23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2486
Møte torsdag den 23. mars kl. 10
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n (nr. 61):
1. Valg av 2 medlemmer og 6 varamedlemmer til valg­
komiteen
2. Innstilling fra valgkomiteen om valg av et medlem til
styret for stiftelsen til støtte av jødiske institusjoner el­
ler prosjekter utenfor Norge
(Innst. S. nr. 126 (1999­2000))
3. Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars
2000
4. Referat
Valg av settepresident
Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Stortingets møte i dag -- og anser det
som vedtatt.
Presidenten ber om forslag på settepresident.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg tillater meg å foreslå Per
Ove Width.
Presidenten: Per Ove Width er foreslått som settepre­
sident. -- Andre forslag foreligger ikke, og Per Ove Width
anses enstemmig valgt som settepresident for dagens mø­
te.
S t a t s r å d J ø r g e n K o s m o overbrakte 2
kgl. proposisjoner. (Se under Referat).
Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen vil
fremsette et privat forslag.
Kenneth Svendsen (Frp): På vegne av meg selv vil
jeg legge fram forslag om at man differensierer årsavgif­
ten ut fra hvor lenge kjøretøyet er registrert.
Presidenten: Representanten Siv Jensen vil fremsette
et privat forslag.
Siv Jensen (Frp): På vegne av Per Ove Width og
meg selv vil jeg fremme forslag om omgjøring av Statens
Kantiner til aksjeselskap og etterfølgende privatisering.
Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på regle­
mentsmessig måte.
S a k n r . 1
Valg av 2 medlemmer og 6 varamedlemmer til valg­
komiteen
Presidenten: Presidenten ber først om forslag på to
nye medlemmer til valgkomiteen.
Hill­Marta Solberg (A): Jeg foreslår Hill­Marta Sol­
berg og Berit Brørby.
Presidenten: Hill­Marta Solberg og Berit Brørby er
foreslått som nye medlemmer av valgkomiteen istedenfor
Olav Akselsen og Thorbjørn Jagland, som har trådt inn i
Regjeringen.
-- Andre forslag foreligger ikke, og Hill­Marta Sol­
berg og Berit Brørby er enstemmig valgt som nye med­
lemmer av valgkomiteen.
Presidenten ber så om forslag på seks nye varamed­
lemmer til valgkomiteen.
Hill­Marta Solberg (A): Jeg foreslår Inger Lise Hus­
øy, Tomas Norvoll, Bendiks H. Arnesen, Ane Sofie
Tømmerås og Aud Gaundal.
Presidenten: Ønsker hr. Enoksen ordet?
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg foreslår Morten Lund.
Presidenten: Inger Lise Husøy, Tomas Norvoll, Ben­
diks H. Arnesen, Ane Sofie Tømmerås og Aud Gaundal
er foreslått som nye varamedlemmer av valgkomiteen
istedenfor Jørgen Kosmo, Bjarne Håkon Hanssen, Sylvia
Brustad, Trond Giske og Karl Eirik Schjøtt­Pedersen,
som har trådt inn i Regjeringen.
De foreslåtte varamedlemmer går i referert rekkefølge
inn som nr. 11, 12, 13, 14 og 15 for Arbeiderpartiet.
Morten Lund er foreslått som nytt varamedlem av
valgkomiteen istedenfor Jørgen Holte, som har trådt ut
av Stortinget. Morten Lund går inn som varamedlem
nr. 1 for Senterpartiet.
-- Andre forslag foreligger ikke, og Inger Lise Husøy,
Tomas Norvoll, Bendiks H. Arnesen, Ane Sofie Tømmer­
ås, Aud Gaundal og Morten Lund er enstemmig valgt
som nye varamedlemmer av valgkomiteen.
S a k n r . 2
Innstilling fra valgkomiteen om valg av et medlem til
styret for stiftelsen til støtte av jødiske institusjoner eller
prosjekter utenfor Norge (Innst. S. nr. 126 (1999­2000))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 2563)
S a k n r . 3
Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars
2000
Presidenten: Etter samråd med gruppelederne vil pre­
sidenten foreslå at debatten blir begrenset til 4 timer og 35
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 105 minutter, Fremskrittspartiet 40
minutter, Kristelig Folkeparti 40 minutter, Høyre 40 mi­

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2487
nutter, Senterpartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstrepar­
ti 15 minutter, Venstre 10 minutter og representanten
Steinar Bastesen 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter
innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den for­
delte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på
inntil 3 minutter.
-- Dette anses vedtatt.
Carl I. Hagen (Frp): Regjeringen Bondevik meddel­
te på slutten av Stortingets debatt den 9. mars at regjerin­
gen ville tre tilbake som følge av at et forslag som stats­
minister Bondevik hadde satt regjeringens stilling inn på,
ble nedstemt av Arbeiderpartiet og Høyre. Dette forsla­
get lød slik:
«Stortinget forutsetter at forurensningsloven ikke
svekkes som miljøpolitisk virkemiddel.»
Voteringen over forslaget kom etter at Stortingets
flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Frem­
skrittspartiet, hadde fattet det nødvendig avgjørende ved­
tak for å få i gang bygging av gasskraftverk i Norge. For­
slaget berørte således ikke gasskraftsaken, slik enkelte,
særlig i Høyre, har ønsket å fremstille det. Det var fullt
mulig for Høyre, som for Fremskrittspartiet, både å sikre
vedtak om bygging av gasskraftverk og beholde regjerin­
gen Bondevik. Fremskrittspartiet valgte å ta imot den ut­
strakte hånden fra statsminister Bondevik, som vi anså
dette forslaget for å være, fordi vi kunne oppnå begge de­
ler, både å få bygd gasskraftverk og å beholde Regjerin­
gen. Partiet Høyre valgte ikke å ta den utstrakte hånden.
Den eneste naturlige forklaringen som jeg kan finne på
det, må være at partiet Høyre egentlig ønsket et regje­
ringsskifte, men de ønsket å opptre slik at man likevel
kunne nekte for at det var det man gjorde.
Den 17. mars fikk vi så det formelle regjeringsskiftet,
og mindretallsregjeringen til Arbeiderpartiet, under le­
delse av statsminister Jens Stoltenberg, tiltrådte, og i går
fikk vi Regjeringens erklæring til Stortinget.
Slik jeg ser det, er det en i utgangspunktet positiv er­
klæring vi har fått fra den nye regjeringen. Når statsmi­
nister Stoltenberg snakker om Norge som «mulighetenes
samfunn», er det noe jeg tror hele Stortinget kan slutte
opp om. Norge er et godt land å bo i. Det kan bli bedre på
mange områder, og vi har betydelige muligheter til å rea­
lisere slike forbedringer.
Det Fremskrittspartiet spesielt har merket seg, er en
del uttrykk vi selv har brukt gjennom veldig, veldig man­
ge år. Det heter i erklæringen at man «ønsker å forandre
for å fornye og forbedre». Det snakkes om en modernise­
ring av landbruket og fiskerinæringen, og det snakkes om
valgfrihet for folket. Disse uttrykkene minner meg om
den tittelen jeg hadde på min landsmøtetale i 1998, som
vi har laget som en utredning, «Modernisering, forand­
ring og fornyelse for en bedre fremtid». Her er det fulgt
opp med konkrete ting, en god del saker. Jeg skal ha gle­
den av å overlevere den som et tipshefte til statsministe­
ren etter mitt innlegg.
I erklæringen står det også:
«Står vi fast på gamle løsninger som ikke virker, da
svekker vi tilliten til fellesskapsløsningene».
Det er en meget, meget god beskrivelse av situasjo­
nen.
La meg nevne enkelte områder som jeg håper Regje­
ringen vil ta fatt på. Det gjelder helsevesenet, med syke­
hus, primær­ og spesialisthelsetjenesten, det gjelder eldre­
omsorgen, utdanning, samferdsel og energi. Særlig de
første sektorene vil jeg anbefale gjøres til et statlig an­
svar i stedet for et fylkeskommunalt og kommunalt an­
svar. Det er mange debatter i denne sal om utbygging og
vedlikehold av skolebygninger og om hvorledes de en­
kelte sykehus er organisert. Men disse oppgavene er jo
tillagt fylkeskommunen og kommunene. Det er egentlig
meningsløst at ikke storting og regjering har et direkte
ansvar for så viktige deler av den offentlige sektor som
helsevesenet og utdanningssystemet. Det samme gjelder
eldreomsorgen.
I tillegg til at det bør gjøres til et statlig ansvar, bør det
selvsagt desentraliseres makt og avgjørelsesmyndighet
til de enkelte utøvere, mer ansvar og innflytelse for de
enkelte skoler, de enkelte eldreomsorgsinstitusjoner og
de enkelte sykehus. Derfor bør de omorganiseres. Sann­
synligvis vil aksjeselskapsformen være det beste, for der
har man klare lover og regler om ansvarsforholdene. Jeg
forutsetter at det i utgangspunktet er mindre interessant
hvem som eier aksjene, så lenge man har en offentlige
styring og kontroll med dette.
La meg i stikkordsform også nevne at når det gjelder
samferdsel, må man, som i de øvrige sektorene, åpne for
konkurranse, for mangfold fra flere utøvere og organisa­
sjoner. I energisektoren roper man på strukturrasjonalise­
ring. Vi trenger ikke mer enn seks­åtte energiselskaper i
dette landet, og vi har 180. Her er det masse å spare, på
lik linje med den strukturrasjonalisering vi trenger innen­
for landbruket og fiskeriene, innenfor oppdrett og hav­
bruk, slik at vi får enheter som er rasjonelle, og som har
kapital til både vesentlig forskning og langsiktig satsing
på en fremtid. Her ligger det i dagen store oppgaver med
å omstrukturere og omorganisere det norske samfunnet,
og jeg tolker det som er kommet fra statsministeren, som
en oppfordring om dette.
Vi kommer til å teste ut Regjeringen her. Den nye helse­
minister har sagt følgende ifølge flere aviser:
«Det overordnede målet er å dekke etterspørselen
og levere gode helsetjenester til alle, uavhengig av om
det er det offentlige eller det private som står bak, sier
Tønne til NTB.»
Dette er jo et allmenngyldig prinsipp. Vi foreslår der­
for følgende:
«Stortinget ber Regjeringen blant annet basere for­
nyelsen og moderniseringen av offentlig sektor på at
det overordnede målet er å dekke etterspørselen og le­
vere gode offentlig betalte tjenester til alle, uavhengig
av om det er det offentlige eller private som står for tje­
nesteproduksjonen.»

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2488
Vi regner med at etter den nye positive erklæringen til
statsminister Jens Stoltenberg, vil ikke Arbeiderpartiets
stortingsgruppe ha noen problemer med å stemme for et
slikt prinsipielt forslag så Regjeringen derved får et man­
dat fra Stortinget til å iverksette det arbeidet som må gjøres.
La meg også nevne behovet for en omfattende endring
i vår forvaltningsoppbygging, som er -- jeg skulle til å si
et salig rot, men da får jeg vel en klubbe -- en forvaltning
med meget uklare ansvarsforhold og med identiske navn
på etater som har helt ulike prinsipielle oppgaver. Vi bør
få en enhetlig oppbygging av statsforvaltningen basert på
departement, direktorat, etat og tilsyn innenfor de enkelte
sektorer. Vi bør få avviklet fylkeskommunen som det eks­
tra forvaltningsleddet det er. Det er en organisatorisk
bastard som bare krever ressurser og er sand i et ellers
fornuftig maskineri med deling av visse oppgaver fra pri­
mærkommune til stat. Vi må sørge for at vi har et byrå­
krati som har den holdning som regjeringssjefen i går
sluttet sin erklæring med, nemlig at Regjeringen skal
være folkets tjenere. Da må også Regjeringens apparat i
form av statsforvaltningen og de ansatte der få beskjed
om det tilsvarende, at de skal prøve å svare ja når folk sø­
ker om løyver, bevillinger, dispensasjoner og konse­
sjoner, og ikke være formyndere som sier nei. I så måte
håper jeg Regjeringen raskest mulig vil iverksette en dra­
matisk kutting av makten til fylkesmannens miljøvern­
avdeling, som er en fare for demokratiet ved at folke­
valgtes avgjørelser i kommunene blir omgjort av ny­
ansatte folk i denne avdelingen, slik at der har et nyansatt
ungt menneske mer makt enn kommunestyre og bygnings­
råd som har gått igjennom sakene. Det er en fare for demo­
kratiet, og det hindrer at det lokale demokrati kan virke.
Vi håper altså på endringer der.
Jeg må også nevne at jeg håper den nye regjering, og
særlig justisministeren, virkelig vil ta fatt i kriminaliteten
og også arbeide for en innstramming i vår innvandrings­,
asyl­ og flyktningpolitikk. Også der har vi tenkt å ut­
fordre Regjeringen litt. Det var for noen dager siden, den
20. mars, en kronikk i Aftenposten av professor i sosial­
antropologi Unni Wikan. Hun tok for seg problemet med
barneranere, hvor åtte av ti har innvandrerbakgrunn. Nå
må vi ta fatt i dette for å hjelpe disse unge mennesker og
barn som her kommer ut på en gal løpebane. Det Unni
Wikan sier, er at vi er nødt til å sørge for at mødrene får
norskopplæring og kunnskaper om det norske samfunn
for å kunne utføre sine viktige oppgaver i de fleste inn­
vandrerkulturer, og det er moren som er den avgjørende.
Unni Wikan skriver:
«Min prediksjon er at det vil ikke gå seg til med
mindre opplæringen» -- opplæring i norsk -- «gjøres
obligatorisk. Vi trenger en sosial kontrakt som forplik­
ter innvandrere og myndigheter gjensidig.»
I Arbeiderpartiets program for inneværende periode
står det:
«Deretter må det for hver enkelt utarbeides en plan
for videre utdanning og kvalifisering. For å intensivere
og sikre integreringsprosessen, vil Arbeiderpartiet at
opplæring i norsk skal være obligatorisk for alle flykt­
ninger og innvandrere.»
Vi tar derfor opp følgende forslag:
«Stortinget ber den nye Regjeringen arbeide for
snarest å gjennomføre eller fremme forslag i henhold
til synspunktet i Arbeiderpartiets partiprogram som ly­
der: «For å intensivere og sikre integreringsprosessen,
vil Arbeiderpartiet at opplæring i norsk skal være obli­
gatorisk for alle flyktninger og innvandrere.»»
Dette bør jo også Arbeiderpartiets stortingsgruppe
uten problemer kunne slutte seg til, fordi statsminister
Jens Stoltenberg sa og har gjort det klart at den nye regje­
ringens politikk vil ta utgangspunkt i og bygge på Arbeider­
partiets landsmøtevedtatte program for inneværende pe­
riode. Derfor burde det være uproblematisk å stemme for
nettopp denne passusen, selv om man stemte imot den i
forbindelse med trontalen for to og et halvt år siden.
Så til slutt noen ord om fremtiden: Fremskrittspartiet
har merket seg at de tre tidligere regjeringspartier, Ven­
stre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil søke å ko­
ordinere og samarbeide sine synspunkter frem mot valget
og stille til valg som en treenighet med tidligere statsmi­
nister Kjell Magne Bondevik som sin kandidat til stats­
ministervervet. Vi har ingen problemer med det. Vi re­
spekterer det fullt ut. Men det er fortsatt vår overbevis­
ning at etter at valget er over og dersom velgerne setter
sammen et storting hvor Kristelig Folkeparti, Frem­
skrittspartiet, Høyre og eventuelt, om nødvendig, Ven­
stre utgjør et flertall, bør vi nå etter mange, mange år
med mindretallsregjeringer -- til dels meget svake -- prø­
ve å forhandle frem en plattform for en flertallsregjering.
Jeg tror at etter neste valg bør det være et ønske om og et
behov for en flertallsregjering. Fremskrittspartiet er rede
til å delta med regjeringsansvar og prøve å finne frem til
løsninger som kan samle. Vi er klar over at oppførselen
til partiet Høyre i den senere tid har gjort at forholdet
mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er meget,
meget dårlig. Men jeg har nå det håp og den bønn til par­
tiet Høyre at de snarest mulig begynner å se fremover og
blir litt mer opptatt av å skaffe seg politiske venner iste­
denfor å gjøre hva de kan for bare å skaffe seg uvenner i
alle leire. Hvis Høyre greier det, er det mitt håp -- hvis
velgerne vil -- at vi kan arbeide for en flertallsregjering
etter neste stortingsvalg.
Jeg tillater meg å ta opp de refererte forslag.
Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp de forslag han
har referert.
Det blir replikkordskifte.
Tom Thoresen (A): Representanten Hagens beskri­
velse av omstendighetene rundt regjeringsskiftet oppfat­
ter ikke jeg som spesielt rettet mot Arbeiderpartiet. Der­
for har jeg ikke andre kommentarer til det utover at re­
gjeringsskiftet jo kom i stand etter at regjeringen Bonde­
vik hadde stilt et kabinettspørsmål, ikke på bygging av
gasskraftverk, som da alt var vedtatt, men på et forslag
som det ble votert over i etterhånd, og som kunne skape
noe usikkerhet rundt det Stortinget da allerede hadde
vedtatt.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2489
For øvrig kom statsministeren i sin erklæring i går
med en åpen samarbeidsinvitt til Stortinget -- og til hele
Stortinget. Hagen tar det nå positivt opp, men man sitter
kanskje med den mistanken at en omfavnelse undertiden
kan bli for hjertelig. Jeg tror at også representanten Ha­
gen bør belage seg på at den nye regjering og Arbeider­
partiets stortingsgruppe vil arbeide med de problemstil­
linger som ble reist i går, ut fra sine forutsetninger. En av
dem er helt opplagt en modernisering av offentlig sektor.
Men dette dreier seg jo om en forbedring av den offentli­
ge sektor, med større trygghet for den enkelte. Jeg tror
ikke Hagen skal belage seg på at vi kan få et flertall i
denne sal ut fra en forutsetning om å svekke og minske
den offentlige sektor, ut fra Hagens ideologiske forestil­
linger.
Om forslagene vil jeg si: Arbeiderpartiets stortings­
gruppe vil selvfølgelig stemme for forslag i løpende or­
den etter hvert som sakene reises, men jeg tror ikke at
den strategien å ta dem enkeltvis og løsrevet er den som
vil skape den helheten vår stortingsgruppe kan stå for.
Carl I. Hagen (Frp): Det er korrekt som representan­
ten Tom Thoresen oppfattet det, at min kritikk når det
gjaldt regjeringsskiftet, ikke først og fremst var rettet mot
Arbeiderpartiet, for det har vært åpenbart for de fleste at
Arbeiderpartiet har vært på regjeringsjakt og har ønsket
et regjeringsskifte. Og det er ikke forbausende at Arbeider­
partiet opptrer slik. Det er jo ikke slik som representanten
Thoresen hevder, at det kunne være noen problemer med
det forslaget som det ble stilt kabinettspørsmål på -- det
ville ikke skape noen usikkerhet. Det forslaget som ble
vedtatt av Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet,
lyder slik:
«Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest innen
1. juni 2000, komme tilbake med forslag til endring av
forurensningsloven dersom det viser seg nødvendig
for å gjennomføre innstillingens forslag til vedtak ro­
mertall I og II.»
Og statsminister Bondevik sa i sitt innlegg at han lov­
te å følge dette opp gjennom å undersøke disse tingene
og sørge for utarbeidelse av de nødvendige lovendrings­
forslag hvis nødvendig, og dette ville Stortinget få innen
fristen i form av en stortingsmelding. Det var fullt til­
fredsstillende. Og denne andre tingen, om å klarlegge en
prinsipiell holdning, ville ikke ha betydd noe som helst
annet enn en klargjøring av en holdning som ingen i Ar­
beiderpartiet og Høyre egentlig har gitt uttrykk for at de
er uenig i.
Så har ikke vi noe ønske om å svekke og minske den
offentlige sektor, som Tom Thoresen sier, når det gjelder
det viktige, nemlig å ha ansvaret, finansieringsansvaret,
og kontroll med tjenestene. I dag er det jo ingen kontroll
med tjenestene. Helsetilsynet er maktesløst når det gjel­
der sykehjem, når det gjelder eldreomsorgen, når det
gjelder sykehusene. I dag har vi jo fravær av ansvarsta­
gen hos det offentlige, fravær av kontroll og fravær av
det vi har gjennom våre tilsyn på alle andre områder, så
vi kommer selvsagt til å følge Regjeringen, men vi har
ikke de motiver som Tom Thoresen dessverre kom i ska­
de for å tillegge oss.
Per­Kristian Foss (H): Representanten Hagen brukte
store deler av sitt innlegg på å angripe Høyre, men av­
sluttet med en bønn. Da skal jeg følge det gode, kristne
prinsipp å vende det andre kinn til og svare på bønnen
bare med følgende: Jeg tror i ettertankens lys represen­
tanter for aller partier vil finne ut at vennskap, også i po­
litikken, krever en viss grad av tosidighet, gjensidighet
også sagt. Jeg velger også -- ut fra samme prinsipp -- å ta
den avgåtte regjering på alvor når den understreket at den
gikk på en viktig miljøsak. Jeg har aldri oppfattet at sen­
trumspartienes viktigste miljøsak dreide seg om en alli­
anse med Fremskrittspartiet om miljøspørsmål. Jeg har
oppfattet at de for tiden har et annet syn enn mitt parti på
gasskraft og utslippstillatelser. Det respekterer jeg. Det
var en viktig miljøsak, det var en saklig uenighet som
man burde kunne respektere hverandre for.
Hagen har altså ved flere anledninger understreket at
det nå var på tide å se fremover. Jeg er enig i det. Det er
viktig også å se på det som forener fremfor det som skil­
ler.
Jeg er enig med Hagen i at det ligger mye i den nye
regjerings tiltredelseserklæring som er positivt hva gjel­
der offentlig sektor. Vi er enige, Høyre og Fremskritts­
partiet, om at det er behov for mer konkurranse og for å
slippe private til. Men jeg har problemer med ett reson­
nement, og jeg håper representanten Hagen kan dele den
bekymringen med meg, nemlig at den nye regjering jo
setter den betingelse at private som skal slippe til, ikke
må tjene penger på det. Det er et prinsipp jeg ikke skjøn­
ner, særlig når statsministeren bruker private legetjenes­
ter som et eksempel. Jeg tror private leger tjener penger,
også på at vi er syke, og betaler for det. Private laborato­
rier tjener penger på det. Men hvorfor dette prinsipp ikke
skal videreføres til andre deler av helsesektoren, har jeg
problemer med. Jeg håper det er mulig å bygge en felles
plattform med Fremskrittspartiet nettopp på dette reson­
nement, rettet både mot Regjeringen og mot sentrum.
Carl I. Hagen (Frp): Under mitt innlegg kikket jeg
også litt på klokken -- jeg er litt avhengig av det når jeg
ikke har manuskript. Av 15 minutter brukte jeg ca. to og
et halvt minutt på Høyre. Så det er nok en litt overdreven
interesse for seg selv hos Per­Kristian Foss når han sier
at jeg brukte hoveddelen av mitt innlegg på Høyre.
Så sier han at det må være en tosidighet og en gjensi­
dighet når det gjelder vennskap. Ja, det er helt korrekt,
men det er jo det som har vært problemet en god stund, at
både Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og
Fremskrittspartiet har kontinuerlig opplevd et Høyre un­
der ledelse av Jan Petersen og Inge Lønning -- og her i
huset av Per­Kristian Foss -- som benytter enhver anled­
ning til sleivspark og negative, latterliggjørende karakte­
ristikker, så før man skal begynne å bygge opp noe venn­
skap basert på gjensidighet, er det Høyre som må gå i seg
selv og legge om en del av sin stil, slik som bl.a. Tromsøs

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2490
tidligere ordfører Erlend Rian og enkelte andre i Høyre
har gitt uttrykk for.
Det er helt riktig, slik jeg også har tolket Kjell Magne
Bondevik, at regjeringen gikk av på en for regjeringen
viktig miljøsak. Jeg skal igjen lese forslaget, fordi Høyre
har til vane å gi feilaktige opplysninger også her:
«Stortinget forutsetter at forurensningsloven ikke
svekkes som miljøpolitisk virkemiddel.»
Ja, det ville jo være en viktig miljøsak hvis Stortinget
gikk inn for å svekke forurensningsloven. Det var derfor
dette forslaget ble fremsatt, for å få en slik prinsipiell
klargjøring, og både Høyre og Arbeiderpartiet gjorde det
klinkende klart i debatten at de ikke ønsket å svekke for­
urensningsloven. Hvorfor kunne de ikke da stemme for
forslaget, som burde vært enstemmig vedtatt? Men da
hadde det ikke lyktes Høyre og Arbeiderpartiet å få re­
gjeringsskifte.
Anne Enger Lahnstein (Sp): La meg først si at jeg
tror dette er en stor dag for Carl I. Hagen, fordi han nå
opptrer som leder for det største opposisjonspartiet i
Stortinget. Det var en rolle jeg må minne forsamlingen
om at Senterpartiet hadde i forrige periode, og det er van­
skelig å akseptere at folk i valg faktisk tar konsekvensen
av at vi har et politisk landskap, og det er det jeg vil ut­
fordre Carl I. Hagen på.
Torsdag den 9. mars gikk Høyre og Arbeiderpartiet
sammen om å felle sentrumsregjeringen på et forslag om
at «forurensningsloven ikke svekkes som miljøpolitisk
virkemiddel». Flertall for dette forslaget ville forhindret
regjeringsskifte. Både Arbeiderpartiet og Høyre gav ut­
trykk for at de var for forslaget, heller ikke de ville svek­
ke loven, men de stemte altså imot det de var for. Arbeider­
partiet var på regjeringsjakt -- ikke overraskende, og man
må jo forutsette at også Høyre forstod hva de gjorde da
de stemte imot noe de var for. Det var altså flertall, av
Arbeiderpartiet og Høyre, for å få en ny regjering, en re­
gjering utgått av Arbeiderpartiet. Det er jeg helt enig i
Carl I. Hagens beskrivelse av. Det skjedde på en miljø­
sak, og det er politisk begrunnet etter min mening. Også
kommentarene til regjeringserklæringen og Carl I. Ha­
gens innlegg her bekrefter at høyresiden i Norge nok har
forventninger til den nye regjeringen.
Jeg vil utfordre Carl I. Hagen på det politiske landska­
pet. Mange ganger har jeg opplevd at Carl I. Hagen har
vært enig med meg når jeg sier at man ikke kan dele
norsk politikk inn i to blokker, en såkalt «borgerlig» og
en sosialistisk, og at Senterpartiet og Fremskrittspartiet
skulle stå sammen på en slik blokk. Jeg vil gjerne ha be­
kreftet det, som for så vidt også Carl I. Hagen gjorde i sitt
innlegg, ved ikke å definere Senterpartiet inn i det som
kunne bli en flertallskonstellasjon etter valget.
Saken er at det er sentrum i norsk politikk som er al­
ternativet til arbeiderpartiregjeringen, og jeg tror at alle
partier på Stortinget er tjent med konstruktivt samarbeid
om sakenes innhold.
Carl I. Hagen (Frp): Senterpartiets politikk ligger på
veldig mange områder langt unna det Fremskrittspartiet
står for. Derfor har vi også trukket den konklusjon når
det gjelder å undersøke mulighetene og forhandle om en
politisk plattform for en mulig flertallsregjering, at det
ikke vil være mulig hvis både Fremskrittspartiet og Senter­
partiet skulle inngå i en slik konstellasjon. Og vi har altså
definert det til Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og
Fremskrittspartiet, for hvis man ønsker et flertall, er det
der såpass mange berøringspunkter at hvis alle legger
godviljen til og kompromisser, er muligheten til stede.
Det er den ikke hvis både Senterpartiet og Fremskritts­
partiet skulle inngå. Der er avstanden for stor. Ja, her har
Anne Enger Lahnstein og jeg i mange sammenhenger
vært enige. Vi er rykende uenige når det gjelder hvordan
landet skal styres, men når det gjelder en beskrivelse av
en politisk situasjon, har vi ofte stått for den samme ana­
lysen. Det er ingen klare delinger lenger. Det er berø­
ringspunkter blant alle partier i Det norske storting. Blant
alle partier er det det, og derfor er det alle mulige ulike
flertallskonstellasjoner i de enkelte saker, og det vil det
være videre. Men etter en lang tid med mindretallsregje­
ringer, som ikke med sikkerhet kan gi løfter og signaler
til organisasjoner og bedrifter, kan det etter hvert bli øn­
skelig med en regjering og et regjeringsapparat som har
makt, og det er det bare en flertallsregjering som vil kun­
ne ha, og derfor er det også at vi vil at vi skal undersøke
mulighetene for det hvis velgerne vil.
Så er det Arbeiderpartiets utvikling. Når vi får mer
kjøtt på regjeringserklæringen, på beinet, vil det avklare
hvorledes Arbeiderpartiet beveger seg. Om det er slik en­
kelte hevder, at den naturlige konstellasjonen sammen
med Arbeiderpartiet er SV og Senterpartiet, vil kun ut­
viklingen vise.
Når det gjelder påstanden om at Høyre forstod hva de
gjorde, er jeg noe i tvil om hvorvidt Høyre forstår det de
gjør om dagen.
Gunnar Ballo (SV): Carl I. Hagen uttalte til Aften­
posten den 20. februar i år at CO 2 ­utslipp er ikke for­
urensning i normal forstand. Forurensning er når utslipp
renner ut i elver og vann slik at fisken dør, og når folk
blir syke av luften. CO 2 forurenser ikke. Hagen sa videre:
«... plantene lever av CO 2 , og produserer over
95 prosent av CO 2 ­nivået på jorda.
-- Menneskeprodusert CO 2 står for mindre enn
5 prosent.
...
CO 2 forurenser ikke, slipper man det ut i skauen så
vokser det jo bedre.»
Carl I. Hagen har også tidligere i ulike sammenhenger
uttalt til pressen at han er lite bekymret for den forurens­
ningen som skjer. Blant annet sa han til Dagens Nærings­
liv den 23. april 1998:
«Vi må se på hva det for eksempel vil koste å bygge
diker og demninger hvis vannet stiger. En tilpasning
kan bli langt billigere enn å hindre at klimaendringen
skjer.»
Nå registrerer jeg, bl.a. i debatten som Carl I. Hagen
hadde med Inge Lønning på TV 2 i går, at Carl I. Hagen
også snakker om miljøvennlige gasskraftverk. Jeg vil

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2491
spørre Carl I. Hagen helt konkret, for han mener jo at
CO 2 ikke forurenser og ikke representerer noe problem
rent miljømessig: Hva er det Carl I. Hagen rent konkret
tenker på når han mener at nye gasskraftverk vil være
mer miljøvennlig enn gamle, eller at produksjon i Norge
vil være mer miljøvennlig enn import, hvis han ikke ten­
ker på CO 2 ? Jeg ønsker helt konkrete svar fra Carl I. Ha­
gen på hva slags forurensning han da snakker om.
Carl I. Hagen (Frp): Når det gjelder CO 2 , fastholder
jeg at det er en klimagass, men det er ikke en forurens­
ningsgass. Det var stor diskusjon for noen år siden om
Forurensningstilsynet overhodet skulle befatte seg med
CO 2 , som er en naturlig gass, hvor dyr, mennesker og
planter står for hoveddelen av utslippene. I en del drivhus
pumper man inn CO 2 for å få plantene til å vokse bedre.
Så CO 2 er noe helt annet enn det vi kaller forurensning,
som har forgiftet våre vassdrag, og som har sørget for at
det kommer stoffer ned i grunnvannet som gjør at det
ikke er bra for oss å drikke. Det er altså to vidt forskjelli­
ge ting. Og det er mange vitenskapsfolk, inkludert f.eks.
professor Øystein Noreng, som i hovedsak mener det
samme som Fremskrittspartiet om disse tingene. Et miljø­
vennlig gasskraftverk er selvsagt et gasskraftverk som
ikke slipper ut disse andre forurensende gassene -- bl.a.
NO x og svoveldioksid. Men for meg er et gasskraftverk i
utgangspunktet fornuftig til produksjon av strøm i for­
hold til brunkullkraft, som vi importerer. Når det gjelder
hele gasskraftdebatten, har jeg ikke noe problem med å
slutte meg til alle synspunktene til statsminister Jens
Stoltenberg.
Så nevnte Ballo en debatt i går med Inge Lønning.
Der bekreftet jo i realiteten Inge Lønning at også han vil­
le kunne vurdere dette forslaget som Bondevik satte inn
regjeringens stilling på, som et uttrykk for en prinsipiell
holdning, en slags resolusjon, som han sa, som kunne
vært fremsatt i et studentsamfunn. Hvis han mente at det
var såpass ufarlig, kunne han jo ha stemt for og berget re­
gjeringen Bondevik. Så i realiteten bekreftet Inge Løn­
ning i går at Høyre var fullt klar over at selve forslaget
kunne de ha stemt for, men de valgte å stemme imot for­
di de ønsket et regjeringsskifte -- de ønsket bare ikke å få
skylden for det. Men når de opptrer slik, fortjener de å få
skylden for det de har gjort.
Gunnar Kvassheim (V): Carl I. Hagen brukte deler
av sitt innlegg til å omtale regjeringsskiftet og omsten­
dighetene rundt det. Det er naturlig, for det var historisk
da Høyre bestemte at de ville skifte ut sentrumsregjerin­
gen med en arbeiderpartiregjering. Det blir enda mer spe­
sielt når det nå framstår at dette ikke var en impulshand­
ling, men en del av en større strategi. Allerede da sen­
trumsregjeringen tiltrådte, sa Høyres leder, Jan Petersen,
at han ønsket å felle regjeringen på tiltredelseserklærin­
gen. Nå sier partiets nestleder Inge Lønning at dette var
en utgift til inntekts ervervelse. Jeg antar at utgiften var
konflikt med egne velgere og konflikt med andre partier
som en burde samarbeide med. Inntekten antar jeg må
være at en får sosialdemokratisk politikk i regi av Jens
Stoltenberg.
Fremskrittspartiet ønsker ikke regjeringsskifte. Like
fullt registrerer jeg at Carl I. Hagen er positiv til den er­
klæringen som den nye regjeringen har lagt fram, ikke
minst er det rettet inn mot formuleringene om moderni­
sering av offentlig sektor. Venstre ønsker også fornyelse
av offentlig sektor. Det er bakgrunnen for at sentrumsre­
gjeringen satser på et enklere Norge, større åpenhet, per­
sonvern, service­erklæringer og servicekontor -- en poli­
tikk som var mye mer konkret på dette området enn den
politikken som den nye regjeringen legger fram.
Så mitt spørsmål er: Hva er det i denne erklæringen
som Carl I. Hagen er så begeistret for? Jeg registrer at
både Kommuneforbundets leder, Jan Davidsen, og Carl
I. Hagen er like begeistret for den samme erklæringen.
Så langt framstår det som det største mesterstykket til
den nye statsministeren, å formulere seg slik på dette om­
rådet at det begeistrer både Carl I. Hagen og Jan David­
sen.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg tror ikke begeistring er det
passende ordet verken når det gjelder Jan Davidsen eller
meg. Slik vi ser det, kan vi faktisk ikke skifte regjering
for ofte; det blir for store omkostninger for styringssyste­
met. Etter at Høyre og Arbeiderpartiet sørget for regje­
ringsskifte, er det Fremskrittspartiets plikt, som det størs­
te opposisjonspartiet, å ha en konstruktiv holdning til den
nye regjeringen. Vi er innstilt på å samarbeide også med
den nye regjeringen fra sak til sak og i de saker hvor det
er naturlig. Det er noen saker hvor det er naturlig, og det
er sannsynligvis mange saker hvor det ikke er naturlig.
Vi vil ha en konstruktiv holdning, og det vil vi ha til en­
hver regjering.
Når det gjelder dette med positivitet til erklæringen, er
det ordene «fornyelse» og «forandre», det å ta bort gam­
meldagse løsninger som ikke virker, som er det vi har
valgt å legge vekt på, og så har vi fortolkningen vår.
Gjennom mitt innlegg ramset jeg opp hvordan tingene
bør følges opp videre. Statsministeren har fått et hefte
over hvorledes han i praksis kan gjennomføre forandring
og modernisering av det norske samfunn. Vi velger å
være positive, det er da mange nok i samfunnet som all­
tid er negative og som bare ser problemer, vanskeligheter
og umuligheter. Jeg velger å tolke den nye statsministe­
ren positivt når han snakker om Norge som mulighetenes
samfunn. La oss se mulighetene. Og jeg ser muligheten
for at Regjeringen kan komme med en god del ting. Og
så får vi se senere om det er Jan Davidsen som blir enda
mer fornøyd enn det han later som han er nå, og jeg blir
desto surere -- eller om det er omvendt. For det norske
samfunn håper jeg selvsagt at det er vi i Fremskrittsparti­
et som vil få et stadig bredere smil og anledning til gang
på gang å si velkommen etter. Jeg håper at Jan Davidsen
da etter hvert vil finne seg noe mer fornuftig å gjøre enn
å være bakstreversk motstander av enhver forandring og
fornyelse.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2492
Hill­Marta Solberg (A): Gjennom sin tiltredelses­
erklæring legger regjeringen Stoltenberg vekt på at Norge
er mulighetenes samfunn. Våre naturressurser, vårt vel­
ferdssamfunn og vår samlede kunnskap og erfaring gjør
oss til det. Få -- om noen andre -- steder i verden burde det
ligge bedre til rette for å sikre at alle får ta del i velferds­
godene. Og få -- om noen andre -- land har bedre mulighet
enn oss for også å kunne vise internasjonal solidaritet.
Regjeringen Bondevik valgte å gå av etter å ha fått
Stortingets flertall mot seg i gasskraftsaken. Det ble Ar­
beiderpartiets oppgave å danne ny regjering. Den nye re­
gjeringen vil som mindretallsregjering måtte finne sam­
arbeidsløsninger med flere partier her på Stortinget.
Regjeringens tiltredelseserklæring er blitt godt mottatt
av partiene på Stortinget. Mange positive uttalelser om
erklæringen ble uttrykt gjennom gårsdagens kommenta­
rer. Det tar jeg som et klart tegn på at opposisjonsparti­
ene har til hensikt å føre en konstruktiv opposisjonspoli­
tikk. Den parlamentariske situasjonen vi står overfor, vil
ikke kunne sikre noen regjering ett klart definert flertall å
støtte seg på i Stortinget. Den nye arbeiderpartiregjerin­
gen må derfor basere seg på å inngå ulike flertall her i sa­
len, og den må forholde seg til situasjoner der flertall
som Arbeiderpartiet ikke inngår i, finner sammen. Selv
om den parlamentariske situasjonen fremstår slik, er det
et politisk grunnlag for Regjeringen å styre på. Innenfor
områder som for arbeiderpartiregjeringen vil være vikti­
ge, som økonomisk politikk, fordelingspolitikk, energi­
og miljøpolitikk og i synet på europapolitikken, vil Ar­
beiderpartiet kunne finne flertall.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2000 ble sen­
trumspartiene og Arbeiderpartiet enige. Budsjettavtalen
vi inngikk, gir et viktig grunnlag for Regjeringens arbeid.
Sentrumspartiene inviterte til samarbeid med Arbeider­
partiet ved behandlingen av utjamningsmeldingen. Ut­
jamningsmeldingen berører svært viktige fordelings­
spørsmål, som f.eks. skattepolitikk, boligpolitikk, sosiale
tjenester og arbeidsmarkedspolitikk. Det er i tråd både
med sentrumspartienes og Arbeiderpartiets uttrykte mål­
settinger i fordelingspolitikken at vi søker samarbeid i
slike saker.
Også når det gjelder statlig eierskap, er det enighet på
viktige punkter mellom sentrumspartiene og Arbeider­
partiet.
Ved behandlingen av energimeldingen var sentrums­
partiene og Arbeiderpartiet enige på de fleste punkter.
Statsminister Bondevik innledet den gang sitt innlegg i
Stortinget med å understreke nettopp det brede flertallet.
Dette viser at partiene står sammen om viktige hovedlin­
jer i energi­ og miljøpolitikken. Her var det i spørsmålet
om gasskraft at uenigheten stod.
Samtidig vil det være områder hvor Regjeringen ikke
kan forvente fullt gjennomslag for Arbeiderpartiets poli­
tikk. Regjeringens tiltredelseserklæring innebærer da
også en invitasjon til bredt samarbeid med partiene på
Stortinget. Arbeiderpartiet vil være innstilt på å samar­
beide for å oppnå viktige målsettinger både i fordelings­
politikken, i tilpasningen til den globale kunnskapsøko­
nomien, i europapolitikken og på andre områder.
Kunnskap og forskning vil være avgjørende for frem­
tidens bedrifter og for arbeidstakerne. Gjennomføringen
av etter­ og videreutdanningsreformen skal prioriteres
høyt. Det fremgår også av tiltredelseserklæringen.
I den økonomiske politikken møter vi store utfordrin­
ger. Situasjonen er likevel at Norge har god økonomi.
Vårt behov for fornyelse av offentlig sektor kan derfor
møtes innenfor positive økonomiske rammer. Dette gir
helt andre muligheter enn det en fremtvunget nedskjæ­
ring i det offentlige tjenestetilbudet ville innebære. Den
fornyelse av offentlig sektor som Regjeringen legger opp
til, kan derfor gjennomføres i dialog med brukerne, loka­
le folkevalgte og i samarbeid med de ansatte og deres or­
ganisasjoner.
Store utfordringer innenfor helsesektoren vil kreve
omstilling. Det offentlige tjenestetilbudet innenfor helse­
sektoren må være så godt at folk velger og stoler på de
offentlige løsningene. Tilbudet til befolkningen skal
være et helsevesen med kapasitet som er der når vi tren­
ger det. Dette stiller krav til riktig organisering og til rik­
tig bruk av pengene.
Arbeiderpartiet vil at kommunesektoren skal ha stabi­
le og forutsigbare rammebetingelser. Det er avgjørende
for gode barnehager, det er avgjørende for en god skole,
og det er avgjørende for gode omsorgstjenester. Sektor­
ens ressurstilgang må økes, slik Regjeringen sier i sin til­
tredelseserklæring. Men svaret på alle utfordringer i
kommunesektoren er ikke bare mer penger. Arbeidsfor­
deling og organisering mellom forvaltningsnivåene må
gjennomgås. Oppgavefordelingsutvalget vil legge fram
sin innstilling til sommeren. Innstillingen vil bli gitt en
grundig behandling i Arbeiderpartiet, men vi kan allere­
de nå si at her er det behov for reformer.
Samtidig som etterspørselen etter tjenester øker, vok­
ser også kravene til mer tilpassede tilbud. For å skape
nye løsninger må vi gå dit velferden blir produsert, til
møtestedet for individ og samfunn i nesten alle livets fa­
ser. Det er i lokalsamfunnene, der vi bor, der vi lever liv­
ene våre. Kommunene skal i tillegg til å være leverandø­
rer av tjenester, også være en reell arena for demokrati og
for styring. Men det innebærer at vi også må reformere
styringssystemet, inkludert hvordan makt fordeles mel­
lom forvaltningsnivåene. Kommunene har fått mange
nye oppgaver de siste årene. Vi ønsker større rom for lo­
kal tilrettelegging, og da må vi også gi mer makt til kom­
munene. Skal kommunene styre mer, må Stortinget våge
å drive mindre detaljstyring enn det som har vært tilfellet
de senere år. Det er et faktum at detaljstyring fra Stortin­
get medfører at store ressurser går med til kontroll og etter­
prøving, og det er ressurser som burde gått til tjenester.
Arbeidet med å skape bedre fordeling og trygg velferd
skal ikke hindre oss i å være opptatt av internasjonal soli­
daritet. Vi bor i et av verdens rikeste land, og det gir oss
et ekstra ansvar for å bidra til å bekjempe fattigdom. I re­
gjeringserklæringen går Arbeiderpartiet inn for å målret­
te bistandsmidler til tiltak mot fattigdom, og vi vil være
med og gå i front for et vaksinasjonsprogram for barn.
Hvert år dør 3 millioner barn av sykdommer som det fins
vaksine mot. Dette kan vi gjøre noe med.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2493
Arbeiderpartiregjeringen vil naturligvis bygge sin po­
litikk på Arbeiderpartiets program. Det kommer også til
uttrykk i regjeringserklæringen som drøftes i dag. Samti­
dig må en mindretallsregjering være innstilt på å søke
kompromisser i Stortinget. Regjeringen Stoltenberg har i
sin tiltredelseserklæring invitert til et bredt samarbeid
med partiene i Stortinget, og jeg legger til grunn at parti­
ene i opposisjon også vil bidra til å skape gode og sam­
lende løsninger i viktige saker for landet.
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­
dentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Carl I. Hagen (Frp): Arbeiderpartiets nye parlamen­
tariske leder, Hill­Marta Solberg, sa bl.a. at vi bor i et av
verdens rikeste land. Og det er helt korrekt. Jeg har lyst
til å spørre henne litt om hva hun, Regjeringen og hennes
parti vil prioritere hvis det er noen som skal få noen for­
bedringer.
Når det gjelder barnehagemeldingen, har det i media
vært spekulert i at den muligens kan bli trukket tilbake
fordi Arbeiderpartiet vil gå inn for lovfestet rett til barne­
hageplass for alle som har et ønske om det. Er det riktig
at Arbeiderpartiet går inn for det? Og hvis det er det,
hvorfor har da Arbeiderpartiet hele tiden gått imot lov­
festet rett til folketrygdbetalte eldreomsorgstjenester for
pleietrengende eldre? Og hvorfor går Arbeiderpartiet
imot lovfestet juridisk rett til nødvendig medisinsk be­
handling betalt av folketrygden -- altså at den ikke skal
være avhengig av den enkelte kommunes eller fylkes­
kommunes økonomi, men at det skal være en plikt for
folketrygden å betale når behovet for tjenestene frem­
kommer, selvsagt etter et offentlig system med kontroll
av at det er reelle behov? Det er det ene.
Og hvorfor går stadig Arbeiderpartiet imot lovfestet
rett til folketrygdbetalte medisinske tjenester og eldretje­
nester når Arbeiderpartiet samtidig, i likhet med den tid­
ligere regjering, går inn for at man alltid automatisk skal
gi de nødvendige tilleggsbevilgninger etter behov når det
gjelder økninger av kostnadene som følge av økt asylinn­
vandring? Når det gjelder dette, har også Arbeiderpartiet
sagt at uansett hvor mange asylsøkere som kommer, skal
man bare tilleggsbevilge det nødvendige. Hvorfor gjør
man ikke det også når det gjelder de behov eldre og syke
har?
Hill­Marta Solberg (A): Representanten Hagens re­
plikk og spørsmål gir meg anledning til å peke på det
som kanskje er det viktigste skillet i synet på hvordan
Velferds­Norge skal utvikle seg framover, nemlig spørs­
målet om vi skal basere velferdssamfunnet vårt på felles­
skapsløsninger der alle får tilbud innenfor et fellesskap,
eller om vi skal ha et velferdssamfunn basert på juridiske
rettigheter.
Det har aldri vært Arbeiderpartiets politikk, og det har
faktisk heller ikke vært slik at flertallet av partiene i Norge
har ønsket et velferdssamfunn basert på et rettighetssys­
tem ut fra juridiske rettigheter, der møtestedet for inn­
byggerne og staten er rettssalen. Representanten Hagen
har sine ideer på dette punktet fra USA, hvor man i stor
grad har basert sine velferdsordninger på et slikt system.
Det ønsker vi ikke. Derimot ønsker Arbeiderpartiet at vi
skal sikre våre velferdsordninger gjennom gode offentli­
ge tilbud, og at det også er en plikt for det offentlige å yte
slike tilbud.
Når det gjelder barnehagesektoren spesielt, har
Arbeiderpartiet ikke gått inn for at vi skal ha en juridisk
rett til barnehageplass, men for at vi skal ha en juridisk
plikt til utbygging. Det er Arbeiderpartiets holdning i det
spørsmålet.
Hagen spør også hvem vi vil hjelpe. Jo, det fremgår av
regjeringserklæringen, og det ligger meget tungt nedfelt i
Arbeiderpartiets «Program for mer rettferdig fordeling».
Jeg oppfordrer for øvrig Hagen til å fortsette med å bruke
sin taletid til å lese fra Arbeiderpartiets program -- det er
godt stoff -- slik han har gjort før i dag. Men hvis repre­
sentanten Carl I. Hagen leser i vårt «Program for mer
rettferdig fordeling», vil han se at Arbeiderpartiet er opp­
tatt av å få et velferdssamfunn som inkluderer alle. Vi
innser at vi har fått et samfunn der det er noen som faller
utenfor. Det er et mindretall som ikke får del i alle gode­
ne, og det er dem vi framover må rette innsatsen i Vel­
ferds­Norge mot.
Einar Steensnæs (KrF): Nå er ikke regjeringserklæ­
ringen noe særlig konkret og forpliktende i sin utfor­
ming, så vi må vel vente på at Regjeringen kommer skik­
kelig i gang med sitt arbeid før vi kan bedømme den poli­
tiske kursen som nå stikkes ut. Men i Kristelig Folkeparti
er vi godt fornøyd med de signalene som kom i regje­
ringserklæringen om at den nye regjeringen vil følge opp
mange av de initiativ som regjeringen Bondevik hadde
på viktige områder: omlegging av momssystemet, effek­
tivisering og modernisering av offentlig forvaltning, del­
privatisering av Telenor, arbeidet med en europamelding
-- alt dette var kommet langt i utformingen i den forrige
regjeringen.
Jeg synes likevel at Regjeringen er ganske freidig når
den varsler innsats for et rent miljø, når vi vet at regjerin­
gen Bondevik gikk av og regjeringen Stoltenberg kom til
makten på en viktig miljøsak som handlet om forurens­
ningsloven som et miljøpolitisk virkemiddel, altså det
motsatte av det å arbeide for et rent miljø.
Jeg har et konkret spørsmål til Arbeiderpartiets nye
parlamentariske leder. Jeg merket meg at Arbeiderparti­
ets leder Thorbjørn Jagland så sent som for bare to­tre
uker siden gikk hardt ut mot regjeringen Bondevik og
lovte betydelig mer penger til kommunene, og det allere­
de i revidert nasjonalbudsjett. Jeg går uten videre ut fra at
dette nå vil bli fulgt opp av regjeringen Stoltenberg, og at
kommunene kan stole på de løfter som kom fra Arbeider­
partiets leder. Jeg vil be om at Arbeiderpartiets parla­
mentariske leder nå kan bekrefte dette.
Hill­Marta Solberg (A): Jeg må få si at jeg synes det
var meget hyggelig at så mange av opposisjonspartiene

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2494
på Stortinget i går uttrykte tilfredshet med det som ligger
i regjeringserklæringen fra regjeringen Stoltenberg. Det
kom også for så vidt fram fra sentrumspartiene. Det at
sentrumspartiene ser mye politikk i denne erklæringen
som de er enig i, synes fra mitt ståsted å være positivt.
Det gir også grunnlag for samarbeid i Stortinget på man­
ge viktige områder.
Jeg synes for så vidt det er forståelig at representanten
Steensnæs har behov for å trekke fram miljøspørsmålet.
På den annen side er jeg veldig uenig i hans forundring,
for faktum er at da Arbeiderpartiet sammen med sen­
trumspartiene behandlet energimeldingen, var sentrum
og Arbeiderpartiet enige om så godt som alle viktige mil­
jøspørsmål: synet på program for ny teknologi, synet på
alternative energikilder, satsing på enøk -- det er en me­
get lang liste med tiltak i den meldingen som Arbeider­
partiet og sentrum er enige om i energi­ og miljøpolitik­
ken. Vi er uenige om ett punkt, nemlig om utbygging av
gasskraft, ikke om vi skal ha gasskraft i Norge, men om
vi skal bygge nå med nåværende teknologi, eller om vi
skal vente. Det er det punktet som striden har stått om.
Vi er også uenige med sentrum i forståelsen av det
forslaget som ble framsatt i Stortinget, og som egentlig
hadde til hensikt -- slik vi ser det -- å skape uklarhet om
hva Stortinget egentlig hadde vedtatt. Det er uenighet om
hva som bidrar til å styrke eller svekke forurensningslo­
ven, og da å stemme for det forslaget som ble fremsatt av
sentrum, ville innebære å skape stor uklarhet om hva som
egentlig lå i Stortingets vedtak.
Når det gjelder spørsmålet om kommunesektoren, vi­
ser jeg til regjeringserklæringen. Her står det helt klart at
sektoren må tilføres mer ressurser, og jeg legger til grunn
at Regjeringen følger det opp.
Jan Petersen (H): Først en liten bemerkning om pa­
sientrettigheter. Stortinget har jo nettopp behandlet det
spørsmålet, og selv om Høyre ønsket at pasientene skulle
få sterkere rettigheter enn det som ble vedtatt, oppfatter
vi likevel lovvedtaket slik at pasientene skulle få rettig­
heter. Når jeg nå hørte det svaret som Hill­Marta Solberg
gav, må jeg si at jeg begynner å bli i tvil om hun fortsatt
står bak det vedtaket som Stortinget fattet på det tids­
punktet.
Så til erklæringen. Det var flere interessante, gode
innspill i den erklæringen som ble gitt, ikke minst når det
gjelder modernisering av offentlig sektor. Høyre ser med
stor forventning frem til de forslag som måtte komme,
for når så klare analyser gis og så klare forventninger
skapes, nytter det ikke å komme tilbake med noe puslete,
da må det være skikkelige reformer. Og er det skikkelige
reformer som går i riktig retning, vil Høyre selvsagt være
med.
Men det er på ett område hvor Regjeringen åpenbart
ikke ser noe reformbehov, og hvor Høyre mener det er
behov for betydelige reformer, og det gjelder utdannelse,
det gjelder den norske skolen, hvor det er mye som må
gjøres når det gjelder kvalitet, når det gjelder å få rekrut­
tert unge mennesker inn i læreryrket, når det gjelder å få
gjort noe skikkelig for dem som faller gjennom, når det
gjelder å få gjort noe skikkelig for at man skal ta eleve­
nes individuelle forutsetninger på alvor, og når det gjel­
der å skaffe en bedre yrkesutdanning. Det sies praktisk
talt ikke noe om dette i erklæringen.
Da blir mitt spørsmål til Hill­Marta Solberg: Hvilke
reformer vil hun nå ønske for den norske skolen?
Hill­Marta Solberg (A): Jeg vil først si at det var
gledelig å konstatere at også partiet Høyre i går fant man­
ge punkter å uttrykke tilfredshet med i den erklæringen
som ble lagt fram fra regjeringen Stoltenberg. Det borger
også for at Høyre vil arbeide for å være med og vinne
flertall sammen med Arbeiderpartiet på en del områder
der det er naturlig.
Så til pasientrettigheter. Ja, Arbeiderpartiet har stemt
for alle de lovene som er vedtatt når det gjelder pasient­
rettigheter, men det er helt klart at vi aldri har ønsket å gå
så langt i spørsmålet om å gjøre velferdsordningene til
ensidig juridisk definerte rettigheter som det Fremskritts­
partiet har ønsket. Her mener jeg at det går et klart skille
mellom det som flertallet i Stortinget har stått for, og det
som ofte har vært Fremskrittspartiets linje i de spørsmå­
lene, og det var det jeg markerte i forhold til representan­
ten Hagen.
Det er ingen tvil om at det er bred politisk enighet når
det gjelder den analysen som regjeringen Stoltenberg har
gitt av behovet for reformer i offentlig sektor. Det borger
for at det skal være mulig å få gjort viktige ting. Nå har
jeg nok merket meg at ikke minst høyrepartiene har en
tendens til å likestille enhver form for fornyelse og refor­
mer med privatisering. Det er ikke gitt at enhver fornyel­
se må skje gjennom privatisering, men slike tiltak må
heller ikke utelates. Er man først enig om at det er et stort
behov for å reformere offentlig sektor, må det være et
godt nok grunnlag for også å få gjennomført viktige ting.
Dette kommer Regjeringen tilbake til Stortinget med,
slik det også er pekt på i erklæringen.
Utdanning og kompetanse er klart markert i regje­
ringserklæringen. Regjeringen Stoltenberg ser behovet
for at samfunnet skal bygge på utdanning og kompetanse
for å kunne sikre oss framtidig verdiskaping og velferd.
Sammenhengen mellom verdiskaping, kunnskap og
kompetanse er klart understreket fra regjeringen Stolten­
bergs side.
Johan J. Jakobsen (Sp): Regjeringserklæringen er
generell i sin form. Det synes det å være bred enighet
om. Og da får vi vel også bruke en del av denne debatten
til å klargjøre hvordan enkelte punkter i denne erklærin­
gen skal tolkes. Jeg har i den forbindelse to spørsmål.
Når det i forbindelse med utviklingen av bioteknologi
sies i erklæringen at Norge ikke skal stille seg utenfor
den nye teknologiske revolusjonen på bioteknologiområ­
det, kunne det være interessant å spørre Arbeiderpartiets
nye parlamentariske leder om det betyr at Arbeiderpartiet
nå er innstilt på å akseptere EUs patentdirektiv, også kalt
patent på liv. Hvis svaret er nei, er spørsmålet: Hva skal
vi da legge i den nevnte formuleringen?

