Forhandlinger i Odelstinget nr. 30
13. april -- Menneskerettsloven
O 1998­99
1999 425
Møte tirsdag den 13. april kl. 14.05
President: G u n n a r S k a u g
D a g s o r d e n (nr. 23):
1. Innstilling frå justiskomiteen om lov om styrking av
menneskerettane si stilling i norsk rett (menneskeretts­
loven)
(Innst. O. nr. 51 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 3 (1998­99))
2. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
straffeloven og straffeprosessloven m.v. (inndragning
av utbytte)
(Innst. O. nr. 50 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 8 (1998­99))
3. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
lov av 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar overfor
reisende (jernbaneansvarslova)
(Innst. O. nr. 52 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 28 (1998­
99))
4. Referat
S t a t s r å d O d d E i n a r D ø r u m over­
brakte 7 kgl. proposisjoner (se under Referat).
S a k n r . 1
Innstilling frå justiskomiteen om lov om styrking av
menneskerettane si stilling i norsk rett (menneskerettslo­
ven) (Innst. O. nr. 51 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 3 (1998­
99))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Ar­
beiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter,
Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter,
Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 mi­
nutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter
innlegg av hovedtaleren fra hver partigruppe og etter inn­
legg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på
inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Astrid Marie Nistad (A) (ordførar for saka): I 1989
oppnemnde regjeringa Harlem Brundtland eit utval for å
få vurdert inkorporering av menneskerettskonvensjonane
i norsk lov. Utvalet la fram si innstilling i NOU 1993:18.
Utvalet tilrådde endring i Grunnlova som gjev styresmak­
tene pålegg om å respektere og sikre menneskerettane.
Forslaget vart handsama i Innst. S. nr. 172 for 1993­94 og
regelen teken inn i Grunnlova §110 c. Regjeringa Bonde­
vik har no lagt fram forslag, i tråd med utvalets tilråding,
om å lovfeste og styrke enkeltmenneska sin rett gjennom
norsk lov. Det er difor ein historisk dag når Stortinget i
dag styrker enkeltmenneska sine rettar i norsk lov.
Den nye lova fastset at Den europeiske menneske­
rettskonvensjon og dei to FN­konvensjonane, om høves­
vis økonomiske, sosiale og kulturelle rettar og sivile og
politiske rettar, skal gjelde som lov i den grad dei er bin­
dande for Noreg. Dette står ein samla justiskomite bak;
alle er samde om å inkorporere desse konvensjonane i
norsk lov. Det inneber ein ny rettsleg situasjon ut frå det
overordna målet å styrke enkeltmenneska si rettsstilling.
Dette er også formålet: å innføre den same praksisen som
ved Strasbourg­domstolen og andre internasjonale hand­
hevingsorgan. Justiskomiteen understrekar i denne
samanhengen domstolane sin fridom til sjølve å gjere
uavhengig tolking av den internasjonale praksisen, og at
denne fridomen naturlegvis vil få konsekvensar når det
gjeld den vekta ein for framtida må legge på norske retts­
avgjerder frå perioden før denne inkorporeringa. Denne
fridomen for norske domstolar til sjølve å tolke og legge
vekt på internasjonal praksis må i prinsippet også omfat­
te avgjerder som er trefte i andre land enn Noreg.
Dette blir i realiteten den same praksisen som doms­
tolane har i dag i forhold til å tolke og gjere bruk av
norske lover. Tillegget vert å tolke den internasjonale
statusen på området menneskerett. Komiteen forventar
at vi med denne inkorporasjonen reduserer risikoen for
at norske dommar vil verte underkjende av Strasbourg­
domstolen eller andre internasjonale handhevingsorgan
fordi dei må sjåast på som å stride mot menneskeretta­
ne.
Komiteen understrekar at desse tre konvensjonane vi
inkorporerer i norsk lov i dag, er ei demokratisk, moralsk
og etisk rettesnor for eit meir rettferdig samfunn, for ut­
viklinga i verda og for eit globalt ansvar for utsette men­
neske. Målsettinga med lova er å styrke enkeltmennesket
si stilling i norsk rett, men eg vil understreke at eg for­
ventar at dette også vil synast att i våre handlingar mot
enkeltmenneske i vårt eige land.
Å verdsette det enkelte mennesket og sette dette i sen­
trum for all vår handling vil gi grobotn for forståing og
respekt for andre folks kulturuttrykk, få kunnskap om
folks veremåte, tradisjonar, måte å tenke på og verdi­
grunnlag, og det vil styrke kommunikasjonen mellom
folk og land. Alt snakket i dag om globalisering handlar
nettopp om dette. Verdiar, etikk og respekt for enkelt­
menneska er ein del av dette. Det er difor innafor den en­
kelte staten at individa eller minoritetane får sine rettar
anten respekterte eller krenkte. Dagens handling under­
strekar at norske styresmakter tek rettane til enkeltmen­
neska på alvor. Det vil, som sagt, styrke rettstryggleiken
til våre borgarar, men ikkje minst gi oss truverde i vårt
internasjonale arbeid. Sjølv om vi som land har ratifisert
desse konvensjonane for ei god tid attende, kan vi no
med rette heve fana for demokrati og menneskerettar in­
ternasjonalt. Det er difor ein gledens dag for norske myn­
digheiter, men mest for alle dei som i alle desse åra har
kjempa for at Noreg skulle gå til dette skrittet. Mellom
desse er det både enkeltmenneske og organisasjonar som
har arbeidd for dette målet utan å gje opp. Det er godt for
eit demokrati at det alltid er nokon som er utolmodige et­
ter å gå vidare i arbeidet for den enkelte sin rett.
30

13. april -- Menneskerettsloven 1999
426
Ein samla komite har slutta seg til at det berre er desse
tre nemnde konvensjonane som vert inkorporerte i norsk
lov ved denne handsaminga, men komiteen deler seg i eit
fleirtal og eit mindretal når det gjeld framdrifta av nye
konvensjonar. Fleirtalet, frå Arbeidarpartiet og Høgre,
meiner at det er nokre konvensjonar som skil seg spesielt
ut, t.d. FNs barnekonvensjon og FNs kvinnediskrimine­
ringskonvensjon. FNs barnekonvensjon, som vart under­
skriven for ca. ti år sidan, er ein av dei viktigaste reiska­
pane for å hevde barn og ungdoms rettar i heile verda og
for det internasjonale samarbeidet på dette området inn i
år 2000. Å forsterke barns rettar og levevilkår er blant dei
største oppgåvene vi som land i lag med andre land står
overfor. Det er viktig å slå fast at det er barnas rettar,
ikkje foreldras eller andres, som er avgjerande i forhold
til denne retten. Ved inngangen til eit nytt årtusen krevst
det initiativ for at barn og unge ikkje skal utnyttast på uli­
ke måtar, bli utsette for seksuelle overgrep eller ta del i
krig f.eks. for den del, som vi ser i mange av dei krigane
som utspelar seg rundt om i verda.
Når det gjeld krenkingar av menneskerettane i dag, er
det i store delar av verda i særleg grad barn og kvinner
som vert ramma. For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at
Noreg spesielt legg vekt på å motarbeide barne­ og kvin­
nediskriminering på alle område, nasjonalt som internasjo­
nalt. Difor er eg glad for at partiet Høgre også klårt tek stil­
ling til at både barnekonvensjonen og kvinnekonvensjo­
nen høyrer med i grunnstamma når det gjeld menneske­
rettskonvensjonane.
FN vedtok også nett før påske å utvide kvinnekonven­
sjonen, slik at kvinnene får individuell rett til å fremme
sine saker, noko som også norske myndigheiter bør ta
med i det vidare arbeidet med snarast å få desse to kon­
vensjonane inkorporerte i menneskerettslova, i tråd med
fleirtalet sitt krav.
At regjeringspartia ikkje kan vere med på dette kravet
no, tykkest noko underleg, då Voksenåserklæringa, som
er regjeringsdokumentet for regjeringa Bondevik, har
med eit punkt om at Regjeringa snarast vil inkorporere
FNs barnekonvensjon i norsk lov.
Som saksordførar er det i tillegg to konvensjonar eg
tillèt meg å nemne, som norske myndigheiter bør vurdere
å gje same status. Det er tortur­ og rasediskriminerings­
konvensjonane. Med bakgrunn i vår kultur og tradisjon
skulle det vere unødvendig å gje desse føremon i norsk
lov, men symboleffekten er også viktig når det gjeld des­
se to konvensjonane. Sjølv om vi har oppretta Senter mot
etnisk diskriminering, er det viktig å hevde desse viktige
prinsippa i vår lovgjeving. Det syner hendingar rundt oss
i desse dagar.
Men komiteen understrekar, når vi no innarbeider
menneskerettskonvensjonane i norsk lovgjeving, at det
ikkje er nokon automatikk i at det vil føre til auka kunn­
skap om enkeltindividets rett. Difor har komiteen under­
streka at det trengst ei spesiell satsing for å kunne bygge
opp den nasjonale kompetansen.
Ein samla komite peikar på at informasjon, undervi­
sing og utdanning er mellom dei viktigaste verkemidla
som ein kan ta i bruk for å verne og fremme menneske­
rettane til enkeltmenneska i landet vårt. Komiteen har
understreka at all opplæring, frå barnehage til grunnskole
og høgare utdanning, bør ha innføring i generelle kunn­
skapar om menneskerettane. I tillegg er det viktig å sikre
grunnleggande kunnskap hos folk som arbeider med
menneske innafor utdanningssektoren, sosial­ og helse­
sektoren, i Politiet, i fengselsvesenet, blant dommarstan­
den og juristane. Det kan virke omfattande og unødven­
dig sett i forhold til at mange meiner at vi som nasjon er
demokratisk bygd opp med eit godt rettssystem. Like
fullt vil eg påstå at det er nødvendig å sette søkelyset på
utdanninga vår innafor dei områda som eg nemnde, noko
som igjen vil føre til større tryggleik for enkeltmenneska
i landet vårt og gje enkeltmenneske som arbeider med el­
ler for enkeltmennesket, ein tryggleik og kompetanse vi
som myndigheit meiner skal vere til stades i samfunnet
vårt. Også for myndigheitene er det naudsynt å ha ein ek­
stern kompetanse på dette feltet, i høve til både lovgje­
ving og andre prinsipielle spørsmål knytte til den enkelte
borgars rett.
Ein samla komite krev difor at det vert sett av midlar
til Institutt for menneskerettigheter ved Universitet i
Oslo. Komiteen ser for seg at dette instituttet både kan
gje informasjon, sette i gang undervising for studentar og
også starte opp etterutdanning for dagens advokatar. Det­
te er viktig for å fremme vår internasjonale posisjon på
dette området, men òg for å sikre at vi nasjonalt lever
opp til krava i desse konvensjonane.
For å sikre at dette viktige arbeidet kjem i gang ber ein
samla komite Regjeringa arbeide ut ein overordna hand­
lingsplan for informasjon, undervising og utdanning for å
verne om og fremme menneskerettane i Noreg.
Eg går ut frå som sjølvsagt at regjeringa Bondevik
snarast følgjer denne oppmodinga og legg ein slik plan
fram for Stortinget på eit høveleg vis. Med ei regjering
som elles legg vekt på verdispørsmål, går eg ut frå at det
er ei glede å verte pålagd dette, samstundes med at ein
kan la eigne departement og statsrådar ta seg av verdis­
pørsmåla.
Det er i realiteten stor politisk semje om å innføre
denne lovendringa, som er av stor prinsipiell verdi. FN­
konvensjonane om menneska sine rettar, som vart ved­
tekne for over 50 år sidan, representerer tidlause vurde­
ringar. Dei er, som sagt tidlegare, ei demokratisk, mo­
ralsk og etisk rettesnor for alle rettferdige samfunn, for
utviklinga i verda og for eit globalt ansvar for å verne ut­
sette menneske.
Når vi no går inn i år 2000, er det viktigare enn noko­
sinne å forsterke desse verdiane, og det ansvaret ligg opp
til det enkelte land. Difor er det ein historisk dag at vi in­
korporerer desse tre konvensjonane i norsk lov. Det
skyldar vi den oppveksande slekta, det er dei som skal
føre vidare våre demokratiske verdiar og ikkje minst bru­
ke dei til gagn for sine medmenneske og utviklinga i
samfunnet. Eg er difor glad for at vi har sytt for at dei
kan føre denne arven vidare gjennom dagens vedtak. Ei
styrking av menneskerettane er ikkje minst viktig i da­
gens situasjon i Europa, kor vi ser store overgrep mot en­
keltmenneske -- overgrep som igjen fører til store lidin­

