikt begrenset rakettforsvar. Vi de­
ler den amerikanske bekymringen for spredning av masse­
ødeleggelsesvåpen og raketteknologi til uansvarlige
grupper og regimer. Men vi ser samtidig antirakettfor­
svarsavtalen, ABM­avtalen, mellom Russland og USA
som en hjørnestein i det internasjonale avtaleverket når
det gjelder rustningskontroll og nedrustning. Det ville

4. april -- Redegjørelse av utenriksministeren om Regjeringens forberedelser til
Tilsynskonferansen for traktaten om ikke­spredning av kjernefysiske våpen (NPT)
2000 2657
være meget uheldig om ABM­avtalen svekkes som følge
av ensidige tiltak.
Det er vårt ønske at Russland og USA kommer til
enighet på en måte som bevarer ABM­avtalen som en
hjørnestein i den strategiske balanse. Vi er også opptatt
av at det legges til rette for en positiv utvikling og ytterli­
gere reduksjoner i de strategiske våpen gjennom dialo­
gen mellom USA og Russland.
Regjeringen har tre overordnede målsettinger for til­
synskonferansen og det videre arbeid med å skape en ny
giv i det internasjonale nedrustnings­ og ikke­spred­
ningsarbeidet.
For det første må vi bevare og forsvare resultatene fra
tilsynskonferansen i 1995. Det er viktig å hindre at disse
svekkes.
For det andre må vi revitalisere og forbedre selve til­
synsprosessen for Ikke­spredningsavtalen. Dette for å bi­
dra til en oppmyking av fastlåste prosesser i forbindelse
med Nedrustningskonferansen i Genève.
For det tredje må vi styrke innholdet i ikke­spred­
ningsavtaleprosessen gjennom konkrete forslag og tiltak
som kan virke samlende, samt stimulere til økt samarbeid
mellom atomvåpenmaktene og land uten atomvåpen.
I det følgende vil jeg redegjøre mer detaljert for hvor­
dan Regjeringen mener disse målsettinger kan følges opp.
Under den forrige tilsynskonferansen for Ikke­spred­
ningsavtalen i 1995 ble avtalen forlenget på ubestemt tid.
Denne beslutningen ble koblet opp mot to andre viktige
vedtak: For det første vedtaket om «Prinsipper og mål­
settinger for kjernefysisk ikke­spredning og nedrust­
ning», som forpliktet partene til konkrete mål for det vi­
dere arbeid med kjernefysisk nedrustning og ikke­spred­
ning. For det andre vedtaket om at det skulle opprettes en
egen tilsynsprosess for å drøfte hvordan slike målsettin­
ger best kan gjennomføres og hvilke nye tiltak og initia­
tiv som bør utvikles. Vi må erkjenne at tilsynsprosessen
for Ikke­spredningsavtalen ikke har fungert slik vi øn­
sker.
Vi mener at det nå er avgjørende for Ikke­sprednings­
avtalens troverdighet at det skapes en prosess som kan
bidra til en ny giv i dette arbeidet. Det må utvikles ord­
ninger som styrker mulighetene til å gjennomføre de til­
tak som den kommende tilsynskonferansen vedtar. En
grundig evaluering av tilsynsprosessen er også nødven­
dig. Vi vil derfor spille inn forslag til tiltak som kan bidra
til å gjøre selve prosessen mer operativ.
Jeg vil i denne sammenheng peke på et par elementer
som kan inngå i en strategi for å gi tilsynsprosessen ny
kraft.
For det første: Det er svært viktig å holde fast ved de
målsettinger for atomnedrustning og ikke­spredning som
ble vedtatt på tilsynskonferansen i 1995. Få av disse er i
dag realisert. Hederlige unntak er forhandlingene av prø­
vestansavtalen og IAEAs tilleggsprotokoll for utvidet
sikkerhetskontroll. Målsettingene fra tilsynskonferansen
i 1995 må bevares som viktige føringer for det videre ar­
beid og ikke gjøres til gjenstand for reforhandling.
For det andre er det behov for en bedre mekanisme
som kan bidra til å omsette målsettingene i praktisk
handling. Et eget handlingsprogram for tilsynsprosessen
kan spille en slik rolle. Et slikt program bør i tillegg til å
romme tidligere målsettinger som ikke er gjennomført,
også inneholde nye tiltak og initiativ. De årlige møter i
tilsynsprosessen må bidra til å gjennomføre handlings­
programmet fram til neste tilsynskonferanse.
Indias og Pakistans prøvesprengninger fokuserte
skarpt på sammenhengen mellom ustabile regionale sik­
kerhetsomgivelser og faren for spredning av masseøde­
leggelsesvåpen. Vi ønsker at tilsynsprosessen nå setter
regionale spørsmål inn i en ikke­sprednings­ og nedrust­
ningssammenheng. Underliggende politiske motsetnin­
ger i regionen bør være i fokus.
I dag er det kun situasjonen i Midtøsten som partene i
Ikke­spredningsavtalen er forpliktet til å drøfte. Etter
mitt syn bør de regionale drøftelser for framtiden gjøres
mer balanserte og helhetlige ved at årets tilsynskonferan­
se utarbeider en pakke med regionale spørsmål som skal
behandles på tilsynsprosessens enkelte årlige møter. En
slik pakke bør i tillegg til Midtøsten også omfatte Sør­
Asia. Samtidig er det viktig å se på situasjoner hvor par­
tene i Ikke­spredningsavtalen ikke opptrer i samsvar med
sine forpliktelser under avtalen.
Det er av stor betydning for den videre nedrustnings­
prosess at USA og Russland viderefører START­for­
handlingene med sikte på ytterligere strategiske styrke­
reduksjoner. Ønsket om at Russland ratifiserer START II
deles av alle i denne sal. Håpet er at dette blir en realitet
når Dumaen behandler saken i løpet av nær framtid. I til­
legg bør man fra amerikansk og russisk side iverksette
nye tiltak for strategisk rustningskontroll, som f.eks. kon­
krete tiltak om åpenhet omkring de respektive beholdnin­
ger av strategiske kjernefysiske stridshoder. Dette ble
presidentene Clinton og Jeltsin enige om på prinsipielt
grunnlag under toppmøtet i Helsinki i 1997. START III­
forhandlinger og konkrete åpenhetstiltak vedrørende de
strategiske beholdningene er også initiativ som vil kunne
bidra vesentlig til et mer konstruktivt samarbeidsklima.
Det er nå nødvendig å skape økt oppmerksomhet om­
kring de taktiske kjernevåpen og få dette spørsmålet på
den internasjonale nedrustningspolitiske dagsordenen. På
russisk side er tusenvis av slike våpen blitt trukket tilba­
ke og lagret, men deres status i russisk forsvarsplanleg­
ging og omstendighetene omkring lagringsforholdene er
uklare. Slike våpen kan komme på avveie og må derfor
underlegges grundig sikring og kontroll. Det er derfor
viktig å sikre at håndtering og nedbygging av slike våpen
inngår i den mer omfattende nedrustningsprosessen.
Økt åpenhet om ikke­strategiske kjernevåpen vil også
kunne være et viktig tillitskapende tiltak. De ensidige
russiske og amerikanske erklæringene om delvis tilbake­
trekking og ødeleggelse av taktiske kjernevåpen fra 1991
bør nå konkretiseres og bekreftes på nytt. USA har gjen­
nomført tiltak. Det vil være ønskelig om man også fra
russisk side kunne følge opp på tilsvarende måte.
Jeg vil ta opp et annet alvorlig spørsmål. Det finnes i
dag store mengder våpengrads plutonium og høyanriket
uran som oppbevares på en utilfredsstillende måte. Dette
innebærer både en betydelig spredningsfare og et stort

4. april -- Overenskomster inngått med fremmede makter i 1997 2000
2658
miljøproblem. Det er nødvendig med økt søkelys på dis­
se problemene. Det er nødvendig å finne fram til tilfreds­
stillende ordninger for kontroll og forsvarlig håndtering.
Samtidig må man være klar over at dette er svært kost­
nadskrevende og teknologisk komplisert. Utfordringene
er store og nødvendiggjør en omfattende internasjonal
satsing. Norge tillegger dette arbeidet stor vekt.
Utilfredsstillende ordninger for kontroll og verifika­
sjon av lagre med spaltbart våpenmateriale utgjør en
trussel mot den globale sikkerhet. Disse forhold virker
også negativt inn på fremdriften i nedrustningsprosessen.
Ingen nedrustningsavtaler har så langt omfattet disse
spørsmålene. Det er derfor nødvendig å utvikle en hel­
hetlig strategi for å sikre bedre kontroll, større åpenhet og
bidra til å redusere beholdningene av slikt materiale.
Det sentrale element i en slik strategi må være et avta­
lefestet forbud mot framtidig produksjon av spaltbart
materiale til våpenformål. Dette er imidlertid ikke nok.
Eksisterende lagre må også håndteres. Vi må finne egne­
de måter å behandle de store mengder av høyanriket uran
og våpengrads plutonium på som frigjøres og fases ut fra
militær sektor. Dette materialet kan raskt avledes og bru­
kes til våpenproduksjon dersom dette er politisk ønske­
lig.
Det er også nødvendig å håndtere mengden av høyan­
riket uran som inngår som drivstoff i atomdrevne skip.
Både overskuddsmateriale fra militær sektor og spaltbart
materiale for drivstoffutnyttelse utgjør en betydelig
spredningsrisiko.
Videre bør det tas skritt for økt åpenhet omkring ek­
sisterende militære lagre og spaltbart materiale. Målset­
tingen må være nettoreduksjoner gjennom frivillige, til­
litskapende tiltak. For å sikre en samlet tilnærming har
Norge allerede fremlagt en rekke forslag innenfor ram­
men av tilsynsprosessen. Vi vil under konferansen i New
York fortsette arbeidet med å vinne tilslutning til de nor­
ske forslagene.
Nedrustningskonferansen i Genève er det eneste faste
forum for multilaterale drøftelser og forhandlinger om
nedrustning og rustningskontroll.
Verdenssamfunnet har en legitim interesse i å bli in­
formert om atommaktenes politikk og arbeid for videre
atomnedrustning. Selv om atommaktene selv har ansva­
ret for å bygge ned atomvåpenarsenaler, bør det etableres
multilaterale ordninger som kan sikre økt åpenhet, styr­
ket dialog og en bedret informasjonsutveksling om slike
spørsmål.
Dette vil også kunne gi atommaktene anledning til å
informere om sine nedrustningspolitiske tiltak og ulike
sider ved deres kjernefysiske doktriner. Økt åpenhet fra
kjernevåpenmaktene omkring disse spørsmålene er vik­
tig, ikke minst for samarbeidsklimaet i internasjonale
nedrustningsfora. Norge har derfor sammen med Belgia,
Nederland, Italia og Tyskland tatt initiativ og lagt fram et
forslag i Nedrustningskonferansen i Genève om dialog
og informasjonsutveksling om kjernefysisk nedrustning.
Forslaget har så langt vakt bred interesse.
Vi har også engasjert oss i arbeidet med å reformere
Nedrustningskonferansen med sikte på å sikre størst mu­
lig representativitet og effektivisere arbeidet. Norge øn­
sker at Nedrustningskonferansen i Genève skal bli et uni­
verselt forum ved at alle stater som ønsker det, kan opp­
tas som fullverdige medlemmer.
Regjeringen er tilfreds med at NATOs toppmøte i
Washington i april 1999 gav mandat til en ny og bred
gjennomgang av NATOs arbeid for kjernefysisk rust­
ningskontroll, nedrustning og ikke­spredning. Det på­
går nå et omfattende arbeid i NATO for å vurdere op­
sjoner for ulike tillit­ og sikkerhetsskapende tiltak, veri­
fikasjon, ikke­spredning, rustningskontroll og nedrust­
ning.
Fra norsk side ønsker vi en helhetlig tilnærming og
synlige resultater av prosessen. Siktemålet må være å
komme fram til konkrete satsingsområder hvor NATO
kan og bør spille en sterkere rolle. I NATO er en rekke
komiteer nå i gang med å utforme bidrag på sine arbeids­
felt til denne prosessen. I løpet av året vil NATO gjen­
nomføre en vurdering av alliansens bidrag til hele ned­
rustningsdagsordenen. En rapport om arbeidet skal frem­
mes til NATOs ministermøter senere i år. Det er viktig at
vi gjennom en slik prosess bidrar til større åpenhet. Vi
ønsker også å synliggjøre hvordan alliansen vil arbeide
framover for å styrke sin innsats for rustningskontroll,
nedrustning og ikke­spredning. NATO har kanskje ikke
godt nok informert om de vesentlige reduksjonene i løpet
av det siste tiåret. Blant annet er det funnet sted en reduk­
sjon på over 85 pst. av NATOs taktiske kjernevåpen i
Europa.
Vi lever i en verden med store forandringer. Håndte­
ring av sikkerhetsspørsmål blir stadig mer komplisert.
Framtidig sikkerhet vil være avhengig av et samspill
mellom nøye avstemte regionale og globale initiativ og
tiltak. Vi er avhengig av at vi lykkes i det internasjonale
samarbeidet for kjernefysisk nedrustning og ikke­spred­
ning. Målsettingen må være nye, konkrete og varige re­
sultater som fremmer vår felles sikkerhet.
Som jeg har påpekt, har ikke­spredningsregimet i den
senere tid kommet under press. Vi står utvilsomt overfor
en meget vanskelig tilsynskonferanse i New York senere
denne måneden og inn i den neste. Dette må spore oss til
økt innsats for å finne samlende løsninger på utfordringe­
ne som vi i dag står overfor.
Regjeringen er fast bestemt på å gjøre sitt ytterste for
å bidra til å bevare det vi allerede har oppnådd, og arbei­
de for en styrking av ikke­spredningsregimet og kjerne­
fysisk nedrustning. På denne måten bidrar vi til å styrke
det internasjonale sikkerhetssystemet og samtidig ivareta
våre egne nasjonale sikkerhetsinteresser.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksminis­
terens redegjørelse utlegges for behandling i et senere
møte. -- Det anses vedtatt.
S a k n r . 3
Innstilling fra utenrikskomiteen om overenskomster
inngått med fremmede makter i 1997 (Innst. S. nr. 142
(1999­2000))