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2495
Den andre saken går på forholdet til EU, hvor det er
behov for klargjøring, også fordi både statsministeren og
utenriksministeren har uttalt seg så sprikende. Når det i
erklæringen står at Regjeringen tar utgangspunkt i folke­
avstemningen om medlemskap i 1994, er mitt spørsmål:
Omfatter denne formuleringen også Jaglands uttalelse fra
januar i år om at Arbeiderpartiets nye program bør gi
handlingsrom slik at det kan bli mulig for Arbeiderpartiet
å gå inn for medlemskap i neste periode? Uansett -- er
Hill­Marta Solberg enig med meg i at det vil være Arbeider­
partiets eventuelle justering av sitt program som vil kun­
ne gi det endelige svar på hva som ligger i regjeringser­
klæringen på dette punktet?
Hill­Marta Solberg (A): Jeg har en viss forståelse for
utålmodigheten hos representanten Jakobsen med hensyn
til å ha et detaljert og fullstendig regjeringsprogram på
bordet en knapp uke etter at Regjeringen tiltrådte. På den
annen side er det vel naturlig, når man tenker seg om, å
gi også regjeringen Stoltenberg anledning til å komme
tilbake med de enkelte sakene til Stortinget. Slik vil det
være for enhver regjering, også for den nye arbeiderparti­
regjeringen.
Men det er helt klart at det som er nedfelt i regjerings­
erklæringen, er viktige signaler -- det er viktige signaler
om hva arbeiderpartiregjeringen vil prioritere, og hva
den vil arbeide med framover. Og når bioteknologien er
nevnt i regjeringserklæringen, er også det et signal, det er
et signal om at Arbeiderpartiet og Regjeringen vil gå inn
i vurderingen rundt patentdirektivet med en åpen hold­
ning. Det som vi opplevde fra den forrige regjering, var
egentlig det motsatte: Man hadde låst sitt standpunkt før
man i det hele tatt gikk inn i diskusjonen om virkningen
av det direktivet. Det er ikke trukket noen konklusjoner i
forhold til dette patentdirektivet, men Regjeringen signa­
liserer at man ser at den saken har flere sider, og at man
ønsker å gå inn i drøftinger og vurderinger av det med en
åpen holdning, og det mener jeg bestemt også er en riktig
måte å tilnærme seg et slikt spørsmål på. Alternativet er å
gjøre som sentrum, å erklære uenighet i utgangspunktet.
Når det gjelder tilknytningen til Europa og viktigheten
for Norge av de endringene som skjer i Europa nå, er re­
gjeringserklæringen ganske tydelig etter min oppfatning,
for den sier helt klart at Arbeiderpartiet i sin Europa­poli­
tikk tar utgangspunkt i folkeavstemningen. Den ligger til
grunn, og det skal den gjøre for Europa­politikken vår
fremover. Men også på dette punktet må det være riktig
og nødvendig for Norge å ha en åpen holdning, og det vil
Arbeiderpartiet ha, ikke låse våre standpunkter i lang tid
framover for hva som skal være mulig for Norge å foreta
seg i forhold til endringene som skjer i Europa.
Rolf Reikvam (SV): Hill­Marta Solberg brukte gans­
ke mye tid på å understreke at de politiske løsningene
ligger hos Arbeiderpartiet og mellompartiene.
Hvis vi ser på utdannings­ og forskningssektoren, som
er et viktig område som også var nevnt i erklæringen, har
de politiske svarene på mange måter ligget i krysnings­
punktet mellom SV og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet
og SV har stort sett hatt en felles oppfatning av de viktige
utdanningspolitiske sakene i siste perioden. Vi er enige
om at det er en ressurskrise i norsk skole. Vi ser at det
har vært et forfall på mange områder, og vi har også stort
sett vært enige om den medisinen som må skrives ut for å
gjøre noe med dette forholdet. Arbeiderpartiet har nå
sluttet seg til SVs forslag om at vi må inn med minste­
standarder i utdanningssektoren for å sikre et mest mulig
likt utdanningstilbud. Vi er enige om at det må gjøres
noe med innholdet, at læreplanene må bli realisert på en
bedre måte enn i dag, og at det må gjennomføres en inn­
holdsreform i vår skole. På forskningssiden har vi vært
enige om at forskningsinnsatsen må økes dramatisk. Mitt
spørsmål til Hill­Marta Solberg blir: Vil ikke de politiske
løsningene innenfor utdanning og forskning ligge i skjæ­
ringspunktet mellom SV og kanskje deler av sentrum, og
vil det ikke være viktig for Arbeiderpartiet å understreke
at hvis vi skal få gjennomført disse viktige utdannings­
og forskningspolitiske områdene, så må de søke inn mot
SV og kanskje deler av sentrum?
Og så har jeg et tilleggsspørsmål: I forbindelse med
rekrutteringsmeldingen snakket Arbeiderpartiet om
1,5 milliarder kr inn i skolen allerede ved revidert nasjo­
nalbudsjett. Kan vi regne med at Arbeiderpartiet vil leg­
ge inn en god del penger for å gjøre noe med rekrutte­
ringssituasjonen allerede i revidert nasjonalbudsjett?
Hill­Marta Solberg (A): Det er helt riktig som repre­
sentanten Reikvam påpeker, at Arbeiderpartiet og SV har
hatt et veldig bra samarbeid om viktige sider av norsk
skolepolitikk. Det har vi også hatt i Stortinget i den sene­
re tid, ikke minst gjennom håndteringen av rekrutterings­
meldingen. Det er ingen grunn til noe annet enn at
Arbeiderpartiet og SV bør fortsette det gode samarbeidet
vi har om viktige sider av skolepolitikken. Vi har vært
enige om at vi skulle satse på å bedre innholdet i skolen,
vi har også vært enige om spørsmål omkring lærertetthet
og en rekke sentrale spørsmål som handler om kvaliteten
i skolen. Her har Arbeiderpartiet og SV hatt samme syn.
Og ikke minst har vi hatt felles syn på holdningen til en­
hetsskolen -- til viktigheten av en offentlig skole for alle.
Så jeg understreker gjerne at dette er et politikkområde
der vi har funnet sammen før, og jeg legger til grunn at vi
også skal klare det framover.
Men, som selvfølgelig også representanten Reikvam
er fullstendig klar over, skal Arbeiderpartiets og SVs
holdninger i skolepolitikken vinne flertall i Stortinget,
må vi også overbevise noen flere. Så sammen med SV
får vi her i Stortinget påta oss arbeidet med å overbevise
ikke minst noen av dem som ligger oss nær i slike saker,
nemlig sentrum, slik at de vil være med på å gjøre det
som er nødvendig for skolen -- at det der skal kunne ska­
pes et flertall.
Når representanten Reikvam stiller spørsmål om hvor
mange kroner som skal komme i revidert nasjonalbud­
sjett, er han selvfølgelig fullstendig klar over at det kan
han ikke få noe svar på i dag. Det sier seg selv. Men ar­
beidet er i gang i Regjeringen, og vi kommer selvfølgelig

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
Trykt 4/4 2000
2000
2496
tilbake til Stortinget på alle områder -- også det som
handler om utdanning.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Stoltenberg­regjerin­
gens tiltredelseserklæring inneholder mange målsettinger
de fleste kan være enige om. Det vil være Regjeringens
konkrete oppfølging og forslag som viser hva den står
for, og hva den vil få igjennom her i Stortinget.
Arbeiderpartiregjeringen har kommet til makten fordi
Arbeiderpartiet og Høyre sviktet i miljøpolitikken. Ja, de
to partiene er om nødvendig villige til å svekke forurens­
ningsloven for å åpne for sterkt forurensende gasskraft­
verk. Dette ville ikke sentrumsregjeringen være med på.
Den parlamentariske situasjonen som nå er skapt, har
derfor Arbeiderpartiet og Høyre hovedansvaret for.
Sentrum har gjennom to og et halvt år i regjering vist
styringsevne og for alvor markert seg som et eget tyngde­
punkt og regjeringsalternativ. Derfor vil vi i opposisjon
fortsette samarbeidet, samtidig som vi selvsagt også vil
gi rom for å markere partienes egenart. Vi vil koordinere
vårt arbeid gjennom regelmessig kontakt, selv om vi ikke
tar sikte på å stemme likt i enhver sak. I forhold til andre
partier vil sentrumspartiene opptre som én gruppering.
Norsk politikk framover vil bl.a. bli preget av miljø­
kamp. Sentrumspartiene vil fortsette å arbeide mot at det
blir bygd sterkt forurensende gasskraftverk. Det er viktig
å stimulere utvikling av ny teknologi som er bortimot
forurensningsfri. Det må også skapes økonomiske ram­
mevilkår som kan bidra til god økonomi for gasskraft­
verk basert på slik moderne teknologi. Kyoto­protokol­
len må følges opp. Det blir krevende for Norge. Kvoter
skal være et supplement til nasjonale tiltak. Hvilke tiltak
på nasjonalt plan ser Regjeringen for seg? Det må desto
flere nasjonale tiltak til når en vil ha en sterk økning i
forurensningen fra gasskraftverk.
Sentrumsregjeringen la om familiepolitikken, med
større vekt på valgfrihet for småbarnsfamiliene. Viktige
elementer her var innføring av kontantstøtte, fortsatt ut­
bygging av barnehager og selvstendige fedrerettigheter i
forbindelse med fødsel. Vi vil slå et vern om det vi har
oppnådd, samtidig som vi vil videre. Det er positivt at ar­
beiderpartiregjeringen nå erkjenner at kontantstøtteord­
ningen ikke kan avvikles, men at den tvert imot vil admi­
nistrere den. Sentrumsregjeringens barnehagemelding
varsler tiltak for å nå full barnehagedekning, og er et godt
grunnlag for den videre politikken på dette området.
Regjeringen varsler tiltak for å modernisere og fornye
velferdsstaten. Dette er også i tråd med sentrumsregjerin­
gens arbeid. Vi satte i gang prosjektet «Et enklere
Norge». Prosjektet er bygd opp på tre hovedpillarer: mo­
dernisering av statsforvaltningen, reduksjon og forenk­
ling av skjemaveldet, spesielt overfor næringslivet, og
mindre sentralstyring og større lokal handlefrihet for
kommunene. Det er allerede igangsatt over hundre en­
keltprosjekter som en del av dette programmet, og disse
er presentert i en prosjektkatalog som ble offentliggjort
under sentrumsregjeringen. Den nye regjeringen bør føl­
ge opp dette arbeidet. Det forventer jeg også at den gjør.
Slik har arbeiderpartiregjeringen, hvis den selv vil, alle­
rede av den forrige regjering fått et godt grunnlag for ar­
beidet for modernisering og fornyelse av offentlig sektor.
Vi bruker i dag mer ressurser enn noen gang på helse­
tjenesten og på eldreomsorgen. Men fortsatt er mye
ugjort. Sentrumsregjeringen la fram, og fikk vedtatt, opp­
trappingsplaner for psykiatri, kreftomsorg og utstyrsan­
skaffelse i sykehusene. Disse må nå følges opp av den
nye regjering. Den innsatsstyrte finansiering bidrar til at
stadig flere pasienter får behandling, men det påfører
også sykehusene og fylkene økte utgifter. Her forventer
vi økt ressursinnsats fra Regjeringen. Det foreligger nå
en omforent innstilling fra Kommunenes Sentralforbund,
fylkeskommunene, fylkessykehusene og departementet
om sykehusøkonomien og bevilgningsbehovet. Denne er
datert 16. mars, og det haster med oppfølging fra Regje­
ringen.
Det er knyttet forventninger til at den nye helseminis­
teren vil ta grep for omorganisering som kan gi større ef­
fektivitet i helsesektoren. I så måte ser jeg også at det er
vist til hans arbeid for omorganiseringen av SND.
Vi ser med forventning fram til hans endringsforslag.
Men jeg minner om at det er fundamental forskjell på
omorganisering av et næringslivsapparat på den ene side
og et helsevesen som dreier seg om behandling av men­
nesker, på den annen side.
Internasjonal solidaritet og nestekjærlighet er grunn­
leggende for Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene.
Det er positivt at Arbeiderpartiet her varsler en tilsvaren­
de holdning. Men det krever aktiv oppfølging. Regjerin­
gen har her et godt grunnlag i de planer sentrumsregje­
ringen la fram for opptrapping av bistanden, gjeldslette
for utviklingsland, og i handlingsplanen for menneske­
rettigheter.
Regjeringen varsler forslag om støtte til det globale
initiativet for vaksine av barn. Det er utmerket. Sen­
trumsregjeringen varslet støtte til dette i et brev til lede­
ren for Verdens Helseorganisasjon for ca. sju uker siden.
Den nye regjering er så heldig at den overtar ansvaret
for en økonomi som er sterk og sunn. Det bidro sen­
trumsregjeringen til gjennom en stram budsjettpolitikk
og et inntektspolitisk samarbeid.
Sysselsettingen er nå høy, arbeidsledigheten lav og
prisstigningen moderat. Men samtidig kan det som er
oppnådd, raskt forspilles. Det er derfor påkrevd med en
fortsatt ansvarlig finanspolitikk og et inntektspolitisk
samarbeid som kan gi moderate oppgjør.
Arbeiderpartiregjeringen bygger på sosialdemokratisk
ideologi. Denne har egentlig et kollektivistisk utgangs­
punkt. Kristelig Folkeparti bygger på kristendemokratisk
ideologi. Denne tar mer utgangspunkt i det enkelte men­
nesket, og vil bygge samfunnet opp omkring autonome
enheter i familie og det sivile samfunn. Dette betyr at vi
også legger stor vekt på de ressurser som kan utløses i
nærmiljøet og frivillige organisasjoner. Staten skal gjen­
nom styring sikre utjamning og likeverd. Kristendemo­
kratiet er mer verdiorientert enn systemorientert, med

Forhandlinger i Stortinget nr. 167
23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
S 1999­2000
2000 2497
(Bondevik)
vekt på menneskeverd, nestekjærlighet, forvalteransvar
og de allmenngyldige normer i de ti bud.
Norge er rikt på naturressurser. Vi har også en befolk­
ning med høy utdanning. Vi satser på moderne informa­
sjons­ og kommunikasjonsteknologi. Det gir oss rike mu­
ligheter. Norge er i sannhet et mulighetenes land.
Men hva vil vi bruke disse mulighetene til? Mulighe­
ter er muligheter til det gode, men også til det onde. Hva
resultatet blir, er i stor grad avhengig av en etisk standard
som gjør at mulighetene utnyttes til det positive. Derfor
er det så viktig med en bevisstgjøring omkring normer og
verdier. Hvis ikke, kan vi ende opp i et samfunn preget
av en «sjelløs materialisme». Hva vi ønsker, er i stedet et
samfunn preget av rettferdig fordeling, medmenneskelig­
het, omsorg og varme. Kristelig Folkeparti mener den
beste kilden til å utvikle et slikt samfunn finnes i den
kristne kulturarven.
Arbeiderpartiregjeringens erklæring sa intet om hvil­
ket verdigrunnlag den vil bygge på, og inneholdt ikke et
eneste ord om hvilken politikk den vil føre i forhold til
Den norske kirke og andre kirkesamfunn.
Sammen med de andre sentrumspartiene, Senterparti­
et og Venstre, vil Kristelig Folkeparti markere et alterna­
tiv til Arbeiderpartiets sosialdemokrati og regjering. Sen­
trum er i dag det reelle regjeringsalternativ til Stolten­
berg­regjeringen. Vi har vist og vil fortsatt vise vilje til
ansvar.
Sentrumspartiene vil videreføre sitt samarbeid på ba­
sis av Voksenåserklæringen med vekt på følgende hoved­
linjer summert opp i disse 12 punkt:
1. Sentrumspartiene vil føre en politikk som er fast for­
ankret i vår nasjonale og kristne kulturarv.
2. Sentrumspartiene vil føre videre arbeidet for en energi­
og miljøpolitikk der hensynet til fremtidige generasjo­
ner settes i høysetet. Forurensende gasskraftverk mot­
arbeides, og forurensningsloven skal ikke svekkes.
3. Sentrumspartiene legger til grunn folkeavstemningens
nei til EU­medlemskap, og går inn for en selvstendig
vurdering av EU­direktivene, bl.a. ut fra hensynet til
helse, sikkerhet, miljø og menneskeverd.
4. Sentrumspartiene vil at Norge skal være et foregangs­
land i arbeidet for menneskerettigheter, fred og forso­
ning. Vi vil forsterke innsatsen for sosial og økono­
misk utjamning nasjonalt og globalt og føre en human
flyktning­ og asylpolitikk. Handlingsplanen for men­
neskerettigheter, bistands­ og gjeldsplanene for utvik­
lingsland og utjamningsmeldingen følges opp.
5. Sentrumspartiene vil ta hele landet i bruk og videreføre
arbeidet med en aktiv distriktspolitikk. Standarden på
riksvei­ og fylkesveinettet må bedres. Det føres en
bypolitikk med vekt på miljø, sosial trygghet og gode
kollektivtilbud.
6. Sentrumspartiene vil føre en økonomisk politikk som
sikrer nasjonal råderett over naturressursene. Nasjo­
nalt eierskap skal stimuleres, og næringslivet skal ha
forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår.
7. Sentrumspartiene går inn for en offentlig sektor som er
mest mulig effektiv og ubyråkratisk. Vi vil arbeide for
mer åpenhet i forvaltningen og videreføre arbeidet
med prosjektet «Et enklere Norge» og et styrket per­
sonvern.
8. Sentrumspartiene vil styrke kommuneøkonomien i det
kommende budsjett. Vi går inn for omstillingstiltak
som kan gi offentlige tjenester av høy kvalitet uten at
kommunene gir fra seg ansvaret for tjenestetilbudet.
Samarbeid med frivillige organisasjoner må videreut­
vikles.
9. Sentrumspartiene vil satse på utdanning og forskning.
Dette er en langsiktig investering i mennesker og livs­
kvalitet som gjør oss i stand til å møte morgendagens
kompetansekrav. Kulturpolitikken skal gi alle mulig­
heter til opplevelser og egenaktivitet.
10. Sentrumspartiene vil arbeide for en familiepolitikk
med vekt på valgfrihet og god omsorg for barna. Barne­
hagemeldingen og ordningen med kontantstøtte følges
opp. Sentrumspartiene vil fremme en aktiv likestil­
lingspolitikk.
11.Sentrumspartiene vil bygge videre ut helse­ og
omsorgstjenestene. Opptrappingsplanene for eldreom­
sorgen, psykiatrien, kreftomsorgen og utstyrsanskaf­
felse i sykehus følges opp.
12.Sentrumspartiene vil forebygge og bekjempe alle for­
mer for kriminalitet. Respekt for lov og rett er grunn­
leggende for demokratiet, for trygge lokalsamfunn og
for et internasjonalt rettssamfunn.
Langs disse hovedlinjer vil sentrumspartiene fortsette
sitt samarbeid og markere sin politikk her i Stortinget, og
være åpen for et konstruktivt samarbeid med så vel Re­
gjeringen som andre partier i Stortinget der vi i sak er
enige. Vi vil følge den hovedlinje at vi stemmer for det vi
er for, og mot det vi er mot.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Hill­Marta Solberg (A): Det ser ut som vi fortsatt
skal bli værende en stund i forrige ukes og i uken før ders
debatt. Det må vi vel kanskje regne med. Og den debat­
ten regner jeg for så vidt med at både Bondevik og andre
vil forsøke å føre videre. I dag hadde det kanskje vært
riktig at vi forsøkte å kikke framover. Det gjorde for så
vidt også representanten Bondevik da han presenterte
opplegget for sitt sentrumsalternativ. Jeg vet ikke om det
går an å kalle det et slags utkast til Bondeviks neste re­
gjeringserklæring, det som ble listet opp. Og i fall det
skal være styringsmalen for sentrumspartiene her i Stor­
tinget, er det veldig mye som ligger der som det er et
godt grunnlag for å samarbeide om, slik som det hørtes
ut.
Bondevik understreket også i sitt innlegg at vi står i en
situasjon der Norge har en meget sterk og god økonomi,
men at det også vil avhenge av fortsatt ansvarlig finans­
politikk framover. Det tror jeg representanten Bondevik
kan regne med også vil være linjen fra den nye arbeider­
partiregjeringen.
For inneværende år har vi en budsjettavtale med sen­
trumspartiene, som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet i
167

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2498
sin helhet har stemt for. Jeg har for så vidt allerede kon­
statert at sentrumspartiene har bekreftet at den avtalen
står de naturligvis ved. Men det kunne være interessant å
høre hvordan representanten Bondevik ser på situasjonen
i vår når budsjettet skal revideres. Er det ikke da naturlig
å tenke seg at de partiene som har ansvaret i sin helhet
for det budsjettet som vi styrer etter, i utgangspunktet
også har et hovedansvar for revisjonen, som egentlig skal
være en revisjon for å sikre gjennomføring av det bud­
sjettet man har en avtale om? Jeg vil gjerne høre repre­
sentanten Bondeviks vurdering av det.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Arbeiderpartiets nye
parlamentariske leder mente at jeg oppholdt meg i forri­
ge ukes debatt. Hva var forrige ukes eller uken før ders
debatt? Jo, en regjering som gikk av fordi vi ikke ville
svikte i miljøpolitikken, fordi vi ikke ville være med på å
svekke forurensningsloven, som har vært et viktig miljø­
politisk virkemiddel helt siden den ble innført under Gro
Harlem Brundtlands regjeringstid i 1981. Det er ikke for­
tidens debatt, det er i stor grad framtidens debatt. For det
dreier seg om livsmiljøet for kommende generasjoner, og
den kampen er jo ikke over. Det er heldigvis ennå ikke
bygd et eneste forurensende gasskraftverk i Norge. Det
vil slaget stå om også i framtiden. Så dette er ikke forrige
ukes debatt, dette er i høyeste grad framtidens debatt. Er
det noe som er framtidens debatt, så er det kampen for et
rent miljø -- og den kampen vil sentrumspartiene føre.
Når det så gjelder budsjettet, kan jeg forsikre Arbei­
derpartiets gruppeleder om at de avtaler sentrumspartiene
har inngått, står vi ved enten de er inngått med Arbeider­
partiet eller, som på en del andre områder, med andre
partier her i Stortinget. Og det som står i budsjettavtalen
mellom sentrum og Arbeiderpartiet fra i fjor høst, står vi
selvsagt ved også gjennom behandlingen av revidert na­
sjonalbudsjett. Men det ligger jo i sakens natur at et revi­
dert nasjonalbudsjett betyr å endre en del på budsjettet.
Og vi kan selvsagt ikke nå forhåndsgarantere at vi støtter
ethvert endringsforslag til det vedtatte budsjett som ar­
beiderpartiregjeringen måtte legge fram. Det vil være
helt avhengig av endringsforslagenes innhold. Vi skal
være konstruktive og stemme for det vi synes det er rik­
tig å stemme for fordi vi er enig i det, men vi kan ikke gi
en blankofullmakt til en ny regjering til å fremme et hvil­
ket som helst endringsforslag som vi ikke har sett, og
love en støtte på forhånd. Det kan vi selvsagt ikke.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har to spørsmål til represen­
tanten Bondevik, ett som har med fortiden å gjøre, og ett
som har med fremtiden å gjøre.
Det er blitt hevdet overfor meg at daværende statsmi­
nister Bondevik ikke hadde fnugg av tro eller håp om at
flertallet ville kunne støtte forslaget fra Steensnæs den
9. mars. Jeg oppfattet imidlertid forslaget fra Steensnæs
om ikke å svekke forurensningsloven som miljøpolitisk
virkemiddel som en slags utstrakt hånd til de av oss som
var for gasskraftverk, men som var imot regjeringsskifte.
Jeg vil gjerne høre Bondeviks synspunkter på dette, om
han i hovedsak deler en del av de synspunkter jeg gav ut­
trykk for tidligere når det gjelder hvorledes de partier
som ikke ønsket regjeringsskifte, kunne ha reddet Regje­
ringen, selv om man ikke gav avkall på sitt standpunkt
når det gjaldt gasskraftverk.
Når det så gjelder fremtiden, respekterer jeg fullt ut at
sentrumspartiene vil fortsette sitt samarbeid. Men jeg vil
gjerne spørre Kristelig Folkepartis parlamentariske leder
om han er enig i at det helt avgjørende for hva som skjer
etter valget i år 2001, vil være velgernes dom. Og dersom
velgernes dom er slik for planene til de tre partier Kriste­
lig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet at arbeidet og
muligheten for en trepartiregjering ikke er til stede, synes
Kristelig Folkepartis parlamentariske leder at det da er
naturlig, dersom det er ikke­sosialistiske partier som ut­
gjør et flertall etter valget, at disse kommer sammen for å
drøfte muligheten for å finne en politisk plattform for en
flertallsregjering?
Kjell Magne Bondevik (KrF): Først litt om fortiden,
som Carl I. Hagen spurte om. Den er selvsagt ikke uin­
teressant, for det har tross alt med hvorfor vi fikk en ny
regjering å gjøre. Jeg kan i hovedsak si meg enig i den
framstilling Carl I. Hagen har gitt på dette punkt. Det for­
slaget som Einar Steensnæs fremmet på vegne av de tre
sentrumspartiene, hadde vi selvsagt et håp om kunne bli
vedtatt, fordi vi håpte at det var et flertall i Stortinget
som ikke ville svekke forurensningsloven. Arbeiderparti­
ets daværende parlamentariske leder sa til og med at han
kunne tenke seg å styrke den, men likevel kunne ikke han
stemme for et forslag om ikke å svekke den. Det viste oss
tydelig at det ikke var forurensningsloven eller miljøet
som var saken for Arbeiderpartiet, men at det var interes­
sen av å komme tilbake i regjering. Det er «fair enough»,
selv om jeg kanskje synes en kunne sagt det rett ut. Dette
var ment som en utstrakt hånd, og vi hadde i hvert fall
håp om at de ikke­sosialistiske partier ville ta imot den
hånda og ikke være med Arbeiderpartiet i deres kjør mot
regjeringsmakt. Det valgte Fremskrittspartiet å gjøre,
men ikke Høyre, og det må vi bare konstatere.
Når det så gjelder regjeringsalternativer framover, er
det selvsagt slik at velgernes dom ved valget i 2001 vil
kunne være avgjørende for hvilken regjering vi får deret­
ter. Vi ser det slik i sentrumspartiene at vi i dag framtrer
som det reelle alternativet til arbeiderpartiregjeringen.
Sentrum er faktisk også den største opposisjonsgrupper­
ingen -- vi er større enn Fremskrittspartiet, vi er større
enn Høyre -- og også på den måten det naturlige alternativ.
For meg er det ikke slik at en uten videre skal søke en
flertallsregjering for flertallsregjeringens egen skyld,
selv om det skulle være ikke­sosialistiske partier som til
sammen etter valget i 2001 får et flertall. Flertallsregje­
ringen har den fordel at når den kommer ned i Stortinget
med sine forslag, er den ganske trygg på å få dem vedtatt.
Men den har den ulempen -- og særlig med den konstella­
sjon Carl I. Hagen har nevnt -- at spredningen innad i Re­
gjeringen blir så stor at arbeidet kan lide og bli ineffek­
tivt av det. Derfor kan mindretallsregjeringer i mange si­
tuasjoner være å foretrekke (presidenten klubber), og

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2499
sentrumsregjeringen er så absolutt det, hr. president --
bare slå det fast med klubba.
Inge Lønning (H): Denne debatten viser at det har
skjedd noe gledelig med klimaet i norsk politikk, for nå
er forholdet mellom sentrumspartiene og Fremskrittspar­
tiet blitt så hjertelig fra begge sider at det ikke later til å
være tilbake noen samarbeidsproblemer på den siden av
det politiske landskap. Jeg antar at representanten Bon­
devik er enig med meg i at hvis man kan ha et så hjertelig
samarbeidsforhold til Fremskrittspartiet, hvor det jo un­
dertiden tidligere har vært noen ideologiske forskjeller,
må det være desto lettere å samarbeide med dem som lig­
ger nærmere i det politiske landskap. Det synes jeg lover
svært godt for fremtiden.
Nå har jeg imidlertid registrert at en annen av partile­
derne for sentrumspartiene, nemlig hr. Enoksen, kom­
menterte regjeringsskiftet umiddelbart etter at det hadde
funnet sted, med å si at hans store frykt var at en arbei­
derpartiregjering ville innebære en høyredreining i norsk
politikk. Det var sagt til og med før regjeringserklærin­
gen var fremlagt. Og det må vel bety at Senterpartiets le­
der vurderer det slik at sentrums regjeringsprosjekt be­
stod i å legge seg til venstre for Arbeiderpartiet. Mitt
spørsmål er: Deler representanten Bondevik den oppfat­
ning? I så tilfelle er jo det en ytterligere understrekning
av at dette regjeringsskiftet er ett av de fredeligste regje­
ringsskifter vi har hatt i Norge, fordi den nye regjering
kan tiltre på grunnlag av en 100 pst. enighet med den av­
gåtte regjering om budsjettet.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Representanten Løn­
ning var opptatt av klimaet mellom forskjellige partier.
De som hørte ham og Carl I. Hagen i «Sentrum» på TV2
i går, har registrert at klimaet på høyresiden i norsk poli­
tikk er slik at hadde noen en gang drømt om at de skulle
utgjøre et felles alternativ, er de i hvert fall lengre fra det
enn noen gang før, og det har vel representanten Lønning
selv bidratt sterkt til.
Når det gjelder forholdet mellom Fremskrittspartiet
og sentrum, må det være mulig for representanten Løn­
ning og andre å skille mellom sak og hvordan partier
opptrer i forhold til hverandre og i forbindelse med et re­
gjeringsskifte. Fremskrittspartiet har opptrådt eksempla­
risk ryddig i mange tilfeller, også i forbindelse med det
regjeringsskiftet vi nå har vært igjennom, og de sa klart
fra -- i motsetning til hva Høyre gjorde -- at de foretrakk
en sentrumsregjering framfor en arbeiderpartiregjering.
Men den politiske avstanden i sak mellom Fremskritts­
partiet og sentrum er fortsatt svært stor og i hovedsak
som før. Ja, som jeg klargjorde i den replikken som var
før den Inge Lønning tok, er det den som gjør at jeg ikke
ser det som realistisk at sentrum og Fremskrittspartiet
skal sitte i samme regjering. Den politiske avstanden blir
for stor, og regjeringsarbeidet blir derfor ineffektivt. Så i
politikk er det ingen tilnærming, men vi setter pris på at
Fremskrittspartiet prioriterer en ikke­sosialistisk regje­
ring framfor Arbeiderpartiet, og i så måte har opptrådt
ryddig.
Når det så gjelder hvem som ligger til høyre og til
venstre for hverandre, har Senterpartiets leder uttrykt en
frykt for at arbeiderpartiregjeringen på noen områder kan
innebære en høyredreining. Det har ikke vært et generelt
utsagn, og det er jo slik at den gamle blokktenkningen og
høyre­/venstreskalaen på mange måter i dag ikke er den
mest sakssvarende. Men jeg registrerer at Inge Lønning
fortsatt henger igjen i den, og at han tror at man ensidig
kan plassere partiene langs en skala fra høyre til venstre,
mens all samfunnsforskning og politisk praksis her i sa­
len viser at vi har flere konfliktlinjer enn denne ene.
Karin Andersen (SV): SV er opptatt av klima, og det
oppfatter jeg at både sentrumsregjeringen og Kristelig
Folkeparti også var. Det var så viktig at regjeringen Bon­
devik valgte å sette stillingen sin inn når Arbeiderpartiet i
samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet ville tvinge
gjennom gammeldags og forurensende gasskraft og hin­
dre løsninger på miljøproblemene, som jo er veldig van­
skelige å løse, fordi de i sin natur er lite populistiske. Det
er altså ikke så lett å få det til, for det krever noen offer.
Det andre prosjektet som Bondevik har markert seg
sterkt på, er sentrumsprosjektet, og der blir det et større
problem for SV å følge med. Sentrumsprosjektet er i sin
natur et mindretallsprosjekt. De gjør det på en måte nes­
ten til en dyd av nødvendighet å være i mindretall. Veks­
lende flertall som styringsmetode er i realiteten en poli­
tikk for å la diverse miljøuvennlige flertall få lov til å sty­
re vekslende regjeringer, og det er alvorlig. Det er ikke
styringsevne, som Bondevik var opptatt av. Er Bondevik
enig med SV i behovet for å bygge forpliktende, grønne
flertallsallianser, slik at det blir mulig å styre miljøpoli­
tikken, for den krever faktisk styring? Kunne det ikke
være slik at Bondevik var med på å søke et flertall, ikke
for flertallets skyld, men for miljøets skyld? For det er
nemlig nødvendig skal vi få gjort noe med de store og
tunge miljøproblemene.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Først om klimapoli­
tikken, som Karin Andersen tok opp. Der er sentrums­
partiene og SV i stor grad enige, og vi har en samlet mil­
jøbevegelse bak oss. Det sier jo også litt om den politikk
som Arbeiderpartiet sammen med Høyre slo inn på når
det gjaldt gasskraftverksaken, men enda mer, og det som
for oss var uakseptabelt, en åpning for at en kan svekke
forurensningsloven for å få til disse forurensende gass­
kraftverkene. Vi får respektere den uenigheten, men når
en samlet miljøbevegelse går imot Arbeiderpartiet og
Høyres politikk, burde det være en tankevekker for de
miljøbevisste om at et flertall er i ferd med å slå inn på en
feil kurs.
Kunne vi få til grønne flertallsallianser, ville intet glede
Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene mer. I en rekke
både miljøpolitiske og energipolitiske spørsmål ser vi av
innstillingen til energimeldingen at slike kan bygges.
Sentrumsregjeringen varslet jo en kraftig opptrapping av
bevilgningene til alternative energikilder og til energi­
økonomisering, bl.a. finansiert ved en økning av elavgif­
ten. Dette ble det bred tilslutning til. Og det er positivt.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2500
Men det problematiske med behandlingen av energi­
meldingen var at det oppstod en annen flertallsallianse
som var alt annet enn grønn, nemlig mellom Arbeider­
partiet, Høyre og Fremskrittspartiet, om å åpne for sterkt
forurensende gasskraftverk, og at en ikke kunne vente
verken på et kvotesystem som kunne hindre at dette be­
tød en nettoøkning av forurensningen, eller på ny, mo­
derne teknologi.
Når det gjelder regjering generelt: Ja, gjerne flertalls­
regjering, la meg litt spøkefullt få si at intet hadde vært
bedre enn om sentrum oppnådde flertall, så de kunne
komme tilbake med en flertallsregjering. Men jeg inn­
rømmer gjerne at det kanskje er litt langt fram. Og en
flertallsregjering kan ikke være målet i seg selv, hvis
spenningen innad blir for stor.
Hill­Marta Solberg (A): Når en overværer replikk­
ordskiftene i denne debatten mellom representanten Bon­
devik og representanter fra høyrepartiene, minner det
meg litt om Tuppen og Lillemor: «Du får'ke leke mer i
våres gård! Jeg er'ke venner mot deg mer.» Det er liksom
det som preger debatten. Jeg tror det hadde vært tjenlig
for den politiske debatt at vi kom et steg videre og kunne
diskutere og debattere hvordan vi skal gripe fatt i utfor­
dringene framover.
Det viktigste grunnlaget for regjeringen Stoltenberg å
regjere på, er budsjettavtalen for inneværende år. Og jeg
må si at det for så vidt er betryggende å høre representan­
ten Bondeviks svar om at de står helt og fullt ved den
budsjettavtalen. Denne budsjettavtalen har også et eget
punkt hvor det står at dersom noen av budsjettpartene har
behov for å ta opp saker av økonomisk karakter, så skal
det drøftes med den andre parten. Og det, vil jeg tro, er et
viktig punkt for begge partene i avtaleforholdet. Da er
mitt spørsmål om representanten Bondevik oppfattet det
forslaget som i dag er satt fram av sentrumspartiene ved
representanten Lars Sponheim, som helt i tråd med det.
Så vidt jeg kan se, er det et forslag knyttet til skatt, som,
slik det er utformet, også har betydning for inntektsåret
2000. Så mitt spørsmål blir altså: Er det helt i tråd med
Bondeviks oppfatning av innholdet i denne avtalen, eller
er det mer en arbeidsulykke at det har blitt fremmet i en
slik form? De vet jo dessuten at en slik sak skal komme
til Stortinget, og for Arbeiderpartiet er det naturligvis
viktig å få den fram etter en skikkelig og omstendelig og
god saksbehandling, og ikke som et enkelt forslag fram­
satt her i salen.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Hill­Marta Solberg
sier at det virker som om sentrum og høyrepartiene ikke
vil leke med hverandre. For det første dreier dette seg
tross alt om en debatt om hvorfor vi fikk en ny regjering,
så den er ikke helt uinteressant. Det er faktisk en ny re­
gjerings erklæring vi drøfter i dag, og da å se litt på bak­
grunnen for hvordan den kom til, nemlig at Arbeiderpar­
tiet og Høyre opptrådte sammen og stemte ned forslag
som jeg stilte kabinettsspørsmål på, er selvsagt ikke helt
uinteressant.
Jeg synes kanskje heller ikke sammenligningen med
Tuppen og Lillemor er helt god, fordi for meg er ikke
politikk en lek. Det er litt mer alvorlig enn som så. Men
for å gå til alvoret: Sentrumspartiene vil konstruktivt
samarbeide både med Regjeringen og regjeringspartiet
her i Stortinget og med andre partier i Stortinget der dette
er naturlig ut fra sak. Det har vi understreket, og slik vil
vi opptre. Men vi vil altså ikke samarbeide om en foru­
rensende gasskraftpolitikk -- for å gjøre det helt klart.
Når det gjelder forslaget fra representanten Sponheim
på vegne av de tre sentrumspartiene i dag, er det ingen
arbeidsulykke. Det er helt i tråd med hva den tidligere
finansminister Gudmund Restad varslet. Ja, ikke bare
det, jeg har jo sett at den nye finansministeren fra Arbeider­
partiet, Karl Eirik Schjøtt­Pedersen, har varslet i pressen
at den nye regjeringen vil komme med et slikt forslag når
det gjelder opsjonsbeskatningen. Dette trodde jeg var
helt i tråd med Arbeiderpartiets nåværende politikk,
skjønt ikke helt i tråd med dets tidligere, og at forslaget
derfor kanskje kan bli vedtatt med et stort flertall her i
stortingssalen i kveld.
Presidenten: Replikkordskifte er omme.
Jan Petersen (H): Jeg hadde for så vidt ikke tenkt å si
så forferdelig mange ord om det som førte frem til regje­
ringsskiftet, fordi det etter mitt skjønn var spørsmål om
en saklig uenighet om et viktig energipolitisk veivalg.
Jeg tror vi skal legge oss på minnet at slike saklige uenig­
heter bør vi respektere hverandre for. Jeg konstaterer at
regjeringen valgte å gå på bakgrunn av denne uenighe­
ten. Men jeg vil understreke at jeg respekterer det stand­
punktet, selv om jeg for mitt vedkommende mener at det
ikke var nødvendig.
Det var det jeg hadde tenkt å si om dette, men etter å
ha hørt både på Carl I. Hagen og på tidligere statsminis­
ter Bondevik trengs det et par kommentarer til. For det
første er jeg forbauset over at Carl I. Hagen benytter også
denne anledningen til nye angrep på Høyre. Han har sik­
kert rett i at han ikke brukte mer enn 2œ minutt på i hvert
fall første del av angrepet. Men jeg får vel si det slik: Jeg
synes han fikk ganske mye ut av de minuttene! Det var
ikke noe å si på engasjementet i dette angrepet. Videre
har jeg lyst til å si til Hagen at jeg synes at han skal holde
seg for god til å tillegge andre partier oppfatninger og
tolke dem ut fra hva han mener han er tjent med. Jeg tror
vi i politikken må respektere hverandre. Og en av de før­
ste forutsetningene er at når noen på et partis vegne sier
hva man ønsker å oppnå, hadde jeg håpet at det var mulig
å respektere det. Men jeg må få lov til å konstatere at det
var det ikke.
Så har jeg lyst til å legge vekt på hva Bondevik nett­
opp sa, for jeg tror han sa noe meget riktig, og det tror jeg
vi skal understreke. Han sa at han ikke ønsket å samar­
beide om en forurensende gasskraftpolitikk. Jeg har også
oppfattet Bondevik på den måten. Men da blir det litt un­
derlig at han samtidig kan slutte seg til alt Carl I. Hagen
har sagt, for Carl I. Hagen sa jo at gasskraftverkene ville

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2501
komme, bare man stemte for dette forslaget. Han benyt­
tet endog formuleringen at det ikke betød noe som helst --
i hvilket for øvrig ligger den insinuasjon som ikke jeg er
enig i, nemlig at Bondevik i så fall stilte kabinettspørs­
mål på et forslag som ikke betød noe som helst. Men det
bygger også på det premisset, som jeg også respekterer
Hagen for, at han mener at CO 2 ikke er forurensning, og
at han på den bakgrunn kunne stemme for et forslag om
at man ikke skulle svekke forurensningsloven. Men jeg
vil vel tro, etter å ha hørt de tidligere regjeringspartiene i
den forrige debatten, at de mente at CO 2 i denne sam­
menheng var å betrakte som forurensning. Det de altså
gjør her, er å vikle seg inn i to helt forskjellige forsvars­
linjer som ikke henger sammen annet enn i konklusjo­
nen, nemlig at de begge fant å kunne stemme for
Steensnæs' forslag. Men ærlig talt: Nå må vi ha litt ryddig­
het i en sak som denne. Nå må det være mulig å respekte­
re hverandres motiver. For Høyre var det viktig å få gjen­
nomslag for et standpunkt. Vi mente at det ikke behøvde
å føre frem til regjeringsskifte, og det hadde overhodet
heller ikke skjedd hvis tidligere statsminister Bondevik
hadde sagt: Vi aksepterer flertallets vedtak. Og som sagt,
Carl I. Hagen har jo allerede sagt at gasskraftverkene
uansett ville komme på bakgrunn av den teknologien
som nå er tilgjengelig. Så nå må herrene Hagen og
Bondevik velge om man skal benytte Hagens argumenta­
sjonslinje eller Bondeviks argumentasjonslinje. Jeg re­
spekterer begge to, men det går ikke an å gjøre det samti­
dig. Det var så mye jeg hadde lyst til å si om det. Jeg sy­
nes på mange måter at vi i respekt for hverandres stand­
punkter burde kunne legge dette litt bak oss.
Nå er det spørsmål om hva fremtiden krever av oss. Vår
holdning til den nye regjeringen vil være som til den forrige.
Vi vil stemme i overensstemmelse med vårt program, med
sikte på å nå politiske resultater som for oss er viktige. Og
jeg vil jo da minne om at det i denne sal består et ikke­
sosialistisk flertall. Jeg la til min store glede merke til at
Johan J. Jakobsen i en debatt i Holmgang også benyttet
begrepet ikke­sosialisme. Jeg går ut fra at det gir uttrykk
for en viss realitet. Men det betyr selvsagt at vi vil stemme
for forslag som spiller på denne banehalvdelen.
Jeg synes erklæringen på mange måter var interessant
på viktige områder, fordi den har viktige erkjennelser av
hvordan og hvilke reformer som bør gjennomføres i Nor­
ge. Men jeg vil understreke at da må det altså ikke noe
puslete til, da må det reelle reformer til fra Arbeiderparti­
ets side. Vi er forventningsfulle til dette, og vi vil selv­
sagt være med når de går i riktig retning.
Og det er jo mange viktige reformer som nå må gjen­
nomføres. Ikke minst er det viktig å gjøre noe med fyl­
keskommunen og fylkeskommunens ansvarsområder, og
det er viktig å ta i bruk konkurranseutsetting og etterprøve
kritisk vårt planleggingsbyråkrati og den detaljstyring
som vi har i det norske samfunn, ikke fordi konkurranse­
utsetting og avbyråkratisering har en egenverdi, men for­
di det gjør det mulig å tilby folk flere og bedre offentlige
tjenester. Vi må simpelthen stille oss spørsmålet: Hvor
store ressurser skal vi i dette landet bruke på å adminis­
trere oss selv? Hadde ikke disse ressursene vært bedre
anvendt på tjenester overfor innbyggerne, på eldreomsor­
gen, på barnehager, på skolen?
Det som derfor er utfordringen til regjeringen Stolten­
berg, er nå å følge opp med konkrete forslag. Ikke minst
innenfor helsevesenet er dette overmodent. Vi tror det er
viktig å gå videre på den veien som ble pekt ut av et ikke­
sosialistisk budsjettflertall i 1998, med mer innsatsstyrt
finansiering og likestilling mellom private og offentlige
tilbud, for poenget er jo ikke hvem som behandler, men
at folk blir friske.
Det som imidlertid er et av de store spørsmålene, er
hvorfor den reformviljen som Regjeringen har ønsket å
signalisere gjennom erklæringen, ikke også omfatter så
viktige deler for det moderne Norge som skole og utdan­
nelse. Vi mener at det er behov for ganske store reformer
på dette området, og har lagt frem et 21­punkts program
som kan gi et veikart for hvilke reformer som bør gjen­
nomføres innenfor skole­ og utdannelsesområdet. Men
hvis vi ikke nå har ambisjoner om å få et av verdens bes­
te -- ja kanskje verdens beste -- utdannelsessystem, vil et
land av Norges karakter i utkanten av Europa stille med
et handikap i de knallharde, raske forandringene som
skjer ute i verden. Og er det noe som må ligge oss mer på
hjertet enn noe særlig annet, er det nettopp å sørge for at
vi hele tiden som nasjon er på hugget og tar de politiske
veivalgene som gjør at vi blir på hugget. Det er derfor jeg
vil etterlyse en vesentlig sterkere satsing.
Jeg forstår hvorfor det ikke står der, for et av proble­
mene er jo nettopp at Arbeiderpartiet har hengt igjen i --
jeg holdt på å si -- både Arbeiderpartiets og AUFs A4­
skole, og at regjeringen Bondevik ikke tok noe særlig
oppgjør med den type tenkning. Men når man først har
begynt på ett område, får vi håpe at reformviljen også går
til et annet område.
Jeg har også merket meg et annet område som ikke
har fått noen særlig bevågenhet, som jeg må varsle at
Høyre fortsatt kommer til å ha helt på topp på sin politis­
ke dagsorden, og det er samferdselsspørsmål. Vi mener
at det er en sammenheng mellom gode kommunikasjoner
og et verdiskapende næringsliv, fordi vi er et land med
store avstander og spredt bosetting. Nettopp det gjør oss
særlig avhengig av gode transportløsninger. Derfor øn­
sker vi en økt satsing på veibygging, og registrerer at er­
klæringen ikke er innom dette.
Vi mener at det å føre en politikk for et lønnsomt næ­
ringsliv er selve forutsetningen for at vårt velferdssam­
funn skal være et godt og trygt velferdssamfunn i årene
som kommer. Men da er vi også nødt til å være villig til å
legge om på en rekke områder, og derfor er vi også nødt
til å føre en skatte­ og avgiftspolitikk overfor næringsli­
vet som gjør at man ikke skremmer arbeidsplassene ut av
landet, men snarere at vi blir et attraktivt land for mer ak­
tivitet. Her er det aldri mulig å hvile på laurbærene. I en
verden hvor konkurransen utvikler seg raskt og ofte
uventet, er det intet alternativ til at vi er på høyde med
denne utviklingen. Men for et lite land som Norge er det
mye trøst å hente i de ord som er sagt, nemlig at fremti­
den ikke tilhører de største, men de raskeste. Og Norge
må være blant de raskeste.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2502
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Dag Terje Andersen (A): Jeg må få lov til å begynne
med å si at jeg har en viss forståelse for at representanten
Petersen har behov for å si noen ord om fortolkningen av
avstemningen i gasskraftverksaken. Realiteten er at det
forslaget vi stemte for, mener vi raskere vil få CO 2 ­ut­
slippet ned. Vi stemte altså for å få ned CO 2 ­utslippet nå.
Regjeringen mente det var bedre å få det ned senere. Det
får vi respektere dem for, men de må også respektere oss.
Jeg syns det er tendenser til at Jan Petersen må leve med,
på samme måten som når det gjaldt Willoch­regjeringens
avgang i 1986, at tidligere statsminister Bondevik sann­
synligvis kommer til å presentere sin fortolkning like
lenge som Willoch har holdt på med bensinavgiften. Han
holder jo på ennå.
Mitt spørsmål går mer i retning av et av Petersens vik­
tige områder i alle hans taler, også i talen her i dag. Det
går på undervisning og skolesektoren. Vi er enige om at
undervisning er et av de viktigste virkemidler for utvik­
ling av landet. Vi har vært en del uenige om hvordan un­
dervisningssektoren skal innredes. Jeg vil be Petersen
forklare hvordan skolesektoren kan styrkes når Høyre
f.eks. ved budsjettavtalen for i fjor reduserte kommune­
økonomien sammen med sentrumspartiene og stemte mot
den styrkingen vi fikk presset på sentrumspartiene i år.
Hvordan kan skolesektoren styrkes hvis pengene til kom­
munene skal reduseres? Det ber jeg Petersen om å svare på.
Jan Petersen (H): Hvis Willoch kan ta seg av bensin­
avgiften, skal jeg ta meg av skolespørsmålene. Jeg tror
imidlertid det ligger en betydelig lærdom også for regje­
ringen Bondevik i mye, nemlig at hvor lenge man ut­
kjemper gamle slag, må man faktisk veie på. Jeg tror at
den argumentasjonslinjen som de tidligere regjeringspar­
tier og Carl I. Hagen har lagt opp i denne diskusjonen, på
mange måter er å utkjempe gamle slag. Jeg er enig med
Dag Terje Andersen i at den beste miljøpolitikken også
fra Bondeviks side selvsagt hadde vært å si: Ja, vi aksep­
terer flertallsvedtaket. For de europeiske utslippene ville
jo gått ned -- det ville altså blitt mindre utslipp hvis man
hadde akseptert det vedtaket som ble gjort. Men det som
skjedde, var altså at vi fikk et forslag som førte nye
uklarheter inn, og som dermed ville ført til nye utsettel­
ser. Når vi nå hører stikk motsatte fortolkninger av hva
dette egentlig dreier seg om, stikk motsatt holdning til
hvorvidt CO 2 er forurensning eller ikke, er det klart at
det er ikke premie for å gjette at det ville blitt nye uklar­
heter. Dette er det noen som har behov for av hensyn til
den etterfølgende posisjonering og debatt. Men jeg har
lyst til å si at jeg føler meg helt trygg på at det miljø­
standpunktet Høyre inntok i gasskraftsaken, var et riktig
standpunkt, og jeg synes vi må ha så mye ryddighet at vi
lar denne debatten være det den er, nemlig en debatt om
de politiske veivalgene, hvor vi må respektere hverandre.
Jeg la merke til at Bondevik sa at han ville ikke være
med på denne gasskraftpolitikken. Det er et fair og greit
standpunkt, men det er det som er saken, og ikke prøv å
lage det til noe annet. Dette er ikke til Dag Terje Ander­
sen, men det ligger meg litt på hjertet å si det, slik situa­
sjonen nå er.
Dag Terje Andersen spurte om fjorårets budsjett -- det
går en stund tilbake. Bare la meg minne om at Høyre for
inneværende års budsjett hadde en utdanningsmilliard i
vårt budsjettopplegg, i tillegg til en rekke reformforslag
som ikke koster penger. Begge deler styrker skolen.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg konstaterer at Høyres leders
siste begrunnelse for å få et regjeringsskifte og få inn en
arbeiderpartiregjering, er at det egentlig var for å unngå
en uklarhet. Jeg må si at da skal det ikke mye til når det
gjelder Stortingets vanlige arbeid, hvis man skal ha re­
gjeringsskifte hver gang det er et forslag som kan inne­
bære en uklarhet. Da blir det relativt ofte. Men den offisi­
elle begrunnelsen er altså at Høyre stemte mot et forslag
om at forurensningsloven ikke skulle svekkes som miljø­
politisk virkemiddel, og for regjeringsskifte, for å hindre
en uklarhet.
Så vil jeg lese litt fra Aftenposten i dag:
«Redaktøren av Tidens Tegn, Henrik Syse, mener
Høyre og Kr.F. bør utgjøre et felles regjeringsalterna­
tiv. Han synes det er naturlig at Kjell Magne Bondevik
blir statsministerkandidat.
I siste nummer av Høyres ideologiske tidsskrift
skriver Syse på lederplass meget kritisk om at Høyres
stemmegivning i gasskraftsaken var med på å gi landet
en Ap.­regjering. Nå mener Syse, som er sønn av Høy­
res siste statsminister, Jan P. Syse, at partiet må være
villig til å ta selvkritikk på en redelig måte, og tenke
konstruktivt fremover.
-- Kristelig Folkeparti er jo et parti som har sans for
tilgivelse, og det kan jo Høyre be om. Det skal jo være
tilgivelse å få for en angrende synder, sier Syse.»
Vil Høyre følge anmodningen fra Henrik Syse om å
fremstå som en angrende synder og be om unnskyld­
ning? Det er det ene spørsmålet. Han har tydeligvis den
samme forklaringen som både Bondevik og jeg har. For
øvrig sa ikke Bondevik at han var enig i alt Carl I. Hagen
hadde sagt. Han sa at han var «i hovedsak» enig med
Carl I. Hagen -- det jeg sa i dag, og ikke det som Petersen
refererte til, fra 9. mars. Mitt konkrete, siste spørsmål:
Når Høyre ser fremover, er det Høyres målsetting å være
med i en flertallsregjering etter neste valg, eller dreier det
seg om en hvilken som helst mindretallskoalisjon? Er det
flertall Høyre vil ha, eller spiller ikke det noen rolle i det
hele tatt?
Jan Petersen (H): Jeg synes det er en viktig ting ved
denne replikken, og det er at Carl I. Hagen åpenbart ikke
gjør noe forsøk på å oppklare hva han og Bondevik
egentlig er enig i, og hva de ikke er enig i. Jeg skjønner
det er «i hovedsak» -- hva nå det måtte være. Det illustre­
rer vel litt av poenget, at her har man to helt forskjellige
premisser når det gjelder gasskraftsaken, man har helt
forskjellige holdninger til om CO 2 er forurensning eller
ikke, og begge to er ærlige, skikkelige, respektable stand­
punkter. Problemet blir når man begynner å manøvrere
med forslag i Stortinget. Det er derfor jeg har talt for at vi

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2503
skal respektere hverandre for at vi har standpunkter som
er veldig forskjellige, med forskjellige konsekvenser, og
ikke forsøke på disse uklarhetene, som ikke minst Hagen
er så begeistret for nå. Jeg respekterer Bondevik for at
han valgte å gå fordi han ikke ville akseptere det han selv
kalte «forurensende gasskraftpolitikk». Men det er altså
det som er hovedsaken, og ikke alle disse andre forsøke­
ne på å manøvrere.
Jeg er litt ulykkelig for at dette blir hovedsaken i de­
batten også, for jeg synes poenget nå måtte være å se
fremover og forsøke å bygge noen broer. Jeg skal prøve å
la være å bruke så mye som 2 1/2 minutt på Fremskritts­
partiet ved andre anledninger, for jeg synes ikke vi skal
legge vekten på det nå i første omgang.
Når det så gjelder spørsmålet om angrende syndere,
tror jeg nok at Hagen ble litt vel begeistret for artikkelen,
for jeg tror nok Syse har flere angrende syndere på dags­
ordenen enn akkurat Høyre. Jeg tror han taler til fordel
for at det er mange som bør snakke sammen, og jeg har
sagt at jeg synes at alle som tilhører ikke­sosialistiske
partier, bør begynne med det, og så får man rett og slett
se hvor det leder oss hen. Jeg tror vi kan lære av mye av
den debatten som hittil har vært, hvor mange reagerer på
en del av de fremstøtene som er kommet. Og greit: Da
tror jeg vi rett og slett skal begynne med samtaler og se
hvor det fører oss hen.
Jon Lilletun (KrF): Det er eit faktum at Høgre si
stemmegjeving har gjeve oss ei arbeidarpartiregjering.
Etter tidlegare statsminister Bondevik sitt kabinettsspørsmål
visste representanten Petersen at det ville bli konsekvens­
en. Partiet Høgre har kome med eit utkast til nytt prinsip­
program som på ein del område styrkjer verdiprofilen og
det ideologiske fundamentet til Høgre. Dette er på mange
område interessant, sett frå Kristeleg Folkeparti si side.
Den regjeringserklæringa som vi diskuterer i dag, har
fått positiv omtale av Høgre, sjølv om den manglar viktige
ideologiske fundament. Den omtalar ikkje familiepolitikk,
den omtalar ikkje kyrkja, den er svak i forhold til den tredje
sektor, og dei områda som representanten Petersen har
snakka så positivt om, fornying av Kommune­Noreg osv.,
låg òg i sentrumsregjeringa sitt program. Ut frå det undrar
det meg at representanten Petersen ikkje på ideologisk
grunnlag har funne større grunn til å omtale den regje­
ringserklæringa vi behandlar i dag. Og i og med at parla­
mentarisk leiar i Kristeleg Folkeparti og statsministerkandi­
dat for sentrumspartia i dag har lagt fram eit punktvis pro­
gram, eit framtidig program om korleis ei eventuell ny
sentrumsregjering vil agere, vil eg no gje representanten
Petersen høve til å snakke om framtida og ikkje snakke
meir om fortida, sjølv om konsekvensen der er klar. Er
Petersen meir samd i det programmet som representanten
Bondevik har lagt fram her i dag, og vil han heller støtte ei
sentrumsregjering utgått frå ikkje­sosialistisk side enn ei
arbeidarpartiregjering, eller er det slik at det er greiare at ei
arbeidarpartiregjering sit, slik at Høgre kan synast betre?
Jan Petersen (H): Jeg synes det var veldig hyggelig
det Lilletun sa om vårt prinsipprogram. Jeg tror også han
har rett i at han vil finne en god del i det prinsipprogram­
met som han vil føle nærhet til. Jeg deler hans oppfatning
om at det er punkter i regjeringen Stoltenbergs erklæring
som burde vært skrevet annerledes. Jeg tror jeg sa det
bl.a. i den debatten som gikk på NRK2 i går, hvor Bonde­
vik fremhevet de samme poengene. Ikke minst når vi vet
at familiepolitikk er midt i den politiske skuddlinjen, sy­
nes jeg det er viktig å si at jeg der tror Kristelig Folkepar­
ti og Høyre kan bygge bro mellom hverandre.
Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal oppfatte in­
vitasjonen fra Lilletun. Den kunne selvfølgelig oppfattes
som en slags invitasjon til å være stemmekveg. Jeg reg­
ner med at det ikke var det han var ute etter, men at det
var uttrykk for en reell vilje til å snakke sammen om po­
litikk og se hva vi kunne komme frem til. Det er i all be­
skjedenhet også det jeg har sagt i løpet av de siste fjorten
dagene og fått grundig kjeft for å si, så jeg er litt forsiktig
med det akkurat nå. Men hvis det er en slik invitasjon, er
jeg glad for det, fordi jeg synes det er viktig at vi får et
samarbeid som nettopp bygger på det ikke­sosialistiske
flertallet som finnes i Stortinget.
Så har jeg bare lyst til å legge til at jeg mener at regje­
ringen Bondevik, hvis den nå først mente at den kunne
akseptere gasskraftverk -- som mange tydeligvis mener at
den kunne -- selvfølgelig heller ikke hadde behøvd å gå,
men jeg respekterer det valget som ble gjort.
Jeg har også lyst til å forklare meg lite grann om det
lille samarbeidsfremstøtet jeg kom med, siden en god del
har reagert på det. Det var faktisk inspirert av Carl I. Hagen,
som da Willoch­regjeringen gikk fra borde i 1986 sa ak­
kurat det samme, men fra Stortingets talerstol. Men «det
var da det og itte nå».
Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg skal berolige Jan Peter­
sen med at jeg ikke har til hensikt igjen å reise spørsmå­
let om Høyres stemmegiving, men heller snakke om en
annen sak som det har gått en del runder på allerede,
nemlig om det politiske landskapet og om samarbeids­
situasjonen i Stortinget. La meg da først understreke at vi
i Senterpartiet er særdeles tilfreds med at sentrum og sen­
trumsalternativet nå framstår som alternativet til den sit­
tende regjering.
Så langt i debatten har vi registrert at Carl I. Hagen i
svar på en replikk fra Anne Enger Lahnstein gjorde det
klart -- ingen stor sensasjon kanskje -- at den politiske av­
standen mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet er for
stor til å tenke på noe regjeringssamarbeid den veien, og
jeg oppfattet også Kjell Magne Bondevik slik i replikk­
vekslingen etter hans innlegg at heller ikke de øvrige
sentrumspartiene ser på det som aktuelt. Så ser vi at for­
holdet mellom Høyre og Fremskrittspartiet virker noe
anstrengt, for å si det forsiktig, og dette betyr jo i sum en
ytterligere klargjøring av at det i dag er det sentrumsal­
ternativet som er alternativet til Arbeiderpartiet. Det har
jo også blitt understreket av sentrumspartiene i debatten.
Mye tyder på at dette med stor sannsynlighet også vil
kunne være situasjonen etter valget i 2001. Og da vil det
være interessant å høre hvordan Høyre og Jan Petersen
vil opptre i en slik situasjon. Vil Høyre da gjøre som de

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2504
gjorde den 9. mars, nemlig foretrekke en arbeiderparti­
regjering, eller vil Høyre i denne situasjonen kunne velge
sentrum framfor Arbeiderpartiet? Jeg er klar over at dette
ikke er noe valg på øverste hylle for Høyre, men fordi
Høyre så sterkt har understreket at den ikke ønsket å felle
Bondevik­regjeringen, er det likevel interessant å høre
hva Jan Petersen svarer på dette spørsmålet.
Jan Petersen (H): Jeg skal overhøre den delen av Ja­
kobsens innlegg som åpenbart går på at han ønsker å ha
Høyre som stemmekveg, og heller si at jeg tror vi i norsk
politikk nå er nødt til å vise litt evne til å strekke hender
utover grenser.
Jeg vil minne om at da Høyre ble utropt som valgets
vinner i fjor høst -- og det gjorde vi -- antydet jeg i ganske
forsiktige, åpne ordelag at jeg syntes vi burde sette oss
ned med politiske samtaler for å se hvilken vei det førte
oss. Og jeg mente endog at regjeringspartiene burde kun­
ne velge tid og sted for slike ting -- for jeg forstod deres
situasjon. Det ble avslått. Det synes jeg er leit, men hvis
Jakobsen har tenkt igjen å følge en form for stemme­
kvegstrategi overfor oss, må jeg si jeg tror han er på feil
spor. Nå tror jeg vi som sagt må kunne strekke hender ut
og se om vi kan finne frem til bredere løsninger, for uan­
sett hvor fornøyd Bondevik­regjeringen var med sin inn­
sats, er det klart at det ikke er heldig med så smale regje­
ringer. Da er mitt standpunkt rett og slett at jeg har ikke
ønsket meg noen arbeiderpartiregjering, jeg ønsker meg
ikke noen arbeiderpartiregjering. Jeg pekte heller ikke
den veien, det var Bondevik som pekte ut Stoltenberg.
Og det er greit, men det var altså han som gjorde det. Så
sier jeg at vi bør sette oss sammen og se om det er mulig
å finne frem til noe. Nå har ikke det vært spesielt popu­
lært i de siste 14 dagene. Jeg tror ikke det er mer uriktig
av den grunn, faktisk fordi vi har et ikke­sosialistisk fler­
tall. Jeg aksepterer det, men vi må la det gå litt tid. Nå
har Stoltenberg­regjeringen kommet. Vi skal skape poli­
tiske resultater, og så får jeg håpe at vi kan greie å bygge
broer frem til 2001. Men det virket ikke som det var noen
bro Jakobsen var ute etter. Jeg forstår det for så vidt rent
psykologisk sett, men kanskje det allikevel er et håp om å
kunne sprenge grenser.
Karin Andersen (SV): SV og Høyre er uenige på en
del hovedpunkter i norsk politikk. Blant annet ønsker SV
å styrke offentlig sektor og bedre fordelinga i samfunnet.
Så der er vi uenige. Men SV ønsker også å se på organi­
seringa av offentlig sektor, for det er på det rene at de
som sterkest forsvarer en stor offentlig sektor, også må
være kritisk innstilt når pengene ikke blir brukt riktig el­
ler det er mangler eller stivnete organisasjonsformer. Vi
er opptatt av bedre tjenester, mindre egenbetaling og ikke
minst en bedre satsing i skolen. Men i sitt innlegg sier
Jan Petersen fra Høyre som begrunnelse for å gå inn i en
omorganisering med privatisering som metode at de øn­
sker å styrke f.eks. skolesektoren. Men det er litt vanske­
lig å forstå at dette med privatisering og konkurranse­
utsetting ikke er et ideologisk utgangspunkt i Høyre, sjøl
om Jan Petersen nå prøver å si det. Han sier bl.a. at det er
bedre med penger til skole, barnehage og helse enn til ad­
ministrasjon. Ja, det tror jeg alle er enig i. Det er bedre å
bruke pengene til tjenestene. Men hvorfor er det bedre
hvis flere av de pengene som vi putter inn i offentlig sek­
tor, går til privat fortjeneste, enn at vi bruker dem til sko­
le, barnehage og helsetjenester? For det vil vel nødven­
digvis bli resultatet hvis man skal konkurranseutsette sto­
re deler av offentlig virksomhet. Jeg går ut fra at når
Høyre snakker om dette, snakker man ikke bare om fri­
villige organisasjoner som har bidratt sterkt og godt til
helsetjenester og omsorgstjenester i Norge, uten å ha et
profittmotiv. Det Høyre tenker på, er vel at det er private
bedrifter som skal gå inn og tjene penger, og da betyr det
at vi bruker noen av de sårt tiltrengte kronene, som kunne
gått til tjenester, til noe annet. Så hvis ikke privatisering
er målet, hvorfor ikke gå inn i en debatt om reformer uten
å ha konkurranseutsetting som hovedsak?
Jan Petersen (H): Nå var mitt økonomiske argument
ikke bare et spørsmål om privatisering og tjenesteutset­
ting. Det var ikke minst et spørsmål om hvor mange for­
valtningsnivåer vi skal ha i dette landet, altså hvor mye
penger vi skal bruke på å ha et fylkeskommunalt nivå
hvis vi kunne gjøre det enklere. Hvor mye penger skal vi
bruke på å planlegge opp og ned og in mente hvis vi kun­
ne la mye at dette planleggingsarbeidet være? Hvor mye
penger skal vi bruke på å administrere lovgivning som
går ganske detaljert til verks når det gjelder å administre­
re både bedrifters og enkeltpersoners hverdag? Her lig­
ger det ganske betydelige midler, så mitt spørsmål dreier
seg ikke minst om denne type ting. Det er her jeg tror de
tunge, vanskelige avgjørelsene kommer til å bli tatt. Jeg
tror ikke man kommer noen vei hvis man ikke er villig til
å gå inn og slanke langs disse linjer.
Så gjelder det spørsmålet om tjenesteutsetting. Der
virker det som om Karin Andersen er av den oppfatning
at det må bli dyrere med private løsninger. Mitt spørsmål
er: Hvorfor det? -- Simpelthen fordi noe av det viktigste
som skjer, er nettopp å få frem en dynamikk som gjør at
man gjør tingene enklere, bedre enn det man har gjort
tidligere, og det vil i seg selv få utgiftene nedover. Det er
derfor det privatkapitalistiske system har vært helt uover­
truffent i verden når det gjelder å fremskaffe velferd for
dem som bor innenfor slike politiske systemer. Det har
vist seg å være det mest effektive systemet som finnes.
For å illustrere det: Når mange sykehus f.eks. nå bruker
private vaskerier, er det fordi det blir mye mer effektive
tjenester av det, men det er selvfølgelig et profittmotiv
innenfor vaskeribransjen. Men allikevel blir den total­
summen som det offentlige betaler, lavere enn før. Når
den totalsummen blir lavere, viser det seg at vi greier å
utnytte den private økonomis dynamikk på en fornuftig
måte, men sånt er ikke lett for sosialister å akseptere. Det
skjønner jeg.
Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.
Odd Roger Enoksen (Sp): Tiltredelseserklæringen
som ble presentert av statsminister Stoltenberg i går, var

