Forhandlinger i Odelstinget nr. 19 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover O 2002--2003 2003 273 Møte torsdag den 23. januar kl. 10.25 President: B e r i t B r ø r b y D a g s o r d e n (nr. 14): 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rus­ middelmisbrukere) (Innst. O. nr. 51 (2002­2003), jf. Ot.prp. nr. 3 (2002­ 2003)) 2. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov om legemidler (legemiddelloven) og i lov om medisinsk utstyr (Innst. O. nr. 53 (2002­2003), jf. Ot.prp. nr. 55 (2001­ 2002)) 3. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om biobanker (biobankloven) (Innst. O. nr. 52 (2002­2003), jf. Ot.prp. nr. 56 (2001­ 2002)) 4. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven m.m. (lovtiltak mot barne­ og ungdomskriminalitet) (Innst. O. nr. 37 (2002­2003), jf. Ot.prp. nr. 106 (2001­2002)) 5. Referat Valg av settepresidenter Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to settepresidenter for Odelstingets møte i dag -- og anser det som vedtatt. Presidenten ber om forslag på settepresidenter. Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg foreslår Gunnar Halvorsen og Oddbjørg Ausdal Starrfelt. Presidenten: Gunnar Halvorsen og Oddbjørg Ausdal Starrfelt er foreslått som settepresidenter. -- Andre forslag foreligger ikke, og Gunnar Halvorsen og Oddbjørg Aus­ dal Starrfelt anses enstemmig valgt som settepresidenter for dagens møte. S t a t s r å d I n g j e r d S c h o u overbrakte 1 kgl. proposisjon (se under Referat). S a k n r . 1 Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fyl­ keskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbruke­ re) (Innst. O. nr. 51 (2002­2003), jf. Ot.prp. nr. 3 (2002­ 2003)) Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presi­ denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpar­ tiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 mi­ nutter. Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Det anses vedtatt. John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): I den foreliggende innstilling, basert på Ot.prp. nr. 3, legges det opp til å overføre sektoransvaret for spesialiserte helsetjenester for rusmiddelmisbrukere og eieransvaret for institusjoner fra fylkeskommunen til staten. Innstillingen og proposisjonen representerer før­ ste del av forslaget om en mer omfattende reform av til­ takene for rusmiddelmisbrukere. Som andre del av refor­ men tar Regjeringen sikte på å legge frem for Stortinget i 2003 forslag til fremtidig organisering av fylkeskommu­ nenes gjenværende ansvar for behandlings­ og omsorgs­ tiltak for rusmiddelmisbrukere. Det forutsettes at fra 1. januar 2004 skal rusomsorgen knyttet opp til helsetjenes­ ter kun foregå på to forvaltningsnivå, nemlig staten og kommunene. Viktig er det i denne sammenheng å regi­ strere at kommunenes refusjonsplikt ved opphold i spesi­ aliserte helseinstitusjoner for rusmiddelmisbrukere vil falle bort. Et flertall i innstillingen, alle partiene unntatt Arbei­ derpartiet, støtter proposisjonen om at det legges opp til to forvaltningsorgan innen behandlingen av rusmiddel­ misbrukere, noe som også støttes av et betydelig flertall av høringsinstansene. Arbeiderpartiet mener det er svært uheldig for tilbudene til rusmiddelmisbrukere å foreta en stykkevis og delt overføring til statlig ansvar uten en hel­ hetlig gjennomgang av alle tiltakstyper og en samlet vur­ dering av behovet for kvalifisering og kapasitetsutbyg­ ging. Jeg forutsetter at Arbeiderpartiet selv vil redegjøre nærmere for sitt standpunkt i så måte. Det er ingen mind­ retallsforslag i innstillingen. Når det gjelder kommunenes og fylkeskommunenes fremtidige ansvar for rusomsorgen, viser jeg til en fler­ tallsmerknad fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, hvor de skriver at de spesialiserte sosiale tjenester enten må overføres til staten eller være et kommunalt ansvar. Dette vil en for øvrig komme tilbake til i del II av refor­ men, som Stortinget får til behandling i inneværende år. Når det gjelder henvisningspraksis til den spesialiserte helsetjeneste, er en samlet komite enig med departemen­ tet i at det ikke skal forlanges henvisning, og at dette blir fastsatt i forskrift. En samlet komite er videre enig i at en frafaller kravet om egenbetaling ved akutte poliklinikker for rusmiddelmisbrukere. Når det gjelder plasser for akutthjelp, vises det til § 7-- 13 i sosialtjenesteloven, som har vært gjort gjeldende i 19 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 274 forhold til fylkeskommunene. Det foreslås nå i proposi­ sjonen en ny § 7--13a, som gir tilsvarende forskriftshjem­ mel i forhold til de regionale helseforetakene. En samlet komite finner det imidlertid hensiktsmessig at bestem­ melsen gis som nytt annet ledd i §7--13. Når det gjelder rettslig grunnlag for statens overtakel­ se av virksomheter, støtter en samlet komite forslaget i proposisjonen. Komiteen understreker i denne sammen­ hengen at institusjoner og utstyr ved de fylkeskommuna­ le institusjonene innen rusomsorgen skal overdras veder­ lagsfritt til staten, men at det føres forhandlinger mellom staten og fylkeskommunene ved overtakelse av gjeld på bygninger og utstyr. Et flertall i komiteen, Arbeiderpar­ tiet og Fremskrittspartiet, understreker i denne sammen­ heng at det er større forskjeller mellom fylkene når det gjelder rusomsorg og institusjoner enn sykehusplasse­ ring. Videre peker dette flertallet på at det er svært man­ ge private virksomheter i rusomsorgen i de ulike fylkes­ kommunene. Dette flertallet mener også at staten ved overtakelse må vise betydelig romslighet i forhandlinge­ ne. Fremskrittspartiet hadde i likhet med Arbeiderpartiet gjerne sett at det hadde vært mulig å få en samlet plan for overføring av helsetjenestene for rusmiddelmisbrukere til helselovgivingen, med forslag om praktiske løsninger, behandlingsopplegg, kompetanseutbygging osv. Når det­ te teknisk vanskelig lot seg gjøre av hensyn til tidsaspek­ tet, at reformen skal være på skinnene allerede fra 1. januar 2004, fant Fremskrittspartiet det riktig å gå inn i proposisjonen slik den foreligger. Fremskrittspartiet vil dog sterkt understreke at alle re­ laterte behandlingsopplegg på helse­ og sosialsektoren som i dag eksisterer i fylkeskommunene, må overføres fortrinnsvis til staten eller deloverføres til kommunene. Dette betinger imidlertid at ikke bare helseforetakene bygger opp kompetanse, men at også den del av omsor­ gen som fortsatt skal være i kommunene, må gi som kon­ sekvens at kommunene i langt større grad enn tidligere bygger opp spesiell kompetanse for å ivareta rusmiddel­ misbrukernes tarv på kommunalt nivå, og særlig på lav­ terskelnivå. Sett fra Fremskrittspartiets ståsted hadde vi gjerne sett at rusomsorgen i sin helhet hadde blitt over­ ført som et enhetlig statlig ansvar, men det får vi i tilfelle komme tilbake til på et senere tidspunkt når overgangen fra 2004 blir evaluert. O d d b j ø r g A u s d a l S t a r r f e l t hadde her teke over presidentplassen. Bjarne Håkon Hanssen (A): Som også komiteens leder var inne på i sitt innlegg, har Arbeiderpartiet i inn­ stillingen kommet med en rekke kritiske merknader til Ot.prp. nr. 3. La meg derfor starte med å understreke at grunnlaget for de kritiske merknadene ikke er at vi ikke ønsker en tydeliggjøring av helsetjenestenes ansvar for rusmiddel­ misbrukere. Vi mener også at helsetjenestene må og kan ta større ansvar overfor rusmiddelmisbrukerne. Vi kom­ mer derfor til å stemme for de foreslåtte lovendringene som fremmes i Ot.prp. nr. 3. Hva er så grunnlaget for vår kritiske holdning? Det er knyttet opp til det faktum at rusmiddelmisbrukere er en svært sammensatt gruppe. Av den grunn er rusmiddel­ misbrukerne en gruppe med et svært sammensatt behov for hjelpetilbud. Russektoren skal håndtere et vell av ut­ fordringer og oppgaver. Det er utfordringer knyttet til forebygging, til tidlig intervenering, til sosiale tjenester, til spesialiserte sosiale tjenester, til helsetjenester, til spe­ sialiserte helsetjenester, til avrusing, til ettervern osv. Det er jo ikke slik at rusmiddelmisbrukeren bare har behov for én og én tjeneste av gangen. Få grupper har så sterkt behov for tverrfaglig, tverrsektoriell behandling som rus­ middelmisbrukeren. Dette gjør at vi som beslutningsmyndighet også får et sterkt behov for å kunne fatte våre beslutninger på grunn­ lag av en helhetlig vurdering. Det har vi ikke mulighet til ved behandlingen i dag. Regjeringen har nemlig lagt opp til en stykkevis behandling. Del I av reformen behandles nå, uten at vi kjenner innholdet i Regjeringens forslag til del II, som skal komme til behandling senere i år. Ja, selv regjeringspartiene ser dette poenget når de i sine merkna­ der sier at «en hadde sett det som en absolutt fordel at hele refor­ men og fremtidig organisering av rusomsorgen totalt sett hadde vært fremlagt for Stortinget i én samlet sak». Det som brukes som argument for en stykkevis be­ handling, er behovet for en avklaring, og dermed grunn­ lag for å forberede og selvfølgelig ta de nødvendige grep i forholdet mellom fylkeskommunen og staten, med hen­ syn til overtakelse av eiendommer, overtakelse av ansatte osv. Det kan godt være at man nå har kommet så langt at man ikke har noe alternativ til den behandling Odelstin­ get står overfor, men Arbeiderpartiet mener veldig sterkt at det burde ha vært mulig for Regjeringen å lage en hel­ hetlig proposisjon og likevel greie en gjennomføring fra 1. januar 2004. Jeg minner i den sammenhengen om at tidligere helseminister Tore Tønne brukte noe i overkant av ett år på hele helsereformen. Da burde nåværende re­ gjering ha greid en helhetlig gjennomgang av rusomsor­ gen på omtrent samme tid. Jeg vil understreke at med den behandlingen vi nå får, må Arbeiderpartiet forbeholde seg retten til å ta endelig stilling til det helhetlige, framtidige rusomsorgtilbudet i forbindelse med behandlingen av del II. Jeg vil også avslutningsvis komme inn på det forhol­ det som komiteens leder og ordføreren for saken var inne på når det gjelder det praktiske arbeidet som nå skal skje i kjølvannet av det vedtak som Odelstinget fatter i dag. I innstillingen har komiteens flertall, bestående av med­ lemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosia­ listisk Venstreparti og Senterpartiet, understreket at det er større forskjeller mellom fylkene når det gjelder rus­ omsorg enn sykehus. Innslaget av private virksomheter er dessuten betydelig større, og flertallet understreker at variasjonene innen rusomsorgen gjør at det ikke er rele­ vant å legge til grunn beregningsnøkler for oppgjøret. Flertallet mener derfor at de store variasjonene må inne­ 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 275 bære at overtakelsesprosessen starter ved at det gjennom­ føres separate forhandlinger med alle fylkeskommunene. Flertallet mener at en delovertakelse må innebære bety­ delig romslighet fra statens side. Jeg tillater meg å avslut­ te med å spørre ansvarlig statsråd om hva slags planer som nå legges for prosessen knyttet til overtakelse fra fylkeskommune til stat. Elisabeth Røbekk Nørve (H): Samarbeidsregjerin­ gen tar nå viktige grep for at rusmisbrukere endelig skal ha rett og tilgang til spesialiserte helsetjenester på lik linje med andre pasientgrupper. Proposisjonen repre­ senterer første del av en svært omfattende reform av forskjellige tiltak for rusmiddelmisbrukere. Andre del er alt ute på høring, og vil bli behandlet av Stortinget i løpet av våren. Samarbeidsregjeringen vil styrke alle sider ved rus­ omsorgen. Det skal forebygges bedre, det skal kontrolle­ res, behandles, og ikke minst rehabiliteres. Det er allere­ de igangsatt omorganisering og tilpasninger på flere plan. Regjeringen mener at viktige innsatsområder som tiltaksplan mot fattigdom, utredning av felles etat for ar­ beid, trygd og sosiale tjenester, opptrappingsplan for psykiatri og statlig overtakelse av barnevernet må ses i sammenheng med rusmiddelpolitikken for at man skal lykkes. Her handler det slett ikke om en stykkevis og delt re­ form, slik Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssen utta­ ler. Tvert imot handler det om en reform som er nøye gjennomtenkt, og der flere tiltak alt er satt i gang. Retts­ lig sett er det i dag ingen forskjell på rusmiddelmisbru­ kernes rett til spesialisthelsetjenester og øvrige pasienters rett. Likevel opplever vi at rusmiddelmisbrukere ofte ikke får de spesialisthelsetjenestene som de trenger og har krav på. Dette er svært uheldig, og derfor haster det med å ta nødvendige grep. Samarbeidsregjeringen ønsker derfor å endre både lovverket og organiseringen av da­ gens rusomsorg. Staten har i dag ansvaret for spesialisthelsetjenestene innen somatikk og psykiatri. Regjeringen vil også over­ føre ansvaret for de spesialiserte helsetjenestene som i dag ytes til rusmiddelmisbrukere av fylkeskommunen med hjemmel i sosialtjenesteloven, til staten ved de re­ gionale helseforetakene. Private som i dag har avtaler med fylkeskommunen, skal kunne videreføre sine avtaler med de regionale foretakene. Det er svært viktig å utvikle varierte tiltak innen psykisk helsevern for rusmisbrukere, da denne pasientgruppen ofte har alvorlige psykiske li­ delser i tillegg til sitt rusmisbruk. Institusjoner for rusmisbrukere innen helsevesenet skal ha tilstrekkelig kompetanse og tilbud på spesialist­ nivå, samtidig som en bred tverrfaglig orientering er nød­ vendig. Det er viktig at det tilrettelegges for et godt sam­ arbeid med førstelinjetjenesten i kommunene. Rusreform II, som nå er ute på høring, vil legge grunnlaget for et slikt viktig samarbeid. Målet er et framtidig samarbeid på tvers av alle tidligere grenser, fjerning av gråsoner, ras­ kere behandlingstilbud, og ikke minst et bedre behand­ lingstilbud til rusmisbrukere. Olav Gunnar Ballo (SV): Man snakker gjerne om «rusmiddelomsorgen». Det er noe symbolsk ved det be­ grepet, for i det øyeblikket vi snakker om omsorg og ikke om behandling, ligger det ofte i bunnen få forventninger om at man skal kunne oppnå helbred. Derfor er ethvert steg som tas i retning av å få til en samhandling og et overordnet behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere, viktig. SV har lenge tatt til orde for at man i mye sterkere grad må integrere rusmiddelbehandlingen i den øvrige behandling. Vi er glade for de signaler som Regjeringen gir om at man ønsker å gjøre det. Imidlertid er SV enig i den kritikken som er framkommet. Det at man først tar steget fra fylkeskommunen inn i staten med behandlings­ tilbudet for rusmiddelmisbrukere, for så i del II å gjen­ nomgå hele feltet, er uheldig. Man burde ha fått til en samordning der man tok alt under ett. Men når man ikke lenger har spesialisthelsetjenesten i fylkeskommunen og man skal behandle rusmiddelmisbrukere i regi av spesia­ listhelsetjenesten, er det logisk at det må få konsekvenser for organiseringen av den, og at staten får et helt annet ansvar enn man til nå har hatt. Det er tankevekkende når man ser hvordan ulike rus­ middelmisbrukere blir møtt, at man så lenge har kunnet ha et system der man har basert seg på at det skulle være lov om sosial omsorg og ikke lov om spesialisthelsetje­ neste eller annet lovverk knyttet til behandlingsapparatet, som først og fremst skulle legge føringer. Min erfaring, mitt inntrykk, er jo at det å få et behandlingstilbud for en rusmiddelmisbruker har vært svært vanskelig. Hvis man tenker seg lidelser, at rusmiddelmisbrukere har åpenbare psykiske problemer, vil det svært ofte være slik at når be­ handlingsapparatet kommer i kontakt med rusmiddelmis­ brukeren, vil det første spørsmålet som melder seg, være: Skyldes de psykiske problemene man står overfor, et rus­ middelmisbruk? Hvis man fastslår det, framstår det i dag som en form for eksklusjonsdiagnose, dvs. at psykiatrien reserverer seg mot å gi et behandlingstilbud til rusmid­ delmisbrukeren, og at somatiske sykehusavdelinger kan­ skje tar imot vedkommende til en kort avrusing for så å skrive vedkommende ut igjen. Det betyr at de henvisnin­ gene som skal sendes, ofte sendes fra det lokale sosial­ kontor. Kommunen skal gi en forhåndsgaranti -- det tar lang tid før man får behandlingsplass, og det betyr at rus­ middelmisbrukere i liten grad er motivert for behandling på det tidspunktet tilbudet kan gis. Slik kan naturligvis systemet ikke fungere. Derfor er det etter SVs syn helt åpenbart et behov for å tilrettelegge for at rusmiddelmis­ brukere får henvisning på linje med andre som trenger et behandlingstilbud, ved at primærlege, fastlege, skriver en henvisning dersom det er rimelig å vente en tid før be­ handlingen skjer -- eventuelt ved akuttinnleggelse på so­ matiske sykehusavdelinger, eller rett og slett på psykia­ triske avdelinger når det foreligger psykoser, hallusina­ sjoner, vrangforestillinger som nødvendiggjør behand­ ling, om så mot pasientens vilje. Dette krever jo tilpasninger, bl.a. i lov om psykisk helsevern. Det krever at mye av det som er formulert i dag i lov om sosial omsorg, i stedet skal inn i annet lov­ 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 276 verk som gjelder spesialisthelsetjenesten og primærhel­ setjenesten. Og det betyr at man må tydeliggjøre behand­ lingsansvaret for det personellet som skal ta imot rusmid­ delmisbrukeren. Det betyr også at man må skolere helse­ personell på en helt annen måte enn i dag. Jeg er rimelig overbevist om at man faglig har hatt så mye vegring i forhold til rusmiddelfeltet, både blant leger og annet hel­ sepersonell, at man i dag rett og slett faglig ikke står så godt rustet som man burde gjøre. Det å skulle vurdere psykoser og behandling av disse når årsaken er rus og ikke andre tilstander, kan være vanskelige faglige vurde­ ringer. Men det kan umulig være riktig at det at det skyl­ des rus, skal gjøre at vedkommende ikke skal få et tilbud. Behovet for helhetlig gjennomgang er helt åpenbart til stede. Og jeg håper virkelig at når man får den gjennom­ gangen, klarer man både å klargjøre ansvaret på en slik måte at fagpersonell ikke kan fraskrive seg det og å koble det opp mot en ressurstilgang innenfor rusmiddelfeltet som gir gruppen det behandlingstilbudet den bør ha. Jeg ser i Regjeringens proposisjon at de nevner en del tall som er både tankevekkende og interessante med hen­ blikk på utviklingen, men naturligvis betenkelige. Her nevnes det at antallet «rusmiddelmisbrukere med et in­ travenøst, opiatdominert misbruksmønster er anslått til å være mellom 10 000 og 14 000 ved utgangen av år 2000», og at det representerer «omtrent en fordobling i løpet av de siste ti år». Mitt inntrykk er jo at man i alle partier, også i SV, har vært veldig utrygg, usikker, på hva som er en riktig behandlingsstrategi knyttet opp mot gruppen rusmiddelmisbrukere, ikke minst gjelder det tunge rusmiddelmisbrukere. Vi har sett hvordan man har vært på leting i forhold til tiltak med metadon, med Subu­ tex, med andre midler, og hvordan pendelen har svingt mellom restriktiv og veldig liberal tilnærming. Og det som det helt åpenbart er behov for, er at man styrker fag­ feltet «rusmiddelbehandling» på en slik måte at det kan oppstå en faglig trygghet også i nasjonalforsamlingen på at man er på rett vei. Kanskje er man det på noen områ­ der i dag, men det føler jeg usikkerhet i forhold til. Når det gjelder tallene på overdosedødsfall, har man jo også sett så store variasjoner fra år til år at man kan være usikker på hva som har effekt, og hva som ikke har det. Derfor håper jeg, og SV, at når Regjeringen nå skal gjennomgå hele rusmiddelfeltet, at man også synliggjør hvordan det rent faglige skal ivaretas, hvordan man kan bruke faggrupper som i dag har kunnskaper, og hvordan man kan styrke faggrupper som i dag ikke har det, på en slik måte at vi over tid ser at de tallene som her nevnes, ikke bare blir høyere for hvert år som går, men at man klarer å gjøre noe med det, at man klarer å gi et verdig tilbud til dem som har et rusmiddelproblem, og da har behandling som en overordnet strategi, ikke omsorg. Magne Aarøen (KrF): Samarbeidsregjeringa sitt fram­ legg om å overføre sektoransvaret for spesialiserte tenes­ ter for rusmiddelmisbrukarar, som høyrer inn under spe­ sialisthelsetenesta, til staten, er ei naturleg oppfølging av den statlege overtakinga av sjukehusa. Det er også Kristeleg Folkeparti si haldning, trass i at vi var imot den statlege overtakinga av spesialisthelsetenesta. Dei spesia­ liserte helsetenestene må drivast av dei same føretaka. Dette vil vere med på å gjere rusmiddelmisbrukaren til ein «normal» pasient, for å bruke eit slikt ord, og ikkje ein som er stigmatisert og nedprioritert. Rusreforma vert fremja i to delar. Det hadde vore enk­ lare å handsame heile reforma samla, men vi synest det er sterk ordbruk å seie at det er «svært uheldig for til­ budene» å dele reforma i to, slik Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet skriv i ein merknad. Det er ikkje dekning for slik ordbruk. Eg synest også at representanten Bjarne Håkon Hans­ sen gjekk veldig langt i ein kritikk som eg såg som lite underbygd. Når han refererer til tida det tok å få gjen­ nomført ei statleg overtaking av sjukehusa, var det vel i Stortinget rimeleg sterk kritikk frå eit mindretal med om­ syn til den tida ein nytta i den samanhengen. Det kunne ha vore ein fordel å nytte litt lengre tid. Men lat det liggje likevel, for det er semje om konklusjonane. Med rusreform I får vi på plass det statlege ansvaret i lovs form og kan setje i gang den praktiske overføringa av institusjonar og eigedomar frå fylkeskommunen til staten. Rusreform II vil verte ei oppfølging av ansvaret på kommuneplan. Rusomsorg er eit vanskeleg område. Rusproblema er ofte så samansette og grip så djupt inn i det einskilde menneske sin situasjon, psykisk og fysisk, at det kan ver­ ke håplaust å rå bot på dei vanskane ein er komen i. Det er viktig for Kristeleg Folkeparti å minne oss alle om at vi ikkje har og ikkje skal ha noka nedre «verdigheits­ grense» for at rusmiddelmisbrukaren skal få hjelp med sine problem. Ved sida av dei offentlege spesialistinstitusjonane som staten etter dette framlegget får hand om, er det for Kristeleg Folkeparti viktig å streke under det heilt naud­ synte supplementet som dei private institusjonane står for. Organisasjonar som Blå Kors, Evangeliesenteret og mange andre står for ei oppfølging av heile mennesket på ein mønsterverdig måte. Det er difor særs viktig at staten ved overtakinga av helseføretaka syner god forstand og stor respekt for dei private institusjonane sin eigenart når dei skal gå inn i avtalar som fylkeskommunane har i dag. Den åndelege dimensjonen, som fleire av dei private institusjonane har som sentrale element i si omsorg, har for mange synt seg som avgjerande for å kome ut av rusmiddelproblema og som eit avgjerande fundament for eit verdig liv. Ein samrøystes komite seier seg samd med departe­ mentet i at regelverket i arbeidsmiljølova kap. 12 A må gjelde for dei tilsette når institusjonane vert overdregne til staten. Også når det gjeld pensjonsordningar er komi­ teen samd i departementet sine framlegg. Ola D. Gløtvold (Sp): Praktisk talt alle høringsin­ stansene har understreket behovet for en helhetlig løs­ ning og en samlet vurdering av behandling av alle tiltak for rusmiddelmisbrukere. Rusmiddelmisbrukerne er ingen ensartet gruppe, og det er derfor slik at en samlet komite peker på at det må 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 277 være et mangfold av institusjoner og tiltak i rusomsor­ gen. Den behandlende rusomsorgen må bl.a. inneholde både akuttiltak, korte og intensive avrusningsopplegg, behandling der det helsefaglige er avgjørende, behand­ ling der tverrfaglig tiltaksplan er avgjørende, langvarig behandling og omsorg der de sosialfaglige aspektene er avgjørende, ofte i samarbeid med god og målrettet nett­ verksbygging lokalt. Vi er, sammen med Arbeiderpartiet og SV, redd for at en stykkevis og delt overføring til staten kan føre til uheldige følger for rusmiddelomsorgen. Blant annet er vi redde for at vi kan få en todeling ut fra ulike finansi­ eringssystemer og lovhjemling. Det kan bl.a. være slik at det er de tyngste rusmiddelmisbrukerne som sikrest får hjelp og behandling, mens tidlig intervenering når det gjelder barns og unges adferd ved eventuelt rusmid­ delmisbruk og langvarig oppfølging av mennesker med et sammensatt og langvarig rusmiddelproblem, vil bli vanskelig. Disse siste kategoriene vil måtte slåss innen­ for relativt trange økonomiske rammer, først og fremst på kommunebudsjettet, og disse gruppene vil også ha en dårligere status i forhold til å komme raskt inn i spe­ sialisthelsetjenesten. Det er viktig at man har gode be­ handlingstilbud på spesialisthelsenivå hvis kommunene skal lykkes i sitt arbeid med rusmiddelomsorg -- be­ handling, avvenning og sosialisering tilbake til et mest mulig normalt liv. I den sammenheng er det også klart at det er behandlingstilbud både på første­ og annen­ linjenivå som skal til, og man må her minne om kom­ munenes økonomi og ressurstilgang. Senterpartiet er veldig opptatt av at dette spesialisthel­ sebegrepet også må inneholde den sosialfaglige dimen­ sjon sammen med den helsefaglige dimensjon. Vi viser her bl.a. til en høringsuttalelse fra Rogaland A­senter. Vi er opptatt av at spesialisthelsetjenestens overtakelse av rusomsorgen må være slik at man får en helhet og ikke en slagside -- den andre veien -- i forhold til det man har hatt til nå. I innstillingen viser vi bl.a. til at vel 70 pst. av tiltakene i rusomsorgen er hjemlet i sosialtjenesteloven, og 29 pst. i spesialisthelsetjenesteloven. Da er det viktig at man har dette sosialfaglige aspektet på plass både i forhold til rusbehandlingen og til kommende lovverk og behandlingstilbud. Vi mener at det er noe fraværende i det lovforslaget som ligger her. Vi er opptatt av at dette også skal komme inn i pasient­ rettighetslovgivningen. I pasientrettighetslovgivningen har vi i dag tre hovedkriterier: det er alvorlighetsgrad når det gjelder tilstand, den forventede nytte av tiltak og kostandseffektiviteten av tiltak. Vi mener også at sosiale behov må legges til grunn ved prioritering av tiltak i helse­ tjenesteloven, spesielt når det gjelder rusomsorgen. Pa­ sientrettighetsloven må avspeile disse tre hovedkriteriene som jeg nevnte. Samtidig må den videreutvikles i den forstand at man legger vekt på sosial og geografisk rett­ ferdighet for å sikre at den blir et godt nok prioriterings­ verktøy også for rusmiddelmisbrukerne. I den sammen­ heng er det grunn til å nevne at medlemmene fra Ar­ beiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og jeg på vegne av Senterpartiet sier at Oslo­forhold ikke alltid er over­ førbare til andre forhold. Oslo er både en kommune og en fylkeskommune og har et spesielt press på seg når det gjelder rusomsorg og behandlingstilbud. Så en må kunne differensiere noe mer her. May Britt Vihovde (V): Venstre ser Regjeringa sitt forslag om å overføra delar av fylkeskommunen sitt an­ svar for rusmiddelmisbrukarane våre som ein del av mange gode tiltak som vi treng å setja i verk for å redda liv og generelt betra livskvaliteten og leveevna til rus­ middelmisbrukarane våre. Målet må vera eit samfunn med minst mogleg rusmid­ delmisbruk og størst mogleg skaderedusering som priori­ tet. Det må vera låg terskel for å få hjelp og høg terskel for å mista hjelpetiltak. Vi må få etablert forvaltnings­ samarbeid på alle nivå for å opna dei stengde dørene mellom ulike hjelpetiltak, og alle hjelpetiltak må evalue­ rast, slik at vi får vita kva som fungerer best. For mange vil det å innrømma avhengigheit av stoff og be om hjelp bety krav om total underkasting, tap av dei mest alminnelege borgarrettar og det å bli stigmati­ sert. Å vera sosialt utstøytt kan aldri lækja nokon. Plutse­ leg er ein dømd til å skamma seg og vera ein som alle kan sjå ned på. Mange søkjer derfor ikkje hjelp, sjølv om livet er aldri så vanskeleg. Mørketala er store. Mange av våre tunge rusmiddelavhengige har saman­ sette problem. Ein har både psykiske og fysiske helsepro­ blem. Då er det viktig at ansvaret for helsetilbodet blir plassert på eitt forvaltningsnivå. Venstre stemde mot at drifta av sjukehusa våre skulle overførast til det statlege forvaltningsnivået. Men når dette er gjort, må også ansvaret for spesialiserte tenester for rusmiddelmisbrukarane overførast til dei regionale helseføretaka, dette for å gi eit heilskapleg tilbod for alle lidingar som desse menneska har, gi dei same rettar til medisinsk behandling og også gi likeverdig status for dei som skal arbeida innanfor dette spesialfeltet. I utgangspunktet har vi som borgarar dei same rettar til medisinsk behandling. Men eg trur vi skal vera så ær­ lege å innrømma at mange av våre tunge rusmiddelmis­ brukarar har kanskje ikkje hatt kjensle av å ha dei same rettane til gode helsetilbod som mange av oss andre har. Her trengst det haldningsendring og kompetanse i hjelpe­ apparatet. Praktisk talt alle høyringsinstansar har understreka be­ hovet for ei heilskapleg løysing og samla behandling av alle tiltak for rusmiddelmisbrukarane. Venstre hadde nok ønskt at ein hadde kome med ei sak der heile behandlingstilbodet blei vurdert samla. Men vi ser at det hastar med å få tatt dei grepa som ein treng, og vi er glade for at vi no får på plass den første delen av omorganiseringa. Men det er viktig at trinn to kjem så raskt som mogleg, slik at det ikkje blir spekulert i kva be­ handlingstilbod som skal bli gitt ut frå kven som skal be­ tala rekninga. Eg forstår at høyringsfristen for dette er gått ut, og at Regjeringa jobbar med saka. Dagens organisering er prega av mange aktørar, og at ein ikkje veit kven som skal ta ansvaret for at ein får den hjelpa ein treng. 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 278 Kvar einskild rusmiddelavhengig treng ein eigen re­ habiliteringsplan. For nokre kan behandlinga ta to år -- for andre ti år. Hjelpeapparatet må laga planar som er til­ passa kvar einskild, der den einskilde også får vera med og bestemma kva planane skal bestå av. Det er derfor viktig at ansvaret blir lagt på ein ansvar­ leg instans. Etter Venstre sitt syn må det vera den einskil­ de sin fastlege som er ansvarleg for å setja i verk dei tilta­ ka som trengst, og som bør vera han som sørgjer for at dei ulike etatar som må inn i hjelpetilbodet, er der og gjennomfører sin del av rehabiliteringa. Som eg har sagt tidlegare, må alle tiltak evaluerast, også tvangstiltak. Dei beste resultata får ein dersom ein motiverer til innsats, gir kvar einskild trua på at ein kan klara å koma seg ut av misbruket sitt og få tilbake livs­ kvalitet og verdigheit, at ein kan klara seg sjølv. Ein må gi tillit i staden for mistru og kontroll. Tvangstiltak krev dessutan mykje meir ressursar enn frivillig behandling. Regjeringa har prioritert arbeidet med å gi auka livs­ kvalitet og verdigheit for våre rusmiddelavhengige. Ein har styrkt helsetilbodet og gripe fatt i heilt naudsynte om­ organiseringar innanfor dagens rusfelt. Sosialetaten, trygdeetaten samt Aetat står framfor ei viktig samanslå­ ing. Dei har òg viktige hjelpetiltak. Ein har sett på an­ svarsplassering og endringa av finansieringa. Det handlar om å bruka ressursane på dei rette tiltaka, men det handlar òg veldig mykje om haldningar, kunn­ skap og kompetanse, om vilje og metodar til tverrfagleg samarbeid og samarbeid på tvers av forvaltningsnivåa. Eg vonar inderleg at alle dei menneska som framover skal arbeida med å betra tilbodet til våre rusmiddelmis­ brukarar, ser på desse som fantastiske einskildmenneske som må få moglegheit til å klara seg sjølve. Dette krev at ein har tru på at kvar einskild ved å få tillit og tru på eig­ ne evner faktisk kan klara å koma seg ut av eit langvarig misbruk av rusmiddel. Eg var på eit møte i Sandefjord i går der veldig mange delar av hjelpeapparatet var samla. Det dei etterlyste, og som dei ville ha, var strukturerte opplegg for å angripa problema, ein heilskapleg plan. Dei ville ikkje ha kon­ kurranse mellom dei ulike aktørane. Dei ville ha mindre byråkrati og meir samordning. Det krev at vi tek dei rette grepa for å sikra at dei får dette for å hjelpa dei menneska som er rusmiddelmisbrukarar. Statsråd Ingjerd Schou: Odelstinget behandler i dag Regjeringens forslag om å overføre ansvaret for spesiali­ serte helsetjenester for rusmiddelmisbrukere fra fylkes­ kommunen til staten ved de regionale helseforetakene. Helsetjenesten for rusmiddelmisbrukere skal ha samme organisering, samme lovgrunnlag som andre helsetjenes­ ter og gi like rettigheter for pasientene. Denne reformen vil sikre det. Regjeringens mål er bedre tjenester og bedre behand­ lingsresultater for rusmiddelmisbrukerne. For å nå dette målet må vi klargjøre ansvar. Vi må utnytte ressursene bedre, og vi må også styrke den tverrfaglige innsatsen og samarbeidet mellom ulike tjenester, og ikke minst må vi videreutvikle kvaliteten i hjelpe­ og behandlingstilbudet vårt. Det er den enkelte rusmiddelmisbruker som må være i fokus. De foreslåtte lovendringene innebærer at staten ved de regionale helseforetakene overtar -- sektoransvaret for spesialiserte tjenester til rusmiddel­ misbrukere som hører hjemme i spesialisthelsetjenes­ ten -- eieransvaret for fylkeskommunale institusjoner som yter slike tjenester, og plikt til å tre inn i fylkeskommu­ nens avtaler med private institusjoner som yter slike tjenester -- sørge for­ansvaret for institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere i henhold til tvangsvedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6­2 og 6­2a. -- På sitt område, dvs. innenfor spesialisthelsetjenesten skal regionalt helseforetak peke ut institusjoner som kan stille som vilkår for inntak at rusmiddelmisbruke­ re samtykker til tvungent tilbakehold. Dette er et viktig organisatorisk grep for å gi rusmid­ delmisbrukere et bedre behandlingstilbud. Mange rus­ middelmisbrukere har omfattende helseproblemer og be­ handlingsbehov, og det har vært behov for å tydeliggjøre helsetjenestens ansvar for rusmiddelmisbrukere. Denne reformen legger grunnlaget for å sikre et godt helsefaglig behandlingstilbud og en videreutvikling av dette innen­ for en helhetlig statlig ramme. En nærmere tilknytning til spesialisthelsetjenesten innebærer at man omfattes av pa­ sientrettighetene og har dermed rett til nødvendig helse­ hjelp. I et brukerperspektiv betyr dette en klar styrking av rusmiddelmisbrukerens stilling i forhold til spesialisthel­ setjenesten. De institusjoner som etter forslaget skal bli statlige eller få staten som avtalepart, er institusjoner som tilbyr -- avrusing, etter henvisning, som krever tett medisinsk og helsefaglig oppfølging -- helsefaglig utredning og kartlegging av egnet behand­ lingsbehov -- spesialisert og vesentlig helsefaglig behandling, poli­ klinisk eller i institusjon I proposisjonen er kjennetegnene ved disse institusjo­ nene nærmere presisert. Den konkrete gjennomgangen av hvilke institusjoner som skal bli et statlig ansvar, vil umiddelbart starte opp og vil skje i et samarbeid mellom Helsedepartementet, Sosialdepartementet, fylkeskom­ munene, de private institusjonene og helseforetakene. Gjennomføringen vil skje etter mønster fra sykehusrefor­ men. Gjennom sykehusreformen oppstod det tre forvalt­ ningsnivåer i rusomsorgen. Ved sykehusreformen gikk en del fylkeskommunale behandlingstiltak for rusmid­ delmisbrukere over til staten ved de regionale helsefore­ takene. Det gjaldt institusjoner og tiltak som hadde et lovgrunnlag i helselovgivningen. Institusjoner og tiltak som var hjemlet i sosialtjenesteloven, ble værende igjen i fylkeskommunen, selv om flere av dem hører like natur­ lig hjemme i spesialisthelsetjenesten som de som gikk over til staten. Det er dette vi rydder opp i nå. Dette er det første skrittet i en helhetlig gjennomgang av tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Jeg ønsker en to­ 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 279 nivå­modell for behandlingstiltakene for rusmiddelmis­ brukere, slik komiteen også gir uttrykk for i innstillingen. Sosialdepartementet sendte ut et høringsnotat i slutten av november i fjor, hvor vi foreslår en omorganisering av det resterende fylkeskommunale ansvaret, sosialtjeneste­ ne, og at ansvaret for disse legges til kommunene. Hø­ ringsrunden er akkurat avsluttet. Departementet arbeider nå med et lovforslag som jeg tar sikte på å legge frem før påske, slik at de to reformene skal kunne tre i kraft samti­ dig, fra 1. januar 2004. Jeg har forståelse for at det kunne vært ønskelig å be­ handle dette samlet, men samtidig ser jeg det slik at vi uavhengig av hvilke løsninger vi velger for sosialtjenes­ tene, må kunne ta stilling til og beslutte at helsetjenestene til rusmiddelmisbrukere skal ha samme organisering og lovgrunnlag som andre helsetjenester. Det skal være like rettigheter for disse pasientene som for andre pasienter. Det er det vi sikrer gjennom denne reformen. Presidenten: Ingen har bedt om -- jo, det vert replikk­ ordskifte. Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg er så vant til at jeg har den siste replikken at jeg trodde det var god tid til å be om re­ plikk. Så til det jeg skulle ha sagt i innlegget mitt, og som ble utelatt. Det er litt viktig for konklusjonen, men det ble dårlig med tid. Det gjelder det å ta endelig standpunkt til nivå og helhetlig løsning. På samme måten som Ar­ beiderpartiet sier vi at vi vil ha en helhetlig vurdering når Rusreform II kommer, og vi vil ta endelig standpunkt da til nivå og konsekvenser av denne rusomsorgen. Så til spørsmålet til sosialministeren som poengterte tverrfaglig innsats og kvalitet og mangfold i hjelpeappa­ ratet. Jeg er noe bekymret for, ut fra den definisjonen som sosialministeren viste til når det gjelder institusjoner som nå skal gå inn i statens eie og få statlig driftsansvar, at det blir lagt for mye vekt på den helsefaglige biten og for lite vekt på den brede sosialfaglige biten i arbeidet med rehabilitering og tilbakeføring til et mest mulig nor­ malt liv. Vi har både i fylkeskommunal regi og ikke minst i samarbeid med private og gjerne ideelle institusjoner en del gode institusjoner som arbeider med sosialfaglig re­ habilitering. Jeg vil bare spørre sosialministeren: Hvilke av disse institusjonene kan hun garantere blir med over i dette tomodellsystemet og blir et statlig ansvar? Det er veldig viktig at vi også får med institusjoner som har bred sosialfaglig rehabiliteringsinnsats som hovedmål og ­oppgave, og at det ikke bare blir det medisinske tilbudet som det blir lagt vekt på, slik at vi får en slagside den veien. Statsråd Ingjerd Schou: Arbeidet med gjennomgan­ gen av institusjonene vil skje nå umiddelbart etter be­ handlingen av Rusreform I, og poenget er jo at de institu­ sjoner som naturlig hører inn under det som gjelder spe­ sialisthelsetjenesten, finner sin tilhørighet i forhold til statlig overtakelse. Like viktig er det ved neste korsvei å sikre at vi har gode sosialfaglige institusjoner. Det arbeidet har vi alle­ rede startet i forhold til de høringsuttalelsene vi har fått inn. Jeg oppfattet at også representanten Gløtvold var opptatt av at dette må henge sammen. Man må ta hånd i hanke, og det skal ikke være spill mellom de ulike for­ valtningsnivåene. Det er tre forvaltningsnivåer i dag. Mitt utgangspunkt er at to holder. Og det som er noe av bindevevet i denne omorganiseringen, er at rusmiddel­ misbrukere, og særlige de som har sammensatte proble­ mer, skal knyttes sammen ved vev, at man skal ha en in­ dividuell plan. Det vil gjelde i spesialisthelsetjenesten, men det skal også gjelde i vårt forslag om sosialtjeneste­ ne som har vært ute på høring nå. Både i kommune, stat og også andre instanser som nå berøres, må man ta hånd i hanke og ha tydelige ansvarsforhold i forhold til arbeid og bolig eksempelvis. Men det er ikke slik at man lenger skal kunne si: Dette er ikke mitt bord. Den individuelle plan vil være noe av limet for å sikre nettopp dette. John I. Alvheim (FrP): Selv om Fremskrittspartiet og jeg skulle ha ønsket at denne proposisjonen var en helhetlig proposisjon så man kunne få vite det faglige innholdet i fremtiden, er jeg særdeles glad for at vi nå virkelig er i gang med å overføre det helsemessige ansva­ ret fra sosiallovgivningen til helselovgivningen. Det har tatt lang tid. Allerede i 1992 fremmet jeg det første forslaget i så måte her i Stortinget. Det har gått smått, men nå øyner jeg målet. Jeg håper at målet skal heve de narkomanes menneskeverd. Hittil har de vært en pariakaste, ikke bare i samfunnet, men også i hjelpeappa­ ratet, det være seg innenfor både helse og sosial. Mitt spørsmål til statsråden går på kapasitet. Når man nå skal forhandle med fylkeskommunene, vet vi i ut­ gangspunktet at det har vært for dårlig kapasitet på be­ handling i fylkeskommunene. Det har ført til store pro­ blemer for den enkelte som i øyeblikket er motivert for behandling, men som ikke kan skaffes plass. Vil departe­ mentet i forhandlinger med fylkeskommunene nå sørge for å påse at kapasiteten blir god nok der man ser at det ikke er nok plasser? Og vil man i den sammenheng også inkludere enkelte private institusjoner i et forsvarlig og godkjent behandlingsapparat på helsesiden? Statsråd Ingjerd Schou: I utgangspunktet er dette en opprydding i et ansvar som ble uryddig i forhold til syke­ husreformen. Det vi tydeliggjør nå, er nettopp at rusmid­ delmisbrukere skal ha den samme rett som alle andre til nødvendige, spesialiserte helsetjenester. Nå er det vel na­ turlig at helseministeren kommer nærmere inn på det som går på oppfølging av det økonomiske oppgjøret i forhold til denne reformen. Men det er klart at ved bereg­ ning av uttrekk fra fylkeskommunens rammer, vil det bli tatt utgangspunkt i det tekniske, altså regnskapstallene for 2002 og de faktiske kostnadene knyttet til tjenestene. Det medfører i prinsippet at verken staten eller fylkes­ kommunen skal få endrede økonomiske betingelser som følge av overtakelse av institusjonene, med andre ord, de faktiske tall og ikke beregningsnøkler. 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 280 Jeg oppfatter at Alvheim også er opptatt av at private institusjoner som fylkeskommunen har avtaler med, og som sånn sett faller inn under spesialisthelsetjenesten, vil være en del av de institusjonene som vil danne grunnla­ get for en avtale med de regionale helseforetakene. Jeg regner med at helseministeren kommer inn på dette i sitt innlegg. Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg oppfatter at det å kun­ ne hjelpe rusmiddelmisbrukere ofte blir et spørsmål om de rent konkrete tiltakene i den aktuelle situasjonen for å kunne nå dem og for å kunne gi hjelp raskt. Det betyr at henvisningspraksis faktisk har veldig stor betydning. Det vi ser i dag, er at når et lokalt sosialkontor skal stå for en henvisning, gjør de det så godt de kan, men medisinsk­ faglige vurderinger vil da helt mangle i et slikt henvis­ ningsskriv. Man vil f.eks. ikke på forhånd ha tatt blod­ prøver av pasienten eller undersøkt pasienten med hen­ syn til somatisk eller mental tilstand. En slik henvisning vil ikke være forankret i en faglig, helhetlig vurdering av hva slags medisinske tiltak som vil være riktige. Det be­ tyr jo at når man skal gå inn og endre i forhold til praksis, blir det faktisk viktig å vurdere hvordan man sikrer den primære, faglige vurdering. Spørsmålet blir altså: Hva slags rolle skal sosialeta­ ten i framtiden spille i forhold til henvisninger? Tenker man seg at sosialetaten fortsatt skal kunne henvise, men at det i så fall må foreligge en legeerklæring? Eller ten­ ker man seg at sosialetaten i sin helhet ikke skal ha noen rolle når det gjelder henvisninger, og at dette fullt ut skal ligge hos primærhelsetjenesten? Jeg kunne godt tenke meg å høre sosialministerens vurdering her, rett og slett fordi jeg tror det har praktisk betydning. Hvis man ikke blir opptatt av den faglige siden, kan det bety at pasienter som burde hatt behandling umiddelbart, ikke får det. De må vente lenge, og i verste fall vil man rett og slett få dødsfall som en konsekvens av at be­ handlingen utstår for lenge i tid. Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Ballo rei­ ser et viktig spørsmål. Spesialisthelsetjenester bør følge systemet for spesialisthelsetjenester. Det vil ikke bli fore­ slått at rusmiddelmisbrukere skal måtte ha henvisning for å ta kontakt med eller oppsøke tiltak med akuttoppgaver som overføres til staten ved de regionale helseforetakene, i forbindelse med dette forslaget. Helsedepartementet tar også sikte på å fastslå dette gjennom forskrifter. Jeg regner også med at helseminis­ teren eventuelt vil kommentere dette. For langtidsopphold i institusjoner som overføres til staten ved de regionale helseforetakene i forbindelse med denne reformen, vil den generelle tilnærmingen i spesia­ listhelsetjenesteloven gjelde med krav om bl.a. utarbei­ ding av individuelle planer og rett til fornyet vurdering basert på samarbeid med de ulike aktører, herunder sosial­ tjenesten. Det er behov for samarbeid mellom de ulike instansene, den kommunale sosialtjenesten, kommune­ helsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og fylkeskommu­ nen. Bjarne Håkon Hanssen (A): Vi får jo anledning til å diskutere helheten i dette på et senere tidspunkt. Det er det flere av oss som har vært inne på i dag. Med det stats­ råden nå sa, understreker hun jo behovet for et tydelig ansvar som et viktig utgangspunkt. Staten skal ha de spesialiserte helsetjenestene. Statsrå­ den slipper vel katta ut av sekken i dag når hun sier at Regjeringen legger opp til at de sosialfaglige institusjo­ nene skal bli et kommunalt ansvar. Med alle mulige for­ behold om selvfølgelig å lese hele proposisjonen når den kommer, må jeg si at noe av det jeg frykter, er at vi med det systemet man nå legger opp til, får en situasjon der f.eks. en heroinmisbruker som kan være en potensiell deltaker i f.eks. et metadonprosjekt, blir pasient. Ved­ kommende får pasientrettigheter. Vedkommende blir et statlig ansvar. Vedkommende kommer innenfor et sys­ tem med en klar finansiering og en tydeligstilt økonomi. På den andre siden har man en blandingsmisbruker, en ungdom som går på partydop, extacy, som trenger langvarig behandling i sosialfaglig institusjon, en be­ handling der f.eks. en medisin som metadon ikke vil hjel­ pe. Vedkommende vil ikke bli pasient. Vedkommende vil ikke få pasientrettigheter. Vedkommende vil ikke komme inn under et klart statlig økonomisk ansvarsom­ råde, men skal forholde seg til svært trange kommune­ budsjett. Jeg frykter et A­lag og et B­lag, der foreldre med stort alvor bør studere hva deres barn er avhengig av. Er det heroin, har staten ansvaret. Er det extacy, gå på sosial­ kontoret og håp på bedre tider! Statsråd Ingjerd Schou: Jeg hører at representanten Hanssen foregriper behandlingen av Rusreform II. Jeg har ikke tenkt å gjøre det, for uansett hvilken organise­ ring man måtte ønske seg for de øvrige tjenester som gis til rusmiddelmisbrukere på fylkeskommunalt nivå i dag, ligger det fast at spesialisthelsetjenester bør organiseres som og innebære samme rettigheter som øvrige spesia­ listhelsetjenester. Det er det vi behandler i dag. Når det gjelder Rusreform II, kommer jeg til å følge opp det som går på to forvaltningsnivåer, og at fylkes­ kommunen ikke lenger skal ha noen rolle. Vi har hatt et høringsnotat ute med forslag om overføring til kommu­ nene, med nærhet til de øvrige kommunale tjenester der brukeren bor, i tråd med nettopp oppgavefordelingsprin­ sippet. Høringsfristen har nettopp gått ut. Vi tar sikte på å komme tilbake til Stortinget før påske med en proposi­ sjon som muliggjør at vi kan se dette i helhet, og få en samtidig ikrafttreden av Rusreform I og Rusreform II den 1. januar 2004. Regjeringen er ikke bare opptatt av at tiltak for rus­ middelmisbrukere skal henge sammen. De skal også virke. Det betyr at alle instanser, ikke bare sosial­ og helsetje­ nester, men også de øvrige tjenester skal være slik at de gir det beste for at den enkelte skal kunne være i stand til både å takle sitt rusmiddelmisbruk og komme ut av det og være en del av sitt lokalmiljø. Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk. 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 281 Statsråd Dagfinn Høybråten: Denne ansvarsreform er, som sosialministeren sa, foreslått å følge de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved statens overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Rusreform I er en naturlig konsekvens av sykehus­ reformen. Gjennom forslaget om å flytte det gjenværende fylkeskommunale ansvaret for institusjoner som i realite­ ten yter spesialiserte helsetjenester, til staten ved de re­ gionale helseforetakene, ønsker Regjeringen å sikre et godt helsefaglig behandlingstilbud til rusmiddelmisbru­ kere og en videreutvikling av dette innenfor en helhetlig organisatorisk ramme. Forslaget innebærer en klargjøring av spesialisthelse­ tjenestenes ansvar for rusmiddelmisbrukere og legger til rette for at disse vil få innfridd sine rettigheter til medi­ sinsk behandling på linje med andre pasientgrupper. Det vil etter Regjeringens mening legge til rette for et styrket og bedre helsetjenestetilbud til denne gruppen. I tillegg til at de regionale helseforetakene får sørge for­ansvaret for dette feltet, kommer staten i en direkte eierposisjon. Det legger forholdene bedre til rette for en videreutvikling av virkemiddelbruken på området. Jeg vil derfor følge opp rusreformen og be de regionale helseforetakene prioritere feltet, slik at intensjonene med reformen følges opp. Den nye organiseringen av russek­ toren gir i utgangspunktet bedre forutsetninger for å kunne realisere og møte ønsket om differensiering, spesialise­ ring og samarbeid. Videre muliggjør den også større grad av effektivisering på sikt. Når det gjelder gjennomføringen av reformen, er det etablert et prosjekt i Helsedepartementet som skal forbe­ rede statlig overtakelse av de behandlingstilbudene som omfattes av reformen. I løpet av våren 2003 vil det bli gjennomført prosesser for konkret å avklare hvilke insti­ tusjoner som skal overdras til staten ved de regionale helse­ foretakene. Det vil videre bli gjennomført prosesser for å overføre personell, avtaler med private, bygninger og eiendommer mv. til de regionale helseforetakene, i tråd med de prinsippene som er trukket opp i proposisjonen. Gjennomføringen vil bli sett i sammenheng med Rusre­ form II og skjer i et nært samarbeid mellom Sosialdepar­ tementet, Helsedepartementet og de berørte parter. Vi legger stor vekt på å søke et godt og ryddig samarbeid med den enkelte fylkeskommune, med kommunene, de private aktørene og de ansattes organisasjoner i denne sammenheng. Jeg har i 2003 allerede bedt de regionale helseforetakene gjennomføre de skritt som er påkrevd for å legge til rette for en slik ansvarsovertakelse. Videre vil det bli igangsatt en uttrekksprosess fra fyl­ keskommunene etter modell fra sykehusreformen som skal sette helseforetakene budsjettmessig i stand til å bære sitt ansvar for dette feltet. Det arbeidet vil bli ledet av Kommunal­ og regionaldepartementet. La meg så si litt nærmere om mine intensjoner med det ansvaret som nå foreslås tillagt Helsedepartementet. Tungt problembelastede rusmiddelmisbrukere evner ofte ikke å benytte seg av helsetjenester slik disse tjenes­ tene er organisert. Helsetjenestene må derfor tilbys på en annen måte til rusmiddelmisbrukere enn det som er van­ lig å gjøre til befolkningen generelt. Helsetjenester til rusmiddelmisbrukere må følgelig i vesentlig grad tilbys gatenært, med lav terskel, nær de miljøer der rusmiddel­ misbrukere oppholder seg. I tillegg må tjenestene være av en slik karakter at de er lett tilgjengelige. Lavterskel helsetiltak vil kunne inkludere et bredt spekter av tjenester. Her vil samarbeidet mellom kom­ munehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten være sær­ lig viktig, samarbeid om den enkelte rusmiddelmisbruker og overføring av kompetanse fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten må få tydeliggjort sitt ansvar for på best mulig måte å kunne bistå lavterksel helsetilbud. Sammenhengende kjeder av tjenester er viktig ikke minst for tungt problembelastede rusmiddelmisbrukere. Det er innført en rett til individuell plan for personer som har langvarige og sammensatte behov for tjenester. Den­ ne retten til individuell plan er forankret både i kom­ munehelsetjenesteloven og i spesialisthelsetjenesteloven. Ved statlig overtakelse av de spesialiserte helsetjeneste­ ne overfor rusmiddelmisbrukere vil individuell plan kun­ ne være et viktig virkemiddel for mange rusmiddelmis­ brukere med langvarig behov for helsetjenester av ulik karakter. Individuelle planer vil på denne måten kunne bidra til et mer systematisert arbeid, et mer helhetlig til­ bud, et mer samordnet tilbud overfor det enkelte mennes­ ket. Erfaringer tyder på at helsetjenesten på alle nivåer har behov for å styrke sin kompetanse når det gjelder rus­ middelmisbruk. Regjeringen har ved behandlingen av statsbudsjettet for i år fått Stortingets tilslutning til å heve helsetjenestens kompetanse på dette feltet. Det vil dreie seg om så vel kommunehelsetjenesten ved fastlege­ ordningen som spesialisthelsetjenesten. Jeg er enig med dem som i denne debatten har sagt at rusmiddelmisbrukere for lenge har vært betraktet som en pariakaste i samfunnet og i helsetjenesten, ikke gjennom uttrykte erklæringer, men gjennom praksis og handlin­ ger. Jeg håper at vi gjennom denne reformen skal legge grunnlaget for en helsetjeneste for denne gruppen som på en helt annen måte behandler dem som de likeverdige mennesker de er i forhold til alle oss andre. Presidenten: Det vert replikkordskifte. Bjarne Håkon Hanssen (A): I denne debatten tror jeg mange flere ganger har sagt at den reformen som Odelstinget behandler i dag, innebærer at nå får også spe­ sialisthelsetjenesten et klart og tydelig ansvar overfor rusmiddelmisbrukere. Det sies på en slik måte at man nærmest kunne ane en undertone av at spesialisthelsetje­ nesten ikke har hatt ansvar for mennesker med et ruspro­ blem fram til i dag. Det er jo ikke tilfellet. Spesialisthelse­ tjenesten har selvfølgelig også i dag ansvar for å behandle rusmiddelmisbrukere, kanskje ikke for deres rusmiddel­ misbruk, men for de sykdommer som ofte påføres rus­ middelmisbrukere. I Aftenposten i går var det et ganske stort oppslag om en ny rapport om rusmiddelmisbrukere som Aftenposten 23. jan. -- Endr. i sosialtjenesteloven mv. og i enkelte andre lover 2003 282 valgte å kalle «Rett fra sykehuset til gaten». Det påpekes i rapporten at sykehus tar inn de rusmiddelmisbrukerne som er sykehustrengende, men terskelen er svært høy. Etter sykehusinnleggelse skrives rusmiddelmisbrukere rett ut til gaten uten oppfølging eller medisinsk tilbud. Fastlegen opplever en maktesløshet i forhold til de mas­ sive behovene som rusmiddelmisbrukere har, og Lege­ vakten behandler mange rusmiddelmisbrukere for akutte medisinske plager, men har ikke kontroll med den nød­ vendige oppfølging av behandlingen. Dette er jo ikke hyggelig lesning på noen som helst måte. Mitt spørsmål til helseministeren er positivt og åpent i den forstand at her er det ikke bare et spørsmål om å klargjøre ansvar gjennom lov, men vel også om en holdning, et syn på rusmiddelmisbrukeren som man ikke greier å rydde opp i gjennom lov, men gjennom en bety­ delig aktivitet. Hva slags planer har helseministeren i så måte? Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror alle som er engasjert på dette feltet i denne sal, kjenner ydmykhet i forhold til kompleksiteten i den utfordringen vi står over­ for på rusfeltet. Samtidig bør det være en erkjennelse også på tvers av de samme skillelinjer at det ikke gis et tilstrekkelig godt og helhetlig tilbud i dag. Det er det mange årsaker til. Én av årsakene er at helsetjenestens ansvar er utydeliggjort, fordi man har en del særordnin­ ger for rusmiddelmisbrukere som pasienter som man ikke har for andre pasienter. Det er noe av den normalise­ ringen som skjer gjennom den reformen vi vedtar i dag. Og det er i seg selv viktig. For øvrig er jeg helt enig med representanten Bjarne Håkon Hanssen i at det trengs en helhetlig tilnærming. Lovvedtak er én ting. Klare ansvarsforhold er viktig, men samarbeid er enda viktigere. Det beste utgangspunkt for samarbeid er at man vet hva man selv har ansvar for, og hva andre har ansvar for. Så må man ha verktøy for samarbeid. Både sosialministeren og jeg har pekt på og ønsket å gi autoritet til det verktøy som ligger i individu­ elle planer. Vi må alle erkjenne at dette er en krevende pasientgruppe å gi et helhetlig tilbud til, å gi et langsiktig tilbud til. Men desto viktigere er det at man bruker indi­ viduelle planer hvor de ansvarlige parter må forplikte seg i forhold til det enkelte mennesket. Jeg tror det er noe av svaret. I tillegg ligger mye av svaret i behov for å heve kom­ petansen. Jeg tror en del av de holdninger som av og til kommer til uttrykk fra helsetjenestens side -- jeg holdt på å si -- bokstavelig talt ikke er vondt ment, men grunner seg i mangel på kompetanse i forhold til de utfordringene det er å møte denne spesielle pasientgruppen. Det har Re­ gjeringen tatt tak i i statsbudsjettet ved å foreslå bevilg­ ninger nettopp til det formål. John I. Alvheim (FrP): Jeg synes det var veldig mye positivt i helseministerens tale nå med tanke på fremti­ den og den praktiske gjennomføring av reformen i for­ hold til denne pasientkategorien. Lav terskel, lett tilgjen­ gelighet, og så vil jeg føye til -- det var også helseminis­ teren inne på -- holdninger i helsevesenet. Den skrekkhis­ torien som representanten Bjarne Håkon Hanssen refererte til, føyer seg inn i et tusentall av lignende for­ hold som vi har registrert opp igjennom årene. Jeg er glad for at det allerede er tenkt igjennom hvil­ ken kompetanse som må skaffes til veie i helseforetakene for å forberede denne overgangen. Jeg er glad for at det er gjennomtenkt. Så vil jeg tilbake til -- og det er egentlig det spørsmålet mitt går på -- innlegget til representanten Olav Gunnar Ballo når det gjelder fastlegenes rolle i dette. Det er klart at vi må ha et system hvor også fastlegene tar sin del av ansvaret. Jeg har nok registrert at det har vært en del mot­ stand mot dette, i hvert fall i pressen. Men skal man få et skikkelig faglig forsvarlig opplegg, må man følge de samme rutinene som vi gjør i andre sammenhenger når det gjelder behandling av andre pasienter: Man må inn­ om fastlegen, man må ha en foreløpig utredning hvis re­ sultatet skal bli det beste, og hvis man ikke skal spille for mye tid. Da er mitt spørsmål til helseministeren: Har man tatt eller har man tenkt å ta kontakt med Den norske læ­ geforening i denne sammenheng for å forberede denne reformen i forhold til fastlegenes ansvar i dette? Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil i likhet med sosialministeren understreke betydningen av at den refor­ men vi nå gjennomfører for å tydeliggjøre helsetjenestens ansvar, også innebærer at ansvaret utøves i den helhet som behandlingskjeden i helsetjenesten representerer, både når det gjelder det forebyggende, primærhelsetjenestetilbudet og det spesialiserte tilbudet og det som går på rehabilite­ ring. I så måte mener jeg nok at det står en del tilbake å ønske i forhold til fastlegenes rolle i dette. Jeg har besøkt kommuner hvor fastlegene har en vel­ dig tydelig rolle, og sett hvordan det kan fungere. Jeg tror det er en utfordring framover å finne en god form på det­ te, samtidig som det ikke bør bli slik, som også sosialmi­ nisteren var inne på, at man bygger en høyere terskel for inntak i akutte, spesialiserte institusjoner. Det har vi ikke tenkt å gjøre i form av noe krav om henvisning fra fast­ lege i slike situasjoner. Når det gjelder kontakt med Den norske lægefore­ ning, har jeg drøftet disse spørsmålene med Lægefore­ ningens ledelse, og jeg finner god grunn til å føre en slik dialog videre og inn i mer forpliktende former etter at Odelstinget nå gir sin tilslutning til dette lovforslaget. Olav Gunnar Ballo (SV): Mitt spørsmål går litt i samme retning som komitelederens, som jeg synes var en konstruktiv tilnærming til hele spørsmålsstillingen når det gjelder å ivareta det faglige, og også når det gjelder henvisninger. Det man registrerer i forhold til rusmidler, og ikke minst når det gjelder nye rusmidler, er at det er vanske­ ligheter knyttet til diagnostikk. Nye partydop er vanske­ lig å finne ut av, fordi de gir atypiske symptomer, i mot­ setning f.eks. til alkohol, der man godt vet virkningene, og som er doserelatert. Det man ser, er at fagfolk ofte famler i blinde. 23. jan. -- Endr. i legemiddelloven og i lov om medisinsk utstyr 2003 283 Det vi også registrerer, er at det er litt tilfeldig hva slags fagfolk som blir opptatt av rusmiddelfeltet. En del psykiatere, som Fekjær i Oslo f.eks., har blitt opptatt av det. Vi har sett at noen indremedisinere blir det. Det kan være kirurger som gjennom transplantasjonskirurgi blir det. Men det er vanskelig å se at man har tatt noe over­ ordnet grep der man har en type spesialitet knyttet til rus­ middelfeltet. I dag har man jo innenfor medisinen en rek­ ke subspesialiteter etter at man først har en type spesiali­ tet. Derfor tenkte jeg også i samme retning som komite­ lederen, at det måtte være nærliggende å diskutere med Lægeforeningen når man skal styrke fagfeltet omkring rusmidler og se på dagens spesialiteter: Hvordan fanger man dette opp på en sånn måte at psykiateren som psyki­ ater har nok kunnskaper om det, og at indremedisineren har det? Eller man kan rett og slett tenke seg at det er mu­ ligheter for å gå videre innenfor feltet og ha en type spe­ sialitet relatert til det, samtidig som man selvfølgelig må forvente at både fastlegen, en psykiater, en indremedisi­ ner eller en kirurg har basiskunnskaper på området. Så jeg er også litt spørrende i forhold til hvordan helseministeren tenker seg at fagligheten rent konkret skal sikres i den videre utviklingen, uten at jeg her og nå forventer svar på alle spørsmål. Det er jo omfattende spørsmål som stilles. Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet om kom­ petanse er uhyre sentralt for den videre utvikling av den­ ne tjenesten, og derfor satser vi midler på det i innevæ­ rende år. Samtidig reiste representanten Ballo et spørs­ mål om kompetanse også i forhold til innholdet i utdan­ ning og spesialistutdanning innenfor rusmiddelfeltet. Det synes jeg er et meget interessant spørsmål, som jeg vil ta initiativ til å drøfte med Nasjonalt råd for spesialistutdan­ ning av leger og andre relevante fora. For jeg tror at skal en få til endring av det vi alle er opptatt av, at møte mellom det enkelte mennesket og tjenestene skal bli bedre, må vi heve dette feltets status. Det går gjennom kompetanse, og det går gjennom utdanning, ikke nød­ vendigvis gjennom å lage nye spesialiteter, for jeg tror både representanten Ballo og jeg er opptatt av at spesiali­ seringen på noen områder kan gå for langt. Men generelt hvordan en kan heve dette fagfeltets status i helsefagene, vil jeg fokusere på framover. Ola D. Gløtvold (Sp): Det har vært gitt uttrykk for flere ganger her i dag at det er gledelig at vi nå får en hel­ hetlig behandling og vurdering av enkeltindivider som har problemer på rusmiddelmisbrukersiden. Det er jeg enig i. Men jeg blir litt bekymret når jeg hører ting som jeg litt lettvint kan oppsummere slik: Spesialisthelsetje­ nester er spesialisthelsetjenester og skal behandles som spesialisthelsetjenester. Da er jeg redd for at vi er inne i et for snevert spor, med A4­tenkning, og at de mer sosi­ alfaglige bitene blir borte når vi nå helt klart skal legge ansvaret på den helsefaglige siden. Det er viktig med in­ dividuelle behandlingsplaner, og de bør helst ligge der før vedkommende kanskje kommer inn i spesialisthelse­ tjenestebehandling. Det er ikke bare pressen som har vært bekymret for at det er fastlegen eller primærlegen som skal ha henvis­ ningsretten. Blant høringsinstansene er det mange som er bekymret for dette. Det som bekymrer meg mest, er kan­ skje ikke systemet med at dette skal gå gjennom fastlege, men at det er fastlegens vurdering av misbrukerens be­ hov som skal legges til grunn for hvilke hjelpetiltak som skal settes inn, og hvilke institusjoner en skal inn i. Jeg vil derfor spørre helseministeren: Om man ikke skal gi sosialetaten henvisningsrett, er det ikke i hvert fall behov for et samarbeid mellom den helsefaglige og den sosial­ faglige biten på førstelinjenivå når man får henvisningen, slik at man blir henvist til riktig hjelpetiltak? Og jeg skul­ le gjerne sett at man i hvert fall hadde hatt noen forsøks­ opplegg der også sosialetaten hadde henvisningsrett, for å se om det var noen forskjell, og om det var slik at en kunne praktisere begge deler. Jeg er veldig redd for spe­ sialisthelsetjenestens system nå: rask behandling, rask ut­ skrivning. Statsråd Dagfinn Høybråten: Stikkordet bekymring gikk igjen som en rød tråd gjennom denne replikken. Jeg er også bekymret, og det er derfor vi fremmer reformfor­ slag. Både Rusreform I og Rusreform II er uttrykk for at vi er mer enn bekymret for hvordan disse tjenestene blir ivaretatt i forhold til en sårbar gruppe. Men vi kan ikke la bekymringen lamme oss slik at vi ikke handler og ikke staker ut en kurs, og det gjør vi nå. Representanten Gløtvold må ha hørt veldig dårlig etter under både sosialministerens og mitt innlegg når han etterlyser samhandling og samarbeid på tvers av fag­ enhetene. Det var et klart budskap fra begge ansvarlige statsråder, og vi har begge understreket betydningen av den individuelle plan som et verktøy for å forankre de ulike ansvarlige instansers medvirkning i så måte. Det forutsetter jeg også på laveste tjenestenivå. Men behovet for nå å iverksette et forsøk med henvisning fra sosial­ kontoret kan jeg ikke se. Det har man jo forsøkt i årtier, og at dette systemet ikke fungerer tilfredsstillende, er jo bakgrunnen for at man nå har valgt å gjøre endringer. Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk. Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1. (Votering, sjå side 310) S a k n r . 2 Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov om legemidler (legemiddelloven) og i lov om medi­ sinsk utstyr (Innst. O. nr. 53 (2002­2003), jf. Ot.prp. nr. 55 (2001­2002)) Presidenten: Etter ynske frå sosialkomiteen vil presi­ denten foreslå at taletida vert avgrensa til 10 minutt til Kristeleg Folkeparti og 5 minutt til kvar av dei andre gruppene. 