2005
544 25. april -- Diskrimineringsombudsloven
Møte mandag den 25. april kl. 12.32
President: Å g o t V a l l e
D a g s o r d e n (nr. 29):
1. Innstilling fra familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen om lov om Likestillings­ og diskriminerings­
ombudet og Likestillings­ og diskrimineringsnemnda
(diskrimineringsombudsloven)
(Innst. O. nr. 71 (2004­2005), jf. Ot.prp. nr. 34 (2004­
2005))
2. Innstilling fra familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen om lov om endringer i likestillingsloven mv.
(Gjennomføring av Europaparlaments­ og rådsdirek­
tiv 2002/73/EF og innarbeiding av FN­konvensjonen
om avskaffelse av alle former for diskriminering av
kvinner med tilleggsprotokoll i norsk lov)
(Innst. O. nr. 70 (2004­2005), jf. Ot.prp. nr. 35 (2004­
2005))
3. Innstilling fra familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen om lov om endringar i lov 6. juni 1891 nr. 2
om Guld­, Sølv­ og Platinavarers Finhed og Stemp­
ling m.v.
(Innst. O. nr. 76 (2004­2005), jf. Ot.prp. nr. 73 (2004­
2005))
4. Innstilling fra utenrikskomiteen om lov om endringer
i lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eks­
port av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v.
(Innst. O. nr. 74 (2004­2005), jf. Ot.prp. nr. 47 (2004­
2005))
5. Referat
Valg av settepresident
Presidenten:Presidenten vil foreslå at det velges en
settepresident for Odelstingets møte i dag -- og anser det
som vedtatt.
Presidenten vil foreslå Heidi Grande Røys. -- Andre
forslag foreligger ikke, og Heidi Grande Røys anses en­
stemmig valgt som settepresident for Odelstingets møte i
dag.
S t a t s r å d L a i l a D å v ø y overbrakte 3 kgl.
proposisjoner (se under Referat).
S a k n r . 1
Innstilling fra familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen om lov om Likestillings­ og diskrimineringsombu­
det og Likestillings­ og diskrimineringsnemnda (diskrimi­
neringsombudsloven) (Innst. O. nr. 71 (2004­2005), jf.
Ot.prp. nr. 34 (2004­2005))
Presidenten: Etter ønske fra familie­, kultur­ og admi­
nistrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten
blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletida blir
fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet og Høyre 15 mi­
nutter hver, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver og Senterpartiet,
Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter
innlegg fra medlemmer av Regjeringa innenfor den for­
delte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på
talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
-- Dette anses vedtatt.
Ola T. Lånke (KrF) [12:34:32] (ordfører for saken):
Diskriminering gjør at mennesker ikke får sine drømmer
oppfylt. De hindres i å bruke sine evner og anlegg på best
mulig måte. Dette illustreres i et fint, lite dikt av Langston
Hughes, «A Dream Deferred»:
«What happens to a dream deferred?
Does it dry up
like a raisin in the sun?
Or fester like a sore­­
And then run?
Does it stink like rotten meat?
Or crust and sugar over­­
like a syrupy sweet?
Maybe it just sags
like a heavy load.
Or does it explode?»
Kampen mot diskriminering handler om at like rettig­
heter også skal innebære like muligheter. Alle skal ha like
muligheter uavhengig av etnisk opprinnelse, religiøs
overbevisning, kjønn eller seksuell legning. Samfunnet
må ikke hindre drømmer i å kunne gå i oppfyllelse.
Arbeidet mot rasisme og diskriminering og for likebe­
handling krever en kontinuerlig innsats.
Personer med minoritetsbakgrunn har i dag de samme
formelle rettighetene som den øvrige befolkningen. Det
er likevel nødvendig å sette i verk tiltak for at alle skal ha
de samme reelle muligheter til å delta i samfunnet og bru­
ke sine ressurser. Arbeidet mot diskriminering og rasisme
må ses i denne sammenheng.
Kristelig Folkeparti mener det er svært viktig at vi har
et lovverk som bidrar til å hindre all form for diskrimine­
ring. Vi er imidlertid opptatt av at innsatsen på områder
som hittil har vært prioritert, og som allerede er godt iva­
retatt gjennom lov og praksis, ikke må svekkes.
Proposisjonen vi behandler i dag, følger opp anbefalin­
gen fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe om et felles
håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av
kjønn og etnisitet. Denne rapporten er et ledd i oppfølgin­
gen av NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskrimine­
ring -- Holgersen­utvalget.
Lovforslaget inneholder regler for håndhevingsappara­
tets organisasjon, funksjoner, kompetanse og saksbehand­
ling. Proposisjonen foreslår at Likestillingsombudet, Like­
stillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering,
SMED, blir samlet i et nytt felles organ: Likestillings­ og
diskrimineringsombudet. Samtidig foreslås det å opprette
en tilhørende klagenemnd som skal ha vedtakskompetanse.

25. april -- Diskrimineringsombudsloven 545
2005
Det nye ombudet skal håndheve likestillingsloven, dis­
krimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlings­
kapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. I til­
legg skal ombudet påse at norsk rett og forvaltningsprak­
sis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs
kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonven­
sjon. Samtidig skal ombudet ivareta pådriver­ og veileder­
oppgaver som skal bidra til økt likestilling og likebehand­
ling.
For at ombudet skal kunne ivareta alle grupper ut fra
faktiske behov, er det viktig at det blir tilført tilstrekkelige
ressurser. Det vil Kristelig Folkeparti bidra til i forbindel­
se med budsjettbehandlingen til høsten.
Ombudet må inneha ekspertise på gruppespesifikk dis­
kriminering og samtidig bygge opp ekspertise på tvers av
diskrimineringsgrunnlag. I dette arbeidet er det viktig at
ombudet har et tett og godt samarbeid med alle gruppers
organisasjoner og andre aktører som arbeider for relevan­
te interesser.
Jeg er glad for at et bredt flertall støtter Regjeringens
forslag om et felles håndhevingsapparat for diskrimine­
ring på ulike grunnlag. Jeg tror det nye håndhevingsappa­
ratet vil bidra til å gi brukerne en enklere hverdag. De
slipper å forholde seg til mer enn én instans. Samtidig gir
et felles håndhevingsapparat muligheter for kompetanse­
overføring og erfaringsutveksling mellom fagmiljøer in­
nen ulike diskrimineringsgrunnlag.
Bakgrunnen for opprettelsen av et felles håndhevings­
apparat er dagens lovverk samt Ot.prp. nr. 33 for 2004­
2005, som ble behandlet i denne sal i forrige uke. Et bredt
flertall i komiteen har imidlertid åpnet for en eventuell ut­
videlse av håndhevingsapparatets virkeområde til å gjelde
flere ulike diskrimineringsgrunnlag, og vi i Kristelig
Folkeparti imøteser Syse­utvalgets innstilling i den for­
bindelse.
I tillegg til å håndheve forbud mot diskriminering skal
ombudet også være en pådriver for et samfunn med like
muligheter. Pådriverrollen omfatter påvirkning av hold­
ninger og atferd, støtte­ og rettledningsfunksjoner samt
utvikling av kompetanse og kunnskap.
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senter­
partiet har fremmet forslag om å opprettholde Likestil­
lingssenteret og opprette et kompetansesenter for etnisk
likestilling, med tilstrekkelige ressurser til å dekke oppga­
vene og knytte til seg kompetanse. De samme partier fore­
slår også å opprettholde den lovfestede pådriverrollen for
Likestillingssenteret, og fremmer forslag om en tilsvaren­
de lovfestet pådriverrolle for et kompetansesenter for et­
nisk likestilling. Disse forslagene får ikke støtte fra et fler­
tall i komiteen.
Kristelig Folkeparti mener det er hensiktsmessig med
et tett samarbeid mellom håndhever og pådriver. Målet er
å få et ombud som er både en sterk lovhåndhever og en
sterk og uavhengig pådriver. Jeg tror disse to funksjonene
kan bidra gjensidig til å styrke hverandre. Prinsipper og
metoder i både diskrimineringsvernet og pådriverarbeidet
har klare likhetstrekk, uavhengig av diskriminerings­
grunnlag. Det er dessuten viktig at pådriverrollen har for­
ankring både i erfaringer fra lovhåndhevingsapparatet og
i forskningsmiljøene. Klagesakene vil utgjøre et viktig
fundament for pådriverarbeidet. Gjennom behandlingen
av de konkrete sakene vil man få et godt grunnlag for å be­
dømme hvilke områder som bør prioriteres i pådriverar­
beidet.
Kristelig Folkeparti er opptatt av at ombudet må finne
en god balanse mellom lovhåndheving og pådriverarbeid.
Både lovhåndheverrollen og pådriverrollen er lovfestet i
§ 3, og det er viktig å påse at pådriverarbeidet ikke taper
kampen om ombudets ressurser.
Et av hovedformålene bak opprettelsen av det nye Li­
kestillings­ og diskrimineringsombudet og Likestillings­
og diskrimineringsnemnda er å skape et lavterskeltilbud
hvor enkeltpersoner som mener seg utsatt for diskrimine­
ring, kan henvende seg og få ivaretatt sine rettigheter. Det
er viktig å sikre at disse organers tilbud er likeverdig for
hele landets befolkning, uavhengig av bosted. Det er også
viktig at terskelen for å henvende seg er lav. Det kan ikke
stilles krav om at henvendelsen må skje skriftlig. Det vil
utelukke at funksjonelle analfabeter også kan få hjelp hos
ombudet.
Ombudet må strekke seg langt i å veilede i alle typer
saker uavhengig av hvordan klagen framsettes. Den saken
gjelder, bør få råd og veiledning om hvordan saken kan
forfølges. For at ombudet skal oppnå legitimitet, er det av­
gjørende at de som henvender seg, opplever å bli hørt.
Etniske minoriteter har i dag et eget rettshjelpstilbud
hos Senter mot etnisk diskriminering. Etter sammenslåin­
gen vil ikke disse gruppene lenger ha et eget rettshjelps­
tilbud, men må søke om fri rettshjelp på samme måte som
andre. Derfor er det viktig at ombudets håndhevingsar­
beid suppleres med en mulighet for fri sakførsel etter
rettshjelpsloven § 17, slik Regjeringen foreslår. Det bør
innvilges fri sakførsel i saker som gjelder diskriminering
eller dårlig behandling, dersom saken har velferdsmessig
betydning for vedkommende det gjelder.
Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag om å
endre lov om Likestillings­ og diskrimineringsombudet
og Likestillings­ og diskrimineringsnemnda slik at det er
Stortinget som oppnevner Likestillings­ og diskrimine­
ringsombudet for fire år om gangen. Dette forslaget får
ikke støtte av et flertall i komiteen.
Stortinget utnevner ett ombud: Stortingets ombuds­
mann for forvaltningen. De øvrige av våre ombud utnev­
nes av Regjeringen. Dette er i tråd med Grunnlovens
maktfordelingsprinsipp, som legger den utøvende myn­
dighet til nettopp Regjeringen. SVs forslag innebærer noe
helt nytt hva gjelder Stortingets arbeidsområde, og er etter
Kristelig Folkepartis oppfatning både uheldig og uhen­
siktsmessig.
Diskrimineringsombudet, så vel som andre ombud,
skal kunne uttale seg fritt. Det er udiskutabelt. Det er
imidlertid viktig at et ombud i størst mulig grad forankrer
uttalelser og utspill i et godt faglig, forskningsbasert fun­
dament. Av den grunn er det viktig at ombudet knytter til
seg et nettverk av juridiske rådgivere med kompetanse på
sitt felt, i denne sammenheng diskriminering.
Diskrimineringslovgivning er et viktig tema i flere eu­
ropeiske land for tiden. I Tyskland har den rød­grønne re­

2005
546 25. april -- Diskrimineringsombudsloven
gjeringen nylig fremmet forslag om å innføre en omfat­
tende antidiskrimineringslov. Et felles håndhevings­ og
pådriverapparat gir store fordeler i arbeidet for likestilling
og mot diskriminering i samfunnet. Derfor er det flott at
også andre europeiske land har valgt å etablere et tilsva­
rende håndhevingsapparat. Det viser en styrket europeisk
innsats i kampen mot diskriminering og for likebehand­
ling.
Til slutt vil jeg bare anbefale komiteens innstilling.
Eirin Faldet (A) [12:44:38]: Regjeringen har frem­
met forslag til lov om Likestillings­ og diskriminerings­
ombudet og Likestillings­ og diskrimineringsnemnda.
Loven inneholder regler for ombudets og nemndas orga­
nisasjon, funksjoner, kompetanse og saksbehandling.
Forslaget innebærer at Likestillingssenteret, deler av Sen­
ter mot etnisk diskriminering og Likestillingsombudet
slås sammen til ett felles håndhevings­ og pådriverappa­
rat.
Arbeiderpartiet mener at valg av virkemidler og orga­
nisasjonsform for ombud må settes inn i en prinsipiell
sammenheng om hvordan holdninger påvirkes og makt
utøves. Offentlige myndigheter har ansvar for å sikre like­
behandling og å bidra til å bekjempe fordommer og nega­
tive holdninger i samfunnet. Det er derfor viktig med kla­
re lover og regler og et effektivt håndhevingsapparat.
Men minst like viktig er det å sikre at det også finnes
aktive pådrivere med god kompetanse, som bidrar til
holdningsendringer, og som deltar aktivt i debatten i det
offentlige rom. Holdningsendringer vil bidra til en positiv
samfunnsutvikling og til å nå politiske mål, som f.eks.
reell likestilling. Arbeiderpartiet mener Regjeringen i
proposisjonen tar for lett på slike prinsipielle drøftinger.
Det er også viktig å se flere ulike gruppers behov for
vern i en sammenheng når det skal utvikles et felles hånd­
hevingsapparat. Dette skjer til dels i det framlagte forsla­
get, men Regjeringen har f.eks. valgt ikke å vente på
Syse­utvalgets innstilling, der en vurderer rettslige virke­
midler mot diskriminering av funksjonshemmede.
Når det gjelder håndhevingsdelen, støtter Arbeiderpar­
tiet forslaget om å opprette et felles likestillings­ og dis­
krimineringsombud og en likestillings­ og diskrimine­
ringsnemnd. Det er viktig å ha et effektivt håndhevingsap­
parat som påser at lover og regler blir fulgt. Et felles hånd­
hevingsapparat vil også kunne utnytte kompetanse i og
erfaringer med de ulike diskrimineringsgrunnlagene.
Når det gjelder pådriverrollen, mener Arbeiderpartiet
at den ikke kan slås sammen med håndhevingsdelen. På­
driverarbeidet kan fort komme i skyggen av håndhevings­
arbeidet -- og dermed bli svekket. Arbeiderpartiet mener
også at det kan bli konflikt mellom den objektive håndhe­
verrollen og en mer stillingstakende pådriverrolle. Hånd­
heverrollen kan trekkes i tvil når det samme organet skal
drive systemkritikk og være aktiv deltaker i samfunnsde­
batten. Både Likestillingssenteret, Foreningen for kvinne­
og kjønnsforskning i Norge, Kilden, kvinneuniversitete­
ne, Krisesentersekretariatet, Human­Etisk Forbund og
Kirkerådet støtter ett organ for håndheving, men vil ha på­
driverrollen i separate organer.
Arbeiderpartiet går altså imot at Likestillingssenteret
skal slås sammen med Likestillings­ og diskriminerings­
ombudet. Vi mener at dagens likestillingssenter fungerer
godt. Det favner også i dag om flere saker enn det ombu­
det gjør, f.eks. i spørsmål knyttet til vold mot kvinner. Ar­
beiderpartiet vil understreke at også andre aktører er vik­
tige i pådriverarbeidet, og at også disse må styrkes.
Når det gjelder pådriverrollen for etnisk likestilling,
foreslår Holgersen­utvalget -- i NOU 2002:12 -- at det
opprettes et eget kompetansesenter for etnisk likestilling
som skal drive med kunnskapsutvikling, pådrivervirk­
somhet, holdnings­ og atferdspåvirkning, veiledning, do­
kumentasjon og overvåkning. Arbeiderpartiet støtter det­
te. Et slikt senter vil ha bredere funksjoner og andre opp­
gaver enn dagens Senter mot etnisk diskriminering,
SMED. SMED ivaretar i dag en saksinntaksfunksjon,
med rettshjelp og enkeltsaksbehandling. Rettshjelp utgjør
i dag den tyngste delen av senterets virksomhet. Dette til­
sier at senteret slås sammen med ombudet, med unntak
for det utadrettede informasjonsarbeidet, som kan inngå i
et nytt kompetansesenter. SMED går selv inn for en sam­
menslåing.
Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at sen­
trene må ha god kompetanse for å kunne ivareta pådriver­
rollen best mulig. Arbeiderpartiet mener også at pådriver­
funksjonen for andre grupper som blir diskriminert, bør
utredes nærmere. Spesielt er det viktig å trekke interesse­
og brukerorganisasjonene med i dette arbeidet.
Arbeiderpartiet vil framheve det likestillingsarbeidet
som er gjort ved landets to kvinneuniversiteter, Kvinne­
universitetet Nord, i Steigen i Nordland, og Kvinneuni­
versitetet på Løten, i Hedmark. Vi mener det er behov for
regionale aktører som kan være pådrivere på likestillings­
området overfor kommuner og næringsliv. Vi mener vide­
re at verken etnisk diskriminering eller diskriminering på
grunn av kjønn er et storbyfenomen. Vi mener derfor at
regionalt likestillingsarbeid over hele landet er viktig, og
at regionale aktører derfor bør styrkes. Kvinneuniversite­
tene bør ha et sterkere samarbeid med sentrale likestil­
lingsaktører -- og dermed være en forlenget arm ut i regi­
onene.
Overvåkningsorganet for FNs kvinnekonvensjon i
2003 påpekte at likestillingsarbeidet i Norge er preget av
sentralisering, og uttrykte bekymring for at dette svekker
likestillingsarbeidet i distriktene. Jeg vil derfor spørre
statsråden om det ikke er behov for å opprette to slike
kompetansesentre, ett i nord og ett i sør, for å styrke like­
stillingsarbeidet i hele landet -- og dermed også styrke
kvinneuniversitetene i nord og i sør.
Jeg tar hermed opp de forslagene som Arbeiderpartiet
sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er
forslagsstiller til.
Presidenten: Representanten Eirin Faldet har tatt opp
de forslagene hun refererte til.
Afshan Rafiq (H) [12:51:45]: Mange oppfatter det
slik at Norge har kommet langt i det viktige arbeidet for
likestilling og mot diskriminering. På mange måter har vi

