2006 328 8. juni -- Endringer i folketrygdloven Møte torsdag den 8. juni kl. 13.30 President: B e r i t B r ø r b y D a g s o r d e n (nr. 31) 1. Innstilling fra familie­ og kulturkomiteen om lov om endringer i folketrygdloven (utvidelse av fedrekvo­ ten) (Innst. O. nr. 57 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 70 (2005­ 2006)) 2. Innstilling frå helse­ og omsorgskomiteen om lov om endringar i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplanta­ sjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. (forlenging av mellombels forbod mot xenotrans­ plantasjon) (Innst. O. nr. 46 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 45 (2005­ 2006)) 3. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om lov om endringer i lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering (tilpasning til biomedisinkonvensjonen) (Innst. O. nr. 62 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 63 (2005­ 2006)) 4. Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om lov om endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettig­ hetsloven m.v. (Innst. O. nr. 66 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 65 (2005­ 2006)) 5. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­ miteen om lov om endringar i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond (Innst. O. nr. 50 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 56 (2005­ 2006)) 6. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­ miteen om lov om behandling av etikk og redelighet i forskning (Innst. O. nr. 70 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 58 (2005­ 2006)) 7. Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­ miteen om lov om endringar i opplæringslova (Innst. O. nr. 51 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 59 (2005­ 2006)) 8. Referat Valg av settepresident Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to settepresidenter for Odelstingets møte i morgen -- og an­ ser det som vedtatt. Presidenten vil foreslå Marit Nybakk og Per Rune Henriksen. -- Andre forslag foreligger ikke, og Marit Ny­ bakk og Per Rune Henriksen anses enstemmig valgt som settepresidenter for Odelstingets møte i morgen. S a k n r . 1 Innstilling fra familie­ og kulturkomiteen om lov om endringer i folketrygdloven (utvidelse av fedrekvoten) (Innst. O. nr. 57 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 70 (2005­ 2006)) Presidenten: Etter ønske fra familie­ og kulturkomite­ en vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 mi­ nutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden. Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­ til 3 minutter. -- Det anses vedtatt. Britt Hildeng (A) [13:31:59] (ordfører for saken): Forslaget fra Regjeringen om utvidelse av fedrekvoten med én uke til far innebærer en forlengelse av stønadspe­ rioden ved fødsel med én uke, dvs. en stønadsperiode på 54 uker med 80 pst. dekning og 44 uker med 100 pst. dek­ ning. Ved adopsjon foreslås stønadsperioden til henholds­ vis 51 uker og 41 uker. Forslaget medfører ingen andre endringer i reglene for fedrekvoten. Således innebærer ikke forslaget at det blir flere fedre enn i dag som gis rett til fedrekvote. Forslaget om utvidelse av fedrekvoten er en viderefø­ ring av en familiepolitikk som har ført til at Norge er et av de landene som gir de beste permisjonsordninger i forbin­ delse med fødsel. Arbeidet med å inkludere fedre i permi­ sjonsordningen er viktig for at både mor og far skal kunne kombinere omsorg for små barn med yrkesaktivitet, og for at fedre skal ha større muligheter til å delta i den tidli­ ge omsorgsperioden for barn. Utvidelse av fedrenes permisjonsmuligheter med én uke er betydningsfullt, men fremdeles er det langt igjen til en ønsket omsorgsdeling mellom mor og far. Lovendrin­ gene som foreslås, er tidligere realitetsbehandlet i forbin­ delse med budsjettet for 2006 og er således en oppfølging av tidligere behandling i Stortinget. Bak realitetsvedtaket som ble gjort i desember, stod alle partiene med unntak av Fremskrittspartiet. Den brede enigheten kom også til ut­ trykk i forbindelse med komiteens budsjettinnstilling. Der uttrykte flertallet i komiteen, dvs. alle unntatt Fremskritts­ partiet, følgende: «Flertallet er tilfreds med forslaget om å utvide fed­ rekvoten med en ytterligere uke slik at den utgjør seks uker fra og med 1. juli 2006. (...) Flertallet vil peke på at departementets forslag innebærer at foreldrene be­ holder en tilsvarende periode som i dag til fordeling ut fra individuelle vurderinger av familiens beste.» Det er godt at vi står så samlet bak en slik utvidelse og bak en slik familiepolitikk som dette forslaget og det ved­ taket som vi også skal gjøre i dag, er uttrykk for. Karin S. Woldseth (FrP) [13:35:01]: Det er riktig at denne saken har vært realitetsbehandlet tidligere, men som representant for det eneste partiet som stod utenfor, hadde jeg et behov for å komme med en presisering. Fremskrittspartiet har tro på foreldre og deres evne til å vurdere hva som er best for deres barn, og hva som er mest praktisk for den enkelte familie. En utvidelse av fed­ rekvoten nå blir helt feil for Fremskrittspartiet når vi vet at Norge har en av de beste svangerskaps­ og fødselsper­ 8. juni -- Endringer i abortloven og steriliseringsloven 329 2006 misjonsordningene i verden i utgangspunktet. Det må være opp til den enkelte familie å prioritere hvordan man ønsker å ta ut tid for å være sammen med sitt nyfødte barn. For oss er det viktig å jobbe for lik rett til permisjon for begge foreldrene. Vi er ikke av den oppfatning at kvinnen er best egnet til å være hjemme med barnet sitt. Vi er der­ imot overbevist om at far har de samme egenskapene. I disse tider med likestilling burde det være selvsagt at beg­ ge foreldrene gis samme mulighet og de samme rettighe­ tene. Men -- og det kan vi ikke si nok ganger -- det må være opp til det enkelte foreldrepar å finne løsningene. Svan­ gerskapspermisjonene bør ikke være øremerket kvinnene. Det mener vi er svært uheldig. Derfor fremmer vi forslag om å endre lover og regelverk slik at parene selv kan be­ stemme hvordan de ønsker å fordele permisjonen. Samtidig mener vi at det er viktig å se nærmere på de totale rammene for kompensasjonen til småbarnsforeldre­ ne. Flere andre partier -- klassiske utgiftspartier -- ser ikke slike begrensninger. De finner det opportunt å friste små­ barnsforeldrene med flere uker betalt permisjon. Frem­ skrittspartiet mener at dagens ramme for fødselspermi­ sjon er god, og at det ikke er samfunnsøkonomisk dekning for kostnadskrevende reformer i fødselspengeordningene nå. Vi mener at man heller bør komme tilbake til en utvi­ delse på et senere tidspunkt. I mellomtiden bør det følges nøye med på i hvilken grad uttaket av foreldrepermisjoner blir mer likt fordelt mellom mor og far. Jeg vil med dette ta opp forslaget til Fremskrittspartiet. Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp det forslaget hun viste til. Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1. (Votering, se side 344) S a k n r . 2 Innstilling frå helse­ og omsorgskomiteen om lov om endringar i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. (forlenging av mellombels forbod mot xenotransplantasjon) (Innst. O. nr. 46 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 45 (2005­2006)) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 345) S a k n r . 3 Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om lov om endringer i lov om svangerskapsavbrudd og lov om steri­ lisering (tilpasning til biomedisinkonvensjonen) (Innst. O. nr. 62 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 63 (2005­2006)) Gunn Olsen (A) [13:39:05] (ordfører for saken): Endringene i proposisjonen som vi nå har til behandling, foreslås for å sikre at norsk lovgivning er i overensstem­ melse med de krav som Europarådets biomedisinkonven­ sjon stiller når det gjelder adgang til å foreta inngrep over­ for personer som ikke er i stand til å samtykke. Det fram­ går av innstillingen at komiteen er svært enig i denne sa­ ken. Ved en inkurie har regjeringsfraksjonen gått inn i en merknad som står i innstillingen på side 4, første spalte, nederst. Vi beklager det, men denne merknaden ville ha som konsekvens en innsnevring av dagens praksis. Det var altså ikke vår hensikt, og jeg skal kort begrunne dette. Odelstingsproposisjonens forslag til § 9 nytt annet ledd gir anvisning om hvilke hensyn som vil være relevante for vurderingen av om et svangerskapsavbrudd vil være i den klare interessen til en kvinne uten samtykkekompetanse. Lovforslaget nevner ikke alvorlig sykdom, men viser kun til § 2 tredje ledd bokstav c. Dersom alvorlig sykdom skal «forstås som alvorlig, arvelig sykdom uten behandlings­ muligheter» bare i forhold til kvinner som ikke har sam­ tykkekompetanse, vil ikke lovforslaget kunne vedtas i den form det nå framstår. Så vurderingen av hva som er i kvin­ nenes interesse, blir knyttet opp til § 2 for å unngå at det blir foretatt en forskjellsbehandling av kvinner med og uten samtykkekompetanse i større grad enn det som er nødvendig. En forståelse av alvorlig sykdom som «alvor­ lig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter» i for­ hold til kvinnen uten samtykkekompetanse innebærer at reglene for når disse kvinnene kan få innvilget abort, vil være strengere enn for når kvinner med samtykkekompe­ tanse kan få innvilget abort, noe som igjen kan utgjøre usaklig forskjellsbehandling, og vi legger til grunn at prinsippet i norsk rett er at man ikke skal foreta usaklig forskjellsbehandling. Presidenten: Representanten Gunn Olsen har vist til en feil på side 4 i innstillingen, som vil bli rettet opp. Sonja Irene Sjøli (H) [13:42:53]: Høyres utgangs­ punkt er at spørsmålet om svangerskapsavbrudd reiser vanskelige etiske dilemma. Når offentlige myndigheter samtykker til svangerskapsavbrudd på vegne av mennes­ ker uten samtykkekompetanse, må dette anses som et al­ vorlig inngrep overfor enkeltmennesker. Det må derfor foreligge tungtveiende hensyn som begrunner et slikt samtykke. Det er vesensforskjell på situasjoner der den gravide selv tar beslutning om svangerskapsavbrudd før tolvte svangerskapsuke, og situasjoner der offentlige myndigheter tar beslutning på vegne av en gravid som ikke har samtykkekompetanse. I henhold til lov om svangerskapsavbrudd § 2 annet ledd bokstav c kan det legges vekt på om det foreligger stor fare for om barnet får «alvorlig sykdom» når fylkes­ mannen skal vurdere samtykke til svangerskapsavbrudd. Men hva er en alvorlig sykdom? Konkret skal man altså ta stilling til hvilke sykdommer, tilstander og syndromer som gir grunnlag for svangerskapsavbrudd. Dette dreier seg prinsipielt sett om hvilke tilstander vi mener er ufor­ enlige med et godt liv. Dette spørsmålet ble drøftet grundig i sammenheng med vilkårene for preimplantasjonsdiagnostikk i debatten om bioteknologiloven. Da loven ble vedtatt, stod Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstre­ parti sammen om å sette en klar grense for hvilke tilstan­ 2006 330 8. juni -- Endringer i abortloven og steriliseringsloven der vi skal tillate at det testes for, for å unngå bortvelging. I innstillingen til bioteknologiloven, Innst. O. nr. 16 for 2003­2004 uttalte disse partiene at det er «viktig å trekke en skarp grense for hvilke tilstander som skal kunne un­ dersøkes, for å unngå at metoden brukes til seleksjon av gitte egenskaper som både er forenlig med liv, og som vil kunne behandles». Det kan ikke være grunnlag for å tillate en mer liberal praksis med hensyn til hvilke tilstander som kan begrunne svangerskapsavbrudd, enn med hensyn til hvilke tilstan­ der som kan begrunne sortering av befruktede egg, tvert imot. Dette er bakgrunnen for at Høyre har gått inn for å presisere at «alvorlig sykdom» må forstås som en «alvor­ lig sykdom uten behandlingsmuligheter». En slik formu­ lering er konsistent med det syn vi har gitt uttrykk for i forbindelde med bioteknologiloven. Kristelig Folkeparti gir i innstillingen til Ot.prp. nr. 63 for 2005­2006, som vi nå behandler, uttrykk for et lignende syn, men har et for­ slag til enda strammere vilkår. For øvrig er Høyres merknad, som regjeringspartiene nå har gått ut av -- hva Venstre gjør, får vi vel høre etter hvert -- om hva som må anses som alvorlig sykdom, også relevant for vurderinger av svangerskapsavbrudd etter tolvte uke, både for dem som har, og dem som ikke har samtykkekompetanse. Således kan det ikke sies, slik saksordføreren var inne på, å innebære en forskjellsbe­ handling av mennesker uten samtykkekompetanse. Laila Dåvøy (KrF) [13:46:09]: Ethvert menneske har rett til liv og krav på samme rettsvern. Kristelig Folkeparti ser tilslutning til Europarådets biomedisinkonvensjon som et viktig bidrag for å ivareta enkeltmenneskers rettig­ heter ved medisinsk forskning og behandling. Det gjelder også det ufødte liv. Det er positivt at det skal være definerte hensyn for når fylkesmannen skal kunne innvilge svangerskapsavbrudd for kvinner uten samtykkekompetanse. Selv om det er svært få kvinner dette angår, er prinsippene likevel vikti­ ge, og det er viktig for disse kvinnenes rettssikkerhet at det er strenge regler for når noen kan be om svangerskaps­ avbrudd på deres vegne. Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om at relevante hensyn i helhetsvurderingen vil være om svan­ gerskap og fødsel kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, og at det skal legges vekt på om kvinnen ble gravid under forhold nevnt i straf­ feloven. Det som Kristelig Folkeparti derimot ikke ser som relevante hensyn i en slik situasjon, er om omsorgen for barnet kan bli en belastning for kvinnen. I det norske samfunnet finnes det mindre inngripende måter å ivareta barnets omsorgsbehov på når kvinnen ikke kan bære den­ ne oppgaven selv, enn svangerskapsavbrudd. Et annet relevant hensyn som foreslås fra Regjeringen, er at fylkesmannen i vurderingen skal legge vekt på om det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelige påvirk­ ninger under svangerskapet. Heller ikke dette kan Kriste­ lig Folkeparti se som relevant. Det er svært vanskelig å sette grenser for hvilke arvelige anlegg og sykdommer som vil innebære stor fare for alvorlig sykdom hos barnet. Alvorlig sykdom hos barnet kan imidlertid oppstå som følge av livsnødvendige medisiner som kvinnen bruker under svangerskapet. Primært ønsker derfor Kristelig Folkeparti at Regjerin­ gen kommer tilbake til Stortinget med forslag til lov om svangerskapsavbrudd, der relevante hensyn for svanger­ skapsavbrudd for kvinner uten samtykkekompetanse ikke skal være om kvinnen har evne til å ta omsorg for barnet, eller om det er stor fare for at barnet kan få alvorlig syk­ dom. Kristelig Folkeparti støtter likevel forslaget fra Re­ gjeringen i Odelstinget i dag, siden det innebærer et bedre vern for det ufødte liv og bedre rettssikkerhet for kvinner uten samtykkekompetanse enn det dagens lov gjør. Jeg vil til slutt ta opp forslaget som er inntatt i innstil­ lingen. Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til. Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:49:14]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men må si noen ord om representanten Sjølis innlegg. Representanten Sjøli vet at en kan ha ulike oppfatninger om hva som kan være grunner for svanger­ skapsavbrudd. En vet også at det er det forskjellige opp­ fatninger om partiene imellom. Men når vi velger å ikke stå på den merknaden, er det fordi at uavhengig av hvilken oppfatning en måtte ha om grunner for svangerskapsav­ brudd, er det svært viktig at en ikke forskjellsbehandler kvinner uten samtykkekompetanse og kvinner med sam­ tykkekompetanse. Det ville være veldig feil om en vedtar en lov der en vedtar en forskjellsbehandling, og det er vårt poeng i denne saken. Gunvald Ludvigsen (V) [13:50:42]: Spørsmålet om svangerskapsavbrot og sterilisering reiser store og van­ skelege etiske dilemma. I demokratiske samfunn som det norske, og som Europarådet eksplisitt omtaler i biomedi­ sinkonvensjonen, er det viktig å ta slike debattar. Det er gledeleg at komiteen er samstemd i det meste i desse vanskelege dilemma, men uansett lovtekster vil det bli teke avgjerder som har eit visst skjønnspreg i seg. Det er derfor viktig at endringar i lovtekster, spesielt på slike område som det her er tale om, blir gjorde etter gode pro­ sessar. Eg meiner at prosessen i denne saka har vore god, ikkje minst med tanke på den breie høyringsprosessen som det var lagt opp til. Det er elles på tide at vi i Noreg legg lovgivinga slik til rette at ho blir i samsvar med Europarådet sin konvensjon om vern av menneskerettane og mennesket si verdigheit i samband med bruk av biologi og medisin, kalla biomedi­ sinkonvensjonen. Eg har elles notert at lovendringa inneber eit snevrare tilgjenge til å tillate inngrep enn det den noverande ordly­ den opnar for. Sjølv om eg oppfattar det slik at lovendrin­ ga ikkje vil føre med seg store endringar i gjeldande norsk praksis, er Venstre glad for denne innsnevringa. Heilt til slutt vil eg klargjere at Venstre står saman med Høgre i merknaden som representanten Sjøli viste til. 8. juni -- Endringer i abortloven og steriliseringsloven 331 2006 Sonja Irene Sjøli (H) [13:52:33]: Jeg registrerer at det er ulike syn i denne saken. Det er for så vidt ikke noe nytt, det har det vært tidligere også, hvor Senterpartiet og SV har stått sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i en del av disse spørsmålene. Men for Høyre henger ting sammen, og vi står fast på det som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at det ikke kan være grunn for å tillate en mer liberal praksis med hensyn til hvilke tilstander som skal begrunne svangerskapsav­ brudd, enn med hensyn til hvilke tilstander som kan be­ grunne sortering av befruktede egg -- tvert imot. Dette er bakgrunnen for at Høyre, og gledelig nok Venstre, går inn for å presisere at «alvorlig sykdom» må forstås som «al­ vorlig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter». Vi mener at en slik formulering er konsistent med hensyn til det synet vi har gitt uttrykk for også i forbindelse med bio­ teknologiloven. Etter Høyres syn, som vi viser til i vår merknad, må alvorlig sykdom også anses å være relevant for vurderinger av svangerskapsavbrudd etter tolvte uke, både for dem som har og dem som ikke har samtykke­ kompetanse. Således kan dette etter Høyres syn ikke sies å innebære en forskjellsbehandling av mennesker uten samtykkekompetanse, slik som representanten Skjælaaen framstiller det. Statsråd Sylvia Brustad [13:54:15]: Når vi fra Re­ gjeringas side har foreslått å foreta endringer i lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering, er det for å sikre at disse er i overensstemmelse med biomedisinkon­ vensjonens krav. Europarådets konvensjon av 4. april 1997 om menneskerettigheter og biomedisin trådte i kraft 1. desember 1999. Denne konvensjonen ivaretar enkelt­ menneskers rettigheter ved medisinsk forskning og be­ handling. Norge undertegnet denne konvensjonen allere­ de i 1997, og Regjeringa mener det er på høy tid at Norge nå ratifiserer konvensjonen. Etter undertegnelsen av biomedisinkonvensjonen har Helse­ og omsorgsdepartementet vurdert norsk rett opp mot konvensjonens krav med sikte på ratifikasjon. Da­ gens regler for når svangerskapsavbrudd, sterilisering og kastrering kan foretas overfor personer som mangler sam­ tykkekompetanse, er sjølsagt gjennomgått som ledd i det­ te arbeidet. I denne sammenheng er personer uten sam­ tykkekompetanse definert som personer som er så alvor­ lig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i så bety­ delig grad at de ikke evner å forstå betydningen av inngrepet. Lovforslaget som Regjeringa har fremmet, understre­ ker at det bare helt unntaksvis skal være anledning til å til­ late inngrep etter lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering overfor personer som mangler samtykke­ kompetanse. Hvert enkelt tilfelle må vurderes grundig, og det er en forutsetning at hensynet til den det gjelder, må veie tyngst. Lovforslaget innebærer en innsnevring i da­ gens lovverk om svangerskapsavbrudd, sterilisering og kastrering for å styrke vernet av mennesker uten samtyk­ kekompetanse. I lovforslaget gjøres det ingen endringer i vilkårene for når svangerskapsavbrudd, sterilisering eller kastrering kan tillates i andre tilfeller enn der personen mangler samtykkekompetanse. Jeg har merket meg at flertallet i helse­ og omsorgsko­ miteen støtter Bioteknologinemndas høringsuttalelse, der det etterlyses en beskrivelse av omfanget av nåværende praksis for prevensjon, sterilisering, abort, barn født av foreldre/mødre uten samtykkekompetanse, og hvordan omsorgsovertakelse for barna håndteres. Jeg er enig i at det kunne være interessant å vite mer om dette, og jeg kan opplyse at Sosial­ og helsedirektoratet og steriliserings­ nemndene holder på å kartlegge hva som er dagens prak­ sis for sterilisering av personer uten samtykkekompetan­ se. Jeg har også merket meg at et flertall i helse­ og om­ sorgskomiteen mener at teksten bør gjøres mer forståelig for berørte parter, og at det gis en vurdering av hvilke hen­ syn som skal tas for å unngå svangerskap/fødsel, der de potensielle barna enten vil bli alvorlig sjuke sjøl eller lide under at foreldrene ikke har omsorgsevne. Når det så gjelder begrepet «alvorlig sjukdom», forstår jeg at noen partier i helse­ og omsorgskomiteen fortsatt mener at det må forstås som «alvorlig, arvelig sjukdom uten behandlingsmuligheter». Jeg har lyst til å si at det i dag ikke er et vilkår i loven at sjukdommen må være ar­ velig. En slik forståelse, som jeg forstår noen partier fort­ satt står for, vil måtte innebære en lovendring som inn­ skrenker dagens adgang til å få innvilget svangerskapsav­ brudd. Det er heller ikke et vilkår i loven at det ikke finnes behandlingsmuligheter. I rundskriv I­40/2001 til loven framgår det at det med «alvorlig sykdom» først og fremst siktes til alvorlige sjukdomstilfeller hvor behandlingsmu­ lighetene er små. Dersom alvorlig sjukdom skal forstås som «alvorlig, arvelig sjukdom uten behandlingsmuligheter» bare for kvinner som ikke har samtykkekompetanse, ville ikke lovforslaget kunne bli vedtatt i den form det nå framstår. Vurderinga av hva som er i kvinnens interesse, ble knyttet til § 2 for å unngå risiko for å forskjellsbehandle kvinner med og uten samtykkekompetanse i større grad enn det som er nødvendig. For kvinner uten samtykkekompetanse vil alvorlig sjukdom forstått som «alvorlig, arvelig sjukdom uten be­ handlingsmuligheter» innebære at reglene for når man kan få innvilget abort, ville være strengere for disse kvin­ nene enn for kvinner med samtykkekompetanse. Dette kan igjen føre til usaklig forskjellsbehandling. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk rett at man ikke skal foreta usaklig forskjellsbehandling. Til slutt: Jeg er meget glad for at det i helse­ og om­ sorgskomiteen er så bred enighet -- med unntak av dette punktet -- for at norsk rett skal være i overensstemmelse med denne konvensjonen. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3. (Votering, se side 345) Trykt 28/6 2006 2006 332 8. juni -- Endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven S a k n r . 4 Innstilling fra helse­ og omsorgskomiteen om lov om endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetslo­ ven m.v. (Innst. O. nr. 66 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 65 (2005­2006)) Presidenten: Etter ønske fra helse­ og omsorgskomi­ teen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 mi­ nutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen. Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid. Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­ til 3 minutter. -- Dette anses vedtatt. Laila Dåvøy (KrF) [14:00:25] (ordfører for saken): Helse­ og omsorgskomiteen har behandlet Ot.prp. nr. 65, der Regjeringen har fremmet forslag om endringer i lov om psykisk helsevern og pasientrettighetsloven med det hovedformål å styrke ivaretakelsen av pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet. Komiteen er enig i at rettssikkerhet skal være grunn­ leggende for utformingen av regelverk om bruk av tvang i det psykiske helsevernet. Tvang er et alvorlig, integri­ tetskrenkende tiltak, og det er et klart mål å begrense bruk av tvang i psykisk helsevern så langt som overhodet mulig. Frivillighet, samarbeid og brukermedvirkning skal stå sentralt i behandlingen av pasienter med psykis­ ke lidelser. Så til noen av endringene. Bestemmelsen om at pasi­ entrettighetsloven bare skal gjelde «så langt det passer», foreslås fjernet. I stedet skal det være konkrete unntak fra de generelle pasientrettighetene når det gjelder tvungent psykisk helsevern. Dette vil kunne bidra til å normalisere synet på mennesker som er psykisk syke, fordi det vil bli en større rettslig likestilling mellom pasienter med psy­ kiske lidelser og pasienter med somatiske lidelser. Det har bl.a. av den grunn vært viktig for komiteen å lytte til de høringsinnspill som komiteen har mottatt, sær­ lig fra organisasjoner som representerer dem som lovfor­ slaget handler om, og som har sterke meninger om hva som er pasientens beste. Et viktig innspill som har kom­ met fra Mental Helse Norge, har gått på hva som skal lig­ ge til grunn for å bruke tvang i behandlingen av psykisk syke mennesker. Etter forslaget til § 3­3 i lov om psykisk helsevern kan det være aktuelt å bruke tvang ut fra to kri­ terier. Det første er dersom en person utgjør «en nærlig­ gende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse» -- nødverge. Det andre er dersom en person «får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad re­ dusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret» -- det såkalte behandlingskriteriet. Det siste kriteriet, behandlingskriteriet, ønsker Mental Helse Norge å fjerne. Komiteen mener dette er et viktig innspill fra pasienthold og mener departementet bør gå inn i problemstillingen knyttet til eventuelt å oppheve be­ handlingskriteriet i forbindelse med vedtak om tvungent psykisk helsevern. Vi forventer at Regjeringen følger det­ te opp så raskt som mulig. Psykologforeningen har også i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det er viktig å gå inn i denne problemstillin­ gen. Et mindretall i komiteen, medlemmene fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, foreslår at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om at tvungent psykisk helsevern også kan etableres av psykologer. Dette bør så langt som mulig gjøres i samråd med pasientens fastlege eller behandlende lege. Det er i dag legevaktsle­ ger, som som oftest ikke kjenner pasienten, som etablerer ca. 50 pst. innleggelser innen tvungent psykisk helsevern. Videre gjelder det hovedsakelig reinnleggelser, det er få helt nye pasienter som blir lagt inn med tvang. Da kan det være hensiktsmessig at det er en psykolog som kjenner pasienten, som også kan foreta innleggelse under tvang, framfor en ukjent legevaktslege. Hensynet til først å for­ søke frivillig psykisk helsevern samt mulig kjennskap til pasienten fra tidligere kan være gode argumenter for at også psykologer kan etablere tvungent psykisk helsevern. Videre vil det i oppbyggingen av akutteam, som skal opprettes ved alle distriktspsykiatriske sentre innen 2008, være hensiktsmessig at der det ikke er lege på teamet, hvilket det ikke er en rekke steder, men psykolog, vil det kunne være hensiktsmessig at også psykologer kan etab­ lere et tvungent psykisk helsevern. Men vi håper også at man faktisk vil ha flere frivillige innleggelser enn tvangs­ innleggelser heretter. Selv om dette forslaget ikke får flertall nå, er det posi­ tivt at regjeringspartiene også ønsker å be statsråden fore­ ta en vurdering av dette. Hovedtrekkene i proposisjonen støttes av komiteen, med unntak av at Fremskrittspartiet stemmer imot forsla­ get om at pasienter innenfor psykisk helsevern skal ha rett til å velge pårørende, samt at de foreslår en strammere ri­ sikovurdering i forbindelse med utskrivning fra sykehus. I mange av forslagene som komiteen har behandlet, har det vært vanskelige avveininger, med tunge argumen­ ter både for og mot forslagene. Målet for komiteen har vært minst mulig tvungent psykisk helsevern, sammen med hensynet til pasientens beste. Jeg vil med dette ta opp forslag nr. 1, som er inntatt i innstillingen. G u n n O l s e n hadde her overtatt presidentplas­ sen. Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til. Dag Ole Teigen (A) [14:06:11]: Det er i all hovudsak eit breitt fleirtal for dei lovendringane som Regjeringa fø­ reslår i lov om endringar i lov om psykisk helsevern og lov om pasientrettar. Eg har også lyst til å seie at eg synest 333 8. juni -- Endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven O 2005--2006 2006 (Teigen) saksordføraren nettopp heldt eit godt og positivt innlegg, og eg støttar det meste av det som blei sagt. Desse lovforslaga handlar om at også dei sjuke har rettar -- pasientrettar -- og om at det er viktig at brukar­ medverknad i større grad blir teke ivare i psykiatrien. Un­ der behandlinga av denne lovsaka har vi bl.a. fått innspel frå Mental Helse, og eg trur at det er viktig å lytte til desse innspela, f.eks. nettopp i forhold til brukarmedverknad. Det har vore problematisk at det har vore ein del tvil omkring kor sterke dei gjeldande pasientrettane eigentleg er innan det psykiske helsevernet. Dei lovendringane som no blir vedtekne, skal bidra til å rydde opp i slike uklår­ heiter. Ein samstemd komite gir i innstillinga uttrykk for at det er viktig å styrkje varetakinga av pasientrettar innan det psykiske helsevernet. Borgaren skal ha moglegheit til på førehand å rekne ut rettsstillinga si og forsvare dei rettslege interessene sine. Jo meir inngripande vedtak det er snakk om, jo sterkare gjer omsynet til rettstryggleik seg gjeldande. Og det er ei sjølvfølgje at slike inngrep skal vere i samsvar med menneskerettslege forpliktingar. Des­ se lovforslaga handlar om at også dei sjuke har rettar, men i nokre tilfelle er likevel tvang både forsvarleg og nødven­ dig. Tvang overfor pasientar må brukast i minst mogleg grad, men når det først er nødvendig, er det viktig at det skjer i samsvar med eit tydeleg regelverk. Tvilstilfelle bør førekomme i så liten grad som mogleg. Eg vil spesielt ta opp at det er føreslått å utvide høvet til tvangsernæring av personar med alvorleg spiseavvik. Som ledd i behandlinga av ein pasient med alvorleg spise­ avvik, skal ein kunne gje ernæring utan samtykke såframt dette framstår som eit strengt nødvendig behandlingsal­ ternativ. Eg støttar denne lovendringa, og eg trur ho er naud­ synt. Samtidig handlar dette om ei pasientgruppe som openbert har behov for eit betre behandlingstilbod. Betre behandlingstilbod er sjølvsagt viktig for dei som er akutt sjuke, men det er òg viktig for dei som er på veg til å bli det, både fordi det er viktig i seg sjølv, og fordi det kan re­ dusere nettopp talet på tilfelle der bruk av tvang blir nød­ vendig. Eit anna moment i lovforslaget som eg spesielt vil ta opp, er kriteria for innlegging. Regjeringa har varsla at det går føre seg eit arbeid med vurdering av psykologars til­ rådingsrett. Ein psykolog er kvalifisert til å treffe avgjerd i psykologfaglege spørsmål og til å behandle psykiske li­ dingar på sjølvstendig grunnlag. Ei lovendring som lèt psykologar føreta undersøking utanfor institusjon og tilrå tvunge psykisk helsevern, vil vere i tråd med dette. Fleir­ talet i komiteen er glad for at dette er noko Regjeringa vurderer, og ber Regjeringa kome tilbake til Stortinget på ein eigna måte når ei slik vurdering er gjord. Til slutt vil eg peike på ei undersøking føreteken av Kompetansesenter for sikkerhets­, fengsels­ og rettspsy­ kiatri for Helseregion Øst og Helseregion Sør som viser at det er mangel på bruk av strukturerte instrument for vur­ dering av valds­ og suicidrisiko i samband med utskri­ ving. Det er viktig å betre gjennomføringa av og kvalite­ ten på desse vurderingane. Det er også positivt at direkto­ ratet arbeider med å betre kvaliteten på slik vurdering før utskriving. Eg sluttar meg dermed til innstillinga slik ho ligg føre. Vigdis Giltun (FrP) [14:09:52]: Fremskrittspartiet ser også behovet for å gjennomføre lovforbedringer paral­ lelt med opptrappingsplanen for psykisk helse. Det er vik­ tig å forsikre seg om at vilkårene for tvangsbruk, gjen­ nomføringen av tvangen, saksbehandlingen og overprø­ vingsmulighetene er i samsvar med menneskerettighete­ ne. Komiteens medlemmer, med unntak av Fremskritts­ partiet, mener bruk av tvang og restriktive tiltak skal be­ grenses og kontrolleres gjennom lovfesting. Fremskritts­ partiet vil ikke legitimere bruk av tvang og restriktive til­ tak gjennom lov, men mener at tvang og restriktive tiltak skal begrenses til nødverge. Fremskrittspartiet har tidlige­ re fremmet forslag om en rettighetslov. En slik rettighets­ lov tillater ikke bruk av makt og tvang som såkalt atferds­ endrende behandlingsterapi. Slik vi ser det, bør det ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk syke enn det som generelt gjelder i samfunnet, hvor makt­ utøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge. Fremskrittspartiet er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte med sterkt selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt. Det er også viktig at familie og pårørende får større innflytelse i de tilfeller hvor bruk av tvang eller makt i forbindelse med omsorgs­ eller behandlingstiltak er nødvendig. Pasientrettighetslovens regler skal legges til grunn når det gjelder samtykke på vegne av barn under 16 år. En konsekvens av dette er at barn under 16 år i enkelte tilfel­ ler vil kunne anses å ha selvstendig samtykkekompetanse i forhold til et bestemt tiltak. En annen konsekvens er at barnevernstjenesten kan samtykke til helsehjelp i det psy­ kiske helsevernet på vegne av barn under 16 år i de tilfel­ ler hvor barnevernet permanent eller midlertidig har over­ tatt omsorgen etter barnevernsloven. Fremskrittspartiet støtter forslaget, men har lagt inn en merknad om at det kan oppstå problemer med at barnever­ net ikke alltid opptrer objektivt, og at det derfor er viktig at klageinstansen må være kritisk i sin vurdering av om vedtaket er til beste for barnet. Pasienter under frivillig psykisk helsevern har rett til fritt sykehusvalg, og det styrker pasientenes rettigheter at også pasienter under tvungent psykisk helsevern skal få tilsvarende rett til fritt sykehusvalg som