13. april -- Menneskerettsloven
1999 427
gar og går ut over uskuldige og ikkje minst born og kvin­
ner.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): I dag blir tre men­
neskerettighetskonvensjoner innarbeidet i en egen men­
neskerettslov. Det er etter Kristelig Folkepartis mening
svært gledelig.
Hva er det som gjør denne menneskerettsloven så vik­
tig? Vi har jo også vært forpliktet i forhold til menneske­
rettskonvensjonene tidligere. Jo, denne menneskeretts­
loven er viktig fordi den gjør Den europeiske menneske­
rettighetskonvensjon og de to FN­konvensjonene om
henholdsvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
og sivile og politiske rettigheter til norsk lov, noe som
igjen betyr en styrking av menneskerettighetene. Å vekt­
legge og understreke menneskerettighetenes betydning
på denne måten er et vesentlig signal -- både til oss selv
her i Norge og til omverdenen. Vi ser jo stadig at men­
neskerettighetene brytes. Signaleffekten som vårt vedtak
i dag gir, er viktig.
Det er en lang prosess som nå avsluttes med denne
proposisjonen. Allerede i NOU 1993:18 kom det såkalte
Møse­utvalget med forslag til hvilke menneskerettighets­
konvensjoner som burde gjøres om til norsk lov, og hvor­
dan dette burde skje. Kristelig Folkeparti vil gjerne gi
honnør til Regjeringen fordi den fikk lagt fram proposi­
sjonen såpass raskt etter at den tiltrådte. Forslaget har
skapt stor begeistring i menneskerettighetsmiljø og rettet
opp en situasjon som mange har følt tyngende og bekla­
gelig. Vi vet det ble lagt merke til at Norge var et av de
få landene i Europa som ikke hadde inkorporert en eller
flere menneskerettighetskonvensjoner i lovgivningen sin.
Denne situasjonen er nå rettet opp. At Regjeringen fore­
slo nettopp disse tre konvensjonene, og den store støtten
forslaget har fått i Stortinget, gjør dette til en merkedag
for alle menneskerettighetstilhengere.
Kristelig Folkeparti er glad for den store støtten Stor­
tinget har gitt Regjeringen i denne saken. Det er jo stort
sett en enstemmig komite hele veien. Vi er også glad for
at Stortinget støtter Regjeringen i forslaget om hvordan
menneskerettighetskonvensjonene bør innarbeides i lov­
givningen -- nemlig ved inkorporasjon. Dette er den må­
ten de aller fleste andre stater har innarbeidet Den euro­
peiske menneskerettighetskonvensjon på. Kristelig Folke­
parti vil imidlertid ikke se bort fra at det i framtiden -- for
andre konvensjoner -- også kan være aktuelt å benytte
transformasjon, dvs. en gjengiving i nasjonal språkdrakt,
i stedet for inkorporasjon. Hvilken måte som skal benyt­
tes, er noe som må vurderes konkret i den enkelte sak.
Det har vært diskutert hvilke konvensjoner som burde
inkorporeres. Dette er ikke noe enkelt spørsmål, men
Kristelig Folkeparti støtter Regjeringen i den vurdering
som er gjort, nemlig at hovedkonvensjonene inkorpore­
res i første omgang. Vi vil understreke at det ikke betyr
at særkonvensjonene ikke er viktige -- for det er de! Men
mange vanskelige avgrensningsspørsmål ville oppstå
dersom man begynte å vurdere om noen og i så fall hvil­
ke særkonvensjoner som skulle tas med i inkorporerin­
gen. En slik diskusjon ville utvilsomt ha forsinket hele
arbeidet. Nå har det først og fremst vært viktig å få in­
korporert hovedkonvensjonene, og så får vi fortsette ar­
beidet med særkonvensjonene framover.
Kristelig Folkeparti vil også -- uten å nevne konkrete
konvensjoner -- peke på at det finnes mange viktige sær­
konvensjoner. Vi har tillit til at Regjeringen vil fortsette
arbeidet med å vurdere om og i så fall hvilke særkonven­
sjoner som bør innarbeides i norsk lovgivning.
Vi vil også understreke at Regjeringen har gitt uttrykk
for at barnekonvensjonen kommer i en særstilling, og at
arbeidet med å innarbeide den i norsk rett vil bli priori­
tert.
Kristelig Folkeparti mener det er viktig å understreke
at det i utgangspunktet ikke skal være motstrid mellom
norsk rett og menneskerettighetsloven. Men dersom det
skulle skje, bestemmer menneskerettighetsloven § 3 at
bestemmelsene i de nevnte konvensjoner og protokoller
skal gå foran annen lovgivning. Vi mener dette er en grei
regel som rydder vekk den tvil som måtte oppstå.
Kristelig Folkeparti har, sammen med resten av komi­
teen, understreket betydningen av informasjon, undervis­
ning og utdanning som noen av de viktigste virkemidler
man kan ta i bruk for å verne og fremme menneskerettig­
hetene. Myndighetene bør derfor gå ut med aktiv infor­
masjon om emnet for å gjøre det tilgjengelig for folk
flest. Internett er et viktig redskap. Det er også viktig at
konvensjonene er tilgjengelige både på norsk og engelsk.
Kristelig Folkeparti vil også påpeke betydningen av at
det gis grunnleggende kjennskap til menneskerettigheter
i skole og utdanning, og for en del utdanninger bør men­
neskerettigheter gjøres til et eget fag. Komiteen har også
understreket betydningen av det arbeid Institutt for men­
neskerettigheter gjør.
Kristelig Folkeparti håper at det vedtak Stortinget i
dag gjør, skal gjøre oss alle mer oppmerksom på den en­
keltes rettigheter og stilling i samfunnet og gjøre vår ver­
den til et litt bedre sted å leve i.
Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Norge
er særlig flink til å ta opp menneskerettighetsbrudd i an­
dre land, vi liker ofte å moralisere og fremstille oss selv
som bedre enn de fleste. Da er det viktig å ha orden i
eget hus, og det er påfallende at Norge er et av de siste
landene i Europa som nå integrerer menneskerettighete­
ne i sin lov. Jeg håper vi ikke gir oss der, men at vi fak­
tisk bruker denne anledningen til å sette i fokus hvordan
vi i Norge sikrer tryggheten og selvbestemmelsesretten
for våre innbyggere på viktige områder.
Komiteen er enstemmig i ønsket om å integrere de de­
lene av menneskerettighetene som Regjeringen har anbe­
falt, så jeg skal ikke dvele noe mer ved det. Men det er
særlig to områder jeg vil fremheve der vi etter min me­
ning hittil ikke har sikret menneskerettighetene til våre
innbyggere godt nok.
Barn har et særlig krav på vern mot beslutninger og
overgrep som strider imot barns følelser, ønsker og med­
bestemmelsesrett. I barnefordelingssaker blir barns egne
ønsker tillagt altfor liten vekt, og Barneombudet forteller
om gråtende barn rundt om på landets flyplasser som

13. april -- Menneskerettsloven 1999
428
ikke ønsker å bli tvangssendt som en pakke til ulike
weekendopphold.
I Bergen har media gjort kjent en sak der en åtte år
gammel gutt, som har bodd hos mormor hele sitt liv, er
tvangsflyttet til sin tidligere narkomane mor. Dette
skjedde i strid med guttens følelser, ønsker og behov for
trygghet. Gutten var ikke gammel nok til å være et eget
rettssubjekt, dvs. gjennom domstolene å få gitt uttrykk
for sitt syn som en egen part i sitt eget liv. Fylkesnemn­
da tok heller ikke hensyn til Odelstingets klare innstilling
fra 1992­93 om barns rett til egen talsmann i slike saker,
og gutten ble overkjørt.
Fra Haugesund er det gjort kjent en annen «mormor­
sak», der tre barn som ville bo hos sin mormor i forståel­
se med deres narkomane mor, ble splittet opp og sendt til
tre ulike fosterhjem mot sin vilje, mot sine ønsker og mot
sin rett til å bli hørt.
Den eldste gutten var gammel nok til å kjøre rettssak
som eget rettssubjekt, og han vant over barnevernet. Han
fikk bli hos mormor. De to yngre brødrene fortsetter å
bo i hvert sitt hjem, de ble avvist av rettsapparatet på
grunn av alder, til tross for at deres egne ønsker og følel­
ser er krystallklare.
I begge disse tilfellene var det ingenting å si på mor­
mors skikkethet.
I slike tilfeller begår staten etter min mening et over­
grep mot barna, i strid med min forståelse av FNs barne­
konvensjon. De er fratatt sin rett til å bli tatt på alvor, vi
har gitt blaffen i deres følelser, kjærlighet og tilhørighet.
Derfor vil jeg ha barnekonvensjonen integrert som en del
av menneskerettighetsloven, slik at barna kan bli et eget
rettssubjekt. Vi må kreve at fylkesnemndene lar retten til
egen talsmann bli en realitet -- ikke en papirbestemmelse.
Dommerne må kunne vektlegge sin sunne fornuft i slike
saker, fordi barnets rettigheter da vil være nedfelt sterke­
re enn det de er i dag. Det betyr ikke at barna alltid skal
bestemme selv, men de må bli bedre hørt og tatt hensyn
til.
Barneombudet kjenner disse sakene, Redd Barna
kjenner disse sakene, og begge disse to organisasjonene
har i høringer med komiteen understreket så tydelig de
kan at barnekonvensjonen må med i lovintegreringen.
Heldigvis har Arbeiderpartiet og Høyre tatt ansvar for at
dette i dag har flertall i Stortinget.
Barnekonvensjonen er ikke noen særkonvensjon. Det
er ikke noe sært i å være barn. Barndom rammer oss alle.
Hvert eneste menneske på jorda er barn. I noen land er
man barn halvparten av livet sitt -- i Norge er man det
kanskje en fjerdedel av livet. Men det er ingenting sært
ved det, og det er etter min mening ingen særkonvensjon.
Det andre temaet jeg vil ta opp spesielt, er problemet
med tvangsgifte blant unge innvandrere. Det har vært
avdekket et betydelig omfang av ekteskap inngått under
vold, tvang og ulike former for press i Norge, og Regje­
ringen har prisverdig laget en egen handlingsplan mot
tvangsekteskap.
Retten til selv å velge ektefelle er fundamental, og vi
kan bare forestille oss hvordan en ungdom oppvokst i
Norge, med norsk kultur og selvbestemmelsesverdier,
føler for utsiktene til å skulle dele resten av livet med en
person de absolutt ikke ønsker å gifte seg med. Et ungt
menneske reduseres i slike tilfeller fra et selvstendig in­
divid til en slags handelsvare.
Dette handler ikke om kultur -- det handler om men­
neskerettigheter. Det begås et utall av menneskerettig­
hetsbrudd verden over, og alltid forsvares dette med kul­
turelle tradisjoner. Det er derfor vi har menneskerettig­
heter, for å ha et ens verdisystem for hva vi alle har rett
til, og hva vi har rett til å slippe, uavhengig av kulturelle
forskjeller.
Det er en glidende overgang mellom tvangsekteskap
og arrangerte ekteskap, for heller ikke i forbindelse med
arrangerte ekteskap er det adgang til å benytte seg av
press eller ulike former for tvang. Det er vanskelig å
trekke absolutte grenser, grensen må trekkes i det enkelte
tilfelle.
Derfor er det viktig for å forebygge tvangsekteskap å
få gjort unge mennesker oppmerksom på menneskeret­
tighetene, og det er viktig at rettsapparatet settes i stand
til å oppheve slike ugyldige ekteskap. Tvangsekteskap
kan gjøres ugyldig i Norge hvis ekteskapet er inngått i
Norge. Strafferammen for å utøve tvang er inntil tre år.
Men når ekteskapet er inngått før vedkommende kom til
Norge og i land som godkjenner tvangsekteskap, er det
hele mer komplisert. Da må det en sterk sosial og etisk
begrunnelse til for å kunne foreta en oppheving ved dom­
stolene.
Fordi menneskerettighetene er krystallklare på dette
punktet, er det viktig å få disse integrert i norsk lov.
FNs kvinnediskrimineringskonvensjon sier i artikkel
16 at statene har plikt til å sikre at kvinner og menn har
«the same right freely to choose a spouse and to enter
into marriage only with their free and full consent.»
Derfor er jeg svært glad for at Høyre og Arbeiderpar­
tiet i dag sikrer flertall for at også likestillingskonvensjo­
nen skal integreres i menneskerettighetsloven.
Dette «at intet ekteskap må inngås uten de fremtidige
ektefellers frie og uforbeholdne samtykke» er også om­
talt i den internasjonale konvensjon om sivile og politis­
ke rettigheter, som vi vedtar å integrere i dag, artikkel
23.3. Fordi menneskerettighetene heretter skal gå foran
annen norsk lov, styrker det også domstolenes mulighet
til å reagere på vegne av unge mennesker som er presset
inn i ekteskap.
Mange ganger tar det lang tid å avhjelpe urett for oss
politikere. Vi reagerer ofte med opprørthet og med følel­
ser i situasjoner vi opplever som helt urimelige. Da er
det godt å kunne sikre flertall for et steg i riktig retning
gjennom lovgivningen, slik vi har myndighet til, selv om
vi erkjenner at det står mye praktisk oppfølging igjen før
vi er i mål.
Tor Nymo (Sp): Vi vil i dag gjøre et svært viktig ved­
tak i denne sal når vi nå styrker enkeltindividers rettighe­
ter gjennom å inkorporere de viktigste og de mest univer­
selle menneskerettighetskonvensjonene i norsk rett, eller
rettere sagt Den europeiske menneskerettighetskonven­
sjonen fra 1950 og de to FN­konvensjonene fra 1966.

13. april -- Menneskerettsloven
1999 429
Dette vil gi et viktig signal til enkeltpersoner og institu­
sjoner innenfor landets grenser, men enda viktigere er de
signalene vi sender ut av landet. Den nye loven vil i stør­
re grad garantere enkeltindividers rettigheter mot statlige
overgrep, samtidig som Norge med større legitimitet kan
påpeke brudd på menneskerettighetene i andre land.
Det er svært mange gode begrunnelser for at vi skal
vedta det lovforslaget som her foreligger. For det første
er det slik at det Norge nå gjør i forbindelse med styrking
av menneskerettighetene, prinsipielt sett burde være noe
enhver stat gjorde. Menneskerettighetene og respekten
for dem får en langt sterkere stilling når dette er nedfelt i
den nasjonale lovgivningen, til tross for at både Norge og
en mengde andre land har undertegnet de tre konvensjo­
nene vi her snakker om. Dessuten har vi allerede i
Grunnloven § 110 c nedfelt at det påligger statens myn­
digheter å sikre menneskerettighetene. Det virker urime­
lig at Norge skal være ett av de få landene i Europa som
ikke har menneskerettighetskonvensjonene inkorporert i
nasjonal rett.
Også på det rettslige plan er det flere forhold som til­
sier at dette nå bør bli norsk lov, ikke minst fordi landet
allerede er bundet av konvensjonene, og har vært det i
lengre tid. Det vedtak vi i dag gjør, vil gjøre konvensjo­
nene uttrykkelig operative for norske domstoler, og kon­
vensjonenes regler blir fjernet fra det som kanskje kan
oppfattes som traktatenes tåkeland, og som pålegger bruk
av konvensjonenes rettigheter og friheter ved norske
domstoler.
Dessuten vil klarere kjøreregler i forhold til konven­
sjonene hindre eller i hvert fall redusere eventuelle
grunnlag for å innklage den norske stat for de internasjo­
nale menneskerettighetsorganene. Et enda viktigere as­
pekt er at det jo virker noe urimelig at Høyesterett ikke
skal ha samme myndighet som internasjonale organer. Vi
bør og vi må ha samme tillit til vår Høyesterett som til
Den internasjonale domstol i Haag.
Komiteen står stort sett samlet bak de vedtak vi i dag
skal gjøre, og har også i fellesskap stilt seg bak et forslag
for bedre å kunne øke kunnskapene om menneskerettig­
hetene. Dette er svært viktig, og den handlingsplanen ko­
miteen ber Regjeringen utarbeide i forhold til dette
punkt, bør etter mitt skjønn foreligge så snart som mulig.
Men på et vesentlig punkt har komiteen delt seg. La meg
øyeblikkelig innskyte at denne delingen nok først og
fremst er knyttet til oppfatningen av hvordan en inkorpo­
rering av menneskerettighetskonvensjonene kan gjen­
nomføres på beste måte for alle parter, og at dette ikke
må oppfattes dit hen at noen partier i denne sal er mer
opptatt av menneskerettigheter enn andre. Regjeringen
har som kjent i sin proposisjon ikke foreslått å inkorpore­
re såkalte særkonvensjoner, som f.eks. ILO­konvensjo­
nen og kvinnediskrimineringskonvensjonen. Senterparti­
et mener at det har vært en klok vurdering. Regjeringens
forslag går ut på å inkorporere de tre konvensjonene som
oppfattes som de viktigste og de mest universelle, Den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 og
de to FN­konvensjonene fra 1966. Gjennom å stoppe ved
de mer universelle konvensjonene kommer man verken i
fare for å gjøre hele lovverket uoversiktlig eller å bidra til
å skape et inntrykk av at enkelte særkonvensjoner er vik­
tigere enn andre. Jeg tror at man i hvert fall i første om­
gang vil være bedre tjent med å begrense dette til de tre
hovedkonvensjonene.
Jeg har merket meg komitelederens sterke engasje­
ment for å inkorporere Barnekonvensjonen. Hun gav ut­
trykk for at Barnekonvensjonen ikke var en særkonven­
sjon. Men ifølge det foredraget og det manuskriptet vi
har fått fra høyesterettsjustitiarius, definerer han den
konvensjonen som en særkonvensjon. Grunnen til at vi,
dvs. mindretallet, i denne omgang ikke ønsker også å ta
med de to konvensjonene som flertallet her går inn for, er
at vi mener at en gjennomføring i Stortinget nå ikke bør
forsinkes av hensynet til særkonvensjonene. Og mitt
spørsmål kunne jo også være: Hvorfor har man tatt med
to av de konvensjonene? Hvorfor har man f.eks. ikke tatt
med FNs rasediskrimineringskonvensjon, ILO­konven­
sjonen om urbefolkningsrettigheter, mv.?
Ågot Valle (SV): Temaet menneskerettigheter er et
tema som fortjener stor oppmerksomhet. Det er et tema
som vi ønsker å gi viktige bidrag til. Men som alle vet,
har SV vært opptatt med andre, men i forhold til dette te­
maet høyst relevante debatter, derfor har vi ikke fått job­
bet godt nok med saken, men vi lover å komme sterkt til­
bake seinere.
Etterlevelse av menneskerettigheter er grunnlaget for
et menneskeverdig liv. Nordahl Grieg sa det slik: «Ska­
per vi menneskeverd, skaper vi fred.» Mennskerettighe­
tene er helt fundamentale for demokratiet og for at alle
skal kunne ha like muligheter til å leve sine liv som hele
mennesker. Derfor må alle sikres vern mot tortur og an­
dre former for integritetskrenkelser, rett til ytringsfrihet
og organisasjonsfrihet, rett til privatliv, rett til arbeid, rett
til sosial trygghet og utdanning og rett til en tilfredsstil­
lende levestandard.
Men menneskeverdet er mange steder krenket av krig,
terror og diktatur, og her som ellers i verden av en stadig
grådigere turbokapitalisme. FN­konvensjonen om øko­
nomiske, sosiale og kulturelle rettigheter forutsetter et
sterkt offentlig sikkerhetsnett. Presset på å slanke den of­
fentlige økonomien, velferdsstaten og velferdskommu­
nen øker når markedskreftene får styre fritt, slik de gjør,
og vi mener at stortingsflertallet her dilter etter.
I denne saken foreslås det en sentral prinsipiell styr­
king av menneskerettighetenes stilling i norsk lov. Og
det er på tide. For som så mange andre har sagt, er det et
faktum at Norge er et av de få landene i Europa som ikke
har gjort menneskerettighetene til internrett.
Videre vedtar nå Odelstinget at konvensjonene skal
gå foran andre bestemmelser i norsk lov når det er mot­
strid. Det er bra, men det spørs om dette har mer verdi
som et sterkt signal enn som realitet. Og verken loven
eller forarbeidene tar direkte stilling til det såkalte bølge­
papp­prinsippet, som Høyesterett avgav kjennelse om i
1994. Dermed blir det etter mange skeptikeres mening
opp til lovens autoritative fortolker, Høyesterett, å av­
gjøre hvor stor vekt menneskerettighetene skal ha. Jeg