25. april -- Diskrimineringsombudsloven 547
2005
også det, men det er viktig ikke bare å være fornøyd med
nesten å ha nådd målet. Det er fortsatt mange mennesker
i vårt samfunn som opplever diskriminering, enten på
bakgrunn av kjønn, hudfarge eller seksuell legning eller
av andre årsaker. For de menneskene som kjenner slik dis­
kriminering på kroppen, er det viktig at arbeidet for et mer
likestilt samfunn fortsetter med full styrke.
Regjeringen fremmer i Ot.prp. nr. 34 for 2004­2005
forslag om et felles håndhevingsapparat på tvers av diskri­
mineringsgrunnlag. Det foreslås at Likestillingsombudet,
Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering
blir samlet i ett nytt felles organ -- Likestillings­ og diskri­
mineringsombudet.
Likestillingssenteret, med sin faglige selvstendighet
og uavhengighet, har markert seg som en aktiv pådriver i
likestillingsarbeidet og har tematisk markert seg med stor
bredde både innenfor områdene vold mot kvinner, manns­
rollen og kjønn og makt. På samme måte har Senter mot
etnisk diskriminering markert seg som et aktivt organ i ar­
beidet for å sikre vern mot diskriminering på grunnlag av
trosbekjennelse, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprin­
nelse.
Å slå disse funksjonene sammen med lovhåndheveren
Likestillingsombudet vil etter Høyres oppfatning bety en
rekke positive ringvirkninger i arbeidet for likestilling og
mot diskriminering.
For det første vil en samordning øke ombudets tilgjen­
gelighet og synlighet. Målet om at brukerne, alt fra enkelt­
personer, virksomheter, organisasjoner og offentlige
myndigheter, ikke skal behøve å forholde seg til flere
myndigheter enn nødvendig, synes vi er et viktig ledd i ar­
beidet. Brukerne settes med dette i sentrum, ved at det blir
lettere og mindre byråkratisk å få hjelp når en slik situa­
sjon oppstår.
Videre er vi positive til den faglige synergien som sik­
rer økt kvalitet og forbedret evne til å møte tilfeller av dis­
kriminering på flere grunnlag. Vi har stor tro på at et felles
håndhevingsapparat betyr større mulighet for erfarings­
overføring mellom de ulike diskrimineringsgrunnlag,
som vil kunne bidra til en bredere og mer helhetlig forstå­
else av hvordan forskjellsbehandling kommer til uttrykk i
samfunnet, og hvordan den kan bekjempes. Et større,
samlet apparat vil gi et stimulerende fagmiljø med større
bredde i kompetansen, noe som også er positivt i arbeidet
med å rekruttere og beholde høyt kvalifisert arbeidskraft.
Et tredje godt argument for å slå sammen pådriver­ og
håndheverrollen i diskrimineringsarbeidet er en mer ef­
fektiv utnyttelse av ressursene. Dette gjelder altså ikke
bare de faglige ressursene, som jeg allerede har vært inne
på, men også stordriftsfordelene ved samlokalisering og
fordelene ved å kunne løse felles interne og administrative
oppgaver. Rasjonell og effektiv drift er viktig for å kunne
frigjøre de nødvendige ressurser til den viktige faglige de­
len av det arbeidet ombudet skal utføre. Høyre støtter for
øvrig det som ble sagt av representanten Eirin Faldet i for­
hold til kvinneuniversitetene. Jeg viser også til våre merk­
nader i innstillingen.
Det er fra flere hold reist spørsmål rundt problematik­
ken ved å samle håndheverrollen og pådriverrollen i ett og
samme ombud. Dette temaet har vært bredt drøftet både i
Regjeringens fremlagte lovforslag, i høringsrunden og
blant de sentrale aktørene i likestillings­ og diskrimine­
ringsarbeidet. Enkelte mener at pådriverrollen vil kunne
bli mindre synlig og mangle legitimitet når den er samlo­
kalisert og samordnet med håndheverrollen. Videre frem­
hever noen at uavklarte rollekonflikter mellom pådriver­
og håndheverrollen kan svekke det nye ombudets trover­
dighet som lovhåndhever.
Jeg synes dette har vært en bred og god debatt, som på
mange måter har belyst viktige sider ved organiseringen
av arbeidet. Når flertallet i komiteen støtter forslaget om
et felles håndhevings­ og pådriverapparat mot diskrimine­
ring på ulike grunnlag, er det fordi vi har stor tro på at de
positive ringvirkningene av sammenslåingen langt over­
veier de eventuelle ulempene. Vi vil allikevel understreke
at ombudet må opprettholde en balanse mellom lovhånd­
heving og pådriverrollen, men vi har full tillit til at dette
lar seg gjøre på en utmerket måte. Vi mener videre at på­
driverfunksjonen vil bli styrket gjennom et tettere samar­
beid med lovhåndhevingsapparatet, og peker da spesielt
på den positive forankring pådriverapparatet vil få i erfa­
ringer fra lovhåndhevingsarbeidet og i forskningsmiljøe­
ne.
Et annet punkt som har vært bredt diskutert i så vel hø­
ringsuttalelser som i den generelle debatten, har vært
spørsmålet om hvorvidt Regjeringens forslag kun hensyn­
tar diskrimineringsvern for enkelte klart definerte grup­
per. På denne bakgrunn oppfordrer vi i Høyre Regjerin­
gen til å ta initiativ til at dette spørsmålet utredes med sik­
te på utarbeidelse av generelle regler mot diskriminering
og eventuelt utforming av en samlet helhetlig lovgivning
på området. Norsk lovgivning kan oppfattes som ufull­
stendig, fordi diskriminering også kan skje på andre
grunnlag enn dem som allerede er hjemlet i lovverket,
som rasisme, kjønn eller religiøs tilhørighet. Jeg vil også
understreke at en eventuell samlet lovgivning på området
ikke må svekke det vern særlovgivningen gir i dag. En
fremtidig utredning må derfor belyse forholdet mellom
generelle regler og særskilt vern ut fra avgrensede diskri­
mineringsgrunnlag. Vårt hovedmål er å sikre at lovgivnin­
gen hensyntar at diskriminering på generelt grunnlag må
være forbudt. Dette vil i større grad sikre vern mot diskri­
minering, uavhengig av diskrimineringsårsak.
Det viktige arbeidet for å fremme likestilling i samfun­
net og å verne innbyggerne mot diskriminering får etter
min oppfatning en styrket posisjon som følge av den dis­
krimineringsombudslov vi vedtar i dag. Vi vil derfor an­
befale at Regjeringens forslag vedtas, i tråd med komite­
ens flertallsinnstilling.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:59:06]: Som det frem­
går av merknader både i denne saken og i mange andre sa­
ker som er behandlet i denne sal opp gjennom årene, har
Fremskrittspartiet et helt annet syn i likestillingspolitik­
ken enn de øvrige partier.
Fremskrittspartiet er grunnleggende imot at det offent­
lige skal lage særtiltak -- spesielle lover, kvoteringsord­
ninger, ombud osv. -- for å særbehandle etter kjønn. Vi er

2005
548 25. april -- Diskrimineringsombudsloven
tilhengere av det vi kaller en reell likestilling, dvs. et sam­
funn der det ikke gjøres forskjell på folk på basis av deres
kjønn. Vi ønsker et minimumslovverk, som f.eks. arbeids­
miljøloven, der det slås fast at det skal være lik lønn for
likt arbeid, og at ingen kan diskrimineres på grunn av
f.eks. et svangerskap. Det bør holde.
Det er trist å se at flertallet fortsatt holder seg til en li­
kestillingspolitikk som har sine røtter i 1970­tallet. Ek­
sempelvis ser vi dette i saken som gjelder 40 pst. av det
ene kjønnet i bedriftsstyrer, og vi har tidligere sett det da
man innførte dette prinsippet i folkevalgte organer. Der
ser vi bl.a. at 40 pst.­tvangen fører til at en kvinne som
f.eks. er svært engasjert i helse­ og sosialsaker, kan tvin­
ges til å sitte i teknisk hovedutvalg, mens en mann som
kanskje er interessert i skolesaker, blir tvunget inn i tek­
nisk sektor.
Vi har full tiltro til at dagens moderne og dyktige kvin­
ner utmerket godt klarer seg uten kvotering. Kampen for
kvinners posisjoner f.eks. i arbeidslivet blir vunnet i løpet
av de neste 10--20 årene uten kvotering eller særtiltak --
ikke på grunn av den kvotering som har vært, eller på
grunn av utvidelse av lovverket, men på grunn av at uni­
versiteter og høyskoler pr. i dag har 60 pst. jenter, og det
er disse som er morgendagens næringslivsledere og mor­
gendagens ledere i offentlig sektor. De er dyktige og
smarte og har ikke behov for særbehandling.
Vi tror at det er en nedvurdering av folk å gi dem en
jobb eller en posisjon på grunn av f.eks. kjønn. På samme
måte tenker vi når det gjelder andre grupper, enten det er
snakk om homofile, om etniske minoriteter eller om reli­
giøse minoriteter. Så lenge det er snakk om friske og ar­
beidsføre mennesker, er Fremskrittspartiet motstandere
av særtiltak. Hvis jeg driver et datafirma og trenger folk,
og en dyktig, hyggelig og arbeidsom homofil tyrkisk
muslim søker jobb, og jeg ikke ansetter denne personen,
er det jeg som er en dust. Og i næringslivet fører konkur­
ransen til at arbeidsgivere som oppfører seg dumt, i det
lange løp vil tape i konkurransen.
Vi er altså fundamentalt motstandere av særtiltakene,
kvoteringene og ombudsordningene. Vi ønsker å ta bort
det meste av det som er av lovverk og bevilgninger på det­
te feltet, enten det er snakk om bevilgninger til homofiles
organisasjoner, til likestillingssentre eller til innvandrerin­
teresseorganisasjoner. Det er helt all right at man ønsker å
ha sine organisasjoner og foreninger for å tale sin sak,
men vi oppfatter ikke at det er en offentlig oppgave å fi­
nansiere foreninger som er for friske, arbeidsføre mennes­
ker. Vi innser imidlertid at vi er alene om dette i Stortin­
get. Vi har derfor valgt å gi vår subsidiære støtte til Regje­
ringens forslag om å slå sammen de eksisterende etater på
dette området -- i håp om at det på sikt skal bli lettere å av­
vikle disse virksomhetene.
Når det gjelder voteringen, vil vi, som det fremgår av
merknadene, stemme for omorganiseringen, men ikke for
de ytterligere utvidelser av loven som er skissert under
punkt 2 på side 31 i innstillingen, spalte nr. 2.
Helt til slutt vil jeg si at jeg synes det er en tendens til
at alle offentlige debatter om diskriminering i Norge har
en viss hulhet. Man diskuterer ting som vil løse seg på
sikt, men man tar ikke fatt i det som virkelig er en likestil­
lingspolitisk utfordring i det norske samfunnet. Vi i Frem­
skrittspartiet etterlyser at det politiske flertall i denne sal
skal begynne å slå i bordet overfor fundamentalistiske
muslimske miljøer hvor det er en total mangel på likestil­
ling. Kvinner utsettes for vold og voldtekt, som er det ret­
te ordet på et tvangsekteskap eller et arrangert ekteskap --
det er voldtekt. Vi etterlyser at dette skal komme frem i
dagen som den sentrale og viktige politiske debatten om
likestilling fremover. Men det virker verken som om dette
er politisk korrekt, eller som om man har det nødvendige
mot til å ta opp denne diskusjonen, trolig fordi man fryk­
ter å støte fra seg velgergrupper.
May Hansen (SV) [13:05:03]: Sosialistisk Venstre­
parti går inn for at det etableres et felles håndhevingsap­
parat mot diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisi­
tet. Et felles håndhevingsapparat vil gi mulighet for kom­
petanseoverføring og erfaringsutveksling mellom fagmil­
jøene innen ulike diskrimineringsgrunnlag. Det vil også
bli enklere for brukerne å forholde seg til én instans. Det
er viktig å sikre gode verneregler i forhold til de ulike dis­
krimineringsgrunnlag.
Kjønnsdiskriminering er den diskrimineringen i Norge
som rammer flest, og må på ingen måte nedprioriteres på
bekostning av et felles håndhevingsapparat. Sosialistisk
Venstreparti vil utvide håndhevingsapparatet til å gjelde
flere ulike diskrimineringsgrunnlag. Det må arbeides ak­
tivt videre med å skape et lovverk som sikrer at all diskri­
minering i Norge får et like godt vern etter norsk lov, og
man må snarest innlemme diskriminering mot funksjons­
hemmede, som er under utredning av Syse­utvalget, og
diskriminering mot seksuell orientering, alder m.m.
Det må være et klart mål at all diskriminering skal dek­
kes av parallelle lover, med like sanksjoner og straffer
som gir et like godt rettsvern mot all diskriminering, uav­
hengig av diskrimineringens grunnlag. Norge må støtte
diskrimineringsvernet i forhold til etnisk diskriminering,
og vi vil henvise til Ot.prp. nr. 33 for 2004­2005, hvor det
påvises at dagens rettslige vern mot diskriminering er
mangelfullt, og at det finnes spredte bestemmelser i lov­
verket med anvendelse på enkeltområder -- arbeidslivet,
boliglovgivningen og straffeloven.
Sosialistisk Venstreparti er helt uenig i at det nye like­
stillings­ og diskrimineringsombudet både skal omfatte
tilsyn med lovverket og ha en mer kritisk pådriverrolle. Vi
mener at Likestillingssenteret skal bevare sin rolle som
pådriver, og at det skal opprettes et tilsvarende kompetan­
sesenter for etnisk likestilling, bygd på SMED. Vi mener
at forslaget vil svekke pådriverarbeidet for likestilling.
Det er viktig at vi også i framtida har en funksjon som
selvstendig og uavhengig pådriver, og at pådriverfunksjo­
nen er lovfestet. Norge har over tid utviklet et likestil­
lingsapparat med et klart skille mellom lovhåndhever og
en uavhengig aktiv pådriverrolle som er unik i internasjo­
nal sammenheng. Dette får vi internasjonal ros for. Vi
trenger økt fokus på og styrking av kjønnsdiskrimine­
ringsarbeidet i Norge. Vi har et av Europas mest kjønns­
delte arbeidsmarked, noe som har ført til at likelønnsut­

25. april -- Diskrimineringsombudsloven 549
2005
viklingen går tregt i Norge. Der kvinneandelen er stor i yr­
keslivet, er lønna dårlig. Kvinnerepresentasjonen i styrer
har gått tilbake det siste året, og det er kvinner som i stor
grad tar seg av omsorgsoppgavene i dette landet. Det er
derfor viktig å styrke pådriverrollen og beholde den uav­
hengig og lovfestet.
Jeg vil understreke viktigheten av Likestillings­ og
diskrimineringsombudets frie rolle, og understreker at
det ikke er Regjeringas eller Stortingets oppgave å dik­
tere hvordan Likestillings­ og diskrimineringsombudet
løser sin ombudsrolle. Ombudet har ansvaret for å frem­
me interesser og rettigheter innen alle samfunnsområ­
der. Ombudet må ha en fri, selvstendig og uavhengig rol­
le i forhold til Barne­ og familiedepartementet, forvalt­
ningen for øvrig, andre offentlige instanser og publi­
kum.
Sosialistisk Venstreparti er ikke enig i at det er grenser
for hvor politisk pågående et ombud kan være uten at det
mister legitimitet som en uavhengig og objektiv håndhe­
verinstans, slik det står i innstillingen. Den frie og uav­
hengige stillingen sikres best ved at Likestillings­ og dis­
krimineringsombudet oppnevnes av Stortinget. SV frem­
mer derfor forslag om at Stortinget ber Regjeringen endre
loven, slik at det er Stortinget som oppnevner Likestil­
lings­ og diskrimineringsombudet for fire år om gangen.
Dette er helt i tråd med det vi også tidligere har sagt i for­
hold til Barneombudet. Også i denne innstillingen går
man inn og begrenser ombudets frie rolle. Jeg syns det er
alvorlig, og jeg håper at statsråden sier noe om det i sitt
innlegg.
Jeg vil bemerke at man i Ot.prp. nr. 34 for 2004­2005
i flere av paragrafene i lovteksten bruker begrepene «ho­
mofil legning, leveform eller orientering». Det er uklart
hva man legger i de ulike begrepene i lovteksten. Jeg er
veldig glad for at komiteen fremmer forslag om at begre­
pene «homofil legning, levesett eller orientering» endres
til «homofil orientering» i lovteksten.
Likestillingsarbeidet som gjøres ved våre to kvinne­
universiteter, Kvinneuniversitetet Nord og Kvinneuniver­
sitetet på Løten, er viktig og nødvendig. Det er behov for
regionale aktører som kan være pådrivere i forhold til
kommuner og næringsliv på likestillingsområdet rundt
omkring i landet. Regionalt likestillingsarbeid over hele
landet er viktig, og de regionale aktørene bør styrkes.
Flertallet i komiteen vil at kvinneuniversitetene skal ha et
sterkere samarbeid med andre sentrale likestillingsaktø­
rer.
Jeg vil bruke slutten av mitt innlegg til å påpeke at det
er et stort misforhold i ombudets rolle mellom grunnlaget
kjønn og etnisitet på den ene siden og seksuell orientering
på den andre siden. Det er uheldig at det nye ombudet kun
vil få ansvar for seksuell orientering når det gjelder ar­
beidsliv og boligsektoren. Det betyr at de som har vært ut­
satt for diskriminering på boligmarkedet og i arbeidslivet
på grunn av seksuell orientering, kan henvende seg til om­
budet for å få bistand, men på alle andre samfunnsområ­
der vil ikke ombudet ha noe mandat. Dette er uryddig, og
kan i seg selv virke diskriminerende. Derfor må ombudet
starte en prosess for snarest mulig å inkludere alle diskri­
mineringsgrunnlag i sitt virkeområde på alle samfunns­
områder.
Diskrimineringsvernet er i dag lite tilfredsstillende, og
vi må nå jobbe for å utvide arbeidet til å gjelde alle diskri­
mineringsgrunnlag på alle samfunnsområder.
Jeg tar opp vårt forslag.
Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp
det forslaget hun refererte til.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [13:12:26]: Diskrimine­
ringsombodslova er ei viktig lov i seg sjølv, men er ikkje
ny på same måten som sjølve diskrimineringslova er det.
Denne lova gir rammer for ombodet si verksemd som til­
svarer det som låg i likestillingslova for Likestillingsom­
bodet sitt vedkommande.
Alle partia unnateke Framstegspartiet støttar Regjerin­
ga sitt forslag om å opprette eit felles handhevingsapparat
mot diskriminering. At Likestillings­ og diskriminerings­
ombodet i all hovudsak vil arbeide med diskriminering på
grunnlag av kjønn og etnisitet, ligg bl.a. i lovgrunnlaget.
Ulike former for diskriminering er gitt ulike nivå av vern
i norsk lovgiving, så lenge Regjeringa ikkje har vilja laga
ei generell diskrimineringslov.
Det er Likestillingsombodet, Klagenemnda for like­
stilling, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskri­
minering som etter Regjeringa sitt forslag skal inngå i eit
nytt felles handhevingsapparat. Sjølv om Senterpartiet
støttar eit Likestillings­ og diskrimineringsombod, støttar
vi ikkje Regjeringa sitt forslag om å slå saman hand­
hevarrolla og pådrivarrolla, verken på likestillingsområ­
det eller på område som tangerer etnisk diskriminering.
Saman med Arbeidarpartiet og SV meiner vi at det ikkje
kan kombinerast det at ombodet både skal ha tilsyn og fat­
te vedtak på grunnlag av lovverket og samstundes ha på­
drivarrolle på det same området, som t.d. kan innebere
kritikk av den lova ombodet skal handheve og må forsvare
i vedtak så lenge lova gjeld.
Senterpartiet er også uroa for omsynet til ressursforde­
linga mellom handhevarrolla etter lova og pådrivarrolla.
Både Likestillingsombodet og Likestillingssenteret har
rapportert om aukande pågang, og ved ressursmangel vil
det vere naturleg å måtte prioritere lovsaker framfor vida­
reutvikling av likestillings­ eller diskrimineringsarbeidet
elles. Det er slett ikkje vanskeleg å tenkje seg rollekon­
fliktar mellom rolla som den meir objektive handhevarrol­
la som lova gir rammer for, og den meir stillingtakande
pådrivarrolla overfor lovgivar, Stortinget, og sjølvsagt Re­
gjeringa, som lagar lovforslaga. Ein slik uavklart rolle­
konflikt kan svekkje det nye Likestillings­ og diskrimine­
ringsombodet sitt truverde som lovhandhevar.
Senterpartiet går derfor inn for at Likesstillingssenteret
skal behalde si rolle som pådrivar innanfor likestilling, og
at det vert oppretta eit tilsvarande kompetansesenter for
etnisk likestilling, slik Holgersen­utvalet foreslo. Dei skal
drive kunnskapsutvikling, pådrivarverksemd, haldnings­
og åtferdspåverknad, rettleiing, dokumentasjon og over­
vaking. Pådrivarrolla krev også ein meir variert verkemid­
delbruk, som medieutspel, arrangering og deltaking på se­