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2659
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 2677)
S a k n r . 4
Innstilling fra utenrikskomiteen om hovedtrekk i frem­
tidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa (Innst. S.
nr. 128 (1999­2000), jf. St.meld. nr. 13 (1999­2000))
Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil pre­
sidenten foreslå at taletiden for saksordførerens innled­
ningsinnlegg settes til 15 minutter, og at lengste taletid for
hovedtalerne for hver partigruppe, parlamentariske ledere
samt medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter og
for øvrige talere til 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og parla­
mentariske ledere samt etter innlegg fra medlemmer av
Regjeringen.
-- Dette anses vedtatt.
Haakon Blankenborg (A) (ordførar for saka): Pen­
gane som er omtala i denne meldinga, vart løyvde aller­
eie i budsjettet for år 2000.
I debatten om det budsjettet, den 10. desember 1999,
uttalte eg på vegner av komiteen at departementet kunne
leggje til grunn hovudlinene i meldinga fram til Stortin­
get hadde behandla sjølve stortingsmeldinga. Eg sa også
at meldinga ville bli behandla like over nyttår. Det skulle
syne seg å bli ei sanning med visse modifikasjonar. Ko­
miteen la fram innstillinga den 9. mars. Når debatten
ikkje kjem før den 4. april, er det fleire grunnar til det.
Den siste forsinkinga var m.a. på grunn av regjerings­
skiftet.
Innstillinga er nær samrøystes. Derfor er det her ingen
grunn til at det har tatt så lang tid. Løyvinga er svært stor
og går til eit område som er avgjerande for fred og utvik­
ling i Europa. Derfor er det berre rett og rimeleg at Stor­
tinget også har synspunkt på bruken av pengane, og
eventuelt kan gå inn i bakgrunnen for bruken av pengane.
Det er avgjort ein styrke at det er noko nær full semje
om norsk Balkan­politikk i Stortinget. Der innstillinga
ikkje er samrøystes, er det etter måten små mindretal som
skil seg ut. Det er Framstegspartiet, som ikkje ønskjer å
drøfte endringar av sanksjonane mot Jugoslavia, slik dei
andre vil. Dei vil heller ikkje at ein skal ta omsyn til like­
stilling i samarbeidet. Det er SV, som i nokre saker vil gå
litt lenger enn fleirtalet. Dei vil m.a. ha einsidige norske
tiltak i samband med endring av sanksjonane.
Denne innstillinga omhandlar ikkje vurderingar eller
evalueringar av utviklinga på Vest­Balkan dei siste åra.
Innstillinga omhandlar berre haldningar til det som skal
skje i åra framover.
Heilt sidan i fjor har det store fleirtalet i Stortinget
slått fast at samordning og arbeidsdeling skal vere rege­
len for den norske innsatsen. Norsk medverknad bør vere
ein del av ei internasjonal arbeidsdeling. Den humanitæ­
re innsatsen, den politiske stabiliseringa og den økono­
miske utviklinga er viktigare enn flagget på pengane som
blir brukte.
Stabilitetspakta for Søraust­Europa er ramma for dette
arbeidet. Her skulle det økonomiske og det politiske ar­
beidet bli samla. Stabilitetspakta er ein eineståande kon­
struksjon for samordna internasjonal innsats. Problemet
så langt er at konstruksjonen ikkje har verka.
Etter at utanrikskomiteen la fram innstillinga si, har vi
likevel sett eit par viktige hendingar. EUs toppmøte i Lis­
boa er den eine, der dei generelle konklusjonane må
seiast å vere eit steg framover i retning av meir konkret
handling. Kommentarane etter møtet mellom gjevarlanda
sist veke er også slik at dei gjev ei viss von. Det ser ut til
at EU kan ta eit klårare leiarskap og ansvar. Det er bra,
for det er leiarskap som er sakna. Noko av det viktigaste i
dette møtet blir dermed vurderingane frå utanriksminis­
teren etter desse to møta, i EU og framfor alt i gjevar­
landsgruppa, og kva slags syn han har på framtida etter
desse møta.
Om det skulle syne seg at ein også denne gongen ber­
re endar i ord, bør Norge saman med andre ta initiativ til
meir konkret handling, eventuelt leggje opp til reine nor­
ske prioriteringar. Internasjonal samordning tyder ikkje
at vi skal bøye unna for internasjonale fiaskoar når tida er
i ferd med å renne ut.
Eg håper likevel at vi no ser byrjinga på ein meir ef­
fektiv innsats i området, der prioriteringane kjem som
resultat av internasjonal samordning. Eg skal derfor i
det vidare konsentrere meg om enkelte meir generelle
synspunkt på situasjonen i området og moglege priori­
teringar i arbeidet. Meldinga handlar då også om ho­
vudtrekka i samarbeidet. Utover det eg kjem inn på her,
syner eg til innstillinga og andre innlegg i denne debat­
ten.
Eg er samd med departementet i den geografiske av­
grensinga for arbeidet. Det vil seie at det er Kroatia, Bos­
nia­Hercegovina, Makedonia, Albania og Den føderale
republikken Jugoslavia, dvs. Serbia og Montenegro, som
skal stå i forgrunnen for arbeidet. Kosovo er eit anna na­
turleg sentrum, som krev ei heilt særskild merksemd, og
som er ein del av republikken Jugoslavia.
Romania og Bulgaria har lidd store økonomiske tap i
dei mange åra med konflikter i området. Departementet
meiner at det ikkje er naturleg med «vesentleg» gåvebi­
stand til desse landa. Dette er eg samd i. Når departemen­
tet seier vesentleg, så tyder vel det at slik bistand kan
kome på tale. Derfor har komiteen varsla at ein ser posi­
tivt på ei eventuell omdisponering, eventuelt tilleggsløyv­
ing av midlar til desse områda. Målet er stabilisering og
utvikling. Då er det behovet og ikkje kategorisering i
høve til definisjon av kva som er bistand, som er det av­
gjerande. Heile denne merknaden er ei oppfølging av det
som Regjeringa har lagt opp til når det gjeld samarbeidet
med Romania og Bulgaria.
Komiteen har også nemnt situasjonen i Moldova, Ro­
manias granneland, som særleg vanskeleg. I og med at
Moldova fell utanom det som denne meldinga omfattar,
så står det med denne merknaden, men eg ber om at dette
blir lagt vekt på i andre samanhengar.

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
Trykt 13/4 2000
2000
2660
Det er bruk for humanitær innsats, hjelp og samarbeid
i store, for ikkje å seie alle, delar av det området som er
omfatta av Stabilitetspakta.
Stabilitet og utvikling er siktemålet for arbeidet, og då
må ein finne ut kvar uro og konflikt har utspringet sitt.
Eg meiner at det er dei to store i det tidlegare Jugoslavia
som er dei sentrale her. Utviklinga i Den føderale repu­
blikken Jugoslavia og i Kroatia avgjer framtida for mest
alle grannelanda. Det er derfor viktig med ein konsentrert
innsats i desse to landa. Med andre ord må ein leggje
vekt på strategiske, politiske prioriteringar i tillegg til det
reint humanitære.
Sanksjonane mot Jugoslavia hindrar endringar i dette
landet. Sanksjonane bør bli endra. Det bør skje meir enn
å fjerne flyforbodet, slik det skjedde for kort tid sidan.
Sanksjonane bør bli målretta mot Milosevic og dei andre
som er tiltalte for brotsverk mot menneska. Andre sank­
sjonar bør bli oppheva, bortsett frå våpenboikotten.
Dette tyder ikkje at Norge skal setje i verk einsidige
tiltak. Norge skal heller ikkje bli eit fotnoteland i alle
møta i det vestlege samarbeidet. Dette er uttrykk for eit
ønske om å endre den felles politikken, og det er ikkje ei­
neståande at dette synet kjem fram i Norge. Det er mange
i Europa som deler dette synet, også på høgste hald, men
det er ikkje alle. Derfor er det viktig at ein gir uttrykk for
eit slikt syn.
Sjølvsagt vil Milosevic kunne framstille ei slik end­
ring som ein siger. På den andre sida lever han sitt poli­
tiske liv på sanksjonane, på isolasjonen. Han har i lang
tid bygd makta si på manipulasjon og styring av media
og den offentlege debatten på den eine sida, konfliktar og
ytre fiendar på den andre. Hans største fiende er normali­
tet, debatt og mangfald.
Sanksjonane slik dei no er, har inga klar grunngje­
ving. Dei er vedtekne, men det er uklare krav som blir
stilte for at dei skal bli oppheva. Det er uklart om sank­
sjonane er retta mot folket som ikkje kastar leiarane, eller
mot leiarane sjølve. I ei erklæring frå EU­rådet etter møte
med representantar for den jugoslaviske opposisjonen
den 11. oktober 1999 varsla rett nok rådet nye tiltak når
regjeringane i Jugoslavia og Serbia er under demokratisk
kontroll, som det heiter, og når dei som er tiltalte av
krigsforbrytardomstolen, er ute av regjeringane, og når
Jugoslavia samarbeider med domstolen. Dette er ei form
for grunngjeving, men etter mitt syn forsterkar dette ber­
re det synet at sanksjonane bør rettast mest mogleg mot
leiarane og minst mogleg mot folket generelt.
Eg trur ikkje at dagens politikk fører fram. Eg håpar at
eg tar feil, men eg trur det ikkje.
Faktum er at Jugoslavia blir meir og meir kriminali­
sert og korrumpert. Slik blir det av isolasjon. Få har om­
fattande kontakt med omverda, og den materielle situa­
sjonen blir stadig verre. Fattigdom er sjeldan den raskas­
te vegen til demokrati.
I tillegg veks det fram mange rare mytar både i landet
og utanfor. Ein av desse som veks fram utanfor, er at det
er eit langvarig og tett samarbeid mellom Moskva og Beo­
grad. Dette er eit historielaust syn, anten ein ser på Tito­
perioden, mellomspelet på 1980­talet eller Milosevic­
perioden. Milosevic støtta ikkje Jeltsin under kuppforsøket
i Moskva, og det er ikkje utan grunn at det er Irak og
Kviterussland som ofte blir nemnde i Beograd når ein
skal finne nærståande statar. Dette blir ikkje endra av
flaumen av kinesarar som blir observerte i Jugoslavia for
tida. Poenget er at sanksjonane ikkje har ført Jugoslavia
nærare demokratisk styre. Det har ført det inn i isolasjon,
men ikkje nærare demokrati. Vi har førebels sikra ei
form for stabilitet i regionen, men dette er framfor alt
takk vere ein enorm militær innsats. Dette er ingen varig
stabilitet.
Innanfor dei grensene som sanksjonane set, bør det
humanitære arbeidet i Jugoslavia få høgste prioritet.
Rundt ein halv million flyktningar, eller kanskje meir, er
der. Norge bør sjå på flyktningane i Jugoslavia som ei
særleg viktig oppgåve. Arbeid for flyktningane er viktig i
seg sjølv, men det ser heller ikkje ut til at andre land ser
på dette som ei viktig oppgåve. Det gjer det ekstra viktig
at nokon kastar lys over denne situasjonen. Desse flykt­
ningane kjem frå krigshandlingar i Bosnia, Kroatia og
Kosovo.
Også anna internasjonalt arbeid i Jugoslavia bør få
støtte. Dette gjeld vennskapsbyane. Døme på dette er
Narvik og Kikinda. Samarbeid mellom uavhengige orga­
nisasjonar og grupper bør også få støtte, anten det gjeld
innafor kulturliv, akademisk arbeid eller politisk arbeid --
kort og godt for å auke den internasjonale kontakten.
Det er nødvendig med eit breitt internasjonalt samar­
beid for å hindre nye konfliktar på Vest­Balkan. Dette
gjeld naturlegvis også i høve til dei andre delane av Jugo­
slavia, som Kosovo og Montenegro.
Det er viktig å utnytte rommet til samarbeid med
Montenegro. Montenegro er ikkje omfatta av sanksjon­
ane, sjølv om dei er ein del av føderasjonen. Samarbeidet
der må ha økonomisk og politisk utvikling som siktemål,
men like mykje må dei medverke til å unngå konfronta­
sjon innanfor føderasjonen.
Sjølvsagt bør økonomisk samarbeid vere viktig, men
dette stoppar på sanksjonane. I praksis vil også dette vere
vanskeleg i Montenegro, fordi det er ein del av føderasjo­
nen.
Vala i Kroatia kan vise seg å vere ei av dei viktigaste
enkelthendingane i det krigsherja Vest­Balkan. Den nye
leiinga, både presidenten og regjeringa, har kome med
signal om forsoning og gjenreising. Dette er viktig for
Kroatia, men det er minst like viktig i høve til Bosnia og
Hercegovina og til Jugoslavia. Det er normalisering i Ju­
goslavia og Kroatia som kan gi normalisering i Bosnia.
Mange har sendt gode helsingar til dei nye leiarane.
Dersom dette blir berre med helsingar, kjem ikkje leiara­
ne vidare. Det er fem år sidan dei siste krigshandlingane i
det området. Debatten no dreiar seg ikkje først og fremst
om skuld eller uskuld, men om opne sår som ein skal
prøve å lækje.
Skal dei som flykta, kunne kome attende, treng dei
husvære. Der kroatiske flyktningar har overtatt husvære
etter dei som har flykta, treng dei nye husvære, eller så
må dei kunne flytte attende til f.eks. Bosnia og Hercego­
vina. Det må pengar til, ikkje til flyktningane åleine, det

Forhandlinger i Stortinget nr. 178
4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
S 1999­2000
2000 2661
(Blankenborg)
trengst eit økonomisk lyft også for andre delar av landet.
Slik det no ser ut, er det nødvendig med ein målretta inn­
sats også i Kroatia.
Denne fokuseringa på Jugoslavia og Kroatia tyder
ikkje at dei andre fell utanom. Det er nødvendig med ein
heilskap. Tragedien dei siste ti åra har vore mangel på
heilskapstenking. Like fullt må det til ei prioritering.
Faktum er at uro frå dei to store er ei uro for alle -- derfor
denne prioriteringa som eg her har vore inne på.
Både i Bosnia og i Kosovo må vi førebu oss på eit
langt internasjonalt militært nærvær. I Bosnia er det ein
kime til sivilt samfunn som bør kunne bere ein normal
økonomi etter kvart. I Kosovo har ein ikkje eingong løyst
dei mest umiddelbare problema i høve til administrasjon
og lov og orden. Samordning av innsatsen der ser ut til å
vere det mest påtrengjande.
Også Makedonia lever på ein knivsegg. På mange
måtar var det omsynet til Makedonia som gjorde at det
kom til væpna konflikt i Kosovo i fjor. Destabilisering av
Makedonia er lett ei destabilisering av Sør­Balkan.
Normal økonomisk verksemd og internasjonal handel
må vere siktemål for utviklinga i alle landa. Dette må
vere det overordna målet for innsatsen og den beste hjel­
pa. Overgangen til vanleg internasjonal handel og frihan­
delsavtaler med omverda er viktige mål for fleire av re­
gjeringane i området. Regjeringa i Norge bør leggje stor
vekt på handelspolitiske tiltak.
Det er viktig å hjelpe til med dei tekniske omlegging­
ane, men det er også viktig å hjelpe til økonomisk ved
overgangen frå eitt handelssystem til eit anna, slik at vel­
ferda og tryggleiken ikkje forsvinn med omleggingane.
Næringslivssamarbeidet bør vere langsiktig. Det bør
leggje vekt på lokale og regionale leveransar og på kom­
petanseoverføring og kompetanseoppbygging lokalt. Det
må vere eit langsiktig siktemål med arbeidet. Dette vil
tene alle partar best.
Det er naturleg at Norge har dei same bindingane i
høve til verksemdene som investerer, som det dei andre
store gjevarlanda har for sine. Men på den andre sida er
det også naturleg at Norge arbeider for ei balansert av­
binding, slik at hjelpa blir mest mogleg effektiv.
Mange av vanskane på Vest­Balkan er dei same som
ein ser i andre konfliktområde. Det er mangel på samord­
ning, det er framveksten av eit internasjonalt samfunn i
vedkomande land og kanskje ein kunstig økonomi utan­
om den nasjonale. Eit klassisk døme på desse problema er
at internasjonale private og offentlege organisasjonar legg
beslag på viktig infrastruktur og ressursar i landa. Det kan
vere bygningar, men det kan f.eks. også vere bruk av res­
surspersonar. Mange av dei mest kvalifiserte i vedkoman­
de land arbeider for internasjonale organisasjonar heller
enn å byggje landets eigen økonomi. Klassiske døme på
dette er dei mange legane som arbeider som tolkar, fordi
det er mykje betre betalt å vere tolk enn å vere lege.
Norge må også ta initiativ til eit sterkare internasjonalt
samarbeid på dette området for å unngå slike uheldige
vridingar av ressursbruken i vedkomande land.
Til slutt eit par ord om krigsforbrytardomstolen i
Haag. Denne spelar ei viktig rolle i oppgjeret etter valds­
handlingane på Balkan. Den vil også spele ei viktig rolle
i tida frametter, og derfor er det viktig å styrkje domsto­
len og halde oppe autoriteten. Domstolen skal vere dom­
stol, ikkje politisk aktør utover dette. Men i sin iver etter
ikkje å ta politiske omsyn kan det likevel hende at dom­
stolen lett kan få ei politisk rolle. Det er viktig at dei an­
svarlege er klar over dette når dei kjem med sine avgjer­
der, også i domstolen.
K j e l l E n g e b r e t s e n hadde her overtatt
presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Einar Steensnæs (KrF) (komiteens leder): Jeg er enig
i det positive utgangspunktet vi har, med den brede enig­
heten om Balkan­politikken, men jeg merker meg det
forholdsvis kraftige oppgjøret som saksordføreren tok
med hensyn til sanksjonene og hvordan de virker. Han
synes nå å gå noe lenger enn det et stort flertall i komite­
en har villet formulere, nærmest i retning av å oppheve
sanksjonene, istedenfor -- som det sies i innstillingen -- å
forsøke å endre disse. Det vil si at en må se litt differensi­
ert på hvilke sanksjoner som ennå kan ha en funksjon i
forhold til å fremprovosere endringer i ledelsen i Den fø­
derale republikken Jugoslavia, og hvilke sanksjoner som
ikke virker. Nå er jeg selvfølgelig enig i at en må kritisk
gjennomdrøfte disse spørsmålene. Det er en vanskelig
balansegang på den ene siden å gjennomføre tiltak som
skal tvinge fram endringer, og på den annen side å leve
med at slike sanksjoner gjerne dessverre treffer den
uskyldige tredjepart. Jeg synes likevel at det var unød­
vendig å stille spørsmålet om disse sanksjonene er rettet
mot folket som ikke klarer å kvitte seg med sine ledere,
som han sa, eller om de er rettet mot regimets ledere. Det
er jo klart at hensikten med sanksjonene var å tvinge
fram en endring, men spørsmålet er: Virker de?
Jeg tror også at det kan settes tilsvarende spørsmåls­
tegn ved de sanksjonstiltak som er vedtatt når det gjelder
Irak og regimet i Irak, og jeg har merket meg at represen­
tanten Blankenborg også der har kommet med ganske
kritiske spørsmål. Jeg vil derfor stille Blankenborg spørs­
målet: Er disse kritiske holdningene uttrykk for en mer
generell skepsis til sanksjoner overhodet, eller er det i
forhold til de to regimene som han spesielt har trukket
fram i pressen og i offentligheten, nemlig regimene i Ser­
bia og i Irak?
Haakon Blankenborg (A): Kvart regime, kvart sank­
sjonsregime, må vurderast kvar for seg, og det må bli
vurdert ut frå siktemålet med sanksjonane. Det er stor
skilnad på sanksjonane i forhold til Irak og sanksjonane i
forhold til Jugoslavia. Irak­sanksjonane har eit klarare
formål, som spring ut av FN­vedtak som skal kontrollere
og få kontroll med på den eine sida lagring, bruk og pro­
duksjon av masseøydeleggingsvåpen og på den andre
178

