6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
2000 501
Møte tirsdag den 6. juni kl. 10
President: G u n n a r S k a u g
D a g s o r d e n (nr. 34):
1. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
straffeloven og straffeprosessloven m.v. (tiltak for å
beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represa­
lier m.v.)
(Innst. O. nr. 78 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 40 (1999­
2000))
2. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte m.v.
(utvidet fullmakt til å iverksette overenskomster om
fullbyrding av straffedommer, samtykke til ratifika­
sjon av avtale mellom Norge og Thailand av 20. mai
1999 om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige
reaksjoner, og samtykke til undertegning og ratifika­
sjon av tilleggsprotokoll av 18. desember 1997 til den
europeiske konvensjonen av 21. mars 1983 om overfø­
ring av domfelte)
(Innst. O. nr. 75 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 41 (1999­
2000))
3. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endring i lov
20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste
(Innst. O. nr. 70 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 29 (1999­
2000))
4. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk og i enkelte andre
lover
(Innst. O. nr. 69 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 26 (1999­
2000))
5. Innstilling fra samferdselskomiteen om lov om endrin­
ger i lov 22. november 1996 nr. 65 om statens postsel­
skap og lov 22. november 1996 nr. 66 om statens jern­
banetrafikkselskap m.v.
(Innst. O. nr. 68 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 42 (1999­
2000))
6. Innstilling fra energi­ og miljøkomiteen om lov om
endringer i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (vilt­
loven)
(Innst. O. nr. 80 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 37 (1999­
2000))
7. Referat
S a k n r . 1
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
straffeloven og straffeprosessloven m.v. (tiltak for å be­
skytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier
m.v.) (Innst. O. nr. 78 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 40
(1999­2000))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti
5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Baste­
sen 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anled­
ning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som
måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Jan Petter Rasmussen (A) (ordfører for saken): Ved
å åpne for anonym vitneførsel passerer en en terskel i
norsk rettssystem. Dessverre er det slik at kriminelle i
større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å ut­
øve vold overfor aktører i rettssystemet. Problemet er
økende, derfor er det nødvendig å gå til dette skrittet.
Hvis et vitne eller andre aktører i en straffesak utsettes
for trusler fra den tiltalte eller personer ... Jeg beklager,
president, jeg har problemer med stemmen. Jeg ber om å
få komme tilbake senere.
Presidenten: På anmodning fra saksordføreren fore­
slår presidenten at saksordføreren kan komme tilbake se­
nere med sitt innlegg, og at Jan Simonsen blir neste taler.
Jan Simonsen (Frp): Fremskrittspartiet la for to år
siden fram en handlingsplan for å bedre polititjeneste­
menns sikkerhet. Et viktig element i denne handlingspla­
nen var forslaget om å be Regjeringen utarbeide et for­
slag som ville gi polititjenestemenn anledning til å vitne
anonymt i de tilfellene der det var nødvendig på grunn av
trusler eller for å sikre mulighet til videre spaningsopp­
drag. Jeg er glad for at Regjeringen nå har fulgt opp
Fremskrittspartiets forslag, og for at adgangen til ano­
nym vitneførsel også gjøres gjeldende for andre vitner
enn polititjenestemenn.
Fremskrittspartiet har tidligere vært skeptisk til ano­
nym vitneførsel fordi det i en viss grad svekker den tiltal­
tes mulighet til selvforsvar og reduserer den tiltaltes
rettssikkerhet. I teorien øker det derfor risikoen for justis­
mord. De siste årene er imidlertid det kriminelle miljøet
blitt mye hardere enn tidligere. Det har forekommet trus­
ler mot vitner, som er blitt skremt til å avstå fra å vitne i
retten, og det kan ha ført til urettmessige frifinnelser.
Dersom det skal bli mulig for kriminelle å true vitner på
en måte som gjør det umulig å få en kriminell straffe­
dømt, vil det være en trussel mot hele vårt rettssystem.
Hele vår rettsstat vil være i fare. Det er en fare som langt
overstiger den fare for en noe redusert rettssikkerhet som
anonym vitneførsel medfører. Mer er det ikke nødvendig
å si om dette spørsmålet. Når saksordføreren har fått kla­
ret halsen og er tilbake, vil han ganske sikkert gi en mer
utfyllende redegjørelse for den siden av problematikken.
Det er positivt at justiskomiteen enstemmig ønsker å
gi polititjenestemenn en økt beskyttelse når de vitner i
retten. Samtidig er det frustrerende og sterkt beklagelig
at bare Fremskrittspartiet ønsker å gi polititjenestemenn
økt beskyttelse mot trusler og vold som de utsettes for i
tjenesten. Jeg leste Bergens Tidende i går, og senest i
helgen var der et eksempel hvor en polititjenestemann
ble skallet i hodet under en arrestasjon, og også et eksem­

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv. 2000
502
pel hvor en arrestant forsøkte å sparke en polititjeneste­
mann. Det er heller ikke lenge siden en polititjeneste­
mann følte seg så sterkt truet at han fant det nødvendig å
bruke skytevåpen, og det er heller ikke lenge siden det
var et regulært gateslagsmål foran Slottet i Oslo, hvor
flere polititjenestemenn kom til skade.
Norsk politi utsetter seg frivillig for store personlige
belastninger. Norske polititjenestemenn har valgt et yrke
der de utsetter seg selv for betydelig fare både for å bli
drept og for å bli tilført alvorlige fysiske og psykiske ska­
der. Den kremen av norsk ungdom som utdanner seg til
politiyrket, gjør det fordi de ønsker å beskytte oss andre.
De kjemper for det gode mot det onde. De fortjener full
støtte fra et samlet politisk miljø. Dessverre får de det
ikke. Justiskomiteens flertall nøyer seg med å kaste glans­
bilder. Representantene fra samtlige partier, med unntak
av Fremskrittspartiet, skriver pent om behovet for strenge
straffereaksjoner mot personer som utøver vold mot politi­
tjenestemenn, men er ikke villige til å gjøre mer enn språk­
lige øvelser for å få det til. De er ikke villige til å handle.
Fremskrittspartiets forslag om økte minstestraffer for
ulike grader av sabotering, trusler eller vold mot polititje­
nestemenn blir blankt avvist av Høyre, Arbeiderpartiet
og de øvrige partiene i justiskomiteen. Politisk resultat
oppnås bare gjennom konkrete handlinger og konkrete
vedtak, ikke gjennom prat. Dessverre er det noe stor­
tingsflertallet ikke har forstått. Justiskomiteens flertall
sier rett ut at de mener at maksimumsstraffene i straffe­
budene om vold er høye nok, og klager dessuten over at
enkelte minstestraffer har gjort at domstolene har følt seg
tvunget til å avsi strengere straffer enn de har funnet ri­
melig. Hensikten med minstestraffer er faktisk nettopp å
tvinge domstolene til å idømme strengere straffer enn det
de vanligvis gjør i dag. Dersom minstestraffene settes
høyere enn dagens gjennomsnittlige straffeutmåling,
tvinges domstolene til å dømme strengere. Det er den
eneste effektive løsningen.
Polititjenestemenn må få et særskilt vern i straffelo­
ven, fordi de har en jobb hvor de utsetter seg selv for stor
fare for eget liv og egen helse gjennom arbeidet. Derfor
foreslår Fremskrittspartiet at drap på polititjenestemenn
må kunne straffes med fengsel på livstid i stedet for da­
gens maksimumsstraff på 21 år. Vi foreslår også å doble
dagens maksimumsstraff for vold mot polititjeneste­
menn, samt innføre en minimumsstraff på fire år dersom
volden kan betegnes som grov. I tillegg foreslår vi en fi­
redobling av dagens maksimumsstraff for å forhindre po­
lititjenestemenn i å utføre sitt arbeid. Det vil gi domstole­
ne et klart signal om å idømme fire ganger så strenge
straffereaksjoner som i dag. Det vil bidra til å lære unge
mennesker respekt for politiet.
Jeg konstaterer at Stortingets flertall, inkludert Høyre,
ikke ønsker å gi politiet denne håndsrekningen som vårt
politikorps så sårt trenger.
Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet som er re­
ferert i innstillingen.
Presidenten: Representanten Jan Simonsen har tatt
opp de forslagene han refererte til.
Unni Hennum Lie (KrF): Stortinget behandler i dag
en meget viktig sak. Saken omtales gjerne som spørsmå­
let om å tillate anonyme vitner. Vi snakker da om å åpne
for en begrenset bruk av anonyme vitner i norske straffe­
saker og å kunne gi politiet mulighet for å sikre infor­
manter full anonymitet.
Med de siste dagers og ukers hendelser, hvor mennes­
keliv så brått og brutalt har blitt tatt, har vi blitt minnet på
det faktum at menneskelivet er uerstattelig, og maktes­
løsheten kjennes overveldende både for de etterlatte og
andre som på ulik måte involveres. Samfunnets oppgave
og plikt blir da bl.a. å finne ut årsakssammenheng, for på
den måten både å kunne straffe og/eller behandle gjer­
ningsmannen, og for å bli bedre i stand til å forebygge at
slikt skal skje igjen. Vi er dermed avhengige av å få så
mange observasjoner og vitneutsagn som mulig for å få
fram sannheten om hva som skjedde.
Det har vært et grunnleggende synspunkt og prinsipp i
norsk strafferett at den tiltalte skal vite hvem som ankla­
ger en for noe. Det gir den tiltalte mulighet for å forsvare
seg mot påstander. I dette forslaget foreligger en åpning
for bruk av anonyme vitner i norske straffesaker, og for­
slaget bekrefter i grunnen den faktiske utviklingen som
vi alle registrerer skjer i samfunnet vårt. Det er en natur­
lig konsekvens av den økende voldstendensen, hevnlys­
ten og trusselpraksisen som vi ser bare øker over tid, at vi
også må være forberedt på å beskytte dem som vil stå
fram for å si hva de vet. Kriminalitetsbildet i Norge blir i
sterkere grad internasjonalt preget, mer organisert og råe­
re enn tidligere. Dette må vi ta inn over oss, og det er der­
for Kristelig Folkeparti støtter endringene i lovverket.
Et vitne som i dag står åpent fram, kan i enkelte tilfel­
ler risikere å bli utsatt for alvorlige forbrytelser som
krenker liv, helse og frihet for seg selv eller sine nærmes­
te. Personer som arbeider «under cover», bør også ha
mulighet til å få anonymitet hvis det er fare for at det blir
vanskelig å arbeide «under cover» igjen i en annen straf­
fesak.
Anonyme vitner skal bare brukes dersom det er
strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige beten­
keligheter av hensyn til den siktedes forsvar. Dommer,
aktor og forsvarer skal opplyses om vitners identitet, men
forsvarer skal kunne motsette seg dette, sett i lys av hvor­
dan dette vil falle ut i forhold til klienten.
Politimesteren i Oslo har beskrevet en situasjon der
polititjenestemenn, vitner og ofre i stadig økende grad ut­
settes for trusler. Jeg henviser til Ot.prp. nr. 40, side 14.
Metodeutvalget beskriver situasjonen slik i NOU
1997:15, side 26, at det har vist seg nærmest umulig for
politiet å få ofre til stå fram og anmelde forhold når de har
vært utsatt for profesjonelle kriminelle. Videre sies det:
«Ikke rent sjelden forekommer også alvorlige trus­
ler mot ansatte i politiet og deres familier. Disse trus­
lene må tas meget alvorlig og foranlediger tiltak fra po­
litiets side til beskyttelse av de aktuelle tjenestemenn
og deres familie.»
Også dommere har vært utsatt for trusler.
Kripos har følgende betraktninger i sin rapport om
trusselvurderinger 1999: Norge står overfor en rekke al­

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
2000 503
vorlige kriminalitetstrusler. Noen er latente, andre mer
umiddelbare. Med latente kriminalitetstrusler menes
f.eks. muligheten for at kriminelle grupper fra utlandet
etablerer virksomhet i Norge.
Og videre: Etter hvert som den organiserte kriminali­
teten brer om seg, blir man stadig oftere vitne til at aktø­
rer i straffesaker mottar trusler eller utsettes for volds­
handlinger. Dette rammer så vel polititjenestemenn og
deres familier som dommere, aktorer, vitner og fornær­
mede i straffesaker. Voldshandlinger og trusler er i første
rekke meget alvorlige og ubehagelige for dem som direk­
te rammes, men det faktum at fenomenet viser en økende
tendens, utgjør samtidig en reell trussel mot en av sam­
funnets grunnpilarer, nemlig rettssikkerheten.
Kristelig Folkeparti mener derfor det er nødvendig å
ta i bruk nye tiltak for å bekjempe forskjellige typer kri­
minalitet.
Kristelig Folkeparti har, sammen med resten av komi­
teen, utvidet regelen til å inkludere produksjon, salg,
oppbevaring og innførsel av et meget betydelig kvantum
alkohol blant de lovbrudd der anonyme vitner kan benyttes.
Med det forslaget som departementet har fremmet,
blir tiltaltes rettssikkerhet fortsatt ivaretatt. Anonyme vit­
ner skal bare brukes der det er strengt nødvendig og det
ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til
den siktedes forsvar. Dommer, aktor og forsvarer skal
opplyses om vitnets identitet. Kristelig Folkeparti er enig
i at det bør gis en adgang for forsvareren til å motsette
seg å få vite vitnets identitet. Det er ikke vanskelig å ten­
ke seg at det kan oppstå et vanskelig tillitsforhold mel­
lom forsvareren og klienten hvis hun vet noe hun ikke
kan si til sin klient.
Både graden og arten av anonym vitneførsel kan vari­
ere -- fra fullstendig anonymitet til delvis anonymitet.
Bruk av anonyme vitner bør også være tillatt under et­
terforskningen, både i politiavhør og i dommeravhør. Det
er viktig å gi politiet mulighet til å beskytte sine kilder,
slik at vitnets identitet blir holdt hemmelig.
Kristelig Folkeparti understreker at det er særlig to til­
feller der det kan være aktuelt å benytte anonyme vitner:
1. der en tilfeldig person har vært vitne til en forbrytelse
og på grunn av forbrytelsens karakter eller trekk ved
lovbryterens person frykter hevnaksjoner hvis han vit­
ner
2. der en polititjenestemann har opptrådt som spaner eller
har infiltrert et kriminelt miljø under dekknavn
Kristelig Folkeparti viser til at Den europeiske men­
neskerettighetskonvensjons bestemmelser om en rettfer­
dig rettergang ikke er til hinder for å tillate anonyme vit­
ner. Kristelig Folkeparti vil understreke at departementet
har vurdert forslaget opp mot denne konvensjonen og
ikke funnet at forslaget er i strid med menneskerettighe­
tene.
Kristelig Folkeparti understreker at proposisjonen
også inneholder forslag om andre former for vitnebeskyt­
telse. Det dreier seg bl.a. om skjerming av vitners bopel
og arbeidssted, sperring av adresse i Folkeregisteret og
praktiske former for beskyttelse, som f.eks. at vitnet får
en kontaktperson i politiet eller får en overfallsalarm.
På grunn av den økende kriminalitetsutviklingen har
det også blitt et behov for straffebud som gir sterkere
vern for aktørene i straffesaker. Derfor har departementet
foreslått et nytt straffebud om «motarbeiding av rettsve­
senet». Regelen omfatter alle som arbeider i politiet, påtale­
myndigheten, domstolen, kriminalomsorgen, eller som
har vært forsvarer, bistandsadvokat eller prosessfullmektig.
Også aktørenes nærmeste omfattes av bestemmelsen.
Kristelig Folkeparti mener dette er en viktig bestem­
melse som klart signaliserer alvoret i handlinger der må­
let er å forhindre rettsvesenets arbeid. Kristelig Folke­
parti mener at straffbare handlinger mot offentlige tjeneste­
menn fortjener en streng straff. I likhet med departemen­
tet er Kristelig Folkeparti skeptisk til for stor bruk av
minstestraffer. Maksimalstraffen for slike handlinger er
høy nok, men vi mener det bør utarbeides en særskilt re­
gel med skjerpet strafferamme for tilfeller der det blir
skutt mot politiet. Dette er handlinger som utgjør en sær­
skilt kvalifisert form for vold, og som derfor bør undergis
særskilt regulering.
Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Stor­
tinget tar i dag et viktig steg for å sikre rettssikkerheten.
Intet samfunn kan fungere eller håndheve lov og rett hvis
folk ikke tør å vitne om alvorlige forbrytelser i en retts­
sal. Jeg regner med at saksordfører vil komme inn på alle
de tekniske sidene ved loven, så jeg vil bruke tiden min
til å gi en del eksempler på situasjoner som vi i justisko­
miteen synes har vært uholdbare, og som vi ønsker å for­
andre.
Jeg vil begynne med å nevne barneransakene som var
oppe til doms i fjor høst og delvis også året før. I mange
tilfeller opplevde vi da at barn helt nede i 14­15­årsalde­
ren som hadde vært ofre, var livredde for å vitne om gro­
ve fysiske overgrep og ran. I Bærum ble det sagt at det
var vanskelig å føre barneransakene for retten fordi så
mange som halvparten av ofrene ikke torde å vitne. Jeg
snakket også med en mor som sa at de ble anbefalt både
av politi og forsvarsadvokater ikke å vitne, at det faktisk
kunne være farlig for barnas sikkerhet å vitne. Under sli­
ke omstendigheter er det viktig at dommeren føler at han
med stor sikkerhet og med loven i hånd kan lukke retts­
salen og sende tiltalte ut på gangen mens vitnet avhøres,
slik at man får fram viktige vitnesbyrd. I Oslo skjedde
dette bare i ett tilfelle, og det gjaldt det aller yngste offe­
ret, som var 14 år da han ble overfalt og mishandlet.
Dommeren lukket da rettssalen og sendte ut tiltalte og
deres heiagjeng. Jeg snakket med faren til dette offeret.
Han beskriver hvordan hans lille gutt skulle stå inne i
rettssalen og se på fem tiltalte, fem forsvarsadvokater i
svarte kapper og en hurragjeng på tribunen som alle satt
med truende blikk og med varsel om at dette skal du få
igjen for etterpå. Det å stille opp i en slik situasjon og
fortelle om alvorlige overgrep, er jammen ikke lett. Den­
ne minste gutten klarte det fordi rettssalen ble lukket, og
fordi dommeren reagerte slik som alle dommere i landet
bør reagere. Men det nest yngste vitnet fikk ikke denne
beskyttelsen, og han besvimte i rettssalen og ble forhin­
dret fra å gi sin forklaring.

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv. 2000
504
Etter at justiskomiteen i dag foretar denne lovendrin­
gen som vi gjør, kan ikke dommerne heretter si at de ikke
har lovgrunnlag for å beskytte ofre ved å sende ut tiltalte
når det er høyst påkrevd, og det er særlig påkrevd der
ofrene er barn.
En annen viktig sak som vi har som et eksempel, og
som justiskomiteen var inne på da vi behandlet Metode­
utvalgets innstilling, er den kjente «Skrik»­saken, der
politifolk som var avhengig av å jobbe «under cover»,
som var avhengig av at ingen kjente identiteten deres, ble
nektet å fremsette sitt vitnemål anonymt eller uten at
identiteten deres ble kjent. Disse jobbet i et internasjonalt
miljø, og det ville være umulig for dem å drive sin etter­
forskning internasjonalt hvis deres identitet ble kjent.
Domstolen fant den gangen at det ikke var grunnlag for å
holde identiteten til disse politimennene ukjent, og sa
man trengte en avklaring fra lovgiver. En sånn avklaring
håper vi nå at vi har vært med på å gi. Politifolk som job­
ber «under cover», og som er avhengig av det for å utøve
yrket sitt, skal selvfølgelig kunne vitne uten å stå frem
med full identitet.
Vi har også hatt andre lignende saker i Norge, der vik­
tige mennesker fra spanermiljøet ved Oslo politikammer
vet at skal de tvinges til å vitne i full offentlighet i retts­
salen, sitter hele det organiserte kriminelle miljøet i retts­
salen og ser på og ser hvem de er, og de er ubrukelige til
å kunne gjøre jobben sin i spaningsgruppen i Oslopolitiet
etterpå. Vi har ikke så mange dyktige spanere å ta av i
Norge at vi kan kassere dem hver gang de har vitnet i en
rettssal. Denne type situasjoner vil vi også nå sikre oss
mot skal oppstå.
Et annet praktisk problem for mange politifolk har
vært at det er så lett for de kriminelle miljøene å få tak i
adressene deres, bl.a. ved å gå gjennom Folkeregisteret.
Vi sier helt klart at det skal være adgang til å stå i Folke­
registeret med hemmelig adresse, det skal være adgang
til at enkelte også kan holde navnene sine skjult og at
ikke hvem som helst kan få vite hva de heter og hvor de
bor. Denne avklaringen har vi ventet på, og vi ber om å
få en tilbakemelding allerede til høsten på at avklaringen
er foretatt, og at politifolk heretter -- og andre som tren­
ger det -- kan være sikre på at Folkeregisteret har en prak­
sis som ikke utleverer dem unødig til voldsmenn. Dette
har også vært et stort problem for kvinner som har flyktet
fra særs voldelige ektemenn, og der ektemennene med
letthet har kunnet spore dem opp, bl.a. ved å identifisere
personnummeret deres.
Da justiskomiteen var i Italia og møtte antimafiaetter­
forskerne der og spurte om det var en enkel sak å få skif­
tet personnummer når man skiftet identitet i Italia, så de
himmelfalne på oss. Går det an å skifte identitet uten å
skifte personnummer? Det var spørsmålet de stilte tilba­
ke, og det var et godt spørsmål. Når justiskomiteen i dag
sier at mulighetene for å få et helt nytt personnummer må
være til stede, er vi også med på å avhjelpe situasjonen
for f.eks. unge kvinner som har vært utsatt for tvangs­
gifteforsøk, og som blir gjenfunnet av sine voldelige
fedre flere ganger fordi de bruker personnummeret som
identifikator.
Vi er også kjent med at politifolk i Norge har måttet
ha døgnvakt både for seg selv og for sine barn. Barn av
politifolk har vært avhengig av å bli fulgt til og fra barne­
hagen, nærmest med livvakt, fordi disse familiene har
vært utsatt for trusler fra det organiserte kriminelle miljø­
et. Hadde den loven vi vedtar i dag, vært vedtatt tidligere,
kunne flere familiers liv vært atskillig enklere, og de
kunne vært spart for en betydelig psykisk og fysisk be­
lastning.
Det er også en økt tendens til å bruke trusler på ulike
stadier av en sak som skal opp for et rettsapparat, både i
venterommet utenfor rettssalen, mot vitner før de i det
hele tatt har avgitt forklaring og etter at dom har falt. Det
gjør at komiteen har sett et klart behov for å øke straffe­
rammene for bruk av trusler. Trusler skal tas langt mer
alvorlig. Og på dette punktet har vi kanskje foran oss en
liten jobb å gjøre, etter dagen i dag. Vi vet at det er en økt
tendens til at butikkansatte blir utsatt for trusler. De blir
bedt om å lukke øynene så organiserte kriminelle miljøer
kan bære varer rett ut av butikken, eller får vite at anmel­
der du oss, så er din personlige sikkerhet i fare. Disse
personene må i dag gå til sak selv, personlig. Disse be­
driftenes ledere kan ikke gå til sak for dem, det har med
lover og regelverk å gjøre. Og på dette området er det be­
hov for å se på lovverket for å kunne reagere tøffere mot
trusler.
De siste års hendelser også når det gjelder drap, der
drapene eller voldshandlingene har vært varslet på for­
hånd i et lokalmiljø, men der den lokale lensmannen har
følt at han har ikke hatt nok virkemidler til å kunne rea­
gere, viser også at det ikke blir reagert godt nok og tidlig
nok på trusler i et lokalmiljø, i et nærmiljø, og at det kan
være behov for å se på lovmessige virkemidler for å kun­
ne lette på dette.
Til slutt vil jeg svare på Fremskrittspartiets angrep om
at vi ikke gjør noe her og nå med å øke sikkerheten for
politiet i form av å øke straffereaksjonene for dem som
bl.a. avfyrer skudd mot politiet. Til det vil jeg si at komi­
teen gjør noe som kanskje er viktigere: Vi har flertall for
å pålegge Regjeringen å komme tilbake med en egen sak
som skal ivareta nettopp dette så snart Riksadvokaten,
som jobber med disse spørsmålene i dag, har avsluttet sitt
arbeid. Så også der gir vi et arbeidsoppdrag som betyr at
vi kanskje allerede til høsten kan få en lovendring som
får flertall fordi den samler bred støtte, og som sikrer liv
og helse til politifolk.
Summen av disse situasjonene jeg har redegjort for og
det vedtaket vi kommer til å fatte i dag, øker tryggheten
til aktørene i rettsapparatet betydelig. Jeg er svært glad
for at det har vært mulig å samle så bred politisk støtte til
dette på tross av en del skandaleoppslag både fra ulike
avisredaksjoner og ulike forsvarsadvokatmiljøer om at vi
fjerner rettssikkerheten. Det gjør vi ikke. Vi avleverer et
alvorlig premiss for at rettssikkerheten i det hele tatt skal
finnes!
Jan Petter Rasmussen (A) (ordfører for saken): Ved
å åpne for anonym vitneførsel passerer en en terskel i
norsk rettssystem. Dessverre er det slik at kriminelle i

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
2000 505
større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å ut­
øve vold overfor aktører i rettssystemet. Problemet er
økende; derfor er det nødvendig å gå til dette skrittet.
Hvis et vitne eller andre aktører i en straffesak utsettes
for trusler fra den tiltalte eller personer i det aktuelle kri­
minelle miljø, er dette en trussel mot rettssamfunnet. Vit­
ner har en spesiell rolle i en straffeprosess, og vitnepro­
vet er ofte avgjørende for om en skyldig blir dømt eller
ei. Samfunnet kan ikke akseptere at rettsvesenet kan mis­
lykkes i straffeforfølgelsen mot en mistenkt fordi vitner
er skremt fra å vitne fritt og sannferdig, som det heter i
Europarådets rekommandasjon om trusler mot vitner og
den tiltaltes rett til forsvar.
For Arbeiderpartiet er det av avgjørende betydning at
den tiltaltes forsvarer får en rett til å vite et anonymt vit­
nes identitet. Vi er imidlertid klar over at forsvareren kan
komme i en vanskelig situasjon i forhold til tiltalte, og
derfor sier vi en rett og ikke en plikt til å kjenne vitnets
identitet. Aktor og dommere må også kjenne til hvem vit­
net er, og fagdommere og lekdommere må likestilles på
dette punktet.
Vilkårene som gis for at en skal åpne for bruk av ano­
nyme vitner i norske straffesaker, må være strenge. Det
må være en reell fare for en alvorlig forbrytelse som
krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller til noen
av dets nærmeste, før et vitne tillates å opptre anonymt.
Anonym vitneførsel skal også kunne tillates i tilfeller der
det er fare for at det blir vesentlig vanskeligere for et vit­
ne å opptre som spaner eller infiltrere seg i et kriminelt
miljø under dekknavn -- «under cover agent», som det
heter -- i senere straffesaker hvis identiteten blir kjent.
Dette var for øvrig også representanten Krohn Devold
inne på.
Jeg vil understreke at anonym vitneførsel bare skal
kunne brukes hvis det er strengt nødvendig og det ikke
medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den
siktedes forsvar.
I januar 1999 fikk lagdommer Mary­Ann Hedlund i
oppdag fra Justisdepartementet å utrede spørsmålet om
bruk av anonyme vitner. Hedlund går i sin utredning inn
for at det på etterforskningsstadiet bør være en generell
adgang til å holde vitners identitet skjult for den tiltalte.
Hun fraråder imidlertid på det nåværende tidspunkt å
åpne for at vitner skal kunne forklare seg for retten under
full anonymitet. Derimot er hun mer åpen for forskjellige
former for delvis anonymitet.
Jeg vil ikke gå nærmere inn på detaljene i hennes ut­
redning, bortsett fra en viktig konklusjon hun trekker,
nemlig at bruk av forklaringer fra anonyme vitner i seg
selv ikke er i strid med de krav til rettferdig rettergang
som settes i Den europeiske menneskerettighetskonven­
sjonen, artikkel 6 (1) og (3) (d). Det vil igjen si at det
langt på vei er opp til de nasjonale myndighetene å ta av­
gjørelse om anonym vitneførsel skal kunne tillates eller ei.
Justisdepartementet er enig i Hedlunds konklusjon.
Det samme er regjeringsadvokaten som bl.a. uttaler at
forslaget om bruk av anonyme vitner synes å ligge
«innenfor de rammer som hittil er trukket opp gjennom
rettspraksis fra kontrollorganene under EMK», Den eu­
ropeiske menneskerettskonvensjonen.
Jeg har tidligere i innlegget så vidt vist til Europarå­
dets rekommandasjon om trusler mot vitner og den tiltal­
tes rett til forsvar. Hovedhensikten med rekommandasjo­
nen er å samordne og bevirke medlemsstatenes initiativ
for å beskytte truede vitner, samtidig som den tiltaltes
rett til et effektivt forsvar blir ivaretatt.
Jeg viser videre til proposisjonens omtale av rekom­
mandasjonen, der det heter:
«Anonymitet bør bare tillates når vitnets liv eller
frihet er alvorlig truet, eller hvis det er tale om en
polititjenestemann som har arbeidet som «under cover
agent» og hans mulighet til å arbeide i framtiden er al­
vorlig truet. Det bør kunne antas at vitnemålet vil ha
vesentlig betydning for opplysningen av saken. En be­
slutning om anonymitet bør behandles av retten, slik at
forsvaret gis anledning til å imøtegå behovet for ano­
nymitet, samt å komme med innvendinger mot vitnets
troverdighet mv.»
Dette siste er lagt til grunn i det foreliggende forslag,
ved at en begjæring om anonym vitneførsel skal behand­
les av tre fagdommere i lagmannsretten og av adminis­
trator i herreds­ eller byretten.
Når det dreier seg om anonym vitneførsel under saks­
forberedelsen, som det også åpnes for i proposisjonen,
blir det i disse tilfeller forhørsretten som må ta en eventu­
ell beslutning. Det legges også vekt på at en avgjørelse
om anonym vitneførsel treffes ved kjennelse, og at den
kan påkjæres. Det skal også være plikt til å begrunne en
kjennelse om anonym vitneførsel. For at spørsmålet om
anonymitet for et vitne skal kunne behandles, er det en
selvfølge at det er oppnevnt offentlig forsvar før så skjer.
Dette gjelder også hvis spørsmålet er aktuelt under saks­
forberedelsen.
EUs ministerråd vedtok 23. november 1995 en resolu­
sjon om beskyttelse av vitner i forbindelse med bekjem­
pelsen av internasjonal organisert kriminalitet. Resolu­
sjonen fremholder at hel eller delvis anonymitet for true­
de vitner er et aktuelt virkemiddel som statene anbefales
å vurdere å ta i bruk i straffeforfølgingen av internasjonal
organisert kriminalitet.
Hovedregelen i de europeiske land er at anonym
vitneførsel ikke er tillatt. Flere land har imidlertid unn­
taksbestemmelser som tillater hel eller delvis anonymis­
ering, bl.a. England og Nederland. Pr. dags dato er ano­
nym vitneførsel ikke tillatt i noen av de andre nordiske
land. Når en nå i Norge går til det skritt å åpne for mulig­
heten for anonym vitneførsel, er det nødvendig, i tillegg
til trusselvurderingen, at listen legges høyt for hvilke ty­
per saker dette kan tillates i. Det vil dreie seg om drap,
grov legemsbeskadigelse, legemsbeskadigelse med dø­
den til følge, voldtekt, kidnapping, ran, grovt ran, utpres­
sing, alvorlige narkotikasaker, hvitvasking av penger,
flykapring og brudd på det nye straffebudet om motar­
beiding av rettsvesenet som lanseres i denne proposisjo­
nen. Omtale av dette forslaget kommer jeg for øvrig inn
på senere i innlegget.