andre pasienter, unntatt i tilfeller hvor det vil være «uforsvarlig eller i be­ tydelig grad egnet til å svekke» behandlingstilbudet. I lov om psykisk helsevern § 1­3 er det en særskilt re­ gulering av hvem som er pårørende etter loven. Frem­ skrittspartiet er av den oppfatning at lovens paragraf er god nok slik den står i dag, og ønsker ikke å endre dette til «den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten». Vi vil ikke at det skal likestilles med pårørende. Dette vil, slik vi ser det, innebære en svekkelse av pårørendes ansvar og rettigheter samt legge Forhandlinger i Odelstinget nr. 22 22 2006 334 8. juni -- Endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven et stort ansvar over på ansatte i helsevesenet. Fremskritts­ partiet vil derfor stemme mot proposisjonens forslag til endring av § 1­3 i lov om psykisk helsevern og § 1­3 før­ ste ledd bokstav b i pasientrettighetsloven. Fremskrittspartiet finner det viktig å understreke at det kun er legen som har en tilstrekkelig bred faglig bakgrunn til å ta det totale ansvaret for behandling av syke mennes­ ker også innenfor psykiatrien. Et slikt standpunkt er ikke i strid med at autorisert helsepersonell har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig helsetjeneste på sitt faglige nivå. Fremskrittspartiet mener det er viktig at ansvarlig lege alltid foretar en risikovurdering av pasientene før de skri­ ves ut fra sykehus. Risikovurderingen skal alltid doku­ menteres av den faglig ansvarlige. Tilbakeholdelse eller overføring til tvungen behandling skal kun skje dersom pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør en fare for eget eller andres liv, men vi registrerer stadig at pasienter blir skrevet ut fra sykehusene for tidlig, eller ikke får nødven­ dig ettervern, og dette har ført til flere alvorlige og tragis­ ke hendelser. Når det gjelder unntaksbestemmelsen for overføring eller tilbakeholdelse til tvungen behandling eller omsorg i § 3­3 første ledd 3 b har vi foreslått at setningen endres. I forslaget til vedtak heter det at unntaksbestemmelsen bare skal gjelde situasjoner hvor konsekvensen av en ut­ skrivning vil være at pasienten på grunn av sinnslidelsen «utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller an­ dres liv eller helse». Vi ønsker at det skal stå «en mulig fare for eget eller andres liv eller helse». Det er en inn­ skjerping, og årsaken til det er alle de alvorlige hendelse­ ne vi har hatt som følge av at for syke personer blir skrevet ut. Denne endringen fremmes med tanke på bedre å sikre samfunnet og pasientene selv mot alvorlige og tragiske hendelser. Jeg fremmer herved forslaget fra Fremskritts­ partiet. Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslag hun refererte til. Sonja Irene Sjøli (H) [14:14:55]: Jeg vil først takke saksordføreren for en grundig og god gjennomgang av sa­ ken og også det fellesforslaget som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om når det gjelder psy­ kologer. Jeg skal ikke gå noe videre inn på det. De lovforslagene som vi behandler i dag, omhandler helt grunnleggende spørsmål i helse­ og omsorgspolitik­ ken. På den ene side skal vi ivareta hensynet til person­ vern og beskyttelse av den enkeltes integritet. Dette er grunnleggende menneskerettslige prinsipper. På den an­ nen side må ikke frihet fra tvang bli en lite prisverdig rett til å gå til grunne. Retten til å være annerledes må ikke bli samfunnets frihet fra ansvar for dem som ikke kan ivareta seg selv. Denne omsorgsfilosofien er helt sentral i vårt velferdssamfunn. I de lovforslagene som Stortinget slutter seg til i dag, er det gjort to helt konkrete avveininger mellom disse hensynene. Forslaget om et snevert unntak fra konverte­ ringsforbudet innebærer en adgang til omgjøring av frivil­ lig til tvungent psykisk helsevern. Det innføres også en hjemmel for tvangsernæring av pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. På begge disse områdene har vi lagt sterkere vekt på omsorgsfilosofien enn på hensynet til den enkeltes integritetsvern. Vi tar med andre ord små, men viktige skritt i retning av økt rettslig adgang til tvangs­ bruk. Det er grunn til å være ydmyk overfor at vi ikke nødvendigvis har funnet den rette balansen her, men at vi må være åpne for å revurdere våre standpunkt i lys av er­ faringer med loven. Disse vanskelige etiske dilemmaene er imidlertid ikke løst ved å kamuflere lovbestemmelsen bak nye betegnelser, slik som jeg opplever at Fremskritts­ partiet går inn for. Vi har allerede en del erfaringer med bruk av tvang i psykisk helsevern. Pasienter forteller at det er en betyde­ lig belastning å bli utsatt for tvungent psykisk helsevern, og at dette gir langvarige skadevirkninger. Tvil om nytte­ verdien ved tvangsbruk er også begrunnelsen for at Men­ tal Helse har foreslått å fjerne behandlingskriteriet som grunnlag for tvungent psykisk helsevern. SINTEFs undersøkelser viser at tvangsbruk fortsatt va­ rierer sterkt mellom helseforetakene og helseregionene, både i og utenfor døgninstitusjoner. I Asker og Bærum tvangsinnlegges dobbelt så mange i døgninstitusjon som landsgjennomsnittet, og tolv ganger så mange som på Helgeland. De store geografiske variasjonene i bruk av tvang me­ ner jeg er urovekkende. Det er nødvendig å stille spørsmål ved årsaken til dette. Et sentralt spørsmål er knyttet til be­ hovet for større faglig konsensus om tvangsbruk og be­ handling i psykisk helsevern generelt. Pasientenes integri­ tetsvern må ikke avhenge av hvilken behandlingskultur man møter, eller hvor i landet man bor. Vi kan heller ikke akseptere at mangel på adekvate behandlingstilbud utlø­ ser akutt sykdom som nødvendiggjør tvangsbruk. I lys av dette stiller jeg meg litt uforstående til at regje­ ringspartiene ikke støtter merknaden om behovet for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyr­ relser og sikre faglig konsensus på området. Når vi nå ut­ vider adgangen til bruk av tvang overfor pasienter med spiseforstyrrelser, bør vi i det minste treffe tiltak som sik­ rer at tvangsernæring ikke blir en dårlig erstatning ved mangel på frivillige behandlingstilbud. Det er prisverdig at Sosial­ og helsedirektoratet har ut­ arbeidet en handlingsplan for å redusere tvangsbruk. Det er imidlertid viktig at vi ser tvangsbruk i en større sam­ menheng med tjenestene innenfor psykisk helse. Pasientene som utsettes for tvungent psykisk helse­ vern, skårer dårligere på sosiodemografiske variabler som inntekt, utdannelse og boforhold enn de pasientene som behandles frivillig. Hele 43 pst. av dem som er innlagt un­ der tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, har ikke egen bolig, ifølge SINTEF. Dette er alarmerende funn som viser at personer med alvorlige psykiske lidelser også har uholdbare sosiale levekår. Det å mangle noe så grunnleggende som et eget hjem kan i seg selv påføre mennesker store psykiske belastninger. En undersøkelse foretatt i regi av Sosial­ og helsedi­ rektoratet bekrefter tidligere funn fra pasienttellinger, 8. juni -- Endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven 335 2006 nemlig at sykehusenes akuttavdelinger er overbelagt med pasienter som ikke får et adekvat behandlingstilbud andre steder. SINTEFs undersøkelse om tvangsbruk og rapporten fra Sosial­ og helsedirektoratet understreker behovet for økt satsing på tilrettelagte boliger og bedre behandlings­ tilbud i pasientenes nærmiljø. Et hovedmål for opptrap­ pingsplanen for psykisk helse er at mennesker med psy­ kiske lidelser skal få mulighet til å leve og bo selvstendig. Vi er dessverre milevis fra dette målet. En psykisk syk, forkommen og fortvilet jente som ble hentet av en ambulanse i Oslo sentrum, ropte ut at hun ikke trengte tvang, hun trengte omsorg. Det må være en tankevekker for oss alle. Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:20:13]: Saksordføreren har på en god måte redegjort for komiteens innstilling. Jeg har lyst til å vise til merknaden der regjeringsparti­ ene «viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2005­2006) varslet at det pågår et arbeid med vurdering av psy­ kologers henvisningsrett. En lovendring som lar psy­ kologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være i tråd med merknad i Innst. O. nr. 58 (1998­ 1999) der det står at «en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag». Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når vurderingen er gjort». Det var under høringen til dette lovutkastet, i møte med Psykologforeningen, at jeg på en måte ble oppmerksom på denne problematikken knyttet til henvisningsretten. Det er åpenbart, tenker jeg, at om en som pasient blir vur­ dert av en psykolog som en kjenner, er det større grad av sikkerhet for at vurderingen blir den rette, enn om en blir vurdert av en tilfeldig legevaktslege, osv. Så vet vi at når det gjelder dette med henvisningsrett, er det nok sterke interesser, også innad i Legeforeningen, mot å skulle dele denne henvisningsretten med andre. Det har vi hørt i andre sammenhenger. Men vi synes det er be­ tryggende at Regjeringen arbeider grundig med disse spørsmålene, for det er faktisk nødvendig. Når vi går så langt i merknaden vår som til å henvise til hva vi tidligere har uttalt om dette, er det nettopp i forvissning om at dette er et arbeid som Regjeringen faktisk tar på alvor. Gunvald Ludvigsen (V) [14:22:52]: Hovudmålet med dei endringane som Stortinget i dag er invitert til å gjere i lova om psykisk helsevern og lova om pasientrettar, er å styrkje rettane til pasientane. Dei overordna rammene det blir vist til i proposisjo­ nen, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen, Europarådets rekommendasjon om vern av menneske­ rettar og verdigheit til personar med psykisk sjukdom, FN­konvensjonen om sivile og politiske rettar og andre sentrale FN­konvensjonar, viser etter Venstre sitt syn at det er eit viktig og solid fundament som blir lagt til grunn. Dette er viktig, for rettstryggleiksomsyn og menneske­ rettar må vere heilt grunnleggjande for utforminga av re­ gelverk om bruk av tvang i det psykiske helsevernet. Sjølv om rammene for lova er solide, er det ei utford­ ring å formulere lovene slik at dei blir så enkle som råd, og ikkje minst så forståelege som mogleg. Det er viktig at køyrereglane blir klare og tydelege, og at det blir minst mogleg trong for skjønn. I Noreg er bruk av tvang relativt utbreidd. Tal frå Den norske lægeforening viser at i 2000--2001 var ca. 50 pst. av alle pasientar ved psykiatriske institusjonar innlagde ved tvang. Eit særtrekk ved psykisk sjukdom er at den sju­ ke ikkje alltid vil oppfatte seg sjølv som sjuk. Eit av psy­ kiatrien sine dilemma er derfor i kva grad det er etisk for­ svarleg å behandle menneske som ikkje sjølve forstår at dei er sjuke, med tvang, mot deira eigen vilje. Venstre meiner at bruk av tvang skal avgrensast og kontrollerast gjennom lovfesting. Men eg trur vi må er­ kjenne at lovverket i seg sjølv ikkje er nok. Legeforeningen starta i 2000 eit prosjekt som er kalla «Gjennombruddsprosjekt Psykiatri», der bevisstgjering av personalet og meir informasjon til pasientane gav ein markant reduksjon i bruk av tvang ved 19 akuttavdelingar. Dette viser at haldningane til personalet og meir bevisst­ gjering rundt bruken av tvang kan vere like viktig som å stramme inn lovverket. Så her må vi ha meir enn ein tanke i hovudet samtidig. Venstre vil støtte forslaget om at psykologar med rele­ vant praksis og vidareutdanning på lik linje med legar får høve til å etablere tvungent helsevern og ditto kunne vere medlemer av kontrollkommisjonane. Vi trur at denne end­ ringa faktisk òg vil styrkje pasientane sine rettar. Heilt til slutt: Spinoza har ein gong sagt: Kvar og ein har så mange rettar som han har makt til. Som psykiatrisk pasient har ein ikkje så mykje makt. Dess meir viktig blir det å styrkje og vareta pasientrettane i det psykiske helsevernet. Statsråd Sylvia Brustad [14:26:34]: Jeg er tilfreds med at komiteen i så stor grad gir sin tilslutning til de framlagte lovforslagene. Etter min vurdering -- og flere av talerne har berørt det -- vil disse forslagene bidra til å styr­ ke både realiseringen av pasientrettigheter i det psykiske helsevernet og rettssikkerheten for den enkelte pasient. Begge deler mener jeg er svært viktig. Lovgivning er som kjent bare ett av de virkemidler vi som samfunn har til disposisjon for å nå de mål vi setter oss. Alle kjent med at vi på bakgrunn av et enstemmig storting nå gjennomfører en storsatsing på psykisk helse­ vern gjennom opptrappingsplanen. I denne planen er det ikke det juridiske eller lovgivningen som har stått sentralt, men en betydelig økning av de økonomiske ressursene og utbygging av tjenesteapparatet. Likevel mener jeg at man i realiteten kan si at opptrappingsplanen også handler om pasientrettigheter. Satsingen handler om at den enkelte skal få riktig og god hjelp i rett tid. Det er pasienten som skal være i sentrum, og pasientens behov skal avgjøre hvilket tilbud som skal gis. Gjennom pasientrettighetsloven er det allerede gitt en rekke lovfestede rettigheter som skal bidra til å oppfylle 2006 336 8. juni -- Endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven slike mål. Likevel har departementet fått mange innspill, både forut for oppstarten av lovarbeidet og i forbindelse med høringa, som uttrykker tvil om i hvilken grad lovfes­ tede pasientrettigheter faktisk gjelder innenfor det psykis­ ke helsevernet. Årsaken til dette er bl.a. at det i lov om psykisk helsevern er tatt forbehold om pasientrettighets­ lovens anvendelse i det psykiske helsevernet. Slik uklar­ het bør fjernes, og det er det Regjeringa nå foreslår i lov­ forslaget, og som jeg oppfatter det er bred støtte til. Det handler jo rett og slett om å realisere pasientrettigheter i det psykiske helsevernet, og det handler også om å fjerne unødvendig særregulering og dermed bidra til å normali­ sere psykiske lidelser. Endring av forholdet til pasientrettighetsloven inne­ bærer også enkelte endringer i gjeldende lovtekst. Blant annet styrkes barnevernstjenestens mulighet til å samtyk­ ke til psykisk helsehjelp på vegne av barn som den har overtatt omsorgen for. I tillegg er det foreslått at barne­ vernstjenestens adgang til å samtykke utvides ytterligere, til også å omfatte midlertidige omsorgsovertakelser i akuttsituasjoner. Jeg mener at begge disse lovendringsfor­ slagene er nødvendige, og de vil styrke hensynet til barna. Det er videre foreslått flere lovendringer som skal gjø­ re loven om psykisk helsevern mer oversiktlig og lettere tilgjengelig. Det er derfor også et rettssikkerhetsmessig poeng at loven er så tilgjengelig som overhodet mulig. Den såkalte tutorordningen -- kravet til begjæring fra offentlig myndighet eller pasientens nærmeste -- er fore­ slått opphevet som et absolutt vilkår for tvungen observa­ sjon og tvungent psykisk helsevern. Dette er en ordning som etter mine begreper ikke lenger fyller sitt opprinneli­ ge formål, som var å ivareta den nærmeste familiens an­ svar for den som er alvorlig psykisk sjuk. I dag er offentlig myndighet begjærende instans i om lag 80 pst. av de ved­ tak som treffes om tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Høringa bekrefter at vedkommende myndighetsinstans ofte ikke kjenner pasienten på for­ hånd. En rekke høringsinstanser har bekreftet at ordninga i svært liten grad tilfører etablering av tvungent psykisk helsevern en rettssikkerhetsmessig verdi. Det er imidler­ tid viktig at offentlige myndigheter, særlig kommunele­ gen, sosialtjenesten og politiet, fortsatt ivaretar sitt ansvar overfor alvorlig psykisk sjuke. Den foreslåtte bestemmel­ sen om offentlig myndighets varslings­ og bistandsplikt synliggjør dette ansvaret. Det er foreslått et unntak fra forbudet mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern. Som komiteens flertall påpeker, er det viktig at dette praktiseres restriktivt for å unngå at tilliten til behandlingsapparatet i det psykis­ ke helsevernet svekkes. Kontrollkommisjonene vil her ha en viktig oppgave med å føre kontroll med den praksis som utvikles. Når det gjelder spørsmålet om psykologer skal kunne foreta undersøkelsen utenfor institusjon og henvise til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, som også flere talere har vært inne på, pågår det, som re­ presentanten Skjælaaen var inne på, og som det også står i merknaden fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et arbeid med dette spørsmålet i mitt de­ partement. Jeg har til hensikt å komme tilbake til Stortin­ get med disse vurderingene på et senere tidspunkt. Loven om psykisk helsevern regulerer bruk av tvang. Jeg vil si at bruk av tvang i undersøkelse og behandling i det psykiske helsevernet skal være unntaket. Det er altså andre ting vi først og fremst skal prøve, men i noen sam­ menhenger er det ingen vei utenom. Da må vi være sikre på at vi har lover og regler som sikrer dem det gjelder, først og fremst. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Sonja Irene Sjøli (H) [14:31:54]: Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, er det store geografiske variasjo­ ner i bruk av tvang. Det mener vi er urovekkende. Et sen­ tralt spørsmål er knyttet til behovet for større faglig kon­ sensus om tvangsbruk og behandling i psykisk helsevern generelt. Jeg går ut fra at det er enighet om at pasientenes inte­ gritetsvern ikke må avhenge av hvilken behandlingskultur man møter, eller hvor i landet man bor. Vi kan heller ikke akseptere at mangel på adekvate behandlingstilbud utlø­ ser akutt sykdom som nødvendiggjør tvangsbruk. I lys av dette stiller jeg meg uforstående til at regje­ ringspartiene og Regjeringen -- som jeg antar har et sam­ menfallende syn -- ikke kan støtte merknaden om behovet for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med spise­ forstyrrelser og sikre faglig konsensus på området. Jeg vil gjerne høre statsrådens begrunnelse for dette. Når vi utvi­ der adgangen til bruk av tvang overfor pasienter med spi­ seforstyrrelser, bør vi i det minste treffe tiltak som sikrer at tvangsernæring ikke blir en dårlig erstatning for mangel på frivillige behandlingstilbud. Statsråd Sylvia Brustad [14:33:04]: Det ligger ikke noe i det lovforslaget fra Regjeringa som ligger på bordet -- og som selvfølgelig er i godt samråd med våre partifel­ ler i Stortinget -- om at en ikke skal ha et godt utbygd til­ bud også for dem som lider av spiseforstyrrelser. Det skal ikke være slik at tvangsbruk skal erstatte behandlingstil­ bud som åpenbart er nødvendige, og som jeg er enig med representanten Sjøli i at nok bør bli bedre i deler av landet. Dette må vi bli betydelig bedre på. Det vi her snakker om, er tvangsbruk når annet overhodet ikke nytter, og den det gjelder, kanskje heller ikke sjøl skjønner at han eller hun må ha hjelp, ved f.eks. tvangsernæring. Laila Dåvøy (KrF) [14:33:58]: Jeg har et spørsmål til statsråden som handler om behandlingskriteriet. Vi må bli flinkere til å følge opp pasienter som er under behandling, men også pasienter i etterbehandling. De nye oppsøkende DPS­teamene som kommer, vil også være viktige. Jeg tror at det vil kunne medføre mindre tvang, færre innleggelser og mer frivillighet, som også må være et helt klart mål. Men det vil kreve at vi har mer tid til hver enkelt pasient, mer kompetanse knyttet til de pasientene det gjelder, bedre kjennskap til pasientene og større sam­ arbeid mellom første­ og andrelinjetjenesten, ikke minst mellom fastlegene og psykiatrien. Hvis vi klarer dette, vil 8. juni -- Endringar i lov om Opplysningsvesenets fond 337 2006 det være relativt uproblematisk, slik jeg ser det, kanskje å fjerne behandlingskriteriet. Mitt spørsmål er om statsråden har tenkt seg hvordan man skal jobbe med dette i departementet. Jeg vet selvføl­ gelig at Mental Helse og andre dette gjelder, er utålmodi­ ge. Er det noen tidsplan for når vi kan høre fra statsråden igjen om dette viktige spørsmålet? Statsråd Sylvia Brustad [14:35:09]: For det første er jeg helt enig med representanten Dåvøy i at vi må bli enda bedre når det gjelder oppsøkende virksomhet, behandling og DPS­er, at det gis nok tid, og at en har kjennskap til dem som faktisk trenger hjelp. Personlig må jeg si at jeg har veldig stor tro på de ambulerende tjenestene vi nå ut­ vikler innenfor dette tilbudet, hvor en oppsøker folk der de bor, i deres hjemmemiljø der det er mulig, og at det ikke er pasienten som nødvendigvis må kjøre mange mil til et kanskje fremmed og ukjent sted, som også virker skremmende på den måten. Så her er det mye å gå på. Når vi nå kanskje nærmer oss en sluttfase av opptrappingspla­ nen, mener jeg det er noe vi må se spesielt på. Når det gjelder det konkrete spørsmålet om behand­ lingskriteriet, er det av en art som må utredes ordentlig -- i hvert fall føler jeg behov for det -- for å kunne ta det rett over bordet. Jeg kan ikke i dag si når vi kan komme tilba­ ke med en slik gjennomgang, men det er helt åpenbart at vi må ha et langsiktig arbeid når det gjelder både en del prinsipielle spørsmål framover og også noe av det som re­ presentanten Dåvøy her tar opp. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4. (Votering, se side 346) S a k n r . 5 Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om endringar i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond (Innst. O. nr. 50 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 56 (2005­2006)) Ola T. Lånke (KrF) [14:36:53] (ordfører for saken): Departementet foreslår i proposisjonen vi nå behandler, å oppheve lovbestemmelsen om inflasjonssikring av grunn­ kapitalen i Opplysningsvesenets fond. Denne bestemmel­ sen kom inn i loven i 2002. Hensikten var at pengeverdien av fondskapitalen ikke skulle minke som følge av infla­ sjon. Inflasjonssikringen tilførte kapitalfondet 13,6 mill. kr i 2004 og 26,8 mill. kr i 2005. Avkastningen de siste årene har ikke gitt rom for å bygge opp fri egenkapital av noen særlig størrelse. I proposisjonen peker departementet på at utviklingen av fondets realverdier er mer avhengig av utviklingen i finansmarkedene enn av inflasjonen. Departementet mener en oppheving av lovbestemmel­ sen om inflasjonssikring vil gi mer fleksibilitet og hand­ lefrihet ved disponering av avkastning fra fondet. Behovet for inflasjonssikring vil dermed bli stilt likt med andre hensyn som departementet i alle tilfelle må vurdere ved disponeringen av overskuddet hvert år. Slike andre hen­ syn er f.eks. behovet for å styrke den frie egenkapitalen og å øremerke deler av eller hele overskuddet til særskilte formål. Både kortsiktige og langsiktige hensyn vil være med i denne vurderingen. Behovet for inflasjonssikring vil slik hvert år bli vurdert konkret av departementet. Inflasjonssikringen av Opplysningsvesenets fond er en lovfestet binding på bruken av den årlige avkastningen. Dermed er den i praksis samtidig et avkastningskrav. Kir­ kemøtet 2005 bad departementet vurdere behovet for in­ flasjonssikring på nytt. Kirkerådet peker for øvrig i sin ut­ talelse på behovet for forutsigbarhet og betydningen av at det i år med god avkastning settes av tilstrekkelige midler til disposisjons­ og bufferfond for å dekke utgiftene til kir­ kelige formål i år med dårligere avkastning. I innstillingen slutter regjeringspartiene seg til Regje­ ringens forslag om å oppheve bestemmelsen om infla­ sjonssikring. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser på sin side til innstillingen fra Gjønnes­ut­ valget, der eiendoms­ og disposisjonsretten over Opplys­ ningsvesenets fond ved et eventuelt skille mellom staten og Kirken er drøftet. Disse partiene går derfor imot å end­ re lovbestemmelsen om inflasjonssikring av Opplys­ ningsvesenets fond nå. Vi mener det er viktig at spørsmål knyttet til fondets framtid og viktige rammebetingelser ses i sammenheng med og behandles som en del av Gjøn­ nes­utvalgets innstilling. En samlet komite er imidlertid enig om viktigheten av at avkastningen av finanskapitalen blir størst mulig, for å skaffe penger som skal brukes til kirkelige formål. Til slutt vil jeg legge til at bortsett fra det generelt uhel­ dige ved å foreta hyppige omkamper om dette, og at den­ ne saken godt kunne ha ventet til vi fikk en samlet gjen­ nomgang knyttet til behandlingen av Gjønnes­utvalget, er ikke dette en sak som akkurat påkaller de sterkeste følel­ sene. B e r i t B r ø r b y hadde her gjeninntatt president­ plassen. Statsråd Trond Giske [14:40:17]: La meg først tak­ ke komiteen for et godt samarbeid om saken -- og beklage at jeg ikke har klart å framkalle representanten Lånkes sterke følelser. Vi får komme tilbake til det ved en senere anledning. Opplysningsvesenets fond er eier av store verdier, i form av både eiendommer og pengekapital. Ved siste års­ skifte var verdiene beregnet til 6 milliarder kr. Disse ver­ diene må forvaltes på en forsvarlig måte. En hovedoppgave for fondet er å sørge for at prestene har tjenlige presteboliger. Mange av presteboligene er fre­ det og representerer viktige kulturminner i lokalsamfun­ nene. Fondets bidrag til kulturminnevernet er betydelig. Jeg nevner dette innledningsvis for å understreke at Opp­ lysningsvesenets fond ikke er å regne som et vanlig pen­ gefond som bare kan måles etter forretningsmessige eller bedriftsøkonomiske kriterier. Det er mange hensyn som skal ivaretas innenfor rammen av en forsvarlig forvaltning 2006 338 8. juni -- Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning av fondet. Et ensidig fokus på hva fondet kan gi av årlig avkastning, blir for snevert. På den annen side blir det feil ikke å ha kontinuerlig oppmerksomhet på hva fondet kan gi av inntekter. Fondet skal tjene kirkelige formål, og av­ kastningen fra fondet har direkte betydning for hva det er mulig å finne rom for til beste for Kirken. Når Regjeringen har fremmet forslag om å oppheve det lovbestemte kravet om inflasjonssikring av fondets grunnkapital, er det nettopp ut fra et ønske om å øke handlefriheten og fleksibiliteten i bruken av fondets av­ kastning. Det er et ordtak som heter «å spare seg til fant». Jeg vil ikke uten videre si at det ordtaket fullt ut illustrerer saken som er til behandling i dag. Men det er et poeng at vi ikke må verne om fondets verdier og av­ kastning på en slik måte at vi ender opp med stadig å øke fondets verdier, uten å ha særlig tanke for de pengebe­ hov som finnes i Kirken i dag. Ved å oppheve lovbestem­ melsen om inflasjonssikring er det åpnet for å kunne bruke en større del av avkastningen til kirkelige formål. I de to årene inflasjonssikringen har vært gjeldende, har i alt 40 mill. kr blitt «låst inne» som en del av fondets grunnkapital. Inflasjonssikring er en form for sikring av kapitalen mot verditap. Den kanskje viktigste tapsrisikoen for fon­ det er at Opplysningsvesenets fond har en stor del av sine verdier plassert i børsnoterte verdipapirer. Historikken til fondet viser at de årlige inntektene fra finansforvaltningen har vært og er viktig for fondets evne til å bære sine årlige utgiftsforpliktelser. Men det er alltid en risiko forbundet med å investere på børsen. På samme måte som vi ikke bør låse inn deler av avkastningen for inflasjonssikring, mener jeg at det ikke er rimelig å bygge opp store bundne reservefond fra avkastningen for å kunne ta høyde for nedgang i finansmarkedene. Hva fondets avkastning skal brukes til, er et annet og svært viktig spørsmål. Mange gode formål kan regnes opp. Blant annet har det vært reist spørsmål fra ulike hold om ikke fondet bør bidra til at de kulturhistorisk viktige kirkene settes i forsvarlig stand. Etterslepet på dette om­ rådet er som kjent stort. Dette og andre spørsmål om bru­ ken av fondet er til vurdering i departementet, og vi skal komme tilbake til det ved en senere anledning. I komiteinnstillingen uttaler en samlet komite at den er «enig i at en opphevelse av kravet om inflasjonssik­ ring vil gi mer fleksibilitet og handlefrihet ved dispo­ nering av fondets avkastning». Jeg oppfatter dette slik at komiteen langt på vei i sak er enig i lovforslaget. Jeg nevner at også Kirkemøtet og Kir­ kerådet har stilt seg bak lovforslaget. Slik sett synes ikke konflikten først og fremst å dreie seg om forslaget i og for seg. Når mindretallet likevel går imot lovforslaget, oppfat­ ter jeg det slik at mindretallet mener at denne saken ikke bør tas opp nå, men vurderes i en bredere sammenheng. Det har jeg respekt for, selv om vi har kommet til en annen konklusjon. Jeg har selvsagt respekt for synspunkter om at mange mindre endringer i sum kan bli en større endring av prinsipiell eller vidtrekkende betydning. Men etter mitt syn er det mulig å behandle et lovforslag nå uten at man kommer i konflikt med den store helheten. Fondets ram­ mebetingelser blir etter Regjeringens syn ikke endret ved at vi opphever et lovbestemt krav om inflasjonssikring av grunnkapitalen. Jeg er tilfreds med det resultatet komiteen har kommet til. Jeg håper at vi ved en senere anledning nettopp får mu­ ligheten til å ta en helhetlig debatt, både om fondet og om Kirkens økonomiske framtid, slik vi nylig har hatt i Stor­ tinget. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Ola T. Lånke (KrF) [14:44:55]: Jeg hadde ikke tenkt å ta replikk, men det var en setning i statsrådens innlegg som foranlediget et spørsmål. Det går på: Hva skal de eks­ tra midlene som nå frigis, brukes til? Så vidt jeg forstod statsråden, var man i en prosess med hensyn til å tenke gjennom og antyde muligheten for at de kunne brukes til å utbedre de kulturhistoriske verdiene som gamle kirker representerer. Mitt spørsmål er da: Når kan man se for seg at man får en slik sak til behandling? Vil man knytte dette opp mot behandlingen av Gjønnes­ utvalgets innstilling, eller får vi en egen sak om det til be­ handling? Statsråd Trond Giske [14:45:40]: Det har vært stor oppmerksomhet fra både den forrige og den nåværende regjering og i Stortinget om den begredelige situasjonen en god del kirkebygg befinner seg i. Særlig ille er det å se gamle middelalderkirker i Norge som ikke er i den for­ svarlige stand som vi skulle ønske at den type kulturmin­ ner faktisk er. Derfor har vi nå en låneordning, som repre­ sentanten Lånke godt kjenner til. Vi har også et arbeid i gang for å se på muligheten for at vi kan komme med yt­ terligere tilskudd til restaurering, særlig av de eldste kir­ kene. Det vil vi komme tilbake til så fort vi har noen kon­ klusjoner å presentere. Men jeg vil tro at den første natur­ lige anledning til å kunne ta den type diskusjoner vil være i forbindelse med budsjettet for 2007, altså ved behandlin­ gen av proposisjonen som kommer i oktober. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5. (Votering, se side 352) S a k n r . 6 Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningskomi­ teen om lov om behandling av etikk og redelighet i forsk­ ning (Innst. O. nr. 70 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 58 (2005­2006)) Presidenten: Etter ønske fra kirke­, utdannings­ og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regje­ ringen. Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid. 8. juni -- Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning 339 2006 Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inn­ til 3 minutter. -- Dette anses vedtatt. Ine Marie Eriksen (H) [14:47:40] (komiteens leder og ordfører for saken): Det er gledelig med en innstilling som den foreliggende, rett og slett fordi den bærer preg av veldig stor enighet. Fremskrittspartiet har noen særmerk­ nader, men i sum er det enighet i komiteen, slik det går fram av innstillingen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke for samarbeidet i komiteen. Det er viktig at vi har kommet fram til denne enigheten. Forskning er en aktivitet som er særlig avhengig av til­ lit, og det skal ikke mange saker til før tilliten er svekket, med alvorlige følger også for forskere som holder seg godt innenfor spillereglene. Nå er det ikke nytt at forskningsetiske problemstillin­ ger får stor oppmerksomhet, tvert imot; spørsmålene ble viet oppmerksomhet under behandlingen av begge de foregående forskningsmeldingene. Vi har positive erfa­ ringer med de forskningsetiske komiteene, og det er posi­ tivt at disse komiteene nå suppleres med et eget nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning. På den må­ ten får vi et helhetlig system for behandling av etikk og re­ delighet i norsk forskning. Det har vært en lang prosess. Utgangspunktet var en utredning av hvordan man best håndterer saker vedrørende vitenskapelig uredelighet, og det ble sendt ut et felles høringsnotat i 2004. Lovforslaget og behandlingen i komiteen bærer preg av at dette har vært grundig debattert. Det er stor grad av enighet, og det er også stor grad av vilje i forsknings­ sektoren sjøl til å ta disse problemstillingene på stort al­ vor. Det er menneskelig å feile, og forskningsjuks må ikke forveksles med det å ta feil på vitenskapelig grunnlag. Det er lov, og det skal fortsatt være lov. Det er heller ingen grunn til å tro at den loven vi vedtar i dag, kommer til å sette en stopper for ethvert forsøk på juks i forskning for all framtid, men den kan kanskje rette oppmerksomheten mot det vi på et litt tabloid språk kaller hverdagsjukserne, de som er interessert i å ta snarveier, de som ikke sjekker kildene sine godt nok, og de som har et for dårlig grunnlag for sine konklusjoner. Uansett regler vil ansvaret for etisk redelighet i forsk­ ningen ligge hos den enkelte forsker. I tillegg har naturlig­ vis forskningsinstitusjonene et sjølstendig ansvar for kon­ troll og ledelse av de forskningsaktiviteter som foregår ved institusjonene. Komiteen er i innstillingen så vidt inne på den viktige problemstillingen om forholdet mellom faglig ledelse og kontroll og hensynet til den akademiske frihet og den enkelte vitenskapelig ansattes rettigheter. Komiteen nøyer seg med å henvise til at dette spørsmålet er under utredning i det såkalte Underdal­utvalget. Vi ser fram til resultatene av dette arbeidet. Hensynet til forskernes rettssikkerhet er et gjennomgå­ ende hensyn både i proposisjonen og i innstillingen, og når komiteen støtter forslaget om lovfesting av de regio­ nale og nasjonale forskningsetiske komiteene, skyldes det ikke minst at hensynet til forskernes rettssikkerhet blir best ivaretatt gjennom denne løsningen. Tilsvarende argu­ menter ble avgjørende for vurderingen av om Granskings­ utvalget skulle lovfestes eller ikke. Det er argumenter for å velge en løsning der utvalget bygger på et privatrettslig grunnlag, men komiteen er enig i at hensynet til rettssik­ kerheten og til å sikre