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa 2000
2662
sida Kuwaits nasjonale integritet osv. Det er eit spørsmål
om dette verkar etter føremålet.
I forhold til Jugoslavia er det inga slik klar grunngje­
ving for dei fleste av sanksjonane. Dei er vedtekne med
utgangspunkt i EUs felles strategiar, og så gjennomført
av kommisjonen, men det er ingen klare kriterium for
kva sanksjonane skal utrette. Det store, svake punktet
med sanksjonane mot Jugoslavia er at det ikkje er klart
kva føremålet eigentleg er. Det er den eine sida av det.
Det andre er at ein her også må sjå kva verknad sank­
sjonane har, utan omsyn -- hadde eg nær sagt -- til føre­
mål. Verknaden av sanksjonane i forhold til Jugoslavia er
at Milosevic festar grepet, at den materielle situasjonen
blir verre, at det ser ut til å vere vanskelegare å få til ein
demokratisk overgang, og dessutan at Milosevic kan ut­
nytte isolasjonen til å provosere fram uro vidare innanfor
det som er att av føderasjonen. Derfor er det viktig å stil­
le spørsmål ved dette.
Eg har ikkje sagt noko som går lenger enn det som
står i innstillinga, men eg har sagt det litt meir i klartekst.
Eg understreka at Norge ikkje skal gå til einsidige tiltak,
men at dette er synspunkt som bør bli gjort kjende. Dette
er ikkje ukjende synspunkt i Europa. Mange regjeringar,
utan omsyn til politisk farge, gir uttrykk for dette i ulike
samanhengar, men det er ikkje ei felles haldning blant re­
gjeringane i EU og NATO. Derfor er ikkje politikken en­
dra, men det betyr ikkje at ein skal la vere å diskutere kri­
tisk, men på den andre sida skal ein heller ikkje under­
grave sanksjonane ved at ein begynner med einsidige til­
tak. Debatten er måten å endre politikken på.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Som en følge av
krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia er over
200 000 mennesker døde eller forsvunnet i Bosnia­Her­
cegovina alene, mens over én million flyktet til utlandet
og halvannen million ble fordrevet i eget land. De mate­
rielle ødeleggelser er enorme.
Sommeren 1998 innledet serbiske sikkerhetsstyrker
en offensiv for å gjenetablere serbisk kontroll over sen­
trale områder i Kosovo som UCK hadde fått kontroll
over. De serbiske styrkene benyttet uforholdsmessig stor
makt mot den kosovoalbanske sivilbefolkningen, og mel­
lom 250 000 og 300 000 kosovoalbanere flyktet fra sine
hjem, mens et stort antall boliger ble ødelagt. FNs sikker­
hetsråd vedtok forgjeves i september 1989 en resolusjon
om at krigshandlingene umiddelbart skulle stanse, og de
fordrevne måtte få vende tilbake til sine hjem. Etter at
NATO 24. mars hadde satt i gang bombing mot Jugosla­
via, forsterket Jugoslavia sin organiserte fordrivelse av
den albanskættede befolkning. Over 800 000 kosovo­
albanere flyktet fra sine hjem til nabolandene, mens
mellom 200 000 og 300 000 var på flukt i selve Kosovo.
De materielle ødeleggelser var store, fordi serberne sys­
tematisk brente kosovoalbanernes hjem.
De store økonomiske og menneskelige tap i området
kunne i stor grad vært unngått dersom NATO på et langt
tidligere tidspunkt hadde stanset serbernes voldshandlin­
ger med militær makt. Når det gjelder både Bosnia og
Kosovo, har Fremskrittspartiet gjentatte ganger anmodet
den norske regjering om å gjøre sin innflytelse gjeldende
i NATO med sikte på å fremskynde en militær aksjon.
Disse anmodninger ble i Stortinget møtt med politiske,
taktiske og folkerettslige innvendinger som det i dag er
interessant å se tilbake på. Norge var sannelig ingen på­
driver når det gjelder militær intervensjon i Bosnia og
Kosovo, som kunne ha redusert de skadene vi nå er i ferd
med å reparere.
Fremskrittspartiet er i store trekk enig i den forelig­
gende melding. Vi vil imidlertid reservere oss mot en ut­
vikling der Norge blir en stor bidragsyter, mens EU i det
vesentlige lar det bli med fagre ord. Inntil for kort tid si­
den var EU­landenes innsats for den såkalte Stabilitets­
pakten for Sørøst­Europa minimal. Økonomisk sett er det
ikke minst EU­landene som har interesse av gjenoppbyg­
gingen i dette området.
Fremskrittspartiet har merket seg at meldingen bekla­
ger at EU har besluttet at EUs bistand til infrastrukurrela­
terte prosjekter i Kosovo skal forbeholdes bedrifter
innenfor EU. EU vil også koordinere bistanden til regio­
nen for øvrig. Fremskrittspartiet håper at Norge ikke en­
der opp som en stor bidragsyter til en EU­styrt oppbyg­
ging i Bosnia og Kosovo.
Meldingen viser til at frivillige organisasjoner er be­
tydningsfulle medspillere når det gjelder å kanalisere
norske penger. Her mangler det visse motforestillinger.
Jeg har snakket med personer jeg vet er godt orientert.
De kan fortelle at bortimot 400 private hjelpeorganisa­
sjoner nå er representert i Kosovo, og at mange av dem
virrer rundt for å finne noe fornuftig å ta seg til. De be­
laster kommunikasjoner og opptar hotellplasser, og det
arbeidet de utfører, er ofte lite koordinert. Det forhindrer
selvsagt ikke at slike organisasjoner selv kan berette at
de gjør nyttig arbeid. Det er et vilkår for at de fortsatt
skal få penger til sin virksomhet. Systematisk etterprø­
velse av hva slike organisasjoner virkelig har utrettet, vil
neppe finne sted. Jeg vil ikke med dette ha sagt at ingen
frivillige hjelpeorganisasjoner gjør nytte for seg, men det
er all grunn til å se kritisk på deres virksomhet, noe mel­
dingen ikke legger opp til.
Meldingen fastslår at når det gjelder demokrati­ og
menneskerettighetstiltak, har norske organisasjoner og
miljøer en særlig kompetanse. Mon det?
I motsetning til komiteens øvrige medlemmer mener
Fremskrittspartiet at Norge ikke bør gå inn for å lette
sanksjonene mot Jugoslavia så lenge det nåværende regi­
met sitter ved makten. Og spesielt mener vi at det ikke er
noen grunn til å lette på disse sanksjonene så lenge dette
regimet legger vanskeligheter i veien for at kosovoalba­
nere kan vende tilbake til Kosovo. En slik lettelse av
sanksjonene vil etter vår mening være et galt signal, og
vil kunne innkasseres som en seier for Milosevic. Jeg vi­
ser til at jugoslavisk politi for kort tid siden knuste en
uavhengig TV­stasjon i landet, og at ingen av de begrun­
nelser som lå bak sanksjonene, er bortfalt.
Det ble sagt her at korrupsjonen øker på grunn av dis­
se sanksjonene. Det tror jeg ikke man kan finne noe be­

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2663
legg for. Det er veldig mange land som ikke er isolert,
hvor korrupsjonen øker, f.eks. i Russland, hvor det for så
vidt har vært det vi kaller glasnost, og ganske stor presse­
frihet og kommunikasjon med Vesten.
Jeg må si at disse sanksjonene bidrar selvfølgelig til å
svekke Serbia økonomisk, og det er det all grunn til, for
Serbia er en overlegen militærmakt på Balkan og bidrar
til en mangel på maktbalanse i området. Bombingen har
hjulpet en del, og isolasjonen bidrar selvfølgelig også til
å svekke et meget imperialistisk diktatur som hersker
der, og som har vist sine hensikter på den aller tydeligste
måte i de senere år. Så av den grunn, og så lenge et slikt
aggressivt regime, som rår over en så stor militærmakt,
ikke på noen måte har endret karakter, så synes ikke jeg
det er noen grunn til å slutte med den svekkelsen av dette
regimet som en boikott og sanksjoner innebærer.
Jeg har med interesse registrert at komiteens flertall
også denne gang må ha inn en spesiell bemerkning om at
det må legges særlig vekt på arbeid som kan bedre kvin­
ners situasjon. Dette lyder nesten som et slags rituale el­
ler refreng. En komiteinnstilling er liksom ikke helt fer­
dig før den har fått inn en eller annen form for priorite­
ring av kvinner. Jeg går ut fra at det er Arbeiderpartiets
kvinnegruppe som har vært ute med rødblyanten. Når
man ser på de enorme lidelser som er påført menneskene
som bor i områdene, synes jeg det ville være en bedre
rettesnor å forsøke å hjelpe dem som lider mest, enten det
er barn, syke, gamle, kvinner eller menn.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Marit Nybakk (A): Jeg har først et helt konkret
spørsmål til representanten Gundersen, og det er knyttet
til sanksjonene mot det tidligere Jugoslavia: Hvilke for­
mål mener representanten Gundersen at sanksjonene skal
ha og har, hvilke krav er knyttet til sanksjonene, og hvil­
ke konsekvenser har sanksjonene i dag?
Så må jeg ta opp det som kanskje er det mer kuriøse
innslaget både i innstillingen og for så vidt også i repre­
sentantens innlegg, nemlig at Fremskrittspartiet ikke vil
vektlegge arbeid som kan bedre kvinnenes situasjon. Vi
diskuterer støtte til en langsiktig utvikling og stabiliser­
ing på Balkan, og hva er da situasjonen? Jo, over en tiårs­
periode -- dette beskrev representanten godt selv -- har vi
hatt en brutal krigføring og etnisk rensing. Det finnes
landsbyer der det praktisk talt ikke finnes menn, og hvor
det sitter igjen enker. Ser ikke representanten Gundersen
at for i det hele tatt å få til en stabil sosioøkonomisk ut­
vikling i deler av disse områdene, må man satse på å sko­
lere kvinnene, satse på å gi kvinnene arbeid og satse på at
vi her kan få kvinner som faktisk kan etablere egne virk­
somheter og som kan gå inn i politisk virksomhet? Mener
representanten Gundersen at det ikke er et poeng at vi sikrer,
gjennom bevilgningene, at disse pengene og de virke­
midlene vi setter inn, faktisk når de målgruppene som kan
bidra til en stabilisering og en sosioøkonomisk utvikling?
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Poenget mitt er at
ifølge den beskrivelse som foreligger i meldingen, og det
er noe alle vet, er det mye som skal gjøres der nede, det
er mange problemer, så jeg synes faktisk ikke det var
noen grunn til akkurat i denne sammenheng å trekke
frem kvinnenes problem. Men jeg mener selvfølgelig at
et sted hvor det bare er kvinner og ingen menn, må man
hjelpe kvinnene, for det er jo ingen andre å hjelpe.
Når det gjelder sanksjonene, har jeg redegjort for hva
jeg mener må være konsekvensen. Den konsekvensen jeg
personlig ønsker, er å svekke dette regimet så lenge det
er underlagt et diktatur. Når Milosevic' regime forsvin­
ner, er det en selvfølge at sanksjonene må bortfalle. Jeg
har inntrykk av at noen tror at på grunn av sanksjonene
vil Milosevic' regime bortfalle. Det har jeg faktisk aldri
trodd. Jeg mener at så lenge det regimet eksisterer, må vi
forsøke å svekke denne ubalansen når det gjelder makt
på Balkan, mest mulig, slik at vestlige land ikke i det
uendelige må passe på at dette regimet ikke overskrider
andre lands grenser og skaper slike lidelser som det har
gjort tidligere.
Johan J. Jakobsen (Sp): Representanten Fridtjof
Frank Gundersen har i innstillingen en kritisk kommen­
tar til den innsats som de frivillige organisasjoner gjør.
Samtidig synes jeg at representanten Gundersen i innleg­
get sitt nå helgarderte seg mot eventuell kritikk av dette,
for han sa på den ene side at disse organisasjonene «vir­
rer rundt» i området nærmest uten mål og mening, men
samtidig passet han på å understreke at det dermed ikke
var sagt at alle virret rundt på denne måten. Han var også
sikker på at det ikke kom til å bli noen evaluering av den
innsatsen som de frivillige organisasjonene gjør. Når han
på denne måten helgarderer seg mot en evaluering som
eventuelt måtte komme, og likevel velger å være så sterk
i ordbruken som han faktisk er, både i innlegget sitt og i
innstillingen, har jeg lyst til å spørre representanten Frid­
tjof Frank Gundersen om det ikke tross alt ville vært ryd­
digere å navngi de organisasjoner som han mener å ha
opplysninger om, som virrer rundt i dette området uten
mål og mening, istedenfor å helgardere seg på den måten
som han nå gjorde i sitt innlegg.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Årsaken til min
bemerkning på dette området er at jeg har snakket med
representanter for en internasjonal organisasjon som jeg
kjenner meget godt, som har vært på en befaring i Koso­
vo, og som har berettet for meg at det er altfor mange in­
ternasjonale organisasjoner som er representert der. De
navngav ingen, men organisasjonene leter etter noe å
gjøre. Mange av dem gjør ikke noe konstruktivt, og det
er veldig dårlig koordinert. Det er rett og slett for mange
som holder på der nede.
Det var i grunnen det jeg ville si. Jeg synes det er all
grunn til å gjøre salen oppmerksom på at dette er et pro­
blem. Jeg er ikke i stand til å peke ut noen konkrete orga­
nisasjoner, og det forsøkte jeg da også å gi klart uttrykk for.
Marit Nybakk (A): Jeg registrerer at representanten
Gundersen tross alt har noen nyanserte synspunkter knyt­
tet til sanksjonene mot Jugoslavia.