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2505
svært generell, så generell at de fleste kan slutte seg til
hovedlinjene i det som ble sagt. Interessant blir det først
når de konkrete forslagene kommer, og vi i praktisk poli­
tikk får se hva Regjeringen vil stå for.
Vi har fått en forsmak på dette i form av noen uttalel­
ser fra enkelte av fagstatsrådene.
Helsesektoren skal moderniseres, sier helseministe­
ren, som ifølge NTB mener at kvaliteten på helsetjenes­
ter og dekning av behovet er det viktigste, ikke om tje­
nestene leveres av det offentlige eller av det private.
Sentrumsregjeringen ved statsrådene Høybråten og
Kleppa har lagt ned et imponerende arbeid med moderni­
sering av helse­ og sosialsektoren. En rekke meldinger
og proposisjoner er behandlet og presentert for Storting­
et. Vi vil fortsette arbeidet med å modernisere helse­ og
sosialsektoren gjennom å bedre kvaliteten på de offentli­
ge tilbudene, fremfor å «outsource» oppgaver til private
i den tro at disse som en naturlov alltid vil levere bedre
tjenester enn det offentlige. Senterpartiet er sikker på at
offentlig ansatte kan levere like gode tjenester som pri­
vate.
Dermed er det ikke sagt at vi er motstandere av priva­
te løsninger. Vi vil fortsatt legge til rette for frivillige og
ideelle initiativ innen helse­ og sosialsektoren.
Sentrumsregjeringen har lagt fram Ot.prp. nr. 25 for
1999­2000 om alternative organisasjonsformer for fyl­
keskommunale sykehus, som bl.a. åpner for å organisere
fylkessykehusene som selvstendige rettssubjekt. Initiati­
vet ble tatt for å hindre at noen fylkeskommuner valgte
aksjeselskapsformen som organisasjonsform.
Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet på dette punktet: Lig­
ger det i Arbeiderpartiets modernisering av helse­ og so­
sialsektoren at partiet vil gå lenger enn sentrumsregjerin­
gen i dette spørsmålet?
Så noen flere uttalelser fra statsråder i regjeringen
Stoltenberg som skaper usikkerhet om hva man vil:
-- Arbeiderpartiets leder, utenriksminister Thorbjørn
Jagland, vil ifølge VG gi gass i EU­debatten og har
godt håp om at folket snur fra nei til ja i løpet av neste
stortingsperiode.
-- Kommunal­ og regionalministeren mener det er nød­
vendig med en sterk reduksjon av antall fylker.
Summen av disse punktene -- privatisering av helse­
vesenet, økt tilpasning til EU og reduksjon i folkevalgte
organer -- representerer ingen modernisering, men er et
rent frieri til høyrepartiene. Ikke så merkverdig da at de
mest fornøyde ansiktene i går var å se på høyresiden.
Petersen sa til NRK at det naturlige ville være å støtte seg
til Høyre, mens Hagen tilføyde i en kommentar: «Dette
kan bli veldig bra.»
Sentrum framstår allerede etter disse innledende be­
merkningene som det reelle regjeringsalternativet til Ar­
beiderpartiet. Dette gjelder ikke minst i miljøpolitikken.
Statsminister Stoltenberg sa i tiltredelseserklæringen
at «Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken.»
Hva mener Stoltenberg med det? Et foregangsland skal
være nytenkende og progressivt. Men hva slags linje har
Arbeiderpartiet lagt seg på? Arbeiderpartiet har kommet
til makten med Høyres hjelp etter å ha felt sentrumsre­
gjeringen på bygging av sterkt forurensende gasskraft­
verk, etter at Arbeiderpartiet sammen med Høyre stemte
mot et forslag om ikke å svekke forurensningsloven som
miljøpolitisk instrument.
I kampen om regjeringsmakt tapte miljøet. Samtidig
viste debatten Arbeiderpartiets nye såkalt miljøpolitiske
linje:
-- Arbeiderpartiet har gått bort fra at føre var­prinsippet
skal gjelde i miljøpolitikken.
-- Arbeiderpartiet har gått bort fra prinsippet om at foru­
renser skal betale.
-- Arbeiderpartiet har gått bort fra det nasjonale, person­
lige ansvar og over til markedstekniske løsninger med
kun antatte regionale effekter.
Vi vet at utslippene vil øke, Arbeiderpartiet antar kun
at det vil kunne bli regionale reduksjoner. Det er sterkt å
beklage at det partiet hvis tidligere statsminister lanserte
begrepet bærekraftig utvikling, nå fjerner seg fra begre­
pets innhold og svekker Norges anseelse som miljøpoli­
tisk foregangsland.
Arbeiderpartiet får tilslutning til sin miljøpolitikk hos
Fremskrittspartiet og Høyre. Sentrumsregjeringen høstet
støtte til sin holdning i gasskraftsaken hos en samlet mil­
jøbevegelse -- og hos Arbeiderpartiets egen ungdoms­
organisasjon, AUF. Dette er ikke noen enestående allian­
se. Vi har sett den ofte før:
-- i vedtaket om utbygging av Øvre Otta
-- i vedtaket om bygging av skytefelt på Østlandet
-- og nå sist i vedtaket om bygging av gasskraftverk
Forsiktig sagt: Arbeiderpartiet har en lang vei å gå før
man kan gjøre krav på noen som helst troverdighet i mil­
jøpolitikken.
Statsministeren inviterte til bredt samarbeid og vil
søke å oppnå flertall med partier som vil bidra til gode og
samlende løsninger for landet.
Senterpartiet og sentrum vil være konstruktive i oppo­
sisjon -- stemme for det vi er for og søke flertall for en
politikk som går i vår retning. Jeg har ofte sagt at de bes­
te løsningene på en del sentrale politikkområder ligger i
skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og sentrum.
Dette gjelder i fordelingspolitikken, delvis i distriktspoli­
tikken og langt på vei også i utformingen av offentlig
sektor, for å nevne noen eksempler.
Statsministeren sa i tiltredelseserklæringen at Regje­
ringen vil gå i gang med å vurdere arbeidsfordelingen
mellom forvaltningsnivåene. Jeg setter pris på at Arbei­
derpartiet følger opp det arbeidet som sentrumsregjerin­
gen har påbegynt på dette området. Det interessante i
denne gjennomgangen blir i hvilken retning Regjeringen
ønsker at dette arbeidet skal gå.
Jeg har merket meg at lederen av Oppgavefordelings­
utvalget i dagens utgave av Aftenposten ikke gir sin støtte
til statsministerens utsagn om at det foregår dobbelt­
arbeid i fylkene. Men vi trenger en opprydding i ansvars­
forholdene. Denne oppryddingen må ha som mål å gi økt
folkevalgt styring av det regionale nivå i forvaltningen,
samtidig som oppgaver bør desentraliseres i størst mulig
grad, ikke statliggjøres. Jeg er usikker på om det er i
denne retning Arbeiderpartiet har til hensikt å gå.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2506
Ifølge en uttalelse fra statsminister Stoltenberg til Da­
gens Næringsliv 18. mars skal helseminister Tore Tønne
ha en sentral rolle i arbeidet med moderniseringen av of­
fentlig sektor. Det står at Tønne imponerte Stoltenberg
da han greide å overføre fylkeskommunenes avdelinger
for næringsutvikling til SND.
Jeg er enig med statsministeren i at det er nødvendig
med modernisering av offentlig sektor. Jeg er enig i at
det er nødvendig å
-- redusere skjemaveldet
-- styrke lokaldemokratiet -- det er den som har skoen på,
som best kjenner hvor den trykker
-- fjerne eventuelt dobbeltarbeid mellom ulike forvalt­
ningsnivåer
-- desentralisere makt i større grad, også til den enkelte
skole, til det enkelte sykehus og til den enkelte eldre­
institusjon.
Statsministeren sa i sin tiltredelseserklæring: «Sterk stat­
lig styring er ingen automatisk garanti for likeverdige til­
bud.» Han sa også: «Detaljstyringen må reduseres.» Jeg er
enig i dette. Men hva vil Regjeringen egentlig når statlig­
gjøring av næringsutviklingen brukes som eksempel på vel­
lykket omstilling av fylkeskommunen -- altså det stikk mot­
satte av det statsministeren sier i sin tiltredelseserklæring?
Sentrumsregjeringen var i gang med den største dis­
triktspolitiske snuoperasjonen noensinne. Ambisjonen
var å snu flyttestrømmen -- ikke med tvang, som noen vil
ha det til, men gjennom å legge til rette for valgfrihet, gi
muligheter til å realisere det store utviklingspotensialet
som ligger i Distrikts­Norge, ikke minst innenfor fiskeri­
og havbruksnæringen som på 25­30 år har vokst fra å
være en sterkt subsidiert næring til å bli Norges nest stør­
ste eksportnæring med en eksportverdi på mer enn
30 milliarder kr i 1999.
På dette området har vi naturgitte fortrinn, og vekst­
mulighetene er store -- ikke minst innenfor oppdrett. Sen­
trumsregjeringen valgte derfor marin forskning som et av
Norges prioriterte satsingsområder. Kyst­Norge skal stå
sterkt i framtidas Norge, og jeg tillater meg derfor å
fremme forslag nr. 2, som lyder:
«Stortinget ber Regjeringa legge fram et verdiskap­
ningsprogram for havbruksnæringa.»
Et avgjørende element i arbeidet med ny distriktspoli­
tikk er satsing på det Senterpartiet har valgt å kalle «den
digitale allemannsrett» -- satsing på ny teknologi i arbei­
det med å utvikle både nye og gamle næringer for på
denne måten å sikre alle samme mulighet til å ta del i
kompetanseheving der ny teknologi vil komme til å spil­
le en sentral rolle, og ikke minst, gi et bedre tjenestetil­
bud, f.eks. gjennom satsing på telemedisin, som sen­
trumsregjeringen var godt i gang med.
I forhold til alle disse punktene er utbygging av bred­
båndsnett over hele landet en helt avgjørende satsing. Jeg
er glad for at statsministeren nevnte dette punktet i sin er­
klæring. Senterpartiet vil, dersom Arbeiderpartiet vil
støtte oss og videreføre det arbeidet vi har satt i gang,
også her stemme for det vi er for.
Det var ett viktig område som jeg ble overrasket over
at statsministeren ikke nevnte i sin tiltredelseserklæring:
Barn og unges oppvekstmiljø. Vi er i en situasjon hvor
unge blir utsatt for stadig større påvirkning fra ulike deler
av samfunnet, hvor vold og kriminalitet øker, hvor stoff­
misbruk og rusmisbruk i det hele tatt er sterkt økende.
Innenfor dette området står vi overfor store utfordringer.
Vi er nødt til å få til en overgang fra reparasjonssamfun­
net til forebyggingssamfunnet, hvor vi i større grad bru­
ker ressurser, både menneskelige og økonomiske, på å
legge til rette for at ungdom og barn skal unngå de verste
fellene. Vi må legge til rette for forebygging i forhold til
foreldrenes muligheter til å ta del i oppvekstvilkår, ta del
i ungdomsarbeid, gi rom for frivillige organisasjoner til å
arbeide på dette viktige området på en måte som gjør at
vi kan komme over fra reparasjonssamfunnet til forebyg­
gingssamfunnet. Dette viktige området var ikke berørt i
statsministerens tiltredelseserklæring, og jeg forventer at
Arbeiderpartiet også på dette området har til hensikt å
følge opp en politikk i den retning. Det vil i så fall få
Senterpartiets støtte.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Presidenten: Hr. Enoksen har tatt opp det forslag han
refererte.
Det blir replikkordskifte.
Berit Brørby (A): Regjeringen Stoltenbergs erklæ­
ring inneholder mange sentrumskjære, iallfall sentrums­
nære, politikkområder, selv om representanten Enoksen
nå i sitt innlegg ikke akkurat fokuserte på det.
Det er uttrykt vilje til at offentlig sektor må styrkes og
dermed fornyes, og ikke minst at kommunenes inntekter
skal økes. Heldigvis fikk Arbeiderpartiet gjennom bud­
sjettavtalen med sentrumspartiene sist høst til en forbe­
dring av kommunenes økonomi. Men det er et faktum at
det i arbeidsdelingen mellom stat, kommuner og fylkes­
kommuner er overlappende ansvarsforhold og noe dob­
belt byråkrati som det nå må ryddes opp i.
Det er også et faktum at vi allerede har et stort privat
innslag i helsevesenet, og heller ikke Senterpartiet og re­
presentanten Enoksen sier at man er imot private løsnin­
ger. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tradisjonelt hatt
sammenfallende syn på offentlig sektor og løsning av
velferdsoppgavene. Men nå skal jeg bruke mitt privilegi­
um til å utfordre representanten Enoksen på følgende:
Vil han og Senterpartiet for å få mer midler til det offent­
lige tjenestetilbudet samarbeide med Arbeiderpartiet for
å rydde opp i ansvarsforholdene mellom de ulike forvalt­
ningsnivåene? For det andre: Hvilke løsninger ser den
tidligere kommunalminister Enoksen må til for å avhjel­
pe kommunenes gjeldsbyrde?
Odd Roger Enoksen (Sp): Svaret er ja, vi vil samar­
beide om å finne løsninger som er til beste for innbygger­
ne i landets kommuner, som skal sikre at offentlig sektor
skal gi et bedre tjenestetilbud på alle områder. For vi står

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2507
overfor ganske store utfordringer, både innenfor helse­
sektoren, innenfor eldreomsorg, innenfor skolesektoren.
Når det gjelder de aller fleste oppgaver som det offentli­
ge i dag ivaretar, har vi store utfordringer framfor oss.
Det skyldes rett og slett at vi som innbyggere i dette lan­
det, har store forventninger til hva det offentlige skal ta
seg av -- vi har stadig økende forventninger til dette.
På 1990­tallet har det vært gjennomført flere reformer
enn noensinne tidligere: PU­reformen, som rett nok ble
vedtatt på slutten av 1980­tallet, men hvor mye av gjen­
nomføringen skjedde på 1990­tallet, 6­åringsreformen,
stor barnehageutbygging, Reform 94, eldresatsingen,
helsereformene osv. Alt dette er det kommunene og fyl­
keskommunene som har hatt ansvaret for å gjennomføre.
Jeg har sagt tidligere at det er nødvendig å øke kommu­
nenes inntekter i tiden framover. Ikke minst er det nød­
vendig å øke kommunenes frie inntekter, slik at kommu­
nene i større grad selv kan avgjøre hvordan man skal bru­
ke pengene. For jeg tror på at vett er noenlunde likt for­
delt, og jeg tror at de som sitter nærmest de oppgavene
som skal løses, er de som er best i stand til å se hvordan
det bør gjøres. Jeg er grunnleggende overbevist om det.
Derfor er jeg uenig i en utvikling som går i retning av
mer statlig styring. Det er der jeg er usikker på hva Re­
gjeringen vil. Når statsministeren bruker Tore Tønnes
omlegging av SND og næringsarbeidet i fylkeskommu­
nen ved å flytte det fra det regionale forvaltningsnivået
og over til det statlige forvaltningsnivået, som et eksem­
pel på vellykket omstilling av fylkeskommunen, er det
etter min oppfatning å gå i feil retning. Vi ønsker ikke å
gå i den retningen. Vi ønsker å desentralisere makt til
kommunene, desentralisere oppgaver til kommunene og
fylkeskommunene og ikke minst rydde opp i dobbeltar­
beidet statlig og fylkeskommunal sektor imellom.
Øystein Hedstrøm (Frp): Regjeringens erklæring
omtaler også det norske landbruket, man ønsker å utvikle
et moderne landbruk og rimelige matvarepriser. Det er jo
direkte i tråd med hva landbrukspolitisk talsmann Bjarne
Håkon Hanssen tidligere har sagt, at prisene på norske
landbruksvarer skal reduseres med 15 pst. -- 20 pst. Ma­
ten skal produseres på færre og mer effektive bruk, og
overføringene til landbruket skal også reduseres. Det be­
tyr at det er et betydelig politisk flertall i denne sal som
ønsker å modernisere norsk landbrukspolitikk gjennom
liberalisering og effektivisering. Det betyr at det er et
flertall som ikke ønsker å melde seg ut av virkelighetens
verden, men ser at vi er avhengig av internasjonale avta­
ler, bl.a. WTO­avtalen, som vil bety at vi på sikt vil få et
redusert tollbasert vern. Og EU vil følge etter. Om noen
år vil EU inkludere en rekke østeuropeiske land og milli­
oner av nye bønder. Da blir også EU avhengig av å legge
om sin landbrukspolitikk, redusere sine subsidier, for de
har i dag en sterk overproduksjon av alle tradisjonelle
matvarer, sånn som Norge har, og vi vil få en utvikling
mot verdensmarkedspriser. Men Senterpartiet har hele ti­
den vært en bremsekloss i denne utviklingen. Det har
vært mest lettvint å la tingene gå som før. Og når det blir
en vanlig akseptert politikk, vil resultatene på sikt bli ne­
gative som helhet -- som den situasjonen vi er oppe i nå.
Så mitt spørsmål til representanten Enoksen er: Vil Sen­
terpartiet bidra til en modernisering av norsk landbruks­
politikk gjennom rasjonalisering, effektivisering og libe­
ralisering?
Odd Roger Enoksen (Sp): Svaret på det spørsmålet
er nei, og jeg har problemer med å se for meg at den nye
landbruksministeren har til hensikt å gå i den retning som
representanten Hedstrøm nå beskriver. I så fall har vi
funnet ytterligere et område hvor det vil være problema­
tisk å samarbeide mellom sentrum og den nye regjerin­
gen, og hvor den nye regjeringen i så fall må søke støtte
hos Fremskrittspartiet og Høyre. La oss håpe at vi kan
unngå en slik utvikling, for jeg er grunnleggende overbe­
vist om at noen av fortrinnene med norsk landbruk er at
vi har et småskalalandbruk som produserer trygg og god
mat til en rimelig kostnad. Vi har aldri brukt mindre an­
del av vår inntekt til mat enn vi gjør i dag.
Sentrumsregjeringen har lagt fram en stortingsmeld­
ing om landbrukspolitikk som medfører to grep. For det
første har vi gjennom et skattegrep foreslått at matvare­
prisene skal reduseres. For det andre hadde sentrumsre­
gjeringen til hensikt å legge fram en momsreform som
ville innebære redusert matmoms og også på den måten
reduserte matvarepriser, som ville bringe dem ned på
nivå med våre nærmeste naboland, bl.a. Sverige.
Jeg har registrert at arbeiderpartiregjeringen sannsyn­
ligvis ikke har til hensikt å følge opp denne momsrefor­
men. Det vil i så fall jeg synes er ille hvis det er tilfellet,
for jeg tror det kan være et helt nødvendig grep å gjøre.
Vi skal holde fast ved det småskalalandbruket vi har.
Vi skal utvikle småskalalandbruket videre og ivareta de
fordeler som det innebærer å produsere mat på den måten
som vi har gjort tradisjonelt her til lands, og som vi også
skal gjøre i framtida. Et industrielt landbruk med de pro­
blemer som vi har sett i mange europeiske land i den se­
nere tid, med sjukdomsutbrudd med de konsekvenser det
får for folkehelsa, er ikke vi tjent med, og det er en utvik­
ling som Senterpartiet ikke vil bidra til.
Oddvard Nilsen (H): Det er nå iallfall én likhet mel­
lom regjeringen Stoltenbergs regjeringserklæring og re­
presentanten Enoksens innlegg: Ingen av dem nevnte et
ord om samferdsel. Det er mange områder hvor Senter­
partiet og Høyre er uenige når det gjelder modernisering
av den norske stat og Norge, men faktisk var det slik at vi
i forrige periode iallfall var enige om ett område, og det
var samferdselens betydning for Distrikts­Norge. Så er
det riktig å si at det har sentrumsregjeringen glemt siden.
Men det er jo et håp når de nå kommer ut av regjerings­
kontorene, om at de kan vende tilbake til den gode sti og
se betydningen av samferdsel.
Men det er to områder som jeg gjerne vil ta opp, og
det er knyttet til transportkostnadene i Distrikts­Norge.
Det er aldeles forunderlig at Senterpartiet, som ønsker å
kalle seg for et distriktsvennlig parti, har vært med på
denne berømmelige autodieselavgiften. Her har jeg en
stor bunke brev fra enkeltsamfunn, enkeltmennesker og

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2508
lokalsamfunn rundt i Norge som i disse dager står i fare
for å miste en del av fergetilbudet sitt, den første fergen
om morgenen og den siste om kvelden. Det gjelder man­
ge samfunn som er totalt avhengig av nettopp slik kom­
munikasjon. Og jeg vil tro at representanten Enoksen har
fått nøyaktig de samme henvendelsene. Jeg vil tro at han
skjønner hvilket problem dette er i Distrikts­Norge. Folk
som er avhengig av å komme til jobb, og næringslivet
som er avhengig å komme fram med sine varer, møter
faktisk et fergetilbud som altså er blitt redusert. Hurtig­
båter blir varslet om at de ikke vil få avganger osv. Og
mitt spørsmål til Enoksen og Senterpartiet er kort og
greit: Vil de være med og rette opp denne feilen i revidert
nasjonalbudsjett, slik at Distrikts­Norge får den kommu­
nikasjon de rettmessig har krav på?
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er enig med represen­
tanten Nilsen i at god infrastruktur og gode kommunika­
sjoner er avgjørende for utviklingen i Distrikts­Norge.
Derfor har også sentrum, i henhold til et av de punktene
som representanten Bondevik refererte til i sitt innlegg,
til hensikt i tida framover å satse på forbedring av stan­
darden på riks­ og fylkesveinettet, nettopp fordi dette
sammen med satsing på en del andre infrastrukturområ­
der er helt avgjørende for hvordan utviklingen i Dis­
trikts­Norge skal kunne ivaretas. Næringslivet er avhen­
gig av å få fram varene sine raskest mulig, og innbygger­
ne i kommunene er avhengig av å ha gode transporttilbud
for at disse samfunnene skal kunne utvikles. Jeg pekte på
ett område, et nytt område, der jeg mener det er helt av­
gjørende at vi satser tungt i tida framover, og det er sat­
sing på digital infrastruktur for å kunne møte det nye
kunnskapssamfunnet og møte de utfordringene som lig­
ger her.
Rimeligvis er det ikke mulig å komme innom alle om­
råder i løpet av ti minutter, men jeg har også, som repre­
sentanten Nilsen, fått mange brev fra folk som ikke øn­
sket den sterke økningen i dieselavgiftene som kom i for­
bindelse med budsjettet for inneværende år. Til det er å
bemerke at den avgiftsøkningen først og fremst var et
miljøtiltak, hvor avgiftsøkningen ikke var lagt på miljø­
diesel, men på ordinær diesel. Den avgiftsøkningen har
nå medført at vi i løpet av kortere tid enn forutsatt faktisk
har klart å få innført miljøvennlig diesel hos de aller fles­
te oljeselskapene og på den måten kan redusere forurens­
ningen. Dette avgiftssystemet fungerer på den måten at
når man hever avgiftene for å bruke det som et miljøpoli­
tisk virkemiddel, virker det faktisk etter hensikten. Men
som tidligere finansminister Restad allerede hadde an­
nonsert og hadde hatt flere møter med lastebilnæringen
om: Vi akter å se på de samlede konsekvensene av den
avgiftsøkningen som kom. Det står vi selvsagt fast ved,
men jeg vil ikke forskuttere hva vi vil gjøre i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett.
Hallgeir H. Langeland (SV): SV deler den skildrin­
ga og den kritikken som Enoksen har av Arbeidarpartiets
politikk. SV deler òg den frykta som Senterpartiet har ut­
trykt, bl.a. i Nationen på fredag, om ei høgredreiing av
norsk politikk med Arbeidarpartiet ved roret, ikkje minst
innan område knytte til distrikts­, fordelings­ og EU­po­
litikk. Spørsmålet går på korleis ein skal unngå denne
høgredreiinga, som Enoksen òg bekymrar seg for. For
Enoksen har delteke i ei regjering som hadde som poli­
tisk mål å søkja samarbeid i ulike retningar. Ein har nå i
løpet av to år hatt samarbeid med Høgre og Framstegs­
partiet i distrikts­ og fordelingspolitikken. Det kan vel
neppe bli mindre høgredreiing av ein slik politikk, ein
politikk som altså har medverka til å svekka kommune­
økonomien, svekka moglegheitene kommunane har for å
driva ein offensiv skulepolitikk f.eks.
Senterpartiet og SV har veldig mange samanfallande
synspunkt -- iallfall dersom ein ser på partia sine pro­
gram, som eg trudde ein skulle. Det gjeld innan distrikts­
politikk, fordelingspolitikk, EU­politikk og eigarskaps­
problematikk. I det heile er det ei mengd område som
Senterpartiet og SV står saman om, og som det burde
vere mogleg å samarbeida om, nettopp for å unngå ei
høgredreiing.
SV har stor respekt for at sentrumspartia ønskjer å
halda fram som ein eigen koalisjon ved neste val. Men
spørsmålet til Enoksen blir altså: Korleis skal ein unngå
at ein får ei høgredreiing -- i EU­politikken, i miljøpoli­
tikken og i fordelingspolitikken?
Odd Roger Enoksen (Sp): Det kunne selvsagt være
fristende å svare at den beste måten å unngå en slik høyre­
dreining i politikken på, er å gi oss økt oppslutning i
valg.
Når vi samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet i
de to første budsjettbehandlingene, skyldtes det at Arbei­
derpartiet i to år valgte å sette seg på sidelinjen og ikke
var villig til å inngå et samarbeid. Det var ikke bare der­
for, men også fordi vi har sagt at vi samarbeider om de
løsningene som ligger nærmest opp til oss i enhver sam­
menheng. Jeg har for øvrig registrert at Arbeiderpartiets
leder, Thorbjørn Jagland, sier at årsaken til at de valgte å
samarbeide om årets budsjett, ikke var at de hadde lagt
kampen om kontantstøtten død, men det var første skritt
på veien tilbake til regjeringsmakt -- for man så at man på
denne måten kunne binde sentrum til seg. Jeg har van­
skelig for å tro at det virkelig skulle være tilfellet, for i så
fall er det en meget dårlig strategi i forhold til framtidig
samarbeid.
Jeg står fast på det jeg har sagt, at på veldig mange
områder ligger de beste løsningene i skjæringspunktet
mellom Arbeiderpartiet og sentrum. På andre områder er
det naturlig for oss å samarbeide med Høyre og Frem­
skrittspartiet. Sånn vil det også være i framtiden, for vi
har ulikt syn på en del områder, som f.eks. eierskap -- og
som Forsvaret, hvor vi har et vidt ulikt syn i forhold til
det som SV står for, for å ta ett eksempel.
Jeg har ikke sagt at Arbeiderpartiets regjeringserklæ­
ring er en høyredreining på generelt grunnlag. Tvert
imot, på veldig mange områder innenfor tiltredelseser­
klæringen varsler man en politikk som ligger tett opp til
det sentrum står for, og hvor det vil være mulig for oss å
finne gode løsninger i fellesskap. På enkelte områder

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2509
derimot, som jeg skisserte i mitt hovedinnlegg, frykter
jeg for at vi vil komme til å se en høyredreining og et tet­
tere samarbeid mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene.
Det håper jeg at vi skal kunne unngå gjennom å være
konstruktiv og innby til samarbeid. Vi har ikke tenkt å
drive obstruksjonspolitikk eller sette oss på sidelinjen,
men tvert imot å finne løsninger for det vi står for, i så
stor grad som mulig.
Erik Dalheim (A): Man kunne nok ønske at politikk
var en ukjent sum av mange enkeltvedtak. Kvikke me­
dieoppslag kan da ofte også skape inntrykk av at det er
sånn. Noen års deltakelse i finanskomiteen her i Stortin­
get har lært meg at de drømmer som ikke får plass innen­
for den forsvarlige økonomiske ramme som driften av
Norge gir, forblir drømmer.
Senterpartiet, som Arbeiderpartiet, baserer seg på en
fordeling av ressurser og verdiskaping der folk bor. En
god distriktspolitikk og sterke kommuner er da av ve­
sentlig betydning.
Det skal bli spennende å møte Enoksen i finanskomi­
teen. Kompromisser kan ikke bygge bro over det man
prinsipielt er uenig i, men det gir muligheter der man har
felles mål. Vi som arbeidet for budsjettforliket med re­
gjeringen Bondevik, fordi det gav et godt budsjett, vil na­
turlig legge dette til grunn for revidert nasjonalbudsjett i
mai. Vil Enoksen på vegne av Senterpartiet nå gjøre det
samme?
Odd Roger Enoksen (Sp): For å returnere: Jeg ser
også fram til å møte representanten Dalheim i finansko­
miteen, det kan komme til å bli både hyggelig og interes­
sant. Jeg ser fram til det arbeidet.
Når det gjelder revidert nasjonalbudsjett, er det selv­
sagt umulig å forskuttere noe som helst. Det som kom­
mer til å bli avgjørende for hvordan vi håndterer revidert
nasjonalbudsjett, er selvsagt hva Regjeringen kommer til
å legge fram for Stortinget. Jeg har jo registrert at det på
en del områder er kommet signaler om endringer, og på
en del områder kanskje høyst nødvendige endringer. Jeg
vil også benytte anledningen til å takke representanten
Dalheim og Arbeiderpartiet for at de hjalp sentrumsre­
gjeringen å få tilslutning til 99,6 pst. av det budsjettet
som ble lagt fram. Vi har altså på den måten fått gjen­
nomslag for det aller vesentligste av det vi har lagt fram i
budsjettet, og det står vi selvfølgelig inne for. Men end­
ringer som måtte komme utover dette, vil måtte komme
til å bli behandlet som endringer.
Så til et område som representanten Dalheim nevnte,
kommuneøkonomien. Jeg har sagt i mange sammenhen­
ger tidligere at år 2000 vil komme til å bli et særdeles ut­
fordrende år for kommunesektoren. Vi vet at underskud­
det i 1999 var stort. Det skyldtes først og fremst betydeli­
ge investeringer, bl.a. knyttet til eldrereformen. Men jeg
vil minne om at når regjeringen Jagland valgte å gå av,
var ikke det bare på grunn av 36,9, det var også på grunn
av -- som representanten Jagland den gang sa i tiltredel­
sesdebatten da Bondevik­regjeringen var etablert -- de
andre partienes overbud i forhold til offentlige utgifter.
Det ble konkret siktet til de 5 milliardene som Senterpar­
tiet bl.a. bidro til at kommunene fikk i økte inntekter i
1997, høyst nødvendige økninger i inntektene på det tids­
punkt.
Jeg ser også fram til å se hva slags forslag denne re­
gjeringen vil komme til å legge fram i forhold til forbe­
dring av kommunenes vilkår, i tråd med det som flere av
regjeringsmedlemmene har signalisert.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Kristin Halvorsen (SV): Vi er nå i en politisk situa­
sjon der statsminister Jens Stoltenberg overtar der Jag­
land slapp -- og for så vidt der Bondevik slapp -- uten et
parlamentarisk grunnlag fra et flertall av partiene i Stor­
tinget. Vi vil fortsatt -- i hvert fall som det så langt ser ut
-- fram til år 2001 ha en mindretallsregjering som vil søke
støtte i Stortinget fra sak til sak. Det kan fortone seg slik
som det fortonte seg siste uken før regjeringsskiftet: Ar­
beiderpartiet samarbeidet med Fremskrittspartiet på tirs­
dag og med Høyre på torsdag, og i bunnen lå et budsjett­
forlik mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Dette
var politiske øvelser som Bondevik­regjeringen gjorde
en dyd av. De gjorde en dyd av at de skulle ha vekslende
flertall i Stortinget. Men resultatet var at Høyre og Frem­
skrittspartiet fikk betydelig større politisk innflytelse enn
de trengte og burde ha hatt.
Nå er vi i den situasjonen at Arbeiderpartiet også for­
beholder seg retten til å søke flertall med Høyre og/eller
Fremskrittspartiet i miljøpolitikken, i europapolitikken
og kanskje i flere andre saker. Denne situasjonen vil bety
at det er uklart for velgerne hvilket flertall det er som har
ansvaret. Den friheten som Arbeiderpartiet påberoper seg
i dag, kan bli tung å bære når neste stortingsvalg nærmer
seg. Dette er utløst av en politisk situasjon, men det er
også en selvvalgt situasjon, og det er en situasjon som gir
den samme frihet til alle andre partier i Stortinget. De
borgerlige partiene har flertall, rundt Arbeiderpartiet, alt­
så rundt Regjeringen, hvis alle partiene fra Fremskritts­
partiet til Senterpartiet finner sammen. De står fritt til å
skape flertall utenom Regjeringen.
SV har ikke deltatt i noen form for politiske drøftinger
eller forhandlinger med Arbeiderpartiet i forbindelse
med den regjeringskrisen som oppstod. Det har vel heller
ingen andre partier. Det betyr jo at også SV står fritt og
ikke er en del av et parlamentarisk grunnlag for en arbei­
derpartiregjering. Men fra SVs side mener vi faktisk at
for SV og for alle andre som mener at politisk styring er
viktig, er dette en situasjon med politisk forvirring, hvor
Stortinget framstår mer og mer som en spillehall, noe
som truer troen på demokratiet, på at det nytter. Det er en
politisk situasjon som Fremskrittspartiet og Høyre for så
vidt kan kose seg over, for de ønsker flere markedsløs­
ninger -- jo mer håpløs politikken blir, jo større blir ropet
etter markedsløsningene -- mens vi som ønsker å styre
markedskreftene, vi som ønsker å finne et politisk hand­
lingsrom, er avhengig av at man driver politikk på en slik
måte at velgerne har tiltro til det man holder på med.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2510
Det er bakgrunnen -- punkt 1 -- for at SV ønsker seg en
flertallskonstellasjon i norsk politikk.
Men det er ikke bare slik at et hvilket som helst flertall
vil skape orden og hindre kaos. Vi er selvfølgelig mest
opptatt av den politiske retningen. Det er klart at et poli­
tisk flertall med betydelig påvirkning fra Høyre og Frem­
skrittspartiet vil føre til kaos i kommunene, fordi de får
så dårlig råd at de ikke får løst alle de oppgavene de skul­
le ha løst. Det vil føre til kaos i miljøpolitikken -- fordi
det er et fremmedord, i Fremskrittspartiet er man jo an­
alfabeter i miljøpolitikken. Derfor er det viktig ikke bare
å ønske seg en flertallskonstellasjon som på en måte kan
rydde opp i det politiske landskapet, men også en allianse
i retning av SV, en allianse som inkluderer ett eller flere
sentrumspartier, Arbeiderpartiet og SV.
Vår utfordring til regjeringen Stoltenberg er at løsnin­
gene på de overskriftene som statsministeren kom med i
går, og som SV var enig i mange av, ligger på venstresi­
den og ikke på høyresiden i norsk politikk.
Statsministeren sa:
«Menneskers arbeid, kunnskap og skaperevne er
Norges virkelige nasjonalformue.»
Videre:
«Framtidas bedrifter kan være der vi minst venter
dem. Men kompetanse vil med sikkerhet stå i sentrum.
Kunnskap og ideer vil være vår viktigste kapital.»
Godt sagt! Men etter slike ansatser forventer SV en
systematisk satsing på skole og utdanning. Varselet om
en slik reform kom ikke i går.
Grunnskolen bekymrer. Situasjonen i grunnskolen be­
kymrer oss, særlig situasjonen i ungdomsskolen. I for­
bindelse med rekrutteringsmeldingen var Arbeiderpartiet
inne på mange ting som SV har slåss for i årevis i Stor­
tinget. Aftenposten eller Arbeiderpartiet -- jeg vet ikke
hvem -- beregnet kostnadene ut fra de reformene og den
innsatsen som Arbeiderpartiet da varslet, til ca. 1,5 milli­
arder kr pr. år. Det er en forholdsvis beskjeden satsing,
men det er i hvert fall en start.
Det denne regjeringen mangler, og som mange arbei­
derpartiregjeringer har hatt tidligere, er varsel om én stor
reform, noe som folket kan flokke seg bak, en invitasjon
til å løfte i flokk og få til noe viktig. På skoleområdet
trenger vi en sånn reform. På skoleområdet trenger vel­
gerene en sånn utfordring. På skoleområdet trenger stor­
tingsflertallet en utfordring til å være med og satse på
dette.
I SV er vi veldig bekymret over det standardgapet
som veldig mange barn, foreldre og besteforeldre opple­
ver hver eneste dag mellom tilstanden i den offentlige
skolen og det man er vant til hjemme. Vi tror at hvis ikke
det standardgapet fylles opp etter hvert, med hensyn til
kvaliteten i skolen og utstyret i skolen, hvis skolene lig­
ger i bakgatene nedsarvet og ikke lyser like sterkt som
kjøpesentrene, vil mange ønske å bruke egne penger på
privat skole. Derfor ønsker vi oss en offentlig skole som
de fleste av oss entusiastisk slutter opp om, som vi hver
eneste dag sender barna våre til med glede, for vi vet at
de blomstrer og gror. Det er den grunnleggende utfor­
dringen som jeg syns hele Stortinget -- men særlig Regje­
ringen og venstresiden -- har. Det betyr nemlig to ting, et­
ter SVs oppfatning. Det betyr en opprustning av utstyr,
rekruttering av lærere osv., men det betyr også en end­
ring i innhold og arbeidsmåter.
De skolereformene man har hatt i løpet av de siste åre­
ne, kanskje med Hernes som den viktigste reformator,
har vært i en teknokrattradisjon. De har blitt for firkantet
og for sentralt dirigert. Det har også betydd at en akade­
misk læringstradisjon på mange måter har vunnet større
og større innpass i skolen, mens en praktisk tilnærming
til teori, som mange av oss foretrekker, og som gjør at te­
orien kommer enklere, har kommet for mye i bakgrunnen
-- ikke i det som står i læreplanene, der står det mye bra,
men i det som blir virkeligheten. Vi ønsker oss en mang­
foldig skole der man tar trekk fra pedagogikk fra privat­
skolene inn i den offentlige skolen og gir folk mulighet
til å påvirke sin egen skolehverdag. I dag er det for mye
sånn at man må finne diagnoser og problemer for å få ut­
løst noen ekstra midler og ressurser i skolen. Det tror vi
gjør at man i for stor grad setter merkelapper på barna og
i for stor grad blir problemorientert i forbindelse med å
bli løsningsorientert. Når det kan sitte 15 eksperter rundt
et bord for å diskutere ett barns opplegg, tror vi at det er
mye bortkastet tid, og at det kanskje virker fremmedgjø­
rende for de foreldrene som sitter der -- og barnet er jo
ikke til stede. Derfor må vi klare begge deler: både å rus­
te opp skolen og å gi den enkelte skole større frihet til å
utforme pedagogikken med utgangspunkt i de individene
som barn faktisk er.
Høyresiden har ingen løsninger på dette. Høyres sko­
lepolitikk betyr mer sentraldirigering, flere prøver, få
barna inn, sjekk hva de kan når de er sju år, åtte år og ni
år, få dem satt inn i tabeller og send beskjeder hjem. Det
betyr at man tar utgangspunkt i å gi barn mer av det de
ikke kan. Vår tankegang er at barn vokser hvis de får
maksimal backing på det de kan, for det er når man føler
at en mestrer noe, at en også er mottagelig for ny kunn­
skap. Det er SVs første utfordring til den nye regjerin­
gen: Vi trenger en omfattende skolereform både når det
gjelder ressurser og innhold og desentralisering av makt
og myndighet.
Utfordring nr. 2 er omstilling av offentlig sektor.
Statsministeren sa:
«For å sikre velferden må offentlig sektor styrkes.
Derfor må den fornyes. ... Fornyelse krever nytenk­
ning. ... Dobbelt byråkrati gir ikke dobbel velferd.»
Vel talt! Men vår andre utfordring til Arbeiderpartiet
er: Parkér alle tanker om privatisering og kommersialise­
ring av offentlig sektor på den politiske sidelinjen der det
hører hjemme, og start dialogen med dem som jobber i
offentlig sektor, med SV, med alle som er avhengig av
tjenester og som ønsker å påvirke sitt eget nærmiljø, om
hvordan en kan utvikle offentlig sektor. Privatisering er
ikke modernisering. Den norske velferdsstaten har en
forholdsvis kort historie, men den er bygd i offentlig sek­
tor fordi de privatiserte løsningene var utilstrekkelige --
utilstrekkelige til å sikre oss de tjenestene vi ønsket, util­
strekkelige til å sikre alle tilgang til tjenestene. Det er in­
gen grunn til at noen skal la seg forføre av at det er spesi­

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2511
elt moderne å gå tilbake til den tankegangen. Det er in­
gen grunn til i det hele tatt å diskutere dette og la høyresi­
den legge premissene.
Vi må utvikle en offentlig sektor som er sånn at vi
med hjertebank ønsker å benytte de tjenestene den har å
tilby. Det er jo rett og slett sånn at privatisering og kom­
mersialisering fører til nettopp økt byråkrati i kommune­
ne, som må finne ut av hva slags tjenester de skal kjøpe
fra en kommersiell bedrift som kan levere tjenestene. Det
betyr at man splitter opp tjenestene mer i forhold til dem
som mottar dem. Det er ikke sånn at f.eks. et sykehjem
egner seg til å være ute på anbud hvert fjerde eller femte
år, med systematisk kartlegging av hva fru Hansen tren­
ger og hva fru Olsen trenger, og kanskje fru Hansen blir
litt dårligere, og så blir fru Olsen litt bedre. Det blir mas­
se byråkrati og surr av sånt. Bare parkér det.
Men det er noe vi skal legge oss veldig nøye på hjer­
tet. En privat klinikk i Bergen hadde innkalt til åpent
møte for å rekruttere sykepleiere. Det kom 200 sykeplei­
ere på det møtet. De satt ved siden av hverandre og skot­
tet: Himmel og hav, er du her også! De sa: Lønnsforhold,
arbeidsforhold og tungrodd system i offentlig sektor er
grunnen til at vi ønsker oss noe annet. Da må offentlig
sektor klare å løse den typen problemer. Det er et neder­
lag for offentlig sektor hvis ikke vi selv klarer dette, og
disse tjenestene må privatiseres og settes ut på anbud for
at problemene skal bli løst.
SV ønsker seg en omfattende desentralisering av makt
og myndighet i offentlig sektor. Vi tror at dette er rimelig
likt fordelt i Norges land. Vi tror at de som vil være med
og diskutere både skole og tjenester i lokalmiljøene, har
mye å bidra med. Vi tror at brukere og ansatte på den en­
kelte arbeidsplass må inviteres til å være med og utforme
dem. Vi tror at det betyr at vi må tåle litt større ulikhet
når det gjelder hvordan tjenestene utformes. At alle skal
ha skikkelig skole og skikkelig omsorg og tilbud om bar­
nehageplass ligger i bunnen. Men når det gjelder hvordan
disse tjenestene skal utformes, må vi godta større varia­
sjoner. Det er vår andre utfordring til Regjeringen.
Vår tredje utfordring til Regjeringen er at dette betyr
en mye større innsats når det gjelder å satse på offentlig
sektor. Nå går altså kommunene 12 milliarder kr i under­
skudd. Det som er rapportert rundt omkring lokalt, er at
for at kommunene skal få penger til satsing på eldreom­
sorgen, så tar de fra skolen -- kutter i rammetimer og alt
det som gir litt luft og mulighet rundt omkring i skolen.
Det er det fryktelig vanskelig å forstå, for Norge er mu­
lighetenes land. Vi har så mye penger, og alle andre land
i verden misunner oss dem og den handlefriheten vi har.
Det blir uforståelig for folk flest når staten og Stortinget
oppfører seg som originaler som lar huset forfalle og tak­
rennene slenge, mens madrassen tyter over av penger.
Det blir en «mismatch» som gjør det vanskelig for folk å
ha tillit til politikk.
I miljøpolitikken kommer SV til å være en meget
kraftig opposisjon mot Arbeiderpartiet, og det er en op­
posisjon som Arbeiderpartiet trenger. Det er rett og slett
sånn at kraftkarene i Arbeiderpartiet, i alle aldre og av
begge kjønn, har vunnet for mange slag i miljøpolitik­
ken. Vi kommer systematisk og intenst til å utfordre dem
når det gjelder gasskraftverk og patent på liv, der vi me­
ner vi fikk illevarslende signaler i går. Dette er noen av
de viktigste internasjonale utfordringene i vår tid.
I SV ser vi for så vidt lyst på livet. Vi synes at vi har
fått en mer spennende parlamentarisk situasjon. Vi er i en
situasjon der vi systematisk kan utfordre et mulig stor­
tingsflertall, både regjeringspartiet og sentrumspartiene.
Men vi kommer også til å jobbe langsiktig fram mot
2001. For hvis dette spillet, hvor man søker vekslende
flertall både fra Arbeiderpartiets side og fra sentrums si­
de, kommer til å fortsette fram til da, kommer SV til å
være i en meget offensiv situasjon. Da kan vi på trygg
grunn si til velgerne (presidenten klubber) at hvis man
stemmer på Arbeiderpartiet, vet man ikke hva man får.
Hvis man stemmer på sentrum, vet man heller ikke hva
man får. Man kan like gjerne (presidenten klubber) få
presidenten fra Fremskrittspartiet, eller fra Høyre. Det
partiet som kombinerer en radikal fordelingspolitikk og
en framtidsrettet miljøpolitikk, er SV.
Presidenten: Nå må presidenten også ta offensiven.
Taletiden er for lengst overskredet.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker for velvillighet,
president!
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Hill­Marta Solberg (A): Jeg vil først få lov til å peke
på at det engasjementet som SVs leder i alle sammenhen­
ger og også her på talerstolen utviser når det gjelder sko­
lepolitikken, er prisverdig. Det er også flott hvis det er
slik at representanten Halvorsen har lagt merke til i re­
gjeringserklæringen at en av de viktigste premissene som
Regjeringens politikk skal bygge på, nettopp er kunn­
skap, forskning og utvikling. Det gjennomsyrer grunnla­
get for den politikken som er formulert fra regjeringen
Stoltenbergs side.
Etter en lang kamp for noen måneder tilbake om hvem
som var mest for skole, så var det et faktum at Arbeider­
partiet og SV fant sammen på mange viktige punkter da
rekrutteringsmeldingen var til behandling i Stortinget.
Men problemet er, her som i andre saker, at om Arbei­
derpartiet og SV er aldri så mye enige, så gir ikke det
flertall i Stortinget.
SVs leder, representanten Halvorsen, har også i man­
ge sammenhenger et stort engasjement i forhold til hvor­
dan vi skal klare å skape flertallsløsninger i norsk poli­
tikk. Det er et engasjement Arbeiderpartiet også har. Det
er et helt klart langsiktig mål å ha en struktur i det parla­
mentariske systemet som gir flertallsløsninger. Men det
som er vanskelig å forstå i representanten Halvorsens ar­
gumentasjon, er hvordan hun knytter det til dagens situa­
sjon. Representanten Halvorsen sier, kanskje med litt in­
dignasjon, at Arbeiderpartiet påberoper seg en frihet til å
søke ulike flertall. Men er det ikke nettopp det som er si­

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
Trykt 4/4 2000
2000
2512
tuasjonen i Det norske storting, at det ikke er grunnlag
for noen flertallsløsninger, verken på den ene eller den
andre siden? Og hvordan skal SV forholde seg til det?
Til slutt: Skal vi regne med at SV vil inngå i et flertall
der de faktisk er enige, og ikke bruke gasskraftsaken som
et virkemiddel for å stille seg utenfor også i andre saker?
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi­
dentplassen.
Kristin Halvorsen (SV): SVs engasjement for skolen
vil vedvare helt til vi får resultater. Vi er ganske seige, og
kondisen er bra. Men vi er også utålmodige, for det er det
med barn at de blir ett år eldre for hvert år som går. Det
er år som er viktigere for dem enn for oss som faretruen­
de nærmer oss 40 og gjerne skulle ønske at tiden gikk litt
saktere noen ganger. Dette er ekstremt viktig. Det ligger
dessverre ikke en satsing i det omfanget som det er be­
hov for rundt omkring i Kommune­Norge på dette feltet.
Der kommer vi til å presse videre.
Så etterlyser Hill­Marta Solberg en realistisk og mulig
flertallskonstellasjon sånn som den politiske situasjonen
er nå. Jeg mener at rett og slett en manglende politisk ret­
ning fra Arbeiderpartiet er en del av forklaringen. Der er
miljøpolitikken kjernepunktet -- antakelig også EU­poli­
tikken -- fordi det vil være et flertall i Stortinget i alle
miljøsaker hvis Arbeiderpartiet fortsetter sånn som i
gasskraftsaken og vedtar sin politikk og søker støtte der
det er mulig å få den, for da står Høyre og Fremskritts­
partiet alltid klare. Den eneste muligheten til å oppnå
noen resultater i miljøpolitikken som går i SVs retning,
er hvis SV og Arbeiderpartiet får mulighet til å forhandle
med et eller flere sentrumspartier om en stor og bred po­
litiske plattform. Da er det mulig for SV å oppnå noen re­
sultater i miljøpolitikken, men ellers ikke. Det er en situ­
asjon som vi mener ville tjent framtiden bedre. Nå blir
det spennende både for Arbeiderpartiet, oss og sentrum
(presidenten klubber) hvor lenge Venstre og Senterparti­
et vil finne seg i å være under Bondeviks vinger og ikke
se, f.eks. Senterpartiet, at de faktisk har mulighet til å
hindre Høyre og Fremskrittspartiet (presidenten klub­
ber)...
Presidenten: Då går vi vidare!
Vidar Kleppe (Frp): Når jeg hører SV og fru Halvor­
sen fortelle om Fremskrittspartiet og høyrepartiene i
norsk politikk og hennes beskrivelse av den, må jeg si at
kompetansen på det området hadde fått plass på et knappe­
nålshode.
Vi i Fremskrittspartiet er faktisk kommunenes og sko­
lens beste venn. Det har vi vist i innstillinger her i Stor­
tinget og i det arbeidet vi gjør til daglig, i motsetning til
SV, som ikke engang ville gi kompensasjon til kommu­
nene når det gjaldt gjennomføringen av Reform 97. Der
har SV vist i praktisk politikk at det de hevder og sier fra
Stortingets talerstol, og som de i diskusjoner og debatter
slenger ut til det norske folk, ikke holder stikk når vi
kommer til voteringer her i salen. Men det får vi bare ta
til etterretning.
Fremskrittspartiet er interessert i og villig til å satse på
norsk skole, i motsetning til SV. Vi er også villig til å sat­
se på primæroppgavene som kommunene og staten har,
og da tenker jeg spesielt på eldresatsingen. Men fru
Halvorsen hadde et poeng i det hun sa, nemlig at i Kom­
mune­Norge blir det ofte en diskusjon om hvor en skal
kutte når kommunepolitikerne fra andre partier ikke kla­
rer å prioritere primæroppgavene og det som er lovpå­
lagt. Da ser vi at enten blir det kutt i eldresektoren, eller
det blir kutt i skolesektoren. Og grunnen til det er at de
andre politikerne i denne sal ikke har tatt den utstrakte
hånden som vi i Fremskrittspartiet har kommet med, når
det gjelder å øremerke økonomiske midler fra staten til
disse primæroppgavene.
Da er mitt spørsmål til representanten fra SV fru
Halvorsen, som er så opptatt av de svake i samfunnet,
som er så opptatt av å få gjort noe med en skolesektor
som trenger opprustning, og som er så interessert i å få
gjort noe med eldresektoren: Vil hun nå at staten automa­
tisk skal betale det som er nødvendig, slik at alle kan få
et likt tilbud i hele landet?
Kristin Halvorsen (SV): Forskjellen på Fremskritts­
partiets og SVs tankegang når det gjelder skole, er:
Fremskrittspartiet tror at hvis man utstyrer alle barn med
en sjekk, kan man slippe dem fritt ut i byen, og så kan de
få lov å kjøpe seg en skoleplass hvor enn det måtte være.
Jeg kjenner ingen foreldre og ingen barn som ønsker seg
en slik type skole, og som mener at det er det første man
skulle ønske seg. Det jeg kjenner, er ganske mange forel­
dre og barn som er fortvilet hvis barna ikke får plass på
den nærmeste skole. Fremskrittspartiet er helt på jordet i
skolepolitikken. Det man trenger, er nærmiljøskoler der
vi som foreldre kan være med og utforme skolen, der det
er kort skolevei, der det er trygg skolevei, og ikke en brå­
te med første­, annen­, tredje­, fjerde­ og femteklassinger
som skal ut og shoppe på et skolemarked rundt omkring i
byen.
Fremskrittspartiets politikk for offentlig sektor er en
systematisk politikk for privatisering. Det er en systema­
tisk politikk som kommer til å føre til større forskjeller
mellom folk. Det er de endringene de ønsker seg i offent­
lig sektor. Gamle damer og små barn skal ut og shoppe
med sjekker. Det er altså ikke slik man lager en god of­
fentlig sektor.
Det er ingen som tror på Fremskrittspartiet når de på­
beroper seg å være mer for skole eller mer for kommune­
ne enn SV, for SV er det partiet som systematisk har om­
fordelt fra privat rikdom, særlig blant dem som har mest,
og til offentlige tjenester som alle trenger. Det er fordi vi
mener at det er en samfunnsform som inkluderer flest
mennesker i Norge.
Vi ønsker ikke mer øremerking i SV. Vi tror tvert
imot at det som er Stortingets og statens oppgave, er å
sørge for at det finnes så romslige rammer lokalt (presi­
denten klubbar) at man kan utføre dem. Men vi må sikre

Forhandlinger i Stortinget nr. 168
23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
S 1999­2000
2000 2513
(Kristin Halvorsen)
noen standarder gjennom minstestandarder. Øremerking
(presidenten klubbar) betyr mer byråkrati.
Presidenten: Presidenten vil be representanten Halv­
orsen sjå til at taletida blir halden.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg har registrert at SV
sin leiar ved fleire høve har stilt spørsmål i retning av om
sentrumspartia no vil angripa arbeidarpartiregjeringa frå
høgre eller frå venstre. Dette viser at SV framleis heng
fast i tradisjonell høgre­venstretenking i politikken. Saka
om gasskraftverk viser at det går eit klart skilje mellom
partia i viktige verdi­ og miljøspørsmål, og at dette ikkje
følgjer det gamle blokkmønsteret. Viser ikkje dette at SV
må koma ut av tvangsforestillinga si om at norsk politikk
berre kan framstillast som eit val mellom ei høgre­ og ei
venstreside?
I Kristeleg Folkeparti er me opptekne av ei sterk of­
fentleg forvaltning, ein sterk offentleg sektor, men me
innser at denne treng òg effektivisering og modernise­
ring. Me ser òg at den såkalla tredje sektoren kan vera
med på å yta verdfulle bidrag til gode løysingar av man­
ge viktige oppgåver.
I representanten Halvorsen sitt innlegg registrerte eg
at ho tok til orde for ei modernisering av offentleg sektor.
Eg spør då om dette inneber at SV verkeleg er villig til å
setja offentleg forvaltning under eit kritisk søkjelys og
bl.a. sjå på om òg den såkalla tredje sektoren kan vera
med på å bidra til gode løysingar både for fellesskapet og
for enkeltmennesket.
Kristin Halvorsen (SV): Etter SVs oppfatning fins
det en høyre­venstreakse i norsk politikk, men det er ikke
den eneste aksen. Men det er klart at i mange skatte­ og
fordelingsspørsmål der sentrumspartiene, Høyre og
Fremskrittspartiet har vært enige, f.eks. den gangen da
man innførte tilnærmet nullskatt for rederiene, viste den
seg veldig klart. Da viste det seg veldig klart at det fantes
en høyre­venstreakse -- det var en endring i skattesyste­
met som Arbeiderpartiet og SV var mot. Så fins det selv­
sagt også verdispørsmål, som er en annen akse, der jeg
oppfatter at sentrum og SV er mer på linje, f.eks. i miljø­
politikken; det kan også være i EU­spørsmål og i andre
spørsmål. Men jeg syns det er vanskelig å forstå sentrum
når de mener at det faktum at de selv ønsker å samarbei­
de både til høyre og til venstre for seg -- både med Høyre
og Fremskrittspartiet og med Arbeiderpartiet -- i seg selv
skulle tilsi at det ikke fantes noen høyre­venstreakse i
norsk politikk, for i mange sammenhenger har det ført til
mer høyrepolitikk i fordelingspolitikken enn det det i ut­
gangspunktet kunne vært flertall for i Stortinget. Senter­
partiets smidighet i forbindelse med skattespørsmål og
Voksenåserklæringen er jo grunnen til det.
Vi ønsker et kritisk søkelys på offentlig sektor, men vi
ønsker at det skal ta utgangspunkt i at man setter et me­
get klart skille ved de løsningene for privatisering som
Høyre og Fremskrittspartiet nå ivrer så sterkt for. Det er
privatisering som betyr mer byråkrati, og som gjør at små
velferdskroner som vi sliter med å få til å dekke det det
skal, like gjerne går til privat profitt som til å skape bedre
tjenester. Det syns vi faktisk er en fryktelig dårlig idé.
Sonja Irene Sjøli (H): Representanten Halvorsen var
i sitt innlegg opptatt av å få til en flertallskonstellasjon
her i Stortinget. Hun nevnte en allianse mellom Arbei­
derpartiet og SV og ett eller flere av sentrumspartiene.
Men jeg undrer meg på hvordan representanten Halvor­
sen har tenkt å få til det. SV var jo svært fornøyd med
budsjettforliket mellom den tidligere sentrumsregjerin­
gen og Arbeiderpartiet før jul, og hovedbegrunnelsen var
at Høyre ble parkert på den politiske sidelinjen, hvor
Høyre etter hennes mening hører hjemme, uten direkte
innflytelse. Men i motsetning til SV har Høyre oppnådd
politiske resultater selv i opposisjon, hatt politisk innfly­
telse og levert resultater på en rekke områder, f.eks.
innen helsepolitikk, utdanningspolitikk, næringspolitikk
og miljøpolitikk, for å nevne noen. SV har tydelige ambi­
sjoner om å få praktisk gjennomslag i politikken, og SV
ønsker makt og innflytelse, men som sagt: Hvordan i all
verden har de tenkt å klare det? Sentrumspartiene har be­
stemt seg for fortsatt å opptre som en blokk, og hos Sen­
terpartiet har SV ingenting å hente, uten å måtte svelge
Kristelig Folkepartis og Venstres politikk.
I en pressemelding den 17. mars sier SV at de ikke vil
være noe støtteparti for Arbeiderpartiet. Det er faktisk
slik at ingen av de aktuelle konstellasjonene gjør at SV er
med i noe flertall, hvis de da ikke skulle klare å splitte
sentrumsblokken og få med Senterpartiet sammen med
Arbeiderpartiet. Historien viser at det ikke er umulig,
men i den nåværende situasjon er det lite sannsynlig.
Riktignok har frieriene til Senterpartiet her i dag både
vært lange og mange, men jeg tror det er et stykke fram.
Derfor er det grunn til å spørre hva som skal være SVs
rolle i politikken framover. Skal de fortsatt bare kom­
mentere andres politikk? Og hvor er det blitt av den makt
og innflytelse som SV snakker seg så varme om?
Kristin Halvorsen (SV): At SV var svært fornøyd
med budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sen­
trumspartiene i fjor høst, var en betydelig overdrivelse.
Vi syns ikke det var gedigent når man fikk 600 mill. kr
mer til kommunesektoren f.eks., når de går med under­
skudd i 12 milliarder kr­klassen. Men vi vet jo at det had­
de vært verre hvis Høyre og Fremskrittspartiet hadde sit­
tet der, for da hadde de antakelig kuttet på kommunesek­
toren. Så i trange tider hjelper hver krone, men at jubelen
stod i taket, var vel å ta litt grovt i.
SVs velgere og medlemmer har et like stort krav som
alle andre partiers velgere og medlemmer til at man i de
sakene man slåss for i politikken, oppnår resultater, at de
tillitsvalgte stiller seg slik at man oppnår best mulige re­
sultater. Og Sonja Sjøli har rett i at slik som situasjonen
er nå, slik som Stortinget er sammensatt nå, vil nøkkelen
til SVs innflytelse fram til stortingsvalget i 2001 i bety­
delig grad være hvilken vei sentrumspartiene ønsker å
samarbeide, eventuelt med SV, og å utfordre Arbeider­
partiet på viktige områder. Hvis Senterpartiet har lyst til
168

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2514
å være rolig og rimelig umælende under Bondeviks le­
delse, er det et valg som de har tatt. Det respekterer jeg
for så vidt, men jeg syns kanskje det er litt vel selvutslett­
ende. Og vi vet jo at det er mange saker der Senterpartiet
og SV har vært enige. Men vi ser også framover til stor­
tingsvalget i 2001. Jeg er helt sikker på at fryktelig man­
ge velgere ønsker seg den kombinasjonen som SV står
for i norsk politikk, nemlig en rettferdig fordelingspoli­
tikk, en effektiv, skikkelig offentlig sektor og en fram­
tidsrettet miljøpolitikk. Vi vet at det er en politikk, en
helhetlig politikk, som unge velgere i stor grad ønsker
seg, som mange kvinnelige velgere og fornuftige menn i
stor grad ønsker seg. Så framtida er lys!
Tom Thoresen (A): Kristin Halvorsen hadde mange
interessante tanker om styring og samarbeid. Den regje­
ring som sitter nå, har det bredeste grunnlag det er poli­
tisk mulig å ha i det stortinget som eksisterer nå, både i
antall representanter bak seg og i mulige samarbeidskon­
stellasjoner på linjer og på enkeltsaker. Det er ikke mulig
å forestille seg at det skulle være dannet et alternativt
flertallsmønster, slik den politiske situasjon er nå, verken
ved koalisjoner på regjeringshold eller ved samarbeids­
avtaler i Stortinget. Ergo må det bli et saklig samarbeid
mellom regjering og stortingsflertall fra sak til sak.
Jeg registrerer at SV ser relativt positivt på den regje­
ringsdannelsen som eksisterer, og jeg håper at SV ønsker
et så intimt samarbeid med denne regjering som mulig,
men selvsagt ikke ved at SV skal oppgi sin egen identi­
tet. Det kommer heller ikke Regjeringen eller Arbeider­
partiet til å gjøre. Derfor kan det være klok strategi i den­
ne sammenheng å konsentrere seg om der hvor samar­
beidspotensialet er størst. For to sosialdemokratiske par­
tier tror jeg at samarbeidspotensialet og utfordringen er
størst i offentlig sektor, fordi den er viktig for oss begge,
fordi den må fungere bedre, og fordi vi der må finne fram
til alternative og bedre løsninger, ikke for SV, ikke for
Arbeiderpartiet, men for det folket som er avhengig av
den.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg får lyst til å starte med å
si at hvis Tom Thoresen og Arbeiderpartiet ønsker sam­
arbeid med SV, må han kanskje godta at man ikke starter
med å sette samme ideologiske merkelappen på Arbei­
derpartiet og SV. Som Tom Thoresen vet, er jeg en in­
tenst glødende, moderne og miljøvennlig sosialist, og det
har jeg tenkt å fortsette med.
Så er det slik at hvis man ikke er villig til å inngå i
noen forhandlinger mellom partier som i utgangspunktet
utgjør et flertall på Stortinget, så er det riktig som Tom
Thoresen sier, at da er det denne regjeringen som har det
bredest mulige grunnlag. Men det er i veldig stor grad
også opp til Arbeiderpartiet! Når man kjørte gasskraftsa­
ken slik som man gjorde, var det et vedtak mot sentrums­
partienes og SVs stemmer som utløste regjeringskrisen.
Og utfordringen for Arbeiderpartiet er jo at så lenge man
forbeholder seg retten til å si at Arbeiderpartiet vedtar sin
politikk, og så søker vi støtte fra sak til sak i Stortinget,
så vil den situasjonen vare. Det er i det øyeblikket man
ønsker en flertallskonstellasjon som også betyr å for­
handle om politikk, at det fins muligheter, og det handler
ikke bare om matematikk og om hvordan Stortinget er
sammensatt, men også om partienes vilje til å inngå poli­
tiske kompromisser.
Vi ønsker en saklig, men tøff utfordrerrolle i forhold
til arbeiderpartiregjeringen. Vi mener at det er mange
uløste oppgaver i det norske samfunnet som et flertall i
Stortinget burde konsentrere seg om å løse, og legge
langsiktige planer for å løse, istedenfor å ha en konstella­
sjon hvor man søker vekslende flertall.
På tampen har jeg også en utfordring å komme med til
Arbeiderpartiet, og det er: Vi som har vært i opposisjon
under Bondevik, har merket en åpnere og mer respektfull
tone fra Bondevik overfor andre partier enn det vi er vant
til fra Arbeiderpartiets side. Det tror jeg er en klok egen­
skap å ha.
Presidenten: Presidenten vil peike på at også erklær­
de sosialistar må rette sin tale via presidenten.
Replikkordskiftet er omme.
Lars Sponheim (V): Daværende statsministerkandi­
dat Jens Stoltenberg er i et intervju med VG den 13. fe­
bruar gjengitt på følgende måte:
«Mannen som er utpekt til Norges neste statsminis­
ter mener målet på politisk suksess er om man når de
små, praktiske mål man setter seg. Det handler om å
«holde bilen på veien».»
Den nye regjeringens tiltredelseserklæring bærer preg
av nettopp denne styringsfilosofien. Den bygger i bemer­
kelsesverdig grad på en videreføring av den forrige re­
gjeringens politikk. I den grad det er noe nytt i erklærin­
gen, er det fordi Arbeiderpartiet nå sier en del ting som
andre har sagt før.
Hvorfor fikk vi da dette regjeringsskiftet? Naturligvis
fordi et flertall på Stortinget ønsket det. Det handler ikke
om en ny politikk, men om makt til nye mennesker. Skif­
tet kom etter en regjeringsjakt som hadde vart over lang
tid. Det ble mer og mer uutholdelig for Arbeiderpartiet
og Høyre at regjeringen Bondevik ble sittende. Derfor
måtte den felles.
Vi husker Høyres raljering over «luftslottet» før val­
get i 1997. Og vi husker Jan Petersens trussel i partileder­
debatten før valget i 1997 om å felle regjeringen allerede
på tiltredelseserklæringen. Vi husker Arbeiderpartiets
strategi om å klistre regjeringen til høyresiden og følge­
lig blokkere ethvert samarbeid med dem selv, med kon­
tantstøtten som stabbestein. Og vi husker begge partienes
raljering over regjeringens manglende styringsevne og
dens manglende evne til «å velge side». Hensikten var
åpenbar hele veien, nemlig at regjeringen Bondevik måt­
te bli et kortvarig og unaturlig intermesso i norsk poli­
tikk. Det tok bare lengre tid enn noen hadde forestilt seg.
Politikk handler om makt, og jeg tror ikke politikkens
omdømme er tjent med åpenbare forsøk på å skjule sine
hensikter, slik både Arbeiderpartiet og Høyre har gjort i
lang tid.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2515
Venstre gikk til valg i 1997 for å skape et alternativ til
Arbeiderpartiets regjering. De siste to og et halvt år har
vist at sentrumspartiene utgjør et godt og styringsdyktig
regjeringsalternativ. Det er derfor med beklagelse vi ser
at Arbeiderpartiet er tilbake, med Høyres hjelp.
Sentrum vil fortsatt representere et regjeringsalterna­
tiv. Det er demokratisk viktig, og det er nødvendig for å
flytte politikken i en sosialliberal retning, slik regjerin­
gen Bondevik har gjort på alle viktige politikkområder
for Venstre. Det er interessant og positivt at regjeringen
Stoltenbergs tiltredelseserklæring på så mange områder
signaliserer en videreføring av nettopp denne politikken.
Det viser også at det er i det liberale rommet, i spen­
ningsfeltet mellom en større frihet for enkeltmennesket
og de nye fellesskapsløsningene, at politikken må finne
sine svar. Derfor preges regjeringserklæringen av mange
gode, liberale tanker. Der den nærmer seg konkret poli­
tikk, følger den sentrumsregjeringens spor. Det gjelder i
de riktignok ganske diffuse signalene om fornyelse av
offentlig sektor. Det gjelder utsagnene om en framtids­
rettet næringspolitikk, med satsing på IT, kunnskap og
forskning, der det har skjedd mye nytt de siste to årene.
Stoltenberg nevnte spesielt at Norge skal være et fore­
gangsland innenfor elektronisk handel. Det er i tråd med
det som skal behandles i Stortinget i neste uke, etter en
stortingsmelding fremmet av den avgåtte regjering. Det
er positivt at Regjeringen ønsker å videreføre det høye
tempoet den forrige regjeringen hadde på dette området,
etter flere års forsømmelser.
Jeg merket meg ønsket om å klargjøre skillet mellom
staten som eier og kontrollør i næringsvirksomhet, en i
og for seg gammel Venstre­sak. Det kan gi håp om en
større prinsipiell forståelse i slike saker, og kanskje slutt
på den tiden da sosialdemokrater skrøt av rolleblandin­
gen mellom politikk, forvaltning og næringsliv. Helt
trygg er jeg dog ikke, i lys av også relativt ferske erfarin­
ger.
Også innenfor distriktspolitikken og i velferds­ og for­
delingspolitikken skisseres videreføring av sentrumsre­
gjeringens mål og arbeidsgrunnlag. I Europa­politikken
er grunnlaget fortsatt folkeavstemningen i 1994 og EØS­
avtalen.
På flere politikkområder viser statsministeren med ty­
delighet at det har skjedd en dreining i Arbeiderpartiets
kurs. Det illustrerer viktigheten av det regjeringsskiftet vi
fikk i 1997, ved at også Arbeiderpartiet tilpasser seg og
viderefører de endringer som er gjennomført.
Særlig på ett område er imidlertid forskjellene tydeli­
ge og kontrasten mellom ord og handling hos Arbeider­
partiet slående, nemlig i miljøpolitikken. Det er positivt
at Regjeringen sier den vil gjøre Norge til et miljøpolitisk
foregangsland, men dette står i skarp kontrast til hva Ar­
beiderpartiet har bidratt med så langt i denne stortingspe­
rioden, ikke minst i den sak som førte til regjeringsskif­
tet. Regjeringen Stoltenberg starter sitt virke som en mil­
jøpolitisk sinke og har en meget lang vei å gå før den kan
framstå som ledelse i et foregangsland. Tidligere miljø­
vernminister Guro Fjellanger pekte ved flere anledninger
på nettopp denne forskjellen. Mens Thorbjørn Berntsen
var alene om å kjempe for miljøet i regjeringene Harlem
Brundtland og Jagland, stod hele regjeringen for miljø­
politikk under Bondevik. Dette dreier seg ikke bare om
saker på Miljøverndepartementets budsjett, det handler
om en helhetlig tilnærming i politikken -- i næringsutvik­
ling, samferdsel, energipolitikk, forskning og undervis­
ning osv.
Gasskraftsaken handler primært om Norges bidrag til
en framtidsrettet miljøpolitikk og oppfylling av våre
Kyoto­forpliktelser, men også om et nyskapende næringsliv
basert på kunnskap og teknologiutvikling. Det moderne
Norge kan ikke bygges på gammeldagse og forurensende
metoder. Stortingsflertallet står for en bakstreversk poli­
tikk, og jeg kan forsikre at Venstre vil fortsette kampen
for at de forurensende gasskraftverkene aldri skal bli
bygd i Norge.
På viktige politikkområder var Stoltenberg taus i sin
tiltredelseserklæring. Vi har fått en helt annen kultur og
politikk for åpenhet og offentlighet i forvaltningen under
Bondevik­regjeringen. Vil arbeiderpartiregjeringen vide­
reføre dette?
Hva skjer med personvernet og kampen for enkelt­
menneskets integritet i en tid da disse verdiene utsettes
for stadig nye utfordringer? Her er vi inne på viktige
prinsipper der vi liberale tradisjonelt har stått mot sosial­
demokratiet. Det er derfor ikke så overraskende at stats­
ministeren ikke snakker om åpenhet og personvern.
Typisk sosialdemokratisk er også erklæringens preg
av at det ikke er mennesker som skaper mulighetenes
Norge, men moderniserte institusjoner og treffsikre vir­
kemidler. Sentrale spørsmål som hvordan vi utløser den
kreativiteten vi trenger, hvordan vi skaper positive hold­
ninger til det å starte og drive bedrifter, hvordan vi tar
vare på demokratiet i en tid hvor samfunnet forandrer seg
så fort, berøres ikke, og kan derfor ikke oppfattes som
spesielt viktige for regjeringen Stoltenberg.
Statsministeren preges av en teknokratisk tankegang,
der det gjelder å gjøre de faglig rette tingene. Sånn sett er
det logisk å ha som fremste visjon å holde bilen på veien.
Spørsmålet er om Regjeringen vil velge riktig når bilen
kommer til et veikryss.
Statsminister Bondevik, unnskyld president,-- det
hjertet er fullt av, er det lett å komme ut med -- statsmi­
nister Stoltenberg pekte på problemene med å få tilstrek­
kelig arbeidskraft til å utføre de mange viktige velferds­
og fornyelsesoppgavene i Norge. Regjeringen Bondevik
åpnet for en mer liberal arbeidsinnvandringspolitikk, selv
om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet lenge strittet
imot.
Venstre vil møte Regjeringen med en konstruktiv og
saklig opposisjon, sammen med de to andre sentrumspar­
tiene. Vi skal passe på at de positive ting som nevnes i
tiltredelseserklæringen, følges opp, og vi skal sørge for at
det som ikke er nevnt, likevel skal få oppmerksomhet. Én
viktig fordel vil den nye regjeringen ha framfor den av­
gåtte: Den slipper å møte Arbeiderpartiet i opposisjon.
Til slutt skal jeg få sette fram framlegg nr. 1, som skal
være omdelt på plassene, på vegne av Kristelig Folkepar­
ti, Senterpartiet og Venstre, som lyder:

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2516
«Stortinget ber Regjeringa fremje lovforslag om at
ervervsbeskatninga av opsjonar i arbeidsforhold skal
avviklast med verknad frå og med inntektsåret 2000.»
Presidenten: Representanten har teke opp det forsla­
get han refererte.
Presidenten vil peike på at han er av den meininga at
«bakstreversk politikk» ikkje er noko parlamentarisk ut­
trykk overfor medrepresentantar.
Det blir replikkordskifte.
Ranveig Frøiland (A): Eg merka meg at Sponheim
er sår, og det forstår eg sjølvsagt veldig godt. At han
helst vil snakka om det som han har gjort, forstår eg òg,
men no har vi fått ei ny regjering frå Arbeidarpartiet,
med ein ny politikk. Og så er eg faktisk litt glad for at
han seier at han skal vera konstruktiv sjølv om han er sår.
Det er eit framsteg, vil eg seia.
Så konstaterer eg at Sponheim seier at det er mykje
her som ein kan einast om, og det er eg veldig glad for,
for det er i skjeringspunktet mellom Arbeidarpartiet og
sentrum vi kan finna dei gode løysingane når det gjeld
bl.a. velferdspolitikk og utjamning.
Som det har vorte sagt i erklæringa, er det mogleghei­
tene sitt land vi har her i Noreg, både i forhold til kunn­
skap og naturressursar, og vi har eit godt velferdssam­
funn. Og så er det slik at fleirtalet i Noreg lever i trygg­
leik med god velferd, medan halvparten av jordas befolk­
ning lever i fattigdom. Det forpliktar oss, og det kan vi
gjera noko med. Derfor vart eg veldig overraska då eg las
i Bergens Tidende i dag at Sponheim har sagt at det eina­
ste nye er at Gro har ringt frå Genève og bede om meir
vaksine til vaksineprogrammet.
I år døyr 3 millionar born av sjukdommar som norske
born vert vaksinerte mot. Det er ei skam! Dette kan vi
gjera noko med. Vi kan sikra at det vert vaksinar til alle
born dersom vi er villige til å prioritera ein del av dei
pengane som vi gjev, til dette. Derfor vil Regjeringa støt­
ta dette vaksineprogrammet. Det har vorte sagt klart ifrå,
og ein vil vera med i leiinga av dette programmet. Då sy­
nest eg det er trist at ein berre føyser dette vekk med å
seia at det einaste nye er at det har kome ein telefon frå
Gro Harlem Brundtland.
Lars Sponheim (V): La meg først få si at jeg sier
meg lei for at jeg brukte det ikke­parlamentariske ordet
«bakstreversk». Jeg burde nok heller ha sagt gammelmo­
dig og reaksjonært.
Så til det konkrete spørsmålet: Mitt hovedpoenget var
at det mest konkrete i denne regjeringserklæringen som
vi fikk lagt fram, var at det var kommet en telefon fra le­
deren av Verdens Helseorganisasjon om behov for mer
vaksine. Det er jo kjempebra! Det støtter også jeg. Det er
også slik at tidligere statsminister Bondevik, som han sa i
sitt innlegg i dag, for noen uker siden sendte et brev og
varslet at også den forrige regjeringen ønsket å støtte det.
Men det jeg sa, er vel så mye et uttrykk for at det ikke var
så veldig mange andre konkrete forslag som kom fram i
erklæringen fra den nye regjeringen i går. Sånn sett er det
jo godt å ha noe trygt i utlandet som kan bidra med noe.
Når det gjelder mange av de tanker og refleksjoner som
representanten Frøiland her gir uttrykk for, har jeg ikke
noe problem med å slutte meg til dem.
Det er definitivt ikke noen sår parlamentarisk leder for
Venstre som står her. Vi har fått en ny situasjon. Vi har
fått en ny regjering. Alle sentrumspartiene har varslet at
vi ønsker å være konstruktive og vil bidra til at den nye
regjeringen skal kunne få handlingsrom og styringsmu­
ligheter i denne salen. Vi ønsker å stemme for det vi er
for, og det bør gi mange interessante tangeringspunkter
mellom Regjeringen og sentrum. Men det er faktisk -- og
det synes jeg er viktig å få fram for det har ikke kommet
særlig fram i denne debatten -- ganske annerledes enn det
regjeringen Bondevik ble møtt med da den i 1997 kom til
makt, ikke fordi vi hadde presset oss til det, men fordi vi
faktisk fikk den givende fordi Arbeiderpartiet kastet inn
håndkleet. Da møtte vi faktisk en betydelig grad av ob­
struksjon og motvilje gjennom iallfall knappe to år, til
det var mulig å finne en budsjettløsning for å komme
rundt kontantstøtten. Det er ikke en holdning som sen­
trumspartiene ønsker å møte Arbeiderpartiet med. Men
vi kommer også til å stemme for det vi er for, og mot alt
vi måtte være imot av det den nye regjeringen måtte
komme med.
Torbjørn Andersen (Frp): I fjor var det slik at nor­
ske kommuner totalt sett gikk med 12 milliarder kr i un­
derskudd. Fremskrittspartiets synspunkt er at det er vik­
tig med økt bruk av nettopp konkurranseutsettelse og
mer markedsstyring av den kommunale sektor. For å
oppnå en mer rasjonell og effektiv bruk av de offentlige
midlene er dette viktig. Fremtidens utfordringer vil inne­
bære strengere krav til en mer effektiv ressursbruk av
våre felles midler i den offentlige sektor. Venstre vil vel
ikke ideologisk avvise mer bruk av konkurranse og pri­
vat innslag i den offentlige sektor? Og kan vi forvente at
Venstre faktisk kan fremstå som en pådriver i arbeidet
for å modernisere, omstille, fornye og effektivisere den
kommunale forvaltning og den kommunale drift?
Rattsø har sagt at det ville være en katastrofe dersom
staten skulle dekke kommunenes store underskudd, som
altså var på 12 milliarder kr i 1999. Da belønner man nye
underskudd, og nye underskudd vil kunne vokse ut av
kontroll dersom staten alltid skal dekke underskuddene i
etterkant, sier Rattsø. Staten må presse fram innsparinger
og omstillinger, hevder Rattsø videre.
Hva er representanten Sponheims kommentar til disse
uttalelsene fra Rattsø? Kan vi forvente at Venstre, som
må kunne stå for en viss selvstendig linje, vil jobbe for
effektivisering, fornyelse, omstilling, nytenking og mer
markedsliberalisme på dette området frem mot neste
valg?
Lars Sponheim (V): Jeg vil først gå i rette med det
replikanten her gav uttrykk for helt til slutt i sin replikk,
nemlig at effektivisering og fornyelse skulle være en
markedsliberalistisk politikk. For å få til en stadig mer
effektiv utnyttelse av ressursene også i den offentlige

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2517
sektor må den offentlige sektor fornyes. Det har vært en
fortløpende prosess som det norske samfunn har vært
gjennom i årevis.
Jeg husker at jeg selv som opposisjonspolitiker under
den tidligere regjering Harlem Brundtland her fra denne
stol gav uttrykk for at man hadde gjort det til en viktig
oppgave å fornye offentlig sektor. Det har vært videreført
hele tiden. Kanskje skal vi være glad for at det er en litt
embetsstyrt prosess i Norge, fordi jeg tror det langt på vei
er nødvendig -- ikke minst i dagens situasjon, hvor vi har
full kapasitetsutnytting i økonomien. Her støtter jeg re­
gjeringen Stoltenbergs erklæring fullt ut. Det er ikke le­
dige ressurser å sette inn. Skal vi være i stand til å løse de
oppgaver som vi ser det er skrikende behov for, må vi
gjøre to ting. Vi må enten omplassere disse ressursene
ved å prioritere annerledes, eller vi må utnytte ressursene
enda mer effektivt for å få mer ut av dem. Det er det helt
nødvendig å gjøre innenfor offentlig sektor.
Og så til debatten om privatisering og konkurranse:
Jeg kan ikke helt forstå den prinsipielle debatten, for det­
te har vi lange tradisjoner for i Norge. Snøbrøyting er
mange steder en offentlig oppgave. Mange andre oppga­
ver blir satt ut på anbud. På tekniske områder er dette
gjennomført, og også på mange andre viktige områder i
den offentlige sektor brukes dette prinsippet. Men så har
vi nok ulike syn på hvor langt dette skal gå på andre vik­
tige områder. Personlig synes jeg det går en grense hvor
det handler direkte om sykehusdrift på mange områder,
pleie av våre eldre osv. Det går en grense for hva som på
en måte skal være det offentliges oppgave, hvor alle skal
ha lik rett til å få et likt tilbud. Der vil nok Venstres og
Fremskrittspartiets syn skilles. Ellers vil jeg minne om at
både prosjektet «Et enklere Norge» og serviceerklærin­
ger er viktige prosjekter fra den forrige regjering i en slik
retning.
Børge Brende (H): Sponheim er en mann som har
sansen for å si rett ut det han mener, og det er jo en god
egenskap. I Bergens Tidende den 11. mars -- helgen etter
regjeringsskiftet -- sa han:
«No kan eg snakka i store bokstavar att. Sett i det per­
spektivet vil det for meg vera som å koma ut av eit
fengsel, ...»
La meg først ønske representanten Sponheim velkom­
men ut. Jeg skal ikke harselere over Sponheims uttalelser
-- det er visstnok noen som mener at vi har noe å gå på
der i Høyre -- bare uttrykke undring over hvorfor repre­
sentanten Sponheim er så sint på oss i Høyre når han me­
ner at Bondevik­regjeringens avgang kan sammenliknes
med «å koma ut av eit fengsel».
Derimot ser jeg med forventning frem til at Sponheim
igjen skal snakke i store bokstaver. Jeg vil spørre Spon­
heim om dette betyr at Venstre igjen vil stå sammen med
Høyre i kampen for et sterkere Bedrifts­Norge, ikke
minst for småbedriftenes del? Vil Sponheim igjen stå
sammen med Høyre i kampen for lavere formuesskatt og
mot økte sykelønnskostnader for bedriftene? Vil Spon­
heim igjen stå sammen med Høyre i kampen for en bedre
skole? Vil Sponheim igjen stå sammen med Høyre i mot­
standen mot boligskatten, som stortingsrepresentant Odd
Einar Dørum har karakterisert som husleie til staten?
Hvis svaret er ja på disse spørsmålene, ville det være en
glede at Sponheim igjen kan snakke i store bokstaver.
Lars Sponheim (V): Jeg kan i hvert fall love repre­
sentanten Brende at Sponheim som stortingsrepresentant
nok kan tillate seg å ta i bruk mange av de gode replikke­
ne og formuleringene som ofte havner på tungen, men
som en når en er i en regjering, må sørge for å kontrollere
noe mer. Jeg tror jeg skal være så ærlig som å si at Vår­
herre nok har laget Sponheim bedre som en angrepsspil­
ler enn å måtte stå på egen 16­meter til enhver tid, selv
om det også etter hvert ble en oppgave det ble mulig å ta­
kle på en all right måte.
Det er mange ting Venstre kan finne sammen med
Høyre om i politikken, men jeg er usikker på hvor nød­
vendig det er å gjøre det på så mange områder som repre­
sentanten Brende her gav uttrykk for. Poenget er at på
mange av disse områdene står vi nå sammen med sen­
trum -- om en bedre næringspolitikk på viktige områder,
en politikk for nyskaping. Nyskaping er jo på en helt an­
nen måte blitt et viktig politisk ord i Norge, i kraft av det
som har skjedd i Bondevik­regjeringen de siste årene.
Sentrum fremmer f.eks. et forslag i dag som Høyre invi­
teres til å stemme for -- et forslag jeg tror Høyre har vært
for lenge, og som kan være viktig bl.a. for de mange ny­
skapingsbedriftene.
Det er nok viktigere i en debatt som denne kanskje å
kunne ha anledning til å sette nærmere ord på forholdet
mellom sentrum og Høyre, og på hva som er sårt og van­
skelig -- jeg tror Høyre kunne vært i en grunnleggende
annen situasjon i dag, hadde de hatt en ledelse og ledere
som hadde tenkt langsiktig, og nådd opp til skosålene på
f.eks. John Lyng som i sin tid investerte i samarbeid over
lang tid -- framfor å vinne de små retoriske kamper i en­
hver debatt med mest mulig skarpe og spisse formulerin­
ger. Hadde Høyre tenkt slik, tror jeg Høyre hadde vært i
en helt annen situasjon vis­à­vis mulighetene til større
makt og innflytelse enn det de er i dag. Men det er aldri
for sent å snu, og jeg tror at en samarbeidets mann som
Børge Brende kan være en mann som bør kunne bidra
positivt i en slik retning.
Inge Myrvoll (SV): Ja, det er i hvert fall viktig når
man står på egen 16­meter, at man vet hvilken veg ballen
skal sparkes. Det har vært mange sentrumskamerater her
oppe i dag og erklært at Arbeiderpartiet ser ut til å vide­
reføre sentrums politikk. Det gjorde også representanten
Sponheim.
Om et av de viktige temaene -- modernisering av of­
fentlig sektor -- sa representanten Sponheim at han syntes
det var diffuse signaler i regjeringserklæringa. Det er
muligens også en videreføring av sentrums politikk. Jeg
har prøvd å lytte til representanten Sponheim og andre
for å høre hva de forventer når det gjelder modernisering
av offentlig sektor. Etter det jeg skjønte, var det mangel
på serviceerklæringer, som ikke var nevnt, som var det
mest konkrete representanten Sponheim var inne på. Jeg

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2518
vil gjerne ha det litt mer presisert, ettersom han savnet
presisering fra statsminister Stoltenberg -- det gjorde jeg
også. Det er klart at når både Fremskrittspartiet, Høyre
og SV ser mye bra i regjeringserklæringa med hensyn til
modernisering av offentlig sektor, kan ikke presisjons­
nivået være godt nok. Derfor ønsker jeg å spørre represen­
tanten Sponheim: Hva ønsker han mer presist? Er det
mer konkurranseutsetting, privatisering -- og da tenker
jeg ikke på snøbrøyting -- eller er det, slik som det ble
nevnt her, serviceerklæringer, offentlige servicekontorer
og slike ting? Det hadde vært greit å få dette presisert, for
da kan vi se litt hvordan det er mulig å etablere et flertall
i den prosessen framover.
Så er det et annet område Sponheim nevnte, og det er
dette med ny teknologi. Og her er det noe som er spen­
nende, for Sponheim har, i likhet med andre, sagt at sen­
trum er en blokk. Arbeiderpartiet og SV har slitt litt for å
få flertall når det gjelder utvikling av breibåndsnett, når
det gjelder prisutvikling osv., og statens rolle. Vi vet at
partileder Enoksen har vært ute og sagt klart at staten
skal ha et hovedansvar for at hele landet blir tatt i bruk
når det gjelder ny teknologi. Er det også sentrums felles
syn, eller er det Senterpartiets syn?
Lars Sponheim (V): Arbeidet med å gjøre offentlig
sektor i Norge til en bedre offentlig sektor er et arbeid
som må foregå på mange fronter og innenfor mange eta­
ter og kommuner. Det regjeringen Bondevik har gjort på
dette området, er et arbeid som jeg håper den nye Regje­
ringen vil videreføre. Det er et program for de mange
gode tiltak innenfor prosjektet «Et enklere Norge», med
et sett av ulike tiltak som det er nødvendig å gjøre.
For å ta et lite eksempel -- og dette er et prosjekt som
skulle være til fordel for alle, borgere, trygdemottakere
og bedrifter: Det er 12 000 regler og forskrifter norske
bedrifter må forholde seg til, og det tok Bondevik­regje­
ringen to år å få en oversikt over alle disse reglene og
forskriftene før det var mulig å gjøre noe med dette. Ar­
beidet var ikke gjort før, det var nå så, men nå ligger det
der som et veldig godt grunnlag for å starte et foren­
klings­ og saneringsprogram for å gjøre offentlig sektor
mer effektiv. Og slik er det på mange områder -- man
mangler rett og slett oversikt over hva som foreligger av
regler og forskrifter for å kunne starte et forenklings­ og
moderniseringsarbeid. Dette er viktige oppgaver.
Serviceerklæringer synes jeg ikke representanten
Myrvoll skal smile for mye av. Det er nemlig nødvendig
at også offentlige tjenester har en deklarasjon over hva
borgerne kan forvente seg, hva man skal ha levert til
hvilken kvalitet til hvilken tid. Og hvis det ikke skjer, bør
man få en lovnad om hva det offentlige vil gjøre for å
være i stand til å levere dette neste gang. Dette er et nytt
fenomen, det er regjeringen Bondevik som har innført
det, og jeg håper innstendig at den nye regjeringen vide­
refører dette gode prinsippet.
Så til spørsmålet om bredbåndsatsing. Der var sen­
trumsregjeringen samlet og helt klar, den private sektor
og den private etterspørsel er i stand til å løse disse opp­
gavene på de aller flest områdene, men vi har en mar­
kedssvikt i de ytterste utkanter, og der har det offentlige
en oppgave å gjøre. Det var regjeringen Bondevik som
innførte en tilskuddsordning under Forskningsrådet, som
nettopp gjør det mulig å skape en etterspørsel i de områ­
dene hvor det er en markedssvikt, og hvor markedet ikke
kan løse det. Dermed har staten et ansvar, men vi må
kunne la de private gjøre en jobb der hvor de kan gjøre
det, slik at man kan slippe å bruke skattepenger når det
ikke er nødvendig.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Verden er inne
i en omformingsprosess som jeg vil påstå savner side­
stykke i historien, i hvert fall hvis man tar i betraktning
tempoet forandringene foregår i. Verden blir stadig tettere
sammenknyttet innen felter som økonomi, informasjon
og vitenskap. En hovedoppgave innen politikken nå er
derfor å sørge for at Norge blir en aktiv deltaker og part­
ner i den globale økonomien, vitenskapen og politikken.
Denne oppgaven er kanskje like stor og epokegjørende
som det var å bygge opp velferdsstaten etter krigen.
Landet skal fortsatt bygges, men ikke på grunnlag av
en nasjonalstat som avgrenser seg til omverdenen gjen­
nom reguleringer og restriksjoner. Norge får i økende
grad sine rammebetingelser bestemt av internasjonale re­
gler, bestemt i internasjonale organer. Skal vi sikre vår
selvbestemmelse og selvrespekt for Norge i årene fram­
over, må vi søke innflytelse i disse organene. Her ligger
kanskje den største forskjellen mellom denne regjerin­
gens politikk og filosofi og det den forrige regjeringen
bygde på.
Årsaken til regjeringsskiftet var jo at Bondevik­regje­
ringen ikke kunne leve med at energi­ og miljøpolitikken
ble satt inn i en global og europeisk ramme, slik Arbei­
derpartiet og stortingsflertallet ville. Med en trang nasjo­
nal ramme som utgangspunkt, slik den forrige regjerin­
gen bygde på, ville Norge kommet i den situasjonen at vi
ville blitt det eneste landet som ikke kunne utnytte gas­
sen industrielt, til tross for at det er vi som har gassen.
Bygger vi derimot på den filosofien som ligger til grunn
for Kyotoprotokollen, at klimaproblemet er globalt, blir
det fornuftig miljøpolitikk å lage elektrisitet av gassen i
Norge selv om de nasjonale utslippene øker, fordi de glo­
bale utslippene reduseres som følge av at gassen fortren­
ger bruk av kull. Vi ser med andre ord at det er en sterke­
re sammenheng mellom innenrikspolitikk og utenrikspo­
litikk enn noen gang før.
La meg nevne et annet eksempel på denne sammen­
hengen, nemlig vår holdning til EUs patentdirektiv. Di­
rektivet danner de etiske og kommersielle rammebetin­
gelser for den sterkest voksende industrien i verden,
nemlig bioteknologiindustrien. Våre naboland satser sta­
dig større ressurser innen disse næringene. I Øresund­re­
gionen, i den såkalte Medicon Valley, er det 30 000 sys­
selsatte i bioteknologiindustrien. Finland har 10 pst. av
Europas bedrifter innen dette området. Grunnen er at de
har inntatt en offensiv holdning til denne industrien.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2519
Men Norge henger etter, trolig fordi det hersker usik­
kerhet om hvordan vi stiller oss til dette patentdirektivet.
Her i landet har vi fokusert ensidig på de betenkelige si­
dene ved denne teknologien. La oss heller innta en offen­
siv holdning ved å trekke opp klare etiske retningslinjer,
og utnytte de positive sidene ved de vitenskapelige ny­
vinningene.
Vi ser nå mulighetene for å kurere folkesykdommer
som diabetes og hjerteinfarkt, bekjempe kreft, aids og
Alzheimers sykdom -- for å nevne noen -- mer effektivt
som følge av denne nye teknologien. Og det er utviklet
en risplante som har så mye A­vitamin i seg at den kan
utrydde blindhet i de fattige landene. Det er 240 millio­
ner blinde i verden.
Vi må spørre: Skal vi si nei takk til disse nyvinninge­
ne? Skal Norge stille seg utenfor denne utviklingen? Den
nye regjeringen har selvsagt ikke rukket å ta stilling til
patentdirektivet, men jeg kan love at vi ikke vil skyve sa­
ken foran oss.
Regjeringen vil nemlig ha en aktiv Europa­politikk
der vi ser mulighetene og ikke bare problemene. Europas
framtid er Norges framtid. Endringsprosessene i Europa
stiller imidlertid Norge, som ikke er medlem av EU,
overfor store utfordringer. Blokkdeling og motsetninger
er erstattet av samarbeid på basis av felles økonomiske
og politiske interesser. EU er en drivkraft i disse proses­
sene. Her må Norge være en aktiv medspiller til tross for
at vi ikke er medlem av EU. Norge må ta sin del av an­
svaret for å bygge et fredeligere Europa. Regjeringen
legger til grunn at vårt forhold til EU bygger på folkeav­
stemningen i 1994. EØS­avtalen vil fortsatt være bære­
bjelken i vårt forhold til EU. Men våre interesser overfor
EU må ivaretas mer aktivt -- vi må også bidra! Medlem­
skapet i EU vil løfte de nye søkerlandene økonomisk og
sosialt. Det kan det ikke være noen tvil om. Utvidelsene
vil derfor bidra til sikkerhet og stabilitet i Europa og ska­
pe nye rammer for ivaretakelse av vår felles europeiske
arv. Som en konstruktiv partner bør Norge yte bidrag til
at utvidelsene skal kunne skje. Regjeringen ønsker derfor
å styrke EØS­samarbeidet ved å bistå fremtidige med­
lemsland i EU med å tilpasse seg det indre marked. Som
en aktiv bidragsyter her viser vi også praktisk solidaritet i
det europeiske samarbeidet. Regjeringen ønsker også å
aktivisere dialogen med EU på andre områder. Både
innenfor justissektoren og i forhold til sikkerhets­ og for­
svarspolitikken ønsker vi å være en aktiv deltaker.
Ti år og fire kriger etter at krisen i Jugoslavia brøt ut
for alvor, er Balkan fortsatt preget av store spenninger.
Og dersom ikke mottiltakene snart begynner å virke, vil
voldsspiralen fortsette. Det er på ingen måte mulig å si
seg ferdig med krisen på Balkan. EU har påtatt seg et ho­
vedansvar for det langsiktige arbeidet med å stabilisere
Sørøst­Europa gjennom Stabilitetspakten, som har som
formål å stimulere til økt samarbeid mellom landene i
Sørøst­Europa og knytte dem til selve integrasjonspro­
sessen i Europa. Denne utfordringen er også Norges ut­
fordring, og Regjeringens syn sammenfaller her med
EUs. Vår omfattende innsats på Balkan må være en inte­
grert del av vår aktive Europa­politikk. I likhet med man­
ge av EU­landene er Regjeringen imidlertid ikke fornøyd
med framdriftsplanen og framdriften i Stabilitetspakten.
Og når jeg selv tar sikte på å delta på den store finansier­
ingskonferansen for Stabilitetspakten i Brussel neste uke,
er det nettopp for å signalisere vårt ønske om å få større
fart i dette arbeidet.
Også i forhold til Russland har Norge de samme må­
lene som EU. Målet er å integrere Russland i det euro­
peiske samarbeidet. Norge kan spille en betydelig rolle.
Dette vil ha stor betydning for vår egen sikkerhet, for
vårt miljø og for vårt næringsliv. Derfor blir vårt forhold
til Russland, som naboland, en svært viktig del av den
nye regjeringens politikk. Vi må utvikle et bredt partner­
skap med Russland. Blant annet derfor trenger vi forank­
ringen i NATO, det nære vennskapet med USA og delta­
kelse i Europa.
Freden i Europa er udelelig, dvs. at den må gjelde alle,
ellers gjelder den til slutt ingen. Det er de historiske erfa­
ringene vi har å bygge på! Her i landet er min generasjon
og de generasjonene som er født etter meg, de eneste ge­
nerasjoner fra det forrige århundre som ikke har følt krig
og fascisme direkte på kroppen. Vi kan ikke ta det for
gitt at dette ikke bare er et intermesso. I Østerrike har et
parti som har benektet jødeutryddelsen og hyllet Waffen
SS, kommet inn i regjeringen. Liknende tendenser finnes
i mange andre land. Vi har et ansvar for at dette ikke skal
kunne spre seg.
Jeg vil i min gjerning bygge på at Norge er avhengig
av det kontinentet vi er en del av, og at vi har et ansvar
for å bidra til fred, slik at Europa ikke én gang til blir ut­
gangspunkt for krig og fascisme. Med dette som utgangs­
punkt skal vi videreføre Norges sterke engasjement for
FN, fred og forsoning og kjempe for de fattige landene
gjennom praktisk internasjonal solidaritet. Jeg kan ikke
se noen viktigere oppgave i dag enn å bidra til å utrydde
fattigdom og kjempe for menneskerettighetene.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Dag Danielsen (Frp): Den tidligere Jagland­regjerin­
gen var kjent for sitt engasjement for Midtøsten. Enorme
pengeoverføringer ble gitt til Yasir Arafat og hans regi­
me. På folkemunne var det sågar enkelte som karakteri­
serte Palestina som Norges 20. fylke. At Arbeiderpartiet
er bra for Arafat, har det aldri vært tvil om. Men vil den
nye regjeringen være like bra for Norge? Regjeringen
sier i sin erklæring at den «vil fortsette Norges engasje­
ment for fred og forsoning, bl.a. i Midtøsten». Samtidig
kan vi lese i dagens media at «Norge iverksetter nå full
gjennomgang av norsk bistand til palestinske myndighe­
ter». Dette er veldig positivt, men ifølge Dagbladet skal
det dreie seg om menneskerettighets­ og demokratisiden.
Mitt spørsmål er om dette vil bli fulgt opp, slik som
det står i Dagbladet. Jeg spør også: Hva med den økono­
miske siden? I år gir Norge omkring 220 mill. kr i bi­
stand til de selvstyrte områdene ifølge Dagbladet. Dette
skjer samtidig som det påstås i internasjonale media at
den palestinske lederen Yasir Arafat har saltet ned milli­
arder av pund for PLO i hemmelige, utenlandske bank­

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2520
konti og i investeringer, inklusiv eiendommer i London.
Samtidig er det sterk kritikk av bruken av de bistands­
midlene som blir brukt i Palestina. Så spørsmålet til uten­
riksministeren er: Vil Regjeringen kritisk gjennomgå
også omfanget av og bruken av de norske bistandsmidle­
ne til Palestina?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Først vil jeg
si at det var ikke en helt riktig definisjon når det ble sagt
at pengeoverføringene gikk til Yasir Arafat. Man må
huske på at her snakker vi om kanskje den vanskeligste
konflikten i verden, der Norge var en tilrettelegger for
Oslo­prosessen, som førte til at Israel og PLO anerkjente
hverandre gjensidig. Dette måtte selvfølgelig følges opp
-- ikke bare fra norsk side, men også fra alle giverlande­
nes side -- med tiltak for å bedre den palestinske befolk­
ningens situasjon. Det er helt nødvendig også på dette
feltet å sørge for at bistandspengene går til det de skal gå
til. Derfor driver man med denne gjennomgangen, og det
er klart at finner man uregelmessigheter, vil det bli slått
ned på.
Jeg har lyst til å si en ting: Arbeiderpartiet hadde i
mange år -- og har fortsatt -- et veldig godt forhold til det
israelske arbeiderpartiet. Det var grunnen til at vi kunne
si at vi er deres venner. Men vi var også kritisk til den
politikken som Israel førte i mange år. Det kunne vi være
fordi vi var Israels venner. Vi kommer til å ha den sam­
me holdning i forholdet til palestinerne. Vi er palestiner­
nes venner -- derfor kommer vi til å si fra om brudd på
menneskerettigheter og feilaktig bruk av de midlene som
vi har. Det må være helt klart. Men for øvrig må vi fort­
sette med den bistanden vi gir, bl.a. gjennom giverlands­
gruppen.
Einar Steensnæs (KrF): Først vil jeg få lov til å gra­
tulere den nye utenriksministeren med en stor og viktig
oppgave og håpe på at vi kan få et godt samarbeid her i
Stortinget.
Nå var utenriksministeren innledningsvis inne på
gasskraftverksaken igjen, og hevdet at regjeringen Bon­
devik gikk av fordi den ikke maktet å se miljøprobleme­
ne i en global sammenheng. Dette er ikke riktig. Det re­
gjeringen Bondevik hevdet, var at for å sikre miljøet glo­
balt måtte man ha et kvotesystem, slik Kyoto­avtalen åp­
ner for, slik at man skulle kunne sikre at bygging av
gasskraftverk, uansett teknologi, ikke skulle føre til at
man øker det globale miljøproblemet, men reduserer det.
Utenriksministerens resonnement hadde hatt noe for seg
hvis et slikt kvotesystem var etablert, men det er det ikke
i dag.
Så brukte utenriksministeren veldig mye av sin tid på
Europa­politikken. Det var interessante synspunkter,
men det førte også til at han så vidt rakk å nevne bistand
og det globale fattigdomsproblemet som var tatt inn i
statsministerens redegjørelse, riktignok summarisk,
knapt i formen, men dog likevel.
Jeg vil derfor få utfordre utenriksministeren på to
punkter, nemlig to viktige initiativ som regjeringen Bon­
devik la etter seg. Det ene er opptrappingsplanen for bi­
stand, og det andre er handlingsplanen for menneskeret­
tigheter. På hvilken måte vil utenriksministeren og regje­
ringen Stoltenberg følge opp disse to viktige initiativ
som har med solidaritet å gjøre, hvor Arbeiderpartiet og
sentrumspartiene tradisjonelt har stått sammen, men som
nå altså presenterer seg som forpliktende, klare og kon­
krete utfordringer?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg skal love
å legge opp til det samme gode samarbeidet som min for­
gjenger Knut Vollebæk hadde til utenrikskomiteen og
Stortinget, og som vi satte veldig stor pris på i Arbeider­
partiet.
Jeg skal ikke trekke denne gasskraftdebatten videre,
jeg bare brukte den som et eksempel. Når det sies at kvo­
tesystemet ikke er etablert, så må jeg minne om det fak­
tum at USA skrev under Kyotoprotokollen under de for­
utsetninger at kvotesystemet kommer i drift. Og jeg tror
at vi må legge til grunn at det kommer til å skje, for ellers
er vi i en veldig vanskelig situasjon, det er i hvert fall helt
klart.
La meg så gjenta, som jeg sa i mitt innlegg, at ut­
gangspunktet for den utenrikspolitikken vi skal føre --
også i forhold til fattige land og menneskerettigheter --
må være at vi ordner vårt forhold til Europa, EU, NATO
og også vår hovedallierte, USA, på en god måte. Uten det
har vi veldig liten mulighet til å arbeide på den andre
fronten. Det har vist seg i mange tilfeller.
Så til de konkrete spørsmålene. Når det gjelder opp­
trappingsplanen for bistand, er det helt klart at Arbeider­
partiet har de samme målene som Kristelig Folkeparti. Vi
har programfestet at vi skal opp på 1 pst. av BNI, brutto­
nasjonalinntekt, i bistand. Når det gjelder handlingspla­
nen for menneskerettigheter, synes vi det var en god
handlingsplan Bondevik­regjeringen la fram. Den arbei­
des det med her, og vi synes at den bør legges til grunn
for det arbeid som skal gjøres videre.
Siri Frost Sterri (H): Høyre fikk ved behandlingen
av årets budsjett full tilslutning i Stortinget til å få utar­
beidet en egen Russland­strategi. Dette innebærer bl.a.
en total gjennomgang av rammevilkårene for norske be­
drifters investeringer i Russland, gjeldende garantiord­
ninger og mulighetene for utstrakt bruk av bistandsmid­
ler i Nordvest­Russland.
Høyres forslag bygger på den kjensgjerning at stabili­
tet og forutsigbarhet i våre nordlige nærområder er av
sentral betydning for Norge. Forslaget er også basert på
den kjensgjerning at EU på sitt toppmøte i Köln i fjor ut­
arbeidet en egen strategi for partnerskap med Russland.
Høyre ønsker å differensiere mellom Øst­Europa og
Russland, for på den måten å styrke rammene for Norges
innsats i Østersjøregionen. Bedre rammevilkår for norske
bedrifter i det tidligere Øst­Europa er av avgjørende be­
tydning for å øke konkurransemulighetene for norske be­
drifter ved den forestående EU­utvidelsen.
Regjeringserklæringen bærer bud om at arbeiderparti­
regjeringen vil ta fatt i disse utfordringene. Europas
fremtid er også Norges fremtid, sa utenriksministeren

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2521
nettopp. En politikk som fokuserer sterkere på våre nær­
områder, og som gjør at Norges innsats bl.a. i Barents­
regionen kan ses i et større og mer sammenhengende euro­
peisk perspektiv, vil få Høyres støtte. Spørsmålet er
imidlertid hvordan utenriksministeren vil følge opp dette
når han samtidig har erkjent at bevilgningene til disse
satsingsområdene er utilstrekkelige.
Høyre imøteser også Regjeringens løfte om å føre en
Europa­politikk som sterkere fremmer norske interesser,
ikke minst er det viktig å bidra til en sterkere dynamikk i
EØS­avtalen. Vi registrerer derfor med tilfredshet uten­
riksministerens engasjement for raskt å legge frem EUs
patentdirektiv for Stortinget. Mitt andre spørsmål blir da:
Hvordan vurderer utenriksministeren behovet for et til­
svarende engasjement fra Regjeringen når det gjelder
EUs gassmarkedsdirektiv?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror Re­
gjeringen og Høyre ser ganske likt på Russland­strategien,
som her ble tatt opp av representanten Siri Frost Sterri.
Det er selvfølgelig nødvendig med statlige bevilgninger.
De har vært for små, og vi klarte å få inn noe mer, bl.a.
tilsagnsfullmakten. Men pengene er allerede brukt opp,
så det er en relativt kritisk situasjon.
Garantiordningene er også viktig i forhold til nærings­
livets engasjement i området. Dette vil vi også se på. Jeg
kan her og nå bare si at jeg tror at det initiativet som
Høyre prisverdig tok, står Arbeiderpartiet bak, og vi vil
følge det opp.
Så til direktivene. Vi har nå varslet at vi ikke ønsker å
skyve saker foran oss. Vi har nevnt patentdirektivet, men
det er også klart at vi må håndtere gassmarkedsdirektivet,
og vi vil om svært kort tid komme til Stortinget med en
anbefaling om hvordan det skal håndteres.
John Dale (Sp): I regjeringserklæringa heiter det at
med omsyn til Noreg sitt tilhøve til EU vil ein ta utgangs­
punkt i resultatet av folkerøystinga i 1994 -- og bra er det
-- samtidig som det er openbert for alle at Arbeidarpartiet
vil halda dørene opne i tida framover. Representanten Ja­
kobsen prøvde tidlegare i dag nærmare å finna ut kva
tankar som rører seg i regjeringskrinsane på dette punk­
tet, utan å koma noko særleg langt. Heller ikkje etter
utanriksministeren sitt innlegg har me vorte stort klokare
på dette punktet, og det får så vera.
Eg vil her utfordra utanriksministeren til å utdjupa ut­
trykket «ei aktiv Europa­politikk», fordi han synest å
meina at det bør bety eit ja til EUs patentdirektiv. Det er
ei oppsiktsvekkjande utsegn. Me har jo i dag eit glimran­
de samarbeid med våre nære naboar, og det er vanskeleg
å tenkja seg at dette samarbeidet kan verta stort betre enn
det er.
Eg synest den regjeringa som me hadde, Bondevik­re­
gjeringa, la stor vekt på å føra ein aktiv Europa­politikk.
Og det samarbeidet som me har, er i seg sjølv eit argu­
ment for å la medlemskapsdebatten liggja. Like fullt kan
me ha ei meining om viktige europeiske problemstillin­
gar, t.d. kor makta skal liggja, unionsbyråkrati, folkestyre
og nasjonalstaten si framtidige rolle. Og for å ta det siste:
Som kjent vert det hevda at nasjonalstaten stort sett har
utspelt sin rolle, medan andre oppfattar den som ein ga­
rantist for mangfald og for det representative demokratiet
i Europa. At eg har langt meir sans for det siste enn det
fyrste, er soleklart. Senterpartifolk høyrer avgjort ikkje
med til den typen europearar som vert rubriserte under
nemninga «føderalistar», og utanriksministeren har tyde­
legvis eit anna syn på dette punktet. Eg vil likevel spørja
utanriksministeren: Er den gjennomgåande skepsisen
han har gjeve uttrykk for med omsyn til nasjonalstaten si
rolle, ei prinsipiell linje Regjeringa vil leggja til grunn
for politikken sin?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er vel
ikke noen tvil om at den forrige regjering hadde en Euro­
pa­politikk som var bygd på mye tvil og tro, og at det
kanskje også var uenighet, ja det må ha vært det når man
ser på de tre partienes forskjellige politiske programmer.
Og det er helt greit, men det førte til at det ble litt for mye
tvil og tro og også noe utsettelse av saker. At stortings­
flertallet måtte gripe inn og si hva man skulle gjøre, kom
fram i flere sammenhenger.
Jeg tror jeg kan si at denne regjeringen vil være mer
homogen, den vil føre én linje, og at det derfor vil kom­
me en mer aktiv politikk ut av det. Vi akter ikke å utsette
saker, som også kan være til skade for næringslivet,
f.eks. når det gjelder patentdirektivet. Jeg vil ikke si hva
konklusjonen blir, men det er bedre for næringslivet å få
en konklusjon enn at man ikke vet hva som er rammebe­
tingelsene.
Så til spørsmålet om nasjonalstaten. Jeg er ikke av den
oppfatning at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, tvert
imot. Men nasjonalstaten kan bare overleve hvis alle na­
sjonalstater er i stand til å utforme overordnede regler og
politiske tiltak for å løse felles problemer de har. Hvis
man ikke ser det, tror jeg nasjonalstaten virkelig kan
komme i fare. Det er det denne regjeringen vil legge til
grunn. Derfor vil vi ikke minst kjempe for globale tiltak,
f.eks. mot den frie flyt av kapital, men som en del av
denne globale strategi ser vi også at det skjer en regional­
isering i verden, dvs. her i Europa. Det europeiske enga­
sjementet ønsker vi å bygge på.
Karin Andersen (SV): Det er vanskelig å ikke tolke
både utenriksministerens innlegg i dag og statsministe­
rens erklæring i går som et ja til EUs patentdirektiv.
Utenriksministeren sa at Norge ønsker å spille en be­
tydelig rolle internasjonalt, og han la -- om ikke i første
omgang -- i hvert fall i siste setning vekt på at også etik­
ken skulle være med. Innenfor etiske retningslinjer, sa
utenriksministeren, skulle dette skje.
I tillegg til det fokuserte statsministeren i går en god
del på u­landsproblematikk. I den sammenheng er det
grunn til å se på hvordan et patentdirektiv vil virke. Pa­
tentdirektivet innebærer en mulighet til å begrense u­lan­
denes muligheter og disposisjonsrett over egne biologis­
ke ressurser. Det gir store muligheter for bedrifter til gen­
røveri, der bedrifter henter biologisk materiale i et u­land
og tar patent på viktige medisinske oppdagelser knyttet

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2522
til produktet. Ikke minst er det viktig når man vet at
hovedmengden av det biologiske mangfoldet befinner
seg i u­land. Da er det grunn til å spørre utenriksministe­
ren om de etiske retningslinjene, som han refererte til i
sitt innlegg, skal ha inni seg slike vurderinger eller om
det er de nærpolitiske behovene, som han understreket
veldig -- altså den teknologiske utvikling -- som er viktig?
Vi må være med der alle andre er med. Når alle andre
gjør det, må også vi gjøre det. Sånn hørtes argumentasjo­
nen ut. Hvis det skal være en etikk i dette, så må det vel
være noen faste retningslinjer som skal ligge til grunn
uansett om Norge i en gitt situasjon i dag eller i framti­
den vil tjene penger på å innføre dette direktivet eller
ikke. Jeg vil gjerne utfordre utenriksministeren til å gjøre
litt rede for hvilke etiske retningslinjer og normer denne
regjeringen vil legge til grunn for sitt arbeid med patent­
direktivet.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er vel­
dig viktig at vi fører en etisk debatt rundt dette. Det er
også blitt gjort i forbindelse med dette direktivet som fra
begynnelsen av var relativt omstridt. Det fikk en behand­
ling i Europaparlamentet, og det gikk igjennom der. I den
forbindelse ble det utformet klare etiske retningslinjer.
Dette er jo også blitt diskutert her i Stortinget. Så det ek­
sisterer etiske retningslinjer.
Når det gjelder spørsmålet om godtakelse eller ikke av
dette patentdirektivet, må jeg minne om at det eneste vi
kan oppnå ved å nedlegge veto, er i så fall å hindre at
Norge, Liechtenstein og Island kan delta i denne utvik­
lingen. Vi kan ikke hindre at alle andre land gjør det. Vi
kan ikke nedlegge veto mot andre land. Det er det ene jeg
vil si.
For det andre vil jeg si at jeg tror det nå må være vik­
tig å fokusere på de mulighetene som ligger her. Det har
også en etisk side, og det fokuserte jeg på i mitt innlegg.
For eksempel nevnte jeg dette med at man nå har fått
fram en risplante ved hjelp av denne nye vitenskapen
som har så mye A­vitamin i seg at en kan utrydde all
blindhet i verden. Blindhet i den tredje verden skyldes jo
ofte mangel på A­vitamin. Det er 240 millioner blinde
mennesker i verden. Det har en viktig etisk dimensjon
om vi skal si nei til å ta i bruk dette.
Jeg tror det er en mye bedre strategi å ha klare etiske
retningslinjer og så bruke teknologien til menneskelige
formål. Det har vært tilfellet med alle andre teknologiske
nyvinninger, og det tror jeg også må være tilfellet her.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.
Steinar Bastesen (TF): Det er en interessant regje­
ringserklæring som er lagt fram. Der er mange gode øn­
sker, det gjenstår å se om det er vilje til gjennomføring.
Denne erklæringen minner meg mye om den visa som
Prøysen har laget, om gutten som skulle lage gave til mo­
ren sin. Han startet godt med sag og hammer, og det ble
en skjærefjøl til slutt. Nå har denne regjeringen en nyslipt
kniv, og de har et godt emne, men la det nå ikke bli sånn
at det blir en skjærefjøl av det til slutt -- at det blir om­
trent ingen ting igjen når de er ferdige!
Jeg la merke til -- med stor interesse -- at fiskerinærin­
gen var nevnt med én linje, og det var inkludert både fis­
keri og havbruk. Regjeringen har liggende på bordet sitt
en kystverneplan som de kan klubbe og vedta, avhengig
av hva Stortinget sier i den melding som ligger her om
vern og bruk av kysten.
Det er naturgitte begrensninger i havbruk. Og det er
klart at hvis kystverneplanen blir vedtatt, som den fore­
ligger, vil begrensningene bli veldig store. Da spørs det
om det blir den verdiskapingen som SINTEF har progno­
sert i de kommende 20 år.
Det snakkes også om en moderne fiskerinæring, den
må moderniseres. Ja, vi møtte moteordet «vertikal inte­
grering» for noen år siden. Det har resultert i at mer og
mer av naturressursene blir privatisert. Færre og færre
hender overtar det som den store flokk hadde -- det fore­
går for full musikk. Og i reguleringspolitikken så ser det
ut som det er sjarkflåten og de mindre enhetene som er
det store problemet i fiskerinæringen, nettopp ut fra hen­
synet til vertikal integrering. Det er en privatisering av
naturressursene, og det er en privatisering av kvoterettig­
hetene som er helt uten sidestykke. Og det foregår stort
sett uten politisk debatt -- det er nesten utrolig å bivåne
det. Større og større enheter skal liksom ha svaret på alt,
og dette går på bekostning av de små.
Så sies det i erklæringen at Regjeringen vil drive en
aktiv distriktspolitikk, og at de vil utvikle regionene. Pr. i
dag ligger en god del av fiskeflåten i land både i Værøy
og Røst, for de har ikke olje å fylle på tankene, fordi det
er restriksjoner på ferjene for å få ta tankbiler utover. En
tankbil tar 20 tonn olje, det er ikke rare greiene. Den ti­
den jeg drev fiske, bunkret jeg 100 tonn, altså fem tank­
biler, på den båten -- selvfølgelig bunkret jeg verken i
Værøy eller Røst. Spørsmålet er: Hvordan skal de ivareta
interessene i henhold til det som de selv sier?
Fiskerinæringen skal på børs, er visst tanken. Lønn­
som skal den bli. Lønnsom for hvem? Skal den bli lønn­
som for dem som driver næringen, eller skal den bli lønn­
som for dem som går på børs og investerer, for penge­
magnatene? Skal den selges til utlandet, slik som vi opp­
lever at det største oppdrettsselskapet nå selges til
utlandet? Er det det vi ønsker? Her er det nok å gripe fatt
i for denne regjeringen.
Så må jeg si litt om servicekontorene og serviceerklæ­
ringene. Jeg trenger ingen serviceerklæring, men jeg
trenger et vedtak når jeg fremmer en søknad i det offent­
lige. Det hjelper ingenting med en serviceerklæring. Det
er det største tull som er vedtatt som jeg har opplevd. Det
er ikke det man trenger, man trenger et vedtak.
Jeg har et annet eksempel, og det gjelder fritt sykehus­
valg. Vestfold sentralsykehus har inngått avtale med
Rikshospitalet. (Presidenten klubbar.) De vil ikke bruke
Feiringklinikken for en hjertesyk pasient som kan opere­
res med en gang (presidenten klubbar), han skal til Riks­
hospitalet. Ja, slå det fast, president, mannen kan dø i
hjertekø fordi han ikke har mulighet til å komme under
behandling, fordi det her er en avtale.

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2523
Presidenten: Presidenten må be om at taletida blir re­
spektert.
Dessutan vil presidenten peike på at ordet «tull» i den
samanhengen som representanten Bastesen brukte det,
ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.
Siv Jensen (Frp): Det er synd at ikke statsministeren
er til stede, for jeg har nemlig tenkt å ta konkret for meg
en rekke av punktene i tiltredelseserklæringen som i
hvert fall jeg leser med positive øyne.
Det ble sagt at Regjeringen var inspirert til innsats for
å møte en global kunnskapsøkonomi. Det ble sagt at
«god økonomi er å ta i bruk ressurser i hele landet», og at
«god økonomi er å sikre at våre bedrifter kan hevde seg
like godt som konkurrentene». Men det kan ikke bety an­
net enn at arbeiderpartiregjeringen har til hensikt å lage
rammebetingelser som er konkurransedyktige. Det betyr
lavere skattetrykk for bedriftene. Det betyr et avgiftsnivå
som er harmonisert med våre konkurrentland, og som
gjør at norske bedrifter ikke må konkurrere med både
verre rammebetingelser og den naturgitte konkurranse­
ulempen ved å ha en beliggenhet langt unna markedet. I
så fall er det gledelig. Det vil glede meg hvis Arbeider­
partiet legger om skatte­ og avgiftspolitikken for næ­
ringslivet på en slik måte at det vil kunne fortsette å være
i Norge, fortsette å skape arbeidsplasser og verdier til
samfunnet. Spørsmålet er om jeg kan glede meg til det.
Statsministeren viste til budsjettavtalen mellom Ar­
beiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Ven­
stre. Der fremkommer det bl.a. at det skal legges frem en
endring av avgiftssystemet for alkohol for å fremme lov­
lig omsetning og begrense grensehandelen. Men det er
også et faktum at Sverige nå må innføre EUs tollkvoter
og tilpasse seg en annen EU­regulering innen utgangen
av 2003. Det betyr at avgiftsnivået på alkohol i Sverige
vil reduseres ytterligere i tiden fremover. Jeg regner med
at denne budsjettavtalen forplikter, og det betyr i så fall
at Stoltenberg­regjeringen i forbindelse med revidert
budsjett må legge frem betydelige reduksjoner i avgifts­
nivået på alkohol, slik at nordmenn kan handle denne va­
ren lovlig til en anstendig pris i Norge, og slik at vi grad­
vis kan få bukt med ulovlig omsetning og produksjon av
alkohol, som i hvert fall ikke tjener samfunnets interesser
på noen måte.
«Det skal lønne seg å arbeide», sa Stoltenberg, og
pekte videre på at «Norge må møte en ny utfordring:
voksende mangel på arbeidskraft». Betyr det at Stolten­
berg­regjeringen har tenkt å bruke våre arbeidskraftres­
surser bedre? Jeg merket meg nemlig at han var opptatt
av å redusere det administrative apparat -- mer tjeneste­
produksjon, mindre administrasjon. Jeg regner med at
det betyr en grundig gjennomgang av alle de arbeids­
kraftressurser som i dag er bundet opp i offentlig admi­
nistrasjon, slik at denne i større grad kan frigjøres til bruk
i verdiskapende produksjon. Kan vi glede oss til det?
Folketrygdens utgifter vokser sterkere enn veksten i
norsk økonomi, noe som vil bli forsterket når antallet al­
derspensjonister øker om noen år. «Dette vil kreve sterk
vilje til å prioritere», sa Stoltenberg. Og jeg er enig i det.
Men det dreier seg ikke bare om å prioritere, det dreier
seg også om hvordan vi for fremtiden skal sikre at staten
kan møte de forpliktelser som ligger i folketrygdsyste­
met. Har Regjeringen noen planer om fondsplassering av
folketrygden? Det ville i så fall være veldig interessant å
få vite. Vi har opprettet både et folketrygdfond og et olje­
fond, og det henvises ofte til at dette er fremtidige pen­
sjonspenger. Men har Regjeringen noen plan for hvordan
denne største utgiftsposten for statens vedkommende kan
organiseres bedre?
«Kommunenes inntekter skal økes. Men penger til
viktige formål kan ikke bare komme gjennom økte of­
fentlige bevilgninger. Vi vil stille krav til riktig organi­
sering og riktig bruk av penger. Vi må tenke nytt og se
om vi kan bruke ressursene på en bedre måte»,
sa statsministeren. Jeg er hjertens enig i det. For mye av
sutringen som er kommet fra Kommune­Norge, skjer
uten at kommunene er villige til selv å se på de verdier de
er i besittelse av. Eksempelvis eier kommunene betydeli­
ge verdier som er bundet opp i transport og kraftselska­
per uten at eierskapet i seg selv har noen konkret betyd­
ning eller mening for kommunene. En realisering av de
verdiene vil frigjøre enorme verdier som kommunene
kan bruke til å nedbetale gjeld og til å investere på områ­
der som faktisk tilligger kommunene å ha ansvaret for.
For ordens skyld bad vi Stortingets utredningsseksjon
kartlegge markedsverdien av de kommunale eierandel­
ene i transport­ og kraftselskaper, og disse er anslått til
den svimlende sum av over 200 milliarder kr. Det er ikke
småpenger. Og når Stoltenberg­regjeringen inviterer til
nytenkning og alternativ bruk av ressurser, er dette nett­
opp et område som det bør ses sterkere på, og faktisk stil­
les krav til kommunene om at de realiserer før de ber om
mer penger.
Regjeringen ville føre en aktiv distriktspolitikk. Land­
bruk, fiskeri, skog og energiressurser ble nevnt som om­
råder som skulle moderniseres, og det er selvsagt helt
nødvendig. Men en aktiv distriktspolitikk dreier seg også
om at folk som er bosatt i distriktene, og bedrifter som er
lokalisert i distriktene, har anledning til å være der. Hva
har da Regjeringen tenkt å gjøre med de vanvittige trans­
portkostnader som særlig Distrikts­Norge sliter med?
Mener Regjeringen det er riktig at bensinprisen nå skal
overstige 10 kr, vel vitende om at 8 kr av hver 10­krone
går rett inn i statskassen i form av avgifter? Og mener
Regjeringen det er riktig at all den verdiskapingen som
skjer i distriktene, og som skal til sentrale strøk, fraktes
langs veier som nærmest kan regnes for å være krøttersti­
er? Når har Regjeringen tenkt å begynne en offensiv for å
investere i samferdsel, i konstruktive og gode løsninger
langs veiene?
Regjeringen vil arbeide for reformer i skattepolitik­
ken, hvor målet skulle være lave satser, bredere skatte­
grunnlag, enklere regler og færre smutthull. Mye av det
høres veldig bra ut. Disse skatteendringene skulle bidra
til rettferdig fordeling, nyskaping og at flere velger å job­
be, sa statsministeren. Men jeg opplever det i direkte
motstrid til deler av Arbeiderpartiets merknader i bud­
sjettinnstillingen for år 2000. Der skrev de nemlig at må­