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
Trykt 26/6 2000
2000
506
Alle nevnte forhold ligger i Justisdepartementets for­
slag. I tillegg foreslår en enstemmig justiskomité at be­
stemmelsen om produksjon, salg, oppbevaring og innfør­
sel av et meget betydelig kvantum alkohol tas med under
de typer lovbrudd som kan føre til anonym vitneførsel.
Ut fra høringsrunden, der høringsinstanser beskriver de­
ler av dette kriminelle miljøet som meget hardt, finner vi
det riktig å inkludere den grove spritkriminaliteten. I
samme forbindelse ber vi også Regjeringen vurdere å
heve strafferammen i alkoholloven § 10­1 tredje ledd fra
seks til ti år. Blir denne strafferammen hevet, blir det mu­
lig å ta i bruk ulike ekstraordinære etterforskningsmeto­
der i denne type saker. Så det er ikke bare det at vi får det
inn på listen over saker der det kan forekomme anonym
vitneførsel, men det får også følger ellers for måten en
kan etterforske på.
Det er viktig å understreke at en beslutning om at et
vitne skal kunne opptre anonymt, ikke må tas til inntekt
for at retten mener at den tiltalte er skyldig. I den forbin­
delse vil jeg minne om at Den europeiske menneskeret­
tighetsdomstolen i flere saker har godtatt bruk av anony­
me vitner. I proposisjonen legges det vekt på at vitnepro­
vet til et anonymt vitne ikke kan være det eneste eller ho­
vedsakelige bevis for domfellelse. Dette skulle også være
i tråd med Den europeiske menneskerettighetsdomstol­
ens praksis.
Jeg deler imidlertid departementets syn om at det ikke
er riktig å ta inn som et uttrykkelig vilkår i loven at vitne­
provet ikke må være av avgjørende betydning for sakens
utfall. Det er ikke vanlig i vår prosesslovgivning at det
oppstilles regler for hvor stor vektlegging vitnebevis kan ha.
Andre tiltak som gjør vitneplikten mindre belastende,
er også viktige for at de nødvendige opplysninger skal
kunne komme fram under en straffeprosess. Det kan
f.eks. være å unnlate å oppgi bosted/arbeidssted, tiltak
slik at den tiltalte ikke kan se vitnet når det forklarer seg i
retten, og det kan også være at den siktede eller andre må
forlate rettssalen når et vitne forklarer seg. Jeg vil spesi­
elt peke på de tilfeller der vitner og/eller den fornærmede
er mindreårig.
Rettspraksis fram til nå, etter at det i 1994 ble åpnet
for adgang til å nekte tiltalte å være til stede av hensyn til
fornærmede når sistnevnte forklarer seg, tyder på at be­
stemmelsene praktiseres for strengt i saker der den for­
nærmede er mindreårig. Dette ønsker nå en samlet justis­
komite en endring på ved at vi foreslår endringer i straf­
feprosessloven §§ 245 og 284, der vi nå slår fast:
«Ved avhør av fornærmede eller av et vitne under
18 år kan retten treffe beslutning om at siktede eller an­
dre skal forlate rettssalen, også hvis særlige grunner
gjør at hensynet til henholdsvis fornærmede eller vit­
net tilsier det».
Med dette ønsker vi å slå fast at det er et viktig mo­
ment i seg selv at en fornærmet eller et vitne er mindre­
årig, i dette tilfellet definert ut fra en aldersgrense på 18 år.
Jeg vil spesielt peke på at det ikke bare er den tiltalte,
men også andre tilstedeværende som kan bli pålagt å for­
late rettssalen, og det har å gjøre med den atmosfæren
som kan oppstå i en rettssak der mindreårige er involvert.
Politiet og Riksadvokaten har kommet med innspill
når det gjelder aktuelle endringer i folkeregisterloven. De
mener at adgangen til å beskytte personopplysninger må
utvides. Det er jeg helt enig i. I denne sammenheng må
det dessuten åpnes for at en person skal kunne få nye
personopplysninger.
De andre nordiske land har eller har foreslått straffe­
bud som verner aktører i rettsvesenet. Dette i seg selv,
men først og fremst det at bruk av trusler og vold mot vit­
ner og andre aktører i straffesaker er et tiltakende pro­
blem, tilsier at vi også i Norge får et straffebud om det
samme. Departementet foreslår at en bruker betegnelsen
«motarbeiding av rettsvesenet» i forslagets innledning,
noe som etter min mening er godt dekkende.
At det er aktører i videste forstand i forbindelse med
en rettsprosess som blir beskyttet, og at også aktørenes
nærmeste er omfattet, er meget tilfredsstillende.
Det er viktig å få slått fast at det nye straffebudet drei­
er seg om handlinger som rettssystemet tar sterk avstand
fra, og at det er avgjørende for straffbarheten om hand­
lingen vil kunne påvirke aktører i rettsvesenet til å foreta
eller la være å foreta en handling. De foreslåtte straffe­
rammer på fem år, eller ti år ved gjentakelse eller hvis
handlingen er utført under særdeles skjerpende omsten­
digheter og det foreligger forsett, markerer tydelig alvo­
ret i slike handlinger og at de er uakseptable.
Justiskomiteen har ved flere anledninger påpekt alvo­
ret i barnemishandlingssaker og bad i Budsjett­innst. S.
nr. 4 for 1999­2000 Justisdepartementet vurdere om det
er behov for endringer for å sikre en tilstrekkelig streng
straffereaksjon. I vår komiteinnstilling i denne saken har
vi tatt til etterretning departementets svar om at domsto­
lene legger nok vekt på at det dreier seg om vold mot
barn, og at barnemishandling straffes strengt sett i for­
hold til andre forbrytelser. Det som imidlertid er viktig,
er at barnemishandling ikke bare dømmes etter § 219 i
straffeloven, men i praksis i kombinasjon med §§ 228 og
229 om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse.
Barnemishandling er uakseptabelt og skal dømmes
strengt.
Når det gjelder vold mot offentlige tjenestemenn, går
alle utenom Fremskrittspartiet mot å innføre egne min­
stestraffer. Flertallet går heller ikke inn for å innføre nye
særskilte minstestraffer mot vold generelt. I forhold til
moderne prinsipper for straffeutmåling må den utmålte
straffen bygge på en totalbedømmelse av både den straff­
bare handlingen, gjerningsmannens person, handlingens
grovhet og eventuelle andre forhold som kan ha betyd­
ning i den aktuelle sak.
Det er også enighet blant det samme flertallet om at
maksimumsstraffene i straffereglene om vold er høye
nok. Riksadvokaten har for øvrig i så måte kommet med
klare signaler.
Justisdepartementet har imidlertid bedt Riksadvoka­
ten vurdere om det bør tas inn en særskilt regel i straffe­
loven med en skjerpet strafferamme for tilfeller der
det blir skutt mot politiet. Dette dreier seg om en særlig
kvalifisert form for vold, og det er viktig at dette arbeidet
blir gitt prioritet, slik at en slik regel kan komme inn i

Forhandlinger i Odelstinget nr. 37
6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
O 1999­2000
2000 507
(Rasmussen)
straffeloven. Alt skulle tyde på at det her er flertall for at
det vil kunne skje. For øvrig kan nevnes at en samlet jus­
tiskomite støtter departementets forslag om at også en­
keltmedlemmer av Regjeringen, Stortinget og Høyeste­
rett skal kunne beskyttes etter straffeloven § 99. I dag
foreligger det i forhold til denne paragrafen kun kollektiv
beskyttelse.
Ifølge departementet kan de foreslåtte lovendringene
få både administrative og økonomiske konsekvenser. Be­
tydningen av de foreslåtte endringer er imidlertid så stor at
både de rettsmessige, menneskelige og samfunnsmessige
fordelene er langt viktigere enn disse konsekvensene.
Lovendringene i dette forslaget er prinsipielle og av
stor betydning. Derfor er det naturlig at det foreslåtte lov­
forslaget totalt sett blir gjennomgått og etterkontrollert
fire til fem år etter at det er satt i verk. Stortinget må om
nødvendig foreta eventuelle endringer eller justeringer
hvis det skulle være behov for det.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg skal konsentrere meg
om det som er hovedfokus og det vanskelige prinsipielle
spørsmålet som behandles her i dag, nemlig hvorvidt det
skal åpnes for bruk av anonyme vitner i Norge. Dette er
et prinsipielt sett veldig vanskelig rettssikkerhetsspørs­
mål, for i en rettsstat dreier det seg ikke bare om å få
dømt noen, men om å få dømt den rette. Det betyr at man
må ha muligheter for et forsvar til å krysseksaminere og
sjekke vitneprov.
Dette er en sak som behandles etter en utredning som
har anbefalt at man ikke går for anonymisering av vitner,
en utredning der man hadde kort frist, høringsfristen har
vært kort, og Metodeutvalget foreslo at man skulle ned­
sette et eget utvalg til å vurdere disse vanskelige spørs­
målene. Men likevel rushes denne saken igjennom i Stor­
tinget, selv om ingen andre land i Norden har åpning for
anonymisering av vitner og få andre land i Europa har
det.
Det er meget opplagt at det er en alvorlig trussel mot
rettssikkerheten at vitner kan utsettes for trusler som gjør
at vitneforklaringer endres, som gjør at man ikke tør å
vitne osv. Det er også en kjensgjerning at dette er et
økende problem. Det som forundrer meg, er at man åpner
for anonymisering av vitner, men at det ikke er hovedfo­
kus i saken om trusler mot vitner.
Det er tre kategorier av vitner der man ser det som ak­
tuelt og mulig å ha anonyme vitner. Det er såkalt tilfeldi­
ge vitner, altså de som tilfeldig kommer forbi en situa­
sjon og blir vitne til en alvorlig og grov handling. Ifølge
politiet og ifølge en svensk undersøkelse er dette vitner
som i liten grad utsettes for trusler -- nesten aldri. De som
utsettes for trusler, er folk som har kjennskap til miljøet,
som er kjent for siktede fra før, som kanskje er i familie
med siktede, dvs. situasjoner der anonymisering er helt
umulig, fordi vitneprovet i seg selv vil fortelle hvem det
er som er vitne.
Den andre situasjonen gjelder vitner i selve det krimi­
nelle miljøet, som kanskje er i en situasjon hvor de har
betydelig egeninteresse i å legge skylden på den som er
siktet i saken. Departementet problematiserer også det og
mener at det ikke er et spesielt egnet miljø å hente anony­
me vitner fra.
Den tredje kategorien er polititjenestemenn -- ikke
bare spanere, men også vanlige polititjenestemenn. Vi
vet at dette er folk som gjør en viktig jobb på vegne av
samfunnet, men som i stadig større grad utsettes for trus­
ler, ikke bare mot seg selv, men også mot familiemed­
lemmer. I SV har vi kommet til at det er uakseptabelt at
tjenestemenn utsettes for den type trusler at de ikke kan
gjøre en jobb på vegne av samfunnet i rettssikkerhetens
navn. SV foreslår derfor at man åpner for bruk av ano­
nymisering av vitner, men knytter dette til polititjeneste­
menn. På de andre områdene tror vi at problemstillingen
er annerledes enn det komiteflertallet og departementet
mener.
Jeg tror at anonymisering av vitner kan føre til det
motsatte av det som er tenkt. Det kan f.eks. være sånn at
flere påberoper seg anonymitet for å vitne. Når departe­
mentet og komiteen samtidig sier at et anonymt vitne­
prov ikke kan være avgjørende for en domfellelse i en
sak, kan man komme i den situasjon at man svekker mu­
ligheten for å domfelle en gjerningsmann hvis anonymi­
sering av vitneutsagn får stor utbredelse.
Norge er et lite og oversiktlig land. Jeg er forundret
over at ikke departementet og komiteen legger mye stør­
re vekt på hva man skal gjøre for å beskytte vitner som
siktede vet hvem er, for det er der hovedtrusselen mot
vitner ligger -- vitner som ikke på noen måte lar seg ano­
nymisere. Det er der de alvorlige truslene i familiesaker
ligger. Det er der de alvorlige truslene i forbindelse med
folk som tyster fra kriminelle miljøer, ligger. Og det er
der Norge har helt spesielle utfordringer.
Komiteen og departementet går ikke inn for et organi­
sert vitnebeskyttelsesprogram. De argumenterer med at
det er lite aktuelt i Norge å lage den slags type planer,
fordi det er så få saker, og det er nok riktig. Men vi har en
ulempe i forhold til mange andre land med større forhold,
ved at det der er mulig f.eks. å skifte identitet på personer
uten at man blir sporet opp. Hvordan sikrer man vitners
beskyttelse i et lite og oversiktlig land, der det er veldig
lett å finne fram til enkeltpersoner, og hvor til og med
Oslo er en småby? Det burde vært hovedfokus i denne
saken. Det er det som kunne betydd at man kom videre
på dette.
Jeg vil gjerne ta opp det forslaget som er omdelt på
plassene.
Presidenten: Kristin Halvorsen har tatt opp det forsla­
get hun refererte til.
Tor Nymo (Sp): Odelstinget vedtar i dag flere end­
ringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. for å be­
skytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier.
Lovendringene vil særlig ha betydning ved organisert
kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet.
I praksis vil det si at det på nærmere vilkår åpnes for
bruk av anonyme vitner i norske straffesaker. Etter gjel­
37

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv. 2000
508
dende lov har det ikke vært adgang til å føre anonyme
vitner for retten. Politiet har inntil nå hatt begrensede
muligheter til å love en informant eller et politivitne ano­
nymitet.
Det er liten tvil om at forbryterne i langt større grad
enn tidligere utøver vold eller truer med å utøve vold mot
aktører i straffesaker. Formålet er å hindre at en forbry­
telse blir anmeldt, eller å påvirke representanten for dom­
stolene, politiet, påtalemyndigheten, forsvarerstanden el­
ler kriminalomsorgen i hans arbeid med straffesaker. Det
kan også være for å hevne seg på noen som har deltatt i
en straffesak.
Vi kan ikke akseptere at vitner og andre aktører i
straffesaker utsettes for trusler og represalier. Vi kan hel­
ler ikke akseptere at rettssamfunnets evne til å avdekke
og bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes fordi vitner
ikke tør stå fram med det de vet.
Et grunnleggende trekk ved vårt strafferettssystem er
at lovbrytere skal stilles til ansvar overfor samfunnet.
Hvis vitner ikke tør forklare seg, får vi den meget uheldi­
ge situasjon at jo mer ondsinnet og hensynsløs en forbry­
ter er, desto vanskeligere blir det å få ham dømt.
Når Odelstinget i dag sier ja til lovendringene, er det
liten tvil om at de er i samsvar med folks rettsfølelse.
Folk flest opplever daglig hvordan det kriminelle miljøet
også i vårt land hardner til. Det vil da oppleves som naivt
hvis ikke vitner og andre aktører i straffesaker gis be­
skyttelse som kan demme opp for utøvelse av vold eller
trusler om vold.
Senterpartiet har vært og er opptatt av den enkeltes
rettssikkerhet. Vi er imidlertid helt innforstått med at lov­
forslagene kan ha en negativ rettssikkerhetseffekt for den
som sitter på tiltalebenken. Men dette må veies opp mot
den langt alvorligere effekt det har at borgere ikke tør stå
fram med sine vitnemål.
Avveiningen er ikke lett. Men totalt sett er vi i Senter­
partiet overbevist om at ordningen med anonyme vitner
vil tjene rettsstaten. En handlingslammet rettsstat er det
verste av alle utganger på disse vanskelige spørsmålene.
Lovforslagene er et viktig bidrag for å unngå det.
Odd Einar Dørum (V): Både proposisjonen fra de­
partementet og innstillingen er holdt i en nøktern tone, og
det er det all mulig grunn til når man skal avveie viktige
dilemmaer i rettsstaten og finne praktiske løsninger.
Fra Venstres synspunkt inneholder innstillingen, som
er enstemmig, og som vi slutter oss til på alle punkter, en
rekke viktige tiltak. For det første de tiltakene som repre­
senterer skjerpede straffereaksjoner mot alle som truer
alle som deltar i den rettslige prosess, enten det er vitner,
folk i rettsapparatet eller politifolk. For det andre mulig­
heten for mennesker til å være anonyme kilder for politi­
et i de situasjoner hvor de ikke skal brukes som vitner.
Og for det tredje det spørsmål som representerer det klas­
siske liberale dilemma, nemlig rettsstaten i møte med en
brutalisert kriminalitet, og hvordan rettsstaten, som går
langt videre enn rettsvesenet, da skal opptre i forhold til
rettsvesenet for å sikre en rettsprosess, sikre offer og
også sikre tiltaltes rettigheter. Det er denne avveiningen
som er gjort. Og det er ingen grunn til å legge skjul på at
det er et dilemma.
Når vi etter en samlet vurdering har kommet fram til
at det dilemmaet finner en løsning slik som det er gjort
fra departementets side og i komiteens innstilling, er det
på grunn av den forråelse en har i deler av kriminalitets­
bildet og det alvor som spesielt politifolk møter, men
som også andre norske borgere møter. Samtidig er det
grunn til å ha den type nøkternhet som ligger i innstillin­
gen, hvor tiltakene gjerdes inn. De gjerdes inn i forhold
til den rent prosessuelle beskrivelse av når de skal bru­
kes, men kanskje viktigere, de gjerdes inn ved å være
veldig nøkterne i forhold til i hvilke situasjoner i vårt
land dette vil være aktuelt. For det er ingen tvil om -- som
representanten Halvorsen var inne på -- at vi lever i et
land som i mange sammenhenger er svært oversiktlig, og
det å føre et anonymt vitne har jo kun hensikt i de tilfeller
hvor anonymiteten er reell og ikke kun teoretisk. Så der­
for er jeg glad for denne nøkternheten. Men når vi etter
en samlet vurdering på tross av dilemmaene og på tross
av at man kan komme i situasjoner hvor også forsvarerne
i ytterste fall heller ikke vil kjenne vitnets identitet -- for
det er jo slik det er lagt opp til -- er det ingen tvil om at
man må være åpen på at man da har krysset en grense, og
at det er et dilemma.
Jeg syns også det er svært viktig at både departemen­
tet og komiteen legger opp til det som etter hvert har blitt
praksis i en del viktige, nye kriminalpolitiske sammen­
henger, nemlig at man ønsker å evaluere dette etter en
periode på fire til fem år. Det bør man så absolutt gjøre.
Fra mitt ståsted er det viktig at lovgivning treffer, og at
lovgivning treffer slik den skal.
Jeg vil dvele noe ved det som jeg også syns komiteen
har brukt noe knapp tid på, nemlig de ulike muligheter til
å beskytte vitner. Her kan man jo si at landet er oversikt­
lig, slik at det ikke er så lett å se den praktiske betydnin­
gen av det. Ja, men Norge er jo ikke det eneste land som
har dette behovet i forhold til land rundt oss. Dette var
kanskje det felt hvor man sammen med andre land i Nor­
den kunne utvikle et beskyttelsesprogram. Dette var et av
de felt hvor kanskje det at vi har et nordisk fellesskap,
kunne bli mer enn glade ord og muntre festtaler, og hvor
det faktisk er mulig. Vi har jo et felles arbeidsmarked og
har hatt det i lengre tid med andre nordiske land, spesielt
med Sverige og delvis med Danmark. Det er klart at i en
slik sammenheng kan det være mulig å lage et program
som i visse sammenhenger kan beskytte vitner.
Jeg er også glad for det initiativ som ligger i denne sa­
ken og i komiteinnstillingen om å se på spørsmålet om
hemmelig identitet. Representanten Krohn Devold var
inne på det i sitt innlegg når det gjelder de praktiske sider
som ligger i innstillingen, men vi er også borti spørsmå­
let om personnummer. Vi vet at svenskene har et treled­
det system, som er beskrevet i innstillingen. Det er all
mulig grunn til at vi skal se på det. Det bør være mulig
for mennesker som forfølges av personer som opptrer
voldelig mot dem, å kunne beskytte seg på den måten.
Jeg er også glad for at flere representanter har nevnt
det arbeid som jeg er kjent med at Riksadvokaten driver

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv.
2000 509
med, nemlig å se på spesielle straffebud mot dem som
skyter mot politiet, og jeg vil tilføye spesielle straffebud
også mot dem som i forbindelse med biljakt stikker av
fra politiet og kun risikerer bøter. Dette er viktige tiltak.
Men i sum velger vi i avveiningen mellom de retts­
statlige dilemmaer som ligger i alle rettigheter for den
siktede i en rettssak, og det at rettsstaten skal ha mulighet
til også å nå de ytterste former for kriminalitet, å stå på
det som er innstillingen. Vi gjør det også i den nøktern­
het at vi tror det er få tilfeller det gjelder, men det gis et
veldig viktig signal gjennom de tiltakene som er frem­
met. Det er også viktig for samfunnet at vi er villig til å
evaluere det etter en fire--femårsperiode.
Statsråd Hanne Harlem: Mye tyder på at forbrytere
i større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å
utøve vold mot aktører i straffesaker. Formålet kan være
å hindre at forbrytelsen blir anmeldt, eller å påvirke en
vitneforklaring for politiet eller for retten, eller det kan
rett og slett være å hevne seg på noen som har deltatt i en
straffesak.
Politi og påtalemyndighet rapporterer om at vi i de se­
nere årene har sett en utvikling i retning av at profesjo­
nelle kriminelle i større utstrekning enn tidligere benytter
seg av vold og/eller trusler for å sikre sine interesser og
også for å vanskeliggjøre politiets etterforskning. I kon­
krete saker hender det ofte at personer endrer forklaring
under etterforskning, eller at et vitne i retten benekter
innholdet av tidligere avgitte forklaringer. I en del tilfel­
ler er det grunn til å tro at vedkommende har mottatt al­
vorlige trusler, særlig gjelder dette i alvorlige narkotika­
saker. Ikke sjelden forekommer det trusler mot ansatte i
politiet og deres familier. Det har også vært tilfeller av
alvorlige trusler rettet mot dommere.
Et grunnleggende trekk i et rettssamfunn som vårt er
at lovbrytere skal stilles til ansvar, i alle fall hvis forbry­
telsen er av en viss alvorlighetsgrad. Når vitner utsettes
for trusler fra den tiltalte eller personer i hans miljø, er
det en alvorlig trussel mot rettssamfunnet. Vår evne til å
bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes, fordi vitner og
andre ikke tør å stå frem med det de har opplevd og vet. I
den proposisjon Stortinget i dag behandler, har departe­
mentet en rekke endringer i straffeloven og straffepro­
sessloven for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler
og represalier. Jeg er glad for at en enstemmig justisko­
mite i det alt vesentlige støtter forslagene i proposisjonen.
Forslagene må ses i sammenheng med to andre vikti­
ge lovendringer den senere tiden, innføringen av nye reg­
ler om inndraging av utbytte og innføringen av nye regler
om etterforskningsmetoder. Til sammen bør disse lov­
endringene gjøre politiet og påtalemyndighet bedre rustet
i bekjempelsen av organisert kriminalitet og annen alvor­
lig kriminalitet. Hvis erfaringen viser at vi har ytterligere
behov, er jeg innstilt på å komme tilbake til Stortinget
med det.
Forslaget om å åpne for bruk av anonyme vitner i nor­
ske straffesaker, men under strenge vilkår, vil imøtekom­
me behov som representanten Krohn Devold beskrev
godt i sitt innlegg. Jeg er enig i at det ligger viktige di­
lemmaer her. Men jeg mener at det forslaget som depar­
tementet og Regjeringen har fremmet, har klart å balan­
sere det dilemma vi møter. Jeg er dermed ikke enig med
SV i det forslaget de har fremsatt, for jeg er redd for at vi
ikke ivaretar det formålet vi ønsker å ivareta, hvis vi bare
gir mulighet for å føre anonyme politivitner. Særlig vil
jeg peke på det forhold som representanten Halvorsen
viste til, at det ikke er ofte det er snakk om trusler mot til­
feldighetsvitner. Jeg vil peke på at det er et problem at vi
vet jo egentlig ikke det, for når vitner utsettes for trusler,
kommer de ikke til politi og domstoler. Det andre jeg vil
peke på, er at med forslaget til SV unntar man også mu­
ligheten til å bruke anonyme vitner i alle andre ledd av
straffesaksbehandlingen enn for selve domstolen. Jeg tror
at muligheten for å bruke anonyme vitner kan praktisk sett
være vel så viktig på etterforskningsstadiet, hvor man
kan bruke informanter -- det vil ikke være avgjørende i
den endelige domstolsbehandlingen, men vil gi politiet
nødvendig informasjon for å gå videre i etterforskningen.
Jeg understreker at departementets vurdering er at
ordningen ikke er i strid med våre internasjonale men­
neskerettighetsforpliktelser, og at Den europeiske men­
neskerettighetsdomstolen har godtatt bruk av anonyme
vitner. Det er nevnt her at vel så viktig som lovendringer
er å klare å få til vitnebeskyttelse, og det er jeg enig i. Og
jeg er enig i komiteens forslag om å utvide adgangen til å
utvise tiltalte eller andre fra rettssalen når et vitne under
18 år forklarer seg. Det er en fornuftig utvidelse.
Også spørsmålet om beskyttelse av personopplysnin­
ger er viktig, og departementet er allerede i gang med,
sammen med Finansdepartementet, å arbeide med å få
gjennomført slike endringer som gjør at vi i større grad
kan beskytte personopplysninger.
Jeg er også innstilt på å ha stort trykk på det arbeidet
som går på å utvikle en idéhåndbok til bruk i saker der
det er behov for å beskytte vitner, og jeg tar definitivt
med meg oppfordringen fra representanten Dørum om
også å se på dette i et nordisk samarbeid.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på tre minutter.
Jan Simonsen (Frp): Justiskomiteens leder, repre­
sentanten Kristin Krohn Devold, gav i sitt innlegg en
glimrende beskrivelse av hvordan det føles for unge
mennesker i 14­, 15­, 16­årsalderen å måtte stå fram og
vitne mot ransmenn og kriminelle ungdommer og være
livredde for hevnreaksjoner fra beinharde kriminelle mil­
jøer.
Det som bekymrer meg, er at Sosialistisk Venstreparti
ikke ønsker å gi noen beskyttelse for disse unge mennes­
kene som er livredde når de tvinges til å stå fram i retten,
men ønsker å begrense adgangen til anonym vitneførsel
for å beskytte polititjenestemenn. Jeg finner det både in­
humant og uverdig å tvinge disse unge menneskene til å
vitne i full åpenhet når de risikerer å bli psykisk og fysisk
knust av beinharde kriminelle ungdomsgjenger.
Det alternativet å la disse unge menneskene slippe å
vitne i det hele tatt, er ikke noe akseptabelt alternativ, for

6. juni -- Endr. i straffeloven og straffeprosessloven mv. 2000
510
det vil da føre til at disse kriminelle ungdommene, rans­
mennene, forbryterne, går fri og kan fortsette med sin
ødeleggende virksomhet mot andre mennesker. Anonym
vitneførsel er det eneste alternativet. Jeg forstår Sosialis­
tisk Venstrepartis betenkeligheter. De argumentene som
blir brukt, er for så vidt relevante nok, men de må ses i
forhold til den hjerteskjærende råheten det er ikke å ha
adgang til anonym vitneførsel og dermed tvinge mennes­
ker til å stå fram i en vitneboks livredde for eget liv og
helse og livredde for familiens liv og helse.
Så argumenter Sosialistisk Venstreparti med at det er
ikke så veldig ofte det er behov for anonyme vitner, for
trusler mot tilfeldig forbipasserende eller ofre skjer ikke
ofte. Vel, det vet man ikke så forferdelig mye om, men la
oss nå si at det var tilfellet. Da er ikke det noe argument
mot å tillate anonym vitneførsel i de tilfellene hvor det er
nødvendig, snarere tvert imot. Hvis dette ikke er noe
stort problem og det ikke vil skje i så veldig mange retts­
saker, burde det være mulig også for Sosialistisk
Venstreparti å gi beskyttelse for disse ofrene, men dess­
verre viser SVs holdning i denne saken at SV ikke har
særlig mye omsorg for kriminalitetens ofre.
Helt til slutt: Representanten Kristin Krohn Devold
refererte til at komiteen enstemmig ber Regjeringen
fremme sak om skjerpede straffer i de tilfellene hvor det
blir skutt mot polititjenestemenn. Det er vel og bra. Men
Kristin Krohn Devold og andre representanter for flertal­
let ønsker altså ikke å øke minimums­ og maksimums­
straffene i de tilfellene hvor det blir brukt annen type
grov vold mot polititjenestemenn, altså trussel om tørre
never, slagvåpen eller kniver. Det gir ikke polititjeneste­
menn den ønskede beskyttelsen. Det regner jeg med at
det norske politikorpset vil merke seg.
Kristin Krohn Devold (H): Jeg vil bare innlede med
å si at når vi får en egen sak tilbake igjen om hvordan vi
skal behandle trusler med skytevåpen mot politiet, vil vi
få full anledning til å gå igjennom andre typer voldstrus­
ler mot politiet, og det forbeholder Høyre seg selvfølge­
lig retten til å gjøre. Men vi ønsker bare å behandle alle
disse spørsmålene samlet etter at Riksadvokaten har
framlagt sin anbefaling.
Men det jeg tegnet meg til, var i grunnen forslaget fra
Kristin Halvorsen. SV har et handikap, og det er at de
ikke får anledning til å delta på komiteens høringer. Der
kommer det fram mye nyttig informasjon. Mange av dis­
se eksemplene som berører f.eks. situasjonen for tilfeldi­
ge vitner, har vi jo nettopp ofte fått i komitehøringene,
både når vi har hatt møte med representanter for skandi­
navisk politi som jobber mot organiserte kriminelle mil­
jøer -- et seminar hadde vi på Oslo politikammer -- og i
høringsinnspill f.eks. fra Kripos. Derfor vil jeg nevne et
helt konkret eksempel om trusler mot tilfeldige vitner.
Dette eksemplet er fra Sverige, og det kan være greit, for
da gjør det det litt lettere å holde selve saken skjult for
det norske miljøet:
Det var tre personer på et torg som ble vitne til en gru­
som mishandling. Det er noe som skjer ganske ofte.
Overfall og vold skjer ute i det offentlige rom, og tilfel­
dig forbipasserende kan se det. Det som skjedde, var
selvfølgelig at disse vitnene var villig til å avgi politifor­
klaring. Men så ble de oppsøkt hjemme én etter én av det
organiserte MC­miljøet. De ble truet, ikke bare til å trek­
ke forklaringene sine, men til å betale erstatning til
voldsmannen for tapt arbeidsfortjeneste som ble påført
ham ved at denne saken i det hele tatt ble anmeldt. Tre
vitners familier ble terrorisert og psykisk ødelagt, og vit­
nenes familier og foreldre ble ikke fulgt alvorlig nok opp
da de henvendte seg til politiet. Det burde være unødven­
dig å si at alle vitnene trakk forklaringene sine.
Dette var et eksempel fra det organiserte kriminelle
miljøet i Sverige. Kripos var helt tydelig på at slike ting
også skjer i Norge. Det at vi er i forkant av lovgivningen
i Europa til å følge opp disse konkrete situasjonene, er
noe Norge for en gangs skyld bør ta ære for. Det er ikke
noe mål i seg selv alltid å komme diltende til slutt. Vi har
Europarådets rekommandasjon i ryggen, og vi har kon­
krete dommer i Europadomstolen i ryggen når det gjelder
å tillate anonym vitneførsel.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg vil bare peke på at
det i det endelige forslaget i innstillingen er en mangel. I
§§ 245 og 284, som jeg refererte til i mitt hovedinnlegg,
snakkes det om fornærmede og vitner under 18 år. Det
står nå i § 245: «Ved avhør av fornærmede eller av et vit­
ne under 18 år ...» og i §284: «Ved avhør av fornærmede
eller et vitne under 18 år ...» Det kan tolkes som at både
fornærmede og vitnet må være under 18 år. Det som må
stå der, er: «Ved avhør av fornærmede eller ved avhør av
vitne under 18 år ...» Ellers kan det bli en innskrenkning.
I dag gjelder det jo for fornærmede uansett, og det ønsker
vi ikke innskrenket. Det vil jeg skal bli protokollert så vi
får det rettet opp i begge paragrafene.
Kristin Halvorsen (SV): Det som forundrer meg i
denne saken, er at det ikke fokuseres mye sterkere både
fra departementets og komiteens side på hva man faktisk
gjør for å beskytte vitner som er kjent for den siktede.
For det vil være den vanlige situasjonen. I de aller fleste
saker der f.eks. ungdom er offer for barneran, er ofrene
personer som de siktede vet hvem er. Vi vet at i veldig
mange slike saker utsettes folk for alvorlig vold eller
trusler, trusler mot småsøsken osv. Så hovedfokus i for­
bindelse med å sikre vitner og få folk til å tørre å stå fram
dreier seg om hvordan man faktisk kan sikre trygghet for
dem som siktede eller siktedes miljø vet hvem er. Det er
hovedpoenget. Men der er komiteen nesten helt uinteres­
sert. Komiteen og departementet ønsker ikke å lage et
vitnebeskyttelsesprogram. Selv om vi kunne se Norden
som helhet -- som representanten Dørum var inne på -- i
de mest dramatiske sakene, hvor det dreier seg om å skif­
te identitet f.eks., er man gjenkjennelig som nordmann i
Danmark eller i Sverige, og særlig i Finland. Så vi er i en
spesielt krevende situasjon i et såpass lite, oversiktlig
samfunn som vi er for å kunne sikre vitners trygghet, og
vi har mindre mulighet til å sikre vitners anonymitet enn
de fleste andre land. Det er en spesiell utfordring for oss,
og der burde hovedfokus være.

6. juni -- Endr. i lov om overføring av domfelte mv.
2000 511
Jeg ser at det i innstillingen er formulert på en slik
måte at det henvises til § 130 a første og annet ledd i den
neste paragrafen, som er 234 a. Vår mening med forsla­
get har vært å si at vi ser at polititjenestemenn kan være i
spesielle situasjoner. Men vi frykter at man kan komme i
situasjoner som dreier seg om domfellelse av f.eks. folk
fra MC­miljøet eller om alvorlig narkotikakriminalitet.
For departementet sier at anonym vitneførsel ikke kan
være avgjørende for å få dømt en person. Da kan man alt­
så gjennom å åpne for anonym vitneførsel invitere folk
som i utgangspunktet var innstilt på å vitne gjenkjenne­
lig, med fullt navn, til å ønske anonym vitneførsel. På
den måten kan man altså være inne i en utvikling hvor
det blir vanskeligere å få dømt dem som faktisk har be­
gått lovbrudd.
Dette er situasjoner som er ekstremt vanskelige å
håndtere. Men der jeg skulle ønske meg at det nå ble fort­
gang fra Justisdepartementets side -- jeg kunne tenke meg
å spørre justisministeren om det også -- er: Man trenger å
ha en plan ved alle politikammer, der det er faste kontakt­
personer, der de som utsettes for trusler vet at de får be­
skyttelse umiddelbart, at de kan ha alarm, at familiemed­
lemmene kan ha det, at man i mye større grad konsentre­
rer innsatsen om hvordan man faktisk kan sikre vitner.
Statsråd Hanne Harlem: Jeg bad om ordet nettopp
for å kommentere dette med beskyttelse av vitner.
Først vil jeg si at det må være mulig å gjøre flere ting
på én gang. Det må være mulig å være opptatt av de for­
slagene som fremmes i denne proposisjonen, og gjøre de
endringene, selv om man også ser at det er behov for å
gjøre noe i forhold til å beskytte vitner som vitner på al­
minnelig, åpen måte. Og der mener jeg for det første at vi
allerede i dag har en god del muligheter for det. Både be­
søksforbud og voldsalarm er to virkemidler som for så
vidt er kommet mer de senere årene, og som er gode
virkemidler i forhold til å beskytte vitner. Det arbeidet vi
gjør med personopplysninger, for å beskytte identitet, er
ytterligere et skritt i den retningen. I tillegg har vi arbei­
det vi skal gjøre i forhold til mer en idéhåndbok, altså en
mer samlet oversikt, nettopp for å spre til de ulike politi­
kamrene andre måter å beskytte vitner på enn de tre mer
opplagte virkemidlene som jeg allerede har pekt på. Så
jeg føler ikke at det her er tomt på den ene siden og fullt
på den andre, for å si det sånn. Her oppfatter jeg det som
om man prøver å følge flere spor på én gang.
Jan Petter Rasmussen (A): Et par ting i forhold til
det som representanten Kristin Halvorsen var inne på --
for det første når det gjelder dette med vitneprogrammer.
Når vi sier nei til det, er det ikke fordi vi ikke ønsker at vi
skal gå gjennom de forskjellige delene og mulighetene
som finnes her. Vi ønsker å få en samlet oversikt over de
praktiske tiltakene så fort som mulig, slik at vi skal kun­
ne iverksette ting når det er nødvendig. Det som ligger i
dette, er at vi ønsker hurtig handling, og det er unødven­
dig å lage et fullstendig program.
Ellers når det gjelder å ta en beslutning om vi skal ha
anonyme vitner eller ikke, har vi lagt vekt på -- det var
jeg inne på i mitt innlegg -- at en rettslig avgjørelse skal
tas av domstolen. Og der vil de forskjellige forhold i
hvert enkelt tilfelle bli vurdert. Det kan selvfølgelig være
tilfeller der det kan være en kriminell som kan ha sine
egne motiver for å vitne, ikke sant? Det kan være tilfel­
let, og det kan være andre tilfeller der det er tilfeldige vit­
ner, så det er slik at totalsituasjonen i hvert enkelt tilfelle
skal bedømmes før en gir tillatelse. Det er unntakstilfel­
ler vi snakker om, og terskelen skal ligge høyt, det må
være helt klart.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 528)
S a k n r . 2
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i lov
20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte m.v. (utvi­
det fullmakt til å iverksette overenskomster om fullbyrd­
ing av straffedommer, samtykke til ratifikasjon av avtale
mellom Norge og Thailand av 20. mai 1999 om samar­
beid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner, og
samtykke til undertegning og ratifikasjon av tilleggspro­
tokoll av 18. desember 1997 til den europeiske konvensjo­
nen av 21. mars 1983 om overføring av domfelte) (Innst.
O. nr. 75 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 41 (1999­2000))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter,
og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 mi­
nutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve
til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en
taletid på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Jørn L. Stang (Frp) (ordfører for saken): Det er som
presidenten sa: Denne saken dreier seg om fullbyrding av
strafferettslige reaksjoner bl.a. mellom Norge og Thai­
land.
Det kan være aktuelt å forhandle med andre stater om
tilsvarende avtaler som den som er inngått mellom Norge
og Thailand. Komiteen er enig i at det gis mulighet for at
nordmenn som straffedømmes i utlandet, kan sone straf­
fen i Norge.
Man slutter seg videre til forslaget fra Justisdeparte­
mentet om en utvidelse av adgangen til å iverksette avta­
ler om fullbyrding av utenlandske straffedommer gene­
relt. I særlige tilfeller skal det være adgang til å vurdere å
kunne overføre domfelte til og fra Norge uten at det fore­
ligger noen generell overføringsavtale mellom Norge og
det aktuelle landet.
Det er viktig å legge merke til at overføring til Norge
kan finne sted uten omgjøring av straffen, selv om straf­
fen er strengere enn hva den kunne blitt i Norge for til­
svarende lovbrudd.