13. april -- Menneskerettsloven 1999
430
utfordrer justisministeren til å komme med noen betrakt­
ninger her.
SV er hjertens enig med flertallet i at både FNs barne­
konvensjon og Kvinnekonvensjonen nå må inkorporeres
i menneskerettighetsloven. Vi gir ros både til Arbeider­
partiet og til Høyre for å ha vært våkne her. Vi vil stem­
me for forslaget, og vi vil være vaktbikkjer for at «rime­
leg tid» ikke betyr vinter og vår. FNs kvinnekonvensjon
er ikke en særlov. For det første er kvinner halvparten av
befolkningen. Med kvinnebrillene på er det lett å se at
Menneskerettighetskonvensjonen ikke tar godt nok hen­
syn til at kvinner blir diskriminert på alle livets områder.
Derfor krever Kvinnekonvensjonen like rettigheter for
kvinner og menn. Vi i Norge kan skryte av å være et fore­
gangsland, og nettopp derfor er det viktig at Norge gjør
konvensjonen om til norsk lov. Men vi i Norge har også
et godt stykke vei å gå før ressurser, arbeid, lønn, makt
og tid blir likt fordelt mellom kvinner og menn, og jeg vil
også minne om det problemet som vold mot kvinner er.
SV er enig med Redd Barna som sier at Barnekonven­
sjonen hører til grunnstammen av menneskerettighets­
konvensjoner. SV vil være med på å gi signaler om at
barns rettigheter skal tas på alvor. Inkorporering er vik­
tig, fordi Barnekonvensjonen gir barn særrettigheter de
ikke har i henhold til andre konvensjoner. Det er viktig
at vi gjennom lovgivning gir barn spesiell oppmerksom­
het og særlig vern. Det er bl.a. gjennom norsk lovverk at
vi kan sikre gjennomføringen av de rettighetene barn har
krav på i henhold til Barnekonvensjonen. Jeg vil gi ros til
representanten fra Høyre, Kristin Krohn Devold, for en
solid argumentasjon for at Barnekonvensjonen må inkor­
poreres. Jeg er også enig med saksordfører i at rasediskri­
minerings­ og torturkonvensjonene bør inkorporeres.
Debatten om menneskerettighetenes stilling i Norge
og i norsk rett er ikke over med dette, men vil og skal
fortsette. Menneskerettighetsloven vil være et bra ut­
gangspunkt for videre debatt og engasjement, og det del­
tar vi i.
Marit Nybakk (A): Kampen for menneskerettig­
hetene dreier seg om å verne det enkelte mennesket mot
undertrykkelse og overgrep, men også mot fattigdom,
økonomisk utbytting og uverdige levekår. Hvert enkelt
individ, menn, kvinner og barn, er enestående, med
ukrenkelige rettigheter. Det dreier seg om menneske­
verd, det dreier seg om personlig integritet, og det dreier
seg om myndighetenes ansvar.
I årsrapporten om norsk innsats for menneskerettighe­
tene i 1998 står det bl.a. i innledningen:
«Menneskerettighetene er ikke en holdning eller et
mer eller mindre fjernt ideal eller alt det som er bra for
mennesker. Menneskerettighetene er et sett forpliktel­
ser om hvilke normer og standarder som skal gjelde,
som Norge og en rekke andre stater har pådratt seg.
Det dreier seg om rettigheter for det enkelte mennes­
ket, og det er staten som har påtatt seg forpliktelsen til
å oppfylle og respektere rettighetene.»
Med den vekt som Norge legger på utviklingen av
menneskerettigheter i andre land, og med den profilen vi
har -- og den er relativt høy -- er det ikke unaturlig at vi nå
inkorporerer Den europeiske menneskerettighetskonven­
sjonen og de to FN­konvensjonene i norsk lov.
Det er, etter å ha lest innstillingen, likevel med en viss
interesse jeg har merket meg at representantene for regje­
ringspartiene i komiteen ikke ønsker å bidra til at FNs
konvensjon mot kvinnediskriminering inkorporeres i
norsk lov. Dette er interessant også fordi representanter
for de samme partiene, inkludert menneskerettighetsmi­
nisteren, tidligere i denne salen tilsynelatende har hatt
problemer med å slå fast kvinnenes absolutt grunnleg­
gende rettigheter satt opp mot kravene fra bl.a. religiøse
grupper om religiøse rettigheter, som ofte er maktutøvel­
se i religionens navn, og som rammer kvinner og hem­
mer deres rett til å ha kontroll over eget liv og eget utse­
ende, til å velge utdanning, være yrkesaktive og selv
foreta valg av ektefelle. Jeg registrerer at statsråden skal
ha ordet etter meg og vil utfordre henne akkurat på dette
punktet. Det er på sin plass å spørre hva Kristelig Folke­
parti egentlig mener om denne avveiningen mellom reli­
gionsfrihet og kvinners absolutte rett i henhold til men­
neskerettighetserklæringen.
Er menneskerettighetene universelle? Gjelder de
både kvinner og menn? Hvis det i det hele tatt er uenig­
het om dette, bør i alle fall konvensjonen mot kvinnedis­
kriminering inkorporeres i norsk lov.
Under en høring om brudd på menneskerettigheter i
Iran for to år siden opplevde jeg såkalte eksperter, norske
eksperter, som satte religionsfrihet foran kvinners men­
neskerettigheter, bl.a. «friheten» til å påby kvinner å bru­
ke slør og bl.a. nekte dem arbeid og prevensjon som en
del av religionsfriheten.
I Norge finnes det små og sære religiøse sekter som
stiller andre krav til kvinners utseende, atferd, funksjon
og plassering i samfunnet enn til menn. Men vi skal ikke
godta innskrenkninger av kvinners og skolejenters hand­
lefrihet i Norge, enten de befinner seg i Guds Lam Kirke
eller i muslimske innvandrerfamilier.
Det siste året er det dokumentert at det i Norge er jen­
ter som utsettes for tvangsekteskap, eller det jeg vil kalle
arrangerte ekteskap ved tvang. Denne formen for kren­
king av menneskerettigheter er helt uakseptabel og bryter
bl.a. med både artikkel 13 og artikkel 16 i FNs menneske­
rettighetserklæring. Komiteen har selv sitert artikkel
23.3 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Når vi likevel opplever menneskerettighetseksperter
som praktiserer kulturrelativisme, og mener at vi må ak­
septere tvangsekteskap som del av religionsfriheten, er
det nødvendig at vi også inkorporerer Kvinnekonvensjo­
nen. For hvor trekker vi i så fall grensen? Skal vi også
akseptere omskjæring av kvinner i religionens eller kul­
turens navn? Det kan være greit å få konkrete stand­
punkter fra regjeringsfraksjonene på akkurat denne pro­
blemstillingen.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Som statsråd for
menneskerettigheter er dette en stor dag for meg. Vi har
ventet lenge på denne loven -- altfor lenge. Som mange
vet, er det ti år siden arbeidet med menneskerettighets­

13. april -- Menneskerettsloven
1999 431
loven startet. Imidlertid var den vel verd å vente på. Jeg
er enig med saksordføreren i at dette er en historisk dag.
Det er også gledelig at et samlet storting slutter opp om
inkorporeringen av menneskerettighetskonvensjonene i
norsk lov.
I desember i fjor feiret verdenssamfunnet 50­årsjubi­
leet til FNs verdenserklæring om menneskerettighetene,
og akkurat nå pågår det viktige møter i FNs menneske­
rettighetskommisjon i Genève, der Norge er medlem.
Det er i tråd med det aktive norske engasjementet for
styrking av menneskerettighetene globalt, et engasjement
som har preget norsk utenrikspolitikk i hele etterkrigs­
tiden.
Som statsråd for menneskerettigheter og utvikling er
jeg svært opptatt av å styrke dette internasjonale arbeidet.
Norge arbeider derfor kontinuerlig nå for demokratiopp­
bygging og styrking av menneskerettighetene innen multi­
laterale fora som Organisasjonen for sikkerhet og samar­
beid i Europa, Europarådet og ikke minst i FN. Også i ut­
viklingspolitikken og i bistandsarbeidet får menneskeret­
tigheter nå en stadig mer fremtredende plass.
Norge fremstår som et foregangsland når det gjelder
beskyttelse av menneskerettigheter, noe som har bidratt
til en høy norsk profil på dette området internasjonalt.
Gjennom vedtakelse av denne loven vil Norge ikke bare
være blant det flertall av Europarådets medlemsland som
har gått til det skritt å inkorporere Den europeiske men­
neskerettighetskonvensjon i sin nasjonale lovgivning. Vi
vil også være blant det eksklusive mindretall av stater
som har inkorporert begge de to FN­konvensjonene fra
1966. Dette har en viktig symbolverdi.
Som menneskerettighetsminister har jeg imidlertid
også fokusert sterkt på betydningen av at menneskeret­
tighetene overholdes her hjemme, formelt og i praksis.
Dette reflekteres bl.a. i redegjørelsen om menneskeret­
tighetene for Stortinget fra i fjor, der jeg understreket at
vi må feie for egen dør, og i den første norske årsrappor­
ten som omfatter menneskerettighetene hjemme og ute.
Dette er også bakgrunnen for at jeg personlig har vært
svært engasjert i prosessen som ledet fram til dette lov­
forslaget fra Regjeringen. Loven, som følger opp Regje­
ringens prinsippvedtak om at sentrale menneskerettig­
hetskonvensjoner skal innarbeides i norsk lov, vil bidra
til å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.
Jeg er spesielt glad for at loven har fått en bestemmel­
se som slår fast at hvis det oppstår motstrid mellom norsk
rett og en av de inkorporerte menneskerettighetsbestem­
melsene, vil menneskerettighetsregelen slå gjennom.
Denne helt sentrale forrangsregelen sikrer at selve kjer­
nen i menneskerettighetsvernet, nemlig mindretallets be­
skyttelse mot flertallets avgjørelser, er ivaretatt.
Det har ved flere anledninger vært stilt spørsmål om
hvilke konvensjoner som burde innarbeides. Regjeringen
har foreslått de tre som anses som grunnstammen i den
globale og regionale menneskerettighetsbeskyttelsen.
Vedtakelsen av dette forslaget innebærer imidlertid ikke
at vi fryser situasjonen. Arbeidet med å styrke menneske­
rettighetene er en kontinuerlig prosess, og det naturlige
neste trinn er nå å vurdere innarbeidelse av øvrige men­
neskerettighetskonvensjoner. Dette vil bli gjenstand for
grundig utredning.
I Voksenåserklæringen har Regjeringen sagt at arbei­
det med barnekonvensjonen skal prioriteres. Dette har vi
også varslet om i lovproposisjonen. Arbeidet er allerede
påbegynt, og Regjeringen vil følge opp vedtaket som vil
bli gjort her i Stortinget i dag om ytterligere innarbeidel­
se av andre menneskerettighetskonvensjoner. Til spørs­
målet om kvinnekonvensjonen vil jeg selvsagt understre­
ke at kvinnenes rettigheter står helt sentralt i Regjering­
ens arbeid, og dersom man ønsker ytterligere kommen­
tarer til konkrete spørsmål, får jeg komme tilbake til det
senere.
La meg komme inn på et annet viktig forhold: Justis­
komiteen har bedt Regjeringen om å utarbeide en «over­
ordna handlingsplan for informasjon, undervisning og ut­
danning for å verne og fremje menneskerettane i Noreg.»
Dette vil også bli fulgt opp av Regjeringen. Dersom det
er akseptabelt for Stortinget, vil vedtaket om en hand­
lingsplan i dag følges opp ved at tiltak for informasjon,
undervisning og utdanning på menneskerettighetsområ­
det får en helt sentral plass i den handlingsplan for men­
neskerettigheter som Regjeringen har bebudet skal leg­
ges fram for Stortinget som en stortingsmelding. Slik har
vi til hensikt på sett og vis å slå disse to handlingsplanene
sammen og presentere Stortinget for ett samlet doku­
ment, én samlet handlingsplan for menneskerettigheter,
som vil komme til høsten.
Det er et paradoks at det historiske vedtak Stortinget i
dag gjør, nesten forbigås i taushet av norske medier og av
norsk opinion og av en nesten tom norsk stortingssal. Det
har nok ikke bare med toppmøtet på Gardermoen mellom
sentrale aktører i forhold til Kosovo­konflikten å gjøre.
Menneskerettighetsloven hadde fortjent bedre. Menneske­
rettighetene hadde fortjent bedre. Loven er faktisk en
gladmelding til den enkelte i Norge om at deres menneske­
rettigheter har forrang, ja faktisk førsteprioritet, i norsk lov.
Ane Sofie Tømmerås (A): Vi har grunn til å gratule­
re oss selv i dag når vi nå endelig får inkorporert de
nevnte konvensjonene i lovgivningen vår, etter at det før­
ste skrittet for dette ble tatt i 1994 med tilføyelsen i
Grunnloven § 110 c.
Som vår nestor i internasjonal rett Torkel Opsahl flere
ganger i sin levetid viste til, er det i den enkelte stat en­
keltmennesket får sine rettigheter respektert og realisert
eller krenket. Det internasjonale systemet kan bare være
av subsidiær karakter. Jeg håper at denne inkorporerin­
gen vil medføre at flere mennesker får sin rett. I Norge
anser vi oss også i dag bundet av menneskerettighetene
og de konvensjonene vi har underskrevet og ratifisert.
Men nå får konvensjonene en klar rang foran lovgivnin­
gen vår. Det medfører at menneskerettighetene blir syn­
liggjort, og at det blir lettere for Høyesterett å treffe kon­
vensjonsriktige avgjørelser.
Norge er ikke akkurat kjent for å drive med grove el­
ler omfattende krenkelser av menneskerettighetene, men
det er heller ikke ukjent at overtramp også forekommer
hos oss, som flere av talerne har vist til. Dessverre er det