2005
550 25. april -- Diskrimineringsombudsloven
minar og konferansar, foredragsverksemd, publisering av
informasjon og statistikk, nyhendebrev, tidsskrift og ut­
greiingsarbeid. Likestillingssenteret og tilsvarande Senter
mot etnisk diskriminering famnar vidare enn Likestil­
lingsombodet gjorde, og det det nye Likestillings­ og dis­
krimineringsombodet kan og vil gjere -- det gjeld bl.a.
seksualisert vald, vald mot kvinner og heimesfæren.
Eit skilje mellom pådrivarrolla og handhevarrolla vert
elles støtta av ei rekkje av høyringsinstansane. Senterpar­
tiet har derfor fremja forslag saman med Arbeidarpartiet
og SV om å halde oppe Likestillingssenteret og opprette
eit kompetansesenter for etnisk likestilling. Vi har også
lagt til at dei må få tilstrekkeleg med ressursar for å dekkje
oppgåvene og knyte til seg kompetanse.
Så stiller eg meg ganske uforståande til at Regjeringa
har fremja forslag om at ombodet skal ha eit eige styre.
Sjølv Statskonsult kan ikkje anbefale eit slikt ombod med
eit styre meir enn eit ombod utan eit styre, slik Likestil­
lingsombodet har fungert til no. Eg er einig med Likestil­
lingsombodet, som har uttalt at ei etablering av eit styre
kan avgrense uavhengigheita og svekkje likestillings­ og
diskrimineringsombodet sin integritet.
Det er viktig at vi får eit sterkt og uavhengig ombod
som tør å utfordre og tør å uttale seg kritisk, sjølv om kri­
tikken går i retning av storting og regjering eller er retta
mot politiske parti. Eg vil på det sterkaste åtvare mot at
sitjande regjeringar blandar seg inn i ombodet sine syns­
punkt innanfor sine område, slik vi såg tilløp til då Barne­
ombodet hadde utsegner om kontantstøtta som enkelte
parti ikkje likte.
Til slutt vil eg streke under at Senterpartiet støttar alt
det positive som har vore sagt når det gjeld dei to kvinne­
universiteta.
Statsråd Laila Dåvøy [13:17:50]: Forslaget om eta­
blering av et felles håndhevingsapparat for likestilling og
mot diskriminering er basert på Regjeringens ønske om å
håndheve diskrimineringslovverket på en god måte for
brukerne, hvilket betyr å etablere et uavhengig, sentralt
organ som kan arbeide helhetlig for likestilling og mot
diskriminering.
I tillegg til likestillingsloven har vi i denne regjerings­
perioden utviklet regelverk for likestilling og ikke­diskri­
minering på flere andre områder:
-- arbeidsmiljølovens kapittel om forbud mot diskrimi­
nering i arbeidslivet på grunn av seksuell orientering,
funksjonshemning, alder, politisk syn, mv.
-- boliglovens forbud mot diskriminering på grunnlag av
homofil legning, leveform eller orientering
-- den 19. april vedtok Odelstinget ny lov om forbud
mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion, mv.
-- diskrimineringsloven
-- Syse­utvalget, som vurderer funksjonshemmedes
rettsvern, leverer sitt forslag i mai 2005
Disse lovverkene følger i store trekk samme metodikk
og prinsipper som likestillingsloven. Likevel har lovver­
kene vært håndhevet av en rekke forskjellige organer: Li­
kestillingsombudet, Senter mot etnisk diskriminering, Ar­
beidstilsynet og også det ordinære rettsapparatet.
Regjeringen mener at en samordning av håndhevingen
av ulike diskrimineringsbestemmelser er til beste for bru­
kerne. For enkeltpersoner som opplever diskriminering,
vil det være en fordel å kunne forholde seg til ett organ
framfor å orientere seg blant mange. Ett organ gir mye
bedre muligheter til å møte tilfeller av multippel diskrimi­
nering, dvs. diskriminering på flere grunnlag. For arbeids­
givere, offentlige instanser, interesseorganisasjoner, ut­
danningsinstitusjoner osv. som trenger veiledning om
hvordan mangfold og likestilling aktivt kan fremmes, vil
det likeledes være en hjelp å kunne forholde seg til ett or­
gan.
Jeg mener også at et samlet håndhevingsapparat med et
bredere fagmiljø og større grad av faglig erfaringsutveks­
ling vil oppnå både større gjennomslagskraft, bedre resul­
tater og derigjennom større legitimitet enn flere små sepa­
rate organer, som vil måtte konkurrere om oppmerksom­
het og ressurser.
Det er positivt at Stortinget er engasjert i pådriver­
funksjonen, som det foreslåtte ombudet vil få. Jeg kan
forsikre om at denne funksjonen vil få en meget tydelig
plass i forskriften. Jeg mener at både lovhåndhevingsar­
beidet og pådriverarbeidet vil dra nytte av en samling i
ett felles organ. I tillegg vil enkeltsaker ombudet be­
handler som lovhåndhever, gi pådriverarbeidet viktig
dokumentasjon og legitimitet. Når det gjelder multippel
diskriminering, vil jeg peke på at Likestillingssenteret i
de senere år har beskjeftiget seg med tema som berører
flere diskrimineringsgrunner, f.eks. tvangsekteskap og
kjønnslemlestelse, som berører både kjønn og etnisitet.
Dette tyder på at samlingen med Senter mot etnisk dis­
kriminering vil gi betydelig synergi og læring på tvers av
ulike grunnlag.
Jeg er oppmerksom på utfordringene som er forbundet
med å samle arbeidet med presserende enkeltsaker og det
mer langsiktige pådriverarbeidet i samme organ, men vil
presisere at pådriverarbeidet er like entydig lovpålagt som
lovhåndheverarbeidet gjennom lovforslagets § 3, og at
Regjeringen som nevnt vil forskriftsfeste et utfyllende
mandat for ombudets pådriverarbeid. Dette betyr at om­
budet ikke kan nedprioritere pådriverarbeidet.
Pådriverarbeidet vil fortsatt omfatte alle aspekter av
kjønnsdiskriminering. Som i dag forutsettes også at denne
funksjonen skal involvere og dra veksler på samarbeid
med et bredt spekter av kompetansemiljøer og interesse­
organisasjoner, nasjonalt så vel som regionalt og lokalt.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Eirin Faldet (A) [13:22:34]: Jeg mener at likestil­
lingsarbeidet har stagnert på mange måter. Den dårlige
kommuneøkonomien fører til at mange kvinner i om­
sorgsstillinger i helsevesenet blir oppsagt, og kvinnear­
beidsplasser forsvinner. Det å ha et likestillingssenter som
en pådriver i arbeidet med kvinners rettigheter mener jeg
derfor er helt nødvendig. Jeg har lyst til å spørre statsrå­
den: Mener statsråden at denne pådriverrollen blir ivare­
tatt ved å slå sammen pådriverrollen og håndhevingsrol­
len?

25. april -- Diskrimineringsombudsloven 551
2005
For to år siden la Arbeiderpartiet og Sosialistisk Ven­
streparti fram et forslag om at det skulle være 40 pst. kvin­
neandel i allmennaksjeselskaper, og at dette skulle tre i
kraft fra 1. januar 2004. Regjeringen mente da, med stats­
råd Gabrielsen i spissen, at dette ikke var noe problem, og
at det ikke var nødvendig å lovfeste dette. Det skulle gå av
seg selv. Den gang var det 7 pst. kvinner i styrene, i dag er
det 11 pst. Og da vil jeg spørre: Er statsråden fornøyd,
eller er hun, i likhet med Arbeiderpartiet, svært utålmo­
dig? Hva vil hun i så fall gjøre?
Statsråd Laila Dåvøy [13:24:10]: Til det første: Når
det gjelder pådriverfunksjonen, som også vil bli en del av
det nye ombudets oppgaver -- slik Regjeringen har fore­
slått -- er jeg overbevist om at dette er den riktige måten å
organisere det på. Jeg tror det er klokt, som jeg også sa i
mitt innlegg, og det vil gi en synergieffekt. Når man har
lovhåndheverrollen og på denne måten kan bruke de saker
som kommer inn, vil man til enhver tid vite hva som rører
seg, og hva som er de store problemene på dette området.
Dermed vil man også kunne ta seg av pådriverrollen på en
god måte.
Jeg har lyst til å ta et eksempel, og det gjelder Likestil­
lingsombudet i dag. Eksemplet går på aktivitetsplikten,
der vi i dag ser at ombudet faktisk har en pådriverrolle og
en lovhåndheverrolle. Dette har vært utført på en svært
positiv måte, og det er meget aktivt i pådriverarbeidet.
Når det gjelder det siste, skjønner jeg egentlig ikke
spørsmålet. Den saken er jo gjennomført i Stortinget etter
den tidsplanen som har vært lagt fra Regjeringens side.
May Hansen (SV) [13:25:41]: Jeg vil ta tak i det sis­
te jeg var inne på i mitt innlegg og påpeke at det er et stort
misforhold i ombudets rolle mellom grunnlaget kjønn og
etnisitet på den ene siden og seksuell orientering på den
andre siden, og at det er uheldig at det nye ombudet kun
vil få ansvar for seksuell orientering i arbeidslivet og på
boligsektoren. Det betyr jo at hvis man har vært utsatt for
diskriminering på alle andre felt og alle andre samfunns­
områder, så har ikke ombudet noe mandat i forhold til dis­
kriminering på grunnlag av seksuell orientering. Dette er
ganske uryddig, og det er ganske vanskelig. Det kan altså
i seg selv virke diskriminerende.
Jeg lurer på hvilke tanker statsråden har når det gjelder
dette problemområdet, og hva hun vil gjøre for å få dette
skikkelig på plass.
Statsråd Laila Dåvøy [13:26:52]: På noen områder
vil seksuell orientering og diskriminering i den forbindel­
se være omfattet av det nye ombudets oppgaver. Det
dreier seg om arbeidsmiljøloven og håndhevingen av den,
og også om boligloven.
Vi har nylig hatt et prosjekt gående når det gjelder opp­
følgingen av handlingsplanen for homofile og lesbiske. I
dette prosjektet viste det seg at den største delen av den
diskrimineringen vi ser i dag, er knyttet til arbeidsmiljø­
lovens bestemmelser -- så det vil være ivaretatt. Etter det
jeg vet, er også de organisasjonene som er talerør for ho­
mofile og lesbiske, svært fornøyd med dette. Vi har ikke
foreslått en generell diskrimineringslov her, men vi legger
i første omgang inn de lovene vi har på disse områdene.
Jeg tror det er klokt at vi går litt forsiktig fram, og så får
vi se og evaluere etter hvert om nye grunnlag skal komme
inn.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [13:28:25]: Vi har jo hatt
fleire rundar om det med kjønnskvotering i styre og det
med manglande kvinnerepresentasjon i leiande stillingar.
Vi hadde håpt at dette skulle verte frivillig, men den lova
må tre i kraft i august 2005.
Så vil eg inn på den fleirtalsmerknaden som fleire har
vore innom når det gjeld dei to kvinneuniversiteta våre, og
som går på at dei kan vere pådrivarar i høve til næringsli­
vet på likestillingsområdet. Eg har stilt spørsmål til barne­
og familieministeren -- eller likestillingsministeren -- om
kva ho kan gjere for at vi skal nå dette målet i overgangs­
perioden på to år. Så spørsmålet mitt er: Ser statsråden her
nokon moglegheiter for at desse to kvinneuniversiteta kan
brukast som aktørar for å nå det som vi er opptekne av
både når det gjeld styrerepresentasjon, og når det gjeld
næringslivet?
Statsråd Laila Dåvøy [13:29:44]: Jeg har lyst til å
henvise til side 45 i odelstingsproposisjonen der disse
kvinneuniversitetene også står omtalt. De er i dag private
stiftelser, kompetansesentre. Det er slik at Utdannings­ og
forskningsdepartementet gir grunntilskudd til Kvinneuni­
versitetet på Løten, og jeg antar at fylkeskommunen gir en
del til Kvinneuniversitetet Nord. Ellers lever de av ulike
oppdrag. Begge disse institusjonene er allerede gode sam­
arbeidspartnere for oss, og de vil også være det framover.
Vi trenger gode fagmiljø som kan være pådrivere. Det
som vi også sier i proposisjonen, og som er viktig, tror
jeg, er at en nærmere utforming av dette samarbeidet øns­
ker vi at det nye organet, det nye ombudet, skal være med
og legge til rette for. Det er klart at vi trenger slike orga­
ner.
Trond Giske (A) [13:30:50]: Kamp mot diskrimine­
ring og kamp for likeverd, like muligheter og respekt er
kanskje noen av de viktigste tingene vi kan jobbe med.
Norges historie handler i stor grad om det -- økt likeverd,
økt respekt og integrering i samfunnet av ulike grupper. Vi
har kommet et godt stykke på vei. Vi har integrert de ube­
midlede som før ikke hadde stemmerett. Kvinner har
kommet for fullt inn i samfunnet. Nå er det rundt de ho­
mofile kampen for likeverd og respekt står.
Regjeringen går dessverre ikke inn for en generell anti­
diskrimineringslov, men samler dette i ulike lovverk og
hjemler det på ulike måter. Vi vet også at statsråden og
hennes parti fortsatt mener at homofile ikke skal behand­
les likeverdig i spørsmål om ekteskap, i forhold til ste­
barnsadopsjon, osv. Jeg vil gjerne be statsråden legge
fram en uttømmende liste over på hvilke områder det fort­
satt skal være tillatt å diskriminere homofile.
Statsråd Laila Dåvøy [13:32:00]: Denne statsråden
er imot enhver form for diskriminering uansett hvilke

2005
552 25. april -- Diskrimineringsombudsloven
grupper man snakker om. Det er riktig at Regjeringen
ikke har lagt fram et forslag om en helhetlig diskrimine­
ringslov i denne odelstingsproposisjonen. Det er noen år­
saker til det. Det vi har sagt, er at det kanskje vil kunne gi
et mindre klart diskrimineringsgrunnlag. Det er viktig at
lovgrunnlaget vi her snakker om, er klart og lett forståelig.
Jeg vil si det slik: Vi har begynt et svært viktig arbeid. Det
er også slik at hva som er diskriminering, kan være og er
ulikt på ulike områder. Det kan etter min mening være
klokt å høste noen erfaringer før vi eventuelt går til det
skritt å foreta ytterligere utredninger.
Når det så gjelder retten til adopsjon og stebarnsadop­
sjon for homofile og lesbiske, føler jeg at vi snakker like
mye om hvilke rettigheter det dreier seg om. Mitt og
Kristelig Folkepartis anliggende i den sammenhengen har
vært (presidenten klubber) barnets rett til en mor og en
far, altså et helt annet utgangspunkt.
Presidenten: Presidenten ber om respekt for den tale­
tida som er satt.
Statsråd Laila Dåvøy (fra salen): Unnskyld.
May Hansen (SV) [13:33:41]: Jeg må ta tak i det sis­
te statsråden sier, fordi man diskriminerer barn som bor
med én forelder, og som bor sammen med homofile forel­
dre. Enten Kristelig Folkeparti ønsker det eller ei, eller
ikke vil ta det innover seg, er det slik i dette landet at det
er mange lesbiske som får barn, det er mange homofile
menn som får barn, og det er barn som bor sammen med
homofile foreldre.
Det som forundrer meg, er at man tar opp barns rettig­
heter. Disse barna har ikke rettigheter på lik linje med
andre barn, ikke til arv og ikke til å bli adoptert av den for­
elder de bor sammen med. En har f.eks. ikke mulighet til
å adoptere barn fra resten av familien hvis en selv er ho­
mofil. Dette er diskriminering av barn, og det vil jeg gjer­
ne at statsråden skal si noe om. Her diskriminerer man
barn av enslige forsørgere, fordi man sier at mor, far og
barn er den ideelle ordningen.
Statsråd Laila Dåvøy [13:34:59]: Dette blir en litt
annen diskusjon enn diskusjonen om et nytt, felles om­
bud, men jeg skal selvsagt svare.
Jeg har lyst til å påpeke at når det gjelder stebarnsadop­
sjon, er det innført en tid tilbake. Like fullt må jeg få lov
til å si at mitt utgangspunkt er at barn generelt har rett til
en mor og en far. Vi er opptatt av at barn i dag trenger både
menn og kvinner som gode rollemodeller. De møter ofte
svært få menn både i skole og i barnehage. Vi har vært
opptatt av dette i andre politiske sammenhenger. Mitt ut­
gangspunkt er fortsatt barnets rett til en mor og en far, mer
enn voksnes rett til å ha barn.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Trond Giske (A) [13:36:08]: Jeg synes det er inter­
essant å legge merke til at statsråden sier at diskusjonen
om homofile og adopsjon og om barn som vokser opp i en
familie hvor foreldrene er et homofilt par, er en annen de­
batt. Selvsagt er det ingen annen debatt. Det dreier seg om
det grunnleggende spørsmålet som vi her behandler:
Hvordan skal vi hindre diskriminering, og hvordan skal vi
sikre respekt og likeverd for alle uansett seksuell oriente­
ring, kjønn, hudfarge osv. Det er det vi diskuterer. Formå­
let med å samle dette i ett håndhevende organ er nettopp
å styrke antidiskrimineringsarbeidet på alle disse feltene.
Men da er det selvsagt vesentlig at lovverket for øvrig i
Norge heller ikke diskriminerer noen ut fra de samme kri­
teriene. Det er der skillelinjen går mellom oss som ønsker
å sørge for at lovverket faktisk gir den samme likeverdig­
het både til barn og foreldre, og dem som, har jeg regis­
trert, skal gjøre det til en frisk del av sin valgkamp til høs­
ten å fortelle at her må det fortsatt diskrimineres.
Det er ett område hvor det er uenighet i komiteen, det
vesentligste området i tillegg til en felles diskriminerings­
lov, og det gjelder hvorvidt håndhevingen og pådriverrol­
len skal samles til ett organ. Det finnes gode argumenter
for som handler om at man gjennom håndheverrollen ser
områder hvor det trengs pådriverarbeid, og at man kan­
skje også kan få en del ressursbesparing ut fra en slik sam­
ordning, men det finnes også tunge, gode argumenter
imot, og vi har funnet at de tyngste argumentene veier
imot.
Det er veldig mange måter å bekjempe diskriminering
på. Ett åpenbart område er å sørge for at lovverket ikke i
seg selv diskriminerer. Fremskrittspartiet synes å mene at
det er tilstrekkelig så lenge det ikke spesifikt i et lovverk
eller regelverk diskrimineres mellom menn og kvinner,
mellom svarte og hvite eller mellom homofile og hetero­
file. Da er alt i sin skjønneste orden. Så enkel er ikke ver­
den. Vi har holdninger, vi har verdier nedarvet, vi har kul­
turell ballast, som likevel sørger for at det er diskrimine­
ring i et samfunn. Det må det aktivt kjempes imot, og en
må sørge for at alle får reelt likeverd og lik mulighet.
Da er neste trinn å sørge for et lovverk som forbyr ulike
former for diskriminering. Det gjør det lovverket vi har, i
stor grad, og dette ombudet, eller denne håndhevingsin­
stansen, skal sørge for at det blir etterlevd. Men det tredje
området er hele tiden å påvirke holdninger, ta opp saker,
reise debatter, presse fram kanskje ny lovgivning eller re­
aksjoner eller sette dagsordenen slik at man bekjemper
diskriminering. Her har man ofte ikke fullt ut mulighet til
å regulere alt med lovgivning. Her må man i stor grad på­
virke ulike holdninger i samfunnet. Når folk med uten­
landsk etternavn f.eks. søker etter jobb i mange år og aldri
blir innkalt til ett intervju, selv om kvalifikasjonene helt
åpenbart er til stede, skyldes det et syn på folk med mino­
ritetsbakgrunn som mindreverdige på arbeidsmarkedet,
og det er veldig vanskelig å gjøre noe med lovverket som
sikrer at de samme personer blir innkalt til intervju. Her
er det holdningsarbeid, her er det pådriverrolle, her er det
dagsordensetting som må til.
Det samme gjelder den strukturelle diskrimineringen
som kvinner ofte blir utsatt for i politikken, i næringsliv,
offentlig administrasjon, universitetssektoren osv. i for­
hold til å bli rekruttert til lederstillinger, få maktposisjo­
ner, i like stor grad som menn. Menn rekrutterer menn,

