Forhandlinger i Odelstinget nr. 48 10. juni -- Pasientrettighetsloven O 1998­99 1999 691 Møte torsdag den 10. juni kl. 13 President: E i r i n F a l d e t D a g s o r d e n (nr. 36): 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om pasientrettig­ heter (pasientrettighetsloven) (Innst. O. nr. 91 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 12 (1998­ 99)) 2. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om endringer i lov av 28. juni 1996 nr. 54 om studentsamskipnader (Innst. O. nr. 81 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 74 (1998­ 99)) 3. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om endringer i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler (Innst. O. nr. 80 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 75 (1998­ 99)) 4. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæring (Innst. O. nr. 92 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 78 (1998­ 99)) 5. Referat Valg av settepresident Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges en settepresident for Odelstingets møte i dag -- og anser det som vedtatt. Presidenten ber om forslag på settepresident. Grete Knudsen (A): Jeg foreslår Oddbjørg Ausdal Starrfelt. Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt er foreslått som settepresident. -- Andre forslag foreligger ikke, og Oddbjørg Ausdal Starrfelt anses enstemmig valgt som settepresident for dagens møte. S a k n r . 1 Innstilling fra sosialkomiteen om lov om pasientrettig­ heter (pasientrettighetsloven) (Innst. O. nr. 91 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 12 (1998­99)) Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presi­ denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 15 mi­ nutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15 minut­ ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalg­ te 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter inn­ legg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replik­ ker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjerin­ gen. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Dette anses vedtatt. Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Odelstinget gjør i dag et historisk vedtak. Etter en lang forhistorie skal vi i dag vedta en lov om pasientret­ tigheter som vil styrke pasientenes rettslige stilling. I denne loven får vi en lovfesting av: -- rett til spesialisthelsetjeneste -- rett til vurdering -- rett til fornyet vurdering -- rett til valg av sykehus -- rett til medvirkning og informasjon -- rett til å samtykke til helsehjelp -- rett til innsyn i journal -- særlige rettigheter for barn -- opprettelsen av en pasientombudsordning De grunnleggende og prinsipielle sider ved en pasi­ entrettighetslovgivning ble av Stortinget trukket opp i Innst. S. nr. 165 for 1994­95, basert på St.meld. nr. 50 for 1994­95, Samarbeid og styring. En rekke andre vedtak i Stortinget danner også grunnlag for den pasientrettighets­ loven vi nå skal vedta. Før jeg utdyper sentrale deler av loven, vil jeg berøm­ me hele sosialkomiteen for meget konstruktivt arbeid, noe som har gjort min rolle som saksordfører givende. Men det viktigste resultatet av dette er at komiteen er samlet om sentrale bestemmelser i loven, ja det er et bredt flertall for alle bestemmelser i loven. Dette gir lo­ ven større legitimitet og kraft, og betyr noe for dem loven er til for, nemlig våre kommende pasienter. Jeg vil først gi noen generelle betraktninger til loven og de problemstillinger som knytter seg til denne. Bestemmelser om pasientrettigheter er spredt på man­ ge forskjellige lover som angår helsetjenesten. Norsk helselovgivning er meget omfattende, og kan være van­ skelig å finne fram i både for helsepersonell og pasienter. Pasientenes rettssikkerhet er i stor grad avhengig av klare og oversiktlige lovformuleringer og lett tilgjengelig in­ formasjon. Rettssikkerheten er også betinget av at be­ folkningen og den enkelte har nødvendig kunnskap om sine rettigheter. Rettssikkerheten for pasientene blir styrket ved at en nå får en egen lov om pasientrettigheter der en tydelig­ gjør og forbedrer pasientenes rettigheter også på områder som har å gjøre med pasientenes integritet, menneske­ verd, selvbestemmelse, informasjon, medvirkning og re­ ell og formell klageadgang. Det er dessuten viktig at pasientenes interesseorgani­ sasjoner og uhildete organer kan ivareta pasientenes in­ teresser både i forhold til dem som har ansvar for å yte pasientene nødvendig helsetjeneste, og dem som måtte ha økonomiske interesser i å holde tilbake pasientenes rettmessige krav på helsetjenester eller økonomisk opp­ gjør. 48 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 692 Det er grunnleggende at hele befolkningen sikres lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet. Klare rettigheter for pasientene er et nødvendig bidrag til dette, samtidig som klart formulerte og praktiserte rettigheter er nødven­ dig for å fremme tillitsforholdet mellom pasientene og helsetjenesten. Rettighetsbegrepet har ikke noe entydig innhold. En kan grovt skille mellom formelle og materielle rettighe­ ter: Formelle rettigheter er regler om saksbehandling i vid forstand, f.eks. taushetsplikt, innsynsrett, klageregler, noen bestemmelser om pasientombudet m.m. Materielle rettigheter knytter seg til retten til nærmere bestemte ytelser som tjenester eller penger og korrespon­ derende plikter for det offentlige, institusjonen og even­ tuelt helsearbeiderne. Forsvarlighetshensynet kan også ha en materiell side, f.eks. krav om en spesiell behandling. De rettigheter en gir, må det være mulig å oppfylle, slik at det ikke innføres rettigheter som skaper forvent­ ninger om noe som er uoppnåelig, og som skaper uklar­ het og mistillit til helsevesenet. Rettigheter kan bidra til at nødvendige helsetjenester faktisk blir prioritert. Ret­ tighetsfesting kan dermed være et virkemiddel for sty­ ring og god ressursbruk, der en sikrer at nasjonale min­ stestandarder og nasjonale prioriteringer blir fulgt. De seneste årene er det vedtatt en rekke både organi­ satoriske og økonomiske reformer som en forventer vil styrke helsevesenets kapasitet og kvalitet, og dermed også pasientens rettigheter og tilgang til helsetjenester. Eksempelvis kan nevnes: fastlegeordningen, bedre le­ delse i sykehus gjennom forbedret intern organisering, regional helseplanlegging, innsatsstyrt finansiering m.m. Rettighetsfesting er med andre ord et juridisk vir­ kemiddel som må sees i sammenheng med andre virke­ midler. Ventetidsgarantien har stått sentralt i prioriteringsde­ batten helt siden Sosialdepartementet i 1990 fastsatte for­ skriften om ventelisteregistre og prioritering av pasien­ ter. Utgangspunktet for garanti er bygd på prinsippet om alvorlighet, men praktiseringen gikk over til å bli en ga­ ranti som i stor grad er knyttet til diagnose, noe som gjor­ de at ventetidsgarantien ikke ble et godt nok redskap for prioritering og dermed lik behandling av pasienter med sammenlignbare lidelser. Problemet med garantien har først og fremst vært ulik praktisering av kriteriene, noe som har betydd svære for­ skjeller fra fylke til fylke. Eksempler viser at andelen av henviste pasienter som ble tildelt garanti, kunne variere fra 16 pst. i ett fylke til 70 pst. i et annet, og fra 10 pst. til 90 pst. innenfor samme fagområde. Enda verre enn dette er det at Statens helsetilsyn tidligere har avslørt fiktive ventelistetall. Av langtidsventere var 15 pst. av pasiente­ ne ferdigbehandlet, 15 pst. ønsket ikke behandling og 20 pst. hadde ikke diagnose som tilsa garantitildeling. Det er grunn til å tro at denne type slurv og likegyldighet over­ for ventelistesystemet er klart forbedret, men det må un­ derstrekes at det har tatt unødig lang tid å få forbedret kvaliteten av ventelistene. Det er kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelse­ tjenesteloven som først og fremst skal sikre helsetjenes­ tene i samfunnet, mens pasientrettighetsloven skal bidra til fordelingsrettferdighet, men ikke alene sikre dette. Den bestemmelse i loven som har fått størst oppmerk­ somhet, er naturlig nok spørsmålet om å rettighetsfeste retten til spesialisthelsetjeneste. Vi har fra før en juridisk rett til kommunehelsetjeneste og til akutthjelp. Det hev­ des at opp mot 65 pst. av pasientene i spesialisthelsetje­ nesten innlegges som akuttpasienter. Det er nå en samlet komite som går inn for å rettig­ hetsfeste retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthel­ setjenesten. Det er en samlet komite som står bak de fun­ damentale kriterier for hvem som skal ha denne retten. Fremskrittspartiet skiller lag med flertallet ved en del av de presiseringer som flertallet foretar, mens Høyre står sammen med regjeringspartiene, Sosialistisk Venstrepar­ ti og Arbeiderpartiet om alle paragrafens premisser, med unntak av punktet om at rettigheten gjelder offentlig god­ kjent og finansiert spesialisthelsetjeneste og institusjon som fylkeskommunen inngår avtale med, slik det er ut­ trykt i premissene. Men både Høyre og Fremskrittspartiet har noen særmerknader som i tillegg utdyper grunnlaget for den formulering de har av den rettighetsbestemmel­ sen de fremmer forslag om. Jeg mener det er en klar styrke for lovens tolkning og gjennomslagskraft at det finnes brede flertall på sentrale felt i loven. En samlet komite sier noe om konsekvensene av rettighetsfesting som jeg mener er viktig: «Komiteen mener at det er grupper med de mest presis beskrevne diagnoser og konkrete behandlings­ muligheter som allerede i dag har langt bedre mulighet for å få nødvendige spesialisthelsetjenester enn grup­ per med diffuse lidelser og manglende eller utilstrek­ kelige behandlingsmuligheter. Komiteen viser til at dette kom fram under høringen ved behandlingen av denne loven.» Jeg tenker da på de høringsuttalelsene som er gitt både i møter med komiteen og i skriftlig til­ sendt materiale. «Komiteen finner også grunn til å vise til Lønning II­utvalget der det kom fram at kronikere, personer med diffuse lidelser og psykiatriske pasienter gjennom lang tid har vært underprioritert. Komiteen vil hevde at det ikke er sannsynliggjort at disse grupper skulle komme i en verre posisjon med rettighetsfesting av spesialisthelsehjelp.» Jeg vil for egen regning legge til at disse pasientene nettopp i en rettstilstand uten rettighetsfesting har havnet i den situasjon som Lønning II­utvalget beskriver relativt presist. Jeg vil også vise til at komiteen sier: «Svake grupper som i dag prioriteres lavt i spesialist­ helsetjenesten, kan få en viktig brekkstang for å oppnå grunnleggende helsetjenester.» I en opinionsundersøkelse foretatt av Opinion A/S sier 87 pst. av den norske befolkning at de vil ha en lov­ festet rett til spesialistbehandling innen rimelig tid. Jeg mener dette er et tegn på at mange føler seg utrygge på om de får hjelp når de blir syke, noe også tall fra under­ søkelsen bekrefter. Nå vil jeg understreke at den faktiske situasjonen i Norge er slik at de aller fleste pasienter får 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 693 den helsehjelp de kan få, også innen rimelig og forsvar­ lig tid. Om befolkningen føler usikkerhet med hensyn til å få nødvendig helsehjelp, vil dette lett føre til mindre tiltro til det offentlige helsevesenet. Dette vil også kunne for­ sterke en pågående trend mot mer privatisering i helseve­ senet og ikke minst en oppblomstring av helseforsi­ kringsordninger. Når komiteen faktisk har uttrykt dette, viser det en holdning til og en mening om at helseforsi­ kringsordninger ikke kan sikre folk solidariske og øko­ nomisk forsvarlige helsetjenester. For alle partiene unntatt Fremskrittspartiet har det vært viktig å klargjøre hva som skal ligge i begrepet «nødvendig helsehjelp». Men som vi sier det -- lavere prioritert helsehjelp behøver ikke å bety at helsevesenet ikke skal utføre dette, men det kan verken være en rettig­ het eller en prioritet i helsevesenet. Ettersom en må forutsette at alle ikke kan få alle øn­ sker om alle helsetjenester oppfylt straks, vil vi også innenfor en rettighetsfestet helsetjeneste måtte prioritere noen foran andre. Flertallet, alle unntatt Fremskrittsparti­ et, har derfor bestrebet seg på å gjøre avgrensninger knyttet til alvorlighetskriteriene. Vi har funnet å vise til de kriterier som det tidligere omtalte Lønning II­utvalget har presisert, og vi har i komiteinnstillingen relativt detal­ jert gått inn på dette. Jeg vil tro at dette kan danne et godt grunnlag for departementet når forskriftene til pasient­ rettighetsloven skal utarbeides. I dette ligger det at det vil være en rekke undersøkelser og behandlingsformer der det ikke er opplagt at tilgjengelige ressurser vil gi rom for verken rettighet eller prioritet. Jeg vil imidlertid presisere -- i tråd med det jeg tidlige­ re har sagt -- at pasienter med sammensatte lidelser, kro­ nikere og andre med diagnoser av denne art ikke skal fal­ le utenom rettighetsfestingen. Så vil det også være slik at før retten til helsehjelp fullt ut skal bli reell, må vedtatte opptrappingsplaner gjennomføres, og flertallet har vist til en rekke planer og forutsetninger for øvrig. Komiteflertallet har ellers presisert at i de tilfeller hvor pasientene må vente lenger på behandling enn det som er ønskelig, ja, så er det viktig at primærhelsetjenes­ ten i samråd med spesialisthelsetjenesten følger opp dis­ se pasientene på et forsvarlig medisinsk grunnlag. Jeg vil på flertallets vegne klart presisere den plikt som fylkeskommunen har til å legge opp til en spesialist­ helsetjeneste som fanger opp den rettighet som pasiente­ ne gjennom pasientrettighetsloven har fått -- eller som vi vil få i løpet av denne dagen. Dette knytter seg både til omfang og kvalitet. Når flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, har knyttet retten til spe­ sialisthelsehjelp til offentlig finansiert spesialisthelsetje­ neste i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning fyl­ keskommunen har inngått avtale med disse om tjeneste­ yting og innen de grenser som kapasiteten setter, betyr dette en avgjørende forpliktelse for fylkeskommunen til å gi pasientene i riket en helsetjeneste loven tilsier at de har krav på. Pasientrettighetsloven inneholder en rekke bestem­ melser som styrker pasientens stilling utover bestemmel­ sen om nødvendig helsehjelp, og jeg vil kort gå inn på noen av disse. Komiteen står samlet om definisjonen av «pasient», som innebærer at personer allerede ved henvendelsen til helsetjenesten blir definert som pasient og dermed får rett til å få overprøvd et eventuelt avslag på behandling. Det synes å være for mange eksempler på folk som ikke får denne retten oppfylt i dagens system. Når det gjelder spørsmålet om pårørende, har komite­ en gått inn for en presisering av lovteksten som klarere imøtekommer pasientens syn på hvem som skal betraktes som nærmeste pårørende. Det kan tenkes tilfeller der for­ holdet mellom pasient og nærmeste familie er slik at det ikke ville være naturlig at disse ivaretar pasientens rettig­ heter mot hans ønske. Et sentralt punkt i loven er retten til vurdering, der pa­ sienten innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt, skal ha rett til å få sin tilstand vurdert og så få beskjed om hvilken behandling han kan forvente å få og når behand­ lingen kan forventes å bli gitt. Ved mistanke om alvorlig sykdom, som f.eks. enkelte kreftsykdommer, har pasien­ ten rett på raskere oppfølging. Komiteen har i prosessen kommet til at det er nødvendig å presisere dette, og nev­ ner at en ved mistanke om kreft skal foreta denne vurde­ ringen innen 15 virkedager, noe som forhåpentligvis alle­ rede er praksis. Komiteen er samlet i synet på retten som pasienten skal ha til fornyet vurdering, men skiller lag i om den fornyede vurderingen skal være betinget av ny henvisning fra allmennlegen. Flertallet mener at før en kan oppsøke spesialisthelsetjenesten igjen, må en ha fått fornyet henvisning fra en allmennlege. Loven innebærer rett for pasienten til valg av sykehus innenfor samme behandlingsnivå. Selv om Arbeiderpartiet primært ønsker denne retten i hovedsak begrenset til helse­ regionen eller til nabofylket i annen region, tar vi til etter­ retning at et flertall i Stortinget har vedtatt dette tidligere. Jeg vil understreke at pasienter som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester, nå har rett til å få en individuell plan. Med dette redskapet i hånd kan disse pasienter på en bedre måte enn tidligere gjøre sin rett gjeldende og selv ha oversikt over det planlagte be­ handlingsopplegget. Jeg er svært tilfreds med at dette kom inn gjennom komitebehandlingen. Bestemmelsene om pasientens rett til medvirkning, informasjon, samtykke, journalinnsyn og korrigering av feilaktige opplysninger i pasientens journal m.m. gir pa­ sientene innflytelse og mulighet til å ivareta sine interes­ ser. Om pasienten skulle mene at han ikke har fått de tje­ nester han har krav på, vil han gjennom reglene for klage nå på en langt sterkere måte enn tidligere få formell mu­ lighet til klagebehandling. Jeg vil likevel anta at pasient og tjenesteyter i de aller fleste tilfeller der uoverensstem­ melser måtte oppstå, løser dette uten at pasienten må gå den formelle klageveien. Reglene i klagebestemmelsene understøtter dette. Pasientombudsordningen lovfestes nå, og pasientene får derved en uhildet instans å samrå seg med og eventu­ 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 694 elt en medhjelper i kontakten med helsevesenet. Dette er en viktig ordning, og jeg vil understreke at pasientombu­ dene i alle fylker ikke bare skal forholde seg til henven­ delser fra pasienter og publikum, men også skal kunne ta egne initiativ og ta opp kritikkverdige forhold som de får eller skaffer seg kjennskap til. O d d b j ø r g A u s d a l S t a r r f e l t hadde her teke over presidentplassen. Presidenten: Det vert replikkordskifte. John I. Alvheim (Frp): I Dagsavisen den 29. april dette år uttalte representanten Asmund Kristoffersen føl­ gende på et spørsmål fra journalist Jorunn Litland om han var skeptisk til å innføre rett til behandling: «Ja, men da vi hørte på pasientorganisasjonene kom vi til at det er på tide at vi gir pasientene klare rettighe­ ter.» Videre uttalte Asmund Kristoffersen i samme intervju følgende: «Vi ønsker at rettigheten skal bli knyttet til at den enkelte pasient skal få ordentlig beskjed om hva som feiler han og når en forsvarlig behandling må finne sted. Hvis pasienten ikke får denne forsvarlige behand­ lingen, vil han få en juridisk rett til å klage.» Mine spørsmål til representanten Asmund Kristoffer­ sen blir da som følger: Mener representanten Asmund Kristoffersen at lovteksten slik den nå foreligger, er klar? Hvorfor kunne ikke Arbeiderpartiet gå lenger og knytte retten til behandling opp mot en faglig fastsatt frist som ville være juridisk bindende for fylkeskommunen? Synes representanten Asmund Kristoffersen det er riktig å be­ laste alvorlig syke mennesker med en omfattende klage­ behandling i en slik livssituasjon for at de skal få sine ret­ tigheter? Asmund Kristoffersen (A): Først og fremst ønsker jeg at de utsagn jeg kommer med i lovgivningsarbeidet, blir heftet til det som skjer i denne salen, og de merkna­ der som er lagt inn som premisser for lovteksten. Når det gjelder formuleringer i avisoppslag, vet vi at de kan være mer eller mindre presise. Men det er riktig at innspill fra pasientorganisasjonene gjorde inntrykk. Og den dialogen som vi hadde både i komiteen og ellers, gav i alle fall meg ny innsikt i problemstillingen som gjorde at det var verdt å lytte til. Nå har jo jeg hørt disse før, og jeg var også med i prosessen under utarbeidelsen av det hørings­ notatet som statsråd Gudmund Hernes la fram høsten 1997. Der vet vi at det var fremmet to alternative forslag til paragrafer til rettighetsfesting, ett som gikk veldig langt, og ett som iallfall var i nærheten av det som vi i dag vil vedta. Så dette er for så vidt ingen helt fremmed tanke. Men jeg presiserer at en gjengivelse i en avis ikke nødvendigvis er en presis gjengivelse av det som er sagt eller det som en måtte mene. Når det så gjelder spørsmålet om vurdering, skal jeg kort innom det. Jeg mener at paragrafen om retten til vur­ dering er veldig viktig, for der skal pasienten få den in­ formasjon som han delvis ikke får i dag. Mange seiler rundt i systemet uten å vite når de kan forvente å få be­ handling. Den lovparagrafen hjemler veldig klart en for­ pliktelse for tjenesteyter, fylkeskommunen, til å gi pasi­ enten beskjed om når behandling skal skje og hva slags behandling han skal få. Det synes jeg er en klar forbe­ dring. Jeg mener at lovteksten er krystallklar på rettighets­ punktet. Den er langt på vei, iallfall det som går på ret­ ten, identisk med det som ligger i formuleringen til bl.a. det John I. Alvheim var inne på. Men vi har tatt noen forbehold, og det har jeg gjort greie for i hovedinnlegget mitt, om begrensninger som det er veldig viktig å ha med videre. Annelise Høegh (H): Jeg vil gjerne, som saksordfø­ reren, berømme det arbeidet som har vært gjort, og jeg vil berømme saksordføreren for det grundige arbeid som han har gjort som grunnlag for komiteens innstilling. Jeg syns spesielt drøftingen av ventetidsgarantien og mulig­ hetene for rett til behandling er innsiktsfulle, og det re­ presenterer et nybrottsarbeid. Men desto større ble min skuffelse, i likhet med komi­ telederens, da lovforslaget fra flertallet ble presentert. Og enten nå saksordføreren er korrekt gjengitt i Dagsavisen eller ikke, står han vel fast på at han har lyttet til pasient­ organisasjonene, og at det er en del av bakgrunnen for at Arbeiderpartiet nå har gått inn for å ville lovfeste rett til behandling eller rett til helsehjelp. Nå må det vel kanskje være et paradoks for Arbeider­ partiet at de samme pasientorganisasjonene som de har sagt at de vil lytte til, etter at de så komiteens innstilling uttaler skuffelse over flertallets forslag til § 2­1 og glede over at det iallfall er to partier her i salen, nemlig Høyre og Fremskrittspartiet, som fremmer det forslag til be­ handling som pasientorganisasjonene har bedt oss om -- ikke i ett og alt kanskje, men iallfall i det store og det he­ le. Jeg vil spørre saksordføreren: Kan han si noe om hvordan han ser på forskjellen på flertallets og mindretal­ lets forslag? Dersom rettighetsfestingen skal være en brekkstang for prioritering, for ressurstildeling, slik han sa i sitt innlegg, så er det vel en fare for at dette kan bli en brekkstang som brekker før den blir brukt, dersom kapa­ siteten, som er en av de hovedbegrensningene flertallet har lagt i sitt forslag, skal få gjennomslag. Hva blir det igjen av retten til behandling, og hvordan ser saksordfø­ reren på de to ulike forslagene? Asmund Kristoffersen (A): Jeg syns at vi gjorde et veldig viktig arbeid i komiteen, så jeg vil gjerne berøm­ me noen andre også i denne sal, bl.a. replikanten her, når det gjelder de avgrensninger som vi prøvde å gjøre i for­ hold til hva som skal gi rett, og hva som ikke skal gi rett og eventuelt prioritet. Det er veldig fristende å berømme også en annen person som sitter i denne salen, Inge Løn­ ning, som ledet et utvalg som ble en veldig viktig kunn­ skapskilde for meg når jeg skulle gå igjennom pasientret­ tighetsloven og se hvilke andre dokumenter som vi burde 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 695 forholde oss til. Jeg fant en rekke presist beskrevne pro­ blemstillinger og forslag til løsninger som vi fant å brin­ ge inn i dette lovarbeidet, og som gav flere av oss en fel­ les plattform. Og jeg tror at i det videre arbeid for pasien­ tene er det et veldig viktig grunnlag å ha med seg, som kanskje gjør at helseministerens forskriftsarbeid kan bli overkommelig -- for alt er jo ikke klarlagt i loven, det er helt klart. Ja, det er mulig at pasientorganisasjoner kan ha ut­ trykt skuffelse, men jeg så jo at de umulig kan ha hatt til­ gang til eller lest alle de premissene vi la bak lovformule­ ringen. Sammenholder man det som står der, med de ut­ talelsene som jeg så langt har sett, syns jeg det er et sprik. Og jeg tror også, som jeg har presisert i mitt innlegg, at en rekke av de pasientgruppene som har hatt lav prioritet, kan ha muligheten til å komme inn. Jeg tror ikke det vil være i mange av disse pasienters interesse at en lager et helt åpent system hvor en tar med seg helsekronene un­ der armen og drar til utlandet. Det vil over ganske kort tid utarme det helsevesenet som nettopp skal ivareta de pasientgruppene som ikke har så sterke rettigheter i dag. Olav Gunnar Ballo (SV): SV tilhører her flertallet når det gjelder alle lovforslagene. Jeg vil også si at det har vært et både spennende og givende arbeid, og det opplever jeg vel at alle i komiteen har bidratt til, og at skillelinjene ikke nødvendigvis er så veldig sterke. Jeg vil imidlertid stille saksordføreren et spørsmål i forhold til § 2­1 Rett til nødvendig helsehjelp, fordi jeg i etterkant av at komiteen har avgitt sin innstilling, ser at det kommer opp spørsmål fra ulike pasientorganisasjoner om forståelsen av siste komma i fjerde avsnitt der, altså «og innen de grenser som kapasiteten setter». Jeg vil for SVs del redegjøre for den forståelsen vi har av det. Men det er klart det kan være organisasjoner som føler at man med den setningen fratar dem de rettigheter som man i forkant har beskrevet. Man vil da veldig fort kunne si at her er det dessverre ikke kapasitet, og på den måten faller rettigheten bort. Jeg håper derfor at saksordføreren kan si noe om de betraktningene som har ledet fram til den setningen, og hva slags begrensninger som eventuelt vil ligge i det. Asmund Kristoffersen (A): Det har gledet meg stort, og jeg tror det er til gagn for de norske pasientene, at så mange partier står sammen. Det er riktig som Ballo nev­ ner: Arbeiderpartiet og SV står sammen på alle punkter. Det synes jeg er fint. Ballo tar opp et viktig punkt, et punkt som selvfølge­ lig trenger en avklaring, ikke minst når det gjelder prak­ sis. Vi har altså felles lagt en rekke premisser. Jeg nevnte Lønning­utvalget spesielt, fordi det var det som veide tyngst. Men vi har også felles pekt på en del opptrap­ pingsplaner og andre ting som vi mener må gjennomfø­ res, før en kanskje oppnår den kapasitet som skal til for at vi faktisk når alle dem som vi bør nå i forhold til rettig­ heter. Jeg mener at denne loven er veldig viktig, selv om vi har lagt inn begrensninger. Som jeg sa i mitt innlegg, leg­ ger vi nå et veldig sterkt press på sykehuseier for å tilret­ telegge ikke bare for tjenester av kvalitet, men også ka­ pasitet, fordi pasienten med loven i hånd kan gå til tje­ nesteyter og si: Jeg har ikke fått oppfylt mitt krav. Det betyr at tjenesteyter -- stort sett fylkeskommunen i dette tilfellet -- må anstrenge seg kraftig for å få det til. Alter­ nativene, hvis det ikke skjer, kan være mange. Det skal jeg for så vidt ikke spekulere i nå. Men iallfall åpner det, som sagt, veien for andre aktører. Som pasienter føler vi at vi har rett til helsetjenester, og vi må føle oss trygge på at vi får det. Når det gjelder kapasitet, må tjenesteyter an­ strenge seg maksimalt for å legge til rette, både ressurs­ messig og ikke minst organisasjonsmessig. Det er ennå ufattelig mye dårlig organisering. Det ser en når en blir kjent med enkelte tilfeller. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): La meg innledningsvis få lov til å rette en takk til saksordføreren for igjen å ha tilrettelagt for komiteen en stor og kompli­ sert sak på en ryddig og innsiktsfull måte. Under komiteens arbeid med lovproposisjonen har det skjedd en vesentlig endring i forhold til lovforslaget når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp. Med den forelig­ gende innstilling er det nå legitimt å kalle denne loven for en pasientrettighetslov, noe som ikke var tilfellet med lovutkastet i Ot. prp. nr. 12 som forelå fra Regjeringens side, og hvor rett til helsehjelp ikke var foreslått lovfes­ tet. Det er imidlertid et alvorlig problem i innstillingen at lovteksten i § 2­1 ikke er i samsvar med de premisser flertallet har lagt for å lovfeste slike rettigheter. I flertal­ lets premisser legges det til grunn at pasientene skal få nødvendig helsehjelp innenfor en tidsfrist knyttet til for­ svarlig medisinskfaglig skjønn, mens det i lovteksten overlates til departementet å fastsette bestemmelser og tidsfrister i form av forskrifter. Med den negative innstil­ ling som Regjeringen har i proposisjonen, og den helse­ ministeren i ulike uttalelser har hatt til rettighetsfesting, kan en dessverre ikke forvente at de forskriftene som Re­ gjeringen skal utarbeide, vil være innskjerpende i forhold til pasientens interesser. Flertallet klargjør heller ikke et annet vesentlig spørs­ mål når vi snakker om lovfestede rettigheter, nemlig kon­ sekvensene for tjenesteyter når retten til nødvendig helse­ hjelp ikke overholdes. Jeg har registrert at helseministeren i ulike sammenhenger har uttalt at den vesentligste be­ grunnelse fra hans side for ikke å foreslå rett til behandling i proposisjonen var frykten for at store ressurser skulle medgå til saksbehandling og behandling av klager i retts­ apparatet. Helseministeren har i den sammenheng vist til USA, som et skrekkeksempel i så måte. Til dette er det for det første å si at de vesentligste og hyppigste rettssaker innen helsevesenet i USA går på klager på enkeltbehand­ linger og feilbehandlinger og ikke i forhold til retten til be­ handling. Norge har så langt ikke kultur for denne type rettssaker. Med den særdeles uklare lovteksten i forelig­ gende innstilling er jeg imidlertid redd for at nettopp den­ ne uklarheten vil føre til et rush av rettssaker i tiden frem­ 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 696 over. Jeg ser ikke bort fra at denne lovteksten innen gan­ ske kort tid må endres og bli mer entydig og klar. En enstemmig komite går inn for lovfesting av retten til nødvendig helsehjelp og at «pasientene skal få nød­ vendig helsehjelp innenfor en tidsfrist knyttet til forsvar­ lig medisinskfaglig skjønn». Jeg viser her til komiteens merknader på sidene 20­21 i innstillingen. Komiteen deler seg imidlertid når det gjelder defini­ sjonen og omfanget av denne retten til helsehjelp, og konsekvensene ved brudd på rettighetene. Slik jeg tolker lovteksten i flertallets § 2­1, vil denne retten til nødven­ dig helsehjelp i grove trekk stort sett bare omfatte øye­ blikkelig hjelp, og den begrenses og betinges også av den ressurstilgang og kapasitet som spesialisthelsetjenestene til enhver tid måtte ha. I flertallets lovtekst, annet ledd, står bl.a. følgende: «Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt». Nødvendig helsehjelp gjøres her avhengig av den så­ kalte kost­nytteeffekten. Dette finner Fremskrittspartiet meget betenkelig, og denne lovteksten kan etter vår me­ ning være direkte ekskluderende i forhold til ulike grup­ per av kronisk syke pasienter. Flertallet beskriver ikke i innstillingen hvordan kost­nytteeffekten i praksis skal fungere, og jeg tillater meg derfor å reise et konkret spørsmål i form av et eksempel som jeg håper noen av flertallets representanter kan svare på. Det er ikke uvanlig at pasienter med diabetes i høy al­ der får alvorlig arteriosklerose i bena, som gir store smer­ ter og kan være direkte livstruende. Det er to behand­ lingsformer som kan være aktuelle i en slik situasjon, nemlig karkirurgi eller amputasjon. Karkirurgi vil i tilfel­ le være langt mer kostbart i forhold til amputasjon. For­ holdet er gjerne 10:1. I begge tilfeller vil pasienten over­ leve, enten med innlagte kunstige årer, og da oppretthol­ de full livskvalitet, eller miste det ene eller begge bena, med ekstremt dårligere livskvalitet. Hvordan skal man tolke kost­nytteeffekten i dette spesielle tilfellet? Og det finnes lignende tilfeller i andre sykdomsgrupperinger. Er det nytten for pasienten man skal ta utgangspunkt i? El­ ler er det kostnaden for samfunnet som skal være avgjø­ rende? Mitt spørsmål er ikke hypotetisk, men tatt ut fra den vanlige hverdag i et hvilket som helst norsk sykehus. Jeg fikk heldigvis en samlet komite med på en merk­ nad om at alder ikke skulle være et selvstendig kriterium for bedømmelse av kost­nytteeffekt ved medisinsk be­ handling, og jeg er glad for det. Men jeg vet på den an­ nen side at alder i dag dessverre betraktes som et meget viktig tilleggskriterium ved enkelte sykehus når det gjel­ der ulike former for nødvendig helsehjelp. Jeg stiller personlig spørsmålstegn ved å benytte kost­nyttebegre­ pet i forbindelse med helsehjelp. Og skal det benyttes, bør det være det medisinskfaglige skjønn som er avgjø­ rende, og ikke politiske prioriteringskriterier. Jeg vil minne om at meget kostbare behandlingsfor­ mer, bl.a. innenfor transplantasjonssproblematikken, på sikt kan være meget kostnadsbesparende for samfunnet, idet pasienten slipper hyppige innleggelser og oppføl­ ging i mange år etter en organtransplantasjon. Behandlingsforløpet ved denne lovproposisjonen i ko­ miteen bekrefter til fulle det jeg antydet i mitt innlegg om spesialisthelsetjenesteloven i Odelstinget, nemlig at det tydeligvis har foreligget en samarbeidsavtale om behand­ lingen av de fire helselovene mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet allerede fra det tidspunkt saksordføre­ re ble oppnevnt. Fremskrittspartiet har registrert og tar til etterretning at Regjeringen har valgt Arbeiderpartiet som samarbeidspartner i behandlingen av disse fire vikti­ ge helselovene, noe som med få unntak grovt sett har ført til en sementering av nåværende helsepolitikk. Rent politisk kan en gjøre seg mange refleksjoner om dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og regjerings­ partiene som jeg ikke her nærmere skal utdype, men jeg ser ikke bort fra at enkelte av regjeringspartiene gjennom dette samarbeidet på sikt kan ha forespeilet seg andre po­ litiske konstellasjoner her i huset. Jeg minner imidlertid om at det er helt andre partier enn Arbeiderpartiet som så langt har holdt liv i denne regjeringen, og at det er disse partiene som også utenfor dette hus bedømmes til å føre en fremtidsrettet helsepolitikk, på brukernes premisser. Prisverdig nok tok Arbeiderpartiet signalene fra bru­ kerorganisasjonene og signalene fremkommet gjennom gallupundersøkelser om at man i denne loven måtte få en lovfestet rett til behandling. Og det var for meg og Fremskrittspartiet særdeles gledelig å registrere et inter­ vju som Dagsavisen hadde med saksordfører Asmund Kristoffersen 29. april. Ut fra dette intervjuet oppfattet jeg situasjonen slik at Arbeiderpartiet ville gå inn for en klar rettighetsfesting av nødvendig behandling. Etter 29. april, da Arbeiderpartiets nye standpunkt ble kjent, har det åpenbart foregått en sterk tautrekking mellom Arbei­ derpartiet og regjeringspartiene, som til slutt dessverre har resultert i en uklar og svekket lovtekst, som åpenbart vil gi problemer for mange behandlingstrengende pasien­ ter og for sykehusene i fremtiden. I motsetning til flertallet har Fremskrittspartiet og Høyre en klar og utvetydig lovtekst i sitt forslag til rettig­ hetsfesting i § 2­1, en lovtekst som holder vann juridisk, og som langt på vei vil forhindre klager og rettssaker i ti­ den fremover. Særlig er siste del av lovforslaget meget klargjørende når det gjelder fastsettelse av behandlings­ tidspunkt, som da skal fastsettes av fagekspertisen. Like klargjørende er det når det gjelder pasientenes juridiske rettigheter når gitte frister oversittes, nemlig at hvis pasi­ enten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten innen fristens utløp, har pasienten rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i ri­ ket eller i utlandet for det offentliges regning til samme kostnad som i offentlige sykehus hjemme. At innføring av juridisk rettighet til behandling i spe­ sialisthelsetjenesten på kort sikt vil måtte føre til større ressursbruk, er riktig. I denne erkjennelsen ligger at mange alvorlig syke og mindre alvorlig syke i dag ikke får den helsehjelp de burde ha krav på og har behov for. På den annen side er det dokumentert at et betydelig an­ tall pasienter med ikke alvorlig livstruende sykdommer 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 697 går sykmeldt i lang tid og belaster folketrygden unødven­ dig med formidabelt store summer. Noen har antydet at innsparingen bare på sykepengeposten ved redusert ven­ tetid kan dreie seg om ca. 1 milliard kr i året. Utover spørsmålet om juridisk rettighetsfesting av helsehjelp er sosialkomiteen med få unntak enig i det meste i foreliggende innstilling. Stort sett er lovfesting av andre forhold i foreliggende innstilling en inkorpore­ ring i loven av vedtak som tidligere er gjort i Stortinget. Det gjelder bl.a. fritt sykehusvalg, brukermedvirkning, informasjon, samtykke, journalinnsyn, særrettigheter for barn og pasientombudsordningen. Når det gjelder rettigheter til fornyet vurdering, frem­ mer Fremskrittspartiet og Høyre forslag om en ny lov­ tekst som fjerner samtykke fra allmennlege, idet vi me­ ner at det skal være pasientens selvstendige avgjørelse og en rett for pasienten til å kreve å få en ny vurdering. I forhold til fritt sykehusvalg mener Fremskrittspartiet at utgiftene for behandling i annet fylke i sin helhet skal dekkes av Rikstrygdeverket uten noe mellomregnskap mellom de ulike fylkene, idet vi mener at ordningen slik den er i dag, kan svekke retten til og fremfor alt praksisen med fritt sykehusvalg. Det samme mener Fremskrittspartiet når det gjelder dekning av reiseutgifter i forbindelse med fritt sykehus­ valg. Fremskrittspartiet foreslår tilbakeført den gamle ordningen, hvor reiseutgiftene ble fordelt på bosteds­ kommune, Rikstrygdeverket og pasienten med inntil en tredjedel på hver. Dog skal utgiftene for pasienten ikke overstige 400 kr etter Fremskrittspartiets forslag. Reise­ utgiftene bør ikke bli så høye for pasienten at det frie sy­ kehusvalg blir illusorisk, og at bare de med tykk lomme­ bok kan benytte seg av denne retten. Fremskrittspartiet har en endring av lovteksten i § 1­1, hvor partiet inkluderer eldreomsorgen i forhold til kom­ munehelsetjenesten som en lovfestet rett. De siste dagers skrekkhistorier om hvordan eldre syke behandles i våre pleieinstitusjoner, skulle i høyeste grad tilsi at eldreomsorgen inkluderes i rettighetsloven. Fremskrittspartiet vil stemme mot § 4­5 tredje ledd, dette som en konsekvens av at partiet fremmer eget for­ slag i § 4­9, der partiet går mot å la være å gi blodtransfu­ sjon eller å gi behandling ved sultestreik selv om pasien­ tene skulle motsette seg dette. Det kan være vanskelig for helsepersonell til enhver tid å kunne bedømme om nekt av helsehjelp er en personlig overbevisning eller et standpunkt som er tatt etter påvirkning fra andre. Frem­ skrittspartiet viser i denne sammenheng til at helseperso­ nell er forpliktet til å gi livreddende helsehjelp. Når det gjelder lovfesting av ordningen med pasient­ ombud i alle fylker, støtter Fremskrittspartiet dette, men vil ha denne ordningen som et statlig ansvar for å hindre et uønsket avhengighetsforhold til fylkeskommunen, som både er arbeidsgiver og tjenesteyter. Fremskritts­ partiet har foreslått at pasientombudene som en statlig ordning kan samlokaliseres med de statlige forbruker­ kontorene i fylkene. Sluttelig vil jeg understreke at det er Arbeiderpartiet som må krediteres at vi nå får en lovmessig rett til helse­ hjelp, selv om lovteksten både er uklar og ufullstendig, og jeg tror den må endres relativt raskt. Helt til slutt tar jeg opp de forslag hvor Fremskritts­ partiet er medforslagsstiller, og Fremskrittspartiets egne forslag. Presidenten: John I. Alvheim har teke opp dei forsla­ ga han har gjort greie for. Det vert replikkordskifte. Gunhild Øyangen (A): Uansett partienes tilslutning til de alternative bestemmelsene om retten til nødvendig helsehjelp er samtlige partier, unntatt Fremskrittspartiet, i komiteinnstillingen med på en klargjøring og avgren­ sing av hva som skal ligge i begrepet «nødvendig helse­ hjelp». En slik klargjøring er helt nødvendig for å unngå sidestilling av alvorlige og lettere sykdomstilfeller, og for å gi helsepersonell og sykehus noen prinsipielle ret­ ningslinjer i det tøffe prioriteringsarbeidet de må utføre hver eneste dag. Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, drøfter f.eks. hvordan prioriteringene fra Lønning­utvalget kan være med og gi retten til nødvendig helsehjelp et praktisk gjennomførbart innhold i det norske helsevesen. Mener Fremskrittspartiet at en kan se bort fra prioriteringene slik disse framstår fra Lønning­utvalget? E i r i n F a l d e t hadde her gjeninntatt president­ plassen. John I. Alvheim (Frp): Meg bekjent har det alltid vært praksis i norsk helsevesen, ved norske sykehus og blant norske leger at man har behandlet de mest alvorlige tilfellene først. Det finnes ingen uenighet om det blant fagfolk og burde heller ikke være det blant andre. Slik har det vært, og slik bør det etter mitt syn fortsatt være. Det er legenes faglige skjønn og vurdering som skal av­ gjøre tidspunktet for når en pasient må ha behandling for at det ikke skal skape ytterligere problemer for pasienten. Det er klart at vi er nødt til å prioritere ut det som det offentlige helsevesenet ikke skal stelle med, og på det punktet er jeg helt enig med både Lønning I­ og Lønning II­utvalget. Men når det gjelder de andre pasientene, de som skal ha behandling, er jeg noe usikker på og delvis uenig i de kriteriene som der er lagt opp. Og de som er -- jeg holdt på å si -- dødssyke, blir ivaretatt, men vi har et mellomsjikt av pasienter som har en lidelse som må be­ handles som ikke er livstruende, men som kan lage pro­ blemer hvis man går for lenge. Det er den ene siden av saken. Den andre siden av saken er at mange av disse pasientene går sykmeldt og hever sykepenger, og det var i den forbindelse jeg i mitt innlegg viste til at her kunne samfunnet faktisk ved å ha en lovmessig rett til behand­ ling også for disse pasientene spare milliardbeløp i året. Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): For Kristelig Folkeparti har det vært et bevisst mål å løfte opp svake pasientgrupper som har vært forsømt over lengre tid. Jeg vil kort nevne funksjonshemmede, personer som er ram­ 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 698 met av kreft, og ikke minst den økende gruppe av men­ nesker som sliter med psykiske problemer. Fremskritts­ partiet har vært en god støttespiller. Stortinget har ved­ tatt en opptrappingsplan innen psykisk helse som varer fra i år til år 2006, der en erkjenner at det tar tid å bygge opp et tilfredsstillende behandlingstilbud til denne pasi­ entgruppen, ikke minst tar det tid å få nok fagfolk -- kva­ lifiserte fagfolk. Kristelig Folkeparti har i forbindelse med lov om pasientrettigheter vært så realistisk og ærlig å si at en rettighet begrenses av mangel på kapasitet. Denne må bygges opp over tid. Mitt spørsmål til repre­ sentanten Alvheim blir da: Inntil kapasiteten er bygd opp i Norge, vil Fremskrittspartiet da sende psykiatriske pasienter til utlandet, og tror Fremskrittspartiet at pasien­ tene vil føle seg trygge i en slik situasjon når en vet hvor mye et nært og tett nettverk betyr for disse pasientene? John I. Alvheim (Frp): Jeg har tidligere sagt, og jeg gjentar det gjerne her og nå, at jeg er ikke enig i at vi har for lite fagfolk i spesialisthelsetjenesten. Jeg tror vi har fagfolk nok bare vi kunne bruke dem på en riktigere og bedre måte. Jeg er helt uenig i det resonnement som replikanten fremsatte, og som også går frem av foreliggende innstil­ ling, at ressurser og kapasitet skal begrense rettigheten for syke mennesker til å få behandling. Det aksepterer jeg rett og slett ikke. Alle har vi sagt og sier -- spesielt i valgkamper -- at helse skal prioriteres, helse og omsorg foran alt annet. Det sier vi, men vi gjør det altså ikke. Hvis vi hadde gjort det, hadde det ikke vært noe pro­ blem å gi pasientene fulle rettigheter i forhold til be­ handling. Jeg tror ikke det er fornuftig å sende psykiatriske pasi­ enter til behandling i utlandet. Det må være meget spesi­ elle tilfeller, som er så begrenset at man faglig kan for­ svare det, men jeg tror ikke det er noen fagmann eller ­kvinne i dette land som vil gå inn for en slik praksis. Inge Lønning (H): Jeg setter stor pris på at represen­ tanten Alvheim har fått en enstemmig komite med på å ta inn setningen om at alder ikke er et kriterium i seg selv. På det punktet har representanten Alvheim og jeg en ge­ nuin felles interesse. Men jeg går ut fra at Alvheim også er enig i at det må forstås slik at det ikke er den nominel­ le alder i seg selv som skal legges til grunn, men en hel­ hetsvurdering av pasientens tilstand, hvor naturligvis den biologiske alder også er et moment som teller med når man skal vurdere hvorvidt bestemte typer behandling har noen mening, dvs. om de har en rimelig utsikt til å gi et vellykket resultat, veiet opp mot risikoen for skadevirk­ ninger for pasienten. Men mitt spørsmål er i den andre enden av aldersska­ laen. Fremskrittspartiet har en rekke særstandpunkter i innstillingen som egentlig er på kollisjonskurs med dette, fordi man legger de generelle lovbestemmelser om 18 år som myndighetsalder til grunn for vurdering av alle de saker som f.eks. gjelder beslutningskompetanse og retten til å gi samtykke. Fremskrittspartiet velger den mest fir­ kantede av alle løsninger, nemlig å si at alle under 18 år er uten slik kompetanse. Det forekommer meg urimelig unyansert å anvende nominell alder på den måten. Og til sist: Det er et standpunkt som overrasker meg meget fra Fremskrittspartiets side. Man vil ikke innrøm­ me voksne, beslutningskompetente pasienter rett til å nekte f.eks. å motta blodoverføringer. Jeg vil spørre re­ presentanten Alvheim om dette virkelig er gjennomtenkt, og om det ikke er en direkte inkurie når man foreslår en lovtekst på side 29 i innstillingen som lyder: «Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod ... » Det må jo bety at hvis det ikke foreligger en slik over­ bevisning, har man rett til å nekte. Og det kan vel formo­ dentlig ikke være meningen. John I. Alvheim (Frp): Jeg er glad for at represen­ tanten Lønning og jeg er enige om at nominell alder i seg selv ikke skal være et kriterium for avvisning av behand­ ling. Jeg tror heller ikke at det forekommer så veldig of­ te, men jeg vet at når det gjelder organtransplantasjon, har man ved enkelte sykehus -- og det er spesielt Riks­ hospitalet som driver med dette -- foreløpig satt en grense på 60 år, fordi tilgangen på organer er så knapp at man forbeholder dette yngre mennesker. Det i seg selv skal jeg ikke gå så dypt inn i, men det er noe som skurrer for meg hvis man utelukkende legger nominell alder til grunn for den behandlingen som eventuelt skal velges. Ja, Fremskrittspartiet går inn for en helsemyndighets­ alder på 18 år, tilsvarende den vanlige myndighetsalder. Vi er det eneste partiet som gjør dette, og det har forbin­ delse med foreldrenes ansvar. I dag er det jo slik at 12­ 13­åringer kan gå på legekontoret og helsestasjoner og eksempelvis få utlevert p­piller uten at foreldrene vet noen ting om dette. Vårt forslag er en reaksjon mot denne utviklingen, og vi mener at det er rimelig å sette 18 år, som jo er den vanlige myndighetsalder, også når det gjel­ der den helsemessige myndighetsalder. Vi tror at mange pasienter som gir uttrykk for at de ikke ønsker å ta imot blod i en akutt situasjon, hvor dette betyr liv eller død, ikke skal få det valget. Det kan være flere grunner til det, men én grunn kan være påvirkning utenfra, slik at pasientens ønske faktisk ikke er reelt. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Are Næss (KrF): Pasientrettighetsloven skal bidra til å nå det overordnede målet for helsevesenet, nemlig å si­ kre hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn og bo­ sted, god tilgang på helse­ og omsorgstjenester av god kvalitet i en offentlig styrt helse­ og omsorgssektor. En pasientrettighetslov setter på en spesiell måte pasi­ enten og dennes rettigheter i sentrum for helsepolitikken. Pasientrettighetsloven regulerer rettsforholdet i samspil­ let mellom pasienten og helsevesenet, men også i forhol­ det mellom pasientene. Ved å lovfeste rett til helsehjelp ønsker vi å vise at dette er en viktig rettighet som bør sik­ res for den som har behov for det. Det har imidlertid vært reist tvil om rettighetsfesting vil virke etter hensikten i denne sammenheng, og det kan 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 699 føres en rekke argumenter for og imot, slik det også er gjort i merknader i innstillingen. Etter mitt syn er den grunnleggende problemstilling her hvorvidt en lovfesting av rett til spesialisthelsetjeneste vil skape utilsiktede pri­ oriteringsvridninger som kunne medføre at noen pasien­ ter faktisk skulle komme dårligere ut enn andre etter at en rettighetslov er vedtatt. Frykten har særlig vært at pa­ sienter med kroniske og dårlig definerte sykdommer, be­ lastningslidelser og andre sykdommer med uklar årsak og ikke alltid effektiv behandling vil bli nedprioritert i et helsevesen som pr. i dag ikke har den nødvendige kapasi­ tet til å gi alle den behandling de måtte ønske når de øn­ sker den. Denne problemstillingen mener jeg vi må ta på alvor. Også jeg vil i denne sammenheng vise til Lønning II­ utvalgets innstilling hvor mindretallet, som gikk inn for lovfesting av individuell rett til helsehjelp, understreket at forutsetningen for å innføre en slik rettighet var kon­ sensus om prioriteringskriteriene. Vi har ikke en slik konsensus i dag. I denne situasjon er det avgjørende vik­ tig at en på faglig hold setter kreftene inn på å nå en slik konsensus, og at dette følges opp administrativt så vel som politisk. Kristelig Folkeparti har likevel funnet, i samråd med departementet, å kunne gå inn for en lovfesting av rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, slik den foreligger i dagens innstilling. Når det gjelder innholdet i innstillingen, vil jeg vise til saksordførers grundige og gode gjennomgang. I likhet med saksordfører vil også jeg gjerne presisere den store grad av enighet som det har vært i komiteen, til tross for uenighet om spesielt § 2­1. For Kristelig Folkeparti har det vært avgjørende at en pasientrettighetslov må være troverdig, effektiv og rett­ ferdig. Loven må være troverdig på den måten at vi ikke gir falske forhåpninger, forhåpninger som ikke kan oppfyl­ les. Helsevesenet i Norge har i dag sine begrensninger. Vi kan ikke utrette alt vi ønsker å gjøre. Derfor har også Stortinget vedtatt opptrappingsplaner som det har vært bred politisk enighet om. Jeg tror også vi alle ønsker en kapasitetsøkning som fjerner behovet for ventelister, og som gir undersøkelser og behandling innen forsvarlige tidsrammer. Vi må ta utgangspunkt i dagens situasjon, og vi må ikke glemme at det er nødvendig å øke både ka­ pasiteten og kvaliteten i spesialisthelsetjenesten for at målene skal kunne nås. Pasientrettighetsloven må også være effektiv og resul­ tatorientert. Det er viktig at vi får en lov som gir minst mulig rom for tolkninger og juristeri. Vi ønsker et helse­ vesen som er orientert mot pasientene, ikke mot doku­ menthaugene. Det er også viktig at loven blir rettferdig, at den som nevnt ikke fører til utilsiktede vridninger i forholdet mel­ lom ulike pasientgrupper. Mange pasientgrupper har sterke organisasjoner som fungerer godt og er dyktige premissleverandører, og det skal vi være glade for. Men de svakeste pasientene må ha sikkerhet for at de ikke fal­ ler utenom i denne sammenheng. Etter Kristelig Folkepartis syn er lovforslaget som flertallet i samråd med departementet fremmer i innstil­ lingen, et godt utgangspunkt for å ivareta pasientenes ret­ tigheter uten utilsiktede forhåpninger eller vridninger. Den viktigste innvendingen som har vært reist mot det foreliggende lovforslaget, er at det ikke uten forbehold vil gi lovfestet rett til behandling. Det er riktig at forsla­ get innebærer slike forbehold. Det gjør for øvrig også mindretallsforslaget, men med en annen vinkling, som går på kostnadsrammen for behandling. Hvilke forbehold tar så flertallet i innstillingen? For det første skal retten til helsehjelp bare gjelde dersom pa­ sienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og kostna­ dene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Jeg synes dette er en helt nødvendig påpeking av at helsevesenet ikke skal ha en ubegrenset plikt til ubegrensede tiltak i forhold til enkeltpersoner uten hensyn til kostnad og for­ ventet nytte. Vi har ikke et helsevesen som kan opptre på den måten. Den andre innskrenkningen er at retten skal gjelde i offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen har inn­ gått avtale med disse om tjenesteyting, og innen de gren­ ser som kapasiteten setter. Jeg synes det er nødvendig også med et slikt forbehold. Realiteten er at norsk helse­ vesen i dag ikke har ubegrenset kapasitet og derfor ikke umiddelbart kan oppfylle alle ønsker og krav. Hvis så hadde vært tilfellet, hvorfor har vi da vedtatt opptrap­ pingsplaner for kreft, psykiatri og utstyr i sykehus til mange milliarder kroner over mange år? Hvis helsevese­ net pr. i dag hadde vært i stand til å yte all nødvendig hel­ sehjelp uten uønskede forsinkelser, skulle jo dette ikke være nødvendig. Men nå vet vi jo at realiteten er at f.eks. psykiatri og kreft er to områder der kapasiteten ikke er tilfredsstillende. Det vil derfor ikke være realistisk å forespeile disse pasientgruppene en tjeneste de ikke i fullt monn vil kunne dra nytte av før disse planene er fulgt opp, som jeg håper at de vil bli. Pasientrettighetene må også administreres. Gode for­ mål og gode rettigheter kan komme i konflikt med hver­ andre dersom prioriteringen ikke er klar. Utgangspunktet må etter mitt skjønn være fylkeskommunenes plikt til å gi sine innbyggere spesialisthelsetjeneste. De fleste av oss ønsker primært behandling i vårt nærområde, selv om vi også ønsker fritt sykehusvalg. Forslaget til lov om pasientrettigheter inneholder en rekke bestemmelser som vil gi pasienten en forbedret rettstilstand. Foruten retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten vil jeg nevne rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, rett til valg av sykehus, rett til individuell plan, klarere rettigheter til medvirkning og til informasjon, regler om samtykke til helsehjelp, rett til journalinnsyn, særlige rettigheter for barn, prosedyrer for klage og pasientombud i alle fylker. Vi ønsker alle en lov som ivaretar pasientens rettighe­ ter på en best mulig måte. Det vil bli mange gode ord i dag, og ord forplikter, iallfall bør de gjøre det. Men det avgjørende for pasienten er ikke gode ord om rettigheter, men et godt helsevesen som kan oppfylle behovene for 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 700 nødvendige helsetjenester. I siste instans er det her vår gode vilje vil bli prøvd: om vi er villige til å ta de nød­ vendige tak for å gi pasientene det helsevesenet de tren­ ger -- og som de nå skal få rettighet til. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Harald T. Nesvik (Frp): Først bare en liten kom­ mentar til representanten Næss. Jeg finner det ikke så veldig rart at regjeringspartiene kunne gå inn for forsla­ get til paragrafen om rett til nødvendig helsehjelp, som Arbeiderpartiet står bak. Det er jo ikke noe problem å skjønne det, for det er så mange begrensninger i dette at man egentlig knapt nok hadde trengt denne paragrafen på grunn av alle begrensningene. I § 4­9 står det skrevet følgende: «Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.» Jeg vil at representanten Næss skal fortelle meg én ting, for her har jeg et problem. Hva er en «alvorlig over­ bevisning»? Mener representanten Næss at så lenge man er med i Jehovas vitner, har man en alvorlig overbevis­ ning som er nok til at man skal kunne nekte å motta blod eller blodprodukter? Finner representanten Næss ingen betenkeligheter ved dette? Are Næss (KrF): Representanten Nesvik har rett i at dette er et vanskelig medisinsk­etisk problem. Når han problematiserer uttrykket «alvorlig overbevisning», vil jeg bare nevne at også Fremskrittspartiet bruker denne formulering i sin alternative § 4­9. Utgangspunktet for Kristelig Folkeparti er at helse­ hjelp bare kan gis med pasientens samtykke. Vi verdset­ ter respekten for individets integritet, respekten for ytringsfriheten, f.eks. ved en pågående sultestreik, re­ spekten for religiøs integritet og overbevisning og re­ spekten for rett til en naturlig og verdig død. Det er klart at det kan være grensetilfeller på dette området. Her har en jo spesielt begrenset mulighet til å nekte helsehjelp i disse spesielle situasjonene som representanten Nesvik nevnte. Når det gjelder kravene til at en skal godta en alvorlig overbevisning, må de etter mitt syn være at pasienten er myndig og har samtykkekompetanse, og har forstått in­ formasjonen om følgene av nektelse. Ellers kan en jo nekte å imøtekomme dette i henhold til nødhjelpsprinsip­ pet. Annelise Høegh (H): Jeg må dessverre si at jeg blir ganske provosert av representantene for Kristelig Folke­ parti her i dag. Åse Gunhild Woie Duesund sa i en re­ plikk at Kristelig Folkeparti er realistisk og ærlig i denne saken, underforstått i motsetning til oss andre. Men er de standpunktene Kristelig Folkeparti tar i denne saken, rea­ listiske eller ærlige? Det er ikke lenger siden enn valg­ kampen i 1997 at partileder -- daværende og nåværende -- Valgerd Svarstad Haugland med brask og bram til man­ ges glede -- også min -- gikk ut i valgkampen og lovte at Kristelig Folkeparti skulle gå inn for lovfestet rett til be­ handling. Så gikk det jo ikke lang tid før den nye helse­ ministeren fra Kristelig Folkeparti la frem sitt lovforslag, uten rett til behandling. Er det spesielt ærlig og ordent­ lig, og holder man da ord? Hvor lenge varte det valgløf­ tet? Ja, det varte noen måneder. Og så får vi innstillin­ gen, hvor Kristelig Folkeparti, etter å ha halt og dratt i Arbeiderpartiet i noen uker, da går med på en slags rett til behandling. Jeg synes man skal være litt forsiktig med å gi seg selv såpass flotte ord, når man vingler slik fra side til si­ de. For hva mener egentlig Kristelig Folkeparti? Er de veldig fornøyd med det de har fått til, eller er de det ikke? Og hva mener de -- jeg fikk ikke noe svar fra saks­ ordføreren -- er forskjellen på det forslaget som de selv står sammen med Arbeiderpartiet om, og det vi i mindre­ tallet har fremmet? Og så til slutt: Are Næss sa at han mente at Kristelig Folkeparti var spesielt opptatt av å ivareta de svakeste pasientgruppene -- de som er kronikere, de som har van­ skelige lidelser å definere. Men disse pasientene selv ber om en rett til behandling som altså er mer eller mindre identisk med den mindretallet går inn for. Og de er skuf­ fet, såret og vonbrotne over det forslaget Kristelig Folke­ parti har lagt frem. Så man får være forsiktig med hvem man tar til inntekt for sine standpunkter når de selv vil ha seg det frabedt. Are Næss (KrF): Kristelig Folkeparti vil være ærlige i forhold til den kapasitet og det innhold som helsevese­ net har i dag. Og når det gjelder forskjellen på rettighets­ paragrafen til flertallet og mindretallet her, er jo det at Høyre og Fremskrittspartiet, så langt jeg ser det, ensidig benytter kostnadsrammen for hver enkelt pasient som den innskrenkende faktor, mens vi tar hensyn til den be­ grensning som nødvendigvis ligger i tilgjengeligheten i kapasiteten i helsevesenet. Så refereres det til partilederens forslag fra 1997. Av hennes forslag av 25. august 1997 er de aller fleste fulgt opp i denne innstillingen eller i annen sammenheng. Det gjelder rett til vurdering, det gjelder rett til informasjon, det gjelder rett til medbestemmelse, til fastlege, til fritt sykehusvalg. Det er riktig at vi ikke har fulgt opp forsla­ get om å lovfeste tre måneders ventetidsgaranti. Men det gjør vel heller ingen andre, og som saksordfører gjorde rede for, er det vel ingen pr. i dag som ser det som en tjenlig rettighetsfesting for pasientene. Det er da slik at vi har oppfylt de løftene som ble gitt i valgkampen 1997. Så langt jeg kan se, har vi i den loven som vi i dag vedtar, gitt pasienten rett til helsehjelp innenfor de begrensninger som faktisk foreligger, og der­ med oppfylt de løftene som er gitt. Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg håper at mitt spørsmål og mine problemstillinger vil være preget av langt større velvillighet overfor siste taler enn det de to foregående replikantene var. Det er én problemstilling som jeg syns er uhyre inter­ essant, og det er når Fremskrittspartiet skal gjøre myn­ 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 701 dighetsalderen til 18 år, slik at en person på 17 år og 11 måneder, for å si det sånn, faktisk skal ha med sine forel­ dre til legen for å få forskrevet p­piller, eller man skal in­ formere foreldrene fordi man da snakker om en mindreå­ rig helt til vedkommende blir 18 år, mens altså flertallet -- og Kristelig Folkeparti er med i det flertallet -- mener at det allerede ved 12­årsalder skal være en avveining i for­ hold til vedkommendes biologiske alder og modenhet hvorvidt foreldrene skal trekkes inn og informeres. Jeg oppfatter det slik at det er en gradvis grense, ut fra det som står her, opp til 16 år, men at 16­årsgrensen, i hvert fall i all hovedsak, må oppfattes som absolutt, og at ved­ kommende, når man er blitt 16 år, er å anse som i stand til å fatte sine egne beslutninger. Foreldrene skal faktisk da ikke informeres. Det vil også gjelde i forhold til pre­ vensjonsveiledning og forskriving av prevensjon. Har jeg oppfattet det riktig her at mens Fremskritts­ partiet, i hvert fall ut fra det de har sagt i dag, og de lov­ forslag de fremmer, synes å ha en uhyre restriktiv hold­ ning til hvem som er å oppfatte som voksen, er faktisk Kristelig Folkeparti med på at allerede ved 12­årsalder vil det være en skjønnsmessig vurdering hvorvidt forel­ drene skal informeres eller ikke, også når det gjelder bru­ ken av prevensjon og veiledning knyttet til det? Are Næss (KrF): Jeg tror, i likhet med representan­ ten Ballo, at de fleste av oss blir gradvis voksnere. Noen ganger går det fort, og noen ganger går det ikke så fort som det burde. På den bakgrunn ser vi, som de fleste, at å operere med én absolutt myndighetsalder i helsespørsmål -- eksempelvis på 18 år -- er helt urimelig. En behøver ikke trekke egen modenhet eller mangel på modenhet inn i den diskusjonen, men de av oss som har barn i angjel­ dende alder, tror jeg har et levende inntrykk av nettopp dette. Det betyr ikke at Kristelig Folkeparti syns det er i orden å drive prevensjonsveiledning for 12­13­åringer uten foreldrenes viten og samtykke. Her må en bruke sunn sans og fornuft. Det er slik som det ble påpekt av representanter som er litt eldre enn meg, at biologisk al­ der i den andre enden av skalaen ikke skal være den eneste faktor i en vurdering. Men man må bruke sunn fornuft og også ta hensyn til den biologiske alder, og også naturligvis modenheten i hvert enkelt tilfelle. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Annelise Høegh (H): En pasientrettighetslov skal føre pasientene til operasjonssalen -- ikke til rettssalen. Spørsmålet er om flertallets forslag vil bidra til det. Dagen i dag skulle vært historisk fordi en pasientret­ tighetslov skal sette pasientenes behov i sentrum i stedet for politiske, administrative, helsefaglige eller økono­ miske hensyn. Men gleden jeg føler, er ikke hel og udelt. Det er selvfølgelig positivt at flertallet lovfester rett til nødvendig helsehjelp, men på den annen side er retten så uklar og gir så store fullmakter til departementet at jeg er usikker på hva den faktisk vil komme til å bety for pasi­ entene. Likevel: Loven vil på mange områder styrke pasiente­ nes rettigheter gjennom rett til fritt sykehusvalg, rett til vurdering og fornyet vurdering, og også gi dem bedre hjelp via pasientombudenes mellomkomst. Et fellestrekk ved mange av de reformene vi har sett i helsevesenet de siste årene, har vært at de setter den enkelte pasienten i sentrum og lar pasientenes behov være styrende i helse­ vesenet. Dette er reformer som Høyre har gått i bresjen for, slik at f.eks. fylkesgrenser ikke blir viktigere enn rask behandling. Høyre har lenge kjempet for å lovfeste rett til behand­ ling. Da Syse­regjeringen innførte det som den gangen het ventelistegarantien, var hensikten at det skulle være en juridisk bindende rettighet for pasientene. Men senere regjeringer har tolket bort pasientenes rett til behandling, slik at dagens ventetidsgaranti ikke garanterer mer enn nettopp det -- å måtte vente. Høyre har flere ganger de siste årene fremmet forslag om å lovfeste pasientenes rett til behandling, uten å få flertall. Derfor skulle man jo tro at dette var en gledens dag for oss i Høyre, når gamle motstandere av rett til be­ handling i Arbeiderpartiet og regjeringspartiene -- de er ikke så gamle motstandere, men likevel -- de snur seg rundt og går sammen om et forslag som lovfester retten til nødvendig helsehjelp. For departementet og helsemi­ nisteren har jo ikke akkurat vært pådrivere for retten til helsehjelp. Senest dagen før komiteen avgav sin innstil­ ling, advarte helseministeren mot lovfestet rett til helse­ hjelp. Han sa: «Jeg tror det er all grunn til å frykte amerikanske til­ stander med et ras av søksmål og klagesaker hvis vi velger å legge juridiske mål på retten til legebehand­ ling.» Dette sa helseministeren til bl.a. Bergens Tidende. Med utgangspunkt i det flertallsforslaget hans eget parti er blitt med på, skjønner jeg at helseministeren er bekymret, og han kjente selvfølgelig til dette den dagen han uttalte det han uttalte. Det er jo nettopp flertallets uklare juridiske mål på retten til helsehjelp som vil legge grunnlag for søksmål og klagesaker. Flertallets rett til helsehjelp gjelder nemlig bare «innen de grenser kapasi­ teten setter». Og det er departementet som gjennom for­ skrifter skal kunne bestemme hvilken helsehjelp pasien­ tene kan ha rett til, og om det skal være tidsfrister for å oppfylle retten. Men, som jeg sa, pasientene vil ikke til rettssalen, de vil til operasjonssalen! Derfor er advarslene klare også fra pasientorganisasjonene: Forslaget er hult og uklart fordi det tar så mange forbehold. Jeg tror rettssakene vil komme på rekke og rad, var kommentaren fra lederen i Sykepleierforbundet. Vi er glad for at to partier på Stor­ tinget støtter vårt forslag om lovfestet rett til helsehjelp innen forsvarlige tidsfrister, men skuffet over at flertallet går inn for å begrense den juridiske retten til helsehjelp, sa lederen i Landsforeningen for Hjerte­ og Lungesyke, Svein Erik Myrseth. Og jeg forstår deres skuffelse, for i flertallets forslag er unntakene og begrensningene mer fremtredende enn rettighetene. Man tar inn i lovparagra­ fen klare og i og for seg uomtvistelige og helt entydige 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 702 og sammenfallende synspunkter som alle står bak, nem­ lig at behandlingen skal ha effekt og stå i rimelig forhold til kostnadene, men man tar ikke inn hva som skal skje dersom den retten man får, ikke blir fulgt opp. Så det er et misforhold i flertallets lovforslag som klart går i ret­ ning av å begrense og vanskeliggjøre oppfyllelse av ret­ ten heller enn å gi den klart og utvetydig til kjenne slik at pasientene vet hva de skal forholde seg til. Uklarheten forsterkes av at det er et klart sprik mel­ lom flertallets premisser i merknadene og det lovforsla­ get de fremmer. For i premissene, hvor også Høyre er med, slås det fast at pasienten skal få nødvendig helse­ hjelp innen en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinsk skjønn. Men dette viktige premisset glimrer altså med sitt fravær i lovteksten, unntatt som en mulig forskriftshjem­ mel for departementet. Og det er jo ikke videre opplysen­ de for pasientene, som ønsker å orientere seg i lovjunge­ len, at de også må prøve å sette seg inn i hvilke forskrif­ ter som gjelder til enhver tid. Høyre vil advare mot at politiske og ikke­medisinsk­ faglige vurderinger skal legges til grunn for rett til helse­ hjelp og fastsettelse av fristen for å gi behandling. Høyre og Fremskrittspartiet fremmer altså et forslag som gir klare rettigheter for pasientene, og som ikke minst sier noe om pasientenes rettigheter dersom fristen for å oppfylle retten til behandling ikke overholdes. Vårt forslag er lovfestet rett til nødvendig helsehjelp innen en individuelt fastsatt frist, som skal fastsettes ut fra en me­ disinsk vurdering. Dersom pasienten ikke får rett til be­ handling innen fristens utløp, skal pasienten innen sam­ me kostnadsramme for det offentliges regning tilbys be­ handling ved annen offentlig eller godkjent privat helse­ institusjon i Norge eller i utlandet. Den individuelt fastsatte fristen oppfatter vi som en avtale mellom syke­ huset og pasienten. Brudd medfører altså automatisk rett til behandling et annet sted for det offentliges regning, uten at pasienten forhåpentligvis skal behøve å klage. Alle partier har tenkt nytt når det gjelder pasientrettig­ hetsloven. Men det er bare Kristelig Folkeparti som har tenkt nytt i feil retning, for i valgkampen kunne Kristelig Folkepartis partileder Valgerd Svarstad Haugland love pasientene juridisk rett til behandling. Det blir billig reto­ rikk og unnaluring når Are Næss nå nettopp sa at det var jo ikke det hun foreslo, hun foreslo en juridisk rett eller en juridisk lovfesting av tremånedersgarantien. Det er selvsagt riktig, men man unndrar seg det som var realite­ ten den gang -- og nå -- at det ble oppfattet som det det var, at Kristelig Folkeparti lovet en juridisk rett til be­ handling som helseministeren ikke fulgte opp. Derfor sy­ nes jeg det er all grunn til å spørre: Kan man stole på Kristelig Folkeparti? Det kan man altså ikke. Likevel er de dristige nok til å kalle seg selv -- og gi seg selv den merkelappen -- realistiske og ærlige, i motsetning til oss andre. Det pussige er: Hva har skjedd siden 1997, da dette løftet ble gitt? Vet vi noe mer i dag enn vi visste den gang? Bortsett fra at kapasiteten er blitt bedre enn den var den gangen Valgerd Svarstad Haugland lovte juridisk rett til behandling, vet vi ikke noe mer i dag. Da er spørs­ målet: Mener Kristelig Folkepartis ledelse i dag at de ikke visste hva de gjorde i 1997, siden helseministeren nå legger frem et forslag som ikke inneholder slik rett til be­ handling? Hva kommer det egentlig av at partier i regjeringspo­ sisjon -- med unntak av Høyre -- er mot lovfestet rett til behandling? Det ligger vel kanskje nær å tro at det er frykten for økte kostnader som er svaret, enten partiet he­ ter Kristelig Folkeparti, Senterpartiet eller Arbeiderparti­ et. Retten til helsehjelp skal fungere som en brekkstang for å få økt kapasiteten i helsevesenet. Det sier faktisk hele komiteen. Men flertallet går altså inn for at retten skal begrenses av kapasiteten. Da har man på en måte snodd seg inn i en sirkelargumentasjon som ikke ender noe som helst sted, men bare biter sin egen hale. For hvilken rett er det da man går inn for? Det blir jo ikke fle­ re pasienter av å gi rett til behandling. Kanskje kan man påstå at det blir færre, fordi de får behandling raskere. De fleste blir sykere av å vente. De trenger altså mer behand­ ling, som koster mer, dersom de må vente lenger. Det er dyrere for samfunnet å ha pasienter på sykelønn, på attfø­ ring eller at de eventuelt ender opp som uførepensjonis­ ter, enn å gi dem behandling raskere. Og behandling skal de ha de aller, aller fleste av dem. Hvorfor kan ikke flertallet se budsjettkapitlene i sam­ menheng? Det kan vel hende at mindretallets forslag til rett til helsehjelp kan føre til at helsevesenet må få større ressurser, men er ikke det noe av vitsen? Dessuten vil det redusere lidelsene. Er ikke også det noe av vitsen? Og det igjen vil redusere utbetalingene til sykelønn, attføring og uførepensjon. La meg derfor avslutte med å håpe og tro at flertallet vil bruke det lovforslaget som etter all sannsynlighet blir vedtatt, positivt til å øke pasientenes rettigheter, og til å se det som en brekkstang, slik det også heter i merknade­ ne. Så får vi håpe at departementet følger opp med å gi forskrifter som på en enkel og grei måte kanskje kan fremstilles også overfor pasientene, slik at man vet at man har en frist å forholde seg til, og slik at denne loven blir det positive bidrag den var ment å skulle være. Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Høyre enten alene eller sammen med andre har fremmet. Presidenten: Annelise Høegh har tatt opp de forslag hun refererte til. Det blir replikkordskifte. Asmund Kristoffersen (A): På bakgrunn av deler av representanten Høeghs innlegg tror jeg at jeg må kaste tilbake den ballen jeg fikk i et tidligere replikkordskifte. Vi har lagt inn avgrensninger i retten til å få helse­ hjelp, basert på det som både Annelise Høegh har vært inne på, og som jeg nevnte i mitt innlegg. Men jeg har ennå ikke fullt ut forstått -- det må jeg innrømme -- hvilke konsekvenser Høyres lovparagraf kan få. Spørsmålet blir da: Hvilken virkning tror Høyre det vil ha for ressurssituasjonen i det norske helsevesenet hvis det skal være en prioritert rettighet å ta med seg nor­ 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 703 ske helsekroner ut av landet i det omfang som lovpara­ grafen som Høyre foreslår, kanskje åpner for? Betyr det at Høyre har en Sareptas krukke et eller annet sted? Annelise Høegh (H): Nei, en Sareptas krukke har hverken vi eller de som tror de har den, for den finnes ikke. Men som jeg har sagt så mange ganger før: Høyre er tilhenger av å prioritere det viktigste først. Er ikke hel­ sevesenet noe av det aller viktigste vi driver med? Vi øn­ sker -- som jeg også sa i mitt innlegg -- at helsevesenet, om nødvendig, skal bli tilført økte ressurser, både i form av penger, utstyr og personell. Det er vel i og for seg alle enige om, så det er et spørsmål om avveining. Jeg må minne representanten Asmund Kristoffersen om at det å ta med seg penger til utlandet, ikke er noe nytt som vi har funnet på nå. Det er en velprøvd ordning som ikke minst Arbeiderpartiet var svært opptatt av på 1980­tallet. Den gangen het det hjertebroen. Men jeg er enig med komitelederen i at jeg tror kapasiteten i form av personell og utstyr er langt større og langt bedre enn det vi ofte hører fra regjeringshold i dag, dersom man bare fikk lov til å utnytte sin kapasitet til beste for pasientene. Men i eventuell påvente av at kapasiteten her hjemme blir utbygd til det den bør være, er vi villige til å gi de pa­ sientene som ønsker å reise til utlandet, muligheten til det, innenfor rammen av det som det ville ha kostet å be­ handle dem her hjemme. Men det skal selvsagt ikke være slik som en representant fra Kristelig Folkeparti sa her tidligere i debatten, at man skal tvinge f.eks. psykiatriske pasienter til utenlandsbehandling mot deres egen vilje. Da har man forstått dårlig hva pasientrettigheter betyr, hva brukerstyring betyr. Det betyr selvsagt ikke at myn­ dighetene skal styre brukere til utlandet mot deres vilje. Det er jo en meningsløshet. Men vårt hovedønske er at en pasientrettighetslov med rett til behandling skal være den brekkstang komite­ en i sine merknader sier at den skal være, og som vil tvinge oss her i denne sal til å prioritere helsevesenet høyere på den politiske dagsorden enn det vi har vært i stand til i dag. Are Næss (KrF): Annelise Høegh innrømmer at jeg har sitert riktig fra partilederens uttalelser fra august 1997 om at Kristelig Folkeparti går inn for rett til vurde­ ring, informasjon, medbestemmelse, fastlege, fritt syke­ husvalg osv., men fortsetter å hevde at dette innebærer løftebrudd. Jeg har ikke annet å gjøre enn å henvise til pressemeldingen fra nevnte møte. En lov om pasientrettigheter må være realistisk og tro­ verdig, og Kristelig Folkeparti har valgt å være realistis­ ke. Vi vet og ser at dagens kapasitet setter grenser for den behandlingen vi kan tilby. Vi innrømmer det, og arbeider derfor for å bedre kapasiteten og kvaliteten i norsk helse­ vesen. Nå har vi vedtatt en opptrappingsplan for psykiatrien over åtte år, fordi kapasiteten ikke er god nok. Hvorfor vil Høyre da være med på å kaste bort milliarder av kro­ ner på økte bevilgninger til psykiatri, kreftbehandling og sykehusutstyr? Disse opptrappingsplanene må jo være fullstendig unødvendige dersom forholdene allerede i dag er slik at vi kan innføre Fremskrittspartiet og Høyres rett til nødvendig helsehjelp uten reservasjoner. Våger virkelig Høyre å garantere psykiatriske pasienter helse­ hjelp etter deres paragraf i dag? Hvis vi kan det i dag, må det jo være unødvendig helsehjelp vi investerer i. Hvor skal disse pasientene få plass? De skal ikke tvangssendes til utlandet. Men hvis det psykiatriske helsevesenet i Norge i dag har kapasitet til å ta imot psykiatriske pasi­ enter etter Høyres rettighetsparagraf, må det jo være unødvendig å satse på denne opptrappingen av psykiatri­ en. Presidenten: Harald Hove. Annelise Høegh (H) (fra salen): Kan jeg få svare først? Presidenten: Unnskyld. Presidenten regnet faktisk ikke med at Harald Hove skulle svare. Vær så god, Anne­ lise Høegh. Annelise Høegh (H): Først dette med Kristelig Fol­ kepartis ønsker om juridisk bindende ventetidsgaranti og hvorvidt det er et løftebrudd eller ikke. Jeg har denne pressemeldingen her. Jeg må si til representanten Are Næss at hvis ikke det helseministeren la frem, nemlig et forslag med manglende juridisk rett til helsehjelp, er et løftebrudd i forhold til det Valgerd Svarstad Haugland lovte i valgkampen og scoret høyt på, så vet ikke jeg. Jeg fastholder at det er billig retorikk og unnaluring av den faktiske realitet å prøve å unndra seg dette ved å si at det­ te var et forslag om å gjøre tremånedersgarantien binden­ de, som jo ingen lenger fremmer, det er riktig, men man unndrar seg altså den realitet at man ønsket å gi pasienter rett til behandling, og det fremmet ikke helseministeren forslag om. Så må jeg si at resten av replikken bærer preg av å være skrevet før dagens debatt begynte, eller iallfall før representanten Næss hadde hørt mitt innlegg. Selvsagt trenger vi opptrappingsplaner, det var jeg selv som saks­ ordfører for innstillingen til helsemeldingen fra Werner Christie som i sin tid fikk komiteen med på at vi skulle ha det både for kreftomsorgen og på andre områder, så vi står fast ved at vi trenger en oppbygging. Men som jeg sa i mitt forrige replikksvar, innebærer jo ikke det at man, mens man bygger ut både innen psykiatrien, innen kreften og på andre områder hvor vi dessverre har store mangler, ikke kan gi pasientene en rettighet til å dra utenlands og få hjelp der hvis de ønsker det. Nå ser jeg klart at det ikke er like lett for psykiatriske pasienter å dra utenlands som for andre. For mange vil det kanskje være vanskelig, men det får nå være opp til pasientene selv å finne ut av. Det har noe å gjøre med det som jeg sa om å vite hva man gjør når man kaller noe for pasi­ entrettigheter. Man må bruke perspektiv, det må være ens egen -- pasientens -- vurdering av hva som er best for en her og nå, som er utgangspunktet, og ikke hva vi som politikere, administratorer og byråkrater tror tjener pasi­ 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 704 entene best. De er faktisk i stand til å ivareta sine rettig­ heter selv. Presidenten: Da gir presidenten ordet til Harald Hove. Harald Hove (V): Jeg takker for velviljen med hen­ syn til å sørge for at også Venstre får en replikk under­ veis i debatter om disse spørsmålene. Hvis jeg oppfattet Annelise Høegh riktig, sa hun at pasientrettighetsloven skulle føre pasientene til opera­ sjonssalen, og ikke til rettssalen. Med det utsagnet plas­ serer vel Annelise Høegh seg litt i et område som også helseministeren i og for seg har vært inne på, at det er viktig at man ikke gjør sykehusvesen og helsevesen til en arena som i stor grad bruker sine ressurser på rettssaker og for så vidt også jurister. Jeg har et visst ønske om å problematisere dette litt, og det er ikke nødvendigvis gitt at jeg her vil være helt på lin­ je med helseministeren i alle detaljer heller. Man gir inn­ trykk av å ville innføre rettigheter, og så vil man samtidig unngå rettssaker. Det blir for meg et visst motsetningsfor­ hold, fordi det betyr at man ønsker det gode ved jusen og det som hører rettssystemet til, nemlig rettigheter, men så ønsker man ikke det som blir en naturlig konsekvens av det, nemlig at det nødvendigvis også vil måtte kunne bli rettssaker om rettighetenes innhold. Det blir en dobbelthet her som jeg syns det er litt vanskelig å forholde seg til. Det vil faktisk være min påstand at norske domstoler har gitt viktige bidrag til norsk helserett og sosialrett, bl.a. gjennom journaldommen fra 1977, og Fusa­dom­ men, om sosialtjenesten, fra 1990, som har vært med på nettopp å utvikle rettighetsbegrepet. Til slutt: Når det gjelder forskjellen på psykiatriske pasienters og somatiske pasienters mulighet til å benytte seg av behandling i utlandet, snakker vi egentlig om prio­ ritetsvridinger. Annelise Høegh (H): Den vridningen er der allerede i dag, dessverre, til alt overmål ikke bare for psykiatriske pasienter, men også for kronikere og andre med sammen­ satte lidelser. Allikevel -- det må jeg minne flertallet om -- ber de samme pasientgruppene om en slik rettighetsfesting som Fremskrittspartiet og Høyre gir dem, og de fraber seg, de er iallfall meget skuffet over, den rettighetsfestingen som flertallet går inn for. Og da kan man sitte her på sin høye hest og si at pasientene ikke skjønner sitt eget beste. Det får de gjøre som føler seg bekvemme med det. Når det så gjelder det at vi ønsker at pasientene havner i operasjonssalen og ikke i rettssalen, kan det hende at det er å velge det gode, men at vi får det dårlige, nemlig rettssaker. Men da må jeg minne representanten Hove om at en samlet komite, hvis jeg ikke husker feil, i da­ gens innstilling sier at ja vel, det kan nok kanskje hende at en rettighetsfesting -- og da gjelder det begge de alter­ nativene til rett til nødvendig helsehjelp som vi i dag dis­ kuterer -- kan føre til noen rettssaker. Men så vil de, for­ håpentligvis, ha gjennomslagskraft, slik at man deretter ikke behøver å gjenta den prosessen. Det andre jeg vil si, er at Høyre og Fremskrittspartiet med sitt forslag har ønsket å legge opp til en modell hvor det vil være sykehuset som må reagere dersom det over­ sitter den fristen det selv har satt. Hvis en pasient, som etter vårt forslag vil få en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist, opplever at sykehuset oversitter den fris­ ten, da er det sykehuset som må bevise at det likevel ikke står rettslig ansvarlig for å gi pasienten den summen med på veien videre til et annet sykehus, som man altså ifølge loven, vår lovtekst, har krav på. Så jeg tror nok at den si­ tuasjonen Hove beskriver, hvor man kan havne i de dårli­ ge rettssaker, heller vil bli realiteten med flertallets for­ slag enn med mindretallets. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Inga Kvalbukt (Sp): Senterpartiet er glad for at vi nå får en samlet lov om pasientrettigheter som vil være med og bedre pasientens kunnskap om egne rettigheter. Slik kunnskap er viktig for å styrke pasientens stilling i møte med de ulike helsetjenestene. All helsetjeneste skal ha som formål å bedre enkelt­ menneskets totale situasjon, og denne loven fører til, slik vi i Senterpartiet oppfatter det, at pasienten, og hensynet til pasienten, kommer i sentrum. Departementet og komiteen definerer «helsehjelp» som forebygging, diagnose, behandling, helsebevaring, rehabilitering, pleie og omsorg -- tjenester som blir utført av helsepersonell. Jeg synes det er viktig å understreke at også hjelp som ikke kan bedre situasjonen, men som fø­ rer til at situasjonen ikke forverres, er å betegne som hel­ sehjelp. Også ifølge denne loven, som ifølge den forrige helse­ loven vi hadde til behandling -- lov om psykisk helsevern -- har de pårørende en sentral rolle. Også her skal pasien­ ten få lov til å være med og bestemme hvem som skal være ens pårørende. Senterpartiet mener at det er svært viktig at pasientens medvirkningsrett lovfestes, men det­ te forutsetter selvfølgelig frivillighet. Det å være med og velge å ta ansvar for egen helse, for undersøkelse og be­ handlingsmetode, kan være veldig viktig for resultatet av behandlingen. Dette er, sammen med en lovfestet rett til informasjon, en høyning av status for pasienten som en­ keltindivid som fortjener respekt. Det er viktig å slå fast at informasjon skal gis automa­ tisk, og det er viktig for helsepersonell å forsikre seg om at informasjonen virkelig blir mottatt, oppfattet og for­ stått. I denne sammenhengen ser jeg en utfordring i å veilede alle utøvere innenfor helsevesenet om følgene av denne loven, ikke minst når det gjelder informasjon og medvirkning, slik at dette virkelig blir en realitet. Pasientens medvirkningsmuligheter og klagemulighe­ ter vil etter Senterpartiets syn være en kvalitetssikring av helsetjenestene. Denne loven vil derfor kunne virke som en positiv stimulans også overfor utøvende helseperso­ nell som nå blir mer bevisst på at det ofte finnes flere valgmuligheter, og at en ikke nødvendigvis skal velge den raskeste og billigste. Kanskje vil det nå oftere enn tidligere bli vurdert hva som vil være best: medikament, 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 705 inngrep -- Annelise Høegh ville ha sendt pasientene til operasjonssalen, jeg håper at vi skal få færrest mulig der -- eller henvisning til annen tjeneste, f.eks. til fysiotera­ peut, kiropraktor eller psykolog. Retten til journalinnsyn er også viktig og må ses i sammenheng med den generelle informasjonsretten. Når pasienten ikke kan ivareta sine interesser, skal nærmeste pårørende ha rett til innsyn i journalen. Pasientens mulig­ het til helbredelse og bedring vil gjennom dette, etter Senterpartiets syn, være bedret. Det er også bra at ordningen med pasientombud nå lovfestes. Pasientombudene skal arbeide for å ivareta pa­ sientens interesser, og denne ordningen vil være nok et middel til å øke kvaliteten i helsetjenesten. Jeg sammenligner den loven vi i dag vedtar, med en arbeidsinstruks, og min erfaring er: Har du en uklar ar­ beidsinstruks, kan det ofte bli litt dårlig utført arbeid. Jeg synes denne arbeidsinstruksen vi i dag vedtar, er klar, selv om kanskje ikke alle er enig i det, og jeg tror den vil bli en god forutsetning for at rett prioritering blir gjort, og at de viktigste oppgavene blir utført først og på best måte. Denne loven vil uten tvil heve nivået på våre helsetje­ nester. Jeg ser her en klar og logisk sammenheng: infor­ masjon fører til innsikt, innsikt fører til forståelse, forstå­ else fører til bedre mottakelighet for helsehjelp og bedre forståelse av hva som er rett hjelp. Det fører igjen til et bedre resultat totalt, bedre livskvalitet for den enkelte og et bedre samfunn i det hele. Jeg ser det faktisk slik at det at pasientene får forster­ ket retten -- i og med at den blir lovfestet -- til å få kunn­ skap og innsikt, kan gjøre at sykdomsprosessen ikke bare blir en negativ opplevelse, men også er med på å styrke pasienten totalt. Pasienten får en opplæring, og det er noe man kan gjøre seg nytte av også i framtida. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Harald T. Nesvik (Frp): Jeg hørte at representanten Kvalbukt på slutten av sitt innlegg sammenlignet dette lovforslaget med en arbeidsinstruks. Det er vel noe av det som er problemet, nemlig at man ikke fullt ut er i stand til å ivareta pasientenes interesser slik denne loven er for­ met ut i dag. Jeg vil få lov til å kommentere følgende overfor repre­ sentanten Kvalbukt: I § 2­4 Rett til valg av sykehus, lov­ festes rett til valg av sykehus så lenge sykehuset er på samme behandlingsnivå. Men jeg får litt problemer når det gjelder den forskjellsbehandlingen som vil bli pasien­ tene i Utkant­Norge til del som en følge av dette, siden det står i innledningen og i kommentarene fra komiteen, utenom Fremskrittspartiet og Høyre, at reiseutgiftene forutsettes delt mellom pasient og det offentlige. Dette vil bety at dersom en bor i sentrale strøk med flere alter­ nativer, kommer en godt ut av det økonomisk med tanke på reiseutgifter. Men dersom en bor ute i distriktet og har lang veg til alternative tilbud, vil det kunne medføre sky­ høye utgifter knyttet til bruk av denne retten. Mener representanten fra Senterpartiet at det er riktig å forskjellsbehandle pasienter fra distriktene kontra de som bor i sentrale strøk, økonomisk dersom de benytter de samme rettighetene? Er dette god senterpartipolitikk? Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker representanten Nes­ vik for replikken. Det første han var inne på, var at han ikke synes at sammenligningen med en arbeidsinstruks var god. Jeg synes den er god. Den personen som får en arbeidsin­ struks, vet på forhånd hvilken etat han eller hun har søkt arbeid i. Og i de lovene vi har vedtatt tidligere i år, f.eks. i lov om helsepersonell, er det også slått fast at hver utø­ ver skal ha ansvar for egen tjeneste. Jeg trodde ikke Fremskrittspartiet tilhørte dem som ville gå bort fra det personlige ansvaret. Likedan er også det offentliges plikt til å hjelpe slått fast i de lovene vi har vedtatt tidligere. Så jeg tror at med det tillegget vi får i dag, får vi en god ar­ beidsinstruks. Når det gjelder urettferdigheten, vil jeg for det første si at jeg avviser framstillingen om at rettferdighet er lik likhet, og også at økt avstand nødvendigvis betyr økte reiseutgifter. Det kommer an på reisemåten. Men samti­ dig vil jeg si at jeg ikke ser noe i denne loven som sier hvor mye pasienten selv skal betale når han eller hun vel­ ger å reise til et annet sykehus enn det nærmeste. Så vidt jeg forstår, er det opp til departementet å lage en forde­ ling av dette. Inge Lønning (H): Senterpartiet tilhører det flertallet som går inn for å lovfeste rett til helsehjelp innenfor de grenser som kapasiteten setter. Jeg oppfattet representan­ ten Kvalbukt dit hen at hun mente at det var overmåte til­ fredsstillende. I lov om videregående opplæring har vi en lovfestet rett for alle mellom 16 og 19 år til skoletilbud. Hvorfor mener representanten Kvalbukt at det er både mulig og riktig å tilkjenne en slik kategorisk rettighet til hver en­ kelt mellom 16 og 19 år til en skoleplass, mens det ikke er nødvendig eller riktig å tilkjenne pasienter en tilsva­ rende rett? Ville ikke logikken tilsi at Senterpartiet også burde legge inn i rettighetsfestingen når det gjelder rett til skoleplass, forbeholdet «innenfor de grenser som ka­ pasiteten setter»? Inga Kvalbukt (Sp): Jeg vet at ifølge Stortingets re­ glement har en egentlig ikke lov til å flire her inne, men jeg måtte i hvert fall smile. Jeg syntes det var en litt artig replikk. Jeg så plutselig for meg at jeg hadde behov for å legges inn for å operere mitt venstre nyre. Dessverre var det ikke noe kapasitet ledig, men jeg kunne få operere mitt høyre kne isteden. Sammenligningen med rettigheten til videregående skoletilbud er egentlig slik. Det er veldig mye når det gjelder rettigheten til skole for alle mellom 16 og 19 år som jeg er uenig i, og som jeg kunne sagt mye om. Vi skulle ikke ha skoledebatt, men jeg må si at det er ikke tilfredsstillende for en som ønsker å komme inn på skole i mekaniske fag, å få et tilbud om en plass på allmenn­ 10. juni -- Pasientrettighetsloven Trykt 28/6 1999 1999 706 faglig studieretning. Jeg kjenner personlig mange slike eksempler. Når det gjelder de begrensningene vi har satt, vil jeg si: Ja, begrensningene går på kapasitet, penger, tilgjenge­ lighet, hvilken kunnskap vi har, og hvor langt forsknin­ gen er kommet. Og da vil jeg minne om følgende ord: «Hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett». En garanti kan aldri gå lenger enn til hva som er til­ gjengelig. Så til spørsmålet om jeg synes dette er tilfredsstillen­ de. Som politikere kan vi godt si underveis at dette er til­ fredsstillende nå, men vi skal hele tiden jobbe mot enda bedre mål. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Tiden for formiddagsmøtet er omme. Presidenten vil nå minne om at det settes stortingsmøte kl. 18. Etter stor­ tingsmøtets slutt vil Odelstinget fortsette sine forhandlin­ ger. Møtet hevet kl. 15.05. Forhandlinger i Odelstinget nr. 49 Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven O 1998­99 1999 707 Møte torsdag den 10. juni kl. 18.55 President: E i r i n F a l d e t D a g s o r d e n : Sakene på dagens kart (nr. 36) Presidenten: Representanten Bjørn Hernæs vil frem­ sette et privat lovforslag. Bjørn Hernæs (H): På vegne av stortingsrepresen­ tant Ansgar Gabrielsen og meg selv vil jeg fremme for­ slag om lov om endring i lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom. Presidenten: Lovforslaget vil bli behandlet på regle­ mentsmessig måte. Man fortsatte behandlingen av s a k n r . 1 Innstilling fra sosialkomiteen om lov om pasientrettig­ heter (pasientrettighetsloven) (Innst. O. nr. 91 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 12 (1998­99)) Olav Gunnar Ballo (SV): Dette er den fjerde loven som nå sluttbehandles fra sosialkomiteen i Odelstinget etter at vi har ferdigbehandlet både lov om helseperso­ nell, lov om spesialisthelsetjeneste og lov om psykisk helsevern. Litt spissformulert kan man si at de to første lovene jeg nevnte, lov om helsepersonell og lov om spe­ sialisthelsetjenesten, regulerer helsepersonellets plikter, og at den loven som behandles nå, regulerer pasientenes rettigheter. Og i den grad helsepersonell skal oppnå ret­ tigheter og ikke bare ha plikter, må de skaffe seg status som pasient. Det ville vært uheldig hvis det virkelig var slik å oppfatte, og, som sagt, det er spissformulert. I hvert fall synes jeg at pasientrettighetsloven har fått en bred, reell behandling i komiteen, der alle impliserte har hatt muligheten til å påvirke sluttresultatet. Og jeg vil innledningsvis si at jeg er ganske overrasket over komi­ telederens framstilling av at det nærmest var en slags for­ utgående avtale som tydeligvis her var inngått mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, sånn at løpet på den måten da skulle være kjørt. Så vidt jeg registrerer ved en overfladisk gjennom­ gang, består loven av 46 lovparagrafer. Gjennom komite­ ens arbeid er hele åtte av dem endret. Og de er endret, så langt jeg kan se, ved at ulike partier og ulike fraksjoner har kommet med innspill. Man har hatt reell innflytelse på sluttresultatet, og alle partiene har vært med i forhold til det. Og det synes jeg, som flere har vært inne på, at sa­ kens ordfører fortjener ros for. Det er viktige endringer som har vært gjort i komite­ en. Pasientbegrepet er endret i forhold til forslaget fra de­ partementet på en sånn måte at man sikrer at flere vil få en rettighet. Nå vil det også gjelde dem som henvender seg til helsevesenet, og ikke bare dem som får en behand­ ling. Pårørendebegrepet er endret på en sånn måte at den det gjelder, vil kunne definere sine nærmeste pårørende og ha rettigheter knyttet til det. Selve helsebegrepet er endret, ikke minst er begrepet «retten til nødvendig hel­ sehjelp» og hva det skal innbefatte, endret på en sånn måte at pasientenes rettigheter utvides. Man har også in­ korporert en rett til vurdering innen 30 dager eller snare­ re, i den grad tilstanden er så alvorlig eller livstruende at det nødvendiggjør det. Man har sikret retten til en individuell plan spesielt knyttet opp mot dem som har alvorlige, langvarige lidel­ ser, der det må en koordinering til. Man har også presi­ sert og styrket retten til vern mot spredning av opplysnin­ ger med en betydelig og lengre merknad som SV leverte inn, og som komiteen har sluttet seg til, knyttet til vern overfor forsikringsselskaper, at man skal forsikre seg om at opplysningene er i tråd med det pasienten vil se som tjenlig, og at man ikke utleverer opplysninger som enten er feilaktige eller som vil kunne gi uheldige utslag. Totalt sett er det min mening at pasientrettighetsloven tilfører pasientene betydelige rettigheter som de i dag ikke har. Jeg registrerer at både Fremskrittspartiet og Høyre gjør et stort poeng av at en del av de rettighetene blir så begrenset at de ikke gir eller sikrer rett. Høyre har, så vidt jeg har registrert, to forslag på egen kjøl, men er stort sett med på de fleste av de andre. Fremskrittspartiet har en rekke forslag, hvorav noen etter mitt syn virker -- jeg er usikker på om det er et parlamentarisk uttrykk -- ganske burleske, og spesielt i forhold til 18­årsgrensen, og man snakker om mindreårige, som da i mange tilfeller vil være både godt voksne og etablert med familie og kanskje flere barn. Og det er klart at sånt blir det mange forslag av, men det blir ikke god helsepolitikk av det. Jeg registrerer også at Fremskrittspartiet har en del re­ servasjoner knyttet til alvorlig overbevisning -- som Løn­ ning var inne på -- som er interessant. I formuleringen fra Fremskrittspartiet heter det: «Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.» Det skulle altså bety at man skulle tvangsfôre pasienter som nekter å ta til seg føde, eller man skulle gi dem blod med tvang. Det åpner for en rekke interessante perspekti­ ver. Og i tillegg, hvis den alvorlige overbevisningen ikke er til stede, knytter det seg altså ikke noen lovparagraf til det. En del av dette bærer preg av å være lite gjennom­ tenkt. Men totalen i forhold til loven er bra etter SVs syn. Jeg tror at man er nødt til å gå inn og se på hva slags kon­ sekvenser kapasitetsbegrensningen vil få, men forstås dette i beste mening, betyr det at man selvfølgelig må bygge ut en kapasitet på områder som skal ha prioritet, og som er i takt med de behov som oppstår. O d d b j ø r g A u s d a l S t a r r f e l t hadde her teke over presidentplassen. Harald Hove (V): Det er igjen en ny, viktig helselov som er til behandling i Odelstinget. Det kan da innled­ ningsvis for Venstre være naturlig å gi uttrykk for at vi slutter oss til komiteflertallets lovforslag. 49 Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 708 Det kan videre være grunn til å fremheve at loven på langt nær inneholder bare nye regler. En stor del av de reg­ ler som i dag lovfestes i pasientrettighetsloven, er regler som tidligere har vært i andre lover, og dels kanskje også regler som vil følge av alminnelige rettsprinsipper, selv om de ikke har vært lovfestet. Når det gjelder pasientrettigheter, kan det være natur­ lig å ta to perspektiver. Det ene er de individuelle rettig­ hetene, retten til å bli behandlet med respekt m.v., rett til medvirkning og samtykke til behandling. Det andre er rettigheter i forhold til det offentlige, i forhold til de of­ fentlige ressurser med hensyn til helsehjelp. Selve begrepet «rettigheter» er et vanskelig begrep. Og det er ikke underlig at de rettigheter som er knyttet til individets forhold til helsevesenet, med hensyn til indivi­ duelle forhold, er klarere og mer presise enn retten til be­ handling og til på den måten å få en andel av de felles helseressursene. Det kan kanskje være grunn til å operere med et skille som kan karakteriseres som skillet mellom absolutte ret­ tigheter på den ene siden og mer relative rettigheter på den annen side. Det er grunn til å understreke at det politisk viktige ar­ beidet med å øke ressursene til helsevesenet er minst like viktig etter at vi har vedtatt pasientrettighetsloven, som før. Det vil være ressurstilgangen, og ikke rettighetsspørs­ målet, som vil være det viktigste i forhold til omfanget av den helsehjelp befolkningen vil få. Og det tror jeg faktisk er noe vi i utgangspunktet ikke skal beklage. Samtidig er det klart at det finner sted en utvikling i disse spørsmålene, noe som vil innebære at det for min del ikke vil være en endring i standpunkt, men mer en utvikling med hensyn til ressurstilgang mv. om jeg kanskje på et senere tidspunkt vil gå lenger i å gi mer presise rettigheter til behandling enn det vi i dag vil kunne finne riktig å gå inn på. Men det er et poeng, som man må være klar over. Når man gir rettigheter, foretar man også samtidig prioriterin­ ger. Og jeg tror at det som Annelise Høegh var inne på i en replikkveksling med undertegnede når det gjelder ret­ ten til å kunne ta med seg penger og reise til et annet sted, f.eks. til utlandet -- noe som trolig vil være langt let­ tere for somatiske pasienter og kanskje også for somatis­ ke pasienter med ikke altfor omfattende sykdomsdiagno­ ser -- vil kunne føre til at ressurser til den kategorien pasi­ enter vil gå på bekostning av dem som ikke har den sam­ me muligheten til å utøve rettigheten andre steder, og vil slik sett kunne være med på å forsterke en ubalanse mel­ lom somatiske pasienter og psykiatriske pasienter. Så til spørsmålet om det har noen betydning å innføre rettigheter og lovgivning. På det spørsmålet vil jeg for min del svare et klart ja. Og, som jeg for så vidt tidligere har vært inne på i replikken til Annelise Høegh, sykehus­ journaldommen fra 1977 og Fusa­dommen fra 1990 -- som rett nok i første rekke gjaldt sosialtjenester -- er beg­ ge høyesterettsdommer som har etablert en forståelse av en rettstilstand som klart har styrket pasientens situasjon. Og gjennom disse rettsavgjørelsene har man også fått hjelp til å klarlegge og bedre forstå de rettslige spørsmål som man er nødt til å ta stilling til gjennom lovgivning. Jeg har lyst til å fremheve et punkt i loven, og det er utdypingen av klagereglene i forhold til det som er situa­ sjonen i dag. Gjennom klageordninger, klageregler og klagebehandling vil man på mange måter komme til å få en presisering og utmeisling av den bestemmelsen man har i § 2­1 i lov om pasientrettigheter. Til slutt vil jeg si et par ord om pasientombud. Det er, tror jeg, en fordel om pasientombudene er fylkeskommu­ nale. Men det jeg godt kunne ha ønsket meg i loven, var faktisk en klarere understrekning av at pasientombudene skal være knyttet direkte til fylkestinget, og kanskje også en bedre samordning med kontrollordninger man ellers har i kommuneloven. Gunhild Øyangen (A): Med Odelstingets behandling i dag får Norge sin første samlede lov om pasientrettig­ heter. Bestemmelser om enkeltrettigheter har tidligere vært spredt i forskjellige særlover. Rettighetene blir nå systematisert og også supplert med nye rettigheter i ett rettslig dokument, noe som klart vil bedre både pasiente­ nes stilling i helsevesenet og rettighetsbestemmelsenes tilgjengelighet for pasienter og pårørende. En samlet fremstilling av pasientrettighetene vil gi pasientene bedre oversikt over sine rettigheter, og dermed bedre mulighet til å få gjennomført dem. Den nye loven har en lang prosess på 1990­tallet bak seg, fra Harlem Brundtland­regjeringen tok opp ideen i St.meld. nr. 50 for 1993­94 og Jagland­regjeringens ut­ sendelse av høringsutkast til lov om pasientrettigheter, til dagens regjering som formelt har lagt fram lovforslaget for Odelstinget. Lov om pasientrettigheter innebærer en videreføring av de tidligere arbeiderpartiregjeringenes arbeid med å sette pasienten først i det norske helsevesen. Pasientene har fra før rett til kommunehelsetjeneste og øyeblikkelig hjelp. Pasientene har tidligere også fått styrket sin stilling bl.a. ved hjelp av 30 dagers vurderingsgaranti, tre måne­ ders behandlingsgaranti og fritt sykehusvalg innen helse­ regionen. Det er gode og betydningsfulle rettigheter pasientene nå får: -- rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten -- rett til fornyet vurdering -- rett til valg av sykehus -- rett til medvirkning og informasjon -- rett til samtykke til helsehjelp -- rett til journalinnsyn -- rett til klage til fylkeslege -- innføring av pasientombudsordning i alle fylkeskom­ muner Formålet med loven er å sikre at pasientene får nød­ vendig og forsvarlig helsehjelp gjennom informasjon og medvirkning, omtanke og respekt. Arbeiderpartiet var i hovedsak fornøyd med den odels­ tingsproposisjonen som ble lagt fram av Bondevik­regje­ ringen, men vi mente det var svært viktig å sikre retten til nødvendig helsehjelp. Ingen har vel glemt at Kristelig Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, skapte meget store forventninger om bindende juridisk rett til Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 709 helsehjelp i valgkampen i 1997. Men ansvar og regje­ ringsmakt førte altså til en ikke ubetydelig retrett. Arbeiderpartiet er imidlertid glad for at vi gjennom sosialkomiteens behandling har fått sentrumspartiene med på å sikre en rett til nødvendig helsehjelp i spesia­ listhelsetjenesten og dermed bidra til at ingen skal kunne falle utenom en slik grunnleggende rettighet. Jeg vil gjerne gi uttrykk for at vi fra Arbeiderpartiets side er tilfreds med det konstruktive samarbeidet vi har hatt med regjeringspartiene i det omfattende lovarbeidet vi har hatt til behandling denne våren. I Arbeiderpartiet mener vi det er viktig at de grunnleggende trekk i helse­ politikken kan finne sin løsning i skjæringspunktet mel­ lom sosialdemokratiet og sentrum. Dette vil, mener jeg, gi størst trygghet og likeverdighet for pasientene i landet vårt. Det er også etter mitt syn nødvendig å gi folk både trygghet og en realistisk forståelse av at kapasiteten ikke alltid tilsier at alle kan få alt med en gang. Når dette er sagt, vil jeg legge til at viktige elementer i Høyres og Fremskrittspartiets politikk over tid har vært nyttige korrektiv, og at det i mange spørsmål er et bredt politisk grunnlag bak lovbestemmelsene. Lovbestemmelsen om rett til nødvendig helsehjelp er blitt svært lik et alternativ som daværende helseminister Gudmund Hernes sendte ut på høring, og vi mener at vi unngår å skape unødvendig advokatmat uten økonomisk kontroll, som noen har fryktet i debatten om rett til helse­ hjelp i spesialisthelsetjenesten. Rettighetsfestingen styrker pasientenes rett til behand­ ling og bidrar til at nasjonale helsepolitiske målsettinger blir fulgt gjennom de prioriteringer og avgrensninger som ligger i komiteinnstillingen. Arbeiderpartiet vil påpeke at det element som fortsatt mangler etter Odelstingets behandling og som må være neste logiske skritt, er å innføre rett til fast lege for hele befolkningen. Det er viktig å understreke at pasientrettighetsloven ikke alene kan sikre og tilveiebringe helsetjenestene i samfunnet. Det skjer først og fremst gjennom kommune­ helsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Pasi­ entrettighetsloven vil utgjøre pasientenes rettskrav og rettsstilling overfor kommunehelsetjenesten og spesia­ listhelsetjenesten, og bidra til en bedre fordeling av hel­ setjenestene. Reglene om gjennomføring av rettighetene og hvem som er forpliktet til å gjennomføre rettighetene, følger således av personell­ og tjenestelovene. Gjennom pasientrettighetsloven settes pasienten bedre i stand til å forutsi sin rettsstilling i forhold til helsetje­ nesten, og faren for vilkårlighet og ubegrunnet forskjells­ behandling reduseres. Innføringen av nye pasientrettigheter og gjennomfø­ ringen av en rekke av de helsereformer som er vedtatt de siste år, kan imidlertid ha kombinerte og utilsiktede kon­ sekvenser. Jeg tenker her spesielt på hensynet til den geografisk likeverdige tilgjengelighet til helsetjenester