6. juni -- Endr. i lov om overføring av domfelte mv. 2000
512
Myndighetene skal ikke utøve noen automatikk når
det gjelder å be om at nordmenn som er dømt i utlandet,
og som har bedt om overføring til norske fengsler, blir
overført. Det å involvere seg i f.eks. narkotikatrafikk el­
ler misbruk av barn skal alltid innebære en kalkulert risi­
ko for pådømmelse av svært streng straff, ikke bare i
Norge, men i mange land. Uansett vil det måtte skje en
konkret vurdering i det enkelte tilfellet av om overføring
bør skje eller ikke, basert på gjeldende regelverk og inn­
gåtte avtaler.
Man ser problemet rundt «dobbel straffbarhet». I til­
feller hvor det foreligger utenlandske straffedommer for
handlinger som ikke rammes av norsk lov, vil det etter
komiteens syn normalt ikke være aktuelt å overføre dom­
felte til fortsatt fengsling eller forvaring i Norge. Norske
myndigheter må vurdere om en overføring vil kunne stri­
de mot våre menneskerettslige forpliktelser. Det jeg ten­
ker på, er at i forhold som sett med norske øyne må anses
som lovlig utøvelse av ytringsfriheten, eller for den saks
skyld religionsfriheten, må man via politiske og diploma­
tiske kanaler søke om å få domsstaten til å løslate ved­
kommende. Om nødvendig bør man vurdere å trekke inn
internasjonale organer.
Det kan være vanskelig å få inn i en avtale om overfø­
ring av domfelte at fullbyrdingsstaten skal ha benåd­
ningsrett. Det bør ikke være noe krav om dette, spesielt
ikke når det gjelder forhold som er straffbart i Norge.
I avtalen med Thailand er det bestemt at fullbyrdings­
staten kan fastsette en ny og lavere straff der lovgivnin­
gen krever det, men dersom den nye straffen er lavere
enn gjenstående straffetid i domsstaten, kan domsstaten
nekte overføring.
Jeg vil også vektlegge en henvisning som en samlet
komite står bak, til at det i Europarådet er utarbeidet en
tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen som lem­
per på kravet til at domfelte skal samtykke til overføring i
visse tilfeller. Det er å merke seg at komiteen slutter seg til
dette, og også anbefaler at det gis samtykke fra Stortinget
til avtalen som er inngått mellom Norge og Thailand.
Fremskrittspartiet vil for sin del vektlegge betydnin­
gen av at domfelte normalt soner den straffen som er
idømt i vedkommende land, slik at fullbyrdingen ikke
svekkes ved overføring og mulighet for soning i sitt
hjemland. Derfor vil det være en fordel at fullbyrdings­
metoden som hovedregel legges til grunn, slik at domfel­
te må sone en straff som ikke er mildere enn den straffen
som er fastsatt av domsstaten, dog ikke ut over det som
er maksimumsstraff for samme forhold i Norge.
Jeg vil også fremheve to forhold som Fremskrittspar­
tiet er meget opptatt av. For det første bør det være en
plikt for statsborgere å sone i hjemlandet når hjemlandet
krever det, uten at den domfelte har mulighet eller rett
til å motsette seg det, og foreslår derfor i tråd med dette
en presisering i den nye § 12, som er beskrevet i vårt
forslag nr. 1. Videre er vi prinsipielt mot doble stats­
borgerskap. Personer som er såkalt norske statsborgere i
tillegg til statsborgere i sitt opprinnelsesland, bør sone
fengselsstraff i sitt opprinnelsesland eller i domsstaten.
Derfor bør nettopp det jeg nå har skissert, legges til
grunn i videre avtaler som Norge inngår om overføring
av domfelte.
Med dette tar jeg også opp forslagene fra Fremskritts­
partiet, nr. 1 og 2, og vil be om en separat votering over
hvert av forslagene.
Jeg vil også gjøre presidenten oppmerksom på at det i
innledningen til forslag nr. 1 er en feil. Innledningen skal
lyde som følger:
«I lov av 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av dom­
felte gjøres følgende endringer:».
Presidenten: Jørn L. Stang har tatt opp de forslagene
han refererte til, og har i tillegg korrigert lovteksten i for­
slag nr. 1.
Vidar Bjørnstad (A): I all hovedsak er det enighet
om det opplegget som skisseres i proposisjonen, og jeg
kan slutte meg til saksordførerens redegjørelse for merk­
nadene fra en samlet komite. Allikevel vil jeg bruke tid
på å gi noen utfyllende kommentarer der komiteen har
delt seg i synet på grunnlaget for avtaler med andre land
om overføring av domfelte.
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
sier at grunnlaget for nye bilaterale avtaler skal være den
europeiske overføringskonvensjonen og gjeldende over­
føringslov, med de unntak som Stortinget gir tilslutning
til her i dag. Det er kanskje en selvfølge. Men samtidig
sies det fra Høyre og Fremskrittspartiet at fullbyrdings­
metoden som hovedregel skal legges til grunn for avtaler
med andre land.
Den europeiske overføringskonvensjonen er det
grunnleggende utgangspunktet for vår lovgivning og bør
være det også for avtaler med andre land. Ifølge denne
konvensjonen gis fullbyrdingsstaten mulighet til å velge
mellom å omgjøre straffen eller fortsette fullbyrdingen.
Selv om fortsatt fullbyrdelse besluttes, skal straffen alltid
settes ned der den overskrider maksimumsstraffen for et
tilsvarende lovbrudd i fullbyrdingsstaten. Hovedregelen i
dag er at fullbyrdingsmetoden skal brukes. Dagens regel­
verk er imidlertid utformet med sikte på overføring etter
overføringskonvensjonen som gjelder mellom europeis­
ke stater, hvor det er sterke likhetstrekk mellom de straf­
ferettslige tradisjonene. De statene det er aktuelt for Nor­
ge å inngå nye bilaterale avtaler med, vil ofte ha en stren­
gere straffelovgivning og en strengere utmålingspraksis
enn Norge.
Vi har merket oss at flere høringsinstanser har beten­
keligheter med å godta å fullbyrde lengre straffer enn
man selv ville eller kunne idømt. Riksadvokaten gir bl.a.
uttrykk for at et vilkår om at straffer ilagt i domsstaten
kan settes ned, hadde vært ønskelig som hovedregel, men
er enig i at en ikke bør avskjære muligheten for å foreta
overføring der domsstaten stiller som betingelse for
overføring at reglene om fortsatt fullbyrding uten tilpas­
sing blir fulgt. Men slike tilfeller bør være unntak i det
utgangspunkt Norge bør ha ved avtaler med andre land.
Selvsagt vil det være domsstaten som vil ha det avgjø­
rende ordet.

6. juni -- Endr. i lov om overføring av domfelte mv.
2000 513
Når Høyre og Fremskrittspartiet fastslår at fullbyrd­
ingsmetoden skal legges til grunn, ivaretar dette etter vårt
syn ikke intensjonene i den europeiske overføringskon­
vensjonen eller norsk lovgivning, og heller ikke den
skepsis riksadvokaten gir uttrykk for. I et enklere språk
betyr det at norske myndigheter bør prøve å sikre avtaler
som gir mulighet til å vurdere fullbyrding eller omgjø­
ring i individuelle tilfeller. Det betyr at en bør sikre mu­
ligheter for å omgjøre straffen i tilfeller der denne virker
urimelig streng etter norsk lovgivning, eller der straffen
overskrider strafferammene for tilsvarende forhold i
Norge. Det bør i utgangspunktet ikke være en målsetting
for Norge, i de tilfeller en etter henvendelse har avtale og
velger å ta hjem en norsk statsborger for soning i Norge,
at vedkommende skal sone det mangedobbelte av på­
dømt straff for tilsvarende forhold i Norge, selv om det
ikke overskrider maksimumsstraffen. Avtaler forutsetter
jo uansett at det blir enighet med domsstaten.
Bare dette for å klargjøre innholdet i merknader fra
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ver­
sus merknader fra Høyre og Fremskrittspartiet, som det
ikke er like lett å lese direkte ut av innstillingen.
Bjørn Hernæs (H): Høyre slutter seg på de vesentlig­
ste områdene til forslaget om endringer i overføringslo­
ven, noe som innebærer at bilaterale avtaler om fullbyr­
delsen av utenlandske straffedommer kan gjennomføres
uten ytterligere lovvedtak, at fullbyrdelsen av dommen i
regelen skal skje med den domfeltes samtykke, og at full­
byrdelsen skjer i overensstemmelse med den norske
fengselslovgivningen.
Allikevel bør hovedregelen fortsatt være at en dom
pådømt i utlandet bør sones der, men med mulighet for
overføring dersom spesielle omstendigheter tilsier det.
Domfeltes mulighet og sjanse til å bli rehabilitert i sam­
funnet kan være en slik omstendighet. På den annen side
bør alle nordmenn være oppmerksom på at enkelte land
har svært strenge straffer når det gjelder f.eks. narkotika
og seksuelt misbruk av barn. Land som står utenfor den
vestlige verden må ikke få det inntrykk at vi ser med
lemfeldighet på slik kriminalitet, og at vi nærmest auto­
matisk etterkommer et i og for seg naturlig ønske fra
domfelte om å få sone i Norge. Vi vil derfor fra Høyres
side understreke at hovedregelen må være at en dom på­
dømt i utlandet må sones der, men at det er mulighet for
overføring dersom spesielle omstendigheter tilsier det.
Derfor mener vi det er riktig å ha mest mulig fleksibilitet
i soningsmulighetene. Dersom overføring finner sted, må
fullbyrdelsen ikke svekkes, og domfelte må sone en
straff som ikke er mildere enn den straffen som er fastsatt
av domstolen i det landet forbrytelsen har funnet sted,
men selvsagt ikke utover det som er maksimumsstraffen
for de samme forhold i Norge.
Statsråd Hanne Harlem: Det forslaget Odelstinget
nå behandler, er til en lovendring som vil føre til en ve­
sentlig utvidelse av adgangen til å iverksette bilaterale
avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer.
Det vil også føre til at Norge vil kunne iverksette en avta­
le mellom Norge og Thailand om samarbeid om full­
byrding av strafferettslige reaksjoner. Videre vil Norge
kunne slutte seg til en tilleggsprotokoll til overførings­
konvensjonen som gjør enkelte unntak fra kravet om at
den domfelte må samtykke til overføring.
Soning av dommer på frihetsstraff i utlandet kan være
hardt. Den domfelte er som oftest langt fra slektninger og
venner og kan ikke nødvendigvis språket. Forholdene i
fengslene kan være dårlige, og soning i utlandet kan ikke
minst også vanskeliggjøre den domfeltes tilbakeføring til
samfunnet. Det er derfor ønskelig at nordmenn som straf­
fedømmes i utlandet gis en mulighet til å sone i Norge.
På samme måte bør det legges til rette for at utlendinger
som er straffedømt i Norge, kan få sone i sitt hjemland.
Overføringsloven slik den i dag lyder, gir liten mulig­
het til å fullbyrde frihetsstraff idømt i land utenfor Euro­
pa. Behovet for overføring kan imidlertid være minst like
stort i tilfeller der en nordmann er domfelt i et ikke­euro­
peisk land. En mer omfattende adgang til å iverksette bi­
laterale avtaler om fullbyrding av utenlandske straffe­
dommer har støtte både i humanitære hensyn og hensy­
net til rehabilitering. Og jeg nevner også at de fleste hø­
ringsinstansene er positive til lovutkastet.
Lovforslaget åpner for at straffen skal kunne fullbyr­
des i Norge, selv om den overskrider strafferammene for
tilsvarende forhold i Norge. Noen har funnet dette beten­
kelig, og det kan det også være. Alternativet kan være at
den domfelte i stedet må sone i domsstaten, på tross av at
vedkommende ønsker å sone i hjemlandet, men likevel
vil sone den totale straffen som er pådømt i domsstaten.
Etter mitt skjønn bør norske myndigheter i slike tilfeller
kunne forsøke å få gjennomslag for å omgjøre straffen,
slik at den faller innenfor norske strafferammer. Jeg har
vanskelig for å forstå mindretallet, som består av Høyre
og Fremskrittspartiet, som sier at fullbyrdingsprinsippet
uten videre skal legges til grunn, nettopp fordi man vil
kunne få noen veldig ekstreme utslag ved forhold som
straffes svært strengt i land med en annen kultur, langt
vekk fra Norge -- så kommer man hjem og soner en for­
ferdelig mye lengre straff enn mannen på nabocella, som
har gjort nøyaktig det samme.
Jeg er i tillegg uenig i forslagene fra Fremskrittspartiet
om at den domfelte skal ha plikt til å sone i det landet
vedkommende er statsborger av. Overføring til hjemlan­
det mot den domfeltes vilje bør bare skje i de tilfeller der
den domfelte har flyttet til hjemlandet for å unndra seg
straffen, og i tilfeller der domfelte skal utvises som følge
av straffedommen. Forslaget fra Fremskrittspartiet vil
innebære en vesentlig utvidelse i dette. Den domfelte kan
jo ha sterk tilknytning til Norge selv om han eller hun
ikke har statsborgerskap her. Dersom vedkommende skal
fortsette å bo i Norge når straffen er sonet, kan fullbyrd­
ing i et annet land ødelegge muligheten for en effektiv
tilbakeføring til det norske samfunn. Og dette gjør seg i
desto større grad gjeldende i de tilfellene som er tatt opp
når det gjelder dobbelt statsborgerskap.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 532)

6. juni -- Endr. i tomtefestelova 2000
514
S a k n r . 3
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endring i lov
20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste (Innst. O. nr.
70 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 29 (1999­2000))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5
minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen
5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve
til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en
taletid på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken): Tomtefeste­
loven av 20. desember 1996 er ennå ikke trådt i kraft, til
tross for at det nå er mer enn tre og et halvt år siden loven
ble vedtatt av Stortinget.
Stortinget forutsatte ved lovbehandlingen at prisfor­
skriftene skulle oppheves, og at det skulle være adgang
til å regulere festeavgiften etter annet reguleringsgrunn­
lag enn konsumprisindeks når kontrakten hjemler regule­
ring på annet grunnlag, f.eks. tomteverdi.
I Ot.prp. nr. 28 for 1995­96 sluttet Justisdepartemen­
tet seg til et forslag fra Sivillovbokutvalget om å oppheve
prisforskriften. Samtidig ble det foreslått at festeavgiften
for bolig­ og fritidshus bare skulle kunne reguleres etter
endringen i pengeverdien, med mindre annen avtalt regu­
leringsmåte ville gi en lavere avgift.
Stortingsflertallet støttet ikke departementets forslag
om regulering av festeavgifter. Et flertall i justiskomite­
en, bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høy­
re og Fremskrittspartiet, registrerte i Innst. O. nr. 85 for
1995­96
«at det i det store mangfold av bestående festeavgifter
som eksisterer har utviklet seg en rekke urimeligheter
over tid. Flertallet er av den oppfatning at partene bør
ha større frihet til å inngå avvikende avtaler enn det
som følger av forslaget. Eldre avtaler om regulering
av festeavgiften bør etter flertallets syn respekteres,
med mindre de etter en konkret vurdering er urimeli­
ge, og bør revideres f.eks. med grunnlag i avtalelovens
§ 36».
Justisdepartementet fant imidlertid ut at tomtefestelo­
ven ikke kunne iverksettes etter de prinsipper som Stor­
tinget la til grunn for sitt lovvedtak. Justisdepartementet
sendte derfor den 29. oktober 1998 et nytt lovforslag ut
på høring med sikte på å avgrense retten til oppregule­
ring etter tomteverdi i området for hus/hyttetomter. For­
slaget fikk ut fra forskjellige begrunnelser massiv mot­
stand fra nær sagt alle høringsinstanser. Alle avviste det
også på grunn av at det var svært komplisert å forstå og
anvende i praksis.
Justisdepartementet fremmet så et lovforslag overfor
Stortinget som skulle «treffe bedre» enn det som ble av­
vist av nær sagt alle høringsinstanser. Departementet går
inn for at § 15 om regulering av festeavgift endres før lo­
ven trer i kraft.
Under behandlingen i komiteen ble det tidlig klart at
det ikke var flertall for noen partiers synspunkter eller
forslag. Arbeiderpartiets forslag er derfor komiteens til­
råding. Like klart er det at departementets forslag i pro­
posisjonen, som i innstillingen er foreslått av Kristelig
Folkeparti, vil få subsidiær støtte fra andre partier her i
dag.
Jeg forutsetter at representanter for de andre partiene i
sine innlegg vil begrunne sine forslag. Jeg tillater meg
derfor å redegjøre for Senterpartiets syn.
Departementet hevder at det er sosiale hensyn som
ligger bak forslaget. Lovforslaget har følgende konse­
kvenser for både hus­ og hyttetomter hvor det i kontrak­
ten er avtalt regulering etter tomteverdi:
1. Prinsippet om midlertidig prisregulering opprettholdes
som permanent i tomtefesteloven for kontrakter inn­
gått 26. mai 1983 eller tidligere.
2. Det blir ikke tillatt med oppregulering utover 9 000 kr
pr. dekar på annet grunnlag enn endring i pengeverdi.
Dette innebærer at for kontrakter som kan reguleres
etter tomteverdi, ekskluderes dette reguleringsgrunn­
lag dersom avgiften etter oppregulering overstiger
9 000 kr.
3. Maksimumsbeløpet på 9 000 kr blir endret hvert år
etter konsumprisindeks.
Det er også grunn til å merke seg følgende:
-- Lovforslaget gjelder bare der det i kontrakten mellom
grunneier, bortfester, og hus­/hytteeier, tomtefester, er
avtalt at regulering av avgiften skal skje etter tomte­
verdi. Det er også grunn til å merke seg at det er kun
for 20 -- 25 pst. av festeavtalene at avgiftene kan regu­
leres etter tomteverdien.
-- Resten av avtalene, dvs. 75 -- 80 pst., kan etter kontrak­
ten kun reguleres etter konsumprisindeks. Her har altså
grunneier kontraktsmessig forpliktet seg til kun å be­
nytte konsumprisindeks, uansett hvor stor økning det
har vært i tomteverdi.
-- I gamle kontrakter, før prisstigningen satte fart på
1960­tallet, er det oftest verken avtalt regulerings­
grunnlag eller ­terminer. Her har Høyesterett i 1988 til­
latt oppregulering etter konsumprisindeks hvert tiende
år.
I Senterpartiet er vi av den klare oppfatning at avkast­
ning av tomteverdien tilhører bortfester, ikke tomtefes­
ter.
Når det er fastsatt i kontrakten at regulering av feste­
avgiften skal skje etter tomteverdi, er det fordi det er
grunneier og ikke tomtefester som i festetiden skal ha rett
til avkastningen av en eventuell verdistigning som ikke
skyldes festerens tiltak på tomta. Det er derfor viktig for
grunneier å sikre regulering av festeinntektene på en slik
måte at grunneier får årlig avkastning i forhold til den til
enhver tid gjeldende tomteverdi på de bortfestede tomtene.

6. juni -- Endr. i tomtefestelova
2000 515
Ved en økning i tomteverdien i festetiden skal altså feste­
avgiften økes tilsvarende.
Senterpartiet ønsket primært å stå på vedtaket av 1996
-- med en gradvis opptrapping over ti år. I denne proses­
sen vil vi, etter en totalvurdering hvor vi har vektlagt so­
siale hensyn, imidlertid holde feste til bolig utenfor. Her
går vi altså inn for forslaget fra departementet. Jeg viser
for øvrig til mine merknader i innstillingen.
Jeg er imidlertid svært tilfreds med at det foreligger et
forslag om å be Regjeringen evaluere tomtefesteloven
§ 15 og dens praktiske virkning etter to år fra ikraft­
tredelse, og at resultatet legges fram for Stortinget som
egen sak. Det vil gi oss en konkret og nyttig anledning til
å vurdere effekten av forslaget.
Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag i innstil­
lingen.
Presidenten: Tor Nymo har tatt opp de forslag han re­
fererte til.
Ane Sofie Tømmerås (A): Det å regulere avtalefor­
holdet mellom private parter er en vanskelig øvelse å gi
seg inn på for lovgiver. Fordi ingen forhold er prikk like i
praksis, er det vanskelig eller umulig å forutse alle kon­
sekvensene av en regulering. Likevel er det fra lovgiv­
ningen rikt med eksempler på at vi driver en slik regule­
ring, ikke bare gjennom de generelle urimelighetsbe­
stemmelsene, men også på ulike områder som f.eks. kjøp
og salg av fast eiendom og kjøp og salg av løsøre, og i
lov om finansavtaler.
Det er ofte grunn til å gå inn i de private avtaleforhol­
dene, og noen ganger er det større grunn til det enn andre
ganger. Det kan for det første være når det dreier seg om
saker som har stor personlig betydning for en av partene
-- eller begge. Det kan for det andre være når det er ulik­
het mellom partenes styrkeforhold; den ene må være å
anse som profesjonell, og den andre en enslig amatør.
Det kan for det tredje være områder som er preget av
mye standardkontrakter eller generelle kontrakter hvor
særlig den ene parten ikke har hatt noen innflytelse på
innholdet. Og det kan for det fjerde være når det er snakk
om gamle avtaler.
For tomtefeste er som oftest alle disse kriteriene opp­
fylt. Det dreier seg om boligen og hjemmet til folk, eller
det kan dreie seg om folks andre hjem, nemlig hytta. Det
er ofte snakk om standardkontrakter. Det er ofte snakk
om gamle avtaler, og ofte er lite nedskrevet om hva man
egentlig mente. Derfor har vi også hatt en lovregulering
av tomtefesteavtalene siden 1976, og derfor har det også
helt siden 1940 vært ulike former for regulering på akku­
rat dette punktet som vi gjør en endring på i dag, nemlig
hvordan en skal justere tomtefesteavgiften.
Alle kjenner jo til historien om at vi i 1983 fjernet uli­
ke prisreguleringsordninger, som medførte mange urime­
lig store hopp i tomtefesteavgiften. Dermed fikk vi en ny
prisregulering som skulle gjelde for avtalene før 1983. I
1996 foreslo altså arbeiderpartiregjeringen å fjerne den­
ne, slik som saksordføreren viste til, og da anså Arbei­
derpartiet det som mye ryddigere å ha en klar regel som
sier at ved regulering av tomtefesteavgift skal man legge
prisjustering til grunn -- ferdig med det. Dette synet står
vi fortsatt på, og derfor fremmer vi også forslag om det.
Målet må være å finne fram til en regulering som gir en
rimelig balanse mellom partene, og da er det nødvendig å
sette seg inn i situasjonen da avtalen ble inngått. Det var
ofte standardkontrakter, det var ofte ulikt styrkeforhold,
og kanskje enda viktigere: Det var fullstendig umulig for
begge parter å se hva begrepet «tomteverdi» ville kunne
innebære noen generasjoner fram i framtida.
Det har i denne debatten og under arbeidet med loven
kommet innvendinger om at det er urimelig at ikke øk­
ningen i tomteverdi hundre prosent skal tilfalle eieren av
tomta. Men er det egentlig det? Verdiøkningen for tomta
er som oftest ikke eierens fortjeneste. Det kan være fes­
terens direkte eller indirekte innsats som gjør det. Det
kan være det offentliges eller fellesskapets innsats f.eks.
ved framføring av vei, vann og kloakk -- elementer som
ofte kan være bekostet av festeren. Det kan være på
grunn av politiske vedtak om omregulering av området,
og ikke minst kan det være på grunn av en generell vel­
standsøkning som har ført til økt kjøpekraft, og dermed
et marked som er villig til å betale mer for tomtene. Ofte
er det ikke den opprinnelige avtaleparten som sitter som
fester i dag, og de som har kjøpt en bolig eller løst ut ved
arv en bolig som står på festet tomt, betaler ofte som om
det var en eid tomt, nettopp på grunn av reguleringene
som har vært av tomtefesteavgiften.
Dessuten er begrepet «tomteverdi» vanskelig å forhol­
de seg til i festeforhold. Man sier at det er råtomta uten
bygg, men det blir en hypotetisk verdi i og med at bygge­
ne faktisk står der. Det vil også få innvirkning i praksis
når en skal se hva tomta egentlig er verd. Det er dermed
en teoretisk tomteverdivurdering som ikke avspeiler de
faktiske forholdene i praksis.
Det er også viktig å ha med seg i dette bildet at pris­
justering etter en prisregulering er festnet praksis. Parte­
ne har innrettet seg etter det. Og det eneste som har rok­
ket ved forventningene til at det skal fortsette sånn, eller
frykten for at noe annet skulle kunne skje, er det som
skjedde i denne salen i 1996, da det borgerlige flertallet
gikk inn for den lovendringen de gjorde, en lovendring
som aldri har trådt i kraft.
Under behandlingen har vi fått et utall av henvendel­
ser både til komiteen, til partiene og til enkeltrepresen­
tanter, og det disse henvendelsene viser, er hva dette vil
innebære i praksis. Vi snakker om unge nyetablerte som
har trodd at de skulle forholde seg til noen utgifter som
det nå viser seg vil hoppe så høyt at de rett og slett må gå
fra huset. Det dreier seg om minstepensjonister som ikke
har mulighet til å betale nye festeavgifter, og som kan­
skje må gå fra barndomshjemmet sitt. Det er ganske al­
vorlige konsekvenser det innebærer.
Det har blitt vist til at de mest urimelige utslagene vil
bli fanget opp av sikkerhetsventilene vi har i avtaleloven
og tomtefesteloven om urimelige avtaler. Dessverre viser
jo proposisjonen og gjennomgangen departementet har
hatt at det vil være anvendelig i svært få tilfeller, fordi
denne nye situasjonen, som oppleves som urimelig, vil

6. juni -- Endr. i tomtefestelova 2000
516
gjelde mange, og den situasjonen er villet av et flertall
blant lovgiverne, og da hjelper det lite med sikkerhets­
ventiler mot det urimelige. Det er de eldste avtalene som
er verst stilt med en slik endring som ble vedtatt i 1996,
de avtalene som ble inngått før 1983.
Forslaget om et maksimumstak på 9 000 kr pr. dekar
vil i hvert fall forhindre de aller verste hoppene. Forhå­
pentlig er det mange som ikke vil nærme seg tall opp mot
9 000 kr, men der hvor man både nærmer seg det og går
over det, vil man altså kunne holde tilbake noe. Forhå­
pentlig vil det innebære trygghet for hjem og bolig for
noen flere enn hvis vi ikke hadde innført et slikt maksi­
mumstak. Derfor går Arbeiderpartiet subsidiært inn for
det forslaget som ligger i proposisjonen.
Så har Kristelig Folkeparti fremmet et forslag om å
evaluere dagens lovvedtak om to år. Det er for så vidt
greit, men det gir kanskje et noe rart signal. Nå har et
vedtak ligget på is siden 1996, og så har da vi endelig
kommet fram til et kompromiss for hvordan dette kan vi­
dereføres. Men så sier vi at det er et foreløpig kompro­
miss, som igjen skal vurderes om to år! Jeg tror at hvis
man skulle evaluere noe her, burde man egentlig evalue­
re hele ordningen som sådan: om vi skulle gå inn på noen
overgangsordninger for å se på en avvikling av ordnin­
gen, eller om det er slik at den har så mange positive
trekk for både bortfester og fester at det er grunn til å
opprettholde den, men kanskje under litt andre bestem­
melser enn det som ligger der i dag.
G u n n a r S k a u g hadde her gjeninntatt presi­
dentplassen.
Jørn L. Stang (Frp): Tomtefesteloven er et typisk
eksempel på hvor vanskelige enkelte lover kan bli. Det
har kanskje sin årsak i at det er mange politikere og byrå­
krater som går for mye i dybden av dette og lager tunge
og store setninger som nærmest minner om et slags kan­
sellispråk.
Det er helt klart ikke til fordel verken for bortfester el­
ler fester det som vi diskuterer i dag. Og til tross for at
forslaget om endring i tomtefesteloven ble vedtatt 20. de­
sember 1996, har det tatt tre og et halvt år før saken har
kommet tilbake, og loven har ennå ikke trådt i kraft!
Departementet ønsker å endre § 15 om regulering av
festeavgift «før loven trer i kraft», som det heter. Etter
den nye tomtefesteloven § 15 skal festeavgiften således i
alle festeforhold reguleres i samsvar med pengeverdien
om ikke annen reguleringsmåte er avtalt, eller det utvil­
somt er avtalt at avgiften ikke skal reguleres.
Det er synd at det samme flertall som eksisterte i
1996, ikke vektlegger det samme i dag, nemlig ønsket
om større grad av avtalefrihet når det gjelder tomtefeste­
avtaler. Avtalefriheten bør gjelde i større grad, også ved
oppjustering av festeavtaler, slik at det er mest mulig rom
for tilpasning i de enkelte kontraktsforhold. Det er også
riktig å understreke at det i tomtefesteloven § 11 ikke er
adgang til å kreve festeavgift som er urimelig høy -- sånn
sett er ting allerede ivaretatt.
I dag gjelder faktisk markedspris både ved salg og ved
utleie av tomter, i likhet med det meste av all bolig­ og
eiendomshandel. Det kan oppstå underlige situasjoner
når bare en liten del av eiendomsmarkedet prisreguleres,
som det gjøres her. Markedsprisen for en enkel bilopp­
stillingsplass i eksempelvis Oslo utgjør i dag omtrent
10 000--12 000 kr. Prisen for å leie 1 dekar boligtomt
foreslår departementet -- og et flertall støtter det -- skal
begrenses til 9 000 kr pr. år. Sammenligningen her nær­
mer seg en karikatur.
Ofte kan man oppleve at det ikke er den opprinnelige
fester som vil kreve innløsning etter eksempelvis 30--80
år. Det er gjerne festerens arvinger som gjør dette. Det
urimelige lovforslaget er også synliggjøringen av at fes­
teren etter innløsning kan selge eiendommen til full mar­
kedspris. Det er bare et omsetningsledd som beskyttes av
politikere, ikke markedet for bolig­ og fritidseiendommer
som sådant.
I strid med all vanlig praksis er den nye loven av 1996
ikke iverksatt. Det må sies å være underlig når flere av
representantene i Stortinget -- de jeg tenker på, er repre­
sentanter fra mellompartiene -- som sørget for en ny regel
som faktisk var til det bedre, den gang stemte mot Arbei­
derpartiets forslag.
Når jeg hører representanten Nymos argumenter, må
jeg si at jeg blir lettere forvirret -- jeg tror ikke det vil bli
noe bedre for dem loven gjelder, nemlig fester og bort­
fester.
Nå foreligger det et helt nytt forslag som er meget
svakt begrunnet. Det er ikke beskrevet hvilke festefor­
hold dette spesielt vil angå, og hvorfor akkurat disse av­
taler skal ha andre regler og vilkår enn andre.
Jeg stiller meg spørrende til hva justisministeren har
av eventuelle kommentarer til dette lovforslaget, om ikke
disse endringene griper varig og alvorlig inn i det private
rettslige forhold.
Jeg vil bare si helt til slutt: Fremskrittspartiet vil stå
ved det forslag som fikk flertall i 1996 når det gjelder
tomteforvaltningen, og vi er av den oppfatning at det helt
klart vil være til beste både for fester og bortfester.
Kari Økland (KrF): Siktemålet med lovforslaget er
å begrense retten til oppregulering av festeavgifter der
det i eldre festeforhold er avtalt at regulering skal skje på
annen måte enn etter endring i pengeverdien. Det fore­
slås et tak på 9 000 kr pr. dekar tomt pr. år. Er tomten
mindre enn ett dekar, skal avgiften likevel kunne gå opp
til 9 000 kr. Dette skal dog ikke være til hinder for en
høyere festeavgift dersom en regulering etter § 15 første
ledd ut fra endret pengeverdi tilsier dette.
Ulike former for prisregulering har så langt utgjort en
skranke for oppregulering av festeavgiftene. Hensynet
har hele tiden gått i favør av festeren, mens bortfesteren
har fått beskåret sine interesser og sine rettigheter i hen­
hold til inngåtte avtaler. Fastfrysingen av nivået på feste­
avgiftene pr. 26. mai 1983, som var tenkt å være midler­
tidig, har nå eksistert i 27 år. Det er lang ventetid. Denne
urimeligheten bør nå opprettes.