23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2524
let var skatteskjerpelser, innstramninger i delingsmodel­
len, fjerning av aksjerabatter, osv. Og det er ikke forenlig
med målet om ønsket om nyskaping og konkurransedyk­
tig næringsliv. Derfor håper jeg at det er statsministerens
ord som gjelder, og ikke disse merknadene fra Arbeider­
partiets finansfraksjon.
«Den norske stat er en betydelig eier», og «god for­
valtning av fellesskapets eiendom krever at staten er en
god eier», sa Stoltenberg. Bankinvesteringsfondet har nå
i lang tid utredet hvordan den fremtidige norske bank­
struktur skal se ut. For ikke lenge siden sa også Arbeider­
partiet offentlig at de utelukket en fusjon mellom DnB og
Kreditkassen. Dermed er det gitt at det er DnB som skal
danne grunnlaget for en stor norsk enhet siden staten her
eier 60 pst. allerede, og ikke minst fordi man også har
innlemmet Postbanken i DnB. Dermed synes det helt
klart at Kreditkassen kan selges. Det er viktig å unngå
sendrektig offentlig behandling, særlig fordi dette bidrar
til å svekke tilliten til andre norske selskaper. For ikke
lenge siden uttalte bankpolitisk talsmann for Arbeider­
partiet, Ranveig Frøiland, at det var viktig å unngå denne
sendrektigheten. Men man kan altså nå trygt si at vi er
kommet dit -- vi er kommet i en situasjon hvor norsk eier­
skap står på prøve i forhold til andre investorer.
Jeg har registrert at den nye finansministeren og Ar­
beiderpartiets finanspolitikere har erklært behov for
handling, og jeg tillater meg derfor å ta opp forslag nr. 5,
som er omdelt i salen, om at Stortinget nå gir Regjerin­
gen fullmakt til snarest å selge aksjene i Kreditkassen.
Det er ingen grunn til å nøle mer.
Til slutt: I dag har Norges Bank lagt frem sin kvartals­
vise inflasjonsrapport, og sentralbanksjefen varsler at
neste renteendring etter all sannsynlighet vil bli en rente­
økning fordi man ser press på den norske økonomien.
Det sentralbanksjefen særlig viser til, er vedvarende høy
oljepris. Og han viser også til at dette må få konsekven­
ser for utformingen av neste års statsbudsjett. Men det vi­
ser jo at vi nå har lagt om pengepolitikken til et infla­
sjonsmål, fordi det er den innenlandske prisutviklingen
som er utslagsgivende for fastsettelsen av det norske ren­
tenivå, og ikke kronekursens utvikling i forhold til euro.
Prøven vil jo nå være hvordan Stortinget reagerer på
en renteøkning fra Norges Bank og ikke en rentereduk­
sjon. Men det bekrefter også at et inflasjonsmål i seg selv
ikke fører til at finanspolitikken ikke er viktig -- tvert
imot, det understreker finanspolitikkens ansvar når sen­
tralbanksjefen så klart og tydelig sier at finanspolitikken
må levere sitt for at prisutviklingen skal være mest mulig
stabil i Norge. Og når han da særlig viser til oljeprisut­
viklingen, blir det ganske ubegripelig når de velger å
opprettholde et skyhøyt avgiftsnivå på f.eks. bensin og
diesel, som er direkte inflasjonsdrivende. Fremskrittspar­
tiet har to forslag om å redusere dette liggende til be­
handling i Stortinget.
Hvis Stortinget mener alvor med at vi skal ta ansvar
for finanspolitikken, da må disse forslagene vedtas, slik
at vi på vår side kan bidra til å sikre lavest mulig prisstig­
ning, og derved sørge for at Norges Bank ikke setter ren­
ten opp.
Presidenten: Tida for formiddagens møte er omme --
og vel så det. Møtet vert no heva, og nytt møte vert sett kl.
18.
Møtet slutt kl. 15.05.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2525
Møte torsdag den 23. mars kl. 18
President: H a n s J . R ø s j o r d e
D a g s o r d e n : Sakene på dagens kart (nr. 61)
Presidenten: Fra representanten Hilde Frafjord John­
son foreligger søknad om sykepermisjon fra og med
kveldsmøtet torsdag 23. mars og inntil videre.
Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:
1. Søknaden behandles straks og innvilges.
2. Vararepresentanten, Olaf Gjedrem, innkalles for å
møte i permisjonstiden.
Presidenten: Olaf Gjedrem er til stede og vil ta sete.
Man fortsatte behandlingen av
s a k n r 3
Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars
2000
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg har fulgt debat­
ten på formiddagsmøtet og vil gjerne slå fast at jeg er til­
freds med den mottagelsen regjeringserklæringen har
fått.
Regjeringens ønske med erklæringen har vært å sette
opp noen mål, noen visjoner, noen verdier som vi vil
strekke oss etter ved inngangen til et nytt århundre. Vi
har forsøkt å si noe om hvordan vi ønsker å ta i bruk
Norge som mulighetenes samfunn. Vi har bl.a. satt opp
som mål å
-- å fornye offentlig sektor for å styrke velferden
-- å satse på utdanning og kompetanse for å utvikle vår
aller viktigste ressurs: menneskene som bor her i lan­
det
-- å bli et foregangsland i miljøpolitikken i en verden der
de globale miljøproblemene er de mest utfordrende
-- å utforme næringspolitikk som tar hele landet i bruk og
trygger arbeid og verdiskaping
-- å satse mer målrettet i kampen mot fattigdommen i
verden
Dette er ambisiøse mål, men uten ambisiøse mål vil vi
helt sikkert komme til kort. Stortinget vil se at vi tar am­
bisjonene på alvor og vil følge dem opp med konkrete
forslag. Vi skal komme med saker i tur og orden, grundig
forberedt og nøye gjennomtenkt. Da må vi være forbe­
redt på at det blir mer strid og mer uenighet. Men at det i
utgangspunktet er enighet om mange av målene, er ikke
en ulempe; det er en fordel.
Selv om Regjeringen i erklæringen legger hovedvek­
ten på å være langsiktig, formulere noen mål og visjoner
for samfunnsutviklingen, peker vi også på konkrete til­
tak, som f.eks. at vi vil
-- innføre en rett for voksne til å få videregående opplæ­
ring. Dette er en viktig byggestein i en større kompe­
tansereform, etter­ og videreutdanningsreform.
-- øke kommunenes inntekter. Det mener vi er nødvendig
for å sikre velferdsproduksjonen i kommunene, sikre
den delen av velferdssamfunnet som er ansvarlig for
hoveddelen av vårt utdanningssystem, eldreomsorg og
vesentlige deler av helsevesenet.
-- legge om momssystemet ved å behandle varer og tje­
nester likt. Dette er et viktig bidrag for å sikre den
langsiktige finansieringen av velferden, fordi vi vet at
det er tjenesteforbruket som vokser sterkest, og at det i
hovedsak i dag er fritatt for moms, mens varer er ilagt
moms.
-- etablere et program for utvikling av renseteknologi for
klimagassen CO 2 . Vi har enestående forutsetninger for
å lykkes med det i Norge, både fordi vi har kompetanse
når det gjelder gass, fordi vi er en ledende energina­
sjon, og fordi vi har reservoarer på norsk sokkel som
egner seg til deponering av CO 2 . Det programmet vi
skal lansere, skal være et fellesprogram mellom myn­
digheter og bedrifter for at vi skal utvikle rensetekno­
logi for klimagassen CO 2 .
-- følge opp vårt forslag i budsjettforhandlingene i fjor
om deltakelse i Verdens Karbonfond -- i og for seg et
lite forslag, men et viktig bidrag for at Norge skal være
pådriver i utviklingen av det som kalles Kyoto­meka­
nismene, de mekanismene som skal gi en effektiv av­
tale for å redusere verdens utslipp av klimagasser.
-- åpne for å ta i bruk gass til kraftproduksjon i Norge.
Det vil redusere vårt behov for å importere svært for­
urensende kraft fra våre naboland, og dermed redusere
de samlede utslippene av klimagasser. Dessuten vil det
bidra til at vi enda raskere kan utvikle enda mer miljø­
vennlig teknologi.
-- fremme forslag om at Telenor skal bli et børsnotert sel­
skap. Dette mener vi kan gi selskapet ny kapital og nye
impulser, og dermed styrke Telenor som vår ledende
kunnskapsbedrift. Siktemålet er å ha et forslag klart i
løpet av våren.
-- fremme forslag om endringer innen forvaltningen av
det statlige eierskapet i petroleumsvirksomheten.
Blant annet vil vi åpne for privat medeierskap i Statoil
og overføring av deler av statens direkte eierandeler til
selskapet. Også her er siktemålet å komme med forslag
i løpet av våren, men vi er nødt til å ha noe mer tid før
vi med sikkerhet kan si om vi er i stand til å fremme
forslag før sommeren, eller om det vil komme til høs­
ten.
-- støtte og lede an i arbeidet for å sikre at alle verdens
barn blir vaksinert.
Dette er noen av de konkrete forslag Regjeringen lan­
serte i sin regjeringserklæring, og er derfor et uttrykk for
at vi har prøvd å kombinere visjonene, verdiene, målene
med noen konkrete tiltak i forhold til hvordan vi mener
de best kan virkeliggjøres.
Noen av disse forslagene er det bred enighet om, noen
er det uenighet om, noen er en oppfølging av arbeid den
forrige regjeringen har satt i gang. Slik er det ved hvert
regjeringsskifte. Slik var det også da Bondevik­regjerin­
gen overtok etter Jagland­regjeringen. For eksempel var
det da slik at Jagland­regjeringen hadde lagt fram eldre­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2526
planen. Bondevik­regjeringen fulgte den opp. Det er ut­
merket, det er alle fornøyd med. Tilsvarende med hand­
lingsplanen for psykiatri. Den bygger på en stortingsmel­
ding fra tidligere helseminister Gudmund Hernes og ble
fulgt opp av regjeringen Bondevik.
Regjeringen har ikke som selvstendig mål å fremme
forslag som skaper strid. Tvert imot er vårt mål å fremme
forslag som kan virkeliggjøre våre mål, og som kan bidra
til samlende løsninger og få flertall i denne sal. Men vi er
selvsagt også forberedt på at noen av forslagene vi kom­
mer til å fremme, noen av de konkrete tiltakene vi kom­
mer til å lansere, kommer til å skape politisk strid og po­
litisk uenighet. Det er det politisk arbeid handler om.
Et hovedbudskap har vært å fornye offentlig sektor for
å styrke offentlig sektor og styrke velferden. For noen er
fornyelse ensbetydende med privatisering. Det er det
ikke for Arbeiderpartiet. Det offentlige må fortsatt ha an­
svaret for velferdstjenestene, ansvar for at alle sikres hel­
se, utdanning og andre grunnleggende velferdsgoder på
likeverdige vilkår uavhengig av bosted og inntekt. Men
private har en rolle å spille, og frivillige organisasjoner
har en rolle å spille. Det ble understreket i regjeringser­
klæringen.
Det er jo også situasjonen allerede i dag. Mesteparten
-- eller store deler -- av primærhelsetjenesten, det helseve­
sen vi møter når vi blir syke, er basert på privatpraktise­
rende leger. Mesteparten av utbyggingen av barnehager
gjennom 1990­tallet har vært private barnehager. Mye av
rusmiddelomsorgen, mye av rehabiliteringsvirksomheten
er det private eller frivillige organisasjoner som driver.
Men kjennetegnet på alt dette er at det skjer innenfor fel­
lesskapets rammer, med solidariske ordninger og på en
solidarisk måte. Denne type private bidrag, denne type
bidrag fra private og frivillige til bygging og levering av
velferdstjenester, er vi tilhengere av. Det vi er motstan­
dere av, er det jeg vil kalle kommersialisering, som inne­
bærer at tilbudene blir ulike avhengig av inntekt og bo­
sted.
Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Da
må vi ta innover oss at karakteren av de viktigste miljø­
problemene er i ferd med å endre seg. Før var det slik at
de klassiske miljøproblemene var utslipp fra en fabrikk,
som slapp ut gift, og som skapte lokale miljøproblemer.
Det er fortsatt alvorlig mange steder, men er ikke i dag de
mest krevende miljøproblemene. De mest krevende mil­
jøproblemene i dag er de globale miljøproblemene, først
og fremst drivhuseffekten. Der spiller det ingen rolle om
ett tonn drivhusgass, ett tonn CO 2 , slippes ut i Norge el­
ler i Nigeria, skyldes en lekkasje fra gassrørledningene i
Sibir eller skyldes forbrenning av gass i Spania. Derfor
må de globale miljøproblemene møtes med globale avta­
ler, og derfor må de møtes med en helt ny generasjon
miljøpolitiske virkemidler. Det handler om at land kan gå
sammen om å gjennomføre utslippsreduksjonene, slik at
vi investerer og setter inn innsatsen der vi får størst ut­
slippsreduksjon for hver krone investert. Det handler om
felles gjennomføring og om kvotehandel, og Arbeider­
partiet er glad for at verden har samlet seg om den typen
mekanismer gjennom Kyoto­avtalen, som ble vedtatt
høsten 1997. Vi ønsker at vi nå raskest mulig får avtale­
verket på plass, slik at vi kan begynne å virkeliggjøre de
mekanismene som ligger i Kyoto­avtalen.
Det andre er at vi selvsagt må ta innover oss at CO 2 er
en forurensning. Når Stortingets nest største parti mener
at det ikke er forurensning, er det helt i strid med en
grunnforutsetning for å kunne være et miljøforegangs­
land, nemlig å erkjenne at et forurensningsproblem fak­
tisk er det.
Til slutt vil jeg si at det har vært lite debatt om Regje­
ringens forslag om at vi skal lede an i vaksineinitiativet,
men jeg mener faktisk at det er det viktigste vi sa i regje­
ringserklæringen. Hvis Norge kan bidra til at alle verdens
barn blir vaksinert, er det noe av det viktigste vi kan dri­
ve med i vår tid.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Carl I. Hagen (Frp): I begynnelsen av denne stor­
tingsperioden var det betydelig -- nesten enorm -- interes­
se for å få renten ned i vårt land. Snakk om press i øko­
nomien og stramme budsjetter nettopp for å få renten
ned, var det som var in. Takket være bl.a. -- bl.a. -- de to
første budsjettene i denne perioden, som Fremskrittspar­
tiet og Høyre gav subsidiær tilslutning, er renten kommet
ned på et normalt nivå. Men nå i dag varsler sentralbank­
sjefen, som i mellomtiden i praksis har endret pengepoli­
tikken til å være styrt mer etter et inflasjonsmål, og det
syns vi er fornuftig, at det er mulig med renteoppgang.
Han henviser bl.a. til økningen i inflasjonen -- den økte
oljepris slår også i Norge, til tross for at vi er en meget
betydelig oljeeksportør, direkte inn på inflasjonen. En
prosentenhet av prisveksten sier sentralbanksjef Gjedrem
at oljeprisøkningen medfører. Det kan ikke andre land
gjøre noe med, men Norge kan. Vi kan i dette hus gjen­
nomføre en reduksjon i både diesel­ og bensinavgiften og
derved få inflasjonspresset ned ved å senke prisstignin­
gen med denne ene prosentenheten. Da ville -- for øye­
blikket i hvert fall -- faren for renteøkning, som vil ram­
me mange vanlige mennesker i vårt land, være over. Kan
vi forvente at statsminister Stoltenberg og den nye regje­
ring nå vil begynne å tenke på den vanlige kvinne og
mann i dette land -- og ikke bare salte ned penger til Jag­
land og jeg blir pensjonister -- ved nettopp å bruke noe av
overskuddet til å redusere bensin­ og dieselavgiften, slik
at vi unngår en renteøkning?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg takke
representanten Hagen for at han tar opp spørsmålet om
renter og inflasjon. Det er et viktig spørsmål, og det gir
meg anledning til å understreke følgende: Selv om norsk
økonomi er solid, selv om det er veldig mye som går bra
i norsk økonomi, er det noen faresignaler. Et av dem er
prisstigningen -- inflasjonen. Det siste tallet vi fikk, var
3,2 pst., mens våre konkurrentland ligger på under 2 pst.
3,2 pst. er en god del høyere enn forutsatt -- i hvert fall en
del høyere enn forutsatt -- og det er jo ikke slik at det at vi
nå ligger på 3,2 pst. og de andre ligger under 2 pst., kan
forklares med olje, for oljeforbruk har de også i våre kon­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2527
kurrentland eller i de andre OECD­landene, så det må
skyldes norske forhold. Det understreker at vi har et
press i økonomien, som gjør at vi fortsatt må videreføre
en ansvarlig finanspolitikk.
Jeg er helt sikker på at sentralbanksjefen vil mene, og
det understreket han også i sin årstale, at det nå å pumpe
mer oljepenger inn i norsk økonomi enten ved å øke ut­
giftene eller ved å redusere skatter og avgifter, redusere
statens inntekter, vil øke presset, øke faren for prisstig­
ning og dermed øke faren for at vi får høye renter. Så jeg
vil anbefale representanten Hagen at han, hvis han først
siterer og bruker sentralbanksjefen som sannhetsvitne i
den økonomiske politikken, bør gjøre det helt ut. Jeg er
helt sikker på at sentralbanksjefen ønsker en stram fi­
nanspolitikk og ikke den type svekkelse av finanspolitik­
ken som representanten Hagen la opp til ved å invitere til
å bruke oljeinntekter til å redusere skatter og avgifter og
dermed øke faren for inflasjon. Vi ønsker å videreføre en
ansvarlig finanspolitikk både for å trygge sysselsettin­
gen, velferden, på kort sikt -- økte renter og økt inflasjon
vil undergrave det -- og også for å trygge dette på lang sikt.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Først: Siden statsmi­
nisteren etterlyste holdningen i Stortinget til verdenspro­
gram for vaksine av barn, vil jeg bare gi uttrykk for at det
har sentrumspartienes fulle støtte. Det gav jeg på sen­
trumsregjeringens vegne uttrykk for i et brev til Verdens
Helseorganisasjon for ca. sju uker siden.
Regjeringen har varslet en aktiv Europa­politikk. Det
overrasker meg at det første konkrete framstøtet i så måte
er en slik tilnærming til EUs patentdirektiv som det som
kom i regjeringserklæringen, hvor det lød:
«Vi vil satse aktivt på utviklingen av bioteknologi.
Norge skal ikke stille seg utenfor den nye teknologiske
revolusjonen. Regjeringen vil vurdere EUs patentdi­
rektiv på denne bakgrunn.»
Men dette er en sak med store etiske dilemmaer. Da
kan en ikke ha en så ensidig holdning til dette som erklæ­
ringen gir uttrykk for. Det er i høyeste grad grunn til å
problematisere saken. Det dreier seg om å skjelne mel­
lom oppfinnelser og oppdagelser, bl.a. og først og fremst
på naturlig forekommende materiale. Det meste av det
naturlig forekommende biologiske materiale finnes i ut­
viklingsland, og det er også grunn til å spørre: Vil direk­
tivet bety at store multinasjonale selskaper kan ta enerett
på u­landenes genetiske ressurser? Dette trenger vi en
skikkelig gjennomgang av, som må være langt mer pro­
blematiserende enn det regjeringserklæringen tyder på.
Dette har heller ikke noen bråhast. EU har, så vidt jeg
vet, fortsatt ikke tatt dette opp i EØS­komiteen, og der­
med er det ikke gjort EØS­relevant.
Til slutt: Regjeringen har gjort modernisering av of­
fentlig forvaltning til en hovedsak. Det er positivt. Vi får
vente på Regjeringens konkrete forslag for å se hva det
innebærer. Det vi vet, er at det ved regjeringsskiftet var i
gang et betydelig arbeid på dette området. Reduksjon og
forenkling av skjemaveldet, større frihet for kommunene,
modernisering av statsforvaltningen -- alt dette under
prosjektet «Et enklere Norge», over 100 enkeltprosjekter
redegjort for i denne prosjektkatalogen. Vil den nye re­
gjeringen følge opp dette arbeidet?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg si meg
glad for at representanten Bondevik gir uttrykk for at han
støtter vaksineinitiativet. Jeg har merket meg at han refe­
rerte til det brevet han sendte til WHO. Det er utmerket.
Det vi gjør i tillegg fra Regjeringens side, er å varsle
økonomisk støtte, og at vi ønsker å lede an i initiativet.
Jeg oppfatter det slik at Kristelig Folkeparti er innstilt på
å støtte også det, og det er fint. Det er da et eksempel på
en sak der vi kan samles om en viktig felles oppgave Re­
gjeringen og sentrumspartiene imellom, slik vi også kan
samles om andre viktige deler av bistands­ og utviklings­
politikken.
Når det gjelder patentdirektivet, vil selvfølgelig Re­
gjeringen komme tilbake til det, fordi det er blant de sa­
ker vi ikke på noen måte har greid å behandle i de få da­
gene vi har sittet i regjeringskontorene. Men jeg har lyst
til bare å understreke følgende: Det Norge skal ta stilling
til, er jo ikke om EU skal ha et patentdirektiv, som man
kan være mer eller mindre fornøyd med. Det har EU ved­
tatt og kommer til å gjennomføre og håndtere slik de me­
ner, og slik de ønsker. Det vi skal ta stilling til, er hvor­
vidt det patentdirektivet skal gjøres gjeldende for Liechten­
stein, Island og Norge. Og der har vi innflytelse, for det
det måtte være verdt. Så jeg tror at det for u­landene har
begrenset interesse om dette er et direktiv som gjelder
hele EU pluss Liechtenstein, Island og Norge, eller om
det bare gjelder hele EU. Så må vi vurdere om det patent­
direktivet setter begrensninger for vår politikk når det
gjelder f.eks. å sikre oss mot uønskede virkninger av bio­
teknologi. Men der er det slik at jeg har forstått at vi, selv
om et produkt er patentert, fortsatt kan sette nasjonale be­
grensninger på bruken av det i vårt eget land. Så der tror
jeg man må skille de to spørsmålene. Men alt dette skal
vi komme tilbake til i tur og orden.
Når det gjelder prosjektet «Et enklere Norge», skal vi
gå grundig gjennom det. Så langt jeg ser, er det et fornuf­
tig prosjekt, og vi ønsker å innarbeide det i vårt arbeid
for å fornye offentlig sektor. Akkurat hvordan vi vil gjøre
det, får vi komme tilbake til etter hvert.
Jan Petersen (H): Jeg tror jeg vil ta opp igjen tråden
fra Hagens replikk, fordi statsministerens svar på det jo
var hva han ikke hadde tenkt å gjøre med det pressproble­
met som nå dukker opp i norsk økonomi. Men så er
spørsmålet: Hva har han da tenkt å gjøre? For dette er
ikke noe lett spørsmål. Statsministeren har helt rett i at
det er en del viktige innenlandske forhold som også er
ute og går her. Og ett av disse innenlandske forholdene er
det budsjettet som sentrumsregjeringen og Arbeiderparti­
et vedtok.
Da Høyre, Fremskrittspartiet og sentrum ble enige om
et budsjett, gikk rentene ned, og tilliten til norsk økonomi
gikk opp. Nå har Arbeiderpartiet og sentrum laget et bud­
sjett, og da putrer det, da øker prisstigningen mer enn det
vi trodde for noen ganske få måneder siden, og da er det
altså fare for renteøkninger. Og som om ikke det er nok,

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
Trykt 4/4 2000
2000
2528
ligger det jo en del budsjettbomber her. Vi har sett at
KFOR er klart underbudsjettert, vi vet at det er proble­
mer i kommunebudsjettene, og allerede etter noen få da­
ger distanserte Arbeiderpartiet seg fra sitt eget vedtak om
sykehusøkonomien, da Asmund Kristoffersen sa følgen­
de:
«... jeg tror at vi har vedtatt et budsjett sykehusene
og fylkeskommunene ikke kan leve med. Dette er me­
get alvorlig!»
Og derfor har Stoltenberg et problem når han nå kom­
mer til regjeringskontorene og overtar sitt eget budsjett.
Det er jo en ganske eiendommelig situasjon at når det
blir et skifte fra én regjering til en annen, blir altså ikke
en krone disponert forskjellig. Men da er i grunnen
spørsmålet: Når det putrer som det gjør og faresignalene
er der, hva har Stoltenberg tenkt å gjøre med det?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg gjerne
si at jeg anser det ikke som noe stort problem å ta over
regjeringsansvaret og da også få anledning til å ta over
det budsjettet vi stemte for. Jeg anser det som en fordel.
Det gjør det hele vesentlig enklere. For det andre er det
ikke slik -- hvis man skal diskutere historieskriving -- at
de budsjettene som Høyre og Fremskrittspartiet stemte
for, førte til lavere rente, tvert imot. Det var jo slik at da
man valgte å svekke budsjettet dramatisk høsten 1997 i
forhold til det foreslåtte budsjettet fra Jagland­regjerin­
gen, var det et vesentlig bidrag til de pressproblemene vi
fikk gjennom 1998, og den dramatiske økningen i renter
som vi fikk gjennom 1998. Siden er rentene satt ned, det
er helt riktig, men de er fortsatt ikke kommet ned på det
nivået som de lå på under Jagland­regjeringen.
Nå vil jeg understreke at økonomisk politikk aldri må
bli et norgesmesterskap i lavest mulig renter. Rentene
skal settes ut fra en vurdering av hva som er ansvarlig ut
fra de valuta­ og pengepolitiske retningslinjer som gjel­
der. Men hvis man først begynner å diskutere, er det altså
fortsatt slik at det var de budsjettene som ble vedtatt med
Fremskrittspartiets og Høyres stemmer, som bidrog til
den kraftige renteøkningen, og vi er fortsatt ikke tilbake
på det nivået som vi hadde før det.
Så er det riktig at vi har åpenbare budsjettproblemer.
Det er jo da noen problemer vi arver. Det har åpenbart
vært mangelfull budsjettering når det gjelder KFOR­styr­
kene -- en overskridelse på over en milliard kr. Det er et
problem som må håndteres midt i året. Revidert nasjonal­
budsjett er en anledning til å diskutere hvordan man
gjennomfører det vedtatte budsjettet, og vi håper at de
partiene som har bidratt til å vedta det budsjettet vi nå
har, også vil være med på å gjennomføre det innenfor de
rammer og de forutsetninger som var lagt til grunn da
budsjettet ble vedtatt. Og da er det viktigste bidraget til å
unngå press, kostnadsvekst, svekking av konkurranseev­
nen, nedbygging av industrien og økte renter selvfølgelig
å holde budsjettets rammer. Da er det veldig lett i prin­
sippet å være for det, men det er ganske krevende når vi
ser hva det innebærer i praksis. Det får vi da diskutere
når revidert nasjonalbudsjett kommer.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil litt tilbake til situ­
asjonen innenfor helsesektoren og innenfor offentlig sek­
tor, hvor statsministeren nå gjentar at det er viktig med
fornyelse, og at fornyelse ikke er ensbetydende med pri­
vatisering. Det er jeg selvsagt enig i. Statsministeren sa
også at privat drift i hovedsak skjer ved frivillige organi­
sasjoner, ikke kommersielt, og innenfor fellesskapet og
solidariske rammer. Vi begynner etter hvert å få en del
erfaring med at anbudsutsetting også fører til problemer
for de ideelle organisasjonene som driver innenfor helse­
tjenesten. Det fører til at man tvinges inn i den samme
kommersialiseringen som de private, kommersielle aktø­
rene, og det er allerede kommet en del reaksjoner og hen­
vendelser fra ideelle, private organisasjoner om å organi­
sere dette på en annen måte, fordi man ikke klarer kon­
kurransen på den måten man hadde sett for seg.
Vi har betydelige utfordringer på dette området, og
det er positivt at statsministeren legger vekt på å få til et
samarbeid. Sentrum akter å stemme for det vi er for. Det
er ikke engang sikkert at vi vil komme til å stemme mot
det vi er for, ut fra at forslagene er unødvendige -- at selv
om man er for dem, så er de unødvendige, slik Stolten­
berg argumenterte med i gasskraftsaken. Så vi skal stem­
me for det vi er for.
Jeg viste i mitt innlegg til at sentrumsregjeringen la
fram Ot.prp. nr. 25 for 1999­2000, hvor det ble sagt at vi
ønsker å organisere fylkessykehusene som selvstendige
rettssubjekt. Vi ønsker å begrense overgangen til aksje­
selskap i størst mulig grad ut fra at vi legger vekt på bl.a.
å holde en regional balanse i forhold til tilgang på helse­
personell, noe som er en kritisk faktor innenfor den sek­
toren i dag. Sterke omdannelser til aksjeselskap fører til
en konsentrasjon, det fører til lønnsdannelse innenfor
hver enkelt enhet og på den måten til regional ubalanse.
Dette er ikke et uvesentlig spørsmål, og jeg vil på nytt
gjenta utfordringen fra mitt hovedinnlegg: Ligger det i
Arbeiderpartiets modernisering av helse­ og sosialsekto­
ren at partiet vil gå lenger enn sentrumsregjeringen i det­
te spørsmålet?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først en veldig kort
merknad om gasskraftdebatten for noen uker siden. Det
er altså slik at det forslaget som regjeringen stilte kabi­
nettsspørsmål på, ikke var forslaget om å si ja til å åpne
for bygging av gasskraftverk, men det var et forslag som
ble fremmet og behandlet etter at alle forslagene var ved­
tatt. Fremskrittspartiet mener at det fullt ut gav grunnlag
for å gjennomføre bygging av gasskraftverk, mens sen­
trumspartiene åpenbart er av en annen oppfatning. Det
sier jo alt om forslaget at Fremskrittspartiet kunne stem­
me for det. Det illustrerer at hoveddiskusjonen her er at
man er uenig om hva som er å styrke, og hva som er å
svekke miljøpolitikken. Da er det mye redeligere å ta en
åpen konfrontasjon på det enn å bidra til å forsøke å få
vedtatt et forslag som ville ha skapt uklarhet om hva
Stortinget faktisk hadde vedtatt. Vi blir kritisert for å
være i allianse med Høyre i miljøpolitikken. Vel, jeg kan
ikke forstå at det kan være noe bedre å være i allianse

Forhandlinger i Stortinget nr. 169
Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
S 1999­2000
2000 2529
(Statsminister Stoltenberg)
med Fremskrittspartiet, slik sentrumspartiene var i det
spørsmålet hvor de valgte å stille kabinettsspørsmål.
Så har Regjeringen lagt fram en proposisjon for Stor­
tinget om sykehus og organisering av sykehus der man
legger opp til en noe friere stilling. Vi får først ta stilling
til hva Regjeringen gjør med de sakene som ligger i Stor­
tinget. Det skal Regjeringen prøve å gjøre i løpet av kom­
mende uke, i hvert fall så raskt som mulig, slik at Stortin­
get kan få klar og rask beskjed om det. Vi har hatt som et
veldig viktig styrende prinsipp at vi ikke begynner å
kommentere de enkeltsaker som er fremmet, og som vi
skal ta stilling til om vi trekker eller ikke. Men uansett vil
vi fra Regjeringens side ta stilling til dette enten ved at vi
eventuelt fremmer tilleggsmeldinger eller trekker de sa­
kene som ligger, eller ved at vi lar sakene ligge i Stortin­
get og tar stilling til de enkelte forslagene mens de ligger
i Stortinget.
Kristin Halvorsen (SV): Statsministeren har sagt seg
fornøyd med debatten så langt, og det syns ikke SV er
det grann rart, for den har vel først og fremst vært preget
av intenst sorgarbeid på borgerlig side. Det interessante
er at i denne debatten er det Fremskrittspartiet og sen­
trum som har alliert seg i felles interesse for å filleriste
Høyre. Særlig de som husker tilbake for to og et halvt år
siden, husker med hvilken beklemmelse sentrum oppda­
get at de faktisk var avhengig av Fremskrittspartiets støt­
te, men de ville helst ikke ha den. Nå klapper de og stry­
ker på Fremskrittspartiet så han kurrer og maler fornøyd.
Så lenge dette er situasjonen blant de borgerlige partiene,
har Arbeiderpartiet ingen ting å frykte hvis det er regje­
ringsmakten som er det viktigste. Da sitter de trygt.
Jeg er glad for at statsministeren sier at man må kom­
me grundig og nøye tilbake når det gjelder patentdirekti­
vet. Regjeringen varsler at de skal drive en aktiv Europa­
politikk, men det er intet aktivt dersom Norge rusher
igjennom en tilslutning til patentdirektivet og godkjenner
det, mens EU­land protesterer. Det er slik at Nederland
har klaget dette direktivet inn for EU­domstolen med
bakgrunn i at det truer FN­konvensjonen om biologisk
mangfold og har fått støtte av Italia. Norge har støttet det
synet. Det er ikke sånn at Norge her driver med noe som
bare er interessant for Norge, Liechtenstein og Island --
jeg tror kanskje statsministeren glemte Monaco. Det er
faktisk sånn at Norges bidrag her kan være noe som er en
del av en stor internasjonal debatt, særlig det som Bonde­
vik var inne på. Dette dreier seg om de største skattene på
dette området. De befinner seg i u­land, og det man har
sett på noen områder, er at svære internasjonale konser­
ner har tatt patent på det som er naturlig forekommende
såkorn, og dermed har stilt bønder i en meget vanskelig
situasjon. Ta tid på denne saken. Hvis ikke, snur Arbeider­
partiet i rasende fart bort fra noe som man prinsipielt sett
hadde store betenkeligheter med tidligere.
Statsminister Jens Stoltenberg: For det første tror
jeg ikke Monaco er med i EFTA­pilaren, for å si det slik,
i det likeverdige samarbeidet mellom EFTA og EU
innenfor EØS­avtalen, men at de er med i EU­pilaren
gjennom Frankrike. Men hvorvidt Norge har tenkt å ned­
legge veto mot innføring av patentdirektivet for Monaco,
tror jeg ikke vil være avgjørende i forhold til våre vurde­
ringer av det direktivet. Det som vil være avgjørende, er
dels selvfølgelig en vurdering av direktivet som sådant.
Men det er et kompromiss. Det er et resultat av lange po­
litiske prosesser der ingen har fått det akkurat som de vil­
le, og der også flere EU­land åpenbart er misfornøyd
med deler av direktivet.
Men det som jeg prøvde å få fram i mitt innlegg, er at
EU går videre med sitt direktiv både for å sikre en felles
standard på hva som skal patenteres innenfor en global,
internasjonal økonomi der de mener det er nødvendig, og
for å sikre utvikling av en av de mest dynamiske industri­
ene i verden og den nye teknologiske revolusjonen, bio­
teknologirevolusjonen. Det kommer de til å gjøre uav­
hengig av hva Norge vedtar. Enten man er veldig misfor­
nøyd med, litt misfornøyd med, bare delvis misfornøyd
med patentdirektivet, vil det fortsatt være slik at vi må
vurdere hvilke konsekvenser det har for Norge, Liechten­
stein og Island at vi nedlegger veto mot at direktivet inn­
føres for de landene når det innføres for EU­landene. Et
nøkkelspørsmål som jeg ikke fullt ut har oversikt over
ennå, er i hvilken grad vi fortsatt kan ha nasjonal lovgiv­
ning som forbyr og regulerer bioteknologisk anvendelse
som er tillatt i henhold til patentdirektivet, dvs. at det kan
tas patent på det, men likevel kan forbys anvendt i Norge
gjennom nasjonal lovgivning. Det vil være et nøkkel­
spørsmål som vil være avgjørende i forhold til om det vil
være riktig av Norge å slutte seg til direktivet eller ikke.
Vi skal behandle det grundig og tidsnok.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Einar Steensnæs (KrF): Regjeringen Bondevik har
måttet vike plassen for regjeringen Stoltenberg. Slik er
det parlamentariske system. En flertallskonstellasjon her
i Stortinget kan til enhver tid avgjøre at nå kan ikke den
sittende mindretallsregjeringen lenger få lov til å fortset­
te sitt arbeid. Det var situasjonen i Stortinget torsdag
9. mars da regjeringen Bondevik ble felt på en viktig mil­
jøsak.
Når statsminister Stoltenberg i sin tiltredelseserklæ­
ring beskriver den parlamentariske situasjonen ved å
hevde at «regjeringen Bondevik valgte å gå av», er det en
helt feil beskrivelse. Regjeringen valgte ikke å gå av.
Den var tvert imot sterkt motivert til å fortsette sitt vikti­
ge arbeid med å bygge ut helsetjenestene, satse på utdan­
ning og forskning, føre en langsiktig og forsvarlig miljø­
politikk, arbeide videre for menneskerettigheter, fred og
forsoning, verne om svake grupper både her i landet og
internasjonalt, arbeide for en familiepolitikk som sikrer
barnefamiliene rett til samme ytelser uansett valg av om­
sorgsform, effektivisere og modernisere offentlig forvalt­
ning og føre en aktiv distriktspolitikk -- for å nevne noen
viktige innsatsområder. Nei, regjeringen Bondevik gikk
ikke av fordi den valgte å gå, ble lei av regjeringsansva­
ret eller fikk problemer med samholdet i sentrumspartie­
169

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2530
ne, slik jeg også har sett det har vært hevdet. Den ble felt
på et kabinettsspørsmål knyttet til spørsmålet om byg­
ging av gasskraftverk kunne skje uten at forurensningslo­
ven som et viktig miljøpolitisk virkemiddel ville bli
svekket. Arbeiderpartiet og Høyre gjorde felles sak og
stemte imot det forslaget som jeg satte fram på vegne av
regjeringspartiene, til tross for at begge de to partiene
hevdet at de i sak var enig i intensjonen i forslaget.
I regjeringserklæringen varsler Regjeringen fornyet
innsats for et rent miljø og vil gjøre Norge til «et fore­
gangsland i miljøpolitikken», som det het. Det er ganske
freidig og lite troverdig når vi kjenner til hvilken sak som
felte den forrige regjeringen og åpnet veien for regjerin­
gen Stoltenberg. Hva slags forbilder og målsettinger i
miljøpolitikken er det statsministeren setter opp når Re­
gjeringen ønsker å gjøre Norge til et foregangsland i mil­
jøpolitikken samtidig som den fører en politikk som går i
stikk motsatt retning? En samlet miljøbevegelse sammen
med miljøengasjerte partifeller, stortingsrepresentanter,
fylkesledere og lokallagsledere fra statsministerens eget
parti har gått klart ut mot beslutningen om å tillate byg­
ging av sterkt forurensende gasskraftverk. Dersom Norge
skal bli et foregangsland i miljøpolitikken -- og det vil
sentrumspartiene gjerne støtte -- har Arbeiderpartiet dess­
verre gitt denne visjonen et håpløst utgangspunkt med et
stort skritt i feil retning.
Kristelig Folkepartis parlamentariske leder Kjell
Magne Bondevik har i dag på vegne av de tre sentrums­
partiene oppsummert grunnlaget for et fortsatt sentrums­
samarbeid i tolv punkter. I denne oppsummeringen føres
linjene klart videre fra Voksenåserklæringen -- gjennom
regjeringen Bondeviks arbeid i nesten 2œ år og til dagens
situasjon der de tre sentrumspartiene i opposisjon vil ko­
ordinere det politiske arbeidet og fremtre som én politisk
gruppering når viktige saker debatteres i Stortinget.
Kristelig Folkeparti er selvsagt godt fornøyd med sig­
naler i regjeringen Stoltenbergs tiltredelseserklæring som
bekrefter at den nye regjeringen vil videreføre flere av de
initiativ og det arbeid som regjeringen Bondevik satte i
gang. Mange av formuleringene i tiltredelseserklæringen
inviterer til samarbeid for å løse viktige politiske utford­
ringer både nasjonalt og globalt. Her vil vi opptre saklig
og konstruktivt i opposisjon.
Samtidig er det ikke vanskelig å finne påfallende for­
skjeller i prioriteringer og tilnærming til disse politiske
utfordringene. Det kan vi konstatere ved å sammenlikne
tiltredelseserklæringen med den oppsummering i tolv
punkter som Kjell Magne Bondevik la fram på vegne av
sentrumspartiene. Der regjeringserklæringen er generell
og rimelig uforpliktende, gir sentrumspartiene mer for­
pliktende signaler om hvordan viktige politiske spørsmål
skal følges opp. Både økonomiske, tekniske og adminis­
trative spørsmål har fått bred omtale og oppmerksomhet i
regjeringserklæringen. Mye av dette er vi enige om og
kan vi sikkert også samarbeide om for å finne gode løs­
ninger på. Men jeg savner mer utfyllende, engasjerte og
forpliktende formuleringer om fellesskapsverdiene, om
de verdier samfunnet skal bygges på, om skolens innhold
og mål, om familien og de sosiale nettverkene, om Kir­
ken og de frivillige organisasjonene, om idrettens og kul­
turens plass. Alt dette er selvfølgelig ikke unevnt -- noe er
unevnt, men noe er ikke helt utelatt, men dessverre bare
hektet på mot slutten av erklæringen, og da bare i stikk­
ords form uten de forsøk på utdyping som er blitt andre
mer teknisk­økonomiske saksforhold til del. Det bekref­
ter dessverre inntrykket av at Regjeringen fremdeles i
hovedsak har sin politiske oppmerksomhet rettet mot
materielle og økonomiske forhold. Jeg savner en tilsva­
rende oppmerksomhet rettet mot fellesskapsverdiene og
de immaterielle, åndelige verdier som har så stor betyd­
ning for folks trivsel, for livskvalitet og det gode liv.
Sosialdemokratiet kan uten tvil høste en god del av
æren for å ha bidratt til å bygge ut det moderne velferds­
samfunnet. Det er en del av norsk politisk historie. I det
arbeidet har Arbeiderpartiet alltid hatt Kristelig Folke­
partis varme støtte. Men i anstrengelsene for sosial sik­
kerhet og økonomisk utjevning har Arbeiderpartiet dess­
verre forsømt å gi menneskets åndelige behov en tilsva­
rende oppmerksomhet som er blitt de mer håndfaste, ma­
terielle behovene til del. Det er selvfølgelig aldri for sent
å korrigere kursen og rette opp det forsømte, og jeg vil
tro at tiden vil være inne for en slik ransaking og korrige­
ring av kursen. Jeg ser det f.eks. som svært positivt at
statsministeren nå ønsker at Verdikommisjonen skal få
fullføre sitt arbeid. Når arbeidet er kommet så langt, er
det selvfølgelig naturlig at så skjer. Jeg velger likevel å
se på bekreftelsen fra statsministeren om at Verdikommi­
sjonen skal få fullføre sitt viktige arbeid, med statsminis­
terens eget ordvalg, som et signal om at det er en økende
forståelse også i Arbeiderpartiet for å drøfte og synlig­
gjøre de verdier og verdivalg som vi som enkeltmennes­
ker og samfunn skal bygge livet og fremtiden på.
Utenriksminister Jagland og regjeringserklæringen
varsler «en utenrikspolitikk som sterkere fremmer norske
interesser i det nye Europa», som det sies. Utenriksmi­
nisteren bekreftet også i sitt innlegg her i formiddag at
han vil ha stor oppmerksomhet på Europa­politikken ge­
nerelt og EU spesielt. Det synes jeg for min del er både
viktig og verdifullt, selv om jeg stusser over begrepet
«sterkere» i denne sammenheng. Jeg lar det være, men
merket meg samtidig at regjeringserklæringen er klar på
selve grunnlaget for samarbeidet med Den europeiske
union. Regjeringen vil bygge dette samarbeidet på resul­
tatet av folkeavstemningen i 1994 og EØS­avtalen, slik
også regjeringen Bondevik gjorde. Regjeringen Bonde­
vik var i tillegg alt godt i gang med en stortingsmelding
om Europa­politikken, og jeg merker meg med tilfreds­
het at dette arbeidet nå vil bli videreført av regjeringen
Stoltenberg. Europa er i sterk omforming både økono­
misk og politisk. Selvsagt vil dette også berøre Norge
fordi Norge er en del av Europa og samhandler med
Europa både økonomisk og politisk. Men det betyr ikke
uten videre at spørsmålet om medlemskap dermed skulle
bli aktualisert på nytt. Jeg tror tvert imot det var klokt av
statsministeren å avklare, slik det ble formidlet gjennom
pressen, at han for sin del ikke ser for seg noen ny debatt
om vårt forhold til EU før tidligst i 2005, altså tidligst
ved utløpet av neste stortingsperiode. Jeg går uten videre

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2531
ut fra at dette også vil bli lagt til grunn for utenriksminis­
terens arbeid med Europa­politikken.
I en svarreplikk til meg i formiddagens møte bekreftet
utenriksministeren at han ville følge opp og arbeide med
både opptrappingsplanen for bistand og handlingsplanen
for menneskerettigheter som regjeringen Bondevik la
fram. Det var en viktig bekreftelse som jeg for min del
satte stor pris på. Noen forsøker jo å skape en interesse­
konflikt mellom det å konsentrere utenriks­ og sikker­
hetspolitikken til Europa og nærområdene i forhold til
det viktige freds­ og forsoningsarbeid som foregår i an­
dre deler av verden. Utenriksminister Vollebæk og men­
neskerettighetsminister Frafjord Johnson viste gjennom
sin virksomhet at dette er et kunstig skille. Norsk uten­
rikspolitikk har i den senere tid ikke vært et enten -- eller,
men et både -- og i denne sammenheng. Jeg legger til
grunn at også utenriksminister Jagland og Regjeringen
ellers vil føre denne viktige tradisjonen videre.
Per­Kristian Foss (H): La meg bare innledningsvis i
en kort merknad ta opp tråden fra et av temaene i replikk­
ordskiftet etter statsministerens innlegg, nemlig de tegn
til overoppheting av økonomien som er faretruende, og
som ifølge statsministeren, for å sitere ham, gjør det eks­
tra nødvendig å holde budsjettets rammer. Og det er jeg
helt enig i. Da håper jeg at statsministeren gjør en bedre
jobb enn Stoltenberg gjorde som finansminister. I Stolten­
bergs tid som finansminister hadde vi 1990­tallets verste
eksempel på sprekk i budsjettets underliggende utgifts­
vekst, fra budsjettet ble vedtatt om høsten til regnskapet
skulle gjøres opp ved neste årsskifte. Det var faktisk en
sprekk verre enn det senere finansminister Gudmund
Restad stod for, og det er viktig å holde budsjettets ram­
mer.
Så har jeg lyst til å legge til: Hvis man vil gjøre noe
med en inflasjonstakt som i forhold til resten av Europa
bare har økt, er det to måter å gjøre det på. Den ene er å
gjøre noe med budsjettet, både budsjettets inntektsside
og utgiftsside. Bare de avgiftsøkningene som ble vedtatt
på budsjettet som Arbeiderpartiet og sentrum stod for i
høst, medfører inneværende år en prisstigningsøkning på
ca. 0,5 prosentpoeng. Det hadde altså vært mulig å unngå
0,5 prosentpoeng bare ved å gjøre noe med avgiftene, el­
avgift, dieselavgift mv., og i tillegg holde et strammere
budsjett. Så kunne man altså ligget på en prisstignings­
takt på linje med veksten iallfall i våre naboland og i Eu­
ropa for øvrig.
Den andre muligheten er selvfølgelig ikke å gjøre
noen ting. Da gjør sentralbanksjefen det han må. Da øker
rentene. Og en regjering og et stortingsflertall, i denne
sammenheng sentrum og Arbeiderpartiet -- nå i noe om­
vendte roller -- kan altså risikere å gjøre seg ansvarlig for
en ganske kraftig renteøkning, med de negative konse­
kvenser dette har for norsk økonomi og for husholdnin­
gene, særlig for dem med nyere og ferskere lån. Det er jo
direkte i strid med alle målsettinger i fordelingspolitikken.
Når man lytter til den debatt som har vært i dag, kan
man få det inntrykk at det skal skje store forandringer på
grunn av et regjeringsskifte. Jeg er mer i tvil. Betyr skifte
av regjering også et skifte av politikk? Knapt nok på kort
sikt, for i denne debatten har de fleste faktisk understre­
ket at det er et felles grunnlag mellom sentrum og Arbeider­
partiet i en vedtatt budsjettavtale som er tettere og mer
omfattende enn noen budsjettavtale har vært i denne
perioden. Det er ikke en avtale som kom frem ved at man
stemte subsidiært, men, for å sitere daværende partileder
Jagland, det betyr at Arbeiderpartiet stiller seg fullt og
helt bak den avtalen som er inngått. Avtalen innebærer
også at man er enig om skatteomlegginger som kommer.
På ett punkt vil jeg dog peke på et lysglimt. I utenriks­
politikken, særlig i Europa­politikken, har vi nå en regje­
ring som er enig i den politikk de selv fører.
Det tror jeg er en fordel. Det skjer med større grad av
innlevelse og entusiasme enn hos en regjering som fører
en politikk den ikke er enig i overfor Europa. Jeg vil gi
honnør til statsministeren for det meget engasjerte inn­
legget han nylig holdt om behovet for at Norge ikke sak­
ker akterut når det gjelder rettslig beskyttelse for patenter
-- på levende mekanismer også. Dette patentdirektivet
skal iverksettes 1. august i alle EU­land uavhengig av
hva Norge gjør, trolig også i fyrstedømmet Liechtenstein
-- for den betydning det måtte ha -- og i Island. Spørsmå­
let er om Norge vil stille seg helt utenfor dette. Vi påvir­
ker dessverre ikke multinasjonale konserners holdning til
bruk av direktivet. Og meg bekjent er det innenfor direk­
tivets rammer også vesentlige muligheter for fortsatt å
stille etiske krav, etter nasjonale retningslinjer, til forsk­
ning på disse ganske sensitive områder. Det er viktig.
Også andre deler av Europa­politikken tror jeg nå vil bli
ført med større grad av innlevelse og entusiasme fra Re­
gjeringen, og det er bra sett med Høyres øyne.
Høyre vil ha fem viktige politiske sjekkpunkter i for­
hold til hva Regjeringen gjør, og i forhold til mulighetene
for å bygge bro også til sentrumsblokken. -- jeg under­
streker blokken. De har jo opphevet blokkpolitikken, der­
for har sentrum inngått i en blokk. De fem sjekkpunktene
er følgende -- og jeg begynner med økonomien, som jeg
så vidt har vært innom:
Det å holde balanse i økonomien, dempe tendensene
til overoppheting, unngå renteøkninger, unngå inflasjon
som gjør det nødvendig å stramme enda hardere til i nes­
te runde, er viktig. Det er viktig for oss alle, for forde­
lingspolitikk, for trygghet for husholdningene og for
trygghet for norske virksomheter og bedrifter. Det er vik­
tig at dette gjøres uten skatte­ og avgiftsøkninger som yt­
terligere forsterker problemene og gir bedriftene i Norge
uforutsigbare rammebetingelser.
For det andre: Regjeringen må realisere intensjonen
om å fornye og modernisere offentlig sektor. På dette
området ligger Norge etter utviklingen i de fleste andre
land. Det gjelder både næringsvirksomheter, der privati­
seringen i Norge starter sent, og det gjelder også offentlig
sektor for øvrig som ikke driver næring, men hvor beho­
vet for å modernisere, fornye, konkurranseutsette og
sammenligne ulike metoder for å realisere velferdsopp­
gaver er påtrengende.
For det tredje: Det er nødvendig at denne regjering har
en høyere ambisjon enn den foregående når det gjelder å

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2532
satse på utdanning. Skoleverket må styrkes kvalitativt
gjennom hele kjeden fra barnetrinn og opp til universi­
tets­/forskningsutdannelse.
For det fjerde: Denne regjering må ha et annet svar
enn bare å snakke om IT når vi etterlyser satsing på vei­
bygging. Man frakter ikke fisk på bredbånd. Fisk må
fraktes på veier. Distrikts­Norge og det sentrale Norge
skriker etter veiutbygging, enten det nå skjer etter klas­
sisk offentlig modell eller etter nye offentlige private
modeller i kombinasjon.
For det femte: Denne regjering har gode ambisjoner.
Jeg viser bl.a. til omtalen av patentdirektivet, men også
på andre områder må det satses på forskning, utvikling
og nye næringer. Norge tåler ikke å ligge mange hakk et­
ter våre naboland, som Sverige og Finland, når det gjel­
der å stimulere IT­selskaper, nye gründerselskaper
innenfor nye næringsområder.
Flere har vært innom behovet for å bygge bro, politisk
enighet, også på den ikke­sosialistiske siden. Det er jeg
enig i. La meg derfor sitere noe jeg er enig i i tidligere
statsminister Bondeviks innlegg. Han kaller det en kristen­
demokratisk ideologi -- jeg kjenner meg også igjen i
følgende sitat -- en ideologi som tar «utgangspunkt i det
enkelte mennesket, og vil bygge samfunnet opp omkring
autonome enheter i familie og det sivile samfunn». Og
Bondevik sier videre:
«Dette betyr at vi også legger stor vekt på de ressur­
ser som kan utløses i nærmiljøet og frivillige organisa­
sjoner.»
Dette er noe det er bred enighet om. La meg legge til
fra Høyres side at hvis dette synet på samfunnet skulle
kompletteres, kan jeg sitere følgende fra Høyres nye
prinsipprogram:
«Mangfoldet er ikke noe fremmed eller forbigåen­
de. Det er kommet for å bli. Norge er slik. Høyre ser på
mangfold som et gode. Et samfunn som respekterer
folks rett til å leve i tråd med sin egenart gir flere valg­
muligheter og oppmuntrer alle til å bruke sine mulig­
heter. Om vi bevarer balansen mellom individuell fri­
het og personlig ansvar, gir pluralismen vekst i både
åndelige og materielle verdier, så vel for samfunnet
som for den enkelte.»
Jeg ser ikke motsetninger mellom de to sitater jeg har
hitbrakt. Vi burde kunne stå sammen om begge, hvis man i
tillegg også realiserte det Bondevik sa i sitt innlegg under
punkt 6 i den lange oppramsingen av gode intensjoner:
«Sentrumspartiene vil føre en økonomisk politikk
som sikrer nasjonal råderett over naturressursene. Na­
sjonalt eierskap skal stimuleres, og næringslivet skal
ha forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår.»
Det er jeg enig i. Vår kritikk mot regjeringen Bonde­
vik har ikke gått på denne intensjonen, men den har gått
på mangel på evne til å gjøre det. Den har gått på at når
en regjering sier at den vil ha forutsigbare rammebetin­
gelser, så setter den skattene opp på områder der den har
lovet å sette skattene ned. Det går på at hvis man vil styr­
ke nasjonalt eierskap, da er det lite logisk å skattlegge na­
sjonalt eierskap mer enn utenlandsk eierskap. Når man
vil at næringslivet skal ha forutsigbare og konkurranse­
dyktige rammevilkår, da er det lite logisk å ha så strenge
regler at forsikringsselskapet If, som var et resultat av at
bl.a. Storebrand skilte ut en virksomhet, ikke fikk lov til
å etablere seg i Oslo eller i Norge for øvrig, men måtte
flytte til Stockholm. Det selskapet som ble etablert med
norsk, finsk og svensk eierskap, har altså ikke adgang til
å holde til i Norge på grunn av våre regler. Det er ikke
konkurransedyktige rammevilkår -- bare for å nevne ett
eksempel.
Dag Terje Andersen (A): Da statsminister Stolten­
berg holdt sin redegjørelse for Stortinget i går, var han
den niende arbeiderpartistatsministeren som gjorde nett­
opp det.
Fordi vi er ved inngangen av et nytt årtusen, har jeg
tatt meg tid til å kikke på de redegjørelsene som ble holdt
av våre første statsministre, Hornsrud i 1928 og Ny­
gaardsvold i 1935. Når jeg ser på de redegjørelsene, er
det to ting som slår meg. Det ene er selvfølgelig hvor
mye som er forandret. Den gangen hadde vi et klassedelt
samfunn. Den tidens fattigdom er blitt forandret til vel­
stand i dag. Forskjells­Norge fra den gang er blitt til et
land der likeverd er framtredende.
Det var et såkalt kriseforlik som lå til grunn for regje­
ringen Hornsrud, som for øvrig hadde sin tiltredelseserk­
læring den 21. mars 1935, nesten på dagen 65 år før
statsminister Stoltenberg. Det var et kriseforlik på bak­
grunn av sosial nød, lite trygghet og stor arbeidsledighet.
Derfra har vi utviklet oss til mulighetenes land.
Men det er også en del likheter. Likhetene består i at
de politiske målsettingene for Arbeiderpartiet er utjam­
ning: Vi legger stor vekt på utdanning, sosiale tiltak og
solidaritet, også mellom land, og sysselsettingspolitikken
er fremdeles blant våre viktigste virkemidler, også for å
oppnå andre mål.
Hele tiden siden den gangen har vi brukt offentlig sek­
tor som et av de viktigste virkemidlene for å få i stand en
velferdsutvikling i Norge. Nettopp derfor er det så viktig
når Regjeringen nå sier at de setter i gang prosessen med
å modernisere offentlig sektor og setter en av våre tyng­
ste statsråder på oppgaven, i samarbeid med kommune­
sektoren, som også får en viktig rolle, og der en også har
satt sterke folk inn i jobben.
Det er helt nødvendig å modernisere offentlig sektor
for på den måten å få mer velferd ut av de ressursene som
en setter inn. Det er nødvendig for å få bedre tilbud til al­
le, og det er viktig for oss at den offentlige sektor sørger
for like tilbud til hele befolkningen. For oss er det frem­
deles av stor betydning at ungene til direktøren og unge­
ne til arbeideren går på den samme barneskolen og går
sammen i den videregående skolen. Det er viktig for oss
at helsetilbudet skal være likt for alle. Den dagen en tren­
ger hjelp, er det ikke lommeboka eller sosial status som
skal avgjøre om en får den hjelpen en trenger. Det er vik­
tig for oss at eldreomsorgen er et tilbud som er der den
dagen en trenger det, uavhengig av den sosiale bakgrun­
nen en har. Nettopp derfor blir det så viktig å styrke
kommunenes økonomi, slik som statsministeren sa i sin
redegjørelse, delvis fordi kommunene i dag har knapt

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2533
med midler til å løse dagens oppgaver, men ikke minst
fordi vi her i Stortinget har vedtatt viktige satsingsområ­
der som skal følges opp framover, og som må følges med
midler.
Den viktigste forutsetningen for en sterk offentlig sek­
tor er gode statlige og offentlige finanser. Det gir trygg­
het for at velferden kan vare. Og vi står overfor noen ut­
fordringer på det økonomiske området. For eksempel har
vi noen problemer som i utgangspunktet jo er hyggelige
-- som utfordringene til folketrygden. For grunnen til at
folketrygden vokser, er i stor grad at mange flere blir eld­
re enn tidligere. Det er jo en utvikling vi ønsker oss. Mye
av problemet består i at mange flere enn det som har vært
vanlig tidligere, har opptjent tilleggspensjon når de går
over på alderspensjon. Og det er jo et hyggelig problem
at de eldre får god levestandard. I tillegg har vi en teknisk
utvikling f.eks. på helseområdet som gjør at det kreves
stadig mer ressurser, men ressursene kreves fordi utvik­
lingen går i en retning der flere og flere kan få hjelp for
medisinske problemer. Det er grunnen til at vi er så opp­
tatt av å ha orden i økonomien.
Det viktigste bidraget for å ha den økonomien vi tren­
ger når vi skal styrke offentlig sektor, er at vi har full sys­
selsetting, at det er mange som bidrar til fellesskapet.
Derfor er solidaritetsalternativet fremdeles viktig. Soli­
daritetsalternativets overordnede målsetting er jo nettopp
å sørge for å skape full sysselsetting. Det er ikke en dis­
kusjon om inflasjonsmål eller fastkurspolitikk osv. Nei,
målet med norsk økonomisk politikk -- i hvert fall hvis vi
får det som vi vil -- er å sørge for full sysselsetting, og det
skal vi jobbe videre for.
For å ta litt om dette med stabil valuta: Jeg registrerte
at statsminister Nygaardsvold allerede i 1935 sa i sin re­
degjørelse at det var viktig å «verne det økonomiske liv i
landet mot forstyrrelser fra svingninger i pengeverdien».
Det var godt sagt. Det var spesielt godt sagt i et land der
veldig mange av arbeidsplassene er avhengig av at en vet
hva en får betalt for de varene en produserer når en skal
selge dem til utlandet. Det er det valutastabiliteten er vik­
tig for, at den eksportorienterte økonomien skal kunne
vite å planlegge ut fra trygge forhold.
For å holde orden på inflasjonen i Norge har modera­
sjonslinjen og fagbevegelsens innsats vært vesentlig.
Moderasjonsalternativet har gitt små lønnstillegg, men
det har gitt reell lønnsvekst fordi vi har fått prisstignin­
gen ned. Det må være målet også framover. Men da er
det viktig at partene i avtalen, arbeidsgiversiden, arbeids­
takersiden og staten, holder avtalen og ikke ødelegger
grunnlaget for enigheten, f.eks. ved å kutte i arbeidsmar­
kedstiltak, true AFP­ordningen eller true sykelønnsord­
ningen, som vi har sett noen tendenser til. Det er et dårlig
opplegg for et fortsatt solidaritetsalternativ. Enda verre er
kanskje det vi ser når det gjelder de galopperende leder­
lønningene. Jeg er imponert over at det går an å skjønne
så lite av lederlønningenes betydning for store lønnskrav
i neste omgang. Vi har kalt moderasjonslinjen for kollek­
tiv fornuft. Jeg vil si at lederlønnsutviklingen i våre dager
er et bevis på det stikk motsatte.
Et viktig bidrag for å holde den linjen videre er etter­
og videreutdanningsreformen -- det at en får rett til videre­
utdanning. Det trygger arbeidsplassene, det trygger den
enkelte ansattes posisjon i et arbeidsmarked som stadig
forandrer seg -- og samtidig skal dette skje innenfor an­
svarlige lønnsrammer. Tenk å ha en så ansvarlig fagbe­
vegelse at de faktisk krever å få rett til tilleggsutdanning
innenfor ansvarlige lønnsrammer! Det er noe vi skal dyr­
ke fram og styrke videre.
Den største utfordringen blir kanskje finanspolitikken.
Når oljeprisene er høye og pengene renner inn i statskas­
sen, er det vanskelig å forklare at vi ikke kan bruke mer
penger på mange gode formål som vi alle er for. Men vi
vet at hvis vi ikke sørger for å ha et finanspolitisk opp­
legg som tåler oljeprissvingninger, kommer regningen i
form av renter og andre problemer i den enkeltes økono­
mi hvis oljeprisene svinger. Og det eneste vi kan være sik­
re på, er at oljeprisene svinger. Budsjettet må tåle de
svingningene. Derfor er jeg glad for at det budsjettvedta­
ket som nå ligger som grunnlag for regjeringen Stolten­
bergs styring, er et budsjettvedtak som ikke ble svekket
en krone i Stortinget i forhold til regjeringens forslag til
budsjett. Det gir et godt grunnlag.
Regjeringsdannelsen i 1935 var et resultat av det så­
kalte kriseforliket. Det var en mindretallsregjering. I dag
har vi ikke krise, vi har mulighetenes Norge. Men vi har
fremdeles mindretallsregjering. Det betyr at vi fremdeles
har bruk for mange forlik, og det grunnlaget som er lagt
med budsjettet, med felles holdninger til fordelingspoli­
tikk, med andre berøringspunkter særlig mellom sen­
trumspartiene og Arbeiderpartiet, bør gi godt grunnlag
for å styre med nødvendige forlik.
P e r O v e W i d t h hadde her overtatt president­
plassen.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil ta utgangs­
punkt i to sentrale punkt i regjeringserklæringa:
-- å lyfta mindretalet
-- å fornya og forbetra offentleg sektor
Sentrumsregjeringa har på begge desse felta lagt eit
godt grunnlag for den nye regjeringa. Lat meg ta nokre
eksempel: Vi la fram utjamningsmeldinga, ei melding
som Arbeidarpartiet i utgangspunktet ikkje ville ha, ei
melding som viser kva grupper som sakka akterut under
Arbeidarpartiets styre frå 1986. Seinare kom Arbeidar­
partiet til ei ny erkjenning. Avtale er inngått om samar­
beid med sentrum for å utjamna forskjellar i Noreg. Det
er eg glad for.
Vi føreslo fem strategiar:
-- ei meir rettferdig skattlegging
-- ei mjukare arbeidslinje
-- ein meir sosial bustadpolitikk
-- betre offentlege tenester
-- eit meir finmaska sosialt tryggingsnett
Meldinga ligg no i Stortinget. Den er eit godt utgangs­
punkt for ein handlingsplan for å motarbeida fattigdom i
dette landet.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2534
Vi har alt i inneverande års budsjett lagt inn nokre for­
slag frå utjamningsmeldinga: midlar til forsøk med varig
lønstilskot, kommunal arbeidsformidling og butilbod til
vanskelegstilte.
Stortingsmeldinga om handlingsplan for funksjons­
hemma inneheld 161 tiltak for større likeverd for funk­
sjonshemma, herunder ein eigen plan for å sikra fleire
funksjonshemma arbeid.
Vi har teke initiativ til eit utval som skal utarbeida ein
eigen kvalifiseringsstønad for innvandrarar, noko som
raskare vil gje fleire nye innvandrarar høve til arbeid.
Vi har også sett ned eit offentleg utval som har som
oppgåve å gjennomgå årsakene til auken når det gjeld
uførepensjon og auken i sjukefråværet, vurdera dagens
regelverk og føreslå tiltak. Utvalet, som er leia av Matz
Sandman, har frist til 1. juni i år. I utjamningsmeldinga
føreslår vi også forsøk med lågare uføregrad enn i dag.
Modernisering av velferdssamfunnet er eit initiativ
som sentrum tok i Voksenåserklæringa. I eit eige under­
kapittel varsla vi konkrete tiltak som seinare vart følgde
opp. Eg kan difor helsa velkommen etter! Brukarar, loka­
le folkevalde, tilsette og friviljug sektor gav t.d. råd før
stortingsmeldinga om Omsorg 2000 vart lagd fram. Her
er m.a. friviljug sektor og konkurranseutsetjing drøfta. Vi
meiner bestemor eignar seg dårleg for anbod, for konkur­
ranseutsetjing og privatisering. Vi held spesielt fram or­
ganisasjons­ og leiarutvikling, kvalitetsheving og effekti­
visering som alternativ. Eg viser til Norsk Kommunefor­
bunds Jan Davidsen sin artikkel i VG 15. mars der han
utdjupar Sørum­modellen, eit forsøk vi har vist til i Om­
sorg 2000, og der senterpartiordføraren Ivar Egeberg i
lag med Kommuneforbundet var ein sentral aktør.
Oppretting av 62 nye friviljugsentralar er eit av fleire
døme på styrking og stimulering av friviljug sektor. Opp­
gåvefordelingsutvalet, som sentrumsregjeringa nedsette i
1998, er meint å gje eit grunnlag for drøfting av kva an­
svar og oppgåver kommunar, fylke og stat skal ha. Of­
fentlege servicekontor, «Eit enklare Noreg» med sine
over 100 prosjekt, opptrappingsplan for psykisk helse,
opprusting av sosialkontora og forsøk med brukarkontor
som inneber at sosialetaten, arbeids­ og trygdeetaten skal
samarbeide betre, er døme på tiltak som er i gang. Før
påske kan det leggjast fram forslag til lovheimel som sik­
rar kvalitetskrav og samordna tilsyn innan pleie­ og om­
sorgssektoren.
Skadeverknadene på grunn av det aukande rusmiddel­
bruket fekk ingen plass i Stoltenberg si erklæring. Sjølv
om sentrumsregjeringa dobla innsatsen til behandling, er
her ennå mykje ugjort. Nesvåg­gruppa sin gjennomgang
av behandlingstilbodet for rusmiddelmisbrukarar har
vore på høyring og kan følgjast opp overfor Stortinget. Ei
fornying og forsterking av det rusførebyggjande arbeidet
var i gang.
Sentrumsregjeringa har, som eg nemnde i innleiinga,
lagt eit godt grunnlag for ei betre fordeling, for eit lyft
for mindretalet og for ei fornying av offentleg sektor. Er
det i vår retning Stoltenberg no vil gå? Det står att å sjå.
Om så er tilfellet, er Senterpartiet innstilt på eit konstruk­
tivt samarbeid.
Statsministeren har så langt ordlagt seg så generelt at
hans opplegg framleis kan tolkast som ein invitt til Høg­
re. Det er forståeleg, sidan det var Høgre som innsette
den nye arbeidarpartiregjeringa.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Ved tusenårsskiftet
står utfordringar i kø. Sjølv om me er på verdstoppen når
det gjeld velferd til alle, er det framleis mange som føler
at dei ikkje får den hjelpa dei har behov for. For det er
nemleg slik at dersom ikkje alle barn får ein god og trygg
barndom og ein god skule, ja, så har me ikkje eit godt
nok samfunn. Noreg er heller ikkje eit godt land å bu i
dersom ikkje sjuke menneske får tilfredsstillande hjelp.
Samfunnet er heller ikkje godt dersom ikkje alle ved
oppnådd alder får ein pensjon og ei omsorg som gjer det
mogleg å ha eit bra liv.
Det som er eit typisk norsk særtrekk, er at grunnleg­
gande velferdstenester blir nytta av alle. På våre sjukehus
får så vel børsspekulanten som uteliggaren hjelp, og i
skulen i nærmiljøet møtest alle barn. Likestilling, ærleg­
dom og forståing går hand i hand. Derfor meiner eg at
hovudinnretninga i velferdspolitikken må vere å priorite­
re tiltak framfor bidrag.
Behovet for kommunale tenester kjem til å auke i
framtida. Fleire eldre treng omsorg, og auka behov for
kunnskap og utdanning kjem til å skjerpe krava til inn­
sats frå skulen.
Mange kommunar har store problem. Fleire har eit
mindre befolkningsgrunnlag enn tidlegare, som igjen lei­
er til mindre skatteinntekter. Da er det viktig at det konti­
nuerleg blir gjennomført konsekvensanalysar over kva
for følgjer dette får for tiltak som skal gjelde alle. Ten­
densen i skulesektoren dei siste åra har vore at grende­
skular blir lagde ned, og i Bondevik­regjeringa si tid blei
det etablert mange nye private skular som tydelegvis
ikkje har det same kravet og det økonomiske presset på
seg. Det verste dømet på Bondevik­regjeringa sin iver er
dagens oppslag i Aftenposten som viser at tidlegare stats­
råd Lilletun godkjende fem nye kristne privatskular like
før han måtte forlate statsrådsstolen. Sjølv om det for­
melt sett ikkje var noko gale med det, var det litt påfal­
lande i ei veke da regjeringa Bondevik var inne i ein van­
skeleg politisk situasjon.
Arbeidarpartiet vil halde fram med arbeidet for å gjere
skuledagen betre for elevar og lærarar, m.a. ved å tilføre
klassa fleire lærarressursar. Dette vil i tillegg gjere det
mogleg med ei enda meir fleksibel og individualisert
opplæring. Dessutan må tilskota til kommunane auke,
slik regjeringa Stoltenberg òg varslar i si erklæring, for å
sikre at kommunane kan gjere sin del av arbeidet for ein
kvalitativt betre skule. Her er det viktig at stat og kom­
mune inngår eit partnarskap for å ruste opp våre skule­
bygg. Det er nemleg der det viktige grunnlaget blir lagt
for at våre barn og barnebarn skal bli til gagns menneske.
Det er ikkje mogleg å få til ei rettferdig fordeling utan
eit godt samarbeid mellom sentrum og Arbeidarpartiet. I
eit kunnskapsbasert samfunn er det neppe noko anna om­
råde der fordelingspolitikken har så stor verdi når det