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa 2000
2664
Vi bør vel kunne være enige om at sanksjoner mot et
regime eller mot et land må vurderes i hvert enkelt tilfel­
le og ut fra den aktuelle situasjon. Jeg har derfor nok en
gang noen helt konkrete spørsmål til representanten når
det gjelder sanksjonene mot Jugoslavia: Hvilke vedtak
mener representanten er knyttet til de sanksjonene som vi
nå har mot Jugoslavia? Hvilke krav er knyttet til disse
sanksjonene? Hvilke formål mener representanten at de
har?
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Dette var underli­
ge spørsmål.
Jeg må gå ut fra at dette må være spørsmål om hva jeg
mener at disse sanksjonene skal være godt for, og at det
ikke er et forsøk på å eksaminere meg om hvilke formål
andre har med disse sanksjonene. Jeg forbeholder meg
her retten til å begrense meg til å uttale meg om hvilken
virkning disse sanksjonene har, og hvilket formål jeg me­
ner de bør ha. Den rent juridiske bakgrunnen for disse
sanksjonene da de ble satt i gang, er noe annet og ikke
gjenstand for meninger i det hele tatt, må jeg gå ut fra.
Jeg er helt enig med Marit Nybakk i at økonomiske
sanksjoner må vurderes konkret. Fremskrittspartiets
synspunkt har alltid vært at økonomiske sanksjoner er en
uting i relasjon til demokratiske stater som har et privat
næringsliv, fordi sanksjoner da vil ramme private bedrif­
ter både i det land som er gjenstand for sanksjonene, og
andre land som har handelssamkvem. Men når det gjel­
der diktaturer som Burma, Irak og Jugoslavia, må vi
selvfølgelig foreta en konkret vurdering. Og jeg har vel­
dig liten tro på det Blankenborg her sa, at disse sanksjo­
nene bidrar til å holde Milosevic ved makten. Jeg tror
faktisk at om det ikke bidrar til å fjerne ham, vil det svek­
ke det maktapparat som han rår over.
Harald Hove (V): Spørsmålet om sanksjoner blir na­
turlig nok et visst hovedtema fordi det dreier seg om
hvorvidt det kan være spørsmål om en justering, en end­
ring av politikk. Men det som blir litt av problemstillin­
gen i forhold til representanten Gundersen, er at jeg sy­
nes absolutt at han her gav både nyanserte og interessan­
te begrunnelser for å opprettholde sanksjonene, syns­
punkter som det absolutt er lett å dele, uten at det dermed
er sagt at man er enig i avveiningen og den endelige kon­
klusjonen. Men i forhold til de premissene som ble gitt i
innlegget og for så vidt i svarene på replikkene, blir kan­
skje begrunnelsen i det forslaget som er satt fram fra
Fremskrittspartiet, litt underlig, nemlig «så lenge landet
legger hindringer i veien for at kosovoalbanere bosatt i
Norge kan sendes tilbake til Kosovo». Det blir på en
måte et misforhold mellom den begrunnelsen og de ele­
menter i begrunnelsen som ellers ble fremført.
Det er vel ikke noen grunn til å forlenge debatten om
kvinners stilling og det at man skal være særlig opptatt
også av deres situasjon. Nå vil jeg understreke at det fak­
tisk er flere enn Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som
står bak merknaden, at de ikke er alene om å være opptatt
av det spørsmålet. Det er selvfølgelig et poeng å hjelpe
de som har størst problemer. Og er det kvinner, hjelper
man selvfølgelig dem i kraft av at de har størst proble­
mer. Men jeg tror allikevel at vi skal erkjenne at vi ofte
kan miste av syne kvinner og en gruppe til som vi kan­
skje burde vært mer opptatt av, nemlig barn, som også
har en veldig klar sammenheng med kvinners situasjon.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Det gleder meg
at kvinnene nå har fått følge av barn, og jeg venter bare
på at de skal få følge av syke og gamle. Da blir det jo et­
ter hvert ganske mange å ta hensyn til med våre -- tross
alt -- beskjedne midler.
Ellers må jeg si at jeg synes det var en våken observa­
sjon av Hove at dette forslaget peker på en annen begrun­
nelse for sanksjonene enn den jeg her har gitt. Årsaken
var vel rett og slett et oppslag i avisen, som egentlig var
ganske alvorlig, om at de jugoslaviske myndigheter -- det
ble det iallfall opplyst om i Aftenposten -- hadde lagt
hindringer i veien for passutstedelse, slik at en rekke kri­
minelle kosovoalbanere ikke kunne sendes ut av landet.
Det var selvfølgelig veldig utrivelig, og jeg synes iallfall
ikke at Norge skulle gå inn for en opphevelse av sanksjo­
nene så lenge det spørsmålet ikke var avklart. Men i en
mer nyansert debatt, som replikanten har gitt meg anled­
ning til å gå inn i, kan man selvfølgelig finne andre og
muligens bedre begrunnelser.
Presidenten: Ettersom forslaget nå er brakt på banen,
så kanskje ...
Fridtjof Frank Gundersen: Ja, det er vel ikke under­
forstått at jeg fortsatt står ved det, derfor fremmer jeg
vårt forslag i innstillingen.
Presidenten: Fridtjof Frank Gundersen har fremmet
det forslag han refererte til.
Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Einar Steensnæs (KrF): Krisene, konfliktene og
krigføringen både i og mellom landene i Sørøst­Europa
har i den senere tid fylt både mediebildet og den politiske
dagsordenen nasjonalt så vel som internasjonalt. Resulta­
tet etter ødeleggende kriger og etniske konflikter er en
ødelagt økonomi, svære menneskelige lidelser, uforson­
lige holdninger mellom befolkningsgrupper innenfor ett
og samme land, og også mellom naboland, og manglende
sikkerhet for liv og eiendom. Mange familier har fremde­
les ikke tilfredsstillende boligforhold, og matforsyningen
og annen hjelp er i mange områder ennå mangelfull. Nor­
ge har deltatt med omfattende hjelp både til sikkerhets­
styrkene, til matvarehjelp, til boliger og for å sikre fred,
stabilitet og alminnelig ro og orden i regionen. Det har på
ingen måte vært noen enkel oppgave, og målet er heller
på ingen måte nådd.
Utfordringene i Sørøst­Europa er omfattende. Mulig­
hetene for å etablere fred og politisk stabilitet henger
nøye sammen med mulighetene for å få i gang en god
økonomisk utvikling og bedre så vel det regionale samar­
beidet som den politiske og økonomiske kontakten med
de øvrige landene i Europa.

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2665
Kamphandlingene i Kosovo er avsluttet, men fremde­
les trues den politiske og sivile orden. Ødeleggelsene er
omfattende, og det vil ta lang tid å bygge opp igjen infra­
struktur og dekke den enkelte families grunnleggende
behov for sosial sikkerhet, for boliger, for matvarer og
annen hjelp.
Sakens ordfører har på en god måte oppsummert situ­
asjonen slik den er i dag. Det ble også understreket her i
et replikkordskifte viktigheten av å ha en bred konsensus
om Balkan­politikken, slik innstillingen også bærer bud
om.
Lakonisk må komiteen samlet erkjenne at situasjonen
har endret seg lite siden krigshandlingene opphørte. Også
den internasjonale innsatsen for å rehabilitere området
både politisk og økonomisk har kommet svært kort. Fra
Stortingets side er det derfor naturlig at Regjeringen gis
vide fullmakter til å organisere den omfattende hjelpen
det er bruk for i disse landene, på den mest hensiktsmes­
sige måten. Meldingen tar utgangspunkt i en fordeling av
et bidrag på nærmere 800 mill. kr, men samtidig legges
det prinsipper for fordeling av hjelpen som peker utover
år 2000. Dersom den politiske og faktiske situasjon i om­
rådet skulle endres vesentlig, bør derfor Regjeringen ha
nødvendige fullmakter fra Stortinget til å tilrettelegge ar­
beidet og fordele midlene på den mest hensiktsmessige
måten.
Behovet er, som sagt, omfattende. De landene som er
omfattet av denne hjelpen, er vesentlig Vest­Balkan, dvs.
Kroatia, Bosnia og Hercegovina, Makedonia, Jugoslavia
og Albania. Det er bred politisk enighet om en slik av­
grensing av innsatsen. Også Romania og Bulgaria er be­
rørt av konfliktene og krigføringen, vesentlig på grunn av
mangel på handel og andre praktiske hindringer som føl­
ge av krigføringen. Likevel vil bistandsbehovet være mer
begrenset for disse landene, og de er holdt utenfor den di­
rekte bistanden til landene i Sørøst­Europa som vi her
behandler. Disse landene er heller ikke godkjent for
ODA­støtte. Kristelig Folkeparti står imidlertid bak det
syn at det til enhver tid må være det aktuelle behovet som
skal avgjøre hvilke land som blir omfattet av den norske
bistanden, og ikke de formelle støttekriterier.
Meldingen drøfter også hovedregelen for norsk bi­
stand, nemlig at den skal være ubundet. Dette skal også
gjelde for store deler av Balkan­bistanden, slik den forri­
ge regjering uttrykte det. Men sentrumsregjeringen kom­
menterer imidlertid det forhold at EU har besluttet at de­
res bistand til infrastrukturrelaterte prosjekter i hoved­
trekk skal forbeholdes bedrifter innen unionen. En slik
binding er i strid med den politikken som sentrumsregje­
ringen ønsket å føre i slike spørsmål. Sentrumsregjerin­
gen varslet derfor at den ville arbeide for at alle bidrags­
ytere skulle avbinde sin bistand til regionen. Men i den
foreliggende situasjon fant sentrumsregjeringen det rik­
tig å følge EUs politikk i dette området, og tillate binding
av bistanden -- i hvert fall når det gjelder Kosovo -- på
samme måte som EU hadde gjennomført dette. Kristelig
Folkeparti har i denne innstillingen støttet en enstemmig
komite som uttaler at når EU som en dominerende bi­
dragsyter ønsket å binde sin bistand på denne måten som
er beskrevet i stortingsmeldingen, ville det sette norske
bedrifter i en meget ugunstig konkurransesituasjon der­
som Norge skulle føre en annen politikk på dette områ­
det. Nå har vi også sluttet oss til at dette bør gjelde for
alle land som omfattes av denne bistanden i regionen.
Et annet viktig forhold som drøftes i komiteinnstillin­
gen, er virkningene av de mer langsiktige sanksjonstil­
takene. Flertallet, som Kristelig Folkeparti tilhører, ber
Regjeringen arbeide aktivt for at sanksjonene mot Den
føderale republikken Jugoslavia blir endret. Men flertal­
let understreker samtidig, slik også saksordføreren gjor­
de, at dette ikke betyr at Norge skal bryte med våre sam­
arbeidspartnere og allierte i dette spørsmålet. Ensidige
norske tiltak vil ikke være tjenlige, men flertallet gir
samtidig uttrykk for det syn at Norge bør påvirke både
landene i EU og i NATO til å endre politikk, slik at sank­
sjonene overfor landet blir redusert. Men visse tiltak,
f.eks. sanksjonene mot de tiltalte etter forbrytelser mot
menneskeheten og våpenboikotten mot landet, bør frem­
deles opprettholdes.
I brev til komiteen redegjorde daværende utenriksmi­
nister Vollebæk for at det var ulike syn innenfor EU­lan­
dene om hensiktsmessigheten av enkelte av sanksjonstil­
takene, særlig gjelder dette flyforbudet -- som nå er opp­
hevet -- og oljeembargoen. I praksis er det spørsmål om å
få en rimelig balanse mellom det å opprettholde det øko­
nomiske og politiske presset mot Milosevic­regimet
samtidig som en tar hensyn til de sterke belastningene
som den serbiske befolkningen blir utsatt for gjennom
sanksjonstiltakene. Selv om Norge i samarbeid med de
øvrige landene gjennomfører humanitære prosjekter i
Serbia for å avhjelpe den vanskelige situasjonen, særlig
blant flyktningene, er det åpenbart at de strenge sanksjo­
nene får en negativ virkning i hverdagslivet for den ser­
biske befolkningen og blant flyktningene. Hvis et norsk
initiativ kan føre til at en kritisk går gjennom sanksjons­
tiltakene og vurderer hvilke som fremdeles er hensikts­
messig å opprettholde, og hvilke som ikke virker -- og
som derfor bør avvikles -- vil dette etter vårt syn være po­
sitivt.
Jeg er også glad for at en samlet komite understreker
det verdifulle arbeidet som skjer gjennom ulike frivillige
organisasjoner og gjennom det viktige politiske kontakt­
arbeidet som utføres i regi av politiske partier og andre
organisasjoner. Økonomisk stabilitet, en tilfredsstillende
velferdsutvikling og sosial trygghet hører nøye sammen
med utviklingen av demokratiske strukturer og respekt
for demokratiske spilleregler. I den sammenheng kan
både kulturutvekslingsprogrammer, kontakt med ulike
organisasjoner og kontakt med politiske partier i andre
land ha klart positiv betydning. Et slikt arbeid bør derfor
oppmuntres og inkluderes i Regjeringens samlede strate­
gi og innsats for Vest­Balkan. Erfaringen er at mange av
de humanitære og kulturelle organisasjonene som er en­
gasjert i oppbyggingsarbeidet i regionen, utfører sitt ar­
beid både kostnadseffektivt og med et engasjement som
ofte er mer langsiktig og når bedre fram til befolkningen,
enn mange av de offentlige hjelpetiltakene som settes i
gang. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at hele komi­

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa 2000
2666
teen stiller seg bak synspunktet om at de frivillige orga­
nisasjonenes arbeid skal inngå som et viktig langsiktig
og samordnet opplegg i tråd med både nasjonale og inter­
nasjonale prioriteringer.
Den totale økonomiske hjelpen til landene på Vest­
Balkan beløper seg til noe over 1 milliard kr. Dette er
selvfølgelig et avgrenset beløp sett i forhold til det bety­
delige behov det er for oppbygging av landene etter krig­
føringen. Men sett i forhold til beløp som ellers blir be­
vilget til våre hovedsamarbeidsland innenfor utviklings­
hjelpen, rager likevel denne hjelpen høyt på listen av pri­
oriterte land. I tillegg kommer de bidrag som Norge yter
gjennom de fredsoperasjoner i regionen som er igangsatt.
Lidelsene for befolkningen i disse landene har vært enor­
me. Det er å håpe at det omfattende hjelpeprogram som
er etablert, vil bidra til politisk stabilitet, økonomisk
framgang og en mer håpefull framtid for befolkningen i
disse landene.
Jan Petersen (H): Denne debatten begynner vel alle­
rede å bære det umiskjennelige preg av en debatt hvor
det jevnt over er enighet. Jeg skal derfor ikke benytte an­
ledningen til en full gjennomgang av saken, men komme
med noen få randbemerkninger til den.
Det ene som jeg tror det er all grunn til å feste seg ved,
er den bekymringen som ligger i bunnen i innstillingen.
Jeg tror det var Haakon Blankenborg som sa at rammen
for det Europa skal gjøre på Balkan, er god, men den vir­
ker ikke. Det er et svært fundamentalt og alvorlig spørs­
mål, for det er ikke noen tvil om at vi her nå står overfor
en ganske langvarig og en svært komplisert gjenoppbyg­
gingsoppgave. Og hvis det er slik at systemet ikke funge­
rer så godt som vi ønsker det, er spørsmålet hva gjør vi i
så fall med det. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det
gjenoppbyggingsarbeidet vi her står overfor, er av den al­
ler største betydning i den forstand at hvis vi ikke lykkes
i å forsone i gamle konflikter og i å bringe disse samfun­
nene videre, vil dette være en kilde til konstant uro i Eu­
ropa i lang, lang tid fremover. Men det jeg tror vi skal
feste oppmerksomheten ved, er at vi her ikke bare står
overfor et spørsmål om gjenoppbygging etter konflikter,
men i aller høyeste grad også overfor et spørsmål om å
skape noe nytt. Dette er samfunn som allerede før kon­
fliktene slo ut i dramatisk vold -- som vi har sett gjennom
de siste årene -- var blant Europas mer tilbakeliggende
områder, hvor det var betydelige behov for politiske og
økonomiske reformer. De skal altså nå, samtidig med at
de skal gjenoppbygges, gjennomføre slike reformer og ta
et godt skritt fremover for nettopp å være egnet til å kon­
kurrere i en globalisert økonomi og i en verden hvor
grensene ikke lenger betyr det samme. Det er derfor ikke
bare spørsmål om å bygge opp igjen noe som har vært
ødelagt, det må skapes noe fundamentalt nytt, og det gjør
denne oppgavens vanskelighetsgrad særdeles høy. Det er
grunn til å regne med at vi kommer til å engasjere oss på
Balkan svært lenge, og spørsmålet blir da om den vestli­
ge verden simpelthen har utholdenhetskraft nok i en slik
situasjon. Utenrikskomiteen var på besøk i Bosnia for et
par år siden. Allerede da hørte vi uttrykket «donneur fati­
gue», eller at giverne begynte å bli trette, og vi må sørge
for at giverne til Balkan ikke blir trette -- vi må være pa­
rat til å holde ut ganske langt.
Derfor er det riktig at Norge nå har valgt sitt engasje­
ment i en større europeisk kontekst. Jeg tror det er viktig
både av hensyn til effektiviteten og til Norges noe mar­
ginaliserte stilling at vi nettopp ønsker å bidra innen den­
ne rammen. Det vi imidlertid skal huske, er en del av den
erfaringen vi har hatt fra bistand i andre deler av verden,
nemlig at skal vi få den til å virke, må den være skikkelig
forankret i lokale aktiviteter, i et lokalt engasjement, og
at man er lokalt villig til å lykkes. Hvis det er noe som
dyttes på fra utsiden, kan det kanskje gå i en overgangs­
periode i et forsøk på å bygge opp institusjonene, men på
lang sikt er det sjelden vellykket. Og igjen er det vanske­
lighetsgraden som slår en så tydelig når dette resonne­
mentet gjennomføres.
Jeg tror det er bra at utenrikskomiteen så tydelig som
den gjør, sier at når vi skal bruke penger, er det viktig at
vi tar utgangspunkt i det aktuelle behovet og ikke spør
om landene formelt har rett til utviklingsstøtte. Jeg mer­
ket meg med glede at også Steensnæs sluttet seg til denne
måten å formulere det på, og til det kan jeg bare si: det
var jammen bra. Det har jo ikke alltid vært slik.
Så har det vært en debatt om sanksjoner, og det kan
jeg meget vel skjønne. Spørsmålet om sanksjoner har all­
tid vært vanskelig å håndtere, ikke minst fordi, som Haa­
kon Blankenborg pekte på, at det ikke bestandig har vært så
helt klart hva man ønsker å oppnå med sanksjoner, og følge­
lig vet på hvilket tidspunkt de skal avvikles eller endres.
Egentlig har vi hatt et usikkert forhold til sanksjoner
som virkemiddel helt siden Sør­Afrika­debatten, dvs.
problemet der var at det ikke var usikkert, da hadde det
en moralsk egenverdi. Men etter dette har vi ikke hatt
noen skikkelig gjennomgripende vurdering av hvor egnet
sanksjoner egentlig er. Det er helt riktig at sanksjoner gir
viktige politiske signaler, det er jeg helt enig med Gun­
dersen i. Jeg er også enig i at i hvert fall frem til fred har
blitt gjenopprettet, så har det en egenverdi med hensyn til
også å svekke en militærmakt. Men på den annen side, i
dagens situasjon bryter det jo ned samfunnene ytterlige­
re, det hindrer demokratiske krefter og det kan på mange
måter øke problemene, og da blir det vanskelig å vite
hvordan man skal gå videre.
Jeg tror derfor at den ganske forsiktige antydningen
utenrikskomiteen kommer med om at man må arbeide vi­
dere med dette og forsøke i en større europeisk sammen­
heng å se muligheter for å lempe og endre på dette, er en
riktig vei å gå. Jeg tror at man i den prosessen skal sørge
for å målrette sanksjonene mot regimet, og se hva som
ikke virker, og hva som eventuelt går utover folk flest, og
ikke minst den demokratiske opposisjonen. Problemet
med sanksjoner er nettopp at man får folk flest til å slutte
seg til et regime, for det er ofte slik at blod er tykkere enn
vann, og at et land under press har en tendens til å slutte
opp om sitt regime. Det er neppe hensiktsmessig.
Men jeg tror det er svært viktig at man ikke bryter ut
av det vestlige fellesskapet -- jeg tror det er viktig at om­
verdenen har en klar politikk overfor iallfall Milosevic.