6. juni -- Endr. i tomtefestelova
2000 517
Da tomtefesteloven ble behandlet i 1996, var Kristelig
Folkeparti med i flertallet som var av den oppfatning at
partene burde ha større frihet til å inngå avvikende avta­
ler enn det som fulgte av arbeiderpartiregjeringens for­
slag. Dette mener vi fortsatt. Vi anser det imidlertid øn­
skelig med et tak for å unngå at det skapes nye urimelig­
heter. En regulering i samsvar med § 15 fra 1996 vil for
en del eldre festeavtaler kunne føre til en svært stor øk­
ning av festeavgiftene. Denne mellomløsningen som nå
er foreslått, ble ikke diskutert i 1996, og vi mener den er
bedre, da den er balansert og søker å ivareta hensynet til
begge parter i festeforholdet.
Man kan ikke utelukke at det kan ha vært ganske til­
feldig hvordan en del festekontrakter ble utformet, at
man gjerne benyttet den standardkontrakt man hadde for
hånden. Det kan være verdt å merke seg at det kun er 20­
25 pst. av festeavtalene for hytter hvor avgiften kan regu­
leres etter tomteverdien. Hovedparten kan altså kun regu­
leres etter konsumprisindeksen.
Man kan imidlertid heller ikke se bort fra at grunn­
eierne som i sin tid valgte å feste bort i stedet for å selge,
og valgte å knytte reguleringen til vurdering av tomtepri­
sen på reguleringstidspunktet, gjorde bevisste valg. Det
er derfor urimelig om festeavgiften bare skal kunne regu­
leres etter endringen i pengeverdien. På den annen side
må en legge til grunn at tomteprisene ikke ensidig styres
etter markedskrefter, men også står i sammenheng med
en rekke offentlige handlinger og politiske beslutninger.
Det er som regel myndighetene som opptrer som regu­
lant, både ved utbygging, trasévalg og vern, og som leg­
ger til rette for økning av tomteprisene i visse områder,
og kanskje senking av prisene, ja endog byggeforbud i
andre områder. Samfunnets disposisjoner -- urbanise­
ringsgrad, infrastruktur i form av veier og kollektivtra­
fikk, arbeidsmuligheter, skole­ og kulturtilbud -- er ve­
sentlige faktorer når markedspris på tomter dannes i et
område, og vel så viktige som den enkeltes privatøkonomi.
Noen deler av landet domineres av en stor grunneier
eller aktør som nærmest innehar en monopolstilling i for­
hold til flere små grunneiere. Festeren kan da ha små mu­
ligheter til å påvirke prisene. Hvor godt virker markeds­
kreftene i en slik situasjon? Hadde man et fritt marked,
var det opp til enhver grunneier å feste bort eller selge de
tomtene som var mest etterspurt. Slik er det ikke. Sam­
funnet vårt styres av mange flere mekanismer enn mar­
kedet.
Kristelig Folkeparti er opptatt av å avveie de ulike
hensyn mot hverandre. Et hjem bør kunne bestå selv om
tomteprisene i området øker uforutsett mye. På den an­
nen side ønsker vi at grunneieren kan få realisert en stør­
re del av sine verdier. Vi mener det foreslåtte tak på
9 000 kr vil innebære en akseptabel økning fra det feste­
avgiftsnivået som er normalt i dag, for begge parter. Ka­
pitalisert tilsvarer dette en tomteverdi på 180 000 --
200 000 kr.
I høringsuttalelsene hevder flere at en lovendring vil
være problematisk i forhold til Grunnloven §§ 97 og 105.
Det blir også hevdet at reglene i avtaleloven § 36 gir godt
nok vern mot en for stor økning av festeavgiftene. Hvil­
ket vern § 36 vil gi mot en stor økning av festeavgiftene
dersom § 15 trer i kraft uendret, samtidig som prisfor­
skriftene faller bort, er uklart, men flere momenter tilsier
at avtaleloven vanskelig kan få mye å si der en eldre
festeavtale hjemler oppregulering basert på tomteverdi.
Når det gjelder Grunnloven, mener vi denne saken gjel­
der et politisk spørsmål der Grunnloven tillater at lov­
giverne kan fastsette de reglene som de mener vil være
best.
Det er allerede tre og et halvt år siden sist saken var
oppe til behandling. Jeg forutsetter derfor at departemen­
tet sørger for en rask ikrafttreden av loven.
På vegne av Kristelig Folkeparti tar jeg opp forslage­
ne nr. 1 og 2 i innstillingen.
E i r i n F a l d e t hadde her overtatt presidentplas­
sen.
Presidenten: Kari Økland har tatt opp de forslagene
hun refererte til.
Bjørn Hernæs (H): Dette er en god dag for tradisjo­
nell, sosialistisk maktbrynde, som tror at offentlig styring
av en avtale mellom to parter er bedre egnet til å få til en
god avtale enn at partene ordner det selv. Tomtefeste­
loven er den siste krampetrekning av etterkrigstidens
rigide reguleringsiver med hensyn til boliger og fritids­
eiendommer.
Representanten Ane Sofie Tømmerås målbar jo dette
tradisjonelle, sosialdemokratiske synet svært bra. Det er
forskjellige årsaker til fastsettelsen av verdien av en eien­
dom. Dette gjelder selvsagt ikke bare eiendommer som
er bortfestet. Det gjelder all eiendom. Og i den utstrek­
ning Ane Sofie Tømmerås' beskrivelse av den bunnløse
sosiale nød som ville bli resultatet av at folk skulle betale
en festeavgift som var markedstilpasset, skulle være rik­
tig, så er det en dramatisk beskrivelse av resultatet av
Arbeiderpartiets innflytelse på det norske samfunnet de
siste 50 årene. Derfor tror jeg bare at jeg vil fastslå at her
har vi to forskjellige syn, slik at Arbeiderpartiets argu­
mentasjon får ligge fra min side i resten av debatten.
Det er atskillig verre at de partier som en gang var
borgerlige, har forlatt sine standpunkter i løpet av noen
ganske få år. For i replikkordskiftet etter daværende
saksordfører Anders C. Sjaastads hovedinnlegg den
25. november 1996 sa Arbeiderpartiets hovedtalsmann
Olav Akselsen:
«Her har me ei sak der dei tradisjonelle politiske skil­
jelinene trer fram.»
Denne faktaopplysningen ble bekreftet av saksord­
føreren. I 1996 var det slik at grunneierrettigheter hadde
en plass hos flertallet i Stortinget. På samme måte som
f.eks. i ekspropriasjonslover har Kristelig Folkeparti
vendt seg bort fra tidligere holdninger, og i denne saken
har de også i realiteten fått følge av Senterpartiet. Saks­
ordførerens innlegg var jo en enestående bortforklaring
av de standpunkt som partiene stod for for tre år tilbake.
Det som var et klart borgerlig flertall 1996, er forandret
til en sosialsak, hvor for det første det sosiale aspektet er

6. juni -- Endr. i tomtefestelova 2000
518
mer enn vanskelig å få øye på, og i den utstrekning det
finnes et slikt aspekt, er det tradisjonelle grunneierverdi­
er som skal finansiere flertallets gavmildhet.
Denne saken er også et trist eksempel på Stortingets
manglende evne til å vinne respekt for sine vedtak. Stats­
råder kommer og går -- embetsverket består, heter det.
Sjelden er dette utsagnet tydeligere dokumentert enn i
denne saken. Her holder man på til man finner en statsråd
eller to pluss et storting som er prinsippløst i forhold til
sitt eget vedtak, og så får man det som man vil.
Den forrige innstillingen om tomtefeste ble avgitt den
21. juni 1996 og debattert den 25. november samme år.
Det har altså tatt nesten fire år, og loven er ikke trådt i
kraft. Tvert imot er den trenert og omgjort. I mars 1999
tok jeg dette opp i et spørsmål til skriftlig besvarelse til
daværende justisminister Odd Einar Dørum. Spørsmålet
lød i all enkelthet:
«Er det manglende vilje i Justisdepartementet til å
godta Stortingets flertallsvedtak som ligger bak at lo­
ven ikke er iverksatt og at departementet sender på hø­
ring standpunkt som tidligere er avvist av Stortinget?»
Svaret var som en kunne vente, at Regjeringen var
kommet til at flertallets vedtak burde vurderes på nytt.
«Vurderes på nytt» er, som vi forstår, departementets
språk for å forandre loven til et standpunkt som ikke var i
overensstemmelse med stortingsflertallets. Det er trist at
et flertall på Stortinget lar seg behandle på en slik måte.
Reaksjonene på det nye maktovergrepet mot landets
grunneiere er meget store, f. eks. fra Norges Bondelag og
fra Skogeierforbundet. Grunneierne oppfordres i innstil­
linger og festtaler til å utvide inntektsgrunnlaget på sine
eiendommer, men i praktisk politikk tas denne retten fra
dem. I loven om tomtefeste er det dobbelt uforståelig, for
her står man overfor en avtale mellom to grunneiere, ei­
erne til grunnen og eierne til boligen. Stortingsflertallet
fant i 1996 en god balanse mellom de to eiernes rettig­
heter og interesser, mens dagens flertall mener dette må
reguleres på den enes bekostning. Hvis noen av festerne
skulle tro at de har vunnet, kan jeg forsikre at de tar
feil. Man vinner ikke noen varig rett på andres bekost­
ning.
Det tak på festeavgiftene som nå blir innført -- for den­
ne gangen blir nok loven iverksatt uten opphold -- inne­
bærer en verdioverføring fra grunneieren til huseieren.
En slik ordning vil gjøre det uinteressant for festerne å
kjøpe sin egen tomt, men virker heller som et incentiv til
å opprettholde festeforholdet. For bortfester vil festein­
stituttet miste sin reelle betydning. En naturlig konse­
kvens vil være at mange bortfestere ser seg tjent med å
oppheve mange av de nåværende festekontraktene.
Et grelt eksempel på konsekvensen av flertallets hold­
ning ser vi i Oslo kommune. Kommunen vil i realiteten
kun kunne innkreve 20 pst. av hva festeavgiftene burde
ha vært, basert på de verdiene tomtene i virkeligheten re­
presenterer. Et antall privilegerte festere skor seg på den­
ne måten på penger som Oslo kommune sårt kunne
trengt til mer samfunnsnyttige oppgaver.
Høyre vil, i likhet med Fremskrittspartiet, selvsagt
støtte det forslaget vi stod sammen med Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og vel også Venstre om i 1996. Nå er
det kommet noen nye forslag på bordet. Forslaget fra
Kristelig Folkeparti om en evaluering etter to år vil Høy­
re under sterk tvil støtte. Tvilen er der fordi det minner
mest om en tåkelegging for å skjule at man har gått fra
det man tidligere stod for. Når vi allikevel finner å ville
støtte det, så er det fordi at om to år vil vi stå overfor et
nytt storting, og da kan det jo tenkes at velgerne sørger
for at vi får et storting som har den samme forståelse for
grunneierrettigheter som det storting som vedtok en lov
som er blitt trenert i fire år, altså i 1996. Jeg vil bare min­
ne om at hvis det skulle skje, har vi nå ventet i fire år, så
skal vi ha to års evalueringstid, og så skal vi vel ha et års
saksbehandlingstid. Da er det med andre ord gått syv år
før man eventuelt får gjennomført det som Stortinget den
gang ønsket, og som jeg tror og håper det vil være flertall
for i det Stortinget som kommer.
Når det gjelder Senterpartiets forslag, vil vi selvsagt
ikke støtte det. Vi kan ikke ha et lovverk i dette landet
som har et sett med rettigheter for forskjellige typer
grunneiere; i denne saken i realiteten basert på hvilket
postnummer de enkelte grunneierne har. Denne type for­
søk på å kjøpe stemmer har ikke noen god klang i norsk
politisk praksis.
Odd Einar Dørum (V): Dette er en sak som berører
oss alle uansett om det er de som fester bort, eller de som
har et feste. Det er et ikke ubetydelig engasjement.
Jeg skal holde meg til det som jeg selv er ansvarlig
for, og jeg var ansvarlig for den proposisjonen som ligger
til grunn for denne saken, og jeg vil bare slå fast at Ven­
stre står fast på det vi der framla. Det betyr i praksis at vi
støtter det forslaget som er fremlagt av Kristelig Folke­
parti her i dag, og som jeg oppfatter, ut fra Arbeiderparti­
ets merknader, vil få flertall.
Jeg er også tilhenger av det forslag Kristelig Folkepar­
ti fremmet om å evaluere dette etter to år, og det er jeg ut
fra følgende enkle begrunnelse: Jeg brukte faktisk en del
tid som statsråd på å komme inn i tomtefestelovens mys­
terier. Jeg skal ikke påstå at jeg så alt lys ved den gjen­
nomgangen, men jeg ble iallfall overbevist om at det var
såpass komplekst i avveiningen mellom de ulike interes­
ser at det er en redelig og åpen sak å kunne komme tilba­
ke og se hvordan dette nå virker i praksis.
Når det gjelder forholdene i Oslo kommune, tror jeg
vel også at man her kan være tjent med en slik evalue­
ring. Jeg vil imidlertid bemerke at Oslo kommune i lang
tid, lenge før denne loven ble aktuell, har sørget for at
festetomtene ble solgt. Jeg bor selv på en slik festetomt
som for lenge siden ble solgt til en grunneier, som solgte
den videre til en annen, som solgte den videre til en an­
nen, og som til slutt solgte den til meg. Dette omfatter i
det vesentlige en meget stor del av boligeiendommene i
Oslo, men fordi det kan være forskjell mellom disse eien­
dommene og de som er andre steder, føler jeg at det er et
av de forholdene en må se på. Så uten å legge noe annet i
det enn det jeg nå sier, synes jeg det er en real ting i saker
som er komplekse, å kunne komme tilbake til saken og se
på den med åpne og friske øyne.

6. juni -- Endr. i vegtrafikkloven og i enkelte andre lover
2000 519
Så Venstre vil stemme på den måten både ved odel­
stingsbehandlingen her i dag og senere i Stortinget i den
saken som hører hjemme der.
Statsråd Hanne Harlem: Jeg bad om ordet da repre­
sentanten Hernæs holdt innlegg, for jeg fikk behov for å
kommentere det jeg oppfattet som et relativt urimelig an­
grep på embetsverket.
Jeg har ikke tenkt verken å kommentere eller svare for
det skiftende politiske ledelser i Justisdepartementet har
gjort når det gjelder iverksettelse eller ikke­iverksettelse
av tomtefesteloven slik den ble vedtatt i 1996. Men uan­
sett hva som er gjort eller ikke gjort av skiftende politis­
ke ledelser, er det statsrådens ansvar, og jeg synes det er
helt urimelig å angripe embetsverket for det som er gjort
eller ikke gjort.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 535)
S a k n r . 4
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i lov
18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk og i enkelte andre lover
(Innst. O. nr. 69 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 26 (1999­
2000))
Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presi­
denten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 mi­
nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minut­
ter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5
minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen
5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve
til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en
taletid på inntil 3 minutter.
-- Det anses vedtatt.
Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder og ord­
fører for saken): Forslaget om å sette en promillegrense
på 0,2 berører en del nokså prinsipielle retningslinjer for
hva vi skal bruke lovverket til. Riksadvokaten, som lan­
dets øverste påtalemyndighet, uttrykker sterk bekymring,
og han sier at det er alvorlig å belegge med straff hand­
linger som tidligere var straffrie. Det representerer en så­
kalt nykriminalisering av alminnelige mennesker.
Det å innføre straff skal vi gjøre som en sterk reaksjon
på uønsket atferd, og det bør i første rekke brukes der det
er grunn til å vise stor grad av bebreidelse fra samfunnets
side, jeg vil si moralsk klanderverdige handlinger, f.eks.
drap, ran, narkotikaforbrytelser, bedragerier. Ellers bør
vi også belegge med straff områder der sterke samfunns­
messige hensyn tilsier det, f.eks. når det gjelder regule­
ringslover knyttet til skattelovgivning, tollovertredelser
osv. Men det å belegge med straff ting som har mer sym­
boleffekt eller er en slags moralsk vimpel, bør man være
ytterst forsiktig med.
Riksadvokaten sier at da grensen på 0,5 promille ble
fastsatt i 1936, var også den forholdsvis svakt under­
bygd. Men i dag har vi forskningsresultater, forsknings­
resultater som viser at det er økt risiko ved å kjøre med
alkohol i blodet, spesielt med promille fra 0,4­0,5 og
oppover.
Det vi risikerer ved å redusere grensen til 0,2, er at vi
foretar et sterkt inngrep i befolkningens alminnelige
handlefrihet uten at inngrepet er underbygd av solide og
relevante argument, og det bør ikke være et argument for
å innføre en lovbestemmelse og straff at man har visse
avholdspolitiske standpunkter.
Riksadvokaten er helt tydelig, sammen med Advokat­
foreningen, med hensyn til at det ikke kan hevdes at det
finnes vitenskapelig eller empirisk belegg for at en alko­
holpåvirkning i området 0,2­0,4 influerer på evnen til å
føre motorvogn i en slik grad at det representerer noen
økt trafikksikkerhetsrisiko.
Det man da risikerer ved å innføre denne grensen, er
at folk kan reise spørsmål ved om det er riktig og forstan­
dig, og det kan faktisk medvirke til å redusere respekten
for lovverket. Hvis det blir resultatet av å endre denne
grensen, har vi oppnådd det motsatte av det vi ville.
Et annet vektig poeng fra Riksadvokaten er at han sier
det er vanskelig å utforme rettsteknisk hensiktsmessige
reaksjonsregler for en overskridelse av 0,2­grensen, og
det burde være et selvstendig argument mot å senke pro­
millegrensen.
Jeg er helt enig med Riksadvokaten i at det ikke bør
være en normal reaksjon at man mister sertifikatet sitt et­
ter å ha kjørt med en promille på mellom 0,2 og 0,4­0,5. I
så fall bør man ha kjørt med promille flere ganger -- og
også med over 0,5.
Disse vektige prinsipielle innvendingene fra landets
øverste påtalemakt deles ikke bare fullt ut av Advokat­
foreningen, men også av den juridiske ekspertise, f.eks.
professor Andenæs. Han skrev i en kronikk i Aftenposten
20. desember 1999 at dette ville være et skritt i helt gal
retning, og at også Straffelovrådet hadde anbefalt at man
lot det være.
I tillegg til disse juridiske høringsinstansene har også
annen fagekspertise uttalt seg, bl.a. Statens rettstoksiko­
logiske institutt. De slår fast at lovforslaget vil ha en klart
usikker virkning med hensyn til færre trafikkdrepte, og
like viktig: Det vil være helt andre forslag som vil ha en
mye bedre kost­nytteeffekt hvis selve målet er å redusere
ulykkene. Altså bør man rett og slett vurdere helt andre
tiltak enn dette 0,2­påfunnet hvis målet virkelig er å be­
dre trafikksikkerheten.
Erfaringer fra Sverige etter at de innførte en promille­
grense på 0,2, var riktignok en nedgang i antall trafikk­
drepte på 8 pst. Men både Norge og Finland hadde en
nedgang i ulykkene på henholdsvis 20 og 22 pst. i sam­
me periode uten å ha innført 0,2­grensen. Og en enda ny­
ere studie fra Australia i 1999, som omfatter så mye som
2 500 trafikkdrepte, en undersøkelse som ble lagt frem
av Statens rettstoksikologiske institutt i høringen i komi­

6. juni -- Endr. i vegtrafikkloven og i enkelte andre lover 2000
520
teen, viser at for intervallet 0,1­0,5 promille var det ingen
risikoøkning som har innvirket på trafikkdrepte -- ingen, i
den siste undersøkelsen som er lagt frem. Dermed anbe­
faler Statens rettstoksikologiske institutt helt klart at man
går inn for helt andre tiltak, og at man sender det frem­
lagte lovforslaget tilbake.
LO og politiet har også uttalt seg. LO mener man iste­
den bør skjerpe tiltakene ved kjøring under påvirkning av
narkotiske stoff, og kan ikke anbefale forslaget, også for­
di det vil føre til kostnader for politi og påtalemyndighet
som burde vært brukt på helt andre ting. Dette synspunk­
tet deles også av politiet, og Politiets Fellesforbund sier
helt klart at med de ressurser man i dag har til rådighet,
synes det vanskelig å støtte endringsforslaget.
Summen av disse innspillene betyr at vi bør stille oss
noen spørsmål, bl.a.: Hva er problemet? Hvis problemet
er at vi har mange trafikkulykker, bør vi sette i verk tiltak
som bidrar til å få ned antallet trafikkulykker. Og dette er
ikke det rette tiltaket. Det å bruke ressursene til å ta nar­
kotikapåvirkede førere eller førere som kjører med høy
promille, vil gi langt bedre resultat. Dernest bør vi spørre
oss om det er riktig å legge seg på et nivå som er vesent­
lig lavere enn det nivået som EU kommer til å legge seg
på -- 0,5. Selvfølgelig er det frihet for det enkelte land til
å velge et annet nivå enn det EU anbefaler, men en av
hensiktene med lov­ og regelharmonisering er jo f.eks. at
en bilfører skal kunne kjøre gjennom flere europeiske
land og ha noenlunde det samme regelverket å forholde
seg til.
Jeg vil avslutningsvis si at sett i lys av de siste årenes
hendelser på justissektoren -- da tenker jeg på kriminali­
tetsutvikling, jeg tenker på voldsutvikling, jeg tenker på
at vi hver eneste dag ser og hører på TV at politi og lens­
mannskontor ikke synes de har nok ressurser til å rykke
ut ved trusler, ved vold, der barn er utsatt og der andre er
utsatt -- skal vi altså nå bruke tid, krefter og politiressur­
ser på å innføre en promillegrense der enhver håndhe­
ving vil gå på bekostning av andre og langt mer sentrale
oppgaver for politi og påtalemakt. Og selv om vi bare ser
på trafikksikkerheten isolert og ikke blander inn andre
politioppgaver, er effekten langt mindre ved å sette inn
ressurser her enn ved å bruke et begrenset antall politi­
og påtaleressurser på den gruppen som virkelig er farlig
-- de som kjører med høy promille, eller de som kjører i
narkotikapåvirket tilstand. Dette er et skritt i helt feil ret­
ning. Jeg tror det vil bidra til å svekke folks oppfatning
av at vi faktisk driver med seriøse ting i dette huset. Vi
oppnår ingenting, og i realiteten svekker vi politiets mu­
lighet til å kunne ta fatt på langt viktigere oppgaver.
Jeg vil derfor anbefale at Høyres representanter stem­
mer imot hele det fremlagte lovforslaget.
Astrid Marie Nistad (A): Noreg var det første landet
i verda som innførte ei fast grense for alkoholinnhald i
blodet ved køyring av bil. Det er 64 år sidan loven vart
vedteken her i Stortinget. I ettertid ser vi kor framsynt
dette lovforslaget var. Den gongen var ikkje bilen alle­
mannseige som i dag. Det var ein sensasjon når det trilla
ein bil etter vegane, men like fullt innsåg den tids politi­
karar at det var trong for strenge lover på dette området. I
dag er bilen allemannseige, vi har eit heilt anna trafikk­
bilete. Bilane er raskare å køyre, og trafikken kan ikkje
samanliknast. Med andre ord: Det er god grunn til å sjå
på om dagens promillelov er god nok. Tek vi, som sagt,
omsyn til dagens trafikkutvikling og at bilen er eit natur­
leg framkomstmiddel for alle, er det god nok grunn til å
sjå på om det er grunnlag for endring i reglane om køy­
ring av bil i rusa tilstand.
Det er på denne bakgrunn ein må sjå på dagens forslag
til lovendring. Vi har eit lovverk som fortel at vi ikkje til­
lèt promille ved bilkøyring, og då må vi òg ha eit regel­
verk som speglar av det målet vi har sett oss. Det framti­
dige lovverket må gje tryggleik for at ulukker der alkohol
kan vere årsaka, vert reduserte. Vi er alle samde om at al­
kohol og bilkøyring ikkje kan forsvarast, og vi er vel
kjende med at det er store mørketal når det gjeld bilkø­
yring i rusmiddelpåverka tilstand.
Vi er óg samde om at det er dei med høgast promille
som er farlege. Men dagens promillelov gjev oss faktisk
moglegheit til å spekulere i kor mykje ein kan drikke.
Dagens lov kan oppfattast som om den gjev signal om at
det er lov å drikke litt. Kor mykje «litt» er, er vanskeleg å
seie. Nokon meiner at det kan tøyast svært langt, at det er
opp til kva den enkelte trur han toler. Det er slått fast at
køyreeigenskapar og reaksjonsevne i overraskande og
kritiske situasjonar vert reduserte ved lågpromille, og
dermed vert det å køyre med promille ein risikofaktor.
I Sverige, der dei alt har innført ei promillegrense på
0,2, er resultatet at det no er langt færre som tek sjansen
på å køyre med lågpromille. Eg vil her nemne at eit fleir­
tal av dei høyringsinstansane som har kome med merk­
nad, har uttalt seg positivt til framlegget om endring av
promillegrensa. Og eg vil sterkt gå imot at vi vil redusere
grensa til 0,2 ut frå eit moralsk ansvar, som saksordføra­
ren her sa, sett i forhold til avhaldspolitiske mål. Det gjer
vi for å sikre trafikantane tryggare forhold på vegane.
Når ein set ned promillegrensa, vil ein ikkje lenger
kunne gje rom for eit såkalla kalkulert alkoholinntak. Når
promillegrensa vert redusert, tydeleggjer myndigheitene
prinsippet om at alkohol og bilkøyring ikkje høyrer
saman. Den lovgjevande forsamling må ha dette for au­
ge, og vi må difor utforme lovverket slik at det er logikk i
det vi seier, og det vi meiner. Vi går sterkt ut og meiner
at bil og alkohol ikkje høyrer saman. Det inneber at vi
må ta konsekvensen av det, også når vi utformar regel­
verket i forhold til det resultatet vi vil ha. Dagens endring
av vegtrafikkloven er eit slikt tiltak -- ei viktig justering i
forhold til dei signala myndigheitene vil skal vere heilt
tydelege, at bilkøyring og alkohol ikkje høyrer saman.
Arbeidarpartiet signaliserte dette allereie i Norsk veg­
og vegtrafikkplan for 1998­2007, som vart lagd fram av
regjeringa Jagland. Sentrumspartia ville då ha 0,0­gren­
se. Arbeidarpartiet og SV støtta forslaget om 0,2­grense.
Regjeringa Bondevik har lagt fram forslaget om å en­
dre vegtrafikkloven, og regjeringa Stoltenberg har valt å
slutte seg til det. Endringane vil føre til at dei som no
køyrer med påvist promille mellom 0,2 og 0,5, vil få bot.
Det er mange som er redde for at det vil kunne verte store

6. juni -- Endr. i vegtrafikkloven og i enkelte andre lover
2000 521
variasjonar ved utandingsprøver mellom blod og luft ved
lågpromille. For å fange opp slike avvik er det lagt inn eit
tryggleiksfrådrag grunna eventuelle systemavvik. I til­
legg er det lagt inn eit juridisk tryggleiksfrådrag. Dette
vil sikre at ingen skal kunne bli dømd uskuldig for å ha
ført bil i rusa tilstand.
Men i dag ser vi óg at dei som køyrer i påverka til­
stand, ofte er rusa av andre stoff, som narkotika og andre
medikament. Desse er vanskelege å få tatt. Dette er uro­
vekkande sett i forhold til trafikktryggleiken. Rusings­
middel bør i alle tilfelle ikkje kombinerast med køyring
av bil. Det er viktig å få vurdert tiltak som kan få avdekt
desse bilførarane og få tilnærma likskap med dei som har
køyrt i alkoholpåverka tilstand.
I dag ser vi diverre at det er fleire og fleire som nyttar
seg av stimulerande stoff, som også køyrer bil. Alle des­
se køyrer også med redusert reaksjonsevne. Ei styrking
av regelverket også for denne gruppa vil på mange måtar
vere eit godt signal. Med dagens utvikling er det eit vik­
tig signal at det ikkje skal nyttast stimulerande medika­
ment når ein skal køyre bil. Eg er difor glad for at det er
ein samrøystes komite som ber Regjeringa kome attende
med skjerpa tiltak for bilførarar som er påverka av slike
rusmiddel. Ei skjerping av vegtrafikkloven på dette om­
rådet vil også vere eit godt signal om at det ikkje berre er
i trafikken at slikt avhald er viktig. Også mange yrke som
krev snarleg reaksjon og riktig vurdering, kan tene på ei
slik skjerping. Eg er ikkje i tvil om at i dagens samfunn
og i framtida vil det verte viktigare og viktigare å reagere
raskt og riktig. Med den teknologiske utviklinga som vi
har i dag, vert det difor stadig meir viktig å vere rusfri
både i trafikken og i arbeidet.
Det er også tydeleg at dei fleste land i Europa ser dette
som viktig, og difor er det opp til det enkelte EU­land å
fastsette sitt eige lands lovverk på dette området. Det er
eit tydeleg signal om at i slike spørsmål er det viktig at
bodskapen er eintydig, og at brot på loven kan føre til bø­
ter eller straff.
For Arbeidarpartiet er det som sagt viktig at vi har eit
lovverk som med all tydelegheit gjev eintydige signal. I
dette tilfellet vil det seie at det ikkje går an å kombinere
alkohol eller anna rusmiddel med bilkøyring -- viktige
signal til alle, ikkje minst til våre born og vår ungdom.
Med det trafikkbiletet som vi ser utvikle seg, er det viktig
at myndigheitene gjev klinkande klåre signal om at dette
ikkje kan kombinerast. Eg er difor glad for at det er ein
samla komite som ber Regjeringa kome attende med til­
tak som vil sikre at vi har ei eintydig lovgjeving også på
område der det vert bruka andre middel enn alkohol for å
verte rusa.
Dagens endring av vegtrafikkloven vil gje eit viktig
signal til alle om at myndigheitene ikkje aksepterer at
rusa personar køyrer bil. Som sagt: Det var framsynte
kollegaer her på Stortinget for 64 år sidan, men eg vurde­
rer dagens forslag til endring som like framsynt. Det er
viktig å signalisere kva som ikkje er tillate i eit samfunn,
og spesielt når det gjeld å førebygge og trygge folk for
ulykker som kan hindrast. Det er eit slikt vedtak vi i dag
sikrar fleirtal for.
Jørn L. Stang (Frp): Representanten Nistad fremhe­
vet det historiske perspektivet, at Norge i 1936 som et av
de første land i verden innførte en promillegrense. Det er
riktig. Man fastsatte en promillegrense på 0,5, og det
kunne man kanskje videreføre, hvis det skulle være noe
historisk perspektiv i dette. Så er ikke tilfellet. Arbeider­
partiet vil gå den motsatte veien, og de eneste i hørings­
instansene som faktisk støtter Arbeiderpartiets syn, er
Motorførernes Avholdsforbund.
Promillegrensen er i de fleste land i vår kulturkrets på
henholdsvis 0,5, 0,8 eller 1. I flere europeiske land arbei­
des det med å oppnå en harmonisering av lovgivningen
med 0,5 som promillegrense. I Norge bør vi ikke gå
motsatt vei. Sverige står i en særstilling ved at landet
i 1990 senket promillegrensen til 0,2, altså en tilnærmet
0­grense. Kristelig Folkeparti, med drahjelp fra Arbeider­
partiet, vil også sette Norge i denne særstillingen, selv
om man måtte gjøre det med åpne øyne. Alt over 0,2 pro­
mille må i så fall rett og slett betegnes i loven som ratt­
fylleri.
Til tross for en rekke fakta som foreligger for oss som
beslutningstakere, lander et flertall på en grense som vil
true rettssikkerheten for bilførere, noe jeg mener at repre­
sentanten Nistad ikke legger tilstrekkelig vekt på. Blant
annet har tallet på domfelte promillekjørere i de senere år
faktisk vært synkende. Tallene omfatter også motorvogn­
førere som er dømt for bruk av andre rusmidler, som an­
slagsvis utgjør 20­30 pst. Det er et kraftig varsku at den
største andelen er narkotikapåvirkede førere, og at den er
stigende. Her har man ingen faste grenseverdier å holde
seg til, men man må i stedet bygge på en vurdering av
om føreren var påvirket. For denne kategori er det ikke
foreslått noen endringer i det hele tatt, bortsett fra at det
er nevnt i en komitemerknad.
I de aller fleste ulykker knyttet til alkohol er det tale
om høye påvirkningsgrader. Det dreier seg faktisk ikke
om 0,5 promille, men for førere med mer enn 1,5 promil­
le øker risikoen dramatisk i takt med påvirkningens grad.
De virkelige fyllekjørerne som har en slik promille, er
faktisk sjeldne i trafikken, men det er de som dominerer
dødsulykkene. Tall fra høringene viser at man ikke redu­
serer ulykkesrisikoen ved å nedjustere dagens grense til
0,2 promille.
I andre nordiske land enn Sverige kan det ved langt
høyere alkoholpåvirkningsgrense påvises langt færre tra­
fikkulykker totalt sett -- et tall som også inkluderer ulyk­
ker knyttet direkte til alkohol. En av de seneste undersø­
kelser knyttet til såkalte lave påvirkningsgrenser er fore­
tatt av et tysk selskap som heter Krüger i 1995. Disse un­
dersøkelsene gir det forbausende resultat at risikoen for
ulykker synes å synke ikke ved 0 promille, men ved 0,4
promille. Det synes som om de fleste får et skjerpet kjø­
remønster rundt denne promillegrensen.
Erfaringene gir etter Fremskrittspartiets oppfatning
ikke noe grunnlag for å trekke slutninger med hensyn til
virkningene av lovendringene foreslått av henholdsvis
Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Det er tydelig at
disse partier ønsker å gjøre alt de måtte mislike, straff­
bart. Skal man utvide en straffetrussel til nye grupper,

6. juni -- Endr. i vegtrafikkloven og i enkelte andre lover
Trykt 26/6 2000
2000
522
bør man ha rimelig sikkerhet for at straffetrusselen vir­
ker, og at gevinsten står i forhold til innsatsen.
Det som er sikkert, er at Arbeiderpartiet er med på å
tappe politiet for ytterligere midler. Når vi vet at Arbei­
derpartiet heller ikke er de fremste til å bevilge midler til
politiet, gjør det saken totalt sett enda verre for lovinstan­
sen. En promillegrensenedsettelse vil bety økt ressurs­
bruk til anskaffelse av apparater, mer tid til kontroll og til
gjennomføring av straffesakene i allerede hardt prøvede
domstoler. All kyndig kompetanse og forskning blir
overhodet ikke estimert av partier som er mer opptatt av
avholdstiltak enn av reelle trafikksikkerhetstiltak. Kjø­
ring i narkotikapåvirket tilstand er faktisk den største
ulykkesfaktor sammenliknet med promillekjøring.
Etter Fremskrittspartiets mening kan ikke en promille­
grense på 0,2 underbygges og forsvares når det ikke er
mulig å dokumentere at en slik grense innebærer at risiko­
en for trafikkulykker reduseres. Det bør etter min mening
være i alles interesse i nasjonalforsamlingen å fremme lov­
forslag som er riktige og forstandige, når det får en så stor
innvirkning på levevaner og handlefrihet som i dette til­
fellet. Landet kan få et betydelig antall promillekjørere
som befolkningen ikke skjønner hvorfor skal straffes.
Når en så tung instans som Statens rettstoksikologiske
institutt mener det er knyttet betydelige usikkerhetsmo­
menter til lavere promillegrense, og samtidig er i tvil om
nytten, skulle man tro at en slik symbolpolitikk mest
sannsynlig ville lide nederlag i Stortinget. Det ser ikke ut
som det blir tilfellet her i dag.
Rigmor Kofoed­Larsen (KrF): Norge har i en årrek­
ke vært et foregangsland når det gjelder trafikksikkerhet.
Vi har et omfattende regelverk, effektive kontroller og
legger stor vekt på holdningsskapende arbeid. Dette har
gitt resultater. Norge er et av de landene som har den
tryggeste trafikken. Men de siste årene har tallene på
drepte og skadde i trafikken steget, og vi ser en urovek­
kende utvikling, ikke minst knyttet til at det ser ut til at
de unge bilførerne har den høyeste risikoen.
Regjeringen Bondevik lanserte 0­visjonen som grunn­
lag for trafikksikkerhetsarbeidet -- en visjon om at ingen
skal drepes eller bli livsvarig skadd i trafikken. For å føl­
ge opp en slik visjon er det nødvendig med omfattende
tiltak. En senking av promillegrensen er etter Kristelig
Folkepartis mening et skritt i riktig retning.
Jeg merket meg representanten Kristin Krohn De­
volds uttalelse om at det er en risiko å kjøre med alkohol
i blodet. Spesielt over 0,5 promille, men likevel en risiko
også under 0,5 promille, ifølge representanten. Hun viser
også til Riksadvokatens uttalelser om at dette eventuelt
kan svekke trafikksikkerheten på grunn av manglende
støtte i befolkningen, som da vil undergrave loven. Jeg
tror faktisk at folk flest er enig i at alkohol og bilkjøring
ikke hører sammen.
Allerede i 1936 ble det innført en fast promillegrense i
Norge, og den ble satt til 0,5. Det var selvsagt før man
visste like mye som vi vet i dag om hvordan alkohol på­
virker oppmerksomhet og reaksjonsevne. En grense på
akkurat 0,5 promille framstår i dag som nokså tilfeldig --
rent bortsett fra at 0,5 er et rundt tall. Proposisjonen og
komiteinnstillingen har en figur som viser risiko for per­
sonskadeulykke ved ulike promillenivå i forhold til risi­
koen for en edru fører. Figuren viser at risikoen for ulyk­
ker stiger jevnt med økende promille, uten noen markant
stigning akkurat ved promille på 0,5.
For Kristelig Folkeparti er det tre gode grunner til å
støtte forslaget om senket promillegrense: For det første
bygger forslaget på prinsippet om at alkohol og bilkjø­
ring ikke hører sammen. Kristelig Folkeparti mener at
dette prinsippet bør følges i praksis, og vårt primærstand­
punkt er derfor at vi bør ha en 0­grense. Men en slik
grense er det ikke politisk flertall for. Vi stiller oss selv­
sagt helt og fullt bak lovforslaget fra Bondevik­regjerin­
gen. Forslaget er også en oppfølging av Norsk veg­ og
vegtrafikkplan for 1998­2007 som ble fremmet av regje­
ringen Jagland.
Neste gode grunn for å innføre en 0,2­grense er at vi
dermed demmer opp for den risikoen kjøring med en
promille mellom 0,2 og 0,5 innebærer. Det er vitenskape­
lig påvist at kjøreferdigheter og reaksjonsevne i overras­
kende og kritiske situasjoner blir redusert allerede ved
lavpromille, og at slik promille derfor utgjør en risiko­
faktor i trafikken. Trafikksikkerhet er viktig. Norge har,
som sagt, vært et foregangsland i trafikksikkerhetsarbei­
det. Vi kan ikke nå stoppe opp og vente på de dårligste
guttene i klassen, slik Høyre og Fremskrittspartiet legger
opp til i forhold til EU­landene. Tvert imot må vi satse
offensivt, og se hva den flinkeste eleven gjør, nemlig
Sverige, som altså har senket promillegrensen, og som
har høstet en trafikksikkerhetsgevinst av det.
En tredje effekt av å senke promillegrensen er at vi
unngår en spekulasjon i 0,5­grensen. Slik spekulasjon er
så vanlig at det til og med har blitt et eget begrep med
«kjørepilsen». En del av dem som har spekulert i denne
grensen, har endt opp med å kjøre med en promille på
godt over 0,5. Det at man unngår slik promillekjøring, er
trolig en av grunnene til de positive effektene vi har sett
av senkingen av promillegrensen i Sverige. En undersø­
kelse fra Sverige viser at det etter lovendringen er mer
enn tre ganger vanligere at en fører lar være å kjøre bil
fordi han tror han har drukket for mye, enn det var før
lovendringen. Denne effekten er noe av det Utryknings­
politiet også trekker fram som positivt ved lovforslaget.
Og dette er en effekt vi trenger hvis vi skal lykkes i å rea­
lisere 0­visjonen.
Stadig flere av dem som kjører bil i påvirket tilstand,
er påvirket av andre stoffer enn alkohol. Samtidig vet vi
at bruk av utåndingsmålinger, som er svært effektivt for å
avdekke alkoholpåvirket kjøring, ikke avslører påvirk­
ning av andre stoffer. Jeg vil derfor understreke hvor vik­
tig det er at Regjeringen vurderer tiltak som kan føre til
økt innsats for å avdekke bilførere som er påvirket av an­
dre stoffer, slik en enstemmig komite nå ber om.
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Hvert år omkommer
det rundt 300 og skades om lag 12 000 personer som
følge av vegtrafikkulykker. Dette fører til en enorm sum
av sorg og savn, og det er et alvorlig samfunnsproblem.