13. april -- Menneskerettsloven 1999
432
ofte slik at det er de utsatte gruppene som også blir utsatt
for overtramp når det gjelder menneskerettighetene, som
innenfor det psykiske helsevern, innenfor barnevernet og
innenfor eldreomsorgen.
Dessverre kan vi ikke si at menneskerettighetene har
noen gode kår rundt om i verden. De brytes massivt hver
eneste dag, også av stater som har underskrevet og ratifi­
sert menneskerettighetskonvensjoner. Det nærmeste ek­
semplet på det er selvfølgelig krigen på Balkan. Gamle
Jugoslavia ratifiserte FN­konvensjonen om menneskeret­
tigheter. Likevel får vi nå daglig presentert de mest rys­
tende menneskerettighetsbrudd så nær oss på vårt eget
kontinent. Rapportene har en karakter som gjør at vi
ikke makter å ta innover oss hva vi egentlig får høre om
menneskerettighetsbrudd. Situasjoner som denne gjør at
vi aldri må tillate oss å gi opp og slå oss til ro og la inn­
satsen for menneskerettighetene bare bli noen fine ord
ved anledninger som denne. Tvert imot må enhver rap­
port om brudd på menneskerettighetene styrke innsatsen
for å gi rettighetene en sterkere stilling så vel i Norge
som internasjonalt. Hadde disse internasjonale konven­
sjonene blitt tatt mer alvorlig i situasjoner hvor det virke­
lig gjelder, og hadde de internasjonale sanksjonsmulig­
hetene vært bedre, ja, så kunne mange tusener, ja til og
med millioner, av mennesker ha vært spart for store lidel­
ser.
FN­konferansen i Roma i fjor hvor det ble enighet om
en konvensjon om internasjonale FN­domstoler for folke­
rett, er et lyspunkt i denne sammenheng. En domstol
hvor FNs sikkerhetsråd har mulighet til å løfte fram sa­
ker, vil utvilsomt styrke menneskerettighetenes stilling.
Sikkerhetsrådet kan løfte fram saker om folkemord og
brudd på humanitære rettigheter og om krigsforbrytelser
og stille de ansvarlige for retten. Konvensjonen har dess­
verre ikke trådt i kraft ennå, og de internasjonale sank­
sjons­ og straffemulighetene er i dag for dårlige.
Jeg har et ønske og et håp om at det internasjonale
samfunnet vil legge like mye kløkt og energi og ressurser
i å få FNs unike verktøy til å fungere som det som i dag
brukes fra det internasjonale samfunn og så mange land
på å utøve militær makt og vold. Da kunne vi se fram til
en bedre verden.
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er glad for at jus­
tiskomiteen samlet slutter seg til Regjeringens lovforslag
om å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.
Det er et ambisiøst lovforslag. Loven inkorporerer
ikke bare Den europeiske menneskerettskonvensjon,
men også de to internasjonale konvensjonene om hen­
holdsvis sivile og politiske rettigheter og sosiale, økono­
miske og kulturelle rettigheter. Vi går her lenger enn
våre naboland. Videre gjøres det klart at domstolene skal
kunne sette til side lover som måtte stride mot de inkor­
porerte konvensjonene. Vedtakelsen av loven vil, som
lovens tittel sier, styrke menneskerettighetenes stilling i
norsk rett. Dette vil være en viktig markering av men­
neskerettighetenes sentrale stilling i Norge.
Flertallet i justiskomiteen har fremmet forslag om at
Regjeringen skal oppfordres til innen rimelig tid å inkor­
porere i lovs form også FNs barnekonvensjon og FNs
kvinnediskrimineringskonvensjon. Jeg har stor forståel­
se for komiteflertallets ønske om å sikre barns og kvin­
ners rettigheter. Dette er en målsetting som deles av Re­
gjeringen og ganske sikkert også av mindretallet i komi­
teen.
Når flertallet ikke selv har føyd de to konvensjonene
til listen over konvensjoner i lovforslaget som er til be­
handling i dag, antar jeg det er fordi det er ønskelig at
Regjeringen foretar en vurdering av hvordan innarbei­
ding av konvensjonene best kan skje. Det finner jeg for­
målstjenlig. For selv om inkorporasjon på mange måter
fremstår som enkelt og effektivt, hefter det også ulemper
ved en slik innarbeidingsform. Blant annet blir det sam­
lede regelverket mindre tilgjengelig og klart for bruker­
ne. Kanskje gjelder dette spesielt ved inkorporasjon av
mer spesialiserte konvensjoner. La meg føye til at kon­
vensjonene kan -- og vil -- bli brukt som rettskilde uansett
inkorporasjon.
Regjeringen er i gang med en vurdering av hvordan
barnekonvensjonen best kan innarbeides. Jeg er enig
med flertallet i at det ikke vil være den heldigste løsning
å ta konvensjonen inn i barneloven.
Når det gjelder kvinnediskrimineringskonvensjonen,
begrunner flertallet sitt forslag om inkorporering med at
retten til å rå over eget liv, utdanning og valg av ektema­
ke f.eks., er en menneskerett, og at likestilling mellom
kvinner og menn bør være en grunnleggende rett i alle
samfunn. Dette er jeg enig i, og jeg er også enig i at dette
er en rettighet det er verd å kjempe for. Men jeg vil un­
derstreke at også andre konvensjoner som ikke er fore­
slått inkorporert i menneskerettsloven, omhandler men­
neskerettigheter som er helt sentrale, som f.eks. retten til
ikke å bli diskriminert på grunn av rase. Poenget er at
disse rettighetene, herunder retten til likestilling mellom
kvinner og menn, også følger av de konvensjonene som
er foreslått inkorporert.
For å oppsummere på dette punktet: Ikke minst de sis­
te ukers rystende overgrep på Balkan vitner om hvor vik­
tig det er at de grunnleggende menneskerettighetene blir
anerkjent, respektert og sikret i praksis. Dette vil nå bli
understreket i Norge ved at Den europeiske menneske­
rettskonvensjon og de to FN­konvensjonene om hen­
holdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter gjøres til norsk lov.
Hvordan de andre menneskerettskonvensjonene best kan
innpasses i lovverket, er et spørsmål vi må vurdere nær­
mere, og som vi arbeider aktivt med, slik også menneske­
rettighetsministeren understreket i sitt innlegg.
Når det gjelder forrangsbestemmelsen, har jeg merket
meg at komiteen understreker at det overordnede målet
er at norsk rettspraksis i størst mulig grad samsvarer med
den til enhver tid gjeldende internasjonale tolkningsprak­
sis. Jeg vil i denne sammenhengen understreke at det
først og fremst er forvaltningens og Stortingets oppgave
å sikre at det norske lovverket er i samsvar med konven­
sjonenes krav. Dommere og andre rettsanvendere bør
kunne finne veiledning i forarbeidene til nye lover om
hvordan lovgiverne har vurdert forholdet til konvensjo­

13. april -- Menneskerettsloven
1999 433
nenes krav. Gjøres det et samvittighetsfullt arbeid når
lovforslag blir forberedt, vil forrangsbestemmelsens be­
tydning i lovanvendelsen neppe bli stor. Dette krever at
bevisstheten om konvensjonens krav er høy hos alle som
deltar i forberedelsen av lover, noe som bringer meg over
til spørsmålet om tiltak for å styrke kunnskapen om men­
neskerettighetene.
Jeg har i denne sammenheng merket meg at komiteen
har understreket at vedtakelse av loven må gå hånd i
hånd med tiltak for å sikre den nødvendige kunnskap om
menneskerettskonvensjonenes krav, og at komiteen
fremmer forslag om å oppfordre Regjeringen til å utar­
beide en overordnet handlingsplan for informasjon, un­
dervisning og utdanning for å verne og fremme menneske­
rettighetene i Norge. Dette er for øvrig klart kommentert
av statsråd Frafjord Johnson, og jeg skal ikke kommente­
re det ytterligere her.
Jeg vil imidlertid på slutten av innlegget kort si noe
om representanten Valles spørsmål til meg om den såkal­
te bølgepappdommen. Slik jeg har forstått den, handler
den om rettsregler i forholdet mellom folkerettslige kil­
der og nasjonal rett, og hvordan dette kan påvirke proses­
sene. Jeg vil si følgende om dette: Uansett vil domstole­
ne med den nye loven kunne slå ned på menneskerettig­
hetsstridige lover, men jeg vil understreke at i et folke­
styre bør det primært være Stortinget som foretar de
avveininger mellom forskjellige grunnleggende verdier
som menneskerettskonvensjonene ofte forutsetter. Det
er den måten vi jobber på, og det er faktisk den måten vi
har jobbet på med det vedtaket vi skal gjøre i dag.
Siden mange av representantene også har grepet til
frodige skildringer for å stadfeste sitt syn, kan jeg beroli­
ge alle med at ingen innenfor regjeringskonstellasjonen
er for kjønnslemlestelse, tvangsekteskap eller andre
overgrep mot mennesker. Det er all mulig grunn til å slå
fast at det er en meget bred og solid oppslutning om de
grunnprinsipper som alle her sterkt har fremmet, og som
jeg syns det er bra at det er et såpass stort engasjement
omkring som det som er kommet til uttrykk i saken i den­
ne salen i dag.
Presidenten: Presidenten vil minne om at den regle­
mentsmessige tiden for formiddagsmøtet nå er omme.
Presidenten vil likevel foreslå at dette møtet fortsetter inn­
til dagens kart er ferdigbehandlet. -- Det anses vedtatt.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil
3 minutter.
Tor Nymo (Sp): Jeg skal være kort -- jeg tar ordet for
å oppklare en helt åpenbar misforståelse.
Når representanten Nybakk slår fast at regjeringsparti­
ene ikke ønsker å inkorporere FNs konvensjoner mot
kvinnediskriminering, så er jo det positivt feil. Vi har øn­
sket å foreta den avgrensningen som vi har gjort, og det
kan begrunnes med at de tre konvensjonene fremstår som
de menneskerettslige hovedkonvensjonene. De er hoved­
konvensjoner i kraft av både innhold og subjektkrets.
Disse konvensjoner bygger på et universalitetsprinsipp:
Rettighetene tilkommer enhver. Det er, som nevnt, disse
konvensjonene som er den rettslige gjennomføringen av
verdenserklæringen av 1948. At det nå kommer krav om
å ta inn særkonvensjoner, støtter vi og hilser med glede.
Men poenget er at vi, sammen med høyesterettsjustitiari­
us Carsten Smith, er av den oppfatning og har det ønske
at hensynet til en inkorporering av disse særkonvensjo­
nene ikke skal forsinke inkorporeringen av hovedkon­
vensjonene. Det er begrunnelsen.
Harald Hove (V): Jeg vil på vegne av Venstre få lov
til å fremheve at vi er sterkt enig med dem som har under­
streket at dette er en merkedag i norsk rett, når vi går til
inkorporasjon av de tre hovedkonvensjonene om men­
neskerettigheter. Jeg synes at det fra denne talerstol godt
kan gis uttrykk for en veldig klar honnør til Regjeringen
for å ha brakt Norge på linje med andre land, og i forkant
av mange andre land, ved å inkorporere disse tre konven­
sjonene. Mange land har vært tidligere ute enn oss, men
det er svært mange av de landene som ikke har inkorpo­
rert så mange konvensjoner som det vi gjør i dag.
Jeg synes ikke minst det er grunn til å gi Regjeringen
anerkjennelse for at den i forhold til den tid tidligere re­
gjeringer har hatt til disposisjon når det gjaldt å få fram
en lov om inkorporering, har klart å gjøre det så raskt
som det Regjeringen gjorde, ved å bruke kun ett år på
dette. Tidligere regjeringer har hatt atskillig lengre tid til
disposisjon for å gjennomføre en tilsvarende inkorpore­
ring.
Det er videre grunn til å gi Regjeringen honnør -- og
da også Stortinget i dag gjennom det vedtaket vi kommer
til å fatte -- for at vi går så langt når det gjelder integre­
ring i norsk rett, og gir konvensjonene forrang ved mot­
strid. Det er også sentralt og viktig.
Jeg tror det er grunn til å fremheve at den inkorpora­
sjon vi på denne måten gjør, vil komme til å ha be­
tydning for norsk rettsutvikling videre. Selv om vi er i
den situasjon at vi gjennomgående lar konvensjoner ha
tung tolkningsmessig betydning ved mulig motstrid, vil
det ha betydning at vi foretar en inkorporasjon. Jeg tror
ikke det er tvil om at den økte vekt man har lagt på men­
neskerettigheter i den siste 15­årsperiode i norsk rettsliv,
allerede har medført at det har skjedd en del i forhold til
tidligere. Et tidligere dogme om at norsk rett alltid var i
samsvar med menneskerettigheter, har man klart å fri seg
noe fra, og faktisk akseptert at i noen situasjoner har det
ikke uten videre vært slik.
Jeg vil også på vegne av Venstre si at vi støtter i hvert
fall intensjonene i det forslaget som flertallet har lagt
fram når det gjelder inkorporering av flere konvensjoner.
Jeg har også oppfattet de to statsråder slik at det i realite­
ten også er Regjeringens standpunkt.
Jeg synes det blir en litt meningsløs debatt omkring ter­
minologi med hensyn til hva som er alminnelige konven­
sjoner og hva som er særkonvensjoner. Det er ikke noen
grunn til å gjøre dette terminologispørsmålet til overordnet
i forhold til det sentrale og viktige som skjer i dag.
Astrid Marie Nistad (A): Eg bad om ordet for å prø­
ve å rydde opp i ei lita mistyding som eg trur represen­