4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2667
Jeg sier ikke at det på noen måte er et klart bilde vi her
står overfor, men jeg tror det er all grunn til nok en gang
å ta en debatt om hva man egentlig er ute etter. For når
man ser hvordan vi sprer sanksjoner rundt på forskjellige
regimer, så er det ikke umiddelbart konsekvensen i må­
ten vi håndterer det på, som slår en.
Jeg tror jeg skal nøye meg med det. Men jeg vil av­
slutningsvis bare si at jeg deler fullt ut Haakon Blanken­
borgs vurdering av at utviklingen i Kroatia er uhyre in­
teressant, positiv og løfterik, og la oss derfor gi det lille
bidraget vi kan for å trekke Kroatia inn i det større vestli­
ge fellesskap.
Johan J. Jakobsen (Sp): Da EUs ministermøte i juni
1999 vedtok den såkalte Stabilitetspakten for Sørøst­Eu­
ropa, skapte det forventninger om en ny giv for de krigs­
herjede landene på Balkan. Pakten var meget omfattende
og satte seg følgende ambisiøse mål:
-- utvikle demokratiske prosesser
-- styrke det politiske og økonomiske samarbeidet
-- beskytte minoriteter
-- fremme fleretniske samfunn
-- skape grunnlag for en sunn markedsøkonomi
Det har snart gått ti måneder siden ministermøtet i
Köln, og nærmere fem måneder siden stortingsmeldin­
gen om den framtidige norske bistanden til landene i Sør­
øst­Europa ble lagt fram.
Skal en i dag gjøre opp status for Stabilitetspakten, må
konklusjonen dessverre bli at framdriften i prosessen så
langt har vært lite tilfredsstillende. Det har tatt tid å om­
forme det engasjement og den entusiasme som initiativ­
takerne til Stabilitetspakten uttrykte i fjor sommer, til
praktisk handling. Det inntrykk omverdenen sitter igjen
med, er at det har skjedd lite konkret i forhold til de am­
bisiøse programmer som EU vedtok i juni 1999.
Det er selvsagt riktig, slik tidligere utenriksminister
Vollebæk skriver i brev til Arbeiderpartiets stortings­
gruppe, at det i første rekke er landene i regionen selv
som må ta initiativ og drive fram prosessen. Møtene som
ble holdt høsten 1999, viste at det er nødvendig med opp­
følging av sentrale land og organisasjoner dersom en skal
makte å omforme strategien i Stabilitetspakten til prak­
tiske samarbeidstiltak.
Nå ser det imidlertid ut til at arbeidet er kommet inn i
et bedre spor. Det er positivt at tilsluttede og assosierte
stater til Stabilitetspakten på en konferanse i Brussel i
forrige uke har tatt initiativ til å få prosessen ut av død­
vanne. Rapportene fra møtet i Brussel kan fortelle at det
nå er blitt enighet om å utløse hele 2,4 milliarder euro til
Sørøst­Europa­programmet under Stabilitetspakten.
Rammen for den internasjonale innsatsen, også den
norske, må være Stabilitetspakten. Komiteen har sluttet
seg til sentrumsregjeringens vurderinger både når det
gjelder utviklingen på Vest­Balkan, den geografiske av­
grensningen som meldingen legger opp til, og bruken av
norske ressurser i området. Den politiske konsensus om
Balkan­politikken som ble utviklet under krigshandlin­
gene i Kosovo, blir nå videreført. Både Kroatia, Bosnia­
Hercegovina, Makedonia, den føderale republikken
Jugoslavia og Albania er hardt rammet av krigen i området.
Derfor må innsatsen i første omgang konsentreres til
Vest­Balkan.
Senterpartiet hører med til det flertall som ber Regje­
ringen arbeide aktivt for at sanksjonene mot den føderale
republikken Jugoslavia blir endret.
De humanitære og politiske konsekvenser av sanksjo­
nene tilsier en viss omlegging. Når erfaringene viser at
uskyldige blir skadelidende, må det være riktig å vurdere
sanksjonsformene på nytt. Det må kunne skje uten at en
letter det internasjonale presset mot republikken. Og som
komiteen sier:
«Så lenge president Milosevic og dei andre som er
tiltalt for krigsbrotsverk og «brotsverk mot menne­
skja» sit med makta er det vanskeleg å tenkje seg ei
normal politisk og økonomisk utvikling i området».
Det må heller ikke være noen tvil om at våpenboikot­
ten må fortsette.
En justering av sanksjonene bør imidlertid skje i for­
ståelse med de andre land som arbeider innenfor Stabili­
tetspaktens ramme. Ensidige justeringer fra norsk side er
med andre ord ikke aktuelt.
En av målsettingene for Stabilitetspakten er å skape
grunnlag for en sunn markedsøkonomi i området. Det
blir derfor viktig å stimulere til økt handel også mellom
landene i området. Da det tidligere Jugoslavia gikk i opp­
løsning, innførte utbryterrepublikkene tollbarrierer over­
for hverandre. Skal det skapes normale økonomiske akti­
viteter mellom disse landene, må det også arbeides for at
disse tollbarrierene blir bygd ned. Dette vil ikke bare bi­
dra til økonomisk utvikling i området, men på lengre sikt
også til å redusere faren for nye konflikter.
Gjennom Stabilitetspakten må de aktuelle mottaker­
land få hjelp til å utvikle både samfunnsinstitusjoner og
rettssystem. Effektive samfunnsinstitusjoner som kan
håndheve lover, er nemlig en forutsetning for å kunne
trekke til seg investeringer, noe som igjen er en forutset­
ning for velstandsutvikling. Blant annet vil de garanti­
ordninger som skal redusere risikoen for utenlandske in­
vesteringer, være viktige for gjenreisningsarbeidet.
Landene i Sørøst­Europa trenger all den støtte de kan
få i den krevende gjenreisningsperioden som ligger foran.
Men samtidig må verdenssamfunnet innse at landene ikke
må få følelsen av fullstendig å bli satt under administra­
sjon. Det er viktig at landene gradvis kan bygge opp både
selvrespekt og selvtillit. Det betinger at det gis rom for en
tilstrekkelig grad av selvbestemmelse, både når det gjel­
der planlegging og gjennomføring av programmene.
Regjeringen beklager at EU har besluttet at deres bi­
stand til infrastruktur i hovedsak skal være bundet, med
andre ord forbeholdt bedrifter innenfor unionen. Selv om
Norge i prinsippet mener at bistanden skal være ubundet,
må en denne gang forholde seg til det faktum at de stør­
ste bidragsyterne har valgt å binde sin støtte. Komiteen
støtter meldingens forutsetning om at også den norske bi­
standen -- mot denne bakgrunn -- vil være bundet.
K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l hadde her gjen­
inntatt presidentplassen.

4. april -- Endring av ukeprogrammet 2000
2668
Presidenten: Tiden for formiddagsmøtet er omme, og
nytt møte vil bli satt kl. 18.
Endring av ukeprogrammet
Presidenten: Presidenten har kalt på representantene
fordi hun vil foreslå følgende: Med hjemmel i forretnings­
ordenens § 26 fjerde ledd vil presidenten foreslå at det
oppsatte ukeprogrammet for inneværende uke endres slik
at det etter stortingsmøtets slutt i dag settes møte i Odels­
tinget.
Ingen innvendinger er kommet mot dette -- og det an­
ses vedtatt.
Møtet hevet kl. 15.05.

Em. 4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2669
Møte tirsdag den 4. april kl. 18
President: K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l
D a g s o r d e n : Sakene på dagens kart (nr. 65)
Presidenten: Presidenten foreslår at representanten
Lisbet Rugtvedt blir valgt inn i Lagtinget. -- Det anses
vedtatt.
Man fortsatte behandlingen av
s a k n r . 4
Innstilling fra utenrikskomiteen om hovedtrekk i frem­
tidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa (Innst. S.
nr. 128 (1999­2000), jf. St.meld. nr. 13 (1999­2000))
Lisbet Rugtvedt (SV): 1990­tallet har vært et van­
skelig tiår for landene på Balkan. Fjorårets flyktningka­
tastrofe var den foreløpig siste av mange alvorlige huma­
nitære kriser i regionen.
Det er to nødvendige sider ved norsk bistand til Bal­
kan. For det første må vi yte humanitær hjelp for at folk
skal overleve og kunne bygge opp hjemmene sine, reha­
bilitere skoler og helsetilbud. For det andre må norsk po­
litikk overfor Sørøst­Europa ha et langsiktig og helhetlig
perspektiv som tar sikte på demokratisering og etablering
av en solid økonomi.
Da St. meld. nr. 13 for 1999­2000 ble sendt til Stortin­
get i høst, stod mange hundretusen hjemvendte flyktnin­
ger i Kosovo foran en hard vinter. Usikkerheten for hvor­
dan folk skulle klare seg gjennom vinteren var stor. Det
var riktig av Norge å anvende betydelige midler til tradi­
sjonell nødhjelp som mat, klær, husly og medisiner. Re­
parasjon og gjenoppbygging av boliger var også helt
nødvendig.
Hovedlinjene i St. meld. nr. 13 er fornuftige, men SV
vil utfordre til å øke innsatsen. Vi bør bidra mer til å løse
de store oppgavene som består i å skape fred og positiv
utvikling på Balkan. Kostnadene ved gjenoppbygging et­
ter år med krig og konflikt er av ulike kilder anslått til
minst 400 milliarder kr. SV vil fremme forslag om at Re­
gjeringen legger fram en plan om ytterligere bevilgnin­
ger til gjenoppbygging for landene i Sørøst­Europa, be­
grenset oppad til 1 milliard kr.
Mangelen på penger til gjenoppbygging etter krigen i
Serbia er stor. Dette skyldes ikke minst de økonomiske
sanksjonene. Et flertall i utenrikskomiteen, alle unntatt
Fremskrittspartiet, går inn for å heve de fleste sanksjone­
ne dersom et flertall av EU­ og NATO­landene gjør det
samme. Dette er positivt. Den demokratiske opposisjo­
nen som arbeider for å fjerne Milosevic, går inn for det
samme. De sier at sanksjonene ikke har virket til å gjøre
befolkningen mer negativ til regimet, snarere det motsat­
te. Våpenboikotten og sanksjonene mot ledelsen skal be­
stå, de øvrige sanksjonene bør heves.
SV ønsker at Norge tar innledende skritt for å opphe­
ve sanksjonene mot Serbia. Når vi vet at disse sanksjone­
ne rammer vanlige folk på en svært hard måte og samti­
dig har liten effekt i den ønskede retningen, kan vi ikke
lenger forsvare bruken av sanksjoner. SV mener at Re­
gjeringen som en del av arbeidet med å få til en felles
opphevelse av sanksjonene bør se på selvstendig initiativ
fra Norges side.
Det er viktige prinsipper for norsk bistand at innkjøp
og oppdrag i så stor grad som mulig skal tildeles lokale
bedrifter, videre at prosjekter skal legges ut på anbud så
bredt som mulig, også utenfor Norge. Det har vært et
stort problem i Kosovo at EU har valgt å binde sin bi­
stand, og at det som finnes av lokalt næringsliv, ikke blir
prioritert. Norge arbeider for å få andre aktører til å av­
binde bistanden, men har inntil videre valgt samme linje
som EU. SV mener at Norge burde markere tydelig at vi
ønsker en endring her.
SV forutsetter at Regjeringen vil arbeide for å avbinde
bistanden til Sørøst­Europa. Å tildele lokalt næringsliv
nødhjelps­ og gjenoppbyggingsoppdrag bør være en vik­
tig del av strategien for å få til velfungerende økonomier.
En langsiktig positiv utvikling er avhengig av at det loka­
le næringslivet kommer på fote. Norsk bistand og politis­
ke kontakter er knyttet til lokale partnere som kan bidra
til å styrke lokale institusjoner og lokalt næringsliv og
gjøre landene i regionen uavhengig av hjelp.
Ønsket om samarbeid med frivillige organisasjoner er
understreket i meldingen. De frivillige organisasjonene
arbeider ofte gjennom lokale partnere og er dermed med
på å støtte opp om kompetansebygging lokalt. Represen­
tanten Gundersen trakk opp en debatt om rollen til de fri­
villige organisasjonene, og beskrev den med at 400 orga­
nisasjoner har virret omkring i Kosovo på leting etter
oppgaver. Han har selvsagt et poeng, men hans framstil­
ling reduserer dette poenget ganske kraftig. Koordinering
av hjelpeinnsatsen i et område som Kosovo er avgjøren­
de. I dette har bl.a. FN­organisasjonene viktige oppga­
ver. Men det at mange organisasjoner er til stede og er
villige til å hjelpe, må i første rekke ses på som en res­
surs, ikke som et problem. Mitt inntrykk er at frivillige
organisasjoner, som det internasjonale Røde Kors, har
spilt en avgjørende rolle for å få folk gjennom denne
vanskelige vinteren på Balkan.
Støtte til ulike sider ved det sivile samfunnet må være
en viktig side ved bistand til Sørøst­Europa. Den vanske­
lige forsoningsprosessen, som er nødvendig der hvor na­
boer har gått til blodig krig mot hverandre, må finne sted
på grasrotnivå. Barn og ungdom bør være en viktig mål­
gruppe for holdningsskapende tiltak, for undervisning
om menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning, for
kulturtiltak og utveksling. Norge har mange dyktige bar­
ne­ og ungdomsorganisasjoner som kan bidra til dette ar­
beidet. I Kosovo er nær halvparten av befolkningen barn
under 18 år. I forebygging av etniske konflikter og arbeid
for forsoning kan og må barn og ungdom på Balkan spil­
le en viktig rolle.
Vi får mange rapporter om voldshandlinger i Kosovo.
I stortingsmeldingen sies det at en vil vurdere tiltak mot
innsamling av håndvåpen. Dette virker fornuftig. En stor
utfordring som meldingen i mindre grad omhandler, er