25. april -- Diskrimineringsombudsloven 553
2005
menn motiverer menn, menn ser menn, menn oppfordrer
og stimulerer menn til å søke karriere. Det er den type
strukturell diskriminering som en pådriverinstans kan ta
tak i og gjøre noe med. Vi tror det hadde vært lettere å gjø­
re det hvis vi hadde opprettholdt et eget likestillingssen­
ter, et pådriversenter for likestilling, for kunnskapsutvik­
ling, for holdnings­ og atferdspåvirkning, veiledning, do­
kumentasjon og overvåkning. Vi tror at en håndhever kan
komme i en konfliktrolle. Et lovverk vil alltid være litt
mer konservativt, henge litt mer etter i forhold til det på­
driverarbeidet som skal drives, og man kan komme i situ­
asjoner hvor pådriverarbeid og håndheverrollen kan kom­
me i konflikt.
Vi har vært veldig tilhenger av at et likestillingssenter,
med pådriverollen også i forhold til etnisk diskriminering,
skulle jobbe tett sammen med en håndhever, gjerne sam­
lokaliseres, gjerne spille på felles ressurser, men at man
likevel hadde en uavhengighet. Det hadde styrket likestil­
lingsarbeidet. Det hadde også gjort håndheverrollen enda
sterkere, og vi hadde kanskje fått et enda raskere resultat
når det gjelder å bekjempe diskriminering og sørge for at
alle får de samme rettighetene i samfunnet.
G e i r ­ K e t i l H a n s e n hadde her overtatt pre­
sidentrollen.
May Britt Vihovde (V) [13:41:27]: Venstre meiner
forslaget om å slå saman dagens apparat på kjønnslikestil­
ling, Likestillingsombodet, Likestillingssenteret og kla­
genemnda for likestilling og det framtidige apparatet på
etnisk likestilling, med bl.a. Senter mot etnisk diskrimine­
ring, er eit godt og viktig skritt mot eit meir likestilt sam­
funn.
Venstre vil understreka at kjernen i eit forbod mot dis­
kriminering er menneskeverd og grunnleggjande men­
neskerettar, der alle menneske har same krav på respekt
for sitt likeverd, uavhengig av bl.a. kjønn, etnisk bak­
grunn, funksjonshemming eller seksuell orientering. Eit
felles handhevingsapparat vil sikra at ulike diskrimine­
ringsgrunnlag nyter same grad av vern gjennom eit sterkt
lovverk og effektiv og samkjørt handheving, og vi vil un­
derstreka det overordna menneskerettsperspektivet i alt
arbeid mot diskriminering. Eit felles handhevingsapparat
vil gjera arbeidet med å harmonisera lovverk og praksis
enklare, slik at same grad av vern raskare blir ein realitet.
Eit felles handhevingsapparat vil òg gjera det enklare å
dela erfaringar og trekkja lærdom av dei på tvers av dis­
krimineringsgrunnlaga og dekkja samfunnsområde der
dei ulike diskrimineringsgrunnlaga har mykje å tena på
ein samla strategi. Eit eksempel som betyr mykje for folks
kvardag, er arbeidsmarknaden.
I første omgang vil dette gjelda kjønn og etnisitet, men
det bør ikkje ta lang tid før fleire diskrimineringsgrunnlag
får same vern mot diskriminering gjennom lovverk og
dermed har behov for effektiv handheving. Syse­utvalet
som vurderer korleis funksjonshemma skal få eit betre
vern mot diskriminering, legg fram sine forslag 18. mai,
og Venstre meiner ein så raskt som mogleg bør setja i
gang tilsvarande arbeid når det gjeld seksuell orientering.
Venstre meiner det er viktig at eit felles handhevingsap­
parat blir så effektivt som mogleg, både når det gjeld be­
handling av enkeltsaker, og når det gjeld påverknad. Etter
Venstre si meining vil dette bli best teke i vare ved at det or­
ganet som behandlar enkeltsaker, også driv påverknadsar­
beid. Gjennom behandling av enkeltsaker og i møte med
enkeltskjebnar får ombodet innsikt i kva for problem som
blir opplevd som mest presserande av dei som sjølve blir
diskriminerte, og vil ha det mest presise utgangspunktet for
å driva effektiv og målretta påverknad, ikkje berre mot dis­
kriminering, men i minst like stor grad for likestilling.
Dessutan vil det vera viktig at både dei som har rettar, og
dei som har plikter etter lova, veit kor dei skal venda seg,
både når det gjeld enkeltsaker, og når det gjeld rettleiing om
korleis ein i større grad kan oppnå likestilling. Då er det
viktig ikkje berre å ha eit felles handhevingsapparat på
tvers av diskrimineringsgrunnlaga, men òg å unngå at dette
blir fragmentert når det gjeld oppgåvene.
Venstre støttar derfor ikkje forslaget om at Likestil­
lingssenteret skal bli halde ved lag med den organiseringa
som det har i dag, og at det skal bli oppretta tilsvarande
kompetansesenter på andre grunnlag. Venstre vil peika på
at sjølv om dette har vore eit krav frå Likestillingssenteret,
er det ikkje eit syn som blir støtta av Senter mot etnisk dis­
kriminering, som nettopp har peika på behovet for eit
oversiktleg apparat der erfaringane frå enkeltsaker dannar
eit viktig grunnlag for effektiv påverknad.
Venstre trur at faren for at kjønnslikestilling skal druk­
na i eit felles apparat, er betydeleg overdriven, og vil un­
derstreka at likestilling ikkje er eit gode som det er for lite
av. Det er derimot slik at jo fleire som blir likestilte, uav­
hengig av diskrimineringsgrunnlag, jo meir likestilling
får vi faktisk. Sjølv om det framleis er viktige uløyste
oppgåver når det gjeld kjønnslikestilling, er både medvi­
tet og kompetansen på dette området betydeleg og vil vera
eit viktig bidrag til eit sterkare felles apparat også for på­
verknad.
Eit felles handhevingsapparat bør setjast i stand til å
kartleggja både omfang og art av diskriminering for dei
ulike diskrimineringsgrunnlaga. Eit verkemiddel bør vera
å gjennomføra undersøkingar om opplevd diskriminering,
slik ein har gjort når det gjeld etnisitet bl.a. i Danmark og
Sverige. Slike undersøkingar vil vera svært nyttige særleg
for å kunna seia meir om omfanget av diskriminering i
Noreg.
Venstre vil understreka at det har mykje å seia at det
nye felles apparatet får tilstrekkeleg med ressursar, slik at
det kan bli eit godt lågterskeltilbod over heile landet. Det
er òg viktig at ressursane strekk til for å skaffa seg spiss­
kompetanse innanfor dei ulike diskrimineringsgrunnlaga
som etter kvart bør bli inkluderte.
I Venstres liberale tradisjon er respekten for det enkelte
menneskets likeverd sjølve kjernen. Med dette forslaget
tek vi eit viktig skritt i retning av å gjera det tydeleg at alle
menneske har krav på likeverd og på ikkje å bli diskrimi­
nerte, men likestilte.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.

2005
554 25. april -- Endringer i likestillingsloven mv.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [13:46:47]: Eg har berre
ein kort merknad. I innlegget mitt kom eg til å hevde at
ombodet skal ha eige styre. Eg vil presisere at det som står
i proposisjonen, er at føresetnadene er at det vert oppretta
brukarutval og ikkje styre.
Eirin Faldet (A) [13:47:19]: Siden det var litt uklar­
het omkring replikken min, skal jeg bare presisere hva jeg
egentlig er bekymret for. Jeg viser da til det forslaget som
Arbeiderpartiet og SV hadde om 40 pst. kvinneandel i all­
mennaksjeselskaper, og at det skulle tre i kraft fra 1. janu­
ar 2004. Det ble jo nedstemt, for det fikk vi ikke flertall
for.
Men det som er bekymringen min, er at andelen kvin­
ner i styrer og utvalg i allmennaksjeselskaper i dag bare
har økt med ca. 4 pst. Bekymringen blir da: Hva gjør
egentlig statsråden i den overgangsperioden på to år som
nå er vedtatt? Det var det jeg mente.
Statsråd Laila Dåvøy [13:48:29]: Det var jo greit
med en oppklaring. Jeg var kanskje litt -- nei, jeg skal ikke
skylde på meg selv. Det var litt uklart for meg hva repre­
sentanten mente, så det var greit med en oppklaring.
Svaret på det er at nå har Stortinget behandlet denne lo­
ven, og Stortinget har vedtatt at loven skal tre i kraft fra
høsten av dersom man ikke har oppnådd 40 pst. kvinner i
allmennaksjeselskapsstyrene. Det ser jo smått ut slik som
det ligger an i dag.
Når det gjelder staten, har vi allerede innført loven fra
1. januar 2004, og i statsselskapene har vi allerede opp­
nådd 40 pst. Det er ulike ting knyttet til det vi gjør. Vi har
disse databasene våre, NHO og næringslivet selv har satt
i gang en rekke tiltak. Blant annet har NHO hatt et stort
prosjekt, «Female Future». Jeg har lyst til å berømme
NHO for det. Det er et godt tiltak. Det er også satt i gang
opplæring av kvinnelige styremedlemmer, og hundrevis
av kvinner i dette landet har allerede gått på ulike styrese­
minarer. Noe av dette er også i regi av offentlige institu­
sjoner og organer. Det vil være helt utenkelig for meg i
alle fall å skulle endre spillereglene nå, men det er vel hel­
ler ikke det representanten spør om. Å innføre ytterligere
sanksjoner utover det som allerede ligger i loven, og som
Stortinget har vedtatt, vil være å endre spillereglene un­
derveis, og det synes jeg ikke vi skal gjøre. Men sammen
med næringslivet og separat skal vi etter hvert vurdere om
det finnes ytterligere bevisstgjøringstiltak vi kan sette i
gang.
Jeg er stolt av den loven som denne regjeringen har
fremmet, som næringslivet faktisk tar alvorlig, men ikke
nok til at vi i år kanskje klarer å komme i havn med 40 pst.
kvinner i allmennaksjeselskaper.
Så har jeg lyst til -- siden det er ett minutt igjen -- å si at
det er viktig at alle vi som diskuterer denne nye loven som
eventuelt skal komme fra høsten av, presiserer at dette
ikke dreier seg om aksjeselskaper, små familiebedrifter og
andre vanlige aksjeselskaper. Det dreier seg altså bare om
allmennaksjeselskapene våre, og det er nok en del i det of­
fentlige rom som ikke er helt klar over det. Så jeg føler at
vi alle sammen har et politisk ansvar for å klargjøre dette
sterkt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 562)
S a k n r . 2
Innstilling fra familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen om lov om endringer i likestillingsloven mv.
(Gjennomføring av Europaparlaments­ og rådsdirektiv
2002/73/EF og innarbeiding av FN­konvensjonen om av­
skaffelse av alle former for diskriminering av kvinner med
tilleggsprotokoll i norsk lov) (Innst. O. nr. 70 (2004­
2005), jf. Ot.prp. nr. 35 (2004­2005))
Presidenten: Etter ønske fra familie­, kultur­ og admi­
nistrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten
blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir
fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Frem­
skrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5
minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning
til replikkordskifte på fem replikker med svar etter inn­
legg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte
taletid.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne
seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Ola T. Lånke (KrF) [13:52:22] (ordfører for saken):
Behandlingen av Ot.prp. nr. 35 markerer en ny, viktig mi­
lepæl i bestrebelsene på å sikre et best mulig rettslig fun­
dament mot kjønnsdiskriminering i Norge. Dersom
Odelstinget i dag vedtar Regjeringens forslag, blir Norge
det andre land i verden som inkorporerer FNs kvinnekon­
vensjon med tilleggsprotokoll i sin lovgivning.
FNs kvinnekonvensjon ble vedtatt av FN i 1979, trådte
i kraft i 1981 og ble av Norge ratifisert samme år. Det
innebærer at kvinnekonvensjonen folkerettslig sett har
vært gjeldende for vårt land i flere tiår. Den såkalte til­
leggsprotokollen, som etablerer en individklageadgang,
ble ratifisert fra vår side i 2002.
Den juridiske bakgrunnen for Regjeringens beslutning
om å inkorporere kvinnekonvensjonen i norsk lovgivning
er at det norske rettssystemet forutsetter en særlig gjen­
nomføring for at internasjonale konvensjoner skal få sam­
me rettslige status som nasjonale lover.
En viktig politisk målsetting er imidlertid å sikre at det
er samsvar mellom norm og virkelighet når det gjelder
lovgivningen. Regelverk og praksis som har en tilsynela­
tende kjønnsnøytral utforming, kan likevel ha virkninger
som i praksis er diskriminerende. Formell likestilling er
ikke nok, det er nødvendig at det skjer en faktisk likestil­
ling. Dette rammes av konvensjonen.