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2535
gjeld seinare moglegheiter for så mange barn, enn barne­
hagar og skular.
Eit av hovudproblema i utviklinga av utdanningssam­
funnet har vore retten til høgare utdanning. Etter­ og vi­
dareutdanningsreforma har atter sett desse spørsmåla på
dagsordenen. Nå har me heldigvis passert ei rekkje hind­
ringar. Stortinget vedtok i januar at det nå skal etablerast
eit system som gjev vaksne rett til å dokumentere sin re­
alkompetanse utan å måtte gå vegen om prøveordningar.
Forholda er nå lagde til rette for å utvikle eit system der
ein verdset realkompetanse i utdanningssystemet, slik
den òg blir verdsett i arbeidslivet. Det at eit fleirtal på
Stortinget har sikra avkorting av studietida når ein har
lang praksis bak seg, bygger opp under at ein ikkje lenger
kan snu denne utviklinga.
Eg er glad for at Regjeringa nå i si erklæring varslar
ein proposisjon som gjev alle vaksne rett til vidaregåande
opplæring. Da vil arbeidarrørsla sin langvarige kamp bli
krona med hell. Det vil sikre at dei nær 30 000 vaksne
som har opplyst at dei ønskjer vidaregåande opplæring,
kan få det utan for lang ventetid.
Utdanning, kunnskap og røynsler vil i framtida i enda
høgare grad enn i dag vere den enkelte sin viktigaste
konkurranseføremon for arbeidsmarknaden. Utan utdan­
ning er det større risiko for å stå svakt i kunnskapssam­
funnet. Derfor må vår utdanningspolitikk bli gjennom­
syrt av ein genuin vilje til å gje høve til utdanning til så
mange som råd er. Da først blir det gjeve føresetnader for
personleg utvikling, noko som dermed medverkar til den
kulturelle utviklinga i heile samfunnet.
John I. Alvheim (Frp): Selv om en ny arbeiderparti­
regjering i hvert fall ikke var ønsket av Fremskrittsparti­
et, må jeg likevel innrømme at deler av den regjeringser­
klæringen statsminister Stoltenberg la frem i går, på flere
områder var preget av nytenkning -- ikke minst gjaldt det
budskapet om at offentlig sektor skal fornyes og at nøk­
kelen til denne fornyelsen skal ligge i mer tjenestepro­
duksjon og mindre administrasjon. Tar jeg med den nye
helseministerens uttalelse til Aftenposten nylig om at det
overordnede målet er å dekke etterspørselen og levere
gode helsetjenester til alle, uavhengig av om det er of­
fentlige eller private som står bak -- noe som for øvrig er
i tråd med Fremskrittspartiets helsepolitikk -- ser jeg med
forventning frem til et konstruktivt samarbeid med Re­
gjeringen på mitt fagfelt.
Det er helt nødvendig, særlig innenfor driften av våre
offentlige sykehus, å få til en fristilling og en konkretise­
ring av ansvarsforholdet, og fjerne dobbeltadministrasjon
og uklare ansvarsforhold. Nå er det dessverre slik i det
politiske liv, slik jeg har erfart i de årene jeg har vært her,
at det er et stykke vei å gå fra ord til handling. Men jeg
håper virkelig at vi nå har fått en ledelse i Sosial­ og helse­
departementet som kan gjøre denne veien langt kortere
enn det vi hittil har vært vant til. Jeg kan forsikre om at
Fremskrittspartiet vil gjøre sitt til at kapasiteten i det nors­
ke helsevesen blir så god som statsministeren uttrykker
det i sin tiltredelseserklæring, nemlig at helsevesenet skal
ha «kapasitet som er der når vi trenger den». De 270 000
norske pasienter som i dag står i helsekø, kan dessverre
ikke underskrive at situasjonen er slik i dag. Helsevese­
net var der ikke og er der ikke i dag når man trenger det.
Den første prøvestenen på om denne regjeringen vil rea­
lisere den målsetting den selv trekker opp i sin tiltredel­
seserklæring, vil vi få ganske raskt når proposisjonen om
sykehusøkonomien skal legges frem i slutten av denne
måned. Svært mange fylkeskommuner har latt være å
sluttbehandle sine budsjetter i påvente av den bebudede
økonomiproposisjonen, som etter mitt skjønn minst må
inneholde et forslag om en tilleggsoverføring til sykehu­
sene for år 2000 på minimum 1 milliard kr.
Hvis vår nye helseminister virkelig mener noe med en
sterkere fristilling av sykehusene, er ikke forslaget fra
den forrige regjering om en tilknytningsform for offentli­
ge sykehus i form av kommunale sykehusselskap den
riktige veien å gå. Våre offentlige sykehus er kunnskaps­
bedrifter med stor grad av nyskapende aktiviteter basert
på klinisk forskning og medisinsk­teknisk utvikling. Det­
te stiller krav til raske omstillinger og endringer i drifts­
formene, noe som krever korte kommandolinjer. Dette
kravet imøtekommes ikke ved omdannelse til kommu­
nalt sykehusselskap.
Jeg er særdeles glad for at det i regjeringserklæringen
understrekes at Regjeringen vil satse aktivt på utviklin­
gen av gen­ og bioteknologien, og at ikke Norge stiller
seg på utsiden av denne medisinsk­teknologiske revolu­
sjonen. I dette spørsmålet kan Regjeringen regne med
full støtte fra Fremskrittspartiet, som dermed kan skaffe
flertall for en utvikling i riktig retning.
Jeg har også med glede merket meg en uttalelse fra
vår nye sosialminister om at hun vil se nærmere på de
kriterier som i dag gjelder for medikamentelt assistert re­
habilitering av narkomane. Jeg tar ikke munnen for full
når jeg påstår at det har vært Fremskrittspartiet som har
ført denne saken frem til det resultat som foreligger i dag.
Allerede i 1992 fremmet jeg forslag om metadonassistert
rehabilitering for narkomane.
Jeg stikker heller ikke under stol at det har vært
Arbeiderpartiets representanter så langt i denne perioden
som har vært de beste støttespillerne for å utvikle denne
behandlingsformen i større grad, og de har alltid vært
positive når slike forslag har foreligget.
Så til slutt: Det er riktig, som antydet i erklæringen, at
vi har mangel på helsepersonell i enkelte av våre syke­
hus, men jeg er ikke enig i at vi har for lite helsepersonell
totalt sett i landet. Vi har 10 000 sykepleiere, minst, som
er ute av sykehustjeneste, og vi har 50 000 hjelpepleiere
som går i brøkstillinger, til dels små brøkstillinger. Det er
bedre lønnsforhold, bedre arbeidsforhold som skal til for
å rekruttere våre egne inn i helsevesenet og tilbake til
helsevesenet.
May­Helen Molvær Grimstad (KrF): Familiepoli­
tikken har aldri vore så mykje diskutert som etter at sen­
trumspartia inntok regjeringskontora i 1997. I regjerings­
erklæringa til Arbeidarpartiet glimrar familiepolitikken
med sitt fråvær. Temaet var berre framme i ei setning:
«Derfor må vi ha barnehager og velferdsordninger som

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2536
gjør det mulig å kombinere arbeid og familie.» Kristeleg
Folkeparti er sjølvsagt einig i at dette er viktig, men det
er eit tilbakeslag å knyte familiepolitikken berre opp til
arbeidslivet. Familiepolitikk er meir enn barnehagepoli­
tikk. Familiepolitikken er eit så viktig tema at den for­
tener større merksemd enn berre å bli nemnd i ei bisetning
i Arbeidarpartiet si tiltredingserklæring.
I sentrumspartia si tiltredingserklæring i 1997 blei
det peikt på at familien er samfunnets grunnleggande
sosiale eining. Vidare ville sentrumspartia gi større val­
fridom når det galdt omsorg for barna, auke barnehage­
satsinga, ha fleksible arbeidsordningar og styrkje like­
stillinga.
Sentrumspartia har gjennom dei to og eit halvt åra vi
har sete med regjeringsmakta, vist at dette er område vi
har prioritert. Vi har også fått fleirtal for å utvide barne­
trygda til 18 år. Det er ei tilpassing til dagens reelle situa­
sjon, der dei fleste unge tar vidaregåande utdanning og
ikkje er yrkesaktive når dei er 16 år.
Vidare har fedrar fått sjølvstendige rettar til fødsels­
og adopsjonspengar, noko vi fekk brei tilslutning til på
Stortinget.
Kontantstøttedebatten har vore prega av ideologiske
skiljeliner, og for Kristeleg Folkeparti var det viktig å få
gjennomslag for denne familiereforma. Men for å gi reell
valfridom er det viktig at alle familiar som ønskjer det,
kan velje mellom barnehageplass og kontantstøtte, eller
kombinasjonsløysingar.
Med sentrumspartia sitt opplegg i barnehagepolitik­
ken er det grunn til å rekne med full barnehagedekning
for barn over tre år innan utgangen av dette året. Med til­
taka i barnehagemeldinga vil ein kunne få full barneha­
gedekning for barn under tre år innan år 2003.
Arbeidarpartiet har i opposisjon stilt eit utal spørsmål
i spørjetimen om barnehagepolitikken og kritisert barne­
hagemeldinga som sentrumsregjeringa fremma. Kva
Arbeidarpartiet vil gjere på dette området no når dei har
kome i posisjon, er vi spente på. Barnehagemeldinga er
eit godt dokument for ein framtidsretta barnehagepoli­
tikk. Vil Arbeidarpartiet bygge politikken sin på den? Vi
har forventingar til at Regjeringa og den nye barne­ og
familieministeren har handlekraft på området og ikkje
berre fagre ord.
Arbeidarpartiet snakkar stadig om at kontantstøtta er
for kostbar for samfunnet. Dette er ikkje riktig. Dersom
alle familiar som nyttar seg av kontantstøtte, heller ønsk­
te seg barnehageplass, ville desse midlane ha gått med til
driftstilskot til barnehageplassar i staden. Derfor blir det
for meg ein parodi når Arbeidarpartiet ønskjer å nytte
kontantstøttepengane til mange ulike tiltak, bl.a. til å for­
lengje permisjonsordninga. Det nyttar ikkje at Arbeidar­
partiet held fram med å skulde på kontantstøtta når det
gjeld å skaffe midlar til gode tiltak.
Ei utfordring det hastar med i samband med barneha­
gepolitikken, er at dei private barnehagane må få betre
vilkår. Kristeleg Folkeparti meiner det bør lovfestast ei
plikt for kommunane til å inngå samarbeidsavtalar med
eigarane av private barnehagar som er tatt med i dei
kommunale barnehageplanane. Barnehagemeldinga legg
opp til økonomisk tryggare og meir stabile rammevilkår
for dei private barnehagane.
Når barnehagesektoren er fullt utbygd, ønskjer sen­
trumspartia ei lovfesta plikt for kommunane til å tilby
barnehageplass til alle familiar som ønskjer det.
Det er viktig at vi får ei foreldrebetaling som er på eit
akseptabelt nivå. Intensjonen om at kostnadene skal de­
last med 40 pst. på stat, 30 pst. på kommune og 30 pst. på
foreldre, er ikkje innfridd i mange barnehagar. I den
fremma barnehagemeldinga er det føreslått grep for å få
foreldrebetalinga ned, t.d. ved å auke overføringane til
kommunane.
Dagens foreldre prioriterer samvere med barna høgt,
men mange legg også vekt på å ha god kontakt med yr­
keslivet. Derfor er kombinasjonsmoglegheitene for barne­
familiane viktige. Ein framtidsretta familiepolitikk er ein
fleksibel familiepolitikk, det vil Kristeleg Folkeparti
framleis kjempe for.
Aud Gaundal (A): Det var en god, visjonær og fram­
tidsrettet tiltredelses­erklæring statsministeren la fram i
går. Jeg er spesielt positiv til det statsministeren sa om at
kommunenes inntekter skal økes. Det er videre bra at Re­
gjeringa vil starte arbeidet med å rydde opp i ansvarsfor­
holdet mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. Her
er det behov for reformer.
I flere år har helt presserende reformer innen eldreom­
sorgen, helsesektoren og utdanningssektoren blitt gjen­
nomført. Dette er nødvendige reformer for at velferdssta­
ten skal kunne gi gode og tidsriktige tilbud til befolknin­
gen innenfor de ulike sektorene.
Høyresida i norsk politikk har lenge skapt det inntryk­
ket at privatisering er den eneste løsning for å sikre at
innbyggerne får gode tjenestetilbud. Vi erkjenner at ikke
alle offentlige tjenestetilbud fungerer tilfredsstillende,
men vi har ingen tro på at kommersialisering vil løse alle
problemer. Lommebokas tykkelse skal ikke være avgjø­
rende for folks tjenestetilgang.
Et problem for stadig flere kommuner er imidlertid
mangel på økonomiske ressurser til å gjennomføre ved­
tatte reformer. Derfor er det bra at Regjeringa vil øke
kommunesektorens inntekter.
Det er bred enighet om at en mer overordnet mål­ og
resultatstyring av kommunesektoren er viktig for å sikre
et godt fungerende folkestyre lokalt. Kommunepolitiker­
ne må gis mulighet til å forme sin egen kommune.
Kommunenes frie inntekter har stadig blitt mindre i
forhold til de øremerkede inntektene. Målsettinga om re­
duksjon av øremerkede tilskuddsordninger og større
kommunal økonomisk handlefrihet må gi bedre tjeneste­
tilbud til innbyggerne.
Arbeiderpartiet vil styrke offentlig sektor. Det må
også skje gjennom omstilling og fornying. Offentlig sek­
tor må bygges ut og bygges om. Den skal ikke bygges
ned.
Det forrige århundrets løsninger er ikke nødvendigvis
dette århundrets løsninger. Vi må få mer styring i stort og
mindre i smått. Tjenestekontrollen skal bygges ned, og
tjenesteproduksjonen skal bygges opp.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2537
Vi skal snu hver stein for å få mer velferdstjenester ut
av de ressursene som settes inn i offentlig sektor. Vi kan
ikke tillate at ressurser sløses bort i overflødig byråkrati
og dobbeltadministrasjon. Innbyggernes behov må stå i
fokus.
Arbeiderpartiet vil bygge flere barnehager. Vi vil bi­
dra til bygging av flere boliger til ungdom, studenter og
vanskeligstilte. Arbeiderpartiet vil skape en bedre skole
for barna, en bedre omsorg for de eldre og bedre tjenester
til de syke. Og da må fellesskapsløsningene og kommu­
nesektoren styrkes.
I Regjeringas tiltredelseserklæring heter det:
«God økonomi er å sikre arbeid til alle og en rettfer­
dig fordeling.»
Det heter også:
«Det store flertall i vårt land har arbeid, trygghet og
velferd. Vår felles oppgave er nå å løfte mindretallet.»
I Norge er det i dag ca. 6 000­7 000 som er bostedslø­
se. Ca. 65 pst. av dem bor i de store byene. Vi vet at den­
ne gruppen er sammensatt -- en del sitter i fengsel og en
del bor på hospits.
Vi vet at tilknytningen til arbeidslivet er avgjørende i
forhold til det å ha det bra økonomisk. Men det er van­
skelig å skaffe seg arbeid uten å ha noe fast sted å bo.
Derfor er det med bolig helt nødvendig.
Da vi behandlet St.meld. nr. 49 for 1997­98, Om bo­
ligetablering for unge og vanskeligstilte, ble det under
behandlinga enighet om at det bør satses på en opptrap­
pingsplan for å få bygd flere rimelige utleieboliger. Bud­
sjettforliket for inneværende år, samt det at det også fore­
ligger en avtale om at vi skal samarbeide om løsninger
knyttet til utjevningsmeldinga, danner et godt grunnlag
for at vi kan finne fram til løsninger som løfter mindre­
tallet.
Jeg er glad for at Senterpartiets leder, Odd Roger
Enoksen, også i dag i debatten sier at mange løsninger
kan finnes i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og
sentrumspartiene. Politisk mener jeg det er en forut­
setning for en god utvikling av Norge som mulighetenes
samfunn.
Annelise Høegh (H): Høyre ser med spent forvent­
ning frem til at Stoltenberg­regjeringen skal konkretisere
de fagre ord og løfter som stod i erklæringen om fornyel­
se og modernisering av offentlig sektor.
Det er selvsagt ikke snakk om fornyelse for fornyel­
sens egen skyld. Omlegginger må til for å sikre et bedre
og et mer tilgjengelig helse­ og omsorgstilbud for befolk­
ningen. Jeg tror statsministeren sa noe slikt som at for
noen betyr fornyelse privatisering. Det gjør det ikke for
Arbeiderpartiet, sa han. Nei, det gjør det heller ikke for
Høyre. Det er nemlig ikke snakk om privatisering som
innebærer at det offentlige skal gi fra seg ansvaret. Selv­
sagt skal det offentlige fremdeles ha ansvaret for å sikre
finansiering og sikre god kvalitet på helse­ og omsorgs­
tjenestene. Men vi mener at det er mindre viktig hvem
som driver sykehusene, hvem som driver sykehjemmene,
hvem som driver hjemmetjenestene -- eller for å si det
med den nye helseministeren:
«Det overordnede målet er å dekke etterspørselen
og levere gode helsetjenester til alle, uavhengig av om
det er det offentlige eller private som står bak.»
Dette sa han til NTB den 19. mars.
Til Aftenposten et par dager senere sa han:
«Jeg er ikke tilhenger av privatisering hvis man
med det mener at helsesektoren skal ut av det offentli­
ges ansvarsområde og overlates til private.»
Nei, det er jeg også helt enig med ham i. Dette har
vært god høyrepolitikk i årevis, så vi ønsker mer enn
gjerne Arbeiderpartiet, og den nye helseministeren spesi­
elt, med på laget.
Likevel er vi altså spente på den praktiske gjennomfø­
ringen av løftene. Det er resultatene som teller, og da er
det bekymringsfullt at det allerede etter et par dager av
den nye regjeringens liv er avslørt betydelig uenighet
innad i arbeiderbevegelsen, ikke bare mellom LO­folk og
Regjeringens egne folk, men også mellom de forskjellige
statsrådene. Mens iallfall jeg oppfatter statsministeren og
helseministeren som modernistene, gir både kommunal­
minister Brustad -- ja, det var henne Dagsavisen for noen
år siden omtalte som «en anelse Stalin» -- og sosialminis­
ter Ingebrigtsen et langt mer tradisjonalistisk inntrykk,
slik jeg ser det. De er ikke glade for å snakke om konkur­
ranse og private løsninger.
Den nye helseministeren har allerede på sin korte tid
rukket å bli historisk. Jeg tror han er den aller første helse­
minister fra Arbeiderpartiet som ikke har sagt at Norge
har verdens beste helsevesen. Det har ingen turt å inn­
rømme før ham. Han har sagt at Norge bør ha en helse­
sektor i verdensklasse, og så sa han videre: «Jeg tror ikke
vi kan si at vi har det i dag». Dette sa han til NTB. Og
med et slikt utgangspunkt blir det forhåpentligvis lettere
å gjennomføre nødvendige og radikale endringer i helse­
vesenet, for hittil har Arbeiderpartiet bare motvillig latt
seg dra med på forandringer og modernisering, det være
seg fritt sykehusvalg, juridisk bindende rett til behand­
ling eller innsatsstyrt finansiering. Jeg har derfor fire ut­
fordringer til Tønne.
For det første: Vil han la staten overta ansvaret for sy­
kehusene, slik at Norge igjen kan bli ett helserike, og vi
slipper spillet og ansvarsfraskrivelsen mellom fylker og
stat?
For det andre: Vil han fristille sykehusene, slik at de
slipper daglig politisk detaljstyring, og selv kan velge om
de vil være kommunalt selskap, AS eller noe annet?
For det tredje: Vil han kjempe for å slippe private
krefter til i produksjonen av helse­ og omsorgstjenester,
selv om han får LO mot seg?
Og for det fjerde: Vil han bedre finansieringsordnin­
gene, slik at sykehusene får betalt for det det faktisk kos­
ter å behandle flere pasienter?
Så over til sosialministeren, som jeg vil komme med
en oppfordring til om å slippe nye krefter til i eldreom­
sorgen. La meg stille spørsmålet slik: Hvorfor, ærede so­
sialminister, skal ikke eldre og funksjonshemmede få rett
til å velge sykehjem eller hvem som skal hjelpe dem i de­
res eget hjem, når pasientene får rett til å velge sykehus?
Hvis vi mener alvor med økt brukerstyring, må vi opphe­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2538
ve det kommunale monopolet. Det er flott å satse på
kommunens ansatte gjennom motivasjon, skolering, tillit
og rammebetingelser, men det er ikke nok. Det er først
den dagen eldre og funksjonshemmede kan velge mel­
lom forskjellige tilbud at brukerstyringen blir til virkelig­
het.
Statsråd Jørgen Kosmo: Det er et mål for Regjerin­
gen å opprettholde en sterk og omstillingsdyktig offent­
lig sektor. Et samfunn som er under stadig endring, med
økt kunnskap, bedre kommunikasjoner og økte mulighe­
ter, vil stille krav til et offentlig tjenestetilbud som forny­
er seg i takt med de endrede behov brukerne har. Det lar
seg imidlertid ikke underslå at det vil være umulig med
de menneskelige og økonomiske ressurser dette landet
disponerer over, å kunne tilfredsstille alle ønsker og be­
hov. Vi er derfor nødt til å prioritere.
Som hovedansvarlig for forvaltningspolitikken har
mitt departement et spesielt ansvar for at forvaltningen
møter utfordringene på en god måte. Vi ønsker derfor å
fokusere på følgende hovedmålsettinger:
-- å fornye forvaltningen i tråd med samfunnets krav og
borgernes forventninger
-- å få mer ut av offentlige midler ved å gjennomføre sek­
torvise omorganiseringer og en generell kostnadsef­
fektivisering
-- å etablere sektorovergripende samarbeidsmønstre som
setter brukeren i sentrum
-- å overføre ressurser fra administrasjon og byråkrati til
tjenesteproduksjon
-- å redusere statlig detalj­ og regelstyring til fordel for
fleksibel oppgaveløsning under ansvar
Skal offentlig sektor fortsatt ivareta sine fordelings­
messige oppgaver på en god måte, må det skje en betyde­
lig effektivisering og forbedring av måten oppgavene lø­
ses på.
Fornyelse av forvaltningen er nødvendig for å møte
samfunnets krav og befolkningens forventninger om in­
dividuelt tilpassede tjenester. Forvaltningens omstillings­
evne eller endringskompetanse, ikke minst hos lederne,
blir særdeles viktig for at forvaltningen skal være i stand
til å fornye seg og møte utfordringene.
For å få til en fornyelse av forvaltningen må vi sette i
gang mange tiltak parallelt. Ja, det er tusenvis av enkelt­
vedtak som må fattes.
Først litt om strukturutfordringer. Vi har bygd opp en
omfattende offentlig sektor i Norge. Det er nå på tide å se
kritisk på arbeidsfordelingen mellom nivåene i forvalt­
ningen, for å forenkle det administrative apparatet og
fjerne dobbeltfunksjoner både mellom og innen de tre
hovednivåene stat, fylker og kommuner. Det ligger bl.a.
et effektiviseringspotensial i å samle tilsynet overfor
kommunene hos fylkesmannen, samt å forbedre kvalite­
ten på tilsynsoppgavene ved å la fylkesmannen prioritere
sine ressurser på de samfunnsområder der de trenges
mest.
Det er en utfordring å realisere det effektiviseringspo­
tensialet som finnes innenfor offentlig sektor. Det er ikke
sannsynlig at det offentlige engasjementet er for stort,
men det er åpenbart at det er spredd på for mange områ­
der. I dette ligger også at vi må være villige til å se nær­
mere på en avgrensning av det offentliges ansvar og på
arbeidsdelingen mellom offentlig og privat og frivillig
sektor, og hvordan disse sektorene best kan samspille
med hverandre. Målsettingen må være en tjenesteyting
som tjener fellesskapet best, ikke interessene til de enkel­
te sektorer eller profesjoner. Her må man også legge vekt
på behovet for større lokal handlefrihet og muligheten
for ytterligere desentralisering og mindre detaljstyring.
Vi må også se kritisk på sentralforvaltningen. Vi har
erfaring med at overlappende oppgaver og manglende
samordning sentralt lett forplanter seg som problemer til
resten av forvaltningen og i siste instans til hele samfun­
net. Det vil også være viktig å rydde opp i statens ulike
roller eksempelvis som eier, regulator og kontrollør og se
på ansvars­ og oppgavefordelingen mellom departemen­
tene og etatene. Regjeringen vil gå igjennom de statlige
selskapene med tanke på avklaring av roller og eierskap.
Vi vil også sørge for at det ryddes opp i tilsyns­ og kon­
trolljungelen. Vi kan ikke akseptere at kontrollvirksom­
heten tar helt overhånd. Vi må delegere basert på tillit,
ikke basert på mistillit. For å få til dette må vi være villi­
ge til å gå nye veier og vurdere nye virkemidler.
Det er ulike måter å eksponere og stimulere offentlig
sektor på. På områder der offentlig forretningsvirksom­
het i dag har monopol, kan andre konkurrerende aktører
være et slikt stimulerende element. Vi er sikre på at Tele­
nors konkurransesituasjon har bidratt til en forbedring av
teletjenestene, både på kvalitet og pris. En slik konkur­
ranse skal ikke gå på bekostning av Regjeringens mål om
lik tilgang på tjenester uavhengig av økonomi og bosted.
Det offentlige har gode styringsgrep for å sikre de poli­
tiske målsettingene innen de deregulerte sektorene, bl.a.
gjennom konsesjoner og stille krav om produktkvalitet.
Offentlig virksomhet kan også stimuleres og fornyes
uten å ta i bruk markedskonkurranse som virkemiddel.
En kan i større grad gi brukerne valgfrihet mellom of­
fentlige tjenesteleverandører. Den offentlige tjenestepro­
duksjonen som leverandør må kunne konkurrere om å til­
trekke seg brukere. Likeså vil sammenligning av like
virksomheter kunne skape konkurranse innenfor det of­
fentlige. Erfaringer fra Danmark viser at dette er et effek­
tivt virkemiddel for å stimulere til videreutvikling av
egne tjenester.
Det har skjedd relativt mange endringer av tilknyt­
ningsform og organisering i offentlig sektor de siste åre­
ne. Oppgaver knyttet til forvaltning og forretning skilles i
økende grad, og rollene som tjenesteyter, tilsyns­ og kon­
trollmyndighet og resultatenhet rendyrkes i sterkere grad.
Denne prosessen er det nødvendig å fortsette.
Delegering innebærer at lokalt virksomhetsnivå som
vet hvor skoen trykker, skal ha fullmakter til å innrette
tjenesteproduksjonen optimalt. Det er viktig for best mu­
lig å møte lokale brukerbehov og for å få mest mulig ut
av ressursene. Dette må følges opp med delegering av
fullmakter til lokalt nivå. Disse fullmaktene må være
knyttet til ressursdisponering, ansettelser, organisasjons­
form og til en økt grad av lokal tilpasset avlønning.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2539
Fristilling innebærer også endringer i formelle tilknyt­
ningsformer. Det gir seg utslag ved at forvaltningsorga­
ner omdannes til ulike statlige selskapsformer. Vi ser en
tiltakende tendens til at offentlig tjenesteproduksjon vur­
deres selskapsorganisert. Et eksempel på slike vurderin­
ger er det forslaget som ligger i Stortinget om omorgani­
sering av sykehusene. Fordelen ved denne type fristilling
er at styringsforventningen er klart plassert på leder av
virksomheten. Dette vil kunne innebære mer veldrevne
virksomheter som utnytter ressursene mer effektivt, og
som hurtigere kan omstille seg og respondere på bruker­
krav. Slike endringer krever imidlertid at lederne får mu­
lighet til å treffe beslutninger uten detaljinnblanding fra
overordnet organ.
Vi vil stille større krav til lederne i offentlig forvalt­
ning. På dette grunnlag bør vi vurdere områder som eg­
ner seg for kontraktsstyring, og hvilken form for kon­
traktsstyring som bør benyttes, er et diskusjonstema. Et
sentralt element i kontraktsstyring er belønning av ledere
og enheten for gode resultater når det gjelder fornyelse,
omstilling og effektivisering, og på den annen side reak­
sjoner når resultater ikke oppnås.
Sammen med Statskonsult vil Arbeids­ og administra­
sjonsdepartementet styrke arbeidet med utvikling og re­
kruttering av ledere. Målet med dette arbeidet er å styrke
bl.a. endringsledelse og endringskompetanse. Utvikling
av arbeidsformer som utløser kreativitet og nytenkning,
bør dessuten stå sentralt.
Det ligger et betydelig urealisert effektiviseringspoten­
sial i en målrettet bruk av IT både når det gjelder organi­
sering og oppgaveløsning, særlig innen virtuell tjeneste­
yting. Et økende omfang av tjenester kan ytes uavhengig
av avstand og åpningstider, og teknologien åpner for om­
fattende spesialisering innen de større etatene. Vi vil job­
be for en «døgnåpen forvaltning» som vil gi brukerne til­
gang til elektronisk informasjon og tjenester fra det of­
fentlige 24 timer i døgnet, syv dager i uken.
En av hovedforutsetningene for å få dette til blir å få
forståelse og aksept for at det er nødvendig med effekti­
visering og omstilling. Skal vi få det til, må vi ha en åpen
og forpliktende prosess der vi trekker med alle de ansat­
te, de ansattes organisasjoner, brukerne og de lokale fol­
kevalgte.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg synes det var flere interes­
sante tanker som administrasjonsministeren hadde gjort
seg, og jeg vil gjerne forsikre meg om at jeg har oppfattet
statsråden riktig. Så vidt jeg forstod, gikk han inn for en
desentralisering av makt og ansvar til lederne av statlige
eller offentlige virksomheter og at disse lederne skulle få
større muligheter til å treffe beslutninger og tilpasse virk­
somheten til endrede forutsetninger, og at det inkludert i
dette også ligger betydelige elementer av en desentralise­
ring av lønnsfastsettelsessystemene og differensiering av
lønninger ut fra hvordan den enkelte virksomhet funge­
rer. La meg bruke et eksempel: En avdelingssjef ved
Oslo politikammer og en tilsvarende avdelingssjef ved
Arendal politikammer har, fordi de har samme tittel, lik
lønn og samme arbeidsbetingelser. Den ene har ansvaret
for 400­500 medarbeidere, den andre har ansvaret for tre
medarbeidere. Politimesteren i Oslo har nettopp i et fore­
drag i Akademikernes Fellesorganisasjon gitt uttrykk for
behovet for et mer fleksibelt lønnssystem, tilpasset virk­
somhetens innhold og ikke bare funksjonærens tittel. Er
det riktig oppfattet når administrasjonsministeren nå åp­
ner opp for en betydelig grad av desentralisering også når
det gjelder lønnsfastsettelse basert på en vurdering av ar­
beidsoppgavene i den enkelte virksomhet, og også diffe­
rensiering av lønninger ut fra det ansvar og de arbeids­
oppgaver man har, og størrelsen på den institusjonen
man arbeider i.
Statsråd Jørgen Kosmo: Lønnssystemene i Norge,
enten vi snakker om privat eller offentlig sektor, gir en
betydelig grad av mulighet for lokale tilpasninger gjen­
nom lokale forhandlinger.
Jeg har jobbet som tømrer i mine yngre år. Vi hadde et
prestasjonslønnssystem, men det var basert på sentralt
fastsatte rammer. Det var altså ikke opp til oss alene å be­
stemme lønnsresultatet i forhold til arbeidstempo, men
det var fleksibilitet innenfor et system med sentralt fast­
satte rammer. Det er klart at jeg snakker ikke om presta­
sjonslønnssystem som sådant innført i det offentlige,
men jeg snakker om at det i større grad skal være mulig
gjennom sentral lønnsfastsettelse å åpne for rammer som
gjør at vi kan få lokal tilpasning, og at det kan være mu­
ligheter for den lokale etat å hente ut noe hvis en har god
resultatoppnåelse.
En skal huske på at vi snakker om omorganisering og
fornyelse av en offentlig sektor som i stor grad ikke selv
får hente ut resultatet av effektiviseringen. Det overføres
til andre for å få til større tjenesteproduksjon. Det betyr at
vi må være opptatt av de stimuli som vi kan få satt inn for
å få gjennomført og motivert de ulike offentlige sektorer
til å gjennomgå denne prosessen.
Trond Helleland (H): Arbeiderpartiet varslet i sin re­
gjeringserklæring en modernisering av offentlig sektor.
Statsminister Stoltenberg uttalte:
«Dobbelt byråkrati gir ikke dobbelt velferd.» ...
«Detaljstyringen må reduseres. Det administrative ap­
paratet i forvaltningen må forenkles.»
Regjeringen vil komme tilbake til dette når Oppgave­
fordelingsutvalgets innstilling foreligger, heter det vide­
re. Oppgavefordelingsutvalget ble nedsatt i 1996 og har
altså holdt på svært lenge. Høyre håper at utvalget har
benyttet den lange tiden godt, og at utvalget konkluderer
med at noe må gjøres for å redusere antall forvaltningsni­
vå og offentlig dobbeltadministrering.
Statsråd Kosmo har imidlertid også ledet et LO­/ar­
beiderpartiutvalg som har arbeidet med modernisering av
offentlig sektor. Etter å ha lest denne innstillingen i dag
har jeg ikke altfor store forventninger til den modernise­
ringsprosessen som nå er varslet. Men etter å ha hørt
statsråd Kosmos innlegg virker det som om han nå har
ristet av seg den halvdelen av utvalgets medlemmer som

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2540
kommer fra Kommuneforbundet. Detaljstyringen skal re­
duseres, og det blir slått fast at statlige kontrollbehov bør
reduseres dramatisk. Jeg regner med at statsråd Kosmo
som leder av dette utvalget har tenkt gjennom hvordan
dette konkret skal gjennomføres, og dermed raskt kan
komme til Stortinget med forslag om enkelttiltak.
Hvilke grep vil Regjeringen ta for å imøtekomme det­
te kravet? Hvilke kontrollordninger kan kuttes ut? Kan
statsråden i dag gi eksempler på hva slags dobbeltadmi­
nistrasjon som kan fjernes? Høyre venter spent på Regje­
ringens konkretisering, men med Kommuneforbundet
som klamp om foten frykter vi at endringene blir mindre
enn den nå har skapt inntrykk av.
Kosmo sa i sitt innlegg at det må settes i gang tusenvis
av enkelttiltak. Jeg skal være beskjeden og ber om at
statsråden allerede nå nevner fire­fem tiltak.
Statsråd Jørgen Kosmo: Det har jeg ikke tid til i
svaret på en replikk. Men vi kan jo fortsette utover våren i
spørretimen, så kan representanten få ett i hver spørretime.
Jeg er opptatt av at vi skal få et godt resultat i forhold
til Oppgavefordelingsutvalgets arbeid. Jeg forventer at
Oppgavefordelingsutvalget har tatt tak i de store proble­
mer og de store utfordringer som ligger i at vi har et sam­
funn som har ikke bare tre, men -- inkludert fylkesman­
nen -- fire forvaltningsnivåer, og at utvalget ser på om
dette er tilpasset det behov 4,5 millioner mennesker har,
så skal vi ut fra Oppgavefordelingsutvalgets innstilling
legge planer og komme med de forslag som er nødvendig
for å realisere den forenkling som vi skal få til.
Men jeg er nødt til å ta meget stor avstand fra antyd­
ningen om at de ansatte skal være en klamp om foten på
dem som vil omstille. Jeg kjenner mange ansatte i offent­
lig sektor, og de er hver dag opptatt av å gjøre best mulig
jobb overfor brukerne. Det som er vår jobb, Regjeringen
og Stortinget i fellesskap, er å lage et system som gir
dem muligheten til å utnytte sin kompetanse og sine res­
surser. Det er jeg sikker på at Kommuneforbundet er like
opptatt av å få til som oss. Vi må bare finne de samar­
beidsmønstrene som gjør at vi kan hente ut den ressursen
og den kompetansen som ligger hos de ansatte.
Rolf Reikvam (SV): Jeg er enig med statsråden i at vi
ønsker en sterk offentlig sektor. Vi er også enige om at
det er behov for en gjennomgang, en fornyelse og en de­
sentralisering av beslutningsmyndighet -- større myndig­
het lokalt.
Statsråden hadde også med seg alle honnørordene
innenfor moderne ledelsesteori, om omstillingsevne, end­
ringskompetanse osv. Det er sikkert nok viktig, men han
nevnte ikke med ett ord det som kanskje er den største ut­
fordringen for offentlig sektor i dag, nemlig rekrutterin­
gen -- det er den største utfordringen vi har, det å skaffe
nok folk til offentlig sektor, slik at offentlig sektor er i
stand til å bli et skikkelig bolverk mot den privatiserin­
gen vi ser. Vi mangler folk innenfor hele helsesektoren.
Innenfor utdanningssektoren mangler vi lærere. Vi har en
stor andel lærere uten godkjent utdanning. Dette er på
mange måter den største faren når vi ser det i forhold til
privatisering av utdanningssektoren og den offentlige
sektor, så det å skaffe nok folk -- nok kvalifiserte folk --
er den største utfordringen. Det nevnte ikke statsråden
med ett ord.
Vi hadde en debatt for ikke lenge siden om lærer­
rekruttering. Der hadde et mindretall et konkret forslag om
at vi er nødt til å ta i bruk det virkemidlet som kan virke
for å få flere lærere inn i utdanningssektoren, og det er å
bruke lønn som virkemiddel. Nå forventer jeg ikke at
statsråden skal legge fram sin strategi for lønnsforhand­
lingene til våren, men i den debatten brukte Arbeiderpar­
tiet et begrep som gikk på viljeserklæring i forhold til å
gjøre noe med lønn, og statsråd Lilletun, som den gang
var statsråd, gav uttrykk for at han oppfattet hva som lå i
det begrepet -- en viljeserklæring om at det må gjøres noe
for å sikre lærere høyere lønn. Kan statsråden si noe om
denne viljeserklæringen, hva som ligger i det, slik at det
kan gå et signal ut til lærergruppene.
Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg er enig med represen­
tanten i at hvis vi skal ha noen som helst slags mulighet
til fortsatt å kunne fordele gjennom velferdsordningene,
må velferdsordningene være så gode at folk foretrekker
dem fremfor dyre, private løsninger. For å få det til er
det, som jeg har vært inne på, en rekke virkemidler som
må tas i bruk. Det viktigste er at verktøyet er tilpasset det
behovet brukerne har. Det er også en oppgave for det of­
fentlige å sørge for at vi ikke bare har nok folk til å utøve
disse tjenestene, men at vi har kvalifiserte folk. Når det
gjelder en rekke yrkesgrupper innenfor det offentlige
virksomhetsområdet, ser vi at vi kommer til å ha et bety­
delig behov for en større rekruttering i framtiden. Her er
lønn ett virkemiddel, men det er ikke det eneste. Arbeids­
miljø, etter­ og videreutdanning, muligheten til fleksibili­
tet, muligheten til i perioder av livet da man har tunge
belastninger, å kunne gå ut, for så å komme tilbake, er
også virkemidler.
Representanten hadde helt rett da han sa at jeg ikke
kommer til å gi noen løfter i forbindelse med det forestå­
ende lønnsoppgjøret. Men jeg tar til etterretning, og det
mener jeg også selv, at lønn er ett av de virkemidlene --
ett av de mange virkemidlene -- vi må ta i bruk for å kun­
ne sikre og trygge offentlig sektor i framtiden.
Gunnar Kvassheim (V): Større åpenhet i forvaltnin­
gen har vært et prioritert arbeidsområde for sentrumsre­
gjeringen. Det er også et av de områdene hvor man har
fått betydelige resultater. Det var særs skuffende at stats­
ministeren ikke fikk plass til å nevne åpenhet i forvalt­
ningen med ett ord i sin erklæring i går. Desto større var
forventningene til innledningen til statsråd Kosmo som
har ansvar for forvaltningen, også når det gjelder åpen­
het. Heller ikke han fikk i sitt 10 minutters lange innlegg
anledning til å si ett ord om dette. Det er meget skuffen­
de, og det er oppsiktsvekkende. Det gir grunn til å frykte
at det manglende engasjementet tidligere arbeiderpartire­
gjeringer har hatt på dette området, også vil bli et kjenne­
tegn for denne regjeringen.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2541
Da sentrumsregjeringen overtok, hadde den i to år ven­
tet på en melding om offentlighet i forvaltningen. Et halvt
år etter regjeringsskiftet kom meldingen. Vi har fått en øk­
ning i antallet ja når det begjæres innsyn i dokumenter, og
som et resultat av denne positive utviklingen er det langt
flere som nå ber om innsyn, fordi de vet at muligheten for
et ja er betydelig større enn tidligere. Åpenhet i forvaltning­
en er et demokratiærend og er en del av fornyelsen og
moderniseringen av offentlig sektor, og jeg ønsker å få be­
kreftet at Arbeiderpartiet også ser det slik.
Mitt spørsmål er: Vil sentrumsregjeringens store en­
gasjement og høye ambisjonsnivå på dette området bli
fulgt opp? Og så har jeg et konkret spørsmål til: Statsrå­
den pekte på at en stadig større del av de offentlige tje­
nester blir utført i ulike selskapsdannelser. Er statsråden
åpen for å revidere offentlighetsloven slik at det også blir
større innsyn når offentlige tjenester utføres i selskaps­
regi som i dag ikke omfattes av loven?
Statsråd Jørgen Kosmo: Når sentrumsregjeringen et
halvt år etter at den overtok, kunne legge fram en så om­
fattende melding om offentlighet i forvaltningen og of­
fentlighet i samfunnet, betyr jo det at det måtte ha vært
gjort et meget godt forarbeid av den regjeringen som satt
der før. Og på samme måte må jeg si at jeg har tenkt å
bruke alt det gode arbeid som den forrige regjeringen har
gjort, i mitt daglige virke. Jeg har ikke tenkt å legge det
bort fordi det var en sentrumsregjering som gjorde det.
Alt det som er brukbart, skal vi ta med oss -- men jeg
gjentar, alt det som er brukbart!
Jeg er for åpenhet i forvaltningen, og jeg skal slåss for
at vi ikke bare skal praktisere offentlighetsloven, men at
vi også skal praktisere mer offentlighet. Stortinget har jo
en god mulighet til å gå foran med et godt eksempel når
offentlighetsloven nå skal gjøres gjeldende for Stortin­
gets virksomhet. Jeg ser spent fram til de retningslinjer
som trekkes opp for offentlig virksomhet gjennom de
merknader som gis i komiteinnstillingen om offentlighet
i Stortinget. Jeg kan garantere at vi skal gjøre alt hva vi
kan for å følge opp de gode intensjoner som der blir
fremmet.
Så til det siste spørsmålet: Hvordan skal vi praktisere
offentlighetsloven innenfor de ulike selskaper? For det
første må vi vurdere selskapsformen, hvilket selskap det
er. Det er klart at det gjelder noen regler for offentlige
forvaltningsselskaper, og at det gjelder andre regler for
aksjeselskaper. Vi må hele tiden være opptatt av at vi
skal tilstrebe størst mulig grad av offentlighet, men vi
skal samtidig ikke ødelegge for muligheten til å drive
fornuftig forretningsvirksomhet. Den balansegangen er
vi nødt til å ta ansvaret for, både regjering og storting.
Carl I. Hagen (Frp): Det var et spørsmål og en re­
plikk om lønnsoppgjøret nå. Jeg skal prøve å holde meg
unna akkurat det lønnsoppgjøret som nå skal settes i
gang, men jeg har likevel et litt prinsipielt spørsmål. Det
har vært hevdet av mange at noe av vanskelighetene
innen skolen og sykehusene har vært at fagforeningene
gjennom lang, lang tid har tilkjempet seg rettigheter og
muligheter til å legge seg opp i styringen av virksomhe­
ten, slik at det er vanskelig å få til effektivisering, rasjo­
nalisering og den nødvendige fleksibilitet.
Vil statsråden vurdere de tanker som Per Kleppe nylig
gav uttrykk for, om å vurdere særskilte forhandlinger
med disse organisasjonene, utenfor de ordinære lønns­
oppgjørene hvor det er umulig å gjøre ting på grunn av
rammesystemet? Og vil statsråden vurdere å åpne for se­
nere forhandlinger om hovedsystemene, rettighetene og
pliktene som ligger i det nåværende avtalesystem, slik at
man under slike forhandlinger kanskje kan gjøre en del
tilpasninger, få mer fleksible lønnsstiger, differensiering
av lønninger etter ansvar og plikter, og se hele denne pro­
blematikken i sammenheng utenfor det mer ordinære
lønnsoppgjøret, hvor hensynet til alle andre grupper vil
være det toneangivende?
Og når statsråden snakker om stimuli generelt, etter
flere meget nyttige år i kontrollkomiteen -- slik jeg tolker
det -- er vel statsråden også kjent med at det kanskje er
nødvendig med det motsatte. Hvis det er de samme leder­
ne i offentlige etater som gang på gang opplever over­
skridelser på 40, 50, 60 pst. av det de sier ting skal koste,
bør vi kanskje overfor dem ha et system som medfører
krav om større ansvar, med risiko for å bli møtt med krav
om ansvar for ledere innenfor den offentlige sektor.
Statsråd Jørgen Kosmo: Det forhandles hver dag i
norsk arbeidsliv, i privat eller offentlig sektor, om lokale
tilpasninger, om arbeidstidsordninger osv. Tariffavtale­
ne, både for offentlig og privat sektor, har åpninger for
lokale tilpasningsforhandlinger.
Det det imidlertid kan bli spørsmål om når vi går vide­
re i fornyelsesarbeidet, er å tilpasse også tariffavtalene til
morgendagens utfordringer. Det er selvsagt en prosess
som jeg på vegne av arbeidsgiverne skal ta et hovedan­
svar for. Men i dette spillet skal vi selvsagt respektere de
fagorganisertes rett til gjennom aktiv medvirkning til
jobbutforming å ivareta sine egne interesser, det skulle
ellers bare mangle. Men går man dypt nok inn i dette, vil
representanten Hagen se at de interessene er felles: Å få
til best mulig tjenester for brukerne.
Representanten Hagen spurte meg om reaksjoner. Ja,
jeg sa det i innlegget mitt: Skal vi utvikle et system med
lederlønninger på kontrakt, og det forventes at man skal
ha spesielle lønnsordninger for å ta ansvar, må det bety
reaksjoner andre veien hvis man ikke oppnår resultater.
Jeg synes det er helt opplagt. Da er det ikke snakk om å
adoptere fallskjermer fra det private næringsliv, da er det
snakk om å ha ordentlige kontrakter der man avtaler
hvordan det skal gå hvis man ikke lykkes.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Øystein Hedstrøm (Frp): Statsministeren er i sin er­
klæring opptatt av å føre en fremtidsrettet næringspoli­
tikk som skal gi landet en god økonomi. Dette er betinget
av at våre bedrifter kan hevde seg minst like godt som
konkurrentene. Dette er Fremskrittspartiet enig i. Næ­
ringspolitikken er viktig fordi det er bedriftene og det ar­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2542
beid som de ansatte utfører, som skaper de verdier som er
helt nødvendige for å kunne betale for de velferdsgodene
vi alle vil skal ligge klar, uansett parti.
Det er viktig at vi tenker gjennom dette, at vi stiller
spørsmålet: Hva er grunnlaget for å skape arbeidsplasser,
velstand, et godt helsevesen, eldreomsorg, skole og et be­
dre miljø, alle de tingene som hører hjemme i et velferds­
samfunn? Jo, det er at vi har bedrifter som driver med
verdiskapning. Bare gjennom konkurransedyktige virk­
somheter har vi noenlunde sikkerhet for arbeidsplasser,
og at det finnes midler tilgjengelig til å løse de oppgaver
vi alle mener et samfunn skal ha.
Globaliseringen og kapitalens vandring, uten respekt
for landegrenser, har skapt en konkurranse nasjonene
imellom om hvem som kan tilby best rammebetingelser,
og dermed tiltrekke bedrifter, kapital, kompetanse og ar­
beidsplasser. Fremskrittspartiet konstaterer at norske be­
drifter møter et skjerpet konkurranseklima i denne inter­
nasjonaliseringsprosessen. Strukturendringer hos våre
handelspartnere, konkurranse fra land med lavere ar­
beidslønninger og som har en annen økonomisk forståel­
se og en annen bedriftskultur, kan medføre at bedrifter
dels flytter, dels fusjonerer eller legger ned sin virksom­
het. Det kan selvfølgelig være fornuftige grunner til at
bedrifter velger å etablere seg i andre land. Noen vil bli
større på sine kjerneområder og vil gjøre produksjonen
mer effektiv. Men når vi får synlige bevis for at det er
rammebetingelsene som tvinger bedrifter og kapital ut av
landet, må forholdene legges til rette på en annen måte
fra myndighetenes side. Det er farlig hvis hovedkontorer
og forskningsavdelinger forsvinner ut av landet i stor
skala fordi de økonomiske forholdene er bedre ute. Det
betyr at landet taper for viktige konkurrenter som har
endret sin politikk i næringsvennlig retning fordi de har
sett betydningen av alvoret.
I en globalisert økonomi blir det stadig vanskeligere
for en nasjon å føre en skattepolitikk som er forskjellig
fra andre lands. Særlig på to områder fører Norge en
skattepolitikk som er vesentlig forskjellig fra konkurrent­
landenes, og det gjelder opsjonsbeskatningen og formue­
skatten. Begge disse områder er av vesentlig betydning
for virksomheter innenfor den nye økonomien, for kunn­
skapsbedriftene. Den store svakheten ved det norske
skattesystemet er at det har en langt strengere beskatning
enn andre land på noen områder som er særlig utsatt for
internasjonal konkurranse. Derfor bør det umiddelbart
gjennomføres endringer som sikrer internasjonalt kon­
kurransedyktige vilkår både for formuesbeskatningen og
opsjonsbeskatningen, slik vi ser det.
Nå er det på tide å innse de faktiske forhold. At Norge
ligger i verdens ytterkant for internasjonalt næringsliv
med et lite hjemmemarked med bare 4 œ million innbyg­
gere, reduserer attraktiviteten. Dette er det selvfølgelig
lite å gjøre ved. Skal Norge klare å tiltrekke seg norske
og utenlandske investorer, må rammebetingelsene være i
verdensklasse. Der vi virkelig har mulighet til å gjøre
noe, er med skatte­ og avgiftssystemet og nivået. Frem­
skrittspartiet mener vi bør være på høyden på dette områ­
det, og beviser det gjennom skatte­ og avgiftslettelser i
vårt alternative statsbudsjett på nærmere 28 milliarder kr.
Vi kommer ikke utenom å tilpasse skatte­ og avgifts­
reglene til den nye internasjonale virkeligheten. Gründere
og industrialister kan ikke lenger akseptere snevre nasjo­
nale hensyn. Det må være klinkende klart at uten de nød­
vendige skatte­ og avgiftslettelser får vi verken uten­
landsk eller norsk kapital i tilstrekkelig grad til å bygge
opp virksomheter i Norge. Det er det som vil være ho­
vedutfordringen i årene som kommer.
Bendiks H. Arnesen (A): Jeg er enig med statsminis­
teren i at Norge er mulighetenes samfunn, og jeg tror de
fleste er enige om at vi har et godt land å bo i.
Statsministeren brukte mye av tiltredelseserklæringen
til å omtale de i vårt samfunn som ikke har alle de mulig­
heter tilgjengelig som det store flertallet opplever. Jeg er
glad for at statsministeren så konkret påpekte den felles
oppgave vi har i å løfte mindretallet. De aller fleste inn­
byggere i dette landet har det godt, men det er noen som
ikke får ta del i den trygge og gode situasjonen som sam­
funnet tilbyr dette flertallet. Vi har f.eks. hørt om under­
søkelser som avdekker at mange mennesker ikke kan ta
imot tilrådd behandling og medisin fordi de ikke har øko­
nomi til dette. Alle mennesker ser på god livskvalitet
som det aller viktigste for å kunne mestre hverdagen.
Noen mennesker har problemer med dette fordi sykdom
eller funksjonshemming skaper problemer for dem. De
som berøres på denne måten, må ikke bli straffet med å
bli utestengt fra utdanning og arbeidsliv, og de må slippe
å bruke alt av en begrenset inntekt til egenandeler, medi­
siner og nødvendige tjenester. Vi kan ikke leve med en
situasjon hvor syke mennesker ikke kan motta tilrådd be­
handling av privatøkonomiske grunner. Dette hører kort
og godt ikke hjemme i en velferdsstat. Her må fellesska­
pet stille opp og sikre at alle får nødvendig behandling og
hjelp, og svak privat økonomi må ikke utestenge noen fra
å få de tilbud de trenger. Det haster med å få på plass nye
regler som ivaretar disse gruppenes situasjon på en bedre
måte. Dette dreier seg i høyeste grad om fordeling og det
å løfte mindretallet.
Jeg er også glad for at statsministeren så klart framhe­
ver betydningen av et arbeidsmarked der færre uføretryg­
des og sykmeldes, og der det gjøres plass for funksjons­
hemmede. Vi kan ikke fortsette med en situasjon hvor
9 pst. av den yrkesaktive befolkning har uførepensjon, og
hvor dette tallet bare øker og øker. I tillegg kommer alle
de som er langtidssykmeldt, og som har små utsikter til å
komme i jobb igjen.
Arbeid betyr mye for inntekt og velferd, og i analyse­
ne i utjamningsmeldingen går det klart fram at det går et
skille i levevilkår mellom de som er yrkesaktive, og de
som må klare seg på annen måte.
Arbeid betyr også mye mer enn penger. Det betyr so­
sial kontakt med andre mennesker, det betyr mulighet til
å bruke sin kompetanse og sine ferdigheter, og det betyr
et bedre selvbilde for det enkelte menneske.
Samfunnet har bruk for all den arbeidskraft vi kan
framskaffe, og de fleste som i dag er trygdet, har et ønske
om å få et arbeid som er tilpasset deres livssituasjon, og

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2543
som de kan mestre med den restarbeidsevne de er i besit­
telse av.
Dette må vi legge til rette for i samarbeid med det pri­
vate næringsliv og med offentlige bedrifter, og det må
legges bedre til rette for dem som vil etablere sin egen ar­
beidsplass.
Tilgjengelighet og helhetlig tilrettelegging må ligge i
bunnen når vi skal skape et arbeidsmarked som inkorpo­
rerer funksjonshemmede på en bedre måte.
Jeg er også tilfreds med statsministerens klare mål om
å fornye og styrke offentlig sektor. I en tid med stor man­
gel på helsepersonell og mange nye og viktige oppgaver i
helse­ og omsorgssektoren er det viktig å se på hvordan
arbeidsforholdene er og hvordan ressursene utnyttes.
Stort sykefravær og stor gjennomtrekk ved de forskjelli­
ge arbeidsplasser sier oss at det er behov for fornyelse og
endring, og at dette ikke kan løses bare gjennom høyere
lønninger.
Jon Lilletun (KrF): Noreg er eit land velsigna med
rike naturressursar som vi tradisjonelt har levd godt på.
Eg tenkjer då på næringar som jordbruk, skogbruk og fis­
ke og meir tradisjonelle industrinæringar. Ved byrjinga
av dette hundreåret har det vorte tala mykje om «det
nye». Då er det viktig å hugse at dei tradisjonelle næring­
ane framleis er svært viktige for landet. Jordbruket er
svært viktig for mange kommunar og for busetjinga der,
og er ofte utgangspunkt for mange nye næringar. Fisk er
den nest største eksportnæringa i Noreg, og skogbruk er
vår tredje største eksportnæring etter olje og fisk.
Havbruk har med rette vorte framheva som ei fram­
tidsretta næring. Det er i havet dei naturgjevne føremon­
ene til Noreg ligg, og det er både rett og rimeleg at vi ved
tusenårsskiftet markerer fiskeri­ og havbruksnæringa
som ei av dei viktigaste næringane for framtida. Vi har
ein tusen år lang tradisjon for eksport av fisk frå Noreg.
Næringa har på ein grunnleggjande måte vore med på å
forme vår økonomi og vår kultur. Medan olje­ og gass­
kjeldene vert reduserte og etter kvart tømde, kan dei ma­
rine ressursane fornyast, og difor vil fisk og andre levan­
de marine ressursar i all tid kunne vere ei sentral kjelde
til norsk økonomi og til matforsyninga i verda. Den auka
befolkningsveksten gjer at marknadspotensialet for våre
sjømatprodukt berre vil auke. Eg vil difor uttrykkje eit
håp om at vi må setje oss ambisiøse mål for den framtidi­
ge utviklinga innanfor havbruks­ og fiskerinæringa -- an­
ten det er som næringsutøvarar, forvaltarar, forskarar el­
ler politikarar.
Vår viktigaste kjelde til velstand og næringsutvikling
har likevel alltid vore menneske med kunnskap og kreati­
vitet. Det var fiskarane sin kjennskap til reiskapar og na­
tur som førte fisken opp på kjøkenbordet. Det var ingeni­
ørane si innsikt i elektrisitet og metall som gjorde Noreg
til ein leiande produsent av legeringar, og det var forska­
rane si forståing av bergartar og ny teknologi som gjorde
det mogeleg å hente olje opp av Nordsjøen.
Innanfor alle næringar får kunnskap og kompetanse
stadig meir å seie for vår evne til å løyse felles oppgåver.
Den teknologiske utviklinga har opna nye måtar for næ­
ringsutvikling, kulturspreiing og velferdstiltak. Ynskjer
vi å ta del i denne prosessen og sjølve vere med på å for­
me den, må vi sikre oss at vi har miljø og menneske som
er i stand til å innhente, forstå og ta i bruk ny kunnskap.
Eg trur nye arbeidsplassar framfor alt vil verte skapte i
nye innovative og vekstkraftige næringar, ofte dominerte
av små og mellomstore bedrifter. Innanfor informasjons­
og kommunikasjonsteknologi og bioteknologi er dei
strukturelle og teknologiske endringane så gjennomgri­
pande at det vil verte skapt heilt nye forretningsområde.
Eg håpar difor at den nye regjeringa vil følgje opp det
viktige arbeidet som regjeringa Bondevik starta i forhold
til eit nyskapande Noreg. Det famnar frå ei auka satsing
på entreprenørskap i skulen og styrking av eit allsidig
verkemiddelapparat til oppfølging av aukinga i forskings­
innsatsen, som regjeringa gjorde framlegg om i si mel­
ding, med seinare tilslutting frå Stortinget. Ei satsing på
eit nyskapande Noreg, som regjeringa Bondevik framhe­
va, er og vil vere ei lønsam investering i framtida.
Det var i statsministeren si erklæring nemnt ein del
om utdanningspolitiske saker, som delvis var presentert
som nysatsing. Eg er sterkt samd med Regjeringa når ho
fremjar forslag om rett til vidaregåande opplæring òg for
vaksne, men eg vil minne om at det har faktisk òg regje­
ringa Bondevik gjort -- og eit fleirtal på Stortinget, som
bestod av sentrumspartia og Arbeidarpartiet, har slutta
seg til det. Det gjeld òg ein del av dei andre satsingane.
Det er ikkje for å snakke om kven som sa fyrst kva, men
det er for å vise til at det her faktisk var sett i gang ein del
ting som vi synest det er flott at ein fører vidare. Og sen­
trum og Kristeleg Folkeparti er innstilte på eit konstruktivt
samarbeid i forhold til eit nyskapande Noreg, både når
det gjeld grunnskule, vidaregåande skule og forsking og
utvikling elles. Det er difor viktig at vi får ein nærings­
politikk som har både respekt for og røter i vår historie,
og som samtidig har evnen i seg til å verte nyskapande
og leiande innanfor den nye, globaliserte økonomien.
Sigurd Grytten (A): Samfunnet endres i dag i større
tempo enn noen gang før. Denne endringstakten gjøres
mulig først og fremst gjennom en rivende teknologisk ut­
vikling, og da spesielt innenfor informasjonsteknologi.
Det vi ser, er at informasjonsteknologien muliggjør tek­
nologiske gjennombrudd innenfor andre områder. Dette
ser vi tydelig innenfor bioteknologi, hvor det er en forut­
setning å kunne behandle enorme datamengder effektivt.
En viktig konsekvens av den teknologiske utviklingen
er at vi går fra råvarebasert produksjon til kunnskapsba­
sert produksjon.
Dette er en utvikling som egentlig begynte under den
industrielle revolusjon, gjennom at maskiner overtok ma­
nuelt kroppsarbeid, først innenfor landbruket, deretter i
industrien, og vi ser nå en økende automatisering innen­
for servicesektoren. Menneskelig arbeidskraft blir derfor
i stadig større grad ensbetydende med hjernekraft. Det er
først og fremst kompetanse, kreativitet og ferdigheter
som driver verdiskapingen i kunnskaps­ og informa­
sjonssamfunnet. Dette gir flere konsekvenser. En viktig
endring er at arbeidsmarkedet går fra å være et marked

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
Trykt 4/4 2000
2000
2544
hvor en selger og kjøper tid, til et marked hvor en selger
og kjøper kunnskap.
For Norge er dette gode nyheter. En stadig større del
av Norges befolkning har høyere utdanning. Vi har et av
verdens best utbygde utdanningssystemer, vi har økono­
miske midler til å satse på utdanning i årene som kom­
mer, og til sammen gjør dette Norge meget godt rustet til
å møte kunnskaps­ og informasjonssamfunnet. Norge er,
som statsministeren sa, mulighetenes samfunn. Vår ut­
fordring og vår forpliktelse er å gripe de mulighetene
som er gitt oss.
Dette gjør vi først og fremst gjennom å satse på utdan­
ning og forskning. Vi må bygge et utdanningssystem
hvor tanken om livslang læring står sentralt. Vi må kvitte
oss med tanken om at utdanning er en livsfase. Utdan­
ning blir arbeid, og arbeid blir utdanning.
Vi må også aktivt legge forholdene til rette for kom­
petansebasert næringsutvikling. En viktig erkjennelse er
at knappheten først og fremst ligger i tilgangen på nød­
vendig kompetanse, da pengene følger kunnskapen. Et
godt eksempel er Microsoft, som i dag har en børsnotert
verdi på 500 milliarder dollar. Det gjør selskapet til ver­
dens mest verdifulle økonomiske foretak. Det interessan­
te er at selskapet hadde liten startkapital. Det var de an­
sattes strategiske kompetanse som la grunnen for selska­
pets enorme verdiutvikling. Det er også kunnskapen som
i dag utgjør selskapets verdi. Verdien av selskapets fysis­
ke eiendeler er kun en brøkdel av den børsnoterte verdi­
en. Differansen vi her ser, er verdien av de ansattes kunn­
skap, og ikke minst verdien av merkenavnet.
Dette er oppsummert de sentrale komponenter i det
globale kunnskapssamfunnet. Den amerikanske sentral­
banksjefen har brukt begrepet «den vektløse økonomi­
en». Det han så, var at det amerikanske bruttonasjonal­
produktet hadde beholdt den samme fysiske vekten til
tross for en formidabel økonomisk vekst. Veksten hadde
i hovedsak kommet innenfor kunnskapsindustri og ikke
innenfor tradisjonell industri. Det vi ser, er at kunnska­
pen har blitt den sentrale drivkraften i økonomien.
Denne kunnskapen er i motsetning til penger noe som
ligger i oss. Kunnskap er menneskelig. Næringsutvikling
dreier seg derfor ikke lenger kun om å få pengene til å
trives, menneskene må også trives. Livskvalitet blir slik
viktig for å kunne tiltrekke og utvikle fremtidsrettede
næringsmiljøer. Livskvalitet kan ikke vedtas, men vi kan
arbeide for å utvikle interessante arbeidsplasser, for å
skape gode barnehageplasser, et godt skoletilbud, et trygt
velferdstilbud og ikke minst et aktivt kulturliv. Fremti­
dens kunnskapsarbeidere kommer til å vurdere disse for­
holdene når de skal velge arbeidsplass.
Vi må erkjenne at vi er i en knallhard internasjonal
konkurranse om å få og beholde nøkkelkompetanse. Vi
trenger en strategi for å møte denne konkurransen.
Jeg er glad for de signaler Regjeringen har gitt, og har
tro på at Regjeringen vil makte å utvikle en slik offensiv
strategi. Norge er og vil bli mulighetenes samfunn.
H a n s J . R ø s j o r d e hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Morten Lund (Sp): Jeg er enig i at vi lever i mulig­
hetenes samfunn, og at Regjeringen skal være folkets tje­
nere og lytte til folkets vilje. Jeg er sikker på at folket vil
at mulighetene skal utnyttes til beste for alle i hele landet.
Det skjer ikke hvis Regjeringen søker allianser hos høyre­
kreftene, der oppskriften er mer markedsstyring og stadig
mindre politisk handlefrihet i Stortinget.
Det siste alvorlige framstøtet for å få utprøvd høyresi­
dens ideer fullt ut, ble avvist av folket i 1994. Den avgjø­
relsen har vi enorme fordeler av hver eneste dag. Avgjø­
relsen har slett ikke skremt utenlandske investorer, som
noen fryktet.
Mulighetenes samfunn har blitt slik fordi folk før oss
tidsnok skjønte betydningen av at resultatene av rike na­
turressurser og folks arbeid skulle komme dette samfun­
net til gode. Konsesjonslovene fra 1917 og av nyere dato
bestemte at jord, mineraler, skog og fossefall fortrinnsvis
skulle ha norske eiere, at oljen på sokkelen er vår, at nor­
ske firma skal ha fortrinnsrett på sokkelen, at fisken inn­
til og langt utenfor en lang kyst er vår, at fiskebåtene skal
ha norske eiere. Slike beskyttende paraplyer har gitt oss
rikdom, kompetanse og arbeidsplasser, og skapt grunnla­
get for Hydro, Elkem og mange, mange flere viktige og
fine firma.
Det norske folk vil fortsatt ha en effektiv strategi mot
bitvis salg av Norge. Det norske folk krever et eierskap i
næringslivet med samfunnsansvar, som tar hensyn til de
ansatte og til lokalsamfunn. Det norske folk ønsker be­
skyttelse mot de mest grådige eiere som tenker aller mest
på sin egen pengepung. Vi har utallige eksempler på at
folkekravet er slik, og at det er tverrpolitisk. La meg som
eksempler nevne folkeaksjonen mot flytting av Ericsson
fra Sørlandet, og de nye tilfellene fra Jæren, der uten­
landske eiere vil legge ned lønnsomme arbeidsplasser
ved Polaris og DBS. Vi har svært mange positive eksem­
pler på eiere som viser ansvar uten slike aksjoner, som
får mangfold igjen fra egne ansatte og fra samfunnet om­
kring seg.
Senterpartiet vil bidra med tiltak for å stimulere det
gode eierskap som bidrar til forutsigbarhet, nyskaping og
økt kompetanse. Senterpartiet vil bidra til ryddigere for­
hold på børsen, til å styrke det gode eierskapet i familie­
eide bedrifter og til å stimulere ansattes medeierskap. Det
trengs både politiske vedtak og positive signaler fra lan­
dets ledelse for å påvirke holdninger og oppførsel, slik at
vi får det eierskapet vi ønsker og trenger.
Fordi EØS­avtalen har tatt fra oss noen av våre gode
muligheter til å beskytte norsk verdiskaping, er statlig eier­
skap blitt viktigere. I tiden framover trengs det økt statlig
engasjement både for å bidra til nyskaping og for å sikre
at internasjonale hovedkontor ikke flagges ut. Senter­
partiet ønsker en gjennomgang av organiseringen og ut­
øvelsen av det statlige eierskapet. Senterpartiet mener det
er en selvfølge at bedrifter der staten er stor eier, skal
vise et større samfunnsansvar enn andre bedrifter. Et salg
av Hydro Seafood til utlandet er ikke i samsvar med dette
synet. Det er bred politisk enighet om at marin sektor
skal være et satsingsområde og den næring som kan
overta etter olje­ og gassvirksomheten. Et fortsatt norsk