13. april -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv. 1999
434
tanten Tor Nymo på mange måtar gjorde, og som ikkje
bør stå upåakta.
Høgsterettsjustitiarius Carsten Smith var så elskverdig
å kome til komiteen og forelese for oss i samband med
behandlinga av saka, og i det høvet la han igjen foredra­
get sitt. Eg siterer frå foredraget for å kunne rette opp litt
av det som er blitt sagt:
«Dersom Stortingets justiskomite finner at man kan ta
med en eller flere av disse konvensjoner i loven allere­
de på dette tidspunkt,» -- og då har han tidlegare
nemnt dei to konvensjonane om kvinner og barn --
«vil både jeg og mange andre hilse dette med glede.»
-- Det synest eg vi skuldar Carsten Smith, med bak­
grunn i det han elles har gjort for å få inkorporert akkurat
desse konvensjonane i norsk lov.
Elles vil eg, når eg først har ordet, peike på at eg mer­
ka meg at statsråd Hilde Frafjord Johnson ikkje svara på
spørsmålet om menneskerettane er universelle, sett i for­
hold til kvinner og menn. Med bakgrunn i det er eg difor
veldig glad for at det er eit fleirtal for å inkorporere akku­
rat desse to konvensjonane vi no har peikt på, i norsk
menneskerettslov. Og med eit fleirtal er vi i den heldige
situasjon at vi kan seie at det verkeleg er ein historisk dag
vi har her i Stortinget i dag.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg synes det er
litt synd at stortingsrepresentanter på en så viktig og his­
torisk dag som dette går inn i en slik debatt og -- unn­
skyld uttrykket, president -- på et slikt nivå. Det bør være
helt unødvendig for en menneskerettighetsminister å
måtte presisere at en mener at menneskerettighetene er
universelle, at kvinners rettigheter selvfølgelig er like
viktige som de alltid har vært, og at vi står bak kvinne­
konvensjonen, som jeg også understreket i mitt innlegg.
Grunnen til at jeg ikke valgte å bruke alle mine små, få
5 minutter på dette spørsmålet, er at jeg anser det som så
selvsagt at det er helt unødvendig å bruke Stortingets
dyrebare tid på å måtte presisere slike totalt unødvendige
forhold.
Jeg synes vi skal konsentrere oss om at dette er en his­
torisk dag, og at vi har fått et samlet storting bak en be­
slutning som er svært viktig, både for norsk rett, for det
norske politiske miljø og for den enkelte nordmann.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 440)
S a k n r . 2
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
straffeloven og straffeprosessloven m.v. (inndragning av
utbytte) (Innst. O. nr. 50 (1998­99), jf. Ot.prp. nr. 8 (1998­
99))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og
15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5
minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalg­
te 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå -- under tvil -- at det blir
gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker
med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver parti­
gruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på
inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Vidar Bjørnstad (A) (ordfører for saken): Det er en
glede for meg å redegjøre for en enstemmig innstilling
fra justiskomiteen om forslag til endringer i bl.a. straffe­
loven og straffeprosessloven når det gjelder inndragning
av utbytte. Forslagene har sin bakgrunn i et utvalg som
ble nedsatt av Justisdepartementet under Harlem Brundt­
land­regjeringen i 1995, med den målsetting å utarbeide
tiltak for å gjøre inndragning av utbytte eller vinning fra
straffbare handlinger til et sterkere og mer effektivt kri­
minalpolitisk virkemiddel. Departementet støtter hoved­
punktene i utvalgets forslag, som følges opp med en en­
stemmig innstilling her i dag.
Målet er at kriminalitet ikke skal lønne seg. Utbytte
fra kriminelle handlinger må heller ikke danne startkapi­
tal til ny kriminell virksomhet. Inndragning av vinning
har størst praktisk betydning ved lovbrudd som krenker
offentlige interesser, f.eks. narkotikaforbrytelser og
brudd på tollovgivningen ved smugling, men er også ak­
tuell i forhold til annen type kriminalitet med økonomisk
utbytte som formål. Inndragning av utbytte er et vesent­
lig element i bekjempelsen av profittmotivert kriminali­
tet og et særlig viktig virkemiddel mot organisert krimi­
nalitet.
Lovregler som reduserer muligheten til å beholde vin­
ningen om man blir oppdaget, vil kunne ha en klar, pre­
ventiv effekt og heve terskelen for å gå inn i en slik ulov­
lig virksomhet. De fleste vil mene at det er urimelig at
lovbryteren får beholde utbyttet av forbrytelsen selv om
han blir oppdaget. Samtidig skal lovreglene gi større mu­
lighet for påtalemyndigheter og domstoler til å inndra ut­
bytte som har grunnlag i kriminelle handlinger. Det er
derfor viktig at ressurser settes inn for å oppspore utbytte
fra profittmotivert kriminalitet, og at det legges ned på­
stand om beslagleggelse.
Så til noen av hovedpunktene i innstillingen. Komi­
teen går inn for at inndragning som hovedregel skal
skje hvis vilkårene er oppfylt. Dette er i tråd med
Høyesteretts praksis. Unntaket fra hovedregelen om
inndragning kan gjøres når vinningen er forbrukt og
siktede har en svak økonomi. Det bør etter komiteens
oppfatning også kunne legges vekt på hensynet til reha­
bilitering, og at lovbryteren ikke må komme i en umulig
gjeldssituasjon.
Komiteen går inn for en generell regel om at inndrag­
ning skal foretas når noen har overtrådt et straffebud og
lovovertredelsen har ført til vinning, selv om det ikke er
utvist skyld og handlingen derfor er straffri. Da rimelig

13. april -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
1999 435
tvil skal komme tiltalte til gode, kan dagens regler lett
føre til at retten ikke kan legge til grunn at skyldkravet er
oppfylt. Selv om vedkommende ikke kan straffes, er det
imidlertid ikke noen rimelig grunn til at vinningen skal
kunne beholdes.
I dagens praksis er det som hovedregel bruttoutbyttet
som inndras, og komiteen mener at denne inndragnings­
regelen bør formaliseres og videreføres. Loven bør der­
for legge til grunn at det ikke kan gjøres fradrag for utgif­
ter som lovbryteren har hatt i forbindelse med gjennom­
føringen av lovbruddet. Komiteen mener at unntaksrege­
len «klart urimelig» kan benyttes hvor påløpte utgifter
bør komme til fradrag, f.eks. av hensyn til resosialisering
av lovbryteren eller for å unngå dobbeltinndragning. Det
er etter komiteens mening ikke noen grunn til å lempe på
beviskravet når det gjelder spørsmålet om det er oppnådd
vinning, fordi dette vil kunne ramme for hardt. Inndrag­
ning skal foretas overfor den som utbyttet har tilfalt. I til­
legg innføres det en presumsjonsregel om at det skal leg­
ges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren, hvis ved­
kommende ikke kan sannsynliggjøre at utbyttet er tilfalt
andre. Det er enighet om at hovedregelen fortsatt bør
være at inndragning bare skal kunne skje hvis påtale­
myndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer
fra.
Komiteen støtter imidlertid forslaget om en ny unn­
taksregel om utvidet inndragning for forbrytelser som er
av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og som er
av en viss alvorlighetsgrad. Dette innebærer at det skal
kunne gjøres unntak fra kravet om en konkretisering av
den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra, og
en regel om at bevisbyrden for at formuen er lovlig
ervervet, legges på lovbryteren.
Komiteen merker seg hovedbegrunnelsen for den nye
regelen om at det er støtende om personer som finnes
skyldig i alvorlige lovbrudd som normalt gir betydelig
vinning, får beholde store verdier som sannsynligvis
stammer fra de kriminelle handlinger, fordi påtalemyn­
digheten ikke kan bevise hvilket konkret lovbrudd for­
muen stammer fra. Dette gjelder ikke minst ved den mer
profesjonelt organiserte kriminaliteten. Det er allerede
etter gjeldende rett ikke noe krav til konkretisering av
hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra når det
gjelder heleri og hvitvasking av penger.
Vi har merket oss argumentene fra noen høringsin­
stanser, begrunnet i rettssikkerhetshensyn, mot de nye
reglene om utvidet inndragning. Departementet grunngir
sitt forslag med at i de saker reglene om omvendt bevis­
byrde vil ramme, er sannsynligheten for at formuen er
ulovlig ervervet så stor at det både er formålstjenlig og
rimelig å inndra formuen, hvis lovbryteren ikke kan
sannsynliggjøre at den er lovlig ervervet. Det vises her til
de vilkår som må ligge til grunn før omvendt bevisbyrde
inntrer, nemlig at påtalemyndigheten har bevist at siktede
har begått alvorlige lovbrudd som kan gi betydelig utbyt­
te. Komiteen er enig i denne vurdering og disse vilkår, og
viser til at de nye reglene bare vil gjelde ved lovbrudd
med strafferamme på seks år eller mer eller to år eller
mer i gjentagelsestilfeller.
Utvidet inndragning bør bare kunne skje hvis alle vil­
kårene for å straffe er oppfylt, og det bør være opp til ret­
tens skjønn om utvidet inndragning skal idømmes.
Jeg legger vekt på at departementet har vurdert de nye
reglenes forhold til Grunnloven og menneskerettighets­
konvensjoner, og konkludert med at reglene ikke vil
være i strid med disse.
Komiteen har også merket seg at andre europeiske
land har tilsvarende regler om omvendt bevisbyrde.
En regel om utvidet inndragning vil kunne være et vik­
tig virkemiddel i kampen mot den økende organiserte og
profittmotiverte kriminaliteten. Dette er etter komiteens
oppfatning det viktigste formålet med lovbestemmelsen.
Gjennom å innføre en slik unntaksregel for alvorlige
forbrytelser som er av en slik art at den kan gi betydelig
utbytte, kan retten nå inndra utbyttet selv om en konkreti­
sering av den straffbare handlingen ikke er mulig. Lov­
bryteren må også selv kunne bevise at utbyttet er erver­
vet på lovlig vis, dersom han/hun skal unngå inndrag­
ning.
Ved utvidet inndragning overfor lovbryteren mener
komiteen at det bør kunne legges vekt på verdien av for­
muesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller en
person som vedkommende bor fast sammen med under
ekteskapslignende forhold. Unntak fra dette bør gjelde
hvis lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er er­
vervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som
vedkommende har begått. Dette for å hindre en omgåelse
av ordningen med utvidet inndragning ved overføring av
formuesgoder til ektefellen eller samboeren, proforma el­
ler reelt sett. Men retten kan også her unnlate å inndra el­
ler begrense inndragningen.
Fordi det er stor risiko for ulike proforma overdragel­
ser til nærstående i saker som vil være aktuelle i forhold
til utvidet inndragning, hvor siktede vanligvis har en kri­
minell livsstil, støtter komiteen forslaget om at inndrag­
ning også skal kunne skje direkte overfor siktedes nær­
meste. Inndragningsadgangen bør her likevel være snev­
rere enn overfor lovbryteren. Påtalemyndighetene må her
sannsynliggjøre at formuesgoder stammer fra et lov­
brudd, uten at det er nødvendig å konkretisere lovbrud­
det. Med disse vilkår er komiteen enig i at hensynet til
effektive regler om utvidet inndragning tilsier at inndrag­
ning også skal kunne foretas overfor foretak som lovbry­
teren har sterk tilknytning til.
Jeg er fornøyd med å presentere en enstemmig innstil­
ling fra justiskomiteen i en sak som kan bli et viktig ele­
ment i bekjempelsen av profittmotivert og organisert kri­
minalitet.
Det er mål at utbytte fra straffbare handlinger skal
inndras i markert større omfang enn det som er tilfellet i
dag. Kriminalitet skal ikke lønne seg.
Jeg forutsetter at Regjeringen vil komme tilbake med
vurderinger av de økonomiske og administrative ressur­
ser som må til for at intensjonene med dagens lovendrin­
ger skal bli ivaretatt.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): Straffelovens reg­
ler om inndragning av vinning har vært og er viktige reg­

13. april -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv. 1999
436
ler for å forhindre kriminalitet. Det forslag Regjeringen
har lagt fram for Stortinget, og som Stortinget i stor grad
har sluttet seg enstemmig til, innebærer viktige og dristi­
ge endringer i disse reglene -- endringer som skal føre til
enda mer effektiv reaksjon overfor kriminelle.
Jeg vil i det følgende bare kommentere utvalgte deler
av innstillingen.
En viktig endring er å bytte ut ordet «vinning» med
ordet «utbytte». Hva som ligger i begrepet «vinning», er
trukket opp gjennom praksis og juridisk teori. Straffelo­
ven har ingen definisjon av begrepet. I utgangspunktet
var det nettovinningen som skulle inndras. Forbryteren
kunne altså gjøre fratrekk for utgifter vedkommende
hadde hatt i forbindelse med den straffbare handlingen. I
praksis ble det gjort mange unntak fra dette, så den prak­
tiske hovedregel ble at det var bruttovinningen som skul­
le inndras.
Kristelig Folkeparti er, som resten av komiteen, helt
enig med departementet i at dette også bør være hoved­
regelen framover. Vi finner det ikke rimelig at en forbry­
ter skal kunne trekke fra utgifter han/hun har hatt i for­
bindelse med den kriminelle handlingen. Det strider mot
den alminnelige rettsfølelse.
Kristelig Folkeparti mener det er en effektiv måte å
ramme forbrytere på når man inndrar det utbytte krimi­
nelle handlinger gir. For å få tilstrekkelig effekt av regle­
ne er det viktig at også andre gjenstander kan inndras
dersom de er en følge av den straffbare handlingen. Kris­
telig Folkeparti er derfor fornøyd med at begrepet «ut­
bytte» også skal omfatte:
-- formuesgode som trer i stedet for utbytte
-- formuesgode som utbyttet er forvandlet eller gjort om
til og
-- avkastning og andre fordeler av utbytte
Med slike regler blir det vanskeligere for forbryteren å
komme seg unna reglene om inndragning av utbytte.
Kristelig Folkeparti er likevel enig i departementets
forslag om at man unntaksvis skal kunne trekke fra på­
løpte utgifter. I slike tilfeller må det regnes som «klart
urimelig» å følge hovedregelen, f.eks. av hensyn til re­
sosialisering av lovbryteren eller for å unngå dobbelt inn­
dragning ­ § 34 1. ledd.
Kristelig Folkeparti mener det er riktig at utbyttet bør
inndras fra den det har tilfalt. Det behøver altså ikke nød­
vendigvis være lovbryteren selv. Lovbryteren kan unngå
å få et inndragningskrav rettet mot seg dersom han kan
sannsynliggjøre at en annen har fått utbyttet av forbrytel­
sen. Hovedregelen er likevel at retten skal legge til grunn
at utbyttet er tilfalt lovbryteren med mindre han sannsyn­
liggjør at det er tilfalt en annen.
Vi er også fornøyd med at departementet har foreslått
radikale regler om utvidet inndragning. Hovedregelen
skal fortsatt være at den straffbare handlingen som dan­
ner grunnlag for inndragning, må konkretiseres. På nær­
mere vilkår skal det kunne gjøres unntak fra kravet om
konkretisering. Det innebærer at all formue som lovbry­
teren har, skal kunne inndras selv om det ikke er bevist at
formuen er oppnådd ved en straffbar handling. Utvidet
inndragning skal bare kunne skje dersom forbrytelsen er
av en slik grad at den regelmessig gir stor profitt -- i lov­
teksten brukes begrepet «betydelig utbytte» -- og den er
av en viss alvorlighetsgrad.
Handlingen må være av en slik alvorlighetsgrad at den
kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, eller hand­
lingen kan føre til fengselsstraff i to år eller mer og ved­
kommende de siste fem år før den straffbare handlingen
ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse eller
påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er av en
slik karakter at den kan gi betydelig utbytte.
Vi vet av erfaring at det i en del tilfeller kan være van­
skelig for politiet å bevise konkret at formue kommer fra
en bestemt forbrytelse. Vi vet også at f.eks. narkotikafor­
brytelser gir store overskudd. Derfor er denne regelen et­
ter Kristelig Folkepartis syn en viktig og riktig regel.
Vi har allerede en regel som lemper på kravet om kon­
kretisering i straffeloven -- nemlig regelen om heleri og
hvitvasking av penger i straffeloven § 317.
Kristelig Folkeparti vil understreke at påtalemyndig­
heten uansett i disse tilfellene må bevise at lovbryteren
har begått en alvorlig straffbar handling som kan gi bety­
delig utbytte. Lovbryteren vil også unngå inndragning
dersom han kan sannsynliggjøre at formuen er ervervet
på lovlig måte. Det er altså mulighet for lovbryteren til å
unngå inndragning dersom intet straffbart har skjedd.
Kristelig Folkeparti har merket seg departementets vur­
dering om at regelen ikke er i strid med verken mennes­
kerettigheter eller Grunnloven. Vi ser på denne regelen
som et viktig skritt framover i kampen mot kriminalitet!
Kristelig Folkeparti støtter også departementets for­
slag til regler om inndragning av vinning overfor lovbry­
terens nærmeste og mener de grensene som er satt for når
inndragning kan skje, er fornuftige og rimelige.
Vi er fornøyd med at det skal være mulig for retten å
kunne idømme inndragning selv om påtalemyndigheten
ikke har lagt ned noen påstand om det, og også kunne
idømme inndragning utover påtalemyndighetens på­
stand.
Kristelig Folkeparti ser fram til at de regler som i dag
blir vedtatt av Odelstinget, skal gjøre livet surt for mange
lovbrytere, og at reglene vil medvirke til at forbrytelser
ikke lønner seg.
Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Kamp­
en mot organisert kriminalitet er en høyt prioritert opp­
gave for justiskomiteen. Det er ikke rettferdig når f.eks.
bakmenn i saker som gjelder narkotikasmugling og ­om­
setning, blir dømt, men likevel sitter tilbake med stor
økonomisk rikdom som følge av ulovlig virksomhet.
Det skal være en realitet bak slagordet om at forbry­
telser ikke skal lønne seg. Nå får vi dette til i praksis -- i
hvert fall i forhold til alvorlige forbrytelser. I kampen
mot organisert kriminalitet er dette et første skritt på vei­
en. Neste skritt heter Metodeutvalget, og det er viktig at
denne saken også framlegges meget snart, slik at Stor­
tinget kan vedta et lovverk tilpasset den virkeligheten vi
lever i.
Jeg vil benytte anledningen til å ta opp en type lov­
brudd med økonomisk gevinst som i dag er mer eller