25. april -- Endringer i likestillingsloven mv. 555
2005
Kvinnekonvensjonen har også etablert en komite,
Kvinnekomiteen, til å overvåke at konvensjonspartene
gjennomfører pliktene sine etter konvensjonen. Konven­
sjonspartene forpliktes til å rapportere jevnlig til Kvinne­
komiteen om sin virksomhet. Den individklageadgang
som er opprettet gjennom den frivillige tilleggsprotokol­
len, har ført til en styrket overvåkning av statenes gjen­
nomføring av kvinnekonvensjonen. Kvinnekomiteen har
utviklet en dynamisk tolkningsstil, og det forutsettes at
konvensjonen gjennomføres progressivt i konvensjonssta­
tene.
Samtidig med at Regjeringen foreslår å inkorporere
FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven, foreslås også
noen lovendringer som ledd i en gjennomføring av Euro­
paparlaments­ og rådsdirektiv 2002/73/EF, også kalt
likebehandlingsdirektivet, om gjennomføring av prinsip­
pet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder
adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse av ar­
beidsvilkår.
Proposisjonen redegjør videre for behovet for harmo­
nisering mellom likestillingsloven og arbeidsmiljøloven.
Samtidig fremmes det forslag om innføring av forbud mot
å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor noen som har frem­
met klage over brudd på loven, eller som har gitt uttrykk
for at slik klage kan bli fremmet. Regjeringen fremmer
også forslag om utvidelse av bestemmelsen om trakasse­
ring til også å omfatte trakassering på grunn av kjønn.
Regjeringen foreslår videre at bestemmelsen om delt
bevisbyrde utvides til også å gjelde utenfor arbeidslivet,
samt i saker vedrørende seksuell eller annen trakassering
på grunn av kjønn. Et annet forslag innebærer endringer i
erstatningsreglene ved trakasseringssaker. Her foreslås
innført et objektivt erstatningsansvar for arbeidsgiver
uavhengig av om det foreligger skyld, dvs. om trakasse­
ringen er begått med forsett eller uaktsomt.
Jeg konstaterer med tilfredshet at et bredt flertall i ko­
miteen slutter seg til de ulike lovendringsforslagene.
Fremskrittspartiet er imidlertid imot likestillingsloven og
fremmer derfor eget forslag om å oppheve loven i sin hel­
het. Partiet fremmer videre et par endringsforslag som de
ønsker å stemme subsidiært over dersom deres primære
forslag om opphevelse av loven skulle falle. Jeg går ut fra
at Fremskrittspartiets representant vil redegjøre nærmere
for partiets syn i sitt innlegg.
Det springende punkt i proposisjonen, om man kan si
det slik, er imidlertid inkorporeringen av FNs kvinnekon­
vensjon med tilleggsprotokoll. Jeg konstaterer med til­
fredshet at et bredt flertall, bestående av samtlige partier,
går inn for å gjennomføre kvinnekonvensjonen i norsk
lovverk. Det oppstod imidlertid likevel en uenighet knyt­
tet til hvilket lovverk konvensjonen skal inkorporeres i.
Regjeringen foreslår i proposisjonen at den inkorporeres
gjennom likestillingsloven, som er et sentralt instrument
for gjennomføring av likestilling mellom menn og kvin­
ner i det norske samfunnet. Et annet alternativ ville være
å innarbeide den i menneskerettighetsloven.
Regjeringen har i denne sammenheng valgt å følge an­
befalingen fra Menneskerettighetslovutvalget, som mente
det ikke var lurt å ta inn for mange konvensjoner i men­
neskerettighetsloven. Det ville kunne føre til at det ble
vanskelig å sette skille mellom hvilke konvensjoner som
bør være med, og hvilke som ikke bør være med, og at det
lett skapes et A­ og et B­lag av konvensjoner. Dessuten
ville menneskerettighetsloven bli mer uoversiktlig.
Lovutvalget la vekt på at menneskerettighetsloven bur­
de inneholde de tre generelle menneskerettighetskonven­
sjoner som på globalt og regionalt nivå tok sikte på å gjøre
rettskatalogen i Verdenserklæringen rettslig bindende,
nemlig konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og
konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle ret­
tigheter, som var vedtatt av FN, samt Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen vedtatt av Europarådet.
Det er viktig å være klar over at disse mer overordnede
menneskerettighetskonvensjoner som allerede er innlagt i
menneskerettighetsloven, også verner mot diskriminering
på grunn av kjønn, på linje med rase, religion, politisk
oppfatning, osv.
Hensikten med å være restriktiv med å inkorporere
konvensjoner med forrang er å unngå en mulig utvikling i
retning av maktoverføring fra lovgivende til dømmende
myndighet, spesielt sett i lys av den dynamiske utviklin­
gen av internasjonalt lov­ og regelverk, til dels i retninger
som var helt utenfor hva lovgiver med rimelighet kunne
forvente på inkorporasjonstidspunktet. En restriktiv hold­
ning til inkorporering i menneskerettighetsloven gjelder
derfor ikke bare kvinnekonvensjonen, men gjelder gene­
relt.
Komiteens medlemmer fra regjeringspartiene støtter
Regjeringens forslag. Tre andre partier, Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sier derimot i
innstillingen at de mener FNs kvinnekonvensjon i stedet
burde inkorporeres i menneskerettighetsloven, og har
fremmet forslag om dette.
Når det gjelder inkorporering av FNs kvinnekonven­
sjon, var det i utgangspunktet ikke flertall for noen av for­
slagene. Dette ville medføre at kvinnekonvensjonen ikke
ville bli inkorporert i norsk lovverk på nåværende tids­
punkt, noe som ville oppleves som et heller dramatisk til­
bakeslag.
Jeg er derfor glad for at vi kom fram til en forståelse
som sikrer at konvensjonen blir vedtatt innarbeidet med
subsidiær støtte fra de tre partiene etter at deres primære
forslag er falt. Høyre og Kristelig Folkeparti har på sin
side gått inn for å be Regjeringen komme tilbake på egnet
måte etter behandlingen av stortingsmeldingen om Makt­
og demokratiutredningen med en vurdering av en even­
tuell inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i mennes­
kerettighetsloven.
På denne bakgrunn vil det da bli foretatt en nærmere
vurdering av hvilke konsekvenser det vil ha om kvinne­
konvensjonen også blir lagt inn i menneskerettighetslo­
ven, hvilke konsekvenser det har både for menneskeret­
tighetsloven som sådan og for eventuelt andre lover.
I og med at Stortinget nå skal drøfte stortingsmeldin­
gen om makt og demokrati, hvor spørsmålet om forrangs­
bestemmelse i forbindelse med internasjonale konvensjo­
ner er et tema, vil det være naturlig å avvente nettopp dette
arbeidet.

2005
556 25. april -- Endringer i likestillingsloven mv.
Som sagt innledningsvis passerer vi i dag en ny mile­
pæl for likestillingen. Norge har grunn til å være stolt over
å ligge i front i verden når det gjelder å tilrettelegge ord­
ninger som sikrer reell likestilling mellom kjønnene.
Til slutt vil jeg på vegne av Høyre og Kristelig Folke­
parti ta opp de forslagene som er referert i innstillingen.
Presidenten: Representanten Ola T. Lånke har tatt
opp de forslagene han refererte til.
Trond Giske (A) [14:01:31]: Kampen for at hvert
enkelt menneske skal ha noen ubrytelige, umistelige ver­
dier, rettigheter, har egentlig vært en revolusjon i synet på
individet i det moderne samfunn. Det har vært en tøff
kamp, og det har vært en kamp som har betydd mye for
mange, men som langt fra er brakt i mål. Derfor er det nok
et skritt i den prosessen og i det arbeidet at vi nå imple­
menterer stadig nye deler av det internasjonale menneske­
rettsregimet også i vårt eget lovverk.
Vi er veldig ivrige og veldig sterke pådrivere når det
gjelder å få andre land til å respektere ulike menneskeret­
tigheter -- knyttet til bistandsprosjekter eller ikke knyttet
til bistandsprosjekter -- til å respektere kvinner, til å re­
spektere ulike minoriteter, til å respektere politiske rettig­
heter, og vi vet selvsagt også at når det gjelder sosiale og
økonomiske menneskerettigheter, er vi veldig, veldig
langt fra den virkelighet at de blir respektert overalt.
Derfor er det gledelig at det er et så bredt flertall i
Norge som er tilhenger av at de ulike menneskerettighets­
konvensjonene skal innarbeides i norsk lovverk. Det er
bare Fremskrittspartiet som nok en gang stiller seg full­
stendig på den linjen at de vil oppheve hele likestillings­
loven. Det er også i tråd med det vi diskuterte i forrige sak
-- Fremskrittspartiet har det syn at så lenge ikke lovverket
spesifikt diskriminerer, har man Kardemomme by, da er
alle likestilt, da er diskriminering en saga blott. Man skal
ikke gå mange meterne før man støter på tilfeller som
motbeviser det hver eneste dag, også i vårt eget land.
Diskusjonen går selvsagt på hvordan FNs kvinnekon­
vensjon skal innarbeides i lovverket. Vi har allerede inn­
arbeidet tre av de seks hovedkonvensjonene til FN. Det er
konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, det er
konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle ret­
tigheter, og det er konvensjonen om barns rettigheter. Alle
de tre konvensjonene er innarbeidet i menneskerettighets­
loven, men nå har altså Regjeringen bestemt seg for at når
det gjelder likestilling mellom kvinner og menn, skal det
gjøres på en annen måte.
Fra Arbeiderpartiets side har vi veldig vanskelig for å
forstå hvorfor man nå plutselig når det gjelder denne men­
neskerettighetskonvensjonen, skal velge en annen måte å
gjøre det på. Denne konvensjonen, som gjelder kvinners
likestilling, som gjelder spørsmålet om å diskriminere
kvinner, skal altså likestilles med annet lovverk istedenfor
å gis forrang, slik den ville fått hvis den hadde vært innar­
beidet i menneskerettighetsloven. Vi ser ikke noen gode
argumenter for at man skal lage et slikt skille mellom for­
skjellige typer menneskerettigheter. Det er vanskelig å
forstå at diskriminering av mennesker fordi de har et be­
stemt kjønn, er en diskriminering som i mindre grad skal
bekjempes gjennom innarbeiding i en menneskerettig­
hetslov, som i mindre grad skal gis forrang i forhold til
andre bestemmelser, og som man i større grad skal ha ad­
gang til å avvike fra gjennom ulike lovbestemmelser. Jeg
tror vi ville reagert hvis andre land tok seg de frihetene
som vi nå åpenbart ønsker her i Norge -- friheten til å velge
å innarbeide en konvensjon, friheten til å velge å si at dette
er ting vi støtter, men samtidig sikre oss frihet til å avvike
fra det når det er hensiktsmessig, etter eget forgodtbefin­
nende.
Hele hensikten med menneskerettighetene og kon­
vensjonene er at de skal være overordnet hvert enkelt
lands egen lovgivning. Det skal faktisk være noen rettig­
heter som er så grunnleggende at når vi selv kommer i
situasjoner hvor vi av ulike årsaker skulle ønske å vri,
tøye og strekke disse -- f.eks. menneskerettighetene -- har
vi likevel bundet oss selv til masten og sørget for at vi
faktisk gir dem forrang når det gjelder ulike problemstil­
linger. Jeg skjønner ikke at diskriminering på ulike om­
råder skal gis ulik kategorisering. Det er det veldig vans­
kelig å forstå.
Norge har vært en pådriver på likestillingsområdet. Vi
var det første landet i verden som sørget for så å si jevn
fordeling mellom menn og kvinner i regjeringen. Vi var et
av de første land i verden med kvinnelig statsminister. Vi
jobber nå for å få kvinner inn i maktposisjoner i nærings­
livet. Vi har en jobb å gjøre -- men vi er i ferd med å gjøre
den jobben også, selv om det kanskje går litt tregere enn
vi fra opposisjonen liker, når det gjelder å få kvinner inn i
maktposisjoner i offentlig administrasjon.
Likestillingskampen er en av de store, grunnleggende
menneskerettighetskamper. Den dreier seg om halvparten
av befolkningen -- faktisk bitte lite grann over halvparten
av befolkningen -- som opplever diskriminering, som opp­
lever manglende likeverdighet, manglende muligheter til
makt og innflytelse, til utfoldelse av egne evner og talen­
ter, manglende muligheter for karriere, manglende re­
spekt når det gjelder vold og overgrep osv., bare på grunn
av det kjønn de tilhører. Da burde vi som det likestillings­
landet vi liker å skryte av at vi er, og med den pådriverrol­
len som vi ønsker å inneha, også være det landet som sier
at denne type diskriminering skal være like uakseptabel
som annen diskriminering og gis den samme lovmessige
behandlingen i henhold til menneskerettighetene. Derfor
har vi fra opposisjonen et annet forslag. Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet ber Regjeringen inkorporere FNs
kvinnekonvensjon i menneskerettighetsloven. Det mener
vi hadde vært en riktig måte å gjøre dette på. Vi støtter de
ulike praktiske konsekvensene av å ta en slik kvinnekon­
vensjon inn i norsk lovverk, vi mener det burde vært gjort
på en annen måte, slik at denne menneskerettighetskon­
vensjonen gis den samme forrangen i norsk lovverk som
de andre.
Jeg tar opp forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Sosialis­
tisk Venstreparti og Senterpartiet.
Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp
det forslag han refererte til.

25. april -- Endringer i likestillingsloven mv. 557
2005
Sonja Irene Sjøli (H) [14:08:26] (komiteens leder):
Jeg vil gi honnør til saksordføreren for et grundig arbeid
og for en god redegjørelse av sakens innhold.
Forbudet mot diskriminering på grunnlag av kjønn er en
av grunnpilarene i den internasjonale menneskerettighets­
beskyttelsen. Prinsippet er nedfelt i alle de sentrale men­
neskerettighetskonvensjoner. Spesielt sentralt på kjønns­
diskrimineringsområdet står FNs kvinnekonvensjon.
Likestilling mellom kjønnene handler rett og slett om
rettferdighet. Uavhengig av kjønn skal vi ha de samme
rettigheter, de samme plikter og de samme muligheter i
samfunnet. Bakgrunnen for endringene i likestillingslo­
ven er å sikre
-- at FNs kvinnekonvensjon får en sterkere rettslig status
i Norge
-- at vi oppfyller våre forpliktelser etter EØS­avtalen og
gjennomføringen av prinsippet om lik behandling av
menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid,
adgang til yrkesutdanning og forfremmelse og
arbeidsvilkår
-- en harmonisering mellom likestillingsloven og
arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskri­
mineringsloven
Disse lovene skal håndheves av det nye Likestillings­
og diskrimineringsombudet og Likestillings­ og diskrimi­
neringsnemnda fra 2006. Jeg viser til den saken vi be­
handlet nå bare for kort tid siden.
Ved inkorporeringen av kvinnekonvensjonen i likestil­
lingsloven mener jeg vi klart og tydelig viser at kvinne­
konvensjonen er et helt sentralt redskap for å bekjempe
diskriminering og oppnå likestilling. Norge har helt fra
1981, da Norge ratifiserte kvinnekonvensjonen, vært fol­
kerettslig forpliktet til å overholde FNs kvinnekonven­
sjon. Den er like bindende for den norske stat som enhver
annen konvensjon. Det er også viktig å ha med seg at de
mer overgripende menneskerettighetskonvensjoner som
er inkorporert i menneskerettighetsloven, som Den euro­
peiske menneskerettighetskonvensjon og FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter, også verner om diskri­
minering på grunn av kjønn, på lik linje med rase, religi­
on, politisk oppfatning osv. Norge foretar nå, som et av de
første land i verden, en inkorporering av kvinnekonven­
sjonen i nasjonal lovgivning.
Høyre mener det er nødvendig å ta i bruk likestillings­
politiske virkemidler for å oppnå et mer likestilt samfunn.
Fremskrittspartiet ser ut til å mene at slike virkemidler
ikke har betydning for arbeidet med å oppnå reell likestil­
ling. Noen hevder sågar at det eksisterer reell likestilling
i Norge -- en myte som på mange måter blir det største
hinderet for å oppnå reell likestilling.
Alle samfunn og demokratier bør arbeide målrettet for
et likestilt samfunn og benytte de nødvendige midler for å
forhindre diskriminering.
Høyre har sett det som hensiktsmessig å inkorporere
kvinnekonvensjonen i den loven som konvensjonen har
sterk saklig tilknytning til, nemlig likestillingsloven.
Kvinnekonvensjonens sterke fokusering på kvinners ret­
tigheter gjør at konvensjonen har en naturlig tilknytning
til denne loven.
Å inkorporere kvinnekonvensjonen med tilleggsproto­
koll gjennom likestillingsloven kan derfor bidra til å sikre
mest mulig oversikt i lovverket. Inkorporeringen i likestil­
lingsloven vil også bidra til at likestillingslovens håndhe­
vingsorganer kan pålegges et særskilt ansvar for å føre til­
syn med at konvensjonen følges i norsk forvaltning og
rettspraksis.
Det har, som også saksordføreren var inne på, i den se­
nere tid vært fokusert på problemstillinger som er knyttet
til rettsliggjøring av politikken, overføring av makt fra
folkevalgte myndigheter til domstolene og internasjonali­
sering av rettsvesenet. Særlig har disse spørsmålene blitt
debattert i forbindelse med Makt­ og demokratiutrednin­
gen, og nå i St. meld. nr. 17, Makt og demokrati, som er
til behandling i Stortinget.
Jeg har forstått det slik at hensikten med å være restrik­
tiv med å inkorporere konvensjoner med forrang er å unn­
gå en mulig utvikling i retning av maktoverføring fra lov­
givende til dømmende myndighet. En restriktiv holdning
til inkorporering i menneskerettighetsloven gjelder derfor
ikke bare kvinnekonvensjonen, men generelt.
Som jeg sa, behandlingen av stortingsmeldingen om
makt og demokrati vil bidra til å se disse spørsmålene i et
helhetsperspektiv. Jeg ser fram til en ytterligere debatt
knyttet til hvilken rettslig rang inkorporerte menneskeret­
tighetskonvensjoner bør gis i nasjonal lovgivning. Jeg ser
fram til en grundig prinsippdebatt om disse spørsmålene,
som rekker mye lenger og videre enn til kvinnekonvensjo­
nen.
Som saksordføreren også var inne på, har Høyre og
Kristelig Folkeparti fremmet et forslag hvor vi ber Regje­
ringen komme tilbake til spørsmålet om en vurdering av
en eventuell inkorporering av kvinnekonvensjonen i men­
neskerettighetsloven etter behandlingen av St.meld. nr. 17
om makt og demokrati. Den blir vel behandlet i løpet av
våren, så jeg regner med at vi kommer tilbake til dette. Jeg
tror det er viktig å ha den prinsippdebatten, og at det ikke
bare blir knyttet til én konvensjon, men litt mer overordnet
til flere konvensjoner.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:14:22]: Som det frem­
gikk av den foregående debatt og i en rekke i andre saker
vi har behandlet i denne salen, har Fremskrittspartiet et
helt annet syn på likestillingspolitikken enn de andre par­
tiene.
Vi er grunnleggende motstandere av at det offentlige
skal lage særtiltak, spesielle lover, kvoteringsordninger,
ombud osv. for å særbehandle grupper av friske og ar­
beidsføre mennesker. Dette var jeg grundig inne på i inn­
legget mitt i foregående sak. Jeg har ikke tenkt å gjenta
hele det innlegget. Jeg regner med at de fleste fikk med
seg vårt syn i den saken.
Så til det man skal behandle i denne saken. Når det
gjelder inkorporeringen av rådsdirektivet og FN­konven­
sjonen, vil vi konkret bemerke at man har lagt seg på et
greit nivå med hensyn til forbud mot gjengjeldelse og for­
bud mot trakassering på grunn av kjønn, selv om vi tolker
det dit hen at det allerede er delvis dekket inn på en grei
måte i arbeidsmiljøloven og andre lover.