Forhandlinger i Stortinget nr. 170
Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
S 1999­2000
2000 2545
(Morten Lund)
eierskap i akkurat dette selskapet, som anses som en mo­
tor i havbruksnæringen, sikrer at forskning, verdiskaping
og kompetanse kommer norske interesser til gode. Skulle
utlendinger få overta her, er løpet lagt også for videre ut­
flagging i denne næringen. Da vil vi kunne oppleve at
den lokale velviljen som trengs for en videre ekspansjon
innenfor næringen, forsvinner. Jeg er glad for at sentrale
talsmenn fra Arbeiderpartiet har det samme synet, og at de
også ønsker at Hydros salg til utlendingene skal stoppes.
Det er mange eksempler på at svært gode muligheter
er blitt til en mur av muligheter. En slik situasjon kan
også vi som nasjon oppleve hvis landets økonomiske si­
tuasjon oppfattes som så god at behovet for nyskaping og
hardt arbeid glemmes, hvis gevinstene havner hos dem
som har mest fra før, og hvis gevinstmulighetene blir
salgsvare og flagges ut
Regjeringens budskap må være tydelig: Vi trenger ny­
skaping og økt verdiskaping. Alle må delta, og alle skal
få en rettferdig del av gevinstene. De grådigste skal stop­
pes.
Den forrige fiskeriministeren, Senterpartiets Lars Peder
Brekk, hadde som strategi å løfte fram verdiskapings­
potensialet i havbruksnæringen. Denne strategien var
godt forankret i forskermiljøene. Den forrige fiskerimi­
nisteren la opp til en samarbeidslinje i forhold til andre
næringer og andre samfunnsinteresser. Det er særlig vik­
tig at havbruk skal kunne bli en miljøriktig næring i
framtiden. Det er grunn til å håpe at sentrumsregjerin­
gens strategi for verdiskaping og samarbeid blir ført vi­
dere av den nye regjeringen.
Til slutt vil jeg få uttrykke stor uro over at statsminis­
teren og utenriksministeren har omtalt EUs patentdirek­
tiv bare ut fra hensynet til norske bedrifters konkurranse­
muligheter. Jeg håper det foregår en mer nyansert debatt
i Arbeiderpartiet, og at Norge vil arbeide for at føre var­
prinsippet skal få gjennomslag i slike spørsmål.
Tom Thoresen (A): Det begynner å bli noen år siden
jeg tillot meg å benevne det som tradisjonelt har vært op­
posisjonens debatt, trontaledebatten, som opposisjonenes
debatt. Det var et produkt av de parlamentariske forhold
som etter hvert har grodd opp, og som har gjort det van­
lig med mindretallsregjeringer.
Under dagens erklæringsdebatt tror jeg faktisk vi har
gått et skritt videre. Regjeringen og regjeringspartiet har
for sitt vedkommende åpent invitert alle partier i Stortin­
get til samarbeid. Denne invitten er så langt jeg har kun­
net registrere det, blitt ganske godt mottatt hos mange
partier i Stortinget. Og det er da faktisk også godt i sam­
svar med hva som har vært de praktiske samarbeidsfor­
holdene i mange viktige saker, og ikke minst i forde­
lingspolitikken, de siste årene, og som kulminerte med
budsjettsamarbeidet mellom de tre daværende regje­
ringspartiene og Arbeiderpartiet sist høst.
Jeg vil ikke være så illusjonsfylt at jeg skal trekke det
resonnementet for langt. Fra Arbeiderpartiets side vet vi
at det kommer mange krevende avveininger i Stortinget.
Vi vet at det vil bli strid om enkelte saker. Men vi ser og­
så, og det er det løfterike i denne sammenheng, at det er
et kraftig potensial for et fornuftig samarbeid på mange
av politikkens vesentligste felter.
Desto mer forbausende er det kanskje at vi også ser en
sjelden hard grensedragning mellom opposisjonsparti­
ene. Nå er det naturligvis ikke unaturlig så kort tid etter
at det har vært stilt et kabinettsspørsmål i Stortinget og
en regjering er falt, at dette spøker bak mange av de inn­
legg som blir holdt, og fra flere sider. Men jeg tror det er
noen slike grensedragninger en ikke bør overdrive, for da
kommer en nemlig i skade for å sette grensen på feil sted.
Miljø­ og energipolitikken tror jeg er et slikt felt.
Striden om gasskraftverk var en strid om hvordan man
mest realistisk trodde at Norge kunne bidra til å dempe
veksten i CO 2 ­utslippene og dermed i klimaproblemene.
Det ene syn viste riktig til at bygging av gasskraft i
Norge isolert sett vil øke utslippene i Norge. Det andre
syn viste til, også med atskillig realisme, at bygging av
gasskraftverk i Norge i en underskuddssituasjon kunne
dempe det importpresset vi ville få fra mer forurensende
kraftkilder ute. Det er legitimt å ha ulike syn på dette,
men jeg tror ikke man skal overdrive at dette er skillelin­
jen i norsk miljøpolitikk, selv om jeg innser at det har at­
skillig symbolverdi. Og det var da heller ikke det regje­
ringen stilte kabinettsspørsmål på. Regjeringen stilte ka­
binettsspørsmål på et spørsmål om en endring av foru­
rensningsloven, og under forutsetninger og i en form som
kunne gitt et høyst uklart resultat. Men skillelinjene her
går jo mellom dem som oppfatter CO 2 ­utslipp som et
problem, og dem som ikke gjør det. Og innstillingen fra
energi­ og miljøkomiteen viser meget klart hvor det skil­
let gikk, nemlig at Fremskrittspartiet ikke ser CO 2 ­ut­
slipp som noe problem i det hele tatt. Og når det da er
konstellasjonen regjeringspartiene og Fremskrittspartiet,
som under en votering over et kabinettsspørsmål som
ikke gikk på dette spørsmålet, men på et annet, som ble
skjellsettende -- hvis man overtolker det som en miljøpo­
litisk problemstilling, tror jeg man kommer helt skjevt ut,
for her vil løsningene antakelig fortsatt ligge i skjærings­
punktet mellom Arbeiderpartiet, SV og mellompartiene.
Inge Lønning (H): «Norge er mulighetenes sam­
funn» -- slik åpner og avslutter den nye regjering sin er­
klæring, og det er det umulig å være uenig i. Norge er
åpenbart også de politiske muligheters land, for det har jo
plutselig inntrådt helt nye og uventede klimaallianser, i
flere betydninger av ordet, i løpet av denne debatt, og det
lover jo godt når det gjelder samarbeidsmuligheter frem­
over i Stortinget.
En tidligere statsråd i en arbeiderpartiregjering, Gud­
mund Hernes, ledet for godt og vel ti år siden en offentlig
utredning om det norske universitets­ og høyskolesys­
tem. Der skrev han inn en setning som har brent seg inn i
mitt minne fordi den er usedvanlig velformulert: Norges
største utfordring er at vi i dag ikke får tilnærmelsesvis
det ut av befolkningens samlede talent og ressurser som
vi kunne og burde få. Jeg håper at det er den samme er­
kjennelse som ligger bak den nye regjerings formulering
om Norge som mulighetenes land.
170

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2546
Men da forbauser det meg litt at Regjeringen åpenbart
legger svært stor vekt på at det er behov for en viss de­
regulering, et visst mangfold i offentlig sektor i sin store
alminnelighet, at det er behov for å omorganisere med
sikte på å gi større innsats, men ikke med et eneste ord
nevner at det samme gjelder vårt utdanningssystem. For
om det er noe område det er helt åpenbart at vi ikke får
tilstrekkelig ut av de menneskelige ressursene, er det
nettopp vårt skole­ og utdanningssystem og -- la meg
føye til -- vårt forskningssystem.
Nå er det ikke lenge siden vi i Stortinget behandlet en
nasjonal forskningsmelding hvor Høyre og Arbeider­
partiet i fellesskap var pådrivere for å løfte ambisjons­
nivået. Stortinget vedtok å be Regjeringen komme til­
bake i revidert nasjonalbudsjett til våren med en konkret
opptrappingsplan når det gjelder hvorledes man skal nå
gjennomsnitts OECD­nivå i forskningsbevilgninger i
løpet av de neste fem år. Høyre og Arbeiderpartiet fikk
også til en enighet om at man i revidert nasjonalbudsjett
skal få en konkret opptrappingsplan for hvorledes forsk­
ningsfondene skal bringes opp til et nivå på 10­15 milli­
arder kr. Jeg må si at jeg ser med stor forventning frem til
at Regjeringen nå med begeistring vil komme tilbake
med svar på den oppgave man påla en annen regjering,
og det gir meg grunn til betydelig optimisme når det
gjelder mulighetene for å få til den krevende satsing som
er nødvendig både på vårt utdanningssystem og vårt
forskningssystem. Og la meg si fra denne talerstol: Det
skal ikke stå på Høyre dersom Regjeringen ønsker å få til
et slikt samarbeid og en slik satsing.
La meg også føye til at jeg la merke til at statsministe­
ren i sin tiltredelseserklæring siterte den ene halvdelen av
Arbeiderpartiets hovedslagord i valgkampen i fjor. Det
hovedslagordet lød slik: «Arbeid og utdanning skal lønne
seg.» I tiltredelseserklæringen var det forkortet til:«Ar­
beid skal lønne seg.»
Nå skal man jo vokte seg for å legge for mye inn i
taushet, men jeg synes det ville vært interessant å få vite
fra Regjeringens side om man fremdeles mener det man
mente i valgkampen i fjor høst, at utdanning og arbeid
skal lønne seg, og i så tilfelle hvilke praktiske konse­
kvenser man akter å trekke av det. For å nevne et helt
konkret eksempel: Jeg har registrert med glede og med
stor anerkjennelse at begge våre to store lærerorganisa­
sjoner faktisk nå har gått ut offentlig og erklært at de er­
kjenner at de er nødt til å legge om sin egen lønnspolitikk
i retning av innsatsbasert lønnssystem. Og da ville det
være et paradoks -- når lærerorganisasjonene er kommet
til den erkjennelse -- om det politiske system ikke skulle
følge opp den erkjennelsen, for det er kanskje den viktig­
ste nøkkelen til et godt utdannings­ og forskningssystem
at vi får det på plass.
Statsråd Siri Bjerke: Norge skal være et foregangs­
land i miljøpolitikken. Nasjonalt og internasjonalt skal vi
satse for å redusere utslipp som påvirker klimaet, verne
om det biologiske mangfoldet og begrense bruken av
helse­ og miljøfarlige stoffer. Vi skal være pådrivere i ar­
beidet med å sikre kulturminner og tilrettelegge for et ak­
tivt friluftsliv.
Kyotoprotokollens videre skjebne avhenger av resul­
tatet på klimakonferansen i Haag som holdes i november
i år. Det blir avgjørende å oppnå et resultat som gjør det
mulig for et tilstrekkelig antall land å ratifisere den. Re­
gjeringen vil arbeide aktivt med å få til enighet om et
godt regelverk for Kyoto­mekanismene, den nye genera­
sjonen av miljøpolitiske virkemidler, internasjonal kvote­
handel, felles gjennomføring og Den grønne utviklings­
mekanismen. Vi må også få på plass et system som sikrer
at partene overholder forpliktelsene sine. For å sikre at
avtalen trer i kraft raskt, vil det være viktig å styrke sam­
arbeidet med u­landene. Vi vil spille en aktiv rolle over­
for u­landene underveis i prosessen og øke innsatsen
innen klimasamarbeidet med sentrale land som Kina og
Sør­Afrika.
De nasjonale virkemidlene må også videreutvikles så
vi kan få til flere kostnadskrevende tiltak her hjemme.
Den ferske tiltaksanalysen fra Statens forurensningstil­
syn viser at det er rom for betydelige nasjonale utslipps­
reduksjoner til moderate kostnader. Regjeringen vil følge
opp innstillingen om et nasjonalt kvotesystem i lys av de
signaler som er gitt gjennom Stortingets behandling av
energimeldingen, og utviklingen innen EØS­området.
Jeg har notert meg at EU­kommisjonen la fram en
grønnbok om kvotehandel 8. mars i år, der mulighetene
holdes åpne for samarbeid i hele EØS­området. Jeg vil
raskt følge opp denne invitasjonen til et nærmere samar­
beid med EU. I dag utredes det nasjonale kvotesystemer i
våre naboland Danmark, Sverige og Finland, og flere and­
re land har satt i gang tilsvarende prosesser. I nordisk
regi utredes dessuten mulighetene for regionale kvote­
handelssystemer. Vi vil også aktivt følge opp dette arbei­
det innenfor en nordisk og en regional ramme.
Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om om­
gjøring av de tildelte utslippstillatelsene for de to plan­
lagte gasskraftverkene. Jeg er i gang med dette, og arbei­
det vil ha høy prioritet. Jeg vil gi Stortinget den nødven­
dige informasjon om arbeidet. Regjeringen vil videre
opprette et nytt program for utvikling av renseteknologi
for gasskraft og intensivere satsingen på fornybar energi.
Tapet av biologisk mangfold er en trussel mot en bære­
kraftig utvikling. Derfor vil Regjeringen følge opp FNs
konvensjon om biologisk mangfold med satsing på sek­
torovergripende ansvar og konkrete tiltak. Slik blir vi i
front internasjonalt når det gjelder bærekraftig forvalt­
ning av de biologiske ressursene som er livsgrunnlaget
vårt.
De siste tiårene har mengdene og antallet av kjemika­
lier i produkter og i produksjon økt faretruende. En stor
andel av de farlige kjemikaliene som tilføres norsk natur,
kommer fra andre land. Derfor er det internasjonale ar­
beidet og arbeidet for å heve miljøstandarder som gjelder
for EØS­området, så viktig. Da Jagland­regjeringens
stortingsmelding om miljøvernpolitikk for en bærekraf­
tig utvikling ble behandlet, vedtok Stortinget klare mål
på dette området. Regjeringen vil arbeide for å redusere
både den omfattende bruken av farlige kjemikalier i pro­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2547
dukter og utslippene fra norsk industri. I tillegg vil vi ar­
beide for at EU regulerer bruk og utslipp av farlige kje­
mikalier strengt. Det må også vedtas forpliktende inter­
nasjonale avtaler for de alvorligste kjemikaliene.
Det blir stadig viktigere å ta vare på gjenværende fri­
luftsområder. Det gjelder særlig grønne lunger i byer og
tettsteder. Det gjelder også å sikre allmennhetens rett til
fri ferdsel i utmark og sørge for god tilgjengelighet i
strandsonen. Regjeringen vil følge opp på disse område­
ne. Vi vil vurdere mål og virkemidler for en moderne fri­
luftspolitikk der helse og livskvalitet for alle settes i sen­
trum. Her er arbeidet med luftkvalitet og støy viktig.
Vår historie viser at menneskene har evne til å skape
mer ved hjelp av mindre gjennom stadig mer effektiv
bruk av arbeidskraft, kunnskap og kapital. Det trengs like
store omveltninger når det gjelder miljøeffektivitet. Vi
trenger en «Dugnad for framtida».
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Øyvind Korsberg (Frp): I forbindelse med behand­
lingen av energimeldingen dreide mye av debatten seg
om utslipp av den såkalte klimagassen CO 2 . Mye av
energidebatten den 9. mars dreide seg også om juridiske
spørsmål i forbindelse med noen av forslagene som var
fremmet i saken. I et brev fra Justisdepartementets lovav­
deling vedrørende de juridiske spørsmål som berørte for­
slagene knyttet til energimeldingen og gasskraftspørsmå­
lene, var det usikkerhet og tvil om lovligheten i forslage­
ne I og II, og på den bakgrunn stemte vi imot de to for­
slagene. Vi mener at en fornuftig løsning på problemene
med å få utnyttet norsk gass til kraftproduksjon i Norge,
må være å fjerne CO 2 ­utslippene fra forurensningsloven.
Det er selvsagt ikke til hinder for å gjennomføre begrens­
ning i CO 2 ­utslipp ved å pålegge avgifter på slike ut­
slipp, eller ved å introdusere et system for omlegging av
utslippskvoter. Men vi mener altså at det ikke er grunn­
lag for dette på det nåværende tidspunkt. Det mest for­
nuftige nå for å få fortgang i saken er således å endre for­
urensningsloven, noe vi har fremmet forslag om, og som
ligger til behandling her i huset.
Jeg regner med at statsråden har skaffet seg oversikt
over de vedtak som ble gjort i energisaken, så jeg skal
ikke bruke tid på å referere innstillingens I og II, men ser
statsråden noe problem med å få gjennomført disse ved­
takene, som det hersker så stor juridisk usikkerhet om?
Og hva vil statsråden gjøre for å få effektuert disse to
vedtakene?
Statsråd Siri Bjerke: Regjeringens viktigste mål i
klimapolitikken er å bidra til en reduksjon av utslipp av
farlige klimagasser, spesielt CO 2 . Som en del av denne
politikken vil Regjeringen følge opp Stortingets vedtak
om å åpne for gasskraftverk i Norge ved å omgjøre ut­
slippstillatelsene for mulige gasskraftverk i Norge. Vi
bygger dette arbeidet på at det skal gjøres uten endringer
i forurensningsloven. I disse dager går vi gjennom de
mulighetene vi har for å følge opp Stortingets vedtak. I
løpet av kort tid vil vi bestemme oss for et løp, men vi vil
vurdere grundig alle sidene ved denne saken. Jeg vil
komme tilbake til Stortinget med nødvendig informa­
sjon, slik at Stortingets vedtak kan følges opp i saken.
Jan Tore Sanner (H): Jeg vil starte med å gratulere
statsråden med en både interessant og offensiv holdning
til de store miljøutfordringene som Norge står overfor.
Det lover godt. Jeg ser frem til fortsettelsen og ikke minst
til et godt samarbeid.
På samme måte som vi i debatten om offentlig sektor
og den økonomiske politikken står ved et skille mellom
fornyerne og tradisjonalistene, ser vi noe av det samme
skillet i miljøpolitikken mellom dem som fortsatt ser på
miljøpolitikk som striskjorte og havrelefse og de som er
opptatt av en moderne miljøpolitikk, hvor man fokuserer
på internasjonalt samarbeid, på å få mest mulig miljø for
hver krone, på forskning og utvikling, og ikke minst på å
utnytte den økende viljen til å ta miljøansvar som også er
i industrien.
Da Syse­regjeringen i 1990 fokuserte på de store miljø­
utfordringene på Kolahalvøya, ble det sett på som et
nybrottsarbeid. Der ble det fokusert på internasjonalt
samarbeid og ikke minst kostnadseffektivitet. Utgangs­
punktet var om man skulle bruke 300 mill. kr til å redu­
sere svovelutslippene i industribyen Nikel. Høyre har
ved flere anledninger uttrykt at vi er svært misfornøyd
med at senere regjeringer ikke har fulgt opp dette arbei­
det med en like offensiv holdning som Syse­regjeringen
hadde.
I budsjettet for 1999 åpnet energi­ og miljøkomiteen
for at de 300 mill. kr også kunne brukes på andre områ­
der på Kolahalvøya for å redusere forurensningen. Det er
et stort miljøproblem, ikke bare i Nordvest­Russland,
men også på den norske siden. Jeg håper at den nye miljø­
vernministeren vil ta tak i denne utfordringen og sørge
for at pengene ikke bare blir brukt, men at de blir inves­
tert til beste for miljøet i Nordvest­Russland og i Norge.
Statsråd Siri Bjerke: En moderne miljøpolitikk må
bygge på at det er få områder av miljøpolitikken der na­
sjonale virkemidler er tilstrekkelig. Også Lokal Agenda
21, der kommunene, organisasjoner og bedrifter spiller
en rolle, har et globalt perspektiv. Det er mange områder
av miljøpolitikken som både har et internasjonalt og et
nasjonalt perspektiv. En moderne miljøpolitikk må arbei­
de mye med å finne bedre internasjonale virkemidler.
Som en del av denne moderne politikken hører det hjem­
me at vårt samarbeid med Russland på miljøsiden skal
styrkes, og Regjeringen vil straks gå inn i hvordan miljø­
samarbeidet på Kolahalvøya kan forbedres og styrkes.
John Dale (Sp): No er det jo ei kjend sak at det kan­
skje ikkje er aktuelt å byggja gasskraftverk i Noreg på
lang tid, fordi det rett og slett ikkje er lønsamt. Men like
fullt vil Noreg stå framfor ei alvorleg utfordring med tan­
ke på å redusera dei klimautsleppa som me iallfall får.
Noreg har gjennom Kyoto­avtalen forplikta seg til å
redusera klimagassar som overstig det som ligg 1 pst.
over nivået i 1990, og i år 2010 vil situasjonen vera den

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2548
at dei utsleppa som me har i Noreg, langt vil overstiga
dette nivået. Så det er ei stor utfordring for Noreg. Då
nyttar det ikkje å seia at dette kan verta løyst, ved å visa
til at det vil skje eventuelle reduksjonar i utsleppa i andre
land. Dessutan er det slik at om me får eit internasjonalt
kvotesystem, vil ikkje det kunna ta av meir enn ca. 50 pst.
av dei utsleppa det her er tale om, og Noreg står i alle
høve framfor ei stor oppgåve med tanke på å få bukt med
dei problema som det internasjonale samfunnet faktisk
har lagt på oss å løysa. No høyrde eg det statsråden
nemnde om tiltak, men eg må seia at det trengst ei meir
handfast handling for å nå dei måla som det internasjona­
le samfunnet har lagt på oss. Eg vil spørja statsråden om
Regjeringa snart vil koma tilbake med handfaste planar
om korleis ein kan møta denne utfordringa.
Statsråd Siri Bjerke: Jeg er helt enig i representan­
ten Dales beskrivelse av de store utfordringene vi står
overfor når det gjelder å redusere utslipp av klimaødeleg­
gende gasser. Uansett spørsmål om gasskraftverk eller
ikke vil Norge være avhengig av et sterkt nasjonalt pro­
gram, men framfor alt et internasjonalt program dersom
vi skal klare å hanskes med dette.
Vi må gjøre vår del av jobben med å legge til rette for
ny renseteknologi, energiøkonomisering og et nasjonalt
kvotesystem. Men det viktigste vi kan gjøre, er på den in­
ternasjonale arenaen for å få Kyoto­mekanismene, disse
helt nye virkemidlene i miljøpolitikken, på plass, slik at
det kan bli et internasjonalt samarbeid som kan redusere
klimautslippene. Dette er ikke noe Norge kan gjøre ale­
ne, men Norge har en stor oppgave i tiden framover.
Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg starta med å
gratulera miljøvernministeren med jobben og ønskja lyk­
ke til. Det vil bli mange utfordringar for henne framover.
Det skal ikkje minst me i SV syta for!
Miljøvernministeren seier at Noreg skal bli eit «fore­
gangsland» når det gjeld miljøpolitikk, samtidig som ein
representerer eit parti som i dei store miljøsakene søkjer
samarbeid med Høgre og Framstegspartiet. Ein har eit
forklaringsproblem når ein skal vera eit «foregangsland»
i miljøpolitikken samtidig som ein samarbeider med
Høgre og Framstegspartiet mot SV og miljørørsla. Det
blir ein vanskeleg jobb for deg, miljøvernminister! Det
vil eg gjerne ha ei forklaring på, dersom du har tenkt det.
I debatten om gasskraftverk har statsminister Stolten­
berg i periodar køyrt på desse stygge danske kolkraftver­
ka. Men i det siste har han funne på noko endå smartare
og snakkar om dei polske kolkraftverka, som liksom er
endå verre. Dei får oss til å tenkja på Aust­Europa og
svære røykskyer og svovel og oske og alt mogleg for at
det skal bli truverdig. Ja, ja. Jo, jo. Eg trur ikkje det blir
noko reinare norsk gasskraft på den argumentasjonen.
Utgangspunktet mitt, miljøvernminister, er derfor i
forhold til argumentasjonen de brukar når det gjeld å re­
dusera utslepp: Burde me ikkje gå igjennom argumenta­
sjonen, slik at både motstandarar og tilhengarar fekk
fram ein rekneskap over korleis desse norske gasskraft­
verka faktisk ville redusera utsleppa, slik som Arbeidar­
partiet argumenterer? Å koma oss i møte med ei utgrei­
ing -- ei uavhengig utgreiing -- bør vel vera ein god måte
å starta jobben som miljøvernminister på, slik at ein er
sikker på at ein har saklege og gode argument når ein
skal jobba for at Noreg skal bli eit «foregangsland» på
miljø saman med Framstegspartiet og Høgre.
Presidenten: Presidenten vil minne hr. Langeland på
at talen skal rettes via presidenten.
Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar for at presi­
denten minner meg på det, endå ein gong. Eg blei litt en­
gasjert.
Presidenten: Presidenten antar at det heller ikke blir
siste gang.
Statsråd Siri Bjerke: Norge har i mange sammen­
henger vært et foregangsland i miljøpolitikken, og det
skal vi fortsatt være. Vi skal føre en enda mer aktiv miljø­
politikk. Jeg skal ikke føre noen miljøpolitikk mot ver­
ken SV eller miljøbevegelsen. Vi er uenige om ett spørs­
mål i miljøpolitikken, nemlig om hvordan muligheten for
å bygge gasskraftverk i Norge kan virke inn på arbeidet
med å få redusert utslippene av klimafarlige stoffer.
Vi har en stor jobb foran oss i Norge, nasjonalt og in­
ternasjonalt, med å bidra til forpliktende avtaler på dette
området. Vi har en stor oppgave nasjonalt når det gjelder
å få et kvotesystem på plass. Vi har en stor oppgave foran
oss når det gjelder å samarbeide opp mot det systemet
EU er i gang med i forhold til handel med kvoter, og i det
arbeidet er jeg helt sikker på at vi skal komme tilbake til
klarere definisjoner på reduserte utslipp i andre land kob­
let opp mot den politikken vi driver i Norge. Jeg gleder
meg til å samarbeide med alle som ønsker framdrift i
miljøpolitikken, om nettopp dette.
Odd Einar Dørum (V): Den nye regjeringens hoved­
prosjekt er å være moderne. Det er en bærebjelke i Re­
gjeringens erklæring at den skal være på parti med fram­
tiden og være det. På miljøområdet blir det særdeles ut­
fordrende, for det er intet område som til de grader gir
muligheter i mulighetenes Norge til å satse på teknologi,
innovasjon, nyskaping og markedskrefter, hvis man vil
tenke helhetlig og i en europeisk sammenheng. Jeg opp­
fatter at det er slik Regjeringen ønsker å tenke. I disse ho­
vedlinjer -- det å tenke framtidsrettet, det å tenke interna­
sjonalt -- tenker også Venstre.
Nå er det vel kjent at mitt parti mente at den sittende
regjering valgte å se bakover i gasskraftsaken i den til­
spissede situasjonen vi hadde i Stortinget. Jeg skal ikke
ta det opp igjen, men jeg skal forholde meg til Arbeider­
partiets egne premisser. Arbeiderpartiets egne premisser
for sitt gasskraftstandpunkt er at de gasskraftverk de nå
vil lage -- veldig raskt -- vil være positive i en internasjo­
nal sammenheng. Jeg vil derfor spørre statsråden om
hun, for å kunne være helt sikker på at dette er en klok
vurdering, vil initiere en ny og grundig undersøkelse om
norske gasskraftverk virkelig vil redusere europeiske

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2549
CO 2 ­utslipp, og i et tidsperspektiv som monner, fram til
år 2025, og uten at dette stopper alternativ energiutvik­
ling i samme tidsrom. Hvis statsråden vil gjøre dette, kan
hun skaffe seg legitimitet i det stridsområdet som var
grunnlaget for dannelsen av Regjeringen, og hun vil også
vise at den regjering som har tiltrådt, tør la dens egne ar­
gumenter bli testet av uavhengig ekspertise.
Statsråd Siri Bjerke: Det Regjeringen nå er i gang
med, er å se på hvordan vi kan endre de utslippstillatelse­
ne som er gitt i forbindelse med tillatelsen til bygging av
to gasskraftverk i Norge. I det videre arbeidet med dette
og i det videre arbeidet med å redusere utslippene av kli­
maødeleggende stoffer vil Regjeringen se på alle mulige
virkemidler, nasjonalt og internasjonalt. Vi vil nå arbeide
særlig på det internasjonale området fram mot Kyoto­
oppfølgingen i Haag. Vi vil også arbeide med det nasjo­
nale kvotesystemet, vi vil arbeide opp mot det europeiske
kvotesystemet nettopp for å få en klarere sammenheng
mellom den politikken vi har i Norge, og bidraget dette
vil være for miljøet og for reduserte utslipp.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Per Ove Width (Frp): Gårsdagens tiltredelseserklæ­
ring fra statsministeren inneholdt positive elementer,
som andre har kommentert tidligere i dag. Men på mange
områder var erklæringen så å si kjemisk ren for visjoner
og synspunkter. Dette gjelder bl.a. Forsvaret. Jeg er for­
nøyd med at statsministeren poengterte våre nære histo­
riske bånd til USA og at dette var viktig å bygge videre
på. Men ellers inneholdt de få linjene som var nevnt om
forsvar, ord og vendinger som en statsminister fra ethvert
parti kunne stå inne for. Det er muligens vel og bra, men
ellers manglet redegjørelsen helt konkrete elementer
vedrørende visjoner for Forsvaret. Statsministeren under­
streker at vi skal delta i den videre utvikling av NATO og
det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet, og det er
det enkelt å være enig i. Men visjonene for det nasjonale
forsvar mangler totalt, og det er nettopp det alle som er
ansatt i Forsvaret, militære som sivile, og alle de sam­
funn rundt i landet som er avhengige av og i høyeste grad
berøres av Forsvarets tilstedeværelse, er opptatt av. Rik­
tignok sier St.meld. nr. 22 for 1997­98, eller langtidsmel­
dingen som den blir kalt, en del om dette. Men mye i
denne meldingen som er vedtatt av Stortinget, gjorde den
forrige regjeringen ingenting med. Det er derimot kom­
met ulike meldinger, ikke minst fra øverste militært hold,
som på mange måter undergraver meldingen og som har
vist lite langsiktig tenking og skapt stor usikkerhet blant
ansatte i Forsvaret og de samfunn som måtte bli berørt.
Det hadde jeg håpet statsministerens erklæring hadde bi­
dratt til å sette på plass. Men jeg er blitt svært skuffet, og
det tror jeg alle berørte parter også har blitt.
Langtidsmeldingen, som ikke er blitt fulgt opp, inne­
holdt f.eks. helt klare meninger om synliggjøringen av
Forsvaret, og viktigheten av Forsvarets synliggjøring i
alle landsdeler er poengtert. Dette har Arbeiderpartiets
medlemmer i forsvarskomiteen -- inklusiv dagens for­
svarsminister -- vært med på å vedta. Ta f.eks. diskusjo­
nen innad i Forsvaret rundt Evjemoen. Her har Stortinget
vedtatt i forbindelse med langtidsmeldingen at Evjemoen
skal bestå og være et kraftsenter for Forsvaret på Sør­
vestlandet og i tillegg skal tilføres nye oppgaver. Nylig
uttalte, til tross for dette vedtaket, Forsvarets øverste le­
delse at Evjemoen skal nedlegges. Langtidsmeldingen
sier f.eks. også noe om Sjøforsvarets orlogsstasjoner,
bl.a. at Marvika orlogsstasjon i Kristiansand skal bestå
og tilføres tilstrekkelig personell for å kunne opptre som
en alliert og nasjonalt fullt operativ stasjon. Forsvarets
øverste ledelse har nylig uttalt at Marvika orlogsstasjon
skal nedlegges.
Jeg kunne nevne flere eksempler på at Forsvarets
øverste ledelse øyensynlig ikke respekterer Stortingets
beslutninger. Dette opplever jeg som et utslag av frustra­
sjon over små bevilgninger og harde innsparingskrav.
Men dette er også i meget stor grad med på å spre usik­
kerhet blant ansatte og berørte parter og bidrar til at høyt
kvalifisert personell går over i annen virksomhet og der­
med er med på å svekke Forsvarets ressurser og kompe­
tanse. Dette må det snarest gjøres noe med.
Jeg er fornøyd med utnevnelsen av den nye forsvars­
ministeren, som jeg gjennom komitearbeidet i denne pe­
rioden har lært å kjenne som en dyktig og handlingsvillig
person, og jeg håper han nå vil være med på bidra til at
Forsvaret igjen kommer i balanse. Er han villig til dette,
vil han få ubetinget støtte fra Fremskrittspartiet.
Det er viktig å understreke at det norske forsvaret pri­
mært har som oppgave å sikre norsk suverenitet gjennom
å demonstrere troverdig nasjonal forsvarsevne. Det er det
nasjonale forsvar som er den viktigste funksjonen. Det er
vel og bra og ikke minst riktig at vi bygger opp styrker
for å kunne delta i internasjonale operasjoner, men For­
svarets viktigste oppgave vil alltid være å forsvare norsk
territorium og nasjonalitet. Mer konsentrasjon rundt vårt
nasjonale forsvar og mer forutsigbarhet må være for­
svarsministerens og Regjeringens første bidrag til For­
svaret for å bringe ro i rekkene.
Forsvaret er en av statens største arbeidsplasser, muli­
gens den største. Jeg er derfor forundret over at statsmi­
nisteren i sin erklæring har sagt så lite om nettopp For­
svaret.
Tore Nordtun (A): Olje­ og gassforekomstene er vår
felles eiendom og må forvaltes slik at de kommer hele
folket til gode. Det statlige eierskapet har i tillegg til
skattesystemet vært avgjørende for å sikre fellesskapet
inntekter fra petroleumsvirksomheten. Dette har gjort det
mulig å trygge sysselsettingen og bygge ut vår velferd.
Statlig eierskap har også vært viktig for utviklingen av
oljeselskaper med eiermessig forankring i Norge.
Samtidig har deltakelse av utenlandske og private sel­
skaper bidratt med kompetanse og teknologi som har
vært avgjørende for verdiskapingen og dermed også for
fellesskapets inntekter fra petroleumsvirksomheten.
Petroleumsforekomstene er vår felles eiendom. Staten
må derfor fortsatt være grunneier til alle ressursene, og
de må forvaltes slik at de kommer hele folket til gode.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2550
Det innebærer bl.a. at skattesystemet og den statlige del­
takelsen i petroleumsvirksomheten utformes slik at inn­
tektene til fellesskapet sikres. Endringer i statens delta­
kelse kan bare aksepteres dersom dette gir økt verdiska­
ping til fellesskapet.
En bedre organisert og mer effektiv forvaltning av sta­
tens direkte økonomiske engasjement kan gi økte verdier
og bidra til utviklingen av norsk olje­ og gassindustri.
Derfor vil Arbeiderpartiet gå inn for å overføre SDØE­
andeler til Statoil, enten gjennom salg eller ved økt egen­
kapital. Dette kan bidra til et sterkt og konkurransedyktig
Statoil. Også Hydro bør tilføres SDØE­andeler.
Det ble slått fast at endringer i statens deltakelse bare
kan aksepteres dersom det gir økt verdiskaping til felles­
skapet.
Innsatsen for alternative energikilder må trappes opp.
Naturgass vil spille en viktig rolle i en mer miljøvennlig
energipolitikk. Det fins i dag en rekke gode prosjekter for
introduksjon av naturgass. I en introduksjons­ og utvik­
lingsfase vil det også være nødvendig med offentlig støt­
te. Arbeiderpartiet vil ha en offensiv politikk på dette
området og gi naturgass en større plass i den framtidige
energiforsyningen. Arbeiderpartiet mener det er riktig å
starte opptrappingen til introduksjon av naturgass allere­
de nå.
Verdensbanken er i ferd med å etablere et pionerpro­
sjekt for handel med utslippskvoter av drivhusgasser der
investorer i industrilandene gjennom kjøp av utslippstil­
latelser finansierer konkrete prosjekter for reduksjon av
drivhusgasser i den tredje verden. Det er viktig at Norge
deltar i Verdensbankens karbonfond, og jeg viser til at
det i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sen­
trumspartiene er lagt inn ca. 8 mill. kr til dette samt
6 mill. kr i tilsagnsfullmakt for 2000 over Utenriksdeparte­
mentets budsjett.
Arbeiderpartiet har merket seg at konkurransen om
arealene i strand­ og kystsonen øker, og at folks mulighe­
ter til å benytte seg av disse områdene er under sterkt
press. Det er viktig å styrke arbeidet for å sikre strandom­
rådene for fri ferdsel, og jeg vil peke på at det er satt av
økte midler nettopp til dette arbeidet.
Norge har store muligheter til å skaffe energi fra for­
nybare energikilder. Det er viktig at vi bruker muligheten
til å ligge i forkant av utviklingen. Vi har tidligere støttet
et omfattende utviklingsprogram for å stimulere utviklin­
gen av fornybare energikilder.
For å legge forholdene til rette for en mer allsidig
energiforsyning mener vi at energiplanlegging bør bru­
kes mer aktivt både på fylkeskommunalt og kommunalt
nivå. Arealplanlegging og kollektiv varmeplanlegging er
oppgaver der kommunene må spille en viktigere rolle, og
der e­verkene bør delta. I dette arbeidet bør fylkeskom­
munene og kommunene legge opp til større satsing på
energieffektivisering og bruk av fornybare og lokale
energikilder, herunder spillvarme, bioenergi, varmepum­
per m.m.
I Innst. S. nr. 150 for 1997­98 mente et flertall at de
ca. 0,3 ørene pr. kWh som i dag legges på toppen av
overføringstariffen, burde gjøres obligatorisk. Vi mente
også at dette forslaget i større grad burde kunne benyttes
til direkte støtte til investeringer i enøktiltak og varme­
pumpeteknologi. I samme innstilling ble det også påpekt
at enøksentrene i større grad burde vurderes fristilt fra
energiselskapene. Vi mener dette danner et godt utgangs­
punkt for det videre arbeidet med enøkorganiseringen.
Elsa Skarbøvik (KrF): Da statsminister Stoltenberg
skulle lese opp navnene på sine nye statsråder, titulerte
han Trond Giske som utdannings­ og forskningsminister.
Så noen lurte på hvor kirkeministeren var blitt av. Det
var vel en forglemmelse. Det ble dermed knyttet noe
spenning til hva tiltredelseserklæringen ville inneholde
om Kirken. Men da ordet kirke heller ikke der ble nevnt,
må det være lov å spørre om Regjeringen i det hele tatt
har en kirkepolitikk. Hvorfor er dette helt fraværende?
Det kan ikke være fordi det ikke er et aktuelt tema. Kirke­
minister Giske tråkket da han ble utnevnt, ut i et minefelt,
for deretter å rygge tilbake. For det å uttrykke Arbeider­
partiets meninger om Kirkens indre anliggender er en
ting, men også en kirkeminister må vise respekt for
Kirken som et trossamfunn. Når man vil endre Kirken
ved hjelp av statsapparatet, står viktige prinsipper om
åndsfrihet på spill.
Man kan ikke få Kirken til å endre teologi med lovpa­
ragrafer. Kristelig Folkeparti håper arbeiderpartiregjerin­
gen vil fortsette den selvstendiggjøring av Kirken som er
i gang. Det gjelder bl.a. å gi Kirken friere rammevilkår i
sin økonomiforvaltning og å gi Kirken dens rettmessige
eierskap til Kirkens eiendommer. Også proste­ og bispe­
utnevnelser bør overføres til Kirkens egne organer.
Fra utvalget som arbeider med Kirkens dåpsopplæ­
ring, ventes det senere i år en innstilling som Kristelig
Folkeparti ser fram til. I dag er det ofte slik at innvan­
drerbarn kan mer om sin tro enn norske døpte barn kan
om kristendom. Noen oppfatter det slik at nye kulturer er
en trussel mot vår egen tusenårige tradisjon. Men det
som kan være en større trussel, er at vi ikke tar vår egen
tro på alvor. Det er derfor nødvendig å styrke dåpsopplæ­
ringen.
Et sitat fra regjeringserklæringen er: «Folk ønsker
valgfrihet.» Ja, nettopp! Det er jeg helt enig i. Folk er
også foreldre. Og jeg tenker ikke nå på kontantstøtte,
men på skoler. Ønsker noen foreldre at barna deres skal
gå på privatskole, må de ha anledning til det. Her må en
statsråd følge norsk lovverk, som sier at foreldre må få
oppfylt sin rett til å velge oppdragelse for sine barn, slik
det er nedfelt i privatskoleloven. Dette dreier seg også
om respekt og toleranse. Selvfølgelig ønsker Kristelig
Folkeparti en kvalitetsskole for alle. Derfor satte regje­
ringen Bondevik i gang flere forbedringer av norsk skole
-- ja rett og slett en snuoperasjon når det gjelder utvik­
lingsarbeid i skolen. Daværende statsråd Lilletun åpnet
bl.a. for at lokale initiativ kan vektlegges sterkere.
Sentrumsregjeringen «snudde pyramiden» i skolepoli­
tikken, og vi fikk et gradvis brudd med den sentraldiri­
gerte skolereformpolitikken. Sentrumsregjeringen sørget
for videre rammer, enkle sentrale regler, økt fleksibilitet
og utvidet handlingsrom for lokalt mangfold. Dialogen

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2551
med skoleeiere og ansatte om spørsmål om sentral regu­
lering kontra lokal styringsrett ble startet. Det lokale
handlingsrommet ble i større grad utnyttet. Utviklingsfo­
kus ble flyttet fra det sentrale til lokale arenaer, og elev­,
student­ og foreldremedvirkning ble vektlagt.
I statsbudsjettet for 2000 ble 225 mill. kr bevilget til
en tiltakspakke for skolen, hovedsakelig til ungdomstrin­
net. Satsingen går til kompetanseutviklingstiltak for læ­
rere i bruk av IKT og utprøving av permisjons­ og hospi­
teringsordninger for lærere. Dette var starten på en ord­
ning som gir lærerne mulighet til å oppdatere seg og vi­
dereutdanne seg med jevne mellomrom.
Vi kan ikke hvile på laurbærene når store skolerefor­
mer er vedtatt. Det er etter vedtaket arbeidet begynner, et
arbeid som krever både oppmerksomhet og innsats i
form av penger. Skal hverdagen i klasserommet bli slik
læreplanen gir rom for, må det pedagogiske utviklingsar­
beidet fornyes og forsterkes. Det er derfor bruk for en be­
tydelig satsing både på midler til forsøk og utviklingsar­
beid og til etter­ og videreutdanning. En kombinasjon av
disse to satsingsfeltene kan gi vekst og utvikling i skolen
fordi det vil gi lærer og elever mulighet til å utfolde seg
og prøve ut ideer og tanker de har tro på. Å invitere til
deltakelse gir handling. Å gi økonomisk støtte til arbeidet
gir motivasjon.
I flere år har lærere økt sin kompetanse innen 6­10­
åringspedagogikk. Det har vært nødvendig på grunn av
6­åringsreformen. Nå er det tid for en bred satsing på en
ungdomsskolepedagogikk. Skolehverdagen kan oppleves
svært inndelt i enkeltfag og enkelttimer. Regjeringen
Bondevik var godt i gang med prosessen på disse områ­
der, og jeg håper regjeringen Stoltenberg fortsetter dette
arbeidet.
Grethe Fossli (A): Statsminister Stoltenberg la i sin
tiltredelseserklæring opp til et aktivt engasjement i inter­
nasjonal forsvars­ og sikkerhetspolitikk. Tradisjonelt er
det ikke stor uenighet i Stortinget om forsvars­ og sikker­
hetspolitikken. Det har de senere års debatter om dette
vist. Samtidig vet vi at Forsvaret står overfor store utford­
ringer i tiden som kommer.
Vi har lagt bak oss en periode hvor det har skjedd sto­
re endringer i Norges utenriks­ og sikkerhetspolitiske
rammebetingelser. De grunnleggende utviklingstrekke­
ne vi har sett, har alt i alt gitt økt trygghet for Norge. Fa­
ren for konfrontasjon og væpnet konflikt etter den kalde
krigens mønster er praktisk talt eliminert. Dette gir oss
nye muligheter i det internasjonale arbeidet for å skape
en bedre og tryggere verden.
Men vi står fortsatt overfor store utfordringer, og her
kan Norge bidra mye. Vi har lang tradisjon for å delta i
internasjonale operasjoner for å bidra til å forhindre eller
løse kriser og konflikter. Vårt mest omfattende engasje­
ment nå er deltakelse i KFOR­styrken i Kosovo.
Som det rike land Norge er, og med våre sterke tradi­
sjoner når det gjelder å vise solidaritet internasjonalt, er
det selvfølgelig at vi stiller opp og bidrar i denne typen
operasjoner. Gjennom vårt internasjonale engasjement
bidrar vi til å styrke internasjonal rett, noe som er spesielt
viktig for et lite land som vårt. Det har også de siste åre­
ne vist seg at militære inngrep fra det internasjonale sam­
funn kan være den siste skanse for vern av fred og men­
neskerettigheter, slik vi har opplevd på Balkan.
Norge har dessuten også en egeninteresse i å opprett­
holde et betydelig internasjonalt militært engasjement.
Internasjonale operasjoner gir oss troverdighet og der­
med innflytelse. Det forventes at vi spiller en rolle på
dette området. Vi er forpliktet gjennom vår sterke støtte­
rolle i FN og gjennom vårt medlemskap i en forsvarsalli­
anse som i økende grad har påtatt seg ansvar for krise­
håndtering og opprettholdelse av stabilitet i Europa.
Samtidig bygger vår deltakelse i internasjonale operasjo­
ner i en NATO­ramme opp under vår mulighet til å motta
allierte forsterkninger til Norge dersom det noen gang
skulle bli aktuelt.
Deltakelse i internasjonale operasjoner har dessuten
fått økt betydning i forhold til det nordiske samarbeidet
og bidrar på denne måten til at vi direkte får innflytelse i
det europeiske sikkerhets­ og forsvarssamarbeidet. Dette
gjelder også fremtidig europeisk ledet krisehåndtering.
Vi oppnår verdifull operativ erfaring og nødvendig øvel­
se med våre allierte gjennom å delta i internasjonale ope­
rasjoner.
For oss er det selvfølgelig at vår internasjonale innsats
i størst mulig grad bygger på internasjonal rett og skjer
innenfor etablerte konvensjoner og normer for bruk av
militære virkemidler. Det er også helt avgjørende for vår
deltakelse i operasjoner som den som nå pågår i Kosovo,
at sikkerheten for det norske personell er ivaretatt på en
betryggende måte. Dette må være et ufravikelig krav.
Dette får betydning for den utrustning våre styrker må
ha, og koster igjen penger.
I den diskusjonen vi har fått etter de store budsjett­
overskridelsene når det gjelder den norske deltakelsen i
KFOR­styrken, må vi ikke gjøre sikkerheten for våre sol­
dater til en salderingspost. Forsvarskomiteen besøkte de
soldatene som nå er i ferd med å reise ned til Kosovo og
overta for dem som nå reiser hjem. Vi fikk bl.a. en innsikt i
hvilket behov det er for sikkerhetsutstyr i et så urolig om­
råde. Vi er nå visse på at våre soldater har godt utstyr, og
slik skal det være. Dette besøket var også et ledd i komi­
teens arbeid med St.meld. nr. 38 for 1998­99 om oppret­
telse av Forsvarets innsatsstyrker for internasjonale ope­
rasjoner. Vi i Arbeiderpartiet ser på denne meldingen
som et viktig bidrag til å videreutvikle og forbedre vår
internasjonale deltakelse, både når det gjelder å planleg­
ge på et sikrere grunnlag og å budsjettere på en bedre
måte.
De globale utfordringene vi står overfor, gjør det også
nødvendig å reformere og styrke FN. FN spiller en
grunnleggende rolle med hensyn til internasjonale mili­
tære operasjoner, både gjennom sin legitimerende funk­
sjon som mandatgiver og gjennom organisasjonens egen
evne til å påta seg konfliktforebyggende og fredsbeva­
rende operasjoner. Det er derfor viktig at det settes inn
krefter for å styrke FNs operative rolle.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa
utgjør også et viktig ledd i det alleuropeiske sikkerhets­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2552
samarbeidet. Arbeiderpartiet ser det som viktig at Norge
fortsetter å spille en aktiv rolle i organisasjonen, selv om
vår formannstid er over -- en tid hvor sentrumsregjerin­
gen gjorde det norske folk og verden bevisst på OSSEs
rolle i et forsøk på å løse konflikter i verden.
Erna Solberg (H): Regjeringserklæringen legger stor
vekt på behovet for fornyelse i offentlig sektor. Ifølge
kommunalministeren i dagens utgave av Kommunal
Rapport skal dette fornyelsesarbeidet baseres på det pro­
gram for fornyelse av offentlig sektor som er utredet i
samarbeid mellom Arbeiderpartiet og LO. Jeg har derfor
med interesse lest dette programmet, og gårsdagens noe
oppløftede stemning basert på regjeringserklæringen har
avtatt betydelig. Dette er ikke et program som vil sikre
velferden eller omstillingsevnen i dagens offentlige sek­
tor. Reformbehovene er større enn som så, og så lenge
Arbeiderpartiet fortsatt lar Kommuneforbundet med Jan
Davidsen i spissen ha en form for vetorett mot nødvendi­
ge omstillinger er jeg redd omstillingstakten blir for sak­
te.
Jeg er likevel glad for noen av de signalene som gis:
Detaljstyringen må reduseres, det må ryddes opp i dob­
beltbyråkrati, det administrative apparatet må forenkles,
og det må bli mer tjenesteproduksjon og mindre adminis­
trasjon.
Dette er vi enig i. Men av og til blir jeg litt oppgitt
over innfallsvinkelen til Arbeiderpartiet. La meg ta et ek­
sempel fra debatten om fylkeskommunens fremtid. Det
virker som om Arbeiderpartiet er mest opptatt av å tegne
nye kart og grenser -- ikke å ta utgangspunkt i hvilke opp­
gaver som skal løses og hvordan de løses best mulig for
brukerne. Høyres utgangspunkt har vært en gjennom­
gang av hvordan oppgavene skal løses. Det har gjort at vi
mener det nok med to forvaltningsnivåer. Arbeiderpartiet
derimot ser ut til å diskutere 19, 12 eller 5 regioner/fylker
-- ikke hva de faktisk skal gjøre. Hvis det er rett, er det
altså feil innfallsvinkel i forhold til ønsket om å fjerne
dobbeltarbeid og redusere administrasjonskostnadene i
vårt land.
Økt handlefrihet for kommunene er nødvendig i årene
fremover for å sikre grunnleggende velferdsoppgaver,
men økt handlefrihet er langt mer enn mer penger. Lave­
re kostnader gir like mye handlefrihet som økte inntekter.
Avgiftsøkninger, kostnadsoverveltninger, økt andel av
overføringene som øremerkede midler reduserer den
økonomiske handlefriheten i kommunene. I tillegg redu­
serer det utstrakte lov­, forskrifts­, rundskriv­ og rappor­
teringssystemet handlefriheten over alle ressursene i
kommunene.
Jeg er enig i erklæringens konstatering av at sterk stat­
lig styring ikke er en automatisk garanti for likeverdige
tilbud. Ja, jeg ville gått lenger og sagt at sterk statlig sty­
ring kan stå i motstrid til et likeverdig tilbud. Det er
f.eks. et faktum at det er flere ensomme eldre i de største
byene, behovet for omsorgstilbud kan være større fordi
det er mindre privat nettverk å bygge på. Dette krever lo­
kal kunnskap, ressursene brukes best ved å ha tillit til lo­
kaldemokratiet. Jeg forventer en mer offensiv reduksjon
av den statlige styringen med den nye regjeringen i for­
hold til det Bondevik­regjeringen har prestert.
Nå er det vel egentlig ingen bombe at en Høyre­repre­
sentant føler seg skuffet over Senterpartiet -- det gjør vi
jo ofte. Men på dette området har faktisk skuffelsen vært
stor. For hvem hadde trodd at Senterpartiet skulle sitte i
statsrådstolen i Kommunaldepartementet i en tid hvor
skatteinntektene fra lokalt næringsliv fjernes fra kommu­
nene, den statlige detaljstyringen øker og kommunene får
rekordstore underskudd?
Jeg har registrert at tidligere statsminister Kjell Magne
Bondevik til stadighet trekker frem «Et enklere Norge»
som det viktige forenklingsprogrammet som sentrumsre­
gjeringen satte i gang. Mindre statlig byråkrati, mindre
lov­ og regelpålegg overfor kommunene er strengt nød­
vendig for å gi kommunene et handlingsrom som gjør det
mulig å skape et best mulig lokalsamfunn. Men det ser ut
til at eksstatsministeren glemmer at det tok sentrumsre­
gjeringen over et år å innrømme at det var behov for et
slikt program. Jeg vil minne om at tidligere kommunal­
minister Ragnhild Queseth Haarstad mente det var unød­
vendig å gjennomføre en gjennomgang av lov­ og regel­
verk overfor kommunene. Høyre fremmet og fikk flertall
for forslaget mot sentrumspartienes stemmer ved be­
handlingen av lokaldemokratiredegjørelsen i mars 1998.
To måneder senere gjentok statsråden sin holdning om at
dette var unødvendig i forbindelse med kommuneøkono­
miproposisjonen for 1999. Da sviktet Arbeiderpartiet.
Høyre­byrådet i Oslo sendte brev med 47 ulike regler de
mente burde endres for å gi kommunene større hand­
lingsfrihet. Statsråden vendte tommelen ned for alle 47
forslag. Først etter at Høyre fremmet et eget Dokument
nr. 8­forslag høsten 1998 om et eget forenklingsutvalg
etter modell fra Næringslovutvalget ble det fart på Kom­
munaldepartementet og en endring. Stortingsflertallet har
også etter initiativ fra Høyre vedtatt å igangsette nye «fri­
kommuneforsøk». Det er fint med programmet «Et
enklere Norge». Men foreløpig er altså ingenting blitt
enklere med sentrumsregjeringen, foreløpig har det vært
prosjekter og prat. Det er først når de reelle prioriteringene
kommer mellom profesjonsinteresser og interesse­
grupper, at de vanskelige valgene kommer. Så langt kom
aldri sentrumsregjeringen. Jeg ønsker arbeiderpartiregje­
ringen lykke til på det området.
Sigrun Eng (A): Statsministeren avslutta Regjeringa
si tiltredingserklæring med orda: «Norge er mulighetenes
samfunn.»
Han kom med ein bodskap om at eit nytt årtusen krev
nye løysingar på svært mange område, og at vi alle må
vere lagspelarar for å klare det. Vi går med andre ord inn
i ein tidsbolk der det må leggast politiske føringar med
handling, i langt sterkare grad enn i meldingar og tids­
fastsette visjonar.
Statsministeren var i sitt innlegg innom tryggleik både
i internasjonal og i nasjonal samanheng. Utanriksminis­
teren gav ei fyldigare utgreiing av den internasjonale
dimensjonen. Eg ønskjer å fokusere på tryggleik i Noreg
i eit tryggleiks­ og miljøperspektiv.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2553
Vi har alle, ikkje minst i dei siste månadene, vorte
minna på at tryggleiken på mange område har vorte sett
på prøve, og i botnen for alt vi gjer, må dette ligge. På
område der det er mangelfullt i dag, må ein ta tak i det.
Arbeidarpartiet vil t.d. innan Kystverket sjå på fram­
komlegheita og tryggleiken for sjøfarande. Regjeringa
Stoltenberg vil som leiar av ein sjøfarts­ og fiskerinasjon
verkeleg ta tak i dette. Det er der vi vil få vekstnæringar i
Distrikts­Noreg, fordi det er der Noreg som nasjon har
betre moglegheiter enn dei fleste andre. Slik det er no
med mangelfullt kartverk, til dels frå sist på 1800­talet,
og manglande merking av grunner og skjer, er det lite til­
fredsstillande. Det er eksempel på avvik på over 200 m
mellom kart og terreng, og innanfor slike avvik er det
både holmar og skjer, og dei er det mange av langs vår
lange kyst. Viktige delar av den infrastrukturen som må
til for å trygge busetting og sysselsetting, er ikkje gode
nok til å bere tyngda av ei fiskeri­ og havbruksnæring
som tek i bruk potensialet som ligg der.
Det var først da vi fekk dei store katastrofane, at re­
gjeringa Bondevik sat lausare på pengesekken og nye
friske pengar vart løyvd. Men det monar så lite langs vår
langstrakte kyst å løyve seg ut av problema på berre ei
lita strekning.
I regjeringa Jagland si tid vart det utarbeidd ein NOU,
1995:5, om organisering og effektivisering av Kystver­
ket. Den skulle gi bemanningsreduksjonar og personal­
messige endringar for å få starta opp dette viktige arbei­
det, men den har lege godt forvara i ein skuff fram til i
dag. Her må det gjerast noko nå med effektiv og rasjonell
bruk av dei midlane etaten allereie rår over.
Den nye fiskeriministeren skal gå laus på desse opp­
gåvene. Han skal bruke gode krefter i organisasjonane
for å få dette til. I Kystverket er det frustrasjon og kom­
petanseflukt som har prega situasjonen i dei seinare åra.
Dette kan ikkje halde fram. Om vi snur dette, vil det på
sikt føre til auka tryggleik for sjøfarande, men det vil det
også vere for dei som sit att på land.
Ein må ikkje minst også ha med seg miljøaspektet i
dei same tankebanane. Det gjeld i våre arktiske farvatn,
der rustholkar på slep eller skip som seglar under fram­
andflagg, verkar som tikkande bomber. Og for ikkje å
gløyme: Noreg som oljenasjon fører mykje forureinande
og farleg gods sjølve.
Det manglar ikkje på uløyste oppgåver, nei, mangelen
var handling. Med den mottakinga Regjeringa si tiltre­
dingserklæring har fått her i dag, verkar det som om fleir­
talet vil støtte opp under mangt. Difor går vi i Arbeidar­
partiet til styringsverket med entusiasme og vilje til
handling frå dag ein.
Oddvard Nilsen (H): Tiltredelseserklæringen fra re­
gjeringen Stoltenberg gir dessverre ingen signaler om økt
satsing på samferdsel i Norge. Om det ikke er direkte
overraskende, er det i hvert fall skuffende at Arbeider­
partiet ikke ser hvor viktig samferdsel er for økonomisk
verdiskaping i dette land.
Høyres samferdselspolitiske målsetting er at alle deler
av landet skal ha en moderne infrastruktur, dette fordi
moderne infrastruktur og gode kommunikasjoner er av­
gjørende for fortsatt økonomisk verdiskaping og derved
opprettholdelse av sysselsetting og bosetting i distriktene
våre.
Transportkostnadene i Norge er høye -- for høye -- og
det svekker konkurranseevnen til norsk næringsliv. Det
er uheldig i et land som vårt, hvor innovasjon og økt øko­
nomisk verdiskaping i Fastlands­Norge er viktigere enn
noensinne når vi vet at oljeinntektene våre på sikt vil
synke.
En undersøkelse som er gjort i Europa med sammen­
likning mellom de europeiske land, viser at logistikkost­
nadene i Norge, i norsk industri, ligger mer enn 50 pst.
høyere enn i Europa ellers. Transporten er den viktigste
komponenten og utgjør 2/3 av logistikkostnadene. I gjen­
nomsnitt utgjør transportkostnadene alene nærmere
8 pst. av omsetningsverdien. Og det er meget høyt.
Dessverre har transportsektoren over flere år slitt med
sviktende bevilgninger til infrastruktur og med høye av­
gifter. Vi opplever at inntektene fra bilrelaterte avgifter
går opp, mens veibevilgningene reduseres. Samtidig øker
bruken av bompenger. Dette er en utvikling som ikke kan
fortsette.
Når samferdselskomiteen er ute og reiser rundt om i
landet -- og det gjør vi ofte -- blir vi overalt presentert for
en rekke gode prosjekter som vil føre til økt næringsut­
vikling og trygge velferd og bosetting. Ivrige lokalpoliti­
kere, ikke minst fra Arbeiderpartiet, ber om at nettopp
deres prosjekt blir realisert for å trygge det samfunn de
tilhører.
Derfor var det med et visst håp jeg nå så regjeringen
Stoltenberg innta departementene. Bakgrunnen var ut­
sagn fra sentrale politikere i Arbeiderpartiet som gikk på
at man ville øke innsatsen på samferdselssektoren. Jeg
har faktisk samlet en del resolusjoner fra Arbeiderparti­
ets fylkesårsmøter og lest med stor interesse hvor opptatt
man har vært av samferdsel der. Jeg ser også her i Ber­
gens Tidende den 12. mars at representanten Ranveig
Frøiland lover fart i veibyggingen. Det var ikke mye sig­
naler å se igjen av det i den tiltredelseserklæringen som
nå er lagt fram.
Derfor var det skuffende og faktisk også bemerkelses­
verdig at Stoltenberg i sin regjeringserklæring ikke nevn­
te transportsektoren med ett eneste ord. Han var innom
satsing på bredbåndnett. Det var også representanten En­
oksen. Til det er det bare å si at det er et samlet storting
enig om. En samlet samferdselskomite har stått bak sat­
singen på bredbånd i dette landet. La det være sagt.
Nå er ikke mangel på satsing på veisektoren noe nytt
fra Arbeiderpartiets side. I løpet av de to siste stortings­
periodene har redusert innsats innen samferdsel vært Ar­
beiderpartiets politikk, dette til tross for økte transport­
kostnader, redusert framkommelighet og en stigning i an­
tall trafikkulykker.
I forbindelse med behandlingen av Norsk veg­ og
vegtrafikkplan for perioden 1998­2007 sikret Høyre
sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti flertall
for en kraftig økning i satsingen på veiinvesteringer i for­
hold til det regjeringen Jagland la opp til. Etter at sen­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2554
trumspartiene kom seg inn i regjeringskontorene, har de
raskt løpt fra lovnadene om økt satsing på vei. Sentrum
har videreført det lave bevilgningsnivået til veisektoren
som den forrige arbeiderpartiregjeringen la opp til, og
som den nye arbeiderpartiregjeringen -- dersom vi skal
legge regjeringserklæringen til grunn -- synes å skulle vi­
dereføre. I så måte kan man si at alt er ved det gamle.
Men Arbeiderpartiet har lagt stor vekt på -- sier de i hvert
fall -- effektivisering av offentlig sektor. Og det er mitt
håp, uansett hva man nå skulle komme til knyttet til be­
vilgningene, at Arbeiderpartiet holder fast ved at dette
med effektivisering også gjelder samferdselssektoren, at
man virkelig har mot og kraft til å gå inn og se også på
den sektoren, om ikke det er mulig å få langt mer ut av de
ressursene vi har der i dag, enn det vi har gjort til nå, om
ikke det også er mulig å se på andre måter å finansiere,
bygge og prosjektere veiprosjekter på i dette land, med
større grad av sikkerhet ved kostnadene, med større ef­
fektivitet og med større nytte for samfunnet totalt sett.
Britt Hildeng (A): Helt siden fellesprogrammet etter
krigen har det vært bred enighet om hovedlinjene i utvik­
ling av velferdssamfunnet. Det forholdet at folketrygd­
loven ble fremmet av Borten­regjeringen og enstemmig
vedtatt av Stortinget, vitner om dette. Det samme gjør
enstemmige gjentakelser om at folketrygden fortsatt skal
være bærebjelken i vår velferdsbygging. Men folketryg­
den som andre velferdstjenester utfordres av en ny tid
som preges av teknologiske og demografiske endringer,
endringer i arbeidsdelingen mellom offentlig og privat,
mellom menn og kvinner.
Folketrygden ble bygd som et sikkerhetsnett tilpasset
industriarbeideren med forsørgeransvar for hjemmevæ­
rende kone og barn. Dette forutsatte en ytelsesstruktur
som ikke på samme måte er tilpasset dagens situasjon,
der kvinner selv er forsørgere og opparbeider sine egne
rettigheter -- slike forhold må gjenspeiles når folketryg­
den videreutvikles. Nye velferdsrettigheter er gitt med
bakgrunn i en ny arbeidsdeling mellom menn og kvinner
når det gjelder permisjon og økonomisk kompensasjon i
forbindelse med omsorgsoppgaver.
Det nye i rettighetsstrukturen er at den preges av flek­
sibilitet, noe barnefamiliene er avhengige av, dersom de
skal kunne finne en god balanse mellom deltakelse i så
vel privat som offentlig sfære.
Modernisering av offentlig sektor innebærer bl.a. at vi
utvikler slike fleksible ordninger som styrker den enkel­
tes valgfrihet. Ofte fremstilles det som om individuell
valgfrihet står i motstrid til en sterk offentlig sektor.
Kvinnefrigjøringen min generasjon opplevde, er beviset
på det motsatte. Velferdsstaten og offentlig sektor har
vært grunnplanken og forutsetningen for kvinnenes fri­
gjøring og våre valgmuligheter.
Den nye teknologien innebærer ikke bare strukturelle
endringer og muligheter for næringslivet og privat sek­
tor. Den gir også muligheter for fornyelse og modernise­
ring av offentlig sektor, f.eks. innen offentlig helsevesen.
Høyresiden har søkt etter løsninger i tradisjonell mar­
kedstenkning. Dette er ikke nødvendigvis å tenke frem­
tidsrettet. Derimot kan den nye informasjonsteknologien
være nøkkelen til den fremtidige modernisering av helse­
vesenet. Telemedisinen vil kunne demokratisere og de­
sentralisere behandlingstilbud som i dag er sterkt sentra­
lisert. Det vil kunne åpne muligheter for en mer rasjonell
bruk av spesialisthelsetjeneste, gi muligheter for en an­
nen arbeidsdeling mellom primærhelsetjenesten og spe­
sialisthelsetjenesten. Det vil kunne bedre spesialisttil­
gjengeligheten for pasientene der de bor, bl.a. ved at di­
agnose kan gis via telekommunikasjon og behandling
kan gis lokalt. Disse store muligheter vil kunne gi oss et
helt annet helsevesen dersom vi evner å ta dem i bruk.
Men også utviklingen innen bioteknologien gir oss helt
nye muligheter til både å behandle sykdommer og å for­
hindre at de utvikles. Dette er behandlingsmuligheter
som har en helt annen teknologi og helt andre krav til
ressursbruk enn dagens arbeidsintensive sykehus. Også
dette kan komme til å kreve en helt annen type ressurs­
bruk og en helt annen organisering enn det som er tilfel­
let i dag. Vi må være aktivt med i kunnskapsutviklingen
på dette området og ikke stikke hodet i sanden, slik vi har
sett tendenser til fra sentrumsregjeringen.
Skal offentlig sektor moderniseres i pakt med framti­
das utvikling må vi bruke de muligheter som ligger i den
nye teknologien. Slik vil vi kunne sikre en fremtidsrettet
utvikling av velferdssamfunnet.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Marit Tingelstad (Sp): «Kunnskap og ideer vil være
vår viktigste kapital,» står det i regjeringserklæringen.
Ingen er vel uenig i det, men tenker vi over hva slags ord
vi bruker? Vår viktigste kapital -- kunne vi ikke heller si
vår viktigste verdi når vi snakker om kunnskap? Person­
lig synes jeg det er symptomatisk at alt skal uttrykkes i
økonomiske termer i våre dager.
Senterpartiet vil understreke at utdanning og kompe­
tanse er avgjørende for å gi livskvalitet, bevare velferden
og sikre en langsiktig og forsvarlig ressursforvaltning.
Utdanning skal gi livsverdier, holdninger og kunnskaper
til å løse utfordringene i det nye årtusen. Dette mener jeg
må være de bærende elementer i utdanningspolitikken.
Ren fagkunnskap alene løser ikke framtidas utfordringer.
Evne til empati og samarbeid er minst like viktig. Det hå­
per jeg Senterpartiet og Arbeiderpartiet kan være enige
om, likeså at retten til opplæring og utdanning skal være
uavhengig av sosial bakgrunn, bosted, kjønn og økono­
misk evne. Gjennom skolen er det et nasjonalt ansvar å
hjelpe foreldrene i oppdragelsen av barna og gi tilbud om
en tidsmessig og likeverdig opplæring. Ved å satse på
den offentlige enhetsskolen skal elevene få et godt og til­
passet opplæringstilbud.
Statsministeren sa i går at Regjeringen vil foreslå å
innføre en rett for voksne som ønsker å ta videregående
opplæring, og som ikke har fullført en slik opplæring tid­
ligere. Her må jeg gjøre oppmerksom på at Stortinget alle­
rede har vedtatt en slik rett, det ble gjort da sentrums­
regjeringen foreslo dette i inneværende års budsjett.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2555
Solid kommuneøkonomi og godt utdannede lærere er
en forutsetning for en god skole. Jeg har merket meg at
Stoltenberg mens han var statsministerkandidat, uttalte at
Arbeiderpartiet ville gå lenger en daværende regjering i å
bedre rekrutteringen til læreryrket. Jeg minner i den sam­
menheng om at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene stod
sammen om inneværende års budsjett. Jeg venter derfor
spent på hvilke grep Regjeringen vil komme med i fort­
settelsen.
Vi må ha tillit til den enkelte lærer og skole. Altfor
lenge har sentraldirigering av skolen holdt på å ta kveler­
tak på lokalt initiativ. Opplæringsloven, som sentrums­
regjeringen la fram og fikk vedtatt, har en forsøksparagraf
som skal stimulere til lokalt utviklingsarbeid. Samtidig
skal det stivbente avtaleverket i skolen mykes opp. Jeg er
spent på om disse prosessene vil bli videreført av den nye
utdanningsministeren. Jeg viser til at stortingsflertallet,
alle unntatt Arbeiderpartiet, har sluttet seg til følgende i
Innst. S. nr. 120 for 1999­2000:
«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at den
enkelte skole får større frihet til å organisere arbeidet
og til å disponere arbeidstiden for blant annet å gi rom
for mer lokalt utviklingsarbeid og mer plass til den en­
kelte lærers kreativitet.»
Arbeiderpartiet sluttet seg ikke til dette, fordi det gikk
på faglige rettigheter, ble det sagt.
Jeg må spørre om skolen skal unntas i den bebudede
moderniseringen av offentlig sektor. Var det en glipp at
Arbeiderpartiet ikke støttet forannevnte vedtak, som fak­
tisk bare er fire uker gammelt? Modernisering av offent­
lig sektor må vel gjelde mer enn kommune­ og fylkes­
strukturen. Det håper jeg også Arbeiderpartiet vil være
med på.
Presidenten: Den reglementsmessige tid for ettermid­
dagens møte er omme.
Presidenten vil foreslå at møtet fortsetter inntil dagens
kart er ferdigbehandlet -- og anser det for å være vedtatt.
Ursula Evje (Frp): Det har vært brukt mange ord
her i dag, nesten som en slags verbal maratonøvelse, med
sosialistisk visjon. Men akkurat nå er den ikke mer enn
en bokført idé. Realitetene og prioriteringene kommer et­
ter hvert.
Representanten Kristin Halvorsen holdt et engasjert
innlegg, spesielt da hun snakket om den diagnostifiserte
statsskolen. Men man får den skolen man stemmer for
når man tilhører et flertall i Stortinget.
Representanten Oppebøen Hansen fortalte om de
300 000 voksne som sterkt ønsket seg en plass i den fyl­
keskommunale videregående skolen, og at denne saken
var det viktig for Arbeiderpartiet å løse. Regjeringen har
både i sin visjon og i pressen gått hardt ut med løfte om
en rett for alle voksne til å få dagens videregående skole.
Denne rett har allerede satt lønnsoppgjøret i fare, med
brudd i forhandlingene mellom LO og NHO den
16. mars etter LOs krav om kontroll med styringsretten
til etter­ og videreutdanningsreformen, en reform som
ved hjelp av arbeidsgiver og staten tilgodeser voksne,
arbeidende mennesker med bedre rettigheter enn ung­
dom. Dette er egoisme satt i et perspektiv uten sidestykke.
Reformen medfører et stort press på den videregående
skolen, som i dag fremstår med manglende lærerrekrutte­
ring, manglende skolebygg og manglende statlig finansi­
ering. Realitetene vil fort bli en reduksjon av det kvali­
tetsmessige innhold for å øke volumet, et presumptivt
dårligere tilbud til de unge. Ønsker Arbeiderpartiet en
køordning hvor kravet om etter­ og videreutdanning for
voksne i arbeid under LOs fane reduserer de unges mu­
lighet til å komme inn i den videregående skole? Eller
skal de unge prioriteres og etter­ og videreutdanningsre­
formen med rettigheter kun bli en papirgaranti, i likhet
med ventelistegarantien innen sykehusvesenet, en garanti
som ikke er verdt papiret den er skrevet på?
Det er med forundring jeg merker meg at representan­
ten Lilletun omfavner denne nyetableringen. Fremskritts­
partiet ønsker ikke å spille svarteper med fremtidens mu­
lighet for å sikre velferdssamfunnet og vil derfor nå, som
ved behandlingen av reformen, sikre de unges krav best
mulig.
Olav Gunnar Ballo (SV): Statsministeren uttrykte i
sin tiltredelseserklæring at Regjeringen vil satse aktivt på
utvikling av bioteknologi. Norge skal, ifølge statsminis­
teren, ikke stille seg utenfor den teknologiske revolusjo­
nen. Regjeringen vil vurdere EUs patentdirektiv på den
bakgrunn, uttrykte statsministeren.
Det er interessante formuleringer fra statsministerens
side, og de har ikke uten grunn fått stor plass i dagens de­
batt. I innstillingen til St.meld. nr. 8 og St.meld. nr. 36
for 1990­91 om bioteknologi skrev flertallet -- som Ar­
beiderpartiet var en del av -- følgende om patent på liv:
«Flertallet viser til at den nåværende patentlov ikke
gir anledning til å meddele patent på dyreraser eller
plantesorter, noe som i Norge oppfattes og praktiseres
som et generelt forbud mot patentering av dyr, planter
og differensierende dyre­ og planteceller. Flertallet er
enig med departementet i at det ikke må skje endringer
i denne situasjonen, og at det heller ikke skal være ad­
gang til å ta patent på naturlig forekommende materiale.»
Med naturlig forekommende materiale menes her gen
av celler og vev.
Videre uttrykte man i innstillingen -- Arbeiderpartiet
var en del av flertallet -- følgende:
«Flertallet har merket seg at Regjeringen stiller seg
negativ til den internasjonale utviklingen som går i ret­
ning av å tillate patent på naturlig forekommende mi­
kroorganismer og naturlig forekommende materiale,
og er enig i Regjeringens vurderinger på dette punkt.»
Videre i samme innstilling -- Arbeiderpartiet var en
del av flertallet:
«Flertallet mener det er viktig at Regjeringen i in­
ternasjonal sammenheng arbeider for patentrettslige
ordninger i tråd med sitt hovedsyn, og for at det tas til­
børlig hensyn til u­landenes behov og interesser når
det gjelder de ordninger som blir etablert.»
Den regjeringen man kommenterer i innstillingen, er
Harlem Brundtland­regjeringen. Det Harlem Brundtland­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2556
regjeringen gjorde i St.meld. nr. 36, som var en tilleggs­
melding om bioteknologi, var å stramme inn i forhold til
Syse­regjeringen nettopp på de punkter der Stoltenberg­
regjeringen nå flagger liberalisering. Det man gir klart
uttrykk for, er at man skal ta nasjonale hensyn, og at man
ikke skal gå i retning av en liberalisering.
Det er interessant å se hvordan Lægeforeningen har
møtt denne saken. I det siste Tidsskrift for Den norske
lægeforening, nr. 7, uttrykker presidenten at en av forkla­
ringene på hvorfor man i EU i dette tilfellet går i retning
av patent på liv, kan være at slike prosesser i EU­byrå­
kratiet er mer utilgjengelige for omverdenen. Så gir man
uttrykk for at når Lægeforeningen har tatt kontakt med
sine søsterforeninger i Europa, får man dem på sin side,
og så oppnår man de samme reaksjonene der. Hvorfor
skal ikke den norske regjeringen spille en nøkkelrolle i
forhold til å hindre denne utviklingen, hvis man skal
være visjonær og framtidsrettet, i stedet for -- unnskyld,
det er kanskje uparlamentarisk -- å dilte etter en utvikling
i Europa som en rekke forskere nå advarer mot?
Presidenten: Presidenten antar at det ikke er parla­
mentarisk ukorrekt å dilte.
Olav Gunnar Ballo (SV): Det var godt å høre.
Nils Amund Røhne (A): Det har til tider vært inter­
essant å følge debatten her i dag, men etter min oppfat­
ning har mange i opposisjonen konsentrert seg for mye
om fortiden og i for liten grad rettet oppmerksomheten
mot de utfordringer Norge står overfor i det nye århun­
dret. Regjeringserklæringen og bl.a. statsministerens og
statsrådenes innlegg har invitert til en debatt om utfor­
dringene som ligger foran oss. Utfordringene springer ut
av de sterke endringer vi opplever i dag.
I GAIA -- verdens miljøatlas er det beskrevet slik: Den
nye verden som blir til i brytningen mellom nye verdier,
nye teknologier, nye geopolitiske forhold, nye livsstiler
og nye måter å kommunisere på krever helt nye ideer og
bilder, inndelinger og begreper. Vi kan ikke tvinge den
spirende verden av i morgen inn i gårsdagens trange kott.
Derfor er det viktig å legge vekk konservatismens slag­
ord om å forandre for å bevare og holde fram betydnin­
gen av å tilpasse politikken til den tiden en lever i. Derfor
er det viktig å forandre for å fornye og forbedre, som det
heter i tiltredelseserklæringen. Erklæringen varsler en
politikk som i stedet for å frakoble Norge fra viktige pro­
sesser foretar de nødvendige tilkoblinger til avgjørende
prosesser regionalt og internasjonalt.
I det året vi har bak oss, har vi på grunn av hundreårs­
skiftet og tusenårsskiftet brukt mye tid på å skue bak­
over. I Dagsavisen ved årsskiftet formulerte Anders He­
ger seg om dette slitne gamle tusenåret vi var i ferd med
å avslutte:
«Som om vi gjorde en siste krampetrekning for å
høre til der. Som om vi sa til fremtiden: Det er oss.
Menneskene fra det andre årtusen. Vi som oppfant
ringbrynjen, bæreposen og Internett. Vi som bygget
ferdig den kinesiske muren, ... Dere husker oss? Oss
med slavetrafikken og boktrykkerkunsten? Den gjen­
gen med telefonene, dampmaskinene, heksebrennin­
gene og atombombene? Vi som reiste Nidarosdomen
og rev frisene av Akropolis?»
Det var som om vi krampaktig forsøkte å holde fast
ved det gamle århundret, mer enn å bruke anledningen til
å forsøke å skue inn i det nye som lå foran oss.
Men vår oppgave er ikke først og fremst å avslutte et
århundre, men å begynne på et nytt. Vi skal ikke lukke
døra til det gamle, men gjøre som Regjeringen: åpne for
det ufødte, det nyfødte og de muligheter som ligger foran
oss. Derfor ser jeg fram til at det politiske miljøet -- vi i
Stortinget -- når Regjeringen kommer tilbake med forslag
som følger opp tiltredelseserklæringen, kan starte byg­
gingen av mulighetenes Norge. Jeg er klar over at jeg
ikke kan oppfattes som 100 pst. objektiv i denne sam­
menheng, men jeg er sikker på at det er sosialdemokratiet
som er best i stand til å aksle oppgaven med å bygge et
Norge for det 21. århundre.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg finner det nødvendig
å kommentere noe av senterpartileder Enoksens innlegg
og Jan Petersens replikk til statsministeren.
Enoksen viste i sitt innlegg til at hans regjering hadde
fremmet en sak om alternative organisasjonsformer for
fylkeskommunale sykehus, der det åpnes for å organisere
sykehusene som selvstendige rettssubjekt.
Så sa han:
«Initiativet ble tatt for å hindre at noen fylkeskom­
muner valgte aksjeselskapsformen som organisasjons­
form.»
Og videre:
«Ligger det i Arbeiderpartiets modernisering av
helse­ og sosialsektoren at partiet vil går lenger enn
sentrumsregjeringen i dette spørsmålet?»
Dette er en underlig forskuttering av hva som måtte
være Arbeiderpartiets mening. Mitt partis standpunkt vil
bli gitt til kjenne gjennom komitebehandlingen og even­
tuelt tillegg fra Regjeringen. Jeg må returnere spørsmåls­
stillingen til Enoksen: Er han uenig med sin egen regje­
ring? I proposisjonen står nemlig bl.a. følgende:
«Hensikten med lovforslaget er å åpne for et videre
spekter av tilknytningsformer som fylkeskommunene
kan velge mellom.»
Om ikke senterpartilederen er enig i dette, så er iallfall
Arbeiderpartiet for dette.
Vi er videre i prinsippet for det departementet foreslår
om at fylkeskommunene kan velge andre organisatoriske
løsninger enn dagens forvaltningsorganisering. Arbeider­
partiet vil velge de organisasjonsformer som bl.a. under­
støtter at vi bygger opp under de helsepolitiske mål, at
det tas demokratiske og forvaltningsmessige hensyn, at
de styringsmessige og ansvarsmessige utfordringer for
sykehusene bedre kan løses.
Representanten Petersen refererte et utsagn fra meg
der jeg reiste tvil om holdbarheten i Bondevik­regjerin­
gens beregning av sykehusøkonomien. Ja, jeg og Arbei­
derpartiet var meget usikre på om Regjeringens forslag
var tilpasset det reelle kostnadsnivået i sykehusene. Der­