Forhandlinger i Odelstinget nr. 38
6. juni -- Endr. i vegtrafikkloven og i enkelte andre lover
O 1999­2000
2000 523
(Statsråd Gustavsen)
Det er derfor viktig for Regjeringen å vurdere både årsa­
ken til ulykkene, hva som kan gjøres for å avverge dem,
og hva som kan gjøres for å redusere konsekvensene der­
som ulykken først er ute.
Årsakene til vegtrafikkulykkene er mange og sam­
mensatte. Likevel er det utvilsomt motorvognføreren
mye av oppmerksomheten må rettes mot for å få en end­
ring i ulykkestallene. Med økende trafikk og et stadig
mer komplisert trafikkbilde, er det avgjørende at trafikk­
antene er i stand til å takle de utfordringer som dette
medfører. I denne forbindelse er det vesentlig at sam­
handlingen mellom trafikkantene i størst mulig utstrek­
ning er forutsigbar, dvs. at gjeldende atferdsregler over­
holdes, og at sanseapparatet ikke er svekket.
Det er alminnelig enighet om at rusmiddelpåvirket
kjøring er et alvorlig trafikksikkerhetsproblem. Undersø­
kelser tyder på at det hver dag kjøres mellom 10 000 og
15 000 turer med motorvogn der føreren er påvirket av
alkohol eller et annet rusmiddel. Når det gjelder alkohol,
synliggjøres problemets omfang bl.a. gjennom et stort
antall skadde og drepte som følge av ulykker der promil­
lekjørere er innblandet. Det anslås eksempelvis at om lag
25 pst. av alle trafikkdrepte omkommer etter ulykker der
minst én alkoholpåvirket fører er involvert, og at det i 7­
10 pst. av ulykkene som gir personskade, er en promille­
kjører innblandet. Dette viser med all mulig tydelighet at
alkohol og bilkjøring bokstavelig talt kan være en livs­
farlig kombinasjon.
Primært er disse ulykkene knyttet til kjøring med høy
promille. Vi vet imidlertid at alkohol svekker sansene på
ulike måter allerede på lave promillenivåer. Synet svek­
kes, bl.a. fordi det tar lengre tid å få bildet på netthinnen
skarpt, øyebevegelsene blir mindre effektive, og natt­ og
viddesynet reduseres. Evnen til å motta og bearbeide in­
formasjon blir svekket, og føreren får dårligere koordina­
sjon. Koordineringsevnen reduseres alt fra 0,1 promille.
Med slik viten om hvordan sanseapparatet, som er ve­
sentlig i forhold til føreroppgaven, påvirkes av selv små
mengder alkohol, er det grunn til å bekymre seg over at
mange synes å spekulere i det å drikke seg tettest mulig
opp til gjeldende 0,5­grense før de skal kjøre bil.
På en slik bakgrunn, med høye ulykkestall knyttet til
ruspåvirket kjøring, et antatt stort omfang av promille­
kjøring generelt og viten om hvordan alkohol kan påvir­
ke kjøreferdighetene, er hovedpoenget med Regjeringens
forslag å markere enda sterkere at alkohol og bilkjøring
ikke hører sammen -- uansett. Selv om det i dag ikke kan
dokumenteres at en senking av promillegrensen vil gi
noen vesentlig effekt på ulykkene, vil vi spekuleringen i
0,5­grensen til livs. Dette kan gjøres ved å endre grensen
for når en fører uansett er å anse som påvirket i forhold
til hovedbestemmelsen i vegtrafikkloven § 22, som ly­
der:
«Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når
han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet beru­
sende eller bedøvende middel.»
Signaleffekten av en senking fra 0,5 til 0,2 er ment å
bidra til en holdningsendring i forhold til alkohol og bil­
kjøring, slik at denne kombinasjonen i enda større grad
enn i dag blir sosialt uakseptabel.
Som talere tidligere har vært inne på, er vår nåværen­
de promillelovgivning i hovedsak fra 1936, og den har
med sine strenge reaksjoner i form av høye bøter, feng­
selsstraff og inndragning av førerkort virket i relativt
lang tid. Det må antas at lovgivningen har vært et viktig
middel for å hindre promillekjøring generelt. Begrunnel­
sen for i sin tid å innføre gjeldende promillegrense på 0,5
var knyttet til behovet for en nærmere presisering i for­
hold til motorvognlovens bruk av henholdsvis begrepene
«beruset» og «påverka». Det er senere, særlig etter innfø­
ring av vegtrafikkloven i 1965, foretatt en rekke endrin­
ger i promillelovgivningen. Dette har i hovedsak vært
endringer av bestemmelsene om utmåling av straff, inn­
dragning av førerkort osv. Grensen for når en fører uan­
sett er å anse som påvirket av alkohol, har stått uendret
siden 1936 på tross av de voldsomme forandringer som
er skjedd i vegtrafikken i løpet av disse snart 65 årene, og
de tilhørende økte krav som må settes til motorvognføre­
re. Regjeringen ser forslaget om å senke promillegrensen
som en naturlig følge av denne utviklingen.
Jeg er tilfreds med den tilslutning som er gitt forslaget
ved komitebehandlingen. Når det gjelder merknadene fra
Fremskrittspartiet og Høyre vedrørende grunnlaget for
forslaget, finner jeg disse hver for seg saklige og relevan­
te. De argumenter som anføres, har for så vidt også ligget
til grunn for departementets vurderinger og arbeid med
lovforslaget, noe som framgår tydelig av proposisjonen.
Det er korrekt at det er usikkerhet knyttet til å kunne do­
kumentere den trafikksikkerhetsmessige effekten av å
senke promillegrensen, og det er også en viss måleusik­
kerhet ved bruk av utåndingsprøver i lavpromilleområ­
det. Argumentene tar imidlertid i liten grad hensyn til det
overordnede formålet med å senke promillegrensen,
nemlig å markere sterkt at alkohol og bilkjøring ikke hø­
rer sammen. Og når jeg hører merknadene begrunnet her
i dag, er det nettopp dette jeg reagerer på, at man faktisk
går den motsatte veg og sier at det skal være tillatt å nyte
en viss mengde alkohol når man kjører bil.
Når det gjelder merknadene om usikkerhet knyttet til
bruk av utåndingsprøver, vil jeg presisere at nettopp sik­
kerhet har vært et førende prinsipp ved fastsettingen av
grenseverdiene for utåndingsluft i forhold til straffbarhet.
Kriteriet for arbeidet har selvfølgelig vært at ingen skal
kunne dømmes på bakgrunn av en utåndingsprøve hvis
de ville blitt frikjent etter en blodprøve. Som det framgår
av proposisjonens kap. 6, er det derfor lagt inn sikker­
hetsmarginer som skal benyttes ved den enkelte måling.
Dette vil ivareta hensynet til at det skal være tilfredsstil­
lende sikkerhet ved utåndingsprøver.
Det er i merknadene påpekt at både Danmark og Fin­
land har en 0,5 grense, og at det kan gå mot harmonise­
ring av en slik også i EU. Til dette vil jeg vise til at Sve­
rige, som kjent, senket sin grense til 0,2 i 1990, og at de
nordiske land, ofte med Norge og Sverige i spissen, i
lang tid har vært førende når det gjelder trafikksikker­
hetsarbeidet i Europa. Som i forhold til en rekke andre
trafikksikkerhetstiltak bør det derfor etter min mening
38

6. juni -- Endr. i vegtrafikkloven og i enkelte andre lover 2000
524
heller ikke når det gjelder promillegrensen, være grunn
til å skjele for sterkt til hvilket nivå man pr. i dag ligger
på i en del andre land i Europa.
Jeg har for øvrig merket meg de synspunkter som
framkom i høringsrunden når det gjelder utformingen av
de foreslåtte bestemmelser. Til dette er det å bemerke at
departementet, som det framgår av proposisjonen, slutter
seg til intensjonen bak forslaget fra riksadvokaten, nem­
lig en generell forenkling av promillebestemmelsene.
Forslaget vil inngå i det videre arbeidet med å utforme et
mest mulig hensiktsmessig regelverk på dette området.
Til merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet ved­
rørende straffutmåling vil jeg henlede oppmerksomheten
på at det for promilleområdet fra 0,2 til 0,5 nettopp er
gjort unntak fra de alminnelige regler om sanksjoner,
både med hensyn til bruk av fengselsstraff, utmåling av
bøtestraff og inndragning av førerkort, slik at det i større
grad i forbindelse med reaksjonsfastsettelsen skal legges
vekt på hvorvidt kjøringen har medført fare, promillens
størrelse osv.
Jeg har for øvrig merket meg komiteens merknader
når det gjelder kjøring der fører er påvirket av andre rus­
midler enn alkohol. Departementet vil fortsette arbeidet
med denne problemstillingen, jf. for øvrig også omtalen i
statsbudsjettet for 1999, og vil i tråd med komiteens tilrå­
ding ved en egnet anledning komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av aktuelle tiltak på dette området.
G u n n a r S k a u g hadde her gjeninntatt presi­
dentplassen
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en
taletid på inntil 3 minutter.
Kristin Krohn Devold (H): Jeg skal prøve å gjøre
det kort, men jeg fikk behov for en presisering etter å ha
hørt representanten Kofoed­Larsens innlegg, for der ble
det sagt at jeg hadde innrømmet at det var en økt risiko
forbundet med å ha promille på mellom 0,2 og 0,5. Det
jeg sa i mitt innlegg, var tvert imot at det er vanskelig å
hevde at det er «vitenskapelig eller empirisk belegg for at
en alkoholpåvirkning i området 0,2­0,4 influerer på ev­
nen til å føre motorvogn i slik grad at det representerer
noen økt trafikksikkerhetsrisiko», og det er ordrett sitat
fra Riksadvokatens høringsuttalelse, som jeg slutter meg
helt til.
Når man først er inne på dette med risiko, kunne man
også ha trukket frem de to undersøkelsene som professor
Andenæs nevner i sin kronikk, nemlig en undersøkelse
fra Amerika og en undersøkelse fra Tyskland, som tvert
imot dokumenterer det underlige at risikoen for ulykker
synes å synke fra 0 til 0,4 promille. Nå kan det være
mange årsaker til det -- det kan være at noen har fått ner­
vene bedre under kontroll, eller det kan være at folk kjø­
rer mer forsiktig -- men det er i hvert fall ikke et eksem­
pel på at det er dokumentert noen ulykkesrisikoøkning i
lavpromilleområdet.
Så vil jeg legge til at jeg er glad for at statsråden sier
at det er både saklige og relevante argumenter som kom­
mer frem i mindretallets innstilling. Det skulle bare man­
gle, for nettopp det vi sier i mindretallets innstilling er jo
basert på høringsuttalelser fra landets fremste juridiske
myndigheter, og den deles vel av nesten halvparten av
Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Slik sett er det i hvert
fall betryggende å høre at statsråden synes det er fornuf­
tig og relevant.
Til slutt vil jeg dvele ved det som både Kristelig Fol­
keparti og Arbeiderpartiet har vært innom, nemlig at det
er bra at vi har en felles uttalelse om at vi skal ha økt inn­
sats mot narkotikapåvirket bilkjøring og høypromillebil­
kjøring. Det var et forslag som Høyre opprinnelig la inn
som et alternativ til å sette grensen ned til 0,2. Hittil har
verken Arbeiderpartiet eller Kristelig Folkeparti utmer­
ket seg ved å foreslå økninger av politibudsjettet. Det er
jo politiet som skal håndheve begge disse områdene, og
det hjelper lite med vennlige ord, hvis resultatet blir halv
innsats på begge områder.
Jørn L. Stang (Frp): Jeg vil også levne høringsin­
stansene et lite besøk. En av disse har vært Landsorgani­
sasjonen, altså LO, og Arbeiderpartiet kjenner jo veldig
godt til denne organisasjonen. LO sier klart fra at de ikke
ønsker å gå inn for et forslag om å redusere promille­
grensen fra 0,5 til 0,2, fordi de mener at en så lav promil­
legrense vil føre til at folk ikke vet om de er for fulle til å
kjøre. I LOs høringssvar til Samferdselsdepartementet
heter det:
«Vi peker på det rettssikkerhetsmoment som ligger
i at folk ikke kan fastslå om de har promille.»
LO mener videre at det ikke er dokumentert at kjøring
med promille på mellom den foreslåtte 0,2 og dagens 0,5
vil gå så mye ut over ferdigheten bak rattet at en senk­
ning vil føre til færre ulykker. Samtidig anfører LO at det
ikke synes dokumentert redusert kjøreferdighet ved en så
lav promille, at en senkning vil gi seg nevneverdig utslag
i ulykkesstatistikken.
Man sier samtidig at man ikke ønsker å stå i samme
bås som Sverige, og at man ikke ønsker å være blant de
strengeste land i Europa eller, for den saks skyld, i ver­
den for øvrig. Så her får vi nok et håndfast bevis på at det
ikke er bare LO­medlemmer, men også LO som organi­
sasjon, som deler Fremskrittspartiets syn i denne saken,
noe de sikkert også gjør på mange andre områder. Jeg
spør meg også om hva dette kommer av: Kan det ligge i
at dette er sunn fornuft?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det framgår med all
mulig tydelighet av proposisjonen at det i høringen har
vært delte oppfatninger. Det framgår av kapittel sju, når
man leser dette skikkelig, at det til og med har vært delte
oppfatninger i Landsorganisasjonen, fordi en organisa­
sjon som har støttet lovforslaget, er Norsk Transport­
arbeiderforbund.
Jeg sa -- og jeg vil gjerne presisere det i forhold til
Krohn Devolds innlegg -- at hver for seg er innvendinge­
ne saklige og relevante. Men det som var mitt hovedpo­
eng, var at man fra Høyres og Fremskrittspartiets side
legger altfor liten vekt på den helhet og de holdninger

6. juni -- Endr. i viltloven
2000 525
som en reduksjon av promillegrensen innebærer, og midt
oppi dette det at man da kan få slutt på en spekulasjon i
grensen. Vi ønsker å slå fast at alkohol og bilkjøring ikke
hører sammen, og det gjør vi bedre gjennom å markere
en grense der det overhodet ikke lar seg kombinere.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 536)
S a k n r . 5
Innstilling fra samferdselskomiteen om lov om endrin­
ger i lov 22. november 1996 nr. 65 om statens postselskap
og lov 22. november 1996 nr. 66 om statens jernbanetra­
fikkselskap m.v. (Innst. O. nr. 68 (1999­2000), jf. Ot.prp.
nr. 42 (1999­2000))
Presidenten: Ingen har bedt om ordet.
(Votering, se side 538)
S a k n r . 6
Innstilling fra energi­ og miljøkomiteen om lov om
endringer i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven)
(Innst. O. nr. 80 (1999­2000), jf. Ot.prp. nr. 37 (1999­
2000))
Presidenten: Etter ønske fra energi­ og miljøkomite­
en vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45
minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Ar­
beiderpartiet 10 minutter og de øvrige grupper 5 minutter
hver.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anled­
ning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som
måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
-- Dette anses vedtatt.
Gunn Karin Gjul (A) (ordfører for saken): Et stort
flertall i komiteen støtter Regjeringens forslag til endrin­
ger i viltloven.
Bakgrunnen for endringene av viltlovens §§12 og 14
er ønsket om å sikre en mer differensiert og fleksibel for­
valtning av de fire store rovdyrartene, ikke minst av hen­
syn til at jordbruk og tamreinsdrift kan ivaretas på en be­
dre måte enn i dag.
Dagens §12 er svært uklar i forholdet til adgangen til å
foreta ren preventiv felling av rovdyr. Derfor går vi nå
inn for en endring av regelen, slik at den klart gir adgang
til å felle rovdyr som et ledd i å forebygge skader.
Den nye regelen legger til grunn en differensiert for­
valtningspraksis med kjerneområder og forvaltningsom­
råder. Innenfor disse områdene blir det opprettholdt et
strengt vern med restriktive regler for uttak av skadedyr.
Utenfor disse områdene legges det opp til en mer liberal
felling enn dagens praksis. På denne måten kan en aktivt
hindre etablering av rovvilt i områder med store konflikter.
Økningen i bestanden av store rovdyr og spesielt ulv
gjør at vi nå kan endre praksis og praktisere en langt mer
fleksibel forvaltning enn tidligere. Fram til for få år siden
var ulven direkte utrydningstruet. Den store økningen i
familiegrupper de siste to­tre årene gjør at myndighetene
nå kan og bør opptre mer aktivt. Samtidig vil jeg under­
streke at forvaltningen skal sørge for at vi oppfyller må­
let om levedyktige bestander av både bjørn, jerv og ulv.
Det innebærer at rovdyra blir underlagt et strengt vern
innenfor kjerneområdene.
Arbeiderpartiet er av den oppfatning at den differensi­
erte forvaltning er det best egnede virkemiddel for å opp­
fylle målet om levedyktige bestander av alle de fire store
rovdyrartene i Norge, med bakgrunn i målet om at det
skal være mulig å drive aktivt utmarksbeite samtidig som
vi sikrer rovviltbestandene. Ved å konsentrere innsatsen
av forebyggende tiltak til sentrale leveområder for rov­
vilt, kan vi oppnå større effekt når det gjelder bestand­
enes overlevelse, enn ved å spre tiltakene.
Endringene av §12 gjør at vår forfatningspraksis blir
mer lik praksisen i de andre landene som har forpliktet
seg etter Bern­konvensjonen. Vi mener at endringene er i
samsvar med unntaksmulighetene i Bern­konvensjonens
artikkel 9, hvor målet er å avverge skade på husdyr.
Regjeringen foreslår å overføre ansvaret for viltfor­
valtningen til kommunene. Dette får tilslutning fra en
samlet komite.
Vi er enig i at det er viktig å få en sterkere lokal for­
ankring av viltforvaltningen. Endringene vil føre til at
kommunenes og rettighetshavernes ansvar og rolle styr­
kes. Kommunene vil med overføringen av disse virke­
midlene for viltforvaltningen også få ansvar for fellings­
avgifter og viltfond. Komiteen har i tre budsjettinnstillin­
ger bedt Miljøverndepartementet innføre etterskuddsvis
betaling av fellingsavgifter. En enstemmig komite forut­
setter at en slik ordning etableres samtidig som ansvaret
overføres til den enkelte kommune.
De nye og viktige endringene i viltloven har fått bred
oppslutning i komiteen. Jeg tror at disse lovendringene
vil være et viktig tiltak for å dempe konflikten når det
gjelder rovdyr og bufe.
Øyvind Vaksdal (Frp): De endringsforslag i viltlo­
ven som vi i dag har til behandling, synes vi i hovedsak
er fornuftige skritt i riktig retning. Vi er derfor tilfreds
med at det er et stort flertall i komiteen som har sluttet
seg til endringsforslagene.
Bakgrunnen for endringene er behovet for tilpassing
av lovverket i forhold til økende bestander av de fire sto­
re rovviltartene og de utfordringene vi har fått som følge
av dette, noe som også representanten Gjul allerede har
vært inne på.
Vi synes bl.a. at det er fornuftig at en får en sterkere
lokal forankring av viltforvaltningen med sterkere juri­
diske og økonomiske virkemidler på lokalnivået, i og
med at endringene medfører overføring av ansvar og vir­
kemidler til kommunene.
I forhold til adgangen til ren preventiv felling i § 12,
hvor vi tidligere hadde svært uklare bestemmelser, får vi
nå på plass en mye bedre presisering enn tidligere. Vi
mener også helt klart at dette medfører en langt mer libe­

6. juni -- Endr. i viltloven 2000
526
ral adgang til felling utenfor de sentrale leveområder for
rovvilt enn dagens praksis. Vi ønsker imidlertid å presi­
sere at når man først gir fellingstillatelse, bør fellingen
skje på en mest mulig effektiv måte. Det er derfor avgjø­
rende at nødvendige og effektive hjelpemidler tas i bruk,
slik at vi får til avliving på en hurtig og human måte og
slipper jaging og forsøk på felling over lengre tid.
Vi synes også at staten i større grad skal ta det økono­
miske ansvar for kostnadene ved skadedyrfelling der fel­
lingen skyldes den statlige rovdyrpolitikk. Vi finner det
klart uheldig at dette skal dekkes av den skadelidende. Vi
synes imidlertid at lovendringene i hovedsak går i riktig
retning, og Fremskrittspartiet vil derfor støtte de foreslåt­
te endringene.
Bror Yngve Rahm (KrF): De foreslåtte endringene i
viltloven, som i dag får full tilslutning, er viktige for å bi­
dra til en mer effektiv og målrettet rovdyrforvaltning.
Som kjent er den grunnleggende målsettingen for norsk
rovdyrforvaltning å sikre levedyktige bestander av de
fire store rovdyrartene i Norge og samtidig opprettholde
et aktivt jordbruk med mulighet til å la bufe og tamrein
utnytte beiteressursene i utmarka. For å oppnå dette støt­
ter Kristelig Folkeparti forslaget om en differensiert for­
valtning, altså at det i avgrensede områder ikke skal leg­
ges til rette for reproduserende bestander av store rovdyr,
og at rovdyrbestandene i disse områdene i første rekke
skal forvaltes gjennom bruk av skadefellingstillatelser og
bestandsregulerende tiltak som lisensjakt og kvotefri jakt
på gaupe.
Innenfor særskilte kjerneområder og forvaltnings­
soner for store rovdyr skal det iverksettes forebyggende
omstillingstiltak for å begrense skader på bufe og tam­
rein. Målet om levedyktige bestander av bjørn, ulv
og jerv i Sør­Norge skal primært nås gjennom forvalt­
ning innenfor kjerneområder eller fastsatte forvaltnings­
soner.
Dagens utforming av § 12 i viltloven er uklar i forhold
til mulighetene for forebyggende felling. Kristelig Folke­
parti støtter derfor også at § 12 i viltloven endres med
sikte på en tilpasning av fellingsbestemmelsene for rov­
vilt som gjør skade. Kriteriene for felling skal være for­
skjellige for ulike områder. Denne endringen gir grunn­
lag for en mer liberal fellingsadgang enn i dag i visse
områder. Dette er områder som ligger utenfor kjerneom­
råder eller i såkalte forvaltningssoner.
Konfliktnivået mellom verneinteressene og nærings­
interessene i områder med rovdyr har lenge vært svært
høyt. Av forståelige grunner reagerer mange på til dels
store tap av husdyr med de belastninger det medfører
både økonomisk og følelsesmessig. Samtidig er det vik­
tig å understreke mange distrikters avhengighet av denne
typen næringer. De er en viktig forutsetning for bosetting
i Distrikts­Norge. En rovdyrpolitikk som kan ivareta
hensynet til ulike kryssende interesser med et så lavt
konfliktnivå som mulig, må derfor fortsatt være en over­
ordnet målsetting.
De endringer som nå er foreslått i viltloven, er en vi­
dereføring av den forrige regjeringens mål og intensjoner
for rovdyrpolitikken. Det legges i denne omgang ikke
opp til noen omfattende rovdyrdebatt, men Odelstinget
foretar i dag viktige justeringer av enkelte paragrafer
som kan bidra til å senke konfliktnivået og motvirke for
omfattende skadevirkninger på bufe og eiendom, samti­
dig som det legges opp til levedyktige rovdyrbestander i
Norge.
Selv om det ikke legges opp til en omfattende ny rov­
dyrdebatt under dagens behandling, er det neppe siste
gang at denne saken diskuteres i en eller annen form i
storting og odelsting.
Kristelig Folkeparti støtter flertallsinnstillingen slik
den foreligger på grunnlag av Ot. prp. nr. 37 for 1999­
2000.
Anne Enger Lahnstein (Sp): Regjeringens vedtak
om å tillate ulv i nye områder av landet, nærmere bestemt
i etableringsområder som omfatter Aust­Agder, Tele­
mark, Vestfold, Østfold, Oslo og deler av Buskerud,
Akershus og Hedmark, har naturlig nok blitt møtt med
reaksjoner. Rovdyrpolitikken er og blir omtvistet, og den
er ikke mindre kontroversiell etter at dette utspillet fra
Regjeringen ble kjent. Denne saken kommer vi imidler­
tid tilbake til når prøveordningen er gjennomført og hø­
ringsrunden avsluttet.
Et springende punkt i debatten er spørsmålet om hvor
store bestander av rovviltarter det er realistisk å etablere i
Norge, vurdert opp mot interesser knyttet til beitebruk og
andre utmarksnæringer. Spørsmålet kan stilles på bak­
grunn av at det norske bosettingsmønsteret er særpreget i
Europa. Med tanke på så vel bosetting som rovdyr har vi
små marginer å gå på i Norge, dersom ønsket er å unngå
et uakseptabelt konfliktnivå. Det kan således bli svært
vanskelig i praksis å få til en balansert rovdyrforvaltning,
slik saken nå ligger an. Men som sagt, denne diskusjonen
vil vi komme for fullt tilbake til på et senere tidspunkt.
Dagens tema er endring av viltloven, og på det punk­
tet kan det nå registreres bred politisk enighet. Det synes
jeg er et godt tegn i tiden, og Senterpartiet ønsker endrin­
gene velkommen. Et stort flertall i komiteen skriver uten
forbehold at endringen av § 12 vil gi en langt mer liberal
anledning til å felle rovdyr enn det som tidligere har vært
tilfellet. Flertallet sier også i klartekst at felling av rovdyr
ikke er det samme som jakt, og det presiseres at felling
etter § 12 i viltloven skal effektueres raskt. Videre er det
grunn til å merke seg at det heretter kan gis regler om fel­
ling utenom fastsatt jakttid av bestemte viltarter som ve­
sentlig reduserer andre arters reproduksjon. Ja, dette er
nye toner, og de er høyst aktuelle. Det kan være grunn til
å minne om den uklare situasjonen som oppstod da det
ble vedtatt å felle den radiomerkede ulven Fenre. Det må
kunne fastslås at den foreslåtte endrede lovteksten vil
forebygge at slike episoder skjer igjen.
Isolert sett vil lovendringen bli møtt med tilfredshet i
mange deler av landet. Når jeg her bruker ordene «isolert
sett», er det selvfølgelig fordi det nye lovinitiativet med
en viss rett kan oppfattes som et forsøk på å sukre pillen.
Med det menes at mer effektiv felling av rovdyr blir sett i
sammenheng med forslaget om å gi de fire store rovvilt­

6. juni -- Endr. i viltloven
2000 527
arter et fristed i mange og store områder av norsk vill­
mark, der folk lever og bor. Dette resonnementet kan in­
gen av oss avvise helt. Derfor synes jeg det er nødvendig
å presisere at en i og for seg velkommen endring av vilt­
loven ikke vil demme opp mot følgene av det som nå av­
tegner seg som Regjeringens rovdyrpolitikk.
Poenget her er at det skal bli lettere å felle rovdyr
utenfor det flertallet benevner som kjerneområder eller
forvaltningssoner, men det sier seg sjøl at jo flere og stør­
re disse områdene er, desto mer vil vi oppleve av tilspis­
sede konflikter. Senterpartiet støtter lovendringen og der­
med også tanken om differensiert forvaltning, som ligger
til grunn. Men det aller viktigste for oss, er at vi får en
rovviltforvaltning som både på kort og lang sikt gir nød­
vendig trygghet for så vel mennesker som dyr.
Til slutt: Et flertall, der også Senterpartiet er med, me­
ner at differensiert forvaltning er det mest egnede virke­
middel for å oppfylle målet om levedyktige bestander at
de fire store rovdyrartene i Norge. For ordens skyld vil
jeg gjøre oppmerksom på at Senterpartiet mener at ut­
gangspunktet for å etablere levedyktige bestander er det
sørskandinaviske området, og at Norge i en slik sammen­
heng vil være beredt til å ta sin del av forpliktelsene ved­
rørende de fire store rovviltarter, i tråd med Bern­kon­
vensjonens bestemmelser.
Ingrid Fiskaa (SV): Noreg har eit ansvar for å følgja
opp internasjonale avtalar, og Bern­konvensjonen om
biologisk mangfald er ein slik avtale. Likevel meiner
ikkje SV at vern om det biologiske mangfaldet er noko vi
skal etterleva berre fordi ein internasjonal avtale for­
pliktar oss til det. Å verna om alle dei ulike artane som
finst i norsk natur, er nødvendig for å ha eit overlevings­
dyktig miljø òg i framtida. SV erkjenner òg at utmarks­
næring er ei viktig næring både for miljøet og for å opp­
retthalda busettinga i distrikta. Det er derfor viktig å gje
gode vilkår for denne næringa.
SV er einig i ideen om at det kan vera lettare å fella
rovdyr utanfor kjerneområda enn innanfor, og støttar der­
for prinsippet om ei differensiert forvaltning. Vi er like­
vel ueinige med fleirtalet på eit par punkt. For det første
meiner SV at differensiert forvalting må knytast til fak­
tisk utført skade. Fleirtalets lovforslag, der det heiter at
ein skal gje løyve til felling av rovdyr «for å forhindre
skade på bufe eller tamrein», definerer rovdyr utanfor
kjerneområdet nærmast som «fritt vilt», og opnar for ein
praksis som står i motsetnad til våre internasjonale for­
pliktingar gjennom Bern­konvensjonen. Derfor har SV
fremma forslag om at løyve til felling berre skal bli gjeve
for å forhindra ytterlegare skade.
For det andre er det viktig for SV at alternativ til fel­
ling må prøvast ut, slik Bern­konvensjonen òg krev. Fø­
rebyggande tiltak, som tilsyn, gjeting, bruk av hund, inn­
gjerding, flytting av sau til alternative beiteområde osb.,
må vurderast grundig, slik at felling berre kan skje når
det ikkje finst andre alternativ. I Abruzzo i Italia har det
vore satsa stort på førebygging. Her har ein systematisk
over mange år arbeidd for at rovdyr, bufe og folk skal
kunna fungera saman. Dette har ikkje berre gjeve positi­
ve resultat for både næring og rovdyr, men det har også
gjeve det aktuelle området ei oppblomstring i form av til­
flytting. SV føreslår derfor at me gjer oss nytte av erfa­
ringar frå slike prosjekt og gjennomfører liknande forsk­
ingsprosjekt i rovdyrutsette område i Noreg. Dette vil
kunna gje oss ny kunnskap om rovdyrspørsmål og samti­
dig vera ei spennande distriktssatsing, spesielt for ung­
dom.
Det er òg eit problem knytt til definisjonen av kjerne­
områda. Det er eit faktum at kjerneområda i enkelte til­
felle har vore definerte på ein slik måte at rovdyrstam­
men det er meint for, oppheld seg like mykje utanfor
kjerneområdet som innanfor. Dette gjer ordninga med
differensiert forvalting meir problematisk. SV er oppte­
ken av at det må vera mogleg å justera grensene for kjer­
neområda dersom dette viser seg å vera nødvendig.
I dag blir rovdyrspørsmålet framstilt einsidig som ein
konflikt mellom vern av biologisk mangfald og nærings­
interessene til bønder i rovdyrutsette område. Slik må det
ikkje nødvendigvis vera. Forsøksprosjekt av den typen
SV føreslår, vil kunna bidra til å overvinna denne kon­
flikten.
Presidenten: Presidenten vil bare spørre Ingrid Fiskaa
om hun tar opp de forslag fra SV som er inntatt i innstil­
lingen.
Ingrid Fiskaa (SV) (fra salen): Ja.
Presidenten: Det bekreftes. Ingrid Fiskaa har da tatt
opp forslagene fra SV.
Gunnar Kvassheim (V): Jeg registerer at Regjerin­
gen er representert ved samferdselsministeren, og antar
at det henger sammen med at NSB har spilt en viss rolle
når det gjelder å regulere ulvebestanden.
De foreslåtte endringene i viltloven springer ut fra et
behov for en mer effektiv, fleksibel viltforvaltning med
økt lokal forankring. Endringene er i tråd med forslag fra
den foregående regjeringen, og Venstre støtter forslage­
ne.
Det ligger fast at vi skal opprettholde levedyktige
stammer av de store rovdyrene. Vi skal også ha et land­
bruk der utmark blir benyttet til beitemark for bufe og
tamrein. Vi vet at Norge benytter utmarka til beiting i
større grad enn andre europeiske land. Derfor trenger vi
fleksibel forvaltning for å nå begge målene.
Vi vet at vi har fått en økt mengde av de store rov­
dyrene de siste årene, men mengden rovdyr er fremdeles
liten, bestandene er fåtallige, og vi har ennå ikke tilstrek­
kelig kunnskap om hva «levedyktige stammer» innebæ­
rer. Derfor må de mest truede artene fremdeles oppfattes
som truet og utsatt for uforutsigbare bestandsnedganger,
særlig i langsiktig og genetisk perspektiv. Det bør frem­
deles være åpning for at rovdyrene kan benytte andre de­
ler av landet enn kjerneområdene, særlig så lenge skade­
nivået er på et minimum, og de samme områdene ikke
brukes aktivt til landbruksformål.