13. april -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
1999 437
mindre straffri fordi myndighetene ikke prioriterer ver­
ken etterforskning eller inndragning knyttet til denne
virksomheten. Jeg vil be statsråd Dørum svare på om han
er villig til å se spesielt på disse sakene, og som utøvende
myndighet prøve å ta nødvendige initiativ for å bedre si­
tuasjonen -- jeg snakker om postordre­ eller katalog­
kriminalitet. Forbrukermyndighetene avdekker stadig ren
svindel som er godt organisert, og som berører svært
mange mennesker rundt om i Norge. Problemet er at
hvert enkelt tilfelle av svindel ofte ikke er på mer enn
kanskje 100 kr, men det er så mange personer som blir
svindlet, at gevinsten for svindlerne kan dreie seg om
millionbeløp.
I dag krever politiet at hver enkelt postordrekunde
skal levere inn anmeldelse i sitt lokale politidistrikt, der
saken henlegges på grunn av beskjedent omfang. Postordre­
svindelen er jo nettopp kjennetegnet ved at den foregår i
alle landets kommuner og dermed berører en hel rekke
politikammer -- uten at sakene ses i sammenheng.
Heller ikke Økokrim tar fatt i disse sakene. De henvi­
ses til det enkelte lokale politikammer fordi beløpene
sjelden er store nok til at Økokrim viser interesse.
Resultatet er en demoralisering -- hos forbrukermyn­
dighetene, som ser at straffen de kan gi i form av bøter,
ikke er i nærheten av å stå i forhold til gevinsten, og hos
vanlige folk, som gir opp å anmelde, mens svindlerne
over år kan opptre i en «skjermet næring» med million­
inntekter.
På dette området kan en altså si at forbrytelser abso­
lutt lønner seg fordi vi har organisert systemet for hånd­
hevelse av lovverket slik at alle parter enten fraskriver
seg ansvar eller mangler myndighet.
Når vi nå altså i forbindelse med den proposisjonen
som foreligger, får gjort noe med inndragning overfor
den alvorlige og tunge kriminaliteten, håper jeg samtidig
at statsråd Dørum kan gi meg håp om at vi i fremtiden
også kan gjøre noe med denne kriminaliteten, som er litt
mindre alvorlig, men som har et omfang -- og berører et
så stort antall mennesker -- at vi ikke lenger kan la det
passere. Dermed kan vi sikre at heller ikke denne type
forbrytelser får vedvare som «skjermet næring» under
mottoet «forbrytelser lønner seg».
Harald Hove (V): Gjennom de lovforslag som
Odelstinget har til behandling i dag, foretas det en ve­
sentlig skjerping av reglene om inndragning. Og ut fra
det som er formålet med forslagene, nemlig å gi bedre
mulighet til å bekjempe organisert kriminalitet, er dette
forslag som også har Venstres støtte.
Men jeg har lyst til å peke på at ved de endringer som
gjøres -- for det første at man skal inndra, og at man inn­
fører en omvendt bevisbyrde -- foretar man også endrin­
ger hvor det kan være grunn til å understreke at domsto­
lene må vise fornuft ved praktiseringen av disse reglene.
Og det som særlig må veie tungt ved vurderingen av inn­
dragningsspørsmålet, og som jeg skal komme tilbake til
også i en annen sammenheng, er resosialiseringssyns­
punktet. Det må ha betydning for hvordan man vurderer
kriteriet «klart urimelig» på domstidspunktet. Det er vik­
tig at man ikke fastsetter et inndragningskrav som den
som blir dømt, reelt sett ikke har penger til å kunne opp­
fylle, og hvor det å ha et slikt krav hengende over seg i
fremtiden, vil kunne stå i veien for resosialisering. Det er
kanskje bedre å idømme et inndragningsbeløp som ved­
kommende vil kunne håndtere og dermed faktisk betale,
enn å idømme et beløp som er så høyt at det blir umulig
for den som idømmes dette, å håndtere det. Det ville
være en mer effektiv inndragning, og det ville være mer
effektivt i forhold til de formål man har.
Det domstolene kan ha oversikt over når de fastsetter
dommen, er situasjonen på domstidspunktet. Inndrag­
ningsdommer vil ha en rettskraft i ti år; de vil ikke være
foreldet før etter det. Det kan skje en betydelig endring i
skyldnerens økonomi etter domstidspunktet, som også,
hvis den går i gal retning, vil kunne medføre at et inn­
dragningskrav kan skape problemer i forhold til resosia­
lisering.
Etter det jeg har fått opplyst har gjeldsordningsloven
§ 1­3 annet ledd om at gjeldsforhandling etter loven ikke
kan oppnås «dersom det vil virke støtende for andre
skyldnere eller for samfunnet for øvrig», blitt oppfattet
som å stå klart i veien for gjeldsordning i forhold til inn­
dragningskrav. Når man nå skjerper reglene om inndrag­
ning, kan det kanskje være et poeng at man bør håndtere
nettopp det spørsmålet annerledes, og gi mulighet for
gjeldsordning også i forhold til inndragningskrav. Alter­
nativet blir lett at den det gjelder, ikke skaffer seg inntekt
fordi all inntekten går med til å betale gamle krav, og re­
sultatet av det blir en manglende resosialisering.
Statsråd Odd Einar Dørum: Inndragning av utbytte
er et viktig virkemiddel i kampen mot profittmotivert kri­
minalitet, og et særlig viktig virkemiddel mot organisert
kriminalitet. La meg knytte noen generelle bemerkninger
til dette forholdet før jeg går inn på enkelte forhold i sa­
ken.
Regjeringen ser det som er saken i dag, i sammenheng
med en sak som Stortinget skal få senere i vår, om ek­
straordinære etterforskningsmetoder, og i sammenheng
med det arbeid som er i gang med å se på spørsmålet om
anonyme vitner. Det vi behandler i dag, er alvorlig krimi­
nalitet, som også er bakteppet for organisert kriminalitet.
Slik organisert kriminalitet er en hån og en trussel mot
enhver rettsstat og mot ethvert sivilisert samfunn. Denne
kriminaliteten bygger på at de kriminelle baserer seg på
at det er umulig å få tak i dem og ved vanlige bevismeto­
der få tak på det de har gjort, og kunne føre rettslig opp­
gjør med dem. En sosial atferd som får slike følger, er
utillatelig. Derfor er jeg glad for at komiteen så sterkt
slutter seg til det forslaget som er fremmet fra Regjerin­
gen om utvidet, ekstraordinær inndragning, som jeg nå
skal gå inn på og kommentere. Det er jo slik at hvis lov­
bryteren kan regne med at han får beholde utbyttet av
forbrytelsen selv om han skulle bli oppdaget, vil straff
ikke ha en god nok avskrekkende virkning. Det er også
svært uheldig om utbytte fra straffbare handlinger skal
kunne finansiere nye straffbare handlinger. Uansett er det

13. april -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv. 1999
438
urimelig om forbrytelse skal kunne lønne seg. For å bru­
ke representanten Krohn Devolds ord: Man snakker da
ikke bare om en «skjermet næring», men om en ekstraor­
dinært godt beskyttet næring. Og det er det all mulig
grunn til å ta et oppgjør med, som både Regjeringens for­
slag og komiteens innstilling gjør.
Praksis har vist at det er behov for å endre reglene om
inndragning av utbytte. Utbytte bør inndras i flere saker
og i større omfang enn i dag. Derfor er det lovforslaget
som Stortinget behandler i dag, viktig.
Lovforslaget kan tematisk inndeles i tre.
For det første er det foreslått endringer i vilkårene for
inndragning. I dag er det opp til rettens skjønn om inn­
dragning skal foretas. Høyesterettspraksis har vært
streng. Er et inndragningskrav tatt med i en straffesak,
skal det mye til før Høyesterett frifinner for kravet hvis
vilkårene er oppfylt. Men undersøkelser som Inndrag­
ningsutvalget har gjort, tyder på at de øvrige domstoler
ikke har vært like strenge. Dessuten legger ikke påtale­
myndigheten ned påstand om inndragning i alle saker
hvor dette kunne synes naturlig. Da kan domstolen ikke
foreta inndragning.
Departementet har i proposisjonen foreslått at inn­
dragningsreglene skal utformes i tråd med Høyesteretts
praksis: Inndragning skal etter forslaget som hovedregel
skje hvis vilkårene er oppfylt. Men det er foreslått en sik­
kerhetsventil for de tilfeller hvor inndragning vil være
klart urimelig.
Overfor en mindre gruppe kriminelle som har krimi­
nalitet som leveveg, ja som godt beskyttet, skjermet leve­
veg -- de av oss som leser fagtidsskrifter, kan av og til
lese om mennesker som i sitt dødsbo, etter at de har levd
på uførepensjon, etterlater seg betydelige verdier -- kan
man nå, uten å gå nærmere inn på tilfellene her fordi det
ikke er rett, si at de omtalte reglene ikke vil være effekti­
ve nok. Departementet har derfor i tillegg foreslått en
helt ny ordning, som er kalt utvidet inndragning. Ordnin­
gen tar sikte på dem som livnærer seg av kriminalitet, ja
som av og til i noen sammenhenger opptrer nærmest som
om de har universitetsutdannelse i kriminalitet, såpass ut­
spekulert, såpass avansert er det på mange måter. I disse
tilfellene er det slik at i forhold til gjeldende rett kreves
det at påtalemyndigheten beviser hvilken straffbar hand­
ling utbyttet stammer fra. Selv om det er all mulig grunn
til å tro at hele eller store deler av forbryterens formue
stammer fra kriminelle handlinger, kan den ikke inndras
hvis det ikke er bevist hvilke konkrete lovbrudd det drei­
er seg om. Det kan være vanskelig.
Departementet har derfor foreslått unntak fra kravet til
konkretisering i straffesaker hvor lovbryteren er dømt for
alvorlig kriminalitet som kan gi betydelig vinning. I slike
saker skal alle formuesgoder som tilhører lovbryteren,
kunne inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formues­
godene er ervervet på lovlig måte. For å unngå at inn­
dragning blir vanskeliggjort fordi lovbryteren overdrar
formuen til sine nærmeste, skal også verdien av formue
som tilhører lovbryterens ektefelle eller samboer, kunne
inndras hvis ikke lovbryteren sannsynliggjør at formues­
godene er ervervet på lovlig måte.
Det er altså foreslått at bevisbyrden for hvorvidt formu­
en er lovlig ervervet, skal snus i de aktuelle sakene. I straf­
feretten ellers er det et hovedprinsipp at det er påtalemyn­
digheten som har bevisbyrden. Dette er et viktig prinsipp
som fortsatt både bør og skal være en grunnstein i straffe­
retten. Derfor er det viktig for meg å understreke at det her
ikke gjelder straff, men en strafferettslig reaksjon som
ikke regnes som straff. I tillegg kommer at det vil være
langt enklere for en lovbryter å sannsynliggjøre at formuen
er lovlig ervervet enn å sannsynliggjøre at han ikke har be­
gått en bestemt handling. Jeg vil også tilføye, som jeg har
gjort tidligere i dette innlegget, at vi altså snur bevisbyrden
som et ekstraordinært virkemiddel for å nå grupper av
mennesker som enten kan representere bakteppet for orga­
nisert kriminalitet eller selv inngå i slik kriminalitet.
Etter mitt syn er ikke risikoen for at lovlig ervervet for­
mue blir inndratt så stor at ordningen er uforsvarlig. Jeg leg­
ger særlig vekt på de vilkårene som må være oppfylt før ut­
videt inndragning kan foretas: Påtalemyndigheten må uan­
sett bevise at lovbryteren har begått en alvorlig straffbar
handling som kan gi betydelig utbytte. Først når dette er
gjort, blir bevisbyrden snudd. Og de fleste vil ikke ha alvor­
lig store problemer med å sannsynliggjøre lovlig erverv. Av
særlig betydning er det at inntekt, arv og gaver og lotteri­
gevinster av en viss størrelse skal innberettes til skattemyn­
dighetene. Den som ikke har gjort det, er selv årsak til de
problemer som senere måtte oppstå i en inndragningssak.
Forslaget til nye regler om utvidet inndragning er ikke
i strid med verken Grunnloven, Den europeiske mennes­
kerettighetskonvensjon eller FN­konvensjonen om sivile
og politiske rettigheter.
Departementet har også foreslått at det skal bli lettere
å inndra hos lovbryterens nærmeste formuesgoder som
lovbryteren har overdratt til dem. Men overfor denne
gruppen er det ikke rimelig at bevisbyrden blir snudd.
For at inndragningsreglene skal bli effektive å prakti­
sere har departementet også foreslått en del prosessuelle
endringer. Her vil jeg særlig framheve forslaget om at
retten skal kunne idømme inndragning selv om det ikke
er lagt ned påstand om det, og idømme inndragning i
større utstrekning enn påstått. Retten bør kunne se alle
strafferettslige reaksjoner i sammenheng, og ikke være
avskåret fra å bruke noen av dem selv om påtalemyndig­
heten er av en annen oppfatning. Det gjelder ikke minst
hvis ordningen skal være at inndragning som hovedregel
skal foretas, slik departementet har foreslått.
Effektive inndragningsregler er ikke tilstrekkelig ale­
ne. Etter å ha undersøkt inndragningspraksis konkluderte
nemlig Inndragningsutvalget med at lovbrudd relativt
sjelden ble etterforsket med sikte på inndragning, sett i
forhold til antall saker om profittmotivert kriminalitet.
Utvalget mente at årsaken bl.a. var tradisjon, manglende
kapasitet og manglende kunnskap om inndragning.
Forslaget til nye inndragningsregler, som jeg er glad
for at komiteen har sluttet seg til, må derfor ses sammen
med en rekke praktiske tiltak som er satt i verk etter at
Inndragningsutvalget avgav sin utredning. Det er satt i
gang tiltak for å forbedre kompetansen blant etterforske­
re og politijurister og for å motivere og bevisstgjøre poli­