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2557
for sa vi at Bondevik­regjeringen helt utenom tur raskt
måtte komme tilbake til Stortinget med en ny sak, og vi
forlangte bl.a. langt bedre dokumentasjon på at statens
satser innenfor ISF­ordningen var holdbare, langt bedre
beslutningsgrunnlag for å fastsette statens refusjonssat­
ser, langt bedre samspill mellom stat og fylkeskommune
og langt mer forutsigbarhet. Dette var bl.a. betingelsene
for å være med på Regjeringens bevilgningsforslag. Og
dette vil den nye regjeringen selvsagt følge opp.
Ansgar Gabrielsen (H): En regjeringserklæring kan
ikke inneholde alt. En regjeringserklæring bør imidlertid
inneholde det den nye regjeringen mener er de viktigste
utfordringene. Det regner jeg med har vært retningsgi­
vende også for denne regjeringen.
Transportsektoren er etter mitt skjønn en meget viktig
sektor, og den er ikke nevnt med et eneste ord, så vidt jeg
kunne se. Jeg regner med at dette er en forglemmelse, og
ikke en bevisst handling.
Bevilgningene til veisektoren har de senere år vært
synkende til tross for at behovet åpenbart er økende. Det
som har økt, er antall bomstasjoner langs veiene våre,
mens statens engasjement i veibygging er historisk lavt.
Det gir seg utslag på så mange vis. På stamveien gjen­
nom f.eks. Agder hadde vi i fjor rekordmange dødsulyk­
ker. Dette er et trist bevis på at nå må noe gjøres, og det
raskt.
Jeg er klar over at det også er mange andre årsaker til
disse dødsulykkene, men det faktum at store deler av
stamveien gjennom Agder nærmest er uforandret siden
den gangen det var rasjonering på biler, gjør selvfølgelig
sitt. Når vi samtidig vet at antall biler øker, at antall trai­
lere øker og ikke minst at størrelsen på trailerne har økt,
sier det seg selv at dette høye antall ulykker er noe vi må
regne med også i fremtiden hvis ikke noe gjøres.
Regjeringen har her et åpenbart ansvar for å prioritere
slik at denne uverdige situasjonen kan endres. Jeg for­
venter at den transportplanen som Regjeringen snart skal
fremme for Stortinget, ikke bare inneholder Sørlandets
rettmessige del av bevilgningene, men at det foreslås be­
vilgninger i et omfang som tilsier at vi tar igjen noe av
det etterslep som beviselig er til stede.
Det er jo ingen hemmelighet hvilke landsdeler som
har fått mer enn sin rettmessige del av samferdselsbe­
vilgningene, det være seg til under­ eller oversjøiske tun­
neler, broer eller veier. Det er i hvert fall ikke Sørlandet.
Man trenger ikke være ondsinnet når man antyder at det
historisk har vært en sammenheng mellom hvor en sam­
ferdselsstatsråd kommer fra, og hvor det blir rikelig med
veibevilgninger. Det faktum at ingen statsråder i den nye
regjeringen ukentlig er innom stamveien mellom Vest­
fold og Hordaland, håper jeg ikke skal avspeile hvor i
landet det skal satses på veibygging.
Nå har imidlertid den nye regjeringen -- arbeiderparti­
regjeringen -- en enestående sjanse til å rette opp både eg­
ne, og for den saks skyld andres, feil fra det siste tiåret,
ikke minst overfor landsdelen Sørlandet. Jeg håper at
denne sjansen benyttes.
Eirin Faldet (A): Statsminister Jens Stoltenberg star­
tet sin tiltredelseserklæring med å si at «Norge er mulig­
hetenes samfunn». Det bærer bud om optimisme og tro
på framtida. Det har jeg sans for. I altfor mange sammen­
henger fokuseres det på problemer. Men tenk så heldige
vi er som bor i Norge, et fredelig hjørne av verden, med
store muligheter for de fleste!
Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen var arkitekte­
ne bak den brede politiske alliansen som bygde velferds­
staten. Vår velferdsmodell ble en sosialdemokratisk suk­
sess, en på mange områder vellykket kombinasjon av de­
mokrati og sosial rettferdighet. Sosialdemokratiet får
dermed ansvaret også for velferdspolitikkens feil og
mangler. Ansvaret for å gjøre noe med disse manglene er
Arbeiderpartiet igjen rede til å ta, og vi går til oppgaven
med stor respekt.
Arbeiderpartiet skal ikke for enhver pris forsvare det
bestående. Nye måter å leve på gjør at folk har andre og
nye behov for hjelp fra velferdsordningene. Også den en­
keltes plikter overfor fellesskapet må defineres på nytt.
For å styrke velferden vil Regjeringen videreutvikle
og forbedre offentlig sektor. Det er viktig at offentlig
sektor beholder hovedansvaret for velferdsordningene.
De skal forskjellsbehandle til fordel for dem som trenger
det mest. Norsk Kommuneforbund har i flere år pekt på
behovet for et samarbeid om modernisering og fornying
av offentlig sektor. De ansattes organisasjoner arbeider
tett på brukerne og vet hvor skoen trykker. Jeg er glad for
at Kommuneforbundet vil være med i dette arbeidet.
Modernisering er ikke det samme som privatisering.
Arbeiderpartiet kan ikke akseptere kommersialisering av
helsetjenester. Arbeiderpartiet går imot at størrelsen på
lommeboka skal være avgjørende for hva slags helsetil­
bud og omsorg vi kan få. Derfor må vi lage gode felles
ordninger, slik at vi kan unngå uønsket privatisering og
kommersialisering. Men et nei til privatisering hindrer
ikke at vi kan bruke penger mer effektivt, unngå dobbelt­
arbeid i det offentlige og få mer ut av hver krone. Det har
alltid vært Arbeiderpartiets politikk at offentlige midler
skal brukes rasjonelt og med respekt.
Konkurranseutsetting og privatisering vil få brukernes
støtte hvis de føler at eksisterende tjenestetilbud ikke
innfrir deres grunnleggende behov, særlig innenfor helse
og omsorg. Derfor er vårt viktigste virkemiddel mot en
slik samfunnsutvikling at vi klarer å utvikle en effektiv
og moderne offentlig sektor som driver rasjonelt og set­
ter brukerne i fokus.
Jeg er glad for at statsministeren i sin tiltredelses­
erklæring sa følgende:
«Menneskers arbeid, kunnskap og skaperevne er
Norges virkelige nasjonalformue. Alle skal ha mulig­
het til arbeid. Det skal lønne seg å arbeide. ...Vårt mål
er å få de som i dag er arbeidsløse, i jobb.»
Dette er en viktig målsetting for oss.
Gerd Johnsen (A): Vi har lagt bak oss et århundre
der kvinnelivet kontinuerlig har blitt endret -- i alle livets
faser.

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2558
Aldri før har jenter tatt så mye utdanning som nå. Fle­
re kvinner velger å arbeide full tid, og utfordringer knyt­
tet til jobben er viktig for mange. Men mange velger tra­
disjonelle yrker og ser ut til i større grad å ta hensyn til
framtidig familie når det gjelder yrkesvalg og karriere­
planer.
En tidsundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå viser at
aldri har barn fått mer omsorg. Mens dagens foreldre
«bare» var under tilsyn i hjemmet da de var små, er de
selv aktivt engasjert i sine barns dagligliv. Før holdt mor
øye med ungene fra kjøkkenvinduet, hun var aldri langt
unna når de trengte henne. I dag ligger foreldrene på gul­
vet og leker med de små.
De små ser ikke vesentlig mindre til foreldrene enn i
1970. Men de tilbringer mer tid enten med mor eller far.
Særlig fedrenes alenesamvær har økt. Og samværet er
mer preget av aktiv omsorg framfor vanlig tilsyn.
Småbarnsforeldre bruker daglig halvannen time mer
på pass, pleie, lek, høytlesning, samtaler og annen om­
sorg enn det som var vanlig på 1970­tallet. Undersøkel­
sen viser at foreldrene skjærer ned på rengjøring og på
tradisjonelt husarbeid for å være mer sammen med barna.
Arbeiderpartiets politikk har vært og er fortsatt preget
av at vi ønsker en utvikling der vi bruker mer, ikke min­
dre, tid med barna og familien. Svaret er ikke at foreldre­
ne slutter å jobbe. Vi vil ikke ta et skritt tilbake. Samfun­
net trenger at foreldrene arbeider. Derfor mener vi det er
viktig at samfunnet legger forholdene til rette for at ut­
fordringene knyttet til foreldrerolle og yrkesaktivitet ikke
blir uoverkommelige. Det samfunnet kan og må bidra
med, er gode permisjonsordninger, gode omsorgstilbud
til barna i form av barnehager og et lovverk som gir ar­
beidstakere rettigheter i forbindelse med graviditet, fød­
sel og barneomsorg.
Slik kan vi legge til rette for at barna og deres foreldre
får en god og trygg hverdag, og slik kan vi makte å sikre
velferden også i årene som kommer.
Statsråd Karl Eirik Schjøtt­Pedersen: Jeg har med
interesse merket meg at flere av talerne i dagens debatt
har pekt på betydningen av at det føres en finanspolitikk
som bidrar til å holde pris­ og kostnadsveksten nede. Det
er også Regjeringens mål. Regjeringen vil derfor gjerne
invitere til et bredt samarbeid i Stortinget for å oppnå det.
Tillat meg å kommentere to forslag som er satt fram i
debatten.
Regjeringen vil legge til rette for å utvikle kunnskaps­
basert virksomhet i Norge. Dagens regler for beskatning
av opsjoner i arbeidsforhold gir ikke tilfredsstillende
rammebetingelser. Regjeringen vil derfor foreslå for
Stortinget at dagens ervervsbeskatning av opsjoner i ar­
beidsforhold skal avvikles. Regjeringen vil foreslå at lov­
endringen skal få virkning fra og med det inneværende
inntektsår. Forslaget vil bli lagt fram for Stortinget før
påske. Det representanten Sponheim ber om i sitt forslag,
er derfor allerede under forberedelse.
Så til forslaget fra representanten Jensen. Det statlige
eierskapet i Den norske Bank og Kreditkassen ble drøftet
i Stortinget ved behandlingen av kredittmeldingen. Re­
gjeringen legger merknadene fra flertallet i finanskomi­
teen til grunn for sitt arbeid. Med det som grunnlag er
Statens Bankinvesteringsfond bedt om å vurdere struktu­
relle løsninger for Den norske Bank og Kreditkassen. Re­
gjeringen vil ta standpunkt når Bankinvesteringsfondets
vurdering foreligger. Jeg er opptatt av at en avklaring bør
skje rimelig raskt.
Inger Stolt­Nielsen (H): Høyre og Arbeiderpartiet er
helt enige om at Norge trenger et sterkt og konkurranse­
dyktig næringsliv. Nye bedrifter må skapes, men tradi­
sjonelle næringer med fremtidsmuligheter må også ivare­
tas på en slik måte at vi ikke mister nøkkelpersonell,
kompetanse eller i verste fall hele næringsgrener.
De maritime næringene er av aller største betydning
for Kyst­Norge, men også for landet som helhet. Statsmi­
nisteren nevnte ikke disse næringene i sin tiltredelseser­
klæring, men jeg tar faktisk hans utnevning av Grete
Knudsen til nærings­ og handelsminister som et positivt
signal om at det skal føres en konstruktiv og aktiv skips­
fartspolitikk i tiden som kommer. Det er i hvert fall hva
Høyre håper.
Maritime næringer må ha konkurransedyktige ramme­
vilkår for alle deler av virksomhetene, og ikke minst gjel­
der dette for sjøfolkene. De er den vesentligste faktor for
at kystdistriktene og landet som helhet skal kunne nyte
godt av de verdier disse næringene betyr i form av sikre
arbeidsplasser og gode skatteinntekter. Jeg minner om at
det i fjor ble betalt inn 6 milliarder skattekroner fra de di­
rekte rederiansatte på sjø og land. Det ble kjøpt varer og
tjenester i Norge for mer enn 10 milliarder kr, og det ble
seilt inn valuta for mer enn 50 milliarder kr. Vi snakker
altså om en betydelig verdiskaping.
Norske sjøfolk er nøkkelpersonell i forhold til både
den rene skipsfart og i forhold til mange av de tilknyttede
landbaserte virksomheter. Refusjonsstøtten skulle sikre
at vi også i fremtiden kan ha en grunnstamme norske sjø­
folk på norske skip, og den må være stor nok til å tåle at
viktige næringer på land kan hente nødvendig kompetan­
se derfra. Det er verken et mål eller et ønske at hele flåten
under norsk flagg skal ha norske sjøfolk, dertil er flåten
for stor. Men grunnstammen må sikres gjennom jevn re­
kruttering, og utdanningen må gi sikkerhet for en trygg
arbeidsplass. Refusjonssatsen på 20 pst. var statens avtale­
festede bidrag, og fartøygruppene innenfor ordningen ble
bestemt ut fra både konkurranseforhold og fartøytypens
mulighet til å ta ansvar for lærlinger om bord.
Gjennom de siste to årene er rammebetingelsene bety­
delig forverret i Norge, samtidig som konkurrentene i EU
har fått forbedret sine rammer. Redusert refusjonsstøtte
har ført til at norskbemannede fartøyer taper konkurran­
sen om fraktene, og helt inn i NOR­flåten øker nå utflag­
gingen. Mer enn 50 kystfartøyer er blitt flagget ut, tvun­
get ut, det siste året, med mannskapsskifte som resultat.
Også når det gjelder bøyelasterne, ser vi nå et skifte fra
norsk til utenlandsk mannskap.
Som politikere kan vi ikke være bekjent av at ramme­
vilkårene igjen skaper usikkerhet. Men denne regjerin­
gen har ikke gitt skipsfarten noen løfter, det hadde den

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
2000 2559
forrige regjeringen. Den forrige regjeringen brøt sine løf­
ter. Nå har jeg et håp, og jeg utfordrer Arbeiderpartiet til
å ta ansvar for norske sjøfolk og for våre verdifulle mari­
time næringer.
Karin Andersen (SV): Regjeringa har vært opptatt
av å få fram visjoner og litt langsiktige linjer i sin tiltre­
delseserklæring, og det er bra. Men det er ett område som
jeg syns vi har tatt for lite hensyn til i debatten i dag, og
det er et område der jeg mener at visjonene kan oppnås
på kort sikt -- det håper jeg Regjeringa er enig i -- nemlig
å utrydde fattigdommen i Norge. Vi har aldri vært så rike
som vi er i dag -- overskuddene øker, de flestes lønninger
øker, staten samler seg opp rikdom og er i ferd med å bli
en visjonsløs gjerrigknark som spekulerer i aksjer.
Midt oppe i dette vet vi at det er 45 000 barn som le­
ver under fattigdomsgrensen i Norge. 45 000 barn lever i
en situasjon der de er helt frakoplet -- for å si det slik --
muligheten til å delta i samfunnet på vanlige vilkår. De
har ikke penger til kino, de kan ikke ta bussen hvis de
skal til et idrettsanlegg, og de er det som Prøysen kalte
«gidder ikke­guttene» -- jeg gidder ikke spille fotball, el­
ler jeg gidder ikke være med på treninga. Det er de barna
som Prøysen sier gjemmer filler, for det er en skam å
være fattig. Dette må være en av de viktigste oppgavene
som vi tar fatt i, at vi sørger for å utrydde fattigdommen
fort.
Og kanskje det aller verste som vi gjør mot flere av
disse barna, er at når familien deres kommer i store sosi­
ale vanskeligheter, så sender vi dem på hospits. Jeg vet
ikke om mange i denne salen eller om herrene bak i ro­
tunden har besøkt et hospits noen gang. Det burde man
gjøre. På hospits er det slike tilstander at hardbarkede
kriminelle rømmer derfra fordi de ikke orker å være der.
Og dette er altså boliger som vi -- verdens rikeste land --
sender barn til for å bo, ikke en dag eller en natt, men i
uker og måneder. Visstnok er det ikke så mange boliger å
ta av i dette landet, men vi har faktisk en institusjon som
heter hoteller. Det må være slik at denne regjeringa er
enig med SV i at bruken av hospits til barnefamilier må
opphøre straks. Jeg er nesten tilbøyelig til å si at det bur­
de medføre straff hvis voksne myndighetspersoner sen­
der barnefamilier og barn for å bo på hospits. Det finnes
andre løsninger, og det er en av de virkelig viktige opp­
gavene som jeg håper at denne regjeringa setter som et
av sine første punkter når de skal prøve å angripe det so­
siale og det uakseptable problemet med fattigdom også i
Norge.
Siv Jensen (Frp): Det var en replikkveksling mellom
Carl I. Hagen og statsministeren som fikk meg til å rea­
gere, fordi der var temaet en mulig renteøkning fra Nor­
ges Banks side. Statsministeren beskyldte Carl I. Hagen
for å være svært selektiv i sin omgang med sentralbank­
sjefens årstale. Nå har jeg nettopp tatt den frem og lest
gjennom den. Det skjønner jeg at statsministeren også
har gjort, for maken til mange identiske setninger med
hensyn til det som står her, og det som står i regjerings­
erklæringen, kan man knapt finne. Det er i og for seg bra,
men det påfallende er at statsministeren er like selektiv i
sin omgang med det sentralbanksjefen faktisk har sagt. I
en tid hvor vi vet at presset i økonomien øker, har sen­
tralbanksjefen klart og tydelig advart mot at vi skal øke
skattene og avgiftene, og i en tid hvor vi har et veldig
stramt arbeidsmarked, kan det bidra til krav om sterk
lønnsvekst fra lønnsmottakerne. Det ser vi er der.
Når sentralbanksjefen samtidig sier at finanspolitik­
ken skal brukes til å jevne ut svingningene i den innen­
landske etterspørsel, er nettopp det et signal om at finans­
politikken må brukes for å hindre at vi får prisstigning.
Og en av de tingene han faktisk sier rett ut, er at vi kan
bruke skatte­ og avgiftspolitikken innenfor de rammene
som er vedtatt. Jeg er enig i det -- vi har vedtatt noen ram­
mer, men det er altså fullt mulig å omprioritere innenfor
de rammene ved f.eks. å redusere statens utgifter for å
kunne redusere skatte­ og avgiftstrykket. Og jeg mener
det er direkte uansvarlig av oss ikke å gjøre noe med det i
en tid hvor vi ser at presset på økonomien øker, når vi har
mulighetene, for de er der. Da er det nesten fristende å si
at når statsministeren i sitt innlegg nærmest avviser dette
som en problemstilling, er han veldig nær ved å stå og
prate renten opp. Det synes jeg ikke er veldig tillitvek­
kende, i en tid hvor dette kan bli et problem. Jeg synes
faktisk at vår nye regjering bør ta dette mye mer alvorlig
og kanskje vurdere å sette ned skattene og avgiftene
innenfor en ansvarlig ramme, nettopp for at finanspoli­
tikken skal levere sitt for at vi ikke får prisstigning og
dermed renteøkning, som er varslet fra sentralbankens si­
de. Så jeg synes at skal man bruke sentralbanksjefen som
sannhetsvitne, må man gjøre det ordentlig. Det er ikke
slik at vi er mer lettvinte i vår omgang med fakta enn an­
dre.
Torny Pedersen (A): Statsminister Jens Stoltenberg
sa i regjeringserklæringen i går at kulturpolitikk skal
være inkluderende og fremme mangfold i Norge. Kultu­
ren skal utfordre og gjøre våre liv rikere.
Bertolt Brecht har en gang sagt:
«Kunst er en luksus som mennesket trenger.»
Kunst er kultur, og vi trenger kultur enten vi bor i
byen eller på landet.
Arbeiderpartiet har som mål å fremme kreativitet og
skaperevne i alle aldre og blant alle nasjonaliteter. Ingen­
ting fører menneskene mer sammen enn å jobbe og utøve
og bruke kulturen. Kultur er avgjørende for vår livskvali­
tet og kompetanse. Gjennom kultur skaper vi en viktig
del av vår identitet. Kulturtiltak og fritidsaktiviteter bør
defineres som forebyggende tiltak der vi kan fange opp
barn og ungdom og gi dem tilbud etter deres egne behov.
Da er det viktig at kulturen har en bred plass i ethvert
budsjett og ikke blir salderingspost, som noen partier
bruker flittig.
Vi skal ta vare på gamle og nye uttrykksformer og i
større grad ta vare på kulturen hos våre nye landsmenn.
Kanskje kan det være et første skritt fra gjengmentalite­
ten hos de unge, og for våre voksne innflyttere fra ulike
nasjoner være et første trinn på stigen til å komme i en
varig arbeidssituasjon. Dessverre er arbeidsledigheten

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
Trykt 4/4 2000
2000
2560
blant innvandrere tre til fire ganger høgre enn i befolk­
ningen i sin helhet.
Våre innvandrere representerer mer enn 170 nasjona­
liteter, og det sier seg selv at mangfoldet er betydelig til
både kulturelt arbeid og andre viktige arbeidsoppgaver
som Norge så sårt trenger å ta seg av. Vi må i framtiden
fokusere mer på den mangfoldige kompetansen innvan­
drerne har istedenfor hele tiden å fokusere på at alle må
forbedre sine kvalifikasjoner. Norskopplæring er viktig,
men flere typer arbeidsplasser kan besettes av innvandre­
re med den kompetansen de faktisk har, og da vil også
det norske språk være lettere å lære.
Norge er og blir en flerkulturell nasjon. Det tilsier at
arbeidsgivere i framtiden i større grad må vurdere fler­
kulturell kompetanse som relevant og verdifull. Som
statsministeren sa i går, må vi mobilisere ny arbeidskraft
i alle grupper av befolkningen, også blant innvandrere.
Rita Tveiten (A): Det er gledeleg at så mange har
vore innom fiskerinæringa sitt verdiskapingspotensial i
debatten i dag. Eg merka meg spesielt representanten En­
oksen sitt innlegg tidlegare i debatten, der han var inne
på fiskeri­ og havbruksnæringa, som på 25­30 år har vak­
se frå å vera ei sterkt subsidiert næring til å verta Noregs
nest største eksportnæring, at me har naturgjevne forde­
lar innan havbruk, og at vekstmoglegheitene er store,
ikkje minst når det gjeld oppdrett. Deretter fremja han
forslag nr. 2, der det heiter:
«Stortinget ber Regjeringa legge fram et verdiskap­
ningsprogram for havbruksnæringa.»
Det uroar meg at representanten Enoksen meiner at
det er behov for å setja fram eit slikt framlegg. Det har
seg nemleg slik at sentrumsregjeringa sjølv la fram
St.meld. nr. 51 for 1997­98, Perspektiver på utvikling av
norsk fiskerinæring. Representanten Enoksen var med på
heile handsaminga i næringskomiteen og gav saman med
resten av Stortinget si tilslutning til følgjande framlegg i
Innst. S. nr. 93 for 1998­99:
«Stortinget ber Regjeringa utarbeide langsiktige na­
sjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring, der for­
målet er å sikra dei næringspolitiske rammevilkåra næ­
ringa treng for å kunne utvikle seg i Noreg. Det må
særleg leggjast vekt på å betre marknadstilgangen for
norsk oppdrettsfisk i dei ulike marknadene.»
Vidare i innstillinga står det:
«Komiteen vil streke under at Stortinget må haldast
orientert om havbruksnæringa si konkurranseevne og
marknadsutfordringar i dei årlege budsjettproposisjonane
frå departementet.»
Og me fekk ei slik melding i budsjettforslaget til Fiskeri­
departementet for inneverande år, og det var faktisk den
regjeringa som Enoksen sjølv var medlem av, som fremja
forslaget. Då fekk me altså ei fyrste løypemelding, der
det heiter:
«Siktemålet er å få frem de strategier som ut fra en
samlet vurdering best antas å fremme norsk havbruks­
næring.»
Solide forskingsmiljø meiner verdiskapinga frå hav­
bruk kan aukast frå rundt 40 milliardar kr i inneverande
år til 240 milliardar kr årleg i 2030. Skal dette verta eit
potensial som kan realiserast, må me bruka kreftene meir
konstruktivt enn å leggja fram forslag om å laga verdi­
skapingsprogram som departementet alt er i gang med,
og som altså er ei bestilling som Stortinget, inkludert re­
presentanten Enoksen, gjorde i fjor.
Utfordringane står i kø innan norsk fiskerinæring.
Ambisjonsnivået er høgt, og det er etter mi meining det
einaste som duger, og som yter fiskerinæringa rettferd.
Stortinget har slege fast at vår målsetjing er at Noreg skal
vera verdas fremste fiskerinasjon, der me ligg fremst i ut­
vikling av ei berekraftig ressursforvalting, og der me ligg
fremst i utvikling av fangstteknologi og industriell utvik­
ling.
Utfordringa vert å få fram framifrå forsking som m.a.
kan gje oss svar på kva havet rommar, som i sin tur kan
leggja grunnlaget for det potensialet som me kan realise­
ra. Det duger ikkje å gå i ring og leggja inn på eit repeti­
sjonsspor ved å koma med framlegg som er opplest og
vedteke alt for eit år sidan. Her må me vidare. No må det
verta retning og tempo.
Hill­Marta Solberg (A): Aller først vil jeg si at den
debatten som vi har hatt i dag, må kunne oppsummeres
med at Regjeringens erklæring er blitt positivt mottatt. Vi
er selvfølgelig fullt innforstått med at når sakene etter
hvert tar over den politiske dagsordenen etter en slik mi­
nigeneraldebatt som vi har hatt i dag, så vil vi også bli
møtt med hardere tak enn det som har vært tilfellet i Stor­
tinget i dag. Likevel har debatten om regjeringserklærin­
gen vist at arbeiderpartiregjeringen vil ha mulighet til å
finne flertall på sentrale områder i politikken her i Stor­
tinget -- det være seg økonomisk politikk, fordelingspoli­
tikk, satsing på kunnskap og forskning, Europa­politikk,
for å nevne noen.
Jeg skal bruke resten av mitt innlegg til å komme med
synspunkter på de forslag som er fremmet under denne
debatten. Først til forslag nr. 1, som er fremmet av repre­
sentanten Sponheim på vegne av Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre. Som jeg var innom i et replikk­
ordskifte tidligere i dag, er det Arbeiderpartiets oppfat­
ning at dette forslaget strider mot den inngåtte budsjett­
avtalen mellom sentrum og Arbeiderpartiet, der et punkt
i avtalen helt klart sier at endringer av økonomiske stør­
relser som omfattes av denne avtalen, dvs. budsjettet for
år 2000, inkludert hele skatteopplegget, må drøftes mel­
lom avtalepartene. Det har ikke skjedd med dette forslag,
et forslag som helt åpenbart berører årets skatteopplegg.
Det er det ene forholdet. Det andre jeg vil anføre, er at
jeg vil vise til finansministerens innlegg, hvor han har
gjort rede for at Regjeringen vil komme til Stortinget
med en sak om dette i nær framtid. Det er i så måte også
et overflødig forslag å votere over i Stortinget, så vår an­
modning til forslagsstillerne er å sende forslaget over til
Regjeringen. Men blir det satt under votering, kommer vi
til å stemme imot på et prinsipielt grunnlag ut fra den
måten forslaget er satt fram og håndtert på.
Så til forslag nr. 2, som er fra representanten Enoksen
på vegne av Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet.

Forhandlinger i Stortinget nr. 171
Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000
S 1999­2000
2000 2561
(Hill ­ Marta Solberg)
Her viser jeg til foregående innlegg, fra representanten
Tveiten, som viste til at Stortinget for ett år siden gjorde
et vedtak som i prinsippet innebærer det samme som lig­
ger i forslaget fremsatt i dag -- altså et vedtak oversendt
til den avgåtte regjering, som man kanskje ikke har fått
fulgt opp, men det er i alle fall et vedtak som Stortinget
har ekspedert til regjering. Det er etter vår oppfatning
derfor et overflødig forslag. Det kan selvfølgelig også
sendes over. Vi vil stemme imot forslaget på prinsipielt
grunnlag hvis det skal settes under votering.
Forslagene nr. 3 og 4 er begge fremsatt av represen­
tanten Hagen på vegne av Fremskrittspartiet. Forslag nr.
3, som er et sitat fra Arbeiderpartiets program, er et godt
sitat, men våre programforslag følger vi opp i Stortinget
etter forutgående saksbehandling. Det vil også være til­
fellet på dette saksområdet. Regjeringen vil komme tilba­
ke til det, og da vil vi få håndtert det på normal måte, slik
at i dag vil vi ikke stemme for forslaget slik det er satt
fram. Til forslag nr. 4: Vi har i regjeringserklæringen
gjort rede for at regjeringen Stoltenberg skal komme til­
bake med denne saken. Det er et utvalg i arbeid, og det
vil bli fulgt opp fra Regjeringens side. Det er også etter
vår oppfatning et unødvendig forslag å stemme over, og
vi vil stemme imot det i dag.
Til slutt forslag nr. 5, fra representanten Jensen på
vegne av Fremskrittspartiet. Bankstrukturen skal først
avklares, det vedtok Stortinget da kredittmeldingen var
til behandling, det ble også nevnt i finansministerens inn­
legg. Før det er avklart, er det heller ikke aktuelt å selge
statlige aksjer, så dette forslaget stemmer Arbeiderpartiet
derfor imot. Det er mitt råd til Arbeiderpartiets gruppe.
Inge Lønning (H): Ved enden av en lang dags ferd
mot natt føler jeg trang til bare for ordens skyld å kom­
mentere to gjennomgangstrekk i denne debatt. Det ene er
de overraskende nye samarbeidsforhold som åpner seg,
og som jeg vurderer som svært positive. Det tyder på at
vi i norsk politikk kan gå inn i en fase hvor det er mulig å
ha et varmt forhold på tvers av de skarpeste ideologiske
skillelinjene i denne sal. Da vil det formodentlig også
være mulig å samarbeide der hvor det ikke finnes ideolo­
giske skillelinjer.
La meg bare for ordens skyld anmerke at det er gitt to
helt ulike fremstillinger av hva det er som har ført oss
frem til en ny regjering. Jeg akter ikke å blande meg inn i
diskusjonen eventuelt mellom Fremskrittspartiet og sen­
trumspartiene om det, bare peke på at de to fremstillinge­
ne utelukker hverandre, for den ene fremstillingen sier at
regjeringen ble felt på en livsviktig miljøsak som hadde
med CO 2 ­utslipp å gjøre, den andre fremstillingen sier
det stikk motsatte. Man må vel kunne anta at minst en av
fremstillingene må ha en innebygd misvisning. Det vil
kanskje for fremtidens historikere være nyttig om man
blir enig seg imellom om hvilken av fremstillingene som
er den riktige.
Så til slutt: Jeg leste med stor interesse den avgåtte
statsministers sterke advarsel i VG for en uke siden om at
man ytrer seg om andre partiers ledelse. Det synes jeg er
en veldig nyttig påminnelse. Jeg håper at den også gjel­
der det som sies fra Stortingets talerstol. Det har vært
sagt en del ting i løpet av denne debatten, særlig fra hold
som står den avgåtte statsminister svært nær. Det er nyt­
tig at påminnelser som gis offentlig, gjelder for alle. Det
står jo skrevet at det er en helt ærlig sak å ta ut rusk av sin
nestes øye, på det vilkår at man også er litt opptatt av
bjelken i sitt eget.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Dette har blitt en de­
batt dels om hvorfor det ble et regjeringsskifte, og dels
om den nye regjerings erklæring. Begge deler er naturlig
i den første større politiske debatten i Stortinget etter re­
gjeringsskiftet. Regjeringserklæringen var så vidt gene­
rell at den ikke var grunnlag for de store politiske kon­
frontasjoner. Det er dessuten naturlig at en ny regjering
får en rimelig sjanse til å komme skikkelig i gang. Det er
først når de konkrete forslag fra Regjeringen kommer, at
vi ser hvilke gjennomslag den får for sine forslag, hva det
kan samarbeides om, og hvilke konfrontasjoner vi får.
Når det gjelder bakgrunnen for regjeringsskiftet,
vendte Inge Lønning igjen tilbake til det nå. Jeg tror ikke
det er noe grunnlag for å føre den debatten særlig videre
annet enn at jeg vil minne om at det også i mitt innlegg i
debatten om gasskraftverksaken ble åpnet for en videre
behandling gjennom en stortingsmelding, som gjør at de
motsetningene i forklaringer som Lønning nå forsøkte å
fremstille, slett ikke er så klare som han gav inntrykk av.
Ellers viser denne debatten at sentrum fremtrer som
det reelle regjeringsalternativet til arbeiderpartiregjerin­
gen. Vi har da også lagt fram hovedlinjene for vår felles
politikk i tolv punkter, som vil være retningsgivende for
det samarbeidet vi nå vil etablere i Stortinget.
La meg til slutt bare si at når det gjelder de fremsatte
forslag, anbefaler jeg Kristelig Folkepartis gruppe å
stemme for de to forslag som er fremsatt av henholdsvis
representanten Lars Sponheim og representanten Odd
Roger Enoksen, og som Kristelig Folkeparti står bak, og
mot de øvrige tre forslag som er fremmet av andre, og
som ikke fullt ut vil dekke vår politikk på de områder
som de angår.
Jan Petersen (H): Det er ikke så mye jeg i denne om­
gang skal summere opp når det gjelder debatten. Vi kan
vel si det slik at Regjeringen faktisk i stor grad har kun­
net lene seg litt tilbake og betrakte returoppgjøret -- 14
dager etterpå -- mellom ikke­sosialistiske partier. Det må
i og for seg være godt nytt for Stoltenberg at han har kun­
net lene seg tilbake og betrakte det oppgjøret. Det kom­
mer selvfølgelig, som Bondevik var inne på, en annen
hverdag når de konkrete forslagene kommer, og jeg tror
det er det som bør prege den politiske debatten fremover.
Da vil vi møte de reelle veivalgene.
Når det gjelder bakgrunnen, som svært mange har
vært opptatt av, altså selve omkampen, er jeg uten videre
enig med Inge Lønning. Jeg tror denne debatten meget
tydelig har vist at det føres to helt innbyrdes motstriden­
de argumentasjonslinjer, som de som fremfører dem,
greier å si at man i hovedsak er enige om. Jeg tror alle
171

Em. 23. mars -- Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars 2000 2000
2562
som har lyttet til debatten, vil vite at det er man ikke. Og
når Bondevik sier at det var tilbud om videre behandling,
har han på en forbilledlig klar måte satt lys på hva det
dreide seg om. Det var ikke å akseptere stortingsflertal­
lets oppfatning. Opplegget var å få flere behandlinger,
med ny gasskraftomkamp etter 1. juni. Det er greit og
åpent og fair, men da får man også si at det er det man
gjorde, og ikke at man i hovedsak er enig i en fremstil­
ling som sier det stikk motsatte.
Så til selve forslagene til vedtak -- med all mulig re­
spekt for forslagsstillerne: Det er ikke mye som blir an­
nerledes, uansett om man vedtar eller ikke vedtar disse
forslagene. Forslagenes status i Stortinget har jo etter
hvert vært undergitt en ganske merkverdig utvikling. Jeg
har for så vidt ikke noen store problemer med noen av
disse forslagene, men konstaterer at når det gjelder op­
sjonsbeskatningen, finner altså Sponheim ut, etter å ha
sittet i regjering i to og et halvt år, at han er nødt til å
fremme et slikt forslag ca. 14 dager før den nye regjerin­
gen fremmer et tilsvarende forslag. Det må man si er pre­
sisjonsstyring, men det er greit nok.
Når det gjelder verdiskapingsprogram for havbruks­
næringen, har Stortinget vært gjennom dette allerede.
Det er ingenting i veien for at man vedtar det én gang til
siden vi ennå ikke har fått det.
De to forslagene fra Hagen er greie. Forslaget fra Siv
Jensen er vel av en slik art at når man allerede har full­
makt, er det faktisk et problem hvis man stemmer ned et
forslag én gang til. Det kan jo betraktes som å trekke til­
bake fullmakten, men det reiser også spørsmål om beho­
vet for selve forslaget.
Carl I. Hagen (Frp): I mitt hovedinnlegg i dag mor­
ges gav jeg uttrykk for positive synspunkter på Regjerin­
gens erklæring, og at jeg hadde håp om at oppfølgingen
som vil komme senere med konkrete forslag, vil gå i det
vi kaller riktig retning når det gjelder klarere ansvarsfor­
hold i statsforvaltningen, større grad av desentralisering
av makt og ansvar, større bruk av konkurranseutsetting
og omorganisering av statlige enheter.
Innleggene senere, også fra Regjeringens side, har
ikke endret eller redusert våre håp om at det vil komme
interessante og gode forslag fra Regjeringen senere. Slik
jeg tolker debatten, er det en forventning i Stortinget og
en oppslutning om hovedtankene som gjelder fornyelse,
forbedring og modernisering, men selvsagt med en bety­
delig understreking, som det heller ikke er noen uenighet
om, med hensyntagen selvsagt til alle dem som er ansatt i
det offentlige, og deres respektive organisasjoner. Jeg
håper derfor at det etter hvert vil komme en del konkrete
forslag. Det er da det vil bli avgjørende, det er da det blir
interessant å se hvilken politikk på dette området Regje­
ringen vil legge inn på.
Jeg er derfor fornøyd med debatten, selv om jeg for­
står at Arbeiderpartiet fortsatt vil stemme imot forslag
som egentlig er ment for å gi en avklaring. Det er vi jo
vant til. Vi har fra tid til annen fremmet forslag identiske
med synspunkter i Arbeiderpartiets program, men som
man har valgt å stemme imot fordi man alltid skal gjøre
tingene selv. Jeg får bare si at det er arbeidsformen til Ar­
beiderpartiet. Jeg hadde jo håpet at man ville hatt den
holdning at man kunne fått avklart noen viktige prinsip­
per på forhånd i Stortinget, før man kommer til de kon­
krete tingene. Jeg tenker da på mine egne to forslag, sær­
lig det første som gjelder obligatorisk norskopplæring.
Det har Arbeiderpartiet tidligere stemt imot. De har altså
ikke vist noen vilje til å følge opp sitt partiprogram. Det
synes vi har vært skuffende.
Når det gjelder det andre forslaget, er det av og til vik­
tig å få et prinsipp slått fast før det praktiske arbeidet
kommer i gang. Har man et prinsipp slått fast, burde det
være enklere. Vi opprettholder derfor selvsagt forslagene.
Når det så gjelder forslagene nr. 1 og 2, vil vi anbefale
vår gruppe å stemme for dem. Det kan være, som det har
vært i den senere tid, ulike synspunkter om nødvendighe­
ten av et forslag, men vi har den holdning at når vi er
enig i ordlyden i et forslag, stemmer vi for. Vi anbefaler
selvsagt også vårt forslag nr. 5, på tross av de synspunk­
ter som er fremkommet fra andre.
Kristin Halvorsen (SV): Dette har vel i stor grad for
de fleste opposisjonspartier vært en posisjoneringsdebatt,
og det er jo når sakene kommer i tur og orden, man vir­
kelig vil se hva slags samarbeidsklima det er i Stortinget
i forhold til den nye regjeringen. Jeg syns debatten har
blitt skjemt av for mange såre toner mellom Fremskritts­
partiet, Høyre og sentrumspartiene, og har bare det råd å
gi til dem at jeg tror de neste rundene med den slags to­
ner bør tas på kammerset. Det er litt kjedelig for oss an­
dre å følge med på det.
Ellers syns jeg at debatten har vært en spennende opp­
takt til diskusjonen om offentlig sektor og offentlige tje­
nester. Jeg vet ikke hvor Carl I. Hagen har vært under de
rundene som har vært, men at det har kommet noen ster­
ke signaler her om en storstilt privatisering og anbudsut­
setting av offentlige tjenester, har ikke jeg hørt. Tvert
imot har jeg hørt ganske mange spennende ansatser til
noen grenseganger i forhold til måte og hvilke krav man
skal stille når det gjelder videre utvikling av offentlig
sektor, ikke minst en erkjennelse som begynner å bre seg
i flere og flere partier, nemlig at man må desentralisere
mer makt og myndighet ut til de enkelte institusjoner og
til kommunene, og at vekten er rimelig likt fordelt i dette
landet. Jeg tror dette kan bli meget spennende runder i
Stortinget. Men det må følges opp med kroner, og det må
følges opp med en satsing på offentlig sektor også, slik at
dette ikke bare er en måte å skyve ansvaret for ytterligere
innstramminger fra seg på.
Mens vi har holdt på her, har det kommet en glad­
melding til oss. Det er at Klæbu kommune er blitt kåret til
den beste i landet -- ikke av hvem som helst, men av NHO.
«Klæbu får utmerkelsen fordi kommunen blir vur­
dert som en velfungerende institusjon og et attraktivt
lokalsamfunn, heter det i vurderingen fra NHO.
Godt utbygd hjemmetjeneste, mange institusjons­
plasser og høy andel kvinner i yrkeslivet er konkrete
forhold som fører Klæbu til topps i det uoffisielle nor­
ske kommunemesterskapet. Kommunen får også plus­

Em. 23. mars -- Referat
2000 2563
ser i boken for sterk innsats på kulturfronten, høyt ut­
danningsnivå og stor tilflytting utenfra.
-- Ja, dette var gøy, sier ordfører i Klæbu, Ivar Skei
fra Sosialistisk Venstreparti ...» -- ifølge TV 2
Av dette kan vi trekke følgende konklusjoner:
1. SV har for få ordførere.
2. Hvis SV får sitte i minst to perioder, leverer vi gode
resultater, er ydmyke langt inn i den tredje, og heller
ikke fornøyd med resultatene så langt. --
Til slutt har jeg bare lyst til å si noen ord om de forsla­
gene som er omdelt. SV har ikke behov for å kommente­
re andre forslag enn forslag nr. 2, de andre er det opplagt
at SV stemmer imot.
Forslag nr. 2 er identisk med det Stortinget vedtok i
forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 93 for
1998­99. Men hvis det er slik at dette er et vedtak som
har ligget på bunnen av skuffen til fiskeriministeren eller
næringsministeren, og at de fra sentrumspartiene er redde
for at Arbeiderpartiet ikke skal oppdage det, og det der­
for er nødvendig å vedta det på nytt, så skal det ikke stå
på SV.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se nedenfor)
Etter at det var ringt til votering 5 minutter, uttalte
presidenten: Da er vi klare for votering.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet:
Tidligere stortingspresident Jo Benkow velges som
medlem til styret for stiftelsen til støtte av jødiske insti­
tusjoner eller prosjekter utenfor Norge, for en periode på
fire år.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten er det satt fram fem for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Lars Sponheim på vegne av Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
-- forslag nr. 2, fra Odd Roger Enoksen på vegne av Kris­
telig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
-- forslagene nr. 3 og 4, fra Carl I. Hagen på vegne av
Fremskrittspartiet
-- forslag nr. 5, fra Siv Jensen på vegne av Fremskritts­
partiet.
Med bakgrunn i de stemmeforklaringer som er gitt,
antar presidenten at vi kan stemme over forslagene nr. 3,
4 og 5, fra Fremskrittspartiet, under ett.
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber den nye Regjeringen arbeide for
snarest å gjennomføre eller fremme forslag i henhold
til synspunktet i Arbeiderpartiets partiprogram som ly­
der: «For å intensivere og sikre integreringsprosessen,
vil Arbeiderpartiet at opplæring i norsk skal være obli­
gatorisk for alle flyktninger og innvandrere.»»
Forslag nr. 4 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen blant annet basere for­
nyelsen og moderniseringen av offentlig sektor på at
det overordnede målet er å dekke etterspørselen og
levere gode offentlig betalte tjenester til alle, uavhengig
av om det er det offentlige eller private som står for
tjenesteproduksjonen.»
Forslag nr. 5 lyder:
«Stortinget gir Regjeringen fullmakt til snarest å
selge aksjer i Kreditkassen.»
V o t e r i n g :
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 78 mot 34
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 23.10.04)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 2, fra
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Forslaget
lyder:
«Stortinget ber Regjeringa legge fram et verdiskap­
ningsprogram for havbruksnæringa.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre bifaltes med 71 mot 41 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 23.10.33)
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 1, fra
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Forslaget
lyder:
«Stortinget ber Regjeringa fremje lovforslag om at
ervervsbeskatninga av opsjonar i arbeidsforhold skal
avviklast med verknad frå og med inntektsåret 2000.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre bifaltes med 64 mot 48 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 23.10.56)
Presidenten: Da gjenstår det for presidenten å foreslå
at Regjeringens erklæring i Stortingets møte 22. mars
2000 vedlegges protokollen.
-- Det anses vedtatt.
S a k n r . 4
Referat
1. (163) Innberetning fra valgkomiteen om endringer i
de faste komiteers sammensetning (S. nr. 130 (1999­
2000))
Enst.: Vedlegges protokollen.

Em. 23. mars -- Referat
Trykt 4/4 2000
2000
2564
2. (164) Forslag fra stortingsrepresentant Steinar Baste­
sen om gentesting av alle ulvefamilier/­grupper i Nor­
ge (Dokument nr. 8:51 (1999­2000))
Enst.: Sendes energi­ og miljøkomiteen.
3. (165) Vederlagsfri overdragelse av det gamle Stats­
arkivet i Kristiansand (St.prp. nr. 43 (1999­2000))
4. (166) Forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth
Svendsen, Per Roar Bredvold, Ulf Erik Knudsen,
Lodve Solholm, Øyvind Korsberg, Inga Kvalbukt,
Ivar Kristiansen, Jan Sahl og Steinar Bastesen om rett
til reduksjon i lisensavgiften for de som ikke kan ta
inn signaler for å se NRK2 (Dokument nr. 8:42 (1999­
2000))
5. (167) Forslag fra stortingsrepresentant Siv Jensen om
likebehandling ved tildeling av økonomisk støtte til
politiske grupperinger (Dokument nr. 8:47 (1999­
2000))
Enst.: Nr. 3, 4 og 5 sendes familie­, kultur­ og
administrasjonskomiteen.
6. (168) Ombudsmannsnemnda for Forsvarets innberet­
ning om virksomheten i tiden 1. januar -- 31. desember
1999 (Dokument nr. 5 (1999­2000))
Enst.: Sendes forsvarskomiteen.
7. (169) Samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS­
komiteen nr. 12/2000 av 28. januar 2000 om endring
av vedlegg XIX til EØS­avtala (forbrukarvern)
(St.prp. nr. 42 (1999­2000))
Enst.: Sendes justiskomiteen, som forelegger sitt
utkast til innstilling for utenrikskomiteen til uttalelse
før innstilling avgis.
8. (170) Forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simon­
sen, Torbjørn Andersen og Jørn L. Stang om å gjøre
det straffbart å rømme fra fengsel eller ikke komme
tilbake til en fengselsinstitusjon etter permisjon (Do­
kument nr. 8:45 (1999­2000))
9. (171) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen
og Jan Simonsen om sterkere bekjempelse og hind­
ring av kriminalitet begått av asylsøkere (Dokument
nr. 8:46 (1999­2000))
10. (172) Forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen
om å utrede og få fastlagt en politikk for norske boset­
tinger i andre land (Dokument nr. 8:48 (1999­2000))
Enst.: Nr. 8, 9 og 10 sendes justiskomiteen.
11. (173) Forslag fra stortingsrepresentantene Rolf Rei­
kvam, Karin Andersen og Øystein Djupedal om opp­
retting av opplæringskontorer for bevaring av gamle
håndverks­ og industrifag (Dokument nr. 8:44 (1999­
2000))
Enst.: Sendes kirke­, utdannings­ og forsknings­
komiteen.
12. (174) Forslag fra stortingsrepresentant Karin Ander­
sen om å øke statens utgiftsdekning av kommunale ut­
gifter ved bosetting av flyktninger og regelendring
som gjør det mulig å bruke arbeidsmarkedsetatens til­
taksmidler til opplæring og arbeidstrening for perso­
ner som må vente lenge på å få avgjort sin asylsøknad
(Dokument nr. 8:43 (1999­2000))
Enst.: Sendes kommunalkomiteen.
13. (175) Riksrevisjonens antegnelser til statsregnskapet
for 1998 -- manglende avstemminger og dokumenta­
sjoner i Kystverkets regnskap (Dok. nr. 1, Tillegg nr.1
(1999­2000))
14. (176) Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende resul­
tatoppnåelse i Arbeidstilsynet (Dokument nr. 3:9
(1999­2000))
Enst.: Nr. 13 og 14 sendes kontroll­ og konsti­
tusjonskomiteen.
15. (177) Forslag fra stortingsrepresentantene Annelise
Høegh, Sonja Irene Sjøli, Trond Helleland og Kristin
Krohn Devold om vurdering av krav om vandelsattest
for helsepersonell for å skjerme barn fra kontakt med
helsepersonell som er siktet, tiltalt eller dømt for sek­
suelle overgrep mot barn (Dokument nr. 8:41 (1999­
2000))
16. (178) Forslag fra stortingsrepresentant Steinar Baste­
sen om at drikke som merkes alkoholfritt skal være
100 pst. alkoholfritt (Dokument nr. 8:50 (1999­2000))
Enst.: Nr. 15 og 16 sendes sosialkomiteen.
Møtet hevet kl. 23.10.