Em. 4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa 2000
2670
flyktningers mulighet for å vende hjem. Serbia har i dag
et stort antall flyktninger både fra Kosovo og Kroatia. Si­
tuasjonen i Kroatia innebærer nå en oppmyking i forhold
til tilbakevending, noe som er gledelig. Det er viktig at
Norge har som mål at flest mulig flyktninger skal kunne
vende tilbake til sine hjem.
Det er vanskelig å si at det er fred på Balkan i dag,
men krigshandlingene har i hovedsak opphørt. Nå har vi
muligheten til å bidra til å realisere menneskerettigheter
på en mer konstruktiv måte.
Jeg fremmer SVs forslag.
Presidenten: Lisbet Rugtvedt har tatt opp det forslag
hun refererte til.
Harald Hove (V): Vi ser i dag resultatet av ti års be­
visste provokasjoner og konfliktsøking, med krig som et
viktig virkemiddel, fra Milosevic' side: krig i Kroatia, i
Bosnia og i Kosovo. De to landene som har sluppet let­
test ifra, er tross alt Slovenia og Makedonia. Men særlig
Makedonia er i en svært lite stabil situasjon, og vil være
meget sårbart i forhold til den videre utviklingen på Bal­
kan. Det er derfor viktig med en innsats for å stabilisere
situasjonen på Vest­Balkan, også av hensyn til de lande­
ne som relativt sett har den største grad av stabilitet, som
Slovenia og Kroatia, Makedonia og Albania samt Roma­
nia og Bulgaria.
Det er ikke tvil om at et lyspunkt i området som man
har kunnet notere seg det siste halvåret, er valgene i Kro­
atia, hvor sosialdemokratene og sosialliberale partier har
styrket sin stilling betydelig.
I debatten i dag har det vært stor grad av enighet. Et
mindre element av uenighet fra Fremskrittspartiets side
og det jeg vil kalle en nyanse fra SVs side, er stort sett
det man har kunnet registrere. Jeg skal derfor ikke ta for
meg på langt nær alle spørsmål som komiteinnstillingen
knytter opp til.
Først et par ord om selve stabilitetspakten, som gir
grunn til bekymring. For det er lite som tyder på at innsat­
sen i dette området er en solid dokumentasjon på et godt
europeisk samarbeid om krisehåndtering og oppfølging
etter en krisesituasjon. Uten at det nødvendigvis løser
problemene, tror jeg derfor det er viktig at Norge tar sikte
på å få en fullverdig status innenfor stabilitetspakten.
Når det gjelder sanksjonsspørsmålet i forhold til Ser­
bia, vil jeg ta som utgangspunkt at Venstre i de ulike de­
battene om Kosovo i fjor vår, veldig klart understreket at
man også måtte trekke med Serbia i oppbyggingen av
området, og at det å få en konstruktiv dialog med og
komme i en konstruktiv situasjon også i forhold til Ser­
bia, er vesentlig. Nå må man samtidig erkjenne at man
har et helt avgjørende problem i Beograd knyttet til pre­
sident Milosevic og hans regime. Det er ikke uproblema­
tisk -- så lang ifra -- å skulle prøve på en dialog og prøve å
komme med tiltak i Serbia så lenge Milosevic sitter. Men i
alle fall når det gjelder humanitær bistand, er det viktig at
man ikke gir folket i Serbia en følelse av at de blir glemt.
Når det gjelder sanksjonene, tror jeg at jeg i det ve­
sentlige nøyer meg med å gi en tilslutning til det som
Haakon Blankenborg, saksordføreren, sa i sitt innlegg,
og å komme med en liten tilleggsrefleksjon når det gjel­
der sanksjoner litt mer generelt. Det er vel ikke tvil om at
sanksjoner i mange sammenhenger har vist seg å være et
mindre egnet virkemiddel enn det man har ønsket når
man har startet med sanksjoner. Samtidig har man også
noen eksempler på at de tross alt over tid har gitt en del
noenlunde vellykkede resultater. Det er mye som kan
tyde på at skal sanksjoner ha særlig mening og kunne gi
mulighet for framgang, må man samtidig ha en opposi­
sjon i det enkelte land som har en interesse av at sanksjo­
nene opprettholdes. Derfor blir det et vesentlig spørsmål
hvordan opposisjonen i Serbia forholder seg til sanksjo­
nene. Så jeg vil i det vesentlige gi min tilslutning til det
som saksordføreren sa.
På ett punkt gir meldingen og innstillingen uttrykk for
at man gjør visse avvik i forhold til det som er hoved­
holdningen når det gjelder norsk bistand. Det ene er
knyttet til spørsmålet om mottakeransvar, og det andre er
knyttet til spørsmålet om binding av bistand.
Når det gjelder mottakeransvar, fremgår det klart av
både meldingen og innstillingen at det skal man søke å
ivareta så langt det er mulig. Med andre ord, i den grad
det er mulig å etablere en mottakerorganisasjon eller
mottakere som kan bringes inn i et ansvarsforhold i for­
hold til hjelpen, vil man satse på det. Og jeg tror det er
viktig her å fremheve at det å etablere samfunn, kanskje
spesielt i Kosovo, som er i stand til å være en mottaker
av de ulike former for bistand, er viktig.
Når det gjelder binding, syns jeg at situasjonen slik
den beskrives, på mange måter er en god illustrasjon på
at det er viktig å hindre at bistand blir bundet. Det kan
neppe være tvil om at når man har en rekke aktører inne i
et område som samtidig har forpliktelser i forhold til sine
hjemland eller sine givermiljø, vil det skape en vanskelig
situasjon for det samfunnet man skal gi bistand til. Der­
for er det ikke minst viktig at man satser på å utnytte mu­
lighetene for innkjøp og mulighetene for leveranser av
tjenester og varer i lokalområdet og i de landene som er i
området. Med andre ord, det at man aksepterer at det leg­
ges inn et visst element av binding, må bli mer et unntak
enn det som ellers har karakter av å være regelen for
norsk bistand. Målet må være at mest mulig av tjenestene
og varene skal kunne handles lokalt.
Når det gjelder den norske innsatsen, er det også spe­
sielt grunn til å fremheve det som går på å utvikle sam­
funnet, det som går på demokratiutvikling, og når det
gjelder ikke minst disse landene, det å kunne få ulike et­
niske grupper til å fungere sammen -- i alle fall som et
minimum at de tåler hverandre og ikke blir en evig kilde
til konflikt.
I den sammenheng tror jeg det er ikke minst viktig å
understreke det som Lisbet Rugtvedt var inne på, nemlig
at det i forhold til barn og ungdom kanskje er særlig vik­
tig å sette inn tiltak. Situasjonen vil lett være den at barn
og ungdom i disse landene ikke egentlig kjenner noen
annen virkelighet enn den som er knyttet til det å ha en
etnisk konflikt, til det å oppfatte de andre som fienden.
Og det at man på ulike måter setter inn tiltak som gjør at

Em. 4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2671
man får til et visst samvirke og en viss forståelse mellom
folkegruppene, må oppfattes som svært viktig for å nå
det målet som vi så langt bare må erkjenne når det gjel­
der spesielt Kosovo, at man ikke har vært i nærheten av,
nemlig det å kunne skape et grunnlag for et framtidig, et­
nisk delt Kosovo -- ikke i betydningen delt etter etniske
skillelinjer, men nettopp med flere etniske grupper i Ko­
sovo. Og det som det kan være grunn til å fremheve, spe­
sielt når det gjelder situasjonen i Kosovo, er at den viser
veldig tydelig hvor viktig en fungerende rettsstat er for
det sivile samfunn og for det å få et samfunn til å funge­
re. Og ikke minst innsats i forhold til politi og rettsvesen
er derfor viktig også i fortsettelsen.
Til slutt, som Jan Petersen understreket: Det er viktig
å ha et realistisk tidsperspektiv, norsk og europeisk inn­
sats på Balkan vil være nødvendig i mange år fremover.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Komiteens flertall
har en bemerkning som man har vært inne på tidligere,
hvor det står:
«Komiteen sitt fleirtal,» ...«ber Regjeringa leggje
vekt på arbeid som kan betra situasjonen for kvinner.»
Nå har sistnevnte taler også inkludert barn og ungdom
som de grupper det bør tas spesielt hensyn til. Og mitt
spørsmål er om han ikke nå kan være så vennlig å inklu­
dere også syke og gamle, for så er det bare enkelte grup­
per menn man ikke behøver å ta spesielt hensyn til.
Harald Hove (V): Som jeg for så vidt var litt inne på
i en tidligere replikk til representanten Gundersen, er det
klart at det å fremheve enkelte grupper kan oppfattes litt
på siden, for hvis man tar som et utgangspunkt at man
skal gi hjelp der behovet er størst, vil kanskje det på
mange måter lede til det samme resultatet. En innfalls­
vinkel som jeg tror det kan være fornuftig å ha, er den at
det egentlig er en målsetting å gi hjelp til dem som har
størst behov for det, og slik sett kunne man si at denne
type bemerkninger skulle være unødvendige.
På den annen side tror jeg det er en realitet at barn og
unge, og i mange sammenhenger kvinner, er grupper
som det er en risiko for blir noe usynlige, og at det ikke
er de som ville nå lettest frem dersom man ikke var seg
bevisst at man kanskje særlig skulle ivareta nettopp deres
interesser. Uten på noen måte å ville undervurdere
menns betydning i forhold til barn tror jeg også at man
skal se litt på poenget at ved å ivareta kvinners situasjon,
vil man nok ofte også nå barna på en god måte.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg er glad
for den brede enighet om Norges bidrag til Sørøst­Euro­
pa som kommer fram i innstillingen, og som også har
preget debatten her i dag. Det er svært betydningsfullt
når Norge nå skal bidra på beste måte til utviklingen. Det
er jo manglende økonomisk utvikling som nå i stor grad
bidrar til politisk ustabilitet og økte etniske motsetninger.
Et viktig punkt i debatten har vært sanksjonspolitik­
ken. Mange har stilt spørsmål ved den, ikke bare her i de­
batten, men i mange andre land. Også den serbiske oppo­
sisjonen stiller spørsmål ved om sanksjonene virker etter
hensikten.
Jeg må minne om at sanksjonspolitikken er basert på
en euroatlantisk enighet. Flertallet i utenrikskomiteen går
i sin innstilling inn for at Norge skal samarbeide med
våre allierte for å legge om sanksjonspolitikken. Dette er
Regjeringen helt enig i. Jeg har også tatt opp dette spørs­
målet i forbindelse med møter som jeg har vært på i den
siste uken. Ensidige norske tiltak derimot er verken øn­
skelig eller tjenlig. Norge vil gå inn i en aktiv dialog med
nærstående land med henblikk på å oppnå en mer målret­
tet sanksjonspolitikk som ikke rammer det serbiske folk,
men mer direkte Milosevic­regimet og dets støttespillere.
Som et håndslag til den demokratiske opposisjonen
fant Norge i samarbeid med EU og andre land det denne
vinteren riktig å forsyne en rekke opposisjonsledede byer
i Serbia med fyringsolje. Det norske «olje for demokra­
ti»­prosjektet er nå i ferd med å avslutte leveransene av i
alt 1 400 tonn fyringsolje. Den midlertidige opphevingen
av flyforbudet var etter min mening en riktig avgjørelse,
og jeg håper at vi i nær kontakt med likesinnede land kan
gjøre noe tilsvarende med oljeembargoen.
Norge vil i samarbeid med EU undersøke muligheten
for ytterligere støtte til Montenegro, uten at dette må
oppfattes som en støtte til løsrivelse; tvert om ønsker
Norge -- og EU -- at Montenegro blir en drivkraft for en
positiv utvikling i Jugoslavia.
Situasjonen i Kosovo er preget av uro, og alle her i sa­
len har også uttrykt det i debatten, og det er ikke rart. Den
etnisk baserte volden og trakasseringen av serbere og ro­
mafolket fortsetter. Kriminaliteten er faretruende høy og
rammer kosovoalbanere så vel som minoritetsgrupper.
Ansvarliggjøringen av kosovoalbanske politiske ledere er
viktig, men det har vist seg å være svært vanskelig.
Bare en langvarig og målrettet internasjonal tilstede­
værelse kan gi håp om en fredelig utvikling i dette herje­
de hjørnet av Europa. Lyspunktet, slik flere også har pekt
på i debatten, er den nye sosialdemokratiske koalisjons­
regjeringen i Kroatia. Den kan bli en katalysator for posi­
tive politiske endringer også i nabolandene. Som komite­
en understreker i sin innstilling, er det nå svært viktig å
understøtte den positive utviklingen i landet, bl.a. vil vi
videreføre finansiering av boligprosjekter i Kroatia. An­
dre prosjekter til støtte for tilbakevending til landet er
lagt fram under Stabilitetspakten, og Norge vil bidra til
finansieringen.
Poenget er at det er behov for en samlet, regional fo­
kusering på de utfordringer landene i Sørøst­Europa står
overfor. Målet er at disse landene etter hvert skal kunne
gå inn som likeverdige partnere i internasjonalt og regio­
nalt samarbeid. Stabilitetspakten er et redskap for felles
tilnærming til de reformene landene i regionen må gjen­
nomføre for å sikre demokrati, stabilitet og økonomisk
vekst.
Finansieringskonferansen for Stabilitetspakten, som
fant sted i Brussel i forrige uke, førte etter min mening til

Em. 4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa 2000
2672
god framgang i prosessen. Under konferansen gjorde jeg
det klart at norsk bistand til regionen vil bli gitt langs de
linjer man blir enige om under pakten. For øvrig har vi til
nå gitt tilsagn om støtte til konkrete enkeltprosjekter un­
der pakten med mer enn 120 mill. kr. Jeg noterer meg at
EU nå har tatt et mer direkte ansvar for Stabilitetspaktens
videre utvikling. Dette gjør det naturlig for oss å integre­
re vårt Balkan­arbeid tettere i vår generelle Europa­poli­
tikk.
Regjeringen legger opp til fortsatt sterk støtte til lan­
dene i regionen, både på det humanitære området, innen
demokratibygging og gjennom mer langsiktige utvi­
klingstiltak. Til sammen er det for inneværende år satt av
om lag 800 mill. kr til ulike bistandstiltak i regionen.
Regjeringen går inn for å konsentrere innsatsen i den
føderale republikken Jugoslavia, inkludert Kosovo og
Montenegro samt Bosnia­Hercegovina. Utover dette vil
vi på sikt se på mulighetene for å trappe opp innsatsen i
Kroatia, som jeg har vært inne på.
Det er ikke tvil om at de humanitære behovene i regi­
onen fortsatt er store. Regjeringen vil derfor videreføre
humanitær bistand til spesielt utsatte grupper.
I vår langsiktige bistand ønsker Regjeringen å konsen­
trere seg om tre hovedsektorer av stor betydning for regi­
onens framtid: for det første infrastrukturtiltak, for det
andre tiltak for å legge til rette for økt handel med lande­
ne i Sørøst­Europa, og for det tredje tiltak for å fremme
demokrati og tiltak innen den sosiale sektor.
Denne strategien er skissert i St.meld. nr. 13. Uten­
rikskomiteen har i sin innstilling uttrykt støtte til de sen­
trale, bærende punktene i denne strategien, og det er jeg
svært glad for.
Så vil jeg omtale noen emner som er spesielt tatt opp
av utenrikskomiteen i innstillingen, og som jeg ikke alle­
rede har berørt.
Det ene gjelder Romania og Bulgaria, som jo også
rammes av den vedvarende krisesituasjonen i regionen.
Jeg deler ønsket til flertallet i komiteen om å få til et til­
fredsstillende samarbeid også med disse landene, og har
merket meg det komiteen sier i innstillingen på dette
punktet. I tråd med anbefalingen til flertallet i komiteen
vil Regjeringen om nødvendig legge fram for Stortinget
forslag om tilleggsbevilgning eller omdisponering for å
få et tilfredsstillende samarbeid med Bulgaria og Roma­
nia.
Komiteen nevner også spesielt Serbia og forholdene
for de mange flyktninger og fordrevne. Den føderale re­
publikken Jugoslavia er blant de land Regjeringen ønsker
å vie mest ressurser til. Dette inkluderer en sterk innsats
på det humanitære og demokratibyggende området. Den
humanitære innsatsen er spesielt rettet inn mot de mange
flyktninger, fordrevne og nødlidende sivile. De rådende
politiske forhold i Serbia gjør det imidlertid vanskelig å
iverksette tiltak av større omfang enn de som allerede er i
gang.
Til slutt noen ord om binding av bistand, som også har
vært framme i debatten her. Jeg støtter selvsagt målset­
tingen om ubundet bistand. Men hvis vi skal få dette til,
må det bygge på enighet mellom de viktigste giverne.
Det foreligger foreløpig ikke en slik enighet for Sørøst­
Europa. Både EU og andre viktige givere har bundet sin
bistand. Jeg beklager at vi derfor må fravike prinsippet
om ubundet bistand, men jeg finner det både naturlig og
viktig at Norge gjør det så lenge som de sentrale giver­
landene gjør dette. Regjeringen vil imidlertid arbeide ak­
tivt for at alle større bidragsytere avbinder sin bistand til
regionen, slik at dermed også Norge kan gjøre dette.
Helt til slutt har jeg lyst til å si at jeg tror vi alle ser i
øynene at vi står overfor en langvarig innsats i hele dette
området. Vi vet at vår tilstedeværelse i Bosnia er blitt
langvarig og må fortsette. Det finnes ingen annen mulig­
het enn at det internasjonale samfunn må ha tålmodighet
og holde ut. Bare på den måten kan man tvinge fram en
mer realistisk holdning fra de forskjellige gruppene i om­
rådet og få til en økonomisk og politisk utvikling som er
akseptabel. Det er denne langsiktigheten som må ligge
til grunn for vår bistand i området, og som jeg håper også
ligger til grunn for alle de allierte som var med i krigen,
og som nå må ta opp arbeidet for en fredelig utvikling
basert på økonomisk og politisk demokratisering.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): President, kan jeg
like godt tegne meg til et innlegg?
Presidenten: Nei, innlegget kan ikke komme nå, for
nå er vi i replikkordskiftet.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Ja vel. Da tror jeg
at jeg trekker meg, og så kommer jeg tilbake senere.
Presidenten: Presidenten kan notere Fridtjof Frank
Gundersen på talerlisten.
Da er det Einar Steensnæs til replikk.
Einar Steensnæs (KrF): Denne debatten har vist at
det er stor enighet mellom partiene her på Stortinget.
Fremskrittspartiet har særmerknader, og SV har også ny­
ansert synspunktene. Likevel vil jeg for min del opp­
summere på samme måte som utenriksministeren med at
det er bred enighet om Balkan­politikken. Utenriksmi­
nisteren bekrefter også nå at den nye regjeringen i hoved­
sak fører videre politikken på dette området i tråd med
det som sentrumsregjeringen hadde som holdninger.
Det har vært nyttig at det har vært en debatt om sank­
sjoner. Jeg tror nok at en på et mer generelt grunnlag
gjerne kan gå inn i debatten og gjøre den mer detaljert og
mer generell. Jeg la merke til at utenriksministeren, på
samme måte som tidligere utenriksminister Knut Volle­
bæk, vil arbeide for å få bort også oljeembargoen. Fly­
forbudet er jo nå opphevet.
Når utenriksministeren sier at han ønsker å legge om
sanksjonspolitikken, vil jeg gjerne få lov til å spørre om
han i det legger at en fremdeles ser en kombinasjon av
positive tiltak og sanksjoner som viktig for å kunne bidra
til en langsiktig oppbygging av demokrati og stabilitet i
Serbia, slik den forrige regjering gikk inn for.