Trykt 11/5 2005
2005
558 25. april -- Endringer i likestillingsloven mv.
Med hensyn til erstatningsansvar mener vi imidlertid
at man er på ville veier. Lovendringen åpner for at ar­
beidsgiveren kan få ansvar helt uten å ha noen faktisk
skyld i det som skjer. Vi mener også at man er på ville vei­
er når det gjelder bevisbyrde. Dette ble også omtalt under
behandlingen av Ot.prp. nr. 33 for 2004--2005 i forrige
uke. Det er i realiteten et helt nytt rettsprinsipp at man må
bevise at man er uskyldig. Implikasjonene ved dette er ri­
melig oppsiktsvekkende. En arbeidsgiver kommer i en
håpløs situasjon, for så fort noen roper diskriminering, må
arbeidsgiveren bevise at han ikke har gjort noe galt, ellers
vil han bli dømt.
Når det gjelder FN­konvensjonen, mener Fremskritts­
partiet at Norge har en folkerettslig forpliktelse til å følge
konvensjonen, og at ytterligere presiseringer gjennom
innlemming i lovverket derfor er unødvendig.
Med dette vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag,
som er å finne i innstillingen.
Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har
tatt opp det forslag han refererte til.
May Hansen (SV) [14:17:02]: Sosialistisk Venstre­
parti mener Regjeringas forslag om å holde FNs kvinne­
konvensjon utenfor menneskerettsloven er inkonsekvent.
De seks hovedkonvensjonene i FN bør ha samme status --
alle bør være inkorporert med forrang i menneskerettslo­
ven.
Regjeringa har foreslått å inkorporere FNs kvinnekon­
vensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon i hen­
holdsvis likestillingsloven og en ny lov mot etnisk diskri­
minering. At de to konvensjonene nå endelig gjøres til en
del av norsk lovverk, vil styrke rettsvernet på feltene
kjønn og etnisitet, men det er uheldig at de to holdes uten­
for menneskerettsloven.
Menneskerettslovens formål er å styrke menneskeret­
tighetenes stilling i norsk rett. FNs barnekonvensjon og
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er in­
korporert i menneskerettsloven.
Hvordan internasjonale konvensjoner innarbeides i
norsk lovverk, er ikke uvesentlig for hvilken rettslig status
de får. Menneskerettsloven gir forrang, noe som betyr at
bestemmelsene i denne loven går foran andre bestemmel­
ser. FN etablerte en egen kvinnekonvensjon nettopp for å
vise at kvinners menneskerettigheter skulle ivaretas i for­
hold til andre hensyn. Regjeringas forslag signaliserer at
konvensjonen ikke gis lik rett som Barnekonvensjonen i
norsk rett. Det sender ut et signal om at man ikke er like
opptatt av kvinners rettigheter som av andre menneskeret­
tigheter. Sosialistisk Venstreparti mener rettigheter som
knyttes til kjønn og etnisitet, må gis likeverdig status med
andre menneskerettigheter. Å innarbeide kvinnekonven­
sjonen i menneskerettsloven vil ha viktige signaleffekter.
Ikke bare i juridisk sammenheng, men også for resten av
det offentlige Norge er det viktig å signalisere at vi ikke
aksepterer grov og systematisk kvinnediskriminering.
Eksperter i FNs kvinnekomite som overvåker kvinnekon­
vensjonen, uttrykte stor forbauselse over at vold mot
kvinner ofte avskrives som et privat anliggende i et så
avansert samfunn som Norge. Dette står i en merknad fra
FNs kvinnekomite til Norges 5. og 6. periodiske rapport,
2003. Kvinnekonvensjonen er viktig fordi den tolker dis­
krimineringsforbudet i lys av behovet for å styrke kvin­
ners psykiske og fysiske integritetsbeskyttelse i forhold til
vold og trakassering. Hvordan skal vi forklare at kvinners
rettigheter i Norge har svakere vern enn f.eks. barns ret­
tigheter? Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor et for­
slag sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet hvor vi
ber «Regjeringen inkorporere FNs kvinnekonvensjon i
menneskerettsloven». Men jeg vil også signalisere at hvis
dette forslaget faller -- en kan jo håpe at det ikke gjør det
-- vil vi subsidiært støtte Regjeringas forslag.
Det er i dag forbud mot seksuell trakassering og i til­
legg en regel som gir arbeidsgiver, utdanningsinstitusjo­
ner og organisasjoner en plikt til å arbeide for å hindre
seksuell trakassering. Proposisjonen foreslår å utvide be­
stemmelsen til også å omfatte trakassering på grunn av
kjønn. Det vil f.eks. ikke være tillatt å stemple kvinner
som udugelige bare fordi de er kvinner. Det ligger også
forslag i proposisjonen om endringer i erstatningsreglene
ved trakasseringssaker. Arbeidsgiver som trakasserer en
arbeidstaker, vil bli erstatningspliktig på et objektivt
grunnlag. Dette er veldig bra.
At bevisbyrden delvis legges til arbeidsgiver, som er
tilfellet i forskjellsbehandlingssaker ellers, vil styrke ar­
beidstakerens vern mot trakassering. Den som har blitt ut­
satt for trakassering, slipper å bære hele bevisbyrden selv.
Det er nå viktig å ta et grep som gir internasjonale
menneskerettighetskonvensjoner høy status i nasjonal
lovgivning. Det er spesielt viktig for at Norge fortsatt skal
være en internasjonal pådriver i arbeidet for menneskeret­
tigheter. Det er kommet mange innvendinger mot å inkor­
porere kvinnekonvensjonen i likestillingsloven. Flere hø­
ringsinstanser -- alle unntatt én, faktisk -- er enig med SV
i at inkorporeringen burde skje gjennom menneskerettslo­
ven.
Det er trist at vi ikke har kunnet komme fram til en
enighet om dette, men som sagt, vi støtter subsidiært at
Regjeringa kommer tilbake på egnet måte etter behand­
lingen av den varslede stortingsmeldingen om Makt­ og
demokratiutredningen med vurdering av en eventuell in­
korporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettslo­
ven.
Jeg tar opp vårt forslag i innstillingen.
Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp
det forslag hun refererte til.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:22:34]: Tidlegare har
Stortinget behandla diskrimineringslova, Ot.prp. nr. 33
for 2004­2005. Før i dag behandla vi diskrimineringsom­
bodslova. Dei to sakene og den lova som vi debatterer no,
er uløyseleg knytte til kvarandre og omhandlar same vik­
tige hovudsak, nemleg norsk lovgiving mot diskrimine­
ring.
Før eg går nærmare inn på Senterpartiets standpunkt i
forslaga til endring i likestillingslova, vil eg gjere kort

559
25. april -- Endringer i likestillingsloven mv.
O 2004--2005
2005
(Sollied Øveraas)
greie for våre prinsipielle innvendingar i forhold til fleir­
talet når det gjeld behandlinga av diskrimineringslova, der
Senterpartiet står saman med Arbeidarpartiet og SV.
Vi støttar at Noreg no styrkjer diskrimineringsvernet i
forhold til etnisk diskriminering, fordi diskriminerings­
vernet har vore for dårleg, og lovbestemmingane er i beste
fall spreidde på enkeltområde, som arbeidslivet, bustad­
lovgivinga og straffelova. Så langt er vi einige med Regje­
ringa. Hovudankepunktet mot diskrimineringslova, slik
ho ligg føre, er at ho ikkje er gjennomarbeidd og gjord til
ei generell diskrimineringslov. Med dagens diskrimine­
ringslov er det fleire grupper i samfunnet som ikkje får
diskrimineringsvern, og som dermed har mangelfullt vern
i lovverket.
Vi meiner at det er behov for ei heilskapleg diskrimi­
neringslov som omfattar fleire grupper enn dei som vert
omfatta av det forslaget som ligg føre, i tråd med Den eu­
ropeiske menneskerettskonvensjon artikkel 14 og FNs
konvensjon om sivile og politiske rettar artikkel 26.
Vi strekar samtidig under at det ikkje er meininga at ei
generell diskrimineringslov skal erstatte allereie eksiste­
rande spesialvern, som bl.a. finst i likestillingslova. Det er
behov for ei generell diskrimineringslov som skal fungere
som ein overbygning for det særvernet som i tillegg vil
vere naudsynt.
Det er leitt at regjeringspartia ikkje går inn for at FNs
kvinnekonvensjon i Noreg skal innlemmast i menneske­
rettslova, men i likestillingslova. Dersom denne lova vart
lagd inn i menneskerettslova, ville ho hatt forrang i for­
hold til anna lovgiving. Men -- og det er viktig å streke un­
der -- det ville absolutt ikkje svekkje lovgiving på området
som er lagt inn i andre lover, f.eks. likestillingslova. Det
er berre der likestillingslova gir dårlegare rettsvern, at be­
stemmingar frå FNs kvinnekonvensjon ville ha fått for­
rang dersom ho hadde vorte innlemma i menneskerettslo­
va. Eg trur ei slik lovgiving ville kunne utfordre f.eks.
trussamfunns rett til å diskriminere kvinner. Menneske­
rettar skal gjelde like mykje for begge kjønn, og eg meiner
at det er sjølvsagt at kvinnenes rettar må vere universelle,
på linje med religionsfridom.
Så til det alternative forslaget. Det er opplagt slik at
forslaget frå mindretalet skal oversendast Stortinget. Det
same gjeld forslaget frå Høgre og Kristeleg Folkeparti,
som vi har sagt at vi vil støtte subsidiært. Då skal det ikkje
realitetsbehandlast i Odelstinget. Samtidig ligg det inne
eit forslag, nr. 3, som vi ønskjer å støtte subsidiært, når
forslaget vårt har falle. Det skal behandlast i Odelstinget.
Eg håper vi kan få ei utgreiing om korleis ein skal gå fram
når ein skal votere over det.
Statsråd Laila Dåvøy [14:26:34]: Forslaget som
Odelstinget skal behandle i dag, er basert på Regjeringens
ønske om å gi FNs kvinnekonvensjon en sterkere rettslig
status i Norge. Videre handler det om å sikre tilfredsstil­
lende gjennomføring av EUs likebehandlingsdirektiv.
Jeg er glad for at komiteen gir sin tilslutning til endrin­
gene som gjøres, bl.a. for å oppfylle våre forpliktelser
etter EØS­avtalen. De viktigste endringene som foreslås,
vil styrke likestillingslovens status og dermed det generel­
le arbeidet for likestilling mellom kjønnene. Jeg tror også
forslagene gir gode muligheter for en effektiv håndheving
av likestillingsloven.
Regjeringen foreslår at FNs kvinnekonvensjon med
valgfri protokoll inkorporeres i norsk lov. Dette betyr at
konvensjonen gjøres til en del av norsk lov og gir den en
sterkere rettslig status i Norge enn det konvensjonen har i
dag. Norge har allerede vært folkerettslig forpliktet til å
overholde FNs kvinnekonvensjon i flere tiår -- Norge rati­
fiserte kvinnekonvensjonen 21. mai 1981. Inkorporerin­
gen innebærer imidlertid et tydelig signal om at konven­
sjonen er et sentralt instrument i arbeidet for å bekjempe
diskriminering og oppnå likestilling mellom kjønnene.
Jeg er svært glad for at flertallet i komiteen gir sin tilslut­
ning til en slik inkorporasjon, og er stolt av at Norge som
et av de første land i verden foretar denne helhetlige inte­
grasjonen.
Regjeringen foreslår å inkorporere FNs kvinnekonven­
sjon i likestillingsloven. Jeg har selvsagt merket meg at
komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ønsker å inkorporere FNs
kvinnekonvensjon i menneskerettsloven. Regjeringen har
imidlertid sett det som mest hensiktsmessig å inkorporere
konvensjonen i den lov som den har sterkest tilknytning
til, nemlig likestillingsloven. Likestillingsloven er et sen­
tralt virkemiddel for å oppnå økt likestilling mellom kvin­
ner og menn i det norske samfunnet. Det følger av lovens
formålsbestemmelse at loven særlig tar sikte på å bedre
kvinners stilling. Å inkorporere kvinnekonvensjonen med
tilleggsprotokoll i likestillingsloven kan derfor bidra til å
sikre en god oversikt i lovverket. Jeg vil for øvrig vise til
at Odelstinget den 19. april i år besluttet at FNs rasedis­
krimineringskonvensjon skal inkorporeres i den nye dis­
krimineringsloven. Det er også viktig å ha med seg at de
mer overgripende menneskerettskonvensjoner som er in­
korporert i menneskerettsloven, slik som Den europeiske
menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile
og politiske rettigheter, også verner mot diskriminering på
grunn av kjønn på linje med rase, religion, politisk oppfat­
ning osv. Jeg viser til Den europeiske menneskerettskon­
vensjon artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og poli­
tiske rettigheter artikkel 26.
I februar 2005 møttes FNs kvinnekomite. Der meddel­
te Norge at Regjeringen hadde fremmet forslag overfor
Stortinget om å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i like­
stillingsloven. Dette ble mottatt med gratulasjoner og po­
sitive tilbakemeldinger.
I St.meld. nr. 17 for 2004­2005 Makt og demokrati,
som er en oppfølging av maktutredningen, gir Regjerin­
gen uttrykk for at inkorporering framover bør skje ved at
de inkorporerte bestemmelser gis rang som ordinær lov,
og at generelle nasjonale regler om lovtolkning gis anven­
delse. Dette øker forutsigbarheten og klarheten i lovver­
ket. Inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i likestil­
lingsloven er på linje med dette utgangspunktet. Regjerin­
gen avventer imidlertid Stortingets behandling av stor­
tingsmeldingen for eventuelt å komme tilbake til hvordan
en inkorporering kan skje.
Forhandlinger i Odelstinget nr. 37
37

2005
560 25. april -- Endringer i likestillingsloven mv.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Eirin Faldet (A) [14:31:09]: Andre menneskerettig­
hetskonvensjoner er inkorporert i norsk lovverk gjennom
menneskerettsloven. Regjeringen mener imidlertid at
konvensjonen om kvinnenes rettigheter ikke skal innar­
beides på samme måte. Dermed vil ikke denne få samme
forrang i norsk lov som de andre menneskerettighetskon­
vensjonene. Hvorfor mener Regjeringen at kvinners ret­
tigheter ikke er så viktige?
Statsråd Laila Dåvøy [14:31:57]: Kvinners rettig­
heter er viktige. Jeg vil vise til at utvalget som forberedte
menneskerettsloven, som også representanten Lånke var
inne på, sa at de tre generelle konvensjoner som nå er in­
korporert, var de man burde inkorporere, og at man burde
avgrense det til dette. Deres argumentasjon, som også jeg
synes vi skal stoppe litt opp ved, er at jo flere konvensjo­
ner man tar med, jo mer vil det ramme de konvensjoner
som da ikke tas med. Man la også der vekt på at det kunne
bli en uoversiktlig lov hvis svært mange konvensjoner var
med.
Så vil jeg vise til at den kanskje mest prinsipielle de­
batten som skal foregå i Stortinget når det gjelder makt­
og demokratimeldingen, og som Stortinget ennå ikke har
tatt, er at man ønsker å se nærmere på hva dette vil gjøre
med lovverket. Man er bekymret for at man vil rettsliggjø­
re, og at man fratar lovgiver en del makt ved å gjøre dette.
Og den debatten bør vi ta.
May Hansen (SV) [14:33:29]: Den siste tidas debatt
om trossamfunnets forskjellsbehandling av kvinner og
menn viser med all tydelighet at ulike menneskerettighe­
ter kan komme på kollisjonskurs med hverandre. Til nå
har religionsfriheten gått foran hensynet til likestilling, og
det vil den fortsatt gjøre når man nå inkorporerer denne
konvensjonen i likestillingsloven. Bevisst eller ubevisst
har Regjeringa gitt likestilling mellom kjønnene automa­
tisk vikeplikt for andre menneskerettigheter.
FN­systemet etablerte en egen kvinnekonvensjon nett­
opp for å vise at kvinners menneskerettigheter ikke skulle
forsvinne til fordel for andre hensyn. Dette har vært ute på
høring, og av de 22 høringsinstansene som uttalte at kon­
vensjonen burde inkorporeres, mente 21 at dette burde
skje gjennom menneskerettsloven. Det er vanskelig å
skjønne at man da har vurdert det slik man har gjort fra
Regjeringas side. Har dette noe med religionsfrihet å gjø­
re?
H e i d i G r a n d e R ø y s hadde her teke over
presidentplassen.
Statsråd Laila Dåvøy [14:34:51]: Utgangspunktet
er ikke religionsfrihet, fordi religionsfrihet også i dag er
nedfelt i menneskerettighetsloven.
Når det gjelder det jeg også sa i innlegget mitt, er det
slik at Regjeringen, og jeg håper også Stortinget, vil ha en
god debatt om stortingsmeldingen om makt og demokrati.
Og det jeg viste til, er den debatten som trekkes opp der,
nemlig om den utviklingen som kan skje i retning av
maktoverføring fra lovgivende til dømmende myndighet.
Spesielt ser man på dette, heter det i meldingen, i lys av
den dynamiske utviklingen av internasjonalt regelverk, til
dels i retninger som var helt utenfor hva lovgiver på inkor­
porasjonstidspunktet med rimelighet kunne forvente.
Det kan være klokt å ta den debatten først og bruke litt
tid, og kanskje også se på erfaringene med lovene vi alle­
rede har inkorporert.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Eirin Faldet (A) [14:36:18]: Statsråd Dåvøy har ved
flere anledninger understreket behovet for reell likestil­
ling mellom kjønn. Det er bra, men når det kommer til
handling, er jeg litt skuffet. FN opererer med seks hoved­
konvensjoner. Tre av disse er gjort til norsk lov gjennom
menneskerettighetsloven fra 1999: konvensjonene om si­
vile og politiske rettigheter, økonomiske, sosiale og kul­
turelle rettigheter og barnets rettigheter. De tre andre er
konvensjonene om kvinnediskriminering og tortur.
Arbeiderpartiet mener det er på tide å innarbeide disse
konvensjonene i menneskerettsloven. Menneskerettslo­
ven har en forrang som betyr at ved konflikter skal men­
neskerettighetene gå foran bestemmelser i annen lovgiv­
ning. Det vil bety at en gir kvinnekonvensjonen og rase­
diskrimineringskonvensjonen en tyngde i norsk lov.
Likestillingsombudet har ved flere anledninger sagt at
kvinnekonvensjonen hører hjemme i menneskerettslo­
ven. Men det bryr tydeligvis ikke Regjeringen seg noe
om.
Hege Skjeie skriver i en artikkel i Dagbladet 23. april
2005 bl.a.:
«Regjeringen Bondevik vil gjerne framstå som
menneskerettighetenes fremste våpendrager. I øst og
vest, samt sør -- men fra nå av altså ikke i nord, der Re­
gjeringen selv bor. Her gjelder andre regler. FN kan
nok ha sine hovedkonvensjoner om menneskerettighe­
tene, men på norsk skal vi fra nå av trekke våre egne
skiller mellom disse. Da får vi på norsk noen «særlig
sentrale» menneskerettighetskonvensjoner, og noen
ikke­så­sentrale konvensjoner. Bare de «særlig sentra­
le» konvensjonene hører hjemme i menneskerettslo­
ven. Først i rekken av ikke­så­sentrale konvensjoner
står, slik Regjeringen ser det, de som verner mot kvin­
ne­ og rasediskriminering. De får heller innarbeides i
andre lover, slike som ikke har samme rettslige tyngde
som menneskerettsloven. «Ett sted må grensen gå!»
pleier de å si i Justisdepartementets lovavdeling. Her
går den altså. Rett foran kvinne­ og rasediskrimine­
ringskonvensjonene.»
Jeg er enig i det som jeg nå har sitert. Vi kan ikke godta
at kvinners rettigheter blir annenrangs. Hvorfor i all ver­
den er det så stor motstand mot å innarbeide kvinnekon­
vensjonen i Menneskerettighetskonvensjonen? Det må
faktisk statsråden forklare meg enda en gang.
May Britt Vihovde (V) [14:39:19]: Å sikra eit best
mogleg rettsleg grunnlag for likestilling er ein nødvendig