13. april -- Endr. i jernbaneansvarslova
1999 439
tiet i arbeidet med inndragningssaker, det er opprettet
stillinger som politirevisorer, og det er etablert en bruker­
støtteordning ved Økokrim.
Jeg ser de foreslåtte inndragningsreglene og de prak­
tiske tiltakene som viktige grep i kampen mot økonomisk
kriminalitet, og særlig den organiserte profittmotiverte
kriminaliteten. Forslagene vil bli fulgt opp med en pro­
posisjon om mer effektive etterforskningsmetoder, som
Regjeringen vil fremme om kort tid og som jeg har om­
talt tidligere i dette innlegget.
I proposisjonen er det også gjort rede for en etterkon­
troll som har vært foretatt av straffebudene om miljøkri­
minalitet, § 152b, og om doping, § 162b. Hovedkonklu­
sjonen er at det ikke er behov for ytterligere endringer i
disse bestemmelsene. Men spørsmålet om kriminalise­
ring av bruk av dopingmidler holdes åpent. Departemen­
tet vil i tråd med komiteens syn avvente handlingsplanen
for antidopingarbeidet i Norge, som Kontaktutvalget for
antidopingarbeid har fått i mandat å utarbeide før det tar
endelig standpunkt. Departementet vil deretter gjøre rede
for dette spørsmålet for Stortinget på en egnet måte.
Til slutt vil jeg kort prøve å kommentere det hovedan­
liggendet som representanten Krohn Devold valgte å set­
te søkelyset på i sitt innlegg. Jeg må vel være forsiktig
for ikke i fristil å gripe inn i politiets prioritering, men vil
si følgende: Jeg skal nøye vurdere på hvilken måte jeg
kan forholde meg til utfordringer som er gitt, for jeg ser
hva representanten beskriver i sitt innlegg. Jeg skal også
nøye vurdere hvordan jeg kan nærme meg det på en måte
som er forsvarlig i forhold til den jobb som skal gjøres av
politiet, og i forhold til det ansvar jeg har som justismi­
nister. Men la meg kort kommentere at jeg har sans for
representantens generelle logikk om at småkriminalitet
ikke skal lønne seg og slett ikke bli skjermet næring. Det
er også i den sammenheng at politiet i sitt arbeid de sene­
re år har prioritert kamp mot vinningsforbrytelser, og
man kan i en del av våre byer, bl.a. i Oslo, heldigvis nå se
resultatet av dette. Det skyldes bl.a. at man har konsen­
trert innsatsen mot gjengangerne -- enten de nå er fem el­
ler ti «på topp», eller hvordan man nå skal betegne det --
og på den måten fått virkning. Og jeg skjønner også
handlemåten på den måten at det vel ikke er noe som
opprører folk mer -- ved siden av grov vold -- enn det å
oppleve at hjemmet deres er knust i småbiter, og at noen
har endevendt alt mens man selv var borte. Jeg skjønner
at det er denne analogien, denne tankerekken, represen­
tanten anvender når hun stiller meg dette spørsmålet om
forbrukere som opplever den svindel som hun beskriver.
Jeg lover å ta det med meg, og finne ut hvordan jeg kan
nærme meg spørsmålet på en mest mulig forsvarlig måte.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 441)
S a k n r . 3
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
lov av 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar overfor
reisende (jernbaneansvarslova) (Innst. O. nr. 52 (1998­
99), jf. Ot.prp. nr. 28 (1998­99))
Jan Petter Rasmussen (A) (ordfører for saken): Vi
har nå hatt en del saker i forhold til det som går på retts­
sikkerhet og forsikringstakere, og flere brikker begynner
nå å falle på plass. De drøftingene vi har hatt i tidligere
saker, viser problematikken rundt dette med at trikk ikke
hadde et objektivt forsikringsansvar overfor skader som
påføres tredjeperson. I kjølvannet av det kom det også en
del eksempler fra media, f.eks. fra Oslo, som viste urime­
ligheten i at ulykker som er blitt påført av trikk, ikke
skulle medføre ansvar, men hvis en ulykke skjedde med
bil i det samme krysset, ville bilen ha et ansvar. Det er en
klar urimelighet.
Vi fikk også Dokument nr. 8:90 for 1997­98 til be­
handling, som gikk ut på at en for trikk ville ha et lovfes­
tet forsikringsansvar inn i bilansvarsloven. Justisdeparte­
mentet ville se dette i en større sammenheng. Det dukket
nemlig opp en del avgrensningsproblemer i forhold til
forskjellige typer skinnegående kjøretøy -- forstadsbane,
sporvei og tunnelbane -- og også om ansvaret skulle leg­
ges til jernbaneansvarsloven istedenfor til bilansvarslo­
ven. Komiteen var enig i Justisdepartementets vurderin­
ger under forutsetning av at en la til grunn at forslagsstil­
lernes intensjon var utgangspunktet.
Jeg skal gjøre dette kort. Komiteen var også veldig
godt fornøyd med den oppfølgingen som har kommet om
at det nå er tillagt et objektivt forsikringsansvar for per­
sonskader som kjøringen volder andre enn de reisende,
også når det gjelder skinnegående kjøretøy.
Det er mange detaljer her som jeg ikke skal gå inn på.
Jeg vil bare igjen understreke tilfredsheten med at vi nå
har tettet et viktig hull i lovgivningen.
Sverre Myrli (A): Jeg slutter meg heilt og fullt til det
som saksordfører har sagt i saka. Jeg vil allikevel peke på
et par ting.
Jeg er enig i det departementet skriver til Stortinget i
saka, at det er vanskelig å skille mellom ulike typer jern­
banevirksomhet, sjøl om Stortinget i si tid fattet vedtak
om erstatningsansvar forårsaket av sporvogn, som var
saka det da dreide seg om.
Vi har flere ulike typer jernbanevirksomhet i henhold
til loven, det som vi på mer folkelig språk kaller tog, T­
bane og trikk. Mange steder sklir dette inn i hverandre.
Enkelte steder kan vi etter hvert også få såkalte bybaner,
så det er vanskelig å skille mellom ulike typer jernbane.
Jeg er også enig med komiteen i at det er viktig å skil­
le mellom de områdene som er åpne for allmenn ferdsel
for befolkninga, og de områdene som det er ulovlig for
folk å oppholde seg på. Jeg er, som sagt, enig med komi­
teen i dette, og at jernbanen ikke skal være erstatnings­
pliktig hvis folk kommer inn på et område som det er for­
budt å være til stede på. Jeg er også enig i grensa på 15 år
som er satt.
Så over til begrepet «jernbanen», som så langt har
blitt brukt. Det er nok vanskeligere enn som så. Menes
det med det den som driver jernbanen, altså jernbanesel­

13. april -- Voteringer
Trykt 5/5 1999
1999
440
skapene, eller menes det de som eier skinnegangen? Jeg
registrerer i høringsprosessen at Samferdselsdepartemen­
tet og Jernbaneverket mente at det var operatøren, altså
den som driver jernbanevirksomhet, som skulle være an­
svarlig, mens NSB BA mente at det var infrastrukturei­
eren, altså den som eier skinnegangen, som skulle være
ansvarlig. Justisdepartementet og komiteen konkluderer
med at det er den som driver, som skal være ansvarlig,
altså jernbaneoperatøren. Det er jeg enig i, men -- og det
er her et av mine poeng kommer -- det må ikke bli slik at
NSB BA, Oslo Sporveier eller etter hvert også andre
jernbaneaktører, hvis vi får det på sporet, nå skal kunne
oppleve at folk krever erstatning, og at beløpet går ut av
jernbaneoperatørenes kasser. Det må være jernbanesel­
skapenes forsikringsselskap -- på lik linje med en bileier
og bileierens forsikringsselskap -- som eventuelt skal
dekke slike utbetalinger.
Jeg understreker derfor det som er sagt i innstillinga
om forsikringsplikten for jernbaneselskapene. Jeg går ut
fra at dagens lover og dagens forskrifter regulerer dette,
og at Jernbanetilsynet eller Samferdselsdepartementet
kan kontrollere dette i henhold til eksisterende forskrif­
ter, hvor det jo heter at jernbaneoperatører skal være til­
strekkelig forsikret eller ha garanti for erstatningsansvar.
Justisdepartementet skriver at en tolker det dit hen at da­
gens regler er tilstrekkelige. Det håper jeg er riktig. Men
hvis det skulle vise seg at det ikke er nok, vil jeg under­
streke det også justiskomiteen sier, at da må Justisdepar­
tementet eventuelt komme tilbake til Stortinget med et
forslag om dette. Som sagt, det må være jernbaneselska­
penes forsikringsselskaper som eventuelt skal dekke dis­
se kostnadene og ikke jernbaneselskapene sjøl. Jeg går ut
fra at dette er i trygge hender når vi veit hvilket departe­
mentet nåværende justisminister kommer fra.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 443 )
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Odelstinget skal votere i sakene på da­
gens kart.
Votering i sak nr. 1
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt ved­
tak:
A .
L o v
om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk
rett (menneskerettsloven).
§ 1
Lovens formål er å styrke menneskerettighetenes stil­
ling i norsk rett.
§ 2
Følgende konvensjoner skal gjelde som norsk lov i
den utstrekning de er bindende for Norge:
1. Europarådets konvensjon 4. november 1950 om
beskyttelse av menneskerettighetene og de grunn­
leggende friheter som endret ved ellevte protokoll
11. mai 1994, med følgende tilleggsprotokoller:
a) Protokoll 20. mars 1952,
b) Fjerde protokoll 16. september 1963 om beskyttelse
av visse rettigheter og friheter som ikke allerede
omfattes av konvensjonen og av første tilleggspro­
tokoll til konvensjonen,
c) Sjette protokoll 28. april 1983 om opphevelse av
dødsstraff,
d) Syvende protokoll 22. november 1984,
2. De forente nasjoners internasjonale konvensjon
16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kultu­
relle rettigheter,
3. De forente nasjoners internasjonale konvensjon
16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter
med følgende tilleggsprotokoller:
a) Valgfri protokoll 16. desember 1966,
b) Annen valgfri protokoll 15. desember 1989 om
avskaffelse av dødsstraff.
§ 3
Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er
nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i an­
nen lovgivning.
§ 4
De konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2,
kunngjøres i Norsk Lovtidend på ett originalspråk og i
norsk oversettelse.
§ 5
Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.
§ 6
Loven trer i kraft straks.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres så over lovens overskrift og
loven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Videre var innstillet:
B .
1. Regjeringa vert oppmoda om innan rimeleg tid å
inkorporere i lovs form FNs barne­ og kvinnedis­
krimineringskonvensjonar.
2. Regjeringa vert oppmoda om å utarbeide ein over­
ordna handlingsplan for informasjon, undervisning og
utdanning for å verne og fremje menneskerettane i
Noreg.

Forhandlinger i Odelstinget nr. 31
13. april -- Voteringer
O 1998­99
1999 441
Presidenten: Forslagene nr. 1 og 2 under B blir i sam­
svar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende
Stortinget.
Votering i sak nr. 2
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt ved­
tak til
l o v
om endringer i straffeloven og straffeprosessloven
m.v. (inndragning av utbytte).
I.
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende
endringer:
§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:
Når to personer bor fast sammen under ekte­
skapslignende forhold, likestilles det med ekteskap.
§ 34 skal lyde:
Utbytte av en straffbar handling skal inndras. An­
svaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad
retten mener at inndragning vil være klart urimelig. Inn­
dragning foretas selv om lovovertrederen ikke kan straf­
fes fordi han var utilregnelig (§§ 44 eller 46) eller ikke
utviste skyld.
Som utbytte regnes også formuesgode som trer iste­
denfor utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte.
Utgifter kommer ikke til fradrag. Kan størrelsen av ut­
byttet ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønns­
messig.
Istedenfor formuesgodet kan det inndras et beløp som
svarer til formuesgodets verdi eller til en del av verdien.
Det kan bestemmes i dommen at formuesgodet hefter til
sikkerhet for inndragningsbeløpet.
Inndragning foretas overfor den utbyttet er tilfalt di­
rekte ved handlingen. Det skal legges til grunn at utbyttet
er tilfalt lovovertrederen hvis han ikke sannsynliggjør at
det er tilfalt en annen.
§ 34a skal lyde:
Utvidet inndragning kan foretas når lovovertrederen
finnes skyldig i en straffbar handling av en slik art at den
kan gi betydelig utbytte, og han har foretatt
a. en eller flere straffbare handlinger som samlet kan
medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller forsøk
på en slik handling, eller
b. minst én straffbar handling som kan medføre straff av
fengsel i 2 år eller mer, eller forsøk på en slik hand­
ling, og lovovertrederen de siste 5 år før handlingen
ble begått, er ilagt straff for en handling av en slik art
at den kan gi betydelig utbytte.
Forhøyelse av strafferammen ved gjentagelse kommer
ikke i betraktning.
Ved utvidet inndragning kan alle formuesgoder som
tilhører lovovertrederen, inndras hvis han ikke sannsyn­
liggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. § 34
tredje ledd gjelder tilsvarende.
Ved utvidet inndragning overfor lovovertrederen kan
også verdien av alle formuesgoder som tilhører lovover­
trederens nåværende eller tidligere ektefelle, inndras
hvis ikke
a. de er ervervet før ekteskapet ble inngått eller etter at
ekteskapet ble oppløst,
b. de er ervervet minst fem år før den straffbare handling
som gir grunnlag for utvidet inndragning, eller
c. lovovertrederen sannsynliggjør at formuesgodene er
ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger
som han har begått.
Når to personer bor fast sammen under ekteskapslig­
nede forhold, likestilles det med ekteskap.
§ 35 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Regelen i § 34 første ledd tredje punktum gjelder til­
svarende.
§ 36 tredje ledd oppheves.
§ 37 første ledd annet punktum skal lyde:
Regelen i § 34 første ledd tredje punktum gjelder til­
svarende.
§ 37 annet ledd skal lyde:
Slik bestemmelse kan også treffes overfor en ret­
tighetshaver som da rettigheten ble stiftet, forsto eller
burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar
handling, eller at den kunne inndras.
§ 37a skal lyde:
Når utbytte eller ting som er nevnt i §§ 34 eller 35, et­
ter gjerningstiden er overdratt fra noen som det kan fore­
tas inndragning hos, kan det overdratte eller dets verdi
inndras hos mottakeren dersom overdragelsen er skjedd
som gave eller dersom mottakeren forsto eller burde ha
forstått sammenhengen mellom den straffbare handling
og det han har fått overdratt.
Kan det foretas utvidet inndragning etter § 34a og
lovovertrederen har overdratt et formuesgode til en av
sine nærmeste, kan formuesgodet eller dets verdi inndras
hos mottageren hvis påtalemyndigheten sannsynliggjør
at det er ervervet ved en straffbar handling som lovover­
trederen har begått. Dette gjelder likevel ikke formues­
goder som ble overdratt mer enn 5 år før foretagelsen av
den handlingen som danner grunnlag for inndragningen,
eller formuesgoder som er mottatt til vanlig underhold
fra en som plikter å yte slikt underhold.
Er formuen til noen som er nevnt i § 34a tredje ledd,
helt eller delvis regnet med ved inndragning overfor lov­
overtrederen, og vedkommende innfrir sitt ansvar etter
paragrafen her, reduseres lovovertrederens ansvar til­
svarende. Har lovovertrederen innfridd sitt ansvar etter
§ 34a annet ledd, fører ytterligere innfrielse fra ham til
at mottagerens ansvar reduseres tilsvarende.
Annet ledd gjelder tilsvarende ved overdragelse til et
foretak dersom lovovertrederen
a. alene eller sammen med noen som er nevnt i annet
ledd, eier en vesentlig del av foretaket,
31