god og sikker saksbehandling taler for lovfesting. I samme retning trekker også hensynet til at økt internasjonalt samarbeid om såkalt forskerjuks kre­ ver et klart definert lovverk også i Norge. Komiteen støtter Regjeringas forslag til lov, men tar i tillegg opp noen problemstillinger, dels som presiseringer av lovteksten og dels som spørsmål til overveielse i det vi­ dere arbeidet. Dels omhandler det spørsmålet om uten­ landske medlemmer i utvalgene for å få større grad av uavhengighet, og dels omhandler det hovedregelen om at sakens dokumenter er unntatt offentlighet så lenge saken er til behandling og det ikke foreligger endelig uttalelse i saken. Der er komiteen opptatt av at hovedregelen ikke bør være til hinder for at man i enkelte tilfeller kan gå til offentliggjøring når dette er hensiktsmessig av hensyn til de involverte i saken. Vi reiser også spørsmålet om hvorvidt Granskingsut­ valget og dets sekretariat bør delta i forebyggingsarbeidet knyttet til vitenskapelig uredelighet og ikke minst om hvorvidt større studentprosjekter skal omfattes av loven. Som sagt: Det er bred oppslutning om Regjeringas for­ slag til lov. Det er ingen tvil om at denne loven vil være et viktig verktøy i det videre arbeidet for å sikre at etiske vurderinger hele tida får tilstrekkelig plass og vekt i all norsk forskning. Anniken Huitfeldt (A) [14:52:26]: Innstillingen har samlet bred oppslutning i komiteen. Det skyldes et grun­ dig forarbeid og et godt arbeid fra saksordføreren. Det har vært stor grad av enighet om dette med utvalg for å avslø­ re eventuelt juks. Men den interessante diskusjonen om etikk i forskning i vid forstand må gå videre. Her har miljøene selv en stor, stor oppgave. Etter jul avslørte vi en forskningsrapport hvor det var forfalskning av empirisk materiale. Etter alt å dømme kommer dette til å være unntaket, og det er nett­ opp gråsonene, snarveiene, at man trekker for raske kon­ klusjoner, som kommer til å bli utvalgets hovedoppgave. Noen fotnoter er kanskje ikke tilstrekkelig grunnlag for en konklusjon. Man velger ut belegg som bare går i én ret­ ning, eller man har belegg som ikke er basert på vitenska­ pelig materiale. Spørsmål om etikk i forskning handler altså om å gjøre forskningsresultater etterprøvbare -- at det skal være mu­ lig for andre å sjekke om konklusjonen er riktig. Her er det miljøene selv som må gjøre en jobb. Alle er i utgangs­ punktet etisk bevisste. Det er veldig få mennesker, også forskere, som mener at de selv ikke har god etikk. Men det vanskelige spørsmålet er hvordan man gjør etikk operativt i en forskers hverdag. En forskers hverdag er i stor grad preget av ensomhet. Å skape et miljø, å gjøre etikken ope­ rativ i det daglige arbeidet, er en stor utfordring som mil­ jøene selv er nødt til å jobbe med. 2006 340 8. juni -- Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning Noen sier at Internett gjør det lettere å fuske. Det er godt mulig at det er tilfellet for skoleoppgaver, kanskje også for noen studentoppgaver. Men jeg vil samtidig tro at når vi gjør forskningsrapporter tilgjengelige, er det let­ tere for andre å sjekke om dette er direkte kopi, eller om man har forfalsket materiale som man bruker i en forsk­ ningsrapport. Tidligere var det kanskje enklere å kopiere en forskningsrapport som var nedgravd i et fransk biblio­ tek. Nå publiseres det aller meste på nett -- altså er det van­ skeligere. Diskusjonen om etikk handler også om at vi skal ha fri forskning. Det er veldig viktig at vi har en fri forskning som ikke er basert på kommersielle interesser. Næringsli­ vet gjør en veldig viktig jobb for å drive fram forskning. Mange kommersielle forskningsaktører er helt nødvendi­ ge for at vi skal få fram god forskning i Norge. Men vi kan ikke ha et samfunn hvor det kun er de kommersielle inter­ essene som styrer det som vi skal forske på. Det gjelder ikke minst innenfor medisinsk forskning, hvor vi har sett at de som forsker på medisiner, har lettere for å få penger enn de som forsker på forebyggende helsearbeid eller på livskvalitet. Derfor er det viktig at vi har en fri forskning som ikke er basert på at forskerne nødvendigvis skal tjene penger. Fra politisk hold føler vi at vi har gjort vår del av job­ ben. Det forebyggende arbeidet må forskningsmiljøene selv i større grad ta ansvar for. Det er jeg sikker på at forsk­ ningsmiljøene kommer til å gjøre. Anders Anundsen (FrP) [14:56:11]: Dette er en sak det heldigvis er liten politisk uenighet om. Jeg har lyst til å gi saksordføreren honnør for å ha gjort en veldig god jobb. Generelt er norsk forskningsvirksomhet på et høyt etisk nivå. Det har i mange år vært fokusert mye på forsk­ ningsetikk. Den typen virksomhet er generelt avhengig av at det foreligger en grunnleggende tillit mellom den en­ kelte forsker, instituttene og finansieringskilden. Generelt har dette fungert bra. Men det finnes naturlig nok unntak. Regelen som vedtas enstemmig i dag, er i stor grad en lovfesting av etablerte systemer. Lovfestingen gir i seg selv økt grad av legitimitet til det viktige etiske arbeidet innenfor forskningen. Det er nødvendig å vise at dette spørsmålet fokuseres det mye på og har høy status på den politiske dagsordenen. Fremskrittspartiet har noen avvikende tilleggsmerkna­ der i innstillingen. Det dreier seg i første rekke om viktig­ heten av å ta det internasjonale forskningsperspektivet inn over seg. Etter Fremskrittspartiets oppfatning har departe­ mentet i litt for liten grad tatt hensyn til at forskningsvirk­ somhet i dag ofte er internasjonale prosjekter, og det vil stilles særlige krav til kontrollprosessen og dialogen med andre lands kontrollsystemer. Vi erkjenner også at det kan være utfordrende å finne en klar definisjon på hvor grensen for uredelighet går. Det vil imidlertid være en klar fordel om en evnet å finne en så klar definisjon som mulig, slik at de forskerne som kommer i granskernes lys, vet hva de har å forholde seg til, siden konsekvensene av granskernes lys kan bli gans­ ke dramatiske. Det er også årsaken til at det har vært viktig for Frem­ skrittspartiet å få inn merknader om at granskingen i ho­ vedsak skal være unntatt offentlighet under selve gran­ skingen, men at en i visse tilfeller må kunne offentliggjøre informasjon av hensyn til de involverte i saken. Vi får håpe at den loven som blir enstemmig vedtatt her i dag, blir brukt i minst mulig grad. Presidenten: Den reglementsmessige tid for formid­ dagens møte er øyeblikkelig ute. Presidenten har fått signaler om at det er mulig at vi kan avvikle odelstingsmøtet i løpet av en halv time. Pre­ sidenten vil derfor foreslå at vi fortsetter utover den regle­ mentsmessige tid inntil dagens kart er ferdigbehandlet, og spør om det er godkjent av representantene som er til ste­ de. Det er også konferert med komiteens leder og med statsråden. -- Ingen innvendinger er kommet, og det anses vedtatt. Ola T. Lånke (KrF) [14:59:02]: Vi konstaterer at det er bred enighet om at det er en nær sammenheng mellom forskning og etikk. Forskning reiser i svært mange tilfel­ ler viktige etiske spørsmål og fører oss til til dels vanske­ lige veivalg. Kristelig Folkeparti har tatt til orde for at forsknings­ etikk og etiske spørsmål generelt må vektlegges sterkere når det gjelder høyere utdanning, herunder forskerutdan­ ningen og forskningsmiljøene for øvrig. Vi har også frem­ met forslag i Stortinget i tråd med dette. I 1999 la daværende statsråd Lilletun fram forsknings­ meldingen «Forskning ved et tidsskille». Den gang ble det også påpekt at det er nødvendig å ha et apparat for be­ handling av uredelighetssaker i forskning. Meldingen un­ derstreket ellers sterkt forskningsetiske spørsmål. Forskning foregår under en betydelig grad av frihet og tillit, og dermed også en betydelig grad av ansvar for den enkelte forsker. Slik må det være. Samtidig har også for­ skere et selvstendig etisk ansvar og et ansvar for å bidra til at offentligheten får del i de overveielser som gjøres. Samfunnets behov for innsyn i og innflytelse på forsknin­ gen må ivaretas, samtidig som forskernes behov for en be­ tydelig grad av frihet i sitt arbeid også må sikres. Dette er viktig for å legitimere forskningen og gi mulighet for dia­ log og aksept i samfunnet som helhet. De ulike institusjo­ nene bør på sin side være aktive pådrivere for en intern debatt i forskningsmiljøene. Samtidig er det viktig at denne debatten ikke bare foregår i et internt vakuum, men blir gjenstand for en åpen samfunnsdebatt. Derfor bør de forskningsetiske komiteene også vende seg mer mot publi­ kum. Forskningsetisk refleksjon er viktig og nødvendig. Sett fra samfunnets side er dette positivt også fordi det bidrar til kvalitetssikring av forskningen og forskningens resul­ tater. En dialog mellom forskning og samfunn om verdier kan dessuten på lengre sikt bidra til å gi forskningen en retning. Målet må hele tiden være å få fram kunnskap på en måte og med et resultat som samfunnet kan vedkjenne seg. Når samfunnet har som uttalt mål å satse en større del av samfunnets ressurser på forskning, er det fordi dette er 8. juni -- Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning 341 2006 viktig for samfunnet. Forskning er en viktig drivkraft i samfunnsutviklingen. Dette gjør det nødvendig å få fram­ tidsorienterte analyser og diskusjoner om konsekvensene av forskning og teknologi. En informert og interessert all­ mennhet er derfor en forutsetning for en slik bred debatt. Det må skapes en større kontaktflate og økt innsyn mellom forskersamfunnet og storsamfunnet. Åpen debatt, høringer og en styrket forskningsformidling er viktige verktøy for å oppnå dette. Etisk refleksjon omkring produksjon av forskningsba­ sert kunnskap vil være et gode sett fra forskernes side. Etisk refleksjon gir forskningen legitimitet og en mulig­ het for dialog og aksept. Skal disse sidene ved forsknin­ gen få større fokusering, vil det kreve fortsatt sterk innsats innenfor opplæring, informasjon og debattskapende virk­ somhet. Både forskningsinstitusjonene selv, de nasjonale og regionale forskningsetiske komiteene, Forskningsrå­ det, Teknologirådet og Bioteknologinemnda har dette som oppgave. Dessuten vil samfunnet være mindre til­ bøyelig til direkte kontroll og styring dersom det er tillit til at forskerne selv har vilje og evne til forskningsetisk re­ fleksjon og til å la refleksjon influere på atferd i forsknin­ gen. Etisk refleksjon er derfor knyttet til forskningens fri­ het fra kontroll og styring. Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:02:51]: Vi behandler i dag lovforslaget om etikk og redelighet i forskningen. Det er heldigvis stor enighet i komiteen om dette lovforslaget. Det har jo også kommet klart fram i innleggene som vi har hørt her i dag. Allerede i forskningsmeldingen fra 1999 viser departe­ mentet til behovet for å ha et nasjonalt apparat til å be­ handle vitenskapelig uredelighet på alle fagfelt. Spørsmå­ let er senere utredet. Det kan òg vises til forskningsmel­ dingen fra 2005 og til at internasjonale konvensjoner og hensyn til forskernes rettssikkerhet har gjort det nødven­ dig å vurdere lovfesting av de regionale komiteer for me­ disinsk forskningsetikk. Allerede i 2004 ble det sendt ut et felles høringsnotat om lovhjemling av etikkomiteer og uredelighetsutvalg. Lovforslaget, som det i dag skal stem­ mes over, viderefører i all hovedsak forslagene fra det hø­ ringsnotatet. Forskning skal naturligvis foregå i stor grad av tillit og frihet, det skal påhvile den enkelte forsker et eget ansvar for dette. Samtidig er det grunn til å understreke at forsk­ ningsinstitusjonene har et selvstendig ansvar for kontroll og ledelse. Det er enighet mellom Regjeringen og en samlet komi­ te om at det er formålstjenlig å samle bestemmelsene om det regionale og nasjonale etikkomitesystemet og bestem­ melsene om et nasjonalt apparat for behandling av saker om vitenskapelig uredelighet i samme lov. Det legges opp til en fleksibel rammelov som kan endres etter hvert som erfaringer kommer til. Lovforslaget imøtekommer beho­ vet for å sikre et nasjonalt system som skal ivareta sam­ funnets behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i samsvar med vanlige etiske normer. Det finnes visst argumenter for å gå imot lovfesting av de regionale og nasjonale forskningsetiske komiteene, men de aller fleste høringsinstanser støtter lovreguleringen. Til sist et sitat fra Forskerforbundets høringsbrev til komiteen i forbindelse med denne saken: «Forskerforbundets Hovedstyre har behandlet den foreliggende odelstingsproposisjonen og er meget til­ freds med at Kunnskapsdepartementet med utgangs­ punkt i forslaget fra 2004, har utarbeidet et lovforslag som er oversendt Stortinget. Lovforslaget er godt og balansert i den forstand at tilliten til forskernes og forskningsmiljøenes evne og vilje til å følge allmenne etiske normer og akseptert vitenskapelig praksis og metode er et gjennomgående trekk.» Og videre: «Forbundet støtter opprettelsen av et nasjonalt ut­ valg for gransking av uredelig forskning.» Dette er tydelig tale. Senterpartiet støtter selvfølgelig dette lovforslaget. Odd Einar Dørum (V) [15:05:56]: Det må være all mulig grunn til å glede seg, ikke bare over det komitele­ deren sa om at det var samling i komiteen, men også over at Regjeringen har gjort en solid jobb og laget et lovfor­ slag som har blitt godt mottatt av dem det gjelder. Det be­ tyr at man har funnet balansen mellom tilliten til de man­ ge og muligheten for å fange opp dem som ikke vil følge det som vi kan definere som frihet under ansvar. Det komiteen står for, har komitelederen gjort rede for på en utmerket måte, og det kommer også skriftlig til ut­ trykk. Venstre har ikke noen grunn til å understreke det yt­ terligere, bortsett fra på et par--tre små punkter. Når komiteen har valgt å kalle utvalget for «gransking av redelighet», er det fordi vi legger til grunn at redelig­ heten er hovednormen i det arbeidet vi står overfor, og ikke unntaket. Når komiteen har presisert at det grunnleg­ gende i dette arbeidet er at vi må ha trykk på alle sider ved etikk i alle akademiske karriereløp fra starten av, er det for å understreke at hvis man ikke har den etiske ballasten, svikter noe av det grunnleggende som skal til for at vi skal lykkes med både Regjeringens forslag og komiteens til­ slutning til forslaget. Komiteen har gjort en understrekning til. Jeg må inn­ rømme at når den skjedde, var den preget av et sentralt emne på NOKUT­konferansen, hvor NOKUT reiste spørsmålet -- som jeg for min del ikke hadde hatt fantasi til å forestille meg inntil da -- om at vi kunne stå overfor muligheter for korrupsjon og juks i tilknytning til inter­ nasjonalisering av forskning og Bologna­prosessen. NOKUT hadde valgt å invitere den internasjonale avde­ lingen av Transparency for å presentere dette. Det var et ettertenksomt innlegg som ble holdt. Det var ikke massivt konkluderende, men det var for ettertenksomhet. Når ko­ miteen har knyttet en merknad til dette forholdet, er det for at den samme ettertenksomhet som et samlet norsk, akademisk allmøte -- for å bruke det uttrykket -- hadde i Trondheim, også skulle bringes videre til departementet for vurdering og refleksjon, slik at man kan ta de skritt som er nødvendige, ikke fordi vi ser at dette er det mest 2006 342 8. juni -- Endringar i opplæringslova truende nå, men det er grunn til å følge med og være akt­ som. Med disse små merknadene er det en glede å være med på en så bred oppslutning. Jeg synes det er hyggelig å kunne si noe positivt til statsråden for å ha lagt fram en god sak, og det er også hyggelig å dele med kolleger i ko­ miteen at vi har stått sammen om å lage en sak som er so­ lid, under parolen: Frihet under ansvar! Statsråd Øystein Djupedal [15:08:33]: Formålet med den loven Odelstinget skal ta stilling til i dag, er å sikre at vi i Norge har et system som kan forebygge og behandle saker om uetisk og uredelig forskning. Vi har allerede i mange år hatt et system med regionale komiteer for medi­ sinsk forskningsetikk og nasjonale forskningsetiske ko­ miteer. Nå har Regjeringen foreslått dette systemet lov­ festet, samtidig som det skal suppleres med et eget nasjo­ nalt utvalg som skal granske saker der det er mistanke om fusk. Dette vil gi oss et helhetlig komitesystem som dek­ ker alle fagområder, og som kan virke sammen i et tett og nært samarbeid. Forslagene i proposisjonen har fått stor grad av tilslut­ ning i innstillingen, og det er jeg meget glad for. Det er en tilslutning til de grunnleggende prinsippene, nemlig at vi skal ha et rammeverk av komiteer og utvalg som er uav­ hengige, og som informerer, opplyser og skaper debatt om forskningsetikk, samtidig som de kan behandle kon­ krete saker. De organer som er foreslått hjemlet i den nye loven, skal være forvaltningsorganer og behandle sakene i samsvar med forvaltningslov og offentlighetslov. Med dette får vi en klarere forankring av de regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk, som vi er pålagt å ha gjennom ulike internasjonale konvensjoner. Vi får også en lovgivning som stiller oss mer på linje med de andre nordiske landene, siden både Danmark og Sverige har lovfestet sine regionale komitesystemer. Vi får dessuten en klarere forankring av de tre nasjona­ le forskningsetiske komiteene som i