25. april -- Endringer i likestillingsloven mv. 561
2005
del av lovverket i ein stat. Derfor er forslaget om å inkor­
porera FNs kvinnekonvensjon i norsk lovverk gledeleg.
Sjølv om Noreg allereie i lang tid har vore folkerettsleg
forplikta til å følgja konvensjonen, er dette eit viktig skritt
vidare i likestillingsarbeidet. Å ha eit lovverk som effek­
tivt motverkar kjønnsdiskriminering, er heilt sentralt i eit
likestilt samfunn. Med inkorporeringa i likestillingslova
vil denne lova få ei heilt ny tyngd og ein heilt ny status.
Det er etter kvart blitt ei slags etablert form for sanning
at dersom ein skal vera politisk progressiv, må ein gå of­
fensivt inn for å inkorporera konvensjonar i menneske­
rettslova. Representanten Trond Giske gjorde grundig
greie for det.
Opposisjonen har brukt mykje energi på å hevda at in­
korporering i likestillingslova hindrar vern mot diskrimi­
nering, særleg i trussamfunn. Men retten til ikkje å bli dis­
kriminert er omfatta av dei allereie inkorporerte konven­
sjonane, slik også retten til religionsfridom er. Om like­
stillingskampen står og fell på trussamfunns syn på
kvinner og menns moglegheit for posisjonar i trussam­
funn, ja så er overforenklinga betydeleg, for det er ikkje
slik at vi kan forby alt vi ikkje liker.
Menneskerettslova er ikkje meint å omfatta alle men­
neskerettskonvensjonar. Grunnen til at ein avgrensar det­
te, er at jo fleire som blir tekne med, jo meir vil ein svek­
kja dei som ikkje blir tekne med. Der er eg og statsråden
heilt einige -- det var det ho svarte representanten Faldet i
ei replikkordveksling. Det er også viktig å vera merksam
på at land som Sverige, Danmark, Island og Storbritannia
berre har inkorporert Den europeiske menneskerettskon­
vensjonen. Samtidig er det viktig at forrangsregelen blir
reservert enkelte tilfelle. På den måten blir føreseieleghei­
ta og klarleiken i rettssystemet sikra, og, ikkje minst, ein
kan medverka til å hindra ei forskyving av makt frå Stor­
tinget til domstolane. Det er ei utvikling vi i Venstre ikkje
ønskjer, fordi det til sjuande og sist handlar om demokra­
tiet vårt, slik også maktutgreiinga har framheva.
Det er svært viktig å sjå dette i eit heilskapleg perspek­
tiv. Venstre vil derfor også stilla seg bak forslaget frå ko­
miteens medlemmer frå Kristeleg Folkeparti og Høgre om
å be Regjeringa komma tilbake på eigna måte etter be­
handlinga av stortingsmeldinga om maktutgreiinga med
vurdering av ei eventuell inkorporering i menneskeretts­
lova. Det er etter kvart påtrengjande å sjå inkorporeringa
av internasjonale konvensjonar i eit heilskapleg lys.
Presidenten: Dei talarar som heretter får ordet, har ei
taletid på inntil 3 minutt.
Statsråd Laila Dåvøy [14:42:36]: Til representanten
Eirin Faldet: Jeg har lyst til å si, og gjenta, at det vi gjør i
dag, er faktisk å inkorporere kvinnekonvensjonen i vårt
norske lovverk. Vi er et av de første land i verden som gjør
dette, og det er jeg stolt av. Samtidig har vi sagt at vi øns­
ker en prinsipiell debatt om rettsliggjøring i forbindelse
med makt­ og demokratimeldingen, og den er jeg helt sik­
ker på vil komme i den sammenheng. Jeg har lyst til å pre­
sisere overfor representanten Faldet at det gjelder ikke
bare kvinnekonvensjonen, det gjelder selvsagt også andre
konvensjoner som man eventuelt ville ønske å inkorpore­
re. Jeg vil vise til forslag nr. 2, fra mindretallet, der man
altså ber Regjeringen komme tilbake til dette på egnet
måte etter behandlingen av makt­ og demokratimeldin­
gen. Så det kan jo hende at vi får en ny debatt om dette se­
nere, men da i en mer helhetlig sammenheng enn det vi
kan gjøre i dag.
Eirin Faldet (A) [14:44:03]: Dette er nærmest en
forklaring om hvordan vi skal stemme. Det ser ut til at Ar­
beiderpartiet blir nødt til å støtte det forslag som forelig­
ger. Jeg forstår det slik at det ikke er politisk vilje til å in­
korporere kvinnekonvensjonen i Menneskerettighetskon­
vensjonen akkurat nå. Forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosi­
alistisk Venstreparti og Senterpartiet blir oversendt
Stortinget. Arbeiderpartiet må derfor støtte forslaget om
at kvinnekonvensjonen skal tas inn i norsk lov -- bare. Jeg
håper dette er en midlertidig lov, og at Stortingets flertall
tar til vettet og sørger for at kvinnekonvensjonen inkorpo­
reres i Menneskerettighetskonvensjonen. Det mener jeg
faktisk at over halvparten av jordas befolkning og over
halvparten av det norske folk, nemlig kvinnene, fortjener.
May Hansen (SV) [14:45:26]: Jeg vil også komme
med en stemmeforklaring.
Forslagene våre blir jo ikke stemt over, de blir over­
sendt til Stortinget. Jeg sa i stad at hvis vårt forslag ikke
får flertall, støtter vi subsidiært Regjeringas forslag, men
nå er det klart at vi er helt nødt til å stemme for det forsla­
get som foreligger i dag, med inkorporering i likestillings­
loven. Det er selvfølgelig bedre enn ingenting.
Ola T. Lånke (KrF) [14:46:15]: Jeg forstår det slik
at det er ønske om å bli ferdig med denne debatten i for­
middagsmøtet, så jeg skal ikke si så mye annet enn bare å
uttrykke tilfredshet med representanten Eirin Faldets og
nå sist også representanten May Hansens forsikring om at
de ønsker å stemme for innstillingen.
Jeg er som saksordfører litt lei for at vi fikk dette pro­
blemet, og at man i dag ikke fikk anledning til å stemme
over disse partienes primærforslag, men må vente til Stor­
tingets behandling senere. Men realiteten har vi vært eni­
ge om. Så slik sett blir det det riktige utfallet uansett, selv
om det formelt kanskje ser litt rart ut.
Jeg har til slutt bare lyst til å takke for debatten. Jeg sy­
nes det har kommet fram gode argumenter for de ulike
standpunkter. Jeg tror også det er riktig å si at det ikke er
noe lett spørsmål vi diskuterer -- hvilken lovgivning disse
internasjonale konvensjonene skal inkorporeres i for at vi
skal få et best mulig utfall.
Jeg tror ikke dette er et spørsmål som påkaller de store
prinsipielle og følelsesmessige uttrykkene. Jeg tror vi alle
gjør rett i å vurdere disse tingene i ro og mak framover.
Nå har vi sett at vi er uenige, men vi kan være med og
vurdere videre også en annen innlemming enn det som vi
i første omgang vedtar. Jeg tror ikke noen har full oversikt
over konsekvensene av den ene eller den andre løsningen,
så det får vi ta oss litt tid til å se nærmere på, ikke minst
etter at stortingsmeldingen om makt­ og demokratiutred­

2005
562 25. april -- Voteringer
ningen er behandlet her i huset. Vi ser derfor fram til neste
runde.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:48:11]: Eg har berre
lyst til å understreke at vi her eigentleg føregrip hendings­
gangen. Slik innstillinga ligg føre, er det umogleg, slik
andre også har sagt, for partia å stemme for sine primære
standpunkt. Det vil seie at neste gong vi behandlar denne
saka, nemleg i Stortinget, vil vi stemme for forslag nr. 1,
frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, mens vi i realite­
ten har gått inn for ein ny § 1b.
Så vil eg at statsråden tek med seg alt det positive som
har vore sagt -- både frå ho sjølv og frå andre -- om den
varsla stortingsmeldinga om makt­ og demokratiutgreiin­
ga, og at vi då skal få ein heilskapleg debatt.
Eg synest vi skal leggje oss på minnet, vi som no er i
mindretal, at både Høgre og Kristeleg Folkeparti har vars­
la at dei kanskje kan komme på andre tankar når vi har de­
battert makt­ og demokratiutgreiinga. Så same kven som
sit i regjering når denne saka kjem tilbake til Stortinget,
vil eg utfordre på dette.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak
nr. 2.
(Votering, sjå side 566)
S a k n r . 3
Innstilling fra familie­, kultur­ og administrasjonsko­
miteen om lov om endringar i lov 6. juni 1891 nr. 2 om
Guld­, Sølv­ og Platinavarers Finhed og Stempling m.v.
(Innst. O.nr. 76 (2004­2005), jf. Ot.prp. nr. 73 (2004­2005))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, sjå side 568)
S a k n r . 4
Innstilling fra utenrikskomiteen om lov om endringer
i lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av
strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (Innst. O.
nr. 74 (2004­2005), jf. Ot.prp. nr. 47 (2004­2005))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, sjå side 569)
Å g o t V a l l e gjeninntok her presidentplassen.
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Odelstinget skulle da være klar til å gå til
votering.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det satt fram tre for­
slag. Det er:
-- forslagene nr. 1 og 2, fra Eirin Faldet på vegne av Ar­
beiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpar­
tiet
-- forslag nr. 3, fra May Hansen på vegne av Sosialistisk
Venstreparti
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen opprettholde Likestil­
lingssentret og opprette et Kompetansesenter for et­
nisk likestilling, med tilstrekkelige ressurser til å dek­
ke oppgavene og knytte til seg kompetanse.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen opprettholde den lov­
festede pådriverrollen for Likestillingssentret, og
fremme forslag om en tilsvarende lovfestet pådriver­
rolle for et Kompetansesenter for etnisk likestilling.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen endre lov om Likestil­
lings­ og diskrimineringsombudet og Likestillings­ og
diskrimineringsnemnda slik at det er Stortinget som
oppnevner Likestillings­ og diskrimineringsombudet
for 4 år om gangen».
Disse forslagene blir i henhold til forretningsordenens
§ 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt
vedtak til
l o v
om Likestillings­ og diskrimineringsombudet og
Likestillings­ og diskrimineringsnemnda
(diskrimineringsombudsloven)
§ 1 Formål og virkeområde
Loven her gir regler om organiseringen av og virksom­
heten til Likestillings­ og diskrimineringsombudet (om­
budet) og Likestillings­ og diskrimineringsnemnda
(nemnda).
Ombudet og nemnda skal føre tilsyn med og medvirke
til gjennomføringen av følgende regelverk:
1. Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjøn­
nene, hvis ikke annet fremgår av denne loven.
2. Lov ... om forbud mot diskriminering på grunn av
etnisitet, religion mv., hvis ikke annet fremgår av
denne loven.
3. Lov 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø
kapittel X A og X B.
4. Lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner § 3a annet
ledd .
5. Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler § 1­8
annet ledd.
6. Lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag § 1­4
annet ledd.
7. Lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag § 1­5 annet ledd
Ombudet skal føre tilsyn med at norsk rett og forvalt­
ningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har
etter følgende konvensjoner:
1. De forente nasjoners internasjonale konvensjon
18. desember 1979 om å avskaffe alle former for dis­
kriminering av kvinner.
2. De forente nasjoners internasjonale konvensjon
21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for
rasediskriminering.

25. april -- Voteringer 563
2005
§ 2 Ombudets organisering
Likestillings­ og diskrimineringsombudet oppnevnes
av Kongen for en periode av fire år med mulighet for én
gangs gjenoppnevning.
Ombudet er et uavhengig forvaltningsorgan adminis­
trativt underordnet Kongen og departementet. Kongen
eller departementet kan ikke instruere ombudet om be­
handlingen av enkeltsaker eller om ombudets faglige
virksomhet for øvrig. Kongen eller departementet kan
heller ikke omgjøre ombudets vedtak etter § 4.
§ 3 Ombudets oppgaver
Ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling
uavhengig av kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, av­
stamning, hudfarge, språk, religion og livssyn på alle
samfunnsområder. På arbeidslivets område skal ombu­
det også arbeide for å fremme likebehandling uavhen­
gig av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorgani­
sasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og al­
der. Ombudet skal i tillegg arbeide for å fremme like­
behandling uavhengig av homofil orientering i
boligsektoren.
Ombudet skal føre tilsyn med og medvirke til at be­
stemmelsene nevnt i § 1 annet ledd overholdes.
Ombudet kan gi uttalelse om hvorvidt et forhold er i
strid med bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd. Ombudet
skal søke å oppnå at partene frivillig retter seg etter ut­
talelsen. Dersom frivillig ordning ikke oppnås, kan om­
budet forelegge saken for nemnda til behandling etter
§ 6.
Ombudet tar opp saker av eget tiltak eller etter henven­
delse fra andre. Enhver kan bringe en sak inn for ombu­
det. Saker brakt inn for ombudet av en som ikke selv er
part i saken, skal bare behandles av ombudet dersom den
krenkede parten gir sitt samtykke til dette. Dersom særli­
ge hensyn tilsier det, kan ombudet likevel behandle en
slik sak, selv om det ikke er gitt samtykke.
Ombudet skal avvise en sak dersom saken er avgjort av
en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse.
Ombudet skal også avvise en sak dersom vilkårene for å
behandle saken ikke er oppfylt. Ombudet kan i særlige til­
feller henlegge en sak dersom ombudet ikke finner grunn
til videre behandling. Ombudets avvisning eller henleg­
gelse kan påklages til nemnda.
Ombudet skal veilede den som bringer en sak inn for
ombudet. Veiledningsplikten omfatter alle relevante for­
hold knyttet til saken og gjelder uavhengig av om ombu­
det har myndighet til å uttale seg etter loven her. Ombudet
skal ikke representere parten utad.
§ 4 Ombudets vedtak
Dersom partene ikke frivillig innretter seg etter ombu­
dets uttalelse, jf. § 3 tredje ledd, og det antas å medføre
ulempe eller skadevirkning å avvente nemndas vedtak,
kan ombudet treffe vedtak som nevnt i § 7.
Ombudet skal grunngi vedtaket samtidig med at det
treffes. Nemnda skal underrettes om vedtaket.
Ombudets vedtak kan påklages til nemnda.
§ 5 Nemndas organisering
Likestillings­ og diskrimineringsnemnda skal bestå av
en leder, en nestleder og seks øvrige medlemmer. Det skal
i tillegg være fire varamedlemmer. Nemnda inndeles i to
avdelinger. Lederen og nestlederen deltar i begge avdelin­
gene.
Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes av
Kongen for fire år. Det er mulighet for én gangs gjenopp­
nevning. Leder og nestleder skal oppfylle kravene som er
foreskrevet for dommere. Ved første gangs oppnevning
oppnevnes halvparten av medlemmene og varamedlem­
mene for to år.
Nemnda er et uavhengig forvaltningsorgan administra­
tivt underordnet Kongen og departementet. Kongen eller
departementet kan ikke gi instruks om eller omgjøre
nemndas utøving av myndighet i enkeltsaker.
Saksforberedelsen forestås av et eget sekretariat.
§ 6 Nemndas oppgaver
Nemnda behandler de saker som bringes inn for den
etter §§ 3 og 4. Beslutter ombudet å ikke bringe en sak inn
for nemnda etter § 3 tredje ledd, kan saken bringes inn av
en part i saken eller av en som har brakt saken inn for om­
budet uten å være part. Saker brakt inn for nemnda etter
annet punktum skal bare behandles av nemnda dersom
den krenkede parten gir sitt samtykke til dette.
Nemnda kan kreve at ombudet bringer nærmere be­
stemte saker som er behandlet av ombudet inn for nemn­
da.
Nemnda skal avvise en sak dersom saken er avgjort av
en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse.
Nemnda skal også avvise en sak dersom vilkårene for å
behandle saken ikke er oppfylt. Nemnda kan i særlige til­
feller henlegge en sak dersom den ikke finner grunn til vi­
dere behandling.
§ 7 Nemndas vedtaksmyndighet. Pålegg om stansing,
retting mv.
Nemnda kan treffe vedtak om at det foreligger brudd
på bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd, med mindre annet
er bestemt. Dersom nemnda ikke kan treffe vedtak etter
§ 9, skal nemnda gi uttalelse om hvorvidt det forhold som
er brakt inn for nemnda er i strid med bestemmelsene
nevnt i § 1 annet ledd.
Nemnda kan med de unntak som følger av §§ 9 og 10
pålegge stansing, retting og andre tiltak som er nødvendi­
ge for å sikre at diskriminering, trakassering, instruks
eller gjengjeldelse opphører og for å hindre gjentakelse.
Nemnda kan sette en frist for oppfyllelse av pålegget.
Nemndas vedtak skal grunngis samtidig med at det
treffes.
§ 8 Tvangsmulkt
Nemnda kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre
gjennomføring av pålegg etter § 7, dersom fristen for å et­
terkomme pålegget er oversittet. Tvangsmulkten begyn­
ner å løpe dersom ny frist for å etterkomme pålegget over­
sittes, og skal normalt løpe fram til pålegget er oppfylt.

2005
564 25. april -- Voteringer
Nemnda kan sette ned eller frafalle ilagt mulkt når særlige
grunner taler for det.
Tvangsmulkten tilfaller staten. Vedtak om tvangsmulkt
er tvangsgrunnlag for utlegg.
Nemndas vedtak om tvangsmulkt skal grunngis samti­
dig med at det treffes.
Kongen kan i forskrift gi regler om tvangsmulktens
størrelse, varighet og andre bestemmelser om fastsettelse
og gjennomføring.
§ 9 Nemndas kompetanse i forhold til andre forvalt­
ningsmyndigheter
Nemnda kan ikke oppheve eller endre vedtak truffet av
andre forvaltningsorganer. Nemnda kan heller ikke gi på­
legg om hvordan myndighet til å treffe vedtak må utøves
for ikke å komme i strid med bestemmelsene nevnt i § 1
annet ledd.
Nemndas vedtak er ikke bindende for Kongen eller de­
partementene.
§ 10 Nemndas forhold til Arbeidsretten
Dersom en sak etter bestemmelsene nevnt i § 1 annet
ledd som indirekte reiser spørsmål om en tariffavtales ek­
sistens, gyldighet eller forståelse er brakt inn for nemnda,
kan hver av partene i tariffavtalen få dette spørsmålet av­
gjort av Arbeidsretten.
Nemnda kan gi en begrunnet uttalelse om hvorvidt en
tariffavtale eller bestemmelse i tariffavtale som er brakt
inn for nemnda, er i strid med bestemmelsene nevnt i § 1
annet ledd. Partene i tariffavtalen kan i slike tilfeller brin­
ge spørsmålet om avtalens forhold til en bestemmelse
nevnt i § 1 annet ledd inn for Arbeidsretten.
Sak for nemnda som bringes inn for Arbeidsretten etter
første ledd eller annet ledd annet punktum stilles i bero til
spørsmålet er ferdig behandlet av Arbeidsretten.
Nemnda kan ikke i noe tilfelle treffe avgjørelser som
etter lov 5. mai 1927 om arbeidstvister og lov 18. juni
1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister hører under Ar­
beidsretten.
§ 11 Opplysningsplikt
Offentlige myndigheter plikter uten hinder av taus­
hetsplikt å gi ombudet og nemnda de opplysninger som
er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene
nevnt i § 1 annet ledd. Slike opplysninger kan også kre­
ves av andre som har vitneplikt etter tvistemålsloven.
Tvistemålsloven § 211 gjelder tilsvarende. Avgjørelse
som nevnt i tvistemålsloven §§ 207 tredje ledd, 208 an­
net ledd, 209 annet ledd og 209 a tredje ledd treffes av
tingretten.
Ombudet og nemnda kan foreta de undersøkelser som
de finner påkrevd for å utøve sine gjøremål etter denne
lov. Om nødvendig kan det kreves hjelp av politiet.
Ombudet og nemnda kan kreve at opplysninger skal
gis til, eller at undersøkelse skal kunne foretas av, andre
offentlige organer som er pålagt å medvirke til gjennom­
føringen av bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.
Ombudet og nemnda kan kreve bevisopptak ved dom­
stolene, jf. domstolloven § 43 annet ledd.
§ 12 Overprøving av nemndas vedtak
Vedtak av nemnda kan bringes inn for domstolene til
full prøving av saken. Vedtak av ombudet etter § 4 første
ledd kan ikke bringes inn for domstolene uten at klagead­
gangen er utnyttet, og klagen er avgjort av nemnda. Tvis­
temålsloven § 437 første ledd siste punktum gjelder til­
svarende.
Søksmål til overprøving av nemndas vedtak må reises
innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er
mottatt.
Søksmål om gyldigheten av nemndas vedtak rettes mot
staten ved nemnda.
§ 13 Straff for overtredelse av pålegg og brudd på opp­
lysningsplikten
Den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkom­
me pålegg gitt med hjemmel i §§ 4 eller 7 eller som med­
virker til dette, straffes med bøter. Det samme gjelder for­
settlig eller uaktsom unnlatelse av å oppfylle opplys­
ningsplikten etter § 11.
Overtredelse foretatt av en person i underordnet stil­
ling straffes ikke dersom overtredelsen vesentlig skyldes
underordningsforholdet.
§ 14 Påtale
Overtredelse av § 13 påtales kun etter begjæring av
nemnda, med mindre offentlig påtale kreves av allmenne
hensyn.
Påtalemyndigheten kan i forbindelse med straffesaken
kreve dom for tiltak for å sikre at den lovstridige handlin­
gen, unnlatelsen eller gjengjeldelsen opphører og for å
hindre at den gjentas.
§ 15 Forholdet til forvaltningsloven
Dersom ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningslo­
ven for ombudets og nemndas virksomhet.
§ 16 Forskrift
Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om ombudets og nemndas, herunder sekretariatets, orga­
nisering, oppgaver og saksbehandling.
§ 17 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
§ 18 Overgangsregler
Saker om brudd på likestillingsloven som er brakt inn
for Likestillingsombudet eller Klagenemnda for likestil­
ling før ikrafttredelsen av loven her, skal overføres til hen­
holdsvis Likestillings­ og diskrimineringsombudet eller
Likestillings­ og diskrimineringsnemnda for videre be­
handling. Likestillings­ og diskrimineringsombudet og
Likestillings­ og diskrimineringsnemnda skal også be­
handle nye saker som gjelder forhold fra før lovens ikraft­
tredelse dersom forholdet var i strid med bestemmelsene
nevnt i § 1 annet ledd eller tilsvarende bestemmelser slik
de lød før ikrafttredelsen.
Saker som nevnt i første ledd skal behandles etter reg­
lene i loven her. Det kan bare treffes vedtak som nevnt i