6. juni -- Votering i sak nr. 1 2000
528
Dagens foreslåtte endring av § 12, når det gjelder fel­
ling av rovvilt for å forhindre skade, må også i framtiden
medføre en restriktiv praksis, spesielt innenfor fastsatte
kjerneområder og nærmere bestemte forvaltningssoner.
Venstre ser det som positivt at forvaltningen av de ut­
nyttbare viltressursene får en sterkere lokal forankring.
Jeg vil understreke at økt ansvar også stiller større krav
til kompetanse, slik at en får en forvaltning basert på
kunnskap om bestandene og respekt for de forpliktelsene
vi har påtatt oss i forhold til bl.a. Bern­konvensjonen.
Gunnar Halvorsen (A): Jeg ser på denne forandrin­
gen av viltloven som positiv. Det at det nå blir en mer
differensiert forvaltning ved felling av rovdyr, er bra.
Dette innebærer at når rovvilt er inne i kjerneområdet,
blir det vanskeligere å felle det, mens utenfor blir det
langt mer liberal adgang til felling.
Mitt utgangspunkt er at når et rovdyr på lovlig måte er
bestemt avlivet, bør det skje på den raskeste og mest hu­
mane måten. Dette mener jeg ikke har vært praksisen til
nå. I § 14 åpnes det for bruk av fangst som kan være be­
dre enn jakt. For eksempel er gaupejakt vanskelig, og da
bør det også vurderes om en ikke kan ta snøscooter i
bruk, iallfall til utkjøring av poster, og at f.eks. redskap
til fangst i større grad bør brukes i framtiden.
Det er også positivt at retten til forfølging av såret vilt
på annens grunn utvides. Men det som kanskje er den
viktigste endringen i viltloven, er at kommunene nå får et
langt større ansvar. Kommunen gis et økonomisk ansvar
for innkreving av fellingsavgift og skal ha tyngden av de
midlene som tildeles fylkesmannen. Dette viltfondet som
nå opprettes, vil bli viktig i den kommunale viltforvalt­
ningen. Jeg mener at også jegeravgiften, eller deler av je­
geravgiften, kunne ha vært overført til det kommunale
viltfond, men det får kanskje komme på et senere tids­
punkt.
Når det gjelder merknadene om opprettelse av et profe­
sjonelt jegerkorps, har for så vidt det vært omtalt i budsjet­
tet tidligere. Jeg er litt skeptisk til at den kunnskapen som
finnes utover på bygdene, skal undervurderes til fordel for
teoretisk kursede jegere. Men det kommer vel an på hva
komiteen legger i ordet «profesjonelt», for jeg tror mange
på bygdene vil bli skuffet hvis det kom en gjeng i veldres­
sede uniformer og med moteriktige klær og skulle lære
gamle bygdefolk hvordan en skal avlive dyrene i skogen.
Hovedinntrykket av endringene er som sagt positivt.
Men det som likevel blir viktig, er saken som ikke er til
debatt i dag, og det er forslaget om størrelsen på kjerne­
området, spesielt i forhold til ulv. Hva som skal være
utenfor, og hva som skal være innenfor, blir helt avgjø­
rende. Jeg vil allerede nå si at det å slippe ulven over
Glomma og helt ned til Telemark og Aust­Agder, er etter
min vurdering galt. Men det blir en senere debatt.
Presidenten: Presidenten våget nesten, som østfol­
ding, å ta del i debatten han også, men skal la det være.
Karin Andersen (SV): Jeg skal ikke holde noe langt
innlegg, men bare komme med en stemmeforklaring og
si at representanten Andersen kommer til å stemme med
flertallet i saken.
Presidenten: Det var én stemmeforklaring. Er det fle­
re stemmeforklaringer? -- Det er det ikke.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.
(Votering, se side 548)
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte
presidenten: Odelstinget skal votere i sakene nr. 1­6.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det satt fram fire for­
slag. Det er
-- forslagene nr. 1­3, fra Jan Simonsen på vegne av Frem­
skrittspartiet
-- forslag nr. 4, fra Kristin Halvorsen på vegne av Sosia­
listisk Venstreparti.
Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
nødvendige lovendringer slik at forsettlige eller over­
lagte drap på polititjenestemenn kan medføre fengsel
på livstid.»
Forslag nr. 2, fra Fremskittspartiet, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til end­
ring av straffelovens § 127, slik at dagens maksi­
mumsstraff heves fra 5 år til 10 års fengsel når volden
utøves mot polititjenestemenn. Dersom volden er
grov, settes det en minstestraff på 4 års fengsel og en
maksimumsstraff på 21 års fengsel.»
Forslag nr. 3, fra Fremskittspartiet, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til end­
ring av straffelovens § 326, slik at maksimumsstraffen
for å hindre eller forsøke å hindre en polititjeneste­
mann i å utføre sin jobb økes fra 6 måneders fengsel til
fengsel i inntil 2 år.»
Disse forslagene blir i samsvar med forretningsorden­
ens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike
vedtak:
A
L o v
om endringer i straffeloven og straffeprosessloven
m.v. (tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot
trusler og represalier m.v.)
I
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres disse endrin­
ger:
§ 99 første ledd skal lyde:
Den som ved vold, trusler eller andre ulovlige midler
søker å hindre Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget
eller noen av dets avdelinger, Høyesterett eller Riksretten
i sin virksomhet, straffes med fengsel i inntil 15 år. Det
samme gjelder hvis handlingen er rettet mot noen av

6. juni -- Votering i sak nr. 1
2000 529
medlemmene i Statsrådet, Stortinget eller Høyesterett.
Medvirkning er straffbar.
§ 121 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder når det foreligger andre særdeles
skjerpende omstendigheter.
Ny § 132 a skal lyde:
For motarbeiding av rettsvesenet straffes den som ved
vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd
overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste
a) opptrer slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å
foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tje­
neste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak,
eller
b) gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som
aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller
en sivil sak.
Med aktør i rettsvesenet menes den som
a) har anmeldt et straffbart forhold eller har anlagt søks­
mål i en sivil sak,
b) har avgitt forklaring for politiet eller for retten,
c) arbeider eller utfører tjeneste for politiet, påtale­
myndigheten, domstolen eller kriminalomsorgen,
d) er forsvarer, bistandsadvokat eller prosessfullmektig,
eller
e) vurderer å foreta en slik handling eller å påta seg et
slikt arbeid eller en slik tjeneste.
Medvirkning er straffbar.
Motarbeiding av rettsvesenet straffes med fengsel inn­
til 5 år. Har den skyldige tidligere vært straffet etter den­
ne paragrafen, eller er handlingen utført under særdeles
skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 10 år an­
vendes. Ved avgjørelsen av om det foreligger særdeles
skjerpende omstendigheter, skal det særlig legges vekt
på om overtredelsen har voldt fare for noens liv eller
helbred, er begått ved flere anledninger eller av flere
i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg.
Grov uaktsom motarbeiding av rettsvesenet straffes
med fengsel inntil 5 år.
Nåværende § 132 a blir ny § 132 b.
II
I domstolloven 13. august 1915 nr. 5 (slik den lyder
etter lovendringen 4. juni 1999 nr. 37) gjøres disse end­
ringer:
§ 125 første ledd ny bokstav e skal lyde:
e) når et vitne avhøres anonymt, jf. straffeprosessloven
§ 130 a, eller
I bokstav d utgår det avsluttende «eller», og nåvæ­
rende bokstav e blir ny bokstav f.
§ 126 nytt første ledd skal lyde:
Rettsmøter til behandling av en begjæring om anonym
vitneførsel, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a,
skal holdes for lukkede dører.
Nåværende første ledd blir annet ledd.
Inntil endringen ved lov 4. juni 1999 nr. 39 i domstol­
loven § 125 og § 126 trer i kraft, skal § 126 nytt fjerde
ledd lyde:
Rettsmøter til behandling av en begjæring om anonym
vitneførsel, jf. straffeprosessloven § 130 a og § 234 a,
skal holdes for lukkede dører. Retten kan ved kjennelse
beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for
lukkede dører når et vitne avhøres anonymt, jf. straffe­
prosessloven § 130 a.
III
I tvistemålsloven 13. august 1915 nr. 6 gjøres disse
endringer:
§ 125 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter § 215
annet ledd, skal ikke føres inn i rettsboken.
§ 215 (slik den lyder etter Stortingets vedtak 24. februar
2000) skal lyde:
Rettens formann spør vitnet om navn, fødselsdato,
stilling, bopel og forhold til partene. Er det særlig grunn
til det, spørres vitnet også om andre omstendigheter som
kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen.
I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Oppgir
vitnet arbeidsstedet, kan rettens formann dersom det er
behov for det, i tillegg pålegge vitnet å oppgi bopelen
skriftlig til retten. Er det fare for at vitnet eller noen som
vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 207, kan bli
utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller
friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan
formannen beslutte at opplysning om bopelen eller ar­
beidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten.
IV
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres disse
endringer:
§ 18 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter § 130
annet ledd, skal ikke føres inn i rettsboken.
Ny § 21 a skal lyde:
Når retten behandler en begjæring om anonym vitne­
førsel, jf. § 130 a eller § 234 a, skal vitnets navn og an­
dre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir
kjent, nedtegnes i et særskilt dokument. Dette dokumentet
og andre dokumenter i saken som har opplysninger som
kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal oppbevares
på en strengt betryggende måte i samsvar med forskrift
som Kongen gir. Avslår retten en begjæring om anonym
vitneførsel, gjelder likevel de alminnelige reglene om
protokollasjon og oppbevaring bare dersom påtalemyn­
digheten fører vitnet under full identitet, jf. § 130.
Reglene i første ledd om protokollasjon og oppbe­
varing av dokumenter gjelder tilsvarende for avhør i
rettsmøte med hjemmel i § 130 a.

6. juni -- Votering i sak nr. 1 2000
530
§ 26 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke for den delen av rettsboken
som reguleres av § 21 a.
I § 28 (slik den lyder etter lovendringen 4. juni 1999 nr.
37) skal nytt femte ledd lyde:
Det kan ikke gis utskrift av den delen av rettsboken
som er nevnt i §§ 21 a, 40 sjette ledd eller 52 tredje ledd.
Femte til sjuende ledd blir sjette til åttende ledd.
Inntil lovendringen 4. juni 1999 nr. 37 trer i kraft skal
det nye leddet ved lovendringen her være fjerde ledd og
nåværende fjerde til sjette ledd blir femte til sjuende
ledd.
§ 40 nytt sjette ledd skal lyde:
Er det besluttet anonym vitneførsel, jf. § 130 a eller
§ 234 a, må dommen ikke inneholde opplysninger som
kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Dersom det av
hensyn til reglene om domsgrunner i paragrafen her er
nødvendig å komme med opplysninger om vitnets identi­
tet, skal opplysningene nedtegnes i et særskilt dokument.
Dokumentet skal oppbevares på en strengt betryggende
måte i samsvar med forskrift som Kongen gir.
§ 52 nytt tredje ledd skal lyde:
Er det besluttet anonym vitneførsel, jf. § 130 a eller
§ 234 a, skal den siktede opplyses om dette. For øvrig
skal han ikke gjøres kjent med innholdet i kjennelsen.
Kjennelsen skal i stedet meddeles forsvareren hvis ikke
forsvareren har motsatt seg å få opplysninger om vitnets
identitet. Forsvareren kan påkjære avgjørelsen på den
siktedes vegne. Kjennelsen skal oppbevares på en strengt
betryggende måte i samsvar med forskrift som Kongen
gir.
Nåværende tredje ledd blir fjerde ledd.
§ 97 nytt annet ledd skal lyde:
Siktede skal ha forsvarer i rettsmøte som holdes for å
avgjøre om et vitne skal forklare seg anonymt, jf. § 130 a
eller § 234 a. Det samme gjelder når retten før hovedfor­
handlingen foretar et anonymt avhør av et vitne.
§ 130 skal lyde:
Rettens formann spør vitnet om navn, fødselsdato,
stilling, bopel og forhold til siktede og fornærmede. Er
det særlig grunn til det, spørres vitnet også om andre om­
stendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av
forklaringen.
I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Oppgir
vitnet arbeidsstedet, kan rettens formann dersom det er
behov for det, i tillegg pålegge vitnet å oppgi bopelen
skriftlig til retten. Er det fare for at vitnet eller noen som
vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 122, kan bli
utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller
friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan
formannen beslutte at opplysning om bopelen eller ar­
beidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet under IV:
Ny § 130 a skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 132 a, 151
a, 162 annet eller tredje ledd, 192, 229 tredje straffalter­
nativ, 231, 233, 266, 268 jf. § 267, § 317 jf. § 162 annet
eller tredje ledd eller § 317 jf. § 268 jf. § 267 eller ved
overtredelser som nevnt i alkoholloven § 10­1 tredje
ledd; eller forsøk på slik forbrytelse kan retten etter be­
gjæring fra statsadvokaten ved kjennelse bestemme ano­
nym vitneførsel når det om vitnets identitet blir kjent, kan
være fare
a) for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen el­
ler friheten til vitnet eller til noen vitnet står i et slikt
forhold til som nevnt i § 122, eller
b) for at muligheten for et vitne til å delta skjult i et­
terforskningen av andre saker av den art som er nevnt
foran, blir vesentlig vanskeliggjort.
Anonym vitneførsel kan besluttes bare dersom det er
strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige beten­
keligheter av hensyn til den siktedes forsvar.
Anonym vitneførsel kan gå ut på ett eller flere av føl­
gende tiltak:
a) at vitnets navn ikke opplyses,
b) at det ikke gis andre opplysninger som kan føre til at
vitnets identitet blir kjent, eller
c) at det settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å hol­
de vitnets identitet hemmelig.
Dommere, lagrettemedlemmer, aktor og forsvarer
skal opplyses om vitnets navn og gjøres kjent med andre
forhold som er av betydning for saken. Opplysningene
skal likevel ikke gis til forsvareren dersom han motsetter
seg det.
De som får opplysninger etter tredje ledd, plikter å
bevare taushet om alle opplysninger som kan føre til at
vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen om
anonym vitneførsel, faller taushetsplikten bare bort når
det er klart at påtalemyndigheten likevel vil føre vitnet
under full identitet, jf. § 130. Polititjenestemenn som
kjenner vitnets identitet, har tilsvarende taushetsplikt.
En avgjørelse under saksforberedelsen av om anonym
vitneførsel skal tillates, treffes i lagmannsretten av tre
fagdommere. I herreds­ eller byretten tar rettens for­
mann avgjørelsen.
En kjennelse som tillater anonym vitneførsel, skal
angi det saksforholdet som retten har funnet bevist som
grunnlag for avgjørelsen. Retten skal også opplyse de
grunner den har lagt vekt på ved avgjørelsen av om vil­
kårene i bestemmelsen her er oppfylt.
Presidenten: Til første ledd, innledningen, foreligger
et avvikende forslag, nr. 4, fra Sosialistisk Venstreparti:

6. juni -- Votering i sak nr. 1
2000 531
«Ny § 130 a første ledd, innledningen, skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 132 a,
151 a, 162 annet eller tredje ledd, 192, 229 tredje
straffalternativ, 231, 233, 266, 268 jf. § 267, § 317 jf.
§ 162 annet eller tredje ledd eller § 317 jf. § 268 jf.
§ 267 eller ved overtredelser som nevnt i alkoholloven
§ 10­1 tredje ledd; eller forsøk på slik forbrytelse kan
retten etter begjæring fra Riksadvokaten ved kjennelse
bestemme anonym vitneførsel for polititjenestemenn
når det om vitnets identitet blir kjent, kan være fare.»
V o t e r i n g :
1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
til Ny § 130 a, innledningen, og forslaget fra Sosialis­
tisk Venstreparti bifaltes innstillingen mot 5 stemmer.
2. Komiteens innstilling til resten av Ny § 130 a bifaltes
enstemmig.
Videre var innstillet:
Ny § 234 a skal lyde:
Når vilkårene i § 130 a første og annet ledd er oppfylt,
kan retten etter begjæring fra politimesteren ved kjennel­
se bestemme anonym vitneførsel for politiet. § 216 d an­
net ledd gjelder tilsvarende så langt det passer.
Anonym vitneførsel kan gå ut på
a) at det ikke opplyses om navnet på en av politiets infor­
manter eller gis andre opplysninger som kan føre til at
informantens identitet blir kjent, eller
b) at det ikke opplyses om navnet på et vitne som har for­
klart seg for politiet eller gis andre opplysninger som
kan føre til at vitnets identitet blir kjent.
§ 130 a tredje ledd annet og tredje punktum samt fjer­
de og sjette ledd gjelder tilsvarende når retten behandler
en begjæring om bruk av anonyme vitner etter bestem­
melsen her.
Et avhør som nevnt i annet ledd bokstav b kan ikke
brukes som bevis i retten hvis retten finner at vilkårene i
§ 130 a første og annet ledd ikke lenger er oppfylt.
§ 130 a tredje ledd annet og tredje punktum og fjerde
ledd gjelder tilsvarende så langt de passer dersom av­
høret brukes som bevis i retten.
Kongen kan gi nærmere forskrift om bruk av anonyme
vitner for politiet, herunder om taushetsplikt og om opp­
bevaring av opplysningene.
§ 242 nytt annet ledd skal lyde:
Er det begjært anonym vitneførsel, jf. §§ 130 a eller
234 a, kan mistenkte eller fornærmede ikke få innsyn i
opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir
kjent. Avslår retten begjæringen, gjelder reglene i første
ledd likevel bare dersom påtalemyndigheten fører vitnet
under full identitet, jf. § 130. Forsvareren kan påkjære et
avslag om innsyn etter første punktum på den siktedes
vegne.
Nåværende annet til fjerde ledd blir tredje til femte
ledd.
§ 245 første ledd skal lyde:
Retten kan beslutte at siktede skal forlate rettssalen
mens et vitne blir avhørt, dersom det er særlig grunn til å
frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli
gitt. Retten kan også beslutte at siktede skal forlate retts­
salen under behandlingen av en begjæring om anonym
vitneførsel, jf. § 130 a og § 234 a, og når et anonymt vit­
ne avhøres. Andre personer kan av de samme grunner
pålegges å forlate rettssalen under avhør av et vitne eller
en siktet. Ved avhør av fornærmede eller av et vitne un­
der 18 år kan retten treffe beslutning om at siktede eller
andre skal forlate rettssalen også hvis særlige grunner
gjør at hensynet til henholdsvis fornærmede eller vitnet
tilsier det. I stedet for å pålegge siktede eller andre å for­
late rettssalen kan retten beslutte å sette i verk tiltak slik
at vedkommende ikke kan iaktta vitnet.
§ 245 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
I saker som nevnt i første ledd annet punktum skal han
likevel ikke gjøres kjent med opplysninger som kan føre
til at vitnets identitet blir kjent.
§ 264 første ledd nye annet til fjerde punktum skal lyde:
Vil påtalemyndigheten begjære at et vitne forklarer
seg anonymt, jf. §§ 130 a eller 234 a, skal det opplyses
om dette i bevisoppgaven. Vitnets navn og andre opplys­
ninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal
ikke nevnes. Avslår retten en begjæring om anonym vit­
neførsel, skal vitnets navn opplyses snarest mulig etter at
avgjørelsen er rettskraftig dersom påtalemyndigheten li­
kevel vil føre vitnet under full identitet, jf. § 130.
§ 264 nytt fjerde ledd skal lyde:
Er det begjært anonym vitneførsel, jf. § 130 a eller
§ 234 a, kan den tiltalte ikke få innsyn i opplysninger
som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår ret­
ten begjæringen, gjelder reglene i første og annet ledd
bare dersom påtalemyndigheten likevel fører vitnet un­
der full identitet, jf. § 130. Forsvareren kan påkjære et
avslag om innsyn etter første punktum på den tiltaltes
vegne.
Nåværende fjerde ledd blir femte ledd.
§ 267 første ledd tredje punktum skal lyde:
Reglene i § 242 fjerde ledd og § 264 første ledd annet
til fjerde punktum og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 272 skal lyde:
Retten kan beslutte at det skal holdes rettsmøte under
saksforberedelsen til behandling av spørsmål
a) om å avvise saken,
b) om å frifinne tiltalte fordi det forhold som er beskrevet
i tiltalebeslutningen, ikke er straffbart eller straffan­
svaret er falt bort,
c) om å avskjære bevisførsel under hovedforhandlingen,
d) om plikt til å avgi vitneforklaring,
e) om et vitne skal forklare seg anonymt, jf. § 130 a eller
§ 234 a,

6. juni -- Votering i sak nr. 2 2000
532
f) om siktede eller andre personer skal pålegges å forlate
rettssalen mens et vitne eller en medsiktet blir avhørt
eller
g) om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører
og med referatforbud.
Slik beslutning kan ikke påkjæres.
Retten kan beslutte å utsette avgjørelsen til hoved­
forhandlingen.
Avgjørelse om å fremme saken og avgjørelser etter
første ledd bokstav c til g er ikke bindende ved hovedfor­
handlingen. Er spørsmålet etter kjæremål avgjort i høye­
re instans, kan avgjørelsen ikke omgjøres under hoved­
forhandlingen uten på grunnlag av nye opplysninger.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
§ 284 første ledd skal lyde:
Retten kan beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen
mens en annen tiltalt eller et vitne blir avhørt, såfremt det
er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forkla­
ring ellers ikke vil bli gitt. Retten kan også beslutte at en
tiltalt skal forlate rettssalen under behandlingen av en
begjæring om anonym vitneførsel, jf. § 130 a. Det samme
gjelder når et anonymt vitne skal avhøres. Også andre
personer kan av de samme grunner pålegges å forlate
rettssalen. Ved avhør av fornærmede eller et vitne under
18 år kan retten treffe beslutning om at tiltalte eller an­
dre skal forlate rettssalen også dersom særlige grunner
gjør at hensynet til henholdsvis fornærmede eller vitnet
tilsier det. I stedet for å pålegge tiltalte eller andre å for­
late rettssalen, kan retten beslutte at det settes i verk til­
tak slik at vedkommende ikke kan iaktta vitnet.
§ 292 annet ledd nye tredje og fjerde punktum skal lyde:
Er det begjært anonym vitneførsel, jf. § 130 a eller
§ 234 a, kan det ikke føres bevis som kan føre til at iden­
titeten til vitnet eller informanten blir kjent. Avslår retten
en begjæring om anonym vitneførsel, kan beviset føres
bare dersom påtalemyndigheten likevel vil føre vitnet un­
der full identitet, jf. § 130.
§ 314 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
§ 264 første ledd annet til fjerde punktum gjelder tilsva­
rende.
V
Følgende endringer trer i kraft straks:
a) Endringene i straffeloven §§ 99 første ledd, 121 annet
ledd nytt annet punktum og ny 132 a,
b) endringen i tvistemålsloven § 215 og
c) endringene i straffeprosessloven §§ 130, 245 første
ledd siste punktum og 284 første ledd siste punktum.
For øvrig trer loven i kraft fra den tid Kongen bestem­
mer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.
Presidenten: Når det gjelder § 284, vil presidenten
gjøre oppmerksom på en rettelse: Første ledd femte punk­
tum skal lyde: «Ved avhør av fornærmede eller av et vitne
under 18 år», osv.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling -- med den foretatte rettelse -- bi­
faltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Videre var innstillet:
B
Stortinget ber Regjeringen vurdere å heve straffe­
rammen i alkoholloven § 10­1 tredje ledd til 10 år.
Presidenten: Stor bokstav B blir i samsvar med forret­
ningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Votering i sak nr. 2
Presidenten: Under debatten har Jørn L. Stang på veg­
ne av Fremskrittspartiet satt fram forslagene nr. 1 og 2.
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at avta­
ler som inngås om overføring av domfelte til Norge
ikke skal omfatte domfelt som er statsborger i Norge
når vedkommende også er statsborger av et annet
land.»
Dette forslaget blir i samsvar med forretningsorden­
ens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slik
vedtak til
l o v
om endringer i lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring
av domfelte m.v. (utvidet fullmakt til å iverksette
overenskomster om fullbyrding av straffedommer,
samtykke til ratifikasjon av avtale mellom Norge og
Thailand av 20. mai 1999 om samarbeid om
fullbyrding av strafferettslige reaksjoner, og
samtykke til undertegning og ratifikasjon av
tilleggsprotokoll av 18. desember 1997 til den
europeiske konvensjonen av 21. mars 1983 om
overføring av domfelte)
I
I lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske
dommer på straff m.v. gjøres følgende endring:

6. juni -- Votering i sak nr. 2
2000 533
Ny § 4 a skal lyde:
Hvis en domfelt søker å unndra seg fullbyrdingen av
frihetsstraff idømt i Danmark, Finland, Island eller Sve­
rige ved å flykte til Norge, kan den domfelte pågripes og
varetektsfengsles etter reglene i straffeprosessloven ka­
pittel 14 i samme utstrekning som om dommen var avsagt
her i riket. Straffeprosessloven §§ 181 og 184 jf. § 188
gjelder tilsvarende.
II
I lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte
gjøres følgende endringer:
§ 2 skal lyde:
Kongen kan fastsette nærmere regler om gjennom­
føring av loven.
§ 3 skal lyde:
Avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfat­
tes av overføringskonvensjonen, jf. del B i loven, kan
fullbyrdes etter konvensjonens regler. Hvis den annen
stat er tilsluttet konvensjonens tilleggsprotokoll av
18. desember 1997, kan fullbyrding skje i samsvar med
overføringskonvensjonen slik den suppleres av reglene i
tilleggsprotokollen. En anmodning fra en annen stat om
overføring av en domfelt til eller fra Norge avgjøres av
departementet. Departementet skal umiddelbart opplyse
den anmodende staten om utfallet av anmodningen. En
norsk anmodning til en annen stat om overføring av en
domfelt til eller fra Norge fremmes av departementet.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
Nytt kapittel IV skal lyde:
Kapittel IV Særlig om saker som ikke omfattes av
overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjo­
nen
§ 12. Rettskraftige avgjørelser om strafferettslige re­
aksjoner som skal kunne fullbyrdes i en annen stat i med­
hold av en annen avtale enn overføringskonvensjonen
eller gyldighetskonvensjonen, kan fullbyrdes i henhold til
bestemmelsene i avtalen.
Hvis den strafferettslige reaksjonen som skal full­
byrdes innebærer frihetsberøvelse, kan overføring av den
domfelte bare skje hvis den domfelte samtykker i overfø­
ring, eller, hvor en av de to statene finner det nødvendig
på grunn av den domfeltes alder eller fysiske eller men­
tale tilstand, den domfeltes verge eller annen rettslig
stedfortreder samtykker. Hvis avtalen bestemmer det,
kan overføring likevel skje uten domfeltes samtykke på de
vilkår som er angitt i tilleggsprotokoll til overføringskon­
vensjonen 18. desember 1997 artikkel 2 eller 3.
Hvis ikke avtalen bestemmer noe annet, kan fortsatt
fullbyrding skje uten at det fastsettes ny dom selv om
straffen overskrider norske strafferammer for tilsvarende
forhold. I slike tilfeller gjelder ikke annet ledd annet
punktum.
For fullbyrding i Norge gjelder loven kapittel II eller
III tilsvarende så langt de er forenlige med avtalens be­
stemmelser. Fullbyrding av frihetsstraff skjer i samsvar
med reglene gitt i eller i medhold av fengselsloven.
Presidenten: Til § 12 annet ledd annet punktum og
tredje ledd foreligger et avvikende forslag, nr. 1, fra
Fremskrittspartiet:
«I lov av 15. november 1963 om fullbyrding av nor­
diske dommer på straff m.v. gjøres følgende end­
ringer:
§ 12 annet ledd annet punktum skal lyde:
Hvis avtalen bestemmer det, kan overføring likevel
skje uten domfeltes samtykke på de vilkår som er an­
gitt i tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen
18. desember 1997 artikkel 2 eller 3, eller dersom full­
byrdingsstaten krever det og domsstaten samtykker i
overføring.
§ 12 tredje ledd skal lyde:
Hvis ikke avtalen bestemmer noe annet, kan fortsatt
fullbyrding skje uten at det fastsettes ny dom selv om
straffen overskrider norske strafferammer for til­
svarende forhold. Annet ledd, annet punktum gjelder
tilsvarende.»
Presidenten vil gjøre oppmerksom på følgende: I for­
slagsoverskriften synes dette forslaget å skulle tilhøre lov
om fullbyrding av nordiske dommer, men etter hva presi­
denten har forstått, gjelder forslaget lov om overføring av
domfelte. -- Det bekreftes.
Det voteres alternativt mellom innstillingens § 12 an­
net ledd annet punkt og tredje ledd og forslaget fra Frem­
skrittspartiet.
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen
med 73 mot 15 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 13.43.58)
Presidenten: Paragrafens øvrige ledd og punktum tas
opp til votering.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
§ 13. Hvis det foreligger særlige grunner, kan Kongen be­
stemme at en strafferettslig reaksjon som innebærer fri­
hetsberøvelse pålagt ved en rettskraftig avgjørelse i en
annen stat, kan fullbyrdes her i riket selv om det ikke føl­
ger av avtale som nevnt i §§ 3, 9 eller 12.

6. juni -- Votering i sak nr. 2 2000
534
På samme vilkår kan Kongen bestemme at straffe­
rettslig reaksjon som innebærer frihetsberøvelse idømt
av en norsk domstol, kan fullbyrdes i en annen stat.
Bestemmelsene i § 12 annet, tredje og fjerde ledd gjel­
der tilsvarende.
Nåværende kapittel IV blir nytt kapittel V og får føl­
gende overskrift:
Kapittel V Fellesregler for behandling av saker etter
kapittel II, III og IV
Nåværende §§ 12­16 blir nye §§ 14­18.
§ 17 skal lyde:
Gjelder saken fullbyrding av en utenlandsk avgjørelse
på frihetsstraff eller annen strafferettslig følge av frihets­
berøvende karakter, kan varetektsfengsling foretas i
medhold av overføringskonvensjonen art. 11 nr. 2 og art.
16 nr. 5, tilleggsprotokollen til overføringskonvensjonen
art. 2 nr. 2, gyldighetskonvensjonen art. 13 og art. 32 el­
ler avtale som nevnt i § 12 og for øvrig i medhold av
straffeprosesslovens bestemmelser. Straffeprosessloven
§§ 181 og 184 jf. § 188 gjelder tilsvarende.
I lovens del B inntas følgende etter artikkel 25:
I tilleggsprotokollen av 18. desember 1997 til den
europeiske konvensjon av 21. mars 1983 om overføring
av domfelte lyder artiklene 1 til 3 slik i norsk oversettelse:
Art 1. Alminnelige bestemmelser
1. De ord og uttrykk som benyttes i protokollen, skal tol­
kes i samsvar med den betydning de har i konvensjonen.
2. Konvensjonens bestemmelser skal gjelde i den utstrek­
ning de er forenlige med bestemmelsene i denne protokoll.
Art 2. Personer som har flyktet fra domsstaten
1. Når en parts borger som er ilagt en strafferettslig re­
aksjon på en annen parts territorium som en del av en
rettskraftig dom, søker å unngå fullbyrding eller fortsatt
fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen i domssta­
ten ved å flykte til førstnevnte parts territorium før den
strafferettslige reaksjonen er sonet, kan domsstaten be
den andre parten om å overta fullbyrdingen av den straf­
ferettslige reaksjonen.
2. På domsstatens anmodning kan fullbyrdingsstaten, før
den mottar dokumentene til støtte for anmodningen, eller
før den tar stilling til anmodningen, arrestere den dom­
felte eller treffe andre tiltak for å sikre at den domfelte
blir værende på dens territorium til det er tatt stilling til
anmodningen. Anmodninger om midlertidige tiltak skal
inneholde de opplysninger som er nevnt i konvensjonens
artikkel 4 nr. 3. Den domfeltes strafferettslige stilling
skal ikke bli forverret som følge av utholdt varetekt i hen­
hold til dette nr.
3. Fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjon skal
kunne overføres uten den domfeltes samtykke.
Art 3. Domfelte som er gjenstand for utvisningsvedtak
1. På domsstatens anmodning kan fullbyrdingsstaten,
med forbehold for bestemmelsene i denne artikkel, gi sin
tilslutning til overføring av en domfelt uten ved­
kommendes samtykke når den strafferettslige reaksjon
sistnevnte er ilagt, eller et forvaltningsvedtak som følger
av den strafferettslige reaksjonen, inneholder et utvis­
ningsvedtak eller annet tiltak som har til følge at ved­
kommende ikke lenger får oppholde seg på domsstatens
territorium når han eller hun løslates fra fengsel.
2. Fullbyrdingsstaten skal ikke gi sin tilslutning som nevnt
i nr. 1 uten å ha tatt hensyn til den domfeltes eget syn.
3. I forbindelse med anvendelsen av denne artikkel skal
domsstaten legge fram for fullbyrdingsstaten:
a) en erklæring som inneholder den domfeltes eget syn på
den foreslåtte overføringen, og
b) en kopi av utvisningsvedtak eller annet vedtak som har
til følge at domfelte ikke lenger får oppholde seg på
domsstatens territorium når han eller hun løslates fra
fengsel.
4. Den som overføres i henhold til bestemmelsene i denne
artikkel, skal ikke straffeforfølges, ilegges straffereak­
sjon eller holdes i varetekt med henblikk på gjennomfø­
ring av en strafferettslig reaksjon eller vedtak om vare­
tekt, for noen straffbar handling begått før han eller hun
ble overført unntatt den handling som ligger til grunn for
den strafferettslige reaksjonen som skal fullbyrdes,
og hans eller hennes personlige frihet skal heller ikke
innskrenkes av noen annen grunn, unntatt i følgende til­
feller:
a) når domsstaten tillater det; anmodning om tillatelse
skal fremmes sammen med alle relevante dokumenter
og en rettslig nedtegnelse av den forklaring den dom­
felte måtte ha avgitt; tillatelse skal gis når den straff­
bare handling som ligger til grunn for anmodningen, i
seg selv ville være utvisningsgrunn etter domsstatens lov,
eller når bare straffeomfanget ville utelukke utvisning;
b) når den domfelte, etter å ha hatt anledning til å forlate
fullbyrdingsstatens territorium, ikke har gjort dette
innen 45 dager etter endelig løslatelse, eller hvis han
eller hun har vendt tilbake til dette territoriet etter å ha
forlatt det.
5. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 4 kan fullbyr­
dingsstaten treffe de tiltak som måtte være nødvendige
etter dens lovgivning, herunder straffeforfølgning in ab­
sentia, for å forhindre rettslige virkninger av utløpt tids­
frist.
6. Enhver konvensjonspart kan ved en erklæring rettet til
Europarådets generalsekretær si fra om at den ikke vil
overta fullbyrding av strafferettslige reaksjoner under de
omstendigheter som er beskrevet i denne artikkel.
III
Stortinget samtykker i ratifikasjon av avtale av 20. mai
1999 mellom Kongeriket Norges regjering og Konge­
riket Thailands regjering om samarbeid om fullbyrding
av strafferettslige reaksjoner.
IV
Stortinget samtykker i undertegning og ratifikasjon av
tilleggsprotokoll av 18. desember 1997 til den europeiske
konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte.