Em. 4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2673
Så har jeg også lyst til å spørre litt om Norges delta­
kelse i Stabilitetspakten, hvor vi jo i 1999 i kraft av å ha
formannskapet i OSSE hadde en særstilling i forhold til
andre deltakerland. Nå er vi tilbake med observatørsta­
tus, men den forrige regjering arbeidet jo for at vi skulle
få delta med fulle rettigheter. Hva er situasjonen i dag
med hensyn til dette spørsmålet?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg er glad
for å kunne si det samme som Steensnæs, at den nåvæ­
rende regjering fører videre den samme politikken som
den forrige regjering fulgte.
Når det gjelder sanksjonspolitikken og spørsmålet om
vi ser for oss en kombinasjon av positive tiltak og sank­
sjoner, må svaret på det være ja. Det er vel ingen i komi­
teen, så vidt jeg kan se, som snakker om total opphevelse
av sanksjonene. Våpenembargoen må vel være der.
Men det det er snakk om, er å se på om man kan målrette
sanksjonene mer slik at de rammer regimet, og kombi­
nert da med positive tiltak, som Steensnæs var inne på.
Jeg tror det vil være den riktige veien å gå.
Men jeg har også lyst til å si at det er ingen enkel sak å
gjøre dette.
Det har ikke vært mulig å få særlig positive reaksjoner
på det som er formulert i innstillingen, hos andre. Men
vi er fra Regjeringens side innstilt på å arbeide for at vi
skal få til en oppmykning av dette.
Når det gjelder deltakelse i Stabilitetspakten, er det
riktig som Steensnæs sa, at vi er observatører der. Etter
møtet som var i Brussel i forrige uke, er mitt inntrykk at
vi vil kunne få fulle rettigheter i Stabilitetspakten fra og
med neste møte. Jeg tror jeg kan si her og nå at det vil gå
i orden.
Karin Andersen (SV): Jeg er glad for at utenriksmi­
nisteren nå signaliserer at Regjeringa vil jobbe aktivt for
å få endringer i sanksjonspolitikken. Samtidig sier uten­
riksministeren at det kan være litt vanskelig å få forståel­
se hos andre for den holdningen som Norge har inntatt til
dette spørsmålet. Det kunne være interessant å høre i så
fall hvilke argumenter man mener å ha for å skulle behol­
de en sanksjonspolitikk som tydeligvis ikke virker etter
hensikten, som kanskje tvert imot virker negativt ved å
styrke det man ønsker å svekke.
Så til det andre spørsmålet jeg har til utenriksministe­
ren. Han la vekt på at vi må forvente en langvarig tilstede­
værelse på Balkan. Det er SV helt enig i -- det er en av
grunnene til at SV har et forslag i dag. En annen grunn
til det er at SV er bekymret for at innsatsen på Balkan
skal gå på bekostning av innsats i andre områder der det
er konflikt. Mange av oss sa at vi burde ha sett situasjo­
nen på Balkan tidligere, vært der før, vært der mer mas­
sivt. Slike situasjoner er det flere steder rundt om i ver­
den, og hvis vi svekker budsjettene for slik konfliktløs­
ning på bistand generelt til andre områder i verden, kan
vi lett komme opp i en situasjon hvor vi blir etter snar,
og hvor etter snar blir forferdelig dyrt både i menneskeli­
ge lidelser og i kostnader ellers. Kan utenriksministeren
bekrefte at det er Regjeringas politikk at innsatsen på
Balkan ikke skal gå på bekostning av innsatsen på bi­
standsbudsjettet eller på innsatsen til konfliktdempende
tiltak andre steder der Norge finner å ha en rolle?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg finner
det litt vanskelig å framføre andres argumenter for en
sanksjonspolitikk som vi ikke er for, men jeg vil bare
vise til at EU­toppmøtet i Lisboa sa at man vil gå inn for
å målrette sanksjonene mer enn det som er tilfellet nå, og
det synes jeg var oppløftende. Men det er klart at i den
situasjonen som er, hvor Milosevic­regimet fortsatt sit­
ter, er det ikke helt enkelt å oppheve sanksjoner som er
innført, uten at regimet kan innkassere en stor politisk
gevinst. Jeg vil tro at det er et viktig argument for at man
ikke tar noen store skritt i den retning vi ønsker.
Når det gjelder innsatsen på Balkan, og om den går på
bekostning av innsats andre steder, kan jeg ikke se at det
er tilfellet for Norges vedkommende. Vi opprettholder
en veldig høy bistandsandel, iallfall i forhold til hva an­
dre land gjør. Riktignok er det slik at noe av bistanden
går på 03­området, men samtidig har vi også økt bistan­
den, bl.a. fordi nasjonalinntekten vår har økt. Så jeg tror
ikke at det som har skjedd på Balkan, har svekket vår
innsats i andre deler av verden, men det er klart at det har
tatt oppmerksomheten vekk fra lignende situasjoner, og
kanskje enda mer dramatiske situasjoner, i andre deler av
verden. Det har vært et problem. På den annen side må
det kunne sies at Kosovo ligger på vårt eget kontinent, og
det var vel ikke mulig å unngå at mye av fokuseringen i
Europa ble rettet nettopp mot dette området når så dra­
matiske ting skjedde.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Marit Nybakk (A): La meg på tampen av denne de­
batten bare understreke og utdype noen punkter som har
vært oppe tidligere.
En stabilisering og videreutvikling av den politiske,
sosiale og økonomiske utviklingen på Balkan er etter
min mening avhengig av de to nøkkellandene Kroatia og
Jugoslavia. Blant annet er mulighetene for en planmes­
sig og reell repatriering av flyktninger avhengig av hva
som skjer både i Zagreb og i Beograd. Det inkluderer en
menneskeverdig framtid for såkalte displaced persons --
eller internt fordrevne.
Det er viktig at komiteen har understreket særskilt at
Norge må rette en spesiell innsats mot de flyktningene
som har søkt tilflukt i Serbia og øvrige deler av Jugosla­
via. Dette er på mange måter de glemte flyktningene i
verden -- flyktninger fra Kroatia, fra Bosnia og internt
fordrevne. Rapporter tyder på at svært mange av disse
lever under til dels forferdelige forhold, hvis jeg kan bru­
ke et slikt uttrykk.
Det nye regimet i Kroatia har sådd spirer av håp hos
en del av de serbisk­kroatiske flyktningene -- håp om at
de nå kan vende tilbake til områder som Øst­Slavonia.
Det samme gjelder internt fordrevne kroater. Valget i
Kroatia er også det mest positive som har skjedd i regio­
nen etter Jugoslavias sammenbrudd.

Em. 4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa 2000
2674
Behovene er enorme, og det er langt fram. Ifølge Af­
tenposten er f.eks. arbeidsledigheten i Øst­Slavonia mel­
lom 80 og 90 pst. Jeg vil gjerne understreke, som komi­
teen gjør, at selv om det er stort behov for humanitær bi­
stand på Balkan, er det langsiktige investeringer i infra­
struktur, næringsutvikling og demokratiske institusjoner
som må være det overordnede målet for det arbeidet som
skal være en integrert del av Stabilitetspakten.
La meg i den forbindelse også understreke -- som jeg
for øvrig har gjort tidligere i dag i en replikk til represen­
tanten Gundersen -- hvor viktig det er å rette arbeidet mot
kvinner. Vi har her tusenvis av alenemødre som har opp­
levd at mennene deres er blitt massakrert eller bortført.
Så for å få til en stabil sosioøkonomisk utvikling må det
satses på at kvinnene både kan etablere egne virksomhe­
ter og sikres arbeid, for ikke å snakke om at skolering av
kvinner til politisk arbeid må være en vesentlig del av det
norske bidraget på Balkan.
Jeg er glad for at et bredt flertall i komiteen nå ber Re­
gjeringen jobbe aktivt for å endre sanksjonene mot Jugo­
slavia. La meg legge til at jeg er enig i at dette må gjøres
i nært samarbeid med våre allierte. Men jeg mener at det
er uskyldige som nå rammes av sanksjonene, stort sett
vanlige folk som ikke skor seg på svartebørshandel, som
alltid vil florere i slike situasjoner -- slik vi også har hørt
tidligere i debatten i dag. Full isolasjon tjener heller ikke
de langsiktige politiske målene, tvert imot ser det ut til å
konsolidere regimet, noe som neppe har vært intensjo­
nen. Derfor er det viktig at sanksjoner er noe man disku­
terer i hvert enkelt tilfelle ut fra målet med sanksjonene
og ut fra hvordan de virker. Jeg vil for øvrig vise til at
den serbiske opposisjonen mener at sanksjonene faktisk
nå styrker Milosevic. Med tanke på at løsningen på man­
ge av de utviklingspolitiske utfordringene på hele Vest­
Balkan ligger i Beograd og Zagreb, bør vi slutte med den
totale isolasjonen som nå langt på vei praktiseres.
Kan jeg til slutt få understreke viktigheten av å bidra
til det jeg vil kalle lov og orden i Kosovo. For det som er
et faktum, er at den etnisk baserte volden og trakasserin­
gen av serbere og romanifolket -- som også utenriksmi­
nisteren understreket -- dessverre fortsetter. Det betyr at
den internasjonale tilstedeværelsen naturligvis må fort­
sette, men det betyr også at det er viktig at den inkluderer
et politikorps som kan ivareta lov og orden, og at vi må
få en planmessig bistand til oppbygging både av et politi­
korps og andre offentlige etater og institusjoner som kan
bidra til det som denne debatten i dag nettopp har dreid
seg om, nemlig en stabilisering.
Siri Frost Sterri (H): Det er bred enighet i Stortinget
om nødvendigheten av en koordinert og samordnet kana­
lisering av midler til Balkan. Et bredt flertall støtter gjen­
oppbyggingen av den krigsherjede regionen og bruk av
norske midler innen rammen av Stabilitetspakten. Sik­
kerheten i Europa er udelelig, og det er også et norsk an­
svar å ta del i utformingen av europeisk sikkerhet. Norge
tok ansvar gjennom vårt bidrag til håndtering av krisen i
Kosovo, og vi tar ansvar nå gjennom å bidra til gjenopp­
bygging. Kanskje kan dette også være en indikasjon på
en mer nyansert holdning til Europa og EU. Det vil i så
fall framtiden vise, men Høyre har merket seg at regje­
ringen Stoltenberg har signalisert nye takter i vårt for­
hold til EU. Vår deltakelse i Stabilitetspakten vil bli både
en prøvestein og en mulighet for en ny og aktiv Europa­
politikk.
Prosjektarbeidet innen Stabilitetspakten er avhengig
av at det vil være mulig å oppnå stabilitet på Balkan. Nye
opptøyer rundt Mitrovica og i andre deler av Kosovo har
vist at hjertet av Balkan fremdeles vil være preget av stor
uro. Internasjonale styrker er påkrevd og nødvendig i dis­
se områdene. Stabilitetspakten sikrer imidlertid bredt.
Ved å velge en regional tilnærming og inkludere de fleste
land som er påvirket av konfliktene på Balkan, bidrar EU
og giverlandene til å stabilisere omgivelsene omkring
selve konfliktområdet. Håpet er at dette vil få avgjørende
betydning ikke bare for de land som inkluderes i en dia­
log med Europa, men også for de områder som er direkte
rammet av sterke etniske motsetninger og fortsatte kon­
flikter.
En viktig del av forutsetningene for at Stabilitetspak­
ten skal kunne virke, er at deltakerland møter de krav
som settes til gjennomføring av demokratiske reformer.
Kroatia har gjort store fremskritt i den senere tid og
fremstår i dag som et av pådriverlandene for tettere bånd
med EU­fellesskapet. Også Bosnia­Hercegovina gjør
framskritt, men her står det også store oppgaver igjen,
bl.a. når det gjelder integrering av tidligere soldater i det
sivile samfunn. Det er i dette lys vi må se beslutningene
om å begrense rest­Jugoslavias deltakelse i pakten. Rest­
Jugoslavia er en del av regionen, men full innlemmelse i
Stabilitetspakten vil ikke bli aktuelt før man ser sikre
tegn på etterlevelse av demokratiske prinsipper og vilje
til å etterstrebe normale og fredelige relasjoner med na­
boland.
Det er etter Høyres mening av vesentlig betydning at
arbeidet med gjenoppbygging kommer raskt i gang. Den
startpakken på 1,8 milliarder euro som man ble enig om
på den regionale giverkonferansen i forrige uke, er et vik­
tig bidrag til dette. Vi registrerer at Regjeringen har signa­
lisert et bidrag på 100 mill. kr til strakstiltak. Det vil få
Høyres støtte, men samtidig vil vi oppfordre Regjeringen
til å komme tilbake med ytterligere innsats avhengig av
hvordan giverprosessen i EU utvikler seg og hva andre
EU­land setter inn av direkte midler. For Norges del vil
det være vesentlig å markere at vi er oss vårt europeiske
ansvar bevisst selv om vi står utenfor EU­samarbeidet.
Sørøst­Europa er et område vi ikke kan overse. Regio­
nen har et folketall på 15 pst. av EUs 370 mill. innbygge­
re. Et fortsatt fall i levestandard i denne regionen vil kun­
ne ha direkte betydning for europeisk stabilitet. I dag er
det fortsatt 1,7 mill. mennesker uten fast bosted på Bal­
kan. Fortsatt krig og ustabilitet vil kunne skape strømmer
av flyktninger til Europa. Av den grunn er det viktig at
Norge tar sin del av ansvaret for felles europeisk sikker­
het. Det må innebære en mer bevisst og mer langsiktig
satsing i våre nærområder i Europa.
Det ville være underlig om bistandsnasjonen Norge
ikke tok et vesentlig ansvar i europeisk sammenheng.