23. jan. -- Endr. i legemiddelloven og i lov om medisinsk utstyr 2003 284 Vidare vil presidenten foreslå at det ikkje vert gjeve anledning til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt. -- Presidenten ser det som vedteke. Harald T. Nesvik (FrP) (ordfører for saken): Bakgrun­ nen for at denne saken nå ligger til behandling i Odels­ tinget, er en merknad som komiteen hadde i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 29 for 1998­99, om apotekloven. I den forbindelse bad en enstemmig komite om at Regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med forslag til endring i legemiddelloven § 20, slik at en skulle kunne få en gjennomgang av dette feltet, som sær­ lig omhandler forbudet mot medisinsk reklame. På bak­ grunn av dette har Regjeringen fremmet de forslag til lovendringer som vi nå har til behandling i Odelstinget. Det er gjennomgående en enstemmig komite som står bak hele innstillingen. I den forbindelse er det verdt å merke seg en del av de merknadene som komiteen har til dette saksfeltet. Komiteen ber bl.a. om at det blir foretatt en gjennomgang av den såkalte gjeldende påstandslisten av et bredt sammensatt utvalg. Hensikten med denne gjennomgangen er etter komiteens mening å få til en bedre praksis med hensyn til hva det kan informeres om når det gjelder naturmidler. Det er viktig at kunden får den informasjon som er nødvendig for at den enkelte selv skal kunne foreta sitt frie valg når det gjelder hva en øns­ ker å gjøre seg nytte av for å kunne ivareta sin egen hel­ se. Det er videre verdt å merke seg at en enstemmig ko­ mite ber om at det blir vurdert å opprette en egen avde­ ling for naturmidler innen Statens legemiddelverk -- dette for å kunne sikre seg at en innehar en tilstrekkelig kom­ petanse på dette fagfeltet til enhver tid. Dette er også vik­ tig da det vil kunne føre til et bedre samarbeid og en stør­ re forståelse mellom bransjen og myndighetene innenfor dette området. Bruken av naturmidler og naturlegemidler er meget utbredt, og alle tegn i tiden tyder på at stadig flere ønsker å gjøre seg nytte av denne typen produkter. For på en best mulig måte å kunne ivareta sin egen helse er det vik­ tig at det legges til rette for dette. Det er også viktig at en får en mulighet til å kunne informere om de enkelte pro­ dukter, slik at kunden vet hvordan produktet skal brukes, men da samtidig på en slik måte at disse produkter ikke forveksles med øvrige legemidler. I den forbindelse vil jeg referere fra innstillingen på side 9, der det står: «Med den store utbredelsen slike produkter allerede har, er det etter komiteens syn rimelig å anta at mang­ lende produktinformasjon i kombinasjon med krav til ikke­effekt heller vil øke enn redusere innslaget av useriøse aktører på dette markedet, fordi det dermed vil være nærmest umulig for forbruker å skaffe seg in­ formasjon om de produkter som er i omsetning.» Dette er veldig viktig å ha med seg i det videre arbei­ det rundt denne saken. Helt avslutningsvis vil jeg gi ros til bransjen for kon­ struktive innspill i denne saken. Som en vil kunne lese av innstillingen fra komiteen, kommer komiteen bransjens ønsker i møte på en del områder. Jeg ser fram til at dette arbeidet nå kommer på skinner, slik at vi også innenfor dette området vil kunne ha et regelverk og en praksis som er til å leve med både for bransjen og for kunder og myndigheter. G u n n a r H a l v o r s e n hadde her overtatt pre­ sidentplassen. Olav Gunnar Ballo (SV): Saksordføreren gav en grei redegjørelse for hva saken gjelder. Jeg merket meg også saksordførerens avsluttende bemerkning om at den­ ne saken knyttet til naturlegemidler og naturmidler nå må komme på skinner. Jeg vil virkelig håpe at det blir på skinner som ikke fører inn på et blindspor, for det virker jo som om det er der saken har vært i årevis. Sosialkomiteen var i forrige periode i Kina og så en del på naturlegemidler den gang. Vi ventet senere i spen­ ning på Aarbakke­utvalgets utredning. Vi har også flere ganger etterlyst en gjennomgang av alternative behand­ lingsformer, ikke ut fra en slags bred forståelse av at en­ hver alternativ behandlingsform nødvendigvis har en do­ kumentert effekt, men ut fra et behov for å rydde opp i feltet, slik at forbrukerne skal vite hva de har å forholde seg til. For når det gjelder ulike produkter som i dag sel­ ges i helsekostforretninger, må det være svært vanskelig for forbrukere å kunne orientere seg i det eksisterende markedet. Jeg registrerer at det har vært en korrespondanse mellom Bransjerådet for Naturmidler og Statens lege­ middelverk, og at man også har sendt en del brev til helseministeren for å informere om ulike enkeltsaker. Når man går inn i den korrespondansen, må jeg si at jeg overraskes over hvor lang tid mange av de sakene har tatt. Jeg overraskes også over den rollen som Statens le­ gemiddelverk ser ut til å spille, fordi man først blir en førstehåndsinstans som skal vurdere, og så blir også en vurderingsinstans i forbindelse med en eventuell anke. Her virker det som om det er et stort behov for å rydde opp. En rekke produsenter som skal selge sine produkter i markedet, opplever uforutsigbarhet, at de blir motarbei­ det i forhold til å få klargjort premissene for salg av disse produktene og kanskje også økonomisk ruin. Det må være mye bedre at man har klare retningslinjer som gjør at den ulike produsent og selger av produktene på for­ hånd vet hva man har å forholde seg til, enn at man un­ derveis oppdager at her har man enten gjort investeringer eller ønsker å selge produkter, og så er premissene end­ ret, og man vil ikke kunne få til det som man hadde tenkt. Både ut fra den korrespondansen jeg har sett når det gjelder Bransjerådet for Naturmidler, og også den kon­ takten sosialkomiteen har hatt i forbindelse med hørin­ ger, opplever jeg at Bransjerådet har et ønske om at det ryddes opp i disse forholdene. Jeg klarer ikke med min 23. jan. -- Endr. i legemiddelloven og i lov om medisinsk utstyr 2003 285 beste vilje å se at det skulle være noen motstrid mellom det og politiske ønsker om det samme. Fra SVs side vil jeg understreke at vi nå forventer at Regjeringen tar tak i de spørsmålene komiteen står sam­ let om, på en slik måte at man kommer videre, og at vi ikke på nytt må ha stadig nye runder, f.eks. knyttet til statsbudsjett eller senere saksbehandling, fordi vi ser at man i departementet, eventuelt på administrativt nivå, trenerer disse spørsmålene. Vi må kunne forvente at det blir en snarlig avklaring i tråd med det som ikke bare er flertallets innstilling, men faktisk en enstemmig sosialko­ mites innstilling, for å få klare kjøreregler og forutsigbar­ het for bransjen når det gjelder salg av naturlegemidler og naturmidler. Ola D. Gløtvold (Sp): Det er gledelig at vi i dag en­ delig kan behandle denne saken, og det er også gledelig å kunne konstatere at det er en enstemmig komite som står bak innstillingen. Det har blitt en del endringer fra det dokumentet som Regjeringen la fram, men jeg synes at Regjeringen fortjener honnør for at man nå endelig har kommet ut av det blindsporet som bl.a. representanten Ballo omtalte. Vi har i mange år fra sosialkomiteens side etterlyst et skikkelig regelverk og system for naturmidler og natur­ legemidler. Aarbakke­utvalgets utredning har ligget der i flere år, og det er derfor gledelig at denne saken nå har kommet til behandling. Men en kan, som også represen­ tanten Ballo var inne på, forundre seg noe over den dia­ log, eller mangel på sådan, som har vært i mange år, ikke minst mellom Bransjerådet for Naturmidler og Legemid­ delverket og myndigheter som skulle og kunne tatt tak i dette. Jeg synes det er grunn til å merke seg at bl.a. Farmasi­ Forbundet, Legemiddelindustriforeningen, Norges Apo­ tekerforening og Forbrukerrådet stiller seg positive til at en skal få en merking av og en varedeklarasjon på natur­ midler, og at en også får en merking i de tilfeller hvor dette ikke er et legemiddel. Her har komiteen tillatt seg å foreslå at en kunne ha en sådan ordlyd på produktet: «Dette er ikke et legemiddel. Kontakt lege dersom til­ standen vedvarer», slik at man ikke prøver å forlede no­ en. Det samme gjelder når det er snakk om kontrollen med midlets virkning. Der sier komiteen at den mener Legemiddelverket bør ha kontrollen med denne type pro­ dukt for å få sjekket ut hva slags egenskaper produktet har. Dersom etterprøving av produktets egenskaper viser at det ikke har noen legende virkning, bør det stå på pro­ duktet: «Dokumentert effekt foreligger ikke.» En samlet komite mener også at Norsk Register for Naturmidler har kompetanse på dette området og et sys­ tem for kontroll av produkter og ulike ingredienser som er i produktene, og en må kunne nyttiggjøre seg noe av denne kunnskapen i Legemiddelverkets arbeid med det­ te. Jeg håper at en nå, med bakgrunn i denne saken, får til et ryddig system der en kan skille mellom naturlegemid­ ler og naturmidler, og at en også får til en grenseoppgang mellom Legemiddelverkets arbeid og det som hører un­ der Næringsmiddeltilsynet. Statsråd Dagfinn Høybråten: På grunnlag av en en­ stemmig innstilling burde det kanskje ikke være nødven­ dig å knytte så mange bemerkninger til saken fra min si­ de, men det var representanten Ballos innlegg som fikk meg til å be om ordet. Jeg må nok reservere meg mot en del av de karakteris­ tikker som representanten Ballo gav uttrykk for overfor deler av forvaltningen. Begreper som trenering osv. kan jeg ikke være enig i. Dette er et krevende felt. Jeg tror alle som har søkt å sette seg inn i det, vil se at det er ikke noe enkelt landskap å manøvrere i. Men jeg vil si noe om hvordan jeg har tenkt å følge opp det gode grunnlag som jeg mener en enstemmig komiteinnstilling nå gir for å komme videre. Proposisjonens sentrale problemstilling er jo i hvilken grad man skal bruke helsepåstander i markedsføringen. Hensikten med å klassifisere produkter som legemidler er å sikre at produktet blir kontrollert vitenskapelig, og at markedsføringen kun skjer innenfor den rammen som er dokumentert vitenskapelig. Det har sammenheng med at legemidler, i motsetning til næringsmidler, må godkjen­ nes etter kriteriene kvalitet, sikkerhet og effekt før de kan selges. I den forbindelse reiser proposisjonen også spørs­ målet om hvilke krav som skal stilles til den dokumenta­ sjonen som må foreligge i forbindelse med godkjennin­ gen. Disse spørsmålene er selvsagt av stor kommersiell be­ tydning for naturmiddelbransjen. De ønsker større ad­ gang, naturlig nok, til å benytte helsepåstander i mar­ kedsføringen, uten at produktene av den grunn skal klas­ sifiseres som legemidler og med det utløse krav om god­ kjenning av produktenes kvalitet, sikkerhet og effekt. Men disse spørsmålene er også av stor betydning for å ivareta folkehelsen. Godkjenning etter vitenskapelige kriterier er viktig for å hindre at uvirksomme produkter selges og brukes til fortrengsel for viktige legemidler. Av særlig stor betydning er det at forhåndskontrollen sikrer at produktene ikke har et annet innhold enn det som framgår av deklarasjonen. Jeg legger også vekt på at en forhåndskontroll etter vitenskapelige kriterier er forbru­ kernes beste vern mot villedende markedsføring. I proposisjonen tilrås det at legemiddeldefinisjonen beholdes slik den er i dagens legemiddellov. Det slutter en enstemmig komite opp om. Det sikrer at norsk rett på dette punkt fortsatt vil være i overensstemmelse med det som gjelder i våre nordiske naboland og i store deler av Europa for øvrig. På denne bakgrunn, og i lys av det uttalte ønsket fra flere hold om at naturmiddelbransjen skal få en videre adgang til å benytte medisinske påstander, har jeg fore­ slått en utvidelse av naturlegemiddelordningen. Denne ordningen kombinerer folkehelse­ og forbrukerhensynet med bransjens behov for å informere bredere om sine produkter. Betydningen av at den enkelte person blir gitt de beste mulighetene til selv å kunne ivareta sin helse på best mulig måte, er understreket flere steder i komiteinn­ stillingen og av sakens ordfører. Jeg er enig i dette ut­ gangspunktet, og er som kjent ikke fremmed for å ta i bruk alternative metoder i denne sammenhengen. Jeg vi­ 23. jan. -- Biobankloven 2003 286 ser her til Ot.prp. nr. 27 om alternativ behandling. Jeg har derfor forståelse for ønsket om en enklere tilgang til in­ formasjon om naturmidler som er ment å fremme helsen, men som ikke er godkjent som legemidler. Men jeg er også opptatt av det hensyn til forbrukerne som tilsier at det er et regelverk som gjør det mulig å forhindre ville­ dende markedsføring og overdrevne forventninger til produktenes virkning. Det gjelder særlig fordi det er hevet over tvil at det i markedet for naturmidler er flere produkter som ikke har dokumentert effekt. Det maner til en viss forsiktighet med hva man bør tillate av udokumenterte helsepåstan­ der. Jeg vil på denne bakgrunn og på bakgrunn av komi­ teens enstemmige innstilling sørge for at det blir oppret­ tet et bredt sammensatt utvalg som skal gjennomgå gren­ sen mellom legemidler og næringsmidler, herunder listen over helsepåstander som det tas hensyn til. Jeg har merket meg at komiteen ber om at det blir vur­ dert innført en ordning med forhåndsgodkjenning av na­ turmidler, lagt til en eventuelt ny avdeling for naturmid­ ler i Statens legemiddelverk. Jeg vil vurdere forvaltnin­ gen og regelverket på dette området og melde tilbake til Stortinget på en egnet måte. I denne sammenhengen vil jeg også se på grensen mellom legemiddelverkets og næ­ ringmiddelmyndighetenes tilsynsfunksjoner. Jeg vil se på hvilken dokumentasjon som i tilfelle skal kreves for en særskilt godkjenningsordning for naturmidler. Jeg ser et behov for å gå nøye inn i disse problemstil­ lingene, og vil på basis av det komme tilbake til Stortin­ get med en vurdering av disse spørsmålene som her er reist. Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Olav Gunnar Ballo (SV): Det er statsrådens solekla­ re plikt å forsvare sitt eget embetsverk. Siden Stortinget i prinsippet bare kjenner statsråden, er det klart at riktig adressat for kritikk må være statsråden, dersom det ikke skjer noe i saken. Men det kan jo også være greit for em­ betsverket å være klar over at den kritikken med stor sannsynlighet vil komme, dersom ikke saken blir fulgt opp. Jeg har lyst til å sitere fra et brev fra Bransjerådet for Naturmidler. Brevet er datert 29. oktober 2002 og er adressert til Helsedepartementet ved statsråd Høybråten. Jeg har mottatt en kopi av brevet. Det står der: «Bransjens rettssikkerhet oppleves som nullitet da det ikke er uvanlig at vår oppfølging av myndighetenes reaksjoner blir trenert i årevis. Resultatet er at produk­ ter blir umulig å markedsføre om man skal følge myn­ dighetenes saksbehandling. I tillegg opplever vi at de faglige vurderinger knyttet til en anke mangler habili­ tet ved at departementet som klageinstans anvender førsteinstans, Statens legemiddelverk, som faglig refe­ ranse ved departementets ankebehandling.» Så er det gitt en del eksempler. Jeg har også sett andre brev om det. Jeg må si etter å ha lest den korrespondan­ sen, at jeg langt på vei er enig med bransjen selv. Når man først bes om å dokumentere forhold og så underveis i prosessen plutselig skal dokumentere helt andre forhold som ikke var trukket inn i første omgang, kan det virke som at det blir et poeng for enhver pris å skulle hindre at det produktet kan markedsføres. Jeg mener at det må være realt ikke å gi godkjenning, hvis produktet ikke sva­ rer til det som er forventningene, eller det man skaper inntrykk av. Men da må premissene ligge klart på for­ hånd. Det må ikke være slik at man endrer spillereglene underveis, slik at det for bransjen blir umulig å skulle forholde seg til Legemiddelverket og for den saks skyld departementet. Jeg synes det er rimelig å forvente at statsråden rydder opp i de forholdene, i tråd med det som en enstemmig komite har sagt. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2. (Votering, se side 313) S a k n r . 3 Innstilling fra sosialkomiteen om lov om biobanker (biobankloven) (Innst. O. nr. 52 (2002­2003), jf. Ot.prp. nr. 56 (2001­2002)) Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presi­ denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Frem­ skrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 mi­ nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den for­ delte taletid. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 10 minutter. -- Dette anses vedtatt. John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): Forslaget til ny lov om biobanker bygger på NOU 2001:19 Biobanker -- Innhenting, oppbevaring, bruk og destruksjon av humant biologisk materiale. Norge har i likhet med mange andre europeiske land sys­ tematiserte samlinger av humant biologisk materiale som går flere generasjoner tilbake i tid. Norge har godt utbyg­ de vedlikeholdte helseregistre og en stabil befolkning som har muliggjort biologiske undersøkelser av høy kva­ litet. Det finnes i dag ikke et samlet regelverk for bioban­ ker. For å sikre at befolkningen har nødvendig tillit og aksepterer biobankvirksomhet i Norge, er det viktig å til­ strebe åpenhet, innsyn og trygghet i biobankenes virke, slik at samfunnet har mulighet til å gripe inn, koordinere og eventuelt stanse innsamling og bruk av materiale, der­ som dette skulle utvikle seg i ikke tenkt retning. Komiteen er gjort kjent med at både Datatilsynet og Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin er uenig i at det etableres en egen biobanklov, de mener at en kan knytte reguleringen av biobankvirksomhet til ek­ 23. jan. -- Biobankloven 2003 287 sempelvis helseregisterloven og personopplysningslo­ ven. Et flertall i komiteen avviser disse innvendingene fra Datatilsynet og NEM og er enig i at det vedtas en egen biobanklov. En samlet komite understreker i denne sammenheng at det er mer aktuelt i dag med lovbestem­ melse av biobankdrift på grunn av den raske utviklingen innen DNA­teknologien. Dette innebærer at en i mange tilfeller kan undersøke arvestoff hos mennesker som for lengst er døde, og slike undersøkelser kan gi informasjon som er nyttig for medisinsk utredning av personer som lever i dag. DNA­informasjon i fremtiden kan få stor be­ tydning for valg av terapi for sykdom og kan bidra til at en avstår fra å bruke medikamenter som enten kan ha store skadevirkninger hos noen, eller kan være uten ef­ fekt hos andre. En samlet komite er enig i at biobanker i fremtiden kan være en potensiell ressurs for næringsut­ vikling. Det skilles mellom diagnostiske biobanker, behand­ lingsbiobanker og forskningsbiobanker. De diagnostiske biobankene inneholder materiale som har vært innhentet i forbindelse med undersøkelser eller behandling av en konkret pasient. Behandlingsbiobanker er samlinger av humant biologisk materiale som skal brukes til behand­ ling av en konkret pasient eller nærmere angitte pasient­ grupper. Forskningsbiobanker er i proposisjonen fore­ slått definert som en samling av humant biologisk mate­ riale og opplysninger som direkte fremkommer i analyse av dette materialet, og som anvendes eller kan anvendes til forskning. Eksempelvis kan her vises til de regionale Cohort of Norway­ og mor og barn­undersøkelsene. Den foreliggende innstilling handler i store trekk om regulering av forskningsbiobankene, hvor det er forutsatt at Nasjonalt folkehelseinstitutt skal utforme en strategi for utnyttelse av databiobankmateriale i forskningsbio­ bankene. I den foreliggende innstilling fremkommer ikke over­ raskende et gjennomgående flertall for alle lovparagraf­ ene, bestående av regjeringspartiene og Sosialistisk Ven­ streparti. Dette er den samme konstellasjonen vi i den se­ nere tid har sett i forbindelse med behandling av alle saksområder som gjelder gen­ og bioteknologien. Et mindretall av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har egen lovtekst til § 10 utførsel av biologisk materiale, § 12 samtykkebestemmelser og § 13 samtykke ved end­ ret, utvidet eller ny bruk av biologisk materiale. Et annet mindretall, Fremskrittspartiet, har en egen lovtekst til formålsparagrafen, § 1, hvor sykdomsforebygging og næringsutvikling skal være selvstendige formål, i tråd med Biobankutvalgets innstilling og flere tunge hørings­ uttalelsers innstilling. § 2 går på definisjon av biobanker og praktisering av loven. Endringen er i tråd med fler­ tallsinnstillingen fra Biobankutvalget. § 3 går på virke­ området for loven, der Fremskrittspartiet bytter ut ordet «behandling» med «bruk». Dette vil være mer i tråd med den fremtidige bruk av biobanker, da det ikke alltid er behandling det er snakk om, men bruk av biologisk mate­ riale. Når det gjelder Fremskrittspartiets forslag til § 3, trekkes dette, og vi støtter flertallsinnstillingen til lov­ tekst. Til § 4 fremmer Fremskrittspartiet en ny lovtekst lik innstillingen fra et enstemmig biobankutvalg, som ikke er så restriktiv som den lovteksten innstillingen har. Som i tidligere saker Stortinget og Odelstinget har be­ handlet vedrørende gen­ og bioteknologien, er flertallet med hensyn til det såkalte verdigrunnlaget også i denne innstillingen etter mitt skjønn ensidig opptatt av enkelt­ individets selvbestemmelsesrett og krav på personlig inte­ gritet og lite opptatt av enkeltpersoner som har behov for ny forskning, basert på biobanker som kan gi behand­ lingsmuligheter der en i dag har lite å tilby. Det går tyde­ lig frem av proposisjonen og flertallets innstilling, som er i samsvar med departementets oppfatning, at hensynet til giveren og biologisk materiale alltid skal gis prioritet for­ an samfunnets og befolkningens interesser. Dette er Fremskrittspartiet uenig i. Flertallet kan ikke i denne sammenheng vise til Helsinki­deklarasjonen som støtte for sitt syn, da Helsinki­deklarasjonen i denne sammen­ heng kun omfatter forsøkspersoners velferd når de er di­ rekte involvert i et enkelt forsøk, den omhandler ikke biobankvirksomhet. Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i inn­ stillingen, med unntak av forslaget til § 3, og forslag der Fremskrittspartiet er sammen med andre partier. Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp de forslag han refererte til. Gunn Olsen (A): Biobankutvalget ble som kjent opp­ nevnt på grunn av den økende interessen for medisinsk bruk av humant biologisk materiale. Interessen er en føl­ ge av den senere tids utvikling innenfor medisin generelt og bio­ og genteknologi spesielt. Og som sakens ordfører allerede har sagt, har Norge omfattende helseregistre og flere store helseundersøkelser. Vi har mange samlinger som går flere generasjoner tilbake. Dette er et godt ut­ gangspunkt for genetiske befolkningsstudier. Utviklin­ gen innenfor genteknologien har ført til at tidligere inn­ samlet materiale har fått ny aktualitet, bl.a. fordi det nå er mulig å hente ut genetiske opplysninger fra vevsprøver til bruk i forskningssammenheng. Biobankloven legger til rette for at en skal kunne opp­ rette et nasjonalt register over hvilke samlinger av men­ neskelig biologisk materiale som finnes i landet. Lovens formål er å sikre at innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av materiale som inngår i en biobank, foretas på en etisk forsvarlig måte, og at bio­ banker utnyttes til individets og samfunnets beste. Utvik­ lingen har synliggjort den verdi og det potensial humant biologisk materiale kan ha i forbindelse med medisinsk undersøkelse, behandling, forskning og næringsutvik­ ling. Det er dyrt å forske, men våre DNA­samlinger er nok så interessante at vi kan forvente internasjonal interesse for dem. Nøyaktig DNA­informasjon vil få stor betyd­ ning for valg av terapi og bruk av medikamenter. Utvalget valgte å definere tre typer biobanker: for det første diagnostiske biobanker -- et typisk eksempel er de patologiske laboratorier -- for det andre behandlingsbio­ banker, som f.eks. blodbanker, og for det tredje det som 23. jan. -- Biobankloven Trykt 10/1 2003 2003 288 det kanskje mest knytter seg samfunns­ og næringsin­ teresse til, nemlig forskningsbiobanker. I det opprinnelige lovforslaget fra Biobankutvalget var også næringsutvikling nevnt i formålsparagrafen. Dette er nå tatt ut. Det synes som om departementet i sin utforming av lovens formålsparagraf har lagt til grunn et mål om større biologisk innsikt og bedre pasientbehand­ ling, og at eventuell næringsutvikling på basis av denne kunnskapen vil kunne komme som et positivt biprodukt. Vi synes dette er om ikke naivt, så litt enkelt tenkt. Det er klart at Helsedepartementet i særlig grad besitter kompetanse på helserett­ og personvernsiden. Dette er viktige interesser å ivareta ved regulering av biobanker, men det er ikke de viktigste sidene etter Arbeiderpartiets mening. Datatilsynet mener f.eks. at det ikke er nødven­ dig med noen egen lovregulering. For å sette det litt på spissen: I lovutkastet er forholdet mellom individ og bio­ bank overregulert, mens forholdet mellom biobank og samfunnsinteresser er underregulert. Den nasjonale forskningsetiske komite er særlig opp­ tatt av at loven ikke ivaretar de samfunnsmessige interes­ sene, og legger vekt på at dette er en forutsetning dersom det ansvar store deler av befolkningen har vist gjennom deltakelse i større helseundersøkelser, skal kunne ivare­ tas på en tillitsfull måte. Vi er vanligvis enige om å ta vare på og sikre natur­ ressursene for nasjonen. Imidlertid er det ikke alltid enig­ het om hvordan det bør gjøres. Det kunne vært like natur­ lig å opprette en statlig genbank, f.eks. «Statsgen», som det i sin tid var naturlig å oppnevne Statkraft. Et slikt sel­ skap ville hatt som mål å styrke forskningen og gi spesi­ elle rettigheter i forhold til private aktører. Med det gode utgangspunkt for forskning som våre gensamlinger er, har vi et ønske om sterkere fokus på norsk bioteknolo­ gisk forskning. Mulighetene er til stede for å gjøre bio­ teknologi til et viktig nærings­ og kunnskapspolitisk om­ råde. Det er litt merkelig at ikke Høyre legger like stor vekt på dette som Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Lovforslaget tar seg av etikken og individet, men er ikke særlig klargjørende med hensyn til framtidige rettig­ heter til eventuelle forskningsresultater som helt eller delvis baserer seg på materiale i norske biobanker. Vi er ikke sikre på at senere lovregulering av rettigheter til ar­ beidstakeroppfinnelser eller innlemmelse av EUs patent­ dirkektiv vil gi en god eller endelig løsning av problem­ stillingene. Vi frykter at det verdifulle materialet genene våre er, ikke blir riktig verdsatt. Noen av de mest interes­ sante biobankene er små samlinger hos enkeltforskere. Forhandlingsstyrken mellom de små samlingene og de store internasjonale selskapene blir ulik, og det er sann­ synlig at lite verdiskaping vil bli igjen i Norge. Det er realistisk at utvikling og bruk av det kunn­ skapspotensial som ligger i biobankene, ikke kan gjøres uten i et nært samarbeid med næringsinteresser. Spørs­ målet om investering i og finansiering av denne virksom­ heten er så pass stor at offentlig virksomhet eller forsk­ ningsinteresser alene ikke vil kunne greie dette økono­ misk. Derfor det behov for en lov som også regulerer sli­ ke forhold. Det er behov for ytterligere oppfølging av problemstillingene knyttet til spørsmålet om hvordan og etter hvilke regler biobanker kan benyttes i samfunns­ interesse og for næringsutvikling. Fram til en slik oppfølging eventuelt kommer, har vi valgt å fremme noen forslag til endringer i §§ 10,12, 13 og 14, sammen med Fremskrittspartiet. Dette gjør vi for å unngå å begrense mulighetene for deltakelse i forsk­ ningsprosjekter internasjonalt. Samtykkereglene er uklare og for omfattende. Vi ønsker mulighet for enklere å kunne gjøre bruk av materiale fra døde personer. Det vil ofte være helt umulig å få tak i en del pasienter for å få sam­ tykke til og kunne bruke materiale til nye problemstillin­ ger. Slikt samtykke bør kunne gis av de forskningsetiske komiteene. Vi mener videre at en individuell destruk­ sjonsrett ikke bør gjelde for materiale innhentet i forbin­ delse med diagnostikk og behandling. Bent Høie (H): Dette lovforslaget sikrer innholdet i norske biobanker som en del av det norske felleseiet. Det er derfor etter regjeringspartienes syn riktig at loven byg­ ger på prinsippet om at ingen eier en biobank, men for­ valter den på vegne av samfunnet og den enkelte giver. Dermed blir den enkelte givers posisjon sterk i forhold til det materialet vedkommende har gitt fra seg. Det gjør det samtidig mulig å utnytte innholdet til fordel for samfun­ net og den enkelte innenfor etisk forsvarlige rammer. Lo­ ven legger vekt på å ivareta respekten for menneskever­ det og vernet om personlig integritet. Innhenting, oppbevaring og bruk av humant biologisk materiale har blitt en omfattende virksomhet innen medi­ sinsk forskning, behandling, diagnostikk og næringsut­ vikling. Den økende interessen for medisinsk bruk av hu­ mant biologisk materiale kommer av den raske utviklin­ gen innenfor medisin generelt og bio­ og genteknologien spesielt. Denne utviklingen har gjort synlig den verdien og det potensialet humant biologisk materiale kan ha for utvikling av diagnostikk, behandling og forskning. Nors­ ke biobanker og helseregistre vil kunne utgjøre et verdi­ fullt grunnlag på norsk næringsvirksomhet innenfor me­ disin og bioteknologi og være av stor interesse for den internasjonale farmasøytiske industrien. Derfor er det viktig med offentlig styring og kontroll. Verdifullt biobankmateriale skal bli utnyttet til felles­ skapets beste, slik at den enkeltes bidrag til forskning og utvikling kommer oss alle til gode. Mye av forskningen vil òg i framtiden bli finansiert og drevet i privat regi, spesielt i regi av den internasjonale farmasøytiske indus­ trien. Det er derfor viktig med en offentlig kontrollert og ikke minst demokratisk tilgang til biobankene. Proposi­ sjonens forslag til biobanklov er derfor ikke til hinder for internasjonalt forskningssamarbeid og utvikling av den farmasøytiske industrien, men setter det nødvendige rammeverket rundt forvaltningen av det biologiske mate­ rialet. Ansvarshavende for biobanken kan kun kreve sine kostnader dekket ved utlevering av informasjon og til­ gang på forskning i biobankens materiale, og giverne skal være sikre på at materialet blir behandlet etter forut­ setningene som lå til grunn da materialet ble avgitt. Gi­ verens posisjon og rettigheter i loven er et viktig grunn­ Forhandlinger i Odelstinget nr. 20 23. jan. -- Biobankloven O 2002--2003 2003 289 (Høie) lag for å videreføre befolkningens tillit til forvaltning av deres eget biologiske materiale. Svekkes dette, er jeg be­ kymret for at det vil redusere muligheten for forskning og utvikling, fordi mange vil nekte å gi fra seg materiale og opplysninger til forskningsformål. Et viktig grunnlag for dette er lovens definisjon av forskningsbiobanker, som sikrer en likeverdig forvaltning av opplysninger som framkommer av analyse av det biologiske materialet. Proposisjonens grep i forhold til å skille mellom dia­ gnostikk og behandlingsbiobanker på den ene siden og forskningsbiobanker på den andre siden, vil etter vår vur­ dering rydde opp i en vesentlig del av det som er årsaken til forskjellen mellom flertalls­ og mindretallsforslagene i Biobankutvalget. Proposisjonen fraviker Biobankutval­ gets enstemmige tilråding bare på punktet knyttet til næ­ ringsutvikling som en del av formålsparagrafen. Men på dette punktet er det viktige og tunge høringsinstanser som støtter proposisjonens innhold. Muligheten for næ­ ringsutvikling vil bli styrket gjennom denne loven fordi den gir et felles lovgrunnlag for virksomheten. Dette er ikke formålet med loven, men et resultatet av loven og et resultat av den forskningen som vil foregå på bakgrunn av loven. Av andre områder som er omdiskutert, eller som det er flertalls­ eller mindretallsforslag til, vil jeg trekke fram noen spørsmål. Det ene er knyttet til utførsel til utlandet. Der er det to problemstillinger. Det ene er i forhold til døde personer, og det andre er i forhold til ytelser av nød­ vendig helsehjelp. Når det gjelder det første punktet, er dette fanget opp i § 13 andre ledd i proposisjonen, der det helt klart går fram at det er et unntak for samtykke når dette er umulig eller svært vanskelig. Når det gjelder for­ hold knyttet til ytelser av helsehjelp, vil jeg vise til § 12 femte ledd, som videre henviser til pasientrettighets­ loven og godkjenningsordninger tilknyttet denne. Det vil bety at de innvendingene som framkommer i Arbeider­ partiets og Fremskrittspartiets merknader, ikke er rele­ vante i forhold til disse problemstillingene. Når det gjelder samtykkebestemmelsen, som òg er trukket fram som problematisk, vil flertallet gå inn for at hovedregelen skal være at en skal ha et uttrykkelig, fri­ villig og informert samtykke. Dette har mye å gjøre med den tilliten som skal være hos den som avgir biomateria­ le, i forhold til bruken av det i framtiden. Og vi er, som sagt tidligere i innlegget, redd for at hvis denne tilliten svekkes, vil viljen til å avgi materiale også svekkes. Jeg vil imidlertid trekke fram at jeg tror mindretallet trekker tolkningen av begrepet metode i denne paragra­ fen altfor langt, og dermed er jeg uenig i det grunnlaget som de baserer sitt alternative forslag på. Flertallet presi­ serer helt klart at i metodebegrepet legger en til grunn den metode som brukes for å samle inn og behandle det biologiske materialet. Dermed er det helt åpenbart at Helsinki­deklarasjonen er relevant. Ønsker mindretallet at metode ikke skal være regulert av loven, er deres argu­ menter i forhold til Helsinki­deklarasjonen forståelig, men da fratar en òg pasientene disse rettighetene som nå er helt klart nedfelt i lovforslaget. Dermed kommer jeg til påstanden om at forholdet mellom individ og biobank er overregulert, mens forhol­ det mellom samfunn og biobank er underregulert. Det baserer en seg på i forhold til hvis en f.eks. ser til de må­ tene en har valgt å organisere dette på i Sverige og i Is­ land. Jeg mener imidlertid at den måten en i dette forsla­ get har valgt å regulere på, ivaretar balansen mellom det å ha en regulering fra samfunnets side og det å regulere individets interesser på en god måte, nettopp gjennom det grepet at en sier at det er ingen som eier en biobank i sum. Det er den enkelte som har avgitt materialet, som eier sitt materiale, og de som forvalter biobanken, forval­ ter den på vegne av giveren og på vegne av samfunnet. Hadde man gjort enten som i Sverige, valgt å definere ei­ erskapet til en statlig institusjon, eller som i Island, nær­ mest solgt landets biologiske materiale til en privat be­ drift, så ville en lagt opp til svært store konfliktområder, som vi allerede ser både i Sverige og i Island, og som ikke minst ville svekket tilliten hos den enkelte giver til at det materialet som man gir fra seg, blir forvaltet på en fornuftig måte. Det er bare å vise til de rettssakene som har oppstått i Sverige, i forhold til kommersialisering av dette materialet. Olav Gunnar Ballo (SV): Med bakgrunn i det inn­ legget som ble holdt av Bent Høie her, ser ikke jeg noe behov for å snakke i ti minutter, for de resonnementene som Høie la til grunn på vegne av Regjeringen, er SV helt enig i. Det er slik at Regjeringen og SV står sammen i forhold til loven om biobanker og er enige om resonne­ mentene som ligger til grunn. Vi har sett når det gjelder en rekke lover de siste årene at individets ukrenkelighet har vært satt i fokus, og man har fått individbaserte rettigheter. Bioteknologiloven er jo en helt åpenbar lov i så henseende som skal sikre, i forhold til biologisk materiale, at den enkeltes rettigheter tas vare på, og at individet beskyttes. For noen år siden opplevde vi det samme når det gjaldt lov om helseregist­ re. Og man får prinsipielle avveininger i forhold til sam­ funnets interesser på andre områder, f.eks. når det gjelder næringsvirksomhet og når det gjelder individets rettighe­ ter. SV er veldig glad for at det er et flertall i Stortinget som lander på at individets rettigheter skal være overord­ net på en del områder, f.eks. næringsutvikling, men at man likevel ivaretar næringsutviklingens muligheter, da ut fra en formålsparagraf der det ikke tas inn. Det er en betraktning SV er helt enig i. Og vi er veldig glade for at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets syn akkurat på det området ikke fikk flertall. Vi har fått en pasientrettighetslov som veldig sterkt betoner at pasientene i helsevesenet har rettigheter, og med loven i hånd kan vise til de rettighetene. Det er ele­ menter av det samme både i helsepersonelloven og i lo­ ven om spesialisthelsetjenester. Vi ser det samme når det gjelder biobankloven. Noen har ment at denne loven er unødvendig. I SV har vi landet på at det er den ikke. Man kan se på andre områder f.eks. når det gjelder informa­ sjonsteknologi i dag, at det er så komplisert når det gjel­ der forskjellig lovverk at det kan være vanskelig å få en 20 23. jan. -- Biobankloven 2003 290 oversikt over hva slags lover, forskrifter og regler som gjelder. Den oversikten får man jo gjennom lov om bio­ banker. SV ser med spenning fram til nye runder på andre om­ råder som berører biologisk materiale og individbaserte rettigheter knyttet til det. Ikke minst gjelder det fornyet gjennomgang i forhold til lov om bioteknologi. Vi mener at de avveiningene som her er gjort, på en god og balan­ sert måte sikrer at individet beholder sine rettigheter i forhold til eget arvestoff, i forhold til eget biologisk ma­ teriale, uten at man samtidig lager systemene så tungvin­ te at det blir umulig å nyttiggjøre seg det materialet både til forskning og -- etter søknad og ut fra at loven også iva­ retar muligheter for det -- til næringsutvikling. SV er glad for å kunne være med og bestemme at loven får den ut­ formingen som den her har fått. Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det er i dag nesten nøyaktig tre år siden den første Bondevik­regje­ ringen nedsatte et utvalg som skulle se på medisinsk bruk av biologisk materiale. Formålet var å sikre at innsam­ ling, oppbevaring, behandling og destruksjon av materia­ le som inngår i en biobank, foretas på en etisk forsvarlig måte og utnyttes til individets og samfunnets beste. Kristelig Folkeparti er med i alle flertallsforslag og synes resultatet som behandles i dag, viser at det er tatt hensyn til personvernet og vist respekt for menneskever­ det og menneskerettigheter. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å sikre at innholdet i norske biobanker blir en del av det norske fel­ leseiet, samtidig som en utnytter det positivt til fordel for det norske samfunn innenfor etisk forsvarlige rammer. Biologisk materiale har et stort potensial for å gi bedre medisinske undersøkelser, bedre behandling og ikke minst gi muligheter for forskning og næringsutvikling. For å sikre at den norske befolkning skal ha tillit til og aksept for den biobankvirksomhet som utføres i Norge, er det svært viktig at en har åpenhet og informasjon om biobanker. De aller fleste av oss har avgitt vev, celleprø­ ver eller f.eks. blodprøver. Tall viser at vi har prøver fra mer enn ti millioner pasienter over fire til fem generasjo­ ner. Hvert år blir bl.a. alle nyfødte testet for Føllings syk­ dom. Disse prøvene blir nå oppbevart på filterpapir og kan bli bevart og eventuelt forsket på i lang tid framover. Denne proposisjonen har ikke vært helt enkel å arbei­ de med, fordi utredningsutvalget har vært delt i synet på flere lovparagrafer. Datatilsynet og Den nasjonale forsk­ ningsetiske komite for medisin mente at en egen bio­ banklov var overflødig. I tillegg har patologer og bio­ ingeniører være uenige. Mye av diskusjonen og uenigheten har også dreid seg om opplysningene om det biologiske materialet skal in­ kluderes i biobanken. Kristelig Folkeparti støtter at en skiller mellom behandlings­ og diagnostiske biobanker på den ene siden og forskningsbiobanker på den andre si­ den. Det betyr at kun de opplysningene som knyttes til en forskningsbiobank, reguleres av loven. Jeg tror dette blir en grei måte å praktisere loven på, noe som ble bekreftet under sosialkomiteens høringer. Kristelig Folkeparti støtter flertallet med hensyn til reg­ lene for samtykke. Informert samtykke er viktig både til innsamling, oppbevaring og behandling. Samtykke skal være uttrykkelig og frivillig, og en skal være informert om formål, metode, risiko, ubehag og andre konsekven­ ser ved å avgi biologisk materiale. Flertallet presiserer at justeringer i forskningsmetode ikke vil kreve nytt samtykke så lenge målet med forsk­ ningen ikke endres, og at metodebegrepet er knyttet til det å samle inn materiale. Kristelig Folkeparti støtter innstillingen til § 13 End­ ret, utvidet eller ny bruk. Dersom det er vanskelig eller umulig å innhente samtykke, kan departementet gjøre unntak etter å ha innhentet en vurdering fra en regional komite for medisinsk forskningsetikk. Denne komite har ikke forvaltningsstatus, og derfor må departementet ta den endelige avgjørelsen. Den som har avgitt samtykke, kan til enhver tid tilba­ kekalle dette og kreve at materialet destrueres. Helse­ og personopplysninger som er kommet fram ved analyser eller ved undersøkelser av materialet, kan slettes eller ut­ leveres. Denne mulighet gjelder ikke dersom opplysnin­ gene er anonymisert eller er med i vitenskapelige arbei­ der. Det er viktig at en ikke begrenser for forskning som kan komme de fleste til gode. Mitt parti ønsker at en prioriterer stamcelleforskning, og ser behovet for en egen stamcellebank. Den medisins­ ke bruk av stamceller er under utvikling, og i framtiden kan kanskje alle typer organsvikt behandles med celler som er utviklet fra friske stamceller. Store befolkningsundersøkelser gir kunnskap om hvil­ ke gener som utvikler sykdom. Dette gir gode muligheter for å forhindre og forebygge sykdom. Det gir også grunnlag for næringsutvikling. Det er positivt. Men det må hele tiden gjøres på en etisk forsvarlig måte som også tar hensyn til den nasjonale fellesarv som våre biologiske data representerer. Ola D. Gløtvold (Sp): Biobankutvalget la fram sin utredning sommeren 2001, og den inneholdt områdene innhenting, oppbevaring, bruk og destruksjon av humant biologisk materiale. Det er stor enighet i flertallet her. Flertallet utgjøres av regjeringspartiene, SV og Senterpartiet. Det er derfor slik at undertegnede ikke vil gå inn i alle detaljene i bio­ bankloven, men vise til det som har vært sagt vedrørende omforente holdninger i den konstellasjonen som utgjør flertallet. Det er viktig å ta hensyn til og ha respekt for enkelt­ mennesket og enkeltindividets integritet. Når det gjelder den mer tekniske oppbyggingen av biobankloven, vises det til tre typer biobanker. Det er diagnostiske biobanker, f.eks. patologiske avdelinger ved sykehusene, behand­ lingsbiobanker, kanskje mest kjent i forhold til blodbank­ virksomhet, og forskningsbiobankene. Det er viktig å få et samlet regel­ og lovverk på dette området som tilstre­ ber å skape åpenhet, innsyn og trygghet i forhold til bio­ bankenes virksomhet. Komiteen sier i den forbindelse at dette skal gjøres «slik at samfunnet har mulighet til å gri­ 23. jan. -- Biobankloven 2003 291 pe inn, koordinere og eventuelt stanse innsamling, opp­ bevaring, og bruk av biologisk materiale dersom det skulle utvikle seg i ikke tiltenkt retning». Jeg synes at det er noe av det viktige her i lovens utarbeidelse og forar­ beider. Så sier også et bredt flertall, alle unntatt Arbeiderpar­ tiet, at den foreliggende lovproposisjon i det vesentlige konsentrerer seg «om samfunnets kontroll og regulering av forskningsbiobanken hvor samfunnsinteresser og en­ keltindividers sikkerhet ivaretas». Dette sier flertallet seg tilfreds med. Det er derfor litt forunderlig, synes jeg, at komiteens leder sier det han gjør i dag, når det gjelder dette med samfunnsinteressene. Samtykkeordningen er viktig -- med uttrykkelig og fri­ villig samtykke. Og jeg synes ikke at forholdet mellom biobank og individ er overregulert i denne loven. Det sies nemlig fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det sies også at en har en underregulering i forholdet mellom bio­ bankene og samfunnsinteressene. Jeg vil ikke gå så langt, men jeg er med Arbeiderpartiet på en merknad i denne innstillingen der vi sier følgende: «Når det gjelder samfunnsinteresser, vil disse med­ lemmer peke på at de betydelige ressurser som er in­ vestert i det offentlige helsevesenet, tilsier at disse in­ vesteringene bør brukes slik at de primært kommer samfunnet til gode. I denne forbindelse vil disse med­ lemmer peke på at eierforhold, rettigheter, demokra­ tisk adgang til data, utnyttelse av data, innsyn og of­ fentlig kontroll blir viktige områder der regulering er påkrevet.» Dette regner jeg med at vi kommer tilbake til også ved senere anledninger, både når det gjelder spesielt biobank­ virksomhet, og også når det gjelder større og kanskje vik­ tige ting som nå vil påvirke dette -- jeg skal komme litt tilbake til det til slutt. Det er også slik vi -- faktisk et bredt flertall, alle unn­ tatt Fremskrittspartiet -- i innstillingen sier at det «er vik­ tig med tilrettelegging, offentlig styring og kontroll». Vi sier videre: «Verdifullt biobankmateriale skal bli utnyttet til fellesskapets beste, slik at den enkeltes bidrag til forsk­ ning og utvikling kommer oss alle til gode. Mye av forskningen vil også i fremtiden bli finansiert og dre­ vet i privat regi, spesielt i regi av og i samarbeid med den internasjonale farmasøytiske industrien. Det er derfor viktig med en offentlig kontrollert og demokra­ tisk tilgang til biobankene.» Dette vil jeg understreke så sterkt jeg kan. Jeg tror at en av de første korsveier i denne sammen­ hengen blir EUs patentdirektiv. Da får vi se om viljen til individets sikkerhet og samfunnets demokratiske inn­ syns­, styrings­ og disposisjonsmuligheter fortsatt er til stede. Statsråd Dagfinn Høybråten: Den proposisjon og innstilling som Odelstinget i dag behandler, omhandler en ny og viktig regulering av områder innen medisin og bio­ og genteknologi. Hittil har innhenting, oppbevaring, bruk og destruksjon av humant biologisk materiale vært uregulert eller i beste fall fragmentarisk regulert. Den se­ nere tids økende interesse for humant biologisk materiale har synliggjort behovet for en egen lov om biobankvirk­ somhet knyttet til humant biologisk materiale og opplys­ ninger som kan utledes av dette materiale. Feltet er i rask utvikling, og jeg mener det er avgjørende for denne virk­ somheten at vi nå får på plass en lov hvor hovedprinsip­ pene fastslås. Det foreliggende lovforslaget er en oppfølging av NOU 2001:19. Regjeringen ønsker med dette forslaget å sikre innholdet i norske biobanker som en del av det norske felleseiet og samtidig muliggjøre utnyttelse til fordel for det norske samfunn, innenfor etisk forsvarlige rammer. En lov om biobanker må legge vekt på å ivareta respekten for menneskeverdet og verne om individets personlige integritet. Et viktig prinsipp er at samfunns­ messige og forskningsmessige interesser ikke skal gå foran hensynet til og vernet om det enkelte individ. Grunnleggende personvernhensyn og prinsipper om re­ spekt for menneskeverd, menneskerettigheter og person­ lig integritet er derfor framhevet som klare forutsetninger i formålsparagrafen. Innhenting, oppbevaring og bruk av humant biologisk materiale og opplysninger utledet av dette har gradvis blitt en omfattende virksomhet innen medisinsk forsk­ ning, behandling, diagnostikk og næringsutvikling. Den økende interessen for medisinsk bruk av humant biolo­ gisk materiale er en følge av den raske utviklingen innen­ for medisinen. Utviklingen har vist hvilken verdi og hvil­ ket potensial humant biologisk materiale kan ha i forbin­ delse med utviklingen av diagnostikk, behandling og forskning. Norske biobanker og helseregistre vil i forlen­ gelsen av denne utviklingen kunne utgjøre et meget ver­ difullt grunnlag for norsk næringsvirksomhet innenfor medisin og bioteknologi. Det er jeg meget positiv til. På bakgrunn av biobankenes potensial når det gjelder kommersiell utnytting, mener jeg det er viktig med of­ fentlig styring og kontroll av biobankvirksomheten. Det er viktig at verdifullt biobankmateriale kan nyttes til fel­ lesskapets beste, slik at den enkeltes bidrag til forskning og utvikling kommer fellesskapet og samfunnet til gode. Derfor er det i lovutkastet foreslått at opprettelse av bio­ banker skal meldes til myndighetene. For diagnostiske biobanker og behandlingsbiobanker holder det med en melding innen to måneder etter at biobanken er opprettet. Når det gjelder forskningsbiobanker, er det imidlertid be­ hov for melding før opprettelsen, slik at departementet har mulighet til å kontrollere og eventuelt gripe inn innen 45 dager dersom etiske hensyn eller tungtveiende sam­ funnsmessige interesser tilsier at biobanken ikke bør eta­ bleres. Den foreslåtte biobankloven vil naturlig nok innebære grensedragninger mot helseregisterloven og personopp­ lysningsloven. Biologisk materiale i seg selv og opplys­ ninger utledet av dette har imidlertid en karakter og et potensial som Regjeringen mener krever særregulering for å sikre offentlig kontroll og en etisk forsvarlig hånd­ tering. Videre er det behov for å regulere biobankvirk­ somhet både når det gjelder personidentifiserbart og ano­ 23. jan. -- Biobankloven 2003 292 nymisert materiale. Selv om identiteten til giveren av materialet ikke kan spores, og personvernet således ikke krenkes, kan en beskyttelse være viktig av hensyn til menneskeverdet og den personlige integritet. Biologisk materiale og opplysninger fra dette materialet må håndte­ res og utnyttes med respekt for giveren og bare nyttes til forskning i overensstemmelse med anerkjente forsk­ ningsetiske prinsipper. Et av formålene med biobankloven er å legge til rette for at materialet i biobanker kan benyttes til helsemessi­ ge formål til beste for samfunnet. Det er derfor viktig å ivareta givernes autonomi og sikre befolkningens tillit til biobankvirksomhet. Innhenting av biobankmateriale til forskningsformål krever et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra giveren av materialet. Det innsamlede materialet og opp­ lysningene skal som hovedregel ikke kunne utnyttes til annet enn det som det er samtykket til. Giveren skal gis god informasjon om formålet med biobanken og avgi samtykke på bakgrunn av denne. Dersom hele eller deler av biobanken skal benyttes til kommersielle formål eller utleveres/utlånes til andre, må dette være i samsvar med samtykket fra giveren av materialet. Lovforslaget legger opp til at det alltid skal være an­ ledning til å trekke samtykket tilbake. Giveren skal kun­ ne kreve det biologiske materialet destruert og opplys­ ningene utlevert og slettet. Unntatt fra dette er de tilfeller hvor biobankmaterialet etter bearbeidelse inngår i et an­ net biologisk produkt eller har inngått i vitenskapelige arbeider. Lovforslaget inneholder videre vilkår for opprettelse og nedleggelse av biobanker og nærmere bestemmelser om organisering av biobanker og utnyttelse av biobank­ materiale. Jeg vil også understreke bestemmelsen om at utførsel av materiale fra biobanker til utlandet som ho­ vedregel skal godkjennes av departementet. En liknende bestemmelse finnes i dag i transplantasjonsloven § 10 b. Jeg vil avslutningsvis uttrykke min tilfredshet med at sosialkomiteens flertall i sin innstilling har sluttet seg til Regjeringens forslag til regulering av biobanker på alle punkter. Jeg opplever at den uenighet som kommer til ut­ trykk i innstillingen og i debatten her i dag, ikke er fun­ damental, men går på ulike avveininger mellom de ulike hensyn som naturlig nok gjør seg gjeldende her. Presidenten: Det blir replikkordskifte. John I. Alvheim (FrP): Jeg registrerte at represen­ tanten Olav Gunnar Ballo gav uttrykk for at når en repre­ sentant fra regjeringspartiene hadde holdt et innlegg, var det i grunnen unødvendig for ham å holde noe innlegg. Hvis det kan bli praksis i alle saker som har med gen­ og bioteknologi å gjøre, sparer det tid for oss andre. Men det ligger et paradoks i dette, og det gjelder abortloven -- jeg skal ikke si mer om det. I Regjeringens lovforslag er næringsvirksomhet bygd på forskningsbiobanker utelatt i formålsparagrafen. Det skrives dog i proposisjonen at dette ikke er til hinder for kommersiell utnytting av biobanker. Hva mener egentlig helseministeren med ikke å ta næringsvirksomhet med i formålsparagrafen, samtidig som det anføres at kommer­ siell utnyttelse av biobanker kan skje? Dersom man etter min mening skal sikre størst mulig grad av forutsigbarhet for fremtidig forskning og næringsutvikling, bør dette området åpenbart være med i formålsparagrafen, slik ut­ valget innstilte på. Så langt jeg vet, er dette med i loven både i Storbritannia og i Sverige. Vil helseministeren gi meg en kommentar og en bedre forklaring på hva som er den egentlige grunnen til at man ikke har tatt næringsutvikling med i formålsparagrafen? Statsråd Dagfinn Høybråten: Til representanten Alv­ heims bemerkning, som vel egentlig mer var en replikk til representanten Ballo enn til meg, om konstellasjonene i denne saken og i andre saker på det bioetiske området, må jeg si at den allianse som framkommer i slike saker mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ikke er noe mindre bemerkelsesverdig enn den enighet som regje­ ringspartiene og SV har stått for i en del slike saker. Når det gjelder spørsmålet om næringsutvikling, framgår det klart av proposisjonen at Regjeringen ser positivt på at biobanker kan innebære og gi grunnlag for næringsutvikling. Det vi har gjort en annen avvei­ ning av enn utvalget, er spørsmålet om næringsutvik­ ling skal løftes opp som et selvstendig siktemål med lo­ ven -- inn i formålsparagrafen. Der mener vi at en for­ målsparagraf som klarere går på at lovens formål er å sikre en forsvarlig håndtering av det biologiske materi­ ale, sikre personvernhensyn, sikre personlig integritet og legge til rette for en utnyttelse til helsemessige for­ mål, er mer målrettet i forhold til det som er den primæ­ re hensikten med biobankene. Men en utvikling av pro­ dukter og produksjon på grunnlag av biobanker som skjer innenfor rammen av denne lovgivningen, er vi grunnleggende positive til. Olav Gunnar Ballo (SV): Grunnen til at jeg trakk fram Høies innlegg, er at det er en prinsipiell argumenta­ sjon som gir forutsigbarhet med hensyn til hvor man lan­ der i andre saker knyttet til biologisk materiale. Det er jo ikke noen grunn til å markere uenighet når man er enig i resonnementet. Jeg synes det er grunn til å gi ros til statsråden for at man i en regjering der man kanskje skulle tro at stand­ punktene var forskjellige, har klart å lande på ens stand­ punkter, slik at det blir flertall som en konsekvens av det. Jeg prøvde å tenke gjennom hva som skulle være det mest ytterliggående motsatte av en tilnærming der man er opptatt av å ivareta -- skal vi si -- biologisk materiale ut fra at det på en måte er unikt, og at man ikke skal kom­ mersialisere det, gjøre det allment tilgjengelig, ut fra rene næringsmessige betraktninger. Det motsatte standpunkt måtte da være at man gir patentrettigheter på det materia­ let. Og det er mitt spørsmål til statsråden. Vi vet at i disse dager forbereder Regjeringen patent­ direktivet, der Kristelig Folkeparti, så langt jeg har kun­ net registrere, klart har markert at man er imot at biolo­ 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 293 gisk materiale skal kunne patenteres, at noen skal ha et slags eierskap til det, som om de har funnet det opp. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Står Regjeringen også her samlet i sitt syn i forhold til håndtering av biolo­ gisk materiale, og vil Regjeringen samlet gå imot EUs patentdirektiv? Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Ballo stiller nå et spørsmål som ligger under en annen statsråds konstitusjonelle ansvar. Han stiller et spørsmål som ikke vedkommer den saken Odelstinget i dag behandler, og han stiller et spørsmål som det burde være helt unødven­ dig å stille, fordi svaret på spørsmålet er å finne i Sem­ protokollen, som regjeringspartiene presenterte før de til­ trådte. Jeg har ingen flere kommentarer til replikken. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3. (Votering, se side 314) S a k n r . 4 Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven m.m. (lovtiltak mot barne­ og ungdomskriminalitet) (Innst. O. nr. 37 (2002­ 2003), jf. Ot.prp. nr. 106 (2001­2002)) Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­ denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpar­ tiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kystpartiet 5 minutter samt statsråden 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter inn­ legg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordel­ te taletid. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. -- Det anses vedtatt. Inga Marte Thorkildsen (SV) (ordfører for saken): Justiskomiteen har gjort et grundig arbeid med de forslagene departementet har kommet med på et felt som rommer særdeles vanskelige spørsmål, nemlig hvordan små og store barn på best mulig måte kan mø­ tes av samfunnet når de er ute og sklir over lovens gren­ ser. Vi har hatt en nyttig høring i høst, og jeg vil starte med å takke dem som har bidratt med sin kunnskap i denne prosessen. Komiteen støtter forslaget om å endre straffeprosess­ loven slik at politiet nå skal få plikt til å etterforske saker selv om den mistenkte er under 15 år, nærmere bestemt der barnet er mellom 12 og 15 år gammelt. Vi vil samti­ dig påpeke at vi forutsetter at barnas rettssikkerhet blir ivaretatt på forsvarlig vis. Flertallet, bestående av SV, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, går likevel et skritt lenger og ber departementet vurdere om barnet bør ha rett til bistandsadvokat under etterforskningen. Justiskomiteen mener en etterforskningsplikt er riktig av flere grunner. For det første vil det sende et tydelig signal til barn og unge som har brutt loven, om at voksne mennesker bryr seg om hva de gjør, og at det vil bli tatt alvorlig. Dette er positivt både for samfunnet og for dem det gjelder. For det andre mener vi at en etterforsknings­ plikt vil ha effekt på dem som måtte bruke barn bevisst til å utføre kriminelle handlinger for seg. Sjansen for at dette oppdages, vil nå øke, og det er bra. Sist, men ikke minst er tiltaket viktig fordi informasjonen politiet fram­ skaffer, vil kunne være til stor nytte for barnevernet i de­ res vurdering av hva som videre bør skje med barnet. Selv om det ikke står i vår innstilling, regner jeg med at komiteen også kan slutte seg til en vurdering av at plik­ ten også vil kunne gi oss mer kunnskap generelt om om­ stendighetene rundt barn som begår en ellers straffbar handling, noe som i seg selv er verdifullt. Justiskomiteen støtter videre et forslag fra departe­ mentet om at straffeprosessloven endres slik at etterforsk­ ningen som utføres av politiet, skal kunne tjene som saksbehandlingsgrunnlag for andre etater, og at en sak med gjerningsperson under 15 år formelt skal kunne av­ sluttes ved at saken oversendes barnevernet. Samtidig er det vår oppfatning at politiet i større grad enn i dag bør benytte seg av adgangen til å sende bekymringsmelding til barnevernet. Justiskomiteen mener det er ytterst viktig at unge lov­ brytere får en rask reaksjon. Vi støtter derfor at det settes en seks ukers frist for å treffe påtalevedtak i slike saker, dvs. der lovbryter var under 18 år på gjerningstidspunk­ tet, og at fristen skal begynne å løpe fra det tidspunkt noen er å anse som mistenkt i saken. Komiteen støtter også de foreslåtte presiseringene og endringene av taus­ hetspliktreglene, men mener det er helt nødvendig at det utarbeides felles rundskriv til offentlige etater om gjel­ dende regelverk. Komiteen er også enig i departementets forslag om å innføre møteplikt hos politiet for barn og unge under 18 år som det er grunn til å tro har begått en straffbar hand­ ling, og deres foresatte. Hensikten med plikten skal være å effektivisere bruken og virkningen av en forebyggende samtale, ikke å pålegge noen å forklare seg. Dette skal også framgå av loven. Komiteen mener samtidig at det må utarbeides infor­ masjonsmateriell som vil kunne legge til rette for bruken av bekymringssamtaler i alle landets politidistrikt ved politiets første møte med unge lovbrytere under 18 år, og mener videre at fellesbesøk av Barnvernsvakta og poli­ tiet bør prøves ut og senere evalueres og eventuelt ut­ vikles for mer utstrakt bruk. Oppfølgingssamtalen bør dessuten brukes i større utstrekning enn i dag, og vi me­ ner den bør utvikles som et strukturert verktøy etter mønster av bekymringssamtalen. Komiteen er imidlertid delt i synet på hva som bør skje dersom noen nekter å møte hos politiet, slik møte­ 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 294 plikten forutsetter. Jeg vil her kun redegjøre for mindre­ tallets syn. Mindretallet, bestående av SV og Arbeiderpartiet, er enig med den arbeidsgruppa som har vurdert forslagene for departementet, i at en hjemmel til å tvangshente vil kunne gjøre mer skade enn gagn. Formålet med møte­ plikten skal være å motivere barn og foreldre til å hindre en videre kriminell utvikling for barnet, samt å kartlegge den unges livssituasjon og eventuelle behov for hjelp. Dette er et veldig positivt formål, som vi frykter kan bli skadelidende når trusselen om tvang blir et viktig ele­ ment i dette. Vi mener det er mer hensiktsmessig å innfø­ re møteplikten først, for deretter å evaluere tiltaket og eventuelt komme tilbake til spørsmålet om behovet for flere virkemidler. Vi tror at politiet i de aller fleste tilfel­ ler vil komme langt med god informasjon, både skriftlig og muntlig og på relevante språk, ved tett oppfølging, eventuelt hjemmebesøk, og alminnelig sunn fornuft. Vi vil i den forbindelse sterkt understreke at ingen barn må settes i den situasjon at de må fungere som tolk for sine foresatte ved slike møter med politiet. Jeg forstår egent­ lig ikke at ikke komiteen enstemmig kunne slå fast dette. Kanskje noen fra flertallet kunne ta opp hansken og rede­ gjøre for hvorfor man ikke ønsker å slå fast at barn ikke skal være tolk for sine foresatte? Det kan være mange grunner til at en familie ikke mø­ ter opp hos politiet, f.eks. frykt, manglende språk eller kulturforståelse, skepsis som kan imøteses ved hjelp av god informasjon fra politiets side, e.l. Vi er fullt klar over at noen rett og slett ikke vil, men spørsmålet må da bli hva man ønsker å oppnå med tvangshenting. Vil de aktu­ elle personene bli mer samarbeidsvillige? Eller vil tvangsbruken bare virke mot sin hensikt og i verste fall kunne føre til at skepsisen og vrangviljen smitter over på forholdet til andre offentlige instanser? Vi mener det er verdt å lytte til de innvendingene som også kom fram un­ der høringene, og har valgt å støtte et forslag som bl.a. ble fremmet av Redd Barna, og som innebærer at det bør vurderes om slike saker automatisk bør havne hos barne­ vernet som en bekymringssak. Det neste forslaget justiskomiteen har vurdert og delt seg i forhold til, er spørsmålet om det bør gis en lovhjem­ mel for å kunne nedlegge et begrenset oppholdsforbud overfor barn under 15 år. Flertallet, alle unntatt SV, er ubetinget positive til dette. I SV er vi derimot såpass usik­ re på hensiktsmessigheten at vi ønsker dette som en for­ søksordning. Bakgrunnen for denne usikkerheten er både at politiet i dag har gode muligheter til å gripe inn over­ for barn som driver rundt for seg selv på steder og til ti­ der som antas å være skadelige for dem, samt at vi ikke er overbeviste om at nedlagte oppholdsforbud faktisk vil bli håndhevet effektivt. Vi mener det mest skadelige vi kan gjøre overfor barn og unge i fri flyt, er å vedta lover og hjemler vi ikke håndhever, altså at vi i praksis viser dem at de kan gjøre som de vil. Eksempler på dette er dersom barnet bare kan forflytte seg til et annet og like skadelig sted, eller dersom politiet ikke har kapasitet og ressurser til å prioritere håndhevingen av tiltaket. På den annen side kan det hende vi tar feil, at innvendingene ikke holder mål. Men vi mener det er gode grunner til å være usikre, spesielt fordi såpass mange av høringsin­ stansene hadde betenkeligheter, og vi har derfor landet på at dette bør innføres som en forsøksordning med en påfølgende evaluering. Komiteen støtter den foreslåtte presiseringen i straffe­ loven hvor det slås fast at konfliktrådsmekling kan idøm­ mes som særvilkår for betingede dommer i saker der både gjerningsperson og fornærmede samtykker. Komi­ teen mener at konfliktrådene bør brukes aktivt, og vi me­ ner også at Regjeringa må legge til rette for økt bruk av skolemekling, tverrfaglige oppfølgingsteam hvor også psykiatrien inngår, SLT, samt ungdomskontrakter. Komiteen har fått sterke innspill fra Redd Barna og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosiono­ mer og vernepleiere, FO, og som en følge av dette ber vi departementet fremme forslag om at det i saker hvor det er grunn til å tro at enslige mindreårige asylsøkere har begått kriminelle handlinger, umiddelbart skal sendes be­ kymringsmelding til barnevernstjenesten, som skal vur­ dere behovet for ytterligere bistand. Jeg må likevel si at vi fra SVs side skulle ønske at komiteen også kunne ha sluttet seg til et forslag som SV og Fremskrittspartiet har hatt oppe tidligere, som ville innebære at mottak for ens­ lige mindreårige asylsøkere ville fått status som barne­ vernsinstitusjoner, noe vi tror både ville virke forebyg­ gende og ivareta disse barnas behov for voksenkontakt og trygghet. Hvordan disse barna behandles i dag, er etter SVs syn en stor skam. Komiteen ber departementet om en tilbakemelding på om politiets ressurser er tilstrekkelige for å oppfylle in­ tensjonene i proposisjonen, og vi ber også om en grundig vurdering av om de forslagene vi nå vedtar, nødvendig­ gjør økt ressurstilførsel til politiet i forbindelse med bud­ sjettet for 2004, en vurdering vi mener er helt påkrevd dersom vi skal være sikre på at vedtakene faktisk blir satt ut i livet. For Arbeiderpartiets og SVs del skulle vi ønske at flertallet hadde vært med på å si det samme om barne­ vernet, som mange steder er særdeles hardt presset, både økonomisk og menneskelig, men vi får sette vår lit til barne­ og familiekomiteen i den sammenheng. Våre to partier, altså SV og Arbeiderpartiet, står også sammen om flere forslag, bl.a. at de vedtakene vi nå gjør, må følges opp av evalueringer, og at også berørte barn må høres i forbindelse med dette. Vi foreslår også at Re­ gjeringa må vurdere hvilke tiltak og ressurstilførsler som trengs for å imøtese spesielle behov hos barn og unge med ADHD eller ADD -- en naturlig forlengelse av, me­ ner vi, det enstemmige forslaget fra komiteen som inne­ bærer at Regjeringa må foreta en gjennomgang av hva slags kunnskap som fins om ADHD­ og ADD­problema­ tikk hos de ulike faggruppene som arbeider med barn og unge, for hvis vi først skal ta tak i dette feltet, bør vi gjøre det skikkelig og ikke prøve å stikke oss unna pengebruk, for dette dreier seg om å spare mye penger på sikt. Jeg trodde ikke at jeg skulle hatt noe taletid igjen, men jeg har bare lyst til å si noen ord helt på slutten. I SV syns vi det har kommet mange bra forslag fra Regjeringa, men vi kan ikke se dette uavhengig av det generelle budsjet­ 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 295 tet. Og det generelle budsjettet er ikke bra for barn og un­ ge. Vi ser nå tendenser til det rundt i kommunene. Vi ser hvordan det kuttes i barne­ og ungdomstiltak, og dette kommer til å slå ut hos oss også. Vi må være skikkelig på vakt, så jeg håper at Regjeringa skjerper seg i neste run­ de. På vegne av SV tar jeg opp forslagene fra Arbeider­ partiet og SV og forslaget fra SV. Presidenten: Inga Marte Thorkildsen har tatt opp de forslag hun refererte til. Det blir replikkordskifte. Carsten Dybevig (H): En av målsettingene med den­ ne loven er bl.a. å hindre at unge personer utvikler en kri­ minell atferd. Det er en av hovedmålsettingene. Proposi­ sjonen tar bl.a. for seg etterforsking av lovbrudd begått av barn under 15 år. Man skal ha taushetsplikt, møteplikt hos politiet for barn og unge og oppholdsforbud, og man skal også ha såkalt møteplikt hos politiet ved bekym­ ringssamtaler. SV tar avstand fra oppholdsforbud på visse steder, at politiet skal kunne nedlegge forbud for barn mot opphold på visse steder. Og da er spørsmålet: Er ikke den øknin­ gen vi har sett i barne­ og ungdomskriminaliteten til­ strekkelig dokumentert til at nye tiltak er nødvendige -- og da er de nye tiltakene bl.a. oppholdsforbud og bekym­ ringssamtaler? Det er jo ofte slik at SV i fri dressur står i første rekke både til å kritisere politi, påtalemakt, dom­ stoler, kommuner og offentlige instanser. Det gjelder også at barnevernstjeneste osv. gjør for lite i forhold til barn og unge som havner på en kriminell løpebane. Jeg mener at vi her bryter en ny barriere. Vi involverer poli­ tiet på en helt annen måte, og vi bruker de ressursene som politiet har, til å komme i dialog med foreldrene. Og det synes jeg er veldig viktig. Erfaringene bl.a. fra New York viste at det var svært effektfullt at man hadde disse samtalene, og da synes jeg det er rart at SV ikke går med på å ha møteplikt hos politiet. Det ville jo ikke være for å straffe foreldrene, men snarere for å hjelpe dem. Og så har vi dette med oppholdsforbud. Jeg kan ikke forstå at SV ikke går inn for at politiet kan nedlegge opp­ holdsforbud for mindreårige, bl.a. på Oslo S. Hvilken tje­ neste gjør man barn og unge ved at de skal få lov å opp­ holde seg på steder hvor de får kontakt med det kriminel­ le miljøet? Ville det ikke være til gagn for familiene og for barna at man får en slik mulighet til å gi oppholdsfor­ bud? Inga Marte Thorkildsen (SV): Med overhengende fare for å bli klubbet, må jeg si: Vask ørene! Det er ikke sånn at SV går mot oppholdsforbud. Vi går inn for en forsøksordning, fordi det er kommet man­ ge innvendinger mot å gjennomføre tiltak overfor barn og unge som ikke håndheves -- bl.a. sier politiet dette sjøl. Jeg bruker ikke mer tid på det. Det andre gjelder møteplikten. Vi går inn for en møte­ plikt. En enstemmig komite går inn for dette. Det som er et problem, er om politiet skal ha mulighet til å tvangs­ hente eller ikke. Der har vi gjort en avveining, om vi tror at det vil være en god løsning for de aktuelle familiene, eller om dette kan gjøre vondt verre. Det er jo ikke snakk om å hente en familie for at de skal forklare seg for poli­ tiet. Det er snakk om å prøve å få familien både til å for­ stå alvoret og til å samarbeide med politiet. Vi frykter, i likhet med svært mange av høringsinstansene -- så vi er ikke på bærtur helt alene i hvert fall -- at disse foreldrene og barna kan bli mindre samarbeidsvillige. I så fall har vi ødelagt det vi prøver å bygge opp ved å etablere en sånn møteplikt. Det er klart man kan innvende at det er rart å innføre en plikt uten å bruke tvang hvis man bryter plik­ ten. Men spørsmålet er altså: Vil det fungere, eller vil det ikke fungere? Vi tror ikke det vil fungere, og derfor sier vi at vi heller må evaluere dette etter at det har virket en tid, og så får man komme tilbake til det og se om det er virkemidler som mangler. Vi går inn for det Redd Barna har foreslått, nemlig at når foreldre og barn ikke møter, skal det automatisk sen­ des bekymringsmelding til barnevernet. Da tror vi at det bør bli barnevernssak med én gang, for da vet ikke de foresatte hva som er til barnets eget beste. Så vennligst les innstillingen én gang til! André Kvakkestad (FrP): Jeg har forstått det slik at SV ganske klart ikke ønsker å innføre påbud som ikke følges opp. Jeg har i og for seg forståelse for det, men SV skriver i sine merknader om oppholdsforbud at intensjo­ nen bak forbudet nok er god, «men frykter at prioriteringer innen politietaten vil føre til at forbudet ikke vil bli håndhevet effektivt». Og litt lenger ned står det: «Dette medlem ønsker ikke en situasjon hvor de barna som skal omfattes av forbudet opplever at det er for­ holdsvis enkelt å omgå det.» Vi er helt enige i det, men når representanten Thor­ kildsen da ikke ønsker å innføre noe permanent -- noe jeg ikke er redd for skal bli fulgt opp -- så må det vel bety at representanten er imot samtlige lover og regler som ikke følges opp. Vil det bety at SV kommer med forslag om å oppheve samtlige lover som politiet ikke følger opp? Inga Marte Thorkildsen (SV): Personlig er jeg f.eks. mot å kriminalisere horekundene. Det er fordi jeg tror at dette ikke kommer til å håndheves, men det har også mange andre årsaker. Jeg mener at det er lite smart å inn­ føre nye lover som man ikke håndhever, man burde hel­ ler konsentrere seg om lover som man allerede har, f.eks. hallikparagrafen. Jeg har lyst til å svare på spørsmålet på en litt annen måte, for jeg syns i grunnen at spørsmålet var litt uinteres­ sant. Det som er interessant, er i og for seg om politiet prioriterer riktig, eller om de har nok ressurser til å gjen­ nomføre den jobben de skal gjøre. Egentlig er vel dette noe som Fremskrittspartiet pleier å være mest interessert i. I det siste har bl.a. representanten Gunn Karin Gjul og jeg vært ute på patrulje med politiet, og vi har hatt en del samtaler med forskjellige politifolk. Det mange sier, er at 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 296 politiet også kan prioritere annerledes internt. De kunne f.eks. ha prioritert forebyggende arbeid mer enn det de gjør i dag, men det dreier seg bl.a. om at det ikke har nok status. Nå skal de begynne med problemorientert politi­ arbeid i utstrakt grad, og det tror jeg blir veldig positivt. Jeg tror vi kommer til å se resultater av det. Men som et direkte svar på representanten Kvakke­ stads spørsmål vil jeg si at jeg selvfølgelig ikke vil gå inn for å oppheve alle lover som vi mener at politiet ikke pri­ oriterer nok. Da får vi heller se på hvordan de prioriterer, og se på om de har nok midler. At det må få en skikkelig gjennomgang, har vi også sagt noe om i denne innstillin­ gen. Men jeg vil i hvert fall ikke at det skal innføres nye lover som man på forhånd vet at ikke vil bli håndhevet. Når det gjelder oppholdsforbudet, ønsker vi en evalu­ ering, slik at man kan vurdere om det fungerer i praksis, eller om det ikke fungerer i praksis. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Gunn Karin Gjul (A): Vi har de siste årene sett en råere og mer brutal form for barne­ og ungdomskrimina­ litet. Uten at det ennå kan dokumenteres i statistikken, synes det også som om kriminaliteten blant unge jenter både er stigende og betydelig råere. Et eksempel på dette er den saken som nå går for domstolene i Nordland, hvor en jentegjeng mishandlet og sørget for voldtekt av en an­ nen jente. Samtidig må vi ikke glemme beskrivelsen i kriminali­ tetsstatistikken som gir det viktigste bildet av omfanget av barne­ og ungdomskriminalitet. Den forteller at det er et lite mindretall av barn og unge som årlig blir registrert for en eller annen form for forbrytelse. Det gjelder under œ pst. av barn under den kriminelle lavalder, og to til tre av hundre ungdommer opptil 20 år. Det man altså kan si, er at konformitet og lovlydighet er den mest treffende be­ skrivelsen for de aller fleste unge i de fleste situasjoner. Arbeiderpartiet mener at i arbeidet for å forebygge kriminalitet blant barn og unge er det grunnleggende å legge til rette for trygge oppvekstvilkår, like muligheter til utdanning og gode sosiale nettverk. Regjeringens fore­ bygging av kriminalitet blir tomme ord når kommune­ økonomien fører til at fritidsklubber blir nedlagt, barne­ vernet får kutt i sine bevilgninger, skolen mister sosiallæ­ rer og ekstratimer, og videre at skolefritidsordningen blir dyrere. Vi vet fra undersøkelser at mange innsatte har en bakgrunn som skoletapere og med vanskelige og ustabile forhold i familien. Nettopp derfor er det så viktig at man satser i forkant på forebyggende tiltak, og at man legger til rette for at nettopp disse gruppene blir fulgt opp i for­ kant og ikke kun i etterkant. Arbeiderpartiet er derfor skuffet over at Kristelig Folkeparti og Venstre nå legger seg på en tradisjonell Høyre­linje i bekjempelsen av kriminalitet, med strenge reaksjoner i etterkant, mindre fokus på det forebyggende arbeidet og mindre satsing på kommuneøkonomien. For barn under den kriminelle lavalder er det alvorlig at disse har kunnet begå kriminelle handlinger uten at samfunnet følger dem godt nok opp. Skal disse barna få hjelp, må foreldre og samfunnet settes i stand til å stoppe en uheldig utvikling og å forebygge nye lovbrudd. De lovendringene som vi i dag foretar, har til hensikt å rette opp dette og oppfylle denne målsettingen. Det er positivt at reglene blir endret, slik at politiet får etterforskningsplikt også der gjerningspersonen er under 15 år. At lovbrudd etterforskes og oppklares, har i seg selv en allmennpreventiv og individualpreventiv effekt. Arbeiderpartiet og SV understreker i sine merknader at det må vurderes om barnet har rett til advokatbistand un­ der etterforskning. Det å innføre etterforskningsplikt for barn under den kriminelle lavalder vil være betenkelig dersom barnet ikke sikres rettssikkerhetsgarantier. Dette er særlig viktig da handlingen kan bli hengende ved ved­ kommende resten av livet uten at saken er prøvd for uav­ hengige dommere. Når barn og unge begår kriminalitet, kan også barne­ vernstjenesten etter omstendighetene beslutte at det skal settes i verk tiltak. Barnevernet har ingen egen etterforsk­ ningskompetanse og er ofte avhengig av den informa­ sjonen som politiet kan skaffe. Det at politiet nå får en et­ terforskningsplikt, kan dermed gjøre at barnevernet får en bedre mulighet til å gripe inn og gi de rette hjelpetilta­ kene. Det er også positivt at det lovfestes at etterforsknings­ materiellet kan danne grunnlag for saksbehandling i and­ re etater. Videre er det positivt at forhold der gjernings­ personen er under den kriminelle lavalder, skal oversen­ des til barnevernet etter endt etterforskning. Dette er en klar presisering av ansvaret for den videre oppfølgingen og er påkrevd for å unngå en videre kriminell utvikling. Det er også et viktig tiltak at påtalemyndigheten skal ori­ enteres om det treffes vedtak hos barnevernet eller ikke. Dette sikrer en gjensidig informasjonsutlevering, og for­ håpentligvis vil dette gjensidig forplikte til tverrfaglig samarbeid til det beste for barnet. Arbeiderpartiet har under debatten etterlyst regler og ressurser for barnevernets oppfølging. Familie­, kultur­ og administrasjonskomiteen har nå St.meld. nr. 40 for 2001­2002, Om barne­ og ungdomsvernet, til behand­ ling. Det er avgjørende for det totale resultatet av arbei­ det at barnevernet får menneskelige og økonomiske res­ surser som gjør det mulig å følge opp disse sakene. Dette ble også tatt opp i budsjettdebatten. Vi etterlyser tiltak fra Regjeringen nettopp på dette punktet. Det er viktig at det går kort tid mellom handling og re­ aksjon. Dette er avgjørende for å forhindre en videre de­ struktiv utvikling. På denne bakgrunn er det positivt at det nå blir gitt en 6­ukers frist for påtaleavgjørelse for barne­ og ungdomskriminalitet. Dette er en regel for å ivareta barn og unges beste, og således kan det dispenseres fra denne regelen der forholdene er så kompliserte at det er nødvendig med ekstra tid til etterforskning. I lovproposisjonen foreslås en lovfestet plikt til å møte til bekymringssamtaler. Det støtter Arbeiderpartiet. Ho­ vedmålgruppen for bekymringssamtaler er nettopp unge lovbrytere og andre unge som er i risikosonen når det gjelder å begå forbrytelser. Mange politistasjoner og po­ litidistrikter er allerede godt i gang med slike bekym­ 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 297 ringssamtaler og har praktisert det i mange år, og de har gode erfaringer med den dialogen man klarer å få til mellom familien til den unge lovbryteren og politiet. Det viktige med nettopp bekymringssamtalen er å få klarlagt den unges situasjon for å ansvarliggjøre den unge og foreldrene og -- ikke minst -- å motivere dem til å endre på situasjonen, slik at den unge hindres i å fortsette på en kriminell løpebane. Vi støtter derfor en oppmøte­ plikt, og vi ønsker selvfølgelig også at man skal få en større bruk av bekymringssamtaler enn hva man har i dag, og det regner vi jo med også vil bli en oppfølging av disse tiltakene. Derimot skiller komiteen lag i spørsmålet om det skal være mulighet for å tvangshente barn og foreldre til be­ kymringssamtaler. Vi mener at det er betenkelig at man skal fysisk hente foreldre til bekymringssamtale, foreldre som pr. definisjon ikke har gjort noe galt, riktignok har barnet deres gjort noe galt, men de har pr. definisjon ikke gjort det. Dessuten setter vi spørsmålstegn når det gjelder hensiktsmessigheten ved det. De kan altså tvangshentes i en politibil og kjøres til politistasjonen. Når de kommer dit, har politiet plikt, og det presiseres også i proposisjo­ nen, til å informere om at de ikke er nødt til å opplyse om annet enn navn og nummer, og at de deretter kan forlate politistasjonen. Vi mener at dette er et uhensiktsmessig tiltak, fordi formålet med en bekymringssamtale nettopp er å få til et samarbeid og en dialog mellom foreldre og barnet som skal resultere i at partene forplikter seg, f.eks. at foreldrene forplikter seg til å sette klare grenser. Hvis man på en måte setter hardt mot hardt, som regjerings­ partiene foreslår her, tror jeg at det virker mot sin hensikt. Jeg registrerer også at tvangshenting har fått svært li­ ten støtte i proposisjonen. Arbeidsgruppen som har fore­ slått tiltakene mot barne­ og ungdomskriminalitet, går imot det, Redd Barna går imot det, Norges Røde Kors advarer mot det, og også Politiets fellesforbund har ut­ trykt skepsis, de mener at «en generell fullmakt til tvangshenting ikke er tjenlig, og foreslår at det heller vurderes en mulighet for å «fryse barnetrygden inntil for­ eldrene møter». Til og med Justisdepartementet i sine kommentarer uttrykker en viss form for skepsis: «Departementet ser at det kan ha uheldige virkninger å hente noen til en slik samtale som har som et hoved­ formål å motivere den unge og foreldrene til å endre en uheldig utvikling; tvang kan virke negativt på sam­ arbeidsviljen både hos foreldre og barn.» Arbeiderpartiet og SV er enig i de vurderingene som Justisdepartementet gjør her, og derfor kommer vi til å gå imot at man skal ha mulighet for å tvangshente foreldre og barn til bekymringssamtale. Vi ønsker heller at man med en gang det oppstår situasjoner hvor det er vanskelig å få til en dialog med foreldre og barn, og de nekter å møte opp, sender en melding til barnevernet, og at man også bruker andre tiltak og virkemidler for å løse dette, for her er det uhyre viktig at man får til en dialog. Det er uhyre viktig for å finne en løsning for framtida som hind­ rer en eventuell kriminell løpebane til det barnet. Avslutningsvis vil jeg uttrykke stor glede over de til­ takene som Odelstinget kommer til å vedta i dag. Jeg tror det er tiltak som vil bidra til at vi får et bedre virkemid­ delverktøy for å bekjempe barne­ og ungdomskriminali­ tet i framtida. A s m u n d K r i s t o f f e r s e n hadde her over­ tatt presidentplassen. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Linda Cathrine Hofstad (H): Det forundrer meg litt engasjementet til representanten Gjul når det gjelder brudd på møteplikten, for det synliggjør jo nettopp den store forskjellen det er mellom når Arbeiderpartiet sitter i regjeringskontorene og ikke, for Arbeiderpartiet er av en helt annen oppfatning nå. Det som er interessant med dette forslaget, er at det var justisminister Hanne Harlem som i sin tid fremmet forslaget om at brudd på møteplik­ ten kan medføre tvangshenting, og hun gikk inn for det og sendte det på høring. Og så står da representanten Gjul og forteller om hvor brutale og kyniske regjerings­ partiene nå er som går inn for en tvangshenting. Det er interessant å se hvilken linje Arbeiderpartiet har lagt seg på i justispolitikken nå, for i stedet for å ta virkeligheten innover seg og finne tiltak for å snu denne negative ut­ viklingen, så legger de seg på SVs linje, noe som fører til at det ikke blir reagert overfor barna. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet være med på dette forslaget? De sier jo i innstillingen at hvis de tiltakene som man har, ikke fun­ gerer, vil man gå inn for forslaget. Da er det merkelig at ikke Arbeiderpartiet vil gå inn for det nå, fordi tiltakene som vi har hatt de siste tiårene, har jo ikke fungert i det hele tatt, og kriminalstatitikken viser at kriminaliteten øker, og at den blir mer brutal i forhold til barn og unge. Og da er spørsmålet mitt til Gunn Karin Gjul: Hvorfor kan de ikke være med på dette nå, når de så sent som for to år siden faktisk fremmet forslaget? Gunn Karin Gjul (A): Det er tydelig at representan­ ten Linda Hofstad har lagt seg på en linje der hun prøver å framstille det som at høyresida er slagkraftig og hand­ lekraftig i kriminalpolitikken, ikke minst med tiltaket om at man skal ha tvangsavhenting av foreldre og barn til be­ kymringssamtaler. Poenget er jo at det bare på en måte kan se ut som man er handlekraftig, men resultatet av et slikt tiltak er tvert imot det motsatte. Det finnes ingen områder hvor det er viktigere å få til en dialog og en sam­ tale enn nettopp når det gjelder å hindre at barn og unge fortsetter en kriminell løpebane. Skal man lykkes i det, nytter det ikke å komme springende i etterkant med brannslukningstiltak, med strengere straffer og tvangstil­ tak i hytt og pine, slik høyresida foreslår. Det som er vik­ tig, er at man kommer fram i forkant med dialog, samta­ ler og forebyggende tiltak for å bidra til at man holder barne­ og ungdomskriminaliteten nede på et lavt nivå. Poenget er at den arbeidsgruppen som arbeiderpartire­ gjeringen og justisminister Harlem satte ned, anbefalte at man ikke skulle ha tvangsavhenting. Det underlige er at også statsråden i proposisjonen gir uttrykk for at han har store betenkeligheter med nettopp tvangsavhenting som 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 298 virkemiddel. Så jeg synes representanten Hofstad og par­ tiet Høyre kanskje bør begynne å se på om det er andre tiltak som virker bedre i kriminalitetsbekjempelsen enn å komme springende i ettertid med brannslukning i stedet for å se på tiltak som kanskje virker i forkant. André Kvakkestad (FrP): Gunn Karin Gjul benyt­ tet en del av taletiden sin til å snakke om møteplikten og brudd på denne, og i den sammenheng kan det være greit å få svar på et spørsmål. Det gjelder det de i og for seg også skriver i sine merknader: «Disse medlemmer mener det vil være formålstjen­ lig å etablere en ordning med møteplikt først, for der­ etter å evaluere ordningen for å se om det er nødvendig med ytterligere tiltak.» Slik jeg forstår denne merknaden, ønsker man en mø­ teplikt, men uten plikt. Gunn Karin Gjul stod her for ikke mange minutter siden og snakket om at det ikke var for­ eldrenes feil at deres barn hadde gjort noe galt -- de kun­ ne ikke holdes ansvarlige for det. Det er vel slik sett ikke så mye foreldreansvar Arbeiderpartiet legger vekt på. De vil i hvert fall ikke pålegges å være pliktige til å møte. Men så står det faktisk i innstillingen at de mener at man skal ha en møteplikt, men, som sagt -- slik jeg forstår det -- uten noen relevans hvis en plikt ikke følges opp. Så det Arbeiderpartiet ønsker, er vel strengt tatt en møteanmod­ ning om at det ville være hyggelig om foreldrene til grovt kriminelle barn kunne avse noen minutter så man kunne ta en kopp kaffe og ha en koselig prat. Gunn Karin Gjul (A): Jeg skjønner av debatten at det høyresida ønsker å gjøre til det store spørsmålet når det gjelder tiltak mot barne­ og ungdomskriminalitet, er om det skal være tvangsavhenting eller ikke. Det er jo litt interessant, for jeg mener at det er de andre tiltakene i denne lovproposisjonen som virkelig er virkningsfulle med tanke på hvordan man skal bekjempe barne­ og ung­ domskriminalitet. Bare for å presisere det klart og tydelig overfor repre­ sentanten Kvakkestad: Vi er for en møteplikt. Det har også denne arbeidsgruppen foreslått, og alle de organisa­ sjonene som går imot tvangsavhenting, er selvfølgelig for en møteplikt. På mange andre samfunnsområder på­ legger vi en plikt uten at vi dermed får tvangstiltak med tvangsavhenting, som er et svært dramatisk tiltak hvis det blir tatt i bruk. Kanskje representanten Kvakkestad også husker noen grufulle bilder på TV for noen år sia, hvor politiet i samarbeid med barnevernet hentet et barn hjem­ me hos en av foreldrene i en barnefordelingssak. Det var grufulle bilder. Jeg håper inderlig at vi ikke kommer til å få slike bilder presentert når det gjelder tvangsavhenting til en samtale som har som formål å få til en bedre dialog mellom foreldre, barn og politi. Inga Marte Thorkildsen (SV): SV og Arbeiderpar­ tiet har hatt et veldig bra samarbeid i behandlingen av denne proposisjonen, og vi står sammen om det aller, al­ ler meste. Det er likevel en ting jeg har lyst til å spørre om, og det gjelder enslige mindreårige asylsøkere. Representan­ ten Gunn Karin Gjul sier sjøl noe som jeg er hjertens enig i, og det er at det er forebygging som virkelig er vik­ tig hvis vi skal få bukt med kriminaliteten. Da lurer jeg på om det ikke er bedre å gå inn for et forslag som inne­ bærer at man omgjør mottak for enslige mindreårige asylsøkere til barnevernsinstitusjoner, som på en måte er tiltak i forkant, og hvor barna sikres stabil voksenkon­ takt. Barn som virkelig trenger dette, kommer ofte fra land med brutalitet og er revet bort fra hele sin familie. Nå vedtar man bare et forslag -- det er selvfølgelig bedre enn ingenting, og det er positivt at Odelstinget kommer til å vedta det i dag -- som innebærer at det i saker der det er grunn til å tro at enslige mindreårige asylsøkere har begått kriminelle handlinger, umiddelbart skal sendes be­ kymringsmelding til barnevernstjenesten, som skal vur­ dere behovet for ytterligere bistand. Gunn Karin Gjul (A): Arbeiderpartiet, Fremskritts­ partiet og SV står i dag sammen om et flertallsforslag som nettopp går på at når mindreårige asylsøkere har begått kriminelle handlinger, skal det umiddelbart sendes bekymringsmelding til barnevernstjenesten, som deretter skal vurdere behovet for ytterligere bistand. Jeg er veldig glad for at det blir flertall for det, for det er viktig at mind­ reårige asylsøkere som kommer ut på en kriminell løpe­ bane, får en skikkelig oppfølging. Men Arbeiderpartiet synes det er litt drastisk å ta skrittet så fullt ut som det Fremskrittspartiet og SV foreslår, at alle mindreårige asylsøkere skal plasseres i en barnevernsinstitusjon. Vi må ikke glemme at enslige mindreårige asylsøkere dek­ ker et ganske bredt spekter, alt fra dem på 17 1/2 år til dem som er 12 og 13 år, og det vil virke litt unaturlig at ikke minst de eldste skal plasseres i en barnevernsinstitu­ sjon kun ut fra alder. Vi er derfor litt skeptiske til at man på en måte går til et slikt skritt som å institusjonalisere alle mindreårige asylsøkere. Derfor er det så uhyre viktig for oss å være med på forslaget om at enslige mindreåri­ ge asylsøkere som eventuelt begår en kriminell handling, med én gang får et tilbud og blir fulgt opp på en skikkelig måte, slik at vi sørger for at de ikke kommer ut på en kri­ minell løpebane. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Linda Cathrine Hofstad (H): Før jul mottok jeg et brev fra en mor til en gutt på 14 år. Moren forteller i bre­ vet sitt om hvordan det var i dagene etter at sønnen hen­ nes var utsatt for vold fra en guttegjeng. Det hun fortel­ ler, er så vondt å høre at man nesten ikke tror det kan være sant. Etter at en guttegjeng uprovosert overfalt 14­åringen, har livet til moren og sønnen vært et mareritt. Gutten, alt­ så 14­åringen, har opplevd drapstrusler, trusler om hvor­ dan de skal kutte ham opp og ta livet av ham. For denne moren og sønnen er dagene fylt av angst, og, som de selv sier, de føler seg som om de er på flukt i sitt eget land. 14­åringen er livredd. Han tør ikke lenger gå på skolen, 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 299 han tør ikke lenger å gå og besøke vennene sine, og han må kjøres overalt hvor han ferdes. Han føler at det er han som blir straffet. Det er han som ikke sover om natten, det er han som ikke tør å gå på skolen. Han kan ikke leve et normalt liv, fordi det er en gjeng med ungdomskrimi­ nelle som truer ham på livet hver eneste dag. Det er forferdelig å høre om at en 14­åring skal opple­ ve dette. Men han er dessverre ikke alene, for kriminali­ tetsstatistikken viser at barne­ og ungdomskriminaliteten har steget de siste årene. Statistikken forteller om at flere barn blir registrert for kriminalitet. Antall jenter som be­ går lovbrudd, viser økning. I landets største politidistrikt, Oslo, viser statistikken en markert økning i førstegangs­ kriminelle under 18 år. Bekymringsfullt er det også at mens det i 1998 var 25 pst. av førstegangsforbryterne som begikk nye kriminelle handlinger, var det altså i 2001 hele 50 pst. som fikk tilbakefall. Høyre har lenge vært bekymret for denne utviklingen, og har derfor vært en pådriver for å tenke nytt når det gjelder disse aldersgruppene. Når vi ser på de dystre tal­ lene, sier det seg selv at samfunnet må ha et ansvar for å reagere, ikke minst av hensyn til de unge. Den største ut­ fordringen vi står overfor når det gjelder barne­ og ung­ domskriminalitet, er hvordan vi kan forhindre at flere barn og unge ender opp som lovbrytere. Det er også vik­ tig å kartlegge hvordan samfunnet på en best mulig måte kan følge opp dem som har begått lovbrudd, for å forhind­ re at de begår ny kriminalitet. Det er ingen tvil om at foreldre og skole har et ansvar for å sette i verk tiltak overfor barn som begår kriminali­ tet eller står i fare for å gjøre det. Men det er også en kjensgjerning at det ikke alltid fungerer. De endringene vi i dag skal foreta i straffeprosesslo­ ven og politiloven, er helt nødvendige tiltak. Det vil gjøre det mulig for politiet å gripe inn overfor barn og unge i risikosonen. Politiets innsats for å avdekke lov­ brudd og en rask reaksjon overfor unge lovbrytere, er svært viktig, og jeg er glad for at komiteen har vist vilje til å handle og ta denne typen kriminalitet på alvor. Må­ ten samfunnet har håndtert kriminelle under 15 år på til nå, har vist seg å være lite effektiv. Vi har dessverre ikke vært i stand til å snu trenden, og de tiltakene som har blitt satt i verk, synes å ha hatt liten effekt preven­ tivt, og ikke minst har de vært lite egnet til å få barn ut av en kriminell atferd. For de fleste foreldre er det utenkelig at barn utfører kriminelle handlinger, ikke minst gjelder det ens egne barn. Men det er viktig at foreldrene tar dette på alvor. Det trenger ikke nødvendigvis å være et alvorlig lov­ brudd den første gangen, men da er det viktig å gripe inn. Foreldre og andre voksenpersoner rundt barnet må forstå at det kan bety en videre kriminell løpebane for dette bar­ net hvis man ikke griper inn. Når en 11­åring har begått et alvorlig lovbrudd, har han gjort seg tidlig synlig. Det er da det er helt nødven­ dig å gjøre det riktige til rett tid og med en skikkelig inn­ sats, for da kan vi sørge for at denne 11­åringen kommer inn på rett spor igjen. Men svikter vi her og ikke griper inn, vil politiet nesten helt sikkert se denne ungen igjen. Høyre er glad for at flertallet stiller seg bak forslagene som er fremmet. Det viktigste forslaget er kanskje at po­ litiet nå får plikt til å etterforske lovbrudd begått av barn under 15 år. Selv om politiet i dag har anledning til å gjø­ re dette, har de ingen plikt. Høyre mener at i tillegg til at lovbrudd etterforskes/oppklares vil det ha en allmennpre­ ventiv og individualpreventiv effekt. Høyre er også tilfreds med at vi får lovfestet møteplikt hos politiet for barn og foresatte. Når det er grunn til å tro at et barn har utført eller medvirket til lovovertredelser, tror vi det å involvere foreldre i større grad markerer overfor barnet at lovbrudd er en politisak, og at det ikke minst vil motivere både barn og foreldre til å hindre en videre kriminell utvikling for barnet. For at formålet med bekymringssamtale skal nås, er det viktig at politiet har adgang til å hente barnet og for­ eldrene hvis de ikke møter opp uten gyldig grunn. Det er dessverre sånn at enkelte foreldre ikke møter opp når po­ litiet innkaller, og det er nettopp de foreldrene vi må ha tak i, og det er ingen annen måte å gjøre det på enn å foreta denne tvangshentingen. Derfor har Høyre stor til­ tro til at også politiet vil utvise tilstrekkelig skjønn i disse tilfellene, og at dette vil gjøre at politiet i mye større grad kan komme i dialog med foreldrene nettopp for å verne barnet. Jeg har store forventninger til at disse tiltakene vil kunne bidra til å hente inn disse barna før det er for sent. Det er ikke snakk om noen strafferettslige reaksjoner, men at samfunnet tar et ansvar for å legge til rette for at disse barna i tidlig alder får en ny sjanse. Barn og unge som viser kriminell atferd, må møtes med raske og ikke minst riktige reaksjoner. Barn trenger tydelige og konse­ kvente voksne, som både er i stand til å vise omsorg og til å sette grenser. Enkelte representanter fra politiet, fra skolevesenet og ikke minst foreldre føler seg maktesløse fordi vi ikke har effektive reaksjonsformer for denne al­ dersgruppen. Jeg er helt sikker på at de tiltakene vi nå har funnet fram til, vil bedre samarbeidet mellom politiet og forel­ drene, og ikke minst kan vi klare å få tak i de barna som har havnet ut på feil spor og gi dem en ny sjanse. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Gunn Karin Gjul (A): Representanten Hofstad fra Høyre skal ha honnør for at hun har et sterkt engasjement i kampen for å bekjempe barne­ og ungdomskriminalitet. Hun uttrykte også i sitt innlegg at Høyre er villig til å ten­ ke nytt i en sånn sammenheng. Fra Arbeiderpartiets side ser det først og fremst ut som om det å tenke nytt betyr strengere straffer og tøffe reaksjoner. Representanten Hofstad har tidligere uttrykt at man må bort med silkehanskene. Det sa hun bl.a. i et innlegg i Aftenposten den 22. februar 2002, hvor hun lanserte et forslag om å sette kriminelle barn i elektronisk husarrest. Det er et forslag man har sett lite til i etterkant. Jeg har derfor lyst til å spørre representanten Hofstad: Hvor har det blitt av dette forslaget? Det ville kanskje vært natur­ lig å fremme det i en sånn sammenheng som i dag. Eller 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 300 er det sånn at det til og med ble litt for tungt å fordøye for hennes partifeller? Det var kanskje for klart at dette for­ slaget tilhørte Fremskrittspartiet og ikke partiet Høyre? Eller er det kanskje bare sånn at representanten Hofstad hadde ment at dette forslaget var beregnet kun for de fete overskriftene i hovedstadsavisene for å framstille Høyre som slagkraftig og handlekraftig i avisene, men kanskje ikke er like klar på det når det kommer til handling? Linda Cathrine Hofstad (H): Jeg takker for rosen fra representanten Gjul for mitt engasjement. Høyre har et engasjement, og Regjeringen har et engasjement, nett­ opp fordi vi har sett at Arbeiderpartiet har sittet så lenge ved makten, så lenge i regjering, uten å ha gjort noen ting. Kriminalitetsstatistikken viser at kriminaliteten når det gjelder barn og unge, har økt, volden har blitt grove­ re, og vi har da, med justisminister Odd Einar Dørum i spissen, kommet fram til konkrete tiltak for å endre den­ ne trenden. Det var faktisk ikke sånn, som representanten Gjul sa, at jeg var ute etter store overskrifter. Og det er ikke sånn at det for mine partifeller har vært vanskelig å svelge det­ te forslaget, fordi vi gikk til valg på nettopp dette. Det står i Høyres program. Vi har hatt diskusjoner om det, men det som kom fra Regjeringen, syntes vi var veldig bra. Det er offensive tiltak, som vi har gått inn for. Dess­ verre har ikke Arbeiderpartiet vært med hele veien, og det beklager jeg, men vi har stor tro på at disse tiltakene vil virke. Regjeringen jobber nå med mer grunnleggende krimi­ nal­ og barnepolitiske spørsmål, som barne­ og ung­ domskriminaliteten reiser. Det er viktig at alle partiene tar en debatt om de mer grunnleggende spørsmålene og hvordan vi skal motvirke at så mange barn havner ut på feil spor og faktisk blir barnekriminelle. Da håper jeg at Arbeiderpartiet vil være med, og at de faktisk tør å være litt offensive og rette opp noen av de feilene som ble gjort da Arbeiderpartiet satt i regjering, da det kom vel­ dig lite -- noe vi kanskje ser resultatet av i dag. André Kvakkestad (FrP): Det er interessant å høre representanten Hoftstads lange utredning om hvorfor hun ikke kan oppfattes som å fare opp som en løve og dette ned som en skinnfell. Jeg følte vel ikke at vi fikk helt kla­ re bekreftelser på at hun ikke gjorde det. Nå har i hvert fall representanten Hofstad ved et par anledninger vært ute og snakket om fengselsplasser i utlandet. Det har hun riktignok stemt mot både før og etter. Hun har også øns­ ket å gå ut med forslag om elektronisk husarrest, som det ble sagt, men hun har vært mot det både før og etter -- så man kan i og for seg stille spørsmål ved motivasjonen hvis det ikke var for å få medieoppmerksomhet. -- Jeg skal la det ligge. I denne saken er Høyre og Fremskrittspartiet enige om svært mye, men på ett område skilles våre veier, og det gjelder i forhold til barns rettssikkerhet. Den er åpenbart Høyre ikke like opptatt av. Flertallet i komiteen, bestå­ ende av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV, øns­ ker at det skal vurderes om barn bør ha rett til advokatbi­ stand under etterforskning nettopp for å ivareta en grup­ pe mennesker som absolutt har store problemer med å kunne ivareta sine interesser, i hvert fall sine juridiske in­ teresser, nemlig barn i en slik situasjon. Det som forundrer meg litt, er i og for seg at Hofstad allerede nå ikke vil at Regjeringen skal vurdere det, og at hun allerede nå med sikkerhet vet at barn ikke har behov for rettssikkerhet. Hva begrunner hun dette i? Linda Cathrine Hofstad (H): Først vil jeg takke re­ presentanten Kvakkestad for et glimrende samarbeid i denne saken. Det har vært veldig bra at vi i fellesskap har kommet fram til et flertall for de tiltakene som Regjerin­ gen har fremmet. Representanten Kvakkestad slår inn åpne dører, for det er helt tydelig at han ikke har gjort leksen sin. Et fler­ tall av komiteens medlemmer ber om at det skal vurderes om barn bør ha rett til advokatbistand under etterforsk­ ningen. Da vil jeg bare peke på at alle som er mistenkt i en straffesak, har rett til å la seg bistå av advokat, f.eks. i av­ hør hos politiet, og dette er noe som politiet har plikt til å informere de mistenkte om etter påtaleinstruksen. Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg har lyst til å ta opp et tema som vi har berørt altfor lite. Det går rett og slett på hva slags trender vi ser i samfunnet vårt når det gjelder barn og unge. Da er det interessant at Regjeringen i fjor la fram en stortingsmelding om barn og unges leve­ kår. Den viser at mellom 14 000 og 19 000 norske barn vokser opp i hjem med vedvarende lav inntekt. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i denne gruppen. Da har jeg først ett spørsmål: Deler representanten Hofstad og Høyre oppfatningen av at små forskjeller og satsing på barn og unges oppvekstvilkår har en viktig kri­ minalitetsforebyggende effekt, og spesielt dette med små forskjeller? Hvis svaret på det er ja, må jeg spørre videre: Når Regjeringen i meldingen påpeker at barn og unge er spesielt vare for ulikheter i fordelingen av velferdsgoder, betyr det at Regjeringen framover, i motsetning til nå, vil satse på å redusere forskjellene mellom folk, særlig mellom barn og unge, i Norge, også fordi det virker kri­ minalitetsforebyggende? Linda Cathrine Hofstad (H): Jeg deler representan­ ten Thorkildsens bekymring, og svaret er ja på det spørs­ målet hun stilte. Det som er litt vanskelig for meg å fatte når vi disku­ terer denne saken, er at når det gjelder samtlige av repre­ sentanten Thorkildsens forslag i forbindelse med denne proposisjonen, som hun for øvrig gjorde en veldig god jobb med, kreves det enorme ressurser til politiet. Repre­ sentanten klager på kommuneøkonomien, at vi må bevil­ ge mer penger der for å gjøre det bedre for barna, og hun sier at vi heller ikke kan forvente noe fra politiet hvis vi ikke tilfører mer penger. Det er jo litt betenkelig, for hvis vi ikke stiller krav til politiet og deres innsats, vil det bli en sovepute at de alltid får tilført mer ressurser når vi gir 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 301 dem utfordringer. Regjeringen har satset og gjort veldig mye for dem som har det vanskeligst, nettopp gjennom vår fattigdomspakke. Med den nye meldingen som nå kommer fra Regjerin­ gen i forhold til å diskutere hvordan vi skal unngå at kri­ minaliteten blant barn og unge øker, tror jeg at vi sammen skal klare å komme fram til gode tiltak som kan få disse barna på rett spor igjen. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. André Kvakkestad (FrP): Det å behandle regler om forhold rundt barne­ og ungdomskriminalitet, altså kri­ minalitet begått av barn og ungdom, er dessverre en nød­ vendighet. Det er en nødvendighet vi gjerne skulle ha unngått. Spesielt er det beklagelig å se den økning det er i kriminaliteten som blir begått av barn og ungdom. Et ekstra stort problem er det at den kriminaliteten som blir begått av barn og unge, som resten av kriminaliteten og volden i samfunnet, stadig blir grovere. Vi er redde for at dette kanskje bare er en start, selv om vi håper at disse tiltakene skal kunne ha en betydning. Det er på den bakgrunn at vi mener at vi må ha en kontinuerlig oppfølging og vurdering ikke bare av tilta­ kene, men også av tiltakenes virkning. Da blir det galt i denne sammenheng å se dette som forsøksordninger eller foreta en bestilling om en evaluering en gang for alle. Det er en av grunnene til at vi ikke ønsker å stemme for disse forslagene, fordi vi mener at her må vi vise fleksibi­ litet i forhold til den utvikling som kommer. Jeg satser på at Regjeringen nettopp tar ansvaret med en fortløpende evaluering. Det kan godt hende at det er behov for ytterli­ gere innstramninger av og ikke nødvendigvis lempninger på disse tiltakene, men det får vi komme tilbake til. Et problem er ofte at foreldre ikke alltid er like opp­ merksomme på eller har kunnskap om sine barns atferd med tanke på kriminalitet. Det er litt av det samme pro­ blem som vi ser i forhold til foreldres kunnskap i forbin­ delse med bruk av narkotika. Alle i komiteen er enige om at foreldrene på en eller annen måte må få underretning fra politiet når politiet vet hva som foregår. Vi mener at man i den sammenheng må reagere raskt, ikke bare gi et klapp på skulderen og si at vi vet det er et problem, og så håpe at det går over. Vi tror at skal det ha betydning, må man ha møteplikt. Skal man ha en plikt, er vårt utgangs­ punkt at da må det ligge en mulighet for sanksjoner i bunnen. Det er ikke mye vits i å ha en plikt uten et reelt innhold, eller sagt på en annen måte: Dersom det ikke finnes en sanksjon, hvis det ikke finnes et ubehag ved ikke å oppfylle en plikt, er også muligheten for å unnlate å gjøre det mye større. Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul trakk fram muligheten for å holde tilbake barnetrygden. Det er kanskje en mulighet, men jeg har aldri hørt at Gunn Karin Gjul eller Arbeiderpartiet har vært villige til å vurdere å tilbakeholde verken barnetrygd eller andre sosiale ytelser for noe som helst, ikke engang når foreld­ re uten rimelig grunn er borte med sine barn så lenge at til og med opplæringsplikten ikke blir fulgt opp. Det er i hvert fall ikke særlig troverdig at Arbeiderpartiet går inn for dette, selv om de refererer til at andre kanskje har vurdert det. Men det er viktig å legge merke til at for Fremskritts­ partiet er politiets rett til å kunne hente foreldre som ikke møter, en rett og ikke en plikt politiet skal ha. Det skal være et ris bak speilet, men alternative løsninger skal all­ tid vurderes. Derfor ønsker jeg å sitere fra innstillingen, i tilfelle man i Arbeiderpartiet ikke har fått med seg alt: «Dersom denne målsettingen skal nås, mener komi­ teens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspar­ tiet og Kristelig Folkeparti, at politiet må ha adgang til å hente barnet og dets foresatte der de ikke møter uten gyldig grunn. Flertallet mener politiet må stå fritt til å vurdere hvorvidt man skal foreta avhenting eller om man først skal forsøke andre alternativer, som for ek­ sempel foreta hjemmebesøk.» Det er altså ikke noen ekstrem forskjell på hva vi me­ ner kan være hensiktsmessig, men vi ønsker at en plikt skal være en plikt, nettopp fordi alvorligheten i barne­ og ungdomskriminalitet i forhold til framtidig løpebane er så stor at her må vi ta tak i det vi kan. Så er det et forslag fra Arbeiderpartiet og SV om at det å bryte møteplikten skal medføre at saken oversendes barnevernstjenesten. Jeg er redd for at en slik bestemmel­ se vil virke mot sin hensikt. Riktignok er det naturlig at politiet oversender slike saker til barnevernet. Jeg har in­ gen problemer med det. Men det er viktig at politiet også vurderer om andre saker skal oversendes barnevernet. Man kan lett komme i en situasjon der politiet, kanskje ikke helt rettmessig, ser at man her ikke har brutt noen møteplikt, slik at det altså ikke er noen grunn til å sende saken til barnevernet. Da har vi skaffet oss selv flere vanntette skott enn nødvendig. Jeg håper også at statsrå­ den i sitt innlegg kommer litt inn på problemstillingen og klargjør at politiet fortløpende skal vurdere hvilke saker som skal oversendes barnevernet for behandling der, og at man gjerne også etter en stund får tilbakemelding om hva barnevernet gjør med saken. Men det viktige i den sammenheng er naturligvis at slike saker skal oversen­ des. Vi må bare ikke gi et signal som gir en indikasjon på at vi avgrenser det spørsmålet til disse sakene. Det er også et område som jeg så vidt var inne på i re­ plikkvekslingen med Høyres representant her, hvor vi står sammen med Arbeiderpartiet og SV. Det er at Regje­ ringen bes vurdere om barn under etterforskning bør ha rett til advokatbistand, i den sammenheng uten status som siktet, fordi vi ser at det kan være et behov for det også utenfor de rent formelle forholdene. Vi har ikke kommet med noen form for forslag til vedtak. Vi har bare ønsket at Regjeringen tar en runde og titter på saken, og vi håper at det blir gjort. Vi vil naturligvis være åpne for de tiltak Regjeringen anser som nødvendige, og også for at Regjeringen skulle komme til den konklusjon at dette er godt ivaretatt. Men i en situasjon der vi behandler bar­ ne­ og ungdomskriminalitet, ønsker vi å ha en spesiell fo­ kusering på rettssikkerheten. Når det gjelder ADHD­spørsmålet, har dette på en del områder blitt knyttet til kriminalitet. I den sammenheng er det veldig viktig å kartlegge hvilken kompetanse man 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 302 sitter på, ikke bare i justissektoren, ikke bare i undervis­ ningssektoren, men generelt. Det har kommet fram at kunnskapen rundt problematikken er svært varierende. Noen steder har man nok en del kunnskap, andre steder har man det ikke. Det kan variere, ikke bare fra sektor til sektor, men også innenfor f.eks. undervisningssektoren. Derfor føler vi at det er riktig å kartlegge hva vi har, hva vi kan spille på, og hvor manglene er, før vi går i gang med en storstilt ressurstilførsel, som vi altså ikke vet hvor vi skal sette inn. Jeg tror det vil være naturlig at når man har kartlagt dette, skal man tilføre ressurser, men da på tvers av sektorer i forhold til skole, justis og familie, fordi ADHD griper inn på mange områder i samfunnet. Derfor må vi få en helhetlig kartlegging. Jeg er veldig glad for at flertallet får satt i gang denne prosessen på dette området, fordi vi må vite hvor stort omfanget er, vi må vite hvor problemene er, og kanskje til og med hvor­ dan vi kan få løst problemene. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Inga Marte Thorkildsen (SV): Nå kom jo i og for seg representanten Kvakkestad inn på temaet ADHD helt på slutten. Det er et tema som er veldig viktig også i kri­ minalitetsdebatten, men det er ikke viktig bare på grunn av det. Det er også viktig fordi når det er såpass dårlig kunnskap om det temaet, er det mange barn og mange fa­ milier som lider. Fremskrittspartiet har jo vært opptatt av dette lenge. Men jeg må si at jeg stiller meg ganske undrende til årsaken som representanten Kvakkestad nå har oppgitt til at Fremskrittspartiet ikke ønsker å støtte et mer radi­ kalt forslag fra Arbeiderpartiet og SV som går helt kon­ kret på at man skal kartlegge hvilke ressursmangler som fins og hvilke tiltak som må settes inn for at disse barna og deres familier skal bli ivaretatt på en bedre måte. At dette må være tverrsektorielt osv. mener jeg ikke holder, for det kan man få til selv om det er justiskomiteen som kommer med dette forslaget. Det kunne man gjort uan­ sett hvilken komite som kom med forslaget, så lenge man sier at man skal kartlegge på ulike områder. Statsråd Dørum pleier å si at han ikke er privatprakti­ serende statsråd, og det er selvfølgelig helt riktig. Regje­ ringa er jo et kollektiv -- holdt jeg på å si -- som sammen skal prøve å gjøre det beste for samfunnet. Riktignok syns jeg at de feiler litt for ofte, men de prøver i hvert fall. Jeg mener at da må det være mulig for Fremskritts­ partiet å stemme for et forslag som går på at man skal ha en kartlegging for å få til en forpliktende ressurstilførsel der hvor det trengs, ikke bare si at man skal kartlegge. André Kvakkestad (FrP): Dette kan kanskje forkla­ res noe med at vi i Fremskrittspartiet føler at det rundt omkring i samfunnet er mindre kompetanse på ADHD­ problem enn det SV mener at det er. Det å vurdere hvilke tiltak og hvilke ressurstilførsler som trengs, det er det forslaget som SV refererer til som sitt. Men før vi kom­ mer så langt, må vi kartlegge hva vi har. Det er poenget for oss. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk, og replikkordskiftet er slutt. Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det verste vi som samfunn og foresatte kan gjøre mot et barn som beveger seg på skråplanet, er å neglisjere den unge. Klare grenser i en ramme av omsorg er det beste for barnet. Både foresatte, frivillige organisasjoner og det offent­ lige står sentralt i å forebygge barne­ og ungdomskrimi­ nalitet. Det kreves innsats fra mange for å oppdra et barn. Regjeringen har gjennom Ot.prp. nr. 106, for 2001­ 2002, fremmet forslag om flere tiltak for å ansvarlig­ gjøre barn og unge. Formålet er å sikre en mer hen­ siktsmessig oppfølging av lovbrudd begått av personer under den kriminelle lavalder. Det er viktig å iverkset­ te adekvate tiltak overfor lovbrytere på et tidlig stadi­ um. Derfor er tiltakene nevnt i proposisjonen, så nød­ vendige. Straffeprosessloven § 224 foreslås endret slik at poli­ tiet plikter å etterforske lovbrudd som er begått av perso­ ner mellom 12 og 15 år, på lik linje med den etterforsk­ ning som foretas i andre saker. Dette er bra, ikke minst fordi det gir signaler til de bakmenn som bruker barn un­ der den kriminelle lavalder til å begå lovbrudd for seg. Unge lovbrytere vil gjennom politiets etterforskning på en tydelig måte oppleve at samfunnet tar kriminalitet alvorlig, og at den kriminelle handlingen får ubehagelige konsekvenser. Det forhold at lovbrudd etterforskes og oppklares, har i seg selv en allmennpreventiv og en indi­ vidualpreventiv effekt. Politiets etterforskning er dess­ uten ofte en forutsetning for at barnets foresatte skal få kunnskap om lovbruddet. Barn og unge som har påbegynt en kriminell løpeba­ ne, vil i mange tilfeller ha behov for bistand fra barnever­ net. Barnevernet har imidlertid ingen etterforsknings­ kompetanse og er avhengig av den informasjon som poli­ tiet kan skaffe, for å kunne vurdere eventuelle tiltak etter barnevernloven. En god dialog mellom politi og barne­ vern er til det beste for barnet. Kristelig Folkeparti er der­ for meget tilfreds med at det i straffeprosessloven nå inn­ tas regler som gjør informasjonsflyten lettere. Informa­ sjonsutveksling kan bidra til færre framtidige lovovertre­ delser. Regjeringen foreslår at en møteplikt hos politiet for barn og foresatte lovfestes i politiloven § 13. Dette inne­ bærer at politiet kan ta initiativ til et møte med barnet og dets foresatte når dette synes hensiktsmessig. Hensikts­ messig vil det typisk være i tilfeller hvor barnet har be­ gått lovbrudd, og politiet antar at en fortsatt kriminell at­ ferd best kan stoppes ved foresattes hjelp. For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke at en bekymringssamtale hos politiet kun skal gjennomfø­ res dersom politiet etter en konkret vurdering anser dette som et effektivt virkemiddel for å hjelpe barnet til et lov­ lydig handlingsmønster. Ikke alle foresatte vil trekke konstruktive tiltak ut fra en samtale hos politiet. Reaksjo­ nene overfor barnet kan bli destruktive. Er det fare for denne type reaksjon fra de foresatte, bør politiet være varsomme med å innkalle til samtale. I slike tilfeller vil 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 303 det mest formålstjenlige kanskje være en direkte kontakt mellom politi og barnevern. Vi vet fra skolesektoren at ofte uteblir de foreldre fra foreldremøter som man helst skulle hatt til stede. Årsake­ ne kan være mange, fra manglende vilje eller evne til an­ svar via språkvansker til direkte motvilje mot skoleauto­ riteter. Vi vet også at deler av barne­ og ungdomskrimi­ naliteten begås av personer med minoritetsbakgrunn, og at det i disse tilfellene er et særlig behov for å underrette foreldre om barnas handlingsmønster. Ikke alle minori­ tetsforeldre er tilstrekkelig kjent med samfunnet til å kla­ re å fange opp signaler om uheldig atferd. Dessuten: Det er et ikke ukjent problem at foresatte møter bekymrings­ meldinger fra naboer, lærere og politi med aggresjon og fornektelse: Mitt barn er ikke et problembarn! Kriminalitetsutviklingen er skremmende. Ikke minst er det skremmende at flere unge begår alvorlig kriminali­ tet som ran og narkotikaomsetning. I denne virkeligheten mener Kristelig Folkeparti det er nødvendig å pålegge både barn og foresatte å møte hos politiet for å få infor­ masjon og anledning til en samtale om situasjonen. Det er imidlertid ingen plikt for verken barn eller voksne til å forklare seg for politiet. Barn som er under den kriminelle lavalder, og som begår kriminalitet, skal oppleve at deres handlinger har konsekvenser. Men konsekvensene skal komme i en om­ sorgsramme. Rammen skal ikke være straff! En straffe­ rettslig reaksjon mot unge lovbrytere virker ofte mot sin hensikt. Det vet vi, og den kunnskapen forholder vi i Kristelig Folkeparti oss aktivt til. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Gunn Karin Gjul (A): Det som er klart og tydelig i kriminalitetsbildet, er at det er en sammenheng mellom bruken av rusmidler og kriminalitet. Det stemmer ikke minst for ungdomsgruppene over 15 år. Kristelig Folkeparti har tidligere hatt et svært sterkt engasjement i kampen mot rusmidler, og har sett klart og tydelig den forbindelsen som er mellom ikke minst det å begå vold og legemsbeskadigelse og det å være i påvirket tilstand. Men det vi har registrert gjennom de to siste budsjettbehandlingene, er at Kristelig Folkeparti har gått sammen med Fremskrittspartiet og ivret sterkt for å redu­ sere avgiftene på alkohol. På de siste to åra har man altså redusert alkoholavgiftene med nesten 30 pst. Statistikken viser at når alkoholavgiftene synker, øker forbruket av alkohol. Vi vet også at det er en nær sam­ menheng mellom økt forbruk av alkohol og økt krimina­ litet. Vi ser det kanskje enda sterkere i nabolandet vårt Sverige, hvor forbruket av alkohol etter den kraftige av­ giftssenkninga har direkte eksplodert. Kriminalitetssta­ tistikken viser også tydelig at ikke minst kriminelle handlinger knyttet til vold og legemsbeskadigelse øker kraftig. Mitt spørsmål til representanten Marthinsen er om ikke han synes det er ganske ubehagelig og ubekvemt å sitte i en regjering og samarbeide med Fremskrittspartiet og nettopp bidra til at et så viktig kriminalitetsforebyg­ gende tiltak som det å ha høye avgifter, og dermed be­ grensninger i alkoholkonsumet, blir ødelagt sakte, men sikkert. B e r i t B r ø r b y hadde her gjeninntatt presi­ dentplassen. Finn Kristian Marthinsen (KrF): Kristelig Folke­ parti er meget bekvemt med å sitte i en regjering som Fremskrittspartiet var med på et budsjettforlik med, som gav mye bedre resultater på svært mange områder enn det som var mulig ut fra de signalene som kom fra Arbei­ derpartiet. Personlig er jeg også opptatt av de signalene som ungdommene i Arbeiderpartiet har gitt i den senere tid, ikke minst de som kjempet om å bli kandidater til nestledervervet i Arbeiderpartiet. Det å lette tilgjengelig­ heten til alkohol var et utbredt tema, virket det som. Hel­ digvis har i hvert fall den siden roet seg ned. Når det er sagt, skal jeg gi representanten Gjul full­ stendig medhold i at det er ubehagelig for Kristelig Folkeparti å registrere at bruken av rusmidler øker. Det er det ingen tvil om. Og det er ikke etter vår vilje og etter vår hensikt. Men vi er altså i denne sal og i andre sam­ menhenger nødt til å inngå kompromisser. Vi er derfor glad for at Regjeringen legger opp til tiltak som skal være med på å forhindre at vi får ytterligere kriminalitet som et resultat av bruk av rusmidler. Jeg imøteser et godt samarbeid med Arbeiderpartiet i kampen mot kriminalitet knyttet opp mot bruken av rus­ midler. Jeg regner med at Arbeiderpartiet vil fremme for­ slag på dette området som Kristelig Folkeparti med stor glede vil kunne støtte, slik at vi sammen kanskje kan bi­ dra til en holdningsendring i forhold til den utglidning som vi begge, ut fra det som representanten Gjul signali­ serer, registrerer og ser som bekymringsfull. Inga Marte Thorkildsen (SV): Regjeringa skriver i denne proposisjonen: «Utgangspunktet for tiltak rettet mot barn i en risi­ kosituasjon er kommunenes ansvar for et godt opp­ vekstmiljø, primærforebyggende tiltak og individuelt forebyggende tiltak for utsatte barn og deres familier.» Godt sagt! Hva blir konsekvensene for det forebyg­ gende arbeidet blant barn og unge av at kommunene har dårligere økonomi enn noen gang? Seinest i går, da jeg satt og forberedte meg til dagens debatt, hørte jeg på ny­ hetene at en skole i Oslo må kutte bort hver fjerde lærer­ stilling, og at man i Bærum øker SFO­prisene, legger ned en barneskole og kutter i spesialundervisninga. Er det bare Regjeringa som ikke ser hva som nå skjer med til­ bud til unger i Norge, og hvilken effekt dette kan få også kriminalpolitisk seinere? Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tror ikke Re­ gjeringen er blind. Så langt jeg har registrert, er det høyst oppegående folk uten hvit stokk dette dreier seg om -- uten at noe negativt dermed er sagt om dem som er nødt til å bruke akkurat det hjelpemidlet for å bli sett og tatt hensyn til. Jeg tror at representanten Thorkildsen har 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. Trykt 10/1 2003 2003 304 et noe -- jeg er litt usikker på ordbruken min -- kanskje snevert fokusert syn på samfunnet rundt seg. Det er klart vi ser at det er problemer i mange sammenhenger, men samtidig er det utrolig mye å glede seg over. At det be­ vilges penger, slik at man bygger flere skoler, at man rus­ ter opp skoler, at Regjeringen har lagt fram midler slik at kommunene kan ta dem i bruk nettopp for å kunne gi bedre tilbud, at man er opptatt av å styrke barn og unges oppvekstmiljø, og at man vil gi familiene bedre vilkår. Det er jo helt opplagt at dette er positive ting. Det er vik­ tig å gjøre slik som det heter i en gammel sang: «Always look on the bright side of life». Det er ikke svart alt. Av og til skulle jeg ønske at også Sosialistisk Venstreparti, som altså sist høst hadde en mulighet til å inngå et forlik med Regjeringen, kunne sett sitt ansvar og tatt et ansvar, istedenfor bare å kjefte på andre og fortelle om hva de ikke gjør. Det er handling «som det gælder», det er hand­ lingen som «frigør eller fælder». Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Ola T. Heggem (Sp): Senterpartiet er som kjent ikke medlem i justiskomiteen, men jeg har merket meg at det på de fleste punkter er en enstemmig komitetilråding. Det er et godt utgangspunkt for å komme videre med målrettede tiltak for å bekjempe barne­ og ungdomskri­ minaliteten. Dette er en viktig samfunnsoppgave. Jeg har også merket meg at Regjeringen vil arbeide med de mer grunnleggende kriminal­ og barnepolitiske spørsmål som barne­ og ungdomskriminaliteten reiser, og tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med dette våren 2003. Det er bra. På dette området som på mange andre politikkom­ råder er det viktig å sette forebyggende arbeid i fokus. Jeg er helt sikker på at vi aldri vil få bukt med den øken­ de kriminaliteten dersom vi ikke forebygger gjennom å tilby skikkelige oppvekstvilkår for barna våre. Jeg arbei­ der nær sagt til daglig i familie­, kultur­ og administra­ sjonskomiteen, og akkurat nå i disse dager jobber vi med St.meld. nr. 39 for 2001­2002, om barn og unges opp­ vekstvilkår og St.meld. nr. 40 for 2001­2002, om barne­ vern. Det er et viktig arbeid, som Stortinget får anledning til å debattere i neste måned. Det er faktisk alvorlig når så mange kommuner i dag legger ned fritidstilbud og reduserer støtte til frivillige lag og organisasjoner på grunn av trange økonomiske rammer. Det går også helt feil veg når kommunene må redusere voksentettheten i skolene. Dette innebærer at det sosiale støtteapparatet og den tilpassede undervisnin­ gen for mange elever forsvinner. Det blir også helt feil når barn i fattige familier opplever at familien får mindre å leve av fordi kommunene må kutte i sosialhjelpsatsene. Regningen vil komme i form av flere unge mennesker som faller utenom, og en økende volds­ og kriminalitets­ utvikling. Det er et skrikende behov for å tenke helhet, og der synes jeg faktisk at Regjeringen svikter. Senterpartiet er opptatt av at politiet skal ha tilstrekke­ lig med ressurser til å opprettholde, eventuelt opprette, forebyggende avdelinger som jobber spesielt mot barn og ungdom. Bekymringssamtalene er et godt virkemid­ del, som har vist seg å gi gode resultater. Aktivt oppsø­ kende arbeid overfor ungdomsskolene har også vist seg å være nyttig forebyggende arbeid. Senterpartiet er opptatt av at det er viktig å gripe inn umiddelbart når det oppda­ ges at barn eller ungdom er i ferd med å begå en krimi­ nell handling. Uansett hvor ung denne personen er, må kriminelle handlinger få konsekvenser. Senterpartiet er opptatt av at det må bli økt oppmerksomhet om hjemme­ vold. Politiet må bidra til at slike saker blir anmeldt og fulgt opp. Vold mot kvinner i hjemmet gjør også barna til offer og potensielle voldsutøvere senere i livet. Senter­ partiet mener det bør vurderes å opprette en barnedom­ stol. Her skal barn og ungdom raskt få sakene sine opp. Senterpartiet mener også det må vurderes å opprette egne ungdomsavdelinger i fengslene, slik at ungdom slipper å sone sammen med hardbarkede kriminelle. Til slutt: Senterpartiet vil stemme for de forslagene som er fremmet av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i fellesskap, altså forslagene nr. 1--5. Trine Skei Grande (V): Jeg vil begynne med noe Gunn Karin Gjul sa, som jeg syns ikke har vært under­ streket nok i debatten: Det er et utrolig lite mindretall vi her snakker om. De aller fleste ungdommer i dag er vel­ dig gode ungdommer, dyktige ungdommer, som sliter for at framtida deres skal bli slik de drømmer om. Det vi ser, derimot, er at det lille mindretallet det her er snakk om, gjør stadig grovere ting. Jeg er veldig glad for at det tross alt er bred enighet om mye i saken her, og at vi har en Venstre­statsråd på dette området som virkelig tar tak i problemene. Det var stort sett der enigheten med Gjul lå. For så begynner hun med at Venstre og Kristelig Folke­ parti går på en tradisjonell høyrelinje i kriminalpolitik­ ken. For meg høres det ut som en drøm tilbake til 1960­ tallets klare linjer på dette området. Jeg har lyst til å bringe inn noen nye aspekter, som in­ gen andre har nevnt. For meg er dette også mye snakk om barns forhold til rettssikkerhet. Tenk tanken å være 12 år, og mormor har spart så du får akkurat den mobilte­ lefonen du har drømt om i julegave. Så går du til skolen, og så kommer det en 14­åring og kanskje med vold truer til seg den tingen som mormor har spart til, slik at du fak­ tisk mister den. Følelsen til den 12­åringen -- og når man er tolv år, er en 14­åring kjempestor -- av at dette ikke har noen følger, at det ikke betyr noen ting at det er noen som tar fra meg noe, at det faktisk ikke betyr noen ting, og at det ikke kommer til å bety noe for noen, ødelegger barnets forhold til rettssystemet vårt. Den opplevelsen og den undertrykkelsen tror jeg den 12­åringen vil huske re­ sten av livet sitt. Så er det noen som har et syn på barns fritidsaktivite­ ter som kun forebyggende. Det vil jeg slå kraftig ned på. Barns fritidsaktiviteter er ikke bare forebyggende, de har også en egenverdi. Vi bygger jo ikke opera i Oslo for at voksne ikke skal slå hverandre. Vi bygger opera fordi vi har lyst til å høre på opera. Da spørs det om de groveste tilfellene kan løses med SV og Arbeiderpartiets enkle sesam­sesam­løsning, nemlig fritidsklubb. Når vi leser i Forhandlinger i Odelstinget nr. 21 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. O 2002--2003 2003 305 (Skei Grande) avisene om fjortenåringer som skriver i dagbøkene sine om drømmer om drap, tror jeg ikke at en ungdomsklubb og satsing på fritidsaktiviteter er det eneste som kunne ha løst alt dette. Jeg er også opptatt av at den gode oppfølgingen av barn må koble sammen alt det som har med barn å gjøre. Det betyr at politi, skole og barnevern, med så ulik kom­ petanse som de sitter inne med, kobler sammen kunnska­ pene sine. Fordi vi har en Venstre­byråd for utdanning i Oslo og en Venstre­statsråd for dette området i Regjerin­ gen, har vi klart å få til sammenkoblinger mellom politi, skole og barnevern som jeg tror kan gi gode løsninger framover, der man tenker nytt. Jeg tror vi også må se på om spesialundervisningen kanskje skaper flere tapere enn den hjelper. Så er det den underlige debatten vi har om å hente for­ eldrene til samtaler. For meg er det snakk om at den go­ de, gamle lensmannstradisjonen -- den vi hadde på byg­ dene før, og den som jeg har vokst opp med -- også kan gjennomføres i byer, der mistroen til politiet mange gan­ ger har vært stor. Jeg tror ikke det her er snakk om kapa­ sitet hos politiet til å løse dette. Jeg tror det her er snakk om å gi politiet et desperat ønsket virkemiddel for faktisk i det hele tatt å kunne gjøre noe. Politiet har i dag et øns­ ke om å gjøre noe, men de har ikke virkemidlene. Til slutt: De sosiale nettverkene rundt barn skapes ikke i denne salen. De skapes av et samfunn som faktisk styrker foreldrerollen og gir folk muligheter til å ta vare på hverandre. Fra talerstolen var det snakk om å ta på barn med silkehansker eller å ta på dem med jernhansker. Men når det gjelder de barna vi snakker om her i dag, er det faktisk spørsmål om hvorvidt de skal bli tatt på i det hele tatt. Jeg tror at mye av det som ligger i dette forsla­ get, kan gi mange barn et positivt dytt i riktig retning. Vi må la voksne stå sammen om barna for å finne løsninger. Men da må vi ha virkemidlene for å få det til, og det har vi i denne saken. Eirin Faldet (A): Det er viktig å huske at barne­ og ungdomskriminalitet er et problem som må løses tverr­ sektorielt. I familie­, kultur­ og administrasjonskomiteen arbeider vi nå med to store meldinger som direkte angår feltet. Det gjelder barne­ og ungdomsvernet og barn og unges oppvekst. Vi får også familiemeldingen til behand­ ling i løpet av sesjonen. Det er en stor utfordring at barn og unge som er i ferd med å bli kriminelle, blir oppdaget tidlig. Dette er også avgjørende for den hjelpen som kan ytes for å hjelpe dem ut av den skadelige utviklingen. På den bakgrunn hilser vi velkommen at politiet etter forslaget skal kunne etter­ forske lovbrudd begått av personer under den kriminelle lavalder, og at saken etter endt etterforskning kan overfø­ res til barnevernet. Oppmyking av taushetspliktsreglene kan videre føre til et bedre samarbeid mellom politi og barnevern, til gjerningspersonens beste. Innføringen av bekymringssamtale for barn og foreld­ re er et godt tiltak for å ansvarliggjøre ungdommen og deres foresatte. For dem som er over den kriminelle lav­ alder, er det fint at mekling i konfliktråd blir nevnt som et særvilkår, forutsatt at ordningen er basert på frivillig­ het, og at det ikke stilles krav om at meklingen skal ende i en avtale. Mekling mellom gjerningsperson og offer bi­ drar til å motvirke ny kriminalitet og fremmer gjernings­ personens tilpasning i samfunnet. Mange av disse ungdommene har slitt i lang tid med sosiale problemer av ulike typer uten at de har fått hjelp og støtte fra hjelpeapparatet. Det er først når utviklingen har kommet så langt og omgangskretsen har blitt så des­ truktiv at kriminell atferd er tatt i bruk, at en får reaksjo­ ner fra samfunnet. Dette er galt i forhold til alle, både gjerningsperson, offer og samfunnet for øvrig. Det er viktig at ressurssituasjonen i hjelpeapparatet, både i sko­ ler, på helsestasjoner og i barnevern m.m., er så god at ri­ sikoatferd kan oppdages tidlig, og at hjelpetiltak kan iverksettes. Med den nåværende svært vanskelige kom­ muneøkonomien frykter vi at det vil kunne blir enda mer brannslukking i framtiden, og at forebygging blir nedpri­ oritert. For utagerende og risikosøkende ungdom er det lite tilbud i hjelpeinstansene. Noen av disse ungdommene blir ikke «sett» før de begår lovbrudd og har passert den kriminelle lavalder. Det er eksempler på at barnevernsar­ beidere har observert kriminell atferd hos mindreårige uten å ha kunnet gripe inn, fordi de ikke har hatt tilstrek­ kelig hjemmel til det. I andre tilfeller har det ikke eksi­ stert tilbud som kunne bidra til en positiv utvikling hos ungdom. I arbeidet med barnevernsmeldingen er dette en av de gruppene vi ønsker å fokusere på. Jeg skal selvsagt være forsiktig med å gi generelle råd når det gjelder barn og unge som begår straffbare hand­ linger, men jeg har tro på at unge mennesker bør få mu­ lighet til å gjøre opp for seg. Blir noe ødelagt, bør det er­ stattes og repareres. Det bør skje der og da. Vi skal ikke finne oss i det eller forstå barn og unge så altfor godt. Rask reaksjon og erstatning kan virke forebyggende og hjelpe de barna og de ungdommene som begår hærverk. Sagt på en annen måte: Den som kliner ned en vegg med maling, får vær så god å vaske den veggen etter seg. Barn føler faktisk trygghet ved å ha rammer. Dagens barnevern er preget av lite deltakelse fra fol­ kevalgte organer. Det bør derfor vurderes tiltak for å sik­ re at lokalpolitikere får oversikt over og tar ansvar for tjenestetilbudet til det kommunale barnevernet. Arbeiderpartiet mener at barnevernet er avhengig av politikere med god kunnskap og innsikt. Det er viktig å holde fram i denne debatten at forebyg­ ging alltid lønner seg, både økonomisk og menneskelig. Det krever ansvarlige politikere som bevilger midler til en god oppvekst for alle barn og unge uavhengig av sosi­ al bakgrunn. Trond Helleland (H) (komiteens leder): Det er vikti­ ge lovendringer Stortinget behandler i dag. Det å fore­ bygge barne­ og ungdomskriminalitet er en av våre aller viktigste oppgaver. Derfor er jeg veldig glad for den to­ nen debatten har. Den brede innstillingen vi har bak oss og ikke minst det at representanter fra min gamle komite, 21 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 306 familie­, kultur­ og administrasjonskomiteen, deltar, vi­ ser at dette er en sak som angår flere enn justiskomiteen. Representanten Faldets innlegg var søt musikk i mine ører. Det å ta et oppgjør raskt med forbrytelser som blir begått, hærverk som blir begått, er god politikk. Vi får gjenom media nesten daglig påminnelser om nødvendigheten av å rette økt oppmerksomhet mot de yngre lovbryterne. Vi ser eksempler på at barn både over og under den kriminelle lavalder begår grove kriminelle handlinger uten at dette til nå har blitt tilstrekkelig fanget opp av hjelpeapparatet. Barn og unge er framtiden vår. Hvordan vi lykkes med arbeidet blant disse, får stor be­ tydning for hvilken vei kriminalitetsutviklingen vil gå i framtiden. Kriminell atferd er risikoatferd som vi må ta på alvor, og etter min mening har samfunnet til nå langt på vei sviktet disse barna. Det er en kjensgjerning at en ileggelse av fengsels­ straff for unge lovbrytere i mange tilfeller kan bety star­ ten på en tyngre kriminell løpebane, ved at en ung innsatt identifiserer seg med andre kriminelle, etablerer nettverk og lærer metoder. Det er derfor viktig at vi har andre vir­ kemidler enn fengsel å ty til før ungdommene får et langt rulleblad. Barn og unge som er på vei inn i en kriminell løpeba­ ne, har etter Høyres mening krav på at samfunnet griper tak i dem og hjelper dem med å komme ut av en negativ utvikling. Det er derfor et viktig tiltak at politiet nå får plikt til å etterforske lovbrudd begått av barn under 15 år. Igangsetting av etterforskning er et klart signal fra sam­ funnet om at lovstridig atferd ikke aksepteres, selv om man er under den kriminelle lavalder. At et lovbrudd et­ terforskes og oppklares uavhengig av gjerningspersonens antatte alder, har også en viktig allmennpreventiv og in­ dividualpreventiv effekt. Det er viktig å styrke politiets rolle i arbeidet med barn og unge i risikosonen. Greier vi å koble inn politiet med målrettede og grensesettende tiltak på et tidlig tids­ punkt, vil mye være gjort. Muligheten til å pålegge barn og foreldre å møte til bekymringssamtale hos politiet er viktig både for å involvere foreldrene, og for å understre­ ke overfor barnet at det har en uønsket og uheldig atferd som etter hvert kan få større konsekvenser. Når Ar­ beiderpartiet og SV går imot at politiet skal ha anledning til å hente barnet og dets foresatte når de ikke møter, er det etter Høyres mening et eksempel på at venstresiden ikke har forstått alvoret i dette og behovet for en tydelig og konsekvent linje. Bekymringssamtaler uten møteplikt og sanksjoner vil etter Høyres mening være et slag i luf­ ten og et svik mot barna i risikosonen. Nå vil jeg likevel presisere at politiet er gitt stor frihet til å utøve skjønn i de tilfeller der barn og foreldre ikke møter til samtale. Jeg føler meg trygg på at politiet vurderer ulike alternati­ ver, som f.eks. å ha samtalen utenfor politistasjonen, før man eventuelt benytter seg av muligheten til avhenting. En mulighet for politiet til å ilegge et begrenset opp­ holdsforbud for barn mellom 12 og 15 år er et viktig og godt virkemiddel overfor barn i risikosonen. Dette kan gi politiet en mulighet til mer systematisk å følge opp barn som oppholder seg i kriminelle miljøer, og et oppholds­ forbud vil kunne gjøre den forebyggende innsatsen over­ for denne gruppen mer effektiv. Et oppholdsforbud kan forhindre at uheldige miljøer etablerer seg, og ikke minst vil det kunne bidra til å beskytte barnet. Jeg er glad for at det er en samlet komite som stiller seg bak de aller fleste forslagene, og jeg har stor tro på at tiltakene blir et viktig bidrag i arbeidet for å redusere kri­ minaliteten og skape et tryggere samfunn for oss alle. Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er svært glad for at en samlet justiskomite i det alt vesentlige støtter forsla­ gene til lovtiltak mot barne­ og ungdomskriminalitet. Samtidig vil jeg understreke at de foreslåtte lovtiltakene kun følger opp enkelte av tiltakene fra en interdeparte­ mental arbeidsgruppe som avgav sin rapport sommeren 2001. Ved flere anledninger, bl.a. i proposisjonen som nå behandles, har jeg sagt at Regjeringen vil komme tilbake til de mer grunnleggende kriminal­ og barnepolitiske spørsmålene i 2003. I den sammenhengen vil også tiltak som er foreslått av arbeidsgruppen, men som ikke krever lovendring, bli vurdert. Arbeidet vil bli lagt bredt opp, og skal ikke begrenses til tiltakene som arbeidsgruppen har foreslått. Gjennom oppfølgingen av disse spørsmålene på lengre sikt vil det også være naturlig å evaluere lovtilta­ kene som nå fremmes. Det er gjennom læring og erfa­ ringsinnhenting underveis at man også blir klokere. Jeg har merket meg de synspunktene som komiteens flertall har gitt uttrykk for til enkelte av tiltakene i ar­ beidsgruppens rapport og departementets proposisjon, og vil ta dem med meg i det videre arbeid. Jeg kan ikke gå inn på alle tiltakene i saken, men be­ nytter anledningen til å kommentere enkelte forhold. Forslaget om at politiet skal ha en plikt til å etterfors­ ke lovbrudd begått av barn mellom 12 og 15 år er viktig. Gjennom etterforskningen får den unge lovbryteren be­ skjed om at samfunnet tar lovbruddet alvorlig, etterforsk­ ningen vil kunne lede til at barnets foreldre får kunnskap om og anledning til å følge opp lovbruddet, og den for­ nærmede blir bedre ivaretatt. Et flertall av komiteens medlemmer ber om at det vurderes om barn bør ha rett til advokatbistand under etterforskningen. Jeg vil med én gang peke på at alle som er mistenkt i en straffesak, har rett til å la seg bistå av advokat, f.eks. i avhør hos politiet, og dette er en rett politiet skal informere den mistenkte om, jf. påtaleinstruksen § 8­1. Men jeg har også merket meg representanten Kvakkestads synspunkter, og vil foreta den supplerende vurdering som det er lagt opp til fra komiteens side. Det er også fremmet forslag om at barn og foreldre skal kunne pålegges å møte til samtale hos politiet. Mål­ settingen for samtalen skal være å forebygge en kriminell utvikling hos en ungdom som politiet mener befinner seg i risikosonen. For å oppnå formålet med møteplikten mener jeg at politiet må ha mulighet til å hente foreldrene og barnet til samtale dersom de ikke møter frivillig. Jeg er glad for at et flertall av komitemedlemmene er enig i dette. Som medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialis­ tisk Venstreparti har jeg tro på at politiet i de aller fleste tilfeller vil komme langt med god og forståelig informa­ 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 307 sjon, tett oppfølging og alminnelig sunn fornuft. Men jeg er redd dette ikke vil være tilstrekkelig i alle sammen­ henger. Jeg vil også benytte anledningen til å poengtere vik­ tigheten av at politiet samarbeider aktivt med barneverns­ tjenesten. Påtalemyndigheten kan nå oversende saken til barneverntjenesten dersom noen under 15 år har begått en straffbar handling. Barneverntjenesten skal underrette påtalemyndigheten om vedtak treffes. I denne sammen­ heng vil jeg understreke det som også representanten Kvakkestad spurte meg om. Politiet skal naturligvis ha et godt samarbeid med barnevernet løpende, og det skal være gjensidig. Komiteen fremmer to anmodningsforslag i tillegg til lovforslaget. Til det første vil jeg bemerke at det er grunn til å tro at antisosiale personlighetsforstyrrelser influerer på kriminaliteten, spesielt på den grove tilbakefallskrimi­ naliteten. En del av dem som har slike forstyrrelser, har hatt ADHD som barn. Det er viktig at faggrupper som jobber med barn og unge, har kunnskap om disse sam­ menhengene. Til det andre anmodningsforslaget vil jeg påpeke at Regjeringen allerede vurderer enslige mindreårige asyl­ søkeres stilling i flere sammenhenger. Denne gruppen barn og unge er sårbare, og jeg er enig med komiteen i at det er viktig å se på deres situasjon særskilt, også i for­ hold til kriminalitet. Komiteen ber om tilbakemelding på om politiets res­ surser muliggjør en oppfyllelse av intensjonene i propo­ sisjonen. I tillegg ber komiteen Regjeringen grundig vur­ dere om forslagene i proposisjonen nødvendiggjør økt ressurstilførsel til politiet, og komme tilbake til dette i budsjettet i 2004. Departementet har i proposisjonen konkludert med at de foreslåtte tiltakene kan gjennomfø­ res innenfor gjeldende budsjettrammer. I det videre ar­ beidet med disse spørsmålene vil spørsmålet om ressur­ ser selvfølgelig være viktig. I tillegg vil Regjeringen fort­ løpende evaluere virkningen av tiltakene. La meg så tilføye at selvfølgelig er et av de grunnleg­ gende poeng at folk skal samarbeide. Det er i regi av Jus­ tisdepartementet i samarbeid med Barne­ og familiede­ partementet -- og det er en bredde i tilnærmingen som også er kommet til uttrykk i debatten i salen her i dag -- avholdt til nå sju lokale konferanser. Der har foreldre, elever, frivillige organisasjoner, skole, barnevern og po­ liti vært til stede for å diskutere hvordan vi samarbeider. Et av kjernepunktene er at en må ha relasjoner som gjør at en samarbeider. Jeg har en politisk hovedtese. Den lyder slik: Det ligger mange frosne penger i frosne revirer. Og klarer en å tine opp forholdene, frigjør en ikke bare de men­ neskelige relasjonene, en frigjør også de pengene som ligger frosset fast fordi en ikke samarbeider. På samme måte er det helt klart at det en kan se tidlig, skal en rea­ gere på. Det er alltid å foretrekke. Det er jo selve ho­ vedtenkningen. Det er ingen som har med politiet å gjø­ re, som tror at politiet kan gjøre dette alene. Det er jo nettopp i samspill med andre, ved å mobilisere alle gode krefter, at det nytter. La meg til slutt si at jeg var på Orkanger i Sør­Trønde­ lag fylke sist lørdag. Der var det 1 500 mennesker mobi­ lisert av ungdom, mobilisert til fellesskap mot vold. Dra sammen, var parolen. 1 500 i en kommune med 10 000 innbyggere! Det var samfunnsbygging. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Inga Marte Thorkildsen (SV): Aller først har jeg lyst til å gi statsråden en utfordring, og det går på å gjøre det samme innad i sin regjering som han, veldig prisver­ dig, oppfordrer folk til å gjøre i det daglige, nemlig å samarbeide. For slik jeg oppfatter dette, vet det ene de­ partementet nærmest ikke hva det andre gjør når det gjel­ der f.eks. hvordan barnevernet framover skal håndtere disse sakene. Men det er ikke det jeg har tenkt å stille spørsmål om. Jeg har lyst til å snakke litt om familievold igjen. I det siste har det vært flere debatter om hva vi kan gjøre med alle de såkalte familietragediene -- som for øvrig er en dårlig betegnelse. Jeg har sjøl fra sofaen stusset over at ikke barna har fått en større plass i disse debattene. Fak­ tisk har jeg nesten ikke hørt at noen har nevnt dem over­ hodet. Vi vet at vold i hjemmet har en enda sterkere ef­ fekt på ungene som vokser opp med dette innpå seg, enn det har på dem som blir utsatt for volden direkte, som regel moren, noe som forteller ganske mye om hva dette gjør med barn. Mange av disse ungene finner vi f.eks. på gata i Oslo, eller i norske fengsler eller institusjoner. Imidlertid har jeg sett at debatten endelig har fått en dreining mot hva vi skal gjøre med overgriperne -- i de fleste tilfeller mennene. I Standpunkt på NRK 21. januar sa statssekretær Rita Sletner at det er viktig å behandle voldelige menn. Og hun gav vel mer ros til Alternativ til Vold enn jeg har hørt offentlig fra en statssekretær før. Per Isdal fra ATV påpekte imidlertid at ATVs økonomi vil være like kriserammet i år som den var i fjor. Betyr dette at Regjeringa fremdeles ikke har tatt innover seg at det som trengs nå, er en rask satsing på behandlingstilbud for disse mennene? Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg praktiserer oppford­ ringen internt i Regjeringen. Dette er en sak i fellesskap med Barne­ og familiedepartementet, og den saken som kommer senere, er i samarbeid med Barne­ og familiede­ partementet, fordi vi vil ikke lykkes med dette uten at vi har et godt fungerende barnevern. En del av et godt fun­ gerende barnevern er selvfølgelig penger, men en del er også at unge folk i barnevernet er så trygge at de tør gå ut og bygge relasjoner. Vi har etter hvert blitt så forsiktige at gamle yrkesfeller av meg fra tiden før jeg ble statsråd, sier at det er vanskelig å få ungdom til å gå ut. Det er tryggere å sitte på et kontor og flytte på papir. Så da må erfarne folk pluss erfarne lokalpolitikere gi unge feltarbeidere trygghet. Unge politifolk har jo ikke noen sjanse. De må bare ut, de, og lære seg det. En må skape dette samar­ beidet, slik at det fungerer. Og da vet jeg jo selvfølgelig at det kan ikke bare skje lokalt, det må skje noe på toppen av systemet også med hele måten en samarbeider på. 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 308 Og det er en modell til, en plan i forbindelse med å be­ kjempe rusmiddelproblemer, med Oslo kommune, Jus­ tisdepartementet, Barne­ og familiedepartementet, Hel­ sedepartementet og Sosialdepartementet. Hvorfor? Jo, fordi en skal sørge for at den som ikke har respekt og verdighet i sitt liv, skal få en sjanse. Og man skal dra sammen. Det blir en politioppgave å kjøre tunge rusmid­ delmisbrukere til et hjelpetiltak, ikke en politioppgave å flytte på dem. Så er jeg helt enig med representanten Thorkildsen i dette med barn i forbindelse med det vi kan kalle for familievoldssaker, familiedrap -- eller hvordan vi nå skal uttrykke oss. Jeg vil ikke gå inn på enkeltsaker. Jeg synes det er farlig å gjøre det når vi ikke kjenner til sammen­ henger og årsaker. Det er veldig viktig. Det er under­ streket både fra min side og fra andre representanter for mitt departement at når planen fornyes, skal vi satse mer både på menn som kan få hjelp, og på barna i disse for­ holdene. Når det gjelder ATV, har vi en dialog med dem. Vi vet at de er viktige, og at de trengs, og vi skal nok skramle sammen såpass mye at vi får sikret dem det som skal til for at de kan gjøre sitt samfunnsgagnlige arbeid. Det har jeg sagt før, og det står jeg ved fra denne taler­ stol. Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg kjenner en del som jobber i barnevernet. Hovedproblemet er at det er så høy «turn over». Folk slutter fordi de ikke orker å være der mer. Det er kanskje først og fremst to årsaker til det. Den ene årsaken er den negative fokusering som barne­ vernet stadig vekk får på seg, bl.a. gjennom media. Det kan jeg selvfølgelig ikke laste statsråden direkte for. Den andre årsaken er ressurssituasjonen. Den er ekstremt presset. Det er ekstremt tøft å jobbe i barnevernet. Og det er en veldig stor utfordring som ikke noen, uansett hvor entusiastisk man måtte være som statsråd, kan klare å gjøre noe med uten at det også settes i verk mer konkrete tiltak. I forhold til Alternativ til Vold har jeg forstått at man ønsker å gi dem større handlingsrom. Det jeg tror er eks­ tremt viktig, er noe som Per Isdal sjøl påpekte i en TV­ debatt -- jeg tror det var i Standpunkt, eller så var det i Tabloid litt tidligere på kvelden -- den 21. januar, at tilbu­ det må være landsdekkende. Det kan ikke fortsatt være slik at man må bo i Drammen, Telemark eller Oslo for å få hjelp. De aller fleste menn -- og kvinner også -- som har et voldsproblem i Norge, får ikke noe tilbud om hjelp. Dette krever et kjempeløft, og jeg håper nå at de rosende ordene som Regjeringa har brukt mye tid på å framføre i en del debatter, bl.a. her i salen, hvor dette te­ maet har vært oppe, kan resultere i at vi får utbygd et landsdekkende tilbud til voldelige menn. Det tror jeg også vil fungere veldig kriminalitetsforebyggende i for­ hold til det vi diskuterer her i salen i dag. Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er uten videre enig med representanten Thorkildsen i at barnevernet er i en presset situasjon, og jeg er sikker på at det finnes mange situasjoner hvor det handler om saksmengde. Men et po­ eng som ikke kan understrekes nok, er at hvis folk skal kunne gå inn og bygge relasjoner, må man også ha evne, vilje og inspirasjon til å gjøre det. Mitt poeng var å ut­ fordre ledere både lokalt og nasjonalt til å bidra til det, administrativt og politisk. Så kan heller ikke barnevern, like så lite som politi, gjøre dette alene. De må være i et fellesskap hvor også skole, foreldre og andre mobiliseres. Og det er faktisk et gammelt slagord -- jeg tror det var sosialistisk -- som jeg synes man skulle ta til sitt hjerte: Sammen blir vi sterke, fordi vi tar hverandre i handa. Jeg er litt begeistret for det slagordet, venstremann som jeg er. Men jeg opplever at representanter for den framvoksende venstresosialistiske fløy ikke tror på begeistringen og ideologiens kraft. Det bygde jo dette landet under fattigere og vanskeligere ti­ der! Og enhver vet hvordan folk nå gjerdes inn med skje­ maer, rundskriv og det hele -- folk kan jo bli stinne i hodet av det! Ledere skal rettlede unge, slik at de kan gå uten­ om det som ikke er viktig, og kjøre på det som er vesent­ lig i denne skjemaverdenen. Og denne skjemaverdenen rammer også fagfolk. Det vet alle som er i nærheten av den, men jeg skal ikke utdype det her, for min livserfa­ ring har lært meg at på noen områder er det for lite jus, mens det på andre områder er uendelig for mye. Jeg kommer tilbake til det temaet senere. Når det gjelder Alternativ til Vold, skal jeg ikke drive saksbehandling her. Jeg har tidligere sagt at når hand­ lingsplanen skal fornyes, skal den fornyes med hoved­ vekt på menn og på barn. Og det er tidligere blitt sagt, ved vedtak i budsjettet, at vi skal komme tilbake med et sinnemestringsprogram. Det har Stortinget bedt om, det skal vi jobbe med, og det skal vi komme tilbake til. Jeg erkjenner selvfølgelig effekten av det, men jeg har ikke her tenkt å drive verken saksbehandling eller budsjettbe­ handling. Jeg er en person som har det til felles med mange i salen at jeg arbeider langsiktig og seigt mot det jeg har bestemt meg for å prøve å nå. Presidenten: Det hørtes betryggende ut. Den reglementsmessige tiden er snart omme. Med Odelstingets godkjenning vil presidenten foreslå at dette møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet. Det er tre talere igjen på talerlisten, og hvis jeg kjenner Odels­ tinget rett, vil man være glad for å kunne være ferdig i lø­ pet av en snau halvtime. -- Det anses vedtatt. Einar Holstad (KrF): Barn og unge begår kriminali­ tet i større utstrekning og i mer alvorlig grad enn tidlige­ re. Eksempler på grov vold, ran, tyverier og narkotika­ lovbrudd begått av barn under den kriminelle lavalder, kjenner vi alle fra media. Det er ille at så alvorlige lov­ brudd skyldes barns handlinger. Man kan dvele lenge ved spørsmålet om hvorfor. Hva får to 14 år gamle jenter til å mishandle en jevnaldrende og selge henne for 200 kr? Svar blir fattige. Men ett er sikkert: Økt fokusering på holdninger og handlinger er nødvendig. Tydelige grenser for det aksep­ table, kombinert med økt respekt for hverandres forskjel­ lighet, er kanskje tidens største utfordring. Her har særlig 23. jan. -- Endr. i straffeprosessloven og politiloven m.m. 2003 309 hjemmet og skolen et ansvar. Skal vi lykkes med å for­ midle gode handlingsmønstre til våre barn, må vi som voksne være gode rollemodeller. Flere av oss har kanskje en jobb å gjøre? Unge kriminelle må oppleve reaksjoner fra både fami­ lie og samfunn. Vi aksepterer ikke kriminalitet! Men re­ aksjonen må ha preg av omsorg og veiledning, snarere enn av tradisjonell straff. I Ot.prp. nr. 106 for 2001­2002 foreslås flere tiltak for oppfølging av unge lovbrytere. Politiet skal etterforske lovbrudd begått av barn under den kriminelle lavalder, og dialogen mellom politi og barnevern skal forbedres. Likeledes skal innsatsen overfor foreldre og foresatte styrkes. Politiet får mulighet til å pålegge foresatte og barn å møte til samtale hos politiet. I en slik samtale vil politiet kunne formidle sin uro over barnets handlinger og atferd, og foresatte får kunnskap, slik at nødvendige tiltak kan settes inn. Det er foreldrene som har hovedansvaret for å sette i verk tiltak overfor et barn som beveger seg på skråplanet. Som politikere roper vi gjerne for lett på det offentlige hjelpeapparatet. Kristelig Folkeparti er opptatt av å an­ svarliggjøre foreldrene og framheve deres rolle som opp­ dragere. De har en vanskelig, men du verden så viktig, oppgave! Gjennom en plikt for foreldrene til å møte til samtale hos politiet, tvinges de som måtte oppleve fornektelsen som behagelig, til å se realiteten i øynene. Man tvinges til å erkjenne at ens eget barn har begått lovbrudd og der­ for har behov for særlig oppmerksomhet og oppfølging. Jeg er sikker på at politiet i samtalesituasjonen ikke vil opptre på en måte som frarøver de foresatte tilliten til po­ litiet som en troverdig og velmenende instans. Regjeringen foreslår også at det skal innføres en ad­ gang til å nedlegge oppholdsforbud overfor barn under 15 år. Hjemmelen blir straffeloven § 222 c. Oppholds­ forbud kan nedlegges dersom det er en grunn til å tro at opphold på et bestemt sted øker faren for at barnet vil begå en straffbar handling. Oppholdsforbudet må være klart avgrenset både geografisk og tidsmessig, og kan ikke nedlegges for mer enn seks måneder av gangen. Oppholdsforbudet vil ha liten funksjon om politiet ikke setter inn ressurser på å kontrollere at det overhol­ des. I en hektisk hverdag for politiet kan man uroe seg for at den nødvendige oppfølgingen vil utebli. Kristelig Folkeparti har imidlertid tillit til at politiet vil vektlegge det forebyggende arbeidet når effektene av politirefor­ men etter hvert blir mer synlige. Det er også viktig å på­ peke at oppholdsforbud for barn typisk vil gjelde områ­ der hvor politiet generelt har høy beredskap. Gjennom dette er det min klare oppfatning at et oppholdsforbud for barn og unge vil ha den ønskede effekt. Regjeringen foreslår videre at det presiseres i straffe­ loven at megling i konfliktråd kan settes som særvilkår for betingede dommer. Erfaring viser at megling mellom gjerningsperson og offer kan bidra til å motvirke ny kri­ minalitet og til å fremme gjerningspersonens tilpasning til samfunnet. Men et slikt vilkår kan selvsagt kun brukes i de tilfeller hvor offeret aksepterer konfliktrådsmegling. De tiltak som foreslås i Ot.prp. nr.106, er ikke tilstrek­ kelige for å bekjempe barne­ og ungdomskriminalitet. Tiltakene må suppleres av et vel fungerende barnevern, en god skolehverdag for den enkelte og trygge oppvekst­ vilkår. Vi vet alle at utfordringene på disse områdene er mange. Særlig vil jeg påpeke behovet for å fokusere på de barnekriminelle når barnevernsmeldingen behandles her i Stortinget. Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Carsten Dybevig (H): Undertegnede ble i sted opp­ fordret av representanten Inga Marte Thorkildsen til å vaske ørene. Jeg kan bare si at jeg har både vasket ørene og gnidd meg i øynene når jeg har lest innstillingen til denne proposisjonen. Representanten har også sagt at Regjeringen må få igjen synet, at den ikke kan se. Jeg be­ gynner å lure på om hun snart har blitt en selvutnevnt huslege eller hygienelege i justiskomiteen. Det er slik at når det gjelder oppholdsforbud, vil SV gi en prøvetid på dette. Det mener vi er unødvendig. Vi opplever at niåringer beveger seg rundt f.eks på Plata i Oslo. Det er særdeles uheldig for et barn å bevege seg der. Og kanskje er foreldrene helt uvitende om dette. Da er det selvfølgelig nødvendig for politiet å ha noen virke­ midler. Når alle andre virkemidler er brukt opp, er det viktig at man har noen virkemidler som man kan bruke. Det er spennet i virkemidler som er viktig for oss å be­ nytte oss av. Vi ønsker også å ha en rekke forebyggende tiltak i kommunene -- i barnevernstjenesten, i skolen osv. Men når det kommer til kort, og alle andre virkemidler er brukt, er det viktig for oss at vi gir politiet en mulighet til å gi et oppholdsforbud for barn, og at man kanskje også informerer foreldrene om dette. Vi må prøve å tenke nytt. Vi må også tenke nytt når det gjelder det forebyggende arbeidet for politiet. En annen ting jeg vil si, er at SV har en veldig stor skepsis til at politiet skal kunne håndheve dette. De sier at de «frykter at prioriteringer innen politi­ etaten vil føre til at forbudet ikke vil bli håndhevet effek­ tivt» -- SV har en genuin skepsis til politiet. Den skep­ sisen deler ikke vi. Så er det dette med tvangsavhenting av foreldre som ikke møter til bekymringssamtale. Vi sier at det er mø­ teplikt. Men det kan umulig være møteplikt SV mener når de sier at dette er et frivillig tiltak. Da er det ikke møteplikt etter vår oppfatning. Møteplikt innebærer at man må møte, og hvis man ikke møter, kan politiet -- når alle andre virkemidler er brukt opp -- tvangsavhente foreldrene. Og hva er galt med det? Er det ikke barnet vi er ute etter å beskytte? Er det ikke det vi skal hindre, at de får en kriminell løpebane? Derfor er det viktig at vi bruker alle samfunnets ressurser til å hjelpe og å hindre at barn kommer i slike situasjoner. Politiet har ingen plikt til å innkalle, men de har en rett og en mu­ lighet til å gjøre det. En annen ting, som jeg også vil si, er at prinsipper i straffeprosessloven gjør at ingen for­ eldre kan pålegges å bidra til å dømme seg selv. Det er 23. jan. -- Votering i sak nr. 1 2003 310 forbud mot selvinkriminering i Norge, slik at man som foreldre ikke trenger å uttale seg. Men vi mener det er riktig at man skal ha en plikt til å møte, og den mulighe­ ten skal være absolutt. Politiet kan -- hvis man ikke mø­ ter -- hente folk, slik at de møter til en dialog og en sam­ tale til barnets beste. Jan Arild Ellingsen (FrP): Det har vært en interes­ sant debatt, og mye av debatten har dreid seg om detalje­ ne i det forslaget som foreligger. Det som jeg synes vi har manglet, er å løfte blikket litt opp og se på de hold­ ningsutfordringene som ligger her. For det er til syvende og siste det dette dreier seg om. Dette dreier seg etter mitt skjønn om å tydeliggjøre krav overfor unge i dag som bryter de grensene samfunnet har satt. Det er minst to forhold som er viktige. Det ene er foreldrene til den det gjelder. Hvilket ansvar har foreldrene tatt? Men det påhviler også hver enkelt av oss ved vår tilstedeværelse som et menneske i det norske samfunn, en plikt til å overholde norske regler og lover. Jeg tror at mange av de unge som havner i problemer, har manglet grensesetting. Derigjennom blir de søkende for å prøve ut: Hvor langt kan jeg gå? Hvor langt kan jeg teste dette før det får en reaksjon? Jeg tror ikke det er sunt. Jeg tror at noe av det viktigste vi gjør, er å gi faste, trygge grenser. Jeg tror at grenser som vi er konsekvente i forhold til, gir trygghet tilbake til den som søker. Det er iallfall viktig for meg. Det er her min fokusering ligger, at vi må gjøre ting som synliggjør hva vi faktisk ønsker oss. Så har man under debatten vært inne på økonomiske forhold. Kommuneøkonomien er et problem i forhold til dette. Personlig tror jeg ikke at kommuneøkonomien er saliggjørende for kriminaliteten, selv om enkelte vil hev­ de at det er et nært forhold mellom de to. For vår del, vi som ønsker alternative løsninger med i større grad å støt­ te frivillige lag og foreninger, så vil det være klart at vi omprioriterer midler som fra gammelt av har gått til kommunene. Vi ønsker en annen satsing som vi tror er mer målrettet. Så sier man noe om at Fattig­Norge og fattigdom på en måte er synonymt med kriminalitet. Det er iallfall en ting jeg vil ta sterk avstand fra. Uten at det blir sagt di­ rekte, synes jeg det ligger implisitt i mange av de innleg­ gene som har vært holdt. Når det gjelder satsing på politiet -- ja, det burde vært satt i anførselstegn, for det synes jeg ikke vi har sett -- vil jeg være så frimodig å si at hadde ikke Fremskrittspartiet gått inn og tatt tak i dette, så hadde rammene til politiet sett helt annerledes ut enn de faktisk gjør. Så har det vært en debatt om samarbeid, om hvem vi kan assosieres med. Jeg håper virkelig at Stortinget er såpass robust at vi forholder oss til saken og kan jobbe fram politisk enighet, som må være det viktigste, ikke at vi skyr den og den fordi man kommer fra det og det partiet. Det ville være et lavmål, og det håper jeg vi slipper. Avslutningsvis: Den kriminelle lavalder. Det er min ærbødige påstand at det blant enkelte unge i dag spekule­ res i den kriminelle lavalder. Man vet helt bevisst: Man er under 15 år, man blir således ikke gjort ansvarlig, og ergo kan man gjøre ting med bevissthet om at det ikke vil få noen konsekvenser. Inga Marte Thorkildsen (SV): Bare en kort oppkla­ ring i forhold til representanten Dybevigs innlegg. I politiloven, som representanten Dybevig bør lese, står det at man kan innbringe et barn etter nærmere be­ stemte kriterier i inntil fire timer. Som regel vil jeg tro at det barnet blir kjørt enten hjem eller til barnevernsvak­ ten. Og det vet jeg også, for jeg har bl.a. vært nede på Sentrum politistasjon og snakket med dem som overvå­ ker Plata. Der er det slik at hvis det f.eks. kommer et barn bort til de narkomane som henger der, rykker politiet ut med en gang. Da tar de selvfølgelig barnet bort derfra. Det er ikke slik at vi er nødt til å ha en endring i politilo­ ven som sier noe om oppholdsforbud, for at politiet skal ha den muligheten. Politiet er altså ikke handlingslammet overfor barn som det er tydelig er ute og sklir. For å presisere det nok en gang: Vi går inn for at dette skal gjøres som en forsøksordning. Men det er ikke slik at vi syns at dette er et helt hårreisende forslag. Vi er fak­ tisk veldig usikre, og det har jeg vært veldig ærlig på hele veien også. Det syns jeg det må være mulig for en politi­ ker å være, og da kunne det jo vært en fordel om også andre politikere hadde giddet å høre etter. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet. (Votering, se side 318) Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte presidenten: Odelstinget skal votere i sakene nr. 1--4. Votering i sak nr. 1 Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til l o v e r om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover I I lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. gjøres følgende endringer: § 2­4 skal lyde: § 2­4. Fylkeskommunens og det regionale helseforetakets ansvar. Fylkeskommunen er ansvarlig for at de oppgaver som den er pålagt etter §§ 7­1, 7­2, 7­3 og 7­4 blir utført. Regionalt helseforetak er ansvarlig for at de oppgaver det er pålagt etter § 7­1a blir utført. Regionalt helseforetak er ansvarlig for at de oppgaver som statens spesialisthelsetjeneste er pålagt etter kapittel 6A blir utført. § 2­3 gjelder tilsvarende for fylkeskommunen. 23. jan. -- Votering i sak nr. 1 2003 311 § 6­1 annet og tredje ledd skal lyde: Når det er behov for det og klienten ønsker det, skal sosialtjenesten bistå med å etablere et behandlingsopp­ legg. Dette opplegget kan blant annet omfatte oppnev­ ning av støttekontakt, etablering av støtteopplegg på ar­ beidsplassen og kontakt med primærhelsetjeneste, spesi­ alisthelsetjeneste eller spesialiserte sosiale tjenester og omsorg i og utenfor institusjon. Kan behovet for slik institusjonsplass ikke dekkes, skal sosialtjenesten om nødvendig sørge for midlertidige tiltak. § 6­2 første ledd skal lyde: Dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og der­ som hjelpetiltak etter § 6­1 ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i en institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf. § 7­1a, for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og hol­ des tilbake der i opptil tre måneder. § 6­2a første ledd skal lyde: Det kan vedtas at en gravid rusmiddelmisbruker uten eget samtykke skal tas inn på institusjon utpekt av regio­ nalt helseforetak, jf. § 7­1a, og holdes tilbake der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak etter § 6­1 ikke er tilstrekkelig. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver av den gravide under in­ stitusjonsoppholdet. § 6­2a tredje ledd første punktum skal lyde: Sosialtjenesten skal, i samråd med institusjonen, minst hver tredje måned vurdere om det fortsatt er grunn­ lag for tilbakeholdelse. § 6­4 første ledd skal lyde: I fylkeskommunens plan skal det særskilt fastsettes hvilke institusjoner som skal kunne ta imot rusmiddel­ misbrukere på grunnlag av samtykke som nevnt i § 6­3. § 6­4 annet ledd oppheves. Nåværende § 6­4 tredje ledd blir annet ledd. § 7­1 første ledd skal lyde: Fylkeskommunen har ansvaret for etablering og drift av institusjoner som tilbyr spesialiserte sosiale tjenester for rusmiddelmisbrukere og døgninstitusjoner for om­ sorg for rusmiddelmisbrukere. Ny § 7­1a skal lyde: § 7­1a. Regionalt helseforetaks ansvar. Regionalt helseforetak skal sørge for institusjonsplas­ ser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6­2 og 6­2a, herunder peke ut institusjo­ ner i det enkelte helseforetak som skal kunne ta imot rus­ middelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6­2 og 6­2a. Regionalt helseforetak kan inngå avtale med andre regionale helseforetak, fylkeskommuner, private institu­ sjoner eller med andre tjenesteytere for å dekke behovet for institusjonsplasser etter første ledd innen helseregio­ nen. Regionalt helseforetak skal peke ut institusjoner innen spesialisthelsetjenesten til å kunne ta imot rusmiddelmis­ brukere etter samtykke som nevnt i § 6­3. Kongen kan gi forskrifter om utforming av institusjo­ ner som kan ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6­2 og 6­2a og samtykke som nevnt i § 6­3. § 7­6 tredje ledd oppheves. Nåværende § 7­6 fjerde ledd blir tredje ledd. Ny § 7­6a skal lyde: § 7­6a. Utskriving fra institusjon som nevnt i § 7­1a. Når utskrivingen bør medføre tiltak fra sosialtjenes­ tens side, skal sosialtjenesten varsles om utskrivingen i god tid på forhånd. Utskriving skal planlegges og forbe­ redes i samarbeid mellom berørte parter. § 7­9 nytt annet ledd skal lyde: Fylkesmannen skal føre tilsyn med at institusjoner som er utpekt av regionalt helseforetak til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6­2 og 6­2a og samtykke som nevnt i § 6­ 3, drives i samsvar med denne loven og forskrifter til loven. § 7­9 annet til fjerde ledd blir tredje til femte ledd. § 7­11 fjerde ledd skal lyde: Det er ikke tillatt a) å refse en person fysisk, b) å bruke innelåsing i enerom eller andre tvangstiltak med mindre det er tillatt ved lov eller forskrifter som nevnt i femte ledd bokstav a), c) å føre kontroll med beboernes korrespondanse med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i femte ledd bokstav c). § 7­12 skal lyde: § 7­12. Forskrifter om hva som skal regnes som institu­ sjon/bolig med heldøgns omsorgstjenester etter § 7­1 første ledd. Kongen kan gi forskrifter om hva som skal regnes som institusjon/bolig etter § 7­1 første ledd, og om rett for fylkesmannen til å avgjøre tvilstilfeller. Kongen kan også gi forskrifter om de tjenester som skal være knyttet til de institusjonene som er nevnt i § 7­1 første ledd. § 7­13 nytt annet ledd skal lyde: Kongen kan gi forskrifter om at regionalt helseforetak skal sørge for plasser for akutt hjelp for rusmiddelmis­ 23. jan. -- Votering i sak nr. 1 2003 312 brukere som kan tas inn i institusjon på grunnlag av ved­ tak etter §§ 6­2 og 6­2a. § 7­14 skal lyde: § 7­14. Kvalitetskrav i behandlings­ og rehabiliterings­ tiltak. Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om krav til kvalitet i behandlings­ og rehabiliteringstil­ tak, herunder institusjoner som er pekt ut til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6­2 og 6­2a og samtykke som nevnt i § 6­3, jf. §§ 6­4 og 7­1a. § 8­2 skal lyde: § 8­2. Anvendelse av forvaltningsloven på private institu­ sjoner. For private institusjoner, boliger med heldøgns om­ sorgstjenester som er tatt inn i fylkeskommunens eller kommunens plan etter §§ 7­4 og 7­5, og private institu­ sjoner utpekt til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6­2 og 6­2a og samtykke som nevnt i § 6­3, jf. § 7­1a, gjelder forvaltningsloven for kli­ entsaker, med de særregler som er fastsatt i loven her, jf. § 8­1. § 10­2 skal lyde: § 10­2. Fylkeskommunens ansvar. Fylkeskommunen skal yte institusjonstjenester og til­ knyttede tjenester etter denne loven til alle som opphol­ der seg i fylket. Ny § 10­2a skal lyde: § 10­2a. Regionalt helseforetaks ansvar. Regionalt helseforetak skal sørge for institusjonstje­ nester til rusmiddelmisbrukere i regionen som er beslut­ tet tatt inn i institusjon på grunnlag av vedtak etter denne lovens §§ 6­2 og 6­2a. § 11­4 annet og tredje punktum oppheves. Ny § 11­5a skal lyde: § 11­5a. Utgifter til opphold i institusjon på grunnlag av vedtak i henhold til § 7­1a. Regionalt helseforetak i den helseregion der rusmid­ delmisbrukeren er bosatt på innleggelsestidspunktet, skal dekke utgiftene til opphold i institusjon på grunnlag av vedtak i henhold til § 7­1a. Kongen kan gi forskrifter om oppgjøret. II I lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helse­ foretaksloven) gjøres følgende endringer: § 2 annet ledd annet punktum skal lyde: Regionalt helseforetak legger til rette for spesialisthelse­ tjenester, forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette eller er pålagt i lov. § 2 tredje ledd annet punktum skal lyde: Helseforetak yter spesialisthelsetjenester, forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig sam­ menheng med dette eller er pålagt i lov. III Ikraftsettings­ og overgangsbestemmelser 1. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kon­ gen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til for­ skjellig tid. 2. Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser. 3. Fra og med ikraftsetting av denne loven har staten ved de regionale helseforetakene rett og plikt til å overta alle fylkeskommunens formuesposisjoner som er knyttet til virksomheter som yter spesialiserte helse­ tjenester til rusmiddelmisbrukere. Overtakelsen skal omfatte alle rettigheter og plikter som er knyttet til virksomhetene. Lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom, får ikke anvendelse på overtakelsen. Dersom det åpenbart ikke er naturlig sammenheng mellom en virksomhet og rettigheter som er knyttet til virksomheten, kan departementet beslutte at staten ikke har rett eller plikt til å overta slike rettigheter dersom det er rimelig at fylkeskom­ munen beholder dem. 4. Fra og med ikraftsetting av denne loven har staten ved de regionale helseforetakene rett og plikt til å tre inn i fylkeskommunens avtaler med andre institusjoner om plasser for inntak av rusmiddelmisbrukere på grunn­ lag av vedtak etter §§ 6­2 og 6­2a i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. 5. Dersom det i forbindelse med overføring til staten av rettigheter og plikter som nevnt i nr. 3 første og annet ledd og nr. 4, overføres gjeld eller andre forpliktelser knyttet til virksomhetene, er det frigjørende for fyl­ keskommunen. Kreditor og andre rettighetshavere kan ikke motsette seg overføringen, eller gjøre gjeldende at den utgjør en bortfallsgrunn for rettsforholdet. 6. Det skal ikke betales dokumentavgift etter § 6 i lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift, omregist­ reringsavgift etter § 1 i lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende kjøretøy og båter eller rettsgebyr etter §§ 21 og 24 i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr i forbindelse med statens overtakelse av formuesposisjoner som er en direkte følge av denne loven. 7. Både staten og vedkommende fylkeskommune kan kreve at spørsmål som gjelder nærmere klargjøring og konkretisering av hvilke formuesposisjoner staten har rett og plikt til å overta fra den enkelte fylkeskom­ mune etter nr. 3 første og annet ledd, og hvilke avtaler staten har rett og plikt til å tre inn i etter nr. 4, skal avgjøres av en nemnd. Nemnda vurderer ikke hvilke konkrete gjeldsforpliktelser staten har rett og plikt til å tre inn i. Hvilke regionale helseforetak som skal 23. jan. -- Votering i sak nr. 2 2003 313 overta de enkelte formuesposisjoner avgjøres av departementet. Nemnda skal ha syv medlemmer. Departementet oppnevner tre medlemmer og vara­ medlemmer for disse til nemnda. Kommunenes Sen­ tralforbund oppnevner tre medlemmer og varamed­ lemmer for disse til nemnda. I tillegg utpeker første­ lagmannen i Borgarting leder for nemnda og leders varamedlem. Nemndas leder og leders varamedlem skal ha de egenskaper som er foreskrevet for dom­ mere, se lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 53, jf. § 54 annet ledd. Nemndas avgjørelse, som treffes ved kjennelse, skal være begrunnet. Utgiftene til nemndas virksomhet fastsettes og dekkes av departementet. Departementet kan gi nærmere regler for nemndas virksomhet. 8. Spørsmål om rettigheter og plikter etter nr. 3 første og annet ledd og nr. 4, kan ikke bringes inn for de almin­ nelige domstoler før muligheten til å få saken avgjort av nemnd opprettet etter nr. 7 annet ledd, er nyttet. 9. Klage over beslutninger truffet i medhold av denne loven, gir ikke oppsettende virkning for statens rettig­ heter og plikter etter nr. 3 og nr. 4. 10. Fylkeskommunene skal gi staten innsyn i og tilgang til sine virksomheter i forbindelse med statlig overta­ kelse av virksomheter etter bestemmelsene i dette romertallsvedtaket. 11. Det som gjelder for fylkeskommunene etter dette romertallsvedtaket, gjelder også for Oslo kommune. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­ mig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 2 Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til l o v e r om endringer i lov om legemidler m.v. (legemiddel­ loven) og i lov om medisinsk utstyr I I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) gjøres følgende endringer: § 2 nytt annet ledd skal lyde: Legemiddel kan etter søknad omklassifiseres til næ­ ringsmiddel dersom: a) legemidlet ikke utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise syk­ dom, og b) søkeren dokumenterer at det er godtgjort at varen kan selges som næringsmiddel uten fare eller ulempe for forbrukeres helse. § 2 nytt tredje ledd skal lyde: Statens legemiddelverk innhenter de nødvendige utta­ lelser fra næringsmiddelmyndighetene og avgjør om do­ kumentasjonskravet i annet ledd er oppfylt. Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir nytt fjerde, femte og sjette ledd. § 10 tredje ledd skal lyde: I forskriftene kan fastsettes avgifter for å dekke utgif­ ter ved søknad om markedsføringstillatelse, kontroll og undersøkelser m.v. av farmasøytiske spesialpreparater samt utgifter ved søknad om omklassifisering etter § 2 annet ledd. § 20 første ledd skal lyde: Det er forbudt i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at stoff, droge eller preparat som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiolo­ giske funksjoner hos mennesker eller dyr. Når særlige grunner foreligger, kan departementet gjøre unntak fra denne bestemmelse. II I lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr gjøres følgende endringer: Overskriften i § 5 skal lyde: Merking og markedsføring. § 5 nytt tredje ledd skal lyde: Produkt som ikke er merket i tråd med første og annet ledd, kan ikke utgis for å være medisinsk utstyr. Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd. III Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. 23. jan. -- Votering i sak nr. 3 2003 314 V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­ mig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 3 Presidenten: Under debatten er det satt fram to for­ slag. Det er -- forslag nr. 1, fra John I. Alvheim på vegne av Ar­ beiderpartiet og Fremskrittspartiet -- forslag nr. 2, fra John I. Alvheim på vegne av Frem­ skrittspartiet, med unntak av forslaget til § 3 første ledd, som er trukket Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til l o v om biobanker (biobankloven) Kapittel 1 Lovens formål, definisjoner og virke­ område § 1 Formål Lovens formål er å sikre at innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av materiale som inngår i en biobank foretas på en etisk forsvarlig måte, og at bioban­ ker utnyttes til individets og samfunnets beste. Dette skal skje i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskeret­ tigheter og personlig integritet, og uten diskriminering av mennesker som det biologiske materialet stammer fra. Loven skal legge til rette for at materialet i biobanken kan benyttes til helsemessige formål, herunder diagnos­ tikk, behandling, forskning og undervisning, på en etisk forsvarlig måte. § 2 Definisjoner Med diagnostisk biobank og behandlingsbiobank for­ stås i denne lov en samling humant biologisk materiale som er avgitt for medisinsk undersøkelse, diagnostikk og behandling. Med forskningsbiobank forstås i denne lov en samling humant biologisk materiale og opplysninger som direkte fremkommer ved analyse av dette materialet, og som an­ vendes eller skal anvendes til forskning. Med humant biologisk materiale forstås i denne lov organer, deler av organer, celler og vev og bestanddeler av slikt materiale fra levende og døde mennesker. Med giver forstås i denne lov en person som avgir biologisk materiale til en diagnostisk biobank, behand­ lingsbiobank eller en forskningsbiobank. Presidenten: Til § 1 andre ledd og § 2 foreligger et av­ vikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra Fremskrittsparti­ et. Forslaget lyder: «I lov om biobanker skal følgende bestemmelser lyde: § 1 andre ledd skal lyde: Loven skal legge til rette for at materialet i bioban­ ken kan benyttes til helsemessige formål, herunder sykdomsforebygging, diagnostikk, behandling, forsk­ ning, undervisning og næringsutvikling, på en etisk forsvarlig måte. § 2 skal lyde: § 2 Definisjoner Med biobank forstås i denne lov en samling av hu­ mant biologisk materiale. Med humant biologisk materiale forstås i denne lov organer, deler av organer, celler og vev og bestand­ deler av slikt materiale fra levende og døde mennesker. Med giver forstås i denne lov en person som avgir biologisk materiale til en diagnostisk biobank, behand­ lingsbiobank eller en forskningsbiobank.» V o t e r i n g : 1. Komiteens innstilling til § 1 første ledd bifaltes en­ stemmig. 2.Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 1 andre ledd og § 2 og forslaget fra Fremskrittspar­ tiet bifaltes innstillingen med 55 mot 15 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.20.50) Videre var innstillet: § 3 Virkeområde Loven gjelder innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av humant biologisk materiale og opplys­ ninger som inngår i en biobank, samt organiseringen av denne virksomheten. Med mindre annet følger av denne loven, skal helse­ og personopplysninger som utledes fra humant biologisk materiale behandles etter personopplysningsloven, helse­ registerloven, helsepersonelloven og eventuelt annen lovgivning som særlig regulerer vern av personopplys­ ninger. Biologisk materiale som uttas i forbindelse med un­ dersøkelse, diagnostikk og behandling, og som destrue­ res etter kort tid, omfattes ikke av loven. Loven gjelder likevel dersom materialet blir brukt til forskning. Loven gjelder på Svalbard og Jan Mayen i den ut­ strekning Kongen bestemmer. Kongen kan fastsette nær­ mere regler under hensyn til de stedlige forhold, her­ under regler som fraviker bestemmelser i denne lov. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kapittel 2 Melding og organisering av biobanker § 4 Melding om opprettelse av forskningsbiobanker 23. jan. -- Votering i sak nr. 3 2003 315 Forskningsbiobanker kan bare opprettes etter å ha blitt vurdert av en regional komité for medisinsk forsknings­ etikk. Den som ønsker å opprette en forskningsbiobank skal sende melding til departementet hvor det fremgår om komiteen har tilrådd eller frarådd opprettelse av bio­ banken. Meldingen skal videre inneholde opplysninger om 1. formålet med opprettelsen, 2. hva slags materiale den skal inneholde og hvordan materialet innhentes, 3. hvilke og hvor mange personer materialet er innhentet eller skal innhentes fra, 4. hvordan samtykke skal innhentes og hvilken informa­ sjon som gis i forkant, 5. biobankens varighet og hva som skal skje med mate­ rialet ved opphør av biobanken, 6. hvilke sikkerhetstiltak som er knyttet til biobankvirk­ somheten, 7. hvem som er ansvarshavende etter § 7 og databehand­ lingsansvarlig eller behandlingsansvarlig etter helse­ registerloven og personopplysningsloven og 8. finansiering av biobanken og hvorvidt materialet i biobanken kan gi opphav til økonomisk vinning. Departementet skal legge betydelig vekt på tilrådin­ gen fra den regionale komiteen for medisinsk forsknings­ etikk. Dersom etiske hensyn eller tungtveiende sam­ funnsmessige interesser tilsier det, kan departementet på bakgrunn av meldingen bestemme at biobanken ikke kan opprettes. Dersom departementet innen 45 dager etter at slik melding er mottatt ikke har kommet med innsigelser til biobanken, anses opprettelsen som lovlig. Ny melding til departementet må gis dersom biobank­ virksomheten går ut over det som er angitt etter første ledd i den opprinnelige meldingen. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmel­ ser om hva slags opplysninger som skal meldes etter første ledd. § 5 Melding om opprettelse av diagnostiske biobanker og behandlingsbiobanker Biobanker som opprettes i forbindelse med diagnos­ tikk og behandling skal meldes til departementet. Mel­ dingen skal inneholde opplysninger om forhold som nevnt under § 4 første ledd nr. 1­8. Melding må sendes departementet innen 2 måneder etter at biobanken ble opprettet. Dersom materiale fra en biobank opprettet for diagnos­ tikk og behandling skal brukes til forskning, gjelder § 4. Presidenten: Til disse paragrafer foreligger et avvi­ kende forslag. Det er forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «§ 4 skal lyde: § 4 Opprettelse av biobanker Innsamling av humant biologisk materiale for opp­ rettelse av en biobank skal meldes til departementet ved innsendelse av en protokoll som inneholder opp­ lysninger om formålet med opprettelsen, hva slags ma­ teriale biobanken skal inneholde og hvor mange perso­ ner det er innhentet eller skal innhentes materiale fra. Det skal videre gis opplysning om hvor lenge materia­ let skal oppbevares, hva som skal skje med materialet etter den tid, samt hvem som skal være ansvarshaven­ de for biobanken i samsvar med § 6. Dersom departementet ikke innen 30 dager etter mottagelse av slik melding har bedt om ytterligere opplysninger i samsvar med første ledd, skal bioban­ ken etter dette tidspunkt være å anse for godkjent og registrert. Dette gjelder allikevel ikke dersom departe­ mentet innen fristen har gitt tilbakemelding om at bio­ banken ikke kan godkjennes, eller dersom det kreves ytterligere opplysninger for å ta stilling til spørsmålet om godkjenning. Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om hva slags opplysninger som skal meldes etter første ledd. § 5 i lovforslaget utgår, og §§ 6­22 i lovforslaget blir §§ 5­21.» V o t e r i n g : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen med 60 mot 11 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.21.32) Videre var innstillet: § 6 Biobankregisteret Departementet har ansvaret for å føre et register over innmeldte biobanker. Registeret skal være offentlig til­ gjengelig. § 7 Ansvarshavende Hver biobank skal ha en ansvarshavende person med medisinsk eller biologisk utdannelse av høyere grad. Dersom biobanken inneholder opplysninger som kan knyttes til enkeltpersoner, vil den også ha en behand­ lingsansvarlig etter helseregisterloven eller personopp­ lysningsloven. Den behandlingsansvarlige skal utpeke ansvarshavende. Departementet kan bestemme at enkelte biobanker i tillegg til ansvarshavende person skal ha et styre. Ansvarshavende og styret skal sørge for at biobanken opprettes og forvaltes i samsvar med denne og annen lov. Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere reg­ ler for hvilke biobanker som skal ha et styre, styrets opp­ gaver og sammensetning mv. § 8 Opphør eller nedleggelse av biobank Den som ønsker å nedlegge en biobank eller som øns­ ker å destruere materialet i en biobank helt eller delvis, skal sende melding til departementet om dette, eller følge på forhånd fastlagte og innmeldte prosedyrer for slik nedleggelse eller destruksjon. Av meldingen skal det fremgå hvordan nedleggingen av banken eller destruksjonen av materialet skal skje. 23. jan. -- Votering i sak nr. 3 2003 316 Dersom departementet innen 45 dager etter at slik melding er mottatt ikke har kommet med innsigelser eller bedt om ytterligere opplysninger, kan biobanken helt eller delvis nedlegges eller destrueres i samsvar med meldingen. Dersom departementet finner at biobanken på grunn av sitt innhold ikke bør nedlegges eller destrue­ res, kan departementet bestemme at biobanken fortsatt skal oppbevares, eller at den skal overføres til en annen biobank. Departementet må da overta det økonomiske ansvaret og sørge for at biobanken blir ivaretatt og for­ valtet i tråd med denne lov. § 9 Krav til oppbevaring Materiale i biobanker skal oppbevares forsvarlig og i samsvar med regelverk gitt i lov eller i medhold av lov. Oppbevaring skal skje med respekt for giveren av mate­ rialet. Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om hvordan humant biologisk materiale og opplysninger i en biobank skal oppbevares. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: § 10 Overføring til utlandet En biobank eller deler av en biobank kan bare sendes ut av landet etter godkjenning fra departementet, og i samsvar med samtykke fra giveren av materialet. Depar­ tementet kan stille vilkår om at materialet ødelegges eller sendes tilbake etter bruk. Kravet om departementets godkjenning gjelder ikke dersom overføringen til utlandet skjer i forbindelse med ytelse av helsehjelp til enkeltpersoner. Departementet kan i forskrift gjøre unntak fra krav om godkjenning fra departementet for overføring av prøver og opplysninger som er ledd i alminnelig internasjonalt samarbeid. Departementet kan gi forskrift om bruk av materiale fra utlandet til forskning i Norge. Presidenten: Her foreligger et avvikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «I lov om biobanker skal følgende bestemmelser ly­ de: § 10 skal lyde: § 10 Overføring til utlandet En biobank eller deler av en biobank kan bare sen­ des ut av landet etter godkjenning fra departementet, og i samsvar med samtykke fra giveren av materialet. Krav om departementets godkjenning og samtykke etter første ledd gjelder ikke der hvor utsendelsen skjer i forbindelse med diagnostikk eller analyse i pasien­ tens interesse. I forskningsprosjekter hvor hele eller deler av en vitenskapelig undersøkelse må foregå i ut­ landet, gjelder ikke kravet om departementets god­ kjenning. For øvrig gjelder første ledd. Når materialet sendes til utlandet, skal den som er ansvarlig for biobanken etter § 6 påse at materialet ikke brukes utover de angitte formål og rammer, og at materialet ikke er personidentifiserbart for mottage­ ren.» V o t e r i n g : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet bi­ faltes innstillingen med 43 mot 29 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.22.09) Videre var innstillet: Kapittel 3 Informasjon og samtykke § 11 Samtykkebestemmelse for diagnostiske biobanker og behandlingsbiobanker Samtykke til helsehjelp etter pasientrettighetsloven §§ 4­1 og 4­2 omfatter også innhenting, oppbevaring og behandling av humant biologisk materiale, herunder bruk av materialet til forebygging, kvalitetskontroll og meto­ deutvikling. For personer uten samtykkekompetanse etter pasient­ rettighetsloven § 4­3, gjelder pasientrettighetsloven §§ 4­4 til 4­8 om samtykke på vegne av andre tilsvarende. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: § 12 Samtykkebestemmelse for forskningsbiobanker Med mindre det foreligger særskilt lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag, krever innsamling, oppbeva­ ring og behandling av humant biologisk materiale til forskningsformål et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra giveren. Det samme gjelder oppbevaring og bruk av opplysninger knyttet til det biologiske materialet. Samtykket skal kunne dokumenteres og være basert på informasjon om formål, metode, risiko, ubehag, kon­ sekvenser og annet av betydning for samtykkets gyldig­ het. Kravene til informasjon og spesifikasjon må avgjø­ res etter en vurdering av risikofaktorer, materialets sensi­ tivitet, forsøkspersonenes sårbarhet og lignende. Materialet i biobanken kan ikke utlånes eller utleveres til andre eller overføres til utlandet, med mindre det føl­ ger av samtykket. For uttak av humant biologisk materiale fra en avdød gjelder transplantasjonslovens regler om presumert sam­ tykke til obduksjon tilsvarende. For personer uten samtykkekompetanse etter pasient­ rettighetsloven § 4­3 gjelder pasientrettighetsloven §§ 4­4, 4­5, 4­7 og 4­8 om samtykke til helsehjelp på andres 23. jan. -- Votering i sak nr. 3 2003 317 vegne tilsvarende for samtykke til innsamling, oppbeva­ ring og behandling av biobankmateriale til forskning. § 13 Endret, utvidet eller ny bruk Ved endret, utvidet eller ny bruk av tidligere innsam­ let materiale og opplysninger som ikke omfattes av det opprinnelige samtykket, skal nytt frivillig, uttrykkelig og informert samtykke innhentes. Dersom det er umulig eller svært vanskelig å innhente nytt samtykke, kan departementet gjøre unntak fra kravet om nytt samtykke. Det må foreligge en vurdering fra en regional komité for medisinsk forskningsetikk. Ved bruk av materiale og opplysninger fra en avdød, skal avdødes antatte vilje og materialets sensitivitet leg­ ges til grunn for departementets vurdering. Det skal tas tilbørlig hensyn til avdødes familie og slekt. Endret, utvidet eller ny bruk av anonymisert materiale krever ikke samtykke, men må vurderes av en regional komité for medisinsk forskningsetikk. § 14 Tilbakekall av samtykke Den som har avgitt samtykke etter §§ 11­13, kan til enhver tid tilbakekalle slikt samtykke. Dersom samtykket tilbakekalles, kan den som har gitt samtykke, kreve at det biologiske materialet destrueres. Likedan kan giveren av materialet i en forskningsbio­ bank kreve at helse­ og personopplysninger, som er inn­ samlet sammen med materialet eller som er fremkommet ved analyse eller undersøkelse av materialet, slettes eller utleveres. Adgangen til å tilbakekalle samtykket eller kreve de­ struksjon, sletting eller utlevering etter første eller annet ledd, gjelder ikke dersom materialet eller opplysningene er anonymisert, dersom materialet etter bearbeidelse inn­ går i et annet biologisk produkt, eller dersom opplysnin­ gene allerede har inngått i vitenskapelige arbeider. Ad­ gangen til destruksjon gjelder heller ikke dersom det ved lov er fastsatt at materialet eller opplysningene skal opp­ bevares. Presidenten: Til §§ 12, 13 og 14 foreligger et avvi­ kende forslag. Det er forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «§ 12 skal lyde: § 12 Samtykkebestemmelse for forskningsbiobanker Med mindre det foreligger særskilt lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag, krever innsamling, oppbevaring og behandling av humant biologisk mate­ riale til forskningsformål et frivillig, uttrykkelig og in­ formert samtykke fra giveren. Samtykket skal kunne dokumenteres og være basert på informasjon om for­ mål, risiko, ubehag, konsekvenser og annet av betyd­ ning for samtykkets gyldighet. Kravene til informa­ sjon og spesifikasjon må avgjøres etter en vurdering av risikofaktorer, materialets sensitivitet, forsøkspersone­ nes sårbarhet og lignende. Materialet i biobanken kan ikke utlånes eller utleve­ res til andre eller overføres til utlandet, med mindre det følger av samtykket. Et vidt samtykke kan benyttes dersom dette er til beste for både enkeltindividet og samfunnet. Depar­ tementet kan i forskrift gi nærmere regler om samtyk­ kets omfang. For uttak av humant biologisk materiale fra en av­ død gjelder transplantasjonslovens regler om presum­ ert samtykke til obduksjon tilsvarende. For personer uten samtykkekompetanse etter pasi­ entrettighetsloven § 4­3 gjelder pasientrettighetsloven §§ 4­4, 4­5, 4­7 og 4­8 om samtykke til helsehjelp på andres vegne tilsvarende for samtykke til innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning. § 13 skal lyde: § 13 Endret, utvidet eller ny bruk Ved endret, utvidet eller ny bruk av tidligere inn­ samlet materiale som ikke omfattes av det opprinneli­ ge samtykket, skal nytt frivillig, uttrykkelig og infor­ mert samtykke innhentes. Dersom det er umulig eller svært vanskelig å inn­ hente nytt samtykke, kan regional komité for medi­ sinsk forskningsetikk gjøre unntak fra kravet om nytt samtykke. Dette gjelder tilsvarende dersom bruken av materialet må antas å være i giverens egeninteresse og ikke krenker giverens personlige integritet. Ved bruk av materiale og opplysninger fra en av­ død, skal avdødes antatte vilje og materialets sensitivi­ tet legges til grunn for vurderingen fra regional komité for medisinsk forskningsetikk. Det skal tas tilbørlig hensyn til avdødes familie og slekt. Endret, utvidet eller ny bruk av anonymisert mate­ riale krever ikke samtykke, men må vurderes av en re­ gional komité for medisinsk forskningsetikk. § 14 skal lyde: § 14 Tilbakekall av samtykke Den som har avgitt samtykke etter §§ 10­12 kan til enhver tid tilbakekalle slikt samtykke. Dersom samtykket tilbakekalles, kan den som har gitt samtykke kreve at det biologiske materialet destru­ eres. Retten til å kreve destruksjon gjelder ikke for bio­ logisk materiale innhentet i forbindelse med diagnos­ tikk og behandling. Adgangen til å tilbakekalle samtykket eller kreve des­ truksjon, etter første eller annet ledd, gjelder ikke der­ som materialet er anonymisert eller dersom materialet etter bearbeidelse inngår i et annet biologisk produkt. Adgangen til destruksjon gjelder heller ikke dersom det ved lov er fastsatt at materialet skal oppbevares.» V o t e r i n g : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet bi­ faltes innstillingen med 43 mot 29 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.22.49) 23. jan. -- Votering i sak nr. 4 2003 318 Videre var innstillet: § 15 Andres tilgang til materiale i en biobank Dersom det foreligger samtykke fra materialets giver i tråd med §§ 11­13, kan andre gis tilgang til det biologis­ ke materialet i biobanken eller nærmere bestemte deler av materialet. Tilgang kan skje ved at det aktuelle mate­ rialet stilles til rådighet hos den ansvarlige, ved at mate­ rialet utlånes eller ved at materialet eller deler av det ut­ leveres. Den som ber om tilgang, skal redegjøre for hvil­ ke formål materialet er tenkt utnyttet til, hvordan og hvor lenge materialet vil bli behandlet, og om materialet vil bli destruert, slettet eller tilbakelevert når den planlagte bruk er ferdig. Ved vurderingen av om det skal gis tilgang til materi­ ale etter første ledd, skal det legges vekt på om tilgangen vil umuliggjøre eller vesentlig vanskeliggjøre egen ivare­ tagelse av lovpålagte plikter vedrørende oppbevaring og behandling av materialet, ivaretagelse av interessene til materialets giver og ivaretagelse av egen og eventuelt and­ res behandling av materialet. Dersom materialets giver allerede har reservert seg mot slik tilgang, skal dette re­ spekteres. Dersom materialet ønskes brukt i forskning, skal det foreligge tilråding fra en regional komité for medisinsk forskningsetikk. Tilgang til personidentifiserbart materiale kan bare gis dersom mottakeren har tillatelse til å behandle det i hen­ hold til helseregisterloven eller personopplysningsloven. Det kan kreves betaling for kostnader forbundet med å gi andre tilgang til materiale i en biobank etter denne pa­ ragrafen. Dersom den ansvarlige for biobanken avslår anmod­ ningen om tilgang, kan avgjørelsen påklages til departe­ mentet. Departementets vedtak kan ikke påklages. Kapittel 4 Forskjellige bestemmelser § 16 Taushetsplikt Helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt gjelder tilsvarende for alle som oppretter, oppbevarer, bruker eller på andre måter forvalter eller arbeider ved en biobank. § 17 Tilsyn Statens helsetilsyn skal i samsvar med lov om statlig tilsyn med helsetjenesten føre tilsyn med at lovens be­ stemmelser overholdes. Datatilsynet skal føre tilsyn med at behandling av de helse­ og personopplysninger som utledes av materialet i en biobank skjer i tråd med personopplysningslovens og helseregisterlovens bestemmelser. § 18 Sanksjoner Departementet kan gi pålegg eller stanse videre drift av biobanker som drives i strid med denne lov eller der hvor driften går ut over det som er meldt til departemen­ tet etter §§ 4 og 5. Departementet kan overta den videre driften eller kreve biobanken nedlagt. Med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt innsam­ ler, oppbevarer, behandler eller destruerer materiale som inngår i en biobank i strid med denne lov. Medvirkning straffes på samme måte. § 19 Erstatning og forsikring Den behandlingsansvarlige og ansvarshavende etter § 7 skal erstatte skade som er oppstått som følge av at virk­ somheten er drevet i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne lov, med mindre det kan godtgjøres at skaden ikke skyldes feil eller forsømmelse på disses side. Erstatningen skal svare til det økonomiske tapet som den skadelidte er påført som følge av brudd på bestemmelse­ ne i denne lov. Den behandlingsansvarlige og ansvarsha­ vende kan også pålegges å betale slik erstatning for ikke­ økonomisk art (oppreisning) som synes rimelig. For privat biobankvirksomhet skal det ved forsikring stilles sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan opp­ stå etter første ledd. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmel­ ser om plikten til forsikring. Kapittel 5 Ikraftsetting, overgangsbestemmelse, endringer i andre lover § 20 Ikraftsetting Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. § 21 Overgangsbestemmelse For virksomhet som omfattes av denne lov, og som al­ lerede er i gang når loven trer i kraft, skal det sendes mel­ ding til departementet med opplysninger som nevnt i § 4 første ledd nr. 1­8 innen to år etter lovens ikrafttredelse. § 22 Endringer i andre lover Lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, syke­ husobduksjon og avgivelse av lik m.m. § 10 b oppheves. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­ mig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Votering i sak nr. 4 Presidenten: Under debatten er det satt fram seks for­ slag. Det er 23. jan. -- Votering i sak nr. 4 2003 319 -- forslagene nr. 1--5, fra Inga Marte Thorkildsen på veg­ ne av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti -- forslag nr. 6, fra Inga Marte Thorkildsen på vegne av Sosialistisk Venstreparti Forslag nr. 6 er omdelt på representantenes plasser i salen, de øvrige er inntatt i innstillingen på side 12. Forslag nr. 1 lyder: «Stortinget ber Regjeringen vurdere en lovendring hvor konsekvensen av å bryte møteplikten innebærer at saken oversendes til barneverntjenesten som en be­ kymringssak.» Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber Regjeringen vurdere nærmere bar­ nevernets og politiets ressursmessige kapasitet til ef­ fektivt å forebygge og håndtere barne­ og ungdomskri­ minalitet i tråd med forslagene i Ot. prp. nr. 106 (2001­ 2002), og komme tilbake til Stortinget med dette i for­ bindelse med budsjettet for 2004 og i forbindelse med evalueringene av tiltakene i proposisjonen.» Forslag nr. 3 lyder: «Stortinget ber Regjeringen vurdere om straffepro­ sessloven § 232 bør klargjøres slik at det framgår tyde­ ligere når politiet skal underrette barnevernet om at et­ terforskning av et barn er iverksatt. Stortinget ber vide­ re Regjeringen vurdere om terskelen for å oversende bekymringsmelding bør senkes.» Forslag nr. 4 lyder: «Stortinget ber Regjeringen utføre evalueringer av tiltakene og sørge for at også berørte barn blir hørt.» Forslag nr. 5 lyder: «Stortinget ber Regjeringen vurdere hvilke tiltak og ressurstilførsler som trengs for å imøtese spesielle be­ hov hos barn og unge med diagnosen ADHD/ADD.» Forslagene nr. 1--5 blir i samsvar med forretningsor­ denens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak: A . L o v om endringer i straffeprosessloven og politiloven m.m. (lovtiltak mot barne­ og ungdomskriminalitet) I I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven) gjøres følgende endring: § 53 nr. 3 bokstav g og ny bokstav h skal lyde: g) at den domfelte for inntil ett år tar opphold i heim eller institusjon h) at den siktede møter til megling i konfliktrådet og opp­ fyller eventuelle avtaler som inngås i meglingsmøte, forutsatt at både fornærmede og siktede har samtykket til megling i konfliktrådet. II I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straf­ fesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer: § 61 c første ledd nr. 5 og nr. 6 skal lyde: 5) at opplysningene gjøres kjent for andre offentlige organer når formålet er å forebygge lovovertredelser eller å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvar­ lig måte, 6) at opplysningene gjøres kjent for andre enn offentlige organer når det er nødvendig for å forebygge lovover­ tredelser eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte, Nåværende nr. 6 til 8 blir nye nr. 7 til 9. § 61 c annet ledd skal lyde: Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge enhver som utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommu­ nalt organ, taushetsplikt når organet får opplysninger med hjemmel i første ledd, som må holdes hemmelig av hensyn til etterforskningen i saken. Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd. § 69 tredje ledd første punktum skal lyde: Unnlatelse av påtale kan også gjøres betinget av slike vilkår som er nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 boksta­ vene a -- h, nr. 4 og nr. 5. Ny § 71 b skal lyde: Har noen som ikke er fylt 15 år, begått en ellers straff­ bar handling, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til barneverntjenesten. Barneverntjenesten skal underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den tref­ fer vedtak i saken eller ikke. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Ny § 222 c skal lyde: Påtalemyndigheten kan forby en person under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted dersom det er grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at personen begår en ellers straffbar handling. § 170 a gjelder tilsvarende. Oppholdsforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst 6 måneder av gangen. Oppholdsforbud kan bare opprett­ holdes så lenge vilkårene er oppfylt. Før beslutning om oppholdsforbud tas, skal påtale­ myndigheten gi barnet mulighet til å uttale seg, og spørre vergen om vedkommende samtykker i oppholdsforbudet. Vergens samtykke skal gis skriftlig. Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et oppholdsforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot og grunnlaget for forbudet. § 222 a femte ledd, tredje og sjette punktum gjelder tilsvarende så langt de passer. Dersom vergen ikke samtykker i oppholdsforbudet, må påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at vergen nektet samtykke, bringe beslut­ ning om oppholdsforbud inn for retten. § 222 a sjette 23. jan. -- Votering i sak nr. 4 Trykt 10/1 2003 2003 320 ledd, annet og fjerde til syvende punktum gjelder tilsva­ rende så langt de passer. Presidenten: Til nytt femte ledd foreligger et avviken­ de forslag. Det er forslag nr. 6, fra Sosialistisk Venstre­ parti. Forslaget lyder: «Straffeprosessloven § 222 c nytt femte ledd skal lyde: Denne bestemmelse skal gjelde for en prøveperiode på 2 år fra lovens ikrafttredelse.» V o t e r i n g : 1. Komiteens innstilling til første til og med fjerde ledd bifaltes enstemmig. 2. Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti til nytt femte ledd ble med 63 mot 9 stemmer ikke bifalt. (Voteringsutskrift kl. 15.24.57) Videre var innstillet: § 224 annet ledd skal lyde: Etterforskningsplikten etter første ledd gjelder også der en mulig lovbryter ikke kan straffes fordi vedkom­ mende var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet. Riksadvokaten kan gi retningslinjer om den nærmere gjennomføringen og om begrensninger i plikten. § 224 tredje ledd skal lyde: Har et barn som ikke er fylt 12 år, forøvet en ellers straffbar handling, kan det foretas så vel rettslig som utenrettslig etterforskning. Nåværende annet ledd blir nytt fjerde ledd. § 226 første ledd skal lyde: Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for a. å avgjøre spørsmålet om tiltale, b. å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon, c. å fullbyrde straff og andre reaksjoner og d. å tjene som forberedelse for barneverntjenestens be­ handling av spørsmålet om det skal sette i verk tiltak etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. § 249 nytt annet ledd skal lyde: Dersom en mistenkt var under 18 år på handlingsti­ den, skal spørsmålet om tiltale avgjøres innen 6 uker etter at vedkommende er å anse som mistenkt i saken. Tiltalespørsmålet kan likevel avgjøres senere dersom hensynet til etterforskningen eller andre særlige grunner gjør det nødvendig. III I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) gjøres følgende endringer: § 13 første ledd skal lyde: Politiet kan vise eller bringe hjem barn som driver omkring på egen hånd på offentlig sted etter kl. 22.00, eller som bryter oppholdsforbud nedlagt etter straffepro­ sessloven § 222 c. V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: § 13 nytt fjerde og femte ledd skal lyde: Dersom politiet har grunn til å tro at en person under 15 år har begått en ellers straffbar handling, eller at en person under 18 år har begått en straffbar handling, kan den mindreårige og foreldrene pålegges å møte for poli­ tiet til samtale for å forebygge ytterligere lovbrudd. Før samtalen starter skal den mindreårige og foreldrene gjø­ res kjent med at de ikke har plikt til å forklare seg. Innkallingen skal være skriftlig og angi formålet med samtalen, møtested og møtetid. Så vidt mulig skal det gis minst tre dagers varsel. Har de innkalte fått innkallin­ gen, og de likevel har uteblitt uten at det er opplyst at de har gyldig forfall, kan politiet beslutte at den mindreåri­ ge og foreldrene skal avhentes. Adgangen til slik avhen­ ting skal fremgå av innkallingen. Presidenten: Presidenten har forstått det slik at Ar­ beiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil gå imot fem­ te ledd tredje og fjerde punktum. V o t e r i n g : 1. Komiteens innstilling til § 13 fjerde ledd og femte ledd første og andre punktum bifaltes enstemmig. 2. Komiteens innstilling til § 13 femte ledd tredje og fjer­ de punktum bifaltes med 42 mot 30 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.26.05) Videre var innstillet: § 24 nytt femte ledd skal lyde: Politiet kan pålegge enhver som utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, taushetsplikt om opplysninger som nevnt i annet ledd, når organet mottar opplysninger med hjemmel i fjerde ledd nr. 2 eller nr. 3 eller forvaltningsloven § 13 b første ledd. IV Ikrafttredelses­ og overgangsbestemmelser 1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til forskjellig tid. 2. Endringen i straffeprosessloven §§ 224 og 249 gjelder for straffbare handlinger begått etter ikrafttredelsen. Forhandlinger i Odelstinget nr. 22 23. jan. -- Referat O 2002--2003 2003 321 V o t e r i n g : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­ ven i sin helhet. V o t e r i n g : Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­ mig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Videre var innstillet: B . Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av hva slags kunnskap som finnes om ADHD/ ADD­proble­ matikk hos de ulike faggrupper som arbeider med barn og unge . C . Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det i saker hvor det er grunn til å tro at enslige mindreårige asylsøkere har begått kriminelle handlinger, umiddelbart skal sendes bekymringsmelding til barneverntjenesten, som skal vurdere behovet for ytterligere bistand. B og C blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget. S a k n r . 5 Referat 1. (48) Statsministerens kontor melder at 1. lov om endringer i lov om offentlig støtte (nye prosedyrereglar) (Besl. O. nr. 17 (2002­2003)) -- er sanksjonert under 17. januar 2003 Enst.: Vedlegges protokollen. 2. (49) Lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone (Ot.prp. nr. 35 (2002­2003)) Enst.: Sendes utenrikskomiteen. Møtet hevet kl. 15.30. 22