6. juni -- Votering i sak nr. 3
2000 535
V
Loven del I og II gjelder fra den tiden Kongen be­
stemmer. Loven del III og IV trer i kraft straks.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og lo­
ven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Votering i sak nr. 3
Presidenten: Under debatten er det satt fram fire for­
slag. Det er
-- forslag nr. 1 og 2, fra Kari Økland på vegne av Kriste­
lig Folkeparti
-- forslag nr. 3 og 4, fra Tor Nymo på vegne av Senter­
partiet
Kristin Halvorsen (SV): President, kan jeg få gi en
kort stemmeforklaring?
Presidenten: Kristin Halvorsen får ordet til en kort
stemmeforklaring.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne rå SVs stor­
tingsgruppe til å stemme for innstillingen som Arbeider­
partiet i komiteen står bak, men som antakelig ikke vil få
flertall i salen, og subsidiært stemme for forslag nr. 1 og
2, fra Kristelig Folkeparti.
Presidenten: Presidenten forutsetter at SVs medlem­
mer har merket seg denne stemmeforklaringen.
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt
vedtak til
l o v
om endring i lov 20. desember 1996 nr. 106 om
tomtefeste
I
I lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste gjøres
følgende endring:
§ 15 første og andre ledd skal lyde:
Ved feste av tomt til bustadhus og fritidshus, kan kvar
av partane krevje den avtalte festeavgifta regulert i sam­
svar med endringa i pengeverdien i tida sidan festeavtala
vart inngått, om ikkje dei tvillaust har avtalt at festeavgif­
ta skal stå uendra. Er festeavgifta tidlegare regulert, er
det tidspunktet for forrige regulering og den avgift som
då vart lovleg innkrevd, som dannar grunnlaget for regu­
leringa. Dersom det i avtala er fastsett ein regulerings­
måte som gjev ein lågare festeavgift enn den som fylgjer
av fyrste og andre punktum, gjeld avtala.
Ved feste av tomt til anna enn bustadhus og fritidshus
kan kvar av partane krevje den avtalte festeavgifta regu­
lert i samsvar med endringa i pengeverdien i tida sidan
festeavtala vart inngått, med mindre partane tvillaust har
avtalt at festeavgifta skal stå uendra eller har avtalt re­
gulering på annan måte. Vert partane ikkje samde om ny
festeavgift og dei ikkje har avtalt eller vert samde om
annan avgjerdsmåte, høyrer avgjerda under skjønn.
Presidenten: Til § 15 foreligger det to avvikende for­
slag. Det er forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti, og for­
slag nr. 3, fra Senterpartiet. Presidenten vil foreslå at det
først voteres over forslag nr. 3, fra Senterpartiet, deretter
over innstillingen og til slutt over forslag nr. 1, fra Kriste­
lig Folkeparti. -- Ingen innvendinger er kommet, og slik
vil det da bli gått fram.
Forslag nr. 3, fra Senterpartiet, tas opp til votering.
Forslaget lyder:
«I lov av 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste
gjøres følgende endringer:
§ 15 nytt andre ledd skal lyde:
Rett til å regulere til eit høgare beløp enn det som
følgjer av endra pengeverdi, er avgrensa for avtaler om
feste av tomt til bustadhus som er inngått 26. mai 1983
eller tidlegare. I desse høva skal den årlege festeavgifta
ikkje bli sett høgare enn til kr. 9 000,­ for kvar dekar
tomt. Er tomta mindre enn eit dekar, blir grensa
kr. 9 000,­. Høgstebeløpet etter andre og tredje punk­
tumet skal regulerast ved kvart årsskifte i samsvar med
utviklinga i konsumprisindeksen frå Statistisk sentral­
byrå.
Nåværende § 15 andre til femte ledd blir nye tredje
til sjette ledd.»
V o t e r i n g :
Forslaget fra Senterpartiet ble med 80 mot 7 stemmer
ikke bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 13.46.35)
Presidenten: Det voteres så over innstillingens § 15.
Arbeiderpartiet står bak innstillingen, og Kristin Halvor­
sen har varslet at også SV vil stemme for denne paragra­
fen.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling ble med 48 mot 39 stemmer ikke
bifalt.
(Voteringsutskrift kl. 13.47.09)
Presidenten: Forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti, tas
opp til votering. Forslaget lyder:

6. juni -- Votering i sak nr. 4 2000
536
«I lov av 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste
gjøres følgende endringer:
§ 15 nytt andre ledd skal lyde:
Rett til å regulere til eit høgare beløp enn det som
følgjer av endra pengeverdi, er avgrensa for avtaler om
feste av tomt til budstadhus og fritidshus som er inn­
gått 26. mai 1983 eller tidlegare. I desse høva skal den
årlege festeavgifta ikkje bli sett høgare enn til
kr. 9 000,­ for kvar dekar tomt. Er tomta mindre enn eit
dekar, blir grensa kr. 9 000,­. Høgstebeløpet etter an­
dre og tredje punktumet skal regulerast ved kvart års­
skifte i samsvar med utviklinga i konsumprisindeksen
frå Statistisk sentralbyrå.
Nåværende § 15 andre til femte ledd blir nye tredje
til sjette ledd.»
Arbeiderpartiet og Senterpartiet har varslet at de støt­
ter forslaget subsidiært. Presidenten forutsetter at dette
også gjelder SV. -- Det bekreftes.
V o t e r i n g :
Forslaget fra Kristelig Folkeparti bifaltes med 58 mot
29 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 13.47.43)
Videre var innstillet:
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det blir votert over lovens overskrift og
loven i sin helhet.
Steinar Bastesen (TF) (fra salen): Jeg stemmer imot.
Presidenten: Presidenten antar at foruten Bastesen vil
også Fremskrittspartiet og Høyre stemme imot. -- Det be­
kreftes, så her er Bastesen i godt selskap. (Munterhet i sa­
len.)
V o t e r i n g s t a v l e n e viste at 59 representan­
ter stemte for lovens overskrift og loven i sin helhet og
25 representanter stemte imot.
(Voteringsutskrift kl. 13.48.30)
Steinar Bastesen (TF) (fra salen): President! Jeg fikk
ikke stemt. (Munterhet i salen.)
Presidenten: Presidenten registrerer da at stemmetal­
lene skal være 59 stemmer for lovens overskrift og loven
i sin helhet og 26 imot.
Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Da gjenstår forslagene nr. 2 og 4. Forslag nr. 2, fra
Kristelig Folkeparti, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen evaluere tomtefestelo­
ven § 15 og dens praktiske virkning etter 2 år fra ikraft­
tredelse. Resultatet av evalueringen legges fram for
Stortinget som egen sak.»
Forslag nr. 4, fra Senterpartiet, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen gi overgangsregler om
gradvis forhøyelse av festeavgiften over en periode på
10 år for avtaler om feste av tomt til fritidshus inngått
26. mai 1983 eller tidligere.»
Disse forslagene blir i samsvar med forretningsorden­
ens § 30 fjerde ledd å sende til Stortinget.
Votering i sak nr. 4
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike
vedtak:
A
L o v
om endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4 om
vegtrafikk og i enkelte andre lover
I
I vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 gjøres følgende
endringer:
§ 22 første ledd skal lyde:
Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han
er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende
eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsen­
trasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i
kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i
blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluf­
ten enn 0,1 milligram per liter luft, regnes han i alle til­
feller for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til be­
stemmelsene i denne lov. Villfarelse med hensyn til alko­
holkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff.
§ 31 annet ledd skal lyde:
Den som overtrer § 22 første ledd, straffes som regel
a) med bot ved alkoholkonsentrasjon i blodet til og med
0,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndings­
luften til og med 0,25 milligram per liter luft,
b) med bot og betinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon
i blodet over 0,5 til og med 1,0 promille eller alkohol­
konsentrasjon i utåndingsluften over 0,25 til og med
0,5 milligram per liter luft,
c) med bot og betinget eller ubetinget fengsel ved alko­
holkonsentrasjon i blodet over 1,0 til og med 1,5 pro­
mille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over
0,5 til og med 0,75 milligram per liter luft,
d) med bot og ubetinget fengsel ved alkoholkonsen­
trasjon i blodet over 1,5 promille eller alkoholkonsen­
trasjon i utåndingsluften over 0,75 milligram per liter
luft. I stedet for bot og ubetinget fengsel kan det idøm­
mes bot og betinget fengsel med vilkår som nevnt i
straffeloven § 53 nr. 3 bokstav e.

6. juni -- Votering i sak nr. 4
2000 537
§ 31 tredje ledd annet, tredje og fjerde punktum skal lyde:
Den som overtrer § 22 første ledd, jf. § 31 annet ledd
bokstav a, og som tidligere er straffet etter § 22 første
ledd, jf. § 31 annet eller tredje ledd, straffes som regel
med bot eller bot og betinget fengsel. Den som overtrer
§ 22 første ledd, jf. § 31 annet ledd bokstav b til d og som
tidligere er straffet etter § 22 første ledd, jf. § 31 annet
eller tredje ledd, straffes som regel med bot og ubetinget
fengsel. I stedet for bot og ubetinget fengsel kan det
idømmes bot og betinget fengsel med vilkår som nevnt i
straffeloven § 53 nr. 3 bokstav e.
§ 33 nr. 2 nytt annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke for overtredelser som nevnt i
§ 31 annet ledd bokstav a.
§ 33 nr. 4 første ledd skal lyde:
Dersom innehaveren tidligere i de siste 5 år er ilagt
straff eller domfelt for overtredelse av bestemmelsene i
§ 22, eller dersom hans førerkort har vært inndratt etter
nr. 3 foran, skal førerkortet med mindre annet følger av
annet til fjerde punktum inndras for alltid
a) dersom innehaveren i dette tidsrommet overtrer be­
stemmelsene i § 22, og han seinere blir ilagt straff eller
domfelt for dette forholdet, eller
b) dersom innehaveren nekter å medvirke til at det blir
tatt utåndingsprøve, blodprøve eller foretatt klinisk
legeundersøkelse som nevnt i § 22 a tredje ledd.
Gjelder den nye overtredelsen et forhold som nevnt i
§ 31 annet ledd bokstav a, skal førerkortet inndras for
minst 6 måneder. Gjelder den første overtredelsen et slikt
forhold og siste overtredelse et forhold som nevnt i § 31
annet ledd bokstav b -- d, skal førerkortet inndras for
minst 1 år. Gjelder den foregående overtredelsen et for­
hold som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a og innehave­
ren innen fristen som nevnt i første punktum nekter å
medvirke til at det blir tatt utåndingsprøve, blodprøve el­
ler klinisk legeundersøkelse som nevnt i § 22 a tredje
ledd, skal førerkortet inndras for minst 2 år. Bestemmel­
sene om inndragning av førerkort i første til fjerde punk­
tum gjelder tilsvarende så langt de passer for moped­
førerbevis.
§ 39 tredje ledd skal lyde:
Politimesteren eller den vedkommende gir myndighet
kan i tilfelle som nevnt i § 33 nr. 2 og 3 og § 33 nr. 4 før­
ste ledd annet, tredje og fjerde punktum nedsette inn­
dragningstiden under den minstetid som er bestemt så
fremt inndragning for så lang tid vil virke urimelig hardt
og det foreligger særdeles formildende omstendigheter
ved det forhold som ga grunnlag for siste inndragnings­
vedtak. Politimesteren eller den vedkommende gir myn­
dighet kan for øvrig sette inndragningstiden under
minstetiden når helt spesielle grunner taler for nedsettel­
se.
§ 39 fjerde ledd skal lyde:
I tilfelle som nevnt i § 33 nr. 4 første ledd første punk­
tum og § 33 nr. 4 annet ledd kan politimesteren eller den
vedkommende gir myndighet fastsette at inndragningen
bare skal gjelde for bestemt tid. Inndragningstiden kan
dog ikke settes kortere enn 5 år, med mindre vilkårene i
tredje ledd er oppfylt.
II
I lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motor­
vogner gjer (Bil­ansvarslova) gjøres følgende endringer:
§ 7 tredje ledd bokstav b skal lyde:
visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av
alkohol eller andre rusande eller døyvande råder. Sær­
regelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til
grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren
ikkje hadde vore påverka som nemnd. Hadde vognføra­
ren større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille
eller ei alkoholmengd i kroppen som kan føre til så stor
alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkon­
sentrasjon i utåndingslufta enn 0,25 milligram per liter
luft, blir han i alle tilfelle rekna for påverka av alkohol i
høve til regelen her.
§ 12 første ledd bokstav c skal lyde:
sjølv hadde valda at han var påverka av alkohol eller
andre rusande eller døyvande råder medan han køyrde
vogna og gjorde skade, eller medverka til at vogna vart
brukt endå han visste eller måtte vita at vognføraren var
påverka. Dette kravet fell bort i den mon ein må leggja til
grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren
ikkje hadde vore påverka som nemnd. Regelen i § 7
tredje leden bokstav b tredje punktumet gjeld tilsvaran­
de.
III
I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres
følgende endring:
§ 4­9 fjerde ledd skal lyde:
I motorvognforsikring kan selskapet uten hinder av
bestemmelsene i første, annet og tredje ledd ta forbehold
om ansvarsfrihet for forsikringstilfelle som sikrede har
voldt mens han eller hun kjørte vognen under selvfor­
skyldt påvirkning av alkohol eller annet berusende eller
bedøvende middel. Det samme gjelder for forsikringstil­
felle som er voldt av en annen mens denne kjørte vognen
i slik tilstand, dersom sikrede har medvirket til vognens
bruk enda han eller hun visste eller måtte forstå at føre­
ren var påvirket. Forbehold om ansvarsfrihet som nevnt i
dette leddet kan likevel settes helt eller delvis til side der­
som det må antas at forsikringstilfellet ville ha inntruffet
selv om vognføreren ikke hadde vært påvirket, eller der­
som det ellers ville virke urimelig om selskapet skulle
være fri for ansvar. Hadde føreren større alkoholkonsen­
trasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde
i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i
blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utån­
dingsluften enn 0,25 milligram per liter luft, regnes føre­
ren i alle tilfeller for påvirket av alkohol i forhold til be­
stemmelsen her.

6. juni -- Votering i sak nr. 5
Trykt 26/6 2000
2000
538
IV
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Presidenten: Fremskrittspartiet og Høyre har varslet
at de går imot.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes med 59 mot 27 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 13.49.56)
Presidenten: Det blir votert over lovens overskrift og
loven i sin helhet.
Presidenten regner med at Fremskrittspartiet og Høyre
samt representanten Bastesen også her ønsker å gå imot.
-- Det bekreftes.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes med 60
mot 26 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 13.50.24)
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Videre var innstillet:
B
Stortinget ber Regjeringen ved en egnet anledning
fremlegge for Stortinget en vurdering av tiltak som kan
føre til økt innsats for å avdekke bilførere som er påvir­
ket av narkotiske stoffer og andre stoffer som innebærer
en alvorlig svekkelse av kjøreevnen.
Presidenten: B blir i samsvar med forretningsorden­
ens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Votering i sak nr. 5
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt
vedtak til
l o v
om endringer i lov 22. november 1996 nr. 65 om statens
postselskap og lov 22. november 1996 nr. 66 om statens
jernbanetrafikkselskap m.v.
I
I lov 22. november 1996 nr. 65 om statens postselskap
gjøres følgende endringer:
Ny § 3a skal lyde:
§ 3a. Krav til egenkapitalen
Selskapet skal til enhver tid ha en egenkapital som er
forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomhe­
ten i selskapet.
Ny § 3b skal lyde:
§ 3b. Handleplikt ved tap av egenkapital
Hvis det må antas at egenkapitalen er lavere enn for­
svarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i
selskapet, skal styret straks behandle saken. Styret skal
be om at det innkalles til generalforsamling innen rime­
lig tid, og gi generalforsamlingen en redegjørelse for sel­
skapets økonomiske stilling og foreslå tiltak som vil gi
selskapet en forsvarlig egenkapital. Det samme gjelder
hvis det må antas at selskapets egenkapital er blitt min­
dre enn halvparten av innskuddskapitalen. Generalfor­
samlingen skal i så fall innkalles innen seks måneder.
Hvis styret ikke finner grunnlag for å foreslå tiltak
som nevnt i første ledd, eller slike tiltak ikke lar seg gjen­
nomføre, skal det foreslå selskapet oppløst.
§ 6 nr. 3 skal lyde:
3) selskapets virksomhet,
§ 7 skal lyde:
§ 7. Konsern
Morselskap utgjør sammen med et datterselskap eller
datterselskaper et konsern.
Selskapet er et morselskap hvis det på grunn av avtale
eller som eier av aksjer eller selskapsandeler har be­
stemmende innflytelse over et annet selskap. Selskapet
skal alltid anses for å ha bestemmende innflytelse hvis
det:
1) eier så mange aksjer eller andeler i et annet selskap at
de representerer flertallet av stemmene i det andre sel­
skapet, eller
2) har rett til å velge eller avsette et flertall av medlem­
mene i det andre selskapets styre.
Et selskap som står i et forhold som nevnt i annet ledd
til selskapet anses som datterselskap.
Ved beregningen av stemmerettigheter og rettigheter
til å velge eller avsette styremedlemmer skal rettigheter
som selskapet og selskapets datterselskaper innehar,
regnes med. Det samme gjelder rettigheter som innehas
av noen som handler i eget navn, men for selskapets eller
et datterselskaps regning.
§ 11 første ledd første punktum skal lyde:
Et styremedlem har rett til å tre tilbake før tjeneste­
tiden er ute dersom særlig grunn foreligger.
§ 12 skal lyde:
§ 12. Daglig leder
Selskapet skal ha en daglig leder som tilsettes av styret.
§ 13 første punktum skal lyde:
Daglig leder og minst halvdelen av styrets med­
lemmer skal være bosatt her i riket.
§ 15 skal lyde:
§ 15. Mangler ved valg av styremedlem eller tilsetting av
daglig leder
Etter at valg av styremedlem eller tilsetting av daglig
leder er registrert i Foretaksregisteret, kan mangler ved

Forhandlinger i Odelstinget nr. 39
6. juni -- Votering i sak nr. 5
O 1999­2000
2000 539
valget eller tilsettingen ikke påberopes overfor en tredje­
person, med mindre selskapet godtgjør at tredjepersonen
kjente til mangelen.
§ 16 annet ledd skal lyde:
Godtgjørelse til daglig leder fastsettes av styret.
§ 17 skal lyde:
§ 17. Forvaltningen av selskapet
Forvaltningen av selskapet hører under styret. Styret
skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten.
Styret skal fastsette planer og budsjetter for selskapets
virksomhet. Styret kan også fastsette retningslinjer for
virksomheten.
Styret skal holde seg orientert om selskapets økonomiske
stilling, og plikter å påse at dets virksomhet, regnskap og
formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll.
Styret iverksetter de undersøkelser det finner nød­
vendig for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal
iverksette slike undersøkelser dersom dette kreves av ett
eller flere av styremedlemmene.
Hvis det er avtalt at selskapet ikke skal ha be­
driftsforsamling, har styret den myndighet som følger av
§ 29 tredje ledd første punktum. Styrets vedtak i slike sa­
ker kan overprøves av Kongen om vesentlige samfunns­
messige hensyn tilsier det.
Ny § 17a skal lyde:
§ 17a. Styrets tilsynsansvar
Styret skal føre tilsyn med den daglige ledelse og sel­
skapets virksomhet for øvrig.
Styret kan fastsette instruks for den daglige ledelse.
§ 18 skal lyde:
§ 18. Avtaler mellom selskapet og staten
Styret skal sørge for at avtaler med staten nedtegnes
skriftlig.
§ 20 skal lyde:
§ 20. Daglig ledelse
Daglig leder står for den daglige ledelsen av sel­
skapets virksomhet, og skal følge de retningslinjer og på­
legg styret har gitt.
Den daglige ledelse omfatter ikke saker som etter sel­
skapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning. Sli­
ke saker kan daglig leder bare avgjøre om styret i det en­
kelte tilfelle har gitt ham myndighet til det, eller styrets
beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for
selskapets virksomhet. Styret skal i så fall snarest mulig
underrettes om saken.
Daglig leder skal sørge for at selskapets regnskap er i
samsvar med lov og forskrifter og at formuesforvaltnin­
gen er ordnet på betryggende måte.
Ny § 20a skal lyde:
§ 20a. Daglig leders plikter overfor styret
Daglig leder skal minst hver måned, i møte eller
skriftlig, gi styret underretning om selskapets virk­
somhet, stilling og resultatutvikling.
Styret kan til enhver tid kreve at daglig leder gir styret
en nærmere redegjørelse om bestemte saker. Slik rede­
gjørelse kan også kreves av det enkelte styremedlem.
§ 21 skal lyde:
§ 21. Godtgjørelse fra andre enn selskapet
Et styremedlem, daglig leder eller noen tilsatt i sel­
skapet må ikke i anledning av sitt arbeid for selskapet ta
imot godtgjørelse fra andre enn selskapet. Dette gjelder
også godtgjørelse som en medkontrahent eller hans eller
hennes representant har betinget seg hos selskapet.
Godtgjørelse som styremedlem eller daglig leder ikke
kan motta, kan heller ikke mottas av deres nærstående.
Godtgjørelse som er avtalt eller mottatt i strid med
forbudet i første eller annet ledd, tilfaller selskapet. Det
samme gjelder avkastning av og eiendeler som er kom­
met i stedet for godtgjørelsen.
Paragrafen her er ikke til hinder for at styremedlem
som ikke deltar i den daglige ledelse, kan opptre som
mellommann overfor selskapet mot vanlig mellommanns­
godtgjørelse dersom
1) styremedlemmet ikke også representerer selskapet,
og
2) forretningen inngår i mellommannsvirksomhet som
styremedlemmet driver som næring.
§ 22 skal lyde:
§ 22. Inhabilitet
Styremedlem, observatør eller daglig leder må ikke
delta i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål
som har slik særlig betydning for egen del eller noen
nærstående at vedkommende må anses for å ha en fram­
tredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken.
Styremedlem, observatør eller daglig leder må heller
ikke delta i en sak om lån eller annen kreditt til seg selv
eller om sikkerhetsstillelse for egen gjeld.
§ 23 skal lyde:
§ 23. Styrets saksbehandling
Styret skal behandle saker i møte, med mindre styrets
leder finner at saken kan forelegges skriftlig eller be­
handles på annen betryggende måte. Årsregnskap og
årsberetning skal behandles i møte.
Styrets leder skal sørge for at styremedlemmene så
vidt mulig kan delta i en samlet behandling av saker som
behandles uten møte. Styremedlemmene og daglig leder
kan kreve møtebehandling.
Styrebehandlingen ledes av styrelederen. Deltar ver­
ken styrelederen eller nestlederen, velger styret en leder
for styrebehandlingen.
Daglig leder har rett og plikt til å delta i styrets be­
handling av saker og til å uttale seg, med mindre annet
er bestemt av styret i den enkelte sak.
Ny § 23a skal lyde:
§ 23a. Krav om styrebehandling m.v.
Styrelederen skal sørge for behandling av aktuelle sa­
ker som hører inn under styret.
39

6. juni -- Votering i sak nr. 5 2000
540
Styremedlemmene og daglig leder kan kreve at styret
behandler bestemte saker.
Ny § 23b skal lyde:
§ 23b. Forberedelsen av saker
Daglig leder forbereder saker som skal behandles av
styret i samråd med styrets leder.
En sak skal forberedes og fremlegges slik at styret har
et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag.
Ny § 23c skal lyde:
23c. Varsel om styrebehandling
Styrebehandling varsles på hensiktsmessig måte og
med nødvendig frist.
Ny § 23d skal lyde:
§ 23d. Styreinstruks
Styret skal fastsette en styreinstruks som gir nærmere
regler om styrets arbeid og saksbehandling.
Instruksen skal blant annet inneholde regler om hvilke
saker som skal styrebehandles og daglig leders arbeids­
oppgaver og plikter overfor styret. Instruksen skal også
inneholde regler for innkalling og møtebehandling.
Kongen kan gi forskrift om styreinstruks.
Ny § 23e skal lyde:
§ 23e. Styreprotokoll
Det skal føres protokoll over styrebehandlingen. Den
skal minst angi tid og sted, deltakerne, behand­
lingsmåten og styrets beslutninger. Det skal fremgå at
saksbehandlingen oppfyller kravene i § 24.
Er styrets beslutning ikke enstemmig, skal det angis
hvem som har stemt for og imot. Styremedlem og daglig
leder som ikke er enig i en beslutning, kan kreve sin opp­
fatning innført i protokollen.
Protokollen skal underskrives av alle de medlemmer
som har deltatt i styrebehandlingen. Har styret minst fem
medlemmer, og er beslutning truffet i møte, kan styret
velge to til å underskrive. I så fall skal utskrift sendes
samtlige styremedlemmer med frist for merknader, som i
tilfelle kan kreves inntatt i protokollen.
§ 24 skal lyde:
§ 24. Vedtaksførhet og flertallskrav
Styret kan treffe beslutning når mer enn halvdelen av
medlemmene er til stede eller deltar i styrebehandlingen,
om ikke strengere krav er fastsatt i vedtektene.
Styret kan likevel ikke treffe beslutning uten at alle
styremedlemmene og observatører så vidt mulig er gitt
anledning til å delta i behandlingen av saken.
Har et styremedlem eller en observatør forfall og det
finnes varamedlem, skal varamedlemmet innkalles.
En beslutning av styret krever at flertallet av de styre­
medlemmer som deltar i behandlingen av en sak, har
stemt for. Ved stemmelikhet gjelder det som møtelederen
har stemt for. De som har stemt for et forslag som inne­
bærer en endring, må likevel alltid utgjøre mer enn en
tredel av samtlige styremedlemmer.
Ved valg og tilsettinger er den valgt eller tilsatt som
får flest stemmer. Styret kan på forhånd bestemme at det
skal holdes ny avstemning dersom ingen får flertall av de
avgitte stemmer. Står stemmetallet likt ved valg av møte­
leder, avgjøres valget ved loddtrekning. I andre tilfeller
av stemmelikhet gjelder det som møtelederen har stemt for.
§ 25 skal lyde:
§ 25. Selskapets representasjon utad m.v.
Styret representerer selskapet utad og tegner dets fir­
ma.
Styret kan gi styremedlem, daglig leder eller navngit­
te tilsatte rett til å tegne selskapets firma.
Vedtektene kan begrense styrets myndighet etter an­
net ledd og også direkte gi bestemmelser om fullmakt
som der nevnt.
Rett til å tegne selskapets firma kan når som helst kal­
les tilbake. Vedtektsfestet fullmakt kan tilbakekalles av
styret når generalforsamlingens beslutning ikke kan av­
ventes uten skade for selskapet.
Det som gjelder for daglig leder etter §§ 13 og 22,
gjelder tilsvarende for firmategner som ikke er styremed­
lem eller daglig leder.
Daglig leder kan alltid representere selskapet utad i
forhold som faller inn under daglig leders myndighet et­
ter § 20.
§ 26 skal lyde:
§ 26. Overskridelse av myndighet
Har noen som representerer selskapet utad etter § 25
ved disposisjon på selskapets vegne gått ut over sin myn­
dighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet når
selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde
ha forstått at myndigheten ble overskredet, og det ville
stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.
§ 28 annet ledd første og annet punktum og tredje ledd
skal lyde:
Medlemmer av og observatører i styret og daglig le­
der kan ikke være medlem eller observatør til be­
driftsforsamlingen. Om ikke Kongen gjør unntak i det
enkelte tilfellet, skal minst halvdelen av bedriftsfor­
samlingens medlemmer være bosatt i riket.
Bedriftsforsamlingen velger selv en leder blant sine
medlemmer.
Overskriften og første ledd første punktum i § 29 skal lyde:
§ 29. Bedriftsforsamlingens oppgaver
Bedriftsforsamlingen skal føre tilsyn med styrets og
daglig leders forvaltning av selskapet.
Overskriften og første ledd i § 30 skal lyde:
§ 30. Saksbehandlingsregler m.v.
Bedriftsforsamlingens leder skal innkalle til møte så
ofte som nødvendig, og dessuten når minst en seksdel av
medlemmene eller styret krever det. Om ikke bedriftsfor­
samlingen for det enkelte tilfellet bestemmer noe annet,
har styremedlem, observatør og daglig leder rett til å
være til stede og til å uttale seg på møter i bedriftsfor­

6. juni -- Votering i sak nr. 5
2000 541
samlingen. Styrets leder og daglig leder har plikt til å
være til stede med mindre dette er åpenbart unødvendig
eller det foreligger gyldig forfall. I sistnevnte tilfelle skal
det utpekes en stedfortreder. Om møteledelse og proto­
kollasjon i bedriftsforsamlingen gjelder § 23 tredje ledd
og § 23e tilsvarende. Om vedtaksførhet og avstemninger
gjelder § 24 tilsvarende. Bestemmelsene i § 22 om inha­
bilitet gjelder også for medlemmene av og observatørene
i bedriftsforsamlingen.
§ 31 annet ledd skal lyde:
Styrelederen, daglig leder og lederen for bedrifts­
forsamlingen skal være til stede på generalforsamlingen.
Ved gyldig forfall skal det utpekes en stedfortreder. An­
dre styremedlemmer og andre medlemmer av bedriftsfor­
samlingen kan være til stede på generalforsamlingen.
Styremedlemmene, daglig leder og medlemmene av be­
driftsforsamlingen har rett til å uttale seg på generalfor­
samlingen.
§ 32 annet ledd skal lyde:
På den ordinære generalforsamling skal følgende
spørsmål behandles og avgjøres:
1) godkjennelse av årsregnskapet og årsberetningen,
herunder utdeling av utbytte,
2) andre saker som etter lov eller vedtekter hører under
generalforsamlingen.
§ 34 annet ledd første punktum skal lyde:
Til generalforsamlingen innkalles daglig leder, med­
lem av styret og bedriftsforsamlingen samt den revisor
som reviderer årsregnskapet for så vidt de saker som skal
behandles er av en slik art at hans eller hennes nærvær
kan anses ønskelig.
§ 35 annet punktum skal lyde:
Forslag om å endre vedtektene skal gjengis i inn­
kallingen.
§ 37 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Er daglig leder, et medlem av styret eller bedrifts­
forsamlingen uenig i den beslutningen som fattes, skal
vedkommende kreve sin dissens innført i protokollen.
§ 39 første ledd første punktum skal lyde:
Selskapet skal ha revisor som velges av general­
forsamlingen.
§ 40 annet ledd annet punktum skal lyde:
Den som forestår granskingen, kan av styret, daglig
leder og enhver annen tilsatt eller tillitsvalgt i selskapet,
kreve enhver opplysning om selskapets forhold som
granskingen gjør nødvendig.
Kapitteloverskriften i kapittel 6 skal lyde:
Kapittel 6. Utdeling av utbytte og annen anvendelse av
selskapets midler
§ 41 skal lyde:
§ 41. Hva kan utdeles som utbytte
Som utbytte kan bare deles ut årsresultat etter det
godkjente resultatregnskapet for siste regnskapsår og
annen egenkapital etter fradrag for
1) udekket underskudd;
2) balanseført forskning og utvikling, goodwill og netto
utsatt skattefordel;
3) den samlede pålydende verdi av kreditt og sikker­
hetsstillelse etter § 47 som etter disse bestemmelsene
skal ligge innenfor rammen av fri egenkapital;
4) den del av årsoverskuddet som etter lov eller vedtekter
skal avsettes til et bundet fond eller ikke kan utdeles
som utbytte.
Selskapet kan ikke utdele utbytte dersom egenka­
pitalen etter balansen er mindre enn ti prosent av ba­
lansesummen, uten å følge fremgangsmåten fastsatt i
§§ 56 og 57.
Egenkapital som kan utdeles som utbytte etter første
og annet ledd uten å følge fremgangsmåten i §§ 56 og
57, regnes som selskapets frie egenkapital.
Det kan ikke i noe tilfelle besluttes utdelt mer enn for­
enlig med forsiktig og god forretningsskikk, under tilbør­
lig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter balanse­
dagen, eller som må forventes å ville inntreffe.
§ 42 skal lyde:
§ 42. Konsernbidrag
Selskapet kan utdele konsernbidrag til annet kon­
sernselskap, jf. lov 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for
beskatning av selskaper og selskapsdeltakere kapittel 1.
Bestemmelsene i kapittelet her gjelder tilsvarende for
utdeling av konsernbidrag. Summen av utbytte og kon­
sernbidrag kan i et enkelt år ikke overstige grensen etter
§ 41.
§ 43 skal lyde:
§ 43. Utdeling til staten
Utdeling fra selskapet kan bare skje etter reglene om
utbytte, kapitalnedsetting og tilbakebetaling etter oppløs­
ning. Som utdeling regnes enhver overføring av verdier
som direkte eller indirekte kommer staten som eier av
selskapet til gode. Verdien skal beregnes etter virkelig
verdi på dagen for overføringen.
§ 44 oppheves.
§ 45 første ledd skal lyde:
Beslutning om utdeling av utbytte fattes av gene­
ralforsamlingen etter at styret har lagt fram forslag om
utdeling eller annen anvendelse av overskuddet.
§ 47 skal lyde:
§ 47. Lån m.m.
Selskapet kan bare gi kreditt til eller stille sikkerhet til
fordel for staten som eier innenfor rammen av de midler
som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte.
Forbudet i første ledd gjelder ikke kreditt med vanlig
løpetid i forbindelse med forretningsavtaler.

6. juni -- Votering i sak nr. 5 2000
542
De begrensninger som gjelder i selskapets adgang til
å gi kreditt til eller stille sikkerhet til fordel for staten,
gjelder tilsvarende i forhold til et styremedlem, daglig le­
der eller et medlem av bedriftsforsamlingen i selskapet
eller i annet selskap i samme konsern, eller noen av dis­
ses nærstående.
Første ledd er ikke til hinder for at selskapet gir kre­
ditt til eller stiller sikkerhet til fordel for en tilsatt eller
noen av den tilsattes nærstående når
1) den tilsatte er valgt som de tilsattes representant i sty­
ret eller bedriftsforsamlingen etter regler i loven her
eller i vedtektsbestemmelsene, og
2) skyldneren er tilsatt i hovedstilling i selskapet eller i et
annet selskap i samme konsern, og
3) kreditten ytes i samsvar med det som er vanlig ved
finansiell bistand til tilsatte.
Har selskapet gitt kreditt eller for øvrig handlet i strid
med reglene over, er disposisjonen ugyldig. Midler som
er overført fra selskapet, eller et beløp tilsvarende verdi­
en av midlene, skal straks føres tilbake til selskapet.
§ 48 skal lyde:
§ 48. Kreditt til erverv av aksjer m.v.
Selskapet kan ikke stille midler til rådighet eller yte
lån eller stille sikkerhet i forbindelse med erverv av ak­
sjer eller andeler i et annet selskap i samme konsern.
Likestilt med aksjer og andeler er rett til å erverve aksjer
eller andeler.
Ny § 49a skal lyde:
§ 49a. Overkursfond
Selskapet skal ha et overkursfond. Til overkursfondet
avsettes overkurs ved innskudd av innskuddskapital etter
fradrag for kostnader ved kapitalforhøyelsen.
Overkursfondet kan bare anvendes til:
1) dekning av utgifter ved kapitalforhøyelse;
2) dekning av underskudd som ikke kan dekkes av posten
annen egenkapital etter regnskapsloven § 6­2 C II nr. 2;
3) forhøyelse av innskuddskapitalen uten nyinnbetaling,
hvis ikke selskapet har udekket underskudd;
4) andre formål, når selskapet går frem etter reglene om
nedsetting av innskuddskapital.
§ 52 første punktum skal lyde:
Generalforsamlingen kan etter forslag fra styret be­
slutte å øke statens innskuddskapital ved overføring fra
overkursfond og fra fri egenkapital til innskuddskapital.
§ 53 første ledd første punktum skal lyde:
Beslutning om forhøyelse av innskuddskapitalen skal
meldes til Foretaksregisteret innen tre måneder etter at
beslutning er truffet.
§ 56 første ledd første punktum skal lyde:
Generalforsamlingens beslutning om å nedsette inn­
skuddskapitalen skal meldes til Foretaksregisteret senest
to måneder etter generalforsamlingens beslutning.
§ 57 første ledd første punktum skal lyde:
Skal nedsettingsbeløpet brukes til tilbakebetaling til
staten (§ 54 første ledd nr. 2) eller avsettes til fond som
skal brukes etter generalforsamlingens beslutning (§ 54
første ledd nr. 3), skal Foretaksregisteret straks etter at
melding som nevnt i § 56 er registrert, kunngjøre innhol­
det av beslutningen og varsle selskapets kreditorer om at
de må melde fra til selskapet innen to måneder fra siste
kunngjøring dersom de vil gjøre innsigelser mot at ned­
settingen settes i kraft.
§ 66 første ledd første punktum skal lyde:
I selskapet og i heleid datterselskap til selskapet har
Riksrevisjonen rett til å kreve de opplysninger den finner
påkrevet for sin kontroll, så vel fra selskapets daglige leder
som fra styret og den revisor som reviderer årsregnskapet.
§ 67 skal lyde:
§ 67. Erstatningsansvar
Selskapet kan kreve at styremedlemmer, medlemmer
av bedriftsforsamlingen, daglig leder eller granskere er­
statter tap som de forsettlig eller uaktsomt har voldt det
under utførelsen av sin oppgave.
§ 68 skal lyde:
§ 68. Lemping av erstatningsansvar
Erstatningsansvar etter § 67 kan lempes etter lov om
skadeserstatning § 5­2.
§ 69 skal lyde:
§ 69. Selskapets beslutning
Generalforsamlingen avgjør om erstatningskrav på
selskapets vegne mot dem som er nevnt i § 67, skal frem­
mes. Selv om generalforsamlingen tidligere har besluttet
ansvarsfrihet eller ikke å reise søksmål, kan selskapet
gjøre gjeldende erstatningsansvar i anledning av forhold
som det på vesentlige punkter ikke var gitt uttømmende
eller riktige opplysninger om overfor generalforsamlin­
gen da beslutningen ble truffet. Er det åpnet gjeldsfor­
handling eller konkurs, gjelder reglene i konkursloven.
Første ledd gjelder tilsvarende for inngåelse av for­
håndsavtale mellom selskapet og noen som er nevnt i
§ 67 som regulerer eller begrenser deres erstatnings­
ansvar.
§ 70 skal lyde:
§ 70. Overtredelse av loven med forskrifter
Medlem av styret eller bedriftsforsamlingen, daglig
leder, firmategner og revisor som forsettlig eller uakt­
somt overtrer bestemmelse gitt i eller i medhold av loven
her, straffes med bøter eller under skjerpende forhold
med fengsel i inntil ett år. Medvirkning straffes på sam­
me måte.
Ledende tilsatt som er tildelt myndighet til å treffe be­
slutning på selskapets vegne innenfor avgrensede saks­
områder, og som forsettlig eller uaktsomt overtrer be­
stemmelse gitt i eller i medhold av loven her under ut­
øvelsen av sin myndighet, straffes med bøter eller under
skjerpende forhold med fengsel i inntil ett år.