Em. 4. april -- Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa
2000 2675
Derfor må vi være fleksible i vår fremtidige bruk av bi­
standsmidler. Høyre har merket seg at den forrige regje­
ringen, om enn noe motvillig, gikk delvis bort fra prin­
sippet om ubundet bistand og ville følge EU i dette
spørsmålet. Høyre mener dette er riktig og forhindrer at
norske bedrifter får dårligere konkurransevilkår enn EU­
bedrifter. Vi ser derfor gjerne at regjeringen Stoltenberg
følger opp dette i sitt videre arbeid, og viser for øvrig til
at det er et flertall bak ønsket om en mer fleksibel bruk
av bistandsmidler.
Gunnar Skaug (A): Det er positivt at det er såpass
bred enighet i Stortinget om at den norske innsatsen på
Balkan bør gå inn i en videre internasjonal arbeidsdeling.
Det er nå viktig at resultatet blir så godt som mulig for å
framskynde en fredelig og stabil utvikling av velferd og
demokrati i hele området.
De kommentarer jeg vil knytte til meldingen og uten­
rikskomiteens innstilling om den framtidige norske bi­
standen til landene i Sørøst­Europa, er først og fremst for
å understreke betydningen av å få til en helhetlig linje i
den totale arbeids­ og virkemiddelinnsatsen. Jeg holder
da innsatsen knyttet til nødhjelp under og etter væpnede
konflikter og naturkatastrofer utenfor.
Som et eksempel på dette vil jeg nevne erfaringer jeg
selv har fått gjennom bistandsprosjekter i Bosnia, nær­
mere bestemt i Sanski Most og Banja Luka hvor opptil
100 ulike NGOer fra ulike land søker å innlemme sine
ulike prosjekter i området. I et mylder av prosjekter,
både av multinasjonal, statlig og privat karakter i tillegg
til FNs innsats, vil det være vanskelig å få til en skikkelig
koordinering. Det sier seg selv at dette er en nødt til å
gjøre noe med.
Bistanden til landene i Sørøst­Europa omfatter hoved­
sakelig nødhjelp, humanitær hjelp, minerydding, helse­
vesen, gjenoppbygging av samfunnsmessig infrastruktur,
boliger, skolevesen, utarbeiding av identifikasjonspapi­
rer, kampen for menneskerettighetene, utvikling av jus­
tisvesen og lovverk, spørsmål om tilbakevending av
flyktninger samt ikke minst utvikling av næringslivet
gjennom handelsavtaler og mikrokreditter.
Det overordnede målet må selvfølgelig være utvikling
av demokratiske, multietniske samfunn. Utviklingen av
et allsidig næringsliv er særs viktig for å nå et slikt mål.
Dette er selvfølgelig en meget komplisert oppgave i et
område hvor kjøpekraften er tilnærmet null og hvor man­
gelen på handelspartnere er total. Arbeidsledigheten er,
som det er sagt flere ganger i debatten, i enkelte regioner
over 80 pst. Det sier seg derfor selv at en sterk økning av
sysselsettingen er høyst nødvendig for å skape normale
samfunn som er i stand til å løse viktige oppgaver for
innbyggerne knyttet til så sentrale oppgaver som helse­
vesen, skole og eldreomsorg. Nedgang i arbeidsledighe­
ten er derfor en klar forutsetning for å hindre nye framti­
dige konflikter og sosial uro.
Bistandsarbeidet vil bli mer oversiktlig og effektivt
dersom man under FN­paraplyen og med utgangspunkt i
nettopp Stabilitetspakten for Sørøst­Europa tilstreber en
samlet koordinert innsats. Derfor er jeg fullt ut enig i
utenrikskomiteens understreking av at dersom Regjerin­
gen finner at det internasjonale samarbeidet ikke funge­
rer tilfredsstillende, ja, da bør Regjeringen og utenriks­
ministeren legge fram en mer detaljert langsiktig strategi
for den norske innsatsen på Vest­Balkan.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Utenriksministe­
ren var inne på trakasseringen av serberne i Kosovo, og
det samme var Marit Nybakk. Det er et sentralt punkt
også når det gjelder hjelpearbeidet, for det er klart at så
lenge denne trakasseringen foregår, vil det føre til at hjel­
pearbeidet blir vanskeligere og mindre effektivt.
Da er det naturlig å spørre seg: Hvorfor foregår denne
trakasseringen? Det må man jo ha en mening om når
man ønsker å sette en stopper for den. En mulighet er jo
at det er ren hevnlyst, og det er i og for seg forståelig når
man ser på hvordan kosovoalbanerne er blitt behandlet.
Men jeg tror ikke at det er hele forklaringen. Jeg tror
faktisk at det er en annen forklaring som er mer vesent­
lig, og det er at det internasjonale samfunn gjennom
Rambouillet­avtalen har fastslått at Kosovo fremdeles
skal være en del av Jugoslavia. Det er helt opplagt at ko­
sovoalbanerne ønsker å unngå det for enhver pris. Og
hvordan skal man unngå det? Hele denne bestemmelsen
om at det ikke skal være en selvstendig stat, men være
underlagt Jugoslavia, er jo en oppfordring til å forsøke å
jage serberne ut av landet. I en situasjon hvor det ikke er
flere serbere igjen, vil nemlig selv det internasjonale
samfunn måtte forstå at Kosovo ikke lenger kan være en
del av republikken Jugoslavia. Hele situasjonen som er
lagt opp av det internasjonale samfunn, den folkerettslige
situasjon, gir en dynamikk og en oppfordring til kosovo­
albanerne, som ønsker selvstendighet, om å jage serberne
ut.
Jeg har flere ganger fra denne talerstol gitt uttrykk for
den helt uholdbare situasjon at Kosovo skal være en del
av Serbia. Nå ser vi faktisk en av de uheldige konsekven­
sene, som merkelig nok ingen har berørt her i dag. Det er
et slags tabuemne, selv om alle egentlig innerst inne
skjønner at dette er en umulig situasjon, som ikke kan
fortsette for dem som har lidt så meget. Vi ser jo hvordan
serberne opptrer. Milosevic­systemet fortsetter. Det må
jo være en forferdelig fremtid i å se frem til at det inter­
nasjonale samfunn skal tvinge dem inn i all evighet i det­
te systemet. Før man blir kvitt denne tanken om at Koso­
vo skal være en del av Jugoslavia, får man ikke slutt på
trakasseringen, og hjelpearbeidet blir vesentlig tyngre og
vanskeligere å realisere.
G u n n a r B r e i m o hadde her overtatt presi­
dentplassen.
Inger Lise Husøy (A): Jeg synes denne innstillingen
er veldig bra. Det er på høy tid at vi gir et større bidrag til
spleiselaget for å sikre stabilitet, fred og utvikling i Sør­
øst­Europa. Jeg støtter fullt ut det som står om sanksjoner
og kunne gått lenger for min del. Jeg har liten tro på
sanksjoner som først og fremst rammer sivile og flykt­
ninger. Jeg deler Røde Kors' synspunkter på dette.

Em. 4. april -- Voteringer
Trykt 13/4 2000
2000
2676
Enkrigsøkonomi har ille nok konsekvenser for samfun­
net. Det var mange lidelser vi påla sivilbefolkningen.
Isolasjonen gjør situasjonen verre for uskyldige mennes­
ker og vanskeliggjør fred og forsoning. Derfor må de
land som deltok i krigen, ta et langt større ansvar for
gjenoppbyggingen, særlig i Serbia og i Kosovo. Vi tren­
ger flere prosjekter som kan bidra til fredelig sameksis­
tens mellom albanere og serbere i Kosovo. Norge må yte
vesentlig mer bistand til hele Balkan for å stabilisere om­
rådet.
Det er mange oppgaver å gripe fatt i. Resultatet av
krig er gjerne endeløs elendighet. Jeg synes det er veldig
bra at man også bruker noen ord på kvinners situasjon i
innstillingen. Krigen rammer selvfølgelig alle uansett
kjønn og alder, men kvinner rammes ofte dobbelt i en
krig. Som enker mister de gjerne rettigheten til bolig,
som ofte er knyttet til mannens jobb. Voldtekt er som
kjent en del av krigsstrategien, og gjerne med barn som
vitner, og det fødes barn som resultat av disse voldtekte­
ne. Dessuten tror jeg ikke vi vil få forsoning på Balkan
uten kvinners deltakelse. Derfor er det ikke minst viktig å
trekke kvinner med i demokratiseringsprosessene. For
det er altså noen machosamfunn man har nede på Balkan.
Kvinner kan spille en nøkkelrolle i stabiliseringen. Alle
prosesser er i dag mannsdominerte, og det må penger til
for å snu den situasjonen. Forsoning skjer ikke på kom­
mando. Det er smertelige prosesser mellom folk som len­
ge har hatet og mistenkt hverandre og gjort hverandre
mye vondt. Men det er vilje til forsoning hos mange, og
det må vi støtte fullt opp om.
Historien viser at det har vært mer vilje til å bruke ku­
ler og krutt enn til bidrag til fred og forsoning og opp­
bygging av Balkan. Det er en skam. Etter at krigshand­
lingene stilnet har spenningene og motsetningene bare
økt. Det er ingen selvfølge at det er demokratiske krefter
som vil erstatte Milosevic.
Så vil jeg si noe om selve krigen. Jeg var ikke på linje
med mitt parti i denne saken. Jeg hadde aldri noen tro på
at krig var veien å gå, og vi som var imot krigen, fikk
aldri noen alternativer å vise til. Men jeg mener det
var muligheter som ikke var prøvd ut før og under
Rambouillet­forhandlingene. Men NATO satte kniven
mot sin egen strupe gjennom stadige trusler, det såkalte
trusseldiplomatiet. Det var situasjonen som utløste krigs­
handlingene. Jeg tror ikke og trodde ikke på krigspropa­
gandaen fra ulike NATO­land. Sannheten er krigens før­
ste taper, blir det sagt. Jeg mener at informasjonen til lan­
dets befolkning og til Stortinget burde vært mer sannfer­
dig, særlig nå i ettertid når vi vet hva som faktisk
skjedde. Jeg mener at vi burde diskutert krigen i plenum i
Stortinget, slik andre parlamenter i Europa gjorde. Be­
slutningen skal fortsatt ligge hos Regjeringen, men jeg
mener det er forskjell på Stortingets rolle når vi selv blir
angrepet og når vi går til angrep, eller deltar i krigsopera­
sjoner i utlandet, som det heter.
Jeg er heller ikke bekvem med begrunnelsen for kri­
gen i lys av den internasjonale folkeretten. Alternativet er
ikke å stå rolig og se på det som skjedde i Kosovo. Men
svaret kan da heller ikke være krig. Erfaringene fra Bos­
nia kan ikke rettferdiggjøre denne krigen. Det hadde vært
interessant å se begrunnelsen for krigføringen opp mot
dagens situasjon -- hva man egentlig oppnådde. Etter kri­
gen ble det sagt at grunnlaget for fred var lagt. Ja, det
gjenstår å se.
NATO vant krigen, men etterpå har det meste gått
tapt, sa Andreas Hompland i Dagbladet i forbindelse med
ettårsdagen etter at den første bomben smalt. Mye har
blitt verre enn før. Derfor har NATO­landene et tungt an­
svar for gjenoppbyggingen. Jeg er glad for at Regjerin­
gen er sitt ansvar bevisst, og vi vet alle at det trengs enda
mer penger og flere tiltak.
Jeg var i det sørlige Ungarn under krigen, ikke langt
fra grensen til Jugoslavia. Der bodde ungarere, serbere,
kroater og tyskere om hverandre, og alle var imot krigen.
Om ikke annet gav det håp om at det går an å leve i frede­
lig sameksistens også på Balkan. Derfor er det så særdeles
viktig å støtte enhver demokratiprosess og enhver demo­
kratisk bevegelse. Norge har i så måte et veldig sterkt og
tungt ansvar, i og med at vi var med på den krigen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 4.
(Votering, se side 2677)
K i r s t i K o l l e G r ø n d a h l gjeninntok her
presidentplassen.
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Da er vi klare for votering.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det satt fram to for­
slag. Det er:
-- forslag nr. 1, fra Odd Holten på vegne av Fremskritts­
partiet, Kristelig Folkeparti og Høyre
-- forslag nr. 2, fra Kristin Halvorsen på vegne av Sosia­
listisk Venstreparti
Det voteres først over forslaget fra Sosialistisk Ven­
streparti og deretter alternativt mellom innstillingen og
forslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Høyre.
Forslag nr. 2, fra Sosialistisk Venstreparti, lyder:
«Stortinget konstaterer at Samferdselsdepartemen­
tet i St.prp. nr. 90 (1991­1992) ikke ga Stortinget dek­
kende informasjon når det gjaldt usikkerhet om for­
hold som var av betydning for å vurdere Gardermo­
banens lønnsomhet.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti ble mot 5 stem­
mer ikke bifalt.
Komiteen hadde innstillet:
Kontroll­ og konstitusjonskomiteen fortsetter sitt ar­
beid med sikte på å avgi innstilling i vårsesjonen 2000

Forhandlinger i Stortinget nr. 179
Em. 4. april -- Voteringer
S 1999­2000
2000 2677
om Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende hovedfly­
plassens og Gardermobanens bedriftsøkonomiske lønn­
somhet ­ Dokument nr. 3:10 (1997­1998).
Presidenten: Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Høyre, lyder:
«1. Det oppnevnes en granskningskommisjon til å fore­
ta en bred gjennomgang av utredning, planlegging,
prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass for
Østlandet og Gardermobanen.
Herunder skal kommisjonen se på beslutnings­
prosesser, ansvarsforhold, organisering av arbei­
det, økonomiske anslag, kostnadsstyring, kvali­
tetsrutiner, informasjonsflyt og miljøhensyn.
Kommisjonen skal gjennomgå alle sider av saken,
også forholdet til Forsvaret. Formålet med gjen­
nomgangen er å bringe fram de faktiske opp­
lysninger som kan ha betydning for vurderingen av
hvorvidt ansvarlighetsloven er brutt, herunder om
regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget er
oppfylt.
Granskningskommisjonen starter arbeidet fra og
med 1988, da departementet la fram St.prp. nr. 55
(1986­1987) og tilleggsproposisjon nr. 43 (1987­
1988) om plassering av ny Hovedflyplass på Øst­
landet. Dersom det er nødvendig for sakens opp­
lysning, kan utvalget gå lenger tilbake i tid.
For å klarlegge forholdene skal kommisjonen
foreta de undersøkelser den finner nødvendig og
føre samtaler med/avhøre de personer som det er
grunn til å anta kan bidra med relevante opplysnin­
ger.
Kommisjonen leverer sin rapport/utredning til
Stortinget innen 31. januar 2001.
2. Stortinget ber Regjeringen bruke den kompetanse
den har etter gjeldende lovgivning til å frita nåvæ­
rende og tidligere tjenestemenn for taushetsplikt
overfor kommisjonen.
3. Stortinget ber Regjeringen medvirke til at det mate­
riale som måtte foreligge hos offentlige myn­
digheter fra andre undersøkelser som pågår eller er
avsluttet, stilles til kommisjonens disposisjon.
4. Stortinget ber Regjeringen medvirke til at alle
offentlige arkiver og mulig annet materiale som er
relevant for undersøkelsen stilles til rådighet for
kommisjonen. Tilgangen på relevant informasjon
skal bare være avgrenset i forhold til Regjeringens
strengt interne arbeidsdokumenter samt materiale/
opplysninger som må ansees som taushetsbelagte
ut fra helt nødvendige personvernmessige forhold.
5. Kommisjonen antar selv den sekretærhjelp og en­
gasjerer den ekspertise den finner nødvendig.
6. Stortingets presidentskap bes fremme innstilling
om sammensetning av granskningskommisjonen.
7. Stortingets presidentskap gis fullmakt til å fastsette
godtgjørelse for kommisjonens medlemmer.
8. På statsbudsjettet for 2000 gjøres følgende endring:
Senterpartiet og Venstre har varslet at de vil støtte det­
te forslaget.
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Høyre bifaltes forslaget med 55 mot 43 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 19.16.04)
Presidenten: Sak nr. 2 har intet voteringstema.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstillet:
Utenriksdepartementets forelegg for Stortinget om
overenskomster som er inngått med fremmede makter i
1997 -- vedlegges protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Under debatten er det satt fram to for­
slag. Det er
-- forslag nr.1, fra Fridtjof Frank Gundersen på vegne av
Fremskrittspartiet
-- forslag nr. 2, fra Lisbet Rugtvedt på vegne av Sosialis­
tisk Venstreparti
Forslag nr. 2, fra Sosialistisk Venstreparti, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan om
ytterligere bevilgninger til gjenoppbygging for lande­
ne i Sørøst­Europa, begrenset oppad til 1 mrd. kroner.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti ble mot 5 stem­
mer ikke bifalt.
Presidenten: Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, ly­
der:
«Stortinget ber Regjeringen gå imot lettelse av de
internasjonale sanksjonene mot den føderale republik­
ken Jugoslavia så lenge landet legger hindringer i vei­
en for at kosovoalbanere bosatt i Norge kan sendes til­
bake til Kosovo.»
Kap.41 Stortinget
21 (ny) Spesielle driftsutgifter,
Gransknings­
kommisjon,
bevilges med ............ 4 000 000»
179

Em. 4. april -- Referat 2000
2678
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 15 mot 82
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 19.17.09)
Komiteen hadde innstillet:
St.meld. nr. 13 (1999­2000) om hovedtrekk i fremti­
dig norsk bistand til landene i Sørøst­Europa ­ vedlegges
protokollen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
S a k n r . 5
Referat
1. (192) Forslag fra stortingsrepresentant Kenneth
Svendsen om differensiering av årsavgiften ut fra
hvor lenge kjøretøyet er registrert (Dokument nr. 8:52
(1999­2000))
2. (193) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Ha­
gen og Siv Jensen om å innføre et eget utenlandsbud­
sjett i tillegg til det ordinære nasjonal­ og statsbudsjett
for kjøp av varer og tjenester fra og i utlandet uten inn­
virkning på norsk innenriksøkonomi (Dokument nr.
8:54 (1999­2000))
Enst.: Nr. 1 og 2 sendes finanskomiteen.
3. (194) Melding for året 1999 fra Sivilombudsmannen
(Stortingets ombudsmann for forvaltningen) (Doku­
ment nr. 4 (1999­2000))
4. (195) Årsmelding for 1999 fra Stortingets kontrollut­
valg for etterretnings­, overvåkings­ og sikkerhetstje­
neste (EOS­utvalget) (Dokument nr. 16 (1999­2000))
Enst.: Nr. 3 og 4 sendes kontroll­ og konstitusjons­
komiteen.
5. (196) Innberetning fra valgkomiteen om endringer i
de faste komiteers sammensetning (S. nr. 147 (1999­
2000))
Enst.: Vedlegges protokollen.
Møtet hevet kl. 19.20.