13. april -- Voteringer 1999
442
b. oppebærer en betydelig del av foretakets inntekt, eller
c. i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse
over det.
Tilsvarende gjelder for rettighet som etter gjer­
ningstiden er stiftet i tingen av noen som det kan foretas
inndragning hos.
§ 37c tredje ledd skal lyde:
Disse regler gjelder tilsvarende ved inndragning av
rettigheter etter §§ 37 og 37a femte ledd.
§ 37d annet ledd første punktum skal lyde:
Etter krav fra fornærmede kan det bestemmes at utbyt­
te som inndras etter § 34, skal anvendes til dekning av er­
statningskrav fra ham.
§ 37d tredje ledd skal lyde:
Når utbytte er inndratt etter § 34, og domfelte eller
noen som er ansvarlig for skaden, etter pådømmelses­
tiden har betalt erstatning til fornærmede, kan forhørs­
retten etter krav fra domfelte bestemme at inndrag­
ningsbeløpet blir å nedsette tilsvarende. Det samme gjel­
der dersom domfelte betaler skatt eller avgift som tilsva­
rer inndragningen.
§ 70 første ledd skal lyde:
For inndragning gjelder de foreldelsesfrister som er
fastsatt i § 67, men slik at fristen ikke i noe tilfelle skal
være mindre enn 5 år, og for inndragning etter §§ 34 og
34a ikke mindre enn 10 år.
§ 74 femte ledd første og annet punktum skal lyde:
Ilagt inndragning faller bort etter 5 år. Inndragning av
utbytte, herunder inndragning etter § 34a, faller likevel
først bort etter 10 år.
Annet punktum blir nytt tredje punktum.
§ 75 annet ledd annet punktum skal lyde:
Sak om inndragning av utbytte av en straffbar hand­
ling, herunder inndragning etter § 34a og § 37a annet
ledd, kan likevel fremmes.
§ 75 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel bare for ting eller beløp som er
utbytte av den straffbare handling eller som svarer til
slikt utbytte, herunder ting eller beløp inndratt etter §
34a og § 37a annet ledd.
§ 197 annet ledd skal lyde:
§ 196 tredje og fjerde ledd får tilsvarende anvendelse.
§ 212 tredje ledd skal lyde:
§ 196 tredje og fjerde ledd får tilsvarende anvendelse.
II.
I lov 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet gjø­
res følgende endring:
§ 38 første punktum skal lyde:
Ved løslating på prøve kan det settes slike vilkår som
nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 bokstavene a­ g, nr. 4
og nr. 5.
III.
I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
gjøres følgende endring:
§ 24 nr.1 skal lyde:
Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på be­
gjæring bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffe­
prosessloven kapitler 15, 16 og 17, skal kunne anvendes
på samme måte som i saker om lovbrudd av tilsvarende
art som forfølges her i riket.
IV.
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres føl­
gende endringer:
§ 2 første ledd nr. 2 skal lyde:
2) offentlig sak om inndragning, herunder spørsmål om
tredjepersons rettigheter i formuesgoder som saken
gjelder,
§ 38 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Mortifikasjon kan bare idømmes når det er fremmet
krav om det, og ikke i større utstrekning enn påstått.
§ 38 tredje ledd første punktum skal lyde:
Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebe­
slutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et
større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi parte­
ne anledning til å uttale seg om spørsmålet.
§ 51 nytt annet ledd skal lyde:
Er det ilagt straff i saken, kan det likevel senere frem­
mes sak med krav om inndragning hvis et slikt krav ikke
ble behandlet under straffesaken. Er det under straffesa­
ken pådømt krav om inndragning, kan det senere frem­
mes krav om ytterligere inndragning hvis det pådømte
kravet var begrenset til gjenstander som kan føres direk­
te tilbake til den straffbare handling.
§ 69 tredje ledd første punktum skal lyde:
Unnlatelse av påtale kan også gjøres betinget av slike
vilkår som er nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 boksta­
vene a­g, nr. 4 og nr. 5.
§ 82 fjerde ledd skal lyde:
Bestemmelsene om siktede i denne lov får tilsvarende
anvendelse for den som det reises krav mot eller som
trekkes inn i saken etter § 2.
§ 192 skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en hand­
ling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det
foretas ransaking av hans bolig, rom eller opp­
bevaringssted for å sette i verk pågripelse eller for å søke

13. april -- Voteringer
1999 443
etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller som
det kan tas heftelse i.
Hos andre kan ransaking foretas når det er skjellig
grunn til mistanke om en slik handling, og
1) handlingen er foretatt eller mistenkte pågrepet der,
2) mistenkte har vært der under forfølgning på fersk gjer­
ning eller ferske spor, eller
3) det for øvrig er særlig grunn til å anta at mistenkte der
kan pågripes, eller at det der kan finnes bevis eller ting
som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i.
§ 195 første ledd skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en hand­
ling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det
foretas ransaking av hans person dersom det er grunn til
å anta at det kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting
som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i.
§ 203 første punktum skal lyde:
Ting som antas å ha betydning som bevis, kan be­
slaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken.
§ 213 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Dersom det er fare for at en gjenstand som er be­
slaglagt med sikte på inndragning, raskt vil bli ødelagt,
kan retten tillate politiet å avhende gjenstanden.
§ 216h første ledd første punktum skal lyde:
Telefonkontrollutvalget skal føre kontroll med politi­
ets og påtalemyndighetens behandling av saker etter det­
te kapittel.
§ 217 første ledd skal lyde:
For å sikre betaling av bot, inndragning, saksom­
kostninger, erstatning eller oppreisning som siktede er
eller antas å ville bli ilagt, kan retten på begjæring av på­
talemyndigheten beslutte heftelse for et bestemt beløp i
formuesgjenstander som tilhører ham, når det er grunn til
å frykte for at fullbyrdingen ellers vil bli forspilt eller i
vesentlig grad vanskeliggjort. Er det fare ved opphold,
kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Heftelse
kan besluttes inntil kravet som skal sikres, er rettskraftig
avgjort.
§ 219 første ledd skal lyde:
Ved iverksetting av heftelse gjelder tvangsfull­
byrdelsesloven §§ 14­9 til 14­12 og denne lovs § 213 før­
ste ledd annet punktum tilsvarende.
§ 226 første ledd skal lyde:
Formålet med etterforskingen er å skaffe til veie de
nødvendige opplysninger for
a. å avgjøre spørsmålet om tiltale,
b. å tjene som forberedelse for rettens behandling av
spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om
fastsettelse av reaksjon og
c. å fullbyrde straff og andre reaksjoner.
§ 455 annet ledd skal lyde:
Fullbyrdingen av straff og andre reaksjoner settes i
verk av politiet.
§ 456 femte ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Tilsvarende regler kan fastsettes for ilagt inndrag­
ning. Dom eller forelegg på bot eller inndragning er også
tvangsgrunnlag for tilleggskrav etter dette ledd.
§ 462 annet punktum skal lyde:
Det tilsvarende gjelder når det er tvist om hvorvidt
den person som dommen søkes fullbyrdet mot, er den
domfelte, og når det er tvist mellom påtalemyndigheten
og andre enn domfelte om hvorvidt en avgjørelse om inn­
dragning kan gjøres gjeldende overfor dem.
V.
Lov 15. mars 1991 nr. 5 om endringer i Alminnelig
borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 m.m. del III
oppheves.
VI.
I lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffe­
loven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og sær­
reaksjoner) oppheves endringen i straffeloven § 36 tredje
ledd.
VII.
Denne lov trer i kraft når Kongen bestemmer.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt ved­
tak til
l o v
om endringer i lov av 10. juni 1977 nr. 73 om
jernbaneansvar overfor reisende
(jernbaneansvarslova).
I.
Lovens tittel skal lyde:
Lov om jernbaneansvar (jernbaneansvarsloven)
Før § 1 skal følgende overskrift tilføyes:
Kap. I. Innledende bestemmelser

13. april -- Voteringer 1999
444
§ 1 første og annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene i loven her gjelder jernbanens er­
statningsansvar ved personskade og skade på reisegods
m.v. Med jernbane forstås innretning for motordrevet
transport på skinner, således også tunnelbane, forstads­
bane, kabelbane og sporveg.
Krav på erstatning etter loven her kan bare rettes mot
den som driver trafikkvirksomheten, se jernbaneloven § 3.
§ 2 skal lyde:
Bestemmelsene i denne lov gjelder ikke skade som
går inn under lov 12. mai 1972 nr. 28 om atom­
energivirksomhet.
Fra lovens regler i kap. II, jf. kap. IV, unntas be­
fordring som jernbanen svarer for etter lov 15. juni 1984
nr. 74 om befordring av personer og gods på jernbane i
henhold til overenskomst 9. mai 1980 om internasjonal
jernbanetrafikk (COTIF).
Før § 3 skal følgende overskrift tilføyes:
Kap. II.Skade på reisende og deres håndbagasje ved
innenriks befordring
§ 3 annet ledd oppheves.
§ 4 første ledd skal lyde:
Går håndbagasje eller ting som den reisende bærer på
seg, helt eller delvis tapt, eller blir slike gjenstander
skadd under reisen, plikter jernbanen å erstatte tapet eller
skaden såframt det ved samme hending oppstår person­
skade som jernbanen hefter for etter § 3, eller tapet eller
skaden skyldes feil eller forsømmelse på jernbanens side
(jf. § 13).
§ 5 skal lyde:
Jernbanens ansvar for håndbagasje (eller ting den rei­
sende bærer på seg) som er gått tapt eller blitt skadd, be­
grenses til halve grunnbeløpet i folketrygden for hver rei­
sende.
Retten til begrensning etter første ledd tapes for så
vidt skaden er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt av
noen på jernbanens side (jf. § 13).
Nåværende §§ 6, 7 og 9 oppheves.
Nåværende §§ 8 og 10 blir nye §§ 6 og 7.
§ 8 skal lyde:
Reglene i kapitlet h er kan ikke fravikes ved avtale til
skade for den reisende.
Før § 9 skal følgende overskrift tilføyes:
Kap. III. Annen skade på person og ting
§ 9 skal lyde:
Jernbanen plikter uten hensyn til skyld å erstatte an­
nen personskade enn nevnt i § 3 som kjøringen volder.
Var skadelidte på skadetidspunktet 15 år eller eldre,
gjelder dette likevel bare når vedkommende befant seg
utenfor jernbanens kjørevei eller på et sted åpent for all­
menn ferdsel da skaden inntraff.
Første ledd gjelder ikke for skader som rammer
a) personer i motorvogner eller jernbanevogner, eller
b) ansatte ved jernbanen når skaden omfattes av lov 16.
juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.
§ 10 skal lyde:
Jernbanen plikter uten hensyn til skyld å erstatte
tingskade som kjøringen volder utenfor jernbanens kjø­
revei eller på et sted åpent for allmenn ferdsel.
Første ledd gjelder ikke for skade på
a) motorvogner, jernbanevogner eller gods i slike vog­
ner, eller
b) dyr som går løse på jernbanens kjørevei.
§ 11 skal lyde:
Bestemmelsene i § 9 og § 10 begrenser ikke den ska­
delidtes rett til erstatning på annet rettsgrunnlag.
Før § 12 skal følgende overskrift tilføyes:
Kap. IV. Fellesbestemmelser
§ 12 skal lyde:
Jernbanens ansvar kan settes ned eller falle bort i
medhold av skadeserstatningsloven § 5­1 når skadelidte
har medvirket til skaden. Dette gjelder likevel ikke der­
som skadelidte bare kan legges lite til last.
Dersom det godtgjøres at en uavvendelig natur­
hending, sabotasjehandling, krigshandling eller liknende
handling under væpnet konflikt eller opprør i betydelig
grad har bidratt til skaden eller dennes omfang under for­
hold som er utenfor jernbanens kontroll, kan dennes an­
svar settes ned forholdsmessig, idet man særlig legger
vekt på den innflytelse jernbanen har hatt på skaden og
dens omfang.
Ny § 13 skal lyde:
Jernbanen svarer for skade som er voldt i tjenesten av
noen som er ansatt hos jernbanen eller som den nytter til
befordringen.
Ny § 14 skal lyde:
Reglene om jernbanens innsigelser og om grensen for
ansvar gjelder tilsvarende når erstatningskrav gjøres gjel­
dende mot noen på jernbanens side (jf. § 13) og kravet
kunne vært grunnet på denne loven.
Nåværende § 12 blir ny § 15.
II.
Loven trer i kraft straks. Loven gjelder bare for skader
som blir voldt etter at den har trådt i kraft.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.

13. april -- Referat
1999 445
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
S a k n r . 4
Referat
1. (71) Lagtingets presidentskap melder at Lagtinget
har antatt Odelstingets vedtak til
1. lov om endringer i postloven (Besl. O. nr. 51 (1998­
99))
2. lov om endringer i lov av 23. juni 1995 nr. 39 om
telekommunikasjon (telelov) og i enkelte andre lover
(Besl. O. nr. 52 (1998­99))
3. lov om endring i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om hav­
ner og farvann m.v. (Besl. O. nr. 53 (1998­99))
-- og at lovvedtakene er sendt Kongen.
2. (72) Statsministerens kontor melder at
1. lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
(Besl. O. nr. 45 (1998­99))
2. lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltaker­
loven) (Besl. O. nr. 43 (1998­99))
3. lov om endring i lov av 3. februar 1961 om ansvar
for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova)
(Besl. O. nr. 42 (1998­99))
4. lov om husleieavtaler (husleieloven) (Besl. O. nr.
48 (1998­99))
-- er sanksjonert under 26. mars 1999
Enst.: Nr. 1 og 2 vedlegges protokollen.
3. (73) Lov om endringer i lov av 11. juni 1976 nr. 79
om kontroll med produkter og forbrukertjenester (pro­
duktkontrolloven) (Ot.prp. nr. 42 (1998­99))
Enst.: Sendes energi­ og miljøkomiteen.
4. (74) Forslag fra stortingsrepresentantene Per Sand­
berg, Per Roar Bredvold og Siv Jensen om lov om
endringer i lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og forel­
dre (barnelova). (Endring av kap. 5 og 6 -- Begge for­
eldre gis lik rett til samvær/foreldreansvar for sine
barn) (Dokument nr. 8:44 (1998­99))
Enst.: Sendes familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen.
5. (75) Lov om endringer i regnskapsloven m.v.
(Ot.prp. nr. 43 (1998­99))
6. (76) Lov om omdanning av Noregs Kommunalbank
til aksjeselskap (Ot.prp. nr. 44 (1998­99))
7. (77) Lov om endringer i lov om finansieringsvirksom­
het og finansinstitusjoner (selveiende institusjoners
adgang til å danne finanskonsern m.v. (Ot.prp. nr. 45
(1998­99))
8. (78) Lov om foretakspensjon (Ot.prp. nr. 47 (1998­
99))
Enst.: Nr. 5­8 sendes finanskomiteen.
9. (79) Lov om finansavtaler og finansoppdrag (finans­
avtaleloven) (Ot.prp. nr. 41 (1998­99))
Enst.: Sendes justiskomiteen.
10. (80) Lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte
andre lover (Samleproposisjon -- forenkling og klar­
gjøring) (Ot.prp. nr. 46 (1998­99))
Enst.: Sendes sosialkomiteen.
Møtet hevet kl. 15.55.