25. april -- Voteringer 565
2005
§§ 4, 7 og 8 i den utstrekning det også var adgang til det
før ikrafttredelsen av loven her.
§ 19 Endringer i annen lovgivning
Fra den tid Kongen bestemmer, gjøres følgende end­
ringer i annen lovgivning:
1. I lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjøn­
nene oppheves §§ 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 18 og 19. I
samme lov gjøres følgende endringer:
§ 1a femte ledd skal lyde:
Ved håndhevingen av tredje og fjerde ledd gjelder reg­
lene i diskrimineringsombudsloven
§ 2 annet ledd skal lyde:
For så vidt gjelder familieliv og rent personlige forhold
skal loven ikke håndheves av de organer som er nevnt i § 9
i loven her.
§ 8a fjerde ledd skal lyde:
Ved håndhevingen av forbudet mot trakassering på
grunn av kjønn i første ledd og bestemmelsen i tredje ledd
gjelder reglene i diskrimineringsombudsloven.
Ny § 9 skal lyde:
§ 9 (Håndheving av loven)
Likestillings­ og diskrimineringsombudet og Likestil­
lings­ og diskrimineringsnemnda skal, med unntak av
§ 17 og de begrensninger som framgår av §§ 1a og 8a,
føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av loven
her, jf. diskrimineringsombudsloven.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
2. I lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner skal § 3a
lyde:
Forbud mot diskriminering
I vedtektene kan det ikke settes vilkår for å være sam­
eier som tar hensyn til etnisitet, nasjonal opprinnelse, av­
stamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike
omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å
nekte godkjenning av en sameier eller bruker av eiendom­
men eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett.
Ved slik diskriminering gjelder diskrimineringsloven.
I vedtektene kan det heller ikke settes vilkår for å være
sameier som tar hensyn til homofil orientering. Slike om­
stendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte
godkjenning av en sameier eller bruker av eiendommen
eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett.
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å
tro at det har funnet sted diskriminering i strid med annet
ledd, skal slik diskriminering anses som bevist, med
mindre den som har utført handlingen sannsynliggjør at
diskriminering likevel ikke har funnet sted.
Om erstatningsansvar for ulovlig diskriminering etter
annet ledd gjelder vanlige erstatningsregler.
Likestillings­ og diskrimineringsombudet og Likestil­
lings­ og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med og
medvirke til gjennomføringen av annet ledd, jf. diskrimi­
neringsombudsloven.
3. I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler skal
§ 1­8 lyde:
Forbud mot diskriminering
Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til etnisi­
tet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk,
religion eller livssyn. Slike omstendigheter kan ikke reg­
nes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, fram­
leie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leie­
forholdet. Ved slik diskriminering gjelder diskrimine­
ringsloven.
Ved utleie av husrom kan det heller ikke tas hensyn til
homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes
som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie,
personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforhol­
det.
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å
tro at det har funnet sted diskriminering i strid med annet
ledd, skal slik diskriminering anses som bevist, med
mindre den som har utført handlingen sannsynliggjør at
diskriminering likevel ikke har funnet sted.
Om erstatningsansvar for ulovlig diskriminering etter
annet ledd gjelder vanlige erstatningsregler.
Likestillings­ og diskrimineringsombudet og Likestil­
lings­ og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med og
medvirke til gjennomføringen av annet ledd, jf. diskrimi­
neringsombudsloven.
4. I lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag skal
§ 1­4 lyde:
Forbod mot diskriminering
(1) I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår for å vere
andelseigar som tek omsyn til etnisitet, nasjonalt opphav,
avstamming, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike
omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte
godkjenning av ein andelseigar eller ha vekt ved tildeling
av bustad. Ved slik diskriminering gjeld diskriminerings­
loven.
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast vilkår for å
vere andelseigar som tek omsyn til homofil orientering.
Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å
nekte godkjenning av ein andelseigar eller ha vekt ved til­
deling av bustad.
(3) Dersom det ligg føre omstende som gir grunn til å
tru at det har funne stad diskriminering i strid med andre
ledd, skal slik diskriminering leggjast til grunn som be­
vist, om ikkje den som har utført handlinga gjer det sann­
synleg at diskriminering likevel ikkje har funne stad.

2005
566 25. april -- Voteringer
(4) Om skadebotansvar for ulovleg diskriminering
etter andre ledd gjeld vanlege skadebotreglar.
(5) Likestillings­ og diskrimineringsombodet og Like­
stillings­ og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med
og medverke til gjennomføring av andre ledd, jf. diskrimi­
neringsombudsloven.
5. I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag skal § 1­5 lyde:
Forbod mot diskriminering
(1) I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår for å vere
andelseigar som tek omsyn til etnisitet, nasjonalt opphav,
avstamming, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Slike
omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte
godkjenning av ein andelseigar eller brukar eller ha vekt
ved bruk av forkjøpsrett. Ved slik diskriminering gjeld
diskrimineringsloven.
(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast vilkår for å
vere andelseigar som tek omsyn til homofil orientering.
Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å
nekte godkjenning av ein andelseigar eller brukar eller ha
vekt ved bruk av forkjøpsrett.
(3) Dersom det ligg føre omstende som gir grunn til å
tru at det har funne stad diskriminering i strid med andre
ledd, skal slik diskriminering leggjast til grunn som be­
vist, med mindre den som har utført handlinga gjer det
sannsynleg at diskriminering likevel ikkje har funne stad.
(4) Om skadebotansvar for ulovleg diskriminering
etter andre ledd gjeld vanlege skadebotreglar.
(5) Likestillings­ og diskrimineringsombodet og Like­
stillings­ og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med
og medverke til gjennomføring av andre ledd, jf. diskrimi­
neringsombudsloven.
Presidenten: Her har Fremskrittspartiet varslet at de
ønsker å stemme imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 60 mot 11 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 14.59.38)
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Presidenten vil gjøre oppmerksom på at den regle­
mentsmessige tid for formiddagens møte nå er omme,
men foreslår at møtet fortsetter inntil dagens kart er fer­
digbehandlet. -- Det anses vedtatt.
Votering i sak. nr. 2
Presidenten: Under debatten er det satt fram fire for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1, fra Trond Giske på vegne av Arbeiderpar­
tiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
-- forslagene nr. 2 og 3, fra Ola T. Lånke på vegne av
Høyre og Kristelig Folkeparti
-- forslag nr. 4, fra Ulf Erik Knudsen på vegne av Frem­
skrittspartiet
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen inkorporere FNs kvin­
nekonvensjon i menneskerettsloven.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake på eg­
net måte etter behandlingen av den varslede stortings­
melding om Makt­ og demokratiutredningen med vur­
dering av en eventuell inkorporering av FNs kvinne­
konvensjon i menneskerettsloven.»
Forslagene blir i samsvar med forretningsordenens
§ 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Det voteres først over Fremskrittspartiets forslag, nr. 4,
første del. Forslaget lyder:
«A
I
Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønne­
ne oppheves.
II
Loven trer i kraft 1. juni 2005.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 61 mot 10
stemmer ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 15.01.16)
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt
vedtak til
l o v
om endringer i likestillingsloven mv.
(Gjennomføring av Europaparlaments­ og
rådsdirektiv 2002/73/EF og innarbeiding av
FN­konvensjonen om avskaffelse av alle former
for diskriminering av kvinner med tilleggs­
protokoll i norsk lov)
I
I lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønne­
ne gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønne­
ne (likestillingsloven)

25. april -- Voteringer 567
2005
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres så over forslag nr. 3, fra
Høyre og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder:
«I lov om likestilling mellom kjønnene (likestil­
lingsloven) gjøres følgende endring:
Ny § 1 b skal lyde:
§ 1 b (Inkorporering av FNs kvinnekonvensjon)
De forente nasjoners internasjonale konvensjon
18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for
diskriminering av kvinner med tilleggsprotokoll 6. ok­
tober 1999 skal gjelde som norsk lov. Konvensjonen
kunngjøres i Norsk Lovtidend på ett originalspråk og i
norsk oversettelse.»
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senter­
partiet har under debatten signalisert at de vil støtte dette
forslaget.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti bifaltes
med 60 mot 12 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 15.02.01)
Videre var innstillet:
§ 3 skal lyde:
§ 3 (Generalklausul)
Direkte eller indirekte forskjellsbehandling av kvinner
og menn er ikke tillatt.
Med direkte forskjellsbehandling menes handlinger
som
1. stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig
kjønn,
2. setter en kvinne i en dårligere stilling enn hun ellers ville
ha vært på grunn av graviditet eller fødsel, eller setter en
kvinne eller en mann i en dårligere stilling enn vedkom­
mende ellers ville ha vært på grunn av utnyttelse av per­
misjonsrettigheter som er forbeholdt det ene kjønn.
Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver til­
synelatende kjønnsnøytral handling som faktisk virker
slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet.
I særlige tilfeller er indirekte forskjellsbehandling like­
vel tillatt dersom handlingen har et saklig formål uavhengig
av kjønn, og det middel som er valgt er egnet, nødvendig og
ikke uforholdsmessig inngripende i forhold til formålet.
Det er ikke tillatt å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor
noen som har fremmet klage over brudd på bestemmelser
i denne loven, eller som har gitt uttrykk for at klage kan
bli fremmet. Dette gjelder ikke dersom klageren har opp­
trådt grovt uaktsomt. Første og annet punktum gjelder til­
svarende for vitner.
Det er ikke tillatt å gi instruks om handlinger i strid
med bestemmelser i denne loven. Slik instruks anses som
forskjellsbehandling.
Det er ikke tillatt å medvirke til brudd på bestemmelser
i denne loven.
§ 8 a skal lyde:
§ 8 a (Trakassering på grunn av kjønn og seksuell trakas­
sering)
Trakassering på grunn av kjønn og seksuell trakasse­
ring er ikke tillatt. Slik trakassering anses som forskjells­
behandling i strid med § 3.
Med trakassering på grunn av kjønn menes uønsket
adferd som er knyttet til en persons kjønn og som virker
eller har til formål å krenke en annens verdighet. Med
seksuell trakassering menes uønsket seksuell oppmerk­
somhet som er plagsom for den oppmerksomheten ram­
mer.
Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner eller utdan­
ningsinstitusjoner har ansvar for å forebygge og å søke å
hindre at trakassering i strid med bestemmelser i denne
loven skjer innenfor sitt ansvarsområde.
Ved håndhevingen av forbudet mot trakassering på
grunn av kjønn i første ledd og bestemmelsen i tredje ledd
gjelder reglene i §§ 12 og 13 i denne loven.
Forbudet mot seksuell trakassering håndheves av
domstolene.
Nåværende femte ledd oppheves.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
§ 16 skal lyde:
§ 16 (Bevisbyrde)
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til
å tro at det har funnet sted direkte eller indirekte for­
skjellsbehandling i strid med bestemmelser i denne lo­
ven, skal det legges til grunn at slik forskjellsbehand­
ling har funnet sted, hvis ikke den ansvarlige sannsyn­
liggjør at slik forskjellsbehandling likevel ikke har fun­
net sted.
Første ledd gjelder tilsvarende når noen hevder å være
utsatt for gjengjeldelse i strid med § 3 femte ledd.
§ 17 skal lyde:
§ 17 (Erstatningsansvar)
Arbeidssøker eller arbeidstaker som er blitt behand­
let i strid med bestemmelser i denne loven av arbeidsgi­
veren eller noen som handler på vegne av denne, kan
kreve erstatning og oppreisning uten hensyn til arbeids­
givers skyld. Erstatningen fastsettes til det beløp som
under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens
og arbeidstakerens eller arbeidssøkerens forhold og
omstendigheter for øvrig er rimelig. Oppreisningen
fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under

2005
568 25. april -- Voteringer
hensyn til partenes forhold og omstendighetene for øv­
rig.
For øvrig gjelder de alminnelige regler om skadeser­
statning ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av den­
ne lovs bestemmelser.
§ 21 sjette ledd oppheves.
Presidenten: Til §§ 16 og 17 foreligger et avvikende
forslag fra Fremskrittspartiet under forslag nr. 4. Forsla­
get lyder:
«B
I lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom
kjønnene gjøres følgende endringer:
§ 16 skal lyde:
§ 16 (Bevisbyrde)
Den som hevder seg urettmessig behandlet vil ha
bevisbyrden.
§ 17 skal lyde:
§ 17 (Erstatningsansvar)
Arbeidssøker eller arbeidstaker som er blitt behand­
let i strid med bestemmelsene i denne loven av arbeids­
giveren eller noen som handler på vegne av denne, kan
kreve erstatning og oppreisning etter de alminnelige
regler om skadeserstatning ved forsettlig overtredelse
av denne lovs bestemmelser.»
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen
med 61 mot 11 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 15.03.07)
Videre var innstillet:
II
I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres følgende
endring:
Ny § 1 a skal lyde:
§ 1 a Frivillighet
Kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ekte­
felle. Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget
samtykke.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til
forskjellig tid.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt
vedtak til
l o v
om endringar i lov 6. juni 1891 nr. 2 om Guld­,
Sølv­ og Platinavarers Finhed og Stempling m.v.
I
I lov 6. juni 1891 nr. 2 om Guld­, Sølv­ og Platinava­
rers Finhed og Stempling m.v. skal § 4 lyde:
Hvis en vare finhetsstemples, skal den også samtidig
stemples med et ansvarsmerke med mindre dette er prak­
tisk umulig. Dette gjelder ikke for en vare som er stemplet
i samsvar med lovgivningen i en stat som er part i EØS­
avtalen, forutsatt at
a) merket ikke er egnet til å forveksles med et norsk
ansvarsmerke,
b) produsenten av varen kan identifiseres, og
c) det kan dokumenteres at merket er lovlig påført varen.
Importør eller forhandler skal gi melding med doku­
mentasjon til Edelmetallkontrollen med opplysninger om
stemplingen før en vare som nevnt i forrige punktum,
bringes i handelen.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om stemplinger,
herunder om søknadsbehandling og registrering av an­
svarsmerker og om opphør og fornyelse av slike registre­
ringer. Kongen kan herunder bestemme at det skal betales
avgift for registrering av ansvarsmerker og fornyelse av
registrering av ansvarsmerker.
Stemplingen behøver i intet Tilfælde at skje ved Gu­
ardein (§ 6). Foretages den af saadan, skal han tillige paa­
trykke sit eget, af Kongen bestemte Mærke.
II
Lova gjeld frå den tid Kongen bestemmer.
Kongen kan gi nærmare overgangsføresegner.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.

Trykt 11/5 2005
569
25. april -- Referat
2005
Votering i sak nr. 4
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt
vedtak til
l o v
om endringer i lov 18. desember 1987 nr. 93
om kontroll med eksport av strategiske varer,
tjenester og teknologi m.v.
I
I lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eks­
port av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. skal
§ 1 lyde:
Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan
være av betydning for andre lands utvikling, produksjon
eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som
direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt
varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terror­
handlinger, jf. straffelovens § 147 a første ledd, ikke må
utføres fra norsk tollområde uten særskilt tillatelse. Det
kan også settes forbud mot at det uten særskilt tillatelse
ytes tjenester som nevnt i første punktum. Det kan settes
vilkår for tillatelsene.
Kongen kan likeså sette forbud mot at personer som
har bopel eller oppholdssted i Norge og norske selskaper,
stiftelser og sammenslutninger uten særskilt tillatelse dri­
ver handel med, formidler eller på annen måte bistår ved
salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til
et annet. Tilsvarende gjelder for strategiske varer og tek­
nologi som er nærmere angitt i forskrift.
Kongen gir nærmere forskrifter til utfylling og gjen­
nomføring av loven.
II
Ikrafttredelse
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovforslaget vil bli sendt Lagtinget.
S a k n r . 5
Referat
1. (106) Lov om endring av straffeprosessloven (påta­
lemyndighet til sjef og assisterende sjef for Nye Kri­
pos og assisterende sjef for Politiets Sikkerhetstje­
neste) (Ot.prp. nr. 77 (2004­2005))
Enst.: Sendes justiskomiteen.
2. (107) Lov om endringar i lov 24. juni 1994 nr. 39
om sjøfarten (sjøloven) (ansvar for oppryddingstiltak
etter sjøulukker m.m.) (Ot.prp. nr. 79 (2004­2005))
Enst.: Sendes næringskomiteen.
3. (108) Lov om endringer i lov 12. mai 2000 nr. 36
om strålevern og bruk av stråling og i lov 19. novem­
ber 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene
(Ot.prp. nr. 80 (2004­2005))
Enst.: Sendes sosialkomiteen.
Møtet hevet kl. 15.05.