i lys av forhold som rett til fritt sykehusvalg, innsatsstyrt finansiering og diskusjonen om sykehusenes tilknyt­ ningsform. Arbeiderpartiet er derfor beroliget av at det synes å være et bredt flertall i Stortinget som er kritisk til omdannelse av sykehusene til aksjeselskap. Men samti­ dig må vi advare de borgerlige partiene mot å foreta nye justeringer i sykehusenes finansieringsform før ordnin­ gen er evaluert og sett helhetlig i sammenheng med de øvrige reformer som iverksettes innenfor helsevesenet. Lovgivning er et viktig virkemiddel i helsepolitik­ ken. Odelstinget vedtar i dag den siste av vårens fire store helselover. Samlet sett utgjør de fire nye lovene den største lovreformen i helsevesenets historie. Etter Arbeiderpartiets syn representerer de fire nye lovene et godt fundament for en effektiv og forsvarlig helsetje­ neste, som setter rettssikkerhet og pasientens behov i sentrum. Statsråd Dagfinn Høybråten: Med dagens lovfor­ slag vil Norge få sin første pasientrettighetslov. Loven styrker pasientenes rettsstilling. Samtidig samles en del bestemmelser som tidligere stod spredt i andre lover, noe som i seg selv gjør det lettere for pasienten å ha oversikt over sine rettigheter. Loven er ett viktig element, sammen med de andre nye helselovene, i den juridiske styringen av helsevesenet. Samtidig må loven ses i sam­ menheng med den sterke prioritering av forsømte områ­ der innen helsevesenet som Regjeringen har foreslått og fått vedtatt i Stortinget, når det gjelder både psykiatri, kreft og sykehusutstyr. Lovforslaget og innstillingen innebærer en styrking av rettsstillingen for pasienten på en rekke områder. Det gjelder bl.a. rett til medvirkning, det gjelder rett til infor­ masjon, det gjelder kravet til samtykke fra pasienten før undersøkelse eller behandling kan igangsettes. Jeg viser til lovforslagets bestemmelser om anmodning om opp­ fyllelse og om klage, som gir pasienten mulighet til å få prøvet og håndhevet sine rettigheter. I Ot.prp. nr. 12 ble det foreslått et helhetlig opplegg bestående av en rett til vurdering av helsetilstanden innen 30 virkedager, en rett til fornyet vurdering og en rett til å velge sykehus. I tillegg ble det foreslått at forskriften om ventetidsgaranti ble videreført. Formålet med bestemmelsen om rett til vurdering er å sikre at pasienten får en vurdering av sin helsetilstand innen relativt kort tid. Sosialkomiteen støtter i innstillin­ gen forslaget om en rett til vurdering. Jeg har merket meg at sosialkomiteen foreslår enkelte tilføyelser i lovteksten. I enkelte situasjoner er ikke de nødvendige forutset­ ninger for et godt samarbeid mellom lege og pasient til stede. I slike tilfeller kan pasienten ha et sterkt behov for å få sin tilstand vurdert av en annen lege. På denne bak­ grunn er det foreslått en rett for pasienten til å få en ny vurdering av sin helsetilstand. Sosialkomiteen understre­ ker at det for kronikere fra tid til annen kan være nødven­ dig å praktisere en noe åpnere holdning til fornyet be­ handling. Det er jeg enig i. Det frie sykehusvalget har bl.a. som formål å løse opp en streng fylkesvis oppdeling av helsetilbudet. En slik oppdeling kan ha svært uheldige konsekvenser for pasi­ enten og være til hinder for optimal ressursutnytting. Flertallet i sosialkomiteen støtter det forslaget som er fremmet om rett til valg av sykehus. Jeg tar med meg vi­ Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 710 dere de synspunkter som flertallet har på spørsmålet om dekning av reiseutgifter. I tillegg har flertallet i sosialkomiteen i samråd med Regjeringen foreslått en rett til nødvendig helsehjelp. Til grunn for utformingen av forslaget ligger en avveining av behovet for å styrke pasientens stilling og hva som er mulig å gjennomføre innen rammen av tilgjengelig kapa­ sitet. Samtidig er det ingen tvil om at både Regjeringen og et samlet storting står vakt om de opptrappingsplaner som er vedtatt for å sikre en bedre kapasitet på de priori­ terte områdene. Når det gjelder spørsmålet om hva som er nødvendig helsehjelp, tar flertallet i sosialkomiteen utgangspunkt i forslaget til prioriteringsgrupper i utredningen Priorite­ ring på ny. Det fremgår av flertallets forslag at retten til helsehjelp bare gjelder dersom pasienten kan ha forven­ tet nytte av helsehjelpen. Videre skal kostnadene stå i et rimelig forhold til tiltakets effekt. Jeg har merket meg flertallets merknader, og vil i det videre arbeid med for­ skrifter ta utgangspunkt i prinsippene for prioritering mellom pasientgrupper som ble anbefalt i Lønning­utval­ gets innstilling, og som lå til grunn for utformingen av kriteriene for behandlingsgaranti i ventetidsforskriften. I flertallets forslag til bestemmelse er retten til nød­ vendig helsehjelp begrenset til den offentlig finansierte spesialisthelsetjeneste og eventuelt andre tjenesteytere som fylkeskommunen har inngått avtale med. Forslaget er dessuten begrenset til å gjelde spesialisthelsetjeneste innen de grenser som tilgang til økonomi, personell og utstyr setter. Debatten har vært avklarende på et viktig punkt. Både flertall og mindretall erkjenner at dagens kapasitet er for liten til å innfri en ubetinget rett til helsehjelp. Derfor trenger vi opptrappingsplanene, som denne regjeringen har foreslått og fått vedtatt. Derfor mener mindretallet at vi trenger en brekkstang for økte utgifter til helse. Spørs­ målet som da gjenstår, er hvordan vi kommuniserer dette til folk flest. Jeg mener det da er realt å si at retten gjelder innen denne kapasitetsgrense, særlig når man faktisk har forpliktet seg til en betydelig opptrapping på de forsømte områder. Jeg må med respekt å melde si at jeg ikke syns repre­ sentantene for mindretallet, som står for en ubetinget rett, har gitt særlig gode svar på hva de vil si f.eks. til psykia­ triske pasienter som vi alle vet ikke møter den nødvendi­ ge behandlingskapasitet i dag, og som det i særdeleshet ikke er aktuelt å tilby behandling i utlandet. Dette er spørsmål som jeg syns det kunne være grunn til å få nær­ mere avklart. Presidenten: Det vert replikkordskifte. John I. Alvheim (Frp): Regjeringen fremmet ikke i sin lovproposisjon rett til behandling eller rett til helse­ hjelp. Dette har kommet inn under komiteens behandling av lovproposisjonen. Som jeg har påpekt tidligere i debatten, mener jeg at lovteksten, slik den foreligger til vedtak nå, er uklar og upresis og står i et direkte motsetningsforhold på enkelte punkter til de premisser som er lagt av flertallet. Mitt spørsmål til helseministeren blir da som følger: Ser helseministeren noen praktiske problemer med å ad­ ministrere og gjennomføre denne loven, selv ved bruk av forskrifter? Er ikke disse uklare og upresise lovtekstene et problem i seg selv når denne loven skal praktiseres? Og er ikke helseministeren også engstelig for det han tid­ ligere brukte som argument for ikke å lovfeste rett til be­ handling, nemlig juristmat og en rekke klager og rettssa­ ker i det norske rettsapparatet? Det er jo, som sagt av and­ re her, også fra forbrukerorganisasjonen uttalt stor mis­ nøye med det lovforslaget som foreligger her. Statsråd Dagfinn Høybråten: Fremskrittspartiet har i denne debatten på den ene siden sagt at de endringer som flertallet i samråd med Regjeringen har gjort i lov­ forslaget, er det som gjør denne loven fortjent til å kalles en pasientrettighetslov. På den andre siden har Frem­ skrittspartiets representanter i debatten også hevdet at flertallsforslaget på dette punkt nærmest er verdiløst. Jeg tror det er grunn for Fremskrittspartiet til å velge hvilket ben man egentlig skal stå på til slutt. Lovteksten er uklar og upresis, sier representanten Alvheim, og han spør om helseministeren ser noen pro­ blemer med å praktisere loven. Det er en ny lov som ikke bare på dette punkt, men også på flere andre punkter kre­ ver et betydelig forskriftsarbeid, og den skal implemente­ res. Det er klart at det er en utfordring! Det ville være helt feil å forsøke å underslå det. Men det er et arbeid som departementet vil gi seg i kast med på grunnlag av det vedtak Stortinget gjør, og de premisser som er trukket opp i innstillingen fra sosialkomiteen. Så skal det utfor­ mes forskrifter, og det skal utformes et praktisk opplegg for gjennomføringen av dette. Da er det en utfordring som helseministeren og departementet tar, og bidrar til at dette blir et opplegg som kan bygge videre på det beste vi har i norsk helsevesen, som kan bygge på de kriterier for prioritering som er trukket opp i innstillingen, og som i praktisk utforming vil føre til at vi i størst mulig grad unngår at dette feltet blir en arena for rettslige konflikter. Annelise Høegh (H): Jeg synes det er tydelig både på helseministerens ord og holdning her i dag at han forstår at dette kanskje ikke er blitt hans beste dag. Han får det ikke som han vil. Han lider nederlag på et viktig punkt, nemlig retten til helsehjelp. Det fikk meg til å minnes Bjørnstjerne Bjørnsons dikt: «Løft ditt hode, du raske gutt! Om et håp eller to ble brutt, blinker et nytt i ditt øye straks det får glans av det høye!» Det står faktisk videre: «Løft ditt hode og se deg om! Noe er der som roper: kom! --» Ja, det er pasientene, det, og vi andre, som ber dere gjøre det beste ut av det forslaget som nå tross alt blir vedtatt her i dag. Men det er ganske sjeldent, spesielt og oppsiktsvek­ kende at helseministeren så sent som dagen før komiteen Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 711 avgav sin innstilling, offentlig advarte mot å vedta en rett til helsehjelp, en rett han visste at hans partifeller her i Stortinget nettopp ville gå inn for dagen etter. Det setter -- ærlig talt -- Kristelig Folkepartis holdning til dette vik­ tige kjernespørsmål i loven i et merkelig lys. Hva er det egentlig Kristelig Folkeparti mener? Er de for det de er mot, eller er de mot det de er for? Ja, det er grunn til å spørre: Ser ikke helseministeren at det er en fare i flertal­ lets forslag til § 2­1 for at det gjennom sin uklarhet og ved at det overlater så mange viktige spørsmål til eventu­ ell avklaring i forskrifter senere, nettopp vil føre til det han advarer mot, nemlig at det skal bli et ras av søksmål og klagesaker, at det er det som står i fare for å skje med flertallets forslag? Statsråd Dagfinn Høybråten: Bjørnson eller ikke, jeg må konstatere at de fire helselovene Regjeringen har lagt fram, og som dette er sluttstenen på, faktisk på alle hovedpunkter har fått Stortingets tilslutning. Når det gjelder spørsmålet om rett til helsehjelp, har regjeringspartiene sammen med Arbeiderpartiet funnet fram til en løsning i samråd med Regjeringen som jeg har gitt min tilslutning, og som jeg ikke har gått til angrep på i noen sammenheng. Det jeg har advart mot -- og det står jeg fullt fast ved -- er å gå for langt i retning av å la jussen overta styringen i helsepolitikken. Det er min oppriktige oppfatning at det forslag som er lagt fram her i dag, ikke gjør det. Derfor kan jeg gi det min tilslutning, og derfor vil jeg gjennomføre det som best jeg kan. Representanten Høegh har brukt en del sterke ord om Kristelig Folkeparti i denne debatten som jeg ærlig talt syns vi kunne vært spart for. Vi har gått inn i denne van­ skelige materien med det for øye å styrke pasientenes rettsstilling i norsk lovverk. Vi har fulgt opp punkt for punkt det utspill som Kristelig Folkeparti gikk ut med i valgkampen i 1997, bortsett fra lovfesting av ventetids­ garantien. Det har jo alle andre partier også forlatt. Der­ for syns jeg debatten hadde tjent på at en her hadde er­ kjent at faktisk de fleste partier har vært på leting etter hva som er et godt uttrykk for en lovfesting av pasiente­ nes rettigheter. Jeg er overbevist om at vi har funnet fram til en god balanse i og med flertallets innstilling. Olav Gunnar Ballo (SV): Det er for så vidt to pro­ blemstillinger jeg ønsker at helseministeren skal kom­ mentere. Den ene er knyttet til § 2­1. Det man er opptatt av her, er om det skaper en uklarhet i forhold til retten til helsehjelp med formuleringen «innen de grenser som ka­ pasiteten setter». Jeg ser at det er pasientorganisasjoner som er opptatt av denne formuleringen og hva man skal legge i den. Det kunne vært interessant å høre helsemi­ nisterens utdyping av det igjen. Ellers må jeg si i forhold til representanten Annelise Høegh, som mener at det skulle skapes klarhet med det alternativet som Høyre her foreslår, nemlig «innen en in­ dividuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist» som den en­ kelte lege skal fastsette, at en åpenbar konsekvens av det vil være at hvis legen ved et sykehus så at her har vi be­ grenset kapasitet, skjøv man bare fristen ut i tid. Det er jo helt illusorisk å tro at det gir en garanti for en ordning som på generell basis gir rettigheter. Så har jeg registrert at enkelte i ettertid, etter komite­ ens behandling, har sagt når det gjelder pasientombuds­ ordningen, som det jo er en styrke at man får rettighets­ festet, at det kan være en svakhet ved ordningen at den innbefatter spesialisthelsetjenesten, men ikke psykiatrien og primærhelsetjenesten. Har helseministeren noen synspunkter knyttet til pasientombudsordningen når den skal utvikle seg over tid, på om det vil være naturlig å se på om ordningen også bør omfatte andre deler enn den i dag gjør? Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder spørs­ målet om de forskrifter som flertallsforslaget forutsetter, vil de måtte klargjøre hvilke kriterier som ligger til grunn for de medisinsk­faglige vurderingene. De bør skape forutsigbarhet for pasienten, gi større mulighet for ensar­ tet praktisering og redusere behovet for å få prøvd inn­ holdet for retten. Hvilke generelle kriterier som skal lig­ ge til grunn for en prioritering av pasienter i den offentli­ ge helsetjenesten, er et politisk spørsmål. Den faglige vurderingen må bestå i å vurdere om den enkelte pasient oppfyller de kriterier som er satt for prioriteringen. Fler­ tallet legger da opp til å bygge på prinsippene for priori­ tering som Lønning­utvalget har gått inn for. Når det gjelder den kapasitetsbegrensning som ligger der, forstår jeg det slik at det har med begrensninger i personell, utstyr og tilgjengelige ressurser å gjøre. Men jeg ser, som flertallet, dette i en klar sammenheng med opptrappingsplanene for kapasiteten, som Stortinget har forpliktet seg på. Når det gjelder pasientombudsordningen, skal pasi­ entombudene, som Ballo var inne på, omfatte spesialist­ helsetjenesten både innenfor psykiatriens og somatik­ kens virkeområde. Det forutsettes i lovforslaget at alle ombud settes i stand til også å ivareta interessene til pasi­ entene innenfor psykiatrien. Jeg vil uten videre si at på lengre sikt vil det være øns­ kelig at ordningen også omfatter kommunehelsetjenes­ ten. Det reiser imidlertid en rekke spørsmål om ansvars­ plassering og finansiering, om tilgjengelighet osv. som det er grunn til å vurdere nærmere når vi har fått flere er­ faringer med ordningen. Annelise Høegh (H): Helseministeren har rett i at jeg har brukt sterke ord om Kristelig Folkeparti her i dag. Hvis jeg skulle vært mer spesifikk, ville jeg kanskje i sterkere grad ha understreket at det er selvfølgelig et skil­ le -- det er forskjellige holdninger også i Kristelig Folke­ parti, og det er egentlig helseministeren jeg er mest over­ rasket over, og mest forarget over. For Kristelig Folke­ partis representanter i Stortinget har iallfall bidratt til at vi nå får en lovmessig rett til behandling, som, slik jeg også sa i mitt innlegg, iallfall er et lite skritt i riktig ret­ ning. Det jeg reagerer på, er at Kristelig Folkepartis repre­ sentanter både i Regjeringen og i Stortinget ved å si visse ting, samtidig gir et inntrykk av at de står for noe som and­ Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 712 re ikke gjør. Representanten Åse Gunhild Woie Due­ sund sa at Kristelig Folkeparti er «realistisk og ærlig». Man føler vel ikke behov for å si det hvis det gjelder alle -- da er det noe som skal gjøre at de er annerledes enn and­ re. Helseministeren sa nå nettopp at de fire helselovene Regjeringen har lagt frem, har den stort sett fått full til­ slutning til. Ja, det er riktig, det. Men det er ikke noe oppsiktsvekkende, for det er jo Stortinget som har tatt ini­ tiativet til alle disse lovene, og vi har hatt behandling i mange år, gjennom stortingsmeldinger og innstillinger, som har dannet grunnlaget. Det er riktig at Regjeringen har lagt frem lovforslagene og fått tilslutning til dem, men det er jo ikke Regjeringen som har funnet opp dette av seg selv. Det har vært en langsommelig prosess i Stortinget hvor alle partier har bidratt i større eller mind­ re grad. Så sier han at Kristelig Folkeparti ikke har brutt noe løfte, iallfall ikke noe mer enn alle andre, for det er jo in­ gen som i dag går inn for å lovfeste tremånedersgaranti­ en. Nei, det er også riktig. Men det er i beste fall bare en halv sannhet, for alle vi andre har faktisk foreslått en ny og en bedre formulering. Helseministeren gjorde ikke det, men nå har Kristelig Folkeparti bidratt til å få det. Statsråd Dagfinn Høybråten: Beskyldning om halv­ sannheter er ikke hverdagskost fra Stortingets talerstol, og jeg må si at jeg slutter ikke å overraskes over repre­ sentanten Høeghs karakteristikker i denne saken. Det er et faktum at Kristelig Folkeparti har fulgt opp -- både Kristelig Folkeparti her i salen og helseministeren -- rett til vurdering, rett til informasjon, rett til medbestemmel­ se, rett til fastlege. Det løftet har jo Høyre prøvd å få oss til å bryte og gå bort fra, men det står vi faktisk fast ved, og vi har fulgt opp rett til fritt sykehusvalg i tråd med det vi har blitt enig med Høyre og Fremskrittspartiet om her i salen. Men jeg har altså som helseminister ikke funnet å kunne gå inn for det Valgerd Svarstad Haugland gikk inn for i august 1997 om en lovfesting av tre måneders ven­ tetidsgaranti, fordi vi faktisk har fått noen erfaringer si­ den august 1997 med hvordan den ordningen fungerer. Derimot har jeg lagt fram et forslag for Stortinget, en samlet pakke, som samlet styrker pasientens rettigheter, og jeg har medvirket til de endringer i Regjeringens opp­ legg som får flertall her i salen i dag. John I. Alvheim (Frp): Det er ingen grunn til for hel­ seministeren å virke så politisk hårsår i forhold til repli­ kanten Annelise Høegh. Helseministeren beskyldte meg for et øyeblikk siden og mente at jeg nå måtte velge -- og vite -- hvor jeg står hen i helsepolitikken i forbindelse med rettighetsloven. Det jeg sa i mitt første innlegg, var at jeg var glad for at vi nå får en rettighetslov i navnet, men den er ikke slik som den skulle vært. Jeg tror -- jeg kan ikke si det sterkere -- at hvis det ikke hadde vært for helseministerens og regjeringspartienes skyld, ville den loven vi vedtar i dag, vært langt bedre, og det var den og­ så, tror jeg, i utgangspunktet fra Arbeiderpartiets side. Men regjeringspartiene og helseministeren har etter min vurdering medvirket til at vi får en lovtekst som kan tol­ kes i alle retninger, og som ikke er tilfredsstillende for brukerne. Det har brukerorganisasjonene i dag gitt ut­ trykk for, og jeg tror vi skal lytte til dem langt mer enn til departement og politikere. Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har merket meg at representanten Alvheim og jeg har ulike oppfatninger av hva som er en god pasientrettighetslov. Det gjelder sær­ lig spørsmålet om rett til nødvendig helsehjelp, og jeg har respekt for at det går an å se det på forskjellige måter. Men jeg må minne om at vi faktisk står sammen om alle de øvrige viktige forslag i denne loven som er med på å styrke pasientenes rettsstilling. Det må vi ikke underslå verken i forhold til brukerorganisasjonene eller i forhold til det norske folk for øvrig. Det er faktisk slik at vi sammen er med på et ganske historisk vedtak i dag, og det er ikke slik at det går en skillelinje gjennom denne sa­ len mellom noen som er for pasientrettigheter, og noen som er mot. Det er spørsmål om en saklig uenighet om hva som er en gjennomførbar pasientrettighetslov på det punktet som gjelder rett til helsehjelp, og jeg mener at når det faktisk er en kapasitetsbegrensning f.eks. i psykia­ trien som gjør at vi ikke kan si til psykiatriske pasienter med alvorlig diagnose at du har rett til behandling i mor­ gen i alle tilfeller, da er det realt å si: Denne retten gjel­ der innenfor de grenser som kapasiteten setter, men vi forplikter oss til å trappe opp den kapasiteten slik at ret­ ten blir reell. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Inge Lønning (H): Tillat meg først en liten bemerk­ ning til den siste replikkrunden og også tidligere replikk­ runder i denne debatt, hvor det har vært hevdet at be­ grensningen i flertallets forslag -- «innen de grenser som kapasiteten setter» -- er et uttrykk for en spesiell ærlighet eller redelighet. Jeg synes nok det hadde vært til fordel både for redeligheten og ryddigheten om Kristelig Folke­ parti isteden hadde vedgått rett frem at man har skiftet standpunkt siden 1997. Det som er det avgjørende, er jo ikke hvorvidt garantien eller rettigheten er knyttet til en tre måneders tidsfrist eller ikke, det avgjørende skillet er jo hvorvidt det skal foreligge en rettighet som utløser rettslige virkninger dersom den ikke innfris. Det var det løftet man uten forbehold gav i valgkampen i 1997. Og det løftet har man i dag forlatt. Det forekommer jo i vir­ kelighetens verden at man må bryte løfter, men jeg synes det er til fordel for ryddigheten at man da innrømmer at det er det man gjør -- å bryte et løfte. Det som også forbauset meg litt i helseministerens svar, var at han, hvis jeg oppfattet det riktig, begrunnet formuleringen «innen de grenser som kapasiteten setter» og forsvarte at dette er en god formulering med henvis­ ningen til at man jo skal trappe opp kapasiteten. Det er en forbausende form for logikk. For sett at man nå ikke had­ de fattet noe vedtak om å trappe opp kapasiteten. Da ville formodentlig behovet for en slik helgardering ha vært enda større. Det kan jo ikke være det at man skal trappe Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 713 opp kapasiteten, som gjør at det er naturlig å lovfeste at rettigheter bare finnes innenfor de grenser som kapasite­ ten til enhver tid setter. Da det såkalte Lønning II­utvalget i 1996 avgav en delinnstilling om den såkalte ventetidsgarantien, foretok vi en rimelig balansert avveining av de sterke og svake sider ved bruk av ventetid som virkemiddel i prioriterin­ gen. Det som det da var full enighet om i utvalget, var at det er et grunnleggende problem knyttet til bruk av ord som «garanti» og «rettighet», og det er at folk flest opp­ fatter disse ordene på en ganske klar og entydig måte. Politikere og jurister, som representanten Hove, kan selvfølgelig distingvere mellom relative rettigheter og absolutte rettigheter. Men på alminnelig, dagligdags norsk er det en ukjent distinksjon. Og det vi pekte på fra utvalgets side, er at det viktige ved lovgivning er at man unngår å skape ubegrunnede forventninger hos folk. Hvis folk tror at de tildeles en rettighet, tror de selvfølgelig at hvis den rettigheten ikke innfris, må det ha noen virknin­ ger. Og hvis det er meningen at det ikke skal ha noen virkninger, bør man ikke bruke ord som rettighet eller garanti. Da bør man kommunisere med folk rimelig rett frem og klart, og si at her foreligger det ikke noen indivi­ duell rettighet. Jeg kjenner ikke norske lover ut og inn, men meg be­ kjent er det ikke vanlig i lovgivning, hverken på helse­ området eller andre områder, å velge å lovfeste en rettig­ het samtidig som man -- i lovs form -- sier at den bare gjelder så langt som man til enhver tid har råd til å innfri den. Jeg ville nok tro at det hadde vært mer hensiktsmes­ sig å bruke andre ord enn rettighet hvis det er det budska­ pet man ønsker å kommunisere. Det som etter mitt skjønn er fordelen ved mindretal­ lets forslag til formulering av § 2­1, er at den i realiteten bygger på det vi har lang tradisjon for i legeloven, nemlig at all medisinsk behandling som gis pasienter i dette land, skal være forsvarlig. I det forsvarlighetskriteriet ligger det minst to ting, nemlig at behandlingen skal hol­ de faglige mål i forhold til det som er standard innenfor dagens medisin, og at behandlingen skal gis på det tids­ punkt hvor den har utsikt til å gi det best mulige resultat for pasienten. Det er faktisk det forslaget fra mindretallet tar konsekvensen av og forsøker å formulere. Det hjelper ikke en pasient å få en faglig god behandling hvis be­ handlingen gis på et så sent tidspunkt at den ikke lenger har rimelige utsikter til å gavne pasienten. Forsvarlig­ hetskriteriet er et langt bedre kriterium enn en mekanisk tidsfrist, enten den er på seks måneder eller tre måneder. På det punkt synes jeg mindretallets forslag er et stort fremskritt. Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt. John I. Alvheim (Frp): Jeg skal få lov å rette opp en feil i forslag nr. 2 § 4­9, som representanten Inge Løn­ ning gjorde oss oppmerksom på. Forslaget skal lyde slik: «Pasienten har ikke rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.» Det går mot slutten av denne debatten, og jeg må nok si meg enig med representantene fra Høyre i at Regjerin­ gen og regjeringspartiene har kommet relativt dårlig ut i forhold til dette punktet om rett til behandling eller rett til helsehjelp. Det var ikke foreslått i proposisjonen, men det har kommet til etter sterkt påtrykk fra Arbeiderparti­ et, heldigvis, og selvfølgelig fra oss i de andre større par­ tiene, selv om vi har et annet lovforslag. Det jeg gjerne gjentar, er at jeg har en beklemmende følelse av at det lovforslaget vi nå skal vedta, hadde vært langt klarere og mer presist om man ikke hadde vært i forhandlinger med regjeringspartiene og fått utgangs­ punktet såpass redusert faglig og rettssikkerhetsmessig som tilfellet nå er. Kapasitet og ressurser har man bare så vidt vært inn­ om i debatten, og man lurer på hvor Fremskrittspartiet skal ta ressursene fra for å gi en fullverdig rett til behand­ ling for alvorlig syke mennesker. Vi har vår prinsipielle finansiering, nemlig folketrygden, som er vårt helseforsik­ ringsselskap, og det bør være en like soleklar rett til å få midler til behandling som det er å få sykepenger, pen­ sjon, ledighetstrygd osv. Det var et paradoks i lovpropo­ sisjonen at man skulle ha rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, men man skulle ikke ha rett til behandling. Dette henger faktisk ikke sammen, og det er det flere enn jeg som har sagt, og flere med betydelig større kompe­ tanse enn jeg har på dette området. Så en liten visitt til Kristelig Folkeparti. Det gjelder dette med nødrett og å nekte å ta imot blodprodukter og å nekte å ta imot behandling i en sultestreiksituasjon. Jeg må si jeg er forbauset over at Kristelig Folkeparti har inntatt det motsatte standpunkt av hva Fremskrittspartiet har gjort, nemlig at i slike situasjoner skal man gi helse­ hjelp. Flere har vært inne på det, og jeg gjentar det: Det er en gåte for meg når jeg nå registrerer hvilken helsepo­ litikk man har, og hvilken troverdighet dette partiet har mistet i det siste. E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­ sen. Presidenten: Presidenten har merket seg de rettelser representanten Alvheim har foretatt. Olav Gunnar Ballo (SV): Så mye bitterhet og for­ tvilelse fra mindretallets side over ikke å vinne fram har man vel ikke hørt på en stund. Vi har god trening i det i SV og er fortsatt i godt humør. Jeg må si at noe av styrken med denne loven er nett­ opp at ingen har fått det akkurat som man ville. Dette er ikke blitt akkurat sånn som departementet foreslo, og det viser at komiteens behandling av lovforslaget har vært reell. Regjeringspartiene har vel heller ikke fått det ak­ kurat som de ville, heller ikke Arbeiderpartiet, ingen par­ ter har det. Men summen av det er at en rekke innven­ dinger som er kommet, har man tatt hensyn til -- det være Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 714 seg fra pasientorganisasjoner eller fra de ulike politiske partiene. På den måten mener SV at dette faktisk er blitt en bedre lov enn det forslaget som forelå i utgangspunk­ tet. Jeg vil vel også tro at Høyre og Fremskrittspartiet på visse felter har fått gehør for sine tanker. Men det er klart at hvis man skulle lagt seg flat her i en eller annen konstellasjon, regjeringspartiene, Høyre og Fremskritts­ partiet, som man jo har hatt en stygg tendens til her i sa­ len i forbindelse med budsjettbehandlingene, ville dette ha gått fullstendig galt. Et eksempel på det er forslaget angående blodoverføring og sultestreik. Her hadde Fremskrittspartiet i utgangspunktet et lovforslag: «Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.» Her innfører man en form for plikt innblandet i alle rettighetene, hvor det å ha en alvorlig overbevisning skal sikre at man med makt får blodoverføring, eller at enhver sultestreik skal føre til tvangsfôring. Så kommer Frem­ skrittspartiet nå med et nytt, bearbeidet forslag: «Pasienten har ikke rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.» Det er vanskelig å forestille seg at velgere fra Frem­ skrittspartiet eller representanter i denne sal fra Frem­ skrittspartiet som ble lagt inn på sykehus, og som virke­ lig ikke ønsket å spise eller ikke ønsket å få et blodpro­ dukt, ville finne seg i denne typen totalitær, diktatorisk tilnærming til noe som man skal kalle en pasientrettig­ hetslov. Jeg vil si at det er en særdeles stor styrke, både i sosialkomiteen og i denne sal, at man ikke tar innover seg ethvert forslag som måtte komme fra et mindretall, for så å bøye av for det. Det neste ville da være, i forhold til forslagene fra Fremskrittspartiet, at 17­åringer skulle gå rundt i dette samfunnet og behandles som mindreåri­ ge, begge foreldrene skulle innkalles på kontoret til le­ gen, eller legen skulle ringe dem hjem for å fortelle at man nå hadde skrevet ut prevensjon eller gitt råd med hensyn til en operasjon. Det er en type tilstander som jeg tror dette samfunnet er lite tjent med. Ikke minst ville Fremskrittspartiet være særdeles lite tjent med at den ty­ pen forslag ble blottstilt for det norske folk. Det er altså en styrke at en del av de forslag som i dag kommer fra mindretallet, ikke blir vedtatt. Carl I. Hagen (Frp): Det var med relativt stor for­ bauselse jeg lyttet til helseministeren for en liten stund siden, da han mente at det flertallet går inn for, var en ret­ tighet. Slik jeg har lært det ordet, betyr det at hvis noen har en rettighet, er det noen andre som har en plikt til å innfri den retten hvis omstendighetene for det eksiste­ rer. Hvis det ikke gjøres, er en rettighet noe man kan gå til domstolene for å få håndhevet. Jeg har lyst til å spørre helseministeren: Hvor kan man gå for å få håndhevet den rettigheten som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet går inn for? Kan man gå til domstolene, som så kan ut­ løse noe eller gi noen et pålegg med en slags rettskraftig virkning? Jeg har lyst til å trekke en sammenligning. Hvis et forsikringsselskap forsikrer f.eks. en bil, og det inntreffer en skikkelig kollisjon, er det i dag slik at man etter takse­ ring får utbetalt en erstatningssum fra forsikringsselska­ pet sitt, og så finner man selv ut hvilket bilverksted man vil benytte for å få reparert skaden som man har fått pen­ ger fra forsikringsselskapet til å betale for. Hva tror hel­ seministeren reaksjonen ville vært hos en bileier hvis for­ sikringsselskapet sa at ja, selvsagt, du er forsikret hos oss, vi skal sørge for å reparere bilen din, men vi skal gjøre det i våre egne bilverksteder, og dessverre er det slik med våre bilverksteders kapasitet for øyeblikket at det nok kan ta en seks­åtte­tolv måneder før din bil rekker frem til verkstedet? Det er nemlig det svaret helseministeren gir til pasienter som han hevder har en rettighet. En bileier ville sagt at dette er bedrageri fra forsik­ ringsselskapets side. Han ville blitt meget sint, langt sin­ tere enn kanskje mange pasienter som er opplært til å stå i kø, som står og venter og får beskjed om å vente og vente, og de er tålmodige. Hadde det dreid seg om bilen, hadde man vel ropt og sagt: Slutt med dette bedrageriet! Gi meg pengene så jeg kan gå til et annet bilverksted enn forsikringsselskapets egne bilverksteder. Det er det for­ slaget Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet. Hvis det ikke kan gjøres i det offentlige helsevesen, skal det utbe­ tales penger slik at pasienten kan betale en operasjon et annet sted, enten i dette eller et annet land. Det er en ret­ tighet som man kunne gå til en domstol med og få utbe­ talt penger ved en domsavsigelse. Jeg vil gjerne spørre helseministeren om han vil ha forståelse for de pasienter som føler at det er et slags be­ drageri når helseministeren omtaler en ikkeeksisterende rettighet som en rettighet. Statsråd Dagfinn Høybråten: Til representanten Lønning først, som gjør seg skyldig i en åpenbar misfor­ ståelse når han hevder at jeg skal ha sagt at det at vi har vedtatt en opptrappingsplan, krever at vi i loven tar inn en begrensning knyttet til kapasiteten. Det har jeg ikke sagt. Hele poenget er at opptrappingsplanene viser at vi har behov for en større kapasitet enn det vi har i dag. Det har hele Stortinget sluttet seg til. Det betyr at innen psy­ kiatrien og innen kreftomsorgen er det ikke i dag kapasi­ tet til å innfri en slik ubetinget rett som mindretallet fore­ slår. Da mener jeg faktisk at det er det motsatte av det re­ presentanten Hagen kaller det, å gi uttrykk for at det fak­ tisk er en slik begrensning i dag. Jeg vil ikke utelukke at vi, når disse planene er gjennomført, bør innføre en ret­ tighet som ikke inneholder denne begrensningen, men jeg kan ikke se at vi kan gjennomføre det i dag. Til representanten Hagen vil jeg si at plikten påhviler fylkeskommunen. Det fremgår av det samlede lovopp­ legg som Stortinget nå slutter seg til. Det er selvsagt at denne rettigheten kan prøves for domstolen. Det som re­ presentanten Hagen så i tillegg gjør, er å ta fram sitt eks­ empel om bilverkstedene, som jo har vært fremme i hel­ sedebatten gjennom mange år. Problemet er at en psykia­ trisk pasient med en alvorlig diagnose har svært liten bruk for en sjekk med penger i hånden, fordi det ikke fin­ Em. 10. juni -- Pasientrettighetsloven 1999 715 nes noen kapasitet ved noe privat sykehus, og fordi det er helt uaktuelt å reise til utlandet for å få behandling. Da mener jeg det må være riktig å si at vårt svar på det pro­ blemet er å trappe opp kapasiteten gjennom en forplik­ tende opptrappingsplan, og så erkjenne at den retten man har, faktisk har sin begrensning i den kapasitet som i dag gjelder. Inge Lønning (H): Jeg har for så vidt en viss forståel­ se for at helseministeren har problemer med å komme ned på beina. Utgangspunktet her var jo et forslag fra helseministeren selv, som aktivt og med en klar begrun­ nelse gikk inn for ikke å introdusere noen rett til helse­ hjelp. Så har man gjennom komitebehandlingen altså manøvrert seg frem til noe som kan ligne på en rettighet, og som likevel ikke er en rettighet. Da er det kanskje ikke så helt lett å forklare sammenhengen. Det forslaget til lovformulering som nå foreligger fra flertallets side, kan man vel karakterisere omtrent som Nils Kjær gjorde da han i sin tid talte om det demokratiske kompromiss mellom nesten noe og absolutt ingenting. Det jeg synes man da burde betenke grundig fra flertallets side, er om ikke dette blir en form for dobbeltkommunikasjon som brukerne av lovgivningen og av helsevesenet med rette vil kunne reagere på og si tilbake at hvis dere ikke har ment å gi oss en rettighet som i det hele tatt skal utløse virkninger av praktisk art dersom den ikke blir innfridd, hvorfor i all videste verden har dere da satt inn i lovteks­ ten at vi har en rett? Jeg tror ikke det er mange pasienter som er slik konstruert at de vil finne den begrunnelsen at «dessverre har vi i øyeblikket ikke kapasitet, så retten din kan likevel ikke innfris», særlig overbevisende. Hvis me­ ningen er at det er den til enhver tid tilgjengelige kapasi­ tet i det offentlige helsevesen som skal styre hvilke ret­ tigheter pasienter har, er det soleklart for meg at man bør unngå rettighetsbegrepet og bruke begreper som ikke in­ viterer til så åpenbare misforståelser hos brukerne. Det som preger mye av norsk helsepolitikk i dag, og det vi strever med i norsk helsevesen, er nettopp at det er så mange skuffede forventninger ute og går. Folk som ut­ settes for skuffede forventninger, blir frustrert, selvfølge­ lig blir de det, og i neste omgang vil den frustrasjonen slå tilbake på de fagfolkene som skal betjene systemet, og som gjør så godt de kan. Dermed er man inne i den onde sirkelen. Pasienter blir skuffet fordi de er gitt forventnin­ ger som ikke blir innfridd, og fagfolkene blir frustrert fordi de settes til å bestyre et system som skaper falske forventninger hos brukerne. Carl I. Hagen (Frp): La meg først få lov til å si at for én gangs skyld -- nesten -- er jeg hjertens enig med re­ presentanten Inge Lønning i det siste han sa. Og så vil jeg gjerne si til helseministeren at ja, det kan selvsagt være enkelte sykdommer som kan være mer problematiske enn andre. Men hvorfor skal man si nei til et system som ville virke helt utmerket for en lang rekke medisinske problemer, og særlig operasjoner som grå stær­operasjoner og andre øyeoperasjoner, øre­nese­hals­ operasjoner, hofteoperasjoner, hjerteoperasjoner og and­ re kirurgiske inngrep? For der ville bilverkstedsammen­ ligningen være helt relevant. Vi vet også at det er sykehus i utlandet som faktisk svært gjerne ville ta imot, og har tatt imot, pasienter fra Norge. Man må stille spørsmålet: Hvorfor er ikke kapasiteten tilstrekkelig? Kanskje det faktisk for en god del skyldes den måten hele produksjonen med behandling av syke mennesker er organisert på. Kanskje man kunne organi­ sere personellet på en annen måte, la legene bruke langt mer tid til å behandle syke mennesker og få andre til å ta seg av skrivebordsarbeidet. Jeg ville faktisk si at det innenfor de nåværende personellressurser er fullt mulig å øke produksjonen radikalt. Det er jo nettopp konkurransen som tvinger alle til å være effektive og rasjonelle i sin virksomhet. For å sam­ menligne med mitt forsikringsselskap, som selv drev sine egne bilverksteder: De har jo intet press for å utvide ka­ pasiteten når kundene, forsikringstakerne, ikke har noen valgmuligheter -- når man er i en situasjon at man kan fortelle forsikringstakerne som har fått bilene ødelagt gjennom kollisjon, at de ikke har noe annet valg enn å vente. Da kan en slik bilverkstedvirksomhet fortsette å ha dårlig produktivitet, dårlig organisering og dårlig ad­ ministrasjon, fordi det ikke er noen grunn til å gjøre noen endringer. Det er fraværet av det presset som konkurransen med­ fører på alle andre områder, som gjør at man må utnytte ressursene fornuftig. Man må bruke personellet til det de skal, og har ikke råd til å gjøre de dumme tingene. Det er intet slikt press i dag. Tvert om vet vi jo at i realiteten har en del av de private langt større produktivitet. Fei­ ringklinikken har vist det. Det er også andre, som opere­ rer f.eks. grå stær, som har kapasitet i Norge i dag, og som gjør tingene langt bedre enn det offentlige. Det kunne være artig å spørre én gang til: Hvorfor er egentlig Regjeringen og helseministeren mot det syste­ met som virker på alle områder hvor det er iverksatt? Annelise Høegh (H): Helseministeren har nå i flere innlegg prøvd å gjøre et nummer av at fordi ikke alle pa­ sienter -- og da spesielt ikke pasienter med psykiatriske diagnoser -- kan få glede av en rett til behandling umid­ delbart, skal vi ikke gi denne muligheten til noen. Jeg synes Inge Lønning på en utmerket måte viste at det å legge inn i lovforslaget et krav om at rett til behandling bare skal gis innenfor den begrensning som kapasiteten til enhver tid setter, er en sirkelargumentasjon hvor man egentlig står på stedet hvil. Selvsagt er det slik, og det vet ikke minst psykiatriske pasienter, at de ikke vil få den hjelpen i fullt monn som mange av dem trenger, dagen etter at loven trer i kraft, hverken med flertallets eller mindretallets forslag til lovtekst. Men jeg synes det er verdt å merke seg -- og det synes jeg også Kristelig Folke­ parti og helseministeren skal legge seg på sinne -- at like­ vel ber også disse pasientene om å få mindretallets for­ slag til lovparagraf, og ikke flertallets. Så man skal være litt forsiktig med å sette seg på sin høye hest og tro at Em. 10. juni -- Endr. i studentsamskipnadsloven 1999 716 man selv ivaretar retten til pasientgruppene bedre enn de selv mener å kunne forstå hvordan en slik rett bør se ut for at de skal føle at deres interesser blir ivaretatt. Det er faktisk en ganske viktig forskjell på mindretal­ lets og flertallets forslag, som også er viktig for pasienter med psykiatriske diagnoser, fordi mindretallet ikke har lagt inn den begrensning som flertallet har, nemlig at man, hvis man ikke får oppfylt sin rett hos den tjeneste­ yter man først har vært hos, skal kunne gå til en annen offentlig finansiert tjenesteyter, som det heter i flertallets forslag. Det heter det ikke i mindretallets forslag, og det er med velberådd hu. Vi begrenser det til godkjente pri­ vate institusjoner eller tjenesteytere, nettopp fordi vi fak­ tisk vet at det ikke minst på det psykiatriske området fremdeles er ganske mange som gjerne vil yte en ekstra innsats i en privat praksis. Det er ikke det at det ville løse alle problemene, men det ville iallfall kunne hjelpe flere til å få behandling raskere, også for sine psykiatris­ ke lidelser, enn det som det er lagt opp til fra flertallets side. Vi vedkjenner oss selvsagt at ikke alle problemer vil bli løst med én gang, men vi ser på loven også som et ak­ tivt bidrag til å fremskynde den opptrappingsvirksomhe­ ten som vi må ha i gang. Det tror jeg også pasientorgani­ sasjonene gjør. Det er derfor de har bedt om, og støttet, det forslaget som mindretallet legger frem, og er, som komitelederen sa, meget misfornøyd med det flertallsfor­ slaget som foreligger. John I. Alvheim (Frp): Kapasitetsmangel -- ja, det ser alle og enhver at vi har. Men det bør, til tross for det­ te, være en menneskerett i dette landet, i 1999, å få be­ handlet sin sykdom av ulik alvorlighetsgrad. Hvorfor mangler vi kapasitet? Da vil jeg henvende meg direkte til helseministeren. Den innsatsbaserte finansieringen har funket veldig bra. I 1998 behandlet man langt flere pasienter enn det man hadde forventet. Det som da skjer, er faktisk at hel­ seministeren går inn og reduserer betalingen til polikli­ nikkene og til fylkeskommunene fordi man har behandlet for mange. Og så snakker man samtidig om at man har for liten kapasitet. Man vil heller ikke godkjenne private klinikker. Volvat har fått avslag flere ganger når det gjel­ der søknad om sengeplasser, og vi har private psykiatere som kan ta imot psykiatriske pasienter. Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med repre­ sentanten Lønning i at avklaring av forventninger er sen­ tralt i helsepolitikken, og jeg er faktisk overbevist om at det er en tydeligere kommunikasjon å si at retten har kla­ re begrensninger enn å gi inntrykk av at slike begrensnin­ ger ikke finnes, når den fysiske kapasitet på viktige om­ råder i helsevesenet faktisk er erkjent for lav. Så spør representanten Hagen om hvorfor kapasiteten ikke er tilstrekkelig. Ja, det har å gjøre med organisering. Det har Regjeringen grepet fatt i. Det har å gjøre med årelange forsømmelser på prioriterte områder som psykia­ tri, kreft og utstyr. Det har Regjeringen med god støtte av Fremskrittspartiet og flertallet i Stortinget grepet fatt i. Det har å gjøre med finansiering. Og vi har faktisk fått en finansieringsordning som Høyre, Fremskrittspartiet og Regjeringen i fellesskap har tillagt større vekt, og som fører til at det er et press for økt kapasitet. En økning av kapasiteten følger som et resultat av denne ordningen, slik at det er faktisk et press i dette feltet allerede. Så kommer det i denne loven forslag om fritt sykehusvalg i hele landet, som mellom de offentlige sykehusene vil innføre et viktig element av konkurranse. Så representan­ ten Hagen bør oppdatere seg i forhold til de endringer som faktisk skjer i helsepolitikken, og som bidrar til et press for å øke kapasiteten og konkurransen og gir sterke insitamenter for å hjelpe flere mennesker, istedenfor det gamle systemet som gav insitamenter til å ha lengst mu­ lig ventelister. Det er det slutt med. Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad. Inge Lønning (H): Jeg er enig med helseministeren i at det går an å leve med klare begrensninger. Problemet med flertallets lovtekst er at det er en høyst uklar be­ grensning. Ja, den er omtrent så uklar som det er mulig å få et kriterium i det hele tatt -- det sies nemlig ingenting om hvem det er som til enhver tid avgjør hva kapasiteten tilsier, og hva kapasiteten ikke tilsier. Det er overlatt til det rene skjønn, og pasienten vil være helt hjelpeløs i for­ hold til den skjønnsutøvelse som finner sted. På dette punkt må vel også helseministeren medgi at mindretal­ lets forslag, selv om han er uenig i det i sak, er rimelig klart og ikke inviterer til tolkningsstrid, fordi det tar til etterretning at hvis kapasiteten i det offentlige norske helsevesen ikke er til stede, så må pasienten kunne få til­ budet et annet sted. For pasienten vil det formodentlig være like godt. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1. (Votering, se side 720) S a k n r . 2 Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om endringer i lov av 28. juni 1996 nr. 54 om studentsamskipnader (Innst. O. nr. 81 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 74 (1998­99)) Ulf Erik Knudsen (Frp): Dette er en sak hvor det er behov for en begrenset debatt. Det er en veldig kort og grei innstilling, og synspunktene er klare. Jeg vil nøye meg med å ta opp forslaget fra Frem­ skrittspartiet som er inntatt i innstillingen, og vil for øv­ rig presisere at Fremskrittspartiet vil stemme mot endrin­ ger av § 12. Presidenten: Ulf Erik Knudsen har tatt opp det forslag han refererte til. Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2. (Votering, se side 727) Em. 10. juni -- Endr. i opplæringslova 1999 717 S a k n r . 3 Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om endringer i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler (Innst. O. nr. 80 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 75 (1998­99)) Rolf Reikvam (SV) (ordfører for saken): Det er en enstemmig komite som står bak denne innstillingen, og innstillingen er også i samsvar med den proposisjon som vi har fått fra departementet. Jeg vil understreke og presisere det som komiteen skri­ ver i sine merknader om å åpne for ulike pedagogiske og organisatoriske forsøk, nemlig at departementet må vise romslighet i praktiseringen av ordningen. Vi ser at de of­ fentlige institusjonene er utsatt for økt konkurranse på uli­ ke områder, vi ser at det blir etablert private institusjoner, og vi vet også at utenlandske universiteter og høyskoler tilbyr sine tjenester i det norske markedet. Derfor er det viktig at de offentlige universitetene og høyskolene har mulighet til å møte denne konkurransen på en god måte ved at de gjennom ulike forsøk kan finne fram til gode modeller for sin virksomhet, bl.a. i denne konkurransen. Dessuten vil jeg understreke at i forhold til kompetan­ sereformen er det sannsynligvis også behov for ulike for­ søk. Det komiteen er opptatt av, er at departementet viser romslighet og er positive i den grad en ser at dette er det behov for. Jeg vil understreke én ting til, nemlig det faktum at når det blir gjennomført ulike forsøk, er det viktig å ta vare på studentenes rettigheter og ikke svekke disse. Jeg synes at dette er en god innstilling, og at det er en viktig lovendring som nå skal gjøres. Statsråd Jon Lilletun: Eg skal vere svært kort. Eg er glad for at ein samla komite sluttar seg til fram­ legga. Eg har merka meg komiteen sine merknader, m.a. den om å praktisere den nye regelen romsleg. Det skal eg love å gjere etter dei intensjonane som no vart framførde av saksordføraren, men sjølvsagt i samsvar med lova. Det skal òg gjelde studentane sine rettar, det at dei skal takast vare på oppe i dette. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3. (Votering, se side 728) S a k n r . 4 Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæring (Innst. O. nr. 92 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 78 (1998­99)) Presidenten: Etter ønske fra kirke­, utdannings­ og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 50 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter, Fremskrittspartiet 5 mi­ nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 5 minut­ ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalg­ te 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt an­ ledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte ta­ letid, får en taletid på inntil 3 minutter. Dette anses vedtatt. Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken): Jeg be­ klager at jeg ikke kan holde innlegget på tegnspråk i kveld, men det skyldes mangelfull opplæring. Så presi­ denten må bære over med min stemme. Saken Odelstinget nå behandler, gjelder bl.a. tegn­ språkopplæring i den videregående skole. Det er en sam­ let kirke­, utdannings­ og forskningskomite som nå fore­ slår å lovfeste unge og voksnes rett til opplæring i og på tegnspråk i den videregående skole. Stortinget vedtok vå­ ren 1997 å be Regjeringen fremme forslag om lovendrin­ ger, slik at ungdom fikk lovfestet rett til å velge videregå­ ende opplæring på tegnspråk i et tegnspråklig miljø eller videregående opplæring med bruk av tolk i et norsk­ språklig miljø. Dette fulgte Regjeringen opp i sitt forslag i Ot.prp. nr. 78 for 1998­99. Under komiteens arbeid har vi kommet til at denne retten også bør gjelde voksne elever i den videregående skole, og komiteen fremmer da også i innstillingen et forslag i tråd med dette. Ungdom i dag har rett til videregående opplæring. Skal bl.a. hørselshemmet ungdom være i stand til å bruke denne retten, må de også ha full rett til å velge å ta vide­ regående opplæring i et tegnspråklig miljø eller med tolk i et norskspråklig miljø. Med dagens lovvedtak får ung­ dom med tegnspråk som førstespråk en ubetinget rett til å velge opplæring i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø, eller til å velge å bruke tolk i den ordinære videregående skole. Ungdom som ikke har tegnspråk som førstespråk, men som etter sakkyndig vurdering har behov for en slik opplæring, får de samme rettigheter til å velge. Vi gir også voksne som er tatt inn i videregående opplæring, den samme rett. Jeg mener dette er viktige framskritt for funksjonshemmede og deres rettigheter. Det gir bedre muligheter til å ta utdanning og kvalifisere seg for ar­ beidslivet, og det bedrer livskvaliteten. Komiteen har delt seg i spørsmålet om hvorvidt det skal være en sakkyndig vurdering før fylkeskommunen gjør vedtak om opplæring på tegnspråk, og om hvordan en vil definere et tegnspråklig miljø. Kristelig Folkeparti er med i flertallet som ønsker en sakkyndig vurdering og en definering av et tegnspråklig miljø, som også inklude­ rer videregående skoler med knutepunktstatus for tegn­ språkopplæring. Kristelig Folkeparti mener en rett til videregående opplæring i og på tegnspråk skal sikre denne gruppen elever de ressurser som er nødvendig for å gi en god opp­ læring. Den sakkyndige vurderingen kan utrede og ta standpunkt til hvilke opplæringsbehov den tegnspråklige eleven har, og slik sikres en tilpasset opplæring. Disse elevene skal også ha rett til spesialundervisning dersom de ikke har, eller ikke kan få, tilfredsstillende utbytte av Em. 10. juni -- Endr. i opplæringslova 1999 718 det vanlige opplæringstilbudet, slik § 5­1 i opplæringslo­ ven gir. En kritisk faktor for å gjøre retten til tegnspråkopplæ­ ring reell, er at vi har kvalifiserte lærere og døvetolker. Komiteen har merket seg departementets vurdering av at tilgangen er tilfredsstillende nok. Utdanningsinstitusjo­ nene har også satt i gang tiltak for å bedre søkningen til utdanningene i tegnspråk, men det er viktig at departe­ mentet følger denne situasjonen nøye framover. Komiteen har også funnet grunn til å minne Regjerin­ gen om vedtaket i Stortinget våren 1998, om lovfestet rett til opplæring i punktskrift, og vi ber Regjeringen i dette arbeidet foreta en vurdering av organisering og økonomi ved en rettighetsfesting. Når Kristelig Folke­ parti er med på dette vedtaket, er det fordi det innebærer en vurdering av alle muligheter og utfordringer knyttet til opplæring i punktskrift for blinde og svaksynte. Kristelig Folkeparti ønsker imidlertid å presisere at vi vil fortsette integreringen av denne gruppen i norsk skole, og vi vil reservere oss noe mot å trekke en parallell til opplæringen for tegnspråklige elever. Dette er imidlertid spørsmål vi må få lov til å gå grundigere inn i i forbindelse med den vurdering som Regjeringen nå blir bedt om. Til slutt: Dagens endring av opplæringsloven omfatter også en del andre punkter som i hovedsak presiserer gjel­ dende regler, og jeg vil igjen henvise til innstillingen fra komiteen. Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det kan høyrast ut som at denne komiteen er samansett av representantar som er prega av forkjøling, og i så måte gjeld det også meg. Nå er det om lag eitt år sidan opplæringslova blei ved­ teken her i Odelstinget, og dette dreiar seg altså om ei oppfølging av Stortingets tidlegare vedtak i Innst. S. nr. 275 for 1996­97. Det er ein milepæl for mange at Odels­ tinget nå behandlar og vedtek endringar i lova som heim­ lar ein lovfesta rett til vidaregåande opplæring i og på teiknspråk. Det er naturleg å sjå ein slik rett i vidaregåan­ de opplæring i samanheng med grunnskulen og ikkje minst i samanheng med at lova nå òg inkluderer vaksne som er tekne inn til vidaregåande opplæring utan rett til dette etter § 3­1. Eg registrerer at det er ein stor mangel på utdanna tol­ kar. Derfor er det positivt at departementet nå arbeider for å få til ei betre tolkeutdanning og samtidig ei betre re­ kruttering. Eg vil oppmode statsråden om å forsere dette arbeidet. Så vil eg slå eit slag for eit område som saksordførar ikkje kom inn på, nemleg leirskulane. På mange måtar er leirskulane framleis eit stebarn i det norske skulesyste­ met, trass i at dei fleste parti her i salen meiner at leir­ skulane er viktige -- dei skal me ha. Stortingets mål er at alle norske grunnskuleelevar skal få minst eitt leirskuleopphald i løpet av skuletida, fordi vi meiner at dette er eit godt pedagogisk tiltak. Og når me ser på aktiviteten, er det ingen tvil om at det er eit bra til­ tak: Om lag 2 500 klassar reiser på leirskuleopphald kvart år. Nå er det slik at leirskuleverksemda fekk eigne for­ skrifter i 1993. Det har vore viktig for å sikre og regulere denne verksemda. Regjeringas forslag om å tilsette det pedagogiske personalet i den kommunen leirskulen ligg, er positivt. Men ein uheldig sideverknad kan vere at den altfor låge kostnadsfaktoren i statstilskotet gjer at kom­ munane som har leirskular, faktisk blir straffa økonomisk og må løyve pengar over eige kommunebudsjett i tillegg til statsbudsjettet. Dette var eit sidesprang, men det er eit viktig element i arbeidet for å sikre leirskulanes kompetanse og sikre re­ krutteringa til dei. I og med at departementet vurderer det slik at dei ikkje har nokon heimel i lova for å utarbeide forskrifter, vil eg be statsråden om å følgje denne utvik­ linga nøye, og om nødvendig skaffe seg ein heimel i lo­ va. Etter 25 år med altfor liten tryggleik bør nå leirskule­ ordninga få eit fundament som gir ein varig tryggleik. Ursula Evje (Frp): I Ot.prp. nr. 78 foreslår departe­ mentet ganske kjekt at ungdom med tegnspråk som førs­ tespråk får lovfestet rett til å velge videregående opplæ­ ring i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø eller med tolk i vanlige videregående skoler. Alt dette skjer etter innstilling og vedtak i Innst. S. nr. 275 for 1996­97. Dette høres jo forlokkende ut, hadde departementet foreslått retten ubeskåret. Men det blir for mye! Av prak­ tiske og økonomiske årsaker omfattes ikke hørselshem­ mede lærlinger av denne retten. Hva betyr en slik av­ grensning? Jo, i praksis må disse funksjonshemmede ungdommene i prinsippet velge enda smalere enn funk­ sjonsfriske ungdommer for å få videregående opplæring. De funksjonshemmedes rettigheter er etter dette ikke iva­ retatt av, som det står, «praktiske og økonomiske grun­ ner». I stedet vises det til at det gis ekstratilskudd for lær­ linger med behov for tilrettelagt undervisning. Det kan i tillegg søkes om tilskudd for særlige utgifter osv. Etter Fremskrittspartiets oppfatning dreier disse formulerin­ gene seg kun om økonomi og det faktum at det er en mangel på både tegnspråklige lærere og instruktører, for ikke å snakke om tolker. Først nå i 1999 sier man at organiseringen av skoletol­ king for døve vil bli vurdert i samarbeid med Sosial­ og Helsedepartementet. Det er vel noe sent når vi vet at vi har hatt mennesker med hørselshemning i dette landet i svært mange år. Har ikke disse menneskene den samme verdien som oss tilsynelatende funksjonsfriske? Disse skal kunne gis et tilbud i et tegnspråklig miljø på skole­ avdelinger i de spesialpedagogiske kompetansesentrene for hørselshemmede. Det er ikke mer enn ett år siden vi gjorde noe med tanke på disse kompetansesentrene også, fordi det var et skrikende behov for å øke bemanningen ved PP­kontorene. Jeg behøver neppe å si noe mer om det. Retten til å ta utdanning ved kompetansesentrene er igjen ytterligere avgrenset til de kurstilbudene som disse skolene gir. Dette gjelder for øvrig også for knutepunkt­ skolene. Har ikke disse elevene, med såpass mange pro­ blemer fra før, den aller minste rettighet og mulighet til å kunne foreta et tilnærmet fritt yrkesvalg? Eller er det Em. 10. juni -- Endr. i opplæringslova 1999 719 ikke så farlig fordi det ikke er så store muligheter for ar­ beid uansett? Så til definisjonen av «det tegnspråklige miljø». Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fant å måt­ te definere dette noe sterkere fordi det i realiteten kunne være hva som helst, og vi har lagt inn en helt klar lovfor­ mulering om dette i det forslaget som vil bli fremmet. -- Det er ikke bare, bare. Og så til det faktum at Stortinget i forbindelse med opplæringsloven faktisk gjorde et vedtak også når det gjaldt de synshemmede og blinde, noe som det kunne ha vært naturlig å ta med i denne sammenhengen. Det ble ikke gjort, så det var komiteen nødt til å finne frem og hekte på som et nytt punkt i utkastet til vedtak. Når det gjelder leirskoler, vil Fremskrittspartiet vise til at det er innført et gratisprinsipp for grunnskolen. Leirskoler er imidlertid ikke gratis, de er avhengig av de enkelte foreldrepars økonomi, uansett om lærerne er an­ satt i kommunen eller ikke. Dette gjør at barn i Norge -- uavhengig av foreldrenes økonomi -- ikke har lik rett til skolering. Presidenten: Skal representanten Ursula Evje ta opp forslag? Ursula Evje (Frp): Jeg tar opp det forslag som Frem­ skrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti står sammen om. Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslaget hun refererte til. Inge Lønning (H): Det er jo så vidt sjelden at Frem­ skrittspartiet og SV fremmer forslag i fellesskap at det er forståelig at representanten glemte å ta opp forslaget. I alt vesentlig er det full enighet i komiteen om det som er hovedinnholdet i denne sak. Komiteen har bedt Regjeringen om å komme tilbake med et forslag til lov, og Regjeringen har utført oppdraget, så langt jeg kan se, i samsvar med det som var bestillingen fra komiteen. Så er det en nyanseforskjell når det gjelder hvor langt man vil gå i retning av å detaljere og presisere uttrykket «teiknspråkleg miljø». Jeg ser vel for min del ikke det helt store behov for den kontroversen på det nåværende tidspunkt, for jeg forutsetter at hvis den formulering som er foreslått fra Regjeringens side, og som flertallet i ko­ miteen slutter seg til, skulle skape problemer av nevne­ verdig omfang, må det være naturlig å komme tilbake til det på et senere tidspunkt. Så en liten merknad til representanten Oppebøen Han­ sens hjertesukk -- eller «sidesprang», kalte han det visst -- når det gjaldt leirskolesaken. Representanten Oppebøen Hansen har rett i at det eksisterer problemer på dette om­ rådet fordi kommunene er nødt til å bære en ikke ubety­ delig del av kostnadene selv. Og det er også riktig, som representanten Oppebøen Hansen peker på, at dette kan slå uheldig ut -- hvis man velger den lovformuleringen som er foreslått -- for de kommunene som måtte være i den posisjon at de innenfor sine grenser har en leirskole, eventuelt flere, som da blir pålagt ekstraomkostninger. Men det problemet kunne representanten løse meget en­ kelt ved å stemme for mindretallets forslag, for da vil ikke problemet være der i den form. Det er ingen uenighet mellom flertall og mindretall om at leirskolene er viktige pedagogiske tilbud og gode pedagogiske tilbud. Uenigheten er hvorvidt det er for­ målstjenlig å binde personalet til et ansettelsesforhold i den kommunen hvor leirskolen ligger. Etter mindretallets oppfatning vil det skape en rigiditet i systemet som ikke er til det gode, verken for leirskolene eller for de kommu­ nene som sitter med ansvaret for dem. Så på dette punkt vil jeg mene at henvisningen i innstillingen fra mindre­ tallets side til uttalelsen fra Kommunal­ og regionalde­ partementet er ganske relevant. Jeg siterer: «Vi ønsker at fagdepartementene er restriktive i for­ hold til å foreslå mange og detaljerte krav til kommu­ nens virksomhet.» Dette forslaget kommer etter mitt skjønn helt klart un­ der kategorien «for mange og for detaljerte krav til kom­ munens virksomhet». Rolf Reikvam (SV): Det innlegget vi nettopp hørte, var vel et typisk innlegg for Inge Lønning. Her behandler vi en viktig lovendring, som omfatter en minoritetsgrup­ pe, og så bruker han én setning på den og er litt morsom fordi Fremskrittspartiet og SV står sammen. Resten av tiden bruker han til å snakke om leirskole, som er en ube­ tydelighet i forhold til det saken dreier seg om. Det saken dreier seg om, er å gi rettigheter til en grup­ pe som pr. i dag ikke har disse. Ved denne lovendringen skal de få rett til å velge opplæringstilbud. Det gjelder ungdom som har tegnspråk som førstespråk, og det gjel­ der ungdom som ikke har tegnspråk som førstespråk, men som etter sakkyndig vurdering også skal få rett til å velge hvor de vil ta opplæringen. Jeg er glad for den presiseringen som komiteen har gjort i innstillingen, en presisering som kom etter at vi hadde tatt opp et annet forslag, som ikke fikk flertall, men som gikk noe lenger. I tillegg har komiteen i dette forslaget presisert at ordningen også gjelder voksne som har tegnspråk som førstespråk, eller som vil ha bruk for tegnspråk. Jeg beklager at vi ikke har fått flertall for forslaget til definisjon av tegnspråklig miljø -- det var jo det som Inge Lønning syntes det var morsomt at SV og Fremskritts­ partiet stod sammen om. Jeg er ikke sikker på at Inge Lønning har oppdaget hva forskjellen består i. Det som Fremskrittspartiet og SV sier, er at med vår definisjon av tegnspråklig miljø utvider vi elevenes valgmuligheter i forhold til dagens system. Det er det vi gjør. I den lov­ teksten som Høyre går inn for, har man definert tegn­ språklig miljø som et miljø hvor de har tilrettelagte til­ bud. En ordinær videregående skole med tilrettelagte til­ bud er definert som tegnspråklig miljø. Vi ønsker å definere tegnspråklig miljø til å omfatte tradisjonelle kompetansesentre. Og det har noe med sy­ net på utdanning å gjøre, det har noe med synet på opp­ læring å gjøre. Opplæring er ikke bare noe som bare fore­ Em. 10. juni -- Voteringer 1999 720 går i en bestemt undervisningssituasjon. Det er det sam­ lede miljøet som elevene går i, og der de skal fungere, som vil være elevenes opplæringsmiljø. Og da er det vik­ tig, i det miljøet de går i, og det miljøet de skal være i, at de fleste som de skal kommunisere med, kan kommuni­ sere med dem, dvs. at de bruker tegnspråk som språk. Vi sier ikke med dette forslaget at elvene skal gå der, men vi sier at elevene skal ha denne valgmuligheten, og det er noe overraskende at Høyre, som er opptatt av valg­ muligheter, ikke støtter dette forslaget. For vi har faktisk eksempler på at elever har ønsket å gå på et kompetanse­ senter, men fylkeskommunen har sagt at vi har en knute­ punktinstitusjon, det er det tilbudet vi har, og det må dere velge -- selv om elevene ønsker sterkt å gå på et kompe­ tansesenter og leve i dette tegnspråklige miljøet. Det overrasker meg som sagt at Høyre ikke vil være med på dette forslaget, for å utvide elevenes valgmulighet. Ursula Evje har vel tatt opp fellesforslaget til nytt and­ re ledd, så jeg slipper å gjøre det. Presidenten: Ja, det er allerede gjort. Statsråd Jon Lilletun: Hovuddelen i den lovpropo­ sisjonen som er lagt fram, som no skal behandlast, gjeld forslag til lovendringar som vil gje individuelle rettar for døve og sterkt tunghøyrde ungdommar i den vidaregåan­ de skulen. Lovforslaget er ei oppfylging av vedtak i Stor­ tinget, jf. Innst. S. nr. 275 for 1996­97. Eg er samd med dei som har sagt at dette er ein histo­ risk og viktig dag, med vidareføring av rettar som før har vore i grunnskulen, som no òg kjem i vidaregåande skule. Forslaget inneber at ungdom som har teiknspråk som fyrstespråk, vil få lovfesta rett til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø el­ ler vidaregåande opplæring med bruk av tolk i ordinære vidaregåande skular. Før fylkeskommunen gjer vedtak om slik opplæring, skal det liggje føre ei sakkunnig vur­ dering. Når det gjeld målgruppa for retten, er utgangspunktet i lovforslaget at retten skal gjelde døve og sterkt hørsels­ hemma ungdom som har rett til vidaregåande opplæring etter opplæringslova § 3­1, og som har teiknspråk som fyrstespråk. Det er den einskilde si eiga oppfatning av språkleg identitet som er avgjerande for retten. Dersom ein søkjar skulle vere i tvil om språkvalet, vil den sak­ kunnige instansen kunne vurdere dette i samråd med sø­ kjaren. Elevar som ikkje har teiknspråk som fyrstespråk, men som likevel har behov for teiknspråkopplæring, vil kunne få slik opplæring med heimel i reglane om spesial­ undervisning i kapittel 5 i opplæringslova. Eg registrerer at komiteen allereie no går inn for at lovforslaget skal omfatte vaksne. I St.meld. nr. 32 for 1998­99, Videregående opplæring, gjorde departementet framlegg om at vaksne som vert tekne inn til vidaregåan­ de opplæring, skal gjevast individuell rett til å fullføre opplæringsløpet på same vilkår som dagens rettselevar. Eg såg det i utgangspunktet slik at rettar for vaksne burde innførast samla ved behandling av St.meld. nr. 32, men eg tek sjølvsagt komiteens forslag til etterretning. Dei som ynskjer å få opplæring i eit teiknspråkleg miljø, vil kunne få dette i skuleavdelingane ved kompe­ tansesentra for hørselshemma og ved nokre fylkeskom­ munale knutepunktskular. Dette er ordinære fylkeskom­ munale vidaregåande skular som har særleg kompetanse og tilrettelagde opplæringstilbod for døve og sterkt tung­ høyrde elevar og for hørselshemma. Det er sett i gang ulike tiltak i samband med lovforsla­ get. Dette gjeld m.a. utvikling av læreplanar og læremid­ del og kompetanseheving av lærarar. I tillegg vert det ar­ beidd med utvikling og samordning av kurstilbod og be­ talingsordningar i tilknyting til retten. Departementet tek sikte på at retten etter lovforslaget kan setjast i verk frå og med skuleåret 2000­2001. Så litt om punktskrift. Komiteen viser til Stortingets vedtak ved behandlinga av Innst. O. nr. 70 for 1997­98: «Stortinget ber Regjeringen fremme sak om lovfestet rett til opplæring i punktskrift.» Komiteen ber om at dette vedtaket vert fylgt opp snarast. Departementet er i startfasen med å utgreie spørsmålet om lovfesta rett til opplæring i punktskrift, og tek sikte på at det kan leggjast fram lovproposisjon om dette våren 2000. Komiteen har i innstillinga kome med forslag om det­ te vedtaket: «Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding basert på en vurdering av organiseringen og økonomi­ en forbundet med en rettighetsfestet adgang til opplæ­ ring i punktskrift for svaksynte og blinde som tillegg til ordinær undervisning for blinde og svaksynte. Opplæ­ ringen skal foregå enten i punktskriftmiljø eller inte­ grert i den ordinære skole etter elevens eget ønske.» Eg har merka meg dette, og finn det mest naturleg å kome tilbake til desse vurderingane i lovproposisjonen om rett til opplæring i punktskrift. Ein slik lovproposi­ sjon vil innehalde vurderingar av kostnadene ved ei slik lovfesting, i tillegg til ein gjennomgang av kva slags or­ ganisering som vil vere den mest høvelege. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4. (Votering, se side 729) Etter at det var ringt til votering i fem minutter, uttalte presidenten: Odelstinget skal votere i sakene nr. 1­4. Votering i sak nr. 1 Presidenten: Under debatten er det satt frem fem for­ slag. Det er -- forslag nr. 1, fra John I. Alvheim på vegne av Frem­ skrittspartiet og Høyre -- forslagene nr. 2 og 5, fra John I. Alvheim på vegne av Fremskrittspartiet -- forslagene nr. 3 og 4, fra Annelise Høegh på vegne av Høyre Forslagene nr. 1--4 er inntatt i innstillingen, mens for­ slag nr. 5 er omdelt i salen. Forslag nr. 4, fra Høyre, lyder: Em. 10. juni -- Voteringer 1999 721 «Stortinget ber Regjeringen i tråd med anbefalin­ gene i NOU 1997:18, Prioritering på ny, opprette re­ presentative faggrupper som skal gi råd om priorite­ ring innen eget fagfelt, og et samordnende, permanent prioriteringsutvalg som skal gi råd om prioritering mellom pasientgrupper.» Dette forslaget blir å oversende Stortinget i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt ved­ tak til l o v om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven). Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser § 1­1 Formål Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasi­ ents liv, integritet og menneskeverd. Presidenten: Til første punktum foreligger to avvi­ kende forslag. Det er forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, og forslag nr. 3, fra Høyre. Forslaget fra Fremskrittspartiet lyder: «I lov om pasientrettigheter skal følgende bestem­ melser lyde: § 1­1 første punktum skal lyde: Lovens formål er å sikre befolkningen rett til helse­ hjelp og lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet fra kommunehelsetjenesten inkludert eldreomsorgen og spesialisthelsetjenesten.» Forslaget fra Høyre lyder: «I lov om pasientrettigheter skal § 1­1 første punk­ tum lyde: Lovens formål er å sikre befolkningen rett til helse­ hjelp og lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.» Presidenten vil først la votere over forslaget fra Frem­ skrittspartiet, og deretter alternativt mellom innstillingen og forslaget fra Høyre. Fremskrittspartiet har varslet at de støtter Høyres for­ slag subsidiært. V o t e r i n g : 1. Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 63 mot 12 stemmer ikke bifalt. (Voteringsutskrift kl. 21.01.44) 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 1­1 første punktum og forslaget fra Høyre bifaltes komiteens innstilling med 53 mot 22 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 21.02.13) Presidenten: Det voteres så over § 1­1 andre punk­ tum. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Videre var innstillet: § 1­2 Virkeområde Loven gjelder for alle som oppholder seg i riket. Kongen kan i forskrift gjøre unntak fra lovens kapittel 2 for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket. Kongen gir forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hen­ syn til de stedlige forhold. I den utstrekning det bestem­ mes av Kongen i forskrift gjelder loven for personer på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner og fartøy i ar­ beid på norsk kontinentalsokkel. § 1­3 Definisjoner I loven her menes med a) pasient: en person som henvender seg til helsetjenes­ ten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetje­ nesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle; b) pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårø­ rende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangs­ punkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert part­ ner, personer som lever i ekteskapslignende eller part­ nerskapslignende samboerskap med pasienten, myndi­ ge barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlem­ mer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge; c) helsehjelp: handlinger som har forebyggende, diag­ nostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie­ og omsorgsformål og som er utført av hel­ sepersonell; d) helsetjenesten: primærhelsetjenesten, spesialisthelse­ tjenesten og tannhelsetjenesten; e) helsepersonell: personer som nevnt i lov om helseper­ sonell § 3. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Presidenten vil så la votere over § 2­1 og § 2­3. § 2­2 vil presidenten komme tilbake til. Komiteen hadde innstillet: Kapittel 2 Rett til helsehjelp § 2­1 Rett til nødvendig helsehjelp Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten. Em. 10. juni -- Voteringer Trykt 28/6 1999 1999 722 Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesia­ listhelsetjenesten. Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse­ og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett. Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Retten til helsehjelp gjelder i offentlig finansiert spesia­ listhelsetjeneste i riket og andre tjenesteytere i den utstrek­ ning fylkeskommunen har inngått avtale med disse om tje­ nesteyting, og innen de grenser som kapasiteten setter. Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp pasienten kan ha rett på, og tidsfristen for gjennomføring av dette. § 2­3 Rett til fornyet vurdering Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelse­ tjenesten. Retten gjelder bare én gang for samme tilstand. Presidenten: Her foreligger et avvikende forslag, nr. 1, fra Fremskrittspartiet og Høyre: «I lov om pasientrettigheter skal følgende bestem­ melser lyde: § 2­1 skal lyde: § 2­1 Rett til helsehjelp Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kom­ munehelsetjenesten. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesi­ alisthelsetjenesten som skal gis innen en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist. Dersom pasienten ikke får behandling fra spesia­ listhelsetjenesten innen fristens utløp, har pasienten inen samme kostnadsramme rett til behandling ved an­ nen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i ri­ ket eller i utlandet på det offentliges regning. Proposisjonens forslag til §§ 2­1, 2­2 og 2­3 blir henholdsvis § 2­2, § 2­3 og § 2­4. § 2­3 skal lyde: § 2­3 Rett til fornyet vurdering Pasienten har uten henvisning fra allmennlege rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialist­ helsetjenesten.» V o t e r i n g : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre bifaltes inn­ stillingen med 53 mot 22 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 21.02.58) Videre var innstillet: § 2­4 Rett til valg av sykehus Pasienten har rett til å velge på hvilket offentlig syke­ hus eller distriktspsykiatriske senter behandlingen skal foretas. Dette gjelder ikke behandling innen barne­ og ungdomspsykiatrien. Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå. Presidenten: Her foreligger et avvikende forslag, nr. 2, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «§ 2­4 skal lyde: § 2­4 Rett til valg av sykehus Pasienten har rett til valg av behandlingssted som omfattes av de offentlige helseplaner inkludert private spesialister med driftsavtaler. Dette gjelder ikke be­ handling innen barne­ og ungdomspsykiatrien. Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå. Reiseutgifter ved fritt sykehusvalg dekkes av Riks­ trygdeverket, fylkeskommunen og pasienten med en tredjedel hver. Pasientens andel begrenses oppad til kr 400, det øvrige deles likt mellom Rikstrygdeverket og fylkeskommunen.» Høyre har varslet at de går imot andre ledd. Det vote­ res derfor først over forslaget fra Fremskrittspartiet, så over komiteens innstilling til første ledd, og til sist over komiteens innstilling til tredje ledd. V o t e r i n g : 1. Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 63 mot 12 stemmer ikke bifalt. (Voteringsutskrift kl. 21.03.37) 2. Komiteens innstilling til § 2­4 første ledd bifaltes enstemmig. 3. Komiteens innstilling til § 2­4 andre ledd bifaltes med 65 mot 10 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 21.04.09) Presidenten: Presidenten vil så la votere over § 2­2 og § 2­5. Komiteen hadde innstillet: § 2­2 Rett til vurdering Pasient som henvises til offentlig sykehus eller spesia­ listpoliklinikk, har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det er nødvendig med helsehjelp, og gis in­ formasjon om når behandlingen forventes å bli gitt. Vur­ deringen skjer på grunnlag av henvisningen. Om nødven­ dig skal supplerende opplysninger innhentes eller pasien­ ten innkalles til undersøkelse. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har pasienten rett til raskere vurdering. § 2­5 Rett til individuell plan Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjeneste­ loven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Forhandlinger i Odelstinget nr. 50 Em. 10. juni -- Voteringer O 1998­99 1999 723 V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kapittel 3 Rett til medvirkning og informasjon § 3­1 Pasientens rett til medvirkning Pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen. Pasienten har herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkel­ ses­ og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. Ønsker pasienten at andre personer skal være til stede når helsehjelp gis, skal dette imøtekommes så langt som mulig. § 3­2 Pasientens rett til informasjon Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjel­ pen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Informasjon skal ikke gis mot pasientens uttrykte vil­ je, med mindre det er nødvendig for å forebygge skade­ virkninger av helsehjelpen, eller det er bestemt i eller i medhold av lov. Informasjon kan unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseska­ de for pasienten selv. Informasjon kan også unnlates der­ som det er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær, å gi slik informasjon. Dersom pasienten blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten informeres om dette. Pa­ sienten skal samtidig gjøres kjent med adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning. Dersom det etter at behandlingen er avsluttet, op­ pdages at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade som følge av helsehjelpen, skal pasienten om mulig in­ formeres om dette. § 3­3 Informasjon til pasientens nærmeste pårørende Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsi­ er det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes. Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyr­ relser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3­2. § 3­4 Informasjon når pasienten er mindreårig Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og forel­ drene eller andre med foreldreansvaret informeres. Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke øn­ sker dette. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldre­ ansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med forel­ dreansvaret når pasienten er under 18 år. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4­8 eller § 4­12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barne­ verntjenesten. § 3­5 Informasjonens form Informasjonen skal være tilpasset mottakerens in­ dividuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur­ og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opp­ lysningene. Opplysning om den informasjon som er gitt, skal ned­ tegnes i pasientens journal. § 3­6 Rett til vern mot spredning av opplysninger Opplysninger om legems­ og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplys­ ningene skal behandles med varsomhet og respekt for in­ tegriteten til den opplysningene gjelder. Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker. Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplys­ ningene gjelder, så langt forholdene tilsier det informeres om at opplysningene er gitt og hvilke opplysninger det dreier seg om. Kapittel 4 Samtykke til helsehjelp § 4­1 Hovedregel om samtykke Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødven­ dig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helse­ hjelpen. Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helse­ hjelpen ikke gis. § 4­2 Krav til samtykkets form Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stillti­ ende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasi­ entens handlemåte og omstendighetene for øvrig er sann­ synlig at hun eller han godtar helsehjelpen. Departementet kan gi forskrifter om krav til skriftlig­ het eller andre formkrav ved visse former for helsehjelp. 50 Em. 10. juni -- Voteringer 1999 724 § 4­3 Hvem som har samtykkekompetanse Rett til å samtykke til helsehjelp har: a) myndige personer, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser, og b) mindreårige etter fylte 16 år, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser eller av tiltakets art. Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske for­ styrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfat­ ter. Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke etter annet ledd. Helseperso­ nellet skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, mo­ denhet og erfaringsbakgrunn legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp, jf. § 3­5. Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompe­ tanse skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem for pasienten og dennes nærmeste på­ rørende. Mangler pasienten nærmeste pårørende, skal av­ gjørelsen legges frem for helsepersonell som angitt i § 4­8. § 4­4 Samtykke på vegne av barn Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4­8 eller § 4­12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp. Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal bar­ nets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnever­ net, jf. annet ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og moden­ het. § 4­5 Samtykke på vegne av ungdom som ikke har sam­ tykkekompetanse Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn mellom 16 og 18 år etter barnevernloven § 4­ 8 eller § 4­12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til hel­ sehjelp. Helsehjelp kan ikke gis dersom pasienten motsetter seg dette, med mindre annet følger av særlige lovbestem­ melser. § 4­6 Samtykke på vegne av myndige som ikke har sam­ tykkekompetanse Dersom en myndig pasient ikke har samtykkekom­ petanse, kan den som yter helsehjelp ta avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter med hen­ syn til omfang og varighet. Pasientens nærmeste pårørende kan samtykke til hel­ sehjelp som ikke er omfattet av første ledd. Annen helse­ hjelp kan gis hvis det anses å være i pasientens interesser, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Det kan innhentes informasjon fra pasientens pårørende for å avgjøre hva pasienten ville ønsket. Helsehjelp etter første og annet ledd kan ikke gis der­ som pasienten motsetter seg dette, med mindre annet føl­ ger av særlige lovbestemmelser. § 4­7 Om pasienter som er umyndiggjort Pasient som er umyndiggjort etter lov av 28. no­ vember 1898, skal i så stor utstrekning som mulig selv samtykke til helsehjelp. Dersom dette ikke er mulig, kan vergen samtykke på vegne av den umyndiggjorte. § 4­8 Om pasienter uten samtykkekompetanse som ikke har nærmeste pårørende Den som yter helsehjelp, kan i samråd med annet kva­ lifisert helsepersonell samtykke til helsehjelp for pasien­ ter som mangler samtykkekompetanse og som ikke har nærmeste pårørende. § 4­9 Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situa­ sjoner Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nek­ te å avbryte en pågående sultestreik. En døende pasient har rett til å motsette seg livs­ forlengende behandling. Er en døende pasient ute av stand til å formidle et behandlingsønske, skal helse­ personellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker, og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart bør respekteres. Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt i første og annet ledd er myndig, og at vedkom­ mende er gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen. Presidenten: Her foreligger det to avvikende forslag fra Fremskrittspartiet, forslagene nr. 2 og 5. Forslag nr. 5 erstatter forslaget som står i innstillingen under forslag nr. 2 når det gjelder § 4­9 første ledd. Forslag nr. 2 lyder: «§ 3­4 skal lyde: § 3­4 Informasjon når pasienten er mindreårig Er pasienten under 18 år skal både pasienten og for­ eldrene eller andre med foreldreansvaret informeres. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 18 år etter barnevernlovens § 4­8 eller § 4­12, gjelder tilsvarende for barneverntjenesten. § 3­6 andre ledd skal lyde: Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opp­ lysningene gjelder, informeres om at opplysningene er gitt, og hvilke opplysninger det dreier seg om. § 4­1 første ledd skal lyde: Helsehjelp kan bare gis med pasientens informerte samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller Em. 10. juni -- Voteringer 1999 725 annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten sam­ tykke. For at samtykke skal være gyldig, må det doku­ menteres at pasienten har fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. § 4­3 første ledd skal lyde: Rett til samtykke til helsehjelp har myndige perso­ ner med mindre annet følger av særlige lovbestemmel­ ser. § 4­4 første og andre ledd skal lyde: Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 18 år. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 18 år etter barnevernloven § 4­8 eller § 4­12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp. » Forslag nr. 5 lyder: «§ 4­9 første ledd skal lyde Pasienten har ikke rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.» Presidenten lar først votere alternativt mellom de re­ spektive paragrafer og ledd i innstillingen og forslagene fra Fremskrittspartiet. Når det gjelder § 3­6, voteres det alternativt mellom andre og tredje ledd i innstillingen og andre ledd i forslag nr. 2. Deretter voteres det over § 4­5 tredje ledd. Frem­ skrittspartiet har her varslet at de vil stemme imot. Til slutt voteres det over de øvrige paragrafer og ledd under kapitlene 3 og 4. V o t e r i n g 1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til §§ 3­4, 3­6 andre og tredje ledd, 4­1 første ledd, 4­3 første ledd, 4­4 første og andre ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet, nr. 2 og mellom komiteens innstil­ ling til § 4­9 første ledd og forslaget fra Fremskritts­ partiet, nr. 5, bifaltes innstillingen med 63 mot 11 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 21.05.40) 2. Komiteens innstilling til § 4­5 tredje ledd bifaltes med 64 mot 11 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 21.06.08) 3. Komiteens innstilling til de øvrige paragrafer og ledd under kapitlene 3 og 4 bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kapittel 5 Rett til journalinnsyn § 5­1 Rett til innsyn i journal Pasienten har rett til innsyn i journalen sin med bilag og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Pasienten har etter forespørsel rett til en enkel og kortfattet forkla­ ring av faguttrykk eller lignende. Pasienten kan nektes innsyn i opplysninger i journalen dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. En representant for pasienten har rett til innsyn i opp­ lysningene som pasienten nektes innsyn i, med mindre representanten anses uskikket for dette. En lege eller ad­ vokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige grun­ ner taler for dette. Reglene i § 3­3 og § 3­4 om andres rett til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal. Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige grunner taler mot dette. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmel­ ser om retten til innsyn i journal, herunder bestemmelser om betaling for kopier. § 5­2 Retting og sletting av journal Pasienten eller den som opplysningene gjelder, kan kreve at opplysningene i journalen rettes eller slettes et­ ter reglene i helsepersonelloven § 42 til § 44. § 5­3 Overføring og utlån av journal Pasienten har rett til å motsette seg utlevering av jour­ nal eller opplysninger i journal. Opplysningene kan hel­ ler ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasien­ ten ville motsette seg det ved forespørsel. Utlevering kan likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Overføring eller utlevering av journal eller opplysninger i journal skal skje i henhold til bestemmelsene i lov om helsepersonell. Kapittel 6 Barns særlige rettigheter § 6­1 Barns rett til helsekontroll Barn har rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll i den kommunen barnet bor eller midlerti­ dig oppholder seg, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2­2. § 6­2 Barns rett til samvær med foreldrene i helseinstitu­ sjon Barn har rett til samvær med minst en av foreldrene eller andre med foreldreansvaret under hele oppholdet i helseinstitusjon, med mindre dette er utilrådelig av hen­ syn til barnet, eller samværsretten er bortfalt etter reglene i barneloven eller barnevernloven. § 6­3 Barns rett til aktivitet i helseinstitusjon Barn har rett til å bli aktivisert og stimulert under opp­ hold i helseinstitusjon, så langt dette er forsvarlig ut fra barnets helsetilstand. § 6­4 Barns rett til undervisning i helseinstitusjon Barn i skolepliktig alder har rett til undervisning un­ der opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av lov om grunnskolen. Ungdom har rett til undervisning under opphold i hel­ seinstitusjon, i den grad dette følger av lov om videregå­ ende opplæring. Førskolebarn har rett til spesialpedagogisk hjelp under opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av lov om grunnskolen. Em. 10. juni -- Voteringer 1999 726 V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kapittel 7 Klage § 7­1 Anmodning om oppfyllelse Pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5­1, § 6­2 og § 6­3 er brutt, kan anmode den som yter helsehjelpen, om at rettigheten blir oppfylt. Første ledd gjelder tilsvarende for andre som mener de ikke har fått sine selvstendige rettigheter etter kapitle­ ne 3 til 6 oppfylt. Pasientens representant etter første ledd er den som har fullmakt til å klage på pasientens vegne, eller som har samtykkekompetanse etter kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. § 7­2 Klage Dersom den som yter helsehjelp, avviser anmod­ ningen etter § 7­1 eller mener at rettighetene er oppfylt, kan det klages til fylkeslegen. Klagen sendes til fylkesle­ gen. Reglene i § 7­1 annet og tredje ledd gjelder tils­ varende for klage etter denne paragraf. § 7­3 Klagens form og innhold Klage til fylkeslegen skal være skriftlig. Klagen skal være undertegnet av pasienten eller den som rep­ resenterer pasienten. Klagen bør nevne det forhold som det klages over og gi opplysninger som kan være av be­ tydning for behandlingen av klagen. Inneholder klagen feil eller mangler, setter fylkeslegen en kort frist for ret­ telse eller utfylling. § 7­4 Anmodning om administrativ reaksjon Pasienten eller andre som har rett til det, kan be til­ synsmyndigheten om at helsepersonell ilegges ad­ ministrativ reaksjon etter helsepersonelloven § 72. Reglene i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på slike anmodninger. § 7­5 Frist for anmodning og klage Fristen for anmodning etter § 7­1 er fire uker fra ved­ kommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap til å fremme en slik anmodning. Fristen avbrytes når an­ modningen er fremmet. Fristen for å klage til fylkeslegen etter § 7­2 er tre uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap til utfallet av anmodningen. § 7­6 Forvaltningslovens anvendelse Forvaltningslovens regler om behandling av saker om enkeltvedtak og klage gjelder så langt de passer for fyl­ keslegens behandling av klagesaker, med de særlige be­ stemmelser som er gitt i dette kapitlet. Kapittel 8 Pasientombud § 8­1 Formål Pasientombudet skal arbeide for å ivareta pasientens behov, interesser og rettssikkerhet overfor helsetjenes­ ten, og for å bedre kvaliteten i helsetjenesten. § 8­2 Arbeidsområde og ansvar for ordningen Alle fylkeskommuner skal ha et pasientombud. Pasi­ entombudets arbeidsområde omfatter offentlige spesia­ listhelsetjenester. Ombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig og uavhengig. § 8­3 Rett til å henvende seg til pasientombudet Pasientombudet kan ta saker som gjelder forhold i den offentlige spesialisthelsetjenesten, opp til behandling en­ ten på grunnlag av en muntlig eller skriftlig henvendelse eller av eget tiltak. Enhver kan henvende seg til pasientombudet og be om at en sak tas opp til behandling. Den som henvender seg til pasientombudet, har rett til å være anonym. § 8­4 Behandling av henvendelser Pasientombudet avgjør selv om en henvendelse gir til­ strekkelig grunn til å ta en sak opp til behandling. Der­ som pasientombudet ikke tar saken opp til behandling, skal den som har henvendt seg gis underretning og en kort begrunnelse for dette. § 8­5 Pasientombudets rett til å få opplysninger Offentlige myndigheter og andre organer som utfører tjenester for forvaltningen, skal gi ombudet de opplys­ ninger som trengs for å utføre ombudets oppgaver. Re­ glene i tvistemålsloven § 204 til § 209 får tilsvarende an­ vendelse for ombudets rett til å kreve opplysninger. § 8­6 Pasientombudets adgang til helsetjenestens lokaler Pasientombudet skal ha fri adgang til alle lokaler hvor det ytes offentlige spesialisthelsetjenester. § 8­7 Pasientombudets oppgaver Pasientombudet skal i rimelig utstrekning gi den som ber om det informasjon, råd og veileding om forhold som hører under ombudets arbeidsområde. Pasientombudet har rett til å uttale sin mening om for­ hold som hører under ombudets arbeidsområde, og til å foreslå konkrete tiltak til forbedringer. Pasientombudet bestemmer selv hvem uttalelsene skal rettes til. Uttalelse­ ne er ikke bindende. Pasientombudet skal gi den som har henvendt seg til ombudet, underretning om resultatet av sin behandling av en sak og en kort begrunnelse for resultatet. Pasientombudet skal underrette tilsynsmyndighetene om tilstander som det er påkrevet at disse følger opp. Pasientombudet skal sørge for å gjøre ordningen kjent. Em. 10. juni -- Voteringer 1999 727 § 8­8 Forskrifter Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene om pasientombud. Presidenten: Her foreligger et avvikende forslag, nr. 2, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «§ 7­1 skal lyde: § 7­1 Klagerett Avgjørelse etter § 2­1 kan påklages av pasient eller av pårørende når disse på egenhånd har søkt om helse­ hjelp pga. omsorg for pasient. Pasient som har fått avslag på krav om vurdering et­ ter § 2­2 på krav om fornyet vurdering etter § 2­3 eller på ønske om å bytte sykehus etter § 2­4 kan påklage avgjørelsen. Pasient eller pårørende som mener bestemmelsen om rett til medvirkning og rett til informasjon, rett til innsyn, retting og sletting av journal og rett til selvbe­ stemmelse ikke er overholdt, kan klage over brudd over helsepersonells plikter etter helsepersonelloven. § 8­1 skal lyde: § 8­1 Formål Pasientombudet skal arbeide for at pasienter ikke utsettes for urett og for at helsepersonell ikke forsøm­ mer sine plikter. Dessuten skal pasientombudet arbei­ de for å ivareta pasientens behov, interesser og retts­ sikkerhet overfor helsetjenesten og for å bedre kvalite­ ten i helsetjenesten. Pasientombudet skal utføre sin virksomhet selv­ stendig og uavhengig og har taushetsplikt etter helse­ personelloven. § 8­2 skal lyde: § 8­2 Arbeidsområde og ansvar for ordningen Ombudene skal være et statlig ansvar med ombud i samtlige av landets fylkeskommuner. Pasientombud­ enes ansvar og arbeidsområde skal omfatte spesialist­ helsetjenesten, både somatikk og psykiatri, og primær­ helsetjenesten. § 8­7 sjette ledd skal lyde: Pasientombudet skal kunne treffe enkeltvedtak i sa­ ker regulert ved forskrifter.» Det voteres alternativt mellom de respektive paragra­ fer og ledd i innstillingen og forslaget fra Fremskrittspar­ tiet, deretter over de øvrige paragrafer og ledd under ka­ pitlene 7 og 8. V o t e r i n g : 1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til §§ 7­1, 8­1, 8­2 og 8­7 sjette ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen med 64 mot 11 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 21.07.05) 2. Komiteens innstilling til de øvrige paragrafer og ledd under kapitlene 7 og 8 bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kapittel 9 Ikrafttredelse og endringer i andre lover § 9­1 Ikrafttredelse Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kon­ gen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid. § 9­2 Endringer i andre lover Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover: I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 5­16 siste ledd lyde: Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller enn nevnt i denne paragrafen, om dekning av ut­ gifter ved valg av sykehus etter pasientrettighetsloven, og om stønad til luftambulansetransport når selskapet ikke har avtale med trygden. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes en­ stemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 2 Presidenten: Under debatten har Ulf Erik Knudsen på vegne av Fremskrittspartiet satt fram følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem for­ slag om lovrevisjon der medlemskap i studentsamskip­ naden gjøres frivillig.» Dette forslaget blir i samsvar med forretningsorden­ ens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt ved­ tak til l o v om endringer i lov av 28. juni 1996 nr. 54 om student­ samskipnader. I. I lov av 28. juni 1996 nr. 54 om studentsamskipnader gjøres følgende endringer: § 6 andre ledd skal lyde: Studentene skal være representert i styret. Dersom de ønsker det, kan studentene velge å ha flertall av stemme­ ne i styret. Em. 10. juni -- Voteringer 1999 728 V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: § 12 skal lyde: Alle studenter skal betale en semesteravgift til stu­ dentsamskipnaden. En student kan ikke tilpliktes å betale semesteravgift til mer enn en studentsamskipnad for samme tidsrom. Sammen med semesteravgiften kan det kreves inn bi­ drag til studentbasert internasjonalt hjelpearbeid. Bi­ drag til studentbasert internasjonalt hjelpearbeid skal være frivillig. Vedkommende utdanningsinstitusjon har ansvar for å kreve inn semesteravgift og bidrag til studentbasert in­ ternasjonalt hjelpearbeid etter forskrift gitt av departe­ mentet. Dersom studentene ikke gis adgang til å reserve­ re seg mot innbetaling av bidrag til internasjonalt hjel­ pearbeid i forbindelse med innbetalingen, skal de kunne kreve refusjon i ettertid. Den som ikke betaler semesteravgiften, får ikke ad­ gang til eksamen ved utdanningsinstitusjonen. Styret fastsetter hvor stor semesteravgiften skal være. Alle vedtak som vedrører fastsettelse og økning av se­ mesteravgiften skal godkjennes av departementet. Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at degårmot. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes med 64 mot 11 stem­ mer. (Voteringsutskrift kl. 21.08.36) Videre var innstillet: II. Loven trer i kraft straks. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes en­ stemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 3 Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt ved­ tak til l o v om endringer i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om univer­ siteter og høgskoler. I. I lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høg­ skoler gjøres følgende endringer: Ny § 2a skal lyde: § 2a Forsøksvirksomhet Departementet kan, etter innstilling fra styret, vedta at det kan gjøres avvik fra loven og forskriftene til loven i forbindelse med tidsavgrensede pedagogiske eller orga­ nisatoriske forsøk. § 39 nr. 1 skal lyde: Når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan Kongen etter forslag fra styret, regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det. Regulering av opp­ tak til universitetene skal skje i tråd med retningslinjer som er forelagt Stortinget. § 57 nr. 3 skal lyde: Departementet kan gi institusjoner som driver høgre utdanning og forskning/kunstnerisk utviklingsarbeid, løyve til å bruke tittel som er vernet etter nr. 1 og 2. Ikke­ statlig institusjon som er godkjent etter reglene i lov av 11. juni 1986 nr. 53 kan bruke tittel som er nevnt etter nr. 1. Bedømmelsen av kvalifikasjonene skal i det vesentlige være den samme som ved institusjon som går inn under denne lov. Ny § 57a skal lyde: § 57a Bevilling som statsautorisert translatør Departementet gir bevilling som statsautorisert trans­ latør. Departementet kan gi forskrifter om vilkårene knyttet til slik bevilling. Tittelen statsautorisert translatør kan bare benyttes av den som er gitt bevilling i henhold til denne bestemmelse. II. Loven trer i kraft straks. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes en­ stemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Em. 10. juni -- Voteringer 1999 729 Votering i sak nr. 4 Presidenten: Under debatten har Ursula Evje på veg­ ne av Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti satt fram det forslaget, som er inntatt på side 3 i innstillingen. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak: A . L o v om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). I. I lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vida­ regåande opplæringa blir det gjort følgjande endringar: § 1­1 tredje leddet skal lyde: For grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring spesielt organisert for vaksne som kommunen eller fyl­ keskommunen har ansvaret for, gjeld §§ 1­2, 1­3, 2­3 an­ dre leddet, 3­1 sjuande leddet, 3­4 første leddet, 7­5, 10­1, 10­8, 13­5, 14­1, 15­1 første leddet og 15­2. For spesial­ undervisning for vaksne etter § 5­ 2 gjeld kapittel 5. § 2­3 andre leddet skal lyde: Departementet gir forskrifter om fag­ og time­ fordeling, sentrale arbeidsmåtar og kunnskaps­ og fer­ dighetsmål og hovudmoment i opplæringa i dei einskilde faga, knytta til hovudstega i grunnskolen (læreplanar). Departementet gir forskrifter om vurdering av elevar og privatistar, og klage på vurdering, om eksamen og om dokumentasjon. Overskrifta til § 2­6 skal lyde: Teiknspråkopplæring i grunnskolen § 2­6 nytt fjerde ledd skal lyde: Før kommunen gjer vedtak etter første og tredje led­ det, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering. § 3­3 sjette leddet skal lyde: Departementet kan gi forskrifter om avvik frå denne opplæringsordninga for særskilde, små fag, for fag med særskilt store krav til teori, for fag med særskilde sertifi­ seringskrav, for lærlingar som ikkje fell inn under § 3­1 og for lærlingar med særskilde behov. Departementet gir forskrifter om kva fag som skal ha læretid i bedrift. § 3­4 første leddet skal lyde: Departementet gir forskrifter om kurstilbod, fag­ og timefordeling og om læreplanar som fastset innhaldet i opplæringa og korleis opplæringa skal gjennomførast. Departementet gir forskrifter om vurdering av elevar, lærlingar og privatistar, om klage på vurdering, om eksa­ men, om fag­ og sveineprøve og om dokumentasjon. De­ partementet gir forskrifter om godskriving av tidlegare gjennomgådd opplæring eller praksis. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Ny § 3­9 skal lyde: Teiknspråkopplæring i den vidaregåande skolen Ungdom som har rett til vidaregåande opplæring et­ ter § 3­1 og som har teiknspråk som førstespråk, eller som etter sakkunnig vurdering har behov for slik opplæ­ ring, har rett til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø etter andre leddet, el­ ler rett til å velje å bruke tolk i ordinære vidaregåande skolar. Det same gjeld vaksne som er tekne inn til vidare­ gåande opplæring utan rett etter § 3­1. Før fylkeskom­ munen gjer vedtak om slik opplæring, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering. Med teiknspråkleg miljø er meint skolar som har til­ rettelagde opplæringstilbod i og på teiknspråk for hør­ selshemma elevar. Retten til opplæring i og på teiknspråk etter andre leddet er avgrensa til dei kurstilboda desse skolane gir. Delar av dette opplæringstilbodet kan givast med tolk. Omfanget av opplæringa i tid og innhaldet i opp­ læringa blir fastsett i forskrifter etter § 3­2 og § 3­4 i denne lova. Departementet kan gi nærmare forskrifter, mellom anna om inntak. Presidenten: Til andre ledd foreligger et avvikende forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti. Forslaget lyder: «§ 3­9 andre ledd skal lyde: Med teiknspråkleg miljø er meint skolen der teiknspråk er hovudspråket, og der alle tilboda er tilrette­ lagde for hørselshemma.» Det voteres først alternativt mellom innstillingens an­ dre ledd og dette forslaget, deretter over komiteens inn­ stilling til de øvrige ledd. V o t e r i n g : 1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 3­9 andre ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti bifaltes innstillingen med 57 mot 16 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 21.10.32) 2. Komiteens innstilling til de øvrige ledd i § 3­9 bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: § 10­3 skal lyde: Personell ved leirskolar Undervisningspersonalet ved leirskolar med fast pe­ dagogisk bemanning skal vere tilsett i den kommunen der leirskolen ligg. Departementet kan gi forskrifter om kompetansekrav for personalet ved faste leirskolestader. Em. 10. juni -- Referat 1999 730 Presidenten: Fremskrittspartiet og Høyre har varslet at de går imot. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes med 51 mot 22 stem­ mer. (Voteringsutskrift kl. 21.11.07) Videre var innstillet: II. Lova tek til å gjelde frå den tida Kongen fastset. Det kan fastsetjast at dei ulike reglane i lova skal ta til å gjel­ de frå ulik tid. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes en­ stemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Videre var innstillet: B . Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding ba­ sert på en vurdering av organiseringen og økonomien forbundet med en rettighetsfestet adgang til opplæring i punktskrift for svaksynte og blinde som tillegg til ordi­ nær undervisning for blinde og svaksynte. Opplæringen skal foregå enten i punktskriftmiljø eller integrert i den ordinære skole etter elevens eget ønske. Presidenten: B blir i samsvar med forretningsorden­ ens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. S a k n r . 5 Referat Presidenten: Det foreligger ikke noe referat. Møtet hevet kl. 21.10.