6. juni -- Votering i sak nr. 5
2000 543
Ny § 70a skal lyde:
§ 70a. Grov uforstand
Medlem av styret, daglig leder og revisor som viser
grov uforstand under utførelsen av sitt verv for selskapet,
straffes med bøter eller under skjerpende forhold fengsel
i inntil ett år. Det samme gjelder en ledende tilsatt som
er tildelt myndighet til å treffe beslutning på selskapets
vegne innenfor avgrensede saksområder, og som viser
grov uforstand under utøvelsen av sin myndighet. Med­
virkning straffes på samme måte.
Ny § 70b skal lyde:
§ 70b. Prosessuelle bestemmelser
Overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av
denne lov er forseelse. Foreldelsesfristen for adgang til å
reise straffesak er fem år.
II
I lov 22. november 1996 nr. 66 om statens jern­
banetrafikkselskap gjøres følgende endringer:
Ny § 3a skal lyde:
§ 3a. Krav til egenkapitalen
Selskapet skal til enhver tid ha en egenkapital som er
forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virk­
somheten i selskapet.
Ny § 3b skal lyde:
§ 3b. Handleplikt ved tap av egenkapital
Hvis det må antas at egenkapitalen er lavere enn for­
svarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i
selskapet, skal styret straks behandle saken. Styret skal
be om at det innkalles til generalforsamling innen rime­
lig tid, og gi generalforsamlingen en redegjørelse for sel­
skapets økonomiske stilling og foreslå tiltak som vil gi
selskapet en forsvarlig egenkapital. Det samme gjelder
hvis det må antas at selskapets egenkapital er blitt min­
dre enn halvparten av innskuddskapitalen. Generalfor­
samlingen skal i så fall innkalles innen seks måneder.
Hvis styret ikke finner grunnlag for å foreslå tiltak
som nevnt i første ledd, eller slike tiltak ikke lar seg gjen­
nomføre, skal det foreslå selskapet oppløst.
§ 6 nr. 3 skal lyde:
3) selskapets virksomhet,
§ 7 skal lyde:
§ 7. Konsern
Morselskap utgjør sammen med et datterselskap eller
datterselskaper et konsern.
Selskapet er et morselskap hvis det på grunn av avtale
eller som eier av aksjer eller selskapsandeler har be­
stemmende innflytelse over et annet selskap. Selskapet
skal alltid anses for å ha bestemmende innflytelse hvis
det:
1) eier så mange aksjer eller andeler i et annet selskap at
de representerer flertallet av stemmene i det andre sel­
skapet, eller
2) har rett til å velge eller avsette et flertall av med­
lemmene i det andre selskapets styre.
Et selskap som står i et forhold som nevnt i annet ledd
til selskapet anses som datterselskap.
Ved beregningen av stemmerettigheter og rettigheter
til å velge eller avsette styremedlemmer skal rettigheter
som selskapet og selskapets datterselskaper innehar,
regnes med. Det samme gjelder rettigheter som innehas
av noen som handler i eget navn, men for selskapets eller
et datterselskaps regning.
§ 11 første ledd første punktum skal lyde:
Et styremedlem har rett til å tre tilbake før tjeneste­
tiden er ute dersom særlig grunn foreligger.
§ 12 skal lyde:
§ 12. Daglig leder
Selskapet skal ha en daglig leder som tilsettes av sty­
ret.
§ 13 første punktum skal lyde:
Daglig leder og minst halvdelen av styrets med­
lemmer skal være bosatt her i riket.
§ 15 skal lyde:
§ 15. Mangler ved valg av styremedlem eller
tilsetting av daglig leder
Etter at valg av styremedlem eller tilsetting av daglig
leder er registrert i Foretaksregisteret, kan mangler ved
valget eller tilsettingen ikke påberopes overfor en tredje­
person, med mindre selskapet godtgjør at tredjepersonen
kjente til mangelen.
§ 16 annet ledd skal lyde:
Godtgjørelse til daglig leder fastsettes av styret.
§ 17 skal lyde:
§ 17. Forvaltningen av selskapet
Forvaltningen av selskapet hører under styret. Styret
skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten.
Styret skal fastsette planer og budsjetter for sel­
skapets virksomhet. Styret kan også fastsette retnings­
linjer for virksomheten.
Styret skal holde seg orientert om selskapets øko­
nomiske stilling, og plikter å påse at dets virksomhet,
regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for be­
tryggende kontroll.
Styret iverksetter de undersøkelser det finner nød­
vendig for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal
iverksette slike undersøkelser dersom dette kreves av ett
eller flere av styremedlemmene.
Hvis det er avtalt at selskapet ikke skal ha be­
driftsforsamling, har styret den myndighet som følger av
§ 29 tredje ledd første punktum. Styrets vedtak i slike sa­
ker kan overprøves av Kongen om vesentlige samfunns­
messige hensyn tilsier det.

6. juni -- Votering i sak nr. 5 2000
544
Ny § 17a skal lyde:
§ 17a. Styrets tilsynsansvar
Styret skal føre tilsyn med den daglige ledelse og sel­
skapets virksomhet for øvrig.
Styret kan fastsette instruks for den daglige ledelse.
§ 18 skal lyde:
§ 18. Avtaler mellom selskapet og staten
Styret skal sørge for at avtaler med staten nedtegnes
skriftlig.
§ 20 skal lyde:
§ 20. Daglig ledelse
Daglig leder står for den daglige ledelsen av sel­
skapets virksomhet, og skal følge de retningslinjer og på­
legg styret har gitt.
Den daglige ledelse omfatter ikke saker som etter sel­
skapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning. Sli­
ke saker kan daglig leder bare avgjøre om styret i det en­
kelte tilfelle har gitt ham myndighet til det, eller styrets
beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for
selskapets virksomhet. Styret skal i så fall snarest mulig
underrettes om saken.
Daglig leder skal sørge for at selskapets regnskap er i
samsvar med lov og forskrifter og at formuesforvaltnin­
gen er ordnet på betryggende måte.
Ny § 20a skal lyde:
§ 20a. Daglig leders plikter overfor styret
Daglig leder skal minst hver måned, i møte eller
skriftlig, gi styret underretning om selskapets virk­
somhet, stilling og resultatutvikling.
Styret kan til enhver tid kreve at daglig leder gir styret
en nærmere redegjørelse om bestemte saker. Slik rede­
gjørelse kan også kreves av det enkelte styremedlem.
§ 21 skal lyde:
§ 21. Godtgjørelse fra andre enn selskapet
Et styremedlem, daglig leder eller noen tilsatt i sel­
skapet må ikke i anledning av sitt arbeid for selskapet ta
imot godtgjørelse fra andre enn selskapet. Dette gjelder
også godtgjørelse som en medkontrahent eller hans eller
hennes representant har betinget seg hos selskapet.
Godtgjørelse som styremedlem eller daglig leder ikke
kan motta, kan heller ikke mottas av deres nærstående.
Godtgjørelse som er avtalt eller mottatt i strid med
forbudet i første eller annet ledd, tilfaller selskapet. Det
samme gjelder avkastning av og eiendeler som er kom­
met i stedet for godtgjørelsen.
Paragrafen her er ikke til hinder for at styremedlem
som ikke deltar i den daglige ledelse, kan opptre som
mellommann overfor selskapet mot vanlig mellommanns­
godtgjørelse dersom
1) styremedlemmet ikke også representerer selskapet, og
2) forretningen inngår i mellommannsvirksomhet som
styremedlemmet driver som næring.
§ 22 skal lyde:
§ 22. Inhabilitet
Styremedlem, observatør eller daglig leder må ikke
delta i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål
som har slik særlig betydning for egen del eller noen
nærstående at vedkommende må anses for å ha en fram­
tredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken.
Styremedlem, observatør eller daglig leder må heller
ikke delta i en sak om lån eller annen kreditt til seg selv
eller om sikkerhetsstillelse for egen gjeld.
§ 23 skal lyde:
§ 23. Styrets saksbehandling
Styret skal behandle saker i møte, med mindre styrets
leder finner at saken kan forelegges skriftlig eller be­
handles på annen betryggende måte. Årsregnskap og
årsberetning skal behandles i møte.
Styrets leder skal sørge for at styremedlemmene så
vidt mulig kan delta i en samlet behandling av saker som
behandles uten møte. Styremedlemmene og daglig leder
kan kreve møtebehandling.
Styrebehandlingen ledes av styrelederen. Deltar ver­
ken styrelederen eller nestlederen, velger styret en leder
for styrebehandlingen.
Daglig leder har rett og plikt til å delta i styrets be­
handling av saker og til å uttale seg, med mindre annet
er bestemt av styret i den enkelte sak.
Ny § 23a skal lyde:
§ 23a. Krav om styrebehandling m.v.
Styrelederen skal sørge for behandling av aktuelle sa­
ker som hører inn under styret.
Styremedlemmene og daglig leder kan kreve at styret
behandler bestemte saker.
Ny § 23b skal lyde:
§ 23b. Forberedelsen av saker
Daglig leder forbereder saker som skal behandles av
styret i samråd med styrets leder.
En sak skal forberedes og fremlegges slik at styret har
et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag.
Ny § 23c skal lyde:
23c. Varsel om styrebehandling
Styrebehandling varsles på hensiktsmessig måte og
med nødvendig frist.
Ny § 23d skal lyde:
§ 23d. Styreinstruks
Styret skal fastsette en styreinstruks som gir nærmere
regler om styrets arbeid og saksbehandling.
Instruksen skal blant annet inneholde regler om hvilke
saker som skal styrebehandles og daglig leders arbeids­
oppgaver og plikter overfor styret. Instruksen skal også
inneholde regler for innkalling og møtebehandling.
Kongen kan gi forskrift om styreinstruks.

6. juni -- Votering i sak nr. 5
2000 545
Ny § 23e skal lyde:
§ 23e. Styreprotokoll
Det skal føres protokoll over styrebehandlingen. Den
skal minst angi tid og sted, deltakerne, behand­
lingsmåten og styrets beslutninger. Det skal fremgå at
saksbehandlingen oppfyller kravene i § 24.
Er styrets beslutning ikke enstemmig, skal det angis
hvem som har stemt for og imot. Styremedlem og daglig
leder som ikke er enig i en beslutning, kan kreve sin opp­
fatning innført i protokollen.
Protokollen skal underskrives av alle de medlemmer
som har deltatt i styrebehandlingen. Har styret minst fem
medlemmer, og er beslutning truffet i møte, kan styret
velge to til å underskrive. I så fall skal utskrift sendes
samtlige styremedlemmer med frist for merknader, som i
tilfelle kan kreves inntatt i protokollen.
§ 24 skal lyde:
§ 24. Vedtaksførhet og flertallskrav
Styret kan treffe beslutning når mer enn halvdelen av
medlemmene er til stede eller deltar i styrebehandlingen,
om ikke strengere krav er fastsatt i vedtektene.
Styret kan likevel ikke treffe beslutning uten at alle
styremedlemmene og observatører så vidt mulig er gitt
anledning til å delta i behandlingen av saken.
Har et styremedlem eller en observatør forfall og det
finnes varamedlem, skal varamedlemmet innkalles.
En beslutning av styret krever at flertallet av de styre­
medlemmer som deltar i behandlingen av en sak, har
stemt for. Ved stemmelikhet gjelder det som møtelederen
har stemt for. De som har stemt for et forslag som inne­
bærer en endring, må likevel alltid utgjøre mer enn en
tredel av samtlige styremedlemmer.
Ved valg og tilsettinger er den valgt eller tilsatt som
får flest stemmer. Styret kan på forhånd bestemme at det
skal holdes ny avstemning dersom ingen får flertall av de
avgitte stemmer. Står stemmetallet likt ved valg av møte­
leder, avgjøres valget ved loddtrekning. I andre tilfeller
av stemmelikhet gjelder det som møtelederen har stemt for.
§ 25 skal lyde:
§ 25. Selskapets representasjon utad m.v.
Styret representerer selskapet utad og tegner dets fir­
ma.
Styret kan gi styremedlem, daglig leder eller navngit­
te tilsatte rett til å tegne selskapets firma.
Vedtektene kan begrense styrets myndighet etter an­
net ledd og også direkte gi bestemmelser om fullmakt
som der nevnt.
Rett til å tegne selskapets firma kan når som helst kal­
les tilbake. Vedtektsfestet fullmakt kan tilbakekalles av
styret når generalforsamlingens beslutning ikke kan av­
ventes uten skade for selskapet.
Det som gjelder for daglig leder etter §§ 13 og 22,
gjelder tilsvarende for firmategner som ikke er styre­
medlem eller daglig leder.
Daglig leder kan alltid representere selskapet utad i
forhold som faller inn under daglig leders myndighet et­
ter § 20.
§ 26 skal lyde:
§ 26. Overskridelse av myndighet
Har noen som representerer selskapet utad etter § 25
ved disposisjon på selskapets vegne gått ut over sin myn­
dighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet når
selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde
ha forstått at myndigheten ble overskredet, og det ville
stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.
§ 28 annet ledd første og annet punktum og tredje ledd
skal lyde:
Medlemmer av og observatører i styret og daglig le­
der kan ikke være medlem eller observatør til be­
driftsforsamlingen. Om ikke Kongen gjør unntak i det
enkelte tilfellet, skal minst halvdelen av bedriftsfor­
samlingens medlemmer være bosatt i riket.
Bedriftsforsamlingen velger selv en leder blant sine
medlemmer.
Overskriften og første ledd første punktum i § 29 skal ly­
de:
§ 29. Bedriftsforsamlingens oppgaver
Bedriftsforsamlingen skal føre tilsyn med styrets og
daglig leders forvaltning av selskapet.
Overskriften og første ledd i § 30 skal lyde:
§ 30. Saksbehandlingsregler m.v.
Bedriftsforsamlingens leder skal innkalle til møte så
ofte som nødvendig, og dessuten når minst en seksdel av
medlemmene eller styret krever det. Om ikke bedriftsfor­
samlingen for det enkelte tilfellet bestemmer noe annet,
har styremedlem, observatør og daglig leder rett til å
være til stede og til å uttale seg på møter i bedriftsfor­
samlingen. Styrets leder og daglig leder har plikt til å
være til stede med mindre dette er åpenbart unødvendig
eller det foreligger gyldig forfall. I sistnevnte tilfelle skal
det utpekes en stedfortreder. Om møteledelse og proto­
kollasjon i bedriftsforsamlingen gjelder § 23 tredje ledd
og § 23e tilsvarende. Om vedtaksførhet og avstemninger
gjelder § 24 tilsvarende. Bestemmelsene i § 22 om inha­
bilitet gjelder også for medlemmene av og observatørene
i bedriftsforsamlingen.
§ 31 annet ledd skal lyde:
Styrelederen, daglig leder og lederen for bedrifts­
forsamlingen skal være til stede på generalforsamlingen.
Ved gyldig forfall skal det utpekes en stedfortreder. An­
dre styremedlemmer og andre medlemmer av bedriftsfor­
samlingen kan være til stede på generalforsamlingen.
Styremedlemmene, daglig leder og medlemmene av be­
driftsforsamlingen har rett til å uttale seg på generalfor­
samlingen.
§ 32 annet ledd skal lyde:
På den ordinære generalforsamling skal følgende
spørsmål behandles og avgjøres:
1) godkjennelse av årsregnskapet og årsberetningen,
herunder utdeling av utbytte,

6. juni -- Votering i sak nr. 5 2000
546
2) andre saker som etter lov eller vedtekter hører under
generalforsamlingen.
§ 34 annet ledd første punktum skal lyde:
Til generalforsamlingen innkalles daglig leder, med­
lem av styret og bedriftsforsamlingen samt den revisor
som reviderer årsregnskapet for så vidt de saker som skal
behandles er av en slik art at hans eller hennes nærvær
kan anses ønskelig.
§ 35 annet punktum skal lyde:
Forslag om å endre vedtektene skal gjengis i inn­
kallingen.
§ 37 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Er daglig leder, et medlem av styret eller bedrifts­
forsamlingen uenig i den beslutningen som fattes, skal
vedkommende kreve sin dissens innført i protokollen.
§ 39 første ledd første punktum skal lyde:
Selskapet skal ha revisor som velges av general­
forsamlingen.
§ 40 annet ledd annet punktum skal lyde:
Den som forestår granskingen, kan av styret, daglig
leder og enhver annen tilsatt eller tillitsvalgt i selskapet,
kreve enhver opplysning om selskapets forhold som
granskingen gjør nødvendig.
Kapitteloverskriften i kapittel 6 skal lyde:
Kapittel 6. Utdeling av utbytte og annen anvendelse av
selskapets midler
§ 41 skal lyde:
§ 41. Hva kan utdeles som utbytte
Som utbytte kan bare deles ut årsresultat etter det
godkjente resultatregnskapet for siste regnskapsår og
annen egenkapital etter fradrag for
1) udekket underskudd;
2) balanseført forskning og utvikling, goodwill og netto
utsatt skattefordel;
3) den samlede pålydende verdi av kreditt og sikker­
hetsstillelse etter § 47 som etter disse bestemmelsene
skal ligge innenfor rammen av fri egenkapital;
4) den del av årsoverskuddet som etter lov eller vedtekter
skal avsettes til et bundet fond eller ikke kan utdeles
som utbytte.
Selskapet kan ikke utdele utbytte dersom egen­
kapitalen etter balansen er mindre enn ti prosent av
balansesummen, uten å følge fremgangsmåten fastsatt i
§§ 56 og 57.
Egenkapital som kan utdeles som utbytte etter første
og annet ledd uten å følge fremgangsmåten i §§ 56 og
57, regnes som selskapets frie egenkapital.
Det kan ikke i noe tilfelle besluttes utdelt mer enn for­
enlig med forsiktig og god forretningsskikk, under tilbør­
lig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter balanse­
dagen, eller som må forventes å ville inntreffe.
§ 42 skal lyde:
§ 42. Konsernbidrag
Selskapet kan utdele konsernbidrag til annet kon­
sernselskap, jf. lov 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for
beskatning av selskaper og selskapsdeltakere kapittel 1.
Bestemmelsene i kapittelet her gjelder tilsvarende for
utdeling av konsernbidrag. Summen av utbytte og konsern­
bidrag kan i et enkelt år ikke overstige grensen etter § 41.
§ 43 skal lyde:
§ 43. Utdeling til staten
Utdeling fra selskapet kan bare skje etter reglene om
utbytte, kapitalnedsetting og tilbakebetaling etter oppløs­
ning. Som utdeling regnes enhver overføring av verdier
som direkte eller indirekte kommer staten som eier av
selskapet til gode. Verdien skal beregnes etter virkelig
verdi på dagen for overføringen.
§ 44 oppheves.
§ 45 første ledd skal lyde:
Beslutning om utdeling av utbytte fattes av gene­
ralforsamlingen etter at styret har lagt fram forslag om
utdeling eller annen anvendelse av overskuddet.
§ 47 skal lyde:
§ 47. Lån m.m.
Selskapet kan bare gi kreditt til eller stille sikkerhet til
fordel for staten som eier innenfor rammen av de midler
som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte.
Forbudet i første ledd gjelder ikke kreditt med vanlig
løpetid i forbindelse med forretningsavtaler.
De begrensninger som gjelder i selskapets adgang til
å gi kreditt til eller stille sikkerhet til fordel for staten,
gjelder tilsvarende i forhold til et styremedlem, daglig le­
der eller et medlem av bedriftsforsamlingen i selskapet
eller i annet selskap i samme konsern, eller noen av dis­
ses nærstående.
Første ledd er ikke til hinder for at selskapet gir kre­
ditt til eller stiller sikkerhet til fordel for en tilsatt eller
noen av den tilsattes nærstående når
1) den tilsatte er valgt som de tilsattes representant i sty­
ret eller bedriftsforsamlingen etter regler i loven her
eller i vedtektsbestemmelsene, og
2) skyldneren er tilsatt i hovedstilling i selskapet eller i et
annet selskap i samme konsern, og
3) kreditten ytes i samsvar med det som er vanlig ved
finansiell bistand til tilsatte.
Har selskapet gitt kreditt eller for øvrig handlet i strid
med reglene over, er disposisjonen ugyldig. Midler som
er overført fra selskapet, eller et beløp tilsvarende verdi­
en av midlene, skal straks føres tilbake til selskapet.
§ 48 skal lyde:
§ 48. Kreditt til erverv av aksjer m.v.
Selskapet kan ikke stille midler til rådighet eller yte lån
eller stille sikkerhet i forbindelse med erverv av aksjer eller
andeler i et annet selskap i samme konsern. Likestilt med
aksjer og andeler er rett til å erverve aksjer eller andeler.

6. juni -- Votering i sak nr. 5
2000 547
Ny § 49a skal lyde:
§ 49a. Overkursfond
Selskapet skal ha et overkursfond. Til overkursfondet
avsettes overkurs ved innskudd av innskuddskapital etter
fradrag for kostnader ved kapitalforhøyelsen.
Overkursfondet kan bare anvendes til:
1) dekning av utgifter ved kapitalforhøyelse;
2) dekning av underskudd som ikke kan dekkes av posten
annen egenkapital etter regnskapsloven § 6­2 C II nr. 2;
3) forhøyelse av innskuddskapitalen uten nyinnbetaling,
hvis ikke selskapet har udekket underskudd;
4) andre formål, når selskapet går frem etter reglene om
nedsetting av innskuddskapital.
§ 52 første punktum skal lyde:
Generalforsamlingen kan etter forslag fra styret be­
slutte å øke statens innskuddskapital ved overføring fra
overkursfond og fra fri egenkapital til innskuddskapital.
§ 53 første ledd første punktum skal lyde:
Beslutning om forhøyelse av innskuddskapitalen skal
meldes til Foretaksregisteret innen tre måneder etter at
beslutning er truffet.
§ 56 første ledd første punktum skal lyde:
Generalforsamlingens beslutning om å nedsette inn­
skuddskapitalen skal meldes til Foretaksregisteret senest
to måneder etter generalforsamlingens beslutning.
§ 57 første ledd første punktum skal lyde:
Skal nedsettingsbeløpet brukes til tilbakebetaling til
staten (§ 54 første ledd nr. 2) eller avsettes til fond som
skal brukes etter generalforsamlingens beslutning (§ 54
første ledd nr. 3), skal Foretaksregisteret straks etter at
melding som nevnt i § 56 er registrert, kunngjøre innhol­
det av beslutningen og varsle selskapets kreditorer om at
de må melde fra til selskapet innen to måneder fra siste
kunngjøring dersom de vil gjøre innsigelser mot at ned­
settingen settes i kraft.
§ 66 første ledd første punktum skal lyde:
I selskapet og i heleid datterselskap til selskapet har
Riksrevisjonen rett til å kreve de opplysninger den finner
påkrevet for sin kontroll, så vel fra selskapets daglige le­
der som fra styret og den revisor som reviderer årsregn­
skapet.
§ 67 skal lyde:
§ 67. Erstatningsansvar
Selskapet kan kreve at styremedlemmer, medlemmer
av bedriftsforsamlingen, daglig leder eller granskere er­
statter tap som de forsettlig eller uaktsomt har voldt det
under utførelsen av sin oppgave.
§ 68 skal lyde:
§ 68. Lemping av erstatningsansvar
Erstatningsansvar etter § 67 kan lempes etter lov om
skadeserstatning § 5­2.
§ 69 skal lyde:
§ 69. Selskapets beslutning
Generalforsamlingen avgjør om erstatningskrav på
selskapets vegne mot dem som er nevnt i § 67, skal frem­
mes. Selv om generalforsamlingen tidligere har besluttet
ansvarsfrihet eller ikke å reise søksmål, kan selskapet
gjøre gjeldende erstatningsansvar i anledning av forhold
som det på vesentlige punkter ikke var gitt uttømmende
eller riktige opplysninger om overfor generalforsamlin­
gen da beslutningen ble truffet. Er det åpnet gjeldsfor­
handling eller konkurs, gjelder reglene i konkursloven.
Første ledd gjelder tilsvarende for inngåelse av for­
håndsavtale mellom selskapet og noen som er nevnt i § 67
som regulerer eller begrenser deres erstatningsansvar.
§ 70 skal lyde:
§ 70. Overtredelse av loven med forskrifter
Medlem av styret eller bedriftsforsamlingen, daglig
leder, firmategner og revisor som forsettlig eller uakt­
somt overtrer bestemmelse gitt i eller i medhold av loven
her, straffes med bøter eller under skjerpende forhold
med fengsel i inntil ett år. Medvirkning straffes på sam­
me måte.
Ledende tilsatt som er tildelt myndighet til å treffe be­
slutning på selskapets vegne innenfor avgrensede saks­
områder, og som forsettlig eller uaktsomt overtrer be­
stemmelse gitt i eller i medhold av loven her under ut­
øvelsen av sin myndighet, straffes med bøter eller under
skjerpende forhold med fengsel i inntil ett år.
Ny § 70a skal lyde:
§ 70a. Grov uforstand
Medlem av styret, daglig leder og revisor som viser
grov uforstand under utførelsen av sitt verv for selskapet,
straffes med bøter eller under skjerpende forhold fengsel
i inntil ett år. Det samme gjelder en ledende tilsatt som
er tildelt myndighet til å treffe beslutning på selskapets
vegne innenfor avgrensede saksområder, og som viser
grov uforstand under utøvelsen av sin myndighet. Med­
virkning straffes på samme måte.
Ny § 70b skal lyde:
§ 70b. Prosessuelle bestemmelser
Overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av
denne lov er forseelse. Foreldelsesfristen for adgang til å
reise straffesak er fem år.
III
I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regn­
skapsloven) gjøres følgende endring:
§ 1­2 første ledd nr. 12 og nytt nr. 13 skal lyde:
12. utenlandsk foretak som utøver eller deltar i virk­
somhet her i riket eller på norsk kontinentalsokkel, og
som er skattepliktig til Norge etter norsk intern lovgiv­
ning,
13. andre som etter særskilt bestemmelse i eller i medhold
av lov har regnskapsplikt etter regnskapsloven.

6. juni -- Votering i sak nr. 6 2000
548
IV
Ikraftsettings­ og overgangsbestemmelser
1. Loven gjelder fra 1. juli 2000.
2. I inngående balanse 1. januar 2000, skal det overføres
til overkursfondet et beløp lik summen av overkursav­
setninger, jf. § 41 annet ledd bokstav c. Gjenværende
reservefond anses som annen egenkapital.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det blir votert over lovens overskrift og
loven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Votering i sak nr. 6
Presidenten: Under debatten har Ingrid Fiskaa på
vegne av SV satt fram forslagene nr. 1 og 2. Forslag nr. 2
lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utvikle et forsøkspro­
sjekt med forebyggende og forskningsbasert arbeid i
rovdyrutsatte områder, basert blant annet på erfarin­
gene fra tilsvarende problemområder i andre land.»
Forslag nr. 2 blir i samsvar med forretningsordenens
§ 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt ved­
tak til
l o v
om endringer i lov 29. mai 1981 nr. 38 om
viltet (viltloven)
I
I lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet gjøres følgende
endringer:
§ 12 skal lyde:
§ 12 (fellingstillatelse for å forhindre at rovvilt gjør ska­
de)
Etter nærmere forskrift som Kongen fastsetter kan de­
partementet, uten hensyn til de regler som ellers gjelder,
iverksette felling av eget tiltak eller gi tillatelse til felling
av et bestemt antall individer av bjørn, jerv, ulv og gaupe
for å forhindre skade på bufe eller tamrein. Forskriften
skal gi regler om differensiert forvaltning. For å sikre
bestandens overlevelse skal det i forskrift fastsettes sær­
skilte kriterier for adgangen til felling i nærmere bestem­
te områder.
Avgjørelse om felling i henhold til forskrift etter første
ledd skal være begrenset til et bestemt område og et be­
stemt tidsrom.
Presidenten: Her foreligger det et avvikende forslag,
nr. 1, fra SV:
«I lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven), skal
§ 12 lyde:
Etter nærmere forskrift som Kongen fastsetter kan
departementet, uten hensyn til de regler som ellers
gjelder, iverksette felling av eget tiltak eller gi tillatelse
til felling av et bestemt antall individer av bjørn, jerv,
ulv og gaupe, for å forhindre ytterligere skade på bufe
eller tamrein. Forskriften skal gi regler om diffe­
rensiert forvaltning. For å sikre bestandens overlevel­
se skal det i forskrift fastsettes særskilte kriterier for
adgangen til felling i nærmere bestemte områder.
Avgjørelse om felling i henhold til forskrift etter før­
ste ledd skal være begrenset til et bestemt område og et
bestemt tidsrom.»
V o t e r i n g :
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling
og forslaget fra SV bifaltes innstillingen mot 4 stemmer.
Videre var innstillet:
§ 13 første ledd tredje punktum skal lyde:
Ellers tilfaller det felte dyr eller verdien av dette kom­
munen.
§ 14 skal lyde:
§ 14 (felling av andre viltarter som gjør skade)
Departementet kan gi forskrifter om at bestemte vilt­
arter som gjør skade i nærmere angitte tilfelle, kan felles
uten hensyn til fredning og jakttider. Forskriftene kan
gjelde felling hele året eller bestemte tidsrom og for hele
landet eller bestemte områder. Det kan i forskriftene gis
regler om felling utenom fastsatt jakttid av bestemte vilt­
arter som vesentlig reduserer andre arters reproduksjon.
Forskriftene kan bestemme at det vilt som felles etter før­
ste eller tredje punktum, skal tilfalle Viltfondet.
Et vilkår for felling etter foregående ledd er at eier,
bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning har for­
søkt andre tiltak for å avverge skade eller begrense på­
virkning som nevnt i første ledd tredje punktum.
§ 14 a skal lyde:
§ 14 (felling av vilt i særlige tilfeller)
Direktoratet eller den det bemyndiger kan, uten hen­
syn til de regler som ellers gjelder, av eget tiltak iverkset­
te felling av vilt, når dette anses nødvendig for å ivareta
offentlige interesser av betydning, herunder å forhindre
skade på person, vesentlig skade på eiendom som ikke
omfattes av § 12 og § 13, eller skade på naturlig fauna,
flora eller økosystemer.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
adgangen til å iverksette felling etter første ledd.
Felling som nevnt i første ledd kan om nødvendig
gjennomføres på annens eiendom.

Trykt 26/6 2000
6. juni -- Referat
2000 549
§ 34 første ledd skal lyde:
Den som på lovlig grunn sårer storvilt, har rett til å
forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen
enn jegeren har jaktretten. Forfølgningsretten opphører
ved utgangen av den dag da viltet kom inn på en annens
grunn. Jegeren har bevisbyrden for lovlig forfølgning.
Kongen kan i forskrift fastsette hvilke viltarter som skal
regnes som storvilt.»
§ 35 skal lyde:
§ 35 (felling utført av andre enn den jaktberettigede)
For felling av vilt i henhold til lovens § 12, § 13 og
§ 14 a kan direktoratet bestemme at felling kan utføres
av andre enn den jaktberettigede.
§ 40 annet ledd skal lyde:
For hvert dyr som tillates felt eller felles av elg, hjort
og villrein skal det betales en fellingsavgift etter satser
og regler som Kongen fastsetter. Kongen kan bestemme
at kommunen innenfor nærmere rammer kan fastsette
fellingsavgiften for elg og hjort.
§ 43 skal lyde:
§ 43 (viltfond)
Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i et viltfond
til fremme av viltforvaltningen. Fellingsavgifter som
fastsettes av kommunen, går inn i tilsvarende kommunale
viltfond. Direktoratet kan gi regler om anvendelse av
midlene i kommunale viltfond.
§ 48 skal lyde:
§ 48 (viltfondets og kommunens eiendomsrett)
Vilt som ulovlig er felt, innført til Norge eller ulovlig
holdes fanget, eller verdien av dette, tilfaller Viltfondet
etter § 43 første punktum. Det samme gjelder forlatte
egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er
avlivet i medhold av § 12 og § 14 a, av humanitære grun­
ner eller under nødverge eller nødstilstand.
Hvis viltet som nevnt i første ledd er hjortevilt og be­
ver, tilfaller viltet i stedet kommunen. Kommunen kan
likevel overlate hjortevilt og bever som er ulovlig felt i
jakttid, eller dets verdi, til den jaktberettigede mot tilsva­
rende fradrag i hans fellingskvote.
Kommunen skal så vidt mulig sørge for at viltet blir
tatt vare på.
§ 50 skal lyde:
§ 50 (plikt til å opplyse om jaktutbytte)
Departementet kan bestemme at den som har drevet
jakt og fangst og den som har leiet ut jakt­ og fangst­
rettigheter eller solgt jaktkort, kan pålegges å gi viltorga­
nene opplysninger, herunder innlevere hele eller deler av
viltet, til statistiske eller vitenskapelige formål. Dersom
slikt pålegg ikke er etterkommet, kan det ilegges en til­
leggsavgift på jegeravgiften for det påfølgende jaktår et­
ter satser som Kongen fastsetter.
§ 52 femte ledd skal lyde:
Reglene i annet og tredje ledd gjelder ikke for hund
når denne brukes i reindrift, dressert bufehund når den
brukes til å vokte bufe eller hund i aktiv politi­, toll­ og
redningstjeneste eller under trening for slik tjeneste. Di­
rektoratet eller den direktoratet bemyndiger og politiet
kan for særlige formål dispensere for bruk av løs hund i
båndtvangstid. Politiets avgjørelse kan påklages til direk­
toratet.
§ 55 skal lyde:
§ 55 (dressurområde)
Kommunen kan uavhengig av reglene i dette kapittel,
samtykke i at et avgrenset område legges ut som dressur­
område for hunder. Før samtykke gis skal grunneierens
tillatelse innhentes.
II
Endringene i §§ 13, 40, 43 og 48 trer i kraft 1. januar
2001.
Endringene i §§ 12, 14, 14a, 34, 35, 50, 52 og 55 trer i
kraft straks.
V o t e r i n g :
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.
Presidenten: Det blir votert over lovens overskrift og
loven i sin helhet.
V o t e r i n g :
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstem­
mig.
Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
S a k n r . 7
Referat
Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.
Møtet hevet kl. 13.55.