de 15 år de har eksis­ tert, har utført et stort og viktig forebyggende arbeid. Det norske nasjonale komitesystemet var lenge enestående og har inspirert andre land til å lage liknende systemer. Etter­ som det er nær sammenheng mellom forskningsetikk og forskeretikk har Regjeringen gått inn for at de nasjonale komiteer også skal drive med forebygging av uredelighet. Dette må selvsagt skje i nært samarbeid med det nye ut­ valget. Regjeringen har valgt å ta som prinsipielt utgangs­ punkt at forskning bør foregå i frihet under ansvar. Regje­ ringen har derfor ikke ønsket å legge bånd på den betyde­ lige grad av frihet og tillit som forskere arbeider under. I de aller fleste tilfeller viser det seg at de er denne tilliten verdig. Men noen ganger vil det skje at også forskere fris­ tes til å ta snarveier eller begå ulovligheter, slik det skjer på alle andre samfunnsområder. En undersøkelse som ble foretatt for ca. ti år tilbake, viste at fusk i forskning ikke bare foregår i andre land, men også foregår i Norge. En konkret sak som fortsatt er til gransking, har dessuten vist at mistanker om uredelighet i seg selv kan føre til at tilli­ ten til norsk forskning svekkes. Regjeringen mener at samfunnets tillit er en grunnleg­ gende forutsetning for at forskning kan drives. Uetisk og uredelig forskning må derfor tas ytterst alvorlig. Et eget nasjonalt utvalg som kan behandle større uredelighetssa­ ker, vil kunne bidra til dette. Samtidig må forskernes retts­ sikkerhet være et grunnelement i behandlingen av eventu­ elle saker som måtte oppstå. Lovverket alene vil ikke hindre at uredelig forskning forekommer, men det at vi nå bygger opp et godt system for forskningsetikk, forebyg­ ging av uredelighet og behandling av uredelighetssaker vil på sikt bidra til å øke bevisstheten omkring disse spørsmål i forskermiljøene, og forhåpentligvis bidra til færre tilfeller av uredelighet. Regjeringen understreker at forskningsinstitusjonene har de virkemidler de trenger både for å forebygge, for­ hindre og straffe tilfeller av fusk. Når det gjelder forebyg­ ging, er bevisstgjøring omkring den enkelte forskers an­ svar og muligheter for åpne diskusjoner om vanskelige spørsmål viktige elementer. Ikke minst har universiteter og høyskoler et stort ansvar når det gjelder å lære studen­ tene hva som er god vitenskapelig praksis. Regjeringen har heller ikke foreslått egne straffebestemmelser mot vi­ tenskapelig uredelighet, noe komiteen også har sagt seg enig i. Komiteens brede støtte til formål, prinsipper og defini­ sjoner i proposisjonen gir et meget godt grunnlag for å gå videre, og jeg takker komiteen for de mange gode ord som også har framkommet i denne debatten. Komiteens utta­ lelser og anmodninger skal jeg selvfølgelig følge opp i det videre arbeidet, og jeg vil gi Stortinget tilbakemelding så snart som mulig når det gjelder de punkter som det spe­ sielt har blitt bedt om oppfølging av. Departementet vil på denne bakgrunn kunne ta til med det nødvendige arbeidet for å utarbeide forskrifter, slik at det nye utvalget kan komme på plass så raskt det lar seg gjøre. La meg helt avslutningsvis bare legge til at jeg har lagt merke til at komiteen har bedt om endring av navnet på ut­ valget. Det tar vi selvfølgelig til etterretning, selv om jeg selv synes at det er vanskelig at et utvalg skal hete «gran­ sking av redelighet». Da burde man kanskje kalt det gransking av forskning. Vårt utgangspunkt var at vi burde ha et samlende navn, og Granskingsutvalget som en muntlig omtale av dette, er kanskje det som er den sam­ lende fellesnevneren. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6. (Votering, se side 352) S a k n r . 7 Innstilling fra kirke­, utdannings­ og forskningsko­ miteen om lov om endringar i opplæringslova (Innst. O. nr. 51 (2005­2006), jf. Ot.prp. nr. 59 (2005­2006)) Odd Einar Dørum (V) [15:13:56] (ordfører for sa­ ken): Det er grunn til å understreke at komiteen står sam­ let om det alt vesentlige av løsningene her, med det forbe­ hold at Fremskrittspartiet har funnet det saklig rett å frem­ me sitt prinsipielle syn om stykkprisfinansiering i forbin­ 8. juni -- Endringar i opplæringslova 343 2006 delse med opplæring, og at de har et kjent standpunkt hvor de går imot kapitlet om samisk opplæring. Men når det gjelder det som har vært hovedtemaet, og som har gjort at departementet har fremmet loven, er komiteen samlet. For det første er komiteen samlet når det gjelder at an­ svaret for opplæring når man er i institusjon -- enten det er en helseinstitusjon, en rusinstitusjon eller barnevernet -- skal ligge i den fylkeskommunen eller på det stedet hvor institusjonen er, ikke i bostedskommunen. Dette er vi eni­ ge om. Vi er også glade for at departementet utvetydig slår fast -- som vi også støtter -- at det ikke skal gjøres noen for­ skjell her på hvorvidt institusjonen er privat eller offent­ lig. Vi vet jo at de fleste rusinstitusjonene drives av ideelle organisasjoner, på oppdrag fra det offentlige, slik at på mange måter bidrar lovendringen til å rydde opp i en rekke forhold. Samtidig er det slik at departementet har understreket at man må gjennomgå det som skjer, slik at ingen skal komme i klemme økonomisk eller administrativt. Komi­ teen har valgt å si at vi legger til grunn at ingen institusjo­ ner som er omtalt eller berørt av proposisjonen, skal bli økonomisk eller administrativt skadelidende som en følge av lovendringen. Grunnen til at vi sier det, er at vi har mottatt noen signaler underveis, dels fra rusfeltet, som vi har fanget opp, og som jeg kommer tilbake til. Jeg vil også tilføye, som saksordfører, at vi har mottatt en ganske tungtveiende kommentar fra Sunnaas Sykehus som jeg spesielt vil be om at departementet ser på, slik at man ikke risikerer at en god hensikt fører til at man ender i en ad­ ministrativ klemme, som jeg ikke tror noen har ment skul­ le inntreffe. Det er bakgrunnen for disse merknadene fra komiteens side. Når det så gjelder andre forhold, har komiteen sagt at vi legger til grunn at selv om finansieringsansvaret ligger der institusjonen er, skal det selvfølgelig ikke avskaffe det oppfølgingsansvar den egentlige bostedskommune har for å se sammenhengen i et livsløp, det være seg for et barn eller for en rusmisbruker. Det må være slik at det er et an­ svar som følger det enkelte menneske, slik at man ikke får en ansvarsfraskrivelse. Vi føler selvfølgelig ikke at depar­ tementet har lagt opp til at det skal være slik, men vi un­ derstreker at dette forvaltningsansvaret ikke endres. Det forvaltningsansvaret som ligger i forvaltningssamarbeid på tvers av etatsgrensene, beror, og det er en spesiell opp­ gave å sikre det. Så vil jeg kort nevne to forhold som komiteen har tatt opp spesielt, i tillegg til proposisjonen, men ikke i motset­ ning til dens ånd. Det gjelder for det første det forhold at flere rusavhengige i institusjoner formelt sett har gjen­ nomført grunnskoleopplæring, men har likevel ikke de nødvendige kvalifikasjonene som skal til for å komme seg videre. Tilsvarende kan det gjelde at rusavhengige som formelt sett har gjennomgått videregående opplæring, er i samme situasjon. Komiteen vil da be departementet om å fremme initiativ for å sikre disse en rett til undervisning på henholdsvis grunnskolenivå og videregående nivå, uavhengig av om de formelt sett har fått oppfylt sin rett til opplæring. Det er fordi vi reelt sett ikke vil at disse men­ neskene skal komme i en klemme, men vil at de skal få or­ den på livet sitt. Samtidig ber vi departementet vurdere hvordan en på best mulig måte kan sikre rusavhengige en rett til videregående opplæring under og etter fullført be­ handling i institusjoner omtalt i proposisjonen, selv om disse brukerne ikke har brukt sin rett til å søke om utset­ ting før fylte 24 år. Når vi sier dette, er det fordi mennes­ ker som kommer i rusavhengighet, kan gå glipp av noe på veien, og vi ønsker at de skal få en sjanse nr. 2, enten det gjelder det ene eller det andre av de to forhold som jeg nå har nevnt. Komiteen har funnet det riktig å understreke dette, og dette er forhold som også er tatt opp med komi­ teen fra berørte behandlingsinstitusjoner, og som vi har lyttet til ved denne komitebehandlingen. Så understreker vi, som naturlig er når vi har den store NAV­reformen som skal innføres, at vi tar det for gitt at opplæringsansvaret knyttet til rusrehabiliteringsinstitu­ sjoner og andre rehabiliteringsinstitusjoner ses i sammen­ heng med det som skal skje i de nye NAV­kontorene, samt at det blir et forpliktende samarbeid mellom disse instan­ sene og institusjonene som har opplærings­ og rehabilite­ ringsansvar på både lokalt og regionalt nivå. Med disse merknadene konstaterer jeg på vegne av en samlet komite at Regjeringen har fått tilslutning for det løp de legger. Vi har tillit til at Regjeringen forvalter de merknader vi har gitt, og de oppdrag de i grunnen har gitt seg selv, og som de vil komme tilbake til i forbindelse med budsjettet for neste år. På det grunnlag anbefaler jeg det lovforslag som er framlagt av Regjeringen. Anders Anundsen (FrP) [15:18:48]: Jeg vil først takke saksordføreren for en god redegjørelse og en god jobb i denne prosessen. Fremskrittspartiet mener, som representanten Dørum gjorde rede for, at et statlig finansieringssystem for opp­ læring av pasienter i sosiale eller medisinske institusjoner vil være det beste. Det henger sammen med partiets ut­ gangspunkt om statlig stykkprisfinansiering i hele utdan­ ningsløpet. Med et stykkprisfinansieringssystem ville hele denne problemstillingen vært løst på en elegant måte, og Fremskrittspartiet fremmer derfor primært et forslag om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med de nødvendige lovendringsforslag for å sikre en slik ordning. Det forslaget vil det naturligvis ikke bli votert over her i Odelstinget i dag. Det vil bli oversendt Stortinget for vi­ dere behandling. På bakgrunn av at det ikke vil bli be­ handling av Fremskrittspartiets primære standpunkt, vil vi i dag subsidiært gå inn for innstillingen hva gjelder §§ 13­2 og 13­3 a. Det er først og fremst fordi dagens situasjon er uholdbar og setter den enkelte pasient og bru­ ker i en meget vanskelig og ofte uavklart situasjon. Lov­ forslaget vil i det minste rydde opp i en rekke uklarheter og gi en enklere og greiere ansvarslinje. Jeg vil likevel presisere at Fremskrittspartiet mener det skal være to forvaltningsnivåer i Norge: kommuner og fylker. Det er uheldig å tillegge fylkeskommunen nye oppgaver, og vi vil sterkt advare mot det på generelt grunnlag. Imidlertid er tilfellet i denne konkrete saken at fylkeskommunen allerede har store deler av dette ansva­ ret, og at denne lovendringen medfører en opprydding 2006 344 8. juni -- Voteringer og egentlig en marginal oppgaveøkning for fylkeskom­ munen. Dessuten vil Fremskrittspartiet håpe, naturlig­ vis, at vårt forslag blir vedtatt av Stortinget senere i vår, og da vil vedtaket i dag bli av en svært midlertidig ka­ rakter. Ellers vil jeg ta opp forslaget om å fjerne kapittel 6 i opplæringsloven, idet Fremskrittspartiet mener denne type opplæring er uhensiktsmessig. Vi vil gi likt opplæ­ ringstilbud til alle uavhengig av etnisitet. Presidenten: Representanten Anders Anundsen har tatt opp de forslag han refererte til. Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7. (Votering, se side 353) Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte presidenten: Da skal Odelstinget votere i sakene nr. 1--7. Votering i sak nr. 1 Presidenten: Under debatten har representanten Ka­ rin S. Woldseth satt fram et forslag på vegne av Frem­ skrittspartiet. Forslaget lyder: «Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om en endring av lover og regelverk slik at det blir opp til det enkelte par hvordan de vil fordele fødselspermisjonen mellom seg.» Dette forslaget blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om endringer i folketrygdloven (utvidelse av fedrekvoten) I I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres føl­ gende endringer: § 14­7 første ledd skal lyde: Fødselspenger kan ytes i en stønadsperiode på opptil 270 stønadsdager (54 uker) med redusert dagsats, eller 220 stønadsdager (44 uker) med full dagsats, se § 14­6. § 14­8 første ledd fjerde punktum skal lyde: Stønadsperioden etter fødsel utgjør maksimalt 255 stø­ nadsdager (51 uker) med redusert dagsats eller 205 stø­ nadsdager (41 uker) med full dagsats, se § 14­6. § 14­9 annet ledd skal lyde: Når både moren og faren har opptjent rett til fødsels­ penger, kan faren ta ut fødselspenger i en stønadsperiode på opptil 225 stønadsdager (45 uker) med redusert dag­ sats eller opptil 175 stønadsdager (35 uker) med full dag­ sats, se § 14­6. § 14­10 første ledd første punktum skal lyde: Dersom morens yrkesaktivitet i opptjeningstiden har svart til minst halv stilling og faren fyller vilkårene for rett til fødselspenger, er 30 stønadsdager (6 uker) av stønads­ perioden forbeholdt faren (fedrekvote). § 14­10 femte og sjette ledd skal lyde: For å få unntak etter fjerde ledd må det godtgjøres at fedrekvoten vil gi urimelige utslag. Selv om ingen av vilkårene i fjerde ledd bokstavene a til e er oppfylt, kan det i helt spesielle tilfeller gjøres unn­ tak fra bestemmelsene i første ledd dersom uforutsette hendinger gjør det urimelig å kreve uttak av fedrekvoten. § 14­16 første ledd skal lyde: Adopsjonspenger kan ytes i en stønadsperiode på opp­ til 255 stønadsdager (51 uker) med redusert dagsats, eller 205 stønadsdager (41 uker) med full dagsats. § 14­18 første ledd skal lyde: Når både adoptivmoren og adoptivfaren har opptjent rett til adopsjonspenger, kan adoptivfaren ta ut adopsjons­ penger i en stønadsperiode på opptil 255 stønadsdager (51 uker) med redusert dagsats eller opptil 205 stønadsda­ ger (41 uker) med full dagsats, se § 14­6. § 14­19 første ledd første punktum skal lyde: Dersom adoptivmorens yrkesaktivitet i opptjeningsti­ den har svart til minst halv stilling og adoptivfaren fyller vilkårene for rett til adopsjonspenger, er 30 stønadsdager (6 uker) av stønadsperioden forbeholdt adoptivfaren (fedrekvote). § 14­19 femte og sjette ledd skal lyde: For å få rett til unntak etter fjerde ledd må det godtgjø­ res at uttak av fedrekvoten vil gi urimelige utslag. Selv om ingen av vilkårene i fjerde ledd bokstavene a til e er oppfylt, kan det i helt spesielle tilfeller gjøres unn­ tak fra bestemmelsene i første ledd dersom uforutsette hendinger gjør det urimelig å kreve uttak av fedrekvoten. § 14­22 annet ledd bokstav c skal lyde: de seks ukene (30 stønadsdagene) som er forbeholdt faren (fedrekvote), se § 14­10. II I lov 21. april 2006 nr. 10 om endringer i lov 28. feb­ ruar 1997 nr. 19 om folketrygd og enkelte andre lover (endringer i regelverket for ytelser ved svangerskap, fød­ sel og adopsjon) gjøres følgende endringer i endringen av folketrygdloven kapittel 14 i avsnitt I om endringer i fol­ ketrygdloven: § 14­9 første og annet ledd skal lyde: Ved fødsel er stønadsperioden 220 stønadsdager (44 uker) med full sats eller 270 stønadsdager (54 uker) med redusert sats. Stønadsperioden etter fødselen er 205 stø­ nadsdager (41 uker) med full sats eller 255 stønadsdager (51 uker) med redusert sats. 8. juni -- Voteringer 345 2006 Ved adopsjon er stønadsperioden 205 stønadsdager (41 uker) med full sats eller 255 stønadsdager (51 uker) med redusert sats. § 14­9 femte ledd siste punktum skal lyde: Unntatt fra deling er også 6 uker som er forbeholdt fa­ ren (fedrekvoten), se § 14­12. § 14­12 første ledd skal lyde: Dersom morens yrkesaktivitet i opptjeningstiden har svart til minst halv stilling og faren fyller vilkårene for rett til foreldrepenger, er 30 stønadsdager (6 uker) av stønads­ perioden forbeholdt faren (fedrekvote). § 14­14 første ledd annet punktum skal lyde: Det er en forutsetning at vilkårene i § 14­13 er oppfylt under perioden og innenfor 205 stønadsdager (41 uker) eller 255 stønadsdager (51 uker) etter fødselen eller om­ sorgsovertakelsen, se § 14­9 første og annet ledd. III Ikrafttredelses­ og overgangsbestemmelser 1. Endringene i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folke­ trygd trer i kraft 1. juli 2006. Endringene gjelder for tilfeller der fødselen eller omsorgsovertakelsen skjer etter ikrafttredelsen. 2. Endringene i lov 21. april 2006 nr. 10 om endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover (endringer i regelverket for ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon) trer i kraft straks. Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de øns­ ker å stemme imot. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble bifalt med 60 mot 16 stem­ mer. (Voteringsutskrift kl. 15.28.22) Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. Fremskrittspartiet har også her varslet at de vil stemme imot. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet ble bifalt med 60 mot 16 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.28.49) Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 2 Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om endringar i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. I I lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, syke­ husobduksjon og avgivelse av lik m.m. skal § 15 andre ledd lyde: § 6 a opphører å gjelde 1. januar 2008. II Lova trer i kraft straks. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 3 Presidenten: Under debatten har representanten Laila Dåvøy satt fram et forslag på vegne av Kristelig Folkepar­ ti. Forslaget lyder: «Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stor­ tinget med forslag til lov om endring i lov om svanger­ skapsavbrudd § 9 slik at kvinnens evne til å ta omsorg for barnet samt hensyn til om kvinnen har disposisjon for sykdom, ikke skal være relevante hensyn når svan­ gerskapsavbrudd skal vurderes.» Dette forslaget blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om endringer i lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering (tilpasning til biomedisinkonvensjonen) I I lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd skal § 9 nytt annet ledd lyde: I saker som nevnt i første ledd bokstav c kan fylkes­ mannen bare samtykke når svangerskapsavbrudd vil være i kvinnens klare interesse. Ved vurderingen skal det blant annet tas hensyn til forhold som nevnt i § 2 tredje ledd bokstav a til d og fjerde ledd og til hvordan kvinnens verge bedømmer situasjonen. 2006 346 8. juni -- Voteringer II I lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering gjøres følgen­ de endringer: § 5 annet ledd skal lyde: Søknad om sterilisering etter § 3 fremsettes for en lege eller direkte for en nemnd (jfr. § 6 annet ledd). Søknaden avgjøres av steriliseringsnemnda. Der vergen har frem­ satt søknad på vegne av den det gjelder etter § 4 tredje ledd, skal tillatelse til sterilisering etter § 3 bokstav c eller d kun gis der dette fremstår som det beste alternativ for å forebygge svangerskap for den det gjelder. Gir nemnda tillatelse til sterilisering, skal den henvise til lege eller til et sykehus hvor inngrepet kan foretas. § 9 skal lyde: § 9. (behandling av søknad og klage). Søknad om kastrering avgjøres av Steriliseringsrådet. Gir rådet tillatelse til kastrering, skal det henvise til et sykehus hvor inngrepet kan foretas. Der vergen eller po­ litimesteren har fremsatt søknad på vegne av den det gjel­ der etter § 8 annet ledd jfr. § 4 tredje ledd, skal tillatelse til kastrering kun gis der mindre inngripende virkemidler ikke anses tilstrekkelige, og kastrering med stor grad av sannsynlighet vil ha den ønskede effekt. Klageinstans for rådets vedtak er et setteråd oppnevnt av departementet. III Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 4 Presidenten: Under debatten er det satt fram to for­ slag. Det er -- forslag nr. 1, fra Laila Dåvøy på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre -- forslag nr. 2, fra Vigdis Giltun på vegne av Frem­ skrittspartiet Forslag nr. 1 lyder: «Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stor­ tinget med forslag til endringer i lov om psykisk helse­ vern §§ 3­1, 3­2 og 3­3 slik at psykologer med relevant praksis og videreutdanning på linje med leger gis ad­ gang til å etablere tvungent psykisk helsevern, og § 6­2 slik at psykolog med relevant praksis og videreutdan­ ning sidestilles med lege som medlem av kontrollkom­ misjonen.» Dette forslaget blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven m.v. I I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomfø­ ring av psykisk helsevern gjøres følgende endringer: Ny § 1­1 a skal lyde: § 1­1 a Virkeområde Bestemmelsene i loven her gjelder for undersøkelse og behandling i det psykiske helsevernet, samt for forutgåen­ de undersøkelse med sikte på etablering av tvungent psy­ kisk helsevern. Dersom en institusjon i det psykiske helsevernet er an­ svarlig for et opphold som skjer i medhold av en annen lov, gjelder bestemmelsene i kapittel 4 med unntak av §§ 4­4, 4­5 annet ledd, 4­7 a annet ledd, 4­9 og 4­10 for gjennomføringen av oppholdet. § 1­2 nytt annet ledd skal lyde: Med tvungen observasjon menes slik undersøkelse, pleie og omsorg som nevnt i første ledd, med sikte på å klarlegge om vilkårene for tvungent psykisk helsevern foreligger uten at det er gitt samtykke etter bestemmelse­ ne i pasientrettighetsloven kapittel 4. Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde: Med tvungent psykisk helsevern menes slik undersø­ kelse, behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten at det er gitt samtykke etter bestemmelsene i pasient­ rettighetsloven kapittel 4. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Videre var innstilt: § 1­3 skal lyde: § 1­3 Offentlig myndighet Med offentlig myndighet forstås i loven her kommune­ legen eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller kriminalomsorgen. Kongen kan gi forskrifter om hvem som skal anses som offentlig myndighet, samt om utøvelsen av deres kompetanse etter loven her. 8. juni -- Voteringer 347 2006 Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme imot. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble bifalt med 60 mot 16 stem­ mer. (Voteringsutskrift kl. 15.31.35) Videre var innstilt: § 1­4 første ledd skal lyde: Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, skal være lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant praksis og videreutdanning som fastsatt i for­ skrift. § 1­5 skal lyde: § 1­5 Forholdet til pasientrettighetsloven Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjelder pasientrettighetsloven. § 1­7 tredje ledd skal lyde: Ved saker om tvungen observasjon, etablering, opp­ rettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, saker om overføringer, som nevnt i §§ 2­1 annet ledd og 2­2 fjerde ledd, har pasienten rett til advokat etter lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp. Ny overskrift til kapittel 2 skal lyde: Kapittel 2. Særlige samtykkebestemmelser § 2­1 skal lyde: § 2­1 Hovedregelen om samtykke Psykisk helsevern ytes på bakgrunn av samtykke etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven, med mindre an­ net følger av loven her. Ved undersøkelse eller behandling med opphold i in­ stitusjon for barn som har fylt 12 år og ikke selv er enig i tiltaket, skal spørsmålet om etablering av psykisk helse­ vern bringes inn for kontrollkommisjonen. § 2­2 skal lyde: § 2­2 Samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3­5 Person som søker psykisk helsevern kan, etter at den faglig ansvarlige har begjært det, samtykke i å være un­ dergitt reglene etter § 3­5 i inntil tre uker fra etableringen av vernet. Samtykket innebærer ikke samtykke til anven­ delse av § 4­4 eller § 4­5 annet ledd. For barn under 16 år kreves slikt samtykke etter be­ stemmelsene i pasientrettighetsloven § 4­4. Grunnen til begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den faglig ansvarlige. Gjelder det perso­ ner som på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemning åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, under­ tegner den faglig ansvarlige og den som eventuelt handler på pasientens vegne, med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4­3. Gjelder det barn under 16 år, undertegner den faglig ansvarlige og den eller de som samtykker på vegne av barnet. Den faglig ansvarliges beslutning om å kreve samtyk­ ke, kan bringes inn for kontrollkommisjonen av pasien­ ten, den nærmeste pårørende eller den som handler på pa­ sientens vegne. Gjelder beslutningen barn som har fylt 12 år, og barnet selv ikke er enig i tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen. § 2­3 oppheves. Kapittel 3 skal lyde: Kapittel 3. Etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern § 3­1 Legeundersøkelse Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en lege personlig har undersøkt vedkommende for å brin­ ge på det rene om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt. Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalel­ se. Foreligger behov for legeundersøkelse som nevnt i første ledd, men vedkommende unndrar seg slik undersø­ kelse, kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter be­ gjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkom­ mendes nærmeste pårørende, vedta at det skal foretas en slik legeundersøkelse. Om nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang. Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fyl­ kesmannen uten oppsettende virkning. Kongen gir forskrifter om delegering av kommunele­ gens myndighet. § 3­2 Vedtak om tvungen observasjon På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3­1, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungen observasjon er opp­ fylt: 1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette. 2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3­1. 3. Det er overveiende sannsynlig at pasienten fyller vil­ kårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3­3. 4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3­5. 5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3­9. Trykt 28/6 2006 2006 348 8. juni -- Voteringer 6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungen observasjon bare finne sted hvor dette etter en hel­ hetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil med­ føre for vedkommende. Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkel­ se av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunn­ laget for det skal straks nedtegnes. Tvungen observasjon kan ikke vare ut over 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtyk­ ke. Dersom pasientens tilstand tilsier at det er strengt nødvendig, kan fristen forlenges inntil 10 dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder. Overføring til tvungent psykisk helsevern kan skje før eller ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene for slikt vern er til stede. Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3­6, kan påklage vedtak etter annet ledd til kon­ trollkommisjonen. § 3­3 Vedtak om tvungent psykisk helsevern På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3­1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3­2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de føl­ gende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt: 1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette. 2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3­1. 3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Videre var innstilt: b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. Presidenten: Her har Fremskrittspartiet et avvikende forslag. Det er forslag nr. 2, som lyder: «I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennom­ føring av psykisk helsevern skal § 3­3 første ledd 3. b) lyde: b) utgjør en mulig fare for eget eller andres liv eller helse.» V o t e r i n g : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet ble innstillingen bifalt med 60 mot 16 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.32.37) Videre var innstilt: 4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3­5. 5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3­9. 6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende. Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkel­ se av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunn­ laget for det skal straks nedtegnes. Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3­6, kan påklage vedtak etter denne bestemmelsen til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 må­ neder etter at vernet er opphørt. § 3­4 Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psy­ kisk helsevern Den som er under psykisk helsevern etter eget samtyk­ ke, kan ikke overføres til tvungen observasjon eller tvun­ gent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår. Forbudet i første ledd gjelder likevel ikke hvor utskriv­ ning innebærer at pasienten utgjør en nærliggende og al­ vorlig fare for eget eller andres liv eller helse. I forbindel­ se med kontroll etter § 3­8 første ledd skal kontrollkom­ misjonen ved skriftlig redegjørelse gjøres særskilt opp­ merksom på at det er truffet en beslutning om overføring. § 3­5 Hva tvungen observasjon og tvungent psykisk helse­ vern kan omfatte Tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan gis ved døgnopphold i institusjon som er godkjent for disse formålene. Pasienten kan holdes tilbake mot sin vil­ je og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang. Dersom det er nødvendig av hensyn til forsvarlig helse­ hjelp, kan tvungent psykisk helsevern gis ved midlertidig døgnopphold i institusjon som ikke er godkjent etter første ledd. Den godkjente institusjonen skal i slike tilfeller være ansvarlig for det tvungne vernet. 349 8. juni -- Voteringer O 2005--2006 2006 Tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Ved vurderingen skal det også tas tilbørlig hensyn til pårørende som pasienten bor sammen med. Tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern kan da bare omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte til undersøkelse (tvungen observasjon) eller behandling (tvungent psykisk helsevern). Pasienten kan om nødvendig avhentes. Dersom det er nødvendig kan avhentingen gjennomføres med tvang. Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan bare skje under ansvar av en institusjon som er godkjent for den aktuelle behandlingsformen. Kongen i statsråd gir forskrifter om tvungen observa­ sjon og tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopp­ hold i institusjon. § 3­6 Varslings­ og bistandsplikt for offentlig myndighet Offentlig myndighet skal ved varsling av helsetjenes­ ten og ved nødvendig bistand som beskrevet i loven her, bidra til at personer som må antas å fylle vilkårene for tvungent psykisk helsevern, og som ikke selv søker be­ handling, blir undersøkt av lege. Om nødvendig skal det fremmes begjæring om tvungen undersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Offentlig myndighet skal gi nødvendig bistand for å få vedkommende til tvungen undersøkelse eller tvungen ob­ servasjon eller bringe vedkommende under tvungent psy­ kisk helsevern. Offentlig myndighet skal også gi nødven­ dig bistand i forbindelse med avhenting eller tilbakehen­ ting etter bestemmelsene i loven her. Offentlig myndighet kan om nødvendig anvende tvang. Kongen kan gi forskrift om innholdet i offentlige myn­ digheters plikter etter første og annet ledd. § 3­7Vedtak om opphør av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern Ingen kan beholdes under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter § 3­5 uten at vilkårene i § 3­2 første ledd eller § 3­3 første ledd fremdeles er opp­ fylt. Den faglig ansvarlige vurderer om tvungen observa­ sjon eller tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes, og treffer vedtak om opphør av vernet dersom vedkom­ mende finner at de krav og vilkår som nevnt i første ledd ikke lenger er tilstede. Pasienten, samt dennes nærmeste pårørende, kan når som helst be om at tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern opphører. Den faglig ansvarlige treffer vedtak i saken. Pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende eller eventuelt den myndighet som har begjært tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, kan påkla­ ge den faglig ansvarliges vedtak etter annet og tredje ledd til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om opprettholdelse av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opp­ hørt. Dersom klage fremsettes, kan kontrollkommisjonens leder beslutte utsatt iverksetting av vedtak som nevnt i an­ net ledd inntil klagesaken er avgjort. § 3­8 Etterprøving uten klage samt opphør og forlengelse av tvungent psykisk helsevern Når noen blir undergitt tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, skal underretning sendes kontrollkommisjonen sammen med kopi av underlagsdo­ kumentene. Kontrollkommisjonen skal så snart som mu­ lig forvisse seg om at riktig framgangsmåte er fulgt og at vedtaket bygger på en vurdering av vilkårene i §§ 3­2 eller 3­3. Dersom det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen, når det har gått tre måneder etter vedtaket, av eget tiltak vur­ dere om det er behov for tvungent vern og kontrollere at det foreligger en individuell plan for pasienten, jf. § 4­1. Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker i at vernet forlen­ ges. Kommisjonen kan samtykke i forlengelse av vernet med inntil ett år av gangen, regnet fra årsdagen for eta­ bleringen. § 3­9 Rett til å uttale seg Før vedtak fattes etter dette kapittel, skal den person saken direkte gjelder, gis anledning til å uttale seg. Retten til å uttale seg gjelder blant annet spørsmålet om etable­ ring av tvungen observasjon og tvungent psykisk helse­ vern, samt hvilken institusjon som skal ha ansvaret for det tvungne vernet. Også vedkommendes nærmeste pårøren­ de og offentlig myndighet som er direkte engasjert i sa­ ken, har rett til å uttale seg. Opplysningene etter første ledd skal nedtegnes og lig­ ge til grunn for vedtaket. Det skal legges særlig vekt på ut­ talelser om tidligere erfaring med bruk av tvang. § 3­10 Forskrifter om tvungent psykisk helsevern Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvordan etable­ ring av tvungen observasjon og tvungent psykisk helse­ vern gjennomføres. Kongen i statsråd kan dessuten gi forskrifter om god­ kjenning av institusjoner som kan anvende eller være an­ svarlige for tvungen observasjon og tvungent psykisk hel­ severn etter § 3­5 og om de nærmere vilkårene for slik godkjenning. § 4­1 skal lyde: § 4­1 Individuell plan Institusjonen skal utarbeide en individuell plan for pa­ sienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Institusjonen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmel­ ser om hvilke pasientgrupper plikten omfatter, og om pla­ nens innhold. Forhandlinger i Odelstinget nr. 23 23 2006 350 8. juni -- Voteringer § 4­3 første og annet ledd skal lyde: § 4­3 Skjerming Dersom en pasients psykiske tilstand eller utagerende adferd under oppholdet gjør skjerming nødvendig, kan den faglig ansvarlige bestemme at pasienten av behand­ lingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter skal holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten. Det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes ut over 24 timer. Dersom pasienten overføres til skjermet enhet eller liknende som innebærer en betydelig endring av vedkommendes omgivelser eller bevegelsesfrihet, skal det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes ut over 12 timer. Vedtak om skjerming skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Vedtak kan bare treffes for inntil to uker om gangen. § 4­3 nåværende annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd. § 4­4 første og annet ledd skal lyde: Pasient under tvungent psykisk helsevern kan uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Uten at pasienten har samtykket kan det ikke gjennom­ føres undersøkelse og behandling som innebærer et alvor­ lig inngrep, likevel med følgende unntak: a. Pasienten kan behandles med legemidler uten eget samtykke. Slik legemiddelbehandling kan bare gjen­ nomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger. b. Som ledd i behandling av pasient med alvorlig spise­ forstyrrelse, kan det gis ernæring uten eget samtykke såfremt dette fremstår som et strengt nødvendig behandlingsalternativ. Ny § 4­7 a skal lyde: § 4­7 a Urinprøve Ved mistanke om at en pasient misbruker rusmidler, kan pasienten etter begjæring fra den faglig ansvarlige gi samtykke til at det kan tas urinprøver for å avdekke rus­ middelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp. Slik begjæring kan bare fremsettes dersom dette fremstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Be­ grunnelsen for begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den faglig ansvarlige. Ved mistanke om at en pasient under tvungen observa­ sjon eller tvungent psykisk helsevern misbruker rusmid­ ler, kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om at det kan tas urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk i forbin­ delse med et behandlingsforløp. Slikt vedtak kan bare treffes såfremt dette fremstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Vedtaket kan påklages av pasien­ ten eller av pasientens nærmeste pårørende til kontroll­ kommisjonen. Kongen kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring av urinprøvetaking, herunder gjennomføring i det psykis­ ke helsevernet av slike vedtak truffet med hjemmel i annen lov. § 4­8 annet ledd skal lyde: Som tvangsmiddel kan anvendes: a. mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens beve­ gelsesfrihet, herunder belter og remmer samt skade­ forebyggende spesialklær. b. kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede. c. enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt. d. kortvarig fastholding § 4­8 femte ledd skal lyde: Tvangsmiddel kan bare benyttes etter vedtak av den faglig ansvarlige, dersom ikke annet er fastsatt i forskrift. Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Vedtaket kan på­ klages til kontrollkommisjonen av pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende. § 4­9 første ledd skal lyde: § 4­9 Kontrollundersøkelser Når pasient er under tvungent psykisk helsevern, skal den faglig ansvarlige sørge for at det minst en gang hver tredje måned ved undersøkelse vurderes om vilkårene for vernet etter § 3­3 fremdeles er til stede. Vurderingene skal nedtegnes i journalen. Ny § 4­10 skal lyde: § 4­10 Overføring uten samtykke Den faglig ansvarlige kan treffe vedtak om overføring av en pasient under tvungent psykisk helsevern til opp­ hold i eller andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3­5. Det treffes likevel ikke vedtak ved overføring mellom ulike former for døgnopphold innen samme insti­ tusjon. Overføringsvedtaket kan påklages til kontrollkommi­ sjonen innen en uke av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende. Kontrollkommisjonen prøver om vedtaket ut fra hensynet til pasienten, plasseringsalterna­ tiver og forholdene ellers fremstår som urimelig. Vedtak om overføring settes ikke i verk før klagefristen er ute eller klagesaken er avgjort, med mindre umiddel­ bar overføring er strengt nødvendig eller det er klart at vedtaket ikke vil bli påklaget. § 5­1 første ledd skal lyde: Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 gjelder bestemmelsene i loven her 8. juni -- Voteringer 351 2006 så langt de passer, med unntak av §§ 3­1 til 3­4 og §§ 3­7 til 3­9. § 5­4 første ledd skal lyde: Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon etter § 5­3 er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3­5, påklages til kontrollkommisjonen. Kontroll­ kommisjonen prøver om vedtaket ut fra hensynet til den domfelte, plasseringsalternativer og forholdene ellers fremstår som urimelig. Vedtakene meddeles de klagebe­ rettigede, som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende samt påtalemyndigheten. § 6­4 første ledd skal lyde: Før kontrollkommisjonen avgjør sak om tvungen ob­ servasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, skal pasienten eller den som handler på hans eller hennes veg­ ne, gis adgang til å uttale seg. § 7­1 skal lyde: Kontrollkommisjonens vedtak i sak om tvungen obser­ vasjon, etablering eller opprettholdelse av tvungent psy­ kisk helsevern etter §§ 3­2, 3­3 og 3­7, kan av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende bringes inn for retten etter reglene i lov av 13. august 1915 om retter­ gangsmåten for tvistemål kapittel 33. Det samme gjelder kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopp­ hold i institusjon, jf. §§ 4­10 og 5­4. I følgende bestemmelser skal uttrykket «nærmeste» endres til «nærmeste pårørende»: § 1­8, § 4­3 nytt tredje ledd, § 4­4 syvende ledd, § 4­5 femte ledd, § 4­6 første og tredje ledd, § 4­7 annet ledd og § 6­1 annet ledd V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Videre var innstilt: II I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres følgende endringer: § 1­3 første ledd bokstav b skal lyde: b) pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårø­ rende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslig­ nende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med for­ eldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsva­ rende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom ikke sær­ lige grunner taler mot dette. Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme imot denne paragrafen. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble bifalt med 60 mot 16 stem­ mer. (Voteringsutskrift kl. 15.33.26) Videre var innstilt: § 2­4 nytt tredje ledd skal lyde: For pasienter under tvungen observasjon eller tvun­ gent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapit­ tel 3, gjelder ikke retten etter første ledd dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svek­ ke formålet med det tvungne vernet. § 2­4 nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd. § 4­3 nytt femte ledd skal lyde: Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjem­ mel i psykisk helsevernloven kapittel 3. § 4­4 annet ledd skal lyde: Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4­6 annet ledd, § 4­8 eller § 4­12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp. III Endringer i andre lover: 1. I lov 22. mai 1902 nr. 10 almindelig borgerlig straffe­ lov gjøres følgende endring: § 39 b annet ledd skal lyde: Den domfelte, dennes nærmeste pårørende eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behand­ lingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av re­ aksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste pårøren­ de, avgjøres etter pasientrettighetsloven § 1­3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingret­ ten, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes. 2. I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. gjøres følgende endring: § 8­3 annet ledd skal lyde: Privat forpleining som tvungent psykisk helsevern kan bare videreføres for den enkelte pasient dersom vilkårene etter § 3­3 i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjen­ 2006 352 8. juni -- Voteringer nomføring av tvungent psykisk helsevern (psykisk helse­ vernloven) er oppfylt. 3. I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff gjøres følgende endring: § 65 annet ledd skal lyde: Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansva­ ret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste pårørende, avgjø­ res etter pasientrettighetsloven § 1­3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som treffer avgjørelsen ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes. 4. I lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister § 37­3 nr. 15 gjøres følgende endring: I nr. 15 skal endringen av lov 2. juli 1999 nr. 62 om eta­ blering og gjennomføring av psykisk helsevern § 7­1 førs­ te punktum lyde: Kontrollkommisjonens vedtak i sak om tvungen obser­ vasjon, etablering eller opprettholdelse av tvungent psy­ kisk helsevern etter §§ 3­2, 3­3 og 3­7, kan av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36. IV Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i lo­ ven skal tre i kraft til forskjellig tid. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 5 Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om endringar i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond I I lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond blir det gjort følgende endringar: § 5 tredje ledd vert oppheva. § 6 skal lyde: Avkastinga frå fondet skal først dekkje fondet sine ut­ gifter. Ut over dette kan avkastinga leggjast til kapitalen eller til disposisjonsfond og givast til kyrkjelege formål etter nærare avgjerd av Kongen. II Lova gjeld frå den tid Kongen fastset. Presidenten: Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har varslet at de vil stemme imot. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble bifalt med 41 mot 34 stem­ mer. (Voteringsutskrift kl. 15.34.31) Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har varslet at de vil stemme imot. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet ble bifalt med 40 mot 35 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.35.01) Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 6 Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om behandling av etikk og redelighet i forskning § 1 Formål Loven skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer. § 2 Uavhengighet Komiteer og utvalg oppnevnt med hjemmel i denne lov skal være faglig uavhengige statlige organer. § 3 Nasjonale forskningsetiske komiteer Det skal være nasjonale forskningsetiske komiteer som til sammen dekker alle fagområder. Komiteene skal være rådgivende organer innen forskningsetikk. Departe­ mentet oppretter komiteer, bestemmer komiteenes an­ svarsområder og oppnevner medlemmer. Komiteene skal ha kompetanse i relevante forsknings­ disipliner, etikk og jus. De skal også ha lekrepresentasjon. 8. juni -- Voteringer 353 2006 § 4 Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forsk­ ningsetikk Det skal være regionale komiteer innen medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Departementet oppretter ko­ miteer, bestemmer komiteenes ansvarsområder og opp­ nevner medlemmer. Medlemmene oppnevnes etter for­ slag fra relevante organer. Komiteene skal ha kompetanse i relevante forskningsdisipliner, etikk og jus. De skal også ha lekrepresentasjon. Forskningsprosjekter i Norge som innebærer forsøk på mennesker, skal legges fram for komiteen til godkjen­ ning. Forskningsprosjekter i utlandet skal legges fram for komiteen til godkjenning dersom forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en ve­ sentlig del av midlene kommer fra Norge. Komiteenes vedtak kan påklages til Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag. Den na­ sjonale komiteens avgjørelse er endelig og kan ikke på­ klages videre. § 5 Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forsk­ ning Det skal være et nasjonalt utvalg for gransking av re­ delighet i forskning. Utvalget skal uttale seg om forskning i Norge har vært vitenskapelig uredelig. Utvalget skal vi­ dere uttale seg om forskning i utlandet dersom forsknin­ gen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en vesentlig del av midlene kommer fra Norge. Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fa­ brikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning. Utvalgets medlemmer oppnevnes av departementet. Utvalgets leder skal ha dommererfaring. Sammensetnin­ gen skal sikre at utvalget har nødvendig forsknings­ og forskningsetisk kompetanse. Utvalget kan i den enkelte sak bestemme at offentlig­ het for sakens dokumenter først skal inntre når endelig ut­ talelse foreligger. Departementet er klageinstans for klager vedrørende utvalgets saksbehandling. Klage over uttalelsens innhold behandles av et særskilt nedsatt utvalg. Særskilt utvalg nedsettes for hver klage og skal inneha nødvendig faglig, forskningsetisk og juridisk ekspertise. Det særskilte ut­ valgets avgjørelse er endelig. § 6 Forskrifter Departementet kan gi utfyllende forskrifter om opp­ nevning av og saksbehandling i komiteer og utvalg etter loven. § 7 Ikrafttredelse Denne lov trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestem­ mer. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 7 Presidenten: Under debatten er det satt fram to for­ slag. Det er forslagene nr. 1 og 2, fra representanten An­ ders Anundsen på vegne av Fremskrittspartiet. Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag til endringer i opplæringslova som sikrer en statlig stykkprisfinansiering av opplæring som skjer i sosiale eller medisinske institusjoner, samt i barne­ vernsinstitusjoner mv. Reglene skal gjelde likt for pri­ vate og offentlige institusjoner.» Dette forslaget blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om endringar i opplæringslova I I lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidare­ gåande opplæringa blir det gjort følgjande endringar: § 6­4 tredje ledd skal lyde: Departementet gir forskrifter om andre særskilde læreplanar for grunnskoleopplæringa i samiske distrikt og for elevar elles som får samisk opplæring i grunn­ skole og i vidaregåande opplæring. Sametinget skal i samråd med departementet lage utkast til desse for­ skriftene. Presidenten: Det voteres her alternativt mellom inn­ stillingen og forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «Opplæringslova kapittel 6 Samisk opplæring opp­ heves.» V o t e r i n g : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet ble innstillingen bifalt med 60 mot 16 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.36.27) 2006 354 8. juni -- Referat Videre var innstilt: § 13­2 skal lyde: § 13­2 Plikt for fylkeskommunen til å sørgje for grunn­ skoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidare­ gåande opplæring i institusjonar etter barnevern­ lova Når det blir gjort vedtak om plassering i institusjon etter barnevernlova, er det den fylkeskommunen der insti­ tusjonen ligg som har ansvaret for å oppfylle retten til grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidare­ gåande opplæring etter lova her. Ansvaret omfattar barn og unge i institusjonar i fylkes­ kommunen som den statlege regionale barnevernmyndig­ heita har ansvaret for etter barnevernlova § 5­1, og barn og unge i private og kommunale institusjonar som er god­ kjende etter barnevernlova § 5­8. Dersom opplæringa skjer i institusjonen, skal institusjonen sørgje for nødven­ dige lokale til formålet. Departementet kan gi nærmare forskrifter eller pålegg i enkelttilfelle om ansvaret til fylkeskommunen. § 13­3 a skal lyde: § 13­3 a Plikt for fylkeskommunen til å sørgje for grunn­ skoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidaregåande opplæring i helseinstitusjonar Fylkeskommunen der ein institusjon ligg skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidaregåande opplæring etter lova her for pasientar i helseinstitusjonar som eit regionalt helseføretak eig, og for pasientar i private helseinstitusjonar som har avtale med regionale helseføretak. Fylkeskommunens ansvar gjeld berre for pasientar i institusjonsplassar som regio­ nale helseføretak finansierer. Dersom opplæringa skjer i institusjonen, skal institusjonen sørgje for nødvendige lo­ kale til formålet. Departementet kan gi nærmare forskrifter eller pålegg i enkelttilfelle om ansvaret til fylkeskommunen. II Lova gjeld frå det tidspunkt Kongen fastset. Dei enkel­ te føresegnene i lova kan setjast i verk til ulik tid. Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de vil støtte innstillingen subsidiært. V o t e r i n g : Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. S a k n r . 8 Referat Presidenten: Det foreligger ikke noe referat. Møtet hevet kl. 15.37.